Det norske spørsmål – radikale syn på den svensk-norske unions­oppløsningen i 1905

Av Henrik Madsen

2019-03

1905 var et hektisk år i norsk historie. Bare et par uker inn i året, den 11. januar, hadde norske myndigheter avvist lydrikepunktene i konsulatsaksforhandlingene. Myndighetene mente de innebar en betydelig innsnevring av norske selvstyret. En måned senere strander forhandlingene fullstendig.1 De kommende månedene skulle en rekke utvalg samles med et spørsmål for seg: kunne den svensk-norske personalunionen reddes, og om ikke, hvordan kunne en unionsoppløsning gjennomføres på best mulig måte?

Foto: Norsk og svensk unionsvåpen med våpenkappe, 1844-1905. Kilde: Wikimedia Commons
Av Henrik Madsen,
historiestudent ved Universitetet i Bergen. Fagforeningsaktivist og aktivt Rødt-medlem.

Perioden fremover skulle bli tøff for de involverte parter, med mange lange møter og lite enighet. 7. juni finner unionsoppløsningen offisielt sted. Denne dagen vedtar det norske Stortinget at svenske kong Oscar II (1829–1907) ikke lengre er Norges statsoverhode. Svenske myndigheter forsøker å sette en stopper for dette. Påfølgende dag går svensk presse ut og fordømmer det som et «statskupp». Etter mye uenighet og trussel om krig, kommer partene til enighet om at en folkeavstemning skal avholdes, og at resultatet skal legge føringer for det endelige utfallet. Folkeavstemningen gir 368 392 for unionsoppløsning, og bare 184 stemmer mot. Dette blir Norges første steg på veien mot uavhengighet, og for første gang på et halvt årtusen, en selvstendig stat.2

Det nasjonale spørsmål

Det er lett å få inntrykk av at unionsoppløsning hadde to klare sider, med nordmenn og svensker unisont støttende oppom egne myndigheter. Det er ikke helt riktig. Mens det var bred enighet i Norge, var det det store uenigheter om unionsspørsmålet hos våre naboer i øst. I Sverige var det i stor grad et klassedelt spørsmål, med høyresiden mot unionsoppløsningen, og venstresiden for.

Gjennom historien har arbeiderbevegelsen støttet flere separatistiske bevegelser i deres kamp for nasjonalt selvstyre – både i Norge og i det store utland. Dette kan for enkelte virke underlig, da arbeiderbevegelsen siden Marx og Engels sin tid har vært internasjonalister, og ikke nasjonalister. Klasse er med andre ord det som forener mennesker – ikke nasjonalitet. Arbeiderklassens interesser er viktigst, men hva tjener klassen best i spørsmålet om nasjonal selvstendighet? Den norske sosialdemokraten Halvdan Koht (1873–1965) tolket det slik:

Når det kommunistiske Manifeste frå 1848 segjer at «arbeidaren har intet fedreland», so er ikkje det sagt me den tanken eller med det ynske at soleis bør det være. Tvert imot – det er ei klage imot det kapitalistiske samfunde som tek fedrelande ifrå arbeidaren, likso vel som det tek heimen og heimelivet frå han.3

Dette er langt fra den eneste tolkningen, og historisk sett har det vært stor uenighet om det nasjonale spørsmålet i arbeiderbevegelsen, også om unionsoppløsningen.

Den svensk-norske arbeiderbevegelsen

Ved inngangen til det 20. århundret hadde det norske selvstendighetsspørsmålet allerede ulmet over lengre tid. De mest fremtredende pådriverne var på dette tidspunktet det liberale partiet Venstre, men de var ikke de eneste. Ved inngangen til 1900-tallet så man en gryende arbeiderbevegelse i Skandinavia.4 I 1898 hadde stemmeretten blitt utvidet til å gjelde en større del av befolkningen, og fem år senere fikk det sosialdemokratiske Det norske Arbeiderparti (DNA) inn fem representanter på Stortinget.5 DNA hadde tiåret i forveien erklært støtte til unionsoppløsningen. Samtidig vedtok de at det var viktig at sosialdemokrater i både Sverige og Norge stod sammen, da «unionen har vært og stadig vil bli en hindring for sosialt fremskrittsarbeid i begge land».6 Hvordan stod det egentlig til på andre siden av grensen?

Våren 1905 holdt forhandlingene i Karlstad på å bryte sammen. På begge sider av landegrensen fryktet arbeiderbevegelsen at et brudd i forhandlingene ville føre til åpen krig mellom de to nasjonene. Arbeiderbevegelsen hadde i årene opp mot unionsoppløsning sendt delegater til hverandres møter. En av disse var lederen av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU), Randolf Arnesen (1880–1958), som i desember 1904 besøkte en ungdomskonferanse arrangert av Socialdemokratiska Ungdomsförbundet (SDUF). På talerstolen uttalte Arnesen at han ønsket å «slutte fred i Skandinavien og faa istand ett folk». Kort tid senere publiserte han en variant av talen, hvor han i tillegg skrev:

Vi ønsker imidlertid at noget gjøres. Helst skulde vi se om hele Sverige protesterte mot sin regjerings politik. Det vilde være bra.7

I frykt for et mulig krigsutbrudd sender Sveriges Socialdemokratiska arbetareparti (SAP) ut et opprop med støtte til sine norske kamerater, med slagord som «Rettferdighet for Norge! Fred med Norge!». Samtidig vedtar SDUF et manifest med tittelen Ned med vapnen! Fred med Norge! (1905), hvor de lover å bekjempe svenske militærinngrep for å stanse unionsoppløsningen «med varje til buds stående medel».8 Det var altså ingen tvil om hvor den svenske arbeiderbevegelsen sine sympatier lå. Arbeiderskandinavismen – arbeidersolidariteten på tvers av landegrensene – hadde seiret.9

I det som i bunn og grunn var et nasjonalistisk spørsmål, viste de svenske og norske arbeiderne internasjonal solidaritet til hverandre. Trolig hadde denne forente pasifismen mellom arbeiderbevegelsen, på hver sin side av landegrensene, vært med på å sikre en fredelig unionsoppløsning, uten blodsutgytelse.10 Det som nærmest kan betraktes som en fredelig og demokratisk revolusjon, hadde funnet sted.

Nye tider

Skrur vi klokken ti år frem i tid, og vender blikket utover det store kontinentet, ser man at store ting skjer i den internasjonale arbeiderbevegelsen. I 1917 fant to revolusjoner sted i Russland, hvorav den siste plasserte det kommunistiske Bolsjevikpartiet ved makten. Dette sendte jordskjelv gjennom verdenssamfunnet, med ringvirkninger som strakte seg langt inn i verdens sosialdemokratiske og sosialistiske partier. Likesom i andre land førte den russiske revolusjonen også til fraksjonering i den svensk-norske arbeiderbevegelsen. Allerede i 1917 hadde SDUF brutt ut, og etablerte Sveriges socialdemokratiska vänsterparti (SSV), i dag kjent som Vänsterpartiet. To år senere gikk SSV og DNA sammen med en rekke sosialistiske og kommunistiske partier om å etablere Den kommunistiske internasjonale (Komintern).11 Få år senere hopper DNA av, og knytter igjen bånd med SAP.12

Samtidig som det skjer store endringer på kontinentet, gjenoppstår debatten om unionsoppløsningen, men ikke hvor man skulle tro. Spørsmålet om unionsoppløsning var for lengst ansett som løst for den svensk-norske arbeiderbevegelsen. De politiske skiftningene i årene etter den russiske revolusjonen gjorde lite for å endre på det. Det var de prominente marxistiske teoretikerne Vladimir Lenin (1870–1924) og Rosa Luxemburg (1871–1919) som tok opp unionsdebatten. I motsetning til hos den svensk-norske arbeiderbevegelsen, var det uenigheter blant dem, også etter løsrivelsen hadde funnet sted.

Fra Luxemburg til Lenin

Luxemburg og Lenin hadde et komplisert forhold til hverandre. Parallelt med å være store beundrere av hverandre, var de også hverandres største kritikere. Til stadighet var de i klammeri med hverandre, noe som offentlig kom til uttrykk i internasjonal presse. Et av spørsmålene hvor de var sterkt uenig med hverandre var nettopp i spørsmålet om hvorvidt norsk uavhengighet hadde noe for seg.13

Luxemburg var skeptisk til tanken om at nasjonal selvstendighet var noe å kjempe for, og var en del av den sosialistiske bevegelsen som mente at det var et rent borgerlig fenomen. Luxemburg avviste at unionsoppløsningen representerte noe demokratisk fremskritt. Det enkelte hevdet var et eksempel på en fredelig, demokratisk revolusjon, avviste hun tvert om. Hun mente ganske enkelt at det var et uttrykk for en bondestand og et småborgerskap som ønsket sin egen konge, og at ønsket om å bryte med Sverige kun var et uttrykk for skiftende monarkiske interesser.

Som bevis for sine påstander viste hun til hvordan unionsoppløsningen hadde blitt priset i Cracow Naprzod, avisen til Det polske sosialdemokratiske partiet i Galicia og Schlesien, som tross sitt bånd, ble betraktet av Luxemburg og Lenin som borgerlig nasjonalistisk. I tillegg viste hun til hvordan Norge i folkeavstemningen om statsoverhode hadde valgt en monark, og effektivt avvist Norge som republikk.14 Dette på tross av at Norge som republikk aldri var et klart alternativ, da alternativene bestod av ja eller nei til prins Carl av Danmark og Island (1872–1957), som kong Haakon VII av Norge.15

Tross deres uenigheter var de enig om at monarkiet var lite ønskelig. Samtidig hevdet Lenin at Luxemburg i hennes innbitte kamp mot nasjonalismen overså viktigheten av nasjonal selvråderett. Når det kom til selve unionen påpekte han at den ikke var frivillig inngått, slik Luxemburg ga uttrykk for. Unionen var et barn av napoleonskrigene (1800–1815), hvor Danmark måtte avstå Norge som krigsoffer til Sverige. Lenin påpeker at dette ikke skjedde upåaktet hen, og at norske protester ble slått ned av svenske soldater. Unionsoppløsningen var altså ikke bare et resultat av strategiske interesser fra den norske overklassen, men et ønske som spente seg på tvers av samfunnsklasser. Som et viktig poeng dro Lenin frem hvordan den svenske arbeiderbevegelsen hadde støttet unionsoppløsningen, på tross av at de selv tilsynelatende ikke hadde noe å tjene på det.

Lenin mente at dersom den norske arbeiderklassen hadde fått bestemme, ville de valgt republikk. Stemmeretten var på dette tidspunktet forbehold menn over 25 år, og kvinnelig stemmerett lå fremdeles noen år frem i tid.16 Lenin mente at arbeiderklassens støtte til det norske monarkiet var rent pragmatisk. DNA sine fem folkevalgte hadde i Stortinget stemt mot monarkiet, men langt fra flertallet var på deres side. Grunnet demokratiske mangler stod valget enten mellom taktisk støtte, eller et hastet revolusjonsforsøk. Skal man tro Lenin ville et revolusjonsforsøk ha liten sjanse for å lykkes, grunnet at både arbeiderbevegelsen og nasjonen fremdeles var ung og uorganisert.17

Unionsoppløsningens ettermæle

Over hundre år etter unionsoppløsningen står svensker og nordmenn igjen som to folk med hver sin stat. Det at Sverige og Norge er to separate stater står igjen som en selvfølge, som de færreste vil ta til motmæle. At det var gjenstand for diskusjon ved begynnelsen av 1900-tallet – en debatt som omfattet alt fra den menige skandinaver, til verdensledere – er det lite spor av.

Luxemburgs syn om at unionsoppløsningen var kontraproduktivt for den norske arbeiderbevegelsen på lengre sikt, måtte vike for arbeiderskandinavismen. At et selvstendig Norge kun var av interesse for et lite knippe overklassemenn, måtte også vike. Hun måtte se seg slått av en samlet svensk-norsk arbeiderbevegelse, som stod samlet om at det beste var om nasjonene skiltes ad i et kameratslig forhold.

Referanser

Aakermann, Alfred. «Protokoll for forhandlingene på det 30. ordinære landsmøte, 22.–24. mai 1936.» Det Norske Arbeiderparti. Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri, 1937. 160.

Bakken, Laila Ø. Stemmerettens historie. 12. juni 2007. https://www.nrk.no/norge/stemmerettens-historie-1.2678101 (funnet mai 4., 2019).

Bjørgum, Jorunn. «Det nasjonale spørsmål i norsk.» Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie (TFAH), 1985.

Gjerde, Åsmund Borgen, og Edvard Bull. Arbeiderbevegelse. 19. mars 2019. https://snl.no/arbeiderbevegelse (funnet mai 2., 2019).

Lenin, Vladimir Ilyich. «Norway’s secession from Sweden.» I The Right of Nations to Self-Determination, av Vladimir Ilyich Lenin, oversatt av Isaacs Bernard og Joe Fineberg. Progress Publishers, 1914/1972.

Lippe, Just. Norges Kommunistiske Partis historie – bd 1. Forhistorien. Partiets stiftelse. Tiden fram til den annen verdenskrig. Oslo, 1963.

Luxemburg, Rosa. «Federation, Centralization, and Particularism.» I The National Question, av Rosa Luxemburg, oversatt av Horace B. Davis. Przeglad socialdemokratyczny/Monthly Review Press, 1909/1976.

Nilsson, Torbjörn. «Partiernas historia: Vänsterpartiet.» Populär Historia, 28. september 2010.

Sejersted, Francis. Unionsoppløsningen i 1905. 9. april 2019. https://snl.no/Unionsoppløsningen_i_1905 (funnet april 29., 2019).

Shachtman, Max. «Lenin and Rosa Luxemburg.» Redigert av James Burnham, Max Shachtman og Maurice Spector. The New International (Socialist Workers Party), mai 1938.

Sogstad, Per Egeberg. Ungdoms Fanevakt: Den sosialistiske ungdomsbevegelsens historie i Norge. Oslo: Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF), 1951.

Steine, Bjørn Arne. Folkeavstemningen om monarki i 1905. Universitetet i Oslo (UiO). 25. november 2015. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1520-folkeavstemningen-om-monarki-i-1905.html (funnet mai 4., 2018).

Noter

1 Sejersted, Francis (2019): Unionsoppløsningen i 1905. Store norske leksikon.

2 Sejersted (2019).

3 Bjørgum, Jorunn (1985): Det nasjonale spørsmål i norsk arbeiderbevegelse. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie: 99

4 Gjerde, Åsmund Borgen, og Edvard Bull (2019): Arbeiderbevegelse. Store norske leksikon.

5 Lippe, Just (1963): Norges Kommunistiske Partis historie – bd 1. Forhistorien. Partiets stiftelse. Tiden fram til den annen verdenskrig: 22

6 Lippe (1963): 23

7 Sogstad, Per Egeberg (1951): Ungdoms Fanevakt: Den sosialistiske ungdomsbevegelsens historie i Norge. Oslo: Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF): 90-91

8 Sogstad (1951): 90

9 Sejersted (2019).

10 Lippe (1963): 24-25

11 Nilsson, Torbjörn (2010): Partiernas historia: Vänsterpartiet. Sverige: Populär Historia.

12 Aakermann, Alfred (1937): Protokoll for forhandlingene på det 30. ordinære landsmøte, 22.–24. mai 1936. Det Norske Arbeiderparti. Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri: 8.

13 Shachtman, Max (1938): Lenin and Rosa Luxemburg. The New International.

14 Luxemburg, Rosa (1909): Federation, Centralization, and Particularism, The National Question. Przeglad socialdemokratyczny.

15 Steine, Bjørn Arne (2015): Folkeavstemningen om monarki i 1905. Universitetet i Oslo.

16 Bakken, Laila Ø (2007): Stemmerettens historie. NRK.

17 Lenin, Vladimir (1914): Norway’s secession from Sweden, The Right of Nations to Self-Determination.