Gnist – Marxistisk tidsskrift » Det «norske» klassekompromisset

Det «norske» klassekompromisset – del 2

Av Harald Berntsen

2015-03

Men hva er historia til klassekompromisset? Dette er del to av artikkelen der vi ser på årene etter andre verdenskrig. Del en kan du lese her.

Harald Berntsen er historiker og forfatter. Han har bl.a. skrevet Tilbake til start? (2007) og biografien om Johan Nygaardsvold, I malstrømmen (1991 og 2003)

Den «norske» modellen

Det nære sambandet mellom Nygaardsvolds regjering og LO la, sammen med den første Hovedavtalen og Arbeidstvistloven, grunnlaget for et nytt forhold mellom staten, lovgivinga og organisasjonene, eller for det som i dag kalles den «norske» modellen. Modellen var grunnleggende basert på at den organiserte arbeiderbevegelsen hadde gjenvinni en organisatorisk og politisk styrke som fikk Arbeidsgiverforeninga til å inngå et nytt stort klassekompromiss med den, og dro de borgerlige partia med seg på kompromisset. Etter andre verdenskrig sto arbeiderbevegelsen enda sterkere, i Norge som i store deler av verden. Det viste seg da Arbeiderpartiet ved valget høsten 1945 for første gang fikk flertall aleine i Stortinget med 76 av 150 representanter, og Kommunistpartiet kom inn igjen med hele 11 representanter. Gjennom krise og massearbeidsløshet, fascisme og krig, hadde kapitalismen spelt fallitt, og i fagbevegelsen var stemninga for sosialisme så sterk at både Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet følte at de i hvert fall måtte late som om de ville samle seg til ett parti som i fellesskap skulle gjennomføre sosialismen.

Også arbeidsgiverne og de borgerlige partia var klare over stillinga, så klare at for å unngå at arbeiderbevegelsen brukte styrken sin til en rask endring av grunn-leggende samfunnsforhold, så de det som nødvendig å strekke seg enda lenger i klassekompromisset enn før krigen. Dette kom til uttrykk i at samtlige partier skreiv under på det såkalte Fellesprogrammet som under tittelen «Arbeid for alle» blei lagt til grunn for gjenreisinga av landet, og som i høy grad følgte det programmet for overgang til sosialisme som under krigen var utarbeida under krigen av ledende LO- og Arbeiderpartifolk i eksil (Framtidens Norge eller Blåboka som det også blei kalt).

Fellesprogrammet starta med å slå fast at ingen arbeidsledighet lenger måtte tåles, og at fra nå av skulle alt lønnsarbeid lønnes ved tariffmessige overenskomster. Nødsarbeid ved ledighet skulle ikke lenger underbetales (for eksempel ved «arbeid for trygd»), og ingen arbeidsgiver skulle lenger kunne motsette seg fagorganisering og tariffavtale. Oppgaven for all økonomisk virksomhet skulle ikke lenger være å produsere høyest mulig privat profitt, men å skape arbeid for alle og økt produksjon, så en gjennom rettferdig fordeling av resultatene kunne gi alle gode kår, som det hette på gerhardsensk. Måla skulle nås ved det som blei kalt ei ny demokratisk forfatning for næringslivet. Et nytt økonomisk samordningsråd av represen-tanter for staten, næringsliv- og arbeiderorganisasjonene skulle styre hele det økonomiske livet, også det private, ut fra samfunnsmessige omsyn og ikke lenger rein profittinteresse. Samme trepartsrepresentasjon skulle lede tilsvarende bransjeråd med den oppgaven å sørge for at hver bransje utvikla seg i samsvar med den sentrale samordninga. Nederst i den nye planøkonomiske forfatningspyramiden skulle det ved hver enkelt bedrift opprettes såkalt rådgivende produksjonsutvalg av arbeidere, funksjonærer og arbeidsgivere. At produksjonsutvalga ut fra den opprinnelige planen skulle få av-gjørende myndighet og dermed oppheva styringsretten, var det eneste arbeidsgiverne og de borgerlige partia ikke ville være med på. Arbeiderbevegelsen så heller ingen grunn til å tvinge det gjennom og dermed skape unødig strid. Den hadde makta likevel og kunne ta tida til hjelp. Ei streng pris- og mengderegulering blei gjennomført ved hjelp av en ny prislov, kalt Lex Thagaard etter prisdirektør Wilhelm Thagaard fra den statsintervensjonistiske fløya i Venstre.

Med denne demokratisk-planøkonomiske forfatninga mente Arbeiderpartiet, med tilslutning fra Kommunistpartiet at det ikke var nødvendig å gå til øyeblikkelig sosialisering av tungindustrien og andre nøkkelsektorer som bankvesenet for å nå målet og dermed skjerpe klassekonfliktene i samfunnet. Forfatninga blei i stedet framstilt som ei overgangsordning i retning av sosialisme som gradvis ville vinne fram fredelig fram i kraft arbeiderbevegelsens nye styrke. Det kan sjølsagt diskuteres om dette var en mulig vei til sosialismen, men det var slik det var ment av mange, og slik det blei presentert av andre, særlig overfor organiserte arbeidere som lot til å være sterkere innstilt på å være med på å skape et nytt og bedre samfunn enn noen gang før. Det som dermed skilte klassekompromisset i den første etterkrigstida fra 1935-kompromisset, var at det ikke blei presentert som et opplegg for i første omgang å bringe nytt liv i og redde den kapitalistiske økonomien med dens styringsrett for kapitaleierne, men som ei overgangsordning til sosialisme.

Et av de viktigste bidraga fra arbeidersida i det nye klassekompromisset var å gi avkall på arbeidskamp og dermed risikere å undergrave produksjonen, valutainntektene og egen regjeringsmakt. Den gikk med på at alle tvister som LO-ledelsen og Arbeidsgiverforeninga ikke blei enige om ved lønnsoppgjøra, automatisk skulle gå til tvungen lønnsnemnd, det vil si ei ordning med permanent tvungen lønnsnemnd som blei stående i fire år fram til 1949 og fortsatte i modifisert utgave i ytterligere tre år, til 1952. Motytelsen fra arbeidsgiverne var å gå med på utbyttestopp. For ikke å rippe opp i motsetninger som angivelig var overvinni, blei historia om klassekampene fram til andre verdenskrig nesten helt kutta ut av skoleringsopplegga i fagbevegelsen, og tidligere klasseinstitusjoner blei omdanna til allmenne folkelige institusjoner. Folkets Hus blei til samfunnshus, og arbeideridretten slått sammen med det borgerlige idrettsforbundet.

Trass i at det ikke blei noe av partisamlinga i arbeiderbevegelsen, støtta også Kommunistpartiet den økonomiske gjenreisningspolitikken til Arbeiderpartiregjeringa, inkludert den permanente tvungne lønnsnemnda fram til 1947–48. NKP-ledelsen motarbeida aktivt ulovlige streiker som var leda av medlemmer i partiet.

Fra omkring 1948 blei det planøkonomiske etterkrigsprogrammet ikke lenger, heller ikke i Arbeiderpartiet, sett på som et program for overgang til sosialisme. Det gikk over til å bli det midlertidige tiltaket for gjenreisningsperioden som de borgerlige partia hele tida hadde satsa på at det skulle være. Skiftet hadde en hovedgrunn i utbruddet av og forsterkinga av den kalde krigen mellom de to hovedallierte i nedkjempinga av Hitler-Tyskland, Sovjetunionen på den ene sida og USA og Storbritannia på den andre. Som ledd i den kalde krigen tilbydde USA i 1947 ruinerte vest-europeiske land dollarhelp til gjenoppbygginga under navnet Marshall-hjelp. Tilbudet var sam-tidig et tiltak for å sikre avsetninga for den enorme produksjonskapasiteten som nord-amerikansk industri hadde bygd opp som leverandør til en verdenskrig som raserte industrien og infrastrukturen i andre verdensdeler, og dermed redde egen økonomi fra et kjempekrakk. Som vilkår for å få hjelp satte USA at mottakerlanda måtte gi avkall på kontrollen med utenrikshandelen. Det var det samme som å gi avkall på alle planer om å gå over til en sosialistisk økonomi som sto så sterkt i hele Vest-Europa i den første etterkrigstida. USA var med andre ord ute etter også å sikre gjenoppbygginga av en internasjonal kapitalistisk markeds-økonomi, under deres ledelse. Dette kom til utrykk i dannelsen av samarbeidsorganisasjonen OEEC for alle mottakerland (seinere utvida til OECD), som et instrument for gjenreisning av den «frie» markedsøkonomien i alle landa.

Norge mangla valuta, men Arbeiderpartiregjeringa nølte likevel før den bestemte seg for å ta imot Marshall-hjelp, særlig regjeringas ledende «real»- eller planøkonom, statsråd Erik Brofoss i Finansdepartementet og fra årsskiftet 1947–48 i Handelsdepartementet. Nølinga skyldtes bevissthet om at å si ja takk ville bety å legge planøkonomien og sosialismen på hylla. Skjerpinga av den kalde krigen fikk regjeringa til å bestemme seg for å takke ja ut fra frykt for Sovjetunionen og vilje til å ofre sosialismen for å oppnå nasjonal enhet i forsvaret av landets sikker-het og uavhengighet. Året etter, i 1949, sørga Arbeiderpartiet også for, nesten uten offentlig debatt, å melde landet inn i den vestlige militæralliansen NATO.

Dermed kunne borgerlige politikere, blant andre en ung Kåre Willoch, puste letta ut over at kapitalismen var sikra i Norge.

Klassekompromisset fra 1945 gikk tilbake til å være basert på opprettholdelse av den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og styringsretten i produksjonen, og i 1952 blei det økonomiske samordningsrådet, den permanente tvungne lønnsnemda og planene om en pris- og rasjonaliseringslov lagt ned. I denne utgaven hadde kompromisset en solid basis i den lange og sterke kapitalistiske oppgangen som var basert på gjenreisning av en krigsrasert verden, et stramt arbeidsmarked og en sterk forhandlingsposisjon både for fagbevegelsen og de enkelte arbeiderne, som arbeidsgiverne konkurrerte om å skaffe seg ved å overby hverandre med gode lønns- og arbeidstilbud. Klassekompromisset tok nå form av et nært og intimt samarbeid mellom staten og toppene i LO og N.A.F. om å dempe lønnsveksten, så den, med oppgivelsen av den strenge prisreguleringa, ikke skulle føre til for stor prisstigning og svekka konkurranseevne. Lønningene blei holdt nede ved hjelp av «organisasjonsmessige» virkemidler som samordna lønnsoppgjør, det nye tekniske beregningsutvalget fra tidlig på 1960-tallet og kopling av ulike forbund for å sikre flertall for anbefalte forslag i uravstemningene. I en del tilfelle greip regjeringa inn med tvungen lønnsnemnd. Dempinga av lønnsutviklinga blei kompensert med ei rekke sosialreformer, særlig arbeidstidsforkortelser, både ved lov og i tariffavtalene. Slik var oppbygginga av velferdsstaten basert på en sterk stilling for arbeiderne og på det fortsatte klassekompromisset.

Etter hvert og særlig på slutten av 1960-tallet var det sentrale toppsamarbeidet i de sentrale landsomfattende lønnsoppgjøra ikke tilstrekkelig til å holde lønningene nede på det som blei ansett som et forsvarlig nivå. Konkurransen mellom arbeidsgiverne førte til ei sterkt økende utariffert lønnsglidning. Samtidig økte misnøyen blant arbeiderne i forbund som ikke hadde lokale lønnsforhandlinger, og som kopling og samordning hadde parkert langt etter i lønnsutviklinga, særlig i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. I 1970 eksploderte misnøyen i flere vellykka ulovlige streiker på tvers av det toppstyrte lønnsoppgjøret, aller først på sveiseutstyrsfabrikken NORGAS i Oslo og på smelteverket i Sauda.

Situasjonen var i ferd med å komme ut av kontroll for trepartssamarbeidet på toppen, og den borgerlige koalisjonsregjeringa Per Borten, som samarbeida like godt med LO-ledelsen og Arbeidsgiverforeninga som Arbeiderpartiregjeringene hadde gjort, satte ned et utvalg leda av seinere Norges Bank-sjef Hermod Skånland, til å legge fram forslag til tiltak. I 1973 foreslo dette såkalte Skånlandutvalget å erstatte de frie tariffoppgjøra mellom partene med et nytt statlig inntektsråd bestående av representanter for organisasjonene i arbeids- og næringslivet. Rådet skulle fastsette lønnsutviklinga fra år til år. Skånland-utvalget foreslo altså overgang fra det vi kan kalle et korporativt samarbeid basert på organisasjonene, til en statsintegrert korporativisme som grensa til Mussolinis fascisme. LO ved lederen Tor Aspengren var i første omgang også positiv til forslaget. Men det vekte så stor motstand og protest i store deler av fagbevegelsen at han måtte trekke støtten, og hele forslaget blei lagt bort.

Etter braknederlaget i folkeavstemninga om EF-medlemskap i 1972 og i stortingsvalget året etter, fant Brattelis andre Arbeiderparti-regjering, i samråd med LO-ledelsen, det i stedet nødvendig å kjøpe tilbake den tapte tilliten i sine tradisjonelle velgergrupper blant arbeiderne. I 1974 slapp de fri et forbundsvist oppgjør som ga høye lønnstillegg, og i åra som følgte gjennomførte de store sosialreformer som Arbeidsmiljøloven og sjukelønnsordninga. Samtidig hangla det tradisjonelle klassekompromisset videre med demping av lønnsutviklinga gjennom skattelettende Kleppepakker (etter finansminister Per Kleppe) i 1976 og 1977. I 1978 stramma det seg til igjen med inngrep fra Arbeiderparti-regjeringa Odvar Nordli med tvungen lønnsnemnd i 1978, og med lov om 16 måneders lønnsstopp september samme år til 1. januar 1980, en lov som i sin tur blei følgt opp av tiltak for å begrense de lokale lønnsforhandlingene og deres betydning i forbund som hadde tilkjempa seg retten til slike forhandlinger.

Tilbake til klassekampen

Behovet for å begrense den lokale lønnsutviklinga var fortsatt til stede fordi Norge ennå ikke var ramma av den nye internasjonale kapitalistiske krisa og massearbeidsledigheten som oppsto da OPEC skrudde oljeprisene i været i 1973. Regjeringene og arbeidsgiverne svarte på den akutte kostnadskrisa de økte oljeprisene utløste, med økonomisk innstramming og angrep på de rettighetene og lønns- og arbeidsvilkåra som fagbevegelsen hadde oppnådd under den lange gjenreisningsoppgangen med stramt arbeidsmarked etter krigen i 1945. Dette var starten på avviklinga av det klasse-samarbeidet og klassekompromisset som arbeidsgiverne hadde følt seg tvinga til å inngå over det meste av Vest-Europa og dels i USA i etterkrigstida. Den klassekampen som arbeidsgiverne starta, ofte uten at fagbevegelsen skjønte det, har i dag, 40 år seinere, endt i større ulikheter enn noen gang sia 1800-tallet, i ei hengemyr av økonomisk depresjon og en arbeidsledighet på det internasjonale arbeidsmarkedet på 300 millioner mennesker på mer eller mindre desperat jakt over landegrensene etter arbeid og inntekt, foruten en fagbevegelse som i de fleste land ligger med brekt rygg og ikke er i stand til å mobilisere den motstanden mot barbari og krig som bare den kunne.

At Norge fra starten blei hengende etter i denne utviklinga, skyldtes at landet omkring oljekrisa i 1973 sjøl blei et oljeproduserende land med de stimulerende ringvirkninger det hadde for hele økonomien og arbeidsmarkedet. Og det hadde sammenheng med at Arbeiderpartiet og dets regjeringer ennå var styrt av folk som hadde bakgrunn i vanlig arbeidsliv tilbake til mellomkrigstida og ikke umiddelbart var villig til å bruke arbeidsløshet som økonomisk-politisk virkemiddel til å undergrave fagbevegelsen og dermed grunnlaget for klassekompromisset i etterkrigstida, slik regjeringene og arbeidsgiverne i de fleste lignende land begynte å gjøre. Den nye regjeringa Bratteli førte derimot fra 1973 en aktiv motkonjunkturpolitikk som styrka et fortsatt stramt arbeidsmarked. Først da det etter hvert blei klart at regjeringene i de andre landa som norsk næringsliv konkurrerte med, ikke ville se galskapen i den nye permanente massearbeidsledigheten, følte regjeringa Nordli seg i 1977 tvinga av konkurranseomsyn til å avslutte motkonjunkturpolitikken og slå inn på innstrammingslinja med økende arbeidsledighet som resultat.

For å gjøre en lang historie kort, økte arbeidsledigheten videre under Kåre Willochs nye Høyreregjering fra 1981. Men i 1983 slapp Willoch, nå som leder av ei borgerlig koalisjonsregjering, kreditten laus og la grunnlag for en raskt stigende oppgang som i løpet av kort tid senka arbeidsledigheten ned mot et minimum. Så da Arbeidsgiverforeninga under ledelse av direktør Pål Kraby i 1986 prøvde å rette et nådestøt mot fagbevegelsen med å varsle en storlockout, var han tre år for seint ute og måtte ta hatten sin og gå etter å ha blitt kvesta offentlig av en sjølbevisst formann i Jern- og metallarbeiderforbundet, Lars Skytøen.

Den som for alvor fjerna den balansen i styrkeforholdet mellom arbeidsgivere og arbeidere som hadde vært grunnlaget for klassekompromisset i Norge, var ikke Willoch, men Gro Harlem Brundtland i ledelsen av Arbeiderpartiregjeringa som avløste Willoch i 1986. Brundtland møtte synkende oljepriser med å iverksette en liberalistisk slankekur som Willoch bare kunne ha drømt om å gjennomføre, og som bidro sterkt til at arbeidsledigheten økte raskt til en fortsatt klar etterkrigsrekord på offisielt 180 0000 arbeidsløse våren 1993. Hun kunne gjøre det fordi hun, i motsetning til Kåre Willoch, hadde lojal oppslutning om innstramminga fra ledelsen i LO helt fra nulloppgjøret i andre avtaleår 1987 og lønnsreguleringsloven for 1988–1990 til hun gikk av i 1996. Det var altså ikke lønnsmoderasjonen som under det nye hedersnavnet «Solidaritetsalternativet» lå til grunn for at arbeidsledigheten blei redusert fra 1993. Det var sammenbruddet i det europeiske fastkurssystemet som skulle forberede EUs nye fellesvaluta. De faste valutakursene som deltakerlanda hadde forplikta seg til å holde, måtte forsvares mot de internasjonale valutaspekulantene med høyere og høyere renter som strupa økonomiene. Først da det ene landet etter det andre, Norge som et av de siste i desember 1992, trakk seg fra samarbeidet og det brøyt sammen, sank rentene til bunns og danna grunnlag for et nytt internasjonalt økonomisk oppsving som olje- og eksportvareproduserende Norge nøyt svært godt av. Arbeidsledigheten dalte til et nivå omkring 100 000, og blei liggende der til den i dag stiger over det igjen.

Når LO-ledelsen seinere likevel har tviholdt på at det var moderasjonslinja fra 1987 som lå til grunn for nedgangen i ledigheten fra 1993, har den skjult for seg sjøl og andre at med det nye og høyere permanente nivået på arbeidsledigheten som den reelt bidro til å etablere, undergravde organisasjonen seg sjøl og sin egen makt, og la grunnlaget for at arbeidsgiverne i praksis gikk til oppsigelse av klassekompromisset.

Særlig fra og med det internasjonale oppsvinget fra 1993 bidro LO, med den fortsatte moderasjonslinja, også til å frambringe en ulikhet i det norske samfunnet som en må tilbake til mellomkrigstida for å finne maken til. Ved tariffoppgjøret i 2000 fikk den raskt økende ulikheten et flertall på 64,7 prosent av de avgitte stemmene i uravstemninga i privat sektor til å forkaste et anbefalt forslag fra LO-ledelsen til enda et moderat oppgjør, og førte til en kort streik og et bedre oppgjørsresultat.

Streiken i 2000 ga et signal til arbeidsgiverne i NHO om at LO-ledelsen ikke lenger var i stand til effektivt å kontrollere sine egne medlemmer, og at arbeidsledigheten i verden som helhet og i Norge spesielt igjen la forholda til rette for å utarbeide en strategi for å bli kvitt fagbevegelsen. Etter streiken tok NHO-direktør Bergesen til orde for det gamle kravet fra arbeidsgiverne om å få bort uravstemningene ved tariffoppgjør og overlate avgjørelsen til LO-ledelsen. Året etter, i 2001, la et utvalg nedsatt i NHO fram et utkast til et arbeidsgiverpolitisk program.

Utkastet er seinere blitt stående som program for NHO. Det starter med å ta opp de krava som den internasjonale konkurransen stiller om lønnsmoderasjon og mer fleksible arbeidsvilkår. Det framhever også behovet for å få gjennomført det som i flere tiår, fra og med eksplosjonen i arbeidsledigheten fra 1987 til 1993, har vært NHOs strategiske mål i lønnsoppgjøra, men som her i landet foreløpig har kommi lengst i offentlig sektor. Det består i å få desentralisert lønnsfastsettinga ut til den enkelte bedrift og videre individualisere den til den enkelte arbeider.

På linje med den systematiske linja som Angela Merkel har stått for i Tyskland, og med de krav som troikaen seinere har satt til lønnsfastsetting i de verste kriselanda i EU, Hellas. Portugal, Spania og Italia, går NHO-programmet altså inn for å få bort landsomfattende kollektivavtaler av den typen som blei innført i og med Verkstedoverenskomsten av 1907. I programmet grunngis dette med at landsomfattende tariffavtaler svekker arbeids-givernes evne til å konkurrere på et globalt marked der det i mange land ikke fins slike avtaler eller en tilsvarende fagorganisasjon. Dermed er ikke bare landsomfattende avtaler og i siste instans mer lokale kollektivavtaler i strid med konkurranseevnen, men fagorganisasjonen i seg sjøl. Fagorganisasjonen og kollektivavtaler er i seg sjøl en konkurransemessig ulempe som må fjernes.

NHOs arbeidsgiverpolitiske program fikk straks sterk tilslutning fra ledende Høyre-statsråder som Erna Solberg i Kjell Magne Bondeviks regjering fra 2001, da de utropte fagorganisasjonen og kollektive avtaler til å være gått ut på dato og ikke å ha livsrett i en «globalisert» verden. Denne regjeringa la også fram forslaga om et mer fleksibilisert arbeidsliv fra det såkalte Arbeidslivslov-utvalget, som den første Jens Stoltenberg-regjeringa hadde nedsatt. Det er en Næringslivets Hovedorganisasjon med dette arbeidsgiverpolitiske programmet som LO-ledelsen den dag i dag behandler som en partner i et klassekompromiss og i det angivelige trepartssamarbeidet som går under navnet den «norske» modellen. Med NHOs arbeidsgiverpolitiske program var et av dagens to regjeringspartier, FrP, ikke lenger aleine om å gå åpent til felts mot landsomfattende kollektivavtaler. I sine prinsipp- og handlingsprogram har FrP gang på gang slått fast at partiets liberalistiske ideal om et fritt arbeidsmarked ikke kan fungere så lenge «monopolliknende» organisasjoner, fag- og arbeidsgiverorganisasjoner, inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere». Arbeids-, lønns og ansettelsesavtaler fungerer best når de oppnås ved enighet mellom «arbeidsgivere og arbeidstakere» i den enkelte bedrift. Lønnsnivået er ei sak som frivillig skal avgjøres mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren, uten innblanding fra andre, har det videre hett, på grunnlag av produktivitet-sutvikling, inntjening og resultat i den enkelte bedrift. På slutten av valgkampen i 1993 tok Carl I. Hagen til orde for lovforbud mot landsomfattende fagforbund. Partiet har dessuten gått inn for å styrke lovvernet om streikebryteri ved å gi de enkelte lokale fagforeningene lovlig adgang til ikke å delta i landsomfattende konflikter og ved å si at «arbeidsgivere (bør) gis større anledning til fritt å ansette nye arbeidere til erstatning for dem som sier opp sine arbeidsavtaler enkeltvis eller kollektivt», det vil si gjøre bruk av streikebrytere under arbeidskonflikter. Dette partiet regjerer altså i dag sammen med Høyre, og Høyre har gitt partiet den strategisk viktige arbeidsministerposten som statsråd Eriksson skritt for skritt, under applaus fra NHO, bruker til å fremme partiets arbeidslivsprogram, hittil til å få vedtatt økt adgang til midlertidige ansettelser og til å inngå lokale avtaler om arbeidstid uavhengig av landsomfattende fagforbund og arbeidsmiljølovens allmenne bestemmelser.

I de tidene som kommer, med markante økninger i arbeidsledigheten i Norge, er det ikke realistisk av fagbevegelsen å fortsette å regne med at det gamle klassekompromisset som var kjerna i den «norske» modellen, fortsatt gjelder. Det er snarere grunn til å møte de stadig mer vidtgående angrepa som mer og mer hyppig rettes mot fagbevegelsen fra både NHO og regjeringshold, med å opprettholde og øke organisasjonsgraden og ta i bruk alle nødvendige kampmidler, i første omgang for å få inn igjen i overenskomstene alle de rettighetene som arbeiderne etter hvert fratas i lovverket. Denne gangen kanskje ikke bare for å gjenopprette styrkeforhold som kan få arbeidsgivernes til å gå med på et nytt klassekompromiss, men kanskje for helst å legge grunnlaget for et samfunn som ikke om og om igjen ender i ulikhet og urett, barbari og krig?