Det mangfoldige India
Av Anne Waldrop
India
Oslo, Font forlag, 2015, 409 s.
Joar Hoel Larsen, NRK- journalist og utenrikskorrespondent, har skrevet bok om India. Som medfølgende partner har han bodd i New Delhi i flere år, og denne perioden har han benyttet til å bli kjent med hovedstaden, reise rundt i India, treffe mennesker og lese mange bøker om dette enorme landet som egentlig er et helt kontinent. Gjennom oppholdet har han tilegnet seg innsikt i samfunnsforhold, kultur og politikk, og denne boka med den knappe tittelen India er skrevet for å dele denne kunnskapen med et bredere publikum.
Både fattigdom og vekst
India er kjent som et av de mest folkerike landene i verden, og for en del år tilbake var India for mange nordmenn først og fremst kjent som et land med enorm fattigdom, der det første norske bistandsprosjektet – Keralaprosjektet – startet opp i 1952. De senere årene er det nok heller landets raske økonomiske vekst og store, voksende middelklasse som først nevnes når det er snakk om India. I tillegg har indiske turistmyndigheter de senere årene valgt slagordet ’Incredible India’ for å promovere landet og dets mange kontraster. Her finner man noen av verdens høyeste fjell og lengste elver, her finner man lange sandstrender, ørken og grønne te-plantasjer. India er verdens største demokrati og hjemlandet til Gandhi, yoga og ikke-voldstenkning, men India har fortsatt et kastesystem som rangerer mennesker ut fra en iboende raselignende hierarkisk tankegang. Her er det et stort religiøst mangfold, men samtidig en sterk, og tidvis voldelig hindunasjonalisme, og her finner man utbredt vold mot kvinner, men samtidig en aktiv og sterk kvinnebevegelse som har eksistert siden 1920-tallet.
Og slik kunne man fortsette å liste opp kontraster og mangfold. Spørsmålet som melder seg når det gjelder denne boka om India, er hvilket av alle disse perspektivene eller sidene ved India Hoel Larsen har valgt å vektlegge. Og videre: Har det blitt en god, riktig og utfyllende innføring?
Personlig grep
Hoel Larsen sier i forordet at dette ikke er ment som en altomfattende innføring om India. Snarere har han ønsket å formidle fra den kunnskapen han har opparbeidet seg gjennom sitt lange opphold – og fra sine mange kortere besøk i forbindelse med sitt yrke som journalist – og gjennom dette fortelle om ’sitt India’ (vi har alle vårt). Denne innfallsvinkelen har mye for seg, for Hoel Larsen er ikke akkurat den første europeeren som har kommet til dette kontinentet og som har ønsket å formidle videre sin kunnskap til de der hjemme. Det finnes nok av reiseskildringer og innføringsbøker om India. Samtidig blir denne tilnærmingen også en svakhet da man som leser blir sittende igjen å lure på hvordan de underliggende valgene om hva som er med – eller utelatt – er tatt.
Når man leser innholdsfortegnelsen og begynner å bla litt i boka, virker det først ikke som noe er utelatt. Her er kapitler om veien fram til indisk selvstendighet og delingen/utskillelsen av Pakistan i 1947, om Gandhi, om Beatles og yoga i India, om Varanasi, om cricket, om kvinner, om Kashmir og om Cashmere-sjal, bare for å nevne noe. I tillegg flyter de fleste kapitlene over av små anekdoter og beveger seg tilsynelatende sømløst fra faktaopplysninger om helse, vaksiner og barnearbeid, til anekdoter og pussige småhistorier. Slik sett kan det bli litt springende, men fordi han skriver godt og har en rød tråd, framstår hvert kapittel som en avsluttet helhet,– som en liten fakta-novelle.
Det personlige grepet fungerer godt i mange av kapitlene, og personlig likte jeg kanskje best de to tidlige kapitlene som er basert på en reise Hoel Larsen gjorde med sine to tenåringsdøtre til India i 1999, der de blant annet reiste langs veien fra Allahabad til Agra, og videre til Varanasi. I det første av disse, som har fått tittelen «Veien til Agra» etter den kjente barneboka av Aimeè Sommerfeldt, bruker Hoel Larsen fortellingen om fattiggutten Lalu og hans lillesøster Maya som en ramme om reisen samme veien førti år etter at boka kom ut. Som noen kanskje husker, dro Lalu og Maya ut på den lange, strevsomme og tidvis farefulle ferden til Agra for å finne leger som kunne gi Maya synet tilbake. Og dermed forener Hoel Larsen anekdoter og opplevelser fra sin egen reise i 1999, med informasjon om helsepolitikk, vaksiner og barnedødelighet i India. Tilsvarende, i kapitlet om Varanasi, forenes småhistorier om hans egen og døtrenes besøk i byen med faktainformasjon om blant annet silkeveving, håndverkstradisjoner, barnearbeid og utdanning. Disse kapitlene fungerer så godt fordi de nettopp tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser i India, og så bruker disse til å formidle viktig faktakunnskap om sentrale utviklingspolitiske emner.
Andre kapitler fungerer ikke like godt. For eksempel lurer jeg på hvorfor han har valgt å ta med et helt kapittel om Beatles i India. Som flere andre kapitler er dette basert utelukkende på sekundærkilder, men der de andre av denne typen dreier seg om forhold som har en direkte kobling til India, som for eksempel historiekapitlet om kolonitiden, frigjøringsbevegelsen og delingen av India/Pakistan, dreier dette kapitlet seg mest om Beatles.
De undertrykte
Langt på vei har dette blitt en god framstilling av India, i et slentrende og lettlest språk. I det store og hele unngår Hoel Larsen orientaliseringen av et slags eksotisk India, som de fleste reiseskildringer og populærvitenskapelige bøker i denne sjangeren er fulle av. Men boka skjemmes også tidvis av småfeil og skjevframstillinger, samt noen åpenbare korrekturfeil, som trekker ned et ellers solid og troverdig helhetsinntrykk. Alvorligst er det at de som står aller nederst i kastehierarkiet, flere steder blir omtalt som ’kasteløse’. Dette er en betegnelse som er misvisende og som derfor ikke benyttes av fagfolk lengre, da denne gruppa faktisk tilhører såkalte ’uberørbare’ kaster, det vil si kastegrupper som ut fra hindureligiøs målestokk ansees å være urene. Den rette betegnelsen på norsk er derfor ’uberørbare’, eller mer vanlig i dag, dalit, som er den betegnelsen de selv foretrekker og som betyr ’de undertrykte’.
Boka inneholder også et eget kapittel om kvinners stilling i India, og Hoel Larsen skal ha honnør for at han klarer å framstille indiske kvinners vanskelige situasjon på en relativt balansert og usentimental måte. Under tittelen ’Hva er det med indiske menn?’ starter han kapitlet med en omtale av den brutale gjengvoldtekten av en ung kvinne på en buss i New Delhi i desember 2012, og fortsetter deretter med å fortelle om blant annet kvinneunderskuddet som har økt, om praksisen med arrangerte ekteskap, og om enkenes vanskelige situasjon. Samtidig skjemmes dette kapitlet av enkelte overdrivelser, som når man lett får inntrykk av at sati – enkebrenning – var et stort problem i India i tidligere tider. Dagens historikere, derimot, er enige om at sati aldri har vært særlig utbredt, men at britiske koloniherrer brukte denne ’barbariske’ skikken som et påskudd for kolonialismen. Videre, selv om mange enker i India har det vanskelig, er det også mange som blir tatt godt hånd om av sine barn. Det blir derfor en overdrivelse å si om enker: «De fleste «lever» ikke.» De bor på gaten og eksisterer såvidt.’ (s. 250)
Hvor er kaster og klasser?
Selv om Hoel Larsens prosjekt ikke har vært å gi et fullstendig eller uttømmende bilde av India, må jeg innrømme at det er et stort hull i en bok med tittelen India. Jeg tenker selvfølgelig på kastehierarkiet, de enorme klasseforskjellene og den sosiale kampen som føres nedenfra i mange former. Riktignok nevner Hoel Larsen kaste i flere avsnitt, så det er ikke helt fraværende, men det blir aldri omtalt gjennomgående, slik for eksempel cricket blir. Faktum er at kaste som hierarkisk struktur og tenkemåte gjennomsyrer det indiske samfunnet på en slik måte at en hel bok om India uten å behandle dette etter mitt syn blir ufullstendig. Den franske antropologen Louis Dumont satte tydelig ord på dette da han for lenge siden skrev en bok om India med tittelen Homo Hierarchicus – det hierarkiske mennesket. Selv om selve kastesystemet er på vikende front i dagens nyliberale India, så lever selve den underliggende hierarkiske tenkemåten i beste velgående, og kommer blant annet til uttrykk i gapet mellom en konsumfiksert voksende middelklasse og de mange mange hundre millionene som lever under fattigdomsgrensa.
Til tross for disse manglene, vil mange ha nytte og glede av denne boka. Først og fremst vil boka utvilsomt være nyttig som en innføring for førstegangs, og kanskje andregangs reisende som ønsker å lære litt om mangfoldet i dette enorme landet. Den dekker et bredt spekter av temaer, og er mer samfunnsorientert enn de vanlige reiseskildringenes utgytelser om ’det mystiske’ India med ’et paradis av opplevelser’. Både ryggsekkturister som søker solnedganger over Ganges og yogaturister som egentlig bare ønsker å finne seg selv, vil utvilsomt av nytte av å lære litt mer om indisk samfunn og historie.