Det kommunistiske parti
Av Redaksjonelt
En taktisk hovedoppgave for den samlede marxist-leninistiske bevegelsen i Norge er byggingen av det kommunistiske arbeiderpartiet. Dette understrekes i dokumenter fra såvel de marxist-leninistiske studie- og arbeidsgruppene som SUF(m-1)og Marxist-leninistisk Front i NKP, (MLF). I MLF's politiske plattform understrekes det at vi i Norge i dag ikke har noe enhetlig kommunistisk parti, men at kampen i NKP kan gi følgende utfall: Enten vinner de virkelige kommunistene kampen i partiet, eller så umuliggjøres kommunistenes arbeid innafor partiet og revisjonistledelsen står tilbake med sitt «radikale samlingsparti». Under alle omstendigheter innebærer det partibyggende arbeid for MLF's vedkommendebrudd med revisjonistene.
I kampen for det kommunistiske parti vil studiet og tillempinga av marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning få en avgjørende betydning. Det gjelder også den aktuelle kamp mot revisjonistene, hvor den kommunistiske partiteori er et mektig våpen mot RTL-klikkens likvideringsplaner. I artikkelen Om leninismens grunnlag sammenfatter Stalin det kommunistiske partis fremste kjennetegn.
Partiet er arbeiderklassens fortropp. Det innebærer at partiet må ta opp i seg proletariatets og folkets beste representanter, og at det må ruste seg med den marxistiske teori for å stake ut den rette vei i kampens bukter og finter. Det kommunistiske parti skal stå i spissen for denne kampen og utgjør arbeiderklassens og folkets «generalstab».
1 Partiet som arbeiderklassens organiserte tropp. Men partiet er ikke bare arbeiderklassens fortropp, det er klassens organiserte fortropp. Uten en sterk indreorganisasjon, etter den demokratiske sentralismens prinsipper, som forener indredemokrati med sentral ledelse, vil ikke partiet utøve noe virkelig lederskap.
2 Partiet som høyeste form for proletariatets klasseorganisasjon. Partiet er ikke den eneste klasseorganisasjon som klassen skaper i kampen, men en av dem. Men fagforeningene, enhetsfrontorganisasjonene, kooperasjonen m.v., kan ikke arbeide uavhengig av «generalstaben», tvert om. Partiets lederskap er en forutsetning for at disse skal utvide og forbedre sine posisjoner i kampen, at de virkelig skal binde partiet sammen med de partiløse massene.
3 Partiet som redskap for proletariatets diktatur. Partiet er ikke noe mål i seg selv, det er et redskap i arbeiderklassens hender til å erobre statsherredømme, og til å styrke maktstillingen etter at den er erobret.
4 Partiet som en viljens enhet som er uforenlig med at det eksisterer fraksjoner. Partiet tillater ikke at det dannes konkurrerende sentra som oppløser enheten og bryter ned disiplinen. Den indre meningskampen skal primært bidra til å sikreenhetlige beslutninger.
5 Partiet blir styrket ved at det renser seg for opportunistiske elementer. Proletariseringen av «mellom-lagene» i samfunnet, og demoraliseringen av arbeiderklassens «øvre» lag, fastlønnete funksjonærer, pressefolk, stortingsrepresentanter osv. (arbeideraristokratiet), utgjør de klassemessige røtter til opportunismen. Partiet må føre kamp mot opportunistiske elementer som lar seg korrumpere.
Etter den annen verdenskrig har utviklingen særlig vært preget av to faktorer:
For det første imperialismens sammenbrudd og den nasjonale og demokratiske revolusjonen i Asia, Afrika og Latin-Amerika. For det andre den midlertidige revisjonistiske maktovertakelsen i Sovjetunionen og Øst-Europa, unntatt Albania. Imperialistmaktenes tiltakende sammenbrudd fører til skjerpet klassekamp i disse landa. Alt dette stiller nye krav til de kommunistiske partier. Som på den annen internasjonales tid viser utviklinga klart at de partier som ikke har styrke nok til å plassere seg på folkets side i dagens kamp til sjuende og sist vil havne på historias skraphaug.
Kommunistenes viktigste våpen i denne prosess er Mao Tsetungs tenkning, for «Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i den epoke da imperialismen går mot sitt endelige sammenbrudd og sosialismen går fram mot en verdensomspennende seier.» Når det gjelder den kommunistiske partiteori har Mao Tsetung videreutviklet og forsvart de prinsipper som Stalin la til grunn i den omtalte artikkel. Mao Tsetungs videreutvikling av den marxistiske partiteori kan oppsummeres ved de prinsipper som legges til grunn i KKP's «forslag til generallinje for den kommunistiske bevegelse» (Folkerepublikken Kinas Ambassade. Kultur- og opplysningsavdelingen.)
1) Partiet må holde fast ved den marxistiske teorien;
2) partiet må forbinde teori og praksis i alt sitt arbeid og forene marxismen-leninismens allmenngyldige slutninger med hvert lands konkrete praksis;
3) partiet må tjene og aldri skille seg fra folket;
4) partiet må tillempe masselinjen;
5) partiet må nytte kritikkens og sjølkritikkens våpen.
Det må finnes et revolusjonært parti som er oppbygd i samsvar med marxismen-leninismens revolusjonære teori og revolusjonære stil.
Har vi i Norge i dag et revolusjonært parti, eller har vi en karikatur? Dette er et alvorlig spørsmål som alle kommunister må tenke over. Et av de klareste kjennetegn er om partiet holder fast ved og forsvarer den marxist-leninistiske teorien. Gjør NKP-ledelsen det?
I alle avgjørende ideologiske spørsmål har revisjonist-ledelsen konsekvent fraveket marxismen-leninismen og stilt seg på reformismens standpunkt. I spørsmålet om den sosialistiske revolusjon og overgangen til sosialismen har de gått inn for en borgerlig-demokratisk styreform, en nasjonalisert statskapitalisme. Istedet for å knuse det borgerlige statsapparatet går de inn for å beholde dets representative organer (Storting, kommunestyrer m.m.) og gjøre borgerskapets undertrykkelsesorganer til «redskaper» for en «demokratisk omforming i sosialistisk retning».
Både i teorien og i sin arbeidsstil har de latt hensynet til partiets «demokratiske» omdømme i borgerskapet gå foran det å forberede partiets medlemmer og den øvrige del av arbeiderklassen på den skjerpete klassekampen, som de hittil relativt svake, men ikke desto mindre klare krisetegn vil medføre. Dette henger sammen med den lettvinte, men historisk uholdbare illusjonen om en «fredelig, demokratiskvei til sosialismen» som Krustsjov gjenopplivet, og som NKP-lederne har gjort til sin.
MLF og den samlede marxist-leninistiske bevegelsen er i ferd med å legge grunnen for en virkelig kommunistisk bevegelse, ettersom den har feid disse revisjonistiske illusjonene til side. Gjennom å reise parolen om massestudium i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning, har de forsvart de grunnleggenderevolusjonære prinsipper og anvendt dem i klassekampen i dagens Norge.
Gjennom utgivelsen av Røde Fane og organiseringa av MLF, fikk også den ideologiske kampen et sterkt oppsving i NKP og ledelsen er tvunget på defensiven i sine spinkle forsøk på å forsvare den revisjonistiske linja.
Studiet og den revolusjonære skoleringen er et annet eksempel på hvordan NKP-ledelsen fullstendig underkjenner betydningen av den revolusjonære teorien. I etterkrigsåra har ledelsen benektet nødvendigheten av revolusjoær skolering. Helt fram til våren 1970 advarte de medlemmene mot å delta i marxist-leninistiske studiesirkler, men da denne linja i praksis led nederlag arrangerte de i Oslo sin egenstudiesirkel, som i allefall ikke inneholdt den revolusjonære teori.
Hvilke følger oppgivelsen av marxismen-leninismen får, vitner også utviklinga i Sovjetunionen etter den 20. kongress om. Ved å redusere marxismen-leninismen til teorien om «hele folkets stat» og «hele folkets parti», og å gjøre spørsmålet om den fredelige sameksistens til samarbeid mellom undertrykt og undertrykker, har herskerne i Sovjetunionen fram til i dag ført en «fredelig evolusjon» som kjennetegnes av framveksten av den nye priviligerte overklassens overtakelse av partiet og statsmakten. I stedet for å tjene folket er målet blitt å profittere på det arbeidende folks bekostning.
Kinas Kommunistiske Parti under Mao Tsetungs ledelse innså imidlertid på et tidlig tidspunkt farene som den ideologiske utartingen i Sovjetunionen medførte, og de publiserte opp gjennom 60-åra en rekke dokumenter, som har fått storbetydning for hele den marxist- leninistiske bevegelsen. Samtidig trakk KKP de rette erfaringer av SUKP-ledelsen utarting og forsterket den ideologiske kampen mot sine egne borgerlige elementer i partiet og statsapparatet.
Våre egne, såvel som den internasjonale m-l-bevegelsens erfaringer, viser at ideologien har en avgjørende innflytelse, som kan oppsummeres slik:
Et parti som leder en stor evolusjonær bevegelse kan umulig vinne seier uten å beherske den revolusjonære teori, uten å være i besittelse av kunnskaper i historie, uten en grundig forståelse av den praktiske bevegelse. (Mao Tsetung).
Partiet må forbinde marxismen–leninismens universelle sannhet med den konkrete praksis i revolusjonen i hvert land.
Hvordan forbinder en så den marxist–leninistiske teori med den kinesiske revolusjonens praksis? Det kan forklares med det allment kjente ordtaket: 'Pilen skytes mot målet’. Den innbyrdes sammenheng mellom marxismen–leninismen og den kinesiske revolusjonen likner på den innbyrdes sammenhengen mellom pilen og målet. Men en del kamerater 'skyter uten å ha et mål' – de skyter på lykke og fromme. Slike folk kan lett komme til å skade revolusjonens sak. (Mao Tsetung).
Klassekampens betingelser skifter fra land til land og fra situasjon til situasjon. Således antar kampen forskjellige former ut fra det grunnlag som finnes i klassestrukturen, historiske tradisjoner, styrkeforhold m.m. Studiet i dette levendeliv, og teoriens anvendelse på det, er av avgjørende betydning for kommunistenes arbeid.
Revisjonistene forvrenger marxismen-leninismen også på dette området. Typisk er RTLs «nasjonal–kommunistiske» ferniss. Den går ut på å «fornorske» teorien dithen at han fornekter alle grunnleggende prinsipper som støter borgerpressa, og på den måten gjør teorien mer «akseptabel» for borgerskapet. Denne linja gir selvsagt bare et påskudd til å forfekte revisjonismen og har ingenting til felles med marxismen-leninistenes linje, som går ut på å forene marxismen-leninismens allmengyldige sannhet med revolusjonens konkrete praksis.
Eksempler på hvor livsviktig dette prinsippet er, kan hentes fra studiearbeidet. I den grad revisjonistene har drevet studier har de vært abstrakte og uten sammenheng med den praksis bevegelsen bedrev. Marxist-leninistene gjennom-fører linja på den måten at bade studiet i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning, og studiet i det norske klassesamfunnet drives med henblikk på å løse bevegelsens problemer på de forskjellige områder.
Det letteste som finnes, er å lære seg en mengde termer fra marxismen-leninismens vokabular, men det gir ikke bevegelsen noen framgang. Først når bevegelsen råder over kadre som behersker kunnskaper om klassekampens bevegelser, og som har innsikt i marxismens analyse-metode, blir teorien en materiell kraft som forandrer verden.
Det kommunistiske parti tjener folket.
En grunnleggende sannhet i marxismen-leninismen er at «folket og bare folket er den kraft som driver verdenshistorien framover». Denne sannheten kan høres ganske selvfølgelig ut, men ofte bunner mange politiske feil nettopp i manglende tro på folkemassenes kraft. Å tjene folket innebærer å ta utgangspunkt i de arbeidende massers klassestandpunkt, deres virkelige interesser, og gjøre disse interesser til sine.
»Vår plikt er å stille oss ansvarlige overfor folket. Hvert ord, hver handling, hver politikk må være i samsvar med folkets interesser, og hvis det ,&r seg gjeldendemistak, må de korrigeres – det er det som ligger i å være ansvarlig overfor folke.t» (Sitatene s. 190).
Utgangspunktet for de marxist -leninistiske grunnstudiene er klassestand-punktet. I dette skiller marxist-leninistene seg fra såvel revisjonistenes rent økonomistiske standpunkt, som fra ulike superintellektuelles teorier om de «velfødde» arbeidere. Det er derfor ikke nok i teorien å ha «forstått» marxismen, slik som noen intellektuelle «Marx-eksperter» har tendenser til. Hvis klassestandpunktet mangler vil de aldri kunne trekke de riktige konklusjoner.
NKP-ledelsens revisjonistiske utarting er i seg selv et godt eksempel på følgene av manglende klassestandpunkt. I stedet for konsekvent å ta utgangspunkt i folkets interesser, har de degenerert til borgerlige «politikere» som betrakter «politikken» og «politikerne» som en slags lukket sirkel der man pønsker ut «lure» forslag som blir sendt ut til valgene for å få tilslutning. Det som er smartest og finner på de mest «taktiske» utspill, vinner. Slik arter den borgerlige politikken seg i motsetning til marxist-leninistenes, som – fordi de lever et liv og kjemper sammen med folkets arbeidende masser – ikke får interesser i motsetning til folkets.
Partiet tillemper masselinja
Når marxismen-leninismen slår rot i massene, omskapes den til en materiell kraft som forandrer verden. Det kommunistiske parti må ha evnen til å bygge på massenes kraft, fordi «massene er de virkelige helter». I den borgerlige propagandaen forties disse kjensgjerninger. Her hevdes den idealistiske historieoppfatninga: viktige historiske endringer kommer som en følge av viljen til ei lita gruppe utvalgte «ledere».
Skal en kunne holde et nært samband med massene, må en ta utgangspunkt i massenes behov og ønsker. Alt arbeid for å tjene massenes interesser må ta utgangspunkt i massenes behov og ikke i noe ønske fra en enkeltperson, hvor velmotivert det enn måtte være. Det er ofte slik at det objektivt i massene er tilstede et behov for visse omdannelser, men uten at massene subjektivt et klar over denne nødvendigheten. De er ennå ikke innstilt på, og bestemmer seg ikke til en omdannelse, og i slike tilfeller må en vente tålmodig. For først når flertallet av massene som et resultat av vart arbeid er blitt seg bevisst at det er nødvendig å foreta omdannelsene, og ønsker viljefast å gjennomføre dem, da først bør de gjennomføres … Her virker to prinsipper: det ene er massenes aktuelle behov og ikke slike behov vi har utpønsket for dem, og det andre er massenes ønsker og at de selv må bestemme seg, og ikke slik at vi tar bestemmelsen for dem.
Den nasjonale og demokratiske revolusjon i Asia er i seg selv et godt eksempel på masselinja i praksis. Mao Tsetung utarbeidet selv teorien om masselinja bl. a. på grunnlag av det faktum at det kinesiske folk var i stand til å beseire de japanske imperialistene og de innenlanske reaksjonære, trass i det kinesiske folkets underlegenhet m. h. t. teknisk utrustning, militærteknisk utdannelse o.s.v. Og så de indo-kinesiske folks store seire i sin nasjonaldemokratiske revolusjon, er et bevis på massenes uovervinnelige styrke «når flertallet av massene … er blitt seg bevisst at det er nødvendig å foreta omdannelsene». Selv ikke verdenshistoriens best utrustede og mest brutale militærmakt kan i dag stanse de indo-kinesiske masser.
Eksempler på hvordan marxist-leninistene med framgang har tillempet masselinja har vi sett i vårens store oppsving i studentkampene. bl.a. generalstreiken. Videre har vi fått masselinja demonstrert i streikekampene i Sauda og på Norgas, hvor arbeiderene på disse arbeidsplassene og de breie masser av arbeidende ellers sluttet opp om deres berettigete krav og bl.a. ga store pengebeløp for at de streikende skulle holde ut overfor arbeidskjøpernes press.
Selvsagt hevder ingen, og aller minst marxist-leninistene, at det ikke i disse kamper kan være begått feil, men disse kan bare rettes ved at en blir bedre i stand til å følge masselinja.
NKP-ledelsen har ikke etter krigen, og aller minst i den seinere tid, tillempet masselinja. I stedet for å studere og undersøke massenes virkelige ønsker og behov, har deres politikk tatt utgangspunkt i egne ønsker og behov. Derfor kunne f.eks. delegater til partiets siste landskonferanse oppleve at partiets formann la fram forslag om at konferansen skulle anbefale LO's usle tariffkrav. Begrunnelsen var at «de ville bli vedtatt likevel». Slik kan opportunismen og halehengspolitikken til LO-pampene forsvares og utlegges som «arbeidsfolks vilje»!
Partiet tillemper kritikken og sjølkritikkens metode til å løse motsetninger innen folket.
Ikke-antagonistiske motsetninger (motsetninger innen folket) og antagonistiske motsetninger (motsetninger mellom folket og folkets fiender) må løses på forskjellige måte. Dette er den viktigste konklusjonen på Mao Tsetungs banebrytende artikkel fra 1956. Dermed ga han den kommunistiske verdensbevegelse et nytt våpen til å oppnå indre konsolidering og enhet.
Den eneste metoden til å avgjøre spørsmål av ideologisk natur, eller stridsspørsmål i folket er den demokratiske metoden, diskusjonsmetoden, metoden med kritikk og sjølkritikk, metoden overtalelse og undervisning, og ikke en metode med tvang eller undertrykkelse.
La oss se hvordan marxist-leninister og revisjonister bruker denne metoden forskjellig. Da de ideologiske motsigelser mellom SUKP og KKP i slutten av1950-åra begynte å utvikle seg, gikk KKP konsekvent inn for å løse denne striden ved kritikken og sjølkritikkens metode. Først internt. På møter og i korrespondanse la de fram sine synspunkter og ønsket en oppriktig diskusjon. SUKP-ledelsen svarte med offentlige angrep og brøt bl. a. bistandsavtaler og trakk sine eksperter hjem fra Kina for å legge folket der under økonomisk press – i håp om at de skulle godta revisjonistenes linje. Som en følge av den revisjonistiske utartinga ble motsetningene til KKP til en antagonistisk, en uløselig motsigelse.
Et liknende eksempel kan vi hente fra kampen i NKP. Marxist-leninistene har konsekvent hevdet at motsigelsene burde løses gjennom metoden med kritikk og sjølkritikk, ut fra ønsket om å komme fram til enhet på grunnlag av Mao Tsetungs metode:
1 1942 utarbeidet vi formelen 'enhet–kritikk–enhet' for å beskrive denne demokratiske metode for å løse motsetninger innen folket. Utgangspunktet er at vi går ut i fra ønsket om enhet og løser motsetningene gjennom kritikk og kamp, slik at vi oppnår enhet på et nytt grunnlag.
I denne hensikt førte marxist-leninistene diskusjon på møter og konferanser, og da Friheten ble stengt for marxistiske innsendere, ble Røde Fane utgitt. Revisjonistledelsen hadde imidlertid ikke noe ønske om enhet og de svarte med eksklusjoner og andre tiltak for å tvinge og skremme folk inn på sin linje. Dermed har revisjonistene gjort motsigelsene til en motsigelse mellom folket og folkets fiender.
Motsigelsene mellom marxist-leninistene er imidlertid av en helt annen karakter. Både SUF(m-1), ML-gruppene og MLF har forskjellig utgangspunkt, erfaringer o.s.v., som utgjør motsetninger. Imidlertid har demokratisk diskusjon, kritikk og sjølkritikk styrket enheten, og lagt grunnlag for en ny enhet som til sist vil føre til dannelsen av et kommunistisk arbeiderparti.