Gnist

Jan Strömdahl er svensk arkitekt med lang erfaring i Statens Planverk, senere Boverket. Han er engasjert i miljø- og klimabevegelsen og er leder i en svensk forening mot kjernekraft. Var riksdagpolitiker (VPK) 1988–1991.

Kaare Vennerød er økologiutdannet, har fartstid i miljøforskning og miljøforvaltning. Er skribent og arbeider for tiden med samepolitikk for Miljøpartiet De Grønne.

For å være bærekraftig må både de økonomisk/sosiale og økologiske kriteriene være tilfredsstilt.

Cubas historie har samlet sett medført at landet har måttet velge strategier i sin utvikling som har tilgodesett begge disse perspektivene. Blokaden fra USA etter revolusjonen i 1959 og sammenbruddet i samarbeidet og handelen med det kommunistiske Øst-Eurupa rundt 1990 har medført at Cuba stort sett har måttet utvikle seg basert på egne ressurser. Forskning og utøvet praksis og forvaltning innenfor landbruk, fiske og matproduksjon, industri, kraftforsyning, transport, handel, boligbygging, annen infrastruktur, helse, skole, kultur, ja innenfor alle samfunnets områder, har ledet til en slags privat og offentlig nøysomhetskultur som var helt nødvendig for å overleve.

 

Tall om Cuba og miljø

Living Planet Report (LPR) 2006 fra WWF viser at Cuba er det eneste landet i verden som møter begge kriteriene for en bærekraftig utvikling. De to kriteriene er sosioøkonomisk nivå definert med «Human development index» (HDI), fra United Nations Development Program (UNDP), og økologisk fotavtrykk (EF), definert av organisasjonen Global Footprint Network, med ca. 70 bidragsytende forskningsmiljøer, akseptert av bl.a. WWF og EU.

UNDP har i de senere år lagt til nye variabler i det første begrepet, blant annet likestilling. I LPR utgitt i 2014 er imidlertid Cuba det landet med høyest økonomisk og sosial standard (HDI) i Latin-Amerika etter Chile, beregnet med de samme variable som i 2006.

Hovedårsakene til Cubas høye score i HDI er blant annet en velutviklet skole og et godt fungerende helsevesen, slik at landet ligger på samme HDI-nivå som Nord-Amerika og Europa, tross store økonomiske problemer.

En av hovedårsakene til Cubas forholdvis lave økologiske fotavtrykk (EF) er praktiske konsekvenser av USAs blokkering av handelen med landet som startet rundt 1959 og har fortsatt til nå, og sammenbruddet i samarbeidet mellom østblokklandene og Cuba rundt 1990.

Dette har bidratt til at mange av de variablene som beskriver ressursforbruk og miljøbelastning, og som er grunnlaget for beregningen av økologisk fotavtrykk, gir lave verdier for Cuba.

De folkelige kulturinstitusjonene og skolene ble mye preget av landets situasjon. Innbyggerne måtte gjøre en samlet dugnad for at landet skulle overleve krisen. Dette har nok medført at dugnadsånd og samarbeid er spesielt godt utviklet. Barna har fått fellesskapets positive utfordringer inn i blodet, alt fra barnehager og skoler av. Som altså inkluderer holdninger og praksis som favoriserer sustainability eller bærekraft. Cubanere får all utdanning uten kostnad.

Jeg tror at fordelene med landets politiske fundament fra Fidel Castro er nødvendig for å ha en god hånd med den økonomiske, sosiale og kulturelle utviklingen. Slippes kreftene fri, vil Cuba fort bli dominert av krefter som andre vestlige land er styrt av. Og som lett leder til et større forbruk av miljø og ressurser.

Alle er jo egentlig intellektuelle, svarer Jan Strömdahl med et glimt i øyet.

Det finns nok, men hele redningsaksjonen for landets overlevelse etter 1990 har medført at alle offentlige posisjoner forutsetter å arbeide i samme retning. Den største trusselen har nok vært fra landet i nord, der myndighetene selv har forsøkt å kjøpe seg inn til maktposisjoner ved hjelp av kapital. Cubas ledere har vært dyktige til å lese hvordan USA har villet etablere og har etablert makt andre steder i Latin-Amerika, og Raoul Castro har klare strategier for å unngå å få for mange svarteperer når han nå forsøker å ta imot en hånd fra Obama.

I tillegg til sterk satsing på engasjement og felles dugnadsånd gjennom skoleverket og kulturlivet ellers, har begrensningene i handelen med utlandet medført at Cuba har måttet finne interne og ressursparende metoder innenfor alle samfunnsområder, der nok løsninger omkring energiforsyning, transport, boligbygging og matforsyning spiller en særlig stor rolle.

Boken til Strömdahl går gjennom alle aktuelle samfunnsområder og viser hvordan utfordringene løses i praksis.

Dersom Cuba reduserer sitt CO2-utslipp og arbeider videre med lokale energiløsninger basert på solceller etc., vil Cuba ha gode muligheter til å holde fotavtrykket på lavt nivå. Målet for Cuba må være å gjøre seg enda mindre avhengig av fossile energikilder.

Boka gir en ganske inngående analyse av hvordan landbruket på Cuba har utviklet seg i retning av økologisk, organisk og permakulturelt landbruk. Det er også interessant for en skandinav å lese om hvordan oljemangelen og handelsblokaden har medført at en stor del av transporten på Cuba foregår med hest, sykkel og apostlenes metode. Mange av de økologiske trendene på Cuba er som tatt rett ut av et drømmescenario for et europeisk grønt parti.

Ett av poengene med boken min er at det økologiske ansvaret for kloden må fordeles på hver av oss. Mitt ansvar er definert med hvor bærekraftig jorden hadde vært dersom alle mennesker på jorden hadde satt det samme fotavtrykk som meg. Med denne tankegangen må hvert land sørge for at sine borgeres gjennomsnittlige fotavtrykk kunne aksepteres over hele kloden. Dette er spesielt de rike landenes utfordring. Dersom kloden skal bli bærekraftig, må de rike landene som overforbruker ressurser og miljø, arbeide for lavere forbruk, og derved mindre økologisk fotavtrykk. De må da også regne med at veksten i den sosiale og økonomiske utvikling må reduseres tilsvarende.

Det cubanske klimaet i Sverige er vel omtrent som i Norge. Ved hjelp av mine kontakter skal vi holde et orientering der hele Riksdagen er invitert. Jeg reiser dessuten rundt og holder foredrag.

Det svenske ABF (tilsvarende norsk AOF) har laget en studiesirkel basert på mitt materiale. Jeg vil tro at bokens fokusering på bærekraft vil kunne gi en positiv inngang til mer oppdatert kunnskap om Cuba. Partiet mitt, VPK, har på sin siste kongress sluttet seg til hovedkonklusjonene i min bok.

«Nu er det inta als så många intellektuelle kvar», detter det leende ut av en Jan Strömdahl, som henter seg inn igjen ved å nevne Dagens ETC (radikal) og Aftonbladet (sosialdemokratisk).

Det går an å kombinere en meget høy sosioøkonomisk utvikling med et forbruk innenfor planetens grenser. Noen av poengene her er:

• Omstilling fra kjemisk intensiv monokultur til variert organisk landbruk i et samvirke mellom forskning og praksis.
• Bybefolkningens grønnsaker, frukter, krydder og medisisner kan produseres på bynære familieplantasjer.
• Minske forbruk av kjøtt og meierivarer
• Spare energi og erstatte olje med små-skalige fornybarløsninger.
• Lokaltrafikk uten motor. Satse på sykkel.
• Stimulere til kollektiv bilbruk.
• Mer bevisst styring av boligbygging.
• Regulere boligmarkedet ut av spekulasjonsregimet.
• Mer bevisst forhold til samfunnsfor-ståelse og fellesskap i skolene.

Det som ligger nærmest i Skandinavia til nå er nok tanken om en borgerlønn. Dersom alle borgere vet at nasjonen ønsker at du skal ha en sikker basis i fysiske levevilkår, ville kanskje fokuset i noen grad kunne vendes fra kampen for overlevelse og nok penger til interesse for fellesskapets kvaliteter.

Jeg ville forklart hvorfor selv fattige i Norge overforbruker klodens ressurser og miljø. Så ville jeg beskrevet et norsk område, samfunn, kommune, organisasjon eller bedrift som på grunn av sin totale virksomhet ville oppnå en høy sustainability. Og begrunne hvorfor.

Dagens begreper og indekser om sustainability er bygget på en forutsetning om at klimaproblemet er en hovedutfordring for klodens fremtid. Verdens ledere trenger å fastsette milepæler og målsettinger ut fra nåsituasjonen. Hvis og eventuelt når klima-problemet blir løst, kan fokuset settes enda mer på andre former for utslipp og forbruk.