Det friske pustet av vår
Av Morten Falck
Etter den franske revolusjonens stormende år og Napoleons omveltninger over Europakartet inntrådte en periode av knugende reaksjon. Dette var Metternichs glanstid, den hellige alliansens tid, da målet var å bevare freden for enhver pris. Det vil si fyrstenes fred, reaksjonens fred. Alle opprør, alle forsøk på demokratiske omveltninger ble slått ned med hard hånd.
Men rett etter midten av 1840-åra blei det tydelig at denne tida var omme. Det var som om det lå vår i lufta. To tyske intellektuelle, den mørke, unge filosofiprofessoren Karl Marx (29 år) og hans fire år yngre venn Friedrich Engels, hadde utarbeidet sitt filosofiske grunnsyn, den dialektiske og historiske materialismen. Nå arbeidet de for å forene flest mulig av de tyske arbeiderne som var spredt i eksil i Europas byer, og bygge en demokratisk bevegelse som kunne lede en kommende omveltning. Hvor aktiv rolle de to spilte i dette arbeidet har ikke blitt kjent før i moderne tid.
Det kommunistiske manifest, som var programdokumentet til Kommunistenes forbund, er et dristig dokument, skrevet av unge menn med glødende viljer og tro på framtida. De har sett og opplevd undertrykkelsen, og de hater den intenst. Skarpt og malende beskriver de tida og de grunnleggende motsigelsene, og peker ut målet for arbeiderklassen: Det kommunistiske samfunn, uten klassemotsigelser, uten privateiendom, uten undertrykkelse. Veien til frihet går gjennom arbeiderklassens herredømme.
Manifestet blei skrevet av de to på oppdrag fra den andre kongressen til Kommunistenes forbund, som blei holdt i London fra 29. november til 8. desember 1847. Kongressen hadde diskutert et utkast til programdokument, og vedtok de prinsippene Marx og Engels la fram og som Marx endelig førte i pennen i januar 1848. I slutten av februar blei Manifestet gitt ut – og så kom februarrevolusjonens stormende vårløsning.
Organisasjonen som sto bak dette blei grunnlagt blant tyske håndverkere og arbeidere i Paris i 1836-37. Den bar navnet «De rettferdiges forbund» og var et hemmelig selskap, med oppbygging omtrent som frimurerlosjene – naturlig nok, for frimurerne var opprinnelig også en hemmelig, revolusjonær organisasjon, innrettet på å kjempe mot adelens herredømme. Engels beskriver utviklinga av Forbundet fra hemmelig selskap til det blei omdannet i 1847 og tok navnet «Kommunistenes forbund» og til nedleggelsen i 1852 etter Kommunistprosessen i Køln. Den som vil, kan lese om dette i Engels’ artikkel «Om historien til Kommunistenes forbund» fra 1885. Men den grundige boka han hadde planlagt å skrive om dette emnet, fikk han aldri tid til.
Mye av arbeidet med omdanninga av «De rettferdiges forbund» har vært skjult i historiens mørke. Men på slutten av 1960-tallet forsket sveitseren Bert Andréas i arkivene i Stats- og universitetsbiblioteket i Hamburg. Her kom han over arkivene til Joachim Friedrich Martens, som hadde vært aktivt medlem av forbundet. Gjennom to verdenskriger og nazistenes herjinger var disse papirene blitt bevart, kanskje fordi ingen kjente til hva de inneholdt.
Her fant Andréas nemlig dokumenter fra prosessen med å omdanne «De rettferdiges forbund» til «Kommunistenes forbund» i 1847. Blant dokumentene var programutkast og vedtektsutkast fra Forbundets første kongress, 2.-9. juni 1847, som ikke var kjent fra før. Programutkastet, «Utkast til en kommunistisk trosbekjennelse», er skrevet med Engels’ håndskrift.
Siden vi kjenner de vedtektene som Kommunistenes forbund vedtok i desember 1847, gir utkastet fra juni oss mulighet til å se litt av den prosessen som foregikk for å omdanne forbundet. Engels deltok aktivt på begge kongressene. Han arbeidet for å gi organisasjonen et demokratisk grunnlag, og fjerne alle elementer av konspirasjon og sekterisme. Målet var en organisasjon med et sterkt medlemsdemokrati, og med en sterk sentralisme. Altså det vi i våre dager kaller demokratisk sentralisme.
Det er interessant å sammenligne de to versjonene. Allerede i juni-versjonen er forbundets navn slått fast og mottoet er forandret fra det tidligere «Alle mennesker er brødre» til parolen vi kjenner fra Manifestet: «Proletarer i alle land, foren dere!» Organisasjonen er bygd på klare demokratiske prinsipper, og på sentralismen. Men omdanningen er ikke ferdig. Fortsatt var det spor av det hemmelige selskapet. Det syns i formålsparagrafen (Artikkel 1), og i flere av formuleringene i artikkel 3 (medlemmene skal oppføre seg mandig og overholde ærens lover), ikke minst i sekterismen i punkt e. Det henger tydelig igjen som en begrensning av kongressens makt i artikkel 21, en småborgerlig ultrademokratisme som gir fellesskapene rett til å forkaste kongressens beslutninger. Og det viser seg som et opptaksrituale med fast formulerte spørsmål i artikkel 36. Alt dette blei endra på kongressen i desember.
Mellom disse to kongressene lå det en demokratisk diskusjon på grunnplanet, som førte til at Forbundet godtok formuleringene til Marx og Engels. Kampen sto ikke mellom noen få kloke hoder på en kongress, men den sto om medlemmenes bevissthet i de lokale organisasjonene. Marx og Engels gikk skrittvis fram, og tok hensyn til tenkinga hos medlemmene. Skulle de vinne organisasjonen, måtte medlemmene vinnes over til de kommunistiske prinsippene, gjennom tålmodig diskusjon.
Det er interessant å legge merke til at alle medlemmene har dekknavn, at lokalorganisasjonene ikke kjenner hverandre, og at medlemmene har taushetsplikt utad om forbundssaker. Det var en dyd av nødvendighet. Da denne tausheten sprakk i 1852, gikk Forbundet mot sin oppløsning.
I våre dager hender det folk vil ha oss til å tro at den demokratiske sentralismen er noe Lenin oppfant, og som vi bør ta avstand fra. Vedtektene til Kommunistenes forbund viser at prinsippet ikke bare er eldre enn Lenin, men at det har sin rot i den proletariske bevegelsens barndom, i kampen for å forene den internasjonale arbeiderklassen foran de første store slagene for frihet og demokrati. Den demokratiske sentralismen er et organisasjonsprinsipp som bryter med de konspiratoriske tradisjonene til borgerskapets hemmelige selskaper. Det er uløselig knyttet til arbeiderbevegelsen. Men legg merke til at ikke bare er de lokale organisasjonene underlagt de sentrale og de sentrale underlagt kongressen. Medlemmene har også den demokratiske retten til å tilbakekalle representanter de er misfornøyd med – på ethvert tidspunkt. Og velge nye. Og de kan gi sine delegater til kongressen bundet mandat. Uten sentralisme fungerer ikke demokratiet – men demokratiet ligger alltid på bånn. Det er massene som er de virkelige heltene – i 1847 som i 1871, i 1917 som i 1949, i 1972 som i 1994. Og i 1998.
Vedtekter juni 1847
Vedtekter desember 1847