Arbeidsfolk verden rundt ser i dag mot Latin-Amerika etter et eksempel på at det finnes et alternativ, at en bedre verden er mulig. Men gjør de rett i å se mot Latin-Amerika? Er et reelt alternativ under oppseiling, eller er det bare forhandlinger med den kapitalistiske globaliseringen med henblikk på å tilegne seg bedre vilkår i den implisitte kontrakten? Bryter Latin-Amerika med kapitalismen, eller fører det en kamp for rettferdighet?
Michael A. Lebowitz er professor i økonomi i Vancouver, men bor nå i Venezuela.
Han er forfatter av boka Sosialisme skapes ikke i himmelen! (Rødt!, 2007).
Rettferdig lønn, et rettferdig dagsarbeid! Gjennom kampene de har ført innenfor kapitalismen, har det ofte vært mulig for arbeidere og folk flest å sikre seg en del av godene fra det samfunnsmessige arbeidet. Kapitalistisk globalisering og den nyliberale statlige politiske offensiven har imidlertid svekket disse framskrittene fra tidligere kamper. Svaret til dem som ble overrasket da de oppdaget at disse seierene var forgjengelige, var mantraet TINA – det finnes ikke noe alternativ (there is no alternative).
Men samtidig som den kapitalistiske offensivens ødeleggelser har blitt åpenlyse, har det utviklet seg en motstand, spesielt i Latin-Amerika. Vi advarte dere om at dette ville skje, sier kremmerne og de som er ute etter å mele sin egen kake. I stedet for de gode tidene som ble lovet som resultat av den nyliberale medisinen som ble forskrevet fra 1980-tallet, opplevde Latin-Amerika (med Jorge G. Castañedas ord) «fortsatt dyster fattigdom, ulikhet, høy arbeidsløshet, manglende konkurranseevne og dårlig infrastruktur» (Latin America's Left Turn, Foreign Affairs, mai/juni 2006). Venstresida har (slik profetene «korrekt forutså») kommet tilbake.
Det betyr at håpet er tilbake. Arbeidsfolk verden rundt ser i dag mot Latin-Amerika etter et eksempel på at det finnes et alternativ, at en bedre verden er mulig. Men gjør de rett i å se mot Latin-Amerika? Er et reelt alternativ under oppseiling, eller er det bare forhandlinger for å oppnå bedre vilkår i den implisitte kontrakten med den kapitalistiske globaliseringen? Bryter Latin-Amerika med kapitalismen, eller fører det en kamp for rettferdighet?
Det gode venstre og det fæle venstre
Vi vet, selvsagt, at det finnes mange slags venstresider. Og det er også et stående tema for alle typer kommentatorer. Selv om få vil inndele Latin-Amerika etter matvaner, slik Alvaro Vargas Llosa gjorde (Fidel Castro, Hugo Chávez og Evo Morales ble omtalt som «kjøttetere» – Washington Post, 6. august 2006), er det for mange ganske enkelt et spørsmål om det gode venstre og det fæle venstre. I følge Castañeda har de fæle det til felles at de legger vekt på «sosiale forbedringer», «egalitær fordeling av rikdom», «selvstendighet» og «demokrati» (framfor den motsatte pakka, med makroøkonomisk ortodoksi, verdiskaping, internasjonalt samarbeid og effektiv myndighetsutøvelse). Men det som gjør det fæle venstre fælt, kan som regel beskrives med ett ord: «Populisme».
Når de hører snakk om populisme, griper latinamerikanske intellektuelle etter røkelsen. Dels fordi betegnelsen omfatter folk, massene, de uvaskede i bevegelse. Når Castañeda slår fast at populismen er «nasjonalistisk, høyrøstet og trangsynt», er det vanskelig ikke å se dette som hans beskrivelse av massene selv. Men det ligger mer i det (eller, rettere sagt, det har en annen side). Når han skriver at blant det som kjennetegner populistene i maktposisjon er det at de har «nasjonalisert store sektorer av sine lands økonomi, langt ut over de såkalte kommandohøydene» og overtatt «naturressurser og monopolinntekter som har gjort dem i stand til å bruke penger på descamisados, 'de skjorteløse', uten å øke skatten for middelklassen», så vet du at det som virkelig gjør det fæle venstre fælt er at det angriper kapitalen.
Det er derfor ikke overraskende at det som omtales som det gode venstre, er regjeringene i Chile, Uruguay og Brasil (og kanskje også Nestor Kirchners Argentina), mens det fæle venstre uten unntak dreier seg om Venezuelas Hugo Chávez og Bolivias Evo Morales. Siden avstanden til Chávez ser ut til å være alle tings virkelige målestokk, kan man kanskje konkludere med at Ecuadors Rafael Correa også vil havne i kategorien fæl.
Men det er her dette klassifikasjonssystemet bryter sammen. Hvordan skiller vi mellom et angrep på kapitalismen som sådan og et angrep på kapitalismens nåværende politikk og praksis? Mellom en kamp for et nytt økonomisk system på den ene sida og en kamp for rettferdighet i forhold til internasjonale kreditorer, i handelsrelasjoner og i fordelingen av inntektene fra landets ressurser på den andre? Det er nok vanskeligere å skille mellom disse enn man skulle tro ved første øyekast.
Selv en prosess med despotiske inngrep mot kapitalen (gjennom en lang marsj, som med Marx og Engels' ord «gradvis fravrister borgerskapet all kapital») vil uansett bli beskrevet som ikke noe mer enn reformisme av dem som ser på alt annet enn en umiddelbar storming av kommandohøydene – nasjonalisering av alt med arbeiderkontroll nå – som knefall for den internasjonale kapitalen. Abstrakte idealister som tillegger maktforholdene (interne og eksterne) og begreper om prosess mindre verdi enn sine egne løpesedler, gjentar stadig anklagene sine om forræderi (og skifter bare ut navnene på dem som har vraket tilnærmelsene deres). Men det betyr heller ikke at de alltid tar feil.
Hvordan kan vi kjenne igjen et angrep på kapitalismen som sådan? Bygger de nye venstreregjeringene i Latin-Amerika et alternativ til kapitalismen?
Hvordan kjenne igjen et alternativ til kapitalismen
Hva er det som utgjør et virkelig alternativ til kapitalismen? Jeg mener at det er et samfunn der det uttrykte målet ikke er økende profitt eller voksende materielle produksjonsmidler, men snarere menneskelig utvikling i seg selv – utvikling av menneskelige evner. Vi kan finne igjen dette perspektivet i Venezuelas bolivarske grunnlov – i paragraf 299 som legger vekt på å «sikre altomfattende menneskelig utvikling», i paragraf 20 som slår fast at «enhver har rett til den frie utvikling av hans eller hennes egen personlighet», og i paragraf 102 som fokuserer på «utviklingen av det kreative potensialet til ethvert menneske og den fulle utøvelsen av hans eller hennes personlighet i et demokratisk samfunn».
I disse utdragene (som på ingen måte utgjør hele grunnloven) ligger det en oppfatning av et virkelig alternativ – en økonomi der logikken ikke er kapitalens logikk. «Samfunnsøkonomien,» sa president Chávez i september 2003, «baserer logikken sin på mennesket, på arbeidet, det vil si på arbeideren og arbeiderens familie, det vil si på mennesket.» Denne samfunnsøkonomien, fortsatte han, fokuserer ikke på økonomisk gevinst eller bytteverdier. Tvert imot: «Denne samfunnsøkonomien skaper først og fremst bruksverdier.» Hensikten er «å skape den nye mannen, den nye kvinnen, det nye samfunnet».
Dette er vakre ideer og vakre ord, men de er, selvsagt, bare ideer og ord. De første kommer fra grunnloven, de siste fra det regelmessige utdanningsseminaret kjent som Aló Presidente. Hvordan kan slike ideer og ord gjøres til virkelighet? La meg foreslå fire forutsetninger for å kunne virkeliggjøre dette alternativet til kapitalismen.
1) Enhver diskusjon om strukturelle endringer må begynne med en forståelse av den eksisterende strukturen – kort sagt, med en forståelse av kapitalismen. Vi må skjønne at kapitalens logikk, logikken der målet er profitt og ikke tilfredsstillelse av menneskelige behov, hersker både der den frambringer den relative fordelen av undertrykking og også der den godtar en økning i slavenes rasjoner.
2) Det er vesentlig å angripe kapitalens logikk ideologisk. Når massene ikke har utviklet en forståelse av kapitalens natur – at kapitalen er resultatet av den kollektive arbeiderens samfunnsmessige arbeid – skaper behovet for å overleve nyliberalismens og undertrykkelsespolitikkens herjinger bare ønsket om et mer rettferdig samfunn, jakten på en større andel til de utbyttede og utstøtte – kort sagt barbari med et menneskelig ansikt.
3) Et avgjørende aspekt ved kampen for å overskride kapitalismen er erkjennelsen av at det menneskelige potensialet bare kan utvikle seg gjennom menneskelig virksomhet, bare gjennom det Marx omtalte som «revolusjonær praksis», den samtidige forandringen av omgivelsene og selvet. Virkelig menneskelig utvikling faller ikke ned fra himmelen i form av penger til å sikre overlevelse eller folkelige regjeringers utgifter til utdanning og helse. I motsetning til populismen, som skaper mennesker som henvender seg til staten for alle svar og til ledere som lover alt, er den forståelsen som virkelig utfordrer kapitalens logikk i kampen om ideene, en forståelse som uttrykkelig anerkjenner betydningen av sjølstyre på arbeidsplassen og kommunalt sjølstyre som midler for å utløse det menneskelige potensialet – det vil si ideen om en sosialisme for det 21. århundre.
4) Men ideen om denne sosialismen kan ikke erstatte virkelig kapitalisme. Og små øyer som samarbeider, kan heller ikke endre verden ved å lykkes i sin konkurranse mot kapitalistiske selskaper. Du må ha makta til å dyrke fram de nye produksjonsforholdene, samtidig som du avskjærer reproduksjonen av kapitalistiske produksjonsforhold. Du må ta statsmakta fra kapitalen, og du må bruke denne makta når kapitalen svarer på inngrepene – når kapitalen går ut i streik må du være forberedt på å gripe inn, ikke gi opp. Å vinne «kampen om demokratiet» og bruke «politisk overlegenhet til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital» er like avgjørende nå som da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest.
Se på disse forutsetingene. Møter de nye venstreregjeringene i Latin-Amerika disse kravene? Tvert imot, vi ser, stort sett, sosialdemokratiets velkjente kjennetegn. Sosialdemokratiet forstår ikke kapitalens natur, angriper ikke kapitalens logikk ideologisk, tror ikke det finnes noe virkelig alternativ til kapitalismen og gir, ikke overraskende, opp når kapitalen truer med å gå ut i streik.
«Vi kan ikke drepe gåsa som legger gulleggene,» slo den sosialdemokratiske statsministeren i British Colombia i Canada fast (på 1970-tallet, da jeg var politisk formann for partiet). Dette er sosialdemokratiets endelige sannhet i ren form – sosialdemokratiets metode for å tvinge igjennom kapitalens logikk og demobilisere folk.
Men Venezuela går derimot i en annen retning for øyeblikket. Selv om den bolivarske revolusjonen ikke begynte med målet om å bygge et sosialistisk samfunn (og dens videre marsj i denne retningen blir utfordret for hvert skritt på veien), både forkaster den aktivt kapitalens logikk og væpner folk ideologisk og mobiliserer dem for å bygge dette alternativet.
Venezuelas opprinnelige vei
Selv om den bolivarske grunnloven fra 1999 fokuserte på å utvikle de menneskelige evnene, videreførte den også støtte til kapitalismen fra tidligere grunnlover. Grunnloven garanterer eiendomsretten (paragraf 115), tillegger det private initiativet en rolle i forhold til å skape vekst og sysselsetting (paragraf 299) og oppfordrer staten til å fremme privat initiativ (paragraf 112). Og støtte til en fortsatt kapitalistisk utvikling var nettopp den retningen den opprinnelige planen, som ble utviklet for 2001–2007, pekte ut. Selv om den tok avstand fra nyliberalismen og understreket viktigheten av statlig nærvær innenfor strategiske industrier, lå fokuset for planen på å oppmuntre til investeringer fra både nasjonal og utenlandsk privatkapital gjennom å skape en «atmosfære av tillit».
I tillegg til dette skulle det utvikles en «samfunnsøkonomi» – oppfattet som en «alternativ og komplementær vei» til den private og offentlige sektoren. Men det er viktig å legge merke til hvor liten betydning selvstyrte og kooperative aktiviteter ble tillagt. Dette var hovedsakelig et program for å inkorporere den uformelle sektoren i samfunnsøkonomien. Planen understreket hvor nødvendig det var å «gjøre de uformelle arbeiderne til små sjefer». Små familiedrevne, kooperative og selvstyrte bedrifter skulle oppmuntres til en slik utvikling ved hjelp av opplæring og mikrokreditt (fra institusjoner som Kvinnenes utviklingsbank), og ved å forenkle regelverket og minske skattebyrden. Statens mål ble uttrykkelig beskrevet som et ønske om å «skape en framvoksende sjefsklasse».
Samfunnsøkonomien skulle altså spille den rollen den spiller i Brasil og andre steder – øyer av samarbeid finansiert av stat, NGOer, banker av Grameen-typen og kirkelig veldedighet – og tjene som positive støtdempere for de økonomiske og politiske følgene av kapitalistisk globalisering. Hvis dette ble riktig utført, kunne det selvsagt gjort ting enklere for de arbeidsløse og utstøtte, den halvparten av den venezuelanske arbeiderklassen som befinner seg i den uformelle sektoren, ved å gi dem bedre muligheter for å overleve. Men i planen for 2001–2007 var ikke samfunnsøkonomien ment å være et alternativ til kapitalismen (bortsett fra i den grad overlevelse i den globale kapitalismens utkanter og avkroker utgjør et alternativ).
Det var en «tredje vei» for Venezuela: landet ville vende nyliberalismen ryggen, det ville endre fordelingen av oljeinntektene gjennom å reagere mot den stat i staten det nasjonale oljeselskapet (PDVSA) utgjorde, og det ville bruke en aktiv stat til å rette utviklingen i retning en egenutvikling som støttes av strukturalistiske økonomer. Målet var, kort fortalt, en annerledes, kapitalisme. Den bolivarske revolusjonen tilhørte opprinnelig helt klart det gode venstre.
Men den inneholdt også et potensielt systemoverskridende element – den menneskelige utviklingen. Den bolivarske grunnloven er utvetydig i forhold til at menneskene bare utvikler sine evner gjennom egen aktivitet. Ikke bare slår paragraf 62 fast at folkelig deltakelse er «den eneste måten å sikre den involveringen som er nødvendig for å sikre deres fullstendige utvikling, både som individer og kollektiv», men grunnloven fokuserer spesielt på demokratisk planlegging og deltakende budsjettering på alle nivåer i samfunnet, og (i paragraf 70) på at «selvstyre, kollektivt styre og kooperativer i alle sine former» er eksempler på «samarbeidsformer som er tuftet på gjensidige og solidariske verdier». Med sitt fokus på et «demokratisk, deltakende og protagonistisk» samfunn inneholder den bolivarske grunnloven helt klart spirer til samfunnsøkonomien, spirer til en sosialisme for det 21. århundre.
Og disse spirene falt ikke ned fra himmelen. De kom fra de sosiale bevegelsene som var allierte med Hugo Chávez i kampen for å styrte den fjerde republikken (og som, gjennom medlemskap i den nye grunnlovgivende forsamlingen, introduserte disse spirene i grunnloven). Og de kom fra den selverklærte «systemoverskrideren i Miraflores» selv – Chávez, fangen som i 1993 skrev at «det suverene folket må omforme seg selv til å bli objektet og subjektet for makta. Revolusjonære kan ikke forhandle vekk dette.»
Selvsagt er selvmotsigende elementer som dem vi finner i den bolivarske grunnloven, ikke enestående, og potensielt systemoverskridende spirer fører ikke alltid til noe. Vi kjenner alle til regjeringer som er valgt som representanter for det arbeidende folket, og som, så snart de er valgt, sender folk hjem for å hvile til neste valg. Det er også mange sørgelig erfaringer med hvordan disse sosiale bevegelsene driver selvjustis – med det resultatet at spirene forsvinner. I Venezuela styrket imidlertid klassekampen samfunnsøkonomiens spirer, slik at den i økende grad ble sett på som alternativet til kapitalistisk utvikling.
Til å begynne med svarte ikke Chávez til forventningene mange (opportunistiske støttespillere inkludert) hadde når han forsøkte å oppfylle noen av løftene sine. Og selv om tiltak som en ny skatt på hydrokarboner (økte inntekter på ny oljeproduksjon), som ville tillate myndighetene å forfølge sin orientering mot en «tredje vei,» ikke var et angrep på kapitalismen som sådan, skapte de en dynamikk som langt overgikk regjeringens initiativ. Når Chávez insisterte på å fortsette utviklingen på tross av motstand i egne rekker og reaksjonene blant Venezuelas bortskjemte oligarki (med full støtte fra USAs imperialisme) – først gjennom kuppet i april 2002 og så gjennom sjefenes lockout vinteren 2002–2003 – stilte massene på arbeidsplassene og i lokalsamfunnene seg ikke bare bak Chávez, de overbeviste ham også om at kapitalismen ikke kunne være grunnlaget for menneskelig utvikling. På dette tidspunktet begynte den bolivariske revolusjonen å bevege seg vekk fra kapitalismen.
En ny retning
Da statsinntektene kom tilbake mot slutten av 2003 i kjølvannet av det som i praksis var en renasjonalisering av det statlige oljeselskapet PDVSA, begynte nye programmer innenfor helse og utdanning å vise at den bolivarske regjeringen virkelig ville tilintetgjøre den enorme sosiale gjelden den hadde arvet. Videre begynte Mercal-programmet, som bygde på erfaringene med distribusjon av mat under generallockouten fra tidlig i 2004, å tilby kraftig subsidiert mat til de fattige. Kort tid etter kom programmet Vuelvan Caras – et program for radikal egenutvikling rettet mot å styrke menneskelige evner både gjennom å lære bort spesifikke ferdigheter og gjennom å forberede folk på å trå inn i nye produksjonsforhold gjennom kurs i samarbeid og selvstyre. Følgene var dramatiske: antallet kooperativer økte fra 800 da Chávez først ble valgt i 1998 til nærmere 84.000 i august 2005.
Alt dette skjedde samtidig med Chávez' angrep på kapitalens «perverse logikk» og hans poengtering av alternativet – en samfunnsøkonomi der målet er å «skape den nye mannen, den nye kvinnen, det nye samfunnet». Denne styrkede ideologiske offensiven ble poengtert ved at samfunnsøkonomien ble omdøpt til sosialisme. På Verdens sosiale forum i januar 2005 poengterte Chávez uttrykkelig behovet for å utvikle en ny sosialisme – en som var annerledes enn den som eksisterte i Sovjetunionen. «Vi må ta tilbake sosialismen som en tese, et prosjekt og en retning. Men det må være en ny type sosialisme, en humanistisk sosialisme, som setter mennesker, ikke maskiner eller staten, foran alt.»
Seks måneder senere, påvirket av István Mészáros' Beyond Capital, poengterte han viktigheten av å bygge et nytt sameiesystem for produksjon og forbruk – et system hvor det er bytte av virksomhet bestemt av sameiets behov og formål. Vi må «bidra til å skape det på et folkelig grunnlag med sameiets deltakelse, gjennom sameieorganisasjoner, kooperativer, selvstyre og andre måter å skape dette systemet på». Anledningen var opprettelsen av en ny institusjon – Empresas de Producción Social (EPS). Disse nye virksomhetene for samfunnsmessig produksjon hadde flere kilder – eksisterende kooperativer (rettet inn mot å tjene fellesskapet og ikke bare kollektiv egeninteresse), mindre statsbedrifter og private selskaper som ville oppnå tilgang til statlige forretninger og gunstige vilkår for kreditt – og forpliktet seg både til å tjene fellesskapets behov og inkorporere arbeiderdeltakelse.
I 2006 ble en ny byggestein lagt til: kommunale råd (basert på 200–400 familier i eksisterende urbane nabolag og 20–50 i distriktene). Disse ble opprettet for demokratisk å kartlegge de mindre fellesskapenes behov og prioriteringer. Gjennom flytting av betydelige ressurser fra kommunenivået til fellesskapsnivået, støtte fra nye banker til lokale prosjekter på dette nivået og en størrelse som åpner for at generalforsamlinger heller enn valgte representanter kan være det øverste avgjørende organet, er ikke hensikten med rådene bare å endre menneskene i tråd med de endrede forholdene, men også å skape produktiv virksomhet som virkelig er basert på fellesskapets behov og ønsker.
Gjennom gjenvalget av Chávez i desember 2006 på et uttrykkelig program om å bygge en ny sosialisme, har disse rådene blitt gjort til grunnsteinen i den bolivarske sosialismen og grunnlaget for en ny stat. «All makt til fellesskapsrådene!» slo Chávez fast. En «eksplosjon i fellesskapenes makt» har blitt omtalt som den femte av de «fem motorene» som kjører i retning sosialismen. Logikken innebærer en omfattende desentralisering av makt til å bestemme. Og som når det gjelder den tredje motoren, «Moral y Luces» (Moral og Opplysning), et omfattende utdannings- og ideologisk program, er det gjennomgående temaet en vektlegging av revolusjonær praksis for å bygge sosialismen.* Chávez har, ved å sitere Marx og Che Guevara (Aló Presidente nr. 279, 27. mars 2007), insistert på at det bare er gjennom praksis det nye sosialistiske mennesket skaper seg selv.
* De tre øvrige motorene som er blitt utpekt hittil er fullmaktsloven, som tillater Chàvez å gå utenom lovgiverne på spesifikke områder for et gitt tidsrom, grunnlovsendringer og endring av landets geometri (dvs. den politiske underinndelingen av landet.)
Den praksisen som trengs, er ikke en praksis som er basert på egeninteresse («infeksjonen», viruset som er nedarvet fra kapitalismen) og produksjon for bytte. Det som betyr noe, er snarere en praksis som produserer direkte for samfunnets behov, og som bygger solidaritet i fellesskapet. På denne måten kan den tredje motoren, ideologisk kamp, og den demokratiske samfunnsomdannende praksisen som er legemliggjort i den femte motorens eksplosjon av fellesskapsmakt, sees på som to sider av samme sak, gjensidig avhengig av hverandre. Uten ideologisk kamp blir fokuset på behov en kamp for gamle behov, de verdiene som er generert av det kapitalistiske samfunnet. Og uten samfunnsomdannende demokratisk praksis fører ideologiske krav alene i siste instans til en blanding av kommandometoder og kynisme.
Sosialistisk praksis må likevel ikke forståes som noe som bare forekommer i små fellesskap. Siden han ble gjenvalgt har Chávez lagt vekt på det han kaller sosialismens «grunnleggende triangel»: samfunnseiendom, samfunnsmessig produksjon og oppfyllelse av fellesskapenes behov. Vil kapitalismen tilby fottøy til fattige barn? Kapitalismen, sier han, hevder at markedet vil løse dette, men under sosialismen kan vi planlegge å produsere disse direkte for barn som trenger godt fottøy. Chávez har altså gått ett skritt videre: Mens han fortsetter å poengtere behovet for arbeiderdeltakelse, argumenterer han også for at det ikke er tilstrekkelig. Det er for eksempel nødvendig å få kooperativene til å bevege seg i retning av å bli enheter i samfunnseiendommen og å produsere direkte i henhold til fellesskapsbehovene.
Dette fokuset på det «grunnleggende triangelet» reflekterer også en eksplisitt selvkritikk, en kritikk av myndighetenes feilgrep i forhold til håndteringen av gjenvunne fabrikker og i forhold til å utvikle selskaper for samfunnsmessig produksjon (EPS). Vi gjorde feil, sa Chávez – de nye formene overskred ikke kapitalismen. Vekten ligger derfor ikke bare på samfunnsmessig produksjon, men også på samfunnsmessig eiendom. Og garantisten for samfunnseiendom (dvs. samfunnets eiendom) må være staten – «samfunnsstaten, ikke den borgerlige staten, ikke den kapitalistiske staten» (Aló Presidente nr. 264, 28. januar 2007).
Det er liten tvil om at en ideologisk kamp mot kapitalismen og for å skape en ny sosialisme med nye verdier, er godt i gang. Ikke bare er det en vekst i formuleringen av kjennetegn ved en sosialisme for det 21. århundre, men også en utvikling av en massebevissthet – spredt gjennom Chávez taler på TV og den nye ideologiske kampanjen. Men, som poengtert tidligere, kan ideen om denne sosialismen selvsagt ikke erstatte den virkelige kapitalismen.
Å utnytte politisk overlegenhet i kampen for nye produksjonsforhold
Det er likevel mer enn en kamp om ideer som finner sted i Venezuela. I tillegg til utvidelsen av statssektoren innen oljeproduksjonen og den viktigste industrien, markerte den nye æraen som begynte i 2007 også starten på en nasjonalisering av strategiske sektorer som kommunikasjon og elektrisitet, og en gjenoppretting av statens dominerende posisjon i store oljefelter der multinasjonale selskaper tidligere hadde rådet grunnen. Videre har offensiven mot de store landeierne fortsatt med overtakelse av rekke landområder i den siste tida. Nye statsbedrifter (inkludert samarbeidsprosjekter med statsbedrifter fra land som Iran) rettet mot å produsere produksjonsmidler som traktorer, har blitt opprettet.
Men mye mer gjenstår: hvis den venezuelanske økonomien skal endres og fris fra oljeavhengigheten, må det utvikles nye produktive sektorer (innen landbruk og industri) og en ny infrastruktur som kan åpne store deler av innlandet. Ressursene er der, det samme er arbeiderklassen, enten uten arbeid eller som vanlig innenfor den uformelle sektoren (dvs. en del av arbeidskraftens reservearmé). Hvis den bolivarske revolusjonen virkelig mener å fortsette denne omfattende utviklingen, vil imidlertid en uunngåelig tendens være planlegging og administrasjon av denne prosessen ovenfra, gjennom staten.
Men hvor passer selvstyre, kollektivt styre og arbeiderstyre – «samarbeidsformer som er tuftet på gjensidige og solidariske verdier» – inn her? Erfaringene innenfor statssektoren har ikke vært oppmuntrende. Med unntak av aluminiumsselskapet ALCASA og el-distributøren i Andesfjellene (CADELA) har arbeiderstyre blitt motarbeidet og presset tilbake i det som regnes som «strategiske» statsnæringer (særlig i PDVSA). I stedet for en prosess der arbeiderne har omskapt seg selv gjennom selvstyre innenfor produksjonen, har de blitt dominert fra toppen gjennom hierarkiske mønstre som er typisk for statskapitalistiske og statlige firmaer. Og disse tilbakeslagene har demoralisert militante arbeidere og plassert dem i den samme motstanderrollen de spiller innenfor kapitalismen. Alle selvsentrerte tendenser fra det gamle samfunnet (som i Venezuela betyr kampen for å tilegne seg monopolinntekter) blir gjenskapt.
Det blir i dag gitt løfter om at dette mønsteret vil forandre seg – at motoren Moral y Luces vil innebære ideologisk skolering og retningslinjer for arbeiderstyre i alle bedrifter (gjennom å omforme arbeidsdagen til også å innebære skolering) og at arbeiderråd vil bli gjort til en del av lovverket i alle bedrifter, ikke bare for gradvis å overta ledelsesfunksjonene, men også for å rette seg mot fellesskapets behov. Dette er absolutt spennende. Klare skifter i retning av en demokratisk, deltakende og protagonistisk produksjon er vesentlig hvis folk ikke skal forbli de fragmenterte og forkrøplede individene kapitalismen skaper. Likevel er avstanden mellom løfter fra toppen og realisering av disse i praksis ofte betydelig i Venezuela, og, i dette tilfellet tyder erfaringen så langt på betydelig motstand fra sjefer og ministere mot å miste denne kontrollen ovenfra.
Dessverre finnes det ikke noe enhetlig kollektivt subjekt som krever arbeiderkontroll for å møte dette problemet nedenfra og gjøre disse løftene til virkelighet. Ikke bare er den organiserte delen av arbeiderklassen utenfor statsadministrasjonen liten (gitt mønsteret av økonomisk utvikling og nyliberalisme i løpet av de siste 50 årene), men omfattende fraksjonskamper innenfor den chavistiske arbeiderbevegelsen (UMT) har effektivt forkrøplet den organiserte arbeiderklassen som en hovedaktør i denne omgang.
Så hvem er subjektene i denne revolusjonære prosessen? Fokus har blitt vendt mot utviklingen i fellesskapene, mot å bygge de nye fellesskapsrådene, knytte dem sammen og fokusere på deres mulighet til å organisere prosessen for å møte fellesskapenes behov. For det er absolutt aktive subjekter i fellesskapene – folk som individuelt og kollektivt har utviklet seg gjennom kamp og fortsetter å gjøre det.
Men hva slags sosialisme hviler på små fellesskaper og disse fellesskapenes behov heller enn karakteren av forholdene på arbeidsplassen? Erstatter fellesskapsforhold produksjonsforhold i den nye sosialismen for det 21. århundre? Dominerer behovene arbeidskraften her?
Man bør ikke utelukke denne tanken per definisjon. Innenfor kapitalismen, i det sovjetiske statssystemet og også innenfor de selvstyrte bedriftene i Jugoslavia, styrte målene til dem som var innenfor produksjonssfæren systemet og dominerte det. Derfor er det mulig at «behovenes førsteprioritet», som Mészáros (Beyond Capital: Towards a Theory of Transition, 1995, side 835) skriver om, er en passende hevarm til å bevege verden i retning av en sosialisme for det 21. århundre.
Likevel, selv om fokuset på fellesskapsråd og fellesskapets behov utgjør en klar kontrast til fortidens orientering mot produksjonen, kan forskjellen være mer tilsynelatende enn virkelig. Men hvorfor ikke tenke på denne prosessen som at nye samfunnsmessige relasjoner trer frem – utviklingen av solidaritetsrelasjoner hos de kollektive produsentene? Husk at handelskapitalen og lånekapitalen oppsto som en samfunnsmessig relasjon før kapitalen invaderte produksjonsprosessen. Hvorfor kan ikke da selvbevisste kollektive arbeidere (dvs. produsenter som er seg sin enhet bevisst) fremstå som den samfunnsmessige relasjonen som til sist også kan dominere produksjonen? Begrepet om sammensluttede produsenter har jo alltid vært sett som sosialistiske produksjonsforhold. Det som imidlertid ikke alltid er klart, er hvordan disse nye forholdene oppstår – eller, mer presist, på hvilke måter utvikler de seg?
Med en gang vi tenker på felllesskapsrådene som steder der folk ikke bare skaper løsninger på egne behov, men også produserer seg selv som kollektive arbeidere for seg selv, er det mulig å se en klar sammenheng mellom eksplosjonen i fellesskapenes makt og Moral y Luces og den andre pågående omfattende kampanjen – opprettelsen av et nytt forent sosialistisk parti. I boka Sosialisme skapes ikke i himmelen argumenterte jeg for behovet for et parti som kan fortsette den revolusjonære demokratiprosessen, som er avgjørende for å bygge denne nye typen sosialisme nedenfra. Få (inkludert forfatteren) var imidlertid forberedt på omfanget av Chávez' erklæring kort etter at han ble gjenvalgt i desember 2006 om at det nye partiet ikke ville forene de eksisterende chavistiske partiene, man snarere være noe helt annet – et parti bygd nedenfra, med utgangspunkt i små fellesskap og nabolag, det mest demokratiske i Venezuelas historie.
Den demokratiske karakteren av partibyggingsprosessen som foregår, overgår alle forventninger. Selv om tallet på dem som melder seg inn i det nye partiet på stands rundt omkring i landet, kanskje blir lavere enn de 4 millionene noen håpet på (per juli 2007 var tallet kommet opp i 5,8 millioner. Red. anm.), vil dette nye sosialistiske partiet bli det største partiet noensinne i Venezuela (og noe helt annet enn kaderpartiet som ulike dinosaurer på den gamle venstresida krever). Så snart det er konsolidert i grupper på 200 skal talspersonene for disse i august begynne på en tre måneder lang prosess for å utvikle partiprogrammet (gjennom konstante konsultasjoner med gruppene), og alle medlemmene skal 2. desember stemme over programmet i en uravstemning. Partiledelsen vil ikke bli bestemt før midten av 2008. Hvordan vil den nye partiledelsen se ut? Chávez' håp er at det vil inkludere fellesskapenes naturlige ledere. «Det nye partiet,» sa han i desember, «kan ikke være summen av gamle ansikter. Det ville være et bedrag.»
Eksplosjonen i fellesskapets makt og prosessen med å bygge det nye partiet har mye felles. Begge mobiliserer store grupper av mennesker og har en felles fiende i vasallholdningen og korrupsjonen som fortsetter å infisere den femte republikken. Begge har potensialet til å utfordre dem i partiet og staten som ikke ser utviklingen av evnene og potensialet til massene som like presserende som ønsket om akkumulasjon av makt og velstand for sine egne familier. Og begge reflekterer sammenhengen mellom Chávez og massene, en dialektikk der Chávez åpenlyst oppfordrer folk til å ta makta («mangfoldet, mangfoldet») og i sin tur drives fremover at folks egne behov og ønsker.
Men hva så med sosialistiske produksjonsforhold? I den grad de to motorene og byggingen av det forente venezuelanske sosialistpartiet (foreløpig kalt PSUV) lykkes i å bygge massenes evner og potensial og å styrke en ny samfunnsmessig relasjon av kollektive produsenter, er denne relasjonens invasjon av produksjonssfæren uunngåelig. De samme menneskene som omformer seg selv «til å bli objektet og subjektet for makta» i fellesskapene, vil ikke nøye seg med noe mindre på arbeidsplassen eller i diskusjoner om samfunnet som helhet. Prosessen er faktisk allerede i gang – gjennom å knytte fellesskapsrådene sammen med både lokale kooperativer og statsbedrifter for å rette produksjonen inn mot å dekke lokale behov. I den grad arbeiderrådene og fellesskapsråd begynner å koordinere aktiviteten sin, vil de kollektive produsentene være godt i gang med å ta over kontrollen over produksjonen.
Det er imidlertid ikke sikkert at denne prosessen lykkes. Det er, som det alltid har vært i den bolivarske revolusjonen, sterke tendenser som peker i motsatt retning. Ikke bare den sterke tendensen hos ministere og sjefer innen viktige statlige sektorer til å planlegge og styre alt ovenfra (et mønster som har tatt knekken på uavhengige arbeiderbevegelser), og ikke bare den fortsatte korrupsjons- og vasallkulturen som kan utgjøre grunnlaget for et nytt oligarki. Det er også en meget klar tendens som støtter framveksten av en ny kapitalistklasse som ett av de to beina den bolivarske revolusjonen i overskuelig fremtid vil stå på.
Ingen chavister argumenterer selvsagt i dag åpent for at det 21. århundres sosialisme skal være avhengig av kapitalen. Alle insisterer heller på at prosessen på dette tidspunktet fordrer at den bolivarske revolusjonen temmer kapitalen ved hjelp av «sosialistiske betingelser» – dvs. ved å skape nye grunnregler som betingelser for hvordan den private kapitalen kan tjene revolusjonen. I sine beste varianter kan dette sees på som en overgangsprosess, prosessen av «despotiske inngrep» som «gradvis fravrister borgerskapet all kapital». Tiltak som å offentliggjøre regnskapene, å innføre arbeiderråd som har makt, å kreve ansvarlighet overfor fellesskapsråd og å legge om arbeidsdagen ved å innføre skolering for arbeiderstyre, introduserer absolutt et fremmedelement i kapitalismen – en ny sosialistisk produksjonsforholdslogikk i kapitalistiske selskaper.
Men mangelen på klarhet i forhold til disse tiltakenes natur, betyr imidlertid at det er blandete signaler som sendes ut. Den «realistiske» meldingen er at Venezuela sannsynligvis vil ha en «blandingsøkonomi» i lang tid, at det er rom for privat kapital i den bolivarske revolusjonen, og at det er tilstrekkelig for å få statlige kontrakter og statlig kreditt at kapitalen forplikter seg overfor interessene til fellesskapet og arbeiderne, har ført til opprettelsen av organisasjoner som Conseven, «Konføderasjonen av sosialistiske industrialister» og andre private kapitalistiske organisasjoner som er travelt opptatt med å definere privat kapital som sosialistisk eiendom. «Produktiv sosialisme,» sies det i møter med «chavistiske» kapitalister rundt omkring i landet, behøver privatkapitalister som en del av den sosialistiske modellen.
I dette tilfellet styrkes ikke sosialismens «grunnleggende triangel» (samfunnseiendom, organisert av arbeidere som samfunnsmessig produksjon for å oppfylle fellesskapenes behov), men det kapitalistiske triangelet: privateie til produksjonsmidlene, utbytting av lønnsarbeidere for å skape profitt. Uansett hvor høytflyvende ordene om samfunnsansvar lyder, er det jakten på profitt som dominerer: forpliktelser overfor samfunnet blir i virkeligheten til skatt, og arbeiderdeltakelse blir aksjer i selskapet for å få arbeidere til å forplikte seg selv til å produsere profitt. Som man kan se med de skuffende erfaringene fra EPS (som har fulgt dette mønsteret), aksepterer kapitalen disse betingelsene for å sikre seg retten til utbytting og profittskaping inntil den er sterk nok til å innføre kapitalistiske betingelser.
Som alle revolusjonære prosesser skaper den bolivarske revolusjonen sine egne banemenn. I den grad den dyrker kapitallogikkens infeksjon går ikke den bolivarske revolusjonen på to bein, men har snarere ett bein som går baklengs. Når vi erkjenner at denne tendensen blomstrer innenfor prosessen og legger til det fortsatte vasall- og korrupsjonsmønsteret, de fortsatte enklavene med gammel kapitalistisk makt (innen bankvesenet, import, landeiendom og mediene) og den konstante tilstedeværelsen av og trusselen fra USAs imperialisme, er det åpenbart at det ligger formidable hindringer i veien for kampen for sosialisme i Venezuela.
Og likevel beveger den seg. Den bolivarske revolusjonen har overvunnet hindringer den har blitt møtt med tidligere (og har selv utviklet seg kvalitativt i prosessen) nettopp på grunn av dialektikken mellom ledelsen og massenes bevegelse. Det er derfor utviklingen av den kollektive arbeideren gjennom eksplosjonen i fellesskapsmakt, den ideologiske kampanjen gjennom Moral y Luces og mobiliseringen av et nytt parti nedenfra er avgjørende for å nå de neste nivåene. Massenes støtte og det bolivarske lederskapets stadige vilje til å gripe inn heller enn å gi opp når kapitalen går ut i streik (som den uunngåelig gjør), driver revolusjonen fremover. Som responsen på den siste tidens forsøk fra kapitalen på å utfordre priskontroll på mat (gjennom å skape matmangel og å selge til over maksimalprisen) avslører, sikrer dialektikken mellom lederskapet og bevegelsen nedenfra at prosessen fordypes – hvis dere ser supermarkeder som spekulerer, sa regjeringen, bør fellesskapsrådene overta dem og drive dem.
Mer enn rettferdighet
Hva så med de andre nye latinamerikanske venstreregjeringene? Angriper de kapitalismen som sådan? I noen tilfeller ser det ikke ut til å være noen kamp i det hele tatt. Det virkelige gode venstre er et venstre som ter seg. Men der det er tegn på konflikt, hvordan skiller vi mellom en kamp for et nytt økonomisk system og kampen for rettferdighet?
De som forsvarer det andre latinamerikanske regjeringer gjør, legger ofte vekt på konsentrasjonen av krefter som (for øyeblikket) forhindrer dem fra å foreta de despotiske inngrepene de ellers ville bedrive. Det er ikke et argument som kan forkastes uten videre. Det kan absolutt være forhold som gjør at en regjering må bevege seg sakte. Men det sentrale spørsmålet har aldri vært tempo, men retning. Bidrar det de gjør til å avsløre kapitalens natur, til å angripe den ideologisk og til å mobilisere arbeiderklassen – å øke deres potensial og makt? Eller bidrar det til å disiplinere og demobilisere sosiale bevegelser, å mystifisere kapitalen gjennom mangel på gjennomsiktelighet og å bruke staten på vegne av kapitalen (i stedet for å bruke staten til å gjennomføre disse inngrepene – uansett hvor «økonomisk utilstrekkelige og uholdbare» de kan virke)?
Spørsmålet er, kort sagt, ikke hvorvidt disse regjeringene begynner med å kjempe for rettferdighet. Husk at også den bolivarske revolusjonen begynte som det gode venstre (selv om det var med en noe annen holdning). Og selv om de tidligste reformene ikke overskred kapitalismen, satte de ikke desto mindre i gang viktige endringer. Dette er et fenomen som er kjent innenfor kaosteorien – små endringer i de opprinnelige forholdene kan få dramatiske følger.
Hva var det som fikk slike følger? Delvis var det den vedvarende dystre fattigdommen, ulikheten, arbeidsløsheten og utstøtingen som preger mange latinamerikanske land og land i resten av verden. Delvis var det det privilegerte og parasittiske oligarkiets arroganse – som heller ikke er enestående for Venezuela. Det som avslørte svakheten i disse opprinnelige forholdene og bestemte den bolivarske revolusjonens bane, var naturen til kampen for å endre ting – en kamp som, selv om den var borgerlig-demokratisk i sitt samfunnsmessige innhold, var revolusjonær. Den var revolusjonær fordi den kombinerte masser som var forberedt på kamp, med et lederskap som oppmuntret massene til å gå framover.
På relativt kort tid har den bolivarske revolusjonen nådd langt. Den står fortsatt overfor mange problemer, og seieren vil bare komme som et resultat av kamp – ikke bare en kamp mot USA-imperialismen, barbariets fremste representant i verden, som er truet av et hvert forslag om at det finnes et alternativ til dens styre; heller ikke bare mot det nasjonale oligarkiet med sine kapitalistiske enklaver i media, banker, foredlingsindustri og jordeiendom. Den virkelig vanskelige kampen står, som jeg har argumentert for, innen den bolivarske revolusjonen selv – i motsetningen mellom et framvoksende nytt bolivarisk oligarki og massene av utstøtte og utbyttede.
Dette er kamper som hele Latin-Amerika står overfor. Som jeg konkluderte med i Sosialisme skapes ikke i himmelen vil ethvert sted der disse kampene står, gjøre det enklere for dem som har kommet før og dem som vil komme etter. Lærdommen fra Venezuela må forstås og formidles vidt og bredt. Fokuset på menneskelig utvikling og revolusjonær praksis, programmene innenfor utdanning og helse og opprettelsen av fellesskapsråd som grunnlaget for en revolusjonær demokratisk stat, kan ikke annet enn å inspirere massene andre steder og berede grunnen for et revolusjonært lederskap. Den virkelige lærdommen fra den bolivarske revolusjonen er imidlertid det som kan skje når det er en dialektikk mellom masser som forstår at det finnes et alternativ, og en revolusjonær ledelse som er forberedt på å gripe inn heller enn å gi opp.
Noen vil kalle den populisme. Men jeg kaller den for det virkelig fæle venstre.