Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet
Av Sofia Rana
Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet
Lisa Esohel Knudsen
2022. Res Publica. 195 sider.
Sofia Rana er leder i Rødts antirasistiske og minoritetspolitiske utvalg og bystyrerepresentant i Oslo.
Drapet på George Floyd våren 2020 utløste en bølge av demonstrasjoner over store deler av verden, inkludert her hjemme. Endelig fikk også vi den store rasismedebatten, og mennesker som har opplevd rasisme følte at de endelig kunne snakke om sine erfaringer og bli tatt på alvor. Mange var lydhøre overfor dette og tok problematikken innover seg, mens andre steilet og mente at rasisme er et amerikansk fenomen og at vi ikke kan ta denne debatten her hjemme på samme måte som i USA. I Det er personlig tar Lisa Esohel Knudsen for seg hvordan rasismedebatten har foregått her til lands og gir oss verktøy som kan brukes for å få debatten på rett spor.
Boken starter med en beskrivelse av det som skjedde skjebnedagen den 25. mai 2020, dagen da George Floyd gikk inn i en butikk for å kjøpe en pakke sigaretter og den butikkansatte mistenkte at 20-dollarseddelen han skulle betale med var falsk. Politiet ble tilkalt, og vi alle vet hvordan det endte. Videre reflekterer hun rundt drapet: Hun har familiemedlemmer i USA som ser ut som ham, og som selv opplevd på kroppen hvordan det er å være svart i USA. Dette var slett ikke det første drapet på en svart mann i USA, og heller ikke det siste. Det var sinnet over dette som gjorde at folk tok til gatene.
I tillegg til disse personlige refleksjonene, tar Esohel Knudsen for seg hvordan den offentlige debatten om rasisme har foregått i Norge etter drapet. Hun tar for seg den såkalte krenkelseskulturen enkelte opplever den som å ha utspring i, og ikke minst tar hun tak i hvordan en rekke premissleverandører er til hinder for at man får fatt på en skikkelig offentlig debatt som kan bringe oss nærmere likeverd og få slutt på diskriminering. Disse premissleverandørerene, det vil si kommentatorer, journalister og spaltister, har ofte makt til å skape eller styrke sannheter. Forfatteren gjør en god jobb med å belyse det problematiske i at de fleste av disse er majoritetsnordmenn som ikke kjenner rasisme på kroppen, og derfor ikke kan forestille seg hvordan dette føles. Dette bidrar til at teamet rasisme kun får oppmerksomhet i mediene med hendelser som drapet på George Floyd, og ellers blir sett på som brysom identitetspolitikk, et ikke-eksisterende problem, eller som uberettiget krenkelsesmas fra de som blir utsatt for det.
Drapet på George Floyd utløste også en ny debatt om hva som er greit å si i offentligheten, hvem som blir hyllet som helter og plassert på sokkel, om det er greit å bruke andres kulturelle antrekk som kostymer, og ikke minst om hva undervisningsopplegget på skoler og utdanningsinstitusjoner skal være. Esohel Knudsen bruker mediesaker og kommentarer fra profilerte samfunnsdebattanter som eksempler på at disse debattene ofte blir sett på som krenkelseshysteri, politisk korrekthet og importerte holdninger fra et splitta USA. Forfatteren beskriver hvordan antirasismen blir sett på som aggressiv og at minoritetspersoner ofte må legge til et forbehold om at de ikke mener å være utakknemlige når de beskriver denne virkeligheten.
Når maktpersoner nekter å gi slipp på makt og fordeler, så er det vanskelig å få til endringer. Målet med sosiale bevegelser mot diskriminering og undertrykkelse er å få til endringer, man ønsker at samfunnet skal endres på små og store måter, men når premissleverandørene ikke vil gi fra seg denne makten, så er det til hinder for endringene vi antirasister ønsker. Undertegnede har vært antirasistisk aktivist i flere år og kan skrive under på store deler av virkelighetsbeskrivelsen forfatteren gir i denne boken. Hersketeknikkene som blir brukt mot antirasister i dag ble i sin tid brukt også mot kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen.
Esohel Knudsen er inne på mange ulike temaer i boken: kritikk mot identitetspolitikk, utfordringen ved at retten til ytringsfrihet kan kollidere med minoriteters rett til vern mot rasisme og hets, så vel som diskusjonene rundt kanselleringskultur, scenenekt og sosiale sanksjoner. Ikke minst inneholder boka en hendig guide for hvordan å håndtere hverdagsrasisme når man ser den. Jeg anbefaler boka til alle som synes rasismedebatten kan være noe uoversiktlig og preget av harde fronter. Forfatteren belyser og forklarer mye fra et minoritetsståsted, og hun lykkes. Det eneste som mangler er et klasseperspektiv, men dette er likefullt en velskrevet bok og et nyttig bidrag til samfunnsdebatten.