Den usolidariske EØS-avtalen
Av Ole Marcus Mærøe
Det er ikke nok for oss EU/EØS-motstandere på venstresida å argumentere for hvorfor EØS-avtalen er dårlig for Norge og norske arbeidere, vi må greie å avsløre akkurat hvor usolidarisk hele EU-systemet er overfor arbeidsfolk og andre som fortjener vår solidaritet over hele verden. Denne teksten er et bidrag til nettopp det.
Ole Marcus Mærøe er landsstyremedlem i Rødt, nestleder i Rødt Vestfold og Telemark, og kommunestyrerepresentant i Tønsberg.
Foto: Brage Aronsen
Så lenge Norges tilknytning til EU har vært oppe til diskusjon, har krefter på Ja-sida, spesielt i Arbeiderpartiet, forsøkt å framstille EU som et internasjonalt solidaritetsprosjekt, og å framstille EU- og etterhvert EØS-motstandere som usolidariske og nasjonalistiske. Siden høyrepopulistiske krefter i Storbritannia greip ledelsen i Brexit-kampanja, har EU- og EØS-tilhengerne her hjemme forsterka denne argumentasjonen kraftig.
De EU-vennlige mediene følger villig opp, og fremmer narrativet om at partiene som er for EØS, er for internasjonalt samarbeid, mens EØS-motstanderne er mot internasjonalt samarbeid. Dette er direkte usant. Partiene til venstre for AP – som er mot EU og EØS – har alltid vært sterke tilhengere av internasjonalt samarbeid og internasjonal solidaritet. Uenighet om EU/EØS handler ikke om samarbeid eller ikke, men hva slags samarbeid, og på hvem sine premisser.
EU og EØS – for hvem?
EUs historie viser med all tydelighet at det er kapitalens interesser unionen er til for å ivareta. Sosial dumping og fagforeningsknusing blir ikke solidarisk bare fordi det skjer over landegrensene. EU bygger på «de fire frihetene» (fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital), og «den frie etableringsretten». Disse prinsippene er traktatfesta (og kan dermed ikke endres uten at alle medlemslanda er med på å endre dem), og overprøver nasjonal politikk og til og med andre internasjonale forpliktelser.
Fri flyt av arbeidskraft og tjenester betyr fri flyt av folk. Det er dette EU/EØS-tilhengerne hevder at er solidarisk, og at det er nasjonalistisk å gå mot. Men EUs frie flyt skjer på kapitalens premisser – ikke på arbeidsfolks premisser. Dermed blir arbeidsfolk som kommer fra land i Øst-Europa med dårlige lønns- og arbeidsvilkår til land i Vest-Europa med høyere lønns- og prisnivå, grovt utnytta, underbetalt og i mange tilfeller behandla omtrent som slaver. Og de blir gjennom dette brukt som en brekkstang mot lønns- og arbeidsvilkår i høykostland som Norge. Både norske og østeuropeiske arbeidere taper på dette, mens norske og europeiske kapitalister tjener store penger.
Dessuten gjelder ikke den «frie flyten» lenger enn til EUs yttergrense. Resten av verden er stengt ute. Hvis den frie flyten av arbeidskraft og tjenester virkelig handla om solidaritet, hvorfor er da de fattigste stengt ute fra den? EU-systemet har blitt omtalt som Festning Europa – et begrep opprinnelig brukt om de tyskokkuperte områdene i Europa under andre verdenskrig. En direkte sammenligning mellom EU og Nazi-Tysklands okkupasjonsregimer er sjølsagt usaklig, men det er nok ikke uten grunn begrepet også har blitt brukt om EU: Håndteringa av EUs yttergrense framstår nettopp som en festning, et forsvarsverk som skal holde alle andre ute. Vi ser dette tydeligst i flyktningpolitikken.
Flyktningkrisa som eksempel
Hvis EU virkelig var et solidaritetsprosjekt, ville ikke da EU gå foran med en solidarisk flyktningpolitikk? Virkeligheten er helt motsatt: Flyktningkrisa i Middelhavet er et aktuelt eksempel på akkurat hvor usolidarisk EU virkelig er. I 2020 mista 1 401 flyktninger livet i Middelhavet, i følge den FNs høykommissær for flyktninger. I 2021 ligger tallet an til å bli 1 299.[1] EU har en stor del av ansvaret for dette.
EU har inngått en avtale med Tyrkia som skal hindre flyktninger fra å nå Europa. Livsvilkåra for flyktningene som sitter fast i Tyrkia på grunn av denne avtalen, er uholdbare. Samtidig har EU gjennom Schengen-avtalen forsterka unionens yttergrenser, særlig i Øst-Europa. Dette har gjort den farefulle veien over Middelhavet til den eneste veien til Europa for de som flykter fra krig, forfølgelse og nød.
EUs myndighet for grensekontroll, Frontex, sender ut båtpatruljer i Middelhavet som stopper båter med flyktninger før de når Europa. Flere av EU-landene har stengt havnene for skip som redder folk i havsnød. De få flyktningene som kommer i land, ender opp i en ny nødssituasjon i overfylte flyktningleire. Morialeiren på Lesvos i Hellas – der minst 20 000 flyktninger var stua sammen i en leir dimensjonert for 3 000, fram til leiren brant ned i 2020 – var den mest kjente av disse.[2] Dublinavtalen – EUs regelverk for asylsøkere – er årsaken til dette. Etter denne avtalen har flyktninger kun lov til å søke asyl i det første EU-landet de kommer til. Derfor kan ikke flyktningene i leirene i Hellas dra videre til andre land, og Hellas og til dels Italia blir sittende igjen med hele ansvaret for å håndtere flyktningestrømmen.
Gjennom EØS er Norge bundet av både Schengenavtalen og Dublinavtalen. Vi er med på å finansiere Frontex og Schengen med 50 millioner i året (av de totalt 8,5 milliarder vi betaler til EU årlig).[3] Dette gjør Norge medskyldig i EUs overgrep mot flyktninger. Og det gjør at så lenge EØS-avtalen består, kan vi ikke bryte vilkåra i Dublinavtalen, og føre en mer solidarisk politikk enn EU vil.
Mange av flyktningene flykter fra kriger som europeiske land – også Norge – har vært med å føre i f.eks. Libya og Afghanistan. Andre flykter fra terrororganisasjoner som IS – som har vokst fram i kjølvannet av vestens kriger. Dette gir Norge og Europa et særskilt ansvar for å ta vare på de vi har vært med på å drive på flukt. EU – og dermed EØS-avtalen – er et usolidarisk hinder for dette.
Kampen om huene
Som jeg prøver å vise innledningsvis, pågår det en kamp om huene til folk om hva som er EU og for Norges del tilknytninga gjennom EØS-avtalen sitt vesen. Kampen mot EU og EØS er av avgjørende strategisk betydning for arbeiderbevegelsen og venstresida, og dette gjør den kampen om huene viktig. Det er helt avgjørende at skjønnmaling av EU-prosjektet og brunbeising av motstand mot dette prosjektet ikke lykkes i å vinne fram, særlig blant yngre folk i byene som ellers hører til på venstresida.