Den tyske ideologi: Marxismen og individet
Av Magnus Bernhardsen
Dette er et forsøk på å besvare noen av problemstillingene som Vidar Haagensen stilte i forbindelse med Marx og Engels skriftet “Den tyske ideologi”.
Haagensen mente vi burde ha et mer individorientert menneskesyn, og legge mindre vekt på klasse tilhørighet når vi diskutrerer revolusjon. Jeg er blant dem som uten videre godtar det Vidar Haagensen mener er Marx’ aksiom: “Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn”. Det er ikke fordi jeg henger igjen i “1800‑tallets menneskesyn” eller ikke bryr meg om det “enkelte individs indre følelser”. Det er fordi jeg tar skrittet fullt ut og sier meg enig Marx’ utsagn <,Slik menneskene uttrykker sitt liv, slik er de, For hva annet kan de være? Som Haa~ gensen i utgangspunktet gikk med på, så er følelser og fornuft skapt av materielle forhold. Det enkelte individs måte å uttrykke sitt liv på, altså dets materielle forhold, vil derfor bestemme dets følelser og fornuft. Nettopp fordi vi produserer våre egne liv og dermed stadig endres i tråd med endringer i de materielle forhold er vi ikke predeterminerte kjøttklumper men individer i utvikling. Marx tenderer ikke til å redusere mennesket til dets ytre, men legger fram den dialektiske virkninga mellom produksjon og bevissthet.
En endring i produksjonsforholdene vil derfor føre med seg en endring i menneskenes tanker, følelser og fornuft. For eksempel har vi under kapitalismen en lineær forstålese av tid, mens middelaldermennesket så på tida som syklisk. Under kapitalismen har mennesket verdi i seg sjøl, på middelalderen hadde det verdi bare som medlem av et større felleskap.
Nå til punktet som avgjør mitt syn på arbeiderklassen som den revolusjonære klassen. De ulike klassene produserer sine liv ulikt. Hvordan en produsere livsoppholdet sitt avgjør i hovedsak altså hvilken klasse en til hører. En arbeider selger arbeidskrafta si for å overleve, mens en kapitalist lever av å investere kapital med sikte på økt profitt. Altså vil en arbeider og en kapitalist ha svært ulike følelser , tanker og ikke minst interesser.
Alle slavebindes vi av vår klassetilhørighet og klassesystemet. Kapitalisten er nødt til å utnytte arbeidskraft og natur for å kunne fortsette som kapitalist. Om kapitalisten synes dette er umoralsk eller lite ålreit kan han ikke slutte med utbytninga uten samtidig å gå under som kapitalist. Kapitalismen som system er avhengig av arbeidsløshet, rasisme, kvinneundertrykking og krig for å gå rundt. Kaldt beregna naturødeleggelser og lønnsomme sultkatastrofer ligger innebygd i den kapitalistiske tenkinga. Ødeleggende konkurranse og anarkiske markeder skader alle, og bringer kapitalismen stadig nærmere stupet. Hele samfunnet er altså objektivt sett interessert i planlagt økonomi, folkelig styring av produksjon og distribusjon og felles eiendom.
Utopien om det klasseløse samfunnet er eldgammel og har sannsynligvis eksistert like lenge som klassene sjøl. Målet til de første kristne sektene var jo å bringe himmelen ned på jorda, det var først seinere man utsatte det hele til etter døden. Kommunismen vil forresten ikke være konfliktløs, men derimot vil konfliktene vokse fram mellom frie, likestilte mennesker. Konfliktene vil kunne løses på måter som innebærer at man går framover og forbedrer situasjonen for hele felleskapet, ikke bare for en del av samfunnet. For å oppnå dette frie samfunnet må basisen for klassevesenet, nemlig den private eiendommen, oppheves. Det er bare en klasse som ville ha en umiddelbar interesse av dette den eiendomsløse, proletariatet. For proletariatet betyr retten til privat eiendom kun retten til å bli utnytta av de besittende klasser. Proletariatets revolusjon retter seg mot privateiendommen, og for den sosiale eiendom. Om revolusjonen lykkes er et annet spørsmål, men det bør stå klart at den eneste klassen som på kort sikt har mulighet til å bryte menneskehetens lenker er proletariatet.