Den nyliberale staten og Europas framtid

Av Jokke Fjeldstad

Nr 1 2012

Jokke Fjeldstad er leder av Rødt Oslo og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!.

Da krisa kom i 2008, ble det spådd at dette kunne være slutten for nyliberalismen. Krisa skulle være en mulighet for venstresida til å komme på offensiven, og få erstattet det nyliberale hegemoniet.
Fire år seinere så kan vi oppsummere at dette ikke ble tilfellet. Hvorfor?

Den nyliberale staten er enkel å definere i teorien. Staten skal gjøre minst mulig, bare organisere et minimum av nødvendige oppgaver. Det finnes nesten ingenting som ikke kan overlates til markedskreftene. Men når man ser den nyliberale staten i praksis, blir det verre. Den nyliberale staten har utviklet seg på en måte som gjør at den skiller seg fra teorien. Den nyliberale staten er både ustabil og motsetningsfylt. Men likevel så er den kanskje sterkere enn før?

Hva er nyliberalisme?

De fleste personlige nyliberalister vil nok kalle seg liberalister eller laissez-faire liberalister. Men vi kan si at nyliberalisme først og fremst er definisjonen på en politiskøkonomisk praksis, som har prega verden siden slutten av 70-tallet og fram til i dag. Man kan si at det er beskrivelse av hegemoniet i verden i denne perioden.

David Harvey beskriver nyliberalisme på denne måten:

Nyliberalisme er i første rekke en teori for politisk- økonomisk praksis, som foreslår at menneskelig velvære best kan oppnås gjennom å frigjøre individuelle entreprenørielle friheter og ferdigheter innenfor en institusjonell ramme, som kjennetegnes av private eiendomsrett, frie markeder og fri handel.1

Friedrich Hayek og Milton Friedman er to teoretikere som ofte blir dratt fram, når vi snakker om nyliberalisme. De har skrevet en rekke bøker som er hyllet av både statsledere og økonomer. Sjøl om det er forskjell på deres teoretiske skrivebordsarbeid og den nyliberale praksisen i virkeligheten, er det åpenbart at de har inspirert til den politiskøkonomiske utviklinga de siste 40 åra. Både Hayek og Friedman står for en ekstrem liberalisme, med fritt marked og ekstrem individualisme, og der offentlig inngrep i markedets eller individets frihet aldri er positivt.

I følge teorien skal den nyliberale staten forsvare individuelle eiendomsrettigheter, sørge for at loven blir fulgt, og for et fritt marked og fri handel. Statens institusjoner skal bare være de som er nødvendige for å garantere de individuelle frihetene. Loven skal være et rammeverk som sikrer det som er blitt forhandlet fritt fram i markedet. Det er en hellig kontrakt der den individuelle rettigheten til frihet i sine handlinger, uttalelser og valg må beskyttes av staten. Altså: Friheten til å drive butikk og foretak i samfunn med frie markeder og fri handel blir sett på som et grunnleggende gode. Det private initiativ blir sett på som nøkkelen til innovasjon, utvikling og velstandsvekst. Den intellektuell private eiendomsrett beskyttes for å oppmuntre teknologisk endring, og sikre innovasjon og utvikling. Med velstandsvekst for de rikeste vil det dryppe på de fattigere, og fattigdom kan avskaffes best ved å sikre frie markedet og fri handel.

Nyliberalister er opptatt å få avklart privat eiendomsretten til verdier. Mangelen på klare eiendomsrettigheter, som det ofte er i en del utviklingsland, blir sett på som den største barrièren for utvikling. Ved å privatisere eiendommen skapes interesse for å utvikle, og i neste omgang velstandsvekst. Sektorer som er styrt eller regulert av staten, må frigjøres til det private markedet og dereguleres. Økonomien skal skilles fra staten på samme måte som ateister ønsker å skille kirka fra staten. Konkurranse mellom individer, bedrifter, regioner og så videre blir sett på som en dyd.

Staten har et helt klart ansvar for å følge med på at alle følger konkurransens regler. I situasjoner der reglene ikke er klare, eller er vanskelige å definere, må staten bruke sin makt til å innføre eller finne opp et marked. Markedet i CO2-kvoter og annen forurensning er et godt eksempel på at staten tar grep og skaper et marked. Mens personlig og individuell frihet blir garantert av staten i markedet, er hvert individ ansvarlig for sine egne handlinger og sin egen velferd. Du skal passe på deg og dine. Den norske pensjonsreformen er et godt eksempel på hvordan vi har gått fra en velferdsstatside til et samfunn der det er du som skal tjene opp pensjon, og du (med hjelp fra Dagbladet og VG) skal gjøre det som tjener deg best.

Staten har en viktig utenrikspolitisk oppgave i å fremme internasjonalt samarbeid for fri flyt av varer, tjenester og kapital. Den frie flyten av kapital mellom sektorer, regioner og land er avgjørende for nyliberalismen. Alle hindre for denne frie flyten må da avskaffes. Det viktige er å få varene sine ut på verdensmarkedet, og å åpne opp hjemmemarkedet. Statene bør kollektivt gå sammen for å åpne opp markedene ved å avskaffe toll og andre hindre for den frie flyten. EU i Europa og WTO i verden er organisasjoner som har denne funksjonen.

Budsjettpolitikken har som utgangspunkt at offentlig forbruk er et onde og må reduseres til et minimum. Dette kjenner vi igjen i de fleste land. Nå med krisa så kommer kravene til strammere budsjetter enda hardere, med Hellas som eksempel på hvor ille det går med oss hvis vi ikke er lydige. I løpet av de siste 20 åra har vi latt det private forbruket øke, mens det offentlig har blitt redusert. Det stilles strenge krav til at budsjettene skal strammes inn og kuttes i offentlig sektor. Norge er i en spesiell situasjon fordi staten er relativt rik. Men staten presser likevel ideen om at offentlig sektor må slankes nedover i systemet, på kommunene. Kommunene får trange budsjetter fra staten, man har systemer med rapportering av offentlig forbruk, og man sammenligner kommuner mot hverandre for å se hvor lite som trengs til offentlig sløsing.

Også innenfor nyliberalismen er noen budsjettposter riktigere enn andre. F.eks. er det mer riktig å bruke penger på samferdsel, infrastruktur og forsvarsbudsjett enn sosialhjelp. Staten bør bruke penger der de tilrettelegger for markedet. Offentlig forbruk som medfører kapitalflyt til det private, og som gir de private større muligheter for å lykkes, er riktig offentlig forbruk. Mens forbruk på det motsatte er feil. F.eks. sees helsebudsjettene på som en ond økonomisk svulst som må kuttes hardt ned på og kontrolleres for å unngå sløsing.

Nyliberalistene er grunnleggende skeptisk til flertallsstyre fordi flertallet kan true den individuelle friheten. Det er individets og sin kapital staten er til for å beskytte. Viktige institusjoner bør skjermes fra demokratisk kontroll, og heller styres av eksperter. Sentralbankene f.eks. bør isoleres fra parlamentarisk påvirkning. Det har vært en nyliberal trend de siste 20 åra å flytte ting som tidligere var offentlige oppgaver, over i foretak og foretakslignende konstruksjoner med liten folkevalgt innsikt. At sykehusene ble helseforetak i 2001, er ett eksempel. Politikernes ønske om å slippe ansvar og la ekspertene styre preger også flyktningepolitikken, der man har oppretta teknokratiske konstruksjoner som gjør at regjeringa/ statsråd slipper vanskelige avgjørelser. I den nyliberale staten er det ikke demokratiet som bør løse våre uenigheter, men jussen og rettsapparatet.

Den nyliberale staten i praksis

Chile ble en pionerstat for nyliberalismen da Pinochet avsatte Allende. Dette var i en situasjon der samfunnet var i sjokk. En demokratisk valgt president hadde blitt kasta gjennom et brutalt militærkupp. Militæret avsatte Allende for å stoppe hans forsøk på å drive en sosialistisk politikk, for å skape rettferdighet og flytte eller ta makt fra borgerskapet og overføre til arbeiderklassen. Militærkuppet var et forsøk på å knuse ideen om at man kunne innføre sosialisme gjennom å erobre statsmakta ved valg. Folket og arbeiderklassen i Chile var i sjokk, de lovlige metodene for opposisjons-kamp var avskaffa, og veien var åpen for upopulære reformer og endring av økonomien. I denne situasjonen henvendte Pinochet seg til høyreorienterte økonomer, som har studert under blant annet Milton Friedman i USA. De var tilhengere av en økonomisk politikk som til da hadde vært skrivebordsarbeid. De kom med en pakke med anbefalinger som inneholdt å slå ned på fagforeninger, kutte i offentlig utgifter, privatisere statlige foretak med mer. Makten over økonomien skulle styres av markedet aleine. Disse økonomene fikk en mulighet til å skape en økonomisk og politisk realitet, av det som før bare var teorier. I Chile var det ingen hindringer, ingen opposisjon, ingen man trengte å ta hensyn til, det var et diktatur. Staten styrte over folket, og det ga dem mulighet til å prøve ut nyliberalismen.

Denne linja kan vi i stor grad følge videre, og det er veldig godt gjort blant annet i Naomi Klein sin bok Sjokkdoktrinen katastrofekapitalismens fremmarsj. Den beskriver hvordan politisk-økonomiske beslutninger gjennomføres ovenfor en befolkning i sjokk. Her kan man lese hvordan nyliberalismen har spredd seg fra land til land gjennom 80-tallet. Og på begynnelsen av 90-tallet kan man si at det globale hegemoniet i verden hadde skifta.

Ofte blir den første fasen i nyliberal endring omtalt som sjokkdoktrine eller sjokkfase. Den nyliberale praksisen med å bruke økonomiske, politiske og sosiale kriser som muligheter til å gjennomføre statlig intervensjon for å fremme og styrke privat kapital. For nyliberalismen er ikke kriser bare en tid med stor fare for kapitalen, men også en ny stor mulighet. I sjokkfasen kan de innføre nye nyliberale reformer med mindre motstand. IMF og Verdensbankens krav til nyliberale reformer for å få lån er et eksempel på hvordan en økonomisk krise blir snudd til en mulighet for kapitalen. Et eksempel er den økonomiske krisa i Mexico i 1982. I løpet av 70-tallet hadde store mengder overskuddkapital blitt gjort tilgjengelig for stater som skulle opp og fram. Verden var full av relativt unge stater som hadde frigjort seg fra kolonistyret og ville løfte landet sitt fram. Stater ble sett på som trygge lånetagere, det skulle skapes vekst og framgang i en del relativt nye stater og stater går ikke konkurs. Stater forsvinner ikke, de er der, og vil alltid kunne betale sin gjeld. Et land som kasta seg på muligheten til å låne penger, var Mexico. Men etter hvert så sleit Mexico med å innfri låna sine, og ble kasta ut i økonomisk krise i 1982. Da kom IMF og Verdensbanken, og sa: Vi kan gi dere et nytt lån så dere får betalt forpliktelsene deres. Så dere kommer dere ut av krisa, og kan skape ny vekst. Men i motsetning til et vanlig lån vil vi ikke bare ha renter, dere må omstille politikken deres i tråd med våre krav. I dette tilfellet var det hovedsaklig privatisering. Så må man si at dette ikke var på tvers av eliten i Mexicos sine ønsker. Det var ikke den amerikanske eliten som dikterte eliten i Mexico. Eliten i Mexico så at disse kravene passet som hånd i hanske for dem.

Hele denne sjokkdoktrinen ser vi igjen og igjen. Nyliberalismen driver fram kriser. Dette har en høy menneskelig pris, av og til en høy pris for kapitalen, men de kommer styrket ut av situasjonen. De får brukt krisene til å overføre mer makt til borgerskapet. Vi har bare siden 1990-tallet opplevd den indiske økonomiske krisa (1991), nordiske bank-krisa på begynnelsen av 90-tallet, mexicanske pesos-krisa (1994), sør-øst asiatiske finanskrisa (1997), russiske finanskrisa (1998), krisa i Argentina (1999–2003) og dotcom-bobla i 2001. Økonomiske kriser er ikke bare en konsekvens av nyliberalismen, men en del av den. Krisa fra 2008 til dags dato er ikke noe unntak. Nyliberalismen baserer seg på at staten skal avgi makt til eliten, samtidig som den skal utføre makt på vegne av eliten den har avgitt makt til.

Krise for demokratiet

I fjor høst ble både den greske og den italienske regjeringa felt av finansmarkedene. De ble erstatta av teknokrater som først og fremst hadde tillit hos finansmarkedene og troikaen IMF, EU og Den Europeiske sentralbanken. I Italia ble Berlusconi erstattet av Mario Monti, rådgiver i Goldman Sachs og Coca Cola. Monti har bakgrunn som EU-kommisjonær for det indre markedet og for konkurransespørsmål. Han regnes som en forkjemper for det frie markedet og kutting i offentlige utgifter. Monti tok ikke bare over rollen som statsminister i Italia, han utnevnte seg også seg selv til finansminister. I Hellas ble Papandreuo erstattet av tidligere visepresident i den europeiske sentralbanken Lucas Papademos. Mens Papademos leder en samlingsregjering av de borgerlige partiene i Hellas (KKE og Syriaz valgte sjøl å stå utenfor), så har Monti etablert en ren teknokratisk regjering bestående av bare partipolitiske uavhengige ministre.

Etter dette kuppet skrev professor ved Norges Handelshøyskole Rögnvaldur Hannesson en kronikk, som han kalte Finansmarkedene som overhus,2 der han forsvarer behovet for at finansmarkedene overstyrer demokratiske prosesser. Hannesson bruker Chile og Pinochet som et eksempel på at demokratiet må settes tilside når økonomien krever det. Hannesson har i norsk debatt fått motbør fra en rekke skribenter både til høyre og venstre i samfunnsdebatten. Hadde dette bare vært en ensom ekstremist sine meninger, så hadde man kunne tatt det med ro. Men det skumle er at Hannesson ikke argumenterer for diktatur hvis nødvendig, men at han forsvarer den rådende politikken i Europa.

I forbindelse med den pågående forhandlingsrunden mellom Hellas og EU, IMF og den europeiske sentralbanken, har Financial Times fått tak i et forslag fra Tyskland om at det skal oppnevnes en budsjettkommisjonær i EU. Budsjettkommisjonæren skal ha myndighet til å overstyre alle politiske beslutninger i Hellas som påvirker landets statsbudsjett. «Hellas må akseptere å overgi suvereniteten over budsjettet til det europeiske nivået for en viss periode», står det i forslaget. Forslaget innebærer også at Hellas skal betale ned på gjelda før de bruker penger på andre budsjettposter.

I løpet av våren skal 25 av EU-landene enes om en budsjettpakt. Der de forplikter seg til å føre en stram budsjettpolitikk. Stor- Britannia og Tsjekkia er de eneste EU-landa utenfor pakten. De er foreløpig enige om å ikke ha større underskudd enn 0,5 % av BNP på statsbudsjettene og ikke mer enn 60% av BNP i total gjeld. I følge Der Spiegel ligger kun Finland og Luxembourg an til å nå denne forpliktelsen i 2012.

Nyliberalismens framtid

Da krisa kom i 2008, ble det spådd at dette kunne være slutten for nyliberalismen. Krisa skulle være en mulighet for venstresida til å komme på offensiven, og få erstattet det nyliberale hegemoniet. Fire år seinere så kan vi oppsummere at dette ikke ble tilfellet. Nyliberalismen har styrket seg under krisa, og alternativene til nyliberalismen kommer nå ikke fra venstresida, men fra høyresida. Sjøl om dette ikke er en krise i nyliberalismen, så er det fortsatt en krise som nyliberalismen har vært med å skapt. Men selv om nyliberalismen har vært med å skape krisa, er det ikke en krise for nyliberalismen om det politiskøkonomiske hegemoniet i verden.

I de fleste land i verden tok staten over kapitalens problemer ved hjelp av krisepakker. Veldig mange av de politiske løsningene handlet om å sikre at bankene holdt seg levende gjennom krisa. Mange tror at det var et brudd med nyliberalismen at staten grep inn å reddet bankene. Men det er heller i tråd med den nyliberale praksisen at staten går inn å redder finansinstitusjonene. Dette har skjedd gang på gang de siste førti årene. Både med internasjonal hjelp gjennom IMF og Verdensbanken og med nasjonal innsats. Den amerikanske sentralbanken har de siste 20 åra stilt opp etter dotcombobla i 2001, i 1998 med Long Term Capital Managedment bailout, og 1992 etter bankkrisa ble Citybank og Bank of New England redda. I den nyliberale teorien skal kanskje ikke staten ta grep å redde bankene, mens i den nyliberale praksisen er omvendt; at man skal redde bankene, privat kapital og markedene. Så markedene kan videreutvikle seg fritt, og man kan bruke denne situasjonen til å frigjøre markedet og fremme mer nyliberal politikk.

Krisa som begynte i 2008 ble løst ved at staten tok over kapitalens problem. Dette gjorde at det det ble vanskelig for staten å få balanse i sine regnskaper. Dermed gikk de ut for å låne, og måtte se etter hjelp for hvordan å finansiere disse lånene. Når ingen vil låne ut til deg må du be IMF og EU om hjelp. Hjelpen fra EU og IMF er mer nyliberal politikk. Denne nyliberale løsninga går som kjent på privatisering, kutte i offentlige utgifter, stram budsjettpolitikk, overføre mer makt til markedet og la markedet i større grad få styre uten politisk regulering. Denne løsninga har i liten grad blitt utfordra av venstresida. Det har sjølsagt blitt reist motstand mot løsningene, men fra venstresida har ikke kommet alternative løsninger på problemene. Dette viser at i 2012 så står det politiskøkonomiske hegemoniet til nyliberalismen sterkt i meste parten av Europa. Og dens største utfordrer kommer dessverre ikke fra venstre, men fra høyreekstreme og høyrepopulistiske bevegelser. Et eksempel på dette er jo Ungarn der Fidesz fikk rent flertall i 2010 etter en svært nasjonalistisk valgkamp. Fidesz har siden da gjennomført en rekke grunnlovsendringer som har sikret dem mer makt. Endringene har skapt store protester både nasjonalt og internasjonalt. Noe av det mest kritiserte fra nyliberalt hold er at de har avvikla sentralbanken sin uavhengighet. I skrivende stund ser det ut som om Fidesz nå bøyer av for EU og IMF i bytte mot en lånepakke.

Den parlamentariske venstresidas utfordring

2011 har vært et fantastisk år for motstanden mot nyliberalisme. Over hele verden har vi sett folk reise opp mot systemet, og krevd endring. 15-mai bevegelsen og Occupy-bevegelsen er bare høydepunktene. De siste fem åra har vi sett frabrikkokkupasjoner, studentokkupasjoner, streiker, demonstrasjoner i Europa som viser at en ny opposisjon vokser fram.

Denne bevegelsen preger Europas gater, men i svært liten grad Europas valg. Dette er en kjempe utfordring for bevegelsen, men enda større for den parlamentariske venstresida. Det er en massebevegelse på gatene, som er forbanna på systemet og krever noe nytt, men de som stiller til valg, klarer ikke å levere svara.

I de fleste europeiske valg, og da spesielt i de hardest kriseramma områdene, har bildet vært at sosialdemokratiske nyliberalister har tapt, og konservative nyliberalister har vunnet. Eksempelvis i Spania så har nå det konservative nyliberale partiet PP rent flertall i parlamentet med 186 av 350 plasser. Sosialdemokratene i PSOE tapte 15 %, mens venstrepartiet Izquierda Unida ble tredje største parti med 11 av plassene i parlamentet.

Bildet av at den parlamentariske venstresida ikke evner å utfordre det nyliberale hegemoniet, kjenner vi igjen i hele Europa. Det skremmende er at høyreekstreme og høyrepopulistiske partier i denne situasjonen lykkes i valg med anti-nyliberal retorikk. Jeg vil peke på tre grunner på hvorfor vi er i denne situasjonen:

De fleste etablerte partier i Europa har ønsket å holde de høyreekstreme og populistiske partiene på en armlengdes avstand. Europa har en stygg historie med fascisme, og det politiske budskapet disse partiene står får, er det vanskelig for de etablerte partiene å akseptere. Samtidig så prøver de etablerte partiene å demme opp for høyrepopulismen ved sjøl å lene seg til høyre f.eks. i innvandringspolitikken. I Vest-Europa har den parlamentariske venstresida i langt større grad blitt akseptert som en del av det politiske selskap, og deres verdier bygger i stor grad på menneskeverd det er vanskelig å ta avstand fra.

Den parlamentariske venstresida har i stor grad akseptert at valgene står mellom konservativ nyliberalisme og sosialdemokratisk nyliberalisme. Og at mellom dette valget så er sosialdemokratisk nyliberalisme å foretrekke framfor en konservativ. Dermed så kommer ikke venstresida i en situasjon der de sier at valget står mellom venstresida og nyliberalismen.

Den parlamentariske venstresida har ikke en troverdig fortelling om hvordan få Europa ut av krisa. Det er klart det finnes elementer av en kritikk til dagens krisehåndtering, men ingen helhetlig vei ut. Da dette innebærer å bryte med det nyliberale hegemoniet og kapitalismen, så er den parlamentariske venstresida forsiktig. Dette fordi man er redd for å skyve fra seg de velgerne man har, da man er avhengig av oppslutning utover de skolerte partikameratene. Det kan også hende at man er redd for at det vil isolere partiet parlamentarisk og ødelegge eventuelle parlamentariske allianse.

Farlige tider

I Rødt! nr 2A 2010 skrev jeg:

Systemkriser er øyeblikk av stor fare, men også store muligheter for verdens arbeiderklasse.

Nyliberalismen ser foreløpig ut til å overleve denne krisa. Dessverre for verdens arbeiderklasse blir det farlige tider framover. Nyliberalismen bygger på en motsetning mellom en anti-statlig teori og en praksis som krever en sterk stat. Milton Friedman skrev:

I think the government solution to a problem is usually as bad as the problem and very often makes the problem worse.3

Samtidig så er den praksis som har blitt utvikla fra hans teorier, svært avhengig av staten og dens evne til å utøve makt. Denne motsetninga inneholder både muligheten for demokratiets fall, nyliberalismens fall og i verste fall en fascistisk framtid.

I Rødt! nr 2 2010 trykte vi artikkelen Vår tids veikryss: Projiseringer på kort og litt lenger sikt av Immanuel Wallerstein der han spår om framtida for verden. Han avslutter med tre utfordringer vi må løse for å komme videre: oppnå analytisk klarhet, etterfulgt av fundamentale moralske valg, fulgt av intelligent politisk handling. Ikke på noen måte enkelt.

Noter:

  1. Harvey, David. 2005. A Brief History of Neoliberalism. Oxford University Press (artikkelforfatters oversettelse)
  2. http://e24.no/kommentarer/spaltister/finansmarkedene-som-overhus/20127407
  3. Friedman, Milton. 1975. An economist’s protest, Thomas Horton & Daughters