Ukategorisert
Kina var i oppløsning tidlig på 1900-tallet. Etter å ha tapt de to opiumskrigene og den første krigen med Japan, var Kina i praksis en koloni. Qing-dynastiet var svekka og blei etter hvert svært upopulære. Kolonialisme og voksende ulikhet mellom folket og overklassen førte til sosial uro og en rekke opprør mot keisermakta og mot utlendingene som i stor grad styrte landet.
Foto: Ling Tang
Av Ole Marcus Mærøe,
kommunestyrerepresentant for Rødt i Tønsberg, landsstyremedlem i Rødt og nettansvarlig i Gnist.
Det mest kjente opprøret var det voldsomme Bokseropprøret rundt århundreskiftet, som ble slått ned av åttenasjonersalliansen (Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA og Østerrike-Ungarn), og førte til ytterligere konsesjoner overfor imperialistmaktene.
Ulike republikanske og nasjonalistiske strømninger oppsto i kjølvannet av opprøret, og det hele kulminerte i 1911 i det som kalles Xinhai-revolusjonen, som endte med at keiserdømmet i Kina ble avskaffa og en kinesisk republikk etablert.
Republikken ble etablert etter et kompromiss mellom Yuan Shikai (Qing-dynastiet sin militære leder) og Sun Yat-sen (lederen for den revolusjonære alliansen Tongmenghui). En provisorisk regjering med Sun Yat-sen som president og en valgt nasjonalforsamling ble etablert. Yuan Shikai – som hadde den største militære styrken – tvang fram forhandlinger om et maktskifte, og ble president i 1912.
Etter dette fulgte en intens maktkamp mellom presidenten og nasjonalforsamlinga, der blant annet den populære statsministerkandidaten Song Jiaoren ble drept. Det endte med at Yuan Shikai monopoliserte makta, oppløste parlamentet i 1914 og utnevnte seg sjøl til keiser i 1915. Han ble møtt med massiv motstand fra provinsene i Kina, og Yuan abdiserte allerede året etter, og døde seinere samme år av urinforgiftning. Kina blei nå kasta ut i et politisk kaos der forskjellige krigsherrer tok seg til rette.
4. mai-bevegelsen (1919)
Mens Kina var i oppløsning, styrt av vekslende regjeringer dominert av regionale krigsherrer, vokste det fram nye progressive, patriotiske bevegelser i Kina, spesielt blant studenter og intellektuelle. Tidsskriftet «Ny ungdom», stifta av professor Chen Duxiu ved universitetet i Beijing, blei sentralt i det som blei kalt Ny Kultur-bevegelsen. Dette var en bevegelse som ville skape et nytt, progressivt Kina bygd på kinesiske premisser – men samtidig i opprør mot den klassiske konfucianske dannelsesfilosofien som hadde dominert kinesisk åndsliv under Qing-dynastiet.
I 1919 slutta 1. verdenskrig. Kina hadde støtta England og Frankrike som vant krigen, og områder i Kina som var under tysk kontroll ble en del av oppgjøret ved Versailles-freden. Frustrasjonen over krigsherrer og imperialister sin herjing i landet vokste til et raseri når det ble klart at de tyske områdene ble gitt til Japan, heller enn tilbake til kineserne.
4. mai 1919 samla mer enn 3 000 studenter fra 13 ulike høyskoler og universiteter i Beijing seg på Tienanmen (Den himmelske freds plass) for å demonstrere mot Versaillesfreden. Protestene spredde seg raskt til andre deler av landet, og innleda en boikott av japanske varer.
Ny Kultur-bevegelsen vokste etter dette, og blei mer utprega nasjonalt orientert. Et hovedfokus for bevegelsen blei å slåss for å avskaffe alle internasjonale avtaler som bidro til kolonialiseringa av Kina.
Kommunistpartiet blir stifta
4. mai-bevegelsen førte til et oppsving i radikal tenking blant de intellektuelle, og vestlige radikale retninger som marxisme og anarkisme blei for første gang studert og diskutert i Kina. Mange kinesiske revolusjonære var også inspirert av den russiske revolusjon, som skjedde bare halvannet år før 4. mai 1919.
Chen Duxiu (mannen bak tidsskriftet Ny Ungdom) og Li Dazhao var blant de første kommunistene i Kina. De mente Xinhai-revolusjonen i 1911 var dømt til å mislykkes fordi den ikke røska opp i de underliggende maktstrukturene, og at oktoberrevolusjonen var et eksempel på en ny type revolusjon som faktisk kunne gi resultater.
Kinas kommunistiske parti (KKP) blei stifta i 1921 i med bare 50 medlemmer. Stiftelseskongressen varte ei uke, hadde 12 delegater til stedet, og starta i et beskjedent hus i Shanghai. Dagen før den ble ferdig ble kongressen oppløst av politiet, og samla seg på nytt på en turistbåt på en innsjø i Jiaxing. Hverken Li eller Chen hadde mulighet til å delta, men Chen hadde sendt en personlig representant. Chen ble valgt til partileder i sitt fravær. Til tross for den beskjedne starten vokste det nye kommunistpartiet etter hvert som kampene i Kina tilspissa seg.
Kuomintang og den første enhetsfronten
Den revolusjonære alliansen Tongmenghui hadde etter at republikken de bygde etter 1911-revolusjonen gikk i oppløsning, utvikla seg til å bli et politisk parti under navnet Kuomintang (KMT), som både politisk og militært var i opposisjon til krigsherreregjeringene. Partiet var et republikansk, nasjonalistisk masseparti som bygde på leninistiske organisasjonsprinsipper, men som hadde en høyrefløy og en venstrefløy. Det nye kommunistpartiet var allierte med KMT fra 1924 (i det som kalles den første enhetsfronten), og hadde stor innflytelse over venstrefløya (og mange var medlemmer i begge partier), mens høyrefløya var dominert av nokså autoritære høyrenasjonalister.
Da partilederen (og tidligere president) Sun Yat-sen døde i 1925, endte partiet opp med en leder fra venstrefløya, Wang Jingwei. Men den reelle makta lå i henda på mannen som leda partiets militære grein – Chiang Kai-shek. Chiang hadde vært Suns protegé, og ble sett av mange som hans naturlige etterfølger. Han tilhørte høyrefløya av KMT, men blei på dette tidspunktet oppfatta som nokså moderat.
I 1925 greip KMT makta i store deler av det sørøstlige Kina, og etablerte en regjering i Guangzhou, under ledelse av Jang, og med Chiang som hærsjef. Kina var nå delt mellom KMT sin nasjonalistiske ettpartistat (støtta av KKP og Sovjetunionen) i sørøst og krigsherreregjeringa som fortsatt holdt stand i nord. Samme år brøyt det ut en bevegelse av streiker og protester etter at det britiskkontrollerte politiet i Shanghai hadde åpna ild mot studenter som demonstrerte mot utenlandsk innblanding i Kina, og drepte minst ni demonstranter. Den fremste streike- og boikottbevegelsen var i Hong Kong og Guangzhou, og varte i over et år. Streikebevegelsen ga kommunistene gode vilkår for å rekruttere, og høyrefløya i KMT begynte å bli bekymra for økende kommunistisk innflytelse i egne rekker.
Chiang Kai-shek arbeida i denne perioden med å samle støtte og mobilisere til et militært felttog mot krigsherrene i nord, og dermed samle Kina under KMTs ledelse. Felttoget ble kjent som nordekspedisjonen. Før nordekspedisjonen ble igangsatt utførte Chiang en utrensking av kommunister fra KMTs ledelse etter et påstått kupp mot ham i Guangzhou. At alliansen mellom KMT og KKP ikke sprakk på dette tidspunktet skyldes i stor grad at Chiang «kompenserte» ved å hive ut de mest reaksjonære høyrefløyrepresentantene fra ledelsen (og dermed ga venstrefløya i KMT flertall i regjeringa), og kom med forsikringer overfor Sovjetunionen om at han fortsatt støtta alliansen med KKP. Chiang var avhengig av sovjetisk støtte i form av blant annet våpen om nordekspedisjonen skulle lykkes.
Nordekspedisjonen erobra tidlig store landområder fra krigsherrene, og svekka krigsherreregjeringa i Beijing kraftig. KMT-regjeringa flytta fra Guangzhou til den nylig erobra byen Wuhan.
Shanghai-massakren og borgerkrigen
Nordekspedisjonen erobra byen Nanjing i mars 1927. Krigsherren Zhang Zongchang beordra troppene sine til å gi seg uten motstand. Erobringa av byen gikk fredelig. Brått begynte antiimperialistiske aktivister opptøyer mot de vestlige utlendingene i byen. Mange av soldatene i KMT-hæren, de fleste av dem kommunister, blei med på opptøyene. Flere utlendinger ble drept, og både forretningseiendommer og hjem som tilhørte utlendingene blei plyndra. Flere skip fra britisk og amerikansk marine ble sendt til Nanjing for å evakuere utlendingene, og krigsskipa bombarderte byen. Chiang Kai-shek beskyldte KKP for å ha planlagt opptøyene.
Da nordekspedisjonen nærma seg storbyen Shanghai, begynte kommunistene å organisere opprør og streiker mot styrkene som kontrollerte byen. Chen Duxiu (generalsekretæren i kommunistpartiet) og Zhou Enlai (som seinere ble folkerepublikken Kinas første statsminister) leda arbeidet. Opprørsbevegelsen kulminerte i et væpna opprør som tok kontroll over mesteparten av Shanghai sentrum, med unntak av de områdene som var under direkte utenlandsk kontroll. Når KMT sine tropper ankom byen, var byen allerede vunnet, men kommunistene fortsatte å organisere streiker og demonstrasjoner som krevde at utlendingenes eiendommer ble tilbakeført til kineserne.
Med bakgrunn i hendelsene i Nanjing, og en voksende bekymring blant høyrefløya i KMT over kommunistisk innflytelse, bestemte KMT sin nyetablerte Shanghai-ledelse seg for å ekskludere kommunistene fra KMT. Wang Jingwei reiste til Shanghai for å forhandle med Chen Duxiu, og de to kom med en felles uttalelse som igjen slo fast alliansen mellom kommunistene og KMT.
Bare fem dager etter denne uttalelsen, slo Chiang Kai-shek til. Han erklærte unntakstilstand i Shanghai, fordømte offentlig Wang sin alliansepolitikk overfor KKP og beordra alle sine støttespillere som hadde flertall i lokale avdelinger av KMT til å renske ut kommunister. Tre dager seinere, 12. april, begynte blodbadet: KMT-lojale kriminelle bander angrep kontorene til fagforeninger og andre kommunist-styrte organisasjoner. Chiang beordra hæren til å «avvæpne» opprørsmilitsene i byen, med over 300 drepte og skada som resultat. Demonstrasjonene som fulgte blei slakta ned. Mellom 5 000 og 10 000 ble drept i massakrene som fulgte.
Wuhan-regjeringa erklærte Chiang som forræder. Chiang svarte med å opprette en ny regjering i Nanjing, dominert av høyrefløya i KMT. Nanjing-regjeringa var militært overlegen, og utrenskninga av kommunister gjorde at Chiang vant støtte fra store deler av det kinesiske borgerskapet. Alliansen mellom Wuhan-regjeringa og kommunistene varte heller ikke lenge etter dette: Når KKP starta mobilisering til en arbeider- og bondehær for å svare Chiang sin massakre, blei Wang såpass nervøs at han brøyt siste rest av enhetsfronten, og overlot makta til Chiang. Wang oppløste Wuhan-regjeringa og forlot landet. Dermed var Chiang sin regjering i Nanjing enerådende i Kina – bortsett fra kommunistenes opposisjon – og Chiang i praksis diktator over hel det veldige landet.
Etter at Wang la ned Wuhan-regjeringa starta utrenskningen av kommunister også i områdene Wang hadde rådd over: I løpet av 20 dager ble mer enn 10 000 kommunister arrestert og henretta. Sovjetunionen brøyt alle bånd til KMT som svar. KKP-ledelsen ble møtt med kraftig kritikk fra egne medlemmer for å ha inngått alliansen med KMT, og Chen gikk av som generalsekretær. I de tre åra som fulgte hendelsene i 1927 blei 300 000 drept av KMT-hæren, først og fremst kommunister og nasjonale minoriteter.
KKP fortsatte å satse på arbeideropprør i byene, men ble slått ned gang etter gang av den militært overlegne hæren til Chiang. I august 1927 greide kommunistene å vinne makta i byen Nanchang, men måtte til slutt forlate byen da de blei beleira av KMTs overlegne hær. Kommunistene kom seg unna beleiringa, og trakk restene av styrkene sine ut på landsbygda, til fjellområdene i Jiangxi.
Mao Zedong og høstoppstanden 1927
Mao Zedong fra Hunan-provinsen hadde vært med i KKP siden starten, men spilte ikke noen sentral rolle i partiet før høsten 1927. Han kom fra en nokså velstående bondefamilie, hadde studert ved universitetet i Beijing og var lærer. Han var den første av de kinesiske kommunistene som for alvor forsto at revolusjon i et land som Kina ikke bare kunne bygge på industriarbeiderne i byene, men at de veldige, fattige bondemassene måtte spille ei sentral rolle. Allerede før Wang brøyt alliansen med KKP hadde Mao vendt seg mot alliansen, og argumenterte for at partiet burde satse på å mobilisere en bondehær på landsbygda heller enn å satse på KMT-alliansen og byene. Etter KKPs mislykka forsøket på å erobre Nanchang styrka Mao sin posisjon seg i partiet. Høsten 1927 ble Mao utpekt til øverstkommanderende for den kinesiske Røde Armé (seinere kalt Folkets Frigjøringshær, heretter omtalt som folkehæren).
7. september leda Mao et opprør i Hunan-provinsen som ble kjent som høstoppstanden. Folkehæren angrep byen Changsha for å bruke den som base for å spre opprør videre i hele provinsen, men greide ikke erobre byen. De ble tvunget tilbake til fjellene på grensa mellom Hunan-provinsen og Jiangxi-provinsen, hvor de slo seg ned og bygde opp styrkene sine. Sentralkomiteen i partiet svarte med å ekskludere Mao fra sentralkomiteen for «militær opportunisme», men Mao ignorerte dem og fortsatte arbeidet med å bygge opp bonde- og arbeiderhæren i fjellene, blant annet ved å rekruttere lokale gruvearbeidere og ved å ta til seg andre regimenter fra folkehæren i området.
Forholdet mellom Maos folkehær og sentralkomiteen i partiet blei ikke bedre av at partilederen, Li Lisan, ble kalt til Moskva for å svare for sine feil, mens Stalin sendte 28 håndplukka kinesere med politisk opplæring fra Sovjetunionen til å lede KKP. Maos linje var enda mer på kant med «de 28 bolsjevikene» enn med Li.
Jiangxi-sovjetet
Det blei etter hvert klart at de ikke kunne produsere nok mat til å holde hæren i live i fjellene, og i 1929 evakuerte de basen og marsjerte sørover til lavlandet. I 1930 oppretta Mao Jiangxi-sovjetet, med seg sjøl om leder. Sentralkomiteen i partiet flytta til området, som de så som trygt, og erklærte området for en uavhengig sovjetstat. De måtte inngå et kompromiss med Mao, han ble utnevnt til formann for sovjetregjeringa i Jiangxi, men måtte gi fra seg kommandoen over folkehæren til Zhou Enlai. Mao satte i gang omfattende jordreformer i området.
I 1931 invaderte Japan Mandsjuria i Nord-Kina. KMT måtte føre krig på to fronter, mot de invaderende japanerne og mot kommunistene i Jiangxi-sovjetet. Chiang og KMT igangsatte en militær kampanje med mål om å omringe og knuse det røde området, og det var heftig debatt blant kommunistene om militærtaktikk. Mao argumenterte for å trekke fienden inn dypt inn i de røde områdene og omringe dem, med bruk av geriljataktikk. Zhou Enlai argumenterte for en mer offensiv og konvensjonell linje.
Folkehæren dreiv KMT-hæren tilbake fire ganger med varierende taktikk. Chiang sjøl leda det tredje forsøket på å omringe og beseire den lille sovjetstaten, men måtte forlate området for å slåss mot japanerne i det nordøstlige Kina. Han så etter hvert kommunistene som en større trussel enn japanerne, og kom tilbake for å lede den femte omringingskampanja. Zhou Enlai sin konvensjonelle militærstrategi vant fram, men var uegna til å møte det militære overtaket til KMT, som omringa området og bombarderte det fra lufta. Kommunistene innså at slaget var tapt, og bestemte seg for å evakuere området.
Den lange marsjen
14. oktober 1934 brøyt folkehæren gjennom KMT-linjene. 85 000 soldater og 15 000 partikadre flykta sørover til Hunan, der de tok byen Zunyi i januar 1935. I Zunyi holdt de en partikonferanse for å diskutere partiet og hærens videre strategi etter nederlaget i Jiangxi. Etter at Zhou Enlai sin militærstrategi hadde ført til nederlag var Mao sin posisjon i partiet styrka. Mao ble valgt til leder for partiets politbyrå, og fikk tilbake kontrollen over folkehæren. Han la en vågal strategi: Å flytte hele hæren langt nord i landet til Shaanxi, for der å ta kampen opp mot japanske invasjonsstyrker, i håp om at folket ville støtte deres kamp mot japanerne, og vende seg mot KMT-regimet.
Forflytninga fra Hunan til Shaanxi ble kalt «den lange marsjen». Hele veien måtte de føre geriljakrig mot KMT-styrker som forsvarte områder de trengte å marsjere gjennom. Under en tidel av hæren nådde fram til Shaanxi. I oktober 1935 nådde folkehæren endelig fram til Yan’an-sovjetet i Shaanxi, der de slo seg ned. De satte i gang jordreformer og bygde opp forholdet mellom kommunistene og lokalbefolkninga. Andre avdelinger av folkehæren fra andre kanter av landet kom til Yan’an og slo seg sammen med Maos hær.
Kommunistene rekrutterte og lærte opp soldater fra lokalbefolkninga, med stort hell. Likevel klarte de ikke å bygge opp nok styrke til å gjøre mer enn mindre geriljamanøvre inn i de japansk-kontrollerte områdene. Mao innså etter hvert at den eneste måten å slå tilbake den japanske invasjonen på, var å gå sammen med erkefienden Chiang Kai-shek.
Den andre enhetsfronten
Mao sendte en henvendelse til Chiang om å inngå en ny enhetsfront mot den japanske okkupasjonen. Chiang ga blaffen i henvendelsen, men hans egne generaler innså nødvendigheten i en sånn allianse. I desember 1936 ble Chiang arrestert av to av hans egne generaler. De sendte et telegram til regjeringa i Nanjing og krevde umiddelbar slutt på borgerkrigen mot og en tydeligere linje mot okkupasjonen.
Zhou Enlai reiste til Xi’an, der Chiang ble holdt fanga, for å forhandle på vegne av kommunistpartiet. Når Chiang til slutt gikk med på å forhandle, ble de to enige om en andre enhetsfront mot Japan, og slutt på borgerkrigen, mot at folkehæren aksepterte Chiang som øverste militære leder for enhetsfronten. Chiang ble satt fri, og Zhou ble invitert til Nanjing for videre samtaler. Kommunistpartiet kunne nå operere friere, og begynte å rekruttere rundt om i landet. Som en del av avtalen Zhou forhandla fram, mottok de nå også statsstøtte fra KMT-regjeringa.
Krigen mot Japan
I 1937 starta Japan en fullskala invasjon av Kina (ikke bare Mandsjuria). I løpet av siste halvdel av 1937 erobra de sentrale byer som Beijing, Shanghai og Nanjing. I Nanjing begikk de japanske soldater drap og voldtekter i så stor skala at hendelsen fikk navnet «voldtekten av Nanjing» eller «Nanjing-massakren». Dette gjorde japanerne enda mer upopulære blant kineserne, og gjorde den andre enhetsfronten enda viktigere.
Til tross for den formelle aksepten av Chiang som øverstkommanderende for den felles hæren, opererte den kommunistiske folkehæren stort sett separat fra Chiang sin hær, og dreiv geriljakrig mot japanerne mens KMT-styrkene førte mer konvensjonell krigføring – sjøl om også Chiang i løpet av krigen mot Japan utvikla mer avanserte former for krigføring. Både KMT og KKP bygde opp sivil motstand i områdene Japan kontrollerte, som gjorde det vanskelig for japanerne å administrere områdene de erobra.
Folkehæren styrka seg blant annet ved å ta opp i seg lokale militser som blei danna bak fiendens linjer, og de regna militser som nekta å bli med i folkehæren som okkupasjonsvennlige, og nedkjempa dem. Denne praksisen frustrerte Chiang og KMT-lederne. Etter hvert kom det til stridigheter mellom KMT-soldater og avdelinger av folkehæren, bak de japanske linjene. Enhetsfronten brøyt sammen i 1941
Etter sammenbruddet av enhetsfronten, satsa KKP og folkehæren på å bygge opp sin innflytelse på landsbygda i Kina, ved å gjennomføre jord- og skattereformer i områdene de frigjorde fra japanerne. Mange militser som i utgangspunktet var KMT-lojale gikk over til kommunistene i denne perioden. KMT – som ikke hadde noen tro på å beseire Japan, satsa på å vise akkurat nok motstand til å inspirere vestlig hjelp mot den japanske aggresjonen. Mens denne strategien lykkes i å skaffe forsyninger, var det ingen direkte militær hjelp å få før japanerne angrep Pearl Harbour helt på tampen av 1941. Etter dette ble krigen mellom Kina og Japan sett på som en del av 2. verdenskrig, og Kina (KMT) mottok militær støtte fra de allierte. Krigen tok slutt i 1945 når USA atombomba Hiroshima og Nagasaki og Sovjetunionen invaderte det japansk-kontrollerte Mandsjuria.
Borgerkrigen fortsetter
I løpet av krigen mot Japan hadde folkehæren vokst til 1 200 000 soldater, med støtte fra militser på omlag 2 000 000 i tillegg. Sovjetunionen ga dem alle de japanske våpna de hadde erobra når de tok Mandsjuria fra japanerne. Kommunistene kontrollerte nå 19 forskjellige baseområder rundt om i Kina, mot ett eneste før krigen. I alle områdene folkehæren erobra omfordelte de jord fra godseierne til fattigbøndene. Det gjorde dem svært populære, og førte til massiv rekruttering til både KKP og folkehæren. Dermed var den militære maktbalansen langt jevnere nå enn før krigen. Etter krigens slutt førte Chiang og Mao fredsforhandlinger, som snart brøyt sammen.
Borgerkrigen starta for alvor med Chiang sitt angrep på kommunistenes territorier i Nord-Kina med hele 1,6 millioner soldater. Folkehæren tok i bruk Maos militærdoktrine, og lurte fienden dypt inn i egne områder og sleit dem ut med geriljataktikk. KMT mista 1,2 millioner soldater, mens folkehæren styrka seg. Likevel greide KMT å erobre Ya’nan i 1947.
Folkehæren svarte med å erobre nye områder rundt om i Nord-Kina, og tok i 1948 byene Shenyang og Changchun. Særlig erobringa av Changchun blei et vendepunkt, fordi blant de beleira troppene var noen av de beste styrkene til KMT, med langt mer avanserte våpen enn kineserne hadde. Når disse styrkene overga seg, styrka det den militære kapasiteten til folkehæren. Tidlig i 1949 gikk det så dårlig for KMT at Chiang Kai-shek gikk av som president (men var fortsatt øverstkommanderende i hæren), og ble erstatta av Li Zongren. Hele Kina nord for Yangtze-elva var nå kontrollert av kommunistene.
I april ble det avholdt forhandlinger i Beijing om våpenhvile. I mens rykka begge sider sine styrker fram til Yangtze-elva. Forhandlingene brøyt sammen 20. april, og samme natt begynte folkehæren kryssinga av elva. KMTs forsvarslinjer gikk i oppløsning, og Chiang beordra full rettrett i retning Shanghai. Folkehæren tok i rask rekkefølge flere byer, inkludert KMT-hovedstaden Nanjing og etter hvert Shanghai. KMT-regjeringa rømte fastlandet, og slo seg ned på Taiwan.
Opprettelsen av Folkerepublikken Kina
1. oktober 1949 erklærte Mao opprettelsen av Folkerepublikken Kina, med Beijing som hovedstad. Erklæringa skjedde på Tienanmen-plassen. Mao blei utnevnt til formann for den sentrale regjeringa (tilsvarende president), med Zhu De som viseformann, mens Zhou Enlai ble statsminister. I 1954 ble den første nasjonale folkekongressen avholdt, med 1226 delegater. Mao, Zhu og Zhou ble alle enstemmig valgt til de samme posisjonene de ble utpekt til i 1949.