Den kapitalistiske staten

Av Oscar Dybedahl

2016-02

Spissfindtlighetene i Marx’ Kapitalen er ikke alltid enkle, men det kritiske hovedpoenget som informerer analysen, tror jeg lar seg koke ned til ett simpelt poeng: at vi må forstå kapitalismen for å erstatte den med noe annet. Særlig gjelder det å få fram det spesifikke ved kapitalismen, de kjennetegn og trekk som skiller den fra andre samfunnsformer.

Dette er en innsikt som også burde overføres til analyser av den kapitalistiske staten.

Oscar Dybedahl er med i redaksjonen for Sosialistisk framtid og studerer filosofi.

Kapitalismen gjøres til natur

Vi kan ta begrepet «økonomisk frihet» som utgangspunkt. I dette ligger en «commonsense» forståelse av forholdet mellom stat og marked, at økonomisk frihet er noe staten kan skape bare ved å redusere og begrense seg selv. Liberalistenes slagord for å oppnå en slik frihet er ord som deregulering av finans eller liberalisering av markeder.

Det slumrer noen antakelser i denne språkbruken. Hovedsakelig, at kapitalismens markedsøkonomiske forhold er en naturlig tendens, et produkt av menneskets medfødte inklinasjon til å «kjøpe og selge» (Adam Smith). På den andre siden kan vi begrense markeder og redusere økonomisk frihet ved hjelp av kunstige institusjoner, staten i hovedsak.

Her antar vi altså at markeder er noe som i og for seg allerede eksisterer – om enn bare som en tendens i mennesket. Markedsvekst og økonomisk frihet oppstår ved å fjerne grensene som er blitt etablert mot markedet. Markeder er her ikke strengt tatt et kulturelt produkt som skapes politisk. De blir noe selvstendig og naturalisert, som bare begrenses av politisk tvangsbruk, og som vokser automatisk i fravær av ytre hindringer.

Her ligger den økonomiske liberalistens dypeste verdensanskuelse. Hun kan riktig nok anerkjenne behovet for en stat, også en sterk stat, uten at det rokker ved dette synet på stater og markeder. Men antar ikke sosialdemokraten eller for den saks skyld marxisten også det samme, når hun motarbeider «økonomisk frihet»? Den samme virkelighetsbeskrivelsen ligger til grunn i begge tilfeller, om enn med negativt fortegn, i det andre. På samme måte når hun hevder at den politiske kampen mellom høyre og venstre står om en stor eller liten, sterk eller svak, stat.

Norsk middelalder

Politisk former hører sammen med økonomiske forhold, men det er rom for «uendelig mange variasjoner og nyanser i formen, som bare kan forstås gjennom en analyse av disse empirisk gitte omstendigheter».1 Marx påpeker dette med henvisning til den kapitalistiske staten, men det gjelder førkapitalistiske samfunn i større grad. Kapitalismen forenkler klasseforholdene og skaper en samfunnsstruktur som kan beskrives i generelle ordelag, uten grov forenkling. Det samme kan eksempelvis ikke sies om europeisk middelalder, der den klassiske føydale modellen først og fremst gjelder «de store, flate og tett befolkede områdene med godt jordbruksland i Europas midtsone», ikke mer kuperte og tynt befolkede områder, som Norge.2

Ufritt arbeid som hvilte mer direkte på tvangsmakt fantes i tidlig middelalder i form av trellehold. Men treller blir sjeldne med overgangen til høymiddelalderen. I dets sted vokser ikke et livegenskap uten bevegelsesfrihet, underlagt herrens domsmakt, som oppstod andre steder i Europa. De fleste bønder blir frie leilendinger som betaler en regelmessig jordleie (jordskyld).

Leidangen pliktet bønder til militær bistand, og gjøres her i fredstid til en ny skatt av bøndene. Foranledningen kan ha vært Kong Sverres herjinger, der han ved «å reise rundt i årevis med krigerflokken sin, skapte (…) så utålelige forhold at bøndene innså nødvendigheten av å betale for freden».3 Langs liknende linjer har historiker Kåre Lunden framhevet bruken av vold til utbytting av bøndene, med utgangspunkt i herjingene rundt borgerkrigen, der det jordeiende aristokratiet vant et overtak over bøndene som ble opprettholdt ved hjelp av sterk militærmakt.

Kongen rekrutterte sysselmenn fra hirden, lokale ombudsmenn som spilte en militær, juridisk og økonomisk rolle. Ikke minst skulle de innkassere kongens andel av jordskylda, så vel som leidangsskatt og bøter.

Politikk og økonomi i førkapitalistiske samfunn

Tendensen til å naturalisere det kapitalistiske markedet er utbredt, og ikke nødvendigvis noe som preger høyresiden i større grad enn venstresiden. Når kapitalismen gjøres til noe naturlig på denne måten, blir det umulig å føre en grunnleggende kapitalismekritikk, i teori så vel som i praksis. Derfor tror jeg spørsmålet om den kapitalistiske staten er viktig for det politiske prosjektet om å erstatte den med et alternativ.

For å få fram det spesielle og historisk unike ved kapitalismen, vil jeg begynne med et blikk på politikk og økonomi i førkapitalistiske samfunn, for å synliggjøre endringene involvert i den epokegjørende overgangen til kapitalismen. «Førkapitalisme» er likevel mildt sagt en omfattende epoke i menneskets historie, slik at jeg vil begrense meg til politikk og økonomi i europeisk middelalder og enevoldstid.4

I ethvert klassesamfunn finner vi en deling i to grupper: de umiddelbare produsenter, som skaper samfunnets rikdom, og de ikke-produserende tilegnere, som på den ene eller andre måten beriker seg på de umiddelbare produsentenes merarbeid.5 Dette klasseforholdet forteller oss noe om hvordan samfunnets rikdom blir produsert og fordelt, i hvilken sosial form rikdommen eksisterer, i ulike historiske epoker. Her finner vi – som Marx sier – den «spesifikke økonomiske form i hvilken ubetalt merarbeid blir pumpet ut av de umiddelbare produsenter».6 For Marx er forholdet mellom produsent og tilegner nøkkelen til historisk forståelse, slik at «all historie er historien om klassekamp», fra dette perspektivet. Her hevder Marx altså å finne det viktigste poenget for spørsmålet om staten: Det er alltid i forholdet mellom produsent og tilegner «hvor vi finner den innerste hemmelighet, det skjulte grunnlag for hele den samfunnsmessige konstruksjon og dermed også for suverenitets- og avhengighetsforholdets politiske form, kort sagt, for den spesifikke statsform».7

Vi kan ta den europeiske føydalismen som utgangspunkt. På hvilken måte blir merarbeid her «pumpet ut av de umiddelbare produsenter»? Hvordan henger dette forholdet sammen med «politisk form», samfunnets «spesifikke statsform»?

Weber og det moderne byråkratiet

Max Weber (1864–1920) var en betydningsfull tysk tenker som regnes blant sosiologiens grunnleggere. Han er mest kjent for verket Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (1905), der han formulerer en omstridt tese om forbindelsen mellom kapitalismen og protestantismen.

Weber myntet den klassiske definisjonen av staten som «den enhet som har monopol på legitim bruk av vold innenfor et område».

Weber utviklet også en innflytelsesrik analyse av det moderne byråkratiet, der han spiller på Marx’ begrepsbruk i Kapitalen. I analysen av kapitalismens opprinnelse tegnet Marx et bilde av en opprinnelig akkumulering der produsentene ble adskilt fra midlene til å realisere eget arbeid, slik at de mistet muligheten til å brødfø seg selv. For Marx var dette en historisk forutsetning for kapitalismen og det kapitalistiske lønnsarbeidet. Weber trekker fram en parallell utvikling, i analysen av den moderne staten. Slik arbeiderne for Marx adskilles fra produksjonsmidlene, blir medlemmene av statsapparatet – for Weber – adskilt fra forvaltningsmidlene.

Mens arbeiderne fremmedgjøres fra midlene til å arbeide og fra resultatene av eget arbeid, mister statspersonellet, byråkratiet, kontrollen over maktmidlene de er satt til å råde over. De kan ikke lenger bruke sin posisjon og posisjonens makt til å garantere egne interesser, ønsker eller utfallet av personlige feider. På denne måten mister de personlig makt over staten. Maktutøvelsen rasjonaliseres og gjøres upersonlig – ved hjelp nedskrevne regler og prosedyrer.

Dersom vi betrakter politikken, så finner vi ikke noe voldsmonopol i Webers klassiske betydning, ei heller et nøytralt og regelbasert statsbyråkrati. Vi finner derimot en klasse av geografisk spredte jordherrer som hver for seg innehar en egen «bit» av staten, som utgjør en liten ministat. Jordherrens personlige myndighet er på en og samme tid administrativ, militær, juridisk og politisk. Han har domsmakt over sine bønder, kan pålegge dem avgifter og innehar voldsmidler, en myndighet han bruker til å utøve makt over bøndene, forhindre flukt og berike seg på deres arbeid.

Her var «elementene i det sivile liv, som f. eks, eiendom, familien eller arbeidsmåten», som Marx sier det, løftet inn i «statslivet i form av godseiermakt, stender og korporasjoner».8

Det virker nesten upresist å si at det overhodet finnes en stat her. «Statens» myndighet og myndighetsområde hviler på jordherrenes myndighet – og på båndene mellom jordherrer. I et slikt system blir selvsagt grensesystemet ustabilt, da det hviler på vasalllensmann forbindelser og troskapsbånd, og kan skifte drastisk som følge av ekteskap, arv og arvefølgeregler.

Her eksisterer en «politisk form» som ikke på langt nær minner om vår egen stat, som har et stabilt grensesystem og et sentralisert voldsmonopol. Det kan heller ikke her være snakk om noe upersonlig byråkrati som administrerer staten.

Hva om vi følger Marx’ forslag, og forsøker å bruke forholdet mellom de umiddelbare produsenter og deres utbyttere som nøkkelen til disse forskjellene i politisk form?

Vi har en fragmentert eller «parsellert suverenitet», der juridisk, militær og politisk makt er spredt over jordherrer. Denne politiske ordningen er samtidig helt nødvendig for det føydale økonomiske forholdet mellom jordherre og bonde. Jordherren må bruke vold og derfor besitte en bit av den militære-politiske-juridiske makten, for å skaffe seg tilgang til den bondeproduserte rikdommen. Å øke rikdom går her ut på mye av det samme som det å øke territoriell suverenitet og militær makt.

Ordet «investering» virker ikke helt passende, men for enkelthets skyld, hvordan «investerer» jordherren? Hvordan reproduserer han seg selv? Dette gjør han generelt ikke ved å investere i nye produksjonsredskaper. Jordbruksteknologien er i denne perioden nærmest stagnert. Men dette ikke fordi «teknologien» eller «kunnskapen» generelt var stagnert: militærteknologien blomstret. Jordherren brukte volds- og krigsmidler for å skaffe seg rikdom. Han livnærer seg ved å bruke vold til å presse rikdom ut av bønder – og «investerer» i voldsmidler, «krigsutstyr, borger, festningar, slott», om enn også i «kyrkjer og kloster».9 Med mer voldsmakt kunne han presse mer ut av bøndene, og ved de samme midlene også erobre flere bønder og nye jordområder.

Jordherrene skaffer seg private voldsmidler for å skaffe til veie det bondeproduserte overskuddet. I vår egen tid klarer kapitalisten å skaffe seg det arbeiderproduserte overskuddet i det store og hele uten bruk av slike voldsmidler. Jordherren seirer fram økonomisk, i kraft av overlegne militære og politiske privilegier. Kapitalisten har ingen slike fordeler, men dominerer arbeideren likefullt.

Føydalitetens «parsellerte politikk» avløses i mange europeiske stater av enevoldsstaten. Her er grensesystemet fastere, byråkratiet mer utviklet og myndighetene mer sentralisert enn tidligere. Levninger av livegenskap eksisterer stadig, men det oppstår også trender til avmilitarisering av jordherrer, som ikke lenger kan utbytte bøndene som tidligere.

Sentralmakten øker, volden sentraliseres og livegenskapet mister betydning. Tilsynelatende har vi her med en ordning som minner om vår egen stat, med – for å igjen bruke Weber – voldsmonopol og byråkrati. Men det blir en overdrivelse. Enevoldsstaten har et byråkrati, men neppe det rasjonelle og upersonlige byråkratiet som Weber tegnet opp. Webers byråkrati er et spesialisert apparat som arbeider med faste rutiner, et upersonlig regelverk og nøytral saksbehandling. Noe slikt fantes i det store og hele ikke i enevoldsbyråkratiet.

Enevoldsstaten – særlig i Frankrike – var en omformet variant av det føydale systemet der den gamle jordleien ble avløst av en kongelig skatt, betalt til staten. Staten overtar jordherrenes direkte militære og økonomiske funksjoner. Tilgangen til merarbeidet kunne nå gå gjennom staten – særlig embeter i staten. Embeter ble til private ressurser for innehaverne, «en form for eiendom som ga sine eiere tilgang til det bondeproduserte overskuddet».10 Embeter i staten blir til varer som kan kjøpes, selges og arves – der prisen fastsettes utfra den rikdom man kunne forvente å karre til seg gjennom embetet.11 Her skifter også overklassens investeringsobjekt. For den gamle herren var det slott og krigsmidler, nå brukes pengene på embeter i staten. Ikke bare embedsstillinger ble kjøpt og solgt, men også retten til skatteinnkreving, til monopolkontroll og til utøvelse av bestemte yrker.12

Det finnes en sentralisert stat i en viss forstand, men tilegnelsen av merarbeid finner fortsatt sted på en helt annen måte enn i kapitalistiske samfunn. Fortsatt blir direkte voldsmakt og politiske privilegier brukt til utbyttingen av bøndene. Dette setter også sitt preg på staten, som ikke helt klarer å løsrive seg fra middelalderens fragmenterte system.

Verken i føydalsamfunnet eller eneveldet finnes noe egentlig skille mellom økonomi og politikk.13 Med kapitalismen blir økonomi og politikk selvstendiggjort fra hverandre, og resultatet blir en stat som distanserer seg fra økonomien på en historisk unik måte.

I dette ligger ingen «økonomistisk» tanke om staten som en simpel gjenspeiling av samfunnets økonomiske basis. Denne framstillingen rokker i det hele tatt ved basis–overbygning-distinksjonen, i hvert fall dersom den trekkes for langt. Kapitalismen er et samfunnsforhold med både politiske og økonomiske dimensjoner, ikke minst kjennetegnet av et bestemt forhold mellom økonomi og politikk. At kapitalismen er et samfunn der merproduktet pumpes ut av produsentene uten direkte politisk tvangsbruk, sier oss selvsagt noe om kapitalismens økonomi, men ikke desto mindre om dens politikk.

Lønn uten tvang

Lønnsarbeidet produserer nå overskuddet, og tvinges ikke til arbeidsplassen av herrens soldater, men sluses dit av den stilltiende frykten for arbeidsløshet, sult og lediggang.14 Hun går inn i en i det minste formelt likeverdig kontrakt med kapitalisten, og får lønn som avtalt. Politisk deler medlemmene av begge klasser de samme rettighetene, og produksjonen finner sted uten direkte vold fra verken stat eller overklasse.

Hva innebærer dette for staten? Med skillet mellom økonomi og politikk, arbeid og vold, kan staten kreve monopol på retten til å bruke vold innenfor egne grenser, som Weber påpeker. Siden den økonomiske tilegnelsen av merarbeid i kapitalistiske samfunn finner sted uten privat voldsbruk, motsatt føydalismen, kan staten gjøre eksklusiv krav på retten til legitim voldsbruk, og dermed holde volden utenfor private og økonomiske forhold.

Til sammenlikning var feider mellom jordherrer en uutslettelig del av føydalsamfunnet, og deres tilegnelse av bøndenes produkter fant sted gjennom direkte makt- og voldsbruk, der det ikke fantes klare skillelinjer mellom «innkreving av avgifter, skattlegging, plyndring, rov, tyveri og fanging av gisler mot løsepenger».15 Dermed kan den fysiske voldsbruken kontrolleres eksklusivt av det offentlige, mens vold i den private sfæren, f. eks den økonomiske, som regel blir kriminalisert.16

Her kan også staten gjøre seg til en upersonlig makt som står hevet over samfunnet. Det åpner et rom for Webers byråkrati – som arbeider utfra rutiner og nøytral saksbehandling, der alle behandles på samme måte, med utgangspunkt i fastsatte regler. Også her treffer Weber noe sentralt ved den moderne kapitalistiske staten, selv om han ikke nødvendigvis forstår hvordan dette byråkratiet oppstår. Et nøytralt statsbyråkrati blir først mulig når utbyttingen selv blir nøytral og upersonlig, dvs. når det ikke lenger brukes vold eller politiske privilegier for å pumpe merarbeid ut av de umiddelbare produsenter. Dette er også et unikt kjennetegn ved det kapitalistiske samfunnet.

Det ser ut til at Weber er i stand til å peke ut noen viktige kjennetegn ved den moderne kapitalistiske staten, men at Marx må inn i fortellingen for å identifisere nøkkelen til denne utviklingen, i forholdet mellom de umiddelbare produsenter og de som tilegner seg deres merarbeid. Ved å se hvordan dette forholdet utvikler seg i skiftende former, kan man analysere forskjellen mellom føydal politikk, enevoldsstat og den moderne kapitalistiske staten, som et historisk unikt skifte i forholdet mellom økonomisk og politisk makt, et skifte som muliggjør statlig voldsmonopol og en upersonlig, «nøytral» administrering av staten.

Et nytt forhold mellom stat og økonomi

Vi har sett at voldsmakt, enten i statlig eller privat form, ikke lenger er direkte involvert i tilegnelsen av overskudd fra produsentene. Politikk og vold er adskilt fra økonomien på en måte som ikke gjelder for noen annen samfunnsform.17

Denne adskillelsen er selvsagt ikke fullstendig – og betyr ikke at staten er uavhengig av økonomien eller at økonomien er uavhengig av staten. Stat og økonomi er blitt selvstendiggjort fra hverandre, og forholdet mellom dem forandrer karakter. Staten er fortsatt helt vesentlig for økonomien, men engasjerer seg i økonomiske prosesser på en annen måte, i andre former.

Dette skiftet i statens involvering i økonomien kan kanskje illustreres med en avstikker til nyliberalistiske analyser av statens økonomiske rolle.

I 1938 møttes en rekke intellektuelle til et kollokvium i Paris for å diskutere en bok av den amerikanske samfunnsdebattanten Walter Lippmann. De frammøtte var folk som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, Alexander Rüstow og Wilhelm Röpke – grunnleggende skikkelser i den såkalte «nyliberalismen». På møtet blir særlig laissez-faire-liberalismen kritisert for å være ute av takt med tiden, på grunn av dens negative innstilling til staten. «Nyliberalisme» blir foreslått som en merkelapp for en mer statsorientert liberalisme.

Nyliberalismen gis en skarpere organisatorisk form i 1947, med grunnleggelsen av Mont Pélerin Society. Ved det grunnleggende møtet tar Friedrich Hayek – tenketankens første formann – til orde for å rense liberalismen fra en uheldig intellektuell bagasje, deriblant dens mistro til staten. Liberalismen hadde feilaktig tolket liberalismens grunnprinsipp som et fravær av statlig virksomhet, heller enn som en politikk som bevisst antar konkurranse, markedet og pris som dets ordnende prinsipp og som bruker statens juridiske rammeverk for å få konkurransen til å virke så effektivt og fordelaktig som mulig. (mine uthevinger).18

For Hayek og en rekke nyliberalere er et velfungerende marked også et politisk produkt, i den forstand at det krever en stat som kan opprettholde markedets betingelser. Laissez-faire er derfor «en svært tvetydig og misledende beskrivelse av de prinsipper en liberal orden bygger på», påpeker Hayek.19 Vi trenger en stat som «planlegger for konkurranse» og sørger for betingelsene markedet trenger for å virke effektivt og fordelaktig.

Listen av oppgaver som inngår i denne beskrivelsen varierer mellom ulike liberalistiske skoler. Eksempelvis de tyske nyliberalerne gir staten forholdsvis mange oppgaver, deriblant å aktivt forhindre monopolisering. Milton Friedman oppsummerer presist i Capitalism and Freedom:

[O]rganiseringen av det økonomiske livet [economic activity] ved hjelp av frivillig byttehandel forutsetter at vi, gjennom statens myndighet, har sørget for: opprettholdelsen av lov og orden for å forhindre det ene individets tvang over det andre, iverksettelsen av frivillig inngåtte kontrakter, definisjonen av eiendomsrettens betydning, tolkningen og iverksettelsen av slike rettigheter og organiseringen av et monetært rammeverk.20

Poenget her er at selv de mest ytterliggående økonomiske liberalister forstår at staten er helt nødvendig for å opprettholde en «fri økonomi», at markedet ikke kan eksistere uten en stat. Samtidig insisterer de på at statlig «planlegging» og «intervenering» i økonomien består av justeringer og forbedringer av markedsøkonomiens rammer og betingelser, ikke direkte inngrep i selve den økonomiske prosessen.

Nyliberalerne er her inne på en relativ sannhet i kapitalistiske samfunn. Under dette bildet sørger prismekanismens automatiske og harmoniske gang for at varer havner der det er behov, og overskuddet i lommene til de som trenger det. Til den økonomiske prosessen i seg selv er ikke staten nødvendig. Men staten må sikre betingelsene som holder markedsprosessen i gang – og forhindre økonomisk bruk av tvang, korrupsjon, svindelforsøk, beskytte eiendomsretten og håndheve kontrakter.

Ved å opprettholde markedsbetingelsene på denne måten er staten også en klassestat, i den forstand at markedets upersonlige virke – der det produseres varer og kjøpes og selges arbeidskraft – hviler på en produksjonsform som forutsetter klassedeling (eksistensen av en eiendomsløs arbeiderklasse), og kontinuerlig reproduserer og utvider denne klassedelingen. Staten er altså ikke en «klassestat» fordi den er kjøpt og betalt av en eller annen kapitalist. Staten er en klassestat i den grad den opprettholder økonomiens betingelser på en i og for seg upersonlig og «nøytral» måte.21

Staten er sentral for markedets virkemåte i kapitalismen, men på en distansert måte. Det gjelder å sørge for markedets betingelser og forutsetninger, ikke bestemte økonomiske utfall eller bestemte kapitalistiske interesser.

Dette poenget er viktig fordi det finnes et utall marxistiske og venstrevridde statsteorier som bare snakker om staten som et organ som kontrolleres og korrumperes av kapitalistklassen. Det er ikke særlig fruktbart. Vi kan snakke om «kapitalen» i entall for å vise til et bestemt samfunnsforhold. Den «reelt eksisterende kapitalen», av kjøtt og blod, eksisterer likevel alltid som «mange kapitaler», der hver enkelt er adskilt fra den andre. Mellom kapitalene råder virkelig en bellum omnium contra omnes, som den engelske filosofen Thomas Hobbes sa det, en «alles krig mot alle». Som Hobbes også forstod blir det her nødvendig med en stat som hever seg over de krigende og skaper orden. Kapitalenes «naturtilstand» er en dødskonkurranse med andre kapitaler, der hver enkelt kapitalist av konkurransens desperasjon drives til å forsøke å oppnå privilegier, særfordeler og kanskje også bruke svindel og vold, for å overleve og sikre seg fortrinn i konkurransen. Statens rolle – å opprettholde konkurransen, markedet – må gjennomføres på tross av hver enkelt kapitalist, mot deres spontane inklinasjoner og ønsker. Staten må kunne heve seg over de snevre interessene til hver enkelt kapital for å virkelig fungere som en kapitalistisk stat. Statens «klassekarakter» kan derfor ikke innebære at statsapparatet er blitt kjøpt og betalt av kapitalister av kjøtt og blod, i bokstavelig forstand er dette uforenelig med kapitalismen, i det minste på sikt.

Geopolitikk, statsmakt og kapitalmakt

Med den indirekte måten staten opprettholder den økonomiske prosessen i kapitalistiske samfunn, kan man se hvordan markedet avhenger av staten. Men avhengighetsforholdet går likevel i en viss forstand også i motsatt retning: staten er avhengig av markedet.

Dette poenget minner om et utsagn av den vesttyske rikskansleren Helmut Schmidt: «dagens profitt er morgendagens investeringer og framtidens arbeidsplasser». I kapitalistiske samfunn, der produksjonsmidlene eies privat, gjøres hele samfunnet avhengig av å «opprettholde den private profitt og av hvordan kapitalistene plasserer denne profitten».22 Slik oppstår – som Adam Przeworski sier det – en grense for politikk, at investering og profitt må beskyttes på lang sikt.

Staten har skattleggingsmonopol i samfunnet. Den henter sin legitimitet fra sin evne til å utføre spesielle oppgaver, eksempelvis militært forsvar og velferd, og ressursgrunnlaget til disse oppgavene bringes til veie gjennom skatt. Statens inntektsgrunnlag er derfor i stor grad avhengig av kapitalakkumuleringens gang – av den private profitt og av hvordan kapitalistene plasserer den.23 Staten er, for å utføre sine oppgaver, avhengig av profitten og akkumuleringen.

En annen side ved dette finnes i den globale geopolitiske konkurransen mellom stater. Den stat som best evner å fasilitere kapitalakkumulering kan etablere seg som en militær, geopolitisk stormaktaktør. Slik kan militært press framprovosere et skifte i økonomisk politikk, og det finnes et argument for at denne faktoren var viktig for kapitalismens videre utbredelse i Europa.24

Noter:

  1. Jf. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, Pax, Oslo 1976, s. 196.
  2. S. Bagge, Europa tar form – År 300 til 1350, Cappelen akademisk forlag, Oslo 2004, s. 142
  3. H. J. Orning, Norvegr – bind I – frem til 1400, Oslo 2011, s. 148.
  4. I det følgende bygger jeg selvsagt på Marx’ kapitalismeforståelse, men også på en lesing av denne som særlig ble utviklet av den amerikansk-kanadiske marxisten Ellen Meiksins Wood, i samband med Robert Brenner. Wood døde dessverre i år. Hun står likevel fortsatt som en helt vesentlig referanse for sosialistisk og marxistisk teoretisk debatt, så jeg bruker anledningen til å utbrodere Woods perspektiver. Store deler av det følgende er inspirert av Woods skrifter og foredrag, og de andre delene tror jeg lar seg forene med Wood.
  5. Jf. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, Pax, Oslo 1976, s. 195–197; E. M. Wood, Democracy against Capitalism, Cambridge University Press, Cambridge 1995.
  6. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, s. 196.
  7. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, s 196-197
  8. K. Marx. «Økonomisk-filosofiske manuskripter.» I Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Arne Pettersen (red.), 127–312. Falken Forlag, Oslo 1991, s. 51.
  9. R. Skarstein, Økonomi på en annen måte – makt og penger fra europeisk føydalisme til globalisert kapitalisme, Abstrakt forlag 2009, s. 28.
  10. E. M. Wood, «Modernitet, postmodernitet eller kapitalisme?», Rødt tidsskrift, 2016 nr 1, s. 80.
  11. B. Teschke, The Myth of 1648 – Class, Geopolitics and the Making of Modern International Relations, Verso 2003, s. 151ff.
  12. Ibid., s. 173.
  13. E. M. Wood, Democracy Against Capitalism, Cambridge University Press, Cambridge 1995, s. 19–48.
  14. Her tar jeg et historisk hopp som kanskje virker – og er – tvilsomt. For å unngå et spørsmål som egentlig er ganske vanskelig unnskylder jeg meg med plassmangel. Det er åpenbart at slaveriet spilte en viktig rolle i tidlige kapitalistiske økonomier. Likevel, at slaveri kan produsere for kapitalistiske markedet betyr ikke at slaveriet er definerende for kapitalismen. For en interessant diskusjon se J. J. Clegg, «Capitalism and Slavery», Critical Historical Studies, vol. 2. no 2., s. 281–304.
  15. R. Skarstein, Økonomi på en annen måte, (se note 5), s. 18.
  16. Jf. Å. Birkeland, «Politigeneralisten, den moderne staten og politiets legitimitet – Noen refleksjoner omkring generalistens plass i politiet», s. 41, i H. O. Grundhus (red.) mfl., Polisiær virksomhet, Politihøgskolen, Oslo 2007.
  17. Bare for å ha det sagt: dette helt uavhengig av om statsstyret preges av sosialdemokratiske eller økonomisk liberalistiske prinsipper.
  18. F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, The University of Chicago Press, Chicago 1958. s. 107–118.
  19. F. A. Hayek, The Road to Serfdom, The University of Chicago Press, Chicago 2007, s. 118.
  20. M. Friedman, Capitalism and Freedom, The University of Chicago Press, Chicago 2002, s. 27.
  21. Jf. https://radikalportal.no/2015/10/14/er-staten-det-motsatte-av-markedet/
  22. A. Przeworski, «Sosialdemokratiet som historisk fenomen», Vardøger, 1981 nr. 11.
  23. T. M. Brink, Global Political Economy and the Modern States System, Haymarket Books, London 2015, s. 60.
  24. Jf. E. M. Wood, The Origins of Capitalism – A Longer View, Verso, London 2002.