Gnist

«Den gule fare»

Av Eva Berg

1969-02

«Den som bare anerkjenner klassekampen, han er ennå ikke marxist, han kan fremdeles befinne seg innenfor rammen for den borgerlige tenkning og den borgerlige politikk, å innskrenke marxismen til læren om klassekampen betyr å beskjære marxismen, forvrenge den, redusere den til noe som er akseptabelt for borgerskapet. Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur.»
— Vladimir Lenin i Staten og revolusjonen, side 70.

For å erobre verden må man erobre Asia,og for å erobre Asia må man erobre Kina. Denne læresetning har idag utvilsomt både større og mer omfattende betydning enn på den japanske imperialismens tid, og dagens to supermakter har da også bestrebet seg på å øke sin virksomhet i Asia. Toppfigurer fra begge land har stadig vært på reisefot i denne verdensdelen, og ofte har det slumpet til at man møttes underveis. Sovjetunionens statsminister Aleksej Kosygin besøkte for eksempel India samtidig med høye amerikanske embetsmenn, til Afghanistan ankom han samtidig med den amerikanske utenriksminister William Rogers. En høytstående tjenestemann i det sovjetiske utenriksdepartement ankom Bangkok samtidig med Rogers.

Disse seneste eksemplene på samtidige amerikansk-sovjetiske framstøt mot felles mål, kan, foruten å ha tjent som konferansearrangementer mellom de to lands representanter' og tiltak for ytterligere Innflytelse i besøkslandene, også vært ledd i deres nødvendige samarbeid mot en felles fare og fiende–Kina. En ytterligere bekreftelse på dette samarbeidet kom fram i Kosygins forslag på Moskva-konferansen om opprettelse av en asiatisk sikkerhetspakt, hvor stater som tilhører både Southeast Asia Treaty Organization (SEATO) og Central Treaty Organization (CENTO) skulle innlemmes. Og som framtidige åpenlyst allierte har de to stormakter utvilsomt ting å drøfte.

Interessant i så måte er også president Richard Nixon's Romania besøk,som først nærmest enstemmig ble utropt som rumensk ulydighet overfor Sovjetunionen. I den senere tid har imidlertid litt andre kommentarer dukket opp. Det utelukkes ikke at den amerikanske statsvisitt i realiteten ikke er uttrykk for rumensk opprør, men snarere lydighet–og det henvises til at da Nixon meddelte sine planer om Asia–og under Romania-besøket kom Sovjetunionens utenriksminister Andrej Gromyko med antydninger om muligheten av forsoning, hvis reelle innhold var en appell om vestlig støtte mot faren fra Peking. Nixons reise kunne vel være et ledd i denne nye gjensidighet, en henvendelse så og si ved Sovjetunionens bakdør, antydes det forsiktig.

En av bakdørene når det gjeldder Kina er Taiwan, hvis bakdørsrolle også består i at det etter sigende har verdens best utbygde etterretningsvesen innen Folkerepublikken. Sovjetunionens tilnærmelser overfor Taiwan har pågått siden 1965, da de første registrerte innledende manøvrer ble foretatt av sovjets Tokyo-ambassade. Senere har Taiwan i sterke ordelag gitt sin støtte til Sovjet i grensetvisten, og har naturlig nok også gitt avkall på sin tidligere påstand om at russerne besitter store områder av Kina som ble okkupert på 1800 tallet.

En mindre iaktatt «tilnærmelse» har lenge pågått mellom Taiwan, Indonesia og Sør-Korea. Ifølge The Sunday Times-korrespondenten Richard Hughes er Indonesia og Taiwan blitt enige om å utveksle «handelsdelegasjoner», hvilket i realiteten er konsulater og et første skritt på veien til en overføring av Indonesias diplomatiske anerkjennelse fra Peking til Taipei.

Hva Sovjetunionen angår har dens forbindelser med Indonesia under Suharto-regimet vært velkjent lenge. Betegnende for dens innstilling er en Komsomolskaya Pravda artikkel, hvor det heter at «det er for tidlig å bedømme den nye indonesiske regjerings innstilling, men om de nåværende lederne hindrer landet i å komme under imperialistisk innflytelse fortjener Indonesia og få en ledende plass i den moderne verden». Dette ble skrevet i mars 1967, da Suharto-regimet hadde en million liv på samvittigheten og bedrev en politikk som passet USA-imperialismen som hånd i hanske.

Illustrerende for den praktiske politikk er at hele tiden etter oktober 1965 (mens nedslaktingen av indonesiske kommunister pågikk for fullt) har Sovjet fortsatt med sine våpenleveranser til Suharto-regimet. I leveransen har inngått alt fra forskjellige reservedeler, avansert utstyr til flyvåpnet og bygging av en kraftstasjon for en ubåt-havn i Surabaya.

Hva Sør-Korea og Taiwan angår legges grunnlaget for en ny og utvidet militær allianse–Pacific and Asian Treaty Organisation (PATO). I følge Richard Hughes disponerer disse to statene over en vel opplært hær på 1.250.000 mann med moderne våpen, og et meget avansert flyvåpen. Taiwans agenter og froskemannsabotører bruker også i stadig større grad Sør-Koreas øyer som baser for sine aksjoner mot Kina.

Utsendinger fra Taiwan har for øvrig i 1969 foretatt sin første reise til et øst-europeisk land. Anledningen var noe så uskyldig som deltakelse i den Internasjonale konferansen på regjeringsplanet om turisttrafikken, som ble åpnet i Bulgarias hovedstad Sofia den 15. mai. Tar man så i betraktning Taiwans betydning for Sovjet når det gjelder Kina, og det bulgarske herskerskiktets avhengighet av og lydighet overfor Sovjet, taler alt for at delegasjonen også har tjent andre formål enn turisttrafikken.

At Bulgaria ikke først og fremst er opptatt av turismen når det gjelder Asia, viser en uttalelse som den bulgarske utenriksminister Ivan Basjev ga overfor en gruppe østerrikske journalister i Sofia: «De kommunistiske landene i øst-Europa kan tenke seg å gripe militært inn mot Kina dersom den sino-sovjetiske konflikten utvikler seg til en trussel mot den sosialistiske leir. Hvis en utvikling tilsvarende den i Tsjekkoslovakia skulle finne sted i et annet medlemsland innen Warzava-pakten, vil organisasjonen reagere på lignende måte. Lignende samordnede aksjoner er også mulige hvis grensetvisten mellom Sovjetunionen og Kina viser seg å utgjøre en trussel mot den sosialistiske leir.»

Asiatisk sikkerhetspakt, Nixon-besøk og Chiang Kai-shek delegasjonen, Sovjets tiltagende forbindelser med USA-dominerte militærjuntaer i Asia–alt tyder på et stadig mer utviklet amerikansk-sovjetisk samarbeid med å ringe inn og treffe de nødvendige forberedelser for å uskadeliggjøre sin felles fiende. USAs syn på og stillingstaken til Folkerepublikken Kina har alltid vært velkjent og uomtvistelig. Sovjetunionens har også lenge vært klar og blir for hver konferanse, for hvert diplomatisk taskenspilleri, for hver uttalelse ytterligere klarlagt.

Et forholdsvis ferskt eksempel er følgende sitat fra Sovjetunionens partisjef Leonid Bresjnevs tale på Moskvakonferansen 7. juni 1969:

«Vi kommer til å føre en besluttsom kamp mot Pekings splittelsespolitikk, mot dens utenrikspolitiske stormaktskurs. Vi kommer selvsagt til å gjøre alt for å værne sovjetfolkets interesser, det folk som bygger komunismen, mot et hvilket som helst anslag. Vi setter ikke likhetstegn mellom den nåværende kinesiske ledelsens opptreden og Kinas Kommunistiske Partis og hele det kinesiske folkets håp, bestrebelser og virkelige interesser.»^[1]

Enda tydeligere er en uttalelse fra en sovjetisk militærattasje, triumferende sitert i vestlig presse: «Det er riktignok forskjell mellom USA og oss, men USA må innse at alle vi med europeisk kultur og sivilisasjon som bakgrunn må stå sammen overfor den gule fare.»

Det det gjelder er altså å holde stand mot den gule fare, demme opp for Kinas formodede ekspansjons- og eventyrpolitikk, og derved forhindre at de asiatiske hordene oversvømmer Russland og hindrer byggingen av sosialismen eller setter sameksistensen og verdensfreden i fare. Det vil si: offisielt dreier det seg om dette. I tillegg til sovjetledernes mer eller mindre oppriktige angst for kinesisk ekspansjonspolitikk i tradisjonell betydning av ordet, representerer det nåværende Kinas blotte eksistens noe som for Kreml må fortone seg minst like urovekkende som alle antatte ekspansjonsplaner og 'militære trusler, og som utgjør det egentlige ved «den gule fare».

Gjennom sin utvikling står Kina i dag som et lysende eksempel for alle undertrykte, og utøver en innflytelse som langt overgår den økonomiske og militære makt landet rår over. Og for undertrykkere av alle størrelser og politiske avskygninger er dette en høyst reell fare. For imperialismen betyr den en økende trussel, og den truer også tryggheten og den videre maktutfoldelse for sovjetrevisjonismen med støttespillere. Den splitter korrupte og udugelige–og for arbeiderklassen forlengst kompromitterte–«kommunist»-partier i den erklært kapitalistiske verden, og den avslører hevdvunne og misvisende forestillinger om nødvendigheten av en samling av alskens «venstrekrefter» på bekostning av en klar politikk. For undertrykte og utbyttede representerer den håp, egger til aktivitet, til kamp. For revolusjonære verden over er den en mektig inspirasjonskilde, og ettersom resultatene av taktikk og strategi begynner å gjøre seg gjeldene styrkes vissheten om at revolusjonen vil lykkes.

Derfor må Kina knekkes.
Fordi «den gule fare» først og fremst er en rød fare.

Allerede tidlig i 50-åra begynte USAs senere så vel utbygde innsirkling av Kina. Et omfattende nett av baser utrustet med atomvåpen, havner for atom-ubåter el cetra er blitt opprettet i Japan, fra Hokkaio i nord til Okinava i sør. Nettet utvides og styrkes betraktelig av Sør-Korea, Fillipinene, Thailand og Laos–og selvfølgelig Taiwan, hvor utallige provokasjoner, spionasje- og sabotasjeaksjoner er utgått fra. I det japanske parlament er det også kommet for dagen at USA sammen med Japan har utarbeidet to invasjonsplaner med vanlig poetisk og mytologisk inspirerte navn, «Den flygende drage» og «Tre piler», beregnet på invasjon av Nord-Korea og Kina.

 

Trass i alle baser og vel utarbeidets invasjonsplaner, all militærteknisk slagkraft og tvangsutskreven troppestyrke fra lydrikene, er det likevel en tvilsom sak for USA å begynne en storkrig på det asiatike fastland. Erfaringene fra Vietnam skulle også bekrefte dette. En krig mot Kina, som uten noen innledende fase ville bli en folkekrig i ordets sterkeste betydning, ville i tillegg til tapslister, ytterligere økonomisk anstrengthet for den amerikanske stat og så videre, også forsterke om verdenens avsky og hat mot USA, og i løpet av kort tid forverre forholdene ytterligere for den bestående orden hjemme, ved at stadig flere ikke ville avfinne seg med lojal resignasjon under kapitalismen.

Men kapitalismen har alltid visst å skaffe seg forbundsfeller når det har røynet på. I årene like etter krigen satset USA-imperialismen på sosialdemokratiet, som takket være sin i flertallets øyne ennå ikke så kompromitterte stilling var til stor hjelp med å redde og konsolidere den bestående orden i et krigssvekket Europa. Derfor er det bare naturlig at tilbudet om kompaniskap i dag også omfatter Sovjetunionen, som i tillegg til sin tilnærmelsesvilje og utståtte bestrebelser for å komme med i det gode selskap av anerkjent respektable nasjoner, også har den fordel at den ennå i «verdens» øyne er en «sosialistisk» stat. Begge nærer en reell frykt for det Kina representerer. Frykten er kanskje størst blant revisjonistene i Kreml, som på grunn av sin stats sosialistiske fortid tross alt må ha lært seg til å trekke mere langsiktige slutninger enn de mer rendyrkede imperialistene i Washington er i stand til eller kan tillate seg. Grunnlaget for samarbeidet–den felles frykt for Kina–veier nok for begges vedkommende tyngre enn de ennå eksisterende «motsetningene» og faren for gjensidig påvirkning. At begge på det nåværende tidspunkt sikkert tror seg å lure hverandre på forskjellig vis og stå tilbake med størst gevinst når faren er over og Kina er ute av dansen, er i dag mindre interessant. Det det først og fremst gjelder er å uskadeliggjøre truselen fra Kina. Og det haster. Av to grunner–foruten selvfølgelig den farlige innflytelse Kina utøver på revolusjonære verden over. For det første har kulturrevolusjonen ført til at det kinesiske folket er i ferd med å bli et folk av bevisste og revolusjonære sosialister, noe som i dag vanskeliggjør både invasjons-, kupp-planer eller mer fredelige påvirkningsmetoder. For det annet er det bare et tidsspørsmål når Kina har utviklet sitt rakettforsvar, og dermed også blir et kjernefysisk umulig angrepsobjekt.

Målt med gangbart strategisk og politisk mål kan det i dag se ut som Sovjetunionen har størst sjanse til å lykkes i et eventuelt anslag mot Kina. Tross alt er den ikke så belastet som USA, og vil på grunn av sitt åpent tilkjennegitte og vel utbygde byråkrat- og pampediktatur greie å undertrykke den følgende misnøye og motstand hjemme langt mer effektivt enn USA, som nok ennå en tid vil være belemret med nødvendigheten av å opprettholde sitt skinndemokrati. Den våknende «verdensopinionen» i Europa og Amerika–bestående av alt mulig fra indignerte liberalere, uppsalakristne, venstregrupperinger av sosialdemokratiet og så videre, til de ennå fåtallige mer bevisste revolusjonære–har hittil for det meste vært rettet mot–og vekket av–USAs forskjellige overgrep, og det vil ta en tid før den får orientert seg tilstrekkelig i en «ny» situasjon. En for kapitalismen kjærkommen og fruktbar forvirring vil altså oppstå: væpnet konflikt mellom to «sosialistiske» stater, oppstått av noe i dag så avlegs som en grensetvist.

Også når det gjelder selve målet kan det synes som om Sovjet har fordel framfor USA. Selv ikke de mest optimistiske blant imperialistene drømmer vel om muligheten av å gjøre Kina om til en rendyrket kapitalistisk stat, eller innlemme det i den vestlige innflytelsesfære med det første. Det meste de kan håpe på er å uskadeliggjøre det som eksempel og kilde til motstandskamp og sosialisme, slik at de får bedre arbeidsvilkår i sin videre utsigning av verden. Derimot kan Sovjet–igjen målt med gangbart militært og politisk mål–makte å legge det under sin innflytelsesfære. Og dermed ville det meste være vunnet–sett både fra Moskva og Washington. Den pågående grensekonflikten kan være det innledende leddet i en slik plan, USAs mangfoldighet av baser et annet og senere. Indre uro, kupp og innsetttelse av en Liu Shao-chi, når de forventede resultater av krigen har gjort sitt, det siste og avgjørende leddet.

Det er bare ikke så sikkert at tidligere velprøvde militærpoiitiske mål er pålitelig i dagens situasjon også i det henseende er Vietnam et godt eksempel. En kjernefysisk trussel utøver ikke lenger samme lammende virkning som i 50- og første halvdel av 60-årene. Samtidig går verden ubønnhørlig framover, motsetningene mellom de utbyttede og utbyttende land og motsetningene mellom proletariatet og borgerskapet i såvel de utbyttede som utbyttende land vokser stadig og forverrer situasjonen for både revisjonismen og imperialismen.

Dette igjen tvinger begge til ytterligere tilnærming, til i stadig større grad å godta hverandres premisser–noe som foruten å minske motsetningene mellom de to systemene og dermed på kortere sikt befeste deres felles «verdensherredømme», også vil flerfoldige og forsterke de eksisterende motsetningene innen de tos respektive systemer og interessesfærer .

Utfallet er derfor gitt. Et Mao-sitat belyser også hvorfor:«Når det gjelder spørsmålet om verdenskrig, finns det bare to muligheter: den ene består i at krigen vil føre til revolusjon, og den andre i at revolusjonen vil forhindre krigen.»