Den glemte delen av Kapitalen

Av Harald Minken

2017-03

Andre bok av Kapitalen, den som kom ut i 1885 (etter Marx’ død), er nå oversatt til norsk av Harald Minken. Den nye oversettelsen kommer i handelen om få måneder, om alt går som det skal. Det er andre gang denne delen av «Kapitalen» er oversatt – første gang var for over 80 år siden, da Fram forlag ga ut Erling Falks oversettelse. Men oversettelsen, som utgis av Forlaget Rødt, er mer komplett og lesbar.

Harald Minken gir i denne artikkelen et bilde av noe av det andre bok handler om og hva slags nye innfallsvinkler den kan gi til analysen av kapitalismens utvikling. Punktene han trekker fram, følger ikke boka tett. De berører snarere noen få utvalgte saker. Flere steder blander han også inn sine egne ideer.

Harald Minken
Har nyoversatt andre bok av Kapitalen.
Foto: John Jabez Edwin Mayal

Jeg begynner med å minne om hovedsaka, nemlig hva kapital er.

1. Hva er kapital?

Kapital er ikke en ting. Eller rettere sagt: Det er ikke én og samme ting hele tida. Det er i utgangspunktet en gitt verdisum. Den kan eksistere som en sum penger, men den kan også eksistere som en viss mengde produksjonsmidler og arbeids­kraft, eller som en varemengde av gitt verdi. Kapitalen må faktisk nødvendigvis skifte mellom disse tre formene hele tida. For å være kapital må en gitt pengesum brukes til å kjøpe inn produksjonsmidler og arbeidskraft. Kapitalen bevarer sin verdi i dette kjøpet, men endrer fysisk form.

Deretter må arbeidskrafta og produksjonsmidlene forbrukes i en produksjons­pro­sess som resulterer i en viss mengde varer for salg. Dette er også en formforvand­ling, men den underliggende verdien av kapitalen blir bevart, sjøl om den nå ikke lenger tar form av arbeidskraft og kapital, men av en viss mengde varer. Men i tillegg til å bevare verdiene som er satt inn i produksjonen, er de denne gangen også økt. Det har nemlig blitt produsert en merverdi, slik at verdien av de produserte varene er større enn verdien av den opprinnelige pengesummen som blei investert. Fra kapitalistens side er merverdien hensikten med hele prosessen. Merverdien er resultatet av at arbeiderne arbeider gratis for kapitaleieren en viss del av arbeidsdagen.

Det er ikke åpenbart at det er gratisarbeid som skjer, slik det var under føydalis­men, da leilendingen var forpliktet til å bruke et visst antall dager i uka til plikt­arbeid for føydalherren, mens han hadde resten av uka til å produsere det han sjøl trengte for å leve. Likevel er det gratisarbeid som skjer, også under kapitalismen. Det skjer fordi arbeideren produserer større verdier pr. arbeidsdag enn det hun får utbetalt i lønn. Eller sagt på en annen måte: Verdien av de forbruksvarene og tjenestene som arbeideren kan bruke lønna si på, er mindre enn den nyskapte verdien som hun tilfører produktene hun produserer.

Juridisk sett er det ikke noe galt som skjer – ingen som snyter den andre. Arbeideren må selge arbeidskrafta si for å leve, og hun gjør det frivillig mot en lønn som (i gjennomsnitt under norske forhold) gjør det mulig for henne både å stifte familie, betale ned studielån og boliglån, og bo og leve ganske bra. Men det endrer ikke på det forholdet at hun samtidig produserer verdier som kapitalisten tilegner seg gratis, og på den måten opprettholder et system der det er andre som til syvende og sist bestemmer det meste på arbeidsplassen og høster det meste av gevinstene av arbeidet.

Når kapitalen gjennom produksjonen har fått form av en viss mengde varer, må det skje en ny formforvandling, i og med at varene må selges, slik at kapitalen dermed forvandles tilbake til pengeform. Så kan hele kretsløpet starte på nytt.

Kapital er altså en verdisum som bevares gjennom formforvandlingene fra penger til arbeidskraft og produksjonsmidler og videre til varer, og til slutt fra varer tilbake til penger i et stadig kretsløp. Samtidig som verdisummen bevares gjen­nom disse forandringene, blir den også økt. Denne økningen skjer i produksjonen, der kapitalen antar form av produktiv kapital, dvs. arbeidskraft og produksjons­midler, og kommer seinere til syne som et tillegg til den opprinnelig investerte kapitalen (merverdi eller profitt) når varene selges.

Det er misvisende å identifisere kapitalen med den ene eller andre forma den tar i kretsløpet. Kapital er ikke penger, men penger som settes inn i et kretsløp som beskrevet. Kapital er ikke maskiner og utstyr, men kan anta form av maskiner og utstyr som en del av kretsløpet. Kapital er ikke varer, men varer som inne­holder en merverdi som skal realiseres når varene selges.

Spesielt er det grunn til å merke seg at arbeidskraft brukt i en kapitalistisk produksjonsprosess er en form for kapital, ifølge Marx. Han kaller det variabel kapital, fordi det er arbeidskrafta i virksomhet som skaper merverdi, og dermed er den forma for kapital som kan skape større verdier når den brukes. Kapital lagt ut til innkjøp av produksjonsmidler kaller han derimot konstant kapital, etter som den i høyden bevarer sin verdi i produksjonen (når den forvandles til varer).

Variabel kapital er ikke det samme som lønninger. Variabel kapital legges ut av kapitalisten til innkjøp av arbeidskraft, altså til lønnsutbetaling. Men når lønna er utbetalt til arbeideren, er den ikke lenger kapital. Den variable kapitalen har da forvandlet seg fra penger til levende arbeidskraft. For arbeideren er lønna aldri kapital, for hun bruker den til forbruk, ikke som investering.

I dag kalles det humankapital dersom en arbeider har skaffet seg spesiell utdan­ning eller erfaring, og dermed kan kreve lønn over gjennomsnittet. Dette har ingenting med Marx’ kapitalbegrep å gjøre, men er derimot det Marx kaller komplisert arbeid, dvs. arbeid som skaper større verdier pr. time enn gjennom­snittlig.

2. Omslag og omslagstid

Andre bok av Kapitalen begynner (i kapittel 1til 4) med å drøfte kapitalkretsløpet grundig og fra alle sider. Det består av tre faser. I første fase satser kapitalisten en pengesum til innkjøp av arbeidskraft og produksjonsmidler. I andre fase foregår produk­sjonen, der arbeidskrafta og produksjonsmidlene blir brukt til å framstille varer. I tredje fase blir varene solgt, og pengene for salget kan settes inn om igjen i et nytt kretsløp.

Den midterste fasen kalles produksjonsprosessen, og de to andre danner sirkula­sjonsprosessen. Tida det tar å gjennomføre produksjonsprosessen, er produksjons­tida, og tida det tar å gjennomføre de to delene av sirkulasjonsprosessen, kalles sirkulasjonstida. Til sammen utgjør de omslagstida. Et omslag er hele kretsløpet fra kapitalen blir lagt ut i pengeform til den vender tilbake med profitt.

For Marx er produksjonsprosessen det grunnleggende. Det er der den grunn­leggende motsetningen mellom arbeid og kapital utspiller seg, det er der utbyt­tingen foregår og merverdien blir produsert. Ja, det er forskjell på folk, men den viktigste forskjellen oppstår ikke på grunn av lønnsforskjeller, skatteregler eller mangelfull skolegang. Den oppstår fordi arbeiderklassen ikke har kontroll med produksjonsmidlene, dvs. råmaterialene, energikildene, maskinene, byg­ningene osv. som trengs til å drive produksjonen. Den eneste varen de har å selge er arbeidskrafta si. Kapitalistene, på sin side, har eiendomsretten til produksjons­midlene og full kontroll over produksjonsprosessen. De kan derfor tilegne seg merverdien, dvs. verdiene som arbeiderne skaper ut over det de får utbetalt som lønn. Resultatet er et samfunn der kontrollen over kapitalen blir et middel til å produsere mer kapital. Kapital blir verdi som skaper mer verdi. I det kapitalistiske samfunnet blir alt annet uviktig.

Derfor er første bok av Kapitalen med noen få unntak konsentrert om produk­sjons­prosessen. Det første unntaket er de tre første kapitlene, for de handler om de grunnleggende aspektene ved all slags utviklet varebytte, slik som varens dobbeltkarakter som bruksverdi og bytteverdi, hva som bestemmer varens verdi, og pengenes egenskaper og funksjoner. Kapitalistisk produksjon forutsetter jo produksjon av varer for markedet, derfor trenger vi dette grunnlaget. Det andre unntaket er det berømte kapitlet som handler om hvordan arbeidskrafta historisk blei en vare.

Disse fire kapitlene er det minimum vi trenger å vite om varesirkulasjonen for å kunne analysere den kapitalistiske produksjonsprosessen. Ut over det forut­setter første bok bare at varesirkula­sjonen ikke byr på noe problem: Arbeidskraft og produksjonsmidler finns å få kjøpt til faste priser, og de produserte varene lar seg straks og uten problemer selge til faste priser.

Det er disse forenklingene som blir opphevet i andre bok. Der tar det tid å få solgt varene, og det kan også ta tid å få supplert lageret av råvarer etc. I denne tida foregår det ingen merverdi­produksjon, dvs. at kapitalen ikke kaster noe av seg. Derfor blir det om å gjøre å gjøre sirkulasjons­tida så kort som mulig.

Nå er det jo ikke vanlig at produksjonstida og sirkulasjonstida foregår ved at først blir det produsert, så stopper produksjonen opp mens varene selges, og så starter produksjonen opp igjen når varene er solgt. Poenget til Marx er ikke at det er det som skjer, men at for at begge deler skal kunne foregå samtidig hele tida, må det enten mer kapital til, eller produksjonen må foregå i redusert skala.

Anta at produksjonen foregår kontinuerlig og at produksjonstida bare er én dag. Anta videre at arbeidskraft og produksjonsmidler kjøpes inn i bittesmå porsjoner, gjerne bare nok til en enkelt dags forbruk. Om sirkulasjonstida var null, ville da kapitalen vendte tilbake i pengeform hver eneste dag, og det var aldri nødvendig å legge ut mer kapital enn det som trengtes for den ene dagen. Men om sirkula­sjons­tida var seks uker, ville det (med seksdagersuke) trenges en 36 ganger så stor kapital, ikke bare i første runde av kretsløpet, men hele tida. Hver eneste investert krone ville bruke 37 dager på kretsløpet, og sjøl om det hver dag kom kapital fra en dags produksjon tilbake, ville til enhver tid kapital for 37 dagers produksjon være bundet opp i kretsløpet. Det satses bare kapital til ett dagsverk hver dag, men hver eneste dag er samtidig kapital for 37 dagers produksjon bundet opp i usolgte varer.

Sirkulasjonstida er derfor av største betydning for hvor mye kapital som vil være bundet i kretsløpet til enhver tid. Dermed er den også av største betydning for hvor mye profitt kapitalisten får pr. år på hver krone han legger ut. I løpet av året får han en profitt på (la oss si) 300 dagers produksjon, uansett sirkulasjonstida, men i det ene tilfellet er dette profitt på en kapital tilsvarende én dags forbruk av arbeidskraft og produksjonsmidler, i det andre er det profitten på en kapital som er 37 ganger så stor.

Betydningen av å forkorte sirkulasjonstida står ikke i motsetning til at det bare er i produksjonen at verdi og merverdi skapes. Tvert imot bekrefter det en slik teori. Det er ikke større innsats og ressursbruk i sirkulasjonen som gir mer verdi, men det motsatte. For øvrig ville også forkorting av produksjonstida øke den årlige avkastningen på samme måte, i det det også i det tilfellet ville ta kortere tid før kapitalen vender tilbake, slik at et visst nivå på produksjonen til enhver tid ville kreve et mindre kapital­utlegg.

Kapitalistene er sjølsagt oppmerksom på disse sammenhengene. «Just-in-time»-filosofien, som har sitt utspring i Japan for rundt femti år siden, går for eksempel ut på å finne metoder for å holde så små lagre av produksjonsmidler som mulig. Og i den andre enden av produksjonen vil industrikapitalisten gjerne korte ned salgstida ved å selge til en handelsmann, som tar på seg resten av jobben med salget mot at industrikapitalisten gir slipp på en del av merverdien som er skapt. Eller han vil gi kjøperen kortere frist for å betale.

Arbeidsdelingen mellom industrikapitalisten og handelskapitalen er behandlet i tredje bok av Kapitalen, mens lagerhold er behandlet i andre bok, kapittel 6, og raskere betaling i andre bok, kapitel 14.

3. Geografi, avstander og stordriftsfordeler

Et annet aspekt ved kapitalkretsløpet som spilte en underordnet rolle i første bok, er den geografiske utvidelsen av markedene. Jo lengre unna man henter råvarene og jo fjernere markeder man produserer for, jo lengre vil sirkulasjonstida være, alt annet likt. Men alt annet er ikke likt særlig lenge av gangen. I hele den kapitalis­tiske tidsalderen har transport­teknologien utviklet seg, både til lands og til sjøs, og over kortere og lengre avstander. Eller rettere sagt, den har blitt utviklet, bevisst, for å rive ned avstandshindrene og forkorte sirkulasjonstida. Fra seil til damp, fra kjerre til jernbane og bil. Andre bok av Kapitalen går grundig inn på dette, blant annet i kapittel 5, 6 og 14.

Men sirkulasjonstida er ikke bare påvirket av varetransporten, men like mye av kommunikasjonssystemene og systemene for betaling av varene. Det er klart at om penger, kontrakter og andre nødvendige dokumenter må transporteres fram og tilbake med seilskip eller på hesteryggen mellom kjøper i ett land og selger i et annet, vil det gi et tillegg i sirkulasjonstida på uker, om ikke måneder. Vekselen, som blei oppfunnet i Italia på 1200-tallet, innebar en vesentlig reduksjon av tida fra kjøpet var inngått til betalingen var selgeren i hende, men det gjaldt bare mellom de store handelsbyene i Europa. På Marx’ tid var riktignok telegrafen oppfunnet og postvesenet utbygd, men det kunne fremdeles ta måneder fra en internasjonal handel blei inngått til selgeren hadde mottatt betalingen. I kapittel 14 sies det for eksempel at transporten av varer fra England til India rundt 1850 kunne ta fire måneder, og så gikk det fire måneder til før pengene for varene faktisk var mottatt i England. I vår tid er denne delen av sirkulasjonstida normalt redusert til et absolutt minimum ved elektroniske betalingsformer og elektronisk dokumentbehandling.

Marxistene i vår tid har ikke vært like flinke som Marx til å studere det materielle grunnlaget for sirkulasjonstida og hvordan det har utviklet seg.1 Dermed risikerer de å ta grundig feil, ikke minst om profittratens utvikling.

Avstandskostnader forlenger sirkulasjonstida, og reduksjon av disse kostnadene forkorter den. Men hvorfor kan man ikke like godt nøye seg med å selge varene lokalt? Svaret på det kan bare være stordriftsfordeler i produksjonen. Marx la stor vekt på stordriftsfordeler, som han tenkte seg som en minstestørrelse som en nyanlagt kapital i en bransje måtte ha for å kunne komme ned på den gjeldende samfunnsmessig nødvendige arbeidstida i bransjen. Jo større denne minstestør­relsen er, jo større marked må kapitalisten dekke. Derfor er det en delikat dialektikk her: Stordrift reduserer tilvirkningskostnadene i produksjonen, men medfører økte avstandskostnader i sirkulasjonen. Løsningen på motsigelsen har til nå definitivt vært å utnytte stordriftsfordelene, samtidig som man satser på rask teknologisk utvikling i transport og kommunikasjoner. I denne prosessen blir lokal småindustri, handel og håndverk eliminert.

En faktor som har medvirket til denne løsningen, er at det finnes stordriftsfordeler i transporten også. De gjør det ikke først og fremst så mye mer lønnsomt å frakte ting over lengre avstander, men derimot å frakte store volumer framfor mindre, dvs. å «konsoli­dere» godsstrømmene (og persontrafikken) til felles transportårer. Dette kan ha medvirket til en verden der det er billig å transportere personer og varer mellom de store sentraene i verden, men dyrt å drive butikk og transport på (og til og fra) småstedene.

4. Sirkulerende og fast kapital

I første bok av Kapitalen spiller begrepsparet variabel og konstant kapital en viktig rolle. Skillet er vesentlig for analysen av produksjonsprosessen. Variabel kapital legges ut til innkjøp av arbeidskraft, og det er bare arbeidskrafta i virk­somhet som skaper merverdi. Den konstante kapitalen, derimot, har samme verdi når den består av produksjonsmidler som når den er transformert og overført til produktet, der den utgjør en viss andel av produktverdien.

I andre bok, kapittel 8, introduseres et annet skille, nemlig mellom sirkulerende og fast kapital. Det angår hvordan kapitalen sirkulerer.

Sirkulerende kapital er kapital som legges ut og forbrukes fullstendig i det enkelte kretsløpet.2 All variabel kapital er sirkulerende, men bare en del av den konstante kapitalen, nemlig den delen som forbrukes fullstendig i produksjonen i løpet av en enkelt omslagsperiode, er det. Ved slutten av et omslag vil kapitalisten normalt fortsette kretsløpet ved å legge ut den samme sirkulerende kapitalen en gang til. Han trenger altså ikke mer sirkulerende kapital for å fortsette kretsløpet enn det han la ut i første omslag.3 Den forskutterte sirkulerende kapitalen er det han trenger av sirkulerende kapital for å gjennomføre én omslagsperiode, verken mer eller mindre.

Men i tillegg til den sirkulerende kapitalen må kapitalisten i regelen også legge ut fast kapital. Det er kapital som bare sjeldnere, etter flere omslagsperioder, trenger å fornyes. For hvert omslag må kapitalisten sette av noe av salgsinntektene slik at det gradvis kan bygges opp en pengebeholdning som kan brukes til å fornye den faste kapitalen når den er helt forbrukt. I kapitalistens regnskaper kalles det avskriv­ninger. Avskrivningene skal i prinsipp gi et godt regnskapsmessig bilde av kapitalslitet, som er den virkelige årlige verdiforringelsen som den faste kapitalen er utsatt for.

Dette gir den faste kapitalen en særegen form for sirkulasjon. I utgangspunktet eksisterer den som et produksjonsmiddel med lang levetid, men verdien som det har, blir gradvis mindre. På den andre sida bygger det seg opp et pengefond av de akkumulerte avskrivningene, slik at summen av de oppsamlede pengene og den gjenværende verdien av produksjonsmidlet, forutsetningsvis hele tida er konstant. Til slutt har produksjonsmidlet null verdi, forutsetningsvis akkurat når penge­fondet er blitt stort nok til å kjøpe et nytt eksemplar av samme slag.

Fabrikkbygninger og andre bygg og anlegg som trengs til produksjonen, er naturligvis fast kapital. Det er også maskinene og redskapene, enten de nå er flyttbare eller ikke. Et skip eller en lastebil er fast kapital, uansett om de kan rulle omkring overalt. Det som har betydning, er utelukkende at de ikke slites ut og blir ubrukelige i produksjonen i løpet av den enkelte omslagsperioden.4 I løpet av et omslag overfører de derfor bare en del av sin verdi (kapitalslitet) til varene som er produsert.

Det finns en viktig form for fast kapital som trolig ikke er nevnt av Marx, og som kanskje heller ikke fantes som en bevisst og planmessig investering den gangen. Det er utviklingskostnader. Ta datamaskiner eller mobiltelefoner som eksempel. Det koster mange års arbeid av en stor stab å utvikle en ny modell. Disse kostnadene skal avskrives over ganske få år, til en ny og bedre modell kommer på banen. For å lykkes med det, er det faktisk nødvendig at modellen som er utviklet, raskt tar en vesentlig del av verdens­­markedet for slike produkter. Det dreier seg om elektronikk, forsvars­materiell, fly, biler osv. De som ikke lykkes, som Nokia og LM Ericsson i elektronikkbransjen, forsvinner helt ut. Her ser vi ekstreme stordriftsfordeler som skaper monopol-liknende tilstander og et salgsnett som spenner over nesten alle land i verden. Heller ikke dette aspektet ved sirkulasjons­prosessen – dialektikken mellom utviklingskostnader og verdensmarkeds­dominans – er viet tilstrekkelig oppmerksomhet av marxistene, meg bekjent.

5. Et eksempel på betydningen av kortere omslagstid

Betrakt en fabrikk med hundre arbeidere. Hver av dem koster kapitalisten 50 tusen kroner måneden i lønnsutgifter (skatt, arbeidsgiveravgift og tjenestepensjon inkludert). Det blir 600 tusen i året, eller 60 millioner for hele arbeidsstokken.

Regelmessige tellinger av lageret av råvarer og varer under arbeid viser at råvarer for 180 millioner kroner (vurdert til innkjøpspris) til enhver tid befinner seg i fabrikken, enten på råvarelageret eller under arbeid ute i fabrikken. I tillegg er det råvarer for 90 millioner bundet i varer som er ferdig produsert, og delvis også allerede solgt, men som kapitalisten ennå ikke har mottatt betaling for.

I følge årsregnskapet brukes det hvert år råvarer for 540 millioner kroner i produksjonen. Vi finner antall omslag pr. år ved å dele årsforbruket av råvarer på den gjennomsnittlige beholdningen. Dette betyr at den sirkulerende konstante kapitalen slår om to ganger i året. Eller med andre ord: Omslagsperioden er et halvt år. Av årsregnskapet framgår også at bedriften har et drifts­overskudd før skatter og finansposter på 60 millioner kroner.

Vi ser bort fra avskrivninger på den faste kapitalen, dvs. kapital som er lagt ut til maskiner og bygninger. Hele den konstante kapitalen er altså sirkulerende. Hvert halvår satser altså kapitalisten en konstant kapital på 270 millioner kroner. Dessuten satser han variabel kapital i form av lønnskostnader på 30 millioner i den samme perioden. Det kan vi si, fordi vi veit at lønnskostnadene for året som helhet er 60 millioner. Totalt bruker han altså en kapital på 300 millioner kroner, som i sin helhet vender tilbake til ham hvert halvår, og det med en profitt på 30 millioner i tillegg.

Merverdiraten er merverdien delt på den satsede variable kapitalen. (Den for­skutterte variable kapitalen, ville Marx sagt.) I dette tilfellet er merverdiraten 30/30 = 1, eller hundre prosent. Profittraten er merverdien delt på hele kapitalen, både den variable og den konstante. I vårt tilfelle er profittraten 30/300 = 0,1, eller 10 prosent.

Både merverdiraten og profittraten måles ved å bruke den merverdien som er skapt, delt på den kapitalen som er lagt ut i løpet av en omslagsperiode. Men merverdien som kan produseres i løpet av et år med den kapitalen som er lagt ut, er ikke 30, men 60. Merverdiens årsrate er derfor 60/30 = 2, og profittens årsrate er 60/300 = 0,2. Generelt finner vi merverdiens årsrate ved å multiplisere merverdiraten med antall omslag i året, og det samme gjelder profittens årsrate.

Merverdiens årsrate er behandlet i kapittel 16 av andre bok. Profittens årsrate er ikke nevnt der, men er behandlet i fjerde kapittel av tredje bok. Hele dette kapitlet er faktisk skrevet av Engels, men materialet til å skrive det fantes allerede i Marx’ manuskripter.

Jo fortere en kapitalist kan få igjen pengene han investerte, jo oftere kan han gjenta den samme investeringen, og jo mer profitt kan han tjene på et år. Derfor er det egentlig profittens årsrate han er interessert i. Den er sammensatt av de to elementene profittraten og omslagstakta. Det meste av marxistisk analyse har imidlertid eksplisitt eller implisitt gått ut fra en fast antakelse om at omslagstakta er 1, dvs. ett omslag pr. år. Da forsvinner viktige fenomener ut av sikte, samtidig som endringer i omslagstida vil skape uventet støy i analysen av profittraten. Man overser at kretsløpet er en dialektisk enhet av produksjon og sirkulasjon, og lager en enøyd produksjonsorientert teori. Mye av det kan forklares med at første bok var den eneste Marx fikk gjort ordentlig ferdig.

6. Om kapitalismens historiske utvikling

Om vi ser nærmere på den delen av kretsløpet der kapitalisten kjøper inn arbeidskraft og produksjonsmidler, ser vi at den forutsetter et utviklet marked for råstoffer, energi, maskiner osv., og at det finns en klasse som ikke har noen annen vare å selge enn arbeidskrafta si. Tilsvarende forutsetter salget av varene også at det finnes et utviklet marked. De historiske prosessene som skapte disse vilkårene, foregikk i hundreårene før den egentlige kapitalismen, men blir påskyndet under kapitalismen og spredt til hele jorda. Kapitalismen skaper og gjenskaper sine egne forutsetninger.

Det sentrale momentet i denne prosessen er ikke at naturalhusholdningen blir erstattet av pengehusholdning. Det sentrale er at produsentene mister eller blir fratatt produksjonsmidlene, slik at de bare har arbeidskrafta si å selge, og at arbeidskraft og produksjonsmidler, de to elementene som må forenes for at det skal bli noen produksjon i det hele tatt, blir forent under kontrollen av en annen klasse, den som nå eier produksjonsmidlene. Forutsetningen for den raske utviklinga av kapitalismen i hele verden nå, er at produsenter som tidligere hadde sine egne produksjonsmidler, mistet dem, blant annet gjennom utviklingen i Kina etter Mao, oppløsningen av Sovjetunionen og systemet med frihandelssoner og spesielle industrisoner som har utviklet seg i mange land. Kapitalismen trenger først og fremst frie og eiendomsløse arbeidere.

Til de tre skikkelsene som kapitalen antar i kretsløpet – penger, produksjons­midler/arbeidskraft og varer – svarer det ulike stadier i kapitalismens utvikling. Fram til for 150 år siden var det varesalget som utviklet seg over stadig større avstander, fra lokale til nasjonale markeder og videre til internasjonal handel. Dette er den verden som skildres i Kapitalens andre bok. De neste hundre årene var det investeringene som blei stadig mer internasjonale, riktignok lenge innafor et kolonisystem. Hver utviklet kapitalistisk makt hadde sin innflytelsessfære, hvor de store konsernene deres hadde monopolmakt. Hilferding, Lenin og Bukharin har beskrevet dette systemet. Det vi opplever nå, er snarere at det er produksjons­prosessen som blir internasjonalisert. Hvert element i prosessen blir satt ut til det stedet hvor det er billigst. Først og fremst dreier det seg om lønnsnivået – de enorme forskjellene i arbeidskrafta verdi mellom ulike land. Foruten avviklingen av koloniveldet og utviklingen som har skapt millioner av nye frie og eiendoms­løse arbeidere i den tredje verden, er forutsetningene for dette systemet blant annet revolusjonen i transport­kostnadene (konteineren) og at produksjonen kan styres og kontrolleres over store avstander ved hjelp av internett, dataassistert konstruksjon osv.

Dette er det systemet vi skal drive klassekamp i. For å lykkes må vi studere det kapitalistiske kretsløpet i sin helhet, både produksjon og sirkulasjon, slik det har utviklet seg, og vil fortsette å utvikle seg i verdensmålestokk.

Sluttnoter

1 Unntaket er David Harvey, som alltid har vært opptatt av hvordan kapitalakkumulasjonen former geografien, og omvendt hvordan befolkningstettheten, avstandene og andre geografiske særtrekk virker tilbake på kapitalakkumulasjonen. I den viktige kom­mentarboka han har laget til andre bind av Kapitalen (Harvey 2013: A Companion to Marx’s Capital, Volume 2) er problemstillingen om de materielle forutsetningene for sirkulasjonstida både reist og drøftet.

2 Ofte brukes uttrykket flytende kapital i stedet for sirkulerende.

3 For enkelhets skyld ser vi her bort fra akkumulasjon, dvs. bruk at noe av profitten til å utvide produksjonens skala.

4 I praksis brukes året som skillet mellom fast og sirkulerende kapital.