Ukategorisert
Bokomtale
av Mathias Bismo
NRKs utenrikskommentator Jahn Otto Johansen har med sin bok Den brune fare levert en klart leseverdig bok. Mens mye litteratur om rasisme tar for seg ekstremitetene med nynazistiske grupperinger og krypto-fascistiske partier, er Johansen bare interessert i dette i den grad de blir legitimert av samfunnet rundt seg og på den måten fungerer som en indikator på den folkelige rasismen han vil advare mot. Det er i særdeleshet Tyskland som legges under lupen, men også andre, i sær østeuropeiske, land blir behandlet.
Det er skremmende tall Johansen legger frem når det gjelder offisielle holdninger til minoriteter. En undersøkelse fra 2001 viser for eksempel at bortimot halvparten av tyskere mellom 14 og 25 år mener at det er alt for mange utlendinger i landet, og, noe overraskende, er kvinnene overrepresentert. Samme undersøkelse viser også at over 20 % av den tyske befolkningen har forståelse for rasistisk motivert vold. Likevel er ikke tyskerne verst; mens en EU-undersøkelse viser at 16,6 % av tyskerne ikke vil ha personer av annen religion i sin nærhet, gjelder det samme for hver fjerde belgier og hver tredje danske. Boka er også krydret med fortellinger fra ting han selv har opplevd i Tyskland; hvordan han flere steder har blitt avvist av så vel kroverter som lokalpolitikere fra alle partier når han i det hele tatt har tatt opp problematikken.
Johansen er heller ikke blind for årsakene til rasismens vekst. I det tidligere DDR er de forverrede sosiale forholdene helt klart en drivkraft, men han mener også at tyskhetskampanjen som ble satt i verk av Erich Honecker fra tidlig 1970-tall og regimets behandling av fremmedarbeidere, som var langt mer diskriminerende enn tilsvarende i de fleste vestlige land, er viktige faktorer. Og holdningsundersøkelser viser også at det er blant de arbeidsløse og misfornøyde at rasismen står sterkest – men det overraskende er kanskje at forskjellen mellom disse og folk det står bedre til hos, ikke er spesielt stor. Selv om han tar utgangspunkt i at staten i hovedregelen er antirasistisk, går han også inn på ulik innvandrings- og integreringspolitikk som forklaringsfaktorer. Han konkluderer imidlertid med at det ikke er lett å avgjøre hva slags politikk som støtter opp under rasisme, og hva slags politikk som ikke gjør det. Tysklands forholdsvis liberale innvandringspolitikk burde kanskje avhjelpe rasismen noe, men deres desto strengere naturaliseringspolitikk kan peke i motsatt retning. Om man imidlertid ser på Frankrike, der statsborgerskap er mye lettere å få, er også rasismen markant, noe som ikke minst ble synlig ved sist presidentvalg, da Jean Marie le Pen fikk nest størst oppslutning i første valgrunde, på tross av at også andre brune kandidater stilte.
Stor plass vies til Europas to største og historisk mest forfulgte minoritetsgrupper: jøder og sigøynere. Selv om han, på ulike plasser, trekker frem deres høyst forskjellige sosiale posisjoner – mens sigøynere ligger i det absolutte bunnsjiktet, sprer jødene seg jevnt utover de ulike sosiale lagene – forsøker han ikke å problematisere dette, noe som ville vært interessant. Dette kan ha å gjøre med Johansens klare pro-sionistiske standpunkt. Selv om han poengterer at antisionisme ikke er antisemittisme – han kritiserer tvert imot folk som bruker denne sammenligningen for både å ødelegge for jødene og for Israels sak – trekker han paralleller litt vel langt. Selvsagt er det grunn til å kritisere at nynazister ønskes velkommen i markeringer mot Israel, men å gå herfra til å hevde at man i stor grad gjør felles sak, er et kraftig overtramp. Men fortsatt er det grunn til å merke seg det faktum at venstreorienterte antisionister har en tendens til å bagatellisere angrep på europeiske jøder og deres institusjoner.
Jahn Otto Johansen kommer ikke med spesielt mye nytt i forhold til hvordan rasismen skal bekjempes, selv om det helt klart er et friskt pust i en norsk debatt som domineres av folks som Katrine Fangen og Tore Bjørgo. Derfor er det ikke Johansens anbefalinger om at antirasismen må bli mer synlig på kontinuerlig basis på alle samfunnsplan som er det viktigste ved boka, hvor viktig det nå enn er. Det er fortellingene om hvordan rasismen fremtrer i ulike deler av Europa som er det viktige, og her har Johansen utført et godt arbeid. Så får vi heller bære over med at han til tider knytter EU-motstand opp mot rasisme, at han vurderer Natos krigføring mot Jugoslavia som en humanitær inngripen, og at han konsekvent omtaler de tidligere totalitære samfunnene i Øst-Europa som kommunisme.