Demokatisk sentralisme og masselinja
Av Line Dedichen
Vi kjenner alle Rudolf Nilsens dikt Ridderslaget»:
Muren, vårt vern, er partiet,
men sverdet er Lenins lære,
og er du til kampen viet,
da skal du sverdet bære.
Muren, vårt vern, er partiet. Hvem er det som bygger den? Det er arbeiderklassens beste elementer, sier Lenin, som nærer »en grenseløs hengivenhet forproletariatets sak». Det er, og det skal være, et privilegium å være en av dem. Det er, og må alltid være, de mest framskredne, som skal danne arbeiderklassens, proletariatets fortropp. Arbeiderklassen kan, like så lite så lite som enhær, unnvære en generalstab, dersom den vil vinne seier, sier også Lenin. Det som utmerker et kommunistisk parti framfor andre arbeiderpartier, er derfor partidisiplinen, «en jernhard disiplin», krever Lenin. Og midlet til å oppnå det,er den meget omtalte og meget diskuterte «demokratiske sentralisme».
Hva er demokratisk sentralisme? De to begrepene «demokratisk» og »sentra-lisme» kan umiddelbart virke som motsatte begreper. Men det er ingen antagonistisk motsetning mellom dem, tvert imot, de lar seg utmerket godt forene i en høyere enhet som vi kan kalle kommunistisk partidisiplin. Det første begrepet henger sammen med, ja er en anvendelse av masselinjen. Demos betyr som kjent folket. Og Lenin presiserer gang på gang at partiet aldri må miste kontakten med massen, som det må være en del av, en representativ del. Mao peker nettopp på at en skal gå ut til massene og bli vis, og så bringe denne visdom tilbake til massene i forklaret form. Men for å annamme denne visdom og bringe den ut til massene, må partimedlemmene væpne seg med marxismen-leninismen og i dag også med Mao Tsetungs lære som er en videreutvikling av de to.
På egen hånd, spontant, kan ikke arbeiderklassen komme videre enn til å kjempe for bedre kår innenfor det bestående kapitalistiske samfunn, sier Lenin. Men etterhvert som det går opp for arbeiderne at utbyttinga bare skifter form, og at den snarere blir verre enn bedre, hvor mye de enn kjemper, blir de mer åpne for å lære den sannheten at det må en radikal forandring av hele samfunnet til, en revolusjon, dersom det skal bli levelige forhold .
«Det skal god rygg til for å bære gode dager», heter det, og det viser seg gang på gang at i «gode tider» blir moralen slapp, også innenfor partiet. Da blomstrer revisjonisme og reformisme og sosialdemokratiet, reformistene, får bred tilslutning, og kan by på kommunale og andre feite bein. Da er det atmasselinja og enhetslinja, som i og for seg er riktig nok, kommer på glid og blir opportunistisk. Da får man slike «paroler» som at man skal gå inn i og arbeide i massebevegelsen, men for guds skyld tie stille med at man er kommunist, for ikke å skremme «småborgere» og «sosser» og på den måten skadeden gode sak. Det har vært hovedskavanken ved partiarbeidet siden krigen og den har gjort uendelig skade. Vi er faktisk blitt skremt av det speilbilde vi så av oss i den reaksjonære pressa, av de skjellsorda som den brukte mot oss. Vår politikk gikk ut på å (be)vise at vi ikke var så ille, vi var i virkelighten snillegutter og jenter, og vi ville arbeide.for en fredelig overgang til sosialismen, fredelig sameksistens.
Da er det at demokratisk sentralisme splittes i sine to motsetninger og vårt verge, Lenins lære, blir like maktesløst som det leketøysverdet som Don Qui-chotte fekter med på det Norske Teateret, som bøyer og krøller seg ved det minste støt.
Men det mest betenkelige er at i stedet for å gå ut til massene, både innenfor partiet og utenfor, og trekke erfaringer, og så gi erfaringene i bearbeidet form tilbake, så forsøker partiledelsen å lede massene ovenfra og ned. De doserer sin egen revisjonistiske linje, med fredelig overgang, fredelig sameksistens og «enhet» bygget på ettergivenhet, og stadige innrømmelser til «sossene».
Det er klart at reformer også er av det gode, så som sosiale trygdeordninger, innskrenket arbeidstid, etc. Men det er et faktum at så lenge vi har kapitalisme(imperialisme) vil det som vinnes på en kant gjerne tapes på en annen. Det e rførst med sosialismen at utbyttinga opphører for godt.
Og for å føre arbeiderklassen fram til sosialismen/kommunismen trengesdet et revolusjonært parti væpnet med det sverd som er Lenins lære og som det gjelder å smi sterkt og smidig og holde blankpusset. Og midler her er, som sagt, den demokratiske sentralisme der det består en dialektisk sammenhengmellom de to elementer, og en likevekt mellom de to. Vil man målet, må man ville midlene. Vårt mål er å bygge «muren», et parti som holdes ubrytelig sammen av en «jernhard» disiplin, skapt ved hjelp av den demokratiske sentralisme,men den er igjen et middel til å samle kreftene om det endelige mål: å ledearbeiderklassen fram til sosialismen, gjennom revolusjonen og proletariatetsdiktatur. En ubøyelig vilje, en nitid skolering og øvelse i dialektisk demokra-tisk sentralisme er nødvendig
.Faren truer, når det gjelder det siste, fra to kanter, demokratisk kan utartei retning av hyggelig prat og gjensidig favorisering i kampen om mer eller mindre feite bein, og sentralismen kan utarte til det rene diktatur og «vi alene vite» holdning. For mye prat på den ene siden, og om uvesentlige, «hyggelige» ting, og for lite fri diskusjon på den andre siden. Den gyldne middelvei er demokratisk sentralisme, fri debatt for avgjørelsen, og ubetinget godkjenning av vedtaket når det først er truffet av flertallet i laget eller andre forsamlinger. Et slikt vedtak kan selvsagt senere tas opp til diskusjon og endres ved senere beslutninger, men diskusjonen er, så lenge nytt vedtak ikke er fattet, en indre partisak som skal behandles i partiets organer og på partiets møter. Her gjelder også partidisiplin, demokratisk sentralisme. Selv om ordet og begrept demokratier blitt aldri så frynset i kantene og har en tendens til å bety full prinsippløshet og løsmunnethet, så må vi ikke følge den utglidningen, men stramme den opp ved hjelp av sentralismen som igjen ikke må utarte til diktatur, men mykes opp ved hjelp av det demokratiske som tillater full tale- og diskusjonsfrihetf ør mindretallets godkjenning av et flertallsvedtak så lenge det ikke er endret gjennom ny diskusjon og nytt vedtak. Fri debatt er selve blodomløpet i partiet, stivner det, risikerer partiet å dø av hjerteinfarkt!