Deltakende økonomi, og hva er staten?
Av Oscar Dybedahl
I Rødt! (nr 1/2015) kritiseres undertegnede av henholdsvis Paul Rækstad og Ronny Kjelsberg. Rækstad hevder jeg har en misforstått kritikk av ParEcon, mens Kjelsberg hevder jeg har en ensidig forståelse av staten og undervurderer arbeiderklassens landevinninger.
I
Rækstad hevder at min kritikk av ParEcon enten er feilaktig eller irrelevant. Jeg hevdet at deltakende budsjettering – hvor enn viktig dette kan være – ikke i seg selv peker utover kapitalismen. Rækstad påpeker at jeg dermed ignorerer ParEcons faktiske modell, som er betydelig mer omfattende og som eksplisitt utelukker privat eiendom av produksjonsmidler.
Rækstads poeng er treffende. Likevel er det kanskje verdt å påpeke at jeg ikke simpelthen hevder å analysere eller kritisere ParEcon som sådan, jeg kommenterer Kjelsbergs bruk av denne i Sosialisme på norsk. I heftet blir ulike perspektiver på sosialistisk samfunnsbygging presentert i en systematisk oversikt som, i stor grad, forenelige perspektiver på ulike fasetter ved utviklingen henimot et sosialistisk samfunn. Resultatet blir en slags praktisk instrumentalisering av teoriene som munner ut i et praktisk og prinsipielt helhetsperspektiv som er større enn sine deler. I denne sammenhengen får vi ikke en helhetlig diskusjon av ParEcon. Kjelsbergs gjennomgang er begrenset til to sider, med fokus på praktiske erfaringer i Latin-Amerika med deltakende budsjettering. Lærdommen oppsummeres avslutningsvis:
På vei mot sosialismen: Ta ut deler av budsjett på lokale nivå for deltagende budsjettering. Her kan beløpet og omfanget økes så lenge man ser at de positive effektene kommer. (s. 34)
Når jeg nevner ParEcon, mener jeg altså å vise til Kjelsbergs punkt om deltakende budsjettering som et middel til å trekke samfunnet i sosialistisk retning. Det et sånn sett ingen stor overraskelse at kritikken av dette perspektivet viser seg ensidig for de som forventet en helhetlig diskusjon av ParEcon.
Jeg er også enig i at demokrati som prinsipp har måttet gjennomgå en ganske voldsom forvandling før det ble omforent politisk mynt i våre samfunn, og at et utdypet demokratibegrep kan være nyttig for kritikken av eksisterende kapitalistiske realiteter. Men dette gjør ikke reduksjonen av sosialisme til økonomisk demokrati noe mer legitimt, og det var denne trenden jeg forsøkte å utfordre med mine «provokasjoner» rundt demokrati og kapitalisme.
II
Dette bringer meg til Kjelsbergs kritikk. Han skriver at jeg etterlyser en definisjon og en større diskusjon av kapitalismen, og vurderer om han burde inkludert noen setninger om det. Men jeg etterlyser ingen slik definisjon. Derimot skriver jeg at spørsmålet om sosialisme (alternativet til kapitalismen) ikke gir mening uavhengig av analysen av kapitalismen. Derfor må diskusjonen av sosialismen baseres og bygges uløselig på diskusjonen av kapitalismen. Problemet er ikke mangelen på definisjon. Problemet er – som jeg ser det – hvilken metode vi må legge til grunn for å overhodet kunne diskutere kapitalismens alternativer. Det relevante poenget her er at jeg mener denne metodemangelen gjør det veldig utydelig hva som kan utgjøre et brudd med kapitalismen, og jeg forsøkte å skissere omrisset av en metode i stand til å imøtegå denne mangelen.
Alternativet til definisjoner er at man utvikler analysen av kapitalismen gjennom «begrepsbestemmelser» som utvikles gjennom suksessive «abstraksjonsnivåer». For å si det på en annen måte. Marx har ingen simpel definisjon av kapitalismen, han har et system av begrepsbestemmelser som bare i sum utgjør en «definisjon». Derfor er det også en del problemer ved definisjonen som Kjelsberg foreslår, men det er en debatt for seg selv.
Dersom vi ønsker å stille spørsmålet om bruddet med kapitalismen på en prinsipiell måte, er det ikke tilstrekkelig med en kvantitativ økning av statseie, arbeidermakt eller deltakende demokrati. Utgangspunktet må være en forståelse av hva som gjør kapitalisme til kapitalisme. Jeg hevder dette var en form for sosial formidling der forbindelser mellom adskilte mennesker formidles av penger, f. eks. slik produksjonen i adskilte bedrifter bindes sammen gjennom pengeformidlede kjøp og salg på markedet. I så fall må målet være å etablere et annet prinsipp som kan erstatte denne.
Kjelsberg identifiserer kilden til vår uenighet som en uenighet rundt spørsmålet om staten. Staten er åpenbart ikke et sosialistisk element i dagens samfunn, innrømmer Kjelsberg, men spør videre om den bare er et redskap for kapitalen? Og videre, er de rettigheter som ulike kampbevegelser har opparbeidet seg, bare et «ferniss», eller har de reelt forskjøvet makten «vekk fra en elite og til vanlige folk»?
Kjelsberg hevder staten ofte fungerer som «et redskap for mektige næringsinter-esser», men også at den er «en arena for kamp og konflikt», der kampen om det samfunnsmessige hegemoniet finner sted. Staten er for Kjelsberg et i og for seg nøytralt instrument som riktignok i vår tid ofte brukes av en overklasse, men som vel så gjerne kan brukes til å befeste makten til andre sosiale grupper.
Det er riktig at vi skiller lag i forståelsen av staten. Tilsvarende skilles vi i spørsmålet om metodologien for en god statsanalyse. Det kan hende at staten iblant blir manipulert som et redskap for næringsinteresser. I vår sammenheng – altså, metodologisk – tror jeg likevel at det er fullstendig uvesentlig. Og jeg vil overhodet ikke hevde at staten bare er et redskap for kapitalen på denne måten. Men før vi stiller spørsmålet om hva staten er – om den tilhører ulike klasser litt, mye eller helt – så må vi spørre hva den er dypest og mest grunnleggende.
Ulikt Kjelsberg så tror jeg ikke at staten er en klassestat fordi den brukes og manipuleres av en over- eller underklasse. Det er mer innviklet: Staten er en klassestat fordi den utgjør den politiske formen til et samfunn som er klassedelt. Dette er ganske forskjellige påstander. De konkrete forbindelsene mellom næringslivet og statlige byråkrater endrer ikke en tøddel ved forholdet og er i sammenhengen uvesentlig. Manipulering og korrumpering av offisielle personer er unntak som ikke fortjener denne typen teoretisk oppmerksomhet, som ikke endrer ved statens kjennetegn. Dette betyr ikke at korrupsjon ikke kan være viktig å påpeke i politisk analyse – det kan det selvsagt – men at det ikke kan være utgangspunkt for en prinsipiell analyse av statens kjennetegn i kapitalismen.
Når jeg forstår staten som kapitalismens politiske form, har det derfor ikke noe å gjøre med «konspiratoriske» forestillinger man kan finne i enkelte marxister der staten er et instrument som konsekvent påvirkes og dikteres av herskerklassen. Som jeg har vist, minner Kjelsbergs statsforståelse mer om denne oppfatningen enn min, forskjellen er bare at han åpner for at flere klasser kan ha samme innflytelse. Mitt poeng er at staten er en form som må forstås som et moment i den kapitalistiske samfunnsmåten, ikke noe utenfor og eksternt til den. Det politiske og det økonomiske er begge deler av en helhet. Dette poenget har både praktisk og teoretisk betydning, men finner ikke plass i Kjelsbergs framstilling.
På bakgrunn av klassekampens utvikling i samfunnet kan arbeiderne selvsagt få mer eller mindre gyldne lenker. Kjelsberg antyder at jeg ikke tror at dette har særlig stor betydning. Heldigvis er ikke det noe jeg noensinne har skrevet eller ment. Men dersom spørsmålet vi diskuterer – på et prinsipielt plan – er spørsmålet om brudd med og alternativer til kapitalismen, må det være lov å påpeke at disse rettighetene, hvor enn viktige de kan være, er rettigheter som klasser har tilegnet seg i et klassedelt samfunn, ikke i overskridelsen av dette samfunnet. Dette kan konstateres selv om man mener, som jeg, at slike rettigheter og landevinninger har enorm betydning for samfunnets levelighet, og endog en strategisk betydning overgangen til et etterkapitalistisk samfunn.