Dei harde trettiåra
Av Tiago Matos
Forfatter: Knut Kjeldstadli
Tittel: Dei harde trettiåra
Forlag: Samlaget
År: 2021
Antall sider: 114
Av Tiago Matos, historiker med doktorgrad fra European University Institute, hvor han skrev om opptøyer og klassedannelse i Oslo på slutten av 1800-tallet. Knut Kjeldstadli var veileder på masteroppgaven hans.
Når Samlaget nå gir ut en pamflettserie som tar for seg kriser i historien, så er det kanskje ikke helt overraskende at Knut Kjeldstadli er den som ble valgt til å gi oss en innføring i ‘dei harde trettiåra’. Det er ikke gitt at dette skal være en oversiktlig fortelling. Heldigvis for oss tar Kjeldstadli fatt på denne sammensatte historien med både nærhet og et letthåndterlig analytisk språk.
Hvorfor skulle vi trenge bøker om kriser nå? På det spørsmålet er det flere svar. Først og fremst er Krisetid: Dei harde trettiåra en bok om en periode der store deler av det vi kjenner som vår egen samtids samfunnsorganisering lå i støpeskjea. Å dykke ned i denne kan hjelpe oss å forstå oss selv og vår egen samtid. Den overordna historien som her fortelles er på mange måter kjent – ja, de fleste vil ha hørt om depresjonen og de harde trettiåra. Noen vil også ha kjennskap til de mange streikeåra på 1920-tallet, storlockouten i 1931, Menstadslaget, Hovedavtalen og Kriseforliket. Her får vi denne historien presentert både lett og oversiktlig. Dessuten, vi får enkel tilgang til sammenhengene. Kjeldstadli forsikrer seg om at vi heller ikke skal glemme at denne krisa, og kriser mer generelt, har store konsekvenser for folk, langt ut over det som fokuseres på i de fleste politiske og økonomiske historier. «Nauda var», som han selv skriver, «materiell, men òg sosial og psykisk.» Kjeldstadli evner å gjøre krisa menneskelig uten at han mister synet på de større tendensene i tida. Derfor tror jeg flere med meg vil føle seg både klokere og mer i stand til å reflektere rundt vår egen samtids kriser (og andre!) etter å ha lest denne blekka.
Det neste svaret er like kort som det er innlysende: Vi befinner oss midt i en krise. I vår egen samtid vil vi kanskje se denne krisa isolert som koronapandemien. Men kanskje finner vi etter hvert – om vi ikke allerede gjør det – belegg for å ikke se den ene krisa isolert fra den andre de siste 10 til 15 årene. Noen vil hevde at vi etter finanskrisa i 2008 på mange måter nå gjenopplever mye av 1930-tallet. Boka innleder med å minne leseren om nettopp denne koblinga, slik at vi har dette in mente når vi beveger oss inn i de harde trettiåra.
Det bringer oss til det siste, og for meg viktigste, svaret på spørsmålet: Pamfletten er også pedagogisk. Kjeldstadli er møysommelig i å legge frem hendelser i kontekst, presentere og plassere aktører, kartlegge strategier, og gir oss verktøy til å gjenkjenne disse i vår egen samtid. På samme måte som det er enkelt å tenke at det var børskrakket på Wall Street i 1929 som var årsaken til krisa på 1930-tallet, kan det ofte kjennes som om det er koronaviruset som er opphavet til all elendigheten akkurat nå. Men i likhet med krisa på 1930-tallet, er heller ikke vår tids krise monokausal. Både årsakene til og effektene av at pandemien har blitt den krisa den har blitt skyldes ikke alene at det nyeste coronaviruset herjer verden over. Hvem det er en krise for, og svaret på hvem som vinner og taper i møte med den, er forklart i forhold som allerede fantes før pandemien brøt ut, forhold som angår hvordan vi har ordnet samfunnet, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Krisas gang
Krisa på tredvetallet starta tilsynelatende i USA, på Wall Street, langt unna det nordlige hjørnet av verden Norge befinner seg i. Det er også her Kjeldstadli starter sin beretning. Han viser dog raskt at en krise – selv om det kan oppleves slik – ikke oppstår av intet. Det var nemlig sprekkdannelser i den nordamerikanske økonomien lenge før kollapsen. Dessuten sammenfalt den økonomiske krisa med flere uår i store deler av jordbruket, noe som forverra situasjonen ytterligere. At krisa spredte seg globalt hadde sannsynligvis sammenheng med at verden etter første verdenskrig stod uten noen som var villige eller i stand til å hindre spredningen av den: Storbritannia var for svekket til å ta den rollen, USA var foreløpig uvillige.
Da krisa omsider nådde Norge, traff den ikke et land uten egen kontekst, for Norge hadde også opplevd svingninger i økonomien på 1920-tallet. Det var sprekker også her. Kanskje var sprekken i pengepolitikken («paripolitikken») den aller største, en sprekk som gjorde at pengene strakk kortere og gjelda var dyrere å betale tilbake, fordi myndighetene forsøkte å få krona tilbake til gullstandarden. Da bunnen omsider falt ut i New York i 1929, forsterket det de allerede eksisterende lokale tendensene i Norge.
Kjeldstadli tydeliggjør hvordan en krise setter hele samfunnet i sving. Alle må forholde seg til de omstendigheter og rammevilkår som krisa legger for den enkelte. En av de viktigste konsekvensene av de mange krisene var at fagbevegelsen kom på defensiven. Det var mange grunner til det, men en av de som får størst oppmerksomhet var fagbevegelsens forhold til de arbeidsløse. Økningen av arbeidsløse satte solidaritetsprinsippet under press fordi de i mange tilfeller representerte billig og villig arbeidskraft. De kunne brukes til å undergrave både lønninger og streiken, som jo var (og er) det mest virkningsfulle virkemidlet fagbevegelsen hadde i sitt aksjonsrepertoar. Samtidig måtte de arbeidsløses stemmer vinnes for Arbeiderpartiet, for «ymse høyreradikale» stod klare til å trekke dem til seg. Med det stiger de arbeidsløse frem som en av datidas viktigste aktører. Ikke nødvendigvis i kraft av sine egne organiseringsforsøk og krav, men fordi andre ble nødt til å forholde seg til dem som gruppe. På den måten får historien om Norge på tredvetallet også en eim av antifascisme og klare strategier for bred oppdemming mot høyreradikalisme.
Den røde tråden i fortellinga om tredvetallet er likevel forholdet mellom de store aktørene. Det er ikke gitt at historien er nødt til å fortelles på den måten, men innenfor rammene formatet legger, er det vanskelig å se for seg en annen måte å løse det på. Kjeldstadli greier dog å balansere dette bildet når han viser hvordan ulike grupper arbeidere, bønder og kapitaleiere stod i forhold til hverandre, i både avhengighet og motsetning, alltid betinget av lokale forhold. På nasjonalt plan kommer dermed klasseorganisasjonene LO og NAF tydeligst til syne i sine diverse forsøk på å forene og forsone ulike strategier innad i klassene, styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, og som koordinerende ledd i møte med partiene og politikken.
Krisa gjorde klassemotsetningene tydeligere. Avstanden mellom aktørene var stor og konfliktene mange. Strategiutprøving og styrkeforhold dem imellom lander oss etter hvert i merkeåret 1935, som gir oss Hovedavtalens kompromiss mellom arbeid og kapital i arbeidslivet og Kriseforlikets kompromiss mellom by og land i Stortinget. Veien til det Kjeldstadli kaller «det dobbelte klassekompromisset» var verken gitt eller strak. I tillegg fortsatte den langt inn i tida etter andre verdenskrig og hadde omveltende innvirkning på kjønnsroller, demografi, synet på Arbeiderpartiet og på statens rolle, for å nevne noe.
Levd liv er alltid lokalt
Det nære i pamfletten kommer fra Kjeldstadlis utømmelige kunnskap om ulike mikrohistoriske eksempler fra perioden. Ut over den røde tråden bugner det av nyanser. Krisa virka ikke entydig innskrenkende på handlingsrommet, men åpnet også for innovasjon og ny sosial og økonomisk organisering – både for overlevelse i ren menneskelig forstand og for bedrifter og hele industrier. Det var mye prøving og feiling lokalt, og det var heller ikke alle industrier som gikk dårlig. Ulike aktører i ulike samfunnssektorer og industriområder hadde ulike strategier i møte med krisa. Ofte ble det som fungerte lokalt så legitimert og tilrettelagt for av Stortinget gjennom lovgivning som endret avgifter, ga tilgang til udyrka jord eller stimulerte til rasjonaliseringer og sammenslåinger. Selv om den generelle tendensen på vei inn i krisa var økende grad av åpen klassekonflikt, er heller ikke dette en sannhet uten nyanser. Det kunne være geografiske og bedriftsmessige forskjeller i forholdet til klassekamp. Det som likevel blir tydelig i pamfletten, er at det som etter hvert resulterte i det doble klassekompromisset og den «organiserte kapitalismen» nasjonalt var allerede velprøvde strategier lokalt.
Det er fort gjort å havne et sted der man skriver en økonomisk eller rent politisk historie om kriser. Men her nevnes navnet på flere høytstående politiske aktører og organisasjoner ispedd eksempler fra vanlige folks tanker og handlinger. På den måten får man aldri inntrykket av at krisa var noe som kun ble løst på toppen. I stedet får vi inntrykket av at agens var bredt fordelt i de mange lokalsamfunna, på tross av at både Hovedavtalen og Kriseforliket bar datidas politiske storheters signaturer.