Gnist

Debatt: Virkelighet og tankespinn. Svar til Oscar Dybedahl

Av Tollef Hovig

2020-04

Oscar Dybedahl (OD) går i forrige nummer av Gnist til angrep på nettavisen steigan.no. Han skriver at sosialismen opp igjennom historien har hatt mange varianter, hvorav noen svært usunne. Han mener steigan.no representerer en av disse svært usunne variantene. Jeg vil i denne artikkelen gå litt nærmere inn på ideene til OD.

---

Tollef Hovig er bygningsarbeider og forfatter av tobindsverket Forandring.
Foto: Valentin Salja

OD framstiller sin ideverden svært innpakket i sitater og historiebrokker. Det er derfor interessant å først se på hvilken kjerne hans ideverden har, uten all sitatstaffasjen. Han innleder med at det finnes en syntese av sosialistisk og nasjonalistisk tenking som kan regnes som forløperen til fascisme. Han nevner for så vidt ikke at også nazistene kalte seg nasjonalsosialister, selv om det ligger snublende nært. Han skriver at det fantes antijødiske tendenser blant franske utopiske sosialister på begynnelsen av 1800-tallet. De mente at jødene var uproduktive pengefolk. Så det å være mot jøder, var i grunnen det samme som å være mot finanskapitalen. 

OD mener videre at finanskapital må sees på som en gren av industrikapitalen. Industrikapital er alle andre kapitalformers mor ifølge OD, og videre at finanskapitalen ikke skaper noen egen fortjeneste, men lever på industrikapitalens fortjeneste. Han gjør så et overraskende sprang fra de franske utopiske sosialistene til begynnelsen av 1900-tallet, og en fransk syndikalist, ved navn Sorel. Han forklarer hvordan denne franske syndikalisten ble mer opptatt av myten om revolusjon, enn av klassekamp. Denne syndikalisten ga arbeiderklassen på båten, fordi klassen gikk til varehusene i stedet for å gjøre revolusjon. Som OD skriver: 

Arbeiderklassen var blitt temmet og pasifisert ved hjelp av de store varehusenes billige forbruksvarer. Dermed stod Sorel (syndikalisten, min anm.) uten et revolusjonært subjekt, en aktør i stand til å gjøre opp med den rådende dekadansen. Det nasjonale fellesskapet stod likevel fram som et mulig alternativ, og så ut til å fungere svært effektivt som en mobiliserende myte. 

Klassekamp og nasjon

Her er neste skritt i ODs logikk: når man gir opp klassekampen, går man i stedet til det nasjonale fellesskap. Når man går til det nasjonale fellesskap har man blitt nasjonalist. Neste skritt i logikken er at når man har blitt nasjonalist endres motsetningen mellom klassene til å bli mellom de som produserer og de som ikke produserer. Om dette skjer alle nasjonalister eller bare den franske syndikalisten, er ikke helt klart i ODs tekst, men det virker som det gjelder alle. Den produserende klassen er alle som produserer, uavhengig av klasse: bønder, arbeidere, kapitalister etc. De som ikke produserer, er den parasittiske eliten, nærmere bestemt finanseliten ifølge OD. 

Som OD skriver: «Den skyldige var ikke kapitalen, men finanskapitalen, storkapitalen eller den jødiske kapitalisten … »

Her går OD også videre og forklarer hva denne motsigelsen mellom de produktive og finanseliten fører til: 

Det spilte ingen rolle om produsenten var en arbeider, håndverker, bonde eller industrikapitalist. Uansett stod de i en felles motsetning til en liten elite som overhodet ikke bidro til samfunnets rikdomsproduksjon, men var en snyltende utvekst på den. Slik ble paranoide utbrudd mot finanseliten en måte å fingere klassekamp, men samtidig legge til rette for et korporativt interessefellesskap mellom arbeid og kapital. 

Korporativt samarbeid mellom arbeid og kapital er et annet ord for fascisme. Kritikk av finanseliten legger altså til rette for fascisme skal vi tro OD. 

Så langt om ideverdenen til OD foreløpig. Før jeg går videre, må vi se litt på metoden han benytter for å gi sin ideverden den fornødne patos. OD liker ikke helt å framstille ideverdenen han presenterer, som sin egen. Han skyver derfor en rekke historiske personer, og deres meninger foran seg, og later som om han har funnet en historisk avart av sosialismen. For oss som er mer interessert i dagens virkelighet enn tidligere tiders dogmer, minner ODs metode om en slags religiøs ideutvikling, hvor man tar tidligere tiders skriftlærde, sitater og analyser de gjorde som var knyttet til sin samtid, om til allmenngyldige læresetninger om fortid og framtid. Han mener Steigan er voluntaristisk (tro på at samfunnet kan endres gjennom fri vilje alene), men ser vel ikke helt bjelken i sitt eget øye, når han kun forholder seg til tidligere tiders ideer. De første han siterer, er franske utopiske sosialister fra begynnelsen av 1800- tallet: Fourier, Toussenel, Leroux og Proudhon.  Han beskriver dem som anti-jødiske og til dels rasistiske. Det var en holdning disse ikke var alene om på den tiden. Denne holdningen var utbredt i hele Europa, og rasismen i Frankrike var spesielt sterk. Den fant sin talsmann i for eksempel Arthur de Gobineau som på 1850-tallet ga ut tobinds verket Essay om menneskerasenes ulikhet. Han fikk sin egen kult i Tyskland, og verket kommer fortsatt på trykk i USA. Det er i denne historiske sammenhengen man må vurdere de franske utopiske sosialisters ideer på denne tiden. 

De produktive mot de uproduktive

Så gjør OD et sprang i tid til begynnelsen av 1900-tallet for å forklare sin logikk ved hjelp av syndikalisten Georges Sorels ideer om de produktive mot de uproduktive. Hvis vi ser på denne historiske epoken, er det nettopp epoken hvor kapitaleiendom blir skilt fra produksjonen. Den USA-baserte nordmannen Thorstein Veblen skriver ned de samme ideene i sin bok om Den uproduktive klassen i denne perioden. Tanker som Sorel ganske sikkert var kjent med. Denne måten å se samfunnet på var etablert allerede av fysiokraten Francois Quesnay i sin bok Tableau Economique fra 1758. Han delte samfunnet i tre klasser:

• Jordeiere – føydalaristokratiet eller proprietærene (den uproduktive klassen)

• Håndverk/industri – den «sterile» klassen 

• Bøndene – den produktive klassen 

Sorel og Veblen tok disse ideene videre. I Quesnays historiske epoke var jordbruket fortsatt den suverent viktigste næringsveien. Fysiokratene var talerør for jordbruksaristokratiet, og mente at alt som ble skapt av verdi, kom fra jordbruket. I dag utgjør jordbruket rundt 2 % av økonomien og de sysselsatte i høyinntektslandene. At jordbruket skulle utgjøre 2 % av samfunnets næringsvirksomhet ville vært en utenkelig ide på Quesnays tid, og viser hvordan ideene skapes i en historisk sammenheng. På samme måte som vi i dag vanskelig kan forestille oss at i framtiden vil bare 2 % av befolkningen arbeide i industrien. 

Riktig rart blir det når OD skriver om Lenin. Han skriver: 

Steigan har altså festet seg overfladisk ved visse elementer av Lenins terminologi («tributt», «finansoligarki», og så videre), og brukt dette til å framstille en «leninisme» som er diametralt motsatt Lenins virkelige teori.

 OD er tydeligvis ekspert på Lenins virkelige teori etter sin egen oppfatning. Her tar OD kampen om den rette lære til nye høyder. Lenin ga ut boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium i 1917. Fra 1880- tallet hadde oppbyggingen av truster og monopoler vært et tiltagende problem, særlig i USA. I 1890 ble «The Sherman Act», den første anti-trust loven, vedtatt i USA. I 1911 ble Standard Oil til Rockefeller dømt som et ulovlig monopol og oppløst etter denne loven. I 1914 ble «The Sherman Act» supplert med «The Clayton Act» osv. Denne utviklingen var bakgrunnen for Lenins ideer i Imperialismen. Det er ingen grunn til å opphøye teorier fra denne boka til religiøse sannheter. De ble formet, og passet for så vidt i en gitt historisk epoke. Utviklingen siden har vist at teoriene i denne boka ikke var noen religiøse sannheter, selv om OD mener han vet hva Lenin virkelig mente. 

 Finanskapitalen og industrikapitalen

La oss forlate skriftlærdheten og i stedet måle ODs ideer opp mot virkeligheten. Han mener at finanskapitalen er en avledning av industrikapitalen, som raner til seg overskudd fra industrikapitalen. Sånn er ikke virkeligheten. Penge- og kredittsystemet i høyinntektslandene ble gjort om fra en monetær standard til det jeg vil kalle en kontostandard på 1980-tallet. Det muliggjorde at man kunne øke gjeldsmengden uten at det førte til inflasjon, noe som har ført til en gjennomsnittlig økning av gjeldsmengden i høyinntektslandene på rundt 7 % av BNP hvert år siden. Gjeldsmengden i England og Japan er snart oppe i 5 ganger BNP. Denne økningen i gjeldsmengden har ført til vekst i vare- og tjenestesirkulasjonen, som ellers hadde uteblitt. Resultatet er eksempelvis at sysselsatte i USAs finans- og formuesforvaltning (Financial, professional and business service) har gått opp fra rundt 6 % på 1970- tallet, til i underkant av 19 % i 2019. Sysselsatte i industrien har gått den motsatte veien og ligger under 8 % i 2019. Det er altså langt over dobbelt så mange som jobber med finans, forretninger og den slags, i forhold til de som jobber i industrien. I virkeligheten er det sånn at gjeldsoppbyggingen i finanskapitalen har sponset overskuddet til industrikapitalen gjennom de siste 40 årene. 

En annen av ODs ideer, er at hans historiske vindmøllemotstandere mente nasjonen er en mer effektiv myte enn klassekamp. Underforstått hos OD er at alt som har med nasjon å gjøre, står i motsetning til klassekamp. Dette er ikke i samsvar med virkeligheten. Politikere har for eksempel siden 1970-tallet regulert arbeidsmarkedet slik at billig arbeidskraft fra andre land brukes av innenlandske kapitalister til å presse lønns- og arbeidsvilkårene nedover. Dette eskalerte etter gjenforeningen av Øst og Vest-Tyskland i 1990, og har utviklet seg til å bli en dominerende faktor i EU, så dominerende at Brexit ble en realitet på grunn av dette. Innholdet i det nasjonale spørsmålet er i dag helt forskjellig fra slik det var ved begynnelsen av 1800-tallet og 1900-tallet. Det vil derfor gi dårlige resultater å benytte analyseskjemaer fra den gang da.

Steigan.no

Med denne ideverdenen som basis går OD hardt til angrep på steigan.no. Et angrep sitert i tre punkter under:

1. Det vesentligste for Steigans analyse blir at    det eksisterer en mikroskopisk klikk av finanskapitalister som ikke føler tilhørighet til noe land. De tilegner seg ikke profitt via produksjonen, men ved å manipulere og plyndre, og tar del i et globalistisk prosjekt som går ut på å «rasere nasjonalstatene».

2. Om vi nå ser bort fra forvirringene i Steigans formuleringer, er det verdt å merke seg i hvilken grad de sammenfaller med teoriene til slike som Proudhon og Sorel.

3. Likevel medfører det at Steigan – når han ønsker – kan formulere sin sosialisme på en måte som ikke fornærmer de høyrevridde og nasjonalistiske lesere han har tiltrukket seg. De kan selvsagt tåle litt «klassekamp», når den er rettet mot anti-nasjonale finansfyrster i utlandet. Det er en eksplosiv blanding Steigan herved rører sammen, men han er ikke den første til å prøve seg.

Når det gjelder det første området er ODs syn på finanskapital som en ubetydelig underavdeling av industrikapitalen fullstendig ute av takt med virkeligheten. Steigan har skrevet om World Economic Forum og Larry Fink, som er direktør i verdens største eierselskap, Blackstone. For folk som er interessert i virkeligheten er dette interessant informasjon, for skriftlærde er det kanskje litt irriterende at man skriver om en virkelighet som ikke passer inn i skriften, noe som er velkjent i religiøs sammenheng.

    Når det gjelder område to sier OD, ut ifra det han har skrevet om Proudhon, at Steigan er anti-jødisk og tilnærmet rasist. Dette er ikke grunngitt noe sted i artikkelen og får dermed preg av ren sjikane.

    Når det gjelder område nummer tre, er dette et svært pussig angrep. Steigan har vært en klar motstander av no-platforming-virksomheten som enkelte bedriver. Det blir dermed ikke logisk for Steigan å nekte noen å skrive innlegg på debattsiden, så lenge det ikke er hatytringer eller den slags. Dette angrepet fra OD blir desto mere pussig, siden det framgår av hans artikkel at han heller ikke kan være en tilhenger av no-platforming. Han presenterer i sin artikkel Zeev Sternhell som inspirasjonen og opphavsmannen til sine ideer, og gir hans stemme en fin plattform i sin artikkel. Det kanskje mest kjente sitatet fra Sternhell er: «I am not only a zionist, I am a super- zionist.» (fra intervju med avisen Haaretz). 

En bærekraftig politikk for en rød økonomi eller sosialisme må etter min oppfatning basere sine analyser på dagens virkelighet. Hvis man skal lage politikk for en rød økonomi i framtiden kokt sammen på læresetninger og teser importert fra andre historiske epoker, ender man som pinsemenighetene, i mange innbyrdes kjeklende små fraksjoner.