Debatt: Kvinnene i arbeiderklassen – forsvunnet igjen?
Av Siri Jensen
Klasseanalyse er for revolusjonære et redskap til å undersøke hvem som kan være de viktigste kreftene i kampen mot kapitalismen og for et sosialistisk samfunn.
Siri Jensen har vært leder i AKP og faglig leder i Rødt. Hun var koordinator i Kvinner på tvers i mer enn 20 år. Mye av det hun har skrevet, bl.a. om kvinnene i arbeiderklassen, er samlet i Siris kommode www.sirijensen.no
Ljunggren, J. og Hansen M. N.(red.) (2021): Arbeiderklassen. Cappelen Damm Akademisk.
Suhonen, D., Therborn, G. og Weithz J.W.(red.) (2021): Klass i Sverige. Ojämlikheten, makten og politiken i det 21:a århundradet. Arkiv förlag/A-Z förlag.
Lysestøl P.M. (2021): Arbeiderklassen: Visjoner om en annen verden. Solum Bokvennen.
Klasseanalyse er for revolusjonære et redskap til å undersøke hvem som kan være de viktigste kreftene i kampen mot kapitalismen og for et sosialistisk samfunn.
Ingen av de nye bøkene om arbeiderklassen som Magdahl omtaler i Gnist 3/21 gir analysen av kvinnene, som halvparten av arbeiderklassen, og deres rolle i kampen, noen sentral plass. De bidrar dermed til å usynliggjøre felles betingelser for kvinnene i arbeiderklassen og undervurdere rollen de spiller og kan spille i klassekampen. Forestillingen om arbeideren som mann blir i liten grad utfordret verken i de overordna fortellingene, i forståelsen av hva det innebærer å være arbeidere med kvinnevilkår eller i klasseanalysen.
Jeg vil ta opp tre punkter: bøkenes overordna fortellinger, hva det betyr for kvinners stilling og kampkraft at de er arbeidere med kvinnevilkår og tilslutt forståelsen av kvinnene i de kvinnedominerte profesjonene med 3-årig høgskoleutdanning.
De store fortellingene
Ljunggren og Hansen løfter fram to overordna fortellinger om dagens arbeiderklasse. Den ene er om den gjenværende «gamle» arbeiderklassen, i hovedsak mannlige industriarbeidere som av mange (ikke forfatterne) får skylda for Trump og Brexit. Den andre er om at den tradisjonelle arbeiderklassen er forsvunnet og erstattet av en «ny» der utenlandske arbeidere og arbeidere med minoritetsbakgrunn har overtatt de lavtlønte jobbene. Disse fortellingene danner utgangspunkt for bokas behandling av den mangfoldige arbeiderklassen med mye nyttig kunnskap og statistikk, også om kvinner. Det som mangler er fortellingen om kvinnene i arbeiderklassen og konsekvensene av det som samfunnsforskere har kalt den store norske kvinnerevolusjonen: Fra 1960 til slutten av 1980-tallet gikk flere hundre tusen nye kvinner ut i lønnet arbeid, en dramatisk økning i den yrkesaktive arbeiderklassen. Kvinners deltakelse i fagbevegelsen og klassekampen økte.
Kvinneandelen i LO økte fra 24% i 1970 til 44% i 1996 og videre til flertall i 2008 (Fafo-rapportene Kvinner i fagbevegelsen 1997, 2008 og 2013). I dag ligger det på 50% (LOs hjemmeside)
Hovedfortellingen i Klass i Sverige er, som Magdahl skriver, mer eksplisitt politisk: endringene i kapitalismen og klasseforholda fra 1980 til i dag med større ulikhet og innskrenkning i rettigheter. Forfatterne ønsker å skape et politisk trykk for økt likhet. Analyser av kvinnenes stilling har en betydelig større plass enn i den norske. Odeberg skriver om arbeiderbevegelsens blinde flekk, som viser at kvinner er mer utsatt for midlertidige og løse/utrygge arbeidsforhold («prekært arbeid»). Forfatteren etterlyser større oppmerksomhet fra fagbevegelsen om kvinners situasjon, også fordi hun er i ferd med å bli den typiske arbeideren. Jordanson og Lane drøfter forholdet mellom lønnet arbeid og ulønnet arbeid i hjemmet og etterlyser en helt annen måte å tenke arbeidsorganisering på og en normalarbeidsdag som omfatter begge deler. Olofson trekker fram profesjoner som lærere og sjukepleiere som kraft mot NPM og nedskjæringer i velferdsstaten. Likevel blir dette enkeltartikler som ikke integreres i hovedanalysen.
Hovedfortellingen i den delen av Lysestøls bok som handler om arbeiderklassen i dag er at størsteparten finnes i 3. verden (uten at kvinner omtales), samtidig som den svekkes i de tradisjonelle industrilanda. Han hevder videre at arbeiderklassen i Norge er svekket fra 1970-tallet, uten noen analyse av hva den store økningen i kvinners yrkesaktivitet og deltakelse i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har betydd.
I spissen for viktige kamper
Samtidig med at kvinnene i arbeiderklassen forsvinner i teorien, går de i spissen for viktige kamper. Fagforbundet med rundt 80% kvinner står i spissen for kampen mot privatisering av velferden. Nylig vant de saken mot velferdsprofitøren Stendi med gjennomslag for kravet om retten til fast ansettelse. I tariffoppgjørene har krav om høyere lønn i kvinnedominerte yrker vært sentrale over flere tiår. De har utløst streiker bl.a. i hotell og restaurant, handel og kontor og i stat og kommune, fra både Fagforbundet, NTL, NSF (sjukepleiere) og Utdanningsforbundet. Kvinner har slåss for tariffavtale. Kulturstreiken handlet om kvinners rett til lik pensjon med menn og var viktig for hele fagbevegelsen.
Arbeidere med kvinnebetingelser
Kvinner har lavere lønn i (praktisk talt) alle yrker og bransjer og på alle utdanningsnivåer. Fordi de er kvinner. Fortsatt er premisset om at menn er forsørgere og kvinner bare delvis forsørger seg og familien bygd inn i lønnsdannelsen og lønnssystemene. Kvinners arbeid verdsettes også lavere enn menns. Den lavere lønna (og pensjonen) bestemmer hvordan kvinner kan leve livet sitt og gjør dem mer avhengig av den de bor sammen med enn menn. Videre er det dokumentert at lønn/inntekt virker inn på kvinners helse og i stor grad på mulighetene til barn som lever med enestående mødre. Kvinner tilpasser seg og familien, og lav lønn kan være skambelagt og vanskelig å snakke om, særlig når det framstilles som resultat av at kvinner tar gale valg.
Den andre sentrale betingelsen for kvinner i arbeid er at de står i skvisen mellom lønna arbeid og hovedansvaret for arbeidet for familien. Dette kommer bl.a. til uttrykk i at mange kvinner jobber deltid. Arbeidsgivere tilbyr kvinner små prosenter og midlertidige jobber, men deltid er også nødvendig for mange kvinner for å få hverdagen til å gå rundt. Derfor står kravet om 6-timersdagen så sterkt i kvinnedominerte fagforeninger, det er et helt nødvendig krav om det store flertallet av kvinner skal kunne jobbe heltid hele livet uten at helsa brytes ned og ha ei lønn å leve av og forsørge unger på.
Den dramatiske økningen i kvinners yrkesaktivitet har ikke ført til tilsvarende endringer i organisering av arbeidsliv og samfunn. Det er kjempet fram ordninger som skal gjøre det lettere å kombinere jobb og hjem, men fortsatt er det stort sett den enkelte kvinne og den enkelte familie som tar ansvaret for å sno arbeidslivet rundt hverdagens behov.
Kvinnebetingelsene gjør at kvinnene i arbeiderklassen kan være en sterk drivkraft for endring. Disse må løftes fram. Dårlig samvittighet for ikke å strekke til verken hjemme eller i jobben må snus til felles kamp. Dette krever både klassebevissthet og kvinnebevissthet, fagbevegelse og kvinnebevegelse – og samarbeid på tvers av disse bevegelsene. Mot alle angrepene på faste ansettelser, regulerte arbeidstider og fagforeningsorganisering har kampen for 6-timers normalarbeidsdag potensiale til å spille en tilsvarende samlende rolle for arbeiderklassen som 8-timersdagen, kvinner og menn, nasjonalt og internasjonalt. Kravet er både offensivt og defensivt.
Kvinnedominerte profesjonsgrupper med 3(4) års utdanning
Lysestøl, med støtte i både den norske og den svenske boka, argumenterer for at arbeidstakere med 3(4)-årig høgskoleutdanning ikke tilhører arbeiderklassen. Både Egeberg (Gnist 3/20) og Magdahl har gode argumenter mot dette synet.
Historisk har yrker som f.eks. sykepleiere og førskolelærere/lærere vært fagutdanninger tilgjengelige for kvinner uten akademisk bakgrunn, mens mange kvinneyrker ikke hadde fagutdanning. Mange sykepleiere og førskolelærere har giftet seg med mannlige fagarbeidere. Slik mannlige fagarbeidere ofte har spilt en viktig rolle i klassekampen, har disse gruppene stått opp i store kamper der både fagstolthet, fagforeningsbevissthet/ klassebevissthet og kvinnebevissthet har spilt en viktig rolle.
Kvinnedominerte/kvinnetunge yrkesgrupper får lavere lønn enn menn med tilsvarende utdanning, avstanden i lønn mellom kvinner og menn med tilsvarende utdanning på tvers av bransjer er størst for disse gruppene. Lysestøl bruker lønnsforskjellen mellom arbeidere (i hans definisjon) og høgskolegruppene som argument for sitt syn, uten å se på kjønn. Med andelen av den samfunnsmessige rikdommen som ett av klassekriteriene, er den relativt lavere kvinnelønna relevant for klasseplasseringen.
Plasseringen av 3-åringene i mellomlag/nedre middelklasse begrunnes bl.a. med at de har større frihet i arbeidet, uten at det skilles på kjønn. En undersøkelse fra 2012 viser at menn har større frihet i arbeidsdagen enn kvinner. Jeg er enig med Egeberg som peker på at mange fagarbeidere har mer rom til å legge opp arbeidet sitt enn f.eks. sykepleiere. Andre momenter er at yrkene er lukket, dvs krever en bestemt utdanning, og at de har makt over de som er under seg. Også når det gjelder dette, er det vanskelig for meg å se at det skiller seg fra fagarbeideres forhold til ufaglærte, f.eks. i grafisk der jeg selv har jobbet (selv om det er lenge siden). I tillegg har også arbeidende formenn vært inkludert i arbeiderklassen. Min konklusjon er at flertallet i de kvinnedominerte høgskolegruppene tilhører arbeiderklassen; unntakene er de som avanserer til høyere ledende stillinger og dermed endrer plassen i den samfunnsmessige organiseringen av produksjonen. Dette er imidlertid en mulighet for de få.
Magdahl avslutter med betydningen av å skape bevissthet om det som er felles interesser i arbeiderklassen – og allianser på tvers av en rekke skillelinjer. Plasseringen av de store relativt lavtlønte kvinnedominerte utdanningsgruppene utenfor arbeiderklassen fører etter mitt syn til nedprioritering av arbeidet med slike allianser og vedlikeholder synet på menn som de virkelige arbeiderne. Dette bidrar også til å usynliggjøre kvinnene i den tradisjonelle delen av arbeiderklassen og vanskeliggjøre en allianse mellom dem og kvinner med høgskoleutdanning.