Debatt: Karl Marx og staten – et svar til Yngve Heiret

Av Oscar Dybedahl

2021-03

I en nylig artikkel har Yngve Heiret bidratt til å kaste lys over et viktig og ofte neglisjert spørsmål, nemlig staten og sosialisters forhold til den. Dessverre er det problemer ved gjennomførelsen.


Av Oscar Dybedahl, styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi. Han er med i gruppa som nå oversetter Kapitalen Bok 3 til norsk.

Inkonsistent og uklar?

Etter min mening kan man ikke være reduksjonistisk nok i beskrivelsen av forholdet mellom stat og kapital.[1]
– Ellen Meiksins Wood, i replikk til følgende sitat:

Den moderne statsmakt er intet annet enn et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet.[2]
Karl Marx og Friedrich Engels, i Det kommunistiske partis manifest.

Heirets artikkel (først publisert av Gnist, deretter Radikal Portal) forsøker seg på et analytisk «overblikk over marxistisk statsteori», som det heter i den opprinnelige tittelen, der ulike tilnærminger blir drøftet og veiet. Statsteorien til Karl Marx blir så gjennomgått i fire avsnitt. Allerede i det første blir det slått fast at Marx var «notorisk utydelig når det kom til spørsmålet om staten, og kom med en rekke motsetningsfylte utsagn hva gjaldt forholdet mellom staten og kapitalen». 

Særlig kritisk er artikkelen til Det kommunistiske manifest (1848) og Til kritikken av den politiske økonomi (1859), der Marx definerer staten henholdsvis som borgerskapets eksekutivkomité og som del av en samfunnsmessig «overbygning», selv om det ikke gjøres klart hva som skulle være uklart eller motsetningsfullt ved den ene eller andre av disse formuleringene. Mer positiv er den til Kapitalen (1867) og Grundrisse (1857–8), der utsagnene om staten skal ha vært mindre teoretisk kontante, og langt mer historiske og deskriptive, og dermed akseptable.

Heirets framstilling går videre til tilsvarende korte gjennomganger av statsteoriene til Friedrich Engels, Vladimir Lenin, Antonio Gramsci, den franske reguleringsskolen og den greske marxisten Nicos Poulantzas. Den røde tråden i de ulike gjennomgangen, er imidlertid at staten i det vesentlige ikke har en «klassekarakter» som ikke varierer etter omstendighetene. I den grad staten relaterer seg til samfunnsklassene, så gjør den det på måter som stadig endres av samfunnsmessige kamper. Derfor «skal man være forsiktig med å redusere staten til et organ som i kraft av sin essens utøver klassedominans». Staten kan «bedre forstås som et sett av institusjoner som, under betingelsen at de avhenger av en relativt stabil kapitalakkumulasjon, er under kontinuerlig endring gjennom konkrete historiske prosesser og maktkamper». «Vi må derfor forstå staten som en dynamisk regulator av klassekampen», blir det konstatert.

Staten som «dynamisk regulator» – et moteksempel

En bøyer seg for det som alle nyanser av filosofi har hamret inn i folks hoder: at noe som har tilværelsens urokkelige tyngdekraft på sin side, nettopp dermed beviser sin rett.[3]
Theodor Adorno, i Minima Moralia.

Problemet ved artikkelens framgangsmåte er at den ikke forsøker å skissere hva staten egentlig er, og i det hele tatt ikke stiller spørsmålet om dens opprinnelse. Hva kjennetegner og er særegent for staten som sådan? I fravær av dette er det fånyttes å stille spørsmålet om klassekarakter.

For å illustrere problemet kan vi se for oss en gjennomgang der spørsmålet ble stilt om hvorvidt kapitalen hadde en klassekarakter. Hvorfor skulle den det? Kapitalen endrer seg jo hele tiden, ikke minst som en følge av kampene i samfunnet. Dessuten kan jo også arbeidere og stater eie kapital.

Hvorfor blir denne argumentasjonen lite tilfredsstillende? Jo, fordi den tar kapital for gitt som en allerede eksisterende størrelse, for så å drøfte hvorvidt den er best for de eller dem, helt uten å finne et ankerpunkt for analysen. Analysen kan slippe unna med disse manglene bare fordi den ikke forsøker å komme til bunns i spørsmålet om opprinnelse.

Hva gir så opphav til kapitalen? Intet annet enn den voldelige historiske prosessen som skiller arbeidskraften fra arbeidets objektive betingelser, en prosess som gir opphav til så vel kapitalen som lønnsarbeidet: På den ene siden lønnsarbeidet, en økonomisk kategori som representerer rene bærere av arbeidskraft, rene i den forstand at de er løsrevet fra de nødvendige betingelser for å selv realisere denne kraften som levende arbeid, produktivt stoffskifte med naturen; på den andre siden kapitalen, en økonomisk kategori som representerer ren eiendom over arbeidets materielle betingelser, ren i den forstand at den er løsrevet fra evnen til å selv sette disse betingelser i bevegelse. Alle og enhver kan se at disse to kategoriene speiler hverandre, at de i deres respektive ensidighet nødvendigvis også forutsetter hverandre gjensidig. 

Det aktive stoffskiftet mellom menneske og natur, altså prosessen hvor mennesket – som en aktiv og bevisst del av naturen – frambringer, fordeler og konsumerer de bruksverdier som muliggjør dets fysiske og åndelige liv overhodet, kan bare komme i stand gjennom en aktiv kombinasjon av arbeidsevne og arbeidsbetingelser, to momenter som i våre to kategorier, lønnsarbeid og kapital, er løsrevet fra hverandre.

Kombinasjonen finner sted ved at kategorienes respektive representanter møter hverandre på arbeidsmarkedet, henholdsvis som selgere og kjøpere av arbeidskraft. Formelt er de likeverdige vareeiere eller personer, men likevel er vi her på sporet av klasseutbyttingens moderne økonomiske form.

 

Fra kapital til levende arbeid

Eksistensen av en klasse som ikke besitter annet enn arbeidsevnen, er en nødvendig forutsetning for kapitalen.[4]
Karl Marx, i Lønnsarbeid og kapital.

Når vi har sagt at kategoriene kapital og lønnsarbeid impliserer og forutsetter hverandre, så har vi i virkeligheten sagt at kapital ikke simpelthen viser til materielle arbeidsbetingelser, betingelser som selvsagt må eksistere i ethvert samfunn, men bare til slike betingelser i en bestemt samfunnsmessig og historisk form: bare for så vidt de konfronterer arbeideren som «en selvstendig samfunnsmessig makt … en makt i hendene på én del av samfunnet».[5]

Kapital forutsetter en klasse av formelt frie personer som selv mangler muligheten til å utøve deres arbeidsevne annet enn ved å selge den som vare. I likhet med alle som kjøper en vare, vil kapitalisten dra nytte av bruksverdien til varen hun har kjøpt. Bruksverdien til arbeidsevnen eller arbeidskraften er det levende arbeidet som sådan. Med besittelsen av arbeidets materielle betingelser kan omsider selve arbeidet bli tilegnet, viser det seg. Gjennom byttet med arbeideren, tilegner kapitalen arbeidet selv.

Heretter tjener arbeidsprosessen ikke lengre til å berike arbeidsevnens eier. Derimot er det kapitalen som blir økt og multiplisert. Vi får den paradoksale tilstand at det er arbeiderne som sliter for å berike arbeidsbetingelsene, i stedet for at arbeidsbetingelsene tjener til å berike arbeiderne.

Når vi nå stiller spørsmålet om kapitalen hadde en klassekarakter eller ikke, så virker det naivt. I virkeligheten gir svaret seg selv. Kapital viser tross alt ikke til materielle arbeidsbetingelser, men til slike betingelser bare for så vidt de setter deres eiere i stand til å tilegne seg ubetalt arbeid fra en klasse av ikke-eiere. Man kan derfor ikke vegre seg for å fastslå at utbyttingen og klassekarakteren tilkommer kapitalen i dens vesen, uansett hvor mye den ellers varierer som følge av sosiale kamper eller kulturelle omstendigheter. 

Klasseinnholdet i kapitalen var umulig å komme til bunns i når spørsmålet ble stilt på den tilforlatelige måten overfor, der hele vekten ble lagt på kapitalens omskiftelighet og på de ulike forbindelser den stadigvekk opptrer i. Spørsmålet ble stilt på en måte som ikke åpnet for en analyse av kapitalens konstitutive og tilgrunnleggende kjennetegn, slik at det i virkeligheten ikke var mulig å gi noe annet svar enn at kapitalen ikke hadde en fast, men bare en varierende karakter. Dermed var det mildt sagt en enkel sak å bekjempe alle som har gitt et entydig svar, for eksempel ved å hevde at kapitalen tjener kapitalistene, ettersom dette så åpenbart måtte være et spørsmål med ulike svar i ulike sammenhenger. Kapitalen er en dynamisk regulator mellom mennesket og arbeidsvilkårene!

De metodiske problemene i vårt eksempel om kapitalen ovenfor, avslører tilsvarende problemer i Heirets argumentasjon om staten. På samme måte som vi gjennom en skisse av kapitalens opprinnelige og vesentlige kjennetegn løste opp i resonnementet som nektet for at kapitalen kunne ha en klassekarakter, kan vi løse opp i den «dynamiske» statsteorien.

Staten vis-à-vis samfunnet – et omriss

Abstraksjonen av staten som sådan hører utelukkende til den moderne tid, ettersom abstraksjonen av privatlivet kun hører til den moderne tid.[6]
Karl Marx, Til kritikken Hegels rettsfilosofi.

… den snyltende utveksten ‘staten’, som lever av samfunnet og hemmer dets frie bevegelse.
Karl Marx, Borgerkrigen i Frankrike.[7]

Det er karakteristisk for den moderne staten at «enhver fellesinteresse umiddelbart løsrives fra samfunnet, stilles imot det som en høyere, allmenn interesse, rykkes bort fra samfunnsmedlemmenes egenaktivitet og gjøres til et formål for statlig virksomhet».[8] I likhet med G. W. F. Hegel regnet Marx det som distinktivt og vesentlig for det moderne samfunn at det hadde oppstått en stat som var løsrevet fra samfunnet. Mange statsteoretikere har for så vidt vært enige med dem om dette, men de færreste har stilt spørsmålet om hvorfor det politiske herredømmet nå antar nettopp denne formen. Hvorfor tar samfunnets politiske makt, under den borgerlige produksjonsepoke, overalt form av en stat som er løsrevet fra samfunnet?[9]

Marx’ innfallsvinkel ble at nøkkelen til den moderne løsrivelse mellom samfunn og stat var å finne i «det borgerlige samfunns anatomi», altså i den form for produksjon og utveksling av samfunnets rikdom som er karakteristisk for borgerlige, kapitalistiske forhold. Marx anførte at staten ble løsrevet bare fordi den kompletterte en utvikling der det borgerlige samfunn selv hadde blitt avpolitisert, altså løsrevet fra staten og allmuen. Igjen har vi å gjøre med to motsatte størrelser som speilvender og dermed impliserer hverandre, i denne omgang staten, en maksimalt rendyrket offentlig og politisk makt, og kapitalen, historiens mest rendyrkede privatmakt.

Hva var denne «rent politiske stat» et produkt av, ifølge Marx? Av utviklingen av den «uavhengige privateiendom», blir det tidlig antydet.[10] Senere gjøres et liknende poeng i Den tyske ideologi (1845–6) om at nettopp dannelsen av «ren privateiendom», en eiendom som gjennom utviklingen av moderne industri har ristet av seg «ethvert fellesskap og utelukket enhver innflytelse fra staten på eiendommens utvikling», har gitt opphav til den moderne, politiske staten: «Ved privateiendommens frigjøring fra fellesvesenet har staten blitt en særskilt eksistens ved siden av og adskilt fra det borgerlige samfunn».[11]

Det er dette skillet mellom staten og det borgerlige samfunn, og ikke minst spaltingen av mennesket som henholdsvis privatperson (bourgeois) og statsborger (citoyen) det ga opphav til, som særlig opptok Marx i årene 1842–1846. Se eksempelvis Til kritikken av Hegels rettsfilosofi (1843), Om jødespørsmålet (1843), Et bidrag til kritikken av Hegels rettsfilosofi. Innledning (1843–4), Randbemerkninger til artikkelen ‘Kongen av Preussen og sosialreformen’ (1844) og Den tyske ideologi (1845-6). Ingen av disse blir nevnt i Heirets gjennomgang.[12]

 

Klassestaten

Å leve på andres arbeid kommer til å være noe som hører til fortiden! Da kommer det ikke til å finnes noen regjering eller stat som står i motsetning til samfunnet selv!
Karl Marx, i Om nasjonalisering av grunn og jord.[13]

Ovenfor så vi at kapitalen utgjorde en økonomisk kategori karakterisert av et rendyrket herredømme over arbeidets betingelser, en kategori som derfor bare var meningsfull som en motsats til lønnsarbeidet, karakterisert av en like rendyrket besittelse av arbeidskraft eller arbeidsevne.

Det følger av dette at en sosialistisk arbeiderbevegelse ikke kan oppheve kapitalen, grunnlaget for kapitalistens liv og levnet, uten å samtidig oppheve lønnsarbeidet og dermed grunnlaget for arbeiderklassen som sådan. Marx gjorde derfor ofte et poeng ut av at arbeiderklassen kjempet for å avskaffe seg selv – like mye som kapitalen. Dermed ser man hvor lite hensiktsmessig det er å innvende til karakteristikken av staten som en eksekutivkomite for borgerskapet at staten ikke utelukkende har omsorg for overklassen, siden den ofte også anstrenger seg på vegne av lønnsarbeiderne. Det sier seg selv. Poenget er at den relaterer seg til dem som lønnsarbeidere.

*

På en liknende måte som lønnsarbeid og kapital, er kapitalen og staten også gjensidig utelukkende motpoler som utelukker hverandre og nettopp derfor forutsetter og impliserer hverandre. Politikkens selvstendighet fra økonomien er betinget av økonomiens selvstendighet fra politikken. Slik økonomien ble avpolitisert ved at kapitalen vokste fram og den moderne privateiendom utkrystalliserte seg, så var det denne prosessen som også avfødte den «rent politiske» staten. På denne måten kompletterer og opprettholder staten en økonomisk produksjons- og distribusjonsform som ikke bare forutsetter, reproduserer og utdyper samfunnets klassedeling, men også én klasses stadige utbytting av en annen. Som sådan er den ingen «regulator», men et klasseorgan.

 

Referanser.

  1. Ellen Meiksins Wood, i Against the current. Januar/februar 1998, no. 72.
  2. https://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/mani1.htm
  3.  Theodor W. Adorno, Minima Moralia. Refleksjoner fra det beskadigede livet. Oslo: De norske bokklubbene 2006, s. 252
  4. Karl Marx, Lønnsarbeid og kapital. I Arbeid og kapital. Ny Dag: Oslo 1970, s. 49.
  5. Samme sted som 4.
  6. Marx Engels Werke. Band 1, s. 233.
  7. Karl Marx, Paris-kommunen. Ny dag: Oslo 1971, 73.
  8. Karl Marx, Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte. Marx Engels Werke. Band 8, s. 197.
  9. Det særegne ved den moderne staten, til forskjell fra de politiske organer som fantes før kapitalens historiske gjennombrudd, stod ikke i fokus hos verken Ralph Miliband eller Nicos Poulantzas under deres debatt om staten på begynnelsen av 1970-tallet, men derimot var det sentralt for den såkalte «Staatsableitung»-debatten som omtrent samtidig oppstod i Vest-Tyskland. Spørsmålet ble også framhevet av den sovjetiske juristen Evgeny Pashukanis på 1920-tallet, et bidrag som langt på vei utløste «Staatsableitung»-debatten 45 år senere. Til tross for at dette er en av de mest omfattende diskusjoner som har funnet sted i marxistisk statsteori, så blir verken debatten eller dens sentrale bidragsytere nevnt i Heierets oversiktsartikkel. Det samme gjelder Pashukanis. I denne replikken har heller ikke undertegnede anledning til å gi en oversikt over de sentrale bidragene, annet enn å påpeke at mitt syn henter inspirasjon fra det pregnante spørsmålet som stilles av Pashukanis: «Hvorfor forblir ikke klasseherredømmet det det er, nemlig den faktiske underkastelse av en del av befolkningen under en annen del av befolkningen? Hvorfor antar den form av offisiell statsmakt, eller - hvilket går ut på det samme - hvorfor oppstår ikke den statlige tvangsmaskin som den herskende klasses private maskin, hvorfor løsriver den seg fra den herskende klasse og antar form av et upersonlig offentlig maktapparat som er adskilt fra samfunnet?» Jf.  The General Theory of Law and Marxism. London: Transaction Publishers 2003 [1927], s. 139. Spørsmålet stimulerte til en rik debatt, og ved å tilegne seg denne er det i dag ingen uoverskridelig oppgave å gi et fornuftig svar. For «Staatsableitung»-debatten, se eksempelvis bidrag i tidsskriftet Kapitalistate (1973-1983), nå tilgjengelig på marxists.org, så vel som i det danske tidsskriftet Kurasje (1970-1986) (også tilgjengelig på nett), i tillegg til Simon Clarkes informative oppsummering i boka The State Debate, London: Palgrave 1991, s. 1-69.
  10.  Marx Engels Werke. Band 1, s. 233.
  11. Marx og Engels, Den tyske ideologi. I Marx Engels Werke. Band 3, s. 62. Om privateiendommens betydning i dannelsen av den moderne stat, se Guenther Sandleben, «Über den inneren Zusammenhang von Ökonomie, Volk, Nation und Staat» (http://www.guenther-sandleben.de/) og Márcio Egídio Schäfer, «Staatsform und Politik bei Marx» i Marx-Engels-Jahrbuch 2019/20.
  12. Dette er en beklagelig unnlatelse også ettersom Marx’ tidligste analyser er et nødvendig referansepunkt for å kunne framstille hans tenkning rundt staten på en historisk måte, dvs. redegjøre for kontinuitet så vel som brudd og ikke minst teoretisk progresjon. Uten dette vil enhver teoretiker framstå som håpløst selvmotsigende, med mindre – og det er aldri tilfellet – teorien var ferdig utviklet fra første stund.
  13. Karl Marx, «Über die Nationalisierung des Grund und Bodens» i Karl Marx/Friedrich Engels – Werke. Band 18. Berlin: Dietz Verkag 1962, s. 59-62.