Debatt: Jeg vil ikke ha framtidssamfunnet til Tron Øgrim!
Av Siri Solbakken
Det er alltid morsomt og tankevekkende å lese og høre på Tron Øgrim, sånn sett er jeg fæn. Ikke minst når han prater om det datastyrte framtidssamfunnet. Foruten artikkelen i siste nummer av Røde Fane hørte jeg innledninga hans på Rød Fronts sommerleir sist sommer.
Det er noe jeg har trøbbel med når det gjelder dette stoffet, derfor vil jeg gjerne ha en debatt om det i Røde Fane. Riktignok synes jeg at innledninga på sommerleiren var mer innretta på hvilken betydning samfunnsutviklinga vil få for kommunistisk arbeid enn artikkelen i Røde Fane. Men likevel synes jeg det er noen perspektiver som mangler og noe jeg savner i forhold til standpunkter og tankeganger vi er vant til å analysere ut fra. TØ peker sjøl på en del svarte sider som dette samfunnet høyst sannsynlig vil føre med seg, nemlig strukturell arbeidsløshet, marginalisering av mange folk og regioner, en ny overklasse. Men like fullt synes jeg det mangler noe som har med klasseperspektiv og utbytting av det menneskelige arbeidet å gjøre. Jeg har nemlig lest Marx i det siste.
Det skal noe til å kaste seg inn i en polemikk med Tron Øgrim, for ikke har jeg noe videre greie på data. Og ikke har jeg lest så forferdelig mye Marx heller. Men noe synes jeg at jeg har skjønt. Det som jeg gjerne vil trekke fram her er det Marx skriver i Kapitalen første bok, del III, som forteller ganske levende om hvordan kapitalismen, produksjonen og arbeiderklassen utvikla seg fra håndverkslauga, via enkel kooperasjon og manufaktur til fabrikkproduksjonen. (Ganske spennende og lettfattelig lesning, kan anbefales for ferske Marxstudenter). Hvis jeg har forstått Marx riktig, er det arbeiderklassens fremmedgjøring fra arbeidet, og dermed fra seg sjøl som mennesker Marx beskriver her.
Fremmedgjøringsprosessen blir grundig beskrevet trinn for trinn, hvordan de materielle forholda utvikla seg og gradvis fjerna arbeideren fra produktet. En ganske logisk prosess, i hvert fall sett fra kapitalistens side, og grunnlaget for kapitalens stadig økende utbytting av arbeidet:
Først kooperasjonen, som etterfulgte den rene håndverkproduksjonen, hvor flere arbeidere står side om side og utfører hele arbeidsprosessen, fra begynnelse til slutt, som parallelle handlinger. Det var ikke noen motsetning mellom individ og arbeid. I manufakturen utvikla arbeidsdelinga seg. Verktøymaskiner overtar for arbeidernes bruk av verktøyet, men verktøyet blir ennå styrt av arbeideren.
«Så snart mennesket bare virker som drivkraft for en verktøymaskin i stedet for sjøl å bruke verktøyet på arbeidsstykket, blir det helt tilfeldig at drivkrafta blir forkledt i en drakt av menneskelige muskler, og de kan bli erstattet av vind, vann, damp osv.» (side 10 i RF 4/94).
Helt i tråd med dette skjer det så en utvikling av bevegelsesmaskinen, hvor den mekaniske innrettinga ikke lenger erstatter noe bestemt verktøy, men selve menneskekroppen. Arbeideren blir et vedheng til maskinen, underlagt den sentrale bevegelseskrafta. Kunsten å anvende verktøyet har gått over til maskinen. Sånn beskrives fremmedgjøringa, ikke bare ved at arbeideren fjernes fra resultatet av arbeidet, men også ved oppstykking av arbeidsprosessen og spesialisering på en liten del, en stadig større grad av arbeidsdeling. Denne utviklinga kan vi også følge videre til vår tid.
Vi følger ikke lenger produktet fra det planlegges, med materialvalg og valg av form og metode, men ser bare en liten del av framstillinga, mister oversikten og får ikke noe forhold til helheten. «Maskinen frigjør ikke arbeideren fra arbeidet, men arbeidet fra sitt innhold . . . det er ikke arbeideren som anvender seg av arbeidsbetingelsene, men arbeidsbetingelsene som anvender arbeideren.» (side 67) Vi blir fremmedgjort i forhold til det produktet vi skaper ved hjelp av vår egen arbeidskraft.
Jeg tar med så mye av Marx fordi det setter produksjonen i datateknologiens tidsalder i relieff og danner bakgrunn for den skepsisen jeg føler. Når vi trykker på knapper kan i prinsippet hva som helst komme ut i den andre enden. Hvordan går det an å ha et forhold til det vi produserer da? Og sjøl om TØ bare behandler det menneskelige rutinearbeidets fall, synes jeg at det fysiske arbeidets fall ligger helt innafor rammene av det framtidige datasamfunnet.
Det menneskelige arbeidet i seg sjøl kan jo ikke være negativt, det som gjør det negativt er at det foregår i et utbyttingsforhold, noen tjener seg stein rike på den jobben arbeiderklassen gjør. For hvor kommer tinga fra? Hvordan blir de til?
Og hva slags framtidsmennesker vil vi få? På leiren trakk du fram eksemplet med far som ligger på sofaen i heimen og får alle behov tilfredsstilt fra TVn gjennom idiotpistolen. For å handle i det virtuelle supermarkedet trenger du ikke engang å reise deg opp og ta en telefon, men få Tupperware og Rambo 2, øl og pølser levert på døra bare ved å trykke et par trykk med idiotpistolen. (Men du må antakelig reise deg opp fra stolen når de ringer på døra og du skal hente varene). Hva slags samfunn vil dette skape, hva slags forhold mellom folk vil dette føre med seg? Jeg tror ikke dette er noe framtid jeg ser for meg som spesielt meningsfull. Det å produsere og skape noe sammen, noe materielt, noe folk har bruk for, blir borte i denne framtidsbeskrivelsen. Jeg tror at det vil gjøre noe med oss som mennesker, gjøre noe med samhørighet, stolthet og følelsen av egenverd.
Hva slags stolthet kan folk få av å trykke på knapper og bruke idiotpistoler? Og særlig før revolusjonen hvor det blir viktig å konstituere arbeiderklassen som en klasse for seg. For jeg opplever at yrkesstolthet er mye av det som gir et klassestandpunkt. Dessuten opplevelsen av å tjene folket når man produserer og lager ting folk har bruk for i samfunnet, gjøre noe nyttig for fellesskapet.
Problemet mitt er at jeg synes framtidsanalytikere legger fram et syn på arbeidet som om det skulle være noe negativt. Kanskje et uttrykk for borgerskapets frykt for fysisk arbeid og småborgerskapets redsel for å få møkk på fingra? Da tenker jeg at drømmen om det arbeidsfrie samfunn kanskje er en småborgerlig drøm, fordi de ikke har erfaring med hva positivt det fysiske, materielle arbeidet kan gjøre med folk.
I artikkelen er TØ også inne på at verdens arbeidsløse og utslåtte masser ikke vil ha tilgang til denne nye teknologien, kanskje mindre om hvilke klasser som vil ha eiendomsretten til den, igjen før en revolusjon har snudd opp-ned på eiendomsforholda i samfunnet. Det må vi også ha et forhold til som revolusjonære.
Antakelig er det sånn som du sier at vi ikke har noe valg på hva slags framtid vi vil få, men at vi er henvist til å se mulighetene i utviklinga sånn som den blir. Kanskje det ikke går an å trekke inn Marx på den måten jeg har gjort engang, og at fremmedgjøringsbegrepet hans må brukes på en annen måte av kommunister nå. Men spørsmålet mitt blir: Hvordan kan vi snakke om at vi skal oppheve fremmedgjøringa gjennom revolusjonen, uten å tenke på hvordan ting produseres og hvilket forhold produsenten står i til produktet som lages? Hvordan skal vi lage et samfunn hvor det igjen er arbeideren som anvender seg av arbeidsbetingelsene?
Det er mulig jeg kan beskyldes for å være romantiker, men den framtidsvisjonen som driver meg som kommunist er litt annerledes enn den titten TØ gjør inn i krystallkula. Jeg vil kjempe for at framtidssamfunnet blir annerledes enn det han tegner!