Debatt: Hovedspørsmålet i diskusjonen: Kampen mot den borgerlige militærismen
Av H. K.
Et av de viktigste spørsmåla som ml-bevegelsen brøt med SFs kulturradikalisme på, var kampen mot den småborgerlige pasifismen. Vi stilte den væpna revolusjonens vei opp imot vage illusjoner om «ikke-vold», vi stilte soldatkampen og den anti-militaristiske kampen opp imot sivilarbeidet og militærnektinga.
I dag kan vi se at denne konsekvente linja har ført til at venstresida og ml-bevegelsen er blitt betydelig styrka. I dag er det organiserte militærarbeidet kommet på et så høyt nivå at vi er i stand til å trekke en god del av militærstatens innerste hemmeligheter fram i lyset. Soldatkampen har skapt uopprettelig uro i monopolborgerskapets «innerste gemakker».
Den framgangsrike anti-pasifistiske kampen har sammen med de skjerpede internasjonale motsigelsene imidlertid skapt grunnlag for et overslag i militaristisk retning. I dag sier noen: Fordi USA, EEC og kanskje til og med Sovjet kan tenkes å angripe Norge, så er det uansvarlig av progressive ikke å gå inn for at vi har et forsvar som kan avvise et slikt angrep.
Fra dette standpunktet er det bare et lite skritt videre til synspunktet: Vi går inn for et «forsvar» som forsvarer «norske» interesser, bare det ikke skjer i samarbeid med f eks. NATO-alliansen, eller vi vil stemme for de bevilgningene på forsvarsbudsjettet som bare kan brukes «utad». Men dermed beveger de seg ut på samme vei som de tyske sosialdemokratene som før og under første verdenskrig endte side ved side med Krupp & Co.
Det er svært viktig å få klarhet i disse spørsmåla, ikke bare for soldater, men for den progressive bevegelsen i sin helhet. I SV står i dag kampen mellom en revisjonistisk eller revolusjonær militærpolitikk, og utfallet av denne kampen bør ikke NKPs og KUs revisjonister få være aleine om å avgjøre.
Samtidig er nye tendenser i ferd med å melde seg i den internasjonale situasjonen. Mye tyder på at den midlertidige «avspenninga» mellom Sovjet og Vestblokken er i ferd med å bli avløst av skjerping av motsigelsene. Derfor er det av overmåte stor betydning at en feilaktig militærpolitikk ikke får feste på venstresida.
Det norske militærapparatet
er i dag et imperialistisk militærapparat. Dets oppgave er å ta vare på imperialistisk eiendom, på sjø og land. Samtidig er det innfletta i NATO-alliansen, som er en allianse av imperialistiske land. Det er en fullstendig misforståelse å tro at det norske militærapparatet blir «nasjonal» eller «ikke-imperialistisk» fordi om NATO brytes opp.
Det er viktig nok at våre hjemlige generaldirektører som en ekstra sikring og kanskje for å unngå litt ekstra bekymring fra sterkere og fetere konkurrenter, har latt seg innrullere i NATO, men det bør ikke forvirre noen. Det endrer ikke innholdet i deres maktgrunnlag overhodet.
«Proletariatet tar sin stilling til armeen etter den klasse og den politikk som armeen er et verktøy for. Det er ikke vedkommende lands hærordning eller armeens organisasjon som er avgjørende, men om den ifølge sin politiske rolle er en imperialistisk, nasjonal eller proletærarme.» (Sitat fra KOMINTERNs 6. verdenskongress, 1928. Politiske teser og beslutninger om kampen mot krigsfarer.)
Fordi det norske militærapparatet er imperialistisk, så må dette også bestemme hvilken stilling vi tar til det. Ingen «relativisering», «hvis og kanskje» kan endre dette enkle faktumet. Og i dette hovedspørsmålet fins det bare ett svar: Ikke ett øre, ikke en mann.
I den korte tida handelskapitalistene hadde makta i Norge, i slutten av det forrige hundreåret, blei det skapt en nasjonal militærmakt. Under det svære folkelige presset som oppsto i og med folkevæpninga i perioden før 1905, spilte den en progressiv rolle. Men å tro at et imperialistisk monopolborgerskap i en «pressa situasjon» skulle bli «nasjonalt» etter over et halvt århundres herredømme, det er en historisk anakronisme.
Den modernerevisjonismen
har følgende analyse av militærapparatet i Norge: Vi må ut av NATO, dermed vil vi få et nasjonalt forsvar. Dernest må det «folkeliggjøres» ved at fascistiske elementer hives ut. Denne prosessen vil gå parallelt med at staten blir overtatt og «sosialisert», omdannet, til en sosialistiskstat. Alt dette vil skje i «fredelige former», p.g.a. «arbeiderklassens internasjonale styrke» og» det norske samfunnets demokratiske tradisjonen». Denne analysen er på alle vesentlige punkter identisk med revisjonistenes analyser i Chile.
Mens revisjonismen sier: Forberede oss på at offiserene kan angripe oss hvis … , så sier vi: Væpna kamp mot staten vil med sikkerhet bli nødvendig, fordi folket i Norge skal ta makta fra monopolborgerskapet.
Mens revisjonismen sier: den kapitalistiske staten kan «omdannes» og «utvikles» til en sosialistisk stat, så sier vi: den kapitalistiske staten må knuses gjennom nedkjempinga av dens militæravdelinger. Her ser vi tydelig kjernen i revisjonistenes syn; de løsriver det kapitalistiske klasseherredømmet fra dets maktgrunnlag: våpenmakta. Følgen blir at staten «flyter fritt» og «forsvaret» enda friere. Reidar Larsen angriper offiserene med velment glød, samtidig som han i sak etter sak, i år etter år, kjemper for enhet med offiserenes oppdragsgivere i DNA.
Om å bruke historiske eksempler
Det er nødvendig å gå konkret inn på de historiske eksemplene som «soldat fra Andøya» trekker fram.
Araberstatene i Midt-Østen. Krig mot staten Israel er absolutt progressivt, men det viktige spørsmålet er ikke om disse landa faktisk har deltatt i dette eller hint slag. Det avgjørende for vurderingene av deres «forsvar» er hvorvidt det har hindret eller stimulert denne krigen, i forhold til folkets objektive interesser, på langsikt.
Legger vi dette til grunn, ser vi følgende: Riktignok har disse landas militærstyrker deltatt i kamper mot Israel, sjøl om de har stått for ei klar kapitulasjonslinje, fordi de har vært knytta til ulike imperialistiske staters interesser og ikke folkets. Men derfor har de også gang på gang vært i aksjon innad, for å massakrere palestinere (Syria, Jordan og Libanon) og for å hindre revolusjonering av massene (Egypt). Å støtte disse landas militærapparat er i dag følgelig reaksjonært.
Island skulle tilsynelatende oppvise eksemplet på det nasjonale progressive «forsvaret» jfr. fiskerigrensestriden. Men eksemplet halter av mer enn en grunn: for det første at det er den amerikanske imperialismen som både formelt og reelt kontrollerer øya militært, og at det følgelig overhode ikke eksisterer et «islandsk forsvar» i det hele tatt. For det andre at fiskerioppsynet derfor har en helt annen oppgave enn f. eks. den norske marinen.
For det andre: Å trekke fram et eksempel fra1882 for å bevise at det er mulig og nødvendig med et progressivt nasjonalt forsvar i 1974 eller seinere, det forteller først og fremst om manglende historiske kunnskaper. Det er riktignok at «under offiserar og befal elles stilte seg i hovudsaka på det norske folket si side» den gangen. Kravet om en nasjonal hær i motsetning til den svensk-kontrollerte som eksisterte var jo et av hovedkrava til det nasjonale borgerskapet. Nettopp fra 1882 av samla de krefter for å føre den borgerlige nasjonale revolusjonen fram til seier.
Men i 1974 er situasjonen en helt annen, det er 70 år siden den nasjonale revolusjonen ble fullført. Nå er det den sosialistiske revolusjonen retta mot en imperialistisk stat som er hovedspørsmålet på lang sikt. Det endrer ikke saka at andre og større imperialiststater er aggressive.
Klasseargumentene
Å hevde at vanlige soldater og lavere befal ikke vil la seg bruke mot folket fordi de sjøl kommer fra folket, det er å gjenta revisjonistenes dødelige feil i Chile. «Men HV-soldatene er inne til tenest ei eller to veker i året, og svært få arbeidarar og bønder i Noreg let seg hente rett frå arbeidsplassane for å slåst mot arbeidskameratane sine», sier du. Dette er illusjoner som blei motbevist over 30 ganger bare mellom år 1900 og 1940. Mesteparten av denne tida var tjenestetida bare noen få uker.
Videre: Det ville utvilsomt være en ønskedrøm for monopolkapitalen å disponere soldater fritt til «meningsfylt arbeid». Det ville bety press på arbeidsmarkedet og å legge alt klart for direkte og indirekte streikebrytervirksomhet, kort sagt: svik mot folket.
Endelig ender argumentene i reine meningsløsheter når du hevder at kommunistenes militærpolitikk skal utvikles (også) ut ifra hensynet til at en må hente støtte fra lavere befal.
Hva da med vår politikk overfor de som er ansatt i reklameindustrien? Eller tobakksindustrien?
Også på dette spørsmålet har revisjonistene i Chile «vist vei». Deres politikk var nemlig ikke bare å trekke til seg offiserskorpset ved å gi dem høyere lønn, spesielle bydeler og priviligerte forretningsstrøk. Til og med det nyeste militæreutstyret fra USA blei innkjøpt, for å understreke tilliten.
Strategien er overordna taktikken
Vår militærpolitiske strategi er å knuse den borgerlige krigsmakta i Norge gjennom en væpna revolusjon. Av dette avleder vi vår strategiske paroler: Ingen bevilgninger, ikke et øre, ikke en mann. Innafor denne strategien må vi så utvikle en taktikk som går ut på å avsløre og å svekke militærapparatet maksimalt på ethvert tidspunkt.
Eksempel på slike taktiske paroler er: Ingen militærøvelser mot folket. Denne parolen har vi kjørt opp som en av de viktigste parolene i dag, ut ifra Trædal/Wintex-avsløringene. «Ein soldat» nevner andre eksempler på slike taktiske paroler som ganske sikkert vil bli reist i framtida. Det som er viktig med de taktiske parolene er at de faktisk bidrar til å avsløre og å presse monopolborgerskapet, uten at de samtidig sprer illusjoner om militærapparatet og statens karakter.
NKPs parole om et «nasjonalt forsvar» bidrar til lite annet enn å spre illusjoner, akkurat som revisjonistene i hovedsak hadde en reaksjonær militærpolitikk i Chile. Istedenfor den mystiske og abstrakte parolen «For et nasjonalt forsvar» sier vi: «Kamp mot alle militærallianser».
«Ein soldat» gjør hovedfeilen i det han fra de taktiske behovene han ser rundt seg, utvikler en strategi som er underordna taktikken. For alle hans argumenter går på typisk taktikk, enten det nå er å unngå å støyte fra seg befal, eller å få til praktiske endringer innafor krigsmakta. Det han imidlertid ikke tar opp noe sted, er kommunistenes strategi og helhetlige analyse. Å lage en politikk for dagskampen uten å se de enkelte krav i samband med strategien, for den sosialistiske revolusjonen, betyr at en i metoden stiller seg helt på linje med sosialdemokratiet.
Med denne metoden i bakhanda ender vi på lang sikt opp med å støtte det borgerlige militærapparatet i praktisk politikk og i ideologi. Det er derfor uholdbart å diskutere vår militærpolitikk uten å ta utgangspunkt i hvilken strategi vi velger. NKP har forlengst forlatt den væpna revolusjonens vei, i strategien som i taktikken. De har derfor endt opp med å støtte borgerlig militarisme og å spre illusjoner om statens klassekarakter.
Mot dettesviket stiller vi de marxistiske parolene:
BARE FOLKEMASSENES VÆPNA REVOLUSJON KAN KNUSE DEN KAPITALISTISKE STATEN.
INGEN BEVILGNINGER TIL DET BORGERLIGE MILITÆRAPPARATET.