DDRs siste dager

Av Per Velde

Nr 2 2020

Den 17. oktober 1989 var en spesiell dag i DDRs historie. Etter flere ukers store demonstrasjoner vokste bekymringene i SED – kommunistpartiet, og ledende menn mente derfor at noe måtte gjøres – partisekretær Erich Honecker måtte bort. Bak dette stod Stasi-sjef Erich Mielke, statsminister Willy Stoph, Øst-Berlins partisjef Günter Schabowski og «kronprins» Egon Krenz.

Per Velde er pensjonert lektor og bor på Nøtterøy
Foto: Gavin Stewart

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

På forhånd var Gorbatsjov blitt kontaktet for å få godkjenning. Han svarte overraskende at dette hadde ikke Moskva noe med. Men Honeckers livvakter var alltid der, og Mielke hadde derfor med noen pålitelige menn for eventuelt å ta seg av disse.

På møtet i politbyrået har Honecker ingen anelse. Han håndhilser personlig på alle 26 og spør om det er andre forslag til dagsorden. Det er det. Statsminister Stoph foreslår at partisjefen skal gå av. Honecker har steinansikt, ser rolig ut i rommet og sier OK, ordet er fritt. Men han gir først ordet til dem han tror vil støtte ham. Men nei. Alle støtter Stoph. Og Mielke bebreider Honecker for alt som er galt. Vær ikke så stor i kjeften, sier Honecker. Og Mielke svarer: – Pass deg, jeg har kompromitterende materiale om deg.

Deretter stemmer Honecker etter partiets skikk for sin egen avgang. Egon Krenz blir innsatt.

Dagen etter er det ekstramøte i sentralkomitéen. Der blir Honecker avsatt med 206 mot 1 stemme. Honecker trekker seg «etter eget ønske» pga. helsa. Etterpå ber Stoph ham ta vare på helsa og forlate møtet, og takker ham for lang innsats. Og sentralkomitéen reiser seg til stormende applaus. Utenfor venter 11 DDR-journalister som knapt tør spørre om dette – de har alltid bare kunnet stille «snille» spørsmål. På gjensyn, sier Honecker og går på kontoret for å pakke sakene sine.

Forhistorien

Åra fram mot 1989 hadde i DDR vært en periode med økende murring både i befolkningen og partiet. Men SED-ledelsen sa nei til Gorbatsjovs glasnost og perestrojka. I 1986 hadde Sovjet varslet at i forholdet mellom kommunistpartiene, skulle hvert parti ha selvstendighet. Bresjnev-doktrinen – at Sovjet hadde rett til å gripe inn militært ved «problemer» – forsvant. Polen og Ungarn innledet reformer, men ikke DDR – I et intervju i vesttyske Stern avviste politbyråmedlem Kurt Hager dette: «Vi trenger ikke å tapetsere om huset bare fordi naboen gjør det». Internt var Honecker bitter: «For oss er det viktig at vi ikke må slåss på to fronter – vi som har holdt oss til Sovjet-Unionen fra den gang de gikk i bastsko der borte!» SED ville beholde det de nå kalte «sosialisme i DDR-farger».

Åpningen av DDRs arkiver forteller om en forvitringsprosess i partiet. I en hemmelig rapport om SEDs grunnorganisasjoner pekes det på hyppige ønsker om mer internt demokrati, åpen drøfting av økonomiske problemer og motvilje mot skjønnmaling i mediene. Ledelsen svarte med eksklusjoner og innstramminger. Men det hjalp lite, liberaliseringen i nabolandene ble kjent via vestlige medier. Og partimedlemmene var trøtte av alt de måtte forsvare: Varemangel, ufri informasjon, teknisk tilbakeliggenhet, 12 års venting på bil, ingen demokratisk medbestemmelse etc.

Det ble også reagert på bagatelliseringen av Tsjernobyl-ulykken og sensuren av «liberale» sovjetiske publikasjoner. I 1987 bestemte politbyrået at «taler av sovjetiske kamerater bare skal offentliggjøres i utdrag eller i sammendrag». Og enkelte sovjetiske filmer ble ikke tillatt. Det største sjokket var at det sovjetiske magasinet Sputnik på tysk forsvant. Dette tidsskriftet hadde blant annet artikler om stalinismen og «Hitler-Stalin-pakten» om delingen av Polen i 1939 – en «hemmelighet» som i tiår hadde vært godt kjent i vest.

Stasis undersøkelser viste at folk var mot dette, og i partiet var det opprør og resignasjon. SED fikk haugevis av klager og mange utmeldinger. I november 1988 meldte en hemmelig analyse om økende innflytelse på ungdommen fra Vest-Tyskland innen kultur og økonomi. De klaget på alle manglene. «Og (de) tviler stadig mer på sosialismens overlegenhet.» Rapporten anbefalte nye «omgangsformer», ellers «vil de i de neste 1–3 år i stor grad fjerne seg fra oss». Et forslag om å kutte i forsvaret for å øke levestandarden ble avvist. Mens den økonomiansvarlige slo fast: «Vi er nå kommet til et punkt hvor det hele kan tippe over.»

Forsøk på å dempe protestene førte bare til at de økte. Nye opposisjonsgrupper stod åpenlyst fram. Temaene var forurensing, informasjons- og ytringsfrihet, utsuging av u-landa, at DDR brøt Helsinki-avtalen om menneskerettigheter og krav om nedrustning. DDR var for fredsbevegelsen i vest, men undertrykte den i eget land, og emblemet «Smi sverdet om til plog» ble forbudt. Stasi okkuperte biblioteket til miljøbevegelsen, arresterte demonstranter med Rosa Luxemburg-sitater om retten til andre meninger, og fikk pasifistiske gymnasiaster utvist. Protestene økte, også innenfor SED, og førte til at disse gruppene (som alle var infiltrert av Stasi) kom ut av sin isolasjon. De ønsket ingen oppløsning av DDR, men et DDR med en forbedret sosialisme.

Kommunevalget i mai 1989 utløste en bølge. Flere grupper hadde varslet at de ikke lenger ville tåle valgfusk. Det fantes bare én liste, enhetslista Den nasjonale front, hvor SED, blokkpartiene (underordnet SED) og masseorganisasjonene fikk mandater etter en bestemt fordeling. Den som stemte annerledes, måtte gå inn bak et forheng, og kunne få ubehageligheter. I Leipzig og en rekke byer møtte opposisjonelle fram ved opptellingen som ifølge loven var offentlig. Kirken var aktiv fordi den hadde en litt friere stilling, og det var derfor en prest som ledet aksjonen. Da stemmelokalene stengte, måtte et forbløffet valgstyre telle med andre tilstede. Resultatene ble brakt til sju hemmelige steder i Leipzig som fikk inn tall fra hele DDR: I snitt 7 % nei-stemmer, noen kretser hadde 10–20 %. Mens fjernsynet meldte om 98,85 % ja-stemmer.

Ryktet om fusk med stemmetall ble nå spredd, og det ble protester, demonstrasjoner og hundrevis av anmeldelser mot valgstyrene. Men for å hindre innsyn, ble alle valgsedlene brent. (Etter sammenbruddet ble 124 dømt for valgfusk.)

Vi blir her!

Mot slutten av 1988 hadde 110 000 mennesker søkt om utreise. Om våren ble mange innvilget for å dempe trykket, men tallet på søknader bare økte. I mai 1989 åpnet Ungarn delvis grensa mot Østerrike, og hundrevis av DDR-borgere rømte. Den vesttyske ambassaden i Wien ble fylt opp og deretter også i Praha og Warszawa. I september forlot 25 000 DDR, og Honecker kommenterte: «Disse som tråkker på våre moralske verdier, for dem feller vi ingen tårer.»

Hittil hadde folk ropt: «Vi vil ut!». Nå snudde dette til: «Vi blir her!» – DDR skulle reformeres. Et sosialdemokratisk parti ble dannet, og Demokrati nå! og Demokratisk Oppbrudd søkte om å bli registrert, mens Neues Forum fikk avslag som «statsfiendtlig». Nå meldte et betydelig antall seg ut av partiet. I Leipzig ble mandagsdemonstrasjonene stadig større til tross for massearrestasjoner og kølleslag. På DDRs 40-årsdag 7. oktober, med gjester fra mange land, ble det demonstrert i mange byer. Folk jublet for Gorbatsjov med plakater: «Gorbie – hjelp oss!» Honeckers avviste reformer, og til dette skal Gorbatsjov ha sagt: Wer zu spät kommt, den bestraft das Leben – den som kommer for seint straffes av livet selv. Og det var fra nå av at ropet Vi er folket! begynte å høres over hele landet.

Etter avsettelsen av Honecker stod Egon Krenz fram i fjernsynet og lovte fornyelse for den demokratiske sosialismen. «Alle problemer i vårt samfunn kan løses politisk», sa han, noe som ble oppfattet som at man ikke ville bruke mer vold.

Den første mandagsdemonstrasjonen i Leipzig hadde funnet sted den 4. september etter gudstjenesten i byens Nikolai-kirke. Vesttyske journalister på Leipzig-messa fikk dermed dokumentert hvordan Stasi slo plakatene ut av hendene på folk. Men stadig flere møtte fram hver mandag, også i andre store byer – i Dresden ble en dag hele 1300 arrestert. Og politiet brukte køllene, mens demonstrantene ropte: Keine Gewalt – ikke vold!

Før demonstrasjonen 9. oktober med 70 000, undertegnet tre SED-partisekretærer og tre kjente menn innen kulturlivet et opprop. De ba alle besinne seg slik at dette kunne foregå fredelig. «Vi trenger fri meningsutveksling for å videreføre sosialismen i vårt land», het det der. At politiet ikke grep inn, skal også ha skyldtes uvilje fra politiet selv, og på den militærtekniske skolen i nærheten hadde ­flertallet av 1200 underoffiserer nektet å bli satt inn. 16. oktober var de 120 000 demonstranter i gatene og uka etter 320 000!

Men politbyrået forstod ikke situasjonen. 23. oktober mente Mielke fortsatt at de kunne forby sosialdemokratiet, og i Folkekammeret valgte de nå Krenz til leder av DDRs presidentskap og forsvarsråd – 26 var mot og 26 avholdende. Tre uker seinere var han styrtet. I mellomtida hadde han vært hos Gorbatsjov i Moskva hvor det het at «gjenforening står ikke på dagsorden … Sovjet-Unionen står fast ved DDRs side.» I kontakter med Krenz og Gorbatsjov var forbundskansler Kohl imot all destabilisering, kaos og «enhver radikalisering av situasjonen.» Han forhandlet med DDR om kreditter på 12–15 milliarder DM, men knyttet dette til visse betingelser: Maktmonopolet måtte oppgis, frie valg og fritt fram for opposisjonen.

Men utviklingen gikk raskt. 4. november fant den største ikke-statlige demonstrasjonen i DDRs historie sted på Alexanderplatz i Berlin. Til stede var nærmere en million mennesker, og initiativet var tatt av 800 teaterfolk. At demonstrasjonen var blitt tillatt, vitnet om svakhet. Her hadde 20 talere ordet, bla. forfatterne Stefan Heym og Christa Wolf, SED-spissene Günter Schabowski og spionsjef Markus Wolf. De to siste fikk mye piping. På plakatene florerte et vell av vitser og ironi, f.eks. om SED: «Avgang = framgang.» Talerne rettet sterke angrep på ufriheten og krevde frie valg. Sterke følelser var i sving, og mange var beveget.

Til alles overraskelse blir møtet overført i fjernsynet – en enorm gruppe fra DDR-TV er også til stede på plassen. Utviklingen ikke kan stoppes, og Stasi rapporterer om oppløsning og forfall i SED – som nå er i ferd med å miste kontrollen.

Muren faller

Den 9. november 1989 holder politbyråmedlem Günter Schabowski pressekonferanse. Han kommer rett fra sentralkomitéen med noen ord på en lapp. Til pressefolkene vil han nå informere om nye medlemmer av sentralkomitéen – DDR skal bestå. Han skal også informere om nye reiseregler.

Det er da det skjer. En reporter vil ha forklart den uforståelige reiseloven gjengitt tidligere i uka. Schabowski har med de nye reglene som skal minske det voldsomme trykket. Men han vet ikke at reglene skal gjelde fra klokka 4 neste morgen, og at man må ha pass. Dette skal foregå kontrollert og kommer på radio. Grensevaktene får beskjed.

Så når trer dette i kraft? Det står ikke på lappen til Schabowski. «Så vidt jeg vet … straks,» glipper det ut, direkte på TV. Minutter etter vet hele verden det: Muren er åpnet!

Men Schabowski forstår ikke hva han har gjort. Han kjører hjem til Wandlitz, det bevoktede området hvor SED-toppene bor. Reisefriheten var bare en av flere nyheter, og han tar en kopp kaffe med sin kone. Da ringer telefonen, en mann i byens partiledelse. «Jeg står ved grenseovergangen i Bornholmer Strasse, det har samlet seg et par hundre mennesker, men vaktene slipper dem ikke over.» Vaktene har nok ikke fått beskjed, mener Schabowski, og ber mannen ringe igjen hvis dette ikke straks går i orden.

Et kvarter seinere ringer det igjen. Det er krise. «Hundrevis av mennesker strømmer til, de har hørt deg på TV, men vaktene sier nei.» Schabowski blir forskrekket, har de ikke fått beskjed? Han setter seg i bilen, men kommer ikke fram. En enorm bilkø som vil over til Vest-Berlin, blokkerer alt. Han drar til fotgjengerovergangen i Heinrich-Heine-Strasse. En Stasi-mann kommer mot ham: «Kamerat Schabowski, vaktene slipper dem gjennom, ingen spesielle problemer.» Her er det nok gitt beskjed, og folk strømmer gjennom med id-kort i handa. En stein faller fra Schabowskis hjerte. Ikke vold, ingen skudd. Dette går bra. De viser fram sitt id-kort, respekterer sin stat. DDR vil bestå. Nyheten sprer seg i byen, og folk strømmer til grenseovergangene.

Schabowski ringer Egon Krenz: «Dette kunne blitt farlig, men ser ut til å gå bra.» Krenz er enig. «Jeg tror vi har klart det,» fortsetter Schabowski, «folk går over og kommer tilbake.» Dagen etter er det «tømmermenn» i sentralkomitéen, forteller Schabowski siden, og han merket at partifellene ga han skylda for DDRs oppløsning. Mens det var Krenz som ikke hadde orientert ham.

Sentralkomitéen var forferdet: Statsgjelda var nå så enorm at «vi i 15 år framover må arbeidere hardere og forbruke mindre enn vi produserer.» Ute snudde nå stemningen blant folk, fra en reformert stat til å gå inn for gjenforening. Dette skyldtes nok det de fikk se av leveforholdene i vest; der fikk hver østtysker 100 DM i velkomstgave, og TV viste folk med bæreposer fulle av varer. Slagordene ble nå «Vi er ett folk» og «Tyskland – ett fedreland». Samtidig oppstod nye grupper, Grüne Partei og Forente Venstre var bare to. I Folkekammeret sa nå de såkalte blokkpartiene opp sin lojalitet og krevde frie valg, og at SEDs ledende rolle skulle strykes. Sentralkomitéen skar ned politbyrået til bare 11 medlemmer, Mielke og Stoph forsvant. Folkekammeret innsatte nå partisekretæren i Dresden, Hans Modrow, som statsminister. Nesten alle ledende partisekretærer ble avsatt. Den nye ledelsen lovte frie valg og slutt på partiets ledende rolle, men regnet med at de fortsatt hadde kontroll. Men nei. Folkemeningen hadde snudd og knuste SED-forsøk på stabilisering.

SED mistet nå sine maktposisjoner. Bedriftenes kampgrupper var avvæpnet, Stasi gikk mot oppløsning, og Folkehæren ble ikke lenger styrt av partiet. Korrupsjonsavsløringer førte til sterkere krav fra SEDs grunnplan om at ledelsen måtte bort. På sentralkomitéens møte ble det sterke debatter, og Schabowski leste opp navnene på de tolv som skulle ekskluderes for alvorlige brudd på vedtektene. Korrupsjon, maktmisbruk og personlig vinning – kriminelle var de, disse som hadde snakket om «folkets vel». Blant dem var Erich Honecker, Erich Mielke, Willi Stoph og Harry Tisch, lederen for «DDR-LO». Dette slo ned som en bombe, og den 83-årige Bernhardt Quandt, som hadde vært med siden 1928, begynte å grine fordi man ville «oppløse vårt ærerike parti». På dette tidspunktet hadde 600 000 av 2,3 millioner medlemmer meldt seg ut.

På en ekstraordinær partikongress hadde Krenz, hele politbyrået og sentralkomitéen trukket seg. De fleste i ledelsen ble ekskludert, noen også arrestert. Ny leder ble advokat Gregor Gysi. Forslaget om oppløsning fra en rekke grunnorganisasjoner ble avvist, mange sa det var fordi partiet hadde eiendommer og milliardformue. SED tok nå navnet PDS – Partei des demokratischen Sozialismus – partiet for demokratisk sosialisme – og proklamerte en tredje vei, mot stalinisme og multinasjonale selskaper. PDS var nå ikke marxist-leninistisk, men marxistisk, sosialistisk og stod for «sosialistisk pluralisme».

I Folkekammeret var PDS største parti og hadde regjeringen fram til mars 1990. Opposisjonsgruppene stod utenfor, og alle partier, også PDS, ble derfor enige om å opprette «runde bord» over hele landet hvor alle kunne delta for å påvirke delstatsparlamentene. 8. februar kom 8 av disse med i regjeringen, men de var splittet og uenige med de etablerte partiene. Men likevel stoppet de PDS i å omgjøre Stasi til et «Kontor for nasjonal sikkerhet.» Deres ønske var å få det oppløst.

I desember 1989 begynte folk å okkupere Stasis distriktskontorer og stoppet brenningen av dokumenter – 17 000 hyllemeter med mapper! Hovedsentralen i Berlin ble stormet. Stasi hadde over 100 000 fast ansatte og 174 000 «uoffisielle medarbeidere» – det blir én pr. 162 innbyggere – i tillegg disponerte de over 20 000 boliger.

I januar stod Günter Schabowski for partiets kontrollkommisjon. Der ble han anklaget for å ha satt DDRs eksistens på spill ved sin grenseåpning og forbrutt seg mot partiet.

Fra slutten av november var det forhandlinger mellom Bonn, Moskva og Øst-Berlin om en mulig «føderasjon» mellom de to Tyskland, med en mulig gjenforening om 5–10 år. Sovjet var skeptisk, USA var for, mens England og Frankrike var nølende til et dominerende Tyskland i EU. Deres underskrift var nødvendig for en endelig fredsavtale etter 2. verdenskrig. Borgerrettsbevegelsene mistet nå interessen for et reformert DDR, de slapp ikke til i Folkekammeret eller i avisene som var eid av de gamle partiene og organisasjonene. Nå sa de ikke lenger Vi er folket, men Vi er ett folk. Daglig utvandret tusener mot vest, tappet DDR for utdannet arbeidskraft og tæret på Forbundsrepublikkens økonomi. Men etter at forbundskansler Kohl ble hyllet ved et besøk i DDR, snudde han – folket krevde gjenforening .

I februar 1990 hadde PDS-lederen vært hos Gorbatsjov i Moskva og snakket (helt urealistisk) om parti- og statssamarbeid i åra framover. Dagen i forveien hadde imidlertid statsminister Modrow fra samme parti lagt fram en plan om veien til et felles Tyskland. Men forgjeves. For 10. februar fikk Bonn klarsignal fra Moskva for samling av Tyskland – mot enorme kreditter til det nå sterkt krisetruede Sovjetunionen. Det var derfor ikke nødvendig å hjelpe den blakke regjeringen Modrow for å oppnå samling.

Situasjonen for PDS var nå kritisk. Ungdomsorganisasjonen FDJ var redusert fra 1,9 millioner til en mindre gruppe. Også Kulturforbundet, Tysklands demokratiske kvinneforbund og Det tysk-sovjetiske vennskapssambandet var nå bare skygger av seg selv. «DDR-LO» var i oppløsning, og enkeltforbundene gikk seinere inn i de tilsvarende vesttyske. De såkalte blokkpartiene tok opp forbindelse med sine vesttyske parallellpartier.

Etter valget til nytt Folkekammer i mars skulle Bonn forhandle med en ny regjering om gjenforening. DDRs partier og organisasjoner hadde aviser (som alltid hadde støttet sosialismen), ressurser og bygninger, og fikk derfor et betydelig overtak på borgerrettsbevegelsen. De vesttyske partienes innflytelse spilte også en stor rolle. Den konservative Allianz für Deutschland oppnådde overraskende 48 % (for øyeblikkelig gjenforening), sosialdemokratene (SPD) fikk meget skuffende 22 % og de liberale 5 %. PDS oppnådde 16,4 %. Den splittede borgerrettsbevegelsen fikk til sammen under fem prosent og havnet i dyp frustrasjon. 93 % hadde stemt! Nye kommunevalg i mai 1990 bekreftet tendensen. Avantgarden var blitt spilt ut over sidelinja. Resultatet førte til en koalisjon av Allianz für Deutschland, SPD og de liberale. Statsminister ble Lothar de Maizière, DDRs første og siste statsminister etter frie valg.

DDRs siste dager

Den elendige økonomien styrket ønsket om gjenforening. Ropene etter D-mark førte til at en valutaunion skulle innføres fra 1. juli. Men Sovjetunionen måtte med, og de hadde 340 000 soldater i DDR. Et forent Tyskland måtte akseptere Oder-Neiβe-linja mot Polen, og Sovjet var mot Tyskland i Nato. Warszawapakten var oppløst, så Tyskland burde være nøytralt, noe Vesten avviste. Men med elendig økonomi, bl.a. enorm mangel på forsyninger og utsikt til gigantisk økonomisk hjelp, lot Gorbatsjov seg overtale, Nato lovte å ta hensyn til sovjetiske sikkerhetsinteresser i en «nyformulering av sin strategi og struktur».

DDR skulle sluke det vesttyske lovverket, bare abortloven havnet på vent. Mange har seinere sammenliknet dette med Anschluβ – ­Hitlers annektering av Østerrike. I vest fanes også et visst hovmod. Innenriksminister Schaüble skreiv: «Dette dreier seg om DDRs inntreden i Forbundsrepublikken og ikke motsatt, vi har en god grunnlov – og dere er velkomne. Men dette er ingen forening av to likeverdige stater. Dere har vært utelukket fra dette i 40 år, nå skal dere få delta.»

I full fart ble det nå utarbeidet lover, overgangsordninger, privatisering av DDRs statseiendom, tilbakelevering av nasjonalisert eiendom etter 1949 etc. etc. Den 20. september 1990 gikk avtalen gjennom i begge parlamenter. I vest stemte 50 av 492 imot, i øst 81 av 380. Den 3. oktober, fire dager før sin 41. fødselsdag, opphørte DDR å eksistere.

Hyllene i østtyske butikker fyltes nå med varer. Mens bedrifter ble privatisert, nedlagt, flyttet lenger øst eller slått konkurs. Økonomien utviklet seg til en tragedie, arbeidsplasser og begeistring forsvant. Millioner ble konfrontert med nyliberalismens arbeidsløshet, fattigdom og sosial nedgang. Folk omtalte seg som annenklasses borgere i det nye Tyskland.

I en tale til øst-tyskerne hadde forbundskansler Kohl uttalt: «Dere vil få det som oss – med blomstrende landskaper». Slik gikk det altså ikke. Avblomstring ville vært mer passende. Få år etter hadde over to millioner forlatt det gamle DDR.

Men det er en annen historie.