De fleste sitter med nesa ned i telefonen på fritiden. Morsomme kattevideoer, bilder fra onkels tur på hytta på Instagram, Sophie Elises nye slankekur eller iShowSpeed’s krumspring i nok et nytt land, et ping fra VG-appen om Trumps siste gale utstill, Candy Crush og gruppechatten med foreldrene til «Gutta 4A», alt er samlet på den lille skjermen.
I den offentlige debatten står kampen for og mot «skjerm». Barna blir sugd inn i smarttelefonen på samme måte som oss voksne, og foreldre strever med å sette «skjermtid». Enkelte unge kjører «detox» fra skjermen, med påfølgende virale poster i sosiale medier eller store oppslag i nettavisene om hvor bra de følte seg uten nesa i telefonen.
For oss som vokste opp på, og sammen med, internett, vi som chattet på IRC som tenåringer, så er debattene om «skjerm» i dag underlig kjente. «Det farlige internett» var farlig også på 90-tallet, med porno, vold, radikalisering, mobbing og trakassering. Foreldre som ikke vet hva barna deres driver med har alltid grunn til å være bekymret. Kunnskapsløse politikere som reagerer med panikkforbud «for å beskytte barna» er også en evig problemstilling.
Da Al Gore fant opp internett
Men forskjellen fra et chatrom på IRC og dagens digitale virkelighet handler om penger – mer spesifikt om forretningsmodeller. Tidligere visepresident Al Gore ble tidvis latterliggjort fordi han hevdet at han «fant opp internett», men det moderne internett starter nettopp med Clinton-administrasjonen på 90-tallet. Internett ble tilgjengelig for andre enn forskere og militære i 1992, men det var Clinton-administrasjonens plan for en «information superhighway» som satte rammene utover 90-tallet. Målet var en ny kommersiell vekstsektor, der private investeringer skulle bygge digital infrastruktur og sikre amerikansk dominans. Det var denne sektoren Al Gore fant opp, og som vokste fram fra vi som chattet på IRC den gangen til verdens største selskaper i dag. I tråd med den nyliberale ideologien som hadde fått fotfeste på 90-tallet, handlet vekst for privat sektor om færrest mulig reguleringer. Selv om Clinton-administrasjonen var veldig eksplisitt på målet om en uregulert digital økonomi, så man allerede da også retorikken om at «internett ikke kan reguleres» og «teknologien løper foran politikerne». Denne mystifiseringen av digital teknologi har hengt ved fram til våre dager, inkludert i utsagn fra digitaliseringsminister Karianne Tung.
Et avgjørende steg fra Clinton-administrasjonen var også at man eksplisitt gikk inn for et reklamefinansiert internett, samtidig som man gjorde personvern til et forhold mellom enkeltpersoner og de som samlet inn data. Kombinasjonen av reklame og overvåkning er den forretningsmodellen bak kattevideoene, sosiale media, influencerne, gruppechatten, nettavisene, mobilspillene og nesten alt annet som flimrer rundt på den lille skjermen vi sitter limt fast til. Pengene kommer fra reklame, og jo mer du er limt til skjermen, jo mer reklame ser du. På skjermen blir din tid til andres penger, nærmest i et en-til-en-forhold mellom sekunder og cent.
Overvåkningen ruller i bakgrunnen, og den handler først og fremst om reklame den også. Det største og mest omfattende overvåkningssystemet verden noensinne har sett, er laget for å selge reklame. Vi blir kartlagt utfra kjønn, legning, bosted, interesser, politisk overbevisning og yrke. Hva vi kjøper, hvor vi går, hva vi leser, hvor lenge vi ser på en video, hvem vi er venner med og sender meldinger til, alt blir kartlagt og går inn i en stor pøl med data. Fra pølen henter Google, Meta eller en av deres tredjeparts-selgere opp det de kan bruke til å selge målrettede annonser.
Overvåkning som forretningsmodell
I tillegg gjør de det de kan for å skape hva de kaller «engasjement». Ved å bruke det klarer de å skrape sammen om deg til å lage en «brukertilpasset opplevelse». «Engasjement» er en statistisk måleenhet for hvor mye vi ser på plattformene deres og hvor godt det vi ser treffer oss. Det er måleenheten for om de klarer å holde fast i oppmerksomheten vår, altså lime oss fast til skjermen. Alle klikk og også hvor mye tid som blir brukt på en video, tekst eller et bilde blir målt og inngår i statistikken for «engasjement». Alle ting som gir «engasjement» er positivt for plattformene. Den enkleste veien til engasjement er å provosere, noe spesielt ytre høyre har profitert på. Om det er sant eller løgn er irrelevant, så lenge det «engasjerer» blir det prioritert av plattformene.
For noen år siden var påstander om at Facebook visste mer om oss enn vi visste selv, gjengs fra enkelte forståsegpåere, men heldigvis er det en overdrivelse. Like lite som Stasi klarte å hindre DDRs fall klarer heller ikke annonseselgerne å treffe markedet perfekt. Potensialet for misbruk er likevel enormt. Sammenblandingen av kommersiell overvåkning med etterretning og politisk forfølgelse er et problem, enten det er amerikansk etterretning som sporer telefonen til Angela Merkel eller facebook-chatter som blir brukt som bevis mot tenåringsjenter som planlegger abort i konservative amerikanske delstater.
Det er likevel et mindre problem enn misbruket av «engasjement». Pengene følger «engasjement» og alt som driver fram mer «engasjement» tjener penger. Dette er de skumle «algoritmene». Å holde på oppmerksomheten vår, inkludert oppmerksomheten til barna våre, er det absolutt viktigste for å tjene penger. Algoritmene er utformet for å gjøre det vanskeligere for deg å legge fra deg telefonen og bruke fritiden din på noe annet.
Dette målet, «engasjement», er kjernen i forretningsmodellen til sosiale medier. Du skal bli på plattformen, se reklame og fortsette å bli på plattformen. TikTok har perfeksjonert det, med en strøm av nye korte videoer som aldri stopper, men denne oppmerksomhetsøkonomien går igjen fra dagbladet.no’s skrikende gule og røde clickbait-titler til Facebooks strøm av «anbefalt for deg» eller LinkedIns selvoppnevnte eksperter med fiks-ferdige løsninger for din bedrift.
Heller enn debatt for og mot «skjerm» bør vi snakke om denne oppmerksomhetsøkonomien. For algoritmene fungerer ikke uten data. Ved å kartlegge i så stor grad som mulig akkurat hva som «engasjerer», kan oppmerksomheten fanges og fortsette å fanges. TikTok-trender og memes har kortvarige liv, noen ganger bare en dag eller to, nettopp fordi algoritmene styres for å lede oppmerksomheten vår over på noe nytt.
Det er denne forretningsmodellen som er skadelig, ikke «skjermen». Den stjeler tiden og oppmerksomheten vår. Den belønner konspirasjonsteorier, spekulasjoner og skandaler. Den er også et direkte resultat av at internett er bygd på reklame og overvåkning. Det må løses kollektivt, som samfunn, ikke av enkeltindivider med markedspreferanser.
Mot «skjerm»?
«Skjerm»-debattene sitter fast i nyliberale løsninger fra Clinton-administrasjonens tid der alle problemer skal løses på individnivå. Det mest åpenbare er det pop-up-skjemaet som de fleste raskt klikker vekk med en «Aksepter». Med et klikk godtar du massiv datainnsamling og videresalg av dette, og ved å gi deg informasjon om at de samler inn data så har selskapene sitt på det rene. Hvert enkelt individ skal ta stilling til konsekvensene av datainnsamlingen, og si ja eller nei basert på en slags forestilt preferanse for personvern i «markedet».
Også i debatten om barn og skjerm havner forslagene på individnivå. Regjeringen, og mange foreldre, vil innføre statlig kontroll av sosiale medier for å håndheve aldersgrenser for barna. Dette er et skråplan der ikke bare barn, men alle må ha digital legitimasjon for å kunne delta i det digitale samfunnet. I et noenlunde demokratisk samfunn så vil bare de som allerede er digitalt utenfor, bli ekskludert av dette, men vi har sett hvor fort liberale demokratier kan skli over i illiberale regimer. Ikke-demokratiske land kan bruke kravet om digital legitimasjon til å stilne alle brysomme grupper i den digitale offentligheten. De grusomme videoene som dokumenterer Israels folkemord i Palestina, ville ikke vært der hvis Israel kunne krevd digital legitimasjon fra alle palestinere før de fikk logge på TikTok og Instagram.
Heller enn autoritære krav med statlig kontroll av hver enkelt som logger inn på en plattform, må vi stille krav til selskapenes praksis. Gode diskusjoner krever moderatorer, gode nyhetskilder krever redaktører og undersøkende journalister, barneoppdragelse krever voksne som er til stede og involverer seg. Det gjelder også på internett, men å passe på et godt digitalt samfunn koster penger og lønner seg ikke for selskapene. Derfor gjør de aldri mer enn de må. I dag er trenden å bruke kunstig intelligens, men kjernen i de store plattformenes moderasjon er å sette det ut til tredjeland der arbeidskostnadene er lave. Det siste trekket fra Meta er å overlate «faktasjekk» til «the community», altså frivillige. Samarbeidet med faktasjekkere var et direkte svar på politiske krav om å begrense falske nyheter, og når det ble politisk opportunt for Meta å droppe det så kuttet de kostnader. Det vil selvfølgelig være ekstremt dyrt, i kroner og øre, for Meta, TikTok og alle andre å faktisk ta ansvar for innholdet på plattformene deres, men de er også noen av verdens største selskaper.
Et annet internett er mulig
Kanskje er det ikke mulig å tvinge verdens største selskaper til å oppføre seg pent, spesielt ikke når de står med USA og Kina bak seg i en geopolitisk maktkamp. Veien fram må da være å redusere selskapenes makt i seg selv. Her kommer vi tilbake til data, algoritmer og reklame, forretningsmodellene som de lever av. Vi kan og bør strupe denne modellen, fordi den er direkte skadelig.
Det går imot Al Gore’s internett, der personvern er en markedspreferanse, reklamens oppmerksomhetsjag er en økonomisk vekstmotor og alle reguleringer står i veien for innovasjon og vekst. Det krever først og fremst et stort grep. Heller enn å la «min markedspreferanse for personvern», uttrykt gjennom et irriterende pop-up-skjema, bestemme om selskapene får samle inn data, så må vi sette klare grenser for hva selskapene får lov til. At unntaksbestemmelsene blir vanlig praksis, slik dagens personvernregelverk praktiseres, holder ikke.
Vi trenger et klart og tydelig forbud mot kommersiell overvåkning, såkalt «atferdsbasert markedsføring». Dette slår beina under den datadrevne forretningsmodellen for reklame som dagens teknologigiganter har bygd opp. Hva vi kjøper, hvor vi går, hva vi leser, hvor lenge vi ser på en video, hvem vi er venner med og sender meldinger til, osv., skal ikke brukes til å selge reklame eller for den utnyttes for å skape mest mulig «engasjement». Det er ikke slutten på reklame på internett eller reklamefinansierte tjenester, men uten individuell sporing så må reklamen følge innholdet. Akkurat som med papiravisene der du får reklame for skurtreskere i Nationen eller dyre klokker og leiligheter på Aker brygge i Dagens Næringsliv, vil reklame på internett handle om det du leser om, ikke hvem algoritmene tror du er. At Meta, Google og TikTok kan målrette individuelt er deres store salgstriks og grunnlaget for suksessen deres. Uten dette forsvinner forretningsmodellen deres og det tilnærmede monopolet de har på reklameinntektene i verden. Når teknologigigantene ikke lenger er så gigantiske, kan vi begynne å se på hva vi skal bruke skjermen til hvis vi kan bestemme over den på demokratisk vis.
Kattevideoene, gruppechatten, nyhetene, slankekurene og alt det andre vil fortsatt være der, men den underliggende modellen for å holde nesa vår limt fast til skjermen med reklame hvert minutt kan vi kanskje slippe.