Danske radikale hakkespettbøker

Av Fredrik V. Sand

Bokomtaler Nr 4 2015

Michael Hunnicke Jensen:
Brug sproget politisk
Per Clausen:
Rosa Luxembourg

Marta Harnecker:
7 ideer til kampen
Solidaritet, 2015. 51, 96 og 69 sider

 
I Disney-universet vender Ole, Dole og Doffen Duck seg til Hakkespettboka når de skal finne svar på det de lurer på. I den fiktive boka forbeholdt speiderbevegelsen finner de all kunnskap i verdens minste format. Boka ble introdusert av Carl Barks i 1954. Mange tiår etter har smarttelefonen mer eller mindre virkeliggjort denne utopiske gjenstanden. Burde ikke det gjøre tradisjonelle kunnskapsholdere overflødige?

Venstresocialisterne (VS), en av Enhedslistens forløpere, vedtok i september 2013 å legge seg ned for å legge alle krefter i partiprosjektet heller enn å være et «parti i partiet». Tilbake i 1998 omdannet VS seg fra et parti til en forening, og holdt fram med å gi ut tidsskriftet Solidaritet. Dette kommer fortsatt ut, men fra 2015 som et «uavhengig sosialistisk magasin».

Solidaritet er dessuten et bokforlag. De står blant annet bak danske oversettelser av britiske David Harvey og norske Linn Stalsberg. I tillegg har de en serie som heter «kort & godt». Serien består av utgivelser som kan minne om den klassiske politiske pamfletten, i et format som enkelt får plass i baklomma.

Huskeliste for løpesedler, leserbrev og lokalpolitikk

Michael Hunnickes Brug sproget politisk har undertittelen «10 gode principper for venstreorienteret kommunikation». Hunnicke baserer seg på et effektivt flettverk av venstreorienterte teoretikere og forfattere som Ernesto Laclau, Chantal Mouffe og lingvisten George Lakoff, i kombinasjon med eksempler fra den aktuelle politiske debatten i Danmark.

Blant Hunnickes prinsipper er at venstresida i større grad må våge å appellere til følelser. Fordi mennesker i overveiende grad tar valg basert på følelser må det derfor, i følge Hunnicke, også være en legitim argumentasjonsform.

Hunnicke tar til orde for å «snakke til folks sunne fornuft», i betydningen å snakke ut fra sine egne verdier, men til vanlige folk. Han vil kommunisere gjennom saker som er lett forståelige, har relevans for den breie befolkningen og skiller ut den radikale venstresida i det politiske landskapet. Hunnicke vil at venstresida skal synliggjøre at en økonomi som er mer kontrollert, bærekraft og mer demokrati, «altså sosialisme med andre ord», bare er sunn fornuft. Men ikke gjennom å snakke om abstrakte fremtidige samfunnsmodeller. Tvert i mot skal man jobbe for å få høyresidas politikk til å framstå som den virkelighetsfjerne.

Boka understreker at hvordan man velger å kommunisere også er dypt politisk, helt ned til ordvalget, og er en innføring i hvordan man kan bruke språket til sin fordel. Noen av eksemplene er kanskje for konkret bundet til dansk språk og politikk til å overføres, men dette er hverken dyptpløyende eller tungt, og kan med hell danne grunnlag for en nyttig «checklist» for venstrevridde lokalpolitikere, aktivister og andre som argumenterer politisk. Enten det er snakk om enkle leserinnlegg eller løpesedler, appeller og foredrag eller annet avansert politisk arbeid.

Fra spenningsfelt til kraftfelt

Den neste pamfletten er en redigert utgave av et foredrag Per Clausen, mangeårig sentral parlamentariker og nå lokalpolitiker for Enhedslisten, har holdt om Rosa Luxembourg. Den kombinerer en kortfattet oppsummering av Luxembourgs liv og tanker med Clausens erfaringer fra sitt lange politiske liv. Dette møtes i balansegangen mellom reform og revolusjon, hvor Luxembourg vektla en kombinasjon av sosiale reformer med et langsiktig perspektiv. Clausen følger opp:

Oppløses den dialektiske enheten av kampen for reformer og kampen for sosialisme og la man ensidig vekten på det ene eller det andre, ville bevegelsen enten henfalle i en perspektivløs borgerlig reformbevegelse – eller oppløses i ideologiske sekter. Venstrefløyens historie i Danmark har gitt mange eksempler på begge deler.

Han skriver at en bevegelse hele tiden vil ha problemer med å holde på dialektikken mellom kampen for dagsaktuelle reformer og et langsiktig mål, men kommenterer at et parti som lever i denne motsetningen, som Enhedslisten, også vil ha godt av å anerkjenne at dette er en iboende motsetning i oss alle, framfor en kamp mellom den rette og den gale linja.

Clausen siterer også Luxembourg på at «sosialdemokrater» aldri må ligge bak folk:

de må aldri ha en mindre utviklet bevissthet enn massene. De skal alltid være litt foran – men aldri så langt, at arbeiderklassen ikke forstår hva man vil.

og legger selv til:

Det siste tror jeg, det er svært mange, som kan lære svært mye av.

Til påstanden om at Enhedslisten har blitt sosialdemokratisk kommenterer Clausen at «hvis man med det mener det samme som det tyske sosialdemokrati sto for frem til 1910, så har jeg ikke noe problem med å på ta meg den arven». Sosialdemokrater på Luxembourgs tid var nemlig det som i dag kalles sosialister.

Clausen vender stadig tilbake til Luxem-bourgs kritikk av Lenin. Her framholdes Luxembourgs syn om at sosialisme må bety utvidelse av demokratiet, og Clausen forteller at han er en av mange som leste for mye Lenin og for lite Luxembourg i svært mange år, og skriver at han prøver å bøte på dette nå, noe denne teksten vel er et praktisk bevis på.

Selv om teksten handler om en historisk person og hennes synspunkter, har den sin største styrke når dette brukes til å belyse det høyaktuelle. Mange fundamentale problemstillinger behandles oftest ganske enøyd av ulike fløyer på den radikale venstresida. I realiteten er disse levende spenningsfelt, og en anerkjennelse av den dialektikken kan utvikle sterkere kraftfelt for en ideologisk skarp venstreside. Teksten gir ikke så mange konkrete svar på hvordan et slikt prosjekt ser ut i praksis, så den oppgaven gjenstår.

Enkelt, men forvirrende

Chilenske Marta Harnecker, med østerrikske foreldre og bånd til flere land i Latin-Amerika, er sikkert kjent for noen av tidsskriftets lesere («Verktøy for politikk» (Rødt! 4/13)). 7 ideer til kampen er altså den eneste av de omtalte pamflettene som ikke er en dansk originalutgivelse. Den har blitt oversatt, forkortet og bearbeidet. Utgangspunktet er en søken etter konkrete politiske tiltak for å undergrave nyliberalismens herredømme i dag, og vise vei mot et sosialistisk samfunn, basert på en gramsciansk hegemoniforståelse. Pamfletten er nok den tynneste av de tre, ikke bare bokstavelig talt. Den preges av en postulerende stil, samtidig som flere av poengene blir vel sprikende.

På den ene siden skriver Harnecker at venstresida må bygge på «en analyse av de gjeldende styrkeforhold og motstanderens svakeste punkter» og ikke fraseradikalisme. Da det viktigste, etter Harneckers syn

å løfte et politisk prosjekt, som avspeiler befolkningens dypeste forhåpninger og gjennom det vinne folks hjerter og hjerne. (…)

Det avgjørende for å skape forandring er ikke, om partiet er lite eller stort, men om folk forstår våre ideer og kan identifisere seg med våre forslag.

Idé nr. 7 for kampen er: «forveksl ikke ønsketenkning med virkelighet.» Her er poenget videre at lederne på venstresida må lære å lytte, ta utgangspunkt i stemningen hos befolkningflertallet, ikke seg selv, når man analyserer situasjonen. Relevant nok. På den andre siden mener Harnecker at venstresida må slutte å hoppe over gjerdet der det er lavest, og ikke bare ta utgangspunkt i den øyeblikkelige politiske situasjonen. Fordi dette kan leses direkte motstridende, og når det er formulert på et såpass overordnet nivå, er det vanskelig å få tak på hvor Harnecker egentlig vil. Selv om det er vel liten tvil om at et vellykket politisk prosjekt avhenger av både fingerspitzengefühl og en mer avansert analyse og strategi.

Det er enda vanskeligere å skjønne hvor Harnecker står når hun først skriver at «kjente personer, som preger den offentlige debatten, er viktige å vinne for vår sak» og senere kritiserer venstresida for å la seg fange av de gjeldende spillereglene som blant annet gjør politikken personfiksert. Hun skriver at venstresida må ta utgangspunkt blant annet i at en ny form for kapitalistisk dominans skjer gjennom at massemediene «invaderer» hjemmene til alle samfunnslag, og dermed forandrer betingelsene for den politiske kampen. Skal dette regnestykket gå opp, må det vel tolkes som en moderne vri på Det kommunistiske manifests formulering om å fjerne borgerskapet ved hjelp av våpnene de selv har smidd. Revolusjonen kommer, men da vil den bli TV-sendt.

Uansett: Den enkle stilen og nettopp slike selvmotsigelser gjør også denne lille boka tankevekkende.

Løfte blikket fra smarttelefonen

De tre første utgivelsene i denne serien er svært ulike, men har en klar rød tråd, ikke bare i politisk forstand og med det kompakte formatet, men også for innholdets innretning. De står alle midt mellom teori og praksis. Her kombineres langsiktige perspektiv og tiltak her og nå, ideologi og konkret analyse, avdøde teoretikere og nåtidige parlamentarikere.

I en tidsalder hvor vi tilsynelatende kan google oss fram til svar på alt, få kontinuerlige impulser og oppdateringer fra alle verdens nettaviser, til og med har utallige tidsskrift for venstresida på nett, kjennes det samtidig nødvendig, og kanskje mer enn noensinne, med prosjekter som klarer på en tilgjengelig måte å forene mest mulig av disse nivåene, mellom to permer. Vi trenger noe som kan få oss til å løfte blikket fra smarttelefonen.

Forordet til 7 ideer til kampen er skrevet av Pernille Skipper, som nå tar over som Enhedslistens toppkandidat etter Johanne Schmidt-Nielsen. Hun skriver

Vi må analysere og forstå DNA-et og utviklingen i det kapitalistiske systemet, hvis vi skal klare å erstatte dets umenneskelige grunnlag med et solidarisk og demokratisk samfunn.

Disse tekstene er gode utgangspunkt for den som vil inspireres eller utfordres i dette arbeidet.

Fredrik V. Sand