Da pakistanerne kom
Av Anne Minken
Aud Korbøl med Arnfinn H. Midtbøen:Den kritiske fase. Innvandring til Norge fra Pakistan 1970–1973.
Oslo: Universitetsforlaget,
2018, 326 s.
Med utgivelsen av denne boka er Aud Korbøls store sosiologiske undersøkelse fra 1974 løftet ut fra en støvete stensil-tilværelse i arkivene på Institutt for samfunnsforskning. Til tross for at boka er en fagbok, og at den både er omfangsrik og relativt dyr, tror jeg den kan få en brei leserkrets. Den kan leses med stort utbytte ikke bare av samfunnsvitere, men også av de mange som er opptatt av innvandringsspørsmål, og ikke minst av etterkommerne av de første pakistanske innvandrerne.
Anne Minken historiker og har skrevet doktoravhandlingen Tatere i Norden før 1850.
Foto: Universitetsforlaget
I en klok og morsom epilog beskriver Aud Korbøl selv hvordan hun strittet imot da den unge innvandringsforskeren Arnfinn H. Midtbøen foreslo at avhandlingen fra 1974 skulle utgis som bok.
Jeg snikleste den gamle avhandlingen. Selv med briller, høreapparat og rullator oppfattet jeg at bokas «jeg» er norsk, at hun representerer den hvite majoritetsbefolkningen, at perspektivet er paternalistisk (maternalistisk, vil jeg si), kanskje rasialisert – et av de mange nye begreper jeg ikke vet om jeg forstår. Nei. ALDRI … Ingen utgivelse takk.
Men heldigvis ombestemte hun seg. Det utslagsgivende var en e-post fra 17 år gamle Malika Hussain, som skulle skrive en skoleoppgave og ville vite mer om bestefaren sin. Han hadde vært en av Korbøls kontakter. Malika og Aud møttes og fant tonen, den unge skoleeleven kastet seg over stoffet hun fikk fra Korbøl og meldte tilbake «jublende glad, nesten elektrisk» at hun hadde fått en sekser på oppgaven. «Jeg vet ærlig talt ikke hvem som følte størst glede eller stolthet, forteller Korbøl. Kontakten med Malika viste at andre kunne ha nytte av historien – som historie. «At det nettopp er historie som kan læres. Å tolke historiske tekster. Å tenke sjøl.».
Bokas tittel, Den kritiske fase, er Korbøls betegnelse på de første åra etter innvandringen hvor alt var nytt og ukjent, og innvandreren ble stilt over for noen viktige valg. Korbøl viser hvordan den enkelte innvandrer møtte tøffe og stadig skiftende krav om tilpasning til norsk lovverk og norske forhold. I denne situasjonen ble det å søke støtte innad i egen gruppe en helt nødvendig overlevelsesstrategi. Men omkostningene ved å knytte tette bånd innad i gruppa kunne føre til en form for sosial isolasjon som ga den pakistanske innvandrergruppa et lukket preg. Korbøl viser at dette ble drevet fram av den faktiske situasjonen innvandrerne sto oppe i, og hadde mindre å gjøre med eventuelle kulturelle særkjennetegn for pakistanere eller muslimer. Isolasjon og tilbaketrekking var en forsvarsmekanisme. Hun trekker linjene til Sverre Lysgaards klassiske analyse av norsk arbeidsliv. Lysgaard viste hvordan arbeiderkollektivene i norske bedrifter fungerte som en forsvarsmekanisme mot bedriftenes harde krav om effektivitet og profitt.
Boka gir et bakteppe for dagens integrasjonsdebatt. Forbindelseslinjene til dagens situasjon blir tatt opp i et etterord av Zeshan Shakar, forfatteren av suksessromanen Tante Ulrikkes vei. Han forteller at han oppfattet historiene han hørte fra faren og hans venner som «seierherrenes historie». Slitet, usikkerheten, problemene hadde over åra blitt tonet ned. Med Korbøls bok har bildet blitt utfylt. Shakar skriver at det er umulig å lese Korbøls bok uten at tankene vandrer til dagens integreringsdebatt. Boka gir ham rom for ettertanke «om den virkelige byrden mennesker som migrerer bærer på i sitt møte med et helt nytt samfunn, og realismen i de forventninger og krav vi tar for gitt at de skal oppfylle – på kortest mulig tid.».
Den kritiske fase er en bok som favner bredt. Den inneholder grundige analyser av norsk fremmedlovgivning og av arbeids- og boligforholda for pakistanerne i Norge i begynnelsen av 1970-åra. Boka gir også informasjon om arbeids- og samfunnsforhold, slektskapssystemer og tradisjoner i landet innvandrerne forlot. En del av boka inneholder innvandrernes egne beretninger, presentert i en mer litterær form. Korbøl har kalt denne delen «Let them talk», inspirert av det korte og fyndige svaret som ble gitt i Fremmedarbeiderforeningen på spørsmålet om hvordan en skulle beskrive forholda for utenlandske arbeidere i Norge.
Korbøl skriver utførlig om arbeidsmetodene hun brukte. Det dreide seg om aksjonsforskning, en retning som på den tida ble regnet som nyskapende innen samfunnsforskningen. Aksjonsforskningen vektla en vekselvirkning mellom teori og praksis, mellom forskning og handling. Forskningsresultatene skulle brukes aktivt for å forbedre «forskningsobjektenes» situasjon. Tradisjonelt har forskeren hatt monopol på å stille spørsmål. Korbøl bryter med dette. Det var viktig for henne at innvandrerne selv skulle spørre og dermed selv være med på å definere de sentrale problemstillingene. Forholdet mellom forskeren og forskningsobjektene beskriver hun som en gi og ta-relasjon. De pakistanske arbeiderne fikk informasjon og praktisk hjelp av Korbøl. Gjennom pakistanernes spørsmål fikk hun innsikt i deres situasjon. Hun beskriver sin rolle som «en mellomting mellom sosialarbeider, deltagende observatør og aksjonist».
Korbøl redegjør klart for sin posisjon. Hennes ideal er ikke den nøytrale forskeren som betrakter det hele med et utenfra blikk. Men det betyr ikke at hun gir avkall på kritisk analyse. Hun går ikke inn i problemfeltet på en naiv måte, men vektlegger alltid vitenskapelig refleksjon. Hun idealiserer heller ikke de pakistanske innvandrerne, men beskriver økonomiske og politiske strategier og maktkamper i miljøet.
Historien om de første pakistanske innvandrerne i Norge er en viktig del av vår nære historie. Den er spesielt viktig i tider når innvandrings- og integreringsdebatten gjør en kraftig høyresving. Ett element i denne høyresvingen er Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet. Her forsøker Tvedt å omskrive historien om de pakistanske innvandrerne. Han karakteriserer beskrivelsene av innvandringen som en nasjonal myte. I Tvedts versjon kom de første pakistanerne til Norge på uhederlig vis – de lurte seg inn i landet på turistvisum. Han underslår fullstendig at datidas fremmedlovgivning var svært liberal, og at det i utgangspunktet slett ikke var ulovlig å søke arbeidstillatelse fra Norge. Innstramningene kom gradvis utover 1970-tallet. Men det underligste i Tvedts nyskriving er vel påstanden om at det egentlig ikke var noe behov for arbeidskrafta til de pakistanske arbeiderne. Det er selvfølgelig riktig at den norske staten ikke drev med organisert gruppeimport. Det er det heller ingen seriøs innvandringsforsker som har hevdet. Men det kan neppe være tvil om at pakistanerne dekket et behov for billig, hardt arbeidende og fleksibel arbeidskraft. De fylte opp ledige jobber i hotell og restaurant, vask og reinhold og i lavlønnsområdene i industri og transport, i startfasen ble de ofte ansatt på usikre korttidskontrakter.
Aud Korbøl og Arnfinn H. Midtbøen skal ha stor takk for å ha gjort denne boka tilgjengelig. I tillegg vil jeg trekke fram Zeshan Shakars etterord og Siri Dokkens uttrykksfulle omslagstegning.