Corbyns nederlag

Av Mímir Kristjánsson

Nr 1 2020

Labour har gått fra framgang i 2017 til tilbakegang og nederlag for Corbyn i 2019. Tapte Corbyn fordi han overlot kjernevelgerne til høyresida?

Foto: Jeremy Corbyn / Flikr
Av Mímir Kristjánsson
Gruppeleder for Rødt Stavanger og forfatter. Siste bok: Mamma er trygda.

I 2017 var det valg i Storbritannia. Labour gikk til valg på et svært radikalt program, hadde en upopulær Jeremy Corbyn i front og møtte en massiv hetskampanje i britiske tabloidmedier. Resultatet ble et valgskred: Labour fikk 40 prosent av stemmene, fram 9,6 prosentpoeng. I fjor var det nytt valg i Storbritannia. Labour gikk til valg på et svært radikalt pro gram, hadde en upopulær Jeremy Corbyn i front og møtte en massiv hetskampanje i britiske tabloidmedier. Men denne gangen gikk partiet på trynet: 32,2 prosent, ned 7,6 prosentpoeng fra to år tidligere.

BREXIT VAR AVGJØRENDE

Skal man lære noe av Corbyns nederlag, må man identifisere forskjellen mellom valgskredet i 2017 og fiaskoen i 2019. Jeg kan vanskelig se en mer avgjørende forskjell disse to valgene imellom enn synet på Brexit.

For tre år siden lovet Corbyn å respektere folkeavstemningen, i 2019 krevde han ny folkeavstemning om EU-spørsmålet. Labour gikk altså fra å være et troverdig alternativ for «leavers» i partiets gamle kjerneområder i Nord-England og Wales og over til å bli en del av «remain»-blokken sammen med Liberal-demokratene, blairistene og middelklassen i storbyene. Boris Johnson utnyttet dette og mobiliserte for fullt under det kraftfulle slagordet «Get Brexit done». Valgkampen hans handlet nettopp om å vinne over gamle Labour-velgere og hjemmesittere som ville ha Brexit.

Og Johnson lykkes: Av 60 seter Labour tapte i parlamentsvalget, stemte 52 av dem «leave» i 2016. De fleste av dem hører til i det som en gang var kjent som «den røde veggen» nord i England. Det eneste setet Labour vant fra de konservative, var London-setet Putney – startpunktet for det tradisjonsrike rokapp løpet mellom eliteuniversitetene Cambridge og Oxford.

OVERLOT KJERNEVELGERNE TIL HØYRESIDA

Resultatet ble at Corbyns radikale prosjekt gikk ned med EU-flagget til topps. Dermed føyer raddisen Corbyn (av alle!) seg paradoksalt nok inn i en lang og lite ærbar tradisjon av sosialdemokratiske ledere som har tapt fordi de overlot kjernevelgerne sine til høyresida.

Lederen for Storbritannias største fagforbund Unite, Len McCluskey, peker nettopp på dette i en valgoppsummering skrevet kort tid etter nederlaget for Huffington Post:

Når tapene våre er konsentrert i gamle kullgruvekretser og andre post-industrielle lokalsamfunn som i stort monn stemte «leave» i 2016, samtidig som vi så og si holder stillingen i London, stirrer årsaken til nederlaget oss rett inn i øynene.

Det er dermed ikke sagt at det ville vært mulig for Corbyn å kjøre da capo på den samme Brexit-linja som han gjorde i 2017. De unge, venstreradikale aktivistene som har sikret ham valg og gjenvalg som Labour-leder krevde at Corbyn nå skulle gå inn for en «peoples vote». Ikke minst organisasjonen Momentum, som har vært avgjørende i å organisere Corbyns bakkeoperasjoner, var tydelige på dette. Momentum fikk støtte fra venstreradikale sosiale medier-stjerner og medieyndlinger som Owen Jones, Ash Sarkar og Paul Mason – for ikke å snakke om de liberale mediene og hele den gamle høyrefløyen i Labour.

På motsatt fløy advarte nevnte McCluskey og hans fagforbund mot en slik helomvending i Brexit-spørsmålet. Men i valget mellom sine unge radikale aktivister og fagbevegelsen falt Corbyn til slutt ned på «Peoples Vote»-linja.

Kanskje hadde han i praksis ikke noe annet valg, men i alle tilfeller ble resultatet skjebne svangert: Det isblå Tory-partiet gjør det nå bedre blant arbeiderklassevelgere enn overklassevelgere, og vesentlig bedre enn Labour blant velgere med lite akademisk utdanning. Det skyldes neppe klassebakgrunnen til stats- ministerkandidaten, Alexander Boris de Pfeffel Johnson. Forklaringen er snarere at partiet i motsetning til Labour har insistert på å forsvare folkets nei til EU fra 2016.

ALDER, IKKE KLASSE

Blant det vi kan kalle «Momentum-sjiktet» gjorde Corbyn på sin side storeslem. I aldersgruppen 18-29 fikk Labour over dobbelt så mange velgere enn de konservative. Det som en gang var arbeiderklassens parti i Storbritannia, er i ferd med å redusere seg selv til et ungdomsparti. Alder, og ikke klasse, ble den avgjørende mobiliseringsstrategien for Labour i 2019-valget. Konsekvensene kjenner vi.

En dyster lærdom å trekke av Corbyns nederlag er at å forene tradisjonelle arbeider- klassevelgere med radikale «millennials» ikke er så enkelt i virkeligheten som det er på papiret. Man risikerer hele tida at den ene gruppa skal presse den andre ut, og i tilfellet Labour trakk de unge radikale aktivistene lengste strå. Slik sett er Corbyns nederlag illevarslende også for den kommende presidentvalgkampen i USA, der Bernie Sanders har bygget opp en lignende koalisjon mellom gamle arbeidervelgere i det gamle rustbeltet og unge, ny-radikaliserte vel gere langs begge kyststriper.

Vanskelig eller ei: Venstresida har ikke noe annet valg enn å fortsette å bygge breie koalisjoner mellom by og bygd, arbeider- og middelklasse, ung og gammel. Det er den eneste farbare veien for å skaffe flertall for en radikal politikk for omfordeling. Men slike koalisjoner er avhengige av en grunnleggende klasseanalyse som setter arbeiderklassen, i all sin mangfold og herlighet, i førersetet.

Dette glemte Corbyn i 2019, og ved å snu ryggen til «leave»-velgerne og Labours eget grunnfjell la han ufrivillig ned grunnsteinen for fem nye år med brutal høyrepolitikk i Storbritannia.