Clara Zetkin – et liv i kamp. En sentral figur i den tyske revolusjonære bevegelsen
Av Kjersti Ericsson
Clara Zetkin (1857–1933) var en av pionerene i den revolusjonære kvinnebevegelsen. Hun var også en sentral figur på venstresida i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Av utdanning var hun lærerinne. Fra 1878 til 1890 levde hun i eksil, først i Sveits og deretter i Paris, på grunn av Bismarcks anti-sosialist-lover, som forbød sosialdemokratiske og sosialistiske organisasjoner og arbeidet disse drev. Under Paris-oppholdet deltok hun i stiftelsen av Den andre sosialistiske internasjonalen 1889.
Kjersti Ericsson er professor i krimiologi og var leder av AKP fra 1984 til 1988. Hun har utgitt ditsamlinger, romaner, faglitteratur, blant annet Søstre, kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen.
Blant Zetkins kampfeller på venstresida i SPD var folk som Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Denne venstresida opponerte mot reformismen i partiet, og ikke minst mot sjåvinismen under første verdenskrig: Da støttet de fleste sosialdemokratiske partiene i de krigførende landene sitt eget borgerskap, i stedet for å gjøre opprør mot krigen og oppfordre til klassesolidaritet mellom arbeiderne i alle Europas land. Denne «borgfred»-politikken førte til at Den 2. internasjonalen brøt sammen, og håpet om en samlet klassefront mot krigen ble knust.
Standpunktet til krigen var en definerende skillelinje, ikke bare i den tyske, men også i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Clara Zetkin ble fengslet flere ganger for sin agitasjon mot krigen.
Venstresida i SPD støttet Oktoberrevolusjonen i Russland og opprettelsen av Sovjetstaten. Clara Zetkin ble sjøl en venn av Lenin.
I 1916 var Zetkin blant grunnleggerne da venstresida organiserte seg som Spartacusforbundet, og siden, i 1919, som Tysklands kommunistiske parti (KPD).
I 1920 ble Clara Zetkin KPDs første representant i den tyske riksdagen. Hun ble også den siste før utbruddet av 2. verdenskrig. Som eldste riksdagsrepresentant holdt hun åpningstalen i den riksdagen som trådte sammen i 1932. Talen var en flammende appell om å bygge en enhetsfront mot «sult og berøvelse av rettigheter, mot fascistiske mord og imperialistiske kriger». Hun slår fast at i en slik enhetsfront må også «millionene av arbeidende kvinner være med, de som alltid bærer kjønnsslaveriets lenker, og gjennom det blir utlevert til det hardeste klasseslaveriet». Året etter, i 1933, kom nazistene til makta, og etter riksdagsbrannen ble KPD forbudt. Clara Zetkin ble kastet ut av riksdagen. Samme år døde hun i eksil i Sovjet, 77 år gammel, etter et hardt liv med kamp og forfølgelse praktisk talt til siste slutt.
Hva slags kvinnepolitkk sto Clara Zetkin for?
Clara Zetkin var helt sentral for framveksten av og den videre organiseringa av den sosialistiske kvinnebevegelsen i Tyskland. I mange år var hun også redaktør for partiets kvinneavis Die Gleicheit. Internasjonalt spilte hun en avgjørende rolle i det kvinnepolitiske arbeidet, både i Den andre internasjonalen og i Komintern.
Hva slags kvinnepolitisk linje representerte så Clara Zetkin? Det viktigste for henne var å mobilisere arbeiderkvinnene til å delta i kampen for sosialismen. For å nå kvinnene var det behov for egne metoder og organisasjoner. Hun var opptatt av likestilling og kvinners rettigheter, ikke minst stemmeretten. På den andre internasjonalens kvinnekonferansen 27. august 1910 fremmet hun, sammen med flere andre, et resolusjonsforslag som tok til orde for å innstifte en internasjonal kvinnedag, som i første rekke skulle tjene «agitasjonen for kvinnestemmeretten». Kampen for kvinnestemmeretten måtte sees i sammenheng med hele kvinnespørsmålet og et sosialistisk perspektiv på kvinnekampen, presiserte forslagsstillerne. Resolusjonen ble vedtatt, og slik begynte 8. mars, sjøl om det tok noen år før den internasjonale kvinnedagen ble feiret på akkurat den datoen.
Et annet viktig spørsmål for Clara Zetkin var likelønn for kvinner. Lønnsgapet mellom kvinner og menn var virkelig et gap, og kvinnenes arbeidsforhold var ofte elendige. Dette innebar for det første en grotesk utbytting og tyning av de kvinnelige arbeiderne. For det andre betydde det at kvinner var langt billigere arbeidskraft enn menn. Dermed kunne de brukes til å presse også menns lønninger nedover. Det er en slående parallell mellom den rollen kvinner fikk på arbeidsmarkedet på Clara Zetkins tid, og den rollen migrantarbeidere får i dag, som underbetalt arbeidskraft, og redskap i kapitaleiernes strev etter å radere ut det arbeiderklassen har oppnådd av rettigheter og materiell framgang.
De ultimate «lønnspresserne» i Zetkins dager var imidlertid barnearbeiderne. Hun tok lidenskapelig til orde mot barnearbeidet, som hun så på som et «skammelig monument over det kapitalistiske systemet, og dette systemets innflytelse på menneskelige følelse og tenkning, som forråes i profittbegjærets iskalde vann». Zetkin krevde vernelover til beskyttelse av barna.
For Clara Zetkin var likevel lønnsarbeid kvinnenes vei inn i samfunnsmessig og politisk deltaking, uansett hvor grovt og brutalt de ble utbyttet. Det var gjennom lønnsarbeid kvinnene kunne bli klassebevisste og organiserte medlemmer av arbeiderklassen. Lønnsarbeid var også veien til uavhengighet fra mannen, og til et nytt forhold mellom kvinne og mann i familien. Den borgerlige familien bygger på at mannen er forsørger og familiens herre, mens kvinnen er hans private tjener i familien, og står under mannen. Men i den proletære familien står kvinnene i stadig større grad på egne bein, som yrkesarbeidende, og dermed vil ektefellene stå overfor hverandre som likestilte, også i familien, mente hun.
Favorittsitatet hennes sies forøvrig å ha vært de kjente ordene fra Engels’ Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse: «Mannen er borgeren i familien, kvinnen er proletaren»
Clara Zetkins oppfatning var at barneoppdragelsen ikke bare burde være morens verk, far måtte også delta. Argumentene hennes for at begge foreldre skulle være med på å oppdra barna, skilte seg imidlertid fra den rettighetsbaserte som kvinnebevegelsen på 1970-tallet brukte. På 1970-tallet ble barneoppdragelse i hovedsak framstilt som et arbeid kvinner alene ble bebyrdet med. Av rettferdighets- og likestillingshensyn burde dette arbeidet deles likt. Clara Zetkin argumenterte noe annerledes, i hvert fall på et partimøte i 1906: Siden kvinner og menn ikke var like, verken moralsk eller åndelig, så trengtes begge i barneoppdragelsen, for å få til en riktig balanse. Det var bare å beklage at mannens krefter ble så utsugd av kampen for tilværelsen at oppdragelsen av barna måtte overlates fullstendig til kvinnene. Derfor var det nødvendig å arbeide for at mannen skulle kunne fylle sin oppgave som medoppdrager av barna stadig bedre, påpekte hun. Hovedhinderet for at faren kunne gå inn i en mer aktiv oppdragerrolle plasserte hun altså hos kapitaleierne, som tok alle mannens krefter, så det ikke ble noe igjen til familien. Her er det et visst slektskap mellom Clara Zetkins oppfatninger og den tankegangen som har ført til foreldrepermisjon, også for menn, med «tvungen» fedrekvote. Foreldrepermisjon og fedrekvote handler blant annet om å hindre at arbeidsgiveren tar all tida til faren, og gjør det umulig for ham å «fylle sin oppgave som medoppdrager av barna», for å si det med Zetkins ord.
Et grunnpremiss for Zetkin var at sosialismen er en forutsetning for kvinnefrigjøring. Hun avviste kvinnekamp atskilt fra kampen for sosialismen som «borgerlig feminisme».
Clara Zetkin var en nær venn, kampfelle og beundrer av sin briljante venninne Rosa Luxemburg. Venn- og kampfellesskapet mellom de to var gjensidig, men neppe beundringen. I sin strålende biografi om Rosa Luxemburg forteller den amerikanske professoren i statsvitenskap J.P. Nettl at Luxemburg ble dypt fornærmet da noen i SPD foreslo at hun burde vie seg til arbeidet blant kvinnene, «slik Clara Zetkin gjorde». Rosa Luxemburg var imidlertid ikke det grann interessert i kvinnepolitikk. Hun mente at kampen for kvinners stemmerett var helt betydningsløs, og at kvinnespørsmålet ville løse seg av seg sjøl etter den sosialistiske revolusjonen. At Rosa Luxemburg ble fornærmet over forslaget om at hun skulle vie seg til kvinnearbeid, viser to ting: For det første at kvinnepolitikk ikke ble oppfattet som «ordentlig» politikk, men som en heller uviktig syssel. Og siden kvinner heller ikke var «ordentlige» politikere, passet det for dem å drive med noe som ikke var «ordentlig» politikk. For det andre viser det at Rosa Luxemburg delte denne nedvurderinga av kvinnepolitikk. Og hun ville ikke la seg begrense av kjønnet sitt. Hun mente at hun var eslet til noe større, nemlig til å være en av «de store gutta», som drev med de aller viktigste sakene. Dette synet på kvinnepolitikk har vært ytterst seiglivet i den revolusjonære bevegelsen (og ikke mindre seiglivet i andre politiske bevegelser, både til høyre og venstre). Jeg husker for eksempel at da jeg sjøl, en gang på 1980-tallet, ble flyttet fra å være leder av kvinneutvalget i AKP til å bli leder av studieutvalget, betegnet en sentral mannlig kamerat dette som en «forfremmelse». Og jeg kan ikke huske at jeg tok til motmæle. Jeg synes også en kan ane et snev av den samme holdningen i en artikkel i dette tidsskriftet fra 2018 (nr. 2). Der gir forfatterne John Ridell og Mike Taber Clara Zetkin følgende i og for seg velfortjente attest: «Zetkin er mest kjent som sentral i den sosialistiske og kommunistiske kvinnerørsla gjennom mange tiår, men ho var mykje meir. Ho var ein dyktig politisk leiar, gjorde djupe analysar som ho trekte praktiske konsekvensar av…» Det er mulig jeg er overfølsom, men jeg har vanskelig for å se for meg en versjon av setningen der leddene bytter plass: «Zetkin er mest kjent som ein dyktig politisk leiar, og gjorde djupe analysar som ho trekte praktiske konsekvensar av, men ho var mykje meir. Ho var sentral i den sosialistiske og kommunistiske kvinnerørsla gjennom mange tiår.»
Rosa Luxemburg ble virkelig en av «de store gutta». Likevel slapp hun ikke unna en av de mørkeste formene for kvinneundertrykking: Det sier sitt at da denne store revolusjonære skaffet seg pistol, var det for å beskytte seg mot ekskjæresten (også revolusjonær), som forfulgte henne og truet med å drepe både Rosa sjøl og den nye kjæresten hennes (som for øvrig var Clara Zetkins sønn Konstantin).
I kamp til sin siste dag
Clara Zetkin engasjerte seg også i kampen mot rasismen. I april 1932 skriver hun et lidenskapelig opprop om den såkalte Scottsborosaken i Alabama, der ni unge, svarte gutter mellom tretten og nitten år ble dømt, en til livsvarig tukthus, åtte til døden i den elektriske stol, for angivelig å ha voldtatt to hvite kvinner. Zetkin påpeker at anklagene er fullstendig uten grunnlag, hun snakker om «rasehat og lynsjing-udyret, som krever sine ofre», og om de uskyldige ungdommene som skal «brennes levende» i den elektriske stol. «Anklagen er en bevisst løgn, klekket ut for å tjene de mørkeste formålene til eiendomsbesittere og fabrikanter. Disse vil brenne negerguttene levende, for å terrorisere de arbeidende negermassene, som reiser seg mot utbytting, og er i ferd, sammen med sine hvite brødre og søstre, å bygge en enhetsfront mot sult, imperialistiske kriger og blodige, hvite skremsler.»
I oppropet kaller Zetkin de to hvite kvinnene som hevdet at de var blitt voldtatt, for «prostituerte». Jeg vet ikke hvilket grunnlag hun hadde for å sette denne merkelappen på dem. Uansett viser det at kvinners seksualitet, på sjølsagt vis, ble brukt for å svekke troverdigheten deres. Til og med en ledende revolusjonær kvinneforkjemper som Clara Zetkin gjorde dette, i den gode saks tjeneste.
Det amerikanske kommunistpartiet engasjerte seg sterkt i Scottsboro-saken, og Clara Zetkins eksempel viser at engasjementet spredte seg til den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Scottsboro-saken verserte for domstolene i lang tid med stadig nye fellende dommer. Men ingen ble henrettet. Det åpenlyse justismordet førte aldri til noen frikjenning, men i 1948 var alle de dømte endelig ute av fengslet, fordi de enten hadde klart å rømme eller var blitt benådet.
Å lese om livet til Clara Zetkin og kampfellene hennes gjør sterkt inntrykk. Zetkin og hennes generasjon av revolusjonære levde virkelig i harde tider. De virket i et samfunn med beinhard utbytting, fattigdom og nød. Hele tida ble de forfulgt av myndighetene. Zetkin levde, som nevnt, flere år i eksil på grunn av Bismarcks ant-sosialistiske lovgivning. Før og etter utbruddet av 1. verdenskrig ble det en hovedoppgave å bekjempe den imperialistiske krigen. Dermed ble de «indre fiender» i et land i krig, og slike tar en som kjent ikke lett på. I forbindelse med Tysklands nederlag og sammenbrudd forsøkte Spartacusforbundet å utløse en oppstand i arbeiderklassen, men mislyktes. Flere av lederne, som Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, ble drept. Clara Zetkin mistet så mange av sine nærmeste venner og kampfeller at hun følte seg som «et hittebarn i verden». Likevel fortsatte hun kampen, blant annet som kommunistisk representant i riksdagen. Den framvoksende fascismen ble en stadig sterkere og mer uhyrlig fiende, som den aldrende Clara Zetkin bekjempet med glød og mot til sin siste dag.
Clara Zetkin har virkelig satt spor etter seg. Det er fint å vite at når vi samles til tog for kvinnefrigjøring på 8. mars, går vi bokstavelig talt i hennes fotspor.
Referanser:
Engels, F. (1970) Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Forlaget Ny dag: Oslo
Nettl, J.P. Rosa Luxemburg (1969). Schocken Books: New York
Zetkin, Clara (1986) Ich will dort kämpfen, wo das Leben ist! Dietz Verlag: Berlin