Samuel Farber:
The politics of Che Guevara.
Theory and practice.
Chicago: Haymarket Books, 2016, 162 s.
Ernesto «Che» Guevara var en av det forrige århundrets fremste revolusjonære, og det ikoniske bildet – svart på rødt – lever i dag videre på t-skjorter, plakater og jakkemerker. Det er det gode grunner til; anti-imperialisme, revolusjonært heltemot og idealistisk offervilje er det da heller ikke for mye av i vår tid. Alt dette er egenskaper og historiske trekk som er løftet fram i filmer og biografier, ofte med mer enn et snev av romantisk beundring for en av de «unge døde», som bare blei 38 år.
I ei ny bok har Samuel Farber til hensikt å kaste nytt lys over Che Guevara, bygd både på klassiske skrifter og tilgang på nytt kildemateriale som har kommet for dagen. Samuel Farber er ingen nykommer på dette feltet, og har som innsiktsfull samfunnsforsker publisert en lang rekke bøker og artikler om Cuba og om marxistisk teori. Han var som ung aktiv i studentbevegelsen som bekjempet Batista-diktaturet, før han forlot landet før revolusjonen. I USA har han seinere kombinert stillingen som universitetssosiolog med et liv som politisk aktivist. Hans grunnleggende sympati for den kubanske revolusjonen har ikke hindret et kritisk perspektiv, som bunner i en tro på demokratisk folkemakt nedenfra. (Han har da også skrevet ei bok om hvordan den russiske revolusjonens potensial blei deformert av de stalinistiske regimet.)
En voluntaristisk fortropp?
Farber legger ikke skjul på alle de kvaliteter, både personlig og politisk, som gjør at Che Guevara fortjener en sentral både i kubansk historie og historien om revolusjonær internasjonalisme. Det er jo nettopp dette som gjør at han har krav på en seriøs og kritisk gransking. Et av Farbers hovedpoenger, som presenteres i en reflekterende, åpen og meget leservennlig form, er Che Guevaras manglende forankring i arbeiderklassen, både i sitt eget liv og i sin tenkning omkring hvordan revolusjoner blir til, for ikke å si videreført. I stedet er det her tale om en høy grad av voluntarisme, der fortroppens vilje er det helt avgjørende. Så kan heller massebevegelsens betydning komme etter hvert, når de har nådd avantgardens «høye bevissthetsnivå». I praksis var da Che Guevara fra første øyeblikk opptatt av å gjøre Cuba til en ettpartistat, og han hadde liten sans for uavhengig organisering på arbeidsplasser og i uavhengige fagbevegelser. Kommandopolitikken blei ført videre over i en sentralisert kommandoøkonomi, med Che Guevara som sentralbanksjef og seinere industriminister, som ga lite rom for diskusjon om alternative utviklingsveier.
Farber er sjølsagt aldri i tvil om at alle anti-imperialister har til oppgave å forsvare Cuba under presset fra USAs krig, innblanding og blokade, men mener at autoritære trekk, kommandopolitikk ovenfra, krav om lojal lydighet og prosovjetiske posisjoner ikke bare kan forklares som virkninger av yte press. Etter hans mening peker Che Guevaras skrifter, etterlatte papirer og annen dokumentasjon mot at disse grunntrekkene allerede var på plass.
Tragiske nederlag i internasjonalismens navn
Ett annet tema som drøftes utførlig, er hvordan Che Guevaras støtte til kommando ovenfra og ytterliggående voluntarisme forklarer de katastrofale resultatene og nederlagene i Congo og Bolivia. Det som på den ene sida var et høydepunkt i hans internasjonalisme, viste samtidig begrensninger i å gjenskape revolusjoner under helt andre omstendigheter. Selv om han i sin brennpunktsteori (foco) teoretisk løfta fram bøndenes revolusjonære potensial, var de beskjedne geriljastyrkene i det østlige Congo i 1965 helt uten tilknytning til lokalbefolkningen. Det kunne ikke gå bra, og det gjorde det da heller ikke.
Bolivia hadde på sin side en betydelig og bevisst arbeiderklasse, ikke minst i gruvene, de var politisk aktive, visste hvordan streikevåpenet kunne brukes og kjente verdien av mobilisering på brei front. Men i 1966 viste Che Guevara liten interesse for denne kampen, og ba i stedet om tilslutning til en ganske isolert kamp i et utkantområde. Noen ytterst få fulgte oppfordringa, og resultatet kjenner vi.
Linjer fram til i dag
Det skinner i gjennom i Farbers bok, at han ikke bare er ute i et historisk ærend, selv om det i seg sjøl har sin verdi. Han betviler sjølsagt ikke det kubanske styrets mange landevinninger, som særlig fram til 1990 ga det en stor folkelig oppslutning. Men samtidig legger han vekt på videreføringen av de mange kommandotrekkene, som Che Guevera trass sin idealisme og egalitære holdninger, var med på å rotfeste. Farber frykter åpenbart at dette har svekket grunnlaget for ei fortsatt radikal mobilisering nedenfra, noe det utvilsomt er behov for når kursen – etter hans mening – ser ut til å legges i kinesisk og vietnamesisk retning. Det kan bety en kombinasjon av statskapitalisme, åpning for nyliberalisme for å trekke til seg utenlandsk kapital og et fortsatt ettpartimonopol i kommunistpartiets regi.
Et personlig tillegg til slutt: Jeg er på langt nær så godt kjent med kubanske forhold at jeg kan trekke konklusjoner med to streker under, og muligens vil spesialister på Che Guevara supplere – eller korrigere – Farber på viktige punkter. Men min interesse for å forstå etter-revolusjonære regimer mer generelt i den tredje verden, sammen med studier av forholdet mellom marxistiske teorier, folkelig demokrati og mobilisering nedenfra, gjør at jeg ikke nøler med å anbefale Farbers bok til lesning og diskusjon.