Charles Dickens: Vardagsord (omtale)

Av Uno Abrahamsen

Bokomtaler Nr 3 2012

Charles Dickens:
Vardagsord. Tidningsmannen
Dickens i urval av Jan Myrdal
Leopard förlag, 2011

Jan Myrdal ga sist høst ut et utvalg tidsskriftartikler (Household Words) redigert av Charles Dickens i perioden mars 1850 til mai 1859. Myrdal har i sitt utvalg tatt sikte på å gi et tverrsnitt av hvilke dagsaktuelle tema som ble kommentert av Dickens og hans medforfattere. 1850-tallet er starten på den nye tid da industrien gjorde sitt inntog, og England var pioneren for den nye tidsalderen. Den første verdensutstillingen i 1851 i Hyde Park med banebrytende Crystal Palace bygd i stål og glass kan sees på som den symbolske starten for den nye industriepoken. De tema som tas opp av Dickens og hans medarbeidere, er nyttige påminnelser om problemstillinger som også i dag er relevante.

Som en illustrasjon vil jeg løfte fram noen tema som tas opp i disse artiklene. Ut fra min egen yrkesbakgrunn vil jeg særlig løfte fram hans kampanje om bedring av arbeidsmiljøet i datidens England. På denne tiden ble maskineriet i spinneriene og fabrikkene drevet av store dampturbiner med en rekke drivremmer på kryss og tvers i fabrikklokaler for drift av diverse maskineri som for eksempel spinnemaskinene –«Spinning Jenny». Disse drivremmene representerte en betydelig døds- og skaderisiko med knuste hodeskaller, avkutting av armer og bein for de som var så uheldige å komme for nær.«Den ubarmhjertige maskinen som tar tak i et forkle, kaster henne opp i luften, kutter armen ved skulderen, forårsaker brudd på høyrearmen og gir hodeskader i fallet. Hun fikk muligheter til å dø, men tapte den.» I løpet av en 3-årsperiode kan Dickens konstatere at det hadde vært mer enn hundre dødsfall pga drivremmene og om lag tolv tusen ulykker. Det aktuelle tiltaket var innebygging av drivremmene for å unngå unødig kontakt mellom maskin og menneske. I den gjeldende fabrikkloven var kapitlet om tilstrekkelig innebygging og avskjerming av drivremmer ikke trådt i kraft. Fabrikkeiernes fortjeneste var prioritert. «Når fabrikkeierne setter prisen på sine hoder, er det ikke å undres på at arbeiderne setter en ennå lavere pris på arbeidsgivernes hjerte!» Han beskriver i detalj og latterliggjør industriens lobbyvirksomhet for å unngå nødvendige arbeidsmiljøtiltak, og konstaterer at moralen erstattes med aritmetikk.

I denne sammenhengen bidrar han med interessante kritiske kommentarer til kost–nytteanalyser. Han sammenlikner innsatsen for å hindre overlagte mord med tiltakene for å senke antallet ulykkesdødsfall i industrien, og konstaterer at moralen erstattes med aritmetikk. Tallberegninger kan ikke løse moralske spørsmål om rett og feil.

Som ung og nybakt ingeniør var jeg på begynnelsen av 70-tallet på Andersens Takpappfabrikk i Drammen. Der kunne jeg med egne øyne se 1850-tallets teknologi med drivremmer i full drift – en særegen opplevelse. Denne formen for teknologi er nå historie, men arbeidsmiljøproblemer eksisterer fortsatt, men i andre former. Den gangen var det i hovedsak en umiddelbar sammenheng mellom årsak og effekt i form av skader og død. Nå er det mer snikende sammenhenger der det kreves omfattende epidemiologiske studier for å avdekke eksponeringsforhold og sykdom. Det er for eksempel ikke åpenbart at eksponeringer for gass og støv i smelteverk, bakerier (melstøv) og sveising kan forårsake KOLS og andre luftvegslidelser. Men det er faktisk slik at det er alminnelig enighet om at det årlig er 200 dør av KOLS som kan spores tilbake til arbeidsmiljøet. Teknologien for å redusere dette problemet finnes, og prosessene for å få gjennomført nødvendige tiltak er sammenliknbare med det som beskrives i artiklene fra 1850-tallets England.

I boken er de økende vannforurensingsproblemene i Themsen kommentert i flere artikler, og redaksjonskollektivet har noen interessante vurderinger hvorfor vannforurensningen i Themsen er mer alvorlig enn i Seinen som renner gjennom Paris. Men det vises også til at utslippene til Themsen også vil bidra til forurensning av Nordsjøen, og at dette utslippet til og med vil kunne ha konsekvenser for hummerfisket i Norge og derved konsekvenser for tilførselen av hummer og piggvar fra Norge til England. På dette viset foregriper Dickens algeoppblomstringen i Nordsjøen 1988 – og nødvendigheten av Nordsjøavtalene som ble vedtatt i kjølvannet av disse algeoppblomstringene og den økende forurensningsbelastningen i Nordsjøen.

I flere artikler kommenteres slaveriet i USA – i reportasjer fra slavemarkedet, men også, selvsagt, som erklært motstander av dette. Grunnleggende fører han i marken det moralske uholdbare i å holde slaver. Men artiklene som Myrdal har tatt med i boken, tar tak i at slavehold er ulønnsomt. Slaven er mindre produktiv enn den frie arbeider, og leverer arbeid med bedre kvalitet. Argumentasjonen om at opplæring og ulike motivasjonsfremmende tiltak er moderne, gjelder også i dag.

For øvrig er det en rekke interessante reportasjer fra livet til koloniadministratorene i India. Sepoyopprøret i 1856 behandles særskilt. Her avslører Dickens en av sine svakheter ved å være nokså ukritisk til denne mørke siden av hans hjemlands imperialisme – slik det var problematisk for venstresiden i Frankrike å støtte opprøret i Algerie – for ikke å nevne manglende motstand i Norge sin deltakelse i de nye krigene i Serbia, Libya og Afghanistan.

I samlingen inngår en reportasje om en nokså spesiell engelsk henrettelsesmetode for indiske opprørere. Personene ble bundet fast i munningen på en kanon, og bokstavelig talt blåst til himmels.

Dette «skuespillet kan fordømmes av visse engelskmenn som grusomt og umenneskelig, men før man fordømmer dette, burde man huske på hvilke enorme forbrytelser de menn som har blitt henrettet har planlagt»! Etter at opprøret er avsluttet og ro og orden er gjenopprettet, anbefales det tross alt at denne straffen avskaffes. Henrettelse med bruk av kanon er nødvendig, men bør derfor ennå ikke avskaffes på grunn av at den inngir tilstrekkelig frykt. På mange måter er galgen bedre. Opprørske indere blir som bikkjer når de føres fram for galgen, men marsjerer som soldater når de skal skytes i biter framfor kanonmunningen. Det er mange hensyn som skal ivaretas når henrettelsesmetoden skal velges.

For øvrig rettes det en advarsel for godtroende engelskmenn om man ikke må tro alt for mye på det innfødte politiet i India – som man ikke kan stole på afghanske militære og politi i dag. Ulike land i ulike tidsaldre, men okkupasjon har alltid de samme utfordringer.

For en gangs skyld er fotnotene til artikler nyttig lesestoff, og bidrar til en oppfrisking av hukommelsen om 1800-tallets England. – også med opplysninger om historiens første terrorbombing av en by – den engelske beskytningen av København i 1807.

Boken anbefales på det beste – mat for tanken også i dag.

Uno Abrahamsen