Ukategorisert
av Kjell Gjerseth
Kapittel 32
Hva skjedde for eksempel den første gangen helikoptrene kom til en landsby i Kunar?
Ungene løp ut og vinket til dem. Kvinnene lurte på om det skulle komme folk ut av de merkverdige vispene og om de eventuelt også skulle ha mat. Mennene stirret med en blanding av forskrekkelse og nysgjerrighet.
Og så smalt det. Det var den dagen de lærte om helikoptre. De som overlevde ble nye mennesker. De fleste av dem sverget å hevne seg. Hevn er et spørsmål om ære. Æren er en del av en felles bevissthet, og de har laget dikt om den: «Sår fra geværkuler leges hurtig. Skammens sår varer til dommedag.» Dødsforakten er en idé, skapt av tradisjoner, folketro og islam. Blant annet fordi æren er mer betydningsfull enn døden, ble landet uregjerlig. Ingen okkupanter ble lenge.
Men bildet av den stolte og gjenstridige afghaner med skjegg og gevær er også en forfalskning. De som gløttet inn under Hindu Kush og bare så menn, fant aldri mer enn halve forklaringer. Om det ble nevnt at kvinnene var mannens eiendom og levde i skyggen omgitt av husdyr og unger, så var det et bilde som bare kunne forsterke fordommene i det «opplyste» Europa. Bak sløret skjuler det seg en særegen bevissthet – underlig, trassig, opprørsk og kjærlig på samme tid. En europeisk kvinne var ved kildene i Kunar – ved godar. Hun kom bak slørene og lærte medsøstrenes poesi. Landays. Tolinjers vers som kvinnene synger til hverandre. Ord som menn aldri skal høre:
«Er det ikke en eneste modig mann i denne landsbyen?
Mine flammefargede bukser brenner meg på beina.»
Modige menn finnes. Hemmelig kjærlighet finnes. De som blir avslørt, risikerer en grusom straff, men det finnes modige kvinner:
«Jeg elsker. Jeg elsker. Jeg skjuler det ikke. Jeg benekter det ikke.
Selv om man skar mine skjønnhetspletter ut med skarpe kniver.»
Det kan være kostbart å eie en kvinne. Menn blir ofte ensomme av det. Menn som drømmer om kjærlighet kjøper en jomfru som forakter dem. Herskeren utsettes for et taust angrep. Kulde hver natt. Han kan ta, men hun gir aldri noe fra seg. Ved godar synger hun om «den lille skrekkelige»:
«Åh min Gud. Du sender meg på ny din mørke natt. Og
på ny skjelver jeg fra hode til fot
for jeg må meget mot min vilje legge meg i den seng jeg hater.»
Den hemmelige kjærligheten er en utfordring på liv og død. Kvinnene unnslipper «den lille skrekkelige» for en stund og finner en som er verd kjærlighet:
«Kom og omfavn meg, frykt ikke faren. Hvis du blir drept, hva betyr det?
Menn dør alltid på grunn av kjærlighet til en vakker kvinne.»
Bak sløret er æren en del av kjærligheten på samme vis som den for mennene er en del av kampen, av krigen. En mann uten ære fortjener ingenting.
«Min elskede flyktet under kampen.
Nå angrer jeg det kysset jeg ga ham i går.»
Helikoptrene sprenger grenser mellom kvinne og mann. Bombene blåser av slør og sjal. Bondens hustru løper mujahidin i møte og kysser kommandantens høyre hånd. Ungjentene samler patronhylser. De eldre kvinnene snakker menn midt i ansiktet og sier fra om det de synes er nødvendig:
«Min elskede, skynd deg til skyttergraven.
Jeg har veddet om hodet ditt med jentene i landsbyen.»
Fatimah våkner av helikoptrene som skal av sted for å bombe landsbyer. Men nå gjemmer kvinnene barna innunder kjolen og søker tilflukt under store trær. Mennene ligger bak steinene og drømmer om å eie en kanon. Fatimah drømmer om å være sammen med dem. Ut av denne byen som styres av løgnere, og kanskje med ham. Hun ser for seg et blekt ansikt og husker en taus gutt som ble en engstelig mann. Eller hadde hun vært mer engstelig enn ham? Skjelvinger i kroppen. Hun strekker seg i senga og kjenner seg uthvilt og nesten lykkelig. Han kunne ikke være så engstelig som hun trodde. Ingen engstelige menn dro til Kabul uten pass.
Utpå dagen fikk hun en beskjed på sykehuset. En av overlegene ville snakke med henne. Med én gang.
Uvanlig. Hun gikk langsomt bortover korridoren. Det kunne være hva som helst, men hun var redd. Det spøkte mellom de hvite veggene. Hun følte seg ensom og hjelpeløs, og det hadde hun ikke råd til å være. Banker på døra. Hører en stemme. Går inn. Overlegen reiser seg og viser henne en sitteplass. Ingen smil. Kald gufs i hele rommet. En mann sitter der allerede. Hun ser med en gang hva slags fyr det er. En ung glattbarbert Parcham-kader. En KHAD-fyr. Fatimah overser ham med et forsøksvis vennlig nikk.
– Jeg ville gjerne snakke med deg angående en rapport. En pleier hevder at du har vært i medisindepotet etter tjenestetid og tatt med medisiner ut av hospitalet. Er det riktig?
Fatimah er ubevegelig. I et halvt sekund ser hun for seg historien, og de forklaringene hun kan velge mellom. Bestemmer seg og snakker langsomt, men med en voldsom indre spenning som hun forsøker å skjule med sine svarteste øyne.
– Ja, det skjedde vel en gang – jeg har en syk mor, forstår du, og en dag hadde jeg det nokså travelt, det var blitt litt seint. Hun trenger en del beroligende og også sovetabletter, sier Fatimah.
– Men du vet da at det er i strid med reglementet. Du kan kjøpe de medisinene du trenger til privat forbruk. Dette er jo tyveri.
– Jeg ville heller kalt det et lån. Jeg hadde da ærlig talt tenkt å legge disse åtte-ti pillene tilbake igjen, sier Fatimah og later som om hun er ganske oppgitt av overlegens smålighet.
– Var det åtte eller ti? spør KHAD-fyren. Fatimah kjenner at angsten viker unna. Forakten, avskyen vokser i henne og hun retter seg i ryggen og regner etter på fingrene mens hun mumler og ser i taket.
– Det var åtte, sier hun og smiler vennlig til paranoiavirusen fra sikkerhetspolitiet. Overlegen føler seg noe beklemt ser det ut til, men den vesle KHAD-rotta studerer henne med kaldt blikk. Fatimah ser ham inn i øynene med et uttrykk hun vet han ikke begriper.
– Det er like fullt tyveri, sier KHAD-agenten.
– Vel, kall det hva du vil. I såfall må jeg tilstå enda en forbrytelse. For et par måneder siden fikk jeg menstruasjon midt på formiddagen og tok to paralgin samt et sanitetsbind til personlig forbruk. Alternativet ville være å gå hjem og det kunne i verste fall ha kostet menneskeliv, sier Fatimah og presser fram tre rynker i pannen. KHAD vakler. Overlegen ser på sivilsnuten og liker seg ikke.
– Si meg, hvorfor er ikke du medlem i partiet? spør KHAD.
– Fordi jeg ikke interesserer meg for politikk og heller ikke skjønner noe av det. For tida er jeg dessuten mest opptatt av å finne en kjekk ung mann som jeg kan gifte meg med, sier Fatimah og smiler nesten moderlig til fyren. Han gir opp, men hun ser at det bare er rent foreløpig.
– Jeg må rapportere dette, sier han og nikker til overlegen.
– Takk skal du ha, Fatimah. Du kan gå til avdelingen.
– Takk, sier hun og glir ut av rommet.
Noen timer seinere kom fire KHAD-folk i sivil hjem til pensjonatfruen og undersøkte alle rom. Den jamrende gamle kvinnen ble plutselig tørr i øynene og forbausende klar i hodet. Hun hadde møtt dem før, og hun hadde spesialisert seg på å si «vet ikke», «husker ikke», «aner ikke» og også legge til at hun dessverre var gammel og syk og om de ikke kunne være så vennlige å ta litt hensyn til de eldre.
– Fortell oss hvem Fatimah omgås, spurte han som hadde vært på sykehuset.
– Hennes venner har jeg ingenting med. Vi omgås familie og naboer, og om hun skulle ha andre bekjentskaper er det hennes egen sak. Du må huske det, unge mann, at min datter tross alt er over tretti år, og jeg – ja, jeg vet jo ikke hvor gammel du er, men nå for tiden er det da ikke uvanlig at også så unge menn som du har venner som foreldrene ikke har møtt.
KHAD slo retrett og lusket ut med sure miner. Også gamle tanter var i stand til å fornærme dem. Og tanten satt igjen med en forunderlig stolthet. Ikke hadde hun vært redd, ikke hadde hun plumpet ut med uoverveide ord. Hun hadde hatt situasjonen under full kontroll. Dessuten var jo det hele latterlig. Fatimah kunne de jo ikke ha noe å utsette på. Hennes egen datter.
Fatimah spaserer fra sykehuset og skal etter rutinen møte Gulrahim Khan ved et gatekryss et stykke unna. Men hun kjenner allerede da hun går ut av porten at spøkelsene i korridoren forlater de hvite veggene og svever etter henne. Ved første gatekryss ser hun dem. To menn. Typiske. De er så hemmelige at de kan oppdages på fem hundre meters avstand.
Hun ser Gulrahim og vet at han venter. Gulrahim subber langsomt bortover fortauet og ser hjelpeløs ut. Kan hun ta sjansen? Hviske en setning til ham? De er tretti, førti meter bak henne. Hun passerer en halvmeter bak Gulrahim.
– Fatimah kommer ikke, sier hun uten å snu seg. Nesten uten å redusere farten.
Gulrahim stanser opp et lite øyeblikk. Så går han videre til han merker at han står foran krysset. Hører skritt og vender seg mot lyden.
– Unnskyld, kunne du være så elskverdig å hjelpe meg over gata? spør han.
– Beklager, vi har ikke tid, sier en mannsstemme som ikke sakker farten. «Merkelig,» tenker Gulrahim, «Fatimah sier at Fatimah ikke kommer. En mann sier at ‘vi’ ikke har tid. Hva slags folk er det? Er det noen som har det travelt i Kabul for tida?»
Fatimah ser på klokka. Om tre kvarter skal Gulrahim kjøre drosje med iraneren. Hvorfra er hun ikke helt sikker på, men antakelig ved et bestemt veikryss i Karte Char. Kunne hun komme seg dit uten at det virket påfallende? Hun måtte i så fall handle. Og det setter hun i gang med. En kylling her. Tre løk der. En paprika. Et lite kålhode. Fire mango. En avis og et idiotblad. Langsomt gatelangs med brune poser. Grønt sjal over hodet. Halvlangt grått skjørt. Tynn lysebrun jakke. Bortover mot krysset. Der ser hun drosjen. Kan han se henne? Hundre meter unna. Gulrahim er forsinket. Hun går fortere. Femti meter. Hun snur seg ikke. Sjåføren ser opp. Tretti meter. Hun vinker. Drosjen starter opp. Sjåføren ser spørrende på henne. Hun setter seg inn i baksetet og slenger posene fra seg.
– Kjør meg hjem. Sett på taxameteret, sier hun. Ikke spør om noe ennå.
Iraneren kaster sneipen ut av vinduet og brummer av gårde på annetgearet. Han ser forsiktig til høyre og ser to menn som stirrer etter bilen hans. I speilet ser han at de vinker på en annen drosje. Iraneren svinger til venstre i krysset og til høyre igjen i første gate. En underlig vei til Guzargah, men han synes alltid det er hyggeligst å kjøre for seg selv.
– Bare kjør meg rett hjem. Det var to menn som fulgte etter meg fra sykehuset. Jeg fikk ikke snakket med Gulrahim.
– Hvorfor er de etter deg, da?
– Det var en pleier som rapporterte at jeg hadde stjålet medisin. Den gangen vi var ute hos de fire som hadde dysenteri. Men jeg sa at jeg tok åtte piller til mor. Antakelig tror de det, men de er etter meg nå, sier Fatimah og ber iraneren om å gi beskjed videre.
– Skal bli, Fatimah. Ta det kuli. Vi kan da kjøre litt drosje sammen om ikke annet, sier iraneren og fyrer opp en ny røyk.
– Ja, vi ser det an litt. Kan du plukke meg opp utenfor sykehuset om tre dager. Klokka halv seks?
– Jajamen. Grønn Volga venter med full tank og overhalt tenning. Ta det bare helt med ro, sier iraneren og smiler i speilet. Han har sett bakover. «Så lett det er. Og så godt det er at Kabul fortsatt har mange patriotiske taxisjåfører,» tenker iraneren.
For det var det som skjedde: Da KHAD-folkene stupte inn i sin drosje og kommanderte sjåføren til å følge den grønne Volgaen, da satte sjåføren bilen i feil gear, slapp klutsjen altfor fort og somlet så lenge med å få bilen i gang igjen, at det var umulig å innhente noe som helst. Til og med oksekjerrer ville ha forduftet, for drosjesjåførene i Kabul ser an sine passasjerer.
Fatimah kom hjem til en mor som med betydningsfull røst fortalte om KHAD-folkene som hadde tillatt seg å snike inn i deres privatliv. Fatimah var ikke spesielt overrasket, og hun ble snart overbevist om at moren hadde mestret situasjonen langt over sine normale forutsetninger.
– Men som du har handlet. Vi hadde jo alt vi trengte. Du kjøpte jo inn i går også? sier enkefruen og ser fortumlet ut.
– Åh, det hadde jeg glemt, var det eneste Fatimah orket å si, og det var slett ikke godt nok, men hun gikk rolig forbi det aldrende spørsmålstegnet og tenkte at hun muligens hadde kjøpt sin siste kylling i Kabul.
Gulrahim Khan kommer en halvtime for seint hjem. Det er på grunn av dårlige nyheter og en forsinket drosjebil. Iraneren har fortalt det i nokså lettvinte ordelag, og Gulrahim kommenterte ikke historien. Han sa hare at alt fortsetter som før, men tenkte at det kanskje ikke kom til å gjøre det. Folk som blir skygget blir alltid tatt. Før eller siden. Også de uskyldige. Når KHAD-agentene har bestemt seg, ser de ikke forskjell på folk.