av Jon Sandvik

Nå som Østblokken har gått i oppløsning og Sovjetunionen også faller fra hverandre i sine enkelte republikker begynner gamle radikalere å bli engstelige for nasjonalismen.

Ja, byradikalere mest, kanskje. For her framstår jo nettopp nasjonalismen som det store spøkelset som truer deres drøm om å «danse og elske i Europa».

Og allerede her, i lyset av Sovjetunionens sammenbrudd og forsøket på å bygge et Europas forente stater kommer en sentral motsigelse i nasjonalismebegrepet til syne. Som svar på kravet om nasjonal selvstendighet fra de framvoksende nasjonalitetene, stilte de gamle imperiene raskt opp sin «offisielle nasjonalisme». Tsardømmet forsøkte å russifisere de mer perifere områder av det russiske imperiet. Dronning Victoria utviklet en britisk hegemonisme innen Samveldet. Og heller ikke radikalerne unnlot å løpe med. Et eksempel er austro-marxistene som agiterte for å bygge en moderne nasjonalstat av Østerrike-Ungarn.

Fra starten av har nasjonalisme bare vært en særegen form på et langt mer vidtrekkende sosialt opprør. Det nasjonale ga form til opprøret mot det føydale Europa. Nasjonalstatene åpnet de stedbundne føydale maktforholdene og gjorde kapitalistisk produksjon og handel mulig i langt større grad enn tidligere. Senere har denne modellen blitt eksportert til det vi i dag kaller den tredje verden, og i flere store bølger har vi opplevd sosial frigjøning i en nasjonal form: etter første verdenskrig, med Afrikas frigjøring på femti- og sekstitallet og nå sist med sammenbruddet for den siste store flernasjonale stat – Sovjet.

Som marxister skal vi ikke ta lett på den drømmen som brast med Sovjets sammenbrudd. At mennesker skulle kunne leve sammen i fred på tross av forskjeller i bosted, hudfarge, språk og kultur. Men kanskje vi her pirker i et idealistisk element ved marxismen. En umulig drøm som overser de sterke materielle kreftene i den nasjonalistiske ideologien.

Har marxismen vært blind for de nasjonalistiske kreftene? Nei, helt blind for disse kreftene har marxismen aldri vært. Lenin mente at oktoberrevolusjonen hadde gitt det nasjonale spørsmålet en ny karakter og åpnet for en serie nasjonale revolusjoner i den tredje verden. Kanskje forholder det seg rett og slett slik med nasjonalismen som Josef Stalin uttalte det på den 19. partikongressen i 1952, at borgerskapet nå selger nasjonenes rettigheter for dollars. At det må bli de kommunistiske og demokratiske partiene som må løfte den nasjonale fanen og bære den framover «hvis dere vil bli den ledende kraft i nasjonen».

Kanskje vi her ser kimen til noe som kan gi marxismen ny kraft?

Nasjonalismens historie

Kraftpatrioter i alle land framstiller gjerne sin egen nasjon som urgammel. Her i Norge framstilles for eksempel vikingtiden som eksempel på fordums storhet. Slike ideer er nok ikke uten grobunn i folkedypet. Samtidig er nasjonen og nasjonalstaten faktisk en moderne oppfinnelse, knappe to hundre år gammel.

Begrepet nasjon ble faktisk først dannet med de tretten nordamerikanske statenes uavhengighetserklæring i 1776. Sammen med det vellykkede slaveopprøret på Haiti (De svarte jakobinerne) foranlediget denne den franske revolusjonen. I årene etter den franske revolusjonen fulgte så en serie nasjonale frigjøninger i de spanske koloniene i Amerika.

Det var først et stykke ut på attenhundretallet at det nasjonale spørsmål ble aktualisert i selve Europa. Den franske revolusjonen hadde vært så radikal i sitt brudd med det gamle at den til og med hadde innført en ny kalender, der År En ble satt til 1792. Men radikaliteten i den franske revolusjonen måtte raskt vike for den mer pragmatiske nasjonalismen. Og tidsoppfatningen var den første som ble revidert. Bare noen få år etter revolusjonen ble for første gang historie gjort til en akademisk disiplin. Ved hjelp av

historieforskningen skapte europeerne seg en myte om at de var sovende nasjoner. Fra Norge til Hellas oppdaget man plutselig at man var folk av vikinger eller filosofer, som våknet til ny bevissthet om tidligere storhet.

Innbilte samfunn

Nasjonen er et innbilt samfunn, et kunstig samhold, sier historikeren Benedict Anderson i boken The imagined communities. Og «historien» var viktig i produksjonen av ideen om en nasjonal identitet. En identitet som ikke tidligere hadde vært der. Anderson trekker parallellen til hvordan vi skaper oss en personlig identitet ved stadig å gjenfortelle historier fra vår personlige barndom og oppvekst (og vi kan tillegge eller fra våre tidligere liv, slik det er blitt så moderne å gjøre i dag).

Historien var med å skape en legitimitet for de nye nasjonale bevegelsene og statene. En legitimitet som kunne måle seg i styrke med de religiøse og føydale bånda i det gamle samfunnet.

Ikke noen steder viser nasjonalismen seg bedre som et kunstprodukt, enn i den tredje verden. Her skapte kolonialismen nasjonale bevegelser ut av stammefolk som hundre år tidligere ikke hadde kjent til eksistensen av hverandre. De koloniale kartene ga de innfødte en geografisk tilhørighet de aldri før hadde hatt: «- Slik ser altså Burma ut, og vi som bor her er burmesere.» Folketellingene brøt opp gamle bånd og rangerte etter rase: kineser, singaleser, tamil, malay. Og arkeologien, som brakte i dagen kolonial pomp og prakt, ga de unge folkene symboler: «- Angkor Vat – Khmerfolkets storhet.»

Offisiell nasjonalisme

Det nasjonale var opprinnelig en moderne form på opprøret mot sosial urett i det gamle samfunnet. Men de gamle stormaktene som tsardømmet og Det britiske imperiet svarte raskt på dette opprøret med sin egen offisielle nasjonalisme. Denne forsøkte, som her nevnt, å samle de nye nasjonene under de gamle imperienes paraply. Samtidig utviklet den, ganske mot sin hensikt, nasjonal bevissthet i områder der en slik var ganske lite utviklet.

Men denne offisielle nasjonalismen utviklet også en ganske spesiell kultur. Den kulturen de fleste radikalere tenker på når de ser på nasjonalisme med avsky, sjåvinismen og rasismen. Imperiene skapte et helt korps av tjenestemenn som skulle ha oppsyn med koloniene og lydrikene. Disse tjenestemennene som aldri ville komme til topps i imperiets sentrum, kunne likevel leke stor kar i periferien. Rasismen står faktisk mye nærmere klasseundertrykkingen enn den nasjonale undertrykkingen, sier Anderson. «… eksistensen av senkoloniale imperier støttet faktisk opp under hjemlige aristokratiske bastioner, siden de tilsynelatende bekreftet antikke begreper om makt og privilegier innen en moderne, global ramme.»

Det er denne rasismen, som altså har sitt utspring i imperienes forsøk på å holde nede de undertrykte nasjonene, som byradikalerne frykter i nasjonalismen. Paradokset er at de ser denne hos de opprørske nasjonale bevegelsene, men ikke i sin egen drøm om et all-europeisk imperium, og ikke i det nå oppløste sen-tsaristiske imperiet – Sovjetunionen.

Nasjonal ramme om sosialt opprør

Den nasjonale identiteten er altså kunstig, eller skapt. Nasjonen er et innbilt samfunn. Men også klassesamholdet er innbilt. Den europeiske klassebevisstheten er et produkt av hundre år med studier, propaganda, organisering og politiske kamper. På samme måte som den nasjonale bevisstheten.

Som marxister vil vi hevde at klassebevisstheten er mer reell, fordi vi analytisk ser at det er de kapitalistiske eiendomsforholdene som styrer samfunnsutviklingen. At det er produksjonen for profitt som skaper urett og dermed opprør i verden.

Men folket er ikke teoretikere. Derfor skjer ikke samfunnsutviklingen planmessig og på bakgrunn av grundige overveielser. Den skjer som plutselige opprør mot det bestående, gjerne voldsomme, som de siste årenes hendelser i Øst-Europa. Men slike opprør, om enn aldri så blinde, trenger en ideologi eller en form som gir deltagerne et skinn av forståelse eller klarhet. Og dette må gjerne være en forståelse som gir inntrykk av at deltakerne er med i en slags skjebnebestemt prosess.

I årene etter første verdenskrig var klasseperspektivet framtredende, men sammenbruddet for den sosialistiske utopien satte en stopper for dette. Nå tar opprørene religiøse former som i den arabiske verden, men i stadig større grad altså også moderne nasjonalistiske former. Samtidig er innholdet i disse nasjonale opprørene i dag det samme som da nasjonalismen ble skapt for vel to-hundre år siden: et rettferdig sosialt opprør i en form som har pent lite med innholdet av opprøret å gjøre. Og målet for opprøret en selvsagt fremdeles like uklart. Kanskje enda uklarere enn hos oktoberrevolusjonen, som i seg selv vær svært så uklar på målet.

I lys av fordismen

Det store problemet for oss i vesten er at vi ser dagens politiske hendinger i lys av etterkrigstidens erfaringer. Denne merkelige perioden i kapitalismen som i vår del av verden faktisk var preget av stabilitet og konstant vekst. Den har blitt kalt fordismen, fordi den baserte seg på masseproduksjon av dyre forbruksvarer som bilen. Den forutsatte da også en jevn lønnsvekst hos arbeiderklassen for at disse forbruksvarene skulle ha et marked. Og det fungerte merkelig nok, om enn bare fram til omkring 1970.

Vi har nå snart levd like lenge utenfor denne stabile kapitalismen som vi i sin tid levde i den, men fremdeles preger den tankene våre og gir næring til drømmen om en fredelig kapitalisme. I lys av de stadig skjerpede sosiale motsetningene selv i Europa, virker det ganske naivt å tro at et stor-EF skal kunne sikre fredelige forhold i Europa, gjenopprette stabiliteten i kapitalismen og gi oss tilbake velferdsstaten fra 1960-tallet. Tenk bare på de sosiale ulikhetene mellom Øst- og Vest-Tyskland. Tenk på massearbeidsløshetens England, tenk på rasismen i Frankrike.

Drømmen om det klasseløse samfunn

Når vi betrakter nasjonalismen som en ideologisk overbygning over rettferdige opprør, en ideologi som ikke trenger å ha mye med opprørets innhold å gjøre, er det naturlig å «kaste seg på nasjonalismen». Ikke ukritisk naturligvis, men her i Norge skulle alternativene være ganske klare. Kampen mot EF er en kamp mot de styrende makters forsøk på ansvarsfraskrivelse. Under dekke av en tilpasning til ytre økonomiske krefter vil raseringen av de sosiale goder og sikkerhetsnett skyte ytterligere fart i Norge. I dag skjer denne kampen i nasjonale former, under parolen: forsvar for den nasjonale suvereniteten. Det er det bare å innfinne seg med.

Vi må innfinne oss med tidens melodi – de nasjonale opprør. Det er nærmest som i elvepadling: det går utfor og kan du unngå å kjøre i bergveggen, skal du prise deg lykkelig. Men samtidig kan ikke samfunnsutviklingen sammenlignes med elver som renner i faste løp. Samfunnsutviklingen kan skifte løp, selv om det er uvisst hvordan. Og kroneksemplet er selvsagt drømmen om det klasseløse samfunnet, som store deler av menneskeheten gikk inn i etter oktoberrevolusjonen, og senere en eller annen gang har gått ut av.

Det var ingen naturlov at Sovjet måtte sprekke etter nasjonale grenser. Stalin kalte Russland for nasjonenes fengsel, men nasjonalitetsspørsmålet i Russland ble ikke løst med oktoberrevolusjonen. Alle nasjonalitetene innen Sovjet utviklet seg videre innen perioden med sovjetmakt. Denne utviklingen skjedde både med og mot sentralmaktens vilje. De sovjetiske nasjonalitetene ble understøttet i sin nasjonale utvikling, men også undertrykt. Og når alt kommer til alt grunnet sammenbruddet seg i at folks materielle behov ikke ble tilfredsstilt innen unionen. Sovjet utviklet seg til en herskerstat, der alle ressurser ble kanalisert til nomenklaturaen og til militærapparatet.

Og dette vil også skje med dagens framvoksende nasjonale bevegelser. Polakkene vil få sin egen nye velhavende overklasse, og norske EF-motstandere vil vise seg like tilpasningsdyktige og flinke til å mele sin egen kake som deres forgjengere, EF-tilhengerne.

Så det er ingen grunn til å gi opp perspektivet om det klasseløse samfunn, fordi om vi støtter nasjonale kamper. Vi har felles mål et stykke på vei, men før eller siden vil det rent nasjonale perspektiv spille fallitt. For når alt kommer til stykke vil nasjonalprodukter og konkurranseevner vise seg uinteressante, når det blir målt mot det som i siste instans teller. Om de verdiene som folk skaper, kommer folket til gode eller ei.

av Khalim Siddiqui

Bondestanden i India er ikke bare en kategori, men kan deles inn i ulike klasser innen jordbrukssfæren, som godseiere, rikbønder, mellomstore bønder, småbønder, fattigbønder og eiendomsløse fattigbønder.

Det er ingen lett sak å beskrive den indiske bondestanden. Etter den vanligste definisjonen dyrker bøndene for eget forbruk, med familien som arbeidskraft. Mange ser bøndene som en homogen gruppe, så også den velkjente eksperten på bondeøkonomien, A V Chayanov.

Mange bruker Chayanovs teorier om det han kaller «bondeøkonomi». De forsøker å granske hvordan småbønder takler en situasjon med økende familiestørrelse, eller hvordan de har en tendens til å strebe mot kapitalistøkonomiens inntrengen. De bremser polariseringsprosessen ved å ikke gi opp jorden når den ikke kan livnære dem lengre, men heller blir et halvproletariat. Dette halvproletariatet utgjør en stor del av arbeidsstyrken. Men en slik generalisering gir ikke et riktig bilde av landsbygda i dagens India. Det sier ikke noe om plassering eller produksjonsforhold, som er viktig for å fastslå målet for produksjonen (for eget forbruk eller marked). En må ta produksjonsforholdene i betraktning, altså om bøndene bare har sin egen arbeidskraft, om de utbytter andres eller selv utbyttes. Utbyttingen kan ha flere former; gjennom leid arbeidskraft, gjennom å leie ut land, pengeutlån osv.

Bondestanden er ikke bare en kategori, men kan deles inn i ulike klasser innen jordbrukssfæren, som godseiere, rikbønder, mellomstore bønder, småbønder, fattigbønder og eiendomsløse fattigbønder. Godseierne tar ikke del i driften på noen måte, men støtter seg fullstendig på andres arbeid, leid arbeidskraft og gjerne leilendinger. Den andre gruppen i toppsjiktet, rikbøndene, skiller seg fra godseierne ved at de deltar i produksjonen, og at de investerer en stadig større del av overskuddet i produksjonen. Både godseierne og rikbøndene selger en stor del av avlingen på markedet. Middelbøndene driver bruket hovedsaklig med familiens arbeidskraft, men leier noe hjelp i såperioder og til innhøsting. Også mellombøndene selger en god del av avlingen. Småbøndene leier ikke arbeidskraft, og er heller selv bundet til å arbeide for andre, fordi avkastningen fra deres jord ikke er nok til dekke utgiftene. Mens fattigbøndene får hoveddelen av inntekten fra å arbeide for andre. De er netto kjøpere av matkorn. Den andre bunngruppen, de eiendomsløse fattigbøndene, er fullt avhengige av å arbeide for andre.

I følge folketellingen i 1981 var 526 millioner, dvs 77 % av befolkningen bosatt på landsbygda. Jordbruk, dyrehold, skogbruk og fiske er fortsatt den største og viktigste sektoren i Indias økonomi. Den sysselsetter 2/3 av arbeidsstyrken. I løpet av de to siste tiårene har befolkningen på landsbygda økt med 166 millioner, dvs en økning som tilsvarer befolkningen til Frankrike, Tyskland og Italia til sammen. Dessuten økte befolkningen på landsbygda med 46 %, mens netto jordbruksland økte med bare 10 %. Det var samtidig en dramatisk økning i intensivt vekselbruk som førte til hurtig økning i matkornproduksjonen i visse områder. Men parallelt økte også andelen av jordløse arbeidere svært raskt.

Det er målt at 1/3 av befolkningen på landsbygda skaffer hoveddelen av sitt levebrød gjennom lønnsarbeid. Dette er stort sett fattigbøndene og de eiendomsløse bøndene. Fattigbøndene eier mindre enn 2,5 acre og utgjorde over 60 % av husholdningene i 1981. I 1986 hadde deres andel av husholdningene økt til 2/3. Bak dette gjennomsnittet er det store regionale forskjeller. I stater som Kerala og Tamil Nadu, der befolkningstettheten er svært høy, er andelen av så små bruk over 80 %.

Daniel Thorner, en amerikansk forsker, stilte spørsmål ved de komplekse landbruksforholdene, som gjorde det mulig for godseiere å leve på forpaktningsavgifter, ågerrenter og overskuddet de utpinte bøndene skapte, heller enn å investere i høyere produktivitet. På slutten av 1960-tallet så han forandring i nordvest-statene. Det var den gang bare 5 % av bøndene der som hadde tatt i bruk ny teknologi. Det nye var at investeringene i jordbruksproduksjon økte.

Spørsmålet reiser seg: Hvilke forhold gjorde at den halvføydale utbyttingen tok slutt? Hvordan innvirket den nye teknologien på jordbruksforhold og sosioøkonomiske forhold? I hvilken grad har industrialiseringen grepet inn i Indias jordbruksforhold?

Det er sant at den raske industrialiseringen hadde vidtrekkende konsekvenser for jordbruket og jordbruksforholdene. Historisk kan vi se at prosessen med økning av kapitalisme i landbruket ikke bare startet som en del av utviklingen innen sektoren. Jeg mener at utenforliggende faktorer ofte stimulerte utviklingen av kapitalisme i jordbruket. Den viktigste faktoren er ofte større marked. En kan finne liknende eksempel fra vestlige land, for eksempel Storbritannia i det 17. og 18. århundre. Da stimulerte Enclosures fattigbøndene til å flytte til byen, ved at de mistet jorden de dyrket. Dette førte til at hjemmemarkedet for matvarer økte.

I India, under kolonistyret de første femti årene av dette århundret, var etterspørselen etter matkorn på hjemmemarkedet stabil. Produksjonen av matkorn var stabil. Bare produksjonen for eksport økte under kolonistyret. Dette for å få mest mulig utenlandsk valuta. I denne perioden gikk den industrielle utviklingen seint, og var begrenset til noen få byer. Antallet personer med landbruk som levebrød økte betraktelig. Befolkningstettheten steg, og antallet landløse jordarbeidere og leilendinger økte. Lønningene for disse gruppene var så lave at de ble tvunget til å oppta lån for å kjøpe mat. Dette satte indisk jordbruk i en særegen situasjon. Det skapte sterke hindringer for å investere i jordbruksproduksjon på kapitalistisk vis.

Thorner anslo, på grunnlag av statlig statistikk, at godseierne eide over halvparten av jorda, mens de understøttet bare 10 % av husholdningene på landsbygda. De leide ut jord til husmenn, og beholdt nesten halve avlingen. Denne leieinntekten hadde ingen sammenheng med noen kapitalinvestering i produksjonen, men var heller tilbakeskritt til godseiersystemet. Godseierne utgjorde en viktig gruppe som hadde kapital på landsbygda. Men de ville ikke investere i landbruk, og gjorde det heller i handel og utlån.

Skal forholdene for bøndene endres, og overskuddet investeres i produksjonen, er det nødvendig å bryte ned monopolet på jord, ved å fordele jorden til de som dyrker den, uten kompensasjon til godseierne. Slik det ble gjort allerede under den franske revolusjonen og senere i Kina i vårt århundre. Men i India ble det valgt en annen vei; godseierkapitalisme. Regjeringens politikk har vært å legge en demper på godseiernes varamannsstyre, ved å gi godseierne kompensasjon i form av statsobligasjoner og penger. De har kastet ut husmenn for å bruke lønnsarbeidere. Monopolet på jord har på denne måten blitt beskyttet.

Regjeringens politikk har hjulpet godseierne å omstille seg til rike bønder. Mens gruppene på bunnen ikke har blitt tvunget bort fra jorda og inn proletariatet. Ettersom regjeringen ikke har gjennomført noen radikale tiltak for å endre monopolet på jord, eksisterer det fremdeles halvføydale forhold i enkelte regioner, mens det i andre er kapitalistiske forhold.

La oss se på den avgjørende rollen den indiske staten har hatt ved å fremme teknologiske endringer og skjerpet regionale ulikheter i produktiviteten. Det er også viktig å se på variasjoner på tvers av regionene, som fødselsrate og utviklingen i jordbruket.

Den indiske regjeringen har gjennomført en rekke tiltak; etter uavhengigheten, landreformer med vekslende grad av suksess i de ulike regionene. Lover for å regulere godseierstanden, tak på hvor mye land de kunne eie osv.

Men slike lovforslag har ikke ført til noen radikal gjennomføring av «jord-til-dyrkerne»-prinsippet. Tiltakene har hatt liten effekt, fremdeles er jorden på få hender, mens de mange dyrkerne eier lite eller ingenting. At få eier jorden betyr at arbeidskraften må leies eller at jorden må leies ut til leilendinger. Selv om systemet med leilendinger synker, mens leid arbeidskraft blir vanligere hos storbøndene.

Statens andre store inngrep i landbruket kom midt på 1960-tallet, med en massiv innføring av ny teknologi. Det ble gjort gjennom store investeringer i overrislingsanlegg, billige lån, høyere priser for landbruksprodukter og den generelle infrastrukturen. Men disse godene ble ulikt fordelt. De gikk til de største produsentene, i regioner som allerede var sterke. Lønnsomheten i landbruket førte til utkasting av leilendinger i stor stil, spesielt i nordvest-India. Mens i øst, i distriktene Vest-Bengal, Bihar og Orissa, står leilendingene fremdeles for dyrkingen av 1/3 av jorden. Både produksjonen av hvete og nye rissorter har økt enormt i nordvest-statene, der det før ble dyrket svært lite ris. Disse statene har i de siste årene blitt de største risprodusentene. Som en følge av den svært ujevne utviklingen av kapitalistisk produksjon, har skillet mellom regionene blitt større.

Faktisk økte produksjonen av matkorn med 32 millioner tonn fra 1973 til 83. Av dette har så mye som 62 % kommet fra nordvest statene (som Haryana, Punjab, Uttar Pradesh, Gujarat og Rajastan). Disse statene har økt sin andel av den totale matproduksjonen fra 35 % til 44 %. De har også økt sin risproduksjon fra 13 % i 1980 til 23 % i 1989. Til sammenligning har de tradisjonelle risproduserende statene, Bihar, Orissa, Vest-Bengal, Tamil Nadu, Karnataka og Kerala, til sammen 14 % av risproduksjonen. Deres tilskudd til den totale matproduksjonen har sunket fra 45 % til 34 % de siste ti årene. Dessuten har det ført til skjerpede motsetninger i de rurale områdene med halvføydale forhold, mellom godseierne på ene sida og fattigbøndene og de eiendomsløse på den andre siden. De fattige på landsbygda blir også utbyttet gjennom handelsmennenes stramme grep om markedet. Alle krav om høyere lønn blir brutalt slått tilbake.

I løpet av de siste femten årene har det oppstått flere bondeorganisasjoner, med krav som statsbestemte priser (dvs høyere priser for landbruksprodukter), subsidiert drift, mer tilgjengelig elektrisitet, billige lån osv. Men samtidig er disse organisasjonene mot fordeling av land eller rettferdig lønn for arbeiderne. De angriper blindt bybefolkningen og mener at de har fått fordeler. En slik generalisering overser problemene industriarbeiderne og andre fattige i byene har. Fokuseringen på konflikten mellom by og land, tar oppmerksomheten bort fra undertrykkingen av de fattige på landsbygda.

Mønsteret i produksjonsforholdene og produksjonsøkningen er annerledes i nordvest-India. I denne regionen har kapitalismen kommet lengre i sitt inntog – storbøndene bruker for en stor del leid arbeidskraft. I løpet av de siste årene har små og marginale bruk forsvunnet i Haryana og Punjab. I kontrast til dette har fremdeles Bihar, Madhya Pradesh, Orissa osv fremdeles halvføydale forhold.

Forskjellene mellom regionene gjenspeiles også i dødsraten. Ifølge offisielle data varierte dødsraten fra 6 per tusen i Kerala til 16 per tusen i Uttar Pradesh. Mellom statene med høy dødsrate er Bihar, Madhya Pradesh, Orissa osv, mens andre stater som Punjab, Hayana og Kerala har lavere dødsrate sammenlignet med sentralstatene i India. Fattige stater har en tydelig høyere dødsrate. Dette blir enda klarere om vi ser på barnedødeligheten. I Kerala er den omtrent 25 per tusen levende fødte, mens gjennomsnittet for landsbygda er nesten 100 per tusen; for sentralstatene er den enda høyere.

I de statene som har lavest befolkningsøkning, er det mindre press på de tilgjengelige ressursene. Årsaken til lavere fødselsrate er f.eks i Kerala flere utdannede kvinner, kampanjer iverksatt av ulike religiøse og kulturelle grupper, mobilisering av de fattige gjennom venstrepartiene, og samtidig iverksetting av landreformer, som legger forholdene til rette for lav fødselsrate. I de statene der det ikke har blitt satset på slike tiltak, vil sannsynligvis fødselsraten fortsette å øke de neste tiårene.

Etter uavhengigheten valgte regjeringen utviklingsplaner med stor økning av statsutgiftene gjennom underskuddsbudsjett. Dette førte til en inflasjon som gjorde at prisene på matkorn økte hurtig. Industrialiseringen oppfordret også til urbanisering, som igjen førte til at etterspørselen for kom på hjemmemarkedet økte, Det krevde nye investeringer for å stimulere landbruket, og godseierne kunne bli rikbønder frem til midten av 1970-tallet. Etter det økte prisen på industrivarer mer, sammenlignet med landbruksprodukter. Så tidlig på 1980-tallet ble vilkårene for handel med landbruksprodukter dårligere. Prisen alene var ikke motiv for å legge om fra å basere inntekten på leie til profitt. Når det samtidig blir flere fattige vil disse skape et slikt press at leilendingene blir villige til å betale høyere leie for jorda.

Det viktigste vilkåret for ny kapitalinvestering i landbruket er at det kommer ny teknologi som øker produktiviteten. Det vil kunne gi en langt bedre avkastning og inntekt per acre. Bedre såkorn, overrislingsanlegg og gjødsel har økt avlingen per acre. Det har også gjort vekselbruk mulig. Den raske økningen i avkastning ble nådestøtet mot leilendingssystemet. Men det er vanskelig å oppnå samme framgangen i områder med mye nedbør og i fuktige kystregioner. Disse har tradisjonelt stått for en stor del av matkornproduksjonen, men andelen minker etterhvert som den kapitalistiske produksjonen blir utviklet i nordvest.

Et spørsmål kommer opp: i hvilken grad er kapitalisme blitt innført i det indiske landbruket? Innføringen er dominert av en liten sosial gruppe, og begrenset til visse regioner, som klarer å heve nivået på produktivkreftene under visse vilkår.

På midten av 1960-tallet ble det gjort et teknokratisk framstøt for å endre økonomien på landsbygda. Dette ble lansert da regjeringen innså at utvikling av landbruket gjennom såkalte landreformer, som å gjøre godseierne til rikbønder, ikke ville føre fram. De trengte et nytt stimuli. Den neste strategien som ble valgt av de herskende var «den grønne revolusjonen».

Midt på 1980-tallet hadde den totale jordbruksproduksjonen økt til 55 % mer enn gjennomsnittet i 1969. Den største økningen var produksjonen av hvete med 325 %. I snitt økte produksjonen av alle kornslag med 45 %.

Sammenlignet med kolonitiden er vekstraten i indisk landbruk god i samtlige stater, men den er ikke tilfredsstillende sammenlignet med andre land i Asia, som Kina, Sør-Korea o.a. I disse landene er vekstraten flere ganger høyere enn i India. Den økonomiske politikken, som har blitt ført de siste førti årene, har ikke vært tilpasset en økonomi med stort overskudd på arbeidskraft.

Strukturen i det koloniale føydallandbruket, med godseier-leilending-forholdet, har i en viss grad blitt omformet. Dette har blitt erstattet av et nytt mønster, men fremdeles er fattigbøndene og de eiendomsløse landarbeiderne avhengige av de store godseierne. Det er ikke mulig for små- og fattigbøndene å delta i moderniseringsprosessen på en slik måte at de kan høste fordeler eller sikre at de overlever som bønder. I mange stater fungerer prosessen som en destabiliserende kraft for små- og fattigbøndene.

I de siste årene har de vokst fram en ny type fattigdom i India, som ikke kan knyttes til arven fra kolonitida, men som er et resultat av regjeringens politikk etter uavhengigheten. En vurdering må være basert på fakta som har kommet fram gjennom den siste tidens omfattende empiriske forskning Da er det mulig å møte det økende skillet mellom raskt økende velstand for de få og fortsatt fattigdom for de mange, som skaper nye spenninger og konflikter. Det ble aldri slik at framgangen i den «grønne revolusjonen» kom alle til gode gjennom høyere lønninger, tvert imot.

Kort sagt er tilførselen av moderne teknologi, sett i forhold til acre, langt større hos rike bønder enn fattige. Men intensiv dyrking fører til mye større avkastning per acre for rike og middels bønder. De får praktisk talt monopol på moderne teknologi. På denne måten oppnår de både størst avling og størst utbytte per arealenhet. Toppsjiktet selger nærmere 3/5 til 2/5 av avlingen, mens små- og fattigbøndene er netto kjøpere av matkorn. Som resultat er toppsjiktets andel av markedet større og de får nærmest monopol på fordelene, som subsidier og høyere priser på produktene.

Den politiske økonomien i omdanningen av Indias landbruk er dominert av rikbønder og tidligere godseiere, som drar det fulle utbytte av regjeringens politikk. Deres makt står i sterk konflikt med interessene til den veldige majoriteten av småprodusenter. Det enorme potensialet i jordbruksteknologien, som kunne hevet levestandarden, til de fattige på landsbygda, er stort sett ikke tatt i bruk på grunn av den herskende eliten.

av Jon Sandvik

Burke er helten hos Andrew Vachss. En New York-advokat med barnemishandlingssaker som spesialitet og som fant ut at han kunne gjøre vel så mye for incestofrene med romaner som med lovbøkene.

En gang prøvde du kanskje å lese en bok. Jan Kjærstad eller Italo Calvino eller noe annet skikkelig kulturelt. For bøker er jo kultur, ikke sant. Du hadde sikkert en kamerat som hadde fått dem gjennom en eller annen bokklubb og som mente at dette «måtte du bare lese!».

To måneder seinere lå boka fortsatt med magan ned på side tretti, og på gjentatte oppfordringer hadde du nå svart, ganske unnvikende at, «jo, den var ganske ålreit». I virkeligheten var kanskje Margit Sandemo eller Kjell Hallbing mer fasinerende. Eller såpeoperaene på tv, Lonesome Dove eller LA Law.

Dette skulle det ikke være noe å skamme seg over. Riktig nok er det sånn at kultureliten ofte forveksler det eksklusive med det gode, men er det rett? Og i samme ånd blir det som står nært det virkelige livet og det virkelige språket, fordømt som B-kultur.

«Jeg har ikke lyst til å være stor forfatter,» sier Strindberg, «enda mindre stor mann. Det plager meg bare og gir et falskt bilde av meg. Jeg vil gå i nattskjorte og underbukser og kalles skandaleskribent, det skal ikke plage meg.»

Helt fra Sokrates (de ga han gift fordi han korrumperte ungdommen) og fram til dagens hardkokte krim (som dette skal handle om) har noen forsøkt å framstille levende kultur som smuss.

«Burke er den store svindelartisten, storbysnikskytteren og deltids privatdetektiven som opererer i en verden av den ytterste fornedrelse. De eneste riskene han tar, er pengene han setter på hester. Burke har vært over alt. Han har sett krig. Han vet hvem han kan slippe inn i livet sitt og hvem han må holde ute. Spesialiteten hans er overlevelse. Floods store nummer er hevn. Hun vil ha tak i den degenererte psykopaten som voldtok og kvalte datteren til hennes beste venn – i live. Flood veit akkurat hvordan hun skal annullere billetten til Cobraen. Denne lille pyntelige pakken med elskelig vold kan rive ut strupen til en mann eller sløye han med et spark. Sammen finkjemmer overlevelseseksperten og det dødlige våpnet de lavere regioner av New York City, hvor sex på sitt mest perverse og motbydelige kjøpes og selges og hvor menneskets kapasitet for ondskap en uuttømmelig. Der ute et eller annet sted er Cobraen. Burke kan lukte ham …»

Burke er helten hos Andrew Vachss. En New York-advokat med barnemishandlingssaker som spesialitet og som fant ut at han kunne gjøre vel så mye for incestofrene med romaner som med lovbøkene. Burke er hevneren som går amok. Snille onkler og fedre som bruker ungene som sex-leketøy, pedofile advokater og produsenter av snuff-filmer, de er kryp som trenger å dø. Dette er Vachss grep – for hvordan skal man ellers snakke til tøffe karer om de tøffe karenes kultur?

Selvsagt er det mye grep. Vachss omgir Burke med et menasjeri av gode hjelpere, noe som bidrar til underholdninga. Om ikke til identifikasjonen: Mama, leder kinesermafiaen; Max, døv mongolsk kriger, karateekspert; Pansy, napolitansk mastiff, dressert til å drepe; Prof, rastafrni – profet – professor, Dr Pablo Cintrone, leder for den puertoricanske bygeriljaen; Wolfe, dama som kjører mishandlingssakene hos statsadvokaten; Lily, lederen for krisesenteret; Michelle, transseksuell hore, drømmer om å få operert bort snurrebassen; Mole, jødisk universalgeni, bor på en søppelplass; Terry, tidligere gutteprostituert, adoptert av Michell og Mole.

Men det største grepet, det moralske. Fattige mot japper. Kvinne mot mann.

Det en alltid en sterk kvinne hos Burke: Strega, Flood, Bell, Blossom, Candy. Vachss skriver i Hammett og Chandlers sjanger, men han har særlig dette ene, de sterke kvinnen, som viser at han skriver i 1990-åra og ikke rundt andre verdenskrig.

«Rike bortskjemte jentunger, til helvete med de rike!» sier Chandler i The little sister, og det er omtrent det vi får vite om kvinnene hos Chandler. Ikke for å si det ikke fremdeles finnes rike bortskjemte jentunger som kan dra til helvete, men kjønn er tross alt så mye mer i dag, og det er godt å se det reflektert også i mannfolklitteraturen.

Voldspornoen og den seksualiserte volden har nå blitt dagligdags, daglig hører vi om incest, voldtekter eller menn som dreper kona, ungen, seg sjøl eller alle sammen, fordi kona truer med å forlate han. Det kan være grunn til å ta på litt sosiologisk sjargong og summere opp bakgrunnen for dette:

I et kontaktløst samfunn, der alt tilsynelatende dreier seg om penger, har menneskene allikevel et grunnleggende behov for kjærlighet. Samtidig har grunnlaget for denne kjærligheten gradvis blitt fjernet. Før var kona hjemme og ga mannen kjærlighet. Nå jobber både kona og mannen, og ingen har overskudd til å gi. Og alt dette skjer i en kultur der mannen mener han har en naturlig eiendomsrett til kvinner, til barn, til kjærlighet …

Sensitiviteten overfor kvinnenes stilling i samfunnet deler Vachss med noen få andre krimforfattere i dag, som Elmor Leonard. Det en fremdeles gøy å lese nye Chandler-kloninger, men anakronismene kan bli slitsomme. Da er det en befrielse å lese noen som kan be «de små ynkelige menna» dra til helvete, en gang i blant.

Rein kunstlitteratur har gjerne det til felles med ekte smuss at de begge scorer lavt på story.

Joe Bob Briggs uttrykker dette presist i det klassiske kulturkritiske verket Joe Bob goes to the drive-in, ei bok spunnet rundt redneck kultur og drive-in-filmen. Her utroper han filmen The basket case (om to siamesiske tvillinger der den ene bærer tvillingen rundt i en kurv, og hver gang noen kikker ned i kurven blir de spist opp av The basket case), nu i alla fall – her utroper Joe Bob The basket case til vinner av «The drive in academy award» (drive-in filmens svar på Amanda-statuetten) i klassen kunstfilm – fordi den har absolutt ikke noe plot som tar oppmerksomheten vekk fra filmen i seg selv.

Hva plot angår har Vachss tatt skrittet enda ut av førstedivisjon og helt opp i tippedivisjonen. I hans siste eventyr, Sacrifice, vasser Burke til knes i djeveldyrkelse og barneofring.

En mishandlet gutt har blitt ekstremt schizofren. I en av hans mange personligheter er han «Satans barn» og dreper lekekameraten. Burkes veier leder ham blant annet til en voodoo-prestinne i en djevelkult fra Haiti, og ender med at Burke samler troppene sine og stormer hjemmet til en snuff-film-produsent.

«De er ikke djeveldyrkere, de er terrorister. Alle barnemishandlere er det, det veit du. Frykt er alltid sterkere enn makt – den blir hos deg, selv når du er alene. Selv når du prøver å sove, om natta, frykten kommer. Det skjer over alt nå. De skremmer barnet til taushet, får unger til å tru de har magiske krefter. Liv og død. Det var derfor de drepte hvalpen. Det var ikke noe fordømt offer til Satan, de beviste for ungen at de holdt alle korta. Fortalte at de kunne gjøre akkurat hva de ville. De markene er ikke mere satanister enn du er. Det finnes virkelige sånne – jeg mener, folk som for helvete dyrker djevelen, skjønner du? Noen sanne troende, noen svindlere. Akkurat som kristenfolket. Eller jødene, eller muslimene, eller hvem som helst. Men å sodomisere unger, lage barneporno, det har ingenting med religion å gjøre. Ingen type religion. En prest som mishandler en altergutt, kaller du det katolsk barnemishandling?»

Mens Burke styrer Pontiacen sin fra den ene hårreisende historien til den neste, er det verste dette – det er sant alt sammen. Lystmorderne, gjengvoldtektene, narkotikaen, barnehandelen og resten av bestialiteten er en del av livet i New York. «Den som ikke er litt paranoid i New York, er virkelig gal,» sier Andrew Vachss i et intervju.

«Poenget som folk gjerne ikke fatter,» uttaler Hemingway om Solen går sin gang, «er at den er poesi forkledd som prosa.» Vi vil ikke forflate litteraturdebatten ved å holde det språklige utenfor. Denne trivielle historien fra Hemingway, der noen dekadente kunstnere drekker seg fulle, går på tyrefekting og krangler om ei dame, er en fryd å lese, nettopp på grunn av språket. Det er et hverdagslig språk, renset for dårlige setninger.

Det er setninger du gjerne ville ha sagt selv. Sammenlign gjerne med Bruce Willis i actionfilmen Die Hard: «Shit, holy shit, shit, shit, shit, holy shit!»

Det er kanskje sånn vi snakker, men det er ikke særlig poetisk, og slett ikke drømmedialogen. Som regel snakker vi vel heller for langt. Tværer ut det lille vi har å si uten å komme til poenget. Jenter har vært flinke til å påpeke det, de er møkk lei endeløse monologer fra allvitende mannfolk. Skal du overleve med kvinner i dag, må du si det du har på hjertet, kjapt og godt. Og så lytte.

Vachss sier det han har på hjertet, og han sier det kjapt og godt. Poetisk hverdagsspråk og raske sceneskift er stikkordene. Altså tradisjonen fra Hemingway til, faktisk, tv-industriens kulturforståelse. Tv-industrien har for lengst oppsummert at gjennomsnittsamerikaneren ikke klarer å holde oppmerksomheten festet om ett tema i mer enn tjue sekunder. Trist kanskje, men du verden så gøy det er når det er godt. Ta Burkes beskrivelse av bikkja si som eksempel:

«Julio elsker bikkja mi. Hun heter Pansy og er en napolitansk mastiff – omtrent 70 kilo satans muskler og dum som en murstein. Hvis hele hjernen var førsteklasses kokain, ville den innbringe omtrent det du må ut med for en anstendig middag. Men hun kan jobben sin, noe som er mer enn hva du kan si om en haug med idioter som har gått på Harvard.»

Ved å utvikle det beste i det språket vi snakker, frigjøres skriftspråket. Det er som Mao sa det om utviklingen av «de riktige tankene»: Fra massene, til massene. Slik Strindberg frigjorde det svenske språket, slik fortsetter Vachss og hans like, Mark Twains og Hemingways frigjøring av det amerikanske språket.

Nå er problemet med amerikansk krim i norske utgaver at oversettelsene gjerne er dårlige. Dette er et spørsmål om slurv og dårlig betaling antagelig. Oversettelsene betales sikkert per ord, med mye avskrift og lite poesi som resultat. Elmore Leonards utgaver er gode eksempler med sin livløse språkdrakt i norsk tapning.

Men her viser også et mer grunnleggende problem seg. Krimspråket, som ligger så tett opp til dagligtalen, viser seg spesielt vanskelig å oversette. Spillet på særegne ord og vendinger kan være svært lite villig til å la seg overføre fra et språk til et annet.

Dette ble klart da jeg gjerne ville droppe navnet til den siste av de tre store innen dagens amerikanske litteratur, James Crumley. Jeg ville gi en smakebit fra åpningen av The last good kiss. Men hvordan oversette et uttrykk som drinking the heart out? Det spiller på uttrykket eat your heart out, som antyder et objekt for begjær – noe i retning av vårt «hun/han var så god at jeg kunne spise henne/han». Men hvorfor ikke la leseren prøve sjøl:

«Da jeg endelig nådde igjen Abraham Trahearne drakk han øl sammen med en alkoholisert bulldogg ved navn Fireball Robert i ei falleferdig bule like utenfor Sonoma, California, drinking the heart out of a fine spring afternoon.»

Så sjekk ut de tre store: Andrew Vachss, Elmore Leonard og James Crumley. Gjør det gjerne på originalspråket. Men først og fremst, ikke ha dårlig samvittighet. Ekstra informasjon finnes i John Williams Into the badlands.

KAPITALISMEN I KRISE
Lær av krisa s. 1
Krisa i kapitalismen
1. Den allmenne kapitalistiske krisa s. 12
2. D en tredje fasen og sosialimperialismen s. 17
3. Den sykliske krisa  s. 24
4. Krisa i norsk økonomi i dag s. 32
5. Sosialismen opphever krisene s. 36
Krisa og den statsmonopolistiske kapitalismen
1. Den statsmonopolistiske kapitalismen skyter kraftig fart i Norge s. 3 7
2. Krisa er årsaken til økningen av statsmonopolkapitalismen s. 43
3. Statsmonopolistisk kapitalisme er en høyere organisering av produktivkreftene, og kan på kort sikt løse herskerklassens mest brennende problemer  s. 45
4. Den statsmonopolistiske kapitalismen gir krisa dens særtrekk s. 50
5. Statsmonopolistisk kapitalisme er ingen løsning av kapitalismens motsigelser s. 54

ARBEIDERKLASSENS TEORI
Studer lærebok i politisk økonomi s. 57
Forslag til moter og spørsmål s. 59

PROGRAM KRITIKK
Prinsipprogrammet må ny skrives s. 61
6. Prinsipprogrammet og opportunismens samfunnsmessige rolle s. 61
A. Hva er opportunismen? s. 62
B. Den moderne revisjonismen i vesten som statsmonopolkapitalismens parti s. 66
C Den moderne revisjonismen, sosialimperialismen og fascismen s. 76
D. Sosialdemokrati og revisjonisme i Norge s. 80
7. Kritikk av resten av programmet s. 83

BREV OG KRITIKK
SV – Et progressivt parti eller et borgerlig arbeiderparti s. 86

VÅR PRESSE
Dødsdommene vil ikke redde Franco-fascismen s. 91
Det spanske folkets antifascistiske og revolusjonære kamp s. 91
Møte i sentralkomiteen i Spanias Kommunistiske parti(m-1) s. 93
Bruk »Materialisten» i den ideologiske kampen! s. 95

listiske krisa. Sosialimperia/ismen og den tredje fasen i den allmenne krisa. Den sykliske krisa. Krisa i norsk økonomi i dag.

1. DEN ALLMENNE KAPITALISTISKE KRISA.
   HVA ER DEN ALLMENNE KRISA? DE TRE FASENE I DEN ALLMENNE KRISA. 

Definisjon
Kapitalismens allmenne krise er en allsidig krise for det kapitalistiske verdenssystem som helhet, ei krise som kjennetegnes av kriger og revolusjoner, kamp mellom den døende kapitalisme og den voksende sosialisme. Kapitalismens allmenne krise omfatter alle sider ved kapitalismen, både økonomien og politikken.
– Lærebok i Politisk Økonomi s. 260.

Da den kapitalistiske utviklinga hadde ført til monopoler, framvoksteren av finanskapitalen, økninga av kapitaleksportens betydning, og da oppdelinga
av jordas landområder mellom de store maktene var slutt, kort sagt da imperialismen oppsto, da oppsto også grunnlaget for den allmenne krisa.

Et særlig viktig trekk ved den allmenne krisa er at de kapitalistiske landa følger loven om den ujamne utviklinga. Det gjør at de stadig endrer styrkeforholdet
mellom seg, og stadig må kjempe om gjenoppdeling av verden seg imellom. Sjøl om de kapitalistiske statene alle sammen er fiendtlige til sosialismen, er de
ikke i stand til å forene seg i en fast blokk. Motsigelsene mellom dem fører til kriger, urettferdige imperialistiske omfordelingskriger.
Et annet viktig trekk er at vår epoke er epoken med de sosialistiske revolusjonene. Med Oktoberrevolusjonen brast det svakeste leddet i den imperialistiske kjeden. Det kapitalistiske verdensmarkedet skrumpet inn og store landområder lå utafor de imperialistiske maktenes kontroll. Seinere har tallrike
revolusjoner bidratt til å skjerpe den allmenne krisa.

I denne perioden skapes også grunnlaget for en allianse mellom arbeiderklassen i de industrialiserte landa og de under trykte folkene og nasjonene. Folkene i koloniene og halvkoloniene reiser seg til opprør og folkekrig mot kolonialismen og ny-kolonialismen. Dette skjerper den allmenne krisa ettertrykkelig.

I de imperialistiske landa gir den allmenne krisa seg utslag i en kronisk massearbeidsløshet (ofte skjult, slik som i Norge, men ikke mindre reell av den
grunn). Motsigelsen mellom by og land øker og jordbrukskrisa skjerpes. De ikke-produktive sektorene i økonomien svulmer opp. De politiske systemene
råtner opp innafra og får stadig større vansker med å forføre massene. Korrupsjonen, svindelen og degenerasjonen er alt sammen utslag av den allmenne krisa.

DE TRE ETAPPENE I DEN ALLMENNE KRISA
Lærebok i Politisk Økonomi omtaler to etapper i kapitalismens allmenne krise.
For det første etappen som begynte med den første imperialistiske verdenskrigen og Oktoberrevolusjonen, og for det andre etappen med den andre imperialistiske
verdenskrigen og særlig de folkedemokratiske revolusjonene i Asia og Europa.

Dette beskriver situasjonen i 1953. I 1975 er vi nødt til å innse at den allmenne krisa har gått over i sin tredje fase. Kontrarevolusjonen i Sovjetunionen og oppkomsten av den sosialimperialistiske supermakta har forandra en del av vilkåra for den kapitalistiske krisa, og drevet den enda mer mot spissen. Forholda rundt denne verdenshistoriske hendinga gir et komplisert bilde som vi er nødt til å handsame for seg sjøl.

Her skal jeg ta for meg kjennetegna ved de tre fasene, og vise at utviklinga har betydd ei skjerping av den allmenne krisa.

FØRSTE ETAPPE I DEN ALLMENNE KRISA
I perioden fra 1871 til 1914 utvikla kapitalismen seg relativt fredelig i de fleste landa. Det var viktige kriger, som den spansk-amerikanske krigen og boerkrigen som varsla om imperialismens epoke, men de omfatta ikke store deler av den kapitalistiske verden. I denne relativt fredelige perioden opp sto grunnlaget for arbeideraristokratiet og Berns teins og seinere mesteparten av de n 2. internasjonales revisjonisme. Men samtidig modna forutsetningene for sammenbruddet i den kapitalistiske verdensøkonomien og den proletariske revolusjonens tidsalder.

Imperialismen
Lenin har analysert disse forutsetningene i boka, Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium. Han peker på hvordan det kapitalistiske produksjonsmonopolet vokste ut fra motsigelsene i frikonkurransekapitalismen. De sykliske krisene førte til en stadig større konsentrasjon av kapital og makt hos et fåtall av
befolkninga og en stadig større utarming av proletariatet. Arbeiderklassen blei større enn alle andre klasser til sammen. Bankkapitalen som tidligere hadde vært
et passivt bindeledd i økonomien, grodde sammen med industrikapitalen (i Norge særlig rederkapitalen) og gjenoppsto som finanskapital.

Finanskapitalen konsentrerte makta i samfunnet i sine hender, og blei den virkelige herskeren. Borgerskapets diktatur fikk sitt særpreg som monopolkapitalens diktatur. De økonomiske gigantselskapene begynte å spre sine fangarmer over hele verden, og kapitaleksporten får en større betydning for utbyttinga enn vareeksporten. Lenin viser ved eksempler, nemlig General Electric og AEG, hvordan disse selskapene deler verden mellom seg.

Til sist hadde de kapitalistiske landa i perioden fram til århundreskiftet drevet et hektisk kappløp om kolonier. Omlag år 1900 var oppdelinga fullført, og den store økonomiske krisa ved århundreskiftet skjerpa alle motsigelser i kapitalismen ytterligere.

Den russiske revolusjonen i 1905 gjorde det klart at bolsjevismen og mensjevismen var to uforenlige retninger i arbeiderbevegelsen. Utviklinga av bolsjevismen var en av de politiske forutsetningene for innledninga av den allmenne kapitalistiske krisa. Med leninismen som våpen kunne arbeiderklassen utnytte motsigelsene og krisa i kapitalismen til å vende den imperialistiske røverkrigen til en krig mot kapitalismen.

1. verdenskrig, Oktoberrevolusjonen
   I lang tid før den første verdenskrigen var det klart at det gikk mot en imperialistisk omfordelingskrig. Den ujamne utviklinga av de imperialistiske maktene var en motsigelse som til sjuende og sist bare lot seg løse med krig. Da krigen kom førte den til sprengning av den 2. internasjonale, og arbeideraristokratiet fikk vist seg som »kapitalens arbeiderløytnanten da de gikk inn for sitt eget borgerskaps urettferdige røverkrig i de enkelte landa i stedet for proletarisk internasjonalisme og krig mot krigen.

Lenin kalte Russland for det svakeste leddet i den imperialistiske kjeden. Krigen skapte ulevelige vilkår for massene folket. Tsardømmet hadde ikke flere
politiske ressurser. Situasjonen var moden for en revolusjon som skulle rive det enorme landet ut av det kapitalistiske verdensmarkedet. Oktoberrevolusjonens
seier viste arbeiderklassen over hele verden at proletariatets seier over borgerskapet ikke var noen umulighet, men tvert om en historisk nødvendighet.
Proletariatet i mange land forsøkte å følge eksemplet, men blei midlertidig slått ned. Likevel var det opplagt for enhver, ikke minst for herskerklassen, at verden var inne i den proletariske revolusjonens epoke.

Etter den første verdenskrigen klarte imperialiststatene på ingen måte å løse sine indre motsigelser. De delte verden mellom seg på nytt ut fra det nye styrkeforholdet. Denne imperialistiske oppdelinga kom til uttrykk i Versailles-traktatene, som delte opp Europa, koloniene, Kina osv. Denne vilkårlige
handsaminga av hundrevis av millioner mennesker var i seg sjøl å lage en bombe under arken for kapitalismen. Dessuten skulle det svært lite til for at styrkeforholdet mellom imperialistene igjen skulle forrykke seg. . .

Mellomkrigstida – krisene skjerpes
Den imperialistiske krigen førte også til at de sykliske krisene blei hyppigere. Det var ikke ei, men fire sykliske kriser i mellomkrigstida. (1917 – 16, 1920-21,
1929-33 og 1937-38). Den største av dem, verdenskrisa i 1929-33, raserte produktivkrefter i utrolige mengder.

Det gikk flere år før produksjonslivet begynte å reise seg igjen, og de midlene som blei brukt for å få det i gang var som å drikke gift for å slukke tørsten. Militarisering av økonomien og fascismen var viktige brekkstenger for kapitalens hunger etter profitt. Men det kunne på litt lengre sikt bare bety nye kriger og revolusjoner.

Over hele den kapitalistiske verden søkte monopolkapitalen å gjøre staten til et mer effektivt økonomisk redskap for seg. Statsmonopolkapitalismen som var
utvikla i samband med den første verdenskrigen og på tjuetallet skjøt fart. Men i stedet for å løse motsigelsene, dreiv dette bare motsigelsene mer til sin spiss, for å bruke Engels’ uttrykk. Det gjorde at kampen om markedene og den ujamne utviklinga mellom de kapitalistiske landa blei knytta enda tettere sammen. Verden var svanger med en ny omfordelingskrig.

DEN ANDRE FASEN I DEN ALLMENNE KRISA
Den andre verdenskrigen starta som en imperialistisk omfordelingskrig. En urettferdig krig, både fra Tysklands side og England-Frankrikes side. Det var en
kamp om innflytelsessfærer, råstoffer og markeder hvor massene bare fikk lov å spille rollen som kanonføde.

Framgang for frigjøring og sosialisme
Men nettopp på grunn av den allmenne krisa utvikla den andre verdenskrigen et stort vell av motsigelser. Særlig viktig var den kampen som blei ført av folkene i
koloniene og de halvkoloniale landa. De kjempa for nasjonal frigjøring mot imperialismen, samtidig som deres kamp objektivt var en del av den proletariske verdensrevolusjonen.

Videre endra hele krigen karakter ved Nazi-Tysklands angrep på det sosialistiske Sovjet. Da blei det mulig å skape en midlertidig allianse mellom et sosialistisk land og folkene over hele verden på den ene sida og en del imperialistiske land på den andre sida med England og USA i spissen. De imperialistiske landa var ikke i stand til å skape en >hellig allianse> av
både Italia, Tyskland, Japan og USA, England, Frankrike. Det blei mulig å utnytte motsigelsen blant dem til forsvar for Sovjet og til å drive fram de nasjonal frigjøringskrigene. (Vietminh i Vietnam under Ho Chi Minhs ledelse fikk f.eks. en del støtte fra USA i kampen mot Japan.)

 

Til slutt førte krigen til at motsigelsen Imellom proletariatet og borgerskapet kom inn i en fase som styrka proletariatet kraftig. Borgerskapets svik mot folkets interesser førte til at proletariatet fikk den ledende rollen i de okkuperte nasjonenes frigjøringskamp. Et godt eksempel på dette er Tsjekkoslovakia. Der hadde arbeiderklassen og folket under kommunistenes ledelse ført en hard væpna kamp mot nazistene. Den la grunnlaget for at det var proletariatet og ikke borgerskapet som hadde våpenmakta etter krigen. Dermed kunne revolusjonen i 1948 få et relativt fredelig forløp. De avgjørende væpna kampene var faktisk ført under kampen mot nazismen.

Ved slutten av den andre verdenskrigen oppsto den sosialistiske leiren. Folkedemokratiene og de sosialistiske statene omfatta 1/3 av jordas befolkning. Det kapitalistiske verdensmarkedet var kraftig innskrenka. Den allmenne krisa blei enda skarpere.

«Det amerikanske århundret»
Innafor den imperialistiske leiren førte krigen til at ikke bare Tyskland, Italia og Japan måtte se seg redusert til underordna makter. Også Englands og Frank-
rikes storhetstid var slutt. Deres seier vendte seg til et nederlag i kampen om verdensherredømme. USA, som hadde latt andre rake kastanjene ut av glørne for
seg, kunne starte på den imperialistiske freden med et solid overtak. USA ga svære kreditter som gjorde de andre statene avhengige. Kapitaleksporten økte
kraftig, og US-dollar blei sjølve midtpunktet i den imperialistiske finansverdenen. Amerikanske politikere utropte vårt århundre til, «det amerikanske århundre».

Stalin pekte i 1952 på at denne situasjonen ikke kunne være varig. («Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen »). Den ujamne utviklinga av de imperialistiske landa måtte slå ut i ei ny ubalanse. Og slik har det gått.

USAs hegemoni slår sprekker
Allerede på toppen av sin makt møtte USA-imperialismen sitt første strategiske nederlag som supermakt. På tross av at Wall Street og Pentagon satsa stort på å
knuse den kinesiske revolusjonen, så seira den og knuste imperialismens støttepunkter i fastlands-Kina (med unntak av Hong Kong og Macao). Det store kinesiske markedet, Kinas råstoffer og mulighetene for å bruke Kina som militært oppmarsjområde glapp ut av hendene på USA.

Det andre militære nederlaget var Koreakrigen, hvor USA-imperialismens aggresjon blei stoppa, og verden fikk se at USA ikke var allmektig. Det tredje og
hittil siste nederlaget er sjølsagt krigen i Indo-Kina. Etter denne krigen er plutselig hele det strategiske bilde i Sørsøst-Asia endra. Vietnam, Kambodsja og Laos er frigjort. De tidligere USA-marionetter i slike land som Filippinene og Thailand har begynt å forlange uavhengighet. Disse tre nederlaga, og særlig det siste, har betydd ei viktig skjerping av den allmenne krisa i imperialismen.

Valutakrisene
Hele det systemet av finansiell, militær og politisk kontroll som USA hadde bygd opp er nå i ferd med å rakne.

Dollaren er i ferd med å miste sin rolle som internasjonalt betalingsmiddel. De oljeproduserende landa har f.eks. gått over til å prise olje i en internasjonal
pengestandard som kviler på flere imperialistiske lands valutaer.

Det har vært et utall dollarkriser. Årsaken til dem er at USAs regjering har betalt sine krigsutgifter med å trykke papir på seddelpresse. Disse papirdollarene har blitt eksportert til utlandet for å øke USAs økonomiske makt der. Vietnamkrigen har gjort at valutastrømmen har begynt å gå den andre veien.

Dermed har de økonomiske problemene som USA eksporterte til andre i sine velmaktsdager innhenta supermakta USA sjøl. Dersom alle stater som sitter med betydelige dollarreserver krevde innløsning for dem i gull eller varer, ville USA vært bankerott. Men disse landa kan ikke gjøre noe slikt. Da ville samtidig store deler av deres egne valutareserver bestå av verdiløst papir. Derfor søker de større uavhengighet fra USA gjennom en mer langvarig og gradvis prosess. Før eller seinere må dette føre til nye akutte kriser.

Vi er i den tredje fasen
Nederlagene til USA er viktige elementer i den tredje fasen av den imperialistiske krisa. Men det viktigste er at det har oppstått ei ny supermakt, Sovjet, som kjemper med USA om verdensherredømme.

Denne tredje fasen har en rekke særtrekk. Dagens marxist-leninister er nødt til å studere dem nøye. De er bestemmende for vår strategi og taktikk i kampen for den sosialistiske revolusjonen i vår tid. I analysen av motsigelsene i dag, går det et vannskille mellom ekte og falske kommunister, mellom marxisme-leninisme og revisjonisme. Hovedspørsmåla her er den nye rollen Sovjetunionen spiller etter den borgerlige kontrarevolusjonen i 1956, betydninga av folkenes frigjøringskamper i den tredje verden og spørsmålet om krigsfaren fra de to supermaktene.

 

2. DEN TREDJE FASEN OG SOSIALIMPERIALISMEN
   Midlertidig stabilisering av imperialismen.
   Skjerping av motsigelsen strategisk.

Vi nevnte tidligere at de folkedemokratiske revolusjonene etter 2. verdenskrig betydde ei skjerping av den allmenne krisa, en reduksjon av det imperialistiske
verdensmarkedet osv. Hvordan skal vi da vurdere seirene for kontrarevolusjonen i de fleste av disse landa noen år seinere og det faktum at Oktoberrevolusjonens
Sovjet er blitt ei imperialistisk supermakt? Betyr det at imperialismen er i ferd med å overvinne sin allmenne krise? Betyr det stabilisering av det imperialistiske verdenssystemet?

HVA BETYDDE REVISJONISMENS SEIER
Dette er i virkeligheten nokså kompliserte spørsmål.

Sovjet ble i støttepunkt for klassefienden

– For det første var kontrarevolusjonen i Sovjet et hardt slag mot arbeiderklassen og folkene over hele verden. Det betydde at Sovjet som tidligere var det viktigste støttepunktet for verdensrevolusjonen, nå blei et støttepunkt for klassefienden. Fra å være alle revolusjonæres venn forvandla Sovjet seg til å bli en dødelig fiende. De nye tsarene utnytta Oktoberrevolusjonens store prestisje for å vinne imperialistiske framganger og for å få deler av proletariatet i mange land til å dempe kampen mot monopolkapitalen og imperialismen.

Sosialismens krefter blei kraftig svekka og reaksjonens og imperialismens krefter økt.

Revisjonismens seier betydde stabilisering for imperialismen
– For det andre er det ingen tvil om at revisjonismens seier i et flertall av de
kommunistiske partiene og kapitalismens midlertidige seier i mange tidligere sosialistiske eller folkedemokratiske land faktisk for ei tid betydde en stabilisering av det imperialistiske systemet.

Analyser av femti-åra pleier å legge vekt på USAs dominerende rolle og det økte kapitalistiske markedet på grunn av krigens ødeleggelser for å forklare disse åras relativt rolige karakter. Men de utelater som oftest ei vurdering av revisjonismens gjennombrudd.

Faktum er at de økonomiske krisene i 1950-åra var ikke mindre enn f.eks. krisa i 1970-71. Krisa i 1957 førte til produksjonsnedgang og kjempestore ledighetstall
i de fleste kapitalistiske land. Men proletariatet hadde, uten å være klar over det, mista støtten fra storparten av den sosialistiske leiren. SUKP oppfordra arbeiderklassen i vesten til klassefred og de kommunistiske partiene var blitt borgerlige revisjonistiske partier over en lav sko. Det betyr at sjøl om de objektive mulighetene for en skarpere klassekamp var tilstede, så var viktige sider ved de subjektive mulighetene borte.

– For det tredje. Kontrarevolusjonen seira i de fleste av de tidligere sosialistiske og folkedemokratiske landa og dermed blei den sosialistiske leiren likvidert. Den gjensidige hjelpa og støtten disse landa i sin tid kunne gi hverandre, blei omforma til utplyndring. Den sosialistiske leiren forsvant og i stedet dukka en byråkratkapitalistisk leir opp. Dette var nok et hardt slag mot proletariatet og et framsteg for imperialismen og reaksjonen.

En kortvarig kur
Men det er også faktorer som peker i ei anna lei.
– For det fjerde betydde framvoksteren av sosialimperialismen bare på kort sikt ei neddemping av imperialismens allmenne krise. For den nye imperialistiske supermakta måtte nødvendigvis bli nødt til å konkurrere med USA om verdensherredømmet. I Sovjet fikk USA en jamnbyrdig rival, og ikke en mindre rival av Vest-Tysklands eller Japans kaliber.

– For det femte betydde det at den tilsynelatende utvidelsen av det kapitalistiske verdensmarkedet fikk en midlertidig karakter. Det oppsto ikke noe vakuum som imperialismen kunne ekspandere på. Tvert om sikra Sovjet seg umiddelbart kontrollen over ei betydelig innflytelsessfære og begynte å forberede kampen
med USA om de øvrige områdene.

– For det sjette viste den relative stabiliseringa av kapitalismen seg å være kortvarig, hvis en ser det i historisk målestokk. De undertrykte folkenes kamp utvikla seg, på tross av kontrarevolusjonen i Sovjet. De Indokinesiske folkene kunne vinne en full militær seier, sjøl om Sovjet frenetisk forsøkte å overtale og presse dem til å stoppe kampen og godta dårlige vilkår ved et forhandlingsbord.

En annen hending snudde strømmen når det gjaldt den kontrarevolusjonære flodbølgen i de sosialistiske landa, nemlig kulturrevolusjonen i Kina. Den løste både praktisk og teoretisk problemet med å føre revolusjonen videre under proletariatets diktatur. Ved å summere opp de negative lærdommene fra kontrarevolusjonen i Sovjet klarte Mao Tsetung og de kinesiske kommunistene å forvandle en dårlig ting til en god ting, å vise proletariatet og folket over hele verden hvordan revisjonismen og kontrarevolusjonen skal bekjempes. Dette var et stort positivt bidrag til marxismen-leninismen, og det betydde ei skjerping av den allmenne imperialistiske krisa.

Kissinger har kastet Schlesinger som forsvarsminister. Tilsynelatende hersker det uenighet i borgerskapet i USA om hvilken taktikk som bør følges overfor Sovjet.

Skjerping av krisa strategisk
Når vi ser innledninga til den tredje fasen av den allmenne imperialistiske krisa under lys av den seinere utviklinga må vi slå fast:

Kontrarevolusjonen i Sovjet og andre land førte bare midlertidig til ei stabilisering av imperialismen. Strategisk betyr den at krisa skjerpes, at kampen mellom supermaktene om verdenshegemoniet blir skarpere. Dessuten betyr den at framtidige sosialistiske revolusjoner vil stå sterkere mot imperialismen fordi de er en viktig erfaring rikere, især på grunn av de praktiske og teoretiske resultatene som er vunnet i kampen mot revisjonismen sosialistiske land som Kina og Albania.

DEN TREDJE VERDENS NYE ROLLE
Nest etter framvoksteren av den sosialimperialistiske supermakta er de store endringene i en tredje verdens rolle det myst oppsiktsvekkende i det fredie stadiet av den allmenne kapitalistiske krisa.

Nykolonialismen
Det gamle kolonisystemet er gått i opp løsning, i stedet er det utvikla en ny form for kolonialisme. Imperialistmaktene klarte ikke å hindre flertallet av de undertrykte nasjonene i å vinne formell uavhengighet. Dett e har vært og er et tegn på den allmenne krisa

.
Imperialismen levde likevel videre under de nye formene. De formelt uavhengige landa blei slaver av det imperialistiske verdensmarkedet. Nykolonialismen rante råstoffer og rikdommer på en like effektiv måte som den gamle kolonialismen.

Men det nykoloniale systemet er mye mer ustabilt. Fordi det baserer seg på økonomiske avtaler, handelsforhold osv., skal det også forholdsvis mye mindre til at hele systemet kommer i ubalanse. Kontrollen over nykoloniene er mer flytende, og det skjerper motsigelsene mellom imperialistmaktene, særlig supermaktene, og det øker mulighetene til de undertrykte nasjonene for å spille en uavhengig rolle. Under nykolonialismen er lettere for de imperialistiske landa å drive økonomisk og annen infiltrasjon i hverandres , «innflytelsessfærer». Det gjør at de rivaliserer overalt, og ikke bare i, «omstridte» områder.

Motsigelsene mellom imperialistene og den økte solidariteten mellom verdens folk har gjort det mulig for undertrykte land og nasjoner å slå seg sammen i felles anstrengelser mot det imperialistiske hegemoniet. Det mest berømte eksemplet er sjølsagt OPEC, de oljeproduserende landas felles organisasjon. Men denne typen samarbeid utvikles på stadig flere områder, enten det gjelder havrettsspørsmål, råstoffer eller kamp mot sionismen. For bare tretti år sida var noe slikt utenkelig. I 1975 er det dagligdags. Dette har skapt en helt ny kraft i verdensutviklinga. Den vil framskynde og skjerpe den imperialistiske krisa.

Folkenes frigjøringskamp
Det var Lenin som for alvor analyserte og forsto den verdenshistoriske betydninga av de undertrykte folkenes frigjøringskamp. Han slo fast at denne kampen er en del av den proletariske verdensrevolusjonen. Stalin sammenfatta Lenins lære slik, i »En gang til om det nasjonale spørsmålet».

Det ville være latterlig å ikke se at siden den gangen (siden 1912, H.G.) har den internasjonale situasjonen endra seg, at krigen på den ene sida og
Oktoberrevolusjonen i Russland på den andre sida, omforma det nasjonale spørsmålet fra å være en del av den borgerlig-demokratiske revolusjonen til
å bli en del av den proletarisk-sosialistiske revolusjonen.

– Stalin, Verker, engelsk utg ., b. 7, s. 226.

I dag viser det seg med all ønskelig klarhet at Lenin og Stalin fikk rett. Lenin ironiserte over de europeiske sosialsjåvinistene som innbilte seg at de var verdens midtpunkt, ved å snakke om »det framskredne Asia og det tilbakeliggende Europa. I dag er det virkelig de undertrykte folkene i den tredje verden som står i spissen for den proletariske verdensrevolusjonen. Det er de som vinner de største seirene, slik som Vietnam og Kambodsja, og det er også de som tilføyer imperialismen de hardeste slagene.

DEN UJAMNE UTVIKLINGA MELLOM SUPERMAKTENE
Lenin utvikla tesen om at imperialisme betyr krig ut fra det faktum at de imperialistiske landa alltid utvikla seg ujamnt. Han studerte nøye hvordan
England nettopp på grunn av sitt monopol på 1800-tallet stagnerte og degenererte, samtidig som nye imperialistmakter utvikla seg med stor fart, særlig, USA og Tyskland.

Han påviste at det på et tidspunkt ville oppstå et skrikende misforhold mellom den nedadgående imperialistmaktas store kontroll over landområder og råstoffer og den oppadstigende imperialistmaktas relative mangel på slik kontroll. Han summerer denne undersøkelsen slik:

Spørsmålet er: hvilke andre midler enn krig kan det finnes under kapitalismen for å fjerne misforholdet mellom utviklinga av produktivkreftene og akkumuleringa av kapital på den ene sida og oppdelinga av koloniene og ‘innflytelsessfærene’ for finanskapitalen på den andre?
– Lenin, Imperialismen -, jfr. Ny Dag-utg. s. 108 – 109 . (Her oversatt fra Coil. Works.)

Sovjet har det EEC mangler
Det er lett å påvise ei slik ujamn utvikling i dag. Særlig er det tydelig at Stalin har fått rett i at Tyskland, Japan og slike land på nytt ville ta opp konkurransen med USA.
Om vi studerer den industrielle utviklinga i henholdsvis EEC-landa og USA, vil det vise seg at EEC på alle områder av økonomien har tatt innpå USA og på
viktige områder også gått fra USA. EEC har ambisjoner om å bli ei supermakt, men mangler sjølve grunnlaget til å gjøre USA rangen stridig, nemlig statlig integritet og en felles hær. USA har tropper i EEC-land, og EEC har store problemer med å komme fram til felles tiltak sjøl på det økonomiske området. Derfor ville det være latterlig å tro at EEC på lenge ville forsøke å utfordre USA militært.

Men Sovjet, derimot har alt det som EEC mangler for å sette seg i USAs sted. En hær som er trena i angrep, en aggressiv marine på alle verdenshavene, en sentralisert fascistisk ledelse osv. Men hvordan er den industrielle og økonomiske utviklinga?

Kontrarevolusjonen i Sovjet og det meste av Øst-Europa skapte et kraftig tilbakeslag i økonomien. Landbruket kom inn i ei permanent krise, industriproduksjonen klarte ikke å oppfylle planene osv. Gjennom ei steinhard utbytting av arbeiderklassen, gjennom tidsstudier, akkordarbeid og oppsigelser har den nye overklassen klart å øke profitten og drive opp produksjonen.

Det betyr ikke at Sovjet klarer å følge sine såkalte »planer». Men det betyr at Sovjet begynner å ta inn på USA i flere produksjonsgreiner. Vi skal seinere
kommentere hvilke produksjonsgreiner det dreier seg om. La oss se på talla. Vi har stilt opp en del tall i tabell 1.

TABELL 1:
Sement
1963     1972
USA         61 ,6     74,9 mill. tonn
Sovjet       61,0     104,3 mill. tonn

Råjern
USA         66,9       82,9 mill. tonn
Sovjet        58,7      92,3 mill tonn

Stål
USA          99,1      120,9 mill. tonn
Sovjet       80 ,2      125,6 mill. tonn

Kopper
USA        1176       1534 1000 tonn
Sovjet       600        1050 1000 tonn

Energi 1969
USA       1952,33   2065,22 i enheter som
Sovjet     1139,10  1312, 46 tilsvarer millioner tonn kol.

Eksport i % av verdenshandelen
USA      21,8(1958)   11 ,9
Sovjet     7, 5(1958)   3,7

Kilde. Stat. Yearbook 1973. United Nations.

Sovjets industripotensial øker
Denne tabellen gir ikke noe liketil bilde. For det første er det klart at Sovjet haler innpå og tildels går forbi USA når det gjelder strategiske produkter. Særlig
er det viktig å merke seg at Sovjets stålproduksjon har passert USAs. Men for det andre ville andre data vise at ferdigvareproduksjonen for Sovjets vedkommende på ingen måte har fulgt opp produksjonen av halvfabrikata.

For det tredje ville en tabell over jordbruksproduksjonen vise at Sovjet har et stort underskudd på det strategisk viktige brødkomet. For det fjerde viser handelsoversikten at både USAs og Sovjets andel av verdenshandelen er gått tilbake og at Sovjets andel synker raskere enn USAs!

Her må vi ta forbehold om at noe av handelen mellom Sovjet og dens vasaller kan være holdt utafor, og at det kan være tvilsomt om all våpeneksporten er tatt
med. Sovjet er jo som kjent verdens største profittør i død og fordervelse.
Eksporttalla er videre fra I 973, før virkningene av Sovjets økonomiske og diplomatiske offensiv i Europa (sikkerhetskonferansediplomatiet) kunne vise seg. I alle fall peker disse talla på en uhyre viktig motsigelse. Sovjets industripotensial øker, samtidig som landet har underskudd på avansert teknologi og markeder. Her stanger statskapitalismen i Sovjet mot den andre supermaktas interesser. Det er bare på bekostning av USA og EEC at Sovjet kan ha mulighet til å vinne nye markeder. Denne motsigelsen vil skjerpe rivaliseringa mellom supermaktene og Sovjets appetitt på Vest-Europa.

DEN ALLMENNE KRISA OG KRIGSFORBEREDELSENE
Som tabellen i forrige avsnitt viste, så var det tydelig at Sovjet hadde satsa stort på stålproduksjonen. Det er et uttrykk for krigsforberedelsene og militariseringa
av Sovjet-økonomien . De nye tsarene følger en »kanoner for smør»-politikk, hvor massene får bære byrdene av sovjetherskernes ekspansjonstrang.

Militarisering av økonomien

Dette er ikke stedet til å dokumentere Sovjets militære oppbygging. En del er behandla i RF nr. 5 i år, mer vil følge i seinere nummer. Sovjet har bygd opp
verdens største flåtebase i Murmansk, og sannsynligvis verdens nest største i Leningrad. I løpet av ti år er det bygd opp en helt ny marine som patruljerer verdenshavene. Et stort antall militærsatelitter kretser rundt jorda, og kostbare rakettsystemer er bygd ut i stort omfang. Dette betyr ei militarisering av økonomien. Det betyr at store samfunnsmessige midler bindes til militærproduksjon.

Lærebok i Politisk Økonomi sier det slik:
Det økonomiske innhold i militariseringa av det økonomiske liv består for det første i at en stadig større del av ferdigvarene og råstoffene slukes av det uproduktive militære forbruk eller legges brakk i form av veldige strategiske lagre. For det andre foregår utvidelsen av krigsproduksjonen på
bekostning av arbeidernes lønninger, som synker enda mer, ved å ruinere bøndene, ved skatteflåeri og utplyndring av folkene i de koloniale og
avhengige land. (s. 284)

For å betale militærproduksjonen gjør den imperialistiske regjeringa også bruk av seddelpressa. Seddelmengden økes, og dermed faller pengenes verdi. Militariseringa driver fram inflasjonen.

Krigsfaren
Det er ikke oppgava til denne artikkelen å drøfte krigsfaren i detalj. Her rekker det å sette krisa i samband med krigsfare n. Den politiske og militære
verdenssituasjonen er analysert mer inngående i forrige nummer av Røde Fane – 5/75.

Det vi kan slå fast ut fra utviklinga av den allmenne imperialistiske krisa er at utviklinga av den tredje fasen i denne krisa nå har modna så langt at en omfordelingskrig mellom de to supermaktene er under oppseiling. Krisa driver supermakt ene inn i en stadig mer hektisk rivalisering med hverandre, og de får stadig mindre politisk og økonomisk spillerom. Samtidig øker de revolusjonære mulighetene.

En rein økonomisk betraktning kan gi som svar at sjøl om krigsfaren øker, så er
det enn å noen år til krigen bryter ut. Sjøl om den økonomiske krisa er djup, så er det ikke slik at supermaktene har krigen som eneste middel å falle tilbake på på kort sikt. De vil velte byrdene over på massene i sitt eget land og over på svakere og mindre land.

Slik er det utvilsomt, men spørsmålet om krigen kan ikke vurderes reint økonomisk. Vi må også vurdere politiske og militære forhold.

En akutt endring av den politiske eller militære situasjonen kan tvinge fram en krig, uten at den økonomiske situasjonen er satt på spissen. Prinsippielt kan derfor krigen komme når som helst, og det villevære dumt å huse illusjoner om noe annet. »Det er bedre å være forberedt enn uforberedt,» som Chiao Kuan-hua sa på 30. sesjon til FNs generalforsamling i september. Det betyr likevel ikke at det i praksis kan vise seg at krigsutbruddet først vil komme etter en lengre periode da de forskjellige faktorene som forbereder krigen skjerpes.

Det vesentlige er at vi forstår hvilket punkt motsigelsene i imperialismen er utvikla til i dag, i sær mellom de to supermaktene Sovjet og USA. Kjensgjerningene taler skarpt imot at det er avspenning som preger situasjonen, slik revisjonistene og en del vestlige imperialistiske politikere hevder. Tvert om er det faktorene for krig som øker, i sær på grunn av sosialimperialismens ærgjerrighet etter å vinne verdensherredømmet. Vi er nødt til å innstille oss på at vi lever i ei førkrigstid.

Samtidig må vi trekke lærdommene av det som har skjedd når utviklinga av motsigelsene har nådd sin spiss i de to første fasene av den allmenne krisa. Både
i samband med den første og den andre verdenskrigen utvikla situasjonen seg i gunstig retning for arbeiderklassen og folket, for frigjøring og sosialisme. Den
allmenne krisa i kapitalismen er den sosialistiske revolusjonens fødselsveer.
Det vi ser i dag er nye, harde rier.

3. DEN SYKLISKE KRISA
   Fasene i syklusen. Den sykliske og den allmenne krisa. Krisene i norsk etterkrigsøkonomi.

Den kapitalistiske roduksjonsmåten preges av motsigelsen mellom produksjons  samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsesmåten, Eller sagt på en
annen måte, av motsigelsen mellom produksjonens organisering i den enkelte bedrift og produksjonens anarki i samfunnet som helhet.

De enkelte kapitalister søker stadig å organisere sin kapital for å produsere mest mulig billigst mulig, for på den måten å tilegne seg mest mulig profitt.
Men i samfunnet som helhet er det anarki. Det som styrer investeringene er hva som til enhver tid gir mest mulig profitt. Derfor blir det overinvestering, og
dermed overproduksjon i noen sektorer, og skrikende mangler i andre sektorer.
Gang på gang kommer produksjonen i konflikt med markedet. Dette fører til periodiske kriser, og slike periodiske kriser vil det finnes så lenge produksjonsmidler anvendes som kapital uansett om staten overtar som felleskapitalist.

KRISE, DEPRESJON, OPPGANG, HØYKONJUNKTUR
I forrige århundre gjentok krisene seg med omlag l O års mellomrom. Etter den første imperialistiske verdenskrigen har krisene blitt hyppigere, og i våre dager
regner vi med at det varer ca. 4 år fra begynnelsen av ei krise til begynnelsen av den neste. Dette kalles en syklus.

Krisa er den fasen i syklusen der motsetninga mellom økninga i produksjonskapasiteten og den relative senkninga av den kjøpedyktige etterspørselen ytrer seg i en stormende ødeleggende form. Denne fasen i syklusen er preget av overproduksjon av varer som ikke finner avsetning, sterkt prisfall, stor mangel på betalingsmidler og børskrakk som framkaller massekonkurser, bratt nedgang i produksjonen, raskt økende arbeidsløshet og senking av lønningene.

(Politisk Økonomi s. 214)

Vi skal seinere i denne artikkelen vise hvordan dette har ytra seg i Norge. Depresjonen er den fase i syklusen som følger like på krisa. Denne fasen i
syklusen kjennetegnes ved at industriproduksjonen befinner seg i en tilstand av stagnasjon, vareprisene er lave, handelen går tregt og det er overflod
på ledig pengekapital. I depresjonsfasen oppstår forutsetningene for den etterfølgende oppgang og høykonjunktur.

(Samme sted)

Krisene i Norge etter krigen har ikke hatt en slik voldsom karakter, som det vi her siterer. Men i prinsippet har det samme skjedd. Monopolkapitalen klarer
på grunn av sitt monopol å holde vareprisene oppe på tross av sviktende etterspørsel. Av og til må lagrene av forbruksvarer saneres med reine dumpingsalg, for å gi plass til ny produksjon. I de fleste kapitalistiske land, og særlig USA, har det vært en markant nedgang i omsetninga av forbruksvarer under krisa og depresjonsfasen. USA har også i korte perioder sett tendenser til prisfall.

Oppgangen er den fasen i syklusen under hvilken bedrifter som er kommet over krisen, kommer til krefter etter påkjenningene og går over til å utvide produksjonen.

(Samme sted.)

Denne fasen er det lett å kjenne igjen i virkeligheten fordi alle slags kapitalister da jubler i vilden sky og skryter av at kapitalismen er et levedyktig system som
klarer alle vanskeligheter. Oppgangen går over i høykonjunktur.

Høykonjunkturen er den fasen i syklusen under hvilken produksjonen stiger over det høyeste punktet som blei nådd i foregående syklus før krisa
trådte inn. Under høykonjunkturen blir det startet nye industribedrifter, bygd jernbaner osv.

Prisene stiger, omsetninga øker, og det driver igjen opp produksjonen. Bankene stiller store kreditter.

Alt dette gjør det mulig å øke om fanget av produksjonen og handelen langt ut over rammen for den kjøpedyktige etterspørsel. På denne måten
blir forutsetningene for neste overproduksjonskrise skapt.

(Samme sted.)

På toppen av høykonjunkturen utvides produksjonen langt ut over rammene for markedet, og kredittene skjuler avsetningsvanskene ei tid. Derfor blir omslaget voldsomt når det først kommer. Krisa kommer som en dramatisk nedgang akkurat som det så mest lyst ut for profittørene.

VIRKNINGA AV DEN SYKLISKE KRISA PÅ DEN ALLMENNE KRISA
Den sykliske krisa forsterker den allmenne krisa på flere forskjellige måter.
Den sykliske krisa raserer hele industri greiner, slik som f.eks. næringsmiddel og tekstil i Norge. Det gjør de enkelt kapitalistiske landa mer sårbare, og skjerper utbyttinga av land i den tredje verden, – og dermed også deres motstand.

Under krisene skjerpes undertrykkinga og utbyttinga av massene kraftig. Kapitalismens karakter av rovdrift viser seg i all sin grellhet. Arbeiderklassen og andre deler av folket mister tiltrua til kapitalismen og klassekampen skjerpes. Krisene øker bevisstheten om den sosialistiske revolusjonen, og de kan også drive fra revolusjoner.

Krisene bringer verdenshandelen ut av lage og skjerper de permanente finanskrisene og råvarekrisene. Gjennom krisene forrykkes styrkeforholdet mellom de imperialistiske landa. Dette virker som ei direkte opptrapping av den allmenne krisa. Et godt eksempel på dette er Sovjets forsøk på å dra fordeler av USAs krise i 74-75. Sovjet har tilbudt flere vestlige land å ta over leveranser som var beregna på det vestlige markedet. Aker-gruppa har blant annet blitt invitert til å få avsetning for sine borerigger på det sovjetiske markedet. Dette øker rivaliseringa mellom supermaktene, også i Norge.

Krisene fører til fascifisering i de kapitalistiske landa. Massenes misnøye kan ikke lenger holdes nede med prat. Det blir tatt i bruk batonger, tåregass, kriminalisering og væpna opprørspoliti. Slike tendenser ser vi i alle kapitalistiske land i dag. De utdyper den allmenne krisa i disse landa.

Militariseringa av økonomien, som borgerskapet bruker som et botemiddel, driver fram årsakene til krisa ytterligere. Særlig skjerper den utbyttinga og inflasjonen.

Monopolkapitalen tar i bruk statsapparatet til å »løse» krisa. Det betyr bare at statlig kapitalisme tar over for den private kapitalismen og det bringer
spørsmålet om sosialismen i forgrunnen. Massene ser at det ikke hjelper med statsovertakelse så lenge det ikke er snakk om proletariatets statsmakt, men borgerskapets.

Slik ser vi at enhver syklisk krise bringer oss nærmere sammenbruddet for imperialismen og den proletariske revolusjonen. Gjennom krisene oppstår det i
enkelte land revolusjonære situasjoner allerede før det imperialistiske verdenssystemet som helhet møter sitt sammenbrudd.

UTVIKLINGA AV DEN SYKLISKE KRISA I NORGE EITER KRIGEN
Sosialdemokratiet har hevda at de økonomiske krisenes tid i Norge er forbi. For å begrunne dette viser de til at det i tida etter 2. verdenskrig ikke har vært noen
kriser av den typen verden opplevde f.eks. i 1929. Tvert om, blir det hevda, etterkrigstida har vært ei tid med stadig økende produksjon, økt levestandard og økt sysselsetting.

 

Krisefri »seinkapitalisme»?
Sjølsagt har de en del faktiske holdepunkter å vise til. Det er opplagt for enhver at det ikke har vært hundretusener i ledighetskø og full produksjonsstans.
Men dette er bare et bilde på overflaten. Det var dette overflatebildet som fikk SF-økonomen Seierstad i 1970 til å håne marxist-leninistene for vår »kriseteori» og hevde at »seinkapitalismen» hadde fjerna krisene fra det økonomiske livet. (Kort etter kom bedriftsnedleggelsene i treforedling, bl.a. på Vestfossen.)

Borgerlig statistikk pleier også å dekke over krisene. F.eks. er arbeidsløysetalla aldri riktige, fordi de utelater ungdom som ikke har hatt jobb tidligere, store
deler av kvinnene og uføretrygda folk som kunne ha arbeidd, om de hadde fått jobb.

Derfor er det lett å gå vill i borgerlig statistikk, og få det inntrykket at krisene ikke eksisterer lenger. Men det går faktisk an å få et inntrykk av krisene, en slags silhuett av dem, gjennom denne statistikken. Som vi skal se, gir det et helt annet bilde enn overflateinntrykket.

Men før vi gjør det, må vi minne oss om hva ei krise er, og hvilke opplysninger vi skal leite etter for å finne ut når det har vært kriser.

Ei krise er som nevnt ovafor den fasen i den kapitalistiske produksjonssyklusen der varene hoper seg opp, bedrifter blir stengt, produksjonen går ned og arbeidsløsheta øker. Krisa fører til ødelegging av samfunnsmessige produktivkrefter og elendighet for massene. Krisa kan omfatte børskrakk, prisfall og lønnssenkning. Statsmonopolkapitalismen har ført til ei midlertidig endring i form når det gjelder f.eks. krisas virkning på priser og lønninger. Til en viss grad klarer monopolene å presse prisene i været til tross for opphoping av varer. Det betyr at lønningene ikke nødvendigvis behøver å falle nominelt, men at de blir spist opp av inflasjonen. Vi skal komme tilbake til statsmonopolkapitalismen og krisa, kortfatta her, mer utførlig i en annen artikkel.

Hva må vi se etter?
Disse forholda gjør at det er særlig følgende forhold vi må undersøke for å avdekke krisene i et land som Norge i en periode med relativ høykonjunktur, slik som etterkrigstida:

For det første må vi se på produksjonsvolumet. Dersom produksjonen går ned, så er det et meget sikkert tegn på krisa. Her vil ofte de statistiske opplysningene
ljuge, fordi de delvis oppgir produksjonsverdien. I en periode med sterk inflasjon kan verdien av produksjonen målt i penger stige, samtidig som produksjonsvolumet går ned.

For det andre må vi se på sysselsetting/arbeidsløshet. Som nevnt ljuger statistikken på dette feltet også, slik at det kan være vanskelig å få tak i talla for den virkelige ledigheta. Men svingningene i ledighet/sysselsetting vil gi oss et bilde av krisene likevel. Det vi ikke kan si nøyaktig ut fra slik statistikk er krisenes omfang, men det er ikke formålet i denne sammenhengen.

For det tredje må vi se på lagervolumet. Dette er faktisk en av de mest følsomme måleinstrumentene på krisa. Ved å studere dette kan vi få et nokså riktig bilde av krisas forløp, dens høydepunkt osv.

For det fjerde må vi se på en rekke andre faktorer. Som hjelperedskaper må vi også trekke inn undersøkelser av reallønnsutviklinga, prisutviklinga og energi
forbruk. Men av de grunnene som er nevnt vil denne statistikken være upålitelig.

Denne lista over indikatorer på krisa viser de sikreste kjennetegna vi skal se etter. Det betyr f.eks. at de er viktigere enn børsindekser. Børsen er bare finanslivets spillebule. Den reflekterer krisa på et vis. Men den gir ikke noe sikkert bilde. Aksjekurser vil allment sett falle under krisa, men det er ikke noen absolutt lov. Særlig er den nokså usikker i slike mindre kapitalistiske kriser som dem vi skal studere.

HVA SIER PRODUKSJONSUTVIKLINGA OM KRISENE EITER KRIGEN?
Når vi studerer utviklinga av produksjonen i Norge etter krigen, er det lett å påvise at den ikke har pågått som ei jamn økning. Det har vært klare perioder med oppbremsing, stagnasjon og tilbakegang, liksom det har vært perioder da produksjonen har skutt ny fart. Dette kan vi lese i statistikk over produksjonsindeks (et tall som angir volumet av produksjonen,) og brutto verdi av produksjonen. Vi kan også få et visst bilde ved å se på antall arbeidstimer i industrien.

TATELL II. Produksjonsindeks 1946-1951

År          Bruttoverdi  prod. indeks (1961= 100)
1947       5719
1948       6835
1949       7328           57,2
1950       8883           62,8
1951     11972           67,9
1952     12315           66,5 NB
1953     12414 NB    70,2
1954     13643          74,9
1955²   15974           77,8
1956     17152          82,3
1957      18043         84,0
1958      18747NB    83,6 NB
1959      19845      87,7
1960      22084      95,2

(Kilde. Historisk statistikk 1968, s. 202 og 213)
Noter:

1. Talla fra 1947 til 1954 omfatter store bedrifter.
   2. Talla fra 1955 til 1960 omfatter alle bedrifter

 

Når vi tar hensyn til at det i denne perioden var en inflasjon på 2-4 prosent, så blir det klart at den lille verdiøkinga fra 52 til 53 og 57 til 58 i virkeligheten
representerer stagnasjon og tilbakegang i industriproduksjonen, noe som produksjonsindeksen gir et enda klarere bilde av.

Alt nå er det derfor opplagt at disse åra var kapitalistiske kriseår. Men for å lære mer om dem må vi se på andre tall også. Dessuten er det nødvendig å trekke inn
andre tall for å få vite noe om krisene etter 1960. I statistikken øker nemlig både produksjonsverdien og produksjonsindeksen fra år til år. Likevel fantes det
kriser. De lar seg ikke avlese i disse talla, delvis på grunn av en sterkt økende inflasjon, og delvis på grunn av at disse krisene slo svært ulikt ut i de forskjellige bransjene.

TABELL III . Arbeidstimer 1950 – 63.
År         arb. timer i millioner
1950¹     460
1951       482
1952       477 NB
1953       481
1954       493
1955²      565
1956       559
1957       547 NB
1958       532
1959       521
1960       543
1961       550 NB
1962       552
1963       560
Kilde Hist. stat 1968 s. 202
Noter:

1. Talla fra 1950 – 54 omfatter store bedrifter.
   2. Talla fra 1955 – 63 omfatter alle bedrifter.

Sjøl om disse talla er mer usikre, fordi de bare indirekte sier noe om produksjonen, så kan vi skimte omrisset av de samme krisene som vi så ovafor, og dessuten se tegn til stagnasjon i 1962.

SYSSELSETIING OG ARBEIDSLØSHET SIER MER OM KRISENE
Svakhetene ved norske arbeidsløysetall er nevnt, men med de forbeholda kan vi bruke dem. For å dekke opp for noen av svakhetene kan vi trekke inn tall for
sysselsetting i industrien. Tilbakegang i sysselsetting vil ofte være et sikkert tegn på krisa.

Men på den andre sida har disse talla den svakheten at de også gjemmer strukturelle endringer innafor det kapitalistiske samfunnet , dvs. oppsvulminga av den uproduktive sektoren i forhold til den produktive. I noen tilfeller kan altså en stagnasjon i sysselsettinga i industrien være mer et tegn på den allmenne
kapitalistiske krisa enn på ei syklisk krise.

TABELL IV
Sysselsatte i industri i 1000, 1948 – 72
1948 – 289
1949 – 300
1950 – 308
1951 – 319
1952 – 315
1953 – 315 NB
1954 – 322
1955 – 329
1956 – 331
1957 – 332
1958 – 322 NB
1959 – 321
1960 – 331
1961 – 339
1962 – 343
1963 – 343 NB
1964 – 347
1965 – 353
1966 – 360
1967 – 363 NB
1968 – 362
1969 – 366
1970 – 378
1971 – (mangler oppl.)
1972 – 392
(Kilde. Historisk statistikk , 1968 s. 78, Stat. årbok 1969, 72, 74)

Av tabell IV kan vi lese de samme krisene som vi har sett konturene av tidligere. Vi kan se hvordan de representerer både stagnasjon og tilbakegang.
Dessuten får vi øye på ei krise i 1967-68 som vi ikke kunne lese av de foregående talla.

TABELL V
Arbeidsløse fagforeningsmedlemmer i % og folk som er meldt arb.løse.
            %         Meldt
1946    3,6       NB
1947    3,1
1948    2,7      9026
1949    2,2      7715
1950    2,7      8970
1951    3,6     11133 NB
1952    2,4     11634
1953    3,3     14358
1954     2,2    12695
1955     2,5    12542
1956     3,1    13865
1957     3,2    14669 NB
1958              23631
1959              22633
1960     2,5    17097
1961     2,0    13048
1962     2,1    15184 NB
1963     2,5    17725
1964     2,0    15540

(Kilde Hist. stat. 1968, s. 81)

Jo mer vi graver i statistikken, jo rikere bilde får vi av den kapitalistiske produksjonssyklusen i Norge. Krisene trer fram i klart relieff, og vi blir i stand til å tidfeste dem nokså nøyaktig. Vi merker oss at arbeidsløysetalla sleper noe etter produksjonsnedgangen i tid, men det er helt rimelig, ettersom det er produksjonsnedgangen som fører til permitteringer, ansettelsesstopp, nedleggelser.

OPPHOPING AV VARELAGRE, OVERPRODUKSJON
Ved å nytte den marxistiske loven om at den sykliske krisa er ei overproduksjonskrise kan vi få et tydelig bilde av krisene i Norge etter krisa i 1963. Overproduksjonen fører umiddelbart til økning av lagrene, og gjør lagerindeksen til et veldig sikkert barometer.

TABE VI.
Lagerindeks for industri 1966 – 73
(1971=1 00)
31/12 – 1966 – 121
1967 – 130 NB
1968 – 119
1969 – 108
1970 – 126
1971 – 146 NB
1972 – 128
1973 – 122

Kilde. Stat. årbok 69 s. 146
Stat. årbok 72 s. 170
Stat. årbok 74 s. 187

Disse talla bekrefter at det var ei krise i 1967 med overproduksjon, og de viser oss i tillegg krisa i 1971 som vi skal komme tilbake til.

KRISA RAMMER ARBEIDERKLASSENS LEVESTANDARD
Sjøl om vi etter krigen ikke har vært vitne til direkte lønnsnedslag i kroner og ører, så har det foregått virkelige lønnsnedslag, nedslag i arbeidernes kjøpekraft.
Til og med offisielt innrømmes det at den virkelige reallønna gikk ned i perioden 1970-73. Ei liknende utvikling skjedde også under krisene tidligere.

TABELL VII
Lønnsindeks 1949-65 (1959 =1 00) (korrigert for prisstigninga, men ikke for skatter og avgifter.)
1949 80 1958 94 NB
1950 81 1959 100
1951 79 NB 1960 104
1952 81 1961 109
1953 83 1962 113
1954 84 1963 116
1955 88 1964 116 NB
1956 91 1965 121
1957 94

(Kilde, hist. stat. 68, s. 554)

KRISA RAMMER BRANSJENE ULIKT
Vi nevnte ovafor at krisene har ramma bransjene så ulikt at totalindeksen for produksjonen godt kan vise økning samtidig som viktige bransjer går tilbake.
Krisa i 62 – 63 ramma særlig gummivareindustri (ned fra 108,9 til 105,4 poeng) og maskinindustri (ned fra 116,5 til 111,7). Krisa i 67- 68 ramma
næringsmiddel (stagnasjon på 144 poeng), jern- og metallvareindustri (141 til 140) og maskinproduksjon (151 til 150), ellers var det stagnasjon i elektroteknisk og transportmiddelindustri. Treforedling var på vei opp da de andre bransjene møtte krisa i 67. Det henger sammen med at denne industrien er særs følsom for svingningene på verdensmarkedet, derfor er det nesten alltid treforedling som varsler inngangen til krisa.

I 1971 var det først og fremst treforedlingskrise. For åra 1970, 7 1 og 72 var produksjonsindeksen 168, 160 og 158. I 1972- 73 kom krisa i tekstil og
bekledning for alvor. (Indeksen fra 110 i 1971 til 102 i 1973.) Bekledning og tekstil er inne i ei permanent krise, som er et utslag av den allmenne krisa, og som truer med å utslette dem som næringer her i landet. Det viser produksjonsindeksen for bekledning med all ønskelig tydelighet. For åra 1969-73 falt den slik:
100 – 94 – 90 – 85 – 79.

LANDBRUKSKRISA
De økonomiske krisene fører også til kriser i landbruket. Dels ved at landbruksproduktene ikke finner avsetning og dels på grunn av andre forhold som vi skal komme tilbake til.

Landbrukskrisene er mer langvarige og seiglivete inn industrikrisene. I Norge og andre kapitalistiske land har landbrukskrisa ført til fraflytting fra landsbygda,
ødelegging av dyrka mark og reduksjon av sjølbergingsevnen på landbruksprodukter.
Det er særlig småbønder og mindre mellomstore bønder som rammes av jordbrukskrisa.

I Norge sank antallet bruk med minst fem dekar jordbruksareal fra ca. 214 000 i 1949 til 128077 i 1972. Hele reduksjonen kom blant bruk på mellom 5 og
50 dekar. I 1949 var antallet bruk på denne størrelsen 150 130 og i 1969 var tallet 88 481. Det vil si en nedgang på over 40 % på 20 år! (Kilde, Statistiske
årbøker). Derimot var det i 1949 5188 bruk på over 200 dekar, mens tallet i 1969 var oppe i 6 318.

Jordbruket ligger tilbake for industrien i avkastning. Den private eiendommen til jorda gjør jordbruket tungdrevet og urasjonelt. Investeringene utnyttes ikke
effektivt, og mange bønder har for liten avkastning til å investere noe særlig. Derfor sakker jordbruket akterut i forhold til industrien. Dermed oppstår det ei
såkalt »sakse»krise i forholdet mellom industri og jordbruk. Den blir kalt det, fordi kurvene for jordbruksproduksjonen og industriproduksjonen spriker som
skjærer på ei saks. Dette kan illustreres best ved utviklinga av prisene på landbruksprodukter i forhold til prisene på produksjonsmidler til landbruket.

TABELL VIII.
Prisindeks for jordbruket 1968- 73 varige produksjonsår jordbruksmidler
produkter (maskiner, bygninger osv.)

1965 100 100
1968 108 I I 7
1969 113 122
1970 115 129
1971 119 137
1972 123 15O
1973 130 189

(Kilde, stat. årbok 72 – 74)

Over 100 000 bruk er blitt lagt ned i Norge etter krigen. Det har ført til at hele lokalsamfunn er avfolket, slik som i tilfelle her på dette bildet.

Dette betyr ganske enkelt at prisene på produksjonsmidler har økt med 89 % i den samme perioden som prisene på jordbruksproduktene bare har økt med 30 %. For å bli i stand til å gjøre investeringer på slike vilkår må småbøndene stadig øke gjelda si. Det gjør dem mer og mer til forpaktere på ei jord som tilhører banken.

Småbøndene er videre nødt til å gi fra seg grunrente til bankene og landbruksmonopolet, og ofte også endel av det nødvendige arbeidet. Dette er årsaken til at små og mellomstore bønder presses ut av landbruket og at landbrukskrisa er så seigliva.

OPPSUMMERING AV DEN SYKLISKE KRISA I NORGE ETTER KRIGEN
Offisielt statistisk materiale gjør det mulig å slå fast at den kapitalistiske produksjonen i Norge har gjennomgått ei regelmessig syklisk utvikling. Med nokså jamne mellomrom har produksjonen stagnert eller gått tilbake, arbeidsløsheta har økt, fabrikker er blitt nedlagt. Kort sagt, den marxistiske teorien om den sykliske krisa har full gyldighet også i en økonomi som den norske. Dette er en viktig konklusjon, fordi den retter seg mot alle ideer om at den såkalte »blandingsøkonomien» eller statsmonopolkapitalismen har opphevd krisa.

Krisene er ikke blitt opphevd, tvert om de er blitt hyppigere enn hva de var på Marx’ tid, eller tidlig i dette århundre. Den gang regna en med at det varte omlag
ti år fra ei krise til den neste. I Norge har vi etter krigen hatt sju kriser, slik statistikken viser. Nemlig krisene i 1946, 52/53, 57/58 , 62/63, 67, 71 og 1975
– … Det betyr at det i gjennomsnitt har vært ei krise hvert fjerde år. Dette er en internasjonal tendens, og den henger sammen med at produksjonsutstyret
utskiftes raskere enn tidligere.

 

Norsk økonomi blir mer sårbar

Noen vil innvende at krisene i Norge er små sammenlikna med krisene i utlandet. Det er til dels riktig. Arbeidsløysetall og liknende har ikke nådd de dimensjonene i Norge som i mange andre land. Men det forhindrer ikke at krisa har vært temmelig alvorlig i de sektorene av økonomien hvor den har rammet hardest. Norsk økonomi støtter seg på flere fundamenter enn en del utenlandske økonomier, derfor har ingen krise fått så omfattende følger for hele produksjonslivet. Krisene har imidlertid undergravd nettopp dette særtrekket ved norsk økonomi.

Treforedlingsindustrien blir sanert for hver krise, tekstil, bekledning og skotøy er på vei ut, og i den siste krisa har størstedelen av hermetikkindustrien gått i
stå. Derfor blir norsk økonomi mer og mer sårbar for hver krise, og vi kan derfor gå ut fra at krisene vil bli djupere og mer omfattende framover. Allerede krisa i
197 5 har vist dette ved at den har slått inn i »hjørnesteinsnæringer» som verftsindustrien og annen jern- og metall-industri.

 

4. KRISA I NORSK ØKONOMI I DAG
   Høykonjunkturen utløser krisa. Betydningen av produksjonsmiddelsektoren.

Det er nå opplagt for enhver at vi er inne i ei økonomisk krise. Denne krisa har herja i den kapitalistiske verdens økonomien siden begynnelsen av 1974 .
På det tidspunktet hadde den norske høykonjunkturen ennå ikke nådd sin topp, og »ekspertene» snakka om en, særnorsk» høykonjunktur, om mulig-
hetene for at olje-boomen hadde fått Norge til å hoppe over den internasjonale krisa osv.

HØYKONJUNKTUR FORBEREDER KRISA
Det som skjedde var i virkeligheten følgende :
Den norske krisa har alltid ligget ei tid etter den internasjonale krisa. Den krisa som vi opplevde i Norge i 1971, den starta tidlig i 1970 i USA. Det samme
skjedde denne gangen. Det var ikke uttrykk for noen særnorsk høykonjunktur at Norge hadde høykonjunktur mens andre land hadde krise. Høykonjunkturen
er jo nettopp den fasen i den kapitalistiske produksjonssyklusen som kommer i betydninga at den i større grad enn i andre land fikk karakteren av en boom, ei
virkelig jobbetid. Men det er marxistisk ABC at en rekordarta boom gjerne fører til ei skarpere krise enn ellers. Overproduksjonen blir større, og tilbakeslaget
blir derfor også større. Den »særnorske» boomen betydde derfor ikke noe norsk «hopp» over krisa, men tvert om ei skarpere krise enn vi har opplevd på lenge.

Oljeeventyret
Høykonjunkturen i 1974 var prega av oljeinvesteringene. Det blei investert fem milliarder kroner i aktivitet med tilknytning til Nordsjøen. Ei rekke nye
fabrikker blei satt i gang eller planlagt. Aker-Verdal, Mongstad, Rafsnes, Sandnessjøen er navn som er knytta til denne perioden.

Verftsindustrien la om produksjonen til oljeboringsplattformer og forsyningsskip. Dette hadde også sammenheng med at rederkapitalen hadde begynt å merke den internasjonale overproduksjonskrisa i tankfart for alvor. Det utvikla seg en rik flora av servicebedrifter og delprodusenter til oljeindustrien.

På de fleste stedene blei arbeiderne brukt langt over bestemmelsene i Arbeidernloven. Det var dispensasjoner for treskift og overtid i ett sett. Overproduksjonen lå i lufta. Markedet for borerigger var ikke umettelig. Det er heller ikke slik at det er mangel på olje i verden, så en overproduksjon av olje er også fullt mulig.

Krisa melder seg
Krisa meldte seg først i tankfart og annen skipsfart. Deretter kom treforedling og hermetikk. Overproduksjonen av skip har sin bakgrunn i den eventyrlige boomen i fraktrater som kulminerte med oljekrisa i 1973. Redere som Waage utbetalte aksjeutbytter på 40 %. Fraktratene økte til det mangedobbelte. Det førte naturligvis til at rederne bestilte enda flere skip for å høste mest mulig profitt. Men oljeforbruket i Europa og USA sank, lagrene blei fylt.
Skipsmarkedet var fylt, og supertankerne fant veien til opplagsbøyene hvor innpå en tredjedel av dem ennå ligger. I skipsbyggingsindustrien ser vi hvordan verftsarbeiderne jobba på spreng med mye ekstra slitasje og en liten kompensasjon bare for å bli trua med arbeidsløshet i annen omgang.

Treforedling er den av de norske næringene som er det sikreste varselet om konjunkturnedgang. Det kommer av at den er veldig nært knytta til konjunkturene på verdensmarkedet, og de ligger som nevnt vanligvis noe foran de norske konjunktursvingningene. Krisa på Borregaard og den høye arbeidsløsheta i Østfold vitner om krisa i treforedling.

Hermetikkindustrien og fiskeforedling blei også ramma av sviktende etterspørsel på verdensmarkedet. Denne krisa henger nært sammen med den allmenne krisa og saneringa av slike næringer. Dessuten har omsetninga av fiskeprodukter mye til felles med omsetninga av jordbruksprodukter. Den er inne i ei permanent krise og sakker etter for nøkkelindustrien.

HVORDAN UTVIKLA KRISA SEG?
Etter disse innledende taktene kom krisa i hele den norske økonomien i gang for alvor. Det er interessant å se hvor krisa begynte, og hvordan den utvikla seg.
Det er vanlig å hevde at krisa starter i forbruksvaresektoren på grunn av at massenes kjøpekraft synker og fører til mindre etterspørsel, og at nedgangen i
forbruksvareindustrien så forplanter seg over til produksjonsmiddelindustrien fordi markedet for maskiner og utstyr krymper. Dessuten vil den økte arbeidsløsheta føre til at markedet krymper enda mer osv.

Krisene skulle altså komme når arbeiderklassens kjøpekraft går ned. Etter min mening er det å spenne kjerra foran hesten, å forveksle årsaker og virkninger.
Uansett om det på et visst tidspunkt er oppgang eller nedgang i reallønna, gjelder det alltid at arbeiderklassen og folkets kjøpekraft er begrensa i forhold til det den kapitalistiske storindustrien kan produsere. Det er sjølve drivkrafta i den kapitalistiske produksjonsmåten, jakta etter profitt, maksimalprofitt, som fører til at produksjonen utvikler seg med eksplosiv kraft i visse bransjer, mer enn det er et kjøpedyktig marked til å avta. Den samme drivkrafta er sjøl en hindring for at markedet for produktene kan utvide seg i samme forhold. Dermed oppstår det periodiske overproduksjonskriser. (Se f.eks. Engels drøfting av de sykliske krisene i brosjyra »Sosialismen fra utopi til vitenskap,» kapittel III.)

Kjøpekraft, høykonjunktur, krise
I Norge har massenes kjøpekraft falt over ei årrekke. Fra innføringa av momsen i 1970, og særlig fra 1971 til 1973 har den virkelige reallønna (det som blir igjen etter skatter og avgifter, når vi også tar hensyn til prisstigninga) sunket.
Dette blei innrømt av finansminister Per Kleppe i Stortinget i september 1975, og skulle derfor ikke trenge en egen dokumentasjon her. (Sosialdemokratiet er de siste til å innrømme slike kjennsgjerninger, når de innrømmer dem så er det fordi alt annet ville gjøre dem fullstendig til latter.)

Men den synkende kjøpekrafta hindra ikke høykonjunkturen i 1974. På andre sida førte høykonjunkturen i sin tur til en økning av kjøpekrafta… Kapitalen måtte øke lønningene for å trekke til seg arbeidskraft i ei tid hvor arbeidskraft var mangelvare. Fra tidlig i 1974 til midtveis i 1975 har det for første gang på lenge vært ei reallønnsforbedring. Denne bedringa står sjølsagt ikke på noen måte i forhold til de skyhøye profittene som kapitalistene har hatt, og det er ikke mye å rope hurra for etter fire år med senkning av levestandarden. Men tross alt er det ei økning av kjøpekrafta.

Nettopp i denne perioden da kjøpekrafta økte, så slo krisa inn i norsk økonomi. Derfor kan en ikke si at minska kjøpekraft førte til krisa. Tvert om så vil krisa i sin tur føre til senka kjøpekraft, som igjen vil forverre krisa. Men det er noe ganske annet.

Forbruksvaresektor, produksjonsmiddelsektoren
Krisa starta heller ikke i forbruksvaresektoren (hvis vi ser bort fra hermetikk, som først og fremst blei ramma av verdensmarkedet, og ikke av heimemarkedet.), den starta i produksjonsmiddelindustrien. Det var overproduksjon av produksjonsmidler som var den direkte o årsaken til krisa. Det har vist seg at store  investeringsplaner i oljeindustrien er blitt lagt på is. Det gjelder utbygging av verft i Sogn og Fjordane, det gjelder det planlagte anlegget i Sandnessjøen som skulle ha 600 arbeidere, og som nå blir bare et mindre verksted, og det gjelder ei lang rekke andre.

Krisa har seinere slått inn i de fleste andre sektorer, og arbeidsløysetalla ligger nå på et nivå som tilsvarer noe av det høyeste som har vært etter krigen. Dette
betyr ei innskrenkning av markedet, og statens opplegg for kriseforlik peker i retning av et indirekte lønnsnedslag.

Vi kan regne med at arbeidsløysa vil øke utover vinteren, at innskrenkninger, permitteringer og nedleggelser vil ramme stadig flere arbeidere.

DEN KOMMENDE OPPGANGEN
Amerikanske økonomer har nå i mer enn ett år jobba overtid med å forsikre om at omslaget i økonomien er rett rundt hjørnet. Her til lands var Vest-Tyskland et lovende eksempel med tendenser til økte investeringer, helt til nye rekorder i arbeidsløyse slo hele korthuset overende to måneder seinere. Sist vinter het det at oppgangen ville komme på slutten av våren, i vår het det at den skulle komme til høsten, og nå i høst heter det at den skal komme en gang i 1976.

Ei svært langvarig og djup krise
Dette er tegn på overflaten som gjenspeiler at den krisa vi nå er midt oppe i, er ei særdeles langvarig og djup krise. I mange land har den vært den alvorligste
krisa etter 2. verdenskrig, og den har hatt flere trekk felles med verdenskrisa i 1929. Det engelske finanstidsskriftet The Economist har vist at krakket på New
York børsen faktisk var større i 1974 enn krakket i 1929. Kombinasjonen av rekordarta inflasjon og like rekordhøye arbeidsløysetall er ei utvikling til det verre i forhold til krisa i 1929.

Totalt sett var likevel krisa i 1929 verre enn den vi opplever nå. Men krisa fra 1974 har vist at den moderne kapitalismen på ingen måte har kvitta seg med
årsakene til kriser, og at krisene i dag godt kan komme til å overgå den hittil største økonomiske krisa i kapitalismens historie.

Oppgang følger alltid krisa
Vil det komme en oppgang? Sjølsagt kommer det en oppgang. Når kapitalistklassen har fått ødelagt tilstrekkelig med produktivkrefter og pressa ned lønnsnivået. så kommer produksjonen smått om senn til å ta seg opp igjen. Derfor er det ikke noe oppsiktsvekkende når dagspressa nå (oktober) kan melde om produksjonsøkning i USA for første gang på lenge.

Om dette skulle vise seg å være like lite holdbart som meldingen i vår om at Vest-Tyskland hadde snudd krisa, så vil det likevel før eller seinere komme en oppgang. Kapitalistiske ideologer mener at de har motbevist marxismen-leninismen ved å påvise at det kommer økonomisk oppgang etter ei krise. Men det er tvert om ei bekrefting av marxismens teori om den kapitalistiske produksjonsmåtens periodiske karakter.

 

Det kommer en ny produksjonsoppgang. Men det er typisk at den lar vente på seg. Og når denne oppgangen kommer, er det slett ikke sikkert at den vil vare lenge. Det kan også hende at oppgangen blir kortvarig og at den neste krisa kommer tidligere enn den »skal» i forhold til den gjennomsnittlige tida mellom krisene til nå.

 

Den nåværende krisa har avslørt så store grunnleggende problemer i den kapitalistiske verdensøkonomien, at vi kan være helt sikre på at den økonomiske krisa vil komme igjen med større styrke.

5. SOSIALISMEN OPPHEVER KRISENE
   I ei tid da de kapitalistiske statene øker statsgjelda for å utsette virkningene av krisa, hvor inflasjonen er på topp og titalls millioner står i arbeidsløysekø, er
   det oppsiktsvekkende å se på utviklinga i land som Kina og Albania.

Disse landa holder stabile priser, de er gjeldfrie og det finnes ingen arbeidsløyse. Albania har i lang tid hatt Europas og kanskje verdens høyeste vekstrate . En slik enorm forskjell har sjølsagt sammenheng med samfunnssystemet.

Engels pekte på at statsovertakelse under kapitalismen ikke fører til sosialisme:
Arbeiderne fortsetter å være lønnsarbeidere, proletarer. Kapitalforholdet oppheves ikke, det blir tvert imot satt på spissen. Men på spissen slår det om.
Statsovertakelse av produktivkreftene er ikke konfliktens løsning, men det innebærer i seg det formelle middelet, nøkkelen til løsninga.

– Engels, »Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap», Marx/Engels, Udvalgte Skrifter, dansk utg. 1973, b. Il, s. 145.

Statsovertakelsen bærer i seg det formelle middelet, men løser ikke problemet. Åssen kan dette ha seg? Fordi staten er borgerskapets stat så oppheves ikke kapitalforholdet, utbyttinga fortsetter. Men om en proletarisk stat tar over produktivkreftene da er løsninga der, fordi arbeiderne forvandles fra lønnsslaver
til herrer over produksjon og samfunn.

Det betyr at ondet er tatt ved rota, overproduksjonen er utelukka fordi produksjonen er tilpassa behovet, og behovet defineres av samfunnets utvikling
fra de første stadiene av proletariatets diktatur til det klasseløse samfunnet, kommunismen. Så lenge den frie markedsmekanismen fikk herske, eller dens statskapitalistiske variant som har samme innhold, så virker lovene for utvikling av produktivkreftene som blinde naturkrefter. Produsentene var ofre for produktets tyranni. Men så snart arbeiderklassen ved bruk av sin egen statsmakt tar grep om produktivkreftenes utvikling, forvandles de fra »demoniske herskere til lydige tjenere» for å bruke Engels sine ord.

Kapitalismen forvandler stadig større deler av befolkninga til proletarer, men dermed har kapitalismen også skapt den makta som skal styrte kapitalismen. De
kapitalistiske krisene er periodiske vitnemål om at denne revolusjonen må komme, og utviklinga av statsmonopolkapitalismen bare viser at den kapitalistiske produksjonsmåten er kommet til sin siste skanse. Vi lever i den proletariske verdensrevolusjonens epoke. Kampen kan bli lang og hard, men utfallet kan ikke bli noe annet enn proletariatets verdensomspennende seier over borgerskapet.

Krisa fremmer statsmonopolistisk kapitalisme. Den statsmonopolistiske kapitalismen tvinges framover av monopolenes behov. For arbeiderklassen fører den til økt utbytting.

 

1. DEN STATSMONOPOLISTISKE KAPITALISMEN SKYTER KRAFTIG FART I NORGE
   De siste åra har den statsmonopolistiske kapitalismen skutt kraftig fart i Norge. Dette betyr ikke at dette er noe nytt i norsk kapitalisme. Statsmonopolistisk
   kapitalisme har det vært i over femti år. Men de siste åra har ført til en voldsom vekst i den statsmonopolistiske kapitalismen.

Det gjelder særlig to former: Statlig eie, dvs. statsdrift, og opprettingen av statlige råd, med oppgave å underlegge monopolenes utbytting under en felles ledelse overfor de utbyttede klassene.

STATSDRIFT
Statsdriften har de siste åra skutt voldsom fart i Norge. I 1970 eide staten direkte ca. 18 % av aksjeverdien i norsk industri. I 1974 var andelen økt til 32 %, i
tillegg til at staten kontrollerer mer gjennom datterselskaper (Kilde : Norges Industri nr. 13/ 75). Men i løpet av 1975 kommer så en rekke nye overtakelser,
bl.a. BP, OK-olje og Store Norske Spitsbergen Kullkompani. Med de planlagte overtakelsene vil den statlige andelen av industriaksjene bli til rundt eller over
50 % av totalen. De statlige bedriftene finnes i en rekke bransjer:

STATLIGE BEDRIFTER
Monopol på våpenproduksjon (Kongsberg/Raufoss) innenfor et integrert NATO-opplegg for våpenproduksjon. Olje og oljeforedling samt kjemisk (Statoil og Hydro som er statseid samt store interesser i Saga). Jern/stål, (Jernverket). Aluminium (ÅSV, Hydro og Tyssedal). Gruvedrift (Sydvaranger mm.).

I tillegg eier staten en rekke annen virksomhet i industrien. Men viktigere enn dette er at gjennom disse monopolene eies også andre selskaper eller de
kontrolleres ved hjelp av store aksjeposter. Hydro er et godt eksempel på dette , i det staten med 51% av Hydro-aksjene også kontrollerer alle Hydros
datterselskaper. Staten har også betydelige interesser i treforedling.

En kan uten å overdrive slå fast at staten er den største industrikapitalisten i Norge, ja faktisk ganske snart med over halvdelen av storindustrien under sin
drift.

I tillegg kommer så en rekke andre sektorer. Staten er hovedleverandør av
elektrisk kraft, den vil gjennom Høyer Ellefsen kontrollere en viktig del av entre
prenørvirksomheten, bl.a. i oljeplattformer, staten har monopol på alkoholproduksjon og omsetning og de kontrollerer kioskmonopolet Narvesen.

Staten har kommunikasjonsmonopol gjennom NSB , 2/7 av SAS, og ved de statseide televerket og postverket.

Staten har gjennom statsbankene og postgiroen blitt den største enkelte bankkapitalist i Norge, og gjennom en rekke kollektive forsikringer innbefattet i
trygdesystemet blitt den største forsikringsgiganten. Dette siste har vært av enorm betydning for å skaffe staten som kapitalist kontroll over store mengder
finanskapital.

Vi ser at selv ved bare å nevne disse eksemplene er det klart at staten er den suverent største enkeltkapitalisten i Norge. Og tendensen er at det statlige eiet
øker. Å påstå at statsdrift er sosialisme vil derfor bety at en m ener at stortinget nå kjøper seg ut av kapitalismen.

Men det statlige eiet er bare en form for statsmonopolistisk kapitalisme. Også de andre formene for statsmonopolistisk kapitalisme utvikles i Norge.

STATLIG FORVALTNINGSSELSKAP
Den statlige industrien skal ledes av et statlig forvaltningsselskap. I Norges Industri 13/ 75 legger statssekretær Engell Olsen i industridepartementet fram hvordan dette skal gjøres. Dette er et godt eksempel på utviklingen av personalunioner som metode for å underlegge staten direkte under monopolene.

Norges Industri refererer Engell Olsens synspunkter slik:

Oppgaver
– Hvilke hovedoppgaver bør et statlig forvaltningsselskap løse?

 Uten krav på fullstendighet eller prioritet bør forvaltningsselskapet.
etter statssekretær Engell Olsens mening, utføre følgende oppgaver:
• Trekke opp retningslinjer for datterselskapenes virksomhet.
• Skaffe datterselskapene tilførsel av kapital.
• Sørge for at det gjennomføres en koordinering mellom de enkelte datterselskaper og at det foretas en oversiktlig planlegging i den enkelte
bedrift, for grupper av bedrifter og for samtlige bedrifter tilknyttet selskapet.
• Medvirke til økt medinnflytelse for de ansatte.
• Medvirke til å bedre det indre og ytre miljø for å øke trivsel i og utenfor bedriftene.
• Medvirke til ekspansjon og knoppskyting av ny virksomhet i distriktene.
• Foreta kjøp og salg av aksjer i den private industri.
• Medvirke ved rekruttering og utdannelse av personale til ledende
stillinger.
• Stimulere til effektivisering. rasjonalisering samt støtte opp om bedriftens ekspanjonsplaner.
• Utøve den kontrollerende virksomhet over selskapene.

– Hvordan skal det statlige forvaltningsselskap organiseres?
– Etter min personlige oppfatning bør ikke det statlige forvaltningsselskap
drive de enkelte bedrifter, men fungere som et rent holdingselskap, og underselskapene bør innenfor klart opptrukne rammer som forvaltningsselskapet
setter, ha en forholdsvis fri stilling.

 Norges Industri 13/75

 

MONOPOLENE UNDERLEGGER SEG STATEN
I følge den store sovjetiske læreboka i «Politisk Økonomi» fra 1954 består den statsmonopolistiske kapitalismen «i at de kapitalistiske monopolene underordner
seg statsapparatet og bruker det til å gripe inn i landets økonomi for å sikre monopolene maksima/profitt og styrke finanskapitalens allmakt. Herunder blir enkelte bedrifter, næringsgreiner og økonomiske funksjoner overtatt av staten, næringsgreiner og eiendomsrett til produksjonsmidlene er blitt berørt. (Oktober-utgaven, s. 254.)

Et viktig poeng i denne definisjonen , er at det er monopolene som underordner seg statsapparatet, og ikke slik revisjonistene hevder at stat og monopolkapital
»smelter sammen». Dette synet innebærer at stat og monopolkapital er likeverdige.

I »Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen» fra 1952, sier Stalin i sitt angrep mot de opportunister som hevdet denne »sammensmeltinga»:

Uttrykket ‘sammensmelting’ passer ikke. Dette uttrykket betegner på en overflatisk og beskrivende måte tilnærminga mellom monopolene og
stat en. Det avdekker ikke den økonomiske betydninga av denne tilnærmingsprosessen. Det er nemlig så, at det under denne tilnærmingsprosessen ikke bare finner sted ei sammensmelting, men ei underordning av statsapparatet under monopolene. Derfor skulle man stryke ordet ‘sammensmelting’ og erstatte det med ordene ‘statsapparatets underordning under monopolene’.»

 

Vi ser at Stalins påpeking er rett: Det er monopolene som underlegger seg staten, det er ikke staten som tar over industrien, eller smelter sammen med den. Planene er (og må være) nøyaktig like de som fremmes av andre store monopoler som vil lede et kjempekonsern. Pratet om sosialisme gjennom statsdrift stiller seg i grell kontrast til realitetene.

STATLIG KRISEPOLITIKK
Den statlige reguleringspolitikken som et uttrykk for hvordan monopolene med nødvendighet må trekke staten inn for å søke å opprettholde sitt utbyttingsystem
ser en tydelig trer fram under krisa.

Det er nok å trekke fram de »krisetiltakene» staten foreslår i siste statsbudsjettet: Økte statslån på 700 mill. kr, økte likviditetslån til industri med opptil 250 mill., lån til lageropplegg og rentestøtte, 50 mill., ekstraordinære sysselsettingstiltak 300 mill. (bl.a. til å holde ungdom et ekstra år i skolen, til veiarbeid med liten maskinbruk osv.), økt arbeidsløshetstrygd.

Vi ser at statlig krisepolitikk er statlig støtte til monopolenes profitt og innebærer at arbeiderklassen skal jobbe med gammel teknikk Jfr. steinpukking i
30-åra) eller al ungdom skal utsette arbeidsløsheten ett år ved forlenget skolegang. Det er helt klart at dette ikke er noen løsning av krisa , men bare et forsøk
pli å hindre en del av symptomene på krisa.

PLANLEGGINGA
Statlig planlegging og strukturrasjonalisering finnes mest klart i St.meld. 67 (1974-75) der monopolene legger opp et forsøk på å planlegge utbyttinga framover mot år 2000:

Den statlige politikken er sammenfattet i St.meld. 67 (74 -7 5), s. 17:
Regjeringen legger vekt på at den statlige virksomhet fortsatt bor ha en sentral rolle i den framtidige industriutvikling i Norge. Allerede i dag er det en rekke statlige industriforetak med en betydelig andel av sysselsettingen og produksjonen innen noen industrigrener. Regjeringen legger også vekt på at utvinningen og foredlingen av petroleumsressursene fortsatt bor finne sted på en slik måte at det offentlige har en avgjørende innflytelse. Ut fra gode, statlige industribedrifter må det knoppskyte datterselskaper som kan få stor betydning for distriktsutbyggingen. De har stor innsikt og erfaring samt kapasitet til å planlegge denne type prosjekter. Regjeringen vil i 1976 legge fram forslag om etablering av et statlig forvaltningsselskap som et ledd i arbeidet med å ivareta statens interesser i industrien, og for å få i stand en bedre og mer bevisst koordinering av statens bedrifter for å fremme de industripolitiske mål.

 

Regjeringen går på denne bakgrunn inn for:

– å opprette et interdepartementalt rådgivende utvalg for å foreta den nødvendige drøfting og koordinering av de viktigste generelle tiltak som planlegges iverksatt med følger for industri- og energiutviklingen,
– å nedsette et utvalg for å vurdere Industridepartementets organisasjon, bl. a. for å vurdere behovet for å styrke departementet på planleggingssiden,
– å danne et industripolitisk forum for uforpliktende gjensidig informasjon og drøfting,
– å styrke Industridepartementets 1utadvendte informasjon ved å opprette en informasjonssekretærstilling,
– å medvirke til å styrke fylkesadministrasjonene med særskilte  industrisakkyndige,
– å bygge ut den offentlige veiledningstjeneste i distriktene, spesielt i Nord-Norge,
– å foreslå en utvidelse av Industrifondet, Utviklingsfondet og Omstillingsfondet,
– å vurdere behovet for en sterkere samordning av de ulike Industripolitiske tiltak,
– å vurdere behovet for A utvikle en investeringsinstitusjon,
– å vurdere behovet for hvorvidt det i forbindelse med store leveranser må treffes tiltak for bedre å dekke industriens behov for leverandørkreditter og garantier,
– å gjøre A/S Låneinstituttet for skipsbyggeriene til et rent statlig kredittinstitutt,
– å styrke industrien gjennom bruk av statlige utviklingskontrakter og fortsatt å bruke NTNF i industripolitikken, samt å. utrede behovet for et statlig utviklingsselskap,
– å bruke etableringskontrollen for også å oppnå de industripolitiske mål,
– å. fremme forslag om en ordning som tar sikte på å stimulere bedrifter til å etablere seg på de steder hvor det 1 forbindelse med nedtrappinger og nedleggelser av bedrifter ikke finnes noen alternative sysselsettingsmuligheter,
– å få til en sterkere styring over utviklingen innen varehandelen, spesielt med henblikk på å kontrollere utviklingen innen de store bedrifter på dette område,
– å utbygge den statlige industrisektor og å legge fram forslag om å opprette et statlig forvaltningsselskap.

Utviklingsmuligheter og problemområder varierer sterkt fra bransje til bransje. Mål og midler må derfor tilpasses de enkelte bransjer, og i det etterfølgende er det foretatt en oppsummering av bransjekapitlene.

Dette er en plan for sterk utvikling av andre sider av statsmonopolistisk kapitalisme enn det som blir direkte eiet.

For det første skal statens rolle som planlegger av utbyttinga og fordelingen av profitten utvikles sterkt (vi skal komme tilbake til tallene seinere).
For det andre skal det bygges ut en ny ordning for statlige kontrakter hos monopolene som skal sikre større og mer langsiktige leveranser fra monopolene til staten.
For det tredje skal det utvikles et statlig forum for diskusjon mellom stat, privat næringsliv og LO-toppen. Dette skal komme i tillegg til de andre klassesamarbeidsorganene som det nå er tatt initiativ til i forbindelse med lønnsoppgjøret og Kleppe-pakkene. Til sammen er dette et opplegg for et borgerskapets fordelingsorgan for profitten, og samtidig et organ som skal forsøke å lamme arbeiderklassens lønnskamp og derved øke utbyttinga.
For det fjerde skal statens kreditter til monopolene økes og samordnes.
For det femte skal staten stille nye garantier for å lokke storindustri til områder ved å øke profitten.
For det sjette skal staten lage et forvaltningsorgan for statlig industri.

LENIN MOT DNA OG SV
Planlegging av denne typen blir oppskrytt som «demokratisk sosialisme» av sosialdemokratiet. Revisjonistene kan kritisere enkelte sider av slik planlegging.
Men like fullt er det en del av deres politikk å fremme slik virksomhet fra den borgerlige statens side. Det er en del av deres linje for å reformere bort monopolkapitalismen gjennom det de kaller «demokratiske, anti-monopolistiske strukturreformer».

Den planlegginga det er tale om her, er et resultat av kapitalismens utvikling til monopolkapitalisme og statsmonopolkapitalistisk kapitalisme. I »Staten og
revolusjonen» har Lenin gjort opp med skjønnmalinga av dette som sosialisme på denne måten:
»… om ordet ‘planløshet’, som ble brukt i programutkastet (Erfurt-programmet) til å karakterisere kapitalisme, skriver Engels: ‘Når vi fra aksjeselskapene går over til trustene, som behersker og monopoliserer hele industrigrener , så er det der slutt ikke bare på privatproduksjonen, men også på planløsheten.’ .. Her er det pekt på det grunnleggende i den teoretiske vurdering av den nyeste kapitalisme, dvs. imperialismen , nemlig at kapitalismen forvandler seg til monopolistisk kapitalisme. Det siste må undersøkes særlig, for en av de mest utbredte villfarelser er den borgerlig reformistiske påstanden at den monopolistiske eller statsmonopolistiske kapitalisme ikke lenger er kapitalisme, men allerede kan kalles ‘statssosialisme’ og liknende. Noen fullstendig planmessighet kunne trustene selvsagt ikke gi, gir de ikke til denne dag og kan de heller ikke gi. Selv om de også gir planmessighet, selv om kapitalmagnatene beregnet omfanget av produksjonen på forhånd i nasjonal eller til og med internasjonal målestokk – så befinner vi oss likevel under kapitalismen, riktignok på et nytt stadium, men dog utvilsomt under kapitalismen.» (»Staten og revolusjonen)), Ny Dag, s. 104- 105.)

KLEPPE-PAKKER I SYSTEM
Ved siden av det økte statlige eiet finner det sted en økt utvikling av monopolenes fellesorganer under statlig ledelse for å samordne herskerklassens interesser overfor arbeiderklassen og samtidig for å undertrykke arbeiderklassens og det arbeidende småborgerskapets kamp mot monopolene.

Det viktigste uttrykket for dette er forslaget o m å utvikle det såkalte »kontaktutvalget» til et Skånlandutvalg slik det er foreslått i St. meld. 82 (1974-75). Dette er en formalisering av de såkalte »Kleppe-pakkene» der monopolistene i LO, NAF og statsbyråkratiet arbeider for å finne et tjenlig verktøy for å underlegge seg fordelingen av profitten mer direkte enn tidligere, og samtidig lamme arbeiderklassen, bøndene og fiskernes kampmuligheter i inntektsoppgjøra. Kleppepakke, Skånlandutvalg eller Kontaktutvalg er et uttrykk for hvordan monopolenes politikk søker å presse dette fram til tross for motstanden. De skiftende formene de presenterer opplegga i, er et uttrykk for de politiske problemene de har med å få arbeiderklassen til å gi avkall på restene av forhandlingsretten.

Samtidig er det også et uttrykk for hvor nødvendig de mener et slikt statsdirigert opplegg er for monopolene.

I St.meld. 82 slår regjeringen fast at målet med slike «råd» er å motvirke» en realøkonomisk konflikt» (s. 8). Dvs. at statlige råd skal hindre at klassekampen
skal komme til uttrykk.

Hvordan gjøres det? «Sentralt er det også at partene når fram til bedre samstemte mål for disponeringen av den realøkonomiske ramme, sier regjeringen. Sagt i mer folkelig språk: monopolkapital og arbeiderrepresentanter i LO-toppen skal finne det felles mål for klassene. Deretter skal LO brukes som redskap for å slavebinde arbeiderklassen. «Organisasjonene i arbeidslivet vil måtte påta seg en forpliktelse til å holde den avtalebestemte lønnsstigning innenfor bestemte rammer».

For å få dette til må monopolene søke å »samordne», dvs. trekke inn hele LO, bondeorganisasjonene og Noregs Fiskarlag i et felles utvalg med regjeringen og NAF. Målet er å gi bindende rammer for inntektsøkningene, og å binde organisasjonstoppene til å bekjempe all motstand mot dette. Formen sier regjeringen får variere etter hva som er politisk mulig.

Nettopp et slikt apparat har skutt fram de siste åra, og det er blitt gjort som  monopolenes offisielle politikk i og med indeksoppgjøret og statsbudsjettet i høst der alle tall baseres på at organisasjonene vil binde arbeiderklassen til statens opplegg ved lønnsoppgjøret.

En ser at statsmonopolistisk kapitalisme videre utvikler seg raskt i Norge akkurat nå, og at dette er mye mer enn statsdrift. Økingen av statsmonopolistisk
kapitalisme omfatter alle former, selv om statsdrift og statlige inntektsutvalg er de viktigste nå.

2. KRISA ER ÅRSAKEN TIL ØKNINGEN AV STATSMONOPOLKAPITALISMEN
   Den økte statlige aktiviteten i økonomien, det faktum at monopolene underordner seg staten som et direkte økonomisk apparat for å sikre sin stilling i
   produksjonen, vokser ikke fram av seg selv. Det bygger på økonomiske lovmessigheter i kapitalismens imperialistiske stadium.

DEN ALLMENNE KRISA – NYE UTVEIER
Årsaken er å finne i kapitalismens allmenne krise. Verden er ferdig oppdelt, økonomien er i hovedsak dominert av monopoler. Samtidig arbeider monopolene for fortsatt å øke utbyttinga mest mulig, å akkumulere mest mulig kapital i økt produksjon, å ekspandere mest mulig. Men ekspansjonen kan nå bare skje ved å nedkjempe andre kapitalister (evt. proletarisere restene av småborgerskapet), og samtidig er profittens mengde som monopolene skal akkumulere økt enormt. Presset for å finne nye utveier øker derfor også enormt.

PRODUKSJONEN BLIR STADIG MER SAMFUNNSMESSIG
De eksisterende produksjonsforholdene klarer ikke lenger å organisere de enorme produktivkreftene de har åpnet for utviklingen av. Produksjonen er blitt mer og mer samfunnsmessig, med bedrifter avhengig av hverandre over hele verden, med storproduksjon for hele verdensdeler osv. Men samtidig har imperialismen ført til at kontrollen med dette er samlet i et stadig mindre antall monopoler, tilegnelsen av produksjonsresultatet blir stadig mer privat.

Dette gjør det tvingende nødvendig med justeringer eller endringer i produksjonsforholdene. For arbeiderklassen stiller dette sosialismen på dagsordenen. For monopolene betyr dette en evig kamp for å beholde sitt herredømme. Statlige inngrep i økonomien direkte er en hovedmetode som presser seg fram. På den ene sida kan staten sikre monopolene ved å samordne herskerklassens utbytting under den ledende gruppas ledelse.

Den kan, som vi har sett foran, øke graden av felles planlegging i økonomien, selv om staten ikke kan avskaffe anarkiet i produksjonen så lenge utbyttinga og
kampen mellom de ulike monopolgruppene består. Den høyeste form for slik samordnig er statsdrift.

På den andre sida kan staten når den direkte underlegges monopolene i økonomien styrke denne klassen enormt overfor de utbyttede klassene. Monopolkapitalens diktatur, gjennom monopolenes nye halvstatlige organer, legger opp såkalte samarbeidsavtaler (mellom monopolene) som med lov og statsmakt skal stoppe all kamp fra arbeiderklassen og dens allierte.

STATEN SOM »FELLESKAPITALIST»
Når det gjelder statsdrift så bunner dette i at det under imperialismen utvikles produksjon som monopolene bare kan løse ved hjelp av staten som »felleskapitalist». Overgangen til statsdrift kan sikre at en del av de problemene kapitalistene står overfor løses.

Staten kan samle kapital til å sette inn på større og mer langsiktige prosjekter enn noen enkeltkapitalist kan makte. F.eks. kan en vanskelig tenke seg noen
enkeltgruppe kapitalister i Norge som kunne makte å låne midler til oljeutbygging på privatbasis. Alternativet til statsdrift måtte derfor være utenlandsk drift. Tilsvarende med forsking osv., og etterhvert også med annen storindustri, f.eks. oljeforedling, aluminium, stål. Bare staten som totalkapitalisten kan makte såvel utlegget som likviditeten over tid ved disse gigantprosjektene.

Den allmenne krisa gjør at statsmonopolistisk kapitalisme settes på dagsordenen i alle kapitalistiske land. Lenin peker på dette som et særtrekk ved Tyskland før l. verdenskrig. I USA i dag har formen med statlige utviklingskontrakter (særlig til krigsindustrien) vært framtredende.

Uten å ta utgangspunkt i den allmenne krisa kan en ikke forstå at statsmonopolistisk kapitalisme er en økonomisk nødvendighet for monopolene. F .eks. kom en rekke av de viktigste tiltakene den seinere tida i Norge før den nåværende sykliske krisa slo ut i full virksomhet. Men presset fra monopolene for å øke deres statsinnflytelse i økonomien blir vesentlig styrket under de enkelte krisene under kapitalismen.

De imperialistiske krigene og de store sykliske krisene har vært faktorer som har satt på spissen, monopolenes makt er mer truet enn noensinne. Derfor øker behovet og de politiske mulighetene for å øke statens virksomhet (men stadig underlagt monopolene) .

NORGE – KRISA OG OLJEVIRKSOMHETEN
Norge er det to særtrekk som må trekkes fram i dag: For det første at den imperialistiske økonomien i Norge er inne i en verdensomspennende økonomisk
krise som er den største siden den andre verdenskrigen. For det andre at dette faller sammen med at det utvikles et helt nytt område for kapitalistisk produksjon og akkumulering i og med oljefunnene i Nordsjøen.

Den sykliske krisa virker med full tyngde også i den norske økonomien. Dette fører til at alle kapitalismens motsigelser skjerpes voldsomt. Monopolenes
profitt trues av produksjonsnedgangen. Den lave profitten gjør at det ikke er snakk om samme grad av nyinvesteringer. Og for at kapitalistenes profitt skal
realiseres må den akkumuleres i nytt produksjonsutstyr. Ellers vil profittmengden for klassen som helhet synke.

Monopolene som klasse har derfor en voldsom interesse av å få økonomien ut av krisa. Men samtidig må de sikre sitt klassediktatur. De må sikre at utbyttinga
består, og de må sikre at arbeiderklassen ikke blir styrket i løpet av krisa.

Deres felles klasseorgan, staten, får i en slik situasjon en økt betydning. På den ene sida blir staten et viktig redskap i kampen mot arbeiderklassen, dvs. for å
sikre at krisas følger blir veltet over på arbeiderklassen. Men i tillegg må staten nå brukes som et aktivt middel til å justere produksjonsforholdene i Norge. Dette blir et brennende problem fordi de eksisterende produksjonsforholdene jo nettopp har vist sin begrensing i og med krisa. Det finnes bare en vei: framover
mot nye produksjonsforhold. Monopolene har i denne situasjonen egentlig bare valget mellom å utvikle nye former for kapitalistisk organisering eller å la
arbeiderklassen rykke fram og knuse den borgerlige staten .

Styrkinga av den statsmonopolistiske kapitalismen nå er derfor et uttrykk for at monopolkapitalismen må utvikle denne formen for utbytting, og at dette presser seg fram mye mer under en syklisk krise enn ellers.

Hvilke følger dette får for kapitalismens utvikling og utbyttinga skal vi se på nedenfor. Men først må vi slå fast at oljefunnene også har en viktig betydning i
den nåværende situasjonen.

Oljefunnene er gjort på statens grunn på kontinentalsokkelen. Dette fører til at staten med ett er den største reelle grunneieren i Norge. Havområdene har
fått økonomisk betydning, og staten har et absolutt monopol på grunnen. Dette fører sjølsagt til at staten får et nytt reelt grunnlag for å delta som aktiv kapitalist i økonomien.

Staten er ikke lenger bare totalkapitalisten i økonomien. Den har også monopol på grunneiendommen som er nødvendig for drift i den mest ekspansive og profittable delen av norsk økonomi. Dette forsterkes ytterligere av at oljeprisene har gått opp de siste åra. Oljesektoren krever enorme investeringer dersom en skal kunne høste den ennå større profitten. Samtidig er oljesektoren en ny sektor der det er mulig å akkumulere kapital som norsk monopolkapital kontrollerer. Den er derfor et pusterom, for monopolene, selv om den bare kan prege krisa, men ikke forhindre den. Oljeutbygginga er derfor også en viktig særegen årsak til at den statsmonopolistisk kapitalismen skyter fart i Norge.

3. STATSMONOPOLISTISK KAPITALISME ER EN HØYERE ORGANISERING AV PRODUKTIV KREFTENE, OG KAN
   PA KORT SIKT LØSE HERSKERKLASSENS MEST BRENNENDE PROBLEMER

Den økonomiske krisa blir både en kamp mellom de ulike monopolene om hvem som skal klare å overta når noen kapitalister bukker under, men også en
kamp for monopolborgerskapet som helhet overfor arbeiderklassen Dette siste er det absolutt viktigste (også for monopolene), og det gjelder to ting:
For det første spørsmålet om kapitalismen skal bestå, og det er grunnleggende for monopolkapitalen, og for det andre spørsmålet om hvem som skal bære de økonomiske byrdene av krisa.

 

KAN STATSMONOPOLKAPITALI SME LØSE KRISA?
La oss først ta opp spørsmålet om den statsmonopolistiske kapitalismen kan hindre krisa, dvs. løse monopolenes problemer for godt (vi skal til slutt i
artikkelen sammenfatte dette noe bredere).

Rent umiddelbart ser det ut til at staten står sterkere overfor en krise enn en lokal kapitalist eller et monopol. Staten har mer kapital enn noen enkelt kapitalist.

Følgelig har staten bedre muligheter til å klare seg i en krise. F.eks. kan staten klare å produsere lenger for lager fordi lånemulighetene er bedre. Likeens kan staten overføre kapital mellom sektorene slik at en krise som rammer en næringsgren spesielt lettere kan ordnes ved at staten betaler kapitalistene profitt som statsstøtte, og så evt. trekker dette inn i form av økte skatter fra arbeiderklassen.

Mens statens større finansielle ressurser til å produsere for lager bare er en kvantitativ forskjell fra de enkelte kapitalistene, så er statens mulighet til å opptre som gigantmonopol over en lang rekke bransjer noe kvalitativt nytt. Og her må tilføyes: Staten har i tillegg muligheten til å planlegge på sikt i en helt annen grad enn noe enkeltmonopol. Gjennom statseie av næringsgrener kan staten legge opp langsiktige planer for utbyttinga og plasseringa av kapital som langt overskrider finanskapitalens muligheter for overføringer.

Ta f.eks. treforedling. Her kan staten sette inn hele sin kapital ikke bare på å planlegge en storstilt konsentrasjon av produksjonen, men også på å presse den
gjennom med alle midler. Problemene med kortsiktig profitt kan ordnes ved statlige langtidsplaner for hele næringen. Problemet med å få lagt ned de mindre
bedriftene kan løses ved lover, bl.a. miljøvernbestemmelser som passer strukturrasjonaliseringa som hånd i hanske. Til alt overmål vil statsdriften framstille dette som «demokratiske vedtak», der «folkets representanter» bestemmer at en rekke bedrifter skal legges ned og at monopolene skal få svær profitt.

Statsovertakelse av bedrifter kan derfor sikre både at monopolkapitalen som helhet får utnyttet kapitalen mer effektivt, og at kapitalen raskt reorganiseres og
settes inn i bedrifter og bransjer som gir størst mulig profitt. Dette er oppgaver som de enkelte kapitalister ikke klarer å løse selv, og som heller ikke finanskapitalen klarer på egenhånd.

For krisa betyr dette at monopolene lettere kan unngå problemer i enkeltnæringer, og at de kan løse de umiddelbare problemene som krisa stiller:
Problemer med å få ut profitt, og problemer med å få produksjonen til å fortsette.

ET EKSEMPEL – TREFOREDLINGSINDUSTRIEN
Men betyr dette at krisa er løst? Nei så langt ifra. De samme problemene står som før uløst. Riktignok er planlegginga av produksjonen blitt mer samfunnsmessig. Men fortsatt eksisterer utbyttinga og anarkiet i produksjonen.

La oss se på et eksempel. Papirarbeiderforbundet krever statseie av treforedling. Men statseie vil slett ikke si noen »sosialisme». Staten jobber hardt for å møte
krisa med å samle treforedlingsproduksjonen i en storbedrift på Hurumlandet i Oslofjorden. For å nå dette vil de også nedlegge 9 mindre treforedlingsbedrifter.

I dag gjennomføres dette av Follum og Norske Skogindustrier, men med sterk støtte fra staten. F.eks. blir Bøhnsdalen Cellulose på Eidsvoll nedlagt fordi
kapitalen vil få høyere avkastning ved et nytt anlegg. Dette er helt i pakt med monopolenes ønske, også statens ønske.

Statens linje er å søke å skaffe annen industri til stedet i et visst omfang. Dette gjøres ved at kommunen kjøper lokalene til Bøhnsdalen, bygger om til annen
industri, og leier rimelig ut til andre monopoler som måtte ønske å motta svære subsidier for å slå seg til der. Ordfører og tiltaksråd forsikrer at nedlegginga slett ikke er noe problem, bare kommunen skyter til penger for å skaffe ny industri. Distriktenes utbyggingsfond og industrifondet trekkes inn for å subsidiere at nye lokalavdelinger av monopoler skal lokkes til stedet, jfr. St.meld. 67 (1974-75).

Dette betyr at statens rolle ikke er å endre monopolenes utbytting, men å sikre at den glir smertefritt ved at en over skattebudsjettene trekker inn penger til å
subsidiere monopolene. Ny industri på Eidsvoll vil dermed måtte satse mindre kapital, får mindre kapital å forrente, og vil dermed få høyere individuell profittrate enn ellers. Vi ser at staten» smelter sammen med monopolene», blir et ledd i den totale utbyttinga, nå også som direkte deltaker, som eier i produksjonen.

HVORFOR IKKE GJENNOMFØRT FØR?
Mange vil sikkert reise spørsmålet: Når dette lønner seg under krisa, så må det jo ha lønnet seg før også. Hvorfor skjer det da ikke før, eller hvorfor får krisa det til å skyte fart.

For det første så er ikke statsmonopolkapitalisme noe nytt, men krisa presser fram en øking i dette.

For det andre må en ta utgangspunkt i at produktivkreftene utvikler seg under kapitalismen, slik at de produksjonsforholdene som var fullt ut tilfredsstillende
for monopolene på ett tidspunkt, kan hindre utviklinga seinere.

For det tredje foregår det klassekamp i samfunnet. De ulike monopolgruppene har ikke fullt ut samme interesser, bl.a. fordi den ledende gruppa bruker staten til
å bekjempe de andre. Likeens blir utviklingen i statsmonopolkapitalismen avhengig av arbeiderklassens styrke. Motstanden mot hovedavtalen i 30-åra, eller mot Skånlandutvalget i dag, begrenser monopolenes mulighet for å gjennomføre tiltak som er nødvendige for dem.

MONOPOLKAPITALEN ØNSKER Å UNDERLEGGE SEG STATEN
Både sosialdemokrater og revisjonister ynder å framstille utviklinga av økt statsmonopolistisk kapitalisme som tiltak rettet mot monopolkapitalen, ja nærmest som folkets »kontroll» med monopolene. Statsdrift blir på samme vis av de borgerlige arbeiderpartiene framstilt som »sosialisering».

Det stemmer at det er motsetninger innenfor monopolborgerskapet om hvilken form for statsmonopolistisk kapitalisme som skal utvikles. Men det er
spørsmål om formen. Norges Industriforbund er f.eks. en av de ivrigste forkjemperne for statsmonopolistisk kapitalisme. Arbeidsgiverforeningen deltar med iver i de statlige råd og utvalg for å kvele arbeiderklassens kamp, Rederforbundet ber pent om å få være med i rådet som skal begrense priser og lønninger.

Alt dette er uttrykk for at monopolene ser at de tjener sin klasse ved å underlegge seg staten, og at de idag er interessert i å utvikle dette videre. De mest fremadstormende gløder for statsdrift og ser muligheten av å bli en del av det øverste statlige byråkratkapitalistsjiktet, som er en del av monopolborgerskapet.

NORGES INDUSTRIFORBUND ER FOR STATSMONOPOLKAPITALISME
Norges Industriforbund har lagt fram sitt syn på en del av den statsmonopolistiske kapitalismen i sine kommentarer til St.meld. 67 (1974 – 75), »Norsk industris utvikling og framtid».

Norges Industriforbund, (NIF), uttrykker en linje som går ut på generell støtte til monopolkapitalen fra statens side. Dvs. de ønsker at statens rolle som felles organ for monopolene skal styrkes. Dette kommer til uttrykk i at NIF går inn for det de kaller »generelle statlige virkemidler», og ikke »spesielle» virkemidler. De mener at de enkelte monopoler skal ha størst mulig selvstendighet og bare motta all mulig generell støtte fra staten.

DNA-regjeringen setter opp mot dette en linje som går inn for å endre produksjonsforholdene i retning av økt statlig eie og i retning av økt mengde personalunioner og statlig deltakelse i produksjonsvirksomhet.

NIF er selvsagt helt for statens mål om å legge opp en politikk for å øke profitten, og de peker på at billige lån og skattelette (særlig på investeringer) er de beste metodene regjeringen foreslår. NIF er også helt for forslaget om at staten skal legge opp med svære, langsiktige kontrakter for monopolene som sikrer leveringer til staten. De anmoder om »et nært samarbeid med offentlige myndigheter om å få istand en innkjøpsordning», og uttrykker sin store glede.

Vi ser at NIF er helt for at statshusholdningen underlegges monopolene, slik den blir ved statsmonopolistisk kapitalisme. NIF støtter fullt ut statens planer
om et »sysselsettingsbudsjett», dvs. planer for flytting av opp mot 250 000 arbeidsplasser i åra framover. De påpeker statens forpliktelser til å skaffe strøm til monopolene, og klager over at regjeringa er for lite aktiv med å knytte handelsband til sosialimperialistene og de statene de har lagt under seg.

NIF uttrykker sin fulle enhet med DNA-regjeringa i at profitten må ligge til grunn for industriutviklinga.

NIF konstaterer med glede at meldingen påpeker at »Industridepartementet har et voksende behov for et nært samarbeid med industrien og de ansattes
organisasjoner». Ja, de har alt løpt til departementet i sin iver etter å få i stand et forum for å legge planer sammen med LO-toppen, og vil ha et »forum for
konsultasjoner og samarbeid som vil være til gjensidig nytte ». En behøver ikke tvile på at LO-topp, stat og annen monopolkapital kan finne fram til gjensidig nytte.

Vi ser altså at NlFs innstilling er som sakset ut fra læreboka om hva statsmonopolistisk kapitalisme er, og at de går fullt og helt inn for dette.

I spørsmålet om statseie er de imidlertid sterkt imot regjeringen. Dette drøftes grundig av NIF, som (ganske riktig) påpeker at det for monopolene er et
praktisk spørsmål. (s. 18). NIF påpeker at målsettingen for hva en vil med bedriftene kan og vil legges opp uavhengig av eieformen, og at eieformen bare er et spørsmål om virkemidler. Dette er jo ganske riktig så lenge staten er underlagt monopolborgerskapet.

NIF påpeker at statseide bedrifter kan fa mere direkte instrukser om driften fra staten, men de sier at dette skillet er «mere teoretisk enn praktisk». I praksis,
hevder NIF, må »myndighetene i stor grad være avhengige av å styre de statseide foretak på samme måte som privateide foretak … ». Det NIF ganske riktig påpeker er at statsdrift i seg selv ikke endrer en tøddel hverken på klassediktaturet eller på produksjonsforholdenes grunnleggende trekk. det er fortsatt borgerskapets diktatur og kapitalisme, men formen er blitt en annen. Den statsmonopolistiske kapitalismen utvikles til ren eller delvis statsdrift, mens NIF legger vekt på statsstøtte. Statsmonopolistisk kapitalisme er som vi ser en felles linje for monopolborgerskapet, men de ulike gruppene strides om formen og de enkelte tiltaka.

MOTSETNINGENE MELLOM MONOPOLGRUPPENE SKJERPES
Tiltakene for å øke den statsmonopolistiske kapitalismen fører tydeligvis til kamp også innen monopolborgerskapet. Årsakene til dette ligger i at det er kamp
mellom ulike monopolgrupper. Teoriene om en slags «ultra-imperialisme» der monopolkapitalen står fullstendig enhetlig stemmer ikke. Tvert imot hersker
det fortsatt kamp mellom de ulike gruppene. Vi skal ikke her legge fram noen analyse av de ulike gruppene, men bare framsette noen korte påstander om
hvordan forholdene ser ut til å være.

For det første kan en slå fast at de gamle dynastiers tid, dvs. de eldre, dominerende enkeltfamiliene, er på vei ut konkurranse med en gruppe av sammenveisede finansledere. Dette betyr ikke at monopolborgerskapet blir vekk, men at sammensetningen av det endres. Dette er en av de kampene som står innenfor monopolborgerskapet.

For det andre øker betydninga av byråkratkapitalistene, dvs. de kapitalistene som har sin stilling sikret gjennom den funksjonen de har i statsapparatet.
Når staten eier hoveddelen av den kapitalistiske virksomheten, eksisterer det også en gruppe monopolister høyt på strå i statsselskaper og departementer som
kontrollerer denne kapitalen. (Det er jo bl.a. på dette viset en del ledende SVere blir kapitalister gjennom styreverv osv.)

For det tredje styrkes byråkratkapitalistene og en del av de mest ekspansive monopolene ellers gjennom en utvidelse av statseie som form for kapitalisme. Til dels øker de sin makt gjennom den formelle posisjon de får som representanter i statlige styrer osv., og til dels direkte gjennom politiske allianser og regjeringsmakt. Kampen om statseie må derfor ses som en kamp om hvilke monopoler som skal dominere statsmakta, ikke om det er monopolene eller folket som skal gjøre det.

STATSMONOPOLKAPITALISME – ET SPØRSMÅL OM KLASSEKAMP
Vi kan ut fra det som er lagt fram hittil slå fast at krisa fører til en forsterket utvikling av den statsmonopolistiske kapitalismen.

Dette er en nødvendig, økonomisk lovmessighet under kapitalismens monopolistiske stadium. Monopolene må, for å forsøke å holde på det økonomiske systemet som sikrer deres makt, utvikle mer og mer direkte underlegging og bruk av den kapitalistiske staten i økonomien.

Men dette munner ut i en politisk linje fra monopolene for å få gjennomført disse tiltakene. De må kjempes fram i kamp med de andre klassene, og også i
kamp mellom monopolene. Det er derfor monopolenes politikk å utvikle statsmonopolkapitalisme. Partiene som støtter dette, dvs. alle de borgerlige partiene inklusive DNA og SV, står derfor for monopolenes politikk i dette spørsmålet. Men de representerer ulike retninger innenfor monopolborgerskapet.

Spørsmålet om statsmonopolistisk kapitalisme er et spørsmål om klassekamp. Dersom monopolene vinner fram i sine bestrebelser, betyr det at de vinner
fram i forsøkene på å øke sin makt og øke utbyttinga av arbeiderklassen og dens allierte. Derfor er kampen mot denne utviklinga av strategisk betydning for
arbeiderklassen. Vi står overfor monopolenes hovedforsøk for å bevare og utbygge kapitalismen, forsøket på å skape en »framtidas kapitalisme».

Vi skal derfor gå over på å se hvilke virkninger en slik kapitalisme får på den økonomiske krisa, og om en slik framtidas kapitalisme er mulig.

4. DEN STATSMONOPOUSTISKE KAPITALISMEN GIR KRISA DENS SÆRTREKK

Utviklinga til økt statsmonopolistisk kapitalisme virker på krisas forløp.
De ledende SVerne Berit Ås og Audgunn Oltedal uttalte begge som grunn for valgnederlaget at DNA hadde en bra politikk for å løse kapitalismens krise.
Slike »teorier» henspeiler på tankegangen om at statsmonopolistisk kapitalisme kan være løsningen på kapitalismens problemer, at det kan tenkes en krisefri
kapitalisme der monopolkapitalen bruker sin statsmakt til å hindre kriser.

Krisa i dag er vel tvert imot et bevis på at det ikke eksisterer noen krisefri kapitalisme. Men vi skal heller ikke legge skjul på at statsmonopolistisk kapitalisme virker tilbake på krisa, og at det er viktig å ha et grep om hvordan dette skjer for å kunne legge opp arbeiderklassens politikk under krisa.

STATSMONOPOLISTISK KAPITALISME VIRKER PÅ UTVIKLINGA AV PRODUKTIVKREFTER OG PRODUKSJONSFORHOLD

I boka »Hvor går SV?» (Oktober, 1974) peker Sigurd Allern på at utviklinga av statsdrift er borgerskapets fortvilte forsøk på å justere produksjonsforholdene etter storindustriens virkelighet. Også andre former for statsmonopolkapitalisme er forsøk på å justere produksjonsforholdene innenfor kapitalismen, og derved søke å fjerne hindringer for at produktivkreftene utvikles.

Statsdrift kan f.eks. være nødvendig bl.a. for jernverket eller oljeboring. Å være mot en slik utvikling av produktivkreftene og en slik justering av de kapitalistiske produksjonsforholdene er like latterlig som å være mot storindustrien, sier Allern. Derfor er ikke utviklinga av økt statsmonopolistisk kapitalisme som følge av krisa noe som »i seg sjøl» rammer arbeiderklassen på en måte som gjør at den må kjempe mot at den blir gjennomført. Det er imidlertid denne utviklinga som redskap for, som grunnlag for en hardere utbytting av arbeiderklassen som må være avgjørende for det svaret arbeiderklassen må gi.

Ingen vil vel hevde at monopolene går inn for mer statsmonopolkapitalisme av rene demokratihensyn, eller for å sikre at produktivkreftene utvikles i og for seg.
De trenger statsmonopolistisk kapitalisme for å sikre sin makt og sikre sin profitt. Utviklinga av produktivkreftene er derfor nøye knyttet sammen med en hard kamp for økt utbytting, slik som en ser det også ved rasjonaliseringsframstøt.

STATSMONOPOLKAPITALISME TJENER MONOPOLENE – IKKE ARBEIDERKLASSEN
Økt statsmonopolistisk kapitalisme fører til at monopolenes planer om overføring av kapital til de mest profittable sektorene blir lettere. Staten planlegger dette, den støtter økonomisk både ved sammenslutninger og ved å lokke industri til enkelte steder ved å dekke grunnlagsinvesteringer osv., slik vi har sett av planene foran. I Norge er dette i dag nært knyttet til monopolenes ønske om å overføre kapital til oljesektoren. Staten griper direkte inn i denne prosessen for å gjennomføre den strukturrasjonaliseringa raskt og planmessig. I treforedling betyr dette at staten støtter opp om planene for å nedlegge mindre bedrifter og samle kapital i det nye Hurumanlegget.

For olje betyr det at staten setter inn ressurser for å tvinge folk over i oljeutbyggingens profitable virksomhet. De ønsker rett og slett å sette inn kapitalen her fordi det er mest profitabelt. Planene foreligger i St.meld. 67 (1974 -7 5).
Staten planlegger å lage et sysselsettingsbudsjett, dvs. en plan for nedlegginger av arbeidsplasser, og av ekspansjon i andre næringer. Fra 1980 til år 2000
skal 240 000 arbeidsplasser nedlegges. Olje, oljeforedling, verkstedsindustri, kraftkrevende industri og elektroteknisk industri skal få statshjelp til å ekspandere innenfor store konserner. Resten skal dels «saneres», dels samles med statlig påtrykk i store konsern, eller småindustri som datterbedrifter.

Strukturrasjonaliseringa rammer arbeidsfolk. De får sparken, bedrifter nedlegges, de tvangsflyttes dit monopolene trenger arbeidskrafta. Strukturrasjonaliseringa ødelegger såvel arbeidskraft som maskiner/ bygninger i de industriene som ikke lenger er lønnsomme for monopolene. Teoriene om at den statsmonopolistiske kapitalismen skal «trygge arbeidsplassene» er derfor å stille tingene helt på hodet. Monopolenes stat har alltid ytt støtte til monopolene for å øke deres profitt og utvikle deres makt. Men under krisa betyr dette at den såkalte krisehjelpen settes inn som en aktiv monopoliseringsstøtte. Monopolene ønsker å satse kapital i oljeleting for å få mest mulig profitt. Krisa gir dem nå en utmerket anledning til å forsere nedleggingen i andre næringer.

I Norge har f.eks. tekstilindustrien og hermetikkindustrien vært hardt rammet av krisa, mens støttetiltakene har vært ganske små. Derimot har storindustrien
(som f.eks. Akerkonsernet) fått enorme  kreditter og støtte for å sikre profitten under krisa.

Statens program er å »stimulere bedrifter til å etablere seg på de steder hvor det i forbindelse med nedtrappinger og nedleggelser av bedrifter ikke finnes noen alternative sysselsettingsmuligheter». (St.meld. 67 (1974 – 75)). Dette er den allmenne linja, uansett krise eller ikke. Under krisa fører en slik linje til at en
legger hovedvekten på å etablere »konkurransedyktig industri» (les: bedrifter underlagt de eksisterende monopoler), dvs. en raskere monopolisering av økonomien.

ØKT STATSMONOPOLISTISK KAPITALISME BETYR I DAG ØKT UTBYTTING
Den økte utbyttinga er knyttet til både at statsmonopolistisk kapitalisme fører til at kapitalen lettere blir flyttet av monopolene til de mest profitable sektorene, og til at styrkeforholdet i klassekampen blir forrykket ved at staten trekkes direkte inn for å lamme arbeiderklassens  kamporganisasjoner.

1. a) Statsinngrep for økt profitt
   Vi kan først se på oljesektoren, fordi denne er så direkte knyttet til staten som grunneier og kapitalist, og fordi utbyttinga her blir enorm. Statens rolle er
   her avgjørende ikke bare for produksjonen, men også for å sikre at profitten blir akkumulert.

Ut fra oljereservene sør for 62. breddegrad vil brutto salgsverdien bli ca. 550 milliarder kroner (tallet avhenger av prisanslaget på olje}. Av dette er kostnadene ved utvinning ca. 21 % (direkte lønn er ca. 1 /2 %), staten tar inn ca. 48 %, norske monopoler 11 % og utenlandske 20 %. Som vi ser er profittmengden enorm, og utbyttinga også. Tallberegninger tyder på at utbyttingsgraden er 10 ganger så høy som i industrien ellers. Profittmengden – bare til utenlandsk kapital – tilsvarer verdien av ¼ av all realkapital i Norge, eller f.eks verdien av alle veier, jernbaner, broer, kaier, flyplasser, handelsflåten, industrien, kraftverkene, og anleggsmaskinene.

Det er som en ser helt enorme profitter det dreier seg om, og den statsmonopolistiske kapitalismen er forutsetninga for at monopolene skal kunne sikre seg dette.

Men også utenom direkte olje vil økt statsmonopolistisk kapitalisme øke utbyttinga. Vi har sett at statsmonopolistisk kapitalisme betyr direkte overføringer til monopolene i form av kreditter  statlige kjøp av monopolenes varer til faste kontrakter, statlig planlegging for å sikre »et høyt investeringsnivå» . Dette betyr jo i vanlig språk at monopolene får støtte, dvs. i praksis at arbeiderklassen gjennom statens virksomhet blir ytterligere utbyttet for at monopolene skal få mer profitt. Høye investeringer, og arbeid for »å øke selvfinansieringen» betyr nettopp at monopolene skal få økte tilskudd fra sin stat. Investeringer er ikke annet enn profitt som blir akkumulert som produksjonskapital.

De økte statsinngrepene ut fra krisa blir nå middelet til å velte krisa over på arbeiderklassen i form av økt utbytting.

1. b) Økt norsk imperialisme
   Staten har også åpnet for økt imperialistisk utvikling i Norge. For det første åpner oljeutvinninga slik den er lagt opp for at svære utenlandske monopoler
   tapper ut norske naturressurser, og at profitten trekkes ut av landet. Samtidig fører dett e med seg at Norge må ta opp svære lån i utlandet, og dette betyr
   enorme renteutgifter til utlandet.

Men monopolenes stat vil »ta dette igjen» ved å bruke sin del av oljeprofitten  til storstilt norsk imperialisme. Grovt regnet skal 110 milliarder kr investeres på
ulike måter i utlandet fram til år 2000 i følge statens planer. Det betyr norsk imperialisme i stor stil (norsk kapitaleksport på høyde med utenlandske monopolers profitt fra oljen).
For å sikre seg en framtid som imperialistisk land gjennomføres det en enorm utbytting av norske arbeidere. Og ikke nok med det: Det bygges ut oljeanlegg
ved å låne opp i utlandet for titalls milliarder av kroner. Utviklinga av krisa gjør at lånene blir ennå større, fordi eksporten går ned. Derved gambles det på et virkelig høyt plan ut fra forhåpningene om at  oljeinntektene vil holde. Men regninga, den enorme gjelden, må naturlig nok arbeiderklassen stå som »garantist» til å betale dersom spillet skulle velte.

Utviklinga av statsmonopolkapitalismen vil derfor både øke utbyttinga og øke arbeiderklassens usikkerhet.

1. c) Forsøkene på »kriseforlik» – et angrep på arbeiderklassen og dens allierte!
   Jeg har lenger foran pekt på hvordan de statlige overføringene planlegges gjennomført, og jeg skal ikke gjenta det her.

Men i tillegg til de økte overføringene direkte betyr statsmonopolistisk kapitalisme at monopolene legger opp en strammere og mer enhetlig plan på statsnivå for fordelinga av inntektene både seg imellom og mellom seg og arbeiderklassen.

Staten har i en årrekke stilt opp ulike former for ,rammeplaner» for utviklinga av utbyttinga, dvs. forsøkt å framstille lønnsarbeidernes del som en gitt »kake».
Det som skjer nå er at denne planlegginga skyter betydelig fart, staten ønsker å gripe inn mye mer direkte for å sikre at profitten blir som planlagt. Det er ikke
lenger snakk om å propagandere for  arbeiderklassen om måtehold under lønnsoppgjørene. I og med statsbudsjettet i høst, forslaget til indeksoppgjør og stortingsmelding 82 (74 – 75) (om et råd for å hindre store lønnskrav og krav fra bønder/fiskere), så har krisa ført til at monopolborgerskapet stiller på dagsordenen å forsøke å samordne inntekten for hele det arbeidende folket under statlig kontroll og med sandpåstrøing av borgerskapets parlament.

Dette betyr ikke noe annet enn at monopolborgerskapet fastlegger en ramme for hvor mye de skal ha i profitt, og at de planlegger hvor mye det ut fra dette blir igjen til det arbeidende folket. Deretter setter de statsapparatet inn for å presse denne utbyttingsgraden gjennom.

For det første får de da behov for å samordne bønder/fiskere med lønnsarbeiderne i et helhetlig inntektsoppgjør, der rammene er gitt på forhånd.

For det andre fører dette til at de syr sammen ulike utbyttingsformer til såkalte »Kleppepakker», der de utnytter alle monopolborgerskapets midler for å true
arbeiderklassen til å godta utbyttingsgraden. De ulike måtene å ta fra arbeiderne arbeidsresultatet samordnes til en felles, statsledet utbytting.

For det tredje kjemper de for å frata arbeiderklassen og det arbeidende folket forhandlingsretten. Dette skjer dels ved at toppene i LO og landbruks/fiskeorganisasjonene foretar forhandlinger og vedtak direkte på topplanet, og uten at medlemmene overhodet får mulighet til å gripe inn i borgernes diktat. Men i tillegg trekkes staten inn via voldgift, tvangslover osv. som skal hindre klassekampen ved å erklære den for ulovlig, og ved statlig løftepolitikk om lav prisstigning osv. hvis arbeiderklassen ikke reiser krav.

Denne funksjonen fra statens side har økt voldsomt de siste åra. Årsaken må en finne i den allmenne krisa under kapitalismen, men den raske utviklingen de siste åra kan ikke forklares uten at en trekker inn også den aktuelle, akutte, sykliske krisa.

 

5. STATSMONOPOLISTISK KAPITALISME ER INGEN LØSNING AV KAPITALISMENS MOTSIGELSER

Engels sier i »Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap»:
»Den moderne staten er, hvilken form den enn måtte an ta, intet annet enn en kapitalistisk maskin, den er kapitalistenes stat, den ideelle totalkapitalisten. Jo fler produktivkrefter den overtar, des to mer blir den også en virkelig total kapitalist, desto fler medborgere utsuger den. Arbeiderne forblir lønnsarbeidere, proletarer. Kapitalforholdet oppheves ikke, det drives tvert imot på spissen. Men det slår om. Statens overtakelse av produktivkreftene er altså ingen løsning av konflikten, men det gjemmer i seg det formelle midlet, veien til løsningen.» (3. avsnitt, pkt. 2.)

PROLETAREN ER FORTSATT PROLETAR
Engels slår her fast at statsdrift ikke opphever kapitalismen, men tvert imot setter utbyttinga på spissen.

Det samme må sies om hele den statsmonopolistiske kapitalismen. Den har til
nå ikke løst kapitalismens motsigelser, og kan heller aldri gjøre det. Derimot stiller den proletariatet stadig mer direkte overfor borgerskapets stat, spørsmålet om staten blir brennende for arbeiderklassen.

Bedriftene som drives av staten arbeider for å sikre monopolenes profitt fordi staten er underlagt monopolene. NSBs hardhendte utbytting av jernbanearbeiderne og systematiske strukturrasjonalisering står ikke tilbake for noe annet monopol. Linjegods er et til svarende eksempel. Jernverket eller aluminiumsindustrien er parallelle eksempler. Ble f.eks. Hydro sosialistisk da staten tok over? Eller ble ÅSV kapitalistisk da Alcan kjøpte det, og sosialistisk da staten påny tok over? Bevis for det er ikke lagt fram – rett og slett fordi det ikke er slik. Tvert om er det som Engels sier: kapitalismen fortsetter under statseiet og settes på spissen da.

Det samme gjelder de andre formene for statsmonopolistisk kapitalisme. De er utviklinga av staten som et stadig mer aktivt økonomisk redskap for monopolene, men ingen endring av kapitalismen. Årsaken til dette ligger, som Engels påpeker, i at proletaren fortsatt er proletar, og at statens overskudd fra bedriftene samles opp av den herskende klassen og nyttes til å styrke dens makt gjennom akkumulering av stadig mer kapital.

Målet for produksjonen er som før fordi herskerklassen er som før. Staten har bare blitt et mer aktivt redskap. Men kapitalismens motsigelse mellom arbeid
og kapital eksisterer fortsatt når arbeideren står overfor staten som arbeidsgiver og kapitalist.

FULL STYRING – PLANLAGTE KRISER?
Et hovedargument for at statsdrift er bra for arbeiderklassen og at statsinngrep løser kapitalismens problemer har alltid vært teoriene om at det kan lages en
krisefri kapitalisme. Teorien har hevdet at staten kan gripe inn hver gang det er krisetendenser og derved hindre at det blir kriser.

I dag framtrer disse teoriene i en ny form: riktignok kan arbeidsløsheten unngås, hevdes det, men staten har andre målsettinger som også må ivaretas (særlig
å begrense inflasjonen), og derfor velger staten (for det felles beste) å ha litt krise og derved unngå en ennå høyere inflasjon.

Teorien går altså populært sagt ut på at staten har full styring og at en bare må velge hvor mye en vil ha av ulike ting. Akkurat nå vil mange stater ha dempet
inflasjon, og da får en en viss, planlagt arbeidsløshet. Krisa i dag skal liksom være under full kontroll – ja nærmest planlagt som et botemiddel mot inflasjon og steile oljeland.

Men disse teoriene stemmer ikke med virkelighetens verden.

DET INDRE GRUNNLAGET ER UFORANDRET
La oss ta seks argumenter mot disse borgerlige ideene:

1. Den grunnleggende motsigelsen som skaper krisa eksisterer fortsatt. Produksjonen er stadig mer samfunnsmessig – men tilegnelsen av produksjonsresultatet er stadig mer privat. Derfor kan den statsmonopolistiske kapitalismen ikke hindre de kreftene som gjør at kriser bryter ut.
2. Anarkiet i produksjonen eksisterer fortsatt. Produksjonen er ikke ledet av folkets behov men av mulighetene for å få ut maksimal profitt. Følgelig vil mulighetene for overproduksjon eksistere som før fordi monopolene med hjelp av sin stat eller direkte i statsdrift bygger ut kapasiteten mer enn det er avsetning til. Norsk aluminiumsindustri er like krisetruet selv om den er aldri så mye statseid, og Hydros kunstgjødsel eller oljeprodukter blir ikke mer krisefrie av at staten eier denne giganten.
3. Teoriene om at staten gjennom finanspolitikk (såkalte beredskapsplaner eller krisearbeid) og kredittpolitikk (lån til monopolene på gunstige vilkår) kan få igang aktivitet når krisa truer holder ikke. Riktignok kan staten gi impulser til å sette i gang, men selve oppgangen er avhengig av at monopolene får ut høy
   nok profitt. Typisk nok er det nå mer kreditt til rådighet i bankene enn bedriftene vil låne. Mao Tsetung sier:

«Ved en passende temperatur forandres et egg til en kylling, men ingen temperatur kan forandre en stein til en kylling.» (Om motsigelsen). Den kapitalistiske staten kan gi monopolene økonomisk støtte og impulser. Men den kan ikke forandre kapitalismens lover.

MONOPOLENES OG IMPERIALISMENS STAT
4. Statens inngrep i økonomien er begrenset av det faktum at staten ikke er hevet over klassekampen, men tvert imot er monopolenes stat. De tiltak som iverksettes må derfor ikke true monopolene gjennom konkurranse, og de må heller ikke fjerne arbeiderklassens trussel om at arbeidsplassene er i fare. Typisk nok gjennomføres nå beredskapsarbeid på bl.a. veiene der arbeiderne ikke får bruke det moderne utstyret veivesenet rår over fullt ut. Tvert imot skal arbeiderklassen hele tida tuktes – også under krisa.

5. Uansett statsinngrep er Norge en del av det imperialistiske verdenssystemet. Ca. halvparten av produksjonen er beregnet på eksport. Derfor kan ingen
   statsmonopolistisk kapitalisme bryte vår avhengighet av de store imperialistlandene og Sveriges imperialisme. Krisa i disse landa vil straks virke gjennom Norges kapitalistiske økonomi.
6. Under den statsmonopolistiske kapitalismen rammes arbeiderklassen og hele det arbeidende folket hardere av krisa fordi monopolene har utviklet sitt
   grep over staten og bruker den for å velte krisas byrder over på dem ennå mer enn før. Vi har sett foran metodene for å få dette til – fremfor alt mulighetene for
   kriseforlik for å lamme lønnskampen.

KAPITALISMEN SATT PÅ SPISSEN
Vi ser altså at den økte statsmonopolistiske kapitalismen så langt fra kan utvikle noen krisefri kapitalisme. Tvert imot er dette kapitalismen satt på spissen, drevet ut i sin ytterst mulige konsekvens, med statsdrift som den lengste utviklinga. Den statsmonopolistiske kapitalismen blir et straffarbeid for arbeiderklassen og
et paradis for monopolkapitalen. Men det betyr også at kapitalismen tar ut sine siste muligheter for å justere produksjonsforholdene. Etter den statsmonopolistiske kapitalismen finnes det bare en vei, til sosialismen ved proletariatets diktatur, gjennom revolusjonen ledet av det kommunistiske partiet.

Arbeiderklassens teori

STUDER LÆREBOK I POLITISK ØKONOMI

Den materialistiske historieoppfatning går ut fra den grunnsetning at produksjonen og siden produksjonsutbyttet er grunnvollen for alle samfunn, i ethvert historisk gitt samfunn bestemmes fordelingen av produktene og dermed den sosiale oppdelingen av klasser og stand av hva som produseres, hvordan det produseres og på hvilke måte produktene byttes. De ytterste årsakene til alle sosiale forandringer og politiske omveltninger finner vi ifølge dette synet ikke i menneskenes hjerner, ikke i deres økende innsikt om den evige sannhet og rettferdighet, men i de forandringer som produksjonen og byttet går gjennom. Med andre ord: de ligger ikke i den aktuelle epokens filosofi, men i dens økonomi.
Engels, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, kap. 3, (Anti-Duhring), I Marx/Engels, Udvalgte Skrifter II, Kbh. 1973, s. 132.

Imperialismen er inne i ei omfattende økonomisk krise, den alvorligste siden 1930-åra. Krisa rammer også Norge hardt, med økende arbeidsløshet, sterkt
stigende priser og stagnerende industriproduksjon.

Den norske monopolkapitalen prøver å overvinne krisa gjennom økt statsmonopolkapitalisme. Dette gjør den ved å øke det direkte statlige eie (statsovertakelse) og ved økt kontroll over fagbevegelsen (f.eks. ved økt korporativisering gjennom innføring av såkalte kombinerte tariff- og indeksoppgjør etter modell av Skånlandutvalget). Formålet med disse tiltaka er å øke utbyttinga av det arbeidende folket og derigjennom velte krisa over på folket og sikre profitten. Tiltaka vil også sette den norske monopolkapitalen bedre i stand til å slåss om profittene på verdensmarkedet.

Studer marxismens politiske økonomi.

Når vi i denne situasjonen oppfordrer folk til å studere marxismens politiske økonomi, så er det sjølsagt også for å øke krafta i kampen mot økende utbytting og dyrtid, mot permitteringer og arbeidsløshet. Hovedmålsettinga med studiene i politisk økonomi er likevel å lære vitenskapen om hvordan kapitalismen og andre historiske produksjonsmåter i hovedsak fungerer og har fungert. Vi må lære å forstå hvilke motsigelser som er i den kapitalistiske produksjonsmåten, hvordan disse motsigelsene skjerpes med kapitalismens utvikling og hvordan disse motsigelsene med en naturlovs nødvendighet vil føre til den sosialistiske revolusjonen og proletariatets diktatur. Vi studerer altså marxismens politiske økonomi for å forstå kapitalismens begrensning og sosialismens uunngåelighet.

Læreboka i Politisk Økonomi kom ut i 1954. Den er skrevet av et kollektiv av Sovjet-økonomer, blant annet på grunnlag av en økonomisk diskusjon som sentralkomiteen i Sovjetunionens Kommunistiske Par ti organiserte i november 1951. Josef Stalin spilte en avgjørende rolle i denne diskusjonen. I diskusjonen sto kampen mellom et marxistisk og revisjonistisk syn på den politiske økonomien.

Stalin bidro sterkt til å kjempe gjennom ei riktig linje. (Stalins bidrag til denne debatten kan en også finne i brosjyra »Sosialismens økonomiske problemer i
Sovjetunionen», som nettopp er utgitt på Oktober Forlag.)

Bruk studievegledninga, men les hele boka
Oktobers utgave av Læreboka i Politisk Økonomi tar opp både den førkapitalistiske og den kapitalistiske produksjonsmåten. Alt stoffet er viktig. Vi har imidlertid vært nødt til å foreta et forholdsvis avgrensa utvalg til studier, og har funnet det riktig å konsentrere oss om den kapitalistiske produksjonsmåten. Vi har valgt stoff som vi mener det er særlig viktig blir lest og studert. Samtidig oppfordrer vi alle på det sterkeste til å lese hele boka.

Vi har valgt å lage en studieveiledning til boka i tilknytning til dette RØDE
FANE, som omhandler den økonomiske krisa. Det har vi gjort for å knytte
studiene av den politiske økonomien til den aktuelle situasjonen og de særegne
trekka ved den norske økonomien i dag. Særlig bør det understrekes at statsmonopolkapitalismen har økt kraftig i omfang de seinere åra. Å studere og forstå denne er viktig, både med hensyn til kampen mot monopolkapitalen og i
kampen mot den moderne revisjonismen.

Fortsett studiene!
Den viktigste kilda til å forstå den politiske økonomien er framleis de
marxist-leninistiske klassikerne. Læreboka i politisk økonomi kan aldri erstatte
studier av Marx’ Kapitalen, Lenins Imperialismen og andre grunnleggende
bøker. Vi vil derfor oppfordre alle til å fortsette studiene i politisk økonomi
gjennom studier av de marxistiske klassikerne. Vi vil også oppfordre til å følge
med i dagspressa, i Klassekampen osv. for bedre å kunne forstå utviklinga av motsigelsene i monopolkapitalismen. Forståelsen av statsmonopolkapitalismen er viktig for å forstå hvorfor den sosialistiske revolusjonen er nødvendig.

Studieutvalget i AKP(m-1), november 1975

FORSLAG TIL MØTER OG SPØRSMÅL

1. møte
Litteratur:
Kap. IV – Vareproduksjonen. Varer og penger (s. 69) 14 sider.
Kap. VI – Kapitalismens maskinperiode (s. 93) 12 sider.

Spørsmål:
1. Varen har en dobbeltkarakter. Hva består denne dobbeltkarakteren i og hva skyldes den?
2. Hva går verdiloven ut på ?
3. Hvordan virker innføring av maskiner på varens verdi? På arbeidsproduktiviteten? Hvem vil få fordelene av økt bruk av maskiner under kapitalismen?

2. møte

Litteratur:
Kap. VII – Kapital og merverdi. Kapitalismens økonomiske grunnlov (s. 106) 15 sider.
Kap. VIII – Arbeidslønnen (s. 122) 12 sider.

Spørsmål:
1. Hva mener vi med kapitalens allmenne formel? Hva må nødvendigvis formålet med den være?
2. Under kapitalismen blir arbeidskraften en vare. Hva er arbeidskraftens verdi?
Diskuter den ut fra forholda i Norge i dag.
3. Hva består arbeidskraftas bruksverdi i? Hva er forskjellen på arbeidets verdi og arbeidskraftas verdi?
4. Diskuter utbyttinga. Hvordan skjer utbyttinga? Hvem blir utbyttet? Blir den 3. verden utbyttet? Er arbeidere som driver uproduktivt arbeid utbyttet?
5. Hvordan fungerer de ulike formene for arbeidslønn i dag? Er det mulig gjennom streiker eller på annen måte å oppnå varige forbedringer av
arbeidernes lønninger under kapitalismen?

3. møte
Litteratur:
Kap. XIV Nasjonalinntekten (s. 195 ) 8 sider.
Kap. XVI – De økonomiske krisene (s. 211) 11 sider.

Spørsmål:
1. Hvordan bruker den herskende klassen statsbudsjettet i en imperialistisk stat som Norge? På hvilke måte skal vi vurdere SVs og NKPs budsjettsamarbeid med DNA?
2. Hvilke motsigelser mener dere er de viktigste under kapitalismen? Hvorfor vil disse motsigelsene føre til at det alltid oppstår kriser under kapitalismen?
3. Er det riktig å si at skjerpinga av kapitalismens motsigelser med nødvendighet vil føre til revolusjon og proletariatets diktatur? Hvorfor er arbeiderklassen ledende denne kampen?
4. Hvilke motsigelser i det kapitalistiske samfunnet er det monopolborgerskapet prøver å løse gjennom statsmonopolkapitalismen?

4. møte
Litteratur:
Kap. X VII – Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium. Monopolkapitalens økonomiske grunnlov ( s. 222) 16 sider.
Kap. XIX – Imperialismens plass i historien (s. 248) 11 sider.

Spørsmål:
1. Hva består monopolkapitalens økonomiske grunnlov i? Diskuter imperialismens økonomiske hovedkjennetegn. Er Sovjet imperialistisk?
2. Er det riktig å si at den norske imperialismen er et særskilt stadium og det siste stadium i den norske kapitalismen? Hvorfor kan bare sosialismen følge etter imperialismen?
3. Hvorfor vil de kapitalistiske landas ujevne økonomiske og politiske utvikling og kampen om verdens nyoppdeling føre til imperialistiske kriger? Er det krigsfare i dag?
Diskuter spørsmålet om krig og revolusjon i Norge.
4. Vurder de borgerlige teoriene om at staten og monopolene smelter sammen eller at staten underlegger seg monopolene – mot det marxist-leninistiske
synet om at det er monopolene som underlegger seg staten. Hvilke konsekvenser vil de ulike syna ha?

5. møte
Litteratur:
Kap. XX – Kapitalens allmenne krise (s. 260) 13 sider.
Røde Fane 6/ 75, artikkelen om KRISA I KAPITALISMEN.

Spørsmål :
1. Hva menes med kapitalismens allmenne krise? Hva skiller den allmenne krisa fra den sykliske?
2. Diskuter mellomlagas, særlig bøndenes og fiskernes, stilling under krisa. Hvilke resultat vil det få om arbeiderklassen mister bøndene og fiskerne
som allierte under krisa?
3. Diskuter de særegne kjennetegna ved den norske krisa. Hvor alvorlig mener dere den norske krisa er?
4. Hvilken rolle kan oljen spille for den norske monopolkapitalen? Vil oljen på noen måte kunne »redde» monopolkapitalen i Norge unna økonomiske
kriser?
5. Hvordan skal vi slåss mot krisa?

 

Forbered AKP (m-l)s 2. landsmøte
Ved en feil ble det ikke opplyst i første del av denne artikkelen (5/75) at den er skrevet av Tron Øgrim

Etter vedtektene skal Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) avholde sitt andre landsmøte neste år. I den forbindelse trykte vi i forrige nummer av
Røde Fane første del av en kritikk av det prinsipp-programmet som ble vedtatt på første landsmøte i februar 1975. Her følger den andre delen av kritikken.
Første del slo fast at prinsipprogrammet har fungert godt for så vidt som det har avgrenset partiet fra den moderne revisjonismen i alle de viktigste prinsippspørsmåla. Men om det er riktig å si at det er et marxist-leninistisk program, er det like fullt et program med mange mangler og feil av betydning. 2. landsmøte må rette opp dette, etter artikkelforfatterens mening ved å få programmet nyskrevet.

Den første delen av kritikken pekte på mangler på disse punktene: Analysen av
den internasjonale situasjonen. Analysen av klassemotsetningene i Norge. Analysen av staten og statens voldsapparat. Avklaringa av at det ikke finnes stadier i den norske revolusjonen før den sosialistiske revolusjonen.

I denne delen går forfatteren særlig inn på vurderinga av opportunismens
samfunnsmessige rolle. Han hevder at det som står i prinsipp-programmet i hovedsak er riktig, men likevel helt utilstrekkelig.

Vi ber om innlegg til Røde Fane om de synspunktene som er lagt fram i denne
kritikken, både i dette nummeret og i forrige nummer. Red.

6. PRINSIPPROGRAMMET OG OPPORTUNISMENS SAMFUNNSMESSIGE ROLLE

Prinsipp-programmet fra 73 behandler opportunismen på to steder. Delvis inneholder avsnittet «VEIEN TIL SOSIALISMEN» (Pb. s. 25-27)¹ en liste over en rekke feilaktige ideer om veien til sosialismen, som «har vist seg å føre på avveier».

(Note: 1. Henvisninger til »Pb.» og sidetall viser til AKP(m-1) : Programmer og vedtak fra 1. landsmøte (»Partiboka»), bokmålsutg., Forlaget Oktober 1973.)

Dessuten står følgende i avsnittet om klasseanalyse (Pb. s. 19 punkt g): «De sosialdemokratiske ledernes overløperi til monopolkapitalen har i lang tid svekket arbeiderklassens organisasjoner, og DNA/LO-ledelsen arbeider nå fullt ut for imperialismen. Dette har brutt ned arbeiderklassens kampkraft og svekket
dens klassebevissthet. NKP-ledernes revisjonistiske forræderi mot marxismen-leninismens prinsipper styrket denne tilbakegangen». Dessuten står det noe
punktvis polemikk mot revisjonistiske synspunkter her og der.

Det som står er i hovedsak riktig. Men det er alt for svakt, og helt utilstrekkelig.

1. HVA ER OPPORTUNISMEN?
   Hvilken rolle spiller opportunismen i arbeiderbevegelsen under kapitalismen?
   Lenin snakka om at en undertrykkerklasse trenger »prestens funksjon» og «bøddelens funksjon» for å holde massene nede. Han sa at i vår tid spiller sosialdemokratene prestens rolle – dvs. den rollen å holde arbeiderne knytta til borgerskapets diktatur ved å spre ideer om »den fredelige veien», og om klassesamarbeid. Han slutta seg som nevnt før til amerikanske marxister som kalte sosialdemokratiets ledere for »kapitalistklassens arbeider-løytnanter». Lenin sa tilmed at sosialdemokratiet i Europa var blitt den viktigste politiske (ikke militære) støtten til borgerskapets diktatur.

Arbeideraristokratiet skaper borgerlige «arbeiderledere»

Alt Marx og Engels beskrev hva som skaper det sosiale grunnlaget for opportunismen i arbeiderbevegelsen. Det sosiale grunnlaget for de reformistiske,
ikke revolusjonære »sosialistiske» partiene er arbeideraristokratiet, et tynt lag av borgerliggjorte arbeidere med spesielle privilegier som identifiserer seg med
borgerskapet. Arbeideraristokratiet skaper borgerlige »arbeiderledere» som vinner massestøtte ved å appellere til politisk umodenhet, til småborgerlige og
tilbakeliggende ideer so m finnes proletariatet og det arbeidende folket.

Revisjonister er ikke noe annet enn et navn på en spesiell gruppe ikke-revolusjonære, reformistiske falske »sosialister» nemlig de som forkler seg med
»marxistiske» fraser.

 

Lenin pekte på at grunnlaget for opportunismen/revisjonismen vokste etter Marx og Engels’ tid, fordi de imperialistiske superprofittene gjorde det mulig for
monopolborgerskapet å slenge litt flere smuler til de opportunistiske »arbeiderlederne». Imperialismen førte med seg at arbeideraristokratiet vokste. Det var (og er) fortsatt et meget tynt lag, tallmessig ubetydelig i forhold til hele arbeiderklassen. Men i politisk innflytelse er det meget betydelig. For det oppmuntrer småborgerlig tilbakeliggenhet, illusjoner, reformistiske ideer blant mange, mange flere arbeidere enn de som sjøl får kjøttbein fra de rikes bord. De forsøker å viske ut arbeiderklassens klassebevissthet og få den til å oppfatte seg sjøl som et slags småborgerskap.

En del av kapitalismens overbygning

Men dette betyr ikke at revisjonistene representerer småborgerskapets interesser. De representerer monopolborgerskapets og imperialismens interesser. Lenin sa at de sosial-demokratiske lederne er bedre representanter for borgerskapet enn borgerskapet sjøl.

Monopolborgerskapets hærer er rekruttert av arbeidere og bønder, med et borgerlig offiserskorps, men de representerer ikke hverken småborgerskapets eller arbeidernes interesser, de representerer monopolborgerskapets interesser. På samme måten er de »politiske armeene» til monopolborgerskapet, de sosialdemokratiske og moderne-revisjonistiske partiene, rekruttert fra intellektuelle, arbeidere, bønder osv, og de har et »offiserskorps» av borgerliggjorte »arbeider»-ledere. Men de representerer bare monopolborgerskapets interesser, ikke arbeidernes, de intellektuelles eller småborgerskapets.

Lenins utsagn om at de er den politiske hovedstøtten for borgerskapets diktatur er det ikke mulig å ta for alvorlig. Det betyr at opportunismen i vår tid ikke bare
er en hvilken som helst borgerlig retning, men en helt nødvendig del av det kapitalistiske klassesamfunnets overbygning. Om ikke revisjonistpartiene
hadde oppstått »av seg sjøl», ut av de gamle marxistiske arbeiderpartiene, så hadde kloke borgerlige ledere sjøl blitt nødt til å stifte slike partier! Det betyr
altså at det ikke er mulig å bekjempe kapitalismen uten å kjempe mot opportunismen i arbeiderbevegelsen.

Revisjonismen i vår tid

Så langt Lenin. Åssen er det i vår tid?

De moderne revisjonistene er politisk en grein på det samme treet som de gamle revisjonistene Lenin snakka om kom fra. De kaller seg »marxist-leninisten, mens de på Lenins tid bare kalte seg »marxister». Men i politikken er forskjellen ikke så stor.

Det finnes likevel en svært viktig forskjell: De moderne revisjonistene har statsmakta i en rekke fascistiske (tidligere sosialistiske og folkedemokratiske) land, bl.a. i Sovjetsamveldet. De utgjør sjøl en byråkrat-kapitalistisk herskerklasse i disse landa, og utøver altså ikke bare regjeringsmakta for monopolborgerskapet, slik som det gamle sosialdemokratiet. De har sin viktigste internasjonale støtte i den ene imperialistiske supermakta. Ut over å støtte borgerskapets diktatur i sine egne land, representerer de også (stort sett) sosialimperialismens internasjonale interesser.

Reaksjonens militære hovedstøtte: de største imperialistmaktene

De største imperialistmaktene har siden imperialismen oppsto også vært den internasjonale militære hovedstøtta for reaksjonen. Mange imperialistmakter
gjorde invasjon i Kina i begynnelsen av århundret for å slå ned Bokseropprøret, og enda flere førte krig mot Lenins sosialistiske Sovjetsamvelde etter Oktober-
revolusjonen. Imperialist-maktene eksporterer fascisme til andre land for å sikre sine interesser og støtter nære klassers diktatur. Før 2. verdenskrig
eksporterte Italia fascisme til Albania, og Tyskland eksporterte fascisme til Spania.

Etter 2. verdenskrig eksporterte Englandfascisme til Hellas.

I dag er det de to supermaktene Sovjet og USA som er de reaksjonære klassediktaturenes sterkeste militære støtte internasjonalt, og som også har tatt over hovedrolla når det gjelder å eksportere fascisme. Når det gjelder USA, så er det nok å nevne stikkord som Indokina, Den Dominikanske Republikken, Chile.
Vi har gjort mindre arbeid med å gjøre sosialimperialismens innsats kjent.

Sosialimperialismens hær er den militære hovedstøtta for borgerskapets diktatur i sovjetrepublikkene, de østeuropeiske satelitt-statene og Mongolia. Men ut over
dette har Sovjet nå også tatt opp konkurransen med USA om eksport av fascisme til andre land. Fascismen i India, som er gjennomført over mange år og i flere trinn, kan delvis ses som et sosialimperialistisk eksportprodukt. Videre fascismen i Sikkim og Mujibur Rahmans fascistregime i Bangla Desh.

Sovjets militære styrker begynner også så smått å ta direkte del i kamp mot
frigjøringsbevegelser i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Sovjetiske offiserer deltok i kamper mot geriljaen i Indonesia i 60-åra (i følge intervju jeg har hatt med indonesisk kommunist). Satelitt-staten Tsjekkoslovakia hadde en  våpenfabrikk i Phnom Penh som produserte våpen for Lon Nol helt til frigjøringsstyrkene erobret den og brant den ned. Sovjet har tatt over fra England og Israel som hovedleverandør av våpen til !di Amins fascistregime i Uganda, et regime som vender våpnene mot sitt eget folk og mot denprogressive nabostaten Tanzania.

Dette peker i retning av at sosialimperialismen kan komme til å gå forbi USA-imperialismen som internasjonal eksportør av fascisme. Bare India og
Bangla Desh veier tungt, det er tross alt over en halv milliard mennesker det dreier seg om. Det er vel også utenkelig at noen sosialistisk revolusjon skulle kunne skje noe sted på grensa til Sovjet (f.eks i Norden) uten at  sosialimperialismen forsøkte å hindre det, enten ved infiltrasjon eller direkte, ved invasjon.

Om det bryter ut en 3. verdenskrig – noe jeg finner sannsynlig – vil det sjølsagt i enda større grad skjerpe de to supermaktenes karakter av den internasjonale
reaksjonens militære hovedstøtte.

Den moderne revisjonismen – hovedstøtte for ei imperialistisk supermakt

Hva betyr dette for analysen av den moderne revisjonismen? Det betyr at mens det gamle sosialdemokratiet var det borgerlige diktaturets politiske og ikke
militære hovedstøtte i vesten, så er den moderne rev1s1onismen i dag både en politisk støtte for reaksjonen i hele verden, og en militær hovedstøtte for
reaksjonære klassediktaturer overalt. Fullt ut på linje med USA, og med muligheter til å gå forbi USA.

Dette betyr at den moderne revisjonismen er en enda farligere form for opportunisme enn den gamle revisjonismen, nettopp fordi dens hovedstøtte er en av verdens folks to felles hovedfiender, en imperialistisk supermakt. (Dette viser også hvor fullstendig forkastelig det er å forsøke å analysere forholda mellom de
politiske kreftene i landet uten å ta hensyn til den internasjonale situasjonen). Det finnes også andre ting som gjør den moderne revisjonismen spesielt farlig
(bl.a. at den kaller seg, leninistisk og »kommunistisk»), men plassen tillater ikke at jeg går grundigere inn på det.

Hva betyr dette for de modernerevisjonistiske partiene i Vesten?

– At de representerer monopolborgerskapets og imperialismens interesser, og sammen med det gamle sosialdemokratiet er en hovedstøtte for borgerskapets
klassediktatur.
– At de i tillegg til det te representerer de imperialistiske interessene til en aggressiv supermakt. Mange sosialdemokratiske partier representerer interessene til USA, men revisjonistene representerer interessene til Sovjet mer lojalt og direkte, og er farligere imperialistiske agenter enn sosialdemokratene.
– At den moderne revisjonismen, både på grunn av at den representerer sosialimperialismen – og fordi den kaller seg »kommunistisk» i en periode da massene
vender seg i retning kommunisme og revolusjon, er en enda farligere form for opportunisme enn sosialdemokratiet.

(Det gjelder i de fleste land nå, og overalt på lengre sikt. I et land som Norge er det gamle høyre-sosialdemokratiet sterkere enn revisjonismen i arbeiderklassen. Men Norge er et unntak i verdensmålestokk. Og sjøl om sosialdemokratiet er viktigst for borgerskapet nå, så er det vanskelig å forstå at en sterk revolusjonær bevegelse skal kunne vokse fram i Norge uten at det også fører til at deler av borgerskapet må skifte hest, og gå over fra å satse på den gamle revisjonismen til fordel for den moderne.)

Det kunne være fristende å gå mye nøyere inn på alle disse punktene. Men anledninga tillater ikke det. Derfor vil jeg nøye meg med å gå litt grundigere inn på to sider ved den moderne-revisjonistiske bevegelsens politikk i Vest-Europa som er særskilt viktige. Det er dens forhold til statsmonopolkapitalismen, og dens forhold til fascismen.
B. DEN MODERNE REVISJONISMEN I VESTEN SOM STATSMONOPOLKAPITALISMENS PARTI

De moderne revisjonistene i vest går inn for teorien om »den fredelige veien» – en teori som aldri kan føre til sosialismen. Dette veit ethvert barn som har gjennomskuet den borgerlige statens klassekarakter , og som har forstått at monopolborgerskapet vil bruke statsmakta (og spesielt hæren) for å forsvare kapitalismen med vold, ja, med borgerkrig om nødvendig.

Men likevel kunne det jo tenkes at de moderne revisjonistene var »ærlige, men villfarne sosialister», dvs. at den moderne revisjonismens ledere virkelig
ønsket sosialisme, men bare dessverre gikk inn for en umulig vei fram dit. Og at den moderne revisjonismens programmer virkelig var programmer for sosialisme, bare at de svikta i ett ledd – nemlig i det, at de ikke slo fast nødvendigheten av den voldelige, sosialistiske revolusjonen.

REVISJONISTENE: IKKE »S OSIALISTER MED FEIL»

Slike »sosialister med feil» kjenner historia eksempler på. De utopiske sosialistene før Marx og Engels (Owen, Fourier osv.) ønsket virkelig sosialisme.
De programmene de gikk inn for var delvis ugjennomførlige, delvis reaksjonære, men de inneholdt også verdifulle og riktige deler . De hadde et fullstendig håpløst syn på veien fram til sosialismen. Owen trudde f.eks. på et tidspunkt at han kunne få støtte i kampen for sosialismen ved å appellere til fornuften og samvittigheten hos Europas konger og fyrster.

Men den moderne-revisjonistiske bevegelsen i Vesten er ikke en slik »sosialistisk bevegelse med feil». Dette ser vi om vi virkelig gransker denne bevegelsens praksis. Om vi gransker de vestlige moderne-revisjonistiske programmene, vil vi også finne ut at det bare er i formen de er programmer for noen form for sosialisme. Deres virkelige mål er noe ganske annet.

Det er nemlig sånn, at sjøl om den moderne-revisjonistiske »fredelige veien» ikke kan føre til sosialismen, så betyr ikke det at den ikke kan føre til noen ting.
Tallrike historiske eksempler viser nemlig at denne ,fredelige veien, kan føre fram til regjeringsmakta under kapitalismen. Bernsteins og Kautskys gamle revisjonistiske bevegelse, som førte til at de gamle sosialdemokratiene brøyt med marxismen, har vist det i praksis gang på gang i de aller fleste land i vesten. Den moderne-revisjonistiske bevegelsen, som brøyt med marxismen-leninismen, har vist det i land som Chile, Sudan, Bangla Desh, Sri-Lanka – og i Europa, bla . Portugal, Island og Finland.

Videre er det slett ikke slik, at når et moderne-revisjonistisk parti får makta under kapitalismen så veit det ikke hva det skal gjøre. Tvert imot. Det har en
detaljert og konkret utforma praktisk veiledning for dette i sitt »sosialistiske» program. Dette programmet sier nemlig at det er , utvikling i sosialistisk retning å styrke den borgerlige staten, og å styrke den statskapitalistiske sektoren i økonomien.

Sjølsagt står dette med andre ord. Det heter noe slikt som, folkeregjeringa må aktivt bruke statsmakta til å gjennomføre demokratiske reformen, «folkeregjeringa må bringe monopolene under samfunnets kontroll.» Men saka er at den statsmakta revisjonistene skal bruke til å «gjennomføre reformer» og »kontrollere monopolene, er ingenting annet enn monopolenes egen statsmakt. Dermed blir konsekvensen at revisjonister i regjeringa betyr styrking av monopolenes stat og statskapitalismen.

Statsdrift under kapitalismen

Her må vi stoppe et øyeblikk for å ta en kikk på karakteren av statsdrift under kapitalismen.

Marxismen viser oss at under kapitalismen avler små kapitaler større kapitaler,
og storkapital avler finanskapital, monopolkapital. Konkurransen mellom kapitalistene fører til at større eter mindre og til at kapitalister slår seg sammen, liten går under eller blir større. At kapitalen sentraliseres stadig mer, er en lov under kapitalismen.

 

Denne loven slutter sjølsagt ikke å gjelde etter at det er vokst fram monopolkapital. Mindre monopoler avler større, flere avler færre. Den logiske følgen av videre styrking og sentralisering av monopolene er statsmonopolkapitalisme.

Dette betyr flere ting. Delvis at staten (på monopolenes vegne) på forskjellige måter griper stadig mer direkte inn i det økonomiske livet: får i stand avtaler
mellom monopolene og fagforeningene som passer monopolene, (som de norske lønnsoppgjøra) gjennomfører lover som ruinerer småkapitalister og overlater deres eiendom og markeder til monopolene (som lånereglene for fiskerne, som ruinerer de små og hjelper trålrederne) osv. osv.

Staten som kapitalist

Men ut over de 1001 måtene monopolene bruker staten som et redskap som direkte tjener deres interesser på, så sikrer de også sine interesser gjennom at statens egen rolle som kapitalist øker. Staten tar over virksomheter som er nødvendige for kapitalistene, men som de ikke sjøl kan drive med profitt , og får dermed billige varer og tjenester som arbeiderne må betale for (som skattebetalere). Norske eksempler: Jernbane, jernverket i Mo i Rana.

Dette må ikke forstås som at »staten og monopolene smelter sammen». Staten tjener monopolene fra det øyeblikket monopolkapitalen oppstår. Det som skjer,
er at de sterkeste og mest ledende monopolene tar mer direkte grep om staten. De er ikke lengre tilfreds med at staten allment tjener kapitalismen og borgerskapets diktatur, de har et økende behov for at staten i detalj og fra dag til dag følger monopolenes særlige interesser. Følgelig tar de fastere kontroll.

Et bedre uttrykk enn »smelte sammen» er at monopolene flytter direksjonsstolene sine inn i regjeringskontorene og statsadministrasjonen. Åssen det fungerer i praksis så vi avslørt under EEC-kampen 1970-72, der statsapparatet skamløst blei brukt til den mest løgnaktige og ensidige propaganda til fordel for de største norske monopolene, som for enhver pris ville inn i EEC. For å få til det var de villig til å ødelegge statsadministrasjonens renomme som «objektiv» og »hederlig», og de var villig til å gå over likene til borgerlige politikere som Borten og Bratteli.

Statsmonopolselskaper er monopoler i konkurranse

 

Nå finnes det forskjellige grupper og klikker innafor monopolborgerskapet, og de har delvis forskjellige interesser og bekjemper hverandre. Dette så vi også demonstrert under EEC-kampen, der jord bruksmonopolet skilte lag med de andre monopolene. Landbrukets sentralforbund blei den viktigste økonomiske
kilden for EEC-motstanden fordi jordbruksmonopolet så sine interesser trua av EEC-medlemskap. Noen ganger slåss flere monopoler om samme bein. Et
eksempel på dette så vi våren 1975 da DNA/LO-toppens monopol blei hindra i å slå sa mm en Samvirke og Norges Brannkasse, noe som ville gitt DNA/ LO-
monopolet en helt dominerende stilling i norsk forsikring.

Visse monopoler har større interesse av å styrke staten og av statsdrift, andre har mindre. Dessuten fører den kraftige utvidelsen av statsapparatet og den statlige
økonomiske virksomheten til at det oppstår byråkratkapitalistiske grupper innafor staten. Statsbyråkratene som behersker STATOIL er ikke noen ny og
særegen klasse. De hører til monopolborgerskapet, sjøl om de formelt ikke eier STATOIL. De har den virkelige makta i STATOIL og bruker den til å styre STATOIL som et kapitalistisk monopolselskap akkurat som andre kapitalistiske monopolselskaper.

Det er klart at herredømmet over et slikt selskap også gir både legale, halvlegale og illegale måter å få del i profitten på. Men en statsbyråkrat-monopolistisk
gruppe som konkurrerer med private monopolistgrupper vil sjølsagt forsøke å utnytte nettopp sin stilling i staten til sin fordel. Dette fører med seg motsetninger mellom statsmonopolselskaper og private monopolselskaper.

Disse motsetningene blir sjølsagt skjerpet når det er en virkelig gigant det dreier seg om. Slik som STATOIL som er i ferd med å bli Norges største selskap. Det fører til en skarp kamp mellom monopol-grupperinger, som tar form av en kamp for eller mot statsdrift. En slik kamp har vi også sett utvikle seg svært kraftig i Norge i de siste åra. Begge de to fløyene snakker om den som en kamp mellom »sosialisering» og »privat næringsliv», noe som er en vits.

Revisjonisme betyr å styrke den borgerlige staten

Marxistenes oppgave er å styrte den kapitalistiske staten. Men i det øyeblikket et marxistisk arbeiderparti forråder sitt grunnlag og forvandler seg til et revisjonistisk og reformistisk parti, i det øyeblikket endrer det også i regelen sin målsetting til å styrke den borgerlige staten. Dette er en logisk konsekvens av det revisjonistiske forræderiet. Fordi:

– I mangel av revolusjon, tilbyr opportunistene reform. Det er ved å love reformer under kapitalismen (og tilmed love at reformer aleine skal kunne gravlegge kapitalismen) at borgerlige arbeiderpartier kan beholde massestøtten sin. Men hvem kan gjennomføre reformer?

Reformer som sjuketrygd, pensjoner, skolevesen osv. osv. kan bare gjennomføres av en styrka borgerlig stat. Følgelig vil reformistene kjempe for å styrke den borgerlige staten. (Vi kommunister vil også kjempe for sånne reformer. Men vi kjemper samtidig mot at de skal få skape illusjoner om kapitalismens natur. Og om de styrker den borgerlige staten, så ser vi på det som et stadium arbeiderklassen må gjennom på veien til den situasjonen da den kan styrte denne staten.)

– For å utvikle sitt samarbeid med borgerskapet og kjempe for posisjoner i den borgerlige staten fremmer revisjonistene klassesamarbeid. Spesielt når de
kommer i regjeringsposisjon blir det å dempe klassekampen en livsnødvendighet for dem. Derfor vil de, i regjering, gå i spissen for arbeidet for å styrke staten
slik at den kan bli et bedre redskap for å holde arbeiderklassen nede gjennom klassesamarbeid. En styrka stat er et bedre redskap for å presse gjennom av-
taler med fagbevegelsen osv. som passer monopolene. En styrka stat kan lettere tilby visse reformer , bestikkelser (gjerne i form av helt legale stillinger i komiteer m.m.) til arbeiderledere og andre, noe som kan få dårlige avtaler til å gli lettere ned. Og enda viktigere: en styrka stat kan gjennomføre lovverk, opprette en arbeidsdomstol, innføre bøter osv., som fører til at de som bryter med revisjonistenes klassesamarbeid blir straffa. Følgelig – revisjonistene kjemper for en sterk stat for å styrke klassesamarbeidet.
– Når det gjelder statsdrift holdes mange borgerlige partier igjen av sin spesielle forbindelser med særlige deler av monopolborgerskapet. I Norge var Høyre opprinnelig den pro-svenske embedsmannsklassens parti, seinere blei det redernes og industrikapitalistenes parti, og i dag er det det mest foretrukne partiet for de største private finansgruppene som representerer sammensmeltinga mellom reder- og bankkapitalen (men Høyre er ikke deres eneste parti). SP blei i sin tid stifta av storbondeorganisasjonene og beherskes i dag av jordbruksmonopolene, Kr.F. bar sin basis i de store kristelige organisasjonene.

Nå kan det være slik, at et kapitalistisk land mangler et fellesgode som monopolborgerskapet som helhet har bruk for – f.eks. et tidsmessig og samordna jernbanenett. Men et borgerlig parti kan hindre det fordi partiet ikke bare har monopolborgerskapets interesser som helhet å tenke på. Det er også delvis
finansiert av en monopolgruppe som tjener godt på å drive spesielle deler av jernbanenettet og legge ned andre.

De fleste revisjonistiske partier har ikke på forhånd direkte kontakt med noen spesielle monopolinteresser, følgelig tjener de først og fremst monopolborgerskapet som helhet. Dessuten har de allerede interesse av en sterkest mulig stat (som kan gjennomføre reformer, hjelpe dem med kampen for klassesamarbeid). Følgelig vil det revisjonistiske partiet som regel være en mer konsekvent forkjemper for statsdrift og statskapitalisme enn de «gamle» borgerlige partiene. Det er færre særinteresser som står i veien, og det revisjonistiske partiet har mer å vinne på det.

Et eksempel på det ser vi på kampen mellom H og DNA i Stortinget for en del år sida om en «statens investeringsbank». En slik bank, som skulle hjelpe monopolene med penger tatt fra arbeiderne (som skatt), er uten tvil i monopolenes interesse. Men H så saka spesielt ut fra interessene til de største private bankene. De så en slik statsbank som en konkurrent til seg. Følgelig gikk DNA inn for og H mot et tiltak som ville styrke monopolenes stat og tjene monopolkapitalismen i Norge som helhet.

De moderne revisjonistene sier: «Sosialdemokratiet» går ikke langt nok

Så langt gjelder alt jeg har sagt alle slags revisjonister – både gammeldagse revisjonister som Kautsky og Bernstein, og den moderne typen.

Eksemplene ovafor var henta fra DNA, et parti som engang var marxistisk, som seinere blei revisjonistisk, og som i dag ikke er det engang, men bare reformistisk. DNA har gjennomført reformer som sjuketrygd og folkepensjon, samordna lønnsoppgjør, opprettholdt og styrka «arbeidsretten» og voldgiftsordningene, skapt STATOIL, foreslått statens forretningsbank.

DNA viser nettopp hva Lenin mente da han sa at de opportunistiske arbeiderlederne er bedre forsvarere av kapitalismen enn kapitalistene sjøl. Mer enn noe annet borgerlig parti har DNA i de siste 50 åra vært en konsekvent og klartseende forsvarer av kapitalens diktatur i Norge. Det er vanskelig å forstå åssen kapitalismen skulle kunne overlevd i alle disse åra uten DNA. Nå over til de vestlige moderne revisjonistene. Alt som er sagt om de gamle revisjonistene (sosialdemokratene) gjelder dem – det gjelder dem bare mye mer. Mens de gamle sosialdemokratene har utvikla litt forsiktig statsdrift, går revisjonistene inn for full statsovertakelse i prinsippet, og de går i alle fall mye lengre i retning statsovertakelse i praksis. Det er faktisk en viktig del av deres kritikk av det gamle sosialdemokratiet at det ikke har gått langt nok når det gjelder å utvide den statlige kapitalistiske sektoren! Slik ser vi at på Island, et land som er dominert av den statlige og byråkrat-kapitalistiske (jordbrukskooperasjon) sektoren, er dette i stor grad drevet fram av revisjonistene. De har sittet i regjeringa i 40- åra, en periode i 50-åra og en periode i 60 – 70-åra, og hver gang har de målbevisst og systematisk utvida den statlige og byråkratkapitalistiske sektoren.

Når det gjelder klassesamarbeid, så kan riktignok de moderne revisjonistene i ord være mot en del tvangslover og tilmed gå inn for visse streiker – så lenge de ikke er i regjering. Men i regjering står de ikke noe tilbake for osialdemokratene og går tilmed forbi dem. På Island førte flere lønnsoppgjør i 60-åra til omfattende streiker – helt til revisjonistene kom i regjering. I Finland kom revisjonistene i regjering i 60-åra, og gikk i spissen for å innføre samordna lønnsoppgjør. I Portugal har revisjonistene i regjering tvunget gjennom lover som obligatorisk slo sammen alle fagforeninger i et LO under deres ledelse, de har brukt politi og bøllegjenger til å kaste ut opposisjonelle fra tillitsverv i foreninger, og de har angrepet streikende arbeidere for å være fascistiske agenter!

Hvorfor går revisjonistene lenger enn sosialdemokratene?

At revisjonistene går lenger enn sosialdemokratene skyldes flere ting. Kapitalismens forråtnelse har nådd lengre enn på Lenins tid. Derfor får også den moderne revisjonismen mer ekstremt reaksjonære former enn den gamle. Den må gå lengre, både i »radikal» demagogi og i undertrykkelse av de arbeidende massene, for å kunne spille noen politisk rolle. I kamp med andre borgerlige retninger søker revisjonismen etter støtte i monopolborgerskapet, og ser sin særlige sjanse i å satse ekstra kraftig på å utvikle det statsbyråkratiske monopolborgerskapet, vinne støtte der og få inn sine ledere i det.Revisjonistenes programmer holder fram som målet en »sosialisme» som er bygd etter mønster av det kapitalistiske Sovjet – som jo nettopp er et borgerlig diktatur der monopolkapitalen og statsmakta er ekstremt konsentrert rundt toppen i partiet og regjeringa.

For sosialimperialismen betyr styrkinga av de statsmonopolistiske gruppene innafor monopolborgerskapet i vest forlokkende muligheter. For disse gruppene
rekner sosialimperialismen det som lettere å knytte bånd til enn tradisjonelle monopolgrupper. Det er begrensa hva sosialimperialismen kan bruke som lokkemat overfor f.eks. DnC, (i hovedsak feite kontrakter i shipping, oljeboringsutstyr, eksport av fabrikker). Til byråkratborgerskapet i staten i et land som Syria derimot, kan sosialimperialistene tilby langt, langt mer: våpenhjelp, tusen studieplasser i Sovjet, støtte ved en viktig avstemning i FN … til gjengjeld for innflytelse i Syria. Kort og greit: sterke kapitalistgrupper i staten er lettere å handle med, lettere å vinne. Derfor fremmer også sosialimperialismen statskapitalisme overalt der den kan komme til.

Så lant utvikla som kapitalismen nå er kommet, så er også revisjonistene nødt til å gripe til skarp undertrykkelse, dersom de vil beholde regjeringsmakta når de har fått den. I Chile under Allendes folkefront hendte det at arbeidere som tilhørte noen partier i folkefronten demonstrerte, og politi under kommando av en revisjonistisk politisjef skjøt på dem. Den internasjonale revisjonistiske bevegelsen summerte opp at »hovedfeilen» under Allende var at arbeiderne og de revolusjonære (»ekstremistene») ikke blei undertrykt hardt nok, en lære revisjonistene har forsøkt å trekke konsekvensen av i Portugal.

Hold på makta for enhver pris. Det var dette M.G. Knutsen var inne på i vår, da han sa at DNA skulle beholdt regjeringsmakta etter 1965 , til tross for at DNA
ikke hadde flertall på tinget. Styrk staten, bruk den til å forsvare regjeringsmakta
under borgerskapets diktatur.

SVs «banksosialisering»

Over til SV-programmet. La oss ta et av »nøkkelpunktene » når det gjelder SVs «vei til sosialismen», nemlig det SV-lederne kaller »banksosialisering». Dette er ingenting annet enn at dagens borgerlige stat tar kontroll over bankene. I virkeligheten skaper dette sjølsagt ingen sosialisme. Men det er fullt gjennomførlig. Ja, det vil tilmed styrke monopolkapitalen i Norge! Det finnes andre vestlige land som har en omtrent like stor statlig kontroll over bankvesenet som den SV foreslår. Det er altså ikke på noen måte slik at dette forslaget »sprenger kapitalismens rammer» eller liknende.

Mer enn det. I utviklinga av kapitalismen i Norge nå er det en tendens nettopp i retning av det SV foreslår. STATOIL styrker den statsbyråkratiske

gruppa i monopolborgerskapet. Det svekker relativt de store private bankene, som er grunnlaget for de delene av monopol borgerskapet som kan tenkes å være mest mot en slik plan.

Videre: en av grunnene til at STATOIL er blitt oppretta er nettopp det at oljeutvinninga i Nordsjøen trenger slike enorme kapitaler at ingen av de «gamle»
norske finansgruppene var i stand til å klare det aleine. Staten måtte brukes for å skaffe skattemidler, for å mekle og samordne innsatsen fra de private finansgruppene, for å utnytte konsesjoner for å skape samarbeid med utenlandske oljeselskaper osv. (Behovet for stadig større investeringer er en av årsakene til at statsmonopolistisk kapitalisme må utvikle seg under monopolkapitalismen). I samband med dette er behovet for en sterkere
samordning av all bankvirksomhet i Norge økt.

Videre: Norge er på vei inn i en hard syklisk krise som satte inn ved årsskiftet 74-75, og som ennå langt fra har nådd bånn. Den har alt ramma tankrederne og
jern og metall-industrien som bygger skip og oljeboringsutstyr. Som alle veit som har studert Lenins »Imperialismen», så fører kriser alltid til at de sterkeste monopolene styrker sin stilling. I Norge nå er de statsmonopolistiske selskapene blant de aller sterkeste. Delvis er det umulig å slå dem konkurs, delvis har hele monopolborgerskapet et ekstra stort behov for statsinngrep for å hindre at det skjer alt for store ulykker (derfor måtte også hundrevis av millioner brukes på å redde Reksten våren 1975).

Vi kan alt nå se at den statsbyråkratiske kapitalismen har styrka seg svært raskt under denne krisa. Statsselskaper er i ferd med å ta over privat oljeomsetning. Aksjemengden staten eier er økt enormt. I samband med dette øker også både behovet for og muligheten for mer statlig kontroll med bankene (tilmed for full
statsovertakelse).

Nå veit vi ikke hva som vil skje. At muligheten øker, betyr ikke nødvendigvis at det blir slik. Men det vi veit, er at Kleppe har lagt fram konkrete planer for
ganske sterk statlig kontroll med bankene, en statlig kontroll som vil gi ham mange av de fordelene full statsovertakelse også ville gi, uten en del av
ulempene. Det er all grunn til å tru at Kleppe vil gjøre alvorlige forsøk på å få dette gjennom. Og muligheten for at han klarer det finnes, sjøl om det som sagt
ikke er sikkert.

Hva betyr dette for SVs «banksosialisering»? At en sånn »sosialisering» ikke er noe annet enn en logisk konsekvens av videreutviklinga av monopolkapitalen i Norge, av kapitalens fortsatte konsentrasjon og statskapitalismens vekst.

Revisjonismens program avkledd frasene

Dette bringer oss tilbake til utgangspunktet: de moderne revisjonistenes målsetninger i vest. Vi har sett at de er slett ikke »sosialister med feil», «sosialister som har mista veien». Hele deres »sosialistiske» politikk er i virkeligheten reinhekla og konsekvent statskapitalisme, dandert med noen sosialistiske fraser.

Ta et revisjonistisk program, og fjern de sosialistiske frasene. Åssen vil det se ut?
Slik:
»Vi er et borgerlig arbeiderparti. Ved å snakke til arbeiderne, bøndene, de intellektuelle osv. om sosialisme, vil vi få stemmer nok til å kunne få en skikkelig borgerlig parlamentsgruppe, som kan tvinge seg inn i regjeringa. Vel inne vil vi utnytte vår organisasjon i det arbeidende folket og vår prestisje til å hindre klassekamp og spesielt til å unngå at revolusjonære ideer sprer seg. Slik vinner vi tillit i de gamle gruppene i monopolborgerskapet, forsvarsledelsen, statsadministrasjonen osv., og unngår et kupp fra en annen borgerlig gruppe mot oss.

Samtidig bygger vi ut statskapitalismen så kraftig som mulig, og setter revisjonister i ledelsen for statsbedrifter og statsadministrasjon. Slik utvikler vi en byråkrat-kapitalistisk og revisjonistisk del av monopolborgerskapet som er vår regjerings spesielle maktgrunnlag mot de gamle gruppene i monopolborgerskapet.

Vi yter sosialimperialismen tjenester og kan til gjengjeld støtte oss på den i den innenlandske maktkampen, slik noen av de gamle monopolgruppene støtter seg på vestlige imperialister og særlig USA. Om vi er sterke nok bruker vi statsmakta til å ekspropriere de viktigste private monopolene til fordel for det byråkrat-kapitalistiske statsmonopolet (eventuelt andre monopoler vi behersker, f.eks. LO-eide banker osv.), og innfører en form for monopolborgerskapet som minner om det i Øst-Europa i det at det er et byråkratkapitalistisk statsmonopol som dominerer. Kanskje omdanner vi da også statsformen med sosialimperialismens hjelp til et revisjonistisk borgerlig diktatur i steden for et vestlig borgerlig diktatur.»

Alt dette kan rommes under den revisjonistiske, to-fase» strategien, der det først opprettes en, anti-monopolistisk regjering» (parlamentarisk, revisjonistisk
regjering) som »ennå ikke har gjennomført sosialismen» (dvs. ennå ikke utvida statsmonopolet på bekostning av private monopoler). Denne »antimonopolistiske folkeregjeringa» gjennomfører »tiltak for å utvide demokratiet» (putter inn revisjonister i statsadministrasjonen, bruker statsmakta til å ta ledelsen i fagforeninger med makt – som i Portugal – osv.), gjennomfører »tiltak mot reaksjonen» (slår til både mot streikende arbeidere og kommunister, og mot borgerlige opposisjonsgrupper, alle »reaksjonære » pr. definisjon
ettersom de er mot regjeringa), og går på dette grunnlaget »videre til sosialismen» (dvs. styrking av statsmonopolkapitalismen, kanskje også borgerlig
demokraturet i retning av Vest-Europas omvandling til revisjonistisk diktatur a la Øst-Europa.). Og dette er ingenting annet enn f.eks. NKPs Hans I. Klevens strategi for sosialisme, eller for den saks skyld, den veien som noe mer utydelig er staka opp i SVs program. Hva så med de nye russiske teoriene fra sommeren 197 5, om at revisjonistene ikke nødvendigvis må vente på flertallet? Hva med snakket om »revolusjonær masseaksjon» som av og til finnes iblanda de revisjonistiske programmene? Det er farlig å se dette som noen slags konsesjon til »venstre». For ingen virkelig revolusjon kan gjennomføres mot det arbeidende flertallets vilje. »Revolusjonen er millionmassens sak (Mao). Derimot kan det tolkes slik at revisjonistene holder en mulighet åpen for ikke å gå den lange veien om parlamentsflertallet, men kan tenke seg å gå rett på sak og innføre sin form for borgerlig diktatur gjennom kupp – om muligheten åpner seg.

ER MONOPOLKAPITALISTER OG REVISJONISTER PROGRESSIVE ?

De revisjonistiske lederne er altså ingen «sosialister på villstrå». De er borgerlige politikere. Blant monopolkapitalens talsmenn i vest særpreges de ved at de er statsmonopolkapitalismens mest konsekvente forkjempere. De revisjonistiske partienes programmer viser også at de vestlige revisjonist-partiene er statsmonopolkapitalens spesielle partier. Dette er lett å kontrollere, for den som kan løse den enkle rebusen som skal skjule hensikten for de uinnvidde. De revisjonistiske lederne har ingen som helstønsker om å kjempe for noen form for virkelig sosialisme.

Nå er det som kjent også slik, at monopolkapitalismen er forgården til sosialismen. Jo mer sentralisert monopolkapitalen er, jo lettere er det for arbeiderklassen å ekspropriere den under revolusjonen, jo lettere er det å innføre sosialismen. Kan vi ikke da også kalle revisjonistene en slags sosialister, en slags progressive, ettersom de går inn for statsmonopolkapitalisme, noe som vil gjøre det lettere for arbeiderklassen å utøve sin makt etter revolusjonen?

Nei, det kan vi ikke. Like lite som vi kan kalle en monopolkapitalist for «en slags sosialist» når han bygger en stor fabrikk, en fabrikk som vil frambringe
mange klassebevisste og kommunistiske arbeidere, som vil bringe revolusjonen nærmere , og som vil være nyttig under proletariatets diktatur. Monopolisten som bygger store fabrikker frambringer den klassen som skal begrave kapitalismen. Revisjonismen i vest, som styrker statskapitalismen, frambringer den klassen som skal begrave kapitalismen og dens tjener revisjonismen. Kapitalisten er like mye en fiende uansett hvor mange fabrikker han bygger, og revisjonisten er like mye en fiende uansett hvor mange monopoler han får staten til å overta.

Revisjonistene snylter på massenes ønske om sosialisme

Det betyr ikke at vi kommunister er mot statsdrift under kapitalismen. Det er noe vi vurderer fra tilfelle til tilfelle, utfra hva som tjener revolusjonen og det
arbeidende folket. Vi er for at staten overtar medisinproduksjon, f.eks. Fordi det vil gjøre kontrollen med medisiner  lettere og fienden mer synlig, når det
produseres stoffer som Thalidomid. Vi er også for at staten tar over gruvene på Svalbard, fordi det styrker Norges grep over øygruppa og legger vansker i veien
for sosialimperialismen. Men vi er mot at staten kjøper aksjer fra Reksten for arbeidsfolks skattepenger. For oss er dette taktiske spørsmål underordna
arbeiderklassens og revolusjonens interesser. For de revisjonistiske lederne derimot, er det ikke slik. For dem er statsdrift en strategi, som henger sammen
med at de på lang sikt representerer en form for monopolkapital mot en annen.

Det betyr ikke at massene av arbeidere og andre som støtter revisjonistpartiene i vest, og tilmed flertallet av ærlige medlem mer i disse partiene, virkelig ønsker
statskapitalisme. Tvert imot. Disse folka ønsker virkelig sosialisme. Om dem går det an å si at de er »sosialister på villstrå». Det er nettopp massenes ønske om sosialisme som gjør at de revisjonistiske lederne framstiller statskapitalisme som sosialisme og de borgerlige revisjonistpartiene som marxist-leninistiske arbeiderpartier. De vil spenne de ærlige massene, som ønsker sosialisme, foran den revisjonistiske vogna, og bruke massene til å trekke den fram til stats-kapitalismen. Dette må vi kommunister holde klart for oss, slik at vi blir i stand til å avsløre de revisjonistiske ledernes virkelige hensikter for de revisjonistisk påvirka massene, som slett ikke er enige i disse hensiktene. Vi må vise åssen de revisjonistiske lederne får dem til å slåss mot sine egne interesser, slik at de kan få opp øynene og bryte med den revisjonistiske bevegelsen.

Men det krever programmatisk klarhet i hva den moderne revisjonismen i Vest er. Det krever at vi avviser alle ideer om at dens ledere og programmer er uttrykk for en «sosialistisk bevegelse på villstrå», og slår fast at det er det mest konsekvente uttrykket for statsmonopolkapitalismen i vest.

1. DEN MODERNE REVISJONISMEN, SOSIAL IMPERIA/ISMEN OG FASCISMEN

Nå over til den revisjonistiske bevegelsens forhold til fascismen.

Det sosialistiske Sovjet er forvandlet til en kapitalistisk og fascistisk stat. For det arbeidende folket finnes ingen rett til å ytre politisk opposisjon, ingen rett til å
streike mot den kapitalistiske utbyttinga, ingen rett til å organisere seg utenom de korporative statlige organisasjonene. Vi veit at det er blitt skutt på demonstrasjoner av arbeidere i Sovjet. Vi veit at nasjoner som ukrainerne, de baltiske nasjonene osv. blir undertrykt og forsøkt utryddet. Borgerlige opposisjonelle blir forsøkt truet til taushet, fengslet eller utvist. Opposisjonelle fra minoritetene som protesterer mot nasjonal undertrykkelse blir enda hardere undertrykt. Kommunister og revolusjonære hardest av alle. Fra Polen finnes ferske eksempler på at revolusjonære arbeidere er blitt skutt.

Undertrykkelsen blir forsøkt rettferdiggjort fra regimets side, dels av en propaganda som utnytter sosialistiske og «radikale» fraser, dels gjennom å appellere til storrussisk sjåvinisme og rakke ned på andre folk (minoriteter, kinesere), dels gjennom aggressiv krigspropaganda. Samtidig blir hele det sovjetiske samfunnet militarisert. Dette er fascisme. Tilmed ekstremt voldsom og undertrykkende fascisme. Som Mao sier det: Et diktatur av den tyske fascistiske typen, et diktatur av Hitler-typen.

Den revisjonistiske verdensbevegelsen lar seg lede internasjonalt av en fascistisk stat. Dens høyeste autoritet er et sovjetisk fascistisk parti og en fascistisk politiker, Bresjnev. Denne bevegelsen støtter det fascistiske diktaturet som sosialimperialismen utøver i Sovjet, Mongolia og mange østeuropeiske land. Dette er svært alvorlig. Det er mange hundre millioner mennesker som lever under dette diktaturet.

Hva betyr revisjonistenes støtte til Sovjet-fascismen?

Betyr det at alle de vestlige revisjonistiske partiene er fascistiske partier? Nei. Akkurat som det fantes reaksjonære, ikke-fascistiske partier som flørtet med
Nazi-Tyskland, slik finnes det også ikke-fascistiske revisjonister som flørter med Bresjnev. Det ville være helt gæernt å kalle SV fascistisk eller SV-lederne
fascister.

Men på den andre sida skjønnmaler også folk i SV det fascistiske diktaturet i Sovjet. Dette er propaganda for fascismen, sjøl om den ikke blir utført av
fascister. Når det gjelder land utafor Øst-Europa har revisjonistene før nøyd seg med å skjønnmale reformistiske og sosialdemokratiske regjeringer, som den
anti-imperialistiske sosialdemokraten Allendes regjering i Chile. Men i de siste åra har de også gitt seg til å rose fascisme i andre land . Både Friheten og Orientering støttet Indira Gandhis fascistiske terrorbølge i som mer. Friheten har også varmt støttet fascist-diktaturet i Bangla Desh.

Dette forholdet til fascismen i Øst-Europa og andre land legger også grunnlaget for en fascistisk frammarsj i en del revisjonistpartier i vest. Det portugisiske
revisjonist-partiet er et fascistisk parti. Når revisjonistene kommer i nærheten av statsmakta har de også valget mellom å kapitulere eller gripe til vold for å undertrykke massene, det skjerper de fascistiske tendensene i noen av disse partiene. I tilfelle verdenskrig og sosialimperialistisk okkupasjon, må vi rekne med at de fleste revisjonistpartiene i vest eller deler av dem vil fungere som sosialimperialismens agenter og være villig til å gjøre tjeneste som quislinger for okkupanter. Sovjet oppretta et «kommunistisk» parti for Lon Nol i Phnom Penh, for å hjelpe USA, den andre supermakta, mot folket. En sovjetisk militær frammarsj vil sikkert også føre til at Sovjet oppretter »kommunistiske» partier i de okkuperte områdene for å hjelpe seg sjøl, sjøl i de tilfeller der det «gamle» revisjonistpartiet ikke vil gjøre tjenesten.

SV-ledelsen tar IKKE avstand

Disse reaksjonære tendensene må sjølsagt ikke få oss til å glemme skill et
mellom ledelse og vanlige medlemmer/tilhengere, og mellom hva revisjonistenes tilhengere tror de kjemper for og ønsker å kjempe for, og den politikken partiene faktisk fører. Når det gjelder SV f.eks. så mener jeg bestemt at det store flertallet av tilhengere og medlemmer er ærlige og bra folk, som ønsker å kjempe for sosialismen. At de er prega av borgerlige ideer og fordommer og ført bak lyset av revisjonistisk ideologi, er en annen sak.
Sjølsagt finnes det også virkelige reaksjonære i rekkene av vanlige SV-ere, men de er i mindretall. Hovedansvaret må legges på skiktet av ledere og pamper,
som er borgerlige politikere i «rød» frakk.

Vi vil gjerne kjempe sammen med SVs medlemmer og tilhengere, ja tilmed folk i ledelsen, om det er mulig. Men samtidig kan vi ikke tillate oss å glatte over SVs allmenne karakter av et borgerlig arbeiderparti som allment tar en positiv holdning til sosial-imperialismen og bare unntaksvis avgrenser seg fra dens fascistiske overgrep. Vi må også holde klart for oss det faktum at det finnes spesielle fraksjoner innafor SV som ser det som sin spesielle oppgave å kjempe for sosialimperialismens interesser (NKP-ledelsen til M.G. Knutsen, KONTRAST-Ebbing.)

Dette er beklagelig og farlig. Det kan absolutt ikke bekjempes ved at vi framstiller alle i SV-ledelsen som tilhengere av Bresjnev og alt han gjør, for en slik framstilling er ikke sann. Men vi kan og må avsløre SV-lederne fordi de ikke tar avstand fra den sovjetiske imperialismen og fascismen, og vi kan og må forklare SVs medlemmer og tilhengere tålmodig at en slik kurs er et svik mot de undertrykte arbeiderne i Øst-Europa og innebærer store farer for arbeidsfolk i Norge.

NKP fra vondt til verre

Når det gjelder NKP, så gjennomgår dette partiet under M.G. Knutsens ledelse en endring fra vondt til verre. Dette er en tragisk utvikling, spesielt for de små
gruppene av ærlige, eldre arbeidere som har vært trofaste mot Sovjet siden den gangen det var sosialistisk og som ikke klarer å forstå hvilke endringer som er
skjedd. Disse folka forstår ikke at å støtte sosialimperialismen er å bekjempe sosialismen. Sjøl om de blir misbrukt til provokasjoner av M.G. Knutsen & Co, så er de ikke sjøl provokatører, men ofre for en reaksjonær politikk, og vi må aldri behandle dem som fiender.

MGK og hans gjeng i ledelsen veit på den andre sida godt hva de gjør. Disse folka juger hemningsløst om AKP(m-1), sier vi har gått i ledtog med USA-
imperialismen, sammenlikner AKP-medlemmer med nazister og torturister, og kaller AKP(m-1) en fascistisk bevegelse (Kolbjørn Harbu, NKPs møte i Rostock i sommer.) FRIHETENS Arne Jørgensen henter ammunisjon fra de blå-brune høyre-studentene og i NÅ mot marxist-leninistene (løgnene om KLASSEKAMPEN og Hitra-bøndene, gjengitt i Klassekampen). MGK & CO driver en anti-kommunistisk propaganda mot AKP(m-1) som ikke overgås av LIBERTAS og NUF.

Jeg vil ikke kalle MGK en fascist. Men jeg vil kalle ham en svart reaksjonær. Han står i samme forhold til sosial-imperialismen som hunde-guttene står i til USA-imperialismen. Det NKP han leder er gudskjelov lite, men den politikken han står for betyr tragedie i alle fall for NKPs ærlige medlemmer og tilhengere, og for den norske arbeiderklassen om den skulle få større oppslutning.

Eksemplet MGK illustrerer at den moderne-revisjonistiske bevegelsen har tatt over rollen som lederen for den anti-kommunistiske bevegelsen i vår tid. Sovjets egen propaganda gir det beste beviset for dette. Ingen vestlige pressekilder våger skrive så nedsettende om Kina som TASS. Sovjets mongolske quislinger påstår tilmed høsten 1975 at Kina har atomvåpen fordi KKP planlegger atomangrep på land i den 3. verden!

Konklusjon: Den moderne revisjonismen er leda av et fascistisk parti, og er en ledende propagandist for reaksjon og anti-kommunisme i dagens verden.

1. SOSIALDEMOKRATI OG REVISJONISME I NORGE

I behandlinga av opportunismen allment og den moderne revisjonismen spesielt har jeg alt vært inne på mange eksempler henta fra Norge. Nå skal jeg
gjøre en sammenfatning, for å vise at det som jeg har sagt om opportunismen allment også stemmer på de særskilte forholda i Norge.

Opportunismen som hovedstøtte for borgerskapets diktatur

Etter første verdenskrig, og under 2. verdenskrig, var det revolusjonære situasjoner i Norge. l hele denne tida har det s tørste partiet vært DNA, en gang
med i KOMINTERN, et gammalrevisjonistisk parti som i dag også formelt tar avstand fra marxismen. Kunne det borgerlige klassediktaturet fungert sånn
som det har gjort i de siste 50 åra uten DNA? DNA har vært en demning som har holdt tilbake arbeiderklassens kamp i alle disse åra.

Kunne vi vært i NATO uten DNA? Kunne JATEF-kampanja blitt ført uten DNA? DNA har vært USA-imperialismens og den vestlige imperialismens viktigste parti i Norge.

DNA har vært og er det viktigste politiske partiet for borgerskapet i de siste 50 åra. Dette gjelder både kampen for revolusjon og den daglige kampen, f.eks. den økonomiske kampen til fagforeningene. Er det noen tvil om at Lenins analyse stemmer?

Så til SV. I utviklinga av borgerligdemokratiets politiske krise etter 1970 og 1972 har SV – den moderne revisjonismens største representant – fått et
sterkt oppsving. (Det er hovedsida, uansett krisa SV er inne i i år.) SV får støtte fra svært mange av de arbeiderne, ungdommene osv. som bryter med DNA.

Men hva er SVs alternativ til DNA? Støtte til »den fredelige veien» i en tid da Indokina, Chile, Wintex osv. fører til utbredt tvil til »den fredelige veien». Hvem tjener det? SV er DNAs hovedstøtte på Stortinget. Hvor møter vi SV-ledelsen i massekampen? SV har forsøkt å splitte og sabotere de anti-imperialistiske frontene. SV-lederne saboterer streikene og streikestøttearbeidet. I høst sier Berge Furre om bøndenes skatte-opprør at «Eit sosialistisk parti kan ikkje oppfordra til skattestreik». Splitta Aksjon Kyst-Norge. Vært tunga på vektskåla som har hindra sjølbestemt abort osv. Hvem tjener på alt dette?

Kan vi finne et eneste punkt der SVs PRAKTISKE politikk (og ikke bare programmer og annen svada) skiller seg fra DNAs til det bedre ? Jeg kan ikke med min beste vilje finne et eneste eksempel. At mange vanlige SV-tilhengere er virkelige progressive, det er en annen sak.
Men partiet?

SV og sosial-imperialismen

I ei tid da sosialimperialismen ruster og blir stadig farligere tier SV. Kaller antiimperialistisk kamp mot sosialimperialismen for »å gå borgerskapets ærend». SV tar dårligere standpunkt til Tsjekkoslovakia enn SF og NKP gjorde hver for seg i1968. Taler med to tunger om Portugal. Roser fascismen i India. Etter at det blei klart at Sovjet er hovedhinderet for 50 mil, har SV også i praksis lagt ned kampen for 50 mil. I tillegg gir SV spillerom for den svarte reaksjonære gjengen av imperialist-agenter rundt Martin Gunnar Knutsen og co. NY TID sier ikke noe om Sovjet, mens FRIHETEN propaganderer like godt for Sovjets fascisme som MORGENBLADET gjør for USAs fascisme. Er det noen tvil om hvem dette tjener? Er det noen tvil om at dette er å forsøke å holde massene tilbake, at det er reaksjon?

Politikken tjener borgerskapets diktatur og imperialismen. DNA og SV er to borgerlige partier med hver sin supermakt i ryggen. Men hva med det sosiale grunnlaget? Begge disse partiene har vunnet støtte blant vanlige arbeidsfolk. Men hvem bemanner apparatet og betaler gildet? I DNA har grunnlaget vært
arbeideraristokratiet av pamper i fagbevegelsen og partiapparatet. SV har en svakere organisasjon. Hva skjer? Staten gir partiet flere millioner kroner i året for å holde presse og tillitsmanns-skikt i gang.

Handler monopolborgerskapets stat mot sine egne interesser? For «det nye» sosialdemokratiet, som ikke sjøl klarer å fø noe arbeideraristokrati på grunnlag av egne midler, sier staten seg villig til å gjøre jobben. Jeg trur SV nå er det borgerlige partiet i Norge som er mest avhengig av statsstøtte. Om ikke staten holdt SV oppe gjennom pengeinnsprøytninger, så ville hele apparatet klaske sammen på et blunk. I tillegg har SV hjulpet på pengemangelen med store private banklån!

Analysen av situasjonen i Norge gir akkurat de samme resultatene som Lenins analyse ga, og som den internasjonale kommunistiske bevegelsens analyse gir.

Gærne ideer om revisjonismen

 Dette betyr at en rekke gærne ideer om opportunismen og revisjonismen må avvises i prinsipprogrammet når det nyskrives.

Revisjonismen som retning er noe annet og langt farligere enn «en rekke feilaktige ideer» f.eks. om veien til sosialismen. Hos våre progressive kamerater som er påvirka av revisjonistiske ideer kan vi finne den i denne formen, og den kan bekjempes gjennom at vi tålmodig diskuterer med dem og avviser deres «feilaktige ideer». Men revisjonismen som retning er en nødvendig del av vår tids imperialistiske verdenssystem og en nødvendig forutsetning for monopolkapitalens klassediktatur.

Denne retninga kan ikke kalles »progressiv»: den er reaksjonær – og står i antagonistisk motsetning til de arbeidende massenes interesser. Motsetninga til enkeltrevisjonister og grupper av revisjonister kan i noen tilfeller løses ikke-antagonistisk, men revisjonismen som retning kan ikke «vinnes» for
massenes interesser. Den må nedkjempes i arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen, om det skal bli noen revolusjon.

Revisjonismen og sosial-demokratiet representerer monopolborgerskapet og imperialismen. Ei revisjonistisk gruppe i Sverige, »KFML(r)», har med den norske Hovden-gruppa på slep funnet opp teorien om at revisjonismen er »småborgerlig» og følgelig reaksjonær (ut fra en annen revisjonistisk ide, nemlig at småborgerskapet er reaksjonært og ikke vaklende). I Danmark fant revisjonistiske ledere i organisasjonen MLE på en annen variant: revisjonismen er »småborgerlig» og følgelig progressiv. Disse teoriene forveksler trekk ved revisjonismens sosiale grunnlag med de klasseinteressene den objektivt representerer, og det brukes i praksis til å forskjønne revisjonismen.

Dette krever at det nye prinsipprogrammet får inn et eget avsnitt om opportunismen og revisjonismen. – Dette avsnittet må klart slå fast både det
marxismens klassikere lærer oss om opportunismen allment, – og inneholde en konkret analyse av situasjonen i Norge. Det må vise hvilken nøkkelrolle
opportunismen spiller i klassesamfunnet i dag – og ta skarp stilling mot forskjellige revisjonistiske forvrengninger av feilaktige ideer om hva revisjonismen er, spesielt ideen om at de moderne-revisjonistiske partiene kan være progressive. Samtidig må det skille mellom ledere og vanlige tilhengere, mellom bevisste borgerlige politikere og de som er ført bak lyset, og det må understreke vår plikt til å nærme oss de siste og vinne dem over til det arbeidende folkets side.

Den røde tråden i hele dette avsnittet kan uttrykkes i et sitat fra felleserklæringa om revisjonismen som de 6 nordiske ml-partiene og partibyggende organisasjonene sendte ut i januar 1975 fra sin første felleskonferanse med representanter fra Danmark, Finland, Færøyene, Island, Norge og Sverige:

KAMP MOT REVISJONISMEN – EN FORUTSETNING FOR FRAMGANG I MASSEKAMPEN
«For de marxist-leninistiske partiene og partibyggende organisasjonene i Norden står det som en felles oppgave å utvikle en ideologisk, teoretisk og politisk kamp
som klargjør de grunnleggende forskjellene mellom revisjonisme og marxismen-leninismen.

Ettersom revisjonismen ikke er et forbigående, midlertidig fenomen, men har et materielt grunnlag, må kampen for å trenge dens innflytelse tilbake føres uopphørlig.

Kampen mot revisjonismen må føres gjennom at den avsløres teoretisk og programmatisk. Det er viktig å legge ned et grundig arbeid i dette. Men samtidig
som den teoretiske og progagandistiske kampen er absolutt nødvendig, så er den i seg sjøl ikke tilstrekkelig.

Revisjonistene kan bare fravristes sin innflytelse blant massene ved at marxist-leninistene samtidig deltar i massekampen og utvikler og leder den etter evne. I det daglige arbeidet på arbeidsplasser, i arbeiderklassens og folkets organisasjoner og overalt ellers må marxist-leninistene utvikle et massearbeid som gir kampvillige mennesker et alternativ og bidrar til å isolere revisjonismen. Samtidig kan den kampen massene fører ikke vinne framgang uten at revisjonistene samtidig bekjempes, ettersom de splitter kampen og leder den til nederlag.

De nordiske marxist-leninistiske partiene og partibyggende organisasjonene bygger kampen mot revisjonismen på en riktig kombinasjon av propagandistisk og teoretisk kamp og kamp i massearbeidet. De utvikler en taktikk for hvordan denne kampen skal føres ut fra de særegne forholda i hvert enkelt land.

Kampen mot revisjonismen er et nødvendig ledd i kampen for sosialismen i de nordiske landa. Revolusjonen kan bare gjennomføres der det ikke finnes noe
revisjonistisk parti som er sterkt nok til å hindre den.»
Røde Fane 1/ 75, s. 25-26.

 

7. KRITIKK AV RESTEN AV PROGRAMMET

Jeg skal komme kort inn på noen punkter i resten av 73-programmet.

Avsnittet «kamper som må føres før sosialismen kan seire»

Dette avsnittet (Pb. s. 23 – 24) er et prinsipielt forsvar for å delta i massenes dagskamper også før den sosialistiske revolusjonen, og avviser ideer om at opp-
gaven i slike tider skal være bare å drive sosialistisk propaganda og »vente på revolusjonen». Et sånt avsnitt er nødvendig, og det er bra det kom med. Det
nevnes økonomisk kamp, kamp for borgerlig-demokratiske rettigheter, for den nasjonale sjølstendigheten. Ved nyskriving er det likevel viktige tilføyelser
som må inn:
– Vi må slå fast prinsippet om folkekrig mot imperialistiske angrep. I avsnittet om den nasjonale sjølstendigheten (Pb. s. 24) må det slås fast at det finnes
en økende fare for imperialistiske angrep, særlig fra en av supermaktene. Partiet må også understreke at vi stoler ikke på monopolborgerskapets hær mot et sånt
angrep, og det eneste virkelige forsvaret er en nasjonal-revolusjonær folkekrig mot angriperen. (Dette er drøfta kort i partiets erklæring om sosial-imperialismen fra 1974, se boka »Sosialimperialismen. Sovjet i dag>, pkt. 91, s. 90-92). Det er mye mer å si om dette, men dette får greie seg foreløpig.
– Vi må advare mot fasciseringa som skjer i Norge. Avsnittet om forsvar for de borgerlig-demokratiske rettighetene (Pb. s. 24-25) tar ikke for seg konkrete
eksempler, til tross for at det finnes rikelig av dem fra de siste åra. Viktigere enn de små nazistiske morderbandene er opprustninga av politiet, hærens borgerkrigsøvelser, de juridiske innskrenkningene av de demokratiske rettighetene. Dette må inn i programmet, vi må peke på årsakene til det og si mer konkret om kampen mot det.
– Programmet og den sosialistiske revolusjonens oppgaver. Slutten av prinsipp-programmet (Pb. s. 32-37) tar for seg åssen vi tenker oss et sosialistisk
Norge. Jeg synes det er bra at et sånt avsnitt er med. Når det nyskrives, så må følgende gjøres: Det må kortes ned , sånn at det først og fremst blir sagt saker vi
kan være sikre på og vi unngår spekulasjonsmakeri.

Det må slås fast at vi snakker om den sosialistiske revolusjonens første oppgaver.

Det må kort sies noe om åssen det sosialistiske samfunnet vil utvikle seg videre etter at disse første oppgavene er løst, (det behøver ikke være så mange
linjene).

Programmet og partiet

De interne og eksterne kampene siden partiet blei stifta gjør at jeg mener det er nødvendig at programmet inneholder et litt større og grundigere avsnitt om åssen det kommunistiske partiet fungerer og hvorfor det egentlig er nødvendig. Forbindelsen mellom den sosialistiske revolusjonen og partiet er nemlig ikke klar bare i og med at programmet sier en del riktige saker om nødvendigheten av sosialistisk revolusjon.
– Programmet må slå fast at partiet er nødvendig både for at klassekampen skal utvikle seg under kapitalismen, for at den sosialistiske revolusjonen skal seire, og for at sosialismen skal utvikles videre mot kommunismen, og ikke degenerere tilbake til kapitalismen.
– Det er nødvendig å forklare hva vi mener med partiets ledende rolle. At vi ikke mener at «partiet har rett til å diktere massene», at «fronten har å følge
ordrer fra partiet», eller (som borgerskapet sier) at »partiet leder gjennom å infiltrere partimedlemmer i nøkkelposisjoner som fremmer partiets
interesser gjennom konspirasjon». Vi må understreke at partiet leder gjennom diskusjon, overbevisning og eksempel, gjennom alltid å gå i spissen for å ta opp
kampen og støtte massenes interesser overalt. Massene vil frivillig støtte partiet dersom de blir overbevist om at det har rett, dermed vil de gi partiet sin tillit, og
bare derfor. Derfor er også politikken vår noe som ligger åpent i dagen, den er det motsatte av »infiltrasjon» og »konspirasjon».

Nøkkelen til å skape ei riktig linje og vinne massenes tillit er masselinja: å lytte til massene og lære av dem, sammenfatte det vi lærer og gå tilbake til massene med det igjen. Partiet må være villig til å høre kritikk, gjøre sjølkritikk når det gjør feil, og jobbe sammen med arbeidsfolk, progressive og anti-imperialister med forskjellig syn innafor fronten på grunnlag av felles interesser, gjensidig respekt og tillit.

Alt dette betyr at partiet ikke er noen »elite» atskilt fra arbeidsfolk men et redskap for arbeiderklassen og de arbeidende massene, som samler opp og gir dem
tilbake deres egne ideer og interesser, og hjelper dem til å organisere seg og kjempe. Dette er partiets ledende rolle. At denne rollen er nødvendig må vi ikke
fortie, men forklare og holde fast på. Det betyr at kampen for å styrke partiet er en viktig del av klassekampen.
– Vi må også forklare at et parti av denne typen må bygge på demokratisksentralisme, praktisere kritikk og sjølkritikk, stole på egne krefter, være rotfesta i massene, forene legalt og illegalt arbeid med sikte på å kunne stå imot fascistisk undertrykkelse.
– Når det gjelder åssen partiet arbeider står det også kamp og det finnes forskjellige feilaktige ideer som vi bør avvise. F.eks. at partiet bare skal drive dagskamp (og helst da også reint økonomisk dagskamp) og ikke bruke mye krefter til revolusjonær sosialistisk propaganda (ikke bare si: »vi trenger sosialisme», men også si: den kan bare vinnes gjennom en revolusjon.) Eller – at dagskamp er bare tull og at partiet skal konsentrere seg om antiimperialistiske demonstrasjoner og bladsalg.

Jeg tror det er nødvendig å avgrense seg mot disse og andre ideer. Diskusjonen får vise om jeg har rett, og den vil i så fall også skape et klarere inntrykk av hva som må stå i et sånt utdypa avsnitt om partiet.

Brev og debatt

Utgangspunktet for spørsmålet i overskrifta er Røde Fanes behandling av Sosialistisk Valgforbund/Venstreparti fra våren 1973 og fram til kommunevalget 1975. Foran stortingsvalget i 1973 ble SV karakterisert som et progressivt parti, i dag kalles partiet for et borgerlig arbeiderparti. Mellom disse ytterpunktene vil en finne en rekke tvetydige vurderinger av SV, stort sett preget av når artiklene ble skrevet.

Røde Fane og SV i 1973

La oss starte med behandlinga i 1973. I nr. 4 heter det følgende: »Sosialistisk Valgforbund er et progressivt parti, og det skal ikke stå på AKP om vi skal oppnå enhet med det.» (side 19).

Lenger framme i bladet begrunnes dannelsen av Rød Valgallianse på denne måten:
»Rød Valgallianse av AKP(rn-1) og uavhengige sosialister er ikke først og fremst skapt fordi Sosialistisk Valgforbund har en tvilsom politikk og taktikk i enkelte viktige spørsmål, f.eks. holdninga til ei DNA-regjering. Hovedårsaken er at en annen politikk i praksis ville bety en kapitulasjon for en viktig rest fra
McCarthy-tidas kommunisthets: Tendensen til å utelukke kommunistene fra politisk samarbeid på felter der venstresida reelt er enige. » (side 7, vår understrekning)

En får klart inntrykk av at det først og fremst er to ulike oppfatninger av hvordan enhetsfrontarbeidet skal drives som hindrer enhet ved valget. De politiske motsetningene spiller en liten rolle.

Kommentatorene etter stortingsvalget følger stort se tt den samme argumentasjonen. Reidar T. Larsen karakteriserte valgresultatet som innledning til en ny epoke i historia til den norske arbeiderrørsla. Røde Fane hadde følgende kommentar til denne påstanden:
»Dersom SV frå no av og framover kastar seg sjølve og venene sine med kraft ut i arbeidet for å styrke einskapen i arbeidarklassen og folket, kastar all partisjåvinisme til sides, og legg vinn på å få i gang ei open og djuptgåande diskusjonsrørsle om linjene for ein arbeidarpolitikk i Noreg, da trur vi han får
rett.» (RF 5/75, side 5)

Røde Fane er imidlertid ikke aleine om disse vurderingene av SV og vanskene med å danne en samlet valgfront i 1973. En rask gjennomlesning av »Klassekampen» gir samme resultatet.
Og i Politisk Beretning fra AKP(m-l)s første landsmøte i februar 197 3 går de samme tonene igjen:
»Det som i dag først og fremst hindrer et vidtgående samarbeid med SF er etter landsmøtets oppfatning den partisjåvinisme som i en lang rekke saker har preget SFs politiske ledelse.» (side 133)

Men selv om slike vurderinger er de dominerende i Røde Fane 1973 og i begynnelsen av 1974, så er de på ingen måte enerådende. Ved siden av slike kraftsatser s om vi har referert til, vil en også finne syns punkter som knytter SV
til den sosialdemokratiske tradisjon i norsk arbeiderbevegelse. Selv i nr. 5-73 ble SV satt i bås med den politiske linja Tranmæl og Nygaardsvold sto for i norsk politikk i 1920 – og 1930-åra. (side 10-11 og 14-15). I det samme nummeret blir det også slått fast at SVs forslag til politisk plattform, som ennå var på det heilt
forberedende stadium, lå til høyre for det programmet DNA vedtok i 1930. Men konsekvensene av denne analysen blir ikke trukket.

SV og Røde Fane 1975

Hovedinntrykket RF gir i 1973 er at Sosialistisk Valgforbund er et progressivt parti, – sjøl om det også finnes andre synspunkter. I 1975 er imidlertid bildet et helt annet. For eksempel skriver Finn Sjue om samlingskongressen til SV i Trondheim i Røde Fane nr. 3- 75 følgende:

»Det var en midlertidig allianse av ulike borgerlige retninger i og utafor arbeiderbevegelsen som satte seg stevne». (side 48)

SV er karakterisert som et borgerlig arbeiderparti. Denne argumentasjonen følger redaksjonen opp i nummeret etter ved å trykke en artikkel av Lenin om »Imperialismen og kløyvinga i sosialismen»:
»Kjensgjerninga er at ‘borgarlege arbeiderparti’ allereide har teke form som eit politisk fenomen i alle dei fremste kapitalistiske landa. Og dersom det ikkje vert ført ein målmedveten og ubøyeleg strid over heile lina mot desse partia – eller gruppene, straumdraga osb., det er det sama alt i hop – kan det ikkje kome på tale med nokon strid mot imperialismen eller med nokon marxisme eller med ei sosialistisk arbeidarrørsle.» (RF nr. 4- 75, side 36)

Den karakteristikken som Røde Fane sjøl ga av SV i 1973 kan vanskelig komme inn under betegnelsen »ein målmedveten og ubøyeleg strid over heile lina mot desse partia». Det spørsmålet som da melder seg er hvorfor denne endringa har funnet sted i vurderinga av hva Sosialistisk Venstreparti står for, ideologisk og politisk? Det kan i alle fall tenkes to forklaringer på denne endringa.
– SV som parti har beveget seg til høyre i løpet av denne perioden, bl.a. som et resultat av krisa i kapitalismen og skjerpinga av klassekampen både nasjonalt
og internasjonalt.
– AKP(m-1) og Røde Fane har forandret oppfatning av SV i løpet av perioden. SV som parti står stort se tt for den samme teori og praksis i 1975 som i 1973.

M-L-bevegelsen før 1973 og synet på SF/NKP

Før vi prøver å svare på det spørsmålet som er stilt ovenfor kan det være fruktbart å se litt nærmere på SUF(m-l)s analyse av SF og NKP. På sitt 6. landsmøte vedtok SUF(m-1) et politisk program hvor det blant annet heter følgende under overskrifta »Kamp mot Opportunismen.» NKP. På sitt 6. landsmøte vedtok SUF(m-1) et politisk program hvor det blant annet heter følgende under overskrifta »Kamp mot Opportunismen.»

»Opportunismen er et uttrykk for borgerliginnflytelse i arbeiderbevegelsen. Kapitalen sikrer seg representanter i arbeiderbevegelsen ved å skape et privilegert skikt av arbeider»ledere» som kapitalen knytter til seg ved ulike former for bestikkelser. Dette arbeiderbursjoasiet (eller arbeider-borgerskapet) har de samme klasseinteressene som monopolkapitalen, og gjør seg til talsmann for ideer som passer for den. Disse borgerlige ideene får i første rekke grobunn hos proletariserte småborgere, som nylig er kommet inn i arbeiderbevegelsen og fremdeles sjøl sleper på en del borgerlig tankegods. Ved å støtte opportunismen søker kapitalen alltid å svekke enheten i arbeiderbevegelsen og undergrave dens kampkraft.

I Norge har høyre-sosialdemokratiet – DNA – vært monopolkapitalens viktigste agent i arbeiderrørsla. DNA tjener stadig mer åpenlyst monopolkapitalens interesser.

SUF(m-l) bekjemper sosialdemokratiet, avviser all klassesamarbeidspolitikk som undergraver arbeidernes kampvilje og tilintetgjør sosialdemokratiets innflytelse i arbeiderrørsla. SUF(m-1) vil gjøre felles sak med alle i fagrørsla som vil kaste ut pampene, innføre faglig demokrati og føre kampen mot monopolkapitalen framover. Av kamp mot sosialdemokratiet følger kamp mot venstresosialdemokratiet, som i dag i første rekke er leda av SF og NKP-ledelsen.

SUF(m-1) vil konsekvent avsløre og bekjempe disse ulike uttrykkene for opportunismen i arbeiderrørsla. Felles for dem er at de forsøker å hindre arbeiderklassen fra å fylke seg om sin virkelige ideologi, marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning, avspore arbeiderklassens kamp og lede den inn på »den fredelige vegen» og slik står fram som agenter for borgerskapet.»

(Statutter for SUF(m-1) og andre viktige vedtak fra det 6. landsmøte side 11 – 12)

Da AKP(m-1) ble stifta 4 år seinere blir det foreslått valgsamarbeid med disse borgerlige agentene i arbeiderbevegelsen. Beretninga som ble vedtatt på dette første landsmøte nevner to argumenter for hvorfor dette er mulig i 1973, og ikke i 1969.
a. For det første oppsummerer beretninga at SUF(m-l)s holdning til SF/ NKP delvis var preget av venstrefeil:
»Spesielt stor skade gjorde her tendenser til å se på alle partier som en blokk, uten en dialektisk og materialistisk analyse av deres klasseinnhold, hovedinnholdet i politikken osv.» (Side 136 i Arbeidernes Kommunistparti
(m- 1), programmer og vedtak fra det l. landsmøtet februar 1973, mine understrekninger.)
b. For det andre pek er beretninga på at klassekampen har minsket avstanden mellom AKP(m-1) og SF/NKP:
»I dagskampen var avstanden mellom oss og SF/NKP også større i 1969 og I 971 enn den er i 1973 – ikke minst fordi disse partiene nå går inn for mange paroler som vi i begynnelsen var aleine om.» (samme sted, side 135)
Videre heter det også:
«Når AKP(m-1) i dag ønsker å delta i et frontsamarbeid med partier som NKP og så skyldes det utviklinga av massebevegelsen og enhetsfrontarbeidet» (side 136).

Har SV beveget seg til høyre?
Nå kan vi ta opp igjen spørsmålet om SV har beveget seg til høyre siden Valgforbundet ble dannet, våren I 973. I en viss forstand mener jeg dette er en riktig beskrivelse av utviklingen av SV, både samlet og partiene hver for seg. Både i fagbevegelsen, i Stortinget, i de anti-imperialistiske frontene og i andre masseorganisasjoner de har deltatt i, har partiet mer åpenlyst stått for ei reaksjonær linje enn de gjorde i perioden 1972-1973.

Men SV kan vel ikke bare bedømmes ut fra slike kriterier? Spørsmålet om SV er et progressivt eller et borgerlig arbeiderparti kan ikke besvares ved å se på partiets taktiske standpunkt til konkrete politiske stridsspørsmål som for eksempel ilandføring av olje til Skottland eller Norge.

Det går et fundamentalt skille i den internasjonale arbeiderbevegelsen, og dette skillet er på ingen måte av ny dato. Det går et skille mellom revolusjon og reformisme, mellom klassekamp og klassesamarbeid, mellom proletariatets diktatur og den borgerlige parlamentarismen. Det går et skille mellom de
partiene og de bevegelsene som bekjemper imperialismen, og de som går imperialismens ærend ved aktivt eller passivt å støtte opp om imperialismens interesser.

Dersom vi legger slike kriterier til grunn, – så har SY på ingen måte beveget seg verken til høyre eller venstre. Partiet, partiene, har stått for den fredelige veien til sosialismen både i 1961, 1969, 1973 og 1975. Partiene har i hele denne perioden vært aktive. talsmenn for statsmonopolkapitalismen, og for samarbeid et med høyre-sosialdemokratene i DNA.

Partiene har aldri bekjempet sosialimperialismen, men nøyd seg med å ta avstand fra dens aller værste utvekster, t.d. invasjonen av Tjekkoslovakia. Partiene har derimot støttet opp om den sosialimperialistiske ekspansjonen i India og Bangla Desh. SVs holdning til sosialfascismen i Portugal er derfor ikke noe nytt, men bare fortsettelse av denne linja.

Partiet/partiene har videre aktivt støttet opp om imperialismen og sosialimperialismens gigant-bløff om en all-europeisk sikkerhetsordning. Partiet er til og med denne politikkens fremste talsmenn i Norge. På denne måten
støtter Sosialistisk Venstreparti direkte opp om imperialistenes krigsplaner.

SVs klassekarakter
Ut fra de kriteriene som er lagt til grunn ovenfor mener jeg at SV er el opportunistisk parti, – et borgerlig arbeiderparti. Partiet har nok beveget seg til høyre innenfor den opportunistiske skalaen, men dette har ikke rokket ved partiets grunnleggende karakter. SV er et borgerlig arbeiderparti, det var et borgerlig arbeiderparti ved stiftelsen, og partiene SF og NKP var hver for seg klare borgerlige partier før den midlertidige samlinga fant sted, og vil være det etter at bruddet mellom SV og NKP er et faktum også. I stedet for å trekke fram de prinsippielle skillene mellom marxismen-leninismen og ulike opportunistiske retninger, så gjør Røde Fane seg til talsmann for vent og se-linja.
SV kan utvikle seg i flere retninger. Så seint som i nr. 3- 74 heter det:

»I tida etter stortingsvalet har SV som heilskap i sak etter sak valt ein taktikk som ligg til høgre for den politikken vi trudde var mest sjølsagt for heile venstresida for kort tid sidan. Denne høgredreidde taktikken samler seg i to hovudsaker. Den eine er ei line for taktiske alliansar og våpenkvile med høgre-
sosialdemokratiet, på Stortinget, i fagrørsla, i solidaritetsarbeidet. Det andre er ei blanding av nøytralitet og forsvar andsynes den indre og ytre politikken til dei nye tsarane i Kreml. Framtida til SV vert avgjort av om denne taktikken får utvikla seg og blir til strategi, eller om partiet vel å stø arbeidarane og kjempa sjølstendig for dei» (Røde Fane nr. 3- 74, side 39)

Artikkelforfatternes syn på SVs klassekarakter er i beste fall mangelfullt, i verste fall direkte feilaktig. Det er ingen grunn til å bli forbauset over at et borgerlig arbeiderparti inntar reaksjonære standpunkter. Reaksjonene tyder på at SV fortsatt blir betrakta som et parti som i alle fall kan bli progressivt, et parti for arbeiderklassen, ikke borgerskapet.

Røde Fane og revisjonismen

Artiklene i Røde Fane, spesielt nr. 4 og 5. -1973 utgjør et revisjonistisk avvik fra marxismen-leninismen. Arbeiderklassens ideologi lærer oss at det ikke finne s »noen fredelig vei til sosialismen», og den lærer oss at borgerskapets agenter i arbeiderbevegelsen, som nettopp sprer slike ideer, må bekjempe s. Derfor sier Lenin at dersom det ikke bli ført en målbevisst og ubøyelig strid mot disse partiene over heile linja, så kan »det ikkje kome på tale med nokon strid mot imperialismen eller med nokon marxisme eller med ei sosialistisk arbeiderrørsle.» Å karakterisere et borgerlig arbeiderparti som et »progressivt» parti, er et grovt opportunistisk avvik. Det er også klart hvis interesser det tjener. Lenin karakteriserer det slik i »Imperialismen og Kløyvinga i sosialismen»:

».. Ved å tale for samhald med opportunistane, …. verner de i røynda at det imperialistiske borgarskapet trælllbind arbeidarane med hjelp av sine beste agentar i arbeidarrørsla .. ..» (RF 4 /7 5, s. 30) RF har i høy grad bidratt til å forsterke illusjonene om SV som et parti som kunne bli til noe godt for arbeiderklassen, og derved bidratt til å styrke dette borgerlige agenturets innflytelse i arbeiderklassen. Unnfallenhet overfor opportunismen er ei hjelpende hand til imperialismen.

Samtidig viser dette sitatet at artikkelforfatteren så alvorlig på SVs forhold til sosialimperialismen og til DNA. Og både AKP(m-1) og RF hadde en marxist-leninistisk, og ikke revisjonistisk analyse av disse spørsmåla. Dette gir en av årsakene til å forstå at den opportunistiske holdninga til SV har kunnet bli korrigert. Hele veien, også i 1973, har det vært retta viktig kritikk mot avgjørende punkter i SVs teori og praksis, i kjerna marxismen-leninismens kritikk av revisjonismen, sjøl om det ikke alltid har vært klart. Årsaken til at viktig kritikk hele tida ble reist, er den samme som årsaken til at SV nå blir analysert som et borgerlig arbeiderparti: At AKP(m-1) og Røde Fane i hele perioden, på tross av alvorlige feil, grunnleggende har s tått på marxismen-leninismens standpunkt, ikke på revisjonismens. Det har gjort det mulig å utvikle kritikken av SV til en riktig analyse.

Allikevel – det kan ikke underslås at det er viktige feil som er begått. Og det er viktig å finne årsakene. Ikke minst siden den marxist-leninistiske bevegelsen tidligere hadde en i hovedsak riktig analyse av revisjonismen, en analyse som bevisst ble forkastet (Jfr. sitatet fra partiprogrammet ovenfor). Her er det rom for mer diskusjon!

I september myrdet Franco-regimet 5 spanske frihetskjempere. Mordene ble møtt med en kraftig solidaritetsbevegelse i hele Europa og Latin-Amerika.
Dødsdommene rammet tre kamerater fra FRAP – Den revolusjonære anti-fascistiske, patriotiske fronten – og to fra ETA – den baskiske nasjonalistbevegelsen. Dødsdommene var en innrømmelse fra Franco sjøl om hvor sterk motstandskampen nå er blitt.

Vi trykker her en oversikt over motstanden mot Francos fascistiske regime, fram til begynnelsen av september, og et referat fra et møte i sentralkomiteen i det spanske marxist-leninistiske partiet – PCE(m-1), fra september. Begge artiklene er deler av en større serie om den revolusjonære anti-fascistiske kampen i Spania som Radio Tirana i Albania har sendt ut i det siste.

DET SPANSKE FOLKETS ANTI-FASCISTISKE OG REVOLUSJONÆRE KAMP
Motstanden til det spanske folk et mot det fascistiske diktaturet vokser
I årevis har det spanske folket ført en besluttsom kamp mot den kapitalistiske undertrykkingen og utbyttingen og den frankistiske volden. Det utvider og forsterker den for øyeblikk et enda mer hvor det dystre bildet av Franco-Spania
under det fascistiske regimet er preget av en ytterligere fascisering av livet i landet, av mangel på de mest elementære friheter og demokratiske rettigheter, av en vanskelig, økonomisk situasjon og omfattende fattigdom hos befolkningen. Arbeidsløsheten har nådd det høyeste nivået siden 1940. Prisene på de viktigste forbruksvarene har klatret i været som aldri før. Under disse omstendighetene vokser motstanden til det spanske folket mot Franco-regimet. Det viser begivenhetenes gang.

I flere dager har det i forskjellige byer i landet vært voldsomme protestdemonstrasjoner hvor tusenvis av folk ropte og bar paroler mot det
fascistiske dikta turet. Nesten hver dag fyller demonstrantene gatene i Madrid, San Sebastian, Bilbao eller Eibar. Det kommer stadig til sammenstøt med politiet som uten å nøle bruker skytevåpen. Bare i Euskadi la 150 000
arbeidere ned arbeidet. I provinsene Guipuzcoa og Vizcaya deltok 130 000 personer i streiker. Hundrevis av patrioter som vansmekter i de fascistiske fengslene, har i en rekke byer erklært sultestreik for på denne måten å protestere mot undertrykkingstiltakene til det fascistiske regimet. Samtidig som det spanske proletariatets bevegelse vokser, forsterker også forskjellige lag av befolkningen kampen mot diktaturet. I det første halvåret av 1975 gikk over 300 000 arbeidende i forskjellige sektorer til streik over 500 ganger. I juli protesterte tusenvis av arbeidere, bønder, intellektuelle og andre sysselsatte fra alle lag i Madrid, Sevilla, Valencia, Saragossa og andre byer mot det fascistiske diktaturet og mot de folkefiendtlige forholdsreglene so m Franco-regimet har tatt.

Kampen til det spanske folket har fått større omfang spesielt etter arrestasjonen av og dødsdommen over de tre medlemmene av FRAP (Den revolusjonære, anti-fascistiske , patriotiske fronten). I gatene i Madrid og andre byer så en på ny de revolusjonære parolene »No Pasaran! » og »Kamp mot fascismen». Den revolusjonære og tapre holdningen til patriotene overfor de fascistiske bødlene og Franco-domstolen – de bekreftet stolt og verdig at de er medlemmer av Spanias Kommunistiske Parti(m-1), og slynget både sitt hat mot fascismen og diktaturet og kampsolidariteten sin i ansiktet på fienden – minner om de stormfulle årene rundt 1936 da Iberias helter falt på slagmarken eller gikk i galgen med republikkens navn på leppene og ropte »No Paseran! ». Komiteene, stedsgruppene og sympatisørene til FRAP har delt ut kampopprop på arbeidsplassene og i boligstrøkene. De oppfordrer de brede massene til å delta i aktiv kamp mot det fascistiske diktaturet og gjøre en innsats for de dødsdømte frihetskjemperne.

Franco-diktaturet som blir holdt oppe av bajonettene til Yankee-imperialismen, setter til ingen nytte alle krefter inn på å forlenge sin eksistens. Derfor har det tatt ville undertrykkingstiltak og gått så langt som til å erklære unntak stillstand. Det gjennomfører strenge razziaer og husundersøkelser i fattigkvarterene og
boligene til de fattige i byene og forsterker overalt terroren i hele Spania for å undertrykke kampen til det spanske folket og eliminere de politiske motstanderne sine. Nylig vedtok de en ny lov som var rettet mot det spanske folket. Denne loven gir politiet ekstraordinære fullmakter og gir harde straffer og til og med dødsdommer for patriotene.

Trass i alle de forskjellige undertrykkingstiltakene og de forskjellige dekretene som det spanske folket har fått kjenne på kroppen i de tre tiårene til Franco-regimet, så har folket likevel hverken latt seg skremme eller underkastet seg. Tvertom! Den kontrarevolusjonære volden er hele tiden blitt møtt med revolusjonære aksjoner. I takt med den mektige bevegelsen mot det fascistiske diktaturet og dets vold, griper også det spanske folket i stadig større grad til væpnet motstand.

De spanske patriotene følger oppfordringen til Spanias Kommunistiske Parti (marxist-leninistene) og Den revolusjonære anti-fascistiske, patriotiske fronten og er blitt ansporet av kampen, holdningen og det store eksemplet til frihetskjemperne ti) å øke tallet på væpnete aksjoner. Vi kan fortelle om noen: I Nord-Spania lammet de trafikken i en jernbanetunnell, de kuttet høyspenningsledningen mellom Madrid og Irun. I sentrum av Madrid og Barcelona er flere Franco-politifolk blitt avstraffet. Flere politistasjoner i utkanten av Barcelona har vært angrepsmål Den økende kampen til det spanske folket har gitt Franco-diktaturet panikk og satt dem i en håpløs stilling. De nåværende undertrykkingstiltakene som dikta turet har tatt, er et uttrykk for denne panikken og diktaturets manglende evne til å undertrykke kampen til det spanske folket. Diktaturets anstrengelser likner en som er i ferd med å drukne og griper etter et halmstrå. Fakta beviser at Franco-regimet er redd og føler seg stadig mer usikkert – de patriotiske kreftene, det spanske folket, ser derimot tillitsfullt og optimistisk på framtidsutsiktene for kampen sin. Nettopp kampen og tilliten til dette kampvillige og frihetselskende folket er det som gjør politiet til det råtne Franco-regimet stadig mer vaklende og dermed bringer seieren over regimet nærmere for hver dag.

Radio Tirana 6. september 1975

Spanias Kommunistiske Parti (marxist-leninistene) peker på nye oppgaver for å styrke den anti-fascistiske og revolusjonære kampen til det spanske folket.

Som avisen »Vanguardia Obrera» rapporterer begynte nylig det 3. utvidete plenumsmøtet til Sentralkomiteen i Spanias Kommunistiske Parti (m-1), PCE(m-1). Eksekutivkomiteen framla på plenumsmøtet en beretning hvor en analyserer den politiske, sosiale og økonomiske situasjonen. I beretningen fastslår en dessuten partiets og arbeiderklassens oppgaver som er i å besvare diktaturets reaksjonære vold med massenes revolusjonære vold. Dessuten ble det i beretningen lagt vekt på å intensivere partiets agitasjon og propaganda blant massene og styrke den spanske ungdommens og kvinnenes deltakelse i revolusjonær klassekamp.

Både i beretningen og i diskusjonsinnleggene til de tilstedeværende understreket en nødvendigheten av å intensivere de revolusjonære aksjonene og den væpnete kampen mot diktaturet. Det ble understreket på plenumssesjonen at marxist-leninistene ikke et øyeblikk  forsømme arbeidet blant de brede massene,
framfor alt blant arbeiderklassen i de store fabrikkene og blant den revolusjonære ungdommen, for å konsentrere samtlige anstrengelser om å gjennomføre væpnete aksjoner mot diktaturet s krefter. Det er ubetinget nødvendig at de revolusjonære aksjonene som partiet organiserer, er nært forbundet med problemene og aksjonene til de brede massene mot politiforfølgelse og mot arbeidskjøperne, mot torturen i fengslene og mot oppsigelsene og andre ting.

Den objektive utviklingen av massebevegelsen og den økonomiske og politiske krisen som diktaturet for øyeblikket gjennomgår, forlanger at en forbedrer kampformene og forsterker massenes revolusjonære vold. I beretningen ble det påpekt at partiet driver et omfattende ideologisk arbeid innenfor sine egne rekker for å bevisstgjøre partimedlemmene om oppgaven sin som er å mobilisere de brede folkemassene. Partimedlemmene må gjøre betydningen av den revolusjonære volden mot regimet klar for massene. En vold som utelukk ende skyldes bruken av vold mot folket og bruk av politi og fascistiske spesialtropper. Marxist-leninistene må forvandle folkets dype hat mot diktaturet, dets sterke opprøret et over forbrytelsene og den erkereaksjonære og antinasjonale politikken til det fascistiske regimet, til revolusjonær energi og ta opp nye krefter i partiet og de revolusjonære masseorganisasjonene.

Stilt overfor de forsterk ete angrepene og den økende vilkårlighet en til reaksjonen og diktaturet, pekte PCE(m -1) på den oppgaven at en oppmuntrer til nye masseaksjoner og fører massene mot fienden slik at moralen og kampånden til de arbeidende masse ne blir høynet og moralen og kreftene til fienden blir svekket. Innenfor disse rammene la det 3. plenumsmøtet til SK i PCE(m-1) spesiell vekt på bruk av bedre metoder i undergrunnskampen og det illegale arbeidet for å beskytte partiorganisasjonene, massene og alle frihetskjempere mot angrepene fra politiet og reaksjonen.

I analysen av den internasjonale situasjon en pekte det 3. plenumsmøtet på faren fra den amerikanske imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen som for øyeblikket truer folkene, og understrekte nødvendigheten av å forsterke kampen mot de to supermaktene, mot revisjonisme og opportunisme og å utvide forbindelsene med de marxist-leninistiske organisasjonene og revolusjonære kreftene i verden.

Innkallingen av det 3. plenums møt et av SK i PCE(m-1) er en viktig begivenhet for marxist-leninistene og de revolusjonære kreft ene i Spania. En begivenhet som befester partiets rekker og styrker partiets rolle som fortropp. Den er en spore til å forsterke det arbeidende folkets revolusjonære aksjoner mot det fascistiske diktaturet og den amerikanske imperialismen, for nasjonal og sosial frigjøring.

Radio Tirana, 18. september 1975

Begge artiklene er over satt fra tysk etter tidsskriftet Radio Tirana, Ausgewiihlte Sendungen, nr. 11 / 1975.

UTGITT AV AKP(ml) PÅ UNIVERSITETET I OSLO

Materialisten nr. 6 (3/75) er kommet. Den inneholder bla. et skarpt oppgjør med SV-ideologen Hans Ebbing spørsmålet om revisjonismen og Sovjet-kapitalismen.

Det er ikke første gang Materialisten tar opp Hans Ebbing. (Og sikkert ikke den
siste.) Både Materialisten 2 (1/74) og skriftserieheftet »Kritikk av KAG – Bergen, (1974), behandlet Ebbings ideer. Den gang var han en av lederne for den halvtrotskistiske klikken KAG.

Seinere blei KAG oppløst. Ebbing tok med sitt trotskistiske tankegods og vandret over i SV. Der er han nå blitt ideologisk Sovjet-ekspert og teoretisk ordfører SVs »kritiske» forsvar av sosialimperialismen og for SV s krav om styrking av statsmonopolkapitalismen.

Det er ikke det minste forbausende at trotskistiske ideer forbinder seg med sosial
demokratisk politikk, slik vi ser det i tilfellet Ebbing. Det er tvert i mot høyst naturlig, spesielt i en fase hvor klassekampen skjerpes og reaksjonen
samordner sine krefter.

Det avgjørende for oss kommunister er å avsløre og nedkjempe alle reaksjonære
teorier enten de kler seg i trotskistisk »venstre»-frakk (a la Ebbing 73) eller i sosialdemokratisk høyrefrakk (Ebbing 75).
I artikkelen »Om betydninga av den kjempende materialisme» peker Lenin på at et forsvar av materialismen – mot idealisme og reaksjonær ideologi – nødvendigvis må være en kjempende materialisme. Den levende materialismen, den marxistiske filosofien, kan bare forsvare sin posisjon i kamp! Mange av
Lenins viktigste bidrag til marxismen var nettopp kampskrifter mot ulike
revisjonistiske forvrengninger av marxismen. (Boka mot Kautsky!)
Tidsskriftet Materialisten står for en slik »kjempende materialisme». Etterhvert har dette tidsskriftet utviklet seg til å bli et fryktet våpen i kampen mot høyre- og

»venstre»-revisjonismen på brennende spørsmål innafor politikk, økonomi, filosofi, kultur osv. I en skarp polemisk stil har bladet retta avgjørende slag mot ei rekke opportunistiske og revisjonistiske retninger, samtidig som den har bidratt til å utdype den kommunistiske teorien på flere felt.
OG: Bladet er ikke et tidsskrift for »spesielt skolerte og interesserte». Materialisten vil nå fram til alle kommunister og progressive som ønsker å
stå bedre rusta til å forsvare marxismen og bekjempe revisjonismen.

SOVJETKAPITALISMEN

Den politiske og økonomi­ske bakgrunnen for kontrarevolusjonen er ikke temaet her, og interesserte henvises til AKP(m-l)s bok om sosialimperialismen og Nils  Holmbergs artikler om emnet. Jeg nøyer meg derfor kort med å nevne en del
viktige faktorer:
– Eksistensen av borgerlig rett og vareforhold i det sosialimperialistiske Sovjets  koloniale basis, dvs. grunnlaget for ett nytt borgerskap.
– At det gamle eksproprierte borgerskapet delvis fortsatt levde, og at disse arbeidet for å vinne tilbake sine privilegier.
– At utenlandske imperialistiske støttet og oppmuntret slike borgerlige grupper.
– At det fortsatt eksisterte omfattende individuell privatproduksjon i landbruket (f,eks. jordlapper for grønnsaksproduksjon).
– At utdanningssystemet i Sovjet ikke var sosialistisk i sitt innhold, noe som bidro
til at  motsigelsene mellom kroppsarbeid og åndsarbeid ikke ønsket.
– At SUKP(b) os Stalin undervurderte, både teoretisk og praktisk, eksistensen av klasser og klassekamp under sosialismen.

Ut ifra slike objektive forhold, hjulpet av svakheter i kommunistenes linje, gjennomførte det nye byråkratborgerskapet sin kontrarevolusjon, erstattet proletariatets diktatur med borgerskapets diktatur.

Statens – og dermed også statseiendommens klassekarakter skiftet. For å videreføre og fullføre kontrarevolusjonen var det samtidig «nødvendig med en
lang rekke endringer på det økonomiske området, tiltak som har pågått helt siden slutten av -50-åra og fram til i dag. Alt dette har gjort kapitalismen i Sovjet
stadig mer åpen, før til at også mange av formene i den sosialistiske økonomien er likvidert.

Men fortsatt er den offisielle ideologien rettet inn på å skjule virkeligheten. Forfallet skal dekkes av marxistiske fraser, akkurat som klassediktaturet i vårt land er hyllet inn i en røyk av prat om demokrati. Her har Novosti-propagandaen  fått hjelp av SVs Hans Ebbing, som det siste året har lagt mye energi i å tåkelegge Sovjets kapitalisme og imperialistiske karakter.

Jeg vil derfor først ta for meg det som nødvendigvis er hovedspørsmålet: Er arbeiderne skilt fra produksjonsmidlene, er arbeidskrafta vare i dagens Sovjet?

ARRBEIDSKRAFTAS VAREKARAKTER
Som nevnt oppsummerte Marx vareproduksjonens allmenne utbredelse og spesielt arbeidskraftas varekarakter sa et grunntrekk ved den kapitalistiske
produksjonsmåten.

Nettopp dette gir grunnlaget for utbytting og jakten på merverdi som  produksjonens mål og motiv.

For Ebbing går denne problematikken trill rundt. En ting er at han for det sosialistiske Kinas vedkommende bruker eksistensen av lønnssystemet og konsumvaremarkedet som utgangspunkt for å definere arbeidskrafta som vare –  om enn i modifisert form. (hva nå dette måtte bety). Der han i Kontrast nr. 1-75
også snakker om at arbeidskrafta i Sovjet har varekarakter kan vi naturlig nok bedre følge ham

Men når Ebbing i Kontrast nr. 3 skal videreføre polemikken er også den ‘modifiserte’ varekarakteren til arbeidskrafta i Sovjet blitt borte. Plutselig har ideologen slått opp i Kapitalen og funnet ut at arbeidskraftas varekarakter er fundamental for kapitalismens utbytting. Dermed må han også – siden
målet er å benekte kapitalismen i Sovjet – legge sitt første synspunkt fullstendig til side.

Fra Ebbing og over til virkeligheten i dagens Sovjet. Her må vi også leite bak den offisielle retorikken. For sjøl om de moderne revisjonistenes økonomiske litteratur flommer over av lovord om vare-penge-forholdas store betydning under ‘sosialismen’, mens profitt, rente o.l. er dagligtale, så er arbeidskraftas varekarakter et tabuord, Det eneste unntaket jeg kjenner er Sovjet-tidskriftet
Vopros  Ekonomiki (Problems of economics) som i nr. 7 1967 uten skam erklærte: «Arbeidskrafta er vare under sosialismen.» (22)
Men oftest er referansene mer indirekte. Et av de viktigste eksemplene på ‘den nye tid’ i Sovjet er kjent som «Shchekino-eksperimentet», påbegynt ved et
kjemisk kombinat ved samme navn i 1967. Økonomen T. Barenkova oppgir at som et ledd i eksperimentet ble i gjennomsnitt 10-15 prosent av arbeidsstyrken
i bedriftene sagt opp. Hun oppgir at mellom 1/5 og 2/3 av avskjedigelsene ble gjort mulig gjennom at de gjenværende arbeiderne kombinerte yrker eller økte arbeidsvolumet i de gamle. Som kompensasjon fikk de arbeiderne som ikke ble oppsagt en bonus fra det som ble spart i lønnsutgifter ved at arbeidskameratene fikk sparken! (23)

Dette må knyttes til at Sovjet etter 1965 (de økonomiske reformene) gikk bort ifra prinsippet om at staten avgjorde antallet ansatte i bedriftene etter en sentral plan. I stedet ble avgjørelsene lagt til den enkelte bedrift, dvs. til toppsjiktet og direktørene. Samtidig ble det erklærte målet at hver bedrift skulle ha maksimalisering av profitten. Som det sies av to sovjetøkonomer:

«Siden lønnsomheten blir kalkulert ut ifra bedriftenes profitt, avhenger den verdi av nivået på produksjonskostnadene: jo lavere kostnad, desto større er profitten og desto høyere er følgelig profittrata.» (24)

Å gi opp arbeidere, som ledd i jakta på profitt, er i dagens Sovjet en rettighet for
bedriftsledelsen.

Formelt skal dette godkjennes av ‘ fagforeninga’, men det korporative systemet, og bonuspremier ved oppsigelser a 1a Shchekino gjør dette, sett fra arbeidernes side til en ‘trygghet som knapt finnes på papiret.

For å lette omsetninga av arbeidskrafta er det derfor opprettet; egne ‘Beboerforhold og sysselsettingskontorer’ i ulike deler av Sovjet . Oppsagte arbeidere blir henvist til disse kontorene, som ‘garanterer ‘ dem arbeid i henhold til ideologien om at arbeidsløshet ikke finnes. Arbeiderne har også rett til å
slutte , og melder seg da som arbeidssøkende.

På samme måten henvender byråkratkapitalistene seg til disse arbeidskontorene for å verve ny arbeidskraft. En sovjetisk avis, Sovjeti Tochikiston oppga i en artikkel 24. mai 1975 at siden opprettelsen i 1969 hadde  i 1969 hadde ‘Beboerforhold og sysselsettingskontoret’ i Tadghikistan registrert over
58 000 personer som så etter arbeid. 113 000 av dem ble ansatt av bedrifter og organisasjoner. (25)

Akkurat som i vestlig kapitalistiske land bruker byråkratborgerskapet i Sovjet også avisannonser når de er på jakt etter arbeidskraft. Her presiseres det om en ønsker ledende personell eller vanlige arbeidere, noen oppgir å foretrekke
arbeidere som er ungkarer osv.

Denne utviklinga har ført til en stor ‘flytende arbeidsstyrke ‘ i det sovjetiske næringslivet, folk drar fra sted til sted og bedrift til bedrift. Dette gjelder både oppsagte arbeidere og folk som sjøl velger å slutte for å forsøke å selge
arbeidskraft a si til en høyere pris.

En av de få sovjetiske studier som bringer fram fakta om disse bevegelsene på arbeidsmarkedet oppgir at gjennomsnittsperioden en arbeider er ansatt ved samme bedrift bare er 3,3 år. Hvert 12-15 år flytter gjennomsnittsarbeideren til
gjennomsnittsarbeideren til en ny region . «Hvert år er det mange titalls millioner personer i nasjonaløkonomien som forflyttes», anslår denne forfatteren, «deres samlete antall overskrider 100 millioner. Omtrentlige kalkulasjoner viser at ikke mer enn halvparten av denne bevegelsen har forbindelse med utviklinga av produksjonen og av arbeidsstyrken.»
(26)

I ly av denne flytende arbeidsstyrken finner vi arbeidsløsheten. Gjennomsnittsarbeideren bruker 25-30 dager mellom jobbene, oppgir E. Manevich i Voprosy Ekonomiki nr.12 1973.(27) Men bak dette gjennomsnittet ligger store ulikheter mellom f.eks. faglært og ufaglært arbeidskraft.

Slik har kontrarevolusjonen fratatt arbeiderklassen kontrollen over produksjonsmidlene. Arbeidskrafta har blitt vare.

(Utdrag fra Sigurd Allerns artikkel »Sovjetkapitalismen og varespørsmålet», Materialisten nr. 3 / 1975.

Materialisten nr. 6 (3/75)

inneheld polemikk mot den særlege typen forsvar av sosialimpenalismen som SV-fraksjonen kring Hans Ebbing køyrer fram. Ebbing kallar seg »marxist-leninist», og i munnen på eit framgangsrikt medlem av SV tyder dette sjølvsagt ikkje anna enn at han stør hovudlina i den moderne revisjonistiske forfalskinga av Marx og Lenin si lære.

Nummeret avslører at Ebbing bruker Lenin mot Lenin på svært keiveleg vis, til
og med. Bak dei fine frasane hans ligg det eit politisk syn som kvar einaste revolusjonær og anti-imperialist i dag vil sjå er borgarleg teori.

Artiklane tar for seg Ebbing sitt fantasiprodukt om den klasselause staten i det han kallar »overgangssamfunnet» i Sovjet – fritt etter Trotski.

Det set klassikarane sitt syn på kapitalismen opp mot dei konstruksjonane Ebbing smir til for å løyne utbyttinga for profitt til dei nye tsarane i Kreml.

Og dei syner at Ebbing er minst like blind for kva revisjonisme og opportunisme er, som overløparen Kautsky var han som oppmoda arbeidarane i Tyskland til å
slutte opp om sosialistleiarar som stødde den imperialitiske krigen.

Til saman gjev dette mykje kunnskapar til den som vil vite meir om kva grunnlag kommunistane sitt syn på sosialimperialismen verkeleg byggjer på.

Bladet kostar kr. 8, – og du får det i alle Oktober-bokhandlane.

 

Den krisa de imperialistiske landa opplever i dag er ei syklisk krise, ei av de krisene som vender tilbake med jamne mellomrom i den kapitalistiske økonomien.
Marx og Engels påviste at slike kriser er uunngåelige, fordi de springer ut av sjølve grunnlaget for kapitalismen – jakta på maksimal profitt og utbyttinga av
arbeiderklassen. De påviste også at det bare er en ting som kan gjøre slutt på krisene.

Arbeiderklassen må tilkjempe seg statsmakta og makta over produksjonsmidler og produksjonsresultater, og bygge sosialismen. Det Marx og Engels påviste teoretisk er blitt bekreftet i praksis av historia seinere.

Mens hjula stanser i de kapitalistiske landa og hæren av arbeidsløse stadig blir større, øker de sosialistiske landa som Kina og Albania jamnlig evnen til å tilfredsstilte sine samfunns økonomiske og kulturelle behov.

Sosialdemokrater og revisjonister prøver å få arbeidsfolk til å glemme disse lærdommene . De vil ha arbeidere til å tru at den borgerlige staten kan løse krisene.
Dette er ikke annet enn å støtte den utviklinga kapitalismen sjøl drives inn i – utviklinga av statsmonopolistisk kapitalisme i stadig mer dyptgående og omfattende
former. Dette løser ikke de kapitalistiske krisene, det skjerper krisene. Den skarpe karakteren krisa har denne gangen, fortelter at imperialismen har få tt stadig mindre frie hender. Kampen mellom de imperialistiske maktene – i sær de to supermaktene Sovjet og USA – er blitt kvassere. Folkenes kamp for nasjonal uavhengighet og revolusjon er blitt styrket.

Arbeiderklassen i de imperialistiske landa – også i Norge – må lære av krisa og forberede seg på å kjempe mot et stadig mer desperat borgerskap.

1. Siri Jensen: Kvinneopprøret i AKP
2. Gunhild Aakervik: Global kvinnefrigjøring
3. Johan Petter Andresen: Klassekamp i Europa
4. Stein Aamdal: Deling av arbeid
5. Johan Petter Andresen: Hva er produktivt arbeid?
6. Pål Steigan: Sørøst-Asias fattige kjempe
7. Arne Byrkjeflot: Revolusjonære lærdommer
8. Terje Valen: Schmidt, Marx og økologi
9. Debatt: Siri Solbakken: Jeg vil ikke ha framtida til T.Ø
10. Anker Holm: Randen og bedehuset
11. Paul Brosché: Marx, kriser og reformismen
12. Paul M. Sweezy: Stagnasjon og finansielle krakk uunngåelig
13. Harald Minken: Svar til Sweezy
14. Bokmelding: Johan Petter Andresen: Verden i følge Samir Amin
15. A F Moss (Asbjørn Elden): Om å slutte for tidlig (dikt)

Redaksjon for dette nummeret: Erik Ness (redaktør), Tor Otto Tollefsen, Eva-Lill Bekkevad, Magnus Bernhardsen, Kjersti Røhme, Taran Sæther, Birger Thurn-Paulsen, Johan Petter Andresen, Ola-Jacob Sønsthagen og Eli Skorpen.

Forsidebilde: Merete Lien – «Kvinner som tør, kvinner som stormer, kvinner som bryter de gråeste normer»

APs linje har vært nedlegging av norsk jordbruk. De første krisetegn viser seg nå i Norge. Perspektivet for norsk jordbruk er alvorlig foran oljeeventyret. Den fortsatte saneringen AP legger opp til står i direkte motstrid til arbeiderklassens interesser.

---

Situasjonen i norsk jordbruk

I 1969 var det 155 000 selvstendige jordbruksenheter i Norge. Hvert år blir det foretatt en driftsgransking av norske bruk (2). Tallene i disse granskingene er meget avslørende for den politikken AP har stått for etter krigen. Tallene som følger er tatt fra granskingen i 1971.

De norske bøndene og småbrukernes jordbruksinntekter stammer fra mange kilder.

Slått sammen kaller granskingen dette produksjonsinntekter (3):
Produksjonsinntekter for ulike typer bruk( 1971 )
35-50 mål    50-100 mål    100-200 mål    200-300 mål    300-500 mål    over 500 mål
47 576 kr.    63 163 kr.       102 998 kr.       137 981               kr. 202 468      kr. 332 996 kr.

Det kan synes som inntektene er store. Men utgiftene er tilsvarende høye.

Produksjonsutgifter for ulike bruk (1971) (4):
35-50 mål    50-100 mål    100-200 mål    200-300 mål    300-500 mål    over 500 mål
29 736 kr.    38 286 kr.     62 970 kr.         80 028 kr.          109 202 kr.        180 576 kr.

I norsk jordbruk forekommer det lite leiet arbeidskraft. I hovedsak står familiemedlemmene for innsats av arbeidskraft. Dersom man legger gjeldende tariff i jordbruket til grunn for familiearbeidet får man følgende »lønnsutgifter» når det leide arbeidet legges til, leid arbeid nevnes først.

«Lønns»-utgifter for ulike typer bruk (1971).
35-50 mål    50-100 mål    100-200 mål    200-300 mål    300-500 mål    Over 500 mål
2623             3564               7055                   2654                   30902                 61666
29790          34258            37740                  32794                 28505                  27782
32413          37822            44795                   45488                 59407                  89448

Dersom vi tar som utgangspunkt at en bonde skal ha betalt etter tariff for det han og familien nedlegger i produksjonen på gården blir utgiftene på gårdsbruket
summen av 2 og 3. Dette satt opp mot driftsinntektene gir som resultat følgende
«overskudd» for norske gardsbruk:

35-50 mål 50-100 mål 100-200 mål 200-300 mål 300-500 mål Over 500 mål
-14 573     -12 955       -4 767          +12 465        +32 859         +62 972

Den enkleste kommentaren til disse tallene er at norske bønder og småbrukere på langt nær kommer opp i tariffbetalingen i jordbruket for det arbeidet de gjør. Dette gjelder alle bruk under 200 mål. Men dette er også 95 % av alle bruk i
Norge (Jordbrukstellinga 1969). Tallene står derfor fram som speil på APs svik
overfor norske småbrukere og bønder. Tallene viser også med hvilken lønnsomhet det norske jordbruk møter oljealderen.

Staten har planmessig lagt norsk jordbruk ned

APs banebrytende verk i jordbrukspolitikken er stortingsmelding 64/1963-64. Denne meldinga oppsummerer politikken fram til 1963 og legger opp planene for den videre saneringen. At AP står for og har stått for en monopolenes ideologi og politikk viser disse to sitatene fra denne meldinga:
«Et samfunn som ønsker å følge med i den tekniske og økonomiske utviklingen, må være innstilt på forandringer. Endringer i næringsstruktur og bosetting vil ofte være en direkte forutsetning for økonomisk framgang og høyere levestandard. Vi må ha for øyet at det fortsatt vil finne sted visse forskyvninger i vårt land. Tendensen går i retning av tilbakegang i enkelte distrikter, stagnasjon i andre og en konsentrasjon av befolkningen i byer, forstadsherreder og industrisentra».

«En fortsatt rasjonalisering i jordbruk, skogbruk og fiske vil bedre de økonomiske forhold for disse næringene og gi dem som er sysselsatt i næringene
bedre økonomiske kår. Effektivisering av f.eks. jordbruket vil imidlertid medføre en ytterligere reduksjon av den totale sysselsettingen i denne næringen».

Driftsgranskingen i 71 viste at lønnsomheten var lav for dem som var sysselsatte i jordbruket. Jordbrukspolitikken har vel heller ikke hatt det formål at levestandarden skulle bedres for de minste brukene. Hvor vellykket strukturrasjonaliseringen har vært viser imidlertid oversikten over hvor mange bruk som er nedlagt i Norge fra 59 til 1972. Vi har tatt ut Nord-Norge spesielt fordi i denne landsdelen har AP klarere enn andre steder klart å gjennomføre sin politikk:

Bruk i drift over 5 mål

Nord-Norge           1959      1969         1973

39 583    26 060    19 111      Tilbakegang i %:  51 %

Resten av
158 832   128 917  108 966     ca. 31 % (5)

På 14 år har staten gjennom sin politikk klart å legge ned hvert annet jordbruk i Nord-Norge og hvert tredje i resten av landet. Siden politikken viser seg klarest i
Nord-Norge skal vi vise hva denne politikken har ført til mer konkret.

Krise i nordnorsk jordbruk

1. Tidlig i år hadde en rekke aviser oppslag om behovet for melkeimport fra Sverige og Finland til Nord-Norge. Bak dette oppslag lå en del av politikken AP har ført. Helt siden 1970 har Finnmark måtte importere melk. I 1972 var importen til Finnmark 2,2 millioner liter. På den måten går melkesubsidiene til dekkingen av APs feilslåtte jordbrukspolitikk.

1. Men dette er bare deler av sannheten. «Fra 1959 til 1969 er kutallet i Nord-Norge redusert med 39 %. «Fra 1969 til 72 er det en ytterligere reduksjon på 14 %». (6) «I 1972 fikk Salgslaget (det siktes til Nord-Norges salgslag, red.) bare 41 % av sitt behov av slakt dekket av nordnorsk produksjon. I 1965 var den nordnorske andelen 65 % (6).

«I de siste årene har produksjonen av grønnsaker gått sterkt tilbake i Nord-Norge. Idag dekker egenproduksjonenbare 16–17 % av det gjennomsnittlige
årsforbruk». (6) »Produksjonen av poteter viser en synkende tendens og en må regne med et økende importbehov i årene som kommer.» (6). «For egg har en et tilførselsbilde som likner mye på den grønne sektor». (7).

3. I statistisk årbok for 1973 kan vi lese hva jord brukes til i Nord-Norge etter at et bruk er lagt ned. Det viser seg at 56,0 %, 69,4 % og 73,0 % av jorda ligger
brakk i henholdsvis Nordland, Troms og Finnmark. (Dette gjelder jorda til bruk nedlagt i perioden 1964 til 1969).

For Nord-Norge har statens jordbrukpolitikk ført til halvering av bruksantallet, brakklegging av jorda og en katastrofal sjøldekkingsgrad.

Konsekvensene av jordbrukspolitikken begynner å bli klare. I tillegg kommer konsekvensene av den saneringen oljemeldingen legger opp til for å skaffe
arbeidskraft til oljesektoren.

Det første oljeåret:
Den største nedgangen i Norges historie siden svartedauen.

I ukeheftet 14/74 offentliggjør statistisk sentralbyrå resultatene av en undersøkelse om sysselsettingen i Norge. I følge denne var det i 1973 (1. kvartal) sysselsatt 151000 personer i jordbruket mens det et år etter bare er 120 000. Dersom denne undersøkelsen bare er omtrent riktig er dette den største avgang fra jordbruket i Norges historie. Dersom olja er årsaken vil hele norsk jordbruk om få år være som nordnorske jordbruk er i dag. At dette kan være tilfelle antyder et intervju med ordføreren i Åndalsnes. Han sier at etter Åndalsnes ble base for borerigger skjer det nå pendling til Åndalsnes og fortsetter: «I denne sammenheng kan det nevnes som en kuriositet i forbindelse med den oversikt som er laget over den geografiske fordelingen av arbeidskraften som er rekruttert til plattformbyggingen, at den optimale lokaliseringen – utelukkende vurdert i arbeidskraftsammenheng – ville vært Dombås!» (8).

Perspektivene for jordbruket og arbeiderklassens interesser. Det er vanskelig å si hvor stor sjølbergingsgrad Norge har som helhet. Norge har en sjølberging av matkorn nesten lik null og ingen egenproduksjon av sukker. På kaloribasis er derfor sjølbergingen bare ca. 38 %. Men når det gjelder kjøtt, poteter, melk, fisk og en rekke andre viktige matvarer har Norge tilstrekkelig egenproduksjon. Til nå. Men dette bilde er i ferd med å endre deg. Statens jordbruksrasering viser nå en begynnende krise i Nord-Norge.

Ideologien bak denne utviklingen er «nødvendigheten av internasjonal arbeidsdeling». Utfra denne imperialistiske tankegangen har norsk proteinimport økt, samtidig med at den norske monopolkapitalen er blitt tillatt å eksportere mengder med fiskeproteiner.

Progressive i Norge har lenge gått imot denne politikken fordi den representerer et vanvittig ressurssløseri. AP fører imidlertid denne linja videre i oljemeldingene nr. 25 og 30. Kort uttrykt er APs svar på funnene av norsk olje: Norge må i framtida tilfredsstille den kapitalistiske verdens økende oljebehov. Dette må skje gjennom sanering av «ulønnsomme» bransjer. Varene fra disse bransjer skal importeres.

For jordbruket betyr dette ikke annet enn nedlegging, fordi AP har drevet saneringen så langt som mulig allerede.

I jordbruksoppgjøret har AP vist at de er fast bestemt på å legge norsk jordbruk ned. Men Håkon Lie-hetsen overfor bøndene viser også at de er redde for arbeiderklassens aktive kamp mot denne nedleggingen. Og med god grunn. I 1973 steg nemlig, «i motstrid til alle forutsetninger», matvareprisene på verdensmarkedet kraftig. På enkelte vareslag opptil 200/300 %. Ikke engang APs mest rabiate bondehets kan skjule muligheten av at en matvarekrise kan ramme vanlige folk hardt også i Norge. Følgende kan skje: Høye råoljepriser fører til en voldsom ekspansjon i petroleumsvirksomheten og tilknyttede næringer.

AP fortsetter nedleggingen av norsk jordbruk, importen øker og stadig flere varer blir importert. Oljeinntektene gjør dette mulig. I 1980 kan det tenkes et
overskudd på olje, bl.a. på grunn av prisstigingen i dag, og en omfattende norsk krise vil bli følgen. Med stigende matpriser og knapphet på matvarer i det
hele tatt vil en slik krise bety: arbeidsløshet og sult i masseomfang i Norge.

I den debatten som vil komme om oljepolitikken framover, er det viktig for venstresida å propagandere klassealliansen mellom arbeidere, bønder og småbrukere. APs jordbrukspolitikk står i motstrid til arbeiderklassens interesser, både på kort og lang sikt.

Fotnoter:
1.Statistisk årbok 1973, tabell 96.
2.Undersøkelsene foretas av Norges Landbruksøkonomisk Institutt.
3. Produksjonsinntektene. Driftsgranskingene definerer sitt begrep om produksjonsinntekter slik:
«Produksjonsinntekter i jordbruket er verdien av den samlete bruttoproduksjon i driftsåret. Disse inntektene omfatter: 1. Direkte salg av produkter. 2. Produkter til egen husholdning.3. Naturalier til arbeidere og kårfolk. 4.Trygder og tilskott. 5. Leieinntekter. 6. Kjøreinntekter. 7. Den del av årets produksjon som virker til auke i status (varelager, buskap).»
4. Driftsgranskningen inkluderer her slike ting som: Vareforbruk! , for, planter, traktorbensin, osv. avskrivninger og vedlikehold! , vedlikehold av  driftsbygninger, grøfter, maskiner osv., og til slutt andre nødvendige utgifter til produksjonen, forsikringer, maskinleid, lys telefon osv.
5. Jordbrukstellinga 1969 tabell 3, hefte VII. og Statistisk årbok 1973 tabell 96.
6.Stortingsmelding 108, 72/73 (Nord-Norge-planen).
7. Bonde og småbrukeren nummer 19/73.
8. Norges Industri nummer 7/1974 s.

Regjeringa trenger en stram «inntektsfordelingspolitikk», kontroll med rammene for lønnsoppgjøra og redskaper for å få investeringene til å flyte fritt til oljeindustrien. Skånlandutvalgets innstilling er ikke glemt. Kleppes plan for «deprivatisering» av bankvesenet kommer laglig.

---

Både Skånlandutvalgets innstilling, hvor det blir foreslått opprettet et pris- og inntektspolitisk råd, og DNA-regjeringas forslag om deprivatisering av bankene,
kommer til å stå sentralt i gjennomføringen av det som ser ut til å bli norsk oljepolitikk. Ikke i den forstand at disse tiltakene er ledd i en samlet, bevisst
strategi, – heller ikke i den betydning at en kan stanse eller forandre norsk oljepolitikk dersom en stanser deprivatiseringen av bankene og hindrer gjennomføringen av Skånlandutvalgets innstilling.
Men fordi statens rolle i norsk oljepolitikk har kastet et nytt lys over nevnte forslag. Og fordi tiltakene vil kunne lette gjennomføringen av oljepolitikken.

I sjølve utgangspunktet skulle det ikke være vanskelig å se at dette vil være tilfelle. Det pris- og inntektspolitiske rådet skal holde arbeidernes lønninger nede slik at kapitalens totalinvesteringer blir høyest mulig. Deprivatiseringen skal sentralisere bank- og kredittvesenet, på denne måten blir det lettere å dirigere den nødvendige kapital til de voldsomme investeringene i oljesektoren. I denne artikkelen vil vi gå nærmere inn på de to forslagene for å svare på spørsmålet om hvilke interesser de vil tjene: folkets eller monopolkapitalens.

DEPRIVATISERING – ØKT MONOPOLISERING

Hva går så Kleppes forslag ut på? Det er et forsøk på å styrke det borgerlige statsapparatets styring av bankene og forsikringsselskapene ved at det offentlige
oppnevner et flertall i representantskapet og dermed får avgjørende innflytelse over styrevalget. Kleppe har gjort greie for forslaget i ei bok som heter «Bank og Kredittvesenet». For at ikke deprivatiseringa skal bli for dyr, er det meningen at bankene sjøl skal innløse sin aksjekapital, og dermed gå over fra aksjeselskap til stiftelser, – som er selveiende institusjoner.

I boka til Kleppe, som også er studiemateriale for AOF og Folkets Brevskole, har han trukke opp bakgrunnen for og hensikten med forslaget. I følge boka skal
staten styre bankene på følgende måte:

«Forretningsbankene vil fremdeles bli uavhengige institusjoner som konkurrerer med hverandre. Det vil ikke bli tale om innblanding i enkeltavgjørelser fra statens side. Vurderingen om bankstyrene faktisk følger en tilfredsstillende politikk eller ikke, vil skje ved representantskapets behandling av styrets beretning, og ved valg av styret.» (side 64)

Kleppe er også en varm talsmann for sammenslåing av banker, de norske bankene i dag er altfor små. Om sparebankene sier han:

«Også tallet på sparebanker har sunket i tiden etter krigen; fra vel 600 til 444 ved utgangen av 1972. Tallet går stadig nedover fordi sparebanker slåes sammen. Sparebankforeningen har i flere år stimulert til dette for å få mer slagkraftige enheter som kan yte alle de tjenester en moderne bank bør kunne utføre for sine kunder. En komite under Sparebankforeningen mente at tallet kunne reduseres til 60–80. I dag vil mange si at en burde kunne gå enda lavere ned. Eksempelvis har de viktigste bankene i Aust-Agder fylke nylig gått sammen til Aust-Agder Sparebank.» (s. 17).

Klarere er det vanskelig for en finansminister å uttale seg, sentraliseringa er ikke engang dekket over av et lag med vanlige sosialdemokratiske fraser.

Denne monopolisering og sentralisering av kredittvesenet passer godt sammen med den oljepolitikken som Kleppe sjøl har vært med på å legge opp, og med de
behovene som den norske monopolkapitalen har for store investeringer i oljesektoren. Innen anlegg-, og industri- og bergverksvirksomheten var investeringene i 1973 og 1974 på omlag 10 milliarder kroner. I begge disse årene ble halvparten av dette investert i aktivitet knyttet til oljesektoren, eller direkte i oljeindustrien.

En ytterligere monopolisering av bankvesenet, med statlig styring vil sikre at det også i framtida vil bli slik. Investeringsraten er fra før av stor i Norge, kredittmarkedet må ordnes for å hindre kriser i økonomien. Staten griper derfor inn for å regulere konkurransen mellom bankene, jamfør det første sitatet ovenfor.

Ikke folkets, men monopolenes banksystem

Denne politikken kommer på mange måter til å stå i direkte motsetning til store deler av folkets interesser. Både arbeidere bønder, fiskere og deler av borgerskapet sjøl blir rammet.

Når så store deler av kreditten skal brukes innen oljesektoren blir det mindre til husbygging og daghjemsplasser, mindre lån til jordbruk og fiske, og vanskeligere for en del utsatte næringer å sikre seg kreditt. For eksempel vil tekstil-, skotøy- og bekledningsindustrien bli rammet. Dette er heilt i tråd med regjeringens uttalte oljepolitikk: Store deler av den konkurranseutsatte industrien skal totalt raseres, det trengs vel ikke noen skotøyindustri i Norge nå lenger – vi har jo olja.

Deprivatiseringa vil på denne måten være et viktig redskap i hendene til staten og monopolene for å skyte fart i strukturrasjonaliseringa. Ei strukturrasjonalisering som vil bli forsert på grunn av oljepolitikken.

Det går tydelig fram av Kleppes bok at det ikke er folkets, men monopolenes banksystem det legges opp til. De norske bankmonopolene må styrkes vis-a-vis de store utenlandske bankene som nå prøver å etablert seg i Norge. Derfor heter det hos Kleppe:

Antallet banker vil og bør gå ned fordi selv de største norske bankene er forholdsvis små i internasjonal sammenheng. Forretningsbankene vil som særlig
funksjon innenfor banksystemet få både store nasjonale oppgaver og kontakten med det internasjonale banksystem. (side 65).

Det er ikke vanskelig å tenke seg hva Kleppe mener med »store nasjonale oppgaver» og kontakt med det internasjonale banksystem. Det er oljeinvesteringene han tenker på.

Hadde hensikten med deprivatisering vært å bedre vanlige folks økonomi, så kunne Kleppe begynt med å sette ned renten, slik at det ble billigere å låne
penger. Kleppe har derimot nettopp hevet renten, og det er grunn til å tro at den ikke har stoppet, men er på veg oppover.

Det er heller ikke hensikten å gjøre det lettere på annen måte for arbeidsfolk i bygd og by å skaffe seg lån – for eksempel i utkant-Norge. Det er det motsatte som er Kleppes politikk. Småbankene er for urasjonelle og må legges ned, den moderne bankvirksomhet trenger store, og stadig større, enheter. Som vi så av sitatet tidligere så er idealet satt til en sparebank i hvert fylke. Mye rart går det an å kalle dette, sosialisme er det ikke.

Likevel vil mange hevde at sjøl om forslaget fører til sentralisering av norsk bankvesen, så føler monopolkapitalen tross alt sine interesser truet ved forslaget
om deprivatisering.

Det er mulig at det subjektivt er en del motstand mot forslaget, bl.a. har Høyre aktivt bekjempet det. Men av flere grunner rokker forslaget på ingen måte ved
monopolenes makt, fordi det nettopp er monopolenes politikk som blir satt ut i livet. Den nevnte monopolisering innenfor bankvesenet i Norge er det nettopp
bankforeningen som sjøl har tatt initiativet til. Staten griper nå inn aktivt for å påskynde utviklingen. På denne måten er det først og fremst de sterkeste grupperingene innen monopolborgerskapet som tjener på forslaget om deprivatisering.

Det er også en voksende forståelse innenfor monopolborgerskapets rekker for at staten fører en politikk som de ikke trenger være redd for, men tvertimot
oppmuntre og styrke. Således har selveste Bergersen rost Staten varmt i Dagbladet, og Norcem har i fullt alvor foreslått intimt samarbeid med staten.

Sosialismen i vanry

DNA-regjeringa framstiller forslaget sitt som en demokratisk og sosialistisk reform. SV er langt på veg enig, men mener at forslaget ikke går langt nok. Det er likevel grunn til å tro at de vil støtte forslaget fordi det er et «steg på veien» som det så vakkert heter. De borgerlige partiene, med Høyre i spissen kaller forslaget for sosialisme – og går mot det.

Vi mener å ha påvist at det først og fremst er de store monopolene som tjener på deprivatiseringa, og dette er ingen vei til sosialismen. Det er ikke en omvei engang, men en styrking av den borgerlige statens makt. Å framstille dette som sosialisme er å forkludre selve sosialismens ide, å bringe sosialismen i vanry. At
borgerlige politikere gjør dette er forståelig, at sosialister gjør det er mer tvilsomt. Derfor er det viktig å avsløre forslaget som det det er: en monopolisering og sentralisering av dimensjoner.

Vi er ikke prinsipielle motstandere av statsdrift under kapitalismen men mener at et hvert forslag må vurderes konkret, ut fra hvilke konsekvenser gjennomføringen av forslaget vil få for vanlige folk i landet. Det kan være nødvendig å minne om dette for å unngå misforståelser. Det konkrete forslaget om deprivatisering av bankene vurderer vi som en styrking av statens makt og økt monopolisering. Arbeiderpartiets oljepolitikk styrker denne konklusjonen fordi motsetningene mellom folkets interesser og monopolkapitalens blir tydeligere. Det skulle derfor ikke være noen grunn for SVs representanter i Stortinget å stemme for deprivatiseringen når den kommer opp i Stortinget med det første.

SV ønsker egentlig «sosialisering»

Sosialistisk Valgforbund ønsker å gå lenger enn Arbeiderpartiet. Mens Kleppe tydelig sier at hensikten med forslaget ikke er å oppheve konkurransen mellom
bankene, men bare å regulere den, – ønsker SV full sosialisering av bank- og kredittvesenet. Mens Kleppe aktivt går inn for sentraliseringen av bankene, har SV knyttet parolen om sosialisering sammen med kravet om desentralisering av bankvirksomheten.

Jeg er enig med SV i at under sosialismen skal bankvesenet både sosialiseres og desentraliseres, det vil være en av forutsetningene for sosialismen. Jeg vil heller
ikke utelukke at det også kan være riktig under kapitalismen å kreve at staten tar over bankene. En stor del av bankene er i dag under statlig kontroll: Postsparebanken, Husbanken, Kommunalbanken, Fiskarbanken og Lånekassen for utdanning er blant de viktigste. Mot SVs forslag har jeg imidlertid to alvorlige innvendinger.

For det første at denne statlige overtakelsen blir presentert som sosialisering: Der er ikke slik at samfunnet blir «mer» sosialistisk jo større del av økonomien
staten har kontroll over. I Frankrike har staten gjennom lengre tid hatt kontroll over bankene, uten at landet har blitt sosialistisk av den grunn. Monopolkapitalen har på ingen måte blitt rokket i sine grunnvoller av den statlige overtakelsen. Det skaper dessuten illusjoner om vegen til sosialismen når så mye av propagandaen rettes mot «sosialisering av bank- og kredittvesenet».

For det andre vil SVs prinsipielle holdning være en direkte og indirekte støtte til Kleppes deprivatiseringsforslag. Sjøl om Kleppe sitt forslag er aldri så galt, blir
SV tvunget til å støtte det fordi partiet «egentlig» er for sosialisering av bankvesenet. De makter ikke å analysere hvilke interesser forslaget vil tjene, men stemmer prinsipielt for det. Den konkrete analysen har blitt avløst av ønsketenkning.

SV ønsker sosialisering og desentralisering, men konsekvensene ved å støtte Arbeiderpartiets forslag blir styrking av monopolenes makt og økt sentralisering
av bankvesenet. Sjøl om SV har store og prinsipielle motforestillinger mot Arbeiderpartiets oljepolitikk kommer de på denne måten til å lette gjennomføringen av den. Monopolkapitalen får økte muligheter til å investere i oljesektoren. Konsekvensen har vi tidligere pekt på både i denne artikkelen og i de andre: Økt sentralisering og strukturrasjonalisering, rasering av utsatte næringer, og økt takt i nedbygging av jordbruk, skogbruk og fiske.

Det er uenighet på venstresida i norsk politikk om statsdrift under kapitalismen, både om de prinsipielle sidene ved denne virksomheten og i vurderingen av enkelte tiltak. Dette burde imidlertid ikke være til hinder for at vi samlet bekjempet det forslaget som Kleppe nå legger fram. Det skulle ikke være vanskelig å bli enige om at deprivatiseringen vil styrke monopolenes stilling, og lette gjennomføringen av DNAs oljepolitikk. Dette burde være hensyn som veier tyngre enn prinsipielle ønsker om sosialisering av bank- og kredittvesenet.

SKÅNLANDUTVALGETS – KLASSESAMARBEID OG KORPORATIVISERING

Kampen mot Skånlandutvalgets innstilling har pågått helt siden innstillinga ble offentliggjort. Viktigheten av å hindre at utvalgets forslag blir satt ut i livet, blir
enda tydeligere dersom vi ser det heile i et «oljeperspektiv». De voldsomme investeringene som det legges opp til, forutsetter profittmaksimering på bekostning av arbeidsfolks lønninger. Utvalget støtter opp om, og bygger på denne politikken. Deres problem er å sørge for at arbeidsfolk likevel får en følelse av reallønnsøkning.

Vi har i en annen artikkel i dette nummeret gjort nærmere greie for forholdet mellom investeringer og lønninger. Der er i monopolkapitalens interesser at
lønningene holdes nede. Dersom Skånlandutvalgets innstilling makter dette med sine forslag, vil enorme summer kunne «frigis» i åra framover til investeringer i
oljesektoren. Det pris- og inntektspolitiske rådet vil derfor være et mektig redskap i hendene til staten og monopolene, også når det gjelder gjennomføringen av oljepolitikken.

I de siste årene har lønnsoppgjørene vært så dårlige at størstedelen av lønnsmottakerne sitter igjen med mindre realdisponibel inntekt, enn året før.
Skånlandutvalget innrømmer dette. Men søkelyset blir aldri rettet mot kapitalen og dens profitt. I stedet bruker utvalget filosofien om den «realøkonomiske rammen» til å splitte ulike grupper i folket opp mot hverandre. Arbeidere blir satt opp mot bønder, bønder mot pensjonister, pensjonister mot ungdom, ….osv.
Det lengste utvalget nærmer seg kapitalens enorme profitt, som bare øker fra år til år, er følgende utsagn: «Forholdet mellom lønnsinntekt og eierinntekt vil
måtte drøftes.» Det finnes neppe noen formulering som er mindre forpliktende enn at noe «vil måtte drøftes». Det hjelper ikke at utsagnet er gjengitt to ganger i
innstillinga.

Det er god, gammel borgerlig økonomisk filosofi som blir presentert som vitenskap. Det er kjøpepresset som har skylda for prisstigningen. Arbeidernes,
bøndenes og pensjonistenes kjøpepress. Det er lønningene som presser prisene i været, og svaret er derfor enkelt: Tiltak må settes i verk slik at lønningene ikke
øker så raskt som de har gjort. Problemet er bare at denne politikken allerede har vært ført ei stund, og har fått som konsekvens at de fleste av oss har fått mindre varer igjen for lønna. Det er her Skånlandutvalget setter inn med sine forslag som kan formuleres i følgende stikkord: Samarbeid, forpliktende samarbeid
og korporativisering.

Klassesamarbeidet er på ingen måte noe nytt i Norge. Men i LOs 75 års jubileum skal dette samarbeidet utvides og settes i system. Det skal bli mer forpliktende enn før fordi staten skal delta i lønnsoppgjørene fra først til sist. Rådet for pris- og inntektspolitikk. Klassekampen skal avløses av klassesamarbeidet, og dette er det rådet for pris- og inntektspolitikk skal ta seg av. Rådet er sammensatt på følgende måte: Staten, LO, NAF/Industriforbundet har alle tre representanter hver. I tillegg er Norges Bondelag, Norges Bonde- og Småbrukarlag, Norges Fiskarlag, Norges Handelsstands Forbund og NKL representert med et medlem hver.

For riktig å understreke statens rolle i dette rådet er det foreslått at en av statens representanter skal være formann, og at dette skal være et regjeringsmedlem.

Heile pris- og inntektspolitikken vil bli trukket opp i dette rådet, det er i sannhet tale om en samordning av oppgjørene. Derfor er ikke deltakelsen begrenset til
LO/NAF, men også de andre organisasjonene som er nevnt ovenfor er representert. I realiteten betyr forslaget at det skal være slutt på de frie forhandlingene i arbeidslivet, og at streikeretten ytterligere blir begrenset. Nå skal det heile baseres på et forpliktende samarbeid mellom partene, hvor ingen må bryte den «realøkonomiske rammen». Ingen streiker må bli den tua som velter det store lasset. Slik formulerer utvalget sjøl sin politikk:

Et samarbeid mellom myndighetene og organisasjonene om inntektsutviklingen vil forutsette både at myndighetene gis muligheter for å influere på de beslutninger som treffes av organisasjonene, og at disse på sin side kan gis innflytelse på beslutninger som treffes av Stortinget, i første rekke i visse sentrale budsjettpolitiske spørsmål. (side 79)

Konturene av den korporative staten begynner å ta form. Staten vokser sammen med toppskiktet i organisasjonene til et flerhodet troll, som representerer de
samme interessene, og som fører den samme politikken.

DNA og Skånlandutvalget

Det var den forrige regjeringa Bratteli som oppnevnte utvalget. Det var noe av det siste den fikk gjort før folkeavstemminga om EEC. Utvalget leverte innstillinga 22. juni 1973, da var Korvald statsminister. Fra ledende LO-hold ble innstillinga møtt med skepsis. Ikke fordi en var uenig i prinsippene, men fordi vi nå hadde fått ei borgerlig regjering. Reaksjonene på grunnplanet i fagbevegelsen var imidlertid sterke og entydige mot forslagene om å la et samarbeid i et statlig råd ta over heile lønnsforhandlingene. LO-ledelsen ble tvunget til å gå mot opprettelsen av et råd for pris- og inntektspolitikk.

Det er liten grunn til å tro på Aspengren. I en fjernsynsdiskusjon i mars 1974 uttalte han at LO stilte seg positivt til de andre forslagene i innstillinga. Det er det samme som å si at han er enig i politikken, men usikker på hvordan den skal settes ut i livet uten at LO-ledelsen blir avslørt. Dette skulle være et velkjent
problem for sosialdemokratene. Denne gangen blir det imidlertid spesielt vanskelig for Aspengren. LO har deltatt i Skånlandutvalgets arbeid – uten å dissentere på noe punkt.

Aspengren uttalte på Youngstorget 1. mai at staten også i framtida måtte spille den viktige rollen ved lønnsoppgjørene som den hadde gjort i år. Dette
ble sagt etter at jern- og metallarbeiderne med knapt flertall hadde vedtatt det verste lønnsoppgjøret siden krigen. For å få forslaget vedtatt hadde Kleppe grepet inn i lønnsoppgjøret med sin «pakke», – og på en anskuelig måte fortalt oss hvordan lønnsoppgjørene skal gjennomføres dersom Skånlandutvalgets innstilling blir satt ut i livet.

Staten skal gripe direkte inn i lønnsoppgjøret med tiltak, eller løfter om tiltak slik som subsidier, skattelette og minsket offentlig forbruk. I år ble skattelettelsene dessuten knyttet til forhåpninger om framtidige oljeinntekter. På denne måten prøver Kleppe å knytte lønnsoppgjøret til en relativ høy utvinningstakt av nordsjøoljen.

Staten deltok aktivt i gjennomføringen av årets lønnsoppgjør. På den måten skulle arbeidsfolk fortelles at det ikke var kapitalistene en skulle rette kravet mot – det var staten som skulle ordne opp. Lønnsoppgjøret ble redusert til et skatteoppgjør og monopolkapitalen kunne juble fordi profitten var sikret. De store investeringene på milliarder av kroner i oljeeventyret kan fortsette med uforminsket kraft.

Resultatet ble imidlertid mindre penger til fellesforbruket, til helse- og sosialtiltak, til utbygging av kommunikasjonene, til utdanning osv. De ulike gruppene i folket skal settes opp mot hverandre, i steden for samlet å bekjempe monopolkapitalen.

Vi vil ikke påstå at Skånlandutvalget bevisst har lagt opp sine forslag for å tjene statens og monopolenes oljepolitikk. Men det skulle være klart at det pris- og
inntektspolitiske rådet vil lette gjennomføringen av oljepolitikken. Det vil være et mektig og farlig redskap som vil brukes mot arbeidernes rettferdige lønnskrav. Vårt svar må være, her som ellers: Bekjemp klassesamarbeidet og Gjenreis LO som en kamporganisasjon. Disse parolene har i høyeste grad gyldighet også i kampen mot den oljepolitikken som DNA-regjeringa har lagt opp til.

Lønnsoppgjøret dreier seg om kroner og ører. Men det dreier seg også om kamp mot monopolkapitalen på en rekke andre områder.

Lønnsoppgjøret våren 74 kunne blitt en viktig del av folkets kamp mot monopolenes forsøk på rovdrift på nordsjøolja. AP og SV delte ansvaret for at dette ikke ble tilfelle.

---

Det er vel dokumentert at monopolene har hatt en vekst i omsetningen fra 1972 til 1973. Det er også blitt offentliggjort at vekst i overskuddene på både 100 og
200 % har vært vanlig. Dette er fakta vi ikke skal gjenta. En litt mindre diskutert side ved ekspansjonen er den usedvanlige gode taktiske streikesituasjonen arbeiderklassen befinner seg i. Dette kommer klart fram fra monopolenes egne tall slik de er registrert i statistisk sentralbyrås ukehefte nummer 2/74. Her står tall som understreker hvor lite monopolene ønsker en streik. I oversikten over ordreveksten står det:

«Tilgangen på nye ordre til jern- og metallindustrien viste ny kraftig stigning i 4. kvartal. Den lå da hele 168 prosent høyere enn ett år tidligere… »

«Også kjemisk industri viste en meget gunstig ordreutvikling i 4. kvartal i fjor, med en stigning i samlet ordretilgang fra samme kvartal året før på 51 prosent,» Og denne veksten fortsetter i 1974.
«Bedriftene i industri og gruvedrift utenom oljevirksomhet – oppjusterte sine anslag for investeringsutgiftene i 1974 med hele 19 prosent fra november
til februar. Det er vanlig at bedriftene oppjusterer sine anslag fra november til februar, men oppjusteringene av anslaget for 1974 var sterkere enn noe tidligere år en har statistikk for».

Etterspørselen etter oljeutstyr gir enorme profitter til de bedriftene som kan levere slikt utstyr. En streik nå vil derfor være et slagkraftig våpen. De
samme tallene viser også at det ikke er noe problem hvor lønningene skal tas.

Enten lønn eller oljeinvesteringer

Situasjonen foran dette lønnsoppgjøret var det brei enighet om på venstresida, den er kort: På grunn av elendige oppgjør de siste fire åra har de fleste lønnsarbeidere gått ned i disponibel reallønn. Men her stopper enigheten. Vi kommunister hevder at det er en klar sammenheng mellom lønn og investeringer. Enten klarer arbeiderklassen å sikre seg større deler av frukten av eget arbeid. Eller så øker utbyttingen med økte investeringer som følge. Denne sammenhengen har kommunistene propagandert.

I Orientering og Friheten var oppmerksomheten konsentrert mer om å forsvare de dårlige lønnskrav AP har gått i spissen for. Dette skjedde uten noen begrunnelse for hvorfor det ikke kreves mer. I den utstrekning det er blitt gitt en begrunnelse har denne dreid seg om overskuddene. Overskuddene er imidlertid bare en brøkdel av det kampen i lønnsoppgjørene dreier seg om.

Det trengs ingen teoretisk begrunnelse for at kommunistenes syn på forholdet
mellom lønn og investeringer riktig. Tar vi for oss forholdet mellom utbetalt lønn og investeringer i Norge de siste åra ser hvor pengene har tatt veien.

69            70            71               72               73              74
Utbetalt lønn     9 588      10782      12081         13188        14572        15446
Investeringer     2643       3761        4726           5010          6 645         10030
(1)              (3)

Men fra utbetalt lønn må fratrekkes skatter/avgifter osv. Først da ser vi hva arbeiderklassen har å rutte med og hva industrien tilraner seg. Et eksempel på
dette er forholdet mellom investeringsveksten i jern og metall i forholdet til lønnsøkningene for året 1974: Ca. 900 millioner blir veksten i investeringene mot 450 i lønninger.

SV i spissen for arbeiderklassens kamp?

Enten man velger å si at SV stilte kravet om 7,5 % tillegg Jern og Metall eller man sier at SV passivt godtok det, så står det likevel klart at etter at kravet var stilt har SV ikke sagt et eller skrevet et ord om dette lusne lønnskravet. SV er derfor gjort seg ansvarlig for dette kravet og må tåle å bli angrepet for dette.

En del SVere har forsøkt å forsvare kravet: De lokale forhandlingene betyr mest i jern og metall, derfor er ikke kravet i tariffoppgjøret så viktig. Dette
forsvaret holder ikke overfor dem som ikke har lokale forhandlinger eller hvor disse slett ikke gir så mye. Dessuten er begrunnelsen økonomistisk , lønnsoppgjøret blir redusert til bare kroner og ører. Et annet forsvar for 7,55 % var det gode indekskravet. Men ingen kan leve av et indekstillegg. Kravet var riktig men skulle brukes til å forsvare et allerede tilkjempet lønnstillegg. På pressekonferansen til SV i forbindelse med landskonferansen kom det fram enda en ny måte å forholde seg til lønnsoppgjøret på. SV ville ikke oppfordre jernarbeiderne til å stemme nei som parti. Arbeiderne viste selv best hva de burde gjøre.

Mens hele det politiske Norge uttaler seg om hva jernarbeiderne bør gjøre nekter SV å påvirke resultatet. SV skal anvende marxismen på norske forhold,
men fri og bevare oss for slike revideringer.

Etter vår mening har ikke SV funnet noen begrunnelse for sin linje i lønnsoppgjøret fordi en slik begrunnelse ikke finnes.

SVs linje i lønnsoppgjøret viser at SV har hatt en prinsippløs og økonomistisk linje. Norsk monopolkapital ønsker å underlegge norsk produksjon, ønsket om
raskest mulig profitt i oljesektoren. Dette stiller klart perspektivene for lønnsoppgjøret. Skal den norske arbeiderklassen stanse plyndringa av norske oljeressurser og sanering av de øvrige næringene er det nødvendig med et skikkelig lønnskrav. I første omgang er SV havnet ned på en halehengspolitikk til AP. For framtida er det imidlertid nødvendig å fjerne økonomismen samtidig som venstresida propaganderer at bare arbeiderklassen kan stoppe monopolenes oljespekulasjoner.

Spørsmål til «folkebevegelsen for senket forbruk»

Det er under oppseiling en såkalt folkebevegelse for redusert forbruk. En del sentrale SVere har stilt seg i spissen for denne. Blant annet Trygve Bull. Uten å
kalle en spade for en spade har bevegelsens leder Damman fått radio/avis og annen spalteplass i metervis for å utdype sin reaksjon på imperialismens
herjinger. Hvilken vei denne bevegelsen går er ennå usikkert. Men er bevegelsen ærlig i sin kamp mot imperialismens ressursplyndringer, må den også støtte
lønnskravene i dette og kommende tariffoppgjør. På den måten kan bevegelsen være med å hindre i alle fall den norske og deler av den utenlandske
monopolkapitalens plyndringer Nordsjøen. Selv om bevegelsens perspektiver er globale kan vi bare håpe at de ikke overser den antiimperialistiske kampen den norske arbeiderklassen fører.

Arbeiderklassen i spissen for hele folkets kamp

Det norske folkets interesser er truet av den oljepolitikken AP har lagt opp til. Den truer arbeidsplassene til flere hundretusen arbeidsfolk.

Hele industribransjer står i fare for å bli rasert. Jordbruket skal tvinges til å avgi arbeidskraft til oljeøkonomien. Konsekvensene er et spesialisert næringsliv med enda lavere selvforsyningsgrad. Et slikt framtidig Norge vil også bli sårbart overfor internasjonale kriser.

I denne kampen må arbeiderklassen ha ledelsen. Men å innrømme denne ledelsen er ikke bare et teoretisk standpunkt.

Over halvparten av de investeringene som er planlagt innen industri, bergverk og kraftforsyning i Norge i 1974 skal gå til investeringer som har forbindelse med oljeeventyret.

Bak tallene over investeringene ligger prosjekter som Mongstad-utbyggingen, Rafsnes-prosjektet og utallige borerigger som norsk shipping ønsker å bruke i
Nordsjøen. Konsekvensene av slike prosjekter kjenner vi nå etterhvert. De er forurensning for de plassene hvor gigantutbyggingen foregår og det er rasering av industrien og jordbruket omkring.

Investeringsplanene den norske monopolkapitalen nå gjennomfører er ikke resultat av noen offentlig diskusjon om hvordan den norske økonomien bør
utvikle seg. Ikke desto mindre er det nettopp disse planene som bestemmer framtida for den norske økonomien.

 

Et godt lønnsoppgjør for den norske arbeiderklassen kan selvfølgelig ikke gi folket noen kontroll over økonomien, men et godt lønnsoppgjør i vår kunne ha bremset på raseringsplanene monopolene har laget. Folket i Norge vil aldri få noen kontroll over oljeutbyggingen gjennom offentlige debatter. Bare gjennom kamp kan dette skje. I lønnsoppgjøret i vår gjorde SV knefall for AP-toppen. Dette knefallet vil få betydning ikke bare for utviklinga av reallønna, men også for folkets kamp på andre områder. De vil få betydning for bøndenes og fiskernes kamp mot nedlegging av primærnæringene, det vil få betydning for arbeiderklassen i de bransjer Kleppe har planlagt skal legges ned.

AP/SVs lønnskrav var alt for ynkelig til å bremse oljeinvesteringene. Den mobiliseringa disse partiene sto for var i tillegg helt uten perspektiver for den trusel oljeeventyret representerer.

Bare arbeiderklassen har styrke tilstrekkelig til å ta kampen opp mot monopolenes oljepolitikk. Vi håper at SV i framtida vil ønske at arbeiderklassen kan bruk denne styrken.

Fotnoter:
1. Tallene er oppgitt fra statistisk sentral byrå. Investeringene gjelder industri, bergverk og kraftforsyning.
2. 15,446 i utbetalt lønn er basert på beregninger foretatt av oss.
3. Kilde: Aktuelle statistikker 102/74

«Ekornene (sciurus) hører til gnagerne. De har en lang busket hale. « –» Flagg, et stykke tøy avbestemt farvesammensetning og mønster, som ved å festes til en stang eller ved andre midler bringes til å flagre i vinden …

«Så knappe og fyndige kunne artiklene i Arbeidernes Leksikon være. Det var ikke noe hvilket som helst leksikon. Det var et leksikon som skulle tjene arbeiderklassen. I forordet til første bind som kom i 1932 sto det:

«I vår tid er arbeiderklassen den mest samfundsbevisste del av befolkningen. Arbeiderklassen har allerede innenfor det kapitalistiske samfund skapt den største massebevegelse som noen gang er sett, og den forbereder seg på, i konsekvens av en lang utvikling, å ta makten i samfundet, beherske dets produksjon og omsetning og hele den samfundsmessige oppbygging. Denne bevegelsen har sitt eget åndsinnhold, sin egen oppfatning av samfundsutviklingen og samfundsforholdene, et åndsinnhold som sammenfattes under begrepet marxisme.

Dette bestemmer hvad slags stoff et arbeidernes leksikon må legge vesentlig vekt på åbringe med størst mulig utførlighet.»

Alle samfundsmessige forhold

Dette innebar at: «Hovedvekten i dette leksikon er lagt på fremstillingen av alle samfundsmessige forhold, hvorav vi nevner særskilt: samfundshistorie, samfundsøkonomi, klassene og klassemessige forhold, politikk og politiske bevegelser, organisasjonsliv, særlig arbeidernes organisasjoner, sosialistisk teori, arbeiderbevegelsen, nasjonalt og internasjonalt.»

Når en blar i og leser i Arbeidernes Leksikon så slår det en at målsettinga er fulgt bra opp. De mange biografiske artiklene konsentrerer seg om arbeiderklassens pionerer og tillitsmenn. Konger og keisere er høvlet ned eller kuttet ut. På kulturfronten er det lagt mest vekt på å fortelle om skaperne av klassens egen kultur. Det fører til at en lyriker som Olaf Bull får firelinjer. Men den nesten ukjente, unge døde østkantdikteren Marius Brått blir skikkelig presentert – «fordi den ene av dem har hatt en betydning for arbeiderbevegelsen som den annen ikke har.»

I Sovjet-encyklopediens ånd

Sjøl om arbeiderkulturen sto sterkt i Norge i begynnelsen av trettiåra, ville det neppe blitt noe leksikon om en ikke hadde hatt sovjetiske kilder å øse av. I den unge Sovjet-staten bygdes sosialismen og noen av dens forkjempere toko gså på seg å tømre sammen det drabelige «Bolsjaja sovjetskaja encyklopedia», det store sovjetleksikonet på 65 bind. Det vesle (! ) sovjetleksikonet på 10 bind var blitt ferdig i1931. De norske redaktørene hentet mye stoff herfra. Det er neppe feil å anta at nordmennene også var preget av sovjet-encyklopediene ånd, en veldig opplysningsånd.

«Arbeidermagasinet» sto bak

Det var «Arbeidermagasinet» som finansierte og distribuerte leksikonet. «Arbeidermagasinet» nådde ut til mange, uten det ville nok ikke leksikonet blitt den suksessen det virkelig ble.

DNA og Arbeiderbladet gjorde hva de kunne for å motarbeide foretakendet. NKP-eren Jacob Friis var satt på som redaktør. Han fikk med Trond Hegna, som igjen trakk med Mot Dag-folk. Dette var nok et lykkelig valg. Motdagistene kom til å prege utgivelsen, og en kan si hva en vil om dem –men skrive leksikon kunne de. Bare tanken på at Tranmæls og Nygaardsvolds DNA skulle ha fått kloa i leksikon-utgivelsen,får en til å fryse på ryggen. Det skulle blitt nydelige artikler om f. eks. demokratisk sentralisme og proletariatets diktatur –PAX-UTGAVEN –40 ÅR ETTER Arbeiderpartiet, med Tiden forlag, har aldri våget seg utpå med noe arbeiderleksikon.

Å lage leksika har vært en borgerlig syssel, med resultater tuftet trygt på den borgerlige vitenskapensgrunn. Så ruver de da i hyllene Aschehougs ogGyldendals store, med mye forloren «objektivitet» bakom skinnbindene og mange slag på status-tromma i salgskampanjene.Det tjener Pax til ære at forlaget nå har prøvdå bryte borgerskapets leksikonvoll ved å nyutgi Arbeidernes Leksikon.

Nyutgaven er en sterkt amputert versjon. Og det er klart at nedskjæringhar vært nødvendig. Å bringe trettiåras artikler om automobilen og flyvemaskinen om igjen idag ville bare hatt kuriositetene interesse. Et 6-binds verk uten artikler om sånne emner som atombomben, 2. verdenskrig og Mao Tsetungs tenkning ville vært et mangelfullt verk.

BRA, MEN IKKE LYTEFRITT

I forordet sier redaktørene Fredrik Engelstadog Einhart Lorenz at utvalget kan kritiseres. Det har de rett i. Men først må det slås fast at hovedsida er bra. Utgangspunktet har vært at nyutgaven «skal tjene til å fremme arbeiderklassens frigjøring». Det er jo sterke ord. Men de tre tynne bindene holder mål. Der redaktørene har sittet med blåblyanten og redigert, har deholdt seg politisk på matta. Hovedlinjene i leksikonet har de ikke tukla med. Utvalget avartikler er ikke et høyreopportunistisk utvalg.Kritikken blir derfor en detaljkritikk, men med en konklusjon utover bare å si at ditt og datt mangler: Arbeidernes leksikon anno 1973 kunne ha vært ett bind sterkere!

Svakhetene er særlig at så mange biografier er kuttet ut, at omtalen av mange land – særlig u-land – er sløyfet og at en rekke interessante artikler om historiske og politiske begivenheter,om religion, om jus, om økonomi osv. ikke har funnet nåde for blåblyanten.

KOLLWITZ –KOLLONTAY

Noen eksempler kan belyse et snodig (og uvitenskapelig?) utvalg når det gjelder biografiene. Den tyske billedkunstneren Kåthe Koll-witz har fått sin velfortjente plass, mens en kvinne som Alexandra Kollontay litt lenger foran i alfabetet er radert ut. Hvorfor? Slår vi opp på en bokstav som Z, så oppdager vi til vår forskrekkelse at personer som Emiliano Zapata, Clara Zetkin og Emile Zola er borte vekk. Det står ikke noe videre klokt om dem i borgerlige leksika. Hadde det ikke vært lurt med en omtale i arbeidernes? Mengder av bra norske menn og kvinner er også gått med i dragsuget. Camilla Collett og Vinje, bondeledere som Jaabæk og Ueland –vi savner dem sårt. Og den som har lest Hegnas fortreffelige artikler om Bjørnson og Ibsen i nyutgaven vil forstå vår sårhet over at ikke andre forfattere er tatt med. Jonas Lie er med, ikke Kielland. Her er det bare ett ord som dekker: inkonsekvens, venner Pax-redaktører!

BØKER OG TIDSSKRIFTER, INDIA OG AGADIR-KONFLIKTEN

Kinas historie er med, men ikke Indias. Ingen moderne leser ville hatt vondt av å lese Trygve Bulls India-artikkel som slutter slik: «Indias politiske fremtid vil avhenge av om den indiske arbeiderklasse kan ta ledelsen blandt småborgerne og bøndene i det øieblikk borgerskapet går direkte over i kontrarevolusjonen». Verdens lands historier har fått en like ublid skjebnesom hundrevis av mennesker: strøket. Religionene –blåst! Og det er synd, for trettiåras hardhudede ateister kunne både om bibel og koran. Hørt om Agadir-konflikten? Ikke det nei, men det er ikke så rart, for episoden som kunne ført til verdenskrig mellom imperialistene i 1911 er ikke av de mest omskrevne. I det gamle Arbeidernes Leksikon står det en trenger å vite.

ET NYTT KRAFTTAK?

Slik kunne vi fortsatt, men lar være. Vi har skrevet såpass mye om leksikon i dette Røde Fane fordi vi mener at det er viktig med leksikon. Vi roser Pax fordi vi mener Pax fortjener ros, og har også svingt riset littegrann.Det hadde vært fint med et fjerde bind. Men noe hadde vært enda gjevere: En nylage t6-bindsutgave, et fullstendig Arbeidernes Leksikon, up to date, smekkfullt av bra politikk, svært og flott! Det vil i så fall bli et krafttak. Prosjektet ville nok kreve et samarbeid på hele venstresida. Det er mye som tyder på at et sånt samarbeid ikke ville være helt enkelt, innvendinger og pekefingre kan reises i fleng. Finanser og distribusjon ville kreve mye. Det ville kreves mange sterke hoder og mye stri jobbing. Kanskje ville det til og med være politisk galt å prioritere et leksikon framfor andre oppgaver i dag. Men at det er umulig på sikt? Foreløpig får vi nøye oss med nyutgaven, og de som vil ha mer kan sikkert greie å lete opp den gamle på biblioteket. Å sitte med de seks bindene mellom hendene er ikke det samme som å ha funnet «de vises stein», men det er neiggu ikke langt unna!

 

Et av de viktigste spørsmåla som ml-bevegelsen brøt med SFs kulturradikalisme på, var kampen mot den småborgerlige pasifismen. Vi stilte den væpna revolusjonens vei opp imot vage illusjoner om «ikke-vold», vi stilte soldatkampen og den anti-militaristiske kampen opp imot sivilarbeidet og militærnektinga.

I dag kan vi se at denne konsekvente linja har ført til at venstresida og ml-bevegelsen er blitt betydelig styrka. I dag er det organiserte militærarbeidet kommet på et så høyt nivå at vi er i stand til å trekke en god del av militærstatens innerste hemmeligheter fram i lyset. Soldatkampen har skapt uopprettelig uro i monopolborgerskapets «innerste gemakker».

Den framgangsrike anti-pasifistiske kampen har sammen med de skjerpede internasjonale motsigelsene imidlertid skapt grunnlag for et overslag i militaristisk retning. I dag sier noen: Fordi USA, EEC og kanskje til og med Sovjet kan tenkes å angripe Norge, så er det uansvarlig av progressive ikke å gå inn for at vi har et forsvar som kan avvise et slikt angrep.

Fra dette standpunktet er det bare et lite skritt videre til synspunktet: Vi går inn for et «forsvar» som forsvarer «norske» interesser, bare det ikke skjer i samarbeid med f eks. NATO-alliansen, eller vi vil stemme for de bevilgningene på forsvarsbudsjettet som bare kan brukes «utad». Men dermed beveger de seg ut på samme vei som de tyske sosialdemokratene som før og under første verdenskrig endte side ved side med Krupp & Co.

Det er svært viktig å få klarhet i disse spørsmåla, ikke bare for soldater, men for den progressive bevegelsen i sin helhet. I SV står i dag kampen mellom en revisjonistisk eller revolusjonær militærpolitikk, og utfallet av denne kampen bør ikke NKPs og KUs revisjonister få være aleine om å avgjøre.

Samtidig er nye tendenser i ferd med å melde seg i den internasjonale situasjonen. Mye tyder på at den midlertidige «avspenninga» mellom Sovjet og Vestblokken er i ferd med å bli avløst av skjerping av motsigelsene. Derfor er det av overmåte stor betydning at en feilaktig militærpolitikk ikke får feste på venstresida.

Det norske militærapparatet

er i dag et imperialistisk militærapparat. Dets oppgave er å ta vare på imperialistisk eiendom, på sjø og land. Samtidig er det innfletta i NATO-alliansen, som er en allianse av imperialistiske land. Det er en fullstendig misforståelse å tro at det norske militærapparatet blir «nasjonal» eller «ikke-imperialistisk» fordi om NATO brytes opp.

Det er viktig nok at våre hjemlige generaldirektører som en ekstra sikring og kanskje for å unngå litt ekstra bekymring fra sterkere og fetere konkurrenter, har latt seg innrullere i NATO, men det bør ikke forvirre noen. Det endrer ikke innholdet i deres maktgrunnlag overhodet.

«Proletariatet tar sin stilling til armeen etter den klasse og den politikk som armeen er et verktøy for. Det er ikke vedkommende lands hærordning eller armeens organisasjon som er avgjørende, men om den ifølge sin politiske rolle er en imperialistisk, nasjonal eller proletærarme.» (Sitat fra KOMINTERNs 6. verdenskongress, 1928. Politiske teser og beslutninger om kampen mot krigsfarer.)

Fordi det norske militærapparatet er imperialistisk, så må dette også bestemme hvilken stilling vi tar til det. Ingen «relativisering», «hvis og kanskje» kan endre dette enkle faktumet. Og i dette hovedspørsmålet fins det bare ett svar: Ikke ett øre, ikke en mann.

I den korte tida handelskapitalistene hadde makta i Norge, i slutten av det forrige hundreåret, blei det skapt en nasjonal militærmakt. Under det svære folkelige presset som oppsto i og med folkevæpninga i perioden før 1905, spilte den en progressiv rolle. Men å tro at et imperialistisk monopolborgerskap i en «pressa situasjon» skulle bli «nasjonalt» etter over et halvt århundres herredømme, det er en historisk anakronisme.

Den modernerevisjonismen

har følgende analyse av militærapparatet i Norge: Vi må ut av NATO, dermed vil vi få et nasjonalt forsvar. Dernest må det «folkeliggjøres» ved at fascistiske elementer hives ut. Denne prosessen vil gå parallelt med at staten blir overtatt og «sosialisert», omdannet, til en sosialistiskstat. Alt dette vil skje i «fredelige former», p.g.a. «arbeiderklassens internasjonale styrke» og» det norske samfunnets demokratiske tradisjonen». Denne analysen er på alle vesentlige punkter identisk med revisjonistenes analyser i Chile.

Mens revisjonismen sier: Forberede oss på at offiserene kan angripe oss hvis … , så sier vi: Væpna kamp mot staten vil med sikkerhet bli nødvendig, fordi folket i Norge skal ta makta fra monopolborgerskapet.

Mens revisjonismen sier: den kapitalistiske staten kan «omdannes» og «utvikles» til en sosialistisk stat, så sier vi: den kapitalistiske staten må knuses gjennom nedkjempinga av dens militæravdelinger. Her ser vi tydelig kjernen i revisjonistenes syn; de løsriver det kapitalistiske klasseherredømmet fra dets maktgrunnlag: våpenmakta. Følgen blir at staten «flyter fritt» og «forsvaret» enda friere. Reidar Larsen angriper offiserene med velment glød, samtidig som han i sak etter sak, i år etter år, kjemper for enhet med offiserenes oppdragsgivere i DNA.

Om å bruke historiske eksempler

Det er nødvendig å gå konkret inn på de historiske eksemplene som «soldat fra Andøya» trekker fram.

Araberstatene i Midt-Østen. Krig mot staten Israel er absolutt progressivt, men det viktige spørsmålet er ikke om disse landa faktisk har deltatt i dette eller hint slag. Det avgjørende for vurderingene av deres «forsvar» er hvorvidt det har hindret eller stimulert denne krigen, i forhold til folkets objektive interesser, på langsikt.

Legger vi dette til grunn, ser vi følgende: Riktignok har disse landas militærstyrker deltatt i kamper mot Israel, sjøl om de har stått for ei klar kapitulasjonslinje, fordi de har vært knytta til ulike imperialistiske staters interesser og ikke folkets. Men derfor har de også gang på gang vært i aksjon innad, for å massakrere palestinere (Syria, Jordan og Libanon) og for å hindre revolusjonering av massene (Egypt). Å støtte disse landas militærapparat er i dag følgelig reaksjonært.

Island skulle tilsynelatende oppvise eksemplet på det nasjonale progressive «forsvaret» jfr. fiskerigrensestriden. Men eksemplet halter av mer enn en grunn: for det første at det er den amerikanske imperialismen som både formelt og reelt kontrollerer øya militært, og at det følgelig overhode ikke eksisterer et «islandsk forsvar» i det hele tatt. For det andre at fiskerioppsynet derfor har en helt annen oppgave enn f. eks. den norske marinen.

For det andre: Å trekke fram et eksempel fra1882 for å bevise at det er mulig og nødvendig med et progressivt nasjonalt forsvar i 1974 eller seinere, det forteller først og fremst om manglende historiske kunnskaper. Det er riktignok at «under offiserar og befal elles stilte seg i hovudsaka på det norske folket si side» den gangen. Kravet om en nasjonal hær i motsetning til den svensk-kontrollerte som eksisterte var jo et av hovedkrava til det nasjonale borgerskapet. Nettopp fra 1882 av samla de krefter for å føre den borgerlige nasjonale revolusjonen fram til seier.

Men i 1974 er situasjonen en helt annen, det er 70 år siden den nasjonale revolusjonen ble fullført. Nå er det den sosialistiske revolusjonen retta mot en imperialistisk stat som er hovedspørsmålet på lang sikt. Det endrer ikke saka at andre og større imperialiststater er aggressive.

Klasseargumentene

Å hevde at vanlige soldater og lavere befal ikke vil la seg bruke mot folket fordi de sjøl kommer fra folket, det er å gjenta revisjonistenes dødelige feil i Chile. «Men HV-soldatene er inne til tenest ei eller to veker i året, og svært få arbeidarar og bønder i Noreg let seg hente rett frå arbeidsplassane for å slåst mot arbeidskameratane sine», sier du. Dette er illusjoner som blei motbevist over 30 ganger bare mellom år 1900 og 1940. Mesteparten av denne tida var tjenestetida bare noen få uker.

Videre: Det ville utvilsomt være en ønskedrøm for monopolkapitalen å disponere soldater fritt til «meningsfylt arbeid». Det ville bety press på arbeidsmarkedet og å legge alt klart for direkte og indirekte streikebrytervirksomhet, kort sagt: svik mot folket.

Endelig ender argumentene i reine meningsløsheter når du hevder at kommunistenes militærpolitikk skal utvikles (også) ut ifra hensynet til at en må hente støtte fra lavere befal.

Hva da med vår politikk overfor de som er ansatt i reklameindustrien? Eller tobakksindustrien?

Også på dette spørsmålet har revisjonistene i Chile «vist vei». Deres politikk var nemlig ikke bare å trekke til seg offiserskorpset ved å gi dem høyere lønn, spesielle bydeler og priviligerte forretningsstrøk. Til og med det nyeste militæreutstyret fra USA blei innkjøpt, for å understreke tilliten.

Strategien er overordna taktikken

Vår militærpolitiske strategi er å knuse den borgerlige krigsmakta i Norge gjennom en væpna revolusjon. Av dette avleder vi vår strategiske paroler: Ingen bevilgninger, ikke et øre, ikke en mann. Innafor denne strategien må vi så utvikle en taktikk som går ut på å avsløre og å svekke militærapparatet maksimalt på ethvert tidspunkt.

Eksempel på slike taktiske paroler er: Ingen militærøvelser mot folket. Denne parolen har vi kjørt opp som en av de viktigste parolene i dag, ut ifra Trædal/Wintex-avsløringene. «Ein soldat» nevner andre eksempler på slike taktiske paroler som ganske sikkert vil bli reist i framtida. Det som er viktig med de taktiske parolene er at de faktisk bidrar til å avsløre og å presse monopolborgerskapet, uten at de samtidig sprer illusjoner om militærapparatet og statens karakter.

NKPs parole om et «nasjonalt forsvar» bidrar til lite annet enn å spre illusjoner, akkurat som revisjonistene i hovedsak hadde en reaksjonær militærpolitikk i Chile. Istedenfor den mystiske og abstrakte parolen «For et nasjonalt forsvar» sier vi: «Kamp mot alle militærallianser».

«Ein soldat» gjør hovedfeilen i det han fra de taktiske behovene han ser rundt seg, utvikler en strategi som er underordna taktikken. For alle hans argumenter går på typisk taktikk, enten det nå er å unngå å støyte fra seg befal, eller å få til praktiske endringer innafor krigsmakta. Det han imidlertid ikke tar opp noe sted, er kommunistenes strategi og helhetlige analyse. Å lage en politikk for dagskampen uten å se de enkelte krav i samband med strategien, for den sosialistiske revolusjonen, betyr at en i metoden stiller seg helt på linje med sosialdemokratiet.

Med denne metoden i bakhanda ender vi på lang sikt opp med å støtte det borgerlige militærapparatet i praktisk politikk og i ideologi. Det er derfor uholdbart å diskutere vår militærpolitikk uten å ta utgangspunkt i hvilken strategi vi velger. NKP har forlengst forlatt den væpna revolusjonens vei, i strategien som i taktikken. De har derfor endt opp med å støtte borgerlig militarisme og å spre illusjoner om statens klassekarakter.

Mot dettesviket stiller vi de marxistiske parolene:

BARE FOLKEMASSENES VÆPNA REVOLUSJON KAN KNUSE DEN KAPITALISTISKE STATEN.

INGEN BEVILGNINGER TIL DET BORGERLIGE MILITÆRAPPARATET.

 

I Røde Fane 1/74 tok vi opp klassekarakteren til det norske forsvaret, grunngav kvifor partiet fremjer parolen: «Ingen løyvingar til det borgarlege militærstellet» og vende oss mot tanken om at det lar seg gjere å kjempe fram eit nasjonalt forsvar under diktaturet til det imperialistiske monopolborgarskapet.

Her prentar vi eit innlegg frå ein soldat som har innvendingar mot dette synet, med eit svar frå ein kamerat i Raud Ungdom. Soldaten har før hatt innlegg om dette i Klassekampen.

Vi oppmodar folk til å ta del i denne debatten, og å skaffe seg studieheftet «En revolusjonær militærpolitikk», som kjem ut på Oktober i næraste framtid.

Om militæret og Norge

I Klassekampen nr. 4/74 la eg fram argument mot AKP(m-l)s parole «Ingen løyvingar til militærstellet». I same nummeret og nummeret etter kom det to innlegg med innvendingar mot synspunkta mine. Usemja gjeld i sær to ting:

1) Kan staten og forsvaret i Norge blinasjonalt?

2) Kva for militærpolitikk når vi lengst med?

Her skal eg grunngje standpunktet mitt grundigare enn det er plass til i ein avisartikkel. Eg ser gjerne at det kan kome i gang debatt om desse spørsmåla frametter.

Staten og offiserskorpset

Dei to skriv at staten er monopolkapitalen sin stat, og han kan difor ikkje pressas til å tene folket. I staden vil eg ordleggje meg slik: Staten tener i hovudsaka borgarskapet (som kan delas i ei mektig, ikkje-nasjonal gruppe og ei veikare, nasjonal gruppe). Røynslene t. d. frå Syria, Egypt og Island syner at ein borgarstat i vår tid kan ha interesse av eller pressas til å fungere nasjonalt i konfliktar der landa er truga.

AKP går inn for å presse staten slik, med utmelding av NATO, utviding av fiskerigrensa og nasjonalisering av utanlandsk eige i Norge. I den mon krava vinn fram, handlar staten i strid med imperialistinteressene. Dette er viktig i ei verd som er kløyvt mellom imperialismen på eine sida og undertrykte land og folk på hi.

I offisersleiinga sit folk som er knytte til norske storfolk elles, til NATO og Pentagon. Det norske folket er ikkje deira vener. Regjeringa er deira ven så lenge ho fører ein politikk dei syns om. Viss ikkje, kan offiserane prøve å rive styringa frå Storting og regjering om dei trur dei maktar det. Offiserane kan vi aldri ha full tiltru til.

To dilemma for borgarskapet

Men offiserane er ikkje åleine i militær-apparatet. Det er og lågare befal og soldatar der, og dei er mange gonger fleire i tal. Lågare befal har stort sett tronge kår og manglar politiske rettar. Dei har eigentleg interesse av å gå saman med andre småkårsfolk i samfunnet mot dei store og i forsvaret av landet. Politisk er stordelen av dei lite medvitne. Soldatar flest er bra folk. For å forsvare seg og sitt må såleis borgarane nytte folk som soknar til andre klasser enn dei og har andre interesser. Desse må dei gje militær opplæring og våpen. For at våpna skal bli nytta slik borgarane vil, prøver dei å dressere og styre soldatar og lågare befal og leggje all styringsmakt til Forsvarets Overkommando og NATO-nord, der pålitelige folkefiendar sit. Men dei ottas alltid at våpna skal snuas rette vegen.

Dette — at dei må nytte befal og soldatar frå folket – er eit dilemma for borgarane.

Koss får dei folk til å godta militærapparatet? Dei gjer det med å gje «forsvaret» eit skin av å vera eit nasjonalt forsvar. Såleis skriv Morgenbladet varmt om å forsvara Norge, sjølv om dette majororganet har gått inn for å selja landet i over 100 år. Den patriotiske grunngjevinga og presset frå folket inneber og at «forsvaret» må ha visse element som især kan tene eit forsvar av Norge mot åtak utanfrå. Heimevernet vart innført med press nedan frå etter Milorg-røynslene frå krigen. Fordi det vil vekkje motstand og fordi klassekarakteren til militæret då vil bli klårare, kan ikkje HVfjernas. Oslo-soldat meiner eg tek i miss når eg skriv at HV vanskeleg kan nyttas mot folket. Men HV-soldatane er inne til tenest ei eller to veker i året, og svært få arbeidarar og bønder i Norge let seg hente rett frå arbeidsplassane for å slåst mot arbeidskameratane sine.

Dette – at «forsvaret» må ha eit skin, men og eit islett, av nasjonalt forsvar – er eit anna dilemma for (den ikkje-nasjonale delen av) borgarskapet.

Eit døme

I 1882 planla statsminister Selmer, Oscar II og ein del storborgarar og høgare offiserar statskupp i Norge for å hindre at parlamentarismen vart innført og for å gjera landet til eit svensk lydrike. Underoffiserar og befal elles stilte seg derimot i hovudsaka på det norske folket si side. Bl. a. brukte mange av dei kunnskapane sine som instruktørar i dei friviljuge skyttarlaga. Folkemakta voks, slik at kuppplanane laut leggjas vekk.

Kva for politikk fører fram?

Eg meiner vi veikjer kontrollen dei reaksjonære offiserane har over militærstellet best om vi krev norsk militærpolitikk endra etter desse retningslinene:

1. Militæret må vera eit forsvar av Norge mot framande krigsmakter.
2. Militæret må aldri brukas mot det norskefolket.
3. Militæret må ikkje kunne brukas i åtak på andre land og folk.

Kvifor når vi lenger då enn med kravet om at løyvingane skal vekk? For det fyrste fordi vi kan krevja strukturen i militæret endra på eit vis som veikjer offiserskontrollen og styrkjer dei bra sidene ved militæret. Eit døme på det er kravet om omlegging til folkeforsvar der våpna høyrer folket til (i 1882 fjerna offiserane sluttstykka på våpna i mange militære depot). Eit anna er om vi krev at alt militært personell i Nord-Norge skal arbeide ein månad med å forlengje Nordlandsbanen i staden for det sprøytet vi må gjennom i dag. Arbeidet vil gje viktige militære røynsler til eit landforsvar, og det vil styrkje banda til folket i området.

AKPs militærpolitikk overlet derimot i hovudsaka den indre utviklinga i «forsvaret» til reaksjonen. For ein kan ikkje både seia nei til militæret og krevja ei omlegging av militæret.

For det andre vil fleire stø krava. Liberalarar og sosialdemokratar flest er og redde militærkupp. Og dei vil forsvara Norge. Likeeins vil eindel lågare befal stø krava. Militærpolitikken til AKP no støyter derimot unna alt befal og gjer med det militæret til ein meir pålitleg reiskap for borgarane mot folket. Såleis er mange redde SV fordi dei i Stortinget kravde ein løyvingsnedgang til militæret som i hovudsaka ville gjera lågare befal arbeidslause.

Eit døme på at krav om endringar av militæret i den lei eg nemner, kan ha slagkraft, er at ein svensk generalmajor, Nils Skiild, nyleg har gjeve ut ei bok om at landet må lære av Vietnam og Midt-Austen og tufte forsvaret på folkevæpning.

Men kravet om at løyvingane skal vekk er ein lekk i revolusjonær strategi, der vi må avsløre militæret, skriv Oslo-soldat. Vi må avsløre militæret, men det gjer vi også med krav om endringar grunngjevne nettopp med ei slik avsløring (sjå innlegget mitt i Klassekampen 4/74). I tillegg viser vi med det at det er vi på venstresida og ikkje «forsvarsvenene» på høgresida som er norske patriotar. Eg meiner at SKP går inn for eit nasjonalt forsvar, og svensk ekommunistar og sosialistar har siste tida avslørtmilitæret godt bl. a. gjennom IB-saka.

For at ingen skal misforstå meg: Arbeid for eit nasjonalt forsvar inneber ikkje at vi og kan få eit militærstell som står på folket si side i klassekampen og revolusjonen. Men alt vi kan oppnå som veikjer NATO- og offiserskontrollen og som styrkjer soldatinnverknaden, øving i våpenbruk og folkevæpning, vil og gjera det verre for offiserane å få styrkane med seg mot folket når dei vil prøve på det. For det vil dei.

Sverre Knutsens artikler om «venstre»-opportunismen i Røde Fane 5 og 6 1973 og i dette nummeret bygger på foredrag han har holdt for Marx-Engels-skolen. De er et godt utgangspunkt for å studere «venstre»-opportunistenes standpunkter og deres angrep på oss, om at vi lurer arbeiderklassen til å tro på falske allierte, om at vi sprer illusjoner om at forbedringer kan oppnås under kapitalismen, om at vi går småborgerskapets ærend i forsvaret av nasjonen osv. Diskusjonen om disse og andre spørsmål tvinger oss både til å lære de kommunistiske klassikerne og den norske virkeligheten bedre å kjenne, for å kunne ta stilling til deres anklager.

AKP(m-I) har klare standpunkter til de sakene «venstre»-opportunistene kjører fram. Det foreligger likevel muligheter for at vi ikke har trengt tilstrekkelig inn i problemene og at ikke alt er like riktig. Ønsker vi å stille oss i spissen for gjennomføringa av den norske revolusjonen, kan vi ikke ta feil når det gjelder slike spørsmål som er nevnt ovenfor.

«Venstre»-opportunistene sier at de kjemper for arbeiderklassen. De utgir seg for å være revolusjonære, men deres praksis er reaksjonær. Under revolusjonære fraser angriper trotskistene Vietnams folk for å ha inngått fredsavtale med USA, og støtter dermed USA-imperialismen. Norske «venstre»-opportunister syntes kampen mot EEC enten var uinteressant eller de la opp til ei dødslinje for kampen, og støttet dermed den svarteste reaksjon her. Slike eksempler er det snesevis av. «Venstre»-opportunismen er ingen del av den revolusjonære bevegelsen, men en trojansk hest for reaksjonen. Sjøl om de ikke er mange, sjøl om de er isolert og innbyrdes splittet, er det vårplikt å avsløre dem overfor arbeiderklassen og hindre dem i å gjøre skade.

Vi oppfordrer alle til å studere Sverre Knutsens artikler grundig, og kommer her med noen kommentarer som vi håper kan være til hjelp i et slikt studium.

Bruk forskjelligestudieformer

De spørsmåla vi har samlet er ikke de eneste som kan stilles. Vi tror likevel det er viktige problemstillinger og at de kan være brukbare i arbeidet med å trenge inn i problemet.

Folk må finne seg en studieform som passer for forholda. Hvis en velger å gjennomføre diskusjonene i en studiesirkel, kan en jo ta så mange møter en vil, og få diskutert alle de tingene en mener er viktige.

For partiavdelinger og Rød Ungdom-lag kan det være aktuelt å legge fram stoffet som foredrag på et åpent møte. Da må en sørge for en innleder som på forhånd setter seg grundig inn i polemikken med de ulike «venstre»-opportunistiske gruppene og de verkene av klassikerne som er aktuelle. Da kan dere bruke noen av de spørsmåla vi har stilt opp til å stimulere diskusjonen.

Det går også an å arrangere helgekurs. Har dere bare en kveld til rådighet, foreslår vi at dere velger ut to problemstillinger til diskusjon. Den ene bør dreie seg om vår holdning til «venstre»-grupperingene. Den andre kan velges utfra hva for problemer dere ser som viktigst utfra de lokale forholda.

Problemstillinger

– Er det riktig som AKP(m-l) hevder, at hovedmotsigelsen i Norge går mellom monopolkapitalen og dens allierte på den ene sida og arbeiderklassen og dens allierte på den andre? Er det ikke riktigere å si at hovedmotsigelsen går mellom arbeidere og kapitalister?

– Er de norske bøndene for revolusjonen? Er de ikke interessert i å beholde jorda si?

– Sprer det eller sprer det ikke illusjoner å føre fram paroler som «Legg arbeidsplassene der folk bor», slik det blei gjort i valgkampen?

– «Venstre»-opportunistene angriper AKP(m-1)for å neglisjere den revolusjonære propagandaen. Hvordan bør forholdet mellom agitasjon og propaganda være? Ta for dere dette spørsmålet ved å diskutere en aksjon som nylig er gjennomført, f. eks. støtten til Narve Trædal eller til Holmenkolbanestreiken. Er det riktig å hevde at «venstre»-opportunistene ikke hører til den progressive bevegelsen, men er en trojansk hest for reaksjonen? Hvordan skal en kunne avgjøre dette spørsmålet? Hva slags taktikk skal vi ha overfor dissegruppene? Skal vi samarbeide med dem eller bekjempe dem? Hvordan skal vi stille oss til de enkelte medlemmene? Vurder dette siste ut fra «venstre»-opportunister dere eventuelt sjøl kjenner.

Les mer om disse spørsmåla

Sverre Knutsens artikler i Røde Fane er bare en innfallsport til arbeidet med å sette seg inn i disse problemene. Vi anbefaler folk å sette seg inn i annen litteratur. Tidsskriftet Materialisten kom med et nummer i fjor som er aktuelt ennå, denne våren kommer det to utgivelser i Materialistens skriftserie – ett om «KAG» og et om «KUL». Røde Fane vil også bringe mer stoff om disse sakene i tida framover.

Det lønner seg videre å lese det klassikerne sjøl har skrevet om disse tingene, f. eks.:

Mao Tsetung «Om motsigelsen», «Om praksis»,» Hvor kommer de riktige tankene fra», «Sørg for massenes velferd», «Tjen folket», «Aktuelle problemer om taktikken i den anti-japanske enhetfronten», «Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket» (Skrifter i utvalg).

Marx/Engels: Manifestet, Marx: Kritikk av Gotha-programmet, Engels: Ludwig Feuerbach …. og Anti-Duhring.

Lenin: Radikalismen, Nasjonal politikk … , Materialisme og empirio-kritisisme.

Stalin: Marxismen og det nasjonale spørsmål, Leninismens grunnlag, Dimitrov: Om enhetsfronten.

I tillegg anbefaler vi SUKP(b)s historie og Arbeidets parti, Albanias historie (fins på svensk).

Dette er den siste av tre artiklar om «venstre»-opportunismen i Norge. Med «venstre»-opportunisme meiner vi dei ideologiske og politiske tendensane som framstår som «superrevolusjonære» i ord, men like fullt spelar ein reaksjonær rolle i politikken.

Vi skal i denne siste artikkelen om «venstre»-opportunismen ta opp spørsmål som det klassemessige grunnlaget for «venstre»-opportunismen, hvordan de stiller seg i klassekampen og spesielt deres forhold til enhetsfrontarbeid og arbeid i fagforeningene.

De tidligere artiklene har tatt for seg de ulike ultra-«venstre»-gruppene i Norge, deres viktigste synspunkter og deres forhold til marxismen-leninismen (Se Røde Fane 5 og 6 1973).

Tre hovedtendenser

Vi har pekt på at ultra-«venstre» i Norge består av tre hovedtendenser.

– Trotskistene. For det første har vi ei bitte lita gruppe på under 10 personer, som er organisert i noe de kaller «Oktober»-gruppa ved universitetet i Oslo. Dette er de norske tilhengerne av den såkalte «4. Internasjonalen». Disse representerer de erklærte trotskistene i Norge. Vi har pekt på at trotskistene har en ytterst lite ærerik historie. Helt siden Trotski startet den «4. Internasjonalen» i mellomkrigstida, har de trotskistiske gruppene stått for åpent reaksjonære linjer og standpunkter. I hele denne tida har trotskistene fungert som borgerskapets forlengede arm i bestrebelsene på å sverte det tidligere sosialistiske Sovjetunionen under Stalins ledelse, på å sverte Komintern, revolusjonen i Kina og Albania osv. De har likeledes drevet systematisk splittelses virksomhet der d ehar hatt anledning til det. De mest kjente eksemplene er deres opptreden i den spanske borgerkrigen, der de angrep den spanske folkefronten mens kampene mot Francos fascister var på det bitreste, og iVietnam i 40-åra der de drev åpen undergravingsvirksomhet overfor den nasjonale, revolusjonære bevegelsen som under kommunistenes ledelse sloss for å frigjøre Vietnam fra den franske imperialismens åk.

I årevis har trotskistene stått fram med en rekke av de reaksjonære linjene som i dag erf elles standpunkter for ultra-«venstre»: De har utvikla teorien om at bøndene er «reaksjonære». De har propagandert mot alt enhetsfrontsarbeid som ikke er «sosialistisk», de har stått fremst i borgerskapets hets mot kommunismen og «stalinismen».

Trotskistene i dagens Norge er ei ytterstubetydelig gruppe .Den politiske og «teoretiske» virksomhet de bedriver er ytterst amatørmessig. Grunnen til at vi har trukket fram en del av de synspunktene de representerer, er for å vise hvordan disse sammenfaller med de andre «venstre»-opportunistiske gruppenes synspunkter på viktige spørsmål.

– «KAF». For det andre har vi gitt ei vurdering av det såkalte «KAF», eller Hovden-gruppa. Denne gruppa kaller seg «marxist-leninistisk», og framstiller seg som de «virkelige kommunistene». Vi har vist at deres sekteriske og frase «revolusjonære» standpunkter slett ikke har noe med marxismen-leninismen å gjøre. Tvert om er «KAF» ei trotskistisk gruppe som under dekke av å være «marxist-leninistisk» fører ut åpent reaksjonære og trotskistiske standpunkter.

Hovden-gruppa pleier gjerne å framstille seg som en «arbeiderorganisasjon». Til det er å si at gruppa er en liten og isolert sirkel, uten noen organisasjon på arbeidsplassene. Ettersom Hovdengruppa i landsmålestokk maksimalt utgjør 30 personer, skal det lite til å gjøre krav på å være en «arbeiderorganisasjon». Rett nok fins det noen arbeidere i «KAF». Men først og fremst er gruppa, og ikke minst dens ledelse og kjerne, prega av småborgerlige og borgerlige elementer: en høyere likningsfunksjonær, enkelte akademikere, sjølstendig næringsdrivende, høyere funksjonær i statens kornmonopol osv. Og siden det ikke er så mange å velge blant, sier det seg sjøl at dette utprega småborgerlige skiktet utgjør det viktigste sosiale grunnlaget for gruppa.

Vi har tidligere pekt på at gruppa formelt fungerer som en sjølstendig organisasjon, men reelt framstår som ei norsk celle av den større og mer betydelige svenske trotskistorganisasjonen «KFML(r)». I de fleste politiske spørsmål har «KAF» ført ut linjer den har fra «KFML(r)», og har også intime forbindelser med denne organisasjonen, noe «KAF» sjøl ofte gjør et nummer av i sin egen propaganda.

Hovden-gruppa har inngått en prinsippløs, taktisk allianse med ei nystarta studentgruppe ved universitetet i Oslo, som kaller seg «Kommunistisk universitetslag), «KUL». Denne gruppa inneholder elementer som over lang tid har propagandert at Stalin var en «borgerlig kontrarevolusjonær», som aktivt har tatt avstand fra Kinas utenrikspolitikk osv. Likeledes har lederen for denne gruppa, Harald Berntsen, aktivt gått mot den marxistiske filosofien ved bl. a. å hevde at Engels la grunnlaget for framveksten av revisjonismen i forrige århundre.²

«KAG». For det tredje har vi vært inne på studentgruppa «KAG) i Bergen, som deler en rekke av de andre «venstre»-opportunistiske gruppenes synspunkter, men som i praksis mer og mer har drevet i retning av SV. I flere konkrete saker har denne gruppa, tross sine super-revolusjonære fraser, alliert seg med høyrekreftene i SV. Et eksempel på dette er 1. mai i Bergen i fjor da gruppa slutta opp om det partisjåvinistiske «sosialistisk. valgfront»-toget som SV sto bak, og aktivt gikk mot «Enhet-Solidaritet» der AKP(m-1) deltok. I valget slutta de nærmest vilkårsløst opp om SV. Gruppa har konsentrert mesteparten av sin aktivitet til angrep på kommunismen og på AKP(m-1), og er spesielt opptatt av å propagandere mot Stalin.

Sekterismen som prinsipp

Vi har vist hvordan «venstre»-opportunistene, uten unntak, deler en virkelighetsfjern og umarxistisk klasseanalyse. De hevder at bøndene i Norge er «reaksjonære» og «utbyttere»²³, og hopper lettvint over det faktum at det overveldende flertall av norske bønder lever av eget arbeid, og ikke har ansatte lønnsarbeidere de kan utbytte.

Felles for «venstre»-opportunistene er også at de i praksis stiller seg mot alt progressivt enhetsfrontsarbeid. «KAF», f. eks., har så lenge gruppa har eksistert gått til angrep på anti-imperialistiske frontorganisasjoner som Solidaritets-komiteen for Vietnam. De har likeledes prøvd å pådytte Vennskapssambandet Norge–Kina ei sekterisk linje om at «bare den som i Norge støtter kampen for sosialisme og proletariatets diktatur kan være medlemmer av Vennskaps-sambandet». Etter at denne linja resolutt ble avvist av sambandets medlemmer, har «KAF» konsekvent sabotert det organiserte vennskapsarbeidet med Kina i Norge.⁴ Og dette er en organisasjon som påstår at den støtter Kina!

Vi har ut fra slike saker og andre spørsmål som har blitt behandla vist at de «venstre»-opportunistiske gruppene har opphevet sekterismen til et politisk prinsipp, noe som har ført til at de i praksis har sabotert og gått mot det anti-imperialistiske arbeidet i Norge, og har dermed motsatt seg all kamp somarbeiderklassen har ført for dagskrav osv. Vi skal i denne artikkelen se litt nærmere på «venstre»-opportunistenes forhold til enhetsfronten og klassekampen i Norge i dag.

«Venstre»-opportunistene og fagforeningsarbeidet

«KAF» har utvikla den teorien at «fagbevegelsen er en del av statsapparatet». I offentlige diskusjoner har «KAF» og deres allierte i «KUL» hevda at dette gjelder helt ned til «klubber og fagforeningen.⁵ Ut fra dette tar de avstand fra at kommunister skal ta tillitsverv i fagforeninger, de går mot arbeidet for å nedkjempe høyre-sosialdemokratiet i fagbevegelsen og gjenreise fagorganisasjonene som kamporganisasjoner for arbeiderklassens interesser.

I samband med streiken ved Holmenkolbanen i Oslo har «KUL»-talsmenn hevda at «bare ville streiker fører fram, mens arbeidet forå gjenreise fagforeningene og klubbene som kamporganisasjoner nok en gang har vist seg å være en illusjon».

Som kommunister må vi slå fast at sånn snakker bare dårer uten kjennskap til fagforeningsarbeidet og uten røtter i arbeiderklassen. En vesentlig forutsetning for streiken har vært det støttearbeidet som klubber og foreninger, der kommunister og andre progressive klassekjempere har sittet i ledelsen, har stått for. Trur for eksempel tåkefyrstene i Hovden-gruppa med studentvedheng at den sympatiaksjonen som ble gjennomført i Oslo Sporveier hadde vært mulig uten det langvarige og seige arbeidet som har foregått for å gjøre denne fagforeninga til en kjempende fagforening?»

Revolusjonær fagopposisjon»

«KAF» påstår at de vil arbeide i faglige grunnorganisasjoner som «fora for propaganda, agitasjon og forberedelse til andre viktige politiske kampformer og aksjoner». Og de sier at «Gjennom å kjempe fram det kommunistiske forbundets enhetsfrontslinje vil kampen innen de faglige grunnorganisasjoner etter hvert ta form av en revolusjonær fagopposisjon hvor de kommunistiske cellene må utvikles til å bli den viktigste politiske og organiserende kraft under det kommunistiske forbundets ledelse». ⁶

I det faglige «programmet» til «KAF», hvor disse sitatene er hentet fra, er det ikke nevnt et eneste ord om fagbevegelsens karakter av masseorganisasjon og klasseorganisasjon for hele arbeiderklassen. Ikke et eneste ord er nevnt om nødvendigheten av å nedkjempe høyre-sosialdemokratiets posisjoner i fagbevegelsen gjennom å erobre de faglige grunnorganisasjoner på klassekampens grunn og gjøre dem til kamporganisasjoner.

Tvert om vrøvles det om å utvikle en «revolusjonær fagopposisjon under ledelse av det kommunistiske forbundets celler». «KAF» ønsker med andre ord i dagens situasjon å stille hovedmotsigelsen i fagforeningene mellom revolusjonære arbeidere og arbeidere som i dag ikke står på et revolusjonært grunnlag (og det er faktisk flertallet! ), i stedet for å samle flertallet av de fagorganiserte på klassekampens grunn mot høyresosialdemokratiet og monopolkapitalen.

En slik politikk er så fjern fra virkeligheten som det går an å bli. Likeledes er den så fjern fra kommunistisk taktikk forfagbevegelsen som det overhodet går an å bli, nettopp fordi en slik politikk vil splitte arbeiderklassen i den nåværende situasjon og gjøre det uhyre enkelt for sosialdemokratiet å befeste sine posisjoner. Det sekteriske vrangbildet av en faglig politikk «KAF» har formulert er altså ikke noen kommunistisk politikk. Tvert om er det en reaksjonær politikk, fordi den ville gi Brattelis sosialdemokrati lett spill, om den hadde fått noen oppslutning.

I tillegg er det viktig å nevne at «KAF»s «faglige linje» ikke bare er virkelighetsfjern sekterisme. Den er også en skrivebordskonstruksjon. Til dags dato, etter at Hovden-gruppa har fungert i nærmere tre år som egen organisasjon, har ingen sett noe til de «kommunistiske cellene» deres.

Sosialdemokratiet må isoleres!

Mot dette sekteriske, virkelighetsfjerne og fraseradikalistiske pratet står det en virkelig kommunistisk politikk, og den er det AKP(m-1) som står for.

For det første innser vi kommunister sjølsagt nødvendigheten av kommunistiskarbeid og organisering på arbeidsplassene. I motsetning til «KAF» driver også¹, kommunistene et utstrakt, revolusjonært arbeid i arbeiderklassen, gjennom utstrakt skolering i marxismen-leninismen, spredning av kommunistisk propaganda, rekruttering osv. Men vi står også for noe mer. Vi arbeider målbevisst for å isolere sosialdemokratiet, få oppslutning og enhet blant de fagorganiserte på nødvendigheten av å samle flest mulig på klassekampens grunn, mot høyresosialdemokratiets klassesamarbeid med arbeidskjøperne. På dette grunnlaget jobber vi også for å forene flest muligarbeidere i å slåss fram progressive tillitsmenn, for dermed å fravriste sosialdemokratiet deres faglige posisjoner.

«KAG» i Bergen har stort sett vært mer opptatte a vå produsere kvasiteoretiske stensiler, enn å forme ute i linje for arbeidet i fagforeningene. Men i den utstrekning de har prøvd seg, har det falt lite heldig ut. En «KAG»-leder ved navn Arne Overein har uttalt seg om spørsmålet, og kommet til følgende: De revolusjonære må overveie «å gå innfor å bygge opp nye, revolusjonære fagforeninger».⁷

Stikk i strid med Lenins og Stalins analyse av nødvendigheten for kommunistene av å jobbe i de eksisterende fagforeningene, stikk i strid med kommunistenes erfaringer over hele verden gjennom årtier om viktigheten av å gå inn i fagforeningene og kjempe, formulerer «KAG»-lederen Overrein at «de revolusjonære må bygge nye, revolusjonære fagforeninger». En ting kan sies om slikt skvalder som Lenin kalte «barneaktig radikalisme»: «KAG» kan være viss på at mektige krefter ville slutte opp om ei slik linje; spesielt trur vi Aspengren og Selvig ville gjøre det!

«Venstre»-opportunistene og de anti-imperialistiske frontene

Siden slutten av 60-åra har det vært et betydelig oppsving for det anti-imperialistiske arbeidet i Norge. Særlig har støtten til de indokinesiske folkene vært stor. Sentralt i dette arbeidet har Solidaritetskomiteen for Vietnam stått. Denne organisasjonen har hele tida stått på prinsipper som å støtte det vietnamesiske folkets kamp på dets egne vilkår, nødvendigheten av å forene folk av ulik politisk oppfatning i Norge til å støtte og drive solidaritetsarbeid osv. Så lenge den har eksistert har Hovden-klikken, og dermed det nåværende «KAF», propagandert mot Solidaritetskomiteen. Som grunnlag for denne linja har «venstre»-opportunistene hevda at all støtte til Indokinas folk og andre folk som slåss mot imperialismen bare har noe for seg «dersom den er knytta til den proletariske internasjonalismen».

På samme vis har «KAF» og andre «venstre»-opportunisiske grupper tatt avstand fra og sverta progressive frontorganisasjoner som f. eks. Kvinnefronten, og de har slutta seg til den samme linja som «KFML(r)»-gruppa og uttrykt at de ønsker å «knuse de småborgerlige frontene».⁸

Mange andre sider ved «venstre»-opportunistenes standpunkter og politiske linjer kunne vært trukket fram. Men utfra de saker som vi har tatt opp til nå, må vi slå fast at de «venstre»-opportunistiske gruppene spiller en entydig reaksjonær rolle i klassekampen:

– De står for en sekterisk og virkelighetsfjern politikk i forhold til fagforeningsarbeidet.

– De saboterer vennskapsarbeidet med de sosialistiske landa, og «ønsker å knuse» frontorganisasjonene.

– De deltar ikke i noen form for interessekamp, og avviser å ta opp og støtte arbeiderklassens kamp for dagskrava.

«Venstre»-opportunismens klassemessige grunnlag

De «venstre»-opportunistiske gruppene er totalt dominert av småborgerlige intellektuelle. Samtlige, med unntak av «KAF» er utelukkende knytta til universitetsmiljø. De siste åra har det utvikla seg en stadig breiere venstre-bevegelse blant studentene. I denne har kommunistene stått sentralt, stadig flere tenderer i retning marxismen og ønsker å knytte studentenes kamp til arbeiderklassens kamp.

Den åpne reaksjonen har vært ute avstand til å framstå som noe alternativ kraft til den voksende progressive og revolusjonære bevegelsen blant studentene. I tråd med dette har det helt siden slutten av 60-åra dukket opp ulike typer småborgerlige retninger i «venstre»-form innafor den progressive studentbevegelsen. På slutten av 60-tallet antok slike småborgerlige, opportunistiske strømninger en åpent anti-kommunistisk karakter samtidig som den prøvde å framstille seg som «revolusjonær». Ikke minst den amerikanske ideologen Herbert Marcuse ble ideologisk fanebærer for disse strømningene, og hans ideer om «at arbeiderklassen i vesten var blitt borgerliggjort» og at «studentene nå var den viktigste revolusjonære krafta» ble grepet begjærlig av en del småborgerlige intellektuelle. Men etter at den kommunistiske bevegelsen vokste fram, konsoliderte seg og ble den ledende i studentbevegelsen, fikk slike åpent reaksjonære ideer stadig mindre gjennomslagskraft.

Denne utviklinga har ført til at småborgerlige, opportunistiske strømninger som vil forene opportunisme med radikalisme, har vært nødt til å framstå som «marxistisk».

For den småborgerlige radikalismen står kampen for å løse kompliserte kampoppgaver i klassekampen, behovet for å utvikle en kommunistisk taktikk, perspektivene for at kampen for sosialismen blir lang og hard osv., i direkte motsetning til slike småborgerlige ideer som drømmen om «raske framganger».

En annen ide som står sterkt blant «venstre»-opportunistene og som har klar sammenheng med deres atskillelse fra arbeiderklassen og massene, er ideen om at «intellektuelle helter» kan erstatte arbeiderklassen som den ledende krafta i revolusjonen. I formen kjører «venstre»-opportunistene svært mye på at arbeiderklassen er den eneste revolusjonære krafta. Men både deres teori og praksis viser at de i realiteten står for det motsatte.

Klassestandpunktet

For det første går samtlige av de «venstre»-opportunistiske studentgruppene mot den marxist-leninistiske teorien om klassestandpunktet. I likhet med Mao Tsetung står vi kommunister her i Norge på det standpunktet at det viktigste kriteriet for om en person er revolusjonær er knytta til om han eller hun fullt og helt ønsker å tjene proletariatets interesser, og i praksis er villig til å forene seg med arbeiderklassens og massenes kamp. Dette betyr f. eks. at en arbeider, som kanskje ikke har lest så mange bøker, men som står fast i klassekampen og ønsker revolusjon, utvilsomt er en proletarisk revolusjonær. På den andre sida betyr det også at en intellektuell, uansett om vedkommende har lest aldri så mye bøker, men som i praksis nekter å forene seg med arbeiderklassen og ikke deltar i klassekampen på ingen måte kan kalles en proletarisk revolusjonær og kommunist.

«KUL» har f. eks. flere ganger påstått følgende: «Å innta et riktig klassestandpunkt har (i ml-bevegelsen) aldri vært oppfattet som å tilegne seg teorien om nødvendigheten av den sosialistiske revolusjonen i sin fulle bredde og dybde, men å erklære en subjektiv og moralsk rettet vilje til ‘å tjene folket’».⁹

Et slikt standpunkt kan ikke oppfattes på annen måte enn at bare den er revolusjonær som har en omfattende teoretisk skolering, ved siden av en omfattende revolusjonær praksis. Noe annet kan ikke presiseringa «fulle bredde og dybde» bety.

Vi kommunister er sjølsagt av den oppfatning at det er et viktig mål å skolere flest mulig revolusjonære mest mulig i marxismen-leninismen. Men å

kreve at kommunist er bare den som har oppnådd dette, er i realiteten å overordne formell skolering i høve til klassestandpunktet. For det andre har «venstre»-opportunistene ved sin praksis med aldri å ta del i klassekampen og ved sin oppblåste overvurdering av «sitt teoretiske arbeid», vist at de fornekter proletariatets ledende rolle i klassekampen og revolusjonen.

Den dialektiske materialismen

Et viktig område, som klart viser «venstre»-opportunistenes småborgerlige karakter, er deres stilling på filosofiens område. Vi har ikke her anledning til å gå inn på en omfattende diskusjon av «venstre»-opportunistenes stilling til den dialektiske materialismen. Det er en polemikk vi skal ta opp i andre sammenhenger. Men noen saker er interessante å nevne.

Jeg har i en tidligere artikkel påpekt at «venstre»-opportunistene har en feilaktig klasseanalyse, og dermed en feilaktig politikk, fordi de konsekvent unnlater å undersøke virkeligheten. Når de kommer til at «bøndene er reaksjonære», er ikke dette etter en analyse der marxismen-leninismen tas i bruk for å analysere hvordan den norske virkeligheten ser ut. Tvert om, de stiller seg på idealismens grunn ved å ta utgangspunkt i sine egne småborgerlige forestillinger om bøndenes stilling, ved å ta utgangspunkt i løsrevne sitater fra marxismens klassikere osv.

Denne småborgerlige idealismen er ikke en ubevisst konsekvens av «venstre»-opportunistenes manglende kunnskap om marxismen-leninismen og virkeligheten. Den er et resultat av et bevisst forhold – nemlig det forhold at de på sentrale områder går mot marxismen-leninismens filosofi, den dialektiske materialismen.

«KUL»-lederen Harald Berntsen har gang på gang åpent tatt avstand fra den grunnleggende marxist-leninistiske tesen om at våre tanker ideer osv. er en mer eller mindre bra refleksjon av materie i bevegelse, av en objektivt eksisterende, virkelig verden. I skrift og tale har den samme Berntsen tatt avstand fra sentrale marxist-leninistiske verker på filosofiens områdesom Engels’ «Anti-Dühring» Lenins «Materialisme og empiriokritisisme», Stalins «Den dialektiske og historiske materialismen» osv. I stedet har han og hans tilhengere holdt fram åpent borgerlige og revisjonistiske ideologer som Lukacs, Habermas, Adorno osv.

I forordet til en bok av revisjonisten Bernstein,¹⁰ hevder Berntsen bl. a. at det filosofiske grunnlaget for utvikling av revisjonisme ligger i forestillingen om at dialektikken virker både i naturen og i samfunnet. Dette fører til at en utvikler ideen om at «revolusjonen kommer med nødvendighet». En slik forestilling fører med seg at en mister det revolusjonære perspektivet, og gir seg i kast med utelukkende å arbeide for sosiale reformer i påvente av at «revolusjonen kommer av seg sjøl».

For det første er å si til dette at Berntsen ikke har forstått naturdialektikken. Han hevder nemlig at Engels hadde det synspunkt at «foreteelsene i samfunnet er en refleks av lovene i naturen». Det Engels og alle andre marxister har hevda er at både foreteelser i naturen og foreteelser i samfunnet reflekteres i menneskenes bevissthet, og at både naturen og samfunnet utvikler seg etter dialektikkens lover. Dette betyr at all korrekt kunnskap må søkes i en dialektisk og helhetlig analyse av faktiske forhold i naturen og av praksis i samfunnet. Bare et slikt materialistisk utgangspunkt gjør det mulig for oss kommunister å gå i spissen for å forandre verden gjennom revolusjon. Mao sier om dette:

«Ifølge den marxistiske filosofi er loven om motsetningenes enhet universets fundamentale lov. Denne loven virker universelt, såvel i naturens verden, i menneskesamfunnet som i menneskets tenkning.»¹¹

Mot dette grunnleggende marxist-leninistiske standpunktet som her formuleres, stiller Berntsen en småborgerlige, intellektuell idealistisk teori. Det har alltid vært et framtredende trekk ved opportunisme og revisjonisme at den først søker å oppløse grunnleggende sannheter i marxismen-leninismens filosofi. Det er dette «venstre»-opportunistene har prøvd på i Norge også.

Kamp mot «venstre»-opportunismen!

Vi har i denne artikkelserien slått fast at samtlige av de «venstre»-opportunistiske gruppene er små, sekteriske sirkler nesten utelukkende knytta til universitetsmiljø.

Vi har vist at de i sin analyse av klassene i Norge forlater et dialektisk materialistisk standpunkt, og setter i stedet småborgerlig idealisme og metafysikk. Resultatet blir at de stempler de arbeidende bøndene som reaksjonære, i motsetning til kommunistene som holder fram den leninistiske politikken om at klasseforbundet mellom proletariat og de arbeidende bøndene er en viktig sosialkraft i kampen mot monopolkapitalen og for sosialismen.

Vi har vist at «venstre»-opportunistene erstatter behovet for å utforme en kommunistisk taktikk og ta del i klassekampen og kampen for dagskrava, med en fraseradikal og sekterisk politikk. De krever at kommunistene bare skal ha en strategi, noe som fører til at kampen for dagskrava overlates til sosialdemokratiske demagoger og klassesamarbeidere.

De oppfordrer i all sin sjøltilfredse sekterisme til å bekjempe enhetsfronten og progressive frontorganisasjoner og stiller seg således direkte i motsetning til de progressive kreftene i klassekampen.

Vi har sett hvordan «venstre»-opportunistene åpent går til angrep på den marxist-leninistiske filosofien – på den dialektiske materialismen – og vil erstatte denne med en småborgerlig idealisme som ikke har noe annet felles med marxismen-leninismen enn navnet. Tvertom henter den sitt materiale og tankegods fra erklærte anti-marxister og revisjonister som Lukacs, Habermas o.l.

Vi har også påpekt at det klassemessige grunnlaget for «venstre»-opportunismen er klart småborgerlig og at slike saker som småborgerlig vakling, manglende røtter til arbeiderklassen, småborgerlig idealisme, teorien om at intellektuelle «helter» kan erstatte arbeiderklassen som ledende kraft i politikken osv. ligger til grunn for den opportunismen de står for i klassekampen og ideologien.

På dette grunnlaget må vi trekke den konklusjon at ultra-«venstre»-gruppene ikke er noen «fraksjon innafor kommunismen», men tvertom representerer den svarteste reaksjon.

«Venstre»-opportunismen i Norge utgjør maksimalt 150 personer i organisert forstand. Vi kommunister må innse at sjøl om de således på mange vis utgjør en ubetydelig strømning, er det ingen grunn til ikke å slåss aktivt mot dem og slå hardt til. De står for linjer som har gjort skade, og som kan gjøre større skade om de ikke bekjempes resolutt.

Splittelse, usikkerhet, vakling

En viktig sak vi skal være klar over, er at «venstre»-opportunistene seg i mellom preges av store motsigelser. Dette henger sammen med at siden de subjektivt knytter an til marxismen og kommunismen, finnes det ærlige kamerater i deres rekker som ønsker å tjene revolusjonen. Når deres påståtte kommunisme stadig kommer i konflikt med de krav klassekampen i Norge stiller til en kommunistisk bevegelse, når de «venstre»-opportunistiske ideene stadig kommer i konflikt med marxismen-leninismens klassikere og stadig kommer i konflikt med prinsipper som deles av en samla, internasjonal kommunistisk bevegelse, så fører dette til splittelse, usikkerhet og vakling.

Et viktig eksempel er den svenske Baude-gruppa, det såkalte «KFML(r)».Denne gruppa har relativt sett vært en sterk gruppe, og har således gjort en god del skade for kommunismen og for klassekampen i Sverige.

Nå har det vist seg at denne gruppa har begynt å gå i oppløsning, og preges av store politiske og ideologiske motsigelser. Blant annet har de vært nødt til å ta åpent avstand fra mye av de groveste sekteriske feila de har stått for i politikken, de har vært nødt til å innrømme at de har stått på trotskistiske standpunkter, og de har måttet innrømme at de direkte og indirekte har angrepet de sosialistiske landa. De har likeledes måttet innrømme det vi kommunister gang pågang har påvist, nemlig at de bevisst har forfalsket de marxistiske klassikerne for å få disse til å stemme med sin egen forkvaklede sekterisme.¹²

Dette betyr ikke at de har blitt kommunister. Men det betyr at kommunistenes politikk for klassekampen i Sverige, SKPs ideologiske kritikk, av dem osv. har ført til at de har måttet strekke våpen. Men fortsatt er de en splittelsesorganisasjon som kjemper mot det kommunistiske partiet i Sverige.

I Norge deler «venstre»-opportunistiske organisasjoner som «KAF» og «KUL» slike synspunkter som Baude-gruppa i Sverige har spilt fullstendig fallitt på. Dette vil antagelig føre til motsigelser og splittelser i disse gruppene. Men som

Mao sier: «råtne trær faller ikke uten at en slår til dem!» Derfor er det nødvendig for enhver revolusjonær å gå resolutt til kamp mot «venstre»-opportunismen, og avsløre dens reaksjonære karakter punkt for punkt.

 

Noter.

1. Jfr. Oktoberhefte: Kominterns linje i Spania.
   2. Jfr. bl.a. Forord til E. Bernsteins «Sosialismens Forutsetninger», Pax 1973.
   3. Jfr. «Dokumenter fra KAFs 1. landsmøte». Diverse numre av KAFs organ, «Den røde arbeideren» og diverse numre av trotskistenes blad, «Oktober».
   4. Hovden-gruppa, nå «KAF», brøyt kollektivt med Vennskapssambandet Norge-Kina på årsmøtet høsten 1972. Jfr. referat fra årsmøtet i sambandets blad, «Kina og Vi».
   5. Et synspunkt som gjentatte ganger har blitt ført fram i offentlige debatter, bl.a. i DNS i Oslo.
2. Jfr. «Dokumenter fra KAFs 1. landsmøte», s.25.
   7. Jfr. A. Overein: «Ved en skillevei».
   8. Jfr. intervju i «Den røde arbeideren» med representant for KFML(r).
   9. «KUL»-stensil, «Mot revisjonismen og den småborgerlige sosialismen».
3. Jfr. note 2.
4. Mao, «Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket».
5. Jfr. «Resolusjon fra CK-møte i KFML(r)», januar 1974.

 

Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital

I fjor sommar vitja generalsekretær Bresjnev USA. Reisa hadde to formål. For det første skulle det verdspolitiske samarbeidet mellom dei to supermaktene styrkast. Resultatet har vi sett mellom anna under og etter krigen i Mellomausten i fjor haust. På møtet vart Bresjnev og Nixon samde om ei «avtale om å unngå atomvåpenkrig». Dei lova kvarandre dessutan å møtest kvart år for å samrå om felles problem.

For det andre vart det slutta omfattande økonomiske avtalar mellom dei to landa. Handelen skulle utvidast, og USA skulle få høve til å hjelpe Sovjet med utvinninga av rikdomane i Sibir. Mellom anna vart dei samde om at amerikanske konsern skulle få byggje ein rørleidning for olje i området.

I den sovjet-vennlege pressa vart dette framstilt som ein siger for fredens krefter i verda. Dette kunne ikkje /vore galnare. Avtalen om å unngå atomvåpenkrig skal først og fremst tene til å dele verda opp i sfærar som dei to maktane fritt skal få ha kontrollen over. Dernest går den ut på å garantere ro og orden i desse sfærane. Her skal anten Sovjet eller USA få gripe inn som dei lystar, utan at den andre parten vil blande seg inn i det som hender. For å unngå mistydingar, gjeld det at dei held kvarandre informerte. Derfor så hyppige møte.

Dei økonomiske avtalene vart hylla som ein siger for den fredelege økonomiske kappestriden mellom dei to landa. Når USA no er viljug til å utvide handelen med Sovjet, og tilmed hjelpe dei med oppbygginga av Sibir, skulle det vere teikn på kor stort og sterkt Sovjet hadde vorte som økonomisk makt.

Zeri i Popullit, avisa til sentralkomiteen i det albanske kommunistpartiet, kommenterte møtet mellom Bresjnev og Nixon i to leiarartiklar i sommar. Vi prentar her den første av dei. Den tar opp dei økonomiske resultata av møtet, og syner kva dei har å seie om styrke tilhøvet mellom USA og Sovjet. Den fortel også korleis ein kan vente at avtalene blir mottekne i det sovjetiske folket.

Artikkelen er omsett frå tidsskriftet Albania today. Det kjem kvar annan månad, og inneheld eit vell av interessante artiklar om marxistisk teori og kommunistisk politikk. Det nummeret vi har henta desse artiklane frå, har t.d. stoff om kuppet i Chile og ansvaret som ligg på revisjonistane for det som skjedde der, om arbeidarklassen i Sovjetsamveldet som er blitt frarøva retten til produksjonsmidla, og om kjerna i den ny-freudianske læra som er så populær i mange krinsar i vest.

Det kan tingast frå Drejtoria e perhapjesse librit, Tirana.

 

Avtalen USA/Sovjet

Zeri i Popullit, juli 1973

«Da generalsekretæren i Sovjetunionens kommunistiske parti kom til USA, vart han motteken med seremoniar som elles berre blir kongar og keisarar til del. Korkje etiketten i USA eller i andre kapitalistiske land tillet at partileiarar blir mottekne med slike seremoniar – i sær ikkje når dei kallar seg kommunistar. Men som dei forretningsmennene amerikanarane er, tek dei det ikkje så tungt om dei bryt etiketten, så sant det er forretningsinteresser det går om.

Såleis var det 21 skot frå kanonar i hagen ved Det kvite hus som gav tilkjenne for Washington og resten av USA at no hadde herskaren for heile Russland kome for å gjeste presidenten i USA.

Den overdådige seremonien fekk likevel ikkje gjesten til å føle seg ille ved. Han godtok gjerne dette keisarlege ritualet, nett som han gjorde da han var i Paris og Bonn. Han vil gjerne få fortalt den vanlege amerikanaren – og McCarthys etterfølgjarar med – at dei ikkje treng bli redde for tittelen hans, for han står da ikkje for noko slag kommunisme. Nixon, det anti-kommunistiske USA og all reaksjon verda over må ikkje reddast for «sovjetkommunismen». Den er ikkje lenger leninistisk. Den er berre eit slag surrogat som fullt ut og i alle ting går i lag med USA.

Bresjnev for til USA som ein kjøpmann som har lyst alle dei viktigaste rikdommane i landet sitt ut til auksjon på den imperialistiske marknaden. Tilbodet var større enn jamvel dei sløgaste bankmennene i Wall Street hadde tenkt seg. Og kven kunne eigentleg ha trudd at Sovjetsamveldet ville falle så lågt at dei opna dørene for ein så stor og snøgg flod av amerikansk kapital, tilmed ein som overgår det som blir tillete i dei landa som er venlegast stemde mot dollaren? Men det som no skjer, det er rett og slett at revisjonistklikken som no herskar i Sovjetsamveldet held på å godta ein Marshall-plan for landet sitt. Dei sel landet, stykke for stykke, til amerikanske monopol. Dei legg dei underjordiske ressursane til Sovjet under kontroll frå trustane i Texas, Chicago og California.

Ein tvifeltring kring Kina

Det er folk som seier at Sovjetsamveldet er ein stor stat, derfor kan dei ta imot kreditt frå kven dei sjølv måtte ønskje, utan å frykte nokon ting. Dette er grunnlause og truskyldige påstander. USA-imperialismens historie skulle være prov nok på at den ikkje gir frå seg ein cent til nokon utan å vere heilt trygg på å få det att med renter. Det går også klart fram av alt det dei gjer til dagleg.

Det er dette som no vil hende med Sibir og. No strøymer det ei svær mengd med yankee-kapital inn i dette området. Det er laga omfattande planar for å nytte ut mineralførekomstane der ved hjelp av transatlantiske trustar. Dermed er alt duka for å gjere området til eit protektorat under USA. Men Bresjnev-klikken er villig til å godta dette. Dei siktar på å legge ein tvifelt ring omkring Kina, dels med sin eigen hær, som dei for lengst har konsentrert langs grensa mellom Sovjet og Kina, og dels ved å lite på amerikanarane etter kvart som dei får eit fast grep om Sibir.

Kvarhelst USA-imperialismen auser inn kapital, byggjer dei også opp militærbasar for å forsvare rikdommane sine. Det gjorde dei i Thailand, i Vietnam og i andre land i Asia. Det gjer dei i mange land i Europa. Der har dei ikkje berre hand om dei økonomiske nøkkelposisjonane. Dei har også hærstyrkar der for å forsvare desse posisjonane om det skulle bli turvande. Dei skal både tene som press overfor desse landa og som basar for åtak på andre land. –Kan ikkje dette kome til å hende med Sovjetsamveldet også?

Hauk over hauk

Bresjnev-klikken har late landet sitt bli hengande etter i utviklinga. No vil dei gje omfattande konsesjonar til USA og dei andre imperialistmaktene. Dei vil la dei få fullt spelerom til å investere milliardar av dollar i landet. Dermed vonar dei at Sovjetunionen skal greie å løyse dei teknologiske utviklingsproblema og kunne tevle på like fot med dei andre på den kapitalistiske verdsmarknaden. Medan utanlandsk kapital investerar på den «sivile» sektoren av økonomien, tenkjer så Bresjnev at han kan få investert nasjonalkapital på dei sektorane som først og fremst har med utviklinga av hæren og opprustninga å gjere. I første omgang kan det sjå ut til at planen til sovjet-revisjonistane er svært så sløg. Det kan sjå ut som om USA held på å gå i fella, som om USA med sine eigne hender no hjelper den staten som konkurrerer med dei om verdsherredømmet til å kome på fote økonomisk og militært. Enden på visa kan synest å vere at Sovjetsamveldet blir overlegen på område som avgjer kappløpet mellom dei.

Men i røynda er det helt annleis. USA-imperialismen reknar grundig etter og veit svært godt korleis dei skal bruke pengane sine og kvar dei skal bruke dei. USA har fullt oversyn over kva Sovjethæren er god for no og i framtida, og veit også kva deira eigen hær er god for. Det ville sjølvsagt vere gale å tru at dei ikkje har tanke for at investeringane i Sovjet-unionen vil verke inn på makt balansenmellom dei to landa. Dei bur seg utan tvil på at dette kan skape ein situasjon som kan gjere det lettare for Sovjet å utvikle våpen. Dei er merksame på desse ulempene. Men dei tar og med i rekninga kor viktig det er for dei å infiltrere Sovjet-unionen – både økonomien og livet elles der i landet. Dei svære kapitalinvesteringane vil føre til oppløysing på mange felt, og dette vil truleg også føre til at forsvarsevna vil bli svekka og øydelagd.

Magnatane kjem attende

Sovjethæren har lange revolusjonære o gpatriotiske tradisjonar, heilt frå Oktober-revolusjonen til Lenins og Stalins tider. Vil dei gå med på at ein degenerert klikk sel landet til USA-imperialismen? Vil det russiske folket og andre folk i Sovjet-unionen sitje med hendene i fanget når dei ser kva som no skjer? No kjem dei attende, dei utanlandske konsesjonshavarene og ågerkarane som vart hivne ut saman med tsarveldet i 1917. No kjem dei, magnatane frå New York, London, Tokyo, Berlin og Paris, som vart slegne ned saman med den utanlandske intervensjonen, – dei umettelege bankierane frå vestlege monopol, som organiserte hungerblokaden andsynes Sovjetrussland og freista å hindre hjelp til sjuke menneske i landet. No ser dei dei kome spaserande attende med stokken i handa, inn på dei fabrikkane og anlegga som dei vart drivne ut frå for 56 år sidan. Det hatet sovjethæren og sovjetfolket nører mot desse iglene og umettelege ulvane som har suge blodet av det russiske proletariatet i årtider, det vil aldri kunne sløkkast. Dei vil heller aldri gløyme den vanærande kapitulasjonspolitikken til dei gamle tsarane, når dei nye tsarane i Kreml no nyar den oppatt. Det er umogeleg å hindre at dei blir medvetne om kva for fårer som truar dei nasjonale interessane deira og deira framtid som eit stort land og ein stor stat.

Bresjnev sterk mann i sovjet?

USA-imperialistane trur dei kan gjere kva handel dei vil med Bresjnev, fordi dei ser han som den sterke mannen i Sovjetunionen. Dei trur at Bresjnev no har styrkt si stilling mykje og at makta hans ikkje er til å rokke, især no når han har fått Gretsjko, Gromyko og Antropov med i politbyrået. Dei sit i toppen av militærapparatet, i leiinga for utanrikspolitikken og politiet. Men dei som kjenner Sovjet-samveldet og sovjetfolket kan ikkje slå seg til ro med slike tankar. Korkje hæren eller folket vil nokon gong godta Bresjnevs eventyrlege planar, og dei vil i alle høve aldri stø dei. Ikkje nokon stat og ikkje nokon hær som er blitt gjennomtrengd av imperialismen sin ideologi og imperialismen sin kapital kan unngå å bli gnegen av den kapitalistiske ormen og ta til å forfalle og degenerere.

Bresjnevs maktstilling er veik. Det skuldest ikkje berre at det er motstand frå sovjetfolket mot politikken hans og at han ikkje får nokon stønad frå dei arbeidande massane for den opportunistiske og ufolkelege politikken sin. Det er velkjend nok at det også er valdsame motsetningar i den øvste sovjetiske leiinga og at det finst opposisjon der, sjølv om dei strever for å løyne det. Motsetningane grunnar seg på anti-marxisme og utviklar seg på grunnlag av kamp om makta. Derfor har dei og ein hang til å bli stadig djupare.

Etter at Khrustsjov vart kasta var det mykje snakk om den kollektive ånda som skulle rå blant sovjetleiarane. Dei tala og om Bresjnev som «ein likeman mellom likemenn». Men perioden da Khrustsjovs «subjektivisme» vart kritisert enda svært så snøgt. Bresjnev ende opp som leiar for alt. Han greip kontrollen over alle ting, frå økonomi til utanrikspolitikk. No syner det seg at han ikkje satte pris på Kosygins møte med Johnson i Glassboro.Før var Kosygin statsminister. Som regjeringssjef styrte han med utanrikssakene. No har Bresjnev pressa han ut. Det ser ut som om den populariteten han heldt på å vinne, la seg som ein skugge over den stråleglansen Bresjnev prøvde å omgje seg sjølv med, som eine innehavar av makta i Kreml. Bresjnev har tatt seletyet i sine eigne hender, men kollegane hans i den revisjonistiske leiinga er ikkje betre sjølve. Dei ville ha gått fram på same måten som han om dei hadde kunna.

Det som har hendt, syner at maktovertakinga til Khrustsjov-mennene var ei katastrofe for Sovjetsamveldet. Under deira styre har landet blitt så usselt at det må tigge om brød, maskinar og tekniske

«Magnatane kjem attende»

Hva går de økonomiske avtalene mellom Sovjet og USA ut på? Fra det sovjetiske pressebyrået Novosty i Oslo har vi fått en artikkel om toppmøtet mellom Bresjnev og Nixon i Moskva i mai som bl.a. nevner følgende resultat av forhandlingene de siste par åra:

– Avtale med Occidental Petroleum Corporation om gjensidige vareleveranser på 8 milliarder dollar over en 20-års-periode («den største kontrakt som er inngått i den internasjonale handelshistorie»). Avtalen omfatter levering av utstyr og materialer, utvinning og raffinering av olje og gass, produksjon av kunstgjødsel og landbrukskjemikalier, hjelp til reising av en kjemisk storbedrift for produksjon av 4 millioner tonn amoniakk og 1 million tonn urea i året, kreditt til utstyr til denne fabrikken, utarbeidelse av nye prosesser for bearbeidingav metall.

– Planer om levering av komprimert gass fra Sovjet til USA til en verdi av titalls milliarder dollar på lang sikt.

– Avtale med Swindell-Dreissler og andre firmaer om levering av utstyr til bygging av Kama bilfabrikk.

– Avtale med Joy Manufacturing for utstyr til utvinning av kull, med Arthur Andersen & Co. om informasjonssystemer for industri, forskning, handel.

– Tilbud til Westinghouse Electric Corp., Union Carbide og andre om konstruksjon av generatorer, transformatorer, gassturbiner osv.

– Amerikansk interesse for sovjetisk del-produksjon til utstyr som produseres i USA, og kjøp av sovjetiske verktøymaskiner, tankskip, tørrlasteskip og kulelagre.

– Representasjon i Moskva for Pullman, Occidental Petroleum Corp., General Electric, International Harvester, Caterpillar, Hewlett-Packard, Engelhart Minerals, Pan-American, American Express –og Chase Manhatten Bank, Bank of America, First National City Bank.

Det som har hendt, syner at maktovertakinga til Khrustsjov-mennene var ei katastrofe for Sovjetsamveldet. Under deira styre har landet blitt så usselt at det må tigge om brød, maskinar og tekniske patentar frå USA-imperialismen, frå verdsens folk sin svorne fiende. Det revisjonistiske Sovjetsamveldet har kome så langt ut på tiggarstigen at det ikkje eingong kan forsyne dei såkalla «sosialistiske» partnarane sine med råmateriale, enda dei har plikta seg til å gjere dette og jamvel bygd opp særlege mellomstatlege organ til å syte for slikt. Dette må Ungarn, Tsjekkoslovakia, Polen og ikkje minst DDR no li for økonomisk. Deire visjonistiske klikkane i desse landa har utvikla seg til reine leikedokker for sovjet-revisjonistane. No godtek dei på den mest servile måten den vanskelege stillinga Moskva har stilt dei i. Dei følgjer føredømet til sjefane sine og ønskjer no å finne seg utvegar ved å gå saman med USA-imperialismen og andre imperialistar sjølve.

Bresjnev kjem USA til hjelp

Den pseudo-revolusjonære klikken som herskar i Sovjetsamveldet i dag, kjem USA til hjelp på ei tid da USA-imperialismen går gjennom den mest alvorlege krisa i si historie. Dei hjelper USA-imperialismen til å kome over krisa i Vietnam og i NATO, Watergatekrisa og valutakrisene, ved å gje dei marknader, det vil seie dei reine energitilførslene når det gjeld kapitalinvesteringar. Samstundes hjelper dei USA politisk, ved å vere med på å løyne nederlaga i Vietnam, Indokina og andre stader og å kalke over dei nederlaga landet har lide i alle verdsdelar.

Det er ikkje noko slumpehøve at Bresjnev ikkje ønsker å tale med Nixon om Watergateskandalen. Sovjetpressa har og vore tyst om den. Kva skulle han seie når det kom for dagen at partnaren hans er ein førsteklasses gangstar? Men det er ein annan grunn også til at han ikkje kan seia noko: Bresjnev sjølv og klikken hans har ikkje berre sett nokre få personar, men heile folket, under oppsyn frå det hemmelege politiet.

Bresjnev si reise til USA og den foraktelege kjøpslåinga hans med Nixon og dei andre leiarane for USA-imperialismen, er ei fornærming mot alle bolsjevikane i Sovjetsamveldet. Desse hendingane har gjort dei rasande. Det er ikkje tvil om at dei vil reise seg og knuse Sovjets nye Krustsjov.

Sovjetfolket føler eit stort ansvar overfor seg sjølve og alle andre folk i verda. Dei vil ganske sikkert reise seg for å stogge handa til politiske eventyrarar som Bresjnev og kompani. Og Sovjetfolket er i rørsle. Ikkje sjeldan finn det stad demonstrasjonar og andre markeringar av motstanden. Meir enn ein gong har hæren blitt tilkalla for å slå dei ned. Herskarklikken prøver å brennemerke dei som tek del i slike demonstrasjonar som psykopatar og halvkriminelle. Dei prøver å sverte dei på alle måtar og set alle slag merkelappar på dei for å få opinionen i og utanfor landet til å tru at aksjonane deira er små og få og ikler betyr nokon ting politisk. Men sanninga er ei heilt anna. Det er stor motstand i Sovjetsamveldet mot Bresjnev- og Kosygin-klikken. Ein merkar lett misnøyen med den revisjonistiske politikken. Det dei gjer blir møtt med uttala hat, særleg det nære samarbeidet med USA-imperialismen. I spissen for denne motstanden står dei unge og eldre bolsjevikane.  Sovjetfolket blandar ikkje dei saman med slikt skrot som Solsjenitsyn og kompani.

Dei revolusjonære i Sovjet er heile tida i ein vanskeleg situasjon. Kampen dei må føre kjem ikkje til å bli av dei lettaste. Men dei vil utan tvil greie å overvinne hindringane. Dei har framifrå tradisjonar og ein rikdom av erfaringar frå revolusjonær kamp å sto seg på. Dei veit korleis dei skal kome gjennom dei offera som blir nødvendige.

 

Våre krav – fiendens taktikk

Denne artikkelen byggjer på eit foredrag som vart halde på eit møte om lønnsoppgjeret arrangert av AKP(m-l) i Trondheim i midten av mars, før avtalen mellom Jern og Metall og Mekaniske Verksteders Landsforbund vart oppsagd og før det vart kjend kva slags pakkeløysing staten sat med i bakhanda.

Mens norsk monopolkapital de siste åra har stått i en situasjon med stadig voksende problemer med å øke profitten, går norsk økonomi nå inn i en veldig høykonjunktur. Oljevirksomheten gjør at vi står foran en mer omfattende strukturrasjonalisering av norsk industri enn kanskje noen gang tidligere. Makta vil bli enda mer konsentrert i statsapparatet og i de største kapitalgrupperingene i landet. Norge blir trukket enda nærmere imperialismens maktsenter. Det kan komme angrep på fagbevegelsen i framtida som vi skal være godt rustet til å stå imot. Årets tariffoppgjør blir en smakebit på hva vi har i vente.

Samtidig er det lenge siden to linjer har stått skarpere mot hverandre enn ved dette lønnsoppgjøret. Skritt for skritt har arbeidskjøperne oppnådd økt kontroll over fagbevegelsen, samordning og statlig innblanding i oppgjørene. De har økt sin andel av verdiskapinga og redusert våre inntekter. Deres krav foran den «oljealderen» de nå går inni er: hardere kontroll, utbyttingsfred. De har et enormt behov for kapital til investeringer, som arbeidsfolk i Norge skal få betale.

Til nå er det først og fremst utenlandsk kapital som har kastet seg over olja. Di tmå staten og monopolene fortsatt vende seg for å få dekket kapitalbehovet sitt fullt ut. Vi vet av erfaring at de internasjonale kreditorene setter harde betingelser. At den norske staten må være villig til å slå hardt nedpå eventuelle «ekstremister» som streiker, er kanskje en slik betingelse?

På den andre sida har vi fått en styrket politisk arbeiderbevegelse i Norge. De fagorganiserte i klubber og foreninger på grunnplanet har også varslet kamp.

Skånlandutvalgets innstilling er foreløpig slått tilbake, forbundsvise oppgjør er knesatt. Tallrike klubber og foreninger har reist krav om kraftig forbedring av lønna.

Men hvordan er utsiktene til at kampen skal lykkes? Hvordan står klassekreftene? Det er dette jeg skal ta opp i denne artikkelen.

Lønnskampen 1974 – hvor bra er krava som er stilt?

Vi går til tariffoppgjøret i en situasjon hvor kapitalen ønsker arbeidsfred mer enn noen gang. Og, – det betyr igjen at vi skulle stå i en taktisk sterk utgangsposisjon. Ingenting ville være verre enn langvarig streik i industrier som har med olje å gjøre. Det er ut fra en slik taktisk vurdering av klassekreftene vi må se på de krava som er stilt.

Omlag alle forbund har i skrivende stund lagt fram sine krav. De viser at de fleste har vært svært så lydige overfor den «generallinja» LO-sekretariatet har trukket opp. Vi kan uten videre slå fast at ingen krav som er stilt er prega av offensiv kamp.

Dette er krava fire sentrale forbund har stilt:

Forbund     Medlemmer     Generelt krav     Totalt lønnskrav     Indekskrav

Kartellet       100.000         11–12 %              15,5 %                En indeksreguler.
Jern & Met.  92.000           7,5 %                   11 %                   Svingetall på 4. Kommuneforb.90.000        11–12 %              17 %                   Svingetall på 2. Grafisk         14.000           8 %                                                  To indeksreguler.

 

Alle krever ettårig tariffperiode. Jern & Met krever også i likhet med de fleste andre forbund tariffestet avgift for uorganiserte.

AKP (m-1) har under hele tarifforberedelsen gått inn for forbundsvise oppgjør og ettårig tariffperiode. Vi har like klart gått mot tariffestet avgift for uorganiserte. Vårt standpunkt her blir det ikke plass til å begrunne nærmere i denne sammenheng.

Jeg vil gå over til å se på to sentrale krav– indekskravet og det totale pengekravet.

Indekskravet

Den enestående dyrtida vi er inne i har tvunget forbundene til å kreve spesielle garantier mot prisstigninga i perioden. AKP har gått inn for et lavt svingetall, 2 eller 3 er lansert av Klassekampen. Hva betyr dette i forhold til de krava som forbundene har stilt? For det første må vi slå fast at indekskravet ikke er et krav om økt lønn. Det er bare et krav om sikrest mulige garantier mot reallønnsnedgang, garantier mot at lønnsøkninga blir spist opp av prisene i løpet av året.

Men hvilke garantier gir indekskrava som er stilt. Ett regneeksempel kan illustrere hva kravet betyr: Utgangspunktet er gjennomsnittslønna for industriarbeidere, ca. 3200 på månedsbasis.

Vi antar videre at prisene stiger med 12 % fra mai -74 til mai -75. Da vil en arbeider med:

Kartellets indekskrav tape omlag              kr.2400 i tariffperioden

Jern & Mets indekskrav tape om lag         kr.1200 i tariffperioden

Kommuneforb. indekskrav tape om lag    kr. 600 i tariffperioden

Grafisk indekskrav tape om lag                 kr.2000 i tariffperioden

Uten justering for prisstigning i perioden, men med såkalt «full kompensasjon for prisstigninga» ved periodens slutt, taper han omlag 5 000 i kjøpekraft i årets løp.

Slik er situasjonen for norske arbeidere i dag. Selv om vi krever «full» kompensasjon for prisstigninga må vi regne med at verdien av lønna går tilbake måned for måned.

Indekskravet har derfor to funksjoner. For det første skal det sikre oss størst mulig kompensasjon for den prisstigninga vi får i perioden. For det andre skal det gjøre det langt mindre lønnsomt for arbeidskjøperne å øke prisene. Derfor mener vi at indekskravet er et viktig krav i årets oppgjør. Men et hvilket som helst indekskrav, er, som vi har vist ingen garanti nok. AKP har reist krav om svingetall på 3 poeng. Det betyr regulering av lønnene hver andre måned. Jern og Metall, og trolig også SV har lansert et svingetall på 4.

Som vi har sett betyr begge kravene at vi aksepterer et visst tap. Det skal vi selvsagt ha kompensasjon for ved neste tariffoppgjør.

Vi står ikke lenger fra hverandre på indekskravet enn at enhet her må være mulig. Med den offensiven arbeidsgiverforeningen og staten legger opp til, trenger vi enhet på så mange saker som mulig. Med en slik enhet vil vi også kunne sikre et bedre indekskrav for kameratene i Kartellet og andre forbund som ikke har reist skikkelige krav på dette feltet.

Pengekravet

Under kapitalismen eksisterer det ikke noe som heter «rettferdige krav». Tariff-oppgjøret er en kamp mellom to klasser. Begge har som mål å sikre seg størst mulig del av de verdiene folket har skapt. Seier i tariffoppgjøret for arbeiderklassen, det må bety at vi sikrer oss en betydelig større andel av verdiskapinga enn tidligere. Tilbakegang betyr at kapitalens (inklusive statens) andel har økt. La oss med enkle tall se hvordan stillingen er.

Gjennom hele 60-årsperioden og de første70-åra har nettonasjonal-produktet i faste priser steget kraftigere enn lønningene. Grovt anslått er gjennomsnittstallene h.h.v. 4,5 % og 3 %. Det betyr at hvert år har lønnsmottakerne beholdt en mindre andel av verdiskapinga enn kapitalen og staten.

Et annet eksempel:

I NAF-brosjyren: «Tall og fakta fra NAF» har de beregnet lønnsutviklinga for industriarbeidere. Her viser de at den disponible realinntekten for industriarbeidere i gjennomsnitt fra 1960 til 1972 har steget med 2,5 %. Samtidig har de direkte skattene økt med 23 % pr. år! Med økende skattepress og prisstigning har industriarbeideren beholdt betydelig mindre enn den årlige produktiviteten i industrien. Med en anslått årlig produktivitetsøking på 3,5 % ser vi at lønningene hvert år har fått en betydelig mindre andel enn de skulle ha.

Særlig ekstremt blir det etter 1970. Da viser NAFs tall at industriarbeidernes lønninger har blitt redusert når en ser på kjøpekraften. Mens en industriarbeider i 1970 fikk utbetalt kr. 15 513 (1960-kroner), fikk han i 1972 kr.15 481.

Året 1973 har vært et spesielt godt år for arbeidskjøperne. Selv borgerskapets eget nasjonalregnskap greier ikke å skjule det.

Økonomisk Utsyn fra Statistisk Sentralbyrå forteller bl.a. at inntektene i de viktigste eksportindustriene økte med over 20 % og at eiernes andel av verdiskapinga økte langt sterkere enn lønnsmottakernes andel.1973 var uten tvil det året hvor kapitalen sikret seg et kraftig innhogg i folkets verdiskapning. Og hva sier statens såkalte «objektive» upartiske økonomi-ekspert», Aukrust, om det? Han konstaterer at 1973 var bra for arbeidskjøperne og at 1974 blir kanskje enda bedre, og han slår fast:

«I så fall vil 1974 bli et enestående godt år for næringslivet, som vi må unne bedriftene.»! (FraDagbladet2/3 -74. Min utheving.)

Vi tror nok gjerne at Aukrust og andre såkalte eksperter for det borgerlige statsapparatet «unner» bedriftene store fortjenester. Men hva unner de arbeidsfolk?

Norsk Tjenestemannslags gruppe på Statistisk Sentralbyrå har regnet ut lønnsutviklinga for statsansatte. De slår fast at den realdisponible månedslønna for de fleste var på topp i 1968. For 6 år siden! Til tross for at det har vært to lønnsoppgjør siden da har verdien avlønningsposen gått tilbake. La oss her nøye oss med å se på situasjonen for to statsstillinger som i dag ligger nokså «midt i laget».

En statsansatt lønnstaker med 36 000 på våren 1973, som er enslig, har foran vårens oppgjør ei realdisponibel månedslønn som ligger 60 kr. lavere enn lønna i1968/69!

Det andre eksemplet er en statsansatt lønnsmottaker med 44 000 våren 1973. Her er det også beregnet hva en enslig person har tilbake i forhold til 1968. Han har kr. 176 mindre realdisponibel inntekt i måneden.

Minst 18 – 20 %

AKP vil oppfordre alle lønnsmottakere til i det minste å stå på et lønnskrav som sikrer oss samme andel av verdiskapinga som vi hadde da vi lå best an, dvs. før1970. Og vi slår igjen fast at dette er et defensivt krav. Det innebærer kompensasjon for 4–5 års etterslep med 3,5 % pr .år, og vår andel av produktivitetsøkinga i kommende periode, ei produktivitetsøking som trolig blir betydelig høyere enn de tradisjonelle 3–4 %.

Dette betyr pengekrav på 18–20 %. Bare et slikt krav hindrer oss i å overlate enda mer av vårt eget arbeid til kapitalen. Forbundsledelsene har reist krav som ligger under dette.

SV oppfordrer folket til å være tilfreds med lønnsøkinger som gir oss bare en «liten» tilbakegang. Men når skal arbeidsfolk kreve tilbakebetalt det de har tapt av posisjoner tidligere om ikke nå, – i en situasjon hvor storkapitalen regner med kjempegevinster? Eller mener SV at fagbevegelsen som kamporganisasjon er for svak til å vinne et krav det kan bli kamp om? Da svarer vi at dersom venstre i fagbevegelsen støttet av folk på grunnplanet nå står sammen, har muligheten til seier kanskje aldri tidligere vært større! SV har til nå nøyd seg med å henge på lasset til forbundspampene. Men det kreves langt mer av et parti om det skal ha krav på tillit fra arbeidsfolk som vil ha en forandring på dagens tilstand!

Fiendens strategi og taktikk

Gjennom kravet om forbundsvise oppgjør, ettårig avtale og indeksavtale som skal gi størst mulig kompensasjon for prisstigninga, har fagbevegelsen til nå reist krav som kapitalen uten tvil frykter. Derfor ser vi at de kjører ut med hele sin skyts, fra en samlet presse til økonomiske «autoriteter».

De har 95 % av pressa, TV og radio på sin side. De har hele det statistiske apparatet til borgerskapet. De har tallrike eksperter, direktører, forskere, professorer, som selvsagt vet hva som er «best for folket». Til sist og farligst har de en rekke klassesamarbeidsorganer hvor det såkalte Kontaktutvalget er det ledende. Her møtes ledelsen i fagbevegelsen, arbeidsgiverforeninga, næringsorganisasjoner og staten før og under tariffoppgjøret for å holde hverandre «orientert», som det heter.

Med andre ord: her dikterer stat og kapital hvilken linje LO-pampene skal legge fram for medlemmene. Under årets oppgjør skal Kontaktutvalget spille en nøkkelrolle i forsøkene på å «samordne» oppgjøret i siste liten eller lage «pakkeløsninger».Det er disse våpene arbeiderklassens fiender nå setter inn for å vinne lønnskampen. Og hva bruker de sine «våpen» til? Jo, å spre myter og å lansere lure lønnstilbud

 

1. Kapitalens myter.

Arbeidskjøperne og deres økonomiske ideologer har gjennom historia utviklet et sett av myter som de sprøyter inn i folket, fra ungene i skolen til fagorganiserte i klubbene. Det er myter som:

– kaketeorien, at det finnes ei gitt lønnskake slik at hele tariffoppgjøret blir et spørsmål hvor arbeidsfolk skal dele ei kake mest mulig likt. Underforstått er det da at kapitalens andel er det ikke noe å gjøre med. Av denne myten gir det seg også glimrende muligheter for å splitte folket: å gå inn for lavtlønnte som igjen betyr at en må gå mot middels og høyt lønnte.

– å gå inn for de ikke-yrkesaktive (bl.a. trygdede) som igjen da må bety å gå mot yrkesaktive. å gå inn for skatteletter, som betyr at arbeidere i stat og kommune må holde tilbake lønnskrav.

– myten om pris- og lønnsspiralen. Det er denne myten som mer enn noen annen er kjørt fram foran årets oppgjør. Den skal jeg gå grundigere inn på nedenfor.

– myten om at høyere lønnskrav vil tvinge dårlig stilte bedrifter til å innskrenke, dvs. at arbeidsfolk gjør seg sjøl arbeidsløse ved å stille krav. Til denne kan vi svare: Bedrifter som er så dårligstilt at de ikke kan betale folk ei stabillønn har en ingen garanti for vil greie seg uansett lønnskrav eller ikke. Dessuten:

De som først og fremst har lagt ned bedrifter i Norge er staten og industrien sjøl. Gjennom planlagt strukturasjonalisering (f.eks. treforedling i Drammensvassdraget) har de lagt ned tusener av arbeidsplasser.

Som nevnt har prismyten naturlig nokfått en spesiell plass foran årets oppgjør. Derfor er det nødvendig å gå grundigere inn på den, slik at en kan se klart at den er blank løgn.

Myten om pris- og lønnsspiralen

La oss starte med noen fakta. Gjennom hele 50- og 60-åra lå prisstigningen gjennomsnittlig på 3–4 %. Så skjer det noe: Fra en prisstigning på 3,1 % i 1969 hopper prisene til:

10,6 % i 1970

6,2 % i 1971

7,2 % i 1972

8,0 % i 1973

9,6 % til 13,3 % anslått for 1974.

 

Med andre ord – prisene er i 70-åra på et nivå som er 3 ganger høyere enn nivået i 50- og 60-åra. Og hva kan vi gjøre for å rette på dette? Jo svarer ekspertene. De fagorganiserte må dempe sine krav foran tariffoppgjøret. Holder vi altså kravene tilbake skal prisstigningen dempes. Men vi har hørt denne melodien før. Sist vi hørte den var under forhandlingene om priskompensasjon i fjor. Da ble vi lovet lavere prisstigning dersom vi godtok en kompensasjon for prisstigningen på bare 45 %. Hva har vi sett? At prisene bare har økt i aksellererende tempo, at ikke ett av løftene er innfridd. Det kapitalistiske systemet har overbevist oss om at de mangler kontroll med prisene. Hvordan kan de da kreve moderasjon fra oss når de ikke kan gi oss garantier?

Men hvem er det som er årsak til prisstigninga?

Jo, i følge Statsråd Sagør sjøl skyldes 60 % importprisene, dvs. priser som bestemmes helt uavhengig av det norske lønnsnivået. For det andre bestemmer regjeringa en rekke priser: Offentlige kommunikasjoner og andre offentlige tjenester i tillegg alle varer som det offentlige bestemmer prisen på gjennom sin avgiftspolitikk. Og som vi veit har regjeringa monopol på disse sektorene og trenger ikke øke prisene «av konkurransehensyn». For det tredje har en rekke norske kapitalister nærmest monopol for sine produkter, dvs. de kan bestemme prisene helt uavhengig av om kostnadene øker eller blir redusert.

Til sist står vi tilbake med ei gruppe bedrifter som kan, og alltid vil overvelte lønnsøkinger på økte priser.

Av dette skulle to ting være helt klart: For det første bestemmes prisen på kanskje 80 % av varene på det norske marked nærmest uavhengig av lønnsnivået. For det andre ser vi at dersom arbeidsfolk holder lønnskravet tilbake vil allikevel prisene stige kraftig pga. utenlandsprisene og de norske bedriftenes stilling.

Stemmer konklusjonen med de historiske erfaringene? Ja fullstendig. Bare en gang i løpet av 50- og 60-åra hadde vi kraftigere prisstigning. Det var i1952 og 1953. Årsaken var heller ikke da svære lønnstillegg, men Koreakrigen og den voldsomme vareetterspørselen som fulgte krigen. Den sterkeste prisstigninga i7 0-åra til nå hadde vi i 1970. Skyldtes den ekstraordinære stigningen da svær elønnstillegg? Nei, det var økningen av momsen fra 13,64 % til 20 % som gjorde utslaget.

Og i dag er årsaken lønningene? Nei!

I 1973 var det ikke tariffoppgjør og derfor også ubetydelige lønnsøkinger. Men prisene steig «bare verre enn før». Hovedårsaken er: At mulighetene for internasjonale konserner pga. monopolisering til å øke prisene uten fare for konkurranse, har økt kraftig, at det har oppstått knapphet på en rekke råvarer og at disse har kommet under større kontroll av landa hvor varene finnes, og til sist for Norges vedkommende, at kapitalen gjennom sin investeringsiver har økt etterspørselen etter varer kraftig. Dette er de virkelige årsakene til at prisene har steget.

1. «Lure» lønnstilbud.

«Lure» lønnstilbud for kapitalen er selvsagt tilbud som godtas av fagbevegelsen, men som i realiteten betyr lave lønnsøkinger. La oss se på noen slike «lure» former for tilbud som arbeidskjøperne alt har lansert.

Samordning av lønnsoppgjøret.

Erfaringene fra tidligere oppgjør har lært arbeidskjøperne at dersom de greier å samordne oppgjøret er halve seieren vunnet. Staten og arbeidsgiverforeningen sammen med LO-toppen har siden begynnelsen av 60-tallet innsett betydningen av samordnede oppgjør. Kontaktutvalget blei 1963 oppnevnt med hovedoppgave å samordne oppgjøret den gangen. Siden har kontaktutvalget vært et viktig redskap for samordning.

Hva betyr samordning? Jo, at det skal forhandles samlet for hele fagbevegelsen under ett. At LO-ledelsen (som Selvig og Bratteli stoler på) skal lede hele tarifforhandlingen. Og viktigst, at uravstemningen skal gjøres for hele fagbevegelsen samlet. Vi har sett hva det har betydd: For det første elendige krav og ettergivenhet i forhandlingene fra LO-ledelsen. For det andre at forbund som har stemt ned det samla generelle tilbudet har blitt nedstemt av mer «lydige» eller «tilfredse» forbund.

Fagbevegelsen har i år avvist samordning og presset fram forbundsvise forhandlinger og forbundsvis avstemning over forhandlingsresultatet. Men det betyr enda ikke at arbeidskjøperne har oppgitt muligheten på samordning. Allerede på sentralstyremøtet i NAF i januar understreket de «nødvendigheten av en samordning av oppgjørene». Og selvsagt er det hensynet til «rikets økonomi» NAF er opptatt av. I dag bruker de som argument for samordning at forbundene har reist indekskrav som er generelle og som derfor krever samordning av gjennomføringa. Også Aspengren har vært inne på tanken om nødvendig samordning av oppgjøret i siste fase. Fagbevegelsen må derfor med alle midler forsvare de forbundsvise forhandlingene mot alle forsøk på samordning i siste fase.

Pakkeløsning

Dette er det siste skuddet på stammen av arbeidskjøpernes knep. Argumentasjonen er som følger: Pga. den sterke pris- og skatteøkningen blir lønnstilleggene lett oppspist om de ikke koordineres med prisdempende tiltak og skattelette. Selvsagt går vi inn for prisdempende tiltak og skatteletter. Men hva er prisen?

De fagorganiserte skal moderere sine krav, så vil regjeringa garantere prisdemping og skatteletter. Som tidligere nevnt var den kompensasjonen for prisstigninga i fjor et resultat av at vi gikk med på en pakkeløsning. –Ideologen for pakkeløsningen er direktør Skånland i Norges Bank. Han foreslår opprettet et «Råd for pris- og inntektspolitikk» som skal trekke opp «retningslinjene» hvor lønninger, trygdesatser, skattesatser etc. inngår i et integrert system.

Erfaringa fra fjoråret har ført til at fagbevegelsen på grunnplanet massivt har avvist Skånlandutvalget. Men faren for en snikinnføring av pakkeløsninga er fortsatt til stede. Arbeiderpartiets landsstyremøte 28/2 har vurdert om «skatte- og avgiftslettelser kan komme inn som en del av vårens inntektsoppgjør.» Eller sagt med rene ord: Arbeiderpartiet har vurdert muligheten for å narre de fagorganiserte til å fremme lave lønnskrav med løfter om skatteletter og prissubsidier. Dette ble understreket av det foredraget en av Aps finanseksperter, Ragnar Christiansen, holdt den 11. mars. Her sa han i følge pressereferater: Folketrygdavgiften kan reduseres. Arbeidsgiveravgiften kan eventuelt økes mot at lønnstillegget reduseres tilsvarende!

AP bedyrer sitt ønske om å «hjelpe lønnsmottakerne til å oppnå reelle reallønnsforbedringer». Men hvorfor da ikke støtte fagbevegelsen i kampen? En pakkeløsning betyr at det blir forhandlet over hodet på oss, at vi stilles i utsikt garantier om prisstabilitet som ingen regjering i et borgerlig statsapparat kan gi, at vi må oppgi den frie forhandlingsretten. En pakkeløsning vil bety «gavepakke» for arbeidskjøperne.

Arbeidskjøperne vil kjempe for samordning, pakkeløsning eller for lønnsøkninger som er så ubetydelige at de fortsatt kan høste hele overskuddet av produksjonen. De vil kjøre offensivt fram. Truslene vil bli mange og de fagorganiserte kan ikke lite på at forbunds- og LO-ledelsen vil stå mot presset. Det er bare årvåkenhet fra oss, resolusjoner, vedtak, tariffdiskusjoner og propaganda mann til mann om hva vi må kreve som kan holde våre forhandlere på rett spor. Arbeidskjøperne står ikke sterkt. Sine våpen, lock-outen og det borgerlige voldsapparatet er begge ubrukelige for dem i denne omgang.

Vår linje. Streik eller nytt nederlag?

La oss oppsummere: Fagbevegelsen står politisk sterkere enn på lenge. Angrepene på leveforholda har vært noen av de hardeste i vår historie. Folk krever derfor forbedringer. Dette har også ført til at vi i dag står nærmest samlet om forbundsvise oppgjør, ettårig tariffavtale og såkalt «fullkompensasjon for prisstigninga». Men dette er ikke nok til å forsvare de fagorganisertes lønninger.

For det første må vi stå på en indeksavtale som gir oss minst mulig tap og som samtidig rent teknisk lar seg gjennomføre. Vi mener en indeksavtale som den Jern og Met. har krevd er et minimum. Det vi taper pga. prisstigninger i perioden vil her bli ca. 1200 kr. – en hundrelapp i måneden.

For det andre må vi stå på et rimelig pengekrav. Vi mener et krav på 18–20 % skulle være et minimum. Det sikrer oss om lag den andel av verdiskapinga som vi hadde i 1968/69. Kan noen si at det er særlig offensivt?

Hva gjør vi så når arbeidskjøperne kommer med tilbud som f.eks. tilbudet fra Mekaniske Verksteders Landsforbund, tilbud på 5 % lønnsøkinger, dvs. tilbud om fortsatt nedsatt levestandard!

Jeg tror svaret vårt må bli det samme som gruvearbeiderne i England eller de tyske funksjonærene: Dersom ikke de viktigste kravene innfris går vi til streik. Vi har fortsatt streikevåpenet, det eneste våpenet vi i realiteten har. Bruker den norske fagbevegelsen dette fornuftig, f.eks. trusler om streik i verkstedindustrien, er mitt tips at arbeidskjøperne temmelig raskt vil komme med pengene på bordet.

Regjeringa har lagt fram sin oljemelding. AP-propagandaen begynner å avtegne seg: Olja skal være en nasjonal ressurs, oljeutvinningen skal foregå i en moderat takt, av et overskudd på 12 kan bare 6 milliarder brukes i Norge, resten skal sikre norsk industri et liv etter oljeeventyret, ved at de investeres i utlandet osv.

Dette er frasene, sannheten er: 150 000 til 200 000 skal tvinges til å skifte arbeid,¹ utvinningstakten legger opp til et oljeeventyr for USA-imperialismens banker og oljeselskaper. Norsk økonomi vil bli enda mer avhengig av import av nødvendige varer, gjennom årlige utenlandsinvesteringer på 6 milliarder vil den norske stat få omfattende imperialistiske interesser å forsvare.

I nummer 3 vil Røde Fane ta opp den norske monopolkapitalens overgang til oljeøkonomi. Her vil vi bare kort kommentere en del av de planene oljemeldinga åpner for.

 

En utvinningstakt tilpasset USA-imperialismens behov.

AP kaller en utvinning på 50 millioner tonn årlig for moderat. Dette er 5 til 6 ganger det norske oljeforbruket. Takten kan bare være moderat for de kreftene som ønsker å tømme Nordsjøen for olje før århundreskifte. Et høyt anslag over forekomstene er 2 milliarder tonn. Olja vil ta slutt omtrent i 2015. Med en slik takt vil hovedtyngden av finansieringen gå til de amerikanske storbankene til Rockefeller og Mellon. De samme interessene står bak Esso, Phillips, Standard Oil osv. . Disse selskapene står for hovedtyngden av de allerede tildelte blokkene, og vil da også rimeligvis være de første til å profittere på den høye utvinningstakten.

 

Oljemeldinga en raseringsplan.

De fleste av de arbeidsplassene som skal vekk ligger i jordbruk, tekstil og nærings/nytelsesmiddelbransjen. a3, oljebransjen stoppe opp og det vil da ikke være dekning for import. Dette åpner for muligheten: Sterk rasering av disse næringene når det er høye oljepriser. Hvis oljeprisen faller vil ekspansjonen i oljebransjen stoppe opp og det vil da ikke være dekning for import av dyre matvarer, tekstiler osv.

APs Reidar Carlsen har sagt: «Før var det slik at kvinnene sprang etter arbeid, men nå skal det bli slik at en hær av arbeidsgivere vil løpe etter kvinnelig arbeidskraft.» Dette var hans kommentar til overgangen til oljeøkonomien. Hykleriet kan vel neppe bli klarere: Som Røde Fane legger fram i hovedtemaet, er det nettopp industriene kvinnene jobber i AP vil sanere.

Investeringsplanen viser: Legg Norge ned.

Industriens investeringsplaner viser hvem AP planlegger for her hjemme. For 1974 har Statistisk Sentralbyrå registrert ønsker om ca. 10 milliarder i investeringer i industri, bergverk og kraftforsyning².

Halvparten av dette skal gå til dansen rundt det svarte gullet.³ Blir dette fordelingen også i årene framover vil næring etter næring saneres. Selv APs plan om150 000 til 200 000 «overganger» vil vise seg å være for lave. I følge Statistisk Sentralbyrå var investeringen i 1973 21 % høyere enn i 1972. 16 % er den antatte stigningen fra 1973 til 1974.

Uansett hvor mye av dette som finansieres ved lån; tallene viser klart at den norske monopolkapital er ute etter å berike seg. Bare et skikkelig lønnsoppgjør kan svekke denne viljen til å tømme oljeressursene i Nordsjøen.

Skånlandutvalget og deprivatisering: Hjelpemidler for APs linje.

AP har lagt opp til oljeeventyr med norsk og utenlandsk monopolkapital i hovedrollene. For dette trenger de kontroll med kreditten og lønnsoppgjørene. Tallene viser en enorm vekst i investeringene. For at norsk monopolkapital skal kunne fortsette å vokse trengs det kontroll med rammen for lønnsoppgjøret (realistisk ramme) og det er nødvendig å hindre arbeiderklassens kamp mot prisstigningen mellom oppgjørene. Skånlands forslag er ikke glemt. De vil sikkert dukke opp under nye navn.

Men investeringene skal ikke bare taes fra lønningene. For AP er det viktig å sikre at investeringene skjer i oljeindustrien. En sentralisering av kreditten vil etter vår mening nettopp være det middel som raskt vil sikre at Aps raseringsplan kan gjennomføres. Når Høyre kan kalle dette for sosialisme, desto bedre for monopolkapitalen.

Brei motstand mot APs politikk.

Senterpartiet, Venstre, SV og AKP(m-1)har gått mot den politikken AP har lagt opp til. Særlig har kravene rettet seg mot den takten AP legger opp til. Mot denne motstanden står AP-ledelsen og Høyre, de gamle EEC-partiene. I Klassekampen er det blitt lagt fram konkrete forslag til parolen for kampen mot tvillingpartiene Høyre og AP. Her skal vi ikke utdype dette nærmere.

Kortsiktig vil det imidlertid bli viktig å sikre et lønnsoppgjør langt bedre enn kravet på 7,5 % i Jern og Metall. Også jordbruksoppgjøret vil bli et viktig om-råde for folkets motstand.

Noter

1.Oljemeldinga legger opp til en struktur-rasjonalisering på ca. 100 000 mellomnæringene.
2. I tillegg kommer overganger innen næringene. Statistisk Ukehefte nr. 51152. 1973(3)
3. Klassekampen nr. 9–74

 

Kvinnefronten heldt sitt andre landsmøte i Bergen 2. og 3. mars i år. Det møtte 165 delegater frå 59 stader i landet. Dei representerte 3 500 medlemmer – ei dobling frå i fjor. Landsmøtet vedtok å prioritere desse sakene i dette året: særeigne kvinnekrav i samband med lønsoppgjeret, rett til arbeid for kvinnene, utbygging av dagheimsplassar, rett til sjølvbestemt abort.

Møtet vedtok ei politisk plattform, med 146 mot 19 stemmer. Vi prentar den her, saman med den prologen Johanna Schwarz innleidde landsmøtet med.

Red.

 

Kära Systrar!

Vestlandet hälsar er alla!

Men det självsäkra Bergen, som arrangerar kongressen,

har tvingats beställa prolog av en Stockholms-stril från distriktet.

 

Jag ska beråtta en sann episod ur livet:

«Pappa», sa dottern, «kom och beråtta en saga!

«Och pappa beråttade sagan om Pål og Per

och Espen Askeladd som drog ut i världen

för att befria prinsessan som rövats av trollet

och vinna henne og halva kungariket.

Plötsligt frågade barnet: «Pappa, vad heter prinsessan?

«Pappan blev svaret skyldig. Sedan sa han:

«Prinsessan har inget namn. Hon år ju prinsessa.

Hon behöver inget namn. Därför år hon namnlös.»

«Precis som trollet», konstanterade barnet.

 

Det år inte fullt så illa i människans saga.

Där står det berättat om kvinnor med namn, och många står skrivna

med så kallad guldskrift på historiens blad.

Helgon: Maria, Sunniva och Birgitta.

Diktarinnor: Camilla Collett,

Amalie Skram och Ingeborg Refling Hagen.

Forskare, läkare, lärare,

skådespelerskor, operastjärnor –

kvinnor som varken rövats eller befriats,

men som befriat sig själva och oförfärat

vandrat sin egen väg och format sitt eget öde.

 

Men prinsessan som låter sig räddas, år lika namnlös

så i sagan som också i verkligheten.

Ty kvinnor har skrivit sitt namn som individer

– som grupp bor vi antingen kvar i berget hos trollet,

eller i prinsens berg också kallat slottet:

Låt prinsen få hela riket! Vi åger ju prinsen – tror vi.

 

Ska det fortsätta så? Är det inget vi kan och vill ändra?

 

I år kan Norges kvinnor fira ett jubileum –

inte så lysande stort, men ändå viktigt:

Den tjugofjärde oktober i år är det jämnt åttifem år sedan

en grupp av tändstickarbeterskor gick till strejk.

Kampen var dåligt planlagd – den sprang ut av den nakne nöden.

De vann kanske inte så mycket –men de fick sina stickor att lysa.

Detta var första gången här i landet

kvinnor som grupp gick till kamp för sin egen sak.

Den tjugofjärde oktober år också FN-dagen.

Jag vill föreslå den som de norska kvinnornas kampdag.

 

Vad ska vi kåmpa för? Hår kunde vi nämna mycket.

Rätt till vårt eget liv, rött till vårt eget namn.

Rätt att själva råda över vår egen kropp.

Rätt till en skapande, trygg miljö för de barn vi vill föda.

Rått till kunskap, rätt till ett meningsfullt yrke.

Rätt till att också vår insikt beaktas,

når folkets framtid blir formad.

 

Kraven är många. Hindren är många och hårda som trollets huvud.

Men vill vi fälla ett troll, så behöver vi styrka.

Det finns inte i sagans magiska flaska.

Vi är många. Vi har varandra. Det är vår styrka.

Låt oss med styrka hävda vår rätt att befria oss själva,

och vår rätt, vår solklara rätt, till halva riket!

 

Kvinnefrontens politiske plattform

Vedtatt på landsmøtet i Bergen 2. og 3. februar 1974

Kvinnefronten er en partipolitisk uavhengig organisasjon som samler ulike grupper av kvinner i arbeidet mot økonomisk, politisk, kulturell og seksuell undertrykking og utbytting. Kvinnefronten ønsker å samle flest mulig kvinner på grunnlaget: KAMP MOT ALLKVINNEUNDERTRYKKING.

Mange av de kravene Kvinnefronten i dag kjemper for ble for første gang til for 30–50 eller endog 100 år siden, men likevel blir vi ennå ikke anerkjent som fullverdige samfunnsmedlemmer. Vi defineres og vurderes utfra ansvaret for familien. Vi regnes ikke med når det gjelder arbeidsplasser, reelt har kvinner i dagens samfunn ikke rett til lønnet arbeid. En vanlig oppfatning er fremdeles at kvinners eneste oppgave er å føde barn og å oppdra dem.

I forhold til arbeidslivet har kvinner ikke full status som yrkesaktive. Dette viser seg i:

En skrikende mangel på arbeidsplasser.

Arbeidsvilkårene er ofte usikre. Kvinner arbeider ofte deltid og er ikke fast ansatt. Når tilbudet på arbeid blir dårligere er kvinnene de første det går utover.

Økonomisk vurderes kvinnelig arbeidskraft lavt. 80 % av kvinner i industrien tilhører lavtlønnsgrupper, mot 13 % av menn.

Fremdeles hviler ansvaret for hjem og barn i stor utstrekning på kvinnene alene og fører til at utearbeidende kvinner ofte får dobbeltarbeid. Skyhøye boligutgifter og økende priser på dagligvarer skal ikke tvinge oss til et eller annet arbeid under hvilke som helst betingelser.

Forholdene er ikke på noen måte lagt til rette for at kvinnene i praksis skal få samme rettigheter i arbeidslivet, eller samme muligheter til deltakelse som menn har. Vi krever at arbeidslivet blir innrettet slik at det blir mulig for begge foreldre å ha et yrke utenfor hjemmet, og å ta seg skikkelig av hjem og barn. Dette innebærer også at vi slåss for å få forholdene lagt til rette for oss som kvinner f.eks. ved å bedre vilkår under svanger-kap og gyldig sykefravær når barna våre blir syke.

Hundretusener av norske kvinner er i dag isolert i hjemmene og bundet til sin mann i økonomisk avhengighet. Denne avhengigheten fører til at forholdet mellom mann og kvinne ikke blir likeverdig. En stor del av hjemmearbeidende kvinner ønsker arbeid og utdanning utenfor hjemmet dersom forholdene er tilrettelagt.

Hjemmearbeidende kvinner har få eller ingen virkemidler til å få gjennomført selv de enkleste og mest rettferdige krav. Isolasjon fører ofte til at problemene oppleves individuelle. De hjemmearbeidende kvinnene kan slåss for sine krav, men de har ikke samme mulighet til å organisere seg som kvinner på en arbeidsplass.

Det rådende kvinnesyn er et viktig redskap for å holde kvinnen borte fra samfunnslivet og ta brodden av våre krav. Vi skal være hjemmets xsentrum og ikke noe annet. Det hevdes at vi har spesielle anlegg for husstell og barnepass. Enslige kvinner og kvinner som ikke vil ha barn, blir ikke akseptert på samme måte som kvinner som gifter seg og får barn. Fra vi er små lærer vi at kvinner er svake, passive og tilbakeholdende. Dette synet er herskende i samfunnet i dag, og det preger både kvinner og menn.

Kvinnefronten vil overalt i alle sammenhenger motarbeide et slikt syn og avsløre hvilke områder i samfunnet som sterkest fremmer det (som reklame, ukeblad, skolebøker osv.).

Vi vil gjennom diskusjoner, studiearbeid og praksis arbeide for at kvinner selv blir bevisste hvilken plass vi ønsker i samfunnet. Vi tror ikke kvinnekampen er tjent meden splittelse mellom kvinner og menn, men samtidig er vi sikre på at det vil kreve langvarig, hardt arbeid å nedkjempe alle gamle fordommer og forestillinger som i dag virker kvinneundertrykkende.

I familien, i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig ønsker Kvinnefronten full likestilling og likeverd mellom kjønnene, at menn og kvinner deler ansvaret. Men vi ønsker ikke å konkurrere med mennene på deres premisser. Vi vil ikke nøye oss med å erobre de posisjoner menn har i dag. Vi vil ha full kvinnefrigjøring, ikke en mekanisk «likestilling» med menn utenhensyn til våre spesielle forhold: at vi føder barn.

Kvinnefronten arbeider for full kvinnefrigjøring. For å nå dette målet må vi arbeide for at flest mulig kvinner står samlet. Vi vil arbeide for at kvinneorganisasjonene skal samarbeide i flest mulig saker. Kvinnefronten vil samarbeide med andre grupperinger som fremmer de samme krav som vi gjør. Vi vil arbeide forsolidaritet med kvinnene i alle deler av verden.

 

ENHET I KAMPEN FOR FRIGJØRINGAV KVINNENE

 

Glæd jer af hjærtet, I, som vil vinde,

glæd jer, nu gryer den, frihedens dag,

Toget, I ser, er den nordiske kvinde,

vaagnet til kampen for arbejdets sag.

Flokket om fanen, modige, stærke,

bærer de frem mange tuseners krav.

Daarerne smiler, dog snart skal de mærke:

kræfter laa skjult i det blikstille hav.

 

Før man kun haandende talte om hende,

«kjønnet det svake», kun lidenskabslyst.

Længe nok lot hun sig haane og binde,

selv nu hun vover for likhed en dyst.

Og hun vil vinde; troen hun eier,

troen saa stærk paa sin ret og sit værd.

Intet i verden kan hindre den sejer,seiren,

som følger paa kvindernes færd.

 

Bleke er kinderne, troet det er kroppen,

øjet dog funkler, ej viljen er brudt;

glimtet af friheden frem kaldte troppen,

haabet er gjenfødt, tvilen er slut.

Frem nu mod maalet: velstand og lykke;

fremad til sejer, saa vækkede kjækt

ser vi nu tusinde kvinder fremrykke,

det varsler stort for den kommende slækt.

(Social-demokraten, 21/11 18891.)

Siden kvinnebevegelsen oppstod har det eksistert ulike kvinnepolitiske linjer i kamp med hverandre. De har sitt utspring i de forskjellige kvinnenes klassetilhørighet. Vi må lære disse linjene å kjenne innenfra, om vi skal kunne skjelne mellom en proletær og en borgerlig kvinnepolitikk.

 

1. Kvinnebevegelsen – et produkt av kapitalismen

Den moderne kvinnebevegelsen er et produkt av kapitalismen og det borgerlige samfunns gjennombrudd. Når en framstilling av kvinnebevegelsens historie ikke strekker seg lengre tilbake enn noen hundre år, så er det derfor ikke for enkelthets skyld, men fordi historien om kvinnenes politiske organisering faktisk ikke strekker seg lengre tilbake. Kvinner har også tidligere spilt en rolle innenfor visse folkelige reisninger, f.eks. var sannsynligvis enkelte kjetterbevegelser dominert av kvinner. I forhold til dette er det noe helt nytt som skjer i de mest framskredne kapitalistiske landene fra slutten av 1700-tallet av: nemlig at en hel bølge av motstand mot den særegne kvinneundertrykkinga oppstår, og at organisasjoner av kvinner og forkvinnenes rettigheter skyter opp som paddehatter.

Kvinnebevegelsen og klassene

Bakgrunnen for denne kvinnebølgen ligger dels i de rent materielle endringer kapitalismen førte med seg i produksjonsforholdene og i klassestrukturen. Og dels ligger den i den ideologien som de nye klassene førte fram.

De materielle forholdene som oppsto etter kapitalismens gjennombrudd var sjølsagt ikke de samme for alle klasser, – for borgerskapet som banet seg vei som herskende klasse, for den gamle føydalklassen av adelsmenn og privilegert borgerskap som krampaktig holdt på sine gamle posisjoner, men som uvegerlig gikk sin egen undergang i møte, og for det nye industriproletariatet som skapte grunnlaget for borgerskapets rikdom, men som selv ikke fikk nyte fruktene av arbeidet sitt. Det er da like sjølsagt at hver klasse utviklet sin ideologi utfra sin materielle stilling.

På samme måte med kvinnene. Det er ikke mulig å snakke om kvinnebevegelsen historisk som en kvinnebevegelse fordi kvinnene foruten å være kvinner også var knyttet til ulike klasser som bestemte deres materielle kår, og som bestemte det ideologiske utgangspunkt for den kvinnepolitikk de kom til å utvikle.

Clara Zetkin skiller mellom tre ulike utspring for kvinnebevegelsen: overklassekvinnenes, middelklassekvinnenes og intelligentsiaens bevegelse, og den proletære kvinnebevegelse. Overklassekvinnenes krav som særeie over formue er nok en del av kvinnebevegelsens krav også i Norge, men for kvinnebevegelsen som helhet har likevel overklassekvinnene spilt en relativt underordnet rolle. Jeg vil derfor holde dem utenfor denne gjennomgåelsen.

Det er tre retninger innenfor kvinnebevegelsen jeg vil ta nærmere for meg. Alle retningene gir seg dels organisatoriske uttrykk, dels er det snakk om en ideologi som går på tvers av organisatoriske skillelinjer. De tre retningene er:

– Kvinnesaksbevegelsen eller den feministiske bevegelsen.

– Den proletære kvinnebevegelsen.

– Kvinnereaksjonen.

 

Kvinnebevegelsen i middelklassen

Kvinnesaksbevegelsen eller den feministiske bevegelsen har sin klassemessige basis i middelklassens kvinner, og den sprang ut fra de endringene den kapitalistiske produksjonsmåten førte med seg for kvinner av middelklassen. Disse endringene var i stor utstrekning knyttet til familien. Jeg vil raskt nevne endel punkter for å belyse dette:

– Den industrielle utviklingen førte til en utvikling av familien fra produksjonsenhet i egentlig forstand, til en institusjon med få og begrensete arbeidsoppgaver. Mannens produksjon flyttes ut av hjemmet.

– Utviklingen av produksjonsmidlene gjorde også at flere og flere av kvinnenes oppgaver i hjemmet kunne overtas av samfunnet: klesproduksjon, lysstøpning, brygging, baking, for å nevne noe av det mest sentrale. Produksjonen flyttes ut, men kvinnene blir igjen i hjemmet. Industriproduksjonen skapte nye arbeidsplasser for mennene og dels for kvinner under middelklassekvinnenes stand.

– Kvinnenes mangesidige huslige virksomhet brytes ned, behovet for kvinnelig arbeidskraft i hjemmet blir sterkt innskrenket. Yngre kvinner, ugifte kvinner og gamle kvinner blir i stadig større grad overflødige i familieproduksjonen.

– For kvinnene blir familien i større grad enn før eneste akseptable livsvei. Formennene og for samfunnet derimot, blir familien en mindre viktig institusjon enn tidligere. Barn er ikke lenger en nødvendig arbeidskraft i samme grad, lettelser i husarbeidet gjør at heller ikke kvinnene er så uunnværlige. Det blir mulig å leve som ungkar.

Frihet, likhet, brorskap

Disse endringene skaper det materielle grunnlaget for et kvinnespørsmål blant middelklassens kvinner. Men den feministiske bevegelsen har også et ideologisk grunnlag som jeg skal si noen ord om.

Ideologisk henger kvinnesaksbevegelsen fra første stund av uløselig sammen med de borgerligdemokratiske ideene og de borgerlige revolusjonene som preger europeisk historie fra den franske revolusjonen i 1789. (Utenomeuropeisk historie holdes her utenfor, så også den amerikanske kvinnesaksbevegelsen.) Den progressive borgerlige bevegelsen krevet frihet, likhet og brorskap, og gikk til kamp mot føydalsamfunnets stavnsbånd, privilegier og nedarvede rettigheter. De krevet fri konkurranse for alle, uansett stand og arv, de krevde rett til politisk innflytelse gjennom frie, parlamentariske valg.

Feministenes krav gikk i samme retning. De krevde at de borgerlig demokratiske rettighetene også skulle gjelde for kvinner, de krevde rett til å delta i den frie konkurransen også for kvinnene, de ville bekjempe det rettslige og sosiale herredømme mannen hadde i kraft av sitt kjønn. Kvinner skulle i samme utstrekning som menn få høve til å være sine egne lykkers smeder.

Det første feministiske manifest ble da også forfattet under den franske revolusjonen av Marie Gouge. I sin erklæring om kvinners rettigheter fra den store borgerlige revolusjonen i Frankrike krever hun at borgerinnen i ett og alt skal likestilles med borgeren. Hun skal ikke nektes noen rettigheter, men heller ikke innrømmes noen privilegier fordi hun er kvinne.

I Norgevar det Norsk Kvinnesaksforening som ble de progressive feministenes organisasjon. Kvinnesaksforeningen vokste fram i nær kontakt med og som en del av hele den borgerlignasjonale og borgerlig-demokratiske venstrebevegelsen. Det er mer enn tilfeldige sammentreff når vår første kvinnesakskvinne, Camilla Collett, også var Eidsvolls datter og søster til Henrik Wergeland, og når Kvinnesaksforeningen ble til i årene 1880–84, samtidig med at kampen for parlamentarismen var på sitt høydepunkt. Kvinnesaksforeningen ble stiftet i 1884, og foreningen hadde fra starten en nær forbindelse med partiet Venstre, og har hatt det hele tiden.

Krav: rett til lik utdanning, rett til arbeid i de borgerlige yrkene, like politiske rettigheter, likestilling av kvinnene i ekteskapet.

Bevegelsen blant arbeiderkvinnene

Den proletære kvinnebevegelsen vokste både materielt og ideologisk fram som en del av arbeiderbevegelsen. For de proletære kvinnene er det kapitalens behov for å utbytte arbeiderne, for ustanselig å holde utkikk etter den billigste arbeidskraften, som har skapt kvinnespørsmålet. Det vil si: Allerede i utgangspunktet er det en fundamental forskjell mellom middelklassekvinnene og de proletære kvinnene. For de førstnevnte har kvinnespørsmålet i stor utstrekning basis i familien, for de sistnevnte i klasseforhold. Kapitalismens gjennombrudd førte for kvinnene fra de utbyttede klassene til at formen for utbytting endret seg. Men selve det at fruktene av arbeidet deres ble høstet av andre, var ikke nytt. For ei tjenestejente eller ei husmannskone var tvertimot arbeid i industrien tross alt en forbedring, selv om arbeidet i seg selv var både hardt, underbetalt og helsemessig nedbrytende. Det gjorde i det minst slutt på mye av det individualiserende utbytterforholdet, og det skapte grunnlaget for en politisk bevegelse basert på kollektiv kamp.

Organisering, disiplin, solidaritet

Fordi proletærkvinnenes undertrykking både som kvinner og som arbeidere primært var av klassemessig art, måtte den proletære kvinnebevegelsen vokse fram som en del av arbeidernes klasseorganisering. Denne organiseringen brøt på sentrale punkter med borgerskapets ideologi. Frihet, likhet og brorskap kunne aldri bli grunnelementet i arbeiderklassens politiske bevegelse. Fordi forholdet mellom arbeiderklassen og deres undertrykkere alt i utgangspunktet var basert på utbytting og ikke på likhet, kunne frikonkurranse for arbeiderne ikke føre til større grad av utfoldelse, men til splittelse og økt utbytting. Grunnelementet i den ideologien arbeiderklassen etter hvert baserte sin politiske bevegelse på var derfor organisering, disiplin og solidaritet. Den frie, individuelle utfoldelsen og karrierisme ble i konsekvens farlige egenskaper som skapte streikebrytere og overløpere.

Den proletære kvinnebevegelsen i Norge besto på den ene siden av kvinnelige fagorganiserte, på den andre siden av Arbeiderpartiets kvinneforbund og andre kvinneforeninger som sto tilsluttet DNA. Den førstefagorganisasjonen blant kvinnene var fyrstikkarbeiderskenes forening fra 1889, og i tiårene deretter

var den faglige delen av den proletære kvinnebevegelsen i rask vekst. Den første politiske arbeiderkvinneforeningen ble stiftet i 1895, og Arbeiderpartiets kvinneforbund ble stiftet i 1901. De kampkravene som sto sentralt for den proletære kvinnebevegelsen kan grovt sett inndeles i tre grupper:

1. De rene klassekravene. Krav om normalarbeidsdag, lønnskrav, krav om forbud mot barnearbeid, krav om forsvarlige arbeidsvilkår.
2. Krav om særbeskyttelse av kvinnene i industrien. Beskyttelse av svangre kvinner og kvinner med små barn, forbud mot kvinnearbeid i gruvene, forbud mot nattarbeid for kvinner.
3. Krav som berører kvinnenes rolle som mødre: Beskyttelse av ugifte mødre, oppheve de strenge straffene mot fosterdrap i dølgsmål og mot illegal abort, kamp for prevensjon.

Kvinnereaksjonen

Kvinnereaksjonen er en litt upresis sekkebetegnelse på de framstøt som ble satt inn mot den progressive kvinnebevegelsen som vokste fram i Norge i1880-åra. Reaksjonen består dels av en overlevering av føydale standpunkter og i denne formen blir de framført mest iherdig av embetsstanden, især av leger og prester. Kjernen i den reaksjonære føydale ideologien var oppfatningen av kvinnene som noe kvalitativt annerledes enn mennene, kvinnene var mindre fornuft og mer følelser, hun hadde mindre hjerne og manglet sjel, men hun sto på den andre siden nærmere knyttet til de oversanselige makter. Til gud ved sin rolle som mor og sitt slektskap med den hellige jomfru, til djevelen pga sin evne til å lokke fram syndige drifter hos mannen, og sitt slektskap med heksene og med de kloke koner som manet djevelen.

Dels var kvinnereaksjonen også en aktiv motbevegelse mot den progressive kvinnebevegelsen, både kvinnesaksbevegelsen og den proletære kvinnebevegelsen. Den utviklet det reaksjonære kvinnesynet og ga det en tidsmessig form som gjorde at motbevegelsen dels fikk svært brei oppslutning blant kvinnene selv.

«Det særegent kvinnelige»

Reaksjonen tok utgangspunktet i det særegent kvinnelige, og i de verdier som lå i denne kvinneligheten. Den hevdet at hvis kvinnene skulle delta på like linje i samfunnslivet, måtte det skje ved at nettopp de kvinnelige verdiene fikk utfolde seg. Kvinnene var ikke ensidig opptatt av jordisk gods og gull. Derfor var belønningen for arbeidet og lønnen ikke så viktig. Kvinnene hadde derimot en egen trang til å ofre seg, og det nettopp på områder der hennes moderlige egenskaper kom til sin rett.

Egne kvinneyrker er ett av kravene denne reaksjonen stiller. Et eks. sjukepleieryrket: Kall, ikke yrke. Sjukepleierforbundet, ikke faglig organisering, men idealistisk. Et annet resultat av denne ideologien var organiseringen av kvinnene omkring humanitære oppgaver, Norske Kvinners Sanitetsforening, den største masseorganisasjon blant kvinner er det viktigste eksemplet. Tusenvis av kvinner fikk utløp for sin virketrang gjennomgratis humanitært arbeid, og ble en viktig avleder for kravet om rett til lønnetarbeid for kvinnene.

Et tredje utslag av denne reaksjonen var alle forsøkene på å gjenreise og styrke husmoryrket, på tross av at utviklingen av produksjonsmidlene i større og større grad gjorde den livsvarig hjemmearbeidende kvinnen til en fortidslevning. Dette var en av de viktigste trekkene ved Hjemmenes Vel – seinere Husmorforbundet, stiftet i 1896. Opprinnelig ble det stiftet som en klasseorganisering mot hushjelpenes forsøk på å danne fagorganisasjon, som en husmødrenes arbeidsgiverforening.

Ingenting i verden er helt reint

Når det gjelder disse organisasjonene som opprinnelig ble stiftet i en reaksjon mot den progressive kvinnebevegelsen, er det et part ing det er nødvendig å understreke.

For det første: Disse organisasjonene ble svært raskt masseorganisasjoner i en helt annen utstrekning enn både den feministiske og den proletære kvinnebevegelsens organisasjoner. Det betyr at det bare i liten grad har vært samsvar mellom den ideologien som har preget organisasjonene og den materielle, klassemessige stillingen til storparten av medlemmene. Både Sanitetsforeningene og Husmorforbundet har i stor utstrekning rekruttert kvinner fra proletariatet, særlig Sanitetsforeningen. Det er derfor ikke merkelig at det innenfor disse organisasjonene har skjedd – og skjer – progressive enkelttiltak, og at det til dels er opposisjon mot ledelsen og mot den bærende ideologien i organisasjonen.

For det andre: Den ideologien som kvinnereaksjonen førte fram finnes ikke bare innenfor de «upolitiske» kvinneorganisasjonene. Ideologien finnes i rikt monn også i den progressive kvinnebevegelsen, og til tider har den vært sterkt fremme i den kvinnepolitiske debatten allment. For eksempel er det en tilbakevendende ide som går ut på at kvinner ved makten ville bringe fred i verden, at kvinnenes oppgave i samfunnslivet er å bringe inn mer menneskelighet, osv.

2. Den feministiske og den proletære kvinnebevegelsen

De to kvinnebevegelsene hadde både materielt og ideologisk forskjellig utgangspunkt. Dette kom til å prege forholdet mellom dem, både det samarbeidet som oppsto på konkrete kampsaker, og de motsigelser og stridsspørsmål som kom opp.

Dette ga seg uttrykk på to måter:

1.Premissene for kampen forskjellige

Den ulike ideologiske bakgrunnen førte til at premissene for kvinnekamp for feminister og for de proletære kvinnene alltid var høyst forskjellig. Særlig kom det til å prege feministenes holdning til arbeiderkvinnene, ikke minst fordi feministene fra starten av hadde stort ønske om og gjorde mange forsøk på å hjelpe arbeiderklassens kvinner.

Et eksempel: Under fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889 ville kvinnesakskvinnene hjelpe sine streikende søstre. Men hjelpen kom ikke på den måten som de streikende selv og deres streikekomite ønsket den – nemlig som en støtte til fyrstikkpikenes kamp slik de selv førte den. Kvinnesakskvinnene tok i stedet kontakt med fabrikkeieren på Bryn-Grønvold og ba ham vise barmhjertighet med de stakkars pikene. Dette ble ikke tatt nådig opp av de streikende arbeiderne og av sosialdemokratene, og det ble et uttrykk for feministenes overklassetilhørighet.

Et annet eksempel: Striden om særbeskyttelse av kvinner i industrien. Krav om særbeskyttelse var sentralt for arbeiderkvinnene, og for arbeiderbevegelsen ble det en del av kampen for arbeidervern og normalarbeidsdag. For kvinnesakskvinnene brøt dette med prinsippet om frihet og likhet mellom kvinner og menn, og etter deres syn bidro det bare til å stille kvinnene dårligere i konkurransen med mennene. Kvinnesakskvinnene motarbeidet derfor forsøk på særbeskyttelse både intenst og effektivt, de fikk forhindret at beskyttelseslover ble vedtatt både i 1909 og i 1915. Den striden som utviklet seg om disse spørsmålene med resolusjoner og motresolusjoner og åpne møter bidro til å gjøre forholdet bittert mellom kvinnebevegelsene i begynnelsen av hundreåret.

2. Kvinnekampen knyttet til klassekampen

Både samarbeid og strid mellom kvinnebevegelsene var preget av at de samtidig tilhørte hver sin klassebevegelse. Feministene hadde til dels en uttalt brodd mot arbeiderbevegelsen og sosialismen, og de ønsket med sin kvinnesak blant annet å være med på å dempe klassekampen. Altså samme målsetning som de mest radikale i Venstre hadde med sin sosial-politikk (f. eks. Castberg). Sosialdemokratene på sin side lå i sterk konkurranse med Venstre om arbeidernes tillit, og de hadde sterkt behov for å markere sin egen politikk og sin egen profil i sentrale saker. Dette preget også arbeiderkvinnenes forhold til feministene, og førte til at holdningen deres etter våre mål ofte var vel dogmatisk og firkantet.

At kvinnekamp og klassekamp var vevet nøye sammen er stemmerettskampen et godt eksempel på. Arbeiderkvinnene tok initiativet til samarbeid med feministene i stemmerettskampen ved å arrangere felles stemmerettstog 17. mai fra og med 1899. Samarbeid med arbeiderkvinnene fikk den borgerlige fronten til å slå sprekker. Stemmerett for arbeiderkvinner var et for vidtgående krav, i og med at arbeiderklassens menn ennå ikke hadde stemmerett. Da alminnelig stemmerett for menn ble innført i 1901, oppsto nye motsigelser. Arbeiderkvinnene innkasserte begivenheten som en seier, for en del feminister var det en provokasjon, fordi kvinnene fra de bedrestilte lag var blitt forbigått. Da kvinnene fikk begrenset stemmerett i 1907, kjølnet de borgerliges interesse for kvinnestemmeretten betraktelig, og det var stor stemning for å nedlegge stemmerettsforeningene. For mange var klasseinteressene tydelig sterkere enn kvinnesakens prinsipper, og arbeiderkvinnene måtte gå den siste biten nokså alene, selv om de mest konsekvente feministene, som Gina Krog i Nylænde, fremdeles ga dem uforbeholden støtte.

De eksemplene en finner på samarbeid mellom feminister og arbeiderkvinner før annen verdenskrig, er så å si alle fra før århundreskiftet. Seinere ble forholdet mellom dem stadig mer preget av strid, og av stor avstand. I arbeiderkvinnenes blad, Arbeiderkvinnen, blir ordet «kvinnesakskvinne» etterhvert et skjellsord, og interessen for arbeiderkvinnenes sak kjølner i Nylænde.

Den proletære kvinnebevegelsen

Den proletære kvinnebevegelsen i Norge besto på den ene siden av de kvinnelige fagorganiserte, på den andre siden av en politisk kvinnebevegelse.

Fagorganisering

Den første kvinnelige fagorganisasjonen var fyrstikkarbeiderskenes forening, stiftet etter streiken i 1889. I tiårene som fulgte var denne delen av arbeiderkvinnenes bevegelse i rask vekst, og en rekke ulike fagforeninger ble stiftet blant kvinnene. Likevel ble fagbevegelsen en politisk massebevegelse blant kvinnene mye seinere enn blant de mannlige arbeiderne. 24 år etter at den første foreningen var stiftet, var det ennå bare 12 % av de kvinnelige arbeiderne som var fagorganisert. Dårligst stilt var de industriene der kvinnene var i flertall, nemlig de tre velkjente kvinneindustriene tekstil, næring-nytelse og bekledning.  I bekledning var organisasjonsprosenten helt nede i 6,6.

Politisk organisering

Den politiske delen av den proletære kvinnebevegelsen besto først og fremst av Arbeiderpartiets kvinneforbund og andre kvinneforeninger tilknyttet DNA. Kvinneforbundet ble stiftet i 1901 som et Osloforbund, i 1909 ble det utvidet til et landsforbund og i 1923 ble det oppløst som selvstendig kvinneforbund og har siden fortsatt som Arbeiderpartiets kvinnesekretariat. For å gi et lite inntrykk av hvilket masseomfang Kvinneforbundet hadde, kan jeg nevne at det i 1914 var 60 kvinneavdelinger tilsluttet forbundet, derav 17 i Oslo som i alt besto av 700–800 medlemmer.

Etter at Kvinneforbundet var oppløst og DNA splittet, tok NKP i 1924 initiativet til å opprette Norsk Husmorlagsforbund i 1924. Dette var ment som en fagorganisasjon for husmødre, men ble likevel aldri noen virkelig massebevegelse. Husmorlagsforbundet var en av forløperne til Norsk Kvinneforbund, som ble stiftet etter krigen.

Positive og negative erfaringer

Den proletære kvinnebevegelsen kan se tilbake på en rekke positive kamperfaringer. Kampen for kvinnestemmerett og for særbeskyttelse av kvinnene i begynnelsen av århundret er allerede nevnt. En rekke faglige aksjoner har etterfulgt fyrstikkstreiken i 1889. For eksempel gikk kvinnene i postetaten i 1908 til resolutt aksjon mot forsøk på å senke kvinnelønningene ved å opprette særregulativer. Og de seiret. I 1914 gjennomførte rengjøringskvinnene en boikottaksjon mot forsøk på å la et entreprenørfirma overta rengjøring ved «Blaatrikken» i Oslo. I kampen mot dyrtida omkring første verdenskrig var kvinnene også aktive. De gikk i spissen for lokale aksjoner mange steder i landet, og i Odda gjennomførte husmødrene i 1915 en vellykket kjøpeboikott mot stigende melkepriser. I de lokale foreningene i Oslo gikk også kvinnene i spissen for å gjennomføre mange viktige reformer, for eksempel mot prylstraff av ungene i skolen.

Eksemplene kunne mangedobles, og de som er plukket ut er relativt tilfeldige. Det som er viktig er å understreke når dette er sagt, er imidlertid at selv om de lokale initiativene var mange, var det bare sjelden at disse ble utviklet til noe mer enn spredte initiativer og enkelteaksjoner.

Verken partiets eller kvinneforbundets ledelse gir heller inntrykk av at de har klare ønsker om at det skal utvikles en bred kampbevegelse blant kvinnene. Kvinnene ble snarere oppfattet som en ressurs som kunne skrus på og av etter de allmennpolitiske oppgavene Arbeiderpartiet til enhver tid stilte seg. Ved valgene var kvinnene viktige, ved 1. mai-markeringer var de viktige, og også i andre sammenhenger der DNA skulle markere sin tallmessige oppslutning. Men kvinnene var aldri viktige for å kjempe igjennom seirer utfra de premissene de selv stilte.

Parlamentarisme og prinsippløshet

Jeg vil trekke inn et par momenter som kan forklare denne holdningen fra DNAs side, og fra ledelsen i Kvinneforbundet:

– Allerede fra starten var Arbeiderpartiet sterkt preget av parlamentarisme. De viktigste slagene sto ved valgene, de viktigste seirene kunne telles i antallet mandater på Tinget. Ved valgene ble følgelig alle partiets krefter mobilisert for fullt, og også kvinnene. På den andresiden ble det som skjedde mellom valgene mindre viktig. De lokale kvinneavdelingene ble i stor grad preget av sosiale tomgangsaktiviteter for å holde hjulene i gang mellom slagene, istedenfor at de ble utviklet til kampenheter. Framskredne kvinner beskyldte allerede tidlig kvinneavdelingene for å fungere mer som syklubber enn som politiske foreninger.

– DNA har aldri vært preget av noe høyt ideologisk nivå allment, fordi det aldri har vært lagt særlig stor vekt på politiske og teoretiske studier og skolering. Dette avspeiles i utpreget grad i forholdet til kvinnepolitikken. Verken partiet eller de ledende kvinnene i Kvinneforbundet var noen gang i stand til å utvikle en helhetlig politikk på kvinnespørsmålet, og ikke bare en rekke med progressive delstandpunkter.

Arbeiderpartiet hadde derfor fra starten av en tosidig holdning til kvinnearbeidet. På den ene siden har DNA tidlig stått bak vedtak om kvinnenes rett til samfunnsmessig, lønnet arbeid, og understreket dette som en forutsetning for frigjøring. På den andre siden har ledende DNA-folk, også i Kvinneforbundet, understreket at den gifte kvinnens stilling er i hjemmet hos mann og barn. Videre har partiet hele tiden også hatt en tosidig holdning til den særegne kvinneundertrykkingen. På den ene siden er opprettholdelsen av Kvinneforbundet og kvinneavdelingene uttrykk for at kvinnene hadde en særegen stilling også i arbeiderklassen. På den andre siden blir det regelmessig hevdet at særegne kvinnespørsmål ikke eksisterer i arbeiderklassen, og at alle spesielle kvinnekrav tilhører borgerlig kvinnesak.

Kvinnepolitikken skiftet med konjunkturene

Prinsippløsheten og parlamentarismen er viktige momenter for å forklare den opportunismen som preget Arbeiderpartiets holdning til kvinnespørsmålet. Kvinnenes krav fikk partiets støtte når det åpenbart tjente partiets allmenne politiske mål. Kvinnenes krav ble avvist som «kvinnesak» når det tilsynelatende var en lettere vei å la være å ta hensyn til dem. I praksis ble resultatet at Aps kvinnepolitikk skiftet etter konjunkturene, både de politiske og de økonomiske.

Det mest avslørende eksempel på dette, er den politikken som arbeiderpartifolk førte overfor de gifte kvinnene i tredveåra. I mange år var det en del av Arbeiderpartiets krisesamarbeidspolitikk mot arbeidsløsheten å drive klappjakt på de gifte kvinnene som hadde arbeid, fordi de var forsørget og burde vike plassen for mannlige arbeidere. Takket være aktiv motstand fra kvinner i fagbevegelsen, innenfor partiet og i NKP, ble denne politikken til slutt endret.

To linjer blant arbeiderkvinnene

Dette at det aldri ble utviklet noen særegen proletær kvinnepolitikk i Norge, førte også til at det oppsto en splittelse blant arbeiderklassens kvinner i synet på kvinnekampen. Det store flertallet av de organiserte kvinnene har stått i nær tilknytning til arbeiderbevegelsen forøvrig, og har oppfattet de allmenne klassekravene som mer sentrale enn særegne kvinnekrav. Men en liten del av arbeiderkvinnene valgte en annen vei, og knyttet seg til feministbevegelsen. Dette har vært aktuelt for kvinner i arbeid der enten den borgerlige rekrutteringen har vært sterk, eller der de spesielle kvinneproblemene har vært spesielt framtredende. Hard konkurranse fra mennene på arbeidsplassen og forsøk på å presse kvinnene ut av arbeidet eller over i mindre gunstige stillinger måtte føre til at mannen på kort sikt ble oppfattet som en hovedfiende.

Vi har flere eksempler på at kvinner med slike erfaringer har meldt seg ut og dannet egne fagforeninger, og at de har tilsluttet seg Norske Kvinners Nasjonalråd istedenfor LO. Kvinnelige Telegraf- og Telefonfunksjonærers forbund er ennå tilknyttet Nasjonalrådet.

At det eksisterte to linjer på kvinnekampen blant arbeiderkvinnene ga seg ikke bare uttrykk i ulik organisatorisk tilknytning. Det kom også fram i ulik holdning til konkrete kampsaker. For eksempel førte de kvinnelige typografene i 1902 en aksjon mot Typografforbundets krav om lik lønn for menn og kvinner i typografyrket, fordi det ville forskyve konkurranseforholdet mellom dem. De godtok frikonkurransen som premiss i kvinnekampen, og godtok dermed åpent at kvinnene måtte finne seg i å bli hardere utbyttet om de skulle få beholde jobbene sine. Typografkvinnene gikk også sterkt imot enhver særbeskyttelse av kvinnene utfra samme premisser, arbeidskjøpernes egne premisser! Eksemplet viser hvorfor feministisk strategi er en borgerlig strategi for kvinnekampen. Dersom kvinnene baserer seg på fri konkurranse og individualisme istedenfor å sette sin lit til kollektiv kamp, organisering og disiplin, fører det til både en svekkelse av hele arbeiderklassens kampkraft og en forverring av kvinnenes kår.

3. Gjør bruk av kvinnebevegelsens erfaringer

I dag står vi overfor en ny, eksplosiv massebevegelse blant kvinnene i hele den vestlige verden, og også i Norge. Hos oss har bevegelsen først og fremst gitt seg uttrykk i en veldig diskusjonsbevegelse, ikke først og fremst i en aksjonsrettet kampbevegelse ennå. Aviser, massemedia, kultur bringer fullt opp av kvinnepolitisk stoff, diskusjonen går vidt mann og mann og kvinne imellom. Kvinnenes gamle kampkrav har fått ny vind i seilene, og den verbale velviljen fra stat og partier er til å ta og føle på.

Men vi aner også konturene av en kvinnereaksjon: I valgkampen ble det gjort flere forsøk på å mobilisere kvinnene for reaksjonære ideer, f. eks. i abortsaka. Kristen Kvinnefront er dannet som et klart forsøk på å demme opp for alle de rettferdige og progressive kravene som kvinnene nå stiller. De gamle ideene om moderskapets hellighet og kvinnenes uunnværlighet i hjemmet dukker også opp i moderne form: Anne-Marit Sletten Duve og Dag Østerberg er de mest typiske talsmennene for det.

Den nye kvinnebevegelsen er en brei, uensartet bevegelse med mange ulike og motstridende tendenser i seg. Den er også båret oppe av gunstige konjunkturer, der behovet for kvinnelig arbeidskraft er stort i pressområder som Oslo. På mange måter er det veldig fristende å trekke sammenligninger med situasjonen i 1880-åra, da også diskusjonsbevegelsen var brei og konjunkturene på kvinnenes side. Bare tenk på all 80-års-diktningen.

Den nye bevegelsen står inne i en avgjørende fase i dag: I hvilken retning skal den utvikle seg, hvilke tendenser og linjer skal vinne fram, i hvilken grad skal vi bli i stand til å overleve et konjunkturomslag og et nytt og kraftig framstøt av kvinnereaksjon som vi med sikkerhet vet vil komme før eller seinere?

Det kvinnebevegelsen i dag trenger, er en retning. Spørsmålet er hva slags retning. Det er i dette spørsmålet jeg tror at vi faktisk kan ha praktisk nytte av våregen historie.

Kvinnebevegelsen har kjørt seg fast tidligere, det er opp til oss å trekke de riktige lærdommer av de erfaringene som kvinnene den gang har høstet for oss. Vi må trekke ut alle de gode erfaringer som er gjort og bygge videre på dem. Men samtidig må vi også samvittighetsfullt analysere alle feil og forsøke å unngå dem og aktivt bekjempe dem.

Ta lærdom av gamle feil!

Historien har lært oss at vi trenger en kvinnebevegelse, og at det er en del umiddelbare farer vi må sette alt inn på å styre klar av:

– Vi trenger en kvinnebevegelse som står på egne bein, som er sjølstendig og har sin egen strategi, og som ikke kan skrus av og på etter konjunkturene.

– Vi trenger en kvinnebevegelse som aktivt satser på kvinnenes egen kampkraft, og ikke stoler på de store menns og kvinners innsats for oss i parlamentet og komiteene. Kvinnebevegelsen må ikke bli en valgreserve for de politiske partiene.

– Vi trenger en kvinnebevegelse som avviser feminismen som en borgerlig strategi for kvinnekampen, og som bygger videre på den proletære kvinnebevegelsens mest framskredne erfaringer.

Analysen av erfaringene må gå til kjerna

Likevel nytter det lite å avvise feminismen ved proklamasjoner, og det nytter like lite å proklamere at en bygger videre på arbeiderkvinnenes erfaringer. Utviklingen av en riktig strategi for kvinnekampen krever en grundig analyse av de historiske erfaringene. Det har vært betydelige innslag av feministisk ideologi i arbeiderkvinnenes egne organisasjoner, og det har vært andre feil ved dem som vi må unngå. Den feministiske ideologien har nok rådd grunnen i middelklassekvinnenes organisasjoner, men den har ikke rådd grunnen aleine, og det finnes også lærdommer å trekke av den kampende har ført.

Vi skal heller ikke glemme den motsetningen som eksisterer mellom den reaksjonære kvinneideologien i de kvinneorganisasjonene som ble skapt for å demme opp mot den progressive kvinnebevegelsen, og den materielle, klassemessige stillingen til massen av medlemmer i disse organisasjonene.

Verken i historien eller i dag er det så enkelt at feministisk eller proletær kvinnestrategi er organisatorisk bestemt. Det er et spørsmål om to ideologier, som eksisterer på tvers av organisatoriske skillelinjer. Vi må ikke stirre oss blinde på ytre kjennetegn, men lære både den feministiske og den proletære strategien å kjenne innenfra.

Dette krever grundigere studier – både av historia og av den teorien som de forskjellige retningene innen kvinnebevegelsen – enn det jeg har lagt fram her, men jeg tror likevel det er grunnlag for å stille opp de viktigste kjennetegnene ved de to ideologiene allerede nå:

 

Feminismen:

– Individuell aksjon, stor vekt på enkeltkvinners bevissthet om egen undertrykking, stor vekt på enkeltkvinners muligheter til å gjøre karriere. Kvinnenes frigjøring er den enkelte kvinnes verk.

– Kvinnekampen rettes mot mannen. Mannen oppfattes som hovedfienden i kvinnekampen, den som av egeninteresse og av redsel for plagsom konkurranse ønsker å holde kvinnene nede. Stor vekt legges på holdningsendringer og på det private forholdet mellom mann og kvinne.

– Kvinnekampens mål er likestilling i betydning full likhet mellom menn og kvinner på alle livsområder. Kvinner skal ikke diskrimineres, men de skal heller ikke ha særrettigheter på noe felt, fordi det forrykker konkurranseforholdet (f. eks. frivillig barselpermisjon).

 

Den proletære kvinnebevegelsen:

– Kollektiv kamp er kvinnekampens viktigste middel. Enkeltkvinners karriere mindre viktig enn resultater som betyr noe for majoriteten. Kvinnenes frigjøringer kvinnenes felles verk.

– Kvinnekampen må rettes inn mot klassefienden, i dag monopolkapitalen og

staten. De materielle forhold, ikke ideologien, basis i undertrykking av kvinnene. Den ideologiske undertrykking er et middel til å opprettholde den materielle, og også den rettes mot oss fra klassefienden.

– Kvinnekampens mål er frigjøring av kvinnene på kvinnenes egne premisser, det vil si vi skal ha like rettigheter, men også hensyntagen til våre særegenheter som kvinner. Vi godtar ingen frikonkurranse der de svakeste – bl. a. det store flertallet av kvinnene blir de tapende.

Bare dersom denne siste ideologien vinner fram og blir den sterkeste i den nye kvinnebevegelsen, kan den bli sterk nok til å tåle skiftende forhold og skarpmotstand – og sikre resultater av kampen for det store flertallet av kvinnene.

Spørsmål til diskusjon

For dei som vil bruke artiklane i dette nummeret som utgangspunkt for studiediskusjonar, vil vi foreslå nokre problemstillingar:

1. I den første artikkelen blir det lagt fram to syn på kva den doble undertrykkinga av kvinnene inneber. Kva har det å seie for kvinnekampen om ein legg det eine eller det andre synet til grunn?

Kva er grunnlaget for at også menn i arbeidarklassen stundom vender seg mot kvinnene sine krav om sjølvstende og frigjering?

2. Er de samde i at rett til arbeid er det viktigaste kravet kvinnene kan reise? Kva om monopolkapitalen og staten set i gang ei kampanje for å få kvinnene ut i arbeidslivet?
3. I klasseanalysen er det lagt vekt på at det er objektive klasseskilje mellom kvinnene, og at den særeigne undertrykkinga av dei som kvinner har ulikt innhald for dei ulike klassane sine kvinner. Meiner du dette er rett? Finst det ikkje former for kvinneundertrykking som er sams for alle kvinner, som meir er knytt til kjønn enn til klasse?
4. Prøv å gå nærmere inn på særtrekka til kvinnene i ein klasse eller ei gruppe de sjølve kjenner godt, – t.d. sjukepleiarar, arbeidarhusmødre, lærarar. Kva er situasjonen deira? Kva tenkjer dei om seg sjølve som kvinner
5. Diskuter kjenneteikna på ei proletær linje i kvinnekampen opp mot det som pregar det feministiske synet. Bruk døme de kjenner til og finn ut korleis desse linjene står i dei ulike kvinnelaga og mellom kameratane der de er.
6. Kva skilnad gjer det om ein vel eit sosialistisk grunnlag for ein masseorganisasjon for kvinner eller ikkje idag? Kva vil det seie at dette ikkje er eit prinsippspørsmål?

Kvinneundertrykkinga har som all annen undertrykking en materiell basis. Det er på grunnlag av analysen av dette vi må komme fram til hva som er kvinnenes fremste krav i imperialismens og monopolkapitalens epoke.

Denne artikkelen er et utkast til en analyse av hvordan og hvorfor kvinnene er særegent undertrykt i dagens Norge – et Norge i monopolkapitalismens og imperialismens epoke. Analysen gjøres for hovedgruppen: det arbeidende folkets kvinner.

Hvorfor gjøre en slik analyse? Av to grunner:

1. Svaret vi får peker ut den strategiske veien – hvem som i dag setter i verk og opprettholder undertrykkelsen og som vi derfor må bekjempe.
2. Fordi vi trenger en rettesnor for kampen i dag – hva er viktigst å slåss for, hva er mindre viktig?

Artikkelen er også ment som et debattinnlegg på «venstresida» om kvinneundertrykkinga. De ulike partiene og gruppene har i dag en mangelfull og til dels ulik analyse av hovedformene for undertrykking. For å komme videre, må vi gjennom åpen debatt klarlegge hva vi er enige i, og hva som skiller.

Påstandene som behandles er somfølger:

1. I hele privateiendommens periode er kvinneundertrykkinga knyttet til privateiendommen, og hovedformen for undertrykking vil endres når produksjonsforholdene endres.
2. I dag er hovedformen at kvinnene materielt og ideologisk holdes som en stabil ikke-yrkesaktiv gruppe, fordi monopolkapitalen aldri kan skaffe arbeidsplasser til alle, bare innafor områder der det til enhver tid kan høstes maksimal profitt.
3. Det viktigste ideologiske våpenet er opprettholding av myten om kvinnen som familiens kjerne og «den gode mor».

Vi mener hovedlinja i denne analysa er holdbar, men merk dere at dette er et utkast som er grovt i formen og kantete i konklusjonene. Med andre ord: det er et debattinnlegg som tåler harde reaksjoner og som ønsker utdyping og konkretisering.

1. Hva var kvinnenes «verdenshistoriske nederlag»

«En av de største vitenskapelige slutninger i marxismen er den som sier at undertrykkelsen av kvinnen er knyttet sammen med oppkomsten av den private eiendomsretten.»
Enver Hoxha

I boka «Familien, privateiendommen og statens opprinnelse» påviser Engels i meget korte trekk følgende: I de primitive urkommunistiske samfunn, var produksjonsmidlene felles eie. Menneskene livnærte seg med frukt og nøtter, og seinere med jakt og fiske. I ursamfunnet var det ingen utsuging, heller ingen klasser eller stat. Kvinnenes hyppige fødsler, førte til at det oppsto en arbeidsdeling mellom mann og kvinne: mennene jaget etter vilt, kvinnene samlet inn de øvrige livsmidler. Denne arbeidsdelingen la ikke grunnlag for undertrykking: begge kjønn bidro til å livnære samfunnet på likeverdig vis, og kvinnen var likestilt med mannen. Produksjonsforholda endret seg, jordbruket ble utviklet. Kvinnene fikk større økonomisk betydning enn mennene, ettersom utviklinga av jordbruket skjedde i hennes regi. Den tradisjonelle sysselsettinga til mannen, jakten, avtok i verdi.

Men så kommer det Engels kaller «kvinnekjønnets verdenshistoriske nederlag». Produksjonsutviklingas neste gjennombrudd kom med utviklinga av husdyrhold. Dette var mannens område innafor arbeidsdelinga. Husdyrhold var en produksjonsmåte som ga mer stabilt livsgrunnlag enn jordbruket og som i tillegg ga mulighet for en større overproduksjon. Dette overskuddet ga grunnlag for oppsamling av privat rikdom på mannens hender. Dette ga behov for å sikre privat arverett til eiendommen, dvs. å sikre eiendommen for mannens etterkommere. I denne tida eksisterte allerede parekteskapet som en del av kvinnens fortjeneste, men den nye produksjonsmåten med mannens rett til eiendom førte til den monogame ekteskapsform. Med monogamiet forsvant kvinnenes økonomiske innflytelse. Hun ble økonomisk rettsløs og seksuelt undertrykt.

Oppsummeringsvis: oppkomsten av privateiendom fører til undertrykking av kvinnene. Hovedformen i den periode som her er beskrevet er kvinnenes rettsløse stilling i familien, den «patriarkalske» familien der mannen som eiendomsbesitter er den direkte undertrykker. Og så lenge privateiendommen i hovedsak er på den enkelte families hender, vil dette være hovedformen for kvinnenes undertrykkelse.

Hvorfor gjenta dette så mange ganger? Fordi Engels’ konklusjon for den tidlige privateiendommens periode er blitt fordreiet til å skulle være allmengyldig for alle former for privateiendom, dvs. at kvinnens undertrykte stilling i familien alltid er hovedformen for hennes undertrykkelse. Når vi i dag har et samfunn der flertallet av familiene er eiendomsløse – er det da i familien at kjerna for undertrykkinga ligger, eller må vi lete andre steder?

2. Hva observerer vi i dag?

Formelt og legalt har kvinner de samme rettigheter som menn i vårt samfunn. Men ser vi på kvinnens stilling i forhold til arbeidsmarkedet i vårt århundre, observerer vi følgende: Når konjunkturene blomstrer og det investeres i mange nye arbeidsplasser, er kvinnens yrkesdeltakelse høy. Når arbeidsmarkedet strammes, forsvinner kvinnene. Nivået for yrkesdeltakelsen er ustabil – og kvinners arbeid er alltid betraktet som hennes bi-yrke. Dette forsvarer dårlige lønner, manglende sikkerhet i arbeidet og manglende hjelpetiltak i forhold til ungene. Det er denne observasjonen som har fått alle venstregrupperinger til å slå fast at kvinnene er kapitalens reservearbeidskraft.

Samtidig kan vi observere et annet interessantfaktum: Uansett hvor blomstrende arbeidsmarkedet er, er det bare en del av kvinnene som kommer i arbeid, dvs. at bare en del av kvinnene er reservearbeidere, mens det store flertall av kvinner er en stabil ikke-arbeidende gruppe under monopolkapitalismen.

Men å observere disse to kjennetegnene er ikke det samme som å finne svaret på hvorfor kvinnene utgjør en reservearbeidende og ikke-arbeidende gruppe – vi må et trinn djupere.

3. Bryr kapitalen seg om våre familier?

Ett forsøk på å forklare hvorfor kvinnene holdes utenfor arbeidet, finner vi i 8-gruppas forslag til plattform på Kvinnefrontens annet landsmøte, slik som det er trykket i forberedelsespapirene:

«Kvinnens historie er en historie om utbytting og undertrykking, For samfunnet og for mennene har det vært praktisk at de som føder deres barn også påtar seg ansvaret for dem. I dag er det mulig å få rettet den kjønnsmessige arbeidsdelingen. Men holdninger som går ut på at det er selvfølgelig og naturlig for kvinnen at hun fortsatt skal ha ansvaret for barn og familie blir brukt til å rettferdiggjøre kvinneundertrykkinga. Disse holdningene er en forutsetning for at man kan opprettholde kvinneundertrykkinga i arbeidslivet. Kvinnens stilling er på mange måter bestemt av næringslivets behov for billig arbeidskraft og en arbeidskraftreserve. Vi skyves inn og ut av arbeidslivet i takt med gode og dårlige tider. Produksjonslivet i samfunnet vårt er så psykisk og fysisk anstrengende at det kreves at familien må bli et sted for avreagering og rekreasjon. Slik kan næringslivet fortsette å høste fruktene av begges arbeid.» (Vår utheving)

Det som står her, er at kapitalen tjener mest på å suge ut den mannlige arbeider til det ytterste, og at kvinnenes oppgave derfor blir å få ham på beina igjen neste dag.

Men dette er en analyse som reiser mange spørsmål:

– hvorfor har kapitalen endret linje fra den tidlig-kapitalistiske fasen der menn, kvinner og barn alle ble trukket ut i arbeid uten tanke på rekreasjon eller hvile?

–  hvorfor tjener ikke kapitalen mer på også å utbytte kvinnene i arbeid som skaper merverdi og dermed profitt?

– hva har skaptbehovet for en stabil ikke-yrkesaktiv gruppe?

4. Kapitalen strever etter maksimal profitt

Spørsmålene kan ikke besvares uten å se hva som er kapitalismens kjerne: streving etter maksimal profitt. Det betyr at kapitalismens utvikling aldri kommer til å føre til arbeidsplasser for alle. Kapitalen investeres ikke utfra å skape mange stabile arbeidsplasser – men utfra at det på enkelte områder er mer profitt å hente enn på andre. De arbeidsintensive næringene er utsatt i dag –rasjonalisering foregår i stor skala – arbeidsplasser legges ned der profitten er liten (se tekstil og bekledning) og oppstår der profitten er stor (se på oljeinvesteringene), m.a.o. strukturrasjonalisering.

Gjennom kapitalens monopolisering er det oppstått et behov for å holde arbeidere utenfor produksjonen. Monopolkapitalen i Norge i dag har behov for en stabil gruppe ikke-arbeidende som bare delvis mobiliseres dersom det oppstår arbeidsområder som ikke kan dekkes gjennom den «vanlige» arbeidermasse.

Og hvem er denne stabile gruppa? Jo, kvinnene. Tradisjon, type arbeid og ideologi gjorde det lett å endre den situasjonen de tidlige marxistene beskrev under frihandelskapitalismen – nemlig at flere og flere kvinner kom i stabilt arbeid. Kapitalen høster mer profitt ved bare å ha arbeidsplasser der den maksimale profitter å hente, enn ved å ha «hele folket i arbeid».

5. Kvinnene er dobbelt undertrykt.

Dermed undertrykker monopolkapitalen det arbeidende folkets kvinner i dobbel forstand. De er undertrykt sommedlemmer av sin klasse, og i tillegg utnyttes de spesielt som kvinner: de får ikke arbeid og det arbeid som gis er underbetalt og usikkert.

Dette er basis for kvinnenes særegne undertrykking, og det følges av en overbygning  – en ideologi – om kvinnen som hjemmets sentrum og mindreverdig i for-hold til arbeidsmarkedet.

En kan også se den dobbelte undertrykking av kvinnene beskrevet på en annen måte:

«Kvinnenes undertrykkelse er en dobbelundertrykkelse: De lider under et samfunnssystem og en produksjonsformsom er innrettet på profitt for de få, ved undertrykkelsen av de mange. Men kvinnene har også vært underkastet mennenes dominans og makt på de fleste områder.» (Vår uthevning) (Fra SFs arbeidsplan for kvinnepolitikk. Vedtatt på SFs 8. landsmøte 2–4 mars 1973).

«I tillegg til denne undertrykkinga (kapitalens undertrykking av arbeiderklassen. vår anmerkning) blir kvinnene undertrykt p.g.a. den mannsdominerte, autoritære strukturen i samfunnet (patriarkatet).» (Fra et forslag til plattform på Kvinnefrontens annet landsmøte, laget av medlemmer av Claragruppa i Bergen.)

Til denne forklaringsmåten er det to ting å si:
– det er farlig å operere med begrepet «patriarkat» eller «mennene» som utøveren av den særegne undertrykkelsen av kvinnene, fordi begrepet ikke skiller mellom kapitalens særegne undertrykking av kvinnene og arbeiderklassens menns undertrykking av sin egen klasses kvinner.

– bruken av ordene kan føre til at kampen føres med like stor kraft mot mannen som mot kapitalen – og dermed ikke prioriterer kreftene mot den i egentligste forstand hovedfienden. Det betyr at det er nødvendig å diskutere bruken av begrepet «dobbeltundertrykking», også for å prioritere og gi retning på kampen –i samfunnet og i familien.

6. Myten om den gode mor

Kapitalens viktigste ideologiske våpen har vært myten om kvinnen som hjemmets sentrum: kvinnens plass er hos barna og støvkluten. Myten har hatt en fryktelig gjennomslagskraft og tvunget kvinner i passivitet i forhold til å stille krav til arbeidslivet.

Myten stammer fra den tid familien var en produksjonsenhet, men har ingen dekning i dagens by-Norges familie. Det eneste som eksisterer av reelt arbeid utover den «personlige hygiene» (vask og stell av leilighet og klær, matlaging) er stell og pass av barn. Dermed virker myten til å dekke over at barna er samfunnets ressurs og derfor samfunnets ansvar – et felles produkt og derfor fellesoppgave i familien.

Hva blir da arbeiderklassens menns rolle? Jo, de slipper i dag utfra den kunstige arbeidsdelingen vekk fra å delta i stellet av seg sjøl og sine omgivelser –og det gir privilegier som få er villig til å gi slipp på. Situasjonen er skapt gjennom kapitalens undertrykking av kvinnen, og kampen mot mannens privilegier må settes i sammenheng med de fellesinteresser: arbeid for begge, skikkelig lønn og arbeidstid, fellesskap med barna.

7. Hva er veien til frigjøring?

Veien går gjennom kvinnens fulle deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, der våre eneste særtrekk tilgodeses – barnefødsler og menstruasjon. Vi kan aldri oppnå frigjøring, heller ikke i forhold til klassens menn, uten at dette oppfylles. Og derfor trenger kvinnene sosialismen i dobbelforstand: et samfunn der undertrykkinga av klassen er opphevet og et samfunn med likeverd i samfunnsmessig produksjon, et samfunn hvor den materielle basis for kvinneundertrykking er opphevet og der det er mulig å bekjempe den reaksjonære overbygginga gjennom møysommelig kamp, med samfunnet på kvinnenes side – og kvinnene i spissen.

»For ei riktig linje i kvinnekampen. Feminisme og kvinnefrigjøringFor ei riktig linje i kvinnekampen. Feminisme og kvinnefrigjøring. Den proletære linja for kvinnekamp står i motsetnad til ein borgarleg linje som feminismen,» hevda vi i førre nummeret av Røde Fane, der vegar og mål for kvinnekampen var hovudoppslaget. I ein annan artikkel vart det slått til lyd for at vi må læra å kjenna dei feministiske og dei proletære teoriane for  kvinnekampen å kjenna innanfrå, for å greia å skjelna dei frå kvarandre.

---

Her drøfter vi teoriane til to svært ulike feministar. Vi syner kva dei har sams og kor dei skiljer seg frå det synet som følgjer av marxismen.

Det rår stor uklarhet om hva feminisme er. Dette er bakgrunnen for at denne artikkelen er blitt skrevet. For å unngå misforståelser, og dermed få debatten
rettet inn på områder som kan bringe oss videre i kvinnekampen, må vi klargjøre en del ting.

Først hvordan «feminisme» blir brukt. Kampen mot kvinneundertrykking har etter kapitalismens gjennombrudd tradisjonelt vært delt i to hovedretninger:
En proletær med utgangspunkt i proletarkvinnenes krav og kamp. Og en feministisk, med utgangspunkt i middelklassekvinnenes krav, en borgerlig bevegelse målrettet mot kvinnenes likestilling med mannen. Vi bruker her feminisme på den tradisjonelle måten, om den borgerlige kvinnekampen.

For det andre, artikkelen har ikke som mål å analysere hvordan feministisk teori kommer til uttrykk i kvinnebevegelsen i dag. Den tar heller ikke opp feministiske arbeidsformer. (Her kan vi kanskje først og framst trekke lærdommer.)

Artikkelen tar sikte på å analysere det teoretiske grunnlaget for feminismen og setter det opp mot det teoretiske grunnlaget for den proletære kvinnekampen.
Vi tar for oss to bøker som begge representerer feministiske ideer. Den ene er norsk, Margrete Bonnevies: Fra mannssamfunn til menneskesamfunn. Den har hatt stor betydning for kvinnesak i Norge, ved å peke på at kvinner ikke har fulle rettigheter i samfunnet.

Den andre boka er Shulamith Firestone: Kjønnenes dialektikk. Firestone er en revolusjonær feminist som skriver om nødvendigheten av en kjønnsrevolusjon,
som omfatter den sosialistiske revolusjonen, men som hun hevder går mye lenger. Hun er en representant for den radikale feministbevegelsen.

Gangen i artikkelen er slik: Først en analyse av årsakene til kvinneundertrykking, deretter de viktigste uttrykkene for kvinneundertrykking og til slutt hvilke mål og metoder som er nødvendig i kvinnekampen.

Sitatene er, der det ikke står noe annet, hentet fra de to bøkene.

1. Om årsakene til kvinneundertrykking

Margrete Bonnevie: Skjev kulturutvikling på bekostning av det kvinnelige
element. Det kan være vanskelig å trekke ut av Bonnevies bok hva hun ser som årsak til kvinneundertrykking. Hun slår fast:

Vår kultur lider av en fundamental skjevhet. Den består i at samfunnet utelukkende er bygd på den mannlige halvdel av menneskene. (s. 9).

Det er likevel mulig å finne en linje i hva hun ser som årsaksammenheng. Mannen har i kulturlivet fremtvunget at hans kjønn får utfolde seg alene, på
det annet kjønns bekostning. Det ene kjønn har fått gjennomført at det andre kjønn ikke skal ha anledning til å få like gode utviklingsmuligheter,
like gode vilkår for tilfredstillelse av sine medfødte behov som seg selv. (s. 12).

Hvordan mannen har kunnet gjøre dette, kommer hun nærmere inn på:

Vi kommer tilbake til den forskjell av fundamental art som består mellom mann og kvinne, den at det er kvinnen som i 9 mnd. nærer barnet under sitt bryst
og siden føder og ammer det, mens mannens medvirkning i selve forplantningen er minimal. (s. 18)

Videre:
helt fra vår kulturs barndom har mannen gitt etter for fristelsen til å la kvinnen svi for at hun spiller den største rollen ved fornyelsen av slekten. Han har skaffet seg kompensasjon for sin mindreverdsfølelse på dette punktet ved å baste og binde henne til hennes oppgave i forplantningens tjeneste, samtidig som han har knyttet den uløslig sammen med husarbeid. (s. 20).

Det er denne ulike livsform, denne bestemte rollefordeling som, trass i den formelle og legale likestilling kvinnen har fått i de siste par generasjoner,
fremdeles sikrer mannen hans ubetingede dominans. (s. 21).

Her tar vi kort med hvordan hun ser på forholdet mellom kvinneundertrykking
og annen undertrykking.

Mannens dominerende stilling i hjemmet og den mangel på samvittighet
som autoriteten har kunnet utøves med, har gitt ham et godt utgangspunkt og fotfeste for hans undertrykkelse av andre folk og raser. (s. 18).

Vi oppsummerer Bonnevie:

Vår kultur bygger på en fundamental skjevhet, mannskjønnets dominans. Den
fundamentale forskjellen på kjønnene er den biologiske, kvinner føder barn. Dette har mannen brukt til å undertrykke kvinnen, ved å binde henne til arbeidsoppgavene i hjemmet med barn og husarbeid.
Denne livsformen legger grunnlaget for mannens autoritet, som fører til undertrykking også av andre folk og raser.

Det er to ting vi må legge spesielt merke til: Bonnevie leter etter årsakene til kvinnenes undertrykte stilling i forholdet mellom kvinne og mann i kjønnsforskjellene. I dette forholdet finner hun også roten til undertrykkelse og krig. Hun ser altså den biologiske forskjellen mellom mann og kvinne som en allment overordnet motsigelse i historien. Bonnevie ser bort fra eiendomsforhold og produksjonsforhold som drivkrefter og forklaring både av historia og forholdene i dag.

Det er de psykologiske uttrykkene for kjønnsmotsigelsen som er den viktigste drivkraften i historia. Dette kan forklares ut fra hvordan Bonnevie plasserer seg selv i det politiske bildet. Hun er en reformistisk kvinnesakskvinne: For henne finnes ikke kapitalisme og klasseundertrykking i Norge. Norge er et demokratisk-humanistisk land, – med begrensning: Kvinnenes fulle menneskerett er ikke virkeliggjort. (s. 174).

Hennes historiesyn er ren borgerlig idealisme.

Firestone: Den historiske materialismen går ikke dypt nok.

Der er annerledes med Firestone. Hun tar utgangspunkt i Engels’ analyser, som hun hevder er et viktig arbeid, men hun sier videre:

Det ville være galt å forsøke å forklare kvinnenes undertrykkelse ut fra denne rent økonomiske tolkningen. Analysen av klassene er et praktfullt arbeid, men begrenset. Selv om den er korrekt i lineær forstand går den ikke dypt nok. Det finnes et underliggende, helt seksuelt plan i den historiske dialektikk som Engels til tider vagt oppfatter, men fordi han bare kan se seksualitet i lys av økonomi, og reduserer alt til dette, er han ute av stand til å vurdere den i sin egen rett. (s. 12).

Hun forkaster ikke Marx og Engels, de er bare ikke gode nok:

Vi kan forsøke å utvikle et materialistisk historiesyn basert på kjønn. (s. 14).

Videre:

La oss først forsøke å utforme en analyse der biologien – forplantningen
– ligger til grunn for dualismen. Den umiddelbare forestilling hos menigmann om at ulikheten som skillet mellom kjønnene skaper, er naturlig, er kanskje velbegrunnet. Vi behøver ikke straks å søke utover dette. I motsetning til det økonomiske klasseskillet, har kjønnsskillet direkte opprinnelse i en biologisk realitet. Menn og kvinner ble skapt forskjellig, og fikk ikke de samme fordeler. Selv om denne forskjellen i seg selv ikke nødvendiggjør utviklingen av et klassesystem – der en gruppe har makt over en annen – gjorde resultatet av disse forskjellene forplantningen det. Den biologiske familie er en gitt, ulik fordeling av makt. Behovet for makt som fører til klasser, stammer fra den psykoseksuelle utvikling hos hvert enkelt individ i overenstemmelse med denne grunnleggende mangelen på balanse. (s. 15 og 16).

Vi ser at biologiske forskjeller og den biologiske familien er grunnelementer i Firestones analyse. Den biologiske familien har eksistert gjennom alle tider. Vi
tar med (noe forkortet) det Firestone ser som grunnleggende kjennetegn ved den biologiske familie:

1. Kvinnner er prisgitt sin biologi, og er derfor blitt gjort avhengig av menn for å overleve.
   2.Spebarn er avhengig av voksne for å overleve.
   3. Avhengighetsforholdet mellom mor/barn har alltid eksistert i en eller annen form. Dette har formet personligheten hos kvinner og spebarn.
   4. Den naturlige forskjellen mellom kjønnene når det gjelder forplantning førte direkte til den første arbeidsdeling som ligger til grunn for klasseskillene, og også bidro til utviklingen av kastesystemet. (s. 16).

Vi oppsummerer Firestone:
Den grunnleggende kjønnsforskjellen, at kvinner føder barn, og eksistensen av den biologiske familie, fører til at kvinner og barn er avhengige av mannen og arbeidet fordeles ulikt. Denne biologiske familiestrukturen fører til mannens makt over kvinnen. Mannen utvikler et maktbehov. Det er grunnlaget for klassedeling. Altså, Firestone mener at kvinneundertrykking og klasseundertrykking har sin basis i biologien. Ut fra den biologiske familien
som kjerne, utvikles hos mannen et mak t behov. Dette er grunnlaget for all undertrykking overhodet.

Er biologien årsak til undertrykking?

Først kort om Firestones syn på den »biologiske familien». Hun river den løs fra alle andre forhold i samfunnet og finner trekk ved den som alltid har
eksistert. Dette er et lite holdbart utgangspunkt for en historisk analyse. Hvis en analyse av familien skal gi noen forståelse av kvinnenes samfunnsmessige stilling, må en kunne skille mellom selve forplantningsfunksjonen og familien som en sosial institusjon som forandrer seg sammen med grunnleggende endringer av produksjonsforholdene. La oss se på avhengighets-forholdet. Den avhengigheten som eksisterte i svært tidlige og primitive samfunn var gjensidig. Alle var avhengig av hverandre og kollektivet, skulle samfunnet fortsette å eksistere. Dette kom da også til uttrykk i at »samfunnet» og »familien» (eller slekten, ætten) var det samme. Under slike forhold var familien selvsagt noe ganske annet – som institusjon betraktet – enn den er i dag.

Når det gjelder arbeidsdelingen kan vi følge Firestone i at kjønnsforskjellen førte til ulik arbeidsdeling i tidlig historisk tid og at det kunne gi kvinnen og mannen ulik posisjon i samfunnet. Også forholdet til forplantningen kunne virke inn på kjønnenes relative sosiale anseelse. Et eksempel på det er kvinnenes stilling i primitive samfunn under morsretten, altså der barnas avstamming ble regnet etter moren og hennes familie på morssiden. Kvinnens stilling som familieoverhode gjorde at hun sosialt sett ble verdsatt langt høyere enn senere.

Vi er enige med Firestone i at kvinnens stilling i familien er sentral i en analyse av årsakene til kvinneundertrykking. Men da må vi betrakte familien i forhold til den samfunnsmessige produksjonen, – vi blir ikke særlig klokere av å nistirre på selve forplantningsprosessen som har foregått på samme vis både i og utafor familien så lenge mennesker har eksistert.

Undertrykking – produkt av klassemotsetninger eller mannspsykens »maktbegjær»?

Firestone setter likhet mellom sosiale ulikheter i et samfunn og klasser. Når
Firestone analyserer årsakene til undertrykking, beveger hun seg langt vekk fra
et hvert materielt grunnlag, selv om hun påberoper seg en materialistisk analyse.
Kjernen i Firestones analyse er at mannen utvikler et maktbehov ut fra psykoseksuell utvikling, dette fører til undertrykking.

Det er her Firestone mister grepet om den materielle virkeligheten.

Ser vi på historien ut fra et materialistisk standpunkt, inntrer et kvalitativt skille når produktivkreftene er utviklet slik at rikdomsopphopning er mulig, og når privat eiendommen oppstår.

Da gir også menneskelig arbeidskraft mer overskudd enn det som skal til for å overleve. Og da er grunnlaget lagt for å ut bytte mennesker som arbeidskraft.
Først når slik utbytting skjer oppstår det klasser.

Med privateiendommen oppstår behovet for å sikre sin eiendom og dermed sin makt. Skulle privateiendommen fortsette å være privat, måtte voldelige undertrykkelses-midler skaffes, midler som kan påtvinge mennesker noe som er mot deres ønske og vilje. Dette er nettopp mulig når noen rår over midler som andre ikke har. Undertrykking er ikke mulig uten maktmidler.

For kvinnene fikk privateiendommen katastrofale konsekvenser. Utfra arbeidsdelingen ble det menn som rådde over den, og disse menn ønsket å sikre eiendommen for sin slekt, sine barn. Morsretten, at barnas avstamning ble regnet etter moren måtte omstøtes. Skulle det være mulig å regne avstammingen etter
faren, måtte kvinnen være monogam. Sammen med privateiendommen oppsto monogamiet som dominerende familieform. Det vil si monogami for kvinnen.
Mannen kunne selvsagt dyrke polyandri, poenget var at farskapet skulle kunne fastslås med sikkerhet.

»Omstyrtingen av morsretten var kvinnekjønnets verdenshistoriske nederlag. Mannen tok ledelsen også i hjemmet. Kvinnen ble fratatt sin verdighet, kuet,
gjort til slave av hans lyster og rett og slett et redskap til avling av hans barn.» (s. 61 Engels’, I Familien, privateiendommen og statens opprinnelse.)

Bonnevie og Firestone: samme grunnleggende syn på årsakene til kvinneundertrykking.

Til slutt i avsnittet om årsakene til kvinneundertrykking vil vi sammenligne
Bonnevies og Firestones analyser. Det er e n iøynefallende forskjell. Firestone
gjør forsøk på å lage en vitenskapelig og presis analyse. Bonnevie uttrykker seg
vagt.

Det er mer interessant å se på enheten mellom dem:

Begge grunner sin analyse på biologien: den biologiske forskjellen i reproduksjonsprosessen. Dette finner de er grunnlaget for undertrykkelsen. Bonnevie sier at mannen har brukt denne forskjellen til å undertrykke kvinnen, ved å henvise og holde kvinnen på plass i hjemmet. Firestone sier at denne forskjellen har fort til kvinnens avhengighet av mannen og til arbeidsdelingen i den biologiske familien.

I konsekvensene av dette er de også enige. Bonnevie: Denne livsformen legger grunnlaget for mannens autoritet. Firestone: Den biologiske familie fører til at mannen utvikler et maktbehov.

Begge slår fast at dette igjen legger grunnlag for undertrykking både av kvinnen og av andre folkeslag og grupper.

På tross av en innviklet framgangsmåte, kommer Firestone fram til nøyaktig det
samme som Bonnevie. Begge to ser bort fra eiendomsretten og de samfunnsmessige produksjonsforhold i sin analyse av kvinneundertrykkinga. De tar i realiteten et borgerlig standpunkt. Dette får konsekvenser når de legger opp en strategi og taktikk for kvinnekampen. Og det er et svært dårlig utgangspunkt når de skal skille mellom venner og fiender.

Dette blir klart når vi undersøker hva de ser som de viktigste uttrykkene for kvinneundertrykking.

2. HVORDAN KOMMER KVINNEUNDERTRYKKINGA TIL UTTRYKK

Bonnevie skriver:

»ved at bare den ene halvpart får utfolde seg, mens den andre snøres inn i kunstige bånd, har den helhet som de to kjønn utgjør fått en avgjørende knekk.» (s. 12).

Dette sitatet viser til hva Bonnevie ser som de viktigste konsekvensene av kvinneundertrykking. Følgen av kvinneunder trykking blir:

»at de forskjellige vekstvilkår som de to kjønn har hatt, fører til at de fremskritt menneskene har gjort i historisk tid, hovedsakelig ligger på det materielle og tekniske plan. Disse har vært enorme, særlig i de siste tre-fire hundre år. Den etiske sektor derimot ligger uendelig langt
tilbake.» (s. 13).

Og dette får viktige samfunnsmessige konsekvenser:
»Mannen blir derved uten opphør stimulert til å dyrke de aggressive, hensynsløse og selvkjærlige sider av sin natur.» (s. 14).

»Det er uunngåelig at det ensidige mannsvelde i hjemmet har holdt vedlike og befordret alle de elementer og faktorer i menneskenes samfunn som fører til ufred, overgrep, splittelse og krig.» (s. 17).

I samfunnsmessig sammenheng forklarer Bonnevie krig ut fra at kvinner har blitt holdt nede. Når hun beskriver hva dette har betydd for kvinnene, ser hun på de individuelle konsekvensene. Et viktig hovedområde er hvordan personlighetsutviklingen blir hemmet.

»Kvinnene er henvist til et eneste arbeidsområde, hjemmet.» (s. 21).

»Det er ganske umulig at kvinner på dette ene arbeidsområdet kan få avløp for den uendelige skala av anlegg og muligheter som den menneskelige natur rommer. Alle andre evner enn den huslige, pleiende og vernende blir på denne maten hemmet, blokkert og brakt til å tørke inn og visne bort.» (s. 21).

»Den ytterst forskjellige livsstil, . . . griper forstyrrende inn i utformingen av hvert enkelt individ.» (s. 109).

Kvinnen utvikler et underlegenhetskompleks.

»Hele oppdragelsen av pikene går fremdeles ut på å inngyte dem mistillit til seg selv.» (s. 125).

»– og selvsagt får også kvinnen mindreverdighetsfølelse av at de faktisk er mindre dyktige enn mennene. De har jo meget mindre adgang enn dem til å
prøve å utvikle sine evner.» (s. 125).

Seksualiteten lider av at kvinnene er undertrykt.

»Det synes berettiget å tro at enhver form for tvang må virke til en viss grad lammende på den seksuelle utfoldelse. Kvinnen har aldri noengang hatt mulighet til å føle seg fri i forholdet til det annet kjønn. Tabuer, tvang, frykt har for kvinnens vedkommende i overveldende grad ledsaget kjønnsakten.» (s. 101).

Firestones syn

Hun oppsummerer selv:
»Formeringen av rasen ble dyrt for kvinnene, ikke bare følelsesmessig, psykologisk og kulturelt, men til og med ut fra rent materielle (fysiske) begreper. Før den senere tids prevensjonsmidler, førte stadige fødsler til uavbrutte »kvinneplager», tidlig alderdom og død. Kvinnene var slaveklassen som opprettholdt arten for at den andre delen skulle frigjøres for virksomhet i samfunnet… .

Denne naturlige arbeidsdelingen ble videreført bare med store kulturelle ofre. Menn og kvinner utviklet bare halvparten av seg selv, på bekostning av den andre delen. Psykens oppdeling i mannlig og kvinnelig for å kunne styrke det forplantningsmessige skillet var tragisk. Den sykelige veksten av rasjonalisme, aggressivt pågangsmot og minkingen av følelsesmessig mottakelighet hos menn var en fysisk (krig) så vel som kulturell katastrofe. At kvinner var lettpåvirkelige og passive, økte deres lidelser. Seksuelt ble menn og kvinner ledet inn i en strengt oppbygget – tid, sted, fremgangsmåte, til og med i dialog – heteroseksualitet be grenset til kjønnsorganene, i stedet for å fordeles på hele menneskets kropp.» (s. 202 – 203).

Vi ser for det første at Firestone hevder at arbeidsdelingen ut fra kjønn har ført til »kulturelle ofre». Mannen dominerer vitenskap, kunst og kultur. Kvinnen er
indirekte knyttet til kunst og utelukket fra vitenskap. For samfunnet som helhet har dette ført til krig og undertrykking av andre raser og grupper. Da blir det ikke en kuriositet, men en logisk konsekvens at Firestone forklarer undertrykking av negre og rasehat i USA ved hjelp av en familiemodell:

» .. jeg skal forsøke å vise at rasehat er et seksuelt fenomen. Som med kjønnshat i den enkelte psyke kan vi bare forstå rasehat til fulle ut fra makthierarkiet i familien. I bibelsk forstand er ikke rasene annet enn deforskjellige søsknene og slektningene i menneskets familie, og det fysiologiske skillet mellom rasene fikk betydning kulturelt bare på grunn av den ulike fordelingen av makt, akkurat som i utviklingen av kjønnsklasser.» (s. 107 – 108).

Det som særkjenner også Firestone når hun konsentrerer seg om utslagene av kvinneundertrykking er at hun individualiserer.

»Prisen når det gjelder menneskelighet er særlig høy når det gjelder vitenskapsmannen selv, som blir lite annet enn en kulturtekniker.» (s. 178).

Et annet viktig punkt er at hun legger hovedvekten på seksuell undertrykking og de psykologiske konsekvensene av denne.

»Jeg har forsøkt å vise hvordan makthierarkiet i den biologiske familien, og de seksuelle fortrengninger som er nødvendige for å opprettholde den –
særlig intense i den patriarkalske kjernefamilien – er ødeleggende og dyrekjøpt for den enkeltes psyke.» (s. 74).
»Jeg har vist at denne seksuelle fortrengningen som kreves av hvert familiemedlem til fordel for familieenheten, ikke bare skaper individuelle nevroser, men også vidtfavnende kulturelle sykdommer.» (s. 64).

Rekkefølgen i hennes egen oppsummering – kvinnen lider følelsesmessig, psykologisk og kulturelt, til og med materialt, – er også en liste over hva hun ser som viktige utslag i prioritert rekkefølge.

Dette er en nødvendig konsekvens, da hun har funnet at basis for kvinneundertrykkingen er den biologiske familien. Hun mener at i den biologiske familien ligger roten til kvinneundertrykking: her er det den psykoseksuelle utviklingen finner sted, det er her ideene til hvert individ utvikles.

Feminismen strekker ikke til.

Hvor i samfunnet er det Bonnevie og Firestone står når de ser utslagene av kvinneundertrykkingen på den måten? De konsentrerer seg ikke om
– at det ikke finnes arbeidsplasser for alle de kvinnene som ønsker betalt arbeid.
at bare en svært liten prosent av
– barna kan få plass i skikkelige barnehager.
– at kvinner som får jobb må ta til takke med lav lønn og slitsomt arbeid, og at rettighetene kvinner har rundt svangerskap og fødsler er alt for dårlige til å sikre
at kvinner kan velge fortsatt yrkesaktivitet.
– at den gifte kvinne deler mannens økonomiske kår – og at det oftest er hun som må prøve å få for små midler til å strekke til. Kort sagt de ser ikke under-
trykkingen ut fra virkeligheten til arbeiderklassens kvinner.

Også når de skal vise hva som er de sentrale trekkene ved kvinneundertrykkinga, finner vi forbausende stor enhet mellom Bonnevie og Firestone.
Begge ser en direkte sammenheng mellom undertrykking av andre folk og raser, krig og kvinneundertrykking. De setter forholdet på hodet. Kvinneundertrykkingen er grunnleggende hevder de, og oppheves den, er grunnlaget lagt for en god verden:

Bonnevie: ». ..en målbevisst løsing av dette problem er kanskje det som i det lange løp iallfall vil være det sikreste middel til å skape fred i verden. Selve
grunnlaget for et fredelig og harmonisk samfunn mangler jo ennå sa lenge det bygges bare på den ene halvpart av de to kjønn som utgjør menneskeheten.» (s. 136).

Firestone: »Opprøret mot den biologiske familie kunne forårsake den første vellykkede revolusjon eller det de gamle trodde på som gullalderen.» (s. 236).

Dette er i beste fall å kaste folk blår i øynene. Men hvis det skal tas alvorlig, er det for det første reaksjonært i forhold til kampen for et samfunn uten krig og
undertrykking (Bonnevie) eller for sosialismen (Firestone). Det er et syn som avviser klassekampen som den viktigste krafta for å forandre samfunnet.
Også i forhold til kvinnekampen er dette synet reaksjonært, fordi konsekvensen må bli at de viktigste kampoppgavene er av individuell karakter. Dette står i
motsetning til organisering av kvinnene for å bekjempe den særegne undertrykkinga de er utsatt for. Og det gir heller ikke noen rettesnor til å fastslå hva som må være de organiserte kvinnenes viktigste kampoppgaver.

Det er ikke vanskelig å se sammenhengen mellom dette og feministenes manglende forståelse av at også kvinneundertrykkinga er klassemessig bestemt. Feministenes kamp retter seg mot mannskjønnets privilegier og maktstilling i familien, staten, samfunnet som helhet. Ikke mot en herskende klasse som i kraft av å eie samfunnets produksjonsmidler undertrykker de øvrige klasser og grupper. Dermed kan de heller ikke se hva som særkjenner kvinneundertrykkinga i en bestemt historisk epoke.

Den Feministiske Kvinnekampen, som ser bort fra kvinnenes klassemessige undertrykking, svarer til problemene for de kvinnene som i hovedsak kan fri seg fra materielle bekymringer, som ikke, eller i liten grad, rammes på kroppen av monopolborgerskapets klasseundertrykking. Og det er borgerskapets kvinner og enkelte høyt utdannede intellektuelle.

Hvorfor havner Firestone på den borgerlige feminismens standpunkt? I og, med at hun forkaster den private eiendomsretten som et kjernepunkt i analysen av samfunnet i dag, mister hun også grepet om klassemotsetningene. For henne står mann og kvinne mot hverandre som tilhørende hver sin klasse. Dette blir den grunnleggende motsigelsen i samfunnet.

For henne betyr det ikke noe at i dag har et lite mindretall, monopolborgerskapet makten over produksjonsmidlene og staten, og at det overveldende flertall av kvinner og menn har motstridende interesser til disse makthaverne. Det strategisk viktige punkt i analysen, at kvinner undertrykkes dobbelt av monopolkapitalen: som en del av det arbeidende folket og som kvinner, blir borte. Da ser hun ikke at kvinner i dag må rette krav og slag mot sin hovedfiende for å oppnå forbedring, – og på lang sikt ta makta fra den samme fienden, sammen med mennene i sin klasse.

Da først er det materielle grunnlaget lagt for frigjøring av kvinnen. Kampen for full frigjøring må allikevel fortsette. Og det vil være en lang kamp mot reaksjonær kjønnsideologi, og mot innarbeidede vaner hos menn og kvinner.

3. FEMINISMENS MÅL

Til slutt vil vi se på hvilke konsekvenser Bonnevies og Firestones analyser får for strategien og taktikken i kvinnekampen.

Bonnevies mål:

»Skal vi komme fram til likestilling, må kvinnenes livsform endres på den
måten at de kan få oppfylle sin bestemmelse i å få leve sammen med å få
barn med en mann, uten derfor å måtte gi avkall på utfoldelsen av sine
øvrige forskjellige anlegg.» (s. 95).

Kvinnene må få være både mor og menneske.

Hovedkravene sammenfatter hun slik:
Kvinnene må få rett og adgang til alt arbeid, til alle sosiale, politiske og økonomiske funksjoner i samfunnet på like vilkår med mennene, og under hensyntagen til det særlige arbeid de utfører i slektens tjeneste.

– Samfunnet må stille omfattende hjelpemidler til disposisjon for mødrene.
– Kvinnene må få adgang til og muligheter for å la være å benytte seg av retten til arbeid utenfor hjemmet i de år de er opptatt med å fylle sin spesielle biologiske oppgave.
– Mennene må gi avkall på det privilegium de har tiltatt seg helt siden kulturens barndom: å la alt arbeid i eget hjem utelukkende være kvinnenes sak og
selv undra seg for å ha noe med hjemmets gjerning å gjøre.» (s. 137 – 138).

Metodene Bonnevie peker på er reformer, innenfor vårt »demokratisk humanistiske samfunn»:

»Når de overfor skisserte reformer er innført, vil de ytre praktiske muligheter for jevnbyrdighet mellom kjønnene endelig være lagt til rette.» (s. 155).

Hvordan reformene skal bli gjennomført, besvarer hun slik:

»Det er mennene som har fått i stand deres undertrykkelse, det er mennene som fremdeles har makten. Derfor er det fremdeles mennene ansvaret hviler
på for å legge tingene slik til rette at kvinnene kan få fri livsutfoldelse.» (s. 128).

Vi vil avslutte med Bonnevies forhold til revolusjon og »samfunnets ledende menn»:

»Det må bli en revolusjon i den forstand at samfunnets ledere bevisst fortsetter å legge opp samfunnsveven på en slik måte at kvinner og menn kan bidra i like stort monn, hver etter sine evner, til menneskesamfunnets vekst.» (s. 135).

Bonnevie står solid plantet på det borgerlige samfunnets grunnvoll. Hun tar ikke opp noen kamp mot klasseundertrykkingen som de aller fleste kvinner er utsatt
for.

Her er det allikevel en viktig forskjell på Bonnevie og tidligere reformistiske feminister. Bonnevie tar opp et krav som opprinnelig ble reist av den proletære
kvinnebevegelsen: kvinnens rett til å være både mor og fullverdig samfunnsmedlem. Her skiller hun seg også klart fra Firestone. Men dette er et særskilt trekk ved Bonnevie, der hun avviker fra den alminnelige feministiske teori som hun for øvrig forfekter.

Hvis kvinnekampen skal føre til frigjøring må feminismen bekjempes.

Dersom vi virkelig vil kvinnefrigjøring, må den borgerlige feminismen bekjempes. For det første – reformer, og det til og med på det individuelle plan, vil aldri kunne endre på de grunnleggende maktforholda i samfunnet. Men for full frigjøring av kvinnene er dette nødvendig, fordi kjerna i dagens kvinneundertrykking er at monopolkapitalens profittjag står i direkte motsetning til kvinnenes deltakelse i produksjon og samfunnsliv på lik linje med menn.

Der kampen må rette seg mot kapitalinteressene, vil feministisk teori feile.

Vi ser det hos Bonnevie i spørsmålet om likelønn. Hun mener at grunnlaget for lønnsforskjellene hos kvinner og menn ligger i at mannen får et »forsørgertillegg» i lønna:

»Samfunnets institusjoner er mer eller mindre åpenlyst blitt innrettet på å forbeholde det best betalte arbeidet for mennene i deres egenskap av virkelige eller potensielle forsørgere.» (s. 149).

Skal vi oppnå likelønn må »forsørgertillegget» vekk sier hun:

»Stabile og gjennomført like gode arbeidsvilkår for kvinner som for menn under vekslende konjunkturer, kan ikke oppnås før forsørgerreglementet er fjernet fra lønningene, og disse således ikke blir betaling for annet enn selve arbeidet.» (s. 148). (mine understrekninger)

Det som blir nødvendig er at: »midlene til forsørgelse av små barn for en vesentlig del blir skaffet av det offentlige.» (s. 149)

Dette kan nok bli riktig politikk. Men dersom en først skal fjerne »forsørgertillegget» fra mennenes lønn, må dette bli en linje for lønnssenkning og dermed en klart reaksjonær politikk.

Bonnevie retter kampen mot mannen som kjønnsvesen, og det er grunnen til den konkrete politikken hun går inn for like gjerne kan bli en politikk stikk i strid med kvinnenes interesser, som en reformpolitikk for å bedre kvinnenes situasjon.

Det er ikke slik i dag at mannen får betalt mer enn for selve arbeidet. Derimot er det slik at alle menn og kvinner i det arbeidende folket, får utbetalt i lønn bare
en liten del av den merverdien arbeidet deres skaper.

Skal lønna økes, må kampen rette seg mot dem som tilraner seg merverdien, arbeidskraftkjøperne. Resultatet av lønnskampen avgjøres etter styrkeforholdet mellom motpartene. Veien til lønnsøking for kvinner går gjennom å styrke organiseringa av kvinner i fagforeningene og også utenfor.

Absolutt likelønn er først mulig når kvinner deltar fullt ut i produksjonen. I dag holdes de største gruppene av kvinner utenfor produksjonen fordi kapitalen
ikke har bruk for arbeidskrafta deres. Det er ikke arbeidsplasser nok. Da er det alltid en hær av arbeidssøkende og trengende kvinner, som vil akseptere lav lønn
fordi de må.
Bonnevies reformforslag åpner for lønnsreduksjon, – men det vil bety at alle får dårligere lønn.

Feminismen, slik den her kommer til uttrykk hos Bonnevie, blir en borgerlig bevegelse. Politikken rekker ikke ut over den siste skanse i borgerskapets revolusjon mot føydalherredømmet: like formelle rettigheter for borgerskapets kvinner. Og den retter seg på sentrale punkter mot borgerskapets hovedfiende, arbeiderklassen – også dens kvinner.

Dette er neppe Bonnevies egen mening. Årsaken kan vi finne i den enorme utbredelsen borgerskapets ideologi har, og i hennes manglende kunnskap om den materielle virkeligheten, – og derav manglende evne til å skille venner og fiender.

 

Når Bonnevie legger ansvaret for kvinnens likestilling på ledende politikere er det ikke annet enn uttrykk for blåøyet idealisme. Ledende politikere i statsapparatet forvalter fiendens interesser. Skal de gjøre noe for kvinnene må de utsettes for sterkt press fra kvinnene selv og kvinnenes organisasjoner.

Firestones revolusjon

Tidligere har vi sett at Bonnevie og Firestone i analysen har vært enige på vesentlige punkter. Nå skiller de lag: Firestone vil revolusjon.

»Vi kommer til å trenge en kjønnsrevolusjon som er meget større enn – men som omfatter – den sosialistiske for å utslette alle klassesystemer.» (s. 19).

Vi må konsentrere oss om hennes syn på den sosialistiske revolusjon, selv om det ikke direkte berører feminismen.

Firestone tror på teknologien og vitenskapen. Gjennom den er det grunnlaget legges for revolusjon. På to hovedområder vil teknologiske framstøt føre til kvalitative endringer: Når det gjelder fødselkontroll og »automasjon», for henne er automasjon at maskiner har overtatt alt arbeid.

»Diskriminering på arbeidsmarkedet vil ikke lenger ha noe grunnlag i et samfunn der maskiner gjør arbeidet bedre enn noe menneske, uansett størrelse og evner, kunne gjøre. Slik vil maskiner virke som utjevner og tilintetgjøre klassesystemet som er basert på utbytting av arbeid.» (s. 196).

Hun ser klart at hittil har ikke teknologien vært brukt til menneskenes beste. Følgelig ser hun også at »automasjon» heller ikke uten videre vil føre til sosialisme. Nå er vi ved kjernepunktet i hennes teori om revolusjonen. Automasjon vil føre til arbeidsløshet, »revolusjonær gjæring vil bli vanlig». (s. 197). Kvinnene vil bli skjøvet inn i revolusjonen.

»En feministrevolusjon vil kunne bli den avgjørende faktor når den gjelder å etablere en ny økologisk likevekt.» (s. 197).

Dette er ingen veg til det arbeidende folkets maktovertakelse. Hennes »automasjon» er forvirret borgerlig idealisme. Men kriser og arbeidsløshet oppstår stadig i kapitalismen. Det arbeidende folket må styrke seg i kampen mot makthaverne, og de må være ledet av en teori som kan føre kampene til seier på lang sikt. Firestone stiller seg her i beste fall som passiv tilskuer til klassekampen.

Hun sier: »feminist-revolusonen vil kunne bli den avgjørende faktor». Her er det andre punktet i teknologiens framstøt, befolkningskontrollen, en viktig forutsetning.

I sin absolutte konsekvens ser Firestone, kunstig forplantning, som det endelige middel for kvinnenes frigjøring fra kjønnsundertrykkelsen.

Kvinnefrigjøring hos Firestone.

Da har vi kommet fram til Firestones strategi for kvinnefrigjøring. Den samler
seg rundt to hovedpunkter:
Kvinner må slutte å føde barn og familien må oppløses.

»det virkelige målet for feminist-revolusjonen må ikke være bare å fjerne mannens privilegier, som var målet for den første feministbevegelsen, men å
fjerne forskjellen mellom kjønnene.» (s. 18). og:

»Dersom revolusjonen ikke utrydder den grunnleggende samfunnsform, den biologiske familie – det forbindelsesledd makttenkingen alltid kan lures inn gjennom – vil utbyttingens bendelorm aldri bli utryddet.» (s. 19).

Firestone selv setter opp 4 krav til et alternativt system.
– Kvinnene må befries fra sin biologistyranni med alle tilgjengelige midler, og rollen som føder og oppdrager må fordeles på samfunnet som helhet, på menn
så vel som kvinner.
– Full selvbestemmelsesrett, heri inkludert økonomisk uavhengighet, for både kvinner og barn.
– Full innlemmelse av kvinner og barn i alle aspekter ved samfunnet som helhet.
Frihet for alle kvinner og barn til å gjøre det de har lyst til seksuelt. ( s. 202 – 204).

Firestone mener det er den radikale feministiske bevegelsen som vil bære fram revolusjonen. Den særkjennes av:

-»En revolusjonær på hvert soveværelse.» (s. 44).

-»at feministbevegelsen er den første som på effektiv måte har kombinert det individuelle med det politiske.. .. for å gi verden følelsen tilbake, bokstavelig talt gi den forstanden tilbake.» (s. 44).

-»at den setter spørsmålstegn ved det grunnleggende forhold mellom kjønnene og mellom foreldre og barn, og det er å finne ned til røttene for det psykologiske mønster med herredømme/underkastelse.» (s. 45).

Med rette kan vi si dette er en forvillet revolusjonær teori, basert på teknologiens landevinninger og tilintetgjøring av maktbehovet i hvert individ. Det holder ikke. Blir kvinnen lik mannen, slutter å føde barn, er en ting oppnådd, kvinnen kan konkurrere med mannen på like vilkår. Da er ingenting endret. Det riktige må være at kvinnen krever likeverd på sine egne premisser, under full hensyntaken til sin biologiske særegenhet – at hun bærer og føder barn.

Firestones radikale feminisme og de krav den mobiliserer kvinner på, kan nettopp forhindre at noen kvalitativ endring av makt-forholdene vil finne sted (og som hun sier at hun ønsker).

Hovedslagene rettes mot familien. Men det er ikke slik at basis for undertrykkingen ligger i familien. Den gjorde det den gang privateiendommen tilhørte familien og familien var en produksjonsenhet. Familiens form og funksjon har endret seg med endrede produksjonsforhold.

I dag under monopolkapitalen foregår ingen produksjon i familien, den er en konsumenhet.

Riktignok må familien løse – på privat basis – viktige oppgaver monopolkapitalistene ikke vil være med på å betale for, men bare høste fruktene av. Særlig gjelder det omsorg for og pass av barn. Dette fører til at kvinnene bindes til hjemmet. Men det gir ingen grunn til å anta at kvinnenes forhold – eller barnas – vil bedres ved at familiene oppløses. Vil kvinnene av den grunn kunne skaffes arbeid? Vil det slappe monopolkapitalens profittbegjær? Vil da barna få en omsorg de har krav på?

Vi må slåss for at den sosiale enheten en familie er, tjener folk på best mulig måte, og styrker det arbeidende folkets kvinner og menn i kampen mot  monopolkapitalen.

Det betyr at vi må slåss mot den kvinneundertrykkingen som utøves av mannen. Men dette er ikke en uforsonlig kamp mellom fiender.

Feministbevegelsen, slik Firestone særkjenner den, retter seg mot hver mann (på soveværelset) og mot en såkalt kjønnsbetinget maktstilling. Det blir en
bevegelse for å styrke den enkelte kvinne i kampen mot menn. Det er ikke en organisering for kamp mot en større og godt organisert fiende.

De mange ord om sosialisme og revolusjon til tross, er kjerna i Firestones linje for kvinnekamp også borgerlig.