Med krise meiner me vanlegvis ein vanskeleg situasjon som vil gå over. No er det helsekrise, pleiekrise, medisinkrise, økonomisk krise, industrikrise, arbeidsplasskrise, fattigdomskrise, flyktningkrise. Men det går ikkje over. Oppvarminga, artsutryddinga, naturraseringa, havstigninga og erosjonen vil halde fram. Nye pandemiar vil kome, kanskje i år og kanskje ikkje før om ti eller tjue år. Det me no kallar kriser, er truleg framtidas normalsituasjon.
Olav Randen, småbrukar, skribent og bokutgivar
Foto: Martin Sanchez
Nye patogen
Av mikrobar er 999 like, men mikrobe tusen ørlite ulik dei andre. Ulikskapen gjer at han kan vandre frå til dømes flaggermus til menneske, eller at han overlever i nye miljø, i industrifjøset eller på sjukehuset. Der, med mange vertar og utan konkurrentar av eigen art, kan han bli til millionar mikrobar. Då er det oftast irreversibelt. Det finst ingen veg attende til før influensaviruset og heller ikkje til tida før korona-viruset.
Svartedaude-basillen brukte 18 år frå Kina til Bergen. Kolerabakterien trong på 1800-talet 6 år frå Gangesdeltaet til England. No kan patogen via flypassasjerar eller varetransportar nå heile verda på nokre timar. Me ristar kloden saman til eit einaste økosystem.
Nye tankar
Det folk tenkjer, sjølve tankelovene, er stifta der oppe, skreiv August Strindberg. Men stundom raknar det for dei der oppe. Det skjedde i Norge rundt 1930. Det vart ikkje kommunisme av det, men det vart eit betre samfunn og eit samfunn meir nedanfrå, med kriseforlik, aktiv innsats for å få heile folket i arbeid og front mot fascismen. Det skjedde igjen, iallfall eit stykke på veg, frå sist på 1960-talet og i vel eit tiår frametter. Folk protesterte mot krig og arbeidde for miljøvern, solidaritet, nasjonalt sjølvstende, jamstilling mellom kjønn og arbeid der folk vil bu. Politikk vart endra.
Så lykkast dei der oppe i å ta att styringa over folks tenking. Dei siste 40 åra har protestar mot marknad og globalisering prella av. No er andre tankar igjen liv laga, tankar om at økologi er viktigare enn økonomi, tankar om likskap, beredskap, solidaritet og vanlege folks behov.
Spørsmålet for parti til venstre er om dei vil vere ein del av desse tankestraumane. Vil dei setje samfunn nedanfrå som mål? Vågar dei å seie at skiftet blir grønt berre om me avviser vekst som primæroppgåve? Vågar dei å vedgå at ei betre framtid krev innsats og slit? At det ikkje er sikkert arbeidsdagane blir stuttare og lettare?
Me har dei siste femti åra øydelagt så mykje og gjort oss så avhengige av andre. Meir og meir har dette landet omstilt seg til nokre få næringar, olje, fiskeoppdrett, turisme og apparatet rundt det. No dett utanlandsturismen saman, oppdrett av rovfisk som laks og aure er ikkje ei vekstnæring, korkje til havs eller i landanlegg, og me må velje olje eller klima. Mykje av vårt næringsliv er som gruvedrift. Når gruva er tom, pakkar selskapet saman og finn ny natur og nye menneske å misbruke.
Den vidopne økonomien Støre og DNA rosar, er vår vanlagnad. Og det finst ingen kvikkfiks.
Nye tiltak
Norge manglar arbeidsplassar, men ikkje arbeidsoppgåver. Me bør produsere meir av eigen mat og gjere det innanfor naturens toleevne. Me treng meir industrielle basisvarer, og me treng ein fleksibel industri, som kan produsere munnbind når det trengst og reservedelar til maskinane våre når det må til. Me må bearbeide vår eigen fisk og landbruksmat. Me må rassikre vegar, jernbaneliner, hus, straum-, vatn- og kloakkanlegg. Me har forfalne felleshus som skular, kyrkjer og museum. Me treng fleire folk i undervisning, barneomsorg og aller mest helse. Me må lære oss å reparere skor og klede og maskinar og bilar framfor å kjøpe nytt og billig frå Asia.
Me til venstre har ei oppskrift dei andre manglar. Det er å byte ut mest mogeleg av dagens marknadsøkonomi med planøkonomi, der me held oss innanfor naturens toleevne, der me bruker all arbeidskrafta me har, der me prioriterer mat, medisinar, helsetenester, undervisning, omsorg og andre basisbehov, der arbeid skal betalast på anstendig vis og med små skilnader mellom folk. Og i desse korona-tider har kritikken mot offentlege tiltak stilna. Ingen seier lenger at fordi dei er offentleg tilsette, er helsearbeidarar lite effektive.
Samtidig ryggar alle politiske parti unna spørsmålet om eit rasjonelt samfunn. Men det at somme vassar i luksus og at samfunnet held seg med så mange reklamefolk, advokatar, meklarar, finansrådgivarar, bilseljarar og kommentatorar er skadeleg. Me treng dei som helsearbeidarar når nye sjukdommar oppstår og postbod når dagleg postlevering skal gjeninnførast. Det bryt ned både natur og moral at rikfolk får byggje hus og hytter på mange hundre m2 og at me held oss med kjøpesenter og hotell og golfbanar for mange gonger norske behov. Krisepakker bør berre gå til nyttige samfunnsfunksjonar. Det er bra for samfunnet at cruisebåtar går i opplag, at folk løyser konfliktar seg imellom framfor at advokatar gjer det, og at golfbanar blir til potetåkrar så snart dei er reine for plantegifter.
Arbeidarimperialisme
No møter me eit anna svar frå folk som kallar seg venstre. Norge må utvikle ny eksportindustri etter oljen, havvindanlegg og lågutsleppsferjer til dømes. Ikkje fordi me treng meir straum og ikkje fordi me skal eksportere straum, men for at me skal sikre arbeidsplassar med å eksportere ferdigvarer.
Prøv å overføre tenkinga til husbygging. Me bør reparere framfor å byggje, men me treng også nye hus. Me kan setje opp husa dei der dei skal stå, med lokale materialar og lokale arbeidsfolk. Eller me kan kjøpe ferdige husrom frå Kina og bolte dei saman. Kina har, som Norge, dyktige fagfolk. Låge lønner, harde arbeidsforhold og veike miljøkrav er deira konkurransefordelar, liksom oljefondet er vår.
Stundom tenkjer eg som skriv dette, at norske venstreparti har skifta side. Først tappe naturressursar for all tid, så bruke av pengane det gir, til å utkonkurrere arbeidskameratar i fattige land. Det er det motsette av arbeidarsolidaritet.
Relaterte artikler
Tre bud for en annen verden etter krisen: Sosialisme eller koronakapitalisme!
Koronakrisen har allerede forandret verden økonomisk, sosialt og politisk. Kanskje har den også forandret hvordan vi ser på verden?
Sofie Marhaug, gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre og stipendiat ved Universitetet i Bergen.
Illustrasjon: Wali’s Studio
De siste ukene har for eksempel folk fått øynene opp for det viktige arbeidet vanlige, som regel lavtlønte arbeidere gjør. Butikkmedarbeidere, helsearbeidere og bussjåfører klappes for og hylles i avisinnlegg og i sosiale medier. Krisen får folk til å forstå verden på en annen måte.
Når både verden og oppfatningen av den forandrer seg, bør venstresiden gripe sjansen til å fremme sosialistiske løsninger – løsninger som før kan ha fremstått som vel radikale, men som nå virker fornuftige. I grunnen er de begge deler. De er radikale fordi de bryter drastisk med den rådende markedsliberalismen, og de er fornuftige fordi kapitalismen så åpenbart ikke er i stand til å løse utfordringene vi står overfor. Som Rosa Luxemburg en gang formulerte det: Sosialisme eller barbari! Sosialistiske løsninger er tvingende nødvendig når alternativet er koronakapitalisme.
1. Lønn som fortjent
Det første budet for fagbevegelsen og den radikale venstresiden er ikke nytt. Det handler om å heve lønnen til de som tjener minst.
Lønnsoppgjøret er utsatt til høsten, men NHO Reiseliv har allerede manet til et moderat et lønnsoppgjør i lys av koronakrisen. Regjeringen legger seg på samme linje når de i revidert nasjonalbudsjett for det første ikke legger opp til lønnsvekst, og for det andre foreslår ytterligere «effektiviseringskutt» i offentlig sektor. Når vi vet hvor viktig jobben til de lavtlønte er, fremstår arbeidsgiverne og regjeringens politikk som snodig. Hvem er det egentlig som bør moderere seg nå? Hvor er moderasjonen i lederlønninger og voksende formuer?
Sannheten er at de 30 prosent dårligst betalte arbeiderne ikke har hatt reallønnsvekst de siste seks årene. Dette innebærer at lønningene til disse lavtlønte, ofte kvinnedominerte yrkene steg mindre enn prisene. Denne gruppen trenger lønnsvekst, ikke moderasjon.
Med dette mener jeg på ingen måte å si at samfunnet ikke behøver å vise moderasjon i krisetider. Spørsmålet er bare hvem det er som skal vise moderasjon. Lønnskampen (les: klassekampen) blir bare enda viktigere «når nettene blir lange og kulda setter inn».
Selv om folk oppdager hvor nyttige jobber arbeiderklassen gjør mens krisen står på, opplever vi også hvordan noen lavtlønte yrkesgrupper er spesielt utsatte. Innenfor de samme 30 prosentene finner vi ansatte innen f.eks. hotell, restaurant og reiseliv, som nå mister jobbene sine på ubestemt tid.
Likevel er det eierne i de samme næringene som roper høyest om hjelp. «Vi har blitt hørt», sa Norwegian-sjefen da regjeringen bevilget en lånegaranti på 3 milliarder kroner til flyselskapet. Dette til tross for at Norwegian i mange år har hatt en dårlig økonomi, samtidig som de har svekket arbeidsfolks rettigheter – det Kirsti Bergstø (SV) passende nok kalte for «kjosifiseringen» av arbeidslivet. Særlig miljøvennlig eller fremtidsrettet er Norwegian heller ikke.
Et annet eksempel: Hotelleier Petter Stordalen permitterer nå tusenvis av ansatte. Toppsjefen i Stordalens hotellkjede, Choice, er like fullt positiv til regjeringens krisepakke for næringslivet. De trenger hjelp nå. I medgangstider har imidlertid ikke Choice-eierne gitt ved dørene verken i form av skatter eller lønn til de ansatte. Petter Stordalen har tatt ut 585 millioner i utbytte på fem år gjennom intrikate selskapsstrukturer, mens de ansatte i Choice-kjeden hans fikk et lønnstillegg på 15 øre i fjor. Dette tillegget matchet verken prisveksten i samfunnet eller i Stordalens egen bedrift.
At regjeringen nå gir krisepakker til eierne i eksempelvis Norwegian og Choice er en fattig trøst for ansatte. Arbeiderne har ikke tatt del i utbyttefesten, og er de første som må gå når det kniper til.
Jeg håper en langsiktig konsekvens av koronakrisen er at flere ser den sanne verdien av arbeidet til vanlige, lavtlønte arbeidere, og at denne verdien omsettes i lønn for strevet. Det holder ikke med et klapp på skulderen. Høstens lønnsoppgjør er tiden for å heve de lavtlønte, og for at eierne og lederne modererer seg.
2. Sekstimersdag
Da arbeidsledigheten stod på som verst på 30-tallet, våget noen å foreslå sekstimers arbeidsdag som en del av løsningen. Et solidarisk alternativ til ledighet var å dele på arbeidet.
Nok en gang står vi i en krise der arbeidsledigheten kryper over ti prosent.
En fersk forskningsrapport viser at de økonomiske konsekvensene av koronakrisen ikke bare rammer bredt, men også skjevt. Det er en klar overrepresentasjon blant de nye ledige av personer med lav inntekt og lav utdanning. Kvinner rammes hardere enn menn, unge hardere enn gamle, og innvandrere er mer utsatte enn norskfødte.
På 30-tallet ble en del av løsningen at gifte kvinner holdt seg hjemme. Det holdt liksom at mannen hadde inntekt. Arbeiderpartiets husmorforening la seg på denne linjen, mens kommunistenes husmødre protesterte. Det var altså ingen unison enighet den gangen. Heller ikke internt i Arbeiderpartiet.
Jeg tror folks holdninger har endret seg mye de siste 90 årene. Det er ikke vanlig å mene at en dame bør holde seg hjemme dersom hun er gift. De økonomiske realitetene er likevel skremmende gjenkjennbare. Selv om vi skulle mene at kvinner og menn, unge og gamle, innvandrere og norskfødte har like stor rett på arbeid, viser statistikken at virkeligheten er en annen. De som kommer dårligst ut av koronakrisen er gruppene som hadde minst fra før. Antakelig var det de samme gruppene som hadde minst å rutte med på 30-tallet også.
En dame som tidlig forstod forholdet mellom arbeidsledighet, makt og kjønn var Johanne Reutz fra Bergen. Allerede i 1932 foreslo hun sekstimersdag som en del av Arbeiderpartiets kriseplan, og protesterte siden mot LO og Arbeiderpartiets vedtak om å begrense gifte kvinners rett til lønnet arbeid.
Det fantes med andre ord gode holdninger på 30-tallet også. Problemet var bare at de ikke ble satt ut i livet. Det samme problemet opplever vi i dag. Ingen (eller veldig få) mener at kvinner ikke har lik rett på arbeid som menn. En politisk enkeltsak som kunne gjort noe med det faktiske misforholdet – ikke bare i teorien, men også i praksis – er sekstimersdagen. I dag som for 90 år siden er det behov for å dele på arbeidet!
3. Demokratisk kontroll over økonomien
I disse dager stanses privatiseringen av den britiske jernbanen på grunn av koronakrisen. Jernbanen er midlertidig nasjonalisert. I Spania nasjonaliseres helsevesenet. Krisen tvinger oss til å tenke nytt om helt nødvendig infrastruktur: Hvorfor skal noen tjene penger på tjenester som skal dekke våre helt grunnleggende behov? Blir de i det hele tatt dekket, dersom de skal motiveres ut ifra profitt fremfor hensynet til mennesker og natur?
Dette er spørsmål den radikale venstresiden har stilt i en årrekke. Med krisen melder problemstillingene seg mer akutt. Her hjemme har for eksempel professor i helseøkonomi, Mette Kalager, tatt til ordet for å produsere og eie medisin selv. Andre spør hvor det har blitt av de statlige kornlagrene. Disse forslagene handler selvsagt om at grensene for øyeblikket er stengt ned, men de er ikke bare et uttrykk for proteksjonisme: Dette er også en anerkjennelse av at markedet ikke produserer det vi trenger når vi trenger det. Det trengs en demokratisk kontroll over økonomien, enten dette er i form av statlig eierskap eller andre ikke-kommersielle løsninger.
Selv spør jeg meg hvorfor det skal være lønnsomt å kjøre buss og bane i Bergen? Her har vi – av hensyn til smittevern – vedtatt restriksjoner som gjør at det ikke kan være mange mennesker på bussen eller bybanen samtidig. Færre passasjerer blir i alle tilfeller dyrt for selskapet som leverer tjenesten. Derfor kutter de i antall avganger. Da står vi igjen med det samme problemet som vi hadde i utgangspunktet, nemlig trengsel. Smittevernhensynene er rett og slett ikke kompatible med markedstenkningen.
Enda mer nærliggende er det å spørre seg hva vi skal med et privat bank- og kredittvesen. Hvorfor skal private inkassobyrå tjene penger på fremtidens gjeldslaver? Er det økonomisk forsvarlig med ugunstige, for ikke å si løgnaktige, kredittlån i en tid der mange vil slite med å betale regningene sine? Aldri før har det vært mer åpenbart at gjeldsprofitørene må stanses.
Koronakrisen bør føre til en mer offensiv venstreside. En venstreside som ikke bare skal «tette hullene i velferdsstaten», men som krever at større deler av økonomien blir underlagt demokratisk kontroll. Venstresiden må tørre å tenke stort. Vi har tross alt en verden å vinne, og kapitalismen er ikke egnet til å bekjempe verken fattigdom, klimakrise eller korona.
Relaterte artikler
Regelendringer i krisetider
I denne artikkelen skal jeg skrive om noen lovendringer som er gjort og gjøres under koronakrisa. Gjeldende lover og forskrifter kan leses på lovdata.no. Jeg skal også skrive litt om appen Smittestopp og overvåking. Men, siden jeg er bedt om å skrive dette fordi jeg er utdannet jurist, må vi først ha en rask innføring i juridiske begreper.
Av Aurora Hagen, jurist og jobber i folkeregisteret i Skatteetaten. Hun bor på Nordstrand i Oslo med samboer og er aktiv i Rødt Nordstrand.
Illustrasjonsfoto: Marte Teigen
Inngrep i folks rettsstilling
I vårt rettssamfunn har vi et prinsipp som sier at inngrep som staten gjør overfor folk, må ha hjemmel i lov, legalitetsprinsippet. Med hjemmel mener man at det som står der, må kunne føres tilbake til noe eller har grunnlag i noe. At man har en klar hjemmel, betyr at det enkelt må kunne leses ut fra loven at det inngrepet som gjøres er tillatt. Jo sterkere inngripen som gjøres, jo klarere hjemmel må til. Hjemmelen for å gjøre inngrep i noens rettsstilling må finnes i en rettskilde som er like høy eller høyere enn den rettskilden som beskytter, eller slår fast rettsstillingen. Privat eiendomsrett er for eksempel vernet av Grunnloven. Ekspropriasjon, retten for staten til å gjøre inngrep i folks eiendomsrett, følger også av Grunnloven.
Legalitetsprinsippet følger av konstitusjonell sedvanerett, og kan derfor ikke fravikes uten å endre Grunnloven.
Vi må skynde oss. Det er krise!
Mange av de nye forskriftene vi har fått i forbindelse med Covid-19 utbruddet, er hjemlet i allerede eksisterende lover. For eksempel er det vedtatt en egen forskrift som hjemler bruken av den nye appen Smittestopp. Den forskriften har hjemmel i smittevernloven.
Men regjeringa ville ha mulighet til å foreslå nye ting raskt. De ville også bestemme ting som er i strid med allerede gjeldende lover, og i strid med forskrifter gitt i medhold av disse lovene. De foreslo derfor en ny lov, koronaloven, som kunne gi hjemmel til en hel masse forskjellige endringer. Siden den nye loven ga hjemmel, skulle dette være i tråd med legalitetsprinsippet.
Vanligvis gjøres det et veldig grundig arbeid når man skal vedta lover og også forskrifter. Med mulighet til å gi forskrifter etter den nye loven kunne forskrifter vedtas mye raskere. Det er fortsatt slik at det er det aktuelle departementet som utarbeider forslagene til forskrifter. Noen av forslagene har til og med blitt «sendt ut» på høring og ligger på regjeringen.no sånn at folk kan komme med innspill til departementet om ting de mener er bra eller dårlig med forslaget, før departementet legger fram sitt endelige forslag for regjeringa.
Men det er langt fra alle de 32 forskriftene som er sendt på høring eller lagt ut på regjeringen.no før de ble vedtatt. Jeg finner bare 14. Dessuten er det helt sikkert ikke alle som veit om at det planlegges endringer i nettopp de lovene/forskriftene de er mest opptatt av, eller jobber med til daglig.
Mange av oss har mer enn nok med å få hverdagen til å gå opp, og klarer ikke å følge med så godt som vi gjerne skulle ønske. Mange dyktige, engasjerte mennesker blir ikke gitt muligheten til å gi innspill. Jeg tviler for eksempel på at de som jobber i barnehage og helsevesen, har fått utlevert disse forslagene og blitt gitt mulighet til å komme med innspill. Det er synd. For det er de som står i første linja som ofte må ta støyten, hvis ikke ting fungerer godt nok.
Mer makt til regjeringa
Fram til i dag, 8. mai, har det blitt fastsatt 32 nye forskrifter med hjemmel i den nye koronaloven i 7 statsråd. Første gangen, den 27. mars ble det fastsatt 14 nye forskrifter.
Jeg er bekymra for at regjeringa haste-vedtar noe som burde vært diskutert grundig og at man derfor vedtar forskriftsbestemmelser man ellers ikke ville vedtatt. Det er ikke så greit for andre å kontrollere hva regjeringa foreslår i forskriften. I hvert fall ikke når det blir fastsatt så mye som 14 nye forskrifter på en dag. Stortinget har faktisk bare ett døgn på seg til å si ifra hvis de ikke er enige i det som regjeringa har foreslått, enten det gjelder innholdet i en enkeltbestemmelse eller en hel forskrift. Og selv om mange stortingsrepresentanter har bestemt seg for at de er imot, så får de ikke hindret endringen i å tre i kraft før 1/3 av alle representantene på Stortinget sier at de er imot innen ett døgn.
Det er faktisk mulig for opposisjonen på Stortinget å hindre et forslag som regjeringspartiene stemmer for. Dette er ment å fungere som en «sikkerhetsventil». Til tross for denne «sikkerhetsventilen» kan man spørre seg om regjeringa har fått for mye makt og om det går for fort i svingene.
Tolkningsoppgave: Koronalovens formål I koronaloven § 1 heter det:
Loven skal legge til rette for forsvarlige, effektive og forholdsmessige tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig.
Formålet med koronaloven er altså å legge til rette for tiltak. Det følger av § 2 i loven at tiltakene skal gis gjennom forskrifter. Det er oppramset i alt 62 lover som kongen i midlertidige forskrifter kan utfylle, supplere eller fravike, hvis endringen ivaretar lovens formål.
Formålsbestemmelsen i § 1 gir føringer på forskjellige egenskaper som tiltakene skal ha. De skal være både forsvarlige, effektive og forholdsmessige. Det skal også gjøres en nødvendighetsvurdering. Tiltakene skal være «nødvendige for å begrense forstyrrelsen av sentrale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig». Selv om det er brukt ordet og, forutsettes det i forarbeidene at de to formålene ofte er sammenfallende, og det anses derfor tilstrekkelig at ett av de to formålene ivaretas.
Man må altså først vurdere hva som vil skje hvis man ikke innfører tiltakene, og kun innføre forskriften hvis konsekvensen av å ikke innføre den er at sentrale samfunnskonstruksjoner forstyrres, og / eller at det avhjelper negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig.
Ganske vid hjemmel der, med andre ord.
Det enkleste er å ta fra de svakeste først
En av de første forskriftene som ble vedtatt, var «Midlertidig forskrift om endringer i helselovgivningen for å avhjelpe konsekvenser under utbruddet av Covid-19». Formålet med denne er å «bidra til en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester og en effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser under utbruddet av Covid-19.»
Den skal altså avhjelpe konsekvenser, uvisst hvilke. Den skal også sørge for at alle får en likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester. Og sørge for at ressursene vi har tilgjengelig, blir utnyttet på en effektiv måte.
Jeg leser det som «Her må vi spare penger!». Det er klart at helsevesenet ikke har kapasitet til å gjøre alt de skulle gjøre før, og samtidig ta imot mange koronapasienter. Det har derfor blitt vurdert hvor man kan kutte. Det enkleste er å kutte i rettighetene til de svakeste først. De som er veldig syke, orker ikke å protestere.
For å oppnå formålet om en likeverdig og effektiv måte å avhjelpe konsekvenser, eller å spare penger, har § 6 i forskriften fratatt pasienter retten til å få en fornyet vurdering av spesialisthelsetjenesten. Hvis pasienten mener at den spesialisten hun først var hos har oversett noe viktig, har hun altså ikke rett på ny vurdering hos en annen spesialist, slik hun kunne ha før.
Pasienten eller brukeren er også fratatt retten til å få utarbeidet en individuell plan. Slik plan hadde man rett på før. Hvis man hadde behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester skulle slik plan lages i samsvar med bestemmelsene i de andre helselovene, jfr. Pasient og brukerrettighetsloven § 2–5.
Disse to eksemplene viser hvordan regjeringens kutt først og fremst skulle ramme de som er svakest i samfunnet vårt. Vi kan lese i avisene at mange av de som allerede sliter, sliter ekstra nå. Telefon- og videokonsultasjoner for rus og psykiatri har økt til dobbelt så mange som de fysiske avtalene som har blitt avlyst. Vi kan ikke vite nå om disse og andre kutt vil få følger som vil merkes i ettertid.
Fra midlertidig forskrift til midlertidig lov
Koronaloven skal opphøre den 27. mai. Da opphører også alle forskriftene som er vedtatt i medhold av loven. Hvis innholdet i disse skal fortsette å gjelde, må innholdet vedtas i lovs form. Det kom to forslag til midlertidige lover 7. mai, og 9 stykker den 12. mai.
Før Covid-19 utbruddet hadde vi allerede en smittevernlov. Mange av tiltakene som ble innført først, var hjemlet i denne loven. Også smittevernloven har blitt midlertidig endret på grunn av Covid-19 utbruddet. Med hjemmel i smittevernloven er «Forskrift om digital smittesporing og epidemikontroll i anledning utbrudd av Covid-19» utgitt. Dette er forskriften til appen Smittestopp, og den har ikke vært på høring.
Overvåking for moroskyld, eller som investering i folkehelsa?
I en artikkel på nrk.no den 9. mai 2020 kunne jeg lese om hvordan flere apper som vi har installert på mobiltelefonene våre, hele tida sender signaler til firmaer som selger opplysninger om oss. Da vi installerte appen på mobiltelefonen vår, godtok vi kanskje dette. Det er jo artig med et filter på snapchat som legger på en ramme rundt bildet som viser hvor vi oppholder oss.
Selv om vi uten å tenke videre over det, skriver under på avtaler med utenlandske selskaper om overvåking, så får vi en uggen følelse når det er staten som ønsker å samle inn informasjon om en. At så mange har lastet ned appen viser imidlertid at mange folk har tillitt til myndighetene. I følge NRK og Folkehelseinstituttet er det ca. 1,5 millioner som har lastet den ned, og nesten 700 000 er aktive brukere av appen. Likevel, datatilsynet har etterspurt grundigere vurderinger i behandlingsprotokoll og risiko- og sårbarhetsanalysen for app-løsningen. De varsler også at de vil fortsette kontrollsaken for å se videre på problemstillinger knyttet til formål, nytteverdi, innsamling og lagring av personopplysninger, samt sikkerhet i løsningen. Dette er både bra og skummelt. Skummelt at så mange har blitt oppfordret til å laste ned appen før det er gjort grundige nok vurderinger. Bra at vi har et datatilsyn som kan gi påpakk. Vi skal være glade for at denne kritikken kommer fram. Likevel lurer jeg på om det hadde vært nødvendig med så mye arbeid med etterkontroll fra Datatilsynets side hvis forskriften hadde blitt sendt ut på høring og de hadde gjort ting riktig med en gang.
Når partikamerater blir overvåka av staten
Jeg husker godt hvor skremmende jeg syntes det var da jeg som ungdom ble gjort oppmerksom på hvordan en av mine egne partikamerater hadde blitt systematisk overvåket av staten. Den overvåkinga skjedde med mye mer ressurskrevende metoder enn at vedkommende lastet ned en app.
Når folk frivillig har lastet ned en app som sender all informasjon om hvor du har oppholdt deg de siste 30 dagene, og om du er smittet av Covid-19 til en server, er kanskje ikke veien så lang om myndighetene føler behov for å utvide appen noe, eller å lansere en ny type app for å innføre overvåking av andre grunner.
Man har sett, både i Norge og i andre stater hvordan informasjon som staten «legitimt» har samlet inn, seinere har blitt brukt for å lette arbeidet med å utslette folkegrupper eller sette folk i arbeidsleir. Det skjer nok fortsatt i en del stater. Vi må unngå at det skjer her. Enten du har en annen farge i huden, liker andre folk, eller mener andre ting. Så lenge noen har tilgang til masse informasjon om deg, er du utsatt for at de skal kunne bruke denne mot deg på en eller annen måte. Noen ganger kan bruk av slik informasjon oppfattes som legitimt. Andre ganger ikke.
Hvem får informasjonen i appen?
Det mange nok lurer på, er hvem som har tilgang til opplysningene om hvor du har oppholdt deg, og om staten kan bruke de til andre ting enn å sjekke om du kan være smitta av viruset Covid 19. I følge Folkehelseinstituttet sine nettsider er det kun autorisert personell som skal ha tilgang til dataene, og de vil kun få slik tilgang når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset. De skriver også at «helseopplysninger eller lokasjonsdata kan ikke gjøres tilgjengelig for politi eller påtalemyndighet eller brukes i forsikringsøyemed eller av arbeidsgivere. Personopplysningene kan ikke utnyttes kommersielt».
Appen er kun i bruk for folk i Tromsø, Trondheim og Drammen
I følge Folkehelseinstituttets nettsider skal appen kun registrere bevegelsesmønstre de første ukene. Så skal mulighetene for å bli varslet testes ut i noen få utvalgte kommuner å kunne vurdere funksjonaliteten før de tar varsling i bruk i hele landet. Når jeg skriver dette, 19. mai er det bare tre kommuner som har tatt appen i bruk med varslinger. Tromsø, Trondheim og Drammen. Det vil si at det samles inn en hel masse data om bevegelsesmønstre i alle de andre kommunene. Dette blir lagret i 30 dager, men vil ikke bli brukt til noe som helst. For autorisert personell vil kun få tilgang til bevegelsesmønstrene dine når du blir registrert som nærkontakt til en som er smitta med koronaviruset, og det får du jo ikke når ikke varslingssystemet er tatt i bruk.
Ei krise kommer alltid tilbake
Det har vist seg under denne krisesituasjonen at vi ikke har de hjemlene i våre vanlige lover som gjør at vi kan fungere under en krisesituasjon. Vi er ikke godt nok forberedt.
Når Norge, som er et land med masse ressurser, er nødt til å hasteinnføre en masse midlertidige lover og forskrifter, er det lett å forstå at også andre land endrer lovene sine i ulike krisesituasjoner. Det som forundrer meg, er at alle synes å holde fast ved trua på alt vil bli sånn som vi hadde det før. Selv om forskere er sikre på viruset kommer fra kjøp og salg av ville dyr på åpne matmarkeder i byene i Kina, virker det ikke som at verdenssamfunnet har lagt press på Kina for å slutte med det. De virusene som allerede har gjort stor skade, SARS, svineinfluensaen eller nå Covid-19, kan komme igjen i nye former, eller vi får helt nye. Vi kan også stå overfor andre typer kriser. Kapitalismen og kriser går hånd i hånd. Også når krisa ikke er utløst av kapitalismen selv, vil det alltid være de med mest penger og makt som klarer seg best gjennom kriser.
Relaterte artikler
En egalitær koalisjon for det 21. århundre
Tidene forandrer seg, og nye radikale generasjoner vokser opp. Samtidig vokser ytre høyre. Hvordan møter vi denne utfordringen
og bygger varige flertallsallianser for et mer solidarisk samfunn?
Av Ronny Kjelsberg, universitetslektor ved NTNU og vara til fylkestinget i Trøndelag for Rødt.
Foto: Jean-Philippe Delberghe
Et nytt fellesskap
For å oppnå politisk forandring må man bygge fellesskap og allianser – allianser mellom krefter som til sammen kan danne et flertall og endre den politiske kursen i samfunnet. Det er blant annet dette Thomas Piketty omtaler som «egalitære koalisjoner» i sin nye bok Kapital og ideologi (Piketty, 2020 s. 35). Knappest noe samfunn har skapt en utvikling i retning mindre ulikhet uten å ha klart å bygge en slik koalisjon.
Vi lever i en tid hvor de globale utfordringene både økonomisk og miljømessig skriker etter en ny kurs, samtidig som ytre høyre styrker seg i mange land. Det krever en grundig gjennomtenkt strategi for alliansebygging hos den politiske venstresida som vil ha en kurs vekk fra nyliberal økonomisk politikk, og redde planeten.
Dette er ikke en ny utfordring, men tidene forandrer seg, nye generasjoner dukker opp og gamle forsvinner. Derfor må gamle spørsmål kontinuerlig tas opp til ny debatt for at man skal kunne bygge flertall.
Det har nemlig de siste årene utkrystallisert seg mulighetene for en slik koalisjon. På tross av tilbakeslag har vi sett en fremvekst av, og oppslutning om, bevegelser til venstre for sosialdemokratiet vi ikke har sett noe i nærheten av siden «eurokommunismen» på 70-tallet, eller kanskje ikke siden mellomkrigstiden. I årene etter finanskrisa i 2008 ble partier som Syriza, Podemos og Sinn Fein seriøse utfordrere til makten i sine respektive land. Det samme ble etter hvert politikere som Jeremy Corbyn og Bernie Sanders. På tross av at de ikke holdt helt til målstreken, er dette politiske bevegelser vi ikke har sett på mange tiår. Bak mange av disse bevegelsene ser vi en koalisjon av tradisjonelle arbeidervelgere som stemmer på mindre økonomiske forskjeller, trygge jobber og bedre velferdsordninger, samt en ny radikal ungdomsgenerasjon (se f.eks. Horgan-Jones, 2020). Dette er bevegelser som kan samles, men alliansen kan også være skjør. Jeremy Corbyn klarte det i 2017, men mislyktes som kjent i 2019 (les mer om det hos Manifest Tidsskrift (Kjelsberg, 2019)).
I deler av den norske debatten både rundt Brexit og ellers (kanskje særlig i debattene hvor høyresiden har forsøkt å importere den amerikanske «kulturkrigen» til Norge), har det vært en tendens til å dra opp et skille mellom «eldre menn på bygda» og «unge høyt utdannede i byene», hvor førstnevnte gruppe gjerne har vært ansett som «arbeiderklassen». Det er grunnleggende misforstått. En meningsfull klasseanalyse, òg en mulig allianse for en ny kurs vil selvsagt måtte inkludere folk av begge kjønn, fra bygd og by, med og uten høyere utdanning. For å skjønne sistnevnte er det bare å se på hva LO gjør, som nå nettopp styrker seg blant ansatte med høyere utdanning gjennom «LO for alle»-prosjektet, og ser at det er helt nødvendig om de skal bevare organisasjonsgraden i en tid hvor halvparten av ungdomskullene tar høyere utdanning (Heyerdahl, 2019).
Dette er heller ikke nye innsikter. I avslutningen av boken Maktkamp fra 1989, skrev Reiulf Steen (Steen, 1989, s. 271) om betydningen av nettopp å bygge allianser på tvers av utdanningsgruppene:
[H]va er, sosialt sett, forskjellen på en industriarbeider, en håndverker, en lærer og en helsearbeider? Forskjellen er sannsynligvis og som oftest at industriarbeidere og i hvert fall håndverkere vil tjene noe bedre enn læreren og helsearbeideren. Det viktigste er hva de har felles: At de trenger å selge sin arbeidskraft og sine evner og at de kan ha innflytelse over samfunnsutviklingen ved det de er, ikke ved det de har. Bare ved det de yter, ikke ved det de eier. Derfor kan de ha innflytelse bare ved at de står sammen og at de har en bevegelse å stå sammen i. Denne bevegelsen er arbeiderbevegelsen.
Behovet for å inkludere slike utdanningsgrupper i en egalitær allianse er bare blitt større siden den gang.
Enkelte kobler inkluderingen av folk med utdanning som høyredreining, og ser den i sammenheng med at mange tradisjonelle venstresidepartier de siste tiårene har økt sin appell i den økonomiske overklassen og mistet mye av sitt tradisjonelle arbeiderklassegrunnfjell (se f.eks. Kristjánsson, 2019). Dette står seg ikke mot data fra Piketty (2020, s. 38). Her ser vi at venstresidepartier både i USA og Europa hadde en kontinuerlig relativ vekst blant utdanningsgruppene i hele etterkrigstiden, mens de beholdt sin posisjon som partier for arbeiderklassen om man ser på økonomi heller en utdanning. Ja, i tiårene mellom 1960 og 80-tallet økte faktisk oppslutningen blant de høyest utdannede, samtidig som den økte blant de med lavest inntekter i USA og Frankrike, som er Pikettys eksempler. Det var først med høyredreiningen og nyliberalismen på 90-tallet at de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene begynte å miste grepet om arbeiderklassen i økonomisk forstand.
Utfordringer med et nytt flertall
Men som vi så med Corbyns Labour i Storbritannia – slike allianser kan sprekke. Der sprakk den blant annet på EU-spørsmålet. Mange eldre rurale velgere ville ut av EU og satte det over Labours program. For yngre velgere var EU-motstanden derimot tydelig koblet til den xenofobe høyresida, og der møter vi en utfordring.
Skal man bygge en slik allianse kan man nemlig ikke assosiere seg med rasistiske, sexistiske eller andre former for diskriminerende krefter. I Fafos ungdomsbarometer fra 2017 var kamp mot rasisme faktisk den enkeltsaken som opptok ungdom aller mest (Andresen, Strand og Ødegård, 2017). Selv om andre undersøkelser med noe andre svaralternativer og formuleringer helt sikker kan gi noe andre svar, er dette et tydelig signal på at man vil miste ungdommen dersom man lefler med ytre høyre-tankegods.
Når ytre høyre promoterer seg på saker som tidligere har vært mest forbundet med venstresiden, som motstand mot frihandelsavtaler og EU-motstand, er det dermed ikke rart mange opplever det som en noe klam omfavnelse. Likevel har svaret fra de fleste toneangivende på venstresiden vært det åpenbare – at man må holde fast på sine standpunkter uavhengig av hva ytre høyre gjør (Herning, 2017; Meyer og Krogh, 2020; Kristjánsson, 2020).
Det er vanskelig å være uenig i det, men for meg kommer det i kategorien «nødvendig, men ikke tilstrekkelig». Når ytre høyre forsøker å profilere seg på frihandelsmotstand må vi slå tydelig fast at vår motstand mot for eksempel EU er rotfestet i noe helt annet enn deres nasjonalisme.
Vi ser nemlig at enkelte miljø som tradisjonelt har delt venstresidens ståsted i slike saker, som MDG, nå er i flyt mot en mer EU-vennlig politikk (Kjelsberg, 2018, MDG, 2020) som er mye mer ukritisk til frihandel, og en kjent venstreorientert kommentator som Sven Egil Omdal lanserer et nytt EU-positivt syn (Omdal, 2020). Og det er grunn til å tro at både MDG og Omdal er representative for deler av befolkningen vi trenger om vi skal mobilisere til et flertall for en radikal politikk i tiårene som kommer, folk som må være deler av vår egalitære koalisjon.
Det kan selvsagt være fristende å holde fast på den velkjente retorikken og politikken i frykt for å miste de eldre velgergruppene over til høyresida. Eldre velgere er mer trofaste, og de stemmer som kjent i større grad i valg. Men som KrF har sett de siste tiårene – det er en velgergruppe som er kraftig utsatt for naturlig avgang, og å satse på et slikt «grunnfjell» er en strategi som ikke har framtiden for seg. Vi må derfor bygge allianser som inkluderer ungdommen.
For å konkretisere: I 1900 jobbet 47 prosent av nordmenn i primærnæringene. I 2018 var tallet 3 prosent (SSB, 2020). Samtidig bor 82 prosent av befolkningen i byer og tettsteder i 2019 (SSB, 2019a). I 1906 var 70 prosent på bygda (SSB, 2015). Det betyr at de gruppene man måtte få med seg for å bygge en solid flertallskoalisjon på starten av forrige århundre er helt andre enn de gruppene man må slåss om i dag.
Vi finner endringer også i politiske holdninger, også i nyere tid. Innenfor det betente politikkområdet innvandring, blir nordmenn gradvis over tid mer og mer positive (SSB, 2019b). I tillegg vet vi at det er en sammenheng mellom kunnskap om, og kontakt med, innvandrere og mer positive holdninger (Brekke & Mohn, 2018, s. 10). Dette bildet forsterkes gjennom at nordmenn flest er mer skeptiske til høyreradikale enn til de minoritetene ytre høyre maler skremmebilder av (Tyldum, 2019 s. 33). Det gir en god indikasjon på at ytre høyres skremselspropaganda er nettopp det, og at økt kunnskap – noe stadig flere får, særlig i den yngre generasjonen – gjør at rommet for høyrepopulistisk innvandringsfiendtlig retorikk sakte blir mindre.
På tross av at lekkasje til den ytre høyresida er blitt heftig diskutert fra Magnus Marsdals Frp-koden (Marsdal, 2007), til Mímir Kristjánssons Martin Tranmæls metode (Kristjánsson, 2020), tyder mye på at dette, i hvert fall i Norge, er et minkende problem. At ytterfløyene på høyresida radikaliseres kan med dette ses på som en respons på manglende politisk gjennomslag, og ikke som et tegn på økt styrke.
Denne utviklingen bør dermed være en advarsel til den som måtte tenke at veien framover for venstresida går ved å stjele velgere fra høyre ved å konkurrere i kulturkonservatisme. Det er et vindu som er i ferd med å lukke seg, og ikke minst er det politisk feil (se f.eks. Sanders, 2018 s. 5).
Det kan være en vel så stor utfordring å sikre at de yngre velgergruppene slutter opp om et radikalt omfordelende prosjekt i en egalitær koalisjon, og ikke sklir inn mot et mer diffust liberalt sentrum som ikke evner å løse samfunnsutfordringen vi står overfor.
En bedre EU- og frihandelskritikk
Skal vi bygge en slik koalisjon, må vi ta et nytt blikk på argumentasjonen vår mot f.eks. EU. Det må vi gjøre gjennom å fokusere på hvordan blant annet EUs politikk, som er grunnfestet i frihandel, direkte undergraver verdier som ligger i kjernen for mange i den radikale ungdomsgenerasjonen som nå vokser fram.
Ikke minst handler dette om at frihandel øker de globale klimagassutslippene dramatisk. Det siste i en rekke studier som viser dette kommer fra en gruppe forskere i Japan som har vist at bare en tollreduksjon på 1 prosent for sentrale varer blant G20-landene, vil gi dramatisk økte CO2-utslipp (Islam, Kanemoto & Managi, 2019).
Selv WTO har lenge delvis erkjent disse problemene. I en rapport som gjennomgår tilgjengelig forskning erkjennes det at «the literature indicates that more open trade is likely to increase CO2 emissions» (WTO, UNEP, 2009 s. 141). Økte klimagassutslipp kommer fra økt transport og økt produksjon og forbruk. På sin temaside om forholdet mellom frihandel og miljø er WTO dermed mindre tydelige (WTO, 2020). Her peker WTO på at komparative fortrinn kan gjøre at varer kan produseres med mindre energibruk og mindre utslipp, og tåkelegger konklusjonen med et slags «det kommer an på». En litt mindre raus skribent kunne jo antydet at WTO her var «Merchants of Doubt» etter Naomi Oreskes og Eric Conways bok om klimafornektere (Oreskes, Conway, 2010).
Det er sant at det finnes eksempler på at handel gir lavere utslipp – norske drivhustomater vs. importerte spanske er et kjent tilfelle. Men er dette årsaken til det store flertall av varer som produseres langt unna der de forbrukes? Nei. Årsaken til at for eksempel Kina produserer nesten all vår forbrukerelektronikk er ikke at råvarene finnes der eller at de har særlig tilgang på billige rene energikilder (som norsk vannkraft) – det er rett og slett at de har langt lavere lønnsnivå, og langt dårligere arbeidsvilkår enn i for eksempel Norge. Et høyt kunnskapsnivå og et autoritært regime som sikrer «forutsigbare rammevilkår», hjelper også. Derfor sendes norsk fisk til Kina for å videreforedles og pakkes, og sendes tilbake for forbruk. Dette er hovedregelen når det gjelder frihandelen, og det er derfor mer grundige undersøkelser kommer med mye tydeligere svar enn WTO.
Dette gjelder selvsagt også innad i EU. Mens fri flyt av kapital, varer, tjenester og mennesker er selve fundamentet for unionen, har alle forsøk på å lage et «sosialt» felles fundament strandet og fislet ut i sanden (Se f.eks. Ingrid Grønli Åms bok om fransk venstresides trøblete forhold til unionen (Åm, 2018)). EUs frihandel er dermed også en frihandel med økte utslipp som konsekvens.
Økt produksjon og forbruk kunne kanskje vært bra om det kom de som trenger det til gode, men som store mengder forskning, blant annet popularisert i Ulikhetens pris (Wilkinson og Pickett, 2012) har vist, slår ikke økt økonomisk vekst positivt ut på levekår i den rikere delen av verden. Det gjør tvert imot lave sosiale ulikheter.
En annen konsekvens av fri-flyt-kapitalismen er nettopp stadig økende sosiale ulikheter. Dette har vi sett både i Europa og resten av verden de siste tiårene, den mest kjente beskrivelsen er kanskje Thomas Pikettys Kapitalen for det 21. århundre (Piketty, 2014). Det mange kanskje ikke er klar over, er at økte sosiale ulikheter også bidrar til framveksten av nettopp høyreekstremismen som noen ser EU som bolverk mot.
En studie fra 2017 (Kunst, Fischer, Sidanius og Thomsen, 2017) viser at jo større ulikhetene er, jo større er motivasjonen hos privilegerte grupper for å forsvare posisjonen sin og opprettholde sosiale hierarkier, inkludert å diskriminere og forfølge innvandrere, være sexistiske og til og med benytte vold.
Etter den økonomiske krisa i 2008 var det en framvekst på venstresida mange steder, og mange ønsket en annen politikk for mer utjevning i Europa. Det lå bak både Francois Hollandes valgseier i Frankrike i 2012, men kanskje mest tydelig Syrizas seier i Hellas i 2015, og i fremganger for bevegelser for en mer utjevnende økonomisk politikk i flere andre land.
Dette håpet ble derimot brutalt stoppet av EUs strenge kuttpolitikk i møte med krisa. EU har i stor grad traktatfestet at selv tradisjonell keynesiansk motkonjunkturpolitikk er ulovlig, og EUs politikk mot Hellas fikk som kjent selv normalt fiskalt konservative IMF til å heve øyenbrynene og komme med forsiktige protester – til liten nytte.
Ideen om EU som bolverk mot høyrepopulismens fremganger er dermed grunnleggende misforstått. Det samme er ideen om at EU skal redde oss fra klimakrisa.
EU kan sette seg strenge klimamål, og komme med satsinger som det nylige vedtaket om «European Green Deal» (European Comission, 2020). De kan til og med få gode resultater på papiret (alle de unødvendige forbruksvarene vi forbruker i Europa havner jo på kvoten til landet som produserer det). EU kan tidvis også prisverdig reagere mot de verste utslagene fra statsledere fra ytre høyre. Likevel er EUs traktatfestede økonomisk politikk basert på frihandel og evig vekst – en politikk som er uforenelig med å løse klimaproblemene, og som styrker nettopp ytre høyre, noe vi også så i det siste EU-valget.
En politikk som kan bekjempe høyreekstremismens frammarsj og redde klimaet, må derfor ha to tanker i hodet på en gang. Den må ha et hovedfokus på å føre en økonomisk politikk for storstilt sosial utjevning, slik at man kan få samfunn som bygger tillit og som holder sammen. Men den må også være kompromissløs både i kampen for å redde planeten vår og i sin motstand mot rasisme og annen autoritær politikk.
Dette må dermed også være det grunnleggende i venstresidas kritikk av EU og frihandelsavtaler i tiden som kommer, dersom vi skal bygge brede egalitære allianser som skaper flertall på tvers av generasjoner og geografi. Enkle besvergelser for eksempel om «nasjonal sjølråderett» treffer stadig færre.
Litteratur
Andresen, Silje, Strand, Anne Hege og Ødegård, Anne Mette (2017). Fagforbundets ungdomsbarometer 2017. Fafo-rapport 2017:32. Fafo. Hentet fra https://www.fafo.no/images/pub/2017/20640.pdf
Brekke, Jan-Paul & Mohn, Ferdinand Andreas (2018). Holdninger til innvandring og integrering i Norge Integreringsbarometeret 2018. Institutt for samfunnsforskning. Rapport 2018:8. Hentet fra https://www.imdi.no/contentassets/9f6bf228de9342d2acd9b43063c49c63/integreringsbarometeret-2018-holdninger-til-innvandrere-og-integrering.pdf
European Comission (2020). A European Green Deal. Hentet fra https://ec.europa.eu/info/strategy/priorities-2019-2024/european-green-deal_en
Heyerdahl, Ragnhild (2019). Nå skal LO kapre uorganiserte ingeniører, arkitekter, sykepleiere, lærere og akademikere. Frifagbevegelse.no 20.9.19. Hentet fra https://frifagbevegelse.no/nyheter/na-skal-lo-kapre-uorganiserte-ingeniorer-arkitekter-sykepleiere-larere-og-akademikere-6.158.650756.5e2a0b0158
Herning, Linn (2017). Ytre høyre gjør nå krav på standpunkter jeg selv har. Morgenbladet 27.1.17. Hentet fra https://morgenbladet.no/ideer/2017/01/linn-herning-om-ytre-hoyres-standpunkter
Horgan-Jones, Jack (2020). How the youth vote played out for Sinn Féin and the Greens. Irish Times 9.2.20. Hentet fra https://www.irishtimes.com/news/politics/how-the-youth-vote-played-out-for-sinn-f prosentC3 prosentA9in-and-the-greens-1.4167316
Islam, Moinul, Kanemoto, Keiichiro og Managi, Shunsuke (2019). Growth potential for CO2 emissions transfer by tariff reduction. Environmental Research Letters,Volume 14, Number 2. Hentet fra https://iopscience.iop.org/article/10.1088/1748-9326/aaf688
Kjelsberg, Ronny (2018). MDG i full spagat når de angriper Rødt for systemkritikk. Radikal Portal 18.7.2018. Hentet fra https://radikalportal.no/2018/07/18/mdg-i-full-spagat-nar-de-angriper-rodt-for-systemkritikk/
Kjelsberg, Ronny (2020). Lærdommer fra Storbritannia: Legg bort de norske brillene. Manifest tidsskrift 8.1.2020. Hentet fra https://www.manifesttidsskrift.no/laerdommer-fra-storbritannia-legg-bort-de-norske-brillene/.
Kristjánsson, Mímir (2019). Lang dags ferd mot Gro, Klassekampen Bokmagasinet 26.10.2019. Hentet fra https://dagens.klassekampen.no/2019-10-26/lang-dags-ferd-mot-gro
Kristjánsson, Mímir (2020). Martin Tranmæls metode. Manifest
Kunst, Jonas R.,Fischer, Ronald, Sidanius, Jim og Thomsen, Lotte (2017). Preferences for group dominance track and mediate the effects of macro-level social inequality and violence across societies. PNAS May 23, 2017 114 (21) 5407-5412. Hentet fra https://www.pnas.org/content/114/21/5407
Marsdal, Magnus (2007). Frp-koden. Manifest
MDG (2020). Europapolitikk. Hentet fra https://www.mdg.no/europapolitikk
Meyer, Astrid Hygen og Krogh, Marie von (2020) Folkets Fiskaa. Klassekampen 6.3.20.
Hentet fra https://dagens.klassekampen.no/2020-03-07/portrett
Omdal, Sven Egil (2020) Nå sier jeg ja til et annet EU. Stavanger aftenblad 7.2.20. Hentet fra https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/RRBkkA/na-sier-jeg-ja-til-eu-til-et-annet-eu
Oreskes, Naomi og Conway, Eric (2010). Merchants of Doubt: How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming. Bloomsbury Press.
Piketty, Thomas (2014) Kapitalen i det 21. århundre. Cappelen Damm
Piketty, Thomas (2020). Capital and Ideology. Harvard University Press
Sanders, Bernie (2018). Where We Go from Here. Thomas Dunne Books
SSB (2015). Befolkningsendringer, etter kjønn, bygder/byer, statistikkvariabel og år. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/10759/tableViewLayout1/
SSB (2019a). Tettsteders befolkning og areal. Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/beftett
SSB (2019b). Holdninger til innvandrere og innvandring. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/08778/
SSB (2020). Næringene vi jobber i: Endringer fra 1900 til i dag.
Hentet fra https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/faktaside/norsk-naeringsliv
Steen, Reiulf (1989). Maktkamp: nye bilder fra et liv. Tiden
Tyldum, Guri (2019) Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge 2. utgave. Fafo-rapport 2019:26. Hentet fra https://www.fafo.no/images/pub/2019/20723.pdf
Wilkinson, Richard og Pickett Kate (2012). Ulikhetens pris. ResPublica.
WTO, UNEP (2009). Trade and Climate Change. Rapport. Hentet fra https://www.wto.org/english/res_e/booksp_e/trade_climate_change_e.pdf
WTO (2020) The impact of trade opening on climate change. Hentet fra https://www.wto.org/english/tratop_e/envir_e/climate_impact_e.htm
Åm, Ingrid Grønli (2018) Hjelp, vi er i EU. Manifest
Relaterte artikler
Leder: Handelsavtalene truer de fattiges helse
Covid 19-pandemien truer de fattiges helse. Visst dør velstående også, men pandemien kan bli fatal for fattige, i fattige land.
Av Rolv Rynning Hanssen, daglig leder av Forlaget Rødt
Foto Michael Parzuchowski
Når vaksinen mot covid-19 endelig er utviklet, kan den bli uoppnåelig for verdens fattige på grunn av TRIPS-avtalen (Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights) som er vedtatt av Verdens Handelsorganisasjon. Avtalen beskytter patenter og reduserer muligheten for å lage konkurrerende, billigutgaver av blant annet medisiner.
I forkant av årsmøtet i Verdens Helseorganisasjon (WHO) er det laget et brev Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa og 140 andre nåværende og tidligere statsledere/ministere til WHO. De ber om at WHO skal stille seg bak en global garanti som sikrer at når en effektiv vaksine blir utviklet, så skal den produseres i stort antall og bli gjort tilgjengelig for folk i alle land, gratis.
Legemiddelfirmaene – the big pharma – er høyprofitable. Det er enorme fortjenester på de enkelte medikamentene. India har vært «de fattiges apotek» lenge og produsert kopimedisiner som blant annet har gjort det mulig å bekjempe HIV/AIDS-epidemien i fattige land. I forbindelse med nettopp kampen mot HIV/AIDS vedtok WTO en erklæring som sier at TRIPS-avtalen ikke bør hindre medlemsland i å beskytte folkehelsa.
Men vi ser nå at særlig USA motarbeider en oppmykning av WTOs patentregler og hindre utviklingsland å produsere kopimedisiner. De fattige landene ønsker å tvinge selskaper som finner en kur mot covid-19, til å dele informasjon og kunnskap bredt. Selvsagt jobber big pharma-lobbyen knallhardt for å beskytte profitten ved å la patentene vare lenger (og bli dyrere).
USA motarbeider WHO og ønsker ikke å delta i organisasjonens viktige arbeid mot pandemien. En kan si mye om de store FN-organisasjonene, men for tiden er det ikke noen andre som kan samordne kampen mot pandemier bedre. Derfor bør WHO gis mer ansvar. Patentene på covid-19-vaksiner burde gis til WHO, som så kan dele de ut til land som trenger dem for produksjon av billige medisiner til verdens fattige.
Norge gjør dessverre det motsatte. De gir sitt bidrag til vaksineutvikling til CEPI (Coalition for Epidemic Preparednes Innovations), en organisasjon skapt av Verdens Økonomiske Forum og som er støttet av private firma og donorer, hvorav Bill Gates er den viktigste. Organisasjonen er en Public-private organisasjon, noe á la OPS (offentlig privat samarbeid) i Norge.
Vår oppfordring er: La Verdens Helseorganisasjon få råderetten over alle viktige medisinpatenter, og la organisasjonen dele dem med alle fattige land for å sikre helse som den menneskeretten det er.
Relaterte artikler
For 40 år siden jubla AP-kvinnene for sekstimarsdagen
Engasjementet frå kvinnerørsla i partiet fekk sekstimarsdagen inn i Arbeidarpartiet sitt prinsipp-program i 1981, men sju år seinare var den borte. Kva var det som skjedde?
Av Magnhild Folkvord, jobbet i Klassekampen fra 1999 til 2015 og har skrevet flere kvinnepolitiske bøker, blant annet Betzy Kjelsberg, Samlaget (2019)
«Jubel og ellevill klemming kvinner imellom.» Slik skildra Arbeiderbladet stemninga på Arbeidarparti-landsmøtet i 1981 da framlegget om å programfesta sekstimarsdagen vart vedtatt. «6 timers dag er et viktig virkemiddel for å nå målet om likestilling og solidarisk fellesskap,» sa Kari Rolstad. Ho hadde på vegner av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse foreslått at kortare dagleg arbeidstid skulle stadfestast i prinsipprogrammet med ei målsetting om 6 timars normalarbeidsdag for alle. Dette vart vedtatt med 147 mot 130 stemmer. Harriet Andreassen, kvinnesekretær i Ap den gongen, følgde opp med eit framlegg til arbeidsprogrammet om å be sentralstyret setja ned ein komite som skulle greia ut kortare arbeidstid og kortare dagleg arbeidstid.[ref] Arbeiderbladet 6.4.1981.[/ref]
For eit betre samfunn
På spørsmål frå Arbeiderbladet om sekstimarsdagen først og fremst var eit tiltak for likestilling, svarte Rolstad at det var eit tiltak for eit betre samfunn, og viste til dei som hadde kjempa fram åttetimarsdagen. Dei såg klart at arbeidstida var viktig for forminga av samfunnet. Ho minte også om den skjulte arbeidsløysa – 135 000 kvinner ønskte lønna arbeid, men åttetimarsdagen var for lang for mange kvinner. Rolstad meinte ei lovfesta arbeidstidsforkorting ville vera betre enn den deltidsmarknaden som hadde fått utvikla seg på arbeidgivarane sine premissar. Dette landsmøtet valde Gro Harlem Brundtland til leiar i Arbeidarpartiet. Kunne det vera eit varsel om nye tider og ny framgang for Ap-kvinnene? Aldri hadde det vore så mange kvinner på eit landsmøte, og kjønnskvotering i partiarbeidet vart vedteke ved akklamasjon.
Kanskje var det ingen på dette landsmøtet som nemnde at Arbeidarpartiet hadde programfesta sekstimarsdagen nesten femti år tidlegare? I arbeidsprogrammet frå 1933 heiter det: «Den lovfestede arbeidstid nedsettes fra 8 til 6 timer.» Arbeidarpartiet si stortingsgruppe følgde opp med eit forslag i Stortinget same året, men vann ikkje fram.
Sekstimarsdagen var ikkje eit nytt tema for Ap-kvinnene. Rolstad hadde reist eit tilsvarande forslag på landsmøtet fire år tidlegare, utan å få gjennomslag. Hausten 1980 hadde daverande forbrukarminister Sissel Rønbeck halde foredrag i Politisk Forum der ho argumenterte for sekstimarsdagen. Vårt arbeidsliv er tilpasset yngre og middelaldrende menn uten omsorgsoppgaver. 8 timers arbeidsdag er for slitsom for de fleste kvinner, når vi påplusser arbeidsreise, husarbeid, omsorgsoppgaver og fritidsaktiviteter, sa ho mellom anna, og minte om at fedrane hadde for lite tid i lag med ungane sine.[ref]Arbeiderbladet 14.11.1980.[/ref]
Stemmetala på Ap-landsmøtet i 1981 viser at det ikkje var eit samla parti som stod bak prinsippvedtaket som fekk kvinnene til å jubla. Per Kleppe, planleggingsminister på denne tida, hadde på førehand gitt ei åtvaring: «Seks timers arbeidsdag har ikke noen plass i 1980-årenes økonomiske situasjon»,[ref]Arbeiderbladet 13.4.1981.[/ref] sa han til NRK like etter landsmøtet.
I prinsipprogrammet vart sekstimarsdagen plassert i eit avsnitt om likestilling med overskrifta «Positiv særbehandling»:
Hittil har kvinner vært utelukket fra viktige samfunnssektorer. For å rette på dette forholdet må vi være villige til å ta i bruk radikale virkemidler, så som kjønnskvotering, særstipend og annen positiv særbehandling. Samtidig må kvinners tradisjonelle og ulønte arbeidsoppgaver i hjemmet fordeles på en annen måte, slik at resultatet av yrkesaktiv frigjøring ikke bare blir dobbeltarbeidende kvinner. Daglig nedkortet arbeidstid er en forutsetning for dette. Målet må være 6 timers normalarbeidsdag.[ref]Prinsipprogrammet Arbeiderpartiet 1981, pkt 96 Positiv særbehandling. www.arbeiderpartiet.no[/ref]
Det skulle visa seg at Gro Harlem Brundtland, den første kvinnelege leiaren i partiet, ikkje skulle bli nokon forkjempar for sekstimarsdagen. Ikkje lenge etter landsmøtet gjorde ho sitt beste for å parkera sekstimarsdagen som noko som kunne høyra ei fjern framtid til. «Sekstimersdag har vi ikke lovet noe sted», sa ho i utspørringa i Valgrevyen i NRK same hausten.[ref]Lillehammer Tilskuer (og fleire aviser) 28.8.1981.[/ref] Ein av programleiarane minte om at det stod i prinsipp-programmet. «Ja, men i det programmet står det om de langsiktige målsettinger», svarte partileiaren.
«Uansvarlighet som bringer verden fremover»
Den nyvalde nestleiaren Einar Førde uttrykte ei langt meir positiv haldning til sekstimarsdagen. Planleggingsminister Per Kleppe sa under landsmøtet at det var eit uansvarleg vedtak. Førde svarte:
Ja, i så fall er dette en form for uansvarlighet som bringer verden fremover. […] Dette landsmøtet har da også styrket meg i min overbevisning om at dette partiet er alle andre partier overlegent i likestillingsspørsmål, både når det gjelder å sette seg mål og når det skal utformes konkrete programposter.
I partiet sitt arbeidsprogram for 1982–1985 er sekstimarsdagen ikkje å finna, men under «Familiepolitikk» står det: «Det bør iverksettes en utredning av ulike sider ved arbeidstidsforkortelse, bl.a. med sikte på en nedkorting av den daglige arbeidstid.»[ref]Arbeidsprogram 1982-1985 Arbeiderpartiet. www.arbeiderpartiet.no[/ref] Om lag eitt år etter landsmøtet nedsette sentralstyret i Arbeidarpartiet eit utval som skulle sjå på ulike former for arbeidstidsforkortingar. Jan Balstad (nestleiar i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund 1968–81, og LO-sekretær frå 1981) var leiar for utvalet, medan Harriet Andreassen og Sissel Rønbeck representerte Arbeiderpartiets kvinnebevegelse i utvalet. Samansettinga av utvalet, med Balstad frå den mest
mannsdominerte delen av LO som leiar, kan gi eit hint om korleis partitoppen prioriterte sekstimarsdagen.
Var draumen om sekstimarsdagen, som Ap-kvinnene hadde jubla så høglydt for, likevel for god til å kunna bli sann? «Diskusjonen om arbeidstida som på nytt har kommet i fokus, har dessverre blitt noe skjev»,[ref]Arbeiderbladet 20.10.1982.[/ref] sa LO-sekretær Harriet Andreassen da ho heldt innleiing om den faglege og politiske situasjonen på landsmøtet til Kommuneforbundet (seinare Fagforbundet) hausten 1982. Andreassen meinte det burde leggjast opp til ein breiare diskusjon om
arbeidstida enn berre å gjera det til eit spørsmål om ja eller nei til sekstimarsdagen. Dei vanlegaste arbeidstidsordningane var ikkje tilfredsstillande for menn og kvinner som «ønsker å leve mere likestilt med hensyn til husarbeid, lønnsarbeid, barneomsorg, politikk og samfunnsliv for øvrig». Ho meinte det trongst langt meir fleksible ordningar, men tok ikkje til orde for forkorting av
arbeidstida.
Men om sterke krefter i partiet prøvde å dyssa ned kravet om sekstimarsdagen, hadde kvinnene i kvinnerørsla slett ikkje gitt opp. 8. mars 1983 var kravet om sekstimarsdag den parola som fekk størst oppslutning i toget i Oslo. «I dag er kravet om 6-timers-dagen henvist til Arbeiderpartiets prinsippprogram. Ved neste korsvei – i 1985 bør det føres inn i partiets arbeidsprogram»,[ref]Arbeiderbladet 9.3.1983.[/ref] sa stortingsrepresentant Sissel Rønbeck på festmøtet til kvinneutvalet i Oslo Arbeiderparti. I 1984 slutta Arbeiderpartiets Kvinneutvalg og AUF i Oslo seg til fellestoget 8. mars med eigne parolar, den eine var «Sekstimersdag for alle». Kvinneutvalet i Oslo Arbeiderparti følgde opp med diskusjon og skolering, eit tre dagars seminar i september 1984, og eit fagleg-politisk seminar på Sørmarka i samarbeid med Oslo Samorg (LO i Oslo) i februar 1985. Interessa for det siste var så stor at mange måtte avvisast. Ifølgje Arbeiderbladet var både reingjeringsassistentar, grafiske arbeidarar og offentleg tilsette «samstemte i krav om 6-timers dag og kvotering i LOs organer».[ref]Arbeiderbladet 14.2.1985.[/ref]
Det neste arbeidsprogrammet, for perioden 1986–1989, har eit avsnitt med overskrifta «Arbeidstidsforkortelser Større frihet og likestilling i arbeid, fritid og omsorgsarbeid», men utan at sekstimarsdagen kjem så mykje nærare. Arbeidarpartiet vil «Støtte kravet om 37 1/2 timers normalarbeidsuke som et rettferdskrav og et skritt mot 6-timers normalarbeidsdag». Etter landsmøtet i
1985 kommenterte Sissel Rønbeck dette vedtaket slik:
Arbeiderpartiets kvinnebevegelse mener at 6-timers dagen skal gjennomføres i løpet av 1990-åra. Arbeiderpartiets landsmøte mener altså at en fjerdedel av veien skal tas i løpet av de nærmeste 4 åra.[ref]Arbeiderbladet 19.4.1985.[/ref]
På nyåret i 1987 la det regjeringsoppnemnde arbeidstidsutvalet, leia av statssekretær Ted Hanisch, fram innstillinga si.[ref]NOU 1987: 9A og 9B.[/ref] Hanisch uttalte i den samanhengen at arbeidstida kunne forkortast mot år 2000 dersom bedriftene brukte produksjonsutstyret større delar av døgnet og folk var villige til å arbeida til andre tider enn det som hadde vore vanleg.[ref]Arbeiderbladet 5.1.1987.[/ref] Sissel Rønbeck tolka dette som positive signal, kvinnerørsla i partiet hadde som mål innføring av sekstimarsdagen i løpet av 90-åra, og uttalte til Arbeiderbladet at ho håpa «vi får til dette før vi går inn i et nytt årtusen».
Heilomvending
Men det skulle meir enn ein «NOU» om arbeidstid til for å overtyda leiinga i Arbeidarpartiet. Eit sentralstyremøte 20. juni 1988 drøfta partiprogrammet for neste periode. No vart sekstimarsdagen vurdert som urealistisk. Ifølgje Arbeiderbladet delte Sissel Rønbeck denne vurderinga:
Når vi ser hvordan kommunene sliter med økonomien etter innføringen av 37,5 timers uke, er det imidlertid urealistisk å tro at vi har råd til å innføre 6-timers arbeidsdag i løpet av den kommende fire-års-perioden. Vi må prioritere strengt, og vi vil velge å satse på å bedre forholdene for småbarnsfamiliene.[ref]Arbeiderbladet 22.6.1988.[/ref]
I 1990 var Ap-kvinnene igjen samla til landskvinnekonferanse. Ingenting tyder på ein ny offensiv for sekstimarsdagen, om vi skal tru Arbeiderbladet. Noko hadde skjedd med prioriteringane. Kvinnekonferansen samla seg om krav om utviding av svangerskapspermisjonen og rett til ein seks månaders «tidskonto», «for at småbarnsforeldre skal kunne kombinere familie- og yrkesliv i barnets 10 første leveår».[ref]Arbeiderbladet 19.7.1990.[/ref] No var temaet ikkje lenger kor lang normalarbeidsdagen skulle vera, men fleksibilitet og valfridom, slik at flest mogeleg kunne finna sine løysingar på meir individuell basis.
Dette pregar også Arbeidarpartiet sitt arbeidsprogram for perioden 1990–93. No vil partiet gå inn for «arbeidstidsreformer som åpner for en ny fordeling av arbeidstiden over ukens timer og årets dager. På den måten kan vi oppnå større frihet i valg av arbeidstid.» Dei fleksible arbeidstidene «over uken og året innenfor arbeidsmiljølovens bestemmelser og på grunnlag av tariffavtaler» skal sikra barnefamiliane og andre betre høve til å kombinera arbeid og omsorg.
Kva har skjedd som gjer at det berre er organiseringa av arbeidstida, og ikkje den totale lengda på arbeidsdagen som må endrast? Utan at det blir sagt direkte, har Arbeidarpartiet gått frå eit krav som ville auka prisen på arbeidskrafta, og såleis vera ein kostnad for arbeidsgivaren, til eit spørsmål om fleksibilitet og valfridom, der arbeidstakaren betaler prisen. Sia døgnet framleis ikkje har meir enn 24 timar, vil ikkje den auka fleksibiliteten redusera arbeidsbøra for den som skal makta både lønnsarbeid og omsorg og ansvar i heimen. «Tidsklemma» var eit relativt nytt ord på 1990-talet, men innhaldet var det mange som kjente godt til.
I 1995 var Sylvia Brustad leiar for Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. På landskvinnekonferansen i januar 1995 gjekk ho klart mot kravet om sekstimarsdagen da ho innleia til debatt, medan Ap-kvinnene i Oslo framleis ønskte å stå ved dette kravet. Brustad sitt svar var meir fleksibilitet, ho ville satsa på å utvida den såkalla tidskontoordninga. Ikkje alle yrkesgrupper ønskte kortare arbeidstid, og «behovet for tid til andre sysler er ikke like stort i alle livsfaser».[ref]Arbeiderbladet 13.1.1995.[/ref] Medan kortare arbeidstid i tidlegare tider hadde vore lansert som eit tiltak for å dela på arbeid, hadde Brustad si eiga tilnærming til arbeidsløysa, ho spurde om det «i en tid med høy arbeidsledighet er riktig å la de som har arbeid få bedre arbeidsvilkår på bekostning av de som ikke har arbeid».
Dei følgjande partiprogramma viser korleis Arbeidarpartiet har gått vidare med modernisering og fornying, individualisering og fleksibilisering, og – i likestillingas namn – oppmoding til å gå frå deltid til heiltid utan eitt einaste krav om at normalarbeidsdagen må bli kortare. Utviding av foreldrepermisjonen med høve til individuell tilpassing skal gjera livet for småbarnsforeldra lettare. «Målet er at den gradvis skal fordobles til to år med 80 % lønnskompensasjon – tilsvarende 84 uker med full kompensasjon.»[ref]«Program for rettferdig fordeling», vedtatt på Arbeiderpartiets landsmøte 20.-22. november 1998, s. 20.[/ref] Dette skal kombinerast med ei tidskontoordning som skal gjera det mogeleg å få meir tid i lag med ungane – til dømes i feriar, heilt til dei er ti år. Men om denne tidskontoen skulle gi sekstimarsdag, ville «kontoen» bli tom nokså fort.
Arbeidarpartiet hadde definert sekstimarsdagen ut, men kvinnerørsla, fagrørsla og partia til venstre for Ap hadde gjort sitt for å halda liv i ikkje berre draumen, men heilt konkrete planar for sekstimarsdagen. I fagrørsla vart det etterkvart diskutert korleis tariffoppgjera kunne brukast til å realisera sekstimarsdagen. Ein halv time for kvart tariffoppgjer, og sekstimarsdagen kunne vera realitet etter tre oppgjer.
«Faren over, gutter!»
I valkampen i 2005 gjorde Jens Stoltenberg sitt beste for å visa at han ikkje delte visjonen om sekstimarsdagen. Framfor ei forsamling av toppinvestorar forsikra han at han var «110 prosent på at det ikke blir noen sekstimersdag».[ref]Dagbladet 18.8.2005.[/ref] Dagbladet presenterte denne saka under overskrifta «Faren over, gutter!» og eit stort bilete av ein engasjert Stoltenberg i møte med finansverdas mektige menn.
Statsminister Stoltenberg måtte likevel godta at den raudgrønne gjekk inn for eit slags forsøk med sekstimarsdag, etter eit visst press frå SV. Dessverre vart dette utforma slik at det ikkje var eigna til å visa korleis sekstimarsdagen kunne verka på ein arbeidsplass der forkortinga av normalarbeidsdagen gjaldt for alle. Det vart eit såkalla «seniorforsøk»: Tilsette over 62 år på utvalde statlege arbeidsplassar kunne velja om ein reduksjon av arbeidsveka til 30 timar skulle takast ut som kortare dag eller veke, eller samlast opp til lengre friperiodar. Målsettinga var å få fleire til å stå lenger i jobb. Dermed kunne dette eksperimentet brukast til å slå fast at sekstimarsdagen ikkje var noko å satsa på. – Og statsministeren kunne på sitt vis stå ved lovnaden han gav til toppinvestorane i 2005.
Partiprogramma for dei følgjande landsmøteperiodane har titlar som kunne lova mykje godt for mange: Skape og dele (2009–2013), Vi tar Norge videre (2013–2017) og Alle skal med (2017–2021). Landsmøtet i 2019 vedtok eit arbeidslivsmanifest. Arbeidstid er eitt av mange viktige tema:
Arbeiderpartiet mener det må legges økt vekt på helsefremmende arbeidstidsordninger og viser til gode eksempler på fremforhandlet kortere arbeidstid.
Ap vil
… etablere nasjonale tilskuddsordninger for forsøk med kortere arbeidstid. Særlig belastende yrker skal prioriteres og det bør gis midler til følgeforskning slik at man kan måle hvilke effekter forsøkene har.
Men den som vil ta kampen for seks timars normalarbeidsdag vidare, må leita
andre stader etter nokon å samarbeida med.
Relaterte artikler
1. mai 1970: I lønns- og klassekampens tegn.
Våren 1970 har vist et kraftig oppsving i klassekampen over hele Skandinavia. Kapitalismens krise har skjerpet klassemotsetningene og arbeiderklassen har i stadig sterkere grad fått føle presset av monopolkapitalens statsmakt. Den tilspissede situasjonen har imidlertid også lagt grunnen for økt politisk bevissthet innen arbeiderklassen. Dette bekreftes ikke minst ved at arbeiderne river seg løs fra LO-pampenes grep, og ikke lenger stilltiende godtar urettferdigheten og utbyttinga i samarbeidets navn,men reiser kamp en mot klassesamarbeidet og monopolkapitalen. Arbeiderklassen har også vist at den er klar til å ta kampen opp mot økt økonomisk utbytting.
Streiken på Norgas.
Et viktig eksempel er streiken på Norgas AS i Oslo. I over 14 dager streiket 54 arbeidere, og bakgrunnen var et krav om en lønnsøkning på 2 kroner pr. time, som bedriftsledelsen nektet å forhandle om.
Pampene i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund falt som ventet arbeiderne i ryggen ved å hevde at streiken var tariffstridig, og tok følgelig avstand fra den. I arbeidsretten ble streiken som ventet også kjent «ulovlige», og dermed var alt klart for klassestatens neste angrep mot arbeiderne.
Politiet til angrep på de streikende.
Norgas A/S forsøkte under streiken å innføre gass fra Sverige, og den ble tappet om på bedriften av fem svikere som ble leid inn under politibevoktning. De streikende fikk oppsigelsesvarsel fra bedriften, og da arbeiderne trass i dette fortsatte sin rettferdige kamp og forsterket streikevakta utenfor Norgas, ble de angrepet av politiet.
Etter å ha konferert med bedriftsledelsen gikk over 40 politimenn, utstyrt med langkøller og med hunder, til angrep på arbeiderne. Dette skjedde uten at de streikende hadde foretatt seg noe som helst. Politiet angrep på bred front og med stor brutalitet. Arbeiderne som strittet imot ble kastet i bakken og slept til politibilene. Etter kort tid var samtlige av de 32 streikevaktene arrestert.
Enhet i arbeiderklassens kamp.
Politiaksjonen mot Norgas-arbeiderne må ikke bare sees som et overgrep mot de streikende, men som et overgrep mot hele arbeiderklassen. Om kapitaleierne og deres politifolk fortsatt kan fare fram mot arbeidsfolk på denne måten, er den norske arbeider «fritt vilt» som kapitaleierne kan bruke og mishandle når de finner det påkrevd.
For å stå imot den hets og det maktbruk som borgerskapet setter i verk under en streik, må arbeiderklassen være enhetlig og fast organisert. Streiken er og vil alltid være en kampmetode mot utbytting. Ved at vi driver produksjonen kan vi også stanse produksjonen, og gjennom enhetlig kamp tvinges borgerskapet til å bøye seg for våre krav.
Det nytter å streike.
Streiken på Norgas AS ble en ny bekreftelse på at det nytter å streike. Bedriftsledelsen ble tvunget til å gå med på forhandlinger om en lønnsøkning på 2 kroner timen.
For arbeidsfolk er Norgas-streiken følgelig et nytt bevis på at en kan kjempe fram sine krav gjennom streik, selv om pampene i LO erklærer streiken for ulovlig.
Men det er ikke bare denne lærdommen vi kan trekke av Norgas-arbeidernes streik. Streiken bar også vist at under borgerskapets diktatur vil enhver streik (spesielt de som stemples «ulovlige») bli politiske streiker, fordi de uvegelig blir angrepet av borgerskapets klasseorganisasjoner og dets statsmakt.
LO-pampenes erklæring om ulovlig streik, og politiets brutale overgrep mot Norgas-arbeiderne er klare og konkrete bekreftelser på dette. Men rettssaken, og for den saks skyld også politiangrepet, mot de streikende ga også den erfaring at klassestatens organer ikke er så farlige som borgerskapet gjerne vil ha oss til å tro—og at det på lengere sikt er folket som er de virkelig sterke.
Avvis alle splittelsesforsøk.
Gjennom enhetlig og organisert opptreden er arbeiderklassens styrke overfor borgerskapet enorm. Så lenge det var mulig prøvde borgerskapet å forby arbeiderorganisasjoner, men da organisasjonsretten var et tilkjempet faktum, slo kapitaleierne inn på samarbeidslinja. Det voldte heller ikke meget besvær å få pampene i LO inn på denne forræderiske linja, og resultatet av samarbeidet mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) har samtlige arbeidere fått føle på kroppen.
LO-byråkratene er borgerskapets støttespillere i utplyndringa av arbeiderklassen, og følgelig forsøker også LO-byråkratene å splitte arbeiderne ved blant annet å spille lønnsgruppe ut mot lønnsgruppe.
En raffinert utgave av den gamle splitt og hersk taktikken er den såkalte «kaketeorien», som i hovedtrekk går ut på følgende: det finnes en bestemt sum av penger, lønnssummen, som står til disposisjon for samtlige lønnsmottakere. Denne lønnssummen er på forhånd fastlåst og kan ikke økes, bare deles. I praksis fører da dette til følgende: det er umulig for alle arbeidere å kreve en generell lønnsøkning. Jo større del av «kaka» en gruppe arbeidere kan karre til seg, jo mindre del av «kaka» blir det igjen til deling mellom de andre. Derfor skal grupper av arbeidere som tilhører en såkalt høytlønnsgruppe vise «solidaritet», det vil si moderere sine krav for på den måten å hjelpe de lavtlønte.
Denne bunnfalske myten om «solidarisk» lønnspolitikk har ofte bidratt til å splitte arbeiderne. Vi må imidlertid være klar over at bare hard klassekamp kan bedre hele arbeiderklassens økonomiske stilling.
Hvorfor?
Rett og slett fordi det ikke finnes noen lønnskake som er fastlåst og som bare kan deles mellom arbeidsfolk.
Den lønna som arbeidsfolk får er bare en liten del av den verdi de har skapt gjennom sitt arbeid. Den resterende del er profitten som kapitalisten tar, og det er profittene som «begrenser» lønnsøkninga. Derfor er det klart at lønnsandelen ikke er fastlåst—den kan økes. De eneste som rammes av økninga er kapitalistene som får redusert sin profitt. Borgerskapet, som i det kapitalistiske samfunn eier produksjonsmidlene, er selvsagt interessert i størst mulig profitt. Gjennom den private eiendom av produksjonsmidlene tvinges arbeiderklassen til å selge sin arbeidskraft til kapitaleierne, som på sin side kjemper for å holde prisen på arbeidskraften på et minimum for derved å oppnå størst mulig profitt.
Det er derfor klart at borgerskapets interesser står i fullstendig motsetning til arbeiderklassens.
Hvilke midler har så borgerskapet til å gjennomføre utplyndringen av arbeidsfolk?
Deres viktigste undertrykkelsesredskap er staten. Staten er det apparat som den herskende klasse benytter seg av for å befeste sin makt. Til dette apparat hører lovverket og domsstolene, politi, militæret og det statlige propagandaapparat ( ekeempelvis radio og fjernsyn). Lovene i det kapitalistiske samfunnet verner om den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, skaper alle de skaper alle mulige økonomiske særmuligheter for borgerskapet, og lesser byrdene på den arbeidende del av befolkningen.
Rettssaken og politiangrepet mot arbeiderne ved Norgas avslørte med all tydelighet løgnen om staten som en nøytral institusjon som står over klassene. Den kapitalistiske staten beskytter k apitaleiernes utplyndring av arbeiderklassen. Den er et undertrykkelsesredskap som borgerskapet og deres håndtlangere i LO bruker til å påtvinge arbeidsfolk de elendige lønnsoppgjøra aom vi kjenner.
Arbeiderklassens viktigste våpen.
Arbeiderklassen har som nevnt fått erfare at streikekampen er en effektiv metode mot økt økonomisk utbytting. Men streikekampen alene kan aldri stanse utbyttingens fortsatte eksistens, eller forkorte kapitalismens tidsalder. Arbeiderklassen har derfor behov for en ledelse som behersker alle former for kamp, og som kan lede arbeiderklassen fram til andelig seier over kapitalmakta.
Gjennom streikekampen kan arbeiderne begrense kapitaleiernes profitt ved å tilkjempe seg høyere lønn. Arbeiderne kan også tilbakevise enkelte rasjonaliseringsframstøt og lignende. Men vi kan aldri ødelegge kapitalistenes makt til å tilrane seg profitt av vårt skapende arbeid gjennom streikekampen.
Det kan bare den sosialistiske revolusjon gjøre. Det vil si at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalismens utbytting og undertrykkelse, og oppretter sin egen stat—oppretter proletariatets diktatur der utbytting og undertrykkelse av flertallet er opphevd.
Lede arbeiderklassen i kampen til den endelige seier over monopolkapitalen kan bare et kommunistisk parti gjøre. Det vil si et parti som bygger på marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning.
Den tilspissede klassekampen har varslet nødvendigheten av et slikt parti, og arbeidsfolk—som selv har vist at de har tatt initiativet i kampen mot monopolkapitalens nye framstøt—vil også bidra til å reise arbeiderklassers eget kommunistiske parti Det parti som er nødvendig i kampen for arbeiderklassens herredømme.
Relaterte artikler
Innhold 20/04: Arbeid
Leder … 4
Plukk … 6
Gnist-samtalen med Kaja Colin Bojer … 8
Ebba Wergeland:
NAV og den nye arbeidslinja: Nå står kampen om folketrygden … 16
Bjørgulf Claussen:
Har den absolutte fattigdommen økt siden 2005? … 24
Vidar Våde:
Vi som ikke reiste … 32
Anne-Grethe Krogh:
Lønnstyveri … 34
Per Medby:
Borgerlønn – en «quick fix»? … 40
Magnhild Folkvord:
Gjer korona-redningspakkar om til endringspakkar … 50
Sofia Rana:
ESA og et seriøst norsk arbeidsliv … 56
Mathias Bismo:
Hva er produktivt arbeid? … 60
Magnhild Folkvord: For 40 år sia jubla AP-kvinnene for sekstimarsdagen … 70
Halvor Fjermeros:
Sosialdemokratiets fall – og den klassiske liberalismens skjebne … 78
Leiv Olsen:
Nasjonar er folk … 86
Kine Marie Michelet:
Etterlyst: En antirasistisk økonomi av i dag … 96
Espen Myhr Grandalsmo:
Barnehager og markedskreftene … 102
Debatt:
Tollef Hovig:
Virkelighet og tankespinn – svar til Oscar Dybedahl … 106
Boye Ullmann og Isak Lekve: Flytende havvind:
For klimaet og norske arbeidsfolk! … 111
Erik Ness:
– Man ska aldrig på något sätt lita på de styrandes förnuft … 116
Bokomtaler:
Ola Innset:
Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge … 122
Tore Nyseter:
Velferd på avveie. Reformer, verdier og veivalg … 126
John Bellamy Foster:
Socialism and ecology. The return of nature … 130
Goggi Sæter:
Torturert og tatt som gissel – Gåten Ingeborg Holm … 133
Andrew Pearmain, Antonio Gramsci &
Frederic Jameson og Roberto M. Dainotto (red.):
Gramsci in the world … 136
Samir Amin:
The long revolution of the Global South. Toward a new anti-imperialist international og Only people make their own history. Writings on capitalism, imperialism, and revolution. … 140
Marcello Musto:
The Marx revival. Key concepts and new interpretations og The
last years of Karl Marx. An intellectual biography … 142
Odd Karsten Tveit:
Midtøsten på 200 sider
fra 1820 til i dag … 148
Nils-Henning Hontvedt:
Arbeiderpartiet og våpnene. Fra det brukne gevær til USAs atomparaply … 152
John Riddell, Vijay Prashad
og Nazeef Mollah:
Liberate the colonies! Communism and
colonial freedom
David Beetham:
Marxists in the face of fascism. Writings by
Marxists on fascism from the inter-war period … 156
Erik Ness:
Birger Thurn-Paulsen, fra Røde Fane til Gnist i 28 år … 160
Revolusjonens A – Å:
Mathias Bismo:
Friedrich Engels … 162
Relaterte artikler
Kor viktig er Kurdistan i kampen mot imperialismen i Midtausten?
Dei imperialistiske stormaktene slåst om å ta mest mogleg kontroll over naturressursane i Midt-Østen. Midt i dette er Kurdistan delt mellom Iran, Irak, Syria og Tyrkia omgitt av statsterror og krig. Kan denne nasjonen gje håp for kampen mot imperialismen i Midtausten?
Erling Folkvord, stortingsrepresentant for RV (Rød Valgallianse) frå 1993–1997. Han sat mange år i bystyret i Oslo og er aktiv i solidaritetsarbeidet med kurdarane. Har blant anna skrive boka Kurdistan – om fortid, folk og framtid.
Foto: Chris De Bruyn
Et stort land i det vestlige Asia. Den største delen av det ligger innafor Det osmanske riket og resten i Iran. Det har fått sitt navn etter det kurdiske folket som utgjør flertallet av dets innbyggere.1
Slik starta artikkelen om Kurdistan i eit oppslagsverk som vart utgitt i Konstantinopel (Istanbul) på 1890-talet.2 Det fanst ikkje nasjonalstatar i Det osmanske riket. 25 år seinare dikterte England og Frankrike den delinga som gjeld i dag: Iran, Irak, Syria og Tyrkia har kvar sin del av Kurdistan.3
Storbritannia – som framleis var stort – og Frankrike delte Midtausten mellom seg etter den første verdskrigen. Diplomatar la linjalen på kartet. Dei laga kunstige grenser og nye statar ut frå styrkeforholdet mellom regjeringane i London og Paris. Statane Israel (oppretta i 1948) og Kuwait (uavhengig frå Storbritannia i 1961) er to av dei nyare resultata.
Etter den dikterte delinga har det ikkje vori eit einaste år utan krig i ein eller fleire av statane i Midtausten. Krigane som øydelegg Jemen og Syria blir ikkje dei siste. Folka i Midtausten har nye krigsår framfor seg. «Når elefantar slåst, er det graset det går ut over.»
Kulturell og religiøs mosaikk
Kurdistan, slik det er definert i det 125 år gamle oppslagsverket, er litt større enn Spania. Kurdistan er, som resten av Midtausten, ein kulturell, språkleg og religiøs mosaikk. Andre folk er minoritetar i Kurdistan. Kurdarar er minoritet i andre delar av Midtausten.
Om vi berre ser på folketal, er Istanbul største «kurdarbyen» i Tyrkia, slik som Oslo er største «samebyen» i Norge. Reiser du til Damaskus, kan du besøke bydelen Hay al-Akrad. Det arabiske ordet betyr kurdarbyen. Den muslimske hærføraren Saladdin som frigjorde Al Quds (Jerusalem) i 1187, var kurdar. Han verva kurdiske leigesoldatar og ga dei jord slik at dei og familiane kunne busette seg i det som no er Syria. Slik starta Hay al-Akrad.
Lenger nord i Syria kan du besøke Korsfararfestninga – Krak des Chevalliers – som ein del Midtausten-kjennarar skriv. Ei turistbrosjyre som eg fekk da eg var der, fortel ei anna historie: Den første festninga vart bygd i 1031 og fekk det arabiske namnet Hissn al-Akrad, kurdarfestninga.4
Vatn, korn og olje
Tigris, Eufrat og andre store elver startar i dei kurdiske fjella. Kurdistan var vasskjelda for nordlege del av Midtausten i tusentals år før olja og gassen. Og vil vere det når oljekjeldene er tømt. Det kurdiske slettelandet er Syrias og Iraks kornkammer. Byane i Tyrkia, vest for den kurdiske landsdelen, får straum frå kraftverka ved Eufrat og Tigris.
Eg syns det ofte blir misvisande å snakke om kurdarane som om alle står for det same. Kurdarane er ein nasjon. Dei har felles interesse av å forsvare kurdisk språk, kultur og identitet mot undertrykking og terror. Elles er dei delt på mange vis, slik alle nasjonar er. Religiøse minoritetar blir undertrykt. Svært ulike politiske parti arbeider i dei kurdiske delane av Iran, Irak, Syria og Tyrkia, legalt og illegalt. Kurdistan er klassedelte samfunn som fleire stader er prega av føydale maktforhold. Føydale tradisjonar står sterkast i Den kurdiske regionen i Irak.
Statsterror med og utan stormaktsstøtte
Dei fire statane si undertrykking har omfatta krig og statsterror mot den kurdiske befolkninga. Saddam Husseins Anfal-kampanje i nordlege Irak i 1988 var verst, om vi reknar dødsoffer. Saddam Hussein var da alliert med USA. Tyrkia vart med i NATO i 1952. Etter dette har NATO levert våpen og gitt politisk støtte til statsterror og anna forfølging av alt og alle som er kurdisk.
Byen Cizre i februar 2016 er eitt eksempel. Tyrkisk TV viste tyrkiske soldatar som tømte bensin ned i kjellarane under tre samanraste hus og tente på. 177 forbrente kroppar vart henta ut etterpå. Da hadde soldatar eller politi partert fleire av dei døde.
Iransk politi og soldatar skyt i dag kurdiske grensearbeidarar som livnærer seg ved å bære varer over grensefjella mellom Iran og Irak. 53 vart drepne i 2018 og 24 i 2019.5
Dei fleste kurdarar har familiemedlemmar eller slektningar som har opplevd statleg tortur eller terror.
Ulike kampar. Ulike interesser
Om eg forenklar og ser stort på det, vil eg seie at PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet) og Kurdistans demokratiske parti (KDP) er dei politiske ytterpunkta. Den legendariske klanleiaren og fridomshelten Mullah Mustafa Barzani (1903–1979) stifta sitt KDP i 1946. Han var frå den kurdiske delen av Irak, men tok partinamnet frå det KDP som vart oppretta i Iran i 1945.
Mesud Barzani (73), ein av sønene hans, vart klan- og partileiar etter at faren døydde. Han har, som far sin, bygd eiga makt på støtte frå utlandet. Eit kurdisk sjølvstyre vart oppretta i Nord-Irak etter eit folkeopprør mot Saddam Hussein i 1991. Mesud Barzani og KDP delte da makta med klan- og partileiaren Jelal Talebani frå Patriotisk Union Kurdistan (PUK). Dette sjølvstyret var avhengig av USA. Det likna eit protektorat med amerikansk overstyring.6
2003: Barzani og Talebani på parti med USA
Både KDP og PUK støtta den amerikanske invasjonen i Irak i 2003. Den irakiske grunnlova frå 2005, som vart skrivi under amerikansk overoppsyn, gir Den kurdiske regionen indre sjølvstyre, med regional regjering og parlament. Kurdarar ser derfor på Den kurdiske regionen i Irak som eit førebilete, sjølv om dei mislikar korrupsjonen i både politikk og administrasjon.
Barzani og Den kurdiske regionale regjeringa (KRG) er tett knytta til USA. Kanskje den mest trufaste allierte USA har i Midtausten, etter Israel og Saudi Arabia. Samtidig har Barzani og KDP utvikla tett samarbeid med president Erdogan i Tyrkia. Ein hemmeleg avtale om oljesal til Tyrkia i 50 år, er ein del av dette. Tyrkia har permanente militærbasar i Den kurdiske regionen. Da president Erdogan i 2017 ville delta i frigjeringa av Mosul, den nest største byen i Irak, ga Barzani fritt leide for tyrkiske tanks og infanteri gjennom Den kurdiske regionen.
For alle folka i Midtausten
PKK-aktivistar i Rojava, den kurdiske delen av Syria, oppretta i 2003 PYD (Det demokratiske einskapspartiet). Året etter lanserte leiinga i PKK det politiske begrepet demokratisk konføderalisme, som fleire enn eg syns er vanskeleg. Cemil Bayik, som no er medleiar i PKK, forklarte det slik da eg møtte han i 1994:
USA har sitt prosjekt for et nytt amerikansk århundre i Midt-Austen. Vi ønsker i stedet å utvikle demokratisk konføderalisme. Det betyr at folka i Midt-Austen kan bygge opp sine egne styringssystemer i hver sine land. Disse to framtidsprosjektene for Midt-Austen er uforenlige. Vi taper viss USA vinner fram. Viss vi og den demokratiske konføderalismen lykkes, betyr det nederlag for USA.
I 2012 greip PYD dagen og timen
PYD slutta seg ikkje til opprøret mot president Assad i 2011. PYD greip dagen og timen i juli 2012. Assad hadde da flytta det meste av regjeringsstyrkane i Rojava til andre delar av Syria. PYD starta bygginga av ein ny type demokratisk samfunnsordning. Tre av hovudpunkta:
-
Flytting av makt frå menn til kvinner. Delt leiarskap i styrande organ.
-
Alle folka har same rett og plikt til å delta i styringa av samfunnet.
-
Rojava skal ikkje bryte ut av Syria og bli ein ny stat.
Væpna islamistgrupper, med våpen og pengar frå Tyrkia, prøvde raskt å knuse det uvanlege demokratieksperimentet. Saman med tre andre Rødt-medlemmar snakka eg med nokre av dei i grensebyen Sere Khaniye i mars 2013. Nokre månader etterpå trekte dei seg tilbake til Tyrkia. Dei klarte ikkje stå i mot dei kurdiske forsvarsstyrkane.
I 2014 satsa Tyrkia massivt på Islamsk Stat (IS), som i løpet av få månader erobra storparten av nordlege og austlege Syria, bortsett frå Rojava. Utpå hausten klarte IS nesten å erobre Kobanê, den midtre delen av det sjølvstyrte Rojava. IS hadde tatt Kobanê om ikkje PYD og forsvarsstyrkane hadde inngått ein militær allianse med USA.
Dei politiske og militære leiarane i Rojava såg dette som ein nødvendig allianse med ein fiende mot ein annan fiende. Politikaren Ercan Ayboga, som er kjend som miljøaktivist i den kurdiske delen av Tyrkia, skreiv i 2017 at dei revolusjonære frå første dag såg risikoen i det militære samarbeidet med USA. Og dei snakka opent om denne risikoen. Både i eigne miljø og offentleg.
Ayboga understreka at USA ikkje er for demokrati og at USAs interesser står i motsetning til kurdarane og dei andre folka sine interesser i Midtausten. Han hevda at PYD sitt syn på USA heilt frå oktober 2014 gjorde at dei ikkje ville bli «skuffa» når samarbeidet tok slutt.
Mange fiendar
Statsleiarane i Iran, Irak, Syria og Tyrkia har ein ting felles med dei imperialistiske stormaktene som slåst for å ta mest mogleg av naturrikdommane i Midtausten: Dei ønskjer alle å knuse det nye, fleirkulturelle folkestyret som PYD bygger opp. Det er innført i Rojava og blir gradvis bygd opp nord og aust for Eufrat. Den demokratiske føderasjonen Nord-Aust Syria, kan bli ein modell for folka i andre delar av Syria og i andre land i Midtausten.
Den nye typen folkestyre kan overleve viss dei utnyttar motsetningane mellom alle dei kreftene som fører krig i Syria. Det vil vere god hjelp om antiimperialistar i Norge trår til. Solidaritetsarbeid er like viktig no som da frigjeringsrørsla i Vietnam kasta ut USA i 1975.
Noter
1 Artikkelen om Kurdistan står i Bind 5 av oppslagsverket Qâmusul a’lâm som vart gitt ut i Konstantinopel (Istanbul) i 1896. Shirin Bozarslan har omsett artikkelen til svensk i tidsskriftet Multiethnica nr. 26–27 utgitt i juli 2000. Multiethnica, ISSN 0284-396X.
2 Sultanen, herskaren i Det osmanske riket, hadde bestilt seksbindsverket som skulle samle all tilgjengeleg historisk og geografisk kunnskap.
3 Britiske og franske diplomatar skreiv under Sykes Picot-avtalen i 1916. Dette var utgangspunktet for fredsslutninga etter den første verdskrigen i Lausanne i 1923.
4 Frå turistbrosjyra eg fekk i 2002: «It was first built in 1031 by a certain governor of Homs, who left a Kurdish garrison in the castle for defence against enemy attacks across the Tripoli – Homs – Hama road. The castle came to be known as the castle of the kurds (…).»
5 Her kan du lese meir:
https://solidaritetmedkurdistan.no/2020/03/16/kolbar-irans-ukjente-arbeiderklasse/
6 Wikipedia: «Et protektorat er en stat som har avstått deler av sin suverenitet til en annen stat.»
Relaterte artikler
Et dikt av Mao TseTung
På denne lille kloden
støter noen få fluer mot muren,
de summer uten stans,
noen ganger gjennomtrengende,
noen ganger klagende.
Maurene på locust-treet bryster seg karslig som stormakt,
og døgnfluene legger lettsindige planer om å velte kjempetreet.
Vestavinden sprer løvet over Changan,
og pilene svirrer gjennom luften.
Så mange bragder skriker etter å bli utført,
og alltid er de presserende.
Verden ruller videre,
tiden presser på.
Ti tusen år er for lenge,
grip dagen, grip timen!
De fire verdenshav stiger, skyer og bølger raser.
De fem verdensdeler skjelver, stormen raser og tordenen ruller.
Vekk med alle skadedyr!
Vår kraft er uimotståelig.
9. januar 1963
Relaterte artikler
Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i vår tid
Av Svein Johnsen
Marxismen ble grunnlagt av Karl Marx og Friedrich Engels. I kamp mot borgerlig og småborgerlig ideologi innen arbeiderbevegelsen utviklet de den vitenskapelige sosialismen, gjorde den til en enhetlig verdensanskuelse. De gjorde sosialismen om fra en fjern utopi til en kjempende vitenskap, et skarpslepent våpen i hendene på den undertrykte klassen.
I den etterfølgende epoken var det særlig Lenin og de russiske bolsjeviker som utviklet marxismen. Kapitalismen gikk over i sitt høyeste og siste stadium imperialismen, som skjerpet kapitalismens motsetninger til det ytterste. I denne epoken dukket revisjonismen opp som en retning. Kautsky, Bernstein og andre ledere i den annen internasjonale rettet og reviderte marxismens sentrale punkter, margstjal dens revolusjonære grunnlag for å gjøre den akseptabel for borgerskapet. I kamp mot disse borgeragentenes renegatpolitikk vokste leninismen fram. Lenin utviklet bl.a. teorien om partiets organisasjon og kapitalismens utvikling til imperialisme. Lenins etterfølger og trofaste kampfelle, den store marxist-leninisten Stalin, skrev at marxismen-leninismen er marxismen under imperialismen og den proletariske revolusjonens tidsalder. Stalin var selv med på å utvikle den proletære klassekampteorien under proletariatets diktatur og den sosialistiske oppbygningen.
Hovedoppgavene for verdens folk
Etter den annen verdenskrig ble den kommunistiske bevegelsen stilt overfor nye oppgaver. Kapitalismens allmenne krise skjerpet seg og la dermed grunnlaget for nye motsetninger, som krever sine løsninger. Det er for det første å befeste og utvikle proletariatets diktatur i de sosialistiske land, for det andre å frigjøre de koloniale og halvkolonialelandene i Asia, Afrika og Latin-Amerika fra imperialismen og føydalismens åk, dvs. gjennomføre en nasjonal-demokratisk revolusjon, og for det tredje gjennomføre den sosialistiske revolusjonen i de land hvor imperialistene og sosialimperialistene har makten.
Som Lenin dengang anviste de riktige løsninger på datidens spørsmål, er det Mao Tsetung som i dag har anvist den riktige løsning på dagens spørsmål. La oss illustrere dette med et eksempel, proletariatets diktatur. Bolsjevikene i Russland vant makten og befestet den i motsetning til andre land, hvor revolusjonære oppstander ble druknet i blod. Bare under Lenins og bolsjevikenes riktige ledelse var dette mulig, fordi han konkret analyserte forutsetningene for proletariatets diktatur.
Etter den annen verdenskrig var en av hovedoppgavene å befeste proletariatets diktatur. Revisjonistklikken i Sovjet som under Krustsjov, seinere Bresjnev og Kosygin, tok makta etter Stalins død, løste dette spørsmålet ved å benekte nødvendigheten av proletariatets diktatur. Under påskudd av å innføre «hele folkets stat» har de i stedet opprettet sitt eget byråkrat-kapitalistiske diktatur over Sovjet-folket. Mao Tsetung derimot så problemet klart og gjennom den store proletariatets kulturrevolusjon har de kinesiske kommunistene styrket folkets makt på alle områder.
Dette eksempel og utallige andre viser at Mao Tsetungs teorier, sammenfattet i uttrykket Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i dag liksom leninismen var marxismen i den foregående epoken. Og derfor er det nødvendig å tilegne seg og anvende i praksis Mao Tsetungs tenkning for å løse de oppgaver som stilles overfor de norske marxist-leninister. Før vi går over til å behandle de spesielle kjennetegn ved Mao Tsetungs tenkning, tar vi med nok et aktuelt eksempel som belyser hvordan det er nødvendig å anvende Mao Tsetungs tenkning for å vinne framgang.
De nasjonale og demokratiske frigjøringsbevegelser utkjemper i mange land harde kamper mot USA-imperialismens marionettetropper og mot intervensjonstropper. Typisk for alle de bevegelsene som har framgang er at de i praksis tillemper Maos teori om folkekrig, og kjemper for en nasjonal-demokratisk revolusjon. Uten å ta i bruk den mest avanserte rettleiing for folkenes frigjøring ville bevegelsene gå under, splittes opp og druknes i blod, jfr.Castroist-bevegelsene i Latin-Amerika.
Mao Tsetungs tenkning er allmenngyldig
Et av borgernes og revisjonistenes viktigste «argumenter» mot Mao Tsetungs tenkning er at den springer ut av «kinesiske forhold». Kanskje gjelder den i Kina og i «den tredjeverden», men ikke i Norge, sier de. En slik påstand viser at de ikke har forstått de grunnleggende trekk ved marxismen-leninismen, at den er allmenngyldig fordi den har tatt opp i seg erfaringene fra alle undertrykte klassers kamp for frigjøring og fordi den representerer en vitenskapelig generalisering av disse erfaringer. Derfor er Mao Tsetungs tenkning universell som leninismen. Den historiske og dialektiske materialismen er ikke bundet av tid og sted, men den gjelder utviklingens lover.
Følgelig: Marxismen er en verdensanskuelse, en historie-oppfatning og en økonomisk og politisk teori, dvs. altomfattende. Mao Tsetungs tenkning, som er en videreutvikling av marxismen, er derfor også altomfattende. MaoTsetung har forsvart og videreutviklet alle de bestanddeler i marxismen-leninismen som folket trenger i sin teori og praksis for å gjøre revolusjon. De viktigste er etter vår oppfatning følgende:
- Læren om motsigelsen.
- Læren om partiet.
- Læren om folkekrigen.
- Læren om imperialismen.
- Læren om den nasjonal-demokratiske revolusjon og dens forbindelser med den sosialistiske revolusjonen iden koloniale og halvkoloniale verden.
- Læren om den sosialistiske oppbygningen.
- 7. Læren om kulturrevolusjonen.
Selvsagt er det umulig å behandle alle disse emner utdypende i en artikkel, og vi skal derfor begrense oss til enkelte bestanddeler av marxismen i vår tid.
Læren om motsigelsene
Ifølge Mao Tsetung er loven om motsigelsen den viktigste del av dialektikken. Og for ham er denne loven noe annet enn «boklærdom», slik den gjerne betraktes av revisjonister. Et av de viktigste bevis på dette er hans utgreiing om de forskjellige typer motsigelser, f. eks. hovedmotsigelsen og sekundære motsigelser som er underordnet denne. Med hovedmotsigelsen mener vi den motsigelsen som har avgjørende innflytelse på tingenes eller foreteelsenes utvik-ling. I Norge går f. eks. hovedmotsigelsen mellom folket og monopolkapitalen. Andre, f. eks. motsigelsen mellom by og land, er underordnet denne hovedmotsigelsen og kan bare finne sin endelige løsning etter at hovedmotsigelsen er løst gjennom den sosialistiske revolusjonen. Et eksempel på hvordan reformistene forvrenger spørsmålet om motsigelsen finner vi i lønnsoppgjøret når de snakker om «solidarisk lønnspolitikk». Ifølge dem får arbeiderklassen ved lønnsoppgjøret tildelt en «kake», hvis størrelse er fastlagt på forhånd av den «realøkonomiske ramma». Følgelig går hovedmotsigelsen i lønnsoppgjøret mellom høytlønte og lavtlønte, sier reformistene, og forsøker å skjule at lønnsoppgjøret er en kamp mellom folket og monopolkapitalen. Slik kan studiet i Mao Tsetungs tenkning hjelpe oss til å gjennomskue og avsløre reformistenes klasseforræderiske politikk i praksis.
Men det finnes også forskjellige typer motsigelser som må løses på forskjellig måte. Mao Tsetung legger stor vekt på forskjellen mellom antagonistiske og ikke-antagonistiske motsigelser. Mellom klasser kan det være antagonistisk motsigelse, f.eks. mellom arbeiderklassen og monopolkapitalen, som bare kan løses gjennom den sosialistiske revolusjonen. Andre motsigelser, som mellom arbeiderklassen og småborgerskapet, mellom arbeiderne og funksjonærene er ikke-antagonistiske og må finne andre løsningers om gjennom overbevisning og diskusjon og gjennom felles kamp.
Å forveksle antagonistiske med ikke-antagonistiske motsigelser kan skape store vanskeligheter; å løse motsigelsen mellom arbeid og kapital gjennom diskusjon og overbevisning ville bli dyrt for arbeiderklassen i lengden. Det finnes eksempler på at Stalin forvekslet ulike typer motsigelser, og dette førte til at han begikk feil. Det var først Mao Tse-tung som formulerte disse spørsmål klart og la grunnlaget for en korrekt praksis.
Mao Tsetung legger også vekt på å behandle motsigelsene riktig. En ikke-antagonistisk motsigelse kan nemlig forvandles til en antagonistisk motsigelse, som tilfellet er etter Krusjtsjov-revisjonistenes forræderi mot den internasjonale kommunistiske bevegelse. Ved å legge grunnen for en gjenreisning av kapitalismen i Sovjet og å føre en sosial-imperialistisk politikk har lederne i Kreml 1) forvandlet motsigelsen mellom seg og Sovjet-folket til en antagonistiskmotsigelse og 2) forvandlet den antagonistiske motsigelse mellom seg og USA-imperialismen til en ikke-antagonistisk motsigelse. Dette forklarer hvorfor det i dag ikke er mulig med noen «aksjonsenhet» mellom verdens kommunister og lederne i Kreml.
I forholdet mellom de ulike typer motsigelser finner vi også motsigelsene mellom folket og folkets fiender og motsigelser innen folket. Dette gjelder motsigelsenes karakter. Allmennt har motsigelsene mellom folket og dets fiender en antagonistisk form, mens motsigelsene innen folket har en ikke-antagonistisk form. Men i dette forholdet kan antagonismens form under de forskjellige betingelser bytte plass. Mao Tsetung gir selv et eksempel på dette fra den anti-japanske motstandskampen da det gjaldt å forene alle patriotiske lag av folket i kampen mot Japan:
«Motsigelsen mellom det nasjonale borgerskap og arbeiderklassen er en motsetning mellom utsugere og utsugete og er i sin natur antagonistisk. Men under de faktiske betingelser som råder i Kina kan denne antagonistiske klassemotsetning, om den behandles på en riktig måte, omformes til en ikke-antagonistisk motsetning og løses med fredlige midler.»
Kulturrevolusjonen
Et område hvor Mao i fullt monn har fått vise en forening av dyp teoretisk innsikt og praktisk lederskap er spørsmålet om den sosialistiske oppbygningen og kulturrevolusjonen. Gjennom selv å lede KKP da det førte hele det kinesiske folket i den nasjonaldemokratiske og sosialistiske revolusjonen og samtidig kunnet studere de negative erfaringer fra Sovjet etter den 20. partikongress i 1956, har Mao et erfaringsmateriale som ingen annen kommunistisk leder.
Gjennom sitt langsiktige perspektiv for sosialismens oppbygning og gjennom å påpeke klassekampens eksistens har Mao Tsetung tilført marxismen viktige erfaringer på dette området som f. eks. Stalin ikke hadde noen muligheter for å oppdage.
Den store proletariske kulturrevolusjonen viste at selv under proletariatets diktatur kan klassekampen skjerpes til det akutte. Den viste samtidig nødvendigheten av å mobilisere massene til forsvaret for sosialismen og støtte seg på dem i kampen mot folkets fiender, med Liu Chao Chi i spissen. Særlig viktig var her det politiske aspekt, klasse-aspektet. Det var den herskende klassen, proletariatet og dens forbundsfeller som konsoliderte sin ledelse i kultur-revolusjonen og utstrakte denne ledelsen til alle områder, både produksjonens, kulturens, politikkens og økonomiens område.
Kulturrevolusjonens betydning kan derfor knapt overdrives, særlig på bakgrunn av erfaringene fra det tidligere sosialistiske Sovjetunionen og de tidligere folkedemokratiene. Der har byråkratledere overtatt de gamle herskernes rolle og danner nå en ny herskende gruppe i samfunnet som har alle overklassens kjennetegn. En liknende utvikling i Kina ville vært en enorm seier for imperialismen og ført til ennå større ødeleggelser av den kommunistiske verdensbevegelse enn tilfellet var etter Krusjtsjov-gruppas maktovertakelse i SUKP.
Folkekrigen
Mao Tsetung var den første som foretok en gjennomgripende analyse av folkekrigens strategi og taktikk. Riktignok er partisankrig ingen ny historisk foreteelse, den ble bl. a. nyttet under intervensjonskrigen i Sovjet-statens unge år og under den annen verdenskrig, men generaliseringen er Maos verk, og han har også brakt den opp i et nyttstadium.
De viktigste elementene i folkekrigen er det kommunistiske partis ledende rolle, en enhetsfront av alle patriotiske lag av folket under partiets ledelse og en folkehær. Teorien om folkekrigen og den nasjonaldemokratiske revolusjonen er de viktigste våpen for alle folk og nasjoner som i dag kjemper mot imperialistisk aggresjon i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Den gir samtidig nøkkelen til å forstå hvorfor de nasjonale frigjøringsbevegelser rent militært er i stand til å seire over en tilsynelatende mange ganger sterkere imperialistisk aggresjonsmakt.
For å vinne en folkekrig er den viktigste betingelsen et marxist-leninistisk parti som fører masselinja. Dernest en enhetsfront av klasser og lag som har felles interesser i å bekjempe de utenlandske inntrengerne og kompradorborgerskapet. Innenfor enhetsfronten vil det uunngåelig eksistere klassekamp og fastheten blant forbundsfellene varierer fra situasjon til situasjon. Derfor er det nødvendig for det kommunistiske parti samtidig å drive sin egen agitasjon og propaganda og framfor alt bevare sin uavhengighet. Mao gikk sterkt imot tesen «Alt gjennom fronten». I denne situasjonen er det nødvendig med nøyaktige klasseanalyser for å kunne løse motsigelsene på en riktig måte.
Å stole på bøndene og å bygge opp baser på landsbygda er en annen viktig strategisk tese i folkekrigen. Bøndene vil i koloniale og føydale land utgjøre den viktigste forbundsfellen rent tallmessig og utgjøre en mektig revolusjonærkraft. Basene og på et seinere stadium i folkekrigen, de frigjorte områder vil ha stor betydning for å vinne massene over til enhetsfronten.
I oppbygningen av folkehæren legger Mao stor vekt på den politiske ledelsen «Politikken skal dirigere våpnene, ikke omvendt». Folkehæren må nødvendigvis få en helt annen oppbygning enn de hærer som imperialistene utruster. De kjemper på folkets og framskrittets side og er et mønster på sannheten om at ideene skaper en materiell kraft. I folkehæren teller mennesket mer enn våpen, den må være sjølhjulpen og stole på egne krefter.
Folkekrigen har også en egen strategi og taktikk. Den tar utgangspunkt i at folket står overfor en fiende som i begynnelsen er sterkere, har bedre materiell utrustning osv. Folkekrigen er derfor en langvarig krig. Aggressorenes moral etes opp av tida, folkets kampvilje øker. I begynnelsen vil geriljaoperasjonene spille den dominerende rollen. Geriljakrig er den eneste vei til å mobilisere og bruke folkets styrke mot fienden, den eneste vei til å utvide folkets styrker og tynne ut og svekke fiendens og dermed gradvis endre det totale styrkeforhold for til slutt å la den regulære hær og mobil krigføring spille hovedrollen som kampform. Den grunnleggende taktiske formel i gerilja-krigen formulerer Mao slik: «Fienden rykker fram, vi trekker oss tilbake, fienden slår leir, vi plager ham, fienden utmattes, vi angriper, fienden trekker seg tilbake, vi forfølger ham.»
De sosial-imperialistiske lederne i Kreml har naturlig nok ingen tillit til folket og tillemper i motsetning til Mao en borgerlig linje i militærspørsmålet. Derfor baserer de hele sin militære styrke på atomvåpen og forsøker å skaffe seg monopol på dem sammen med USA-imperialistene slik at de kan få herske uinnskrenket over verdens folk.
Sett Mao Tsetungs tenkning i ledelsen på alle områder
I dag stiller hele den kommunistiske verdensbevegelsen parolen «Sett Mao Tsetungs tenkning i ledelsen på alle områder». For revisjonister som betrakter marxismen-leninismen på samme måte som en full mann finner en lyktestolpe, er en slik parole selvfølgelig uforståelig, men for alvorlig arbeidende kommunister er det en nødvendighet. Når vi tilegner oss den mest framskredne ideologien – marxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning – og anvender den i vår egen konkrete praksis blir ideene til en materiell kraft som forandrer verden.
«Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i den epoke da imperialismen går sitt fullstendige sammenbrudd i møte og sosialismen skrider fram mot en verdensomspennende seier.»
Lin Piao
Relaterte artikler
Revisjonistene «studerer»
Redaksjonskollektivet i RØDE FANE har i artikler og i innlegg på møter reist kravet om studier innenfor vårt parti, NKP. Kamerater som står oss nær har også selv gått i spissen for å arrangere studier, først i regi av det tidligere distriktsstyret i Oslo, seinere sammen med Østkanten lag i Oslo. Disse spredte forsøk på å høyne det ideologiske nivået i partiet er i mer eller mindre grad blitt motarbeidet av revisjonistflertallet i partiets ledelse.
Imidlertid har utviklingens gang, og spesielt kravet fra RØDE FANE presset revisjonistene til å gjøre innrømmelser i formen. De har organisert «Marxistisk Opplysningsråd», som administreres av Svein Johansen, framtredende i den halvtrotskistiske «MAG»-gruppa. Høsten 69 ble det dessuten, i konkurranse med Østkantlagets studiesirkel, holdt studier der framtredende revisjonister innledet. Disse innledningene foreligger nå mangfoldiggjort i form av studiebrever fra «MOR», og skal sendes land og strand rundt for å brukes i partiets studier.
Det er interessant lesning, ikke minst fordi de viser det politiske og ideologiske nivået blant de som i navnet skal «lede» norske kommunister. I en særklasse finner vi Martin Gunnar Knutsens (sekretariatsmedlem) «Klassekampens viktigste felter i Norge». Hans utgangspunkt for politisk arbeid må sies å være ganske enestående:
«Vi må legge opp til klassekamp for en arbeiderklasse som er . . . preget av . . . borgerlighet og sosialdemokratisme.» (side 7).
Denne erkjennelsen må være ganske spesielt gjeldende for Knutsen. Hvilken arbeiderklasse er det han tenker på? Er det Kiruna-arbeiderne som er preget av «borgerlighet og sosialdemokratisme»? Er det Odda-arbeiderne? Eller er det alle de arbeiderne som i disse dager sender ut uttalelser mot reformist-byråkratenes forræderiske linje om «samordnete oppgjør» under lønnsoppgjøret? Selvsagt er det ikke arbeiderne, men Knutsen som er preget av borgerlighet og sosialdemokratisme! Det viser hans problemstillinger ganske klart:
« . . . vi må betrakte arbeiderklassens stilling fordomsfritt og uten gamleskylapper, vi må finne ut hvor skoen virkelig trykker i dag … «Arbeideren har i dag en rekke store problemer å hanskes med i tillegg til det relativt enkle å heve lønnsnivået i form av lønnsøkninger o. 1.» (side 7. Vår understrekning.)
«Marxisten» Knutsen har tydeligvis gjort en enestående oppdagelse, som iallfall ingen arbeidere er kjent med, at det er relativt enkelt «å heve lønnsnivået». Han har tydeligvis aldri fundert over hvorfor arbeiderne streiker «ulovlig» og utsetter seg for såvel arbeidsrett som erstatningsansvar bare for å oppnå dette «relativt enkle».
I begynnelsen er det litt vanskelig å følge Knutsens resonnement i avsnittet «Kampen for de nære ting», men etter hvert skimter vi en lysning, en forklaring som viser det «nye» i situasjonen: nemlig «stressproblemer», «hardkjør og slitasje» samt at «Arbeideren er i dag i stor utstrekning fremmedgjort i forhold til sitt yrke, og følger jobben alt for ofte som den straff Vår Herre i sin tid påla syndeparet i Edens hage.» — På sett og vis en riktig vurdering, men hvilken konklusjon trekker Knutsen? «Kravet om hvile og rekreasjon, kravet om ferie og avslapping.» Og for vår egen del, på Knutsens regning: «Nei til fremmedgjøring!»
I sannhet et vidunderlig opplegg for revisjonistenes lønnskamp! I følge dem er nærmest lønningene underordnet kravet om «hvile» og «rekreasjon»! Interessant er det også å merke seg at brevet i forbindelse med den faglige kampen ikke inneholder en eneste setning om de krava som arbeidsfolkvirkelig reiser, nemlig kamp mot tidsstudier og rasjonalisering; mot nye lønnssystemer som øker utbyttinga. Og dette er riktige og realistiske krav i motsetning til GMK’s svevende abstraksjoner. Men ennå viktigere er det at problemstillingen viser at de som skal skolere partimedlemmene ikke har forstått kjernen i lønnskampen, nemlig at «hardkjør og slitasje» på arbeidsfolk er en følge av den økte utsugninga, av monopolkapitalens framstøt for å velte krisas følger over på arbeidsfolk. I denne situasjonen er det bare en fast arbeiderfront som kan tilintetgjøre monopolkapitalens framstøt, men denne må ha et langt fastere utgangspunkt enn fabuleringene som «MOR» utgir.
GMK’s «klasseanalyse» er et kapittel for seg. Den består kort og godt i å rekne opp statistiske data (så og så mange arbeider med det i forhold til tidligere), altså ikke annet enn borgerlig sosiologi, i stedet for å se på det materielle og politiske styrkeforholdet mellom klassene.
«Rosinen i pølsa» er imidlertid GMK’s beskrivelse av den økte anti-imperialistiske kampen og ungdoms- og studentbevegelsen:
« … SUF, som kan mobilisere igjen og igjen noen hundre trofaste Mao-tilhengere til de velkjente tilstelninger og demonstrasjoner. Like golde, like framgangsløse og like sekteriske som de har vært turer de nå fram med sine merkverdige «teorier».» Vår kommentar:
Selv den fascistiske vest-tyske Springer-pressa kunne ikke sagt det bedre.
Dårlig rustet til klassekamp er ….. den som stoler på revisjonistiske ledere.
«De sosialimperialistiske Sovjet-herskernes linje er vår linje» — slik kan en sammenfatte innholdet i Arne Pettersens (sekretariatsmedlem) studiebrev «Klassekampen i internasjonalt perspektiv». Her går han fullt og helt inn for vedtakene fra det såkalte «kommunistiske» verdensmøtet i Moskva juni 1969. En flom av marxismens vokabular må til for å skjule virkeligheten: Moskva-møtet var en gammel plan Khrustsjov i sin tid lanserte for å samle støtte etter at han hadde begått det skjendigste forræderi på den 20. partikongress i SUKP. Under dekke av å gjøre opp med fortidas feil rakket han ned på det sosialistiske Sovjetunionens leder gjennom over 30 år, Josef Stalin og forkastet i virkeligheten hele landets sosialistiske fortid. I dag følger de nye herskerne i Kreml Khrustsjovs linje videre og samarbeider enda mer intimt med USA-imperialistene enn Khrustsjov gjorde. Viser forøvrig til artikkelen om «kollektive sikerhetssystemer» annet sted i dette nummer av RØDE FANE.
Sovjet-ledernes slager er «aksjonsenhet mot imperialismen». Men er det mulig å lage aksjonsenhet med folk som selv fører en imperialistisk politikk? Ja, mener Arne Pettersen. Men vi vil si til hr. Pettersen og likesinnede: Vi ber dere tenke over situasjonen. Dere agiterer for støtte til en stormakt som for to år sida sendte en halv million soldater inn i Tsjekkoslovakia for å stanse de nødvendige konsekvenser av en politikk som de selv hadde påtvunget regimet. Imperialister som gjentatte ganger har sendt tropper og fly inn i Kina og myrdet kinesiske soldater og sivilbefolkning. Imperialister som nå driver en storstilt militær oppladning langs grensen til Kina og som sogar har truet med atomvåpen. Denne krigshisserske politikken representerer i dag en trussel for verdensfreden.
Relaterte artikler
Revisjonismen i lys av Lenins lære – fra Kautsky til Bresjnev
– Leninismen er marxismen i imperialismen og den proletariske revolusjons epoke. Nærmere bestemt: leninismen er den proletariske revolusjons teori og taktikk i alminnelighet, teorien og taktikken for proletariatets diktatur i særdeleshet. Marx og Engels levde og virket i den førrevolusjonære periode (vi tenker på den proletariske revolusjon), da det ennå ikke fantes noen utviklet imperialisme, i en periode da proletariatet forberedte seg til revolusjonen og da den proletariske revolusjon ennå ikke var direkte praktisk uunngåelig. Lenin, Marx' og Engels' elev, levde og virket derimot i den utviklede imperialismes periode, i den periode da den proletariske revolusjon utfolder seg, da den proletariske revolusjon alt har seiret i ett land, har slått det borgerlige demokrati i stykker og innledet det proletariske demokratis æra, sovjetenes æra.
Av denne grunn er leninismen videreutviklingen av marxismen.
En understreker i alminnelighet den overordentlig stridbare og overordentlig revolusjonære karakter som leninismen har. Det er helt ut riktig. Men denne eiendommelighet ved leninismen finner sin forklaring i to årsaker: for det første fordi leninismen er gått fram av den proletariske revolusjon, noe som måtte sette sitt uutslettelige preg på den, for det annet fordi den vokste seg stor og sterk i kamp mot Den 2. internasjonales opportunisme, en kamp som var og er en nødvendig forutsetning for en framgangsrik kamp mot kapitalismen. En må ikke glemme at mellom Marx og Engels på den ene side og Lenin på den annen ligger en helperiode da Den 2. internasjonales opportunisme hersket og at en skånselsløs kamp mot denne opportunisme måtte være en av de viktigste oppgaver for leninismen.
Stalin i «Spørsmål i leninismen».
Lenins kamp mot lederne i Den 2. internasjonale, Kautsky og konsorter, strakte seg, som Stalin sier over en hel periode, og i disse årene ble også noen av hans hovedverker til, slike som «Staten og revolusjonen» (1917), «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium» (1917) og «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky» (1918). Viktig i denne sammenheng er også et langt tidligere verk, artikkelen «Marxisme og revisjonisme» (1908) der han analyserer den sosiale bakgrunn for høyrefaren i den revolusjonære arbeiderbevegelse og bl.a. gir følgende definisjon av revisjonismen:
Å bestemme sin opptreden fra tilfelle til tilfelle, å tilpasse seg etter dagens hendinger, etter svingningene i de politiske bagateller, å glemme proletariatets grunnleggende interesser og hovedtrekkene i hele det kapitalistiske system, hele den kapitalistiske utvikling, å ofre disse grunnleggende interesser for innbilte øyeblikks fordeler — slik er den revisjonistiske politikk.
Gyldigheten i denne Lenins definisjon, kan vi i dag til overmål konstatere i moderne revisjonisters skrift og tale. Har vi ikke støtt og stadig fått høre at det er sakene, enhet om sakene, som er det viktigste. «Det endelige mål er ingenting – bevegelsen er alt», som han sa, Bernstein, den første av Den 2.internasjonales teoretikere som «reviderte» marxismen. Men om Bernstein sier Lenin et sted at han var bare hvalpen] mot Kautsky, den tidligere ansette marxist som sviktet så totalt i 1914, i forbindelse med bevilgningene til keiser Wilhelms «fedrelandskrig». I stedet for å reise arbeiderne til motstand mot krigen, grep han midt på treet og prekte pasifisme, for «å bevare enheten» i det tyske sosialdemokratiske parti. Den enhetsleksa er gammel.
Nå kunne det vært fristende å prøve å gi en bredere oversikt over Lenins kamp mot Kautsky og kautskyanerne innen Den 2. internasjonale. For alt der er i sannhet brennaktuelt. Men, vi må gå fort fram, for vi skal jo til slutt fram til dagen i dag og den moderne revisjonisme. Det store klimaks i kampen mellom Lenin og Kautsky kom etter Oktober-revolusjonen. Kautsky hadde hatt en skjønn drøm om at det skulle bli hans venner, mensjevikene og de sosial-revolusjonære som skulle gjennomføre den russiske revolusjon, pent og pyntelig, uten å skade det borgerlige «demokrati». I stedet ble det Lenin og hans bolsjevikparti. Kautsky var dypt skuffet, og i 1918, som blant mye annet også vardet året 100-årsdagen for Marx' fødsel ble feiret, utga han brosjyren «Proletariatets diktatur» der han, eks-marxisten som i følge Lenin «kunne Marx på fingrene», framsatte den groveste forvrengning av Marx' lære om staten. Nei, Kautsky var på ingen måte fornøyd med Oktober-revolusjonen. Det var ikke riktig at man hadde slått i stykker den borgerlige statsmaskin og sovjetene burde slett ikke tatt statsmakten. Man burde ikke oppløst den konstituerende generalforsamling, ikke fratatt borgerskapet stemmeretten, men husket at arbeiderklassens demokrati skulle være en høyere form for demokrati enn borgerskapets. Det var en jammer uten ende, og hadde Kautsky levd i dag burde han sannelig rangert høyt blant moderne revisjonister.
Kautskys brosjyre ble utgitt i august 1918, og allerede i november samme året kom Lenin som et stormvær fra Moskva med boken «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky». Det er Lenin på sitt mest eksplosive og mest flengende ironiske. Her skal vi bare ta med et par sitater:
– Arbeiderklassen kan ikke virkeliggjøre sitt verdensomspennende revolusjonære mål uten å føre en skånselløs krig mot dette renegatvesenet, mot karakterløstheten, lakeitjenesten for opportunismen og den makeløse teoretiske forflatning av marxismen. Kautskyismen er ingen tilfeldighet, men et sosialt produkt av motsigelsene i Den 2. internasjonale, av foreningen av troskap mot marxismen i ord underordning under opportunismen i handling.
Og så får vi velge et der Kautskys sofisterier om demokratiet blir behandlet med Lenins skarpe lut:
– Nå må vi ta fatt i hovedsaken: Kautskys store oppdagelse om det 'fundamentale motsetningsforhold' 'mellom den demokratiske og den diktatoriskemetode'. Dette er sakens kjerne. I dette ligger hele det essensielle i Kautskys brosjyre. Og det er en slik fryktelig teoretisk forvirring, et slikt fullstendig frafall fra marxismen at en må tilstå at Kautsky har gått langt videre enn Bernstein.
Spørsmålet om proletariatets diktatur er spørsmålet om den proletariske stats forhold til den borgerlige stat, det proletariske demokratis forhold til det borgerlige demokrati. En skulle tro det var klart som dagen. Men akkurat som en eller annen gymnaslærer, fortørket av å gjenta historielærebøkene, vender han hardnakket baken til det 20. århundre og ansiktet mot det 18. og for hundrede gang, utrolig kjedsommelig, i en hel rekke paragrafer, tygger han opp igjen de gamle historiene om forholdet mellom det borgerlige demokrati og absolutismen og middelalderen!
Det virker sant å si som han tygger halm i søvne!
Det er et langt sprang i tid fra kautskyanerne i Den 2. internasjonale til de moderne revisjonister i dag. Men ideologisk sett er veien kort. Kautskys drøm om en «mensjevik-revolusjon» i Russland og de moderne revisjonister som «parlamentarisk overgang» i pakt med folkets «demokratiske tradisjoner», er, som man sa i gamle dager, en alen av samme stykke. Som en gren av den borgerlige ideologi er revisjonismens innerste vesen motstand mot sosialismen og fram for alt motstand mot den proletariske statsmakt. Uansett hvor sinnrikt de moderne revisjonister uttrykker seg i dag, så gomler de uunngåelig videre på den gamle mugne Kautsky-halm.
Når Lenin dro så sterkt til felts mot Kautsky var det fordi, som han sier, Kautsky var Den 2. internasjonales største autoritet. Kautsky hadde med andre ord et hovedansvar for den splittelse som Den 2. internasjonale førte inn i allerede europeiske sosialdemokratiske partier. Bortsett fra det russiske, der Lenin stengte veien. Kautsky nærte da også et hysterisk hat til Lenin og beskyldte ham for å ha redusert marxismen «ikke bare til statsreligion, men til en middelaldersk eller orientalsk trosbekjennelse.»
Men nå rykker vi videre til vår tids kautskyanere, og heller ikke for oss er det noen grunn til å kaste bort tid på småtassene men gå rett opp til de ledende «autoriteter». Kort sagt, til den herskende revisjonistklikk i Moskva, i det Lenins Sovjetunionen som i dag heter «hele folkets stat.»
Nå er det neppe noen i dag som kan gi et fullstendig og eksakt bilde av hvordan revisjonismen oppsto i Sovjetunionen. Det som likevel er sikkert er at den sprang ikke fram som troll av eske med Khrustsjovs angrep på Stalin på 20. kongress. Den som i dag leser Stalins brosjyre «Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen» (Ny Dag, 1952) i forbindelse med SUKP's 19.kongress i 1951, har også stiftet bekjentskap med Khrustsjov-revisjonister før Khrustsjov. Stalin holder oppgjør med et par–tre stykker av dem der og avslører dem skånselløst. Men bare to år etter var det slutt, da var det ikke lenger noen Stalin til å verge Lenins lære mot de revisjonistiske rotter. Og vi vet hvordan det gikk.
Om Kautsky sa Lenin at han forvandlet Marx til en dusinliberaler. Like ille gikk det Lenin på 20. kongress da han av Khrustsjov ble stilt opp som en from humanist i motsetning til den «blodige tyrannen» Stalin. At det overhode ikke fantes noen dekning for en slik framstilling av Lenin, brydde Khrustsjov seg ingenting om. Derimot husker jeg at Togliatti, kort tid etter kongressen, i et intervju med en Roma-avis sutret over at det også under Lenin hadde «forekommet terror». Ja, såmenn hadde det det. Lenin visste hva det kostet å lage revolusjon og også hva det koster å verge den, ikke bare mot de russiske kontra-revolusjonære bander, men mot 14 lands invasjonsarmeer med de store imperialistiske staters i spissen. Han legger ikke skjul på noen ting:
– La bare de tjenestivrige håndlangerne for den hvitegardistiske terroren bryste seg med at de avviser enhver terror. Vi på vår side vil uttale den bitre, men ubestridelige sannhet: I de land som gjennomgår en uhørt krise, hvor det skjer en oppløsning av de gamle båndene og en skjerping av klassekampen etter den imperialistiske krigen 1914–18 – og det gjelder alle land i verden – er det umulig å gi avkall på terror, til tross for alle hyklere og frasemakere. Enten den hvitegardistiske, borgerlige terror på amerikansk, engelsk (Irland), italiensk (fascistene), tysk, ungarsk eller annen maner – eller den røde, proletariske terror. Noen mellomting fins det ikke, noe «tredje alternativ» fins det ikke, og kan det ikke finnes.(Overgangen til fred, b. 12. s. 52, utvalgte verker).
Revolusjonen er ikke noe finbroderi, sier Mao Tsetung, og det samme mente Lenin. I læren om revolusjonen er det i det hele fullstendig enhet mellom disse to store. Og når Mao Tsetung kaller imperialsimen en papirtiger, mens Lenin brukte uttrykket «koloss på leirføtter», går det for vanlige normale mennesker ut på ett. Bare ikke for moderne revisjonister, for de hater Mao Tsetung med virkelig Kautsky-hat, samtidig som de trenger Lenin. I over fjorten år har de nå hatt sine høylærde teoretikere til å plukke som en sulten høneflokk i hans samlete verker etter små korn, halve, trekvart, ja,tilmed hele setninger som kan utlegges som forsvar for den revisjonistiske politikk. Nå i Lenin-året må vi vente at all denne utrolige flid, vil sette særdeles mange og bindsterke frukter.
Ja, nå nærmer vi oss den store dagen da Bresjnev–Kosygin-klikken skal til å feire Lenin. Dermed er det også fristende å gå tilbake der vi begynte og foreta et tankeeksperiment. Altså, kort og brutalt stille spørsmålet om hvem av de to, Kautsky eller Lenin, som ville følt seg mest hjemme på Den rødeplass 22. april anno 1970. Personlig kan jeg ikke skjønne annet enn at det måtte bli Kautsky. For her er jo alt han drømte om: Lenins lære om staten satt ut av kraft, proletariatets diktatur skiftet ut med «hele folkets stat», og hans kjære mensjeviker endelig med makten. Tilmed sin kongstanke om ultraimperialismen om evig fred når imperialismen nådde fram til endelig oppdeling av verden (det Lenin kalte ultratøv), ville han finne levendegjort i den khrutsjovske «generallinje», supermaktsalliansen osv. Jo, såmenn, Kautsky ville hatt grunn til å juble. Og Lenin? Det er å frykte at han i forsamlingen på toppen av mausoleet den dagen ville gjenkjent en hel skokk av sine gamle erkefiender – revisjonister og sosialsjåvinister, ja, verre enda – sosialimperialister. Dette er grovt og brutalt sagt, men så er også supermaktsrevisjonismen, de nye tsarenes velde, i Sovjetunionen i dag ganske annerledes grove og brutale saker enn det Kautsky og konsorter syslet med i Den 2. internasjonale. Samme hvor stor pomp og prakt de utfolder på Den røde plass 22. april, kan de ikke skjule at det blir en Lenin-dag i skyggen av bajonetter. Tsjekkoslovakia under permanent okkupasjon for å «beskytte» landet mot dets eget folk. Og langs grensen til Folkerepublikken Kina en millionhær oppmarsjert, beredt for det samme militære vanvidd som de imperialistiske stormakter begikk da de invaderte den unge sovjetrepublikken. Slik er Bresjnev–Kosygin-klikkens «fredelige sameksistens» i praksis.
Men det fins også et annet Sovjetunionen, illegalt og under jorda, som forsvarer Lenins og Stalins store revolusjonære verk. Og vi skal la det komme til orde nå til slutt.
– Det viktigste resultat av Khrustsjov-Bresjnev-regimets femten år lange virksomhet er at det har skapt en herskende gruppe som representerer borgerskapets interesser og er grunnet på en sammensmelting av intelligentiaens øvre skikt og den intelligentia som har arvet sin stilling som toppfigurer innen partiet og statsorganene, som har skilt seg fra massene. Denne hovmodige gruppes medlemmer er blitt rike på arbeiderklassens kostnad, mens de hyklersk vil gi det skinn av at de kjemper for arbeiderklassens interesser. Men de som virkelig kjemper for arbeiderklassens sak har ingen trang til å nyte privilegier og luksus ved å utplyndre arbeiderne og bøndene. Det herskende overskiktet har for lenge siden opphørt å tjene folket. Det er blitt en svulst på folkets kropp og holder på å kvele folket
…. Den herskende revisjonistgruppen gjør alt for å overbevise arbeiderne om at arbeidernes interesser ligger utenfor politikken, at det viktigste for dem er personlig lykke og at politikk er bare noe som berører dem som sitter i toppen og ikke arbeiderne. Denne linje, kjent som Khrustsjov-Bresjnevs økonomisme, er et middel til å fornekte arbeiderklassens politiske rolle, et middel til å omsette gruppens politikk i praksis. En politikk som ikke har noe med proletarisk politikk å gjøre. Arbeiderklassen er en veldig revolusjonærkraft. Nettopp derfor fryktes den av Khrustsjov, Bresjnev og co. som har mistet de siste rester av proletarisk ånd, klassekarakter og internasjonalisme
…. Denne herskende klikk anstrenger seg for å skjule sine skitne handlinger for folket og søker å dekke dem med Lenins navn. I femten år har klikken søkt å spille på og tilsmusse Lenins navn. Det er fullstendig klart at denne herskende klikks linje ikke har det minste med leninismen å gjøre.
Disse ordene er hentet fra et flygeblad utgitt av «Stalingruppen», en av de mange illegale marxistisk-leninistiske motstandsgrupper mot Bresjnev-Kosygin-klikken i Sovjetunionen i dag. De er vår tids bolsjeviker, og blant dem ville Lenin følt seg hjemme, der ville han funnet sin ungdoms kamp igjen.
Relaterte artikler
Dikt: Ros av dialektikken
Urettferdigheten går idag trygt omkring,
undertrykkerne planlegger de neste titusen år.
Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.
Ingen stemme overdøver maktens stemme.
Og pa markedet sitter utbytterne:
Nå først begynner vi.
Men blant de undertrykte sier mange:Det vi vil går aldri.
Den som lever skal ikke si: aldri!
Det sikre er ikke sikkert.
Det som er forandrer seg alltid.
Når de mektige har talt
tar de avmektige ordet.
Hvem våger å si: aldri?
Hvem bestemmer at det fins undertrykkelse?
Det er vi!Hvem bestemmer om den skal slutte?
Også vi.
Du som er slått ned, reis deg!
Du som har tapt, kjemp!
Du som har forstått din tilstand:
Hvordan kan du holde den ut?
For de beseirede av i dag
er de seirende av i morgen
Og aldri blir: Nå i dag.
Relaterte artikler
Krigsforberedelser og kollektive «sikkerhetspakt»
Sovjetrevisjonismen og den amerikanske imperialismen arbeider hand i hånd og har gjort seg skyldig i så mye ondt og usselt at det revolusjonære folk verden over ikke vil la dem unnslippe sin straff. Folket i alle land reiser seg. En ny historisk periode med kamp mot den amerikanske imperialismen og Sovjetrevisjonismen er inntrådt.
Mao Tsetung
Det er ikke alltid like lett å avsløre imperialister når de opptrer i en nyforkledning, slår om seg med anti-imperialistisk tale, og tildekker sine handlinger med fraser om at de er nødvendige for å bevare freden. Likevel er det nettopp handlingene som avslører imperialistene, og et aktuelt eksempel er planene om såkalte kollektive «sikkerhetssystemer» i Europa og i Asia.
Som tidligere omtalt i RØDE FANE kom statsminister Kosygin på Moskva-konferansen i fjor med et forslag om opprettelse av en asiatisk «sikkerhetspakt», hvor både stater som tilhører SEATO og CENTO skulle innlemmes. Tre måneder senere la utenriksminister Gromyko fram et forslag om «å styrke den internasjonale sikkerhet», hvor det bl.a. foreslås opprettet «effektive regionale sikkerhetssystemer i Europa, Asia og andre steder i verden».Senere er planene blitt videre utarbeidet, og det er nå kommet så langt at dether hjemme bl. a. er opprettet en støttekomite for dannelse av en »all-euro-eisk sikkerhetskonferanse» — og denne støttekomiteen har også det offisielleNKP's støtte. Begrunnelsen for dette er selvsagt at det gjelder å sikre freden— endog verdensfreden, eller for å si det med ISVESTIJA:
Virkelig sikkerhet i Europa kan ikke bli trygget ved fortsatt kapprustning,men ved å få i stand et fredelig allmenn-europeisk samarbeid, ved felles inn-sats av alle folk og regjeringer for å konsolidere fredens sak.
Det er verken trykkfeil eller troskyldighet som er årsak til at det sovjetiskeregjeringsorganet framhever nødvendigheten av samarbeid mellom undertrykte folk og imperialistiske regjeringer. Utviklingen er derimot kommet dithen at både herskerne i Kreml og Washington finner det nødvendig med et fast ereetablert økonomisk og politisk samarbeid.
Når imperialistene inngår en allianse må den nødvendigvis ta sikte på å trygge imperialismen. Og det som truer imperialismens fortsatte utbyttingog undertrykking er verdens folk, som stadig reiser seg til kamp mot undertrykkerne, så skulle det også være innlysende at de såkalte «sikkerhetspakter» skal rettes mot folkenes kamp for frigjøring — for videre sikring og høyning av profitten — og mot stater som Kina og Albania som konsekvent fører en anti-imperialistisk politikk.
Hva Sovjetunionen angår er den politiske utviklingen i dag kommet dithen at den ikke bare muliggjør, men framtvinger og betinger konkurranse med de største imperialistiske stater. Men konkurransen mellom imperialister krever også samarbeid og samhold dem imellom. Sovjetunionen er følgelig tvunget til å infiltrere seg i den kapitalistiske verdensøkonomi, samarbeide og kon-kurrere med imperialistiske stater — på imperialismens premisser. Dermed skulle det også være klart at den politikk som lederne i Kreml tilstreber ogpraktiserer i praksis er imperialistisk. Det karakteristiske for imperialismen— utbytting og undertrykking av folkeflertallet i egne og andre land — er også det karakteristiske for dagens Sovjet. Rettferdige streiker er slått ned med vold — arbeiderne i Sovjetunionen får i stadig økende grad føle presset fraden nye klassestaten. Utenfor landets grenser motarbeides folkenes frigjøringsbevegelser. De blir støttet i ord, men i praksis bekjempet av sosial-imperialistene,og det skulle være tydelig tale når regjeringsorganer skriver at folkene må samarbeide med og faktisk hjelpe sine undertrykkere.
Men hva så med støtten som Sovjetunionen har gitt FNL, vil det kanskje innvendes fra mange eldre som har oppriktig vondt for å kvitte seg med troen på den stat som engang ble opprettet av arbeidernes og bøndenes revolusjon. Det er da nettopp også denne fortiden som gjør Sovjetunionen til en så anvendelig forbundsfelle for USA-imperialismen, og som faktisk kan bli dens mest tilfredsstillende løsning bl.a. hva Vietnam angår. For det er kjent av alle at Sovjetunionen har støttet både Nord-Vietnam og FNL med våpenleveranser,og på denne måten har de nødvendigvis også måttet få et visst innpass i befolkningen. Men noen seier over utbytting og undertrykking ville det ikke bety om Sovjetunionens innpass i Vietnam ble ytterligere forsterket. Hva sosial-imperialistene både ønsker og forsøker med hensyn til Vietnam, er å trekke landet inn i samarbeidssfæren mellom seg og USA-imperialismen, noe som faktisk bekreftes ved at Sovjetunionen også har levert viktige krigsforsyninger til alle frigjøringsfronters hovedmotstander, USA.
Den 26. juni i fjor lå den sovjetiske 15000 tonneren «S. S. Orsha» ved kai i Seattle og losset 900 tonn titanium for USA — et metall som ifølge meldinger i US News and World Report var av avgjørende betydning for USA's krigsindustri. Ifølge samme kilde losset samme båt 400 tonn titanium i San Francisco 5. september — og etter hva pressebyrået Hsinhua kunne melde leverte Sovjetunionen 421 tonn titanium til USA alt i 1968.
I dag vet vi at imperialistene planlegger og forbereder en krig mot Folkerepublikken Kina, og vi vet at planene om kollektive «sikkerhetssystemer»spiller en betydelig rolle i denne forbindelse. Derfor er det viktig å knytte dette sammen, og se planene om «sikkerhetspakter» i lys av den planlagte krig mot Folkerepublikken Kina. For som tilfellet var den gang NATO ble opprettet, var pakten rettet både mot Sovjetunionen og mot folkene i USA og de øvrige medlemslandene. For bare ved å undertrykke folkene og skape en opinion for opprustning og krigshysteri, kunne USA-imperialismen tenke på å ruste seg mot Sovjetunionen, som den gang — gjennom sin anti-imperialistiske politikk — utgjorde en trusel for imperialistene som langt overgikk Sovjets militære makt. I et intervju med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong i august 1946 forklarte Mao Tsetung dette slik:
– Propagandaen om en anti-sovjetisk krig har to sider. På den ene sidenforbereder USA virkelig en krig mot Sovjetunionen. Den propaganda som pågår om en anti-sovjetisk krig er, i likhet med den øvrige anti-sovjetiskepropagandaen, en politisk forberedelse for en virkelig krig. På den andresiden er denne propagandaen et røykteppe som de reaksjonære i USA har lagt ut for å skjule de mange aktuelle motsetninger som den amerikanske imperialismen står overfor. Det er motsetningene mellom de reaksjonære i USA og det amerikanske folket og motsetningen mellom den amerikanske imperialismen og de andre kapitalistiske land, samt de koloniale og halv-koloniale landene. For tiden har USA's parole om en anti-sovjetisk krig først og fremst til hensikt å undertrykke det amerikanske folket og øke USA'saggresjonsstyrker i den øvrige verden.
– For å begynne en krig må de reaksjonære i USA først gå til angrep motdet amerikanske folket. De angriper allerede det amerikanske folket, undertrykker arbeiderne og de demokratiske kretsene i USA politisk og økonomisk, og forbereder seg på å på tvinge landet fascismen.
Om vi i disse sitatene byttet ut USA med Sovjetunionen, og anti-sovjetiskmed anti-kinesisk, er det hele som skrevet for dagens situasjon. Fakta er at det fra sosial-imperialistenes side, og på lengre sikt også USA-imperialistenes side, mobiliseres til en storkrig mot Folkerepublikken Kina — og en kan si: dermed også til en storkrig mot folkenes frigjøringskamp. Den anti-kinesiske propagandaen, sammenkoblet med tale om nødvendigheten av å bevare freden og sikre den, gjennom opprettelsen av kollektive «sikkerhetspakter», som kjøres fram — først og fremst overfor folket i Sovjetunionen, men også i verden for øvrig — har til hensikt å kue folket og politisk forberede en krig mot Kina. Den trusel som Folkerepublikken Kina representerer overfor imperialistene overgår langt den militære og økonomiske makt landet rår over, og den kan heller ikke stanses ved at Kina ringes inn av imperialistenes våpen. Folkenes frigjøring både innledes og følges av tankens frigjøring — og den inspirasjonog styrke som Kina, gjennom sin marxist-leninistiske politikk, gir verdensfolk, er en høyst reell fare for alle undertrykkere.
Derfor må krigen mot Kina forberedes. Derfor drømmer imperialistene om å knekke verdens største sosialistiske stat.
Sovjetunionens grenseprovokasjoner mot Kina skal bli det naturlige utgangspunkt for krigen, mens USA-imperialismen i første omgang «ikke velger side». I neste, når det passer dem selv best, skal de slå til. Det viktige nå er derfor at Sovjet og USA, gjennom en allianse, får «legalisert» sitt samarbeid og får «sikker-het og ro» i Europa, for derved å få overført soldater og militærmateriell til grenseområdene mot Kina. De ennå eksisterende motsetninger mellom de to stormaktene er derfor underlagt nødvendigheten av økende samarbeid og forsvar av felles interesser. Et aktuelt eksempel å trekke fram i den forbindelse er DDR.
En av de hemmelige forhandlinger som Sovjetunionen førte med USA på Krusjtsjovs tid, skjedde mellom Krusjtsjovs svigersønn og president Kennedy den 25. november 1961. Hensikten med denne forhandlingen var «å tilby USA en oppdeling av verden mellom de to supermaktene, på grunnlag av en tjue-årig fredspakt». (Han Suyin: «Kina år 2001».) Men Kennedy hadde også sine krav før han ville gå med på dette. Det var at Tyskland skulle gjenforenes, vestmaktene okkupere Berlin, Cuba motarbeides og Laos (Laos-konferansen pågikk akkurat da) bli et amerikansk protektorat. Fred i Asia, Afrika og Latin-Amerika innebar altså at Sovjetunionen innstilte all militærhjelp tilnasjonale frigjøringsbevegelser.
Krusjtsjov var meget interessert i å inngå pakten på disse vilkår, bortsett fra hva Cuba og Tyskland angikk. Det mente han at han ikke godt kunne gå med på, uten for sterkt å kompromittere seg. I dag oppfordrer utenriksminister Gromyko Ulbricht til å vise litt mer velvilje i «tilnærmingsforhandlingene» med Vest-Tyskland, og det er slett ikke umulig at det her skal pågå en hestehandel: at DDR skal ofres vestmaktene og USA-imperialismen på den kollektive «sikkerhetspakts» alterstein. Hva som skal skje til gjengjeld kan en jo så spekulere om, men iallfall skal det bli «sikkerhet» og «orden og ro» mellom USA's og Sovjets interessesfærer i Europa, hvilket altså som nevnt er nødvendig for å kunne rette et angrep mot Kina.
Når vi tar for oss samarbeidet Sovjet/USA i begynnelsen av 60-årene, slår Cuba-krisen imot oss. USA's etterretningsvesen kjente til at Sovjet hadde plassert raketter på Cuba, og dette måtte da enten sees som et utslag av dåraktig framfusenhet og en hentydning om at Sovjet var beredt til å bruke Cubafor et angrep på USA, eller også som en direkte provokasjon i håp om at USA skulle invadere Cuba. Tilbaketrekningen av rakettene mot en garanti om at Cuba ikke skulle angripes av USA, er senere framstilt som et eksempel på Sovjetunionens store vilje til å bevare freden og forhindre en amerikanskinvasjon på Cuba. Men det er også senere avslørt at den «dramatiske konfron-tasjonen» hadde den oppgave — for igjen å sitere Han Suyin — «å overbeviseverdens folk om at det minste »feilgrep» — dvs. enhver oppstand, hvor denenn måtte komme, ville stille verden overfor en krise (av samme slag som Cuba-krisen) som ville føre til «menneskehetens tilintetgjorelse».» For ytterligere å overbevise verden om at den skulle holde seg i ro og underkaste segde to store, som ifølge Krusjtsjov «bare trengte å vinke med lillefingeren» for å holde «alle bråkmakere i ro», ble Herman Kahns eskalasjonsteori framsatt iet vidtgående psykologisk propaganda-arrangement.
I 1963 kom så prøvestansen. Den virkelige hensikten med dette var å forhindre Kina i å bli en kjernefysisk makt. Men prøvestansen var bare det førsteskritt mot dette mål. Total kjernefysisk nedrustning, som Kina ønsket, ble overhodet ikke tatt med i prøvestansavtalen, og Chou En-lais brev av 2. august 1963 til alle regjeringssjefer med forslag om en konferanse for a diskutere et totalt forbud for og ødeleggelse av alle kjernefysiske våpen, ble ikke gjengitt i de store vestlige avisene.
Det var det radioaktive nedfallet, ikke bruken av kjernefysiske våpen som prøvestansavtalen fordømte, og USA og Sovjetunionen gikk deretter over til underjordiske prøver. Neste steg i dette hemmelige samarbeidet mellom Sovjetunionen og USA ble den velkjente og lange oppterpingen av nødvendigheten i å hindre spredning av kjernefysiske våpen.
I dag er Kina er kjernefysisk makt. Det skjedde faktisk dagen etter Krustsjovs fall, da de sprengte sin første kjernefysiske ladning. Men samme dag framla Kina på ny et forslag om total ødeleggelse av alle atomvåpen — inklusive sine egne. Dette ble selvsagt avfeid av imperialistene, både i Moskva og Washington.
Men siden Kina ble en kjernefysisk makt, lykkes det ikke lenger imperialistene i samme grad å bruke truselen om en kjernefysisk krig, om «menneskehetens utslettelse», for å kue verdens folk og politisk forberede krigen mot Kina. Truselen over ikke lenger den lammende innflytelse på verdens folk som den gjorde i slutten av 50- og begynnelsen av 60-årene. Folkenes kamp for frigjøring kan ikke lenger slås ned av truselen, hvilket Vietnam-krigen også er et godt eksempel på, og også derfor er imperialistene henvist til nyemidler, til et mer åpent samarbeid bl. a. gjennom sakalte kollektive »sikker-hetssystemer». Men imperialistenes planlagte allianser og framstøt vil ogsaøke motsetningene mellom utby ttere og utbyttete, noe som vil framskynde nødvendige og slagkraftige anti-imperialistiske fronter. Imidlertid må vi fullt og helt være klar over den reelle fare som ligger i imperialistenes krigsplaner mot Folkerepublikken Kina —- krigsplaner der dannelsen av kollektive «sikkerhetspakter» inngår som en nødvendig del.Derfor må vi ta kampen opp, avsløre og bekjempe .imperialistenes allianseplaner og støttekomiteen som deres agenter forsøker å få i stand her hjemme.Mao Tsetung har gjort det klart at «krigen, denne uhyrlighet, hvor menneskenedreper hverandre, vil bli endelig utryddet ved det menneskelige samfunnsframskriden, og den vil bli utryddet i en ikke fjern framtid. Det finnes bare en måte å utrydde den på, og det er å bekjempe krig med krig, å bekjempenasjonal anti-revolusjonær krig med nasjonal revolusjonær krig, og å bekjempe anti-revolusjonær klassekrig med revolusjonær klassekrig».For verdens folk er derfor resultatet i kampen mot imperialismen gitt:
Folket vil seire! Det er en dialektisk lov for samfunnets utvikling, og enuunngåelig skjebne for enhver undertrykker
Cuba ikke skulle angripes av USA, er senere framstilt som et eksempel paSovjetunionens store vilje til å bevare freden og forhindre en amerikanskinvasjon på Cuba. Men det er ogsa senere avslort at den »dramatiske konfron-tasjonen» hadde den oppgave — for igjen å sitere Han Suyin — »å overbeviseverdens folk om at det minste »feilgrep» — dvs. enhver oppstand, hvor denenn måtte komme, ville stille verden overfor en krise (av samme slag somCuba-krisen) som ville føre til »menneskehetens tilintetgjorelse».» For ytter-ligere å overbevise verden om at den skulle holde seg i ro og underkaste segde to store, som ifølge Krusjtsjov »bare trengte å vinke med lillefingeren» forå holde »alle bråkmakere i ro», ble Herman Kahns eskalasjonsteori framsatt iet vidtgaende psykologisk propaganda-arrangement.I 1963 kom så prøvestansen. Den virkelige hensikten med dette var å for-hindre Kina i å bli en kjernefysisk makt. Men provestansen var bare det Torsteskritt mot dette mål. Total kjernefysisk nedrustning, som Kina onsket, bleoverhodet ikke tatt med i prøvestansavtalen, og Chou En-lais brev av 2. august1963 til alle regjeringssjefer med forslag om en konferanse for a diskutere ettotalt forbud for og ødeleggelse av alle kjernefysiske våpen, ble ikke gjengitti de store vestlige avisene.Det var det radioaktive nedfallet, ikke bmken av kjernefysiske våpen somprøvestansavtalen fordømte, og USA og Sovjetunionen gikk deretter over tilunderjordiske prøver. Neste steg i dette hemmelige samarbeidet mellomSovjetunionen og USA ble den velkjente og lange oppterpingen av nodvendig-heten i å hindre spredning av kjernefysiske våpen.I dag er Kina er kjernefysisk makt. Det skjedde faktisk dagen etter Krust-sjovs fall, da de sprengte sin første kjernefysiske I,idning. Men samme dagframla Kina påny et forslag om total ødeleggelse av alle atomvåpen — inklusivesine egne. Dette ble selvsagt avfeid av imperialistene, bade i Moskva og Wash-ingtJn.Men siden Kina ble en kjernefysisk makt, lykkes det ikke lenger imperial-istene i samme grad å bruke truselen om en kjernefysisk krig, om »menneske-hetens utslettelse», for å kue verdens folk og politisk forberede krigen motKina. Truselen over ikke lenger den lammende innflytelse pa verdens folksom den gjorde i slutten av 50- og begynnelsen av 60-årene. Folkenes kampfor frigjøring kan ikke lenger slås ned av truselen, hvilket Vietnam-krigenogså er et godt eksempel på, og også derfor er imperialistene henvist til nyemidler, til et mer åpent samarbeid bl. a. gjennom sakalte kollektive »sikker-hetssystemer». Men imperialistenes planlagte allianser og framstøt vil ogsaøke motsetningene mellom utby ttere og utbyttete, noe som vil framskyndenødvendige og slagkraftige anti-imperialistiske fronter. Imidlertid ma vifullt og helt være klar over den reelle fare som ligger i imperialistenes krigs-.23Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2012
planer mot Folkerepublikken Kina —- krigsplaner der dannelsen av kollektive»sikkerhetspakter» inngår som en nødvendig del.Derfor må vi ta kampen opp, avsløre og bekjempe .imperialistenes allianse-planer og støttekomiteen som deres agenter forsøker å få i stand her hjemme.Mao Tsetung har gjort det klart at »krigen, denne uhyrlighet, hvor menneskenedreper hverandre, vil bli endelig utryddet ved det menneskelige samfunnsframskriden, og den vil bli utryddet i en ikke fjern framtid. Det finnes bareen måte å utrydde den på, og det er å bekjempe krig med krig, å bekjempenasjonal anti-revolusjonær krig med nasjonal revolusjonær krig, og å bekjempeanti-revolusjonær klassekrig med revolusjonær klassekrig».For verdens folk er derfor resultatet i kampen mot imperialismen gitt:Folket vil seire! Det er en dialektisk lov for samfunnets utvikling, og enuunngåelig skjebne for enhver undertrykker.NORDISKE MARXIST-LENINISTISKEAVISER OG TIDSSKRIFTER.SVERIGE:M-L Gnistan. Månedlig marxist-leninistisk arbeideravis. Abon-nement gjennom: Danelius bokhandel, Husargatan 41 A, Gøte-borg C. Utgitt av KFML.Marxistisk Forum. Teoretisk tidsskrift. Abonner gjennom Peter-son, Studentstaden 1011, Uppsala.Clarte. Organ for Svenska Clarteforbundet. Abonnement: Tids-skriften Clarte, Surbrunnsgatan 43 A, Stockholm VA.DANMARK:Kommunist. Organ for KFML. Abonnement: Buen liv, 2000København F.Marxistisk-Leninistiske Studiebreve, c/o Kommunist, Buen 11V,2000 København F.Rod Front. Organ for KUML. Abonnement: c/o Hansen, Ny-gårdsvej 41 B1, 2100 København 0.24Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2012
Relaterte artikler
Anna Louise Strong er død
Anna Louise Strong, amerikansk journalist som bodde fast i Peking, døde søndag 29. mars på et hospital i byen, som følge av en langvarig hjertelidelse.Hun var især kjent for sitt intervju med Mao i august 1946 da han erklærte at «alle reaksjonære er papirtigere», en formulering som seinere er blitt berømt.
En amerikansk rødegardist.
Anna Louise Strong var datter av en protestantistisk prest, ble fodt i Nebraska 1885. Etter i flere år å ha kjempet på venstrefløyen i De Forenede Stater, dro hun til Sovjetunionen i 1921, der hun ble værende som korrespondent for Hearst-pressa. Hun grunnla den første avis på engelsk som er kommet ut i Sovjetunionen. I 1958 innstallerte hun seg i Peking. Hennes «Brev fra Kina» brakte hver uke interessante glimt. Da noen unge revolusjonære gjenkjente henne i 1966 på et møte, utnevnte de henne til æresmedlem av sin organisasjon «den røde garde».
I januar i år erklærte hun at hun ville slutte å sende ut disse brevene av helbredshensyn og for å kunne vie seg til redigeringen av en ny bok om Kina. Før hun døde, skriver »Det Nye Kina», hadde ministerpresident Chou Enlai, og Vise-presidenten i nasjonalforsamlingen Kio Mojo såvel som flere andre kamerater besøkt henne på hospitalet.
Anna Louise Strongs urne sto oppstilt i Peking omgitt av lys og med kranser både fra Mao Tsetung og Lin Piao. Over urnen hang et portrett av henne drapert i sort, og over det igjen et silkebånd med ordene «Må Anna LouiseStrong for alltid leve i vår erindring», skrevet på kinesisk og på engelsk.
Relaterte artikler
Demokatisk sentralisme og masselinja
Vi kjenner alle Rudolf Nilsens dikt Ridderslaget»:
Muren, vårt vern, er partiet,
men sverdet er Lenins lære,
og er du til kampen viet,
da skal du sverdet bære.
Muren, vårt vern, er partiet. Hvem er det som bygger den? Det er arbeiderklassens beste elementer, sier Lenin, som nærer »en grenseløs hengivenhet forproletariatets sak». Det er, og det skal være, et privilegium å være en av dem. Det er, og må alltid være, de mest framskredne, som skal danne arbeiderklassens, proletariatets fortropp. Arbeiderklassen kan, like så lite så lite som enhær, unnvære en generalstab, dersom den vil vinne seier, sier også Lenin. Det som utmerker et kommunistisk parti framfor andre arbeiderpartier, er derfor partidisiplinen, «en jernhard disiplin», krever Lenin. Og midlet til å oppnå det,er den meget omtalte og meget diskuterte «demokratiske sentralisme».
Hva er demokratisk sentralisme? De to begrepene «demokratisk» og »sentra-lisme» kan umiddelbart virke som motsatte begreper. Men det er ingen antagonistisk motsetning mellom dem, tvert imot, de lar seg utmerket godt forene i en høyere enhet som vi kan kalle kommunistisk partidisiplin. Det første begrepet henger sammen med, ja er en anvendelse av masselinjen. Demos betyr som kjent folket. Og Lenin presiserer gang på gang at partiet aldri må miste kontakten med massen, som det må være en del av, en representativ del. Mao peker nettopp på at en skal gå ut til massene og bli vis, og så bringe denne visdom tilbake til massene i forklaret form. Men for å annamme denne visdom og bringe den ut til massene, må partimedlemmene væpne seg med marxismen-leninismen og i dag også med Mao Tsetungs lære som er en videreutvikling av de to.
På egen hånd, spontant, kan ikke arbeiderklassen komme videre enn til å kjempe for bedre kår innenfor det bestående kapitalistiske samfunn, sier Lenin. Men etterhvert som det går opp for arbeiderne at utbyttinga bare skifter form, og at den snarere blir verre enn bedre, hvor mye de enn kjemper, blir de mer åpne for å lære den sannheten at det må en radikal forandring av hele samfunnet til, en revolusjon, dersom det skal bli levelige forhold .
«Det skal god rygg til for å bære gode dager», heter det, og det viser seg gang på gang at i «gode tider» blir moralen slapp, også innenfor partiet. Da blomstrer revisjonisme og reformisme og sosialdemokratiet, reformistene, får bred tilslutning, og kan by på kommunale og andre feite bein. Da er det atmasselinja og enhetslinja, som i og for seg er riktig nok, kommer på glid og blir opportunistisk. Da får man slike «paroler» som at man skal gå inn i og arbeide i massebevegelsen, men for guds skyld tie stille med at man er kommunist, for ikke å skremme «småborgere» og «sosser» og på den måten skadeden gode sak. Det har vært hovedskavanken ved partiarbeidet siden krigen og den har gjort uendelig skade. Vi er faktisk blitt skremt av det speilbilde vi så av oss i den reaksjonære pressa, av de skjellsorda som den brukte mot oss. Vår politikk gikk ut på å (be)vise at vi ikke var så ille, vi var i virkelighten snillegutter og jenter, og vi ville arbeide.for en fredelig overgang til sosialismen, fredelig sameksistens.
Da er det at demokratisk sentralisme splittes i sine to motsetninger og vårt verge, Lenins lære, blir like maktesløst som det leketøysverdet som Don Qui-chotte fekter med på det Norske Teateret, som bøyer og krøller seg ved det minste støt.
Men det mest betenkelige er at i stedet for å gå ut til massene, både innenfor partiet og utenfor, og trekke erfaringer, og så gi erfaringene i bearbeidet form tilbake, så forsøker partiledelsen å lede massene ovenfra og ned. De doserer sin egen revisjonistiske linje, med fredelig overgang, fredelig sameksistens og «enhet» bygget på ettergivenhet, og stadige innrømmelser til «sossene».
Det er klart at reformer også er av det gode, så som sosiale trygdeordninger, innskrenket arbeidstid, etc. Men det er et faktum at så lenge vi har kapitalisme(imperialisme) vil det som vinnes på en kant gjerne tapes på en annen. Det e rførst med sosialismen at utbyttinga opphører for godt.
Og for å føre arbeiderklassen fram til sosialismen/kommunismen trengesdet et revolusjonært parti væpnet med det sverd som er Lenins lære og som det gjelder å smi sterkt og smidig og holde blankpusset. Og midler her er, som sagt, den demokratiske sentralisme der det består en dialektisk sammenhengmellom de to elementer, og en likevekt mellom de to. Vil man målet, må man ville midlene. Vårt mål er å bygge «muren», et parti som holdes ubrytelig sammen av en «jernhard» disiplin, skapt ved hjelp av den demokratiske sentralisme,men den er igjen et middel til å samle kreftene om det endelige mål: å ledearbeiderklassen fram til sosialismen, gjennom revolusjonen og proletariatetsdiktatur. En ubøyelig vilje, en nitid skolering og øvelse i dialektisk demokra-tisk sentralisme er nødvendig
.Faren truer, når det gjelder det siste, fra to kanter, demokratisk kan utartei retning av hyggelig prat og gjensidig favorisering i kampen om mer eller mindre feite bein, og sentralismen kan utarte til det rene diktatur og «vi alene vite» holdning. For mye prat på den ene siden, og om uvesentlige, «hyggelige» ting, og for lite fri diskusjon på den andre siden. Den gyldne middelvei er demokratisk sentralisme, fri debatt for avgjørelsen, og ubetinget godkjenning av vedtaket når det først er truffet av flertallet i laget eller andre forsamlinger. Et slikt vedtak kan selvsagt senere tas opp til diskusjon og endres ved senere beslutninger, men diskusjonen er, så lenge nytt vedtak ikke er fattet, en indre partisak som skal behandles i partiets organer og på partiets møter. Her gjelder også partidisiplin, demokratisk sentralisme. Selv om ordet og begrept demokratier blitt aldri så frynset i kantene og har en tendens til å bety full prinsippløshet og løsmunnethet, så må vi ikke følge den utglidningen, men stramme den opp ved hjelp av sentralismen som igjen ikke må utarte til diktatur, men mykes opp ved hjelp av det demokratiske som tillater full tale- og diskusjonsfrihetf ør mindretallets godkjenning av et flertallsvedtak så lenge det ikke er endret gjennom ny diskusjon og nytt vedtak. Fri debatt er selve blodomløpet i partiet, stivner det, risikerer partiet å dø av hjerteinfarkt!
Relaterte artikler
Politisk plattform for Kommunistisk studentlag i Bergen
1. K-stud vil
arbeide for en sosialistisk proletarisk revolusjon i Norge. I denne sammenheng ser vi det som vår viktigste oppgave å bekjempe den revisjonistiskeedelsen i NKP og gjenreise NKP som et revolusjonært parti på marxismen-leninismens grunn. I denne anledning vil vi gjennom studier, propaganda ogagitasjon søke å utbre kjennskap til marxismen-leninismens revolusjonærepartiteori, for derved å tilvirke at partiets politiske praksis til enhver tid skal kunne tjene de endelige mål et slikt revolusjonært parti setter seg.
2. K-stud vil
skolere sine medlemmer i arbeiderklassens revolusjonære teori, marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning. I en tid da den revolusjonære bevegelsen er i framgang, er det en av våre viktigste oppgaver å arbeide for at flest muligskal ha et best mulig kjennskap til den revolusjonære teorien. Det er bare ut fra denne teorien vi kan nyttiggjøre oss erfaringene fra arbeiderklassens hundreårige kamp. Det er derfor ethvert K-stud-medlems rett og plikt å skolere seg i denne teorien.
3. K-stud vil
i samsvar med den internasjonale kommunistiske bevegelses erfaringer i frontarbeide, aktivt støtte de anti-imperialistiske frontene Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av Nato.
4. K-stud vil
gå inn for aktiv støtte til Faglig Student Front ved Universitetet i Bergen i dens kamp mot forverrede levevilkår og strukturrasjonalisering av universitetet. Vi støtter videre arbeidsfolk i deres kamp mot monopolkapitalen og klassestaten sine framstøt på arbeidsplassene.
Relaterte artikler
Uttalelse fra Kommunistisk studentlag i Bergen
Kommunistisk Studentlag i Bergen
v/Kjell R. Soleim
Bergen, 20.3.1970
RØDE FANE
Boks 3644
Oslo 1
Kommunistisk Studentlag i Bergen samla til medlemsmøte 20. mars 1970 har vedtatt følgende enstemmige uttalelse:
Kommunistisk Studentlag i Bergen har på ekstraordinær generalforsamling 20.3.1970 vedtatt en politisk plattform som skal tjene som grunnlag for lagets virksomhet. Det konkrete program vi her legger fram er uttrykk for den politiske linja som gikk seirende ut av den harde ideologiske og politiske kampen som i lengre tid har pågått i laget. Kampen har stått mellom to politiske hovedlinjer: marxist-leninistene, som sammen med de revolusjonære kreftene i Norges Kommunistiske Parti vil arbeide for å gjenreise NKP som et revolusjonært parti, og en høyrefløy som i alle viktige politiske spørsmål er på linje med Reidar T. Larsen og partiledelsens reformistiske linje. Denne høyrefloyen har forlengst innsett at den var i håpløst mindretall i laget, og etter en del betenkelige organisatoriske og politiske krumspring har den i realiteten satt seg selv utenfor.
Av erfaringene fra denne politiske kampen vil vi trekke fram betydningenav en grundig skolering i arbeiderklassens revolusjonære teori. I den forbindelsen vil vi understreke nødvendigheten av ideologisk debatt, og et teoretisktidsskrift som er i stand til å formidle denne debatten. Et teoretisk tidsskrift som på grunnlag av marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning tar opp fundamentale ideologiske spørsmål til debatt, er av stor betydning for forståelsen av hva som til enhver tid er hovedsida i klassekampen og derved forutviklinga av en enhetlig politisk hovedlinje. Kommunistisk Studentlag i Bergen anser at RØDE FANE er med på å befeste en konsekvent marxist-leninistisk linje; tidsskriftet vil utvilsomt være av stor betydning for utviklinga av den kommunistiske bevegelse. Vi gir derfor vår fulle støtte til utgivelsen av RØDE FANE.
På vegne av Kommunistisk Studentlag i Bergen
Kjell R. Soleim (s.)
Relaterte artikler
Heis oss et rødt
Heis os et rødt
et flammende flag!
Heis det som merke
for sol og for dag!
Heis det for alle
som trodde og tror
at livet der kjæmper
er livet der gror!
Heis det i top
for Bastillens grus
som tofte om fremtidens
fredlyste hus!
Det ryker atter i denne stund
fra tusen lunter til tusen miner
rundt på Europas drønnende grund,
varslende knald og fald og ruiner.
Du skabervilje,
på evig vandring
ifra forandring
og til forandring:
lad knaldet lyde, lad faldet komme,
lad rædslen isne og blodet flomme
– såsandt der følger en verdens-seier
som sekel-sold for den fremtids-leir
der slutter fylking om broder-retten
mod rovdyrs-driften og bajoneten.
Hil dig, du evige
fremskridts-bud,
du nytårs-bringer,
du livets gud!
Relaterte artikler
Revisjonistiskekrampetrekninger
AVDELING FOR PRAKTISK POLITIKK
I forrige nummer av RØDE FANE kunne vi opplyse kamerater om at revisjonistledelsen i partiet ikke godkjente årsmøtet som ble avholdt i Østkanten-lag av NKP. Resultatet ble at distriktsstyret innkalte til nytt møte, og resultatet av dette møtet ble at det opprinnelige møtet i Østkanten-laget ble godkjent. Men dette var da distriktsstyret selvsagt ikke fornøyd med, og det ble som tidligere nevnt åpent sagt at hva det egentlig sto om var å «redde Østkanten-laget for NKP» — dvs. for revisjonismen!
Mindretallet i Østkanten-laget ble etter oppfordring fra distriktsstyrets formann, under revisjonistfører Leif K. Hammerstad, tilbake etter årsmøtets slutt,for så å diskutere hva som nå måtte gjøres. Resultatet av diskusjonen ble presentert på distriktsårsmøtet i Oslo/Akershus for kort tid tilbake. Fra Østkanten-laget møtte det på distriktsårsmøte to grupper som begge mente seg å representere Østkanten-laget. Den ene gruppen var lovlig valgte representanterfra laget, den andre en gruppe som var stablet på beina av mindretallet og distriktsstyret.
Alvoret i situasjonen forstår en når enden på det hele ble at revisjonistene nektet den lovlig valgte representasjonen for Østkantenlaget stemmerett på møtet. Begge grupper fra Østkanten-laget skulle etter revisjonistenes avgjørelse få være tilstede på distriktsårsmøtet, men bare med tale og forslagsrett.
Den lovlig valgte gruppen fra Østkanten-laget kunne selvsagt ikke godta dette, og representantene forlot følgelig møtet mens mindretallets utsendinger ble sittende. Sluttelig skal bare opplyses at da mindretallets gruppe motte opp på distriktsårsmøtet hadde de konstituert seg og valgt både formann, sekretær og kasserer.
IDEOLOGISK AVDELING
Like før påske fikk partiledelsen i stand et Lenin-seminar, hvor revisjonist-ideologer fra Ungarn, Romania, DDR, Italia og selvsagt også fra revisjonismenshøyborg, Sovjetunionen, deltok. Men hjemlige revisjonister var også med — for-utenom de velkjente i NKP bl. a. SF's tidligere formann Knut Løfsnes.Friheten rapporterer at seminaret var godt besøkt, og lover i kommendeaviser å bringe utdrag fra innleggene til deltakerne. Vi venter med spenning. Etter det første sammendrag av innlegg som avisen kan bringe finner vi blant annet rart også følgende i det innlegg som Regi Enerstvedt (forfatter av boka Dialektikk og samfunnsvitenskap, utgitt av NY DAG) holdt på seminaret. Sitatet trenger ingen kommentar:
«I et samfunn som Norge — og jeg tror det gjelder de fleste høyt utvikledekapitalistiske land — har staten endret karakter. Den består ikke bare av hær, politi, dommere m.m., men også av en stadig voksende gruppe med andre funksjoner. «Ved siden av dette offentlige byråkrati, hvis hovedfunksjon ikke består i undertrykkelsen, men i en rekke nye oppgaver av økonomisk og sosial art, er det parallelt vokset fram et privat byråkrati med delvis de samme funksjonerog i nær forbindelse med det første.»
Relaterte artikler
Arbeiderklassen i aksjon
LO — det undertrykkingsmiddel som borgerskapet har anvendt så lenge med så stort utbytte — er i ferd med å miste sin effektivitet. Det er slutt på roen rundt om på arbeidsplassene, samarbeidsidyllen har slått sprekker. Det samme har LO-ledelsens evne til å holde fast styring på medlemsmassen. Det er i ferd med å skje et sprang, både bevisstmessig og holdningsmessig — fra resignasjon og passivitet til åpen forbitrelse og aktivitet. Flertallet av arbeidere har lenge visst, og innerst følt, at LO's styrke ikke er deres trygghet — at den er de andres, bedriftsledelsens, kapitalistenes. Utviklingen har vist dette stadig klarere og tvunget fram mottiltak fra arbeidernes side.
Av Eva Berg
LO — det undertrykkingsmiddel som borgerskapet har anvendt så lenge med så stort utbytte — er i ferd med å miste sin effektivitet. Det er slutt på roen rundt om på arbeidsplassene, samarbeidsidyllen har slått sprekker. Det samme har LO-ledelsens evne til å holde fast styring på medlemsmassen. Det er i ferd med å skje et sprang, både bevisstmessig og holdningsmessig — fra resignasjon og passivitet til åpen forbitrelse og aktivitet. Flertallet av arbeidere har lenge visst, og innerst følt, at LO's styrke ikke er deres trygghet — at den er de andres, bedriftsledelsens, kapitalistenes. Utviklingen har vist dette stadig klarere og tvunget fram mottiltak fra arbeidernes side.
En rekke steder har arbeidere reist kamp for kompensasjon for MOMS og generell prisstigning. Felles for aksjonene er deres massekarakter, dvs. at de forberedes og gjennomføres av massen av arbeidere, at de skjærer tvers gjennom de respektive forbundsledelsers forskjellige hindringer og derved utgjør en trussel mot fagforeningspamper såvel som kapitalmakt — kort sagt: kravene blir ikke lengre holdt innenfor LO's ansvarlige ramme. Et eksempel er Det Norske Zinkkompaniet i Odda, hvor omlag 500 arbeidere har satt i gang en» gå sakte aksjon» for å tvinge fram sine krav om lønnsforhandlinger ved bedriften. Det er her snakk om en lønnsøkning som arbeiderne allerede skulle hatt for ikke å komme totalt på etterskudd foran tarifforhandlingene — og kravet er altså reist uavhengig av tarifforhandlingene.
Et annet eksempel er streiken som arbeidere ved Norgas A/S i Oslo har sett seg tvunget til å sette i gang, fordi bedriftsledelsen klart har avvist arbeidernes krav om lønnsforhandlinger. Arbeiderne ved surstoff og Acetylen-fabrikken ved A/S Norgas, i alt omlag 60 personer, krever en lønnsøkning på gjennomsnittlig 2 kroner timen. Også her er kravet reist isolert fra tariffoppgjøret. Det er klart at verken Odda- eller Norgas-arbeiderne alene kan bekjempe LO og NAF, men Norgas-arbeiderne har understreket at når det ble klart hvilken vei det bar med tariffoppgjøret, fant de det ytterligere påkrevd å reise dette lønnskravet om en økning som de allerede skulle hatt.
Norgas A/S er eneprodusent av acetylengass og surstoff i Østlandsområdet, og bedriften leverer bl.a. til sykehusene. Arbeiderne har følgelig sagt seg villig til å få i stand en dispensasjonsordning med bedriftsledelsen, slik at sykehusene kan få de leveringer som er nødvendige. Dette ble bl.a. opplyst på en presse-konferanse som arbeiderne arrangerte før streiken tok til, og hvor formannen i tillitsmannsutvalget ved Norgas (også valgt til formann i forhandlingsdelegasjonen), Kjell Hovden, gjorde det klart at Norgas-arbeiderne vil ta kontakt med arbeiderne ved Zinkkompaniet i Odda for gjensidig støtte — og erfaringsutveksling.
Begge aksjonene blir selvsagt stemplet som ulovlig av monopolkapitalen, staten og LO-pampene — og begge er meldt inn for arbeidsretten. Arbeiderne står imidlertid samlet i kampen mot økt økonomisk utbytting, og som det ble gjort klart på Norgas-arbeidernes pressekonferanse: «– Streiken kan bli langvarig. Dersom det er kamp som ønskes, så skal de få det! «I landsmålestokk har Norgas A/S omlag 700 ansatte, og dersom aksjonen trekker ut kan det bli aktuelt med sympatistreiker. Det forhandlingsutvalg som arbeiderne har ned-satt er klar til å mote bedriftsledelsen når det måtte være, og eventuelle tilbud fra bedriftens side vil da gå tilbake til massemøte av arbeiderne, slik at arbeiderne selv til enhver tid bestemmer kamplinjen. Alle forsøk på å trenere eller motarbeide arbeidernes krav vil bli lagt fram på nye møter, slik at arbeiderne kan ta sine forholdsregler.
Som nevnt innledningsvis: Utviklingen har gjort det klart at arbeiderne selv må forberede og gjennomføre sine lønnskrav. Spillet mellom LO-pampene og monopolkapitalen må veltes — og til det kommer de aksjoner som er satt i gang for kompensasjon, uavhengig av tarifforhandlingene, som vektige bidrag.
Enhet i kampen mot økt økonomisk utbytting!
Enhet i kampen mot monopolkapitalen og klassesamarbeidet!
Full støtte til de streikende!
Relaterte artikler
Leder RØD FRONT1. MAI – enhet og samarbeid mellom deprogressive kreftene
For hver dag som går råtner fienden mer og mer opp, mens det går bedre og bedre for oss.
Mao Tsetung
Det er i ferd med å skje en politisk isløsning. Den kommer som et lovmessig resultat av de senere års utvikling, hvor kapitalismens krise har skjerpet klassemotsetningene og dermed lagt grunnen for og nødvendiggjort økt politisk bevisstgjøring innen arbeiderklassen, som i stadig sterkere grad har fått føle presset av monopolenes statsmakt.
Isløsningen bekreftes ved at arbeidere over hele Skandinavia river seg løs fra LO-pampenes grep og reiser kampen mot monopolkapitalen og klassesamarbeidet. Det første sikre tegn, som markerte det kraftige revolusjonære opp-svinget ved innledningen til 1970-årene, var streiken i Kiruna. Den ble fulgt av aksjoner i Sverige, Danmark og Norge som ga kapitalistene og deres sosialdemokratiske forvaltere i LO berettiget grunn til bekymring over utviklingen. Mensborgerpressen skriver om »ville streiker» og »ulovlige» aksjoner, forbereder arbeiderklassen nye slagkraftige framstøt for kravene om full kompensasjon forprisstigning, produksjonsvekst og økt skatteutsugning. Kampen er reist på flere arbeidsplasser. Det kan nevnes stikkord som A/S Oslo Sporveier, Odda, Sauda og Norgas. Streikene er begynt. Arbeiderne har vist at de står samlet bak aksjonene mot økt økonomisk utbytting.
I denne situasjonen er det forståelig at kapitalistene og deres lakeier føler stigende uro og angst. Klassesamarbeidets menn, sosialdemokrater og revisjonister, har lenge forsøkt å framstille de revolusjonære som ubetydelige ekstremister og sekterister. I dag er det fullstendig klart at en revolusjonær bevegelse er i ferd med å vokse fram — en bevegelse som åpent proklamerer kamp motmonopolkapitalismen og klassesamarbeidet. Rød Front-demonstrasjonene på 1. mai står som en av de åpenlyse bekreftelser på denne utviklingen. Samlingen til røde arbeiderfronter er skjedd på tross av, og tvers igjennom, alt partipoli-tisk taktikkeri. Ledelsen i samtlige av de eksisterende partier som hevder seg å representere og forsvare arbeiderklassens interesser har gjort hva de maktet for å motarbeide de rode arbeiderfrontene. Til spørsmålet om hvorfor, er svaret såre enkelt: fordi ingen av disse representerer og forsvarer arbeiderklassens interesser. Partiledelsen i SF og NKP forsøker krampaktig på å få i stand et samarbeid med »venstrekrefter» som kan stille seg på en moderne revisjonistiskplattform — i håp om å styrke fronten mot marxist-leninistene og alle progressive som maner til kamp mot USA-imperialismen og dens allierte, den sovjetiske sosialimperialismen. Dette er da også klart og utvetydig kommet til uttrykk ved revisjonistenes angrep på enhetsfronter som Kampanjen Norge ut av NATO og Solidaritetskomiteen for Vietnam.
Det forslag til punktprogram for aksjonsenhet på grunnplanet som RØDE FANE har lagt fram foran årets 1. mai, og som er retningsgivende for arbeiderfrontene, tar utgangspunkt i de problemer arbeidere, studenter og skoleelever daglig foler på kroppen.
Punktene er alle rettet mot utbytting og undertrykking, for ARBEIDERMAKT og SOSIALISME. De gir full støtte til verdens folks kamp mot utbytting og undertrykking, og maner til kamp mot USA-imperialismen og sosial-imperialistene i Sovjetunionen. Det arbeidende folks rett til herredømme overdet de selv skaper ved sitt arbeid markeres klart i dette grunnlag til enhetlige demonstrasjoner mellom marxist-leninister og alle progressive som uten opportunistiske hensyn støtter arbeiderklassens og verdens folks kamp. De røde arbeiderfronter markerer også klart at det er arbeiderklassen selv som har tatt initiativet til, og som selv vil komme til å kjempe fram sine krav.
Kampen som er reist, og som demonstreres ved de rode arbeiderfrontene vil fortsette, og arbeiderklassen har klart vist at det arbeidende folk selv vil skape forutsetningene for den makt, eller med andre ord: det parti, som kan gjennomføre folkets rettmessige krav.
Den isløsning som vi har fått merke denne våren kommer til å fortsette med stadig økende tempo, og vil etterhvert vokse til en flod som vil sope vekk all den reformisme og revisjonisme som tjener som beskyttende demninger formonopolkapitalismen.
Relaterte artikler
1. mai 1970 i lønns- og klassekampens tegn
(Dette er et ekstranummer av Røde Fane som kom til 1.mai 1970, med bare denne ene artikkelen.)
Våren 1970 har vist et kraftig oppsving i klassekampen over hele Skandinavia. Kapitalismens krise har skjerpet klasse-motsetningene og arbeiderklassen har i stadig sterkere grad fått føle presset av monopolkapitalens statsmakt. Den til-spissede situasjonen har imidlertid også lagt grunnen for økt politisk bevissthet innen arbeiderklassen. Dette bekreftes ikke minst ved at arbeiderne river seg løs fra LO-pampenes grep, og ikke lenger stilltiende godtar urettferdigheten og utbyttinga i samarbeidets navn, men reiser kampen mot klassesamarbeidet og monopolkapitalen. Arbeiderklassen har også vist at den er klar til å ta kampen opp mot økt økonomisk utbytting.
STREIKEN PÅ NORGAS
Et viktig eksempel er streiken på Norgas A/S i Oslo. I over 14 dager streiket 54 arbeidere, og bakgrunnen var et krav om en lønnsøkning på 2 kroner pr. time, som bedriftsledelsen nektet å forhandle om. Pampene i Norsk Kjemisk Industriarbeider-forbund falt som ventet arbeiderne i ryggen ved å hevde at streiken var tariffstridig, og tok følgelig avstand fra den. I arbeidsretten ble streiken som ventet også kjent "ulovlig", og dermed var alt klart for klassestatensneste angrep mot arbeiderne.
POLITIET TIL ANGREP PÅ DE STREIKENDE
Norgas A/S forsøkte under streiken å innføre gass fra Sverige, og den ble tappet om på bedriften av fem svikere som ble leid innunder politibevoktning. De streikende fikk oppsigelsesvarsel fra bedriften, og da2Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2012
arbeiderne trass i dette fortsatte sin rett-ferdige kamp og forsterket streikevakta utenfor Norgas, ble de angrepet av politiet. Etter å ha konferert med bedriftsledelsen gikk over 4o politimenn, utstyrt med langkøller og med hunder, til angrep på arbeiderne. Dette skjedde uten at de streikende hadde foretatt seg noe som helst. Politiet angrep på bred front og med stor brutalitet. Arbeiderne som strittet imot ble kastet i bakken og slept til politibilene. Etter kort tid var samtlige av de 32 streikevaktene arrestert.
ENHET I ARBEIDERKLASSENS KAMP
Politiaksjonen mot Norgas-arbeiderne må ikke bare sees som et overgrep mot de streikende, men som et overgrep mot hele arbeiderklassen. Om kapitaleierne og deres politifolk fortsatt kan fare fram mot arbeidsfolk på denne måten, er den norske arbeider "fritt vilt" somkapitaleierne kan bruke og mishandle når de finner det påkrevd. For å stå imot den hets og det maktbruks om borgerskapet setter i verk under en streik, må arbeiderklassen være enhetlig og fastorganisert. Streiken er og vil alltid være en kampmetode mot utbytting. Ved at vi driverproduksjonen kan vi også stanse produksjonen, og gjennom enhetlig kamp tvinges borgerskapet til å bøye seg for våre krav.
DET NYTTER Å STREIKE
Streiken på Norgas A/S ble en ny bekreftelse på at det nytter å streike. Bedriftsledelsen ble tvunget til å gå med på forhandlinger om en lønnsøkning på 2 kroner timen.
For arbeidsfolk er Norgas-streiken følgelig et nytt bevis på at en kan kjempe fram sine krav gjennom streik, selv om pampene i LO erklærer streiken for ulovlig. Men det er ikke bare denne lærdommen vi kantrekke av Norgas-arbeidernes streik. Streiken bar også vist at under borgerskapets diktatur vil enhver streik ( spesielt de som stemples "ulovlige") bli politiske streiker, fordi de uvegerlig blir angrepet av borgerskapets klasse-organisasjoner og dets statsmakt. LO-pampenes erklæring om ulovlig streik, og politiets brutale overgrep mot Norgas-arbeiderne er klare og konkrete bekreftelser på dette. Men rettssaken, og for den saks skyld også politi-angrepet, mot de streikende ga også den erfaring at klassestatens organer ikke er så farlige somborgerskapet gjerne vil ha oss til å tro – og at det på lengere sikt er folket som er de virkelig sterke.
AVVIS ALLE SPLITTELSESFORSØK
Gjennom enhetlig og organisert opptreden er arbeiderklassens styrke overfor borgerskapet enorm. Så lenge det var mulig prøvde borgerskapet å forby arbeiderorganisasjoner, men da organisasjonsretten var et tilkjempet faktum, slo kapitaleierne inn på samarbeidslinja. Det voldte heller ikke meget besvær å få pampene i LO inn på denne forræderiske linja, og resultatet av samarbeidet mellom LO og NAF har samtlige arbeidere fått føle på kroppen. LO-byråkratene er borgerskapets støtte-spillere i utplyndringa av arbeiderklassen, og følgelig forsøker også LO-byråkratene å splitte arbeiderne ved bl.a. å spille lønns-gruppe ut mot lønnsgruppe.
''KAKETEORIEN"
En raffinert utgave av den gamle splitt og hersk taktikken er den såkalte "kaketeorien", som i hovedtrekk går ut på følgende: Det finnes en bestemt sum av penger, lønns-summen, som står til disposisjon for samtligelønnsmottakere. Denne lønnssummen er på forhånd fastlåst og kan ikke økes, bare deles. I praksis fører da dette til følgende: Det er umulig for alle arbeidere å kreve en generell lønnsøkning. Jo større del av "kaka" en gruppe arbeidere kan karre til seg, jo mindre del av "kaka" blir det igjen tildeling mellom de andre. Derfor skal grupper av arbeidere som tilhører en såkalt høyt-lønnsgruppe vise "solidaritet", det vil si moderere sine krav for på den måten å hjelpe de lavtlønte. Denne bunnfalske myten om "solidarisk" lønnspolitikk har ofte bidratt til å splittearbeiderne. Vi må imidlertid være klar over at bare hard klassekamp kan bedre hele arbeider-klassens økonomiske stilling. Hvorfor? Rett og slett fordi det ikke finnes noen lønnskake som er fastlåst og som bare kan deles mellom arbeidsfolk. Den lønna som arbeidsfolk får, er bare en liten del av den verdi de har skapt gjennomsnitt arbeid. Den resterende del er profittensom kapitalisten tar, og det er profittene som "begrenser" lønnsøkninga. Derfor er det klart at lønnsandelen ikke er fastlåst – den kan økes. De eneste som rammes av økninga er kapitalistene som får redusert sin profitt.
KLASSESTATEN
Borgerskapet, som i det kapitalistiske samfunn eier produksjonsmidlene, er selvsagtinteressert i størst mulig profitt. Gjennom den private eiendom av produksjonsmidlene tvinges arbeiderklassen til å selge sin arbeidskraft til kapitaleierne, som på sin side kjemper for å holde prisen på arbeidskraften på et minimum for derved å oppnå størst mulig profitt. Det er derfor klart at borgerskapets interesser står i fullstendig motsetning til arbeiderklassens. Hvilke midler har så borgerskapet til å gjennomføre utplyndringen av arbeidsfolk? Deres viktigste undertrykkelsesredskap er staten. Staten er det apparat som den herskendeklasse benytter seg av for å befeste sin makt. Til dette apparat hører lovverket og domstolene, politi, militæret og det statlige propaganda-apparat ( eksempelvis radio og fjernsyn). Lovene i det kapitalistiske samfunnet verner om den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, skaper alle de skaper alle mulige økonomiske særmuligheter forborgerskapet, og lesser byrdene på den arbeidendedel av befolkningen. Rettssaken og politiangrepet mot arbeiderne ved Norgas avslørte med all tydelighet løgnen om staten som en nøytral institusjon som står over klassene. Den kapitalistiske staten beskytterkapitaleiernes utplyndring av arbeiderklassen. Den er et undertrykkelsesredskap somborgerskapet og deres håndtlangere i LO bruker til å påtvinge arbeidsfolk de elendige lønnsoppgjøra som vi kjenner.
ARBEIDERKLASSENS VIKTIGSTE VÅPEN
Arbeiderklassen har som nevnt fått erfare at streikekampen er en effektiv metode mot økt økonomisk utbytting. Men streikekampenalene kan aldri stanse utbyttingens fortsatte eksistens, eller forkorte kapitalismens tidsalder. Arbeiderklassen har derfor behov foren ledelse som behersker alle former for kamp, og som kan lede arbeiderklassen fram til endelig seier over kapitalmakta. Gjennom streikekampen kan arbeiderne begrense kapitaleiernes profitt ved å tilkjempe seg høyere lønn. Arbeiderne kan også tilbakeviseenkelte rasjonaliseringsframstøt og lignende. Men vi kan aldri ødelegge kapitalistenes makt til å tilrane seg profitt av vårt skapende arbeid gjennom streikekampen. Det kan bare den sosialistiske revolusjon gjøre. Det vil si at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalismens utbytting og undertrykkelse, og opp-retter sin egen stat – oppretter proletariatets diktatur der utbytting og undertrykkelse av flertallet er opphevd. Lede arbeiderklassen i kampen til den endelige seier over monopolkapitalen kan bare et kommunistiskparti gjøre. Det vil si et parti som bygger på marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning. Den tilspissede klassekampen har varslet nødvendigheten av et slikt parti, og arbeidsfolk – som selv har vist at de har tatt initiativet i kampen mot monopolkapitalens nye framstøt – vil også bidra til å reise arbeiderklassers eget kommunistiske parti. Det parti som er nødvendig i kampen for arbeiderklassens herredømme.
Relaterte artikler
Gnist-samtalen: Miljøpolitikken må være rettferdig
Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss, sier Marie Sneve Martinussen i dette intervjuet.
Foto: Markus Spiske
Av: Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt,samfunnsøkonom og politisk rådgiver for finans i stortingssekretariatet til Rødt.
Tomine: I juni refererte du i et Facebook-innlegg til en spørreundersøkelse hvor 60 % svarte at de mener klimapolitikken er tilpasset de med god råd, og 70 % at den er tilpassa folk i storbyene. I innlegget hevdet du at: «Vårt mest undervurderte miljøproblem er at folk oppfatter klimapolitikken som urettferdig. […] Dette er et miljøproblem fordi vi aldri kommer til å vinne klimakampen uten å ha med oss et bredt flertall». Hva må til for at klimapolitikken skal være, og bli oppfattet som, rettferdig?
Marie: Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss. I dagens samfunn, med dagens maktkonstellasjon, vil det ikke skje noe som kan skape en bærekraftig framtid. Så lenge målet er at den økonomiske veksten skal gå i turbofart, vil enhver klimaløsning bli spist opp av nedbygging av naturen, utnyttelse av begrensede ressurser og så videre. Det vi trenger er et maktskifte i verden, der hensynet til flertallet av verdens befolkning går foran hensynet til et fåtall veldig rike mennesker. Og det får man ikke til før dette store flertallet av folk er enig.
Det er derfor Rødt er opptatt av rettferdig miljøpolitikk – både fordi vi er opptatt av rettferdighet, men også fordi det for oss er utrolig viktig at vi faktisk vinner klimakampen. Miljøpolitikk har fått et image som usosialt. Det mener jeg er et stort og undervurdert miljøproblem, fordi folk kan ende opp med å stemme mot miljøpolitikk, fordi de opplever det som urettferdig. Om man fører en ikke-rettferdig miljøpolitikk, vil man ikke få gjennomført den grunnleggende klimapolitikken som vi trenger.
Det jeg synes har vært vanskeligst med norsk miljøpolitikk det siste tiåret er at den både har vært veldig teknisk, veldig mye snakk om mål, prognoser og forskjellige type gasser – veldig naturfagstime. Det gjør det veldig fjernt fra hverdagen til veldig mange, og man føler man må kunne veldig masse for å delta i diskusjonen.
Tomine: Hvordan balanserer man hensynet til folks rettferdighetsfølelse, og den stadig mer tidspressede situasjonen vi befinner oss i?
Marie: Egentlig tenker jeg et godt eksempel er transportsektoren. Dagens politikk er for eksempel subsidier på dyre elbiler, og samtidig dyre bompenger. For veldig mange er det ikke et alternativ å ikke kjøre bil, mange har et reelt behov bruke bilen som transportmiddel. Hva kunne vi gjort for fylle dette behovet, men med mindre utslipp? Et av de største problemene i Norge at vi aldri har tatt de store, dyre engangsinvesteringene når det kommer til for eksempel jernbane, som kunne fått ned privatbilismen og utslippene. Å bygge alternativet har stadig blitt ansett som for dyrt og tungvint. Men det er en løsning som både kunne fått ned utslippene fort, og i tillegg vært sosialt rettferdig.
Jeg tror det er en bjørnetjeneste å tenke at usosiale avgifter og subsidier skal være en quick fix for å få ned utslipp. Det er de store strukturelle tiltakene som monner, og selv om de åpenbart er forsinket, er det ingen grunn til å utsette de noe mer.
Tomine: Hva kan være en motvekt til at debatten om klima har blitt veldig teknisk?
Marie: Under den rødgrønne regjeringen hadde man en uttalt strategi om at klimapolitikken skulle løses med økonomiske virkemidler. Vi hadde en økonom som statsminister, Jens Stoltenberg, og han og andre la mye vekt på at man skulle satse internasjonalt på klimakvoter. Man skulle altså handle seg til den beste og mest effektive måten å kutte klimagassutslipp på. Dette var en strategi som preget klimapolitikken, både under den rødgrønne regjeringen og i etterkant. Det ble sagt at Norge skulle ta masse ansvar for klima, men ingenting skulle skje i Norge.
Den politikken førte ikke til noen synlige endringer i samfunnet, men heller til at klima ble ansett som noe som påvirkes utenfor folks hverdag. Det er egentlig kun de siste årene man har begynt å se flere klimatiltak, for eksempel flere hus bygget i tre, mer beplantning, flere elbiler og lignende. Vi er veldig sent ute med å skjønne at klimapolitikk er noe som vi alle må forholde oss til i vår egen hverdag.
I tillegg lot man altfor lenge klimaskeptikerne påvirke debatten altfor mye, og man brukte veldig mye tid på å bevise at klimaendringene var reelle, og at de var menneskeskapte. Det gjorde at det ble en veldig tung forskningsdebatt. Her har de store oljeselskapene all skyld, fordi de finansierte oljelobbyens motkampanjer mot den globale klimaforskningen. Det har gjort at man er 20–30 år forsinket i alt man gjør, fordi strategien om å «trolle» klimadebatten i stor grad lykkes.
Tomine: Var det en kamp om virkeligheten man måtte vinne først?
Marie: Ja, tidligere kunne man ikke snakke om klima før man hadde kommet med en lang innledning om at klimaendringene fantes og var menneskeskapt. Jeg tror at det er først de siste årene, og med det økende ungdomsopprøret, man har innsett at dette er en sak som handler om folks hverdag, og at det er noe som angår stedet man bor og livene man lever.
Tomine: Tror du koronakrisen vil føre til noen nyttige lærdommer for klimakampen? Med korona har vi jo sett at staten har gjort en rekke inngripende tiltak i folks liv, tror du folk vil være mer åpne for inngripende klimatiltak?
Marie: Koronakrisen viser at folk er villig og kapabel til enormt store endringer i egen hverdag på kort tid. Men det er noen veldig viktige premisser som må ligge til grunn: Det må gjelde alle. Vi har jo sett det, at når noen skulker karantenereglene, så er det vanskeligere å argumentere for at alle skal ta regningen. Og når regjeringen midt under koronasituasjonen har kuttet i formuesskatten, – igjen – er det vanskeligere å godta at vi skal gjennomføre tiltak som fører til at mange blir arbeidsledige.
Selv om alle er med på klimadugnaden, er det en større kostnad for noen enn for andre, akkurat på samme måte som det var en større kostnad for noen å ha barna sine hjemme fra skole og barnehage på grunn av korona i vår. Og det var en større kostnad for noen barn å ikke kunne få gå skolen, enn det var for andre. Det betyr at først må alle bidra i dugnaden, så må man se på hvem kostnadene ble store for, og hvem det kanskje til og med ble en gevinst for. Regningen må være rettferdig fordelt.
Om det oppfattes som at de rike fortsatt kan fly privatfly og dra på kjærestetur til New York tre ganger i året, mens folk som har en sliten dieselbil og ikke har råd til å oppgradere må betale mer for å komme seg på jobb – da føles det ikke som at alle er med. Helt med rette rakner motivasjonen til å bidra i fellesskapet når man føler at noen sluntrer unna, og at regningen blir skeivt fordelt. Det er vel litt det vi ser med korona, at det har skjedd litt mer over sommeren. Vi stiller mer kritiske spørsmål: hvorfor skal ikke sykepleiere få mer lønn, hvorfor får dagligvareansatte lite betalt, når matvarekjedene har tjent mye penger?
Tomine: I kronikk i Klassekampen om investeringer som en vei ut av koronakrisen skrev du at: «Kriser er gode tider for å investere fordi det staker kurs ut av krisa, og fordi det finnes ledige ressurser som kan tas i bruk. Når vi nå står midt i den største økonomiske krisa siden krigen, trengs investeringer for å ta oss videre». Er en slik statlig økonomisk investeringspolitikk er en grunnleggende forutsetning for å løse klimakrisen?
Marie: Ja, det er akkurat det jeg mener. Investeringene man bestemmer seg for, legger føringene for retningen samfunnet skal gå i. I dag står kommersielle aktører bak veldig mye av investeringene, og de investerer med mål om avkastning for sine aksjonærer. Men det vi trenger er å gjøre investeringer i fellesskap, til det beste for både folk og miljø. Vi gjør jo litt av det allerede, vi bygger for eksempel skoler, sykehus og jernbaner, men vi trenger mye mer av det. Vi trenger en demokratisk investeringspolitikk. Det trenger ikke kun være staten som investerer, det kan også være kommunene, regionene, regionale samarbeid eller arbeiderkollektiv.
Vi har blitt fortalt at det ikke er riktig at fellesskapet skal gjøre slike valg for fremtiden, fordi vi i det nyliberale hegemoniet blir fortalt at det er markedet og konkurranse som vet best hvilke investeringer som er best for oss. Det er her Rødt, med vårt ideologiske fundament, kan peke på hvor galt nettopp dette er, og hvordan denne tankegangen har brakt oss til både pandemi og klimakollaps.
Det er en slags idékrig som er viktig, tror jeg, for å få til raske og omfattende nok klimaløsninger. Jeg tror ikke vi kan vente på at det skal bli lønnsomt å redde klima. I en kapitalistisk økonomi er behovet for vekst så fundamental, at kapitalistiske løsninger på klimafeltet vil gå ut over blant annet naturmangfoldet.
Tomine: I forbindelse med korona var det diskusjon om krisepakke til oljeindustrien i vår, også innad i Rødt. Hvordan ble det, og hva vil Rødt?
Marie: Vi foreslo på Stortinget, og gjennom offentlig debatt, at den akutte situasjonen i leverandørindustrien måtte møtes med at staten nettopp igangsatte et slikt investeringsprogram. Vi sa at vi skulle erstatte krone for krone – alle koronatapte investeringer hvor oljeprosjekter enten ble utsatt eller avlyst – med samfunnsnyttige, grønne investeringer. Vi hadde en hel lang liste over konkrete mulige investeringer: skipstunnel på Stad, nye havforskningsskip, jernbanebygging, utbedring av havner. Altså tiltak som kunne igangsettes raskt, og skape arbeidsplasser på kort sikt.
Det er viktig å si at det var stor oppslutning om Rødts primærpolitikk når det gjelder industri og omstilling av olje- og gassindustrien i Norge. Men, som kjent har ikke Rødt særlig stor støtte på Stortinget, så våre forslag fikk ikke flertall. Da var det mange i fagbevegelsen og i Rødt som mente at Rødt måtte ta stilling til kravene fagbevegelsen hadde reist om akutte tiltak for olje- og leverandørindustrien. Det ble en diskusjon i Rødts sentralstyre og landsstyre om hvordan man sekundært skulle stemme over endringer i skatteregimet for oljenæringen. Der var det en tydelig uenighet, og den er nok ikke over enda.
Vi har flere løfter i arbeidsprogrammet, blant annet at vi vil omstille oljenæringen raskt, men uten at det fører til arbeidsledighet. I en sånn her veldig spisset sak, kan det være vanskelig å oppfylle disse to kravene samtidig. Det som vi landet på, etter en uenighet hvor et stort mindretall fortsatt var uenige i konklusjonen, var at flertallet i landsstyret sa at man kunne støtte veldig midlertidige tiltak rettet mot oljeleverandørindustrien. Men med ganske strenge krav, blant annet at til at oppdrag måtte gå til Norge, og at tiltakene måtte møtes med tilsvarende tiltak for fornybar industri. Det som ble fremmet i Stortinget fulgte ingen av våre krav, og heller ikke fagbevegelsens krav, men ga mer skatteletter til oljeselskapene enn de selv hadde bedt om. Til syvende og sist stemte Rødt selvfølgelig mot hele pakken.
I Norge, hvor store deler av arbeiderklassen og fagbevegelsen er tilknyttet oljeindustrien, må man ha en politikk som vekker tillit og troverdighet også hos industriarbeidere. I vår sto deres arbeidsplasser i fare. Da landet vi i Rødt på det man kan kalle et kompromiss, som mange er fortsatt er uenige i, men som jeg mener står seg. Vi var det eneste partiet som klarte å lete med lys og lykt etter noe som kan berge arbeidsplasser, uten å sette i gang nye store oljeprosjekter.
Det er løgn å si at det ikke finnes motsetninger mellom arbeidsplasser og miljø i en oljenasjon som Norge. For meg er det et godt tegn at vi i Rødt ikke lett kunne ta et standpunkt helt for eller helt mot i en sak som denne. Det betyr at Rødt er et parti hvor både fagbevegelsen og miljøbevegelsen er representert og aktivt til stede. Partier som SV eller MDG trenger ikke forholde seg til hva klubblederen på et oljeavhengig verft mener, fordi han er ikke medlem i SV eller MDG. Men han er medlem i Rødt! På samme måte er det mange partier som ikke har medlemmer fra miljøbevegelsen. Her mener jeg Rødt er et unikt parti. Jeg håper de ulike synspunktene kommer fram i diskusjonene frem mot neste landsmøtet, fordi jeg tror det er den eneste måten vi reelt kan få til standpunkt som forener arbeid og miljø. Vi må diskutere oss frem til gode foreninger av standpunktene i Rødts primære industripolitikk.
Tomine: Hva tenker du er forskjellen på miljøpolitikken til MDG og Rødt?
Marie: Hvis du er en person fra middelklassen i Oslo som ikke syns det er forskjell på høyre- og venstresida, er MDG partiet for deg. Men om du mener at miljøpolitikken må være rettferdig geografisk fordelt, hele landet må med og vi må ha forståelse for at det er forskjell å bo i Oslo og på bygda, er Rødt et bedre alternativ. Det er forskjell på de to hverdagene, og det må klimapolitikken ta på alvor.
Det ideologiske argumentet er at MDG ikke har en kritikk av kapitalismen. De har ikke et ønske om å fjerne verken økonomisk vekst eller kapitalistiske maktstrukturer. Det sier jeg ikke for å gi dem minuspoeng i studiesirkelen min, men fordi jeg mener at de to tingene helt reelt fører til at man ikke får en miljøpolitikk som løser problemene.
Tomine: Et argument jeg har hørt brukt mot Rødts miljøpolitikk er at klimaproblemene haster å løse, og at man ikke har tid til kapitalismekritikk. Hva tenker du om det?
Marie: Den største klisjeen om Rødts miljøpolitikk er at vi mener at ingenting kan gjøres før Revolusjonen, med stor R, er gjennomført, analysert og evaluert. All vår miljøpolitikk er gjennomførbart uten å vente på det perfekte samfunnet – eller den perfekte teknologien, som en del partier gjør. Vi mener at utslippene må reduseres her og nå. Men vi mener samtidig at miljøpolitikken som gjennomføres nå, må peke fremover mot et samfunn som skal være bærekraftig i hundrevis av år. Den må forholde seg til de kapitalistiske maktstrukturene som finnes her og nå, for eksempel må vi bryte med storselskapenes makt, ellers får vi ikke gjennomført klimapolitikk. Da må vi forstå kapitalismen – og motstrategier som fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser. Ellers kan man ende opp som Venstre, og tenke at så lenge gründerne er grønne nok, løses problemene.
Tomine: Hva tenker du er status for klima akkurat nå? Er situasjonen håpløs?
Marie: Situasjonen er som alltid mer alvorlig enn noensinne. Uten å innse hvor alvorlig den er, og hvor fundamentalt vi må bryte med dagens maktstruktur for å løse klimaproblemene, tror jeg ikke vi klarer å mobilisere den kraften som må til. Men det er mange gode eksempler på at bevegelsene allerede er i gang.
For å si det sånn: Jeg fester ikke noe håp til dem som i dag leder verden, men jeg har stor tro på dem som skal lede verden i fremtiden. De er på vei nå, med ungdommen i spissen, men folk i alle aldre er med. Jeg tenker at Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er et godt eksempel på at lokale, konkrete saker er der man vinner mot storkapitalen.
Relaterte artikler
Innhold 20/03: Klimakamp
Leder … 4
Plukk … 6
Gnist-samtalen med Marie Sneve Martinussen … 10
Susanne Normann og Henrikke Ellingsen: Rasisme, reindrift og ren energi … 18
Ivar Espås Vangen og Aslak Storaker: Det norske militærvesenet – et miljø- og klimaperspektiv … 26
Daniel Vernegg: Å spore stormens utvikling … 30
Ståle Holgersen: Miljø og økonomi: Refleksjoner rundt kapitalismens kriser … 40
Ronny Kjelsberg: En egalitær koalisjon for det 21. århundre … 50
Tomine Sandal: Følelsenes politikk … 60
Marie Brunstad Ekeberg: Politiets kontroll av minoriteter … 66
Tore Sivertsen: Er et samfunn med
arbeiderklassen ved makta en utopi? … 76
Johan Petter Andersen: Den nye ideologien til de kurdiske revolusjonære … 84
Debatt: Bjørn Tore Egeberg: Tok Karl Marx feil – og har Peder Martin Lysestøl rett? … 94
Oscar Dybedahl: Sosialismens varierte historie – og tilfellet Pål Steigan … 98
Per-Gunnar Skotåm: Utbygging av havvindmøller med strøm til hva, for hvem
og hvorfor? … 106
Bokomtaler:
Terje Halvorsen: Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommu-
nistiske motstanden i Norge 1940–1945 … 114
Mike Gonzales: In the red corner. The marxism of José Carlos Mariátegui … 116
Frank M. Snowden: Epidemics and society.
From the Black Death to the present … 120
Marta Breen: Hvordan bli (en skandinavisk) feminist … 122
Ola Innset: Reinventing Liberalism. The Politics, Philosophy and Economics of Early Neo-liberalism (1920-1947) … 124
Heike Geissler: Midlertidig ansatt … 128
Mímir Kristjánsson: Martin Tranmæls metode … 130
Bhaskar Sunkara: Det sosialistiske manifest – Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet … 134
Revolusjonens A-Å:
Jokke Fjeldstad: Stoffskiftebruddteori … 140
Relaterte artikler
Miljøpolitikk for arbeiderklassen
Skal vi løse den økologiske krisa, kreves en massebevegelse som kan stå opp mot voldsomt mektige næringer. Men miljøspørsmål med base i den profesjonelle styringsklassen og med fokus på forbruk har små muligheter til å få støtte fra arbeiderklassen. Denne artikkelen argumenterer for at miljøkrisa må organisere arbeiderklassens ut fra deres interesser.
Matt T. Huber er amanuensis i geografi ved Syracuse University. Han har skrevet Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (University of Minnesota Press, 2013). Nå arbeider han med en bok om klasse og klimapolitikk for Verso Books.
Artikkelen sto i Catalyst vol 3, nummer 1, våren 2019
https://catalyst-journal.com/vol3/no1/ecological-politics-for-the-working-class
Oversatt av Unni Kjærnes, medlem av redaksjonen i Gnist.
Foto: Erik McLean
Klimakrisa og den økologiske krisa er alvorlige kriser, og vi har liten tid på oss til å løse dem. På bare én generasjon (siden 1988) har vi sluppet ut halvparten av alle utslipp i historien1. I samme periode har karbonbelastningen i atmosfæren økt fra rundt 350 pm (parts per million) til over 410 – det høyeste nivået på 800 000 år (det historiske førindustrielle gjennomsnittet var rundt 278)2. Menneskelig sivilisasjon oppsto i en sjelden 12 000 års periode med klimatisk stabilitet, som nå går raskt mot slutten. Den siste rapporten fra Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) hevder at vi bare har tolv år med en drastisk utslippsreduksjon for å unngå 1,5 graders oppvarming – et nivå som vil gi dramatisk økning i ekstreme superstormer, tørke, branner og dødelige hetebølger (for ikke å snakke om heving av havnivået)3. Nye studier viser at endrede regnmønstre i de neste tjue åra vil true produksjonen av korn, som hvete, mais og ris4. En serie på tre studier tyder på at så tidlig som i 2070 vil en halv milliard mennesker «oppleve fuktige hetebølger som vil ta livet av friske mennesker i skyggen, i løpet av 6 timer».5
Du trenger ikke være sosialist for å mene at tidsrammen for påkrevde endringer gjør det nødvendig med en eller annen type av revolusjon. IPPC sier rett ut at vi umiddelbart må gjøre «raske, omfattende og enestående endringer på alle samfunnsområder»6. Den kjente klimaforskeren Kevin Anderson sier at «… når du virkelig ser på tallene bak rapporten, ser på tallene som vitenskapen kommer med, da snakker vi om en fullstendig revolusjon i vårt energisystem. Og det vil utløse fundamentale spørsmål om hvordan vi driver våre økonomier.»7
Den radikale klimabevegelsen har lenge samlet seg rundt slagordet «systemendring, ikke klimaendring.» Bevegelsen har en god forståelse av at kapitalismen er den største hindringen for å løse klimakrisa. Likevel kan uttrykket «systemendring» bli utydelig på hvordan systemer endres. Klimakrisas dilemma er ikke så enkelt som bare å erstatte ett system med et annet – det krever å ta kampen mot noen av de rikeste og mektigste delene/sektorene av kapitalen i verdenshistorien. Disse omfatter bare 100 selskaper, men er ansvarlige for 71 prosent av utslippene siden 1988.8 Fossilenergiindustrien og andre karbonintensive sektorer av kapitalen (stål, kjemisk, sement osv.) vil ikke sitte stille og tillate revolusjonære endringer som vil gjøre forretningsmodellene deres foreldet.
Som for alle andre slike kamper, vil denne konfrontasjonen kreve en godt organisert massebevegelse som kan tvinge kapital og stat til å gjøre de nødvendige endringene. Likevel, som Naomi Klein har sagt, er dette skikkelig dårlig timing. I løpet av de siste tiåra har kapitalen styrket seg voldsomt for å nøytralisere sine hovedutfordringer, som statlig regulering, progressiv skatt og en levedyktig fagbevegelse9. Historien fra det nittende og det tjuende århundret viser at den største utfordringen til kapitalens styring har kommet fra organiserte arbeiderklassebevegelser, grunnet i det som Adaner Usmani kaller dens «splittende evne» – særlig streiker og fagorganisering10. Arbeiderklassen utgjør ikke bare størstedelen av samfunnet, den har også den strategiske krafta til å kunne stenge ned kapitalens profitt fra innsiden.11
Her ligger hoveddilemmaet. En bevegelse som er i stand til å få til de nødvendige endringene, vil ikke bare måtte ha et massivt omfang, men en virkelig basis i arbeiderklassen. Dagens miljøpolitikk har små muligheter til å lykkes med det. Dens ideologiske og strategiske innretting reflekterer verdensbildet til det som Barbara og John Ehrenreich kaller «den profesjonelle styringsklassen». Den er opptatt av å ha studert og tatt eksamener, og «kunnskap» om realitetene i miljøkrisa står sentralt12. Dette er ikke bare et problem som gjelder hva slags mennesker som er involvert. Miljøpolitikk for middelklassen står ofte i direkte motsetning til arbeiderklasseinteresser. Dens teorier om miljøansvar er grunnlagt på ideer og «økologisk» eller «karbon-» fotavtrykk som skylder på forbrukere (og arbeidere) for å drive fram miljøødeleggelsene. Sentralt i denne tilnærmingen står oppfordringer om å leve enklere og «forbruke mindre» – et råd som neppe vil ha appell i en arbeiderklasse hvor lønn og levestandard har stagnert i nesten to generasjoner.13 Når radikale akademikere leter etter eksempler på frigjørende miljøpolitikk, ser de for seg virkelig miljøvennlig politikk som en form for direkte levebrødkamper over naturlige «bruksverdier» som land, ressurser og kroppen selv. Selv om kamper for levebrødet er svært viktige, overser miljøpolitikken til den profesjonelle klassen hvordan slik politikk kan appellere til de titalls millioner av arbeidere som ikke har direkte tilgang til naturen i sin «bruksverdi»-form.
I dette essayet argumenterer jeg for en arbeiderklassebasert miljøpolitikk14 som er retta mot å mobilisere massene av arbeidere mot årsaken til krisa – kapitalen. For å bygge opp denne politikken, må vi tiltrekke oss massen av arbeidere som ikke har bærekraftige midler til å overleve ut over tilgang på penger og varer. Denne politikken har to hovedfundamenter.
For det første må den ha en helt annerledes fortelling om det klassemessige ansvaret for miljøkrisa. I stedet for å anklage «alle vi» forbrukere og våre fotavtrykk, må oppmerksomheten rettes mot kapitalistklassen. Denne typen politikk bruker arbeidernes sinne og uvilje mot sine sjefer og de rike generelt, som tilbyr en forklaring på at arbeiderklassens liv blir verre.
For det andre må den ha et politisk program som er rettet direkte mot de materielle interessene til arbeiderklassen. Det er ganske enkelt å føye bærekraftig politikk til allerede eksisterende bevegelser for dekommodifisering* (at alt ikke skal kjøpes og selges) av grunnleggende behov, slik som «Medicare for all» og «Bolig til alle» (i USA, oversetters merknad). Særlig klimakrisa angår sektorer som er avgjørende for arbeiderklasseliv – mat, energi, transport. Selv om den framvoksende politikken «Green New Deal» langt fra er perfekt, gjør den nettopp det. Den tilbyr ikke bare en løsning som er retta mot problemets omfang, den tilbyr også klare og direkte fordeler for den brede arbeiderklassen (slik som en offentlig jobbgaranti). Det er mye syting over anti-miljøholdninger som finnes i den etablerte fagbevegelsen og blant arbeidere i fossilenergiindustrien, men arbeiderklassebasert miljøpolitikk kan være mer på linje med lavkarbonsektorer som helse og utdanning, som har blitt mer kampklare. Deres fokus på kamp mot kuttpolitikk og «kjøpslåing om fellesgoder» kan ta opp i seg også krav om mer offentlige svar på et økologisk sammenbrudd.15
Del 1
Fra livsstil til levekår: Miljøbevegelsens begrensninger
Dagens miljøbevegelse domineres av profesjonelle fra middelklassen. Med ekspansjonen av høyere utdanning eksploderte denne klassen i etterkrigstida – i seg sjøl et utslag av arbeiderklassekamp og fagbevegelsens seire på 1930- og -40-tallet (seinere i Norge, oversetters merknad). Ut fra disse historiske betingelsene vokste det fram det jeg vil kalle «livsstilsorientert miljøpolitikk», der forbedringer gjennom individuelle forbrukervalg står sentralt16. Men denne typen ønsker kommer fra en dypere kilde til frykt for masseforbruk av varer, der middelklassens sikkerhet forbindes med et privat hjem, bil, kjøttforbruk og et helt sett av ressurs- og energiintensive varer. Som sådan anser livsstilsorientert miljøpolitikk at moderne livsstil – eller det som noen ganger kalles «vår levemåte»17 – er den viktigste driveren av miljøproblemer. Selvfølgelig blir da en politikk for materiell gevinst ødeleggende for miljøet. Siden livsstilsorientert miljøpolitikk anklager forbruket av varer – og den store majoriteten av samfunnet (altså arbeiderklassen) er avhengig av varer for å overleve – vil den bare appellere til en svært smal gruppe av velstående mennesker som ikke bare lever et ganske komfortabelt middelklasseliv, men som har dårlig samvittighet for å gjøre det. Særlig under nyliberalismen føler storparten av befolkningen seg ikke skyldig på grunn av forbruket sitt, men heller begrenset av stramme grenser for tilgang på midler til livsopphold.
Livsstilsorientert miljøpolitikk produserer også en utløper, en tydelig og tilsynelatende mer radikal, alternativ visjon for miljøpolitikk som er mer vanlig blant akademikere. Denne typen akademisk tilnærming aksepterer premisset i livsstilsorientert miljøpolitikk om at moderne «forbruksbasert livsstil» i seg selv er skadelig for miljøet. Disse radikale miljøforskerne viser til de som er i utkanten av samfunnet for å få et mer sannferdig grunnlag for miljøpolitikken. Dette er det jeg vil kalle «levekårsorientert miljøpolitikk»18 eller det som noen ganger kalles «de fattiges miljøpolitikk»19. Denne forskningen har argumentert for at det riktige grunnlaget for miljømobilisering er en direkte opplevd erfaring med miljøet. Jeg skal ta opp to kritiske retninger. Den første, politisk økologi, søker generelt etter eksempler på kamper over direkte avhengighet av «bruksverdi» som jord eller naturressurser for å overleve, gjerne blant småbønder, urbefolkning eller andre marginaliserte lokalsamfunn (gjerne i det globale Sør). Som sådan romantiserer denne forskningen det som ses på som anti-moderne sjølbergingsbaserte levekår i utkanten av global kapitalisme.
Den andre retningen er miljøorientert rettferdighet, som er mer opptatt av effektene av forurensning og giftig avfall som dødelig trussel for livsgrunnlaget i raseskilte, marginale lokalsamfunn (gjerne i det globale Nord). De er ofte kritiske til hovedstrømmen i miljøpolitikken, som fokuserer på uberørt natur og bevaring av viltliv, og tar heller opp hvordan fattige og rasemessig marginaliserte lokalsamfunn gjør «miljø» til et spørsmål om overlevelse. Men, igjen, de som kjemper direkte mot forgiftning av lokalsamfunn, er ofte på utsiden av storsamfunnet. Slike kamper (som landarbeidernes bevegelse i Brasil, kampen for reint vann i Flint, Michigan) er åpenbart viktige for å overleve. Men det strategiske spørsmålet om hvordan bekymringer over lokale levekår kan føre til en bredere massebevegelse for miljø som kan konfrontere kapitalen, er uklart.
Levekårsorientert miljøpolitikk er ofte sett på som det motsatte av livsstilsorientert miljøpolitikk, men de deler det samme akademiske ståstedet. Når de tar avstand fra massekonsumsamfunnet, dreier de det radikale akademiske blikket mot utkantene av samfunnet for å se etter den «virkelige» miljøkampen. Levekårsorientert miljøpolitikk er helt klart en mer tiltrekkende form for politikk, som tar opp materielle interesser hos spesielle grupper. Men ved å knytte den direkte, opplevde relasjonen til det som ses som det virkelige miljøet (jord, naturressurser, forurensning), omgår den hvordan vi kan bygge en miljøpolitikk for majoriteten i samfunnet, som allerede står uten land og som er avhengig av penger og varer for å overleve.
De økologiske feilslutningene ved livsstilsorientert miljøpolitikk
Livsstilsorientert miljøpolitikk tar livet på alvor. Økologi er studiet av liv i alle dets forhold. For å spore miljøproblemer tilbake til forbrukerlivsstiler, har økologer utviklet sofistikerte tekniske verktøy. De er basert på ett kjernepremiss:
Hver organisme, enten den er en bakterie, en hval eller et menneske, har en påvirkning på kloden. Vi er alle avhengige av produkter og tjenester fra naturen, både for å gi oss råmaterialer og for å ta imot vårt avfall. Påvirkningen vi har på våre omgivelser, er knyttet til «kvantiteten» av natur som vi bruker eller tilegner oss for å opprettholde våre forbruksvaner.20
Dette er åpningslinjene i en tidlig introduksjonstekst til en analyse av «økologisk fotavtrykk», Sharing Nature’s Interest. Hvert år tar tusener av studenter og miljøaktivister økologisk fotavtrykk-quiz-en for å lære hvor mange jordkloder som trengs for å bevare jordas 7+ milliarder mennesker som forbruker som deg (vanligvis et overveldende tall som 3,5 kloder). Gjennom slik kunnskap og verktøy har forbrukere i det globale Nord lært at det er deres «privilegier» og delaktighet som har frambrakt denne økologiske krisa.
Sitatet beskriver fint det økologiske verdensbildet: mennesket er en organisme som enhver annen. Hver «organisme» har målbar «påvirkning» på et økosystem. Bjørner spiser fisk og mennesker spiser fisketaco, men resultatene for økosystemet er de samme. Et viktig poeng er at økologisk fotavtrykk-analyse søker å knytte påvirkning til forbruk. Det gir mening i dette økologiske verdensbildet. Alle økologer vet at et økosystem består av produsenter og forbrukere. Disse er helt forskjellige fra produsenter og forbrukere i en kapitalistisk økonomi. Som grunnpilar i ethvert «matnettverk» tar de økologiske produsentene, plantene, opp solenergi og vann for å produsere organisk plantemateriale. Men den virkelige handlingen – og dens virkninger – kommer fra økologiske forbrukere. Dette er dyr og andre arter som spiser planter, dyr som spiser disse dyra og så videre. Forbrukerne, og det er mange nivåer av primære, sekundære osv., er de som driver fram økologisk endring i et system der produsentene er forholdsvis ubevegelige og passive.
Et økologisk fotavtrykk kan ta informasjon om dine ulike økonomiske forbruksaktiviteter (energi, mat, bolig og andre ting som utgjør ditt daglige forbruk) og så gi deg et svar på hvor mye økologisk rom – eller «likeverdig biologisk produktivt rom»21 – som kreves for å opprettholde dette forbruket. Dette gir mulighet for å forstå ulikhet basert på inntekt og forbruksnivå: amerikanere forbruker 9,6 hektar per person, mens indere forbruker 1 hektar per person. Denne brede økologiske fotavtrykk-analysen er nylig erstattet med «karbon-fotavtrykk». I stedet for å måle din påvirkning som «rom», får forbrukere nå informasjon i form av tonn karbondioksid-ekvivalente utslipp. Gjennomsnittsamerikaneren slipper ut omtrent 18 500 tonn karbondioksid per år.
Dette kan lede til en type «progressiv» analyse av ulikhet i fotavtrykk mellom rike og fattige forbrukere. I 2015 ga Oxfam ut en rapport med tittelen «Extreme Carbon Inequality» som viste at de øverste 10 prosentene av jordas befolkning var ansvarlig for 50 prosent av utslippene, mens de nederste 50 prosentene bare var ansvarlig for 10 prosent.22 I beskrivelsen av rapporten står det at prosjektet «har sammenlignet fotavtrykket fra gjennomsnittlig livsstilsforbruk blant rike og fattige i en rekke land».23 Igjen koples utslipp til «livsstil», til måten våre liv genererer utslipp, som vårt eget ansvar. Faktisk fastslår studien at 64 prosent av alle utslipp kommer fra «forbruk», mens resten vagt tilskrives «regjeringer, investeringer (som i infrastruktur) og internasjonal transport».24
Spørsmålet blir da: Er enkelforbrukeres «fotavtrykk» bare deres eget? Forskjellen mellom mennesker og andre organismer er at ingen andre organismer monopoliserer produksjonsmidler og tvinger disse organismene til å arbeide for penger. Hvis vi så en bjørn privatisere midlene til fiskeproduksjon og tvang andre bjørner til å arbeide for dem, ville vi umiddelbart trekke den slutning at noe hadde gått galt i økosystemet. Men det er hva mennesker gjør med andre menneskeorganismer. Mennesker organiserer tilgang til ressurser (og forbruk) via klassesystemer for kontroll og utestengning.
Fotavtrykkanalyser er ikke bare formet ut fra en økologisk visjon om at «alle mennesker kun er forbrukende organismer», men også en mer hegemonisk økonomisk teori om at det er forbrukerne som driver økonomien gjennom sine valg og beslutninger. Teorien om forbrukersuverenitet antar at produsentene er avhengige av forbrukernes ønsker og bare svarer på disse, heller enn det som er riktig, at produksjonen setter rammer for forbrukervalgene. Mye forbruk (som bilkjøring) er ikke et «valg», men en nødvendig del av sosial reproduksjon (å komme seg på arbeid). Videre, når vi velger varer, får vi bare velge de som det gir profitt å produsere. Det er et paradoks at «miljømessig bærekraftige» varer (med lavere fotavtrykk) ofte er dyrere.
Det virkelige spørsmålet en må stille er: Hvem tror du at har reell makt over samfunnets økonomiske ressurser? Teorien om forbrukersuverenitet antyder at det er forbrukernes preferanser som til sjuende og sist driver beslutninger i produksjonen – makta blir diffus og spredt blant enkeltforbrukere. Men makt over økonomien er ikke diffus, den er konsentrert i hendene på de som har kontroll over produksjonsressurser. Fotavtrykksideologien har i seg det første synet om diffus forbrukermakt. En ledende analytiker av karbonulikhet, Kevin Ummel, avslører at dette er akkurat hvordan han forestiller seg årsaksforholdet: «Målet er å spore utslipp tilbake til husholdenes forbruksvalg, som er det som til sist leder til at det produseres».25
Nøkkelinnsikten i økologiske fotavtrykksanalyse er at forbruksvalgene – altså livsstil – driver fram miljøkrisa. Konklusjonen er klar: en politikk for lavere forbruk. Som rapporten jeg siterte over sier: «Vi lever i en begrenset verden. Den uunngåelige konklusjonen er at vi må lære å leve et godt liv med mindre.»26 Mens hele poenget med fotavtrykksanalysen er å avsløre skjulte miljøkonsekvenser av forbruket, har andre akademikere søkt etter et mer virkelighetsnært grunnlag for miljøpolitikk i det direkte opplevde forholdet til miljøet.
Levekårsorientert miljøpolitikk og marginaliserte lokalsamfunn
Ideologien om økologisk fotavtrykk gjorde en politikk med krav om materielle fordeler umulig, for de som skaffet sitt livsopphold fra varer. Siden varebaserte livsstiler ble forbundet med fotavtrykk, innebar økt forbruk økologisk destruksjon. Satt på spissen ville ethvert klassekrav, for for eksempel høyere lønn, med nødvendighet bety et større «fotavtrykk».27 Miljøpolitikk ble – i sin utforming – en politikk for begrensning og mindre. Derfor ble det dominerende fokuset i miljøpolitikk dreid mot å undersøke hvilke typer relasjoner som kunne utvikle bruksverdi, skilt av fra kapitalisme og varesamfunnet. Dette forklarer framveksten av en miljøbevegelse på 1970-tallet preget av «Small is Beautiful (smått er godt)», som holdt fram alt som var lokalt, småskala og samarbeid basert på ansikt–til–ansikt-relasjoner, med minimal (og «tilstrekkelig») teknologi.28 Denne typen politikk lovet det Erik Ohlin Wright kalte «flukt fra kapitalismen» eller prosjekter der målet var å «skape vårt eget mikroalternativ der vi kan leve og trives.»29 Dersom varebaserte livsstiler var problemet, kunne en virkelig miljøpolitikk bare bygges på atskillelse fra masseforbrukssamfunnet.
Mange radikale fra den nye venstresida så begrensninger ved «Small is Beautiful»-baserte former for livsstilspolitikk. For en del akademikere som var opptatt av radikal politikk, betød det å kombinere materielle krav (altså klasse) med økologi, å fokusere på kamper i utkanten av det globale varesamfunnet. Radikale akademikere søkte etter miljøpolitikk på området bruksverdi: De som skaffer sitt levebrød direkte fra naturen eller de hvor egen bruksverdi av arbeidskraft – kroppslig helse – var ødelagt av forurensning. Derfor ble de to mest populære radikale tilnærmingene til miljøpolitikk i akademia konsentrert om to tilnærminger: politisk økologi og miljømessig rettferdighet.30
En underdisiplin av politisk økologi vokste fram på 1970- og 80-tallet som en marxistisk grein av landbruksstudier. Den satte kamper i fattige landbefolkninger (småbønder, urbefolkning osv.) om land, naturressurser og miljøødeleggelse inn i en marxistisk politisk-økonomisk ramme. Piers Blaikie og Harold Brookfields bok Land, Degradation and Society analyserte «den stadig skiftende dialektikken mellom samfunn og landbaserte ressurser, og også innen klasser og grupper i samfunnet.»31 Utgangspunktet for analysen var de som drev jorda – gjerne småbønder med en viss kontroll over «bruksverdier» som land og levebrød.
Et viktig uttrykk for tilnærmingen var utgivelsen av Liberation Ecologies (redigert av Richard Peet og Michael Watts), først i 1996, så i revidert og utvidet utgave i 2004.32 Her var det mange eksempler på lokale kamper for land og ressurser, som jorddegradering i Bolivia, avskoging på Madagaskar, Chipko – «treklemmingsbevegelsen» i India. Et svært innsiktsfullt aspekt ved denne tilnærmingen er dens kritiske syn på en slags imperialistisk miljøbevegelse – å fremme ideer om upåvirket natur på måter som fortrenger lokalsamfunn. Målet var ofte å vise at småbøndene ikke kunne anklages for ødeleggelser som avskoging og jorderosjon, som heller skyldes større prosesser av marginalisering frambrakt av globale varestrømmer og statlig kontroll.
Sentralt i dette arbeidet sto begrepet om levebrød (livelihood)33– samfunn som helt eller delvis skaffet sitt livsopphold direkte fra jorda. Gitt dynamikken i global nyliberal kapitalisme, var det viktigste som kom ut av denne tilnærmingen, hvordan lokalsamfunn ble frarøvet sine tradisjonelle strategier for overlevelse. Marx kalte denne prosessen «primitiv akkumulering». Men da David Harvey utviklet begrepet «akkumulering ved frarøving», kom en ny bølge med bidrag som fokuserte på de forskjellige prosessene for frarøving som foregikk i jordbrukskulturer og samfunn verden over.34 Miljøforskning innenfor denne retningen studerte tradisjonelle lokalsamfunn og kulturer som gjorde motstand mot langsomt å bli slukt av et globalt kapitalistisk varesystem. Likevel, siden kapitalismen selv er definert ved at storparten av befolkningen allerede er frarøvet produksjonsmidlene, forble denne forskningen i utkanter av den globale økonomien.
Den andre svært populære, radikale akademiske retningen er miljørettferdighet. Miljørettferdighet har også direkte, opplevde erfaringer med miljøet som et viktig grunnlag for miljøkamp – her særlig hvordan folks kropper er utsatt for gifter og forurensning. Bruksverdiene som trues, er vann, luft og, selvfølgelig: den avgjørende bruksverdien, kroppslig arbeidsevne. I et industrisamfunn finner en gjerne industrialismens infrastruktur og avfall i marginaliserte samfunn. Miljørettferdighetsorienterte tilnærminger undersøker urett ved å kople rase, klasse og kampene for å bekjempe denne uretten.35
Med røtter i bevegelsen for sivile rettigheter, vokste bevegelsen for miljørettferdighet fram for å håndtere urettferdig fordeling av giftig forurensning i fargede samfunn i USA. I 1983 brukte svarte borgere i Warren County, North Carolina sivil ulydighet som taktikk for å bekjempe etablering av en avfallsplass for giftig PCB-holdig avfall.36 I 1987 utga the United Church of Christ Commission on Racial Justice en rapport kalt Toxic Waste and Race in the United States. Rapporten viste at det, statistisk sett, var overlapping mellom marginaliserte fargede grupper og giftig avfall og annen miljørisiko.37 I 1991 arrangerte urbefolkning, afrikansk-amerikanske ledere og andre konferansen First National People of Color Environmental Leadership Summit. De ble enige om «å bygge en nasjonal og internasjonal bevegelse for alle fargede mennesker for å bekjempe ødeleggelse og frarøving av land og lokalsamfunn, og å gjenetablere vår åndelige, gjensidige avhengighet av den hellige Moder Jord».38 I februar 1994 ga president Clinton ordre om å ta opp miljørettferdighet for minoritetsbefolkninger og lavinntektsgrupper.»
Denne historiske fortellingen brukes ofte for å forklare den voksende betydningen av miljørettferdighetsbevegelsen (selv om jeg nedenfor stiller spørsmålstegn ved hvor vellykket bevegelsen har vært). Det underliggende politiske fokuset er at det er disse marginaliserte lokalsamfunnene selv som bør lede miljøbevegelsen mot de store selskapene som forgifter dem og deres samfunn. Det er deres direkte materielle erfaring med forurensning og gifter som gir dem denne spesielle politiske posisjonen. Tilsvarende har miljørettferdighetskamper påvirket klimabevegelsen, der bevegelsen for klimarettferdighet også anser marginaliserte «frontlinjesamfunn» som nøkkelaktører i klimakampen. Som for politisk økologi, er det ofte småbønder, urbefolkning og andre lokalsamfunn som er mest utsatt for klimaendringer (som kystfiskere og tørkerammede bønder). Men hvordan kan miljørettferdighetspolitikk bygge solidaritet med majoriteten av folk som er fullt oppslukt av varesamfunnet, men ikke utsatt for synlige trusler fra giftig forurensning?
Miljøbevegelsens begrensninger
Framveksten av miljøbevegelsen kommer i en periode med historiske tap for venstresida. Den første svikten er knyttet til dens forståelse av klasseansvar for miljøkrisa. Den typen politikk som kommer fra fotavtrykksanalyser, har en politisk tilnærming som anklager alle forbrukere for miljøkrisa. Det er vanskelig å se hvordan en politisk strategi kan vinne dersom løsningen er å kreve redusert forbruk av en klasse som har kjempet mot lønnsstagnasjon i nærmere et halvt århundre. Hvordan planlegger den å tiltrekke seg arbeidsfolk til sin sak dersom hovedbudskapet til dem er å akseptere videre måtehold og nedskjæringer?
Økologisk fotavtrykk representerer en analyse der alle virkninger kan spores tilbake til organismene (mennesker) som nyttiggjør seg naturressursene. Men dette er et syn som framstiller maktforhold i omvendt rekkefølge. Ved å gjøre forbrukere fullt ansvarlig for følgene av forbruket sitt, overser dette perspektivet kapitalens avgjørende rolle. Kapitalen legger rammer for både typer og mengder av varer som sendes ut på markedet. Bensinen på biltanken din har flytt gjennom hendene til utallige folk som søker profitt – konsulenter for oljeutvinningsteknologi, produksjonsselskaper, rigg-servicefirmaer, rørselskaper og bensinstasjonkjeder. Men det er likevel deg som stilles til ansvar for «fotavtrykket» bare fordi du fylte bensinen som førte til utslippene? Når det gjelder forbruk, har alle varer brukere og profitører langs hele kjeden, og vi burde plassere hovedansvaret hos de som henter profitt fra produksjonen, ikke bare hos folk som tilfredsstiller sine behov. Dette er ikke et moralsk regnestykke, men en objektiv vurdering av hvem som har makt i disse kjedene. Selvfølgelig kan vi ikke helt overse ansvaret til de få rike forbrukerne som kjøper biler som bruker mye bensin, spiser biff to ganger i uka og flyr til stadighet. Men hvorfor bare fokusere på deres forbruk når vi snakker om ansvar og politikk? Vi må heller spørre hvordan disse forbrukerne ble så rike. Hvorfor blir ikke det de har foretatt seg for å bli rike – disse valgene – tilsvarende gjenstand for politisk kritikk og bekymring?
Ta problemet med klimaendringer. Richard Heedes’ arbeid sporer 63 prosent av alle historiske karbonutslipp siden den industrielle revolusjon til 90 private og statlige selskaper, som han kaller «the carbon majors», den klassen med kapitalister som graver opp fossilt brensel og selger det for profitt.39 Men kapitalistene som er ansvarlige for klimaendringene, omfatter mange flere. Det er enorme mengder med industriell kapital som er avhengig av fossilt brensel. De mest klimarelevante inkluderer sement (ansvarlig for 7 % av de globale karbonutslippene), stål, kjemisk produksjon og andre karbonintensive former for produksjon.40 I følge The Energi Information Agency forbruker den industrielle sektoren mer av verdens energi enn privathushold, handelssektoren og transportsektoren til sammen.41 Om vi tar med utslipp fra elektrisitetsproduksjon, overgår industrisektoren alle andre (inkludert landbruk og endret bruk av land), med 31 prosent av de globale utslippene.42 Kritiske røster vil kalle det å rette oppmerksomheten mot fabrikker og industrielle produksjonssteder for håpløst gammeldags, men når det gjelder klimaendring og andre miljøproblemer er det riktig..
Den andre viktige begrensningen er den akademiske dreiningen fra livsstilspolitikk til levekårsorientert miljøpolitikk. Dette har mindre å gjøre med hvem som anklages, men mer med hvor i samfunnet en finner de virkelige miljøkampene. Her er problemet det politiske fokuset på utkanter, som ikke vil frambringe en bredere bevegelse. Politisk økologi er fiksert på kamper over frarøving i landdistrikter, inkludert motstand fra urbefolkning og småbønder. Enhver skikkelig person ville da også støtte disse bevegelsene for rettferdighet og sjølbestemmelse, og vi kan ikke undervurdere betydningen av disse kampene. Jeg stiller bare spørsmål ved hvordan slike kamper kan bidra til å bygge opp en slags samfunnsmessig makt som er i stand til å stå opp mot kapitalen, de som ansvarlige for frarøvinga og forurensninga. Det definerende trekket ved kapitalismen er at det store flertallet blir fratatt naturlige livsbetingelser. De som ikke enda har opplevd det, lever per definisjon i utkanten av systemet som helhet. Ved å plassere direkte levekårserfaringer med naturressurser og fysiske omgivelser som det eneste grunnlaget for politikk, blir det politiske grunnlaget du kan utvikle, betydelig begrensa.
Det er også rimelig å reise strategiske spørsmål om hvor vellykka bevegelser for miljørettferdighet har vært. Det er opplysende å undersøke hvilke refleksjoner noen sentrale akademiske aktivister har gjort seg om bevegelsen. I året etter Clintons historiske vedtak fra 1987, argumenterte Benjamin Goldman, en dataanalytiker bak den berømte rapporten Toxic Waste and Race, for at den faktiske makta i miljørettferdighetsbevegelsen kunne sammenlignes med «en flue på elefantens rumpe».43 Han oppdaterte dataene i rapporten fra 1987 og viste at:
På tross av økt oppmerksomhet, har fargede i USA nå større sannsynlighet enn for ti år siden til å bo i lokalsamfunn med kommersielle anlegg for farlig avfall, sammenlignet med hvite.44
Tjuefem år seinere kom Pulido, Kohl og Cotton til en lignende konklusjon, og antyder at miljørettferdighet har «mislykkes». De fastslår rett ut at «… fattige og fargede lokalsamfunn er fortsatt overeksponert for miljøskader.»45
Goldman mener at hyllesten av miljørettferdighetspolitikk overser den større sammenhengen av politisk nederlag:
… [M]ens progressive har applaudert framveksten av miljørettferdighetsbevegelsen, har vi sett en periode med voldsom intensivering av ulikhet, og, til syvende og sist, en historisk betydelig triumf for de som hersker over transnasjonal kapital, som har konsolidert sin makt, sine rikdommer og sine globale friheter.46
Goldman konkluderer med at for at miljørettferdighetsbevegelsen skal gjøre motstand mot disse store selskapenes makt, må den «… utvide sitt folkelige oppslutningsgrunnlag og inkludere flere interesser.»47 Likevel skyldes den appellen miljørettighetsbevegelsen har for mange progressive, at den representerer en kamp blant de fattigste og mest marginaliserte gruppene i det kapitalistiske samfunnet – fargede lavinntektsgrupper. Igjen, disse kampene er svært viktige og må ikke overses. Men for at kamper for miljørettferdighet skal lykkes, må de finne en måte å bygge en bredere miljøbevegelse på, med et grunnlag som faktisk kan stå opp mot de store selskapene som er ansvarlige for å forgifte lokalsamfunn. Så langt har vi en tendens til å verdsette det moralsk høyverdige i slike kamper, uten strategisk å spørre hvordan de skal kunne utvikle makt til å overvinne denne situasjonen.
Pulido og medarbeidere reiser spørsmål om staten. Mens staten ofte snakker miljørettferdighetskrav etter munnen, svikter den gjerne når det gjelder å håndheve reguleringer som kan forbedre disse menneskenes liv direkte.48 De argumenterer for en mer konfronterende strategi:
I stedet for å se staten som en hjelp eller partner, må den se staten som en motstander og utfordre den direkte:
Det er ikke om å gjøre å være respektabel, anerkjent og inkludert. Der er om å gjøre å lage et helvete for både forurenserne og de etatene som beskytter dem.49
I en situasjon der den nyliberale staten (og Trump) dominerer, er dette åpenbart en riktig strategi. Men på lengre sikt kunne miljørettferdighetsbevegelsen også vurdere en bredere strategi som kunne bygge en folkelig venstresidemakt innenfor staten selv (mer om dette i del 3). En slik politikk må nå videre enn til utsatte grupper og ha kontakt med det som Goldman kalte «ulike interesser».
Samla sett har både livsstilorientert politikk og dens avlegger, levekårsbasert miljøpolitikk, vokst fram i en periode da miljøkrisa ble forverra og den private kapitalens evne til å ødelegge miljøet økte enormt. De politiske strategiene er lite effektive. Vi skal nå diskutere denne ineffektiviteten ut fra mer konkret historie og klasseforhold
Del 2
«Å skyte over mål»: Klassegrunnlaget for miljøbevegelsen
Miljøbevegelsen vokste fram i en periode med krise og omstrukturering på 1960- og 70-tallet. Mens den antikapitalistiske politikken historisk har kjempet mot systemets ulikhet og fattigdom, var kommentatorer på både høyre- og venstresida på 1970-tallet enige om at kapitalismen sto overfor et nytt problem: overflod. Vi hadde ganske enkelt for mye. Økende forbruksnivåer, i seg selv et produkt av arbeiderklassens seire, ble nå et problem. På midten av 70-tallet mente en ung Alan Greenspan at økonomisk krise skyldtes alt for «ambisiøse» forventninger i samfunnet:
… regjeringer har satset sterkt på forbedring av sosiale ulikheter i eget og andre land og stadig økende levestandard. Hvor moralsk og sosialt rosverdige de enn er, har disse satsingene vist seg å være for ambisiøse økonomisk sett, både i hva de faktisk kan søke å oppnå og i hvilke forventninger de skaper i befolkningen.50
Han fortsatte med å foreslå at folk måtte tilpasse seg nye «realistiske mål», og at «inntektsnivået vil bli lavere og den mulige veksten i levestandard vil bli redusert.» Samfunnet hadde «skutt over mål» når det gjaldt fornuftige forventninger. Løsningen? Nedskjæringer – eller en politikk med mindre.
Fra et helt annet politisk perspektiv dreide mye av kritikken fra «det nye venstre» seg også om problemer med et varesamfunn med overflod. Herbert Marcuse definerte «ren dominans … folk blir administrert, og i de overutviklede områdene med masseforbruk, blir det administrerte livet til det gode liv for alle …»51 Guy Debord fastslo at «Det uklare utsynet går sammen med overfloden av varer» og varen har «lykkes i å totalt dominere sosialt liv».52 Innenfor kritisk teori argumenterte William Leiss for at forbrukerlivsstiler ikke tilfredsstiller grunnleggende menneskelige behov:
Denne sammenhengen fremmer en livsstil som er avhengig av et endeløst økende forbruk av materielle goder … [hvor] individer ledes til å misoppfatte egne behov.53
Christopher Lasch angrep den amerikanske «forbrukstilbedelsen» og «varepropagandaen» på måter som direkte påvirket president Jimmy Carters «ubehagstale» der han påsto at amerikanere har en tendens til å «dyrke selvnytelse og forbruk».54 De fleste er enige om at talen som formante amerikanere om å nedskalere, banet vei for Reagan.
Denne kritikken av overflod kom på et merkelig tidspunkt, i et tiår da amerikanske arbeidere var under angrep. Som historikeren Daniel Horowitz forklarer, «erfarte de fleste amerikanere [på 1970-tallet] økonomiske prøvelser … de aller fleste av landets familier erfarte lavere realinntekt.»55 Rapporter fra meningsmålinger viste at økende levekostnader var bekymring nr. 1 for amerikanere (i et tiår da det ikke var mangel på bekymringer).56 I en situasjon da arbeiderklassen kjempet for å ha råd til livsnødvendigheter, fortalte mange på venstre- og høyresida at de allerede hadde for mye. Ettersom verdens Greenspan-er (Alan Greenspan var leder av sentralbanken i USA 1987–2006) vant fram, ble det vanlig å tenke at det var tid for å «gjøre mer med mindre». Det var tid for å kutte – i offentlige utgifter, fjerne rettigheter fagforeningene hadde tilkjempet seg og i husholdningsbudsjettene.
Kritikken av overflod og «overforbruk» overlappet perfekt i tid med framveksten av den økologiske bevegelsen. På lignende måte som Greenspan, annonserte Club of Rome i 1972, med rapporten Limits to Growth, en ny realitet som samfunnet måtte tilpasse seg: «Mennesket er tvunget til å ta jordas begrensninger med i betraktning.»57 Paul Ehrlich proklamerte i begynnelsen de råeste Malthus-inspirerte perspektivene i The Population Bomb. Men noen få år seinere, i 1974, publiserte han og kona hans The End of Affluence, som argumenterte for at masseforbrukssamfunnet hadde gått ut over sitt materielle grunnlag.58 En av de tekstene som hadde størst påvirkning, var William Cattons Overshoot, som forklarte hvordan menneskers bruk av ressurser hadde «gått ut over (overshot)» hva jorda kan bære, og faren for massedød var overhengende.59 Miljøpolitikk vokste fram og ekspanderte nettopp i perioden med nyliberale nedskjæringer. Den knyttet an til det som Leigh Phillips kaller en «måteholdsøkologi (austerity ecology)», en politikk for begrensninger, redusert forbruk og lavere påvirkning – redusere, gjenbruke, resirkulere.60
Det er i en slik forbindelse det underlige skillet mellom «klasse-» og «miljø-» politikk har oppstått. Som en «ny sosial bevegelse» forkastet miljøbevegelsen en politikk grunnlagt på materielle interesser og sa den var håpløst knyttet til varesamfunnets hule materialisme. Mens klassepolitikk alltid handlet om visjoner om økt samlet velferd, ble miljøpolitikk en politikk for mindre. André Gorz utviklet et eksplisitt økososialistisk standpunkt med fokus på mindre:
«Den eneste måten å leve bedre på, er å produsere mindre, å forbruke mindre, å arbeide mindre, å leve annerledes.»61 Gjennom årene sto klasse- og miljøpolitikk stadig mot hverandre i debatt om «jobber versus miljø».
Det var arbeiderklasseforkjempere som protesterte mot beskyttelse av den spettete ugla og gjenoppretting av laksetrapper i Columbia River. Richard White minnes at klistrelapper på biler med «Er du miljøforkjemper eller jobber du for å overleve?» ble populære i landarbeidersamfunn.62 Mens mange arbeiderklassefolk helt klart var skeptiske til eliteprega miljøpolitikk, gikk dette også andre veien. Grønne politikere anklaget privilegerte arbeidere for forbruket deres. Rudolph Baro fra De Grønne i Tyskland sa rett ut:
«Arbeiderklassen her [i Vesten] er den rikeste underklassen i verden … Jeg må si at den urbane arbeiderklassen er den verste klassen i historien til å utnytte.»63
Mange deler av øko-venstre i dag krever også en politikk for mindre. I 2018 publiserte New Left Review en artikkel av Troy Vettese som argumenterte for måtehold – eller det han kalte «egalitært øko-måtehold» som tar sikte på å dele likt på færre ting. Artikkelen foreslår blant annet at planeten skal overgis til vill natur, en idé han har tatt fra sosiobiologen E.O. Wilson – veganisme for alle og en abstrakt plan for global energirasjonering per person.64 Kanskje den mest populære grein av dagens økovenstre, er programmet for «nedvekst (degrowth – altså minusvekst)», definert i en nylig sammenstilling som «en rettferdig nedskalering av produksjon og forbruk som vil redusere samfunnets gjennomstrømming av energi og råmaterialer.»65 Nedvekstforkjempere er raske til å insistere på at de ikke vil at dette skal se ut som en politikk for «mindre» fordi de også krever likere fordeling av mindre ting og mer av immaterielle ressurser, som tid, fellesskap og relasjoner. Dette programmets besettelse med samlet materiell produksjon og vekst i bruttonasjonalprodukt, i seg selv en statistisk konstruksjon som tilslører nettopp hvem som har fordeler av vekst i den kapitalistiske økonomien, svikter når det gjelder å ta med i betraktningen at hovedparten av menneskene i kapitalistiske samfunn også trenger flere materielle ting. Erfaringen fra den nyliberale perioden har for de fleste vært stagnerende lønninger, økt gjeld, dårligere jobbsikkerhet og lengre arbeidstid. Ved å konsentrere hele det politiske programmet om «reduksjoner», har ideen om nedvekst liten evne til å ta hensyn til behovene til det store flertallet av arbeidere som er utsatt for herjingene fra de nyliberale nedskjæringene.66 En klasseanalyse vil ikke være grunnlagt på samfunnet som helhet (og hvorvidt det bør vokse eller redusere), men heller klasseskiller i konflikt, der noen få har alt for mye og majoriteten har for lite.
Hva kan forklare koplingen mellom økologi og en politikk for mindre? En ting som forener disse måteholdsperspektivene, fra Alan Greenspan til nedvekst, er at de vokser fram fra en spesifikk klassedannelse som jeg har beskrevet over, den profesjonelle styringsklassen, det jeg forenkelhets skyld vil kalle den profesjonelle klassen.67 Denne klassedannelsen vokste raskt i etterkrigstida gjennom en dramatisk utvidelse av høyere utdannelse. Det er radikale akademikere, naturvitenskapsfolk, ikke-kommersielle ledere, offentlige ansatte, journalister og andre profesjonelle som trekker den slutningen at moderne livsstil har skylda for den økologiske krisa. Ironisk nok er det den profesjonelle klassens egen relative materielle trygghet som fører til denne ganske skyldbetyngede overbevisningen om at «alle vi» forbrukere er roten til problemet.
Den profesjonelle klassen:
Å kunne noe om miljøkrisa
Barbara og John Ehrenreichs kontroversielle begrep fra 1976, «den profesjonelle styringsklassen» var et forsøkt på å fange den dramatiske økningen i såkalte hvitsnippyrker i en mer og mer post-industriell kunnskapsøkonomi.68 På den ene siden prøvde de å ta i betraktning den sentrale rollen som «middelklasseradikalisme» spilte i utformingen av «nye venstre»-politikk som ble så viktig på den tida.69 De mente at «den enorme utvidelsen av høyere utdanning» hadde skapt «et nytt lag av utdannede lønnsmottakere … som det var umulig for marxister å ignorere.»70 De gikk inn i en debatt blant mange marxister om hvordan klassebestemmelsen av slike kunnskapsarbeidere kunne teoretiseres. Gitt deres mangel på eierskap til produksjonsmidler – og avhengighet av lønnsinntekt for å overleve – kalte André Gorz og Serge Mallet dem for «den nye arbeiderklassen»71. Nicos Poulantzas kalte dem «det nye småborgerskapet» og argumenterte
for å bruke tradisjonelle klasseskillelinjer mellom manuelle og ikke-manuelle arbeidere.72 Erik Ohlin Wright mente at vi bør anerkjenne den «motsetningsfylte klassetilhørigheten» til mange profesjonsyrker.73 Uansett hvordan vi teoretiserer dem, er det et nøkkelpunkt at den profesjonelle klassen utgjør en minoritet i befolkningen. Kim Moody anslår at profesjonsyrker utgjør 22 prosent av den yrkesaktive befolkningen i USA (ytterligere 14 prosent er kategorisert som lederyrker).74 Han mener at arbeiderklassen representerer 63 prosent.
Jeg vil ikke forsøke å løse disse teoretiske debattene her. For mitt formål vil jeg understreke hvor viktig kunnskap, eller mer generelt utdanningsmeritter, er for profesjonsklassens liv. Poulantzas har forklart dette med betydningen av å gjøre «karriere»: «betydningen av disse utdanningstrinnene er mye større for bevegelse innenfor dette nye småborgerskapet (‘forfremmelse’ av deltakerne og deres ‘karrierer’ osv.), enn det er for arbeiderklassen.»75 Viktigheten av utdanningsmeritter innebærer at den profesjonelle klassen ikke bare passer med myten om «meritokrati», men framhever også den individualiserte evnen til å påvirke verden, enten det er å gjøre «karriere» eller høyverdig å redusere karbonfotavtrykket. Utdanningsnivåer og meritter er ikke bare viktig for profesjonsklassens livserfaringer, men tjener som adgangsbillett for mer materielle forhåpninger om et «middelklasseliv» med biler, hus, barn og finansiell trygghet. Likevel, mens den profesjonelle klassen streber for å anskaffe disse banale sidene ved middelklassetrygghet, vekker de samtidig ofte avsky. Gjennom eliteutdannelse kommer mange i den profesjonelle klassen i tanker om den fremmedgjøring og ødeleggelse som ligger iboende i massevaresamfunnet. Denne innadvendte skylden danner ofte et viktig utgangspunkt for profesjonsklassepolitikk.
Miljøpolitikk vokste fram fra denne profesjonelle klassen. Fra 1960-tallet foreslo miljøbevegelsen ikke bare en særlig type politikk mot miljøødeleggelse, men også en form for kritikk som gir kunnskap og vitenskap en sentral rolle i kampen. I dag er dette fundamentalt for hvordan klimapolitikken presenteres – som en kamp mellom de som «tror» og de som «fornekter» vitenskap. Dette har historiske røtter, ved at miljøbevegelsen hele veien har gitt vitenskapelig kunnskap – meritter – en sentral rolle i miljøpolitikken. I 1972 hadde The Ecologist en topphistorie kalt A Blueprint for Survival, som foreskrev en særlig autoritetsorientert politikk grunnlagt på meritter: «Dette dokumentet er satt opp av en liten gruppe mennesker, der alle, med ulike roller, er profesjonelt involvert i studier av globale miljøproblemer.»76 Den mer berømte Limits to Growth fra 1972 hadde også de samme visjonene for politikk – at en gruppe forskere kan studere og dermed vite det nøyaktige omfanget av den økologiske krisa. I forordet heter det at:
Menneskehetens utfordring er at mennesket kan oppfatte problematikken, men likevel, tross betydelig kunnskap og ferdigheter, ikke forstår opprinnelse, betydning og sammenhenger av dens mange komponenter, og dermed ikke er i stand til å tenke ut effektive svar.77
Det sentrale prinsippet i slike økologiske kunnskapssystemer er en analyse basert på relasjonalitet – eller påstanden, som Barry Commoner sier, at «alt henger sammen med alt annet.»78 Selv om tidlige økologiske studier bare tok for seg relasjoner mellom ikke-menneskelige organismer, fastslo miljøbevegelsen at mennesker må studeres gjennom hvordan de dypest sett er forbundet med naturen. En klassisk økologisk tekst fra 1970-tallet er William Ophuls Ecology and the Politics of Scarcity. Den beskriver kjernen i en økologisk kritikk av «vår levemåte»:
… fordi mennesket ikke vet nok om hvordan naturen fungerer, har han (sic) gjort det på en spesielt ødeleggende måte … vi må lære å arbeide med naturen og å akseptere de grunnleggende økologiske avveiningene mellom beskyttelse og produksjon … dette vil nødvendigvis kreve store endringer i våre liv … for den grunnleggende beskjeden om økologisk begrensning: det er bare så mye biosfæren kan tåle og bare så mye den kan gi, og dette kan være mindre enn vi ønsker …79
Dersom vi kjente til de dype sammenhengene om vår påvirkning av biosfæren, ville vi virkelig forstå behovet for begrensning. Ved å fokusere på «våre liv», blir det klart hvor han tenker at begrensningene bør plasseres: forbrukernes livsstil.
Nå kunne en politikk basert på «relasjonalitet» enkelt knyttet sammen enkeltelementene på en måte som pekte mot synderne i kapitalistklassen som kontrollerer produksjon for profitt. En slik analyse ville gitt en politikk basert på konflikt og en innebygget motsigelse mellom kapitalister og massene i samfunnet over økologisk overlevelse. Men kunnskapen om økologisk «gjensidig avhengighet» pekte ikke i denne retningen. Denne kunnskapen ledet direkte til økologisk fotavtrykk-analysen som er beskrevet over.
Denne dreiningen mot livsstil og gjensidig skyld gikk enkelt sammen med business-sektorens anstrengelser for å omskape de mer radikale retningene i miljøbevegelsen. I kjølvannet av de enorme utfordringene, som industrien fikk etter lovgivningen om rein luft og reint vann (Clean Air and Water Acts), og utbredt tro i offentligheten på at det var næringslivet som forårsaket miljøkrisa, satte de store selskapene i verk massive kampanjer for å «grønnvaske» sitt image.80 Historikeren Joe Conley forklarer:
Målene for disse programmene varierte fra å avlede kritikk av miljøpåvirkning og komme nye miljølover i forkjøpet til å fremme frivillige alternativer til lovregulering og oppnå markedsandeler blant miljøbevisste forbrukere.81
Videre fremmet noen selskaper aktivt ideen om at miljøansvar bør tillegges den enkelte forbruker, ikke industrien. Resirkulering er kanskje typeeksempelet på forbrukerhandling. Historiker Ted Steinberg minnes hvordan industrigrupperinger som øl- og mineralvannsprodusenter, sammen med aluminium- og plastindustri, organiserte seg for å bekjempe en føderal lov om flasker som ville tvinge industrien til å betale kostnadene for resirkulering.82 De foretrakk kommunale resirkuleringsprogrammer som plasserte ansvaret for å sortere og resirkulere avfall på enkelthushold. Enda mer skadelig var det at de aktivt fremmet ideen om at det er enkeltforbrukere selv som forårsaker forurensning. Han siterer en offentlig ansatt fra det amerikanske rådet for plast, som sa at «Om jeg kjøper et produkt, er jeg forurenseren. Jeg bør ta ansvar for hvordan pakningen blir kasta.»83 Dette er logikken til «økologisk fotavtrykk» overført til plastflasker.
Poulantzas mente at den profesjonelle klassen, eller «småborgerskapet», kan skifte fram og tilbake mellom borgerlige og proletære klasseposisjoner. «Disse småborgerlige gruppene kan ofte «svinge» avhengig av konjunkturer, noen ganger på svært kort tid, fra en proletær til en borgerlig klasseposisjon og vise versa.»84 Denne delen har argumentert for at mye av den profesjonelle klassen har tilpasset politiske strategier til kapitalens tiårlange insistering på måtehold. Men Poulantzas hevder at «denne vekslingen bør ikke tas som et naturlig eller grunnleggende trekk ved småborgerskapet, men refererer til dens situasjon i klassekampen.»85 I en tid med fornyet kampvilje i arbeiderklassen og gjenoppvekket sosialistisk politikk, hvordan vil en miljøpolitikk se ut fra et arbeiderklasseperspektiv?
Del 3
Arbeiderklassepolitikk for miljø
For at miljøbevegelsen skal kunne vokse ut over den profesjonelle klassen og skaffe en basis i arbeiderklassen, kan den ikke ha måtehold, skam og individualistiske løsninger som grunnpilarer. Den kan heller ikke legge så stor vekt på vitenskapelig kunnskap (tro eller fornektelse). Den må mobilisere rundt politikk som er gunstig for miljøet samtidig som den appellerer til de materielle interessene til det store flertall av arbeiderklassen som holdes tilbake av stillestående lønn, gjeld og usikre jobber. Et miljøprogram for arbeiderklassen ville fokusere på anti-måteholdspolitikk. En forutsetning kan være: Mennesker er økologiske vesener som har grunnleggende behov for å reprodusere sine liv (mat, energi, bolig, helsetjenester, kjærlighet, fritid). Proletær avhengighet av penger og varer for å møte disse behovene gir høyt stressnivå – og utelukker mange fra å tilfredsstille dem. I stedet for å se slike behov som kilde til «fotavtrykk» som må reduseres, bør vi anerkjenne at de fleste mennesker i kapitalistiske samfunn trenger mer og sikrere tilgang til livsnødvendigheter. For å utforme denne politikken, må vi forklare hvordan menneskelige behov kan møtes ut fra økologiske prinsipper.
Passende nok har Alexandria Ocasio-Cortez, Sunrise-bevegelsen og nye venstre-tenketanker som «New Consensus» gått sammen om å kreve en «Green New Deal» som på mange måter forsøker å bygge denne typen miljøpolitikk for arbeiderklassen. Den ikke-bindende resolusjonen foreslått av Ocasio-Cortez og senator Ed Markey er opptatt av ulikhet og av fordeler for arbeiderklassen. Resolusjonen understreker alle de tekniske kravene til et omfattende avkarboniseringsprogram, men tilbyr også «alle mennesker i USA … en jobb som familier kan overleve på, permisjoner for familie og helse, betalt ferie og trygg alderspensjon.» Mange sentrumsorienterte liberale tenkere har rettet voldsomme angrep mot Green New Deal fordi den tar inn brede krav som «Medicare for All» og en føderal jobbgaranti, når oppmerksomheten burde konsentreres bare på klima og avkarbonisering. Det kunne ikke vært mer feil. Nøkkelen er å bygge en bevegelse hvor flertallet ser sammenhengene, og at løsninger for alle våre kriser som gjelder klima, helsetjenester og boliger krever at det bygges bred samfunnsmakt i masseomfang for å bekjempe næringene som profitterer nettopp på disse krisene.
Det er en beundringsverdig politisk visjon bak ‘the Green New Deal’. Men foreløpig mangler den typen politisk bevegelse som faktisk kan oppnå det. Kravene i Green New Deal forutsetter omfattende innrømmelser fra kapitalen. For å få slike innrømmelser, må vi se arbeiderklassen som et massegrunnlag for makt i samfunnet og søke å bygge denne makta på hovedsakelig to måter. For det første er den mest åpenbare kilden til arbeiderklassemakt ganske enkelt det faktum at de utgjør majoriteten av befolkningen (Moody anslår faktisk 75 prosent om vi tar med de som gjør omsorgsarbeid utenfor den formelle arbeidsstyrken). Venstresida lærer allerede at den viktigste måten å bygge bred folkelig støtte på fra denne basen, er å komme med programmer for dekommodifisering av grunnleggende behov.86 Mange radikale økologiske tenkere er opptatt av motstand mot kommodifisering (gjøre til en vare) av natur87, eller å unngå å ta inn nye «grense-» omgivelser inn i kapitalsirkulasjonen. En arbeiderklasseorientert miljøpolitikk bør fokusere på det motsatte av dette. I stedet for å bare gjøre motstand mot at natur blir tatt inn i markedet, kan vi kjempe for at ting folk trenger, trekkes ut av markedet. Heller enn å fokusere på de som har direkte «nytteverdi» eller leverbrødsrelasjoner til naturen, påpeker denne politikken arbeiderklassens avhengighet av varer som viktig kilde for usikkerhet og utnytting. Seinere års støtte til sosialistisk politikk i valg i Storbritannia, USA og andre land har vist at slike appeller til folks grunnleggende behov kan bli svært populære i samfunn herjet av ulikhet og utsatthet.
Et Green New Deal-program for dekommodifisering er ikke bare ment å appellere til arbeiderinteresser, det kan også ha store miljøvirkninger. Gratis offentlige boliger kunne integrere grønne byggemåter som gir billigere oppvarming og lavere strømregninger, for de som bor der.88 Gratis offentlig transport kunne gi et grunnleggende skifte fra avhengigheten av biler og andre privatiserte former for transport. Det er ingen etisk grunn til hvorfor vi alle skulle være enige i at «helsetjenester er en menneskerett», mens mat og energi ikke er det. Her vil vi stå opp mot næringer som er sentrale syndere i vår miljøkrise. Videre vil et slikt program for dekommodifisering ikke utelukke tradisjonelle miljøbevegelser for bevaring av vill natur eller «åpent rom». Det er en politikk for å bygge og utvide det området av sosialt liv hvor kapitalen ikke er tillatt. Kombinasjonen av Green New Deals «føderale jobbgaranti» med dekommodifisering av sosiale behov kunne også inkludere tradisjonelle krav fra venstre-fagbevegelsen om kortere arbeidsuke, siden det samlede antallet arbeidstimer da kunne spres blant færre arbeidere og livsnødvendighetene ville ganske enkelt koste mindre.89
En grønn politikk basert på dekommodifisering handler også om å endre maktforhold og kontroll over samfunnets ressurser. Den mest miljøvennlige delen av dette programmet er at det tar sikte på å overføre disse næringene fra privat til offentlig eierskap, slik at miljømål kan dominere over profitt. Når det gjelder klimaendringer, er det særlig en sektor som kan bli et avgjørende sted for strid: elektrisitet.90 En rask plan for avkarbonisering vil kreve et program basert på «elektrifisering av alt», inkludert transport og oppvarming av boliger og kommersielle bygg.91 I USA innebærer det ikke bare en «forgrønning» av elektrisk kraftindustri, som fortsatt bruker 62,9 prosent fossilt brensel (hovedsakelig naturgass og kull), men også den raskt økende produksjonen av elektrisitet for å møte behovet for elektrifisering av andre sektorer.92 Dette programmet vil kreve en stor kamp mot investor-eide nettverk for strøm og vann (‘utilities’ i USA, oversetters merknad). I følge en rapport, er det 199 private selskaper (som utgjør 9 prosent av alle nettverkselskaper), som betjener 75 prosent av forbrukerne.93 En rask avkarboniseringsplan vil helt klart kreve at disse 199 selskapene kommer under offentlig eierskap – og de vil ikke gi avkall på garantert profitt uten kamp.
På grunn av sin status som «naturlig monopol» (det gir bare mening for ett selskap å håndtere fordeling i et nettverk), er den elektriske sektoren allerede gjenstand for intens offentlig regulering og inspeksjon. Det betyr at det er en sektor som er mer åpen for politisk motstand enn andre. Videre, siden strøm er absolutt sentral for sosial reproduksjon, og fordi det allerede er et eksisterende sinne i arbeiderklassen mot strømselskaper for uakseptable satser og avstengning94, vil det være ganske enkelt å bygge brede arbeiderklassekampanjer basert på både behov for rask avkarbonisering av strøm og tilby billigere, kanskje gratis, elektrisitet til husholdene. Mens klimaendringspolitikk ofte er abstrakt, med debatt om globale temperaturmål og ppm. i atmosfæren, ville mange arbeidere lett forstå gratis strøm.
Enhver dekommodifisering og programmer for offentlig sektor vil også reise spørsmålet om hvordan dette skal «betales». Som for den gamle «New Deal», må svaret fokusere på store selskaper og de rike. Dette vil kreve en antagonistisk politikk som forklarer hvem som virkelig har ansvar for miljøkrisa, som ikke er rettet mot individene, skaper skyld eller anklager arbeiderklasseforbruket. Det vil rette allerede eksisterende klassesinne mot de rike for å forårsake miljøkrisa. I motsetning til nyliberal tenkning, er også skattlegging av de rike svært populært i arbeiderklassen. Statsviter Spencer Pistons nye forskning fant bemerkelsesverdig stor folkelig støtte for politikk basert på det han kaller «avsky for de rike».95 Som svar på Alexandria Ocasio-Cortez’ krav om høyere skatter for de rike for å finansiere Green New Deal, fant en nylig meningsmåling at 76 prosent av amerikanere og en majoritet selv blant republikanere er for å øke skattene for de rike.96
Den andre viktige kilden til arbeiderklassemakt er ikke bare antallet, men dens strategiske posisjon på arbeidsplassen, som kilde til arbeid som grunnlag for privat profitt og offentlig sosial reproduksjon. Arbeiderklassen har mulighet til å trekke tilbake sitt arbeid og tvinge fram innrømmelser fra kapitalen gjennom streiker og andre former for aksjoner som stanser produksjonen. Brede splittende aksjoner kan skape en større forståelse for krise, der kapitalen vil konkludere med at «Det minst smertelige valget er å godta arbeidernes krav om et levelig klima og å få en slutt på fattigdom gjennom et grønt skifte.97 Miljøpolitikk har lenge forstått makta som ligger i splittelse og forstyrrelse, men bruker den vanligvis utenfor arbeidsplassen på måter som virker fiendtlig mot arbeidere. Edward Abbeys The Monkey Wrench Gang (skiftenøkkelgjengen) forestiller seg på en skjønnlitterær måte aktivister som legger kroppene sine i veien for gruver og annen infrastruktur, og som bruker verktøy for å ta fra hverandre miljøødeleggende maskiner.98 I den virkelige verden utviklet Earth First! en taktikk med «tresitting» for å hindre hogst av gammel skog. I dag beskriver det Naomi Klein kaller «Blockadia», de mange aktivistene som blokkerer legging av rør og annen infrastruktur for fossilt brensel, som kullfyrte kraftverk.99 En moderne «skiftenøkkelgjeng» omfatter de som bruker avbitertang og annet verktøy på rørledningskraner for å stoppe flyten av olje eller gass. Disse aktivistene anerkjenner den makta som ligger i stans og ødeleggelse for å vinne fram med politiske krav. Likevel har dagens hær av økodirekte aksjon-aktivister bare begrensa kapasitet til å splitte. De lykkes med å blokkere en rørledning her, et tog med olje der, men mislykkes i å samle tilstrekkelig støtte til press på fossil energikomplekset som står i sentrum for reproduksjon av kapitalismen. Det mest inspirerende og på mange måter vellykkete opprøret var #notapl-bevegelsen ved Standing Rock. Etter valget av Trump, fører nå (og noen ganger lekker det) likevel Dakota Access-rørledningen skiferråolje fra Bakken.
Kunne miljøpolitikk appellere til arbeidere ved sin evne til å stenge ned kapitalismen fra innsiden? Kan vi bygge det Sean Sweeney kaller en «økologisk fagbevegelse» der arbeidere ser sin kamp mot sjefer som en miljøkamp?100 Dette kunne enkelt begynne ved å vise forbindelsen mellom måtene sjefer utnytter arbeidere og miljøet. Denne forbindelsen pleide å være mye mer sentral i miljøbevegelsen på 1960-tallet. Tony Mazzocchis Oil, Chemical and Atomic Workers’ Union bidro til å tvinge fram dannelsen av etaten for yrkesmessig helse og sikkerhet, som var laget med samme formål som Environmental Protection Agency – å beskytte liv mot industrikapitalister. Connor Kilpatrick forklarer: «Som Mazzocchi så det, ville de kjemikaliene som forgiftet folk i hans fagforbund, etter hvert lekke til omgivelsene utenfor, gjennom luft, jord og vann.»101 Selv om de har blitt svakere, kjemper fagforeninger fortsatt for dette. I 2015 fokuserte streikene til United Steelworkers på oljeraffinerier for en stor del på helse og sikkerhet på arbeidsplassen.102
Det er mye fokus på anti-miljøholdninger i fagforeninger i byggebransjen og i de sektorene som er tilknytta fossilenergiindustrien.103 Flere foreninger støtta både Keystone og Dakota Access- rørledningen fordi den ga godt betalte jobber. I miljøkampene går arbeiderbevegelse og kapital ofte sammen mot aktivister. Men arbeidere i byggebransjen og kullgruvene utgjør en svært liten andel av den samlede arbeidsstyrken. Det er mer rimelig å se utenfor de skitneste og mest ødeleggende sektorene for å finne en form for kampvilje blant arbeidere som kan koples sammen med en bredere miljøpolitikk. Det er også grunn til ikke bare å fokusere på direkte aksjon mot utvinning av jordas ressurser (der arbeiderbevegelsen er svak). Det er en tendens, reprodusert gjennom politisk økologi-forskningen jeg har diskutert over, til å tro at den «virkelige» miljøkampen foregår på landsbygda der vi utvinner råvarer eller der det «virkelige» naturlandskapet er truet.
En arbeiderklasseorientert miljøpolitikk kan også effektivt bygges først i næringer med liten miljøpåvirkning. Jane McAlevey har argumentert overbevisende for at sektorene helse og utdanning bør bli det strategiske målet for en ny arbeiderklasse-mobilisering.104 Disse sektorene utgjør grunnlaget for sosial reproduksjon i mange lokalsamfunn. Og til forskjell fra stålindustri kan de ikke flyttes ut av landet. Alyssa Battistoni mener at disse sektorene for «sosial reproduksjon» eller «omsorg» i seg sjøl er sektorer med små karbonutslipp og liten miljøpåvirkning105. Hun mener at utvidelse av disse sektorene bør stå sentralt i en politisk økologi som er opptatt av «omsorg» i en videre betydning av ordet (og for å ta med økosystemer og andre livsunderstøttende systemer). Mange av disse kampene er også i den offentlige sektoren som vil bli avgjørende for et program for dekommodifisering, slik det er beskrevet over.
I det siste året har McAleveys råd blitt realitet, med den største streikebølgen siden 1986 og nesten alle i utdanningssektoren.106 I tråd med det programmet som er foreslått her, er disse kampene grunnleggende for å bekjempe måtehold og nedskjæringer (austerity) og forbedre livene til de arbeiderne som er involvert. Streiken blant lærere i West Virginia, for eksempel, lukket en sentral institusjon for sosial reproduksjon (skoler) for å oppnå et sett med materielle krav, inkludert beskatning av fossilt brenselindustri, for å bidra med penger til å forbedre skolene.107 Men disse streikene handler også på en grunnleggende måte om å forbedre livet ut over arbeidsplassen. Lærerstreikene er beskrevet som «forhandlinger for det felles beste», der kravene uttrykker en større visjon om fellesskapsforbedringer gjennom arbeiderklassemakt108. Streiken til United Teachers of Los Angeles nylig krevde ikke bare bedre finansiering av skoler, men også flere grønne rom på skoleområdet.109 Denne i hovedsak anti-måtehold-politikken, bygget rundt det felles beste, kunne enkelt bli tatt inn i et større grønt program basert på fagorganiserte jobber for å skape en offentlig grønn infrastruktur, boliger og transport, som beskrevet over. Fagforeninger for offentlig transport og arbeidere som jobber med strøm og vann, kan også organiseres i tråd med dette.
Det å bygge økologisk makt gjennom arbeiderklassen, som utgjør hoveddelen av samfunnet, og der deres arbeid gjør at hele systemet kan fungere, vil kunne bli en formidabel utfordring for kapitalens makt til å styre over liv og planetens overlevelse. Å vinne denne kampen begynner ved å understreke at behovet for «mindre» og «offer» bare bør gjelde de rike og de store selskapene. Resten av oss har så mye å vinne.
Konklusjon
Under krisene og endringene på seint 1960-tall og 1970-tallet skjedde det to viktige forandringer. For det første, med krise som bakgrunn, konsoliderte nyliberale krefter seg og argumenterte for at de samfunnsmessige forventingene til etterkrigstidas «velstandsøkonomi» hadde blitt urealistisk høye og at måtehold var påkrevd for å holde kontroll over offentlige utgifter og fagforeningsmakt. For det andre flommet mye av «den nye venstresida» over av de nyutdanna fra profesjonsklassen (som var et produkt av en enestående utvidelse av høyere utdanning i etterkrigstida). Denne venstresida ble også svært kritisk til «velstand» og et varesamfunn basert på (kommersielt) forbruk. Disse to faktorene gikk sammen i en miljøbevegelse som var nesten utelukkende befolket av denne profesjonsklassen, som brukte vitenskapelige modeller for å argumentere for at samfunnsmessig «velstand» og forbruk krevde en politikk for begrensning og måtehold. Den sentrale metoden i dette perspektivet er økologisk fotavtrykk, som til syvende og sist argumenterer for at det er forbrukerne som driver fram økonomiske beslutninger og miljøødeleggelse. I denne perioden ble det tatt for gitt at en miljøpolitikk er forskjellig fra klassepolitikk. Den uttrykte klart at miljøhensyn krevde en politikk for mindre, klasse betød en utdatert politikk for mer. Selv om noen profesjonsklasse-akademikere så en mer radikal økologi i materielle interesser, antok den at en slik politikk bare kunne utformes på grunnlag av marginale lokalsamfunn med et direkte levebrødsforhold til natur og forurensning.
I den samme perioden har kapitalen bare konsolidert sin makt, og miljøkrisa er bare forverra. Men med Bernie Sanders-kampanjen, andre valgseire, flere streiker og en mer kampklar arbeiderklasse, er venstresida fornyet for første gang på flere tiår. Den har endelig beveget seg fra et språk for «motstand» til et språk for å bygge makt. Det å utvikle en effektiv miljøpolitikk er ikke noe som trenger å være spekulativt formet av frivillige organisasjoner eller aktivistiske tenketanker. Vi kan ganske enkelt lære fra eksisterende bevegelser rundt oss. Enten vi organiserer rundt fagforeningers kontroll av overskudd, helsetjenester eller forbedret miljø, kjemper kapitalen i hvert tilfelle for å stoppe det. Som Marx sa: «Kapitalen … tar ikke hensyn til arbeiderens helse og livslengde dersom ikke samfunnskrefter tvinger den til å gjøre det.»110 Kapitalen tar heller ikke hensyn til alt liv og skyver planeten mot stupet. Vi må bare utvikle en samfunnskraft som er i stand til å stoppe det.
* I denne artikkelen blir ordet dekommodifisering brukt mange ganger. Commodity betyr vare på engelsk. Det betyr at det som er varer, skal opphøre å være det. Vare i denne sammenhengen, et marxistisk begrep, betyr et produkt som er laget for å selges. Det kunne jo vært motsatt, at produkter bare lages fordi det er til bruk for dem. Kapitalismen er et samfunn bygd på at varer skal kjøpes og selges, også varen arbeidskraft. Sosialister mener at arbeidskrafta skal brukes til å løse oppgaver for folk, ikke gjøre vareeierne (kapitalistene) rike. Derfor er vi mot privatisering av barnehager og annet i offentlig sektor. Vi vil ha dekommodifisering, eller de-varifisering, om du vil.
Sluttnoter:
1 Paul Griffin, The Carbon Majors Database: CDP Carbon Majors Report 2017 (London: Carbon Disclosure Project, 2017), 5.
2 Elizabeth Gamillo, “Atmospheric carbon last year reached levels not seen in 800,000 years” Science.
3 Intergovernmental Panel on Climate Change, Global Warming of 1.5 °C.
4 Maisa Rojas, Fabrice Lambert, Julian Ramirez-Villegas, and Andrew J. Challinor, “Emergence of robust precipitation changes across crop production areas in the 21st century,” Proceedings of The National Academy Of Sciences (early view, 2019).
5 Climate Guide Blog: “Non-survivable humid heatwaves for over 500 million people,” March 9, 2019.
6 Intergovernmental Panel on Climate Change, “Summary for Policymakers of IPCC Special Report on Global Warming of 1.5ºC approved by governments,” October 8, 2018.
7 Democracy Now, “Climate Scientist: As U.N. Warns of Global Catastrophe, We Need a “Marshall Plan” for Climate Change,” October 9, 2018.
8 Griffin, 2017.
9 Naomi Klein, This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate (New York: Simon and Schuster, 2014).
10 Adaner Usmani, “Democracy and Class Struggle,” American Journal of Sociology 124, no. 3 (2018): 664–704.
11 Vivek Chibber, “Why the Working Class?” Jacobin,March 3, 2016.
12 Barbara Ehrenreich and John Ehrenreich, “The Professional-Managerial Class” in Pat Walker (ed.) Between Labor and Capital (Boston: South End Press, 1979), 5–45.
13 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).
14 or recent, but somewhat different arguments along these lines see, Stefania Barca and Emanuele Leonardi, “Working-class ecology and union politics: a conceptual topology” Globalizations 15, no. 4 (2018): 487–503; Daniel Aldana Cohen, “Working-Class Environmentalism,” Public Books, November 16, 2017.
15 See Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times March 12, 2019.
16 Andrew Szaz, Shopping Our Way to Safety: How We Changed from Protecting the Environment to Protecting Ourselves (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2009).
17 I don’t have space to develop this here, but the concept of life here is crucial. Under capitalism, life is opposed to work or production. By quarantining life as the zone of freedom, choice, and politics, work remains an unfree space where political intervention is not permitted. I develop this in Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013).
18 Neither lifestyle nor livelihood environmentalism are my terms. This blog post also argues they are deeply connected (but from a much different perspective than mine): Mat McDermott, “Is there a difference between lifestyle & livelihood environmentalism?” Treehugger, June 6, 2011.
19 Joan Martinez Alier, The Environmentalism of the Poor: A Study of Ecological Conflicts and Valuation (Cheltenham, UK: Edward Elgar, 2002).
20 Nicky Chambers, Craig Simmons, and Mathis Wackernagel, Sharing Nature’s Interest: Ecological Footprints as an Indicator of Sustainability (London: Routledge, 1996), xix.
21 Ibid, 60.
22 Timothy Gore, “Extreme Carbon Inequality: Why the Paris climate deal must put the poorest, lowest emitting and most vulnerable people first,” Oxfam International, December 2, 2015.
23 Ibid, 1.
24 Ibid, 3.
25 Kevin Ummel, “Who Pollutes? A Household-Level Database of America’s greenhouse gas footprint,” Working Paper 381, Center for Global Development.
26Chambers et al., Sharing Nature’s Interest, 66.
27 Phillips, Austerity Ecology, 37.
28E.F. Schumacher, Small Is Beautiful: Economics as if People Mattered (New York: Harper and Row, 1973).
29 Erik Olin Wright, “How to Be an Anticapitalist Today,” Jacobin,December 2, 2015.
30 I present a very sympathetic critique of these approaches here. My entire intellectual development is rooted in them still.
31 Piers Blaikie and Harold Brookfield, Land Degradation and Society (Oxford: Blackwell, 1987), 17.
32 Richard Peet and Michael Watts, Liberation Ecologies: Environment, Development, Social Movements (London Routledge, 1996 1st Ed; 2004 2nd Ed).
33 See, in particular, Anthony Bebbington, “Capitals and Capabilities: A Framework for Analyzing Peasant Viability, Rural Livelihoods and Poverty,” World Development 27, no. 12 (1999): 2021–2044.
34 David Harvey, The New Imperialism (Oxford: Oxford University Press, 2003).
35 See Robert Bullard, Dumping in Dixie: Race, Class, And Environmental Quality (Boulder, Co: Westview, 1990).
36 Eileen McGurty, Transforming Environmentalism: Warren County, pcbs, and the Origins of Environmental Justice (New Bruinswick, NJ: Rutgers University Press, 2009).
37 United Church of Christ, Commission for Racial Justice, Toxic Wastes and Race in the United States (New York: United Church of Christ, 1987).
38 Delegates to the First National People of Color Environmental Leadership Summit, “Principles of Environmental Justice.” Available online: https://www.ejnet.org/ej/principles.html.
39 Richard Heede, “Tracing anthropogenic carbon dioxide and methane emissions to fossil fuel and cement producers, 1854–2010,” Climatic Change 122, no. 1–2 (2014): 229–241.
40 Chelsea Harvey, “Cement Producers Are Developing a Plan to Reduce CO2 Emissions,” E&E News, July 9, 2018.
41 Energy Information Agency, International Energy Outlook 2017. Table: Delivered energy consumption by end-use sector and fuel. Case: Reference | Region: Total World. Available online: https://www.eia.gov/outlooks/aeo/data/browser/#/?id=15-IEO2017®ion=4-0&cases=Reference&start=2010&end=2050&f=A&linechart=Reference-d021916a.2-15-IEO2016.4-0&map=&sourcekey=0.
42 Intergovernmental Panel on Climate Change, Climate Change 2014 Mitigation of Climate Change Working Group III Contribution to the Fifth Assessment Report (New York: Cambridge University Press, 2014), 44.
43 Benjamin Goldman, “What is the future of environmental justice?” Antipode 28, no. 2 (1995): 122–141; 130. Given this was published after the Newt Gingrich Republican wave in 1994, I can only assume the metaphor was a conscious choice.
44 Ibid, 127.
45 Laura Pulido, Ellen Kohl, and Nicole-Marie Cotton, “State Regulation and Environmental Justice: The Need for Strategy Reassessment,” Capitalism, Nature, Socialism 27, no. 2 (2016): 12–31; 12.
46 Goldman, “What Is the Future of Environmental Justice?” 129.
47 Ibid 126.
48 Pulido et al., 27.
49 Ibid, emphasis in original.
50 Alan Greenspan, “The Impact of the 1973–1974 Oil Price Increase on the United States Economy to 1980,” US Council of Economic Advisors, Alan Greenspan, Box 48, Folder 1, Gerald Ford Presidential Library, Ann Arbor, Mich.
51 Herbert Marcuse, One Dimensional Man (Boston: Beacon Press, 1964), 255.
52 Guy Debord, Society of the Spectacle (London: Rebel Press, 1967), 32, 21.
53 William Leiss, Limits to Satisfaction: An Essay on the Problem of Needs and Commodities (Toronto: University of Toronto Press, 1976), x.
54 Christopher Lascsh, The Culture of Narcissism: American Life in An Age of Diminishing Expectations (New York: W. W. Norton & Company, 1979), 32, 73; Jimmy Carter, “The Crisis of Confidence Speech,” 1979.
55 Daniel Horowitz, Anxieties of Affluence: Critiques of American Consumer Culture, 1939–1979 (Amherst, MA: University of Massachusetts Press, 2004).
56 Matthew T. Huber, Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013), 112.
57 Donella H. Meadows et al., The Limits to Growth (New York: Universe Books, 1974).
58 Paul Ehrlich and Anne Ehrlich, The End of Affluence: A Blueprint for your Future (New York: Ballantine Books, 1974).
59 William Catton, Overshoot: The Ecological Basis of Revolutionary Change (Urbana, IL: University of Illinois Press, 1980).
60 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).
61 André Gorz, Ecology as Politics (Montreal: Black Rose Books, 1975), 68–69.
62 Richard White, “Are you an environmentalist or do you work for a living? Work and nature” in William Cronon (ed.), Uncommon Ground: Toward Reinventing Nature (New York: W. W. Norton & Company, 1996), 171–186.
63 Rudolph Bahro, From Red to Green: Interviews with the New Left Review (London: Verso, 1984), 184.
64 Troy Vettese, “To Freeze the Thames: Natural Geo-Engineering and Biodiversity,” New Left Review 111 (May–June 2018): 63–86.
65 Giacomo D’Alisa, Federico Demaria, and Giorgos Kallis, Degrowth: A Vocabulary for a New Era (London: Routledge, 2015), 3–4.
66 For a critique of degrowth and Vettese’s article in particular see, Robert Pollin, “De-Growth vs a Green New Deal,” New Left Review 112 (July–August 2018): 5–25.
67 I think there are significant political-ideological cleavages between “managerial” and “professional” occupations; particularly with regard to ecological politics where the former is likely quite oppositional and the latter quite supportive. See the Ehrenreichs’ full essay and a book full of commentary and critique in Pat Walker (ed.) Between Capital and Labor (Boston: South End Press, 1979).
68 Ehrenreich and Ehrenreich, 1979.
69 Ibid, 6.
70 Ibid, 7.
71 See, André Gorz, Strategy for Labor (Boston: Beacon Press, 1967) and Serge Mallet, Essays on the New Working Class (St. Louis, MO: Telos Press, 1975).
72 Nicos Poulantzas, Classes in Contemporary Capitalism (London: Verso, 1974).
73 Erik Olin Wright, Understanding Class (London: Verso, 2015).
74 Kim Moody, On New Terrain: How Capital is Reshaping the Battleground of Class War (Chicago: Haymarket, 2017), 40.
75 Poulantzas, ibid.
76 Ibid, 1.
77 Meadows et al. Limits, 11.
78 Barry Commoner, The Closing Circle: Nature, Man, and Technology (New York: Knopf Doubleday, 1970).
79 Ophuls, Ecology and the Politics of Scarcity (W.H. Freeman, 1977).
80 Joe Conley, Environmentalism Contained: A History of Corporate Responses to the New Environmentalism Doctoral Dissertation Manuscript, Princeton University, Program on the History of Science, November 2006.
81 bid, 62.
82 Ted Steinberg, “Can Capitalism Save the Planet? On the Origins of Green Liberalism,” Radical History Review 107 (Spring 2010): 7–24.
83 Ibid, 15.
84 Poulantzas, Classes in Contemporary Society, 298.
85 Ibid.
86 For others who fold decommodification into eco-socialist politics see: Thea Riofrancos, Robert Shaw, and Will Speck, “Eco-Socialism or Bust,” Jacobin, April 20, 2018; Greg Albo and Lilian Yap, “From the Tar Sands to ‘Green Jobs’? Work and Ecological Justice,” Bullet, July 12, 2016.
87 For a useful review see Scott Prudham, “Commodification” in Noel Castree, David Demeritt, Diana Liverman, and Bruce Rhoads (eds.), A Companion to Environmental Geography (London: Wiley, 2009), 123–142.
88 Daniel Aldana Cohen, “A Green New Deal for Housing,” Jacobin, February 8, 2019.
89 Kate Aronoff, “Could a Green New Deal Make Us Happier People?” Intercept, April 7, 2019.
90 Johanna Bozuwa, “Public Ownership for Energy Democracy,” The Next System Project, September 3, 2018.
91 David Roberts, “The key to tackling climate change: electrify everything,” Vox, October 27, 2017.
92 US Energy Information Administration, https://www.eia.gov/tools/faqs/faq.php?id=427&t=3.
93 Jim Lazar, Electricity Regulation in the US: A Guide. (Montpelier, VT: The Regulatory Assistance Project).
94 The Providence DSA chapter has embarked on a campaign on this terrain called “#NationalizeGrid.” See, Riofrancos, Shaw, and Speck, “Eco-Socialism or Bust.”
95 Spencer Piston, Class Attitudes in America: Sympathy for the Poor, Resentment of the Rich, and Political Implications (New York: Cambridge University Press, 2018).
96 Patricia Cohen and Maggie Astor, “For Democrats Aiming Taxes at the Superrich, ‘the Moment Belongs to the Bold,’” New York Times, February 8, 2019.
97 Keith Bower Brown, Jeremy Gong, Matt Huber, and Jamie Munro, “A Class Struggle Strategy for A Green New Deal,” Socialism Forum (Winter 2019).
98 Edward Abbey, The Monkey Wrench Gang (Salt Lake City, UT: Dream Garden Press, 1985).
99 Naomi Klein, This Changes Everything, 293–336
100 Sean Sweeney, “Earth to Labor: Economic Growth is No Salvation,” New Labor Forum 21, no. 1 (2012): 10–13.
101 Connor Kilpatrick, “Victory Over the Sun,” Jacobin, August 31, 2017.
102 Trish Kahle, “The Seeds of an Alternative,” Jacobin,February 19, 2015.
103 Erik Loomis, “Why labor and environmental movements split—and how they can come back together” Environmental Health News, September 18, 2018.
104 Jane McAlevey, No Shortcuts: Organizing for Power in the New Gilded Age (New York: Oxford University Press, 2016).
105 Alyssa Battistoni, “Living, Not Just Surviving,” Jacobin, August 15, 2017.
106 Bureau of Labor Statistics, “Work Stoppages Summary,” February 8, 2019.
107 Kate Aronoff, “Striking Teachers in Coal and Gas Country are Forcing States to Rethink Energy Company Giveaways,” Intercept, April 12, 2018.
108 Steven Greenhouse, “The strike isn’t just for wages anymore. It’s for ‘the common good.’” Washington Post, January 24, 2019 and Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times, March 12, 2019.
109 United Teachers of Los Angeles, “Summary of Tentative Agreement/UTLA and LAUSD January 22, 2019,” https://www.utla.net/sites/default/files/Summary%20of%20Tentative%20Agreement%20FINAL3%20012219_0.pdf.
110 Karl Marx, Capital Vol. 1 (London: Penguin, 1990), 381.
Relaterte artikler
DDRs siste dager
Den 17. oktober 1989 var en spesiell dag i DDRs historie. Etter flere ukers store demonstrasjoner vokste bekymringene i SED – kommunistpartiet, og ledende menn mente derfor at noe måtte gjøres – partisekretær Erich Honecker måtte bort. Bak dette stod Stasi-sjef Erich Mielke, statsminister Willy Stoph, Øst-Berlins partisjef Günter Schabowski og «kronprins» Egon Krenz.
Per Velde er pensjonert lektor og bor på Nøtterøy
Foto: Gavin Stewart
På forhånd var Gorbatsjov blitt kontaktet for å få godkjenning. Han svarte overraskende at dette hadde ikke Moskva noe med. Men Honeckers livvakter var alltid der, og Mielke hadde derfor med noen pålitelige menn for eventuelt å ta seg av disse.
På møtet i politbyrået har Honecker ingen anelse. Han håndhilser personlig på alle 26 og spør om det er andre forslag til dagsorden. Det er det. Statsminister Stoph foreslår at partisjefen skal gå av. Honecker har steinansikt, ser rolig ut i rommet og sier OK, ordet er fritt. Men han gir først ordet til dem han tror vil støtte ham. Men nei. Alle støtter Stoph. Og Mielke bebreider Honecker for alt som er galt. Vær ikke så stor i kjeften, sier Honecker. Og Mielke svarer: – Pass deg, jeg har kompromitterende materiale om deg.
Deretter stemmer Honecker etter partiets skikk for sin egen avgang. Egon Krenz blir innsatt.
Dagen etter er det ekstramøte i sentralkomitéen. Der blir Honecker avsatt med 206 mot 1 stemme. Honecker trekker seg «etter eget ønske» pga. helsa. Etterpå ber Stoph ham ta vare på helsa og forlate møtet, og takker ham for lang innsats. Og sentralkomitéen reiser seg til stormende applaus. Utenfor venter 11 DDR-journalister som knapt tør spørre om dette – de har alltid bare kunnet stille «snille» spørsmål. På gjensyn, sier Honecker og går på kontoret for å pakke sakene sine.
Forhistorien
Åra fram mot 1989 hadde i DDR vært en periode med økende murring både i befolkningen og partiet. Men SED-ledelsen sa nei til Gorbatsjovs glasnost og perestrojka. I 1986 hadde Sovjet varslet at i forholdet mellom kommunistpartiene, skulle hvert parti ha selvstendighet. Bresjnev-doktrinen – at Sovjet hadde rett til å gripe inn militært ved «problemer» – forsvant. Polen og Ungarn innledet reformer, men ikke DDR – I et intervju i vesttyske Stern avviste politbyråmedlem Kurt Hager dette: «Vi trenger ikke å tapetsere om huset bare fordi naboen gjør det». Internt var Honecker bitter: «For oss er det viktig at vi ikke må slåss på to fronter – vi som har holdt oss til Sovjet-Unionen fra den gang de gikk i bastsko der borte!» SED ville beholde det de nå kalte «sosialisme i DDR-farger».
Åpningen av DDRs arkiver forteller om en forvitringsprosess i partiet. I en hemmelig rapport om SEDs grunnorganisasjoner pekes det på hyppige ønsker om mer internt demokrati, åpen drøfting av økonomiske problemer og motvilje mot skjønnmaling i mediene. Ledelsen svarte med eksklusjoner og innstramminger. Men det hjalp lite, liberaliseringen i nabolandene ble kjent via vestlige medier. Og partimedlemmene var trøtte av alt de måtte forsvare: Varemangel, ufri informasjon, teknisk tilbakeliggenhet, 12 års venting på bil, ingen demokratisk medbestemmelse etc.
Det ble også reagert på bagatelliseringen av Tsjernobyl-ulykken og sensuren av «liberale» sovjetiske publikasjoner. I 1987 bestemte politbyrået at «taler av sovjetiske kamerater bare skal offentliggjøres i utdrag eller i sammendrag». Og enkelte sovjetiske filmer ble ikke tillatt. Det største sjokket var at det sovjetiske magasinet Sputnik på tysk forsvant. Dette tidsskriftet hadde blant annet artikler om stalinismen og «Hitler-Stalin-pakten» om delingen av Polen i 1939 – en «hemmelighet» som i tiår hadde vært godt kjent i vest.
Stasis undersøkelser viste at folk var mot dette, og i partiet var det opprør og resignasjon. SED fikk haugevis av klager og mange utmeldinger. I november 1988 meldte en hemmelig analyse om økende innflytelse på ungdommen fra Vest-Tyskland innen kultur og økonomi. De klaget på alle manglene. «Og (de) tviler stadig mer på sosialismens overlegenhet.» Rapporten anbefalte nye «omgangsformer», ellers «vil de i de neste 1–3 år i stor grad fjerne seg fra oss». Et forslag om å kutte i forsvaret for å øke levestandarden ble avvist. Mens den økonomiansvarlige slo fast: «Vi er nå kommet til et punkt hvor det hele kan tippe over.»
Forsøk på å dempe protestene førte bare til at de økte. Nye opposisjonsgrupper stod åpenlyst fram. Temaene var forurensing, informasjons- og ytringsfrihet, utsuging av u-landa, at DDR brøt Helsinki-avtalen om menneskerettigheter og krav om nedrustning. DDR var for fredsbevegelsen i vest, men undertrykte den i eget land, og emblemet «Smi sverdet om til plog» ble forbudt. Stasi okkuperte biblioteket til miljøbevegelsen, arresterte demonstranter med Rosa Luxemburg-sitater om retten til andre meninger, og fikk pasifistiske gymnasiaster utvist. Protestene økte, også innenfor SED, og førte til at disse gruppene (som alle var infiltrert av Stasi) kom ut av sin isolasjon. De ønsket ingen oppløsning av DDR, men et DDR med en forbedret sosialisme.
Kommunevalget i mai 1989 utløste en bølge. Flere grupper hadde varslet at de ikke lenger ville tåle valgfusk. Det fantes bare én liste, enhetslista Den nasjonale front, hvor SED, blokkpartiene (underordnet SED) og masseorganisasjonene fikk mandater etter en bestemt fordeling. Den som stemte annerledes, måtte gå inn bak et forheng, og kunne få ubehageligheter. I Leipzig og en rekke byer møtte opposisjonelle fram ved opptellingen som ifølge loven var offentlig. Kirken var aktiv fordi den hadde en litt friere stilling, og det var derfor en prest som ledet aksjonen. Da stemmelokalene stengte, måtte et forbløffet valgstyre telle med andre tilstede. Resultatene ble brakt til sju hemmelige steder i Leipzig som fikk inn tall fra hele DDR: I snitt 7 % nei-stemmer, noen kretser hadde 10–20 %. Mens fjernsynet meldte om 98,85 % ja-stemmer.
Ryktet om fusk med stemmetall ble nå spredd, og det ble protester, demonstrasjoner og hundrevis av anmeldelser mot valgstyrene. Men for å hindre innsyn, ble alle valgsedlene brent. (Etter sammenbruddet ble 124 dømt for valgfusk.)
Vi blir her!
Mot slutten av 1988 hadde 110 000 mennesker søkt om utreise. Om våren ble mange innvilget for å dempe trykket, men tallet på søknader bare økte. I mai 1989 åpnet Ungarn delvis grensa mot Østerrike, og hundrevis av DDR-borgere rømte. Den vesttyske ambassaden i Wien ble fylt opp og deretter også i Praha og Warszawa. I september forlot 25 000 DDR, og Honecker kommenterte: «Disse som tråkker på våre moralske verdier, for dem feller vi ingen tårer.»
Hittil hadde folk ropt: «Vi vil ut!». Nå snudde dette til: «Vi blir her!» – DDR skulle reformeres. Et sosialdemokratisk parti ble dannet, og Demokrati nå! og Demokratisk Oppbrudd søkte om å bli registrert, mens Neues Forum fikk avslag som «statsfiendtlig». Nå meldte et betydelig antall seg ut av partiet. I Leipzig ble mandagsdemonstrasjonene stadig større til tross for massearrestasjoner og kølleslag. På DDRs 40-årsdag 7. oktober, med gjester fra mange land, ble det demonstrert i mange byer. Folk jublet for Gorbatsjov med plakater: «Gorbie – hjelp oss!» Honeckers avviste reformer, og til dette skal Gorbatsjov ha sagt: Wer zu spät kommt, den bestraft das Leben – den som kommer for seint straffes av livet selv. Og det var fra nå av at ropet Vi er folket! begynte å høres over hele landet.
Etter avsettelsen av Honecker stod Egon Krenz fram i fjernsynet og lovte fornyelse for den demokratiske sosialismen. «Alle problemer i vårt samfunn kan løses politisk», sa han, noe som ble oppfattet som at man ikke ville bruke mer vold.
Den første mandagsdemonstrasjonen i Leipzig hadde funnet sted den 4. september etter gudstjenesten i byens Nikolai-kirke. Vesttyske journalister på Leipzig-messa fikk dermed dokumentert hvordan Stasi slo plakatene ut av hendene på folk. Men stadig flere møtte fram hver mandag, også i andre store byer – i Dresden ble en dag hele 1300 arrestert. Og politiet brukte køllene, mens demonstrantene ropte: Keine Gewalt – ikke vold!
Før demonstrasjonen 9. oktober med 70 000, undertegnet tre SED-partisekretærer og tre kjente menn innen kulturlivet et opprop. De ba alle besinne seg slik at dette kunne foregå fredelig. «Vi trenger fri meningsutveksling for å videreføre sosialismen i vårt land», het det der. At politiet ikke grep inn, skal også ha skyldtes uvilje fra politiet selv, og på den militærtekniske skolen i nærheten hadde flertallet av 1200 underoffiserer nektet å bli satt inn. 16. oktober var de 120 000 demonstranter i gatene og uka etter 320 000!
Men politbyrået forstod ikke situasjonen. 23. oktober mente Mielke fortsatt at de kunne forby sosialdemokratiet, og i Folkekammeret valgte de nå Krenz til leder av DDRs presidentskap og forsvarsråd – 26 var mot og 26 avholdende. Tre uker seinere var han styrtet. I mellomtida hadde han vært hos Gorbatsjov i Moskva hvor det het at «gjenforening står ikke på dagsorden … Sovjet-Unionen står fast ved DDRs side.» I kontakter med Krenz og Gorbatsjov var forbundskansler Kohl imot all destabilisering, kaos og «enhver radikalisering av situasjonen.» Han forhandlet med DDR om kreditter på 12–15 milliarder DM, men knyttet dette til visse betingelser: Maktmonopolet måtte oppgis, frie valg og fritt fram for opposisjonen.
Men utviklingen gikk raskt. 4. november fant den største ikke-statlige demonstrasjonen i DDRs historie sted på Alexanderplatz i Berlin. Til stede var nærmere en million mennesker, og initiativet var tatt av 800 teaterfolk. At demonstrasjonen var blitt tillatt, vitnet om svakhet. Her hadde 20 talere ordet, bla. forfatterne Stefan Heym og Christa Wolf, SED-spissene Günter Schabowski og spionsjef Markus Wolf. De to siste fikk mye piping. På plakatene florerte et vell av vitser og ironi, f.eks. om SED: «Avgang = framgang.» Talerne rettet sterke angrep på ufriheten og krevde frie valg. Sterke følelser var i sving, og mange var beveget.
Til alles overraskelse blir møtet overført i fjernsynet – en enorm gruppe fra DDR-TV er også til stede på plassen. Utviklingen ikke kan stoppes, og Stasi rapporterer om oppløsning og forfall i SED – som nå er i ferd med å miste kontrollen.
Muren faller
Den 9. november 1989 holder politbyråmedlem Günter Schabowski pressekonferanse. Han kommer rett fra sentralkomitéen med noen ord på en lapp. Til pressefolkene vil han nå informere om nye medlemmer av sentralkomitéen – DDR skal bestå. Han skal også informere om nye reiseregler.
Det er da det skjer. En reporter vil ha forklart den uforståelige reiseloven gjengitt tidligere i uka. Schabowski har med de nye reglene som skal minske det voldsomme trykket. Men han vet ikke at reglene skal gjelde fra klokka 4 neste morgen, og at man må ha pass. Dette skal foregå kontrollert og kommer på radio. Grensevaktene får beskjed.
Så når trer dette i kraft? Det står ikke på lappen til Schabowski. «Så vidt jeg vet … straks,» glipper det ut, direkte på TV. Minutter etter vet hele verden det: Muren er åpnet!
Men Schabowski forstår ikke hva han har gjort. Han kjører hjem til Wandlitz, det bevoktede området hvor SED-toppene bor. Reisefriheten var bare en av flere nyheter, og han tar en kopp kaffe med sin kone. Da ringer telefonen, en mann i byens partiledelse. «Jeg står ved grenseovergangen i Bornholmer Strasse, det har samlet seg et par hundre mennesker, men vaktene slipper dem ikke over.» Vaktene har nok ikke fått beskjed, mener Schabowski, og ber mannen ringe igjen hvis dette ikke straks går i orden.
Et kvarter seinere ringer det igjen. Det er krise. «Hundrevis av mennesker strømmer til, de har hørt deg på TV, men vaktene sier nei.» Schabowski blir forskrekket, har de ikke fått beskjed? Han setter seg i bilen, men kommer ikke fram. En enorm bilkø som vil over til Vest-Berlin, blokkerer alt. Han drar til fotgjengerovergangen i Heinrich-Heine-Strasse. En Stasi-mann kommer mot ham: «Kamerat Schabowski, vaktene slipper dem gjennom, ingen spesielle problemer.» Her er det nok gitt beskjed, og folk strømmer gjennom med id-kort i handa. En stein faller fra Schabowskis hjerte. Ikke vold, ingen skudd. Dette går bra. De viser fram sitt id-kort, respekterer sin stat. DDR vil bestå. Nyheten sprer seg i byen, og folk strømmer til grenseovergangene.
Schabowski ringer Egon Krenz: «Dette kunne blitt farlig, men ser ut til å gå bra.» Krenz er enig. «Jeg tror vi har klart det,» fortsetter Schabowski, «folk går over og kommer tilbake.» Dagen etter er det «tømmermenn» i sentralkomitéen, forteller Schabowski siden, og han merket at partifellene ga han skylda for DDRs oppløsning. Mens det var Krenz som ikke hadde orientert ham.
Sentralkomitéen var forferdet: Statsgjelda var nå så enorm at «vi i 15 år framover må arbeidere hardere og forbruke mindre enn vi produserer.» Ute snudde nå stemningen blant folk, fra en reformert stat til å gå inn for gjenforening. Dette skyldtes nok det de fikk se av leveforholdene i vest; der fikk hver østtysker 100 DM i velkomstgave, og TV viste folk med bæreposer fulle av varer. Slagordene ble nå «Vi er ett folk» og «Tyskland – ett fedreland». Samtidig oppstod nye grupper, Grüne Partei og Forente Venstre var bare to. I Folkekammeret sa nå de såkalte blokkpartiene opp sin lojalitet og krevde frie valg, og at SEDs ledende rolle skulle strykes. Sentralkomitéen skar ned politbyrået til bare 11 medlemmer, Mielke og Stoph forsvant. Folkekammeret innsatte nå partisekretæren i Dresden, Hans Modrow, som statsminister. Nesten alle ledende partisekretærer ble avsatt. Den nye ledelsen lovte frie valg og slutt på partiets ledende rolle, men regnet med at de fortsatt hadde kontroll. Men nei. Folkemeningen hadde snudd og knuste SED-forsøk på stabilisering.
SED mistet nå sine maktposisjoner. Bedriftenes kampgrupper var avvæpnet, Stasi gikk mot oppløsning, og Folkehæren ble ikke lenger styrt av partiet. Korrupsjonsavsløringer førte til sterkere krav fra SEDs grunnplan om at ledelsen måtte bort. På sentralkomitéens møte ble det sterke debatter, og Schabowski leste opp navnene på de tolv som skulle ekskluderes for alvorlige brudd på vedtektene. Korrupsjon, maktmisbruk og personlig vinning – kriminelle var de, disse som hadde snakket om «folkets vel». Blant dem var Erich Honecker, Erich Mielke, Willi Stoph og Harry Tisch, lederen for «DDR-LO». Dette slo ned som en bombe, og den 83-årige Bernhardt Quandt, som hadde vært med siden 1928, begynte å grine fordi man ville «oppløse vårt ærerike parti». På dette tidspunktet hadde 600 000 av 2,3 millioner medlemmer meldt seg ut.
På en ekstraordinær partikongress hadde Krenz, hele politbyrået og sentralkomitéen trukket seg. De fleste i ledelsen ble ekskludert, noen også arrestert. Ny leder ble advokat Gregor Gysi. Forslaget om oppløsning fra en rekke grunnorganisasjoner ble avvist, mange sa det var fordi partiet hadde eiendommer og milliardformue. SED tok nå navnet PDS – Partei des demokratischen Sozialismus – partiet for demokratisk sosialisme – og proklamerte en tredje vei, mot stalinisme og multinasjonale selskaper. PDS var nå ikke marxist-leninistisk, men marxistisk, sosialistisk og stod for «sosialistisk pluralisme».
I Folkekammeret var PDS største parti og hadde regjeringen fram til mars 1990. Opposisjonsgruppene stod utenfor, og alle partier, også PDS, ble derfor enige om å opprette «runde bord» over hele landet hvor alle kunne delta for å påvirke delstatsparlamentene. 8. februar kom 8 av disse med i regjeringen, men de var splittet og uenige med de etablerte partiene. Men likevel stoppet de PDS i å omgjøre Stasi til et «Kontor for nasjonal sikkerhet.» Deres ønske var å få det oppløst.
I desember 1989 begynte folk å okkupere Stasis distriktskontorer og stoppet brenningen av dokumenter – 17 000 hyllemeter med mapper! Hovedsentralen i Berlin ble stormet. Stasi hadde over 100 000 fast ansatte og 174 000 «uoffisielle medarbeidere» – det blir én pr. 162 innbyggere – i tillegg disponerte de over 20 000 boliger.
I januar stod Günter Schabowski for partiets kontrollkommisjon. Der ble han anklaget for å ha satt DDRs eksistens på spill ved sin grenseåpning og forbrutt seg mot partiet.
Fra slutten av november var det forhandlinger mellom Bonn, Moskva og Øst-Berlin om en mulig «føderasjon» mellom de to Tyskland, med en mulig gjenforening om 5–10 år. Sovjet var skeptisk, USA var for, mens England og Frankrike var nølende til et dominerende Tyskland i EU. Deres underskrift var nødvendig for en endelig fredsavtale etter 2. verdenskrig. Borgerrettsbevegelsene mistet nå interessen for et reformert DDR, de slapp ikke til i Folkekammeret eller i avisene som var eid av de gamle partiene og organisasjonene. Nå sa de ikke lenger Vi er folket, men Vi er ett folk. Daglig utvandret tusener mot vest, tappet DDR for utdannet arbeidskraft og tæret på Forbundsrepublikkens økonomi. Men etter at forbundskansler Kohl ble hyllet ved et besøk i DDR, snudde han – folket krevde gjenforening nå.
I februar 1990 hadde PDS-lederen vært hos Gorbatsjov i Moskva og snakket (helt urealistisk) om parti- og statssamarbeid i åra framover. Dagen i forveien hadde imidlertid statsminister Modrow fra samme parti lagt fram en plan om veien til et felles Tyskland. Men forgjeves. For 10. februar fikk Bonn klarsignal fra Moskva for samling av Tyskland – mot enorme kreditter til det nå sterkt krisetruede Sovjetunionen. Det var derfor ikke nødvendig å hjelpe den blakke regjeringen Modrow for å oppnå samling.
Situasjonen for PDS var nå kritisk. Ungdomsorganisasjonen FDJ var redusert fra 1,9 millioner til en mindre gruppe. Også Kulturforbundet, Tysklands demokratiske kvinneforbund og Det tysk-sovjetiske vennskapssambandet var nå bare skygger av seg selv. «DDR-LO» var i oppløsning, og enkeltforbundene gikk seinere inn i de tilsvarende vesttyske. De såkalte blokkpartiene tok opp forbindelse med sine vesttyske parallellpartier.
Etter valget til nytt Folkekammer i mars skulle Bonn forhandle med en ny regjering om gjenforening. DDRs partier og organisasjoner hadde aviser (som alltid hadde støttet sosialismen), ressurser og bygninger, og fikk derfor et betydelig overtak på borgerrettsbevegelsen. De vesttyske partienes innflytelse spilte også en stor rolle. Den konservative Allianz für Deutschland oppnådde overraskende 48 % (for øyeblikkelig gjenforening), sosialdemokratene (SPD) fikk meget skuffende 22 % og de liberale 5 %. PDS oppnådde 16,4 %. Den splittede borgerrettsbevegelsen fikk til sammen under fem prosent og havnet i dyp frustrasjon. 93 % hadde stemt! Nye kommunevalg i mai 1990 bekreftet tendensen. Avantgarden var blitt spilt ut over sidelinja. Resultatet førte til en koalisjon av Allianz für Deutschland, SPD og de liberale. Statsminister ble Lothar de Maizière, DDRs første og siste statsminister etter frie valg.
DDRs siste dager
Den elendige økonomien styrket ønsket om gjenforening. Ropene etter D-mark førte til at en valutaunion skulle innføres fra 1. juli. Men Sovjetunionen måtte med, og de hadde 340 000 soldater i DDR. Et forent Tyskland måtte akseptere Oder-Neiβe-linja mot Polen, og Sovjet var mot Tyskland i Nato. Warszawapakten var oppløst, så Tyskland burde være nøytralt, noe Vesten avviste. Men med elendig økonomi, bl.a. enorm mangel på forsyninger og utsikt til gigantisk økonomisk hjelp, lot Gorbatsjov seg overtale, Nato lovte å ta hensyn til sovjetiske sikkerhetsinteresser i en «nyformulering av sin strategi og struktur».
DDR skulle sluke det vesttyske lovverket, bare abortloven havnet på vent. Mange har seinere sammenliknet dette med Anschluβ – Hitlers annektering av Østerrike. I vest fanes også et visst hovmod. Innenriksminister Schaüble skreiv: «Dette dreier seg om DDRs inntreden i Forbundsrepublikken og ikke motsatt, vi har en god grunnlov – og dere er velkomne. Men dette er ingen forening av to likeverdige stater. Dere har vært utelukket fra dette i 40 år, nå skal dere få delta.»
I full fart ble det nå utarbeidet lover, overgangsordninger, privatisering av DDRs statseiendom, tilbakelevering av nasjonalisert eiendom etter 1949 etc. etc. Den 20. september 1990 gikk avtalen gjennom i begge parlamenter. I vest stemte 50 av 492 imot, i øst 81 av 380. Den 3. oktober, fire dager før sin 41. fødselsdag, opphørte DDR å eksistere.
Hyllene i østtyske butikker fyltes nå med varer. Mens bedrifter ble privatisert, nedlagt, flyttet lenger øst eller slått konkurs. Økonomien utviklet seg til en tragedie, arbeidsplasser og begeistring forsvant. Millioner ble konfrontert med nyliberalismens arbeidsløshet, fattigdom og sosial nedgang. Folk omtalte seg som annenklasses borgere i det nye Tyskland.
I en tale til øst-tyskerne hadde forbundskansler Kohl uttalt: «Dere vil få det som oss – med blomstrende landskaper». Slik gikk det altså ikke. Avblomstring ville vært mer passende. Få år etter hadde over to millioner forlatt det gamle DDR.
Men det er en annen historie.
Relaterte artikler
«Det var dette Karl Marx kalte kommunisme…»
På Rødts landsmøte i 2019 var spørsmålet om kommunisme som begrep nok en gang oppe til diskusjon, og et klart flertall ga til slutt tilslutning til følgende formulering:
Når en etter hvert kommer stadig nærmere målet om et samfunn uten undertrykking, i harmoni med naturens tålegrenser, vil det være mulig å se konturene av et klasseløst samfunn: en verden der alle mennesker er like mye verdt – og der grunnprinsippet er «yte etter evne, få etter behov». Det var dette Karl Marx kalte kommunisme.
Vedtaket må selvsagt også leses i en videre kontekst enn bare det som står der. Problemet er bare at man med dette reduserer spørsmålet om sosialisme og kommunisme til et spørsmål om terminologi, at man setter innholdet til side, og at man dermed skyver spørsmålet om hva det er mulig å oppnå, og hva som er den reneste utopi, til side.
Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: David Jones
Marx og Engels om sosialisme og kommunisme
I programmet sitt legger Rødt til grunn at det eksisterer et grunnleggende skille mellom sosialisme og kommunisme, der kommunismen så å si blir kulminasjonen av sosialismen, dens endelige mål, en visjon eller utopi. Et slikt skille finner man ikke hos Marx eller Engels. Hos dem var sosialisme og kommunisme to begreper for det samme. Valget om å skrive et kommunistisk, ikke et sosialistisk, manifest, derimot, var et bevisst valg:
[I 1847] var sosialismen […] en middelklassebevegelse, kommunismen en arbeiderklassebevegelse. Sosialismen var «respektabel», i det minste på kontinentet. Kommunismen var det stikk motsatte.
Engels skrev dette i 1888. Da var verden blitt en helt annen enn da Manifestet ble skrevet. Den gamle respektable middelklassesosialistiske bevegelsen hadde svunnet hen, og var erstattet av en langt mer fremskreden arbeiderklassesosialisme. Derfor var det ikke noe problem for Engels å skrive en bok med tittelen Utopisk sosialisme og vitenskapelig sosialisme, i norsk språkdrakt kjent som Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, og heller ikke for Marx å omtale Engels som «en av de mest fremragende talsmenn for den moderne sosialismen» i sitt forord til denne.
I ettertid, etter at den reformistiske og den revolusjonære arbeiderbevegelsen skilte lag, er det selvsagt lett å lese Engels’ forord som en allmenngyldig beskrivelse. Kanskje det var rett av de revolusjonære, med Lenin i spissen, å børste støvet av kommunismen, i en kontekst der den sosialistiske bevegelsen reduserte seg selv til kapitalens stadig mer moderate venstrefløy. Men det er et taktisk spørsmål. Det gjør ikke påstanden om at sosialisme og kommunisme er to ulike samfunnssystemer, der den ene med nødvendighet følger av den andre, mer korrekt.
En sammenslutning av frie mennesker
Marx anklages ofte for å ha skrevet lite om kommunismen. Hvis man oppfatter at kommunismen er en kulminasjon av sosialismen, er kanskje ikke det så underlig. Om man derimot forholder seg til Marx’ egen terminologi, ikke en terminologi som er tillagt ham i ettertid, så er det en mer tvilsom anklage. Allerede i første kapittel av Kapitalens første bok kommer han for eksempel inn på det han kaller en sammenslutning av frie mennesker, der alle «arbeider med felles produksjonsmidler og forbruker sine mange individuelle krefter bevisst, som en samfunnsmessig arbeidskraft.» En sammenslutning av frie mennesker er her ikke noe annet enn sosialisme eller kommunisme.
Marx var svært kritisk til utopisme og romantiske svermerier. Derfor la han store krefter ned i å forstå hvordan kimen til det etterkapitalistiske samfunnet kunne finnes i det kapitalistiske. Det var derfor han brukte så mye tid og krefter på å forstå det eksisterende økonomiske systemet. Et markant trekk ved Kapitalen og de andre verkene og manuskriptene han skrev med dette formålet, er at han nesten konsekvent unngår begrepet kapitalisme. Han forholder seg i stedet til den kapitalistiske produksjonsmåten, altså hvordan og under hvilke forhold menneskene skaper sin rikdom og sin velstand på, i et kapitalistisk samfunn.
Men de økonomiske skriftene ville ikke levd opp til hensikten om han ikke også stadig hadde kommet tilbake til en etterkapitalistisk produksjonsmåte og et samfunn basert på denne, en produksjonsmåte der ingen lenger eier produksjonsmidlene, en produksjonsmåte og dermed også et samfunn uten klasser. Dette var et system han ga mange navn, herunder blant annet sosialisme og kommunisme. De ulike betegnelsene beskriver likevel det samme systemet, ikke en endelig sluttilstand, men et dynamisk system i kontinuerlig bevegelse.
Kritikk av Gotha-programmet
Når man likevel tilskriver denne totrinnsmodellen til Marx, skjer dette ofte med utgangspunkt i Marx’ skrift Kritikk av Gotha-programmet, og særlig det han skrev om to faser av kommunismen. Dette er en tilsnikelse, av flere grunner.
Kritikk av Gotha-programmet var aldri ment for offentligheten. Kritikken skulle sirkulere blant fem av Marx’ fremste allierte i det tyske arbeiderpartiet, og så returneres til ham. Foranledningen var at det tyske arbeiderpartiet skulle vedta et program, og at Marx var svært kritisk til utkastet han hadde blitt forelagt. Det er altså dette programmet, et kortfattet prinsipp- og handlingsprogram, som danner rammeverket.
Formuleringene om «den første fasen av det kommunistiske samfunnet, da det nettopp er sprunget ut av det kapitalistiske samfunnet etter langvarige fødselsveer,» og «en høyere fase av det kommunistiske samfunnet,» er direkte knyttet opp mot formuleringer om en rettferdig fordeling av arbeidsutbyttet i utkastet til Gotha-programmet. Denne formuleringen, mener Marx, er det reneste visvas. Fordelingen følger riktignok av produksjonsmåten, men ikke noe samfunn vil være fullt ut utviklet i det det blir født. Først på et senere stadium vil arbeidsutbyttet, hvis det begrepet i det hele tatt har noe innhold, faktisk fordeles i tråd med produksjonsmåten.
Marx’ lavere fase er altså ikke noe annet enn perioden umiddelbart etter at den nye produksjonsmåten er innført. Akkurat som den kapitalistiske produksjonsmåten ikke var fullt utviklet da den ble innført, vil heller ikke den etterkapitalistiske produksjonsmåten være det. Det er her også verdt å merke seg at Marx skriver om en høyere fase. Ikke noe sted gjør han det til en endelig sluttstasjon for historien. Tvert imot, om man sammenholder det med andre skrifter, er det mer nærliggende å omtale det som punktet der historien virkelig starter. Det er da menneskeheten virkelig kan utfolde seg.
Drømmen om et tusenårsrike
Om man følger Marx i at utgangspunktet for det etterkapitalistiske samfunnet er en produksjonsmåte, så sier det også noe om hva det ikke er. For eksempel er det ikke gitt at det er et samfunn uten undertrykking. Det er riktig at det er mange former for undertrykking som inngår i den kapitalistiske samfunnsveven, og det er nok også god grunn til å anta at mange av disse lettere vil kunne forsvinne den dagen kapitalismen oppheves. Men det betyr ikke at ethvert grunnlag for undertrykking forsvinner. Forskjellene mellom mennesker skaper et grunnlag for forskjellsbehandling, og i enhver forskjellsbehandling ligger en kime til undertrykking.
Uansett hvordan produksjonen organiseres, så vil det være noen som bærer frem barn, føder dem, ammer dem, og som får et annet umiddelbart forhold til dem enn de som ikke gjør det. Uansett hvordan produksjonen organiseres, vil noen ha bedre fysiske eller intellektuelle forutsetninger enn andre, ulike interesser, ulike preferanser. Folks hudfarge vil variere alt etter de naturlige forutsetningene for opptak av D-vitamin, og det seksuelle og kjønnslige mangfoldet vil neppe bli mindre enn i dag. Folks funksjonsnivå vil fortsatt variere, folk vil fortsatt bli syke, folk vil fortsatt dø, lenge før de rekker å bli gamle, og det vil neppe oppleves mindre urettferdig enn i dag.
At det etterkapitalistiske samfunnet ikke er et samfunn uten undertrykking, innebærer selvsagt ikke at det ikke grunn til også å slåss mot enhver form for undertrykking. På den ene siden er det åpenbart at en antikapitalistisk bevegelse ikke vil ha nubbsjans om den ikke klarer å ta opp i seg annet enn den rene klasseundertrykkingen, og på den andre siden har også enhver kamp mot undertrykking en verdi i seg selv. Kanskje vi ikke bør utelukke at det er mulig å realisere et samfunn uten undertrykking heller. Men det må i tilfelle basere seg på en annen strategi enn den Marx skisserte. Han var mye mindre utopisk enn som så.
Nyorientering
Det er på tide at vi går videre fra rent terminologiske diskusjoner til å se på innholdet. Hva man skal kalle noe, kan selvsagt ha en taktisk betydning. Men det rokker ikke ved innholdet. Det vesentlige ved Rødts programformulering ville ikke endret seg om man hadde sagt at det var dette Marx kalte sosialisme, assosiasjon, en assosiert produksjonsmåte, en sammenslutning av frie mennesker eller frihetens rike, eller om man for den saks skyld hadde utelatt hele setningen.
Når man likevel velger å smykke seg med Marx’ navn i en strategi for et etterkapitalistisk samfunn, bør man også ta hans tilnærming på alvor. Da må man se på produksjonsmåten og dens særlige kjennetegn. Hva ligger i den, og hva innebærer det? Hva betyr det for hvordan samfunnet organiseres, i smått og i stort? Hva betyr det for arbeidstida? Hva betyr det for teknologien og vitenskapen? Hva betyr det for fordeling og behov? Dette er spørsmål partiprogrammet ville tjent på å ta opp i seg.
Marx beskrev aldri dette i detalj, og hadde han gjort det, ville neppe svarene vært overførbare til vår tid – kapitalismen har vist seg å være langt mer levedyktig enn det Marx nok så for seg. Men metoden og de overordnede prinsippene som følger av dette, bør få en langt mer fremskutt plass. Det er ikke bare et spørsmål om hvor vi vil, men også om hvordan vi kan komme dit. Da må vi bevege oss ut over det rent terminologiske.
Relaterte artikler
Tok Karl Marx feil?
Har det gått slik, at klassemotsetningene i Norge er forenklet til «to store klasser»?
Peder Martin Lysestøl er pensjonert sosialøkonom og forfatter. Undervist ved Høgskolen i Sør Trøndelag (NTNU). Vært, og er politisk aktiv i AKP, RV og Rødt. Deltatt i solidaritetsarbeid med Palestina siden stiftelsen i 1969. Har også skrevet en rekke bøker.
Foto: Txetxu / Flick
En av Karl Marx’ mest kjente påstander er:
Vår epoke, borgerskapets epoke, særkjennes imidlertid ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, i to store klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat. (Marx/Engels: Manifestet. Falken forlag, s.10).
Med industrialiseringen, og særlig etter 1905, var det ikke vanskelig å registrere at arbeiderklassen var i vekst. I 1885 var det 95 000 industriarbeidere i Norge. I 1930 var antallet industriarbeidere økt til hele 215 000. I tillegg kom arbeidere i bygg og anlegg, handel og offentlig sektor og de tusener av kvinner og menn som jobbet som lønnsmottakere i landbruket og i husene til rikfolk. I 1936 laget den unge sosialøkonomen Arne Skaug, på grunnlaget av folketellingen 1930, en analyse av det han kalte befolkningens «socialstilling». (Skaug ble seinere direktør i Statistisk Sentralbyrå og satt i Gerhardsens regjering på 50-tallet). Lønnstakere som har typiske funksjonærstillinger, regner han ikke til arbeiderklassen. Han kommer til at arbeiderklassen utgjør 60 % av yrkesbefolkningen og at selvstendige handverkere, småbønder og ei voksende funksjonærgruppe til sammen utgjør om lag 30 %. Borgerskapet utgjør da om lag 10 %. Stemte dette med Marx sitt utsagn om en utvikling mot to store klasser? Mye tydet på det.
Den kraftige industrialiseringen etter den andre verdenskrigen førte til at stadig flere jobbet i industrien. I 1960 ble det registrert hele 358 000 industriarbeidere. I 1965 laget NKPs ledende teoretiker, Hans I. Kleven, en analyse av klassenes stilling. Han kommer til at arbeiderklassen nå utgjør hele 79 % av yrkesbefolkningen. Mellomlagene utgjør bare 19 %, og borgerskapet er redusert til en liten elite på 2 %. Kleven hadde definert arbeiderklassen annerledes enn Skaug 30 år tidligere. Han regnet så å si alle funksjonærene til arbeiderklassen. Kontorsjefer, prester, lektorer og ingeniører var nå blitt arbeidere. Slik hadde Kleven fått tallene til å samsvare med Marx sitt utsagn om to store klasser. Men stemte det med Marx sin definisjon av hva en arbeider er? Ikke noe i Marx sine tallrike skrifter tyder på at Marx regner alle lønnsmottakere til arbeiderklassen. I ulike sammenhenger skriver Marx om grupper i mellomlagene som statstjenestemenn og prester, som lever av merverdien, et resultat av arbeidsfolks slit.
Arbeiderklassen er i Marx sin analyse klassen som blir utbyttet, utnyttet og trakassert, og som utvikler en felles klassebevissthet som fører til at de ønsker å avskaffe kapitalismen. Nettopp på grunn av sitt antall og sin undertrykte posisjon skriver Marx at: «Av alle klasser som i dag står mot borgerskapet, er bare proletariatet en virkelig revolusjonær klasse». Klevens klasseanalyse er en klar revidering av Marx, Engels og Lenin sine analyser av hvem som tilhører arbeiderklassen.
Midt på 70-tallet, ti år etter Kleven, lager AKP en klasseanalyse basert på folketellinga 1970. Selv om industriarbeidere nå var enda flere enn da Kleven laget sin analyse, kommer AKP til at arbeiderklassen bare utgjør 60 % av yrkesbefolkninga mot Klevens 79 %. Den viktigste årsaken til at AKP kommer til at arbeiderklassens andel nå er langt mindre, er at de regner en stor del av lønnsmottakerne å tilhøre mellomlagene. På samme måte som Marx i sine skrifter og Skaug i 1930, skiller AKP mellom de store gruppene lavtlønte servicearbeidere som tilhører arbeiderklassen og lønnsmottakere med høyere lønn, høyere utdanning, og friere arbeidssituasjon. De siste regner AKP til «småborgerskapet». I 1970 hadde både velferdsstaten og forbruksvarerevolusjonen vært under utvikling i mange år og skapt grunnlag for kraftig vekst i tallet på lønnsmottakere i tjenesteytende sektor. Dette førte til at mellomsjiktet hadde vokst kraftig. Men stemte dette med Marx sitt utsagn om at samfunnet beveget seg mot to store klasser?
En viktig endring i klassesammensetningen skjedde etter 1974. Da nådde tallet på industriarbeidere sitt høyeste antall i Norge, 408 000. Deretter har tallet på industriarbeidere gått tilbake år for år. I 2018 var det i Norge bare 207 000 industriarbeidere, færre enn på 30-tallet. (Kilde: SSB). Det er ingen tvil om at arbeiderklassen var i kraftig forandring og at «kjerneproletariatet», de som jobbet på de store arbeidsplassene i industrien, var blitt færre. Hvordan har dette påvirket forholdet mellom klassene i Norge? Igjen avhenger det av hvordan arbeiderklasse defineres. Sysselsettingsstatistikken viser at tallet på sysselsatte i Norge har vokst fra 1,4 millioner i 1970 til 2,8 millioner i 2019. Dersom det store flertallet av lønnsmottakere regnes til arbeiderklassen, kan det se ut til at Marx sin tese om at vi beveger oss mot «to hovedklasser», fortsatt stemmer. Med en slik definisjon regnes de store utdanningsgruppene til arbeiderklassen; lærere og lektorer, sykepleiere og leger, ingeniører og sivilingeniører etc. Hva mener de to sosialistiske partiene SV og Rødt om dette?
SV skriver i sitt Prinsipprogram at «de er et parti for arbeiderklassen», men forklarer ikke hva de mener med «arbeiderklassen». Rødt ser ut til å definere «arbeiderklassen» på samme måte som NKP i 1965. Men Rødts Prinsipprogram er uklart. I Kap. 2 står det: «Arbeiderklassen består av de som lever av å selge sin arbeidskraft». Her er ingen forbehold. Professoren, overlegen og avdelingsdirektøren er lønnsmottakere og dermed også en del av arbeiderklassen. Men, i Kap. 7 står det noe annet. Her står det at «akademikere og friere mellomlag» i større grad får felles interesser med arbeiderklassen. Leser en bare Kap. 2 er det ingen tvil om at Rødt mener arbeiderklassen i Norge har vokst kraftig. Tar en også hensyn til det som står i Kap. 7, oppstår en usikkerhet. Hva mener Rødt med «akademikere»? Mest sannsynlig mener partiet folk i «akademiske stillinger», som ifølge ordboka er universitets- og høgskoleansatte. Dette dreier seg om 20–30 000 personer. Tar en med alle i arbeidsstyrken som har en mastergrad eller høyere, utgjør dette om lag 330 000 personer. Men hva med de store utdanningsgruppene som ikke betegnes som «akademikere», lærere, ingeniører, sosionomer, sykepleiere m.fl.? Tilhører disse arbeiderklassen? Rødts Prinsipprogram tyder på at partiet mener et disse gruppene tilhører arbeiderklassen. Dette utgjør et sjikt på ca. 640 000 yrkesaktive. Dette sjiktet har vokst kraftig og selv om en trekker fra «akademikere», ser det ut til at en med Rødts definisjon kommer til at den norske arbeiderklassen fortsatt vokser.
Jeg tror Rødt, med en slik klassedefinisjon, undervurderer de store endringene i den globale økonomien som har skjedd de siste 50 årene. Jeg kommer tilbake til dette.
Men først vil jeg vise hvilke resultater jeg har kommet til med en mer snever definisjon av arbeiderklassen enn det Rødt har i sitt Prinsipprogram. Basert på SSBs arbeidskraftsundersøkelse 2018 har jeg forsøkt å lage en analyse av klassene i Norge der jeg regner alle som har Bachelor-utdanning og høyere (unntatt de jeg regner til borgerskapet), å tilhøre mellomlagene. Lønna til mange av disse gruppene er bare ubetydelig over lønna til arbeidere, men de har en friere stilling i produksjonen og på arbeidsmarkedet. Det er en klar tendens til at mange av disse gruppene, som lærere og sykepleiere, sosionomer og ingeniører proletariseres. Likevel mener jeg de skiller seg såpass mye fra arbeiderklassen at det er riktigere å plassere dem i mellomlagene.
Min analyse viser at arbeiderklassen i 2011 utgjorde 53,7 % av yrkesbefolkningen og i 2018 48,5 %. Bare de siste sju årene er arbeiderklassens relative stilling merkbart redusert. Både på 30-tallet og 70-tallet ble arbeiderklassen anslått til 60 % av yrkesbefolkningen med omtrent samme klassedefinisjon som den jeg har brukt. Det betyr at arbeiderklassens andel av yrkesbefolkningen siden 70-tallet har vært i tilbakegang. Veksten har kommet i mellomlagene. Dette gjelder særlig for kvinner der det i dag er større vekst i kvinners yrkesdeltaking i mellomlagene enn i arbeiderklassen. I 2018 tilhører 43,3 % av yrkesbefolkningen mellomlagene. Norge er trolig et av landa i verden med størst andel av yrkesbefolkningen i gruppen «mellomlag». I tillegg til at arbeiderklassen relativt sett er redusert, har det skjedd store endringer i arbeiderklassens sammensetning. Bare om lag 20 % tilhører «kjerneproletariatet», dvs. de jobber i industriyrkene.
En slik utvikling av klassene i Norge tyder ikke på at vi beveger oss mot «to store klasser». Betyr dette at Marx sin analyse av kapitalismens utvikling er feil? Både ja og nei. Jeg mener det særlig er to forhold Marx ikke kunne forutse. Det første er hvor omfattende reproduksjonssektoren har blitt i de mest utvikla kapitalistiske landa. Dette skyldes både de omfattende teknologiske revolusjonene som har tvunget gjennom høyere utdanning, og det skyldes politiske forhold. Imperialistisk superprofitt har gitt borgerskapet mulighet til å betale en stor de av lønnsmottakerne lønner godt over eksistensminimum.
Dette sjiktet av bedre betalte lønnsmottakere finnes først og fremst i velferdsstatsyrkene, men også i mellomledersjiktet i industri, handel og finans. Disse utgjør til sammen et politisk stabiliserende sjikt som har fungert som en viktig buffer mot en revolusjonær utvikling i samfunnet.
Det andre trekket ved utviklingen som de marxistiske klassikerne ikke kunne se for seg, er forflyttingen av store deler av den industrielle produksjonssektoren fra i-landa til den 3. verden. Denne prosessen startet etter Vietnamkrigen og den påfølgende økonomiske krisa 1973–75. Synkende profitter gjorde at de store industrimonopolene begynte å jakte på billigere arbeidskraft. Fabrikker, som før hadde bygd storparten av produktene sine på et sted, begynte å sette ut deler av produksjonen til delprodusenter i land der arbeidskraften var langt billigere. Særlig skjedde en veldig industrialisering i Kina og andre asiatiske land der lønningene kunne ligge på bare 5 % av lønningene i Europa og USA. I disse landa er fortsatt i dag levekårene for arbeiderklassen slik de var i Europa på Marx sin tid. I 2012 jobbet 82 % av verdens industriarbeidere i den 3. verden. (Kilde: J.B. Foster. New Imperialism. Monthly Review, 2015, 67/3). Dette er en dramatisk endring i forhold til situasjonen på 70-tallet. Mens tallet på industriarbeidere har økt kraftig i verden, har tallet på industriarbeidere i i-land, gått tilbake.
Nå kan vi lese om stadig større streikekamper i Bangladesh, i Kina og i India. Dette er kamper som langt overgår klassekampene i i-landa. Nyhetskanalen Al Jazeera påsto at de store streikene i tekstilindustrien i Bangladesh i januar 2019, trolig var de største som noen gang har vært i historia. I disse landa er det i rask utvikling en klassebevisst fagbevegelse med ledere som blir stadig bedre skolert. Både Marx og Mao studeres ifølge Al Jazeera!
Har de store endringene i de globale klasseforholda gått opp for de sosialistiske partiene og fagbevegelsen i Norge? Lite tyder på det. Etter min mening er det på tide å følge med på hva som skjer i de nye, store industrilanda.
Så tilbake til Marx. Kanskje han likevel har sitt på det tørre? Marx beskriver ikke i Manifestet utviklingen i hvert enkelt land, men utviklingen i «Vår epoke, borgerskapets epoke». I dag omfatter «borgerskapets epoke» hele kloden og ser vi til den kraftige industrielle utviklingen i land som Kina, er kanskje det typiske ved utviklingen at «hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, i to store klasser som står direkte mot hverandre».