Nyliberale teorier som New Public Management (NPM), hvor hovedpoenget er å drive offentlige virksomheter som om de var private bedrifter i et konkurransemarked, bidrar til å forsterke markedsutviklingen av offentlig sektor og gjøre forskjellen mellom offentlig og privat minst mulig.

Artikkelen er et utdrag fra kapittel 3 i boka Privatisering – en kritikk (De Facto, 2004), og trykkes med forfatternes tillatelse.

Omtale av boka finner i Røde Fane nr 4, 2004

---

I en artikkel i tidsskriftet Kommunerevisoren nr 4, 1999 gir Jan Ole Vanebo følgende beskrivelse av innholdet i NPM:

"New Public Management er ikke en samlet teoridannelse eller modell, men må snarere forstås som et empirisk fenomen. Følgende elementer er sentrale i NPM:

• Borgerne bør ses på som forbrukere som bør ha fritt valg mellom offentlige goder.
• Brukerne må medvirke i tilretteleggelsen av offentlige tjenester.
• Det bør skapes markeder eller kvasimarkeder så monopoler blir avløst av konkurranse mellom tilbyderne, som til gjengjeld får større selvstendighet.
• Det blir lagt vekt på bedriftsøkonomisk produktivitet og effektivitet.
• Rammebudsjettering erstatter detaljregulering via regler.
• Ansvaret for oppgaveutførelsen desentraliseres og det innføres resultatvurderinger og kvalitetsmålinger.
• Organisering og ledelsesprinsipper fra den private sektor imiteres og adapteres til den interne organisasjon."

Professor Tom Christensen ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo, beskriver NPM slik:

Økt bruk av forbilder fra det private, herunder management-orientering. Mer vekt på klare mål og virkemidler, med tilhørende måling av resultat (utvikling av resultatindikatorer) og belønning/straff ut i fra disse. Mer vekt på formalisering og bruk av kontrakter i styringsrelasjoner og ved utøvelse av service, herunder mer vekt på individuelle kontrakter. Mer intern fristilling av statlige etater og tilsyn, men også mer ytre fristilling av statlige selskap, som mer snevert skal fokusere kommersielle hensyn …

Økt vekt på generell desentralisering og delegering til lavere styringsnivå, med tilhørende større frihet i disponeringen av penger og valg av måter å organisere seg på …

Dels blir det hevdet at tjenesteytingen som sådan blir mer effektivt utført under de nye prinsippene, dels sparer man personalressurser og kan kutte i arbeidsstokken, slik man har sett i samferdselssektoren i mange land. Medaljens bakside ved å følge en slik politikk, eksemplifisert med erfaringene fra Australia og New Zealand, er at sosiale ulikheter og sosial fattigdom synes å øke, arbeidsløsheten kan øke, sentrale politiske mål om integrering av og hjelp til svake brukere bli skadelidende, lovpålagte sosiale hensyn komme under sterkt press av driftsmessige hensyn, osv."

New Public Management-ideologien stripper den offentlige tjenesteproduksjonen for alle genuine ideer om at tjenestene er til for befolkningens skyld. I stedet skal virksomhetene levere "produkter" og "økonomiske resultater". Empati og "tjen folket-ideer" blir erstattet av kalkyler og lønnsomhetskrav. Vi har ingen rettigheter i kraft av å være mennesker og samfunnsborgere, bare i kraft av å være kjøpesterke kunder.

NPM betyr at man i offentlige virksomheter introduserer den samme motsetningen mellom sentralisert makt og desentralisert ansvar som det vi kjenner fra store konserner i privat sektor. Mens makten til å definere målsettinger, økonomiske og organisatoriske rammebetingelser for de offentlige virksomhetene blir sentralisert i hendene på en håndfull sentrale byråkrater som hevder å ha hentet sitt mandat og sin legitimitet fra "markedet", er det opp til de ansatte i virksomhetene å levere de praktiske resultatene; gode tjenester til brukerne og innsparinger til oppdragsgiveren – på en og samme tid.

For de ansatte, som får ansvaret for å løse denne gordiske knuten, blir hverdagen ofte en endeløs rekke av omstillingsprosesser og organisasjonsendringer etter hvert som nye representanter for blårussen inntar direktørstolene og skal bevise at nettopp de har svaret på hvordan utfordringene skal løses. Og uansett hvor hjelpeløse forslag og prosesser som settes i gang, så kalles det selvsagt modernisering.

Det er modernisering når skolene gjøres om fra pedagogiske læresteder til målstyrte produksjonsenheter. Skoleledelse skal i sin kjerne ikke lenger være en pedagogisk oppgave, men en økonomisk-administrativ oppgave for virksomhetsledere som først og fremst skal levere regnskaper i balanse eller helst med et økonomisk overskudd. Ledernes fokus flyttes fra pedagogisk utvikling og gode læringsbetingelser til jakten på innsparings- og effektiviseringsmuligheter, presentasjon av fancy økonomiske indikatorer og forslag til nye, men ofte smålige inntektsmuligheter. Skoleledernes tittel er ofte endret fra rektor til virksomhetsleder eller lignende, og om noen år heter de ganske sikkert direktører.

En tilsvarende utvikling har vi sett også i omsorgssektoren. Sykehjemmene skal ha ansvar for egen økonomi, og lederne har større utfordringer mht økonomistyring, kostnadskutt, reduserte personalkostnader og nye forslag til egenandeler enn i forhold til det å gi god omsorg og pleie til beboerne.

I kommunesektoren har det over flere år gått en omorganiseringsfarsott for å etablere såkalte "to-nivå kommuner". På alle tjenesteområder fjernes sektororganisasjonene (under henholdsvis en skolesjef, omsorgssjef, teknisk sjef, kultursjef, osv.) som mellomledd mellom kommunens øverste administrasjonsnivå (rådmannen) og den enkelte tjenesteprodusent/institusjon (som skole, sykehjem, osv. Selvsagt selges dette inn som avbyråkratisering og effektivisering. Ressursene skal settes inn direkte mot brukerne, må vite. Resultatet er like fullt et svulmende byråkrati direkte under rådmannen og fristilte virksomheter som skal ansvarliggjøres i forhold til tildelte budsjetter og oppgaver. Markedsmodellen, med inndeling i adskilte bestiller-utfører-organisasjoner, virker sterkt byråkratiserende. Behovet for juridisk og økonomisk ekspertise øker, antallet ledere og sjefer blåses opp, mens faggruppene og fotfolket må skjære ned. Flere høvdinger og færre indianere, er den vanlige karakteristikken av det som skjer i offentlige virksomheter.

For helsesektoren har introduksjonen av markedstenkning i ledelsen uten tvil bidratt til å flytte fokus fra "å tjene pasientene" til "å tjene penger på pasientene". De nyliberale ideene om at alt må måles i penger, og at det bare er markedsmekanismer som kan få organisasjoner til å fungere effektivt og medarbeidere til å yte, bryter sterkt med det som tradisjonelt har vært helsevesenets identitet og legitimitet. I Sintef-rapporten Sykehusreformen: Et hamskifte i styring av helsetjenester (desember 2001) omtales dette slik:

"Sykehusene oppfattes verken av samfunnet eller av sykehusets ansatte som en organisasjon som skal gå med overskudd eller som skal tjene penger på sin virksomhet. Sykehusets virksomhet er derfor til en viss grad fristilt fra de mest markedspregede økonomiske forestillinger om hva som er viktig for en organisasjons overlevelsesevne. Det fårr med nødvendighet sine konsekvenser i styringssammenheng. Det er ikke uvanlig at ledere i sykehus sier at de ikke tar ansvar for budsjettet (økonomien), men at de tar det faglige ansvaret for at pasienter får den nødvendige behandlingen. Dette er en adferd som i de fleste organisasjoner ville vært ensbetydende med at karrieren som leder hadde vært over. I sykehus er dette mulig, og til en viss grad blir slike ledere også interne "helter". Dette må forstås ut fra sykehusets institusjonelle særpreg om hva som er legitime handlinger i et sykehus. Det betyr også at reformer som i økende grad hviler på bruk av økonomiske incentiver for å bedre styring av helsetjenesten står i en viss fare for ikke å virke etter sin hensikt, fordi en del av denne styringsideologien ikke har legitimitet i forhold til sykehusets innarbeidende verdier." (Side 42.)

Heller ikke i sykehussektoren har markedsomleggingen ført til mindre byråkrati. Med utgangspunkt i tall fra Statistisk sentralbyrå laget Aftenposten et oppslag 28. mai 2003 under tittelen "Stadig flere uten hvit frakk". Der het det blant annet:

"På fem år har antallet byråkrater ved norske sykehus økt tre ganger så raskt som antall leger og sykepleiere. Bare i fjor, etter at sykehusreformen ble innført, vokste antallet kontoransatte med 10 prosent … Resultatet ble 800 flere ansatte registrert som administrasjons- og kontorpersonell ved sykehusene, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB)."

Ideen om at NPM skal styrke den politiske styringen skal styrkes tåler heller ikke møtet med virkeligheten. Professor Tom Christensen oppsummerer dette slik i sin artikkel:

"Mange av de statsvitenskapelige og komparative studier av NPMs effekter har satt fokus på hvordan eventuelt politisk styring og sentrale lederroller endres. Hovedkonklusjonene i disse er at den politiske styringen svekkes gjennom bruken av prinsipper fra NPM. Dette kan synes logisk nok, men det interessante er at NPM-reformer oftest lanseres med en begrunnelse om at politisk styring skal styrkes, samtidig som også ledere og enheter på lavere nivå skal få styrket sin rolle. Når politisk ledelse svekkes kan det ses på som et demokratisk problem. Grunnen til at de svekker sin innflytelse er at deres formelle styringsinstrumenter svekkes, som man ser tydeligst ved fristilling for tilsyn eller statlige selskap. Samtidig er det et sterkt press fra mange aktører om at politisk ledelse skal bruke de gjenværende styringsinstrumenter på en passiv måte.

… De aktører som styrker seg under NPM i staten er administrative ledere, etatsledere og ledere av statlige, kommersielle selskaper."

En rapport fra OECD (Distributed Public Governance: Agencies, authorities and other government bodies, 2002) fokuserer på en del av de alvorlige demokratiproblemer som politikken med fristilling og foretaksorganisering har skapt, og oppsummerer at man nå kan se tendenser i flere land til at denne utviklingen er i ferd med å bli reversert. Det blir tydeligere og tydeligere at omgjøring av offentlige etater til bedrifter blant annet skaper betydelige demokratiske problemer. Modellen gjør det kort og godt vanskeligere for politikerne å styre, og at de må se på at utviklingen i stor grad blir overlatt til profesjoner og markedet.

Professor Noralv Veggeland ved Høgskolen på Lillehammer omtalte OECD-rapporten i en artikkel i Aftenposten 29. juni 2003. Han oversetter konklusjonen i rapporten slik:

"Regjeringene har oppdaget at å styre de uavhengige institusjonene på avstand og i en svak politisk situasjon, har skapt en rekke problemer, knyttet til folks tillit, demokrati og politisk kontroll. Politiske prosesser er derfor satt i gang for å forbedre innsynet i de offentlige tjenesteforetakene, og for å oppnå bedre kontroll og koordinering."

Noralv Veggeland påpeker at Norge kom senere i gang med fristillings-politikken enn mange andre europeiske land, men at vi så "kom med i ekstrem grad". Og nå akselereres det enda mer på et tidspunkt hvor andre er i ferd med å snu. I artikkelen stiller han derfor følgende spørsmål:

"Det sentrale spørsmålet er derfor om Norge også denne gangen kommer i gang om noen år med den nye OECD-trenden, med forsterkning av demokrati på alle forvaltningsnivåer, offentlig planlegging og mindre konkurranseutsetting av tjenester. Eller kommer regjeringen til å holde fast på en foreldet politikk når de fornyer offentlig sektor som et høyt prioritert politikkområde?"

Etter vårt syn har de mange forsøkene på markedssimulering i offentlig sektor alvorlige konsekvenser. For det første flyttes virksomhetenes fokus bort fra det å produsere best mulige tjenester for befolkningen og over til det å lykkes best mulig i forhold til mer og mindre ubrukelig effektivitetsmål. Når sykehusene blir foretak drevet etter bedriftsøkonomiske prinsipper, blir det viktigere å planlegge driften ut i fra hva som "lønner seg" enn ut fra hva folk trenger. Når rektorene blir mer opptatt av om kostnadene kan holdes nede enn av om undervisningstilbudet er godt, er det elevene som taper. Kostnadsfokuseringen vil også føre til et allment ønske om å kopiere dem som driver billigst, og dermed drive fram en sterkere ensretting av måtene oppgaver løses på i den offentlige sektoren. Det går på bekostning av grupper og formål som trenger spesiell tilrettelegging, og fører til mindre mangfold og kreativitet.

Markedstenkningen i offentlig sektor tvinger spesielt lederne til å prioritere de økonomiske resultatindikatorene høyest, og utvikler en sterkere lojalitet mellom oppdragsgiver og ledelsen i den utførende enheten enn mellom enheten som sådan og dens ansatte og brukere. Lederskap i privat og offentlig sektor utvikles mer og mer i retning mot "det samme", og det utvikles et felles marked hvor sjefene i større grad går fram og tilbake mellom de to sektorene. Denne strømlinjeformingen i tankegang, ledelsesmetoder og arbeidsmåte bereder i seg selv grunnen for mer markedstenkning og nye privatiseringsfremstøt i den offentlige sektoren.

Bruk av kvasi-markeder i offentlig sektor trenger slett ikke gi mer effektiv produksjon. Så lenge det offentlige garanterer finansieringen av en tjeneste, skapes det et grunnlag for allianser mellom ulike aktører om et felles mål: Å melke offentlige kasser for mest mulig penger. Når leverandørene er i en de facto monopolsituasjon overfor brukerne, får man erfare at "private monopoler ikke er bedre enn offentlige". De private monopolene bruker sin markedsmakt til å sikre seg størst mulig fortjeneste, mens manglende kvalitet tilskrives at "politikerne ikke kan få mer enn de har betalt for". Administrasjonskostnadene med all internfaktureringen, hvor ulike deler av systemet "kjøper og selger " til hverandre, er ofte unødvendige og kommer lett ut av kontroll. Det florerer derfor med eksempler på såkalt suboptimalisering, hvor alle prøver å maksimere egne inntekter og skyve kostnadene over på naboen.

Liberalistenes svar på slike problemer er alltid at det "ikke er marked nok". "Slik går det når man leker marked." Det nyfrelste direktørsjiktet i de "privatdrevne", offentlige virksomhetene eser ut, og ser ut til at de oftere svarer på problemene med å bevilge seg selv stadig høyere lønninger og stadig større fallskjermer enn at de kommer opp med funksjonelle løsninger. De nøyer seg med å anbefale at "vi" må ta nye skritt mot en mer realistisk markedsmodell.

Sannheten er, som tidligere nevnt, at den realistiske, effektive markedsmodellen ikke finnes i den virkelige verden. Markedet er fullt av interessemotsetninger, ineffektivitet, kortsiktighet, polarisering og kynisme. Samtidig vet alle at heller ikke offentlig sektor er uten problemer. Det finnes mange nok eksempler på at offentlig produksjon kan være byråkratisk og ineffektiv, at det foregår sløsing og maktmisbruk, at vanlige mennesker blir tråkket på og ikke får sine rettigheter oppfylt, at byråkratiene har begynt å forfølge egne interesser og unndratt seg politisk styring, osv.

Vi som er kritiske til markedsutviklingen i offentlig sektor, havner ofte i rollen som forsvarere av det bestående. Blir vi sittende fast i den posisjonen, er vi dømt til å tape. Kritikken mot byråkrati og ineffektivitet i den offentlige sektoren er ofte like velbegrunnet som den er sterk. Der hvor markedstilhengerne finner svaret i konkurranse og privatisering, må alternativet være grep som gir oss bedre tjenester for folk flest basert på en fornuftig ressursbruk. Den offentlige sektoren har ikke sin berettigelse i at den skal være en god arbeidsplass, men i at den skal gi oss gode tjenester, – god velferd, effektivitet og likhet i en utstrekning som markedsøkonomien aldri kan oppvise. Dersom den skal fylle en slik rolle, må den også være en god arbeidsplass, med gode betingelser og spennende oppgaver for dyktige arbeidstakere.

Men det finnes kort og godt ingen perfekt modell tilgjengelig. Spørsmålet er hvem sine problemer vi ser på som viktigst? Et forsvar av offentlig tjenesteproduksjon og en universell velferdsstat må være kompromissløst i mot alt som perverterer de kollektive løsningene. Velferdsstatens hovedoppgave er å gi lik rett til utdanning, lik tilgang på helsetjenester, barnehager, omsorgstilbud, sosial trygghet, osv. Vi vet at markedet ikke kan levere dette, men at det kan skapes i forpliktende fellesskap. Derfor er ikke privatisering svaret på velferdsstatens problemer. I stedet trenges det ei kraftfull mobilisering av det ansvarsfulle og solidariske i menneskene.

"Og nå har de alle sammen vendt seg mot Martinique, alle med ett hjerte og ett sinn igjen. De hjelper, redder, tørker tårer og forbanner den ødeleggende vulkanen. Pelé, kjempen med det store hjertet, du kan le; du kan se ned i avsky på disse velvillige morderne, på disse gråtende åtselspiserne, på disse udyrene i samaritanerklær," skrev Rosa Luxemburg etter vulkanutbruddet i havnebyen St Pierre i mai 1902.

Rosa Luxemburg (1871-1919) var fra Polen og en av lederne for venstrefløyen i Den andre internasjonale rett før og etter første verdenskrig.

Denne artikkelen ble først publisert i Leipziger Volkszeitung 15. mai 1902

---

Fjell av rykende ruiner, hauger av lemlestede kropper, en dampende, rykende sjø av ild overalt hvor du vender deg, mudder og aske – dette er alt som er igjen av den blomstrende lille byen som balanserte på vulkanens skråning som en vimsete svale.

I noen tid hadde en hørt den sinte kjempen brumme og rase mot denne menneskelige frekkheten, de tobente dvergenes blinde selvopptatthet. Raus, også i sin vrede, en sann kjempe, advarte han de skjødesløse skapningene som kravlet rundt føttene hans. Han blåste røyk, spyttet ut ildskyer, magen hans sydet og boblet og eksploderte som rifleskudd og kanontorden. Men jordens herrer, de som ordinerer menneskenes skjebner, forble urokkelige i troen – på sin egen visdom.

Den 7. mai kunngjorde den regjeringsoppnevnte kommisjonen for den engstelige befolkningen i St Pierre at alt var vel i himmelen og på jorden. Alt er i orden, ingen grunn til panikk, slik de sa den kvelden Eden ble avlagt på tennisbanen i de danseberusede salene til Ludvig XVI, mens glødende lava samlet seg til et fryktelig utbrudd i revolusjonens vulkan. Alt er i orden, fred og stillhet over alt! Som de sa i Wien og Berlin kvelden før mars-utbruddet for 50 år siden. Den gamle titanen på Martinique hadde lidd lenge og brydde seg ikke om den ærede kommisjonen: Etter at folket var blitt forsikret av guvernøren den 7. mai, eksploderte han i morgentimene den 8., og på få minutter begravde han guvernøren, kommisjonen, folket, husene, gater og skip under glødende ånde fra sitt sinte hjerte.

Jobben ble gjort med radikal nøyaktighet. Førti tusen menneskeliv meiet ned, en handfull skrekkslagne flyktninger reddet – og så kan den gamle kjempen brumme og boble i fred, han har vist sin makt, han har tatt en fryktelig hevn over ringeakten for sin overmakt.

Og nå, i ruinene av den tilintetgjorte byen på Martinique, ankommer en ny gjest, ukjent, aldri før sett – det menneskelige vesen. Ikke lorder og livegne, ikke svarte og hvite, ikke rike og fattige, ikke plantasjeeiere og dagarbeidere. Menneskelige vesen er ankommet på den lille, knuste øya, menneskelige vesen som bare føler smerten, som bare ser katastrofen, som bare vil hjelpe og lindre. Den gamle kjempen Pelé har gjort et mirakel. Glemt er Fashoda-dagene, glemt er Cuba-konflikten, glemt «la revanche». Franskmennene og engelskmennene, tsaren og senatet i Washington, Tyskland og Holland donerer penger, sender telegrammer, rekker ut en hjelpende hand. Et brorskap mot naturens brennende hat, en oppstandelse av humanismen på ruinene av den menneskelige kulturen. Prisen for å gjenskape medmenneskeligheten var høy, men den tordnende Pelé hadde en stemme som hørtes.

Frankrike gråter over den lille øyas 40.000 lik, og hele verden iler til for å tørke tårene til Moder Republikken. Men hvordan var det da, for århundrer siden, da Frankrike spilte strømmer av blod på de små og store Antillene? I sjøen utenfor østkysten av Afrika ligger en vulkanøy, Madagaskar: For femti år siden så vi den samme utrøstelige republikken som gråt for sine savnede barn i dag, hvordan hun bøyde disse oppsetsige innfødte under sitt åk med lenker og sverd. Ingen vulkan åpnet sitt krater der: Franske kanonmunninger spydde ut død og undergang; fransk artilleriild feide tusener av blomstrende menneskelig fra jordas overflate inntil et fritt folk lå bundet på jorden, inntil «de villes» brune dronning ble halt av sted som et trofé til «lysets by».

På Asias kyst, vasket av havets bølger, ligger de smilende Filippinene. For seks år siden så vi de menneskekjære yankeene, vi så Washingtons senat i arbeid der. Ingen ildsprutende fjell der, men amerikanske rifler meide ned menneskeliv i hopetall. Sukkerkartellet som i dag sender gylne dollar til Martinique, tusener på tusener, for å hjelpe liv tilbake i ruinene, sendte kanon etter kanon, krigsskip etter krigsskip, gylne dollar, millioner på millioner til Cuba for å så død og ødeleggelse.

Også i går – langt borte i det sørlige Afrika, hvor for bare få år siden et fredelig lite folk levde i fred og arbeid, ser vi hvordan engelskmennene forårsaker ødeleggelse. De samme engelskmenn som på Martinique redder mødres barn og barns foreldre, så vi der trampe på menneskekropper, på barnekropper med brutale soldatstøvler, vassende i dammer av blod, med død og elendighet forut og etter seg.

Akk, og russerne, den reddende, hjelpende, gråtende Tsaren av Russland – et gammelt bekjentskap! Vi har sett deg i Praga (en forstad til Warszawa, red.) hvor varmt polsk blod fløt i strømmer og farget himmelen rød av damp. Men dette var i gamle dager. Nei! Nå, for bare noen uker siden har vi sett dere velvillige russere langs deres støvete landeveier, i ødelagte russiske landsbyer, ansikt til ansikt med en fillete, vilt opprørt, brummende horde. Geværskudd lød, gispende «muzhiks» falt til jorden, rødt landarbeiderblod blandet seg med landeveisstøv. De må dø, de må falle fordi kroppene deres bøyde seg dobbelt i sult, fordi de skrek etter brød, etter brød!

Og vi har sett deg, Moder Republikk, du tåreperse. Det var den 23. mai 1871. Strålende vårsol skinte ned på Paris, tusener av mennesker i arbeidsklær sto tett sammen i gatene, i fengselsgårdene, kropp mot kropp og hode mot hode. Ut gjennom skyteskår i veggene stakk mitraljøsene sine blodige løp. Ingen vulkan eksploderte. Ingen lavastrøm rant ut. Dine kanoner, Moder Republikk, ble vendt mot den tettpakkede folkemengden, smerteskrik flerret luften. Mer enn 20.000 lik dekket gatene i Paris.

Og alle dere – franskmenn og engelskmenn, russere og tyskere, italienere og amerikanere – vi har sett dere sammen en gang før i broderlig enighet, forent i en stor liga av nasjoner som hjalp og veiledet hverandre. Det var i Kina. Også der glemte dere kranglene med hverandre, også der skapte dere en fred mellom folkene – for felles mord og brann. Oi, som musehalene falt i rekker for kulene deres, som en moden kornåker slått ned av hagl! Oi, som skrikende mødre sank i vannet med sine døde i de kalde armene sine, i flukt fra deres hete favntak!

Og nå har de alle sammen vendt seg mot Martinique, alle med ett hjerte og ett sinn igjen. De hjelper, redder, tørker tårer og forbanner den ødeleggende vulkanen. Pelé, kjempen med det store hjertet, du kan le; du kan se ned i avsky på disse velvillige morderne, på disse gråtende åtselspiserne, på disse udyrene i samaritanerklær. Men det vil komme en dag da en annen vulkan vil løfte sin tordenrøst, en vulkan som syder og koker, enten dere trenger det eller ikke. Og den vil sope hele den skinnhellige, blodstenkte kulturen vekk fra jordas overflate. Og bare på dens ruiner vil nasjonene komme sammen i sann menneskelighet som bare kjenner en dødelig fiende – blind, død natur.

23. januar i år vart Viktor Jusjtsjenko etter mykje om og men sett inn som president i Ukraina, Europas nest største land. Men kva har skjedd i Ukraina? Kvifor stod landet plutseleg på kanten av borgarkrig og politisk kaos? Kvifor har USA og Vesten kasta sine auga på denne konflikta og tek stikk motsette konklusjonar av kva Russland gjer, medan valet i Romania får passera omtrent utan merksemd i det heile?

Jan Erik Skretteberg studerer slaviske språk ved universitet i Oslo og er aktiv i AKP og NKS

---

Sundag 21. november var det andre runde av presidentvalet i Ukraina. Kandidatane som hadde gått vidare frå innleiinga, var den etnisk russiske Viktor Janukovitsj, støtta av regjeringa og sitjande president Leonid Kutsjma (og også av den russiske presidenten Vladimir Putin), og den etnisk ukrainske Viktor Jusjtsjenko, som utgjorde opposisjonen til det sitjande styret og hadde fått uttalt støtte også frå Vesten. Valet skulle syna seg å vera avgjerande for Vestens merksemd dei neste vekene. Trass i at alle meiningsmålingane og valdagsmålingane utropte Jusjtsjenko som vinnar med god margin, var det Janukovitsj valkommisjonen i Ukraina utropte som vinnar. Opposisjonen ropte snart om valfusk, noko OSSE-representantar også stilte seg bak. Valet hadde gått urettmessig føre seg i fleire regionar. Det kom historier om busslastar av etnisk russiske arbeidarar som hadde reist frå vallokale til vallokale og røysta valdagen og andre døme som ikkje kan oppfattast som noko anna enn valfusk. Janukovitsj og etniske russarar vart fort demonisert i vestlege media.

Ukraina er etnisk sett delt i to: i aust, konsentrert rundt byane Donetsk, Lugansk/Luhansk, Kharkov/Kharkiv, Dnepropetrovsk/Dnipropetrovsk og Zaporozje/Zaporizja (russiske namn fyrst, så dei ukrainske), som alle sit på store naturressursar (særleg kol, noko som er viktig for EUs stålindustri). Dette er det økonomiske hjarta i Ukraina og her bur det mest russiskspråklege, medan i vest, den delen i Ukraina som fekk lida mest grunna Tsjernobyl-tragedia, har flest etniske ukrainarar. Desse har eit sterkt nasjonalt medvit, noko som står i motsetnad til dei etniske russarane, som etter Sovjetunionens fall har kjempa for høvet til å kunna ta dobbelt statsborgarskap og få godkjend russisk som offisielt språk i tillegg til ukrainsk, som i dag er det einaste offisielle språket. Russisk og ukrainsk er båe lingvistisk sett austslaviske språk (jamvel om nokre hevdar at ukrainsk burde reknast som eit vestslavisk språk) som liknar i oppbyggjing og ordforråd, slik at språka til ein viss grad er innbyrdes forståelege. Ukrainsk har i tillegg ganske store dialektskilnader (flytande grenser mot kviterussisk og polsk i grenseområda med desse landa og flytande overgang mot russisk i austlege grenseområde) og har store grupper som pratar ukrainsk utanfor staten Ukraina. Omtrent ein femdel av dei 45 millionane ukrainarar som finst i verda bur utanfor den ukrainske staten sitt område, stort sett i andre delar av det tidlegare sovjetområdet.

Etnisk sett reknar 78,1 % av folkesetnaden seg som ukrainarar, medan 17,3 % reknar seg som russarar. Men då må ein hugsa at mange av dei som reknast som ukrainarar, har russisk som fyrste- (og ofte einaste) språk.

Janukovitsj har lova å arbeida for at etniske russarar skal få høve til å ha dobbelt statsborgarskap, noko som vil seia at dei kan fritt dra over grensa for å arbeida i Russland, kor lønene er høgare. Russland er den økonomien i verda som veks raskast, og det russiske næringslivet kan sjølvsagt tenkja seg kvalifisert arbeidskraft til lågare løner, slik som norske kapitalistar/arbeidskjøparar vil ha billeg austeuropeisk arbeidskraft som dei kan betala billegare enn heimleg arbeidskraft.

Ein president gjekk ut og gratulerte Janukovitsj med sigeren umiddelbart, Vladimir Putin. Janukovitsj var Moskvas mann, og Kreml gratulerte Janukovitsj til og med føre Kutsjma eller andre frå Kiev offisielt hadde gjort det. Slik tok Putin det motsette standpunktet av Vesten, noko som kan vera med på å beskriva kva konflikta eigentleg handlar om: makt og innflytnad i randområda, noko berre Klassekampen og Nationen har klart å sjå i norske media. Dette er symptomatisk med Kremls line også i andre val som er dømt nord og ned av OSSE og ulike Helsingforskomitear. Her kan ein nemna valet i Kasakhstan i oktober 2004 og i Aserbajdsjan i desember 2003.

Ukraina er no geografisk i ein skvis mellom Russland, som ynskjer å byggja seg opp att som stormakt, og vesten, som ynskjer å ha Ukraina som tett alliert. Naturleg nok spelar også energi ei rolle. EU har no gjeve eit tilbod om frihandelsavtalar med Ukraina, samstundes som Russland vil ha ein oljeleidning med utlaup i Svartehavet. Vestlege selskap har eit horn i sida til Kutsjma av di han selde det tidlegare statlege stålverket Kryvorizjstal til oligarkane Viktor Pintsjuk (note 1) (tilfeldigvis Kutsjmas svoger) og Rinat Akhmetov for rundt $ 800.000.000, langt under marknadspris. For oligarkane vil det også vera ynskjeleg at makta heldt seg på russiskvenlege hender som er viljug til å hindra vestleg kapital i å kjøpa opp slike selskap. Oligarkane får jo stort sett halda på så lengje dei held seg unna politikken, det syner dømet Russland og Khodorkovskij/Berezovskij jamført med Vladimir Gusinskij (note 2).

Dette er likevel ikkje ein eintydig tendens mellom Ukrainas oligarkar. Leiaren for industrikonsernet Donbas, plassert i Donetsk, Serhej Taruta, har støtta Jusjtsjenko av di han ser fordelen ved å koma inn på den vestlege marknaden. Det same gjeld fleire av gassprodusentane. Julija Tymosjenko som har vore ein av opposisjonens viktigaste støttespelarar og noverande statsministar, har tunge interesser i ukrainske energiselskap, noko ho fekk nettopp gjennom det tidlegare vervet sitt som visestatsministar under Jusjtsjenko.

Det historiske tilhøvet Russland/Ukraina er fyld av kontrastar. I motsetnad til kva ein i Vesten gjerne trur, har ikkje dette alltid vore kjærleg. Det fyrste Russland, middelaldarriket Rus, oppstod rundt Kiev, den fyrste russiske statsdanninga skjedde altså innanfor grensene av dagens Ukraina og dei etnisk ukrainske kjerneområda. Men opp gjennom soga vart tilhøvet mellom russarane og ukrainarane så dårleg at ukrainarane, kraftig forenkla, stelte seg på feil side i andre verdskrigen, stort sett for å vera mot Moskva. Men etter krigen var fleire av partisjefane i Sovjet ukrainarar; Khrustsjov, Brezjnev og Gorbatsjov.

Jusjtsjenko og Janukovitsj skil seg innanrikspolitisk lite frå kvarandre, sett bort frå statsborgar- og språkspørsmålet. Hovudskilnaden ligg i kven dei vil leggja seg tettast opptil utanrikspolitisk. Jusjtsjenko ynskjer å leggja seg opp til Vesten og arbeida for eit ukrainsk medlemskap med EU (helst i lag med Romania og Bulgaria i 2007) medan Janukovitsj vil halda i hevd/tetta samarbeidet med Russland/SUS (Det økonomiske samarbeidet mellom Russland, Ukraina, Kviterussland og Kasakhstan). Både Lukasjenka i Minsk, Kutsjma i Kiev (no avtroppa) og Nazarbajev i Astana (den nye hovudstaden i Kasakhstan) er stort sett på line med Moskva i fleire spørsmål, både utan- og innanrikspolitisk, trass i at samarbeidet heldt på å sprekkja i sommar då Lukasjenka hevda at russiske oljeselskap tok seg overbetald i samband med energieksport til Kviterussland.

Spørsmålet om kven ein ynskjer som president i Ukraina, må også bli sett i ein geopolitisk samanheng. Jamvel om valet har fått ei fredeleg løysing, kan det ha sett tilhøvet mellom EU/USA og Russland nokre skritt attende, og det er noko eg trur vi vil sjå meir av i åra som kjem. Dette blir kan henda det viktigaste internasjonale spørsmålet i tida som kjem frametter. Putin oppfører seg som ein «god» gamaldags russisk storimperialist som ynskjer kontrollen over randområda både i grenselandet mellom Europa og Asia og ikkje minst i Kaukasus og sentral-Asia (for å vera meir nøyaktig, i områda rundt dei fem tidlegare sovjetrepublikkane Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan). Amerikanske imperialistar har også lagt sine auge på dette området, noko vi ikkje minst veit frå krigane i Afghanistan og Irak. Det er også berre rundt eitt år sidan at Mikhail Saakasjvili vart leiar for den såkalla roserevolusjonen som styrta den anti-amerikanske tidlegare sovjetiske utanriksministaren Eduard Sjevarnadse som president i Georgia. At Saakasjvili kastar sine auge på Sør-Ossetia og Abkhasia etter kvart, er vel ikkje utenkjeleg. Desse områda ligg i dag innanfor den russiske staten sine grenser.

Strategiske interesse har sikkert hatt mykje å seia for viset vestlege media har dekkja valet på – mellom anna har eg ikkje sett det nemnd i særleg mange aviser at OSSE konkluderte med teikn til omfattande juks også i vestlege ukrainske regionar (hele OSSE-rapporten ligg på nett: http://www.osce.org/documents/odihr/2004/11/3811_en.pdf ), altså at Jusjtsjenko også vann med «Kim Il Sung»-siffer på same viset som Janukovitsj gjorde det i aust. Heller ikkje har nokon grunna over at sidan det vart så jamnt, må også mange etniske ukrainarar ha røysta Janukovitsj, sidan etniske russarar berre utgjer rundt 25 % av folkesetnaden.

Om valet i Ukraina fekk mykje merksemd, var det ikkje slik med valet i Romania (siste og avgjerande omgang 12. desember), kor Bucurestis borgarmeister, den liberale Traian Basescu vann valet med knapp margin framfor den noverande statsministaren, sosialdemokraten Adrian Nastase. Også her konkluderte OSSE-observatørar med omfattande grad av juks ved at folk vart bussa rundt og hadde høvet til å røysta fem-seks gonger, også dette skipa til i både lægrer. I tillegg var det brote med lova som forbyr valkamp under sjølve valet. (Dette gjorde opposisjonen i Ukraina også, MGP-vinnaren Ruslana hjelpte mellom anna til med såkalla «sosial informasjon» heilt opp til vallokala stengte på valdagen.) Men i alle høve har ikkje Vesten fordømt valet i Romania som juks. Det kan vera eit teikn på at «rett» kandidat vann, noko som ikkje skjedde i Ukraina. Imperialismen, og imperialistiske tankegangar lever, både i Russland og i Vesten. Det er det dette handlar om, strategiske interesse og kontrollen over ressursar i eit randområde delt av Russland og Nato/EU, ikkje illusjonen om å byggja «demokrati» i Ukraina.

Men kva vil eigentleg Russland?

Russland har også heldt handa over val med merkeleg sluttresultat for å tryggja eigne interesse i fleire land i Kaukasus og sentral-Asia i tillegg til Kviterussland. Det er klart at det er ein strategi bak dette. Etter å ha tapt den kalde krigen og gjennomgått fleire kriser med store konsekvensar for vanlege russarar, har Putin for lengst byrja arbeidet med å attreisa den gamle supermakta. Slaget har til no fyrst og framst stått om nærområda – område kor Russland også under tsartida hadde kontrollen – slik som Kaukasus med sine oljeressursar og Sentral-Asia med sin strategiske posisjon i samband med oljerike område lenger sør. Ikkje minst er det også viktig for Russland å ha allierte mot Europa. Ein såg korleis det gjekk etter at Molotov-Ribbentrop-avtalen ikkje lenger galdt i 1941 – den russiske sivile folkesetnaden var den som måtte gå gjennom dei verste lidingane under nazistanes herjingar.

Her står Russland ovanfor eit dilemma. Jusjtsjenko seier i eit intervju med den liberale russiske avisa Izvestija 28. desember 2004 at «Russland er Ukrainas granne. Det er betre å krangla to gonger med kona enn éin gong med grannen. Vi kan ikkje gløyma dei slaviske røtene våre eller slektskapsbanda innan kultur og språk. Ein må ein gong for alle forstå at Russland er Ukrainas partnar» (mi omsetjing). Det same understreka Jusjtsjenko då han møtte Putin i Kreml 23. januar 2005. Samstundes valde Jusjtsjenko å understreka i tiltredingstalen dagen etter kor viktig det var at Ukraina blir EU-medlem så fort det let seg gjera. I Europarådet 25. januar gav han óg uttrykk for at Ukraina vil søkja om medlemskap i WTO og innføra «full marknadsøkonomi». Alt dette vil utan tvil skapa avstand til grannen Russland. Tilhøvet mellom Russland og EU er som kjent frå før av sårt.

Møtet i Kreml synte også Putin som den pragmatikaren han er. Grunnen til at Moskva gav så sterkt uttrykk til støtte for Janukovitsj var at det dåverande regimet hadde bede om det, sa Putin då han på uventa vis byrja møtet med Jusjtsjenko. Dette lata ifølge den russiske avisa Kommersant til å ta Jusjtsjenko noko på senga, men møtet ebba ut med garantiar om at det gode tilhøvet mellom grannene måtte halda fram. På sett og vis er dei to landa også avhengig av kvarandre. Delar av Russlands enorme gassressursar blir transportert over ukrainsk territorium, og dette tener det fattigare Ukraina pengar på. Det er altså ingen grunn til å tru at transportavtalen som Putin og Kutsjma har inngått, vil sprekka med det fyrste. Men i dette låg det nok ein motivasjon for Putin å støtta Janukovitsj på kostnad av Jusjtsjenko.

Og Ukraina får att for å leggja seg tettare opp til EU og vestmaktene. Etter to dagar som president har Ukraina fått løyvingar om at dei skal få meir av kaka på 500 millionar euro som EU gjev til Russland, Ukraina, Moldova og Kviterussland kvart år, ein frihandelsavtale mellom Ukraina og EU er snart på plass (EU har lyst på den ukrainske stål- og tekstilindustrien), støtte frå EU for å bli med i WTO og også løyvingar om at visumplikta for ukrainske statsborgarar som vitjar EU skal falla bort. Om eit større og større EU (som berre blir meir og meir vrient å halda saman, i tillegg til at den folkelege forankringa er i ferd med å forvitra også i dei eldste medlemslanda) i det heile let dei vera med, det er ei anna sak. Det som er heilt klart, er i alle høve at det er det som er Jusjtsjenkos mål, samstundes som vestlege kapitalkrefter gjerne tek Ukraina med sine store mineralressursar og viktige geopolitiske posisjon imot med opne armar.

Eit revitalisert Russland kan setja solide kjelker i vegen for den dominansen og det hegemoniet Sambandsstatane har i dag, både geopolitisk og faktisk også kulturelt. Borgarlege økonomar som til dømes dansken Martin Paldam (note 3) har etter Putins inntreden som president hevda at Russland er på veg opp og på sitt vis i ferd med økonomisk å bli eit «vanleg» vestleg land. Alt tyder på at dette er korrekt. Etter dei økonomiske krisene på nittitalet med devaluering og beslaglegging av sparepengane til folk, har Russland hatt vekst i økonomien dei siste fire åra. Det russiske området er rekna som det området i verda som har den raskaste økonomiske veksten og den største betringa i vanlege folks levekår (OECD). Dette kan nok samsvara også med det inntrykket eg har hatt av landet dei seks gongene eg har vitja det (alt frå tre dagar til to månader) dei siste tre åra. Sjølvsagt er det mykje å setja fingeren på (til dømes ytringsfridom, utbreidd korrupsjon, knusing av fagforeningar, overvåking, kraftige brot på menneskerettane, krig i Tsjetsjenia osb.), men dette er nok noko av grunnen til at folk har forståing for og sympati med Putins line. Men når økonomien veks, så føreset det som kjent i kapitalismen at ein finn nye marknader å ekspandera i. Det er då Russland vil, i likskap med Vesten, byrja kika ut over eigne grenser igjen. Ukraina høyrer i fyrste rekkje til desse områda. Høge oljeprisar har sytt for at veksten har vore endå kraftigare enn venta dei siste åra, men ingen ventar at den russiske økonomien ikkje vil halda fram med å veksa ei god stund til.

Konsekvensen då vil vera ein kamp om innflytnad i dei same områda som Sambandsstatane/EU. Dette er område Russland historisk sett ser på som «sine». Det er denne konflikta vi nok har sett byrjinga på heilt sidan bombinga av Serbia i 1999.

---

Noter

1) Pintsjuk har også kontrollen over Novy Kanal, ein av dei største ukrainske fjernsynskanalane. [Tilbake]

2) Berezovskij har flykta til Storbritannia, medan Khodorkovskij har sitte i fengsel mistenkt for skattesvindel sidan hausten 2003. Vladimir Gusinskij, Russlands fjernsynskonge, har fått vera i fred, då han står saman med Putin politisk. [Tilbake]

3) Sjå til dømes Udviklingen i Rusland, Polen og Baltikum: Lys forude efter ændringen af det økonomiske system, Aarhus Universitetsforlag, 2002. [Tilbake]

---

Litteratur

Eg har, i tillegg til norske aviser og www.bbc.co.uk, fulgt spesielt med i desse russiskspråklege avisene:

• Izvestija (www.izvestia.ru, her må ein kunna russisk for å fylgja med)
• Kommersant (www.kommersant.ru, www.kommersant.com for engelsk versjon)
• Novaja Gazeta (www.novayagazeta.ru, her er det også berre russisk versjon)
• Nezavisimaja Gazeta (www.ng.ru, har heller ingen engelsk versjon)
• Pravda (www.pravda.ru, for engelsk versjon: http://english.pravda.ru/)

Bøker om Ukraina etter Sovjets samanbrot:

Det er ikkje skrive så mykje, ikkje på vestlege språk i alle høve, men dette kan eg tilrå:

Andrew Wilson: The Ukrainians: Unexpected Nation, Yale University Press 2000. Tek for seg den ukrainske soga og problematiserer stort sett ut frå dette om den geopolitiske rolla til Ukraina og argumenterer delvis for at Ukraina i likskap med Russland også er ein del av ikkje berre Europa, men også Eurasia.

Bohdan Nahaylo: The Ukrainian Resurgence, Hurst & Company 1999. Detaljert bok av ein etnisk ukrainar som er fødd og oppvekse i Storbritannia. Til tidar (for) detaljert, men svært grundig på tida etter sjølvstendet, då Nahaylo sjølv fekk høve til å vitja landet.

Taras Kuzio og Andrew Wilson: Ukraine: Perestroika to independence. Boka ein bør lesa før ein les The Ukrainians: Unexpected Nation av ein av forfattarane, sjå ovanfor.

Diverre finst det ikkje enno noko særleg tilgjengeleg om dei ukrainske oligarkane, slik som dei to framifrå bøkene The Oligarchs: Wealth and Power in the new Russia (Oxford 2002) av David E. Hoffman og Godfather of the Kremlin: Boris Berezovsky and the Looting of Russia (New York 2000) av Paul Klebnikov.

Klebnikov vart tilsett som redaktør for den russiske utgåva av Forbes våren 2004 og skoten og drepen 9. juli same år på veg heim frå kontoret. I tillegg til denne boka, rakk også Klebnikov å gje ut ei anna bok (denne berre på russisk, Klebnikov var fullt ut tospråkleg, fødd i New York av russiske immigrantar), Samtalar med ein barbar, som var basert på samtalar med ein av leiarfigurane i den tsjetsjenske underverda i Moskva, Khozj Akhmet Nukajev. I denne boka skal Klebnikov ha avslørt korleis organisert kriminalitet er kopla opp mot krigen i Tsjetsjenia. To tsjetsjenarar er seinare arresterte for drapet.

---

Siste nytt:

8. februar 2005 brakte media nyhenda om at styresmaktene freistar reversera salet av Kryvoizjstal for å tena meir pengar på å selja stålverket til utanlandske investorar, sjå til dømes http://news.bbc.co.uk/1/hi/business/4243269.stm

En klasse kan ikke tilegne seg nasjonalt lederskap og bli hegemonisk dersom den begrenser seg til klasseinteresser; den må også ta opp i seg folkelige og demokratiske krav og kamper som ikke har en ren klassekarakter, skriver forfatteren blant annet i denne artikkelen.

Teksten er hentet fra Roger Simon: Gramsci's Political Thought – an Introduction, andre reviderte utgave, Lawrence and Wishart 1991, og gjengis med tillatelse fra forlaget og Simons arvinger.

Antonio Gramsci (1891-1937) var medlem av det italienske sosialistpartiet, fra 1921 en av de mest fremtredende medlemmene av det nye kommunistpartiet. Partileder fra 1924. Arrestert og dømt til 20 års fengsel av fascistene i 1926. På tross av sviktende helse skrev han i fengselet 33 notatbøker som senere ble smuglet ut og publisert etter krigen. Det er disse som kalles Fengselsnotatbøkene.

Roger Simon (1913-2002) var en fremtredende britisk marxistisk intellektuell som bærer mye av æren for at Gramscis fengselsdagbøker ble utgitt på engelsk. Med både lord-tittel og medlemskap i kommunistpartiet jobbet han til kort tid før sin død for den britiske fagbevegelsens forskningsinstitusjon.

SPN: Selections from Prison Notebooks, redigert og oversatt av Quentin Hoare og Geoffrey Nowell Smith, Lawrence and Wishart, London, 1971

SPW: Selections from Political Writings, 1921-26, redigert og oversatt Quentin Hoare, Lawrence and Wishart, London, 1978

---

1. Tvang og samtykke

Utgangspunktet for Gramscis hegemonibegrep er at en klasse og dens representanter utøver makt over underordnede klasser ved hjelp av en blanding av tvang og overbevisning. I notatene sine om Machiavellis Fyrsten benytter Gramsci seg av den greske kentaurmyten, halvt dyr og halvt menneske, som et bilde på det "doble perspektivet" i politisk handling – nivåene tvang og samtykke, autoritet og hegemoni, vold og sivilisasjon. Hegemoni er et forhold som ikke domineres av maktbruk, men av samtykke gjennom politisk og ideologisk ledelse. Det er organiseringen av samtykket. I noen avsnitt i Fengselsnotatbøkene benytter Gramsci seg av ordet direzione (ledelse, retning) synonymt med egemonia (hegemoni) og i motsetning til dominazione (dominans). Bruken av hegemonibegrepet hos Gramsci må sees atskilt fra den opprinnelige greske betydningen, som er en stats dominans over en annen. (Gramsci bruker imidlertid enkelte steder i Fengselsdagbøkene hegemoni i den originale betydningen for å vise til forhold mellom stater eller mellom by og land.)

2. Det leninistiske grunnlaget

Grunnlaget for hegemonibegrepet ble lagt av Lenin, som igjen bygde på arbeider av den russiske arbeiderbevegelsens pionerer. Som Perry Anderson har påpekt, ble begrepet hegemoni først benyttet av Plekhanov og andre russiske marxister på 1880-tallet for å betegne behovet for en arbeiderklasseledet allianse med bøndene for å styrte tsarismen (note 1). Arbeiderklassen burde utvikle en nasjonal tilnærming og slåss for frigjøringen av alle undertrykte klasser og grupper. For Lenin betydde dette at den russiske arbeiderklassen, i allianse med bøndene, skulle handle som den ledende (hegemoniske) kraften i den borgerlig-demokratiske revolusjonen mot det tsaristiske oligarkiet. Slik ville arbeiderklassen, som da var en liten del av befolkningen, bli i stand til å tilegne seg støtte hos det store folkeflertallet.

3. Hegemoni blir et begrep

For Lenin var hegemoni en strategi for revolusjon, en strategi arbeiderklassen og dens representanter skulle benytte seg av for å vinne støtte hos det store flertallet. Gramsci tilfører dette en ny dimensjon ved også å la det gjelde handlingene til kapitalistklassen og dens representanter, både i forhold til tilegnelse av statsmakten og opprettholdelse av denne når det er oppnådd. De første notatene om italiensk historie, i den første av de 29 Fengselsnotatbøkene, har overskriften "Klassens politiske lederskap før og etter tilegnelsen av regjeringsmakten". Gramsci skilte mellom dominans (tvang) og "intellektuelt og moralsk lederskap":

En samfunnsgruppe kan, ja, må, allerede utøve "lederskap" før den vinner regjeringsmakten (dette er faktisk en av de viktigste forutsetningene for å vinne denne makten); den blir så dominant når den utøver makten sin, men selv om den holder den i et stramt favntak må den også fortsette å "lede" (SPN 57-68) (note 2).

Gramsci endrer dermed hegemoniet fra å være en strategi (som hos Lenin) til et begrep som, i likhet med marxistiske begreper om produktivkrefter og produksjonsforhold, om klasser og staten, er et redskap for å forstå samfunnet med henblikk på å endre det. Han utviklet tanken om lederskap og utøvelsen av dette som en forutsetning for å tilegne seg statsmakten i sitt hegemonibegrep. Hegemoni er en mutasjon mellom klasser og andre sosiale krefter. En hegemonisk klasse, eller del av en klasse, er en som oppnår støtte fra andre klasser og samfunnskrefter ved å skape og opprettholde et alliansesystem gjennom politisk og ideologisk kamp. Hegemonibegrepet er konstruert ved hjelp av en rekke begreper som er knyttet til det. Derfor vil enhver kort definisjon av hegemoni være ufullstendig. Jeg vil derfor nå kort skissere disse begrepene, som vil bli diskutert nærmere senere.

4. Forholdet mellom kreftene: økonomisk-korporativ/hegemonisk

Sentralt for hegemonibegrepet er oppbyggingen av et system av allianser. I Noen aspekter ved det sørlige spørsmålet, notatene han skrev rundt tiden han ble arrestert, skrev Gramsci:

"Proletariatet kan bli den ledende og dominerende klassen i den grad det lykkes med å skape et system av allianser som tillater det å mobilisere flertallet av befolkningen mot kapitalismen og den borgerlige staten ." (SPW 443)

Arbeiderklassen kan bare bli en hegemonisk klasse dersom den tar hensyn til interessene til andre klasser og samfunnskrefter og utvikler måter å kombinere dem med sine egne interesser. Den må gå utover sine særinteresser, eller det Gramsci kaller økonomisk-korporative kamper, og gjøre seg forberedt på å inngå kompromisser for å bli den nasjonale representanten for en bred blokk av samfunnskrefter. Forholdet mellom de to grunnleggende klassene, mellom kapital og arbeid, består ikke bare av motsetningen mellom de to klassene, men et komplekst forhold som også inkluderer andre klasser og samfunnskrefter. Begge sidene forsøker å styrke sitt alliansemønster, å desorganisere den andres allianser og å endre maktforholdene i sin favør.

5. Nasjonal-folkelig

Hos Lenin besto hegemoniet først og fremst i en allianse mellom klasser eller deler av klasser. Gramsci legger til en viktig ny dimensjon med sitt begrep om nasjonal-folkelig: en klasse kan ikke tilegne seg nasjonalt lederskap og bli hegemonisk dersom den begrenser seg til klasseinteresser; den må også ta opp i seg folkelige og demokratiske krav og kamper som ikke har en ren klassekarakter, som ikke kommer direkte av produksjonsforholdene. Eksempler på dette er radikale og folkelige kamper for sivile rettigheter, bevegelser for nasjonal frigjøring, kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen og bevegelser som uttrykker kravene til etniske minoriteter, unge mennesker eller studenter. De har alle sine særlige kvaliteter og kan ikke reduseres til klassekamp, selv om de står i et forhold til den. Hegemoni har altså en nasjonal-folkelig dimensjon i tillegg til klassedimensjonen. Det krever samling av en rekke ulike samfunnskrefter i en bred allianse som uttrykker en nasjonal-folkelig kollektiv vilje der hver av disse kreftene opprettholder sin autonomi og yter sitt bidrag på veien mot sosialisme. Denne strategien med oppbygging av en bred blokk av ulike samfunnskrefter, forent av en felles oppfatning av verden, kalte Gramsci en posisjonskrig.

6. Passiv revolusjon

I analysen av de to grunnleggende klassenes posisjonskrig om hegemoni setter Gramsci et kraftig skille mellom strategien kapitalistklassen benytter seg av og den som passer for arbeiderklassen. Den borgerlige strategien har en særegenhet han kalte passiv revolusjon. Dette begrepet utviklet han gjennom sin analyse av Risorgimento, bevegelsen for samling av Italia på midten av 1800-tallet. Selv om en rekke folkelige opprør fant sted i løpet av Risorgimento, ble den nasjonale samlingen av Italia (inkludert utdrivelsen av østerrikerne) og den tilhørende fremveksten av kapitalister i Nord-Italia hovedsakelig gjennomført ved hjelp av staten Piedmont, dens hær og dens monarki, ikke gjennom å mobilisere flertallet av folket ved å støtte bøndenes krav om jordreform. Risorgimento var altså en "revolusjon ovenfra", hovedsakelig drevet gjennom av Piedmont: en passiv revolusjon.

Gramsci mener at en passiv revolusjonsstrategi er borgerskapets karakteristiske svar når dets hegemoni står i fare og en omfattende reorganiseringsprosess er påkrevet for å gjenreise dets hegemoni. En passiv revolusjon finner sted når relativt omfattende endringer påføres et lands sosiale og økonomiske struktur ovenfra, ved hjelp av staten, uten å støtte seg på folkets aktive deltakelse. Krav om samfunnsreformer som har blitt stilt av de andre krefter kan gjerne bli oppfylt, men da på en slik måte at det desorganiserer disse kreftene og roer ned de folkelige kampene. Følgelig er den passende strategien for arbeiderklassen en anti-passiv revolusjon fundamentert i en konstant utvidelse av klasse- og folkelig-demokratiske kamper (se avsnitt 12 nedenfor om posisjonskrig).

7. Intellektuell og moralsk reform

Et nytt hegemoni, i motsetning til kapitalistklassens, kan kun bli skapt ved hjelp av en endring av folkelig bevissthet, av folks måter å tenke og føle på, av deres "verdensoppfattelse" og deres moralske standarder. Gramsci sammenlignet dette med den omfattende endringen av folkelig bevissthet som fant sted i kjølvannet av den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet og den franske revolusjonen. (Han hentet begrepet "intellektuell og moralsk reform" fra den franske skribenten Georges Sorel (1847-1922), som i sin tur hadde tatt det fra Ernest Renan, som blant annet skrev boka La Réforme Intellectuale et Morale.)

8. Folkevett

I forbindelse med den intellektuelle og moralske reformen var Gramsci opptatt av å fjerne skillet mellom marxisme som en filosofi og folks bevissthet. Han mente at "alle mennesker er filosofer", siden alle menn og kvinner har en oppfattelse av verden, et idésett som gjør dem i stand til å gi livet en mening. Men måten mange oppfatter verden på, filosofien deres, er ofte forvirret og motsetningsfull, med ideer hentet fra en rekke ulike kilder og fra fortiden, noe som lett får dem til å akseptere ulikhet og undertrykkelse som noe naturlig og uforanderlig. Gramsci benyttet seg av begrepet folkevett for å betegne denne ukritiske og delvis ubevisste måten mennesker oppfatter verden på. Folkevett må ikke sees på utelukkende i negative termer; det innebærer også positive elementer, og folks faktiske aktivitet, deres motstand mot undertrykkelse, står ofte i motsetning til deres bevisste ideer. Folkevettet er det området der den dominerende ideologien skapes, men det er samtidig også området for motstand mot denne ideologien. Marxismens oppgave er å representere en kritikk av folkevettet og å gjennom en samhandlingsprosess utvikle dets positive kjerne til nytt konsekvent sosialistisk folkevett.

9. Det sivile samfunnet

Vi har analysert ulike aspekter ved forholdet mellom krefter – kontrasten mellom økonomisk-korporativ og hegemonisk, betydningen av nasjonal-folkelige kamper og den ideologiske kampens natur. Det kapitalistiske samfunnet kan forstås som et sinnrikt nettverk av forhold mellom klasser og andre samfunnskrefter, dominert av kampen mellom de to grunnleggende klassene – kapital og arbeid. Disse samfunnsforholdene er legemliggjort i en rekke organisasjoner og institusjoner, inkludert kirker, partier, fagforeninger, massemedia og kulturelle og frivillige organisasjoner. Ett sett av institusjoner, apparatet som utgjør staten, er atskilt fra de andre ved at det har monopol på tvang. Alle disse samfunnsforholdene og organisasjonene som legemliggjør dem (med unntak av staten med sin tvang), kaller Gramsci det sivile samfunn. Samfunnsforholdene som utgjør det sivile samfunnet er atskilt fra produksjonsforholdene, og organisasjonene innen det sivile samfunnet er atskilt fra statsapparatet. Det sivile samfunnet er klassekampens og den folkelig-demokratiske kampens sfære. Det er med andre ord sfæren der den dominerende samfunnsgruppen organiserer enighet og hegemoni. Det er også sfæren der de undertrykte samfunnsgruppene kan organisere opposisjonen sin for å skape et alternativt hegemoni – et mot-hegemoni.

10. Historisk blokk

En klasse som beveger seg i retning av hegemoni i det sivile samfunnet må også tilegne seg ledelsen i produksjonssfæren. Det er bare når det tilegner seg den avgjørende kontrollen over produksjonsprosessen at borgerskapet kan bli den hegemoniske klassen i det sivile samfunnet og tilegne seg statsmakten. Men kapitalistenes kontroll over produksjonen har aldri vært absolutt; den har alltid vært utfordret av arbeiderne, og kamper har vært ført av dem og deres fagforeninger om arbeidsforholdene og innføringen av nytt maskineri. Metaforen med basis og overbygning er derfor utilfredsstillende. Det er misledende å tenke ut fra et skarpt skille mellom den økonomiske sfæren (produksjonen av merverdi) og den politiske sfæren (kampen for statsmakt). Tvert imot, forholdene i det sivile samfunnets står i en vekselsvirkning med produksjonsforholdene. Selv om Fengselsnotatbøkene har mange referanser til basis og overbygning står Gramscis måte å tenke på og måten han forkaster økonomismen på i motsetning til dette. I stedet benytter han seg av begrepet historisk blokk for å vise hvordan en hegemonisk klasse kombinerer ledelsen av en blokk samfunnskrefter innen det sivile samfunnet med sin ledelse innen produksjonssfæren.

11. Maktens natur

Marxisme-leninisme har tendert i retning av en forståelse av at makten er konsentrert i staten og at hensikten med den revolusjonære strategien er å erobre makten (symbolisert ved stormingen av Vinterpalasset i 1917). Først etter erobringen av makten kan arbeiderklassen begynne å bygge opp sosialismen.

Gramsci mener at makt best kan forstås som en relasjon. Relasjonene innen det sivile samfunnet er også maktrelasjoner slik at makten er spredt utover det sivile samfunnet ved siden av å være legemliggjort i statens tvangsapparat. Gramsci brukte begrepet helhetlig stat for å beskrive denne nye oppfattelsen av maktens natur, som han oppsummerte som "hegemoni væpnet med tvang". Følgelig kan ikke arbeiderklassens politiske kamp for sosialisme begrenses til kampen for statsmakten, men må utvides til hele det sivile samfunnet. Å vinne et betydelig monn av hegemoni i det sivile samfunnet er en forutsetning for å tilegne seg kontroll over staten. Erobringen av statsmakten er bare en del (riktignok en avgjørende del) av overgangen til sosialisme.

12. Posisjonskrig

I et av de mest kjente utdragene fra Fengselsnotatbøkene sammenlignet Gramsci det sivile samfunnet med et omfattende system av "festningsverk og vollgraver" bak staten. Og han trakk en sammenligning mellom det tsaristiske Russland og vesten:

"I øst var staten alt, det sivile samfunnet var ufullstendig og ustabilt; i vesten var det en virkelig sammenheng mellom staten og det sivile samfunnet, og når staten skalv viste et solid sivilt samfunn seg umiddelbart." (SPN 238)

Makten i tsarens Russland var altså sterkt konsentrert i staten og det var mulig å erobre makten i ett enkelt historisk øyeblikk. Men i land der det sivile samfunnet er godt utviklet, som i Vest-Europa, må en "bevegelseskrig" gi tapt for en annen strategi, en "posisjonskrig". Revolusjonen er en prosess for å utvide arbeiderklassens hegemoni – for å bygge opp en ny historisk blokk – og er ikke en hurtig endring på ett bestemt tidspunkt der statsmakten overføres fra en klasse til en annen. Overgangen til sosialismen består altså av to gjensidig virkende prosesser: veksten av arbeiderklassens hegemoni og transformasjonen av staten til å bli en sosialistisk stat.

Kanskje bare denne korte skissen av hegemonibegrepet og tilstøtende begreper er nok til å innse Gramscis betydelige bidrag til marxistisk politisk teori. Det sivile samfunnet som sfæren for klasse- og folkelig-demokratiske kamper og kampen for hegemoni mellom de to grunnleggende klassene tilfører marxismen en ny dimensjon. Det utvikler den marxistiske teorien om politisk makt og den revolusjonære prosessen betydelig.

Noter:

1) New Left Review, 100, november 1976-januar 1977, side 15-17 i artikkelen "The Antinomities of Antonio Gramsci". [Tilbake]

2) Dette er den reviderte versjonen av dette utdraget. Da Gramsci etter 1931 omskrev noen av sine notater skiftet han flere steder ut begrepet "klasse" med "sosial gruppe", trolig for å omgås fengselssensuren. Bruken av begrepet sosial gruppe har imidlertid en viss fordel siden det kan forstås å referere til ikke bare en klassen, men også til deler av en klasse eller en særlig kategori av befolkningen. Når Gramsci refererer til en av de viktige klassene (borgerskap eller arbeiderklasse) benytter han seg av begrepet "grunnleggende samfunnsgruppe". [Tilbake]

Eg veit ikkje kven som først tok i bruk ordet «FrP-koden». I dagsavisene synst eg det går inflasjon i bruken av uttrykket. Men den vesle boka Folkepartiet? inneheld heldigvis artiklar som går litt djupare enn berre å gruble over dette mystiske eller mytiske ordet.

Folkepartiet?
Av Håvard Nilsen, Bernt Bull, Magnus Marsdal, Ottar Brox, Øystein Rian, Chr. Anton Smedshaug, Marte Nilsen.
Utgitt av Res publica/Forlaget Aktuell, 2007. 136 sider.

---

Bernt Bull, som vaks opp på vestkanten i Oslo og som i mange år var gruppeleiar for Arbeidarpartiet i Oslo bystyre, peiker på ein årsakssamanheng som partisekretær Martin Kolberg sjeldan snakkar om.

«I en e-post til Arbeiderpartimedlemmer i desember 2006 avviser Kolberg fullstendig og totalt de sosiologiske dimensjoner når det gjelder FrP,» skriv Bull og meiner det er grunn til å få med seg sosiologiske dimensjonar i vurderinga av Arbeidarpartiet og. Bull, som har arbeidd med samferdselspolitikk for Ap i Oslo i over 30 år, er lågmælt i kritikken av sitt eige parti, men det går an å lese litt mellom linjene og. Han skriv at Ap har «fått en politisk elite, som i stor grad har røtter i lavere middelklasse, med en sterk ’medfødt’ drive for sosial mobilitet, og som oppfatter seg selv som likeberettiget med det klassiske arbeiderpartimedlem. Samtidig flagger den uhemmet sin sosiale vellykkethet. Dette til forskjell fra den gamle overklasse/øvre middelklasseeliten i Arbeiderpartiet, som var seg bevisst sin manglende representativitet og så seg selv mer som folkets tjenere enn som dets ledere.»

Bull er diskré og nemner korkje Trond Giske eller andre med namn. Han meiner «problemet er at dette inntrykket av en sosialt dynamisk gruppe som nå dominerer Arbeiderpartiet, blir forsterket hver dag av Noveau Riche-takter (fransk ord for ny-rike) som spektakulære fødselsdager og moteshow.» Bull avsluttar slik: «Et viktig svar på koden ligger derfor dessverre i Arbeiderpartiet selv.»

Magnus Marsdal går djupare inn på det som Bull peikar ut som medverkande årsak til auka oppslutning om FrP. Han gir oss eksempel frå utviklinga i USA, Danmark og Norge, og oppsummerer: «Som i resten av Vesten, vender arbeiderne i Norge venstrpartiene ryggen fordi venstrepartiene har vendt ryggen til arbeiderne. Som i resten av Vesten, er det ytre høyre som raker inn gevinstene når den såkalte venstresida skyver alle ord som kapitalisme, klassekamp og arbeidermakt under teppet for å få plass til å fylle det politiske rommet med ’globalisering’, ’individualisering’ og ’nettverk’. Ingen bruker disse ordene oftere enn det urbane verdivenstre, som forlenger tradisjonen etter Bygdøys store datter Gro Harlem Brundtland: Knefall for Høyre i økonomisk politikk, kompensert med kraftfull verdimobilisering,»

Marsdal gir oss konkrete eksempel frå valkampen 2005 som viser korleis både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen har gjort sitt for å leggje vegen åpen for FrP.

Eg trur dei eksempla Marsdal trekker fram, kan vere nyttig for nokon kvar. Eitt av dei mest ekstreme utsagna han trekker fram er frå ein leiarartikkel redaktør Steinar Hansson (1947–2004) skreiv i Dagsavisen i 2000: «Ved neste valg burde vi få anledning til å velge et nytt folk. Det vi har, er blitt pinlig å skilte med.»

«Lær av Australia» er titelen på bidraget frå Ottar Brox. Men han og er innom dei same heimlege forholda som Bull og Marsdal skriv om. Brox hevdar at: «Hagens politiske motstandere, enten de er høyre- eller venstreorienterte, konfronterer ham aldri med konsekvensene av hans prinsipielle arbeidsmarkedspolitikk, kanskje fordi de i praksis er lite uenige med ham?» Sjølv hugsar eg korleis RV i åra 1993–1997 var einaste opposisjon i Stortinget mot den såkalla «arbeidslinja» og mot den Thatcher-inspirerte linja med såkalla målretta tiltak (targeting) istadenfor ålmenne velferdsordningar.

Forfattarane i denne boka skriv som om RV ikkje har eksistert i norsk politikk, bortsett frå at Bull nemner at RV og Anders Langes parti første gongen vart vald inn i Oslo bystyre i 1975. Eg trur likevel det nystifta partiet Raudt har ein del å lære av kritikken fleire av forfattarane rettar mot Ap og SV. Det er ei dødslinje å leggje seg tett opp til desse to partia. Eit arbeidarparti kan ikkje vinne oppslutning utan sjølv å ha ein politikk som gir svar på dei viktigaste spørsmåla arbeidsfolk slit med. Overflatisk kritikk av FrP vil i seg sjølv ikkje gi oppslutning til andre enn nettopp FrP.

Elles er det bra å bli minna om at apartheidregimet i Sør-Afrika i dei første åra var ein viktig bidragsytar til det som i dag er partiet til formann Siv Jensen. Partistiftar Anders Lange skreiv i 1963 at «alle som går inn for sort flertallsstyre i Syd-Afrika er forrædere av den hvite rase». Som svar fekk han pengar frå apartheidregimet. Håvard Nilsen minnar oss om at Echel Rhoodie, som arbeidde i det sør-afrikanske informasjonsdepartementet, i 1983 fortalde korleis forløparen til Fremskrittspartiet vart finansiert: «Vi finansierte Langes parti slik at de kunne lansere en ukeavis. Deretter gav vi dem mer penger slik at han var i stand til å kjøre en brukbar kampanje i valget samme år. (…) Til vår store forbauselse – noe vi delte med resten av Norge – endte vi opp med et politisk parti med fire representanter i Nasjonalforsamlingen. (…) Det var en operasjon som virkelig gledet (statsminister) Vorster.» Denne informasjonen om finansieringa av startfasen til det som er Norges nest største parti, er henta frå sjølvbiografien til Echel Rhoodie. I Norge vart opplysningane om finansieringa av 1973-valkampen publisert i Verdensmagasinet X i 2003. Men det skader så visst ikkje at dette blir gjentatt.

 

Av Erling Folkvord

Jeg vil starte denne analysen av det jeg kaller «ødeleggelsens økologi» med å referere til Gillo Pontecorvos film Brenn Queimada Fra 1969. [1] Pontecorvos episke film kan sees som en politisk og økonomisk allegori for vår tid. Den er lagt til en fiktiv karibisk øy som kalles for «Queimada», tidlig på 1800-tallet. Queimada er en portugisisk slavekoloni med en monokultur basert på sukkerproduksjon, og dermed avhengig av eksport av sukker som råvare i verdensøkonomien. I åpningsscenen får vi vite at øya fikk navnet sitt fra det faktum at den eneste måten de opprinnelige portugisiske kolonial-istene klarte å utrydde urbefolkningen på, var å sette fyr på hele øya og drepe alle der, og etter dette ble slaver importert fra Afrika for å høste inn de nylig plantede sukkerrørene.

John Bellamy Foster er redaktør av Monthly Review

---

Sir William Walker (spilt av Marlon Brando) er en britisk agent som på 1800-tallet blir sendt for å styrte de portugisiske makthaverne på øya. Han driver fram et opprør blant de tallrike svarte slavene og arrangerer samtidig et opprør blant den lille hvite koloniale plantasjeeierklassen for uavhengighet fra den portugisiske kronen. Målet er å bruke slaveopprøret til å beseire Portugal, for så å gi makta over øya til den hvite plantasjeeierklassen, som i sin tur vil fungere som en servil kompradorklasse overfor britiske imperialister.

Walker lykkes stort med sin oppgave, og overbeviser den seierrike hæren av tidligere slaver, samt deres leder José Dolores, om å legge ned våpnene etter at Portugal har blitt beseiret. Resultatet er en nykoloni dominert av hvite plantasjeeiere – men samtidig en der de virkelige herskerne, i tråd med den internasjonale frihandelens lover, er de britiske sukkerselskapene. Walker drar så for å utføre annet etterretningsarbeid for det britiske admiralitetet – denne gangen til et sted som kalles Indokina.

Når filmen fortsetter i 1848 har det gått ti år. En revolusjon ledet av José Dolores har igjen brutt ut på Queimada. Sir William Walker blir hentet tilbake fra England som en militærrådgiver, men nå som ansatt i Antilles Royal Sugar Company, med autorisasjon fra Hennes Majestets regjering. Oppgaven hans er å slå ned dette nye opprøret fra de tidligere slavene. Det styrende oligarkiet på øya forteller ham at dette ikke vil bli vanskelig, siden bare ti år har gått og situasjonen er den samme. Han svarer at situasjonen godt kan være den samme, men at problemet er annerledes. I en uttalelse som minner om Karl Marx sier han: «Mellom to historisk epoker kan ofte ti år plutselig bli nok til å avsløre et helt århundres motsigelser.»

Britiske styrker hentes for å bekjempe opprørerne, som på sin side fører en ubøyelig geriljakrig. For å beseire dem gir Walker ordre om å brenne ned alle plantasjene på øya. Når lokale representanter for britiske sukkerinteresser protester, forklarer Walker: «Dette er profittens logikk … Man bygger opp for å tjene penger, og for å fortsette å gjøre det eller å tjene mer er det i blant nødvendig å ødelegge.» Dette, minner han dem på, er slik Queimada fikk navnet sitt. Naturen på øya må ødelegges for at arbeidskraften der kan bli utbyttet i nye århundrer.

Det er ikke min hensikt her å gjengi hele Pontecorvos fantastiske film, men å trekke ut enkelte viktige prinsipper fra denne allegorien som kan hjelpe oss å forstå kapitalismens forhold til naturen. Joseph Schumpeter (1) er kjent for å ha skrevet om det kapitalistiske systemets «kreative ødeleggelse». [2] Men her er det snarere snakk om systemets ødeleggende kreativitet. Kapitalens endeløse jakt på nye kilder for klassebasert akkumulasjon fordrer ødeleggelse både av eksisterende naturforhold og tidligere sosiale relasjoner for å kunne fortsette. Klasseutbytting, imperialisme, krig og økologisk ødeleggelse er ikke bare uavhengige historiske tilfeldigheter, det er gjensidig avhengige iboende egenskaper ved den kapitalistiske utviklingen. Videre har det alltid vært en fare for at denne ødeleggende kreativiteten skal gå over i det István Mészáros har kalt den «ødeleggende ukontrollerbarheten» som er kapitalens endelige skjebne. Den ødeleggelsen som er innebygd i profittens logikk, ville da ta over, herske og undergrave ikke bare produksjonsforholdene, men også selve livets eksistensgrunnlag. I dag er det klart at slik kreativ ukontrollerbarhet karakteriserer hele den kapitalistiske verdensøkonomen og omfatter hele planeten. [3]

Miljøtoppmøtene i 1992 og 2002

Det er karakteristisk for vår tidsalder at den globale økologiske ødeleggelsen ser ut til å ha blitt viktigere enn alle andre problemer ved at den truer overlevelsesmuligheten til livet på jorda som vi kjenner det. Hvordan dette forholder seg til samfunnsmessige årsaker og hvilke samfunnsmessige

løsninger som kan være et svar, har derfor blitt det mest presserende spørsmålet for menneskeheten. Verden har så langt kommet sammen til to store miljøtoppmøter: i Rio de Janeiro i Brasil i 1992 og i Johannesburg i Sør-Afrika i 2002. Disse toppmøtene fant sted med bare ti års mellomrom. Likevel kan det se ut til at de fant sted nettopp i brytningspunktet som skiller en historisk periode fra en annen og dermed avslører et helt århundres motsetninger – det 21. århundrets.

1992-toppmøtet i Rio, som var organisert av FN-konferansen om Miljø og Utvikling, representerte håpet om at menneskeheten kunne komme sammen og løse de raskt voksende globale økologiske problemene. Slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var en periode da den globale økologiske krisen gjennomsyret den offentlige bevisstheten. Plutselig var det alvorlig bekymring over ødeleggelsen av ozonlaget, global oppvarming og den økende utryddelsen av arter som var et direkte resultat av den globale ødeleggelsen av økosystemer. I juni 1988 vitnet James Hansen, direktør for NASAs Goddard institutt for romforskning, for det amerikanske senatets energi- og naturressurskomité, og la fram beviser for at global oppvarming skjer på grunn av utslipp av karbondioksid og andre drivhusgasser i atmosfæren. Samme år opprettet FN en ny internasjonal organisasjon, Klimapanelet (IPCC), for å håndtere den globale oppvarmingen.

En ny ideologi om en enhetlig verden preget Rio-toppmøtet. Golfkrigen i 1991 og Sovjetunionens endelikt senere samme år hadde skapt grunnlag for den på den tiden dominerende retorikken om «ny verdens-ordning» og «historiens slutt». Verden var nå én, ble det hevdet. Den nylig vedtatte Montreal-protokollen, som innførte begrensninger på produksjonen av ozonnedbrytende kjemikalier, så ut til å bekrefte at de økonomiske stormaktene i verden kunne handle samlet for å møte globale miljøtrusler. Åstedet som ble valgt for miljøtoppmøtet, Brasil, Amazonflodens hjemland, var ment å symbolisere det globale målet om å redde verdens artsmangfold. Toppmøtets viktigste dokument, kjent som Agenda 21, var ment å være startskuddet for en ny tidsalder med bærekraftig utvikling for det 21. århundre.

Stemningen på det andre miljøtoppmøtet, Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg, kunne ikke ha vært mer ulik den på det første. Håpet i Rio måtte vike for forferdelsen i Johannesburg.

I stedet for å ha bedret seg gjennom det tiåret som var gått, hadde ødeleggelsen av miljøet økt i hastighet. Planeten nærmet seg en katastrofal situasjon, ikke bare i forhold til global oppvarming, men i forhold til en rekke felter. Bærekraftig utvikling hadde vist seg å handle om å sikre en bærekraftig kapitalakkumulasjon så å si for enhver økologisk pris. For mange av de miljøvernerne som deltok på toppmøtet i Johannesburg var det klart at hele retorikken fra ti år tilbake om «ny verdensordning» og «historiens slutt» rett og slett hadde skjult det faktum at det globale miljøets virkelige fiende var den kapitalistiske verdensøkonomien.

Åstedet for Johannesburg-toppmøtet hadde delvis blitt valgt for å symbolisere slutten på apartheid, og dermed et betydelig samfunnsmessig framskritt for verden. Samtidig reiste kritikere på det miljøtoppmøtet spørsmålet om global økologisk apartheid og la vekt på hvordan den ødeleggelsen de rike statene i nord påfører miljøet i uforholdsmessig stor grad påvirker det globale sør. Den økologiske imperialismen i den kapitalistiske verdensøkonomiens sentrum ble symbolisert av at Washington nektet å ratifisere Kyoto-protokollen om å begrense utslipp av drivhusgasser som skaper global oppvarming. Det betydde også mye at USAs president George W. Bush nektet å delta på toppmøtet. Nettopp på det tidspunktet da debatt om framtiden for verdens økologi fant sted i Johannesburg, erobret i stedet Bush-administrasjonen verdens oppmerksomhet ved å true med en krig mot Irak, offisielt på grunn av masseødeleggelsesvåpen, selv om det var åpenbart for verdens miljøvernere som var samlet i Johannesburg at det i virkeligheten dreide seg om olje. [4]

I virkeligheten hadde en ny historisk epoke oppstått i løpet av de ti årene som var gått siden Rio-toppmøtet. Økonomisk hadde verden opplevd det Paul Sweezy i 1994 omtalte som «finanskapitalens triumf» ved en omdanning av monopolkapitalen til det som kan kalles global monopolfinanskapital. [5] Mot slutten av det 20. århundre hadde kapitalismen utviklet seg til et system som, om noe, var kraftigere innrettet mot røversk akkumulasjon enn noen gang tidligere, relativt uavhengig av sine lokale og nasjonale røtter. Den globale finansekspansjonen foregikk på toppen av en verdensøkonomi som stagnerte på det produktive nivået og skapte en mer ustabil og mer ondskapsfullt ulike-verdig orden, dominert av nyliberalistisk økonomi og finansbobler. Svekket amerikansk hegemoni i verden, blandet med Sovjetunionens endelikt, bidro til gjentatte og stadig mer åpenbare amerikanske forsøk på å gjenopprette sin økonomiske og politiske makt med militære midler.

Samtidig hadde global oppvarming og andre avgjørende miljøproblemer gått over kritiske terskler. Spørsmålet var ikke lenger hvorvidt økologiske og samfunnsmessige katastrofer ventet, men hvor store disse ville bli. For dem (meg selv inkludert) i Johannesburg i 2002 som fulgte med på den amerikanske presidentens forberedelser til krig i den oljerike Persiske Golfen samtidig som planeten ble varmere på grunn av oppbrenning av fossile drivstoffer, så hele verden ut til å stå i flammer.

Ødeleggelsen av planeten

I løpet av de snart fem årene som har gått siden det andre miljøtoppmøtet, har det blitt stadig vanskeligere å skille kapitalismens innebygde krig mellom klasser og imperier fra krig mot selve planeten. På et tidspunkt når USA kjemper for territoriell kontroll over den mest oljerike regionen på jorda, gjennomgår planetens økologi en hurtig svekkelse, som mest dramatisk kommer til syne ved den globale oppvarmingen. Samtidig undergraver ikke bare den nyliberalistiske omstruktureringen med opphav i monopol-finanskapitalens nye regime den økonomiske velferden for store deler av menneskeheten, men i noen regioner fjerner den også grunnleggende økologiske forutsetninger for menneskelig eksistens, som tilgang til ren luft, vann som kan drikkes og tilfredsstillende mat. Økologer som en gang advarte om muligheten for en framtidig apokalypse, insisterer nå på at en global katastrofe står for døra.

Bill McKibben, forfatter av The End of Nature, proklamerte i artikkelen «The Debate is Over» i Rolling Stone Magazine 17. november 2005 at vi nå er på vei over i «Å faen»-tidsalderen i forhold til den globale oppvarmingen. Først, skrev han, hadde vi «Jeg lurer på hva som vil skje»- tidsalderen. Så var det «Kan dette virkelig stemme?»-tidsalderen. Nå er vi over i «Å faen»-tidsalderen. Vi vet nå at det er for seint å avverge en global katastrofe fullstendig. Alt vi kan gjøre er å begrense omfanget og intensiteten av den. Mye av usikkerheten har å gjøre med at «verden har noen fallemmer – mekanismer som ikke har noe direkte synlig resultat, men som i stedet setter i verk en stygg kjedereaksjon.» [6]

I boka Gaias hevn gjør den innflytelsesrike vitenskapsmannen James Lovelock, best kjent som grunnleggeren av Gaiahypotesen, et dystert overslag over jordas muligheter med utgangspunkt i en slik plutselig kjedereaksjon. [7] I tråd med bekymringene hos en rekke vitenskapsfolk, peker Lovelock på en rekke mekanismer som kan – og etter hans mening nesten sikkert vil – forsterke jordas oppvarmingstendens. Den ødeleggende effekten økte temperaturer vil ha på sjøalger og tropisk skog (i tillegg til at denne skogen direkte fjernes) vil, frykter han, redusere havene og skogenes kapasitet til å absorbere karbondioksid, noe som vil føre til ytterligere økning av temperaturen. Når enorme mengder metan (en drivhusgass som er 24 ganger så kraftig som karbondioksid) slippes ut i atmosfæren fordi permafrosten på den arktiske tundraen smelter på grunn av global oppvarming, utgjør dette en annen ond sirkel. Like illevarslende er det at minkende lysrefleksjon fra jorda som en følge av at den hvite isen ved polene erstattes med blått hav, truer med å øke de globale temperaturene. [8]

Lovelocks katastrofale vurdering er at jorda trolig allerede har passert det punktet der det ikke lenger er mulig å snu, og temperaturene er dømt til etter hvert å økemmed så mye som 8° C i tempererte områder. Han forsikrer oss om at menneskearten vil overleve i en eller annen form. Likevel viser han til «en nært forestående endring av miljøet til et klima som lett kan beskrives som Helvete: så varmt og så dødelig at bare en håndfull av dagens myldrende milliarder vil overleve.» [9] Det eneste middelet han ser som en delvis løsning er teknologisk: et globalt program for å utvide kjernekraftanlegg rundt hele kloden som en begrenset erstatning for den økonomien som er basert på fossilt brennstoff og utslipp av karbondioksid.

Tanken om at en slik faustisk (2) handel vil brolegge sin egen vei til helvete, ser ikke ut til å ha slått ham.

Lovelocks frykt er ikke lett å avvise. James Hansen, som gjorde så mye for å gjøre verden oppmerksom på global oppvarming, har nylig kommet med sin egen advarsel. I en artikkel med tittelen «The Threat to the Planet» (New York Review of Books, 13. juli, 2006) viser Hansen at dyre- og plantearter migrerer over hele jorda på grunn av den globale oppvarmingen – selv om det ikke skjer raskt nok i forhold til endringene i miljøet deres – og at alpine arter «skyves ut av planeten». Han hevder at det er fare for masseutryddelser i tilknytningen til den økende globale temperaturen som kan sammenlignes med tidligere epoker i jordas historie der 50–90 prosent av de eksisterende artene forsvant.

Hansen argumenterer for at den største trusselen menneskeheten møter fra klimaendringene har å gjøre med destabiliseringen av isen på Grønland og i Antarktis. Litt mer enn 1° C skiller dagens klima fra de varmeste mellomistidene i de siste 500 000 årene, da havnivået var nesten fem meter høyere. Dersom temperaturen i løpet av dette århundret fortsetter å øke med omkring 2,8° C hvis alt fortsetter som hittil, kan det føre til en langsiktig heving av havnivået med 24 meter, hvis vi skal dømme ut fra hva som skjedde sist temperaturen på jorda økte til dette nivået – for tre millioner år siden. Hansen sier at «vi har maksimalt ti år på oss – ikke ti år på å bestemme oss for å gjøre noe, men ti år på å gjennomføre en grunnleggende endring av mønsteret for utslipp av drivhusgasser» – hvis vi skal forhindre at slike katastrofale følger blir uunngåelige. Dette avgjørende tiåret vi lever i, skiller oss med andre ord fra irreversible endringer som vil kunne skape en meget annerledes verden. Motsetningene i hele holocen-epoken – den geologiske epoken den menneskelige sivilisasjonen har utviklet seg under (3) – avsløres med ett i vår tid. [10]

I «Å faen»- tidsalderen er debatten over, sier McKibben. Det er ikke lenger noen tvil om at global oppvarming representerer en krise av ekstreme dimensjoner. Likevel er det absolutt nødvendig å forstå at dette bare er en del av det vi omtaler som Miljøkrisen. Den globale økologiske trusselen består totalt av et stort antall kriser og problemer som står i et gjensidig forhold til hverandre og som vi møter samtidig. I min bok fra 1994, The Vulnerable Planet, startet jeg med en kort oppsummering av noen av disse, en klagesang som i dag kan utvides:

Overbefolkning, ødeleggelse av ozonlaget, global oppvarming, artsutryddelse, tap av genetisk mangfold, sur nedbør, radioaktiv forurensning, tropisk avskoging, utryddelsen av urskogene, ødeleggelse av våtmark, jorderosjon, ørkenspredning, flom, sult, plyndring av innsjøer, floder og elver, senking av grunnvannstanden og forurensing av grunnvannet, forurensing av kystfarvann og elvemunninger, ødeleggelse av korallrev, oljesøl, overfiske, voksende avfallsberg, giftig avfall, giftvirkningen av insekt- og ugressmidler, eksponering for farer på jobben, overbefolkning i byene og utpining av ikkefornybare ressurser. [11]

Poenget er at ikke bare global oppvarming, men også mange av disse andre problemene, utgjør deler av en global økologisk krise. I dag svekkes alle de viktige økosystemene på jorda. Problemstillinger knyttet til miljømessig rettferdighet blir stadig mer framtredende og presserende hvor enn vi snur oss. Under dette ligger det faktum at den krigen mellom klasser og imperier som definerer kapitalismen som verdenssystem, og som styrer dens akkumulasjonssystem, er en Jagannath-vogn (Jagannath: indisk gud. Når bildet av den ble kjørt fram på en tung vogn, skal tilhengerne ha kastet seg under hjulene. En Jagannath-vogn er en uimotståelig og ødeleggende kraft som fordrer blind lydighet og grusomme offer. O. a.) som ikke kjenner noen grenser. I denne dødelige konflikten vurderes naturen bare som et redskap for samfunnsmessig verdensherredømme. Kapitalen fører altså ved hjelp av sin egen logikk til det som i virkeligheten er den brente jords strategi. Det blir stadig mer tydelig at jordas økologiske krise er altomfattende, et resultat av den ødeleggende ukontrollerbarheten i den raskt mer og mer globaliserte kapitalistiske økonomien som ikke kjenner noen annen lov enn sin egen drift mot eksponentiell ekspansjon.

På tide å bryte mønsteret

De fleste klimaforskerne, inkludert Lovelock og Hansen, følger Klimapanelet når de baserer anslagene sine om global oppvarming på et sosioøkonomisk scenario som beskriver «det vante mønsteret». De forferdelige tendensene som blir beskrevet, forutsies på bakgrunn av at vår grunnleggende økonomiske og teknologiske utvikling og vårt grunnleggende forhold til naturen forblir det samme. Spørsmålet vi må stille oss, er derfor: Hva er dette mønsteret? Hva kan endres og hvor raskt? Når tiden renner ut betyr det at det er nødvendig å endre mønsteret drastisk for å forhindre eller forminske katastrofen.

De framherskende løsningene – de som er knyttet til den herskende ideologien, dvs. den herskende klassens ideologi – legger imidlertid til grunn at minimale endringer av mønsteret på en eller annen måte vil redde oss. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på de voksende truslene mot planeten – global oppvarming og artsutryddelse – blir vi fortalt at svaret er å bruke mindre bensin per kilometer og å skjerpe utslippsstandardene, introduksjon av hydrogendrevne biler, rensing og deponering av karbondioksid som slippes ut i atmosfæren, økt vern og frivillig nedgang i forbruk. Miljøstatsvitere spesialiserer seg på å konstruere nye miljøpolitiske regimer som tar vare på staten og markedsreglene. Miljøøkonomer snakker om salg av utslippskvoter og om å inkludere alle miljømessige faktorer i markedet for å sikre effektiv bruk. Enkelte miljøsosiologer (mitt eget felt) snakker om økologisk modernisering: et helt system av grønne skatter, grønne reguleringer og ny grønn teknologi – til og med en grønnmaling av selve kapitalismen. Futurister beskriver en ny teknologisk verden der landenes press på jorda mirakuløst fjernes som en følge av digital «dematerialisering» av økonomien. Alle disse synspunktene har imidlertid ett fellestrekk: det grunnleggende mønsteret utordres omtrent ikke i det hele tatt.

Det alle slike analyser bevisst unngår, er det faktum at det vanlige mønsteret i samfunnet vårt i enhver grunnleggende betydning betyr den kapitalistiske økonomien – en økonomi som drives på grunnlag av profittens og akkumulasjonens logikk. Videre er det liten støtte til, eller knapt noen vurdering av, det faktum at den hobbesianske (4) alles krig mot alle som kjennetegner kapitalismen, er avhengig av en universell krig mot naturen for å lykkes. I denne forstand kan ikke ny teknologi løse problemet siden den uunngåelig vil bli brukt til å fremme klassekrigen og øke økonomiens omfang, og dermed ødelegge miljøet. Når produksjonen bryter sammen eller samfunnsmessig motstand skaper hindre for kapitalens ekspansjon, er svaret alltid å finne nye måter å utbytte/bryte ned naturen mer intensivt på. For å sitere Pontecorvos Brenn Queimada: «Dette er profittens logikk. Man bygger opp for å tjene penger, og for å fortsette å gjøre det eller å tjene mer er det i blant nødvendig å ødelegge.»

Ironisk nok forsto man trolig dette ødeleggende forholdet til naturen bedre på 1800-tallet – på en tid da samfunnsanalytikere var akutt oppmerksomme på de revolusjonære endringene som fant sted i produksjonsmåten og hvordan dette endret menneskets forhold til naturen. Følgelig baserte miljøsosiologer av den mer radikale sorten i USA, der motsetningen mellom økonomi og økologi i dag er særlig akutt, seg på tre innbyrdes beslektede teorier som er avledet fra Marx og kritikken av den kapitalistiske politiske økonomien, og daterer seg tilbake til 1800-tallet: (1) produksjonens tredemølle, (2) kapitalismens andre motsetning og (3) stoffskiftekløften.

Den første av disse teoriene, produksjonens tredemølle, beskriver kapitalismen som en ustoppelig og akselererende tredemølle som konstant øker omfanget av energien og råvarene som settes inn i produksjonen som en del av dens jakt på profitt og akkumulasjon. Dermed presser den på jordas evne til å absorbere. «Akkumuler, akkumuler!» skrev Marx. «Det er Moses og profetene!» for kapitalen. [12]

Den andre av disse teoriene, kapitalismens andre motsetning, er idéen om at kapitalismen, ved siden av den grunnleggende motsetningen som har sitt opphav i ulikhet mellom klassene i produksjonen og distribusjonen, også undergraver de menneskelige og naturlige betingelsene (dvs. de miljømessige betingelsene) for produksjonen som dens økonomiske framskritt i siste instans hviler på. For eksempel: gjennom systematisk å fjerne skog bereder vi grunnen for økt knapphet på dette området – og i stadig større grad ettersom globaliseringen gjør denne motsetningen universell. Dette øker den totale kostnaden for økonomisk utvikling og skaper en økonomisk krise i kapitalismen basert på begrensninger på forsyningssiden innen produksjonen. [13]

Den tredje teorien er stoffskiftekløften, som beskriver hvordan kapitalakkumulasjonens logikk uunngåelig skaper et skille i stoffskiftet (5) mellom samfunnet og naturen ved å avbryte grunnleggende reproduksjonsprosesser i naturen. Dette reiser spørsmålet om den økologisk bærekraften – ikke bare i forhold til økonomiens størrelse, men også og enda viktigere når det gjelder formen på og intensiteten av samspillet mellom naturen og samfunnet under kapitalismen. [14]

Jeg vil konsentrere meg om den tredje av disse idéene, stoffskiftekløften, sidendette er det mest komplekse av disse tre sosioøkologiske konseptene, og siden det er det som har vært hovedfokus for min egen forskning innen feltet, særlig i boka Marx’s Ecology. Marx var sterkt inspirert av arbeidene til sin tids ledende jordbrukskjemiker, Justus von Liebig. Liebig hadde utviklet en analyse av de økologiske motsetningene innen det industrialiserte kapitalistiske jordbruket. Han hevdet at slikt industrielt jordbruk, som det framsto i sin mest utviklede form i 1800-tallets England, var et røversk system som utarmet jorda. Mat og fiber ble fraktet hundrevis, i enkelte tilfeller til og med tusenvis, av kilometer fra landsbygda til byen. Dette betydde også at jordas viktigste næringsstoffer, som nitrogen, fosfor og kalium ble transportert. I stedet for å bli tilbakeført til jorda endte disse næringsstoffene med å forurense byene, for eksempel ved å ødelegge Themsen i London. De naturlige forholdene for reproduksjon av jordsmonnet ble dermed ødelagt.

For å kompensere for svekkelsen i jordas fruktbarhet plyndret britene de napoleonske slagmarkene og Europas katakomber for knokler til å gjødsle jorda på den engelske landsbygda. De begynte også å importere guano (6) i stor skala fra øyene ved kysten av Peru, noe som ble fulgt opp av import av chilensk nitrat (etter Stillehavskrigen da Chile erobret deler av Peru og Bolivia som var rike på guano og nitrater). USA sendte ut skip på havene for å lete etter guano, og endte med å erobre 94 øyer, klipper og rev fra Guano Islands Act ble vedtatt i 1856 til 1903. Sekstiseks av disse ble offisielt anerkjent som tilhørende USA, og ni av disse er fortsatt i amerikansk besittelse. [15] Dette gjenspeilte en enorm krise i 1800-tallets kapitalistiske jordbruk som bare delvis ble løst gjennom utviklingen av nitrogenbasert kunstgjødsel tidlig på 1900-tallet – og som senere skulle føre til overforbruk av kunstgjødsel, som i seg selv utgjør et stort miljøproblem.

Da han reflekterte over denne krisen i det kapitalistiske jordbruket tok Marx i bruk begrepet stoffskifte, som hadde blitt lansert av biologer og kjemikere på 1800-tallet, Liebig inkludert, og overførte det til sosio-økologiske forhold. Alt liv er basert på stoffskifteprosesser mellom organismer og miljøet deres. Organismene driver en utveksling av energi og materie med miljøet, som blir integrert i deres egen interne livsprosess. Det er ikke søkt å tenke på et fuglerede som en del av fuglens stoffskifteprosess. Marx definerte eksplisitt arbeidsprosessen som «stoffskiftet mellom mennesket og naturen». I forhold til miljøproblemer snakket han om «en ureparerbar kløft i den gjensidig avhengige samfunnsmessige stoffskifteprosessen,» der betingelsene for den nødvendige reproduksjonen av jorda stadig ble avskåret, slik at stoffskiftesyklusen ble brutt. «Den kapitalistiske produksjonen», skrev han, «kan derfor bare utvikle teknikken, og kombinasjonen av de samfunnsmessige produksjonsprosessene ved samtidig å undergrave de kildene som all rikdom opprinnelig springer ut av: Jorda og arbeideren.»

Marx så denne kløften ikke bare i nasjonal målestokk, men også i forhold til imperialismen. «England,» skrev han, «har indirekte eksportert Irlands jord, uten å unne dem som dyrker den de nødvendige midler til å erstatte den utpinte jordas bestanddeler.»

Prinsippet om stoffskiftekløften har åpenbart stor anvendelse, og har faktisk blitt brukt av miljøsosiologer de senere årene i forhold til problemer som global oppvarming og den økologiske nedbrytningen av verdenshavene. [16] Men det blir sjelden anerkjent at Marx gikk direkte fra en forståelse av stoffskiftekløften til å hevde nødvendigheten av å gjenopprette stoffskiftet gjennom å argumentere for at «ved å ødelegge betingelsene for dette stoffskiftet som har vokst fram på naturlig og spontant vis, tvinger den (kapitalistiske produksjonen) systematisk gjennom en gjenoppretting av dette stoffskiftet som en regulerende lov for den samfunnsmessige reproduksjonen.» Realiteten i stoffskiftekløften pekte mot nødvendigheten av å gjenopprette naturen gjennom bærekraftig produksjon.

Det er denne dialektiske forståelsen av den sosio-økologiske problemstillingen som førte Marx’ til det som kanskje er den mest radikale oppfatning av sosioøkologisk bærekraftighet som noensinne er uttrykt. Han skrev i Kapitalen

«Fra den høyere sosio-økonomiske formasjonens ståsted vil enkeltindividets privateiendom til jorda framstå som like absurd som et menneskes private eiendomsrett til andre mennesker. Selv et helt samfunn, en nasjon, eller alle samtidig eksisterende samfunn sammenlagt, er ikke jordas eiere. De er bare i besittelse av den, de høster dens frukter og må gi den videre i en bedre tilstand til kommende generasjoner, som boni patres familias [gode familieoverhoder].»

For Marx kan, med andre ord, det nåværende forholdet menneskene har til jorda under privat akkumulasjon sammenlignes med slaveri. Akkurat som «et menneskes private eiendomsrett til andre mennesker» ikke lenger anses som akseptabelt, må menneskets (eller hele lands) private eiendomsrett til jorda/naturen overskrides. Menneskets forhold til naturen må reguleres for å sikre dens eksistens» i en bedre tilstand for kommende generasjoner.» Hans henvisning til tanken om «gode familieoverhoder» viser tilbake til det antikke greske begrepet om husholdningen, eller oikos, fra det har vi fått både «økonomi» (fra oikonomia, eller driften av husholdningen) og «økologi» (fra oikologia, eller studiet av husholdningen). Marx viste til nødvendigheten av et mer gjennomgående, bærekraftig forhold mellom mennesker og produksjon i tråd med det vi nå ville beskrive med økologiske heller enn bare økonomiske termer. «Frihet i denne sfæren,» den naturlige nødvendighetens rike, poengterte han, «kan bare bestå av dette, at det samfunnsmessige mennesket, de sammensluttede produsentene, styrer menneskets stoffskifte med naturen på en rasjonell måte og bringer det under sin kollektive kontroll […] og fullfører det med minste mulige forbruk av energi.» [17]

Kapitalismens ødeleggende ukontrollerbarhet, som stammer fra dens tosidige karakter som et system av klasseutbytting og imperialistisk utbytting på den ene sida og som slavebinder og ødelegger selve jorda på den andre, forsto Marx godt. Når det gjelder filmen Brenn Queimada, så vi hvordan utbyttingen av menneskene var knyttet til ødeleggelse av jorda. Herskerforhold endret seg, men svaret forble det samme: å sette øya i brann for å vinne krigen mellom klasser og imperier. I dag eier noen hundre mennesker mer enn det som utgjør inntekten til flere milliarder av jordas befolkning. For å opprettholde dette systemet av global ulikehet er det blitt utviklet et globalt undertrykkelsessystem, som stadig settes i verk. Og ved siden av dette har det utviklet seg nye enorme systemer for ødeleggende utnytting av jorda, slik som moderne jordbrukshandel.

Sosial revolusjon og gjenoppretting av stoffskiftet

Pontecorvos film Brenn Queimada om revolusjon i Karibia når klimaks i 1848, et revolusjonært år i den virkelige verdenshistorien. I 1848 påpekte Marx som kjent i sin tale om frihandel: «Dere tror kanskje, mine herrer, at produksjon av kaffe og sukker er Vestindias naturlige skjebne. For to hundre år siden hadde naturen, som ikke bryr seg med handel, verken plantet sukkerrør eller kaffetrær der.» [18] Mye av det vi tar for gitt er et produkt av kapitalismen. Vi læres opp til å tro at kapitalistiske markedsforhold er mer naturlige, mer uforanderlige enn noe i naturen. Det er denne tenkemåten vi må bryte med dersom vi skal gjenopprette forholdet vårt til jorda – hvis vi skal reversere stoffskiftekløften. Det eneste svaret på kapitalismens ødeleggelsesøkologi er å revolusjonere produksjonsforholdene slik at en gjenoppretting av stoffskiftet kan finne sted. Men det vil kreve et brudd med kapitalismens eget«sosio-metabolske reproduksjonssystem,» dvs. profittens logikk. [19]

Et slikt revolusjonært brudd med dagens mønster innebærer selvsagt ingen garanti, det betyr bare at det finnes en mulighet for en sosial og økologisk omdanning gjennom opprettelsen av et bærekraftig, egalitært (og sosialistisk) samfunn. Lovelocks «Gaias hevn» – det Friedrich Engels på 1800-tallet kalte naturens «hevn», som nå griner oss i møte i verdensomspennende målestokk – vil ikke automatisk bli overvunnet bare gjennom et brudd med logikken i dagens system. [20] Et slikt brudd er likevel det første, nødvendige steget mot ethvert rasjonelt forsøk på å redde og fremme den menneskelige sivilisasjonen. Queimada er ikke lenger bare en øy; det står for hele verden, som i dag varmes opp foran våre øyne.

Mot slutten av Pontecorvos film blir José Dolores drept, men den revolusjonære ånden hans lever. Vi lærer at strategien med å ødelegge naturen for å slavebinde menneskeheten ikke vil fungere for alltid. I dag våkner Latin-Amerika til Bolivár og Ches revolusjonære ånd – en ånd som aldri har sluknet. Men nå vet vi – og det innså man bare i liten grad tidligere – at en revolusjonær omdanning av samfunnet også må være en revolusjonær gjenoppretting av vårt stoffskifte med naturen: likhet og bærekraft må utvikles parallelt hvis noen av dem skal seire. Og hvis vi skal overleve.

---

Noter:

1. Den avdøde italienske filmskaperen Gillo Pontecorvo (1919–2006) var marxist og anti-imperialist, og er mest kjent som regissøren av den klassiske filmen om revolusjonært opprør, Kampen om Algerie (1966). Brenn Queimada ble laget som respons på Vietnamkrigen og var ment å være en allegori over krigen – men samtidig en som også omfattet kritikk av kapitalismen som sådan.

2. Joseph Schumpeter, Capitalism, Socialism, and Democracy (New York: Harper and Row, 1942), s. 81–86.

3. István Mészáros, Socialism or Barbarism (New York: Monthly Review Press 2001), s. 61.

4. For en mer omfattende analyse av de to miljøtoppmøtene, se John Bellamy Foster, «The Failure of Global Environmental Reform,» i Monthly Review 54, nr. 8 (januar 2003), s. 1–9, www.monthlyreview.org/0103jbf.htm.

5. Paul M. Sweezy, «Finanskapitalens triumf,» Røde Fane 4, 1994, John Bellamy Foster, «Monopoly-Finance Capital,» Monthly Review 58, nr. 7 (desember 2006), s. 14.

6. Bill McKibben, «The Debate is Over,» Rolling Stone, 17. november 2005, s. 79–82.

7. Den kvasi-religiøse Gaiahypotesen, som hevdet at livet på jorda alltid sørger for at forholdene på planetens overflate er gunstige for mangfoldet av organismer, sto i konflikt med darwinistisk evolusjon, og er nå forlatt i sin opprinnelige form av Lovelock selv. Den bidro imidlertid til å inspirere tallrike forskere til å utvikle en mer holistisk vitenskap om jordas systemer, en forskning som forsøker å forstå jorda som et enhetlig selvregulerende system der biosfæren og geosfæren utgjør en dialektisk enhet. Lovelock støtter i dag det han kaller «Gaia-teorien», som er i tråd med de grunnleggende trekkene i jordsystemvitenskapen, men samtidig klynger seg teleologisk til ideen om at «målet» med den konstante reproduksjonen av forhold som legger forholdene til rette for et mangfold av livsformer er en slags «framvoksende» egenskap ved livet på jorda. «Gaias hevn» er en hevn over sivilisasjonen, som trues når Gaia plutselig slår om til en ny likevektstilstand som svar på menneskeskapte klimaendringer. Se James Lovelock, Gaias hevn (Oslo: Spartacus, 2006), s. 49–53, 224–225, 246–247

8. Lovelock, Gaias hevn, s. 65–69; John Atcheson, «Ticking Time Bomb,» Baltimore Sun, December 15, 2004.

9. Lovelock, Gaias hevn, s. 225, s. 147; Bill McKibben, «How Close to Catastrophe?», New York Review of Books, 16. november, 2006, s. 23–25.

10. Jim Hansen, «The Threat to the Planet,» New York Review of Books, 13. juli, 2006, s. 12–16; Goddard Institute for Space Studies, «NASA Study Finds World Warmth Edging Ancient Levels,» 25. september 2006, www.giss.nasa.gov/.

11. John Bellamy Foster, The Vulnerable Planet (New York: Monthly Review Press, 1994), s. 11.

12. Karl Marx, Kapitalen Første Bok (Oslo: Oktober 1983), del 4, s. 42. Teorien om produksjonens tredemølle ble først lansert i arbeidene til Allan Schnaiberg, se Schnaiberg, The Emvironment: From Surplus to Scarcity (New York: Oxford Univesity Press, 1980); John Bellamy Foster, «The Treadmill of Accumulation,» Organization & Environment 18, nr. 1 (mars 2005), s. 7–18.

13. Teorien om kapitalismens andre motsetning ble utviklet av den marxistiske politiske økonomen James O’Connor, se O’Connor, Natural Causes (New York: Guilford, 1998). For enkelte begrensninger rundt dette begrepet, se John Bellamy Foster, «Capitalism and Ecology: The Nature of Contradiction,» Monthly Review 54, nr. 4 (september 2002), s. 6–16.

14. Marx’ teori om stoffskiftekløften er drøftet detaljert i John Bellamy Foster, Marx’s Ecology: Materialism and Nature (New York: Monthly Review Press, 2000). Se også Paul Burkett, Marxism and Ecological Economics (Boston: Brill, 2006), s. 204–207, s. 292–293.

15. Jimmy M. Skaggs, The Great Guano Rush (New York: St. Martin’s Press, 1994).

16. Brett Clark & Richard York, «Carbon Metabolism: Global Capitalism, Climate Change, and the Biospheric Rift,» Theory and Society 34, nr. 4 (2005), s. 391–428; Rebecca Clausen og Brett Clark, «The Metabolic Rift and Marine Ecology: An Analysis of the Oceanic Crisis within Capitalist Production,» Organization & Environment 18, nr. 4 (2005), s. 4 22–44.

17. Marx, Kapitalen Første Bok, del 2, s. 5–6, 13, del 3, s. 194–197, del 4, s. 170, Marx, Capital vol. 3 (London: Penguin, 1981), s. 911, s. 959.

18. Karl Marx, The Poverty of Philosophy (New York: International Publishers, 1973), s. 223.

19. Analysen av kapitalen som et «sosio-metabolsk reproduksjonssystem» er utviklet av István Mészáros i Beyond Capital (New York: Monthly Review Press, 1995), s. 39–71.

20. Karl Marx og Frederick Engels, Collected Works (New York: International Publishers, 1975), vol. 25, s. 460–61.

 

Ordforklaringer:

1. Joseph Alois Schumpeter (1883–1950), østerriksk-amerikansk økonom, forbilde for flere senere nyliberale økonomer.

2. Faustisk, etter den tyske alkymisten Johann Faust (ca. 1480–1550) som i henhold til legenden solgte sjelen sin til djevelen for egen vinning.

3. De siste drøyt 10 000 årene.

4. Etter filosofen Thomas Hobbes (1588–1679). I følge Hobbes var menneskets naturtilstand kjennetegnet av alles krig mot alle.

5. Stoffskifte eller «metabolisme», i denne sammenhengen stoffskiftet mellom samfunnet og naturen.

6. Avføring fra sjøfugler og flaggermus.

 

(Artikkelen sto i Montly Review 2/2007, og trykkes med tidsskriftets tillatelse. Den er oversatt av Mathias Bismo.)

Regjeringen skryter av at de har fjernet  minstepensjonsfella, ingen blir minstepensjonister i det nye systemet. I  virkeligheten gjør de folk med brukbar inntekt gjennom et langt liv til  minstepensjonister. Regjeringen løser dette problemet ved rett og slett å senke  minstepensjonen.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, bystyrerepresentant i Trondheim for RV og medlem av AKP

---

Regjeringens pensjonsreform er nå lagt fram. De framstiller den som en pensjonsreform ingen taper på, og det blir nesten ingen minstepensjonister lenger. Nå har riktignok mange kommentatorer påpekt at det virker litt rart at alle skal få mer, når bakgrunnen faktisk er å spare penger. Så hvordan slår faktisk denne reformen ut for meg og deg.

Pensjonist i 2050

La oss si at du er sykepleieren Lise. Du begynte som sykepleier 25 år gammel og har hatt 10 år med 270.000 kroner i lønn, 2 års svangerskapspermisjon, 15 år med 300.000 kroner, 1 års tilleggsutdanning og ender opp som spesialsykepleier med 320.000 kroner. I dagens folketrygd ville hun fått 168.000 kroner. I det nye systemet vil hun få nesten det samme, 165.000 kroner.

Men så kommer levealdersjusteringa. I 2050 regner en med at levealderen blir 4 år lengre, om du først er blitt 67 år. Da må din opptjente pensjon deles ut på 4 flere år, og pensjonen senkes med 18 prosent, 30.000 kroner til 135.000. I tillegg skal ikke pensjonen følge lønnsstiginga ellers i samfunnet, den skal reguleres med gjennomsnittet mellom lønns- og prisstigning. Hvert år taper du 0,75 %, i gjennomsnitt blir pensjonen din 8 prosent mindre verdt, 10.000 kroner mindre i året, og Lise er nede på 125.000. Hun taper 3.400 kroner hver eneste måned til hun dør. Hun blir ganske så fattig, 1.000 kroner over dagens minstepensjon på 9.400 kroner i måneden for enslige.

Glem førtidspensjon

Dersom sykepleier Lise jobber på sykehus, sykehjem eller i hjemmesykepleie, slik det er i dag med stadige kutt, stadig effektivisering, stadig dårlig samvittighet, så er det all mulig grunn til å tro at hun tenker på å gå av ved fylte 62 år. Da møter hun regjeringens førtidspensjon for alle. Det er bare å gå av, men da må pensjonen din deles ut på flere år og du mister fem opptjeningsår. Som førtidspensjonist fra 62 år taper du en tredjedel av pensjonen din. For Lise er dette en ren katastrofe, hun havner på 83.000 kroner i året, 7.000 kroner i måneden. Og Lise hadde jo faktisk ei månedslønn på 27.000 kroner i måneden, før hun gikk av med pensjon.

Slutt på minstepensjonistene?

Regjeringen skryter av at de har fjernet minstepensjonsfella, ingen blir minstepensjonister i det nye systemet. Og det er for så vidt sant, sjøl om du bare har hatt noen sommerjobber og bare tjent 100.000 kroner i et helt arbeidsliv, så vil du i det nye systemet få 300 kroner mer enn minstepensjon årlig. Men det de ikke sier, er at de nye reglene med levealdersjustering og manglende regulering betyr at du må ha tjent over 276.000 kroner i 40 år for å oppnå en gjennomsnittspensjon over minstepensjon. Og må du gå av ved 62 år, må du ha tjent over 400.000 kroner for ikke å bli minstepensjonist. I virkeligheten produserer reformen minstepensjonister, den gjør folk med brukbar inntekt gjennom et langt liv til minstepensjonister. Nå løser regjeringen også dette problemet på en fiffig måte, de rett og slett senker minstepensjonen. Den skal også justeres ned etter hvert som levealderen øker. I 2050 er ikke minstepensjonen 112.784 kroner, den er satt ned til 92.600 kroner. Slik løste de det problemet.

Kan avtalefestet pensjon ordne problemene?

AFP-ordningen skal jo videreføres. Det står i pensjonsforliket, i Soria Moria og det var en absolutt forutsetning for at LO-kongressen med knapt flertall vedtok å støtte pensjonsreformen. Fordelen med AFP er jo at den er avtalefestet. Vi har brukt tre tariffoppgjør på å få den på plass, og den kan ikke oppheves med et vedtak i Stortinget.

Vi kan slå fast at regjeringens forslag til videreføring av AFP ikke løser noe som helst. De foreslår at en skal ta de pengene som brukes til AFP-ordningen i dag, og dele på antallet som i dag er mellom 62 og 67 i bedrifter med rett til AFP. Lise får sin AFP-pott, som hun kan velge å ta ut når hun vil og fordele på de årene hun har igjen. Aftenposten har beregnet denne potten til 400.000 kroner på hver. Fordelt på 21 gjenstående år etter fylte 62 år blir det 1.600 i måneden. Som førtidspensjonist fra 62 år taper Lise fortsatt 2.500 kroner i måneden, dersom hun fyller 62 år i 2010 – og over 5.000 kroner om hun fyller i 2050. Lise er en fattig 62-åring også med regjeringens AFP-pott, 2.000 kroner i måneden over minstepensjonen i 2010 og 700 under i 2050.

Regjeringens løsning med en lik pott til alle er jo den verst tenkelige løsning. Dersom en hadde fordelt pengene på den halvparten som faktisk benytter seg av AFP, så vil jo summen dobles. Men sjøl da er Lise langt fra å få dekket opp gapet mellom dagens folketrygd og den regjeringa vil ha. I tillegg skal en være ganske blåøyd for ikke å tro at en mye større andel går av med AFP, når alternativet er å jobbe til du er 70. Innerst inne tror vel ikke en gang Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen på den Kardemommeby-visjonen de la fram på pressekonferansen. Etter min mening må fagbevegelsen forberede seg på et hardt lønnsoppgjør i 2008 med et sentralt krav: AFP skal bestå. Det betyr at opptjeninga av alderspensjon må fortsette mens Lise er AFP-pensjonist. Det er bare da Lise slipper å velge mellom helse og penger. Det er bare da Lise har en virkelig valgfrihet. Det er bare da formålet med avtalefestet pensjon videreføres.

Lise er jo offentlig ansatt

Ja, de fleste sykepleiere er ansatt i offentlig sektor og er i første omgang beskyttet mot pensjonsreformen. Bruttopensjonen på 66 % av lønn skal bestå. Men allerede fra 2010 rammes også de offentlig ansatte av levealdersjustering og manglende regulering med lønnsøkningen ellers i samfunnet. I 2020 vil en gjennomsnittspensjon være 12,5 % lavere, i 2050 25 % lavere enn i dag.

I dag er det 30 års opptjening i stat og kommune, både av pensjon og AFP. I dag er AFP-pensjonen for 65- og 66-åringer en bruttopensjon, mens ordningen for 62- til 64-åringer er en tilleggspensjon, de får et tillegg til folketrygda. Jeg tror de vil prøve seg på å fjerne 30-årsregelen og la 62- til 65-åringene få smake samme medisin som i privat sektor. Så går det noen få år. Etter hvert som alle i privat sektor oppdager hvor ille pensjonsreformen faktisk er, så vil det være fritt fram for politikere å angripe de "gullkantede" avtalene i offentlig sektor. I lengda vil de være umulig å forsvare.

Pensjonseksemplene over kan lastes ned som pdf-fil.

Denne høsten har vært preget av sykehuskampen. Reportasjer  og debattprogrammer om situasjonen i sykehussektoren har preget mediebildet. Den  siste uka i september var det tre store markeringer for sykehusene. I Mosjøen  deltok over 5.000 i en demonstrasjon for å stoppe nedlegginga av den kirurgiske  akuttberedskapen. I Lærdal gikk over 2.000 i fakkeltog mot nedbygginga av  lokalsykehuset. For første gang var det også en sykehusdemonstrasjon i Trondheim  med ca 1.300 deltakere.

Gunnvald Lindset er leder i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen og regionskontakt i Nord-Norge for Folkebevegelsen for lokalsykehusene.
Artikkelen er ikke skrevet på vegne av noen av disse organisasjonene, men representerer forfatteren som sykehusaksjonist og RV-politiker.
E-post: gunnva-l krøll online.no

---

Sykehusene ligger an til et underskudd på 1,5 milliarder kroner i 2006, og det samlede underskuddet er kommet opp i 7,5 milliarder kroner. Likevel opprettholder helseministeren kravet om balanse for sykehusene. Situasjonen er svært dramatisk!

Det diskuteres og planlegges kutt som vil rasere store deler av helsetilbudet i mange regioner. Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) vurderer å innføre fire dagers uke med helgebemanning fra og med fredag. Det samme gjør sykehuset i Harstad og Helgelandssykehuset. Barneavdelinga på sykehuset i Hammerfest foreslås nedlagt, og Olav Gunnar Ballo (SV) har foreslått å fjerne all kirurgisk virksomhet på sykehusene i Finnmark. Folkebevegelsen for lokalsykehusene og deler av fagbevegelsen jobber i skrivende stund med nye utspill og markeringer for å tvinge fram mer penger på statsbudsjettet.

Historikk

Kampen for å hindre nedbygging eller nedlegging av lokalsykehus har en lang historie. Helt siden begynnelsen av 1970-tallet har det vært sykehuskamp i flere omganger blant annet i Odda, på Rjukan og i Mosjøen. Daværende helsedirektør Mork lanserte den gang noe han kalte "Utvidet sentral helsestasjon", som har store likhetspunkter med helsebyråkratenes planer for lokalsykehusene i dag.

Etter innføringa av sykehusreformen vokste det fram aksjoner over hele landet for å stoppe planene om rasering av lokalsykehusene. Kravene om å opprettholde akuttberedskap og fødeavdelinger mobiliserte store deler av befolkningen. Bortimot 200.000 underskrifter er samlet inn, og over 80.000 har gått i demonstrasjoner/fakkeltog i perioden 2002-2006. Toppåret var 2003 med blant annet over 5.000 mennesker i demonstrasjonstog i Odda og 4.000 i Mosjøen. I april samme år ble Folkebevegelsen for lokalsykehusene (heretter bare kalt Folkebevegelsen) stiftet i Odda av representanter for sykehusaksjoner i Nord-Norge og på Vestlandet. Den ble organisert som et landsomfattende nettverk og fikk raskt tilslutning fra flere sykehusaksjoner.

Innføring av markedskrefter i sykehussektoren

Utover på 1980- og 1990-tallet fikk markedstenkinga stadig større innpass blant sentrale helsebyråkrater og politikere. De første forsøkene på å innføre markedstenkning i sykehussektoren kom midt på 1980-tallet med det såkalte DRG-systemet (DRG = diagnoserelaterte grupper). Det var hentet fra USA og bygger på beregning av gjennomsnittlig kostnadsnivå for et sykehusopphold etter kostnadsstudier for behandling av ulike diagnoser. Ulike diagnoser utløser ulik økonomisk godtgjørelse til sykehuset. Siden pasientbehandling på sykehus ikke er det samme som produksjon av tannkrem eller biler, vil mange lidelser og skader til enhver tid være "overpriset" eller "underpriset". De enkle diagnosene hos de friskeste pasientene gir god uttelling, mens de mest syke og uforutsigbare pasientgruppene, som for eksempel hardt skadde, langtkomne kreftpasienter eller kronikere, ofte gir langt mindre uttelling enn sykehusenes faktiske ressursbruk.

I 1997 kom oppfølgingen med innsatsstyrt finansiering (ISF). ISF innebærer at en viss andel av totalfinansieringen (i dag 40 %), som tidligere ble utbetalt som rammetilskudd, nå knyttes opp mot innrapportert behandling og utbetales som stykkpris. Det er en slags akkord, der statens utbetalinger til sykehusene bestemmes av hvor mange pasienter som behandles og hvilke diagnoser eller behandlinger den enkelte pasient har. Betalingen regnes ut etter antall DRG-poeng.

Sentraliseringsforsøk på 1990-tallet

Utover på 1990-tallet satte staten i gang flere sentraliseringsprosjekter. Det jeg kjenner best til er Hauglin-utvalgets arbeid med å sentralisere sykehusdriften på Helgeland. Bakgrunnen var at helseminister Gudmund Hernes ville gjennomføre en sentralisering til 22 "basissykehus" og 35 "spesialsykehus" i Norge. Spesialsykehusene skulle være uten anestesi-, operasjon- og intensivberedskap etter klokka 16. Dette ville bety en rasering av lokalsykehus over hele landet.

Arbeidet med å sentralisere sykehusstrukturen på Helgeland møtte sterk motstand helt fra starten, og i løpet av kort tid ble det dannet sykehusaksjoner både i Mosjøen og Mo i Rana.

Aksjonene mente at det var behov for tre fullverdige lokalsykehus. De samarbeidet nært, kom med mange felles utspill, og stod sammen mot alle forsøk på splitt-og-hersk-teknikker.

Da Hauglin-utvalget la fram sin innstilling våren 1997, ble hovedsykehuset foreslått lagt til Sandnessjøen. Det lå i kortene at det ville bety nedbygging i Mosjøen og Mo i Rana. Den folkelige motstanden var massiv på disse to stedene, men det var ingen sykehusaksjon i Sandnessjøen som kunne stå sammen med dem i lokaliseringsstriden. Det hele endte med et vedtak i fylkestinget i juni 1997 om såkalt hovedsykehus i Sandnessjøen.

Det var sterk motstand mot sentraliseringa også blant de ansatte på sykehusene, men denne motstanden var lite synlig med et svært viktig unntak. En gruppe bestående av både kommuneleger og sykehusleger forfattet Motmelding til "Plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten, Helseregion Nord og Stortingsmelding nr 24 (1996-97) om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste. Den ortopediske kirurgen og RV-eren Dag Johansen på Rana sykehus var sterkt engasjert i det som skjedde på Helgeland og hadde et nært samarbeid med sykehusaksjonene. Johansen, sammen med den mer kjente legen og RV-eren Mads Gilbert, tok initiativet til å lage motmeldingen som ble lagt fram for Stortingets helse- og sosialkomite rett før Stortinget tok ferie sommeren 1997. Komiteens flertall, som var skeptiske til helsebyråkratenes og helsestatsrådens råkjør, tok motmeldingens argumenter inn i sin (og deretter Stortingets) avvisning av sentraliseringsplanene som så ble stoppet. Denne foreløpige seieren skyldtes altså sterk folkelig motstand kombinert med innsats fra leger som brukte fagkunnskapen sin aktivt for å stoppe den planlagte raseringa av lokalsykehusene.

På bakgrunn av stortingsvedtaket måtte Gudmund Hernes sette ned et utvalg til å utrede akuttberedskap og sykehusstruktur. Dette ble noe av det siste han gjorde som helseminister, ettersom den første Bondevik-regjeringa overtok etter stortingsvalget samme år.

Utvalget ble ledet av kommunelege i Alta, Daniel Haga, og var ikke overraskende dominert av sentraliseringstilhengere. Utvalgets utredning Hvis det haster … (NOU 1998:9) ble lagt fram våren 1998. Den lanserte en ny sykehusmodell med A-, B- og C-sykehus, og la opp til redusert kirurgisk akuttberedskap på lokalsykehusene. Straks utredningen ble lagt fram, satte en gruppe med "gamle og nye motmeldingsleger" i gang å lage en ny motmelding. De påviste at dette ville føre til sentralisering av akuttberedskapen og nedbygging av mange lokalsykehus. Motmeldingen avdekket også direkte desinformasjon om forhold av stor betydning i det faglige grunnlaget for Stortingets avgjørelse om den framtidige akuttberedskapen på lokalsykehusene. Sitat fra Motmeldingen side 21: "Akuttutvalget gir en bevisst feil fremstilling av virkeligheten i fagfeltene kirurgi og indremedisin. Når Akuttutvalget skal beskrive virkeligheten innenfor norsk kirurgi, retusjerer de bort generell kirurgi." Motmeldingens syn på betydningen av generell kirurgi finner vi bl.a. side 20: "Vi mener at generell kirurgi og indremedisin må opprettholdes som hovedspesialiteter for å sikre rekruttering til lokalsykehusene." Det fantes ingen organisert sykehusbevegelse på den tiden utover Kommunenes interesseforening for lokalsykehus (KIL), så denne kunnskapen resulterte dessverre ikke i noen bred folkelig mobilisering. Resultatet var at Stortinget, uten noen særlig protester, enstemmig vedtok en stortingsmelding som bygde på tankegodset i Haga-utvalget.

Så fikk vi en relativt rolig periode fram til 2000/2001, men det ble laget nye utredninger som skulle berede grunnen for mer markedsstyring av sykehusene.

Noen snakket sammen – sykehusreformen lanseres i AP

Hele 1980- og 1990-tallet var preget av markedsliberalismens inntog i norsk politikk. Sterke kapitalinteresser presset på for å konkurranseutsette og privatisere offentlige tjenester. Også helse var et interessant område for investeringer og profitt. Men først måtte det gjennomføres viktige forandringer i helsepolitikken, og først og fremst i sykehussektoren.

Våren 2000 ble Bondevik-regjeringa felt. Jens Stoltenberg, den fremste representanten for markedsliberalistene i Ap-ledelsen, ble statsminister. Ny helseminister ble Tore Tønne, tidligere en av Røkkes direktører i Aker-konsernet. Tønne og Stoltenberg lanserte en dyptgripende sykehusreform i sentralstyret i Arbeiderpartiet 14. august 2000. I begynnelsen møtte forslaget sterk motstand. Bare 4 av 20 medlemmer støttet forslaget på sentralstyremøtet. Men på et nytt sentralstyremøte en uke senere ble følgende forslag vedtatt med 14 mot 6 stemmer:

• Staten overtar eierskap og finansiering av sykehusene.
• Sykehusene organiseres som statsforetak, ikke som aksjeselskaper.
• Lokalt folkevalgte skal være sterkt representert i det enkelte sykehusstyre.
• Gjelden som fylkeskommunene har pådratt seg, saneres.

Tore Tønne uttalte blant annet følgende om reformen: "Det er ikke statlig overtakelse alene som er viktig, men at sykehusene kommer ut av den offentlige forvaltning." (1) Og: "Sykehusdriften skal organiseres som foretak etter modell fra aksjeloven." (2)

12. november vedtok landsmøtet i Ap å stille seg bak reformen, men vedtaket ble fattet mot 82 stemmer – det høyeste stemmetallet partiledelsen fikk mot seg på landsmøtet. Den brede motstanden på grunnplanet i Ap i dag viser at hvis flertallet på landsmøtet hadde forstått hvilke konsekvenser vedtaket ville få, så hadde reformen aldri vært vedtatt.

Kampen mot høringsutkastet

På nytt kom "motmeldingslegene" på banen. Førsteutgaven av motmeldingen var ferdig 14. februar 2001, dvs tre uker etter at Ap-regjeringa la fram forslaget til sykehusreform. I Motmeldingen sies det slik: "Det dreier seg om vi skal gjennomføre et fundamentalt systemskifte – fra et politisk forvaltningsstyre med pasienten som uegennyttig mål – til et bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som et middel for økonomisk inntjening. Dersom forslaget blir presset gjennom i Stortinget etter en høringsfrist på knappe 6 uker, vil det være den største avdemokratiseringen i Norge i fredstid." (3)

Det ga oss som var motstandere av reformen den ammunisjonen vi trengte. Med tanke på omfanget av reformen må den korte høringsfristen på seks uker karakteriseres som et forsøk på politisk kupp. Reformen ble omfavnet av Frp. Jon Alvheim uttalte følgende: "Dette er bortimot en blåkopi av Frps politikk. I store trekk kunne jeg ha skrevet dette selv." (4)

"Motmeldingslegene" inngikk et nært samarbeid med det daværende Norsk kommuneforbund, men viktigheten av kampen mot denne reformen var for dårlig forstått i fagbevegelsen og på hele venstresida. Til å begynne med var det "motmeldingslegene", enkeltpersoner i RV, SV og Ap, tillitsvalgte i Kommuneforbundet og Norsk sykepleierforbund som var drivkreftene i arbeidet. I høringsfasen ble Motmeldingens avsløring av den foreslåtte § 39 som en ren (men fordekt) privatiseringsparagraf, støttet av Sykepleierforbundets advokater. Regjeringen og Tønne måtte deretter trekke vesentlige deler av denne paragrafen tilbake i det endelige lovutkastet på grunn av motstanden fra fagbevegelsen. Etter hvert kom flere på banen, og virkelig tyngde i motstanden ble det på LO-kongressen i mai 2001. Da vedtok en enstemmig kongress å si nei til foretaksorganisering av sykehusene, men ja til statlig overtakelse. Et forslag om at LO skulle gå til politisk streik mot sykehusreformen fikk ikke nok støtte. LO-kongressens vedtak ble som mye av debatten og motstanden mot reformen ellers, tiet i hjel i media. 6. juni vedtok Stortinget reformen med stemmene til Ap, Høyre og Frp. "Den største omveltningen siden Harald Hårfagre," (5) som Tønne uttrykte det, var vedtatt på rekordtid – mindre enn seks måneder etter at høringsnotatet ble lagt fram. Det sier mye om de store medienes lojalitet til makteliten at NRK brukte drøyt 4 minutter til sammen på denne saken fra høringsforslaget ble lagt fram i januar 2001 til reformen ble vedtatt 6. juni samme år.

Innføringa av reformen

Høsten 2001 og 2002 ble sykehusene organisert i fem regionale helseforetak. Det ble utpekt såkalt profesjonelle styrer uten folkevalgte representanter, og møtene var i starten lukket. Kort sagt: Politikere og fagfolk ut, økonomer og byråkrater ("blårussen") inn i lukkede rom. Rommene måtte åpnes senere på grunn av de sterke reaksjonene dette skapte.

Gjennomføringen av dette kan best illustreres med noen sitater fra tidligere styreleder i Helse Nord, Olav Helge Førde. I et intervju i Nordlys i 2004 fortalte han at han så at han var utpekt som styreleder da han sjekket Internettet en julidag i 2001. Han sa videre: "Jeg ringte to fotsoldater jeg visste var dyktige, så begynte kjøret. Helt over stokk og stein. Jævlig morsomt. I august møtte jeg ministeren (Tønne, min anmerkning), og ble innkalt til et møte ti dager senere. Da fikk jeg beskjed om å ha på plass sykehusstrukturen tre uker senere. Jeg hadde ingen administrasjon. Styret hadde ikke hatt møter." (6) Han avslutter med følgende: "Så gikk det! Det er et slags diktatorisk råkjør, men det gikk greit." (7)

Angrepene kommer – motstanden eksploderer

I 2002 ble det nedsatt arbeidsgrupper i de ulike helseregionene som skulle utarbeide forslag til omorganiseringer og endringer. Noen rapporter kom sent på høsten samme år, men de fleste kom på vinteren og våren i 2003. For å illustrere det som skjedde, vil jeg bruke Helse Nord som eksempel. Mye av det samme skjedde over hele landet, men det var Helse Nord og Helse Vest som var først ute med omleggingene.

Vinteren og våren 2003 kom en rekke faglige utredninger i Helse Nord, der konklusjonene var redusert kirurgisk akuttberedskap og/eller omlegging fra fødeavdelinger til fødestuer ved de fleste lokalsykehusene i Nordland. På det tidspunktet var det allerede fire sykehusaksjoner i Nordland som kunne organisere proteststormen som dette utløste. Den femte aksjonen ble dannet i Sandnessjøen løpet av kort tid. Våren 2003 i Nordland var preget av underskriftsaksjoner, folkemøter og svære demonstrasjoner. Kommunestyrer, næringslivet og fagbevegelsen i berørte kommuner over hele fylket kastet seg inn i kampen. Arbeidsgrupper ved flere sykehus laget motutredninger til Helse Nords rapporter. Dette ble svært viktig ammunisjon for sykehusaksjonistene. Flere leger som hadde sittet i Helse Nords utredningsgrupper tok kontakt med sykehusaksjonene og sa at de følte seg utnyttet og misbrukt. De ville ikke gå god for konklusjonene som sekretariatet i gruppene hadde trukket.

I april hadde fylkestinget møte i Mosjøen, og alle sykehusaksjonene krevde et vedtak som tok avstand fra Helse Nords planer. Da innstillinga viste at fylkesrådet i hovedsak stilte seg bak Helse Nords konklusjoner, utløste det lokale opprør i Ap, Sp og SV. Dette tvang fram en ny innstilling, som støttet kravet om at alle lokalsykehus skulle ha døgnkontinuerlig akuttberedskap både i medisin og kirurgi samt fødeavdelinger. Fylkestinget vedtok innstillinga mot stemmene til halve Høyres gruppe. Dermed var alle folkevalgte organer i Nordland som hadde uttalt seg, mot Helse Nords planer.

I mai slo administrasjonen og styret i Helse Nord retrett. De måtte krype til korset og innrømme at den sterke motstanden tvang dem til å forkaste de fleste forslagene til sentralisering. På NRK Nordlands nyhetsside 10. april kunne vi lese følgende: "Folkets aksjoner har stoppet planene, og det betyr at Helse Nord har vært for dårlige pedagoger, erkjenner informasjonssjefen i Helse Nord." Og videre: "Dette er en fryktelig vanskelig sak, fordi det griper inn i folks hverdag. Og det er klart at vi må lære av alt som har skjedd." Men to av forslagene ble opprettholdt: Fødeavdelinga i Mosjøen skulle gjøres om til fødestue, og kirurgisk akuttberedskap reduseres til dagtid. Fødeavdelinga i Narvik skulle omgjøres til en såkalt forsterket fødestue med mulighet for keisersnitt. I juni 2003 ble dette vedtatt av styret i Helse Nord, og noen dager senere godkjente daværende helseminister Høybråten vedtakene som gjaldt fødeavdelingene. Redusert kirurgisk akuttberedskap i Mosjøen ble godkjent i februar året etter.

Verken aksjonene i Mosjøen eller Narvik godtok dette. Dermed fortsatte kampen med full støtte fra de andre aksjonene i Nordland, som fortsatt var urolige for sine sykehus.

Samhold gir styrke – Folkebevegelsen for lokalsykehusene dannes

I løpet av vinteren 2003 utviklet flere av aksjonene i Nordland og på Vestlandet kontakten med hverandre. På denne bakgrunn inviterte LO i Odda til helgesamling 5.-6. april for å utveksle erfaringer og synspunkter. Målsettingen var å lage en plattform og stifte en landsomfattende organisasjon for sykehuskampen. "Motmeldingslegene" var representert ved Mads Gilbert.

Lørdag 5. april arrangerte sykehusaksjonen i Odda og omland en demonstrasjon som samlet over 5.000 mennesker. Det viste nok en gang den politiske sprengkraften i sykehuskampen, og var selvsagt en stor inspirasjon for oss i arbeidet med en landsomfattende organisering.

Søndag 6. april ble Folkebevegelsen for lokalsykehusene stiftet og en foreløpig plattform ble vedtatt. Det ble bestemt å ha en ny samling allerede i slutten av mai i Oslo, og å sette i gang arbeid med å få med flere aksjoner.

På samlingen i mai var 12 sykehusaksjoner representert, pluss ordførere fra flere av de berørte kommunene. Samlingen var svært vellykket, og det ble vedtatt en fullstendig plattform og en uttalelse med klare krav til regjeringa og Stortinget. Plattformen ble sendt til flere kommunestyrer rundt omkring i landet som sluttet seg til den.

Folkebevegelsens arbeid

Folkebevegelsens ledelse består av én kontaktperson i hver helseregion og en koordinator, som også er sekretær. Grunnmuren har vært og er arbeidet til aksjonene lokalt. Etter hvert ble det utviklet et omfattende kontaktnett via telefon, e-post og hjemmesiden til aksjonen i Lærdal. Det er en svært viktig lærdom at Folkebevegelsen ville ha vært umulig uten e-post og Internettet. I så måte er Folkebevegelsen et glimrende eksempel på betydningen dette har for folkelig organisering, politisk kamp og demokrati.

Regionskontaktene og koordinatoren samler informasjon fra aksjonene og systematiserer den.

Det viktigste forumet i Folkebevegelsen har vært og er landssamlingene, som regel vår og høst. Der har vi utvekslet erfaringer, diskutert og skolert oss gjennom innledninger på viktige tema samtidig som vi har utformet krav til regjeringa og Stortinget. På den måten har vi bygd opp omfattende kunnskap og innsikt som vi har brukt både i offentlige debatter, i media og i møter med både helseministere og sentrale helsepolitikere på Stortinget.

De massive protestene og demonstrasjonene gjorde at de store mediene ikke kunne overse det som skjedde. Både NRK Dagsrevyen og TV 2-nyhetene ble nødt til å dekke noen av møtene. Vi ble et fast innslag på Stortinget minst et par ganger i året. I tillegg hadde mange lokale aksjoner og ordførere møter med de mest sentrale helsepolitikerne både i regjering og opposisjon. Folkebevegelsen ble en maktfaktor som landets øverste politiske ledelse måtte forholde seg til.

Dette gjenspeilte seg i kommentarer i statsbudsjettet fra og med 2003. Vi vet også at de kravene vi stilte om økte bevilgninger hadde betydning når partiene utformet sine forslag til budsjettet. I tillegg til økonomiske krav satte vi søkelyset på den eksplosive veksten i private sykehus. Vi påpekte hvordan dette tappet offentlige budsjetter og rammet lokalsykehusene. Vi har også tatt opp Legeforeningens makt over utdanninga og behovet for sterkere politisk styring. Dette er nødvendig for å sikre en fornuftig balanse mellom utdanning av for eksempel generelle kirurger og spesialister. Legespesialistutdanninga er faktisk et av de mest sentrale helsepolitiske spørsmålene. Uten generelle kirurger som kan behandle/stabilisere de mest vanlige tilstandene vil lokalsykehusene ikke kunne overleve i framtida. Både "motmeldingslegene" og andre leger har påpekt dette, og har kjempet både i og utenfor Legeforeningen for å styrke denne utdanninga. Den ekstreme spesialiseringa har vært en internasjonal trend som nå er snudd til fordel for en mer balansert utvikling. Det var en viktig seier for Folkebevegelsen og lokalsykehusenes framtid, da Legeforeningen i mai 2003 vedtok å styrke utdanninga i generell kirurgi. I mai i år vedtok landsstyret i Legeforeningen en rapport utarbeidet av en arbeidsgruppe nedsatt av sentralstyret. Rapportens tittel er Lokalsykehusenes fremtidige rolle, og der finner vi følgende:

"Arbeidsgruppen mener at akuttfunksjon som et minimum (min utheving) bør inneholde vaktkompetanse innen indremedisin, generell kirurgi og anestesi samt tilgang til klinisk-kjemiske og radiologiske støttetjenester. Tilgjengelig kirurgisk beredskap er en forutsetning for trygg medisinsk beredskap, og medisinsk beredskap er en forutsetning for en trygg kirurgisk beredskap." (Min utheving.) (8)

Dette er en svært viktig støtte for oss i kampen for å opprettholde fullverdige lokalsykehus.

Folkebevegelsen har hele tida plassert det politiske hovedansvaret for sykehusene på Stortinget og regjeringa. Derfor var stortingsvalget i fjor viktig for oss, så vi la mye arbeid i å påvirke partiene og opplyse velgerne om hvordan kandidatene stilte seg til våre krav. Vi utarbeidet en velgergaranti som vi sendte til de tre øverste på listene til de fleste partiene. Etterpå laget koordinatoren vår en statistikk som viste hvordan de hadde svart. Dette gikk vi ut med i media, pluss at vi laget en løpeseddel som kunne tilpasses lokale forhold, og brukes av sykehusaksjoner over hele landet. Hvilken effekt dette hadde er vanskelig å si, men vi bidro uten tvil både med dette og det jevne arbeidet til å gjøre sykehus til en av hovedsakene i valgkampen. Særlig Åslaug Haga i Sp brukte vern av lokalsykehus som en av sine flaggsaker.

Kronisk underfinansiering av sykehusene

Et av hovedproblemene i sykehusøkonomien har hele tida vært underfinansiering. Da foretaksmodellen ble innført 1. januar 2002 var en del av reformen at regnskapslovens prinsipper og bestemmelser skulle gjelde. Basert på dette viste rapportene fra de regionale helseforetakene (RHF-ene) at de i løpet av sine tre første driftsår hadde hatt utgifter som til sammen var nesten 10 milliarder høyere enn inntektene. På grunn av at Helsedepartementet lanserte et eget regnskapsprinsipp, såkalt "korrigert resultat", ble underskuddene bare halvparten av det de offisielle regnskapene viste. Dette er "abrakadabra" for de fleste, men det inneholder mye sprengstoff og får store konsekvenser. For de som ønsker å vite mer anbefales De Factos rapport For lite penger – for lite demokrati, som kom i januar 2005.

I dag er det samlede underskuddet etter regnskapsloven på 7,5 milliarder. Dette er en udetonert bombe under hele foretaksmodellen. Stortinget har siden 2003 vedtatt at sykehusene skal gå i balanse. Hvert eneste år har dette kravet blitt forskjøvet, fordi det har vært umulig å gjennomføre det uten en rasering av helsetilbud over hele landet.

Departementet står knallhardt på at budsjettbalansen skal gjennomføres. Dette gjentok Sylvia Brustad senest 11. oktober på Holmgang på TV2, noe som betyr at for eksempel Helgelandssykehuset alene må spare inn ca 80 millioner kroner – noe som vil føre til en rasering av tilbudet på Helgeland. De første forslagene er allerede kommet. Det samme vil skje i andre deler av landet. I neste omgang vil det føre til så sterke protester og demonstrasjoner at det kan utløse et lite politisk jordskjelv.

Kampen fortsetter

Folkebevegelsen var positiv til Soria Moria-erklæringen fordi den inneholder mange fine formuleringer om lokalsykehus som er i tråd med vårt syn. Men samtidig er det ingen andre konkrete forpliktelser enn at ingen lokalsykehus skal legges ned. I virkeligheten er problemet ikke forslag om direkte nedlegging, men den gradvise nedbyggingen som foregår gjennom reduksjoner og kutt i tilbud som for eksempel kirurgi. Dermed oppstår det en ond sirkel: Fagmiljøene svekkes, sykehuset mister godkjenning som utdanningsinstitusjon, rekrutteringsproblemene øker og kvaliteten reduseres. Alt dette har resultert i en ny runde med mobilisering og store demonstrasjoner flere steder i landet. Folk er rasende over at helseministeren og regjeringa ikke vil gripe inn og stoppe den nedbygginga som foregår. Dette viser hvilken betydning sykehusene har for tryggheten til folk og den politiske sprengkraften som ligger i sykehuskampen. Sykehusene er en hjørnestein i den norske velferdsstaten, og folk ser på sykehusene som sine. Det har bl.a. kommet til uttrykk gjennom lokale innsamlinger til for eksempel dyrt røntgenutstyr som CT og MR. Derfor slår de ring rundt lokalsykehusene, når de blir truet. Mange sykehusaksjoner har sitt utgangspunkt i venneforeninger som hadde som viktigste formål å kjøpe inn ting som skulle bedre trivselen til pasientene. Selv om fokuset først og fremst har vært rettet mot de små lokalsykehusene i distrikts-Norge, har det også vært kamp mot nedskjæringer og for å opprettholde tilbud på store sykehus. Når tilbudene på lokalsykehusene bygges ned, vil presset på de store sykehusene øke. Med balansekravet hengende over seg vil dette føre til sterkere reaksjoner og protester fra disse sykehusene. Fra 8. januar 2007 vil Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) innføre fire dagers uke med vanlig bemanning og helgebemanning fra og med fredag. Noen uker etter meldinga fra UNN er dette også foreslått utredet på sykehuset i Harstad og på Helgelandssykehuset. Barneavdelinga på sykehuset i Hammerfest foreslås nedlagt for tredje gang på fire år, og Olav Gunnar Ballo (SV) har foreslått å fjerne all kirurgisk virksomhet på sykehusene i Finnmark.

Etter at denne artikkelen egentlig var avsluttet, kom det to meldinger som har betydning for den videre kampen, og derfor er det viktig å få dem med. Helseminister Brustad har nå nedsatt en arbeidsgruppe som skal fastlegge lokalsykehusenes oppgaver og innhold. To av "motmeldingslegene" og lederen for KIL (se annet sted i teksten), som også er regionskontakt for Folkebevegelsen i sør, er med i arbeidsgruppa. Dette er en seier for oss! Likevel er det en skuffelse at Folkebevegelsen ikke har fått en egen representant der, så Folkebevegelsen har sendt brev til helseministeren og krevd dette.

Det andre er at kampen mot nedlegging av kirurgisk akuttberedskap i Mosjøen foreløpig har gitt en halv seier. Dagen før nedlegginga, vedtok Helse Nord at sykehuset får beholde en kirurg i vakt også etter klokka 18 fra mandag til fredag. Dette er en liten seier, men ikke godt nok. Ordføreren, som for øvrig har gjort en formidabel innsats i sykehuskampen, sier at de sentrale politiske signalene tilsier at det vil komme mer. Men akkurat nå hersker det stor forvirring om hva innrømmelsen fra Helse Nord egentlig innebærer. Uansett er det et nederlag for byråkratene i Helse Nord og departementet. Det viser klart den enorme kraften som ligger i folkelig mobilisering kombinert med hardt politisk arbeid, og det viser framfor alt at det nytter å kjempe! Jeg vil også understreke den viktige rollen som en del helsepersonell, og særlig leger, på lokalsykehusene spiller i sykehuskampen. Det gjelder både i Mosjøen og andre steder ved at de bruker fagkunnskapen sin for å gjendrive helsebyråkratenes argumenter og utredninger.

Folkebevegelsen og tillitsvalgte i fagbevegelsen mobiliserer nå rundt krav om mer penger på statsbudsjettet for å unngå dramatiske kutt i pasienttilbudet. Hva dette vil medføre vil vise seg i tida framover.

Skottland viser vei – sykehusreformen må avvikles

Det ble blant annet reklamert med at sykehusreformen skulle være en fagreform. Det vi ser er utvikling av en kommersiell kultur opp i mot en omsorgskultur. Erfaringene viser også at sykehusreformen fører til sentralisering av akuttberedskap og fødetilbud på lokalsykehus. Overordnede helsepolitiske og samfunnsøkonomiske hensyn tillegges liten vekt.

Vi har fått en lønnsadel på toppen og en ukontrollert lønnsvekst blant legene på de store sykehusene i konkurranse med privatsykehusene. Under den forrige regjeringa eksploderte antall private sykehus fra 7 i 2001 til 24 i 2005. Aksjonærer med sugerør i statskassen sopet inn kjempeprofitter. (9) Dette var penger som de offentlige sykehusene burde hatt. Veksten i antall private sykehus er foreløpig stoppet opp, men store offentlige beløp går fortsatt til denne virksomheten.

Dag Johansen sier følgende i artikkelen "Sykehusreformen – fire år etter": "Mest betenkelig ved Sykehusreformen er etter min vurdering det skiftet av behandlingskultur som den fremmer, fra uegennytte og pasientens beste som mål og drivkraft (fagetikk) til egennytte, lønnsomhet og "produksjonstall" som mål for sykehusdriften (pengeetikk). Økonomi og såkalt effektivitet – flest mulig pasienter behandlet på kortest mulig tid med minst mulig bruk av personell og ressurser – er blitt alle tings målestokk. Denne har forplantet seg helt ned på grunnplanet i sykehusene. Jeg kaller dette for ren ukultur i medisinsk behandling!" (10)

Han sier også at det hjelper lite at den rødgrønne regjeringa i et forsøk på å redusere det demokratiske underskuddet har vedtatt at et flertall av styremedlemmene i helseforetakene skal oppnevnes blant folkevalgte fra kommune eller fylkeskommune. Helseminister Sylvia Brustad var da også raskt ute med å påpeke at politikere i helseforetakstyrene ikke representerer noen, men må følge helseforetaksloven.

Mads Gilbert understreker at sykehusreformen er et ledd i den globale privatiseringen av offentlig sektor. Store privatiseringskonserner driver systematisk slakt av offentlig sektor i utviklingsland, for eksempel privatisering av vannet. Et av disse er PricewaterhouseCoopers (PwC). Det er illevarslende når Helse Nord og andre foretak nå bruker dette firmaet i sitt utredningsarbeid.

Tida er inne for å sette selve sykehusreformen på dagsorden. Skottland avviklet helseforetaksmodellen i 2004 etter lignende dårlige erfaringer. Under slagordet "Samarbeid – ikke konkurranse" er markedsstyringa avviklet og sykehusene flyttet tilbake til offentlig forvaltning. Vi må gjøre det samme. Sykehusene tilhører folket og skal styres av de folkevalgte, ingen andre.

---

Noter

• 1) Motmelding til høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet. Om "Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og forslag til lov om helseforetak m.m." 2. utgave 28.04, www.fagforbundet.no/sykehus/arkiv/motmeld.htm, side 9 – sitat fra Aftenposten 02.11.2000. [Tilbake]
• 2) Motmeldingen side 10, Drammens Tidende 05.12.2000: "Helserevolusjonen startet i Drammen". [Tilbake]
• 3) Motmeldingen side 8. [Tilbake]
• 4) Motmeldingen side 9, Aftenposten 19.01.2001. [Tilbake]
• 5) Motmeldingen side 15, Drammens Tidende 05.12.2000. [Tilbake]
• 6) "Portrettet" i Nordlys 14.02.2004. [Tilbake]
• 7) "Portrettet" i Nordlys. [Tilbake]
• 8) "Lokalsykehusenes fremtidige rolle", www.legeforeningen.no. [Tilbake]
• 9) Erling Folkvord: Stopp tjuven – en redningsaksjon for velferdsstaten, utgitt av Rødt! 2005, side 102-105. [Tilbake]
• 10) Artikkel i Sykepleieren nr 4, 2006: "Sykehusreformen – fire år etter". [Tilbake]

---

Anbefalt lesning

• Motmelding 30.05.97 til "Plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten, helseregion Nord" og Stortingsmelding nr 24 (1996-97) om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste.
• Motmelding 14.09.98 til Akuttutvalgets innstilling (NOU 1998:9 "Hvis det haster …").
• Motmelding 28.04.01 til høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet, om "Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og forslag til lov om helseforetak m.m.".
• Roar Eilertsen (De Facto): Når sykehus blir butikk, september 2003.
• Roar Eilertsen (De Facto): For lite penger – for lite demokrati, januar 2005.
• Erling Folkvord: Stopp tjuven – en redningsaksjon for velferdsstaten, (Rødt!) 2005.

Kart over sjukehusaksjoner i Norge

Det er en merkelig ide at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere. (John Kenneth Galbraith (1908-2006), amerikansk økonom)

Denne artikkelen er første kapittel i Ebba Wegelands artikkelsamling

Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit forlag, Oslo 2006.
Se omtale i forrige nummer av Rødt!

---

Foran stortingsvalget i 2005 hadde den engelske TV-kanalen BBC World en reportasje fra Norge, der journalisten forklarte den politiske situasjonen for sin globale seerskare på denne måten: "Uansett utfall har nordmennene allerede valgt. De har valgt velferdsstaten."

Slik så de det norske valget utenfra. Partiene i Norge så det litt på den samme måten. Ingen våget annet enn å presentere seg for velgerne som den offentlige velferdens beste forsvarere. Gjennom stortingsvalgkampen i 2001 hadde de lært at det ikke lønte seg å gå til valg på kutt i sykelønna. Før dette valget skjønte de rød-grønne at det ville lønne seg å gå til valg på forsvar for arbeidervernet og styrking av offentlig sektor. Det ga uttelling.

Det alvorligste angrepet på velferdsstaten lurte de riktignok inn bakveien, før valgkampen. Med pensjonsreformen fikk de vante prinsippene om utjevning vike for "moderne" forsikringsprinsipper og invitasjon til private forsikringsselskaper om å ta over markedet (Folkvord 2005, s. 129-139). Høyre og Arbeiderpartiet var hjertens enige om at man måtte få "bedre samsvar mellom innskudd og utbetaling". Det du får ut skal svare til det du betaler inn. Skitt med alle andre.

Dessverre finnes det ikke noe fag i skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper". Derfor skjønte kanskje ikke politikerne bak pensjonsreformen hvor håpløst umoderne de var. Helt fra man begynte å diskutere alderspensjon her i landet, har forsikringsmodeller med individualisering av ansvar stått mot fordelingsmodeller. Da Sosiallovkomiteen drøftet finansieringssystemet for alderspensjonen i 1936, skjedde det – ikke ulikt dagens situasjon – med forventninger om en eldrebølge. Om ti års tid ville færre unge måtte forsørge flere gamle, og slik ville det fortsette i alle fall fram til 1960. Lenger våget de ikke se inn i framtida. Likevel holdt komiteen på solidaritetsaspektet. De pekte på forskjellen mellom ordninger "der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til". Etter komiteens syn var det samfunnets bæreevne, ikke egen innsats, som skulle avspeiles i pensjonen (Seip 1994, s. 163).

Dagens pensjonsreform følger den motsatte modellen, i Norge som i resten av Europa. Den appellerer til private finansinteresser som venter på å overta pensjonsmillionene fra offentlige kasser. Høyre og Arbeiderpartiet sto faddere i full enighet – før de gjøv løs på hverandre som valgets to hovedmotstandere.

Arbeidsmiljøloven ble reddet

De rød-grønne hadde vært mest lydhøre for folkemeningen om hvordan velferdsstaten burde forsvares, og innrettet seg etter den. Slik vant de valget. Og med de rød-grønnes valgseier, forliste det storstilte forsøket på å EU-tilpasse den norsk arbeidervernloven ved å bygge ned arbeidervernet. Det var en brakseier, og en kraftig markering av hvilken rolle fagbevegelsens lokale medlemmer og tillitsvalgte fortsatt kan spille for å forsvare sosiale rettigheter. Det var derfra hovedmotstanden mot lovrevisjonen kom, selv om de etter hvert fikk drahjelp både fra LO, YS og UHO sentralt, fra arbeidstakerrepresentantene i Arbeidslivslovutvalget og i siste runde også fra samfunnet forøvrig, fra Likestillingsombudet til Legeforeningen.

Den reviderte loven som til slutt ble vedtatt etter seks-sju års dragkamp, er i store trekk bare en omredigert utgave av den gamle arbeidsmiljøloven fra 1977. Borte er Victor Normanns frislepp av overtidsbruk under Bondevik-regjeringen, borte er individuelle avtaler om arbeidstid, borte er forsøkene på å åpne for mer midlertidige stillinger. I skrivende stund (mars 2006) gjør franske ungdommer opprør i gatene mot en liknende lov om midlertidige ansettelser som den vi slo tilbake. I nyliberalismens periode følger alle europeiske regjeringer oppskriften med nedbygging av arbeidervernet "for å øke konkurranseevnen", hvis de ikke blir stanset av organisert motstand. I Norge ble de heldigvis det.

Den gamle arbeidsmiljøloven ble altså reddet i denne runden, men den trenger å styrkes. Med hardere konkurranseklima er det enda viktigere at loven setter klare grenser som arbeidstakerne kan kontrollere. Såkalte rammelover med bestemmelser som må gjennom rettssaker og juristfortolkninger hver gang de skal håndheves, er til liten hjelp.

Mange av forbedringene i den nye loven er dessverre nettopp bestemmelser som ingen riktig vet hva betyr i praksis. Det gjelder for eksempel forbudet mot diskriminering av funksjonshemmete og bestemmelsen om rett til heltidsstilling for deltidsansatte. Hvis vi skal få vite hva disse nye lovbestemmelsene er verdt, må noen ta saker til diskrimineringsnemnda eller til retten. De færreste går den veien på egen hånd. De risikerer jo både å tape saken og få rykte som bråkmaker. Hvis ikke fagforeningene og interesseorganisasjonene blir flinkere til å fremme slike prinsippsaker, vil dette forbli papirbestemmelser.

Et område av loven er blitt stående urørt til tross for at det burde vært revidert for lengst. Antakelig skyldes det at både arbeidsgiver og deler av fagbevegelsen ser seg tjent med bestemmelsene som de er. Det gjelder retten til å avtale seg bort fra lovens arbeidstidsbestemmelser.

Arbeidsmiljøloven setter ellers minstekrav. Aktive og sterke foreninger og forbund kan inngå avtaler om bedre vilkår enn det loven krever, men de kan ikke godta dårligere vilkår. Akkurat som det er viktig å unngå at det blir tilbudt arbeid under tarifflønn, er det viktig at vi holder fast på en felles minstestandard for andre arbeidsvilkår. Ellers vil både konkurranse og arbeidsløshet raskt gå utover lønn og arbeidsmiljø. Kampen mot sosial dumping handler blant annet om dette.

Men i 1968 fikk fagforeninger med innstillingsrett fullmakt til å slutte tariffavtale om andre arbeidstidsordninger enn loven tillot. Det meste av kapitlet om arbeidstid i loven kan etter dette faktisk settes til side gjennom slike avtaler. Da en slik ordning første gang ble foreslått i 1954 med støtte fra LO og NAF (NHO), ble den avvist av Stortinget. Flertallet mente at "en slik fullmakt bryter for sterkt med vår arbeidervernlovgiving" (Innst. O.I – 1958 s. 18). Men i 1968 gikk endringen igjennom: "Begrunnelsen er blant annet at vernemotivet og de sosiale velferdssynspunkter er trådt i bakgrunnen," skrev daværende juridisk direktør i Arbeidstilsynet, Odd Friberg. "Når spørsmålet om en arbeidstidsforkorting således i første rekke gjelder valg mellom større inntektsøkning eller mer fritid, vil det være naturlig at et slikt spørsmål blir ordnet ved tariffavtale på samme måte som lønnsspørsmålene. Videre vil bestemmelsen kunne gjøre det lettere å mestre tilpassingsproblemene i forbindelse med de sterke strukturendringer i nærings- og produksjonsliv. Det er også lagt vekt på enkeltpersoners og -gruppers handlefrihet. … Arbeidstidskomiteen var overbevist om at når adgangen til å inngå avtale ble begrenset til fagforeninger med minst 10.000 medlemmer, ville de vernemessige og sosiale hensyn bli betryggende ivaretatt." (Friberg 1970, s. 107-108.)

Lovendringen åpnet for å undergrave normalarbeidsdagen mot kompensasjon i penger. Henvisningen til "den enkeltes handlefrihet" viser at lovgiverne delte Høyres liberalistiske ideer fra 1800-tallet, om "den frie arbeideren" som ikke måtte hindres av lover i å arbeide så lenge han ville. Det å kunne tjene mer ved å gå utover lovens grenser, ble av lovgiver presentert som en frihet og et gode for arbeideren.

Kapitalen er alltid tjent med at arbeidervernloven blir oppfattet som en begrensning av den enkeltes eller gruppens "valgfrihet" til selv å avtale arbeidsvilkår og arbeidstid. For den som er ung og sterk og orker mye, eller den som har høye avdrag på boliglånene og satser på overtid, er det lett å tenke på loven som en hemsko. Men både fagorganisasjonene, arbeidervernlovene og trygdeordningene ble til på grunn av folks bitre erfaringer med denne "valgfriheten" som til syvende og siste ender opp som den sterkestes rett. Den enkelte kan saktens kreve "retten" til å jobbe helsa av seg for arbeidsgiver og bank. Men fellesskapet kan mer. De kan kreve kontroll med boligspekulanter og banker, og rett til "ei lønn å leve av" innafor normalarbeidsdagens grenser.

Arbeidervernlovene setter rammer for arbeidsvilkårene for at vi ikke skal underby hverandre. De beskytter fellesskapet mot tankeløse enkeltindivider som vil sprenge akkorder og "bestemme sjøl". Det er derfor Marx kaller loven en samfunnsmessig barriere for arbeiderklassen, "som vil hindre dem sjøl, gjennom en frivillig kontrakt med kapitalen, å selge seg og sin slekt til død og slaveri" (Marx 1983, s. 151).

Akkordlønn, overtid og tenkemåter

Ordninger som gir større muligheter til å øke lønna individuelt ved å jobbe lange dager eller holde høyt tempo, svekker arbeiderkollektivets evne til å disiplinere de sterkeste og beskytte de svakeste. Den erfaringen går igjen gjennom generasjoner. Historikeren Edvard Bull har skrevet om overgangen fra et nærmest paternalistisk (faderlig) lønnssystem til akkordlønn ved Røros Kobberverk 1830-40. Tidligere hadde man som i en familie tatt hensyn til menneskenes egenskaper når det gjaldt krav og goder, skriver Bull. De unge og sterke gikk på et slags akkordlønnsystem, mens de eldre gikk på daglønn. Men for å øke produktiviteten begynte verket mye mer konsekvent å innføre akkordarbeid for alle, uansett alder. I begynnelsen møtte reformene motstand, men det nye systemet åpnet muligheten for de unge og sterke til å tjene mer, og motstanden avtok. "Det nye lønnssystemet hadde ideologiske konsekvenser for arbeiderne," skriver Bull (Bull 1985, side180). "De måtte tenke på en måte som passet for den kapitalistiske næringsdrift. Penger ble mer enn tidligere alle tings mål." Og han fortsetter: "Det var i beste samsvar med kapitalismens konkurranseprinsipp: De mest konkurransedyktige tjener på det, og pokker ta den bakerste."

"Den bakerste" fikk betale dyrt for reformene. Da gruvebestyreren i 1849 skulle beregne behovet for nyrekruttering av gruvearbeidere, noterte han at dødeligheten var økt de siste årene og at "det langt hårdere arbeid som nu finner sted … rimeligvis vil foranledige at den også fremdeles blir større." (Bull 1985, s. 181.)

På den tida da vår første arbeidervernlov ble til, var arbeidstid og arbeidstempo ikke bare et tema for fagbevegelsen, men også i folkehelsearbeidet. Mange mente at kortere arbeidsdag kunne være et botemiddel mot "industrial fatigue" (industritrøtthet), en kronisk overanstrengelse som var utbredt i industriarbeiderklassen. Den var så vanlig og så invalidiserende at det for eksempel skapte problemer for engelskmennene når de skulle rekruttere tilstrekkelig mange soldater til Boerkrigen (1899-1902). I 1912 skrev arbeidsfysiologen Josephine Goldmark i USA boka Fatigue and efficiency (Goldmark 1912). Den må ha vært en bestselger av en fagbok, for den kom i fem opplag fram til 1919. Antakelig hang det sammen med at første verdenskrig i større grad enn tidligere kriger gjorde det nødvendig å ta vare på den tilgjengelige arbeidskraften hjemme. Goldmark drøftet fysisk og mental overbelastning i det (den gangen) moderne arbeidslivet, med mange nye bransjer som tekstilindustrien, telefonsentralene og skofabrikkene. Hun var spesielt opptatt av hvordan en kunne bli kvitt overtidsarbeidet, som hun regnet for spesielt skadelig fordi det kombinerte lange dager med uregelmessighet og uforutsigbarhet (Goldmark 1912, s. 177):

"Overtida er på et vis den lange arbeidsdagens måte å overleve på, en levning fra den tida da enhver lovregulering av arbeidstida ble ansett som uhørt. Først mente de at arbeidsdagen i det hele tatt ikke kunne reguleres uten økonomisk katastrofe. Da så arbeidsdagen ble begrenset, og industrien stadig overlevde, insisterte de samme, som de fortsatt gjør, på at loven må åpne for unntak, særordninger for visse bransjer som ifølge arbeidsgiverne ikke kan drive innafor arbeidsdagens grenser.

Åpningen for overtid bygger på en teori om at arbeidsgivere ikke kan ivareta sine oppdrag innafor den vanlige timeplanen, men må stå fritt til å pålegge sine ansatte ekstraarbeid. Denne teorien har slått igjennom i nesten alle landene som har lovfestet grenser for arbeidsdagen. Overtidsbestemmelsene er av de mest omstridte bestemmelsene.

I uttallige næringer har man tatt for gitt at kundens krav, enten de er rimelige eller ikke, og sesongvariasjoner i behov, ikke kan møtes på annen måte enn ved å forlenge dagen i kortere eller lengre perioder."

Så gir hun eksempler på at overtid slett ikke er nødvendig, arbeidsgivere som har organisert arbeidet slik at det fordeles utover året, og kunder som i praksis innretter etterspørselen etter normalarbeidsdagen dersom den blir respektert av arbeidsgiverne.

Forsida på Dagens Næringsliv 17.-18. september 2005 er i pakt med Goldmarks overtidsbekymringer. Fra overskriften "Overtid dreper" som først fanger blikket, er det henvisning til flere sider god informasjon om faren for liv og helse når en jobber lange dager – og netter. Men samme avis bekrefter også hvordan lange dager mot ekstralønn fortsetter å friste selv om det går på helsa løs. For lenger nede på forsida smiler Røkke med Snøhvit-kontrakt, han "tjente fett på å rydde opp" etter Statoils sprekk i tidsplanen. Inne i avisa blir fornøyde anleggsarbeidere sørfra intervjuet. "Anleggsarbeiderne jobber sju dager i uka, to uker i strekk. Så er det tre uker avspasering. Det gjør Snøhvit til en attraktiv arbeidsplass." "Ordningen er helt topp," sier den tjue-årige lærlingen til avisa. Han tjener det dobbelte av det en vanlig lærling gjør.

Takket være unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven er tolvtimer-skiftene fra offshore i ferd med å gå på land via anleggssektoren. Foreløpig gjelder det mest dagtid. Men det er nok bare foreløpig, hvis ingen setter bremsene på. Hvor mange henger med på fjorten 12-timers dager i et strekk, selv om de får tre uker fri mellom slagene? Bør arbeidskontoret ha lov til å tvinge en arbeidsløs sekstiåring til å ta jobb på Snøhvit-anlegget? Hva med sikkerheten – når vi vet at sjansen for ulykker generelt øker hvis arbeidsdagen blir lenger enn omlag 9 timer? Og hva når tidsplaner og konkurranse etter hvert krever overtid, nattskift og kanskje ei uke mindre til avspasering?

EU-landene har allerede prøvd det. Det ene året tilbys lønnsfordeler mot avtalt "fleksibilitet" i form av overtid, lange dager og midlertidige ansettelser. Det neste året forsvinner lønnsfordelene under trusler om utflagging, og arbeiderne sitter igjen med fleksibiliteten.

Fra gruvene på Røros via skofabrikkene i New York til Snøhvit-anleggene på Melkøya oppstår problemene når arbeidsgiver fritt får styre arbeidsinnsatsen og arbeidstida gjennom lønnssystemet. Dagens arbeidsmiljølov åpner for dette. Når folk godtar arbeidstidsrammer utover lovens grenser, er det fordi det legges penger i en eller annen form på bordet, kanskje bare som et løfte om arbeid i arbeidsløshetstider, eller mer tid hjemme for pendleren. Der det er inngått slike avtaler, går konkurransefortrinnet i første omgang til den bedriften som får sine ansatte med på de mest ekstreme ordningene innafor de nye rammene. Men etter hvert vil konkurransen tvinge resten av bransjen til å godta disse ekstreme ordningene som det normale. Tillitsvalgte lokalt og sentralt risikerer å bli framstilt som "formyndere" hvis de prøver å håndheve arbeidstidsdisiplin. Eller de blir beskyldt for å stå i veien for bedriftens overlevelse og de ansattes inntektsmuligheter.

Forestillinger om "rett til overtid" og "rett til å jobbe så mye man vil" som en slags arbeiderprivilegier har dessverre festet seg i folks tenkning akkurat som det gjorde blant de yngre arbeiderne på Røros som fikk smaken for den nye akkordavtalen. Som Bull skrev, lønnssystemer har ideologiske konsekvenser. Det var slike rettighetsforestillinger Normann prøvde å spille på da han innførte begrepet "frivillig overtid", fjernet uke- og månedsgrensene og fjernet de tillitsvalgtes kontrollmulighet – som om det var et åk han løftet fra de ansattes skuldre. Men Normanns reform fikk mange tillitsvalgte til å tenke seg om en gang til. De hadde kjempet for "rett til overtid" etter press fra en ivrig medlemslobby, mens det sto dårlig til med den tradisjonelt sterke overtidsdisiplinen. Ville ikke den vært bedre egnet til å ta vare på flertallet og til å bremse brutaliseringen i konkurransens kjølvann? Den kunne også holde presset oppe for lønnskrav som sikret nok inntekt på normal arbeidstid, og den ga flere arbeidsplasser.

Kanskje har vi noe å lære av dem som fremmet det aller først forslaget til arbeidervernlov i Norge. "Udkast til Lov om Normalarbeidsdag" ble oversendt Stortinget i februar 1886 med tilslutning fra arbeidermøter over hele landet. Hovedkravet var en lovfestet normalarbeidsdag og et absolutt forbud mot nesten alt "overarbeid" og helgearbeid. Begrunnelsen var formulert av Chr. H. Knudsen, og rettet til arbeiderklassen:

"Jeg skal her paavise, at Arbeiderne ved Indførelse af en Normalarbeidsdag vil kunne opnaa den samme Ugefortjeneste paa en kortere Arbeidstid som nu ved en lang.

Naar vi regner 300 Arbeidsdage i Aaret og ved Normalarbeidsdagens Indførelse forkorter Arbeidstiden med 1 Time daglig, vil dette paa 1000 Arbeidere udgjøre, naar man sætter Arbeidsdagen til 10 Timer – 100 Arbeidsdage eller give Arbeide til 100 Arbeidere mere.

Naar 100 Arbeidere mere paa hvert 1000 kan skaffes Beskjæftigelse ved Indførelse af en Normalarbeidsdag, saa siger det sig selv, at dette vil have en Indflydelse ved Bestemmelsen af Prisen paa Arbeidet. Man vil lettere kunne hæve Lønnen, naar alle Arbeidere er beskjæftiget, og der er neppe nogen Tvivl om, at Arbeiderne, naar de er enige, lettere vil kunne hæve Priserne paa Arbeidet inden hvert Fag ved Indførelse af en 10 Timers Normalarbeidsdag. Ved større Arbeidsledighed derimod vil Prisen paa Arbeidet dale, idet Konkurrencen da trykker den ned." (Wergeland 2006.)

EUs arbeidstid

Det er ikke spesielt for den norsk arbeidsmiljøloven at det åpnes for forhandlinger om arbeidstidsordningene mellom partene. EUs arbeidstidsdirektiv åpner i stor stil for unntak gjennom forhandlinger. Mikko Härma som er en av verdens ledende forskere på skiftarbeid, søvnmangel og arbeidshelse, har beskrevet hvor elastiske disse EU-reglene er i praksis (Härma 1997). Til tross for at minstegrensen for daglig hviletid i EUs arbeidstidsdirektiv er 11 timer sammenhengende fritid innenfor hver 24 timers periode, noe som skulle tilsi maksimum 13 timers skift, har EU-landet Finland maksimumsskift på 15 timer i mange sektorer (altså 9 timers hviletid i døgnet), lokale avtaler om inntil 17 timers skift, og adgang til å bruke inntil 19 timers skift midlertidig, for eksempel ved høy aktivitet eller stort fravær.

Det blir ikke bedre av at også den offisielle minimumshviletida på 11 timer er altfor kort til å sikre nok søvn og hvile. En studie som dokumenterer dette ble utført av australske forskere. De ba 253 lokførere om å føre dagbøker om søvn og arbeid over en to ukers periode med normal skiftordning (Roach m.fl. 2003). I Australia har lokførerne rett til minst 12 timers hviletid mellom arbeidsøktene. De australske forskerne fant at søvnmengden lokførerne oppnådde i løpet av 12 timers hviletid varierte mellom 3,9 og 7,9 timer etter når på døgnet hvileperioden kom. Startet 12-timers hvilen om morgenen, fikk de minst søvn. Et gjennomsnitt på 7-8 timers søvn oppnådde de bare når de fikk såpass som 16 timers hviletid, og denne hviletida begynte mellom klokka 16 og 24, slik at søvnen kunne plasseres på normal tid.

Når lokførerne hadde så mye som tjuefire timers avbrekk i arbeidet, kalte arbeidsgiverne det vanligvis fridag. For lokførerne gikk en slik hvileperiode etter nattskift med til å sove ut og begynne omstillingen til normal døgnrytme igjen. Vi vet fra mange studier av skiftarbeidere, at en slik omstilling gjerne tar 2-3 døgn. De 24 timene fungerte altså slett ikke som fridag når de fulgte etter nattskift.

De australske forskerne konkluderte med at det er meningsløst å bestemme minstegrense for hviletider uten å ta hensyn til plasseringen av hviletida i døgnet. Dessverre tas det verken i Norge eller i EU hensyn til dette i dag. Det tas i praksis heller ikke hensyn til kvaliteten av hvilen, eller til hvor trøtt en blir etter arbeidsperioden.

Forskerne peker også på hvor farlig det er at så mye av arbeidstidsbestemmelsene internasjonalt blir overlatt til individuelle eller kollektive avtaler. Da vil organiseringen av arbeidstida ikke styres av kunnskap om hva som er forsvarlig, men av maktbalansen mellom partene i arbeidslivet. Trøtthet kompenseres med penger eller ansettelseskontrakt på en slik måte at det går utover helse og sikkerhet. Ei avisnotis illustrerer problemene:

"Ei flyvertinne ble tatt av politiet og nektet videre bilkjøring etter en meget vinglete kjøretur fra Gardermoen seint onsdag kveld. Dama skyldte på at hun hadde vært lenge på jobb og var svært trøtt. Først kom hun seg knapt nok ut av parkeringshuset på Gardermoen. Hun bulket bilen to ganger før hun var ute på vegen. Der vinglet hun av sted, og publikum kontaktet politiet allerede mens hun var på riksveg 174. Da hun kom ut på E6, reagerte en drosjesjåfør på den vinglete kjøringen. Politiet rykket ut og stanset dama i Skedsmo. Hun var slett ikke påvirket som man kunne frykte, men heller ikke i en tilstand som gjorde henne skikket som bilfører." (Eidsvold Blad, 29. desember 2001.)

Det er med andre ord på høy tid å tette smutthullet i den norske arbeidsmiljøloven og gå tilbake til bestemmelsene slik de var før 1968. Da var det alltid lov å forhandle fram strammere grenser for arbeidstida, men det var et samfunnsansvar å garantere minstestandarden hvis ikke tillitsvalgte selv klarte det, eller der det ikke var avtale. Både dagens konkurranseklima og nyere forskning om arbeidstid, helse og sikkerhet tilsier at lovendringen fra 1968 må reverseres. "Vernemotivet og de sosiale velferdssynspunkter," som Friberg skriver om, eller enklere: helse og sikkerhet, er i høyeste grad trådt i forgrunnen igjen som premisser for regulering av arbeidstida.

Sekstimersdagen var ikke glemt

Flertallsforslaget til ny lov fra Arbeidslivslovutvalget i 2004 ble heldigvis forkastet, men mange fikk med seg at det var preget av en oppsiktsvekkende grådighet etter å tøye arbeidsdagen. Folk ble provosert av denne grådigheten. Kampen for å erobre tilbake råderetten over døgnets timer var slett ikke over, og sekstimerskravet var ikke glemt. Mobiliseringen for "en arbeidsdag til å leve med og ei lønn å leve av" kom i gang igjen. I løpet av 2005 kom sekstimersdagen på dagsordenen igjen både hos LO og SV, etter mange års forvisning til fjernlageret.

Det kan være inspirerende å lytte til grasrota. Det var i alle fall erfaringen til Geir Mosti, 2. nestleder i LO og ansvarlig for arbeidet med sekstimersdagen: "Samfunnet skriker etter å få en ny reform på arbeidstidsfeltet, sa han. Hvor jeg enn er, har jeg informert om dette, og interessen er enorm." (Fri Fagbevegelse 28.09.2005.)

Motreaksjonene lot selvsagt ikke vente på seg. Det var nok av dem som hevdet at sekstimersdagen ville føre til ruin og undergang. Men sjeføkonom i DnB NOR, Øystein Dørum stilte seg undrende til motstanden mot kravet. Han mente de økonomiske tyngdelovene ville dra oss mot sekstimersdagen: "Vi har unnet oss kortere arbeidsdag, kortere arbeidsuke og lengre ferie. Det helt naturlig, for ikke å si uunngåelig, at vi tar ut noe av velferdsveksten i mer fritid når vi produserer mer per hode, mente han. Han advarte riktignok mot å innføre reformen i en eneste jafs. En sekstimers arbeidsdag ville måtte innføres over tid fordi økt produktivitet neppe ville kompensere for hele nedgangen i arbeidstid." (Dagens Næringsliv 22.09.2005.)

Det Dørum kanskje ikke tenkte på da han undret seg over motstanden, var at sekstimerskravet handler om mye mer enn nøkterne regnestykker. Det utfordrer kvinne- og mannsroller, men det utfordrer også dagens rådende myter om at Norge går under hvis man ikke får folk til å stå lenger i arbeid. Den nye pensjonsreformen har for eksempel som mål å "oppmuntre" folk til å jobbe utover dagens 67 års-grense. AFP-ordningen er under en slags moralsk press av samme grunn. Det er liksom galt at noen får trekke seg fra arbeidslivet, mens de enda har helsa i behold og ikke en gang er uføre. Hvis sekstimersdag blir akseptert som en mulig reform, vil folk spørre seg om det kan være så viktig å tvinge eldre til å jobbe lenger for å få anstendig pensjon. De fleste lurer allerede på hvilke jobber politikerne tenker å tilby disse som skal tjene sine siste pensjonspoeng. Det er vanskelig å se for seg den store innmarsjen av 60-åringer på byggeplassene eller i omsorgsyrkene, som stuepiker eller reinholdere. I dag er det nesten bare professorer og biskoper som er i arbeid til 70 års alder. Kravet om sekstimersdag møter motstand fordi det utfordrer "arbeidslinja".

NTB 20. januar 2005: "Tidenes største brukerreform"

Det var ikke Høyre, men Stoltenbergs Arbeiderparti-regjering som lanserte "arbeidslinjen i velferdspolitikken" med Attføringsmeldingen (St.meld. nr 39, 1991-92) og Velferdsmeldingen (St.meld. nr 35, 1994-95):

"Utformingen av stønadssystem, arbeidsmarkedstiltak osv. kan bidra til å forsterke strukturproblemene dersom de arbeidslediges incitament til å holde en høy søkeaktivitet svekkes," sto det i Velferdsmeldingen (Velferdsmeldingen 1995, s. 57).

Overklassen har alltid ment at trygdesøkere og arbeidsløse egentlig er arbeidssky og stimuleres til dovenskap hvis de får penger. Den kanadisk-amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith (1908-2006) gjør litt narr av denne tenkemåten: "Det er en merkelig ide at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere."

Hvorfor skulle Arbeiderpartiet legge seg på den linja? I 1995 presenterte de oss for denne tabellen (Velferdsmeldingen 1995):

Arbeidsløse (1995)	150 000
Sosialhjelpsmottakere (1993)	166.000
Enslige forsørgere m. stønad (1994)	60.000
Uførepensjonister (1993)	232.400
Attføringsklienter (1993)	65.700
I alt	ca. 524.100

Budskapet var at disse måtte "velge arbeid framfor trygd". Men budskapet lød ikke helt troverdig. Hvis bare halvparten av sosialhjelpsmottakerne, uførepensjonistene og alenemødrene "valgte arbeid" ved å oppsøke arbeidskontoret, ville køen foran arbeidskontorene vokse fra rundt 150.000 til over 400.000. Og da var enda ikke langtidssykmeldte eller alderspensjonister tatt med. Skeptikerne innså snart at de ikke var tiltenkt arbeid. De skulle bare være disponible, eller på godt byråkratisk norsk: være registrert som arbeidssøkere. I NHOs næringspolitiske program 2001-2005, sto det øverst på ønskelista: Økt tilgang på arbeidskraft: Sikre næringslivet tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft gjennom større fleksibilitet, bedre utnyttelse av eksisterende arbeidskraft, redusert avgang fra yrkeslivet og økt arbeidsinnvandring. I nyliberalernes tenketank OECD sa økonomene at det var gunstig med "høyt tilbud av arbeidskraft", fordi det virket "lønnsdempende". Gunstig for hvem?

Da Sosialdepartementet lanserte Velferdsmeldingen, laget de et opplegg for å manipulere debatten slik at den skulle dreie seg om det de ville (Arbeiderbladet 13.3.95). Blant annet skulle de på forhånd lekke informasjon til betrodde støttespillere blant samfunnstoppene. Dessverre lekket informasjonskonsulentens strateginotat ut aller først, før de rakk å sette planen i verk. Dermed var den torpedert. Det er rart hvor lett vi glemmer at det er slik de nye mediestrategene jobber. Vi fortsetter å tro på det vi hører. NAV-reformen, sammenslåingen av trygdeetat og Aetat, har muligens hatt en mer vellykket mediestrategi. Annerledes kan man ikke forklare den totale mangelen på kritisk debatt. Alle synes å være enige om at dette er tidenes største brukerreform – fordi vi bare skal behøve å gå gjennom én dør (i stedet for to) når vi trenger trygd eller dagpenger.

Reformen ble forberedt med en utredning fra et utvalg ledet av Jørn Rattsø, Rattsø-utvalget (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004). Et annet utvalgsmedlem var Tom Colbjørnsen, leder for Colbjørnsen-utvalget som i 1999 skisserte premissene for revisjonen av arbeidsmiljøloven, og for det forslaget som heldigvis ble forkastet med regjeringsskiftet i 2005.

I Rattsø-utvalgets innstilling var tallene fra Velferdsmeldingen oppdatert. Det enkle budskapet var det samme, men nå gjaldt det ikke lenger 500.000, men 700.000:

Uførepensjon	301.000
Sykepenger	137.000
Dagpenger	89.000
Rehabiliteringspenger	61.000
Attføringspenger	58.000
Sosialhjelp (hovedinntektskilde)	57.000
Individstønad ved tiltak	10.000
I alt	ca 700.000

Som i 1995 var det ikke de arbeidsløse som bekymret, eller de 110.000 undersysselsatte (som ikke var nevnt en gang av Rattsø-utvalget), eller alle arbeidsløse som ikke har krav på dagpenger og derfor ikke blir registrert. Utvalget var opptatt av dem med "sykdomsrelaterte ytelser." Altså på uføretrygd, rehabilitering/attføring og sykepenger. Og det var heller ikke uførheten eller sykdommen som bekymret, men at de var borte fra arbeidslivet "samtidig som de mottar inntektsstøtte fra det offentlige."

Bondevik-regjeringens erklærte formål med reformen var å få flere i arbeid og aktiv virksomhet – færre på trygd og sosialhjelp (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 17). Igjen må vi spørre hvor mange de tror det er arbeid for. De som skal bort fra trygd og sosialhjelp, og ikke får arbeid, skal i "aktiv virksomhet". Det er ikke sikkert at det er så mye å rope hurra for. Akkurat som i 1995 betyr "aktiv virksomhet" egentlig bare jobbsøking og arbeidsløshetskø.

En reise bakover i tida

I perioden etter andre verdenskrig hadde norske politikere forståelse for at arbeidsløshet var et systemproblem som ikke kunne løses verken med moralisering eller tvang mot de arbeidsløse. I 1948 ble Arbeidsavdelingen skilt ut fra Sosialdepartementet. Arbeidsmarkedspolitikken skulle ikke lenger være en del av sosialpolitikken, men en del av samfunnets økonomiske politikk. Samtidig var sosialistenes krav om rett til arbeid blitt et felles mål. Det var tverrpolitisk enighet om å sikre full sysselsetting. Og det var ikke bare i Norge at retten til arbeid ble allment anerkjent etter krigen. Da FNs generalforsamling vedtok Menneskerettighetserklæringen i 1948, tok de med retten til arbeid for anstendig lønn, og beskyttelse mot arbeidsløshet, som artikkel 23.

Det ble etter hvert behov for store omlegginger i norsk næringsliv, men folk kunne ikke bare henvises til arbeidsløshet. Det ble akseptert at tapet av retten til arbeid måtte kompenseres av samfunnet på en noenlunde anstendig måte. De som mistet arbeidet i primærnæring og industri, fikk heller uføretrygd enn dagpenger og sosialhjelp de siste årene før alderspensjon. Når 100.000 arbeidsplasser i industrien forsvant fra 1970 til 2000, samtidig med en ekstrem produktivitetsøkning per ansatt, satte det derfor spor i uføretrygdstatistikken i stedet for å gi massearbeidsløshet. Det var bred politisk enighet om at de sosiale konsekvensene måtte dempes av folketrygden. Alternativet til et økende antall uføretrygdede var fattigdom og sosial uro.

I Rattsø-utvalget innstilling leser vi at etterkrigstidens politikk er blitt umoderne. "Dagens organisering er i for stor grad preget av en historisk bakgrunn med en annen avveining mellom politiske mål og hensyn," sier de, og vil i stedet ha en forvaltning "som kan forfølge arbeidslinjen i velferdspolitikken mest mulig effektivt" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 18), slik andre regjeringer i EU hadde gjort (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 85). Det handler blant annet om avregulering av markedet for arbeidsformidling og arbeidsutleie, "økt aktivisering" av funksjonshemmede, sykmeldte, uføretrygdete og enslige forsørgere, kutt i sosiale støtteordningers ytelser, varighet og inngangsvilkår "slik at det gis sterkere incentiver til å skaffe seg arbeid – making work pay", økt bruk av behovsprøving, og tiltak for å øke den yrkesaktive perioden i arbeidsfolks liv.

I 2004 fant Arbeidsavdelingen tilbake til Sosialdepartementet etter 46 års fravær. Arbeids- og sosialdepartementet gjenoppsto, etter hvert midlertidig omdøpt til Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Svennestykket blir NAV-reformen. Man søker tilbake til gamle modeller, fra da arbeid ikke var noen akseptert menneskerett, men en plikt for de eiendomsløse klasser. Den gangen "de besittende klasser" var opptatt av å nekte arbeidsføre blant de arbeidsløse økonomisk hjelp, fordi det kunne ødelegge moralen. Arbeidsanvisning og fattighjelp måtte samordnes, så man kunne sortere ut de "arbeidsuvillige". I NAV kan arbeidsanvisning og fattighjelp samordnes, akkurat som på fattigkassa.

Begrepet "arbeidslinje" ble faktisk brukt allerede på begynnelsen av 1900-tallet, i alle fall i Sverige, om innføring av nødsarbeid som betingelse for å få sosiale stønader ved arbeidsløshet (Midré 2001). Arbeidslinjen innebar den gangen et krav til den arbeidsløse om å demonstrere "arbeidsvillighet". Den som etter denne prøven ble betraktet som arbeidsuvillig, mistet retten til økonomisk hjelp (Midré 2001, s. 202). NAV-reformen tar sikte på akkurat det samme, bortsett fra at arbeidsvillighet nå kalles disponibilitet. Første punkt i begrunnelsen for samordningen er at "en tett koordinering av tjenester og ytelser er nødvendig for å teste ut arbeidssøkernes disponibilitet på en effektiv måte og dermed vilkårene for tilståelse av ytelser" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 86).

Både Bondevik og Stoltenberg følger OECDs generelle anbefaling til Europas regjeringer om å slå sammen arbeidsformidling, trygd og sosialhjelp. Ikke for å bli mer "brukervennlige", men for å styrke kontrollen med arbeids- og trygdesøkerne. I tillegg til at det skal bli lettere "å teste ut arbeidssøkernes disponibilitet og dermed vilkårene for ytelser", skal ingen kunne gå lenge på "ytelser og deltakelse på tiltak kun med det formål å opparbeide seg nye rettigheter til ytelser". Samordning øker kontrollmulighetene. Rattsø-utvalget anbefalte å "undersøke om barrierer mot utveksling av informasjon og opplysninger mellom forvaltninger kan fjernes eller dempes", styrke arbeidet med avdekking av misbruk og "utnytte stordriftsfordelene ved informasjonsinnhenting og – utveksling" (En ny arbeids- og velferdsforvaltning 2004, s. 184).

Da sammenslåing av etatene ble utprøvd på forsøksbasis på 1990-tallet, ble klientenes rettssikkerhet påpekt som et svakt punkt, og det ble foreslått å sikre klientene adgang til uavhengig advokatbistand. I høringsrunden etter Rattsø-utvalget etterlyste både Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) og Norges Handikapforbund (NHF) rettssikkerhet og klageadgang. Og da forslaget til ny lov og tilpasning av andre lover til NAV-reformen forelå, protesterte også Datatilsynet og Advokatforeningen og advarte mot svekket personvern.

Men kontroll av arbeidsplikt og trygdemisbruk går foreløpig foran ivaretakelse av personvern og trygderettigheter i den nye etatens prioritereringer. Typisk nok inneholdt lovforslaget klare bestemmelser om hva som skulle gjøres hvis det ble avdekket at det var gitt for høye utbetalinger, men ingenting om håndtering av feil som trygdesøkeren tapte på.

Vinnere og tapere

De som er minst etterspurt i markedet, er dårlig hjulpet av NAV-reformen. De taper på at trygdene vil krympe hvis både Bondevik, Stoltenberg og Gerd Liv Valla fortsetter å gjenta nyliberalernes mantra: "work must pay" – det skal lønne seg å arbeide. Fortsettelsen er jo at livet på trygd må gjøres tilsvarende dårligere. Tankegangen er urgammel, kjent som prinsippet om "lavere attraktivitet" og basert på teorien om at flertallet av de arbeidsløse er arbeidssky. Den ligger til grunn for arbeidshusenes helvete i England på 1800-tallet. Den ligger åpenbart også til grunn når eldre langtidsarbeidsløse får beskjed av sosialkontoret om å selge leilighet eller hytte de har spart sammen til gjennom et langt yrkesaktivt liv, hvis de vil ha sosialhjelp å overleve på de siste årene fram til alderspensjon.

De minst etterspurte vil også tape på nødsarbeid eller formidling på et fattig-arbeidsmarked som det engang ble kalt, med offentlig tilskudd til arbeidsgiver. Men de trekker flere med seg. Fordi det virker "lønnsdempende". Hvilken arbeidsgiver vil betale tarifflønn når de kan kjøpe arbeidskraft til halv pris? Sist denne typen løsninger ble prøvd i større skala, var på 1970-tallet. Jeg husker en telefon fra en personalsjef i en stor bedrift: "Vi har to synshemmete, hvor mye får vi for dem?"

De minst etterspurte kan, om de får jobb, ende opp som USAs "working poor". En enslig mor må kanskje ha to-tre jobber for å forsørge barna, som i mellomtida må klare seg hjemme aleine. Pensjonsreformen vil "oppmuntre" til å stå lenger i arbeid, men for dem som er lite etterspurt, betyr det i praksis bare at de også får en dårligere alderspensjon.

Professor Knut Halvorsen ved Høgskolen i Oslo er en av de få kritiske røstene til arbeidslinja: "Jeg har vanskelig for å se at yrkesdeltakelsen vil kunne økes vesentlig utover dagens nivå," sier han. "Regjeringens mål om et arbeidsliv med plass til alle, hører ikke til virkelighetens verden." I stedet for å gjenta honnørordene, som mange av hans kolleger dessverre gjør litt ukritisk, minner han om at arbeidslinja er en av flere veier til fattigdom: "Når arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten slår fast at barn ikke skal leve under fattigdomsgrensen, er det underlig at regjeringen er så fastlåst i arbeidslinjen som fattigdomsbekjempelse når trygdeytelsene og sosialhjelpssatsene til barnefamilier åpenbart er for lave." … "Barna lider under den økonomiske knappheten som følger av lave trygde- og sosiale ytelser begrunnet ut fra arbeidslinjen. Det blir således barna som betaler prisen for arbeidslinjen." (Halvorsen 2004.)

Arbeidslinja skaper ikke bare fattigdom. Dens "incentiv til jobbsøking" formidler et kynisk budskap fra skiftende regjeringer som går på selvrespekten løs: "Vi vet at du kan skaffe deg arbeid hvis du vil, bare du får litt dårligere råd." Det ligger implisitt i hver lovendring og hver innstramming, og forurenser den offentlige debatten, morgenkåseriene og nabolaget med en arroganse mot trygdesøkere og arbeidsløse som i gamle dager kjennetegner medlemmer av overklassen med dårlig oppdragelse. Det var dessverre ingen forsnakkelse da arbeids- og inkluderingsminister Hanssen ba sosialhjelpsklientene stå opp om morran.

Selv skam og selvforakt lar seg måle, hvis man tar seg tid til det. Sverige har fulgt den samme "arbeidslinja" som Norge. I en intervjustudie fra 90-tallet mente over halvparten av arbeidsløse i Sverige, at andre så ned på dem som arbeidssky og verdiløse. Blant unge arbeidsløse hadde halvparten erfart at andre mente de var late fordi de ikke hadde arbeid (Starrin 1997).

Regnskapets time for IA-avtalen

Året 2005 var ikke bare året for regjeringsskifte, det var også regnskapets time for den første IA-avtalen. ECON Analyse mente at manglende resultater kunne skyldes for sterkt fokus på fraværsreduksjon. De hadde fulgt en gruppe IA-bedrifter over to år, og fant at flere av virksomhetene som et resultat av avtalen snarere var blitt mer bevisste på å ikke rekruttere personer med svak helse:

"Rekruttering av personer med redusert funksjonsevne er nærmest ikke-eksisterende, og har iallefall ikke økt som en følge av IA-avtalen. Flere av virksomhetene har som et resultat av avtalen at de snarere er blitt mer bevisste på å ikke rekruttere personer med svak helse enn det motsatte. Årsaken er dels at de frykter at sykefraværet skal øke, dels er bakgrunnen at de nå tar mer ansvar og tilrettelegger mye for egne ansatte, og ikke ønsker å påta seg ansvar for flere." (ECON Rapport 2005.)

Det er blitt en hel liten industri, det å evaluere IA-avtalen. Det er nesten ikke et forskningsinstitutt som ikke er med på kjøret. Men ingen har hjerte til å si rett ut at målene ikke ble nådd og at prosjektet dermed var nokså mislykket. Som Lotto-spillere forsikrer de hverandre om at ingen kan utelukke gevinst i neste spilleomgang. "I ferd med å innfri," het det så flott i et foredrag fra et av de mest involverte instituttene.

Institutt for samfunnsforskning presenterte evalueringsrapporten sin på hjemmesiden med overskriften: "Fremgang i arbeidet med inkludering" (Dale-Olsen m fl. 2005). Hva besto framgangen i? "Tre av ti IA-virksomheter rapporterer at IA-avtalen har ført til at de har beholdt medarbeidere som ellers måtte ha sluttet. Én av tjue rapporterer at avtalen har ført til at de har nyansatt personer med redusert funksjonsevne." Det må være lov å spørre hvor ille det sto til før IA-avtalen. Vi leser videre: "På tross av at hver tredje IA-virksomhet rapporterer at IA-avtalen har ført til at de har beholdt medarbeidere de ellers ville mistet, gjenspeiler dette seg ikke på nasjonalt nivå. Forskerne har sett på endringer i sysselsettingen for gruppen av personer med redusert funksjonsevne. De finner ikke at det i nevneverdig grad er blitt flere slike ansatte innenfor IA-virksomhetene. Det er heller ikke mulig å se effekter på nasjonalt nivå, målt ved andel funksjonshemmede blant alle sysselsatte. Konklusjonen blir derfor at det er fremgang i IA-arbeidet, men at resultatene er sparsomme så langt."

En alternativ overskrift på pressemeldingen ville vært: "Sparsomme resultater av IA-arbeidet så langt". Men her er det åpenbart enighet om at glasset skal være halvfullt, ikke halvtomt. Problemet er at det svekker prosjektets troverdighet når ingen tør stoppe opp og diskutere hvorfor man ikke lyktes. Bortsett fra noen justeringer, er det stort sett bare blitt mer av det samme ved forlengelsen av avtalen til 2009.

Dårligere personvern

Flertallet av arbeidstakerne merker ikke annet til IA-avtalen enn litt flere egenmeldingsdager om det trengs. Et mindretall stifter nærmere bekjentskap med innholdet i avtalen, fordi de går langtidssykmeldt eller trenger tilrettelagt arbeid. Det er en alvorlig svakhet ved IA-evalueringene at disse gruppene sjelden eller aldri kommer til orde. For IA-avtalens virkemidler fører ikke bare til inkludering, men også til sortering og ekskludering.

I følge IA-avtalen har arbeidstaker plikt til å informere om funksjonsevnen sin til arbeidsgiver. Denne bestemmelsen som seinere også ble tatt inn i folketrygdloven, ble opprinnelig foreslått av NHO. Ingen kan si nøyaktig hva "funksjonsevne" omfatter. Dermed blir det uklare grenser for informasjonsplikten. Datatilsynet er bekymret, men dessverre bare i et internt notat:

– "inkluderende arbeidsliv" gir et skinn av at arbeidsgiver kan kreve mer av arbeidstaker enn det som følger av loven. Det blir derfor viktig at arbeidstaker ikke føler seg forpliktet til å oppgi flere opplysninger enn de som har direkte tilknytning til utredning av hensiktsmessige tiltak for tilbakeføring til arbeidet, og gjennomføringen av disse tiltakene. (Datatilsynet 2003.)

I følge Datatilsynet kan for eksempel ikke tillitsvalgte ved å underskrive på IA-avtalen samtykke på vegne av de ansatte til at det behandles personopplysninger om dem.

Opprinnelig ville myndighetene at også legene skulle ha plikt til å informere arbeidsgiver. Heldigvis sa Legeforeningen nei. Til tross for dette er det forvirring blant aktørene, både leger, arbeidsgivere, arbeidstakere, trygdefunksjonærer og tillitsvalgte når det gjelder håndtering av legeopplysninger og personopplysninger generelt. Det finnes en utbredt oppfatning om at åpenhet er bra, som i blant er til stor skade for arbeidstakeren.

I virkelighetens verden vil arbeidsgivere ønske å beholde noen av arbeidstakerne som blir sykmeldt, men prøve å kvitte seg med andre. Den såkalte "funksjonsvurderingen", som legen ifølge oppskriften skal gjøre, blir også brukt til å begrunne oppsigelser. En oppsagt arbeidstaker som mente oppsigelsen var usaklig, fikk beskjed av sin arbeidsgiver og NHOs advokat om å gjennomgå en funksjonsvurdering hos lege før sakligheten ble vurdert i retten. Det ble hevdet at dette var i samsvar med IA-avtalen.

Alt i alt ser IA-avtalen ut til å være til like god hjelp for arbeidsgivere enten de ønsker å beholde sykmeldte arbeidstakere, eller de ønsker å bli kvitt dem. Hjelp fra trygdeetaten kan effektivisere prosessen i begge tilfeller. For arbeidstakeren gir arbeidsmiljøloven langt bedre rettigheter enn IA-avtalen. Etter denne loven har arbeidsgiver utstrakt plikt til å legge arbeidsforholdene til rette så arbeidstaker kan fortsette, til tross for nedsatt arbeidsevne. Noe slikt har ikke IA-avtalen. Fordi Arbeidslivssentrenes utsendinger skal være arbeidsgivers rådgivere, har de problemer med å trekke inn forpliktelser etter arbeidsmiljøloven. Enda vanskeligere har de for å kontakte Arbeidstilsynet hvis arbeidsgiver ikke innfrir sine plikter. De er redde for å ødelegge et godt samarbeidsforhold. Men resultatet er at arbeidstakers juridiske rettigheter kommer i aller siste rekke.

Hvor ofte blir det stilt spørsmål ved om arbeidsgiver har oppfylt pliktene sine, når sykmeldte arbeidstakere møter personalsjef og arbeidsgivers rådgiver fra trygdeetaten? En hovedtillitsvalgt i Fagforbundet fant ut at hun måtte kurse det lokale Arbeidslivssenteret så de lærte seg arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstakers rettigheter, og ikke så alt fra arbeidsgivers side.

En tillitsvalgt i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet så seg nødt å råde alle som ble innkalt til slike møter til å framstille funksjonsevnen som minst 100 % – ellers ville arbeidsgiver ha et påskudd til å bli kvitt dem.

Det spørs om ikke ECON har sett noe vesentlig når de i evalueringsrapporten sin snakker om interessen for tidlig avklaring: "I tillegg er det blitt en større bevissthet om å få en tidlig avklaring for ansatte som blir syke og ikke har noen mulighet til å komme tilbake til samme virksomhet. Det trenger ikke innebære utstøting, snarere kan tidlig overgang til attføring i slike tilfeller hindre uførepensjonering."

Det trenger ikke innebære utstøting, sier ECON, men all erfaring fra attføringsarbeid viser at hvis man har helseproblemer, og så mister taket i sin vante jobb, blir sjansene på arbeidsmarkedet dramatisk redusert. Det kan lett bli siste faste jobb for den som er over 50.

I 1956 foreslo Arbeidsdirektoratet at fylkesarbeidskontoret skulle inn og vurdere attføringsmulighetene før arbeidsgiver fikk lov å si opp en arbeider etter skade eller sykdom: "Bakgrunnen for forslaget er at det som regel er vanskeligere å skaffe arbeid til en delvis arbeidsfør i en ny bedrift, enn å få ham omplassert i den gamle bedrift." (Ot.prp. nr 8 (1956). I følge departementet skulle man komme tilbake til forslaget når man hadde sett hva som kunne løses med hjelp fra bedriftshelsetjenesten ad frivillig vei. Kanskje tida er inne for å se nærmere på forslaget nå?

Reservearmeen

Den totale ledigheten (altså ikke bare den Aetat registrerer) økte i løpet av IA-perioden. Arbeidsledigheten blant de unge (16-24 år) er økt fra 10,2 % i 2000 til 12,0 % i 2005. Burde ikke et inkluderende arbeidsliv hatt plass til dem? Det virker som om sykefraværet er blitt viktigere enn arbeidsløsheten, også blant folk som burde vite bedre.

I 1985 hang parolen på Folkets hus: "50.000 ledige. Willoch må gå." Under Willoch-regjeringen var arbeidsløsheten krøpet over 2 % og folk reagerte. I 2005 registrerte Aetat i gjennomsnitt 83.000 ledige, eller 4,6 % av arbeidsstyrken. Arbeidskraftundersøkelsen, som spør et utvalg av befolkningen, var oppe i 111.000 arbeidsløse. Det virker ikke mye inkluderende.

Det er kanskje ikke tilfeldig at IA-avtalen overser arbeidsløsheten. For ser vi nærmere på målene slik de ble presentert i 2001, ser vi at de har fokus på helt bestemte grupper. Her handler det om yrkeshemmede, arbeidstakere på attføringstiltak og reaktivisering av uføretrygdede. Når det gjelder eldre i arbeid, er målet å øke reell pensjoneringsalder. Hvis du ikke får pensjon eller trygd når du går av, men må gå på dagpenger og sosialhjelp, øker "reell pensjoneringsalder". De gruppene som skal inkluderes ikke dem som står i arbeidsløshetskø, men dem som mottar trygd. Man kan spørre seg hvorfor det satses så mye på at noen tusen uføretrygdede skal "reaktiveres" når 80.-100.000 går arbeidsløse. Det er saktens bra for de uføretrygdede som vil tilbake i jobb, men det krever uendelig mye mer enn å tilby arbeid til friske arbeidsløse, eller legge til rette for dem som er i jobb. Hvorfor denne paradoksale interessen i IA-avtalen for dem det er vanskeligst å attføre – mens 100.000 går arbeidsløse?

Forklaringen kommer med NAV-reformen. De samme gruppene er i fokus: funksjonshemmete, sykmeldte og uføretrygdede. Og det gjelder å forlenge perioden før folk kan gå av med pensjon, "økt reell pensjoneringsalder". Det handler kort og godt både for NAV og IA om å overføre folk fra trygdebudsjettet til reservearmeen av arbeidskraft. Og metoden de bruker, ble i gamle dager beskrevet som skjerpet arbeidsplikt for de fattige og kutt i stønader for å tvinge de uvillige eller arbeidssky.

I den andre enden av inntektsskalaen kan man selvsagt fortsette å gå av med sine opsjoner og pensjoner og fallskjermer ved 60-års alderen om det er det man vil. Arbeidslinja gjelder ikke alle.

Chr. H. Knudsen ville nikket gjenkjennende til formuleringene i IA-avtalen og NAV-reformen. Han visste av egen erfaring hvordan stønadsmottakere ble brukt til å holde lønnsnivået nede, og han kjente Marx' begrep reservearmeen. Han skriver om det i begrunnelsen for lovforslaget om normalarbeidsdagen:

"Dette (de, som understøttes af Fattigkassen) er den industrielle Reserve-Armé, som Kapitalen har sat tilbage, for siden at kunne benytte til en billig Pris, for ved Hjælp deraf at trykke Prisen paa Arbeidet ned ogsaa for de øvrige Arbeidere. Det er disse arbeidsløse Folk, som tvinger de, som arbeider, til at arbeide den lange Tid for en liden Løn." (Wergeland 2006.)

Samfunnsforskere har pekt på at det siste tiårets kampanjer for inkludering kan sees som ledd i en bevisst politisk strategi (hakeparentesene er mine tilføyelser) (Midtsundstad m.fl. 2003).

– … krafttaket [for seniorpolitikk i arbeidslivet] og intensjonsavtalen [om et mer inkluderende arbeidsliv] [kan] tolkes som et første skritt på veien mot innstramninger i de norske inntektssikringsordningene [trygdene]: Ved å være villige til å forsøke alternative tiltak og grep, reder myndighetene grunnen for eventuelle senere innstramninger. I en begrenset periode (fram til 2005), satses det på frivillighet og informasjons- og holdningskampanjer. Samtidig trues det med en hardere strategi dersom ikke den myke tilnærmingen viser seg å ha ønsket effekt. Dette budskapet er klarest formulert i IA-avtalen, men kan tidvis også skimtes i diskusjonene rundt AFP. I et slikt perspektiv kan den økte vektleggingen av arbeidsgivers ansvar for forebygging og integrering i Norge like mye oppfattes som en indirekte strategi eller brekkstang for å få godkjent ønskede endringer i pensjons- og trygdesystemet, [i stedet for] som en selvstendig strategi for forebygging og inkludering i seg selv. … Den tyngste byrden ved eventuelle framtidige endringer i sykelønns- og førtidspensjonsordningen, … synes likevel å ville plasseres på arbeidstakerne, gjennom ulike innstramninger av inntektssikringsordningene [trygdene].

I dette perspektivet betyr paradoksalt nok IA-avtalens fiasko i forhold til alle målsetninger, at den har tjent sin hensikt. Den manglende effekten på forbruk av trygd har ryddet vei for viktige endringer i trygdereglene. I 2001 begynte reaktivisering av uføre, kravet til at attføring skulle forsøkes før uførepensjon, ble skjerpet. I 2003 ble det innført kostnadstak for skolegang som attføring, og i 2004 ble skolegang som attføring begrenset til tre år. Samme år fikk vi de nye sykmeldingsreglene som begrenset retten til full sykmelding utover 8 uker. Rehabilitering ble begrenset til 2 år, og det ble innført tidsbegrenset uførestønad. Varigheten av attføringspenger i ventetid på jobb ble begrenset fra 12 til 6 måneder. Og alt beskrives som "incentiver til aktiv jobbsøking".

To syn på arbeidsløshet

Europas nyliberale tenketank OECD streker opp kursen for norske regjeringer uansett farge. For omlag ti år siden presenterte de sin Job Strategy (jobbstrategi) som skulle redusere langvarig høy arbeidsløshet i Europa. Brundtland-regjeringen lanserte "arbeidslinja" i pakt med denne strategien, og Bondevik-regjeringen plukket med seg parolen om det minst mulig regulerte arbeidsmarkedet til sin Sem-erklæring. Den rød-grønne regjeringen fortsetter tradisjonen med å hente honnørordene fra OECD. Både Stoltenberg og Valla forteller oss stadig at det skal "lønne seg å arbeide", direkte oversatt fra "work must pay". Kanskje han hadde ett poeng, LO-sekretæren i Trøndelag, som i en diskusjon om "et mer inkluderende arbeidsliv" plutselig utbrøt: "Korfor ska' vi støtt la NHO lag slagordan våre?"

I 2004 varslet OECD overraskende at det var tid for ettertanke. De så at strategien deres ikke hadde redusert arbeidsløsheten særlig. Og den hadde hatt andre problematiske konsekvenser. Svekkingen av arbeidervernet (som Bondevik-regjeringen forsøkte å kopiere) og veksten i midlertidige jobber (som Normann ville innføre) hadde skapt sosiale problemer i landene der det var gjennomført. Det samme gjaldt kuttene i trygdeordninger for å gi "incentiver til jobbsøking". Og i iveren etter å gjennomføre "fleksible arbeidstider" hadde de uforvarende skapt større konflikter mellom arbeidsliv og familieansvar. "Betydelige innstramninger i adgangen til sosiale stønader kan bidra til å sikre at arbeidsføre ikke trekker seg fra arbeidsmarkedet. Men man må passe seg så ikke resultatet samtidig blir at "hard-to-place-individuals" (dem det er vanskelig å finne arbeid til) dropper ut av stønadssystemet, og ender i fattigdom" står det i OECD Employment Outlook 2004 (Martin 2004). Liberalistene hadde plutselig fått bekymringer. Hvis de hadde lest litt historie før de kom med alle rådene sine, kunne de kanskje unngått noen tabber.

Norske regjeringer bør være takknemlige for den motstanden deres liberalistiske reformforslag har møtt blant velgerne. Vi har vært flinkere til å ta vare på velferdsstaten enn politikerne på kommandobrua, som har seilt med OECD som los.

Politikerne er opptatt av å være moderne. Heller ikke det er noe nytt. I 1880-årene mente Høyre at arbeidervernloven var i strid med "bestrebelser for personlighetens frigjørelse … den moderne utviklingens høyt skattede særkjenne" (Bull 1953). Det blir nesten litt krampaktig når Stoltenberg som statsminister skriver kronikk om velferdsstaten og kaller den "Moderne fornying", med undertittelen: "Velferdsstatens verste fiender er de som er mot fornying" (Dagens Næringsliv 7.-8. januar 2006). Artikkelen er i hovedsak et forsvar for sykehusreformen og for omorganisering av jernbanen og posten. Det står litt om NAV-reformen også: "Folk skal ikke bli kasteballer mellom kontorene, men så raskt som mulig komme i gang med aktivitet, enten det er kursing eller ny jobb." Vi spør igjen, og antakelig forgjeves. Hvor mange skal få jobb, og hvor mange vil bli avspist med kurs – formodentlig mest kurs i jobbsøking? En måned seinere kommer Victor Normann og frykter reformpause fordi arbeidslivsloven hans forliste: "Den nye Arbeidslivsloven som Jørgen Kosmo tok initiativet til, ble av Bondevik-regjeringen redusert til en lett reformert Arbeidsmiljølov – som så med stor bravur ble ytterligere utvannet av den nye regjeringen." (Dagens Næringsliv 4.-5. februar 2006). Reformene må fortsette, sier Normann. "Heldigvis vet Jens Stoltenberg alt dette," avslutter han og håper at han "gjenreiser Arbeiderpartiet som det reform- og omstillingsparti det tradisjonelt har vært".

Vi vet fra kampen om arbeidsmiljøloven hva slags samfunnsreformer Normann tror på. Han stoler altså på at Stoltenberg tror på de samme. De er så langt fra Arbeiderpartiets opprinnelige tradisjoner som det er mulig å komme. Det meste av Arbeiderpartiets tidlige historie preges, som arbeiderbevegelsens og velferdsstatens historie, av helt andre tradisjoner enn sykehusreformen og omorganiseringen av post og jernbane (Folkvord 2005, s. 75-80, 92-106). Den preges av innsatsen til dem som skapte de første fagforeningene og dermed kunne sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Den preges av dem som gjorde at regjeringen valgte å forberede arbeidervernlov og trygdeordninger for "å holde den også innen vår arbeiderbefolkning begynnende bevegelse i sunne og sindige spor", som det sto i begrunnelsen fra Indredepartementet i 1885. Den preges av de arbeidsløses deputasjoner som banket på Stortingets dør tidlig på 1900-tallet og fikk dem til å skjønne at de måtte regulere markedet for å "verne den bestaaende samfundsorden og betrygge den rolige samfundsudvikling", som økonomen Oskar Jæger sa (Seip 1981, s. 65-66).

Også den første perioden etter andre verdenskrig var preget av sosialpolitiske løsninger som var forankret i sentrale arbeiderklasseinteresser: universalitet i ytelser, likebehandling, utjevning og solidaritet. Omslaget kom for alvor etter 1980. Og gjennom 15-20 år med nyliberal revolusjon og stri politisk motvind fra EUs Brussel har vi i Norge klart å holde fast ved svært mye av dette. Ikke minst har sykelønnsordningen og arbeidsmiljøloven overlevd. Vi har "valgt velferdsstaten" så godt vi kunne, og kanskje støttet oss til erfaringer og tradisjoner når politikernes råd lød tvilsomme. Akkurat nå er den tilsynelatende tverrpolitiske enigheten i Stortinget om "arbeidslinja" en alvorlig utfordring. FFO har hjulpet oss å avklare begrepene ved å sette fokus på arbeidslinjas overklassetenkning i høringsuttalelsen sin om Rattsø-utvalget. Som alternativ har de satt det synet på arbeidsløshet som har tradisjon i arbeiderbevegelsen og den norske velferdsstaten: "Arbeidsmarkedspolitikken må ha som prinsipielt utgangspunkt at alle vil – eller ved tilfredsstillende tilrettelegging og oppfølging vil kunne – ønske å delta i arbeidslivet, og at den enkelte ikke i utgangspunktet vil foretrekke en tilværelse som mer eller mindre passiv stønadsmottaker."

Det kan bli nødvendig med nye deputasjoner, og med riktig kraftig "banking på Stortingets dør" for å få slutt på arbeidslinja.

---

Referanser:

• Edvard Bull: Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 1. Tiden, Oslo 1985.
• Edvard Bull: Arbeidervern gjennom 60 år. Statens arbeidstilsyn, i kommisjon hos Tiden, Oslo 1953.
• H Dale-Olsen, I Hadoy, A Storvik, H Torp: Rapport 2005/9 ISF, Oslo 2005.
• Datatilsynet: Sak 2003/1342 Dok 4 Notat 14.08.2003 Behandlingsgrunnlag for Inkluderende arbeidsliv.
• ECON: 16 IA-virksomheter to år etter. Rapport 051, Oslo 2005.
• En ny arbeids- og velferdsforvaltning. NOU 2004.
• Erling Folkvord: Stopp tjuven!, Rødt, 2005
• Odd Friberg: Arbeidervernlover med kommentarer, Olaf Norlis Forlag, Oslo 1970.
• Josephine Goldberg: Fatigue and efficiency, Russel Sage Foundation, New York 1912.
• Knut Halvorsen: "De som bærer byrdene av arbeidslinjen", Velferd nr 8, 2004.
• Mikko Härna: "Long working hours – a step backwards?", Newsletter, June FIOH, Helsinki 1997.
• Karl Marx: Kapitalen. Oktober, Oslo 1983.
• Georges Midré: Bedring eller brød, NAVF/Universitetsforlaget, Pensumtjeneste, Oslo 2001.
• T. Djuve, A B Midtsundstad, J A Drøpping: Inkluderende arbeidsliv på norsk, Arbeidsnotat nr. 1, 2003, s. 13. FAFO, Oslo 2003.
• G D Roach, K J Reid, D Dawson: "The amount of sleep obtained by locomotive engineers: effects of break duration and time of break onset." Occup Environ Med 2003:60, s. 12.
• Anne-Lise Seip: Veiene til velferdsstaten, Gyldendal, Oslo 1994.
• Anne-Lise Seip: Om velferdsstatens framvekst. Universitetsforlaget, Oslo 1981.
• B Starrin, Scand J, m.fl.: Work Env Health 1997;23 suppl 4 47-54.
• Velferdsmeldingen. St.mld. 35 (1994-95).
• Ebba Wergeland: Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit, Oslo 2006.

Etter at Slobodan Milosevic vart styrta gjennom eit fredeleg opprør 5. oktober 2000, har det gått seks år. I Serbia har desse seks åra tyda økonomiske reformar, drapet på ein statsminister, strid om Kosovo og ei jakt på tiltalte krigsforbrytarar, som regjeringa helst vil unngå. I det siste har også Serbia vedteke ny konstitusjon. Er landet i ferd med å stabilisera seg?

Jan Erik Skretteberg studerer slaviske språk ved Universitetet i Oslo, og er med i AKP og NKS.

---

Den serbiske journalisten Milos Vasic gav i 2005 ut boka Atentat na Zorana (Attentatet på Zoran), som var den første og til no einaste boka som handsamar drapet på den sosialdemokratiske statsministaren Zoran Djindjic 12. mars 2003. Etter å ha markert seg som ein av dei tydelegaste opposisjonelle og vestlegvende under Milosevic, tok Djindjic over som statsministar då Milosevic vart styrta i 2000. Bak på boka heiter det: "Kartellet myrda 12. mars 2003 Zoran Djindjic, … som hadde gjeve teikn til at det neste for han var å returnera Serbia til Europa." (1) Dette skulle altså kosta Djindic livet, hevdar forfattaren. Å leia eit land "attende til Europa", kan tyda fleire ting. I dette ligg mest sannsynleg at Serbia skulle bli som dei fleste EU-landa i Vest-Europa, nemleg eit land utan særleg korrupsjon, kor ein har relativ kontroll over den organiserte kriminaliteten, og der ein ikkje har folk tiltald for krigsbrotsverk som lurer i dei politiske kulissane.

Kven styrta eigentleg Milosevic?

Opposisjonen mot Milosevic i presidentperioden hans frå Den sosialistiske føderasjonen Jugoslavia sprakk til han sjølv vart styrta i 2000, var umogeleg å sameina. Dei to hovudstraumingane var Djindjics sosialdemokratiske parti Demokratska stranka (Det demokratiske partiet) og Vuk Draskovics Srpski pokret obnove (Den serbiske rørsla for fornying). Trass i ein viss framgang i åra 1996-97, kor valfronten Zajedno (Saman) gjorde det godt og Djindic vart borgarmeister i hovudstaden Beograd, sprakk til slutt opposisjonsrørsla. Analytikarar har peikt på at det var umogeleg å sameina den vestvende Djindic og den opportunistiske og nasjonalpatriotiske Vuk Draskovic over tid.

Milosevics siste år ved makta i Serbia vart i stadig større grad enn tidlegare prega av korrupsjon, vanstyre og politisk sensur. (2) Likevel var det slik at mange rekna med at Milosevic skulle koma styrkt ut av konflikten med verdssamfunnet om Kosovo. Folket ville samla seg bak leiaren sin, når dei var utsett for ein krig som mange, også i Vesten, fann urettferdig. Røyndomen skulle syna seg å bli annleis. Det var ungdomen som skulle organisera den nye motstanden – med god hjelp av vestleg kapital.

Otpor – ein knytta neve av folkeleg motstand, eller berre sponsa av George Soros?

Heller ikkje etter bombekrigen mot Serbia i 1999 klarte opposisjonspartia å samla seg i motstanden mot Milosevic. Men eit framlegg frå regimet til ein ny universitetspolitikk skulle gjera at det likevel veks fram ein kraftig motstand mot regimet. Organisasjonen Otpor (motstand) spratt opp som paddehattar over heile Serbia, og regimet var ikkje vand med denne typen organisering. At dei opposisjonelle klarte å sameina seg i valalliansen DEMOS før presidentvalet 24. september 2000, skulle også få avgjerande tyding. Hovudutfordraren til Milosevic i dette valet var formannen i Srpska demokratska stranka (Serbias demokratiske parti), Vojislav Kostunica. Milosevic-regimet hevda hardnakka at dei vann valet, noko opposisjonen motsette seg. Då Milosevic krevde omval, samla aktivistane seg på plassen framfor parlamentet og stakk parlamentsbygninga i brann. Då politisjefen i Beograd valde å avstå frå maktbruk, forstod Milosevic at tida for han var ute, og at den einaste løysinga var å gå av. Alt dagen etter vart Kostunica sett inn som president.

Otpor var ein av organisasjonane som mottok pengar frå organisasjonen The National Endowment for Democracy (NED), som vart oppretta av den amerikanske kongressen tidleg på åttitalet. (3) Til saman skriv Radio Free Europe at NED sponsa Otpor med meir enn 282.000 dollar berre i år 2000, slik at Otpor kunne byggja seg opp over heile Serbia. (4) Dette var altså metoden amerikanske/vestlege interessentar skulle nytta, når bombing ikkje fungerte som middel for å styrta Milosevic-regimet.

Problem trass i regimeskiftet

Samarbeidet mellom dei to hovudpersonane Vojislav Kostunica og Zoran Djindjic i den gamle opposisjonen skulle likevel ikkje vera problemfritt, trass i suksessen dei hadde opplevd no. Dette hadde ein også merka tidlegare; til dømes hadde Kostunica vore sterkt kritisk til Nato-bombinga, medan Djindjic var meir pro-vestleg i synet sitt på dette. Økonomisk skulle Serbia likevel oppleva ei viss betring. Dei internasjonale sanksjonane som vart retta mot landet medan Milosevic var president, vart oppheva, og arbeidsløysa, som vart anslått å liggja på kring tredve prosent, byrja bli mindre. Djindjic valde å ta opp kampen med den organiserte kriminaliteten og gjekk inn for å gripa dei som vart tiltalte for brotsverk mot menneskeætta under krigane på 1990-talet. Som Vasic hevdar, var det desse grunnane som skulle syta for at Djindjic til slutt vart drepen. Valresultata frå parlamentsvalet same hausten skulle gjera den politiske situasjonen endå meir uoversikteleg. Ingen parti fekk fleirtal, og størst vart Vojislav Seseljs (5) yttarleggåande, høgrenasjonalistiske parti Srpska radikalna stranka (Det radikale partiet). Partiet vann om lag ein tredel av røystene, og etter lange forhandlingar kunne ei mindretalsregjering kor Seseljs parti var isolert, bli stabla på beina.

Montenegro lausriv seg – er Kosovo neste?

Etter regimeskiftet i Beograd pressa omverda på for at Jugoslavia, som landet enno heitte, skulle bli avløyst av ein lausare union mellom dei to (6) delrepublikkane som framleis utgjorde den gamle føderasjonen. Resultatet vart ein "statsunion" av Serbia og Montenegro. Men heller ikkje dette var godt nok for Montenegro. Helst ville leiande politiske krefter ha sjølvstende.

Årsakene til dette var samansette. Eit av argumenta for sjølvstende var at Montenegro i ein union med Serbia var ein uskuldig gissel når verdssamfunnet handsama styresmaktene i Beograd hardt av di dei ikkje klarer (eller vil? eller vågar?) å arrestera general Radovan Karadzic og Ratko Mladic, som båe er tiltalte for brotsverk mot menneskeætta ved den internasjonale krigsforbrytardomstolen i Haag. Dette gjer igjen at EU ikkje vil setja i gong med forhandlingar om ein plan for korleis Serbia kan bli med i EU innan overskodeleg framtid. Men mange montenegrinarar oppfattar seg sjølv som serbarar, og då 55,5 % av dei frammøtte (heile 86 %) røysta for sjølvstende 21. mai 2006, frykta mange, mellom anna underteikna (7), for væpna konfliktar mellom dei to partane. Heldigvis har me unngått dette.

Men det herskar ikkje tvil om at Serbia såg på montenegrinsk sjølvstende som eit stort politisk nederlag. Først tapte serbarane eit Jugoslavia som i stor grad vart serbiskdominert etter at Tito døydde i 1980, så tapte dei krigane på 90-talet, før dei sjølv vart utsette for kraftige øydeleggingar under Nato-bombinga i 1999. Det Serbia ein drøymde om, eit stor-Serbia, er fjernare enn nokon gong. At Montenegro lausreiv seg, var enno ein strek i denne rekninga.

I tillegg er Kosovos status meir uklar enn nokon gong. Den etniske konflikten i Presevo-dalen (8) blussa opp att i 2004, noko som sytte for søkjeljos på den skjøre freden i Kosovo. Kosovo har i dag status som sjølvstyrt område innanfor Serbia, men albanarane, som utgjorde drøye 80 % av folkesetnaden i 1991, ynskjer sjølvstende eller innlemming i Albania. Den serbiske minoriteten har sett seg hardt mot dette, og etter Nato-krigen i 1999 har Kosovo i realiteten vore eit internasjonalt protektorat under styring av UNMIK (ei forkorting for United Nations Mission to Kosovo). I skrivande stund er det vanskeleg å sjå for seg noka løysing på problemet Kosovo. Albanarane i republikken kan ikkje godta ei anna løysing enn fullt sjølvstende – serbiske styresmakter på andre sida strekk seg så langt som mogeleg for å halda på dette, men kan ikkje akseptera å gje frå seg området. 30. oktober i år røysta serbarane for ein ny grunnlov for staten Serbia (som framleis inkluderer dei tidlegare sjølvstyrte områda Vojvodina i nord og Kosovo i syd), kor ein stadfesta at Kosovo var ein integrert del av Serbia. Med det som utgangspunkt blir det berre endå vanskelegare å finna ei løysing på problemet kring Kosovos status.

Ein ny storkrig?

Det er vanskeleg å seia noko om framtida på Balkan. Som sagt er det vanskeleg å finna ei løysing på Kosovo-problemet som er til å leva med for alle partar. Skulle det koma til væpna konflikt i Serbia om dette, er det ikkje godt å seia kva for ringverknader dette vil ha på resten av Balkan. Tilhøvet mellom grannelanda Serbia og Albania vil mest sannsynleg frysa heilt til, ein har ein stor albansk minoritet i Makedonia som kan finna på å gripa til våpen, dersom undertrykkjinga held fram også der. Strida om Kosovo vil mest sannsynleg også bidra med å styrka dei yttarleggåande kreftene i Serbia og piska opp negative nasjonalistiske stemningar hjå eit folk kor mange kjenner seg svikne av Vesten – igjen. Då kan det nok ein gong vera klart for væpna konflikt i Europa.

---

Noter:

• 1) Alle omsetjingar frå serbisk er gjort av forfattaren. [Attende]

• 2) For ei god oppsummering av Milosevic si tid ved makta og det serbiske samfunnet samstundes, sjå Thomas ss. 422-432. [Attende]

• 3) Les meir om NED på vevsidene deira: www.ned.org. Her står det også om korleis organisasjonen er eit produkt av den kalde krigen. [Attende]

• 4) www.rferl.org/featuresarticle/2005/04/47268268-9e3d-414a-928d-435ff4de8af2.html [Attende]

• 5) Vojislav Seselj vart allereie i 2003 utlevert til krigsforbrytardomstolen i Haag, slik at han fysisk ikkje spelar noka rolle i serbisk politikk. Han har likevel ein stor grad av påverknad indirekte på partiet – og ofte kan ein i Serbia møta slagordet Glavni srpski junak – Vojislav Seselj! (Hovedpersonen i – Vojislav Seselj!) [Attende]

• 6) Opprinneleg var det seks delrepublikkar i "det andre Jugoslavia", som ein ofte kalla Den sosialistiske føderasjonen Jugoslavia, som vart oppretta etter andre verdskrigen. Dei seks delrepublikkane var Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro og Makedonia. [Attende]

• 7) Sjå kronikk i Klassekampen 18. mai 2006. [Attende]

• 8) Ein plar å kalla tre kommunar i Sydaust-Serbia som grensar til Kosovo, for Presevo-dalen. Desse kommunane har sams at dei har albansk fleirtal og har eit sterkt ynskje om å bli innlemma i Kosovo. [Attende]

Kjelder:

• Judah, Tim: The Serbs – History, Myth and the Destruction of Yugoslavia, Second Edition, Yale University Press, New Haven and London, 2000

• Thomas, Robert: Serbia under Milosevic – politics in the 1990s, Hurst and Company, London, 1999

• Vasic, Milos: Atentat na Zorana (Attentatet på Zoran), Narodna knjiga, Beograd, 2005

Folk flest er religiøse, og religion sit djupt i folk. Me vestlege ateistar og religiøst likesæle er globale unntak. Difor må me vere varsame med å gå til åtak på religion og religiøse. Framtida ligg i staden i at me respekterer og samarbeider med folk som høyrer til ulike religionar. For det er verdas religiøse småkårsfolk som har minst å tape og mest å vinne i arbeidet for ei berekraftig og rettferdig verd, skriv Olav Randen.

 

---

 

Romanfiguren Fjord i Dag Solstads Roman 1987 var, som dei fleste i hans og min generasjon, oppvaksen med ei kristen barnetru. Når han tenkjer attende, dukkar minne frå kristeleg ungdomsarbeid opp. Men på eitt eller anna vis vart han avkristna, vikla ut av kristendommens nett som Solstad skriv. «En eller annen gang under oppveksten har jeg altså slutta å tro på Gud, jeg kan ikke huske når det har skjedd, og sannsynligvis kan det ikke dateres til noe bestemt tidspunkt eller noen bestemt hendelse.» Truleg var det, tenkjer han i ettertid, så enkelt som at han ikkje lenger fekk til å tru på Gud.

Godt over 40 år gammal tek Fjord ei lengre utanlandsreise, og gjer då ei oppdaging. Han oppdagar at folk flest har ei sterk gudstru, eller med Solstads ord «at Menneskeheten, som en regel, er en religiøs art, som lever i en tilværelse hvor gud er sjølve fundamentet, det som i ytterste forstand og oftest på en helt sjølsagt måte gir menneskelivet dets egentlige dimensjon».

Eg som skriv dette, deler oppfatning med Fjord etter utanlandsreisa. Det å ha ei gudstru er normalsituasjonen i verda, særleg i den største menneskegruppa, småkårsfolk i den tredje verda. Det å ikkje ha ein religion er unntaket og knytt mest til vårt hjørne av denne kloden.

Eg ser det også slik at om vår skakkøyrde klode skal kome på rett kjøl att, er det småkårsfolk i den tredje verda som må gå i spissen. Kampen for ei anna verd vil altså bli ført av folk med religionar meir enn folk utan, av muslimar, kristne, buddhistar, hinduar og andre. Me vestlege med våre ateistiske eller religiøst likegyldige holdningar kan nok støtte og hjelpe til, iallfall enkeltvis, men som gruppe har me så mykje å tape og så lite å vinne på arbeid for global likskap og berekraft at det er lite sannsynleg det blir me som kjem til å drive dette arbeidet framover.

Denne artikkelen handlar om kva for tenking me vestlege ateistar og religiøst likegyldige bør og ikkje bør leggje til grunn i samarbeidet med religiøse folk for ei rettferdig og berekraftig verd. Det er eit komplisert tema, og før eg kjem til konklusjonar, tek eg nokre omvegar, til ein debatt om religion og spesielt islam i Dag og Tid og Klassekampen våren 2006, til vår heimlege, 200 år gamle haugianisme og til Arnulf Øverland og kultur- og religionsdebatten på trettitalet. Men aller først litt om religion.

Religion er på veg ut

Etter mitt skjøn er religionar tenkjemåtar som oppstår på grunn av folks uvitskaplege og ufullstendige forståing av samfunn og natur. Over tid er dei difor på veg ut. Til meir innsyn me menneske får i naturens lover, til mindre rom blir det for religion.

No for tida ser mange det annleis. Dei hevdar at religion og religiøs tenking styrkjer seg. Den dagen dette blir skrive, les eg om eit møte i Oslo der vitskapsjournalist Bjørn Vassnes, kjend frå Klassekampen, skal snakke om religion. Temaet blir presentert slik:

«Til tross for spådommer om det motsatte, har religiøsitet bare blitt en stadig viktigere faktor – for menneskers liv, for verdenssituasjonen. Hva er det som gjør det så vanskelig å kvitte seg med gudstroen?»

Arrangørane av møtet kan nok ikkje dokumentere sine oppfatningar om at religion styrkjer seg. Eg kan heller ikkje dokumentere mitt syn om at religion svekkjer seg. Det eg byggjer på, er at i vår del av verda og i land av vårt slag er religion i ferd med å bli eit margfenomen. Det har skjedd i løpet av eit par generasjonar. Bordbøner og kveldsbøner var vanleg i min barndom. No er slik åtferd fjernt frå dei fleste, kyrkjegang like eins. Gudstru høyrer til ritualar, dåp og gifting og gravferd og jul og kanskje pinse, men er ikkje lenger ein del av folks kvardag.

Slik er det, om me målar med brei penn, i dei fleste tidleg-industrialiserte land. Unntaket er USA. Men der er gudstrua ein del av den rådande politiske tenkinga. Difor avsluttar George W. Bush alle sine talar med sitt ekle og sjåvinistiske «God bless America!».

Mest truleg vil den sekulariseringa me har vore gjennom dei siste generasjonane, spreie seg til andre delar av verda. Det å nedkjempe religion er såleis ei vinnarsak, men også over tid ei unødvendig kampoppgåve. Om tusen år vil truleg religiøs tenking vere globale unntak.

Det avheng kanskje likevel av om menneskelivet på denne planeten utviklar seg i positiv eller negativ lei. For religion er menneskes trøyst i usikre tider og med forvirra tankar. Viss krigar og øydelagd natur, svolt og sjukdommar blir folks kvardag i framtida, kan religionar få nytt vekstgrunnlag.

Ein debatt om religion og spesielt islam

Våren og forsommaren 2006 gjekk ein debatt i norske aviser, spesielt Dag og Tid og Klassekampen, om religionar og særleg islam. Politisk islam er ein «militant reaksjon mot vitale og verdifulle trekk ved det moderne samfunnet», skreiv han som utløyste debatten, filosofi-professor i Bergen Gunnar Skirbekk, i Dag og Tid 20. mai. Han etterlyste tilslutnad til denne synsmåten frå andre representantar for den gruppa han inkluderte seg sjølv i, dei han kalla etablerte intellektuelle. Seinare utdjupa og gjentok han dette i mange artiklar. Hovudpoenget var, med hans eigne ord: «Det trengst ei ‘sosio-kulturell modernisering’ (av muslimars tenking, OR), som kan samanfatast i tre stikkord: ‘pluralitetens faktum’, vitskapanes kunnskapsmessige forrang og rettens livssynsnøytralitet.»

Filosofiprofessor i Tromsø Jon Hellesnes (Klassekampen 28.6 og fleire seinare innlegg) støtta Skirbekk og skreiv ut frå ein ståstad han sjølv kalla moderne. Kjernen i tenkinga er, slik eg forstår han, mangfaldet. Hellesnes retta sin kritikk mot religiøs iver generelt og ikkje berre mot det kollegaen kalla politisk islam.

Eg som skriv, deler somme synsmåtar med dei to, både når det gjeld religion og verdiar i samfunn av vårt slag. Eg er samd i at forståing for mangfald er noko av det mest verdifulle i vår felles tenking. På ein del område har forståinga og respekten auka dei siste tiåra. Det gjeld ytringsrett, respekt for andre politiske og religiøse holdningar, aksept av ulik seksuell åtferd, aksept for jamstelling mellom kjønna, forståing for at barn er sjølvstendige individ, respekt for folk med annan bakgrunn med meir.

Når eg les artiklar av det slaget eg har sitert frå i dei føregåande avsnitta, får eg likevel ei kjensle av at ideen om mangfald er selektiv heller enn generell. Testen på vilje til mangfald er synet på andre, for oss ikkje-religiøse til dømes på muslimar eller på religiøse generelt. Hellesnes skriv såleis:

«I den monn vi grip inn i det offentlege rommet med reglar eller handlingar som har konsekvensar for andre, må vi alle … ta omsyn til relevant ekspertise, fagleg framgangsmåte og rasjonelle argument. Reine trusoppfatningar, same kor glade vi er i dei, må vi då setje i parentes. Dette bør religiøst truande av alle slag ta inn over seg, og det inkluderer også muslimar … Er ikkje det sjølvsagt?»

Imperativet: Tenk moderne!

Om me følgjer Jon Hellesnes, må altså vår moderne og ikkje-religiøse bodskap til dei religiøse vere: Trua di må du setje i parentes. Det bør du ta inn over deg. Dette er sjølvsagt. Og Skirbekks parole blir, formulert i tråd med det kommunistiske manifestet: Muslimar i alle land, moderniser dykkar religiøse medvit!

Dei bruker ikkje argument og ikkje dialog. Dei vender seg ikkje til kristne eller muslimar og seier: Eg meiner de som ser det slik at Guds vilje står over vitskap og mellommenneskelege ordningar, tek feil. De står etter mitt skjøn for ei lite klok og lite framtidsretta tenking. Eg vil gjerne setje mi tenking opp mot dykkar, for eg trur eg forstår noko de ikkje innser.

Den eine seier i staden: Truande må setje trusoppfatningane sine i parentes. Den andre bruker det upersonlege og allmenne: Det trengst ei modernisering av muslimsk tenking. Dei det gjeld, muslimane, blir altså objekt og ikkje subjekt. Ikkje: De muslimar bør tenkje annleis, men i staden: Det trengst …

Difor kan krava Skirbekk stiller – ja, han kallar dei krav – omformulerast til dette: Nokon, norske styresmakter, styresmakter i islamske land, internasjonale organ, verdssamfunnet, må ta grepet, slik at religiøse menneske og særleg muslimar kastar vrak på eiga tenking og i staden tek til å tenkje slik me moderne menneske vil at folk skal tenkje.

Professorane går likevel ikkje inn på korleis dette skal skje. Dei skisserer altså ikkje kva for metodar dei meiner bør takast i bruk for å få folk til å setje sin religion i parentes eller modernisere sitt religiøse medvit. Dei nøyer seg med å skrive at det må gjerast. Men dei set fram sine krav i ein periode der mange statsleiarar og statar koplar islam og terrorisme og bruker bomber meir enn argument for å fremje sine interesser. Det kan føyast til at dei professorane som stiller krav til verdas religiøse småkårsfolk, ikkje er kven som helst. Dei er representantar for eliten i eit land som er i eliten av verdas land. Norske filosofi-professorar er både nasjonal og global overklasse. Og desse der oppe gir ikkje berre instruksar om korleis folk nede i samfunnet skal oppføre seg, dei gir endåtil instruksar om korleis folk skal tenkje.

Både islam og kristendom vil bli verdsreligionar

Det er ikkje alltid lett å skjøne kva professorane meiner. Ta denne formuleringa frå Gunnar Skirbekk, som han brukte i fleire innlegg og tydelegvis oppfatta som eit konsentrat av sitt syn: «Politisk islam omfattar ein ekstrem kjerne som bruker sjølvmordsbombing som politisk verkemiddel.» Kva tyder det? Legg me vekta på kjerne, kan me omformulere påstanden slik: Kjernen i politisk islam er bruk av sjølvmordsbombing som politisk verkemiddel. Legg me derimot vekta på omfatta, kan me omformulere påstanden slik: Politisk islam omfattar også folk som bruker sjølvmordsbombing … Den sistnemnde tolkinga er etter mitt skjøn sann, den første ravgalen. Men Skirbekk berre gjentok og gjentok, han presiserte ikkje.

Liknande, slumsete formuleringar har vore vanlege om islam dei siste åra, ikkje berre av Bush og tilhengjarar av hans tenkjemåte, men også i norske media. Kommentatorane byrjar med fordømming av terrorisme, som dei har grunn til, går vidare til islamisme eller politisk islam utan å definere eller avgrense og avsluttar på måtar som i røynda inkluderer heile islam, slik at verdas over ein milliard muslimar framstår nærast som terror-tilhengjarar og religiøse ekspansjonistar.

Men er det ikkje sant at Koranen set som mål å islamisere heile verda? Jau visst, på same viset som Bibelen set som mål å kristne heile verda. La oss ikkje ta for oss Det gamle testamentet med si boltring i blod, drap, hemn, kvinneundertrykking og slaveri, og der endåtil Vårherre framstår som så hemngjerrig og rasistisk at hans plass ville vere på tiltalebenken i menneskerettsdomstolen i Haag. La oss i staden sjå på Det nye testamentet, som har ord på seg for å vere ei samling humane tekster. Der finst fornuftige formuleringar som at alt det du vil at andre skal gjere mot deg, det skal du gjere mot dei. Men det finst sanneleg også andre ting: «Eg hev fenge all makti i himmelen og på jordi,» sa Jesus ifølgje denne skribentens konfirmasjonsbibel, og heldt fram: «Gakk ut og gjer alle folki til læresveinar, med di de døyper dei til namnet åt Faderen og Sonen og den Heilage Ande, og lærer dei å halda alt det som eg hev bode dykk.»

Misjonsbefalinga kallast dette i kristenlæra. Altså ikkje misjonsoppmodinga og ikkje misjonsbøna. Jesu ord var ei befaling, ein ordre.

Dei som ikkje lystrar og som til dømes vil lære barn å bli sjølvstendig tenkjande menneske, slik at dei sjølve blir i stand til å avgjere kva dei skal tru og kva dei skal mistru, blir møtte med desse orda:

«Den som freistar nokon av desse små som trur på meg, han var betre faren dei hadde hengt ein kvernstein um halsen på han og søkkt han ned i djupaste havet.»

Det kan vere på sin plass å bruke nokre ord på den fremste av alle våre bibeltolkarar, Martin Luther, mannen som har tolka Bibelen for norske skulebarn og konfirmantar like sidan folkeskule og konfirmasjon vart innført på tidleg 1700-tal, og som er den einaste personen som er nemnt i Norges grunnlov. Om det demokratiske bondeopprøret i hans samtid under leiing av Thomas Müntzer sa han: «Knus, kvel og drep dei opprørske bøndene som ville hundar.» Om jødane brukte han ord av same slaget. Då Vietnam-soldatane frå USA forma slagordet «Kill a communist for Christ!», opererte dei altså innanfor ein sterk tradisjon.

Det må føyast til at dette er ytterpunkt. Det er ikkje denne brutale og kyniske tenkinga som dominerer blant kristne. Men skal me samanlikne kristendom og islam, må me anten bruke ytterpunkta i begge religionane, eller me må bruke den dominerande tenkinga i begge religionane. Same kva samanlikningsgrunnlag me vel, dominerer likskapane over skilnadene.

Det må også føyast til at i ein konkurranse om kva for ein av dei store religionane som har vore mest ekspansjonistisk og blodtørstig, tek kristendommen ein suveren siger. Når arabarar har hatt makt over framande, har dei vanlegvis late undersåttane tru kva dei vil. Når kristne har hatt makt over andre, har dei tvangskristna. I år 711 vann maurarane Spania frå visigotane. I 500 år hadde dei makta der, og Spania var sterkt knytt til Midtausten. Det fanst unntak, men hovudtrekket er at kristendom, jødedom og islam levde side om side på Pyrenear-halvøya desse fem hundreåra. På liknande vis var Palestina og Hellas i mange hundre år under arabisk og muslimsk herredømme, men utan å bli islamiserte.

Vår eigen nasjonalhelt, Olav Haraldsson med tilnamna den digre og seinare den heilage, oppførde seg annleis. Han innførde kristendommen med plyndring og herjing og brenning og drap. Ei av omvendingane han stod for, skjedde på den måten at han sette ein bolle med kokande varm graut på magen til ein heidning. «Vender du ikkje om til Gud, snur eg bollen,» sa han. Dei kristne var ikkje meir humane i andre land. Då krossfararane i 1099 nådde Jerusalem, massakrerte dei muslimar og jødar i Jesu namn. Då dei kristne gjenerobra Spania på 1200-talet, oppstod eit religiøst terrorvelde. Slik kunne me halde på og syne kristen brutalitet, men det nemnde er truleg tilstrekkeleg for å vise kristendommens tetplass i brutalitet. La oss i staden vende augo mot ei heilt anna side ved kristen åtferd.

Haugianismen – fundamentalistisk og framtidsretta

I 1796 vart bondesonen, gardsarbeidaren og handverkaren Hans Nielsen Hauge frå Tune i Østfold inspirert, etter kristen språkbruk vekt, til religiøst framfor verdsleg arbeid. Med store talegåver, organisatorisk talent og ein veldig energi bygde han eit landsomfattande nettverk rundt si tenking.

Var haugianismen fundamentalistisk? Vanlegvis blir uttrykket fundamentalistisk religion knytt til tenking der a) dei kanoniserte, religiøse skriftene gjeld absolutt og b) religion står over verdslege lover og reglar. Gudens vilje har altså forrang. Eg skal ikkje gi meg ut på teologiske utlegningar, men nøye meg med å skrive at haugianismen hadde fundamentalistiske trekk, endå om tenkinga oppstod lenge før uttrykket religiøs fundamentalisme kom i bruk. Og at desse trekka var minst like sentrale i haugianismen for 200 år sidan, som dei er i mykje av den religiøse tenkinga som no blir gitt merkelappen fundamentalistisk.

Haugianismen var eit religiøst opprør, og reaksjonane frå det etablerte samfunnet var sterke. Det kom altså ein ulærd bondegut og trudde han var i stand til å forstå Guds vilje betre enn prestane med mange års vitskaplege studiar i København. Ikkje nok med det, han utfordra levemåten til prestane, der dei budde på sine staselege prestegardar med tenarskap, løn frå staten og gåver frå folket. Dette var ei tid då konventikkelplakaten frå Christian 5. si tid framleis galdt. Denne plakaten eller forordninga innebar at det var det var ulovleg for lekfolk å samle folk til religiøse møte. Han galdt frå 1741 til 1842. Dette var ei tid då rikfolk hadde namneskilt og dører på benkene sine fremst i kyrkjene, og husmenn og gardsarbeidarar hadde sine simple plassar bakarst, der dei knapt nok høyrde kva presten sa. Det var ei slik rangordning Gud og Staten ville ha.

I dei åtte åra Hans Nielsen Hauge fekk virke med møte og skrifter, avbrote av stuttare fengselsopphald, spreidde det religiøse opprøret seg i veldig fart. Haugianarane samla folk rundt seg i bondestover eller utandørs. Dei oppførde seg svært ulikt presteskapet. Dei snakka slik at folk forstod dei. Dei gjekk kledd som andre småkårsfolk. På deira møte var bønder og husmenn like viktige, dei vart ikkje plasserte etter stand og stilling. Og medan kvar einaste prest var av hankjønn, kunne kvinner og endåtil ungjenter få lov til å tale på Hauge-møta og jamvel reise rundt og forkynne. Det var analyseevner og talegåver det kom an på meir enn eigedom og kjønn.

Hauge vart arrestert gong på gong. Frå 1804 og frametter tilbrakte han nesten sju år i fengsel, og var ein resignert mann med nedbroten helse då han endeleg slapp ut.

Historikaren Berge Furre skriv at Hans Nielsen Hauge «bruka eit språk mot prestane, kongens embetsmenn, så grovt at eg ikkje vil bruka det blant sømelege folk som helst ikkje bannar. Han hånte dei rike. Og han gjekk på tvers av einveldets strenge lover som regulerte ny næringsverksemd. Han reiv styringa med religionen ut av Kongens og embetsmennenes hender og ville at lekfolk skulle tenkja sjølve, lesa skrifta, finna sanninga om livet sjølve, fri frå dei mektige. Han var ein ‘fare for rikets sikkerhet’.»

Halvdan Koht og seinare Furre og fleire har vore opptekne av korleis nye grupper har kjempa og organisert seg til ein plass i det norske demokratiet. Haugianismen var byrjinga, eller iallfall ein del av byrjinga. Seinare kom bondekommunalismen, fråhaldsrørsla, bedehuskristendommen, venstrerørsla, målrørsla, arbeidarrørsla og kvinnerørsla. I dei siste generasjonane kan me føye til solidaritetsrørsla med undertrykte land og folk, miljørørsla og EU-motstanden – og me kan vone at også innvandrarane finn sin plass i denne organisasjonsveven.

Det er mykje i mange av desse folkerørslene som ikkje fortener positiv omtale. Men hovudtrekket er at folkerørslene i hop har prega landet vårt, gjort samfunnet meir inkluderande og demokratiet meir reelt. Dei har tilført dette landet verdiar me hadde vore fattigare utan.

Fundamentalistisk religion, eller iallfall religiøs tenking og utøving med fundamentalistiske islett, var altså eitt av startskota.

Kulturstriden i tredveåra

21. januar 1933 heldt Arnulf Øverland foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage» i Det norske Studentersamfund i Oslo. Han gjekk i strupen på kristen tru og gudsførestelling og spesielt på nattverdsordninga. «Gud er et vesen som i utvortes henseende ligner os. … Han er en mann, han har meget hår og især skjegg, han har nese og munn og tarmkanal, tror jeg da, og for alt hvad jeg vet om ham, har han vel også kjønnsorganer.» Nattverd kalla han vemmeleg kannibalsk magi, og den heilage ande «et underlig surrogat», oppstått fordi nevrotiske kyrkjefedrar fann det nødvendig å skyve Jesu mor unna skapingshistoria.

Foredraget var eit retorisk meisterstykke, underhaldande, drivande og, som sitata over viser, grovt og gjennomtenkt fornærmande overfor mange kristne. Statsadvokaten tok ut tiltale for blasfemi etter straffelova. Øverland vart frikjend med seks mot fire røyster. Etterpå vart saka drøfta i regjering og Storting fleire gonger, og 4. august 1933 bad Stortinget «regjeringen å overveie og eventuelt fremkomme med forslag om hvorledes man effektivt kan påse overholdt grunnlovens bestemmelse angående dem som viser eller tilskynder til ringeakt for religionen». Året etter vart blasfemiparagrafen i straffelova skjerpa av eit knapt stortingsfleirtal.

Rundt dette bølgja kulturstriden. På eine sida stod kultureliten representert ved folk som Sigurd Hoel, Helge Krog og Øverland og kulturradikale aviser. På hi sida fanst dels lekmannsrørsla og dels det offisielle kristen-Norge.

Av dette kan me lære noko om å setje dagsorden. Debatten mellom delar av kristenfolket og kulturradikalarane fann altså stad og fylte media i første halvdel av 1930-åra. Dette var medan landet hadde ei arbeidsløyse på mellom 30 og 35 % av dei fagorganiserte. Det var medan skogs- og industriarbeidarar førde desperate kampar for å overleve, for organisasjonsrett og ryddige forhold i arbeidslivet. Det var medan folk arrangerte hungermarsjar. Det var medan kommune etter kommune vart sett under administrasjon. «Det ligg under Stortingets verdigheit å engasjere seg i dette,» sa Johan Nygaardsvold og såg heile stridsspørsmålet som ei avsporing frå dei avgjerande spørsmåla i samtida: «Jeg føler mig på Stortingets vegne beskjemmet og uvel over alt det hykleri som er prestert i forbindelse med denne sak, bare for å opnå et for de borgerlige partier høvelig agitasjonsgrunnlag til høsten.»

Kampen om religiøse ytringar pågjekk også i ein internasjonal situasjon der fascismen hadde fått makta i Italia og nazismen var i ferd med å festne grepet i Tyskland, og der vår eigen forsvarsminster heitte Vidkun Quisling og alt hadde markert seg som det som i ettertid har vorte heitande ein quisling. Medan så vel kommunistar som sosialdemokratar i mange land mana til einskapsfront mot nazismen og rådde til å skuve uvesentlege og splittande spørsmål til sides, krangla altså den norske kultureliten og dei kristne som hund og katt om religion. Det var i reaksjon mot slik avsporing frå dei viktige spørsmåla i tida at Nordahl Grieg i 1936 starta sitt antifascistiske tidsskrift Veien Frem.

Nokre år etter vart landet vårt okkupert. Øverland og andre fridomskjemparar kom til å oppleve at store delar av kristen-Norge, også folk han (ikkje utan rett) hadde hengt ut i foredraget i januar 1933, vart sentrale i frigjeringskampen. Ikkje veit eg kva tankar Øverland og hans miljø desse førkrigs- og krigsåra gjorde seg om sitt eige kulturpolitiske engasjement nokre år før, men kanskje tenkte dei at frigjeringskampen hadde gått lettare om dei hadde late dei kristne ha si tru i fred og heller brukt tid, engasjement og retorisk talent til å byggje opp den antifascistiske einskapsfronten.

Religion, moderne tenking og respekt for andre

La meg etter desse sidestega i norsk og europeisk historie, det første for å vise at fundamentalistisk religion kan fungere både positivt og negativt og det andre for å vise at kampen omkring religion kan stå i vegen for viktigare tema, vende attende til yrkesfilosofane Skirbekk og Hellesnes. Dei – og eg som skriv dette – meiner til skilnad frå mange, kanskje fleirtalet av verdas innbyggjarar, at vitskap og universelle rettsreglar bør stå over religion. Men for dei to er dette ikkje ein synsmåte som kan vegast mot andre. Det er heller ikkje eit framtidsmål. Det er, slik dei formulerer det, eit grunnleggjande krav som må stillast i dagens samfunnsorganisering. Eit must. Det er sjølvsagt at det må vere slik!

Skirbekk sine ord lydde altså slik: «Det trengst ei ‘sosio-kulturell modernisering’, som kan samanfatast i tre stikkord: ‘pluralitetens faktum’, vitskapanes kunnskapsmessige forrang og rettens livssynsnøytralitet.» Og Hellesnes ordla seg slik: «Reine trusoppfatningar … må vi setje i parentes. Dette bør religiøst truande av alle slag ta inn over seg, og det inkluderer også muslimar … Er ikkje det sjølvsagt?»

Eg skreiv tidlegare at Skirbekk ordlegg seg upresist. Hellesnes deler denne eigenskapen med kollegaen. Han legg ei tenking om mangfald og verdien av mangfald til grunn. Men når det kjem til stykket, finst i hans hovud to slags mangfald, eit akseptabelt og eit uakseptabelt. Det å meine at religiøs tru kan setjast over sosiale fellesreglar for menneskeleg åtferd, er ikkje ein del av det akseptable mangfaldet.

Her skil me lag. Etter mitt skjøn må tenking om mangfald vere generell og ikkje selektiv. Etter mitt skjøn må den synsmåten at (eigen) religion står over vitskap og rett og difor skal vere retningsgivande for politiske handlingar, vere like legitim som tanken om vitskapens og rettens forrang. Vegen framover må gå gjennom ei meiningsbryting mellom dei to fundamentalt ulike synsmåtane. Etter mitt syn er det på sin plass både å kritisere religion og å argumentere overfor verdas milliardar religiøse menneske for å få dei til å endre tenking, men å stille slik endring som eit universelt krav blir respektlaust og uklokt.

Viss me følgjer tankegangen til dei to, blir neste spørsmål kva som skal gjerast med alle dei som ser det annleis. Skal demokratiet, retten til å vere samfunnsaktørar og til fri meiningsbryting, også femne om desse? Skal andre land til dømes ha same retten som vårt land har hatt til å bruke generasjonar og nasjonal suverenitet for å avklare såvidt grunnleggjande spørsmål? Skal dei ha retten til å gå gjennom sine fasar med haugianisme eller indremisjonstenking eller andre religiøse variantar, til å gjere sine feilsteg og trekkje sine lærdommar, eller skal me her og no diktere kva dei skal tru og tenkje?

Kva ville Jon Hellesnes ha sagt til Hans Nielsen Hauge? Om me tek han på ordet, ville han ha sagt: Trua di, Hauge, må du – sjølvsagt – setje i parentes. Og med det ville han ha forsvara eineveldet, presteskapet, klasseskilja, kvinneundertrykkinga og den avleggse økonomiske tenkinga haugianarane gjorde opprør mot.

På liknande vis vil han, om me altså tek han på ordet, argumentere overfor dagens religiøse leiarar i den tredje verda. Og med det vil han forsvare dagens verdsordning, tjue/åtti-samfunnet der 20 % av innbyggjarane har 80 % av ressursane og 80 % av innbyggjarane har 20 % av ressursane, mot alle opprør nedanfrå der religion er ein del av innhaldet.

Skirbekk resonnerer omkring kvifor den gruppa han plasserer seg sjølv innanfor, dei etablerte intellektuelle, ikkje tek skarpare avstand frå politisk islam. I ein av hypotesane sine om dette tek han for seg kulturfaga på universiteta. Desse faga utgjer «akademiske subkulturar utan den begrepsanalytiske og refleksive kompetansen som trengst for å kunne meistre grunnleggjande diskusjonar om kontekst-overskridande normative gyldigheitsspørsmål. … Fordi dei ikkje meistrar dei grunnleggjande normative problemstillingane, er dei ikkje skikka (kursivert av OR) til å føre ein prinsipiell og kritisk diskusjon om eit fenomen som politisk islam».

Ikkje skikka altså. Dette er tydelege – og elitistiske – ord. Dei inneber ei innsnevring av ytringsrett og difor demokrati. Det er ein elite, truleg filosofane og deira næraste, som er skikka til – som har «den begrepsanalytiske og refleksive kompetansen som trengst …» – å ytre seg om slike spørsmål. Kva andre yrkesgrupper, til dømes me småbrukarar, er skikka til å ytre oss om, kan ein knapt nok tenkje på. Når folk i akademiske «subkulturar» ikkje er i stand til å føre ein prinsipiell og kritisk diskusjon, er nok ikkje me vanlege småfolk det heller, anten me bur i Norge eller i den tredje verda. Tenking må me overlate til dei kompetente.

Det er ein av våre fremste yrkesfilosofar som uttrykkjer seg slik, med reservasjonslaus støtte frå ein kollega i faget. Dette er folk som blir refererte og intervjua i media, som får publisert tankane sine på universitets heimesider og i trykte rapportar, som blir brukte som foredragshaldarar i inn- og utland, som har makt over kven som skal rekrutterast til dette viktige faget og kva tankar som skal leggjast til grunn ved rekrutteringa. Dette er folk som formar eller iallfall formulerer Norges framtidige, offisielle tenking. Etter salva frå Skirbekk bør vel slike som eg halde oss til graset og dyra og overlate høgare tenking til eliten, til dei som er skikka. Det er berre det at framtida vedkjem oss også.

Ein annan ståstad

Min ståstad er ikkje modernismen, men ønsket om ei rettferdig og berekraftig verd. Og då er konflikten mellom på eine sida arbeidet for rettferd og berekraft og på andre sida «moderne» verdiar som eg deler med mange i mi norske samtid, eit dilemma.

Eg ser det som nemnt innleiingsvis slik at det er berre fattigfolk i den tredje verda som har den handle- og opprørskrafta som må til for å få skikk på denne skakk-køyrde kloden. Framtida ligg i at dei mange og små opprøra blir samordna og retta mot dei som dreg nytte av at fleirtalet blir halde nede.

Men samtidig er det slik at svært mange av dei småkårsfolka som kan kome til å gå fremst i arbeidet for ei anna verd, har verdiar og oppfatningar som eg ikkje deler. Dei er altså, fleirtalet av dei, djupt religiøse. Men ikkje berre det, dei har også andre verdiar eg ikkje deler. Dei kan praktisere og forsvare kvinneundertrykking, dei kan vere absolutte motstandarar av homofili, dei har liten sans for ytringsfridom, dei meiner foreldre har rett til å diktere eller iallfall leggje seg borti kven ungane skal gifte seg med, dei kan stutt skrive stå langt unna den respekten for andre menneske, kulturar og tenkjemåtar som eg ønskjer lagt til grunn for framtidssamfunnet.

Kva så? Hellesnes og truleg Skirbekk har det dei kallar det moderne som sin grunnleggjande ståstad. Av det følgjer, viss me tenkjer problemstillinga til endes, at dersom opprøret og det moderne kjem i klinsj, vel dei det siste. Eg har ein annan grunnleggjande ståstad. Viss opprøret og det moderne kjem i klinsj, vel eg opprøret. For etter mitt skjøn har ikkje kloden noko val. Modernismen av det slaget mange norske intellektuelle bekjenner seg til, er ikkje samla sett eit alternativ for framtida. Modernismen går i mange høve så godt i spann med undertrykking og naturnedbryting at han kan fungere som ein tenkjemåte både for å halde fast ved vår urettferdige verdsorden og for å øydeleggje livsgrunnlaget for generasjonar etter oss.

Det er ein grunn til til at eg vel slik eg gjer: Eg trur arbeidet nedanfrå for å få til ei betre verd vil gi aktørane ny innsikt og ny forståing. Det vil, trur eg altså, føre til at verdiar av det slaget Skirbekk, Hellesnes og eg deler og ønskjer skal bli universelle, får gjennomslag.

Men sikkert er det ikkje. Eit globalt demokrati er noko heilt anna enn vårt vestlege, eksklusive «demokrati». Me kan ikkje sjå bort frå at globalt demokrati kan truge mange av «våre» verdiar. Me kan ikkje sjå bort frå at om verda etter eit opprør nedanfrå og frå den tredje verda blir meir demokratisk, vil dette demokratiet resultere i verre kår for ytringsfridom, religiøs fridom, likestilling mellom kvinner og menn, respekt for ulike seksuelle legningar med meir.

Valet mellom vår vestlege modernisme og arbeidet nedanfrå for ei rettferdig verd er neppe så enkelt som det høyrest ut til for Skirbekk og Hellesnes og folk av deira slag. Det er heller ikkje alltid enkelt for slike som meg. Men i staden for å gå til frontalåtak på politisk islam (Skirbekk) og på religion som grunnlag for samfunnsengasjement generelt (Hellesnes) bør me diskutere korleis me ikkje-religiøse i nord og vest kan få til eit konstruktivt samarbeid med opprørske og handlekraftige folk frå ulike religionar for å få til ei anna verd – og der «våre» verdiar ikkje blir borte under vegs.

For dei som har kraft og vilje til å gå fremst for å få til ei anna verd, småkårsfolk i den tredje verda, vil bli verande kristne eller muslimar eller hinduar eller buddhistar, og deira etterkommarar i hundre eller mange hundre år til vil følgje i fotspora. Så djupt sit religiøs tenking. Men det er no arbeidet for ei anna verd må drivast.

Revolusjonær regjeringsungdom. Ordene er så selvmotsigende at det ikke burde  være mulig å uttale dem i samme setning. Likevel er det nettopp dette  motsetningsforholdet som er nøkkelen til vår analyse av den nye venstresiden i  SV og hvordan den kan vinnes for vår sak.

Mimir Kristjansson er leder av Rød Ungdom

---

For å starte med en historietime. Gjennom nesten hele 1990-tallet var venstresiden i SV partiets fortid. De unge og hippe SV-erne på partiets høyrefløy hadde inntatt partikontorene. Dette skulle imidlertid forandre seg grunnleggende i 1999. På Sosialistisk Ungdoms landsmøte vedtok partiets ungdomsorganisasjon en revolusjonær, marxistisk plattform ganske lik den Rød Ungdom vedtok i En sosialisme for vår framtid (2000): for det sosialistiske folkestyret.

At venstresiden gikk seirende ut av striden i SU i 1999 snudde opp ned på partiets høyre-venstreskjema. Plutselig var det enda mer moderne å være venstre enn å være høyre, enda hippere å være marxist enn å være "realpolitiker" og enda mer ungdommelig å være revolusjonær enn å ønske seg regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Landsmøtet i 1999 innledet da også en glansperiode for SU, som fikk sitt høydepunkt da organisasjonen sammen med Rød Ungdom og studentorganisasjonen Rød Front samlet 1.000 unge sosialister på revolusjonært grunnlag til konferansen Manifest '02. Men utfordringene tårnet seg relativt fort opp for den nyrevolusjonære ungdomsorganisasjonen. Allerede i 2004 samlet mørke skyer seg i Holmenkollhorisonten da en smilende Kristin Halvorsen sammen med Åslaug Haga og Jens Stoltenberg kunne lansere sitt rødgrønne regjeringsprosjekt. Høsten 2005 ble også Halvorsen, Djupedal, Solhjell og resten av høyre-SVs kamp kronet med seier da de rødgrønne rykket inn i regjeringskvartalet. Plutselig sto SU tilbake som den revolusjonære ungdomsorganisasjonen til et parti som var det nyliberale Arbeiderpartiets juniorpartner i regjering.

Hvilke konsekvenser hadde regjeringsdannelsen for SVs venstreside?

At Halvorsen, Djupedal og Solhjell tok turen over gaten fra partikontoret til regjeringskvartalet, åpnet naturlig nok et rom for partiets venstreside i partiledelsen. Den viktigste forandringen var at en av SUs viktigste ideologer gjennom mange år, Audun Lysbakken, rykket inn som venstreback på SV-laget gjennom sin nye nestlederstilling i partiet. Lysbakken tok også med seg en annen gammel SU-er, partisekretær Edle Daasvand. Sammen med Åsa Elvik, Ingrid Fiskaa og SU-leder Kirsti Bergstø er faktisk SUerne i flertall i partiets sentralstyre, med fem mot fire. Legger vi til at også eks-RVerne Per Østvold og Sonja Tinnesand bekler plasser i styret, skulle det jo se riktig så godt ut for venstredreining i SV. Hvis det bare hadde vært så vel at partiorganisasjonen SV hadde noe å si for SVs politikk.

Tilsynelatende virker det nemlig som om høyrefløyens retrett fra sentralstyret har skapt mer bryderi for de revolusjonære SUerne enn det har gitt innflytelse. Det er i mange saker, som for eksempel SVs mye omtalte Israel-boikott, blitt klart at det ikke er partiorganisasjonen, men regjeringsgruppen som tar de virkelige avgjørelsene for hvilken politikk SV skal føre. Dette gjør posisjonene Lysbakken og Daasvand har "vunnet" for SVs venstreside langt mindre politisk viktige enn først antatt. De to har ikke lykkes i å gjøre SV til noen rød fare verken for Arbeiderpartiet eller for norske bedriftseiere. Tvert imot virker det som om partiet dras mot høyre og har dratt sin venstreside med seg, ettersom det har blitt underlig stille fra ytterste venstre fløy på partikontoret. Venstresidens styrkede posisjoner i partiapparatet har altså ikke ført til politisk gevinst. Derimot har den bundet Lysbakken og hans venner til partimasta (det tydeligste eksempelet var sykelønnssaken, der venstrebacken ikke kunne uttale seg fordi han "ikke løp rundt med personlige meninger", Dagbladet 21. september)

Det er resultatene, og ikke motivene, det står på

Selv om den unge venstresida i SV er satt ut av spill gjennom regjeringskontorene, er det lite eller ingenting galt med motivene til venstre-SV. Å påstå at den nye venstresiden i SV ikke er "ekte" revolusjonære, eller mangler revolusjonært potensial (slik Jorun Gulbrandsen gikk langt i å hevde i sin kronikk "Venstresida akkurat nå"), er en blindgate i analysen av det nye venstre-SV. En slik påstand er både sekterisk og umaterialistisk. Sekterisk fordi den ikke anerkjenner andre revolusjonære grunnlag eller måter å være revolusjonær på, enn medlemskap i RV eller AKP. Umaterialistisk fordi den baserer seg på at venstre-SVs glideflukt til høyre i regjering skyldes manglende moralsk ryggrad, "falsk" revolusjonær agenda eller regelrett svik. Om det så var Torstein Dahle eller Jorun Gulbrandsen som ble satt til å holde i Kristin Halvorsens venstre øre i Audun Lysbakkens sted, ville det ikke spilt noen rolle fra eller til. Høyredreiningen i SV handler ikke om personlig svik, men om statens klassekarakter. I møtet med klassestaten er det ingen moralsk ryggrad, revolusjonære programmer eller kommunistisk "ekthet" som kan redde deg, dersom du ikke har folkelig motmakt å stille opp med.

Men når det ikke er nevneverdig grunn til å stille spørsmålstegn ved motivene, er det desto større grunn til å stille spørsmålstegn ved resultatene. For selv om Audun Lysbakken, Ingrid Fiskaa og hele Sosialistisk Ungdom fortsatt står fast på en revolusjonær plattform, fungerer de på ingen måte som revolusjonære i dag. Tvert i mot fungerer de tidvis som en bremsekloss i forhold til venstreopposisjon mot regjeringen. Et godt eksempel er kampen for de sultestreikende afghanerne, der SU glimret med sitt fravær på Domkirkeplassen, fordi de ventet på å se hvilke resultater Lysbakken og hans kolleger kunne oppnå på sentralstyremøter i SV. Det er også et problem i mange frontorganisasjoner, særlig i antiglobaliserings- og fredsbevegelsen at venstre-SVerne hindrer kritikk av regjeringen gjennom å gi den legitimitet. Den vanskelige tosidigheten hos SVs nye venstreside, der en genuin revolusjonær overbevisning kombineres med en ikke-revolusjonær praksis på mange felt, gjør det vanskelig å meisle ut en strategi for vårt forhold til SU og venstre-SV.

Det er en tommelfingerregel at det er praksisen, og ikke de fine programformuleringene, som avgjør en bevegelses revolusjonære rolle. Derfor er det også viktig å trekke et skille mellom lokalt og sentralt. Lokalt har ofte SVerne og særlig SUerne en like revolusjonær praksis som RUere og RVere. Derfor er de, og bør fortsatt være, vår viktigste samarbeidspartner lokalt, hovedsaklig i det daglige frontarbeidet, men også parlamentarisk der det er mulig. Nasjonalt, der SV fungerer som en del av statsapparatet, må vi derimot ikke nøle med å presse SV fra venstre. Alle venstrekrefter i Norge (Lysbakken og de andre SUerne inkludert) er enige om at det behøves press fra venstre for å motvirke høyrepresset regjeringen konstant er utsatt for. Dette presset er det vår oppgave å stå for. Det betyr ikke at SV er RVs hovedfiende, og det betyr ikke at det er SV som skal være hovedmål for kritikken RV retter mot regjeringen. Men det betyr at RV må være SVs viktigste kritiker, slik at den viktigste kritikken av partiet kommer fra venstre og ikke fra høyre.

Hvordan skal RV forholde seg til de revolusjonære regjeringsungdommene?

Men kritikk av SV er ikke nok. RV må også stjele SVs klær mens de bader, altså overta deler av SVs rolle som opposisjonsparti. Dette betyr ikke at RV må forsake sin politikk og gå bort fra RVs rolle i det politiske landskapet. Men i det byrden til all partipolitisk venstreopposisjon i Norge ble overlatt til RV, ble det vår oppgave å bekle flere roller til venstre for de rødgrønne. Et nærliggende eksempel kan hentes fra Rød Ungdom i forhold til gasskraftsaken. I prinsippet er Rød Ungdom mot all gasskraft, med eller uten rensing. Men den dagen SV gikk i bort fra sitt krav om rensing av gasskraft fra dag én, ble det ikke bare lenger Rød Ungdoms rolle å arbeide mot alle gasskraftverk. Det ble også vår rolle å sitte i debatter og argumentere for at dersom gasskraftverkene kom, var det minste vi kunne kreve at det ble rensing fra dag én. Altså: i mangel på SV-opposisjon må RV fylle både SV og RVs rolle som opposisjonsparti. Det er på denne måten, og ikke utelukkende gjennom kritikk av SV, at vi kan vinne terreng fra SV.

En av rollene RV kan overta fra SV i tillegg til sin tradisjonelle vaktbikkjerolle, er rollen som konstruktivt opposisjonsparti. Dette er en rolle RV spiller med stort hell i de fleste kommuner, men har slitt med å fylle nasjonalt. Skal dette lykkes, må vi i større grad bli flinkere til å lage en politikk det er mulig å få gjennomslag for. Det er et problem at gjennomføring av RVs politiske løsninger i for stor grad forutsetter en drøm om at RV har reint flertall. Nasjonalt framstår det som at en stemme til RV uten at vi oppnår reint flertall, vil være en bortkastet stemme. Dette bidrar til at folk som ikke tror på at RV vil bli et 50 %-parti ved neste valg (som dessverre er de aller fleste med en viss politisk forstand), ikke ser hvorfor et 10 %-RV vil være til større hjelp enn et 1,2 %-RV. Hvilke krav ville RV stilt for å støtte en rødgrønn regjering, dersom vi var et 10 %-parti etter valget i høst? Hvilke avtaler a la barnehageforliket kunne vi ha gjennomført med opposisjonen, hvis vi var et parti av SVs størrelse i forrige regjeringsperiode? Når vi ikke kan svare på disse spørsmålene selv, blir det vanskelig for velgerne å stole på at en stemme til RV er en stemme til mer enn parolepolitikk og slagordroping på stortingsplenen.

De unge SVerne er ikke SVere fordi SV ligger til høyre for RV, men på tross av det. De er jevnt over ikke mindre revolusjonære i hodene sine enn oss RVere. Men de mener de kan oppnå større resultater ved å være der de er, enn ved å bli med i RV. Derfor holder det ikke å kritisere SVs politikk, programmer eller ideologiske grunnlag. Denne kritikken mangler det ikke på i SU eller hos andre unge SVere fra før. Derimot må vi kritisere SVs resultater i regjering, lansere våre løsninger og forslag, og gjennom det gi troen på hva et 10 %-RV kunne oppnådd i stedet. Bare dersom vi klarer å vise dette, kan vi lykkes i å utløse det store revolusjonære potensialet som ligger i SVs nye venstreside.

Den andre internasjonalens marxisme, som var sentrert om proletariatet og Europa, hadde til felles med den herskende ideologien på den tida et lineært syn på historien. Det innebar at alle samfunn først måtte passere gjennom et stadium av kapitalistisk utvikling før de var i stand til å forsøke å nå sosialismen. Frøene til dette stadiet ble plantet av kolonialismen, som nettopp av den grunn var "historisk positiv". Den var totalt fremmed for den idéen at "utviklinga" av noen (de herskende sentrene) og "underutviklinga" av andre (de beherskede periferistatene) var like uatskillelige som de to sidene på samme mynt, siden begge var iboende resultater av kapitalismens verdensomfattende ekspansjon.

Samir Amin er en marxistisk forfatter fra Egypt. Han har skrevet ca 30 bøker.

Dette essayet ble skrevet for konferansen "Førtiårsjubileet – nye tanker om Kulturrevolusjonens utspring og arv", som ble holdt i Hong Kong 9.-10. juni 2006. Er å finne på Monthly Reviews nettsider, www.monthlyreview.org.

Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse og er oversatt til norsk av Morten Falck.

---

Den polariseringa som er innebygd i den kapitalistiske globaliseringa – et hovedtrekk på grunn av dens verdensomfattende sosiale og politiske viktighet – utfordrer enhver visjon vi måtte ha om hvordan vi skal overvinne kapitalismen. Denne polariseringa ligger til grunn for muligheten for at store deler av arbeiderklassen og framfor alt av middelklassen i de herskende landene (hvis utvikling sjøl blir begunstiget av sentrenes posisjon i verdenssystemet) skal gå over til sosialkolonialismen. Samtidig omdanner den periferistatene til "stormsoner" (ifølge det kinesiske uttrykket) i naturlig og permanent opprør mot verdens kapitalistiske orden. Opprør er så visst ikke synonymt med revolusjon – bare med muligheten for det. Samtidig mangler det heller ikke i systemets sentrum grunner til å forkaste den kapitalistiske modellen, som blant annet 1968 har vist. Den formuleringa av utfordringen som det kinesiske kommunistpartiet fremmet på et visst tidspunkt – "landsbygda omringer byene" – er nettopp av den grunn sjølsagt for ytterliggående til å være nyttig. En global strategi for overgangen fra kapitalismen i retning verdensomfattende sosialisme må definere forholdet mellom kampene i systemets sentre og periferier.

Til å begynne med distanserte Lenin seg noe fra Den andre internasjonalens rådende teori og ledet revolusjonen i "det svake leddet" (Russland) til seier, men han trodde alltid at denne revolusjonen ville bli fulgt av en bølge av sosialistiske revolusjoner i Europa. Denne forhåpningen ble skuffet; Lenin beveget seg så mot et syn som la mer vekt på å omdanne opprør i Østen til revolusjoner. Men det var opp til Kinas kommunistiske parti og Mao å systematisere dette nye perspektivet.

Den russiske revolusjonen var blitt ledet av et parti med solide røtter i arbeiderklassen og den radikale intelligentsiaen. Dets allianse med bondestanden som helhet (først representert av det sosialistrevolusjonære partiet) fulgte naturlig. Den følgende radikale jordreformen oppfylte de russiske bøndenes gamle drøm: å bli jordeiere. Men dette historiske kompromisset bar i seg spirene til sine egne begrensninger: "markedet" var, av natur, som alltid dømt til å frambringe en økende differensiering innenfor bondestanden (det velkjente problemet med "kulakisering"). ("Kulak" er et nedsettende russisk ord for storbonde. Overs. anm.)

Helt fra utgangspunktet (eller i det minste fra 1930-åra av) utviklet den kinesiske revolusjonen seg på et annet grunnlag som sikret den en solid allianse med fattig- og mellombøndene. På samme måten gjorde dens nasjonale dimensjon – motstandskrigen mot den japanske aggresjonen – det mulig for den fronten kommunistene ledet å rekruttere bredt blant de borgerlige klassene, som var skuffet over Kuomintangs svakhet og forræderier. Slik skapte den kinesiske revolusjonen en ny situasjon, som skilte seg fra den i det etterrevolusjonære Russland. Den radikale bonderevolusjonen undertrykte selve ideen om retten til privat eie av til dyrkbar jord og erstattet den med en garanti til alle bønder om lik tilgang til dyrkbar jord. Til denne dag utgjør denne avgjørende fordelen, som ikke noe annet land enn Vietnam deler med Kina, en hovedhindring for en ødeleggende utbredelse av kapitalisme i jordbruket. De pågående diskusjonene i Kina dreier seg i stor grad om dette spørsmålet. Jeg henviser leseren til kapittelet om Kina i min bok Pour un Monde Multipolaire (Paris 2005) og min artikkel "Théorie et pratique du projet chinois de socialisme de marché" (Alternatives Sud, vol VIII, nr 1, 2001). Men på andre måter måtte rekrutteringen av mange borgerlige nasjonalister til kommunistpartiet nødvendigvis utøve en ideologisk innflytelse til støtte for dem som Mao kalte forkjempere for kapitalismens vei ("kapitalistvandrere").

Det etterrevolusjonære regimet i Kina har ikke bare æren av mange mer enn betydelige politiske, kulturelle, materielle og økonomiske vinninger (industrialiseringa av landet, radikaliseringa av dets moderne politiske kultur, osv.). Det maoistiske Kina løste "bondespørsmålet", som var kjernen i det tragiske forfallet i det sentrale keiserriket gjennom to avgjørende århundrer (1750-1950). Jeg viser her til min bok L'avenir du maoïsme (1981), s. 57. Hva mer er, det maoistiske Kina nådde disse resultatene mens det unngikk Sovjetunionens mest tragiske avvik: Kollektiviseringa ble ikke tvunget gjennom med morderisk vold, slik tilfellet var med stalinismen, opposisjon innen partiet førte ikke til etableringa av terror (Deng ble avsatt, han kom tilbake ….). Målsettinga om en relativ likhet uten sidestykke i inntektsfordeling både mellom bøndene og arbeiderne og innen hver av de to klassene, og mellom dem begge og de herskende skikt, ble fulgt målbevisst – naturligvis med høydepunkter og lavmål – og ble formalisert ved valg av utviklingsstrategi som sto i kontrast til Sovjetunionens (disse valgene ble formulert i "de ti viktigste forholda"* ved starten av 1960-tallet). Det er disse seirene som er årsaken til den seinere framgangsrike utviklinga i det etter-maoistiske Kina siden 1980. Nettopp fordi India ikke hadde noen revolusjon, er derfor kontrasten til India av den største betydning, ikke bare for å forklare de to landenes forskjellige baner i tiårene fra 1950 til 1980, men fremdeles for dem som kjennetegner ulike sannsynlige (og/eller mulige) perspektiver for framtida. Disse framgangene er forklaringa på hvorfor Kina etter Mao, som bandt sin videre utvikling til at det "åpnet seg" innafor den nye kapitalistiske globaliseringa, var i stand til å unngå slike ødeleggende rystelser som dem som fulgte Sovjetunionens sammenbrudd.

Likevel avgjorde ikke maoismens seire "en gang for alle" (på en "irreversibel" måte) om Kinas langsiktige perspektiver ville fungere på et vis som var gunstig for sosialismen. For det første, fordi utviklingsstrategien fra perioden 1950-1980 hadde uttømt sitt potensiale, slik at blant annet en åpning (selv om den var kontrollert) var uunngåelig (jfr. L'avenir du maoïsme, side 59-60), en åpning som, skulle det vise seg, innebar faren for å styrke tendenser som utviklet seg i retning av kapitalisme. Men også fordi Kinas maoistiske system kombinerte motstridende tendenser – som både styrket og svekket de sosialistiske alternativene.

Mao var klar over denne motsigelsen, og prøvde å legge om kursen til fordel for sosialisme ved hjelp av en "kulturrevolusjon" (fra 1966 til 1974). [Parolen var] "Bombarder hovedkvarteret" (partiets sentralkomité), setet for de borgerlige holdningene til den politiske klassen som hadde de dominerende stillingene. Mao trodde at for å gjennomføre sin korrigering av kursen kunne han basere seg på "Ungdommen". (Til dels var dette i det store og hele inspirasjonen for 1968-hendelsene i Europa – jfr. Godards film La Chinoise.) Begivenhetene som fulgte, viste at denne vurderinga var feil. Etter at Kulturrevolusjonen først var overstått, ble tilhengerne av kapitalismens vei oppmuntret til å gå over til offensiven.

Kampen mellom den lange og vanskelige veien til sosialismen og det kapitalistiske alternativet som nå er i virksomhet, er så avgjort ikke "definitivt avsluttet". Som andre steder i verden utgjør konflikten mellom jakten på kapitalistisk utfoldelse og det sosialistiske perspektivet den virkelige sivilisasjonskonflikten i vår epoke. Men i denne konflikten har det kinesiske folket flere viktige fordeler som de har arvet etter revolusjonen og maoismen. Disse fordelene er virksomme på forskjellige områder av samfunnslivet, og de gjør seg kraftig gjeldende – for eksempel bøndenes forsvar for at jordbruksland skal være statlig eiendom og for garantien om at alle skal ha tilgang til jordbruksland.

Maoismen har bidratt avgjørende til å vurdere nøyaktig hva som står på spill i den verdensomspennende kapitalistiske/imperialistiske ekspansjonen, og hvilken utfordring den representerer. Den har gjort det mulig for oss å fokusere våre analyser av denne utfordringen om den sentrum/periferi-kontrasten som er innebygd i den "virkelig eksisterende" kapitalismens ekspansjon, som er imperialistisk og polariserende av natur. Og den har gjort det mulig å lære alle de leksene dette innebærer for sosialistisk kamp både i de herskende sentrene og i de beherskede periferiene. Disse slutningene er oppsummert i en fin formulering i "kinesisk stil": "Stater ønsker uavhengighet, nasjoner ønsker frigjøring, og folk ønsker revolusjon." Stater – det vil si de herskende klassene (i alle land i verden hvor de er noe mer enn lakeier, drivreimer for ytre krefter) prøver å utvide sitt spillerom i (det kapitalistiske) verdenssystemet og å løfte seg fra posisjonen som passive objekter (skjebnebestemt til å underkaste seg ensidig tilpasning hver gang den dominerende imperialismen krever det) til en posisjon som aktive subjekter som er med på å utforme verdens orden.

Nasjoner – det vil si historiske blokker av potensielt progressive klasser – ønsker frigjøring, som betyr "utvikling" og "modernisering". Folk – det vil si de dominerte og utbyttede folkelige klassene – streber etter sosialisme. Denne formuleringen gjør det mulig å forstå den virkelige verden i all dens kompleksitet, og dermed å formulere virksomme strategier for handling. Den hører til i et perspektiv med en lang – svært lang – global overgang fra kapitalismen til sosialismen. Og slik bryter den med Den tredje internasjonalens begrep om en "kort overgang".

[* Se Maos tale "Om de ti viktigste forholda", 25. april 1956 i Verker i utvalg, bind 5, s. 295-318 (norsk utgave, Oktober 1977), eller engelsk utgave på nettet: http://www.marxists.org/reference/archive/mao/selected-works/volume-5/mswv5_51.htm. Overs. anm.]

Endelig har det kommet en rapport om EUs tjenestedirektiv (TD) som har en faglig innretning. Til nå har mye av debatten rundt TD vært preget av dets uklarheter og juridiske ugjennomtrengelighet, med en dertil generell og overfladisk kritikk. Denne rapporten konsentrerer seg i mye større grad om det arbeidslivsrelaterte (det faglige), og kommer derfor opp med mange konkrete konsekvenser av direktivet.

Roar Eilertsen og Stein Stugu: Hva blir prisen — hvem betaler? De facto 2006, 69 sider
Les sammendraget

---

Det befriende med Eilertsen/Stugu er at de ikke bare begrenser seg til å se på hva TD og østutvidelsen fører til. De fastslår at det allerede finnes et utbredt problem med sosial dumping, uavhengig av EUs østutvidelse. Sosial dumping er ikke noe vi våknet opp til 1. mai 2004, men har eksistert så lenge arbeidskraft har vært en vare på et fritt marked. Utslaget av den sosiale dumpinga er større eller mindre, alt etter forholdene i samfunnet. De to siste setningene skal jeg ikke legge i munnen på forfatterne av rapporten, men de er i nærheten når de sier:

«For å forstå hvordan tjenestedirektivet vil virke, er det helt sentralt å forstå hva slags virkelighet det vil virke innenfor.» (s. 32)

Dette perspektivet gjør at de ikke bare diskuterer overgangsordninger og allmenngjøring av tariffavtaler som verktøy mot sosial dumping. De ser blant annet også på arbeidsløshet og organiseringsgrad som faktorer som påvirker den sosiale dumpinga. Denne synsvinkelen er viktig, også for å forstå hvorfor dagens tiltak mot sosial dumping ikke fungerer tilstrekkelig og at vi stadig får nye tilfeller med horrible arbeids- og lønnsforhold.

Rapportens viktigste bidrag er kanskje kapittel 6, som konkret tar for seg hvordan direktivet vil gripe inn i arbeidslivet. Det at det ikke kan stilles krav til at utenlandske tjenesteytere skal ha et forretningssted i Norge, vil gjøre det svært vanskelig, om ikke umulig, å kreve og at det blir inngått tariffavtaler.

Rapporten viser også hvordan TD vil utfordre forskriftene om offentlige innkjøp og byggevirksomhet, som idag kan bli brukt som et redskap for å påvirke arbeidsmarkedet.

Dagens forskrifter gir mulighet til å kreve at de som utfører et arbeid, skal være ansatt hos en entreprenør eller underentreprenør, for å begrense bruken av enkeltmannsforetak (kontraktører). Med forslaget til tjenestedirektiv vil det være forbudt med «særlige kontraktsmessige ordninger … som hindrer eller begrenser at tjenester ytes av selvstendige næringsdrivende» (art. 16.2.d)

«At dette kan få alvorlige konsekvenser i arbeidet mot sosial dumping, kan illustreres ved at det nå ser ut som om omfanget av «selvstendige næringsdrivende» øker der hvor tariffavtaler er allmenngjort.» (s. 49)

«Økt omfang av kontraktørvirksomhet og ustabile ansettelsesforhold gjør organisering vanskeligere. Mange av disse ansettelsesforholdene virker også til å oppløse arbeidskollektivene» (s. 54)

Rapporten påviser også at den norske lærlingordningen trues av direktivet. I dag kan man ved offentlige anbud kreve at den som utfører tjenesten, skal være tilknyttet en offentlig godkjent lærlingordning. Tjenestedirektivet (art. 16.2.b) nekter et land å kreve at en utenlandsk tjenesteyter skal opptas i noe register eller forening. Det som kunne vært et viktige tiltak mot sosial dumping, forskrifter om offentlige anskaffelser, settes til side for EU-direktiver. For som det står i rapporten:

«Leveranser til det offentlige er svært viktig, og de færreste firmaer innenfor bygg- og anleggsbransjen vil sette seg utenfor muligheten til å konkurrere om offentlige anbud». (s. 47)

Rapporten kritiserer blant annet myndighetene for at tiltakene mot sosial dumping i hovedsak er rettet inn mot bygg- og anleggsbransjen og industrien, og at bransjer som hotell- og restaurant, renhold og transport ikke får nok fokus. Men i de delene av rapporten der ser på de konkrete konsekvensene av direktivet, gjør de selv den samme tabben. Der nevnes ikke de andre bransjene én konkret betraktning. Det er en stor utfordring, særlig for norsk fagbevegelse, å få fram virkeligheten til de ansatte i disse bransjene «der problemene med sosial dumping er minst like store», for å sitere Eilertsen/Stugu (s. 45).

Rapporten fra DeFacto er et viktig bidrag til den avgjørende fasen av kampen mot tjenestedirektivet, dvs. et norsk veto. SV og Sp vil ha veto, mens Ap ikke synes direktivet er så ille lenger. Det er bare et sterkt press på Ap fra fagbevegelsen, (og kanskje AUF) som kan tvinge fram et norsk veto mot direktivet når det skal opp på nyåret. Derfor er det så viktig at innholdet i rapporten blir lest, spredt og ikke minst at fagforeninger gjør som LO i Oslo og enkelte forbund sentralt og krever et veto fra regjeringa.

Hvilke konkrete konsekvenser får tjenestedirektivet for norsk arbeidsliv? Det er svarene på det spørsmålet som kan tvinge fram faglig press for veto mot tjenestedirektivet.

Jon C. Tønnesen

---

Etter at denne artikkelen ble skrevet, vedtok EU-parlamentet tjenestedirektivet 15. november. Gå inn på Nei til EUs nettsider og se hva som ble vedtatt. (Red.)

 

Dag Solstad karakteriserer sine to siste romaner 16.07.41 og Armand V som unntak i sitt forfatterskap, skrevet på overtid etter at hans egentlige forfatterskap var over.

Dag Solstad: Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman (Oktober 2006)

Les også Øyvind Andresens artikkel i Røde Fane nr 1, 2003:
"Dag Solstad – mellom marxisme og eksistensialisme"

---

Hans siste roman Armand V består bare av fotnotene til "en uutgravd roman", altså en roman som aldri er skrevet, men bare eksisterer som en tenkt tekst "der oppe". Men selv om denne sjangeren er helt spesiell og umulig å kopiere, trenger man bare lese noen fotnoter for å skjønne at dette er en typisk Solstad-roman.

Hovedpersonene i Solstads romaner er en type dobbeltgjengere. De er født omkring 1940 med oppvekst i en liten by på Østlandet (les: Sandefjord), har fått sin utdannelse på 1960-tallet – og har alle en type intellektuelle yrker. Dette har det felles med den faktiske forfatteren av bøkene. Arild Asnes, 1970 og 16.07.41 kan også leses som selvbiografier. Romanene utgjør en enhet fordi de har det felles at de alle er en utprøving av forskjellige typer roller som intellektuelle har inntatt i det norske samfunnet fra slutten av 1960-tallet til i dag.

I Solstads forfatterskap går det dårlig med de personene som ikke har det nødvendige doble blikket på sitt rollespill. I romanen om gymnaslærer Pedersen overlever for eksempel Pedersen fordi han holder en viss distanse til sin rolle som revolusjonær, han lar seg ikke fullstendig oppsluke. Den autentiske Nina Skåtøy, derimot, identifiserer seg fullstendig med sin rolle og løper lina så langt ut at det ikke er noen veg tilbake. Hun går derfor under når de revolusjonære idealene kolliderer med den norske hverdagen.

I 1984 uttalte Solstad i et intervju med Vinduet: "Å være fri uavhengig intellektuell er en umulig situasjon. Egentlig er alt jeg har skrevet et forsøk på å løse dette problemet." Dette er en fruktbar innfallsvinkel også til hans siste roman.

Hovedpersonen i denne romanen, Armand V, blir ambassadør, ikke minst fordi han er fascinert av spillet i diplomatiet. Han utøver sin praksis med glans slik at han til slutt blir norsk ambassadør i London. Han er lojal til fingerspissene til tross for at han er grunnleggende uenig med norsk utenrikspolitikk; han er blant annet motstander av norsk medlemskap i Nato og EU. Det er bare en gang han går ut av sitt gode skinn, det er i scenen der sønnen hans sier han vurderer å verve seg som soldat. Faren uttrykker høylytt sin motstand mot dette, noe som får sønnen til å handle motsatt av farens vilje. Dette får katastrofale følger etter en militæroperasjon i et fremmed land, sannsynligvis Afghanistan.

Solstads nye roman fikk meg til å trekke en annen bok ut av hylla. Det dreier seg om den svenske forfatteren Jan Myrdals En illojal europeeres bekjennelser, som kom på norsk i 1970. Myrdal tar her et oppgjør med de intellektuelle, som han mener massivt støtter opp under de med makt. "Vi har omhyggelig analysert alle kriger, men vi har ikke stoppet dem." "Vi har beskrevet torturen (…), men vi stanset den ikke." "Nå kan vi enda en gang analysere verdenssituasjonen og beskrive krigene og forklare hvordan de fleste er fattige og sultne. Mer gjør vi ikke. Vi er ikke det bevisstes bærere. Vi er bevissthetens luddere."

Armand V er en lojal europeer. Han er et bevisst menneske med stor innsikt i de historiske og samfunnsmessige prosessene. Kan vi, med Myrdal, kalle ham en "bevissthetens ludder"?

Redaktøren av Morgenbladet, Alf van der Hagen, har antydet at vår utenriksminister hadde mange felles trekk med Armand og fikk Gahr Støre til å anmelde Solstads roman i sin avis. Gahr Støre prøver i anmeldelsen på alle mulige måter å avgrense seg i forhold til Armand. Gahr Støre er blant annet ikke EU- og Nato-motstander. Det Gahr Støre her sier, er at det ikke er noen motsetning mellom hans overbevisning og han yrkesutøvelse. Han er altså en autentisk person, i motsetning til den inautentiske Armand.

Samtidig sier utenriksministeren at han er en stor beundrer av Solstads forfatterskap. Kan han si noe annet? Har ikke Solstad en så høy status at vi må forvente av en minister av Støres type at han har den tilstrekkelige kulturelle kapitalen, slik at han må si det?

Det er likevel et paradoks. Hos Støre er det tydeligvis harmoni mellom den indre stemmen og den ytre praksisen. Jeg har iallfall lært av Solstad at det er i den indre splittelsen og tvilen at frigjøringen ligger gjemt. Eller med andre ord: Det bør ta nattesøvnen fra en utenriksminister å ta inn over seg skjebnen til Armands sønn.

Samtidig vil det være et mareritt for Solstad å bli kanonisert i levende live. Han siste roman gjør dette vanskeligere.

Øyvind Andersen

Dette er ei lita samling debattinnlegg Tron Øgrim skreiv i mai 2006. De er meningsytringer kjapt klapra ned og sendt til RVs diskusjonsliste. Temaet er kommunisme – slik Tron så for seg et slikt samfunn. Han ville vise at kommunismen ikke er en fjern utopi, men allerede finnes i kimeform i dagens Norge. Og at mange flere enn vi vanligvis trur, har regna seg som kommunister.

 

Er det forsvarlig å gi ut disse innleggene nå, som et eget hefte? Ja, mener vi. Det er helt i Trons ånd – han ga for eksempel sjøl ut ei heil bok (Den vestlige maoismens sammenbrudd i 1982) med det han i forordet kalte «en uferdig kladd», rufsete og litt ustrukturert i formen og ikke helt fintenkt på alle områdene den tok opp. Men han ga den ut slik den var, fordi tida hans var knapp, og det var viktig å få den ut der og da. Viktig for debatten, for diskusjonen blant de aktive revolusjonære den gang.

Slik ser vi det også nå: Tron er død, han kan ikke jobbe videre med prosjektene sine. Men tankene hans er fortsatt viktige for debatten vår, ikke minst for diskusjonen om målene våre. Derfor gir vi ut denne lille samlinga nå – i den formen de blei skrevet av Tron.

Takk til Jon Børge Hansen som har gjort tekstene mer lesevennlige.

Innleggene utgis med tillatelse fra Tron Øgrims familie.

(Les Rødt!s minneord om Tron.)

Det finnes mengder av kommunistiske modeller innafor de høyt utvikla kapitalistiske samfunna åsså, fx Norge.

Skrevet 7. mai 2006

---

De er der fordi:

• + FOLK VIL HA DEM (inklusive mange som stemmer Fremskrittspartiet!)
• + FOLK SLÅSS FOR DEM!
• + DE FUNGERER GODT!

Jeg minner om at KOMMUNISME, i følge Marx og Lenin, er definert som et samfunn der man «arbeider etter evne, får etter behov».

+ Legg merke til at det er ikke BETALING; ikke om du er RIK ELLER FATTIG, ikke PENGER, som skal definere HVA DU FÅR. Det er DINE BEHOV som definerer hva du får.

+ Heller ikke om du ARBEIDER MYE ELLER LITE (eller ikkeno!) eller om arbeidet ditt er HØYT ELLER LAVT BETALT, skal definere hva du får.

Eksempel på kommunisme praktisert innafor det nåværende norske kapitalistiske samfunnet:

+ SJUKEHUSSEKTOREN. Du skal få store og alvorlige operasjoner, UT FRA DINE MEDISINSKE BEHOV FOR DET. Mange av oss har fått sånne operasjoner.

I USA derimot, må du betale for det, evt. ha private forsikringer eller arbeidsgivere som betaler for det. Hvilke sjukehus du blir innlagt på og hvilke leger du behandles av, bestemmes også av hva du kan BETALE, altså av (det kapitalistiske) MARKEDET.

Sjukehussektoren er ikke noe eksempel på «perfekt kommunisme»! Men den funker hælvetes mye bedre for oss vanlige arbeidsfolk enn fx den amerikanske. Det syns bl.a. på levealderen i Norge og USA! Mange av oss ville vært daue nå, dersom vi hadde hatt det amerikanske kapitalistiske systemet i sjukehussektoren.

Det er en KLASSEKAMP i gang i sjukehussektoren. Mektige kapitalistiske interesser VIL kapitalisere den. De vil fx privatisere den, innføre mer og mer BETALING, heve taket for gratisbehandling og gratis MEDISINER osv.

Hvem er mot det? Vanlige arbeidsfolk, ansatte i sektoren og alle oss andre. Hvorfor? Fordi vi innser at KOMMUNISTISKE PRINSIPPER FOR BEHANDLING AV SJUKE ER I VÅRE INTERESSER, KAPITALISME er IKKE i våre interesser. (Enten vi kaller oss «kommunister» eller ikke!)

Et helt parallelt eksempel:

+ SKOLESEKTOREN. I følge prinsippene for FOLKESKOLEN har det offentlige PLIKT til å skaffe ALLE BARN undervisning PÅ DERES PREMISSER (det Marx kaller: Ut fra behov.).

Hvis du altså er ordblind eller er lam og må ligge på ryggen, skal kostnadene til undervisninga IKKE bæres av DEG (eller din familie). DU SKAL HA ETTER DINE BEHOV.

Skolen skal være like bra enten du er rik eller fattig, i byen eller på landsbygda, osv.

Igjen er det en KLASSEKAMP om dette. Alt fra privatskoler til mer foreldrebetaling til mer betaling for lærebøker osv. HVEM vil KAPITALISERE skolen? (Gjett hvem: KAPITALEN!)

Hvem er MOT? Vi eiendomsløse og arbeidende, proletariatet og de arbeidende klassene. Vi vil ha KOMMUNISTISK skole (enten vi er kommunister eller ikke.).

Jeg kunne fortsette med å nevne:

+ FOLKEBIBLIOTEKENE. En kommunistisk institusjon, og kapitalistene og FrP vil gjerne TA VEKK allmenningsretten (en gammal KOMMUNISTISK rett, skreiv Marx og Engels) til å låne alle slags dyre bøker GRATIS, UTEN BRUK AV PENGER.

+ BRANNVESENET. Brenner det hos deg (hjemme, på jobben, på hotellet …) skal ikke pengene bestemme at brannfolka kommer, og de skal redde deg koste hva det koste vil, uten noen rekning etterpå. (Brannmannen på bilen kan godt stemme FRP! Som brannredder gjør han likevel KOMMUNISTISK arbeid.)

Ei anna form for kommunisme finnes i frivillig kollektivt arbeid, DUGNADSARBEID.

Norge er BYGD på DUGNAD. Jeg skal ikke trekke fram gamle eksempler – (Mange av dere kjenner mengder av sånne!) men trekke fram et par nye:

+ LINUX. Et gratis alternativ til Microsoft (storkapital, støtter Bush!) utvikla ved fritt delt gratisarbeid av tusener av programmerere – noen av de viktigste initiativtakerne er raddiser og marxistisk inspirerte (fx Stalman).

Igjen fins det klassekamp her. Microsoft-interessene har tilmed gjort politiske framstøt for å FORBY bruk av frivillig skapt dugnadsprogramvare! Linux-tilhengera slåss i mange land (bl.a. Norge) for å få dyr kapitalistvare UT av skoler, offentlig sektor osv.

+ WIKIPEDIA. Et gratis alternativ til «betal-leksikon" Som Encyclopedia Britannica, Store Norske Leksikon) som er utvikla av kapitalistiske konserner og som du må BETALE for å lese på nett. Wikipedia er skrivi av FRIVILLIGE som jobber GRATIS (se fx Tøgrims artikkel om Nepals Kommunistiske Parti (maoistene) med den største lenkesamlinga jeg kjenner til noe sted på nettet om den bevegelsen!).

Wikipedia inneholder akkurat nå mer enn 4 millioner artikler på over 200 språk (men de fleste Wikipediaene, de med over 10 000 artikler, er på 40 språk, deriblant BOKMÅL med 60 000, NYNORSK med 15 000, ESPERANTO med over 40 000 og ISLANDSK med 10 000) og skrives av 2 millioner registrerte frivillige (+ en god del anonyme folk som ikke vil registrere seg.).

Oppi Wikipedia fins kapitalistiske interesser, som bl.a. vil innføre REKLAME, men flertallet har til nå gått mot.

Wikipedia blir åsså angripi fra utsida (fra forlagsindustrien) som ikke-troverdig, dårlig, osv. Enten det er noe i det eller ikke (svaret er både-og, som i mye dugnadsarbeid!) så nevner de ikke hovedargumentet – WIKIPEDIA ER GRATIS, OG DU HAR LOV TIL Å SKRIVE AV; KLIPPE OG LIME FRA ALLE ARTIKLENE.

Ut fra prinsippet om at ALL KUNNSKAP I VERDEN SKAL VÆRE GRATIS OG ALLE MENNESKERS FELLESEIE.

Og hva kaller vi det, da? Marx kalte det KOMMUNISME.

Amerikanerne som starta Wikipedia er langt fra «kommunister»! (Sjøl om noen av dem hører til venstrefløya av datafolk som starta LINUX, og marxistiske ideer om alles rett til informasjon og motstand om informasjon som EIENDOM prega starten av Wikipedia-modellen.)

Men Wikipedia er en KOMMUNISTISK DUGNAD, ei KOMMUNISTISK ALLMENNING, uansett.

Kommunismen fins rundt oss, den! Den er «isprengt» kapitalismen, akkurat som kapitalismen fantes i stumper og biter innafor den seine føydalismen.

Det betyr ikke at kommunismen «gror» fram av det kapitalistiske samfunnet ved litt mindre betaling i skolene, litt mer linux, osv.

For at kommunismen VIRKELIG skal bli prinsippet som reorganiserer HELE Verdenssamfunnet trengs en serie store revolusjoner. Bl.a. må BUSH vekk, og tror noen at han sprekker som ei såpeboble, bare vi tar på'n?

Men mange av ELEMENTENE som vi kan bruke til å bygge kommunisme – ARBEIDE ETTER EVNE, FÅ ETTER BEHOV! Fins alt rundt oss.

Men kapitalistene og deres politikere og intellektuelle vil sjølsagt ikke at vi skal SE disse elementene og bruke RETT NAVN PÅ DEM!

med beste kommunistiske hilsener
Tøgrim

+ Den definisjonen jeg gir av kommunisme, er ikke mitt personlige påfunn, men er helt sentral i teoriene til Karl Marx. Marx var, er og blir kommunist. Å kalle seg marxist uten å ta stilling til det Marx kalte kommunisme, blir derfor veldig rart.

Utdrag fra epost skrevet 8. mai 2007

---

Jeg har IKKE forsøkt å presse «min definisjon av kommunisme» på RV, og jeg har I MANGE ÅR vært for at folk som IKKE rekner seg som kommunister (som grønne, venstresosialdemokrater) KAN OG BØR føle seg godt hjemme i RV.

(Jeg mener derimot at RV bør forholde seg programmatisk til marxismen, på en ikke-sekterisk og ikke-dogmatisk måte. OG jeg mener at RV bør være for å avskaffe alle klasseskiller, noe som i følge mange av oss er en sentral del av kommunismen. BEGREPET kommunisme vil jeg derimot ikke «presse» noen til å godta.)

Tøgrim
Oslo

Kjære kam Sigrid:

enig med du om at vi må unngå å falle i noen «romantiserende feller»:

Skrevet 8 mai 2006

---

1) Å framstille «urtilværelsen» som idyllisk, alltid i samsvar med naturen osv. (De vidunderlige polyneserne ødela fx ofte naturen til øyene der de kom, det var ei viktig drivkraft som tvang dem videre over havet! Dessuten spiste de hverandre, ikke minst småbarn, når de ikke hadde anna kjøtt.

2) Vi må ta utgangspunkt i moderne (og tidligere tiders) forskning når vi angriper historia.

Altså et innlegg i rett tid!

Min oppfatning er at når det gjelder tidligere tiders kommunisme, (og jeg mener begrepsbruken er riktig!) bør vi være forsiktige, og kanskje først og fremst se på DISSE sakene som POLITISK viktige nå:

A) De demonstrerer at STORE KLASSESKILLER, PENGER; PROFITT OSV er ikke «menneskets naturtilstand». Tvert imot har menneskene i mesteparten av sin eksistenstid (si 150.000 til 2 millioner år, for å ta utgangspunkt i to ulike definisjoner av mennesker) levd i samfunn med veldig stor grad av likhet, prega av samarbeid for å overleve i en ofte overveldende natur.

PENGER har fx de fleste nordmennesker knapt opplevd før i de siste 200 år!

Altså er alt skittpratet om at kapitalismen er så «naturlig», astronomiske sjefslønninger (i størrelsesorden hundrevis av millioner av kroner i ÅRET til EN MANN! – typisk for USA nå) «må til» for at samfunnet skal funke osv – vel, SKITTPRAT.

B) Jeg tror vi kan lære – med forsiktighet! – av vitenskapelig utforskning av tidligere og nåværende IKKE-MARXISTISK levende kommunisme, en del om forutsetninger for at folk skal samarbeide bra.

Fx mener russiske og amerikanske religiøse grupper som har utvikla en kultur bygd på kommunistisk økonomi over noen hundre år, at relativt små grupper er nødvendige for at altruistisk dugnad skal funke bra.

Det betyr ikke at vi skal (eller kan!) si at det nåværende norske samfunnet skal reorganiseres i grupper på noen få hundre personer. Skrivebordsteorier om åssen framtidssamfunn skal organiseres er i beste fall dumt, i verste fall antidemokratisk og kontrarevolusjonært!).

Men sånt kan være nyttig å vite i DEBATTEN om hva slags tiltak som KAN vise seg å funke, i kampen for å erstatte denne sjuke og sjøldestruktive kapitalismen med noe anna.

C) Ellers er det interessant at kommunistiske former for økonomi har dukka opp gang på gang i historia, i de forskjelligste former for samfunn. (Og ikke bare i veldig gammal tid og i veldig «primitive» samfunn.

Noen ganger har det gått veldig bra, noen ganger middels, noen ganger elendig. Men dette er ikke noe «unaturlig» eller noe som står «i motstrid til menneskenes natur».

Kautsky pekte på det tidlige klostervesenet i Europa, som hadde et aspekt av at fattigfolk slutta seg sammen for å beskytte seg, sosialt og økonomisk, jobba sammen og ikke gifta seg for å ikke få arvinger som gjorde at de måtte dele opp felleseiendommen.

Et problem var at klostrene var så økonomisk vellykka at på få hundre år blei de styrtrike og nye undertrykkere av de fattige!

(Denne mannen, som har 3 barnebarn og ønsker seg flere, er på INGEN MÅTE tilhenger av at vi skal gå i kloster! Men økonomisk og historisk er det noe å lære av denne fortellinga om den ØKONOMISKE styrken i felles eiendom og felles arbeid.)

Jesuittene i Latinamerika skapte kommunistiske kolonier blant «indianerne» (dvs ur-«amerikanerne») i det indre av kontinentet. Staten Paraguay og det sosialt sett sterkeste av alle «indianske» språk, Guarani, er en del av arven etter denne kommunismen. Den falt ikke fordi den ikke fungerte, men fordi europeiske kolonister – både den spanske kolonimakta og portugisisk/brasilianske slavehandlere, såkalte «bandeirantes» – blei livredde for at «Amerika skulle bli kommunistisk» (dette uttrykket blei brukt), Portugal og Spania jaga ut jesuittene, og en serie blodige kriger knuste kommunismen i Sør-Amerika og forvandla frie mennesker i de jesuittiske koloniene til slaver.

Jeg mener det er nyttig å vite sånt.

Ellers mener jeg at de viktigste eksemplene på kommunistisk økonomi og sosial organisering er MODERNE.

De viktigste argumentene for hvorfor kommunismen TRENGS er også MODERNE, fx:

+ Å redde lufthavet rundt jordkloden for mennesker, katter og blomster kan ikke fixes via «handel med utslippskonsesjoner». Vi trenger et «verdens luftbudsjett», der «lufta er for alle» betyr at den er hele menneskehetens felleseiendom, og hele menneskeheten må bestemme i fellesskap åssen vi bruker den, ut fra våre BEHOV (og ikke ut fra profitt). Altså: Lufta er for alle betyr IKKE FOR ALLE KAPITALISTER TIL Å PROMPE SKITTGASSER I!

+ Å utrydde fattigdommen på jorda krever KOMMUNISTISK overføring av verdier FRA de rike kapitalistene TIL det fattige flertallet i den 3. verden.

FX NÅR DET GJELDER KUNNSKAP. At lærebøker i Afrika og India skal koste Hundrevis av kr fordi vestlige forlag har «copyright», er kapitalisme på sitt verste. At ALL KUNNSKAP I VERDEN SKAL VÆRE MENNESKEHETENS FELLESEIENDOM er kommunisme på sitt akutt nødvendigste!

FX NÅR DET GJELDER MEDISIN. At det store flertallet av HIV-positive – i Afrika – ikke «kan» få medisin fordi de kapitalistiske medisinfirmaene «MÅ HA» profitten sin er kapitalistisk og imperialistisk folkemord. MEDISIN etter BEHOV og ikke etter PENGER er en kommunistisk parole FOR DAGSKAMPEN, IKKE FOR FRAMTIDA MEN FOR IDAG!

(Sånt som dette er også noen av grunnene til at jeg personlig ikke liker å kalle meg sosialist lengre, men foretrekker KOMMUNIST. «Sosialismen» er for meg DDR og Arbeiderpartiet på sitt verste, og slett ikke dekkende for de samfunnsforandringene vi trenger å kjempe for. Men jeg skal ikke sekterisk kreve at vi slutter å bruke ordet, sjøl om det er dårlig!) (Men det er en annen diskusjon …)

beste kam hexer
tøgrim

Kjære kam Ronny, En diskusjon om KOMMUNISMEN med folk flest ønsker jeg skal handle om INNHOLDET i kommunismen, og ikke om ORDET – spesielt ikke i første omgang.

Skrevet 9.mai 2006

---

Et par detaljer:
+ Jeg tror kanskje du undervurderer hvor mange som faktisk fortsatt oppfatter kommunismen som et hedersord. Jeg vokste opp med gamle arbeiderpartifolk som sa som ei sjølsagt sak at de var kommunister. I SF på 1960-tallet var det heller ikke langt mellom dem som kalte seg kommunist. Bruken av ordet KOMMUNIST har tradisjoner i Norge minst tilbake til 1870-tallet (trolig før) og det er utrolig hvem som har kalt seg kommunist i Norge:
+ Arne Garborg
+ Edvard Munch
+ Alf Prøysen …

– Jeg er opptatt av de 50 % som sier: Det er en god ide, men … At vi (noen av oss!) tar diskusjonen med DEM mener jeg er viktig for den politiske tenkninga her i landet!

Jeg er altså ikke for at RV skal være «kommunistisk». Derimot får jeg enkelte ganger en litt klaustrofobisk mistanke om at enkelte av våre venner på «høyrefløya» egentlig drømmer om å FORBY sånne som meg – eller fx tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord, eller andre medlemmer i RV – å SI: JEG ER KOMMUNIST, og FORSVARE KOMMUNISMEN.

PS. Personlig er jeg altså mye mer misfornøyd med ordet «sosialisme».

DET betyr DDR-samfunn og manipulasjon av staten fra DNA for å legge storflyplassen i et tåkehøl på gardermyra, det!

Jeg syns det er litt rart at INGEN diskuterer at en god del folk LIKER IKKE ordet SOSIALISME, faktisk med ganske god grunn?

med beste kam hexer
Tøgrim

Kjære kam Jokke
Du skriver: «For det er jo langt flere enn Marx som har kalt, og kaller, dette for kommunismen.»

skrevet 9. mai 2006

---

Tøgrim: Og DET er et viktig poeng!

KOMMUNISME er ikke noe «Marx fant på» eller noe i og for seg «marxistisk»!

+ Marx&Engels kalte sitt program i 1848 for DET KOMMUNISTISKE MANIFEST fordi ordet var kjent og forstått PÅ FORHÅND; FØR det var marxister.

+ Som jeg skreiv i et tidligere brev, frykta jo faktisk herskerne i Spania og Portugal og slavehandlerne i Sør-Amerika at kontinentet skulle bli «KOMMUNISTISK» før år 1800!

+ Christania-bohemen og mange anarkister i Norge kalte seg «Kommunister» seint på 1800-tallet.

+ Den viktigste nynorsk-redaktøren i Norsk historie, Rasmus Steinsvik, kalte sitt blad FEDRAHEIMEN for «Kommunistisk-anarkistisk tidsskrift» (eller lignende – jeg har ikke referansen her) på 1880-tallet, og på 20-årsdagen for Pariskommunen trykket han forsida helt i rødt! (Paris KOMMUNEN – kommunisme. ok?)

+ Storkapitalisten som beherska Oslo by, Olav Donsum, averterte i avisene i Christiania i 1878 etter «kommunistene» som sto bak det store opprøret i byen det året …

+ KOMMUNISME blei i Christiania på 1870-tallet, som i Tyskland og Frankrike på 1840-tallet, oppfatta som den sinteste og mest radikale politiske retninga i ARBEIDERKLASSEN.

(Den store franske revolusjonære opprøreren Blanqui, som aldri var marxist, kalte seg KOMMUNIST. I USA blei Marcus Thrane Blanquistisk kommunist.)

(Et medlem av Kommunistforbundet til Marx og Engels var forresten på gjennomreise i byen i 1848 eller 49 …)

+ Lederen for høyrefløya i Venstre, Astrup, argumenterte på 1890-tallet for at arbeiderne i Norge måtte ikke få stemmerett ENNÅ, for da kom landet til å bli «kommunistisk» innen 20 år!

+ Han tok ikke så feil heller – i hvert fall var landets største PARTI, DNA, med på stiftelsesmøtet i DEN KOMMUNISTISKE INTERNASJONALE i 1918! (Der var DNA nest største parti, ette bolsjevikpartiet!) Og DNA kalte seg KOMMUNISTISK i programmet sitt, ihvertfall til 1932 …

+ De fleste marxister, derimot, kalte seg opp til 1914 SOSIALDEMOKRATER (inklusive bolsjevikene i Russland!) Men da Lenin i 1914 oppdaga at verdens mest berømte sosialdemokratiske parti, det tyske, hadde STØTTA krigen (akkurat som Norges viktigste sosialistiske parti, SOSIALISTISK Venstreparti, støtter krigen i Afghanistan!) sa han at nå kunne han ikke bruke det ordet lengre, han ville kalle seg KOMMUNIST isteden.

Saka er at KOMMUNISME er MINST TO TING, som har eksistert før og uavhengig av marxismen:
+ EI SAMLING IDEER (en «ideologi») som går ut på at det ikke skal finnes klasseskiller, rike og fattige, privat eiendomsrett til rikdommene skapt av naturen og arbeidet!

Marx, Engels og Lenin FANT IKKE OPP disse ideene, de presiserte dem, fx:

+ IKKE PRIVAT EIENDOM TIL PRODUKSJONSMIDLER
+ ARBEIDE ETTER EVNE, FÅ ETTER BEHOV

Dessuten er kommunismen EI SAMFUNNSFORM OG EN ØKONOMI som bygger på dette (eller riktigere: Mange forskjellige, mulige og virkelige, samfunnsformer og økonomier som bygger på dette).

+ Det har i flere hundre år eksistert kristen-kommunistiske kolonier. Noen av dem har vært svært vellykka, i hvert fall ut fra økonomiske kriterier. (Om du og jeg ville ønske å underordne oss de formene for personlig disiplin (eller «ufrihet» som dette krever er et anna spørsmål).

+ Jeg har argumentert for at Linux og Wikipedia er eksempler på kommunistisk ØKONOMI (ingen privat eiendomsrett!) ARBEID (ingen betaling – arbeide etter evne, og fritt arbeid, ingen arbeidstvang!) og kommunistisk IDEOLOGI (ingen skal profitere på nødvendig menneskelig utvikling, kunnskap er for ALLE, «ingen rike og ingen fattige».)

+ Jeg har argumentert for at fx skolevesenet, helsevesenet og bibliotekene i Norge er bygd opp ut fra sterk støtte til kommunistiske ideer om fordeling i befolkninga.

For å si dette på en annen måte,
+ KOMMUNISME er ei SAMFUNNSFORM som fins i VIRKELIGHETA, har eksistert så lenge mennesker har eksistert og trolig vil eksistere minst like lenge, og ikke noe «påfunn» verken av Marx, Stalin eller RV!

+ Like lite som KAPITALISME er noe Marx «fant på» da han skreiv KAPITALEN, er KOMMUNISME noe han «fant på» da han skreiv «Det kommunistiske manifest»!

– mi oppfatning –

(Sosialisme derimot – hva faen for slags skitt er DET? Og har det eksistert noen gang, anna enn som i beste fall kompromiss, i verste fall bløff? Nord-Korea og Cuba? Ærlig talt, tanken får meg til å spy …)

(Jeg er KOMMUNIST, ikke SOSIALIST. Men igjen, jeg skal ikke insistere på at vi skal slutte å bruke ordet, enda det er dårlig, utbrukt og innholdsløst. Noen taktiske hensyn må vi ta!)

med beste kam hexer
tøgrim – Oslo – kommunist.

Kjære kamerat PIM!

Vi kan fortsette med å diskutere, vennlig og saklig, både spørsmålet om KOMMUNISME og om PROGRAM.

Skrevet 9. mai 2006

---

+ Til det siste først: Personlig har jeg altså ikke blanda meg inn i programdebatten denne gangen. (Jeg hakke engang lest forslaga.) Jeg skal jo ikke på landsmøtet, og jeg tror ikke noen der har bruk for meg som baksetesjafør. Men jeg (hvis det interesserer noen!) er altså heller mer MODERAT enn deg når det gjelder HVA jeg syns bør stå i et program av RV-typen – i Norge, i 2006.

Hvis jeg skulle revidere DITT forslag, ville jeg skrive (dette er ei rask og grov, sjuskete skisse): «RVs mål er at denne utviklinga skal legge grunnlag for en oppheving av klassedelinga, der ingen er styrtrike og ingen fattige, og penger ikke blir brukt som et mål for å verdsette mennesker og sperre noen ute fra helsevesen, utdannelse, kunst og kultur og andre forutsetninger for et rikt og godt liv. Vi vil ha et samfunn der menneske ikke undertrykker menneske, der det er nok til alle og størst mulig valgfrihet og intellektuell frihet og der vi har utrydda all undertrykkelse som bruker som påskudd kjønn, nasjonalitet, rase og religion. Vårt store framtidsmål er Karl Marx sin gamle drøm om en verden som er et virkelig klasseløst samfunn av frie mennesker.»
(Dessuten ville jeg kutte ut riksmålet …)

STRUKTUR – et intellektuelt ord som de fleste av lesera våre ikke forstår? Ikke jeg, i hvert fall?

FRIHETLIG har jeg ikke mye imot (og hvis det gjør noen anarkister glade, okei?) men jeg syns åsså det er litt intellektuelt og seigt forståelig, og er ikke det viktige at MENNESKENE er frie, ikke bare SAMFUNNET? («FOLKETS» eller «SAMFUNNETS» frihet har vel vært brukt av en god del rare politikere til å forsvare MENNESKENES ufrihet?) Jeg vil altså gjerne DEFINERE; BESKRIVE frihetENE.

KOMMUNISME vil jeg gjerne HA. Men det er det samme for meg hva du KALLER det. Du kan kalle det qwerxflærb eller Bamse Brakar for min del! Derimot vil jeg gjerne DEFINERE det.

Marx sa (og faktisk, anarkistene som ikke var marxister sa omtrent det samme): et samfunn + uten klasseskiller + uten penger + uten stat + med størst mulig personlig frihet for den enkelte.

LENIN sa: Vi og anarkistene har samme MÅLET (kommunismen!), vi er uenige om VEIEN. (Anarkistene tror de kan avskaffe staten og opprette kommunismen I MÅRRA, vi trur dessverre ikke det går så fort.)

Det er det jeg MENER.

Det interessante er at noe sånt MENER jo veldig mange andre åsså ville være det beste samfunnet, og noen andre legger til: «hvis det bare ikke var uforenelig med menneskenaturen … »

Jeg er ENIG med definisjonen din, men jeg ville gjerne DEFINERE den nøyere.

FRIHET fx er et av de politisk kraftigste, og samtidig et av de semantisk mest innholdsløse – eller kanskje heller uklare – orda i språket.

Frihet til å investere? Til å misbruke barn, som Staff vil at foreldrene skal ha? Til å holde jenter hjemme fra skolen? (Eller alle barna, som de «frihetlige» i USA går inn for? Til å argumentere for tatovering og kastrering av pakistanere?

Du og jeg vil ikke ha frihet til det, men vi vil fx ha FRIHET FRA SOSIALE KJØNNSSKILLER, og FRIHET TIL Å SI HVA VI VIL (ytringsfrihet!) osv.

Så er det ikke bedre å forsøke å DEFINERE den friheta VI KJEMPER FOR på en forståelig måte, enn å si fx bare et «frihetlig samfunn»?

ORDET kommunisme trenger jeg derimot ikke I ET PROGRAM.

Personlig er jeg kommunist «24 timer i døgnet» som en annen debattant sa, og jeg bruker ordet omtrent hver gang jeg holder foredrag. Men når jeg diskuterer RVs program, kan jeg godt tenke meg å diskutere sånn: – «jamen er du ENIG eller UENIG i disse måla?» – og slippe å med en gang få: «jamen jeg er ikke KOMMUNIST!» …

Kanskje jeg tar feil i det? Men det er sånn jeg tenker. (Altså står jeg visst til høyre for deg?)

Ka du tænk?

Med beste kammeratslige hexer
Tøgrim
Oslo

Fra diktsamlinga Å passe et fuglebrett, 1990

---

Den kom over grensa
i natt
med sangen
som bagasje.
Lov og takk
for svarttrostens vinger.
Den hadde aldri
sluppet gjennom passkontrollen
køla svart
som den er.

Kvinner har valget mellom å kreve fullt samfunnsborgerskap på bekostning av å bli menn, eller snarere halvgode etterlikninger av menn, eller å kreve anerkjennelse og støtte som kvinner, på bekostning av å ikke bli anerkjent som fulle samfunnsborgere. Dette er Mary Wollstonecrafts dilemma.

Kjersti Ericsson er professor i kriminologo og tidligere leder av AKP (1984–1988)

---

Likestilling eller kvinnefrigjøring? spurte vi på 1970-tallet. Men hva er egentlig forskjellen? Likestilling kan kanskje ses på som det vi ofte omtaler som borgerlig-demokratiske rettigheter, som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet.

Hvorfor sier vi borgerlig-demokratisk rettighet? Det er ikke fordi slike rettigheter er noe borgerlig tull, som arbeidsfolk og sosialister ikke behøver å bry seg om. Nei, vi kaller det borgerlig-demokratiske rettigheter, fordi kravet om slike rettigheter var en viktig del av den borgerlige revolusjonen mot det føydale styresettet. Innføring av slike rettigheter representerte et stort og viktig framskritt. Men den borgerlige revolusjonen kunne ikke fullt ut virkeliggjøre disse rettighetene. Men sjøl når alle har fulle borgerlig-demokratiske rettigheter på papiret, så har ikke alle samme reelle muligheter til å bruke dem. Dette er for eksempel opplagt når det gjelder ytringsfrihet. Ikke alle har samme mulighet til å komme til orde og bli hørt i offentligheten. Det hjelper å ha penger til å kunne kjøpe seg ei avis eller en tv-kanal, og det hjelper å ha en høy stilling eller posisjon som gjør at du blir ansett for meningsberettiget av dem som styrer informasjonsstrømmen i samfunnet.

Rettssikkerhet er også et gode som i praksis er ulikt fordelt. Gang på gang har for eksempel forskere påvist at det største problemet i Norge ikke er trygdemisbruk, men at mange ikke får det de har rett på, enten fordi de ikke kjenner til rettighetene sine eller fordi de ikke har ressurser til å slåss med et offentlig byråkrati som ofte setter hensynet til budsjettbalansen høyere enn hensynet til rettssikkerheten.

Likestilling mellom kjønnene var ikke et av de borgerlig-demokratiske rettighetskravene som ble reist av den borgerlige revolusjonens fedre. Snarere tvert imot, som jeg skal komme tilbake til. Likestilling er dessuten den rettigheten som det har tatt lengst tid å innfri, også på det formelle plan. Men likestilling likner på de andre rettighetene på den måten at det er forskjell på det formelle og det reelle. Et illustrerende eksempel er deling av fødselspermisjon mellom mor og far: Far tar en større del av fødselspermisjonen når mor har høy utdanning, når hun har høy inntekt, når hun ikke jobber deltid og jo likere inntekt mor og far har. (Lappegård 2003.) Kort sagt, sjøl om den formelle retten til å dele fødselspermisjonen er lik for alle, er det i praksis også et klassespørsmål. Et annet eksempel er veksten i bruken av au pairer, praktikanter og rengjøringshjelper i private hjem. Noen kvinner, men slett ikke alle, har mulighet til å kjøpe seg fri fra deler av hus- og omsorgsarbeidet og dermed stille mer likt med menn i kampen om suksess og forfremmelser i arbeidslivet. Motsatt er det lavtlønte kvinner som har mest å tjene på å benytte seg av kontantstøtteordningen, en ordning som bidrar til å forsterke tradisjonelle kjønnsroller.

Hvor langt likestillingen kan drives under kapitalismen, er et åpent spørsmål. Siden jeg ser på likestilling som en borgerlig-demokratisk rettighet, er jeg for størst mulig likestilling, også innenfor systemets rammer. Men som sosialister og revolusjonære kan vi ikke nøye oss med dette. Å slåss for kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv blir i beste fall halvveis, i verste fall vil det øke ulikheten kvinner imellom og gjenskape gamle utbyttingsformer i ny drakt. Det finnes feministiske forskere i dag som stiller spørsmålet om kvinnekampen har bidratt til å øke klasseskillene (Lovell 2004). Og det er klart at hvis også kvinner karrer seg opp i posisjoner der de ikke gidder å gjøre jobben sin hvis de ikke får 16 millioner i opsjon, da blir avstanden større mellom slike kvinner og de som vasker direktørkontorene deres, enn den var den gangen kvinner måtte nøye seg med å være direktørenes fruer, økonomisk avhengige av sine menn. Men det er ikke kvinnekampen som har skapt de forholdene som gjør at vi nå har fått en ekkel opsjonsadel som lever minst like fjernt fra vanlige folks liv som hertuger og grever før i tida. Økende ulikhet i samfunnet er et resultat av den utviklinga kapitalismen er inne i, og som har sine mektige pådrivere, både i næringsliv og politikk. Eksemplet illustrerer likevel at et samfunn der klasseskillene er de samme, ikke er så veldig mye å drømme om, uansett om også kvinner kan bli direktører.

Hvis vi tenker likestilling uten klasseperspektiv, er dessuten faren der for at gamle utbyttingsformer gjenoppstår i ny drakt. Forskerne Sølvi Sogner og Kari Telste (2005) tar opp dette i siste kapittel av boka si om tjenestejentenes historie i Norge. Hushjelpmarkedet var nesten avskaffet, men nå er markedet våknet til nytt liv som en nisje for innvandrerkvinner fra fattige land, påpeker de. Både i private hjem og i offentlig omsorg og renhold er en avhengig av innvandret arbeidskraft fordi lønnsnivået er lavt. Samtidig bidrar tilførsel av arbeidskraft utenfra til å holde lønnsnivået nede.

"Ein karriere i den stadig tøffare norske arbeidsmarknaden i dag byggjer i aukande grad på eit innvandra tenarskap både privat og offentleg. Det gir strukturelle kjenneteikn ved det norske samfunnet som står svært langt frå idégrunnlaget i stormaktstida til velferdsstaten," sier Sogner og Telste (side 165).

Dette er ikke bare noe som skjer i Norge. Sogner og Telste henviser til en EU-rapport, som viser at mye av denne innvandringen skjer illegalt: "Medan tenaryrket meir og mindre har forsvunne frå offentlege statistikkar, har det gjort comeback innanfor den uformelle eller "svarte" økonomien. Paradoksalt nok finn vi innanfor eit teknologisk avansert samfunn ein arkaisk arbeidsmarknad. I dei grovaste tilfella har ein å gjere med regulært husslaveri."

Nå er det på ingen måte bare kvinners ønske om å gjøre karriere som skaper disse tilstandene, ikke en gang først og fremst. Situasjonen illustrerer likevel at en kvinnekamp uten klasseperspektiv kan bli en kamp som krever at andre kvinner blir holdt nede. Og det er ikke frigjøring for noen. "Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri," sa Marx. Det gjelder også for kvinner.

Skal det bli virkelig kvinnefrigjøring, må vi kjempe både mot kvinneundertrykking og mot klasseundertrykking. Det betyr at det er arbeiderklassens kvinner, i privat og offentlig sektor, som må gå i spissen for kvinnekampen og legge premissene for den. Den borgerlige revolusjonens fedre verken kunne eller ville realisere fulle demokratiske rettigheter for alle i praksis, fordi de samtidig støttet opp under et system som må produsere ulikhet, nemlig kapitalismen. På samme måte vil en kvinnekamp ledet av kvinner i de øvre sosiale sjiktene være ute av stand til å skape frigjøring for alle kvinner.

Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri

"Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri." Det gjelder for kvinner, og det gjelder for arbeiderklassens menn. Like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinneperspektiv føre til frigjøring av arbeiderklassen. Når vanlige menn ikke tar opp kampen mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn, svekker de sin egen kamp som undertrykt klasse: De inngår en allianse med sin hovedmotstander, kapitalistene. For kapitalistene tjener på at det finnes en stor, kvinnelig arbeiderklasse som jobber ekstra billig, særlig siden mange av dem gjør det nødvendige arbeidet det er vanskeligst å rasjonalisere helt vekk, slik som helse- og omsorgsarbeid. I tillegg gjør disse kvinnene samtidig mye slikt arbeid gratis, i familien, i den såkalte fritida. Menn i arbeiderklassen som synes det er helt greitt at lønns- og arbeidsforhold i de store kvinneyrkene er dårligere enn dem de sjøl har, og som ser det som helt naturlig at kona tar hus- og omsorgsarbeidet, understøtter altså et system som styrker kapitalistene.

Og de hindrer en allianse med halvparten av sine egne klassefeller, kvinnene. Resultatet blir en svekket arbeiderklasse. "Enhet" har alltid vært et honnørord i sosialistiske bevegelser og i arbeiderklassens organisasjoner. Og vi trenger enhet for å kunne handle politisk.

Problemet ligger i at enheten ikke så sjelden har vært et resultat av at viktige deler av virkeligheten er blitt skrelt vekk. Og de som har representert denne virkeligheten, er blitt usynliggjort og brakt til taushet gjennom krav om lojalitet overfor den "felles" saka. Ofte har det vært sånn at det som er viktig for menn, er blitt definert som "felles", mens det som er viktig for kvinner, er blitt sett på som særinteresser. Å komme trekkende med kvinnekrav når situasjonen i klassekampen krevde enhet, kunne lett bli sett på som splittende. Men ei "felles" sak som oppstår ved at noen har makt til å definere vekk andres virkelighet, er enhet bygd på undertrykking. Enheten må oppstå ved at bevegelsen tar opp i seg hele den kompliserte og motsetningsfylte virkeligheten til arbeiderklassen og det arbeidende folket, og finner et grunnlag som reelt uttrykker det som er felles. Dette krever en atmosfære av åpenhet, av respekt for andres erfaringer og ståsted, en atmosfære der det lyttes. En organisasjon, en enhet med undertrykkingsforhold og usynliggjøring innebygd er et dårlig redskap i kampen for ei bedre framtid. Åpenheten må derfor tjene til å fange opp alle stemmer, fordi de betyr noe, fordi de er nødvendige for å arbeide seg fram til en enhet som virkelig gjenspeiler helheten i arbeidsklassens og det arbeidende folkets situasjon. Det handler om stemmene til både menn og kvinner, til både svarte og hvite, til folk av alle filer og legninger. En slik enhet må skapes gjennom praksis, gjennom kampene vi fører i dag. Men denne felles kampen må virkelig være felles, ikke basert på at noen gruppers situasjon og interesser blir usynliggjort og bortdefinert. Dette krever mye når det gjelder interesse for og innlevelse i hverandres situasjon, evne til å løse konflikter og se undertrykkingsforhold i øynene. Men bare gjennom en slik prosess kan vi få en virkelig enhet som er sterk nok til å bære en virkelig revolusjonær bevegelse.

Et slikt syn forplikter også kvinnekampen. Også kvinner kan komme til å definere kvinners interesser på en slik måte at noen stemmer blir brakt til taushet og noen virkeligheter blir definert vekk. Og vi kan komme til å spille på lag med undertrykkende krefter som rasismen og den hvite, vestlige arrogansen. I dag diskuteres det for eksempel om muslimske kvinner i land som Norge, Danmark, Frankrike skal ha lov til å dekke til å dekke til hode, hår eller ansikt. Det er ikke første gang skautet eller sløret framstår som et tungt og meningsmettet symbol.

"Algerie uten slør" heter en artikkel den kjente anti-kolonialisten Franz Fanon skrev i 1959 (engelsk utgave 1989), midt under Algeries nasjonale frigjøringskamp mot Frankrike. Der beskriver han hvordan han mener at de franske kolonialistene tenkte om Algeries kvinner. Franskmennene så det slik at kvinnen var krumtappen i algeirske samfunnet, og derfor gjorde de alt for å få kontroll over henne. Å omvende kvinnen, å vinne henne over til franske verdier, ville samtidig innebære virkelig makt over den algeirske mannen, og et praktisk og effektivt middel til å bryte ned algeirsk kultur og omforme den i tråd med kolonialistenes program. Etter hvert framgangsrikt forsøk ble de franske myndighetene styrket i sin overbevisning om at den algeirske kvinnen ville støtte vestlig inntrenging i det innfødte samfunnet, skriver Fanon, og fortsetter:

"Hvert slør som falt, ga kolonialistene tilgang til horisonter som inntil da hadde vært forbudt, og blottet for dem, bit for bit, Algeries nakne kropp. Okkupantens aggressivitet, og håpene hans, tidoblet seg hver gang et nytt ansikt ble avdekket. Hver nye algeirsk kvinne som fjernet sløret, fortalte okkupanten om et algeirsk samfunn hvis forsvarssystemer var i ferd med å bryte sammen. Hvert slør som falt, hver kropp som ble frigjort fra haïk'ens tradisjonelle omfavnelse, hvert ansikt som lot seg utsette for okkupantens frekke og utålmodige blikk, var et negativt uttrykk for det faktum at Algerie var i ferd med å fornekte seg sjøl og akseptere kolonisatorenes voldtekt." (Side 42.)

Franskmennenes strev for å få Algeries kvinner til å kaste sløret, var i følge Fanon ledd i et imperialistisk forsøk på å undergrave kulturen og samfunnet, og sikre Algeries fullstendige overgivelse. Og det kunne han nok ha rett i.

Den andre sida ved dette er naturligvis at kvinner som valgte å kaste sløret, kunne risikere å bli sett på som forrædere av sine egne, og at tradisjonelle praksiser av denne typen ble et symbol på patriotisme og den algeirske nasjonens motstandvilje og ære.

Kvinner er ofte blitt gjort til symboler for kulturen og nasjonen. I krig og andre konflikter har dette ført til at kvinner er blitt gjort til objekter i kampen, slik Fanon beskriver det fra Frankrikes kolonikrig. Brutale utslag av dette er for eksempel krigsvoldtekter, der en erobrer gjør beseirede nasjonens kvinner til "sine". Ikke bare seierherrene, men også de beseirete, kan gjøre kvinner til objekter i denne kampen, slik det for eksempel skjedde under 2. verdenskrig, da kvinner som forelsket seg i tyske soldater, ble straffet med hårklipping og annen fornedrelse av sine landsmenn.

Mye kan tyde på at kvinner tjener som de fremste symbolene for nasjonale og kulturelle verdier, også i vår tid. I dag står to slike symboler mot hverandre i mange vestlige land, Norge inkludert. Det ene symbolet er bildet av den tilslørte, muslimske kvinnen med minoritetsbakgrunn. Det andre symbolet er bildet av den frie, likestilte kvinnen med majoritetsbakgrunn. Om den muslimske kvinnen fjerner sløret eller ikke, blir et symbol på om majoritetskulturen vinner fram, både for dem som ønsker fornorsking og for dem som ønsker å hegne om minoritetenes opprinnelige verdier. Den frie, likestilte kvinnen blir på sin side gjort til symbolet på en overlegen kultur som må eksporteres til andre land, om nødvendig med bomber og granater. Folk som ikke nettopp er kjent som kvinneforkjempere i andre sammenhenger, som president Bush og hjemlige Fremskrittsparti-politikere, skyver mer enn gjerne dette symbolet foran seg i sine korstog. Og for dem som motsetter å bli vestliggjort, med eller uten vold, blir den frie, likestilte kvinnen på samme vis symbolet på det de bekjemper, hun blir en skamløs hore.

På denne måten blir både minoritets- og majoritetskvinner symboler og objekter i en kamp som minst av alt handler om kvinnefrigjøring for noen av partene. Vi må ikke la oss fange av dette. Naturligvis skal vi ta avstand fra, og bekjempe, kvinneundertrykkende praksiser i minoritetsmiljøer, som vi gjør det i majoritetsmiljøer. Men vi må ikke glemme at rasismen, og den hvite, vestlige arrogansen er en like tung byrde å bære for minoritetskvinner, og at deres egne miljøer kanskje også fungerer som fristeder fra den rasismen og den arrogansen de møter i storsamfunnet. Rasismen er dessuten noe som finnes i det hvite samfunnet, i oss som er hvite. Vi kan ikke noe for at vi er født med hvit hud, og har ingen grunn til å ha skyldfølelse for det. Men vi har ansvar for å slåss mot den måten kapitalismen og imperialismen bruker hvithet på, og vi har ansvar for å kjempe mot at vi sjøl lar oss bruke i dette. Uten at vi tar dette ansvaret er majoritets- og minoritetskvinner dømt til å stå overfor hverandre som to symboler, i en kamp der begge parters interesser som kvinner knapt har noen plass.

Mary Wollstonecrafts dilemma

Over har jeg kalt likestilling mellom kjønnene for et borgerlig-demokratisk krav. Opplysningstida og den borgerlige revolusjonen erstattet troen på selvfølgelige, gudegitte hierarkier med ideene om individets sjølstendighet og idealene "frihet, likhet og brorskap". Men revolusjonens fedre reiste ikke kravet om likestilling mellom kjønnene. Hvordan kunne de liberale frihetsideene forenes med fortsatt undertrykking av kvinner? I følge de amerikanske kjønnsforskerne Laqueur (1987) og Schiebinger (1987) oppsto det i opplysningstida en ny interesse for det særegne ved den kvinnelige kroppen. Tidligere hadde en ikke sett på kvinne og mann som fysisk særlig forskjellige. Heller ikke kjønnsorganene ble betraktet som vesentlig ulike – kvinnene hadde omtrent samme utstyr som mannen, bare vrengt innover. Mannens dominans over kvinner var forankret i en hierarkisk, sosial orden som ble sett på som gudegitt, evig og selvfølgelig. Dette endret seg med opplysningstida. Gud ble avsatt som øverste autoritet. Naturen kom inn i stedet. Og hvis en kunne bevise at kvinner av naturen var ulike menn, så kunne dette rettferdiggjøre at de også ble behandlet ulikt i samfunnet. Siden har jakta på kvinnenes biologiske annerledeshet pågått uavbrutt. For revolusjonens fedre var det klart at kvinnen av naturen manglet forutsetninger for å delta i det offentlige liv. Hennes plass var i familien.

Den borgerlige revolusjonens frie, like individ var altså en mann. Disse forestillingene, som karakteriserer den liberale, politiske filosofien ved inngangen til moderne tid, påvirker fortsatt vår forståelse av samfunnet og betingelsene for kvinnekampen. Mønsteret for en fullverdig samfunnsborger er en mann.

Dette fører til det kvinneforskeren Carol Pateman (1989) har kalt "Mary Wollstonecrafts dilemma", etter den kjente pioneren i kampen for kvinners rettigheter av samme navn. Pateman formulerer Mary Wollstonecrafts dilemma slik: På den ene sida er det slik at å kreve fullverdig samfunnsborgerskap for kvinner innebærer at kvinner må bli som menn, siden den rådende forståelsen av "samfunnsborger" er patriarkalsk og tar utgangspunkt i menns egenskaper, evner og aktiviteter. På en andre sida er det slik at å kreve full samfunnsmessig anerkjennelse av og støtte til kvinners tradisjonelle ansvarsområder, innebærer å dømme kvinner til en samfunnsmessig rolle nettopp som "kvinner", dermed uten fullverdig samfunnsborgerskap.

Kvinner har altså valget mellom å kreve fullt samfunnsborgerskap på bekostning av å bli menn, eller snarere halvgode etterlikninger av menn, eller å kreve anerkjennelse og støtte som kvinner, på bekostning av å ikke bli anerkjent som fulle samfunnsborgere.

Dette dilemmaet kommer til uttrykk i forholdet mellom de to formene for feminisme som vi kaller likhets- og forskjellsfeminisme. Likhetsfeminisme er den formen for feminisme som hevder at det er kvinneundertrykkinga som gjør oss til "kvinner". Det vi ser på som kvinnelig, er resultatet av at vi har blitt plassert i rollen som det andre kjønnet, ikke fullt ut menneskelig. Målet må derfor være å overskride denne kvinneligheten, og bli et virkelig menneske, som mannen. Forskjellsfeminismen er den formen for feminisme som hevder at kvinneundertrykkinga gjør at det kvinnelige blir nedvurdert. Det gjelder både verdiene våre, arbeidsinnsatsen vår, erfaringer og tenkemåte. Målet må være at disse kvinnelige verdiene blir oppvurdert, at våre tanker og erfaringer blir sett som gyldige, og at det arbeidet vi gjør blir anerkjent som viktig. Samfunnet bør bygges på kvinners verdier.

Mary Wollstonecraft kjempet sin kamp for over 200 år siden. Men Carol Pateman mener at dilemmaet fortsatt er aktuelt. Den moderne kvinnebevegelsen har stått overfor dette dilemmaet en rekke ganger siden 1970-tallet. 8. mars 2004 var jeg i Roma. Jeg fant ikke noe 8. mars-tog, men jeg fant en stand, og der kjøpte jeg ei T-skjorte. På T-skjorta sto det: "De fleste kvinner har dobbel arbeidsdag. Gifte kvinner i yrkesaktiv alder gjør 75 % av husarbeidet i familien. Kvinnene produserer mer helse enn alle verdens helsetjenester. Hvis husarbeidet ble regnet med, ville det utgjøre 51 % av bruttonasjonalproduktet. Lønn for arbeidet i familien! Alle mødre er arbeidende mødre! Makt til kvinnene!" Jeg kjøpte som sagt T-skjorta, men kunne ikke slutte meg helt til slagordene. For vil ikke en slik politikk, med lønn for kvinners tradisjonelle arbeid i huset, låse kvinner fast i en posisjon som annenrangs samfunnsborgere? På den andre sida: Er ikke det å gå mot slik lønn å nedvurdere kvinners innsats, å stemple den som mindre verdifull enn menns? Vi havner midt i Mary Wollstonecrafts dilemma.

Vår bevegelse har aldri gått inn for husmorlønn. Men vi har møtt Mary Wollstonecrafts dilemma i mange andre sammenhenger: Da Siri Jensen i sin tid skrev at vi måtte akseptere at mange kvinner ønsket å jobbe deltid, og kjempe for bedre rettigheter for deltidsansatte, var det noen som meldte seg ut av Kvinnefronten i protest. For dette ville jo bare låse kvinner fast som arbeidslivets B-lag og familiens "naturlige" hovedansvarlige. Seinere har vi gått inn for pensjonspoeng for omsorgsarbeid, men hva er den prinsipielle forskjellen på det og husmorlønn? Vi har hatt et ambivalent forhold til lange fødselspermisjoner. På den ene sida er det fint at kvinners behov og påkjenningene med å ha spedbarn anerkjennes. På den andre sida forsterker lange fødselspermisjoner kanskje forestillingene om kvinner som "naturlige" omsorgspersoner. Dessuten svekker de våre muligheter i arbeidslivet, noe mange unge kvinner har fått føle i praksis. Og da ammedebatten raste i avisspaltene for en tid tilbake, så vi Mary Wollstonecrafts dilemma i full utfoldelse: Skal ikke kvinner anerkjennes for å gjøre det som er sunt og bra for barn, og som bare vi kan gjøre, nemlig amme, og amme lenge? Eller er fokuset på amming et likestillingsfiendtlig triks for å hindre kvinner i å delta i arbeidsliv og på andre samfunnsområder?

I siste nummer av tidsskriftet Kjønnsforskning har Jorunn Solheim og Mari Teigen (2006) en artikkel om det som ofte kalles det norske likestillingsparadokset: På den ene sida er Norge et av de landa i verden der kvinner har høyest deltaking i arbeidslivet. På den andre sida har vi ett av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i verden. Kanskje dette slett ikke er noe paradoks, sier Solheim og Teigen. Kanskje er det heller slik at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er en betingelse for kvinnenes høye yrkesaktivitet: Kvinner deltar i arbeidslivet som kvinner, i lavt vurderte kvinnejobber, med dårlig lønn og mye deltid. Altså nettopp ikke på lik linje med menn, ikke som fulle samfunnsborgere. Mary Wollstonecrafts dilemma spøker atter i bakgrunnen.

Kvinnebevegelsen har forsøkt å angripe dette på to måter: På syttitallet la vi stor vekt på verdien av å velge utradisjonelt, kvinner burde inn i mannsyrker. Det var et forsøk på å gjøre noe med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Men denne politiske linja hadde en undertekst: Tradisjonelle kvinneyrker er egentlig noe dritt. Siden skiftet vi fokus til å legge mer vekt på å oppvurdere de tradisjonelle kvinneyrkene, synliggjøre kompetansen de krevde og slåss for høyere lønn. Det er ei linje som har fått stor oppslutning, men det kan se ut som om de store kvinneyrkene stanger i et glasstak som ligger temmelig lavt. Det er som om det kvinnelige ved kvinneyrkene tjorer dem fast til bånn av lønnstabellen.

Mary Wollstonecrafts dilemma viser etter mitt syn hvor vanskelig det vil være for kvinnekampen å satse ensidig enten på likhets- eller forskjellsfeminisme. En konsekvent likhetsfeminisme kan komme til å glorifisere det som i dag forbindes med mannen, og videreføre kvinneforakt. En konsekvent forskjellsfeminisme kan lede lukt inn i kontantstøtte og livmorsmystikk.

I dagens aktuelle kampsaker må vi prøve å ha to tanker i hodet på en gang. Langsiktig må vi angripe den strukturen som mer enn noe annet låser oss fast i Mary Wollstonecrafts dilemma, nemlig forholdet mellom produksjon og reproduksjon. Reproduksjonsarbeidet er i vårt samfunn underordnet produksjonen, enten det utføres privat, i familien, eller som en offentlig oppgave. Og det er knyttet til kvinner, både praktisk og symbolsk; praktisk ved at det er kvinner som i all hovedsak utfører dette arbeidet; symbolsk ved at denne typen arbeid blir ansett for å være kvinnfolkarbeid. Slik er det under kapitalismen, og slik har det også vært i de landa som har kalt seg sosialistiske. Det langsiktige målet vårt må derfor være å få slutt på at reproduksjonen er underordnet produksjonen, og at disse to sektorene praktisk og symbolsk er knyttet til hvert sitt kjønn. I dag utsettes det offentlige reproduksjonsarbeidet for rasjonaliserings- og effektiviseringsprosesser som går på helsa løs, både for dem som jobber i denne sektoren og for de menneskene den skal tjene. Offentlige utgifter til slike formål skal være lavest mulig, og profitten i privatiserte tjenester skal være høyest mulig. Mange har sett Chaplins berømte film Modern times, om tidsstudier, effektivisering og rasjonalisering i den kapitalistiske industrien, som gjør arbeideren til en liten brikke i produksjonens hjul, et hjul som går stadig fortere. Kanskje er det på tide at det lages en tilsvarende film fra et sykehjem, et sykehus eller om en hjemmehjelper. I Chaplins film var det arbeideren det gikk ut over. I reproduksjonen går det imidlertid ut over både den som arbeider (som oftest en kvinne) og den det arbeides med, den syke eller omsorgstrengende. For reproduktivt arbeid, det er ofte arbeid med mennesker.

Hva betyr det å få slutt på at reproduksjonen er underordnet produksjonen? La meg begynne i en utopi som jeg også har trukket fram i andre sammenhenger. Dette er en utopi som faktisk eksisterer, riktignok som ei lita øy under stadig beleiring fra nedskjæringskåte myndigheter. Dere kan lese om den i Turid Horgens vakre bok: Når språket berører. Den handler om Turids og andres arbeid med sterkt multihandikappete barn, som ikke har det vi vanligvis forstår med språk. Det er ikke så godt for andre å vite hvordan de har det og opplever verden. Kanskje har de for eksempel smerter uten at omverdenen forstår det.

Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke "utvikles" på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de det er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Norge. Det er kommunisme! tenkte jeg. For i denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftsposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadssvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalen. De er mennesker, rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke.

Når vi skal prøve å tenke om framtida tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Vi vil ha et samfunn der behov, ikke profitt bestemmer produksjon og organisering. Vi vil ha et samfunn der vi får utvikle oss og oppleve fine ting på egne premisser, ikke for å bli nyttigere for kapitalen. Vi vil ha et samfunn der dominansforholdet mellom produksjon og reproduksjon er opphevet. I et slikt samfunn vil ikke lenger den typen arbeid som kvinner tradisjonelt har utført, bli ansett for mindreverdig. Det vil ikke være kvinners private ansvar, slik store deler av det er i dag. Og det vil ikke bli sett på som en slags utsondring av kvinners biologiske natur. Grunnlaget for skillet mellom den offentlig aktive mannlige samfunnsborgeren og kvinnen i familien vil være borte. I et slikt samfunn vil vi ikke lenger stå overfor Mary Wollstonecrafts dilemma.

Strategi er også måten vi kjemper på

Så la oss oppsummere:

1) Kvinnekamp uten klasseperspektiv kan ikke føre til en kvinnefrigjøring som er verdt navnet.

2) I kampen for et bedre samfunn vil vi alliere oss med vanlige menn, men ikke på kvinneundertrykkende premisser. Klassekamp uten kvinneperspektiv kan heller ikke føre til noen virkelig frigjøring. Hvis menn i arbeiderklassen ikke kjemper mot sin egen rolle som undertrykkende kjønn, er de usolidariske mot halvparten av arbeiderklassen og bidrar til å styrke dem de skulle kjempe mot – nemlig kapitalistene.

3) Enhet mellom kvinner kan heller ikke skapes på undertrykkende premisser. Vi må ikke definere kvinners "felles interesser" slik at noen stemmer blir brakt til taushet og noen virkeligheter blir usynliggjort.

4) Et nytt samfunn må skape en ny samfunnsborger, som ikke hviler på kvinneundertrykking og har mannen som modell. Langsiktig må vi kjempe for at reproduksjonens underordning under produksjonen oppheves, og at menneskenes behov bestemmer hvordan samfunnet blir utformet.

Helt til slutt: Måten vi slåss på, har også en sammenheng med målet vårt og hvordan vi ser på mennesker. Aktivister i en viktig kamp kan komme til å møte dem de skal kjempe for med utålmodighet: de er passive, tilbakeliggende, lar seg ikke tenne av kamprop og store aksjoner. De står ikke opp for sin rett, men "finner seg i det". Slik kan aktivistene ufrivillig komme til å sende samme budskap som arbeidsfolk, og særlig kvinner, har mottatt hele sitt liv: At de er lite verdt. Dermed bærer de videre viktige strukturer fra det samfunnsynet de tror de bekjemper.

Vi ønsker, naturlig nok, å spre vårt politiske budskap til flest mulig. Men ofte har vi "glemt" hva undertrykking gjør med folk. Hvis vi bare tar sikte på å erstatte en politisk overbevisning med en annen, forandres ikke nødvendigvis folks forhold til sin overbevisning. Kanskje fortsetter de å oppfatte seg som mottakere av et budskap og publikum for andres handlinger. Men er det ikke nettopp demokrati i svært vid forstand vi slåss for?

Virkelig forandring krever at folk ser seg sjøl som skapere av kunnskap og mening og som aktivt handlende i å forme samfunnet og sitt eget liv. Kvinnebevegelsen har betydd mye for å gjøre dette problemet synlig som et politisk felt for strategisk tenkning og utvikling av konkrete metoder. I forhold til politiske bevegelser er kvinner vant til å bli definert som om de lider av en slags mangelsykdom: De er passive, har lav sjøltillit, tør ikke ta ansvar osv. Kvinnebevegelsen har stilt problemet på en annen måte: Når kvinner framstår som passive, skyldes det to ting:

• 1) At det legges hindre i veien for dem.
• 2) At den aktiviteten kvinner driver, blir usynliggjort og nedvurdert.

Når de har lav sjøltillit, skyldes det at de blir utsatt for hersketeknikker og usynliggjøring. Og når de anklages for ikke å tørre å ta ansvar, er det for det første en gigantisk utdefinering av alt kvinner tar hovedansvaret for, også i politiske bevegelser. For det andre dreier det seg om at de ikke blir vist tillit. I tillegg til alt dette kommer at de ofte blir presset inn i et mønster for politisk aktivitet som ikke er deres. Kvinner kan ikke "aktiviseres" uten at alt dette blir politisk bearbeidet, både av dem sjøl og av den bevegelsen de skal være en del av.

De problemene kvinnebevegelsen har stilt så skarpt, gjelder også mer allment. En revolusjonær bevegelse fordreier sitt eget mål dersom den bare er på jakt etter fotfolk som kan tilslutte seg et ferdig budskap. Noe av det viktigste ved å gjennomføre en kamp eller en aksjon, er derfor hva som skjer med dem som slåss. Blir de deltakere, skapere av den felles bevegelsen? Å føre en kamp som peker framover, må nødvendigvis bety at mange er aktive, at mange stemmer kommer fram og snakker med større sikkerhet. En av de viktigste "forsikringene" makta har, er folks mistillit til egne evner, til at de kan forandre noe, til at de kan organisere og styre samfunnet på egne premisser.

Å slåss på en slik måte at folk vokser, at de tør bruke egne evner og kunnskaper til å skape noe sammen med andre, er et spørsmål om grunnleggende politisk linje, ikke bare om "metode". Ser en ikke det, risikerer en at målet går tapt et sted på veien.

---

Litteratur:

• Fanon, Franz (1989): "Algeria unveiled". I Studies in a dying colonialism. London: Earthscan Publications
• Horgen, Turid (1995): Når språket berører: språkmiljø for mennesker med multifunksjonshemming. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
• Lappegård, Trude (2003): "Pappa til (hjemme)tjeneste – hvilke fedre tar fødselspermisjon?" Samfunnsspeilet nr. 5
• Laqueur, Thomas (1989): "Orgasm, Generation and the Politics of Reproductive Biology". I Catherine Gallagher & Thomas Laqueur (red): The Making of the Modern Body. Sexuality and Society in the Nineteenth Century. Berkeley: University of California Press.
• Lovell, Terry (2004): "Bourdieu, class and gender: 'The return of the living dead?'" I Lisa Adkins & Beverly Skeggs (red): Feminism after Bourdieu. Oxford: Blackwell Publishing
• Pateman, Carole (1989): The Disorder of Women. Cambridge: Polity Press
• Schiebinger, Londa (1989): "Skeletons in the Closet: The First Illustrations of the Female Skeleton in Eighteenth-Century Anatomy". I Catherine Gallagher & Thomas Laqueur (red): The Making of the Modern Body. Sexuality and Society in the Nineteenth Century. Berkeley: University of California Press.
• Sogner, Sølvi og Kari Telste (2005): Ut å søkje teneste: historia om tenestejentene. Oslo: Samlaget
• Solheim, Jorun og Mari Teigen (2006): "Det kjønnssegregerte arbeidslivet – likestillingens snublestein?" Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 3

"En skikkelig mannfolkjobb? Jo det er en jobb hvor du kan bestemme sjøl, ha mer ansvar, og så er det skikkelig betalt." Slik svarte en formann på en kvinnebedrift som sosiologen Hjørdis Kaul intervjuet (Kaul 1996). Dermed hadde han også sagt hva han og mange med han mente var typisk for en kvinnfolkjobb: underordnet og dårlig betalt.

Ebba Wergeland og Paul Nordberg har skrevet boka Verneombudet (2006).
Denne artikkelen er et utdrag fra boka, og trykkes med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag.
Se også Gunnhild Lurås sin omtale av boka i dette nummeret av Rødt!.

---

Kvinnene har som gruppe dårligere arbeidsvilkår enn menn, og de typiske arbeidsmiljøproblemene er ofte usynlige, det handler mye om mellommenneskelige forhold. Både ekspertisen og fagbevegelsen mangler erfaring med å rydde opp i arbeidsmiljøproblemer som er typiske for kvinnearbeidsplasser. Ofte gjelder det forhold som har med organiseringen av arbeidet å gjøre, og stresspåkjenninger som ikke er så vanlige i menns arbeid. Kvinner har for eksempel oftere publikumskontakt, omsorgsoppgaver, underordnet arbeid og detaljovervåket arbeid. De er også oftere utsatt for stress på grunn av konflikter mellom ansvar hjemme og kravene på jobb, for eksempel med å organisere barnepass når arbeidstidene er ubekvemme eller uforutsigbare.

Fordi det er nødvendig å sette ord på problemene før en kan stille krav, er det viktig å ta seg tid til å komme fram til felles forståelse og prioritering. Det er mye å diskutere, det gjelder å finne tid og anledning:

• Hva er det viktigste å sikre i forhandlingene om nye skiftordninger?
• Vil de planlagte omorganiseringene slå ulikt ut for menn og kvinner?
• Hvem tar opp kvinnenes arbeidsmiljø i arbeidsmiljøutvalget?
• Er det bare mennenes virkelighet som skal gjelde i fagforeningen og blant verneombudene?

Menn får plager av jobben, kvinner bare er sånn

Når menn får vond rygg, er det vanlig å spørre om det kan henge sammen med jobben. Men når verneombud på kvinnearbeidsplasser forteller at de ansatte har smerter i nakke og skulder, blir de ofte møtt med at det skyldes helt andre ting enn arbeidsforhold. Og så kommer hele leksa om at kvinner har problemer hjemme, at de antakelig er mer følsomme for smerter enn menn, og at akkurat de dette gjelder, egentlig er litt hysteriske. Verneombudet må ikke la seg forvirre av disse bortforklaringene. For det er bortforklaringer. Kikk litt på historien om "telegrafistkrampen", og se om det ikke er litt å lære.

Telegrafistkrampen

Rundt 1900 var det i USA og England mye snakk om "telegrafistkrampe", med smerter i arm og hånd og nedsatt funksjon. Den første forklaringen var at dette skyldtes ensidig muskelarbeid med tidspress og mangel på variasjon. Den nymotens telegrafnøkkelen krevde 30.000–40.000 anslag i timen, og arbeidsdagen kunne vare i 14 timer. Telegrafisten anstrengte seg for å skrive fort og feilfritt. I 1908 ble den godkjent i England som yrkessykdom med rett til yrkesskadeerstatning. Dermed økte selvsagt antallet som ble registrert. Ikke nødvendigvis fordi det ble flere tilfeller, men fordi retten til erstatning gjorde at registreringen hadde en hensikt. Stilt overfor de høye tallene skiftet den medisinske interessen etter hvert retning. Artiklene i England og USA begynte å handle om hvordan man avslørte simulanter, og om psykiske egenskaper som kunne øke sårbarheten. Det ble snakket om at noen telegrafister nok hadde en psykonevrotisk legning. Og noen grupper ble åpenbart rammet langt oftere enn andre. Det gjaldt kvinner, jøder og andre innvandrere som polakker, italienere, grekere og østerrikere. Det måtte skyldes at de hadde en spesielt hysterisk legning. Innvandrerne ble dessuten mistenkt for å ville misbruke forsikringsordningene.

Ekspertisen overså glatt at både England og USA i disse årene hadde opplevd en dramatisk økning i nettopp kvinners og immigranters yrkesdeltakelse, og at nykommerne sannsynligvis fikk de mest underordnete jobbene og de dårligste vilkårene. Det var ikke så rart om de også var mest utsatt for sykdom. Men arbeidsgivere og helsemyndigheter foretrakk å tro på at den "egentlige" årsaken ikke var dårlige arbeidsforhold, men hysteriske kvinnfolk og nevrotiske og upålitelige innvandrere. Da slapp de å lete etter risikoforhold i arbeidsmiljøet, og kunne heller diskutere alle problemene de syntes de hadde med kvinner og innvandrere.

Verneombudet har nytte av å lete etter kjønnsforskjeller

Det er lett å bli blind for det man er vant til, som at det er forskjell på menns og kvinners oppgaver og arbeidsvilkår, selv i samme yrke og på samme arbeidsplass.

– Er det kjønnsforskjeller i kvaliteten på arbeidsvilkår og arbeidsmiljø, for eksempel fordi bedriften er delt i manns- og kvinneavdelinger eller skiller skarpt mellom mannfolkarbeid og kvinnfolkarbeid? Det er ikke noe galt i å gjøre ulikt arbeid, men hvis det fører til at kvinnene systematisk har dårligere arbeidsmiljø og arbeidsvilkår enn flertallet av mennene, har verneombudet en oppgave.

– Er det flere kvinner enn menn som får muskelsmerter eller blir uføre på grunn av arbeidsforholdene? Hvis det er større risiko for slitasje i "kvinneyrkene" eller arbeidet er dårligere tilpasset kvinnenes størrelse og krefter, betyr det at det må være rom for forbedringer. Det samme gjelder for så vidt om situasjonen er omvendt.

– Blir det tatt hensyn til omsorgsansvar utenfor jobben, eller for den del til aldersforskjeller, når det forhandles om arbeidstid, overtid og skiftordninger? Eller presser det ungdommelige mannlige flertallet gjennom langfri og komprimerte arbeidsuker for alle?

– Vil det kanskje være til alles fordel om kravene utenfor jobben, fra barn, lokalsamfunn og familie, fikk større plass i bevisstheten når det skal forhandles om arbeidsmiljø og arbeidstid?

Er kvinner for små?

Kvinner har gjennomsnittlig mindre krefter enn menn. Den fysiske arbeidsevnen er 30 prosent mindre og muskelstyrken 15–50 prosent mindre. Kvinner er også gjennomsnittlig kortere og lettere. Slike gjennomsnittsforskjeller forhindrer selvsagt ikke at mange kvinner orker mer enn mange menn, og typiske kvinneyrker er minst like tunge som mange mannsyrker.

Men forskjellene i vekt og kroppshøyde, armlengde og håndbredde gjør at bare et mindretall av kvinner sitter godt på et førersete som er konstruert for menn, eller får godt grep om et verktøy som passer godt for de fleste menn. Det som passer for standardmannen på 1,80, passer dårlig for mange menn som ikke er "standard". Løsningen er reguleringsmuligheter og valgmuligheter, for det er også store variasjoner kvinner imellom og menn imellom.

Kamelen og dromedaren

Da sosiologen Hjørdis Kaul studerte kvinners arbeidsvilkår i industrien, oppdaget hun en interessant forskjell mellom bransjer der kvinnene var i flertall, og bransjer som var mannsdominerte. På den første typen arbeidsplass manglet småbarnsmødrene. Hvis du tegnet opp aldersfordelingen blant de ansatte, fikk du et mønster som hun kalte kamelen, to pukler med de yngste og de eldste, med et søkk imellom. Dette hadde andre sett før henne, og det ble forklart med at kvinnene heller ville være hjemme de årene barna var små. Kvinnene selv sa at arbeidet var for slitsomt å kombinere med små barn hjemme. Det var ingen ordninger i bedriften som la forholdene til rette for at det skulle la seg gjøre heller. For eksempel måtte de stille på jobb klokka 7, selv om barnehagen ikke åpnet før klokka 8.

I mannsdominert industri fant hun til sin overraskelse et annet mønster for kvinnenes aldersfordeling. Det var bare én bred pukkel på kurven, med færre helt unge og helt gamle. Mannsdominert industri var som dromedaren, med bare én pukkel. Der var småbarnsmødrene med. Kamelen i de andre bransjene kunne altså ikke bare skyldes moderskapet. Det kvinnene i mannsdominert industri selv fortalte, var at arbeidsplassen var så viktig for dem at de ville fortsette selv om de ble mødre. Og aller viktigst: Forholdene ble lagt til rette for dem slik at de kunne klare det.

Viktige områder for verneombudet

På kvinnearbeidsplasser:

• Tilstrekkelig grunnbemanning og fulle stillinger – i stedet for å utnytte at lavtlønte kvinner er «fleksible» fordi de trenger ekstravakter, vikariater og overtid når de ikke får full stilling.
• Tydelige krav til kvalifikasjoner når bemanningen settes opp. Når en sykepleier erstattes med en skoleelev for å spare penger, er hun ikke erstattet. Det betyr ekstra belastning både på de andre sykepleierne og på skoleeleven, som får for mye ansvar.
• Større egenkontroll med arbeidstempo og arbeidssituasjon. Kvinner mangler oftere enn menn kontroll med arbeidstempo og hviletid, og utsettes oftere for produktivitetskontroll, stoppeklokke og standardtider.
• Realistiske arbeidstidsordninger i forhold til ansvar og oppgaver utenfor jobben.
• Forum for felles diskusjon av arbeidsoppgaver og arbeidsforhold. Kvinners tette timeplan kan gjøre det vanskelig å samles utenom arbeidstid. En fellestur med overnatting på hotell kan løse problemet hvis den er planlagt i god tid på forhånd.

På arbeidsplasser med både menn og kvinner:

• samme adgang til tekniske hjelpemidler, kjøretøy, heiser og traller, og samme adgang til opplæring i bruken
• samme rett til arbeidsplass, verktøy, verneutstyr osv. tilpasset den enkelte, med riktig avstand, høyde, vekt og håndgrep, og mest mulig regulerbare høyder og avstander der flere skal bruke samme arbeidsplass, førerhus eller maskin
• samme mulighet for å trekke seg tilbake fra publikumskontakt
• samme mulighet for å be om hjelp fra andre
• samme rett til ikke å bli avbrutt i det man holder på med
• samme rett til ikke å bli bedt om ekstratjenester som ikke hører til jobbe

Moskvas handlingar i dei åra den russisk-tsjetsjenske konflikten har pågått, har kosta over 40.000 barn livet – noko som aldri kan bli sett på som del av ein kamp mot global terrorisme, med mindre ein, sjølvsagt, går ut frå den hypotetiske haldninga at desse barna i framtida kunne ha blitt terroristar, og at ein derfor ser på deira brutale bortgang som eit preventivt tiltak mot mogeleg terrorisme.

Majnat Abdullajeva er tsjetsjensk journalist, som har måtta gå i eksil og no lever i Tyskland.
Innlegget blei halde på IRCTs (www.irct.org) sitt internasjonale symposium i Berlin 9. og 10. desember 2006.
Artikkelen er oversatt av Rolf Vårdal.

 

---

 

Den andre krigen i Tsjetsjenia, som tok til i 1999 under nemninga anti-terroristoperasjon, har no halde fram i sju år, og blir følgd av grove brot på menneskerettane. Trass i freistnadene frå den russiske staten i mange år på å overtyde det internasjonale samfunnet om normalisering av situasjonen i den tsjetsjenske republikken, har konflikten i røynda auka på kvart år, kun endra form over tid og funne meir raffinerte og perverterte uttrykk. Vidare endra konflikten seg allereie frå ein lokal russisk-tsjetsjensk krig, til ein konflikt mellom Russland og andre republikkar i Nord-Kaukasus, som Dagestan, Ingusjetia og Kabardino-Balkaria. Denne konflikten er fulgt av ei svært alvorleg krise i det som omhandlar brot på fundamentale menneskerettar.

Heilt frå dei militære aksjonane starta i Tsjetsjenia har Kreml prøvd å framstille desse som ein slags anti-terroristoperasjonar, men etter dei tragiske hendingane 11. september, har dette ynskjet frå Moskva blitt eit aksiom. Men, som eit resultat av Moskvas handlingar i dei åra den russisk-tsjetsjenske konflikten har pågått, har mellom 150.000 og 200.000 innbyggarar i den lille nord-kaukasiske republikken blitt drepne, inkludert over 40.000 barn – noko som aldri kan bli sett på som del av ein kamp mot global terrorisme, med mindre ein, sjølvsagt, går ut frå den hypotetiske haldninga at desse barna i framtida kunne ha blitt terroristar, og at ein derfor ser på deira brutale bortgang som eit preventivt tiltak mot mogeleg terrorisme. Vidare har nesten halvparten av befolkninga i Tsjetsjenia blitt tvinga til å forlate territoriet og bli flyktningar, og det nøyaktige talet på invalide og foreldrelause er ukjent til og med for dei pro-russiske tsjetsjenske byråkratane.

Trass i dei evige freistnadene frå det russiske leiarskapet med president Putin i spissen på å halde fram sine overgrep med militærmakt i Tsjetsjenia som eit bidrag til kampen mot internasjonal terrorisme, er det dei tusental av fredelege innbyggarar i republikken som lir mest under dette. I mange år har dei vorte utsette for daglege lidingar som følgje av dei absolutt illegale overgrepa som er begått av soldatar frå dei ulike og talrike makstrukturane mot dei fundamentale rettane sine – først og fremst retten til liv.

Kidnappingar. Masseutreinskingar

Frå starten av det andre militære felttoget i Tsjetsjenia har tusenvis av menneske blitt offer for kidnapping av soldatar eller allierte til dei ulike russiske maktstrukturane. I dei første åra av krigen vart dei fleste arresterte i såkalla "oppreinskingar" (zatsjistki), det vil sei i dei spesielle operasjonane som skulle kontrollere pass i ein eller annan busetnad i republikken. Etter at dette blei rutine i dei første dagane av krigen, vart desse spesielle operasjonane utførte i hovudsak på følgjande måte: Russiske soldatar med hjelp av pansra kjøyretøy blokkerte busetnader i dagevis utan å tillate nokon av innbyggarane å forlate staden, før dei så systematisk kontrollerte dokumenta blant lokalbefolkningen på leiting etter personar som tilhøyrde den tsjetsjenske opposisjonen eller som hjelpte eller sympatiserte med separatistane. Sidan mange av innbyggarane hadde mista dokumenta sine i løpet av det militære felttoget (brende saman med heimane deira under bombing, mista under fleire evakueringar frå stridssoner til tryggare stader, etc.) blei hundrevis av fredelege innbyggarar arresterte – i prinsippet for å stadfeste identiteten deira – før dei forsvann utan spor.

I følgje ulike menneskerettsorganisasjonar har mellom fem og åtte tusen menneske blitt bortførde og deretter forsvunne utan spor sidan hausten 1999 under slike oppreinskingar, då russiske styrkar starta på ei lang rekke av bitre slag for å okkupere tsjetsjenske busetnadssentra, det eine etter det andre. Vidare understrekar sjølv Memorial, menneskerettsorganisasjonen som i dag er best i stand til å overvake hendingar i Tsjetsjenia, gjentekne gonger at dataa deira er baserte på undersøkingar som er gjennomførde berre på ein tredel av republikkens territorium, så det kan ikkje avspegle til fulle den totale utstrekninga av slike brot på menneskerettane. Vidare er innbyggarane i republikken etter år med krig blitt vande med sin totale mangel på rettar og dei militære forbrytaranes immunitet, og er redde for represalier frå dei militære, og bestemmer seg ofte for ikkje å gå til statens juridiske organ angåande arrestasjon og forsvinning som gjeld slektningar. Leiting etter kidnappa eller arresterte familiemedlemmer blir ofte utført av deira næraste slektningar, som brukar sine eigne ressursar. Dette er resultat av den stemninga av terror og mistillit som med hensikt har blitt framdyrka i Tsjetsjenia dei siste åra, og også den systematiske spreiinga av informasjon og angiveri, som i storleik minner om Stalin-tida. Dette siste elementet medfører vidare at slektningar av kidnappingsoffer ikkje vender seg til dei offisielle juridiske strukturene, noko som medfører stillheit rundt eit enormt tal på slike brotsverk.

Målretta individuelle oppreinskingar

Ei anna form for kidnapping som har funne stad i ein kolossal målestokk i den siste tida, er såkalla "målretta individuell oppreinsking" (adresnye zatsjistki). Om ein kan seie at soldatar i hovudsak utførte dei ovannemnde daglege masse-"oppreinskingane" av heile busetningssentra i dei første åra av krigen, har dei i dei siste to eller tre åra føretrukke den spesielle "know-how" frå den andre Tsjetsjenia-krigen som blir kalla "målretta individuell oppreinsking". Når den først blei teken i bruk, blei denne "målretta individuelle oppreinskinga" presentert av det russiske militæret som eit middel for å forsvare dei uskuldige som hadde vore offer for masse-"oppreinskingar" – sidan dei einaste som blei arresterte under "målretta individuell oppreinsking" antakelegvis ville vere dei som braut spesifikke lover eller deltok i illegale væpna grupper, som russisk propaganda kallar den tsjetsjenske motstandsrørsla. I alle høve har det i røynda vore under "målretta individuelle oppreinskingar" dei siste åra at det største talet på lokale innbyggarar, der det overveldande fleirtalet ikkje hadde det minste å gjere med motstandsrørsla, har forsvunne utan spor. Ein kan kort oppsummere dei såkalla "målretta individuelle oppreinskingane" som følgjer: midt på natta eller ved daggry kjem soldatar, anten maskerte eller utan kjenningsmerke køyrande i pansra køyretøy med overmalte nummerskilt til heimen til ein innbyggar i republikken, dei bryt seg inn i heimen, pågrip den sovande personen og tek han med seg (ofte i nattklede, utan tid til å kle på seg). Det er nesten uråd å finne ut tilhøvet desse "flygande hollendarane" i den tsjetsjenske krigen har til den eine eller andre offisielle maktstrukturen, og å spørje desse nattlege besøkande om å vise dokument er jamngodt med å skrive sin eigen dødsdom. Nokre av dei pågripne blir sette fri etter fleire dagar, og har gjentekne gonger blitt torturerte og slegne; ofte blir dei kjøpt fri av slektningar for ein stor pengesum – om dei, sjølvsagt, har lukkast raskt i å finne ut kvar offeret har blitt teke.

Det fins ei slags prisliste med prisar for løysepengar for kidnappingsoffer. Ein levande person (jamvel om han er torturert nesten til døde) kostar mellom 3 og 7 til 10 tusen dollar. Etter å ha betalt denne summen har slektningane ein sjanse til å få tilbake offeret før det er tid til å skyte han. Lika av desse som er kidnappa og så myrda, kostar litt mindre. Returen deira – og sjansen til å gravlegge dei – kostar som regel mellom 1.000 og 3.000 dollar.

Mange forsvinn utan spor. Svært ofte blir lika av menneske som er pågripne på denne måten, til slutt funne i utkanten av busetnader eller i massegraver, med teikn på ein voldsom død.

Massegraver

Ei av dei spesielle omstenda i den tsjetsjenske røyndomen er dei talrike massegravene overalt på territoriet i den tsjetsjenske republikken, som blir funne av lokale innbyggarar frå tid til anna. Nokre av desse har allereie blitt oppdaga, mange er framleis uoppdaga. I byrjinga av mars 2000, tre veker etter at Groznyj, som hadde blitt forlate av tsjetsjenske motstandsstyrkar og okkupert av russiske militære, klarte eg å nå den tsjetsjenske hovudstaden i løyndom. I fleire dagar då eg oppheldt meg i den øydelagde byen, der gatene var overstrødde med halvrotne eller heilt ferske lik av drepne tsjetsjenarar, klarte eg å lage grove skisser av dei største massegravene i Groznyj. Frå samtalar med lokale innbyggarar eller ved at dei viste meg stadene der føderale soldatar, hovudsakeleg leigesoldatar, hadde utført masseavrettingar av Groznys innbyggarar som hadde overlevd dei bitre kampane, var eg i stand til å registrere rundt tjue graver der soldatane i all hast hadde dekka spora etter brotsverka sine. Uheldigvis, då eg prøvde å forlate Groznyj blei eg pågripen ved eit russisk kontrollpunkt, der massegravene som var kartlagde i notisboka mi blei erklærte russiske militære lokalitetar. Eg blei forhøyrd mistenkt for å vere snikskyttar i motstandsstyrkane. Notisbøkene med lokalisasjonane til massegravene blei straks konfiskerte. Likevel, nokre av desse massegravene blei seinare oppdaga og gravde opp. Til dømes vart ei av dei største fellesgravene oppdaga nær busetnaden Khankala, der hovudkvarteret til det russiske militæret i Tsjetsjenia tilfeldigvis held til. Alle dei 56 som blei funne i denne grava, blei drepne etter langvarig og avansert tortur. Mange hadde hender og føter bundne med tau, og nokre hadde fått teke ut indre organ. Rundt tjue av lika var unge kvinner.

Utanom slike massegraver over heile territoriet i republikken blir det nesten dagleg funne enkeltlik av offer for utanomrettslege avrettingar. Desse blir funne hastig tildekka med jord eller berre dumpa i utkanten av landsbyar, i kloakken, eller i kjellarar på rivne hus. Då eg arbeidde i Groznyj frå 1999 til november 2004 deltok eg personleg mange gonger i leiting etter slike graver og i forsøka til innbyggarane på å identifisere restane, noko som med republikkens mangel på rettsmedisinsk ekspertise berre blei utgjort av dette: restane av dei døde blei lagde ei tid på ein offentleg plass, som oftast moskeane; dei blei fotograferte av ein av dei lokale innbyggarane (om nokon i nærleiken var i stand til å finne eit kamera), restane av dei ofte sundslitne kleda og skoa blei nøyaktig skildra og nedskrive, før restane blei gravlagde på den lokale gravplassen under eit valt namn.

Kven står bak kidnappingane og drapa?

Som det alt har blitt påpeika, er det svært vanskeleg å fastslå identiteten til dei som er involverte i slike kidnappingar og drap i Tsjetsjenia. Ofte er kidnapparane sitt språk det einaste sporet slektningane har for å slå fast kva av dei talrike maktstrukturane på republikkens territorium dei skal vende seg til. Dersom kidnapparane konverserer seg i mellom på russisk på ein nattleg "spesialoperasjon", betyr dette at ein bør leite etter kidnapparane i dei såkalla "Mellombelse divisjonane til Innanriksministeriet" (VOVD), som blir utgjort av militære polititenestemenn som blir sende til Tsjetsjenia frå andre regionar i Russland eller i Khankala, hovudbasen til det russiske militæret i Tsjetsjenia. Om kidnapparane snakkar tsjetsjensk eller gebrokkent russisk, fører spora til dei pro-russiske tsjetsjenske maktstrukturane. Ein kan ikkje hevde at statsadvokaten i Tsjetsjenia, som er ansvarleg for etterforsking av slike brot på menneskerettane, ikkje gjer noko. Rettslege steg blir regelmessig tekne basert på fakta om kidnapping av republikkens borgarar – men desse fører nesten aldri til identifisering av kidnapparane.

Utanom soldatane sjølve har fleire høgt plasserte byråkratar i republikken og i Russland vedgått direkte eller indirekte medverknad frå dei russiske maktstrukturane i kidnapping av tsjetsjenske sivile. Slik til dømes den noverande presidenten i Tsjetsjenia, Alu Alkhanov, erklærte i ein tale i mai 2005: "I fleire saker der menneske har blitt rekna for å ha forsvunne utan spor, har dei faktisk blitt heldne av medlemmer av subdivisjonar av dei spesielle tenestene under mistanke om brotsverk." Alkhanov, sjølv både tidlegare militsmann og innanriksminister i republikken, brydde seg knapt om det faktum at dei som blei pågripne i slike saker, skulle ha blitt behandla i samsvar med alle juridiske prosedyrer som lovene i den russiske føderasjonen føreskriv

Vidare erklærte Aslambek Aslakhanov, ein rådgjevar til den russiske presidenten Vladimir Putin, i eit radiointervju i april 2005 på Ekho Moskvy ("Moskvas ekko") at føderale styrkar er ansvarlege for forsvinningar i Tsjetsjenia, og kort tid før dette sa general Arkadij Jedjeljev, sjef for den regionale operasjonelle staben for drift av kontraterroristoperasjonar i nordlege Kaukasus, i eit intervju med AFP (Agence France Presse) at "representantar frå dei russiske føderale styrkane og statlege juridiske organ dessverre var medskuldige i forsvinningar av borgarar". Så det er tydeleg at eitt av dei mest monstrøse overgrepa mot menneskerettane i sona med "kontra-terroristoperasjonar" (som den russiske sida skammeleg kallar krigen i Tsjetsjenia) ikkje er hemmeleg for leiarskapet i landet.

Journalistar og tilgangen deira til Tsjetsjenia

Det er ikkje hemmeleg at det russiske leiarskapet frå starten av det andre militære felttoget i Tsjetsjenia innførde total sensur på informasjon om hendingane i denne krigssona. Tilgang til republikken for journalistar og advokatar har blitt avgrensa gjennom talrike byråkratiske hindringar slik som akkrediteringar, sertifiseringar og nødvendige løyve frå styresmaktene. For dei få gjenstridige journalistane som ikkje blir skremde av styresmaktene sine reint byråkratiske taktikkar, fortalde militæret dei direkte at det ikkje fanst nokon tryggleiksgaranti for dei som vitjar Tsjetsjenia trass i åtvaringane frå russiske styresmakter. I laupet av den andre krigen har fleire titals utanlandske journalistar blitt pågripne i Tsjetsjenia av den enkle grunn at dei torde å vitje republikken utan følgje, og såleis var utanfor kontrollen til det føderale militæret.

Heilt frå starten av arbeidet som militærkorrespondent i den russisk-tsjetsjenske krigssona blei eg sjølv utsett for talrike trugsmål frå det russiske militæret. Trugsmåla, kun baserte på det faktum at eg samarbeida med uavhengige informasjonsbyrå som Novaja Gazeta eller Radio Liberty, nådde eit punkt der soldatar lova å ta hemnd på dei som sto meg nær og på det vesle barnet mitt. Til slutt, i februar 2004, blei eg tvinga til å forlate republikken for ikkje å sette liva til familiemedlemmene mine i fare.

Meir enn tretti journalistar er blitt drepne i Tsjetsjenia sidan 1994 som resultat av denne væpna konflikten. Og denne lista held fram med å vekse. 7. oktober 2006, midt i sentrum av Moskva, avretta ein leigemordar ope og hjartelaust journalisten Anna Politkovskaja, som var best kjend for den sannferdige rapporteringa si frå Tsjetsjenia, der ho avslørde dei grusomme handlingane til det russiske militæret i denne vesle nord-kaukasiske republikken. Dette drapet hadde tydelegvis fleire mål, ikkje berre med makt å tvinge ein modig journalist og kompromisslaus kritikar av det noverande russiske regimet til stillheit, men også å sende ei melding til dei få uavhengige journalistane i Russland som framleis torer å kritisere dei russiske styresmaktene.

Vidare dukkar det opp mange spørsmål etter den mystiske forgiftinga og dødsfallet til den velkjende Kreml-kritikaren og tidlegare oberst i FSB, Aleksandr Litvinenko, i London. Han insisterte på at eksplosjonen av bygningane i Moskva, som blei dei russiske myndigheitenes formelle påskot for den andre krigen i Tsjetsjenia, eigentleg var organisert og utført av dei russiske hemmelege tenestene. Dessverre viser heile denne rekkja av hendingar tydeleg at å vere kritikar av Kremls politikk i Tsjetsjenia er livsfarleg, ikkje berre inne i dagens Russland, men til og med utanfor grensene.

Adgang for internasjonale organisasjonar

I dag har det oppstått ein situasjon i Tsjetsjenia – som geografisk faktisk er ein del av Europa – som det internasjonale samfunnet på ingen måte kan kontrollere eller ein gong overvake.

Verken OSSE (Organisasjonen for sikkerheit og samarbeid i Europa), EU, Dei sameinte nasjonane eller nokon annan organisasjon har eit einaste kontor eller ein einaste representant i Tsjetsjenia. I praksis har republikken blitt overlevert til Putin og hans mannskap. Ein får inntrykk av at den langsame krigen i Tsjetsjenia, som ikkje ein statsleiar ein gong har nemnd på lang tid i samtalar med den russiske presidenten, faktisk er til fordel for Vesten i handelsforhandlingar med Russland – den tener som eit trumfess når leiarar for vestlege land forhandlar om dei best mogelege prisane på Russlands gass og olje. Ein kan kanskje kalle denne politikken med stille samtykke til Putins handlingar i Tsjetsjenia "stille samtykke til brotsverka i Tsjetsjenia i byte for billeg gass". Dessverre er dette stille samtykket for dyrt for det tsjetsjenske folket. Di billegare Putins gass til Europa blir, di større er mengda blod som går til spille i Tsjetsjenia.

Forfølgjinga av tsjetsjenarar i Russland.

Aukande rasehat og propaganda i dagens Russland

Forfølgjinga av tsjetsjenarar som etnisk gruppe er ikkje avgrensa til området med militær aktivitet inne i Tsjetsjenia. Det finst ikkje noko befolkningssenter i den enorme russiske føderasjonen der etniske tsjetsjenarar kan kjenne seg trygge. Den generelle korrupsjonen innan politivesenet, fråveret av eit uavhengig rettssystem, og den utbreidde rasemessige intoleransen direkte eller indirekte oppmuntra av russiske myndigheiter og ope propagandert av statlege fjernsynskanalar, har gjort tsjetsjenarar til eit folk ein bør unngå. I russiske byar blir dei nekta bustadsregistrering, som automatisk fører til at det blir umogeleg å finne arbeid. Politiet overalt plantar narkotika, våpen og ammunisjon på unge tsjetsjenske menn frå 15 til 45 år. Denne praksisen er spesielt utbreidd i Russlands hovudstad, Moskva. Denne situasjonen har nådd dit at tsjetsjenarar som bur i Moskva, spesielt studentar, i mange år har sydd igjen lommene i kleda sine for å unngå at politiet plantar narkotika eller våpen på dei når dei blir tilfeldig pågripne. Då eg var korrespondent for Novaja Gazeta, fortalde nokre tsjetsjenarar i Moskva meg, etter at politiet i Moskva pågreip dei og tok dei til politihovudkvarteret, korleis desse "lovas tenarar" ope tilbaud dei å velje mellom narkotika, våpen eller sprengstoff – med andre ord, eit val om kva legalt statutt dei "ynskte" å bli tiltalt etter.

I dagens Russland har rasehatet mot tsjetsjenarar som ei potensiell kjelde for alle Russlands problem, også smitta over til georgiarar. I ein fjernsynstale skulda president Putin ope "folk frå Kaukasus" for å dominere marknadene i Moskva og gav politiet ordre om å reinske marknadane for "illegale" for å gi rom for handel til "kjernebefolkninga". Denne erklæringa ga gjenklang mot bakgrunnen av aukande politisk usemje mellom Russland og Georgia, og intensiverte det pågåande anti-georgiske hysteriet fremja av dei Kreml-kontrollerte statlege fjernsynskanalane. I eit kvart sivilisert land ville ei slik erklæring av regjeringssjefen bli sett på som ope nazistisk, men i Russland blei det motteke av ordensmakta og av fascist-orienterte ungdommar som ei spore til handling, som starten på ei storstila jakt på menneske med georgisk nasjonalitet. Graden av forfølgjing av georgiarar har nådd dit at politiet kjem til skular i Moskva for å pågripe georgiske barn. Berre nokre få menneskerettsadvokatar og journalistar har protestert på denne undertrykkinga som er basert på etnisitet. Det er knappast tilfeldig at desse som protesterer mot nazi-hysteriet som er sleppt laus av dei høgaste leiarane i landet, blir namngitte på lister over "fiendar av folket" på russiske fascistiske nettsider, saman med heimeadressen deira, telefonnummer og til og med informasjon om dei næraste slektningane deira – som også kan straffast som familiemedlemmer til "fiendar av folket". For eksempel, biletteksten til ein av desse "fiendane av det russiske folket", journalisten Boris Stomakhin, som nyleg blei dømd til fem års fengsel for å skrive "ekstreme artiklar", opplyser om adressen til journalistens tilårskomne mor. "Kven sa at foreldra til fiendar av folket ikkje må svare for sine barns handlingar?" spør biletteksten – og ber dermed direkte om vald mot denne eldre kvinna.

Kontrollen med slike nettstader, som riksadvokaten i Russland blei pressa til å utføre etter talrike klager frå menneskerettsadvokatar, førte til konklusjonen at … Riksadvokaten ikkje fann noko kriminelt i den direkte oppmodinga til mord på velkjende dissidentar i Russland. "I lys av at dei utpeika nettstadene har eit lite publikum og berre er kjende innan ein liten sirkel, kan ikkje informasjonen som er gitt der, sjåast som alvorleg eller farleg." Slik forklarte representantane for den russiske Themis si avgjerd om ikkje å stenge nazinettstaden.

Epilog

Krigen i Tsjetsjenia held fram. Og kvar dag skaper den ikkje berre nye forbrytarar og offer, men bidreg også til nedbrytinga av det russiske samfunnet innanfrå. Alle desse umenneskelege handlingane som den russiske hæren har utført og held fram med i Tsjetsjenia, kjem gradvis tilbake til Russland sjølv. Russland har ingen offisiell statistikk over brotsverk som er utført av veteranar etter krigane i Tsjetsjenia etter at dei har returnert frå dette "hot spot" – dessutan blir desse faktaa stille ignorert av styresmaktene. Ikkje desto mindre er det fullstendig openlyst at dette såkalle "Tsjetsjeniasyndromet" held fram med å utvikle seg blant dei som har bestått opplæringa i Tsjetsjenia, der dei kan begå kva brotsverk som helst utan straff. I følgje menneskerettsorganisasjonar har over ein million unge russarar allereie tenestegjort i Tsjetsjenia i krigsåra. Titusenvis har komme heim med ulike fysiske traumar. Det forblir eit ope spørsmål kor mange av dei som lir av psykologiske traumar og som treng profesjonell rehabilitering.

I mellomtida føretrekk verdssamfunnet å late som om det trur på forsikringane til det russiske leiarskapet om at eit fredeleg liv returnerer til Tsjetsjenia, medan det på det europeiske territoriet kvar dag føregår alvorlege brotsverk mot menneskeætta. Inntil dei vestlege elitene endeleg snur merksemda si mot Tsjetsjenia, vil desse middelalderske metodane for å tvinge orden på den vesle nordkaukasiske republikken ikkje bli stoppa.

 

Patriarkatet undertrykkjer kvinner, men det er òg eit system mellom menn som fortel korleis menn skal innordne seg kvarandre og forhalde seg til kvarandre. Du kan ikkje ta del i den eine delen utan å ta del i den andre.

Mass Soldal Lund har lenge vært opptatt av kjønnsspørsmål.
Han forskar på utvikling av datasystem.

---

Det er truleg mange som har opplevd det: Å vere ein tur ute på byen og opplevd at kvelden endar med bråk og slåssing. Nokon går i tottane etter ein krangel eller over ein diffus bagatell. Kanskje var det ei fornærming eller kanskje nokon vart skubba til og mista ølen sin. Det går som regel bra. Nokon kjem til og klarar å halde slåsskjempene frå kvarandre eller på anna vis får roa dei ned. Ingen vert alvorleg skada. Kanskje tykkjer ein at kvelden er øydelagd og dreg heim, men det er inga kjempedramatikk.

Det kan vere lett å unnskylde det, og ofte vert det kanskje til at ein held kjeft. Kanskje er det ein ven som hamna i bråk, og ein vil jo vere ein god kamerat og ikkje kritisere for mykje. Ein må tolerere at vener gjer nokre dumme ting ein gong i mellom. Dei skjøner vel sjølv om dei har oppført seg dårleg, og dei er jo som regel greie. Kanskje var det ein god grunn til at det skjedde.

Og sånn kan ein halde fram å kome med forklaringar. Dei kan vere bra eller dårlege, og på sett og vis kan dei vere sanne. Men samtidig ligg det noko meir bak. Når ein gjer slik, er det med på å støtte opp om eit valdssystem. Sjølv om ein aldri tek del i slåsskampane, så er det ei stillteiande tolerering, eller kanskje ikkje alltid så stillteiande heller, for ein kan for eksempel nytta det som historier ein kan fortelje i lystig lag. Og det gjer ein til ein del av det. Ikkje aktivt med, men heller ikkje aktivt mot. Og sjølv om slike historier kan seiest å vere einskildhendingar, er det einskildhendingar som like fullt inngår i systemet.

Dette valdssystemet, som eg og dei fleste andre gutar og menn er del av, anten vi er aktive deltakarar eller ikkje, er det vi kallar patriarkatet. Eg har ikkje tenkt til å kome med nokre større utleiingar, men patriarkatet er eit system. Det er eit system som undertrykkjer kvinner, og det er det vi ofte snakkar om når vi snakkar om patriarkatet, men det er òg eit system mellom menn som fortel korleis menn skal innordne seg kvarandre og forhalde seg til kvarandre. Men du kan ikkje ta del i den eine delen utan å ta del i den andre. Du kan ikkje ta del i den delen som styrar tilhøvet mellom menn, utan å ta del i den delen som styrar tilhøvet mellom menn og damer.

Vidare er det eit valdssystem. Vald og truslar om vald er heilt grunnleggande i patriarkatet og ein av dei viktigaste måtane som patriarkatet vert opprettheldt og regulert på.

Eg skal freiste eit døme. Eit gamalt slagord seier at "alle menn er potensielle valdtektsmenn". Eg tykkjer det er eit ganske godt slagord. Ikkje av di eg meiner at alle menn er valdtektsmenn eller kjem til å verte det, men fordi det å seie nett det at vi alle tek del i det systemet som skapar valdtektsmenn. Noko ein kan høyre ganske ofte er utsegner som "om det kom ein fyr og valdtok systera mi, skulle eg samla saman alle dei største og sterkaste av venene min og grisebanka han så grundig at …". Det finst masse eksempel på den typen ting. Tilsynelatande tek ein då kanskje avstand frå valdtekt, men samtidig støttar ein opp om det systemet som skapar valdtektsmenn ved å freiste nytte vald til å regulere det. Valdtektsmannen er ikkje ein "avvikar" som står på utsida, men ein del av akkurat det same systemet som dei som vil banke han opp.

Eg ønskjer ikkje å vere del av det systemet vi kallar patriarkatet. Mest av alt skulle eg ønskje eg kunne melde meg ut av det. Det er mange som ikkje tek del i patriarkatet av di dei ønskjer å gjere det, men av di dei må. Det finst i vårt samfunn inga anna måte å vere gut eller mann på. Eg ønskjer meg eit samfunn kor eg ikkje treng ta del i patriarkatet. Anten av di det ikkje finst lenger eller at det vil vere mogleg å stå på utsida av det.

Eit ikkje uvanleg syn er at eit slikt samfunn ikkje er mogleg utan ei form for sosialisme eller kommunisme – eit klasselaust samfunn, at patriarkatet og kapitalismen er uløyseleg knytt saman. Mykje tyder på at dette ikkje stemmer. Sjølv om kapitalismen vegeterer på patriarkatet, er det to system som eksisterer og kan eksistere uavhenging av kvarandre, om enn i nokre ulike formar. Dei før-kapitalistiske patriarkata, dei sosialistisk forsøka og utviklinga av kapitalismen i Vesten visar denne uavhengigheita. Patriarkatet må brytast ned uavhengig av nedbrytinga av kapitalismen, sjølv om det kanskje vil verte lettare når samfunnet fyrst har vorte klasselaust.

Men det gode nyhendet er at vi kan byrje allereie i dag. Vi treng ikkje vente på det klasselause samfunnet før vi byrjar den lange og traurige oppgåva det er å bryte ned patriarkatet. Om det går an å seie at feministiske menn har ein jobb å gjere, er det her han er.

Det eg meiner vi kan gjere, er å byrje take vald på alvor blant oss sjølve. Byrje take avstand frå og avstå frå valdsbruk, truslar om vald, oppmoding om vald og valdsromantikk. Neste steg ville vere å aktivt bekjempe vald.

Vald i seg sjølve er ein dårleg ting, så om vi kan bidra til mindre vald er det i seg sjølve ein bra ting. Sidan vald er så grunnleggande i patriarkatet kan det òg vere eit fyrste steg i retninga av å utfordre patriarkatet. Og sist men ikkje minst er det konkret. Vald er ein konkret ting. Det gjer det ikkje lettare å verte kvitt det, men vald er lett å sjå (om ein ser etter), og alle veit kva det er og at det finst. Ingen kan kome å hevde at ein strategi for bekjemping av vald er teoretisk, abstrakt eller verkelegheitsfjern.

Alkoholisme er et resultat av en alkoholpolitikk. Fra 1900 til 2000 økte gjennomsnittsinntaket vårt med 1,9 liter ren alkohol. Nordmenn drikker nå i snitt 4,3 liter ren alkohol hvert år.

Christin Aamodt har lang erfaring med alkoholpolitisk arbeid.
Hun er aktiv i RV på Grünerløkka.

---

Alkohol er et av de eldre kjente rusgiftene, og det drikkes alkohol i brorparten av alle samfunn i verden. Vi har lang erfaring med bruken, både på positiv og negativ måte.

Alkoholbransjen er sterk. De har sterke lobbyister i EU-systemet og inn mot de politiske systemene i USA. De har ulike metoder for legitimering og markedsføring.

Her i Norge er det forbudt med alkoholreklame. Der har vi vært relativt enestående, og det har sine historiske røtter i avholdsbevegelsens kamper. Likevel har alkoholbransjen vunnet noen seire også i Norge. Det er lov med brede vinomtaler (redaksjonelt) i matspalter.

Vinmonopolet i Norge og Systembolaget i Sverige er under press. Den siste store saken her til lands var rusbrussaken. Rusbrus er sprit som er ferdigblandet med mineralvann. Norge brukte argumentet om at det var spritholdig vare, men EFTA-domstolen holdt med bransjens argumenter om at sluttproduktet holdt en alkoholprosent som lå under sterkøl, og derfor kunne selges i matvarebutikker.

I følge EFTA-domstolen ville Norge tjent mer, og sannsynligvis vunnet frem, dersom de hadde kjørt saken politisk fremfor juridisk. Og det er politikk hele alkoholspørsmålet koker ned til.

Flere land i EU er nå i gang med å sette rammer for alkoholreklame. De ser at reklamen henger sammen med drikkemønster og skader, og lobbygruppene mot alkohol har begynt å få et visst gjennomslag. Men EU er en seig organisasjon, med mål om å tjene varen.

I EU handler alkoholrestriksjonene utelukkende om helseperspektivet, så argumentet om at alkohol og narkotika får sosiale konsekvenser, er vanskelig å nå frem med.

Lobbygruppenes økende påvirkningsmakt har ført til at bransjen selv forsøker å gi et inntrykk av å være ansvarlige. De oppfordrer til måtehold, og de sponser kampanjer og tiltak mot alkoholisme og alkoholbruk blant ungdom. Men dette må samtidig sees på som et ledd i å renvaske seg for å skape tillit hos kundegruppa. For parallelt med kampanjene mot europeiske ungdommers alkoholbruk, kjøres det massive reklamekampanjer mot land i fattigere deler av verden.

Alkoholbransjens mål er å selge varene sine, ikke å ta vare på folks helse og sosiale forhold, utover å sørge for at kundegruppa kjøper alkohol.

Alkohol som sosialt bindingspunkt

Ruseffekten

Når en inntar alkohol, er det med på å sløve ned nervesystemet i hjernen. Du mister kontroll over tale, oppfattelse, reaksjonsevne og balansen. Mange av de samme tingene skjer når du har fått for lite søvn, bare i svakere grad.

Den rusen du opplever er sosialt tillært. Vi er oppdratte til å oppføre oss på en spesiell måte når vi blir beruset, og det er en kollektiv ruseffekt vi oppnår, når vi inntar alkohol i fellesskap. Det samme gjelder rusen vi opplever når vi inntar cannabisprodukter. Det aktive stoffet i cannabis virker likt på nervesystemet, men vi opplever likevel denne rusen annerledes enn alkoholrusen.

Sosial drikking

Bruk av alkohol i sosiale sammenhenger oppleves som regel som noe positivt. Det sløver ned noen sanser, og man senker "garden" litt. Intimsonen blir litt mindre og du kan oppleve samtaler som er mindre forknytte enn i edru tilstand.

Å drikke alkohol sammen er et ritual, et sosialt akseptert og som regel et hyggelig ritual. Folk liker å ruse seg, fordi det er en annerledes indre tilværelse enn dagligtilstanden. Alkohol er et akseptert rusmiddel, og vi forbinder det stort sett med hygge.

Ritualet der en sløver ned sansene i samme tempo, er en slags kontrakt mellom partene. I kontrakten står det at det skal tas hensyn til at ting som sies og gjøres, kanskje ikke ville bli sagt eller gjort på samme måte i nykter tilstand. Kontrakten er basert på tillit, der en stoler på at de involverte ikke vil bruke mot deg at dine sanser var sløvet. Det betyr ikke at du fritas fra ting du måtte si eller gjøre, snarere at det blir en del av forklaringsgrunnlaget. Det er tillatt å si at en ikke mente utsagnet så sterkt som det ble fremsatt, fordi en var beruset.

Ritualene rundt rus er i endring, og det er mer tillatt å drikke oftere og til andre tider enn tidligere. Vi drikker gjerne etter møter. Noen drikker på møter, som er en skikk vi så på med store øyne for bare et tiår siden da vi var på møter i for eksempel i Danmark.

Når venner møtes, er det helst over en øl. Vi har blitt påvirket til den "kontinentale" drikkingen, og har fått flere og flere møteplasser der alkoholen er midtpunktet.

Alkoholbruk og avhengighet

De aller fleste drikker i slike mengder at det ikke får konsekvenser for tilværelsen, egen og til de rundt. Men ikke alle. Det er mange som har et alkoholkonsum som går ut over andre, arbeidsplassen, venner, familie og barn. Noen mennesker kan en lett se det på, men de aller fleste personer med et problematisk høyt alkoholforbruk klarer å skjule det godt, og drikkingen får ikke de tydelig synlige konsekvensene.

Det er en pågående debatt om hvorvidt alkoholisme sitter i genene. Min påstand er at alkoholisme er et resultat av en alkoholpolitikk. I løpet av de 100 årene fra 1900 til 2000 økte gjennomsnittsinntaket vårt med 1,9 liter målt i ren alkohol (1). Nordmenn drikker nå i snitt 4,3 (2) liter ren alkohol hvert år. Dette er faretruende høye tall, spesielt i et land med så vidt restriktiv alkoholpolitikk som vi har i Norge.

Norges alkoholpolitikk er påvirket av kampen for forbudet mot slutten av 1800-tallet. Den gangen hadde alkoholismen en mer livsdramatisk effekt. Når far i huset drakk opp fredagslønna, var det rett og slett ikke penger igjen til mat for resten av familien. Familien sto i reell fare for å dø som følge av alkoholbruken. I dag får alkoholikerens alkoholbruk andre følger, all den tid velferdssamfunnet har sørget for en del økonomisk støtte.

Det er likevel et alvorlig problem at vi drikker mer. Langt over 100.000 barn gruer seg til jul hvert år. Det er flere hundre tusen mennesker årlig som tar kontakt med sin fastlege på grunn av sitt alkoholforbruk og det dør årlig omlag 1.000 mennesker som en direkte følge av alkoholbruken. (3) Tallene øker for hver desiliter mer vi drikker per år, for når vi dobler totalkonsumet, firedobles forbruket til de som allerede drikker mest.

Høyt alkoholkonsum får store konsekvenser. Å være alkoholiker betyr ikke nødvendigvis at du lever et liv i rennesteinen. Det er svært mange hjem som skjuler alkoholismen for omverdenen, og som aldri havner i en situasjon der andre merker noe. Men i hjemmet kan dette sette svært store preg. Barn og voksne merker veldig raskt om en person er påvirket av alkohol. Oppførselen forandrer seg, om så bare litt. Og om det er normalen at foreldre drikker alkohol hver kveld, så vil dette påvirke barna.

Alkohol og politikk

Prinsipper og praksis

Det er ikke nødvendigvis alkoholisme om en drikker vin en kveld eller tre i uka. Men fordi det er veldig deilig å kunne komme hjem etter en lang dag på jobben, sette seg ned og ta et glass, så vil denne handlingen være i konkurranse mot andre aktiviteter kveldstid.

I perioder kan det være veldig lett å prioritere bort kjedelige, men nødvendige oppgaver til fordel for invitasjonen til en øl. Og det er deilig å prate fjas fremfor å ta tak i egen hverdag, politiske viktige oppgaver og samtaler. Alkoholen passiviserer, fordi det er en deilig flukt.

I det gamle Russland (og sikkert også andre steder) ble lønna ofte betalt ut i brennevin. Vi kan ryste på hodet over dette nå, men tendensen er på vei tilbake. Det er ikke uvanlig at sjefen deler ut en flaske vin eller whisky til arbeidstakerene, når de har gjort en ekstra innsats, eventuelt som julegave eller i artig fredagslotteri. Denne tendensen sprer seg mer og mer, men nå deles det ikke ut som en del av lønnen, men som en ekstragave.

Problemet med dette er at også arbeidsgiveren legitimerer at en skal belønnes med rus. Og rus vil alltid være en flukt fra en hverdag.

Rusen har fått en betydelig plass i samfunnet vårt. Nå har den første frisørsalongen på Grünerløkka fått skjenkeløyve. Kanskje ikke et problem i seg selv, men når man ser at det ikke lenger er uvanlig å drikke alkohol i lunsjtiden også her til lands, bør det vekkes et varsku.

Folk i Norge har tillagt seg såkalte kontinentale drikkevaner. Det har en positiv klang, fordi vi har trodd at det kun er oss i Skandinavia som drikker oss heseblesende fulle. Dette stemmer ikke. I Frankrike blir de også fulle. Og i Spania og i Luxemburg. Og vi drikker faktisk mer i helgen nå, enn før vi startet med vår kontinentale ukedagsdrikking.

Problemet med å drikke til lunsj og til alle mulige arrangementer, er at totalkonsumet ditt øker, og at du tillegger deg en vane, der det føles greit å utføre daglige gjøremål i alkoholpåvirket tilstand.

I Frankrike ble det drukket omlag 9 liter ren alkohol per person i 1990. Her til lands lå vi på omlag 3 liter. Andelen indremedisinske skader var 9 ganger så mye som hos oss, fordi indre organer fikk et mer regelmessig påtrykk av alkohol.

Problemene med alkoholisme er på ingen måte mindre nedover i Europa, og her har de også familievold, slagsmål og drap. Vi er ikke de eneste som drikker oss snydens fulle.

Vi er på alle mulig måter tjent med å få ned totalkonsumet blant folk. Men så jobber vi motstrøms mot en bransje som klarer å selge ideen om den glansede kvinnen med en Dry Martini. Og i salig fellesskap kommer de stadige forskningsresultatene om at to glass vin daglig senker risikoen for hjerteproblemer, styrker helsen til gravide kvinner og så videre.

Her gjør journalistene en slett jobb, for når du går rapportene nærmere i sømmene, ser du at forskningen er bestilt og betalt av alkoholbransjen selv. Bransjen er selvsagt ute etter en eneste ting, og det er å tjene penger.

Alkoholbransjen, lik narkotikabransjen er kyniske, deres salgstall øker blant folk som har det ille.

Alkohol på møter og etter møter

Det er hyggelig å ta en øl etter møter. Særlig om det har vært litt opphisset diskusjon. Senke skuldrene, tørre å spørre litt mer inngående og imøtekommende spørsmål enn møteformen tillater. Slippe møterammen og kunne bable to og to over bordet. Det er en slags flukt fra rammene, og meningsmotstandere kan inngå den tidligere nevnte kontrakt.

Men når etter-møte-pilsen blir et fast ritual, er det ikke nødvendigvis et gode. Noen får problemer med alkoholbruken, ikke bare de som er tilbøyelige til alkoholisme, men det vil sette sine preg, dagen etter møtet, det kan være en irriterende faktor hjemme og dagen etterpå.

Enkelte mennesker har problemer med alkoholinntaket, hvilket kan få et særskilt problem, fordi det sosiale spillet rundt organisatorisk aktivitet foregår med alkohol på bordet.

En organisasjon/styre/samling bør ha en bevisst holdning til eget alkoholbruk, og signaleffekten dersom en forsamling går fra å være organisert møte, og i glidende overgang, til fest.

Svært mange ønsker selvsagt å være med på den sosiale delen, fordi de vil ha det hyggelig, og fordi mye av de organisatoriske og politiske diskusjonene vil komme opp også under de sosiale rammene.

Dersom de føler ubehag med alkoholen, så blir de ekskludert ut av et fellesskap.

Ut blant folket – på folkets premisser

Det er også så veldig hyggelig å kunne møte til debatter der "folk flest" er, nemlig dessverre oftere og oftere, på puben. Veldig mye av vervegrunnlaget skjer nettopp via de uformelle treffene.

De aller fleste er opptatt av å leve sine liv best mulig, og fordi vi har for få møteplasser der alkoholen ikke er samlingspunktet, er det også ofte der du får de spennende samtalene, grunnlaget for politiske diskusjoner, påvirkning og verving og stemmesanking ved valg.

Det sprer seg en trend der debattene flyttes ut til der folk er, nemlig puben. Opp med et panelbord, på med ølkrana, og som regel ser det ut til at det kommer flere folk til disse møtene.

Her mener jeg at det må trekkes noen grenser. En organisasjon står i fare for å bli alkoholbransjens promotør. Vi har et ansvar for å praktisere den politikken vi står for, både internt og eksternt.

En kontinental uke (4)

Et liv, dag for dag. Oppgaver og gjøremål som delvis varierer og delvis må utføres hver dag. Klesvask, et par ganger i uka. Middagslaging hver dag. Møter et par dager i uka, og tid til venner sånn sporadisk. Fest hver lørdag eller mindre. Nei! Ikke nå lenger. Alkoholkonsum er resultater av alkoholpolitikk.

Helt uten belegg i forskning eller feltarbeide vil jeg analysere min egen generasjons drikkemønster. Jeg merker det! Trykket som fører til mer alkoholbruk. Skillet mellom kafé og pub er slettet.

Kafeen åpner tidlig, og før lunsj er den hyppig besøk av takeaway-trafikk. Det er kaffe det går i, takk avholdsbevegelsen for at det ikke er takeway-øl! Så endrer kafeen karakter utover dagen, og tidligere og tidligere blir samme kafé til pub.

For få år siden ville vi blitt lettere sjokkert om damer og menn satt og drakk alkohol før middag. Men ikke nå lenger! Rundt klokka tre ser jeg nå flere og flere som tar seg en øl. Kanskje ikke mer enn den ene ølen, før de rusler bort på butikken og handler middag. Etter mine observasjoner er det voksengenerasjonen, og helt vanlige folk, som tar denne formiddagspilsen.

Den glidende overgangen fra kaffe til øl skjer faretruende tidlig. Vi drikker nå "kontinentalt" må vite! Vi drikker oss litt beruset om du spør oss, nesten aldri blir vi fulle (fornektelsens magiske eventyr), i hvert fall ikke på ukedagene.

Og slik kan en uke se ut, uten belegg i forskning, kun etter egne observasjoner:

• Mandag, sliten etter lang helg, rolig kveld hjemme.
• Tirsdag, møte/trening eller andre aktiviteter på ettermiddagen og en (eller fire) etter aktivitetspils. Hjemme før midnatt.
• Onsdag, gjerne hjemme, sliten etter lite søvn og lang arbeidsdag.
• Torsdag, snart helgepils/lønningspils/møte en venninne til pratepils/datepils/etter møtepils eller hva det nå måtte kalles-pils.
• Fredag, fredagspils, gjerne da med kolleger, før turen går ut på byen.
• Lørdag, alltids en fest å bli invitert til.
• Søndag, har snudd døgnet og trenger en sovepils!

Men uff, vi er jo voksne. Vi har da ingen problemer rundt dette. Vi drikker kontinentalt, må vite.

---

Noter:

• 1) Statistisk sentralbyrå.
• 2) Tallene er variable, tall fra omsetningen i 2004 viste et gjennomsnittlig inntak på 6,22 liter.
• 3) Dette tallet omfatter ikke slagsmål og fyllekjøring.

Ikke bare fjerner den nye digitale teknologien en rekke varer fra markedet og gjør dem til produkter som blir felleseie – den gjør også at hvem som helst kan skaffe seg den programvaren, den informasjonen, de kulturproduktene og underholdningen de har lyst på, akkurat når de vil ha dem. Det må jo være et fremskritt.

Ida Sofie Søland Jackson studerer allmenn litteraturvitenskap på Universitetet i Oslo.
Wilhelm Joys Andersen arbeider til daglig i et norsk programvareselskap.
Begge er aktive i RU, RV, AKP og sitter i ledelsen av Rød Ungdoms Internettutvalg.

Her finner du denne artikkelen, stadig oppdatert etter hvert som virkeligheten forandrer seg: http://trivini.no/w/text/fremtiden/

---

På samme måte som vi i senmiddelalderen kunne se kapitalismens spirer – små lommer av kapitalistisk produksjon, klemt mellom store føydale kongedømmer – kan vi i dag se spirene av det neste økonomiske systemet: Kommunismen.

Kommunisme finnes allerede i Norge i dag. Det er ikke det dominerende økonomiske systemet, men det utbredt nok til at vi har et fint, norsk ord for å beskrive denne måten å organisere arbeid på: dugnad. Kommunisme er å gjøre ting sammen for å oppnå felles mål.

Det er langt fra dugnaden i borettslaget til det klasseløse, kommunistiske samfunn, men grunnet teknologiske nyvinninger sprer dugnaden seg til stadig nye områder. Teknologiske fremskritt endrer måten mennesker produserer det de trenger og hvordan de kommuniserer med hverandre, og dette fører til endringer i de økonomiske og politiske systemene.

Digitalt dugnadsarbeid

Alt åndsverk er basert på plagiat og tyveri. Vi trenger ikke finne opp språket, alfabetet, trykkpressen, dampmaskinen, relativitetsteorien, mikroprosessoren og TCP/IP-protokollen på nytt, men kan oppdage og skape nye ting på grunnlag av det andre har tenkt ut og skapt før oss.

Med oppfinnelsen av verdensomspennende nettverk av datamaskiner (Internett, altså) på 1960- og 70-tallet og den eksponentielt voksende utbredelsen de fikk på 80- og 90-tallet, har menneskene effektivt skapt en gigantisk allmenning som muliggjør intellektuelt dugnadsarbeid i verdensmålestokk. Tusenvis av mennesker, spredt over hele jorden og adskilt geografisk, språklig, kulturelt og teknologisk finner sammen og bygger kompliserte, omfattende systemer, vedlikeholder dem over tid, for så å gi dem bort gratis.

Den kommunistiske produksjonsmåten er ingen nisjegreie for spesielt interesserte. Selv det amerikanske magasinet Time har fått med seg det, og kåret like gjerne det kollektive «dere» 'som former den digitale fremtiden' til årets person 2006. Internett er i følge Time en historie som handler om «samfunn og samarbeid i en skala verden aldri tidligere har sett».

Vi vil nå se på tre konkrete eksempler på storskala dugnadsarbeide muliggjort og realisert gjennom Internett: fri programvare, skrivingen av verdens største leksikon og fildeling. Vi vil se på både prosessen rundt dugnadsarbeidet og de konkrete resultatene av arbeidet.

Fri programvare

Programvare er de delene av datamaskinen din du ikke fysisk kan ta og føle på. Kontorprogrammene dine, for eksempel, er programvare. Det er også nettleseren din eller musikkavspillingsprogrammet ditt. Programvare kan eksistere i form av kildekode, som er det programmererne skriver og mennesker kan lese, og maskinkode, som er den formen datamaskinen vil ha programmet i for å kunne kjøre det. En såkalt kompilator omgjør kildekode til maskinkode.

Dersom en ønsker å endre et program eller finne ut hvordan det fungerer, trenger en tilgang til kildekoden. De fleste kapitalistiske programvarebedrifter anser kildekoden sin som en bedriftshemmelighet, og distribuerer programmene sine som maskinkode til sine kunder. Dermed kan kundene verken undersøke hvordan programmet er satt sammen, eller gjøre endringer i det. Som regel er det forbudt for brukere å gi kopier av programmet til andre. Programvare der kildekoden er hemmelig og videre distribusjon er forbudt, kaller vi for «proprietær programvare».

Fri programvare er annerledes. Kildekoden er ikke hemmelig. Den følger tvert imot med programmet, slik at brukeren kan studere hvordan det er laget, endre det selv, eller betale noen andre for å endre det for en. Det er fullstendig lovlig å gi programmet videre, med eller uten egne endringer. Fri programvare utvikles på kommunistisk vis, gjennom dugnadsarbeid der folk fra hele verden arbeider sammen.

Denne typen programvare finnes over alt. Internett er i hovedsak drevet av fri programvare. Den frie vevtjeneren Apache driver flertallet av verdens nettsider (1), blant dem Dagbladet, VG og statsministerens kontor. Sendmail, et fritt epostoverføringsprogram, leverer åtti prosent av verdens e-post. Den frie DNS-tjeneren BIND holder orden på de fleste av verdens domenenavn. Fri programvare brukes også på vanlige PCer. Den frie nettleseren Firefox har 16,9 % markedsandel i Norge og 39,3 % i Finland (2). Skolelinux, en norsk versjon av det frie operativsystemet GNU/Linux utviklet spesielt for skoler, er installert på 200 norske skoler, med 2.300 brukere i Kongsvinger og 2.800 i Narvik.

Verdens største leksikon

«Forestill deg en verden der hver eneste person på kloden har fri tilgang til summen av all menneskelig viten. Det er det vi holder på med,» sier Jimmy Wales (3), grunnlegger av Wikipedia. Wikipedia er verdens største leksikon, med 5,5 millioner artikler på 174 språk. Leksikonet, som dobles i størrelse hvert år (4), er laget ved dugnad. Tre hundre tusen aktive bidragsytere har gjort til sammen hundre millioner redigeringer, og ti tusen nye artikler påbegynnes daglig. Wikipedia på bokmål har tredve tusen registerte bidragsytere og nitti tusen artikler. Utgaver på nynorsk og samisk finnes også.

Terskelen for deltakelse i prosjektet er svært lav. På hver eneste leksikonartikkel finnes det en «rediger»-lenke, som lar hvem som helt redigere en hvilken som helst artikkel. Endringene er umiddelbart synlige, men den forrige versjonen av artikkelen forblir i arkivet sammen med loggføring av alle endringer, slik at disse når som helst kan hentes frem om det skulle være ønskelig.

Utviklingsmodellen er selvsagt ikke feilfri. Vandalisme forekommer hyppig – en kort stund kunne for eksempel den engelske artikkelen om Jens Stoltenberg fortelle at han var leder for «det norske sjimpanse-Apeparti» og dessuten var dømt for pedofili (5) – men åpenbar vandalisme overlever ikke mer enn få minutter, for alle endringer overvåkes av både roboter og mennesker. Og etter fem år med krangling og redigeringskriger begynner artikler om selv kontroversielle emner å bli gode, balanserte og informative. De største og eldste utgavene – som den engelske og den tyske – har selvsagt størst omfang og best kvalitet, men etter hvert som også mindre språk som norsk får flere lesere og dermed også flere korrekturlesere og bidragsytere blir kvaliteten på artiklene gradvis bedre også her.

Bidragsytere

Men hvordan foregår egentlig dugnadsarbeidet i disse digre, nettbaserte prosjektene?

Det første man trenger til et stort dugnadsprosjekt, er et tilstrekkelig antall motiverte folk. Internett er såpass digert at det finnes nok folk til å fylle nesten enhver nisje. Det at noen setter i gang et nyttig og artig prosjekt, er ofte nok til at flere brukere og bidragsytere kommer til, og slik begynner snøballen å rulle.

Boston Consulting Group gjennomførte i 2002 en undersøkelse blant bidragsytere til frie programvareprosjekter for å forstå motivasjonen bak deres arbeid. I sin analyse deler de bidragsyterne inn i fire grupper. 25 % av dem de spurte, arbeider med fri programvare fordi de trenger det i sitt daglige arbeid. 29 % gjør det fordi det er lærerikt og gøy. 19 % har en politiske overbevisning om at fri programvare er bra, og de siste 27 % klassifiseres som «hobbyister» som behøver forbedret fri programvare til sine hobbyprosjekter. Ifølge den samme undersøkelsen er 30 % av de som utvikler fri programvare, lønnet i dette arbeidet. Pengene kommer fra bedrifter og offentlige institusjoner som er avhengig av fri programvare.

Tusen bidragsytere samlet i et virtuelt rom for å bygge nyttige og artige ting, er dog ikke nok i seg selv. For å få alle til å dra i samme retning trenger man organisasjon og verktøy. Organisasjonsformen som i løpet av de siste tiårene har oppstått rundt nettbasert dugnadsarbeid er gradvis blitt til gjennom prøving og feiling.

Å analysere disse verktøyene, organisasjonene og denne kulturen er ikke bare nyttig for å forstå hvordan de små lommene av kommunistisk økonomi funker i dag, men også for å gi oss en idé om hvordan demokrati og produksjon kan foregå i fremtidige sosialistiske og kommunistiske samfunn.

Tekniske verktøy

Det viktigste verktøyet for å få et hvilket som helst nettbasert dugnadsprosjekt til å fungere, er gode kommunikasjonskanaler. De fleste prosjekter har egne e-postlister eller forum der det meste av diskusjonen foregår. Mange har også pratekanaler, der bidragsyterne i sanntid kan diskutere problemstillinger relevant for prosjektet eller tilfeldige andre emner. Digre nettverk av nyhetssider, blogger og uavhengige fora brukes også i diskusjonene.

Man holder orden på ting som må gjøres på et gitt prosjekt, i særegne systemer hvor konkrete personer blir tildelt oppgaver og ansvar. Status på en gitt oppgave og diskusjon om denne er synlig og tilgjengelig for alle, og det er slik lett å holde greie på hvilke problemer som må løses, og hvilke som allerede er løst.

Kildekode eller tekst holdes orden på i såkalte revisjonskontrollsystemer, der alle endringer sjekkes inn av bidragsyterne og loggføres. En kan lett se hvem som har gjort hvilke endringer i hvilke filer, og kan rulle tilbake endringer dersom disse viser seg å være dårlige. Systemet holder orden i bidrag fra tusenvis av forskjellige mennesker.

Alle frie prosjekter, enten det handler om fri programvare eller Wikipedia, gir hvem som helst full tilgang til å hente data fra revisjonskontrollsystemet, videredistribuere og endre disse dataene. Reglene for hvilke endringer som kommer med i de offisielle versjonene varierer fra prosjekt til prosjekt. Mens hvem som helst umiddelbart kan endre hva som helst i Wikipedia, har f.eks. Linux-prosjektet strenge regler for kvalitetskontroll. Dette fordi Linux, som er kjernen i et GNU/Linux-operativsystem, driver millioner av viktige datamaskiner og tjenere og dermed ikke har rom for feil og unøyaktigheter. Alle bidrag må godkjennes av en av omkring hundre forskjellige «moduleiere» som har ansvar for en liten del av koden, av en av en håndfull «løytnanter» som har ansvaret for større deler av koden, og, dersom det skulle være nødvendig, av prosjektleder Linus Torvalds.

Lisenser

Et annet nødvendig verktøy for utviklingen av store prosjekter på dugnad, er et juridisk rammeverk. I alle kapitalistiske land gjelder opphavsrettslover som sier at opphavsmannen til eller eieren av et åndsverk har monopol på distribusjon av dette. Vanligvis brukes dette lovverket for å hindre fri deling av informasjon, men innen fri programvare og relaterte prosjekter er dette motsatt.

Copyright snus om til copyleft: lisensene som gjelder for fri programvare sier at den kan endres og distribueres fritt, så lenge alle som mottar den beholder disse samme rettighetene.

Demokrati, gjørokrati og meritokrati

Et nettbasert dugnadsprosjekt er ikke et strukturløst anarki. De forskjellige prosjektene fremstår som en mellomting mellom opplyst enevelde, teknokrati, demokrati, gjørokrati og meritokrati; med overvekt av de to siste formene. Ethvert prosjekt har en ledelse, eller i hvert fall en prosjektleder. Som oftest er dette initiativtakeren til prosjektet, den som har gitt prosjektet navn og har skrevet det første stykket kildekode.

En prosjektleder som har begynt et nytt prosjekt kan praktisere opplyst enevelde og bestemme alt på egenhånd. Men hun kontrollerer bare prosjektets navn og distribusjonen av de offisielle versjonene. Selve kildekoden eller teksten som utgjør produktet, er fri, og hvilken som helst annen bidragsyter kan, dersom hun er misfornøyd med hvordan prosjektet ledes, ta denne med seg og starte et nytt, konkurrerende prosjekt. Dette har skjedd mange ganger. Mange av utviklerne av et program som heter Sodipodi brøt ut og laget det konkurrerende Inkscape, emacs forgrenet seg i emacs og xemacs, Wikipedia forgrenet seg til Wikipedia og Citizendium, og så videre. Linus Torvalds sier i et intervju at: «Jeg er mer en gjeter enn en leder, egentlig. Nå kommer alle kjerneprogrammererne til å si 'Han sammenlikner oss med sauer!'. Det er mer som å gjete katter.» Eneveldet fungerer bare så lenge «undersåttene» er enig med ledelsen. (6)

Metoder for valg av ledelse varierer fra prosjekt til prosjekt. Noen prosjekter, som vevtjeneren Apache, har formelle, demokratiske institusjoner med konsensus- eller flertallsavgjørelser. Også Wikipedias styre velges gjennom vanlig votering blant bidragsyterne. På andre prosjekter igjen hersker ingen slike formaliteter; kun gjørokrati og meritokrati.

Det er ikke slik at alle har like mye de skulle ha sagt i diskusjonene og arbeidet med et gitt dugnadsprosjekt. Den enkelte bidragsyter oppnår innflytelse på grunnlag av sine tidligere meritter og bidrag i kollektivet. Alle som følger reglene for diskusjon, har rett til å uttale seg på e-postlister og i andre fora, men personer som er kjent for langvarige, gode bidrag tillegges langt mer autoritet enn nykommere.

Fildeling

I eksemplene vi har skissert over finner, vi både kommunistisk produksjon og kommunistisk distribusjon. Folk arbeider sammen for å skape fantastiske ting. Ikke for å oppnå profitt, men fordi de har bruk for det de skaper og fordi de liker selve arbeidet. En yter etter evne og får etter behov: de som vil og kan, programmerer, rapporterer og analyserer feil, skriver leksikonartikler og legger ut bilder. Fruktene av deres arbeid er tilgjengelig for alle.

Fildeling er et eksempel der produksjonen fremdeles er kapitalistisk, men distribusjonen er kommunistisk. En fil kan være en sang, en tegnefilm, et fotografi, en oppskrift eller et dataprogram, og filene kan deles lovlig eller ulovlig over Internett. Det finnes en rekke såkalte fildelingsnettverk, der enkeltpersoner gjør tilgjengelig sine musikkfiler, videofiler og annen data. Hvem som helst kan deretter laste ned dette. Dette er mulig fordi digitaliseringen gjør det mulig å lage eksakte kopier av en fil, uten direkte kostnader. Den eneste begrensningen er båndbredde – hvor stor overføringskapasiteten er mellom datamaskinene som utveksler filer.

Tradisjonelt sett har forskjellige typer media – musikk, film og liknende – vært distribuert på fysiske CD- og DVD-plater produsert av plate- og filmselskap, og solgt over disk i butikker. Denne distribusjonsprosessen er lang og kostbar. Internett revolusjonerer dette forholdet fullstendig. Selv om det aller meste av musikk, dataspill og filmer fremdels produseres kapitalistisk, distribueres de her kommunistisk, og opphører dermed å være varer i den kapitalistiske økonomien. Den kapitalistiske distribusjonen – som innebærer dyre fysiske plater fulle av kopibeskyttelser og andre digitale og juridiske restriksjoner – konkurrerer her med den kommunistiske frie distribusjonen, og den kommunistiske er fullstendig overlegen.

En platebransje utgått på dato har fullstendig panikk, og påstår at teknologien lager problemer for opphavsrettslovene. Vi er uenige, og sier heller at opphavsrettslovene lager problemer for fri bruk av fantastisk teknologi.

Kvartærnæringene

Nå skal vi introdusere enda et ord: kvartærnæringene. De tre andre næringene kjenner du vel fra før. Primærnæringene er de som driver med ting direkte knyttet til naturressursene. Det er jordbruk og fiske og sånn. Sekundærnæringene er gammeldags industri, der man skaper fysiske produkter som biler og TVer. Tertiærnæringene er tjenestesektoren. Kvartærnæringene er de delene av økonomien der man fremstiller informasjon. Det er forskere, programmere, musikere, journalister og alle de andre som skaper ting som lett lar seg digitalisere og distribuere over Internett.

De forskjellige næringssektorene har dominert samfunnet etter tur.

Den nye, nettbaserte dugnadsøkonomien har oppstått rundt den delen av kvartærnæringene som arbeider med datamaskiner. Det er det tre grunner til. Den første er at, i motsetning til vannpistoler og epler, lar informasjon seg dele fritt over Internett. Om du har et dataprogram, kan jeg få en kopi av det uten at du mister noe som helst. Tvert imot: jeg kan forbedre programmet, sende det tilbake til deg, og du har positivt tjent på å gi vekk noe. Den andre grunnen er at folk som arbeider med datamaskiner, har selv skapt verktøyene for nettbasert dugnadsarbeid, og dermed kjenner dem bedre enn andre. For det tredje trengs det lite eller ingen fysisk kapital for å lage, teste og distribuere mange typer informasjon. Det har gjort det mulig for denne økonomien å spire allerede nå, under kapitalismen. Kapitalbehovet er grunnen til at det er så få wiki-smelteverk eller frie emballasjefabrikker.

Dugnadsøkonomien river fullstendig vekk grunnlaget for den kapitalistiske vareøkonomien, det at forutsetningen for at et produkt blir produsert er at det skal selges.

Vi har lært av Karl Marx at en vares verdi tilsvarer den mengden arbeid som det i samfunnet gjennomsnittlig trengs for å produsere den. Biler er mer verdt enn en smultringer. Når det nå er mulig å lage noe – for eksempel en matoppskrift, et dataprogram eller en sang – én gang for deretter å distribuere den tilnærmet gratis til noen milliarder mennesker, nærmer disse varenes verdi seg null. Selve varebegrepet blir meningsløst og overflødig.

Ikke bare fjerner teknologien en rekke varer fra markedet og gjør dem til produkter som er felleseie – den gjør også at hvem som helst kan skaffe seg den programvaren, den informasjonen, de kulturproduktene og underholdningen de har lyst på, akkurat når de vil ha dem. Det må jo være et fremskritt.

Last ned en vannpistol

Stadig mindre fysisk, menneskelig arbeid er nødvendig for å skape mange av tingene vi trenger, og en stadig større andel av produksjonen går med til å lage tegningene og planene maskinene og robotene våre skal mates med. Disse tegningene og planene lar seg lett distribuere over Internett, som all annen informasjon. Du er allerede i stand til å gjøre filene du laster ned, om til produkter du tidligere måtte i butikken for å kjøpe. De fleste har både printer og CD/DVD-brenner hjemme – ting som for tyve år siden var dyre industriprodukter. Vi går ikke lenger i butikken for å fremkalle bilder, vi printer dem ut selv. Og vi laster ned innholdet til DVD-er og brenner det ut selv.

Kommer utviklingen til å stoppe ved DVD-brenneren og fotoprinteren? Neppe. Allerede nå eksisterer plastprintere som skriver ut 3D-figurer i hardplast på grunnlag av digitale 3D-modeller. Du kan laste ned arbeidstegningene til en vannpistol eller lekebil og printe den ut i din egen stue. Det lages symaskiner til hjemmebruk som både syr, broderer og bytter tråd av seg selv, der du laster ned mønstre og arbeidstegninger direkte inn på maskinen. Dermed «skriver den ut» det du vil ha som broderi (7). Når neste generasjon av denne typen maskiner blir billige nok til at enhver syklubb kan ha en, kan man «laste ned» klær fra Internett.

Nye spirer

I dag kan vi kun observere spredte lommer med kommunistisk produksjon og distribusjon. Dugnadssamfunnets nye spirer, som springer ut fra den teknologiske utviklingen, er ikke alene nok til å bringe oss til noe drømmesamfunn. At to økonomiske systemer eksisterer side om side, i konkurranse med hverandre, skaper viktige og vanskelige motsetninger vi må ta stilling til.

Det å livnære seg ved å produsere gratis og ulønnet er en umulighet i et pengesamfunn, der selve grunnprinsippet er at en må selge sin egen arbeidskraft som en hvilken som helst annen vare på et marked for å overleve Utviklingen skjerper motsetningen mellom ens interesser som forbruker og ens interesser som arbeider. På den ene siden vil du gjerne ha tilgang på fri programvare og gratis musikk. På den annen side er musikere, programmerere og andre åndsarbeidere avhengige av å få betalt for det de lager. Om programvare og musikk slutter å være varer på et marked, vil også arbeidskraften til programmerere og musikere opphøre å være omsettelige varer, og de vil gå sultne.

Noen klarer å lure systemet. Nettleseren Mozilla Firefox er fri programvare, tilgjengelig for nedlasting gratis, men de som lager nettleseren er lønnet. I 2005 dro de inn 53 millioner dollar – noe av det donasjoner, men primært gjennom en avtale de har med søkemotoren Google. For hvert søk som gjøres med Firefox' innebygde søkefelt, mottar nettleserprodusenten et par øre. Det er disse pengene som finansierer produksjonen av den frie nettleseren deres. Det finnes liknende eksempler, men i langt flere tilfeller må folk som skaper åndsverk de gir bort gratis, også ha lønnet arbeid ved siden av.

Vi som er for fri, kommunistisk utveksling av informasjon må arbeide for at åndsarbeidere som mister sin plass i den kapitalistiske vareproduksjonen sikres både en anstendig inntekt og verktøyene de trenger for å fortsette å skape bra greier. En offentlig finansiert kunstnerlønn til musikere, filmskapere, forfattere, programmere, journalister, forskere – og så videre – kan sørge for dette. Skattefritak til kunstnere etter Irlands modell (8), slik Elektronisk Forpost Norge har foreslått (9), er også et steg i riktig retning. Likeså økt offentlig støtte til konkrete forsknings- og programmeringsprosjekter, hvor resultatene blir fritt tilgjengelige for allmennheten.

Kapitalens reaksjoner

Dette er ikke den eneste motsetningen bruk av den nye teknologien skaper. Kommunisme er som sand i kapitalismens maskineri, og storkapitalen gjør sitt for å bekjempe det. Mens programmere, hackere, fildelere, pirater og leksikonskribenter gjør sitt beste for å gjøre all verdens informasjon tilgjengelig for all verdens mennesker, prøver storkapitalen innen bransjene som blir rammet sitt ytterste for å forhindre dem.

Jaron Lanier advarer mot den skumle kollektivismen som driver Wikipedia, og stempler prosjektet som noe så fælt som «digital maoisme» (10). Det er ikke så langt fra hva vi beskriver i denne artikkelen, men Lanier er tilsynelatende ikke like begeistret som oss for den digitale kommunismen. Microsoft-sjef Steve Ballmer sa: «Linux er en tøff motstander. (…) Det har de trekkene av kommunismen som folk liker så veldig, veldig godt. Det er gratis.» (11)

Eliten, borgerskapet og kapitalen føler seg truet, og gjør sitt for å motarbeide bevegelsene vi her beskriver. Noen av måtene de gjør dette på er rent tekniske. Fremfor å bruke åpne standarder, som gjør at programmer fra mange forskjellige produsenter enkelt kan snakke med hverandre og dermed lar brukerne stå fritt til å velge mellom programmer, låser store programvareselskaper brukernes data inne i hemmelige formater og protokoller. Slik blir brukerne «låst fast» i regnskapssystemer fra en gitt leverandør eller Microsofts dokumentformater. Det norske moderniseringsdepartementet har de siste årene sett seg lei på dette, og gjennomfører nå tiltak for å sikre bruk av åpne standarder i det offentlige, både for å spare penger og for å sikre alle at innbyggere, uavhengig av programvare, har tilgang til offentlig informasjon. Dette er svært gledelig. Vi bør også arbeide for at det offentlige i større grad tar i bruk fri programvare. Støtte til Skolelinux-prosjektet er ett av mange viktige skritt.

Kommersielle produsenter av programvare, film, musikk og annet åndsverk gjør også sitt for å forhindre kopiering med såkalte «digitale restriksjonsmekanismer» (DRM). De legger inn kopisperrer i avspillingsmaskiner og CD-plater, og forsøker på den måten å gjøre det fysisk umulig for deg å dele, kopiere, eller bare hoppe over reklamefilmen på begynnelsen av filmen du har kjøpt.

Mens kapitalistene jobber for å forhindre kopieringen, sitter det tusenvis av mennesker og stikker kjepper i hjulene for dem. DRM-systemene knekkes fortløpende. Dette er klassekamp på Internett.

Folk deler filer fordi teknologien gjør det mulig, og det er den enkleste og mest praktiske måten å skaffe seg tilgang til data på. Kapitalistene kjemper en håpløs kamp mot den teknologiske utviklingen. Skal de være i stand til å håndheve sitt eget forbud mot nedlasting og kopiering, må de enten forby teknologien i sin helhet eller lage en strengt kontrollert politistat.

Det siste forsøker de selvsagt også å gjøre. Etter de siste endringene i den norske åndsverksloven er fildeling nå forbudt her som i de fleste vestlige land, og det settes inn stadig strengere tiltak for å forhindre piratkopiering.

Musikk- og filmindustrien vet at de foreløpig ikke kan vinne kampen på Internett, for politiet har annet å gjøre enn å forfølge folk som deler musikk. Derfor har de lenge kjempet for å få myndighet til selv å overvåke og forfølge fildelere og fildelingsnettverk, for å oppnå en slags politimyndighet på nettet. Dette er en utvikling vi må stoppe.

Samtidig kommer opphavsrettslovene i Vesten kontinuerlig til å endres til storkapitalens fordel. Nylig skulle Disneys opphavsrett til de første Mikke Mus-filmene utløpt, om ikke Disney og andre store selskaper sørget for en lovendring i USA som utvidet tiden et åndsverk er kopibeskyttet til sytti år. Det bør ikke overraske noen om det kommer en ny, tilsvarende lovendring når kopiretten til Mikke Mus forfaller om nye tyve år.

Ikke nok med at kapitalen ønsker å beholde kontroll over konkrete åndsverk. Store selskaper ønsker også å eie stadig flere idéer gjennom patentsystemet. Patenter på programvare forsøkes innført i Europa. Dette er, fra et teknisk synspunkt, fullstendig meningsløst. Alt åndsverk, spesielt programvare, bygger på plagiat og tyveri. Å tillate enkelte selskaper å eie ofte selvinnlysende idéer, og kreve at programvareutviklere betaler dem penger for å bruke «deres» idéer, er døden for innovasjon innen programvareutvikling. I følge amerikansk lov er patentreglene nå så strenge at en professor som underviser i programmering, ikke har lov til å vise studentene hvordan et kjent program virker. I prinsippet forbyr det deg å vite hvordan redskapet du bruker er skrudd sammen.

TRIPS

Grunnlaget for å kunne ta patent på programvare ligger i TRIPS-avtalen (Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights). TRIPS åpner også for enda et fenomen som er meningsløst for alle andre formål enn å gjøre enkelte kapitalister rikere: patent på gener. «Et gen er ikke noe man finner opp, det er noe man oppdager,», sier danske Etisk Forskningsråd (12), og peker på noe viktig med hele denne problematikken. Patenter på gener er patenter på syntetiske kopier av kjente gener. Dette reiser to problemstillinger. For det første kan noen tjene store penger på å eie retten til kunnskap som kan redde menneskeliv. For det andre at færre har innsyn til å forske og undersøke og dermed at færre lure tanker blir tenkt. I tillegg til at store firmaer får muligheten til å kunstig avle frem såkorn som ikke frør seg, og patentere AIDS-medisin som millioner behøver for å overleve, legger patenten lokk på videre forsking som ikke direkte tjener patentinnehavers lommebok.

Enhver utvidelse av patentsystemet må hindres – helst bør hele faenskapet avskaffes. Også endringene i opphavsrettslovverket må reverseres. Vi må lage bråk når kapitalistene krever rett til politimyndighet og 16-åringer dømmes til fengsel (13) for å ha delt filene sine med resten av oss på Internett.

Dugnadssamfunnet

Men dette er bare lapping av et system modent for historiens skraphaug. Kapitalismen var en gang et enormt fremskritt fra føydalsamfunnets åk, og ledet veien inn i dampalderen og muliggjorde utviklingen av et moderne industrisamfunn. Nå hindrer den utviklingen av produksjon, innovasjon og sosialt og politisk liv. Forskjellige teknologiske nivåer krever forskjellige økonomiske og politiske systemer. Vår tidsalders økonomiske system må bli dugnadssamfunnet, kommunismen.

---

Noter

• 1) http://news.netcraft.com/archives/2006/11/01/november_2006_web_server_survey.html
• 2) http://www.allpeers.com/blog/2006/12/08/firefox-usage-in-europe
• 3) http://en.wikiquote.org/wiki/Jimmy_Wales
• 4) http://en.wikipedia.org/wiki/Wikipedia:Modelling_Wikipedia's_growth
• 5) http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/11/11/449002.html
• 6) http://www.businessweek.com/technology/content/aug2004/tc20040818_1593.htm
• 7) http://www1.vg.no/teknologi/artikkel.php?artid=147364
• 8) http://www.citizensinformation.ie/categories/money-and-tax/tax/income-tax/exemption_from_income_tax_for_artists
• 9) http://efn.no/skattefritak.txt
• 10) http://www.edge.org/3rd_culture/lanier06/lanier06_index.html
• 11) http://www.theregister.co.uk/2000/07/31/ms_ballmer_linux_is_communism/
• 12) http://www.etikkom.no/fagbladet/2004_04/dansketisk
• 13) http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/04/487780.html

Når verdens rikeste land bidrar til å sønderbombe og rasere et av verdens fattigste land, er det vanskelig å argumentere mot at man har et moralsk ansvar for menneskene som flykter fra krigen.

Brage Aronsen er butikkarbeider, medlem av AKP og aktiv i Støttenettverket for afghanske flyktninger

---

Tvangsreturneringen av afghanske asylsøkere var sommerens heiteste politiske sak. Det var et tydelig moralsk aspekt ved saka som gjorde det urettferdige i utkastelsene synlig for folk flest. Dette er vanskelig å underslå sjøl for dem som betrakter krigen mot Afghanistan som et nødvendig onde i det godes tjeneste.

Rundt atten hundre afghanske flyktninger hadde fått avslag på sine asylsøknader da Bondevik-regjeringa i august 2005 inngikk avtalen med den afghanske regjeringa og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) om retur til Afghanistan. Denne trepartsavtalen legger sterk vekt på å tilstrebe høyest mulig grad av frivillighet ved retur og stiller krav til den afghanske regjeringa om tiltak for reintegrering av hjemvendte flyktninger. Avtalen åpner sjølsagt også for returnering ved tvang, men framstiller dette som en slags siste utvei. Trepartsavtalens politiske grunnlag ligger i forestillinga om en gradvis stabilisering av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og at afghanske flyktninger verden over trygt kan vende hjem for å bidra til gjenreising av den raserte nasjonen.

Norske politikere trenger et trygt Afghanistan

Mens dramatikken utspilte seg på Domkirkeplassen, ble sikkerhetssituasjonen i Afghanistan grundig omtalt i de fleste norske aviser. Avisene meldte om stadige trefninger mellom koalisjonsstyrkene, lokale krigsherrer og ulike islamistiske grupper, og framla statistikk som vitna om økning i volds- og krigshandlinger. Norge forberedte seg på å intensivere den militære innsatsen i ISAF-styrkene. Utenriksdepartementet oppfordra alle norske borgere til å avstå fra å reise til eller oppholde seg i Afghanistan. For den jevne avisleser var det lett å se krigen i Afghanistan.

Den politiske eliten i Norge har imidlertid et politisk behov for å framstille Afghanistan på en annen måte. Norges militære innsats i Afghanistan må se vellykka ut. For å legitimere fortsatt norsk deltakelse i de såkalte sikkerhetsstyrkene ISAF, har politikerne hele tida jobba for ei framstilling av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan som mangler rot i virkeligheta. Dette vrengebildet forsterkes av meldingene om at millioner av afghanere har vendt tilbake fra en tilværelse som flyktninger i nabolanda for å gjenoppbygge landet. Det er riktig at flyktningestrømmen fra Afghanistan har blitt snudd og at overveldende mange har vendt hjem, men dette skyldes først og fremst at de store flyktningeleirene i nabolanda har blitt stengt. Det er altså grunn til å sette spørsmålstegn ved frivilligheten ved denne tilbakevendelsen. Strømmen av hjemvendte flyktninger har for øvrig heller ikke bidratt til noen stabilisering. Resultatet har blitt ekstrem fattigdom, massearbeidsløshet og næring til den politiske uroen i landet.

Statssekretær Liebe Riber-Mohn ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet er en av dem som har bygd opp under den norske statens propagandainteresser gjennom sine uttalelser om de afghanske flyktningene. Rieber-Mohn deltok blant annet i samtaler med afghanerne midtveis i sultestreiken på vegne av departementet. På en pressekonferanse 15. juni uttalte hun at "De som har fått avslag er unge, enslige menn som kunne ha bidratt til å gjenoppbygge landet." Hun kunne også fortelle at myndighetene mente de hadde strukket seg svært, svært langt og tilbudt de afghanske flyktningene en veldig god avtale. Den veldig gode avtalen innebar en økning i utreisestøtta fra 5.000 til 15.000 kroner. Departementet viser gjennom slike uttalelser at de ikke tar afghanernes frykt for egen sikkerhet på alvor. De sultestreikendes uttalte motiv blir underslått. Tilbudet om økt økonomisk støtte tjener bare til å framstille afghanerne som lykkejegere uten noe reelt beskyttelsesbehov.

Regjeringa snur

Fra sultestreikens første dag slo arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen fast at regjeringa ikke ville la seg presse. Regjeringas mantra var at det ikke skulle være mulig å sulte seg til opphold i Norge. Også SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen gikk ut i pressa og forsikra om at SV stilte seg bak regjeringas linje. Et stadig økende press mot regjeringa, afghanernes helsetilstand og økende motstand mot regjeringas politikk internt i SV førte til slutt til at regjeringa måtte bøye av. Flyktninger som sulter seg til døde i full offentlighet, ville blitt for mye å bære sjøl for en AP-statsråd som har satt seg fore å konkurrere med FrP i asylpolitikken. Et landsstyrevedtak i SV som kom som en kritikk av regjeringas harde linje, var viktig for å presse regjeringa til samtaler med de sultestreikende. Vedtaket var i seg sjøl ikke egna til å stanse tvangsreturneringen og de fleste punktene var bare påminnelser om premissene for tvangsretur, som allerede var fastlagt i trepartsavtalen. Et nytt moment var forslaget om at afghanerne skulle få anledning til å få saka si kikka på av uavhengige instanser som Flyktningehjelpen eller Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), med åpning for omgjøringsbegjæring.

På en pressekonferanse 19. juni kom statsråd Bjarne Håkon Hanssen med det første av flere løfter som skulle bidra til at sultestreiken blei avslutta. "Vi har forsikret oss om at det vil være praksis ut året at ingen sendes tilbake i strid med UNHCRs anbefalinger. Ingen sendes til Kabul som ikke har tilknytning dit," var Hanssens krystallklare garanti. Dette letta stemninga på Domkirkeplassen. Neste dag greip regjeringa inn overfor Politiets utlendingsenhet (PU) og stanset en planlagt storutsendelse av afghanere. PU måtte kansellere et charterfly og tapte om lag en million kroner på regjeringas spill. Etter statsråd Hanssens forsikringer om at ingen uten tilknytting til Kabul skulle sendes hjem, ville det vært politisk sjølmord å sende ut den gruppa PU hadde chartra flyet for. Offisielt ble avlysninga grunngitt med at hjelpeapparatet i Kabul ikke var klart til å ta imot den første bølgen av tvangsreturnerte flyktninger. VG anslo en halvering av antallet afghanere som kunne sendes ut med de nye løftene. Noen dager seinere blei sultestreiken avslutta med forsikringer om at afghanerne ville fortsette kampen mot tvangsretur med andre midler.

En politisk provokasjon

Under sultestreikens tjuesjette døgn førte forhandlinger mellom representanter for regjeringa og afghanerne endelig fram og sultetstreiken blei offisielt avslutta. SV-toppene Audun Lysbakken, Heikki Holmås og daværende SU-leder Audun Herning hadde gjennom timelange samtaler overbevist afghanerne om regjeringas retrett. Denne kvelden ble også garantiene fra statsråd Hanssen formidla overfor flyktningene. Løftene om at regjeringa i framtida ville følge FNs anbefalinger for retur, at alle afghanerne skulle få anledning til uavhengig gjennomgang av asylsøknadene sine og at ingen uten tilknytting til Kabul skulle sendes ut før årsskiftet, blei det politiske resultatet av den dramatiske aksjonen. Denne delseiren blei feira og synliggjort ved en kraftfull demonstrasjon utafor Stortinget påfølgende dag.

Det skulle allikevel bare gå to dager etter sultestreiken blei avslutta, før den første deportasjonen blei iverksatt. Deportasjonen skapte stor fortvilelse og skuffelse blant afghanerne og deres støttespillere og mange reagerte med harme mot løftebruddet. "Det som skjer nå, med å sende to afghanere tilbake, er løftebrudd fra Regjeringen. Dette er uheldig, fordi det skaper mistillit mellom afghanere og Regjeringen," var internasjonal leder i SV Reza Rezaees kommentar til VG. Også Norsk organisasjon for asylsøkere, som tok på seg oppgaven å stå for den uavhengige gjennomgangen av asylsøknadene, protesterte mot deportasjonen. "Det skaper en helt unødvendig tillitskrise når norske myndigheter den ene dagen sier at alle kan få rettshjelp fra NOAS, og to dager senere vil uttransportere noen som ikke har fått den muligheten," mente fungerende generalsekretær Rune Berglund Steen. Støttenettverket for afghanske flyktninger reagerte med en sivil ulydighetsaksjon ved Trandum interneringsleir, som forsinka deportasjonen av de to afghanerne med noen timer. Da NOAS til slutt fikk gransket de to sakene, ble det klart at de to flyktningene kom fra henholdsvis Laghman- og Parwan-provinsen. NOAS mente det ikke forelå dokumentasjon på at de to hadde noe nettverk i Kabul, men på grunn av formaliteter blei det bare fremma omgjøringsbegjæring i den ene saken. Da denne begjæringa blei fremma, var de to imidlertid allerede deportert.

Bløff om FN-godkjenning

Gjennom uttalelsene som leda til avslutninga på sultestreiken og flere tidligere pressemeldinger fra departementet, ga statsråd Hanssen og hans sekretær Liebe Rieber-Mohn inntrykk av å legge sterk vekt på FNs råd i den enkelte afghaners sak. "Hver gang vi skal returnere en person, må vi fylle ut et omfattende papir som så blir behandlet av Høykommissærens kontor i Kabul. Der kan de si om den enkelte kommer fra et trygt eller usikkert område, og det rådet følger vi," fortalte Rieber-Mohn NTB. Skuffelsen var derfor stor når Klassekampen avslørte at et slikt system ikke eksisterer i virkeligheten. Gjennom henholdvis UNHCR og PU fikk avisa bekrefta at det ved tvangsretur ikke finnes noen rutine for kommunikasjon mellom UNHCRs Kabul-kontor og norske utlendingsmyndigheter, langt mindre noen rutine for "godkjenning", sånn som departementet hadde gitt inntrykk av. "Dette med informasjon til UNHCR er ein del av avtalen for frivillig retur, men det står ingenting om slik informasjon når det gjeld tvangsretur," forklarte politimester Arne Jørgen Olafsen, sjef for PU til Klassekampen 20. juni. Klassekampen kunne også fortelle at sjøl de opplysningene som faktisk når fram til UNHCR, ikke er nok for noen individuell vurdering av tryggheten for den enkelte returnerte. De har ikke noe apparat for slike vurderinger.

Skillet mellom uttalt og vedtatt

I 2006 blei over søtti afghanere sendt hjem med tvang. I en rekke av sakene mener Støttenettverket for afghanske flyktninger og Afghan refugee committe at regjeringas løfter er kaldt ignorert. I noen av sakene er dette blitt gjort synlig for den norske almenheten uten at det har ført til noen endring i utlendingsmyndighetenes praksis. Et hjerteskjærende eksempel er skjebnen til den førtiseks år gamle flyktningen Abdul Hussein Shukri. Shukri blei spora opp av journalister fra Dagbladet ni dager etter at han blei tvangsutsendt fra Norge. Dagbladet møtte en fortvila mann fullstendig ribba for håp om ei levelig framtid. Shukri fortalte at foreldrene hans er døde, kona og sønnen forsvunnet. Han fortalte om frykten for å bli drept eller bortført, at han antagelig måtte bo på gata. Hos International Organization for Migration, FN og den norske ambassaden var svarene de samme. Ingen kunne hjelpe. Shukri var et levende eksempel på det UNHCR hele tida har advart mot, nemlig at returprogrammet vil føre til at de deporterte afghanerne blir internflyktninger i sitt eget land. Apparatet for reintegrering i Afghanistan som blir beskrevet i trepartsavtalen finnes ikke. Historia om Shukri slår beina under de norske politikernes glansbilde av Afghanistan.

Hvordan er denne formen for systematisk løftebrudd mulig? Hvordan kan norske myndigheter si en ting og så gjøre noe helt annet? For de afghanske flyktningene som var blitt fortalt at Norge er en demokratisk rettsstat, var dette logiske spørsmål. Det formelle ansvaret ligger hos Utlendningsnemda (UNE) og dens sjef Terje Sjeggestad. Han hadde gitt klart uttrykk for å ikke ville forholde seg til regjeringas løfter til afghanerne eller andre politiske signaler som kommer fram i media. Han vil utelukkende praktisere utifra de til en hver tid gjeldende lover og forskrifter. Sjeggestad fikk støtte for denne linja av tidligere kommunalminister Erna Solberg. "En regjering kan ikke bare sende pressemeldinger. Den må foreta de nødvendige formelle grep dersom den vil overprøve Utlendingsnemndas vurderinger i afghaner-saken. Utlendingsnemndas selvstendige rolle er enda sterkere enn UDIs. Det er anledning til å gi UDI en instruks gjennom brev, men overfor Utlendingsnemnda (UNE) må det en forskrift til," fastslo Solberg i VG 18. juni. Sjeggestads avfeiing av regjeringas uttalte politikk kom fram, mens sultestreiken enda pågikk. Den naturlige konsekvensen av disse uttalelsene, samt det faktum at UNE hele tida har opprettholdt en praksis som er i strid med både regjeringas løfter og FNs anbefalinger, burde danna grunnlaget for nye forskrifter som forplikta UNE til å følge regjeringas politikk. Noe slikt forslag kom aldri. Statsråd Hanssen har latt utkastelsesløpet gå sin gang, stikk i strid med sine egne løfter. Sjøl ikke i SVs rekker har noen hatt mot til å foreslå slike forskrifter. Med det har de rødgrønne overlatt afghanernes skjebne til en mann aleine – nemndsjef Terje Sjeggestad.

Byråkratiet tar støyten for regjeringas løftebrudd

Utlendingsnemda er mektig organ i det norske asylbyråkratiet. De er ikke demokratisk valgt og ikke underlagt politisk kontroll i enkeltsaker. Som siste innstans for de fleste asylsøkere, er det UNE som bestemmer om du får bli i Norge eller ikke. Nemnda blei oppretta for fem år sia som Utlendingsdirektoratets ankeinnstans. UNE var en del av en rettssikkerhetsreform, som skulle sikre en grundigere og mer rettferdig behandling av asylsøknader. Reformen innebar blant annet at nemndmøtene skulle inkludere legfolk og at klageren sjøl skulle gis anledning til å møte. Fordi nemnda ikke er underlagt departementet, står de relativt fritt i tolkninga av forskriftene som gjelder for behandlinga av ankene. Dette har blant annet ført til at nemnda avgjør de aller fleste sakene ved såkalt forenkla behandling. Slik behandling innebærer som regel avslag, uten at det avholdes et nemndmøte hvor legmedlemmene deltar og klageren får møte. Det stortingsflertallet som gikk inn for opprettelsen av UNE, la vekt på personlig fremmøte som avgjørende for nemndas legitimitet som et domstolslignende organ.

UNE har demonstrert handlekraft i andre saker, som stiller Sjeggestads argumentasjon i forhold til afghanerne i et merkelig lys. Den 2. november bestemte UNE seg for å stoppe tvangsreturneringa av somaliske flyktninger. Sjeggestad mente den forverrede sikkerhetssituasjonen i landet gjorde det uforsvarlig å fortsette deportasjonene av de somaliske flyktningene. Denne avgjørelsen viste at UNE har anledning til å fatte beslutninger som omfatter hele folkegrupper, ikke bare individuelle søkere. En liknende avgjørelse kunne vært truffet i afghanernes sak. Dette gir grunn til å spørre om afghanerne har blitt en politisk presitisjesak. Er det Norges krigføring i Afghanistan som gjorde det umulig for UNE å la de afghanske flyktningene bli? At korreksen av UNE uteblir er et tegn på at nemndas praksis, har regjeringas velsignelse. Ingen av regjeringspartiene har vist noen vilje til å endre på dagens praksis, men det er hos regjeringa det politiske ansvaret ligger. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen har løst floken ved å skyve byråkraten Sjeggestad foran seg. På denne måten kan han framstå som om han vil at Norge skal følge FNs anbefalinger i asylpolitikken og la byråkratiet ta støyten når praksisen blir en annen.

Norsk asylpolitikk har aldri vært mer restriktiv enn dagens regime. På kort sikt synes kravet om nye midlertidige forskrifter til UNE å være den eneste åpninga for ei kollektiv løsning for afghanerne. Å slåss for den enkeltes skjebne er både vanskelig og en fåfengt strategi. På lang sikt må vi slåss for et helt nytt opplegg for behandling av asylsaker i Norge. Den nye utlendingslova som ventes vedtatt i 2008 blir viktig for retninga på norsk asyl- og flyktningpolitikk de kommende åra. Dersom lovnadene i Soria Moria-erklæringa om en mindre restriktiv asyl- og flyktningpolitikk skal innfris, må UNE gjennomgå omfattende reformer. Det er nødvendig med en ny, uavhengig evaluering av nemnda og hvorvidt nemnda i virkeligheten har oppfylt intensjonene bak opprettelsen. Regjeringa må avklare Norges forpliktelser overfor UNHCR. Slike endringer har imidlertid ikke de afghanske flyktningene tid til å vente på.