«Vi er ikke motstandere av industri. Den trengs for å gi India økonomisk vekst. Vi trenger industriprodukter, ikke bare landbruksvarer for å utvikle landet. Men vi er imot industri som går på bekostning av godt landbruk.»

22. juni 2005 ble det inngått en avtale mellom myndighetene og Posco om et stålverk for å produsere tolv millioner tonn stål, med tilførsel av 600 millioner tonn jernmalm – på beslaglagt land. Den sørkoreanske stålgiganten Posco er verdens fjerde største.

Peter M. Johansen er journalist i Klassekampen og med i Rødts internasjonale utvalg.

 

---

 

«Først tar dere jorda fra oss, og nå kommanderer dere oss til ikke å ta bilder!» Bonden hytter med hakka mot de khakikledde politimennene bak gjerdet med hissig piggtråd. Fjernsynskameraene zoomer inn det dramatiske blikket hans.

Dette er godt fjernsyn, ikke minst i Vest Bengal hvor delstatsregjeringen med Communist Party of India (marxist), (CPM), har lagt beslag på jorda i flere
landsbyer. De gir jorda til multinasjonale selskap eller til indiske giganter som Tata og Birla, nøkkelbedriftene i den staten som Jawalharlal Nehru og India Congress Party bygde opp etter uavhengigheten.

I Singur hvor konfrontasjonen med politiet utspiller seg, er det Tata som har fått bøndenes fruktbare jord som de får bygge en ny bilfabrikk på. Singur ligger ved endestasjonen på Howrah-banen og et stykke videre med leiebil, inn i markens grøde.

Uten forvarsel fikk bøndene i Singur beskjed om at CPM-regjeringen i Kolkata (Calcutta) hadde rekvirert tusen acres, vel 40 000 mål, til en industritomt for Tata, en av Indias mektigste kapitalister. Det skjedde i april 2006.

Bøndene ble fortalt at jorda som ble konfiskert, ikke er fruktbar. Det samme ble bøndene i Nandigram, som slåss en kamp som har fått langt større oppmerksomhet, fortalt av CPM.

Singur ligger i et av de mest fruktbare områdene i Vest Bengal. Jorda gir 4–6 avlinger i året. Mellom landsbyene renner det små elver som samles i dammer hvor det blir satt ut fisk. Andre deler blir vannet.

Forklaringen for Singur, som for Nandigram, ligger heller i at opposisjonspartiet Trinamool Congress Party har flertall begge steder. Slik utøver CPM sin makt i Vest Bengal, som en mafia.

2. september 2006 rykket politiet inn og sikret området sammen med CPM-aktivister som tok oppstilling som vakter, mens det ble reist en høy mur. Bøndene forsøkte flere ganger å bryte ned muren, men ble brutalt slått tilbake.

Tata som skal produsere biler til 1 lakh (100 000 rupies) for den delen av middelklassen som nå gjør penger, kjørte inn sand og sement for å befeste området. Siden kom gjerdet som politiet har barrikadert seg bak. Politioffiserer brukte walkie-talkien til å melde om oppløpet utenfor gjerdet.

De kvinnelige politibetjentene i lange, brune skjørt er synlig berørte av skjellsordene som hagler fra kvinnene på den andre siden av gjerdet og vollgraven med vann, som i middelalderen. De må vite hva de er blitt utsatt for av trakasseringer under arrestasjoner, voldtekter.

Noen tok imot tilbudet om kompensasjon. Det var jordeiere som selv ikke drev jorda, men som bor i Kolkata.

«Jorda er vår mor,» sier Beckasam Marna, leder for Krishi Jami Raksha Committee i Singur.

Singur var det første stedet i Vest Bengal som gjorde opprør mot konfiskeringen av byrdig jordbruksland til «spesialøkonomiske soner» for multinasjonale selskap; industrisoner med gunstige vilkår for eksportorientert produksjon.

Tata og CPM tok jorda fra Prasanta Das. Ikke alt. De lot ham beholde en liten jordlapp som det ikke er mulig å forsørge familien på. Familien levde bra. Huset er romslig og i god stand.

Politiet kom til huset. To ganger. 25. september og 2. desember 2006. Han ble brakt til stasjonen, og banket opp. Alvorlig slått. Han ble innesluttet, frustrert. Hvordan skulle han klare å brødfø familien på seks?

25. mai i fjor fant Prasanta Das ikke lenger noen svar på sine mange, grublende spørsmål. Han tok livet av seg.

Oppstyret ved besøket blir for mye for enken i gul sari. Hun besvimer, og nabokvinnene stimler til for at hun skal få luft og vann i ansiktet. Ifølge faren lever de på den tidligere avlingen.

Politiet brøyt seg inn i nabohuset også. Vinduene og badet ble knust. De kastet to personer ned fra taket. Legen i landsbyen behandlet mange for kraftige slag fra politiets lattis (stokker) og gummikuler. Folk med alvorligere skader ble sendt til hospitalet.

«Folk er blitt fratatt sin rett til å kjempe for sine rettigheter. Politiet får ordre direkte fra administrasjonen. De blir beordret til å opptre brutalt, til å utøve makt,» sier legen.

Shyamali Das forteller at hun satt arrestert i en uke sammen med mannen. Hun ble anklaget for drapsforsøk. På spørsmål om hvem de prøvde å drepe, svarer hun:

«Det var de som prøvede å drepe oss! Det er de som sier at vi forsøkte å drepe politiet.»

19-årige Tapasi Malik ble drept. Hennes far og mor står tynget av sorg med bildet av henne mellom seg. Tapasi ble omringet av en gjeng ikke langt fra hjemmet, voldtatt på rundgang og slått i hjel før liket ble dynket i bensin, og satt fyr på.

Fordi hun var aktivist? «Ja,» bekrefter faren. «Hun var med i komiteen i landsbyen vår, gikk på møter, og var med i demonstrasjoner. Hun rekrutterte studenter til bevegelsen,» sier faren med lavmælt stemme.

Skremsel og terror. Han vet hvem som står bak, og nøler ikke med å peke ut den ansvarlige: Suhrid Dutt, sekretæren for CPM i Singur. Den skyldige er tatt: CPMaktivisten Debu Malik.

Jaydeb og Arun Bag har tatt over huset Bag etter at faren Haradham Bag begikk selvmord. Hele familien var med i bevegelsen mot jordrøveriet fra første dag.

Faren sultestreiket i atten dager. Da Tata tok jorda 12. mars, gikk han og hengte seg.

Familien fortsetter arbeidet i Krishi Jami Raksha-komiteen. De satset på å få hjelp fra rettsvesenet. Det førte naturligvis ikke fram. «Det står om 40 000 mål, og 20 000 mennesker er berørt: 12 000 bønder, 3000 landarbeidere og 5000 innen andre sektorer,» forteller lederen for KJRC. Røveriet av land berører i alt ni landsbyer i Singur. Politiet har laget 28 falske anklager mot ham og andre: Ulovlig besittelse av våpen, drapsforsøk, trusler.

Dette er politisk motiverte trakasseringer som har til hensikt å skremme folk i Singur og Nandigram og andre steder fra å protestere mot myndighetene seinere. Ordrene kommer fra CPM-ledelsen i Kolkata, men det fins medlemmer, i hvert fall tidligere medlemmer av CPM, i komitéledelsen.

Kampen om Nandigram har fått større oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt enn Singur. Nandigram har blitt ensbetydende for kampen om jorda og den hemningsløse SEZ-politikken (ZEP = Special Economic Zone) som brer om seg fra delstat til delstat.

Jordkampen i Vest Bengal har dessuten en særegen dimensjon: Mens CPM gjerne vil plassere seg i spissen for kampen om jorda i andre delstater, som i Andhra Pradesh, styrer CPM etter den samme politikken i Vest Bengal – og med en brutalitet som har vakt oppsikt over hele India.

Delstatsregjeringen kan ikke vise til hvor og når vedtakene om å konfiskere jorda i Nandigram og Singur ble gjort, eller av hvem. Beslutningene ble ikke lagt fram for delstatsforsamlingen i Kolkata. Lokalsamfunnene ble aldri forelagt planene.

For å gjennomføre landrøveriet, benytter CPM seg av væpnede gjenger. Vest Bengal framstår som en mafiastyrt delstat.

Posco? Posco?

Rett over grensa ligger delstaten Orissa. Folk snakker oriya, ikke bangla som i Vest Bengal, men folk i Jagatsinghpur drar kjensel på det politiske språket. Jorda som folder seg ut når en drar fra Cuttack (Orissas eldste by) mot kysten, er like fruktbar som den i Nandigram og Singur. Men jorda er ikke fruktbar når myndighetene skal forklare hvorfor den vil legge ut store områder for den sørkoreanske stålgiganten Posco, verdens fjerde største i sin bransje, og demme opp elvemunningen av Jatadhari for å skaffe selskapet og andre utenlandsinvestorer i det indre av delstaten en større utskipningshavn i Pradeep.

Monsunen har forvandlet landskapet til en lagune med småøyer som er forbundet med oppbygde veier. Vinden sveiper vekk varmen, fiskenettene ligger til tørk på stråtakene.

Synet av en utlending skaper mistenksomhet. Blikkene borer seg inn gjennom bilrutene. «Posco? Posco?» Spørsmålet går igjen. Tolken har sitt svare strev med å avkrefte det hele, mens han setter seg telefonisk i kontakt med landsbyen på den andre «øya».

Landsbyen har isolert seg, opprettet et eget vern for å holde politi og myndighetspersoner ute. Det er vaktmannskap ved porten inn til landsbyen Dhinkia. Ingen agenter for regjeringa skal slippe inn.

De har kommet hit tidligere med sitt «tilbud«, eller trussel: Om bøndene ikke selger nå, vil de seinere miste jorda. Ta imot tilbudet nå, for etterpå går prisen ned når salget har startet.

Det er en taktikk som ofte virker, viser det seg fra andre steder hvor myndighetene har anlagt eksportproduserende frihandelssoner. Agenter ute på oppdrag for å overtale hver enkelt bonde.

I motsetning til i Nandigram foreligger det en beslutning på delstatsnivå i Bhubaneswar. 22. juni 2005 ble det inngått en såkalt Memorandum of Understand mellom myndighetene og Posco om et stålverk for å produsere tolv millioner tonn stål, med tilførsel av 600 millioner tonn jernmalm.

«Jeg kom umiddelbart til Dhinkia etter at beslutningen var tatt,» forteller Abhaya Sahoo, som har benket seg på en rottingseng under et skyggefullt tre på sandplassen foran hindutempelet i landsbyen.

Han er leder for Posco Pratirodh Sangram Samiti (PPSS), komiteen som har tatt opp kampen mot Posco og myndighetenes planer.

Vi satt straks i gang en kampanje i hele distriktet for å forklare hva tvangsforflyttingen og oppdemmingen vil få av konsekvenser for folk og miljøet her i området. Vi tok kontakt med distriktets representanter, og gjorde det samtidig klart at vi ikke ønsket myndighetene inn i området. Delstatsregjeringen er hundre prosent for økonomiske soner, sier Sahoo, mens han tygger betel blandet med tobakk og kalium i samme takt som bøndene som sitter rundt ham.

Betelblader er landsbyens store inntektskilde. Landsbyen rår over fruktbar jord, sandholdig jord og tykk skog langs kyststripa ut mot Bengalbukta. Den sandholdige jorda egner seg for dyrking av betelblader. Det gir en solid inntekt for familiene.

Lenger ut mot Bengalbukta er sanda mer søtlig. Her dyrker landsbyen cashewnøtter, også det en god inntektskilde ved siden av den tradisjonelle risdyrkingen og fisket under monsunflommen.

Dyrkingen av betel gir gjennomsnittlig minst 10 000 rupees i måneden. Drivhusene er luftavkjølte med aggregat slik at gamle kan jobbe der når de ikke lenger kan arbeide med kokosnøtter. En 70-åring kan gjøre 100 rupee om dagen med å plukke betelblader.

Landsbyen dyrker okra og «trommestikker«, en protein- og jernholdig grønnsak. Hver familie har en selvforsørget økonomi, men mottar statlig subsidiert brensel, sukker, ris, hvete og dal (linser).

Landsbyen gir det samme inntrykket som Nandigram og Singur: Dersom myndighetenes påstander om at jorda her ikke er fruktbar, er undertegnede ikke feit, men gravid.

«Vi er ikke motstandere av industri. Den trengs for å gi India økonomisk vekst. Vi trenger industriprodukter, ikke bare landbruksvarer for å utvikle landet. Men vi er imot industri som går på bekostning av godt landbruk.»

» Vi kan ikke ofre rik, dyrkbar jord, slik som her i Dhinkia. Det er mange andre steder hvor det ikke drives jordbruk, å legge industrien,» svarer Sahoo på de ofte brukte påstandene fra delstatsmyndighetene og regjeringen i New Delhi om at bøndene står i veien for landets industrielle utvikling.

471 familier vil bli flyttet for å rydde land for Posco, ifølge myndighetene. De regner selvsagt bare med de som mister jorda til selve stålverket. Men alle de 4000 familiene i distriktet vil bli berørt på mange måter, en samlet befolkning på rundt 22– 25 000 mennesker, fastholder komiteen.

Dette er bare første del av regnestykket. Når munningen av Jatadhari blir demmet opp, vil hele distriktet havne under vann. Dermed vil flere hundre tusener bli berørt.

«Hele distriktet blir truet, dersom Jatadhari blir truet,» sier Sahoo. Dyrket mark og skogområdene forsvinner, hele beltet ut mot Bengalbukta.

«Dette er å gå lange omveier rundt loven,» anklager han.

Delstatsmyndighetene og regjeringen har forsøkt å opprette grupper som er for Posco-prosjektet. De har bare fått noen få med seg. Til tross for framgang og tilbakeslag har folk klart å stå imot myndigheter og politi.

«De har ikke fått en tomme land, men de vil fortsatt ta jorda fra oss. Vi er like oppsatte på å lede kampen om jorda og utvikle den demokratiske kampen sammen med andre i Orissa mot dette og andre multinasjonale selskap som tvinger seg inn her i delstaten.

Myndighetene går hardt til verks. Minst 80 falske anklager er anlagt mot Posco-aktivistene, men organiseringen opprettholder moralen.

«Vi kjemper med nebb og klør for å redde jorda. Vi er jordas sønner mot regjeringen og selskapet. Regjeringen sier at den har rett til å selge området fordi den er hovedeier. Vi mener at de som har drevet og levd av jorda i århundrer, er de reelle eierne. Intet salg eller utleie uten de rettmessige eierne!»

Motstanden har tvunget myndighetene til å foreta 4–5 nye gjennomganger av Posco-prosjektet. Myndighetene har gitt Posco tillatelse til å henvende seg direkte til folk for å overtale dem til å selge, og lokke med framtidig arbeid på stålverket.

«Dette er vi imot. Dette er en kamp mellom oss og regjeringen. Ingen tredjepart skal inn. Posco har stilt ultimatum. Derfor tillater vi ingen å komme inn i Dhinkia. Vi vil slåss langs disse linjene og har stått samlet.»

«Dette er bare en kamp om jorda. Intet annet, selv om regjeringen beskylder oss for noe annet. Det er bare Bharatiya Janata Party (det ultrasjåvinistiske hindupartiet, red.) som står bak. De andre partiene har toget ut av delstatsforsamlingen i protest.

Som i Nandigram og Singur skorter det ikke på trusler fra myndighetenes side. Sahoo og andre ledere er truet med arrest. Myndighetene truer med å stanse vareleveransene til landsbyene.

Asosiale gjenger banker opp Posco-aktivister i byene Kujang og Jagatsinghpur. Minst fem ganger er det blitt kastet dynamittgubber mot porten hvor vaktene er. Myndighetene i Orissa har kommet med de samme anklagene som CPM i Vest Bengal: Det er maoistene som står bak, bevæpnede

  

Mange forbinder «spesielle økonomiske soner» med Shenzhen og den økonomiske politikken Deng satte i gang i Kina i 1980. De fem sonene Kina etter hvert oppretta spilte en betydelig rolle for utviklinga av den formen for kapitalisme som Kina etter hvert utvikla.

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.

 

---

 

Den massive satsinga på SEZer som India satte i verk fra 2000 av, kan ikke direkte sammenlignes med den kinesiske. I dag står den i sentrum for en voksende protestbevegelse mot den tvangsforflytningen som følger i dens fotspor. Reportasjene som følger gir et innblikk i dette.

I Kina ble sonene fylt opp av statsdrevne bedrifter som skulle få ekstra gunstige vilkår, og ble plassert i et økonomisk landskap som ennå fungerte delvis etter sosialistiske retningslinjer. Ennå i dag er de statskontrollerte, sjøl om de drives på kapitalistisk vis og har som mål å hente inn utenlandsk kapital og styrke handelsbalansen til Kina gjennom å opprettholde eksportoverskudd.

Den første forløperen til SEZ i India ble oppretta i 1965 i Kandla i Gujarat, innafor den «nehruianske sosialismen» . Den var også statsstyrt, ble kalt «Eksport-prosess sone» (EPZ), og hadde som mål å styrke eksportindustrien ved å gi selskapa i sonen spesielle fordeler. Kandla ble etterfulgt av 7 andre EPZer de neste tiåra.

I 2000 ble retningslinjene og måla for EPZene endra og de åtte sonene gikk over til å bli SEZer. Det var ikke bare navnet som ble endra. Hovedmålet ble nå å stimulere utenlandske kapitalinvesteringer i India. EPZene hadde bare klart å trekke til seg 16,7 % av investeringene i sonene fra utenlandske kilder. Eksporten fra de åtte sonene utgjorde bare 5 % av landets eksport i 2004–05, og sto for bare 1 % av arbeidstimene i industrisektoren. I 2005 ble det derfor vedtatt å utvide SEZ-systemet dramatisk. Loven som ble lagt fram da og vedtatt på nyåret i 2006, tok sikte på å opprette ca 500 SEZer. De skulle i hovedsak
fylles av private selskaper, med vekt på også å få utenlandske direkte inn.

Et sentralt virkemiddel er å gi selskapene svært fordelaktige finansielle betingelser. De første 5 åra skal det være fullt skattefritak. De neste 5 åra er det 50 % skatterabatt, og de 5 påfølgende igjen er det 50 % skattefritak på den delen av kapitalinntektene som brukes til reinvesteringer.

Sonene skal ikke bare fylles av industriproduksjon, men også service og handel. De blir etablert som såkalte «industrielle byer» under artikkel 243Q, som gir dem fritak fra å velge lokalt styre. Den statligutnevnte «Utviklingskommissær» skal i samarbeid med «utvikler» (selskapet som får konsesjon på virksomhet i sonen) sette opp styringsorgan for sonen, inkludert alle offentlige tjenester, politi og administrasjon. Domstoler opprettes også på denne måten! I virkeligheten gir dette systemet storkapital og investorer nærmest føydale rettigheter i sonene. Arbeiderne blir fortalt at det ikke er mulig å organisere fagforeninger i sonene. Arbeidsinspektører får ikke lov til å besøke sonene uten tillatelse fra Handelsministeriet.

Undertegnede fikk erfare noe av denne virkeligheten, da vi var på besøk i en av de opprinnelige åtte sonene nord for Mumbai i 2003, sammen med noen fagforeningsledere. Vi kunne dra dit fordi parlamentsmedlemmet fra stedet vi besøkte, støttet fagorganisering og han var til stede under møtet vi var på. Fagforeningslederen sa imidlertid at han ikke turte å dra til nabostedet, som også lå i sonen, da han var truet med å bli drept hvis han viste seg der for å agitere for fagorganisering.

Det er ikke bare venstresiden og de som blir direkte negativt berørt av SEZene, som er skeptiske til dem. Det er allerede eksempler på at sonene i stedet for å tiltrekke seg ny virksomhet, får bedrifter som ligger utenfor sonene til å trekke inn i dem. Det fører til en nedgang i antall sysselsatte, da de bedriftene som flytter oftest også kutter ned på arbeidsstokken.

Finansdepartementet og Reserve Bank of India er også skeptiske på grunn av skattetapet og fordi SEZ-reglene også stimulerer til eiendomsspekulasjoner. Finansdepartementet kalkulerer med et tap på ca 50 milliarder US dollar over neste femårsperiode. Også IMF og Asias utviklingsbank påpeker at sonen egentlig bryter med markedsprinsippene gjennom måten de å favorisere sone-selskapene på.

Landbruksdepartementet opponerer mot måten jordbruksland blir rekvirert til flere av sonene, og frykter det vil forverre matsikkerheten. Totalarealet som legges ut til sonene, er forsvinnende lite i forhold til størrelsen på India. Men flere av sonene tar god dyrkbar mark – i tillegg til at de fortrenger millioner av folk fra områder hvor de i dag livnærer seg til på ulikt vis. Det gjelder særskilt i stammeområder hvor folk lever både av det jorda og skogen gir.

Eiendomsspekulasjonen springer ut av at utbyggerne kan holde av deler av området til eiendommer og diverse serviceanlegg. I tillegg legges det press på områdene rundt SEZene som ligger i nærheten av større byer/knutepunkter. For eksempel er Tata tilbudt vel 4000 mål jord rundt Singur, enda de bare trenger 300 mål til fabrikkanlegget sitt. Flere har pekt på at det nå er en trend i India, som vil bli forsterket av SEZpolitikken, til en «omvendt jordreform» : at
jord tas fra underprivilegerte og overføres til en bisniss-elite som lever i overflod. En undersøkelse av Plankommisjonen viser at 73 % av dyrkbar jord i landet i 2007 var eid av 23,6 % av befolkningen.

Det er også mange flere innvendinger mot SEZ-prosjektet i forhold til hva som vil tjene en utvikling av staten Indias sin økonomiske utvikling. Det fører for langt å gå nærmere inn på dette her. Det som er ganske sikkert, er at denne politikken vil gi masse penger til både utenlandske og innenlandske storkapitalister – pluss at den er et eldorado for spekulanter og mafiavirksomhet. Og de som vil blø, men også dra i gang en omfattende motstandsbevegelse mot den folkefiendtlige politikken, vil utfordre herskerklassen i India sterkere enn den i dag skjønner. De fortjener at omfattende
internasjonal solidaritet erstatter nyfikenhet rundt det falske bildet som er skapt om «den nye indiske velstanden» .

Da Nehru holdt en tale til offiserer i hæren i oktober 1946 , erklærte han: «India er i dag blant de fire stormaktene i verden. De andre tre er Amerika, Russland og Kina. Men i forhold til ressurser har India større potensiale enn Kina.»

Denne artikkelen er et lite blikk på historien bak den politiske- og militære orienteringen til dagens India.

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.

 

---

 

Nehru slo fast at «India vil sannsynligvis dominere regionen rundt det Indiske Havet politisk og økonomisk.»

RUPE (1) siterer en indisk professor: «Drømmen om stormakts-status er like gammel som den indiske staten, ja den skriver seg fra før den britiske maktoverdragelsen.»

Her er noen momenter for å gi et visst «bakteppe» for situasjon i dag.

Indias uavhengighet kom sammen med bølgen av antikolonialisme og frigjøring etter den 2. verdenskrig. De første årene for den unge staten ble også preget av innenlandske opprør mot føydalisme og for rettigheter til bønder, arbeidere og stammebefolkning. Nehrus form for planøkonomi og utvikling av gode forbindelser med Sovjet kan vel sees i sammenheng med dette, pluss at USA var noe avvisende til tett samarbeid rett etter frigjøringa.

Den økonomiske utviklinga de første tiåra gikk dårligere enn forventa og misnøye bredte seg. Det ydmykende krigsnederlaget for Kina i 1962 (2) forsterka dette. Det medførte økt militær satsing og mindre midler til offentlige investeringer. Det førte igjen til økt sosial uro og politisk kris. Det maoistiske naxalittopprører fra 1967 av var en del av dette.

Da Congress konsoliderte makta igjen ved inngangen av 1980-tallet, etter en kortere periode med unntakstilstand og valgnederlag, ble planøkonomimodellen supplert med tilnærming til IMF og opptak av større utenlandslån. Dette starta utviklinga fram mot «Den nye økonomiske politikken» som rådde grunnen etter betalingskrisa i 1990–91 – og som er fulgt opp til denne dag av alle regjeringskonstellasjonene. Denne trakk India dypere inn i favntaket til den vestlige kapitalismen, især USA, igjen. Det skapte grobunn for en ny vekst for revolusjonære bevegelser, mens makthaverne nørte opp under hindusjåvinisme og nasjonal sjåvinisme for å skaffe folkelig støtte for sin politikk.

Hindusjåvinismen (Hindutva) kom først, og det var Congress under Indira Gandhi som dro den i gang ved å gjøre besøk til Hindu-templer som en del av sin valgkamp i 1984. Hun provoserte først og fremst sikhene, som også tok livet av henne. Men det førte til at hennes sønn, Rajiv Gandhi, vant en brak-seier ved valget etterpå. Hindutva retta seg så mot muslimene, med en 8-årig kampanje for å rive Babri Masjidmoskeen i Ayodhya, for å reise et tempel for hinduguden Ram på samme tomta. Denne kampanjen brakte det ekstreme hindusjåvinistiske partiet Baharatiya Janata Party (BJP) fram i
maktens sentrum. Etter at et svekket Congress hadde fått knesatt den nye markedsliberalistiske politikken i ledelsen av en koalisjonsregjering fram til 1996, tapte de etter noen mellomspill regjeringsmakta til BJP som holdt i tømmene fra 1998 til 2004, med statsminister Vajpayee i sjefsstolen.

Siste halvdel av nittitallet hadde imidlertid en mer utadvendt nasjonal sjåvinisme, nørt opp av rivalisering med Pakistan, og den var blitt et felles anliggende for det indiske borgerskapet, på tvers av de politiske skillelinjene. Alle satset på å vinne popularitet gjennom dette. Det betød ikke at Hindutva-bevegelsen forsvant. Tvert i mot fikk vi et par av de verste utslaga av denne i denne perioden: En kampanje retta mot kristne i 1998–1999 og massakrene av muslimer i Gujarat i 2002, hvor rundt 1000 ble drept og hundretusener ble jaga fra hjemmene sine. Men denne innenrikspolitiske sjåvinismen hadde smelta sammen med den nasjonale sjåvinismen retta mot en ytre fiende: Pakistan. Den ble nørt kraftig opp av Kargil-konflikten i 1999 (3) og terroristangrepet mot det indiske parlamentet, Lok Sabha, i desember 2001.

BJP regjeringa styrka Indias samarbeid med USA, også på det politiske planet. 20-års-avtalen som Indira Gandhi inngikk med Sovjet i 1971, fikk sin naturlige død ved sammenbruddet av Sovjet i 1991. Flere samarbeidsprosjekt og kontakter ble allike-vel fulgt opp med Russland. Men den økonomiske åpninga mot Vesten som skjøt fart fra 1990–91 av, ble en motor for tettere politisk og militært samarbeid.

Atomvåpenprøvene i mai 1998 styrket også den nasjonalsjåvinistiske pondusen, samtidig som de var en styrkedemonstrasjon mot Pakistan. (Pakistan svarte med tilsvarende tester 2 uker etter).

Rivaliseringa mellom India og Pakistan stred mot USA sine interesser og planer i regionen. Pakistan har vært USA sitt «kort» for å sikre seg innflytelse. Men i forhold til oppdemning mot Kina, vil India på sikt være viktigere. Clinton gikk derfor skarpt ut mot Indias atomvåpentest og trua med økonomiske sanksjoner. BJP-regjeringa ønska ikke noen knuter på tråden med USA, og statsminister Vajpayee sendte allerede samme dagen som den første sprenginga fant sted, et hemmelig brev til Clinton, hvor han forsikra om at India ville være med på å få til atomvåpen avtaler.(1) Slike avtaler ble gjort året etter, hvor også Pakistan tok del. USA bidro til dette og styrket også Indias sjølfølelse ved å få Pakistan til å trekke tilbake sine soldater fra indisk sone i Kargil, og la India stå fram som den seirende i den konflikten.

RUPE ser Clintons besøk i India i 2000 som et vendepunkt for USAs India-politikk. Siden da har båndene systematisk blitt sterkere og sterkere. Regjeringsskiftet etter valget i 2004, da Congress i allianse med venstrepartier igjen tok over regjeringa, med Manmohan Singh i statsministerstolen, endra ikke noe på dette. Det som ble endra, og som BJP-statsminister Vajpayee formulerte rett før han overlot makten, var retorikken i nasjonalsjåvinismen. Anti-Pakistanbrodden var nå erstatta av generell svada om Indias stormaktsposisjon. I «visjonsdokumentet» som BJP gikk til valg på, het det: «Vi har beredt scenen for å kreve vår rettmessige arv som en stormakt.» «India er nå utålmodig etter å nå toppen» – og «BJP er fast bestemt på å gjøre India til en utvikla nasjon og stormakt på den globale scenen.» (1)

Disse ambisjonene ble nørt opp under av Bush-regimets opptrapping av forbindelsene med India og smigrende uttalelser om Indias viktige rolle både av Bush, Powell og Condoleeza Rice. Men det er en ting å bli proklamert som en stormakt, en annen ting er å være det. Gjennomgangen av Indias økonomiske fundament som en «global makt» i forrige artikkel, viste at India stiller i en helt annen klasse enn USA, ja også Kina og Japan og noen av de europeiske stormaktene. Det er betegnende at USAs utenriksminister Rice under sitt besøk i New Delhi i mars 2005 tilbød å gjøre India til en verdensmakt. På en fortrolig briefing 25. mars 2005 redegjorde representanter fra USAs utenriksdepartement overfor indiske kolleger at USA hadde planer om å gjøre India til en verdensmakt, og noen dager etter uttalte statsminister Singh, «India trenger hjelp fra verdenssamfunnet, inkludert USA, for å vokse fram som en global makt.» (1)

I rask rekkefølge de kommende månedene fikk vi så demonstrert realitetene i dette:
1. 28. juni signerte den indiske forsvarsministeren «Ny rammeavtale for forsvarssamarbeid» med USA.
2. 18. juli kom den indiske statsministeren med en fellesuttalelse med USAs president på et vidt spekter av saker, inkludert Indias atomprogram.
3. 24,september stemte India mot Iran på et møte i styret for IAEA (International Atomic Energy Authority).

RUPE (1) sammenfatter dette som «at USAs dominans over Indias utenrikspolitikk har aldri blitt så klart demonstrert noen gang» . Tidligere utenriksminister Yashwant Sinha brukte betegnelsen «klientstat for USA» på tilstanden.

En naturlig følge av at India skal spille en aktiv rolle i USAs planer for å dominere regionen, er at India ruster seg opp militært. Spesielt gjelder dette den indiske marinen. Forsvarsbudsjettet til India er doblet fra 1999 til 2006, og mye av dette dreier seg om våpeninnkjøp fra USA. Som en del av 28. juni 2005-avtalen inngår det også at India skal inngå i USAs opplegg for dets asiatiske rakettskjold. USAs planer er å bygge ut et asiatisk «NATO» , hvor til nå
Japan har vært den viktigste. India spiller nå en større og større rolle, også i forhold til å trekke land som Vietnam inn i dette.

Det er rimelig godt grunnlag for å hevde at Indias stormaktsambisjoner på det politiske og militære planet er avhengige av at USA skal lykkes i sitt asiatiske prosjekt med å overvinne utfordringen fra Kina.

Samtidig skjerper de utenrikspolitiske ambisjonene de sosiale motsetningene innad i det indiske samfunnet, som ble belyst i den første artikkelen. Under de siste valgene i delstaten Bihar høsten 2004, måtte de gjennomføres i fire runder overvåket av 90 000 sikkerhetsfolk, og de såkalte «naxalitt-befengte» områdene sprer seg år for år. Og den økonomiske veksten som skal holde sosial uro i sjakk, er avhengig av fortsatt sterk tilførsel av utenlandsk kapital fra såkalte Foreign Institutional Investors (FII). Dette gjør at den indiske overklassen er sterkt avhengig av sin storebror og av internasjonal storkapital.

Noter:

 

1. RUPE, «Aspects of Indian Economy» nr 41 (2005)
2. Krigen mellom India og Kina i 196 2 dreide seg om et omstridt område i det kashmirske Himalaya, Aksai Chin. Kina innlemmet dette øde området i Tibet etter denne krigen.
3. Kargil-konflikten: To-måneders krig mellom Pakistan og India sommeren 1999 etter at kashmirsk milits sammen med pakistanske soldater kryssa den såkalte «kontroll-linja» , som er den offisielle grensa mellom Pakistan of India i Kashmir, ved Kargil. Etterdønningene av denne krigen førte til politisk krise i Pakistan og kuppet til general Muzharaf.

 

Hvilken geopolitisk og regional rolle spiller India i dag, og hva kan vi si om dets framtidige rolle?

Hva skjer innad i det som framtilles som «verdens største demokrati» ?

Hvem drar nytte av den sterke makroøkonomiske veksten – tjener den alle, eller er det også tapere?

 

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.

---

Påskemorgen (23. mars) meldte nyhetssendingene om en vellykket oppskyting av den indiske kortdistanseraketten Agni I fra prøvefeltet i Orissa, nabostaten til Vest Bengal, som det er lettere for oss nordmenn å orientere oss i forhold til. Det ble også opplyst at denne raketten kunne bringe med seg
atomvåpen. Rekkevidden var riktignok bare 7– 900 km, så det måtte sees på som et reint sjølforsvarsvåpen, også av nærliggende Pakistan … Men alle som følger med denne bisnissen, veit jo at den foreløpige storebroren i denne serien, Agni III, som hadde en vellykket test rett etter påska i fjor, kan nå helt fram til Beijing. Agni IV, som ennå ikke er ferdig utviklet, skal rekke over 6000 km. At atombomba er klar, om nødvendig, veit jo alle. Det er allerede 10 år siden Indias daværende statsminister Vajpayee, med klare sjåvinistiske miner, gjorde rede for de vellykkede atomprøvesprengningene under det talende døpenavnet «Operasjon Styrke».

Årets påskebudskap fra New Delhi kan tas som en bekreftelse på at India virkelig seiler opp som en ny «Global Champ», som India Today med dårlig skjult stolthet omtalte fremmadstormende indiske selskaper og forretningsmenn i sitt 1. desembernummer i 2003 (1). Oppslaget da hadde sin bakgrunn i de euforiske vyene som ble spunnet rundt den sterke økonomiske veksten i India, som allerede da ble lovprist. De siste årene har vekstraten vært like høy og antas å holde seg på 7–8 % per år også i årene som kommer. Tatt i betrakting av at vi her har å gjøre med en stat med over 1,1 milliarder mennesker, like i hælene på Kina når det gjelder menneskelige ressurser, er det ikke så merkelig at flere spør om vi her har å gjøre med en kommende stormakt på verdensarenaen, både i økonomisk, politisk og militær forstand? Når dagens dominerende verdensmakt USA ser ut til å gå inn en økonomisk nedgangsperiode, og truer med å dra hele verdensøkonomien med seg, er det også nok av dem som setter sitt håp til at land som India og Kina skal kunne motvirke dette med sin sterke vekst.

Det indiske forskningsinstituttet «Research Unit for Political Economy» (RUPE) sin studie av forholdet mellom India og USA i Aspects of India’s Economy nr 41 (2) er noe av bakgrunnsmaterialet for analysa av hvilken geopolitisk og regional rolle spiller India i dag. I tillegg kommer diverse tidsskrifter og publikasjoner det er gitt henvisninger til i teksten. Når det gjelder drøftingen av den indiske økonomien, henvises det også til bakgrunnsstoff i Røde Fane
1A/2004 (3). Jeg starter med å følge opp dette.

Økonomisk stormakt?

En Goldman Sachs-analyse for noen år tilbake sa at India og Kina ville ha de høyeste økonomiske vekstratene i verden rundt 2050, og at de to da vil ha den tredje og største økonomien, med USA mellom seg.

Siden da har India fortsatt å ha en rivende økonomisk utvikling med store tall for BNP-vekst, investeringer og også økende innenlandsk konsum. Et land med over en milliard innbyggere vil klare dette over en viss periode, dersom de internasjonale betingelsene ligger til rette for det, sjøl om over tre fjerdedeler av befolkningen sakker akterut og marginaliseres. Men er prognosene fra Goldman Sachs noe bevis for de framtidsutsiktene de skisserer?

Går vi under overflata, finne vi at den indiske veksten ikke først og fremst er forankra i det indiske fellesskapet og at en fortsatt vekst snarere er avhengig av drahjelp fra verdensøkonomien, enn at India kan bidra til å dra den «over kneika». Det er også viktige forskjeller mellom India og Kina når det gjelder startbetingelsene for den økonomiske boomen. Kina kunne, og kan ennå, utnytte den egenbasisen som sosialismen i landet bygde opp tidligere. Men ettersom dette landet også integreres mer og mer i verdensøkonomien, vil den videre utviklinga der også avhenge mer av ytre faktorer.

Sammenligner vi USA og India i dag stiller de i to forskjellige divisjoner. Totaløkonomien i USA er 13–14 ganger større enn Indias målt i BNP-verdiene for 2007. (4) I tillegg hører det til at USA er en virkelig «global makt», med økonomisk virksomhet over alt gjennom sine multinasjonale giganter – også gjennom storselskaper med utspring i India.

At det i India i 2007 hadde rundt 100 bedrifter med en markedsverdi på over 1 milliard dollar, og at utlendinger hadde investert i mer enn 1000 indiske selskaper, rikker ikke ved dette styrkeforholdet. (5) Snarere er det slik at det massive inntoget av såkalt FII (Foreign Institutional Investors) gjør den indiske økonomien mer sårbar overfor angrep fra spekulanter, til skade for landet og vanlige folk hevder Dr. Gupta i Peoples March. (6) Jeg kommer tilbake til denne påstanden senere. Også den entusiastiske kommentatoren i Newsweek (5) må innrømme at fortsettelsen av den indiske «drømmen» nok vil avhenge av de globale konjunkturene. Samtidig som han påpeker at gevinstene til det han kaller «en del av India» skjer, mens mange indere fortsatt
mangler rent vann, elektrisitet og lider under «byråkratisk utmatting og lovløshet».

Forestillingen om India som økonomisk stormakt blekner dersom vi tar utgangspunkt i FNs HDI (Human Development Index), som måler en sammensetning av ulike faktorer som helse- , utdannings- og inntektsforhold. Her rangerer India som nummer 128 av 177 land i 2007/2008. Ett av elleve barn dør før de er fem år og antallet som dør under fødselen er ca 50 % høyere enn i Kina.

Offisiell statistikk hevder at fattigdommen minker i India. RUPE (2) hevder at dette er konstruert. De peker på at fattigdom defineres slik at det ikke lengre tas hensyn til hvor mange kalorier folk minimum trenger. Den offisielle nasjonale undersøkelsen (National Sample Survey) i 2000 avdekket at ¾ av befolkningen på landsbygda i Indias og halvparten av bybefolkningen ikke fikk minimumskvoten kalorier. Dette er bekreftet av helseundersøkelser som avdekker av mer enn 2/5 av den voksne befolkningen lider av kronisk utmattelse, halvparten av Indias kvinner er anemiske, og halvparten av barna er feilernærte.

De kritiserer at NSS’ fattigdomskriterier er i forhold til forbruk uten vurdering av kaloriinntaket. Samtidig viser de at NSS sin egen statistikk over arbeidsledigheten taler mot at fattigdommen skulle minske. Hvordan kan det rime at fattigdommen kunne minske mellom tellingene i 1993/94 og 1999/2000, når arbeidsledigheten steg kraftig i samme periode spør de.

Statistikken over arbeidsledigheten i India er for øvrig et kapittel for seg. Offisielt er det bare 7–8 % arbeidsledige av en arbeidsstyrke på 516 millioner (2007). 60 % er knytta til jordbruket og en stor del av disse har bare deltidsjobber og flere og flere blir helt uten jobb. Se ellers Røde Fane-artikkelen
«Indias arbeidere –flere fattige og hardere utbytta» . (3)

Den ekspanderende data- og «outsourcing»-sektoren, som brukes som sannhetsbevis for at India er på vei til å bli en økonomisk stormakt, teller under en halv prosent av arbeidsstyrken. I tillegg har industrisektoren alltid vært liten i India. I 2003 sysselsatte den bare 12 % av arbeidsstyrken og bidro med ca ¼ av BNP (2007). Dette skiller India både historisk og idag fra land som Kina, Sør Korea, Taiwan, Malaysia, Indonesia og Thailand. I de landene bidrar
industrien bidrar med mesteparten av verdiproduksjonen og sysselsetter langt flere. I Kina vel 49 % av BNP og 25 % av arbeidsstyrken (2007).

«Global champs»

Det er ikke bare India Today-artikkelen (1) som henger seg opp i og tegner glansbilder av vellykkede indiske bedriftsledere og ekspanderende storselskaper, når de utmaler Indias framtidsutsikter.

Det er riktig at Mukesh Ambani, sjefen i Indias største selskap målt i forhold til omsetning, Reliance Industries, har tatt over plassen til Bill Gates som verdens rikeste mann. Hans familieselskap er et direkte produkt av globaliseringa og vokste fram fra «ingenting» i løpet av 1990-tallet til i 2001 å stå for ca 30 % av profitten til hele den private sektoren i India. De hadde samme året en omsetning på ca 14 milliarder dollar, eller 3 % av BNP for India. (7) De holder fortsatt den samme posisjonen i 2007 og ruver godt i det indiske landskapet. Men selskapets totale virksomhet forteller at det i hovedsak må betraktes som ett av de internasjonale monopolenes brohoder i India framfor å vurderes som et indisk storselskap med internasjonal virksomhet. Dette sjøl om selskapet har tette bånd også til det indiske statsapparatet og aksjemajoriteten (60 %) er på familiens og den indiske statens hender. Mukesh Ambani og hans bror Anil er sentralt plassert i det indiske kompradorborgerskapet (8).

Mange av selskapene i Reliance-konsernet er joint-ventures (fellesselskaper med internasjonale konserner). Raffineriet og det petrokjemiske komplekset i Gujarat, som er kjernen i imperiet, hviler på samarbeid med den amerikanske giganten Bechtel, i tillegg til å være avhengig av flere andre internasjonale
storselskaper når det gjelder teknologi og lisenser.

Ved siden av sin kjernevirksomhet, har Ambani-familien joint-ventures med sørafrikanske DeBeer i diamantbransjen. Reliance Infocom og Reliance Life Science Project, innenfor bioteknologisektoren, er basert på 50–50 samarbeid med britiske World Tel og flere, med oppdrag blant annet på stamcelleforskning for amerikanske forskningsinstitutt.

Tata er det nest største industrielle selskapet i India, også et familieselskap. Det er om mulig enda mer bundet opp til utenlandsk kapital, spesielt amerikansk, men også med betydelige rester av britisk innflytelse. Noen eksempler er Tata-Honeywell i Pune, Titan urfabrikk sammen med amerikanske Titan Timeproducts, Tata Engineering med det USA-baserte Cummings Engine Company, Tata Industries og Bell Canada International i samarbeid på telekommunikasjon, amerikanske Innland International med Tata Steel, og sist, men ikke minst, samarbeidet på mobiltelefonifronten med AT&T som ble innledet i 2000.

Denne siste joint-venturen inkluderer også det tredje største selskapet i India, familiehuset Birla. Den illustrerer også at disse omfattende samarbeidsforetaka med de store utenlandske monopolene fullbyrder en regelrett «take over» av den indiske nøkkelindustrien. Mens hele Tata-konsernets omsetning i 2001 var på 7,5 milliarder dollar og Birlas på 4,3 milliarder, hadde AT&T hele 63 milliarder i omsetning. I tillegg til den styrkeoverlegenheten dette gir de utenlandske kjempene, så letter myndighetene også deres «take over» gjennom fjerning av alle restriksjoner på oppkjøp, skattelettelser osv. (Jfr artikkelen «Globaliseringens anabole steroider» i Røde Fane 1A/2004.)

Sjøl om India Today (1) kan liste opp lange lister over varer som er «Made in India», som selges verden rundt fra merkevarene til Gap, Tommy Hilfinger og Polo innenfor tekstiler, til lærvarer for Wal-Mart, bildeler til Daimler, Chrysler, Volvo osv og indisk produserte joint-venture-biler som Spirite og Scorpio, er ikke dette et uttrykk for en styrking av den indiske økonomien i første rekke. Det reflekterer at vestlig kapital utskiller produksjon til den gamle kolonien, og tjener gode penger på det ved å selge til kjøpekraftige konsumenter i den rike del av verden. Samtidig betyr det lite for den indiske handelsbalansen som akkumulerer utenlandsgjeld (nye 80 milliarder dollar i 2007). Indias andel av verdenseksporten er knapt større enn før 1990, vel 1 %, omtrent som Norges!, og fortsatt er det tradisjonelle varer som dominerer; varer med liten verdiøkning gjennom produksjonen og derfor lite overskudd for eksportlandet. Globaliseringa har ikke forandret noe på dette!

Newsweek har 5. januar 2008 (9) et oppslag med forhåpninger om et gjennombrudd for indisk industriproduksjon. Tata Motors ville lansere den indiske
«Folkebilen» den 10. januar. Det dreier seg om en 4 seters bil til 2500 dollar, «verdens billigste hjul» , som Newsweek kaller det. Det satses på at dette skal skape masseproduksjon i India og ambisjonene om eksport er også store. Siden produksjonen er høyteknologisk, gjenstår det å se hvor mange av de arbeidsledige dette kan sysselsette. Eksporten vil konkurrere med både europeiske og amerikanske produsenters satsing på tilsvarende småbiler for utviklingsland. Og når vi bedømmer prisen, må vi ikke glemme at den må ganges med ca 20 for å sammenlignes med norske forhold, målt i forhold til kjøpekraftdyktig nasjonalprodukt per kapita.

Den storstilte satsingen på spesielle eksportrettede økonomiske soner (SEZ) som det nå satses på, er et annet forsøk på å skape en indisk industrisektor som kan ta opp i seg en større del av arbeidsstyrken og bidra til økt verdiskaping i denne sektoren. (Se egen artikkel og reportasjer om dette, som viser hvordan dette prosjektet skaper flere arbeidsløse blant befolkningen på landsbygda som tvangsfordrives.)

Kunnskapsindustrien?

Denne sektoren framstilles som Indias store pre og grunnlag for framtidig styrke. India har en betydelig ekspertise og faglært arbeidskraft på dette området. Samtidig er analfabetismen blant voksne 39 %, nr 146 av 177 land på FNs HDI-liste. Egne folketellinger viser at det går smått med å endre på dette. Drop-outs allerede i barneskolen er høyt. 43,5 % av barn mellom 5 og 9 år går ikke på skole. (2) Kvaliteten på den offentlige skolen er også lav. Mer og mer av høyere utdanning går over til privatskoler. Men siden India har så stor befolkning, gir de 2,5 millionene som hvert år fullfører høyere utdanning et betydelig arbeidskraftpotensiale for IT- og BPO(Bussines Process Outsourcing)-industrien. Men ikke til bredde-utvikling av denne sektoren i det indiske samfunnet. Den er den mest imperialistavhengige av alle – først og fremst «billighandel i software og agenturer for utenlandske selskaper i hardware». (7) Eksport av software er hovedsaka og sto for 76 % av fortjenesten i sektoren i 2001/2002. Det siste tiåret har selskapene, spesielt i USA og Europa, i tillegg utskilt deler av virksomheten sin til blant annet India, og tjener grovt på den billigere arbeidskrafta der i samarbeid med sin indiske partner. (Jfr artikkelen «Flukten til India?» i Røde Fane 1A/2004). Tata Consultancy Service (TCS) er blant de største indiske partnerne. De dro inn en profitt på ca 300 millioner dollar i 2001/2002, som tilsvarte nesten den samla profitten i alle de andre 80 Tata-selskapene.

I tillegg til denne avhengigheten av samarbeidet med utenlandske storselskaper, er info-teknologien også en favoritt for utenlandske investeringsspekulanter, de såkalte portfolio-investeringene. Både Infosys og Wipro, de to andre «Topp 3» på denne sektoren sammen med TCS, har sterke innslag av slike investeringer. De indiske selskapene som driver hardwaresalg, er sterkt bundet opp til utenlandske produsenter. Wipro har en strategisk allianse med Hewlett Packard, i tillegg til at de er avhengige av flere andre for salg av ulike produkter. Infosys er i kompaniskap med mektige Intel.

Det at de store indiske selskapene nå sjøl også driver outsourcing i andre land, også i konkurranse med store IT-multinasjonaler, tas som tegn på en ny styrke for den indiske økonomien. Men det kan også argumenteres for at denne sektoren bare er i ferd med å bli enda mer vevd inn i den globale økonomien, dominert av de som er større enn dem sjøl. Som for eksempel når det største «outcourcing» -firmaet relanserte seg i september 2005, under navnet Genpact, med vyer om å ha en omsetning på 1 milliard dollar i 2008, og delvis prøvde å dekke over at det var det indiske bak-kontoret til General Electric. (10)

Tilsvarende taler det meste for at det som Newsweek 18. oktober 2007 (11) kaller «den nye generasjonen» av indiske selskaper, også vil forsterke avhengigheten av verdensøkonomien og være til enda mindre nytte for flertallet av Indias befolkning. Eksemplet som Newsweek bruker her, er det tilsynelatende beskjedne firmaet Acme Tele Power Ltd. Det har vokst opp på å lage energieffektiv beskyttelse av reléstasjoner for mobiltelefoner og har økt sin omsetning med 3000 % de siste fire åra. Den dynamiske gründeren, Manoj Uphadhyay, sverger imidlertid på at det avgjørende er stadig å pløye overskuddet inn i nye patenter og satse på at noen av dem «tar av» . Disse selskapene bygger seg opp rundt allerede etablerte selskaper, og selger tjenester og produkter til dem. I gjennomsnitt har overskuddet vært høyere hos disse enn landsgjennomsnittet for totaløkonomien. Men siden de selskapene de betjener jo i stor grad opererer internasjonalt, følger de med «på lasset» . Og de går uansett dit profitten er størst, og føler ikke spesiell binding til India. Uphadhyay sier at hans ambisjoner er «å forandre verden».

Fra halvkoloni til nykoloni?

Den gjennomgangen av Indias økonomi jeg har gjort her, peker ikke ut India som noen framtidig økonomisk stormakt. Snarere som en økonomi som blir mer og mer avhengig av de multinasjonale selskapene og dagens økonomiske stormakter, i sær USA. Jeg vil i neste del av artikkelen se nærmere på Indias forhold til USA, på det politiske og militære planet.

Arvind (7) går kanskje lengre enn meg i å slå fast underordninga av den indiske økonomien til de som styrer verdensøkonomien. Han sier at den type «utvikling» som globaliseringa fremmer, sjøl med en høy vekstrate, ikke vil føre til en utvikling av landet som tjener folket. Snarere ser vi en avindustrialisering og økonomisk tilbakegang for den indiske økonomien, hevder han. Riktignok skjult av mektige media som fokuserer på livet til eliten, info-teknologi, data og kommunikasjonsrevolusjon, sport og livsstil til det øverste sjiktet osv.

Men det store flertallet, ikke en gang flertallet i middelklassen, har en plass i denne kunstige verdenen. Den virkelige verden finnes andre steder – i de store tilbakeliggende områdene på landsbygda og i slummen og ettroms-losjiene i byghettoene, ifølge Arvinds bilde av den indiske hverdagen.

Til grunn for dette ligger en analyse om at:
– Dagens globalisering innebærer en tilbakevending til tida før reformperioden under Nehru.
– Imperialismen prøver å løse sin egen krise blant annet gjennom en ny offensiv mot den tredje verden.
– Den halvkoloniale stillinga India har vært i siden frigjøringa, nå er i ferd med å gå over i en rein nykolonial fase.
– Den økonomiske utviklinga sløser med de menneskelige ressursene; arbeidsløsheten øker, også blant faglærte. Indias naturressurser eksporteres til gi-bort-priser til de imperialistiske sentraene, og det økonomiske overskuddet dreneres ut av landet. Et regnestykke over inn- og utgang av kapital for India, som Arvind gjør på sidene 140–143 (7), gir en sluttsum på røft 65 milliarder dollar mer ut enn inn per år. Det tilsvarer 20 % av landets nasjonalinntekt.

Glimtene vi har vist av toppsjiktet i landets borgerskap, viser at dette ikke er noen utvikling som de bekymrer seg over. Deres posisjon hviler på samarbeid med de magnatene som utbytter landet og folket. Derfor er deres bekymring hvordan de skal klare å hindre at arbeidsfolk gjør opprør. Eufori-artikkelen i India Today (1) avrundes derfor med å peke ut modernisering av arbeidslivslovene som en av de viktigste oppgavene framover. Året etter fulgte også Economist (10) opp med at et av de viktigste hindrene for fortsatt framgang for India, var å bli kvitt de «rigide arbeidslivslovene» – i tillegg til å bygge ut infrastrukturen i landet. De samme tingene gjentas av økonomitidsskriftet Forbes sommeren 2006. (12)

Veier ut av uføret?

Den industrialiseringa og kapitaliseringa som India gjennomfører, har andre rammevilkår enn den som skjedde i Europa og Nord-Amerika for hundre år siden. Til tross for den formelle avkoloniseringa i 1947, er landet i den globaliserte kapitalismens jerngrep uten rett til å beskytte sin egenutvikling med de midlene dagens imperialistiske sentra hadde i sin oppbyggingstid. Hvordan skal et land som er innelåst i et system som årlig raner det for 20 % av nasjonalinntekta, kunne ivareta sine egne innbyggeres behov?

Slik som den borgerlig demokratiske revolusjonen i Vesten også var en agrarrevolusjon, med støtte fra fattigbønder og eiendomsløse på landsbygda, må også den indiske nydemokratiske revolusjonen inneholde dette trekket. Det grunnleggende problemet på landsbygda er den manglende eiendomsretten til jorda for de som dyrker den. Uten å endre samfunnsstrukturene på landsbygda, vil ikke et land som India skape frihet og velstand for det store flertallet.

Men som reportasjene i Røde Fane 1A/2004 (3) viste, er det heller ikke nok å bli sjøleiende bonde i den makroøkonomien som dominerer India som helhet. Derfor ble slike forbedringer av produktiviteten som den grønne revolusjon førte med seg i jordbruket, ikke til de indiske jordbruksarbeideres fordel. Den åpnet India for vestlig agrarkapitalisme, og har i dag gjort India avhengig av særskilt USA når det gjelder matproduksjon. Mens de imperialistiske landa dumper overskuddsproduksjon i India, begår bomulls- og hvetedyrkere i India sjølmord fordi de ikke får solgt varene sine. De som sulter i hjel, har jo ingen kjøpekraft til å kjøpe verken den indiske bondens produkter eller den importerte. I stedet vokser lagrene!

Den marginaliseringa av arbeidskrafta som nedbrytinga av den formelle sektoren innebærer, undergraver ikke bare levekåra til arbeiderne, men er en trussel mot hele samfunnsutviklinga i India. Den befester føydal tilbakeliggenhet og svekker motstandskrafta mot utenlandsk dominans og mafiaøkonomi. Kampen framover for å styrke fagorganiseringa blir tøff. Trenden har vært negativ i snart 25 år allerede. (I 1980 utgjorde den formelle sektoren 10 % mot 7 % ved hundreårsskiftet.) De fire siste åra av forrige århundre, fra 1997 til 2000, absorberte den formelle sektoren bare 28 000 nye arbeidere, mens arbeidsstyrken økte med 20 millioner i samme periode. (7)

Ser vi framover, så er utsiktene dystre for ungdommen som skal ut i jobb etter endt skolegang. Ca 200 millioner skal ha jobb det nærmeste tiåret. Flertallet har ingen sjanser, heller ikke i den uformelle sektoren, uten en dramatisk fjerning av titalls millioner av nåværende arbeidere, hvis den indiske samfunnsstrukturen ikke endres radikalt.

Midt oppe i high tech-reservater og finanssentre er det mangel på en sjølstendig, regulert industrialisering av India som er det store problemet for det store flertallet av befolkningen. Det gjør det umulig å absorbere den arbeidskrafta som frigjøres fra jordbruket, pluss å sysselsette de nye generasjonene som vokser opp i byene. Når de borgerlige kommentatorene peker på storstilt utbygging av infrastruktur og industrialisering som en nødvendighet for framgang, så har de rett i det! Sjøl om det som de har i tankene er å gjøre landet åpnere for ran av ressursene. Borgerskapets storstilte satsing på utbygging av SEZene fører derfor til den råe forflytningspolitikken av titalls millioner som i åra framover nå vil sette sitt preg på den indiske klassekampen.

Skal den indiske arbeiderklassen, og også størsteparten av middelklassen, få levelige kår, trengs det et brudd med den utviklinga som dagens globalisering innebærer. Både på det økonomiske og politiske planet.

Noter:

 

1. India Today 1. desember 2003.
2. R.U.P.E., Aspects of Indian Economy nr 41 (2005)
3. Røde Fane 1A/2004
4. CI A-The World Factbook
5. Newsweek 15.10.2007. “Taking it easy» av Ruchir Sharma
6. Peoples March , desember 2007, Dr. Gupta.
7. «Globalisation – an attack on Indias sovereignty», av Arvind, New Vistas Publications 2002. Andre faktaopplysninger om Reliance, Tata osv. er også hentet fra denne boka.
8. Kompradorborgerskap: Borgerskap (her indisk) som er bastet og bundet til et tett samarbeid med utenlandsk borgerskap, som dominerer økonomien i landet.
9. Newsweek, 5.januar 2008, «The Worlds cheapest wheels»
10. The Economist, 29.10.2005, «Democracy’s drawbacks»
11. Newsweek, 18.10.2007, «The New Generation»
12. Forbes, 13.07.2006 «India As A Global Power»

Ronald Bye, Finn Sjue: Overvåket
Gyldendal Akademiske, 2008

Den siste boka fra en tidligere overvåker – Ronald Bye – og en overvåket – Finn Sjue – er blitt en skikkelig murstein av ei bok. Spekket med opplysninger og informasjon som får oss til å tenke gjennom hverdagen på nytt.

Det mest oppsiktsvekkende er friskemeldinga de kommer med av de hemmelige tjenestene. Som de sier: «vi vet at svært mange i tjenestene i dag er opptatt av ryddige forhold og vettug bruk av hemmelighold. Vi håper og tror at den yngre generasjonen som rekrutteres, vil styrke denne vettuge atmosfæren. Så langt vi kjenner forholdene, er dagens tjenester dessuten styrt av toppledere med et markant demokratisk sinnelag».

Samtidig slår forfatterne fast at Stortingets kontrollutvalg for etterretning-, overvåkningsog sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) utøver den beste kontroll med tjenestene Norge noen gang har hatt (det skal da heller ikke så mye til, tilføyer forfatterne).

Oppryddingen i PST – tidligere POT – har blant annet bestått i å sparke 17 mellomledere fra det gamle POT, som betraktes som bærere av gammel ukultur.

Forfatterne konkluderer med at det i dag er politikerne som egentlig representerer det største problemet med sin tendens til å se en annen vei når ubehageligheter dukker opp.

Boka består i tillegg til enorme mengder konkret informasjon, også av intervjuer med nøkkelpersoner både i og utenfor de hemmelige tjenestene og politiet. Det er tydelig at de nye lederne er klar over at de etter Lund-kommisjonen må spille sine kort annerledes og legge vekt på demokrati og personvern. Men hvor mye dette nye bildet stemmer med virkeligheten, greier ikke boka annet enn å stille spørsmålstegn ved. Det som er tydelig er at tjenestene meget hardt forsøker å skaffe seg et nytt image.

I et lengre intervju med Rune Fløisbonn, sjefen for politiets datakrimavdeling i Kripos, kommer allikevel et annet bilde fram. I boka er han alene om å eksplisitt uttrykke at personvernet er for sterkt ivaretatt i dagens personvernlovgivning. Han ønsker også en sentral lagring av alle innsamlede elektroniske data.

Spørsmålet om tillit eller ikke til de hemmelige tjenestene er en nyttig tråd å følge opp. Det som forfatterne gir som viktige tilleggsopplysninger, er når de går videre inn på de private gruppene som opererer i kulissene.

«De som sitter i øverste politiske etasje, vet ingenting. Men like under topplederne i politi og tjenester jobber de som vet, og som bruker private grupper og solospillere i dypt hemmelige operasjoner – også i utlandet.» Slik starter forfatterne kapittelet om de private gruppene med et sitat fra en samtale med en av Norges mest erfarne solospillere.

Det er sprengstoff i bokas påstander om at det finnes internasjonale ordener som i det skjulte driver både etterretnings- og overvåkningsoppdrag og våpenformidling her hjemme og på den internasjonale arenaen. Disse har betydelige «filialer» i Norge. I tillegg driver også ordenene med humanitært hjelpearbeid, dels som en reell og prioritert oppgave, dels fungerer denne virksomheten som skalkeskjul for smugling av våpen og ammunisjon til utvalgte krigs og konfliktsoner.

Dessverre kommer ikke forfatterne særlig nærmere inn på temaet, men det burde resultere i ei oppfølgingsbok.

Å anmelde denne mursteinen av ei bok er ikke lett. Den er proppfull av informasjon og er skrevet på et klart og kortfattet språk – ikke mye rom for sammendrag av laust prat. Hovedmålet med boka er å rette søkelyset mot personvernets forfall som en følge av en ny elektronisk hverdag, hvor vi daglig legger igjen hundrevis av elektroniske spor.

Boka starta pent. Etter de første femti sidene med eksempler tenkte jeg: Dette visste jeg, bra noen skriver det systematisk ned. De neste femti: Dette ante jeg, bra noen skriver det systematisk ned. Resten av gjennomgangen: Dette er helt nytt – en virkelig tankevekker.

Flere ganger snakker man om George Orwells berømte seksti år gamle bok 1984, storebror ser deg. Forfatterne slår fast at vi ikke er der, mest fordi vi mangler for eksempel sannhetsministeriet, men teknisk har vi passert Orwell for lengst. Vi blir overvåket på en måte som ingen kunne ha forestilt seg på hans tid.

Bare å ramse opp alle kategoriene elektroniske spor forfatterne går gjennom ville gått langt ut over normal lengde på en bokanmeldelse. Det som er virkelig farlig, er at ingen synes å ta personvernet alvorlig, med noen få, hederlige unntak. Politisk er temaet dødt, en avslørende undersøkelse av partiprogrammer viser for inneværende periode at det er til sammen elleve avsnitt i partiprogrammene som omhandler personvern. Venstre står for halvparten, og er i det hele det partiet som er mest opptatt av personvern.

De nye overvåkningssystemene baserer seg på at alle er skyldige til det motsatte er bevist, satt litt på spissen. Uansett mistanke eller ikke om kriminelle handlinger, overvåkes vi, opplysninger samles inn og samkjøres. Det virkelig farlige er når registrene samkjøres, profiler på enkeltpersoner opprettes og mange vil bli svartelistet. Det kan gå på så enkle ting som at du ikke blir godkjent som flypassasjer, men det kan også gå på hvilket arbeid du får – om arbeidsgiver kan få tilgang til opplysninger. Allerede nå har vi i Norge gjennom samkjøringen av de store offentlige registrene i NAV kunnet koble sensitive data som gjør livet surt for mange. Og det er – som boka gir innblikk i – mange flere databaser som kan samordnes.

Som en kuriositet nevnes at etter en samkjøring av diverse register var senator Edward Kennedy på lista over personer som ble nektet å gå om bord på fly, da han havnet på en PNR (Passenger Name Records) liste. En liste som inneholder 325 000 personer – hvorav 43 000 var feiloppført.

Forfatterne har også fått Gallup til å gjøre en undersøkelse. Et av de oppsiktvekkende resultatene er at 50 % av de spurte menter at det er riktig å overvåke alle for å hindre terror. Det er to holdninger som framheves: «Jeg frykter ikke overvåkning, for jeg har ikke gjort noe galt» og «Jeg foretrekker trygghet framfor frihet».

Boka nevner også det klassiske eksemplet på at slik tankegang er feil i forbindelse med det norske jøderegisteret før krigen. Det å være jøde var ikke noe galt, men når registeret kom i nazistenes hender, var ikke galt eller ikke galt spørsmålet. Da var det å være jøde det viktige – og veien til utryddelsesleirene var kort.

Den massive mediaensrettingen i den såkalte krigen mot terror har hatt et enormt gjennomslag.

Boka gir i det hele tatt mye til ettertanke. Som bussjåfør har jeg vært tilhenger av kameraovervåkning på bussene. Det gir mindre vold og tryggere arbeidsforhold, altså noe positivt. Men det kan samtidig gi arbeidsgiver mye informasjon om hvordan du utfører arbeidet ditt, og det kan gi opplysninger om passasjerer, hvor og når og sammen med hvem de reiser. I disse dager monterer NSB 3200 overvåkningskameraer på togene med samme begrunnelse. Bra? Ja og nei.

Oslo sentrum er antakelig verdens mest kameraovervåkede område. Norge er i teten når det gjelder kø-fri eller auto-pass brikker. Disse er basert på RFID-teknologi, en liten brikke uten batteri som svarer på anropsignal – ofte på størrelse med et knappenålshode. Diskusjonen nå går på om dette skal brukes på alle varer som selges – det vil si at man med en anropsenhet kan identifisere alt du har kjøpt, alt du bruker osv. Eksperter advarer mot at dette kan brukes til stadig mer, en slags glidende formålsendring (feature creep).

Andre stikkord i denne boka som nesten er som science fiction når man leser den første gang, er luktgjenkjenning, identifisering ved hjelp av ganglag, biometrisk identifisering, spionvare, Echelon, EUs datadirektiv osv.

Igjen må jeg bare si at boka er så konsentrert og så innholdsrik at den eneste måten å yte den rettferdighet er å lese den. Da kan du også lure på om forfatternes tiltakspakke i 43 punkter er tilstrekkelig – det er punkter som retter seg mot politikerne, og i dag er det milevis unna å kunne bli vedtatt. Men som det også påpekes – disse 43 punktene er neppe tilstrekkelig for å forsvare personvernet.

Peter Øvig Knudsen: Blekingegadebanden 2 – den hårde kerne
Gyldendal (dansk), 2007

I Peter Øvig Knudsens andre bok om Blekingegadebanden møter vi de innerste, mest trofaste medlemmene. De som aldri ga opp, selv når de skjønte at de kanskje ikke var på rett spor.

I første bok om den lille danske terroristcellen fikk vi lese om gruppas opprinnelse, det politiske baklandet og interne konflikter på dansk venstreside. Godtfred Appel oppretter gruppa Kommunistisk Arbejderkreds (KAK) i 1963, fordi han bli ekskludert fra Danmarks Kommunistiske Parti. KAK er alt i alt bare 20 personer i det lange løp, men de har et stort omland, og viser en ekstrem politisk aktivisme. I ettertid satte de store spor, men i samtiden hørte man ikke så mye til de. Skal man gjennomføre store ran for å sende penger til PFLP i Palestina, må man trå varsomt i dørene.

I del to av historien om Blekingegadebanden kommer vi tett innpå de fem mennene som utgjør den harde kjernen av gruppen, som senere har blitt kalt
Blekingegadebanden på grunn av adressen til deres siste dekkleilighet. Sjøl kaller gruppa seg Kommunistisk Arbejdergruppe (KA). KA var egentlig en videreføring av KAK, men navneskiftet markerte et lederskifte, og til dels et skifte i hva som var hovedinnsatsen for gruppa. De endte nemlig opp med
å utføre flere av Danmarkshistoriens største ran av både penger og våpen.

Boka handler om hvordan gruppens kriminelle handlinger radikaliseres fram mot det som kalles postkuppet i Købmagergade i København i 1988. Boka kulminerer i drapet på en ung politikonstabel under dette ranet. Og viser det harde psykiske presset det er å leve et dobbeltliv i konstant fare for å bli tatt av politiet. Det er nemlig merkelig at politiet ikke tidligere klarer å ta banden. Dansk politi vet etter flere uoppklarte lignende ran at de står overfor en gruppe spesielle kriminelle. Men sikkerhetspolitiet vil ikke avsløre metodene sine, og derfor har ikke kriminalpolitiet de fellende bevisene de trenger, før de klarer å avsløre gruppens dekkleilighet i Blekingegade i mai 1989.

I denne boken avslører Peter Øvig Knudsen at han har kontakt med et tidligere medlem av den nå oppløste gruppen. Han og «Stemmen», som personen kalles, har mange lange samtaler. De snakker om hvordan gruppen klarer å gjennomføre ranene. Hvordan de kan forsvare å skremme folk, kidnappe folk og i verste fall drepe folk, for penger til Fronten. Stemmen forteller at de forholdt seg til den totale lidelsen. Palestinerne led mye, og noen få personers lidelse i Danmark kunne ikke veies opp mot den reduksjonen av lidelse som pengene til PFLP ville føre til.

Boken er, som den første, godt skrevet og uhyre spennende. Det er tydelig at Knudsen har jobbet godt med bakgrunnsmaterialet – en jobb som inkluderer utallige timer i mørke politikjellere, med store bunker saksdokumenter. Det interessante med forfatterens skrivestil, er at han aldri selv trekker slutninger på grunnlag av materiale han har fått tilgang til. Han påpeker rettmessig brist i gruppens forklaringer i rettssaken, og uklarheter i politiets materiale. Det er opp til deg å tro hva du vil om uklare motiver og hendelser.

Da rettssaken foregikk i 1990, stilte danske autonome opp foran rettssalen, i en protest mot at Blekingegadebandens medlemmer skulle tiltales for å ha drept den unge politikonstabelen. De mente at det var sjølforsvar. Et spørsmål som blir hengende i lufta etter å ha lest denne boka, er om vold og ekstremvenstrefløyen i dansk (og norsk?) politikk må henge sammen. Og hvem sin lidelse er viktigst? Palestinernes eller danskenes? Spørsmålene er det opp til leseren å besvare. Boka er uansett vel verd lesning. Mer spenning skal du lete lenge etter.

Anna W. Blix

 

 

Siri Jensen: Kvinnelønna
Tidsskriftet Rødt!, 2008

 

Heftet om kvinneløna er gjeve ut på nytt, revidert og oppdatert – klart til ordskiftet om framlegget frå Likelønskommisjonen.

Heftet syner at kvinner systematisk tener dårlegare enn menn, og at dette skjer av di kvinner vert løna «som kvinner». Serleg interessant var det å sjå at kvinner ikkje vert løna likare med menn om dei tek utdanning. Gruppa der kjønns-lønsskilnadene er størst er i gruppa med fire år og mindre utdanning – der ein finn ingeniørar og sjukepleiarar. Det slo hol på myten om at lønsskilnadene vert mindre berre kvinner tek utdanning – slik er det tydeleg ikkje. Heftet
har ei god blanding av å syna til aktuell statistikk om lønsskilnadene og å analysera årsakene til at det er slik.

Heftet inneheld òg ein bolk med glimt frå historia til kvinnelønskampen og ein bolk med diskusjon om strategi og krav, og argumentasjon knytt til det. Kvinnelønna gjev nyttig kunnskap til alle som hamnar i diskusjonar om kvinner og løn, anten det er i forhandlingar på arbeidsplassen eller i uformelle ordskifte om urettvise lønsskilnader. Dessutan er det eit spark i rompa til partiet Raudt for å ha meir fokus på kamp for betra kvinneløn.

Dette heftet vender seg til fleire enn dei som er aktive i partiet Raudt, sjøl om det i føreordet står det «Vi håper at heftet vil danne utgangspunkt for diskusjoner som kan bidra til å videreutvikle Rødt sin politikk». Men dette heftet vil jo mykje meir enn å dra i gang «diskusjoner som kan bidra til å» – dette er eit fakta- og strategihefte for å vinna kampen om kvinneløna! Det gjer det òg interessant for fleire enn partimedlemer.

Gudrun Kløve Juuhl

 

 

 

Gert Nygaardshaug: Mengele Zoo
Cappelen, 1994

Det var nok mange som måtte heve brynene da Litteraturfestivalen på Lillehammer – i samarbeid med blant annet Dagbladet og NRK – den 1. juni 2007 offentliggjorde folkejuryens kåring av «Tidenes beste norske bok»: Og vinneren er Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug! På den neste plassen fulgte Knut Hamsuns Markens Grøde, mens Henrik Ibsen, Sigrid Undset og Lars Saaby Christiansen fikk hederlige plasseringer blant de 10 beste. Men folkejuryen mente altså at best var Mengele Zoo.

Jeg innrømmer det gjerne: Forfatteren var så godt som totalt ukjent for meg. Forresten ikke helt. Jeg minnes at jeg en gang hadde lest en kriminalroman hvor mat og vinkjenner, dechiffreringsekspert og kokk Fredric Drum og hans politionkel Skarphedin Olsen, løste innfløkte gåter og underlige mord i en øde fjelldal i Nord-Østerdalen. Forfatteren var den samme Gert Nygårdshaug. Romanen Mengele Zoo var imidlertid helt ukjent for meg. Jeg antok at Mengele måtte ha en sammenheng med nazisten dr. Mengele og hans grusomme eksperimenter på mennesker under 2. verdenskrig. Hvorfor da låne nazidoktorens navn til en roman som folkejuryen skulle komme til å kåre til Norges beste bok? Det var bare én ting å gjøre: slenge seg på sykkelen og fare av gårde til biblioteket for å låne.

Handlingen foregår i hele verden. Hovedpersonen er fattiggutten Mino Aquiles Portoguesa, født i regnskogen i Sør-Amerika. Tema er miljø og miljøterrorisme. Henrik Ibsen skrev sitt miljøskuespill En folkefiende i 1882: Dr. Stockmann avslørte kommunens forurensa badevann og fikk gjennomgå for det ettersom den lokale badeanstalt var livsgrunnlaget for hele det lille lokalsamfunnet. Mengele Zoo er skrevet litt over 100 år seinere. En miljøromanen for det 21. århundre. I dag er miljøtrusselen verdensomspennende og mye mer alvorlig. De metodene som miljøterroristene i boka tar i bruk, er globale og tilpassa våre utfordringer. Bokas hovedperson sprenger hovedkvarter for internasjonale firmaer, og likviderer maktpersoner som har utøvd miljø-kriminelle handlinger. Romanen er utrolig godt skrevet, men absolutt ikke noe for det skvetne publikum.

Dr. Stockmann førte sitt publikum inn i datidens problemer og vanskelige valg, og tvang dem til å til å velge side. Den som leser Mengele Zoo, havner på samme måte i vanskelige valgsituasjoner: Hvor omfattende er de menneskeskapte overgrepene mot naturen? Hvilke alternativer har vi og hva kan aksepteres av metoder for å hjelpe naturen med å slå tilbake?

Boka kan med fordel leses av folk i alle aldre, men det kreves et ungdommelig og åpent sinn. Jeg lover deg mange spennende – og fryktelige – dilemmaer. Nettopp slik en god roman skal være.

Jeg var ikke med på avstemningen som brakte romanfiguren Mino til topps. Jeg leste jo omtrent ikke Gert Nygårdshaug da, men etter nå å ha lest ham, ser jeg hvor viktig det er med romaner som drøfter de viktige utfordringer dagens samfunn står overfor – slik som Henrik Ibsen i litterær form løftet datidens viktigste spørsmål fram til debatt.

Vi jo kan sammenligne med vår eget Vansjø, i Østfold. Det holder ikke lenger bare å avsløre at drikkevannskilden og naturperlen Vansjø er ødelagt og ikke kan bades i! Her trengs det handlinger på et ganske annet nivå enn det Dr. Stockmann kunne makte.

Romanen Mengele Zoo bidrar etter min mening nettopp til å sette fingeren på vår tids klimatrusler. Boka finnes på biblioteket: Løp og lån!

Eirik Tveiten

 

Torstein Tranøy: Vallas fall, et innblikk i den skjulte maktkampen
Forlaget Manifest, 2007

Tranøy lar partisekretær Martin Kolberg i Arbeiderpartiet få siste ord i boka til en advarsel til forfatteren og til leseren mot å tro at Vallas avgang som LO-leder var styrt av en politisk konspirasjon. Er det forfatterens hensikt å gjøre partisekretæren til latter? Eller å advare leserne om at denne maktklanen på høyresida i Arbeiderpartiet ikke har mistet evnen til å holde på det gamle maktspråket og maktbruken? Pass dere dere som tror vi ikke har full kontroll!

Boka er bygget på solid grunnarbeid; intervjuer med rundt 100 personer i og rundt LOs sentrale ledelse og ansatte. Bunker med dokumentasjon og tv- og radioprogrammer. Men allikevel oppleves boka som gjentakelse av for det meste kjent stoff. Pakka inn i en litt thrilleraktig reportasjestil.

Det er noen nye ting i boka; blant annet at Ellen Stensrud forteller sin historie i ettertid av dramaet. Flere av de sentrale kvinnene i LO kommer til orde med sine historier. Om dårlig behandling, om forsøk på press for å trekke seg, slutte, ikke stille til valg. Skuffelser over nettverket Valla ikke ville være en del av. Mennene hun også kjefta på, kontrollerte og kjørte splitt- og herskteknikker mot. Fire sentrale personer i ledelsen sier de ville ha sluttet hvis Valla hadde fortsatt. Dette er alvorlig og dessverre problematiseres ikke disse utsagnene utfra de samme personenes standpunkter/ståsteder i politiske stridsspørsmål. Heller ikke får vi historiene til de som ikke ville slutte, hvis Valla ble sittende. Ønsket de ikke å snakke med Tranøy? Dette er noen av de impliserte og deres historier og det er synd at Gerd Liv Valla ikke ville ha sitt bidrag med i samme boka. Det ville kanskje ha gjort denne boka interessant.

Ble Valla målt på en annen måte enn en mann ville blitt i samme situasjon? Ble «sviket» mot de gamle venninnene et pikant poeng og ikke gjenstand for politisk analyse? Var de politiske uenighetene mellom disse kvinnene like viktige og reelle som mellom andre ledere, valgte og ansatte?

Tranøy drøfter dette svært forsiktig der han legger vekt på situasjonen for Valla da hun ble valgt til leder; mannsdominert, uenigheter i politikken, personer i mellom osv. Hun var fersk, var motarbeidet av blant annet Hågensen, osv. Vallas behov for kontroll sees av Tranøy i dette lyset.

Ansettelsen av Ingunn Yssen på tross av motstand tolkes i samme retning.

LO er en gammel, stor og tung organisasjon preget av Arbeiderpartiet, «gutta i Jern- og Metall» og hele etterkrigstidas «vi er i samme båt»-konsensus med arbeidskjøperne (faste bevilgninger til AP ved valg, moderasjon, arbeidslinja, EU, osv). Den er hierarkisk bygd, og fungerer slik. Den er en maktfaktor som har spilt på lag med ledelsen i Arbeiderpartiet i hele sin historie. Det har vært mange politiske strider innad i LO, høyre- og venstresider. Kampen for å gjøre LO til en organisasjon som ikke er bundet til politiske partier, har bølga i perioder. Den siste perioden med sterkere uavhengighet av AP var under Vallas tid som leder. En av de viktigste tingene som skjedde, var at hun åpnet opp LO med blant annet «LO på din side»-kampanjen før valget i 2005.

Boka gir et bra bilde av den kaotiske situasjonen som hersket da Fougner-utvalget ble svaret. Men selv om Tranøy har mange kilder og har hatt tilgang til mye materiale oppleves det ikke som å være nær på situasjonen. At Gerd Liv Valla håndterte situasjonen på en uheldig måte er det vel ikke tvil om, og at det gjorde det lettere å bruke situasjonen til ikke bare å «jekke ned» LO-lederen for de som ønsket henne bort. Men det spillet som foregikk, forteller ikke
Tranøy noe mer inngående om enn det som kom fram i løpet av de dramatiske ukene. Et mer inngående lys på hva som foregikk i Arbeiderpartiet ville gitt et bredere bilde av spillet og kreftene i det.

Det er for mange ting som mangler i denne boka til at den kan forsvare undertittelen «Et innblikk i den skjulte maktkampen». Det er for mange uttalelser av anonyme «nær regjeringen», «sentrale kilder i partiapparatet» og for lite drøftinger. Kanskje kom boka for kjapt?

I alle fall ser jeg fram til at flere velger seg denne historiske perioden og hendelsen som forskningsfelt.

Taran Anne Sæther

 

Gudrun Kløve Juuhl har, i forrige nummer av Rødt! en artikkel som retter et kritisk blikk på Kjersti Ericssons (KE) syn på kvinnefrigjøring, på bakgrunn av artikkelen til KE i nr. 1 2007. I Klassekampen onsdag 20. februar, står det også et intervju, hvor det er tydelig at hun mener at Ericssons tanker fungerer som en form for konsensus ballast, som både hemmer partiet Rødt, og utviklingen av feministisk tenkning og praksis.

Jeg får lyst til å gripe fatt i de spørsmålene som handler om kjønn og klasse, og begrepet «den som undertrykker andre kan ikke sjøl være fri». Det som, med rette, kalles kvinneopprøret i AKP, brakte med seg noe som ble banebrytende og avgjørende, både for tenkning og handling. Det jeg, for enkelhets skyld, vil kalle mekanisk marxisme, leder til en tankegang som sier at klassekampen er overordnet alt. Når klassekampen har nådd et revolusjonært stadium, og sosialismen kan bygges, vil andre motsetninger og annen undertrykking bli løst. Underliggende motsigelser må vente til sosialismen. Jada, jeg vet dette er satt en smule på spissen. De nye tankene så sammenhengen mellom klassekamp og kvinnefrigjøring. Som KE sier det:

«Like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinneperspektiv føre til frigjøring av arbeiderklassen.»

GKL betrakter begrepet som sier at den som undertrykker andre ikke kan være fri sjøl, som «eit greitt moralsk postulat.» Det er langt mer enn et slags abstrakt moralsk postulat. KE henter opp Marx sin beskrivelse, og utfordring til den engelske arbeiderklassen, i forhold til Irland og engelsk imperialisme. Vær umælende lakeier for eget borgerskap, og dets imperialistiske herjinger mot det irske folket, eller kjemp mot det, og se det som et spørsmål om sjøl å bli fri. Det er et helt konkret politisk valg, med strategisk betydning. KE overfører det til kjønnsundertrykking og klasse. GKL synes det er problematisk.
Hun sier:

«På nivået til den grunnleggjande analysen inneber det at i staden for å seia at kvinner kan ikkje verta frie utan at arbeidarklassen vert fri, (og som ein følgje: difor må kvinner aldri handla utan å vita at dei er solidariske med både alle andre kvinner og arbeidarklassen) og at arbeidarklassen ikkje kan verta frie utan at kvinnene vert det, må me heller seia: Nei, kvinner og menn har ikkje alltid same interesser.»

Og:

«Mannlege arbeidarar har kjempa mot kvinner i arbeidslivet, og det har dei heilt sikkert hatt interesse av.»

Nettopp. Vi kan jo ta en titt på et eksempel som vi har rett foran øynene våre i disse dager. At regjeringen sier nei til Likelønnskommisjonens forslag, er ikke overraskende. At store deler av LO heller ikke støtter forslagene som tar sikte på å oppnå lik lønn, er for så vidt heller ikke overraskende, men desto mer alvorlig. Da har mannfolkene i LO et valg, som er noe langt mer enn et greit moralsk postulat. Nettopp – mannlige arbeidere har kjempet mot kvinner i arbeidslivet. Da kan de gjøre som det står å lese hos KE. De kan la ting skure, og dermed fortsette som lakeier for sin egen hovedmotstander, kapitalistene. Dermed hindrer de også en allianse med halvparten av sine klassefeller, kvinnene. Eller de kan gjøre det motsatte. Og det motsatte er å se arbeiderklassen som en helhet og en enhet. De kan støtte kampen for lik lønn, mot lønn etter kjønn. Det vil være et lite skritt i retning av å se seg sjøl, som en del av HELE arbeiderklassen. Ved å gå mot sin rolle som tjenere for kapitalistene i å opprettholde tingenes tilstand, er det kanskje også mulig å se en flik av frihet fra selv å være undertrykkende.

Nåja, et lite skritt vil det neppe være. Spørsmålet om lønn er ganske avgjørende, i forhold til å kunne være et selvforsørgende og selvstendig menneske. Om mennene i arbeiderklassen, i LO, faktisk støtta opp om krav om lik lønn for kvinner og menn, hadde det vært en smule rystende for kapitalistene. Å reise kamp og krav om at kvinnelønn er dårlig lønn, er ikke et utslag av at kvinner har sett seg grundig om, og forsikret seg om at det er solidarisk med hele arbeiderklassen, med mennene. Det er et kvinnekrav. En annen side av saken er at det i strategisk perspektiv er et høyst solidarisk krav – for hele arbeiderklassen. Virkelig kvinnefrigjøring kan ikke oppnås under kapitalismen. Det antar jeg vi er enige om. Men det ene kjønnet er overordnet det andre under kapitalismen, og får betalt for det. Det er vi også enige om. Og så er det vel lite sannsynlig at den ene halvparten av arbeiderklassen kan føre hele arbeiderklassen fram til sosialismen, alt mens den opprettholder sin kjønnsmessige status under kapitalismen. Kvinner kan ikke finne seg i slike holdninger og handlinger. En samlet arbeiderklasse kan vinne. Kvinnene må fortsette å slåss for frigjøring, og rette krav mot undertrykking. Mennene har noen alvorlige valg. De kan velge å slåss mot de lenkene som binder dem til sin hovedfiende, samtidig som de også binder kvinnene til sin plass, fremme krav og, på sikt, se den frigjørende virkningen av det. Målet er det frie mennesket, uavhengig av kjønn og fargenyanser på huden. Da burde det komme klart fram at «like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinneperspektiv føre til frigjøring av arbeiderklassen.»(KE) GKL mener altså at vi i stedet må si: «Nei, kvinner og menn har ikkje alltid same interesser.»

Med mine lesebriller er det særdeles vanskelig å lese at KE mener noe annet. Det står klart og tydelig at menn er det undertrykkende kjønn, og kvinner det undertrykte, og at det innebærer forskjellige krav, valg og dilemmaer, ut fra posisjon i samfunnet.

Nei, det handler ikke om at vi ikke kan gjøre noe før vi er sikre på at vi ikke tråkker på noen. Verken i kvinnebevegelser eller partisammenheng. Motsetninger og kamp har det vært og vil det være. GKL mener det kreves «ny ideologi, nye ideologar og meir utrivelegheit og uvennskap». Ny ideologi?
Ideologisk utvikling og nytenkning, ja. Å bli stående på stedet hvil i hodet, betyr, ja, å bli stående. Motsetninger og dilemmaer er det, stadig vekk. Innenfor en
ramme av mer utrivelighet og uvennskap! Nei, takk. Det er heller ikke nødvendig for å komme videre. Snarere tvert i mot.

Birger Thurn-Paulsen

 

 

I Rødt! 1/2008 har Gudrun Kløve Juuhl (GKJ) flere interessante resonnementer rundt feminisme og klassekamp, som en kommentar til Kjersti Ericssons (KE) tanker rundt kvinnefrigjøring og feminisme. For å oppsummere standpunktene, så drøfter KE blant annet mulighetene for å finne enhet og felles standpunkt gjennom en åpen og lyttende holdning (i partiet). GKJ hevder at denne feministiske ideologien har rotfeste i partiet Rødt, gjennom en praksis hvor kvinner sammen kan, mens kvinner alene ikke kan. GKJ ønsker en mer konfliktorientert feminisme, og mener at maktperspektivet forsvinner i KEs tilnærming.

Grunnleggende sett handler dette om forholdet mellom individ og kollektiv. KE sier at «Å komme trekkende med kvinnekrav når situasjonen i klassekampen krevde enhet, kunne lett bli sett på som splittende. Men ei «felles» sak som oppstår ved at noen har makt til å definere vekk andres virkelighet, er enhet bygd på undertrykking. Enheten må oppstå ved at bevegelsen tar opp i seg hele den kompliserte og motsetningsfylte virkeligheten til arbeiderklassen og det arbeidende folket, og finner et grunnlag som reelt uttrykker det som er felles. Dette krever en atmosfære av åpenhet, av respekt for andres erfaringer og ståsted, en atmosfære der det lyttes.»

Ovennevnte sitat viser stor tro på at kollektivet kan uttrykke alle individers synspunkter, og finne et fellesskap som reelt uttrykker de enkeltes synspunkter hvis det skal oppfattes bokstavelig. Jeg opplever KEs visjon om det lyttende partiet som nettopp en visjon, som noe som bør forsøkes så langt som mulig heller enn som noe som er mulig å gjennomføre til fulle.

Det kan argumenteres for at en åpen, reflekterende og lyttende holdning er noe som bør tilstrebes, heller enn å bli slått ned på. Ofte synes det som om bastante og bombastiske holdninger særpreger det meste av offentlig debatt, kanskje også i Rødt, heller enn en åpenhet for å finne nye standpunkter og utvikle ny politikk. En «brøytebilfeminisme» som for eksempel kvinnegruppa Ottar ofte presenterer seg med, er dårlig egnet som diskusjonsgrunnlag hvis
målet er å utvikle ny politikk og nye ideer. Det samme er kjennetegnende for det meste av den offentlige debatten i media – debatter i Holmgang og på Standpunkt bringer ytterst sjelden noe nytt, og en debatt om samme tema i 2000 er lik en debatt i 2008.

Sjølsagt er et maktperspektiv nødvendig. Det trodde jeg var åpenbart for et parti som hører venstresida til. Jeg mener at man godt kan tilstrebe enighet og en åpen, lyttende holdning, men at man samtidig må innse at det i et parti som Rødt, som i alle andre organisasjoner, finnes personer med ulike interesser. Det kan dreie seg om å ønske gjennomslag for sine saker, og mer personlige interesser som for eksempel å oppnå posisjoner og verv.

GKJ kritiserer en praksis hvor «kvinner sammen kan», og ønsker seg flere «enere», som kan stå fram som ledere, og mener det er nødvendig med mer diskusjon og mer uenighet for å få til dette. Hvis det er slik at kvinnekollektivet hindrer nytenking og gjør at uenighet dysses ned, er det problematisk. Men samtidig har Rødt, og har hatt, mange gode kvinnelige politikere, både sentralt og lokalt. Det tyder jo på at man har oppnådd noe gjennom den type organisering som tilstrebes i partiet. Det kan også sies at det for noen har opplevdes som litt ensomt heller enn at det er for mye fellesskap i det politiske arbeidet i Rødt. Det blir derfor for enkelt å skylde på et kvinnekollektiv som tar gnisten av unge kvinnelige medlemmer som hinder for utvikling av nye ledere og ny politikk. Og igjen får kvinnene skylda for at kvinner ikke kan/ikke får – damn if you do, and damn if you don’t, for å si det på godt norsk – og det er jo en smule ironisk.

Jeg tror også det ikke alltid nødvendigvis er samsvar mellom kjønnsperspektiv og klasseperspektiv, og at GKJ har en del poenger når hun sier at det kan være interessemotsetninger mellom kvinnekrav og klassekrav, og at kvinners frigjøring kan gå på bekostning av menns interesser, også den mannlige arbeiderklassen. Jeg tror ikke det alltid er mulig å komme fram til en enhet som favner alle og som alle er enige i, jfr. KEs visjoner om «det lyttende partiet». Hvis det skal være tilfelle, tror jeg at man må kutte ut en del saker og problemfelter, og da er man jo like langt.

Samtidig ønsker jeg meg en diskusjon om hvilken feminisme Rødt skal stå for, og lurer på hvor skillet mellom for eksempel middelklassen og arbeiderklassen går. I et så pass egalitært samfunn som det norske, så vil det i mange av tilfellene være de samme kvinnekravene man kjemper for for både arbeiderklassen og middelklassen. Sjølsagt vil det i en del tilfeller kunne være argumenter som skiller situasjonen for middelklassens kvinner og arbeiderklassens, for eksempel i den pågående debatten om tredeling av fødselspermisjonen, hvor det nok vil være lettere å få til ammefri i mer frie/fleksible yrker, typisk for middelklassen. Men i mange kvinnespørsmål er ikke forskjellene så store. På den andre sida kan det diskuteres om en nedtoning av klassespørsmålet når det gjelder kjønn fører til en nedtoning av klassespørsmålet som sådan, og om det er heldig.

Sigrid Angen

 

 

Hvis bøndene, arbeiderne og fattigfolka i India gjør opprør, hvem holder du med da?

Hvis kravene er høyere lønn, slutt på barnearbeid, gratis legebehandling, ris til alle – og bønder, arbeidere og fattigfolk okkuperer tekstilbedrifter, kontorene og bedriftene til Telenor, Netcom med flere – støtter du fortsatt opprørne? Selv om buksene hos Dressmann blir dobbelt så dyre?

Hvis opprøret rammer teknologibedrifter i Norge som baserer seg på billige systemutviklere i Bangalore som utfører krevende og tidkrevende programmering, til en pris norske firma «ikke har råd til» å betale en norsk dataingeniør – er du fortsatt med? Selv om det fører til arbeidsløshet i Norge?

Opprøret er i gang. En tredel av India er idag utenfor innflytelse av den indiske regjeringa. I disse områdene er det opprørerne, ofte med maoistpartier i spissen, som utpeker politifolk, bestemmer hvor veiene skal bygges, kloakken skal legges, sørger for at også jentene får skolegang – og krever inn skatt av folk og bedrifter.

For å støtte, vise solidaritet, slåss sammen må man vite. Ellers blir den indiske og den norske arbeiderklassen splittet. Rødt! har India som tema i dette nummeret. Det er ett bidrag, slik at vi ikke havner på feil side.

Den jugoslaviske (eller «sør-slaviske») løysinga på det «nasjonale spørsmålet» i denne sørausteuropeiske regionen har alltid vore skjør. «Å feile … i å halde ved lag den (sameinte, føderale) staten … var alltid mauleg gjennom heile statens historie», skriv Lenard Cohen og Paul Warwick. Kroatia, Bosnia-Hercegovina, og Kosovo – dei tri blodigaste områda på 1990-tallet – hadde alle vore «område med høg etnisk oppdeling» og «vedvarande sentra for politisk kriminalitet». I den korte historia til Jugoslavia «var etnisk einskap meir eit påfunn i partierklæringane, aktivt ombytte av menneske, og institusjonell reorganisering, enn eit resultat av ekte politisk utvikling eller forbetra samhald mellom dei ulike delane av befolkninga.» [4]

 Det skrøpelege byggverket vart halde saman av Titos styre, saman med vestleg støtte til det uavhengige Jugoslavia i eit elles Sovjet-dominert område. Titos død i 1980 løsna den autoritære sementen. Kollapsen til Sovjet-blokka eit tiår seinare tok frå Jugoslavia støtta frå Vesten som sameina stat. Som den siste USA-ambassadøren til Jugoslavia skal ha instruert Beograd då han kom i april 1989: «Jugoslavia kunne ikkje lenger glede seg over den geopolitiske tyngda Sambandsstatane hadde gitt dei under den kalde krigen.» [5]

Økonomien i Jugoslavia hadde store problem på 1980-tallet. Arbeidsløysa var faretruande høg og stabil. Regional ulikskap var framleis regelen. Inntekta per hovud i Slovenia var seint på 1980-tallet minst det doble av snittet for Jugoslavia som eit heile, i Kroatia var han meir enn ein firedel høgare, og i sjølve Serbia grovt rekna likt snittet. Men Montenegro hadde bare 74 prosent av snittet i Jugoslavia, Bosnia-Hercegovina 68 prosent, Makedonia 63 prosent, og Kosovo 27 prosent. [6] Kva meir er, lånte Jugoslavia tungt utanlands på 1970-tallet, og landet samla på seg stor utanlandsgjeld opp i heile 19,7 milliardar dollar i 1989. [7] Med hyperinflasjon rasande opp til meir enn 1 000 prosent det same året, [8] vart Jugoslavia pressa av IMF til å gjennomføre ein klassisk «sjokkterapi» som trua solidariteten i befolkninga.

Økonomisk nedgang vart følgt av minska tillit til det føderale systemet og veksande utfordringar frå republikkane. Men som Susan Woodward merkar seg, var det ikkje «dei arbeidslause men dei med arbeid som frykta arbeidsløyse» som tok føringa, og dei med eigedom som frykta «dei ville tape verdiar og status». Det var i dei to rikaste republikkane i nordvest, Slovenia og Kroatia, men særleg i Slovenia at framstøyten for autonomi klarast fekk eit anti-føderalt uttrykk. [9] Sjølv om mindre enn 30 prosent av befolkninga i Jugoslavia budde i Slovenia og Kroatia, stod dei for halvparten av den føderale skatteinngangen – før dei stansa å betale skatten. Dei raste opent mot desse pliktane. Dei lengta etter nærmare band til Vest-Europa, og gjorde opprør. [10]

I det Robert Hayden kallar den «nye overherredømmedoktrina for republikken» midtsommars 1989, avviste Slovenia føderasjonen. Det vart gjort framlegg om tillegg til grunnlova i Slovenia som kolliderte med den tilsvarande føderale. Blant dei var eit berykta tillegg som definerte «Slovenia» som «staten til den suverene slovenske nasjonen» – ei endring som avisa Borba (Beograd) på leiarplass hevda ville «dele Jugoslavia». I februar 1990 felte konstitusjonsdomstolen (eit føderalt organ) dom i disfavør av påstanden frå Slovenia om at lovene til republikken stod over dei føderale. Det inkluderte «spørsmålet om utskilling» som retten sa «bare kunne avgjørast i fellesskap av alle republikkane.» Retten slo au fast «at presidentskapen i Jugoslavia ville ha både rett og plikt til å erklære unntakstilstand i Slovenia om større fare trua eksistensen til eller den konstitusjonelle ordninga i republikken, fordi slike tilstander au ville true heile landet». Slovenia «forkasta rettens jurisdiksjon», legg Hayden til.

I april 1990 heldt både Slovenia og Kroatia dei første fleirpartivala i Jugoslavia sidan seint på 1930-tallet. Ein koalisjon av seks parti kalla DEMOS som gjekk til val på sjølvstende fekk 55 prosent av røystene i Slovenia. I Kroatia fekk den høglytt nasjonalistiske og separatistiske Kroatiske Demokratiske Unionen (CDU) til Franjo Tudjman 70 prosent. Nyhetsmeldingane viste veksten i nasjonalistisk politikk i Slovenia og Kroatia, saman med markante drag med etnisk sjåvinisme som skilte desse vestleggjorte republikkane frå dei andre mindre utvikla partane. Hayden merkar seg at det slovenske parlamentet 2. juli 1990 erklærte Slovenias «fullstendige suverenitet» og at «republikkens lover stod over dei til føderasjonen». Så 25. juli gjorde det kroatiske parlamentet likeins, og gjorde Kroatia til «ein politisk og økonomisk suveren stat» (Tudjman). Til sist i september – framleis tri månader før dei eigne vala i republikken, der Milosevic fekk 65 prosent på ei plattform om å bevare Jugoslavia, i eksplisitt opposisjon til separatistpartia som hadde komme til makta i Slovenia og Kroatia, og som skulle bli slått grundig i Serbia – vedtok Serbia ei ny grunnlov som på same vis gjorde eigne lover overordna føderale institusjonar. «Om slovenarane kan gjøre det, så kan me», sa eit medlem av den serbiske presidentskapen. Med desse utfordringane til den føderale autoriteten frå alle dei tri mektigaste republikkane, så var «samanbrotet til den Jugoslaviske staten uunngåeleg», konkluderer Hayden. [11]

I kontrast til den vanlege framstillinga er det klart at dei nasjonalistiske kreftene på den tida var sterkare i Slovenia og Kroatia enn i Serbia. Den avgjørande historieskapande skilnaden er at dei nasjonalistiske partia som vann aprilvala i 1990 i Slovenia og Kroatia samtidig vedtok separatistiske program. Ikkje bare utfordra dei føderale institusjonar som eit heile, dei freista au kutte banda til dei – dei siste verkelege banda som var igjen frå Tito-æraen.

Hadde vestlege makter støtta den føderale staten, kunne Jugoslavia halde saman – men det gjorde dei ikkje. I staden for oppmuntra dei Slovenia, Kroatia, og seinare Bosnia-Hercegovina til å gå ut, dei insisterte au på at den føderale staten ikkje måtte bruke makt for å hindre det. Diana Johnstone minnest eit møte i januar 1991 i Beograd mellom USAs ambassadør og Borisav Jovic, ein serbar som sat i den kollektive presidentskapen i Jugoslavia. «Sambandsstatane vil ikkje godta nokon form for maktbruk for å avvæpne dei paramilitære», fekk Jovic vite. «Bare ’fredelege’ middel var akseptable for Washington. Sambandsstatane forbaud den jugoslaviske hæren å bruke makt for å bevare føderasjonen, det betydde at dei ikkje kunne hindre at føderasjonen blei løyst opp med makt» [12] – ei forunderleg pålegg til ein suveren stat. Liknande åtvaringar vart au kommunisert frå EU. Me kan freiste førestille oss korleis Sambandsstatane ville sjå ut i dag om dei problema dei stod framfor i den føderale strukturen i 1860 og retten til delstatane hadde vore handtert på like skadeleg vis av mykje sterkare utanlandske makter.

Kjerna i dei mange borgarkrigane var heile tida eit enkelt spørsmål: I kva for stat ønskar folket i Jugoslavia å leve – i SFRY eller ein etterfølgarstat? [13] Men for ganske mange jugoslavar var svaret dei vart tvinga på utanfrå, motsett av deira eige ønske, og motsett av den jugoslaviske konstitusjonen. Ein av måtane det vart gjort på, var EUs utnemning av ein meklingskommisjon i september 1991 – Badinter-kommisjonen – for å vurdere lovspørsmål i tvistane i Jugoslavia. Arbeidet til kommisjonen gav «ein pseudo-legalt glans til det opportunistiske samtykket [frå EU] til den øydelegginga av Jugoslavia Tyskland hadde kravd», skriv Diana Johnstone. [14] På alle hovudsakene den serbiske republikken stilte spørsmål ved, gjekk kommisjonen mot Serbia. Jugoslavia «var i ein oppløysingsprosess», sa den berykta Rapport nr 1 frå kommisjonen då det vart offentleggjort 7. desember 1991. På same vis meinte Rapport nr 2 at «den serbiske befolkninga i Kroatia og Bosnia-Hercegovina … (har ikkje) rett til sjølvstyre», sjølv om dei «har alle rettar minoritetar og etniske grupper har etter internasjonal lov…» Og Rapport nr 3 erklærte at «dei (tidlegare) interne grensene mellom Kroatia og Serbia og mellom Bosnia-Hercegovina og Serbia… (har) blitt grenser beskytta av internasjonal lov». [15] Verdt å legge merke til godkjenner kommisjonen republikkane retten til å gå ut frå tidlegare Jugoslavia, og slik gav dei sjølvbestemmelsesretten til dei administrative delane av tidlegare Jugoslavia, men kommisjonen tok sjølvbestemmelsesretten frå folka i Jugoslavia, og slik nekta dei tilsvarande rettar til dei nye minoritetane som no var stranda i utbrytarrepublikkane. Utbrytarrepublikkane sjølve kunne bli velsigna med utanlandsk godkjenning, eller som Serbia og Montenegro i resten av tiåret, kunne godkjenninga haldast tilbake, og folka der reelt sett bli overlatt som statslause.

Frå eit konfliktløysingsstandpunkt var dette katastrofale avgjerder, ettersom republikkane hadde vore administrative einingar innanfor Jugoslavia, og tri av dei (Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Serbia) hadde store etniske minoritetar som gjekk sterkt mot grunnlaget Jugoslavia vart oppløyst på, og som hadde vore i stand til å leve saman relativt fredeleg på grunnlag av at rettane deira var garanterte av ein mektig føderal stat. Når først dei føderale garantiane var fjerna, var det provoserande å nekte folk retten til å velje kva for etterfølgarstat dei ønska bu i; og di meir etnisk miksa ein republikk eller jamvel kommune var, di meir provoserande var kravet utanfrå om at dei gamle interne republikkgrensene var ukrenkelege. [16] Men Badinter-kommisjonens avgjerder var heilt fornuftige ut frå ein heilt anna synsvinkel: Det å skissere opp ei ramme for avviklinga av Jugoslavia som var i samsvar med krava frå utbrytarkreftene i Slovenia, Kroatia, og Bosnia-Hercegovina og deira vestlege støttespelarar, mens dei ignorerte rettane (og ønskene) til dei eksisterande «nasjonane» som var spesifiserte i den Jugoslaviske grunnlova, og rettferdiggjorde utanlandsk innblanding i borgarkrigane som forsvar for dei nyleg sjølvstendige statane.

Særleg Tyskland oppmuntra Slovenia og Kroatia til å bryte ut, noko dei gjorde 25. juni 1991. Formell godkjenning fekk dei 23. desember, på dagen eitt år etter at 94,5 prosent av slovenarane hadde slutta seg til sjølvstende i ei folkerøysting. Godkjenning frå EU følgde 15. januar 1992, og frå USA tidleg i april, då Washington godkjente Slovenia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina på ein gong. Enno meir provoserande – mens FN gav alle tri utbrytarrepublikkane medlemskap 22. mai, heldt dei tilbake godkjenninga av etterfølgarstaten til det avvikla Jugoslavia i nye åtte og eit halvt år. Den føderale republikken Jugoslavia, sett saman av Serbia og Montenegro, ofte omtalt som «rest»-Jugoslavia, fekk ikkje medlemskap før 1. november 2000, nesten fire veker etter arrestasjonen av Milosevic. Med andre ord, dei to republikkane i SFRY – som sjølv var ein av grunnleggarane av FN – som avviste avviklinga av den føderale staten, hadde sjølv blitt fråtatt retten til å følge etter SFRY så vel som å ta over medlemskapen i FN i innpå eit tiår. På dette høgste nivået for det «internasjonale samfunnet», vil det vere vanskeleg å finne eit meir ekstremt tilfelle av realpolitikk sett ut i livet, men det var ein realpolitikk som garanterte eit valdeleg resultat – og utbytte til seierherren.

Sambandsstatane byrja ein langt meir agressiv politikk mot Jugoslavia i 1993, der Washington ivrig freista å redifinere NATOs oppgaver og å utvide NATO austover. I leitinga etter ein vasall blant dei stridande, bestemte Washington seg for dei bosniske muslimane og Alija Izetbegovic. For å nå desse måla saboterte Clinton-administrasjonen ei rekke fredsforsøk mellom 1993 og Dayton-avtalen frå 1995. [17] Dei oppmuntra dei bosniske muslimane til å avvise alle busettingar til dei hadde forbetra den militære stillinga si; dei hjalp til å væpne og trene muslimane og kroatane for å endre styrkeforholdet mellom partane; [18] og endte opp i Dayton med ein avtale som påførte dei krigførande vilkår som kunne vore på plass alt i 1992, bortsett frå eitt manglande ledd: Eit vestleg-styrt nykolonialt regime, heilt og fullt med NATO som militær handhevar, var ikkje mauleg i 1992. [19] I det tolvte året etter Dayton er Bosnia framleis okkupert av utanlandske styrkar, sterkt oppdelt, udemokratisk, og på alle måtar ein mislykka stat. [20]

Ein liknande prosess gjekk føre seg i Kosovo, der ei etnisk albansk sjølvstenderørsle blei tatt over av ein ultranasjonalistisk fløy, Kosovo Liberation Army (KLA), der leiarane på same vis som dei bosniske muslimane snart forsto at dei kunne sikre seg støtte frå Sambandsstatane og NATO og militær intervensjon ved å provosere fram vald frå jugoslaviske styresmakter og å melde desse hendingane til rett adresse. I året før NATOs 78-dagars bombing våren 1999 var «KLA derfor ansvarleg for fleire dødsfall i Kosovo enn dei jugoslaviske styresmaktene hadde stått for», sa den britiske forsvarsministeren George Robertson til det engelske parlamentet. [21] På same vis som dei bosnisk-muslimske og kroatiske styrkane før storoffensivane våren og sommaren 1995 fekk KLA hemmeleg trening og forsyningar frå Clinton-administrasjonen, [22] ein godt bevart løyndom for folk i Vesten som den gongen fekk meldingar om «dei villige bødlane til Milosevic» som marsjerte for å gjennomføre folkemord i Kosovo.

I prinsipielle spørsmål har verken EU eller Sambandsstatane vore konsekvente når det gjeld retten til å bryte ut. I 1991–92 oppmuntra dei republikkane Slovenia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina til å bryte ut av Jugoslavia. Den føderale staten vart nekta å bruke makt til å hindre dei i å gjøre det, og folk som budde innanfor desse republikkane, fekk lov å bryte ut av dei. Og så seint som i juni 2006, aksepterte EU, Sambandsstatane og FN Montenegros rett til å bryte med sin serbiske partnar; og etter det har FNs spesialutsending til Kosovo Martti Ahtisaari støtta at den serbiske provinsen Kosovo har rett til å bryte ut av Serbia ein gong for alle – «for å bli overvaka av det internasjonale samfunnet i ein startperiode». Mens han har kalla det NATO-okkuperte Kosovo «eit unikt tilfelle som krev ei unik løysing», har Ahtisaari forsikra at Kosovo ikkje vil «skape presedens for andre uløyste konfliktar». Med resolusjon 1244, seier Ahtisaari, «gav Tryggingsrådet svar på handlingane til Milosevic i Kosovo ved å nekte Serbia å delta i styringa, sette Kosovo midlertidig under FN-administrasjon og skisserte ein politisk prosess som skulle fastlegge framtida til Kosovo. Alle desse faktorane tilsaman gjør tilfellet Kosovo ekstraordinært». [23]

FNs spesialutsending er grundig ført bak lyset. Kosovo er ein NATO-okkupert provins sør i Serbia, etter NATOs ulovlege krig våren 1999. Kosovos status burde ikkje vere annleis enn Kuwaits 3. august 1990: Det er eit territorium som er hærtatt i strid med FN-charteret, og sjølvstendet til området skulle framfor alt bety at Serbia fekk tilbake suvereniteten. Men som med dei etterfølgande krigane og okkupasjonane Sambandsstatane gjennomførte i Afghanistan og Irak, så fordømte Tryggingsrådet verken NATOs aggresjon i 1999 eller kravde tiltak for å bøte på det – av den enkle grunn at tri av dei fem faste medlemmene i rådet stod bak det. Og i 2007 viser ikkje FNs spesialutsending den minste interesse for at Serbia gjekk til fredsforhandlingar som ein pressa erobra stat. I staden for å kreve at NATO skulle gi provinsen tilbake til landet han blei erobra frå, så ikkje bare aksepterer FN aggresjonen som eit fait accompli, men seier au han er legitim av «humanitære» årsaker. Ahtisaaris løysing er eit døme på «maktpolitikk gjennom mellommenn». [24] Det einaste «ekstraordinære» er kva for statar som starta krigen. (Om bløffen med den «humanitære» årsaka til NATOs krig, og dei inhumane verknadene av både krigen og okkupasjonen, sjå del 9 og 10.)

I sum gjekk Sambandsstatane og NATO inn i stridane i Jugoslavia svært tidleg, og var ytre nøkkelfaktorar i å starte etnisk reinsing, i å halde ho gåande, og i å arbeide fram mot ei valdeleg løysing på konfliktane som ville sørge for at Sambandsstatane og NATO framleis var viktige i Europa, og for å sikre NATO ei dominerande rolle på Balkan.

Notar:

4. Lenard Cohen og Paul Warwick, Political Cohesion in a Fragile Mosaic (Boulder: Westview Press, 1983), spesielt kap. 7; her 1; 152; 157.

5. Warren Zimmermann, «The Last Ambassador», Foreign Affairs, mars/april 1995.

6. Dijana Plestina, Regional Development in Communist Yugoslavia (Boulder: Westview Press, 1992), tabell 6.1, 180. For å sjå kva talla representerer, sjå note 9, xxvii.

7.World Development Report 1991 (New York: Oxford University Press, 1991), tabell 21, «Total external debt»,245.

8. Susan L. Woodward, Balkan Tragedy (Washington, D.C.: Brookings Institution, 1995), spesielt figur 3.3, 54.

9. Susan L. Woodward, Socialist Unemployment (Princeton: Princeton University Press, 1995), spesielt 345-70, her 361. Sjå au «Unemployment Rate by Republic or Province», 384.

10. Som Dijana Plestina oppsummerer studien sin: «(Ø)konomisk regionalisme, det å vere opptatt av dei økonomiske interessene til sin eigen region, forklarer betre enn nokon annan faktor dei mislykka forsøka til det sosialistiske reimet I Jugoslavia på å minske økonomisk ulikskap mellom regionane.» Regional Development in Communist Yugoslavia, 173. Ho legg til at i 1990 hadde skilnaden i inntekt per capita mellom Slovenia og Kosovo nådd så høgt som 8:1.

11. Robert M. Hayden, Blueprints for a House Divided (Ann Arbor: University of Michigan Press, 1999), 27–52.

12. Diana Johnstone, Fools’ Crusade (New York: Monthly Review Press, 2002), 24.

13. Logikken i den konstitusjonelle krisa som leia fram til den valdelege oppløysinga av Jugoslavia, er best eksemplifisert med den ofte siterte, ofte feilframstilte og kanskje forfalska ironiske kommentaren tillagt ein makedonsk politikar:”Korfor skal eg vere i minoritet i din stat når du kan vere ein minoritet i min?”

14. Johnstone, Fools’ Crusade, 36-40.

15. Kanskje er rapporten frå Meklingskommisjonen (eller Badinter-kommisjonen) lettast tilgjengeleg i dei elektroniske arkiva til European Journal of International Law 3, no. 1 (1992), og 4, no. 1 (1993), http:// www.ejil.org.

16. I følge den jugoslaviske folketellinga i 1981, var 90,5 prosent av den slovenske befolkninga på 22,4 mill. slovenarar; det var 85,4 prosent serbarar i Serbia; 75,1 prosent kroatar i Kroatia og 11,5 prosent serbarar; 68,5 prosent montegrinarar i Montenegro; 67 prosent makedonarar i Makedonia; og i Bosnia-Herzegovina 39,5 prosent muslimar, 32 prosent serbarar, og 18,4 prosent kroatar. Den autonome regionen Kosovo hadde 77,4 prosent albanarar; og Vojvodina 54,4 prosent serbarar og 19 prosent ungarar.Sjå Cohen og Warwick «Political Cohesion in a Fragile Mosaic», appendix A, «The Ethnic Composition of Yugoslavia», tabell A.1, 164.

17. Sjå dei uvurderlege memoarane til David Owen Balkan Odyssey, (New York: Harcourt Brace and Company, 1995).

18. Om hemmeleg hjelp til dei kroatiske og muslimske styrkane, sjå rapporten frå Komiteen for internasjonale tilhøve (også kjent som «Iranian Green Light Subcommittee») den endelege rapporten frå øvste underkomite som granska USAs rolle i iranske våpenleveransar til Kroatia og Bosnia, Representanthuset i USA (Washington, D.C.: U.S. Government Printing Office, 1997); og Cees Wiebes,Intelligence and the War in Bosnia, 1992–1995 (London: Lit Verlag, 2003), særleg 157–218.

19. NATO var den einaste militære handhevaren av Dayton-avtalen frå januar 1996 til desember 2005, då dei fekk følge av EUFOR, European Union Force.

20. Sjå David Chandler, Bosnia (Sterling, VI: Pluto Press, 1999); David Chandler, Empire in Denial (Ann Arbor: Pluto Press, 2006).

21. George Robertson, Testimony before the Select Committee on Defense, U.K. House of Commons, 24. mars 1999, pkt. 391.

22.Om hemmeleg hjelp til KLA, sjå td Ian Bruce, «Serbs used CIA phone to call in convoy raid», The Herald (Glasgow), 19. april 1999; Tom Walker & Aidan Laverty, «CIA aided Kosovo guerrilla army», Sunday Times, 12. mars 2000; «NATO Faces Combat With KLA Forces Which the US Trained and Armed», Defense and Foreign Affairs Strategic Policy, februar 2001; Peter Beaumont og andre, «‘CIA’s bastard army ran riot in Balkans», The Observer, 11. mars 2001; James Bissett, «We created a monster», Toronto Globe and Mail, 31. juli 2001.

23. Martti Ahtisaari, Report of the Special Envoy of the Secretary-General on Kosovo’s future status (S/2007/168), 26. mars 2007, pkt. 5; pkt. 15.

24. Sjå Johan Galtung og andre, «Ahtisaari’s Kosovo proposal», Transnational Foundation for Peace and Future Research, 11. mai 2007.

 

Det er eit slåande trekk ved USA sin politikk etter at redsla for Sovjet kom bort, kor hyppig USA stoler på Tryggingsrådet og Sekretariatet som utøvarar – før handling når det er muleg (Irak 1990–91), men etter handling når det trengst (som etter krigen i Kosovo og etter invasjonen i Afghanistan og Irak). Til og med trass i at Tryggingsrådet aldri autoriserte desse siste tre større aggresjonshandlingane frå USA, sikra USA gradar av rådssamtykke og legitimering i ettertid.

Ingen resolusjon i Tryggingsrådet har nokon gong fordømt desse krigane til USA til å vere i konflikt med FN-pakta eller erkjent rettane til serbarane, afghanarane og irakarane til å kjempe mot framand underkasting. I staden, etter kvart av desse «største internasjonale brotsverka», har Tryggingsrådet enkelt og greitt gjort om mandata slik at dei passa den største internasjonale kriminelle, og instruert Sekretariatet til å mildne dei inhumane følgjene av brotsverka.

Men denne prosessen starta ikkje med operasjonane Sameint Styrke (Allied Force), Varig Fridom (Enduring Freedom) eller Fridom for Irak (Iraqi Freedom). I utforminga er røtene å finne bakover til Tryggingsrådet sine første svar på Irak sin invasjon i Kuwait i august 1990. Den ustoppelege øydelegginga av Irak, inkludert det drepande sanksjonsregimet, har bore FN-stemplet heile tida. [40] Det andre har spor bakover til den massive FN-innblandinga i Jugoslavia gjennom første halvdelen av 1990-talet, då Rådet sette inn den største kontingenten av blåhjelma troppar nokosinne (nær på 40 000 på topp i 1995) og det mest kostnadstunge tiltaket fram til no (5 milliardar US $). [41]

Verken FN-generalsekretær Boutros Boutros-Ghali sitt Program for fred (juni 1992) eller Tillegget (januar 1995) rådde til nokon «humanitær» krig, og gav langt mindre retten til å velje side i borgarkrigar. Men før slutten på tiåret hadde «humanitær» krig og «ansvaret for å verje» vorte plassert nær toppen på dagsordenen til etterfølgjaren Kofi Annan. «Logikken til fredsbevaring skriv seg frå politiske og militære føresetnader som skil seg skarpt frå påtvinging», forsikra Tillegget. «Å viske ut skiljet mellom dei to kan underminere berekrafta til den fredssikrande operasjonen …» [42]

FN kjempa for å respektere dette skiljet gjennom krigane i Kroatia og Bosnia. Men då USA vart den dominerande aktøren på desse arenaene, puffa USA FN sitt «fredstryggande» mandat over mot «påtvinging» – i retning å bli ein «part i konflikten» som eintydig tok parti mot serbarane i Kroatia, Bosnia og i sjølve Serbia.

Til og med under krisa i slutten av mai 1995, då to hundre FN-personell hadde vorte tatt som gislar av bosnisk-serbiske styrkar mens desse var utsette for NATO-flyangrep, insisterte Boutros-Ghali på at «UNPROFOR ikkje er ein freds-tvingande operasjon,» og klandra krava om å handle i forhold til «det tvetydige» og «forvirringa» som følgde dei hyppige visingane til Kapittel VII i traktaten i Tryggingsrådet sine resolusjonar. [43]

Men tre månadar seinare, då NATO gjennomførte ein massiv bombekampanje mot dei bosniske serbarane, var skiljet utsletta. I Å slutten ein krig, memoarane hans frå den tida då han var USA sin sjefsforhandlar i Bosnia, gjenfortel Richard Holbrooke ein episode då Kofi Annan som på den tid var leiar for FN si fredssikring, «vann jobben» å etterfølgje Boutros-Ghali rundt femten månader før skiftet. Med Boutros-Ghali «unåeleg på eit passasjerfly» «instruerte» Annan «FNs sivile tenestemenn og militære kommandantar til å gje frå seg retten sin til å nekte luftangrep i Bosnia i eit avgrensa tidsrom. For første gong i krigen hadde NATO åleine avgjerda om luftangrep.» Resultatet var Operasjon Sindig Styrke (Operation Deliberate Force), og «den største militære operasjonen i NATOs historie.» [44]

USA og NATO fann ei dør på gløtt og kasta seg gjennom sprekken. På svært kort tid – kanskje knappe tre månader – gjekk FN over frå fredssikrande til krigsskapande rolle i Bosnia, med NATO som iverksettar. Slik ein tenestemann i USA sitt nasjonale tryggingsråd seinare omtalte Annan: Han (forstod) at USA si militærmakt ikkje er fienden.» [45]

I motsetning til Boutros-Ghali, som Washington nekta ein andre femårsperiode, [46] kan Annan si lange tenestetid berre bli forstått som motyting for viljen hans til å tene USA og NATO. I det som Michael Mandel kallar «eit kjenslebunde forsvar av einsidig intervenering, i det han bruker Kosovo som eksemplet på den neste invasjonen», åtvarar Annan i juni 1998 om at «alle utsegnene våre om aldri på ny å tillate eit nytt Bosnia … vil brutalt bli flira av viss vi tillet Kosovo å bil ein ny drapsarena.» [47]

Sju månader seinare, før NATO sitt rådsmøte i Brussel, ytra Annan «håpet om at vi», men «framfor alt dei med kapasitet til å handle», i hans ord «ville begynne dra dei riktige lærdommane frå erfaringane i Bosnia-krigen – når det gjaldt slike kritiske faktorar som tillit, legitimitet og moralen i intervensjon og ikkje-intervensjon.» Men «det er berre ein måte å bevise at vi har gjort dette: ved å bruke desse lærdommane praktisk og empatisk der redsel og gru trugar.» [48]

Dei «riktige lærdommane» vart straks sett ut i livet av NATO. Innan førtiåtte timar vart den andre ordren som «autoriserte luftangrep mot mål på landområdet til (Den føderale republikken Jugoslavia) sendt ut» [49] , og det vart handla deretter frå 24. mars til 10. juni. Deretter, då Serbia og Montenegro prøvde få opna rettsleg prøving ved Den Internasjonale Domstolen mot ti av statane som gjekk til angrep på dei, slo domstolen fast at han «mangla klart lovgrunnlag» for å kunne ta opp klagen. Domstolen «kan ikkje avgjere strid mellom statar utan at desse statane er einige om at domstolen har slik domsrett.» Sidan «USA viser til at landet ’ikkje har gitt samtykke til domsrett … og heller ikkje vil gjere det,’» hadde ikkje domstolen noko alternativ til å måtte slå fast at han var makteslaus. [50] Slik vart den reelle kulturen av å vere ustraffbar verande uendra.

Både Kofi Annans «Vi – folket» (mars 2000) og I større fridom (mars 2005) støttar denne omlegginga av FN til krigførande på «humanitært» grunnlag. «Det faktum at vi ikkje kan verje folk over alt er ingen grunn til ikkje å gjere noko når vi kan,» slår «Vi – folket» fast med NATOs krig friskt i minne. «(Vi) må gripe ansvaret for å verje,» understrekar den sistnemnte,«og når det er nødvendig, må vi handle.» [51]

Sjølvsagt, når det viste seg at «dei med kapasitet til å handle» også var dei som stod for drepinga, tilpassa Annan seg godt, ved å halde munn og til og med ved å akseptere dei nye realitetane som var skapt av dreparane, hans de facto herrar. Vi kjenner heller ikkje til noko tilfelle der Vestens talsmenn for «ansvaret for å verje» nokosinne har snudd dette påståtte prinsippet mot eigne statar – heller ikkje når desse statane invaderer andre land, drep, terroriserer og torturerer innbyggarane deira. Som alltid er utveljing og dobbelmoral regelen.

Notar:

40. Sjå for eksempel Hans C. Von Sponeck, A Different Kind of War (New York: Berghahn Books, 2006.)

41. På dei femtiein månadane mellom 24. september 1991, den datoen då resolusjon 713 vart fatta (starta våpenembargo mot Jugoslavia), og 21 desember 1995, datoen for resolusjon 1035 (for å hjelpe til med å styrke Dayton-avtalane) gjaldt 27 prosent av Tryggingsrådet sine resolusjonar det tidlegare Jugoslavia – meir til dette eine konfliktområdet enn til noko anna innafor eit slikt tidsrom i FN si historie, inkludert Irak.

42. Boutros Boutros-Ghali, Supplement to An Agenda for Peace (S/1995/1) 1995, §§ 35–36.

43. Boutros Boutros-Ghali, Report of the Secretary-General Pursuant to Security Council Resolution 982 (1995) and 987 (1995) (S/1995/444), 30. mai 1995, §16. Dette viktige dokumentet uttrykte redsla innafor FN for at UNPROFOR hadde brote sitt fredsbevarande mandat (dvs. streng nøytralitet) og vorte ein part i konflikten (dvs. mot dei bosniske serbarane).

44. Richard Holbrooke, To End A War, rev. ed. (New York: Modern Library, 1999), 99–103. Sjå også Tim Ripley,Operation Deliberate Force: The UN and NATO Campaign in Bosnia 1995 (Lancaster: Centre for Defence and international Security Studies, 1999).

45. Perry Anderson, «Made in USA», The Nation, 2. april 2007.

46. I memoarane sine om dei fem åra han brukte som Generalsekretær gjengir Boutros-Ghali ein samtale med USA sin utanriksminister Madeleine Albright etter at USA hadde avvist han: «Du symboliserer FN og den amerikanske Kongressen er fiendtleg til FN. Du blir også gitt skulda for å prøve kontrollere amerikansk militærmakt. Du brukte den «doble nøkkelen» for å hindre NATO sine luftangrep mot serbarane. Holdninga di var oppfatta som svært dårleg i militære sirklar i Washington.» Uovervunnen (New York: Random House, 1999), 332–33.

47. Michael Mandel, How America Gets Away With Murder (Ann Arbor: Pluto Press. 2004), 106–07; Kofi Annan, «Secretary-General Reflects on ‘intervention’ in Thirty-Fifth Annual Ditchley Foundation Lecture» (SG/SM/6613), 26. juni 1998.

48. Kofi Annan, «Secretary-General calls for unconditional respect for human rights of Kosovo citizens» (SG/SM/6878) 28. januar 1999, framheving lagt til.

49. «Statement by the North Atlantic Council on Kosovo», NATO Press Release (99)12, 30. januar 1999.

50. Federal Republic of Yugoslavia v. United States of America, international Court of Justice, Ordre gitt 2. juni 1999, §§ 19–31. Kvart av Jugoslavia sine andre ni klager vart til slutt avvist i følgje det same resonnementet: Det eine som namngav Spania den 2. juni 1999 og dei andre åtte den 15. desember 2004.

51. Kofi Annan, «We the Peoples» (A/54/2000), Mars 2000, særleg 42–53, 48 her; og In Larger Freedom (A59/2005), mars 2005, § 135.

 

Vi har lite å beklage oss over i anmeldelsen i Rødt! nr.2– 2008 av boka vår Overvåket. Den vitner om grundig lesning og seriøse refleksjoner.

Men noe tillater vi oss å gripe fatt i.

Rolv Rynning Hanssen innleder anmeldelsen med noe han karakteriserer som en oppsiktvekkende friskmelding av de hemmelige tjenestene fra vår side.
Litt spøkefullt sagt, men med et solid innslag av alvor; det vil vi ikke ha sittende på oss. Slik vi ordlegger oss i boka gir vi tjenestene overhodet ingen carte blanche friskmelding. Derimot peker vi på en del sider ved tjenestene slik vi tror de fungerer i dag – med bakgrunn i den kritikken som Lundrapporten la fram for 12 år siden. Denne bakgrunnen mener vi å ha såpass stor innsikt i – både når det gjelder kulturer i hemmelige tjenester og de menneskelige faktorene som gjør seg gjeldende – at vi ikke utsteder evigvarende friskmeldinger. Vi peker på noen positive faktorer som vi mener eksisterer i tjenestene i dag, ikke minst på grunn av den skarpe kritikken som Lund-kommisjonen la fram. Samtidig oppfordrer vi til at det opprettholdes et evigvarende granskende blikk på disse tjenestene for å hindre «tilbakefall» til de «gode gamle dager» . De hemmelige tjenestene må vite, og leve med, at de kontinuerlig har kritiske øyne hvilende på seg – i demokratiets navn.

Når det gjelder Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenestene (EOS-utvalget) har vi all grunn til å mene at det utøver en bedre kontroll enn alle andre kontrollorganer som har eksistert tidligere. Men vi har ikke uttrykt oss slik at det på noen måte kan tolkes som om vi mener at kontrollen er god nok, langt derifra. Vi skriver også at den tjenesten som ikke vil la seg kontrollere, er det umulig å kontrollere – og gir mange argumenter for at det er nettopp slik. Derfor foreslår vi blant annet at Stortinget reorganiserer og styrker EOSutvalget med blant annet flere medlemmer og eksperter med innsikt i avansert overvåkningsteknologi. Vi tror det trengs, uten at vi av den grunn innbiller oss at kontrollen blir god nok.

Men i alle fall: Takk for anmeldelsen.

Ronald Bye

Finn Sjue

 

Nanda R. Shresta: The political economy of land, landlessness and migration in Nepal
Nirala (2001)

En dyptpløyende analyse av Nepals jordbruksøkonomi. En god bok for alle som ønsker å vite mer om bakgrunnen og rammene for de politiske endringene som skjer i dagens Nepal.

Selv om denne boka bærer en noe kjedelig tittel, regnes den som en av de bedre bøkene om Nepals økonomi. Boka kom ut for første gang i 1990, midt under det første demokratiopprøret i Nepal, som tvang kongen til å innføre demokratiske reformer. Selv om mye har skjedd politisk siden den gang, er analysene av Nepals jordbruksøkonomi like relevante i dag, noe Shresta også påpeker i forordet til den nye utgaven av boka fra 2001. Shresta selv er professor i økonomi, kommer fra Nepal og jobber ved A & M University i Florida.

Det beste ved boka er måten den tar for seg den historiske utviklingen av samfunnet i Nepal, med vekt på den politiske økonomien. Geografisk er Nepal delt i tre deler, fjellområder i nord, det flate Terai slettelandet i sør og åsområdene i midten, hvor også det Katmandu ligger. Fjell og daler har sammen med store elver ført til at Nepals økonomi har utviklet seg ujevnt, og fungert som mange adskilte økonomiske lommer, heller enn en nasjonal enhet. Disse lommene fikk sine lokale jordeiere, som fikk dominere det lokale politiske livet, mot å betale tributt til kongen. Ikke ulikt det føydale systemet i Europa i middelalderen.

Da Ranaene styrtet Shah dynastiet i «Koht-massakren» i 1846 ble Nepal nærmere knyttet opp mot England, og Ranaene fulgte en politikk med bevisst underutviklet utfra logikken om at økt rikdom i Nepal ville friste britene til å involvere seg mer. I 1951 ble Ranaene styrtet av et folkelig opprør, som satte Shahene tilbake på tronen. I denne perioden ble «utvikling» viktig for staten, både for å legitimere ettpartistyret til kongen, samtidig som utvikling og femårsplaner var det som gjorde at bistandsmidlene startet å flomme inn fra Vesten. Og nettopp bistandsmidlene har ført til en sementering av maktforholdene i Nepal. Katmandu-eliten har brukt bistanden som en måte å bygge personlige formuer, som igjen har gjort det mulig å bygge store klientnettverk og forsterke grepet om statsadministrasjonen. Shresta anslår at rundt 10 % av bistandspengene når frem til massene i Nepal, mens 30-40 % går til palasset og kongen, og resten spres til regionale eliter og høytstående byråkrater. I tillegg har det vært mulig å gi potensielle oppviglere og kritikere godt betalte jobber i byråkratiet.

Kapitalen i Nepal investeres for det meste i Teraien i sør (80 %), mens åsområdene mottar en brøkdel (12 %). Dette har ført til migrasjon av bønder fra åsområdene til Teraien for å slå seg ned på minimale jordstykker som bare kan forsørge en familie noen måneder i året. Løsningen på dette problemet blir dermed videre migrasjon andre steder for å søke arbeid. India og landene i Midt-Østen er store kjøpere av nepalsk arbeidskraft.

I det siste kapittelet (som opprinnelig er gitt ut i 1990) drøfter Shresta mulighetene for jordbruksrevolusjon i Nepal. Han ser tre hovedtendenser blant bøndene i Nepal: For det første er bøndene først og fremst interessert i jord for å forsørge seg og sine. For det andre har bøndene i Nepal tradisjonelt hatt stor respekt for den private eiendomsretten, og tidligere jordokkupasjoner har okkupert fellesjord (common lands), i stedet for å okkupere jorda til de store jordeierne. For det tredje har bøndene i Nepal sjelden klart å organisere seg for langsiktige mål. I stedet for å bli en enhet, har man gått sammen når det har vært hensiktsmessig, for så å falle tilbake til individualisme når man ikke har hatt en konkret felles mål. Bøndene i Nepal har altså i liten grad vært i stand til å organisere seg som klasse, og å drive klassekamp for langsiktige mål.

I det oppdaterte forordet (fra 2001) skriver Shresta at en opprør i Nepal som oppleves som rettferdig og legitimt av bøndene i Nepal vil ha store muligheter for å vinne politisk makt. Nå i 2008 vet vi at maoistopprøret har kommet langt i å vinne politisk makt etter valgseieren. Spørsmålet videre blir om de greier å bruke denne makten for å forandre forholdene i det nepalske jordbruket. For å forstå nettopp disse forholdene er Shrestas bok sannsynligvis en av de beste kildene. Boka er på 300 sider og kan bestilles på større bokhandler på internett. Anbefales for alle med interesse for revolusjonen i Nepal og mulighetene for å skape selvstendig utvikling i det globale sør.

Boka kan bestilles blant annet fra http://vedamsbooks.com/no24401.htm.

Stian Bragtvedt

 

Den Internasjonale Forbrytardomstolen for tidlegare Jugoslavia (DIFJ) vart oppretta av Tryggingsrådet i mai 1993. [52] Dette vart gjort på grunnlag av kravet om at det var nødvendig med ein slik institusjon under Kapitel VII for å hjelpe til med å gjenopprette «internasjonal fred og tryggleik», trass i fråver av ein einaste paragraf i FN-traktaten som gav Tryggingsrådet fullmakter som inneheldt juridiske rettar. Ikkje berre var denne resolusjonen ultra vires. Det kan bli påstått at den verkelege bakgrunnen for å opprette DIFJ var ei påstått interesse for «rettferd» for å hindre fred, og for å fremje USA sine siktemål på Balkan. Alt dette kravde bruk av makt og bryting av freden.

Opprettinga av DIFJ kom berre fem månader etter talen til statsråd Lawrence Eagleburger i desember 1992 der han etterlyste eit «andre Nürenberg» for å kunne bringe namngitte skurkar for retten. I hovudsak gjaldt det serbiske leiarar, inkludert Milosevic. [53] Denne domstolen var i hovudsak organisert på initiativ frå USA med ein stab som viste til Madeleine Albright som «Domstolens mor». [54] Han vart finansiert og for ein stor del bemanna – og med toppersonell klarert – av USA og NATO. Han har konsekvent fungert som formar av falsk rettferd og moralistisk skam, mens han har tent som eit reelt talerør og politisk reiskap for NATO. Som NATO-talsmannen Jamie Shea peika på under bombekrigen i 1999, så «oppretta» NATO-land domstolen. Dei «er blant hovudfinansieringskjeldene» til domstolen og stør aktiviteten hans «dag for dag». Då Shea vart spurd om NATO godkjenner DIFJ sin rett til å dømme NATO si bombing, svara Shea at «når dommar Arbour tar til med undersøkingane sine, vil ho fordi vi vil tillate henne å …. Eg er sikker på at når dommar Arbour drar til Kosovo og ser på fakta, vil ho reise tiltale mot folk av jugoslavisk nasjonalitet, og eg ventar ikkje nokon andre….» Og då han vart pressa på den same saka dagen etter, svara Shea: «Det er vi som opprettheld internasjonal lov. Vi er ikkje overgriparar.» [55] Shea sine merknader om dette forholdet mellom NATO og DIFJ vart aldri nemnd av New York Times. Dei vart heller ikkje rapportert av noko anna dagsavis på den tid. [56]

Professor i internasjonal rett ved York Universitet, Michael Mandel, argumenterer overtydande for at hovudfunksjonen til DIFJ var å tillate ei kravd etterprøving av rettferd for å unngå å avslutta væpna konfliktar før NATO sine mål var nådd. Ved hjelp av DIFJ vart serbiske mål meir fullstendig demonisert, og leiarane deira erklært uakseptable ved forhandlingsbordet. DIFJ-presidenten Antonio Cassese skrytte ope av korleis DIFJ-tiltale hadde hindra den bosnisk-serbiske politiske leiaren Radovan Karadzic og general Ratko Madic å ta del i Dayton-forhandlingane i 1995. «La oss sjå kven som no vil sette seg ned ved forhandlingsbordet med ein mann som er skulda for folkemord», sa Cassese til avisa L’Unita. Ein så uforskamma politisert bruk av tiltale var det innleiande modus operandi til DIFJ. Det mest iaugefallande var tiltalen mot Milosevic og fire andre i mai 1999, midt under NATO sin sju dagars bombekrig mot Jugoslavia. Noko som gjorde det slik, var det at sjeftiltalar Louse Arbour så ope gav til syne det politiske målet med å blokkere Milosevic som muleg forhandlar. På pressekonferansen i slutten av mai 1999, for å annonsere innleiande tiltale for serbiske handlingar i Kosovo, stadfesta Arbour rett ut at «kjensgjerningane som denne tiltalen var grunna på, reiser alvorlege spørsmål om kor høvelege dei er som garantistar for noko avtale, og endå mindre ei fredsavtale.» [57] Men kanskje endå meir verdt ein merknad er det faktum at denne tiltalen var sett saman i all hast på bakgrunn av ikkje stadfesta «bevis», gitt til kontoret hennes av USA og Storbritannia, og lagt fram akkurat då NATO var i ferd med å kome under kritikk for å ha gått over til å ha den sivile infrastrukturen i Serbia som krigsmål. Slik dekte DIFJ over NATO sine krigsbrotsverk, utført innafor rammeverket til NATO si bryting av FN-traktaten: aggresjonsovergrep – det «høgste internasjonale brotsverket»!

Underhaldande er det at eit av dei mest opne bevisa for DIFJ si underkasting under NATO er kontrasten mellom den innleiande tiltalen for Kosovo og tiltalemakta si avvising av til og med det å undersøke NATO si framferd under bombekrigen. Etter statuttane sine er DIFJ pålagt å tiltale ein kvar part som opererer i det tidlegare Jugoslavia viss ein er presentert med plausible prima facie bevis for deltaking i krigsbrotsverk. Michael Mandel leverte inn tre saksmapper med slike bevis, når det gjaldt NATO, til DIFJ-tiltalemakta i mai 1999. Men i kontrast til «dagen etter tenesta» når det gjaldt dei påståtte serbiske brotsverka etter Racad-massakren i januar, [58] tok det tiltalemakta noko slikt som fjorten månader før ho kunne rapportere tilbake at «verken ei djuptgåande gransking knytt til bombekampanjen som eit heile eller undersøkingar rundt spesifikke hendingar, er rettferdiggjord.» [59] Den nye sjefsaktoren Carla Del Ponte sa at ho var «svært tilfreds med at det ikkje var noko tilsikta målretting av sivile eller ulovleg militær målretting utført av NATO under bombekampanjen …. Tiltalemakta vurderte desse til å vere genuine mistak på NATO-sida.» [60] Det er problematisk korleis denne konklusjonen kunne bli nådd utan ei undersøking. Det slår ein også i auga at NATO-talsmenn ope vedgår tilsikta innretting mot sivile mål, og rask opphoping av bevis for at slike mål i stort omfang var råka. Amnesty International hadde ingen vanskar med å identifisere NATO sine krigsbrotsverk.

Del Ponte hadde tinga ei intern undersøking av spørsmålet som ope vedgjekk tiltru til presseutspel frå NATO erklært pålitelege. Ei av dei meir interessante trekka var fastslåinga at med berre 495 døde og 820 såra sivile i «dokumenterte tilfelle» frå NATO-bombing, «er det enkelt og greitt ikkje noko bevis for nødvendig brotsverksgrunnlag for påstandane om folkemord eller brotsverk mot menneskja.» [61] Husk at «brotsverkgrunnlaget» for den opphavlege siktinga av Milosevic var 344 døde, uverifisert av DIFJ, men trass i det sett på som tilstrekkeleg til å bringe fram siktinga. [62] Vi har å gjere med ein institusjon som ikkje ein gong kan halde orden på eigen propaganda. Men han treng det heller ikkje: Dei etablerte media brydde seg aldri om denne komiske dobbelstandarden, eller dei godtok tenesta han ytte NATO ved å gje immunitet til utvidinga av bombekrigen til å gjelde sivile installasjonar. Carla Del Ponte vart heller ikkje diskreditert som ein autoritet og sanningsforteljar. I staden finn vi at magasinetNation sin FN-korrespondent Ian Williams forsikrar at ei tale av Del Ponte til Tryggingsrådet i seg sjølv var tilstrekkeleg til «å parkere spørsmåla rundt talet på dødsoffera [i Kosovo].» [63]

Notar:

52. UNSC Res. 827, 25. mai 1993. § 2 slår fast at Tryggingsrådet sitt «einaste siktemål» med å opprette DIFJ er «å saksøke personar som er ansvarlege for alvorlege brot mot internasjonal humanitær lov på territoriet til det tidlegare Jugoslavia …»

53. Elaine Sciolino, «U.S. Names Figures It Wants Charged with War Crimes», New York Times, 17. desember 1992.

54. Gabrielle Kirk McDonald, «Remarks at the United States Supreme Court», Press Release, DIFJ, 5. april 1999.

55. Daglege pressemeldingar frå NATO, 16. og 17. mai 1999, www.nato.int.

56. Bortsett frå sirkuleringa av avskrifter av NATO sine daglege pressekonferansar, mottatt over M2-pressetenesta, er den einaste samtidige rapporten som har sitert nokon del av Jamie Shea sine kommentarar om forholdet mellom NATO og DIFJ Farhan Haq, «Milosevic indictment Heralds New Era», Inter Press Service, 27. mai 1999. Haq siterte også Robert Hayden: «Herr Shea veit sjølvsagt at den som betalar for gildet set tonen.»

57. Sjå Mandel, How America Gets Away with Murder, særleg 117–46; Antonio Cassese sitt intervju med L’Unita var omtalt I «Karaczic a Pariah, Says War Crimes Tribunal Chief», ANP English News Bulletin, 27. juli 1995; «Statement by Justice Louse Arbour, Prosecutor» (JL/PIU/404-E), DIFJ 27. mai 1999.

58. Den 16. januar 1999, dagen etter at FRY-styrkar hadde organisert ein operasjon i den KLA-dominerte byen Racak i Kosovo, følgd av inviterte observatørar frå OSCE og fotografar frå AP, og hadde kjempa eit slag der med KLA-styrkar, vart 40–45 kroppar funne på ulike stader, omtrent tjue av dei i ei kløft. USA og OSCE sin offisielle talsmann William Walker var raskt på arenaen og erklærte dette for å vere ein massakre, og fekk aktor ved DIFJ, Louse Arbour, til same dag å annonsere at ho hadde «sett i verk ei gransking av den aller ferskaste massakren i Kosovo» utan at ho hadde sett kroppane eller mottatt nokon utfyllande informasjon. Det er alvorleg tvil om dette i det heile tatt var ein massakre sidan ingen bevis for noko slikt vart funne av observatørane frå OSCE, AP-fotografane eller ein fransk reporter som var til stades kampdagen, og lika vart først funne etter at KLA hadde vendt tilbake til Racak. For drøfting av denne kontroversen, sjå Edward S. Herman og David Peterson, «CNN: Selling NATO’s War Globally», i Philip Hammond og Edward S. Herman, Degraded Capability: The Media and the Kosovo Crisis (Sterling, VA: Pluto Press, 2000), 117–19; Johnstone, Foolsæ Crusade, 238–44; og Mandel, How America Gets Away with Murder, 72–80; 134–36.

59. Mandel,How America Gets Away With Murder, 176–206; Carla del Ponte, Final Report to the Prosecutor by the Committee Established to Review the NATO Bombing Campaign Against the Federal Republic of Yugoslavia, DIFJ, juni 2000, § 90.

60. Barbara Crossette, «U.N. War Crimes Prosecutor Declines to investigate NATO», New York Times, 3. juni 2000.

61. Del Ponte, Final Report, § 90.

62. Louise Arbour, Prosecutor of the Tribunal Against Slobodan Milosevic et al.(IT-99-37), DIFJ, 22. mai 1999. Sjå lista A–G med 344 «personar kjent ved namn», hevda å ha vorte drepne i Kosovo.

63. Ian Williams, «Revisjonisme, Talspelet i Kosovo». Toronto Star, 23. november 1999.

 

Torbjørn Røe Isaksen: Høyre om! For en ny konservatisme
Cappelen (2008)

Det hjelper ikke om han kaller seg nyliberalist, konservativ eller liberalkonservativ. Så lenge Torbjørn Røe Isaksen ikke er villig til å utfordre eiendomsforholdene, blir han bare enda en forsvarer av mindretallets rett til å herske over flertallet.

Torbjørn Røe Isaksen, nylig avgått Unge Høyre-leder, kom i våres ut med boka Høyre om! For en ny konservatisme. Boka er ett av mange forsøk på å gi kapitalismen et humant ansiktsløft. Røe Isaksen angriper Høyres posisjon som nødvendighetspartiet i norsk politikk, og anbefaler de blå å finne tilbake til sine ideer og verdier: «I usikkerheten og forvirringen tydde vi til avideologisert bokholderi, hvor kroner, øre og bunnlinjer spilte hovedrollen, og ikke de ideene, verdiene og prinsippene som partiet er tuftet på.»

Denne reisen gjennom konservatismens fortid (det er nå alltid den konservatives lodd å begynne jakten på framtiden i fortiden) arter seg ganske fort som et slags ideologisk Rocky Horror Show, der vi får stifte bekjentskap med den ene antidemokraten etter den andre. Adam Smith, Edmund Burke, Alexis de Toqueville, Benjamin Disraeli og ikke minst grev Joseph de Maistre er alle pilarer i Røe Isaksens konservative anegalleri. Et sitat fra de Maistres eget forsvar for at selv onde monarker har gudegitt rett til styring, sier det meste om hva slags skurker dette dreier seg om: «Klage, hvine eller forsøke å skrive til Herskeren? Det vil bety pisking eller døden!» Var det noen som sa vi sosialister hadde en frynsete historie?

 

Røe Isaksen vier et helt kapittel til kritikk av den radikale venstresiden. Eller, det vil si at han vier et helt kapittel til kritikk av en radikale venstreside som han dikter opp. Den avgåtte Unge Høyre-lederen har tre ankepunkter overfor sosialismen: «samfunnet har ansvaret, den radikale frigjøringen og monopoliseringen av fellesskapet». Felles for dem alle er at Røe Isaksen ser på demokratiet og samfunnet som noe fremmed, som med sin kalde hånd griper inn for å styre individenes liv. «Demokrati kan med andre ord ikke måles i kvantitet, det blir ikke bedre jo større deler av samfunnslivet som er underlagt dets kontroll», skriver han blant annet. Dette i kontrast til markedets varme hender, som gjennom sine små fellesskap gir individene mulighet til å realisere sine potensial. At markedet fremmedgjør, og i større og større grad monopoliserer makten sin på færre hender, synes Røe Isaksen i beste fall helt blind for.

 

 

Denne statskritikken rammer til en viss grad formene for sosialisme ovenfra som vi var vitne til i forrige århundre. I de nordiske landene er dette hovedsakelig representert av de sosialdemokratiske byråkratelitene, som akkurat som Røe Isaksen hevder har fremmedgjort menneskene fra styringen
over staten. For oss som er revolusjonære, må hovedoppgaven være å formulere en annerledes sosialisme, som legger vekt nettopp på å kvitte seg med fremmedgjøringen i produksjonen, og på å gi menneskene mulighetene til å utnytte sitt fulle potensial som skapende vesener. Vårt demokrati kan ikke være sentrert rundt Stortinget eller toppolitikerne, men må være forankret i at folk deltar aktivt i styringen av sin egen hverdag. En slik sosialisme blir det også mye vanskeligere for Røe Isaksen og kompani å argumentere mot.

 

Samfunnet har skylda

 

«Det er aldri gjerningsmannen som har skylden, alltid miljøet: foreldrehjemmet, samfunnet, mediene, de uheldige forbildene. Enhver drapsmann får så å si utlevert et multiple choice-spørreskjema som han skal fylle ut til eget beste: Mamma ville ikke ha meg; jeg hadde altfor autoritære/altfor antiautoritære lærere; pappa kom full/kom aldri hjem, banken ga meg for mye kreditt/sperret kontoen min; som barn/skoleelev/lærling/ansatt ble jeg bortskjemt/forbigått;
mine foreldre ble skilt for tidlig/for sent, i mitt miljø fantes det for få/tilstrekkelig med fritidstilbud; derfor hadde jeg ikke annet å gjøre enn å begå brannstiftelse/ran/attentat/mord. (Stryk det som ikke passer).

 

 

Slik bruker Røe Isaksen den tyske essayisten Hans Magnus Enzenberger til å kritisere venstresidens credo om at «samfunnet alltid har skylden» . Det er egentlig ganske fiffig skrevet. Det er bare så synd at det ikke rammer noen som helst. Det er riktig at venstresiden søker forklaring på kriminalitet blant annet i gjerningsmannens sosiale bakgrunn. Men det handler ikke om å unnskylde eller frata gjerningsmennene ansvar, men om å finne gode løsninger på å kvitte seg med kriminaliteten. Og hva er alternativet? En religiøs oppfatning av at det finnes «gode» og «onde» mennesker? Her finner vi igjen Røe Isaksens grunnleggende skepsis til menneskene. Med sin begrensede fornuft, og sin hang til ondskap er mennesket uskikket til å styre samfunnet, er gjennomgangsmelodien hos den unge Høyre-politikeren. Som han skriver om et av sine hovedforbilder, den østerrikske økonomen Friedrich Hayek: «Hayek legger avgjørende vekt på den menneskelige fornuftens begrensninger. Vår fornuft står ikke utenfor eller over samfunnet» .

 

 

Dette reiser igjen et langt viktigere spørsmål, et spørsmål Røe Isaksen med vilje unngår å svare på. Hvis ikke menneskene skal styre sin egen hverdag, hvem skal styre hverdagen vår da? Gud? Markedets usynlige hender? Eller normene/verdiene/reglene som er bygget opp gjennom «generasjoner av visdom» ? Og hvilken garanti har vi egentlig for at disse normene/verdiene/reglene, som for eksempel kjønnsroller, virkelig har overled på grunn av generasjoner av visdom, og ikke som et resultat av generasjoner av urettferdighet?

 

Torbjørn Røe Isaksen har gjort et ærlig forsøk på å skape en konservatisme med menneskelig ansikt. Men før han kvitter seg med de antidemokratiske likene i lasten, og tar inn over seg at markedet ikke er bygget opp av små, uavhengige aktører så mye som enorme, fremmedgjørende institusjoner, blir det bare same shit, new wrapping en gang til fra Høyres Hus.

Mimir Kristjánsson

 

Socialist Register 2008: Global Flashpoints: Reactions to imperialism and neoliberalism

Siden 1964 har Socialist Register kommet med en årlig utgave med bidrag fra fremtredende, hovedsakelig engelskspråklige, marxister og radikale teoretikere. Siden 1980 har hver utgave tatt for seg ett hovedtema, og årets utgave, Global Flashpoints, tar, som tittelen antyder, for seg situasjonen i de
mest brennbare områdene i verden i dag, nærmere bestemt i Midt-Østen og Latin-Amerika.

Islamisme er et tema som går igjen i flere av artiklene. Særlig interessant i så måte, er Gilbert Achcars artikkel «Religion and Politics Today from a Marxian Perspective», der han, i stor grad basert på Engels’ skrifter om religion, tar for seg den kristne frigjøringsteologien og sammenligner den med dagens islamisme. Han nekter ikke for at det finnes muslimske og endog islamistiske bevegelser som spiller eller kan spille en progressiv rolle, men når det gjelder ortodoksien som finnes både innenfor kristen frigjøringsteologi og islamisme, mener han å se en stor forskjell. Mens kristendommen oppsto som et utopisk-kommunistisk fellesskap, løp etableringen og utviklingen av islam i tospann med en statsdannelsesprosess ovenfra. Det betyr ikke at kristendommen historisk har vært frigjørende og islam det motsatte, tvert imot, i visse historiske epoker har det vært motsatt. Men hvis man skal ta utgangspunkt i teologien og ortodoksien, som jo er det ideologiske fundamentet, mener Achcar, kan ikke venstresida forholde seg til islamisme slik Engels forholdt seg til for eksempel Thomas Müntzers tyske bondekrigere eller slik venstresida gjennom deler av 1900-tallet forholdt seg til latinamerikansk frigjøringsteologi.

Også Aijiz Ahmad og Asef Bayat tar opp spørsmålet om islamisme. Ahmad tar for seg hvordan samspillet mellom islamistiske og imperialistiske krefter har utmanøvrert den hovedsakelig sekulære venstresida i land etter land i Midt-Østen, mens Bayat tar for seg islamistenes standpunkt til imperialismen og de utfordringene den representerer i dag. I likhet med Achcar, konkluderer de begge med at islamismen både har vært og er en farlig alliert for sosialister og revolusjonære i dag, og felles for alle tre artiklene er at de, enten man er enig eller uenig i dem, tar opp perspektiver man ikke kan hoppe bukk over dersom man ønsker en faktisk debatt om islamismen.

De resterende tre artiklene om MidtØsten, tar for seg situasjonen i henholdsvis Palestina, Irak og Tyrkia. Bashir Abu-Mannehs artikkel om Palestina, som tar for seg PLO/Fatahs svik mot det palestinske folket, vil nok være kjent stoff for mange av Rødt!s lesere. Mange vil nok også nikke gjenkjennende til mye av Sabah Alnasseris artikkel om Irak, som viser hvordan historiene om borgerkrig, etniske motsetninger og behovet for fortsatt militært nærvær er en del av krigspropagandaen. For anmelderen, var imidlertid Yildiz Atasoys artikkel om utviklingen av den tyrkiske kapitalismen de senere årene den artikkelen som ga mest. Hennes hovedanliggende er å vise hvordan nyliberalismens fremvekst de siste tiårene har endret tyngdepunktet fra den kemalistiske velferdskapitalismen med base i Istanbul til en mer eksport-orientert, og dermed mer nyliberalistisk, kapitalisme med base lenger øst i landet. Denne, mener hun, står også i motsetning til den tyrkiske sekularismen gjennom at velferdsstaten erstattes av frivillige, oftest religiøse, organisasjoner, noe som kan forklare de tyrkiske myndighetenes hang til både islamisme og nyliberalisme på den ene siden, og militærets motstand mot regjeringspartiet AKP.

Artiklene om Latin-Amerika innledes av en artikkel av William I. Robinson om den såkalte «rosa bølgen» som har gått over kontinentet det siste tiåret. I likhet med Michael Lebowitz (se Rødt! 3/07), skiller han mellom omforente sosialdemokrater i land som Brasil, Chile og Uruguay på den ene siden, og de mer radikale myndighetene i Bolivia, Ecuador og særlig Venezuela på den andre. Han tar også for seg zapatistene og deres motvilje mot å ta makt, som han mener blir et rigid prinsipp som forhindrer dem fra å bli en del av en massebevegelse, for eksempel i forbindelse med protestene etter valgfusket i forbindelse med det siste presidentvalget i Mexico.

Zapatistenes forhold til disse protestene er også et viktig poeng i Richard Roman og Edur Velasco Arreguis artikkel om Oxacakommunen, som de beskriver som en erfaring i selvstyre ikke ulikt Pariskommunen og 1917-revolusjonen. Mens zapatistene stiller seg på sidelinjen og bevegelsen rundt venstrekandidaten Lopez Obrádor viser en alt for stor tillit til den etablerte staten, mener de, er erfaringene fra Oxaca, på tross av tap, en av de viktigste erfaringene fra Latin-Amerika de siste tiårene.

 

Venezuela er tema for to artikler av henholdsvis Margarita López Maya og Marta Harnecker. Begge er positivt innstilt til Chavéz og den bolivariske revolusjonen, men begge ser også farer og problemer ved utviklingen. Harnecker er særlig opptatt av demokratiet og hvordan myndighetene bruker staten til å bygge den bolivariske bevegelsen, noe hun frykter kan lede til en uheldig sammenblanding av parti- og statsapparat. López Maya, på sin side, tar for
seg problemer i tilknytning til reformene i statsstyret (se f.eks. Michael Lebowitz, Sosialisme skapes ikke i himmelen, Rødt! 2/07) og avstanden mellom grunnplanet og statsapparatet.

 

Situasjonen i Brasil belyses gjennom et intervju med João Pedro Stédile fra MST, De Jordløses Bevegelse, som legger vekt på hvordan initiativet i klassekampen i Brasil har endret seg de senere tiårene, hvilke klassekompromisser Lula måtte gå med på for å vinne presidentvervet og hvilke utfordringer det stiller MST og andre radikale bevegelser overfor i dag.

 

Spørsmålet om jord er også tema for Wes Enzinnas artikkel om Bolivia. På tross av løfter, mener han, har ikke Evo Morales oppfylt forventningene, og så lenge jordeiereliten ikke utfordres mer enn de blir i dag, vil ikke de grunnleggende problemene Bolivia sliter med, bli løst.

 

Den siste artikkelen om Latin-Amerika, Emilia Costarinas artikkel om Argentina, tar for seg peronismen og klientalismen som har dominert landet de siste femti årene og hvordan den har sikret at opprøret i 2001–2002 ikke har resultert i noen radikal endring.

 

Utover disse brennpunktene, er det to artikler om Europa og én om USA. G. M. Tamás tar i sin artikkel for seg hvordan protestene mot nyliberalismen i Øst-Europa tar form av åpenlys rasisme. Som en motstander av regimet fra før 1989 og parlamentsmedlem i årene 1990–94, har han også et visst selvransakende blikk på omveltningene han selv var en del av. Raghu Krishnan og Adrien Thomas tar for seg motstanden mot nyliberalisme i Frankrike. Fremveksten av en ny rasistisk høyreside ved makta, ikke minst manifestert gjennom valget av Nikolas Sarkozy som president i 2007, har bidratt til å plassere Frankrike i den nyliberalistiske folden. De mener likevel at dette ikke har tilintetgjort den franske opprørske tradisjonen, og argumenterer for at denne seieren ikke behøver være endelig. Kim Moody, på sin side, tar for seg betydningen av innvandrerarbeidskraften i landet og dens egenorganisering. Likevel, med mindre den etablerte fagbevegelsen tar dette inn over seg, noe de så smått har begynt å gjøre, vil denne gruppen bli et våpen mot amerikanske arbeidsfolk i stedet for å bli en alliert.

 

Global Flashpoints avsluttes med tre korte artikler av henholdsvis Alfredo Saad-Filho, Elmar Altvater og Gregory Albo om nyliberalismen og venstresida og tar for seg henholdsvis keynesianismen som mulig alternativ til nyliberalismen, nyliberalismens røtter og organisering av motstanden – alle artikler som er svært lesverdige og som kanskje også burde vært tilgjengelig på norsk.

Mathias Bismo

 

 

 

Jean Bricmont: Humanitarian Imperialism, Using Human Rights to Sell War
Monthly Review Press, 2006

Ordet «humanitarian» er det nok nærliggende, på norsk, å forstå som humanitær hjelp, noe omslagsbildet også antyder. Det viser en kvinne som bærer på en sekk ris eller korn. Det kunne også være verd en bok, om hjelpeorganisasjonenes rolle i kjølvannet av en krig. Imidlertid er det undertittelen som best beskriver bokas innhold: Menneskerettigheter som argument for krig – eller, å selge krig, med menneskerettigheter som begrunnelse.

Før sommeren presenterte Rødt! i sitt ekstranummer (2A/08) mye stoff om Balkan, om USAs og NATOs inngripen under oppløsningen av Jugoslavia, og krigen for å «redde» Kosovo. Interessant nok, ser også Jean Bricmont dette som et vendepunkt. Et vendepunkt for utbredt aksept for at det er riktig og nødvendig å gå til krig for menneskerettigheter, frihet og demokrati, en argumentasjon som, i følge forfatteren, har fått fotfeste langt inn i den europeiske venstreside og blant intellektuelle. Det har han åpenbart rett i, noe som er svært foruroligende. Han anklager også den globale protestbevegelsen for å ha liten oppmerksomhet på de militære aspektene i forholdet mellom Nord og Sør, og enda mindre rundt den ideologiske begrunnelsen som brukes for å legitimere krig.

Han har et viktig poeng når han sier at det i autoritære regimer er frykten som holder folk på plass. I samfunn med demokratiske rettigheter må derimot kontrollen over menneskenes hoder og hjerter gå dypere og være mer konstant. Han framhever at det, opp gjennom historien, har foregått en dreining fra bruk av religion til å legitimere krig, til en ideologisk argumentasjon knyttet til menneskerettigheter. Han mener at det i vår tid finnes et «sekulært presteskap» bestående av synsere og opinionskapere, mediastjerner, og et betydelig antall akademikere, intellektuelle og journalister, som i stor grad monopoliserer offentlig debatt, og styrer den i visse retninger, samtidig som det gis inntrykk av at det foregår fri meningsutveksling. I spørsmålet om krig og invasjon, er debatten i all hovedsak plassert rundt metoder og midler. Debatten bare forsterker forståelsen av at de erklærte intensjonene, frigjøring av mennesker og spredning av demokrati, er de virkelige grunnene for krigene, i Kosovo, i Afghanistan, i Irak. Det er helt tydelig i Norge også. Virker det, blir
det demokrati, eller er omkostningene for store – for oss! Debatten når ikke inn til spørsmålet om hva som er de virkelige årsakene til krigen.

 

Jean Bricmont beveger seg ut og inn av mange sider ved disse spørsmålene, trekker opp historiske perspektiver, og ser på forholdet mellom den rike delen av verden og den fattige, mellom Nord og Sør. Her finnes eksempler og paralleller til dagens spørsmål. Han beskjeftiger seg særlig med USAs rolle og herjinger opp gjennom historien. I et sprang tilbake til 1954 går han gjennom hva som skjedde i Guatemala. Det skal lite til før det anses som en trussel mot den bestående orden. En forsiktig landreform kunne bli et problem for de amerikanske plantasjeeierne, særlig United Fruit. Et fiendebilde ble skapt, en såkalt rød president truet demokratiet. Et kupp ble organisert, som la grunnlaget for et blodig diktatur. Oppskriften er der. Trussel mot amerikanske interesser omskrives til trussel mot demokratiet. Fiendebildet og demoniseringen av fienden, den gang var det kommunismen, nå er det islam.

 

En annen parallell trekkes fra Münchenforliket med Nazi-Tyskland. Hitler brukte Sudet-tyskerne som begrunnelse, altså menneskerettigheter, eller beskyttelse av en minoritet. Den tyske minoriteten ønsket Nazi-Tyskland velkommen, Kosovo albanerne ønsket NATO velkommen. Forfatteren oppsummerer det med at «frigjøringen» av Sudet-tyskerne oppmuntret Hitler, og «redningsaksjonen» for Kosovo ga amerikansk imperialisme legitimitet, ga grunnlag for legitimeringen av seinere kriger.

Den europeiske illusjonen. Her sier forfatteren at en av de farligste illusjonene som finnes blant europeiske progressive, miljøog fredsbevegelser, er troen på at Europa, ved å styrke sitt forsvar og sin enhet, kan bli en motvekt mot USA. Problemet er at Europa inntar nøyaktig samme rolle som USA i forhold til resten av verden. Det er på ingen måte betryggende for verdens folk.

 

Jean Bricmont er innom svært mange problemstillinger, og mange områder. Det virker til tider noe springende, og problemstillingene kan virke konstruert. Mot slutten av boka synes han at han må si fra at han IKKE har argumentert for at vi bare får lene oss tilbake og innse at vi ikke kan gjøre noe. Jeg synes
han er noe uklar om hva vi KAN gjøre. Men, han plukker i stykker retorikken som forsøker å legitimere, eller unnskylde imperialismen, og han har følgende profeti: Vårt århundre vil være preget av kampen mot neo-kolonialismen, slik det forrige århundre var preget av kampen mot kolonialismen.

 

Forfatteren er professor i teoretisk fysikk i Belgia. Her omtales boka i engelsk oversettelse. For den som leser engelsk, er språket stort sett greit, men det er til tider noe preget av forfatterens akademiske bakgrunn. Boka finnes også i svensk oversettelse på Karneval förlag.

Birger Thurn-Paulsen

 

   

 

RØST er ein skriftserie som med ujamne mellomrom vert gjeve ut av Radikalt økonominettverk. Kvart nummer kjem som eit temanummer. Frå starten til i dag har dei gjeve ut med desse tema: pensjon, skatt, økonomisk teori og politisk praksis, velferd, likestilling, utvikling og no sist klima.

 

Siste nummeret inneheld ni artiklar som på ulike måtar tek føre seg korleis me bør løysa klimaspørsmålet. Bladet er godt samansett. Nokre artiklar tek føre seg relevant bakgrunnsstoff som korleis folk påverkar kvarandre si miljøåtferd og ei drøfting av rettferd mellom generasjonar. Fleire fokuserer på effektivitet, manglar ved og verknad av ulike tiltak som avgifter og kvotar. Andre igjen fokuserer på det politiske: fordelingseffektar og politisk realisme. Artiklane er ikkje tekniske, og heftet er godt eigna til å setja seg inn i pågåande ordskifte om klimatiltak.

 

Føremålet med nettverket og tidsskriftet er «å gjøre fagpersoner tilgjengelige for et bredt publikum, slik at vi kan levere kunnskap av høy kvalitet og utgjøre en motvekt til høyresidens økonomer». Kven som utgjer høgresida, er ikkje nærare definert. Heller ikkje kor breitt publikum ein rettar seg mot. Eg vil gissa at dei fleste som les tidsskriftet er (samfunns)økonomar eller er meir enn gjennomsnittleg interesserte i økonomisk teori.

Ettersom tidsskriftet sjølv ikkje definerer høgresida, må ein sjå kva innretning tekstane har. Dette varierer sterkt frå bidragsytar til bidragsytar og nummer til nummer. Nokre ligg nok om lag ved statsministeren, medan andre vil ta eit oppgjer med det meste av rådande tenkjing. Mange bidrag er det elles ikkje lett å plassera i partilandskapet. Dei er meir folkeopplysning enn politiske innlegg.

Ein må spørja seg kva føremål tidsskriftet skal tena. Gode artiklar om ulike spørsmål kan ein alltid finna andre stader. For min del synst eg skriftserien er viktigast for å hindra at eg som økonom vert fanga i eigne modellar og dominerande analysemåtar. Å lesa dette mangfaldet av meir eller mindre kritiske innfallsvinklar, hjelper meg å sjå medviten eller umedviten ideologi som ligg bak dominerande synsmåtar. Når respekterte fagøkonomar skriv artiklar som er kritiske til rådande politikk og tenkjing, gjer det det enklare å kombinera faget med politikken. Samstundes lukkast bladet i nokon grad med å integrera andre fagfelt, noko som er mangelvare i annan økonomlektyre.

 

Når temaet Klima er valt, er dette i og for seg eit tidsriktig og kanskje nesten sjølvsagt val. For tidsskriftet RØST synst eg likevel resultatet vert litt på sida av det eg oppfattar som kjerneoppgåva. Dei offentlege diskusjonane om klimatiltak går på kryss og tvers, og det er ikkje alltid lett å identifisera høgre- og venstresidestandpunkt. Minst av alt finst det ein nyliberal konsensus som tidsskriftet kan problematisera. Ulikt ein del tidlegare nummer av tidsskriftet, kanskje serleg velferd og økonomisk teori og politisk praksis, har det ikkje ein klår brodd eller front. Største delane av innhaldet kunne vore skrive av folk som held seg til kva som helst parti (unnateke Framstegspartiet, sjølvsagt).

 

RØST er etter mi meining på sitt beste når det tek opp spørsmål som stort sett berre økonomar på venstresida er opptekne av, slikt som kvinneleg gratisarbeid eller å synleggjera makt, og dessutan når skriftet tek føre seg alternative modellar og analysar som venstresida kan bruka politisk. Døme på slikt er å forklara lønsnivået for toppleiarar på ein mindre smigrande måte eller å løfta på standardføresetnadene for analyse av handel.

RØST er eit godt tidsskrift med ein funksjon. Interesserte bør absolutt lesa det. Men det er ikkje for alle, og det bør heller ikkje vera målsetnaden. Skriftet kostar hundre kroner nummeret og er å få i abonnement. Det meste av innhaldet vert dessutan lagt ut på http://www.okonominettverket.no/R_ST/index.html.

Sigbjørn Hjelmbrekke

 

 

 

 

 

 

 

 

Å skulde kritikarar for «å nekte for» avskyelege hendingar, det er ein populær avleiingsteknikk. Ein annan velprøvd mekanisme er å skulde dei for «revisjonisme». Kvar gong fastslåing av fakta leier nærmare til uønska sanningar, blir det moralske og kjenslebunde bona fides «Holocaust» løfta fram som eit skjold for å avleie. Når ein av dei tilstadeverande forfattarane byrjar å skrive kritisk om rolla som Kambodsja under Raude Khmer spela for «rekonstruksjonen av imperieideologi», vart det klart at å reise tvil om korleis – breitt spreidd og nokre gonger tvilsam – informasjon vart brukt, kunne bli møtt med skulding om å vere «apologetar for Pol Pot» og det som verre var. [78]

For tre tiår sidan vart det argumentert med at «Propagandasystemet har fått plikt til å dra ut alt det kan tene på elendet i Kambodsja. Spørsmålet om kva som er sant, kjem i andre rekke.» [79] Behandlinga av Jugoslavia etter 1991 stadfestar denne kritikken til fulle. Etter at dei rettslege granskarane som følgde NATO inn i Kosovo, grov opp langt færre kroppar enn venta, avviste Michael Ignatieff i det han skreiv i New York Times som «revisjonist» einkvar som på grunnlag av manglande kjensgjerningar konkluderte med at NATO hadde fare med løgn. [80] I staden for å svare kritikarane, vart dei avvist med eit retorisk knep.

Påstandar om at bosniske serbarar eller etniske serbarar allment hadde gjort seg skuldige i brotsverk mot menneskjeætta og folkemord, vart sett fram tidleg og ofte under demonteringa av Jugoslavia. Ein kritisk støttepillar for desse påstandane var talet på sivile bosniske muslimar som ein gjekk ut frå var drepne av serbarar, lagnaden deira vanlegvis skildra på den mest grelle måten. «Folkemordarisk serbisk aggresjon begynte i Kroatia sommaren 1991… (deretter) flytta til Bosnia våren 1992 og skarpt utvida.», skreiv USA sin representant Frank McCloskey (D.-IN) nyttårsaftan 1992. «Serbiske styrkar i Bosnia har drepe mellom 128 000 og 200 000 personar – nesten kvar tiande bosniske muslim.» Då han deltok i samtalar i Genève første veka i 1993, gjentok den bosnisk-muslimske presidenten Alija Izetbegovic talet 200 000 og la til at muslimske kvinner i Bosnia hadde vorte offer for den «mest massive voldtekt i menneskjehistoria.» Då han talte i Washington D.C. kort tid etter, gjentok han på ny talet 200 000. I ytringar til Carnegie-stiftelsen slo han fast at «dei siste ni månadane har meir enn 200 000 menneske vorte drepne i Bosnia-Herzegovina, noko som inneber neste 1 000 per dag.» [81] Innan 48 timar var gått var påstandane til Izetbegovic rapportert av Washington Post, National Public Radio, Associated Press, London-avisa Independent og New York Times.

Tett etter reportasjane sommaren før om serbiske konsentrasjonsleirar og til og med om dødsleirar – og plassert innafor ei journalistisk setting pumpa opp til å tru dei verste skrekkhistorier om serbarar – vart talet 200 000 raskt eit golv som overslag sjeldan kom under, men ofte vart løfta over. (Richard Holbrooke opna Å slutte ein krig med å slå fast at «Mellom 1991 og 1995 var nær på tre hundre tusen menneske drepne i tidlegare Jugoslavia», og han heldt fram med å gjenta talet 300 000 i dagane etter at Milosevic døydde.) Lettlurtkvotienten var svært høg trass i det faktum at talet ikkje var stadfesta og kom frå partiske kjelder som regelmessig feilinformerte i jakt på vestleg interveneringshjelp. Mange journalistar omfamna desinformasjonen. «Det er ikkje noko forsøk her på å vere objektive overfor dei som stod for det etniske blodbadet i Bosnia eller overfor dei som stagga dei,» slo Ed Vulliamy fast i opninga av boka Årstider i Helvete som heldt fram med å finne «ekko» og «politisk resonans» med«Naziprosjektet» over alt der serbarar greip til våpen. I juli 1993, la Vulliamy til, hadde det serbiske prosjektet etterlate seg «hundretusenvis døde muslimar ….» «Serbarane kom, dei slakta og dei erobra mens verda såg på,» slo David Rieff fast i 1995. «Som eg skriv, så er folkemordet nær på fullendt.» [82]

Språk og bildebruk tatt frå nazistane sitt forsøk på å utrydde jødane i Europa vart regelmessig brukt om hendingar i Bosnia frå sommaren 1992 og framover, og deretter gjentatt i Kosovo frå tidleg i 1998 av (sjå del 10). I begge rekneskapane vart gjerningsmennene og offera definerte i etnisk-religiøse kategoriar: Serbarar mot «bosniakarar» og «kosovarar». Væpna konfliktar vart omsett til rasistiske pogromar. Siger var ikkje knytt til at fienden overgav seg, men til utrensking av offer-rasen frå serbarane sitt «Lebensraum». Tiltaleserien retta mot Milosevic m.v. for Kroatia, Bosnia og Kosovo illustrerer godt den rolla som nazi-eksemplet spelte for DIFJ, og som vart delt av historikarar og journalistar. Slik ser dei to tiltalane for Bosnia heilt frå innleiinga av på borgarkrigen som ein gigantisk, etnisk-religiøst motivert konspirasjon gjennomført av serbarar mot dei andre folka i Jugoslavia: «Siktemålet til dette samordna kriminelle tiltaket var den valdelege og permanente fjerninga av fleirtalet av ikkje-serbarar, framfor alt av bosniske muslimar og bosniske kroatar, frå store område av republikken Bosnia-Herzegovina ….» [83]

Første og andre punktet i Bosnia-tiltalen mot Milosevic et al. gjaldt «folkemord eller medverking til folkemord,» grunna i at ein gjekk ut i frå det var 200 000 eller fleire døde i ein serie med borgarkrigar. Lågare overslag frå andre med tilgang til etterretning, slike som dei frå den tidlegare UD-tenestemannen George Kenney, som sette totalen til «titusenvis inkludert sivile,» [84] vart ignorert.

Men i konflikt med partilinja gav etterforskarar for den demografiske eininga til DIFJ sitt tiltaleorgan og det Sarajevo-baserte Forskings- og dokumentasjonssenteret uavhengige overslag på krigsrelaterte døde i eit omfang av 100 000 på alle sider. I den første studien utført av Ewa Tabeau og Jakub Bijak fann ein at berre 55 000 døde av i alt 102 622 hadde vore sivile, inkludert 16 000 serbarar. Resten, 47 000, var medlemmer i ulike militære grupper. [85] I arbeidet til den andre instansen som framleis er i gang, leia av den bosnisk-muslimske juristen Mirsad Tokaca, har det samla talet på døde i borgarkrigane i Bosnia vorte estimert til 97 207 på alle sider. Av desse var 57 523 soldatar då dei døde og 39 684 var sivile. [86] Dette er på ingen måte små tal. Men dei er mykje mindre dramatiske enn 200 000 døde (eller fleire) bosniske muslimar, og langt mindre tilfredsstillande viss ein ivrar etter å fremje ei sak som «folkemord», og rettferdiggjere det intense fokuset på denne konflikten samanlikna med andre der dødstala har vore sjusifra. [87] Og trass i at talet på døde sivile bosniske muslimar sannsynlegvis var dobbelt så høge som tala på døde serbarar (eller nær på 31 000) så skjedde nokre av dei muslimske dødsfalla i kamp mellom kroatiske og muslimske styrkar og i kampar mellom muslimske grupper. [88] 16 000 døde sivile serbarar skal ein heller ikkje oversjå. Dette faktumet åleine talar imot partilinja som held serbarane for berre å vere eintydige mordarar og ikkje i større omfang offer. Som vi viser seinare (del 9), overskrid talet på serbarar som har vorte verande bortdrivne av desse konfliktane tilsvarande tal for ei kvar anna etnisk gruppe. Og talet på serbarar som er nekta sjansen til å vende tilbake til område dei vart drivne bort frå, er større enn for rivalane.

Den store nedrevideringa av krigsrelaterte dødsfall i Bosnia kom som eit sjokk på media og kommentatorar som over tid hadde vent seg til å gjenta klisjéløgnene. Berre motstrevande har dei oppblåste tala begynt å vike plass for meir autoritative 100 000. Og sjeldan blir det vedgått at årevis med feilrapportering krev ei fundamental gjennomtenking rundt grunnlaget for det som har vorte rapportert tidlegare.

Aller minst muleg å korrigere av alt har det vi kallar den bosniske folkemordlobbyen vore – eit sett med institusjonar og personar betalt av vestlege regjeringar, partstøttemilliardæren George Soros og dei etablerte NGO-nettverka der medlemmene ser det som si oppgåve å vakte standardhistoriene mot alvorleg utfordring. For lobbyen er DIFJ, ein internasjonal domstol oppretta av FN, den øvste autoriteten når det gjeld spørsmålet om kor vidt serbarar gjorde seg skuldig i «folkemord» i Bosnia. DIFJ blir sett på som ubunde, trass i massive bevis for det motsette. (Sjå del 4 og del 7) Medlemmene av lobbyen bruker regelmessig skuldingane «nekting» og «revisjonisme» for å feie til sides eit kvart spørsmål om partilinja i det dei behandlar skepsis som utoleleg. Mens slike teknikkar har fungert når det gjeld massakren i Srebrenica, er funna til Tabeau og Bijak og til Etterforskings- og dokumentasjonssenteret vanskelegare å avfeie som «revisjonisme», og endå mindre som «nekting». I dette tilfellet har valet vore å halde seg tause, ein utveg som også har vore valet til etablerte media.

For å teste dette gjorde vi eit databasesøk i fjorten ulike engelskspråklege trykte media etter namngiving av dei som hadde utført desse undersøkingane (Ewa Tabeau, Jakub Bijak og Mirsad Tokaca) i samband med dei viktige funna deira. [89] Til enden av mai 2007 hadde det berre vore ei melding nokon stad i medie-universet vårt: Den 13. februar 2006 rapporterte London-avisa Independent at «Mirsad Tokaca, leiaren for Senteret, grunnlagt og finansiert av Noreg, avslutta ei liste på 100 000 borgarar av Bosnia, drepne i krigen.» [90] Trass i den tunge bruken av det tidlegare høge talet på drepne, og dei viktige konklusjonane som desse tidlegare oppgåvene støtta, vart ikkje det nye forskingsarbeidet funne nemneverdig. Til og med då Forskings- og Dokumentasjonssenteret frigjorde det oppdaterte arbeid sitt i juni 2007 i eit dokument kalla Bosnisk Dødsbok, ofra det same mediet i alt berre 251 ord på hendinga, trass i at veteranforskaren Patrick Ball hadde slått fast at informasjonen er «betre enn noko eg har arbeidd med så langt.» [91] Men som når det gjeld all tidlegare nedrevidering, så fortalde dei siste den galne historia.

Etter at Slobodan Milosevic døydde i mars 2006, utførte desse forfattarane ein serie med databasesøk for å finne ut kva slags dødstal som no vart rapportert frå krigane i Bosnia eller frå tidlegare Jugoslavia i det heile. [92] Vi fann at det oppblåste talet 200 000, eller til og med høgare, vart brukt i minst 202 ulike samanhengar (dvs. i nyheitsoppslag, leiarartiklar, oppslag om dødsfall m.v.), og dei nyare etablerte funna berre i 13. I minst 126 ulike oppslag var dødstala rapportert å ha vore 250 000 (99 oppslag i alt) eller 300 000 (27 oppslag). For USA-media isolert var forholdet 76 til 2 i favør av dei høgare tala som var tilbakevist i dei nye studia. Det er eit vitnemål om den djupt rotfesta forteikninga til media at dødstala gitt ut av relativt høgt verdsette offentlege kjelder, no ikkje kunne bli brukt i staden for gamle og høgare tal som skreiv seg frå skruppellause bosnisk-muslimske tenestemenn. Journalistane hatar å forlate tal som har passa forvridingane deira så godt.

I eit anna sjokkerande tilfelle, under ei gjesteopptreden på PBS sitt Charlie Rose Show i juni 2007, slo DIFJ sin sjefsaktor Carla Del Ponte fast at «meir enn 300 000 sivile hadde døydd som følgje av krigane i Kroatia, Bosnia og Kosovo,» dødsfall som ho tilskreiv Slobodan Milosevic ansvaret for. Som ein vidareforteljar av standardhistoria, og som sentral forkjempar for Vesten sin intervensjon i tidlegare Jugoslavia, kan Del Ponte drive intellektuelt mord både her og anne andre stader. (For merknadane hennes om NATO sin manglande kjennskap til noko som helst tilfelle av krigsbrotsverk knytt til bombekrigen i 1999, sjå del 4.) I staden for å erkjenne den djupt politiske naturen til Del Ponte si stilling og stille ho til ansvar for slike merkelege påstandar, introduserte Rose ho som ein «kvilelaus forfølgjar av rettferd» og behandla ho med krypande respekt. [93]

Vi finn det interessant at i Vesten har ein million eller fleire døde irakarar frå sanksjonane mot «masseøydeleggingsvåpen» og dei fleire hundre tusen døde irakarar i kjølvatnet av USA sin invasjon i 2003 aldri vorte presentert som «folkemord» eller hendingar som «vi ikkje må gløyme,» og dei fortener ikkje indignasjonen til Ed Vulliamy, David Rieff, Samantha Power og tonegivande media. Utdrivinga av 250 000 serbarar frå Kroatia og drapa på fleire tusen av dei fortener ikkje ein gong å bli kalla «etnisk reinsing», og langt mindre folkemord. Dei fleire hundre tusen serbarane som vart drepne av den Uavhengige staten Kroatia sitt Ustasja-regime ved Jasenovac og i andre fangeleirar under den andre verdskrigen – nokre overslag går opp i 600 000 [94] – og dei 16 000 sivile serbarane som vart drepne i Bosnia i 1992–95, har effektivt kome bort, mens dei 31 000 drepne sivile muslimane i dei seinare åra er løfta opp til verdsklassestatus som offer for folkemord. Kort fortalt, dette er ord som berre skal bli brukt når ein skal omtale brotsverka til USA sine fiendar, med høveleg merksemd og indignasjon lagt til.

Notar:

78. Noam Chomsky og Edward S. Herman; After the Cataclysm (Boston; South End Press, 1979), særleg 135–294; og Edward S. Herman og Noam Chomsky, Manufacturing Consent, andre utgåve. (New York: Pantheon Books, 2002), særleg 260–96. Sjå også Edward S. Hernan, «Pol Pot, Faurisson, og fritaksprosessen», i Carlos P. Otero, Noam Chomsky, Critical Assessments, vol. 3, Anthropology (New York: Routledge, 1994), 598–615.

79. Chomsky og Herman, After the Cataclysm, 292.

80. Michael Ignatieff, «Counting Bodies in Kosovo», New York Times, 21. November 1999.

81. USA sin representant Frank McCloskey, «USA stansar fascisme og folkemord», Christian Science Monitor, 31. desember 1992; John A. Callcott, «Fem dagars pause i fredssamtalane for Bosnia-Herzegovina», UPI 4. januar 1993; «Den bosniske presidenten Alija Izetbegovic sine merknader til Carnegie-hjelpa», Federal News Service, 8. januar 2993.

82. Ed Vulliamy, Seasons in Hell (New York: St. Martin’s Press, 1994), xi; 43; Rieff, Slaughterhouse, 17.

83. Carla Del Ponte, Prosecutor of the Tribunal against Slobodan Milosevic (IT-01-51-1), DIFJ, 22. November 2001, §§ 5–9.

84. George Kenney, «The Bosnian Calculation», New York Times Magazine, 23. april 1995.

85. Ewa Tabeau og Jakub Bijak, «War-related Deaths in the 1992-1995 Armed Conflicts in Bosnia and Herzegovina,» European Journal of Population 21, (June 2005): 187–2 15; her 209; og note 12, 213.Tallene er hentet på følgende måte: Tabeau og Bijak anslår at 16 700 serbiske sivile dødsfall under krigen i Bosnia er den beste gjetningen (se note 12, s. 213). Hvis vi tar dette som et grovt anslag i et vanskelig terreng, kan vi videre anslå grovt bosniske muslimske sivile dødsfall ved å ta Tabeua og Bijaks totale bosniske sivile dødsfall på 55 261 og trekke fra 16 700 serbere og 8 294 kroater og «andre» sivile dødsfall, noe som gjør at det totale antallet muslimske sivile dødsfall ligger på 31 000. Tallene på kroater og andre, er regnet ut ved å ta utgangspunkt i andelen disse utgjør av de totale dødsfallene hos Tabeau og Bijaks som de benytter seg av i en alternativ utregning (se deres tabell 5, s. 204) Det bør påpekes at Tabeau og Bijak arbeidet for DIFJ og avla vitnemål for forfølgelsene i rettsaken mot Milosevic, slik at de, hvis de har noen fordommer, neppe gjør serbiske dødsfall høyere enn de er. Til sist bør vi også peke på at Milan Bogdanic, en av lederne for Instituttet for Savnede Personer i Bosnia og Hercegovina, har gitt rapport om funn av 3 251 levninger i hele 63 «massegraver» med serbere, noe som ikke har vakt noen som helst interesse i vestlige medier (se «Serb officials say mass grave discovered in northwestern Bosnia,» BBC Worldwide Monitoring, 21. februar 2006).

86. Se Mirsad Tokaca et. al., «Status of Database by Centers,» Research and Documentation Center, http://www.idc.org. Se også Nidzara Ahmetasevic, «Bosnia’s Book of the Dead,» Balkan Investigative Reporting Network, 21. juni 2007; og Christian Jennings, «Book of Dead names nearly 100,000 victims,» The Scotsman, 22. juni 2007.

87. Se, f.eks. B. Coghlan et. al., «Mortality in the Democratic Republic of Congo,» The Lancet (s. 367), 7. januar 2006, s. 44–51. Selv om den er over tre år gammel, konkluderer denne studien med at «omlag 3,9 millioner personer allerede har dødd som resultat av denne konflikten mellom august 1998 og april 2004.»

88. Se Brendan O’Shea, Crisis at Bihac (Gloucestershire, U.K.: Sutton Publishing, 1998).

89. De databasene som ble brukt, er Factiva og Nexis. De mediene som ble undersøkt var dagsavisene Boston Globe, Financial Times, The Guardian/Observer, The Independent, New York Times, The Times (London), Toronto Globe and Mail, USA Today, Wall Street Journal og Washington Post, og ukemagasinene The Economist, Maclean’s og Newsweek. Alle mediene ble undersøkt for perioden frem til 31. mai 2007.

90. Vesna Peric Zimonjic, «Five years on, Milosevic is still in the dock», The Independent, 13. februar 2006.

91. Aida Cerkez-Robinson, «Research shows many estimates of Bosnian war death toll were severely inflated,» Associated Press, 21. Juni 2007. The Financial Times brukte 77 ord på RDCs reviderte tall, New York Times 102 og Guardian Weekly 72.

92. Se Edward S. Herman og David Peterson, «Milosevic’s Death in the Propaganda System,» i Peter Phillips, red., Censored 2007 (New York: Seven Stories Press, 2006), s. 380þ88. De databasene som ble brukt, er Factiva og Nexis. De mediene som ble undersøkt besto av et stort antall engelskspråklige kilder som hentet informasjon fra ulike nyhetsbyråer (inkludert AFP, AP, DPA, Reuters og mange andre), europeiske, kanadiske og amerikanske trykte medier, TV og radio, og medier fra andre regioner (f.eks. Australia, men ikke bare), og omfattet elleve dager fra og med Milosevic’ død 11. mars 2006.

93. «A Discussion With Carla Del Ponte,» The Charlie Rose Show, 20. juni 2007.

94. I følge The Encyclopedia of the Holocaust, «Omlag 600 000 personer ble drept ved Jasenovac, først og fremst serbere, jøder, roma og motstandere av Ustasja-regimet» (s. 740). Israel Gutman, red. (Jerusalem: Jerusalem Publishing House, 1990), vol. 2, s. 739–40.

 

Ei anna følgje av dei humanitære krigane på Balkan var den stimulansen dei gav til islamsk fundamentalisme og til al-Quaida-nettverket. Slikt såg ein fullstendig bort frå før 11.9. Mellom Sovjet si tilbaketrekking frå Afghanistan tidleg i 1989 og USA-invasjonen i Irak i mars 2003 var det ingen annan konfliktarena som inspirerte større engasjement frå Mujahedin og Jihad enn krigsperioden i Bosnia. [103] Som vi har sett, hadde Izetbegovic lenge talt for ein islamsk stat på Balkan, og både den bosnisk-muslimske hæren og seinare KLA brukte frivillige Mujahedin saman med ein organisatorisk infrastruktur med røter bakover til nokre av USA sine større kampanjar på 1980-talet, arrangement som Richard Aldrich kallar ein «Iran-Contras-type operasjon» og «ein av dei mest skitne krigane innafor den nye verdsuordenen.» [104] Men Clinton-administrasjonen såg over med den bakstreverske ideologien til desse «hjelparane», og støtta og deltok i importen av store mengder våpen og opp mot 4.000 Mujahedin for å kjempe i Bosnia, [105] lik det Carter- og Reagan-administrasjonane gjorde i Afghanistan frå 1979 av. Dette gav al-Quaida fotfeste på Balkan. Men endå viktigare er det at dette skaffa fram eit samlande kall og ein rekrutteringsreiskap som ikkje vart overgått før under USA sine krigar i Afghanistan og Irak. [106]

Dette aspektet ved å velje sida til dei bosniske muslimane har alltid vore vrien for propagandistane for humanitær krig, og endå verre vart det etter 11.9. USA-regjeringa sin offisielle11.9.-Kommisjonsrapport hevdar at minst to av dei 19 sjølvmordskaprarane, Nawaf al Hazmi og Khalid al Mihdhar, begge saudiar som omkom då dei styrte American Airlines Flight 77 inn i Pentagon, «var på førehand erfarne mujahedin» som «hadde reist saman for å kjempe i Bosnia i ei gruppe som drog til Balkan i 1995.» [107] Endå meir avslørande var reiseruta til Khalid Sheik Mohammed, ein pakistanar som 11.9.-kommisjonen kalla «sjefshjernen» og «sjefsadministrator av ’flyoperasjonen.’» Khalid Sheik Mohammed gjennomførte minst to tenesteperiodar i Bosnia. «I 1992 brukte KSM (Khalid Sheik Mohammed) ein periode til å kjempe saman med mujahedin i Bosnia, og han støtta dette strevet med finansielle donasjonar,» og på ny i 1995 «slutta han seg til den bosniske jihad.» [108] Kommisjonen rapporterte også at Osama bin Laden sitt «nettverk» omfatta «ei ’tenestegrein’ i Zagreb» og «eit kontor ved den Internasjonale Vennestiftinga i Sarajevo, som støtta dei bosniske muslimane i konflikten deira mot Serbia og Kroatia ….» [109]

Trass i det veldige fokuset på 11.9 og al-Quaida har desse banda sjeldan vorte gitt nokon synleg plass i dei store media. Sjølvsagt klaga serbarane på brutaliteten til dei «utanlandske kjemparane» (eller «tyrkarane») så tidleg som i 1992, inkludert halshoggingar praktisert mot innbyggarar i serbiske landsbyar i det austlege Bosnia, innafor ein slåande avstand til Srebrenica-enklaven. Eit offisielt forsøk frå regjeringa i Beograd på å dokumentere desse aktivitetane i kommunane Bratunac, Skelani og Srebrenica under dei første tolv månadane av krigen i Bosnia vart ignorert då dokumentasjonen vart levert til Tryggingsrådet i mai 1993. [110]

Verken media eller DIFJ var interessert i denne dokumentasjonen. I staden retta dei fokus for uro mot dei bosniske muslimane som eineståande offerkategori, og Clinton og Vesten si sjenerøse, men for seine teneste til desse mest nedtråkka.

Viss det hadde vore muleg å spore slike band til Milosevic og til andre medlemmer av det «sameinte kriminelle verket», hadde utan tvil Clinton, Blair, Del Ponte, Simons, Vulliamy og andre gitt stor plass for dei og dradd passande konklusjonar om dei vondsinna styrkane som hjelpte til med «å skape ein ny generasjon av terror-istleiarar og utøvarar» og «gje drivstoff til spreiinga av jihadist-rørsla.» [111] Men då det viste seg at banda var til «the good guys», vart det tyst.

Notar:

103. Vi bruker «Mujahedin» og «jihad» med stor forsiktighet, og legger for eksempel merke til hvordan vestlige medier hyppig bruker slike begreper fordomsfullt for å bakvaske «deres» religiøst motiverte utenlandske krigere og leiesoldater i motsetning til «våre» forretningsaktige profesjonelle.

104. Richard J. Aldrich, «America used Islamists to arm the Bosnian Muslims,» The Guardian, 22. april 2002.

105. Wiebes, Intelligence and the War in Bosnia, 1992–1995, s. 207–08.

106. Se f. eks. Jason Burke, Al-Qaeda (New York: lB. Tauris & Co. Ltd., 2003, Robert A. Pape, Dying to Win (New York: Random House, 2005) og Peter Bergen og Paul Cruickshank, «The Iraq Effect», Mother Jones, mars/april 2007.

107. Thomas H. Kean og Lee H. Hamilton, The 9/11 Commission Report (Final Report of the National Commission on Terrorist Attacks upon the United States) (New York: W.W. Norton & Co., 2004), 155.

108. The 9/11 Commission Report, s. 147; note 5, s. 488.

109. The 9/11 Commission Report, s. 58.

110. Se Memorandum on War Crimes and Crimes and Genocide in Eastern Bosnia (Communes of Bratunac, Skelani and Srebrenica) Committed Against the Serb Population from April 1992 to April 1993 (A/48/177-S/25835), 24. mai 1993.

   

Mens dei sosiale kostnadane som dei såkalla «overgangslanda» i Europa måtte bere var store, vart resultatet av borgarkrigane og den «humanitære intervensjonen» i Jugoslavia eit totalt tilbakeslag for all menneskeleg utvikling. Jugoslavia gjekk frå å vere eit i overkant av middels inntektsland med 23,8 millionar innbyggarar, rangert som nummer 34 på den nyleg forma Indeksen for Menneskeleg Utvikling (HDI), [112] til å falle heilt ut av slike oversikter. Andre europeiske land der HDI-rangeringa i 1990 var nær Jugoslavia, var Tsjekkoslovakia og Ungarn (litt høgare), og Portugal og Polen (litt lågare). Vi vedgår problemet med mangel på data for dei tidlegare republikkane/uavhengige statane for fleire år etter 1990, og den innebygde risken knytt til å dra samanlikningar mellom dei og andre land som ikkje har vore i krig. Men likevel er det avslørande at i 2004 var Slovenia sitt brutto nasjonalprodukt per innbyggar og HDI-rangering høgare enn for kvar einskild av desse fire europeiske landa (med Tsjekkia på plassen til det oppløyste Tsjekkoslovakia), mens det same målet for Kroatia, Bosnia-Herzegovina og den tidlegare jugoslaviske republikken Makedonia låg langt under, dei to sistnemnde særleg langt bak. [113]

Når det gjeld Serbia og Montenegro (som ikkje eksisterer lenger som statar i 2007, og i det Serbia sjølv snart kan måtte tole amputasjonen av Kosovo), trass i at nokre «basiske indikatorar» begynte kome opp for landet i FN sitt utviklingsprogram i 2001, var aldri HDI-rangering estimert, og i årevis var data derifrå plassert i den same underverda som for slike land som Afghanistan, Irak, Nord-Korea, Liberia og Somalia. Denne lagnaden til områda i nordvest- og søraustdelen av det gamle Jugoslavia minner oss om eit avsnitt i Warren Zimmermann si Opphava til ei katastrofe om korleis slovenarane mot slutten av 1980-talet «rett og slett» ignorerte «dei to og tjue millionane jugoslavar som ikkje var slovenarar – i strevet for å skilje seg frå Jugoslavia». Slik Zimmermann vurderer det, «ber slovenarane eit stort ansvar for det blodbadet som følgde i kjølvatnet av lausriving.» [114] Åleine blant deira tidlegare brør i fellesskapet plukka slovenarane fruktene av lausrivinga då dei var modnast, slik at dei stort sett slapp unna borgarkrigane på 1990-talet. I 2006 nytte slovenarane eit per capita nasjonalprodukt som hadde klatra opp til 80 % av gjennomsnittet i EU, [115] fullt EU- og NATO-medlemskap (2004), og kort deretter overgang til euro (2007). Og som den største ironi stiller Slovenia no med troppar i minst 4 av NATO sine krigssonar – Afghanistan, Irak, Bosnia og Kosovo (dvs. innafor Serbia) – og landet har fleire troppar per innbyggar i utlandet på NATO-oppdrag enn noko anna medlemsland i alliansen. [116]

Trass i at Den serbiske republikken og etniske serbarar allment blir verande den utpeikte skurken i standardforteljinga om nedmonteringa av Jugoslavia, talar mange av følgjene av krigen mot den rolla som dei har vorte tillagt. Tabell 1 viser (i kolonne 2) at tidleg i 2005, heile ni år etter Dayton, var Serbia-Montenegro landet som gav asyl for 276.683 flyktningar, meir enn tolv gonger så mange som det nest høgaste, Bosnia-Herzegovina (22.215). Vi ser også at ingen annan tidlegare republikk var vert for noko nemneverdig mengd flyktningar.

 

Tabell 1: Flyktningar og interntfordrivne personar i det tidlegare Jugoslavia 1. januar 2004*   Flyktninger etter opphavsland Flyktningar etter asylland Internt fordrivne personer Sum flyktninger og intent fordrivne etter vertsland Bosnia-Herzegovina  229 329  22 215  309 240   331 455 Kroatia  215 475  3 663   7 540   11 203 Makedonia **  5 106  1 004   —  1 004 Serbia- Montenegro  236 999  279 683   248 154   534 837 Slovenia 582  304   —   304  * Tabellen er sett saman av Nade Merheb m.fl. The State of the World’s Refugees 2006 (New York: Oxford University Press 2006), Vedlegg 2,"Total population of concern to UNHCR, end-2004," 211; Vedlegg 4, "Flyktninger etter asylland," 214-16; og vedlegg 5 "Flyktningar etter opphavsland, 1995-2004" 217-20. **Gjeld den tidligare jugoslaviske republikken Makedonia.

Og på toppen av det heile var Serbia-Montenegro vertskap for den tredje største mengda flyktningar i heile verda (som prosentdel av eige folketal), like etter Chad som slumpar til å ha grense mot dei tre Darfur-statane i Vest-Sudan. Bosnia-Herzegovina rangerer som den tjuefemte og er vert berre for ein femtedel av Serbia-Montenegro sin prosentdel av flyktningar. [117] Reknar vi med både flyktningar og internt fordrivne (kolonne 2 og 3), ser vi at Serbia-Montenegro var vertskap for 534 837 rotlause personar i sum, 38 prosent meir enn Bosnia-Herzegovina som i vidt omfang blant vestlege kommentatorar blir sett på som det største offeret for «etnisk reinsing»-krigane.

Ein langtidstrend synest også vere klar: Nokre av krisene knytt til flyktningar og internt fordrivne i det tidlegare Jugoslavia vart reversert over tid, mens andre viste seg å bli meir permanente. På Dayton-tidspunktet (desember 1995) hadde 769 753 flykta frå Bosnia og 245 572 frå Kroatia. [118] Ni år seinare var talet på flyktningar frå Bosnia 229 329, ein reduksjon på 70 prosent. Talet for Kroatia var no 215 474, ein reduksjon på berre 12,3 prosent. Det er tydeleg at mange flyktningar har vendt tilbake til Bosnia, men svært få til Kroatia. Det tyder på at nokre «etniske reinsingar» kan vere forankra mykje djupare i Balkan si historie enn andre.

I det mest dramatiske tilfellet skrytte FN sin høgkommisjonær for flyktningar (UN-HCR) av at «Kosovo-krisa» i 1999 «sannsynlegvis skapte den raskaste masseutdrivinga og den raskaste tibakevendinga av flyktningar i moderne historie», då rundt «860 000 etniske kosovoalbanarar flykta eller vart deporterte til nabostatar i løpet av få veker (då NATO sin krig tok til) og deretter kom tilbake like fort seinare det same året.» Men, la høgkommisjonæren til, den «første utdrivings-tilbakevendinga av etniske albanarar (vart) følgd av ei massiv flukt nummer to av 230 000 serbarar og romafolk då krigshellet skifta dramatisk» [119] – og på same vis som for flyktningane som rømde frå Kroatia i 1995, har svært få av desse kome tilbake til Kosovo. På ny tyder dette på at nokre tilfelle av «etnisk reinsing» er meir reversible enn andre. Og i det tidlegare Jugoslavia er dei avgjerande faktorane ikkje berre etnisiteten til offera og gjerningsmennene, men også om utanlandske makter snakkar for dei – og om så er, kva for makter. Er det ikkje litt rart at den eine republikken som blir tillagt å ha organisert dei etnisk reinsings-krigane har lidd den største langvarige flyktningebyrden, og er vertar for det største talet fordrivne personar i det heile?

NATO sin «humanitære» krig kravde ikkje noko mindre skremmande tal på offer. I tillegg til dei kanskje 1,5 millionar fordrivne i løpet av dei tre månadane han vart førd, var dei materielle øydeleggingane omfattande. Serbia-Montenegro hadde alt vorte underlagt omfattande sanksjonar heilt tilbake frå 30. mai 1992 saman med høgst teatralsk fordømming og isolasjon overalt i verda. Den omsynslause bombekampanjen i 1999 drap og såra ikkje berre fleire hundre tusen (inkludert mange kosovoalbanarar [120] ), men når det gjaldt målrettinga, minte det om USA sin strategi gjennom den første Irak-krigen. [121] Han gav alvorlege slag mot den serbiske infrastrukturen (kraftverk, bruer, fabrikkar) og førte til verre økonomiske tider, arbeidsløyse og forureining. Ei gransking etter krigen, utført av FN sitt miljøprogram, identifiserte minst fire «varme flekkar» – i og nær Pancevo, Kragujevac, Novi Sad og Bor der oljeraffineri og petrokjemiske anlegg hadde vorte øydelagde. [122]

Provinsbyane vart særleg hardt råka. «Alle byane våre vart bomba, særleg byane der opposisjonen er størst,» fortalde borgarmeisteren i Nis til Washington Post. «No, korleis forklarer du folka som røysta for demokratisk reform, som samla seg mot Milosevic, korleis forklarer du, vel, at dei vestlege demokratia bomba og drap dykk, og no vil dei ikkje hjelpe til med å gjenreise?» Den same forvirringa vart uttrykt av borgarmeisteren i Pancevo: «NATO måtte forstå kva dei gjorde mot oss fordi desse fabrikkane var bygde av amerikanske og europeiske selskap. Dei kunne ikkje vere uvitande om miljøskadane.» [123] Sjølvsagt forstod NATO. Men vi kjenner ikkje til nokon talsmann for denne «humanitære» krigen som nokon gong har vist den minste forståing for at NATO sitt val av mål hadde null samanheng med den vanskelege situasjonen til kosovoalbanarane – eller at krigen sitt reelle siktemål i aukande omfang var å øydelegge det serbiske samfunnet, å ta over Kosovo, og å tvinge fram regimeendring når jobben var fullført.

Mange gjekk ut frå at slutten på krigen i juni 1999, resolusjonen i Tryggingsrådet og dei fullmaktene rådet gav Sekretariatet til å opprette ei FN-regjering i Kosovo, den raske tilbakevendinga for flyktningane og fjerninga av Milosevic i oktober 2000 skulle bringe økonomisk oppblomstring og demokratisk fornying. Men ikkje noko av dette hendte. Den nyliberalistiske politikken som vart sett ut i livet av den NATO-vennlege regjeringa til statsminister Zoran Djindjic, førde til utvida privatisering og til utanlandsk overtaking av næringseigedomar, oppseiingar, meir alvorleg arbeidsløyse og nesten umerkeleg økonomisk vekst. I 2006 var Serbia sitt nasjonalprodukt framleis berre på 60 % av 1989-nivået, då det låg omtrent på gjennomsnittet for Jugoslavia, og republikken framleis fungerte som del av den integrerte økonomien i Jugoslavia. Serbia sitt per capita nasjonalprodukt i 2006 var berre ein femtedel av Slovenia sitt, og arbeidsløysa var på 31 prosent. [124] Regjeringa er framleis gissel for DIFJ fordi ho ikkje møter kvoten for tiltalde som ho burde ha arrestert og levert over til domstolen, noko som også er eit av hindra for den lova lykka som EU-medlem (og sannsynlegvis eit auka tap av sjølvstende). Den største stemmesamlaren i dette sterkt sundrivne samfunnet er Vojislav Seselj sitt Serbiske Radikale Parti. I januarvala fekk dette nasjonalistpartiet nesten 29 prosent av stemmene, meir enn noko anna i ein kampanje der partiprogramma utmerka seg med enten å vere «pro-vestlege», «pro-EU» eller pro-serbiske. [125]

I dei to regionane som ein skulle tru hadde størst gevinst av humanitær intervensjon, har resultatet i den eine (Bosnia) vorte ein feilslått ministat og nykoloni for NATO, administrert av ein «Høg Representant», peika ut av EU, med offisiell arbeidsløyse på rundt 45 prosent og fjerdeparten av folket levande i fattigdom, etnisk splitta i to statsdanningar som berre kan bli haldne på plass med tvang, og med mykje korrupsjon og kriminalitet. [126] I den andre (Kosovo) er resultatet ein feilslått provins og NATO-makt-nykoloni, administrert av ein «Særskild Representant», utpeika av Generalsekretæren i FN, med offisiell arbeidsløyse på grovt sett 50 prosent og massiv organisert kriminalitet, framleis kokande i intens etnisk fiendskap, men framleis okkupert av NATO, og heimplassen til kanskje den største militærbasen USA har i Europa. [127]

I begge desse regionane har det vore utanlandsk styre ovafrå og ned. I namnet til fangetatte innbyggarar har ein falanks av administratorar pressa på folka nyliberalistiske regime utan samråd om det. Hos begge har privatisering og utanlandske investeringar spela eit stor rolle og vorte fremja saman med glødande lovnader og spinkle resultat. Hos begge har privatiseringa vore korrupt og ført til klientforhold, utdjuping av dei uformelle marknadane i krigsåra og institusjonalisering av organisert kriminalitet, framfor alt i Kosovo. Der har vi ein fryktdominert stat «som fell i klørne på organiserte albanske kriminelle bandar,» med «ein raskt veksande handel med ulovleg petroleum, sigarettar og sement. Prostitusjon og narkotika er også populære handelsobjekt innafor den svarte økonomien.» [128] Dei «makroøkonomiske reformene», pådytta av dei ytre styresmaktene har verkeleg klart å «feie unna restane av den tidlegare sosialistiske økonomien og opne (landa) for internasjonale marknader og investeringar,» slik den tidlegare «Høge Representanten» for Bosnia sa det, [129] og med klar vising til begge eksperimenta i nykolonial oppbygging. Men med eit kvart anstendig mål for menneskeleg utvikling og frigjering har desse utafrå påtvinga regima vore historiske feilgrep – for alle andre enn for tjuvane.

USA og Tryggingsrådet, med Russland så langt dissenterande, pressar på for å få til eit kvasi- og Bosnia-likt «sjølvstende» for Kosovo, med eit klart mål om full lausriving frå Serbia. Dette fulle sjølvstendet vil kome når Kosovo til slutt når målet om å bli eit «multietnisk samfunn som styrer seg sjølv demokratisk og med full respekt for styre ved lov», i orda til FN sitt «Omfattande Forslag for Kosovo sin Status». [130] Men under NATO-oppsyn, og etter følgjene av NATO-krigen, har ikkje Kosovo berre vore vitne til ei omfattande etnisk reinsing av ikkje-albanarar, men i mars 2004 vakte eit utbrot av kosovoalbansk vald minne om den tyske Krystallnatta. Dei gjenverande minoritetane i Kosovo er skrekkslagne, albanske dissidentar vågar ikkje snakke ut. [131] Til og med 2005-rapporten til FN frå Kai Eide slo fast at «i det store og heile har tilbakevendingsprosessen stoppa opp», og «like mange eller fleire kosovoserbarar enn dei som kjem tilbake drar frå Kosovo.» [132] No må vi ha sjølvstende for kosovoalbanarane og ikkje noko deling av land mellom serbarar og albanarar. Og i Bosnia må vi halde dei tre fiendtlege nasjonane saman under eit «multietnisk» tak, trass i at det ikkje fungerer, og dei ikkje ønskjer det. Det vilkårlege og irrasjonelle her er hårreisande. Men som visestatsråden for politiske saker forklarte det for Kongressen i april: «Hjørnesteinane til (USA sin) politikk i denne regionen har lenge vore lovnaden om integrasjon av landa på Balkan med NATO og EU.» [133] Og som alltid, så blir det som USA seier, gjort.

Her skal vi minne om president Clinton si fastslåing i april 1999 om at det «vi og våre allierte har kjempa for på Balkan, er prinsippet om eit multietnisk, tolerant og inkluderande demokrati», og «mot ideen om at statar må bli grunnlagt berre på etnisitet.» [134] Det er forståeleg at verken politikarane, medieforståsegpåarane eller intellektuelle som talar for humanitær intervensjon viser tilbake til dette kravet og diskuterer det i det dei evaluerer sjølve krigen, analysane sine av dette tilfellet av humanitær krig, og framtidsutsiktene for Kosovo. Faktisk har dei alle droppa heile bakgrunnen ned i det svarte holet om ein ser bort frå sladderaktige historier om serbiske skurkar og om offerrolla til kosovoalbanarane.

Notar:

111. Se «Excerpt from the National Intelligence Estimate,» Washington Post, 27. september 2006, der seksjonen «Key Judgements» i «Key Judgments» section of «Trends in Global Terrorism: Implications for the United States» er gjengitt.

112. Mahbub ul Haq et. al., Human Development Report 1991 (New York: Oxford University Press, 1991), tabell 1.1, s. 15. Indeksen for menneskelig utvikling for dette året, inkluderte nasjonal inntekt per innbygger, livslengde og kunnskap, dvs. lesedyktighet og lengde på utdanning.

113. Kevin Watkins et. al., Human Development Report 2006 (New York: Palgrave Macmillan, 2006), tabell 1, s. 283–86.

114. Warren Zimmermann, Origins of a Catastrophe (New York: Times Books, 1996), s. 71.

115. G. Schäfer, red., Europe in Figures (Luxembourg: Statistical Office of the European Communities, 2007), tabell 6.1, s. 152.

116. Christopher Condon, «A leap to international visibility», Financial Times, 13. desember 2006. Se også Richard Bernstein, «Slovenia Strides Westward and Does Not Look Back», New York Times, 26. juli 2006 og Christopher Emsden, «With Slovenia, ECB Will Add a Hawk», Wall Street Journal, 13. desember 2006.

117. Nada Merheb et al., The State of the World’s Refugees 2006 (New York: Oxford University Press, 2006), annex 7, s. 224. Disse tallene er basert på antallet flyktninger per 1000 innbyggere i et land pr. 31. desember 2004. Per 1000 innbyggere, hadde Chad 26,7, Serbia og Montenegro 26,3 og Bosnia Hercegovina 5,7. Selv om nyere tall ikke er tilgjengelige, førte trolig oppdelingen av Serbia og Montenegro i 2006 til en økt andel i Serbia, dvs. ved å trekke fra Montenegros befolkning på omtrent 630 000 fra totalen.

118. For tallene fra 1995, se Merheb et. al., The State of the World’s Refugees 2006, annex 5, «Refugee population by origin, 1995–2004,» s. 217–20. Plassbegrensninger forhindrer oss fra å ta med disse tallene I tabellen.

119. «Serbia and Montenegro: Kosovo,» FNs Høykommissær for flyktninger. Se «The Balkans»-nettsiden hos UNHCR, http://www.unhcr.org.

120. Vi viser til de mange bomberaidene mot kosovoalbanske konvoier i april og mai 1999. I den siste av disse (i hvert fall som vi kjenner til) den 13. mai, ble flere titalls personer drept og enda flere skadet. Se Amnesty International, «Collateral Damage» or Unlawful Killings? Violations of the Laws of War by NATO during Operation Allied Force, 6. juni 2000, særlig seksjonene 5.2 og 5.7. For en detaljert beskrivelse av tidligere bomberaid, se Robert Fisk, «Convoy of the Damned,» The Independent, 28. november 1999.

121. Som Washington Post rapporterte om i 1999, var valget av mål i den første Irak-krigen, rettet mot å «svekke det irakiske samfunnet som sådan.» «De verste sivile lidelsene var ikke et resultat av bomber som gikk feil, men av presisjonsvåpen som traff akkurat der de skulle – kraftverk, oljeraffinerier og transportnettverk.» Eller med ordene til en anonym kilde som «spilte en sentral rolle i luftangrepet» er såkalt »strategisk bombing … rettet mot ’alt det som gjør en stat i stand til å greie seg selv.’»Barton Gellman, «Allied Air War Struck Broadly in Iraq; Officials Acknowledge Strategy Went Beyond Purely Military Targets», Washington Post, 23. juni 1991.

122. Pekka Haavisto et. al., The Kosovo Conflict (Balkans Task Force, UN Environment Program: oktober 1999), særlig s. 29-61.

123. William Booth, «Milosevic Foes Appeal to West To Help Serbia», Washington Post, 6. juli 1999, Chris Hedges, «Serbian Town Bombed by NATO Fears Effects of Toxic Chemicals», New York Times, 14. juli 1999.

124. See «Background Note: Serbia,» Bureau of European and Eurasian Affairs, U.S. Department of State, oktober 2006, se også «Serbia» i CIA’s World Factbook 2007.

125. David Vujanovic, «Ultra-nationalist win clouds Serbia’s future», Agence France Presse, 22. januar 2007, Beth Kampschror, «Serb elections complicate Kosovo issue», Christian Science Monitor, 23. januar 2007 og Dusan Stojanovic, «Serbian Radical Party Riding High», Associated Press, 24. januar 2007.

126. Se «Background Note: Bosnia,» Bureau of European and Eurasian Affairs, U.S. Department of State, februar 2007, se også «Bosnia and Herzegovina» i World Factbook 2007, Central Intelligence Agency.

127. Michael Pugh, «Crime and Capitalism in Kosovo’s Transformation», i Tonny Brems Knudsen og Carsten Bagge Laustsen, red., Kosovo between War and Peace (New York: Routledge, 2006).

128. Tom Walker, «Rampage of the mafia may delay Kosovo independence», Sunday Times, 9. april 2006, Bojan Pancevski, «Report damns West’s record in reviving Kosovo», Daily Telegraph, 19. mars 2007 og Svante E. Cornell og Michael Jonsson, «Creating a state of denial», International Herald Tribune, 23. mars 2007.

129. Paddy Ashdown, «BiH Open for Investments», Office of the High Representative for Bosnia-Herzegovina, 9. desember 2003. Ashdown uttalte dette under en konferanse i London beregnet på å trekke utenlandske investorer til Bosnia.

130. Comprehensive Proposal for the Kosovo Status Settlement (S/2007/168/Add.1), 26. mars 2007, General Principles, artikkel 1.1.

131. Se f.eks. Christian Brunner, «The Situation of Internally Displaced Persons in Serbia and Montenegro», ICRC, mai 2005, «IDPs from Kosovo,» Global IDP Project, Norwegian Refugee Council, 22. September 2005 og «Position on the Continued International Protection Needs of Individuals from Kosovo,» UNHCR, juni 2006.

132. Kai Eide, A comprehensive review of the developments in Kosovo (S/2005/635), 7. oktober 2005, art. 52, art. 54.

133. R. Nicholas Burns, «The Outlook for the Independence of Kosovo», U.S. Department of State, 17. april 2007.

134. Bill Clinton, «Remarks by the President to the American Society of Newspaper Editors», Federal Documents Clearing House, 15. april 1999.

   

David Harvey: The new Imperialism Oxford University Press (2003)
På norsk: Den nye imperialismen, Forlaget Oktober (2005) oversatt av Alexander Leborg

Den nye imperialismen bygger på forelesninger David Harvey holdt ved School of Geography and the Environment på Oxford University i februar 2003. Innholdet bærer preg av å være skrevet rett i forkant av den forventede invasjonen i Irak, og dreier seg mye om drivkreftene i den amerikanske imperialismen og om USAs problemer med å opprettholde hegemoniet sitt. Mest interessant er den etter min mening likevel pga den marxistisk inspirerte teoretiske analysen av noen mer grunnleggende og generelle trekk ved utviklinga av den kapitalistiske imperialismen.

Harvey sier sjøl at perspektivet hans bygger på en historisk-geografisk materialisme, og han er opptatt av dialektikken mellom det kapitallogiske og det territorielle/geopolitiske aspektet ved imperialismen. Imperialisme dreier seg både om kapitalistisk akkumulasjon og om å kontrollere land, og dermed også om forholdet mellom kapitalistene og de imperialistiske statene. I følge Harvey er det snakk om både enhet og kamp mellom de to sidene:

«Det er viktig å betrakte de territoriale og de kapitalistiske maktlogikkene hver for seg. Likevel er det unektelig også slik at de to logikkene snor seg om hverandre på komplekse og motstridende måter. I litteraturen om imperialismen og imperiene forutsettes det altfor ofte at logikkene kommer til enighet, … .men i praksis gnisser de to logikkene ofte mot hverandre …» (s. 35/36). «De to logikkene … kan på ingen måte reduseres til hverandre, men de er nært sammenflettet.» (s. 178). Harvey belegger dette med eksempler som jeg ikke skal gå nærmere inn på her.

Harvey er samfunnsgeograf – og sentralt i bidraget til imperialismeanalysen står det han kaller analyse av den romlige-tidsmessige «løsningen» på de indre motsetningene i kapitalismen – og teorien om «akkumulasjon gjennom frarøving» («accumulation by dispossession»). Det siste er for øvrig en reformulering av Marx’ teori om «kapitalens opprinnelige akkumulasjon», som Harvey mener er en fortsatt pågående prosess. Han mener altså at «opprinnelig», eller «forut-gående» akkumulasjon (av «previous») er blitt en misvisende betegnelse på denne prosessen.

En kan sikkert diskutere hvor original og nyskapende boka til Harvey er. De fleste «geografiske» elementene i analysen hans er kjent fra annen marxistisk litteratur om temaet – for eksempel Lenins analyse om at kapitalakkumulasjonen på et visst stadium betinger imperialistisk ekspansjon og krig mellom imperialistiske stater, assymetrien i handelsreasjonene mellom Nord/Sør eller sentrum og periferi, som står sentralt hos avhengighetsteoretikerne – og den betydningen flere marxistiske teoretikere fra Rosa Luxemburg til Paul Baran og Samir Amin, har tillagt det faktum at kapitalistisk produksjon ikke bare trenger til side tidligere produksjonsmåter, men også nyttiggjør seg disse indirekte. Profitten kan for eksempel økes ved at billige arbeidere i 3. verdenland
har en jordlapp på si, ved represjon fra regimer med sterke føydale trekk – eller ved å utnytte for eksempel sterkt kvinneundertrykkende strukturer og holdninger.

Til tross for gjenkjennelsen av klassisk marxistisk teori, kan det være fruktbart og oppklarende når Harvey systematiserer den betydningen «geografien» («det romlige elementet») har i akkumulasjonsstrategiene. Kapitalismens ujevne utvikling vil hele tida føre til geografiske og geopolitiske motsetninger (og omvendt) – og i mange sammenhenger være et helt nødvendig utgangspunkt for analysen.

Når det er problemer med å opprettholde profittraten (og unngå kriser) gjennom å reinvestere overskuddskapitalen i eksisterende næringsliv, så kan overskuddet i følge Harvey absorberes enten (kortsiktig) ved «forflytning i tid» ved at en del av overskuddet investeres i varig infrastruktur eller i utvikling av
velferdsstaten – eller ved «romlig forflytning» blant annet gjennom åpning av nye markeder og forflytning av produksjon. Mens klassekompromissene etter 2. verdenskrig er preget av den førstnevnte måten, så er nyliberalismen et uttrykk for at klassekompromissene er i oppløsning – og at borgerskapet forsøker å gjenopprette (absolutt) klassemakt. Det var dermed ingen tilfeldighet at Harvey brukte tittelen «Neoliberalism and the Restoration of Class
Power», på ett foredrag han holdt da han besøkte Norge i 2006. Det er i denne nyliberalistiske epoken «akkumulasjon gjennom frarøving» i følge Harvey går fra å spille en beskjeden rolle – til å bli svært betydningsfull.

Marx’ teori om «kapitalens opprinnelige akkumulasjon», i kapittel 24 i første bind av Kapitalen, handler om kapitalismens historiske framvekst – fram til etableringen av det kapitalistiske kretsløpet, der det blir «en naturlig automatikk» i å reinvestere betydelige deler av overskuddet, og hvor borgerskap og arbeiderklasse er etablert som hovedklasser. Dette var en historisk progressiv, men svært brutal prosess. Sentralt i England, som Marx studerte mest inngående, sto ekspropriasjonen av allmenningene og annen bondejord (til fordel for borgerskapet og ved hjelp av statlig vold), og fordrivelsen av store deler av landbruksbefolkningen til byene og en tilværelse som lønnsarbeidere. Harvey ser altså paralleller mellom denne historiske prosessen – og det
som nå pågår, men understreker for øvrig at både den opprinnelige akkumulasjonen hos Marx og «akkumulasjon gjennom frarøving» har mange former. Privatisering av offentlig oppgaver, kommersialisering av fellesgoder, som for eksempel vann, åpning av markeder i den 3. verden gjennom «frivillig tvang», undergraving av opptjente pensjonsrettigheter – og finanskapitalistiske ran av typen Terra – er alle aktuelle uttrykksformer. Resonnementet er at den daglige utbyttinga av arbeiderne (utvidet reproduksjon) ikke er nok, men at kapitalen hele tida må søke økt profitt utafor det kapitalistiske kretsløpet. Dette er en veldig viktig erkjennelse, sjøl om en kan diskutere om poenget belyses best gjennom å trekke paralleller til den historiske «opprinnelige
akkumulasjonen.» Et annet poeng er at «akkumulasjon gjennom frarøving» er mest utbredt i og overfor den 3. verden, men i høyeste grad altså også er virksom i de utvikla kapitalistiske landa. Sjokkterapien i Russland og Øst-Europa etter oppløsningen av Sovjet har også spilt en viktig rolle her – og den pågående brutale akkumulasjonsprosessen i Kina – har bidratt sterkt til å forlenge høykonjunkturen, samtidig som den utgjør en trussel mot USA-imperialismens hegemoni.

Til slutt noen ord om språklig klarhet. Tore Linnè Eriksen sier (i en anmeldelse i attac.no/nr5/utveier) at Harveys tekster til vanlig ikke er lett tilgjengelige, men at The new Imperialism er noe enklere. Han sier også om oversetteren at han ikke er helt fortrolig med tema og begrepsbruken i boka. Det er også mitt inntrykk.

Lese mer Harvey?

Jeg fikk den anmeldte boka i gave fra en student i samfunnsgeografi som hadde hatt den på pensum, og må litt forlegent innrømme at jeg gikk løs på den uten å ane hvilken forfatter jeg hadde med å gjøre. Britiske Wikipedia skriver at David Harvey er den mest siterte geografen i verden. Han er kjent for å ha stått i fremste rekke for å utvikle en marxistisk orientert geografi, og har dermed bidratt sterkt til at samfunnsgeografi ser ut til å være et svært dynamisk og oppegående fag i Norge. Det er ikke vanskelig å finne uttalelser på nettet om David Harvey både som en av de mest markante intellektuelle i vår tid og en av de mest profilerte samfunnsviterne i verden. Det er uten tvil positivt at Oktober har oversatt en av bøkene hans. Etter Den nye imperialismen har han allerede rukket å skrive A brief History of Neoliberalism og Spaces of Global Capital. På Youtube ligger Harveys forelesninger fra 2008 – over 1. bind av Kapitalen– fra antropologisk institutt ved The City University og New York, der engelskmannen er professor når han nå går i sitt 73. år. Flere norske venstresidepublikasjoner har vist en gryende interesse for Harvey – så også dette tidsskriftet som i sitt nr. 4/2007 brakte Einar Jetnes oversettelse av «Nyliberalismen og byen – eksemplet New York».

Utgangspunktet mitt var at Den nye imperalismen er ei ålreit bok som burde anmeldes. Gjennom arbeidet med anmeldelsen er jeg blitt mer nysgjerrig på Harveys forfatterskap og det faget han representerer. Jeg er ikke i tvil om at marxismen hans har vært nyttig for geografifaget. Det spennende spørsmålet er hvor mye den geografiske tilnærming hans til marxismen er egnet til å styrke marxismen som analyseredskap. Det må nødvendigvis finnes en del, særlig yngre, «Harveystudenter» i Norge. En dialog mellom disse og klassisk skolerte marxister måtte kunne bli interessant. Selv sier Harvey:

«Jeg vil fastholde den marxistiske teori og transformere marxistisk teori fra innsiden. Mitt arbeid er et forsøk på å gi svar på viktige spørsmål i forhold til marxistisk teori: Hva er betydningen av lokalitet? Hvordan forstår vi miljøet? Hvordan forstår vi romlighet og temporalitet? Dette bør settes inn i det marxistiske rammeverket og verden vil framtre annerledes. Dette har vært mitt livsprosjekt …» (Intervjuet av Ole Johan Moe og Simen Øyen i tidsskriftet Replikk, nr. 22/2006).

 

Jørn Magdahl

 

Medias dekning av krigene i Jugoslavia hører med blant de klassiske tilfellene der en tidlig demonisering, i tillegg til en sterk underliggende politiskvilje førte til en rask avslutning av debatten. Så fikk vi en utvikling av en fortelling med gode og onde deltakere og et propaganda med stigende styrke som hele tiden forsterket perspektivet med god kontra ond. Dette var tilfellet etter at Pave John Paul II ble skutt i Roma i 1981, der tvilsomme bevis for en bulgarsk-KGB involvering raskt blei akseptert av New York Times og det etablerte media. Bare bevis som støttet teorien om en slik sammensvergelse, var fra da av interessante for media. De var trollbundet i årevis. [135]

Når det gjelder Jugoslavia har godtroenheten vært så høy at den nesten tok pusten fra en: Bare materiell som passet til den regjerende delingen i offer – demon, ble hardnakket jaktet på og rapportert. Materiale som motsa dette, eller som svekket eller avkreftet det, ble ignorert, sett bort fra, ekskludert eller til og med angrepet. I sin Pulitzer-prisvinnende artikkel, «A Problem from Hell»: America and the Age of Genocide, skrev Samantha Power at våren 1992 (perioden med de første alvorlige kampene i Bosnia), hadde noen diplomater fra USA blitt «ivrige etter å få en vestlig militær intervensjon» der. Men, legger hun til, de «trengte hjelp fra amerikanske reportere, redaksjoner og støttegrupper», og det var ingen hjelp å få. Alle var for rettferdige eller «nøytrale» (ut fra Powers bedømmelse), og alt for få beskrev krigen«som et regelrett forsøk fra Milosevic på å skape et etnisk reint «Stor-Serbia». Det reduserte sannsynligheten for en intervensjon.

Men så tidlig i august 1992, «fikk tilhengerne av intervensjon i USAs regjering servert et våpen de kunne bruke i kampen: Vestlige medier fikk endelig adgang til serbiske konsentrasjonsleire. Journalistene begynte ikke bare å utfordre USAs politikk, men de leverte bilder og flyktningehistorier som spredte et standpunkt fra en hittil taus elite. Avgjørende ble at tilhengerne av humanitær intervensjon begynte å vinne støtte både blant liberalere som var opptatt av å fremme menneskerettigheter, og standhaftige republikanske kaldkrigere, som mente USA hadde ansvaret for og makten til å stoppe serbisk aggresjon i Europa.» [136]

Vi tror at Power feildaterer skiftet blant vestlige intellektuelle og journalister for overgangen til en «god mot ond»-holdning med 18–24 måneder. Uansett er hennes viktigste punkt vel observert – og vi finner det pussig at hun valgte påstanden om Milosevic «forsøk … på å skape et etnisk rent Stor-Serbia» for å illustrere hva som manglet i medias dekning, ut fra synspunktet til de som ønsket militær intervensjon. Det trengtes noe som var entydig ondt, og en makt stor nok til å knuse det med rettferdig harme. Også enkle overskrifter og engasjerte historiefortellere trengtes. Det vil si, propaganda og villige propagandister, inkludert politisk tilknyttede journalister og intellektuelle som Samantha Power.

Power selv ser det som en selvinnlysende sannhet at Milosevic startet krigene for å få til et «etnisk rent Stor-Serbia», en påstand, som vi har påpekt, som er ideologisk historie, benektet til og med av DIFJ (Den Internasjonale Krigsforbryterdomstolen for Jugoslavia) sin anklager Geoffrey Nice (se kapittel 7). Power refererer også til viktigheten av vestlig adgang til serbiske «konsentrasjonsleire», og tilsvarende «bilder», «skjelettlignende menn bak piggtråd» og «ekko av holocaust». «Journalistene rapporterte generelt sett historier som de håpet ville påvirke de som utformet vestlige staters politikk, men eksperter og advokater skrek åpenlyst etter mer», skriver hun. «De offentlige reportasjene hjalp (pro intervensjon) dissidenter innafor byråkratiet. De begynte å filtrere mye av hva de leste og så gjennom et holocaust-prisme». [137]

Power problematiserer ikke noe sted bruken av disse følelsesmessig ladede ordene og bildene for hendelsene i 1992. Hun nevner ikke at de bosniske muslimene og kroatene også hadde slike leire. Disse var ikke av noen interesse for vestlige journalister, enda det ikke er noe bevis for at overgrepene der ikke var minst like store som i de serbiske leirene. [138] Hun unnlater også å nevne at «nøkkelbildet», det av den utmagrede Ficret Alic i Trnopolje, seinere ble avslørt som arrangert. Det ble først sirkulert av Independent Television Nettwork den 6. august 1992, og som Power sier det «konsentrerte grasroten og elitens oppmerksomhet og pisket opp et offentlig raseri mot krigen større enn noe annet etterkrigs folkemord.» [139] Det var i virkeligheten ikke tatt ved noen «konsentrasjonsleir», men ved en transittleir. Alic, som var hovedperson på disse bildene, hadde vært syk lenge da han ble funnet, og var ikke representativ for fangene som står rundt ham. Selv om det, da bilde ble tatt, var et piggtrådgjerde mellom kameraet og fotoobjektet, så gjerdet ikke piggtråden inn noen i leiren. Den vinkelen som bildene ble tatt fra, ga et falskt inntrykk av at den fotograferte var fengslet bak piggtråd i en leir. Derav kom helsidestoryen «Belsen 92» på førstesiden av Daily Mirror (London) den 7. august. Og i følgende ukes utgave av Newsweek og Time (17. august) og hundrevis av andre. Denne monumentalt feilaktige framstillingen var et kraftig propagandainstrument for krigsmakerne, men det var denne fordreiingen av fakta som konsentrerte oppmerksomheten, sammen med den tilsiktede hentydningen til Nazi-Tyskland – ikke forholdene i leiren. [140] Flere år etter at det er avslørt, vil fortsatt ikke Samantha Power innse at det var et falskneri.

Vi kan også merke oss at Samantha Power rettferdiggjorde NATOs bombekrig mot Serbia i 1999 på grunn av at den «sannsynligvis reddet hundretusenvis av liv». «Uansett hvor høyt antallet døde viste seg å være,» skriver hun, «var det mye lavere enn om NATO ikke hadde gjort noe.» Hun nevner så «Serbias krigsforbrytelser i Operasjon Hestesko», en kampanje som sannsynligvis ble forhindret av NATOs krig, og «som sikret returen til 1,3 millioner kosovoalbanere …» [141] I virkeligheten viste antall døde seg å være lavt. Kanskje trodde Power, da hun skrev boka, sin egen regjerings kraftig oppblåste tall, dvs «fra et lavt anslag på 100 000 … opp til nesten 500 000». [142] Hun får ikke med seg den britiske forsvarsministeren George Robertsons innrømmelse av at KLA drepte flere folk i Kosovo før bombekrigen enn serberne. Hun overser det faktum at den såkalte Operasjon Hestesko er ansett som et falsum. [143] Hun holder fast på ideen om NATOs store «humanitære» krig i 1999, enda de 1,3 millioner etniske albanere som returnerte til Kosovo etter at NATO stoppet bombingen, var de samme 1,3 millionene som ble presset bort under bombingen. Dette er et Pulitzer Pris-vinnende arbeid, i et tema der alt er tillat – så lenge det støtter standardhistorien.

I 1993 ble en Pulitzer-pris for internasjonal rapportering fra Jugoslavia gitt til John F. Burns fra New York Times, for artikkelen om «ødeleggelsen av Sarajevo og de barbariske drapene» i Bosnia. Spesielt ble den gitt for artiklene som profilerer tilståelsene til Borislav Herak, en bosnisk serber som etter å ha blitt fanget av muslimene, tilsto et stort antall drap og voldtekter. [144] Burns godtok tilståelsene som sanne, men underslo det faktum at Herak også anklaget den kanadiske lederen for UNPROFOR, general Lewis MacKenzie, for voldtekt og drap i et bordell på stedet. [145] Hvis han hadde nevnt dette, ville det ha gjort Heraks tilståelse av drap og voldtekter av muslimer mindre troverdig. Burns kuttet det ganske enkelt ut. Herak trakk tilbake tilståelsene flere år seinere, og flere av hans påståtte ofre dukket opp i live. [146] Det virker ikke som disse avsløringene om Burns arbeid i sitt travle år i Bosnia har tatt noe av glansen fra Pulitzer-prisen han fikk.

Burns delte Pulitzer-prisen 1993 for internasjonal rapportering med Newsdays Roy Gutman, æret for «rapportering om avslørte grusomheter og andre menneskerettighetsbrudd …» Gutman var en tidlig og ivrig leverandør av historier fra serbiske «konsentrasjonsleir». [147] I Powers bok A Problem from Hell blir artiklene til Gutman rost for å være blant de som sterkest drar paralleller mellom bosniske sebere og nazistene. [148] Gutmans artikler var følelsesladede og sensasjonspreget. For eksempel når han gjentatte ganger brukte begrepet «dødsleire», og fortalte at fangene ble «slaktet» i tusenvis. Gutmans artikler i 1992 var aldri basert på direkte observasjoner, men heller på påståtte vitneutsagn som ofte var annen- eller tredjehånds rykter. [149] I en av sine mest hyllede rapporter, fra samme uke som bilde av Fikret Alic begynte å bli sirkulert, fortalte Gutman om noen virkelig opprivende scener han hadde fått beskrevet av den bosniske muslimen Alija Lujinovic. Han beskrev «overskårne halser», «avkuttede neser» og «avrevne genetialer» i en av leirene. Gutman lot mannen han intervjuet, bekrefte historien: «Jeg så det med mine egne øyne», sa Lujinovic. [150]

Roy Gutman ledet også an i kampanjen mot påståtte serbiske «voldtektsleire» og voldtekt som en massiv, bevisst og unikt serbisk instrument av statspolitikk. Kampanjen ble koordinert nært med bosniske muslimer og kroatiske propagandabyrå. [151] Disse anklagene nådde et frenetisk nivå tidlig i 1993, med media og kvinnegrupper mobilisert. De krevde tiltak mot disse redselsscenene. Dette bidro like mye til demoniseringen av serberne som Fikret Ali-bildet fra Trnopolje. Antallet bosnisk-muslimske kvinner som ble påstått voldtatt av serbere, varierer fra 20 – 60 000 eller flere, basert utelukkende på et lite antall påståtte offer, pluss ubekreftet folkesnakk og vill ekstrapolering. En av medias representanter i denne historien (Charles Lane) har etterpå nevnt at «for mange reportere siterte den bosniske regjeringensåpenbart ubekreftbare påstand om at 50 000 muslimske kvinner var voldtatt av serberne.» [152] Media insisterte imidlertid ikke på å få bekreftelser – de søkte følelsesladde historier om grusomheter, og da bare grusomheter som kunne tilskrives serberne. Det finns ikke engang fnugg av bevis for det laveste av anslagene på 20 000 voldtekter. Eller for at serberne hadde etablert et «hav av sexslaveleire … og et program for systematisk massevoldtekt,» som Krigsforbrytelser-bindet påstår. [153] Eller at serbiske styrker utførte mange fler voldtekter enn det kroatiske eller bosnisk-muslimske styrker gjorde – eller at det var flere enn en kunne forvente ut fra at muligheten bød seg. I virkeligheten har serberne lagt fram en større saksmappe med sikre bevis på voldtekt av serbiske kvinner i form av beedigete erklæringer og dokumenterte vitneforklaringer, enn bosniske muslimer, men media var ikke interessert. Som med alle andre hovedtema i disse krigene var voldtektsbeskyldningene et propagandakupp – og medias svik – av første klasse. [154]

En tredje Pulitzer Pris basert på krigen i Bosnia ble i 1996 gitt til David Rohde i Christian Science Monitor for hans «på-stedet rapport fra massakren på tusener av bosniske muslimer i Srebrenica». Rohdes opptreden minner om det vi var vitne til flere år seinere i forholdet mellom media og offisielle påstander fra USA og Storbritannia om Iraks program for masseødeleggelsesvåpen (WMD) og bånd til al-Qaida – inkludert Rohdes nære forhold til offisielle kilder som han siterte, men aldri navnga, og hans villighet til å viderebringe deres beskyldninger. Rohde startet i Zagreb, der han påsto at «amerikanske tjenestemenn» fakset ham «spionsatellittbilder» av påståtte åsteder for grusomheter nær Srebrenica og Zepa. I Rohdes første rapport av hva han fant der (18. august 1995), skrev han at «de fysiske bevisene var uhyggelige og overbevisende», og inkluderte et «menneskelig leggbein i ferd med å gå i oppløsing der den stakk fram fra den nylig oppgravde jorda», tomme ammunisjonsbokser, spredte personlige eiendeler fra muslimer fra Srebrenica, avføring og blod fra mennesker på en fotballstadion. Christian Science Monitor introduserte hans andre rapport, en uke seinere (25. august), med å si at Rohdes tidligere beretning hadde «bekreftet de anklager om massakre som USA hadde kommet med, basert på spionsatellittbilder». Ingenting i Rohdes første rapport hadde bekreftet noe som helst. I denne andre rapporten fortalte han den fantasifulle historien om hvordan han på en tur til Banja Luka og Pale for å intervjue «serbiske flyktninger som hadde flyktet fra Kroatia,» hadde gått seg vill, men endte opp «nær området som var på bildene», som hadde blitt fakset til ham tidligere.

Rohdes neste store rapporter (2. og 5. oktober) var bygget på intervjuer med flyktninger i det muslimsk kontrollerte Tuzla. Nå la han til autoriteten til «høyere FN-tjenestemenn nær den Internasjonale krigsforbryter domstolen i Haag» som, skrev han, «bekreftet funnene» som han hadde skrevet om i sin rapport 18. august. De fortalte ham at en «overveldende mengde med fysiske bevis av det som kunne være den største krigsforbrytelsen i Europa etter den andre verdenskrig, ligger langs et 1,5 mil langt nettverk av veier i det østlige Bosnia». (5. oktober) [155] Men enda Rohdes ensomme oppråtnende leggbein av ukjent opprinnelse, og tomme ammunisjonsbokser, «stadfestet» 8 000 henrettelser, massegraver nær Srebrenica og Europas verste massakre siden den andre verdenskrig for redaktørene hans, for DIFJ, og for Pulitzer Pris-juryen, så fant Rohde selv ingenting annet enn å repetere hva offisielle kilder innafor bindeleddet mellom anklagerne i USA og i DIFJ påsto, og rapporterte at disse samme kildene «bekreftet» det som sto under Rohdes forfatterunderskrift.

Bare rapportene fra Bosnia produserte 3 Pulitzer-priser i 1990-årene (John Burns, Roy Gutman og David Rohde). Hvis vi legger til prisen til Samantha Power i 2003, for A Problem from Hell, som vier en større andel av sine omtrent 620 sider til det tidligere Jugoslavia enn til noe annet tema, har 4 Pulitzer-priser blitt gitt på bakgrunn av disse krigene, dobbelt så mange som til noen annen konflikt i løpet av 90-årene. Arbeidene til alle disse fire vinnerne er fylt opp med malende beskrivelser av grusomheter utført av serbere mot bosniske muslimer i løpet av krigen i 1992–95. Powers bok fra 2002 inkluderer også grusomheter utført av serbere mot kosovoalbanere. Det er liten eller ingen interesse for noe annet, og alle fire bryter alle prinsipp om overveiende objektivitet. Pulitzer-prisene for arbeid i Jugoslavia er i det minste konsistent i sin støtte til USAs politikk, om enn ikke til sannhet og integritet.

Burns og New York Times opprettholdt at Borislav Heraks tilståtte forbrytelser var et mikrokosmos av helheten, og viste hva den siviliserte verden sto overfor i Bosnia. Det er ikke klart hvordan denne ene kjeltringen og hans handlinger – som viste seg å være fabrikkerte – gav bakgrunn for slike generaliseringer, eller hvordan noen kunne anta at denne slags skrekkscener i en krig skulle være forbeholdt den ene parten og ikke den andre. Men der det er en sterk etterspørsel etter historier om grusomheter og en enestående ond og truende natur på en fiende, så har vestlige journalister aldri veket tilbake for å levere dem.

En ennå mer dramatisk sak angår den mye viste videoen om henrettelsen av seks bosnisk-muslimske fanger, utført av «Skorpionene», en enhet med tilknytting til de bosnisk-serbisk styrkene, en gang om sommeren 1995. Denne videoen ble introdusert i løpet av forsvarsfasen av rettsaken mot Milosevic. [156] Den ble øyeblikklig kalt sensasjonsmakeri av amicus curiae (en som yter frivillig bistand, uten å være part i saken) advokaten Steven Kay, og ble aldri godtatt som bevis i retten. Likevel ble det at den ble vist, i vide kretser tatt som bevis på at Milosevic var ansvarlig for hendelsene som ble vist der, i tillegg til den større Srebrenica-massakren. Tim Judah og Daniel Sunter kalte videoen en «rykende pistol» – «det endelige, uomtvistelige bevis på Serbias rolle i Srebrenica-massakren der mer enn 7 500 bosniske muslimske gutter og menn ble myrdet». New York Times skrev at «reportasjer om videoen har dominert hovedstrømmen av nyhetsmedier. Analytikere sier at kassetten er det viktigste bevismaterialet for å forme serbisk opinion siden slutten av krigene i 90-årene.» Hendelsen «rev vekk sløret av hemmelighold og benektelser av serbiske militære operasjoner i Bosnia i løpet av krigen i 1992–95, spesielt massakren av så mange som 8 000 muslimske menn og gutter i og rundt Srebrenica», rapporterte Washington Post. «Det var ikke lenger mulig å kalle historier om grusomhet for bosnisk muslimsk propaganda forstørret av oppfinnsomme utenlandske korrespondenter, som mange serbere hadde gjort i ett tiår.» [157] Som i Burns– Harak tilfellet, eller Gutmans bruk av historier om grusomheter fortalt av overlevende fra leire, er antakelsen at en kan generalisere fra disse seks drapene, som fant sted mer enn 15 mil fra Srebrenica, og hvor båndets ektehet er omdiskutert, til den påståtte henrettelsen av 7 500 eller 8 000 mannlige muslimer ved Srebrenica, mer enn problematisk.

Det er også avslørende at liknende videobånd som viser bosnisk-muslimske eller kroatiske gjerningsmenn som utfører grusomheter mot serbere eksisterer, men har fått liten oppmerksomhet, ikke har ført til brede generaliseringer og ikke var interessante for DIFJ. Det mest oppsiktvekkende er videoer som viser drepte og halshuggede serbere som den bosnisk-muslimske kommandanten ved Srebrenica Naser Oric stolt viser fram til vestlige reportere, mens hans styrker fortsatt hadde basen sin der. Som Bill Schiller fra Toronto Star skrev:

«Jeg satt i dagligstuen hans og så på en sjokkerende video som kunne blitt kalt Naser Orics «Ti på topp». Det var brennende hus, døde kropper, avhuggede hoder og flyktende mennesker. Oric gliste hele tiden mens han beundret sitt håndverk. «Vi overfalt dem», sa han. Den neste sekvensen med døde kropper var blitt gjort med eksplosiver: «Vi sendte de folka til månen», skrøt han. Når en kulemerket spøkelsesby ble vist helt uten synlige kropper, skyndte Oric seg å annonsere: «Vi drepte 114 serbere der.» Seinere var det feiringer med sangere med slarkete stemmer som sang sin hyllest til ham.» [158]

Besøk i Naser Oric residens ble rapportert en gang av John Pomfret iWashington Post, og 2 ganger av Schiller i Toronto Star [159], men temaet ble raskt droppet. Det førte ikke til noen refleksjoner om hva det innebar for de bosniske muslimenes karakter, og slett ikke slutninger om andre massedrap fra denne stolte krigeren, eller om hans overordnede i Sarajevo. Det er også interessant at til tross for videobåndet og innrømmelsen av drap på 114 serbere bare på ett eneste sted, så ble ikke Oric tiltalt før i 2003, og da bare på relativt mindre anklager om mishandling av fanger og at han ikke klarte å kontrollere soldater som tjente under ham. [160]

Og det er andre bånd. Tidlig i august 2006 begynte serbisk og kroatisk fjernsyn å vise videobånd som ble påstått å vise scener tatt opp på forskjellige stadier av Operasjon Storm. Ett viser den «kroatiske hærens enhet «Black Mamba» og det bosniske militærets «Hamze»-lag når de dreper og mishandler serbiske soldater og sivile». Et annet viser kommandant i Bosnia og Herzegovinas Hærs Femte Korps, Atif Dudakovic, beordre sine tropper til å brenne serbiske landsbyer i nordvest Bosnia i september 1995. «Jeg beordrer at landsbyene blir brent … brenn alt uten unntak,» Atif Dudakovic … ropte i filmen som viste hus i flammer.» En reporter fra BBC oversatte Dudakovic sine ordre: «brenn den landsbyen … brenn, brenn alt … Fortsett, brenn alt på deres vei!» Da han ble spurt på den ukentlige pressebriefingen om Påtale­myndighetenes kontor (OTP) «gjennomførte en undersøkelse» i disse sakene, uttalte talsmannen Anton Nikiforov «at det var beklagelig at videoen hadde kommet fram nå som OTP akkurat hadde avsluttet sitt mandat for undersøkelser». Inntil tidlig i 2007 hadde ikke krigsforbyterdomstolen tiltalt Dudakovic, selv om Sefic Alic, en av Dudakovic underordnede, som også vises i videoen, er blitt arrestert ut fra anklager relatert til den. [161] Er det ikke interessant hvordan videobånd slike som disse, og Naser Orics imponerende serier, ikke er «viktige» for DIFJ, vestlige media eller intellektuelle for humanitær krig, i skarp kontrast til «Skorpion»-båndet, og angivelig kom for sent til å gjøre noe, akkurat som de lenge ventede (og kanskje ikke eksisterende) tiltalene mot Tudjman og Izetbegovic aldri ble fremsatt mens de var i live?

Dette følger alt i et bredt mønster av dekning og behandling av Jugoslavia, der bare bevis som passer i det aksepterte demon–offer bildet, ble sett etter og rapportert, og med ekstremt høy godtroenhet. Det er derfor den tidlige påstanden om 200 000 eller flere drepte bosniske muslimer raskt ble institusjonalisert rundt begynnelsen av 1993. Derfor har de endelige funnene av ca 100 000 drepte til sammen på alle sider, av DIFJ og NATO-regjeringenes sponsede kilder bare sakte, ufullstendig og motvillige krøpet inn i media. Det er derfor påstandene fra offisielt hold i USA om 100 000, 225 000 og 500 000 drepte kosovoalbanere i løpet av den 78-dager lange bombekrigen aldri er blitt latterliggjort. Da de tilslutt bare fant rundt 4 000 lik etter en av de største undersøkelsene etter tekniske spor noensinne, er det ikke blitt publisert og analysert, sammen med påstander om «folkemord» i både Bosnia og Kosovo. [162] Det er derfor uttalelsen fra George Robertson om at KLA hadde drept flere mennesker i Kosovo enn den jugoslaviske regjeringa før bombekrigen, og bevisene for at USA støttet KLA i kampene før krigen, ikke har blitt rapportert i New York Times (etc.). Den slags informasjon ville undergrave den institusjonaliserte påstanden om at NATOs krig var basert på uprovoserte folkemordlignende handlinger fra serberne.

Du vil ikke få lese i New York Times (etc.) at minoriteter av romani og ashkalifolket som fortsatt bor i Kosovo, er ytterst bekymret over mulighetene for uavhengighet for Kosovo med full kosovoalbansk kontroll. De ble aldri etnisk renset av serberne, men de er blitt uforsonlig angrepet i NATO-okkupert Kosovo med tidligere KLA-soldater nå i politistyrkene. Med autoritet fra NATO ble 12 500 roma-hus ødelagt av de returnerende kosovoalbanerne, og som Paul Polansky rapporterer: «Den massive etniske rensingen og intern flytting av romafolket i Kosovo … betyr en nedgang på 75 % av romanibefolkningen i forhold til førkrigsnivået. Det skjedde i hovedsak i sommermånedene i 1999, da den triumferende etnisk albanske befolkningen (gjen)inntok Kosovo under beskyttelse av KFORs «fredsbevarende» styrker. Disse store antall med skremte og desperate roma ble drevet ut av Kosovo til tross for det faktum at det var over 300 internasjonale NGOer som gav humanitær hjelp og støtte på bakken i Kosovo i denne perioden.» Polansky tror at «uavhengighet» vil resultere i at flesteparten av de resterende Roma vil flykte fra Kosovo. [163] Men dette passer ikke inn i bildet, så dette er ikke nyheter som det passer seg å trykke.

Det er også verdt å repetere at den fantastiske tilbaketrekkinga fra DIFJ-anklagerne av den avgjørende anklagen om Milosovic-Serbias jakt etter «Stor-Serbia», under rettsaken mot Milosevic den 25. august, 2005, aldri ble referert i New York Times eller noe annet sted.

Det er også verdt å gjenta at DIFJ-aktorens sjokkerende oppgivelse av den sentrale anklagen om at Milosevic og serberne drev en kampanje for «Stor-Serbia» under rettsaken mot Milosevic den 25. august, aldri ble nevnt i New York Times eller i andre etablerte media. Som tidligere bemerket regnes anklagen fortsatt som en selvsagt sannhet i media og blant menneskerettsintellektuelle, selv om den aldri ble helt trodd på av aktor. De trenger den, akkurat slik de må holde seg på avstand fra den virkelige og omfattende etniske rensningen «de snille» har gjennomført i Kroatia og Kosovo, og at beviset for «folkemord» i både Bosnia og Kosovo var basert på enormt oppblåste og ensidige påstander.

Et annet avvik i demoniseringen er at på, tross av påstandene om Milosevics rolle som ultra-nasjonalist og drapsdirektør, ble intet avdekket under den lange rettsaken og intense jakten på hans onde ord og ordre om å drepe. De fant ikke én linje hvor han viste hat eller intoleranse mot andre «nasjoner» i Jugoslavia eller en eneste ordre om å utføre kriminelle handlinger. Ed Vulliamys påstand om at Milosevic og hans kone snakket nedsettende om «bastardiserte raser» er nesten helt sikkert desinformasjon. [164]

Tudjman og Izetbegovic kom med tydelige utsagn som avslørte deres iver etter og hensikten deres om å kvitte seg med Krajina-serberne (Tudjman) og uvillighet til å godta noen «ikke-islamske politiske institusjoner» innen Bosnia (Izetbegovic). Men dette var utsagn fra Vestens klienter, derfor blir ikke deres bemerkninger om etnisk renseverdige raser og bastardiserte politiske institusjoner sitert av Marlise Simmons og Ed Vulliamy eller brukt av DIFJ til å forberede tiltaler for «felles forbryterske planer».

DIFJ var en propagandistisk liksom-juridisk gren av Nato, skapt for å tjene dets diplomati og krig, noe til og med den amerikanske tidligere utenriksdepartementsjurist Michael Scharf erkjenner: «I stor grad ble tribunalet i regjeringskretsene sett på som knapt mer enn en PR-øvelse» og et «nyttig politisk verktøy» som kunne brukes til «å isolere diplomatisk ledere som forbrøt seg…, og befeste den internasjonale politiske viljen til å bruke økonomiske sanksjoner eller bruke makt». [165] Scharf så naturligvis ikke noe galt i å bruke dette verktøyet for amerikanske politiske formål, og det gjorde heller ikke det toneangivende media og menneske-rettskrigintelligentsiaen. DIFJ var et våpen for de snille folkene, the good guys, derfor ignorerte man politiseringen, og reglene for anstendig juridiske praksis ble forlatt. Amerikansk media har hatt en helt lik praksis, der de har behandlet DIFJ som en uhildet juridisk institusjon som søker rettferdighet. Dens klare politiske rolle er så gjennomført akseptert og absorbert at man ikke legger merke til den en gang. Måten de vestlige etablerte media behandler DIFJ kan konkurrere med hvordan sovjetiske media behandlet sine egne liksom-rettsaker i 1936–37. (For en undersøkelse av New York Times sin dekning av rettsaken mot Milosevic som tar for seg akkurat dette, se Edward S. Herman og David Peterson, Marlise Simons on the Yugoslav Tribunal: A Study in Total Propaganda Service, ZNET, 2004.)

Venstresida og liberale media i USA var ikke stort bedre enn det etablerte media i å rapportere fra og analysere oppdelingen av Jugoslavia. Noen ganger var de dårligere. For det meste unngikk de de vanskelige spørsmålene. Demoniseringen av serberne hadde lykkes, den hadde blitt plantet tidlig, og liberalere og mye av venstresida ble dratt med før de fikk tenkt over disse begivenhetene. Mot slutten av 1990-årene erstattet In These Times sin ypperlige reporter og Balkan-ekspert Diana Johnstone med Paul Hockenos, en mann som hadde jobbet for Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa, OSSE, og som uten det minste avvik fulgte det etablerte medias fremstilling. Milosevic sto på kanten av å skape «et etnisk kompakt Stor-Serbia», skrev Hockenos flere uker inn i Natos krig i 1999. «I løpet av tre kriger på Balkan har den serbiske lederen tegnet om regionens demografiske kart og destabilisert det sørøstlige Europa for tiår fremover …. Selv om Serbia ligger i ruiner for føttene hans, er Milosevic et vitnemål på at en fascistisk politikk med å skape etniske nasjonstater fra multietniske land, er et levedyktig prosjekt i dagens Europa». [166]

TidsskriftetThe Progressive ignorerte i hovedsak det tidligere Jugoslavia frem til sommeren 1999. Dets første større artikkel ble overlatt til Mary Kaldor (september 1993), et medlem av «Europa starter ved Sarajevo»-skolen og senere en støttespiller for Natos krig mot Serbia i 1999. «At det internasjonale samfunnet mislyktes i å redde Sarajevo, er et enormt forræderi mot grunnleggende menneskelige verdier,» startet hun. Ved å snu virkeligheten på hodet, hevdet Kaldor at «det internasjonale samfunnet … har vært fullstendig uvillig … til å gripe inn politisk i denne krigen». Slik overser hun de avgjørende tidligere intervensjonene som støttet oppsplittingen og perversiteten ved Badinter-kommisjonens avgjørelser, blant annet. Ikke desto mindre trykket The Progressive viktig kritikk av Natos 1999-krig etter hvert som den gikk mot slutten og gikk over i okkupasjonsfasen, inkludert en fin erklæring fra Ohio-kongressrepresentanten Dennis Kucinich, en av de anstendige venstreside-røstene i amerikansk politikk. De trykket også en analyse av rolla private militære konserner hadde spilt med å trene «Clintons Contras», bedre kjent som KLA. [167]

Bortsett fra Alexander Cockburn, hvis skrifter om dette emnet fortsatt skinner, led The Nation svært av at spaltisten Christopher Hitchens sviktet tidlig i 1990-årene, akkurat tidsnok for denne større europeiske konflikten. I en av mange bemerkelsesverdig dårlige setninger, skrev Hitchens at dette var kriger «mellom dem som ønsket etnisk rensning og oppdeling, og alle dem som var mot det» – det gode mot det onde, og spaltisten utmerket seg ved å ta det godes side. [169]

The Nation led også under at deres FN-korrespondent Ian Williams ikke bare regner seg som en forkjemper for menneskerettsbrigaden, men også er rabiat anti-serbisk. Blandingen skapte et giftig brygg. «Heller ikke (konflikten i Kosovo) kan sees som en intern affære for Jugoslavia,» skrev Williams så tidlig som mars 1998, rett etter at DIFJs sjefsanklager Louise Arbour hadde offentliggjort sine første advarsler til serberne. «Beograds oppførsel … er på nippet til å utløse forpliktelsene til dem som har undertegnet folkemordskonvensjonen. At man lot Milosevic slippe unna med sin undertrykkelse av menneskerettighetene i Kosovo i 1989 førte direkte til massakrene i Bosnia, med de grusomme metodene som nå brukes i Kosovo.» Tretten måneder senere slo Williams seg sammen med Bogdan Deintch for å forsvare Natos krig. «De som ønsker en øyeblikkelig Nato-våpenhvile skylder verden en forklaring på hvordan de har tenkt å stanse og reversere den massive etniske rensningen i Kosovo, i lys av Milosevic’ historie med gjentatt etnisk rensning og løftebrudd,» skrev de. Senere, mens de hånet «folkemordets apologeter» (dvs. folk som opponerte mot Natos krig) som deltok i et Nation Institute/Pacifica Radio «teach-in» i Los Angeles, minnet Williams sine lesere på at «Milosevic hadde startet og tapt en krig i Slovenia og en i Kroatia, og hadde forårsaket en kvart million døde i den uløste bosniske krigen … Jeg er mer bekymret for folkemord i Kosovo enn Nato-ulykker». [170] Dette materialet er forbløffende både i sin uvitenhet og sine unnskyldninger for imperialistisk aggresjon og brudd på FN-pakten (og Williams er Nations FN-korrespondent).

Det som kanskje var mest skuffende av alt, var at The Nation led under at deres høyt respekterte bidragsyter og medlem av redaksjonsstyret Richard Falk mot slutten av 1990-årene sluttet seg til flokken hva gjaldt omstendighetene i Kosovo, og til og med tjente som apologet for Natos krig i 1999. [171] Falk var en av hovedaktørene i den uavhengige internasjonale kommisjonen om Kosovo som den svenske statsministeren Göran Persson organiserte rett etter krigen, og formet frasen «ulovlig, men legitim» for å oppsummere dens syn på aggresjonen. [172] I Bosnia, skriver Falk, «viser diplomatiske svar en uvillighet til å skape en troverdig intervensjonistisk utfordring for de serbiske operasjonene», siden FN «var sterkt hemmet av sitt mandat for upartiskhet, en forbløffende posisjon i lys av den folkemorderiske oppførselen som ble vist». [173] Falk virket uvitende om den diplomatiske responsen fra Clinton-administrasjonen, der den saboterte Lisboa-avtalen og dens etterfølgere, og dens militære respons, der den hjalp til med å væpne bosniske muslimer og kroater, og hjelpe til med å bringe tusenvis av mujahedin til Bosnia for å kjempe. Han svelger påstandene om folkemorderisk oppførsel (fra bare den ene siden) i Bosnia, akkurat som han forstørrer påstandene for Kosovo og ignorerer fakta om KLAs drap i Kosovo og amerikansk bistand til KLA i tiden rett før bombekrigen. Her inntar han et standpunkt som likner Kosovo-kommisjonens, som innrømmet at Natos krig «ikke var lovlig fordi den brøt FN-paktens forbud mot ikke-autorisert bruk av makt», og uttrykte sin bekymring over «det økende gapet mellom legalitet og legitimitet som alltid oppstår i tilfeller av humanitær intervensjon». Ikke desto mindre konkluderte den med at illegaliteten av Natos krig beviser at selve loven er «utilstrekkelig», og legger vekt på «behovet for å lukke gapet mellom legalitet og legitimitet», siden Natos behov for å føre «humanitære» kriger vil fortsette å øke. [174]

Men det var like klart 24. mars 1999 (som det var 11. september 2001, og 19. mars 2003) – når det kommer til spørsmål om krig og fred, USAs makt og «hvorfor internasjonal lov er viktig» [175] – at for venstresida å avvise et fast, konsensusbasert, regelbundet system til fordel for et fleksible, ad hoc, lett manipulerbare «normer», i liten grad vil bety en normativ revolusjon – snarere en kontrarevolusjon. Med andre ord, hvis du gir den fremste internasjonale kriminelle lillefingeren, tar han hele handa. Vi trenger ikke gå lenger enn til de amerikanske krigene i Afghanistan og Irak for å se hva formuleringer som «illegal, men legitim» betyr i den virkelige verden: De fører verken til framsteg «forbi Westfalia-suvereniteten», for å bruke en frase som er populær i den «humanitære» krigssekten, eller en slutt på straffrihet, men gir heller et nytt dekke for «muligheten for forebyggende aksjoner for å stanse en tilstrekkelig trussel mot vår nasjonale sikkerhet», for å sitere USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra september 2002. [176] «Gammel vin på nye flasker», som Noam Chomsky formulerte det. [177]

The Nation trykket en viktig artikkel av George Kenney i juni 1999, hvor han siterte en amerikansk tjenestemanns innrømmelse av at «terskelen» hadde blitt lagt høyt nok under Rambouillet-fredskonferansen til at det var sikkert at serberne ville avvise forslagene. Eller som tjenestemannen uttrykte det: «serberne trengte å bombes litt». Men innen juli 2003 hadde tidsskriftet falt tilbake, og viet en utgave til «humanitære intervensjoner», uten noen viktige avvikende stemmer i Jugoslavia-spørsmålet, men med flere «samfunnsstøtter» som Falk, Samantha Power, Mary Kaldor, David Rieff og den svenske embedsmannen Carl Tham, som alle hadde støttet Natos krig i 1999. [178]

Dessverre har det vært få virkelige venstreorienterte kritiske artikler av den utenlandske innblandingen, de militære intervensjonene og regelrette kriger og okkupasjoner som det tidligere Jugoslavia har vært utsatt for. Et viktig unntak varZ Magazine og det mer omfattende Znet, som hadde lange anmeldelser av fire fremragende, kritiske verker om Jugoslavia: Diana Johnstones Fools’ Crusade, Michael Mandels How America Gets Away With Murder, Peter Brocks Media Cleansing: Dirty Reporting og John Kaughlands Travesty. [179] Z offentliggjorde også en serie artikler som satte spørsmålstegn ved standardfortellingen og medias dekning av Jugoslavia. Et annet viktig unntak var Monthly Review og dets tilknyttede Monthly Review Press, som trykket Johnstones bok i USA. De hadde en sterk trio med kritiske artikler under Natos bombekrig i 1999 («Forget humanitarian motives. This is about U.S: global hegemony.» [180] Det påfølgende året brukte John Rosenthals avvisning av «den hyperinflatoriske bruken av ordet ’folkemord’» til å mobilisere den humanitære brigaden. [181] Jean Bricmonts nylige Humanitarian Imperialism tar opp samme tråd. [182] Monthly Reviews redaksjonelle kommentarer har også vært sterkt kritiske til Vestens politikk i Jugoslavia, og har sett dennes plass i den bredere prosessen med imperialistisk ekspansjon. Et annet unntak fra venstresidas fallitt var Covert Action Quarterly, som hadde en serie kritiske artikler av Diana Johnstone, Sean Gervasi, flere av Gregory Ehlich og av forfatterne av denne artikkelen, og artikler av Karen Talbot, Michel Chossudovsky og Michael Parenti. [183]

På tross av disse unntakene har venstresidas fallitt, i USA og ellers, vært omfattende i spørsmålet om Jugoslavia, og det både gjenspeiler og forsterker makten i standardfortellingen.

Notar:

135. Sjå Edward S. Herman og Noam Chomsky, Manufacturing Consent (Pantheon, 2. utg., 2001), xxvii-xxix, og 143–67.

136. Samantha Power, «A Problem from Hell», (New York: Basic Books, 2002), 268–69.

137. Power, «A Problem from Hell», 277–78.

138. Sjå td Carl Savich, «Celebici», Serbianna, 11.11.2003, http://www.serbianna.com; «Rape and War», Serbianna, 01.12.2006, http://serbianna .com; og Johnstone, Fools’ Crusade, 71–2.

139. Power, «A Problem from Hell», 276. Power legg til: «I juli var 45 prosent av amerikanarane mot USAs luftåtak og 35 prosent for. No, utan nokon form for føringar frå leiarane sine, er 53 prosent for og 33 prosent mot. Grovt sett like mange stør at USA skal bidra med amerikanske styrkar i humanitære eller fredsbevarande operasjonar.» (276)

140. Om den opphavlege avsløringa av biletet, sjå Thomas Deichmann «The Picture That Fooled The World», LM (tidlegare Living Marxism) februar 1997. Sjå au Diana Johnstone, Fools’ Crusade, 72–3; og Peter Brock, Media Cleansing (Los Angeles: GM Books, 2005), 246–56.

141. Power, «A Problem from Hell», 472–73.

142. Sjå kapittelet om «Detentions», i EthnicCleansing in Kosovo: Fact Sheet based on information from U.S. Government sources, U.S. Department of State, 19.04.1999, http:// www.state.gov.

143. Sjå Heinz Loquai «Der Kosovo- Konflikt. Wege in einen vermeidbaren Krieg» (Baden-Baden: Nomos, 2000). Loquais tittel kan ein på norsk omsette til «Kosovo-konflikten: Krigen ein kunne unngått.» Sjølv om NATO starta sin krig 24.03.1999, vart ikkje meldingar om at det tyske forsvars- og utanriksdepartementet hadde kjennskap til ein serbisk plan om etnisk reinsking av dei kosovoalbanske innbyggarane offentleggjort før forsvarsminister Rudolf Scharping og utanriksminister Joschka Fischer sleppte dei 6. april, tretten dagar seinare. «Eg har komme til at det aldri eksisterte ein slik plan», seier Loquai, pensjonert brigadegeneral frå Bundeswehr, til London Times. «Kritikken mot krigen (i Tyskland), som har vakse til ein brann mest utanfor kontroll, vart fullstendig gjort til inkje av (meldinga om) Operasjon Hestesko.» Sjå Franz-Josef Hutsch «Hufeisenplan – das Kriegsrätsel Kein Zweifel»,Hamburger Abendblatt, 21.03.2000; og John Goetz og Tom Walker, «Serbian ethnic cleansing scare was a fake, says general», Sunday Times, 02.04.2000.

144. Sjå td John F. Burns, «A Killer’s Tale», New York Times, 27.11.1992; og John F. Burns, «Bosnia War Crime Trial Hears Serb’s Confession»,New York Times, 14.03.1993.

145. Sjå Brock, Media Cleansing, særleg 163–76.

146. Sjå Kit R. Roane, «Symbol of Inhumanity in Bosnia Now Says ‘Not Me’», New York Times, 31.01.1996; Chris Hedges, «Jailed Serb’s ‘Victims’ Found Alive, Embarrassing Bosnia», New York Times, 01.03.1997; og Jonathan Randal, «Serb Convicted of Murders Demanding Retrial After 2 ‘Victims’ Found Alive», Washington Post, 15.03.1997.

147. Sjå td Roy Gutman, «Prisoners of Serbia’s War»,Newsday, 19.07.1992; Roy Gutman, «Like Auschwitz», Newsday, 21.03.1992; og Roy Gutman, «Bosnia’s Camps of Death»,Newsday, 02.08.1992. Sjå au Roy Gutman, «A Witness to Genocide» (New York: Macmillan Publishing Company, 1993), som samlar alt Gutman skreiv for Newsday frå 21.11.1991 til 22.06.1993. Gutmans tjueseks sider lange introduksjon til boka er blant dei mest unøyaktige og opent fordomsfulle dokument som er utgitt på engelsk.

148. Power, «A Problem from Hell», 269–70.

149. Sjå Brock, Media Cleansing, særleg 85–116.

150. Roy Gutman, «Bosnia’s Camps of Death», Newsday, 02.08.1992.

151. Sjå Johnstone, Fools’ Crusade, 78–80.

152. Charles Lane, «War Stories», New Republic, 03.01.1994, mine uthevingar.

153. Thom Shanker, «Sexual Violence», Crimes of War, 323.

154. For å lese heile historia om den uvanlege demoniseringa og korleis media tjenestevillig rapporterte utanlandsk bedrag, sjå Brock, Media Cleansing, 59–72; og Johnstone, Fools’ Crusade, 78–90.

155. David Rohde, «Evidence Indicates Bosnia Massacre»,Christian Science Monitor, 18.08.1995; «How a Serb Massacre Was Exposed», Christian Science Monitor, 25.08.1995, mine uthevingar; «Bosnia Muslims Were Killed by The Truckload»,Christian Science Monitor, 02.10.1995; «Eyewitnesses Confirm Massacre in Bosnia», Christian Science Monitor, 05.10. 1995, mine uthevingar. Sjå au Rohde, «Serbia Held Responsible For Massacre of Bosnians», Christian Science Monitor, 24.10.1995; «Graves Found That Confirm Bosnia Massacre», Christian Science Monitor, 16.11.1995; «What the US Knows and Won’t Reveal», Christian Science Monitor, 16.11.1995. Sjå au Endgame av same mann (Boulder, CO: Westview Press, 1998).

156. Sjå Milosevic Trial Transcript (IT-02-54), 01.06.2005, 40275ff.

157. Tim Judah og Daniel Sunter, «How the video that put Serbia in dock was brought to light», The Observer, 05.06.2005; Nicholas Wood og Marlise Simons, «Videotape of Serbian Police Killing 6 Muslims From Srebrenica Grips Balkans», New York Times, 12.06.2005; Daniel Williams, «Srebrenica Video Vindicates Long Pursuit by Serb Activist», Washington Post, 25.06.2005.

158. Bill Schiller, «Fearsome Muslim warlord eludes Bosnian Serb forces», Toronto Star, 16.06.1995.

159. Bill Schiller, «Muslims’ hero vows he’ll fight to the last man», Toronto Star, 31.01.1994; og John Pomfret, «Weapons, Cash and Chaos Lend Clout to Srebrenica’s Tough Guy», Washington Post, 16.02.1994.

160. Sjå Carla Del Ponte, The Prosecutor of the Tribunal Against Naser Oric (IT-03-68-I), 28.03.2003, paragrafane 22–38.

161. Tanja Subotic, «Bosnia minister urges action on war crimes videos», Agence France Presse, 08.08.2006; «TV shows footage of ex-Bosnian army chief ordering torching of Serb villages», BBC Worldwide Monitoring, 07.08.2005; Anton Nikiforov, «ICTY Weekly Press Briefing,” 09.08.2006; «Bosnian Muslim brigade commander arrested for war crimes», Agence France Presse, 02.11.2006.

162. Om tallet 4.000, sjå «Statement to the Press by Carla Del Ponte» (FH/P.I.S./550-e), ICTY, 20.12.2000, par. 16, http://www.un.org; og om tallet på sakna i Kosovo, sjå «Over 18,000 persons still missing in the Balkans,” ICRC, 30.08.2006, http://www.icrc.org. Den gongen hadde ICRC ei liste på totalt 2.284 personar som «sakna» i Kosovo.

163. Legg merke til at overslag over fordrivne personar ofte ikkje tel med svært mange roma, som ganske enkelt ikkje registrerer seg nokon stad. Sjå Paul Polansky «The Current Plight of the Kosovo Roma», Voice of Roma Web site, 2001, 5; 13, http://www.scn.org. Sjå au Tilman Zulch «Until the Very Last ‘Gipsy’ Has Fled the Country», Society for Threatened Peoples International, Human Rights Report No. 21, (Göttingen), 06.09.1999; og Andrej Grubacic, «Kosovo’s Unworthy Victims», ZNet, 30.04.2007.

164. Ettersom bruken av det nedlatande uttrykket «blandingsrase» står i motstrid til den langvarige og offentleg uttrykte haldninga til avdøydde Slobodan Milosevic og kona hans Mirjana Markovic, har me mistanke om at det er fabrikert når Ed Vulliamy tillegg ein eller begge av dei det nedlatande uttrykket om kosovoalbanarar eller bosniske muslimar. Sjølv om me totalt har funne fem tilfelle der uttrykket «blandingsrase» er tillagt Milosevic og/eller kona hans, har me ikkje vore i stand til å få tilvist autentisk, opphavleg kjelde frå nokon av dei tri britiske avisene der artiklane vart publiserte. Verken dei tri journalistane som sette namnet sitt på artiklane (dvs Allan Hall, Vicky Spavin, og Ed Vulliamy), eller dei tri avisene som trykte dei (dvs Scottish Daily Record,The Scotsman, og The Observer) har reagert på gjentatte spørsmål frå oss om kjeldene for dei påståtte sitata. (Sjå Allan Hall, «The Glamorous Witch Wife and the Drug Lord Son», Scottish Daily Record, 06.10.2000; N.A., «Saturday profile: Mirjana Markovic», The Scotsman, 07.10.2000; Vicky Spavin, «Deadlier than the Male», Scottish Daily Record, 05.04.2001; Allan Hall, «Power-Mad Couple Who Ruled by Terror»,The Scotsman, 29.06.2001; og Ed Vulliamy, «The Observer Profile: Mira Milosevic», The Observer, 08.07.2001.)

165. Michael Scharf, «Indicted For War Crimes, Then What?” Washington Post, 03.10.1999.

166. Paul Hockenos, «Milosevic Wins Again?» In These Times, 15.05.1999.

167. Mary Kaldor, «Sarajevo’s Reproach», The Progressive, September, 1993; Dennis J. Kucinich, «What I learned from the War», The Progressive, august 1999; og Wayne Madsen, «Mercenaries in Kosovo», The Progressive, august 1999.

168. Sjå td Alexander Cockburn, «The Laptop Bombardiers»,The Nation, 23.05.1994; og Alexander Cockburn, «Where Are the Laptop Bombardiers Now?»CounterPunch, 24.–25.03.2007.

169. Christopher Hitchens, «Ethnic Cleansing in Bosnia», The Nation, 23.10.1995. Som eit mål på kor Hitchen har tatt vegen dei siste åra, sjå «A War to Be Proud Of,» Weekly Standard, 05.–12.09.2005. To setningar er tilstrekkeleg: «Midt i 1990 hadde Saddam Hussein avvikla Kuwait og Slobodan Milosevic freista slette ut identiteten og eksistensen til Bosnia. Det viste seg at me ikkje på nokon måte har sleppt unna gammaldags, aggressiv, ekspansjonistisk og totalitær ideologi.» Slik det no er standard for Hitchen, viser ikkje dei fire innleiande adjektiva til «ideologi» til Washington eller til korleis USA ter seg rundt i verda, men til Washingtons offisielle fiendar.

170. Ian Williams, «Kosovo Another Bosnia?», The Nation, 30.03.1998; Ian Williams og Bogdan Denitch, «The Case Against Inaction», The Nation, 26.04.1999; Ian Williams, «You can’t negotiate with a war criminal»,Slate, 27.05.1999.

171. Sjå td Richard Falk, «Reflections on the War», The Nation, 22.06.1999; og «Kosovo Revisited», The Nation, 10.04.2000.

172. Sjå The Independent International Commission on Kosovo, The Kosovo Report(New York: Oxford University Press, 2001), 4 og seinare.

173. Richard Falk, Human Rights Horizons (New York: Routledge, 2000), 179–80.

174. The Kosovo Report, 290–91; 10.

175. Cf. Richard Falk, «Why International Law Matters», The Nation, 10.03.2003. Merk at mellom tjuefire og trettiseks måneder før denna vurderinga dukka opp, hadde Falk hevda at ikkje bare måtte internasjonal lov settast til sides i spesielle høve, men au at lova måtte omskrivast for at alt skulle passe inn.

176. George W. Bush, The National Security Strategy of the United States of America, særleg kapittel 5, 17.09.2002.

177. Sjå Noam Chomsky, Failed States (New York: Metropolitan Books, 2006), særleg 79-101.

178. George Kenney, «Rolling Thunder», The Nation, 14.06.1999; og «Humanitarian Intervention», The Nation, 14.07.2003.

179. Sjå Edward S. Herman, «Johnstone on the Balkan Wars»,Z Magazine, februar 2003; Edward S. Herman, «How America Gets Away With Murder», Z Magazine, juni 2004; Edward S. Herman, «Media Cleansing», Z Magazine, januar 2006; og Edward S. Herman, «Travesty», Z Magazine, april 2007.

180. Sjå Monthly Review, juni 1999, som her siterer Ellen Meiksins Wood, «Kosovo and the New Imperialism».

181. John Rosenthal, «Kosovo and ‘the Jewish Question,’»Monthly Review, februar 2000.

182. Jean Bricmont, Humanitarian Imperialism (New York: Monthly Review Press, 2007).

183. Sjå td Sean Gervasi, «Germany, the U.S., and the Yugoslav Crisis», Covert Action, Winter, 1992–93; Michel Chossudovsky, «Dismantling Yugoslavia – Colonizing Bosnia», Covert Action, Spring, 1996; Ellen Ray og Bill Schaap, «NATO and Beyond», Covert Action, Spring-Summer, 1999; Diana Johnstone, «NATO’s Parallel Wars», Covert Action, Spring-Summer, 1999; og Gregory Elich, «The CIA’s Covert War», Covert Action, april-juni 2001.

 
 

Jugoslavias oppløsning skyldtes både interne og eksterne faktorer. De viktigste var de økonomiske ulikhetene som verken statlig planlegging og redistribusjon ville greidd å motvirke. Over fire tiår ble de rike regionene rikere, og de fattige fattigere. Disse ulikhetene tenderte til å følge både Jugoslavias republikanske inndeling og etniske inndeling. Depresjonen i 1980-årene og tapet av krigstidens ledere etterlot færre forsvarere, både av sosialismen og føderalismen. Presset for å kvitte seg med begge økte kraftig i Kroatia og Slovenia. De rike republikkene ønsket ikke lenger byrden med de fattige og den føderale strukturen som administrerte den. I motsetning til standardfortellingen var det nasjonalismen til slovenere og kroater, senere forbundet med målene til Izetbegovic-faksjonen i Bosnia-Herzegovina, og albanske nasjonalister i den lutfattige provinsen Kosovo, som viste seg å være viktigere for hele prosessen enn karrieren til Slobodan Milosevic eller serbisk nasjonalisme.

Men vestlig innblanding bidro også enormt til oppløsningen av Jugoslavia. Slovenia og Kroatia, så Bosnia-Herzegovina og flere år senere Kosovo, ble alle oppmuntret til å «atskille» (for å bruke en populær frase i Slovenia), og hver av dem innså at Vesten, og særskilt USA, kunne mobiliseres for sin sak. Ved å oppmuntre republikkene til å splitte ut, og samtidig blankt avvise en liknende form for selvstyre for de serbiske minoritetene som fryktet for sin sikkerhet i nye uavhengige statene Kroatia og Bosnia-Herzegovina, sørget vestmaktene for at konfliktene ble åpne kriger med all sin brutalitet og grusomhet. Hva verre er, ved å blokkere forhandlingsløsninger i disse væpnede konfliktene, fra Lisboa tidlig i 1992 til Dayton sent i 1995, og så igjen ved å forme forslagene slik at de sikret serbisk avvisning i Rambouillet tidlig i 1999, sørget USA og dets allierte for å holde den første serien med kriger gående i fire blodige år, mens de i det siste tilfellet sørget for en unnskyldning for Natos krig og overtakelse av det sydlige Serbia.

Da Nato begynte å bombe det som var igjen av Jugoslavia i mars 1999, var «å beskytte tusenvis av uskyldige mennesker i Kosovo fra en økende militæroffensiv» blant de fremste grunnene Bill Clinton la frem for å rettferdiggjøre krigen. Jürgen Habermas erklærte at «de intervenerende statene forsøker å beskytte rettighetene til dem hvis menneskerettigheter blir tråkket på av sin egen regjering». Vaclav Havel fortalte det kanadiske parlamentet at «krigen setter menneskerettighetene over rettighetene til staten … slik både samvittigheten og internasjonale juridiske dokumenter krever». Ved krigens slutt la Tony Blair til som en slags epilog at «vi har nå muligheten til å bygge en ny internasjonalisme grunnlagt på verdier og lovbasert styre». Og i en kommentar om «behovet for at det internasjonale samfunnet griper inn i tide når død og lidelser påføres et stort antall mennesker», innrømmet Kofi Annan at det humanitære prinsippet dette gjelder, «vil vekke mistenksomhet, skepsis, sågar fiendtlighet» på enkelte hold. Men, la han til, «alt i alt bør vi ønske det velkommen». [184]

Men hele denne intellektuelle og moralske konstruksjonen var en svindel. At den fant så mange forkjempere som den gjorde, forteller oss mer om grepet imperialistisk ideologi, uvitenhet og sterk propaganda har i Vesten enn noe om de nye normene til den ønskede kosmopolitiske orden. I begynnelsen var det løgnene om Milosevics «ultra-nasjonalisme» og jakt på «Stor-Serbia». Når de først var etablert, ble motsigelsen mellom godt og ondt forsterket av de diskriminerende avgjørelsene til Badinter-kommisjonen og dusinvis av resolusjoner fra Sikkerhetsrådet, ved å skape et tribunal som skulle straffe de onde og bekrefte rettferdigheten til de intervenerende makter, ved det avslørende beviset som var hvilken side Nato bombet og hvilken side de ikke bombet, og ved hjelp av årevis med nyheter og kommentarer som tok sine signaler fra de tidligere nevnte. Todelingen mellom godt og ondt – hvor Nato hevnet de uskyldige, og nå forsøker å frigjøre undertrykte mennesker og bygge stater i to kontinenter – fikk riktignok alvorlige skader da Kroatia kastet ut serbere fra Krajina i 1995 i det som var den tallmessig største av de etniske rensningene i krigene. Og så igjen i Kosovo under Natos beskyttelse, da serbere og roma måte flykte i det som var den største etniske rensningen, regnet i prosent av befolkningen, som disse krigene har sett. Den ble likevel styrket av begivenhetene som fulgte evakueringen av det «trygge området» i Srebrenica i juli 1995, et symbol på den ytterste ondskap som gjentas igjen og igjen i arbeidet til DIFJ og «aldri mer»-koret.

Da Kofi Annan, den gang undersekretær for fredsbevaring, i 1995 ga Nato «nøkkelen» til å starte en bombekrig mot de bosniske serberne, overførte FN sin eksklusive rett under kapittel VII av FN-pakten til å føre krig, til den mektigste banden internasjonale aggressorer og lovbrytere verden noen sinne har sett. Så frekt var dette kuppet mot FN-pakten at da den samme banden aggressorer tre år senere truet Serbia, erklærte den at den allerede var i besittelse av retten under kapittel VII til med makt å gjennomføre en resolusjon i Sikkerhetsrådet som krevde at «alle parter … avsluttet krigshandlingene … i Kosovo». En måned etter starten på bombekrigen, i april 1999, avholdt denne banden et toppmøte i Washington i anledning femtiårsjubileet sitt, og fortalte resten av verden at deretter, hvis de ønsket å gå til krig men ikke fikk Sikkerhetsrådets godkjennelse, vil det ikke spille noen rolle. De vil likevel gå til krig. [185]

Det burde ikke komme som en overraskelse at politiske ledere av alle typer ønsker endringer velkommen som svekker begrensningene på deres muligheter til å handle. Ingen burde heller bli overrasket av samtidens intellektuelle anstrengelser for å skille «rettferdigheten» ved våre intervensjoner fra krigsforbrytelsene, forbrytelsene mot menneskeheten og folkemordene utført av andre. Noen handlinger er like gamle som Adam, og disse selvrettferdighetene klinger spesielt godt blant de rikeste og mektigste statene. Der er interessene, motivene og fremfor alt ressursene til å bruke makt er sterkt konsentrert, sammen med stadig voksende muligheter og fristelser.

Vi kjenner ikke til noe tilfelle av at talsmennene og -kvinnene for «humanitær» krig og «ansvaret for å beskytte», anerkjenner at prinsippene de forventer at verden skal ta til seg må være like gyldige for dem som skal opprettholde dem, som for de statene de skal brukes mot – eller at, i Hans Kelsens ord, «bare hvis seierherrene underkaster seg de samme lover som de ønsker å påtvinge de overvunne statene, vil ideen om internasjonal rettferdighet bli bevart». [186]

Ingen tilhenger av humanitære intervensjoner har noensinne foreslått at USAs og Storbritannias trusler og maktbruk mot Irak utløste et «ansvar for å beskytte» irakerne fra de som invaderte dem, eller påkalt en «koalisjon av villige» for å stanse ødeleggelsene som fulgte – «inntil Sikerhetsrådet har tatt de nødvendige skritt for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet», som artikkel 51 foreskriver. Tvert imot, de eneste «aldri mer» vi har observert den humanitære krigssekten mobilisere rundt, er de som fremmer en imperialistisk agenda – aldri noen som går mot. De bosniske serberne, Jugoslavia i Kosovo og Sudan i Darfur (for å nevne tre eksempler). Men fokuset rettes aldri mot USA i Vietnam og Irak, Indonesia i Øst-Timor, Israel på Vestbredden og i Libanon eller Nato-blokken kollektivt i Afghanistan.

I den internasjonale Røde Kors-komiteens klassiske formulering, som forfatterne av dette fullt ut støtter, er humanisme «upartisk, nøytral og uavhengig», og dens eneste «hensikt er å beskytte livene og verdigheten til ofrene for krig og intern vold og gi dem hjelp». Det humanisme helt klart ikke er, er krig, og ingen virkelig liberal eller venstreorientert tilnærming til spørsmål om krig og fred kan noensinne glemme det. Men i det tidligere Jugoslavias tilfelle, var det liberale og venstreorienterte stemmer som ledet an. De som tilhører venstresida, ser omfanget av løgnene som bidro til å beskytte USAs og Storbritannias ledere under forberedelsene for å stjele iraksk territorium, dybden av ideologi som skal til for at utdannete folk i Vesten skal kunne snakke «krig mot terror» eller «sivilisasjonenes sammenstøt» uten å le. Disse løgnene og strukturen av feilaktig overbevisning som ligger bak dem, har ikke vært så vellykket i det siste – i det minste ikke i særlig stor grad. Slik sett er kontrasten i sannhet stor til den foreløpig enda mer uinntakelige festning av løgner som tjener og beskytter vestlige intervensjoner i det tidligere Jugoslavia – og som laget den ideologiske grunnmuren for USAs rolle i Irak og for fremtidige såkalte humanitære intervensjoner.

Notar:

184. Bill Clinton, «In the President’s Words», New York Times, 25.03.1999; Jürgen Habermas, «Bestiality and Humanity», i William Joseph Buckley, Kosovo (Grand Rapids: William B. Eerdmans Publishing Co., 2000), 314–15; Vaclav Havel, «Kosovo and the End of the Nation-State»,New York Review of Books, 10.06.1999; Tony Blair, «A New Moral Crusade», Newsweek, 14.06.1999; Kofi Annan, «Two concepts of sovereignty»,The Economist, 18.09.1999.

185. Sjå Bruno Simma, «NATO, the UN and the Use of Force»European Journal of International Law 10, no. 1, 1999, http://www.ejil.org. Og om NATOs Strategic Concept, vedtatt i Washington D.C. 24.04.1999, http://www.nato .int.

186. Köchler, Global Justice or Global Revenge?, 147.

 
 

Roberto Saviano: Gomorra – mafiaen i Napoli
Aschehoug (2008)

Da jeg var sju år, ble den beste fotballspilleren jeg kjente til, Per Bredesen fra Ørn-Horten, kjøpt opp av storklubben Lazio fra Roma, Italia. Siden da – 1952 – har jeg beundra italiensk fotball. Denne fascinasjonen førte til en levende interesse for Italia: samfunnet, historia, politikken og den særegne organiserte kriminaliteten, som dette landet er belemra med.

 

I vinter prega søppelkrisa som Napoli og omegn var herja av, de europeiske mediene. Boka til Roberto Saviano, Gomorra, blei markedsført som en mulighet til å skjønne det napolitanske søppelproblemet. La meg si at dette er en utilgivelig forenkling og en betydelig undervurdering av Savianos litterære og journalistiske prestasjon. Han lærer leserne om søpla, javel, men det er bare en liten, om enn vesentlig del av det realistiske bildet han maler, av den sør-italienske regionen Campania, av Camorraen, som er navnet på denne regionens mafiaorganisasjoner. Og han kan lære mange av oss noen
forbausende kjensgjerninger om hvordan kapitalismens neoliberalistiske stadium virker.

 

En besettende historie fortalt av en journalist som sjøl er fra Campania, og som skriver dette som en slags reportasjeroman om å kjøre rundt på Vespa og oppdage Camorraens virksomhetsområder, kapittel for kapittel:

– Havna, der man mottar og videresender gigantiske kvanta uregistrerte varepartier.

– Vi blir med til byer vi aldri har hørt navnet på der høyt kvalifiserte skredderproletarer skaper moteklær. I svarte bedrifter med minimale lønns- og velferdskostnader. Camorra-klanene har hånd om organiseringa og profitten.

– Vi møter Systemet med blanding av kriminalitet og forretninger, så det ene ikke kan skilles fra det andre. De forenes ev bestrebelsene etter størst mulig profitt.

– Vi studerer krig med bortimot hundre døde på hundre dager på åsteder vi aldri har hørt om.

– Saviano viser oss mektige kvinner og Camorraens «sosialtrygd» til ikke fullt så mektige kvinner, som har fått sin camorrapartner drept eller fengsla.

– Han tar oss med på våpenhandelen, til bygg- og anleggsbransjen, til camorrabossenes utenlandsinvesteringer og søppelhåndteringa. Og overalt møter vi folk.

 

Og alt dette har vi hørt før, men vi har ikke hørt om målestokken, omfanget er ufattelig. Tony Sopranos fiktive forbryterbande I New Jersey blir ei ubehjelpelig
gruppe småkriminelle humanister sammenlikna med Camorra-klanene fra Campania. Og alle veit om det som skjer, og alle kjenner Systemet, og den som beskriver sannheten lever farlig. Nå har Roberto Savioni beskrevet sannheten.

Det er 350 sider, oversatt til greitt norsk av Jon Rognlien, som også har skrevet et instruktivt forord kalt «Under vulkanen». Boka er utstyrt med to gode kart på innsida av omslaget, men det er ikke nok. Jeg savner en slags nøkkel eller et alfabetisk register, som kan bidra til å skape orden på et virvar av italienske personnavn, de tallrike Camorra-klanene og et mylder av sør-italienske byer, landskap og distrikter. Denne vesle innvendinga må ikke få folk til å droppe turen til bokhandelen eller biblioteket. Hvis du bare skal lese ei italiensk bok dette året, bør det bli Gomorra.

 

Rune Pedersen

Kjersti Martinsen/Halvsøstras gjendiktning av
I-Feel-Like-I’m-Fixin’-to-Die-Rag av Joe McDonald (County Joe and the Fish)*

Å Å, se på dem nå, unge sterke menn
Onkel Sam trenger dem igjen
Han har surra seg oppi en skikkelig graut
Blant menn med skjegg og kvinner i skaut
Selv om det likner ei hengemyr
Skal gutta ut på eventyr

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Spø’kke meg, for jeg gir fa’n
Neste stopp, Afganistan
Det er 5, 6, 7. Det er for seint å snu
(Så) slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

De har guts i Washington og Downing Street
Et glitrende juletre har Bagdad blitt
Folk skal bombes til de trygler om demokrati
Vil de’kke ha det, skal de få svi
Om Hamas får fletall lager vi en vri:
Valg er best i vestlig regi

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Sp’økke meg men geværet er ladd
Neste stopp, det er Bagdad
Det er 5, 6, 7. Det er for seint å snu!
Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Aldri så gæli at det ikke kan bli verre
Èn krig til hælvete – er ingen sperre
Onkel Sam har fått blod på tann
Ennå finns det olje i mange land
Så kom igjen Wall Street, vær beredt
Dette kan bli skikkelig fett!!

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Spø’kke meg, for jeg gir fan
Neste stopp, det er Iran
Det er 5, 6, 7. Det er for seint å snu!
Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Jonas, Anne Grete og Condi har fest,
Og Kristin sier «Sorry – men krig er best!»
Skyt en salve i stabilitetens navn
Og se landsbyen løpe til Taliban
Om en fredsdue fra Norge får svidde fjær
Er legen på post – med gevær!

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Den gamle drømmen om saltmat og søtmat og penger og gull**
Neste stopp, det er Kabul
Det er 5, 6, 7, det er for seint å snu!
Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Nord-Korea har fått bomba. For en skam!
For bomba er forbeholdt de rike land
Onkel Sam kan snart få bruk for den
For i Kinahavet er det olje, min venn
Kanskje taper han araberland, Men han er smart:
Det er bar’å gå tilbake til start

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Spø’kke meg, for jeg gir fan
Neste stopp er Vietnam
Det er 5, 6, 7. Det er for seint å snu!
Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Ref: And it’s 1, 2 ,3. What are we fighting for?
Don’t ask me, I don’t give a damn,
Next stop is Vietnam;
And it’s 5, 6, 7. Open up the pearly gates,
Well, there ain’t no time to wonder why,
Whoopee! We’re all gonna die.

Denne sangen er en revidert versjon av den som sto i Rødt! nr 1A/08 med noter.
* Understrekningene markerer hvor trykket legges i rytmen. ** Her er det lagt inn en ekstra takt.

Badinter-kommisjonen
Oppnevnt av Europakommisjonen i september 1991 for å mekle i juridiske konflikter knytta til krisa i Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia. Den hadde medlemmer fra Frankrike (Robert Badinter), Belgia, Tyskland, Italia og Spania. Resultatene fra kommisjonen var svært ensidige. De gav fremmede makters syn på hvordan Jugoslavia burde avvikles. De så heilt bort fra Forbundsrepublikkens lover om retten til sjølvstyre og om hvordan en republikk kunne trekke seg ut. Kommisjonens slutninger var EFs juridiske forsvar for oppløsninga.

Den kroatiske demokratiske unionen (HDZ)
Kroatisk nasjonalistparti danna av Franjo Tudman i 1989. Fikk flertall ved parlamentsvalget i april–mai 1990 og beholdt makta i heile krigsperioden.

Dayton-avtalen (Generelt rammeverk for fred i Bosnia-Hercegovina)
Avtale framforhandla på flybasen ved Dayton i Ohio, USA i november 1995 mellom Richard Holbrooke, Alija Izetbegovic, Franjo Tudjman og Slobodan Milosevic, som på dette tidspunktet representerte de bosniske serberne, ettersom deres ledere var ettersøkt av den internasjonale domstolen. Ved avtalen blei Bosnia-Hercegovina delt i tre etniske ministater. Ei føderal overbygning skulle sikres militært av Nato og styres politisk av en høykommissær oppnevnt av Europaunionen. Høykommissæren skulle ha myndighet til å overstyre beslutninger tatt av folket i Bosnia-Hercegovina. Dayton-avtalen innførte dermed et nykolonialt regime på toppen av den etnisk oppdelte og politisk bare delvis sjølstendige regionen. Oppdelinga var i tråd med Lisboa-avtalen (fra februar 1992), men det utenlandske herredømmet var ikke det.

Europaunionen (EU)
Formelt oppretta i november 1993 ved Maastricht-avtalen (av februar 1992). Før dette var betegnelsen Det europeiske fellesskap (EF).

Forbundsrepublikken Jugoslavia (også kalt Serbia og Montenegro eller Rest-Jugoslavia)

Oppfølgerstat til Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia, etter at fire av de opprinnelige seks delstatene erklærte seg uavhengige i 1991 og 1992. I 2006 erklærte også Montenegro seg uavhengig, og dermed var forbundsrepublikken oppløst.

Den internasjonale forbyterdomstolen for det tidligere Jugoslavia (DIFJ)
Oppretta av FNs sikkerhetsråd ved resolusjon 827 (mai 1993) med «eneste oppgave» «å rettsforfølge personer som var ansvarlig for alvorlige brudd på internasjonale bestemmelser om menneskerettighetene i territoriet til det tidligere Jugoslavia». Domstolen har vært et viktig redskap for utenlandsk innblanding i området. I tillegg til sin juridiske myndighet har den hatt makten til å ”forme hvordan dagens og framtidas generasjoner skal vurdere krigene og særlig Serbias rolle i dem». (Human Right’s Watch).

Alija Izetbegovic (1925–2003)
En av grunnleggerne av det bosnisk-muslimske Partiet for demokratisk handling (SDA) i 1989. Den første presidenten i det uavhengige Bosnia-Herzegovina (1992–95).

JNA (Jugoslavias folkehær)
Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavias hær.

Samordna kriminelle tiltak (Joint Criminal Enterprise)
Ett av de to mest sentrale punktene i tiltalen mot Slobodan Milosevic med flere. I den internasjonale domstolens ideologiske overbygning er dette ei av hovedforklaringene til krigene på Balkan. Domstolen anser Jugoslavias sammenbrudd og borgerkrigene etterpå som et resultat av «samordna kriminelle tiltak» fra etniske serbere rundt Milosevic i Beograd, samt i Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Målet skulle være å opprette et «Stor-Serbia» i et område rensa for de fleste (om ikke alle) etnisk ikke-serbiske folkeslag. I denne hensikten skulle alle mulige virkemidler kunne benyttes, også «folkemord».

Radovan Karadzic (1945– )
Sentral bosnisk-serbisk politiker. President i Republikken Serbia 1992–95. En av de to på toppen av den internasjonale domstolens etterlyst-liste.

Kosovos frigjøringshær (KLA)
Den viktigste væpna geriljastyrken blant kosovoalbanske separatister fra tidlig i 1996, da de satte i gang sin destabiliseringstaktikk, til 1999. Fikk tilnavnet «Clintons contras» under Natos krig mot Forbundsrepublikken Jugoslavia i 1999. En antok at hæren fikk utstrakt hemmelig støtte fra USA.Krajina («grenseland»)

Grenseområder i Kroatia og Bosnia-Hercegovina, der det var en majoritet av etniske serbere i befolkninga. Disse blei drevet ut av området under Operasjon Storm.

Radislav Krstic (1948– )
General i den bosnisk-serbiske hæren. Dømt for «folkemord» for sin rolle i drap på beboerne i de «sikre områdene» i Srebrenica fra 11. juli 1995.

Military Professional Resources Incorporated (MPRI)
Et privat USA-amerikansk firma som driver salg av våpen og militær ekspertise, og som utfører operasjoner som stater ønsker å ikke være direkte involvert i. MPRI var muligens den største private kontraktøren som USA benytta for å øve opp de væpna styrkene til de nyuavhengige statene Kroatia og Bosnia-Hercegovina, før disse i 1995 gjennomførte større offensiver mot serbiske styrker.

Ratko Mladic (1942– )
General og den viktigste offiseren i den bosnisk-serbiske hæren. Tiltalt for «folkemord» for rollen i drap på beboerne i de «sikre områdene» i Srebrenica fra 11. juli 1995. En av de to på toppen av den internasjonale domstolens etterlyst-liste.

Nato

Grunnlagt i 1949 av tolv nordamerikanske og vesteuropeiske stater for å motstå væpna angrep og for å styrke landas samla evne til sjølvforsvar. I dag består Nato av 26 stater med fullt medlemskap og ytterligere 23 med ulik grad av tilknytning. Nato er blitt historias største, rikeste og mest velutstyrte aggressive militærallianse.

Geoffrey Nice
Fra USA. Sjefsanklager i den internasjonale domstolens rettssak mot Slobodan Milosevic.

Operasjon Storm
Operasjonene Flash (Lyn) og Storm var to kroatiske militæroffensiver for å drive den etnisk serbiske befolkninga ut av henholdsvis Vest-Slavonia (mai 1995) og Krajina (august 1995). Begge operasjonene mottok kraftig støtte fra USA.

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE)
Den største mellomstatlige organisasjonen på den nordlige halvkula; 56 stater med fullt medlemskap og 11 partnere.

Naser Oric (1967– )
Bosnisk-muslimsk soldat; øverstkommanderende i Srebrenica-enklaven fra 1992 til våren 1995.

Partiet for demokratisk handling (SDA)
Nasjonalistisk muslimsk parti, grunnlagt av blant andre Alija Izetbegovic i Bosnia-Hercegovina i 1990. Fikk flertall ved parlamentsvalget i 1990. Regjerende parti i landet i krigsåra, og anerkjent av Vesten som legitim regjering for heile landet. Base i Sarajevo.

Carla del Ponte (1947– )
Fra Sveits. Anklageren med lengst tjenestetid ved den internasjonale domstolen, fra 1999 til 2007.

«Racak-massakren»

Hendelse 15. januar 1999 i Racak i Kosovo. 40–45 kosovoalbanske menn blei drept av den jugoslaviske hæren, enten i kamp mot KLA (som vi mener) eller som direkte henrettelser (som standardversjonen er). (Se drøfting note 58)

Rambouillet-konferansen
Forhandlinger i Rambouillet-slottet utafor Paris fra 6. til 23. februar 1999, og seinere fra 15. til 19. mars i Paris. Deltakere var Kontaktgruppa, Forbundsrepublikken Jugoslavia og kosovoalbanere. Konferansen foregikk med overhengende trusler om Nato-bombing av forbundsrepublikken, og Marc Weller betegner dem som «et unikt forsøk på tvangsforhandlinger». Vi mener konferansen var et bedrag for å legitimere den påfølgende bombinga.

Republika Srpska (Serbernes republikk)
7. april 1993 erklærte bosniske serbere dette som en uavhengig stat med Banja Luka som hovedstad.

«Sikre områder»
Etablert av FNs sikkerhetsråd gjennom resolusjon 819 av 16. april 1993, som gjelder Srebrenica. Utvida ved resolusjon 824 av 6. mai 1993 til å gjelde Sarajevo, Bihac, Goradze, Tusla og Zepa. Disse seks «sikre områdene» for bosniske muslimer skulle være fri for væpna angrep. Unprofor framforhandla separatavtaler med hovedkvarterene til de bosnisk-muslimske og de bosnisk-serbiske militære enhetene om at de «sikre områdene» skulle demilitariseres og at alle våpen skulle innleveres til Unprofor.

Sarajevo
Hovedstaden i Bosnia-Hercegovina.

Det serbiske demokratiske partiet (SDS)
Nasjonalistisk serbisk parti, grunnlagt av blant annet Radovan Karadzic i Bosnia-Hercegovina i 1990. Fikk flertall i valget i november samme år, og blei det dominerende bosnisk-serbiske partiet i krigsperioden og seinere.

Det serbiske radikale partiet (SRS)
Nasjonalistisk serbisk parti i Serbia, grunnlagt av blant annet Vojislav Seselj i 1991.

Serbias sosialistparti (SPS)
Nytt navn på Serbias kommunistiske forbund i Serbia. Danna i juli 1990, og leda av Slobodan Milosevic.

Vojislav Seselj (1954– )
Nasjonalistisk leder av Det serbiske radikale partiet i Serbia. Sitter nå fengsla i Haag, der han venter på rettssak etter å ha overgitt seg til den internasjonale domstolen i februar 2003.

Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia
Det tidligere Jugoslavia, som før oppløsninga bestod av de seks republikkene Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia, samt to «autonome» provinser innafor Serbia: Kosovo og Vojvodina.

Srebrenica
Brukes om både en by (kommune) lengst øst i Bosnia-Hercegovina og om det første «sikre området». Etter at befolkninga var blitt evakuert derfra i juli 1995, var det flere tusen bosnisk-muslimske menn en ikke kunne gjøre rede for. Disse var enten drept i kamp, eller de hadde flykta til sikrere områder eller de var henretta. Dette blir vanligvis omtalt som «massakren i Srebrenica», se kapittel 5 side 24.

Franjo Tudjman (1922–99)
Kroatisk nasjonalistleder for Kroatias demokratiske union. President i Kroatia fra 1990 til 1999.

Unmik – FNs midlertidige styre i Kosovo (United Nations Interim Administration Mission in Kosovo)
Oppretta av FNs sikkerhetsråd ved resolusjon 1044 av juni 1999. Unmik bidro til å splitte Kosovo fra Serbia, noe som blei militært gjennomført av Nato (dvs Kfor) og styrt politisk av ei særutsending, oppnevnt av FNs generalsekretær, som kan overstyre beslutninger gjort av folket i Kosovo og Serbia. På samme måte som høykomissæren under Dayton-avtalen, sitter Unmik på toppen av et nykolonialt regime, men her i et etnisk rensa område, som okkupasjonsmaktene presser mot uavhengighet fra Serbia, men ikke fra dem sjøl.

Unprofor – FNs vernestyrke (United Nations Protection Force)
Etablert av FNs sikkerhetsråd ved resolusjon 783 av februar 1992. Skulle levere fredsbevarende observatører og tropper for å skille de etnisk kroatiske og serbiske områdene i Kroatia. Seinere utvida til Bosnia-Hercegovina og Makedonia under ulike navn. Den største fredsbevarende styrken i FNs historie.

Washington-konsensusen
En politikk som USAs finansdepartement, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken har blitt enig om. Tilsier at tredjeverdenland som ønsker lån, må åpne økonomien sin for utenlandske investorer, begrense inflasjonen, kutte i offentlige utgifter, deregulere og privatisere. Dette påtvinges landa og sies å være i deres egen interesse. Stenger dermed for alternative utviklingsstrategier, og gir – ved et merkverdig sammentreff – store fordeler for transnasjonale selskaper fra USA og andre land.