To om kriser – og én om noe helt annet

Først og fremst bør du skaffe deg Guenther Sandlebens bok Finanskrise – myte og realitet. Jeg omtalte den tyske utgaven av boka i et tidligere nummer av tidsskriftet, og skreiv da at den gir ei god empirisk framstilling av gangen i den økonomiske krisa, og at den var teoretisk sterk. I den norske utgaven som foreligger nå, har Sandleben skrevet et fyldig og oppdatert etterord. Denne lille boka på 120 små sider er et must for alle som vil begynne å sette seginn i de djupere årsakene til krisa.

I 2011 ga Sandleben også ut boka Politikk des Kapitals in der Krise. Her går han nærmere inn på hvordan spillet mellom ulike fraksjoner innafor kapitalen foregår når det meisles ut politiske svar på krisa nå. Han viser hvilken rolle staten spiller, og – kanskje det mest interessante – han tar for seg fagforeningenes roller i krisa. Sandleben går grundig inn på eksempler fra tysk industri, men bruker dette til å forklare krisepolitikken i hele EU-området.Boka koster 91 kr. på nettet.

Andrew Klimans bok The Failure of Capitalist Production er vanskelig å komme utenom i diskusjonen om årsakene til krisa nå. Kliman er professor i økonomi ved Pace University i New York, og en etablert størrelse innafor det internasjonale marxistiske forskningsmiljøet. I 2007 kom han med boka Reclaming Marx’s Capital, der han tok for seg omdiskuterte tema som forholdet mellom verdi og pris, og teorien om profittratas fallende tendens. I den nye boka si (utgitt nå i 2012) går han videre og viser gjennom konkrete analyser hvordan utviklinga av profittrata har vært en underliggende, bestemmende faktor i kriseutviklinga. Kliman tar også for seg andre kriseteorier, og retter blant annet skytset mot Keynes-påvirka marxister, som de rundt tidsskriftet Monthly Review. Klimans bøker vekker debatt i fagmiljøene (og jeg har sjøl en del spørsmålstegn notert i margen). De er ikke av de mest lettleste, men for de som vil ta seg tid til å gå gjennom litt kompliserte beregninger og resonnementer, er det mye åhente her. 153 kr. på nettet for den siste boka hans.

Til slutt noe ganske annet: Lives on the Left. A Group Portrait er ei samling av 16 lengre intervjuer med sentrale intellektuelle fra det 20. århundret. Intervjuene har opprinnelig vært publiserte i tidsskriftet New Left Review. Det eldste intervjuet blei gjort i 1968, det siste er fra 2009. De som kommer til orde er størrelser som Georgy Lukacs og Jean Paul Sartre, Chomsky, Mandel, David Harvey, Jiri Pelican, Karl Korsch, Dorothy Thompson og Giovanni Arrighi – for å nevne en del kjente navn fra den vestlige verden. Men her er også latinamerikaneresom Adolfo Gilly, kineseren Wang Hui, japaneren Asada Akira og andre.

Portrettene veksler mellom beretninger om politisk aktivisme gjennom et stormfullt hundreår,til mer fokus på utviklinga av det intellektuelle arbeidet til de 16.

Dette er et lite skattkammer av ei bok. Og den kan leses på strak arm (nåja – 370 sider..) ellersom 16 separate portretter innimellom andre gjøremål. Boka koster 99 kr. på nettet.

Lenker:

http://www.vsa-verlag.de/detail/artikel/politik-des-kapitals-in-der-krise/

http://www.plutobooks.com/display.asp?K=9780745332406&

http://www.versobooks.com/books/966-lives-on-the-left

Jon Børge Hansen

 

 De gode tidene har igjen kommet til den tyske økonomien, står det skrevet i verdens aviser.
«Vesten har sett opp til Kinas økonomiske mirakel. I mindre grad har den lagt merke til et lite mirakel midt i blant den selv. Det er tid for å gi oppmerksomhet til Tysklands eget Wirtschaftswunder.»
(The Economist 03.02.2011)

Arild Borgen er lærer, og er styremedlem i Rødt Hordaland.

Hartz-reformene Fikk navnet etter lederen for kommisjonen, Peter Hartz, som var personelldirektør i gigantselskapet Volkswagen. Kommisjonen ble satt ned av Gerhard Schröder, som var tysk statsminister (kansler) for å se på arbeidsmarkedet og hvordan den tyske versjonen av NAV fungerte. Kommisjonen kom opp med fire pakker til reformer, ofte kalt Hartz 1, Hartz 2, osv. Disse pakkene ble kjent som «Hartz»-reformene og til sammen introduserte de store forandringer. Hovedlinjen er på linje med den norske «arbeidslinja». Man kuttet i arbeidsledighetstrygden, innførte tøffere krav til arbeidsledige, åpnet opp for vikarbyrå og introduserte de såkalte «minijobs» og «medijobs», altså småjobber i forskjellige størrelser. Personer med disse småjobbene må bli subsidiert av staten, siden lønnen deres er for liten til å leve av (tilsvarende «arbeidende fattige» i USA).

Mange økonomiske indikatorer forteller at det virkelig går bedre med den tyske økonomien. Spesielt gjelder dette eksportindustrien. Deutsche Welle meldte den 30.11.11 at eksporten nå oversteg en billion euro for første gang. Kina har passert Tyskland som verdens største eksportør, men å være en knapp nummer to er ikke verst for et land med under en tidel av Kinas innbyggere.

Grovt sett mener jeg det er tre grunner til hvorfor tysk eksportindustri klarer seg godt. For det første har de en stat som legger til rette og ser verdien i fremdeles å ha industri. I motsetning til f.eks. Storbritannia som tidvis har latt sin industri gå for «lut og kaldt vann», og heller satset på City og finansmarkedene. Tyskland har bevisst opprettholdt den sosiale og fysiske infrastrukturen som skal til for å lykkes, blant annet sin lærlingeordning, tekniske fagskoler og universitet.

Den andre grunnen er at tysk industri i stadig større grad produserer varer der den har fortrinn som oppveier høyere arbeidskostnader enn Kina og østeuropeiske land. Mye av den arbeidsintensive produksjonen av standardprodukter (som vaskemaskiner, tv og stereoanlegg) er allerede lagt ned eller flyttet ut. Et eksempel på dette er Grundig, lenge kjent for både sine TVer og radioer. Selskapet gikk etter hvert konkurs, ble splittet opp, og størstedelen ble kjøpt av tyrkisk selskap som var mest interessert i merkenavnet. De delene av tysk industri som går godt, lager relativt høyteknologiske produkter som kan selges til en bedre pris enn mange av konkurrentene. Et godt eksempel er Audi, som er pengemaskinen i Volkswagen-konsernet. Audis biler kan selges til en høy pris fordi de oppfattes som bedre, og har et vesentlig bedre ry som merke. Dette gjelder også BMW, Mercedes og Porsche, som alle ekspanderer. Tyske Opel, eid av amerikanske GM, har ikke klart å posisjonere seg som et luksusmerke, og går med store underskudd. Det spekuleres i om ikke minst én av Opels fabrikker i Tyskland snart blir nedlagt. En annen del av industrien som går godt, er den som produserer kapitalintensive varer, gjerne i nisjemarkeder med høye kostnader for å komme inn på markedet. Et eksempel er det tyske firmaet Krauss-Maffei Wegman. Deres Leopard 2-stridsvogn har vært en eksportsuksess, blant annet i konkurranse med franske og britiske konkurrenter. Men noen land har valgt, som Sør-Korea, å utvikle sin egen stridsvogn. Men også de benytter dieselmotor fra tyske MTU og kanoner fra tyske Rheinmetall. Slik sett kan man si at tysk næringsliv har beveget seg i retning av den norske løsningen (å la industri uten fortrinn dø ut) på problemet med høye arbeidskostnader i forhold til konkurrentene. Et eksempel på dette er kuttene og utfasingen av ulønnsomme kullgruver. (Der Spiegel, 30.1.2007)

Den tredje grunnen er at tyske arbeidere har «subsidiert» industrien ved å holde lønningene nede. Gjennom nullvekst i reallønningene over de siste ti årene, mens reallønningene har vokst noe hos konkurrentene, har lønnsdumping av den tyske arbeidskraften gjort BMW og Siemens mer konkurransedyktige, både internt i EU og på verdensbasis. Men det skaper også et problem, fordi det ikke skaper noe mer etterspørsel samtidig som produktiviteten stiger.

Men hva med Tyskland og tyskerne?

Det er grunn til å se på om suksessen til den tyske eksportindustrien har fått konsekvenser for den tyske stat og for befolkningen. Fire variabler å måle dette på, er nivået på statsgjelden, bruttonasjonalprodukt, arbeidsledighet og fattigdom. Tallene jeg her presenterer, er hentet fra Statisches Bundesamt (Tysk SSB) og FN (United Nations Economic Commision for Europe).

Statsgjelden økte fra 65,2 % av BNP i 2007 til 83,2 % av BNP i 2010. Det eneste «lyspunktet» er at denne økningen på 18 prosentpoeng er mindre enn gjennomsnittet i EU-landene, der gjelden økte fra 59 % til 80,2 %, altså en økning på 21,2 prosentpoeng. Men Tyskland ligger litt over gjennomsnittet og ikke veldig langt unna «verstingene» Portugal og Irland.

Hvordan har Tysklands bruttonasjonalprodukt vokst i forhold til gjennomsnittet i EU? Her blir det en feilkilde, fordi Tyskland inngår selv i EU-27 gjennomsnittet. Men hvis man måler opp mot for eksempel Storbritannia, så blir resultatet omtrent likt. Tyskland har ikke hatt noe betydelig bedre vekst enn gjennomsnittet av EU-landene.

Interessant nok viser Langtidsseriene fra Statisches Bundesamt¹ at veksten aldri har vært lavere. Fra 8,2 % årlig vekst mellom 1950 og 1960 har veksten falt hvert tiår. Veksten mellom 2000 og 2010 angis til 0,9 % årlig. Året 2009 falt BNP med 5,1 % og bidrog til den lave veksten for tiåret.

Arbeidsledigheten er den variabelen med tydeligst positiv utvikling. Den har sunket fra en topp på over 11 % til litt under 6 %. Dette er arbeidsledighet i følge ILO-standarden. Statisches Bundesamt oppgir selv at 7,1 % er «Arbeidsledige som en andel av den totale sivile arbeidsstyrken». (Forfatters oversettelse) Et annet sted oppgir samme kilde 7,9 % arbeidsledighet, da under definisjonen «Arbeidsledighet relatert til total ikke-selvstendig næringsdrivende sivil arbeidskraft». (min oversettelse)

Også internt i EU har Tysklands posisjon bedret seg. Men dette skyldes delvis den sterke økningen i mange andre EU-land, som Spania, Hellas, Irland og Danmark. En annen grunn er at folketallet synker, slik at det ikke skal så mange nye jobber til for at arbeidsledigheten synker.

I en rapport med navn «Quality of employment» gitt ut av Statisches Bundesamt i 2011, oppgis det antallet som arbeider deltid og på kortidskontrakter, men som gjør dette fordi de ikke fant noe bedre (fast, fulltid), har økt betraktelig fra 2000 til 2010. I den tyske statistiske årboken fra 2011² oppgis det at det har vært en økning fra ca. 4 millioner i «marginal sysselsetting » i 2000 til ca. 5 millioner i 2010.

I etterkrigstidens Wirtschaftswunder, da den raske veksten skapte behov for arbeidskraft, ble Tyskland et sted der millioner av såkalte gjestearbeidere fra blant annet Tyrkia, Hellas og Italia emigrerte til. Et tegn på at det som i dag blir beskrevet med samme begrep, er noe kvalitativt annet, er at innvandringen har sunket. Det selv om østeuropeiske arbeidere nå lett kan reise til Tyskland. I følge Statistiches Jahrbuch (2011:67) har flyttestrømmen i 2008 og 2009 faktisk vært negativ. Det har altså flyttet flere ut enn inn, av Tyskland.

Den siste variabelen er fattigdom. Med tanke på nedgangen i arbeidsledighet fra 2005, da den var på sitt høyeste, til 2010, skulle man gå ut i fra at andelen fattige var sunket. Men i følge de offisielle beregningene fra Statisches Bundesamt, er andelen bare sunket fra 14,7 % til 14,5 %. Fattigdom blir definert som en person eller familie med mindre enn 60 % av medianinntekteten³ for et tilsvarende hushold, basert på datamodell fra OECD.

Kanskje kan et oppslag i magasinet Der Spiegel (26.4.2011) fortelle oss hvorfor det kan ha seg at det ikke er noe markant nedgang i fattigdom når det er nesten to millioner færre arbeidsledige. Magasinet beskriver hvordan systemet med småjobber subsidiert av staten, «mini- og midijobs» som ble ytterligere fremmet av Hartz-reformene til SPD, har utviklet seg:

De tjener maksimalt 400 euro (ca 3000 kroner) per måned og betaler ikke skatt – og i en reportasje fra pressen, har antallet som har slike jobber oversteget 7 millioner. Fagforeninger og arbeidskjøpere vil se på dette med kritiske øyne: Disse har liten sjanse til å få en fulltidsjobb. (..) Ved slutten av september 2010 var mer enn 7,3 millioner mennesker i en slik job, (..) Det var omtrent 1,6 millioner flere enn i 2003. På det tidspunktet løsnet den rød-grønne regjeringen (SPD og de grønne) reglene for disse småjobbene.

Konklusjon

Når det igjen brukes begrepet Wirtschaftswunder i pressen, betegner det en annen type oppgang enn om den enorme veksten i etterkrigstidens Vest-Tyskland. Oppgangen, som jeg har vist, begrenser seg først og fremst til eksportindustrien. Den har fått noen positive konsekvenser, som synkende arbeidsledighet, men ikke noe bred oppgang for verken befolkningen som helhet eller statens økonomi. Fattigdommen har holdt seg stabil. Tysklands eksempel viser tydelig kapitalismens problem med å opprettholde høye vekstrater og framgang for selv de landene som gjør det godt innenfor den kapitalistiske konkurransen. Muligheten for å «shoppe lokaliteter», det vil si å hele tiden kunne flytte produksjonen dit det er billigere, er et effektivt virkemiddel for å holde lønningene nede. Dette forhindrer også vekst i etterspørselen, og bidrar til å forverre situasjonen for de landene som er avhengig av å kunne eksportere til nettopp Tyskland.

Det står tydelig for meg at medias opphausing av Tyskland som vellykket økonomisk modell, er overdrevet og unyansert, og at kapitalismens evne til å frambringe bred framgang for hele samfunnet ser ut til å være over i de gamle kapitalistiske landene.

Noter:

1. «Long Term series from 1950», se http://www.destatis.de/jetspeed/portal/cms/Sites/destatis/Internet/EN/Content/ Statistics/VolkswirtschaftlicheGesamtrechnungen/ Inlandsprodukt/Tabellen/Tabellenuebersicht,templateId=re nderPrint.psml
2. Statistiches Jahrbuch (2011:75).
3. Medianinntekten er inntekten til den husholdningen som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntekten etter størrelse. 

Occupy-rørsla er eit brot med venstresida. det er eit brot med at horisonten er liberalt demokrati, dogmatiske løysingar og kranglar om territorium. Occupy-rørsla har fødd eit nytt kommunistisk straumdrag, med teoretisk fundament i Paris 1968 og i Occupy-rørsla sjølv

Evan Sarmiento studerer arbeidsliv i Boston i Massachusetts og medlem av Freedom Road Socialist Organization.

Like før klokka 5 om morgonen den 10. desember 2011 vart Occupy Boston kasta ut frå leiren vår på Dewey Square. Raidet kom etter at dommar Frances A. McIntyre oppheva ei midlertidig rettsavgjerd som forbaud politiet å gjera noko med Occupy Boston. Omgrepa «leirområde», «protest» og «sivil ulydnad» er beskytta av grunnlova til USA. Delstaten Massachusetts valde likevel å sjå på omgrepet «okkupasjon» som medvite overtaking av privat eigedom.

Ironisk nok forstod rettsvesenet i Massachusetts okkupasjonen betre enn mange av okkupantane. Sjølv oppfatta dei leiren vår på Dewey Square meir som eit samlingsrop for dei 99 % enn som noko permanent. Endå meir interessant var det at delstaten Massachusetts meinte Occupy Boston ikkje kunne vera saksøkjarar ettersom kvart vitne hevda å ikkje representera Occupy Boston. Occupy Boston praktiserer flat struktur og konsensus, i tråd med heile Occupy-rørsla, og individa kunne berre representera seg sjølve

Etter utkastinga snakka eg i eit panelordskifte på Harvard med tittelen «Kva er Occupy-rørsla?». Emmanuel Telez, ein ung jurist, var ordstyrar. Vi diskuterte denne merkelege motseiinga etter møtet. Occupy Boston var så framand for staten og rettsvesenet at den ut frå lova ikkje ein gong kunne eksistera. For staten var Occupy Boston eit usynleg, traumatisk element, ei ikkje-eining som omdefinerte og overskreid dei borgarlege rettane i konfrontasjonen med staten. Nokre såg på det som «å nytta borgarlege rettar på ein ikkje-borgarleg måte»

Det vi tapte i utkastinga, var ikkje så mykje visjonen vår om å vera ustoppelege, om at ei anna verd er mogleg. Det vi tapte, var forståinga av vår heterodokse – ulikarta – stilling til staten. På Dewey Square stod vi og tok tilbake privat rom, og gjorde det om til eit politisk karneval, ein møtestad og eit senter for alle sosiale rørsler. Vi tente folket, objektivt sett. «Kost og losji»-komiteen sørga for mat og klede for om lag 200 000 dollar til heimlause familiar, ei gruppe som utgjorde ein stor del av okkupantane.

Forståeleg nok, kanskje, såg mange okkupantar på leiren som lite anna enn eit propagandastunt, ein umoden aktivitet som var mindre viktig enn å byggja ei «verkeleg rørsle». Dei var også perplekse i forsøka på å definera kva vi hadde oppnådd, og ikkje i stand til å sjå omfanget av dei ideologiske og politiske sigrane våre gjennom nesten tre månader på Dewey Square.

Det var valdsame ordskifte på allmøta våre. Occupy Boston splitta seg langs midten. Mange organisatorar og aktivistar tykte leiren var ei hindring. Dei argumenterte, med hell, for at det å halda på leiren, beskytta den mot politiet og utvida området ville vera umogleg. Dei såg for seg at Occupy Boston skulle spreia i ulike sfærar; til grupper som forsvarte huseigarar mot utkasting, til fagforeiningar og laga okkupasjonar rundt om i heile Stor-Boston. For desse var leiren eit hinder for å slå rot blant dei mest undertrykte og utbytta i byen. Kort sagt, korleis kan ein verkeleg bidra med leiarskap og organisering om ein er isolert til eit lite geografisk område.

Ein stor minoritet, som eg var del av, auste av våre hjarta og sjeler til den fysiske okkupasjonen av Dewey Square. Vi såg på det å tena folket og ekspandera forpostane som avgjerande for å lykkast med Occupy Boston og heile Occupy-rørsla. Denne trenden forstod kor viktig det Michael Hardt, Antonio Negri og Slavoj Zizek kallar ‘commons’, ‘allmenning’, er. Den felles substansen i vårt sosiale liv. Offentlege rom, husvære, mat og dei grunnleggjande behova i livet, alt dette er del av allmenninga, og bærer eksistensen vår som sosiale vesen. Det å føra ein politikk for allmenninga var ikkje ein uttalt del av Occupy Boston, men det var sentralt i Occupy Oakland. Fokuset til Occupy Oakland på eigedom skapte heite ordskifte om tenleg strategi og taktikk, om skjebnen til Occupy-rørsla og om dei kritiske manglane i vårt nyliberale, nesten dystopiske, samfunn.

Dagen før vi vart kasta ut, pakka okkupantane saman mesteparten av eigedelane våre, og okkuperte vinteren som ei desentralisert rørsle. Occupy Boston som ein antikapitalistisk leir forsvann ideologisk lenge før politiet fjerna oss. Det fanst ikkje eit djupt ynske å halda på leiren, og rørsla klarte ikkje å utvida til nye område. Sjølv om eg var skuffa over at vi ikkje forplikta oss til å halda på leiren og også over den manglande forståinga vår av kva leiren representerte, så var eg framleis optimist.

Vinteren sendte Okkupasjonen inn i hundrevis av ny område. Occupy Boston sette ned ein komité for å kjempa mot kutt i offentleg transport. Okkupasjonar kom til i mange arbeidarklassestrok og til og med ein permanent leir i det einaste offentlege universitetet i Boston, University of Massachusetts. Vi vart omfamna i aktivistmiljø og fagrørsla, men det viktigaste som skjedde var at debatten om kva slags politikk som er mogleg, vart eit nasjonalt fokus for Occupy-rørsla. Skal vi gå vidare med okkupasjonar av privat eigedom? Skal vi flytta grensene? Korleis skal vi arbeida med veletablerte grasrotorganisasjonar og fagforeiningar? Eg vil gå inn på desse spørsmåla og gje et samandrag av arbeidet vårt i desse usikre, men spanande, tidene.

Dei hurtigveksande kommunane

«Kvifor skulle ikkje kommunar veksa fram overalt? I kvar fabrikk, kvar gate, kvar landsby, kvar skule. Endeleg skal vi få eit styre av basekommunar!» Eg har alltid sett på den Usynlege komiteens The Coming Insurrection som den grunnleggjande teksten for Occupy-rørsla. Om ein vil innrømma det eller ikkje så fylgjer Occupyrørsla den strategien. Framveksten av kommunar, organisasjonar og koalisjonar etter utkastinga frå Dewey-parken nådde eit høgdepunkt, og kulminerte med mange formasjonar. Occupy Quincy, Occupy Weymouth, Occupy Somerville, Occupy Allston/
Brighton, Occupemos El Barrio (Occupy The Barrio), Occupy the T, Occupy University of Massachusetts Boston, og Students Occupy Boston.

Men: Dei mest vellukka okkupasjonane har historisk sett ikkje vore knytt til nabolag, men til ressursar. Spesielt gjeld dette Occupy Our Homes – okkuper heimane våre, og Occupy the T – okkuper transportsystemet. Desse fann måtar å knyta allmenningspolitikken i ei spreidd rørsle med å slå djupe røter blant dei utbytta og undertrykte.
I 2007 kollapsa bustadprisane i USA samstundes med ein generell økonomisk nedgang. Mange huseigarar endte opp med å ha huslån som var langt høgare enn verdien av huset. Både nedgangstidene og eigedomsbobla låste huseigarar i ein uhaldbar situasjon. Mange var arbeidslause eller tente for lite, og kunne korkje betala ned lånet eller selja huset. Mellom 2007 og 2009 vart 2,5 millionar heimar tvangsselde. Bustadkrisa var verst for farga. Nesten 8 % av afrikansk-amerikanarar og latinoar har mista heimane sine, mot 4,5 blant kvite.

I min stat, Massachusetts, reknar Massachusetts Alliance Against Predatory Lending med at det i nokre område er over 50 % av huseigarar som lånte pengar det siste tiåret, som ikkje klarer å halda hovudet over vatnet økonomisk. Desse områda er hovudsakleg befolka av farga. Lynn er ein av dei mest ueinsarta byane i Stor-Boston, og har mista mange av innbyggjarane sine på grunn av tvangssal. MAPL reknar med at tvangssal kostar Massachusetts opp mot 4,1 milliardar dollar kvar månad.

Akkumulasjonen av kapital i USA held fram trass i krisa, ikkje ved produksjon men ved ekspropriasjon hovudsakleg frå den farga arbeidarklassen. Den britiske marxistiske geografen David Harvey kallar dette «akkumulasjon ved fordriving». I denne situasjonen har Occupy ein spesiell og umiddelbar politisk rolle. Organisasjonar som City Life/Vida Urbana i Boston har organisert militante forsvar av heimar og okkupasjonar i eit tiår. Framveksten av Occupy har styrka og endra dette arbeidet, mellom anna med mobile lenkegjenger som forsvarer heimar, og innimellom gjer om tvangsselde heimar til basar for møte og allmøte. 7. desember 2011 i New York, til dømes, deltok over 400 i å gjenokkupera eit tomt hus, og gje det til ei heimlaus familie. Okkupantane pussa opp, fjerna mugg og reparerte huset.
I Boston ynskjer transportselskapet MBTA å auka prisane på T-bane og buss med 43 %, kutta line E i helgene, og kutta tilbodet til forstadene. MBTA reknar med at desse endringane vil råka mellom 9 og 13 % av brukarane, der ein stor del er farga bydelar som mister kveldsruter og rutetilbod i sine nabolag.

Occupy Boston, saman med T-Riders Union, hadde ein demonstrasjon ved hovudbiblioteket i Boston 13. februar. Demonstrasjonen samla over 500, med ein stor del elevar frå vidaregåande skule. Etter demonstrasjonen gjekk dei og fylte ei offentleg høyring om kutta i MBTA.

Det som er nytt her, er ikkje kampen mot kutt i offentlege ordningar, men samarbeidet mellom grupper som tidlegare ikkje hadde mykje med einannan å gjera. Grasrotgrupper som A.C.E. (Alternatives for Community and Environment), The Boston Carmens Union and Occupy the T arbeidde godt saman, med motseiingar, og hadde ei vellukka kampanje. Denne nye samla blokken av sosiale krefter – organisatorar, arbeidarar og okkupantar – er det som gjer denne overgangsfasen så unik. Men, som med ein kvar slik sosial blokk kjem motseiingane fram og revirtenkinga tek over for solidariteten. Eg vil nytta eit døme frå vestkysten for å syna kva utfordringar vi står andsynes. Occupy-rørsla søkte samarbeid med den historisk sett militante hamnearbeidarfagforeininga ILWU, International Longshore and Warehouse Union.

Okkuper fagrørsla

Black Orchid Collective, svart orkidé-kollektivet, er et kommunistisk kollektiv innanfor Occupy Seattle. Dei har slagordet «fagorganiserte og dei 89 % -stå saman». I USA er det bere 11 % av arbeidarane som er fagorganiserte. Dei gjenverande 89 % er i svært fleksible,  usikre jobbar, og er til vanleg ikkje representerte av fagrørsla. Som fylgje av dette er det to tilnærmingar til arbeid med fagrørsla i Occupy-rørsla. Den eine tilnærminga, som er typisk for Boston, er å sameina okkupasjonane som eit tilskott til fagrørsla, og arbeida med krefter som Jobs with Justice, Community/
Labor United, the Massachusetts Nurses Association og Service Employees International Union. Ei anna tilnærming, som Occupy Oakland er eit døme på, sameinar ikkje berre fagorganiserte arbeidarar, men også massen av andre arbeidarar og arbeidslause, ei kraft som historisk sett ikkje har vore nytta.

Den 2. november 2011 stengte Occupy Oakland hamna i Oakland, med atterhalden aksept frå fagforeiningstoppane og sterk støtte frå grunnplanet. Den 12. desember gjekk Occupy Oakland og Occupy Seattle i lag med Occupy-grupper i andre byar på vestkysten for å stengja dei respektive hamnene sine. Kravet var at EGT, eit multinasjonalt shipping-selskap, skulle slutta med forsøka på å tilsetja uorganisert arbeidskraft i Longview hamn i Seattle, og slik sett få uorganisert arbeidskraft inn i ein organisert arbeidsplass. Sjølv om ein fekk stengt hamnene førte stengingane til mykje usemje. På ei samling før hamnestenginga kravde eit medlem av ILWU at Occupy Seattle ikkje skulle blokkera hamna, ettersom ILWU sentralt ikkje støtta det. Mange i Occupy-rørsla såg på hamneblokadane som adventuristiske og som brot på retten fagforeiningane har til å styra sitt eige felt, men dei oversåg samstundes alle grunnplansaktivistane frå ILWU som var involvert i kampanjen frå starten av. Ein okkupant på samlinga sa: «Eg vaks opp i ‘hood’en og fagførsla var der aldri for oss, det minste de kan gjera no er å støtta blokaden vår.» Dette seier svært mykje om Occupy-rørsla.
I arbeidet mitt med Occupy Boston såg eg dei forskremte ansikta til folk i NGOmiljøet og fagrørsla då Occupy Boston tok ei uavhengig retning, og byrja arbeida med saker NGOane rekna som «sine». Det er svært viktig at Occupy ikkje berre vert eit haleheng til fagrørsla og demokratane. Vi må ha Occupy for Occupy, ikkje for å fylla opp andre kampanjar med kjøtvekt.

Styrken til Occupy-rørsla ligg ikkje berre i kampen mot dei 1 %, men i endå større grad i den utilsikta deterritorialiseringa av revolusjonen. Occupy-rørsla har brote ned grensene mellom lokalsamfunn og fagrørsle, mellom bustadskamp og utdanningskamp. Etablerte organisasjonar, sjølv dei med ei radikal historie som IWLU, må handskast med ei ny sosial rørsle av ikkje berre organiserte arbeidarar, men også arbeidarar som ikkje har noko å mista. Arbeidarar som er ghettoisert, arbeidslause, midlertidig tilsette, nasjonalt undertrykte, og som historisk har sett lite til solidaritet frå fagforeiningane. Hamneblokadane på vestkysten var ikkje berre ein solidaritetsstreik, men ein politisk streik frå dei 99 % mot rasisme, fattigdom og politivald.

Den teoretiske oppsummeringa frå Oakland Commune av aksjonane ser hovudsakleg på leiarrolla til dei utrygge, uorganiserte arbeidarane. IWLU klarte ikkje på eiga hand å forhandla med EGT. Den tradisjonelle streiken viste seg å ikkje vera effektiv. Men, som Oakland Commune merka seg, det å forstyrra varedistribusjonen og taktikken med mobile blokadar var effektivt! Occupy-rørslene på vestkysten stengte ikkje berre ned hamnene i dei respektive byane sine, men også sjølve by-funksjonane. Dette stadfesta teorien til Oakland Commune om at ein streik ikkje lenger kan karakteriserast med å halda tilbake arbeidskraft, men ved å avbryta flyten av kapital. Alain Badiou, ein fransk post-maoistisk filosof, hevdar at politikk er å grundig knyta opp alle band. Og er det ikkje slik at Occupy-rørsla i sine eksperiment med nye former for solidaritet og organisering eksemplifiserer krisa i alle etablerte band, spesielt i formen for fagforeining vi kjenner? Politikken til Occupy løyste opp grensene mellom fagforeiningar, lokale organisasjonar, partia på venstresida, og smidde ein folkeleg og frivillig disiplin. Dette tyder ikkje at eg er mot desse gruppene eller fagforeiningane. Tvert i mot, handlingane våre må styrkja grunnplanet der det er mogleg.

Det eg vil kritisera, er vektlegginga av «respekt». Respekt er i seg sjølv ikkje solidaritet. Solidaritet går begge vegar, og ein ukritisk, underdanig respekt for etablerte organisasjonar kan ikkje vera grunnleggjande for frigjerande politikk. Det er ikkje det same som å seia at Occupy-rørsla er utan skuld eller politisk moden, men Occupy har avdekka og overkome avgrensingane til venstresida i USA. Desse avgrensingane kjem likevel til syne i Occupy-rørsla sjølv, ikkje berre i tilhøvet til andre sosiale krefter, men også i måtane å forstå ikkje-vald på.

Vald og ikkje-vald

Occupy-rørsla vart starta som uttalt ikkjevaldeleg. 1. desember på Dewey-plassen vart ikkje-vald og vald blanda med einannan. På det tidspunktet kunne vi ikkje vaska opp i leiren. Det var slaget om oppvaskkummen.
Boston kommune ville ikkje tillata noko utstyr inn i leiren som trong straum og varmt vatn. Logistikk-komiteen bygde ein sereigen vask. Denne vasken var, vil eg hevda, magisk. Den nytta store vasstankar og gjenbrukte skittent vatn i eit stengt kretsløp. I tråd med restriksjonane politiet måtte arbeida etter, kunne dei ikkje fjerna noko utstyr frå leiren som ikkje braut med reglane. Logistikk-komiteen bar stolt inn super-vasken inn på allmøtet den 1. desember, men vart stoppa av to politifolk.

Hendinga var typisk for forvirringa rundt ikkje-vald. Ein av leiarane i logistikkkomiteen gjorde ein mic-check, og forsikra politiet om at vi ikkje er valdelege, og bad oss til og med ta eit steg tilbake, mens vi omringa vasken. Han bad politiet grunngje kvifor dei konfiskerte vasken, og kravde å snakka til ein høgare offiser. På det punktet, medan vi framleis var forvirra og desorganiserte, slengte politiet vasken inn ei vogn. Nokre av oss prøvde å koma i stilling og omringa vasken, men politiet trakka over oss og skadde nokre av oss.

Vi samla oss raskt rundt vogna. Nokre okkupantar fornærma politiet, vart aggressive, og ropte «Fuck the police» eller alternativt, «Vi vil ta oppvasken!». Gruppa splitta seg. Nokre stod på sidelinene og ropte at vi var valdelege i ord, at vi var valdelege for å prøva og slå ring om vasken vår, og føysa politiet unna. Det var ein tydeleg splitt i rekkjene våre.
Vi tok opp att allmøtet, med vasken vekke. Båe sider gjekk opp til mikrofonen. Nicole K Sullivan, ei ung dame som hadde vore aktiv i Occupy Boston sidan starten, hadde eit sannferdig og rørande bidrag: «Korleis kan kroppen min og røysta mi vera vald? Kroppen min og røysta mi er det einaste eg eig. Korleis kan du fornærma meg og splitta oss for å bruka det?»

Nyleg har spørsmålet om vald kome attende. I januar prøve Occupy Oakland å sikra seg ein ny møtestad ved å marsjera til eit aude konferansesenter. Okkupantane var betre budde etter systematiske politiovergrep, og hadde med seg skjold. Nokre såg på det å bruka skjold som ei valdshandling eller som politisk umodent, men dei må ha gløymt at krigsveteranen Scott Olsen nesten døydde etter at eit politiprosjektil trefte ham i hovudet. Oakland-politiet gjekk til åtak på okkupantane med gummikuler, tåregass og mace. Nokre okkupantar kasta steinar tilbake, og anarkistar storma og vandaliserte rådhuset. Dette fekk Chris Hedges, ein velkjent liberalar som støtta Occupy-rørsla, til å kalla alle radikalarar og anarkistar for ein «kreft i rørsla». Linene vart trekte. Mange var samde med Chris Hedges. Men: Samanlikna med den hyppige volden og trakasseringa i undertrykte lokalsamfunn, samanlikna med det daglege strevet til dei 99 % for å overleva, kva er nokre steinar og knuste ruter?

Occupy-rørsla i Oakland, som i Boston, gjekk frå å vera altruistisk pasifistisk, der ein til og med såg på skjellsord som vald, til å forsvara seg sjølv og det å kasta stein på politiet. Kvifor? Occupy-rørsla såg meir eller mindre på politiet som del av dei 99 %. Etter å ha sett kva politiet faktisk gjer, hadde ikkje lenger tanken om at politiet skulle vera del av dei 99 % nokon kredibilitet. Eg ville aldri karakterisert handlingane til Occupy Oakland som ultra-venstre. Dei er absolutt splittande, ved at dei avdekkjer motseiingane blant dei 99 %, og opnar opp for ein «kamp mellom to liner», men dei var også på tide. Det er framleis problem med ultravenstrisme og eventyrisme i Occupy som er langt meir viktige enn nokre knuste vindauga eller politiuniformar merkte av steinar.

Ein lokal debatt

Eit vanskeleg ordskifte braut ut i Boston innanfor ei kvinnegruppe i desember, etter at vi vart kasta ut. I tida i leiren hadde overgrepsmenn på nivå 3, dei som er mest tilbøyelege til å gjera valdelege, seksuelle brotsverk, sett opp telt på Dewey Square og gått til åtak på kvinnelege okkupantar. Responsen frå Occupy-rørsla var heller treig. Kvinnegruppa forsøkte å få vedteke å stengja ute alle nivå 3 overgrepsmenn frå Occupy Boston. Dette vart blokkert av ei gruppe menn på allmøtet. Heile kvinnegruppa storma ut. Der eg ikkje vil seia at streikane og okkupasjonane til Occupy Oakland var symptom på «ultravenstrisme», meiner eg dette vedtaket i Boston var det, og at det illustrerer problema som ligg i horisontalisme og konsensus der privilegerte individ med mannskropp kan underminera arbeidet til kvinnene.
Framlegget til vedtak om å stenga overgriparane ute, var nok ikkje mogleg å handheva. Det ville ikkje vore mogleg og heller ikkje fornuftig å gjera ein sjekk av rullebladet til kvar einaste person som deltok i Occupy Boston. Denne praktiske innvendinga var likevel ikkje hovudinnvendinga mot framlegget.

Mange i Occupy-rørsla såg på å stenga overgriparar ute som statisme. Dei såg på det som motivert av å kunne bringa politi og rettsvesen inn i rørsla, og kritiserte nemninga «nivå 3 seksuelt overgrepsmann» som ei tilfeldig merkelapp sett på individ av ein gjennomkorrupt statsmakt. Mange anarkistar og antikapitalistar såg på staten, heilt udialektisk, som ein monolittisk undertrykkjande eining. «Staten er lik undertrykking», noko som er sant, men som ikkje tek opp i seg forståinga av at staten sjølv endrar seg som resultat av folkelege rørsler som borgarrettskampen og kvinnerørsla. Dei såg på karakteriseringa av overgriparar som praksisen til ein stat som kriminaliserer borgarane, heller enn som eit resultat av kvinnekampen.

I USA vert ein av fem kvinner valdtekne. Utsegna frå kvinnegruppa var ikkje meir enn eit krav om respekt og tryggleik, noko som gjekk tapt i tankane til radikale antikapitalistar og anarkistar som ofte går seg bort i forsøk på ideologisk reinskap. Det er verkeleg ultravenstrisme i Occupy-rørsla, ein fare som er langt større enn den såkalla ultravenstrismen til black bloc eller tilfeldige og uunngåelege åtak på eigedom. Kampen mellom to liner i Occupy-rørsle
Overgangsfasen har fått nokre nøkkel-motseiingar i Occupy-rørsla fram i lyset. Skal rørsla okkupera for seg sjølv, eller skal ein vera eit vedheng til tidlegare etablerte organisasjonar? Skal vi halda fram med å overta eigedom, militante aksjonar og utvikla nye former for politisk organisering, eller skal vi oppretthalda oss sjølve som spreidd og symbolsk protest?

Nokre kameratar er fast bestemte på å «okkupera venstresida», men eg er usamd. Occupy-rørsla er eit brot med venstresida. Det er eit brot med at horisonten er liberalt demokrati, dogmatiske løysingar og kranglar om territorium. Occupy-rørsla har fødd eit nytt kommunistisk straumdrag, med teoretisk fundament i Paris 1968 og i Occupyrørsla sjølv. Black Orchid Collective i Seattle og Oakland Commune er eksempel frå vestkysten. I Boston arbeider ein ny kommunistisk gruppe, Red Horizon, som prøver å stilla spørsmål heller enn å lata som dei har alle svara.
Occupy Communist Current har nyleg dukka opp, og har gjort svært viktige teoretiske og praktiske bidrag til kampen, frå ei forståing av streik som restriksjon av kapitalsirkulasjon til behovet av å byggja kommunar overalt. I USA ser kommunistar ofte behovet for gjenoppbygging av den kommunistiske rørsla både teoretisk og praktisk. Vi ser no ei gjenoppbygging som ikkje kjem frå samanslåingar eller konferansar, men frå nye forsøk med politisk arbeid innanfor ei masserørsle med nye og spanande karakteristikkar.

Konklusjon

Occupy-rørsla er no karakterisert av utspreiing, av stadig nye kommunar og koalisjonar, og djupe, splittande ideologiske konfliktar. På den eine sida ser ein ikkje på Occupy-rørsla som noko anna enn ein pressgruppe eller eit vedheng som skal veva sine trådar av kamp inn med meir dominerande organisasjonar som AFL-CIO eller det demokratiske partiet. På den andre sida ser ein på Occupy-rørsla som ein distinkt okkupasjon, som praktiserer politikken til allmenninga, reapproprierer offentleg rom, tener folket, og gjer mange feil undervegs.
I denne overgangsfasen har eg og dei fleste andre av oss opplevd å bli forvirra og å mista retninga, men vi har brakt Occupyrørsla djupare inn i kvardagslivet til folk frå arbeidarklassen. Spreiinga av Occupy til ulike stader, inn i spørsmålet om offentleg transport og til og med inn i heimane til folk har sementert ein ny allianse av krefter som er villige til å delta, også når vinteren er over. Vi er framleis på byrjinga av byrjinga og med nytt klårsyn og evne til å gå i mot sterke politiske overtydingar innanfor dei 99 %. Eg er overtydd om at dette vil verta ei permanent rørsle.

 

(Artikkelen er oversatt av Magnus Bernhardsen)

Krisa i bilindustrien i USA er ei krise for kapitalen, og ei for arbeidarklassen.
Marknaden i USA vart særleg hardt ramma etter finanskollapsen i 2007. Etterspørselen fordampa. Antallet jobbar i bilindustrien i USA var relativt konstant frå 1950 til 2005, men har etterpå gått ned. Antallet organiserte har gått kraftig ned dei siste tri tiåra.

Nicole M. Aschoff har en doktorgrad i sociologi.

I 2009 gjekk salet ned med 50 prosent for USA-eigde fabrikkar og 40 prosent for utanlandseigde, for så å legge seg på 10,4 millionar kjøretøy – det lågaste på 30 år i USA.¹ Konkursbegjæringa til Chrysler og General Motors (GM) same året såg ut til å signalisere den lenge spådde undergangen for Detroit. Den føderale regjeringa viste til dei negative økonomiske følgene av kollapsen i bilindustrien, og kasta ei livline til næringa i form av økonomisk støtte til reorganisering. GM og Chrysler kom ut av konkursen med færre fabrikkar, forhandlarar og merke, ny eigarstruktur og krav om å produsere mindre og «grønne» kjøretøy. I prosessen blei fagorganiserte bilarbeidarar del-«eigarar» av dei «nye» bilprodusentane, og gjekk med på omfattande kutt i lønnsog arbeidsvilkår som sette dei på linje med uorganiserte bilarbeidarar i USA.

Finanskrisa og den påfølgande krisa i bilindustrien tvinga vesentlege endringar på næringa, men desse endringane var ikkje eit fundamentalt brot med fortida. Den primære konsekvensen var i staden å akselerere og forsterke pågåande kapitalistiske omstruktureringsprosessar, stort sett på bilarbeidarane sin kostnad. GM, Chrysler og Ford har faktisk hatt fordel av den siste krisa. The Detroit Three kunne raskt omgruppere seg etter at konkurransestrategien frå dei siste to tiåra hadde slått feil. Krise følgt av omstrukturering er typisk for bilindustrien, særleg i store konkurranseutsette marknader som USA. Fabrikantane har sett i verk bølge på bølge med omstrukturering i USA sidan 1980-tallet. Saman med aukande utanlandske investeringar har det gitt ein industri i konstant forandring. Den siste krisa representerer eit framhald av dette. Så frå kapitalens perspektiv kan ein i hovudsak plassere den siste krisa innanfor pågåande omstruktureringsprosessar i industrien.

Det same kan ein ikkje seie om fagorganiserte bilarbeidarar i USA. The Detroit Three utnytta, saman med den føderale regjeringa dommedagsatmosfæren rundt krisa, til å presse gjennom innrømmingar som grunnleggande undergrov den makta United Auto Workers (UAW) hadde til å verne og forbetre arbeidsvilkåra til medlemmene. Samtidig som livet til bilarbeidarane har svinga i takt med oppgang og nedgang i industrien, så har dei siste tretti åra som eit heile vore prega av jamn nedgang og desorientering. Ein langvarig tendens med minkande organiseringsgrad, innrømmingar og isolasjon har bana veg for historisk eineståande innrømmingar. Den siste krisa har i alt vesentleg viska ut det fagorganiserte bilarbeidarar har oppnådd etter siste verdskrigen.

Slik har krisa hatt ulike konsekvensar for kapital og arbeid. For kapitalen har krisa utløyst ei rask omstrukturering og attreising av profitten, mens for arbeidarane har det forverra den utsette situasjonen for dei organiserte bilarbeidarane ved å reversere tiår med hardt tilkjempa rettar. For å forstå krisa betre og dei ulike konsekvensane for kapital og arbeid, er det nødvendig å sjå ho i ein historisk samanheng. Slik kan me få eit klarare perspektiv på kva krisa er, og ikkje minst undersøke maulege måtar arbeidarane kan omgruppere seg og slå tilbake på.

Krise for kapitalen

Hausten 2008 såg bilindustrien i USA ut til å vere på veg mot katastrofe. Chrysler og GM meldte om årstap på respektive 8 og 31 milliardar dollar. Uroa i finansmarknaden som starta eit år tidlegare, fekk marknaden for aktivabaserte verdipapir til å tørke ut. Nesten over natta fekk forbrukarane problem med å finansiere bilkjøp, og forhandlarane fekk ikkje kreditt til å kjøpe frå produsentane. Detroit var hardare ramma enn utanlandske fabrikkar fordi dei hadde satsa for mykje på både SUV-ar (Sport Utility Vehicle – sport- og nyttekjøretøy) (som hadde falle saman pga stigande drivstoffprisar), og – for GM og Ford – satsing på finansmarknaden. Men krisa var ikkje avgrensa til produsentar i USA. Næringa er tett samanvevd, med komplekse og overlappande forsyningskjeder. Av den grunn skapte kollapsen i kredittmarknaden raskt ein kjedereaksjon som trua eksistensen til fabrikkane, underleverandørane, forhandlarane, arbeidarane og lokalsamfunna som var avhengig av dei, særleg i statar som Michigan, Kentucky, Ohio, Indiana, Alabama og Tennessee.²

Seint i 2008 kunngjorde GM og Chrysler at dei ikkje hadde pengar til løpande drift året etter, om dei ikkje fekk økonomisk støtte av den føderale regjeringa. Trass i omfattande offentleg motstand oppretta finansdepartementet Automotive Industry Financing Program (AIFP) som del av Troubled Asset Relief Program (TARP) i desember 2008. Gjennom AIFP gav finansdepartementet lån på respektive 4 og 13,4 milliardar dollar til Chrysler og GM. Låna hadde vilkår: Produsentane måtte legge fram gjennomførbare planar for å kutte kostnader, og strømlinjeforme produksjonen i samsvar med minkande marknadsdelar. Produsentane la fram desse planane i februar 2009, og bad om meir finansiell støtte fordi dei heldt fram å tape pengar. I mars same året avviste Obamaadministrasjonen forslaga fordi dei «ikkje var nok til å gjøre dei levedyktige på lang sikt», og kravde at produsentane «måtte gjennomføre meir aggressive tiltak for å få meir føderal hjelp». GM og Chrysler fekk 60 og 30 dagar på seg til å nå omstruktureringskrava til Obama, eller slå seg konkurs og bli omstrukturert med makt av staten. Ingen av selskapa klarte tidsfristen, og dei erklærte seg konkurs.³ Ford hadde tilstrekkelege reservar, og forhandla fram ein nødkreditt på 9 milliardar dollar, og unngjekk dermed konkurs.

Konkursprosessen for begge selskap vart klassifisert som «rettsovervaka sal av aktiva». GM og Chrysler selde sine «gode» aktiva – dei delane av selskapa dei ønska behalde – til det «nye» GM og Chrysler. Uønska aktiva og gjeld blei verande i dei «gamle» selskapa, og vart avvikla i ein lang konkursprosess. Målet for det rettsovervaka aktivasalet var å få selskapa raskt ut av konkursen, og dermed akselerere snuoperasjonen.⁴

Chrysler, som alt hadde Cerberus Capital Management (CCM) som majoritetseigar, vart delt mellom Fiat, UAW-fondet Voluntary Employment Benefits Agreement (VEBA) og styresmaktene i USA og Canada, alle minoritetseigarar.⁵ Åtte samanstillings- og forsyningsfabrikkar vart bestemt stengte. For å skape det «nye» GM vart fjorten samanstillings- og forsyningsfabrikkar bestemt lagt ned: avdelingane for Hummer, Pontiac, SAAB og Saturn selde eller lagt ned. GM vart delt mellom styresmaktene i USA, UAW og Canadian Auto Workers, dei kanadiske styresmaktene, provinsregjeringa i Ontario og uprioriterte aksjeeigarar. Sjølv om Ford ikkje erklærte seg konkurs, gjekk dei au gjennom ei omstrukturering. Dei selde avdelingane for Jaguar og Rover til Tata i 2008, reduserte eigardelen i Mazda til bare 3 prosent,. I 2010 la dei ned merket Mercury, og selde Volvo til Geely.⁶

Krisa og den påtvinga omstruktureringa av GM og Chrysler var viktige hendingar både for næringa og dei enkelte selskapa. Intervensjon og økonomisk støtte frå staten gjorde at eigarane raskt kunne tilpasse produksjonen og redusere kapasiteten, så dei kunne konsentrere seg om profitable avdelingar. Men krisa var verken slutten på nedgangen, eller ei hending som brått endra spelereglane i næringa. Omstruktureringa som skjedde, var del av ei pågåande reorganisering av den globale bilindustrien, særleg i «fornyings»-marknader som USA. I årevis hadde bilprodusentane gått gjennom produksjonsopplegget, og laga nye strategiar for å møte auka konkurranse. I denne delen av artikkelen skal me plassere denne omstruktureringa i ein breiare historisk samanheng, for å vise kor viktig krisa var for kapitalen.

Produsentane i USA har omorganisert verksemda si nesten kontinuerleg sidan 1980-tallet, som eit forsøk på å halde marknadsdelar i aukande konkurranse med utanlandske produsentar etablert i USA og andre stader. Med framveksten av japanske og europeiske konkurrentar på 60-tallet mista produsentane i USA gradvis monopolet i bilindustrien, særleg då importen byrja å trenge inn på heimemarknaden på 1970-tallet. For å henge med byrja dei først å flytte delproduksjon og noko samanstilling til sørlege USA og Mexico, for å kutte kostnader. Men då importen heldt fram med å stige, pressa industrien Reaganadministrasjonen til å gjennomføre importrestriksjonar på utanlandske bilar. Dei «frivillige» eksportrestriksjonane førte til ei investeringsbølge frå japanske produsentar og underleverandørar i USA på 1980-tallet. Utanlandske selskap gjekk først inn i Midt-Vesten for å ta fordel av eksisterande forsyningsnettverk. Men frå slutten av 1980-tallet byrja utanlandske investeringar i forsyning å stige markant, og utanlandske bilprodusentar kunne flytte sørover for å utnytte låglønna arbeidskraft.

Som svar på aukande konkurranse på heimemarknaden brukte bilprodusentane i USA milliardar på omstruktureringsprogram på 1980-tallet. Dei stengte fabrikkar på kysten, og opna nye inne i landet for å vere nær nervesenteret i landets transportsystem, og flytta samtidig enklare arbeidsoperasjonar til låglønna anlegg i Mexico.⁷ USA-eigde selskap slutta au å produsere mindre bilar, og gav frå seg desse til japanske og europeiske produsentar for å konsentrere seg om store personbilar og lette lastebilar.⁸ På slutten av 1980-tallet gjekk bilprodusentane inn i andre merke og marknader for å betre profitten. GM brukte til dømes milliardar for å kjøpe nisjeprodukta Lotus og SAAB, Ross Perots IT-selskap EDS og Hughes Electronics og andre risikable føretak i finans og forsvarsproduksjon. ⁹

Den geografiske dynamikken heldt fram inn i 1990- og 2000-tallet. Som figur 1 og 2 syner, flytta investeringane geografisk, og med vekst og nedgang samtidig, særleg i Midt-Vesten.

Japanske bilprodusentar utvida produksjonen i USA, og fekk selskap av europeiske produsentar og store underleverandørar, i hovudsak frå Europa og Asia. Denne tilstrømminga av produksjon kom samtidig med at USA-eigde produsentar og enkelte delleverandørar flytta til Mexico, og la om eksisterande produksjon i Midt-Vesten. Dei siste tri tiåra har det ikkje vore ei einvegs flytting av produksjon frå tradisjonelle industriregionar til låglønnsområde sør i USA og i Mexico, men investeringane har vore kjenneteikna av reorganisering av produksjonen, som har ført til ei «bilgate» som strekk seg frå Dei store sjøane til Mexicogolfen.¹¹

Investeringane dei to siste tiåra har ikkje vore prega av langsiktig nedgang, men tidvis vore dynamisk med vekslande vekst og nedgang. Som figur 3 illustrerer, har investeringane hos produsentar og underleverandørar hatt toppar og bølgedalar i samsvar med dei økonomiske konjunkturane, men har alltid vore ei blanding av vekst og nedgang.

Mykje av investeringane hos bilprodusentane dei siste to tiåra har vore i nye produksjonsmetodar og -utstyr i eksisterande fabrikkar, eller i nye fabrikkar for å produsere tyngre kjøretøy (lette lastebilar, SUV-ar og mindre bussar). Mens marknaden i USA generelt blir oppfatta som ein «fornyings»-marknad, fordi marknaden er svært metta, så har marknaden for tyngre kjøretøy hatt stor vekst, særleg på 1990- tallet. Lette lastebilar stod for meir enn halve verdien av bilsalet i USA seint på 1990-tallet.¹² Tyngre kjøretøy var populære og bare marginalt dyrare å produsere, det gjorde dei svært profitable for produsentane. Som vist i tabell 1, flytta både USA-eigde og utanlandskeigde produsentar produktmiksen tydeleg i retning tyngre kjøretøy mellom 1995 og 2005. Innanlandseigde produsentar sette ned produksjonen av personbilar til fordel for tyngre bilar, mens utanlandske produsentar auka investeringane på begge område.

I tillegg til nytt produksjonsutstyr tilpassa produksjon av tyngre bilar satsa GM og Ford på 1990- og først på 2000-tallet på å forbetre marknadsdelane sine gjennom omstruktureringar. Ford kjøpte Volvo, Rover, Aston Martin, Jaguar, og styrka kontrollen over Mazda. GM kjøpte Hummer, Daewoo og kontrollerande del av Isuzu. Innanlandseigde selskap stokka au om på eksisterande strukturar på 1990-tallet: GM selde Lotus, EDS og Delphi, mens Ford kvitta seg med Visteon.¹³ GM og Ford «de-vertikaliserte» forsyningskjedene sine. Uavhengige leverandørar såg høve til å utvide, og tidlegare tilknytta leverandørar utvikla nye partnarskap med utanlandske produsentar, og pressa på for å få dei til å opne nye fabrikkar.¹⁴ Som vist i figur 2, vart mange både utanlandske og USA-eigde leverandørar pressa til å følge produsentane for å halde på eller få kontraktar. Førsterangs leverandørar tok også på seg meir ansvar for produksjon og utforming.¹⁵ Seint på 1990-tallet vart til dømes Delphi bedt om å samordne heile forsyningskjeden for Mercedes som strekte seg nær 2 500 km frå Juarez i Mexico til Tuscaloosa i Alabama.

Omstruktureringa i Nord-Amerika på 1990-tallet var del av ei global omstrukturering. Mens ny produksjonskapasistet på 1980-tallet mest var japansk, byrja amerikanske, europeiske og koreanske selskap raskt å investere i nye marknader på 1990-tallet. Produsentane ønska kontrollere nye marknader i land som Vietnam, Kina, India, Pakistan og Filippinane der marknadene langt frå var metta. Handelshindringar vart også letta i mange land på 1990-tallet, og med raskt aukande konkurranse i Triaden (Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan) håpte produsentane å utvikle framtidige vekstområde. Men potensialet i desse områda var usikkert etter den økonomiske krisa i Asia. På slutten av nittiåra meinte mange analytikarar at selskapa hadde overvurdert etterspørselen i nye marknader, og globale produsentar og leverandørar byrja igjen å lite på profitt frå marknadene i Triaden, særleg i USA.¹⁶

Samtidig la Ford og GM om til å stole tungt på finansavdelingane sine (Ford Credit og GMAC) som kjelde til avkasting, og for å kompensere for problema dei hadde med å få profitt på anna enn tyngre kjøretøy. Kredittkostnader var relativt låge seint på nittitallet, og Ford og GM fekk dermed store profittar frå finans. I ein høgt konkurranseretta og syklisk industri, som bilproduksjon, er avkasting frå kreditt attraktiv fordi den representerer ein meir stabil inntektsstrøm enn frå produksjon. Profitt frå finansselskapa deira sette GM og Ford i stand til å halde oppe uprofitable segment (som eksisterande bilmodellar) på verds-basis, samtidig som dei kjøpte seg nye selskap og utvida til nye marknader. Eit overslag seier at finans bidrog til 54 prosent av Fords nettoinntekt i 1996¹⁷, og at GMAC i perioden 1989–2006 sytte for 93 prosent av den konsoliderte nettoinntekta til GM.¹⁸ Denne statistikken har ein tendens til å overvurdere rolla som finans hadde, fordi dei underordna finansselskapa var subsidierte av bilprodusentane gjennom kjøpsinsentiv. Men GMAC og Ford Credit var likevel viktige kjelder til profitt. Mellom 2001 og 2006 fekk til dømes GM 8 milliardar dollar i kontant utbytte frå GMAC.¹⁹

Finanssatsinga var au ei støtte for heile bransjen i perioden. Som Krippner hevdar, vart resultatet av politikken i USA på åttiog nittitallet at frittflytande kreditt «blei drivstoff for eigedomsboblar i finans- og eigedomsmarknaden»²⁰. Desse boblene og særleg bustadbobla skapte ein forbruksboom då huseigarane hadde fordel av synkande rente, refinansierte bustadene sine, og ofte lånte ekstra til utbetringar. Og heldigvis for bilindustrien, nye bilar.²¹ Ford og GM kunne nytte gunstige kredittvilkår som kraftige insentiv til nye kundar, og halde salet sitt oppe i veksande konkurranse. Bustadboomen gav også ekstra avkasting for GM og Ford fordi GMAC og Ford Credit var tungt inne i utlånsmarknaden. I 2006 opererte GMACs ResCap totale lån på 412 milliardar dollar, og eigde sjølv 69 milliardar lån, totalt nesten 40 prosent av GMACs tilgodehavande.²²

GM og Fords satsing på tyngre kjøretøy og finans som støtte til den globale verksemda, var ein suksess på nittitallet. Dei tok attende marknadsdelane dei tapte på åttitallet, fordi SUV-ane leverte framifrå marginar, og kreditten var billig. Men fordi dei brukte inntjeninga frå tyngre kjøretøy og finans til å halde oppe ulønnsame segment framfor å utvikle nye tilbud i andre segment, var dei sårbare for tap av marknad. Asiatiske (og europeiske) produsentar tok fordel av produksjonsgapet, og byrja samtidig å tilby bilar på område der USA-eigde merke var populære. Då marknaden gjekk tilbake etter 2000, heldt USA-eigde selskap fram med å gå ned, og fabrikkane vart halde gåande med store rabattar og sal av bilparkar. Bustadlånkrisa sette ein stoppar for denne håplause strategien. Ford Credit og særleg GMACs (majoritetseigd av CCM frå 2006) eksponering i bustadmarknaden saman med nedgang i industrien og sviktande marknadsdel for Detroit toppa seg til ein storm for datterselskapa, og stengte dei ute frå kredittmarknaden då finanskrisa slo til.²³

Generelt viste krisa at det er grenser for vekst i fornyingsmarknader som USA, Europa og Japan. Den tiårige produksjonsog salsboomen frå 1995 til 2005 auka ganske enkelt konkurransen i ein marknad som alt hadde overkapasitet. Med stopp i etterspørselen i USA og Europa og usikker framtid for salet, byrja USA-eigde selskap å trappe opp forsøk på å vekse i nye marknader, særleg dei som var relativt urørte av nedgangen, som Kina og India. I 2009 var salet av nye bilar i BRICS-landa (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Oversetters forklaring) oppe i 20 millionar kjøretøy, grovt ein tredel av verdstotalen, og vurderinga gjekk på at i 2050 ville halvparten av alle bilar bli selde utanfor Triaden. I 2009 gjekk Kina forbi USA som største marknaden i verda, og er i dag den største marknaden for GM. Toyota, Ford og Honda aukar alle produksjonskapasiteten i Kina, og jagar for å halde tritt med Volkswagen, GM og Hyundai som investerte tidleg, og har eit fast marknadsgrep. VW aleine kontrollerer nær 20 prosent av den kinesiske marknaden. Mindre produsentar er au ivrige etter å ekspandere i Kina på grunn av den store appetitten på luksusbilar. Kina er no BMWs nest største marknad og tredje største for Jaguar Land Rover.

India har au hatt ekstrem rask vekst – i 2009 voks heimemarknaden for personbilar med over 25 prosent. Dei siste to åra har Ford, Nissan, GM, Toyota, Honda og VW alle utvida kapasiteten i India, bygd nye produksjonsanlegg, og utvida nettverket av underleverandørar. Ford har nyleg kunngjort at India skal bli deira nye senter for småbilproduksjon, og starta eksport av indiskproduserte Ford Figo til Sør-Afrika. Nye investeringar og stor satsing frå Subaru i India har plassert India framfor Japan som verdas største produsent av billigbilar. Thailand og Indonesia har au fått nye store investeringar. Ford peika ut Thailand som springbrett for eksport til ASEANregionen, og er i ferd med å bygge ny ein ny fabrikk der, og VW bygger sin første fabrikk i Jakarta.

Ny vekst blir sannsynlegvis konsentrert i land som Kina, India og Brasil, men dei fleste ekspertane er samde om at brorparten av bilproduksjonen og salet vil skje i Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan i nær framtid. Samlinga av faglært arbeidskraft, investert kapital og veletablerte forsynings-opplegg kopla med politisk press vil presse produsentar og underleverandørar til å halde fram å investere i eller nær tradisjonelle produksjonsregionar. Etter eit kort avbrekk etter krisa i næringa har investeringane i produksjonen tatt seg opp igjen i USA. Kia opna ein fabrikk i West Point i Georgia i 2009 for å produsere Sorento-variantar, og utvidar fabrikken no for å lage sedan-utgaver. Etter tiår med produksjon bare i Mexico opnar VW eit fabrikk- og forsyningsanlegg i USA. VWs kompleks i Chattanooga, Tennessee vil starte produksjon av mellomstore sedanar i 2011. Og Toyota har starta produksjon av Corolla igjen på den nye fabrikken i Tupelo, Mississippi.

The Detroit Three bygger au opp ny kapasitet. GM investerer 336 millionar dollar i ny produksjonsteknologi på fabrikken i Detroit-Hamtrack for å produsere Volt som ledd i sin nye «grønne» strategi.²⁴ Chrysler investerer 600 millionar dollar for å bygge om fabrikken i Belvedere i Illinois, og skal erstatte Dodge med ein ny mindre bil. Produsentane i Detroit er framleis tungt inne i SUV-ar. Med himmelhøg etterspørsel for desse nok ein gong, særleg for mindre variantar, startar produsentane opp igjen på stengte fabrikkar. GM utviklar no neste generasjon Cadillac Escalade og Chevy Suburban fordi dei hevdar det framleis er få store i dette segmentet av bilindustrien. Seinare, i desember 2010, kunngjorde Ford investeringar på 600 millionar dollar i anlegget i Louisville i Kentucky for å bygge små SUV-ar.

I tillegg til nye investeringar har innanlandseigde produsentar i USA sopt inn profitt etter krisa. Ford vann faktisk marknadsdelar i 2009 og 2010, og meldte om sin høgaste fortjeneste på ti år, og blei verdas mest lønnsame bilkonsern siste året. GMs børsintroduksjon i november 2010 illustrerer kanskje best av alt oppsvinget i bransjen. Dei fekk inn over 20 milliardar dollar på dette, det signaliserte veksande tiltru til framtida til selskapet og bilindustrien i USA. GM utviklar også eit nytt finansdatterselskap, kalla GM Financial, for å tilby leasing og lån mot dårleg sikring i eit forsøk på å selje fleire kjøretøy, og tevle med sitt tidlegare datterselskap GMAC (no kalla Ally).²⁵

Så kva har då vore effekten av krisa for The Detroit Three? Krisa tvinga bransjen til å omgruppere etter at boomen frå 1990-tallet stansa, og lett tilgang til kreditt forsvann. USA-eigde selskap spesielt har måtta justere på nytt etter at strategien med tyngre kjøretøy og finanssatsing viste seg ubrukeleg for bilproduksjonen i det lange løp. Men utviklinga har ikkje knust dei – dei «nye» bilprodusentane i USA er i kjerna ei slankare utgave av dei gamle. Med finansiell og autoritativ hjelp frå styresmaktene har dei ganske enkelt eliminert nokre ulønnsame produksjonslinjer, og kutta kostnader raskare enn dei elles ville gjort – og kunna snu seg raskt til å tjene pengar. Sjølv om det er mindre tilgang på kreditt, vil desse selskapa halde fram med å stole på finans som ein kjelde til profitt og støytpute mot svingingane i bransjen. Dei går au sakte inn i (den som kjent ulønnsame) småbilmarknaden, og vil fortsette å fokusere på SUV-ar, med eit lite skifte mot mindre SUV-ar. Sett i ein historisk samanheng er den siste krisa del av ein pågåande prosess med «kreativ øydelegging» i bilindustrien dei siste tri tiåra. Selskap har opna fabrikkar, lagt om fabrikkar, kjøpt selskap, og kvitta seg med dei seinare. I staden for ein jamn nedgang eller eit brått skifte etter krisa kan ein betre forstå dynamikken i industrien som ein vedvarande reorganiseringsprosess. Dei ibuande svingingane i bransjen kopla med auka konkurranse både i USA og på verdsbasis tyder på at denne typen omstrukturering vil bli eit permanent trekk.

Krise for arbeidarrørsla

Då Chrysler og GM bad styresmaktene om assistanse seint i 2008, var reaksjonen i opinionen mildt sagt lite entusiastisk. Eit vidt spekter av folk la skylda for krisa i bransjen på høgt lønna arbeidskraft, med det vanlege oppfatninga: «Skattebetalarane skal ikkje redde UAW.»²⁶ Dette synspunktet vart gjentatt av regjeringa. Då ho til slutt gjekk med på å gi pengehjelp til GM og Chrysler, var eit av hovudkrava at selskapa endra arbeidsavtalane sine til same nivå som for uorganiserte bilarbeidarar i USA. Det er det som til sist skjedde. Våren 2009 gjekk UAW med på eit tostegs lønnssystem for alle nytilsette der lønningane vart halvert til rundt 14,50 dollar i timen på lågaste tariff, lønnsfrys i seks år for alle nytilsette i GM og Chrysler, streikeforbud fram til 2015 for tilsette hos GM og Chrysler, fjerning av jobbanken, og ei rad andre konsesjonar.²⁷

Kapitalens seier over UAW hadde vore på gang lenge. Mens stoda for bransjen har svinga opp og ned i sal og produksjon og vedvarande omstrukturering, så har arbeidarane i det minste sidan 1980-tallet opplevd ein jamn tilbakegang i organisasjonsgrad, forhandlingsmakt og arbeidsvilkår. På same vis som den siste krisa lét USA-eigde produsentar omstrukturere verksemda si raskt, gav det dei au høve til å rasere arbeidsavtalane raskare. Dei brukte sjokket frå krisa og den raske nedturen i bilindustrien til å utvide innrømmingar som opphavleg bare gjaldt nokre grupper i UAW til heile medlemsstokken. I denne delen skal me sette siste krisa og effekten av ho inn i dei breiare hendingane, med tilbakeslag og forvirring for bilarbeidarane i USA dei siste tri tiåra.

Ein avgjørande faktor i å svekke posisjonen til bilarbeidarane har vore omstruktureringa som er forklart ovanfor. Strømmen av nye og uorganiserte fabrikkar kopla med markant flytting av produksjon til lågtønnsområde sør i USA og Mexico har lagt stort press på dei fagorganiserte. Strømmen av uorganiserte, utanlandseigde fabrikkar har vore delvis øydeleggande. På nittitallet kunne produsentane i USA for første gong på lovleg vis true med å skille ut delproduksjon, modular og jamvel heile system til nye selskap som ofte låg bare kort veg unna. På syttitallet og i aukande grad på åttitallet byrja The Detroit Three å skille ut mange enkle produkt som kabelmatter og tennpluggar frå låglønnsfabrikkar sør i USA og Mexico, men var framleis avhengige av eigenproduksjon av meir komplekse og avanserte komponentar. Innføringa av gruppe 1-leverandørar som Bosch og Denso på nittitallet og 2000-tallet, og aukande konkurranse mellom leverandørane, gjorde at selskapa i USA kunne endre maktbalansen, og kreve store innrømmingar i bytte for «retten» til fortsatt å lage eit produkt. ²⁸

Devertikaliseringa gjekk gjennom på grunn av den manglande evna UAW har vist i å organisere nye fabrikkar og leverandørar. Mens det totale antallet jobbar i bilindustrien i USA var relativt konstant frå 1950 til 2005, og har gått ned i åra etterpå, så har antallet organiserte gått kraftig ned dei siste tri tiåra. Det er dels eit resultat av dramatiske produktivitetsforbetringar hos The Detroit Three – dei treng ganske enkelt færre arbeidarar for å lage same antall bilar – og dels eit resultat av utskilling og minkande marknadsdelar. Sjølv om overslaga varierer, har bilindustrien i USA i dag mellom 30 og 50 prosent organiserte, mot 90 prosent tidleg på åttitallet. UAWs medlemstall sank frå 1,5 millionar i 1979 til bare 557 099 i byrjinga av 2006. I dag er det mindre enn 350 000, der bare to tredelar faktisk jobbar i bilindustrien. Nye fabrikkar har ganske enkelt ikkje blitt organisert. Leverandørane skapte 200 000 jobbar mellom 1990 og 2000 aleine, men andelen organiserte her er minimal. Færre enn 30 prosent av leverandørane er organisert trass i at over 70 prosent av arbeidarane i bilindustrien er tilsette hos leverandørane.²⁹

Aukande antall ikkjeorganiserte jobbar saman med minkande antall fagorganiserte har isolert fagorganiserte bilarbeidarar, og gjort dei meir utsette for konsesjonar, særleg på lokalt nivå. UAWs forsøk på å stå mot utskilling og oppseiingar gjennom å utvikle samarbeid med The Detroit Three har vist seg å ikkje fungere. Det har pressa lokalavdelingar til å forhandle direkte med eigarane for å redde arbeidsplassar. Gjennom nittitallet gjekk lokalavdelingar med på omstruktureringar, innføring av arbeidslag og fleksible «produksjonsceller» mot løfter om nye fabrikkar og nye produkt. Men dette har sjeldan hindra utskilling, og har i siste instans undergrave fagrørslas makt i eit klassisk splitt og hersk-scenario.

Raseringa av arbeidsvilkåra på Delphi er eit viktig eksempel som viser kor veik UAW er blitt, fordi det tjente som mal for nedbyggingsforhandlingar før og under den siste krisa i bilindustrien hos The Detroit Three.³⁰ Delphi var tidlegare innomhus delfabrikant for GM. Det vart bygd opp på nittitallet, og skilt ut som uavhengig selskap i 1999 – ei tid den største leverandøren i verda. Arbeidarane ved Delphi er medlemmer i UAW, og hadde same tariffavtale som GM på den tida dei vart skilt ut.

Med raskt minkande marknad for Delphis primærkunde GM, og hovudforhandlingar på UAWs landsavtale på hausten, byrja Delphi å klage offentleg på lønnskostnadene sine, og viste til høge lønningar og nedarva kostnader som hovudhindringar for framtidig vekst. Selskapet hadde straks gått med på GM-vilkåra under forhandlingane i 1999, og jamvel auka timelønna. Men i 2003 kravde dei eit nytt system. Dei hevda at om dei kunne kutte arbeidsstyrken med 5 000 og innførte delt lønnsstruktur, då ville dei vere konkurransedyktige med ikkje-organiserte underleverandørar i USA som Johnson Controls og Lear.³¹ UAW sa ja. Med ein udemokratisk «tilleggsavtale» til den nasjonale avtalen forhandla Delphi og styret i UAW fram delt tariff i 2004. Etter den skulle nye arbeidarar betalast halvparten av eksisterande arbeidarar. Som gjengjeld for samarbeidet lova Delphi å halde fram ved tri «trua» fabrikkar i Michigan, Alabama og Kansas.³²

Eit år seinare, då Delphi vart skulda for svindel av SEC på grunn av systematisk «overvurdering av aktiva og undervurdering av gjeld og pliktar», kravde Delphi konsesjonar igjen.³³ Dei henta inn Steve Miller – direktøren som køyrde Betlehem Steel konkurs, heiv pensjonsfondet over til PBGC, og kutta helseforsikringa til pensjonistane. Han pressa arbeidarane på Delphi til forhandlingsbordet. Miller hevda at om Delphi ikkje vart samde med GM og UAW om vesentlege kutt i lønnskostnadene, ville ikkje bedrifta overleve avtaleperioden for 2003-avtalen.³⁴ Han foreslo å kutte lønna til 10 dollar timen, fjerne indeksreguleringa (COLA) og jobb-banken, og redusere fordelar, ferie og fridagar.³⁵ Selskapet ville au ha større tilgang til å nytte midlertidig tilsette. Miller vart kjent for følgande flåseri:

Globaliseringa har ført til at me ikkje lenger kan betale folk 65 dollar timen for å slå plenane eller feie golvet.³⁶

Då Delphi erklærte seg konkurs hausten 2005, var meldinga til arbeidarane at dess fleir innrømmingar fagforeininga kunne varte opp med, dess fleire fabrikkar kunne Delphi halde oppe og omvendt. Konkursen i Delphi var den største konkursen til no i bilindustrien, og arbeidarane (og UAW) var under eit enormt press for å gjøre innrømmingar. Som redaktøren av Automotive News sa så framsynt:

Enten forhandlar fagforeiningane frivillig, eller så annullerer konkursretten arbeidsavtalane på Delphi … lønn og vilkår vil bli kutta, fabrikkar stengte, og arbeidarar miste jobbane. Det er uunngåeleg … det er ingen måte å stanse det som er en del av naturens orden, fordi proteksjonisme kan ikkje fungere … Når dei nye konkurransevilkåra er på plass gjennom reorganiseringa av Delphi, vil dei bli standarden for andre leverandørar, og rydda veg for The Detroit Three når dei går inn i forhandlingar i 2007.³⁷

UAW gav etter for presset, i ein særavtale om naturleg avgang der 24 000 jobbar vart kutta, og alle nytilsette var midlertidige eller på den låge tariffen. Etter forhandlingane tilsette selskapet vilt midlertidig tilsette på stader som Milwauke og Alabama. Delphi kom med nye krav, og bad konkursretten kansellere arbeidsavtalane med resten av arbeidarane om dei ikkje kom med nye innrømmingar. UAW gjekk til slutt med på å fjerne indeksreguleringa, jobbanken, visse pensjonar, og sal eller stenging av 24 fabrikkar i USA.

Sjølv om fleire industri- og konkursekspertar stilte spørsmål ved konkursen og finanskrisa på Delphi, førte selskapets handlingar til lite opposisjon frå leiinga i UAW.³⁸ UAW møtte ikkje eingong opp i retten då kravet vart framlagt. Forbundet godtok at opparbeidde vilkår ikkje var forsvarlege. UAW-president Ron Gettelfinger talte til medlemmer på golvet i 2006, og sa:

Dette er ikkje bare botnen av ei syklisk svinging. Den stormen me står framfor, er ikkje av den typen ein kan ri av. Det krevst nye og langsiktige løysingar.³⁹

Desse «langsiktige løysingane» har seinare blitt tydelege. UAWs manglande evne til å stå mot Delphis krav om innrømmingar la grunnen for eit nesten identisk scenario hos The Detroit Three. Under forhandlingane i 2007 pressa dei, som spådd, på for å utvide Delphi-avtalen til organiserte i heile industrien. Igjen var UAW villige, og gjekk med på todelt tariff og eige pensjonsopplegg for nytilsette som ikkje var «kjernearbeidarar » – som tilretteleggarar, lagerleiarar og ferdig-bilsjåførar. Lønna for dei som ikkje var kjernearbeidarar, blei lagt opp etter det delte tariffsystemet på Delphi. UAW gjekk au med på å ta ansvaret for helsa til arbeidarar og pensjonistar gjennom ein frivillig fordelsavtale (VEBA), og fjerna slik kostnaden frå bøkene til The Detroit Three.40 Trass i desse innrømmingane vart UAW offentleg hudfletta då GM og Chrysler bad regjeringa om økonomisk hjelp seint i 2008. Ifølge pressesekretæren i Det Kvite Hus hadde Detroit «uhandterlege arbeidsavtalar», og arbeidde under ein «forelda forretningsmodell ». Politikarane hevda at organisert arbeidskraft «hadde fått industrien på knea», med «rause lønningar og fordelar som hindra bilindustrien i Detroit i å kunne konkurrere ».⁴¹

Eit nøkkelvilkår for å få økonomisk hjelp frå staten, var at GM og Chrysler «gjør alt for å få lønnskostnader på linje med dei (ikkje-organiserte) utanlandseigde fabrikkane».⁴² Spesielt kravde dei at GM og Chrysler:

1. får totale lønns- og pensjonskostnader og så vidare som kan tevle med utanlandseigde fabrikkar,
2. innfører arbeidsvilkår som er likeverdige med dei utanlandseigde, og
3. fjernar alt av kompensasjon eller fordelar utover vanleg sluttvederlag til tilsette som er oppsagte, permitterte eller ledige.⁴³

Desse krava frå staten sette UAW i ein vanskeleg situasjon. Ved å seie at innrømmingar frå arbeidarane var einaste måten GM og Chrysler kunne overleve på, gjorde staten det nær sagt uråd å skape eit alternativ som ikkje ville isolere UAW endå meir.

I mai 2009 gjekk UAW til slutt med på innrømmingar som utvida konsesjonane frå 2007.⁴⁴ Delt tariff blei utvida til å gjelde alle nytilsette, restriksjonar på bruk av midlertidig arbeidskraft vart letta; det vart kutta i tilleggsytingar til arbeidslause, indeksreguleringa fjerna, innført lønnsfrys for nytilsette hos GM og Chrysler i seks år og streikeforbud fram til 2015. Trass i desse konsesjonane sa finansdepartementet at selskapa ikkje hadde innført tilfredsstillande planar, og at dei måtte erklære seg konkurs. Omstruktureringa under konkursen auka presset på konsesjonar gjennom å stenge fabrikkar, og tvinge arbeidarane til å konkurrere om jobbane som var igjen. Omstruktureringa gjorde au bilarbeidarane meir avhengige av lønnsemda til Detroit fordi UAW og VEBA var gjort til del- «eigarar» i GM og Chrysler.

Mens industrien har tatt seg opp igjen i dei to åra etter krisa, så har stoda for bilarbeidarane bare blitt verre. Erfaringane til arbeidarane på GMs fabrikk i Lake Oregon i Michigan er talande. Som del av planane for å utvikle lønnsame små bilar etter konkursen, bestemte GM seg for å bygge om den ledige fabrikken til å lage halvkompakte Aveo og kompakte Verano. Men GM og leiaren i UAW forhandla fram ein hemmeleg avtale som sa at bare 60 prosent av dei permitterte skulle tilbake på høgaste tariff. Resten av arbeidsstyrken hadde valet om å gå tilbake på dårlegaste timelønn på 14,50 dollar, framleis vere overflødige eller flytte 400 km til GMs fabrikk i Lordstown. Det kom som eit sjokk på arbeidarane som i 2009 røysta for at dårlegaste lønn bare skulle gjelde nytilsette. Grunngjevinga for dette nye opplegget var: for å produsere små lønnsame bilar hadde UAW og GM blitt einige om å «arbeide saman … for å finne innovative måtar å bemanne desse operasjonane » i avtalen frå 2009.⁴⁵ «Innovativ» bemanning er tydeleg kodeord for låglønna arbeidskraft.

Det vil sannsynlegvis fortsette i denne retninga. GM og Ford kunngjorde nyss at dei vil tilsette minst 36 000 nye arbeidarar dei neste få åra, alle på lågaste lønn. Med etterspørselen oppe igjen går fabrikkane for fullt med maksimal overtid. Etter noverande landsavtale kan Detroit tilsette opp til 25 prosent av den totale arbeidsstyrken på lågaste lønn.⁴⁶ I tillegg set Detroit i verk tiltak retta mot individuelle fabrikkar for å senke lønnskostnadene og auke andelen tilsette på lågaste lønn. På ein delfabrikk i Saginaw røysta arbeidarane hos GM til dømes for å «kjøpe ned» lønna. Dei ville få ei utbetaling på 40 000 dollar om dei gjekk med på å senke lønna frå 18,50 til 12 dollar i timen. Og med mange tilsette som bare gjorde halvparten av det dei pleidde, kunngjorde GM at dei ville satse meir på arbeidsintensiv produksjon fordi desse kostnadene var meir handterlege no som UAW tillét ei rad ulike tilsettingsvilkår medrekna todelt tariff, deltidstilsette på to eller tri dagar i veka, midlertidige og «prosjekt»- arbeidarar på «midlertidige kontraktar».⁴⁷ GM har også opna ein ikkje-organisert fabrikk i Brownstone i Michigan nær Detroit for å produsere lithium-ion batterier. Det er GMs første ikkje-organiserte fabrikk på over tri tiår. Ingen av dei permitterte arbeidarane i området vart tatt inn på fabrikken. Dette er viktig fordi GM hevdar dei vil kanalisere ressursane sine mot denne typen teknologi i framtida. Er uorganisert arbeidskraft også framtida til GM?

Ein ting er sikkert. Den siste krisa har betydd svært ulike ting for arbeid og kapital. Etter å ha klaga i årevis på dei byrdefulle lønnskostnadene, så har USA-eigde bilfabrikkar endeleg klart å nedgradere arbeidsavtalane sine til same nivå som uorganiserte fabrikkar. Etter at moderasjonsmodellen viste seg lett å gjennomføre på Delphi – ikkje ein einaste arbeidsdag gjekk tapt på grunn av motstand – var det bare eit spørsmål om tid før han var utvida til arbeidarane hos The Detroit Three. Då industrien raste nedover i 2008, greip Detroit og den føderale regjeringa sjansen og reverserte nær sagt alt organiserte bilarbeidarar hadde vunne i perioden etter andre verdskrigen.

Så i staden for at tilhøva hos ikkjeorganiserte utanlandseigde bilprodusentar over år vart heva opp på linje med dei i USA-eigd industri, så pressa dei USA-eigde saman med styresmaktene arbeidsvilkåra ned på nivå med ikkje-organiserte selskap. GM betaler no bare 2 dollar meir per time enn Toyota, samanlikna med eit overslag for industrien på over 30 dollar dei siste åra.⁴⁸ Og nye produsentar har lite press på seg til å tilby lik lønn. Lønningane på Hyundais fabrikk i Alabama og Kiafabrikken i Georgia startar på rundt 15 dollar, og er på topp 21 dollar timen. Volkswagens Chattanooga-arbeidarar startar på 14,50 dollar, og ender på 19,50 dollar i timen. Men uorganiserte arbeidarar klagar ikkje. West Point i Georgia – der Kias nye samlefabrikk ligg – var ein gong ein tekstilby til tekstilselskapa forlét byen til fordel for lågtønnsområde utanfor USA. Jobbane på Kia er gudesendte samanlikna med ledige sørvisjobbar. Fabrikken fekk 43 000 søknader på dei opphavlege 1 200 monteringsjobbane.

Mens Detroit har jobba mot dette målet i årevis, er det viktig å streke under at styresmaktene i USA spelte ei direkte rolle i omstruktureringa og dei tvungne konsesjonane. Regjeringskrava om arbeidsvilkår og lønningar på linje med uorganiserte selskap opphevar i røynda den kollektive forhandlingsretten arbeidarane har til å forbetre lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidet i bilindustrien er farleg, anstrengande og fremmendgjørande. Det bilarbeidarane har oppnådd gjennom åra, mildna til ein viss grad vanskane i jobben, og gjorde at dei kunne fø ein familie, og sende ungane på college. På lågaste lønn i den nye tariffen har UAW-familiar rett på matkupongar. Raseringa av dei opparbeidde rettane til bilarbeidarane har opna dørene for liknande tiltak hos andre. Harley Davidson, Mercury Marine og Kohler har alle innført todelte tariffsystem.⁴⁹

Etter krisa

Det er unødvendig å seie at atmosfæren på organiserte fabrikkar er spent, særleg framfor avtaleforhandlingar mellom UAW og Detroit september 2011. Trass i at Detroit tjener pengar igjen, står ikkje reversering av det todelte lønnssystemet på UAWs saksliste. Forbundet trur lågare lønn er nødvendig for at Detroit skal overleve. Som UAWs president Bob King seier:

Me veit det er ganske vanskeleg å fø ein familie og så vidare på 15 dollar i timen, men me veit au at me må halde GM, Ford og Chrysler konkurransedyktige. ⁵⁰

Med den todelte tariffen borte frå forhandlingsbordet planlegg UAW å organisere uorganiserte fabrikker i staden for. Men dei vil ikkje organisere frå botnen og opp som i tidlegare mislykka forsøk. Denne gongen vil dei låne taktikk frå SEIU, og freiste overtyde eigarar som Nissan og Toyota om frivillig å underteikne ein «ikkje-innblandingsavtale » der begge sider underteiknar på at dei ikkje vil kritisere motparten under kampanja, slik at folk kan velje utan frykt. UAW trur arbeidarane er redde for å organisere seg fordi dei trur selskapet vil flytte til ikkje-organiserte låglønnsfabrikkar, om dei gjør det. Ved å etablere nøytralitet og framheve at UAW skal bidra til «verdiskaping » og suksess for arbeidsgivaren, trur forbundet at både bilprodusentane og arbeidarane vil sjå fordelen med forbundet. Om bilprodusentane ikkje går med på nøytralitetsavtalar, planlegg UAW å presse dei med ei politisk svertekampanje med søkelys på brotsverk bilprodusentane har gjort i USA og utanlands.⁵¹

Den djupt rotfesta antifaglege haldninga hos utanlandske bilprodusentar i USA gjør desse planane lite truverdige. Utanlandske produsentar som Nissan og Honda har gjort seg svært umak for å unngå fagforeiningar. Det er svært usannsynleg at dei no frivillig vil sleppe inn fagforeiningane, når dei står sterkt i marknaden, bilane er populære, og UAW er svakare enn på tiår. Men om planen er brukbar eller ikkje, peikar strategien på at UAW har djupare problem. Den underliggande premissen er at arbeidarane er for redde for kapitalflukt til å organisere seg, så forbundet vil hoppe over grasrota, og gå direkte til leiinga for å få lov å organisere fabrikken. Det øydelegg ikkje bare sjansen til å styrke arbeidarane på grasrota, men rettferdiggjør også leiingas bruk av kapitalflukt og nedlegging for å kue arbeidarane.

Trusselen om nedleggingar er reell – arbeidarane mistar jobbar på grunn av kapitalflukt og import – men det er naudsynt å sette globaliseringa og kapitalflyttinga i perspektiv. Som me viste i første del, er omstruktureringa av bilindustrien dei siste tri tiåra ikkje bare ei enkel globaliseringshistorie der investeringane blir flytta til låglønnsområde. Det er ei historie om konstant omstrukturering, med vekst og nedgang samtidig i tid og rom. Ved ikkje å utfordre vanlege forklaringar på globalisering og kapitalmobilitet i bilindustrien i USA, gir UAW støtte til flyttetruslar frå leiinga om arbeidarane organiserer seg eller freistar unngå kutt i vilkåra sine. Og som den siste krisa tydeleg viste, har forhandlingar om dårlegare kår ingen ende. Dess meir foreininga gir, dess meir blir dei bedt om å gi, det splittar arbeidarane, undergrev solidariteten, og øydelegg livsgrunnlaget for UAW. Meldinga til både organiserte og uorganiserte bilarbeidarar må vere at bilindustrien er her for å bli, så arbeidarar i heile industrien må slåst for å bygge solidaritet igjen, og gjøre slutt på å la seg kue av frykt.

Den første plassen denne attreisinga må skje, er innanfor UAW sjølv. Den delte lønnstariffen saman med stadig fleire midlertidig tilsette har i stor grad undergrave solidariteten innetter i forbundet. Vanlege medlemmer i UAW forstår det, og har tatt føringa i arbeidet med å bygge solidariteten opp igjen etter krisa. I fjor avviste arbeidarane på ein stempelfabrikk i Indianapolis med overveldande fleirtall å opne forhandlingar om nedkjøp og delte tariffar, trass i hardt press frå GM og UAW International. Og i ei historisk heilomvending hausten 2009 røysta Ford-arbeidarane mot ein landsavtale som kravde fleire konsesjonar. Etter at GM og Chrysler kom ut av konkursen i 2009 med fleire konsesjonar enn Ford, hadde selskapet kravd at arbeidarane måtte kutte meir for å utlikne skilnaden, og gjøre Ford konkurransedyktig. Særleg ville dei ha avgrensa streikerett, lønnsfrys, og fjerna reglar for begynnarlønn. Men Fordarbeidarane hadde fått nok. Då Bob King samla arbeidarane på golvet i Dearborn Truck for å overtyde dei om å røyste for dette, kom han ikkje lenger enn første setninga. Ifølge UAW-aktivistar spørte King om medlemmene kunne høyre han, ein arbeidar ropte «Ne!» og det starta eit «Nei!»- kor, tramping og klapping. King gjekk utan å seie meir. Avtalen vart avvist med over 70 prosent av røystene i produksjonen og 75 prosent av fagarbeidarane, og somme lokalavdelingar avviste avtalen med 90 prosent.⁵²

Den siste krisa demonstrerer at UAWs strategi for å slåst mot nyliberalismen og globaliseringa ved å gi konsesjonar, ikkje er haldbar. Konsesjonar har ikkje bevart jobbar, lønn eller fordelar, og i det lange løp trua sjølve eksistensen til den organiserte bilindustrien. Som Marx og Schumpeter understreka for lenge sidan, tilpassar kapitalen seg sjølv kontinuerleg. Bilproduksjonen i USA vil utvikle seg og gå i bølger med nedgang og vekst, men er her for å bli. Om fagforeiningane i bilindustrien skal komme seg frå krisa, må dei au tilpasse seg, og slå tilbake mot fryktbasert underkuing. Medlemmer på grasrota tar leiinga i denne prosessen sjølv om dei møter motstand frå leiinga i UAW. For å lykkast må arbeidarane bygge opp igjen solidariteten i forbundet ved å reversere det delte tariffsystemet, og kreve lik lønn for likt arbeid. Og framfor å sjå etter «store» seirar som å organisere utanlandseigde fabrikkar, bør arbeidarane byrje organiseringskampanjar på dei hundrevis av uorganiserte underleverandørane i USA der arbeidarane er desperate etter å få ei foreining. På same tid må arbeidarane og forbundet tenke på framtida til bransjen, og bli talerøyr for meir miljøvennleg transport, bli fortropp for å utvikle grønn teknologi. Slik vil bilarbeidarane få tilbake makt, og i same prosess bidra til å revitalisere arbeidarrørsla i USA.

(Artikkelen sto i Socialist Register 2012, og trykkes med deres tillatelsen Se: www.thesocialistregister.com. Tidsskriftet og bøker kan bestilles fra www.merlinpress.co.uk. Gunnar Danielsen har oversatt til norsk.)

Notar:

1. Eg vil takke Sam Gindin og Pankaj Mehta for kommentarar til eit tidleg utkast av denne artikkelen. I essayet viser bruken av termen «utanlandsk» til firma utanfor USA som opererer eller investerer i USA.
2. United States Government Accountability Office (USGAO), ’Surmnary of Government Efforts and Automakers’ Restructuring to Date’, Report to Congressional Committees, GA-09-553, 2009.
3. Ibid.
4. Ibid.
5. I juni 2005 kjøpte Fiat aksjane USAs regjering hadde i Chrysler, og byrja forhandlingar for å kjøpe ut den kanadiske regjeringa og UAW/VEBAs del.
6. Ford selde Aston Martin i 2007.
7. James M. Rubenstein, A Changing US Auto Industry: A Geographical Analysis, New York: Routledge, 1992.
8. Carl H. A. Dassbach, Global Enterprises and the World Economy: Ford, General Motors, and IBM, the Emergence of the Transnational Enterprise, New York: Garland Publishing, 1989.
9. Stan Luger, Corporate Power, American Democracy, and the Automobile Industry, Cambridge: Cambridge University Press, 2000; Alex Taylor, ’The Death of the Sport-Utility Vehicle Foretold’, Fortune, 8 juli 1996, s. 22.
10. Dataene gjeld alle nyopningar, utvidingar, nedleggingar og nedtrappingar meldt kvar veke i handelsmagasinet Automotive News frå 1988 til 2006. Databasen til AIP skal vise tendensar i investeringane i tid og rom, ikkje ei telling av alle hendingar. Nicole M Aschoff, Globalization and Capital Mobility in the Automobile Industry, Ph.D. Thesis, Johns Hopkins University, Baltimore, 2010. Sjå kapittel 2 og tillegg 1 for ei detaljert drøfting av databasen til AIP.
11. Aschoff, Globalization and Capital Mobility; Thomas Klier og James Rubenstein, Who Really Made Your Car: Restructuring and Geographic Change in the Auto Industry, Kalamazoo: W.E. Upjohn Institute for Employment Research, 2008.
12. Julie Froud, Sukhdev Johal, Adam Leaver og Karel Williams, Financialization and Strategy: Narrative and Numbers, New York: Routledge, 2006.
13. Omstrukturering i bilindustrien følger sjeldan ein samanhengande langsiktig plan fordi konkurranse og svingingar i bransjen tvinger produsentane til å tilfredsstille marknaden med hyppige og godt synlege omstruktureringsprogram. Som Froud et al hevdar: «Aksjemarknaden kan ofte endre sine overflatiske og kollektive tankar raskare enn store selskap kan endre sine strategiar. Slik kan marknaden først oppmuntre til eller kreve antatt verdiskapande tiltak av enkeltselskap og så i neste omgang legge grunnlaget for allmenn fordømming av bransjen og kreve ny strategi.» Froud et al., Financialization and Strategy, s. 44.
14. De-vertikalisering viser til prosessen der vertikalt integrerte selskap som GM og Ford skilte ut eigen produksjon til uavhengige leverandørar.
15. Bilindustrien er vanlegvis delt i kategoriar med produsentar av originalt utstyr (OEM) som produserer bilar, og leverandørar av deira originale utstyr. Delar som blir installert i bilane utanfor fabrikken, etter salet, er sett som del av produksjonsnettverket for ettermarknaden. Leverandørar av originalutstyr er delte i tri grupper. Gruppe 3 er generelt dei minste og produserer enkle delar som slangar, pakningar osv. Gruppe 2 er større og produserer ei rad med produkt med meir kompliserte delar og innimellom modular. Gruppe 1 er dei største leverandørane og eit vidt spekter av delar, komponentar og modular. Gruppe 1 får i dag ofte tildelt ansvaret for å organisere gruppe 2 og 3, og produserer innimellom heile enkeltsystem for bilar.
16. Timothy Sturgeon og Richard Florida, ’Globalization and Jobs in the Automotive Industry’, A Study by Carnegie Mellon University and the Massachusetts Institute of Technology, Final Report to the Alfred P. Sloan Foundation, mars 2000.
17. Froud et al., Financialization and Strategy.
18. Richard J. Anderson, Cristina Muise og David Gancarz, ’Partial Divestitures as an M&A Alternative: The Case of GMAC’, The Journal of Corporate Accounting & Finance, 21 (januar/februar), 2010.
19. Anderson et a1., ’Partial Divestitures’.
20. Greta Krippner, Capitalizing on Crisis: The Political Origins of the Rise if Finance, Cambridge: Harvard Universiry Press, 2009, s. 224.
21. Gerald F. Davis, Managed by the Markets: How Finance Reshaped America, Oxford: Oxford University Press, 2009.
22. Anderson et aI., ’Partial Divestitures’.
23. Ibid.
24. Når produsentar i USA tilpassar fabrikkar og linjer til minkande marknadsdelar, flyttar investeringane tilsynelatande frå Kanada tilbake til USA og snur investeringsmønsteret frå åttitallet då Kanada var favorisert mål for investeringane.
25. David Welch og Dakin Campbell, ’Why Ally Financial and GM, Once Family, Are Now Rivals’, Markets & Finance, 24 (februar), 2011.
26. James Sherk, ’Auto Bailout Ignores Excessive Labour Coses’, Heritage Foundation, 19. november 2008, tilgjengeleg på http: / /www.heritagefoundation.org; Sven Gustavson, ’Auto Bailout Shifts to Political Assault on UAW’, 2009, tilgjengeleg på http://www.mlive.com
27. Dei vidtgåande konsesjonane UAW gjekk med på la stort press på bilarbeidarane i Kanada til å gå med på tilsvarande tilbakeslag. I mars 2009 gjekk CAW med på lønnsfrys og andre konsesjonar, men har så langt stått mot ein to-trinns lønnstariff som UAW godtok.
28. I mars 1996 gjekk Delphi-arbeidarane til streik i Dayton, Ohio på to av bremsefabrikkane til GM, og stansa 61 Delphi-fabrikkar innan ei veke var gått. To år tidlegare hadde fagforeininga gått med på omlegging av produksjonen, innføre arbeidslag og fleksible «produksjonsceller» i bytte mot eit løfte om at GM skulle gjøre store investeringar i fabrikken. GM heldt ikkje sin del av avtalen, og skilte i staden ut nye bremsekontraktar for 1998-modellen av Chevrolet Camaro og Pontiac Firebird til Robert Bosch.
29. Office of Aerospace and Automotive Industries, ’US Automotive Industry Employment Trends’, US Department of Commerce, 30. mars 2006.
30. Sjå detaljert casestudium av Delphi i Aschoff, Globalization and Capital Mobility.
31. Delphi kutta 5.000 jobbar kort etter at dei var skilt ut frå GM i 1999.
32. Dette illustrerer den kortsiktige tenkinga til fagforeininga. Selskapet bestemte uansett å legge ned desse fabrikkane (bare to år seinare), men oppnådde ein historisk bragd med to-trinns tariff.
33. Form 8-K Currene Report, Securities and Exchange Commission, 1. mars 2005; Form 8-K Current Report; Securities and Exchange Commission, 8. juni 2005.
34. Joseph B. White, ’Delphi Negotiates with GM, UAW about Big Revamp’, Wall Street journal, 5. august 2005.
35. Jeffrey McCracken og Lee Hawkins Jr., ’Delphi Asks Union for Deep Cuts as Chapter 11 Deadline Nears’, Wall Screet Journal, 7. oktober 2005.
36. Jeffrey McCracken, ’Delphi Seeks Further Concessions: In Addition to Wage Cuts, Greater Leeway is Requested to Hire Non-union Workers’, Wall Street Journal, 28. oktober 2005.
37. Edward Lapham, ’Delphi’s Wage War Will Reshape U.S. Labour Market’, Automotive News, 14. november 2005.
38. Den einaste utfordringa selskapet møtte frå arbeidarane var frå ei dissidentgruppe i UAW kalla Soldiers of Solidarity. Innsatsen til gruppa førte til dei få fordelane Delphiu arbeidarane oppnådde i konkursforhandlingane.
39. Jeffrey McCracken, ’In Shift, Auto Workers Flee to Health- Care Jobs’, Wall Street journal, 11. september 2007.
40. VEBA var ei velsigning for bilprodusentane i Detroit. I 2007 gjekk UAW med på å ta kostnadene (og risikoen) og helsestellet for arbeidarar og pensjonistar i bytte for ein sum pengar og aksjar. Måten overføringa skjedde på, særleg avtalen om betaling i aksjar, gjorde arbeidarane ekstremt sårbare for svingingane i aksjeprisane i ein bransje kjent for svingingar. Gjennom konkursarbeidet i 2009 klarte GM og Chrysler å redusere finansielle plikter til VEBA i bytte med preferanseaksjar, og reduserte sjansen for at VEBA vil vere i stand til å dekke helsekostnadene til UAW-medlemmene og pensjonistane i åra som kjem.
41. Sherk, ’Auto Bailout Ignores’; Steve Finlay, ’Kiss Babies, Bash Auto Industry’, Ward’s Auto World, 1. juni 2008; Clive Crook, ’Does Obama Still Want Stronger Unions?’, National Journal, 22. november 2008.
42. USGAO, ’Summary of Government Efforts’, s. 26.
43. Ibid., s. 27.
44. Konsesjonane vart først forhandla fram hos Ford og så hos GM og Chrysler før konkursen. Jobbanken vart også fjerna seint i 2008.
45. Jane Slaughter, ’UAW Members Protest 50% Wage Cut at GM Plant, Demand a Vote’, Labor Notes, 21. oktober 2010.
46. David Barkholz, ’Detroit 3 are Expected to Add 36,000 Tier 2 Jobs by 2015’, Automotive News, 12. april 2011.
47. Detroit har sakte auka tallet på midlertidig tilsette, særleg etter 2007. Sjå Jane Slaughter, ’Auto Workers Stuck in Two- Tier System’, Automotive News, mai 2011, s. 8.
48. Mens GM og Toyota historisk har betalt samanliknbare lønningar i USA, så har GMs totale lønnskostnader vore mykje høgare enn Toyotas fordi dei har mange pensjonistar. Kostnadsgapet blei verre då tallet på yrkesaktive minka hos GM dei siste tri tiåra pga produktivtetsauke og minka marknadsdel, mens tallet på pensjonistar auka. Men dei siste konsesjonane har saman med VEBA i hovudsak eliminert denne kostnadsforskjellen.
49. Louis Uchitelle, ’Unions Yield on Wage Scales to Preserve Jobs’, New York Times, 19. november 2010.
50. Dee-Ann Durbin, ’GM, Chrysler Investing in New Small Cars’, Associated Press, 31. oktober 2010.
51. Jane Slaughter, ’UAW says it will go «All In» to Organize Foreign-Owned Auto Plants’, Labor Notes, 24. januar 2011.
52. Brent Snavely, ’UAW Members Defeat Proposed Changes to Ford Contract’, Detroit Free Press, 2. november 2009; Brett Hoven, ’Ford Workers Reject New Concessions – Build a Movement to Change the UAW’, 5. november 2009, tilgjengeleg på http://www.socialistalternative.org.

Det har har nå i flere år vært opplest og vedtatt at «USA er på vei nedover», og at supermaktsperioden er i ferd med å avløses av en multipolar verdensordning med Kina som en potensiell ny supermakt i andre enden. dette bare knapt ti år etter at mennene rundt George W. Bush og prosjektet for et nytt amerikansk århundre boltret seg og produserte strategier og taktikk som stimulerte USA til å kasta seg ut i den ene krevende krigen etter den andre.

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt.

Krisa i verdensøkonomien, dramatisk anskueliggjort av problemene i USA- økonomien fra 2007 av, feide vekk det som måtte være igjen av «USA-optimisme». Påstander som at den svære militærindustrien og de kostbare krigene egentlig bidro til å styrke den amerikanske økonomien, som også flere på venstresidas har stått for, ble nå bestridt. Bunnlinja for krigen i Irak, som var prosjektert med å skulle gi stort overskudd allerede etter ett år, gjennom høy oljeproduksjon og bonanza for entreprenørselskaper som skulle gjenreise landet, viste seg å bli solid negativ. Afghanistan-krigen likeså. Men var det feilvurderinga med å sette i gang akkurat disse krigene som skapte problemet, ikke det å militarisere økonomien og føre kriger i seg sjøl? Tidligere erfaringer har jo vist at kriger også kan legge grunnlag for ny giv under kapitalismen. Og USA har fortsatt verdens desidert største militærmaskin. Kan fortsatt militarisering og mer lukrative kriger i framtida snu utviklinga for supermakta som nå er nede på knea? Det er verdt å koste på seg en allsidig, konkret analyse, når vi skal se på framtidsutsiktene for den siste gjenværende av kald-krigs tidens supermakter. USA har blitt spådd slutten på sin æra før, men kommet igjen. Som når John F. Kennedy i sin valgkamp i 1960 advarte mot at USA var i ferd med å tape sin styrke vis a vis Sovjet, eller når mange mot slutten av 1970-tallet, etter sammenbruddet for Bretton Woods-æraen, spådde at Japan ville ta over den økonomiske lederrollen. Massiv satsing på teknologi og romfart og stjernekrigsprosjekter på 1980-tallet satte Sovjet til veggs, mens Japans innenriksøkonomi stagnerte samtidig som de hadde gjort sin økonomi svært avhengig av USAs. Slik at da Sovjetimperiet brøt sammen rundt 1990, så himmelen svært blå ut for USA igjen. Det ble produsert tonnevis med analyser og spå- dommer om at nå hadde USA konsolidert sitt hegemoni, og hadde en lys framtid, sammen med EU-området. Egentlig var historien nå «slutt», og kom til å fortsette i det sporet den var i, i følge noen trendsettere. Så begynte det å snu igjen drøye ti år etterpå, og i dag kan denne trenden runde sitt tiårsmerke. Kan vi nå si at det går mot den definitive slutten med supermakta?

Allmenngyldige lærdommer?

Vi må skjelne mellom overflateanalyser, basert på dagsaktuelle trender, og mer langsiktige analyser basert på historiske erfaringer. I 1987 la Paul Kennedy i boka, The Rise and Fall of the Great Powers, fram tesen om at USA, lik tidligere hegemoniske stormakter, vil miste sin stormaktstatus. Han lanserte ikke noe bestemt tidspunkt for når dette skulle skje, men mente at flere ting tydet på at nedturen nærma seg, ved å sammenligne med andre imperier opp gjennom historia. Holder vi oss til regimeskiftene i vår historiske epoke, under kapitalismen, er det rimelig å kunne forutse utviklingstrekk, men samtidig være åpen for at historia ikke gjentar seg slavisk. Som generell tese gir Kennedys analyse også rom for den marxistiske analysen til V.I. Lenin om den ujevne utviklinga av imperialismen, at de dominerende imperialistmaktene ville bli utfordra av nye, mer dynamiske makter som krevde større innflytelse. Lenins imperialismeanalyse varsla også at stormakter gjerne løste rivaliseringen ved å gå til krig mot hverandre, dersom den framvoksende makta ikke ble gitt plass «ved bordet». De to verdenskrigene er slik historiske bekreftelser på dette. Er det trekk ved utviklinga av styrkeforholdet mellom imperialistmaktene i dag som peker i retning av en slik «løsning»?

Vendepunktet passert?

Hva viser den konkrete analysen i dag? Vi kan i ettertid oppsummere at Sovjetimperiet allerede på 1970-tallet stagnerte, og ga USA en sjanse til å komme igjen. Japan var aldri en virkelig utfordrer, av grunner nevnt foran. Dagens hovedutfordrer, Kina, er imidlertid vanskeligere å hanskes med, først og fremst av økonomiske og demografiske grunner. Før krisa i 2008 anslo Goldman Sachs at Kina ville ta igjen USA som verdens største økonomi, i absolutt størrelse, innen 2027. Nå er anslaget at det vil skje 10 år tidligere. I tillegg er det slik at Kina utfordrer USA sin innflytelse over alt i verden, det være seg i Afrika, Latin Amerika, Asia og Europa. Før jeg går nærmere inn på dette, og trekker konklusjoner om Kina vil detronisere eller gå «i klinsj» med USA, vil jeg se på noen faktorer som har vært en styrke for USA til nå:

 – Utdanning og teknologisk innovasjon

Fortsatt tiltrekker amerikanske universiteter seg talentfulle studenter verden over, og USA er åpen for og stimulerer den slags immigrasjon. Men for at dette skal vare ved og stimulere den amerikanske økonomien, krever det at det også må skapes jobber. Ellers vil de som utdannes, dra tilbake til fristende jobbtilbud i de nye framvoksende vekstsentraene. Trenden er nå en økende arbeidsledighet, også for høyt utdanna. Og mens USA i årtier lå som nr 1 på OECD statistikken over antall egne unge med college-utdanning, lå de i fjor på 12. plass. Blant 15-åringer rangerte de som nr 17 i kunnskapsnivå i naturvitenskap og nr 25 i matematikk. Infrastrukturnivået i landet lå på 23. plass.

– Store multinasjonale selskaper

Tidligere forsvarsminister, James Schlesinger, poengterte at «USA var over hele verden» for å framheve betydningen av at den amerikanske økonomien ikke bare berodde på virksomheten i sjølve USA, men også på alle de USA-dominerte multinasjonale selskapene som opererte verden over. Fortsatt har USA et sterkt kort her, men ser vi på Fortunes siste rangering av verdens største selskaper, har USA nå bare to av de ti største – nr 1 Walmart og nr 3 ExconMobil – mens Kina allerede har tre i «ti på topp»: Sinopec, State Grid og China National Petroleum. Med andre ord er USAs særstilling i ferd med å forsvinne her.

-USA militæres styrke

Den ligger fortsatt langt foran konkurrentene. og er en kilde til innovasjon og teknologiske gevinster. Fortsatt kan den også avskrekke utfordrere. Men som erfaringene med Afghanistan og Irak-krigene har vist, kan den ikke sikre kontroll over erobrede områder selv om den kan avsette uønska regimer og installere samarbeidsregjeringer. Kostnadene ved dette svære militærapparatet bli også mer og mer merkbart, når totaløkonomien stagnerer. I dag finansierer USA sin militære overmakt med lån, slik at vi kan si at Afghanistan-krigen delvis er betalt med kinesiske kredittkort. På sin side har Kina økt sine egne utgifter til militæret kraftig det siste tiåret. Snart har de sine første hangarship på vannet, og de utvikler ny rakett- og anti-satelitt teknologi som truer USAs overlegenhet til sjøs og i lufta. Dette kan bli utslagsgivende i det som nå framstår som det viktigste området for rivalisering mellom de to konkurrentene: Stillehavsområdet. Kommer tilbake til dette mot slutten.

– Dollaren som verdensvalutaen

Uten dette ville USA vært detronisert som supermakt allerede. Sjøl etter sammenbruddet for den faste dollar-kursen i 1973 har dollar fortsatt rollen som verdens reservevaluta. Det har gjort at den amerikanske sentralbanken og amerikanske statsobligasjoner har kunnet «finansiere» de voksende amerikanske underskudda, gjennom å trykke opp dollar i fleng, og ved at overskuddsland har investert i amerikanske statsobligasjoner. Denne ordningen ser nå ut til å gå mot slutten, med potensielt dramatiske følger for USA.

USA er sjøl med å drive fram en endring gjennom å legge press på Kina for at de skal skrive opp sin valuta. Den kinesiske renminbi er absolutt for lavt kursfastsatt, og er en bakgrunn for det store kinesiske eksportoverskuddet. En oppskriving av renminbi vil derfor absolutt være til fordel for USA. Men hvis Kina i tillegg presser fram en sterkere internasjonalisering av egen valuta, vil det true dollarens særstilling. Det meldes nå (Financial Times 7.mars) at Kina den 29. mars vil undertegnede et memorandum i New Delhi sammen med de andre såkalte BRICS-landene (Brasil, Russland, India og Sør Afrika) om gjensidige låneavtaler i deres egne valutaer. Dvs. dollaren skyves ut av transaksjonene, og målet er å utvikle handelen mellom de fem statene, og fremme renminbi innenfor internasjonal handel og lånevirksomhet. Også de andre BRICS-landa vil tilby lån i egne valutaer. Under 13 % av Kinas Asiahandel gjøres i dag med renminbi som betalingsmiddel. Storbanken HSBC anslår at dette vil stige til ca 50 % innen 2015, som følge av dette tiltaket. Kina og Japan har allerede omgått dollar i transaksjonene seg i mellom og med andre land i Asia.

Dollaren er sjølsagt ikke med dette ute som viktigste reservevaluta. Men dens dominerende stilling får nå alvorlige skudd for baugen. Det undergraver sterkt USAs mulighet til å fortsette med sin lånebaserte økonomi. Kommentatorer vitser allerede med at opptrykk av dollar kan få like lite virkning som masseproduksjon av Zimbawe-dollaren hadde fram til 2009, da den ble suspendert.

Selv om dette langt fra er sammenlignbart, er det allikevel et av de sterkeste tegnene på at USAs relative styrke er i ferd med å svekkes betydelig.

Pål Steigan har i boka, Sammenbruddet, en grundig, helhetlig analyse som bygger opp under at USA nå er på vei inn i en nedtur som det ikke tyder på at de kan komme ut av ved denne korsveien.

Konfrontasjon med Kina?

Før Obamas første besøk i Kina prøvde han å dempe konfliktnivået mellom USA og den framvoksende stormakten med frasen «makt behøver ikke være et nullnull spill, og nasjoner behøver ikke frykte suksessen til andre». Men de historiske erfaringene som er referert til, av Lenin til Paul Kennedy, peker på at slik er det ikke i virkeligheten. Spillet rundt valutaene og den økonomiske og militære styrkeoppbygginga peker heller ikke mot en vinn-vinn-løsning for de to argeste konkurrentene. Det siste året har også gjort det tydeligere at det går mot en konfrontasjon som nå også kommer til uttrykk politisk, som i uenighetene i FN rundt Libya-konflikten og nå i forbindelse med Syria og Iran.

Robert D Kaplan, ved «Senter for ny amerikansk sikkerhet», hadde i juni–juli 2010 en artikkel i Foreign Affairs Magazine: «The Geography of Chinese Power: How Far Can Beijing Reach on Land and at Sea?». Ifølge han ville den interne dynamikken i Kina skape eksterne ambisjoner: Imperier skapes sjelden på tegnebrettet, de gror fram organisk. Når statene blir sterkere, dyrker de fram nye behov. Han viste til framveksten av USA-imperiet fra slutten på 1800-tallet da de tok Filippinene som sin første koloni, til framveksten av Kina nå. Han peker på at Kina i dag konsoliderer sine grenser, og har startet å vende seg utover, basert på en indre «motor»: tilgang til ressurser for sin egen økonomiske utvikling. Han viser til den voksende tilstede-værelsen i Afrika, i land som er rike på mineraler og olje, og å sikre seg tilgang til havner rundt Det indiske havet og Sør Kina-havet som forbinder den hydrokarbon-rike arabisk-persiske verden med Kinas kyststripe.

Kaplan baserte sine analyser på det som allerede var i ferd med å skje. Kina satser på å bygge opp sin sjømilitære styrke, med sikte på å beskytte sine interesser i viktige havområder, inkludert rundt Det indiske havet. Og dette har allerede pågått siden 1990-tallet. I et hemmelig dokument fra 1995 fra direktøren i General Logistic Department of the PLA sies det rett ut:

Vi kan ikke lenger akseptere Det indiske havet bare som et havområde for India. Vi må ta i betrakting væpna konflikter i regionen. (Youssef Bodansky i en artikkel om kontrollen av bl.a. Malakka-stredet og Spratley-øyene i «Defense and Foreign Affairs Strategic Policy», Wash. DC, 30. september 1995, side 6–13).

Situasjonen i dag er at Kina har havnetilganger langs hele området fra Hainanhalvøya i Sør Kina til Gwandar i Pakistan, bare 400 km fra det strategiske Hormuzstredet. Det inkluderer kontainerhavn i Bangladesh, militæravtale med Kambodsja, avtaler med Thailand og etterretningsstasjon på øyer i Bengal-bukta. Avtalen om bygging av kontainerhavn i Hambantota på Sri Lanka er av spesiell interesse i forhold til den regionale rivaliseringa med India.

USA på sin side prøver å demme opp for at denne kinesiske ekspansjonen skal  brukes til innflytelse i Stillehavsområdet. Den kinesiske marinen opererer med begrepet «første øy-kjeden» bestående av SørKorea, Kurilene, Japan, Taiwan, Indonesia og Filippinene, alle nære USA-allierte. I tillegg har nå Australia kommet på kartet med USA-baser, og Danang i Vietnam har fått sitt første flåtebesøk siden Vietnamkrigen. Mens USA bygger ned sitt militære nærvær i Europa og Midtøsten, satses det på en forsterkning i Sør Øst Asia og Stillehavsområdet, både politisk og militært.

Vi får alle håpe at dette ikke fører til direkte militær konfrontasjon mellom den nedadstigende og oppadstigende stormakten. Atomtrusselen vil vel også nå være en bremse. Når det gjelder Kina, så har de også fulgt en strategi med langsiktig økonomisk oppbygging og ekspansjon basert på de musklene de har utviklet her. USA har forstrukket seg både økonomisk og militært ved å prøve å holde på og utvide sin interessesfære, mens økonomien har stagnert. Men mye tyder nå på at de vil satse hardt på å bevare denne skansen, i regionen som grenser opp mot hovedkonkurrentens hjemtrakter. For USA er på en måte også ringen sluttet, da deres første koloni, Filippinene, ligger strategisk til midt i dette oppmarsjområdet. USA har festet grepet om landet det siste tiåret igjen, med permanent militært nærvær til tross for at baseavtalene ble sagt opp i starten av 1990-tallet. Men Kina bygger også opp sin innflytelse i dette strategisk viktige og symbolrike landet. Ikke bare gjennom økonomien, men også ved at den kinesiske marinen i april 2011 hadde et fem dagers sjarmbesøk på Filippinene. Det fulgte i kjølvannet av at kinesiske flåteskip hadde assistert seks filippinske handelsskip i området rundt Adenbukta.

Om det ikke blir noen direkte krig mellom de to hovedutfordrerne, er det sannsynlig at vi vil se flere såkalte proxy kriger i denne regionen, hvor de to er engasjert på hver sin side i lokale konflikter. Indiske analytikere ved Institute for Defense Studies and Analyses i Delhi trekker fram historiske paralleller, som sier at framvoksende imperier i første omgang pleier å komme i konflikt med sine regionale rivaler, for å bli dominerende der. De ser da på nye væpnede konflikter mellom Kina og India som mer sannsynlige, og peker på flere konfliktpunkter. Det kan bli ille nok, og vanskelig å avgrense. En analyse av hva som er «på gang» her, sprenger rammene for denne artikkelen.  

Einslege farga kvinner har ein utruleg situasjon: Dei har bare ein penny for kvar dollar farga menn har, og bare ein brøkdel av ein penny samanlikna med einslege kvite kvinner. Det viser at rase trumfar kjønn.

Meizhu Lui har kinesisk immigrantbakgrunn, er restaurantarbeider og fagforeningsleder, og var med å starte Freedom Road Socialist Organization. Hun er hovedforfatter i boka The Color of Wealth, The Story Behind the US Racial Wealth Divide.

Etter at ein afro-amerikanar vart valt til president – ei fantastisk historisk hending – skryt media av at me no har eit «postrasistisk » samfunn. Det er ikkje lenger grunn til å uroe seg over raseskilnader proklamerer dei. Det følger logisk av den glade historia at dersom farga menneske skulle vere verre stilte økonomisk enn kvite, så er det deira individuelle feil. Kvite kan trekke på skuldrene og gå. (Det er ikkje vanskeleg å oversjå desse «andre», fordi svært få kvite bur i område med meir enn 10 prosent frå dei andre gruppene.)

Farga menneske er verkeleg verre stilte. Regelen «dess mørkare dess verre» er framleis sann i dag: Afro-amerikanarar ender framleis på sisteplass, og kvite vinn over alle andre grupper medrekna asiatisk-amerikanarar, latinos og indianarar. For eksempel var arbeidsløyseprosenten blant afroamerikanarar tosifra og dobbel så høg som for kvite, og tri av fire indianarar i somme reservat var utan arbeid før det offisielt var krise.

Somme seier problemet er at farga menneske er dårlegare utdanna. Men det er meir sannsynleg at høgskoleutdanna afroamerikanarar er utan arbeid enn kvite som bare har eksamen frå vidaregåande. Asiatar er ofte framstilte som betre stilte enn kvite, men høgskoleutdanna asiatar er oftare arbeidslause enn høgskoleutdanna kvite. Arbeidsløysa blant latinos er litt lågare enn for svarte, men høgare enn for asiatar og kvite. Det siste tiåret er arbeidsløysa blant svarte menn grovt rekna tridobla, akkurat som for kvite menn, men det betyr at det prosentvise gapet mellom dei to arbeidsløysetalla har eksplodert. Mens nokre få farga som Obama har poppa til toppen som kork, så har lagdeling og ulikskap på grunnlag av rase blitt intensivert.

Dette er endå tydelegare når me ser på formue eller finansiell eigedom. Formue er eit viktigare mål enn inntekt. Inntekt set deg i stand til å overleve, mens formue set deg i stand til å komme deg fram i livet. Det du eig – som sparepengar, eigedom, bustad, investeringar og forretningseigedom – minus det du skyldar –avgjør om du kan klare deg ei tid som arbeidslaus eller alvorleg sjuk (i USA er arbeidsløysetrygda tidsavgrensa, og det er føderale ordningar bare for eldre). Det avgjør au om du kan bruke pengane dine til å skape meir pengar, halde barna dine på høgskole, og sjå fram til eit trygt liv som pensjonist.

Om du stilte alle kvite familiar opp etter formue og såg på familien i midten, ville den familien i 2007 hatt ein nettoformue på 100 000 dollar utanom bustaden. Den afro-amerikanske medianfamilien hadde bare 5000 dollar, som ein femøre samanlikna med krona til den kvite familien. Nittifemtusen dollar meir for kvite enn svarte er ein pen sum. Einslege farga kvinner har ein utruleg situasjon: Dei har bare ein penny for kvar dollar farga menn har, og bare ein brøkdel av ein penny samanlikna med einslege kvite kvinner (viser altså at rase trumfar kjønn). Ettersom me ser på menneska i midten, betyr det at nær halvparten av svarte kvinner og latinos-kvinner lever med gjeld, utan pengar til å betale for skoleturar for barna sine.

Korfor taper farga menneske kappløpet?

Me kan ikkje forstå dagens økonomiske skilnader utan å sjå på fortida, fordi formue samlar seg over generasjonar. Mens inntekt er som eit foto, er formue som film. Underordningsmekanismane som blei brukt mot ulike ikkje-kvite grupper i USA, var ulike – tjuveri av jord, fornekting av menneskeverd, utanrikspolitikk, borgarrettar – men alle vart aktivt hindra då dei prøvde å skaffe seg levelege kår.

Indianarane: Rike på jord og skitfattige

Før dei kvite kom, hadde indianarane fri bruksrett til all jord. Tjuveri og kontroll av jorda er grunnlaget for all kvit kapitalistisk formue i USA, ei umåteleg overføring av ressursar frå indianarar til anglo-amerikanarar.

Stammefolk definerer ikkje rikdom som finansiell eigedom i individuell eige, men som kollektivt disponert jord. Ulykkelegvis kolliderte ideen om at naturressursar er eigd i felleskap av alle naturen sine skapningar, med den europeiske kapitalistiske ideen om at jordstykke skulle eigast individuelt, og brukast til å skape privat og kortsiktig profitt. Då europeisk immigrasjon steig i USA etter revolusjonen, trakta dei stadig meir etter jorda til indianarane. I 1830 vart Indian Removal Act vedtatt, og stammefolk vart tvinga lengre og lengre vestover, forviste til område som var «reservert» for dei – vanlegvis dei minst fruktbare områda. Det siste store territoriet til indianarane – Dei store slettene – vart gitt som gave frå styresmaktene til kvite. Etter indianarkrigane vart Homestead Act vedtatt i 1862, og regjeringa gav bort millionar av mål til kvite busettarar som alle fekk 640 mål jord gratis.

Likevel eig stammane framleis millionar av mål. Men dei kontrollerer ikkje si eiga jord. Juridisk er jorda «forvalta» av den føderale regjeringa, på same vis som med juridisk verge for barn. Styresmaktene skulle dekke behova til urfolka, og styre reservata til beste for dei. «Forvaltings»-ansvaret vart brote konstant. Når det for eksempel vart funne olje og andre verdfulle mineral i reservata, vart retten til det som låg under bakken, gitt til selskap eigd av kvite. Utan å ta med jord som vart tatt med våpenmakt, er det rekna med at feilforvalting aleine har snytt stammane for 28 milliardar dollar. Ikkje rart dei framleis er skitfattige.

Afro-amerikanarar: Ei særmerkt form for formue

Afro-amerikanarane var i seg sjølve finansiell eigedom, kom som avlingar stabla i lasteromma på skip, klare til å bli selt og innrekna i bøkene til eigarane saman med husdyr og utstyr. Då slavehandelen vart ulovleg i England og andre europeiske land, vart kvinnene endå meir verdfulle for platasjeeigarane fordi dei kunne produsere rikdom: fleire slavebarn. Slaveeigarane deltok ofte sjølve i denne verdiproduksjonen. Som andre trekkdyr var afrikanske kvinner bare avlsdyr, og kven som leverte sperma, var irrelevant. Det som vart stole og gjort til rikdom, var ikkje mindre enn menneskeverdet til dei afrikanske folka. Det ubetalte arbeidet deira skapte også superprofitt for eigarane, og gjorde plantasjeeigarane i sør til dei rikaste i USA. Det er rekna på at om dei var blitt betalt lønn som til kvite arbeidarar, ville det sirkulert 1,4 billionar dollar i dei svarte samfunna i dag.

At eigedom var viktig for eit liv i fridom, vart slått fast straks etter borgarkrigen i 1865. Frigitte afrikanarar vart lova «160 mål jord og eit muldyr». Dei første få åra byrja unionshæren faktisk å fordele jord til nyleg frigitte slavar. Men etter bare sju år kom det til ein politisk hestehandel med politikarar frå sør, og storparten av jorda vart gitt attende til dei tidlegare sørstatseigarane. Afro-amerikanarar vart tvinga til å bli «forpaktarar » som likt bøndene i føydalsamfunn fekk beholde litt av arbeidsresultatet sitt som naturaliainntekt. Men utan eiga jord og utan rettar vart dei evig gjeldsbundne, og ute av stand til skaffe seg økonomisk fotfeste.

I alle periodar etter det vart svarte halde utanfor offentlege ordningar som gav økonomisk støtte til kvite. Trygdesystemet i USA garanterte for eksempel inntekt til pensjonerte arbeidarar. Men husarbeid og arbeid i jordbruket – dei to viktigaste yrka for svarte – var ikkje dekka av ordninga. Etter andre verdskrigen investerte ein store skattepengar gjennom GI Bill of Rights for å skape ein middelklasse. Soldatane fekk huslån med låg rente og gratis høgskoleutdanning, to nøkkelområde for å ha økonomisk trygge kår. Men svarte soldatar vart viste bort av det store fleirtallet høgskolar og bankar som nekta å ha noko med afroamerikanarar å gjøre.

Den vanlege påstanden i USA er at folk blir rike ved å jobbe hardt. Om det var sant, ville afro-amerikanarane vore dei rikaste i USA i dag.

Latinos: Frå bakgården til sjefen

Uro for USAs plass i den globale økonomien har avgjort skjebnen til latinos både på utsida og innsida av grensene til USA. På tida til revolusjonen i USA var Spania største kolonisten og jordeigaren på det amerikanske kontinentet. Mexico vart fritt frå Spania i 1821, og var like stort som USA. Tri år seinare lova Monroe-doktrina dei nyleg sjølvstendige latin-amerikanske nasjonane «vern» mot innblanding frå europeiske makter. I røynda lét doktrina USA intervenere i heile verdsdelen for å verne sine eigne økonomiske interesser. I 1848 starta USA krig mot Mexico for å skaffe seg meir territorium, og for å oppfylle det dei såg som sin «innlysande skjebne» (manifest destiny) – sin gudegitte rett – til å ekspandere «frå hav til skinnande hav», som det heiter i America the Beautiful som blir sunge med stor glød i barneskolen. Mexico tapte krigen, og vart tvinga til å gi frå seg halvparten av territoriet til USA. Som ein meksikansk-amerikansk tjenestemann sa seinare: «Eg gjekk ikkje over grensa. Det var grensa som gjekk over meg!»

På nittenhundretallet forsterka politikken til styresmaktene det økonomiske gapet mellom meksikanarar og kvite. Under andre verdskrigen, då gardsbruka i USA hadde behov for fleire arbeidarar, oppretta den føderale regjeringa Bracero-programmet. Det ga USA lov å henta meksikanske arbeidarar for å jobbe under minimumslønn og på dårlege vilkår, og så bli sparka ut når det ikkje var behov for dei. Handels- og immigrasjonspolitikk blir framleis brukt for å halde oppe USAs kontroll i sin eigen «bakgård», og samtidig nekte dei som blir «verna» frå å få litt av gledene som finst i sjølve «hagen» til Onkel Sam. I dag er sentral- og sør-amerikanarar også inkluderte i USAs ekskluderande politikk, den einaste inkluderinga dei kan vente seg.

Asiatisk-amerikanarar: Evige utlendingar

Ulikt dei andre tri gruppene kom asiatane i hovudsak til USA frivillige, som immigrantar som prøvde å forbetre sin økonomiske status. Men asiatar har aldri vore rekna som råstoff ein kan lage «verkelege» amerikanarar av, fordi dei ikkje tilfredstiller krava til å vere «kvite». The Naturalization Act frå 1790 avgrensa retten til borgarskap til «kvite». Asiatane visste ikkje om dei var kvite eller ikkje – men dei ønska vere det! Rettane og fordelane med borgarskap var openbare. Og etter tur gjekk kinesarar, japanarar og folk frå India til retten for å bli rekna som kvite, men tapte.

Utan borgarskap var det ei rad med lover som avgrensa høvet asiatar hadde til å skape seg rikdom. Kinesarane slo seg saman med irar og andre i strømmen til California for å grave gull. Men Foreign Miners Tax som bare blei kravd inn frå kinesarar, var laga for å skyve dei ut av gruveindustrien. Skatten dekka 25 prosent av delstatsbudsjettet til California på 1860-tallet, men kinesarane hadde ingen rett til hjelp frå offentlege ordningar. The Chinese Exclusion Acts vedtatt i 1882 sette ein stoppar for kinesisk immigrasjon, og kinesarane blei dei første som blei nekta tilgang til denne immigrantnasjonen. Rett til statsborgarskap fekk dei først etter andre verdskrigen, då Kina og USA var allierte mot Japan.

I dag er asiatane den gruppa som totalt sett ligg nærmast dei kvite økonomisk. Men som Wen Ho Lee – den kinesiskamerikanske kjernefysikaren som urettmessig vart skulda for spionasje i 2002 – fann ut: Asiatar er framleis definert ut frå rase og merka som evige utlendingar, ikkje «verkelege » amerikanarar.

Løpet er manipulert

To menneske kan løpe like fort, men om den eine er i rulletrapp og den andre på ei tredemølle, er det openbart kven som vinn.

Ut over hardt arbeid må assistanse frå styresmaktene til for å sette fart i økonomisk mobilitet. Gjennom heile historia har gaver i form av jord og offentlege subsidiar hjelpte kvite familiar til å komme seg fram.

Den økonomiske kollapsen i dag rammar farga hardare enn kvite på grunn av hardnakka diskriminering på alle økonomiske område. Regjeringas manglande evne til å regulere arbeidsmarknaden og finanssektoren for å sikre alle grupper lik behandling er ein del av problemet. Men i tillegg har «nedtrapping» av offentlege tiltak retta mot fattige og skattekutt for næringsliv og rike blitt løysinga politikarane har på krisa i våre kapitalistiske samfunn. Å fjerne offentleg hjelp til dei som tradisjonelt blir sett utanfor, gjør vondt verre. Etter turen i den økonomiske rulletrappa vil kvite som kjem på øvste nivå skru av for å sikre seg at farga stadig vil komme sist.

Men kvantitet blir til kvalitet. I 2042 vil majoriteten av folket vere ikkje-kvite. Om USA held fram som i dag, vil det skape ein apartheid-nasjon, med ein politisk og økonomisk maktstruktur for ein kvit minoritet. For progressive og sosialistar må viktigaste oppgava framleis vere å fjerne raseskillet, og sameine den multinasjonale arbeidarklassen i USA.

(Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen)

For den norske venstresida har forholdet til USA i hele etterkrigstiden vært av helt avgjørende betydning. Forholdet til USA har, på mange måter, utgjort skillelinjen mellom det «ansvarlige» sosialdemokratiet og det som med et noe upresist samlebegrep gjerne omtales som venstresosialismen. USA-kritikken var betydelig i NKP, med sin lojalitet til Moskva, men også i sosialdemokratiet var dette et helt sentralt element for den venstreopposisjonen som etter hvert skulle bli opphavet til både det som i dag er SV, og det som i dag er Rødt. Vietnam-solidaritet, Palestina-solidaritet og solidaritet med undertrykte folk i Latin- Amerika har hatt en klar brodd mot USA, og selv om ml-bevegelsen og i hvert fall deler av SV klarte å kombinere dette med en klar brodd også mot Sovjetunionen, har dette bare styrket seg etter Sovjetunionens fall og opprettelsen av den unipolare verdensorden.

Men venstresida er ikke, og har heller aldri vært, anti-amerikansk, slik det til stadighet gjentas fra høyresida. Amerikansk kulturliv har i snart hundre år vært den viktigste premissleverandøren for kulturelle uttrykk, også for venstresida. USA-kritikken er ikke en kritikk av Bob Dylan, Rage Against the Machine eller Public Enemy, like lite som det er en kritikk av Jane Fonda, Michael Moore eller Sean Penn. Tvert imot – USA-kritikken er en integrert del også i den amerikanske kulturen. Når den norske og europeiske venstresida kritiserer USA, er det ikke amerikanere eller alt som kommer fra USA som kritiseres. Det er fremfor alt en kritikk av den politikken som gjør USA i stand til å opptre som en verdenshersker, spydspissen for en stadig mer destruktiv kapitalisme.

Tidsskriftet Rødt!, tidligere Røde Fane, har gjennom alle sine 41 år levert analyser av amerikansk imperialisme og dens herjinger i alle verdenshjørner. Kjennskapen til USAs krigsforbrytelser, deres bunnløse dobbeltmoral og deres forakt for krav om folkelig sjølstyre rundt omkring i verden, er stor på norsk venstreside. Det er også kjennskapen til mye av den kulturelle USA-kritikken. Men hva som skjer på grunnplanet i USA, det vet vi mindre om.

Gjennom en rekke artikler i dette og forrige nummer, forsøker vi å bøte litt på dette. I dette nummeret kan du blant annet lese om hva som har skjedd med Occupy-bevegelsen etter at media mistet interessen, skrevet av en som faktisk har vært og fortsatt er med. Du kan lese om kampen mot atomenergi i Ohio og Michigan, en kamp som ennå ikke har nådd norske medier. Du kan lese om hvordan hudfarge fortsatt er helt avgjørende for hvilke sjanser du har i livet, ikke minst som kvinne. Og det kommer flere artikler i neste nummer!

De aller fleste artiklene om USA er skrevet spesielt for Rødt!, og har aldri vært trykket på engelsk. Vi er stolte over å ha fått dette til, å kunne gi leserne av tidsskriftet innblikk i de kampene som foregår i USA, langt unna CNN og Fox News sine kameralinser, og dermed også langt unna norske mediers interesse. Denne dugnaden ville imidlertid aldri vært mulig uten stor hjelp fra Dennis O’Neil fra Freedom Road Socialist Organization, en liten organisasjon, men med medlemmer og venner med et enormt nedslagsfelt.

Redaksjonen

 

Tariffvedtaket i LOs representantskap er en studie i kompromissets kunst. Moderasjon, men ikke nødvendigvis for alle. Formuleringer som gjør at alle de som har sakket akterut, har et håp.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim.

LO er redd for et land delt i to. En oljedel som går så det suser, og en konkurranseutsatt industri som sliter. Frontfagsmodellen er ment å løse dette ved at de som sliter mest, skal forhandle først, og så danne rammen for alle som følger etter.

De som sliter i dag, er smelteverksindustrien, aluminium og treforedling. Men for disse industriene betyr lønnsutgiftene svært lite. Om lønna går opp noen prosent eller ikke, er bagateller i forhold til den virkelig store utfordringa: kronekursen. Når kronekursen nå har steget med over 10 %, betyr det at både eksportindustri og hjemmemarkedsindustri får over 10 % dårligere konkurranseevne. Et lønnsoppgjør handler om under en prosent. Det er en mye større trussel at oljeindustrien stikker av med alle investeringene og alle ingeniørene. Hvordan konkurranseutsatt industri skal hjelpes ved at eierne og ikke arbeiderne får beholde mer av verdiene, er vanskelig å forstå.

Ingen frontfagmodell vil greie å holde igjen på lønnsglidningen i en oljeindustri som opplever all time high. Også bygg og anlegg har gode tider. Det er ingen ting som tyder på at krisa vil nå Norge i den grad at kjøpekrafta synker. Trolig blir det gode tider også i varehandelen, hotell og restaurant, ja i hele servicesektoren med unntak av turistnæringen. Mens offentlig sektor strupes.

Tilbakeslag for lavtlønn og kvinnelønn

Tariffoppgjøret 2010 var faktisk et godt likelønnsår. Likelønn var på den politiske dagsorden, og fikk gjennomslag. Sjøl om LO-ledelsen gjorde sitt beste for å fjerne begrepet likelønnspott, så ble det faktisk en ekstrapott på noen milliarder, både i stat og kommune. I staten gjennom et justeringsopprør som ble innrettet på store kvinnedominerte grupper, og i kommunene i form av økning av minstelønn etter 10 og 20 års ansiennitet. Økning av minstelønn ble også resultatet i privat sektor. Renholderne streiket for økning av garantilønna til 95 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Det fikk de ikke, men det ble ei en kraftig økning av minstelønna. Den er nå allmenngjort, ingen renholdere skal tjene under 151 kroner i timen.

I år mangler det politiske trykket på likelønn. Jeg tror det er all grunn til å frykte at likelønn ikke bare vil stanse opp, men at vi vil få et reelt tilbakeslag. Jeg frykter at både lavtlønte kvinner og de kvinnedominerte høyskolegruppene vil bli mer bundet opp til frontfagramma enn menn i de bransjene, som nå opplever gulltid. Kanskje kan årets oppgjør gi frontfagsmodellen banesår. Erfaringene fra årets oppgjør vil gå rett over i LO-kongressen 2013.

Det eneste som kan gi varig uttelling, er garantiordninger, helst en opptrappingsplan over flere tariffoppgjør opp til 95 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn for lavtlønte i både privat og offentlig sektor, og en tilsvarende opptrappinsplan opp mot gjennomsnittet i sammenlignbare utdanningsgrupper i offentlig sektor. Men motparten er mer opptatt av å unngå slike garantiordninger enn LO har vært i å oppnå dem. For dette greier verken renholderne eller hotell- og restaurantansatte på egen hånd. Da må Fellesforbundet og LO være villig til å stille hele bevegelsen bak med sympatistreik om nødvendig. Skal de høyskoleansatte i FO få sin opptrappingsplan, må de bli med på en slik felles likelønnskamp.

Fagforbundet har sett at rammene blir små, og satser derfor på strukturelle reformer. Det viktigste kravet her blir en kraftig økning av natt- og spesielt helgetillegg. Dette som et ledd i kampen for heltid, at det blir mer attraktivt å jobbe helger, og dermed lettere å få til turnuser på heltid. Sjøl tror jeg ikke heltidsproblemet lar seg løse med lønn, jeg tror det handler mer om grunnbemanning og arbeidstid. Jeg tror at mer enn tredje hver helg uansett bare er aktuelt for unge. Ingen holder et liv fra 20 til 67 med større belastning enn nå. Men det er all mulig grunn til å støtte kravet uansett. Det er rimelig å få betalt for å ofre familieliv og sosialt liv for helgearbeid, og det er viktig å få opp kostnadene med det åpne grenseløse samfunn.

Løsarbeiderne inn i tariffoppgjøret

Den store konflikten i årets oppgjør kommer til å handle om det vanskelige ordet omfangsbestemmelser, hvem tariffavtalen skal gjelde for. Foran forrige tariffoppgjør var bygningsarbeiderne beredt på å ta konflikten på at innleide skulle være omfattet av samme avtale som de som var ansatt i hovedfirmaet. Da kom det rett før tariffoppgjøret på plass en avtale mellom LO og NHO om tariffavtale i utleiebyråene. Også her skulle de innleide ha lønns- og arbeidsvilkår etter der de jobbet, men det var de tillitsvalgte i utleiefirmaene som skulle forhandle fram lønn og passe på at de ble overholdt. En umulig oppgave for hvilke som helst tillitsvalgte å forhandle fram og passe på lønns- og arbeidsforhold for utleide til et tosifret antall bedrifter som skifter hele tida. Når tillitsvalgte knapt fins, så er det nå klart for hele LO at dette var et blindspor. Nå skal innleide omfattes av tariffavtalene der de er innleid, og det er de tillitsvalgte der som skal påse dette. I tariffoppgjøret 2010 streiket de spedisjonsansatte i transport for dette kravet, og fikk nesten fullt gjennomslag. NHO nektet å underskrive trass i at arbeidsgiverne i bransjen ga seg. Det er helt utenkelig at NHO skulle godta et slikt krav uten en langvarig streik. NHO mener jo i tillegg at en slik avtale er i strid med vikarbyrådirektivet som ligger til behandling i Stortinget, mens tariffoppgjøret foregår. Dette blir vårens store triller.

Oppe i det hele er det en rekke viktige enkeltkamper. De ansatte i bussbransjen blir over hele landet utsatt for anbud. For å unngå anbudskamp basert på nedslag av lønn og arbeidsvilkår stiller de krav om en felles bransjeavtale uansett om de er organisert i Transport, Fagforbundet, Jernbaneforbundet eller Yrkestransportforbundet i YS. Andre har mistet sine tariffavtaler på grunn av oppkjøp, og må slåss for å beholde sine rettigheter når tariffavtalene nå skal reforhandles. Lærerne gikk med på en omstridt arbeidstidsavtale for å kunne bruke tariffoppgjøret til å få opp nivået både på lærerlønn og barnehageansatte. Der er det store forventninger. Forventninger som kolliderer med frontfagenes trange rammer.

Bakom synger pensjonsstriden

I bakgrunnen foregår en like viktig kamp om offentlig pensjon. Det er nedsatt utvalg som skal tilpasse offentlig pensjon til ny uførepensjon. Regjering og Storting legger til grunn at bruttoprinsippet skal bort for uførepensjon før 67 år. Greier fagbevegelsen å stå i mot, eller får vi den første minen under bruttogarantien? Blir det tak på barnetillegg og pensjon som rammer deltidsansatte? Og hva skjer med samordningsfordelene som utgjør 30 000 kroner i gjennomsnitt i kommunen og 20 000 i staten? Dette er tenkt holdt unna tariffoppgjøret, men konsekvensene for offentlig ansatte kan fort bli større enn litt fra eller til i selve oppgjøret.

Kampen om likelønn utfordrer både makta i samfunnet – klasse og kjønn – og solidariteten i fagbevegelsen. Derfor er det en lang og vanskelig kamp.

På den ene sida må det settes makt bak offensive krav som likelønnspott, rett til heltid og 6-timers dag. På den andre sida utfordres fagbevegelsen av kapitalen.

Erobringa av stadig nye områder for profitt fører til privatisering og konkurranseutsetting. Det svekker både kollektive avtaler og kollektiv organisering. Å få mest mulig over på lokale fohandlinger, er en del av denne strategien.

Kampen for likelønn og kampen for sentrale forhandlinger om kollektive avtaler, og allmenngjøring av dem, er avgjørende framover.

Den norske velferdsstaten er bygd opp ved hjelp av billig kvinnelig arbeidskraft og deltidsarbeid. Kvinnene hadde hovedansvaret for det private omsorgsarbeidet, og mannen var sett på som familiens hovedforsørger. Kvinners kamp og en radikalisert fagbevegelse utfordrer i dag dette samfunnssystemet. Likelønnskampen er vanskelig å vinne fordi den krever store samfunnsendringer.

Torill Nustad er leder av NTL ved Universitetet i Tromsø, og medlem av arbeidsutvalget i Kvinnefronten.

I gjennomsnitt tjener kvinner 85 % av menn når vi sammenligner timelønna. Dette betyr at kvinner i gjennomsnitt tjener ca 6 000 kroner mindre hver måned, forutsatt samme arbeidstid. Når vi veit at mange kvinner arbeider deltid, så reduseres kvinners inntekt til 65 % av menns inntekter. Dette gir menn makt og innflytelse både i samfunnet, familien og i nære relasjoner.

Store forskjeller mellom ulike sektorer og ulike yrkesgrupper

I staten er lønnsforskjellen «bare» 8 prosent til tross for at de fleste lederne i staten fortsatt er menn, og at befalet i forsvaret og polititjenestemenn har store vakttillegg som også gir utslag på denne statistikken. Dette betyr ikke at likelønnskampen er i mål i staten. Det er fortsatt slik at lønna i mange kvinnedominerte yrker er verdsatt lavere enn sammenlignbare mannsdominerte yrker. Det er imidlertid liten tvil om at fagbevegelsens arbeid har redusert lønnsforskjellene i staten.

Lønnsforskjellene i kommunesektoren er i gjennomsnitt 10 %, i helsesektoren og privat sektor nærmere 20 %, og i finanssektoren er forskjellen hele 30 %. Et annet viktig utviklingstrekk er at det er økende lønnsforskjeller mellom ulike yrkesgrupper og ulike klasser. Mange arbeiderklasseyrker har hatt en lavere lønnsutvikling enn andre, dette gjelder både for kvinner og menn. Lønnsforskjellene mellom funksjonær- og utdanningsgrupper i privat og offentlig sektor øker. Lønnsvinnerne de siste åra er ledere både i privat og offentlig sektor. Denne lederlønnsveksten har undergravd likelønnskampen.

Likelønn er også et spørsmål om arbeidstid

Det er fortsatt slik at 80 % av alle som jobber deltid, er kvinner, og det store flertallet som jobber overtid, er menn. Dette viser at det fortsatt er kvinnene som tilpasser seg til og har hovedansvaret for det private omsorgsarbeidet. Kvinners årsinntekt er i dag 65 % av menns.

Lav lønn i mange kvinnedominerte yrker, og økende bruk av deltidsstillinger både i privat og offentlig sektor, reproduserer tradisjonelle kjønnsroller og arbeidsdeling. Det er imidlertid gledelig at flertallet kvinner (55 %) i dag jobber heltid. I tillegg veit vi at mange kvinner i deltidsstillinger jobber mer enn stillingen tilsier, og veldig mange ønsker større stillingsandel.

Store forskjeller også mellom ulike kvinnegrupper

Stadig flere kvinner tar høyere utdanning og antallet kvinner i mellomlederposisjoner øker. Men det er fortsatt slik at flertallet av de lavtlønte er kvinner. Gruppen kvinner som tjener dårligst, er innvandrerkvinner fra Afrika og Asia. De tjener bare 50 % av det etnisk norske kvinner tjener. Dette skyldes at mange har lite utdanning, eller at den utdanninga de har fra sine hjemland, ikke blir godkjent i Norge. De ender derfor opp med å få de dårligst betalte jobbene, ofte ansatt i selskaper som driver sosial dumping. Mange jobber som reinholdere i private hjem uten å få tarifflønn. Fagbevegelsens kamp mot sosial dumping er en viktig del av likelønnskampen i Norge.

Kampen for likelønn handler om økonomisk makt og ulike valgmuligheter. Skal vi akseptere større forskjeller og et samfunn med herskap og tjenere, eller sloss for et solidarisk samfunn basert på likeverd? Skal vi kreve lønnsvekst for alle, eller likere lønn, kortere daglig arbeidstid og økt offentlig velferd? 6 timers normalarbeidsdag peker fram mot et samfunn hvor både arbeidstid og årsinntekt blir likere fordelt. Hvordan likelønnskampen føres, er viktig både for feminister, tillitsvalgte i fagbevegelsen og for revolusjonære.

Hvorfor har vi ikke likelønn i Norge i 2012?

Historisk har verdien av kvinner og kvinners arbeid vært et speilbilde av kvinners makt og innflytelse i familien, samfunnet og verden. Kapitalismen overtok føydalsamfunnets idealer og familiepolitikk. Kvinners gratisarbeid i familien var en nødvendig forutsetning for kapitalismens utvikling. Menns makt over familien ga alle menn privilegier, og bandt dem ideologisk og politisk til borgerskapet. Dette gjaldt også for arbeiderklassens menn og for store deler av fagbevegelsen. Borgerskapets liv hvor mannen var forsørger med hjemmeværende hustru, ble et ideal også for arbeiderklassen. Under kriser og perioder med stor arbeidsløshet ble gifte kvinner sparket ut av yrkeslivet, ofte med støtte fra fagbevegelsen. For bare 50 år siden var det lov med åpen lønnsdiskriminering av kvinner i Norge. Det var både lov og vanlig å betale kvinner mindre enn menn for samme type arbeid. Kvinners arbeid ble i gjennomsnitt verdsatt til 70 % av identisk arbeid utført av menn.

Norge ratifiserte ILO-konvensjonen om lik lønn for likt arbeid i 1959. Da måtte partene i arbeidslivet sette seg ned og forhandle fram nye kjønnsnøytrale tariffavtaler. Den gangen satt det stort sett bare menn rundt forhandlingsbordene. Den rådende ideologien i samfunnet var at menn var familiens hovedforsørger og overhode. Dette gjenspeilte seg også i de nye «kjønnsnøytrale » tariffavtalene. Arbeid utført av kvinner ble systematisk verdsatt lavere enn menns arbeid, både i privat og offentlig sektor. Lønnsdiskrimineringa og lønnsforskjellene ble opprettholdt til tross for sterke protester fra kvinner i fagbevegelsen.

Norge bygde opp en velferdsstat hvor skole- og utdanningstilbud, en stor helsesektor og folketrygden med universelle rettigheter var sentrale elementer. Denne velferdsstaten ble bygd opp ved hjelp av billig kvinnelig arbeidskraft, ofte i deltidsstillinger, slik at lønnsarbeidet kunne kombineres med arbeidsoppgavene i familien.

Radikalisering, opprør og kvinnekamp

1970-tallet var et tiår kjennetegna av opprør og krav om fornyelse og endring av samfunns- og familieforhold. For første gang tok også gutter og jenter fra arbeiderklassen høyere utdanning. Vi fikk ungdomsopprør mot autoriteter, mot USAs krigføring i Vietnam og mot apartheid i Sør-Afrika, vi fikk ml-bevegelsen, og vi fikk en sterk kvinnebevegelse.

Kvinnefronten som ble danna i 1972, ble en magnet for kvinner og unge jenter som ville bestemme over egne liv og egen kropp, ha ei lønn å leve av, og delta i samfunnet på lik linje med menn. Vi ville ikke bli forsørget, og vi sloss for et samfunn hvor kvinner skulle ha makt og innflytelse. Kvinnebevegelsens krav ga gjenklang, og fikk raskt stor oppslutning.

Kvinner i politiske partier og i fagbevegelsen tok på nytt opp kampen mot lønnsdiskriminering i arbeidslivet. Regjeringa satte i 1972 ned et utvalg leda av professor Bratholm som skulle vurdere hvordan lønnssystemet i offentlig sektor virket. Bratholm-utvalget, som la fram sin innstilling i 1974, konkluderte med at kvinners arbeid systematisk ble verdsatt lavere enn menns arbeid på alle områder og på alle nivåer. Utvalget konkluderte med at de ikke anså arbeidet til ingeniører for å være mer verdifullt for samfunnet enn å ta vare på barn, gi unger utdanning, eller gi gamle og syke omsorg. Utvalget anbefalte derfor å heve kvinners lønninger opp til menns nivå. Dette radikale forslaget vakte harme hos mange, inkludert deler av embetsverket som hevdet at forslaget ville bety «en meningsløs omkalfatring av lønnssystemet». Makteliten i Norge, inkludert ledelsen i fagbevegelsen som var en sterk mannsbastion, aksepterte dette, og utvalgets rapport og forslag ble lagt i en skuff og tiet i hjel.

Krav til og kamp om avtaleverket

Kvinnekampen i Norge vokste seg svært sterk, og kvinner inntok stadig nye arenaer og nye maktposisjoner, ikke minst i fagbevegelsen. Unge kvinner og menn krevde at fagbevegelsen måtte bli mer aktiv i å fremme medlemmenes krav, og kritiserte de tette bånda mellom LO og Arbeiderpartiet. Innafor helsesektoren ville ikke kvinnene lenger jobbe for knapper og glansbilder, og fagforeningene her gjennomgikk store forandringer. Vi fikk en radikalisering av fagbevegelsen.

Krav om ei lønn å leve av, barnehager til alle barn og 6 timers arbeidsdag ble satt på dagsorden i klubber og foreninger. Kravene hadde stor gjennomslagskraft, og ble støttet av mange foreninger og forbund. Kvinnedominerte fagforbund på tvers av hovedsammenslutningene sto sammen i kampen mot den lave kvinnelønna. I perioden 1965–1985 ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn redusert til 15 %. Ved tariffoppgjøret i 1987 ble arbeidsdagen redusert til 7,5 timer som et første skritt på vei mot 6 timers arbeidsdag. Kampen for kvinners rettigheter vant fram på mange områder, og optimismen var stor.

Vi lever imidlertid i et kapitalistisk samfunn hvor det er kamp om fordeling av verdiskapinga og ressursene. Arbeidsgiverne i privat og offentlig sektor bruker ulike metoder for å holde lønnskostnadene nede. De er lojale mot kravet om profitt eller oppdragsgivernes budsjettrammer. I deres verden har de ikke råd til å innfri krav om likelønn eller 6 timers arbeidsdag. Den sterke alliansen mellom fagforeninger på tvers av hovedsammenslutningene i offentlig sektor utgjorde en reell trussel mot arbeidsgivers styringsrett. Arbeidsgivers mottrekk var oppsplitting av felles avtaleverk og mer penger til lokale individuelle lønnsforhandlinger i offentlig sektor. På nittitallet tilbød arbeidsgiver i kommune- og helsesektoren store lønnstillegg til enkelte grupper sykepleiere og reinholdere under forutsetning av at partene gikk med på å avskaffe den felles tariffavtalen for sektoren. Dette godtok dessverre både Norsk Sykepleierforbund og Kommuneforbundet (nå Fagforbundet). Den felles fronten mot arbeidsgiver i kommune- og helsesektoren ble erstatta av alles kamp mot alle. Dette har sjølsagt svekka likelønnskampen.

Regjeringa har også gjentatte ganger forsøkt å avskaffe den felles hovedtariffavtalen i staten, uten å lykkes. Det skyldes at her har LO, UNIO og YS stått sammen mot arbeidsgiver. De har både forsvart hovedtariffavtalen, levert felles tariffkrav, og har forhandla i lag. Dette samarbeidet gjorde det mulig å vinne kampen om offentlig tjenestepensjon i oppgjøret i 2009, og det har ført til framgang i likelønnskampen.

Lønnsfastsetting og kjønnsstereotypier

Til tross for at likelønn har stått sentralt i mange tariffoppgjør de siste 20 åra, så har det ikke ført til radikale endringer. I noen sektorer har til og med lønnsforskjellene blitt større. I privat sektor har tradisjonen med å ta ut det meste av lønnsveksten i lokale lønnsforhandlinger ført til store lønnsforskjeller. Det har premiert de som jobber på store arbeidsplasser med sterke fagforeninger og enkelte utdanningsgrupper. De fleste i privat sektor i Norge jobber imidlertid på små arbeidsplasser, ofte med små og svake fagforeninger som får lite igjen i de lokale lønnsforhandlingene. Mange steder er det ledere og funksjonærgrupper som har vært lønnsvinnerne. De har ofte hatt en sterkere lønnsvekst enn sammenlignbare grupper i offentlig sektor.

Arbeidsgivere og «markedet» belønner ansatte i mannsdominerte yrkesgrupper hvor det er vanskelig å rekruttere. Det samme skjer ikke i kvinnedominerte yrkesgrupper. Det mest slående eksempelet er forskjellen mellom ingeniører og førskolelærere. Begge er yrkesgrupper som er ettertraktet på arbeidsmarkedet. Mens arbeids-givere både i privat og offentlig sektor skrur opp lønna for å rekruttere ingeniører, skjer det bare unntaksvis for førskolelærere. Mens kvinner som får barn, ofte får dårligere lønnsutvikling enn andre, får menn som blir fedre, lønnsøking. Bildet av mannen som familiens hovedforsørger lever videre bevisst eller ubevisst.

Frontfaget og likelønn

Mange gir frontfagsmodellen skylda for at vi ikke har likelønn. Det er altfor enkelt. Fagbevegelsen kunne og burde ha gjort mer for likelønn, men motkreftene er sterke. Det er viktig å bevare systemet med sentrale forhandlinger og kollektive tariffavtaler både i privat og offentlig sektor. Kampen mot sosial dumping hadde ikke vært mulig uten sentrale forhandlinger og kollektiv kamp. I privat sektor har tradisjonelt de sterke forbunda i LO vært en del av frontfaget, og tatt kampen også på vegne av andre. Å gå i front betyr å være med og legge rammer for andre, på godt og vondt. Men det hindrer ikke andre i å fremme og sloss for egne krav. Det krever imidlertid styrke og vilje til å slåss slik transportarbeiderne gjorde da de streika for likelønn i 2010. Streikene som Hotell- og restaurantarbeiderforbundet (HRF) gjennomførte for en del år siden, er også eksempler på det. Her streika medlemmene i de sterkeste klubbene og foreningene for å heve lønna for alle i bransjen. Arbeidsgivers svar var mange steder «out-sourcing» og oppsplitting av tariffavtaler. HRF og fagbevegelsens kampkraft ble svekka. Dette var nok også den viktigste grunnen til at de aksepterte et lønnstilbud i tariffoppgjøret i 2010 som var mye dårligere enn for andre forbund i privat sektor. Norsk Arbeidsmannsforbund er et annet kvinne- og lavlønnsforbund som daglig sloss mot sosial dumping. I 2011 lyktes de i å få allmenngjort tariffavtalen for reinholdere. Det betyr at alle skal lønnes etter tariffavtalens minimumslønn, uavhengig om de er fagorganisert.

Likelønnskommisjonen

Mange kvinnedominerte forbund i offentlig sektor har lenge fremma krav om at regjeringa må legge en egen kvinnelønnspott på bordet for å redusere og avskaffe lønnsforskjellene. Regjeringa svarte med å oppnevne en likelønnskommisjon som la fram sine forslag i 2008.

Mange var kritiske til Likelønnskommisjonen siden partene i arbeidslivet ikke fikk en sentral rolle. Sett i ettertid var nok det veldig bra. Kommisjonen leverte en grundig rapport med mange konkrete forslag. De foreslo at regjeringa satte av en likelønnspott på 3 milliarder for å starte arbeidet med å redusere og utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i offentlig sektor. Partene i arbeidslivet skulle bli enige om hvordan potten skulle fordeles gjennom forhandlinger.

I privat sektor sa likelønnskommisjonen at likelønn veldig ofte er et spørsmål om lav-lønn. De anbefalte at partene også her satte av egne midler til likelønnstiltak. Videre foreslo de likere deling av foreldrepermisjonen.

Likelønnskommisjonen fikk dessverre ikke lov til å uttale seg om deltidsarbeid, likestilling mellom turnus- og skiftarbeid eller pensjonsreformen. Rapporten ble et viktig redskap i kampen for likelønn, og reaksjonene lot ikke vente på seg.

Gubbete reaksjoner fra parter i arbeidslivet

Finansminister Johnsen svar på Likelønnskommisjonens forslag var at dette har vi ikke råd til, Norge må spare. Ikke overraskende hevdet ledere i NHO at forslagene vil sette arbeidsplasser i fare. Mange ble nok mer overraska over at ledere for arbeidsgiversida i kommune- og helsesektoren sa nei takk til en likelønnspott. De hevdet til og med at de ikke hadde et likelønnsproblem.

Det er sjølsagt mer alvorlig at ikke fagbevegelsen sto samla bak Likelønnskommisjonens forslag om en ekstra pott på 3 milliarder kroner til likelønnstiltak i offentlig sektor. Toppledere i LO gikk umiddelbart ut og sa at de ikke ville ha noen innblanding i hvordan tariffoppgjørene ble gjennomført, og hvilke krav som skulle fremmes. Fellesforbundets ledelse mente at en slik lønnspott «vil kunne gå utover arbeidsplassene i industrien fordi den fører til en varig økning i lønnsutgiftene i offentlig sektor som må dekkes inn». NTL, Fagforbundet og FO var LO-forbund som støtta kravet om øremerka likelønnsmidler. Det samme gjorde UNIO, og sykepleierforbundet var tidlig ute og hevdet at en likelønnspott måtte gå til grupper med høgere utdanning.

Regjeringa fulgte finansministerens anbefaling, og sa nei til en ekstraordinær likelønnspott i tariffoppgjøret i 2010.

Reaksjonene på forslagene fra Likelønnskomisjonen viser både at vi fortsatt har en lang vei å gå før kvinners interesser blir prioritert, og den synliggjorde splittelsen i fagbevegelsen. Men likelønn kunne ikke lenger overses.

Ble tariffoppgjøret i 2010 et likelønnsløft?

Oppgjøret i privat sektor dreide seg om kampen for likelønn og mot sosial dumping. Det var streiker for heving av minstelønna, også for innleid arbeidskraft, og for å videre-føre kollektive og landsomfattende tariffavtaler. Dette er viktige likelønnskrav. I tillegg ble partene i privat sektor enige om en likelønnspott som partene lokalt skulle fordele. Sjøl om potten var veldig liten, så tvinger den fram diskusjoner om likelønn på mange arbeidsplasser. Det er i seg sjøl et framskritt mange steder.

Slaget om likelønn sto i offentlig sektor

Først ute var oppgjøret i staten. Her fremma LO, UNIO og YS felles krav om en høyere økonomisk ramme enn i privat sektor og øremerka midler til et likelønnsløft.

Arbeidsgiver og Akademikerne svarte med krav som ville bety svekking av det kollektive avtaleverket, mer lokal og individuell lønnsfastsetting, og undergrave normalarbeidsdagen.

Samarbeidet mellom LO, UNIO og YS ga som resultat en større økonomisk ramme med høye generelle tillegg, et sentralt justeringsoppgjør med 300 millioner kroner som var øremerka kvinnedominerte yrkesgrupper, sterke føringer for de lokale lønnsforhandlingene og videreføring av en felles hovedtariffavtale for alle ansatte i staten. Jeg hadde gjerne sett at likelønnspotten var større, men dette oppgjøret var uansett en viktig seier for likelønn. Den ga også viktige føringer for oppgjøret i kommune- og sykehussektoren som fulgte seinere.

13 dagers streik i kommunesektoren

Leder i arbeidsgiverforeninga i kommunesektoren ville ha større grad av lokal lønnsdannelse og mer individuell lønn. Arbeidsgiver ønsker ikke at en lærer, sykepleier eller reinholder i for eksempel Tromsø og Bardufoss skal ha samme lønnssystem. De ville videre at likelønnsmidler ikke skulle fordeles sentralt, men lokalt og individuelt. Fagforbundet, FO, SL, UNIO og YS svarte på arbeidsgivers krav med streik for likelønn fordelt sentralt slik som i staten og uttelling for kompetanse. Etter 13 dagers streik vant fagbevegelsen. Resultatet ble høye generelle tillegg, nye minstelønnssatser og uttelling for spesialkompetanse og etter- og videreutdanning. Det gjenstår mye før vi kan snakke om likelønn i kommunesektoren. Fagbevegelsen står overfor en arbeidsgiver som vil svekke kollektivet og dermed fagbevegelsens styrke. Streiken ga resultater, og betydde en styrking av fagbevegelsen.

Oppgjøret i sykehussektoren

Her ble partene enige om samme økonomiske ramme som i kommunesektoren, og alt ble fordelt sentralt, og utbetalt som kronetillegg. Resultatet ble et høyere generelt tillegg enn i staten og i kommunesektoren. Partene ble enige om å sette i gang en kompetansekartlegging.

Likelønnsløft eller likelønnsbløff?

Det er stor uenighet i vurdering av om tariffoppgjøret betydde et likelønnsløft. Tidligere leder i NTL Turid Lilleheie sa at oppgjøret var en historisk seier i likelønnskampen, mens leder i NSF oppsummerer det som et nederlag. Hvordan er det mulig å ha så ulik oppsummering av et tariffoppgjør? Det er store forskjeller mellom de ulike områdene som utgjør offentlig sektor, og fagforbunda har til dels ulike interesser og målsettinger.

Regjeringa sa nei til en likelønnspott i offentlig sektor. Fagbevegelsen klarte å sprenge rammene for tariffoppgjøret. I staten betydde dette 300 millioner kroner øremerka kvinnedominerte yrkesgrupper. I kommunesektoren anslo arbeidsgiverne at dette betydde en merutgift på 1 milliard. Regner vi også med oppgjøret i sykehussektoren så betyr det at fagbevegelsen sloss seg til økte rammer på nærmere 2 milliarder kroner. Det er mindre enn 3 milliarder, men det er en stor og viktig seier i kampen for kvinnelønna, som jeg syns det er viktig å anerkjenne og lære av.

Hvordan føre kampen videre?

Vi må fortsatt kreve øremerka midler til likelønn slik at også kvinner får ei lønn å leve av, og uttelling for kompetanse og ansvar. Dagens økonomiske system er basert på billig kvinnelig arbeidskraft. Kampen for likelønn dreier seg om lik verdsetting av kvinner og menns arbeid og likere fordeling av tid som brukes til lønnsarbeid. Mer lik fordeling av økonomiske ressurser gir grunnlag for endring av maktforhold.

I privat sektor har både ledere og en del funksjonærgrupper opplevd en sterk lønnsvekst. Dette er i all hovedsak gitt som personlige tillegg. Skal vi kaste oss på denne bølgen og kreve mer individuell lønn, eller skal vi kreve tariffavtaler som omfatter alle? Skal vi kreve økt privat forbruk eller kortere daglig arbeidstid? 6 timers arbeidsdag er mulig hvis vi bruker en større del av verdiskapinga til felles beste. Dette vil gi mer lik arbeidstid og dermed mer lik lønn og pensjon mellom kvinner og menn. Vi vil ha mer tid og overskudd til barn, venner og samfunnsaktiviteter.

Mange kvinner både med og uten høgere utdanning rammes i dag av deltidsfella. Antall deltidsstillinger ved norske sykehus har økt til tross for fagre løfter om flere heltidsstillinger. Det samme ser vi i varehandelen. Det er derfor viktig at retten til heltidsstilling lovfestes.

Likeledes må tillegga for kvelds- og helgearbeid i kvinnedominerte yrker økes betraktelig.

En fagforening er kjennetegna ved et felles interessefellesskap, solidaritet og kamp for medlemmenes og arbeidsfolks felles interesser. De kollektive tariffavtalene er det viktigste redskapet i denne kampen. I dag utfordres avtaleverket både av arbeidsgiver og av Akademikerne som begge vil premiere «de beste» på bekostning av de mange. Fagbevegelsen må stå sammen i kampen mot dette kravet om mer lokal og individuell lønnsdannelse.

Kollektive avtaler er den beste garantist mot sosial dumping og likelønn. For å få til det, må tariffavtalene omfatte alle, og det meste av lønnstillegga må gis som kronetillegg sentralt.

Likelønnskampen utfordrer både makta i samfunnet og solidariteten i fagbevegelsen. En fagbevegelse som aksepterer diskriminering og forskjellsbehandling, er ikke en fagbevegelse for framtida. Skal vi forsvare oppnådde rettigheter og legge grunnlaget for en ny tid, må vi respektere hverandre både som arbeidere og som personer.

Da kan vi også vinne kampen for likelønn.

Arne Hedemann døde mandag 6. februar, 63 år gammel. Han var med å starte opp igjen Røde Fane i 1992 etter at tidsskriftet ikke hadde kommet ut på et par år. Arne var den mest erfarne av oss, kjente alle ledd i prosessen.

Arne hadde spesielt to ansvarsområder i redaksjonen:

• – Han var ansvarlig for litteratur fra Sverige i redaksjonen. Det betød i praksis at han leste Clarte’ og oversatte artikler derfra.
• Han skulle passe på at tidsskriftet ga aktivistene i EU-kampen artikler som styrket kampen mot EU. Han var grasrotaktivist og satt i styrer i Nei til EU, og visste hva som rørte seg.

Da vi hadde holdt på noen år med Røde Fane, som etter hvert ble Rødt!, var gjennomsnittsalderen litt i overkant. Arne trakk seg, og gikk over til å bistå med å utgi bøker. Det er det som i dag er Forlaget Rødt. Det ville gledet Arne at vi til påske utgir en bok om den økonomiske krisa av Günther Sandleben. Han ville vært en av de første som satt seg ned og leste.

Da Arne jobbet i studieforbundet Ny Verden, var det et flertall i styret som ville skifte navn. Arne foreslo: Folkeopplysningsforbundet. Han fikk det ikke som han ville, men forslaget forteller mye om Arne: Han var en sann folkeopplysningsmann!

Arne mente kunnskap ikke bare var noe som skulle tilføres folk, men arbeidsfolk skulle delta, utvikle og bruke kunnskapen til å forandre, både verden og mennesket. Til dette egnet studiesirkler seg godt, og det passet godt inn i kommunisten Arnes måte å tenke på: å lede er å gjøre andre sterke. For hvordan skulle folk ellers kunne ta makta og bestemme i et helt land, i en hel verden?

Da noen av oss syntes det var på plass å studere hele Kapitalen av Marx, ble Kirsten og Arne med. Tre tjukke bøker. Det ble Kapitalen grunnfag, mellomfag og hovedfag. Grundige studier. Det tok to år.

Arne tilhørte det som var en viktig forutsetning for at AKP ble betydningsfulle: Medlemmer som ville finne ut av ting, teste det på virkeligheten – og se om det var sant.

Var det nødvendig å si fra og slåss for rettferdighet, gjorde Arne det. Arne likte klar tale. Det handler om å være et helt menneske, om intergritet og verdighet. Arne var et helt menneske. Ikke bare i terorien, men i praksis.

Men: Arne kunne også si: Er det så farlig da? Når det ikke var så farlig.

Vi har mista et arbeidsjern og en stødig kamerat. Vi har mista en god venn.

Redaksjonen

Noen bøker om grunnleggende teori:

Why Marx was right av Terry Eagleton kom ut i 2011, og fikk hard medfart i et to siders oppslag i Klassekampen i januar. Anmelderen var en kjent dansk intellektuell (Rune Lykkeberg), som fikk vist fram sin manglende kompetanse på området marxisme. Men: boka er bra. Ikke strålende, ikke Eagletons beste, men ei lettlest, ofte underholdende, og nyttig bok om – ja, om nettopp fordommer og feiloppfatninger om hva Marx mente.

Eagleton tar for seg ti slike i løpet av ti kapitler, og gir gjennom dette ei kortfatta innføring i viktige deler av marxistisk teori.

Boka koster 94 kr på nettet. Den er også oversatt til svensk: Varfõr Marx hade rätt, 154 kr.

Den ungarsk-britiske filosofen Istvan Mészáros har jeg i noen tiår forsøkt å få venner av meg til å lese. Uten særlig hell. Andre, som teoretikerne John Bellamy Foster og Michael Lebowitz (og Hugo Chavez!) erklærer stadig sin gjeld til ham, og forlaget hans i USA nøler ikke med å markedsføre ham som «The leading Marxist philosopher of our times». Mészáros er blitt 82 år nå, men gir fortsatt ut nye, ambisiøse verk.

En innfallsvinkel til arbeidet hans kan være boka Marx theory of alienation. Dette er ei av de beste bøkene som er skrevet om de viktige fremmedgjøringsteoriene til Marx. Boka er en av Mészáros’ første, den kom ut allerede i 1970. Språket i boka er mer rett på og mindre snirklete enn i en del av Mészáros’ seinere bøker, så dette kan være en bra start på et stort bekjentskap. Boka koster 171 kr. på nettet.

For de som har snust på, men ikke kommet noen vei med Grundrisse, notatbøkene som Marx skreiv i 1857–58. Det svenske forlaget Tankekraft har nylig gitt ut et redigert utvalg av tekster fra det svære verket, med fyldig forord og innledning. Grundrisse: Ett urval gir deg viktige deler av et av gamle Marx’ hovedverk, prisen er 143 kr. på nettet.

Lenker:

• Eagleton-boka: http://www.capris.no/product.aspx?isbn=0300181531(http://www.tankekraft.com/varformarx.php) http://www.capris.no/product.aspx?isbn=9186273280
• Til Meszaros: http://www.capris.no/product.aspx?isbn=0850365546
• Marx’ Grundrisse: http://www.tankekraft.com/grunddragenikritiken.php http://www.capris.no/product.aspx?isbn=9186273019

Jon Børge Hansen

 

Rødt! marxistisk tidsskrift lanserer et nytt og spennede nummer på Bydelshuset Grønland 28 (over Asylet) mandag 14. mai kl. 19.00

Torill Nustad(NTL UiT og Kvinnefronten) holder foredrag om likelønn

Kommentarer ved:

• Joachim Espe, nyvalgt faglig leder i Rødt
• flere navn kommer

Torill Nustads artikkel om likelønnskampen kan leses her
Mer info kommer

Lanseringsmøtet på facebook

 

Hva skal vi tro om det kommende valget i Hellas? – Det er vel sannsynlig at situasjonen både under valgkampen og etterpå blir ganske kaotisk. Ingen grupperinger ligger an til å få såkalte styringsdyktige flertall. Dersom PASOK skulle havne på ei linje a la Island, med at Hellas skal nekte å betale gjelda si og trekke Hellas ut av Euro-sonen ville det åpne for en allianse mot venstre. Men dette ville da bety en frontalkollisjon med EU-kommisjonen og Tyskland og få følger for hele Europa. Så ikke så rart at de driver og vurderer utsettelse av valgene i kulissene. (Arnljot Ask, internasjonalt ansvarlig i Rødt)

Etter noen dramatiske år med hard klassekamp og massive kutt i velferd går grekerne til valgurnene 6. mai. Hvilke alternativer har grekere som er lei av å bli overkjørt av europeisk finanskapital?

Regjeringen, og andre partier som ligger dårlig an, har ymtet frampå om at valget kanskje burde utsettes siden landet er i en økonomisk vanskelig situasjon. Men om det ikke blir noen dramatiske kriser fram mot mai, er det duket for valg.

Den panhellenske sosialistiske bevegelse – PASOK

Har tradisjonelt vært det store sosialdemokratiske partiet i Hellas. PASOK med tidligere statsminister Georgios Papandreou i spissen gjennomførte drastiske kutt og nedskjæringer etter krav fra EUs sentralbank. Misnøyen med partiet er stor i Hellas, og PASOK kommer til å gå på en smell i vårens valg. Meningsmåling per 16. mars: PASOK 11 %, ned 33 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 14% (34-42 mandater)

Koalisjonen av radikale venstrepartier – SYRIZA

Syriza er en samling av partier på ytterste venstre i Hellas. Etter en lang historie med splittelser langs ideologiske skillelinjer fant flere grupper sammen på slutten av 1990-tallet og starten på 2000-tallet. Fellesnevnere var motstand mot bombinga av Jugoslavia, kamp mot privatisering og nyliberalisme. Det greske sosiale forum vokste ut av denne samlingen. Både Synaspismos, som har forbindelser med SV, og Hellas’ kommunistiske organisasjon (KOE), som har forbindelser med Rødt, er med i koalisjonen. Meningsmåling per 16. mars: 12,5 %, opp 7,5 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 13% (33-38 mandater) 

Det greske kommunistparti – KKE

KKE var tradisjonelt et pro-sovjetisk kommunistparti. I dag står det sterkest i den tradisjonelle arbeiderklassen i Hellas. Partiet anser seg som et selvstendig alternativ på venstresiden, og er skeptiske til samarbeid med andre radikale venstrepartier. Meningsmåling per 16. mars: KKE 11,5 % opp 4,5 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 11% (27-33 mandater) 

Den demokratiske venstresiden – DEMAR

Nytt, venstresosialdemokratisk parti med medlemmer fra den tidligere høyresiden i SYRIZA (Synaspismos) og tidligere venstresiden i PASOK. Dannet da medlemmer i Synaspismos ville at partiet skulle gå ut av SYRIZA og nærme seg PASOK. Stiftet i 2010. Meningsmåling per 16. mars: 15,5 %.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 9,5% (21-30 mandater) 

Nytt demokrati – ND

Hellas’ konservative parti. For kuttene som forlanges av EU. Elendig valg i 2009. Ligger an til å gjøre det enda dårligere i år. Meningsmåling per 16. mars: 25 %, ned 7,5 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 21,5% (104-112 mandater) 

Uavhengige grekere – ANEL

Utbrytergruppe fra ND fra februar 2012. Mot kuttene på en høyrepopulistisk plattform. Ligger an til 11 % på måling i mars.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 11% (24-35 mandater) 

Folkets ortodokse parti – LAOS

Høyrepopulistisk, anti-innvandring. Ligger an til 4 %, ned 3,5 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 3% (8-11 mandater) 

Gylden soloppgang

Nazistisk parti. 3 % per 16. mars, opp 2,7 % fra 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 5,5% (11-19 mandater) 

Demokratisk allianse

Nyliberal splittelse fra Nytt demokrati, 2 % per 16. mars.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 2% (0 mandater) 

De grønne

3,5 % per 16. mars, opp 1 % siden 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 3,5% (8-12 mandater)

Fronten for det anti-kapitalistiske venstre – ANTARSYA

1 % per 16. mars, opp 0,6 % siden 2009.

Oppdatering siste måling før valget (Public Issue 20. april) 1% (0 mandater) 

Tall

Fra Panteion Universitetet i Athen:

• 1 av 3 grekere støtter kasting av egg og yoghurt på politikere.
• 1 av 4 grekere støtter fysisk vold mot politikere.
• 1 av 8 grekere er villige til å delta i fysiske sammenstøt med politiet.

Fra ELSTAT:

• Arbeidsledighet i desember 2011: 21 %
• Arbeidsledighet blant ungdom 17–24 år desember 2011: 51,1 %

 

Du er så vakker. Jeg er glad i deg. Du ligger rett foran meg. Du har et stramt, blomstrete tørkle på hodet. På det er festet store, fargerike garndusker. Blonder i halsen. Et sjal som strammer over brystet. Pong ponger rundt hele sjalet. Et nydelig håndbrodert forkle i mange farger. Et ull-skjørt som er plissert, pyntet med bånd og broderier. Underskjørtet er av ubleket bomull. Føttene dine er slappe og har sko av filt. De er heldigvis skjulte under skjørtet. Om jeg hadde sett hvor slappe(og stygge) føttene dine virkelig er, ville mine drømmer rundt deg og det du sto(står)for, kanskje ikke overlevd så standhaftig.

Ansiktet ditt ligner på slike dukkeansikter som Marianne Heske er så kjent for å bruke. Ditt er støpt i celluloid. Ikke plastikk eller gummi. Liten, sammenknepet munn. En bitte liten nese. Stive, påmalte øyne og øyebryn. Om Marianne Heske sin bruk av slike dukkeansikt er det skrevet:

-Et lite dukkehode som har spilt en viktig rolle i Marianne Heskes kunst nå i snart førti år. I 1971 fant hun på et loppemarked i Paris en hel liten kasse med disse små identiske pappmasjé-dukkehodene fra 1920-tallet. I Heskes prosjekt er dukken bilder på mennesket, en slags anonymisert representant for oss alle.

I mange år lå du i kråskapet hjemme. Hver gang jeg som barn prøvde å ta deg ut, ble mamma hysterisk og sa:

– Du får ikke lov å røre henne. Da kommer hun til å gå i stykker.

Selvsagt tok jeg deg frem likevel. Jeg rørte ved deg. I smug. Da pappa døde, løftet mamma deg ut av skapet og plasserte deg i sofahjørnet. Du kom frem i lyset. Du bleknet litt. Tror jeg. Jeg finner ikke noen spor i garnduskene som tilsier dette. Bare en følelse av at alt som har eksistert i over 60 år, nødvendigvis blekner.

Jeg har alltid vært tiltrukket av deg. Jeg husker ikke mye fra min barndom. Men, deg har jeg er klart bilde av. Du har alltid representert drømmen om et annet liv enn det jeg hadde (og kanskje har). Du var (og er) ikke juggel, slik som flamencodukkene som etterhvert oversvømmet alle hjem hos de som i lykkelig uvitenhet dro til Spania. Lykkelige, fordi de kom til et sol-paradis. Uvitende, fordi de ikke hadde kjennskap til hva Spania, under Franco, representerte.

Du er virkelig. Jeg vet ikke hvorfor jeg bruker dette ordet om deg. Kanskje på grunn av materialet du er laget av? Noe som jeg forbinder med levde liv eller kanskje noe større? Bruker jeg ordet virkelig, fordi du, til tross for (eller på grunn av) at du er en dukke, maner frem bilder av en realitet, som jeg ellers ikke husker mye av?

Du kom til Norge i 1948–49. Pappa hadde vært på en delegasjonsreise med Norsk Jernbaneforbund til Ungarn. Han hadde kjøpt deg. Den ungarske dukka. Han kjøpte også en bluse. Den ungarske blusen. Den har litt av den samme magien over seg som du har. Den var (er) av ekte silke og har håndbroderte blomster på. Broderiene er så vakkert utført, at det nesten ikke er mulig å se hva som sydd på retten eller vrangen. Vanskelig. Å se. Forskjellen på rett og vrang. Vladimir Vysotskij uttrykker dette i sangen Sannheten og Løgnen. I Jørn Simen Øverli sin oversettelse:

– Kler man av løgn og av sannhet kan ingen i verden se forskjell på hvem som er rett og på hvem som er vrang.

Da vi søstrene kom i tenårene, oppga mamma Den ungarske blusen. Vi måtte gjerne overta den. Den hadde alltid vært for liten til henne, fortalte hun med en viss sårhet. Sårheten skyldtes nok at pappa ikke hadde klart å kjøpe en bluse som passet henne, enda den var ment som en bryllupsgave. Han hadde tenkt at mamma skulle bruke den i bryllupet deres. På bryllups-bildet bærer mamma en stram drakt i mørkt blått rips-tøy og en liten nål formet som en drueklase med små perler. Ripstøyet husker jeg fra min ungdom. Tøyet skinner og kan minne om fet silke. På nettet står det at ripstøy er en vevnad i toskaftsbinding. Det består av fintrådet varp og grovere veft som gir en tverrstripet effekt. Varp er bomull, har jeg skjønt. Det betyr at rips-tøyet ikke er så eksklusivt som silke! Mammas bryllupsantrekk gir inntrykk av noe puritansk. Det motsatte av hva Den ungarske dukka og Den ungarske blusen kommuniserte (kommuniserer).

Styrke. Noe eksotisk. Kjærlighet. Glede. Egenskaper … som jeg attraheres av.

I mange år var jeg overbevist om at mannen i mitt liv levde et sted på steppene i Ungarn. Jeg vegret meg for å oppsøke landet i redsel for at denne overbevisningen skulle være en illusjon. Typisk meg. Jeg hopper for lite ut i det jeg ikke kjenner. Jeg holder drømmene tett inntil meg. Jeg prøver dem ikke ut! Ida Kelarova, en kollega fra Tsjekkia, sier at mennesker som ikke tør å sprenge seg ut av boksen sin, etterhvert vil oppleve at boksen blir stadig mindre. Man kveles. Man dør, uten egentlig å være dø! Jeg har en følelse av at denne boksmetaforen har sammenheng med en performance med tittelen Exil i egen by, som jeg skapte i 2004. Den ble iscenesatt i tre ulike kasematter på Kristiansten festning. Kasematter kommer av det italienske ordet «casamatta» og betyr hus (casa) og hvelving(matta). Vanligvis er en kasematte nedgravd eller sprengt inn i fjell, men kan også være pansrede rom, for eksempel ombord i fartøyer. Kasematte. Et pansret rom. En boks…som stadig blir mindre?

Den ungarske dukka har sammenheng med lykke i ekteskapet. Lykken levde ved hennes ankomst. Jeg var ikke født. Min fødselsdato er 9/2 1950. Mamma og pappa hadde «moral». De giftet seg 2/4 1949. Gratulasjons-telegrammene eksisterer enda.

Telegram er forløperen til nettets mulighet for direktekommunikasjon overalt i verden. Telegram ble sendt ved hjelp av radiosignaler. Med radiosignal var man trådløs og trengte ikke lenger en telegrafledning mellom avsender og mottaker. Man brukte et slags kodesystem, som ble helautomatisert. I Tyskland utviklet man telex på 1930-tallet. Samtidig ble et system som ble kalt for TWX (Teletype Wide-area eXchange) utviklet. Den ASCIIkode som brukes i dagens datamaskiner er en variant av koden fra TWX-systemet. (Denne tekniske forklaringen har jeg selvsagt googlet meg fram til.)

Å bla i disse telegrammene gir en umiddelbar følelse av nærhet. På telegrammene er det bilder. Ulike motiv, som nærmest ser ut til å være hånd-colorerte. (Jeg er attrahert av det håndlagede!) De mest populære motivene i anledning mine foreldres bryllup, er: Et norsk flagg. En måke som flyr inn i himmelen. En båt som tydeligvis «rir hainn av». (Dvs står imot truende skyer og store bølger). Varianter av blomstermotiv. Uskyldige lam. ((Det ubesudlede). En himmel som stråler. (En strålende fremtid?)

Jeg liker best noen av de mere sjeldne bildene. De med spesielle farger. Oransje. Turkis. Grønn. Lilla. På disse bildene danser menneskene lykkelig.

Det er 86 telegram. De er alle stilet til adressen Henrik Mathisens veg 14. Der bodde min farfar og farmor. Adressen er tilhørende Singsaker (Trondheims finere strøk). Familien leide en leilighet. I 1949 var det stor boligmangel. Mamma og pappa bodde derfor også der. På et lite, avlangt rom på ca ti kvadratmeter. Jeg innbiller meg at denne trangboddheten kan ha hatt negativ innflytelse på utfoldelsen av deres kjærlig. Andre momenter, som kanskje kastet skygger, var at det bare var fire år siden pappa vendte hjem fra konsentrasjonsleiren Natzweiler (der over 50% av hans norske fangekamerater døde). Mamma hadde akkurat hadde fått tilbake sine rettigheter som norsk statsborger. Hun meldte seg inn i N.S. som 16 åring.

Kjærlighet på tvers av eksisterende isfronter. Materiale nok til en dramatisk kjærlighetsfortelling!

Noen av telegrammene inneholdt dikt. Diktene er ikke bare en hyllest til kjærligheten. De oppfordrer til politisk kamp.

Brud og brudgoms motto må være
kjemp for arbeiderkassens liv og lære

Flere av telegrammene uttrykker sinne og sårhet over at Norge hadde inngått eller var i ferd med å inngå Atlanterhavspakten. Atlanterhavspakten var en traktat som lå til grunn for forsvarssamarbeidet i NATO. Pakten ble undertegnet i Washington 4. april 1949, mellom USA, Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal og Storbritannia. Den trådte i kraft 24. august 1949. Et telegramdikt lyder:

Fred i heimen og fred i landet
skapes ikke ved over vannet
å danne kløfter og leire
men studere lære kjempe seire
ta med dere inn i E-pakten
bevisstheten om at makten
hører dere og framtida til
Undertegnet Trøndelag distrikt av N.K.U. (Norges Kommunistiske Ungdom)

(Tegn som punktum, komma eller utropstegn mangler i dette diktet, fordi det ville fordyret telegrammet)

Kommunistene støttet USSR(Sovjetunionen) og mente systemet der representerte framtida og lykken. For dette standpunktet hadde de fra 1948, med Einar Gerhardsens Kråkerøytale, fått merke en stadig mere påtrengende og påtakende isfront. Kråkerøytalen er en av de mest kjente talene til den tidligere statsministeren. Fremført. I Folkvang forsamlingshus. På Kråkerøy. Ved Fredrikstad.

29 /2 1948. Bakgrunnen for talen var den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia 25/2 1948. Talen inneholdt bl.annet disse ordene: -Det som kan true det norske folks frihet og demokrati, det er den fare som Det norske kommunistparti til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiets og kommunistpartiets innflytelse mest mulig.

I 1956 okkuperte USSR Ungarn. Folket gjorde motstand. Mellom 25 000 og 50 000 ungarere, og ca 7 000 sovjetiske soldater ble drept. Mange tusen flere ble skadet, og nesten en kvart million mennesker flyktet fra landet. Noen av disse flyktningene kom til Norge. Til Mosjøen. Der bodde vi. I Åsveien 31. Området ble kalt Den røde plass, fordi det var så mange kommunister som bodde der. Jeg husker vagt noen av flyktningene som kom, men vet ikke om min familie hadde mye kontakt med dem. Sannsynligvis hadde de ikke det. Det kan skyldes en allmenn mekanisme der man holder avstand til «det fremmede». Men, årsaken til den manglende kontakten kunne også ha røtter i den kalde krigens perspektiv. Disse flyktningene representerte den andre siden. Motstanderne. De som kritiserte kommunismen og ville kvitte seg med systemet som USSR representerte.

I 1955 hørte jeg i barnetimen onkel Lauritz lese fra boka om flyktningjenta Toya. Fortellingen hadde bakgrunn i de mange som fortsatt var flyktninger, mange år etter 2. verdenskrig var over. Noen hadde rømte fra land i fra Øst-Europa. 1956 ble det laget en film basert på den boka. Til premieren på Scala kino var flyktningebarn fra Ungarn hedersgjester. Pengene filmene spilte inn gikk til Flyktning-hjelpen, som drev støttearbeid for de ungarske flyktningene. En av sangene i filmen var Eventyrvisa, som alle barn i Norge sang av hjertets lyst.

Ja, kom alle sammen, bli med.
Vi flakser og bakser av sted
til eventyrland for å se på
jøtuler, nøkker og nisser og troll og
dverger i tusene fold.
Vi danser og flyr gjennom eventyr,
vi flakser og rir, vi synger og ler
til Askeladden og Pål og Per
og Mumle Gåsegg, å tvi, tvi, tvi, tvi.
Og Tyrihans leker med gullhøna si,
mens Smørbukken sitter fornøyd og blid
og gomler så lat på sin skolemat,
og Veslefrikk spiller
for Tomme Tomme Tommeliten
på fela si.

Jeg identifiserte meg med Toya. Flyktning-jenta. Hun var like vakker som Den ungarske dukka. Og Eventyrland, med lek, tull og latter. Dit ville(vil)vel alle?

Kanskje det var på denne tida at Den Ungarske dukka havnet i kråskapet?

Den ungarske dukka. Nå ligger hun ved siden av meg. Her. Ord svirrer i en pendel mellom meg og henne.

-Et album.
Jeg er fylt av bilder.
De ligger etter hverandre som stasjoner fra en reise.
Jeg er et landskap.
Jeg er en bok.
Jeg har mange linjer.
Noen av dem er vakre
Andre er fylt av smerte, sorg og savn.
Jeg har reist lenge.
Fremdeles er mye usett.
(Omarbeidet dikt for forestillingen ZOOM INN. Diktet er av Arild Nyquist)

Leder: Likelønn    side 3

Valg i Hellas. En Guide side 4

Torill Nustad: Har fagbevegelsen sviktet kampen for likelønn?    side 6         

Arne Byrkjeflot: Foran tariffoppgjøret. Farlig todeling?      side15

Geir Christensen: Arbeiderpartiet og klassesamfunnet          side18        

Tema USA:

Arnljot Ask: USAs svanesang?       side 26       

Meizhu Lui: Rulletrapper og tredemøller: Derfor ender farga i USA sist side32        

Evan Sarmiento: «Occupy» i ein overgangsperiode     side 38       

Michael Leonardi: Okkuper Kommisjonen for regulering av kjernekraft (før det er for seint)   side 48

Nicole M. Aschoff: Ei fortelling om to kriser: Bilindustrien i USA side 54

Dikt: Velkommen ombord / Welcome to the machine av Ola Bog  side 48

 

Arild Borgen: Det nye, tyske oppsvinget side 74

Susan George: Deres krise – våre løsninger        side 80       

Roar Eilertsen: Rødts skattepolitikk                  side 84       

Skattlegg de rike!          side 89       

Samir Amin: Dristighet, mer dristighet!    side 90      

Michael A. Lebowitz: Produksjonen av mennesker      side 102     

Øyvind Andresen: Å være revolusjonær. En samtale side 116     

Øyvind Bremer: Karlsen: Da-n Gud skapa verda …    side 122     

Bokomtale. Boktips      side 126

 

Løssalg kr 75

www.marxisme.no       

 

Jon Michelets oppsummering av striden om Klassekampen i 1996–1997 i Rødt! nr 4/11 trenger en kommentar. Hvordan ble kampen oppfattet fra et annet ståsted?

I 1997 var jeg leder for organisasjonen «Fondet og foreninga for venstresidas dagsavis » (FFVD), som ble opprettet som en reaksjon på at Paul Bjerke ble avsatt som redaktør og en innsnevring av avisas redaksjonelle linje.

Den avisa Paul Bjerke redigerte var et forsøk på å utvide nedslagsfeltet både politisk og kulturelt for Klassekampen, og ble kraftig kritisert. Men ser en produktet i historisk perspektiv var den redaksjonelle profilen «til venstre» for den profilen avisa har under Bjørgulv Braanens ledelse.

Det var to hovedårsaker til at det var helt nødvendig å engasjere seg mot hvordan Paul Bjerke ble sparket, og programmet han ble sparket på. Slik AKP formulerte sitt program for avisa var det ikke mulig å tro på at det var et tilstrekkelig grunnlag for å drive en dagsavis på en sunn økonomisk plattform. I tillegg var AKPs håndtering av striden om Klassekampen av en slik karakter at det nærmest var maktpåliggende for meg som gammel AKPer (riktignok utmeldt noen år tidligere), og med de tillitsverv jeg hadde i fagbevegelsen, utvetydig å markere avstand til den praksis partiets håndtering av kampen representerte.

Jon Michelet oppsummerer AKP (og støttespilleres) program på en måte som er dekkende når han nå skriver: «Et grep for å bøte på dette (avisas skrantende økonomi, som for øvrig ble overdrevet, m.a.) måtte etter min mening være å lage en avis som bedre appellerte til avisas kjernelesere i AKP, RV og tilliggende herligheter». Dette fortonte seg som et nytt forsøk på å løfte seg selv etter håret, og har aldri vært et tilstrekkelig grunnlag for å drive en dagsavis i Norge. I alle fall ikke på en noenlunde solid økonomisk plattform. At det heller ikke var det i 1997 kan illustreres med at opplagstallet sank fra ca. 8 200 før redaktørskiftet i 1997 til ca. 6 500 i 1998. Med andre ord forsvant rundt 20 % av opplaget. Opplaget holdt seg også stabilt rundt dette nivået i flere år etterpå. Avisa hadde sannsynligvis gått under hvis man ikke hadde klart å samle inn over 5 millioner i ny aksjekapital i 1998, en bragd det for øvrig står stor respekt av. Trolig hadde det verken vært mulig å stabilisere opplaget eller å hente inn så mye ny kapital hvis ikke Jon Michelet etter kort tid som redaktør tok grep for å utvide avisas politiske grunnlag. Under JMs ledelse ble avisa raskt et bredere politisk prosjekt enn det det var grunn til å frykte på grunnlag av de programmatiske erklæringene som kom fra AKP i striden om redaktørskiftet i 1997.

Her er vi ved det jeg oppfatter som metodisk juks fra Jon Ms side. Som grunnlag for redaktørskiftet bruker han ansettelsen av Røssaak som kulturredaktør, samt en del enkeltoppslag fra den siste tida Paul Bjerke var redaktør. For det første var Røssaak, som Jon M selv skriver¹, ute av redaksjonen lenge for redaktørskiftet. For det andre, enkeltoppslag som ikke faller i smak hos noen av aktivistene har det aldri vært vanskelig å finne. For den saks skyld har heller ikke jeg noen gang hatt problemer med å finne valg KK har gjort som jeg er uenig i. Spørsmålet er hvorfor disse motsigelsene i 1997 ikke kunne løses innenfor den rammen Jon bruker når han beskriver avisa med Bjørgulv Braanen som redaktør: «Naturligvis har avisa feil og mangler, og flipper av og til helt ut. Men dette kan vi som elsker avisa og som har viet en del av våre liv til å berge den, godt leve med». For å begrunne at BB likevel redigerer en avis i tråd med formålsparagrafen bruker imidlertid Jon M motsatt teknikk, han trekker fram utvalgte reportasjer og forsider som er i tråd med det politiske grunnlaget i formålsparagrafen. Med samme utgangspunkt var det selvfølgelig heller ikke vanskelig å forsvare Klassekampen i Pauls redaktørtid, men både AKP og Jon M valgte motsatt innfallsvinkel.

Her er vi ved det som var det andre hovedproblemet med AKPs håndtering av redaktørstriden. Den ble på ingen måte behandlet som en «motsigelse i folket». En håndtering av motsetningene som «motsigelser i folket» beskriver Jon M som helt nødvendig for å bygge bro til oss som var mot redaktørskiftet i 1997, og er i grunnen en riktig oppsummering. Beskrevet med AKPs gamle retorikk ble derimot striden om Klassekampen håndtert som en kamp mellom «folket og fienden».

Paul Bjerke skulle bort, koste hva det koste ville. Og det var Jon Michelet som skulle bli ny redaktør, ingen åpning for kompromiss. AKPs håndtering av Klassekampen var for meg en god illustrasjon på at AKP (eller «ytterste venstre fløy i norsk politikk», for å låne Jon Ms språkbruk), ikke hadde lært av sine mistak, i alle fall ikke i 1997. Ingen kompromisser med Paul Bjerke som redaktør var mulig, og det var heller ikke grunnlag for noe kompromiss med redaksjonsklubben om ny redaktør. Jon Michelet skulle ansettes. Problemet med det var ikke hvilke kvalifikasjoner Jon M måtte ha som redaktør, men at Jon ble lansert så tidlig. Ansettelse av Jon M var å gjennomføre maktovergrepet uten å ta noe hensyn til hva fagforeningene i avisa måtte mene. Ansettelsen var trolig en viktig årsak til at bare to av journalistene valgte å bli igjen i avisa. Sjelden i norsk historie har vi vel sett eiere som har håndtert eierskapet slik at det store flertall av ansatte velger å slutte. Den eierposisjonen AKP hadde ble brukt for det den var verdt, og håndteringa av konflikten som en konflikt mellom folk og fiende ble fulgt opp med trusler om eksklusjon av partimedlemmer som samarbeidet med oss i FFVD. AKPs håndtering var derfor trolig en medvirkende årsak til at opplagsfallet ble så stort som det ble. Et kompromiss om ny redaktør kunne vært et klart signal om vilje til å alliere seg med en breiere del av venstresida.

Oppsummert var AKPs håndtering av redaktørstriden en illustrasjon på prinsipielt problematiske sider ved kommunistpartier med makt; nære allierte blir håndtert som fiender og partiets lukkede struktur blir brukt for det den er verdt i maktkampen. Historia er dessverre full av eksempler på at dette har fått betydelig mer dramatisk konsekvenser enn kampen om en avis i 1997. Men det var flere grunner til at en slik bruk av eiermakt var uspiselig, spesielt den totalt manglende viljen til å gå i konstruktiv dialog med redaksjonsklubben. I praksis brukte AKP sin juridiske eierposisjon, eller «styringsretten», for alt den var verdt. I åra etter redaktørskiftet i Klassekampen var jeg som konserntillitsvalgt i Orkla involvert i kampen rundt hvilken strategisk retning konsernet skulle følge. Et sentralt element i den striden var (og er fortsatt) at eiere har et ansvar utover aksjonærenes kortsiktige interesser. Eier har også et ansvar i forhold til ansatte og for at bedriften har samfunnsmessige forpliktelser å fylle. Under våre rådende samfunnsforhold oppsummeres ofte disse synene i begrepene «shareholders interest» opp mot «stakeholders interest», eller snever vekt på eieres interesser opp mot et bredere perspektiv. AKPs håndtering var helt i tråd med en snever tolkning av hva eier mente var i aksjonærenes interesser. Hadde jeg som tillitsvalgt støttet et slikt grep kunne det derfor vært brukt som et svært godt argument for at først Christen Sveaas, så Stein Erik Hagen, i grunnen var i sin fulle rett til å herje med Orkla slik de måtte ønske. AKPs praksis var at når eier hadde bestemt seg var det i realiteten likegyldig hva andre måtte mene. Ikke et ukjent syn på børsen, men svært skadelig i mange sammenhenger.

Likevel var det kanskje i historisk perspektiv fornuftig at Jon Michelet overtok roret noen år. Ikke fordi det var uungåelig, men fordi overtakelsen i ettertid gjorde det mulig med en sterk utvidelse både av eiergrunnlaget og den politiske profilen på Klassekampen. Med et svært kort intermesso en kort periode rett etter Jon overtok redaktøransvaret oppfatter jeg at Klassekampen helt siden 1991 er redigert ut fra en svært vid tolkning av formålsparagrafen. I dag trolig videre tolket enn noen gang i avisas historie. Striden rundt redaktørskiftet i 1997, med påfølgende opplagsfall, var trolig med på å gi først Jon Michelet, så Bjørgulv Braanen, nødvendig tyngde til å utvide avisas politiske grunnlag. Stuntet i 1997 illustrerte nok en gang at aktivistene alene ikke var tilstrekkelig grunnlag for en dagsavis i Norge. Så kan vi som elsker avisa fortsatt glede oss over at Klassekampen er et svært viktig bidrag i norsk offentlighet, men også irritere oss over KKs feil og mangler. Som Jon M sier; «det er en del av game’t».

Stein Stugu

Note:

1. Jon M bruker også oppropet mot Røssaak fra høsten 1996 som en del av det politiske grunnlaget som førte fram til redaktørskiftet. I den sammenheng er det interessant at de to initiativtakerne til oppropet, Trond Andresen og Anders Ekeland, havnet på hver sin side i kampen om redaktørskiftet.

 

Slåss mot kapitalismen og alle angrep på kvinner! Fram for bevegelsen for sosial forandring, demokrati, frihet, likhet og fred!

Arven vår

Arbeidende kvinner i verden har lenge vært i forgrunnen i folks motstand mot kapitalisme og imperialisme, helt fra organiseringen på grasrotsnivå og ut til globale nettverk. Gjennom det siste århundret har kvinner verden over kjempet mot undertrykking og diskriminering på grunnlag av klasse, kaste, religion, nasjonalitet, jord- og eiendomsrettigheter, politisk overbevisning og seksuell orientering og kjønnsidentitet. I største delen av verden har den vedvarende kampen vår for politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter, ført til seire som retten til å stemme, rett til eiendom, til lik lønn for likt arbeid, til svangerskapspermisjon, og til retten til organisering og fagorganisering.

På tross av imperialismens angrep på kvinners rettigheter og velferd, smidde den andre internasjonale «Conference of Socialist Women» i Køpenhavn 1910, en klassebasert enhet om kampen for rettferdighet og fred. Etableringen av den Internasjonale Kvinnedagen som en årlig militant feiring gjør at vi kan dra lærdom fra kvinners motstand mot imperialismen på globalt nivå. Klassebevissthet blir grunnlaget for kvinners kamp for økonomisk likhet, politiske rettigheter, organisasjonsfrihet og for motstanden mot koloniale og imperialistiske kriger.

Videre har kvinner organisert seg i kampanjer som gjelder en myriade av saker: Motstand mot agressiv «utvikling» som medfølger økologisk ødeleggelse, ved å hevde sin rett til helsepleie ved fødsler, og at denne retten er en grunnleggende menneskerettighet som inkluderer retten til tjenester og informasjon knyttet til helse og omsorg for mor og barn; og det gjelder spørsmålet om å øke bevisstheten i det offentlige om kvinners og jenters rettigheter, mot seksuell undertrykkelse, vold i hjemmet, seksuell trakassering, voldtekt og alle andre former for sexisme.

Kvinners kollektive kamp – som omfatter flertallet av verdens undertrykte, fattige og tilhørende arbeiderklassen – har gjennom det siste århundret ført kvinners rettigheter og interesser framover, på tross av fortvilelsen knyttet til krisen i monopolkapitalismen. Derfor fortsetter arven fra militante kvinner å inspirere oss i kampen mot imperialistiske kriger, og til å støtte og delta i kampen for nasjonal og sosial frigjøring. Ettersom den globale økonomiske, politiske, sosiale og økologiske krisen blir dypere, er det tvingende nødvendig for oss kvinner å forene oss, bli mer militante og inngå i bølgen av folks kamper for å forsvare våre hardt tilkjempede rettigheter, og fremme frigjøringen vår.

Krisen

Verden over lider folk under den verste økonomiske, finansielle og økologiske krisen i det kapitalistiske systemet noensinne. Mer enn noen gang lider folk under monopolkapitalismen og dens konserners kontroll over folks jord og ressurser, på lag med lokale eliter og nasjonale regjeringer. De såkalte hjelpetiltakene, gjennomført av  finansoligarkiet, USA og andre imperialistland, har bare tjent til å beskytte den herskende klassen og ytterligere forverret situasjonen til verdens arbeidende folk og de fattige. Krigene som kapitalist- og imperialistlandene fører, har ikke bare skapt større lidelser, men også gjort verdens økologiske krise dypere.

Følgelig opplever det store flertallet av verdens kvinner, særlig i landene i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Karibbien og MidtØsten å leve under utbyttingen som eksisterer i føydal-patriarkalske samfunn styrt av godseiere, krigsherrer og oligarkier som holdes oppe av imperialistene. Blant de verst stilte er kvinner tilhørende urbefolkning og bondesamfunn, som konsekvent opplever at deres arbeid, jord og produkter overtas, degraderes og trues.

I kapitalistiske land fører økende arbeidsløshet, kraftige inngrep, fagforeningsknusing og hjemløshet, og undergravingen av det allerede begrensede sosiale sikkerhetsnettet til at utbyttingen bare blir hardere. Over hele verden, inkludert de kapitalistiske landene, blir det gjennomført kraftige kutt i offentlige utgifter som gjelder skole, helse og andre sosiale tjenester. Bortsett fra at det har økt byrdene til arbeidende kvinner kraftig, har denne politikken redusert tilgangen til utdanning og helse, og ført til hardere økonomiske tider og usikker arbeidssituasjon for folk som arbeider innenfor utdanning og helse, mange av dem kvinner.

Mens industrien rettet mot hjemme-tjenester brer seg, har kvinnene som jobber i denne uformelle sektoren, blitt mer sårbare. Den veldige økningen innen en ny form for kvinnearbeid, nemlig hjemmebasert produksjon, hvor kvinner blir betalt per enhet er ett eksempel. Den neokonservative retningen i det sosio-politiske klimaet presser kvinner tilbake til kjønnsbaserte roller og inn i hjemmet med ansvaret for de mange byrdene knyttet til hjem og omsorg for barn, også med ansvar for inntekter.

Kvinner fra de undertrykte og utbyttede klassene er blant de som blir verst rammet av krisen. Kvinner verden over diskrimineres ved at de er de første som mister jobben når firmaer kutter kostnader, legger ned eller flytter virksomheten. Ved hjelp av de såkalte fleksible arbeidsordningene drar firmaene fordel av den billigste arbeidskraften, for det meste barn og ungdom, som underkastes usikre og ekstremt harde arbeidsforhold i verksteder og hjemmebasert produksjon ved kontraktører og underkontraktører. Kvinner i jordbruket, og blant urinnvånere risikerer å miste jord og bli utsatt for militarisering og etnisk rensing eller bli forflyttet når kapitalister kaster øynene sine på mineralog andre naturressurser i deres nedarvede hjemmeområder.

Såkalt fattighjelp, som mikrofinansiering eller hjelpeprogrammer sponset med betingelser av Verdensbanken, Det Internasjonale Pengefondet eller andre større banker, tjener bare til å intensivere den onde sirkelen av gjeld og fattigdom på grasrotnivå. De svekker lokalsamfunns evne til å være selvhjulpne og undergraver massebevegelsene. Den økonomiske krisen har ført til at utdanningsmulighetene for unge jenter undergraves. Arbeidende kvinner fortsetter å bære den doble byrden av både jobb og husarbeid. Dessuten har krisen i kapitalismen generert neokonservatisme og religiøs fundamentalisme som ytterligere holder kvinner nede.

Monopolkapitalismens krise har tvunget millioner av kvinner i utbyttede halvkoloniale og halvføydale land til å forlate hjemmene sine og migrere til andre land på jakt etter noe å leve av. Dermed blir de også utsatt for trafficking og andre former for utnyttelse. Regjeringene som eksporterer arbeidskraft samarbeider med regjeringene som tar i mot arbeidskraften: Regjeringene som eksporterer arbeidskraft, institusjonaliserer og videreutvikler programmer for eksport av arbeidskraft som først og fremst retter seg mot kvinner for å dempe arbeidsløshet, og øke skatteinngangen ved hjelp av kvinnenes hjemsendte betaling, og betale ned nasjonal gjeld påført dem av kapitalistisk grådighet. I den andre enden bruker de regjeringene som tar i mot denne muligheten til å utnytte den billige arbeidskraften, og sårbarheten til kvinner rundt i verden.

Pengene fra migrantarbeiderne bidrar til å opprettholde korrupte økonomier i Asia, Latin-Amerika, Karibien, Øst-Europa og Midt-Østen. Slike hjemsendte midler som har blitt kanalisert gjennom regjeringer og internasjonale finanskontorer, har blitt brukt til å finansiere programmer og prosjekter som går ut over befolkningen i flere land.

Migrant- og flyktningekvinner blir ofte satt til skitne, vanskelige, farlige og nedvurderte jobber i den uformelle økonomien. Kvinnelige migranter utsettes for diskriminering, rasisme, fremmedfrykt og sexisme av samfunnsinstitusjonene og rettssystemet og lovverket i vertslandene. Papirløse migranter lider dobblet under kapitalismens grådighet, siden de blir behandlet på umenneskelig vis, tråkket på og innesperret uten dom i fengsler som ikke egner seg for mennesker, og det etter at både vertsland og hjemland har forsynt seg fra arbeidsinntektene deres. Deretter blir de sendt hjem. De sosiale omkostningene ved at kvinner tvinges til migrering er uten sidestykke når man ser sammenbruddet i de sosiale og kulturelle mønstrene i deres hjemland, og hvordan familier og lokalsamfunn knuses.

Den globale «krigen mot terror», anført av USA, fører til stadig nye brudd på menneskers fundamentale rettigheter og friheter, og rettferdiggjør militarisering og statsterror. Med sikkerhet som unnskyldning gjennomfører stater ulovlige drap, tortur, kidnappinger, ulovlige forvaringer og demonisering, særlig av muslimer. Økonomisk krise, etniske konflikter og borgerkriger fører til at folk og hele lokalsamfunn tvinges til å flytte, deriblant urinnvånere og innfødte folkeslag. Det skaper betingelser for trafficking av kvinner og barn. Imperialistenes krig mot terror fører også med seg miljøødeleggelser og plyndring av naturressurser. Det setter folks liv ytterligere i fare ved at det utløser naturkatastrofer, ulykker og matmangel, og dermed driver særlig kvinner til fattigdom og sult.

Kvinner og barn er ofrene for imperialistens krig mot terror. De utsettes for voldtekt som krigshandlinger, drepes som uttrykk for kvinnehat, tvinges til prostitusjon for å betjene militærstyrkene, og ender som offer for folkemord. På den ene siden blir kvinner under islamistisk fundamentalisme gjort til ofre, utnyttet og angrepet av de imperialistiske styrkene, og på den andre siden blir de sendt inn i stadig sterkere sirkler av undertrykkelse og underkastelse av fundamentalistiske og patriarkalske styrker. Imidlertid er «krigen mot terror» med USA i spissen, en forlengelse av en indre krig i imperialistlandene, mens resten av verden omfavner neo-liberale lover som innebærer tvungen flytting, politibrutalitet, fengsling, arbeidsløshet, familiesammenbrudd, narkotikatrafikk og mer. Krigen mot terror isolerer en mengde folk og folkegrupper og ser dem som fiender, uten hensyn til de strukturelle feilgrepene til de neo-liberale regimene den støtter seg på.

Kvinner lever under vekten av kryssende former for undertrykkelse, forskjellige former for diskriminering og vold, arbeider mer for mindre lønn, bærer hovedbyrden av ansvaret for familien og underkastes patriarkalske lover, politikk og verdier og bakstreverske sosiale systemer. Derfor må kvinner intensivere kampen og knytte den til den øvrige kampen folk fører for overlevelse, jord, arbeid, utdanning, helse og bolig, retten til selvbestemmelse og menneskerettigheter, og bryte lenkene til kvinneundertrykkingen og utbyttingen.

Motstand

La oss forene verdens undertrykte og utbyttede kvinner og organisere oss til motstand og kamp mot imperialismens økonomiske, politiske og militære aggresjon. La oss ta inn inspirasjon og styrke fra seirene i kvinnekampen verden over. La oss mobilisere oss som kvinner og forbinde vår styrke med folkenes kamp mot militære intervensjoner anført av USA, aggresjon, krig og okkupasjon, folkemord og tvungen migrering. La oss forene oss og kjempe mot slike reaksjonære strømninger som neoliberalisme, neokonservatisme, rasisme, fremmedfrykt, homofobi og patriarkat. Og miljømessig og økologisk utnytting og ødeleggelse. Vi bringer med oss kvinners stemme, analyser og posisjon der vi knytter oss til folks kamp for suverenitet, nasjonal frigjøring og selvbestemmelse. Kampene på lokalt og på grasrotnivå inspirerer den globale enheten som retter lyset mot kvinners ubendige motstand mot imperialismens plyndring og røvertokt, så vel som standhaftigheten etter å bygge et alternativt system grunnlagt på virkelig demokrati, likhet, fred, frihet og rettferdighet, hvor verdens ressurser er til rådighet for verdens folk og ikke bare for en profittsøkende elite. Som en antiimperialistisk allianse anerkjenner vi arbeiderklassekvinnenes betydning for styrken i denne alliansen.

Denne visjonen tvinger oss til å knytte oss og det vi slåss for, til kampen mot vår felles fiende, imperialismen, som forsterker føydalisme og patriarkat, for å stoppe den økonomiske og politiske dominansen til kapitalismen og få slutt på imperialismens kriger, aggresjon og fascistiske metoder mot verdens undertrykte folk. Vi arbeider ut fra den vedvarende arven fra våre søstre når vi kjemper mot imperialismen med enhet, styrke og besluttsomhet. Tiden er inne for antiimperialistiske kvinner fra alle raser, lokalsamfunn, nasjonaliteter og land til å danne en antiimperialistisk allianse som vil gi mulighet til å støtte og fremme kampene i våre respektive samfunn og land for å knuse imperialismen.

Ett hundre år etter innstiftelsen av den Internasjonale Kvinnedagen har vi, kvinner fra alle deler av verden kommet sammen for å danne The International Women`s Alliance (IWA) som en antiimperialistisk, antipatriarkalsk, antirasistisk, antisexistisk og antihomofobisk allianse, forpliktet til å føre en militant global kvinnebevegelse inn i det 21. hundreåret, som del av bevegelsen for nasjonal og sosial frigjøring. Vi forener oss for å fremme folkenes kamp for frihet, likhet, sosial rettferdighet, demokrati og fred. Vi kommer til å motsette oss alle former reaksjonære strømninger og angrep på kvinner, lokalsamfunnene våre og folket vårt. Vi skal fremme virkelig internasjonal solidaritet.

Slå dere sammen i en global, militant og antiimperialistisk bevegelse av undertrykte kvinner!

Slåss mot kapitalismen og alle angrep på kvinner! Fram for bevegelsen for sosial forandring, demokrati, frihet, likhet og fred!

(Vedtatt på den første Generalforsamlingen til International Women`s Alliance (IWA), 5. juli, 2011 i Manila, Filippinene. Oversatt av Birger Thurn-Paulsen)

I EU skal offentlige budsjetter enten gå med overskudd eller i balanse.
Hvordan påvirkes Norge av krisa i Europa?

Jan Mønnesland er samfunnsøkonom.

Den internasjonale finanskrisa har kommet inn i en ny fase, med gjeldskriser og harde innstrammingstiltak. Vi opplever nå en drastisk økning i arbeidsledighet og ren fattigdom i en stor del av EUs medlems-land. Flere land har problemer med å betjene sin gjeld, og møter sterke innstrammingskrav som motytelse for å motta kredittpakker fra EUs sentralbank og tilhørende kredittfond. Disse er i praksis satt under ulik grad av direkte eller indirekte administrasjon fra EUs og IMFs side med pålegg om å stramme inn offentlige budsjetter, selge ut offentlig eiendom etc.

Virkningen av slike tiltak er at landene kommer inn i en negativ spiral. Innstrammingen gjør at vekstevnen undermineres, og dermed landenes evne til å betjene sine gjeldsforpliktelser på lengre sikt. Resultatet er at en stadig må forhandle fram nye refinansieringspakker etter hvert som den økonomiske veksten og dermed statenes inntekter svekkes som et resultat av disse innstrammingene.

Vi har altså en gjeldskrise hvor tiltakene mot krisa på kort sikt (innstramming for å frigjøre midler til gjeldsbetjening) skaper gravis økende gjeldsproblemer på lengre sikt, en form for spiral som i liten grad viser tegn til å roe seg over tid.

Også land som har unnsluppet problemer med gjeldsbetjening, opplever et behov for finansiell konsolidering i form av markerte kutt i offentlige utgifter. Storbritannia er et klart eksempel, men i større eller mindre grad gjenfinnes dette i størsteparten av EUs medlemsland.

Da blir det få land som er igjen som kandidater til å betale regningen dersom en fra EUs side skal gå inn med midler for å få hjulene i gang igjen, og dermed sikre euro som framtidig felles valuta.

Forklaringen på dette uføret er i kortversjon at den krisa en fikk i 2008/2009 (pga. manglende link mellom finans- og realøkonomien, en fikk pyramideaktige bobler som på et eller annet tidspunkt måtte kollapse), ble midlertidig løst ved store innsprøytninger fra statenes side til bankene. Dette fungerte midlertidig, men løste ikke problemene. Finansmarkedene fortsatte som før etter å ha mottatt statsmidlene, krisetegnene gjenoppsto, og da i en situasjon hvor statene ikke lenger hadde finansielle reserver til på ny å skyte inn enda flere midler.

At deler av EU ble spesielt sterkt rammet, skyldes den felles valutaen euro. Med felles valuta blir eksterne valutakurser og lånerenter tilpasset et fellesnivå for hele euro-området. De sterkeste landene kan leve godt med en valuta som er mindre verd enn deres nasjonale økonomi skulle tilsi. De får dermed solgt sin eksport billigere enn de ellers ville gjort. Dette har land som Tyskland tjent godt på over lang tid. For de fattigere EU-landene har det derimot medført at deres eksportprodukter blir dyrere i det internasjonale markedet enn det ellers ville vært. Felles euro har dermed bidratt til å svekke disse landenes eksportindustri. Til gjengjeld har de fått billigere lån, de har kunnet ta opp lån til en rente tilpasset eurolandene samlet. At de svakere eurolandene opplever svekket industrivekst og unormalt billige internasjonale lån samtidig, er nærmest en motor i retning av å øke gjelden mer enn den økonomiske veksten kan bære ved et nasjonalt tilpasset rentenivå.

Dette går bra så lenge det internasjonale finansmarkedet oppfatter eurosonen som en integrert økonomisk enhet. Den dagen dette ikke lengre er tilfelle, at en begynner å oppfatte ulik risiko i ulike euro-land, ryker systemet. Det er dette som er den umiddelbare mekanikken i siste års gjeldskrise i utvalgte EU-land.

Fra vondt til verre: EUs krisemaksimerende tiltak

Hva gjør en i EU når disse problemene kommer til overflaten? Som nevnt har de rikere EU-landene hatt stor gevinst av en lavere internasjonal valutakurs pga. euroen. De vil derfor nødig akseptere at euro-sonen kollapser. Samtidig er det i betydelig grad tyske og franske banker som sitter på gjelden i form av statsobligasjoner fra gjeldslandene. Tyskland og Frankrike vil unngå at bankene deres må ta tap dersom gjeldslandene ikke kan ivareta sine forpliktelser.

Løsningen ble at EU etablerte nye fond som kjøpte opp svake statsobligasjoner fra Hellas og andre gjeldsland, og med disse som basis utstedte man nye euroobligasjoner som ble oppfattet som sikrere i finansmarkedene, og dermed oppnådde lavere rente enn de mer tvilsomme nasjonale statsobligasjonene. EU overtok dermed garantist-rollen for disse lånene. For å gjøre dette krevde en at gjeldslandene måtte forplikte seg til harde innstrammingstiltak.

Så fikk man en ulykksalig kombinasjon av finansiell påholdenhet og ubegrunnet optimisme fra EUs side, som gjorde at en ved hver korsvei fikk en for svak finansieringspakke mot krav om strenge innstrammingstiltak. Dermed ble det hele tiden nye finansielle kriser, som en løste med nye og fortsatt beskjedne finansieringspakker mot stadig hardere innstrammingskrav. Finansmarkedene opplevde EUs krisemøter som en kontinuerlig prosess uten noen synlig ende. Samtidig fikk de stadig tøffere innstrammingskravene en kriseskapende effekt i gjeldslandene, med kraftig nedskalering av offentlig aktivitet, økende ledighet, innstramminger i velferdsytelser etc. Resultatet ble at en effektivt og systematisk raserte disse landenes økonomiske vekstevne, og dermed kvalte enhver mulighet for at de i framtida skulle kunne betjene sin gjeld.

Slik var bildet mot slutten av 2011. Høye renter som gjeldslandene umulig kunne bære, behov for stadig mer refinansiering over EU-fondene som en fra særlig tysk side ikke ville bidra mer til, økende konkursfare, kriseskapende innstramminger i EU-landene som mer eller mindre var satt under EUs administrasjon.

Dette ser noe bedre ut nå, sett fra EUs side. Rentene har sunket en god del, det er ikke lenger så vanskelig for de fleste gjeldslandene å få konvertert sine lån.

Det som skjedde rundt årsskiftet var to ting. EU har fått på plass en politisk enighet om en ny traktat, som innebærer et forbud mot budsjettunderskudd ut over 0,5 prosent av BNP. Forslag til nasjonale statsbudsjett skal forhåndsgodkjennes av EU før de legges fram nasjonalt. Formålet er å sikre en samordning av finanspolitikken, som anses som en forutsetning for å holde euroen stabil.

Nå har en allerede fra euroen ble innført etablert en stabilitetspakt for å hindre at landene skulle drive en «uforsvarlig» finanspolitikk. Her var grensen satt ved underskudd ut over 3 prosent av BNP. Umiddelbart etterpå var Tyskland det første landet som brøt denne grensen, uten at det fikk noen som helst konsekvenser. Dermed ble det heller ikke mulig for EU å reagere overfor andre land som senere brøt grensen. I den nye avtalen innføres det automatiske straffereaksjoner når et land bryter budsjettreglene.

Den nye avtalen må først ratifiseres av landene som skal inngå. Storbritannia og Tsjekkia har så langt sagt nei. De andre landene har avgitt et politisk ja-svar, men med forbehold om framtidig ratifisering. Med mindre et eller flere euroland trekker seg, vil denne pakten kunne tre i kraft allerede inneværende år.

Etter at denne nye avtalen var politisk akseptert (og nå sendes til ratifisering), gikk EUs sentralbank ut med nye og kraftige oppkjøp av statsgjeld fra de utsatte medlemslandene og likviditetslån til bankene. Ved årsskiftet beløp dette seg til 500 mrd. euro, og det er ventet ny tilsvarende finansieringspakke i februar på 2–3 ganger dette beløpet. Dette er svært mange penger. Det politiske aspektet er at EUs sentralbank har nektet å gå inn på denne måten før de fikk på plass en politisk enighet om den nye avtalen. Påholdenheten fra EUs side mht. å stille opp for å forsvare statsobligasjonene har vært en vesentlig årsak til mistilliten i finansmarkedene. Når en nå ser at EU tar sitt garantiansvar og går inn med substansielle beløp, har også rentenivået sunket tilbake til et mer normalt nivå.

Det er å merke seg at disse nye midlene tilføres bankene (som lån) uten ytterligere betingelser. Italia og Spania har nytt godt av dette, her har renten på nye statsobligasjoner falt fra opp mot 7 prosent til nærmere 2 prosent. For Portugal er derimot renten fortsatt uforsvarlig høy. EU lar det være opp til bankene hvilke land en vil oppfatte som trygge og utrygge. EU kunne ha stilt som betingelse at en skulle tilby normalrentelån til alle EU-land for å motta midlene. Det valgte en ikke å gjøre.

Det er en klar politisk vilje fra EUs side å berge euroen, men det innebærer ikke å hjelpe gjeldslandene ut av krisen. Tvert imot pålegges gjeldslandene kraftige innstramminger. Disse skjer i form av dramatiske kutt i statsbudsjettene, med økende arbeidsløshet og sanering av velferdsytelser som resultat. I tillegg pålegges landene en kraftig privatisering i form av salg av offentlig eiendom. Det gjelder flyplasser, motorveier, museer, sykehus, bedrifter, havner etc. etc.

Ved å tvinge fram budsjettkutt framprovoseres en ledighet med tilhørende bedriftsnedleggelser som medfører redusert BNP, og dermed også reduserte framtidige skatteinntekter. En går fra vondt til verre. Samtidig innebærer nedselgingen av statlig eiendom at en i framtida vil være avhengig av private eiere for å kunne få tilgang til infrastruktur, velferdstjenester etc.

Burde det overraske at en slik politikk gjør vondt verre for gjeldslandene? På ingen måte. Dette er klassisk fagøkonomisk kunnskap. Innstramminger i nedgangstider vil alltid øke krisenes omfang.

Det spesielle med EUs tilpasning er ikke bare at en foreskriver en medisin som en vet har drepende effekt. Samtidig gjennomføres politiske reformer som for all framtid skal gjøre det traktatstridig for landene å føre en motkonjunkturpolitikk. Keynes blir nå forbudt, offentlige budsjetter i alle land skal enten gå med overskudd eller i balanse.

Dette skjer ikke fordi en i EU mangler kunnskap. Det skjer fordi en ønsker den utviklingen som nå skjer. Tyskland er den rike onkelen. Skulle en ført en klassisk stimuleringspolitikk som en del av et program for å hjelpe de kriseutsatte landene, måtte Tyskland bære en større del av regningen enn de har politisk vilje til.

Samtidig er en i stor grad preget av en ideologi om at offentlig sektor egentlig burde begrenses. En oppfatter privat aktivitet som det egentlig verdiskapende, og ser offentlig aktivitet som en hemsko for privat ekspansjon. Denne ideologien er ikke fremmed i norsk debatt, det er sterke politiske bevegelser i alle land som står for en slik holdning. Om velferdsstaten trappes ned, betyr det at private eierinteresser overtar velferdstjenestene, noe de private eierinteressene ser seg tjent med. At offentlig eiendom kommer på salg er også en fordel sett fra disse markedsaktørenes side.

Dagens gjeldskrise har åpnet mulighetene for en kraftfull innsats for å virkeliggjøre målet om en hardhendt nedbygging av offentlig sektor og en omfattende utselging av offentlig eiendom. Den jernhånd som er benyttet fra EUs side for å tvinge dette fram, nærer liten tvil om at dette er en ønsket og villet politikk. At dette skaper enorme sosiale katastrofer i de berørte landene, oppfattes som mindre viktig.

Denne politikken møter motstand, ikke bare fra folkelige bevegelser i de berørte landene. På Word Economic Forum i Davos ble EU møtt med kraftig kritikk fra bl.a. IMF og George Soros, ikke akkurat radikale rabulister dette. De advarte nettopp mot at EU gjennom sin innstrammingspolitikk påfører ikke bare seg selv men hele verdensøkonomien stor skade ved at de sanerer egen produksjonskraft og bidrar til en akselererende krise.

Så viser det seg her, som så ofte ellers: det eneste som får organer som EU til å åpne pengeboka, er når de vil gi billig likviditet til finansnæringen. Ut over det er innstramming det permanente mantra.

Effekter for Norge

Norge har ikke netto gjeld, verken nasjonalt eller på statlig nivå. Tvert imot har vi en gigantisk netto formue. Deler av denne formuen har vært plassert i berørte statsobligasjoner, men det er i nokså beskjeden grad.

Så går vi nå inn med midler til IMFs fond for å gi et bidrag til lånepakkene som EU og IMF håndterer overfor de gjeldsutsatte EU-landene. 21. desember 2011 tilbød Norge å skyte inn 55 milliarder norske kroner til IMFs fond. Dette har status som lån. De inngår da på vanlig måte i IMFs utlånsmidler. Det betyr at disse norske pengene tilbys på vilkår om innstramming, privatisering etc. på linje med de øvrige IMF/EU-vilkårene. Det norske bidraget har ingen øremerking eller betingelser om avvikende vilkår.

Ut over slike formueseffekter er det på primært to måter Norge blir berørt. Det ene er via utenrikshandelen. Det andre er via politisk smitteeffekt.

Effekter via utenrikshandelen

Lavere aktivitet og svekket etterspørsel hos mange av våre handelspartnere medfører svekkede salgsmuligheter for norsk eksport. Norske eksportvirksomheter må da enten redusere aktiviteten, redusere prisene eller omstille seg til andre markedsområder. Der slik omstilling ikke anses mulig, blir resultatet svekket inntjening og ofte redusert bemanning.

Dette er avgjort et problem for de virksomhetene som rammes. Problemet gjelder imidlertid ikke eksportnæringene samlet. De samlede direkte virkningene via tradisjonell eksport er av svært begrenset omfang nasjonalt sett.

Mye av Norges eksportinntekter kommer fra olje- og gassektoren. Svekket etterspørsel i Europa kan påvirke det internasjonale markedet slik at prisene blir lavere enn de ellers ville vært. Nå har det ikke vært noen svekkelse i oljeprisen siste år, snarere motsatt. Det skyldes at ulike faktorer trekker i ulike retninger. Gitt de politiske utsiktene i Midt-Østen er det liten grunn til å vente noe prisfall på norsk olje i nær framtid.

I noen grad vil svakere markeder i Europa medføre reduserte priser på import herfra. Det er usikkert hvor mye dette vil bety. For en del importvarers vedkommende kan en også oppleve svekket tilgjengelighet, ved at produsenter må innstille.

SSB vurderer virkningene av krisetendensene i Europa slik at det er viktig at innenlands etterspørsel holder seg oppe, slik at en der får motvirket effektene av tradisjonell eksport ikke kan forventes å vokse (Konjunkturtendensene, Økonomiske analyser 6.12.2011).

Et slikt ønske kolliderer imidlertid med NHOs og regjeringens opplegg for 2012. Her legger en vekt på at når eksportindustrien møter vanskeligheter, bør alle norske arbeidstakere bremse sin lønnsvekst. I så fall unngår man å stimulere den innenlandske etterspørselsveksten som SSB mener en bør opprettholde. Også statsbudsjettet for 2012 er lagt stramt opp, med begrunnelsen om at en bør holde igjen nå som utsiktene i Europa er svake. Igjen en stikk motsatt politikk av hva som bør gjøres om en skal oppnå SSBs målsetting.

Effektene av europeisk finanskrise på norsk økonomi er dermed langt mer avhengig av norske politiske reflekser enn av de direkte effektene via utenrikshandelen.

Effekter via politisk tilpasning

Norge er ikke med i EU, og blir dermed ikke direkte berørt av at EU nå innfører traktatendringer som skal forby budsjettunderskudd. Formelt sett står dermed Norge fritt til å fortsette en frikoplet finanspolitikk.

Vi har imidlertid lenge hatt en politisk debatt innrettet mot sikring av konkurranseevne som politisk målsetting. Det er en målsetting som kolliderer med målet om å sikre sysselsettingen. De aller fleste arbeidstakere arbeider i sektorer rettet mot det innenlandske markedet. Innstrammingstiltak for å styrke konkurranseevnen til eksportvirksomheter vil derfor ramme de næringer som har størst betydning for samlet sysselsetting.

Når ledigheten øker sterkt i de gjeldsrammede EU-landene, medfører det et svekket arbeidsmarked og dermed lav pris på arbeidskraft og i sin tur lave produktpriser. Å opprettholde konkurranseevnen sammenliknet med disse landene, vil generere en tilsvarende kriseutvikling i Norge. Det er ingen som eksplisitt tar til orde for det. Derimot vil argumentet om konkurranseevnen få større betydning når flere av våre samhandelsland rammes av økende arbeidsledighet.

På lengre sikt vil den nye EU-pakten måtte innebære svakere finanspolitiske impulser fra alle EU-land. Det vil medføre svekkede arbeidsmarkeder over hele EU, med tilhørende svakere prisutvikling. Da vil effekten for norsk konkurranseevne bli langt kraftigere enn den er i dag, hvor krisa primært rammer et begrenset antall land.

Hvordan det går med Norge i en slik situasjon, vil avhenge av hvor sterkt målet om styrket konkurranseevne står i det politiske miljøet både i budsjettsammenheng og overfor lønnsoppgjørene. Hvis konkurranseevnetenkningen overkjører målet om full sysselsetting og normal vekst i offentlige velferdstjenester, vil effekten bli økende ledighet og svakere tjenestesektor også i Norge.

I tillegg kommer de ideologiske trendene i den politisk-økonomiske debatten. Når EU nå forbyr en normal finanspolitisk fleksibilitet, blir det vanskeligere for Norge å hevde at det er klokt å drive motkonjunkturpolitikk, særlig fra de partiene som har medlemskap som langsiktig mål.

Under finanskrisen i 2008/2009 var det regjeringens mantra at det var fornuftig å bruke mer penger i en krisetid, og heller bruke noe mindre i gode tider. Det ble da også lagt fram stimulansepakker i den perioden. I tillegg til DNB-pakken som ga billige lån til den banken som staten hadde de nærmeste familierelasjoner til, ble det også gitt betydelige midler til kommunene som ble utløst når disse iverksatte bygningsog investeringsprosjekter. Dermed bidro staten til en impuls direkte rettet inn mot en hjemmebasert næring som ville møte store problemer ved svekkede kredittmuligheter. I 2012 reagerer derimot staten stikk motsatt. Nå strammer en inn med den begrunnelse at en internasjonalt må vente seg svekkede konjunkturer. Motkonjunkturpolitikken fra 2009 ser ut til å være avløst av medkonjunkturpolitikk av EU-typen i 2012.

Nå har ikke de faktiske budsjettutslagene blitt så klare som den politiske retorikk skulle tilsi. Mye av talemåtene er ment som forsvar mot krav om ytterligere pengebruk mer enn faktiske innstramminger. Uansett er den politiske retorikken viktig. Fra høyresiden hevdes det mer eller mindre gjennom-gående at det er ved skattelettelser og begrensninger av offentlig aktivitet at en får stimulert næringslivet og dermed økt vekstkraften i økonomien. At all empiri viser det motsatte, endrer ikke dette ideologiske hegemoniet. Det er all mulig grunn til å anta at det vil påvirke norsk debattklima når EU nå traktatfester nettopp en slik politikk for å bremse ned offentlig aktivitet.

Epilog: Om handlingsregelens anvendelse

Handlingsregelen ble i sin tid innført som en regel for gradvis innfasing av oljepenger i økonomien. Dette kom som en reaksjon på daværende finansminister Stoltenbergs kroniske gjerrighet i pengebruken. Det ble en debatt om hva og når en skulle få noen nytte av disse pengene. For å unngå å miste grepet helt, ble handlingsregelen innført. Den sa at det strukturelle budsjettunderskuddet skulle tilsvare 4 prosent av oljefondets størrelse. Dermed ville bruken av oljepenger øke i kraft med fondets vekst.

De årene det har ligget an til at en har brukt mer enn disse fire prosentene, har det blitt en mediedebatt som om katastrofen var nær. Faktum er imidlertid at for de aller fleste årene under den rødgrønne regjeringen har en brukt langt mindre enn handlingsregelen tilsier (under Bondevik/Foss var det omvendt, de brukte gjennomgående noe mer enn hva handlingsregelen tilsa).

I figuren er bruken av oljepenger lik avstanden mellom utgiftene (tykk strek med x på) og inntekter eks. olje (den nederste). Handlingsregelen er vist ved streken som følger x-streken nesten likt. Når x-streken ligger lavere enn handlingsregelen, bruker en mindre penger enn handlingsregelen tilsier, og omvendt om x-streken ligger over handlingsregelen.

Det politiske mediehysteriet en hadde i 2009, var basert på en prognose som antydet et noe høyere overforbruk enn det faktisk ble. Det er et gjennomgående trekk at en i budsjettene anslår høyere bruk av oljepenger enn hva som viser seg å være tilfelle. Dette fører til at en får gjennomført en politikk som overvurderer faktisk pengebruk. En ville f.eks. neppe våget å gå ut med et budsjett for 2011 som viste så kraftig underforbruk av midler, 25 mrd. kroner, som en nå ser blir resultatet.

Av samme grunn er det god grunn til å anta at faktisk resultat i 2012 kommer til å vise langt lavere pengebruk, dvs. langt større underforbruk sammenliknet med handlingsregelen, enn budsjett-tallene anslår.

Det er all grunn til å regne med at stramme budsjetter fortsatt kommer tvil bli en standard også videre framover, trass i at en motkonjunkturpolitikk burde tilsagt det motsatte.

Mens offentlige sektor på 30-tallet ble sett på som veien ut av krisa, er den offentlige sektoren i dag sett på som et hinder for kriseløsning. Betyr dette at borgerlig økonomisk teori ikke lenger ser på den offentlige sektoren som viktig? Hvilke konsekvenser får det for kriseutviklingen og stabiliteten i kapitalismen at den offentlige sektoren utsettes for kraftige angrep?

Peder Martin Lysestøl er førstelektor i samfunnsøkonomi på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har skrevet boka Husholdets politiske økonomi og er medforfatter av bøkene Den nyliberale revousjonen og Velferdsstatens økonomi. I 2009 trykte Rødt! opp en ny utgave av Lysestøls Palestinerne. Historie og frigjøringskamp.

Det er i dag stor enighet om at sterk vekst i offentlige utgifter var en viktig årsak til at verdensøkonomien kom ut av krisa på 30-tallet. Mens offentlige utgifter i den amerikanske økonomien sto for 9,8 % av BNP i 1929, var andelen økt til 19,2 % i 1939. Veksten i ikke-krigsutgifter var den viktigste (Baran and Sweezy 1966, s.149). Den dramatiske krisesituasjonen med massearbeidsløshet og Keynes sine teorier åpnet for en kraftig satsing på offentlig sektor i alle markedsøkonomiene. De siste årene har verdensøkonomien vært inne i ei krise like dramatisk som 30-åras krise. Nå kan det se ut som om nedbygging av offentlig sektor er en av hovedstrategiene i kampen mot krisa.

To ulike angrep på den offentlige sektoren

Den offentlige sektoren blir i dag utsatt for to ulike angrep. Det første er et ledd i den nyliberale revolusjonen, en strategi som har som mål å erobre det offentlige «markedet» for den globale private tjenesteindustrien. Privatiseringen av helse, utdanning og andre offentlige tjenester skal gi nye ekspansjonsmuligheter for de Transnasjonale gigantene (TNC) innenfor disse områdene. Denne politikken har vært sentral siden den nyliberale revolusjonen startet på 80-tallet. Så tidlig som på 90-tallet viste WTOs analyser at en outsorcing av offentlige tjenester ville åpne for milliardmarkeder innafor helse, utdanning, vannforsyning m.m. (Lysestøl/Meland 2003, s.243) Denne politikken er et ledd i en langsiktig overlevelses-strategi for kapitalismen.

Det andre angrepet er ledd i en desperat innstrammingspolitikk for å gjenreise tilliten til gjeldstruede stater som etter krisa i 2008 ble tvunget til store innsparinger for å redusere den offentlige gjelden. Samla sett betyr disse angrepene en kraftig nedbygging av den offentlige sektoren med store konsekvenser både for folks levekår og for kapitalismen som system.

Satsingen på den offentlige sektoren på 30-tallet fikk en teoretisk overbygning gjennom Keynes teorier. Den offentlige sektoren ga folk arbeid, bedret levekårene og bidro til å absorbere det overskuddet monopolkapitalismen ellers ikke ville realisere. Slik la den offentlige sektoren i mange land grunnlaget for en ny fase i kapitalismen, kalt velferds-kapitalismen. Den nyliberale revolusjonen som har pågått i 30 år, var underbygd av nyklassisk teori, en teori for vekst gjennom frigjøring av markeds-kreftene og markeds-tilpasning av størst mulig del av produksjonen. Men finanskrisa ga teorien et skudd for baugen. Knapt noen forsvarer denne teorien i den ekstreme formen den ble markedsført av de amerikanske ultraliberalerne. Når offentlig sektor nå etter 2008 utsettes for et nytt stormangrep som følge av krisa, skjer dette uten at borgerskapet har noen klar teori for nedbyggingen. Tvert om er dette desperate tiltak tatt under ekstremt politisk press. Derfor finnes det heller ingen analyse av de langsiktige konsekvensene av denne innstrammingspolitikken. Hva betyr nedbyggingen av den offentlige sektoren for stabiliteten i kapitalismen, for den videre utviklingen av kapitalismen som system? Dagens krisepolitikk har vist at så lenge borgerskapet har tilstrekkelig kontroll med staten, bruker de den offentlige sektoren til å tjene sine klasseinteresser. I dagens situasjon betyr det nedbygging.

Før jeg ser mer konkret på hvordan de to angrepene på den offentlige sektoren arter seg, vil jeg ta for meg hvordan marxismen ser på den offentlige sektorens rolle under kapitalismen.

Marxismen og offentlige utgifter

Marx viser at ethvert økonomisk system som skal utvikles, må sikre både produksjon og reproduksjon av produksjonsmidlene. Dette diskuteres grundig i Kapitalen og han slår fast at

… enhver samfunnsmessig produksjonsprosess samtidig må ha en reproduksjonsprosess. (Marx 1983, Del 4 s.7)

Bonden som driver naturalproduksjon, må ta vare på redskapene sine og sin egen helse, og den postindustrielle stormakten må bruke en stadig større del av merverdien til utdanning, helse, veiutbygging osv. At en økende del av reproduksjonen må gjøres av den offentlige sektoren, er én årsak til veksten i offentlige utgifter. Denne utbyggingen har vært en nødvendig funksjon av veksten i kapitalismen. Selv under den mest dogmatiske økonomiske liberalismen vokste de offentlige utgiftene. I Norge vokste f.eks. de offentlige utgiftene som andel av BNP fra 5 % til 12 % mellom 1865 og 1930. Det er også typisk at selv i dag, 30 år etter at den nyliberale revolusjonen satte inn sine angrep på den offentlige sektoren, vokser offentlige utgifter i de fleste markedsøkonomiene. Den årlige realveksten har ligget på rundt 2 % både i USA og Europa siden 90-tallet.

De offentlige utgiftene finansieres av merverdien gjennom skatt og avgifter og bidrar til å redusere profitten og potensialet for kapitalakkumulasjon og private investeringer. For den enkelte kapitalisten sees dette på som et problem. Det truer selve drivkraften i produksjonen. Gjennombruddet for Keynes sine teorier førte i en kortere periode til et mer positivt syn på den offentlige sektorens rolle også i borgerskapet, men dette tok raskt slutt med den veldige veksten i kapitalakkumulasjon og monopolisering på 60–70-tallet.

For borgerskapet har den offentlige sektoren vært et nødvendig vonde. For arbeiderklassen har den representert kimen til et annet samfunn. Den offentlige sektoren viser i praksis at det går an å produsere viktige varer uten at markedskreftene mobiliseres. Den offentlige sektoren er derfor en strategisk trussel for kapitalen. Her produseres det for å dekke viktige behov, fremmet av arbeiderklassen og andre deler av folket. Denne bruksverdiproduksjonen kan stå i klar motsetning til kapitalistens interesser. Den reduserer reservearmeen av arbeidskraft, og bidrar til å opprettholde et rimelig lønnsnivå. Den reduserer markedet for helse-, sosial- og utdanningstjenester. Den offentlige sektoren har også spilt en viktig rolle i kampen for likestilling og kvinnefrigjøring. Behovet for hundretusener av arbeidsplasser i den offentlige sektoren ga kvinner mulighet til å fri seg fra husmorrollen og til å oppnå økonomisk sjølstendighet. Nesten 70 % av sysselsettingen i den norske offentlige sektoren er kvinner. Det er også et faktum at i den postindustrielle perioden har den offentlige sektoren blitt hovedarenaen for fagbevegelsen i de fleste markedsøkonomiene.

Keynes viser at den offentlige sektoren kan bidra til å balansere markedet når etterspørselen svikter. Dette ga grunnlaget for at regjeringene etter den andre verdenskrigen begynte å føre en aktiv finanspolitikk der statens inntekter og utgifter ble brukt som styringsmiddel i kampen mot lavkonjunkturer og kriseutvikling. Utviklingen av nasjonalregnskap ga regjeringene viktig kunnskap til å legge langsiktige planer så lenge markedet var under en viss kontroll. Slik kunne politikerne ved hjelp av den offentlige sektoren bekjempe «det uopplyste pengevelde» (Sitat fra professor Ragnar Frisch). Rester av denne formen for meget forsiktig langtidsplanlegging hadde vi helt fram til 2001 da det siste Langtidsprogrammet 2002–2005 ble lagt fram av regjeringen Bondevik. Sosialdemokraten og sosialøkonomen Stoltenberg har avskaffet disse siste restene av planlegging.

Marx viser at i kampen om maksimalprofitt vil kapitalisten hele tida akkumulere kapital for å oppnå stadig større merverdi og profitt i framtida. For å oppnå størst mulig profitt kjemper han/hun med alle mulige midler mot lønnsøkinger, skatteøkinger og annet som hindrer profitt-maksimering. Konsekvensene av dette forholdet er en stadig tendens til overproduksjon, først på det nasjonale markedet. Så på verdensmarkedet. Hvilke faktorer bidrar til at denne motsetningen mellom ønsket produksjon og etterspørsel i perioder ikke fører til overproduksjonskriser?

Marxistene P. Baran og P.M. Sweezy diskuterer dette i den viktige boka Monopoly Capital (1966). Generelt viser de til en rekke faktorer som reduserer bedriftenes overskudd og investeringsmuligheter. De viser at oppbyggingen av en offentlig sektor er en av de viktigste områdene som «absorberer overskudd». Et annet viktig område er militærapparatet. Slik kan en voksende offentlig sektor bidra til å forlenge de stabile periodene i kapitalismen. I 1965 oppsummerte forskningssjef Odd Aukrust i Statistisk Sentralbyrå at årene mellom 1945 og 1965 var de mest stabile i nyere norsk historie. (Lysestøl og Eilertsen 2001, s.24) For Norges del varte denne stabiliteten til 1981/82. I denne perioden skjedde en veldig oppbygging av den norske velferdskapitalismen. I 20-årsperioden 1956–1976 økte de offentlige utgiftene som andel av BNP fra 22 % til 47 %. Den samme tendensen hadde vi i nesten alle kapitalistiske land. For OECD-området som helhet vokste de offentlige utgiftene om lag 25 % raskere enn BNP mellom 1960 og 1976. (Lysestøl og Eilertsen 2001, s 32) Gjennom kraftig økt skattlegging ble kapitalens akkumulasjonsmuligheter betydelig redusert. Det er liten grunn til å tro at ikke dette bidro til betydelig stabilisering av det kapitalistiske systemet i perioden. Oppsummert kan vi slå fast at marxistisk teori legger vekt på to viktige sider ved den offentlige sektorens rolle som har betydning for kampen mot økonomiske kriser:

• Den ene er at en stor offentlig sektor absorberer merverdi og demper motsetningene i markedet.
• Den andre er at en aktiv offentlig sektor kan bidra til å sikre økt etterspørsel, når den private etterspørselen svikter. Nedbygging av offentlig sektor reduserer muligheten for at den offentlige sektoren kan spille en slik rolle.

Det første angrepet: Den nyliberale revolusjonen

Drivkraften bak den nyliberale revolusjonen var den veldige kapitalakkumulasjonen, monopoliseringen og kampen om markeder som skjedde utover 60-og 70-tallet. Kapitalismen var gått inn i sin finansmonopolkapitalistiske fase. Denne fasen i kapitalismen er karakterisert av tre forhold (Foster 2011):

• Økonomisk stagnasjon
• Finansialisering
• Kapitalkonsentrasjon og monopolisering

De store TNCene fikk økende makt, og la press på regjeringer for å gi opp siste resten av keynesianisme. Gamle, reaksjonære teorier ble trukket fram fra skrivebordsskuffene for å gi politikken legitimitet. Den teoretiske gudfaren var østerrikeren F. Hayek som karakteriserte staten som en ny form for livegenskap, «serfdom». Nyklassisk økonomisk politikk skulle frigjøre næringslivet fra livegenskapen.

I boka Den nyliberale revolusjonen viser vi hvordan dette skjedde i Norge. (Lysestøl og Eilertsen 2001) Utviklingen de siste årene er godt beskrevet i boka til Asbjørn Wahl (Wahl 2009). Nedbyggingen og omleggingen av offentlig sektor, slik at den best mulig tjener kapitalens kortsiktige interesser, er skjedd gjennom:

• Liberalisering av markeder som under velferdskapitalismen hadde vært regulert. (Bolig, kreditt …)
• Outsorcing av offentlige tjenester
• Redusering av offentlige utgifter
• New Public Managment

I alle kapitalistiske land ble sentrale områder av den offentlige virksomheten som strømforsyning, tele, jernbane, vannforsyning, deler av helse og utdanningssektoren privatisert.

England ble modell-landet for denne politikken. Fram til 2008 var offentlige tjenester tilsvarende 6 % av BNP og 1,2 millioner offentlig ansatte, «outsorcet». (Huus 2012, s.67) Finanspolitikken ble erstattet av pengepolitikk. En dramatisk omstilling av det økonomiske systemet ble konsekvensen. 1 Samtidig som lavere økonomisk vekst førte til økt arbeidsløshet og stigende sosiale utgifter, skulle regjeringene redusere de samla offentlige utgiftene. Omfattende skatteletter for næringslivet var et hovedelement i denne politikken. I boka Økonomi på en annen måte viser Rune Skarstein at skattereduksjoner for næringslivet var en generell trend i hele OECD-området på 90-tallet. Store land som Tyskland, England og Frankrike senket selskapsskattene på overskudd fra over 50 % til vell 30 % (Skarstein 2008, s. 239). I Norge ble skatten på overskudd i aksjeselskap i 1992 senket fra 50,8 til 28 %. Dette var en storstilt gavepakke til næringslivet som i land med raskt voksende sosiale utgifter måtte føre til økende budsjettunderskudd. Mens de offentlige utgiftene hadde steget betydelig raskere enn BNP på 60-og 70-tallet, skulle nå veksten i offentlige utgifter være mindre enn veksten i BNP. De fleste markedsøkonomiene lyktes med snuoperasjonen (Kilde OECD):

Land	1994	2007
Irland	43,5	36,6
Italia	53,2	47,6
Norge	54,1	41,1
Spania	46,7	39,2
England	44,6	43,9
USA	37,1	36,9
Offentlige utgifter som andel av BNP (Kilde: OECD)

De årlige budsjettunderskuddene ble dekket opp med lån, og den offentlige gjelden vokste. I land som Hellas og Italia var gjelden som andel av BNP over 100 % alt i 2000 (Jfr. EUs egne retningslinjer, Maastricht-kriteriene, som sa at ingen stater fikk lov å ha ei offentlig gjeld over 60 % av BNP).

Hvilke konsekvenser fikk den nyliberale revolusjonen for stabiliteten i kapitalismen og en mulig kriseutvikling? Dette er noen av de viktigste endringene som har skjedd:

1. Privatisering av deler av utdanning, helse m.m har gitt kapitalen ekspansjonsmuligheter og på kort sikt utsatt krisen
2. Reduserte skatteutgifter for bedriftene, har redusert det Sweezy kalte «absorbsjon» av kapital. Dette har økt faren for kriseutvikling.
3. Reduserte offentlige utgifter har bidratt til å redusere etterspørselseffekten av offentlige utgifter og økt faren for kriseutvikling.
4. Reduserte offentlige utgifter har svekket reproduksjonssektoren og vil ha alvorlige langsiktige konsekvenser på sosial stabilitet og kvaliteten på arbeidskraft.
5. Sterk vekst i offentlig gjeld har styrket finanskapitalen og stimulert til spekulasjonsøkonomien
6. En svekket offentlig sektor betyr at den ikke lenger spiller samme rolle som stabilisator i økonomien.

Samla sett har denne politikken økt motsetningene i markedsøkonomien, stimulert til overproduksjon og bidratt til dagens dramatiske kriseutvikling.

Det andre angrepet: Krisepolitikken

Da budsjettunderskuddene økte kraftig etter 2008, skyldes det ikke først og fremst store sosiale kostnader pga den økende arbeidsløsheten eller en bevisst underskuddsbudsjettering for å øke den effektive etterspørselen. Den sterke utgiftsveksten er en følge av innsatsen for å berge kapitalens kjerneområde, finanskapitalen. Da redningsaksjonen overfor bankene ble satt inn i 2008/2009, gikk budsjettunderskuddene rett til værs. En analyse gjort av OECD viser hvor omfattende redningsaksjonen var. De samla utgiftene for å berge bankene i form av garantier, lån, kjøp av eiendom og kapitalinnsprøytinger beløp seg til (OECD 2009):

USA	73,7 % av BNP
England	47,5 % av BNP
Spania	22 % av BNP
Tyskland	21,7 % av BNP
Frankrike	19 % av BNP

At det måtte enorme beløp til for å redde bankene fra konkurs forstår en av omfanget; den amerikanske staten måtte kjøpe 13 banker, noen av dem blant verdens største. Slike enorme offentlige utlegg var bare mulig gjennom storstilt statlig opplåning noe som igjen førte til kraftig vekst i offentlig gjeld. Dette kommer også tydelig fram av tallene som viser gjeldsøkingen i perioden:

Land	2007	2009
Tyskland	65,2	74,4
Irland	24,8	65,2
Hellas	107,4	129,3
Spania	36,2	53,8
England	44,4	69,6
Gjeld som % av BNP 2007 og 2009 for et utvalg EU-land

Aldri i kapitalismens historie har borgerskapet hatt så stor nytte av den «forhatte» staten!

Redningsaksjonen førte til kraftig vekst i renteutgifter og andre finansutgifter. En oversikt fra OECD viser at den offentlige sektoren både i Hellas, Portugal og Italia må ut med renteutgifter i størrelsesorden 4–7 % av BNP. Det betyr at for eksempel Italia i 2011 måtte ut med ca. 100 mrd $ til finanskapitalen. Jo svakere statsfinansene har blitt jo større er renten landene må betale på obligasjonsgjelden. Renten på italienske og spanske statsobligasjoner var i høst på over 7 % (SSB 2011). Statenes budsjettunderskudd gikk rett til værs:

Land	2007	2010
EU (27)	– 0,9	– 6,6
Tyskland	0,2	– 4,3
Irland	0,1	– 31,3
Hellas	– 6,5	– 10,6
Spania	1,9	– 9,3
Italia	– 2,7	– 10,3
Offentlige underskudd i % (kilde:Eurostat)

Presset av IMF og EU legges det nå planer om budsjettkutt. Store land planlegger å kutte de offentlige budsjettene tilsvarende et helt års økonomiske vekst! En oversikt over budsjettkuttene i 2011 viser følgende dramatiske målsettinger for innstramminger bare dette året (The Economist 7/1–2012):

• Irland 68 % av underskuddene
• Portugal 40 % av underskuddene
• Italia 20 % av underskuddene
• Hellas 16 % av underskuddene
• Spania 13 % av underskuddene

Er så dramatiske innsparinger mulig? Det avhenger av «regjeringens tillit» skriver OECD-ekspertene. (OECD 2011) Når de snakker om «tillit» betyr det styrke i forhold til «indre uro» i borgerskapet eller folkeopprør. De anslår den amerikanske regjeringens «tillit» til 50 av 100. Det er ikke tvil om at OECD-ekspertene er tvilsomme til om USA har evne til å gjennomføre så omfattende nedskjæringer. Enda mer skeptisk er de til regjeringene i Hellas og Irland som de bare gir en tillit på 30 av 100! Denne mangelen på handlekraft hos vaklende regjeringer er også makteliten i EU klar over. Derfor har de nå vedtatt tiltak som den nye finanspakten som skal tvinge de svake regjeringene til å foreta nødvendige innstramminger. Sentralt i pakten er kravet om at ingen stater får ha underskudd som er større enn 0,5 % av BNP. Blir underskuddet større enn 3 %, av BNP kan EU-domstolen vedta sanksjoner mot landet. «I praksis blir det et forbud mot keynesiansk politikk», sier Vänster-politiker og tidligere representant i EU-parlamentet Jonas Sjøstedt til Klassekampen 1.2.2012.

Størrelsen på de årlige innstrammingene er formidable. Disse tallene fra OECD gjelder for hvert av årene 2012 og 2013:

Land	Innstramminger, % av BNP
Italia	2 ¾ %
Frankrike	1 ¾ %
Spania	1 ¼ %
England	1 ¼ %
Tyskland	½ %

Hellas med sin enorme gjeld på omlag 150 % av BNP skal ta tiltak for å få gjelda ned til 120 % innen 2020. Også den amerikanske statsgjelda er svært stor, tilsvarende 94 % av BNP i 2011. I følge SSB planlegger nå den amerikanske regjeringen å redusere gjelda med 1200 mrd. $ fram til 2021. Men hvilke politiske konsekvenser vil slike innstramminger få? Innstrammingene omfatter alt fra reduserte stønader, reduserte lønninger, reduserte pensjoner, omfattende oppsigelser, fjerning av hele programområder. LO Aktuelt gir i nr. 2/2012 en oversikt over hvordan innstrammingene rammer ansatte. Eksempler fra oversikten:

Spania: Dramatiske kutt i alle departementer. Privatisering av offentlig eide selskaper

Italia: Lønnsfrys i 3 år. Bare 20 % av folk som går av med pensjon, erstattes. Dramatisk kutt i offentlig administrasjon.

Frankrike: Kutte 150.000 ansatte over 5 år.

England: Kutte offentlige budsjett med 19 %.

Irland: Dramatisk kutt i sosial velferd.

Hellas: Lønnskutt på 15 %. Kutte 20 % av stillinger til 2015 (Økt til 22 % febr. 2012)

Litauen: Redusere offentlig forbruk med 30 %

Virkningene av nedskjæringene får konsekvenser for folks levekår og for hele det økonomiske systemet. I tabellene nedenfor har jeg tatt med noen data som viser hvilke konsekvenser dette vil få for arbeidsløsheten og den økonomiske veksten. Beregningene er gjort av OECD.

	2012	2013
For USA	1,25	2,75
For EU	0,79	2,2
For Verden	1,87	2,09
Virkning av innsparinger på ledigheten. Prosentpoeng

	2012	2013
For USA	– 3,82	– 2,55
For EU	– 2,25	– 3,69
For Verden	– 1,87	– 2,09
Virkning av innsparinger på BNP2. Prosentpoeng.

Disse beregningene viser med all tydelighet hvor meningsløse uttalelser fra det siste Davos-møtet og toppmøter i EU er når de snakker om at det nå må satses på vekst! Politikken de siste årene gjør vekst, i hvert fall på kort sikt, umulig. 

Oppsummert

I boka The ShockDoctrine sier Naomi Klein at alle kapitalistiske kriser til nå har ført til store omlegginger i økonomisk ideologi og politikk. (Klein 2007) Denne boka ble skrevet før den siste økonomiske krisen og bygger på erfaringer fra 4 store kriser i kapitalismen. Men hva slags omlegginger vil følge av dagens krise? Etter krisen på 30-tallet ble visjonene om en «velferdskapitalisme» lansert. I dagens krise er det ikke snakk om visjoner. Den gangen kunne en sterk fagbevegelse påvirke krisepolitikken i progressiv retning. I dag mangler denne kraften. Det er liten tvil om at vi i tida etter 2008 har hatt store endringer i internasjonal økonomi og politikk. Men det er også tydelig at borgerskapet ikke evner å komme opp med ny ideologi og ny krisepolitikk. Kapitalismen som system har overlevd. Men den offentlige sektorens rolle er kraftig svekket: Reproduksjonsoppgavene neglisjeres. Styringsmulighetene er redusert. De store oppsigelsene i offentlig sektor rammer særlig kvinnene. Fagforeningene i offentlig sektor er kommet i en taktisk håpløs situasjon. Krisepolitikken har vist at borgerskapet har gjort seg maksimal nytte av sin stat. Men samtidig har de svekket den offentlige sektoren så kraftig at den vanskelig kan brukes i en ny redningsaksjon om banksystemet igjen skulle kollapse.

Etter min mening betyr dagens krisepolitikk det endelige slaget mot velferdskapitalismen. I dagens politiske situasjon med en verdensøkonomi dominert av finansmonopolkapitalistiske giganter er det ingen grunn til å håpe på en ny æra for kenesianisme og velferdskapitalisme.

Arbeiderklassen og det store flertallet av folket er tvunget til, i kampen for levekår og demokrati, å kjempe for gjenreising av den offentlige sektoren. Det er viktig at perspektivet for denne kampen går ut over det å bare gjenreise en ny form for velferdskapitalisme.

Litteratur:

• Baran, P og P.M. Sweezy 1966: Monopoly capital. Penguin Books.
• Foster, J.B. 2011: Monthly Review juli–august 2011
• Huus, U 2012: Socialist Register 2012.
• Klein, Naomi 2007: The Shock Doctrine. Penguin Books
• LO AKTUELT 2/2012
• Lysestøl, P.M og E. Meland 2003: Velferdsstatens økonomi. Universitetsforlaget
• Lysestøl, P.M og R. Eilertsen 2001: Den nyliberale revolusjonen. Defacto
• Marx, K. 1984: Kapitalen. Oktober forlag.
• OECD 2009: Financial Market Trends Vol 209/1
• OECD 2011: Government at a Glance 2011
• Skastein, R. 2008: Økonomi på en annen måte. Abstrakt forlag.
• SSB 2011: Økonomisk analyse 6/2011
• Wahl, Asbjørn 2009: Velferdsstatens vekst – og fall? Gyldendal.

Noter:

1. Pengepolitikk betyr at staten gir opp å påvirke markedet direkte. Nå overlates politikken til sentralbanken(Norges Bank) som ved rente og valutapolitikk prøver å sikre eksportnæringenes konkurranseevne gjennom rentejusteringer. Dette er et svært svakt virkemiddel som under krisesituasjoner så å si er uten virkning.
2. At veksten målt med BNP reduseres så kraftig betyr ikke at de mektigste TNC-ene tjener lite. BNP omfatter også den offentlige sektoren. Når denne bygges ned vil dette føre til mindre vekst målt med BNP. Men profitten i deler av markedsøkonomien kan fortsatt være høy, i hvertfall en viss tid. Utviklingen i dagens Tyskland er et godt eks. på dette. Her viser prognosene for BNP nesten 0-vekst samtidig som bilindustrien og annen nøkkelindustri melder om høye profitter.

Det er ikke mange stater i verden som har de mulighetene som Norge har, til å gå klar av kriseutviklingen. I første omgang.

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem i Bergen for Rødt

Våren 2009 reiste jeg rundt og holdt foredrag om hvor dyp og dramatisk finanskrisen faktisk var, og at det ikke bare var en krise i finansmarkedene, men en systemkrise. Som en viktig illustrasjon brukte jeg Figur 1, som viser utviklingen i profittnivået for de 500 viktigste børsnoterte selskapene i USA – mange av dem verdensomspennende selskaper¹.

Figuren viste en spesiell indeks over profittnivået i disse selskapene, og hvert punkt på kurven viste profitten siste 12 måneder. Vi ser hvordan denne kurven stuper ned mot de store dyp utover i 2008. I 4. kvartal 2008 var profittnivået kraftig i minus, og det trakk ned summen for 2008 til et oppsiktsvekkende lavmål. Vi må tilbake til 1930- og 1940-tallet for å finne så lave tall, og stupet i 4. kvartal 2008 hadde man aldri i målingenes historie sett maken til. Figuren illustrerte godt at krisen var dramatisk. USA er fortsatt det dominerende og toneangivende landet i den kapitalistiske verden, og denne figuren forteller dermed samtidig om krise i hele den internasjonale kapitalismen. Jeg vil en stund holde meg til data fra USA, fordi de er så tydelige, og fordi USA fortsatt er så dominerende at utviklingen der er toneangivende også for norsk finanskapital og det meste av næringslivet for øvrig. Kina blir viktigere, men kan fortsatt ikke hamle opp med USA når det gjelder betydningen for den kapitalistiske verden.

Panikken bredte seg blant kapitalismens ledende krefter over hele verden utover i 4. kvartal 2008 og første kvartal 2009. De store finanstidsskriftene hadde svære førstesideoppslag om hvordan hele det kapitalistiske systemet vaklet.

Vi går tilbake til disse 500 viktigste børsnoterte selskapene i USA. Tallene for 1. kvartal 2009 viste seg å bli enda verre. Profitten siste 12 måneder lå da mer enn 92 prosent lavere enn toppnivået i 3. kvartal 2007.

Men så skjedde det noe oppsiktsvekkende, som verden aldri har sett maken til. Oppturen for de 500 gigantselskapene ble enda brattere enn nedturen. Figur 2 viser hvordan det har gått med dem fram t.o.m. 3. kvartal 2011². Det har vært en ufattelig opptur på over 1100 prosent, opp til et nivå som ligger nær den historiske toppen, og dette har skjedd på svært kort tid. Hva er forklaringen?

Selv om den amerikanske produksjonen av varer og tjenester begynte å vokse noe utover i 2010, så er det ikke mulig å forklare denne profittveksten med økt produksjon og omsetning. Mange amerikanske selskaper har foretatt kutt på kostnadssiden, noe som også kan ha ført til en viss økning i profitten. Mange av disse kuttene har for øvrig bidradd til at arbeidsløsheten har holdt seg svært høy. Men heller ikke økt profitt på grunn av kostnadskutt har slike dimensjoner at de kan forklare oppturen på profitten til disse 500 selskapene.

Forklaringen på den voldsomme økningen i profittnivå er i alt vesentlig å finne i de statlige hjelpepakkene som i ulike former har sprøytet enorme mengder med statlig kapital inn i finansmarkedene. (I USA har dette delvis skjedd gjennom sentralbanken Federal Reserve, som faktisk er privateid, uten at det endrer karakteren på tiltakene.) Det var først og fremst banker og finansinstitusjoner som sto for den dramatiske nedturen for de 500 selskapene i Figur 1 og 2, og det er først og fremst finanssektoren som står for den helt utrolige oppturen – der disse hjelpepakkene har hatt avgjørende betydning.

Vi får et tilsvarende bilde hvis vi ikke bare begrenser oss til de 500 storselskapene, men utvider analysen til å dekke alle amerikanske bedrifter. Nasjonalregnskapet for USA føres av Bureau of Economic Analysis (BEA). De utgir data for profittvolumet i amerikansk næringsliv, og disse dataene bekrefter det bildet vi fikk da vi så på de 500 store³. I Figur 3 er disse dataene brukt til å framstille to grafer. Den nederste grafen viser bankers og finansinstitusjoners profittnivå, og den øverste grafen viser profittnivået til de øvrige næringene. Tallene er i løpende dollar, og de er altså ikke inflasjonsjustert, slik Figur 1 og 2 var.

Figur 3 viser at finansnæringen står for en meget stor del av den samlede profitten. Finansnæringens profitt består dels av rente og utbytte som den henter fra de sektorene som driver med den faktiske verdiskapingen. Men i tillegg driver finansnæringen også sitt eget spill, der den tilsynelatende klarer å skape profitt på egenhånd, gjennom å skape og blåse opp spekulative bobler innenfor finans, eiendom, råvarehandel mm.

Finansnæringens bobler er drevet fram av håp og forventninger om framtidig vinning. Noen av dem er nullsumspill, for eksempel valutaspekulasjon, der den enes gevinst er den andres tap. De skal i prinsippet ikke kunne påvirke det samlede profittnivået. Men andre medfører tilsynelatende en faktisk verdiskaping, for eksempel oppblåsing av aksjebobler og eiendomsbobler. Når en eiendom omsettes for 10 millioner kroner det ene året, og den samme eiendommen omsettes igjen to år senere til 15 millioner, har det selvsagt ikke skjedd noen reell verdiskaping, siden eiendommen er akkurat den samme. Men aktørene i markedet opplever det ikke slik. De registrerer at de er blitt 5 millioner kroner rikere, og en eller begge grafer skyves oppover. Det samme gjelder når aksjekursene drives oppover og nesten alle som investerer i aksjer, opplever å bli rikere og rikere. Dette slår ut i «profitt» i finansnæringen, men også til dels i andre næringer som blir involvert i den samme bobleblåsingen.

Problemer i finansnæringen førte til at aksjekursene sluttet å stige, og utover i 2007 begynte de å gå ned. De selskapene og privatpersonene som hadde tjent penger på aksjemarkedets vei mot himmelen, mistet plutselig de inntektene som hadde vært et kjærkomment og viktig pluss på deres vanlige inntekter. Og enda verre ble det da det etter hvert begynte å bli direkte tap. De stadig stigende aksje- og eiendomsmarkedene hadde som nevnt rommet viktige inntektsmuligheter også for bedrifter utenfor finansnæringen, og i regnskapene hadde det kommet på toppen av den profitten som deres egentlige virksomhet ga. Den regnskapsmessige profitten hadde blitt kunstig blåst opp. Da oppblåsingen snudde til en «nedblåsing», ser vi i Figur 3 at nedturen i finanssektoren smittet over på andre næringer.

At et sterkt aksjemarked og eiendomsmarked gir profittmuligheter også til en rekke industriselskaper og handelsselskaper, kjenner vi godt fra Norge. F.eks. er det å tjene store penger på å skille ut eller selge deler av virksomheten til andre aksjeselskaper, et velkjent knep for Kjell Inge Røkke, John Fredriksen, de som nå styrer Orkla med Stein Erik Hagen i spissen, og ledelsen i det som før var Norsk Hydro. Så lenge aksjemarkedet er sterkt nok til det, kan det håves inn milliardprofitter over natten på slik omstrukturering av selskaper. Men selvsagt skapes det ikke verdier av slikt, og dermed skapes det heller ingen egentlig profitt. Det blåses bobler, som bare kan eksistere så lenge mange nok har tro på boblene, og de innhentes nødvendigvis av virkeligheten på et eller annet tidspunkt.

Figur 3 viser at da boblene begynte å sprekke, slo virkeligheten inn utover i 2007 og 2008. Profitten falt voldsomt innenfor bank og finans, men den falt også kraftig i andre næringer – kraftigere enn stagnasjon og nedgang i deres ordinære virksomhet skulle tilsi.

Figur 3 viser også at profittnivået tok seg kraftig opp igjen utover i 2009 og 2010 for hele det amerikanske næringslivet – ikke bare for de 500 storselskapene som vi så på i Figur 1 og 2. Finansnæringen leder kraftig an med hensyn til prosentvis vekst i profitten. Men det er også profittvekst i bedrifter utenfor finansnæringen. Vi ser at deres profitt nådde bunnen i 2. kvartal 2009, og at de både i tid og omfang ligger etter finansnæringen.

Det internasjonale pengefondet, IMF, kommer hvert halvår med en publikasjon som kalles IMF Outlook. I april 2010 hadde deres omtale av USA den treffende tittelen «A Stimulus-Driven U.S. Recovery». Det er ingen tvil om at det var de gigantiske statlige innsprøytningene, i stor grad via Federal Reserve, som var hovedkraften bak det som tilsynelatende var en gjenreising av vekstkraften i den internasjonale kapitalismens høyborg USA. Det satte også tydelig preg på statsbudsjett og statsregnskap i USA.

Blant annet gjennom sin kostbare krigføring hadde president Bush påført den amerikanske staten store underskudd, som i 2008-regnskapet ble på hele 455 milliarder dollar. Hans politikk var dessuten en viktig kilde til å utløse den store finanskrisen. Men 2008-underskuddet bleknet mot de enorme underskuddene som statsregnskapene under Obama viser. De er sterkt preget av de enorme statlige innsprøytningene i finanssektoren, men også av at arbeidsløshet og krise belaster statsregnskapet også på andre måter. I 2009 viste statsregnskapet et underskudd på 1417 milliarder dollar, i 2010 på 1294 milliarder, og i 2011 på 1299 milliarder (I USA går statens regnskapsår fra 1. oktober til 30. september). Underskuddet i 2009 tilsvarte mer enn 10 prosent av hele USAs bruttonasjonalprodukt. Det er virkelig et enormt underskudd man nå er kommet opp på, og den amerikanske statsgjelden, som var stor på forhånd, stiger selvsagt raskt. Så lenge dollar er verdens reservevaluta, går det på et vis, men når dollaren mister den posisjonen, smeller det.

Selvsagt ga disse enorme innsprøytningene utslag i økt profitt for de kapitalistene som fikk glede av denne voldsomme statlige stimulansen. Men et av tegnene på at dette ikke var en normal konjunkturoppgang, var at arbeidsløsheten ikke gikk ned. Arbeiderklassens kjøpekraft viste ingen vekst, heller tvert imot.

Finansnæringen med bankene i spissen utgjør selve «blodomløpet» i et moderne kapitalistisk samfunn. Den leverer ingen varer eller tjenester som folk har nytte av; ingenting å bruke, ingenting som vi trenger for å leve. Den er en rendyrket snylternæring, som henter sin profitt fra verdier skapt i andre næringer (eller fra spekulasjon og oppblåsing av finansielle bobler, som vi hadde eksempler på foran). Men den spiller en helt avgjørende rolle i samspillet mellom kapitalistene. Den formidler lånekapital til bedrifter og til stater, og den sørger for at långiverne får «sin del» av den profitten som skapes i de bedriftene der den egentlige produksjonen av varer og tjenester skjer. Den formidler også egenkapital til bedriftene, ved at det er finansnæringen som forestår nesten all innhenting av aksjekapital.

Det er arbeidsfolk som gjør jobben med å produsere og levere varer og tjenester, og det er de som har skapt alt utstyret og alle maskinene og bygningene som trengs for å produsere disse varene og tjenestene. Men det spesielle med kapitalismen er at det dessuten er nødvendig at en eller flere kapitalister eier det hele. De bidrar stort sett ikke med noe nyttig, oftest tvert imot. Stein Erik Hagen er et framtredende norsk eksempel på en som «ivaretar eierrollen». En tydelig illustrasjon av hva denne rollen er, får vi når en bedrift går konkurs. De ansatte er der med sin kompetanse, lokalene er der, maskiner og utstyr er der. I mange tilfeller har selve virksomheten vært lønnsom, men tidligere eiere har tappet bedriften for verdier eller tatt beslutninger som har påført bedriften store og helt unødvendige tap. Når bedriften er konkurs, stopper likevel alt opp, for den har ikke lenger noen eier. Hvis ingen ny eier melder seg, vil selv en lønnsom virksomhet bli nedlagt. Det er utallige eksempler på det. Hvis de ansatte er «heldige» og det melder seg en eier, kan driften starte opp igjen. Enhver virksomhet er avhengig av at det finnes en eier, som kan formidle et eierforhold i form av kapital. Slik fungerer kapitalismen.

En av finansnæringens viktigste roller er å bringe inn eiere, kople dem sammen og formidle deres kapital til investeringsobjektene. Og så sørger den for at profitt tas fra der hvor den skapes og bringes ut til de ulike eierne i forhold til hva de har skutt inn av kapital og i hvilken form de har gjort det. Finansnæringen står for kapitalens blodomløp, og når det stopper, slutter kapitalismen å fungere. Næringen skaper ingen verdier, men den formidler selve utbyttingen og sørger for at utbyttingen holdes ved like.

Det er derfor statsledere som USAs president Barack Obama eller Norges statsminister Jens Stoltenberg prioriterer støtte til finansnæringen og spesielt bankene foran alt annet. Hvis banksystemet har tørket inn, kan de støtte bedrifter alt de orker, men det vil ikke hjelpe, fordi blodomløpet på utbyttingssiden ikke fungerer.

I den første Soria Moria-erklæringen sto det at regjeringens mål var å avskaffe fattigdommen. Det ville ikke ha kostet så mange milliarder kroner, og det ville egentlig ha vært en bagatell for den norske staten med sine tusenvis av oljemilliarder. Men det ble ikke prioritert. Når derimot Rune Bjerke som leder for DnB i oktober 2008 sendte sms-er til statsministerens kontor og fortalte at snart kunne DnB gå tom for kontanter, troppet både statsminister Stoltenberg, finansminister Halvorsen og sentralbanksjef Gjedrem opp med ekstraordinær pressekonferanse søndag 12. oktober, for å fortelle at de stilte 350 milliarder kroner til finansnæringens disposisjon, riktignok ikke som gave, men som sterkt subsidiert kapital. (Se også: www.hegnar.no/bors/article326020.ece eller www.na24.no/article2297332.ece)

Fordi finanssystemet i euro-området vaklet, rykket Stoltenberg 21. desember 2011 ut med løfte om 55 milliarder kroner til det internasjonale pengefondet IMF. Den offisielle begrunnelsen var at man ville «bidra til å stabilisere europeisk og internasjonal økonomi, og dermed også bidra til å trygge norsk økonomi og norske arbeidsplasser». At dette skulle kunne bidra til å trygge norske arbeidsplasser, er en dristig påstand, for å si det forsiktig. De 55 milliardene er et bidrag til å holde det internasjonale finans-blodomløpet gående, og under kapitalismen er det viktigere enn alt annet.

Den finanskrisen vi så i 2008–2009 framsto først og fremst som en bankkrise, som spredte seg til aksjemarkedene og som fikk viktige deler av finans-blodomløpet til å stoppe opp. Stater over hele verden rykket inn med kolossale beløp, og blodomløpet kom i gang igjen. I 2010 kunne det se ut som om krisen var slått tilbake.

6. oktober 2010 brukte Aftenposten hele forsiden på økonomiseksjonen sin til å vise en stor gravstein med denne påskriften:
Den Norske Finanskrisen
2008–2010
Hvil i fred

Forsideoppslaget avspeilte dels at det internasjonalt begynte å spre seg en oppfatning om at man hadde lykkes med å slå krisen tilbake. Men først og fremst avspeilte den at Norge stort sett hadde gått klar av finanskrisen så langt. Jeg vil peke på tre særlig viktige årsaker til det: Den ene er at den norske staten er en av verdens rikeste og at den stiller opp som en garantist for at finans-blodomløpet i Norge ikke skal tørke inn. Den andre er at regjeringen våren 2009 stilte opp med en del tiltak for å styrke det offentliges etterspørsel, spesielt fra kommunene.

Den tredje, som er overlegent den viktigste årsaken til at det er lav arbeidsløshet og stor aktivitet i norsk økonomi, er det helt ekstremt høye og stigende nivået på petroleumsinvesteringene.

Figur 4, som er hentet fra Statistisk Sentralbyrås publikasjon Økonomiske Analyser nr 6/2011⁴, illustrerer hvordan petroleumsinvesteringene (den stiplede linjen) er omtrent doblet i løpet av 10 år. Planene for 2012 går ut på et investeringsnivå på minst 180 milliarder kroner, som innebærer en meget kraftig stimulans til aktiviteten i Fastlands-Norge, først i form av direkte leveranser av varer og tjenester, dernest i form av ringvirkninger. Verftsindustrien langs kysten er en av næringene som blir sterkt påvirket av etterspørsel fra disse investeringene, ikke minst ved at de gir grunnlag for produktutvikling som også har et større, internasjonalt marked.

I et større perspektiv er det en høy pris knyttet til denne voldsomme aktiviteten for å få opp olje og gass som naturen har brukt 100–150 millioner år på å skape. Den høye prisen er at satsingen på fossil energi – som brennes og skaper kolossale mengder av drivhusgasser – skjer til fortrengsel for en helt nødvendig satsing på energieffektivisering og fornybar energi. Norsk næringspolitikk er bygd på prinsippet om at «etter oss kommer syndefloden». Norge kunne ha foretatt en omfattende satsing på utvikling av fornybare energikilder, som jordvarme, tidevannskraft, bølgekraft, vindkraft, solenergi og andre fornybare energikilder. Det ville ha skapt arbeidsplasser som er vesentlig mer framtidsrettede, kanskje ikke så lønnsomme nå, men i det lange løp der arbeidet mot klimakrisen og dens konsekvenser vil bli viktigere enn kanskje alt annet. Det er viktig at tiltak mot økonomisk krise og klimakrise kan gå hånd i hånd, ikke motarbeide hverandre.

Det er ikke mange stater i verden som har de mulighetene som Norge har til å gå klar av kriseutviklingen i første omgang. For en rekke stater over hele verden har den kolossale satsingen på statlige og statsdirigerte hjelpepakker til finansnæringen skapt en statsfinansiell krise. Noen steder har den slått til for fullt, med Hellas som det mest ekstreme eksemplet, og andre steder, er det stor frykt for at man er på vei inn i en slik krise. Søkelyset høsten 2011 har særlig vært på euro-landene, men i virkeligheten seiler både Storbritannia, USA og Japan mot store statsfinansielle problemer. Også Kina kan komme til å oppleve vesentlig større vanskeligheter enn i dag.

Andre har skrevet mye om de voldsomme kuttene i lønninger, pensjoner og sosialt sikkerhetsnett som har skjedd i Hellas. Jeg skal ikke gå videre inn på det her. Mange mister jobbene sine, og folk pålegges store byrder. Som vanlig sklir de rikeste unna – til dels ved hjelp av lyssky metoder. Det er i virkeligheten ikke grekere som styrer Hellas, de er påtvunget tiltak utenfra, av EU med Angela Merkel i spissen, av IMF, og av USA. Også Italia har fått en leder som de samme kreftene har krevd innsatt med en politikk godkjent av dem. Merkel og Sarkozy har fått EU til å nedlegge forbud mot en keynesiansk politikk med underskuddsbudsjetter, så de som måtte mene at en slik politikk ville være egnet, blir diktert ovenfra om at det må de glemme.

De voldsomme kuttene svekker etterspørselen og bidrar til at hjulene stopper opp i produksjonslivet. En befolkning med stor arbeidsløshet og trange kår fører selvsagt ikke til at et land får større muligheter til å betale en tyngende statsgjeld. Samtidig er en stat som er finansielt på knærne, ute av stand til å gå inn på noen form for stimulerende økonomisk politikk. Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng formulerte det i grunnen ganske greit da han 14. august 2011 skrev:

Må statene bruke mer penger for å få fart på økonomien? Eller er den økende statlige gjelden hovedproblemet?

Det riktige svaret er selvsagt JA på begge spørsmål. Men det er en svarkombinasjon som ikke lar seg iverksette i praksis.

Den statsfinansielle krisen henger samtidig nær sammen med faren for en ny bankkrise. En rekke av de internasjonale storbankene har nemlig store beholdninger av statsobligasjoner. I urolige tider skulle jo det være lurt, særlig hvis det var noenlunde brukbar rente å hente, og den beste renten fikk man på statsobligasjonene fra land som ikke sto aller øverst på listene over kredittverdighet. Statsobligasjoner var jo uansett statsobligasjoner, og en stat kan jo ikke gå konkurs. Det er formelt sett sant, men kan ikke en stat betale, så er det en mager trøst at konkurs formelt sett ikke kan skje. Reelt sett kan pengene være tapt uansett.

Hvis banker med store beholdninger av statsobligasjoner opplever at obligasjonene taper det meste av sin verdi, begynner bankene å vakle. Den statsfinansielle krisen i en del land henger tett sammen med faren for en ny bankkrise. Derfor blar en del stater motvillig opp penger på nytt. Stoltenberg gjør det entusiastisk. Utsiktene til at en del eurostater MÅ bla opp for å hindre at euroen ryker, bidrar til redusert kredittverdighet for stater som i utgangspunktet hadde høy kredittverdighet, som f.eks. Frankrike. Det er mange muligheter for ulike varianter av dominoeffekter.

Når dette skrives, er det særlig kriseutslagene i flere av eurolandene som oppmerksomheten konsentrerer seg om. Når vi ser de voldsomme angrepene som rettes mot arbeiderklassen og store deler av småborgerskapet i land som Hellas, er det all grunn til engasjement også for oss. Men samtidig er det viktig å understreke at det som framtrer som en eurokrise, er et utslag av den verdensomspennende økonomiske krisen. Det er en helt spesiell situasjon i euro-landene, som har felles valuta men ingen felles stat som tar ansvaret for felles finanspolitikk eller for koordinerte tiltak ut fra enkeltområders særegne behov. Det gjør euro-området til ett av de mest sårbare leddene i det internasjonale kapitalistiske maskineriet. Derfor ytrer krisen seg nå særlig dramatisk der. Men det er egentlig misvisende å bruke betegnelsen euro-krisen. Det er en dramatisk kriseutvikling også i USA, der fattigdommen øker raskt, arbeiderklassen får svi, og til og med en rekke mennesker i småborgerskapet plutselig er avhengige av matkuponger og frivillige organisasjoners suppestasjoner for å kunne overleve. Det er ikke rart at IMF allerede i oktober 2010 fant å måtte anlegge en mer bekymret tone i IMF Outlooks omtale av USA:

The U.S. Recovery is Moderating in the Face of Debt and Continued Uncertainty.

Det er ingen som sitter med fasiten over hvordan framtiden vil bli. Men det er i hvert fall en overhengende fare for at verden fortsatt er på full fart inn i en dypere krise, og at den slett ikke er på vei ut av den. De som måtte tro at Norges særegne posisjon tilsier at vi kan gå stort sett fri fra den, tar høyst sannsynlig grundig feil.

Noter:

1. Chart of the Day 20. mars 2009, presentert av www.chartoftheday.com
2. Chart of the Day, 9. desember 2011, presentert av www.chartoftheday.com
3. Datamateralet kan lastes ned som Section 6 (tabellene nummerert som 6.16) fra http://www.bea.gov//national/nipaweb/DownSS2.asp .
4. Figuren er hentet fra side 19 i Statistisk Senralbyrås konjunkturrapport fra desember 2011. publisert i Økonomiske Analyser 6/2011. http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/201106/oa2011-6. pdf

Jokke Fjeldstad er leder av Rødt Oslo og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!.

Da krisa kom i 2008, ble det spådd at dette kunne være slutten for nyliberalismen. Krisa skulle være en mulighet for venstresida til å komme på offensiven, og få erstattet det nyliberale hegemoniet.
Fire år seinere så kan vi oppsummere at dette ikke ble tilfellet. Hvorfor?

Den nyliberale staten er enkel å definere i teorien. Staten skal gjøre minst mulig, bare organisere et minimum av nødvendige oppgaver. Det finnes nesten ingenting som ikke kan overlates til markedskreftene. Men når man ser den nyliberale staten i praksis, blir det verre. Den nyliberale staten har utviklet seg på en måte som gjør at den skiller seg fra teorien. Den nyliberale staten er både ustabil og motsetningsfylt. Men likevel så er den kanskje sterkere enn før?

Hva er nyliberalisme?

De fleste personlige nyliberalister vil nok kalle seg liberalister eller laissez-faire liberalister. Men vi kan si at nyliberalisme først og fremst er definisjonen på en politiskøkonomisk praksis, som har prega verden siden slutten av 70-tallet og fram til i dag. Man kan si at det er beskrivelse av hegemoniet i verden i denne perioden.

David Harvey beskriver nyliberalisme på denne måten:

Nyliberalisme er i første rekke en teori for politisk- økonomisk praksis, som foreslår at menneskelig velvære best kan oppnås gjennom å frigjøre individuelle entreprenørielle friheter og ferdigheter innenfor en institusjonell ramme, som kjennetegnes av private eiendomsrett, frie markeder og fri handel.¹

Friedrich Hayek og Milton Friedman er to teoretikere som ofte blir dratt fram, når vi snakker om nyliberalisme. De har skrevet en rekke bøker som er hyllet av både statsledere og økonomer. Sjøl om det er forskjell på deres teoretiske skrivebordsarbeid og den nyliberale praksisen i virkeligheten, er det åpenbart at de har inspirert til den politiskøkonomiske utviklinga de siste 40 åra. Både Hayek og Friedman står for en ekstrem liberalisme, med fritt marked og ekstrem individualisme, og der offentlig inngrep i markedets eller individets frihet aldri er positivt.

I følge teorien skal den nyliberale staten forsvare individuelle eiendomsrettigheter, sørge for at loven blir fulgt, og for et fritt marked og fri handel. Statens institusjoner skal bare være de som er nødvendige for å garantere de individuelle frihetene. Loven skal være et rammeverk som sikrer det som er blitt forhandlet fritt fram i markedet. Det er en hellig kontrakt der den individuelle rettigheten til frihet i sine handlinger, uttalelser og valg må beskyttes av staten. Altså: Friheten til å drive butikk og foretak i samfunn med frie markeder og fri handel blir sett på som et grunnleggende gode. Det private initiativ blir sett på som nøkkelen til innovasjon, utvikling og velstandsvekst. Den intellektuell private eiendomsrett beskyttes for å oppmuntre teknologisk endring, og sikre innovasjon og utvikling. Med velstandsvekst for de rikeste vil det dryppe på de fattigere, og fattigdom kan avskaffes best ved å sikre frie markedet og fri handel.

Nyliberalister er opptatt å få avklart privat eiendomsretten til verdier. Mangelen på klare eiendomsrettigheter, som det ofte er i en del utviklingsland, blir sett på som den største barrièren for utvikling. Ved å privatisere eiendommen skapes interesse for å utvikle, og i neste omgang velstandsvekst. Sektorer som er styrt eller regulert av staten, må frigjøres til det private markedet og dereguleres. Økonomien skal skilles fra staten på samme måte som ateister ønsker å skille kirka fra staten. Konkurranse mellom individer, bedrifter, regioner og så videre blir sett på som en dyd.

Staten har et helt klart ansvar for å følge med på at alle følger konkurransens regler. I situasjoner der reglene ikke er klare, eller er vanskelige å definere, må staten bruke sin makt til å innføre eller finne opp et marked. Markedet i CO²-kvoter og annen forurensning er et godt eksempel på at staten tar grep og skaper et marked. Mens personlig og individuell frihet blir garantert av staten i markedet, er hvert individ ansvarlig for sine egne handlinger og sin egen velferd. Du skal passe på deg og dine. Den norske pensjonsreformen er et godt eksempel på hvordan vi har gått fra en velferdsstatside til et samfunn der det er du som skal tjene opp pensjon, og du (med hjelp fra Dagbladet og VG) skal gjøre det som tjener deg best.

Staten har en viktig utenrikspolitisk oppgave i å fremme internasjonalt samarbeid for fri flyt av varer, tjenester og kapital. Den frie flyten av kapital mellom sektorer, regioner og land er avgjørende for nyliberalismen. Alle hindre for denne frie flyten må da avskaffes. Det viktige er å få varene sine ut på verdensmarkedet, og å åpne opp hjemmemarkedet. Statene bør kollektivt gå sammen for å åpne opp markedene ved å avskaffe toll og andre hindre for den frie flyten. EU i Europa og WTO i verden er organisasjoner som har denne funksjonen.

Budsjettpolitikken har som utgangspunkt at offentlig forbruk er et onde og må reduseres til et minimum. Dette kjenner vi igjen i de fleste land. Nå med krisa så kommer kravene til strammere budsjetter enda hardere, med Hellas som eksempel på hvor ille det går med oss hvis vi ikke er lydige. I løpet av de siste 20 åra har vi latt det private forbruket øke, mens det offentlig har blitt redusert. Det stilles strenge krav til at budsjettene skal strammes inn og kuttes i offentlig sektor. Norge er i en spesiell situasjon fordi staten er relativt rik. Men staten presser likevel ideen om at offentlig sektor må slankes nedover i systemet, på kommunene. Kommunene får trange budsjetter fra staten, man har systemer med rapportering av offentlig forbruk, og man sammenligner kommuner mot hverandre for å se hvor lite som trengs til offentlig sløsing.

Også innenfor nyliberalismen er noen budsjettposter riktigere enn andre. F.eks. er det mer riktig å bruke penger på samferdsel, infrastruktur og forsvarsbudsjett enn sosialhjelp. Staten bør bruke penger der de tilrettelegger for markedet. Offentlig forbruk som medfører kapitalflyt til det private, og som gir de private større muligheter for å lykkes, er riktig offentlig forbruk. Mens forbruk på det motsatte er feil. F.eks. sees helsebudsjettene på som en ond økonomisk svulst som må kuttes hardt ned på og kontrolleres for å unngå sløsing.

Nyliberalistene er grunnleggende skeptisk til flertallsstyre fordi flertallet kan true den individuelle friheten. Det er individets og sin kapital staten er til for å beskytte. Viktige institusjoner bør skjermes fra demokratisk kontroll, og heller styres av eksperter. Sentralbankene f.eks. bør isoleres fra parlamentarisk påvirkning. Det har vært en nyliberal trend de siste 20 åra å flytte ting som tidligere var offentlige oppgaver, over i foretak og foretakslignende konstruksjoner med liten folkevalgt innsikt. At sykehusene ble helseforetak i 2001, er ett eksempel. Politikernes ønske om å slippe ansvar og la ekspertene styre preger også flyktningepolitikken, der man har oppretta teknokratiske konstruksjoner som gjør at regjeringa/ statsråd slipper vanskelige avgjørelser. I den nyliberale staten er det ikke demokratiet som bør løse våre uenigheter, men jussen og rettsapparatet.

Den nyliberale staten i praksis

Chile ble en pionerstat for nyliberalismen da Pinochet avsatte Allende. Dette var i en situasjon der samfunnet var i sjokk. En demokratisk valgt president hadde blitt kasta gjennom et brutalt militærkupp. Militæret avsatte Allende for å stoppe hans forsøk på å drive en sosialistisk politikk, for å skape rettferdighet og flytte eller ta makt fra borgerskapet og overføre til arbeiderklassen. Militærkuppet var et forsøk på å knuse ideen om at man kunne innføre sosialisme gjennom å erobre statsmakta ved valg. Folket og arbeiderklassen i Chile var i sjokk, de lovlige metodene for opposisjons-kamp var avskaffa, og veien var åpen for upopulære reformer og endring av økonomien. I denne situasjonen henvendte Pinochet seg til høyreorienterte økonomer, som har studert under blant annet Milton Friedman i USA. De var tilhengere av en økonomisk politikk som til da hadde vært skrivebordsarbeid. De kom med en pakke med anbefalinger som inneholdt å slå ned på fagforeninger, kutte i offentlig utgifter, privatisere statlige foretak med mer. Makten over økonomien skulle styres av markedet aleine. Disse økonomene fikk en mulighet til å skape en økonomisk og politisk realitet, av det som før bare var teorier. I Chile var det ingen hindringer, ingen opposisjon, ingen man trengte å ta hensyn til, det var et diktatur. Staten styrte over folket, og det ga dem mulighet til å prøve ut nyliberalismen.

Denne linja kan vi i stor grad følge videre, og det er veldig godt gjort blant annet i Naomi Klein sin bok Sjokkdoktrinen katastrofekapitalismens fremmarsj. Den beskriver hvordan politisk-økonomiske beslutninger gjennomføres ovenfor en befolkning i sjokk. Her kan man lese hvordan nyliberalismen har spredd seg fra land til land gjennom 80-tallet. Og på begynnelsen av 90-tallet kan man si at det globale hegemoniet i verden hadde skifta.

Ofte blir den første fasen i nyliberal endring omtalt som sjokkdoktrine eller sjokkfase. Den nyliberale praksisen med å bruke økonomiske, politiske og sosiale kriser som muligheter til å gjennomføre statlig intervensjon for å fremme og styrke privat kapital. For nyliberalismen er ikke kriser bare en tid med stor fare for kapitalen, men også en ny stor mulighet. I sjokkfasen kan de innføre nye nyliberale reformer med mindre motstand. IMF og Verdensbankens krav til nyliberale reformer for å få lån er et eksempel på hvordan en økonomisk krise blir snudd til en mulighet for kapitalen. Et eksempel er den økonomiske krisa i Mexico i 1982. I løpet av 70-tallet hadde store mengder overskuddkapital blitt gjort tilgjengelig for stater som skulle opp og fram. Verden var full av relativt unge stater som hadde frigjort seg fra kolonistyret og ville løfte landet sitt fram. Stater ble sett på som trygge lånetagere, det skulle skapes vekst og framgang i en del relativt nye stater og stater går ikke konkurs. Stater forsvinner ikke, de er der, og vil alltid kunne betale sin gjeld. Et land som kasta seg på muligheten til å låne penger, var Mexico. Men etter hvert så sleit Mexico med å innfri låna sine, og ble kasta ut i økonomisk krise i 1982. Da kom IMF og Verdensbanken, og sa: Vi kan gi dere et nytt lån så dere får betalt forpliktelsene deres. Så dere kommer dere ut av krisa, og kan skape ny vekst. Men i motsetning til et vanlig lån vil vi ikke bare ha renter, dere må omstille politikken deres i tråd med våre krav. I dette tilfellet var det hovedsaklig privatisering. Så må man si at dette ikke var på tvers av eliten i Mexicos sine ønsker. Det var ikke den amerikanske eliten som dikterte eliten i Mexico. Eliten i Mexico så at disse kravene passet som hånd i hanske for dem.

Hele denne sjokkdoktrinen ser vi igjen og igjen. Nyliberalismen driver fram kriser. Dette har en høy menneskelig pris, av og til en høy pris for kapitalen, men de kommer styrket ut av situasjonen. De får brukt krisene til å overføre mer makt til borgerskapet. Vi har bare siden 1990-tallet opplevd den indiske økonomiske krisa (1991), nordiske bank-krisa på begynnelsen av 90-tallet, mexicanske pesos-krisa (1994), sør-øst asiatiske finanskrisa (1997), russiske finanskrisa (1998), krisa i Argentina (1999–2003) og dotcom-bobla i 2001. Økonomiske kriser er ikke bare en konsekvens av nyliberalismen, men en del av den. Krisa fra 2008 til dags dato er ikke noe unntak. Nyliberalismen baserer seg på at staten skal avgi makt til eliten, samtidig som den skal utføre makt på vegne av eliten den har avgitt makt til.

Krise for demokratiet

I fjor høst ble både den greske og den italienske regjeringa felt av finansmarkedene. De ble erstatta av teknokrater som først og fremst hadde tillit hos finansmarkedene og troikaen IMF, EU og Den Europeiske sentralbanken. I Italia ble Berlusconi erstattet av Mario Monti, rådgiver i Goldman Sachs og Coca Cola. Monti har bakgrunn som EU-kommisjonær for det indre markedet og for konkurransespørsmål. Han regnes som en forkjemper for det frie markedet og kutting i offentlige utgifter. Monti tok ikke bare over rollen som statsminister i Italia, han utnevnte seg også seg selv til finansminister. I Hellas ble Papandreuo erstattet av tidligere visepresident i den europeiske sentralbanken Lucas Papademos. Mens Papademos leder en samlingsregjering av de borgerlige partiene i Hellas (KKE og Syriaz valgte sjøl å stå utenfor), så har Monti etablert en ren teknokratisk regjering bestående av bare partipolitiske uavhengige ministre.

Etter dette kuppet skrev professor ved Norges Handelshøyskole Rögnvaldur Hannesson en kronikk, som han kalte Finansmarkedene som overhus,² der han forsvarer behovet for at finansmarkedene overstyrer demokratiske prosesser. Hannesson bruker Chile og Pinochet som et eksempel på at demokratiet må settes tilside når økonomien krever det. Hannesson har i norsk debatt fått motbør fra en rekke skribenter både til høyre og venstre i samfunnsdebatten. Hadde dette bare vært en ensom ekstremist sine meninger, så hadde man kunne tatt det med ro. Men det skumle er at Hannesson ikke argumenterer for diktatur hvis nødvendig, men at han forsvarer den rådende politikken i Europa.

I forbindelse med den pågående forhandlingsrunden mellom Hellas og EU, IMF og den europeiske sentralbanken, har Financial Times fått tak i et forslag fra Tyskland om at det skal oppnevnes en budsjettkommisjonær i EU. Budsjettkommisjonæren skal ha myndighet til å overstyre alle politiske beslutninger i Hellas som påvirker landets statsbudsjett. «Hellas må akseptere å overgi suvereniteten over budsjettet til det europeiske nivået for en viss periode», står det i forslaget. Forslaget innebærer også at Hellas skal betale ned på gjelda før de bruker penger på andre budsjettposter.

I løpet av våren skal 25 av EU-landene enes om en budsjettpakt. Der de forplikter seg til å føre en stram budsjettpolitikk. Stor- Britannia og Tsjekkia er de eneste EU-landa utenfor pakten. De er foreløpig enige om å ikke ha større underskudd enn 0,5 % av BNP på statsbudsjettene og ikke mer enn 60% av BNP i total gjeld. I følge Der Spiegel ligger kun Finland og Luxembourg an til å nå denne forpliktelsen i 2012.

Nyliberalismens framtid

Da krisa kom i 2008, ble det spådd at dette kunne være slutten for nyliberalismen. Krisa skulle være en mulighet for venstresida til å komme på offensiven, og få erstattet det nyliberale hegemoniet. Fire år seinere så kan vi oppsummere at dette ikke ble tilfellet. Nyliberalismen har styrket seg under krisa, og alternativene til nyliberalismen kommer nå ikke fra venstresida, men fra høyresida. Sjøl om dette ikke er en krise i nyliberalismen, så er det fortsatt en krise som nyliberalismen har vært med å skapt. Men selv om nyliberalismen har vært med å skape krisa, er det ikke en krise for nyliberalismen om det politiskøkonomiske hegemoniet i verden.

I de fleste land i verden tok staten over kapitalens problemer ved hjelp av krisepakker. Veldig mange av de politiske løsningene handlet om å sikre at bankene holdt seg levende gjennom krisa. Mange tror at det var et brudd med nyliberalismen at staten grep inn å reddet bankene. Men det er heller i tråd med den nyliberale praksisen at staten går inn å redder finansinstitusjonene. Dette har skjedd gang på gang de siste førti årene. Både med internasjonal hjelp gjennom IMF og Verdensbanken og med nasjonal innsats. Den amerikanske sentralbanken har de siste 20 åra stilt opp etter dotcombobla i 2001, i 1998 med Long Term Capital Managedment bailout, og 1992 etter bankkrisa ble Citybank og Bank of New England redda. I den nyliberale teorien skal kanskje ikke staten ta grep å redde bankene, mens i den nyliberale praksisen er omvendt; at man skal redde bankene, privat kapital og markedene. Så markedene kan videreutvikle seg fritt, og man kan bruke denne situasjonen til å frigjøre markedet og fremme mer nyliberal politikk.

Krisa som begynte i 2008 ble løst ved at staten tok over kapitalens problem. Dette gjorde at det det ble vanskelig for staten å få balanse i sine regnskaper. Dermed gikk de ut for å låne, og måtte se etter hjelp for hvordan å finansiere disse lånene. Når ingen vil låne ut til deg må du be IMF og EU om hjelp. Hjelpen fra EU og IMF er mer nyliberal politikk. Denne nyliberale løsninga går som kjent på privatisering, kutte i offentlige utgifter, stram budsjettpolitikk, overføre mer makt til markedet og la markedet i større grad få styre uten politisk regulering. Denne løsninga har i liten grad blitt utfordra av venstresida. Det har sjølsagt blitt reist motstand mot løsningene, men fra venstresida har ikke kommet alternative løsninger på problemene. Dette viser at i 2012 så står det politiskøkonomiske hegemoniet til nyliberalismen sterkt i meste parten av Europa. Og dens største utfordrer kommer dessverre ikke fra venstre, men fra høyreekstreme og høyrepopulistiske bevegelser. Et eksempel på dette er jo Ungarn der Fidesz fikk rent flertall i 2010 etter en svært nasjonalistisk valgkamp. Fidesz har siden da gjennomført en rekke grunnlovsendringer som har sikret dem mer makt. Endringene har skapt store protester både nasjonalt og internasjonalt. Noe av det mest kritiserte fra nyliberalt hold er at de har avvikla sentralbanken sin uavhengighet. I skrivende stund ser det ut som om Fidesz nå bøyer av for EU og IMF i bytte mot en lånepakke.

Den parlamentariske venstresidas utfordring

2011 har vært et fantastisk år for motstanden mot nyliberalisme. Over hele verden har vi sett folk reise opp mot systemet, og krevd endring. 15-mai bevegelsen og Occupy-bevegelsen er bare høydepunktene. De siste fem åra har vi sett frabrikkokkupasjoner, studentokkupasjoner, streiker, demonstrasjoner i Europa som viser at en ny opposisjon vokser fram.

Denne bevegelsen preger Europas gater, men i svært liten grad Europas valg. Dette er en kjempe utfordring for bevegelsen, men enda større for den parlamentariske venstresida. Det er en massebevegelse på gatene, som er forbanna på systemet og krever noe nytt, men de som stiller til valg, klarer ikke å levere svara.

I de fleste europeiske valg, og da spesielt i de hardest kriseramma områdene, har bildet vært at sosialdemokratiske nyliberalister har tapt, og konservative nyliberalister har vunnet. Eksempelvis i Spania så har nå det konservative nyliberale partiet PP rent flertall i parlamentet med 186 av 350 plasser. Sosialdemokratene i PSOE tapte 15 %, mens venstrepartiet Izquierda Unida ble tredje største parti med 11 av plassene i parlamentet.

Bildet av at den parlamentariske venstresida ikke evner å utfordre det nyliberale hegemoniet, kjenner vi igjen i hele Europa. Det skremmende er at høyreekstreme og høyrepopulistiske partier i denne situasjonen lykkes i valg med anti-nyliberal retorikk. Jeg vil peke på tre grunner på hvorfor vi er i denne situasjonen:

De fleste etablerte partier i Europa har ønsket å holde de høyreekstreme og populistiske partiene på en armlengdes avstand. Europa har en stygg historie med fascisme, og det politiske budskapet disse partiene står får, er det vanskelig for de etablerte partiene å akseptere. Samtidig så prøver de etablerte partiene å demme opp for høyrepopulismen ved sjøl å lene seg til høyre f.eks. i innvandringspolitikken. I Vest-Europa har den parlamentariske venstresida i langt større grad blitt akseptert som en del av det politiske selskap, og deres verdier bygger i stor grad på menneskeverd det er vanskelig å ta avstand fra.

Den parlamentariske venstresida har i stor grad akseptert at valgene står mellom konservativ nyliberalisme og sosialdemokratisk nyliberalisme. Og at mellom dette valget så er sosialdemokratisk nyliberalisme å foretrekke framfor en konservativ. Dermed så kommer ikke venstresida i en situasjon der de sier at valget står mellom venstresida og nyliberalismen.

Den parlamentariske venstresida har ikke en troverdig fortelling om hvordan få Europa ut av krisa. Det er klart det finnes elementer av en kritikk til dagens krisehåndtering, men ingen helhetlig vei ut. Da dette innebærer å bryte med det nyliberale hegemoniet og kapitalismen, så er den parlamentariske venstresida forsiktig. Dette fordi man er redd for å skyve fra seg de velgerne man har, da man er avhengig av oppslutning utover de skolerte partikameratene. Det kan også hende at man er redd for at det vil isolere partiet parlamentarisk og ødelegge eventuelle parlamentariske allianse.

Farlige tider

I Rødt! nr 2A 2010 skrev jeg:

Systemkriser er øyeblikk av stor fare, men også store muligheter for verdens arbeiderklasse.

Nyliberalismen ser foreløpig ut til å overleve denne krisa. Dessverre for verdens arbeiderklasse blir det farlige tider framover. Nyliberalismen bygger på en motsetning mellom en anti-statlig teori og en praksis som krever en sterk stat. Milton Friedman skrev:

I think the government solution to a problem is usually as bad as the problem and very often makes the problem worse.³

Samtidig så er den praksis som har blitt utvikla fra hans teorier, svært avhengig av staten og dens evne til å utøve makt. Denne motsetninga inneholder både muligheten for demokratiets fall, nyliberalismens fall og i verste fall en fascistisk framtid.

I Rødt! nr 2 2010 trykte vi artikkelen Vår tids veikryss: Projiseringer på kort og litt lenger sikt av Immanuel Wallerstein der han spår om framtida for verden. Han avslutter med tre utfordringer vi må løse for å komme videre: oppnå analytisk klarhet, etterfulgt av fundamentale moralske valg, fulgt av intelligent politisk handling. Ikke på noen måte enkelt.

Noter:

1. Harvey, David. 2005. A Brief History of Neoliberalism. Oxford University Press (artikkelforfatters oversettelse)
2. http://e24.no/kommentarer/spaltister/finansmarkedene-som-overhus/20127407
3. Friedman, Milton. 1975. An economist’s protest, Thomas Horton & Daughters

I den brasilianske delen av Amazonas er et område like stort som Spania og Frankrike tilsammen i ferd med å bli overdratt fra den føderale statens eie til private hender. Nyere lovgivning fører til privatisering av regnskogen.
Mens norske myndigheter mener at Brasil har «stor troverdighet» når det gjelder klima, ser brasilianske sosiale bevegelser på regnskogpolitikken med stor bekymring.

Victoria Backer-Grøndahl Stadheim har en master i globalisering og utvikling, og gjorde feltarbeid i Amazonas i forbindelse med sin masteroppgave om privatisering av jord.

Loven som skal privatisere nesten 70 millioner hektar jord i Amazonas, ble vedtatt etter en dyp politisk strid våren 2009. I Brasil er kampen om regnskogen preget av klare motsetninger mellom agrointeressene på den ene siden, og miljøbevegelsen og sosiale bevegelser på den andre siden. Opprinnelig hadde den brasilianske regjeringen lansert et lovforslag som skulle komme små og mellomstore produsenter til gode. Bønder med opp til 100 hektar jord skulle få eiendomsrettigheter gratis, og bønder med opp til 400 hektar skulle få kjøpe den statlig eide jorda til en symbolsk pris. På grunn av landbrukselitens innflytelse i Kongressen ble lovforslaget endret til å omfatte storbønder med opp til 1500 hektar jord. Lov 11.952 ble vedtatt omtrent samtidig med at de norske overføringene til Amazonas-fondet startet. Så langt har Norge overført 2,55 milliarder kroner for å bidra til redusert av-skoging i Amazonas. I tråd med hva brasilianske miljø- og småbondebevegelser sier, er det all grunn til bekymring. Nylig vedtatte lover i Brasil reflekterer ikke et genuint ønske om å bevare regnskogen. Paradoksalt nok legitimeres loven med en «pro-fattig» diskurs der det hevdes at privat eiendomsrett vil komme fattige småbønder til gode, og at regnskogen kun kan reddes dersom man rydder opp i de kaotiske eiendomsforholdene. Den brasilianske utviklingen er ikke et isolert tilfelle. Tvert imot reflekterer fokuset på privat eie av jord et større nyliberalt prosjekt der det å sikre eiendomsrettigheter for småbønder ansees som veien til både utvikling, fattigdomsreduksjon og miljømessig bærekraftighet.

Småbønder og privat eiendomsrett

Mens småbønder ble marginalisert av Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer på 80-tallet, dukket jordreform opp på bankens agenda på 90-tallet. Banken omfavnet ideen om at småskala jordbruk kunne være en måte å øke produktiviteten i jordbruket på, i tillegg til å redusere fattigdommen på landsbygda. Markedsstyrt jordreform, med frivillige jordtransaksjoner mellom «villige kjøpere» og «villige selgere», skulle sørge for at fattige fikk tilgang på jord. Parallelt med dette var et fokus på institusjoner innen nyklassisk økonomi. Institusjonen sikker tilgang til jord («secure land tenure») fikk en sentral plass på Verdensbankens agenda, og dette skulle man sikre ved å distribuere dokumenter på privat eiendomsrett gjennom det som kalles «land titling programmes». Ideen var at dersom fattige bønder fikk sikre eiendomsrettigheter, ville de bli motivert til å investere mer, og dermed også øke jordbruksproduksjonen. Dette ville føre dem ut av fattigdom.

Det beste eksempelet på denne nyinstitusjonelle tankegangen er Hernando de Sotos bok The Mystery of Capital – Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else (2000). Der hevder han at den viktigste årsaken til at kapitalismen ikke fungerer i utviklingsland, er mangelen på formelle eiendomsrettigheter blant de fattige. I følge de Soto, mangler de fattige verken sparepenger, eiendeler eller oppfinnsomhet. Men de mangler formelle eiendomsrettigheter, og resultatet er at enorme mengder sparepenger forblir «død kapital». For å vekke liv i denne døde kapitalen må man gi de fattige dokumenter på eiendommen deres slik at de kan bevise hva de eier. Dette vil gjøre det mulig for dem å handle utenfor den lokale økonomien, og å bruke eiendomspapirene som sikkerhet for lån i banken. Dette vil igjen føre til økte investeringer, økt produktivitet og mindre fattigdom.

Primitiv akkumulasjon

Debatten om privat eierskap går helt tilbake til John Locke og Karl Marx. For mainstream økonomi er privat eiendomsrett noe naturlig som bringer velstand med seg. Nyklassisk økonomi problematiserer ikke hvorfor noen har eiendom og andre ikke har det. Motstykket til dette er Marx’ kritikk av den politisk økonomi, der han for det første forklarer hvordan privat eiendomsrett har oppstått historisk, og for det andre behandler eiendom som en sosial relasjon. Marx’ fortelling om den «primitive akkumulasjon» er ikke bare en historietime. Tvert i mot kan dette begrepet hjelpe oss til å forstå prosesser som pågår i dag.

Primitiv, eller opprinnelig akkumulasjon var den sosiale endringen som skulle til for at kapitalismen skulle kunne slå rot. I sin mest skjematiske form kjennetegnes den kapitalistiske produksjonsformen ved at det finnes en klasse som eier produksjonsmidlene, kapitalistene, og en klasse arbeidere som er avhengige av å selge sin egen arbeidskraft. Arbeiderne jobber for kapitalistene mot at de får en lønn, men det de tjener er mye mindre enn verdien av det de produserer. Differansen, eller merverdien, er det kapitalisten som får. Arbeiderne blir altså utbyttet i den forstand at deres arbeidstid går med på å berike noen andre. Kapitalistenes profitt stammer fra deres innsats. For at denne arbeidsrelasjonen kunne oppstå, var det noen grunnleggende forutsetninger som måtte være til stede. For det første var det helt nødvendig med en klasse som ikke selv hadde tilgang til produksjonsmidlene. Hadde de hatt det, ville de ikke behøvd å ta jobb som lønnsarbeidere. Som Marx skriver:

… det kapitalistiske system krevet … folkemassenes underkastelse, folkets forvandling til tjenere og arbeidsmidlenes forvandling til kapital. (Marx, 1931 s. 204)

Primitiv akkumulasjon er da «intet annet enn den historiske prosess som adskilte produsentene og produksjonsmidlene », og som dermed forvandler dem til lønnsarbeidere (Marx 1931, s.199). Marx beskrivelse av overgangen fra føydalisme til kapitalisme tar utgangspunkt i Storbritannia og inngjerdingsbevegelsen (The Enclosure Movement) som startet i siste del av 1400-tallet. Det var i jordbruket de avgjørende omveltningene skjedde, ettersom det var den dominerende sektoren både når det gjaldt produksjon og sysselsetting (Fine og Saad-Filho 2009). Inngjerdingsbevegelsen handlet om at bøndene ble fratatt både individuelle rettigheter til jord og retten til å bruke felles beiteområder. Denne separasjonen mellom produsentene og produksjonsmidlene ble presset frem av de store jordeierne, av aristokratiet og av staten. Statens voldsapparat var helt nødvendig for å tvinge frem disse endringene som ble møtt med stor motstand fra bøndenes side.

Fordrivelsen av bøndene førte til at både jord og arbeidskraft ble omgjort til handelsvarer. Først da bøndene ble fratatt produksjonsmidlene, fikk man et jordløst proletariat som ikke hadde noe annet valg enn å selge sin egen arbeidskraft. Fra og med da ble det Marx kaller «selvopptjent privat eiendom» erstattet med «kapitalistisk privat eiendom». Den nye eiendomsstrukturen dannet utgangspunktet for et produksjonssystem basert på utbytting av arbeiderne. Det at jorden ble gjort om til en handelsvare, åpnet også for en konsentrasjon av eierskapet og en differensiering av bøndene. I følge Friedrich Engels:

er det nettopp individuelt jordbruk betinget av individuelt eierskap som driver småbonden til sin undergang … de vil uunngåelig bli drevet fra hus og hjem og deres gammeldagse produksjonsform vil bli erstattet av kapitalistisk storskala produksjon. (Engels, i Araghi 2009, s.114)

Primitiv akkumulasjon i dag?

Selv om primitiv akkumulasjon refererer til de endringene som fant sted i forstadiet til kapitalismen, har begrepet også blitt brukt til å forklare sentrale trekk ved dagens kapitalisme, altså nyliberalismen. Marx la selv vekt på at kapitalistisk akkumulasjon kontinuerlig reproduserer en separasjon mellom arbeidere og produksjonsmidler, noe som har blitt påpekt av Massimo De Angelis (2001, 2004). Også ved privatisering av statlige selskaper og velferdstjenester skjer det en separasjon fordi arbeidere, konsumenter eller samfunnsborgere slutter å ha indirekte eierskap eller tilgang til disse godene. I følge dagens marxister har privatisering under nyliberalismen vært et resultat av kapitalens behov for å trenge gjennom stadig flere samfunnsområder for å fortsette å akkumulere. David Harvey (2003, 2006) gir opprinnelig akkumulasjon en ny vri og snakker om «akkumulasjon gjennom frarøvelse» («accumulation by dispossession ») under nyliberalismen. For ham dreier nyliberalismen seg om en klassekamp der arbeiderklassen har blitt nedkjempet, noe som har vært helt nødvendig for å kunne overføre ressurser fra massene til en liten overklasse. I følge Harvey, er privatisering av offentlig eiendom en av kanalene for akkumulasjon gjennom frarøvelse under nyliberalismen. Videre skriver Harvey at alle trekkene som Marx tillegger primitiv akkumulasjon, fortsetter å kjennetegne kapitalismen. Enten det er snakk om privatisering av velferdstjenester eller ekspropriering av jord fra bønder, dreier dette seg om akkumulasjon gjennom frarøvelse.

Privatisering av jord i Amazonas

Gjennom programmet Terra Legal skal staten overføre jord til bønder. Bakgrunnen for dette er at eiendomsforholdene i Amazonas er svært uklare, og at store deler av denne jorda allerede er okkupert av både småskala bønder og større økonomiske aktører og jordeiere som har tatt seg til rette på ulovlig vis. Beslutningen om å vedta lov 11.952 er ikke det eneste vedtaket som truer regnskogen og mange av menneskene som bor der, men denne loven er særlig viktig på grunn av den enorme mengden jord som omfattes. Tre argumenter preger den offisielle begrunnelsen for programmet Terra Legal. Det som følger er basert på politiske dokumenter og et intervju med koordinatoren for Terra Legal i delstaten Amazonas.

For det første argumenteres det med at privat eiendomsrett vil gagne fattige bønder i Amazonas, som per dags dato har tilgang til, men ingen offisiell rett til jorda de bruker. I tråd med de Sotos idé blir privat eiendomsrett ansett som en mulighet for akkumulasjon for husholdningsøkonomien. Det at småskala bønder blir «bragt til lovlighet» gjennom eiendomsdokumenter, vil gi dem mulighet til å ta opp lån i banken og dermed øke både de produktive investeringene og inntekten deres.

For det andre, presenteres loven som et tiltak for å bevare regnskogen. Tanken er at når man regulerer eiendomsretten, blir det lettere å regulere avskogingen fordi man kan håndheve skoglovgivningen og gjøre individer ansvarlige for jorda de eier. Idéen om at privat eiendomsrett er den eneste måten å ivareta miljøet på, har et tydelig ekko av Garrett Hardins (1968) innflytelsesrike artikkel «The Tragedy of the Commons». Med et nyklassisk teoretisk rammeverk, hevder Hardin at kun under privat eiendomsrett kan rasjonelle og inntektsmaksimerende individer bli motivert til å ta vare på miljøet.

En tredje begrunnelse for lov 11.952 er at det skal redusere konflikter om jord. Fordi innvandringen til Amazonas har vært uregulert og uregelmessig, er det svært vanlig at flere aktører hevder å eie samme jord. Store bønder har ofte presentert småbønder med falske eiendomsdokumenter, og fordrevet dem på denne måten. Når småbønder viser motstand, resulterer dette ofte i voldelig konflikt. Terra Legal skal forestille å beskytte småbønder mot trakassering fra større økonomiske aktører.

Amazonas plass i den nasjonale økonomien

I følge offisielle begrunnelser skal Terra Legal altså løse problemene som er knyttet til uklare eiendomsforhold, avskoging og konflikt. I tillegg til å være et eksempel på nyliberal jordpolitikk, må programmet sees som en fortsettelse av historiske prosesser som har knyttet Amazonas til kapitalismens utvikling i Brasil. Forsøket på å privatisere offentlig jord i Amazonas er et svar på tidligere prosesser som har ført til avskoging og konflikt om jord. Disse problemene er i stor grad en konsekvens av en politikk som tok sikte på å befolke Amazonas og integrere regionen i den nasjonale utviklingen, særlig fra 1960 og 1970-tallet.

I Brasil er fordelingen av jord svært ujevn, og dette går helt tilbake til kolonitida. I tillegg finnes det et stort jordløst proletariat. På 1960-tallet ble kravet om jordreform mer og mer fremtredende. Trusselen om omfordeling av jorda var en av grunnene til at landbrukseliten organiserte et militærkupp i 1964. Jordreformen, som da var i gang, ble reversert, og småbondebevegelsene ble brutalt undertrykt av det nye regimet. Militærdiktaturet satte i gang med et moderniseringsprogram der ekspansjonen av det kapitalistiske jordbruket sto i sentrum. Med mekaniseringen mistet 28 millioner bønder og arbeidere sitt livsgrunnlag mellom 1960 og 1980 (Ianni 1979, Vergara- Camus, upublisert).

Parallelt med moderniseringen av jordbruket førte myndighetene en aktiv politikk for å befolke Amazonas og for å integrere regionen i landets økonomiske utvikling. Flere utbyggingsprosjekter ble satt i gang, og man stiftet Det Nasjonale Instituttet for Bosetting og Jordreform (INCRA). Man prøvde også å stimulere storskala jordbruk og gruvedrift i regionen. Det var lett å tiltrekke arbeidskraft, ettersom mange av de som hadde mistet jorda, reiste til Amazonas (enten frivillig eller ufrivillig) på leting etter arbeid eller urørt jord. Amazonas representerte et til da «uutnyttet område», og de jordløse arbeiderne fra andre regioner fungerte som en reservearmé av arbeidskraft. Fra 1973 krevde sosiale bevegelser en «bred og massiv jordreform». De ønsket distribusjon av jord i sine respektive regioner, ikke å bli (tvangs)flyttet til Amazonas. Den sosiale spenningen var stor. Regjeringen fremstilte bosettingen som en form for jordreform, men denne politikken var heller et svar på sosial uro og kapitalens behov for å ekspandere enn på kravet om jordreform. Dette har fått Ianni (1979) til å kalle bosettingspolitikken «kontra-jordreform», altså det motsatte av jordreform.

Jordokkupasjon, fordrivelse og avskoging

Dagens uklare eiendomsforhold og konflikter om jord i Amazonas har røtter i bosettingspolitikken fra 1960- og 1970-tallet. Relasjonene mellom ulike grupper som ankom regionen, var alltid problematiske, og dette påvirker dagens sosiale dynamikk. Majoriteten av de som reiste til Amazonas under militærdiktaturet var jordløse arbeidere. Selv om myndighetene hadde oppfordret dem til å reise dit, fikk de som regel ikke formelle eiendomsrettigheter til jorda. De ble posseiros, som refererer til bønder som dyrker jord på uformelt vis uten å ha formelle rettigheter. Posseiros er som regel svært fattige. Store jordeiere og selskaper ankom også Amazonas på 1960- og 1970-tallet. Mange av disse tok seg ulovlig til rette og okkuperte store områder statlig eid jord ved å produserer falske eiendomsdokumenter. Når de etablerte seg, ble gjerne eksisterende samfunnsformer oppløst, og småbondesamfunn ble fordrevet fra jorda, i tråd med Marx’ beskrivelse av den opprinnelige akkumulasjonen i England. I følge Ianni (1979) var urbefolkningen de første til å bli fordrevet, og deretter fulgte posseiros. Avskoging har skjedd parallelt med dette, ettersom det å hugge trærne på et område er en måte å markere et territorium, og vise at jorda er i bruk. Derfor har ulovlig jordokkupasjon, avskoging og ekspropriering av bl.a. posseiros historisk gått hånd i hånd.

Sivilsamfunnets bekymringer

De neste avsnittene belyser de vanligste bekymringene hos sivilsamfunnet i Brasil og erfaringer fra andre jordreguleringsprogrammer. Det som følger er basert på intervjuer med aktivister fra De jordløses bevegelse, Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra (MST) og den kristne søsterbevegelsen Comissão Pastoral da Terra (CPT). De er begge marxistisk inspirerte bevegelser som jobber for jordreform, og de er medlem av Via Campesina. CPT jobber tett opp mot posseiros og andre sårbare grupper i Amazonas.

Den vanligste kritikken av lov 11.952 er at den representerer legaliseringen av ulovlig jordokkupasjon. Miljøbevegelsen og sosiale bevegelser i Brasil har derfor vært svært kritiske til loven. Siden ulovlig jordokkupasjon, avskoging og fordrivelse av småbønder ofte er del av samme prosess, kan loven ansees som den offisielle tilgivelsen av fortidens «akkumulasjon gjennom frarøvelse». Når jordeiere som har anskaffet jord på ulovlig vis, får offisielle eiendomsrettigheter, er dette en måte å legitimere både tyveri av statlig jord på, og fordrivelse av småbønder. Statens distribusjon av eiendomsrettigheter blir derfor en måte å konsolidere de store jordeiernes makt på vis-à-vis de små.

I tillegg til å konsolidere historiske prosesser, vil loven og programmet Terra Legal også sette i gang nye prosesser. Hva slags prosesser som blir igangsatt, kommer an på hvem programmet kommer til gode. En vanlig oppfatning i sivilsamfunnet er at mesteparten av jorda vil bli overført til storskala bønder og jordeiere som okkuperer 90 prosent av jorda (Rattner 2009). I lovteksten står det at aktører med opp til 1500 hektar vil få overdratt eierskap. Gilmar Mauro fra MST kaller programmet «det motsatte av jordreform» og hevder at programmet først og fremst vil komme store jordeiere til gode:

jeg mener (vi ser en) en akselerert privatiseringsprosess. Det er mer enn 60 millioner hektar som skal overføres til private hender. Av disse 60 millioner hektar vil det være noen eiendommer som vil forbli hos småbønder. Men en stor del – størsteparten – av disse 60 millioner hektarene vil tilfalle storbønder med mer enn tusen hektar.

Mer jordokkupasjon og avskoging

Ettersom loven premierer aktører som har okkupert relativt store områder jord, er en bekymring at loven vil oppmuntre til ytterligere ulovlig jordokkupasjon og avskoging blant storbønder. I følge Brito og Barreto (2009) er det sannsynlig at loven vil

oppfordre til mer avskoging, siden tilbudet om gratis jord gjør det mer lønnsomt å invadere og avskoge nye områder enn å investere i å øke produktiviteten på jord som allerede er avskoget.

Et slikt argument utfordrer Hardins idé om at privat eiendomsrett er den eneste måten å sikre bærekraftig bruk av naturressurser. Tvert imot kan det tyde på at det motsatte er tilfellet. Fearnside (2009) hevder også at

det nye tiltaket både belønner dagens ulovlige okkupanter og skaper forventninger om legalisering av fremtidige krav i tillegg.

Dersom loven fører til at økonomiske aktører blir oppfordret til å okkupere mer jord, er det sannsynlig at en bieffekt av dette vil være ytterligere fordrivelse av småbønder og dermed en fortsettelse av separasjonen mellom produsenter og produksjonsmidler.

Ikke i småbønders interesser

Til tross for at størsteparten av territoriet vil tilfalle storbønder, er det ting som tyder på at også middels- og småskala bønder og posseiros kan komme til å få eiendomsrettigheter gjennom Terra Legal. På programmets nettside er det listet personer med ned til én hektar jord. Informasjonen fra aktivistene fra MST og CPT tyder imidlertid på at distribusjon av privat eiendomsrett ikke tjener interessene til småbønder og posseiros slik som de Soto og brasilianske myndigheter hevder.

En av informantene fra CPT, Marta Valeria Cunha Spontan, påpekte hvordan nyliberal jordpolitikk som favoriserer privat eiendomsrett, fører til at jordmarkedet «blir hetere og hetere» og presser prisene oppover. I følge henne, er ikke distribusjon av privat eiendomsrett i fattige bønders interesser fordi det gjør det lettere å selge jord og fører til at «storbonden kommer og kjøper opp alt». Med andre ord er «ufrivillige» salg av jord en mekanisme for ekspropriering. Dette er et velkjent fenomen i litteraturen om jordreguleringsprogrammer. Blant annet hevder Musembi (2007) at en hvilken som helst endring i eiendomsrelasjoner vil ha vinnere og tapere, og at jordkjøp og salg ikke nødvendigvis er frivillige transaksjoner mellom «like spillere» på markedet. Det å gjøre jord mer salgbart kan derfor være uheldig for fattige bønder som står i fare for å selge jorda ut i fra et akutt behov for penger, og som risikerer å bli stående uten både arbeid og produksjonsmidler.

«Akkumulasjon gjennom frarøvelse»

Gilmar Mauro fra MST påpekte også at fordypningen av privat eiendomsrett gjennom bl.a. Terra Legal øker presset ikke bare på småskala bønder, men også på storskala kapitalistiske landbruksforetak. Dette skyldes at det utvikler seg et marked som regulerer kjøp og salg av jord. Han understreket at denne formen for regulering av jord akselererer konsentrasjonen av eierskapet

fordi i det øyeblikket du regulerer jorda til småskala og mellomskala [bønder] så skjer det at de små ender opp med å tape mot presset fra de de store uten a klare å konkurrere, og dette genererer en form for jord-konsentrasjon som er svært sterk.

At jordreguleringsprogrammer kan føre til en konsentrasjon av eierskap har tidligere blitt understreket av kritikere. Amanor (2009) hevder at Prosessen med å sikre rettigheter gjennom legalisering vanligvis skaper nye muligheter for investeringer og akkumulasjon av jord og rikdom, noe som ofte undergraver rettighetene til de fattige.

Otto (2009) skriver også at empiri fra de fleste land viser at «formalisering kan drive opp priser, stimulere jordspekulasjon og skyve de fattige ut i periferien.» Dette tyder på at i den grad Terra Legal kommer posseiros til gode, vil programmet også bidra til en økt kommersialisering av jorda, i hvert fall på sikt ettersom lov 11.952 ikke tillater småbønder å selge jorda før det har gått 10 år.

Det er grunn til å tro at privatisering ikke vil føre til mer sikker tilgang på jord for fattige bønder, slik som nyliberale argumenter skal ha det til. I tråd med Harveys begrep om «akkumulasjon gjennom frarøvelse » under nyliberalismen, er jordregulering en mekanisme som tillater kapitalen å trenge gjennom nok et område siden jord som tidligere har tilhørt staten, blir omgjort til en handelsvare. Selv om eiendomsdokumenter kan bety en forbedring i den juridiske sikkerheten til posseiros som per dags dato ikke har noen formelle rettigheter til jorda de bruker, kan privatisering bidra til økt markedspress og i siste instans utskvising av de som ikke klarer å konkurrere på markedet. Som under den opprinnelige akkumulasjonen innebærer dette en separasjon mellom arbeiderne og produksjonsmidlene.

Sosiale bevegelsers alternativer

Det at privatisering av jord kan ha den uheldige konsekvensen at sårbare bønder blir fordrevet, betyr ikke at en eller annen form for jordregulering ikke er ønskelig. I Amazonas er det mange grupper som fører en politisk kamp i samarbeid med sosiale bevegelser som CPT for å få formelle rettigheter til jorda de dyrker. Både Cunha Spontan fra CPT og posseiros som ble intervjuet i Amazonas i 2010, ga utrykk for at jordregulering faktisk øker småbønders trygghet fordi det setter en stopper for de store aktørenes ulovlige jordokkupasjon og bruk av våpen for å fordrive posseiros. Dette er tegn på at bøndene føler et reelt behov for å formalisere sin tilgang på jord.

Det er fullt mulig å gi posseiros og andre grupper formelle rettigheter til jord uten at dette trenger å innebære privat eiendomsrett. I Brasil finnes det flere mekanismer for jordregulering, og flere av disse gir bønder bruksrett til statlig eid jord i stedet for privat eiendomsrett. Dette innebærer at de har rettigheter til jorda så lenge de dyrker den og bor på den. Etterkommere kan overta bruksretten. Noen av disse mekanismene innebærer kollektiv drift av jorda, mens andre er basert på individuelt jordbruk. Til forskjell fra privat eiendomsrett innebærer bruksrett at man ikke har lov til å selge jorda. Det er denne formen for jordregulering som MST og CPT tar til orde for, og som til en viss grad har blitt implementert i MSTs bosettinger, selv om statens preferanse for privat eiendomsrett har blitt tydeligere og tydeligere. Til tross for at uformelle jordsalg forekommer i MSTs bosettinger, er bruksrett et alternativ som i langt mindre grad kommersialiserer og konsentrerer jorda. MST og CPTs preferanse for bruksrett reflekterer en oppfatning om at jord verken er en handelsvare eller et investeringsobjekt, og at det er de som dyrker jorda som bør ha rett til den (Vergara- Camus, 2005).

Utfordringene er politiske!

Utfordringene som er knyttet til alternative former for jordregulering, er først og fremst politiske. Selv om MST og andre sosiale bevegelser har stor tyngde i Brasil, vil enhver analyse av de sosiale kreftene vise at landbrukseliten og agribusinessen står langt sterkere. Politisk står de i et motsetningsforhold, og det er de sistnevnte som utøver mest innflytelse over politikken som føres. I Brasil er jord en politisk slagmark. Jord er ikke bare en kilde til penger men også til makt. Tiltak som lov 11.952 bør først og fremst sees som et utrykk for den brasilianske landbrukselitens enorme makt på alle politiske plan, og ikke som et forsøk på å redde regnskogen eller de fattige småbøndene i Amazonas. Det er i de store aktørenes interesse at jord blir forvandlet til en handelsvare, og dette går på bekostning av jordreform og alternative former for jordregulering. Samtidig er det et stort behov for å distribuere jord fordi mange fattige ikke får plass i den formelle økonomien. For at jord skal bli regulert på en måte som er i småbønders interesse, er sosial mobilisering helt nødvendig. Det følgende utrykket fra CPT er kanskje en god retningslinje for bøndenes kamp:

«Se nós não faz, alguem faz por nós – contra nós»

«Hvis ikke vi gjør det, gjør noen andre det for oss – men imot oss.»

Litteraturliste:

• K.S. Amanor (2009) «Tree Plantations, agricultural commodification, and land tenure security in Ghana», i Ubink et al. (eds.) Legalising Land Rights. Social Practices, State Responses and Tenure Security in Africa, Asia and Latin-America. Amsterdam: Leiden University Press.
• M. De Angelis (2001) Marx and Primitive Accumulation: The continuous character of capital’s enclosures, The Commoner, No.2
• M. De Angelis (2004) «Separating the Doing and the Deed: Capital and the Continuous Character of Enclosures», Historical Materialism, Vol. 12, No. 2
• F. Araghi (2009) ‘The invisible hand and the invisible foot: peasants, dispossession and globalization’ i A.H. Akram-Lodhi and C. Kay (red.) Peasants and Globalization. Political economy, rural transformation and the agrarian question. New York: Routledge.
• H. De Soto (2000) The Mystery of Capital. Why Capitalism Triumphs in the West and Fails Everywhere Else. London: Bantam Press.
• B. Fine og A. Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx. Larvik: Tidsskriftet Rødt!
• G. Hardin (1968) «The Tragedy if the Commons», Science. Vol. 162.
• D. Harvey (2003) The New Imperialism. Oxford: Oxford University Press.
• D. Harvey (2006) Spaces of Global Capitalism: Towards a Theory of Uneven Geographical Development. London: Verso.
• O. Ianni (1979), Colonizacão e Contra-Reforma Agrária na Amazônia, Rio de Janeiro: Editora Vozes Ltda.
• K. Marx, (1867) Kapitalen (Oslo: Fram forlag ,1931 utgave)
• C. N. Musembi (2007) «De Soto and Land Relations in Rural Africa: breathing life into dead theories about property rights», Third World Quarterly, Vol. 28, No. 8.
• J. M. Otto (2009) «Rule of Law Promotion, land Tenure and Poverty Alleviation: Questioning the Assumptions of Hernando de Soto», Hague Journal of the Rule of Law, Vol. 1.
• H. Rattner (2009) «Mudancas climáticas, desmatamento e a legislacao da posse de terras na Amazônia.» Revista Espaco Acadêmico, No. 103
• L. Vergara-Camus (2005) «The Experience of the Landless Workers Movement and the Lula Government», Inter thesis.
• L. Vergara-Camus (forthcoming) «Property rights, social conflicts, and divergent paths of development in Brazil and Mexico», Journal of Peasant Studies.

Informanter:

• M. V. de Andrade Cunha Spontan, intervju (juli 2010). Aktivist i Comissão Pastoral da Terra (CPT).
• G. Mauro, intervju (juli 2010). Medlem av Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra (MSTs) nasjonale styre.
• L.A. Nascimento de Souza, intervju (august 2010), koordinator for Terra Legal I delstaten Amazonas.
• M. Sebastiana da Maisceno, intervju (juli 2010), posseiro i Uberê i delstaten Amazonas.
• I. Soares Frota, intervju (juli 2010), posseiro i Uberê i delstaten Amazonas.og president i assosiasjonen for posseiros i området.

Regjeringen forhandler bort politisk handlingsrom, helt uten demokratisk debatt. Det kanskje mest graverende som den norske regjeringen nå forhandler om uten demokratisk mandat, er de deler av frihandelsavtalene som regulerer investeringer mellom landene.

Emilie Ekeberg er journalist i Klassekampen, og tidligere leder av Attac Norge. Skrevet en masteroppgave i statsvitenskap om forhandlingene om bilaterale frihandelsavtaler mellom Norge og de framvoksende økonomiene.

I 1992 ble EØS-avtalen rushet igjennom i Stortinget uten offentlig debatt. Konsekvensene for Norges politiske handlingsrom er tydelige i dag, og manifesterer seg i alt fra regler for konkurranseutsetting og privatisering til vikarbyrådirektiv og fagforeningsfiendtlige dommer fra EU-domstolen.

Og nå gjør vi det igjen. Samtidig som det er krise i Europa og det geopolitiske tyngdepunktet sakte men sikkert beveger seg østover og sørover, framforhandler den rødgrønne regjeringen en rekke frihandelsavtaler med nettopp de framvoksende økonomiene.

Dette er avtaler som låser oss til den rådende økonomiske politikken, nå og for fremtiden. Også denne gangen tvinges avtalene igjennom uten demokratisk debatt.

Vi forhandler nå om frihandelsavtaler med land som Kina, India og Russland. Arbeidet er høyt prioritert i regjeringen, men det er ingen demokratisk debatt om innholdet i avtalene verken før, eller underveis i forhandlingene. Faktisk er det mindre åpenhet om frihandelspolitikken i Norge enn det er i EU og USA. Der er avtalene gjenstand for en generell debatt i EU-parlamentet og Kongressen før de konkrete forhandlingene begynner. Da gis det i det minste et minimum av innsyn i hva det forhandles om, og hva som er de politiske målsetningene med forhandlingene.

Kritikerne av norske frihandelsavtaler har vært opptatt av solidaritet med fattige land, som gjennom avtalene hindres i å føre en utviklingspolitikk som kan bringe landene ut av fattigdom. Nå er det ikke lenger bare motparten det er grunn til å være bekymret for (selv om det i aller høyeste grad er grunn til å være bekymret for dem fortsatt). I forhandlinger med de framvoksende økonomiene, som i tillegg til å ha en stor fattig befolkning også har store selskaper som vil ha markedsadgang, er vårt eget politiske handlingsrom i spill.

Investeringsbeskyttelsesavtaler

Det kanskje mest graverende som den norske regjeringen nå forhandler om uten demokratisk mandat, er de deler av frihandelsavtalene som regulerer investeringer mellom landene. Disse kjennes også under navnet investeringsbeskyttelsesavtaler. Det er en sterk internasjonal trend at disse avtalene i stadig større grad tas inn som del av bilaterale handelsavtaler. Det er også norsk praksis.

Investeringsbeskyttelsesavtaler er avtaler mellom stater, og fastsetter rettigheter for private investorer i partnerlandet. De inneholder vanligvis bestemmelser om såkalt ikke-diskriminering mellom utenlandske og nasjonale selskaper, det vil si at man ikke kan velge å benytte lokale selskaper, og kompensasjon i tilfelle av ekspropriasjon. I tillegg gir de adgang til å løse eventuelle tvister med vertslandet ved et internasjonalt voldgiftstribunal.

I sin opprinnelige betydning betyr ekspropriasjon at myndigheter inndrar eller konfiskerer et stykke privat eiendom. Dette begrepet har imidlertid fått utvidet betydning i internasjonale investeringsavtaler, til også å inkludere tapt fortjeneste på investeringer som følge av politiske reguleringer som begrenser fremtidige muligheter for fortjeneste.

 

Dette er Verdensbankens investeringsdomstol (ICSID )4 Omtrent to tredjedeler av alle tvister om investeringsbeskyttelse føres ved International Center for the Settlement of Investor Disputes, ICSID, som er en del av Verdensbanken. De siste årene har antallet saker ført ved ICSID steget voldsomt. Totalt har ICSID siden opprettelsen i 1966 registrert 331 innmeldte saker. Frem til slutten av 1990-tallet ble det årlig registrert mellom 0 og 4 saker. Fra 2003 og frem til i dag har det årlig vært registrert rundt 30 saker, med 37 innmeldte saker i 2007. Så langt er det først og fremst utviklingsland som har blitt saksøkt via ICSID. Bare seks prosent av sakene har vært ført mot land i Vest-Europa eller Nord-Amerika. Til sammenligning har 17 prosent av sakene ført ved ICSID så langt vært mot et land i Afrika sør for Sahara, 30 prosent har vært ført mot land i Sør-Amerika, og 22 prosent av sakene har vært ført mot stater i Øst-Europa og Sentral-Asia. Nesten halvparten av sakene er innen tjenestesektoren. Også gruvedrift og olje- og gassutvinning er sektorer som står for et stort antall av ICSID-sakene. I tyve prosent av sakene er saksøker et selskap som rangeres blant verdens 500 største. Syv saker har vært ført hvor selskapet som saksøker har en inntjening som er større enn bruttonasjonalproduktet til staten som saksøkes. I 70 prosent av sakene når investoren frem med sitt søksmål, gjennom forlik i eller utenfor rettssalen. Omtrent 60 prosent av sakene avgjøres av tribunalet, og omtrent 40 prosent av sakene avgjøres ved forlik utenfor tribunalet. Rapportene fra sakene hemmeligholdes så lenge en av partene krever dette, og ingen av rettssakene har så langt vært åpne for offentligheten.

 

Bestemmelsene om tvisteløsning gir transnasjonale selskaper rett til å prøve en regjerings sosiale, miljømessige eller økonomiske reguleringer ved en domstol, hvis disse reguleringene kan innebære mindre profitt på en investering i landet. De vanligste tvisteløsningsbestemmelsene gir utenlandske investorer rett til å saksøke stater ved en domstol utenfor det nasjonale rettssystemet, oftest det internasjonale voldgiftstribunalet, ICSID, som drives i regi av Verdensbanken. Såkalt investor/ stat tvisteløsning.

Investeringsbeskyttelse

Utenlandske selskaper har altså fått muligheten til å utfordre nasjonale lover i et ikke nasjonalt domssystem. Dette har ikke skjedd uten motstand. På 1990-tallet forsøkte man å forhandle frem en multilateral avtale om nettopp investeringsbeskyttelse i WTO. Når det mislyktes på grunn av stor motstand fra utviklingslandene, forsøkte OECD-landene å lage en felles investeringsavtale, den såkalte MAI-avtalen. Denne avtalen ble kritisert for å begrense staters politiske handlingsrom til å drive en sosialt og økologisk bærekraftig utviklingspolitikk, og forsøket på å lage en slik felles avtale ble lagt på is i 1998. Som følge av motstanden mot MAI-avtalen, har ikke Norge forhandlet slike avtaler med andre stater siden midten av 1990-tallet.¹

Regjeringen har imidlertid forsøkt å få mandat for å forhandle om investeringer i avtalene, men har ikke lykkes. I 2008 sendte den rødgrønne regjeringen ut et forslag til en modellavtale for investeringsbeskyttelse på høring. Modellavtalen var ment som et rammeverk for avtaler mellom Norge og utviklingsland. Også denne modellavtalen var kontroversiell, og i høringsrunden ble den møtt av kritikk, både fra norske og internasjonale sosiale bevegelser og NGO’er.² Mange av disse mente at avtalen ville gi utenlandske selskaper rettigheter på bekostning av folkevalgtes muligheter til å føre en bærekraftig utviklingspolitikk.

Næringslivet og næringslivets interesseorganisasjoner, på sin side, mente at avtalen ikke ga norske selskaper samme grad av investeringsbeskyttelse som konkurrentene fra andre land. De var særlig misfornøyde med at selskapene, i tilfelle av en eventuell rettssak mot partnerlandet, først måtte prøve saken i det nasjonale rettssystemet før saken kunne bringes inn for en ekstern domstol. De var også misfornøyd med at modellavtalen ikke inneholdt såkalte paraplybestemmelser, som gir selskaper mulighet til å bringe inn saker for domstolen som innebærer brudd på kontrakten selskapet har inngått med vertslandet, i tillegg til brudd på selve investeringsbeskyttelsesavtalen.

Etter høringsrunden ble modellavtalen lagt på is, som følge av misnøye med avtalens bestemmelser fra så vel interesseorganisasjoner som internt i regjeringen. I stedet gikk regjeringen inn for en ad hoc-løsning. I regjeringserklæringen fra 2009, Soria Moria II, åpnet regjeringen for å ta inn bestemmelser om investeringsbeskyttelse i bilaterale handelsavtaler med fire land: India, Ukraina, Russland og Kina. Forslag til norske posisjoner på investeringsbeskyttelse i forhandlingene er utarbeidet av Nærings- og Handelsdepartementet. Det gis ikke offentlig innsyn i disse posisjonene, men mye tyder på at disse inneholder bestemmelser om ekstern investor/stat tvisteløsning. Næringsminister Trond Giske har siden bekreftet at Norge har gått inn for nettopp investor/stat tvisteløsning i de nå strandede forhandlingene med Kina. Siden Kina inngår slike avtaler, er det altså liten tvil om at Norge vil bli bundet til dette regelverket dersom forhandlingene med Kina gjenopptas og en avtale kommer på plass.

Og da kan vi altså få enda en domstol dedikert til å beskytte markedsliberale prinsipper som kan dømme norske politiske beslutninger ulovlige. Det er uvisst hva konsekvensene vil bli. Det er nå en voldsom økning i antall saker som meldes inn for investeringsdomstolen til Verdensbanken (ICSID). Samtidig investerer store selskaper fra de framvoksende økonomiene, ofte med staten i ryggen, i stadig større grad ute. Salget av Elkem til kinesiske Bluestar er et eksempel på det.

Så langt har landene som er blitt saksøkt ved ICSID i all hovedsak vært utviklingsland, men de siste årene har også rike land blitt brakt inn for domstolen. Et skremmende eksempel: En nyere sak som ble ført mot den tyske staten, viser at investeringsavtalene også kan ha både økonomiske og miljømessige konsekvenser i rike land. I 2009 saksøkte det svenskregistrerte selskapet Vattenfall den tyske stat, for å ha innført miljøreguleringer som satte begrensninger på bruk og utslipp av kjølevann ved et kullkraftverk som selskapet bygget ved Elben-elven. Vattenfall krevde kompensasjon for tapt fortjeneste, fordi de mente at miljøreguleringen gikk mot tidligere forsikringer fra myndighetene, og ville gjøre selskapets investeringsprosjekt mindre økonomisk lønnsomt. Tyske myndigheter fastholdt at reguleringen var en følge av et EU-direktiv om vannkvalitet, som fikk følger for all industri langs tyske elver.

I august 2010 inngikk partene et forlik i saken. Detaljene i anklagen og beløpsstørrelsen i forliket kjennes ikke, fordi partene valgte at hele saken skulle foregå uten innsyn fra offentligheten. Vattenfalls opprinnelige krav var på omtrent 1,4 milliarder euro. Vattenfall hadde totalt investert 2,6 milliarder euro i prosjektet ved Elben.³

Når rike land nå inngår en rekke handels- og investeringsavtaler med store u-land med raskt voksende økonomier, som Russland, India og Kina, må det forventes at det fremover vil bli en langt større grad av gjensidighet i disse avtalene enn tidligere, hvor avtalene først og fremst handlet om vestlige selskapers investeringsbeskyttelse i fattige land. Og vi må forvente at også Norge i fremtiden vil bli stevnet for Verdensbankens investeringsdomstol av storselskaper fra de nye økonomiske stormaktene, dersom regjeringen ikke endrer kurs.

Noter:

1. Unntak er frihandelsavtalen mellom Efta og Singapore fra 2002, som inneholder slike bestemmelser.
2. Høringssvarene kan leses på nettsidene til Nærings og Handelsdepartementet, på adressen: http://www.regjeringen.no/nb/dep/nhd/dok/Horinger/ Horingsdokumenter/2008/Horing—Modell-forinvesteringsavtaler/- 4.html?id=496026
3. Kilder: II SD, 2009: «Background Paper on Vattenfall v. Germany Arbitration». S2B Investment Group, 2011: «Change EU investment policy – now is the time!»
4. Kilder: The ICSID Caseload, Statistics, issue 2011-01, og Bretton Woods Project: http://www. brettonwoodsproject.org/art-564868

– Etnisitet dreier seg om opprettholdte etniske grenser, ikke om kulturell uforanderlighet, skriver forfatteren som også drøfter begrepene etnisitet og klasse i forhold til taterne.

Anne Minken er historiker og har skrevet doktoravhandlingen Tatere i Norden før 1850. Sosio-økonomiske og etniske

fortolkningsmodeller. Se: http://munin.uit.no/handle/10037/3399

Taterne (også kalt romanifolk eller de reisende) er en av Norges fem nasjonale minoriteter. Innad i gruppa er det ulike syn på opprinnelse og historie. De delte meningene gjenspeiler seg blant annet i navnet på dagens interesseorganisasjoner. Én av organisasjonene kaller seg Landsorganisasjonen for romanifolket (LOR). Denne organisasjonen ser på rom som et broderfolk, og bekjemper aktivt bruken av ordet tater, som de anser som en rasistisk og nedsettende betegnelse. Den andre store interesseforeningen har derimot valgt å bruke taterbetegnelsen. Den kaller seg Taternes landsforbund (TL). Medlemmene av denne foreningen avviser enhver forbindelse med rom og forstår taterne som en helt særegen innvandringsgruppe.

I kontakten med gruppa i dag vil det være naturlig og riktig å bruke det gruppenavnet den enkelte selv foretrekker. I mitt arbeid med gruppas historie fra tida før 1850 har jeg imidlertid valgt å bruke betegnelsen tater fordi det er denne gruppebetegnelsen vi oftest finner i nordiske kilder. I de første beskrivelsene fra Norden i begynnelsen av 1500-tallet er det tater-betegnelsen som er brukt. Betegnelsen ble lånt fra det tysktalende området. I dette området ble «Tatter» brukt synonymt med «Zigeuner» på denne tida. I dansk og norsk lovspråk omtales disse gruppene alltid som tatere, i Sverige og Finland brukes ofte «tattare» og «zigenare» som synonymer.

Også i forskningsmiljøet er det delte meninger om hva slags gruppe taterne opprinnelig var. Samfunnsforskeren Eilert Sundt hevdet i 1850 at taterne var etterkommere av de første sigøynerne som kom til Norden tidlig på 1500-tallet. Flere seinere nordiske forskere har ment at Sundt romantiserte taterne og at han lot seg lure av gruppas egne opphavsmyter og hang til fantasifull dramatisering1. De har argumentert for at gruppa ble skapt ved sosial utstøting og at taterne nedstammer fra fattigfolk som ble tvunget ut i et liv på landeveien.

Fra slutten av 1800-tallet til ca 1970 var det slike opphavsdiskusjoner som sto sentralt når majoritetssamfunnet beskrev gruppa. Taterne ble sett på som et alvorlig sosialt problem, og flere «eksperter» mente at opprinnelsesspørsmålet var avgjørende for hvilke tiltak som skulle settes inn. To motpoler i denne debatten var legen Johan Scharffenberg og presten Kaspar Flekstad. Johan Scharffenberg var overbevist om at det var et stort antall «næsten fullblods sigøinere» blant de norske «omstreiferne». Sigøynerne var, ifølge Scharffenberg, en «lavere rase» som ikke kunne «omdannes til en verdifull bestanddel av vårt folk». Han mente at dette måtte få konsekvenser for behandlingen av omstreiferne, og kritiserte Omstreifermisjonen for ikke å gjøre noe for å forhindre at omstreiferne satte barn til verden. Ifølge Scharffenberg var tvangssterilisering det mest rasjonelle middelet mot omstreiferondet, og også det billigste. Kaspar Flekstad derimot avviste enhver sigøynertilhørighet. Han hevdet at gruppa hadde en rent skandinavisk bakgrunn. Men også Flekstad mente at taterne utgjorde et viktig og farlig samfunnsproblem, og gikk inn for harde tvangstiltak mot dem.

Skillet mellom Johan Scharffenberg og Kaspar Flekstad gjenspeiler kanskje mest et skiftende samfunnsklima. I mellomkrigstida, da Johan Scharffenberg var mest aktiv i debatten, ble taterne fortolket som mindreverdige fordi de var av «fremmed rase» eller «raseblandet». I 1949, da Kaspar Flekstad publiserte sin bok Omstreifere og sigøynere, var det politiske klimaet endret. Rasistisk pregede fordommer, særlig mot tatere og sigøynere (rom), var fortsatt høyst levende, men det var ikke lenger politisk gangbart å begrunne særtiltak eksplisitt med rasebasert argumentasjon. Flekstad omdefinerte taterne til «mindreverdige nordmenn». En slik omdefinering rokket imidlertid ikke ved grunnlaget for assimilasjons- og tvangstiltakene. Synet på at gruppas livsform var uønsket og skadelig stod fast.

Er opphavsdiskusjoner viktige?

Blant samfunnsforskere og historikere har opphavsdiskusjonene stort sett fått ligge ukommentert fra 1980-tallet og framover. I dag har taterne (reisende, romanifolk) status som nasjonal minoritet. De regner seg selv som en egen folkegruppe og uavhengig av synet på opprinnelse vil de aller fleste forskere forstå taterne som en etnisk gruppe.

En del forskere har nøyd seg med å slå fast at opphavsspørsmålet er uavklart. Men synspunktene om at taterne er innenlandske grupper, opprinnelig frambrakt ved sosial utstøting, har fått betydelig gjennomslag, mest i Sverige og Danmark, men også i Norge. En del vil nok oppfatte opphavsforklaringer som vitenskapelig uinteressante eller passé. De kan lett få et gammelmodig preg – et snev av gjenoppvekking av den gamle rasetenkingen?

Min interesse for spørsmålet er dels knyttet til innvandringshistoriske problemstillinger, dels til forståelsen av etnisitet som historisk fenomen. Hvis taterne opprinnelig var en innvandrergruppe, hvordan kan det ha seg at de har beholdt et kulturelt særpreg og en sterk gruppeidentitet gjennom et tidsrom på over 500 år? For forskere som Eilert Sundt og Johan Scharffenberg var sigøyneropprinnelsen langt på vei tilstrekkelig til å forklare gruppas særpreg. De hadde en oppfatning om en nedarvet sigøynerkultur som var nærmest uforanderlig. Andre forskere trakk fram de store forskjellene mellom de nordiske taterne og romfolk som innvandret fra Øst-Europa til de nordiske land i andre halvdel av 1800-tallet. Dette mente de var et tydelig tegn på at taterne var en innenlandsk gruppe og at eventuelle fellestrekk mellom gruppene skyldtes kulturelle lån og likhet i livssituasjon. Også i dette tilfellet finner vi en underliggende idé om kulturell uforanderlighet.

Historie og etnisitet

Det har blitt hevdet at etnisitet bare er et nytt begrep for «rase», altså en dekkbetegnelse for et begrep som ikke lenger er politisk stuereint. Det finnes utvilsomt eksempler på at etnisitetsbegrepet blir brukt på denne måten. Men moderne etnisitetsdefinisjoner ligger langt fra rasebegrepet. Vanligvis defineres en etnisk gruppe som en gruppe mennesker som selv mener at de skiller seg fra andre på grunn av kulturelle særtrekk og/eller felles avstamning, og som også blir oppfattet som en særegen gruppe av omgivelsene. Etnisitet er altså sosialt og kulturelt definert. Det trenger ikke dreie seg om objektive kulturforskjeller eller dokumentert felles opprinnelse. Det dreier seg om hvordan mennesker forstår seg selv og hvordan de blir forstått av andre.

Et annet viktig punkt er at etnisitet ikke er et produkt av sosial isolasjon, men tvert imot oppstår i tett samhandling mellom grupper2. Etnisitet dreier seg om opprettholdte etniske grenser, ikke om kulturell uforanderlighet. I taternes tilfelle ser vi at taterkulturen stadig er i endring og tilpasser seg de nordiske forholda, men grensene mellom taterne og majoritetsbefolkninga består.

Etnisitet er et relativt nytt begrep. Først fra slutten av 1960-åra ble begrepet sentralt innen samfunnsforskningen, med sosialantropologene som pionerer. Det historiske perspektivet har ofte vært fraværende i undersøkelser av etniske problemstillinger. Samfunnsvitere som har interessert seg for historiske perspektiver, har som regel konsentrert seg om den dekonstruerende vinklingen – hvordan skaper samtida fortida? Hvordan tjener konstruerte bilder av fortida moderne etnisk mobilisering? Problemstillinger knyttet til historiske forutsetninger og drivkrefter for utvikling av etnisk identitet har ikke blitt viet like mye interesse. Det har også vært hevdet at ikke bare begrepet, men selve fenomenet etnisitet er nytt, og at det henger sammen med nasjonalismens framvekst fra slutten av 1700-tallet. Dette bygger på et tradisjonelt idehistorisk skjema, men stemmer ikke overens med eldre kilder. Oppfatningen av tatere og sigøynere som egne folkegrupper med en markert etnisk identitet er langt eldre enn nasjonalismen.

Etnisitet og klasse

Etnisitet og klasse har ofte vært sett som rivaliserende forklaringsmodeller. I perioder hvor klassebegrepet har stått svakt i samfunnsforskningen, har klasseforhold ofte blitt redusert til etnisitet. Men vi kan også finne eksempler på at etnisitet reduseres til klasse. I begge tilfeller går man glipp av en viktig dimensjon. I dagens Norge er det ofte etnisitet som blir vektlagt i studiet av minoritetsgrupper. Men etniske relasjoner eksisterer ikke i et vakuum. Det finnes ikke noen form for «ren» etnisitet uavhengig av sosiale og økonomiske forhold. Etniske relasjoner er innebygd i sosiale, politiske og økonomiske strukturer. Klasse er utvilsomt en viktig faktor når det gjelder situasjonen til store minoritetsgrupper i Norge. De tilhører den norske arbeiderklassen og befinner seg langt nede på rangstigen i klassesamfunnet. Både etnisitet og klasse hører altså med i analysen av disse gruppene. Sosiale fenomener som etnisitet og klasse har både økonomiske og kulturelle aspekter. Begge sider må anerkjennes, og ingen av dem bør ses som rene overbygningsfenomen i forhold til hverandre.

Når det gjelder taterne, har pendelen svingt fra etnisitet til klasse. Gruppas etniske identitet har blitt beskrevet som en 1800-talls konstruksjon drevet fram av Eilert Sundt. Effektene av en avvisning av etnisitet som faktor er svært treffende beskrevet av Jean Paul Sartre i Tanker om jødespørsmålet. Han peker på hvordan både antisemitten og motpolen demokraten fungerer undertrykkende. Antisemitten vil ødelegge jøden som menneske og bare la jøden være igjen. Han ser bare jødiske særtrekk som han anser som svært negative. Demokraten vil ødelegge ham som jøde og bare bevare mennesket i ham. Han står for en assimilasjonstankegang og anerkjenner ikke at det finnes en jødisk identitet basert på en felles historie og kultur.

Samfunnsforskere som har forklart tatergruppa som et reint produkt av økonomisk og sosial diskriminering, har som regel også hevdet at gruppa allerede har forsvunnet eller er på vei til å forvinne med endrede samfunnsforhold. Det er altså snakk om å ødelegge tateren som tater. Kenneth Olsson har i en nettdebatt beskrevet hvordan dette kan oppleves. Han skriver:

Nær man førsøker førklara att VI som ær folket vet bæst, næææ då enligt proffsen, førresten så finns vi inte, dom kan ju børja fråga sig varfør dom tror att vi inte finns.3

Jeg tror at dette korte, men fyndige innlegget illustrerer svært godt hvordan mange tatere eller romanifolk har opplevd majoritetssamfunnets forskerblikk.

Gruppeidentitet som et resultat av sosial utstøting

Taterne har gjennom århundrer vært utsatt for sosial stigmatisering og diskriminering. Dette har utvilsomt bidratt til å forsterke gruppeidentiteten. Gruppa har vært nødt til å etablere sosiale forsvarsmekanismer og til dels skapt seg et eget rom ved å lukke seg fra storsamfunnet. Men er slike faktorer tilstrekkelige til å forklare framveksten av taterne som gruppe? Et argument som ofte har blitt trukket fram, er gruppas tilknytning til såkalte «uærlige» eller urene yrker. Det dreier seg om yrker som bødler, rakkere, nattmenn (renovasjonsarbeidere), hesteflåere eller hestegjelder. Slike arbeidsoppgaver var i eldre tid sterkt tabubelagt, og ikke bare yrkesutøveren, men også hans familier ble behandlet som pariaer. De kunne ikke spise og drikke av samme glass og tallerkner som de bofaste. Gikk de til nattverd, hadde de en særskilt nattverdskalk eller mottok vinen fra stetten av den vanlige kalken. Ingen bondekone ville hjelpe til ved kvinnenes fødsler eller være fadder for deres barn. Det ble også ansett som urent å medvirke ved begravelse til en «uærlig». Ingen ville ta barn av «uærlige» yrkesutøvere i lære eller tjeneste. Slik sosial stigmatisering og utstøting førte til at disse yrkesgruppene etter hvert kunne framstå som en særegen folkegruppe. Uærlighetsoppfatningene ga opphav til isolerte grupper hvor ektefellen måtte hentes innafor den egne gruppa og barna fikk en medfødt plassering utafor det sosiale fellesskapet.

De «uærlige» yrkene er rikt representert i tatergenealogiene, særlig på 1700- og 1800-tallet. Men vi ser også at andre minoritetsgrupper for eksempel skogfinner, samer og utenlandske krigsfanger kunne livnære seg på samme måte. I disse tilfellene er det altså ikke de «uærlige» yrkene som skaper minoritetsstatusen, men snarere minoritetstilhørigheten som fører til at de må ta til takke med slike arbeidsoppgaver. Tatergruppas yrkesrepertoar var ikke begrenset til «uærlig» arbeid, og vi finner ikke henvisninger til «uærlige» yrker i eldre kilder om tatere fra 1500- og 1600-tallet. Det er altså grunn til å tro at tilknytningen til stigmatiserte og tabubelagt yrker forsterket gruppeidentiten, men ikke skapte den. I de eldste nordiske kildene om tatere, spesielt i forhør og rettsreferater, finner vi ikke sjelden eksempler på at medlemmer av lokalbefolkningen sluttet seg til taterfølger, og at de også giftet seg inn i gruppa. Det kunne for eksempel være folk som hadde kommet på kant med loven, eller soldater som hadde fått en krigsskade. Tatergruppene var altså langt fra lukket. Trolig fikk de hele tida et jamt tilsig fra den fastboende befolkninga. Men det ser ut som om disse etniske grense-krysserne ganske raskt tok opp taternes levesett og kulturelle særtrekk. Slike grense-krysninger finner vi i alle etniske grupper.Oppfatningene om hermetisk lukkede etniske grupper er i de fleste tilfeller en myte.

Flere har hevdet at taternes innenlandske opprinnelse er bevist gjennom slektsforskning. De viser særlig til undersøkelser av Kaspar Flekstad (1949) og Adam Heymowski (1969). En kritisk gjennomgang av disse undersøkelsene har vist at de ikke kan brukes som dokumentasjon på at tatergruppa sprang ut av sosialt utstøtte fra majoritetssamfunnet. En del av argumentasjonen virker i dag nærmest kuriøs. Det dreier seg blant annet om den sterke vektleggingen av nordiske navneformer som et bevis på nordisk opprinnelse og om en form for sigøynerstereotypier som ser bort fra kulturelle endringsprosesser. For eksempel har Kaspar Flekstad argumentert med at norske tatere på 1700- og 1800-tallet ikke snakket gebrokkent, og at de var godt kjent med norske forhold. Nyere og mer omfattende genealogiske undersøkelser har vist at taterne er en gruppe med en klar historisk kontinuitet. Flere norske og svenske taterslekter kan føres tilbake til personer som ble omtalt som tatere eller «zigenare» på 1600-tallet og i begynnelsen av 1700-tallet.

I dag er det brei enighet om at etnisitet er en form for sosial konstruksjon. Innafor denne enigheten vektlegges analyser av de sosiale mekanismene som bidrar til å utvikle etnisk identitet, og etniske og nasjonale identiteters varighet og bestandighet tas ikke lenger for gitt. På denne måten har for så vidt alle «ekte» folkeslag blitt dekonstruert. Når det gjelder taterne, får imidlertid vektleggingen av det sosialt konstruerte en særegen betydning. Den inngår i en tradisjon som trekker gruppas autensitet i tvil, og framhever identiteten som falsk. Bak teoriene om tatergruppa som et resultat av samfunnsmessige utstøtingsmekanismer ligger en idé om at etnisitet kan skapes så å si fra «scratch» ved etikettering fra myndighetenes side, ved påvirkning fra forskere eller som en reint instrumentell overlevelsesstrategi for gruppa selv. I henhold til denne tankemåten finnes det ikke noe historisk utgangspunkt i form av et kulturelt repertoar som de etniske grensene trekkes rundt. Min konklusjon er at de rent sosio-økonomiske fortolkningene ikke er tilstrekkelige til å forklare tatergruppas særpreg.

Taterne forstått i et etnisk perspektiv

Kan taterne knyttes til sigøynerinnvandringene på 1500-tallet? Noen av svarene som er gitt på dette området, har tida løpt fra. De er med rette plassert på historieskrivingens skraphaug. Ingen vil i dag hevde at de nordiske tatergruppene kan forklares ut fra en medfødt «sigøynerbestemmelse » slik Johan Scharffenberg, og også langt på vei Eilert Sundt, mente. Men det finnes en rekke indikasjoner på at de nordiske taterne utgjør en grein av den internasjonale rom-familien.

Språket har vært et omstridt element. Tatere eller reisende i Norden har sitt eget språk som kalles norsk og svensk romani. Dette språket har et rikt romaniordforråd, men grammatikken er nordisk. En samlebetegnelse for denne typen av språk er pararomanispråk. Noen språkforskere har hevdet at dette er kunstige og konstruerte språk som bare har benyttet lånord fra romanispråket. Men i nyere språkforskning vektlegges de grunnleggende fellestrekkene mellom alle nord- og vesteuropeiske varianter av romani, både de som har beholdt den opprinnelige grammatikalske strukturen og pararomanispråkene. Lingvisten Peter Bakker har blant annet pekt på at pararomanispråkene inneholder like mange ord med romanirøtter som romanispråkene. I tillegg kommer en rekke andre språklige fellestrekk som atskiller språkene i dette området fra andre romanivarianter. Ett iøynefallende trekk er påvirkningen fra tysk og mangelen på lånord fra rumensk. Her skiller de nord- og vesteuropeiske romanivariantene seg markert fra den store romanispråkgruppa som kalles vlax.

Også navna som gruppene tradisjonelt har brukt om seg selv, er sammenfallende. Fra Norge kjenner vi til at tatere har brukt egenbetegnelser som romanisæl, kalo og manusj. De samme egenbetegnelsene kan vi finne blant sigøynergrupper i Vest-Europa som ikke regner seg til å tilhøre rom-gruppa.

Rettsreferater og forhør fra 1600- og 1700-tallet kan gi et godt innblikk i hvordan taterne selv oppfattet hva det ville si å være tater. De forteller at de er født av taterforeldre eller er «af tartare extraction». De vektlegger avstamning som et kriterium for tatertilhørighet. Det er også tydelig at myndighetene på denne tida forstod dem som en egen folkegruppe med vekt på avstamningskriteriet.

Det er altså mye som tyder på at taterne i Norden er en nordlig utløper av de første sigøynerinnvandringene til Vest-Europa. Det dreier seg imidlertid ikke om å plassere de nordiske taterne i en slags boks merket «sigøyner» eller «indisk opprinnelse». De nordiske taternes kultur står på egne bein uavhengig av om noen fjerne forfedre var sigøynere. Taterkulturen er et resultat av en lang historie i det nordiske området. Den skiller seg klart fra rom-gruppenes historie og kultur.

Vi kan heller ikke forstå tatergruppas særpreg over tid uten å ta sosio-økonomiske faktorer med i betraktning. Etniske gruppedannelser har som regel også en materiell basis knyttet til særskilte levemåter og næringer. Både det omvandrende levesettet i seg sjøl, og ikke minst kriminaliseringen av denne livsformen har uten tvil bidratt til å forsterke og opprettholde taternes gruppeidentitet. Stigmatiseringen knyttet til uærlige yrker er også en faktor av betydning.

Motsetninger mellom rom og tatere (romanifolk)

I siste halvdel av 1800-tallet startet en ny innvandring av rom fra Øst- til Vest- Europa. Dette kalles ofte for den andre vandringen eller den andre diaspora i motsetning til den første vandringen som nådde Vest-Europa på 1400-tallet og Norden på 1500-tallet. Det utviklet seg ganske raskt et motsetningsforhold mellom nyinnvandrerne og den etablerte sigøyner-og taterbefolkningen i Vest-Europa fordi gruppene dels konkurrerte innafor de samme økonomiske nisjene. Det utviklet seg også noe som kan kalles et syndebukkspill. Forskjellige former for uønsket atferd ble alltid knyttet til «den andre» gruppa. Dette spillet ble ofte forsterket av stereotypier og fordommer hos myndigheter og forskere. Et eksempel på at et slikt syndebukkspill stadig pågår finner vi i et intervju med en av de mest kjente personene i det norske rom-miljøet, Alex «Dolla» Karoli. Han uttaler seg i sterkt negative ordelag om de rumenske tiggerne i Norge, og mener at Sarkozy gjorde helt rett da han kastet mange tusen romfolk ut av landet i 2010.

For Karoli var det tydelig svært viktig å få fram at dette dreier seg om en annen folkegruppe enn den han selv tilhører. «De er ikke riktige roma», sier han. «De er noe som heter Sinti – eller tatere på norsk. Vi har ikke kontakt, vi har ikke samme språk, kultur og tro. Det er komplett forskjellig.» (Aftenposten 4.11.2011) Sinti er en folkegruppe med røtter tilbake til den første sigøynerinnvandringen på 1400-tallet. De bruker ikke egenbetegnelsen rom, men regner seg som en del av den internasjonale sigøynerbefolkningen. I Tyskland brukes ofte betegnelsen «Sinti und Roma» som en samlebetegnelse for gruppene. Gjennom nesten 600-års atskillelse har det naturlig nok utviklet seg både språklige og kulturelle skiller mellom sinti og rom. Også innad i verdens rombefolkning er det betydelige språklige og kulturelle forskjeller, men å betegne rom fra Romania som sinti eller tater gir ikke mening. Det er en form for kategorisering som dreier seg om å gjøre «de andre » til syndebukker. Dette spillet drives av alle gruppene, og vi kan også finne eksempler på at tatere omtaler rom på en sterkt nedsettende måte.

Flere enkeltpersoner og organisasjoner har imidlertid gått i bresjen for å motarbeide denne formen for gjensidig skittkasting. «Det er skammelig å tråkke på de svakeste menneskene blant vårt folk. Hadde ikke Norge kastet ut min familie, hadde ikke besteforeldrene og oldeforeldrene mine havnet i Auschwitz», uttalte et annet medlem av Karoli-familien (Natalina Lund til Aftenposten 5.11.2011). Også nestlederen for Romanifolkets riksforbund, Jim Rickhardt Hartmann, som regner seg som tater eller romanisæl, har tatt skarp avstand fra uttalelsene til Alex «Dolla» Karoli. Landsorganisasjonen for Romanifolk (LOR) har støtte til andre minoritetsgrupper som en eksplisitt målsetning. «Her vil vi i første rekke trekke frem vårt broderfolk sigøynerne, som har lidd samme skjebne som oss, og som den dag i dag blir hundset med», heter det på organisasjonens hjemmeside.

Da taterne sammen med kvener, skogfinner, rom og jøder fikk status som nasjonal minoritet, var det et krav at gruppene måtte ha opprinnelig eller langvarig tilknytning til Norge – grensen ble satt til ca 100 år. De norske samene hadde allerede status som urfolk etter ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter. For dem ville status som nasjonal minoritet innebære et skritt tilbake. Andre store minoritetsgrupper hadde ikke vært i landet lenge nok til å få status som nasjonal minoritet. Vi har altså fått et slags hierarki av minoritetsgrupper med samene på toppen, eldre innvandrergrupper i midten og de store, nye innvandrergruppene aller nederst med få formaliserte rettigheter. Minoritetspolitisk er en slik rangordning vanskelig å forsvare.

Det kan virke som om det er fritt fram for å behandle innvandrergrupper dårlig i hundre år, for så eventuelt å gi dem oppreisning som nasjonal minoritet. Heldigvis har enkelte romaniorganisasjoner sett dette klarere enn norske myndigheter, og satt spørsmålet i historisk perspektiv. «En gang i tiden var det vi, som i dag er nasjonale minoriteter i Norge, som satt slik på gaten og tigget», uttalte medlemmer av Romanifolkets riksforbund da de rykket ut mot trakassering av rumenske tiggere.4

Noter: 1 Se for eksempel Kaspar Flekstad 1949, Øyvind Midbøe 1968 og Ted Hanisch 1976

2 Se for eksempel Barth, Ethnic groups and boundaries, 1969, Jenkins, Rethinking Ethnicity 1997 og Jones,The Archaeology of Ethnicity 1997

3 Innlegg av Kennet Olsson på nettstedet Anbytarforum http://genealogi.aland.net/discus/ messages 12.6.2001. Sitatet er gjengitt kildetro fra den svenske nettsida med Kenneth Olssons bruk av norske æ-er og ø-er.

4 Aftenposten 5.11. 2011

 

Definisjoner

Etnisk gruppe: En gruppe som innenfor en større sosial enhet betrakter seg selv som en særegen gruppe, og som også blir identifisert slik av andre. Gruppeidentiteten er som regel knyttet til en oppfatning om felles avstamning og spesielle kulturtrekk. Den etniske identiteten er sosialt og kulturelt definert. Det trenger ikke dreie seg om objektive kulturforskjeller eller faktiske avstamningsforhold. Det avgjørende er hvilken betydning gruppemedlemmene og omverdenen tillegger slike faktorer.

Klasse: Klassebegrepet er særlig knyttet til økonomiske forhold. I marxistisk analyse inndeles klasser etter hvilket forhold menneskene har til produksjonsmidlene og produksjonsprosessen. Forenklet kan vi si at det dreier seg om grupper av mennesker som livnærer seg på prinsipielt samme måte. Klassebegrepet er relasjonelt. I et klassesamfunn er det alltid minst to klasser som står mot hverandre. Selv om det sentrale i klassebegrepet er knyttet til økonomiske forhold omfatter begrepet også kulturelle trekk og subjektive oppfatninger om klassetilhørighet.

 

Nasjonale minoriteter i Norge

Det finnes ikke sikre tall på hvor mange som regner seg som romanifolk, tatere eller reisende i Norge i dag. I St.meld. nr.15 (2000–2001) om nasjonale minoriteter er det anslått at det kan dreie seg om flere tusen personer. Gruppa er dermed den nest største av de nasjonale minoritetene. Bare kvenene, som anslagsvis teller et sted mellom 10- og 15000, utgjør en større gruppe. Anslagene for de øvrige gruppene er: Jøder over 1100, rom 500–700, skogfinner et par hundre.

I USA truer republikanerne med å kriminalisere abort og bruk av prevensjon. Det er flere kvinner enn menn både på universitetet og i grunnskolen. Unge kvinner blir fortalt (og de fleste mener) at de er likestilte med menn. Likevel er de underrepresentert både i regjeringen og på arbeidsplassen, men også som ledere i progressive bevegelser. Det finnes kvinner i ledende posisjoner, men hvilken side av politikken disse tilhører, er hipp som happ og/eller de tjener kun interessene til de som sitter med makta.

Judith Mirkinson har vært anti-imperialist, anti-rasist og feminist i over 40 år. Aktiv deltaker i Occupy Oakland.

For første gang blir vold mot kvinner ikke bare avfeid som normal atferd, men det finner like fullt sted hele tiden. Vi lever i et høymilitarisert samfunn som fremdeles er involvert i én «offisiell» og flere «uoffisielle » kriger. Vi vet at vold mot kvinner går hånd i hånd med militarisme. (Faktisk kom det nylig fra forsvarsdepartementet at mengden seksuell vold begått av militært personell øker kraftig) Likevel ser vi busser som på den ene siden reklamerer for krisesenter for kvinner og fordømmelse av vold, mens rekrutteringsplakater for militæret er klistret på den andre siden.

Occupy-bevegelser kunne ikke eksistert hadde det ikke vært for kvinners arbeid, men likevel er det de mannlige røstene som høres mest. Bevegelsen for å okkupere patriarkatet er på gang, men det foregår en intens debatt rundt deltagelsen fra fargede kvinner. Kvinner i USA ser dessuten hva deres medsøstre gjør på steder som Egypt og Hellas, og inspireres av deres mot og besluttsomhet.

Så hvordan skal vi forholde oss til dette, vi som anser oss selv som en del av en progressiv bevegelse? Hvordan ER kvinner stilt for tiden?

Når vi ser på kvinners tilstand i USA ved begynnelsen av det 21. århundret, ser vi et komplisert og sammensatt bilde. Vi har gjort fremgang. Og vi har stått på stedet hvil. Situasjonen for kvinner som gruppe har bedret seg, men som alltid i Amerika – det handler om rase og klasse. For oss feminister – og det sier ikke lite nå om dagen – har utviklingen gått fem steg frem og fire og et halv tilbake.

Etter titusener av år blir ikke kvinner lenger ansett som en underlegen gruppe i samfunnet: vi er ikke noens eiendom. Dette er en forandring av stor betydning som verken har kommet av seg selv eller uten konsekvenser. På grunn av denne forandringen slår institusjoner nå tilbake og fremmer mannlige overlegenthetsideologier via deres representanter i politikken, forretningslivet og media. De vil tilbake til status quo. Det er en krig mot kvinner både internasjonalt og innad i USA, og den utkjempes på mange fronter.

Kulturelt sett beordrer den politiske høyresiden kvinnene tilbake til ekteskapet. Kvinnene skal føde barn, dekke seg til og gjøre som de blir fortalt. Men kravene er motstridende. Vi skal også til enhver tid være sexy enten vi er 5 eller 65 år, vi skal være karismatiske og sterke, feminine og være uavhengige, så lenge vi lar mennene dominere til slutt. Vi ser dette i filmer – som gjerne har seks eller sju menn mot én kvinne på rollelistene – samt i musikkvideoer, TV, blader og så videre.

Og venstresiden, eller de progressive, er også med og gjør nøyaktig det samme. Over flere år har jeg gjennomført en uformell undersøkelse. Hva fant jeg? Venstreorienterte litterære utgivelser og magasiner: 80 % menn representert. Venstreorienterte tidsskrifter: menn er overveldende representert. I venstreside analyser/programmer/paneldeltakere/arrangement og demonstrasjoner er majoriteten mannlig (les: hvite menn)

Dette betyr ikke at kvinner ikke slår tilbake eller yter motstand. Det gjør vi, men veien er lang, vanskelig og uoversiktlig.

Hva med økonomien?

Den store økningen i arbeidsløshet blant menn er kun en myte.

Under resesjonen nå ser vi en fortsatt feminisert fattigdom. Det er altså lang mer sannsynlig at kvinner ender i fattigdom enn menn. Og det er fargede kvinner som er hardest rammet. Omtrent 1/3 av arbeidende sorte og latinamerikanske kvinner, samt deres barn lever under fattigdomsgrensa. Til sammenligning er tallet 13 % blant hvite kvinner. En av sju kvinner har ikke helseforsikring. Programmer som før var finansiert av regjeringa i Washington, er nå overlatt til stater der nedskjæringene i budsjettene har gått ut over barnehage, helse, rusavvenning og jobbsøkerkurs for kvinner og barn.

I løpet av de siste årene, når resesjonen bare har blitt verre i USA, er det skrevet mange artikler i pressen – både mainstream og alternativt – om at menn er de store taperne. Dette var basert på at produksjonsselskaper, byggbransjen og andre «tradisjonelt mannlige» yrker ble rammet hardere enn yrker som er «tradisjonelt kvinnelige», som for eksempel servicebransjen.

Dette er da også den første «kriseredningen» der menn vant, mens kvinner tapte. Ifølge en nylig studie gjennomført av Pew (forskningssenter) fikk mennene tildelt 800.000 nye jobber, mens kvinnene mistet 200.000 jobber. Av de 1,6 millioner nye jobbene som ble opprettet, tilfalt 70 % menn. Det er større sannsynlighet for at kvinner har deltidsarbeid og ha lave stillinger. Til tross for at kvinners lønn har steget, tjener de fremdeles bare 75 % av menns samlede inntekt.

En kan si at kvinners rolle ikke har endret seg, men heller ekspandert. Vi forventes fortsatt å være sexpartnere, venner, rengjørere, kokker, mødre og omsorgspersoner. Fremdeles står kvinner for mesteparten av husarbeidet, barneoppdragelsen og omsorgen for de eldre.

STILLE OPP FRA UNNFANGELSE TIL FØDSEL! GLEM VÅRE LIV ETTER DET!

Rick Santorum, presidentkandidat for republikanerne, sier:

Prevensjon er frihet til å gjøre ting i en seksuell virkelighet som strider mot hvordan ting er ment å være. Ekteskapet er nå truet fordi folk bare liker å henge med hverandre og more seg.»

Kontroll over kvinners reproduksjon og seksualitet har alltid vært en viktig del i patriarkatet, og det reproduseres den dag i dag.

I løpet av de 40 årene siden Roe VS. Wade legaliserte abort i 1973, har støtten til dette stadig avtatt. Majoriteten er fremdeles for fri abort, men pro-abort, eller rettere sagt pro-valgfrihetsaktivister, har tapt det moralske overtaket etter hvert som flere og flere sidestiller abort med drap.

Abort på TV er enten bannlyst eller fremstilt som tragedie. Kvinner vil ikke innrømme at de faktisk har tatt enten én eller flere aborter. Sex er overalt, men det er tydeligvis bare menn som skal få leve ut sin seksualitet helt fritt.

Fødselsraten er synkende blant alle kvinner, men spesielt hos hvite kvinner, og graviditet og fødsler blir fetisjert som aldri før. Hver gang du åpner en avis, er det snakk om en kvinnes «mage». Spedbarn, som alt annet, er en vare og «big business».

Men bildet er ikke entydig. Det er sprikende meninger blant folk om sex, ekteskap og ikke minst familie: Homofile ekteskap vinner stadig større støtte, og det er også tilsvarende aksept for at de skal få adoptere. Antallet kvinner som får barn senere eller utenfor ekteskap, øker gradvis. Virkeligheten er at en tredjedel av alle kvinner gjennomgår en adopsjon i løpet av livet uavhengig av klasse og etnisitet. Så krigen mot fri sex er en knyttneve i ansiktet til livene som kvinner lever hver dag.

I løpet av de siste årene har det kommet flere og flere lover mot abort og familieplanlegging enn siden Roe VS Wade legaliserte abort i 1973. 162 restriktive tiltak har fått lovstatus i stater over hele landet. Nylig ble det vedtatt en lov i Texas som krever at kvinner går gjennom en ultralydundersøkelse ved inngrep før de får ta abort.

Omsorgsstøtte for fattige kvinner er skåret ned på. I New Jersey og Montana ble det kuttet fullstendig vekk. Nasjonalt sett ser vi en vilje til å fullstendig fjerne Title X – det nasjonale forsørgerprogrammet som skal finansiere omsorgsstøtten til lavinntektskvinner med barn.

Obama-administrasjonen sluttet seg nylig til høyresida, og krever i dag legeresept for unge kvinner under 17 som ønsker angrepille.

Selv når abort er legalt, kan det være vanskelig å få det gjennomført fordi et slikt tilbud gjerne er fraværende utenfor de store byene. Når såkalte pro-livtilhengere blir spurt: «Vel, hvis du ikke støtter abort, hva mener du i så fall må gjøres for at familiene det gjelder, kan forsørges?», er svaret: «Gud vil ta seg av dem, og kvinner bør ikke ha sex utenfor ekteskapet.» Ironien ligger i at det er nettopp i samfunn hvor slike holdninger dominerer, vi finner høyst forekomst av utilsiktet graviditet i landet! Og mens helseforsikringsselskaper og lovgivere debatterer omsorgsstøtte, finnes ingen tilsvarende debatt om for eksempel Viagra, som i sin tur promoterer menns seksualitet.

En 10 år gammel jente spør sin mor: Er jeg sexy?

Bitch, fitte, hore. Sett deg på en hvilken som helst buss; lytt til tenåringers samtaler på kjøpesenteret. Se på TV. Delta på en demonstrasjon. Du kan høre disse ordene om og om igjen. Kvinner blir fornedret og fornedrer seg selv hver dag over alt. Vi presses til å ha sex og opptre seksuelt hvor enn vi snur oss. Kvinners kropper brukes ennå til å selge alt fra biler til fliser til byggeredskaper. Vi er objektifisert og redusert til salgsvarer som aldri før, og vi utgjør naturligvis et enormt marked.

Kvinner i alle aldre vet i grunnen ikke hvordan de skal tenke på seg selv. Feminismen har et dårlig rykte på seg overalt, og oppfattes som alt fra ukult til direkte galt enkelte steder. La oss innse det. Kvinnebevegelsens tidligere oppnåelser betyr ikke at kvinner nødvendigvis kan oppnå store resultater eller få overtaket ved bare hardt arbeid. Samtidig ser de fleste kvinner urettferdigheten som fremdeles råder, og de er både bekymret og forbanna over angrepene på deres frihet til kontroll med egen reproduksjon. Men, de føler seg usikre på hvordan man går frem for å løse problemene.

Her er det mye testosteron ute og går! Historien gjentar faktisk seg selv! Utdrag fra «Shit Manarchists Say»-video på Youtube:

– Rasisme og sexisme er et biprodukt av kapitalismen og kan nedkjempes ved å få bukt med kapitalismen
– Sexisme? Det er så splittende! Hva med klasse?
– Ja, jeg vet at han er trakasserende, men han er en flink organisator.

Forleden diskuterte jeg feminisme og sexisme og Occupy-bevegelsen med noen kvinner. Alle var tilknyttet Occupy Oakland!, og de har jevnlig kontakt med kvinner over hele landet.

De identifiserer seg som feminister til tross for at de ikke klarer å enes om hva det innebærer. Noen identifiserer seg som queer, noen som transer, andre som streite, og andre igjen som hvite kvinner eller fargede kvinner. De forklarte hvordan de en gang hadde ledet an i en demonstrasjon, men ble fratatt dette ansvaret av deres mannlige venner. De fortalte også om det faktum at selv om det var kvinner som hadde stått som hovedorganisatorer bak Block the Portaksjonen i Oakland, så hadde all æren gått til en mann. Det var dessuten kvinner som etter hver massearrestasjon tok seg av alt det juridiske arbeidet med å få folk ut av fengsel igjen. De beskrev møter der de var redde for å fremme egne meninger, og til og med møter der meningene deres ikke hadde noen verdi. De snakket om artikler sendt ut fra alle Occupy-avdelingene der spesielt kvinner ble diskriminert på bakgrunn av sex, klasse og etnisitet. Disse kvinnene er smarte, engasjerte og hengivne, og de var tydelig frustrerte over mangel på løsninger for hvordan de skulle gå frem.

– Problemet er at vi er de som får Occupy til å skje. Vi er alle hengivne og utfører tonnevis med arbeid, og så får vi plutselig ikke tid til våre egne jobber.
– Og når vi faktisk får tid, handler det om hva menn gjør med hvem og hva. Og vi blir aldri enige.
– Nettopp, vi klarer ikke engang å enes om hva vi skal gjøre med menn som mishandler. Og de er det mange av.

Alt dette hørtes både kjent og veldig trist ut. Behovet for en egen selvstyrt kvinneorganisasjon virker mer nødvendig enn noen gang, men dessverre taler også mange faktorer mot opprettelsen av dette.

Det er bokstavelig talt tusenvis av kvinnelige frivilligarbeidere i USA. De organiserer unge kvinner, de lobber for kvinnehelse, de knytter samarbeid og bånd til fargede kvinner, de diskuterer kvinner i fengsel, og de kjemper for rettigheter knyttet til reproduksjon og mot militarisme og krig. De snakker om vold mot kvinner og sextrafficking og kvinners situasjon i forbindelse med immigrasjon. Noen av dem er temmelig radikale i sine analyser; noen mener at reformering av regjerningens politikk er løsningen. Mange gjør godt arbeid, men også de, som de fleste frivillige, kan ikke erstatte en radikal kvinnebevegelse som faktisk utfordrer samfunnet og krever full kvinnefrigjøring. Og til tross for alle frivilligarbeidere og organisasjoner får feminisme-arbeid fremdeles liten sympati fra altfor mange deler av samfunnet.

Det er en utbredt myte at feminister kun finnes i den hvite middelklassen. Og fordi de dominerende delene av kvinnebevegelsen tilhører nettopp dette sjiktet, står fargede kvinner og kvinner fra arbeiderbevegelsen i fare for å bli eliminert fra kampen.

Kvinner er skrekkslagne for å bli ansett som mannefiendtlige. Hos alt fra mainstream kvinnegrupper til de mer radikale kan man se skiltet hvor «menn er alltid velkomne ». Priser blir utdelt til menn på den internasjonale kvinnedagen, og mannlige talere er gjerne overrepresentert i demonstrasjoner for kvinners rettigheter.

Dessverre er dette heller vanlig for tiden.

Og hva er så igjen? Venstresiden har alltid sett på kvinners frigjøring som et nødvendig onde på sitt beste og av null betydning på sitt verste. De sier at de støtter kvinners frigjøring, men stiller spørsmål ved hva dette egentlig innebærer. Nå som Occupy-bevegelsen innprenter kapitalismens skygge-sider i nasjonens samvittighet, blir Marx tanker om klasse og rase ivrig diskutert. Kvinner er en så integrert del av samfunnet at venstresiden bare ser oss som en del av alt mulig annet. Derfor ser man gjerne ikke kvinneundertrykkelsen som en grunnleggende side ved kapitalismen. Snarere blir den oppfattet som en følge av kapitalismen og altså ikke en del av dens opprinnelse. Spørsmålet om kvinners frigjøring blir ikke betraktet som essensielt i prosessen med å bygge et demokrati (og for å gjør det helt klart: det amerikanske demokratiet er ikke noe demokrati.). Det at land som tidligere var sosialistiske, ikke hadde suksess med sine revolusjoner, blir ikke satt i sammenheng med at kvinners rettigheter var underprioritert.

I det vi nærmer oss enda en internasjonal kvinnedag så må vi spørre, analyser og argumentere: Hvordan kan vi bygge en levende, mangfoldig, inkluderende og radikal kvinnebevegelse? Med tanke på den voksende høyresiden kan vi ikke la være å få dette på plass. Vi vet ikke hvordan bevegelsen vil arte seg, men sannsynligvis vil den bli nøyaktig den samme og fullstendig annerledes i forhold til de foregående.

Det flotte er at vi lever i interessante tider. Veldig mange kvinner er oppstemte og organiserer seg. Ved å kalle seg selv feminister stiller de kritiske spørsmål ved autoritet, hva det vil si å være på venstresiden, og de jobber med å forstå sin egen situasjon. De snakker om kapitalisme og rasisme. De snakker om patriarkatet og hvordan alt henger sammen. De staker ut en ny visjon.

Hvem vet? Det er på tide å gå seks steg frem uten så se seg tilbake.

(Oversettelse av Fritjhof Eide Fjeldstad)

I Rødt! nr. 4/2010 skriver jeg artikkelen, "Hvem skal eie kunnskapen?", som er et forsøk på å gi en helhetlig analyse av utviklingen i norsk skole i den nyliberale epoken, bygd på teorier av Karl Marx og Zigymunt Bauman. Jeg får et tilsvar,  "Den digitaliserte læreren? " i nr. 2/2011, av Leikny Øgrim der hun kommenterer noen spørsmål jeg tar opp.

 

Jeg mener hun delvis misforstår intensjonen bak artikkelen. Hun mener at jeg gir uttrykk for en lengsel tilbake til 1950-tallsskolen uten at jeg kan se at jeg skriver det. Hun mener også at jeg angriper undervegsvurdering. Undervegsvurdering mener jeg, i likhet med Øgrim, er en fornuftig pedagogisk metode. Jeg nevner undervegsvurdering som en faktor i en annen forbindelse, nemlig i sammenheng med alt det byråkratiske papirarbeidet som tynger lærerne. Jeg skrev:

Norske skoler i ferd med å kveles av et byråkratisk system som fyller opp skolehverdagen med brukerundersøkelser, undervegsvurderinger, elevenes egenvurderinger, coaching, nasjonale prøver, kartleggingsprøver og virksomhetsplaner.

Det offentlig nedsatte «Tidstyvutvalget» er et uttrykk for at også myndighetene innser at dette er et problem og vil stramme inn.

Vi må diskutere!

Så til Øgrims hovedpoeng der hun polemiserer mot mine synspunkter om digitalisering av skolen. Hun spør retorisk: «Skal skolen hindre utviklingen av demokrati?» Hva skal man svare til det?

Øgrim skriver videre:

Datateknologien er i dag den viktigste teknologien i samfunnet. Likevel blir det diskutert hvilken plass denne teknologien skal ha i skolen! Det er alarmerende at bruken av digitale verktøy i skolen går ned. Klassekampen burde undersøke hvorfor, finne ut av konsekvensene, stille de ansvarlige til veggs!

Problemet er jo nettopp at teknologiens plass i skolen knapt er diskutert verken Den digitaliserte skolen politisk eller pedagogisk. Jeg skrev i artikkelen min: «Det er sjølsagt rett at utdanningssystemene skal ta i bruk ny teknologi». Jeg mener at skolen skal fremme digital kompetanse; jeg kritiserer heller måten det er gjort på. Digitaliseringa av skolen er pressa gjennom ovenifra fra politikere, skolebyråkrater og datafolk uten at pedagogene har lagt premissene. Dette er godt dokumentert, blant annet i Geir Haugbakks bok Digital skole på sviktende grunn fra 2010.

I flere offentlige dokumenter blir digitaliseringa kalt «en katalysator for skoleutvikling ». Digitaliseringa er blitt brukt som en brekkstang for å svekke lærernes profesjonelle rolle i klasserommet. Dette har vært en ønska utvikling.

Når bruken av digitale verktøy nå går ned i skolen, er dette helst et uttrykk for at mange lærere og elever finner ut at digital teknologi har en begrensa effekt i læreprosessen.

Jeg har snakket med en rekke lærere i mange skoleslag, og det er en nesten unison kritikk av hvordan digitaliseringa er gjennomført, ikke at den er innført. Mange lærere og elever uttrykker at PC-ene i mange tilfeller hemmer læring fordi mange elever fort blir avleda og skifter mellom spill, sosiale medier og andre nettsider i timene. Lærerne sliter med å samle konsentrasjonen og oppmerksomheten rundt felles undervisningsopplegg. I tillegg har mange ungdommer problemer med å begrense databruken i fritida; mange føler at de skal være online døgnet rundt, noe som fører til stress og søvnvansker for mange.

Det er et underlig fenomen at hver gang noen våger å sette spørsmålstegn ved hvordan PC-ene fungerer i skolen, blir de stempla som bakstreverske maskinstormere.

Fåkunne og nyliberalisme

I forordet til sin berømte bok Ekstremismens tidsalder fra 1994 sammenlikner den britiske historikeren Eric Hobsbawn verden i 1990-åra med verden før første verdenskrigen. En av de urovekkende endringene han registrerer, er «oppløsningen av de gamle mønstrene for sosiale relasjoner mellom mennesker, og med den også brudd i kontakten mellom generasjonene, dvs. mellom fortid og nåtid.» (side 25) Han skriver om hvordan de fleste unge menn og kvinner vokser opp i en slags permanent nåtid uten noen organisk forbindelse til en felles fortid.

Hobsbawn forteller at han opplevde at en ung intelligent amerikansk student spurte han om uttrykket «den annen verdenskrigen » også måtte bety at det en gang måtte ha vært «en første verdenskrig». Hobsbawn mener at vi nå ikke lengre kan ta grunnleggende kunnskaper om 1900-tallet for gitt.

Det er gått 17 år etter at Hobsbawn stilte diagnosen om historieløsheten blant ungdom. Er det slik at flertallet av norsk ungdom i dag går ut etter tretten års skolegang med manglende grunnleggende kunnskaper om geografiske, religiøse, historiske, politiske og økonomiske forhold i verden? Jeg mener ja. Jeg mener vi står foran et sammenbrudd i opplysningsprosjektet, i alle fall på flere nivåer.

Jeg baserer ikke dette på vitenskapelige undersøkelser, men på inntrykk som lærer i norsk, samfunnsfag og historie i videregående skole i fra før reform 1994. Jeg har ofte gjort følgende eksperiment: Gi en gruppe skoleflinke ungdommer på 17 eller 18 år et kart over Europa der bare grensene er oppmerka, og be dem uten kilder om å plotte inn navn på land. De vil klare de fleste land i Vest-Europa, men ellers er resultatene bedrøvelige. Gjør det samme med kart over Afrika og Asia – og de fleste vil ha store problemer. De forstår heller ikke vitsen med denne typen kunnskaper. Denne holdningen er mest utbredt blant jentene.

Geografisk kunnskap om land og verdensdeler, fjellkjeder, hav, elveløp og klimasoner er en forutsetning for å forstå verden i fortid og nåtid. For samfunnet som helhet og for demokratiet er det et problem at mange unge mennesker for eksempel ikke aner hvor Afghanistan er, hva som kjennetegner dette samfunnet og hva som er bakgrunnen for krigen der Norge har deltatt i ti år.

Hobsbawn knytter den manglende historiebevisstheten til den asosiale individualismen under nyliberalismen. Det er flere årsaker til dette fenomenet. Men digitaliseringa har ikke gjort situasjonen bedre.

«Bare et tastetrykk unna»

Det har ikke vært noe heving av norske elevers og studenters kunnskapsnivå etter fem år med Kunnskapsløftet til tross for enorm satsing på IKT. Det kommer alarmerende meldinger om norske elever og studenters mangelfulle kunnskaper i sentrale fag som matematikk og norsk. Den nasjonale skolefagsundersøkelsen 2009 viser at bruk av data og IKT i skolen ikke nødvendigvis fører til at elevene lærer mer eller bedre. Forskeren som ledet undersøkelsen, Lars Vavik, uttrykte følgende:

IKT i skolen er som en russisk dukke. Lærens fagkompetanse er den største dukken, og bruk av data i undervisningen er den minste. IKT er ikke uten effekt, men effekten er veldig liten.

Den siste Pisa-undersøkelsen fra i år om norske 15-åringers evne til digital lesing, viser at de norske elevene ligger på gjennomsnittet internasjonalt til tross for massiv satsing på IKT. Utdanningsdirektoratet skriver:

De norske elevene skårer under gjennomsnittet på oppgaver som krever stor innsats. De leser morsomme og personlige tekster bedre enn saklige tekster med akademisk og voksent språk.

Flere studier viser at vi leser mer overflatisk på en skjerm enn i en bok. Anne Mangen ved Lesesentret ved Universitet i Stavanger har vist at hyppige distraksjoner og mangel på fysisk kontakt med sidene, gjør elektronisk lesing vanskeligere. Hennes forskning har nå fått internasjonal oppmerksomhet.

I en artikkel i Klassekampen 21. juli, «Digitalt sløvsinn», viser Bjørn Vassnes til ny forskning som bekrefter at tankeevnen svekkes når man tror at kunnskaper «bare er et tastetrykk unna». Vassnes skriver:

Det er nemlig ikke slik at vi bare kan hente inn det vi trenger av informasjon. For det første vet vi ikke hva slags informasjon vi faktisk trenger, dersom vi i utgangspunktet ikke har «et kart» i hodet. Vi vet ikke hva som er relevant, og kan ikke tolke informasjonen vi finner på Google. Det kan vi bare gjøre de som vi allerede har et «kognitivt skjellet» på plass i hjernen, noe å relatere informasjonen til krever at vi faktisk husker noe, og at den store, ubevisste delen av hjernen har noe å jobbe med.

Videre skriver han:

Vi svømmer i et hav av informasjon, men dette er døde data for oss, så lenge denne informasjonen ikke er gjort levende for oss.

Lærernes rolle

Endringene i skolen rokker ved en eldgammel konvensjon: overlevering av kunnskap skjer fra en generasjon til en annen, legemliggjort i forholdet mellom den erfarne fagpersonen og eleven/ lærlingen. Ved å forrykke dette forholdet utsetter vi våre ungdommer for et pedagogisk eksperiment av uante konsekvenser. Det finnes nemlig noen allmenne kjennetegn for læring: Å lære er avhengig av målretta og konsentrert arbeid, kontinuerlig trening og repetisjon, tilpassa progresjon og kyndige tilbakemeldinger og vurderinger fra en fagperson. Det er bare under disse forutsetningene datateknologien kan fungere positivt. Svikter dette, brer fåkunna seg.

Vi må ikke glemme at det nyliberale systemet ønsker tilpasningdyktig arbeidskraft som flyter mest mulig friksjonsfritt og motstandsløst mellom bransjer og over grenser. Nyliberalismen framelsker konkurranse og spisskompetanse. De ønsker ikke et kunnskapsrikt folk med en kollektiv historiebevissthet slik folkeopplysningstanken fremmer. Elever som tror all kunnskap bare er «et tastetrykk unna», manipuleres lett inn kasinokapitalismens maskineri.

Vi må ha en annen visjon for skolens innhold! Jeg reagerer derfor på at Øgrim skriver: «På 60-tallet var det opplagt at elevene skulle lære om turbiner og oppgangsaga (!)». Jeg mener at norske elever i dag skal lære om oppgangsaga som har vært så viktig i norsk historie. Og turbiner brukes fremdeles i nesten all energiproduksjon, nå selvsagt bygd på digital teknologi!

«Vi må ha en kulere skole», sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen til Aftenposten 7/2-2010. «Blogging, moderne musikk, Twitter og Facebook skal inn i ungdomsskolen». Det er blant annet dette som skal øke motivasjonen for fagene og forhindre frafallet i skolen.

Men å pøse på med enda flere digitale virkemidler, er neppe vegen å gå for å få elevene til og tilegne seg flere kunnskaper. Det som trengs, er flere gode og engasjerte lærere som trives blant barn og ungdom, og kan formidle faget sitt. Og bruken av datateknologien må styres av pedagoger, ikke teknokrater.

Øyvind Andresen

Jeg pleier å si at jeg er tredje generasjons kurdisk kommunist. Min bestefar er en stolt kommunist fra den kurdiske byen Amed. Nå er han pensjonert, men før jobbet han som lærer. For mange år siden underviste bestefaren min Abdullah Öcalan, lederen av PKK.

Kristian Kårbø er student.

I tyrkiske Kurdistan er ikke alle kommunister lærere, men alle lærere er kommunister. Ettersom Öcalan også ble lærer til slutt, liker jeg å si at min bestefar spilte en avgjørende rolle i at Öcalan ble kommunist. Öcalan kalles Apo av oss kurdere. Det betyr onkel på kurmanji, den kurdiske dialekten som snakkes i Nord-Kurdistan. Vi kaller ham «onkel» fordi han ledet en stor geriljabevegelse som plasserte Kurdistan på kartet, og gjorde kurdere stolte over å være nettopp det: kurdere.

Min bestefar er en gammel og syk mann som ikke kommer seg så mye ut av huset. Likevel er han ute på 1. mai med sitt røde flagg og viser sin solidaritet. Ikke bare har min bestefar slåss for ett fritt Kurdistan, han har slåss for ett fritt Tyrkia og en fri verden, fri for kapitalismens undertrykking.

Min familie vokste som sagt opp i en landsby nært Amed, som er en millionby. I et forsøk på å knuse den kurdiske frigjøringskampen har den tyrkiske hæren jevnet veldig mange landsbyer med jorden, og gjort innbyggerne til internflyktninger. Min familie ble deportert til Vest-Tyrkia, og har bodd der siden.

Lenge før dette ble min far forfulgt for hans kamp for et fritt og sosialistisk Kurdistan. Da han skjønte at hans liv var i fare, måtte han flykte. Etter en lang ferd gjennom Europa endte han opp i Oslo. På dette tidspunktet bodde det ikke mange kurdere i Norge, og min far hadde ingenting. Midt på vinteren sov han flere uker i en park, og spiste mat fra søpla. Flere ganger ble han tilbudt å selge dop for de lokale langerne, men min far avslo alle disse tilbudene. Mange år senere var min far eier av flere restauranter i Bergen by, uten å ha brutt en eneste paragraf av norsk lovgivning. Her jobbet min mor, og her jeg ble født. Min far ga meg navnet Murat, oppkalt etter en kurdisk frihetskjemper som ble hengt av den tyrkiske hæren etter å ha ledet et stort opprør. Historien er full av disse kurdiske opprørerne. Murat følger seg bare inn i rekken av stolte kurdere som har kjempet for opprettelsen av en kurdisk stat.

Det bringer oss tilbake til min bestefars gamle elev, Abdullah Öcalan. Han som ledet en geriljahær så sterk at Tyrkia ble tvunget til forhandlingsbordet, som fikk kurdiske rettigheter på dagsorden og som har kjempet frem mange kulturelle og språklige rettigheter. Men kampen om et fritt Kurdistan er langt ifra avsluttet. Den lever i fjellene der mine brødre og søstre kjemper Davids kamp mot Goliat, med håndvåpen mot NATOs tredje sterkeste militærmakt. Den lever i fengselscellene der mine kamerater sitter uten lov og dom, og daglig utsettes for fysisk og psykisk tortur. Den lever på øyen Imrali der Öcalan sitter internert på ellevte året og ikke har fått tatt på et annet menneske på like mange år.

Å sammenlikne kurdernes kamp med Davids kamp mot Goliat blir nok likevel litt feil. David hadde tross alt en sprettert, vi kurdere har ingen støtte i vår kamp, utenom oss selv og våre egne krefter. Mens hundrevis av regjeringer sympatiserer med den palestinske motstanden, og mange arabiske land forsyner dem med alt de trenger, finnes det ingen regjering i verden som støtter den kurdiske frigjøringskampen.

Hva gjør så kurderne?

Her kommer jeg tilbake til min far. Solgte han dop som ødelegger mange menneskeliv og svekker enheten i arbeiderklassen? Nei. Han hadde stolthet og verdighet, han var kreativ og tok skjebnen i egne hender. I motsetning til FARC i Colombia, selger ikke kurderne dop for å finansiere sin geriljahær. De åpner restauranter, kafeer, butikker og til og med noen kasinoer i Sør-Kurdistan. Og ikke bare i Kurdistan. Har du drukket kaffe på en kurdisk gatekafe i Tyskland eller Frankrike, har du sannsynligvis gitt din skjerv til den kurdiske frigjøringskampen. Det jeg vil frem til, er at kurderne er ressurssterke folk, modige, sterke folk. Vi kunne lagt oss ned og slikket sårene våre, fordi vi har en historie der den ene store massakren har fulgt den neste. I stedet reiser kurderne seg gang på gang. I de delene av nordlige Irak som PKK kontrollerer, er den kurdiske delen i praksis en stat, et Kurdistan for kurdere, med sine institusjoner. Vi har en stående hær på flere tusen soldater, som i tiår har kjempet for frigjøring av landet vårt.

Akkurat nå er det våpenhvile mellom den tyrkiske hæren og PKK. Begge parter forstår at de ikke kan vinne krigen militært. Jeg og min far diskuterer ofte dette. Han spør meg hva som er sterkest av ordet og geværet. Jeg sier geværet. Han sier ordet. Jeg tror vi begge har rett. Den væpna kampen har satt Kurdistan på kartet, den har vekket en nasjonal bevissthet blant kurdere, en bevissthet forskjellige herskere i Ankara gjennom hundrevis av år har gått over lik for å knuse.

Men kampen står ikke bare på slagmarken. Selvfølgelig må vi forsvare landsbyene våre, vi kan ikke fremstå som svake ovenfor Tyrkia – da vil de knuse oss. Samtidig må vi også kjempe mot det min bestefars elev kaller den «indre fienden»: føydale, patriarkalske tradisjoner i det kurdiske samfunnet. Den største trusselen mot et fritt og sosialistisk Kurdistan ligger i hodene til kurderne selv. Vi står ikke sammen, vi kjemper mot hverandre, vi undertrykker våre søstre.

Ved inngangen av det 21. årtusenet sa Abdullah Öcalan at den bevegelsen som får kvinnene på sin side, vil avgjøre hvem som seirer, og hvem som taper kampen om det nye årtusenet. Kampen står mellom de fremskrittsvennlige bevegelsene, som er for folk, og de anti-folkelige bevegelsene, som styrer verden i dag. Det er i mine øyne en god beskrivelse av hva utfordringene til den revolusjonære bevegelsen er, og hvordan vår bevegelse kan seire.

Våre kurdiske søstre er i mine øyne de sterkeste menneskene på jorda. På den ene siden bærer de byrden av undertrykking fra den tyrkiske staten. På den andre siden undertrykkes de av sine kurdiske brødre. På denne måten gir mange kurdiske menn et håndslag til dem vi prøver å frigjøre oss fra. Mange kurdiske kvinner reiser opp i fjellene, ikke bare for å slåss for sitt land og sitt folk, men for å bygge et nytt, menneskevennlig samfunn, et samfunn der kvinner eier halve himmelen. Blant PKK sine stående soldater er 40 % kvinner. Derfor kan vi slå fast at den kurdiske frigjøringskampen ikke bare retter seg mot den tyrkiske okkupasjonen, men også mot føydalt tankesett i det kurdiske samfunnet, mot patriarkatet og det imperialistiske verdenssystemet. Dette er helt unikt i et Midtøsten som er veldig preget av føydalt patriarkalsk tankesett.

For å komme tilbake til vår diskusjon om sverdet og ordet: En frigjøringskamp føres på mange nivåer. Kampen for å opprette et allkurdisk sosialistparti har vært lang og tung. Mange kurdere – også noen av dem som støtter den militære kampen – mener det trengs et kurdisk parti som tar seg av den sivile organiseringen av kampen. I 1994 ble derfor HADEP (Demokratisk Folkeparti) etablert. Siden har partiet blitt erklært ulovlig, og flere politikere og aktivister har blitt arrestert, torturert og drept. At partiet er blitt ulovlig nesten årlig har ikke stoppet kurderne, det har gjenoppstått under nye navn. I dag sitter de med 36 representanter i parlamentet. 36 allkurdiske representanter i en fascistisk okkupants parlament. Dette har rystet makthaverne i Ankara!

Derfor er det et blindspor å spørre om hva som er sterkest av ordet eller geværet. Det blir som å spørre om hva som er viktigst av din høyre og venstre fot. Kurderne kan ikke seire uten gevær, men vi vil tape hvis vi mister ordet. Hvis vi taper svikter vi ideene som hundretusenvis av våre kamerater har gitt sitt liv for, og hvis vi vinner, vil hele himmelen være vår.

Miljørørsla er ute og går. Ho har gått frå islendarlenkegjengar til hollywoodrallykøyrarar på eit par tiår. Men er det fram eller attende?

Siri Helle går på Sogn Jord- og hagebruksskule i Aurland, som underviser i økologisk landbruk.

Det er tidleg vinter, eg sit og syr om ei snekkerbukse til ei venninne som heller ville ha eit skjørt. Samtidig høyrer eg på opptak frå Zero-konferansen 2011; på Arnold «Climanator» Schwarzenegger, Zero-leiar Einar Håndlykken og EU-toppen Connie Hedegaard. Gler meg over at det går an å gjere to ting på ein gong. Men skjønar ikkje kvifor den eine kjennest så langt vekke.

Eg var ein del av miljørørsla ein gong. Kampen mot Snøhvit, mot gasskraftverk, for bybane i Bergen. For ei berekraftig utvikling. Folka på Clarion Hotel på Gardermoen snakkar om industriutvikling, børs og katedral, og at «det som er moralsk riktig og det som er bra for pengene må dra i samme retning» (Sitat Einar Håndlykken). Det er rart, men plutseleg kjennest det meir matnyttig, meir miljøvenleg, å omskape klede enn å engasjere seg i miljørørsla. Korleis vart det slik? Er det eg som har blitt gamal og bakstreversk, har eg ramla av lasset? Blitt sybordsradikal? Eller har Zero lasta på eit lass eg ikkje er interessert i å fylgje?

Zero

Zero Emission Resource Organisation har fått ni år på baken sidan starten i 2002, og har rukke å få heile 33 lønna tilsette. Av desse kjem 12 frå sentrale verv i Natur og Ungdom (NU), medan resten kjem frå akademia, næringsliv, media, eller har tidlegare jobba i andre NGOar. Zero mottar ikkje statleg stønad til drift, men er i hovudsak privat finansiert. Stønaden kjem frå eit breidt spekter av store og små bedrifter, lokale og internasjonale, samt offentlege etatar, fylkeskommunar og kommunar. Dei hevdar sjølv at den store mengda bidragsytarar bidrar til å halde dei uavhengige – gjennom at ingen bidrar med så store delar at dei får noka makt over stiftinga. Ei oversikt over alle som støttar Zero er tilgjengeleg på nettsidene deira.

Zero si store læresetning er «ei utsleppsfri løysing for all energibruk». For Zero er ikkje dette ein utopi, det er eit mål. Det er fullt muleg. For å nå dette målet jobbar dei sektor for sektor – på dei veldig informative nettsidene deira dukkar overskriftene Klima, Fornybar energi, Bygninger, CO2- fangst, Transport og Landbruk stadig opp. Nettsidene hevdar vidare: en sektorvis tilnærming gir godt grunnlag for en grundig faglig tilnærming til klimaproblematikken, og det gir også et godt utgangspunkt for å se sektoroverskridende løsninger.

Ved sidan av å sy om selebukser studerer eg økologisk landbruk ved Sogn Jord- og Hagebruksskule i Aurland. Ein av dei fyrste og viktigaste tinga vi lærer her er at alt heng saman. Dette gav umiddelbart meining ikkje berre i mitt hovud, men i min kropp. Det gjev meining å måke stinkande kumøk når ein veit at den same møka vil tilføre jord og planter essensiell næring til våren – tek ein vekk proteinrike vekstar frå jorda må ein tilføre jorda ny næring for å få ny vekst der neste år. Vi har berre ei avgrensa mengd protein å jobbe med. Desse har eit krinslaup, og for å nytte det på best muleg måte må vi forvalte det rett på alle nivå i denne sirkelen.

Vi kan ikkje bestemme oss for at vi berre vil sjå på korleis vi best kan nytte oss av protein i jorda, fordi det gjer det mest oversiktleg og løysingsorientert. Sjølv om eg skulle synast det er meir spennande med urteproduksjon enn mjølkekyr, kan eg ikkje berre ta kyrne ut av likninga – då har eg ikkje noko å gjødsle urtejorda med. Difor slit eg litt med sektorane til Zero. Økologi er «læra om interaksjonar mellom individet og miljøet». Det var ikkje tenkt berre som eit landbruksomgrep, økologi var ein gong eit utgangspunkt for heile miljørørsla. Ut av økologi vaks omgrep som berekraftig utvikling, miljøverndepartement, forbrukaransvar og energiøkonomisering.

Jodå, det luktar av anorakkar, våt ull og urtete på termos. Men har det eigentleg nokon gong skada nokon? Eg kjem ikkje lenger enn at eg syns det luktar meir miljøvern av urtehagen enn av månelandingsprosjektet på Mongstad. Men ein skal kanskje ikkje alltid fylgje nasa? Det er vel og bra at Stavanger fekk si fyrste elektriske drosje i desember 2011. At 2/3 av alle ferjene i Noreg kan gå på batteri er så og sei utelukkande ein bra ting. Men verken ferjer eller drosjer er noko anna enn symptom. Dersom eg har vondt i hovudet og tar ein Paracet eller Ibux, forsvinn kanskje smerta, men hovudverken er ikkje borte. Eg har berre sløva kjensleevna mi, og dempa symptoma. Sjukdomen, eller ubalansen i kroppen, er der framleis. Overforbruk, utviklingsjag, økonomisk vekst. Sjukdomen vi har påført miljøet vårt. Klimaendringar er eit symptom på denne sjukdomen. Fattigdom eit anna, framandog umyndiggjering eit tredje, og slik kan eg fortsette.

-When it comes to the environment we shouldn’t be talking about is it to the left or is it to the right, because there is only one direction to go and that is forward sa the Climanator på Clarion Hotell i november. Eg kunne ikkje vore meir ueinig. Visst skal vi løyse klimaproblema. Men vi gjer det ikkje aleine, vi gjer det ikkje utan å kurere sjukdomen som forårsaka elendet. Vi gjer det kanskje ikkje framover i det heile.

For å hoppe over mange gode mellomstasjonar og gå rett til Arne Næss sin djupøkologi: Ikke en eneste er reddet før alle er reddet, der termen «en eneste» ikke bare inkluderer meg som individuelt menneske, men alle mennesker, hvaler, grizzlybjørner, hele regnskogens økosystem, fjell og elver, den minste mikroben i jorda osv. Visst er det ekstremt, men ikkje meir ekstremt enn å påstå vi kan løyse klimaproblema ved hjelp av teknologi. At vi kan redde verda utan å endre systemet. At vi skal kunne fortsette å vekse, utnytte og forbruke energi, utan at det skal påvirke balansen i økosystemet. Ei utsleppsfri løysing for all energibruk. Sektorvise tiltak. Det er konkret. Det er enkelt. Men har Rema 1000 alltid rett?

Eg hugsar ein gong, eg hadde fått nokre år på meg i NU, nok år til at eg trudde eg kunne uttale meg om ting. Det var ein uformell omgjevnad, eg uttalte meg om kollektivtransport. Kor fint det var i ein eller annan av alle byane i Belgia, kor både bussar og bane var gratis. Gratis å reise kollektivt – det var fint det! Sindre, 16 år frå Orkanger, var ikkje einig. «Det skal ikkje vere gratis å forbruke energi, det må alltid koste pengar å bruke ressursar!» fekk eg raskt kasta attende. Eg vart stum. Så klart. Ei utsleppsfri løysing for all energibruk. Skal det verkeleg vere målet?

Mange ting er fint med Zero. Det er fint at miljørørsla kan lønne tilsette skikkeleg, slik Zero gjer. Det har dei fortent. Dei har fantastisk flinke folk som jobbar med verdas viktigaste spørsmål. Det er og skummelt å sitje her – uorganisert ved sybordet – og meine ting om dei som gjer noko. Hamnar fort i glashus. Men. Eg har kanskje blitt sybordsradikal, men Zero er ikkje radikal i det heile. Og dei tar det nok ikkje ein gong så ille opp at eg seier det. For Zero har i venlegaste tolkning forlate venstre-høgreaksen. Ei meir reell vurdering er kanskje at dei har plassert seg godt inn på den lyseblå sida.

På nettsidene sine skriv dei: Klimapolitikken trenger klare stemmer som sier fra og som er villig til å ta de tøffe debattene. ZERO skygger aldri unna en debatt som vi mener er nødvendig å ta, selv når det betyr at vi må fronte vanskelige og kontroversielle standpunkter.

Eg skal ikkje påstå at ZERO ikkje er tøffe i debattar. Motbøra dei møtte til dømes i debatten kring biodrivstoff (då dei fekk store delar av miljørørsla, regjeringspolitikarar og opinionen i mot seg), var sikkert ikkje enkel. Men. Den vanskelegaste debatten i miljøproblematikken er jo debatten kring vekst. Det einaste spørsmålet Zero ikkje stiller er: Kor langt kan vi gå? Er det i orden å køyre 1500 meter til butikken kvar dag dersom bilen går på hydrogen? Eller dersom den er elektrisk og kan ladast opp på straum frå vasskraft? På gasskraft med CO2- deponering? Kva om familien min treng to bilar for å rekke over all denne køyringa? Zero vil snakke meir om det dei er for enn det dei er mot. Greitt nok. Men er vi så for elbilar at vi treng å arrangere eit rallybilløp for dei? (Zero Rally vert arrangert kvart år for å «demonstrere at fremtidens fossilfrie teknologi allerede er kommet et langt steg i retning av å erstatte gårsdagens forurensende teknologi».)

Eller bør vi rett og slett legge om til eit samfunn som køyrer mindre bil? Eg ser det er ein skilnad her – elbilar kan vi køyre i dag, medan samfunnet kan vi i beste fall gå i gang med å skape. Men eg kan ikkje la vere å spørje: Når skal det slutte? Når må vi slutte? Kor mykje kan ein økonomi vekse? Kor mykje kan eit menneske eige? Eller eventuelt: Er det muleg å spørje om kor mykje som er nok? Eg er òg ein slave av teknologien. Av detaljane.

Mi mest spennande oppdaging i 2011 var utan tvil læra om nitrogenkrinslaupet. Det vere seg reisa nitrogenet gjer gjennom fordøyinga til ein drøvtyggar eller vegen det tar ned frå lufta kring dei aurlandske fjelltoppar via kløverrøter til jorda på enga vår. Men eg prøver hardt å ikkje gløyme fyrste gongen eg skulle mure ein steinmur. Det verka så lett; stein på stein med litt sement i mellom. Av og til tok det riktignok litt tid å finne den riktige steinen, sidan dei var sjølvplukka og ikkje nett firkanta alltid, men det gjekk. Det tok ikkje til å bli vanskeleg før loddesnora kom inn i biletet. Plutseleg skulle ikkje berre steinane passe til kvarandre, dei skulle og passe inn i det store biletet: ein rett mur. Fleire steinar måtte forkastast, størkna sement måtte skrapast av, kanskje fall det til og med ei lita tåre. Og ja, det tok si tid. Men resultatet stod, resultatet står der enno og best av alt: Muren har grunnlag for å bli ståande. Eg skal ikkje ta på meg å måle kven som er mest i lodd. Men kanskje har nokon kvar godt av å kaste eit blikk på snora no og då?

Kjelder:

• www.zero.no
• www.wikipedia.no

Parlamentsvalget i Tyrkia fant sted den 12. juli 2011, i en periode der Tyrkia er i ferd med å endre viktige trekk ved den samfunnsformasjonen som det moderne Tyrkias landsfader Mustafa Kemal Atatyrk instituerte i 1923.
Veivalgene som nå tas, vil bestemme om landet går inn i en demokratisering eller kastes ut i en større indre krise.

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt. Sammen med Gunnar Rutle var han observatør under valgene i Tyrkia 12.juni.

Så lenge den politiske ledelsen sjøl står i spissen for å undertrykke ca 20 %.av befolkningen, den kurdiske minoriteten, inkludert gjennom å bruke militærapparatet mot den, vil Tyrkias problemer vokse i framtida, til tross for modernisering av grunnloven. Derfor er det betimelig å påpeke at statsminister Recep Erdogan og hans regjering nå står overfor et veivalg som vil være svært avgjørende.

Fortsatt har Tyrkia en grunnlov, laget etter det siste militærkuppet i 1980, og som gir generalene makt til å avsette en regjeringa dersom de mener det er en fare for at det kemalistiske systemet trues. Sjøl om generalenes makt ble redusert gjennom grunnlovsendringene etter folkeavstemningen i september 2010, er dette et aktuelt scenarie.

Nå, i august, ble generalmakta imidlertid ytterligere redusert, ved at fire av toppgeneralene sa takk for seg i protest mot rettsforfølginger av offiserer som er mistenkt for å ha planlagt statskupp. Den nye hærsjefen aksepterer at militærmakta skal være underordna regjeringa. Samtidig betydde valgresultatet 12. juni at det blir skrevet en ny grunnlov i den kommende perioden som også sørger for at den juridiske siden ved dette blir ivaretatt.

Det som har skjedd etter valget, lover ikke godt. Det kurdisk freds- og Demokratipartiet (BDP) boikotter fortsatt Nasjonalforsamlinga, da kurdiske parlamentsmedlemmer fortsatt holdes fengslet og nektes å stille. Regjeringa fortsetter krigføringen mot kurdisk gerilja, og nekter å gå i forhandlinger med dem.

«Kurderspørsmålet har tatt Tyrkia som gissel », sa Umit Firat til den tyrkiske, engelskspråklige dagsavisen Todays Zaman 13. juni, dagen etter parlamentsvalget. Som mange kurdere håper også han fortsatt på statsminister Recep Tayyip Erdogan og hans parti for rettferd og utvikling (AKP), og avslutter sin kommentar med at «et sterkt AKP er en forutsetning for å skape en ny, demokratisk grunnlov».

Som så mange andre ser også han at valget hadde to vinnere, Erdogan og AKP, pluss kurderne og de 36 innvalgte parlamentsmedlemmene fra Fred- og demokratipartiet (BDP). Firats begrunnelse for gisselanalogien er at hvis kurderspørsmålet ikke ble løst, så ville andre viktige problemer som Tyrkia sleit med være umulige å løse, slike som Alevi-problemet og andre minoritets problemer og uenighetenom bruk av hijab. Han kunne også nevnt sikkerhetsproblemet.

Ilsan Dagi, en annen kommentator i denne avisa, som forøvrig regnes som AKPvennlig, formulerer seg slik:

Det som vil institusjonalisere en normalisering av Tyrkia, er å løse det kurdiske spørsmålet, og lage en ny, liberal, demokratisk og pluralistisk konstitusjon.

Han avslutter med: «Dette er det AKP som igjen er ansvarlig for».

Forventningene om at Erdogan og AKP skal mestre disse utfordringene, ble styrket av Erdogans såkalte «balkongtale» (valgvinnerens tale til nasjonen) på valgkvelden. Han omfavnet her hele nasjonen, tok sjølkritikk for arroganse under valgkampen og sa at hans parti ville søke en bred konsensus med opposisjonspartiene og sivile grupperinger for å lage en ny grunnlov. «Vinnerne 12. juni er vårt folk, enten de stemte AKP eller ei.» Innflytetelsesrike BDPere, som Leyla Zana, oppfordret Erdogan til å vise at dette var mer enn fine ord, og hadde kanskje i bakhodet at ennå var dette bare en talemåte.

Optimismen forsvant raskt. Forspillet til åpningen av den nye Nasjonalforsamlinga 28. juni viste igjen den arrogante Erdogan. BDP holdt seg borte fra åpningsseremonien, og det største opposisjonspartiet, Det Republikanske Folkepartiet (DHP), selve republikkens moderparti, nektet å delta i edsavsigelsene. Bakgrunnen var at Erdogan hadde sørget for at enkelte representanter fra alle de tre andre partiene som fikk valgt inn folk, ble utestengt fra åpningsseremonien. En av dem, BDPs Hatip Dicle, ble til og med fratatt vervet, som i stedet ble gitt til en AKP-representant.

DHP møtte fram, men nektet å delta i forhandlingene i Nasjonalforsamlingen da den startet konstitueringen 4. juli. Både DHP og BDP stiller krav om at deres utestengte parlamentsmedlemmer, som sitter fengslet, må få møteretten tilbake først. Når det gjelder de seks kurderrepresentantene, er det først og fremst utestengingen av Hatip Dicle fra Diyarbakir-benken som har stått sentralt. Dicle anklages for å støtte det ulovlige Kurdistans arbeiderparti (PKK), og ble tre dager før valget idømt en straff på 1 år og 8 måneder. I tillegg sitter han fengslet, sammen med fem andre innvalgte parlamentsmedlemmer, med risiko for svært langvarige straffer under den såkalte KCK-prosessen (KCK eller Koma Civaken Kurdistan, som sies å være PKKs såkalte byorganisasjon for administrering av det sivile samfunnet).

Erdogan kontret boikotten med at Nasjonalforsamlinga ville fungere sjøl om de to partiene uteble. Men dette ville undergravet Tyrkias anseelse internasjonalt og vanskeliggjøre en ny grunnlovsprosess. Derfor ble det satt i gang en prosess for å få de to DHP-medlemmene inn i varmen igjen. En avtale mellom AKP og CHP ble klar 14. juli. Den har med et ledd om at «alle partier og representanter som ble valgt av landets innbyggere, bør være i Nasjonalforsamlinga for å reflektere og representere nasjonen».

Men overfor kurderne opprettholdt Erdogan fortsatt en isfront, mens hans nære medarbeider og nyvalgt leder av Nasjonalforsamlingen, Cemil Cicek, holder en dør åpen. Grunnlaget for å holde BDP ute er nå å trekke et skille mellom de parlamentsmedlemmene som bare er tiltalt for brudd mot staten og Hatip Dicle som ble dømt for en del av anklagen mot seg tre dager før valget. Bakom ligger fortsatt en higen etter å knuse PKK, sjøl om det ikke finnes noen organisasjon med det navnet i Tyrkia nå, og de omfattende rettssakene mot over 2000 tillitsvalgte fra BDP griper direkte inn i striden rundt de fengsla parlamentarikerne.

Hva er så kurdernes sterke kort, som taler for at Erdogan ville gjøre klokest i å følge rådene fra Firat og Dagi, og komme fram til en politisk løsning med kurderne?

Kurderne økte sin representasjon fra 21 til 36 plasser i Nasjonalforsamlingen og demonstrerte at oppslutningen om deres krav er massiv i sentrale deler av Kurdistan. Hadde det ikke vært for den udemokratiske sperregrensen på 10 % så hadde de fått 70–80 representanter med vanlige partilister. Nå måtte de stille enmannslister som uavhengige kandidater der de hadde sjanse til å komme direkte inn. Diyabakir, eller Amed som er det kurdiske navnet på hovedstaden i den kurdiske regionen, kokte over av begeistring da det valgkvelden ble klart at alle de 6 kandidatene de stilte, gikk inn med klar margin. De fikk ca 62 % av stemmene og kunne fått 8–9 representanter på en vanlig partiliste. AKP fikk 33 % og kapra 5 representanter på det. I Mardin var prosentfordelinga omtrent den samme, men AKP fikk like mange representanter som BDP, tre på hver. Fordi BDP måtte spre stemmene sine på tre enkeltlister! I Hakkari, et område med harde konfrontasjoner de siste 20 åra, tok BDP-kandidater alle tre representantene. De ble også det største partiet i andre viktige kurdiske valgkretser som Batman, Sirnak og Van. Viktig var det også at deres valgliste fikk tre representanter i Istanbul, og nå også fikk representanter langs Middelhavskysten i Adana og Mersin.

Dette klare tillitsvotumet fra kurdiske kjerneområder blir vanskelig å ignorere. Når de i tillegg utvidet enhetsfronten og inkluderte mindre kurdiske organisasjoner og miljøer, i tillegg til at DHP følte presset og fridde til kurderne, vil det være et svært risikabelt spill for Erdogan å avvise det kurdiske miljøet helt. Han ønsker nok å gi minst mulig, så vi må forvente en hard dragkamp i tiden som kommer.

At Leyla Zana og Hatip Dicle rykket inn igjen i Nasjonalforsamlingen har også en symbolsk kraft. Det slutter sirkelen fra 1991, da de sammen med tjue andre ble valgt inn på listen til det sosialdemokratiske partiet SHP, og dannet en egen kurderblokk (HEP) i Nasjonalforsamlingen.

Vi fikk noen ord med Leyla Zana rett etter valget. Siden hun ikke gir intervjuer, fikk vi ikke lov å framstille samtalen i intervjus form. Men siden hun vel, etter Öcalan, er den mest kjente kurderen i Europa, spesielt i Norge, ba hun oss formidle at både sivilt solidaritetsarbeid og diplomatisk arbeid overfor regjeringene i Europa vil være viktig for en fredelig, politisk og demokratisk løsning for kurderne i Tyrkia. I tillegg oppfordret hun Europa til å ta vare på kurdiske politiske flyktninger, som sto i fare for å bli møtt med represalier dersom de blir sendt tilbake til Tyrkia.

Kurdernes krav til en ny grunnlov er at den skal åpne for deres forslag om «demokratisk autonomi» for de nasjonale minoritetene. Dvs et begrenset lokalt sjølstyre. Det er ikke noe snakk om separasjon, som mange fortsatt hevder er PKK sitt krav. En viktig del av dette er retten til å bruke eget morsmål og retten til tospråklig utdanning. På de siste tjue årene er en del oppnådd. I 1991 ville en ha havnet i fengsel for å ha en kassett på kurdisk. Retten til opplæring på kurdisk sperres av grunnlovens formulering om at «vi er alle tyrkere» og at «tyrkisk er republikkens språk».

Et annet sentralt krav, som er avgjørende for å få en slutt på sikkerhetsproblemene, er at den tyrkiske regjeringen må ta i mot de kurdiske sjølforsvarsgruppenes tilbud om våpenhvile, og at de uformelle samtalene som føres med Öcalan, må bli formalisert og gå over i en reell dialog. PKK har helt siden 1993 flere ganger erklært ensidige våpenhviler, men med negativ respons fra den tyrkiske hær og regjering. Den siste våpenhvilen utløp 15.juli, da den tyrkiske regjeringen fortsatte sine militære operasjoner også etter valget. Tyrkia fortsetter ufortrødent jakten på kurdisk gerilja. Da vi satt på flyplassen i Diyarbakir to dager etter valget, måtte flyet vårt vente en time fordi jagerfly som skulle ut og slippe bomber i fjellene, hadde forrang.

Som de to kommentatorene, som jeg siterte tidligere i artikkelen, sa, ligger ballen nå på Erdogans banehalvdel.

Dersom han velger å fortsette en konfrontasjonslinje overfor den kurdiske bevegelsen, så vil de sjøl ta initiativet til å opprette demokratisk autonomi i de kurdiske områdene. BDP-parlamentarikerne har allerede vedtatt å ha ukentlige samlinger i Diyarbakir, dersom ikke Hatip Dicle og de andre får møterett i Ankara.

Valget viste at AKP er på vikende front i de kurdiske områdene, sjøl om de fortsatt har stor støtte mange steder. Som i den landsbyen i Siirt-fylket hvor Gunnar Rutle og undertegnede var valgobservatør. Som representant for statsmakta kan AKP sørge for flere økonomiske fordeler for byen og omegn. I fjellandsbyene baserer de sin innflytelse på soldater og væpnede landsbyvakter som sørger for et godt valgresultat, noe vi også fikk et innblikk i.

Likevel, i de store sentrene, som i provinshovedstaden Siirt, var situasjonen nå påtakelig endra på de 20 år siden vi var der sist. Den gang ble vi taua inn av soldater og sendt ut av byen, og befolkningen turde ikke annet enn å overholde portforbudet om kvelden. Nå feiret titusener valgseieren i gatene. Riktignok angrep politiet med vannkanoner og tåregass seinere på kvelden. Men det var folket som herska i gatene. Det samme i Diyarbakir, hvor hundretusener var ute på byen og feira og «eide» byen. Erdogan/ AKP må regne med ytterligere desimering av sin innflytelse her, dersom han ikke nå tar i mot utfordringene fra kurderne, og gir seg inn på en politisk, demokratisk løsning. Alternativet vil skape tilstander i Tyrkia som undergraver den prestisjen Erdogan har bygd opp internasjonalt som modell for et demokratisk muslimsk land, og kunne kaste hele Tyrkia ut i en stor krise.