Sjøl om spørsmålet framstår som sjølsagt for oss som har vært medlem i Rødt i en del år, er det slett ikke sikkert at det er åpenbart for nye medlemmer at man som norsk sosialist er forventa å være imot medlemskap i NATO. Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor vi bør være det.

---

Ivar Espås Vangen er lektor og medlem i Internasjonalt utvalg i Rødt

Norge har vært medlem i NATO sia organisasjonen blei stifta i 1949. Organisasjonen besto i utgangspunktet av USA og en del vesteuropeiske land, og formålet var enkelt: Et angrep mot én av disse statene fra en tredjepart, skulle behandles som et angrep på alle medlemslandene. Som småstat utsatt for et aggressivt overfall og okkupasjon fra 1940 til 1945, ble det i Norge etter hvert temmelig brei enighet om at landet trengte mektige allierte etter hvert som den kalde krigen tok til og Sovjetunionen blei portrettert som en mulig aggressor.

Etter at nei-sida i Arbeiderpartiet blei nedkjempa på landsmøtet i 1949, blei det Norges kommunistiske parti (NKP) som stor fram som den eneste egentlige opposisjonen mot norsk medlemskap. Etter at NKP røyk ut av Stortinget på 50-tallet, blei det fra 1961 det nystifta Sosialistisk Folkeparti (SF, seinere SV), og også etter hvert AKP/RV, samt enkelte ungdomspartier som sto fram som opposisjon mot NATO-medlemskapet. 

Selv om dette tidvis kunne framstå som en brei allianse med stor mobiliseringskraft, var det aldri noe i nærheten av et flertall, verken i folket eller på Stortinget mot NATO. I dag er det bare Rødt og SV som utvetydig tar standpunkt imot NATO. MDG er for NATO, men ikke som «angrepsallianse».

Dette, samt det faktum at fredsbevegelsen i Norge er historisk svak, er både en årsak til, og et symptom på, at støtten til NATO her til lands har en hegemonisk karakter. Man har rett og slett spilt seg ut på sidelinja om man står fram som motstander av denne alliansen.

Ikke bare forsvar
Det vanligste forsvaret for NATO er at organisasjonen er en forsvarsallianse. Hvorfor skal man være imot forsvar? Etter folkeretten har tross alt stater både en plikt og rett til å forsvare seg imot aggresjon fra andre stater. Med dette som utgangspunkt, kan motstand mot alliansen framstå både dogmatisk og uforståelig.

Noe NATO-tilhengere sjelden legger vekt på, er at det er lenge sia organisasjonen var en rein forsvarsallianse. Under Koreakrigen på 1950-tallet blei «NAT» til «NATO», i form av at organisasjonen innførte integrerte kommandostrukturer som skulle tre i kraft i tilfelle krig. Norske soldater kunne for eksempel komme under fremmed kommando i en krigssituasjon. Dette indikerer at organisasjonen allerede fra begynnelsen av, var noe mer enn bare en forsvarsallianse mellom suverene stater.

På 1990-tallet, etter den kalde krigen, omgjorde organisasjonen dessuten også sitt strategiske konsept – sjølve grunndokumentet etter den originale Atlanterhavspakten fra 1949. Der innførte man nå konseptet «out of area»-operasjoner. I og med at alliansen plutselig ikke lenger hadde noen åpenbar fiende i Moskva, måtte man lage nye oppgaver for å sikre eksistensberettigelse. Nå skulle organisasjonen også krige utafor egne kjerneområder, dersom man mente det var «nødvendig». Helt siden 1990-tallet har alliansen svart på hvitt, gitt seg selv mandat til å gå til krig, uten at et medlemsland er angrepet, og uten at FN har åpnet for det. NATO setter med andre ord sine egne interesser og vurderinger over internasjonal lov, helt åpent og eksplisitt. Et konkret eksempel på dette, fikk vi i 1999, da NATO gikk til bombekrig mot Jugoslavia, uten noe mandat fra FN.

Denne aggressive politikken bidrar til å svekke folkeretten, som norske politikere ellers gjerne refererer til som «vårt førstelinjeforsvar». Det er nemlig forbudt med sjøltekt i internasjonal politikk. Det er ikke lov å gå til krig fordi man mener «det er nødvendig». Er det virkelig i Norges interesse å lage en presedens hvor slikt skal være innafor? Ønsker egentlig NATO-tilhengere en verden hvor både Russland og Kina kan bruke NATOs kriger som argument for sine egne eventuelle folkerettsbrudd, slik Russland blant annet gjorde på Krim i 2014?

USAs lydige leiehær

I tillegg til det prinsipielt gale med krigene, bør vi også nevne de reint praktiske følgene av dem. En vanlig forestilling i Norge er nemlig at selv om krig i seg sjøl kan være dårlige, så er i alle fall våre kriger rettferdige og gode. Norge er tross alt både en «humanitær stormakt» og en «fredsnasjon», noe politikerne våre har gjentatt for oss i tiår etter tiår. Studerer vi derimot hva som faktisk har skjedd, forbi propagandafortellingene mediene gjerne presenterer oss for i forkant av krigene, ser vi raskt et mønster.

Det går nemlig stort sett veldig dårlig med land hvor vestlige land kriger. Både Irak, Afghanistan og Libya, landene som har blitt utsatt for de mest omfattende angrepskrigene de siste 20 åra, vil forbli ødelagte og dysfunksjonelle i all overskuelig framtid. Hundretusener av mennesker har blitt drept, og nye og ekstreme terrorbevegelser har fått godt med spillerom etter at statsmakten i landene ble sprengt i fillebiter av vestlige bomber. Man må rett og slett lete lenge for å finne suksesshistorier å vise til blant krigene Norge og resten av NATO har deltatt i de siste 20 åra.

Grusomheter og lidelser kan i seg sjøl være gode grunnlag for å være imot NATOs kriger på et reint humanitært grunnlag. For oss sosialister, som gjerne ønsker å finne mer strukturelle forklaringer og løsninger på verdens problemer, er det også et poeng å spørre oss hvem som faktisk tjener på dette. Selv om det nærmest er tabu å snakke om at andre stater enn Russland og Kina har egne interesser i internasjonal politikk, bør det være en kjensgjerning for alle som følger litt med, at også USA med allierte har egne interesser.

Hvilke interesser er dette? Studerer vi USAs utenrikspolitikk de siste 100 åra, blir det tydelig at det amerikanske imperiet har mye til felles med tidligere imperier. Som verdenskapitalismens absolutte sentrum, er det opplagt at den amerikanske statens politikk innebærer å sikre en verdensorden hvor amerikansk kapital har gode vilkår, for eksempel gjennom å belønne statsledere som gir amerikansk kapital frie tøyler, og tilsvarende straffe stater som prøver noe annet. Gjennom den kalde krigen har vi utallige eksempler på amerikansk fiendtlighet mot de aller fleste eksempler på stater og bevegelser i fattige land som ønsket å sikre kontroll over egne ressurser; dette uavhengig av om det dreide seg om kommunistiske eller ordinære nasjonalistiske bevegelser og ledere. Lista over kriger, militærkupp, støtte til terrorisme og økonomisk krigføring mot slike fra USAs side, er dessverre lang som et vondt år. Det samme er lista over blodtørstige diktaturer som mottok støtte fra USA fordi de støttet Washingtons posisjoner.

Både under og etter den kalde krigen har mye internasjonal politikk dreid seg om å kontrollere verdens petroleumsressurser. USAs allianse med oljemonarkiene i Den arabiske gulfen, har vært en viktig side av dette. Det forklarer dessuten også hvorfor USA støttet kriger mot diktatorer som Muammar Gaddafi i Libya og Saddam Hussein i Irak, mens de aldri i verden ville funnet på noe lignende mot sine egne diktaturer. Den fiendtlige holdninga mot Syria og Iran føyer seg også inn i dette bildet. Land med rike naturressurser, eller allierte av disse landene, framstilles gjerne som fiender – og står dermed konstant i fare for å utsettes for krig eller militærkupp, orkestrert fra Washington.

Poenget her, er at det som i utgangspunktet er reine plyndringskriger for USAs eliter, fort blir offisiell norsk politikk gjennom NATO-medlemskapet. I Norge var det ikke én person på Stortinget i 2011 som stilte seg kritisk til Stoltenberg-regjeringas krig mot Libya. Slikt er vanligvis utenkelig i demokratiske samfunn. I Norge er dette mulig på grunn av NATO-konsensusen. Begynner man å stille seg tvilende til om det er rett av Norge å drepe fattigfolk for USA i andre land, begynner man også å pirke borti viktige premisser for norsk sikkerhetspolitikk. Per i dag er det nemlig offisiell norsk politikk å støtte USA i deres kriger, for på den måten kjøpe oss godvilje til den dagen Norge blir utsatt for et angrep. Spørsmålet er om vi som sosialister skal gå med på en slik logikk, til fordel for verdenshistorias sterkeste supermakt – mot verdens fattige.

Om å vinne en atomkrig

NATOs siste strategiske dokument beskriver organisasjonen som «en kjernefysisk allianse». Det innebærer i praksis at organisasjonen legger til grunn at atomvåpen er en integrert del av organisasjonens verktøykasse. Organisasjonen åpner dessuten også for førstebruk med atomvåpen, altså å være den første part til å ta i bruk slike våpen i en krig. For NATO er dermed atomvåpen ikke bare noe man truer med å bruke dersom man selv blir angrepet med slike, men altså noe man kan bruke også i andre situasjoner.

Det bør være unødvendig å redegjøre for hvorfor dette er en livsfarlig politikk. Per i dag finnes det om lag 15 000 atomvåpen i verden, hvorav et stort flertall disponeres av USA og Russland. Også Kina, som av mediene og lederne våre er portrettert som en slags ny Satan, besitter et betydelig arsenal med atomvåpen, sjøl om kineserne hittil har vært klare på at de avviser førstebruk. Dette betyr at en hver større krig hvor NATO står overfor en annen stormakt, det være seg Russland eller Kina, fra første avfyrte skudd vil bære i seg kimen til å eskalere til en kjernefysisk krig. En slik krig vil bety slutten for menneskelig sivilisasjon, slik vi kjenner den. Bare fanatiske villmenn kan i dag tro at det er mulig å «vinne» en atomkrig. Likevel er dette et grunnpremiss for hele NATO per i dag.

For oss sosialister, som ønsker et rettferdig samfunn i framtida, er atomvåpnenes eksistens et strategisk hinder. I Rødts prinsipprogram står det derfor følgende:

«Kampen for å bevare fred mellom atommaktene står i en særstilling for å beskytte mennesker og miljø. Rødt deltar i arbeidet for nedrustning, avspenning og avskaffelse av atomvåpen. Å hindre storkrig er en forutsetning for å bygge sosialisme.»

Årsaken er enkel: En atomkrig vil ødelegge alle muligheter for å bygge et sosialistisk samfunn. 

Hva har dette med NATO å gjøre? I utgangspunktet står Norge, også som NATO-medlem, fritt til å snakke med sin egen stemme i slike spørsmål. Likevel ser vi at Høyre og Arbeiderpartiet for eksempel nekter å støtte FNs forbudstraktat mot atomvåpen, fordi det vil undergrave NATO-samarbeidet. Per i dag har derfor Norge verken signert eller ratifisert forbudet, sjøl om det støttes av et overveldende flertall av verdens stater. Dette utnyttes grovt av atommaktene i NATO, som gladelig rettferdiggjør sine atomvåpen med at de skal beskytte sine allierte, deriblant Norge, som tross alt hittil ikke har vist nevneverdige motforestillinger mot slik logikk.

Alternativer til NATO

Sosialister i Norge har i hovedsak hatt to alternativer til NATO. Det ene har vært et reint antimilitaristisk standpunkt, hvor man har gått inn for å kutte bevilgningene til militæret til et minimum. Argumentene her har vært blant annet at Norge uansett ikke vil kunne vinne en krig, at en krig uansett vil bli utkjempet med atomvåpen, at det borgerlige militæret alltid representerer en fare for arbeidsfolk, eller ganske enkelt at vi har bedre ting å benytte penger på. Slike standpunkt fantes tidligere i både Arbeiderpartiet, NKP og SV.

Rødts tradisjon har imidlertid hatt en annen tilnærming. Både dagens Rødt og partiets forgjengere har i stedet tatt til orde for et sterkt og uavhengig norsk forsvar som skal være i stand til å gjøre en eventuell angrepskrig mot Norge svært kostbar for en aggressor. Dagens arbeidsprogram har utvidet denne strategien til også å innebære å jobbe for en nordisk forsvarsallianse med Sverige, Finland, Danmark og Island – utafor NATO. På denne måten vil Norge med allierte kunne slå hardt fra seg om det skal bli nødvendig, men samtidig uten å bindes til USAs aggressive utenrikspolitikk. Dette vil imidlertid innebære en kraftig omstrukturering av norsk militærvesen, bort fra å fungere som en brikke i NATOs øvrige militærstruktur, til å være 100 % innretta på forsvar av egne nærområder, slik for eksempel Finlands forsvar i dag er. Finland står tross alt utafor NATO, per i dag.

Sosialisme og imperialisme – sammen til seier?

Som sosialister må vi iblant spørre oss hvilke hindre som står imellom dagens samfunn og framtidas sosialistiske samfunn. Jeg vil tørre å påstå at verdensimperialismen, med USA i førersetet, er et av de viktigste hindrene. Så lenge USA og andre imperialistiske stormakter har kontroll, er det vanskelig å se for seg at noen sosialisme av betydning skal kunne vokse fram i større skala. Det er mer enn nok av eksempler på sosiale revolusjoner som har blitt drukna i blod og militærkupp. Følgelig bør en hver sosialist jobbe for politikk som svekker imperialismen – ikke styrker den. Støtte til NATO er i dag per definisjon en støtte til USA – den mektigste imperialisten av dem alle.

Det samme gjelder atomvåpen. Det finnes mange gode ikke-sosialistiske argumenter mot atomvåpen, men vi som ønsker en bedre framtid for både oss sjøl og kommende generasjoner, har et særskilt ansvar for å bekjempe det som potensielt kan ødelegge mulighetene for dette, enten det dreier seg om menneskeskapt økologisk katastrofe, eller atomkrig. Så lenge NATO er en kjernefysisk allianse, bør sosialister derfor være imot NATO. Som en kjent tysk sosialdemokrat en gang sa: «Freden er ikke alt, men uten freden er intet.»

 

Verdt å se:

Stopp NATO har laget en 40 minutters film som er verdt å se:

https://stoppnato.no/2021/05/09/ny-video-fra-stopp-nato/

 

Det er ikke nok for oss EU/EØS-motstandere på venstresida å argumentere for hvorfor EØS-avtalen er dårlig for Norge og norske arbeidere, vi må greie å avsløre akkurat hvor usolidarisk hele EU-systemet er overfor arbeidsfolk og andre som fortjener vår solidaritet over hele verden. Denne teksten er et bidrag til nettopp det.

---

Ole Marcus Mærøe er landsstyremedlem i Rødt, nestleder i Rødt Vestfold og Telemark, og kommunestyrerepresentant i Tønsberg.
Foto: Brage Aronsen

Så lenge Norges tilknytning til EU har vært oppe til diskusjon, har krefter på Ja-sida, spesielt i Arbeiderpartiet, forsøkt å framstille EU som et internasjonalt solidaritetsprosjekt, og å framstille EU- og etterhvert EØS-motstandere som usolidariske og nasjonalistiske. Siden høyrepopulistiske krefter i Storbritannia greip ledelsen i Brexit-kampanja, har EU- og EØS-tilhengerne her hjemme forsterka denne argumentasjonen kraftig.

De EU-vennlige mediene følger villig opp, og fremmer narrativet om at partiene som er for EØS, er for internasjonalt samarbeid, mens EØS-motstanderne er mot internasjonalt samarbeid. Dette er direkte usant. Partiene til venstre for AP – som er mot EU og EØS – har alltid vært sterke tilhengere av internasjonalt samarbeid og internasjonal solidaritet. Uenighet om EU/EØS handler ikke om samarbeid eller ikke, men hva slags samarbeid, og på hvem sine premisser.

EU og EØS – for hvem?
EUs historie viser med all tydelighet at det er kapitalens interesser unionen er til for å ivareta. Sosial dumping og fagforeningsknusing blir ikke solidarisk bare fordi det skjer over landegrensene. EU bygger på «de fire frihetene» (fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital), og «den frie etableringsretten». Disse prinsippene er traktatfesta (og kan dermed ikke endres uten at alle medlemslanda er med på å endre dem), og overprøver nasjonal politikk og til og med andre internasjonale forpliktelser.

Fri flyt av arbeidskraft og tjenester betyr fri flyt av folk. Det er dette EU/EØS-tilhengerne hevder at er solidarisk, og at det er nasjonalistisk å gå mot. Men EUs frie flyt skjer på kapitalens premisser – ikke på arbeidsfolks premisser. Dermed blir arbeidsfolk som kommer fra land i Øst-Europa med dårlige lønns- og arbeidsvilkår til land i Vest-Europa med høyere lønns- og prisnivå, grovt utnytta, underbetalt og i mange tilfeller behandla omtrent som slaver. Og de blir gjennom dette brukt som en brekkstang mot lønns- og arbeidsvilkår i høykostland som Norge. Både norske og østeuropeiske arbeidere taper på dette, mens norske og europeiske kapitalister tjener store penger.

Dessuten gjelder ikke den «frie flyten» lenger enn til EUs yttergrense. Resten av verden er stengt ute. Hvis den frie flyten av arbeidskraft og tjenester virkelig handla om solidaritet, hvorfor er da de fattigste stengt ute fra den? EU-systemet har blitt omtalt som Festning Europa – et begrep opprinnelig brukt om de tyskokkuperte områdene i Europa under andre verdenskrig. En direkte sammenligning mellom EU og Nazi-Tysklands okkupasjonsregimer er sjølsagt usaklig, men det er nok ikke uten grunn begrepet også har blitt brukt om EU: Håndteringa av EUs yttergrense framstår nettopp som en festning, et forsvarsverk som skal holde alle andre ute. Vi ser dette tydeligst i flyktningpolitikken.

Flyktningkrisa som eksempel
Hvis EU virkelig var et solidaritetsprosjekt, ville ikke da EU gå foran med en solidarisk flyktningpolitikk? Virkeligheten er helt motsatt: Flyktningkrisa i Middelhavet er et aktuelt eksempel på akkurat hvor usolidarisk EU virkelig er. I 2020 mista 1 401 flyktninger livet i Middelhavet, i følge den FNs høykommissær for flyktninger. I 2021 ligger tallet an til å bli 1 299.[ref]https://data2.unhcr.org/en/situations/mediterranean[/ref] EU har en stor del av ansvaret for dette.

EU har inngått en avtale med Tyrkia som skal hindre flyktninger fra å nå Europa. Livsvilkåra for flyktningene som sitter fast i Tyrkia på grunn av denne avtalen, er uholdbare. Samtidig har EU gjennom Schengen-avtalen forsterka unionens yttergrenser, særlig i Øst-Europa. Dette har gjort den farefulle veien over Middelhavet til den eneste veien til Europa for de som flykter fra krig, forfølgelse og nød.

EUs myndighet for grensekontroll, Frontex, sender ut båtpatruljer i Middelhavet som stopper båter med flyktninger før de når Europa. Flere av EU-landene har stengt havnene for skip som redder folk i havsnød. De få flyktningene som kommer i land, ender opp i en ny nødssituasjon i overfylte flyktningleire. Morialeiren på Lesvos i Hellas – der minst 20 000 flyktninger var stua sammen i en leir dimensjonert for 3 000, fram til leiren brant ned i 2020 – var den mest kjente av disse.[ref]https://legerutengrenser.no/land/hellas[/ref] Dublinavtalen – EUs regelverk for asylsøkere – er årsaken til dette. Etter denne avtalen har flyktninger kun lov til å søke asyl i det første EU-landet de kommer til. Derfor kan ikke flyktningene i leirene i Hellas dra videre til andre land, og Hellas og til dels Italia blir sittende igjen med hele ansvaret for å håndtere flyktningestrømmen.

Gjennom EØS er Norge bundet av både Schengenavtalen og Dublinavtalen. Vi er med på å finansiere Frontex og Schengen med 50 millioner i året (av de totalt 8,5 milliarder vi betaler til EU årlig).[ref]https://neitileu.no/aktuelt/dette-betaler-norge-til-eu-gjennom-eos[/ref] Dette gjør Norge medskyldig i EUs overgrep mot flyktninger. Og det gjør at så lenge EØS-avtalen består, kan vi ikke bryte vilkåra i Dublinavtalen, og føre en mer solidarisk politikk enn EU vil.

Mange av flyktningene flykter fra kriger som europeiske land – også Norge – har vært med å føre i f.eks. Libya og Afghanistan. Andre flykter fra terrororganisasjoner som IS – som har vokst fram i kjølvannet av vestens kriger. Dette gir Norge og Europa et særskilt ansvar for å ta vare på de vi har vært med på å drive på flukt. EU – og dermed EØS-avtalen – er et usolidarisk hinder for dette.

Kampen om huene
Som jeg prøver å vise innledningsvis, pågår det en kamp om huene til folk om hva som er EU og for Norges del tilknytninga gjennom EØS-avtalen sitt vesen. Kampen mot EU og EØS er av avgjørende strategisk betydning for arbeiderbevegelsen og venstresida, og dette gjør den kampen om huene viktig. Det er helt avgjørende at skjønnmaling av EU-prosjektet og brunbeising av motstand mot dette prosjektet ikke lykkes i å vinne fram, særlig blant yngre folk i byene som ellers hører til på venstresida.

 

«Alle» er på Facebook, og i kommentarfeltene er temperaturen ofte høy. Men hva slags debatt er det egentlig som foregår der, og hvilke debatteringspremisser og -idealer kommer til syne? Gnist tok en prat med retorikkforsker Ida Vikøren Andersen, som har forsket på nettopp dette.

Av: Tomine Sandal, redaksjonsmedlem i Gnist.

Gnist har møtt Ida Vikøren Andersen, postdoktor ved Universitetet i Bergen på prosjektet «Living with climate change: Motivation and action for lifestyle change». I 2020 leverte hun doktorgradsavhandlingen «Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion».

Foto: Clint Patterson

---

 

 

TS: I fjor leverte du en doktorgrad i retorikk, hvor du undersøkte debatter i kommentarfelt på Facebook. Kan du si litt om hva som var hovedfunnene dine?

IVA: Utgangspunktet mitt var at jeg var med i et prosjekt som het SCANPUB, ledet av Jostein Gripsrud, der vi skulle se på skandinavisk innvandringsdebatt på ulike arenaer gjennom flere år. Jeg så på kommentarfeltene i sosiale medier. Det ble ganske tidlig klart for meg at mye av det som foregikk der vanskelig kunne karakteriseres som debatt, i hvert fall på den måten vi gjerne tenker på debatt – altså som meningsbrytning, hvor motstridende standpunkter blir begrunnet gjennom argumenter for og mot et gitt standpunkt. 

Mye av det som foregikk i stedet for, var at folk aktivt motsatte seg forventningene om at man skal argumentere for standpunktene sine, og lytte til og svare på argumenter med motargumenter. Så da ble jeg interessert i å spørre: Hvis det ikke er det vi vanligvis tenker på som debatt som foregår i disse kommentarfeltene, hva er det da som egentlig foregår der?

Hovedfunnene kan sies å være at det er to motstridende debattidealer som er virksomme i disse kommentarfeltene. Det er med andre ord to ulike forventninger til hva debatten skal være. 

På den ene siden har du de som ber andre begrunne sine påstander og som kommer med saklig kritikk, altså kritikk av innholdet i ytringene, og som i stor grad samsvarer med et deliberasjonsideal som vi finner i normativ retorisk teori og offentlighetsteori. Det står i sterk motsetning til et annet ideal, som jeg har kalt utrykksprinsippet. Dette kommer til utrykk nettopp ved at noen forventer at det blir gitt argumenter, mens andre eksplisitt fraskriver seg forpliktelsene til argumentasjon.

 

TS: Kan du forklare begrepet utrykksprinsippet litt nærmere?

IVA: Det kommer gjerne til uttrykk i kommentarer som: «Vel det var nå bare min mening», som understreker subjektiviteten på en side, og på en annen side signaliserer til andre at denne påstanden ikke er «up for debate». Man kan si at uttrykksprinsippet går ut fra at påstander om verden eller ytringer i offentligheten kun skal gi uttrykk for hva man selv har opplevd.

På den måten blir alle ytringer veldig personlige og tett forbundet med ens eget indre, og egentlig uløselig knyttet til personen som ytrer meningen. Hvis jeg bare gir uttrykk for hvordan jeg opplever verden, eller akkurat denne situasjonen her, så trenger jeg jo egentlig ikke å gi argumenter for det, fordi det var sånn jeg opplevde det. Alle kan ha ulike opplevelser, men det er egentlig ikke interessant for meg, fordi det er min egen opplevelse som teller og er viktig.

Det blir også vanskelig å kritisere andres ytringer. Hvis jeg kritiserer noe du sier, så kritiserer jeg også deg som person. Jeg så veldig mange sanksjoneringer av kommentarer som ble stemplet som personangrep. Det var mange som skrev: «Du trenger ikke å angripe meg som person» eller «ikke hopp på meg på den måten der, nå synes jeg du er ufin». Men når jeg så nærmere på hva kommentaren som ble sanksjonert eller kalt et personangrep faktisk inneholdt, så var det gjerne kritikk som angikk innholdet i ytringene. 

Uttrykksprinsippet kan forstås omtrent på følgende måte: Det jeg sa gir uttrykk for min høyst personlige sannhet. Siden det kun er uttrykk for min mening, trenger jeg ikke å begrunne det overfor andre, og jeg trenger heller ikke å svare på kritikk. Faktisk så vil kritikk være ganske illegitimt: Det er både frekt og et personangrep.

 

TS: Det høres ut som at dette er et problem for å få fruktbare diskusjoner. For det første kan det jo sette litt stopper for debatt, fordi det er vanskelig å diskutere folks opplevelser. Og for det andre at det skaper dårlig stemning, og at mange kanskje bare velger å ikke gå inn i det. Jeg har noen venner som elsker å gå inn i kommentarfelt, men de færreste gidder å sette seg ned med veldig tidskrevende diskusjoner hvor det uansett ikke foregår noen bevegelser. Er det et litt dystert bilde som tegner seg her? 

IVA: Det er helt rett som du sier at det setter en veldig stopper for muligheten for kritisk engasjement for en sak, fordi man gjør sine egne påstander helt uomtvistelige eller umulige å diskutere. Samtidig er det et spørsmål om hvor farlig det er at debatten i kommentarfeltene på Facebook ikke er av en veldig høy kvalitet. Det er forskning som har undersøkt hva folk synes om sosiale medier som arenaer for debatt, og de fleste synes jo ikke at disse er særlig egnet.

Debattene fremstår kanskje mer polarisert enn de egentlig er, fordi man blir anklaget for å drive med personangrep. Når du opplever at noen angriper deg som person, så angriper du kanskje tilbake fordi angrep framstår som det beste forsvaret. Tonen i debatten kan bli ganske stygg, uten at det nødvendigvis er sånn at de som diskuterer er så veldig uenige. 

Det er bare det at ingen har lyst til å høre på hva den andre har å si, så det blir på en måte viktigere å vise fram sin mening enn å lytte til det andre har å si. Det kan gi et litt skeivt inntrykk av hvordan verden er, eller at vi kan tenke at den offentlige debatten er så forferdelig polarisert, og at det bare er hets og personangrep som foregår der. Det kan skremme folk fra å delta i debatten og gjøre at flere tenker at det ikke er noe vits i å ytre seg i offentligheten, og hvis jeg gjør det, så må jeg være forberedt på å bli møtt med personangrep, eller at folk misforstår meg eller uansett ikke interessert i å høre hva jeg har å si.

 

TS: Ja, eller at man føler seg forpliktet til å bli værende i en diskusjon. Det virker som om Facebook er tilrettelagt for en type folk som har tid og mulighet til å legge ned mye energi i kommentarfeltene. Jeg ser for meg at det kan være litt forskjell på de som faktisk er veldig deltakende, og de som først og fremst er tilskuere.

IVA: Ja, og der skiller nok ikke sosiale medier seg så mye fra offentligheten generelt. Det er jo noen som er mer engasjert og dedikert til å delta, og det slik var det også før sosiale medier. Det sosiale medier har gjort, er å gi flere tilgang til å kunne delta. Det var vanskeligere å komme på trykk i avisene før, nå kan på måte alle sette seg ned og si sin mening.

Spørsmålet er: Hvor mye blir man lyttet til? Hele offentligheten i dag er veldig overveldende. Det er så mye input overalt hele tiden. I tillegg til sosiale medier har du alle de tradisjonelle mediene, og vi blir konstant eksponert for innhold. For folk som prøver å danne seg et inntrykk av debatten, eller å få et inntrykk av argumentene eller informasjonen knyttet til en sak, er det veldig vanskelig å skille mellom støy og det som er viktig.

 

TS: Tror du at tendensene du har sett i kommentarfeltene på Facebook er i ferd med å spre seg til andre arenaer? Gjør uttrykksprinsippet seg gjeldene i den mer etablerte offentlige debatten også?

IVA: Ja, jeg synes man kan se det også andre steder i offentligheten.

Man kan jo for eksempel ta diskusjonen om krenkelseshysteri, som jo er et fryktelig dårlig ord, som også blir brukt til å stemple motparten uten å ha hørt på hva de har å si. Men det er jo en tendens til at noen blander sammen saklig kritikk, eller kritikk av innholdet i en ytring, med personangrep. 

Sylvi Listhaug er i ettertiden blitt ganske kjent for å nettopp omgjøre kritikk av det hun sier til et angrep eller et forsøk på å kneble henne. En heksejakt kalte hun det, da hun ble kritisert for Facebook-oppdateringen sin, og hun fremstilte kritikken som et forsøk på å kneble ytringsfriheten hennes.

Sånn jeg ser det, kan man være ganske hard i klypa og nesten litt fiendtlig, så lenge man går til angrep på innholdet i ytringen og ikke på personen som ytrer den. Men det er veldig vanskelig å gjøre i dag, uten å bli anklaget for å ha krenket noen.

Det samme gjelder kanskje debatten om virkelighetslitteratur, der mange kritikere har uttrykt at det er vanskelig å kritisere bokens estetiske kvaliteter, uten at man samtidig på et vis går til angrep på forfatteren, som kanskje har delt veldig tunge opplevelser. Det blir vanskeligere å skille mellom sak og person, og det kan gjøre at folk gruer seg for å engasjere seg kritisk.

 

TS: Er det noe du har funnet som du anser som problemer for ytringsfriheten?

IVA: Et åpenbart problem er at ytringsfrihet blir litt misforstått, at det tolkes som retten til å ytre seg uimotsagt, og ikke bare retten til å ytre seg. En ekstremversjon av dette, som man kanskje finner blant «internettroll», er at ytringsfriheten blir retten til å si hva som helst, uten å skjenke en tanke til hvordan det påvirker eller kan skade andre – samtidig som man ikke kan kritisere tilbake, fordi man da angriper personen. 

Det er også et problem at det kan bli vanskelig eller ubehagelig å bli med i en diskusjon, og at folk gruer seg for å ytre seg. Dersom min mening er så utrolig tett forbundet med hvem jeg er som person, blir det veldig sårt å ytre seg. 

En annen ting, som ikke er en direkte en konsekvens av uttrykksprinsippet, er at en opplever ordskiftet som veldig hardt, og at man er redd for å få masse hets og personangrep om man faktisk deltar.

 

TS: Jeg tenker at det at ytringer forbindes tett med ens egen identitet og subjektivitet, er et tegn på en motvilje til å gå inn i kritikken man møter. For eksempel når man snakker om såkalt kanselleringskultur: Noen gang virker det som beskyldninger om kansellering blir brukt som en avledningsmanøver, av typen «dere prøver å kansellere meg, fordi dere uttrykker kritikk mot meningen min».

IVA: Nemlig, det er et veldig godt eksempel på at du kritiserer noen for meningene de fremmer i offentligheten, og så blir du anklaget for å prøve å kneble eller kansellere dem. Man kan vel også dra linjene til «no platforming», som henger veldig sammen med kanselleringskultur. Det må jo være helt greit å ikke ville invitere noen til å tale. Det er ingen menneskerett å stå på en talerstol og bli lyttet til, så det er jo helt greit at man velger å ikke invitere en gitt person, fordi man ikke har lyst til å høre på hva den sier. Men det virker som det er en forventning om at alle skal være interessert i akkurat hva jeg har å si, som sosiale medier kanskje har bidratt til å skape.

 

TS: Dette er nok veldig amerikansk, men det henger kanskje litt sammen med at å «speak my truth» skal være en verdi i seg selv? Det er jo veldig mye positivt ved at folk kan uttrykke sine følelser, meninger og opplevelser. Men kombinert med at man skulle kunne si ting uimotsagt, kan det være mindre fruktbart.

IVA: Dette er det flere som har skrevet godt om tidligere, som filosofen Charles Taylor og Anders Johansen her i Norge, nemlig at autentisitet har blitt et moderne ideal. Dette må sees i sammenheng med at strenge sosiale normer, som la begrensninger på individet, langt på vei har forsvunnet eller fått mindre innvirkning. Nå er det individet som skal realisere seg selv, og vi har et stort ansvar for å gjøre nettopp det. I Norge har vi fortsatt en veldig sterk velferdsstat, men hvis man ser til USA er det på en måte din egen feil hvis du ikke har lykkes i å realisere deg selv. Individet har blitt det viktige, og med det har vi kanskje fått en oppvurdering av den personlige, unike, meningen.

 

TS: Opprinnelig ble Facebook og sosiale medier snakket om som noe nesten utopisk: «Nå skal alle komme til orde». Men sånn har det jo ikke helt blitt. Er det i dag noe håp for at Facebook kan fungere som en demokratiutvidende arena?

IVA: Facebook har jo gjort det lettere for stemmer som ellers var marginalisert i samfunnsdebatten å komme til orde. Sosiale medier har gjort det lettere for likesinnede å finne hverandre, og danne interessefellesskap som kan mobilisere til demonstrasjoner eller andre typer aktivisme. Mange er også med i grupper hvor man nettopp kan få teste argumentene sine mot andre, og det er kanskje det en del gjør på Facebook. Så jeg tenker ikke at det bare er negative sider. 

Det viktigste er at folk lærer seg, og får øve på, å argumentere. At de lærer å begrunne sine påstander i debatt med andre, og lærer seg å tolerere og håndtere uenigheter, i tillegg til å lytte til andres argumenter, og lærer seg å skille mellom et godt og et dårlig argument. Det er nok det aller viktigste som må skje for at ordskiftet skal bli bedre.

 

TS: Tror du det vil hjelpe med mer moderering i kommentarfeltene? For eksempel at redaksjonene i de store mediehusene burde gå mer aktivt inn?

IVA: Det er veldig tid- og ressurskrevende å moderere et kommentarfelt på Facebook, men jeg tror absolutt det kan hjelpe hvis man har en moderator som aktivt deltar i debatten, og ber folk begrunne påstandene sine. Til en viss grad tror jeg det kan bidra til å sivilisere samtalen litt. 

Mange aviser bruker ofte litt misvisende overskrifter når de legger ting ut på Facebook, som er provoserende eller oppsiktsvekkende, for å få folk til å reagere umiddelbart, ofte uten å lese artikkelen og det som står der. Det kunne man gjort noe med, for å dempe temperaturen litt. Men det er jo en avveiing mediene må ta, og de trenger jo å få klikk på sakene sine. Det er lett for meg å si at man skal unngå click baits, men det hadde nok kunne bidratt til å bedre debatten.

 

TS: Men det er kanskje derfor det også er bra å løfte blikket og spørre: «Hva gjør dette med måten vi snakker med hverandre på? Hvilke diskusjoner får vi, og er det egentlig bra for oss?»

IVA: Ja, og en konsekvens av dette blir at man nettopp må vekke reaksjoner for å bli synlig. Det bidrar også til at man får en diskusjon der man må heve stemmen, eller være enda mer kontroversiell eller oppsiktsvekkende enn den forrige som kommenterte for å gjøre seg synlig. Det er ikke de beste forutsetningene for en god debatt.

 

TS: Noen ganger frister det litt å slette Facebook.

IVA: Ja.

Reisebrev fra den årlige, marxistiske konferansen i Danmark

En ny generasjon er i dag med på å videreutvikle marxismen, og ser at en grundig kritikk av kapitalismen er nødvendig for å finne en vei ut av dagens kriser. I dette reisebrevet kan du lese om konferansen Capital, climate, crisis i Ålborg og hvordan den økende interessen for Marx har skapt furore i nasjonale medier i Danmark. 

---

Jørgen Schnell er samfunnsgeograf og medstifter av Kritisk bynettverk
Peder Ressem Østring er medlem i Gnist-redaksjonen.

«Koronapasset!» bryter en i reisefølget ut, som selvsagt har lagt igjen kodebrikken til Helsenorge hjemme. Det oppstår en mildt sagt stresset situasjon i den oppfylte bilen, idet vi kjører inn på grensestasjonen i Larvik. Og den gamle telefonen til en av dem som har med kodebrikken streiker.

«Marxister har alltid krysset hav og grenser, og har møtt langt større hindringer enn denne, så dette går bare bra», sier den optimistiske sjåføren. Og heldigvis oppnås endelig kontakt med en sovende samboer hjemme i Oslo, som finner frem koden, og telefonen begynner endelig å fungere. Kysten er klar og reisefølget på seks slipper inn på fergen, og er endelig på tur til kontinentet.

 På havet opplever vi relativt store bølger, men det er imidlertid andre og større bølger vi er på jakt etter denne gang. I bilen kretser samtalen rundt lykken over dansk øl og mat, men dette er ikke først og fremst en kulinarisk reise. Vi er på vei til den sjette årlige konferansen for marxisme i Danmark, som i år er lagt til Nordjylland og Aalborg Universitet (AAU). 

Årets tema er «Kapital, klima og krise». «Økososialisme» var på alles lepper. Blant de oppmøtte ser vi særlig unge mennesker. På den ene siden kan dette vitne om at arrangementet er «hipt», men en mer positiv tolkning er at dette lover godt for fremtiden: En ny generasjon marxister er i dag med på å videreutvikle marxismen, og ser at en grundig kritikk av kapitalismen er nødvendig for å finne en vei ut av dagens kriser. Selskab for marxistiske studier har på forhånd meldt at de har mottatt rekordmange påmeldinger dette året.

 En voksende bølge

Ikke bare arrangørene, men også Berlingske, som vi finner i matvarehandelen, har viet hele forsiden lørdag den 2. oktober til den «marxistiske bølgen» i Danmark. I en artikkel som nevner konferansen, skriver den borgerlige avisen med bekymret mine at: 

En rød bølge skyller igjen ind over unge akademikere, efter at Karl Marx og kommunismen har haft nogle hårde årtier i skammekrogen.

Foruten å skremme leserne med de typiske historiene om tyranni, vold og Sovjetunionen, intervjues like fullt personer som skal på konferansen som forklarer hvorfor marxismen opplever en økt interesse: Finanskrisen i 2008 og den stadig voksende klimakrisen.

 Saken er fulgt av et langt intervju med filosofen Søren Mau, medarrangør av konferansen, som ikke legger skjul på sine radikale hensikter: «Jeg har ikke noget imod at tale om revolution», sier forskeren som nettopp er aktuell med boken Stum tvang: En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske makt, som blir oversatt til både engelsk og tysk.

 Både svenske og danske kamerater forteller oss at det i Danmark har pågått en opphetet debatt om radikalisering av akademia. Reaksjonære stemmer har blant annet tatt til orde for å forby kritisk forskning. Det er derfor ikke overraskende å se at også den konservative kulturavisen Weekendavisen har sendt en journalist til Ålborg for å undersøke hvorfor marxismen inspirerer.

Andreas Malm og den kommende stormen

På konferansen var det derimot åpenbart for de fremmøtte at marxismen har en rekke teoretiske og konstruktive bidrag til klimaspørsmålet. Og at motstanden fra høyre bør tolkes som et tegn på venstresidens fremgang.

Årets hovedinnleder var ingen ringere enn Andreas Malm. Den svenske humanøkologen har blitt en sensasjon gjennom sine bøker om hvordan klimakrisen ikke bare bør forstås, men også løses med resolutt handling. Redaksjonsmedlem i Gnist, Daniel Vernegg, anmeldte Malms bøker i Gnists temanummer om klima i fjor.

 I forelesningen, som het «Climate Breakdown as it Unfolds – the View From 2021», brukte Malm mye tid på å beskrive akkurat hvor ille det står til, med pågående tørke, skogbranner og stormer. Et problem er den kumulative effekten, påpekte Malm: Jo mer som slippes ut, jo verre blir det. Derfor gir det, på paradoksalt vis, mening for små land å kutte utslipp, og ikke bare peke på større land. Den dystre oppsummeringen av tingenes tilstand gir altså likevel ikke rom for fatalisme hos Malm, siden hvert tonn CO2 som slippes ut teller.

Malm ønsket også å sannsynliggjøre hvordan en solidarisk miljøbevegelse kan komme i stand. Et av hovedargumentene var at en mellomposisjon mellom Tadzio Müller, grunnlegger av den tyske direkteaksjonistiske miljøorganisasjonen Ende Geländes på den ene siden, og den amerikanske marxistiske samfunnsgeografen Matt Huber på den andre. Der Müller ifølge Malm så å si har gitt opp arbeiderklassen som revolusjonært subjekt fordi de i Vesten har blitt for privilegerte, setter Huber sin lit arbeidere, som han mener er de eneste som har stor nok makt til å forandre samfunnet. Håpet om en slik mellomposisjon mente Malm å finne i en radikal variant av Green New Deal, som både kunne mobilisere arbeidere samtidig som en grønnere visjon for samfunnet kan bli realisert.

Havet bør være større

Deltakerne på konferansen ble invitert til å velge mellom en rekke sesjoner med ulike temaer. Alf Jørgen Schnell, Daniel Vernegg og Yngve Heiret hadde eksempelvis et innlegg på sesjonen «Klima og strategi» om hva vi kan lære av den norske Green New Deal, og hvordan det bør omgjøres fra hva det er i dag – et keynesiansk prosjekt som ikke søker å overskride kapitalismen – til et marxistisk prosjekt.

En annen sesjon het på sin side «Grønnvasking og de-politisering», hvor de fremmøtte blant annet kunne høre danske Lotte Schack, stipendiat i sosiologi ved Gøteborg universitet, fortelle om Skolestreik for klima. Bevegelsen, som har mottatt mye oppmerksomhet i mediene de siste årene, stoppet med koronakrisen, men er nå på vei tilbake. Med bakgrunn i feministen Nancy Frasers påstand om at krisene vi opplever i dag hverken kan forstås eller løses individuelt, vektla Schack at klimastreikerne i Sverige i alt for liten grad vektla kapitalismen som sådan i sin klimakritikk, og på den måten var bevegelsen ifølge henne på mange vis apolitisk. I sitt hovedinnlegg nevnte Malm på sin side Schacks analyse, og spurte om tilfellet ikke heller var at bevegelsen enda ikke hadde blitt radikalisert. På gangen etterpå, gikk diskusjonen videre.

Der Schack og Malm på sett og vis representerte spennende synspunkter på dagsaktuelle kamper, savnet den norske delegasjonen flere aktuelle kampsaker på agendaen på konferansen. Vi savnet også en helhetlig feministisk blokk. Konferansen tenderte mot å være teoretisk, og bar preg av at mange av sporene var basert på akademiske avhandlinger og prosjekter. Mens vi fikk høre at det i lang tid hadde pågått en omfattende sykepleierstreik i Danmark, var ikke dette temaet for noen av sporene som ble arrangert. For å fremstå mindre strigla skulle vi gjerne sett flere folk som pushet aviser eller løpesedler i gangene. 

Men så mistet den norske delegasjonen også det hyper-aktuelle Zetkin-kollektivets presentasjon av sine empiriske studier fra sin nye bok White Skin, Black Fuel, som handler om fremveksten av oljefascisme. Vi får forsøke å nå frem til konferansens andre hovedattraksjon neste år – hvor enn i Danmark det blir. For vi kommer tilbake, og vi håper flere blir med!

For tiden forhandles det i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) om en avtale for e-handel, den såkalte datahandelsavtalen. Et av hovedkravene i avtalen er at dataøkonomien skal være forankret i prinsippet om «fri flyt av data», altså at data skal kunne flyttes på tvers av landegrenser og mellom aktører med så få regulatoriske hindringer som mulig. I denne teksten forklarer jeg hvorfor dette er en dårlig idé, og redegjør for alternativene.

---

Philip Thingbø Mlonyeni er 2. nestleder i Attac, og jobber med temaet digital økonomi. Han har en mastergrad i filosofi fra UiO, og er nå i gang med doktorgrad ved OsloMet med fokus på algoritmer og stordata.

Data som ressurs

Data har blitt en integrert del av den globale kapitalen. Det er i dag en selvfølge at selskaper, uansett hvilket marked de opererer i, samler inn og behandler data. For noen selskaper er data kjernen av virksomheten deres, som hos Google og Amazon, mens det for andre har en mer instrumentell verdi.

Fremveksten av data som ressurs har blitt muliggjort av moderne teknologi. Historisk har data vært dyrt å samle inn, organisere og overføre. I tillegg har det vært tidkrevende, og man har ikke hatt noen garanti for at dataene vil gi avkastning. Med moderne teknologi som skylagring, algoritmer og internett, går kostnadene til databehandling drastisk ned, såpass mye at det ofte ikke koster bedrifter noe særlig å samle inn mer data enn de trenger. Dette er en av flere grunner til at overvåkingskapitalisme har vokst frem som den dominerende forretningsmodellen til de store tekselskapene.

Det hersker uenighet om hvordan man best bør forstå den økonomiske verdien av data. Er data en vare, eller er det bedre forstått som en form for kapital? Denne analysen blir ikke gjort enklere av at data er viktig i mange henseender som overlapper med, men er uavhengig av, økonomien, slik som med forskningsdata og data brukt i offentlig virksomhet. Den politiske økonomen og medieforskeren Jathan Sadowski påpeker at data, i den grad det ligner på kapital, har mer til felles med kulturell og sosial kapital enn økonomisk kapital:

Data capital is more than knowledge about the world, it is discrete bits of information that are digitally recorded, machine processable, easily agglomerated, and highly mobile. Like social and cultural capital, data capital is convertible, in certain conditions, to economic capital. But (…) not all value derived from data is necessarily or primarily monetary. Data capital is institutionalised in the information infrastructure of collecting, storing, and processing data; that is, the smart devices, online platforms, data analytics, network cables, and server farms.[ref] Sadowski, Jathan. When data is capital: Datafication, accumulation, and extraction. Big Data & Society, januar 2019.[/ref]

 

I tillegg til å skape verdi som en handelsvare, er den største verdien av data en form for makt, makten over den digitale infrastrukturen. Makt over denne infrastrukturen gjør at man kan samle inn enda større mengder data, som igjen gir større makt. Som Sadowski påpeker følger datainnsamlingen den samme logikken som (primitiv) kapitalakkumulasjon:

In digital capitalism, data is not a substitute for money, but is rather elevated and put ‘on the same level as financial capital’ […] The imperative, then, is to constantly collect and circulate data by producing commodities that create more data and building infrastructure to manage data. The stream of data must keep flowing and growing.

Med andre ord handler ikke dataøkonomien, slik den nå opererer, om å tilfredsstille forbrukere eller forbedre samfunnet. I den grad dette skjer er det et biprodukt av det egentlige målet, å samle inn enorme data som kan brukes til å bygge ut, og ta kontroll over, den digitale infrastrukturen.

 

Dataflyten i dag

I dag er vi i en situasjon hvor dataøkonomien er dominert av en håndfull amerikanske selskaper i Vesten, en håndfull kinesiske selskaper i Østen, og en rekke større og mindre aktører som kjemper med disse selskapene i resten av verden. Dataøkonomien opererer på tvers av grenser i større grad enn andre industrier. Internett er en åpen infrastruktur som ikke diskriminerer mellom brukere i forskjellige land. Det er like enkelt for en bonde i Tanzania å gjøre et Googlesøk eller åpne en Facebookkonto som det er for en amerikansk aksjemegler.

Det åpne internettet har vært en betingelse for at den globale kapitalen har endt opp med å dominere dataøkonomien. Lenge var det få restriksjoner på dataflyten, med unntak av Kinas digitale brannmur, et proteksjonistisk tiltak som har vært viktig for at Kina har kunnet bygge opp en dataøkonomi som kan konkurrere med den amerikanske. Det siste tiåret eller så har det derimot blitt satt spørsmål ved hvorvidt internett og uregulert dataflyt har vært til det beste. På den ene siden har det vært utallige skandaler, særlig knyttet til de amerikanske tekgigantene. De har blitt beskyldt for brudd på personvernet, brudd på menneskerettigheter, anti-kompetitiv praksis, og mye mer. På den andre siden er det flere som frykter makten til disse selskapene og deres tette tilknytning til amerikansk etterretning. [ref] Denne frykten er ikke uberettiget. Se for eksempel Snowden-avsløringene og Levin, Yasha. (2018). Surveillance Valley. New York: PublicAffairs. [/ref] I land som India, Russland og Tyrkia har man derfor innført restriksjoner på dataflyten, for eksempel ved å kreve at selskaper deler data med myndigheter og lagrer dataene innenfor landets grenser.

Slike restriksjoner på dataflyten er et problem for den globale kapitalen. Ved G20-møtet i 2019 lanserte derfor Japans daværende president, Shinzo Abe, det såkalte «Osaka Track», en forpliktelse til å «promote international policy discussions, inter alia, international rule-making on trade-related aspects of electronic commerce at the WTO».[ref] https://www.wto.org/english/news_e/news19_e/osaka_declration_on_digital_economy_e.pdf. [/ref]  Osaka Track ble siden kjent ved det ikke veldig klingende navnet «Data free flow with trust» (DFFT),

a process that aims to intensify efforts on international rule-making on digital economy, especially on data flows and e-commerce, while promoting enhanced protections for intellectual property, personal information, and cybersecurity.[ref] https://dig.watch/updates/g20-osaka-track-raises-controversy [/ref]

 

DFFT er den globale kapitalens forsøk på å unngå en økende fragmentering av den internasjonale dataøkonomien. Særlig frykter de at land i det globale sør skal innføre restriksjoner som ikke er forhåndsgodkjent av WTO, og som vil gjøre det vanskeligere og dyrere for store selskaper å etablere seg. Det globale sør er et hett marked for de store dataselskapene. Ofte er det snakk om land med lite eller dårlig infrastruktur (særlig den digitale), omfattende korrupsjon og dårlige tjenester. Å gå inn i disse landene med tung datakapital er en gyllen mulighet til å få total dominans over store deler av økonomien. Den britiske medieforskeren og sosialteoretikeren Nick Couldry har sammen med sin kollega Ulises Mejias skrevet om hvordan den globale datakapitalen opererer etter en kolonialistisk logikk i det globale nord, men særlig i det globale sør:

Data colonialism combines the predatory extractive practices of historical colonialism with the abstract quantification methods of computing. Understanding Big Data from the Global South means understanding capitalism’s current dependence on this new type of appropriation that works at every point in space where people or things are attached to today’s infrastructures of connection. The scale of this transformation means that it is premature to map the forms of capitalism that will emerge from it on a global scale. Just as historical colonialism over the long-run provided the essential preconditions for the emergence of industrial capitalism, so over time, we can expect that data colonialism will provide the preconditions for a new stage of capitalism that as yet we can barely imagine,[ref] Couldry, Nick & Mejias, Ulises. Data Colonialism: Rethinking Big Data’s Relation to the Contemporary Subject. Television & New Media. 2019;20(4):336-349.[/ref]

Ved å sikre at land i det globale sør følger reglene til den globale kapitalen, kan disse landene bli prøvekaniner for en ny type kapitalisme, en kapitalisme som kanskje vil gjøre oss nostalgiske for den gamle.[Wark, McKenzie. (2019). Capital is Dead. London: Verso. I boka argumenterer Wark for at datakapital er et annet beist enn industrikapitalen og går så langt som å påstå at det ikke lenger er snakk om kapitalismen, men noe annet. Det er en spekulativ påstand som jeg ikke står inne for her, men det er rimelig å si at kapitalismen er i en endringsfase.] Allerede gjøres mye av grovarbeidet i dataøkonomien av arbeidere i det globale sør eller i land med dårlig arbeidskår. Mesteparten av arbeidet med å tagge bilder slik at de kan brukes til å trene maskinlæringsmodeller blir gjort av arbeidere i Kenya, og moderering av nettsider blir outsourcet til Øst-Europa. Ytterst lite av gevinsten av dette arbeidet går tilbake til arbeiderne eller landet som arbeiderne jobber i. I motsetning til den gamle kapitalen, som i større grad var bundet til tid og sted, er den nye datakapitalen smidig. Det er ikke lett å organisere arbeidere når alle kan byttes ut over natta med arbeidere fra et annet land. 

 

Hva kan vi gjøre?

Problemet med dataflyten i dag er ikke at den er åpen. Det er mange gode grunner til å ønske at data skal kunne flyte uhindret mellom folk og nasjoner. Det er også positivt, men ikke særlig overbevisende, at forslaget om DFFT skal ivareta grunnleggende verdier som personvern og sikkerhet.

Problemet med prinsippet om fri dataflyt slik det diskuteres i WTO, er at premisset er frihandel og profitt. Dette er problematisk siden dataflyten handler om mer enn bare penger. Data er makt, og med et regime hvor dataflyten legges til rette for profittsøkende selskaper vil dette bare bidra økt monopolisering og utnyttelse. Det er også andre grunner til å tro at WTO slik det er nå er et dårlig egnet forum for å fremforhandle et internasjonalt regime for dataflyt. For eksempel kan vi forvente at et det vil føre til et kappløp mellom nasjoner, om hvem som kan tilby billigst datalagring og -behandling med minst mulig innsynsregler. Med andre ord, det er trolig at man vil se en fremvekst av «dataparadiser» hvor bedrifter kan lagre dataene sine med minst mulig innsyn, og størst mulighet til å trenere eventuelle forsøk på innsyn. Med WTO ved roret vil prinsippet om fri dataflyt undergrave det det er ment å oppnå, nemlig en global dataøkonomi som sikrer grunnleggende rettigheter.

Løsningen er enkel, man må sette mennesker (og miljø) foran profitt. Dette har vi god erfaring med allerede. For eksempel har håndteringen av pandemien vært helt avhengig av datadeling mellom nasjoner, og at denne delingen har kunnet foregå uhemmet. Pandemien er også et godt eksempel på hvordan restriksjoner på dataflyten kan være katastrofale når den beskytter profittmotivet. Den enkelttingen som vil ha størst effekt på den internasjonale smittespredningen, er å tvinge farmasøytiske selskaper til å fjerne patentene på vaksinene. Det er nettopp fordi selskaper som Pfizer og Moderna ikke deler data at bare 3 % av befolkningen i det globale sør er vaksinert.

En måte vestlige nasjoner kan vise solidaritet med det globale sør, er ved å innføre nasjonale restriksjoner på dataflyten. Land i det globale sør har større vanskeligheter for å si nei, særlig fordi de blir lovet, og ofte får (i hvert fall midlertidig), gode lønninger og arbeidsvilkår i forhold til andre industrier. Ved å legitimere restriksjoner på dataflyten kan man hjelpe disse landene med å beholde mer av den langsiktige verdien av data.

Enda viktigere er det at man enes om å opprette en internasjonal dataflyt som bidrar til å bygge opp kollektiv istedenfor privat makt. Datakapitalen kan gjøre mye godt hvis den spres utover og blir brukt for å bygge infrastruktur som gir borgere og arbeidere økt selvråderett og mulighet for demokratisk deltagelse. Den viktigste lærdommen vi kan ta med oss fra fremveksten av de store dataselskapene er at vi nå har muligheten til å knytte verden mer sammen, spre kunnskap med hverandre, og gi en stemme til de som ikke tidligere har hatt det. Det er bare synd at vi hittil har kastet bort denne muligheten på å tillate fremveksten av selskaper som bidrar til polarisering, overvåkning, og som har gjort en håndfull privatpersoner rikere enn Krøsus. Data er makt, og i motsetning til andre ressurser kommer vi ikke til å gå tom for data med det første. Det er ingen grunn til å ikke dele denne makten og bruke den til å bygge morgendagens verden. Hvis ikke vi ikke får det til i fellesskap, kommer den globale kapitalen til å bygge den i sitt bilde.

 

Hege Bae Nyholt toppet Rødts liste i Sør-Trøndelag, og ble dermed valgt inn på Stortinget da Rødt knuste sperregrensa tidligere i år. Hun gikk rett fra en jobb i barnehage, til å representere Rødt på Løvebakken. Gnist tok en prat med Hege rett etter valget, mens regjeringsforhandlingene fortsatt pågikk. Det ble en samtale om politikk og hverdagsliv, om revolusjonær fantasi, om forholdet mellom stortingsgruppa og partiet, og om å bli oppsøkt av sikkerhetspolitiet da hun som 15-åring protesterte mot Samaranch og IOC på Lillehammer. 

---

Av Stian Bragtvedt, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Yngve Mandal Svendsen

Stian: Jeg googlet litt for å forberede meg til denne praten, og skjønte fort at vi ikke var de første som kom på ideen om å intervju deg.

Hege: Ja, det har vært ganske mange intervjuer de siste dagene. Jeg tror nok en del mediefolk synes det er spennende at jeg kommer fra en vanlig jobb i barnehage, og ikke fra betalt aktivisme i organisasjonslivet eller lønnede verv i politikken. 

S: Jeg kan jo huske fra min egen tid i Rød Ungdom på 90-tallet at du var en fremtredende aktivist i RU i Trondheim, som vi i RU i Mosjøen syntes var veldig tøffe og revolusjonære. Kan du si litt om deg selv og din karriere i bevegelsen som i dag har blitt til partiet Rødt?

H: Haha! Ja, jeg var nok veldig tøff på slutten av 90-tallet, det var min glansperiode! Men egentlig er jeg østlending og kommer fra Lillehammer og Toten. Jeg flytta ikke til Trondheim før 1995. Jeg har vokst opp i en politisk engasjert familie, selv om foreldrene mine ikke var aktive i organisert politikk. 

S: Så du har ikke fått det partipolitiske inn fra barnsben av? 

H: Neinei, jeg har vært med i Rødt og RV lenger enn foreldrene mine, for å si det sånn. Men vi gikk alltid i 1. mai-tog da jeg var liten. Da reiste vi inn til Oslo, for på Toten brukte bøndene 1. mai til å spre møkk, og de eneste som gikk i toget der var formannskapet, og de gadd ikke mamma å gå med. Så jeg har jo vokst opp i en sosialistisk familie, hvor det blant annet var naturlig å engasjere seg i Palestinakomiteen og diverse solidaritetsarbeid. Men akkurat veien til RU fant jeg selv. Jeg tror nok Gulfkrigen på 90-tallet var det som vekket meg politisk for alvor, og min første politiske button, som jeg hadde kjøpt selv hos Ole Kopreitan, stod det «USA ut av gulfen» på. Så var det EU-kamp og greier, og jeg tenkte at; «Nå må noe skje, Hege». Så da stifta jeg og noen venner Lillehammer RU i 1993. På den tida trodde jeg at vi sikkert var rundt 5 000 i RU i Norge, mens det i virkeligheten var kanskje 50-150. Jeg hadde jo ikke noe begrep om størrelsen. Men kanskje det er det som blir konsekvensen av å ha en effektiv sikkerhetspolitikk, ingen vet hvor mange man er, haha!

S: Jeg husker den sikkerhetspolitikken, det ble oppfordret til dekknavn og greier. Det kunne virke litt fjernt når man satt på Mosjøen videregående og skulle verve folk til RU. 

H: Ja, ikke sant. Men samtidig skal man ikke glemme at sikkerhetspolitiet fulgte nøye med på Rød Ungdom på 90-tallet. På Lillehammer ble jo kampen mot OL viktig for oss, og vi hadde tenkt å stoppe IOC og Samaranch som var president der. Han hadde jo tidligere vært Franco sin idrettsminister, og vi gikk ikke med på at tidligere fascister skulle sole seg i glansen på Lillehammer. Vi hadde store planer om å legge oss på toglinja og greier, helt til vi kom på at han kanskje ikke kom med Intercityen fra Oslo til Lillehammer. Men vi fikk uansett trykket opp t-skjorter med Samaranch som knelte foran Franco. Da kom sikkerhetspolitiet bort til meg på ungdomshuset og forklarte at de visste hvem jeg var, hvor jeg bodde, hvem som var vennene mine og så videre: «Vi følger med på deg, vi vet du er et uromoment». Da var jeg 15 år! De skremte med at hvis vi fant på noe tull under OL, så vanket det 10 000 kroner i bot og behandling av terrorpolitiet, for det var jo erklært unntakstilstand på Lillehammer under OL. Å ytre seg negativt om OL i folkemengder, det var ikke akseptabelt på Lillehammer i 1994. Så selv om sikkerhetspolitikken ga en del rare utslag og kanskje skapte flere ulemper enn fordeler, så var det i alle fall en påminnelse om at staten ikke alltid er på ditt lag, spesielt ikke om du vil utfordre makta. 

S: Men OL på Lillehammer og 1990-tallet er jo lenge siden. Hvordan har du greid å være aktiv så lenge? Selv kjenner jeg at det er lite overskudd igjen til politisk aktivitet når man skal sjonglere jobb og familie med små barn.

H: Nei, jeg har jo ikke vært aktiv sammenhengende siden 1993. Det sa litt stopp for min del rundt 2008, da var jeg helt ferdig med å være aktiv, etter å ha hatt omtrent alt av sosialt liv i partiet i mange år. Så skjedde det masse greier i livet mitt også etter hvert, mora mi fikk kreft og ble psykisk dårlig, noe som endte med at hun tok livet av seg for åtte år siden. Lenge var mitt hovedprosjekt å holde hodet over vannet, da var det ikke plass til noe stort politisk prosjekt. Jeg hadde mer enn nok med å være mor og samboer med mannen min. Men jeg datt ikke helt ut av organisasjonslivet, for jeg var hele tida aktiv i det vi på 90-tallet kalte «fronten». For min del var det Palestinakomiteen, hvor jeg alltid har vært aktiv. 

S: Grunnen til at jeg lurer på dette med å få hverdagen til å gå opp og politisk arbeid er fordi jeg er opptatt av at Rødt bør kunne sende arbeidsfolk inn på tinget. Men så spør jeg meg selv, er det realistisk? Hvordan skal man finne tid til det politiske engasjementet som trengs for å komme inn på tinget i en gjennomsnittlig hverdag? Kan vi rekruttere til tinget fra arbeiderklassen? 

H: Ja, det er jo der vi må rekruttere dem fra, mener jeg. Kinkig spørsmål. Jeg mener jo vi har en særegen forpliktelse til å sørge for at vi er et parti for vanlige folk. Med det mener jeg at vi nå har en historisk mulighet til å sørge for at stortingsgruppa ikke er åtte helter. Vi kan ikke jobbe døgnet rundt og ofre oss selv fullstendig, for da vil ingen andre ta over. For det første vil man spy av jobben, og andre vil ikke stille, hvis du er nødt til å bli en kader som alltid setter partiet foran deg selv for å bli stortingsrepresentant. Altså, man skal ikke være blåøyd, det er hardt arbeid, det er en del ofre. Jeg skal jo bo i Oslo i ukedagene, og en del helger når det trengs. Men jeg må kunne fortsette å være menneske, å være Hege, mamma, kone og alle disse andre tingene som jeg også er, i tillegg til stortingsrepresentant. Vi må også ha tida til å treffe folk i vårt eget valgdistrikt, og folk sine organisasjoner. Jeg har enorm tro på den sosiale bevegelsen vi er en del av, og den er vi nødt til å følge opp. Og da kan vi ikke sitte inne på Stortinget hele tida. Men det opplever jeg stor enighet om i gruppa. Den første arbeidsdagen min på tinget var jeg ute på plenen og traff klimabevegelsen og bunadsgeriljaen. Så var vi inne på tinget. 2/3 til bevegelsen, 1/3 til tinget. Det er en fin balanse, tenker jeg!

S: Ja det høres jo oppløftende ut!

H: Men det kommer selvsagt ikke til å fortsette sånn.

S: Ofte snakkes det om politikk som «det muliges kunst», man skal slå seg til ro med det som er mulig å oppnå her og nå, inngå kompromisser og slike ting. Jeg leste nylig et oppslag i KK hvor SVere ble intervjuet om deres syn på samarbeid med Rødt, hvor Heming Olaussen sa noe sånt som «nei, det er for tidlig, Rødt må vise at de er til å stole på». Men spørsmålet for meg blir da, hvem er det Rødt skal være til å stole på for? Skal vi være til å stole på for de andre politikerne på tinget, eller for vanlige folk her ute? Er det ikke en fare for at vi, selv med de beste intensjoner, blir sugd inn i den praksisen hvor politikk er det muliges kunst, og politikerne på tinget identifiserer seg mer med hverandre enn vanlige folk? De skal ordne opp mens vanlige folk skal holde seg i ro? 

H: Jeg tror absolutt det er noe man må være bevisst på. Selv har jeg jo ganske kort tid som folkevalgt, med mine to år på fylkestinget, men jeg har trivdes med det og hatt tro på organisasjonsarbeid. Og det jeg ser er at det parlamentariske utgjør en enorm forskjell, nettopp fordi du får en talerstol og kan få gjennom politikk som er viktig for folk. Det har vi klart i Trøndelag og det skal vi klare på tinget. Samtidig skal Rødt være et annerledes parti, det både forplikter og gjør at jeg føler meg trygg på at vi ikke forsvinner inn i en stortingsboble. Det vil ikke medlemmene akseptere rett og slett, heller ikke den sosiale bevegelsen og alle organisasjonene som har forventninger til oss. Det tok ikke mange dager fra jeg var valgt inn til det tikka inn e-post fra Palestinakomiteen om hvilke forventninger de hadde til nytt flertall og oss på tinget. Det gjelder å finne balansen mellom å være parti-pietist, hvor alt blir feil uansett og man skal holde seg på den rene sti, og det å oppnå konkrete politiske resultater. Mange har spurt meg om jeg kan spise middag på slottet, jeg som er republikaner. Jeg tenker at det er ikke små symbolske saker jeg er valgt inn for å fronte, men resultater som betyr noe i folk sine liv. Da prioriterer jeg den kampen, klassekampen om du vil, framfor symbolske markeringer. Men dette er jo ting vi må ta stilling til hele tida: Hva kan vi forhandle om, og hva er uaktuelt å gi seg på? Vi må være tålmodige og utålmodige samtidig. 

 

S: Jeg kan noen ganger bli litt resignert og tenke at, jaja, nå blir det et så stort dragsug mot arbeidet på Stortinget, at det greier vi ikke som parti å stå imot, og da blir vi likere SV. Vi snakker alltid om Rødt som annerledes, men konkret, er vi egentlig så annerledes enn SV; utover at vi ikke har vært på tinget før?

H: Jeg er nok mer optimistisk. Jeg er heller ikke så redd for at det parlamentariske arbeidet skal få Rødt til å forlate røttene sine. Det handler om den praksisen jeg har hatt de to siste åra på fylkestinget i Trøndelag. Jeg tror ikke jeg har stilt i et eneste møte uten å ha hatt flere runder med ulike fagforeninger om temaet. Jeg skal kanskje ikke påstå at det er en sosialistisk måte å gjøre det på, men en aktivistisk i alle fall. Så er det nå engang slik at vi lever i et kapitalistisk samfunn. Med en del ting er det sånn som du sier, fatalistisk, at vi må akseptere at det er ting vi ikke får gjort noe med. Så hører jeg jo den interne diskusjonen: «nå blir vi et sosialdemokratisk prosjekt, nå bruker vi ikke de samme begrepene lenger.» Jeg er ikke så bekymra for det. Jeg tenker at det er indremedisinsk å skulle tviholde på en del begreper og termer som er fremmedgjørende for mange, spesielt de som har alt å vinne på politikken vår. Jeg er veldig for at vi bruker et språk som er forståelig, for at vi tar utgangspunkt i vår samfunnsanalyse, men også i virkeligheten folk lever i, og erfaringene deres. Da er vi tilbake til det vi snakka om å rekruttere fra arbeiderklassen og hvorfor det er viktig. Folk har forskjellige erfaringer, og de forskjellige erfaringene må være på tinget. 

S: Denne gangen måtte Rødt sine lister toppes av folk uten stortingserfaring, fordi vi bare har Bjørnar med erfaring. Men neste gang, om fire år, da har vi flere med erfaring, som behersker mer av retorikken, spillet, det politiske håndverket, sånne som deg. Er det ikke naturlig at disse settes på topp nok en gang da? Skal vi kaste bort den erfaringen og ha nye folk fra arbeiderklassen inn? Skal laget toppes eller ikke? 

H: Det er et dilemma, og jeg vet ikke om det er noen løsning med en absolutt regel. En periode er ikke nok til å bli skikkelig god. Jeg må innrømme at jeg er skikkelig forvirra nå på dag 3, for det er jo et komplekst system. Min tanke nå er at kanskje Stortinget er unødig forvanska. Kanskje det er udemokratisk at det er så vanskelig? Men det er jo dag tre, så det går seg kanskje til. Jeg tror ikke vi bør ha en regel som sier man kan sitte én eller to perioder, men jeg tror vi skal ha et aktivt partidemokrati som gir folk tillit, så da må den tilliten reforhandles på et tidspunkt. 

S: Men blir det noe annet enn måten andre partier gjør det på? 

H: Jeg synes at man kanskje ikke skal synse så mye om andre, men jeg ser for meg at vi har mer deltakelse i partiet i Rødt. Partiet har en større forventning om å få være med og styre de politiske beslutningene som tas i de parlamentariske organene. Da jeg var i fylkestinget var det slik at fylkesstyret kunne overstyre fylkestingsgruppa, for eksempel. Nasjonalt kan jo landsstyret, sentralstyret og arbeidsutvalget overstyre stortingsgruppa. Så noen formelle regler er jo også på plass for å sikre at tyngdepunktet i partiet ligger utenfor Stortinget. Jeg mener det er avgjørende at partiet bestemmer, og ikke jeg alene som representant. Jeg er jo valgt inn for å forvalte Rødts politikk på best mulig måte, og da gir det en trygghet ikke å stå alene. På intro-kurset for nye representanter snakket Kari Elisabeth Kaski fra SV om at det kunne være ensomt på Stortinget, men det tror jeg ikke det blir for meg. Jeg føler meg både tett på fellesskapet i partiet, og i gruppa. Det er jo derfor jeg tør å gjøre dette, fordi jeg er en del av et fellesskap og en bevegelse. 

S: Du nevnte deltakelse, at Rødt sine medlemmer deltar mer enn andre. Men på 90-tallet, da var det jo aktivitetsplikt, idealer om kaderparti og greier. Nå derimot, er det 12000 medlemmer, og 10000 har kommet til de siste årene. Er det en mulighet for å bevare de beste sidene fra det RU vi var med i på 90-tallet, som høy grad av deltakelse? Er det sikkert at de nye folka er så interessert i å delta? At det er et slikt prosjekt de har blitt med på? 

H: Noen har sikkert bare meldt seg inn som et standpunkt. Men både du og jeg har jo vært aktive på tidspunkter da man kunne bli ekskludert om man ikke var aktiv. Likevel var det jo ikke derfor vi var aktive – for å unngå eksklusjon? Det var jo fordi det føltes viktig. Det er jo det som på en måte er stikkordet, å være aktiv må føles viktig. For eksempel ved at man reelt har mulighet til å være med og utforme politikken. Hvis man føler at man reelt kan være med på å utforme politikk, og ha eierskap til stortingsarbeidet, så tror jeg også at det gjør at folk er aktive, på ulikt vis. 

S: Det låter jo fornuftig! Samtidig er det som du sier, komplisert på Stortinget, for ikke å si et landsmøte i Rødt hvor det er over 1000 forslag. Hvordan kan vi åpne politikken mer opp for folk, slik at man kan jobbe politisk selv om man har jobb, familie eller andre forpliktelser? De som er mest slitne er jo kanskje de som har aller mest å vinne på politisk kamp? 

H: Det er jo noe som heter klarspråk, men det bruker de ikke på Stortinget, for å si det sånn. Ikke på fylkestinget heller. Det kreves en del kulturell kapital for å skjønne hva som står i sakspapirene. Det er et demokratisk problem, tenker jeg. Det ekskluderer mange. De som er dårlige i norsk, eller av ulike grunner har utfordringer med å lese og skrive, eller bare ikke har overskudd, som er utslitt etter nattskift eller hva det nå er. Min erfaring fra lavere nivå er at det er utrolig vanskelig å finne fram i disse dokumentene. Samtidig må jeg si at jeg synes Rødt har blitt mye bedre på klarspråk. Vi bruker ikke lenger nødvendigvis de marxistiske begrepene, men vi har beholdt analysen. Som fagperson har jeg alltid hatt som mål å kunne faget mitt så godt at jeg slipper å bruke fagspråket, fordi jeg mener det er nærmest en hersketeknikk overfor foreldre. Det er ikke noe poeng å si at en 4-åring har en «adekvat utvikling» overfor foreldre som ikke vet hva det betyr. Jeg mener Rødt har blitt ganske gode til det. I alle fall sammenlignet med 90-tallet, da vi kunne ha milelange plattformer i Trondheim. De skulle dekke hele verden, Palestina, Kurdistan, den globale kapitalismen, og Trondheim. Vi skal være så gode trygge på analysene og politikken vår at vi kan snakke med et språk som angår vanlige folks erfaringer. 

S: Det var jo motiverende å være en del av den store klassekampen i verden? 

H: Joda, men det fungerer også ekskluderende, tror jeg. 

S: Litt i forlengelsen av det marxistiske, hva betyr det egentlig i dag at vi er et revolusjonært parti, samtidig som vi sitter på Stortinget?

H: Jeg tenker at det betyr at vi også, samtidig som vi jobber her og nå, jobber med en plan som går noen år fram i tid. Vi har en drøm om noe større. Så har vi en analyse av hvorfor verden er som den er. Og for min del finner jeg en ro og trygghet i å ha en analyse som sier noe om hvorfor verden er som den er. Det er jo nettopp forståelsen av at kapitalismen er menneskeskapt som gir meg trua på at det går an å endre den. Det kan jo høres litt rart ut, vi er jo så innvevd i kapitalismen i dag at det kan virke fjernt å knuse kapitalismen, nesten naivt. Men det marxismen hjelper oss med er å se er at kapitalismen er historisk, den har ikke alltid vært her. Den springer ikke ut av «menneskets natur», men har blitt til under bestemte historiske forhold. Det betyr at ting også kan være annerledes. Det er det som ligger i å være revolusjonær for meg, å kunne drømme større enn rammene kapitalismen setter. Det synes jeg det er verdt å kjempe for. En vennine av meg skrev i en melding da valgresultatet var klart: «Dette er et skritt på veien mot sosialismen.» Det var nok med glimt i øyet, men det er jo sant. Jeg diskuterte det med en kamerat i Trøndelag, som sa noe lurt: At de som kritiserer oss for å drømme om det klasseløse samfunn, mangler fantasi. De greier ikke se for seg å se for seg noe annet samfunn enn det vi har akkurat nå, og i så fall bare ettpartidiktatur som i Sovjet. Kanskje ser heller ikke jeg konkret alle detaljene i et sosialistisk samfunn for meg, men jeg greier å forestille meg muligheten til et annet samfunn enn kapitalismen.  

S: En som heter Mark Fischer snakker om kapitalistisk realisme, at det er lettere å se for seg verdens undergang enn at kapitalismen skal ta slutt. Hvordan kan vi plante frø som kan hjelpe fram en slik revolusjonær fantasi?

 H: Hvis vi sier at en annen verden er mulig, og det sier vi jo, så må vi vise det helt konkret. I januar grein jeg da vi fikk en strømregning på 5000 kroner, for da sprakk budsjettet vårt. Jeg tror det er lurt å ha grini over strømregninga, for da er det ikke så lett å stemme for utenlandskabler. Jeg tenker at måten å så disse frøene på, det handler om god gammeldags bølle-tankegang fra bøllekursene vi hadde i RU. Da starter vi med å identifisere hvorfor folk er lei seg, sinna eller fortvilte. Vi må gi frustrasjonen en retning, dernest må vi vise at det faktisk er mulig å få til endringer. Vi kan for eksempel fremme forslag om to-prissystem, stoppe kabler og så videre. Det er ikke naturgitt at strøm skal være dritdyrt. Det vil si, det er naturgitt fordi det henger sammen med regnet, men det koker allikevel ned til politiske valg og prioriteringer. Når vi gir frustrasjonen retning og viser at vi kan få til mindre endringer, da blir det også lettere å drømme om større endringer. Jo mer bevegelsen greier å forandre, jo mer får folk tro på at de kan forandre. Politikere på Stortinget synes jeg altfor ofte gjør det motsatte, fremstiller ting som om de ikke kan forandres. Som når Støre snakker om «store, nærmeste naturgitte krefter» når han snakker om den globale kapitalismen. Klart at de kreftene har blitt sterkere som en følge av globalisering og handelsavtaler som sosialdemokrater som Støre har vært med og inngått. Hva man bruker penger på, lokalt og nasjonalt, er politiske valg. Det er så mange politikere som over så lang tid har lagt et slør over, avpolitisert, hva politikk betyr i hverdagen til folk og fremstilt konsekvensene som naturlover. Men kommuneøkonomi, skoletilbud til ungdom, sykehjem og foreldrene dine sin plass der, alt dette er resultat av politikk og prioriteringer.

S: Så vår oppgave er å politisere det som fremstilles om apolitisk?

H: Ja! Man har nærmest laget en forestilling om at det som skjer på tinget ikke har så mye å si for hverdagen til folk. Og det er jo ikke sant!

S: Politiser Stortinget!, der har du en parole.

H: Ja, ikke sant? Det handler om det vi snakka om i stad, klarspråket.  

S: Du sier vi skal ta utgangspunkt i folks hverdagserfaringer, og at folks hverdag henger sammen med det som skjer på tinget. Hvis vi tenker oss at Høyre er et parti som tar utgangspunkt i direktører og skipsredere sine erfaringer, med hvor fælt det er å betale formuesskatt for eksempel, hvem sine erfaringer er det vi skal løfte fram og synliggjøre? 

H: Vår analyse er at det store flertallet vil tjene på sosialismen. Da må vi jo på et vis løfte fram erfaringene fra det store flertallet. Måten å lytte til dem på er gjennom organisasjonene. 

S: Men det er jo et broket flertall, noen jobber på universitet, noen i barnehage og noen lager kebab. Skal vi satse på alle samtidig, eller må vi prioritere smalere grupper hvor vi har størst potensiale for å mobilisere folk? 

H: Jeg vil ikke sette grupper opp mot hverandre, og jeg tror ikke det er nødvendig å velge innad i arbeiderklassen. Først og fremst fagarbeidere, eller først og fremst NAV-brukere. Vi skal være partiet både for NAV-brukere og NAV-ansatte. Da må vi være mot NAV-systemet, ikke folka som er fanga i det. Jeg har ikke lyst til å si at nå skal vi satse alt på noen få grupper. Det er Witzøe, rederne og andre millionærer vi har valgt bort. I morra skal jeg på foredrag med Peder Martin Lysestøl om den nye boka hans om arbeiderklassen. Vi pleier å krangle om jeg er arbeider eller ikke. Jeg er høyt utdanna, men tjener lite, og har lite autonomi i jobben min. I alle fall sammenlignet med en håndverker. Jeg tror ikke det er lurt for Rødt å si at vi skal satse på noen få grupper. Vi må heller finne de sakene som forener. Et eksempel er kampen mot bemanningsbyråer. Den forener håndverk og omsorg, bygg og barnehage. 

S: Gjør det?

H: Ja, i Oslofjordområdet er det ekstremt mye innleie innen bygg og anlegg. I Trøndelag er det lite. Men der har vi store problemer med at Trondheim kommune bruker masse innleie i barnehagene fra Adecco og andre bemanningsbyråer. Så det er ikke slik at kamp mot innleie og bemanningsbyråer bare angår noen få grupper. Det angår både typiske manns- og kvinnearbeidsplasser. Det er like slitsomt å være vikar enten du er i forskjellige barnehager hver uke, eller på forskjellige byggeplasser. Og det er like belastende for arbeidsmiljøet begge steder når du får nye kolleger hver uke. Her har vi gode krav mot systemet med innleie, ikke vikarene selv. Det er sånne krav vi kan stille for å forene grupper fremfor å sette de opp mot hverandre. 

S: Vil du avslutte med noen bevingede ord?

H: Jeg tenker at det er hele partiets ansvar at dette blir bra, med å ha en stor gruppe på tinget. Det er ikke vi åtte på tinget sitt ansvar alene. Alle må bidra hvis Rødt skal lykkes med målet om å åpne opp det parlamentariske arbeidet og være et annerledes parti i praksis, og ikke bare i ord. Det er hele partiet sitt ansvar at vi er lyttende og støttende for folk sin kamp. Så skal vi på Stortinget gjøre så godt vi kan for å leve opp til forventningene til oss. 

Det marxistiske arbeiderpartiet PTB (Parti du Travail de Belgique) holder på prinsippet om å unngå enhver form for regjeringsdeltakelse. Det er viktigere å styrke båndene til grasrota og fagbevegelsen. For å lykkes med dette bygger de partiet etter strenge organisatoriske prinsipper med basisgrupper på bare rundt ti medlemmer hver.

---

Av Halvor Fjermeros, faglig leder i Rødt Kristiansand, sitter i Rødts faglige utvalg, og er forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.
Foto: Gwenael Piaser

I motsetning til i Norge, er meningsmålinger en sjeldenhet i Belgia. Det går flere måneder mellom hver gang storavisa Le Soir i Brussel presenterer sitt «Grand barometre». Men på tre målinger gjennom 2021 – vinter, vår og høst – har PTB ligget som et topp tre-parti i delstaten Vallonia, på mellom 18 og 19 prosent. I Brussel, som har status som egen region, har partiet ligget på 15–16 prosent. Til og med i det «vanskelige Flandern» hvor nasjonalistiske og til og med fascistinspirerte separatistpartier står sterkt, har det revolusjonære belgiske arbeiderpartiet klart å etablere seg over sperregrensa med målinger på rundt 8 prosent i år.

Dette ser ut til å være den nye normalen etter at PTB fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved valget i 2019. Da økte antall representanter i det føderale (nasjonale) parlamentet, tilsvarende Stortinget, fra to til 14. Sånn sett kan Rødts brakvalg i høst minne om PTBs for to og et halvt år siden. Partiets medlemstall, 23000, gjør PTB jevnstort med Rødt i Norge når man tar befolkningstall i betraktning. Men PTBs prosentmessige oppslutning er mange ganger større på nasjonalt nivå. Som eksempel fikk PTBs første innvalgte kandidat i EU-parlamentet, Marc Botenga, 14,5 prosent av stemmene på regionsbasis i Vallonia i 2019.

Frivillige styrker til flomofrene i Belgia
Belgia er et komplisert politisk, konstitusjonelt og språklig lappeteppe som med drøyt 11 millioner innbyggere fordelt på et landareal på størrelse med det nye Vestland fylke, og har tre autonome regioner i en felles forbundsstat. Det fransktalende Vallonia og det nederlandsktalende Flandern har ulik historie og representerer i noen spørsmål motsatte interesser. Alle politiske partier i Belgia har ulike organisasjoner i de to regionene, mens PTB er det eneste partiet som er det samme over regionsgrensene med sitt flamske navn PVDA (Partij van de Arbeid van België) i Flandern. Det spøkes med at det kun er kongefamilien, det belgiske fotballandslaget «De røde djevlene», samt det mørkerøde PTB/PVDA som er felles for hele det føderale belgiske riket.

Under flomkatastrofen som rammet Belgia hardt med flere titalls døde i sommer, organiserte PTB solidaritetsgrupper, SolidariTeams, som dro til de mest ødelagte områdene, som Liege i Vallonia. Det kom folk langveisfra, som Antwerpen og Oostende ved Flanderns kyst, noe som forente de to regionene i nøden på folk-til-folk-basis. Flere måneder etter flommen tømmer frivillige fortsatt kjellere for slam og restaurerer ødelagte hus, skaffer mat og husgeråd, ovner og møbler til flomofrene – som på sin side er kritiske til at myndighetene ikke gjør mer. Politiske ledere fra andre partier har kritisert PTB for å prøve å slå politisk mynt på flommen med sine SolidariTeams. Det voldsomste angrepet kom fra sosialdemokraten og ministerpresidenten i Vallonia, tidligere statsminister Elio Di Rupo. På belgisk fjernsyn i høst tok han et oppgjør med partiet og deres opptreden etter flommen: «PTB er løgnere, manipulatorer og kommunister!» Fra annet hold har PTB med jevne mellomrom blitt anklaget for å være populister de seinere år.

11 helsesentre spredt over landet
Kommunist, javisst! Men «løgnere og manipulatorer» beror vel på PTBs alt annet enn døgnflueaktige framgang, noe som ikke minst rammer sosialdemokratiet og deres tradisjonelt sterke posisjon i fagbevegelsen og arbeiderklassen. Frivilligheten partiet baserer flomarbeidet på er et kjennetegn ved PTBs arbeid. Det hører med i partimedlemmenes grunninnstilling at det skal ytes en innsats for den delen av folket som sliter med økonomi, bolig og helse. Slik har det vært siden 1980- og 90-tallet da PTB var et søsterparti av AKP (med og uten «ml») i den europeiske marxist-leninistiske familien. Gjennom mange tiår har partiet bygd opp et helsetilbud i byer og bydeler der leger på frivillighetsbasis har utgjort kjernetroppen. I dag får slike helse- eller legesentre statlig støtte. Leger og annet helsepersonell får lønn etter hvor mange pasienter de behandler. Pasientene må på sin side abonnere på tjenester – som de så mottar gratis, uansett hvor mange konsultasjoner det måtte dreie seg om. Det finnes nå 11 helsesentre hvor til sammen 53 leger og 50 tilknyttede helsearbeidere som sykepleiere, ernæringsfysiologer og psykologer arbeider. I tillegg er det 75 frivillige fagfolk knyttet til sentrene – som for øvrig ikke yter tjenester innen tannhelse.

Disse lege-/helsesentrene har altså blitt et supplement til det offentlige helsevesenet. På grunn av deres faglige status benyttes også sentrene som turnus- og praksisplasser for legestudenter og studenter innen andre helsefag.

Tre nivåers «kommunistparti for vår tid»

PTB skiller seg ut som et særegent parti på venstresida i EU. Det gjelder først og fremst den spesielle partimodellen som er utviklet over mange tiår, noe som delvis er en arv etter det gamle kaderpartiet fra ml-tida. Men det er også en modernisert variant av en partimodell som i paragraf 1 i partiets vedtekter beskrives slik: «PTB er et kommunistparti for vår tid. Dets ytterste mål er et samfunn som opphever all utbytting av menneskene og hvor lokaldemokratiet styrer samfunnet.»

I 2008 hadde PTB en såkalt fornyelseskongress som tok et oppgjør med en sekterisk partimodell som lenge hadde brakt partiet i krise. Medlemstallet nådde sjelden over 1000, og på det meste i 2003 opp mot 1500, hvis en også telte med sympatiserende aktivister. 2008-kongressen tok for det første hensyn til at et parti med behov for å utvikle seg i moderne retning må kunne tilby aktivitet på ulike nivåer. Dessuten lanserte man en politisk profil kalt Sosialisme 2.0, basert på et oppgjør med tidligere tiders tenking om foregangspartier fra andre tider og i andre land. Kongressen forlot ideen om at det fantes internasjonale modeller for en «ferdiglaget sosialisme».

PTBs tre nivåer består for det første av en type medlemskap for såkalte rådgivende medlemmer uten spesielle forpliktelser, men med mulighet for å delta på et årlig møte der erfaringer fra eget arbeid og råd til partiets videre utvikling utveksles.

Nivå to er aktive medlemmer, som forplikter seg til å delta på månedlige møter og å gjøre bestemte oppgaver som følges opp av evaluering og diskusjon i lokallaget, også kalt grasrot- eller baseorganisasjon. Disse utgjør selve grunnsteinene i PTBs landsdekkende partiapparat overalt hvor det er mulig å opprette partilag, på arbeidsplasser så vel som i bydeler og landsbyer.

Tredje nivå er det såkalte kadersjiktet. En kader er et partimedlem som er villig til å ofre ekstra mye både av personlig økonomi og tid til aktivisme, teoretiske studier og diskusjoner. I vedtektene lyder det: «En kader har en marxistisk visjon for samfunnet, ønsker å studere og forstå sosiale endringsprosesser og har evne til å formidle med personlig engasjement og entusiasme til alle andre.»

Kadersjiktet med sine høye krav består nødvendigvis av relativt få medlemmer. Det utgjør bare 3-400 folk og vokser sakte fordi det tar tid å skolere medlemmer til så store lederansvar. Dette sjiktet er en viktig forutsetning for at PTB kan bygge og drive en organisasjon som representerer ikke bare et supplement, men også en motvekt til partiets parlamentariske virksomhet når denne blir synlig og preget av mange dyktige politikere i det offentlige rom. Dette særtrekket ved PTB kan leses ut av partistatuttene, hvor partiet beskriver seg selv på følgende måte: 

Vårt parti nekter å overlate politikk til profesjonelle politikere. Det setter folk i bevegelse, involverer, utdanner, organiserer og mobiliserer dem. Det er aktivt i felten, i nabolaget, på arbeidsplassene, overalt hvor folk arbeider, bor og samhandler. Partiet har også en internasjonal visjon og utvikler praktiske initiativer innen solidaritetsarbeid og samarbeid. Det har prinsipper, tydelige regler for inntektene til alle kadre og valgte representanter, for slik å unngå opportunister og folk som er ute etter å gjøre karriere. Partiet slutter opp om ord og handling og stoler ikke på tom retorikk som ikke fører til praktiske resultater. Ja, PTB er et spesielt tilfelle innen belgisk politikk, og vi er veldig stolte av det.

Et praktisk eksempel fra Antwerpen
Programmet kunne trygt ha føyd til «et spesielt tilfelle i Europa». Jeg tillater meg å tvile på at noen andre partier på venstresida stiller så tydelige krav til medlemmene, det være seg greske Syriza, spanske Podemos, britiske Labour eller danske Enhedslisten. Spørsmålet er hvordan denne partimodellen ser ut i praksis.

Det aktive sjiktet i PTB består av rundt 25 prosent av den totale medlemsmassen. Dette er gruppen som er aktive i en grunnorganisasjon eller et høyere ledd lokalt, regionalt eller nasjonalt, og deltar på minst ett møte hver måned. I tillegg er det ulike tilbud om skolering og studier ved en organisert partiskole hvor medlemmer som ønsker å skolere seg til «militante» aktivister må følge en syklus som består av ti ulike studieemner spredt over flere år. To ganger i året gis det mulighet til å velge et nytt emne. De best egnede og mest motiverte blir utvalgt til å delta på en egen skole for kaderutdanning over to år, med stor vekt på marxistiske og ideologiske studier. I tillegg arrangeres det seminarer på nasjonalt nivå.

Jeg har spurt medlemmer i PTB-ledelsen hvordan partiet er organisert på grunnplanet, og hvor mange medlemmer det kan være i hvert partilag. Svaret er at det ikke finnes et formelt tak på dette, men at det ikke bør være mange flere enn 10 i hvert lag. Hensikten er å tilstrebe høyest mulig grad av deltakelse og ansvar. Dette er ikke prateklubber, men enheter som er til for å skape bevegelse. Det betyr at lederen av gruppa må følge opp hvert enkelt medlem i dets arbeid og trå til hvis det oppstår vanskeligheter.

En nyvinning innen partiapparatet som ble utviklet i Antwerpen under valgkampen i 2019, er en såkalt trener. Denne funksjonen er satt ut i livet landet rundt siden den gang. Treneren har ansvar for å følge opp flere basisgrupper innenfor et visst område innenfor en by eller provins. Antwerpen, Belgias nest største by med over en halv million innbyggere, er også en provins med nærmere to millioner. I provinsen fins det 40 lokale partilag fordelt på bydelene, samt 15 lag på arbeidsplasser innen industri, servicebedrifter og administrasjon. PTB er organisert med egne grupper blant havnearbeidere, kjemisk industri, metall- og bygningsindustri, traktorfabrikker, blant ansatte innen kollektivtransport (buss, trikk og tog), på sykehus, i helsesektor og offentlig administrasjon i Stor-Antwerpen. Også innen hver av de tidligere nevnte dels frivillighetsbaserte lege- eller helsesentrene finnes det partilag. Trenerne har sitt utspring i en provinsledelse, i dette tilfelle for Stor-Antwerpen, og utgjøres av folk fra kadersjiktet i PTB.

Trenerne er en forutsetning for at PTB/PVDA kan fungere med totalt 400 basisgrupper eller partilag over hele Belgia. Det er trenerne som koordinerer den løpende virksomheten med nasjonale kampanjer, opplegg for felles studier og diskusjoner om prioriterte emner eller saker som gjør at partiet kan opptre som en samlet kraft på landsbasis. I tillegg har hvert partilag sjølsagt sine egne prioriteringer ut fra hvem og hva de organiserer. Denne formen for sentralisme ser ut til å være et særlig kjennemerke for PTBs stabile vekst og økende politiske innflytelse.

Ingen varig bevegelse uten organisasjon

I denne artikkelen har jeg presentert partimodellen til PTB, og hvordan den fungerer i praksis. Jeg kunne skrevet mye om partiets politiske saker, om dets skarpe antirasistiske profil i et av Europas mest multikulturelle og etnisk sammensatte land, om hvordan de prøver å motvirke de separatistiske strømningene som står sterkt i Flandern, om PTBs kritikk av et EU som landet ikke bare er medlem av, men så å si vertskap for. Jeg kunne ha skrevet mye om hvilke kamper PTB har stilt seg i spissen for mot multinasjonale konserner som herjer med industriarbeidsplasser og legger ned arbeidsplasser i tusentalls fordi de finner et mer gunstig tilbud for etablering i et annet EU-land, som i kampen for å bevare Caterpillarfabrikken for noen år siden. Eller jeg kunne fortalt om den massive mobiliseringen mot de internasjonale investeringsavtalene TISA, TTIP og CETA (handelsavtalen mellom Canada og EU) som ble forsøkt tredd ned over hodene våre, men som nå har mistet momentum i takt med en svekket globaliseringsoffensiv.

I stedet velger jeg å konsentrere meg om det jeg oppfatter som det avgjørende skillet mellom seriøse forsøk på å skape nye og moderne arbeiderpartier, og de mer løse bevegelsene, ofte kalt populistiske, som har fått mange til å feste nytt håp til venstresidas framvekst det siste tiåret. For fire år siden gjorde jeg et større intervju med PTB-leder Peter Mertens, siden den gang innvalgt i parlamentet fra sin hjemby Antwerpen. Da vurderte han andre europeiske erfaringer med opposisjon fra venstre, ikke minst med det greske partiet Syrizas nederlag i kampen mot EUs disiplinering av gjeldslandene i kjølvannet av finanskrisa:

– Se på greske Syriza, spanske Podemos, Sosialistpartiet i Nederland, dels Die Linke i Tyskland. De har alle på ulike måter enten gått til høyre eller måttet akseptere underkastelse for EU-troikaen. Det ville være utilgivelig ikke å lære av Syrizas nederlag. De unnlot å mobilisere og organisere motstand blant folk på venstresida, mens deres partikadre var fullt opptatt med å administrere systemet med talløse posisjoner i statsapparatet.

Dette tror jeg formulerer essensen i PTBs strategi. Det handler om en langsiktig plan for å styrke partiets bånd til arbeiderklassen, fagbevegelsen og de mange grasrotbevegelser som utgjør en potensiell kraft, men som per i dag ikke er sterke nok til å stå imot klassekreftene som kontrollerer statsapparatet verden over. I intervjuet med Mertens begrunnet han hvorfor PTB ikke vil gå inn i regjering tross solid parlamentarisk framgang, en fristelse svært mange venstrepartiet i EU ikke har kunnet motstå, men med et par tydelige unntak som Enhedslisten i Danmark og norske Rødt. Dette var uttalt før PTBs nasjonale gjennombrudd i 2019. Men standpunktet står fortsatt ved lag:

– Vi vil ikke delta i noen delstatsregjering i Vallonia fra og med neste valg. Det har vi gjort klinkende klart, for velgerne skal vite hva de kan vente av oss. Hvis vi skal inn i regjering blir vi nødt til å gi konsesjoner til EUs stabilitetspakt og andre EU-reguleringer. Vi må første bygge opp en motkraft, vi må forberede folk på å skulle stå imot kutt-kravene. For å lykkes med det må vi bygge opp PTBs partiorganisasjon. Hvis ikke vil vi bli spist av systemet. Nå er vi i en flow, og nettopp derfor må vi si nei til å overta maktposisjoner.

Innhold nr 4 2021

Leder av Tomine Sandal: Digital dagsorden

Plukk

Stian Bragtvedt: Gnistsamtalen med Hege Bae Nyholt

Hannah Sigriddatter Ander: Staten og teknologikapitalen – Et resymé

Grace Blakeley: De store teknologimonopolistene og staten

Tomine Sandal: Intervju med Ida Vikøren Andersen: Når det koker i kommentarfeltet

Hannah Sigriddatter Ander: Algoritmer og Facebook – et krasjkurs med Tania Bucher

Philip Thingbø Mlonyeni: Fri flyt av data

Svein Olsen: Israel – en voldelig og rasistisk bosetterstat. Del 2

Peder Østring og Alf-Jørgen Schnell: Reisebrev fra den marxistiske konferansen i Danmark

Terje Skaufjord: Taliban – stabil i 27 år

Stian Bragtvedt: Sosialismeverksted på Mesnali KONFERANSEN ER AVLYST

Halvor Fjermeros: Politikkens «røde djevler» utfordrer makta i Belgia

Ivar Espås Vangen: Hvorfor nei til NATO?

Jorun Gulbrandsen: Er kvinnen fosterets beste vern? Eller største trussel?

Ole Marcus Mærøe: Den usolidariske EØS-avtalen

Debatt:

• Yngve Solli Heiret: Svar til Oscar Dybedahl om staten
• Johan Petter Andresen: Boka Arbeiderklassen

Bokomtaler:

• Sally Rooney: Hva må til for en bedre verden?
• Jonas Bals: En murstein i streikens tjeneste
• Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik: Imperialisme: Historie og nåtid
• Helge Ryggvik: Norsk oljeutvinning i Barentshavet
• Jamie Allison m.fl: Pessimistisk og tankevekkende om klimakampen .
• Ida Jackson: Fødselsdag

Jokke Fjeldstad: Revolusjonens Fra A til Å

 

Hvordan ser boligmarkedet ut fra perspektivet til de som arbeider med å bygge og pusse opp eiendommene som kjøpes, selges og leies ut? Gnist har snakket med to eksperter på arbeidet bak eiendommene som er i sirkulasjon.

 

---

Av: Hannah Sigriddatter Ander, medlem i redaksjonen i Gnist og medstifter av Kritisk bynettverk.
Foto: Miki Fath

Maren Amble Stinessen: Sosionom hos Kirkens Bymisjon, avdeling fattige tilreisende på Tøyen i Oslo. Hun jobber med sosialfaglig oppfølging av utenlandske arbeidere i prekære situasjoner i det norske arbeidsmarkedet.

Lars Mamen: Daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn. Fair Play Bygg er en organisasjon satt sammen av arbeidsgiversida og arbeidstakersida, som jobber for å stanse arbeidslivskriminalitet i byggebransjen. Mamen har tidligere jobbet som tømrer og som regionalt verneombud i Buskerud.

---

 

«Markedet er fantastisk – husk å velge riktig megler». Slik lød budskapet fra et eiendomsmeglerfirma i Trondheim i en annonse på Facebook for noen måneder siden.

En venn kommenterte: «som bygningsarbeider vet jeg ihvertfall en ting: Ingen av oss som jobber med husene som bygges har sjøl råd til å kjøpe dem. Markedet ødelegger, fordyrer, skaper økt konkurranse, skaper gjeldsslaver, er urettferdig inntil beinet, er uforutsigbart og premierer dem som ikke gjør noen ting som helst annet enn å telle pengene de har tjent på andres arbeid.»

Fra konsum til produksjon

Det siste året har ulikhet i eiendoms- og boligmarkedet blitt satt langt høyere på agendaen i den offentlige debatten. I disse debattene er det ofte fokus på bolig som et ferdig produkt. Vi snakker om ulikheten mellom dem som kommer «seg inn» og de som står utenfor boligmarkedet, om ulikheten mellom utleiebaroner og leietakere.

Men hvordan ser boligmarkedet ut fra perspektivet til de som arbeider med å bygge og pusse opp eiendommene – byggene som kjøpes, selges og leies ut? Hvordan er det å bygge og rehabilitere hjemmene våre, utleiemaskinene eller kontorlokalene? Under hvilke kår arbeider folk for at andre skal jobbe og bo fint, selge sine hjem med gevinst, eller tjene store penger på profesjonell eiendomsvirksomhet?

Høy prisvekst, lav lønnsvekst

Et grunnleggende trekk er at lønnsnivået hos arbeiderne ikke matcher prisveksten i markedet. For samtidig som det å selge og leie ut eiendom har blitt stadig mer lønnsomt, har det å bygge og pusse opp eiendommene blitt en stadig mindre innbringende geskjeft.

– Det er byggherrene, bolig- og grunneierne og kriminelle kjøpere av arbeidskraft som sitter igjen med profitten i eiendomsmarkedet, ikke arbeiderne, sier Lars Mamen, daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn.

Et Fafo-notat om lønnsvekst i private bransjer som bygg, hotell, restaurant og catering etter finanskrisen, viser at lønnsveksten i byggenæringen siden 2008 har vært lavere enn de andre bransjene^[i]. Mamen mener at sterkere fagforeninger ville ført til at mer av prisveksten i markedet hadde kommet arbeiderne til gode. Dette har blitt motvirket av import av billig arbeidskraft. Når arbeidsgivere fritt kan ansette arbeidere fra land i EU med langt lavere lønnsnivå enn i Norge, blir det vanskelig å opprettholde norske lønns- og arbeidsvilkår.

Mamen mener byggebransjen er mer utsatt for sosial dumping enn andre bransjer, blant annet fordi det er færre krav til formelle kvalifikasjoner til arbeiderne. – Det er enklere å komme til Norge for å jobbe som bygningsarbeider enn jurist, sier Mamen.

En oppsplittet bransje

I tillegg til at bygningsarbeidere har opplevd lav lønnsvekst, er ofte arbeidsforholdene dårlige. Mamen sier det er mange seriøse arbeidsgivere og gode arbeidsforhold, men at sosial dumping og utnyttelse preger hele næringen. Det er en oppsplittet bransje med varierende arbeidsforhold, slår Mamen fast og deler bransjen inn i tre: De store entreprenørene, underentreprenører og privatmarkedet. De store entreprenørene, som for eksempel bygger skoler og større boligprosjekter, har ofte stor omsetning og ryddige arbeidsforhold. Fagforeningene er sterkere og bedriftene er mer opptatt av å følge regelverk. Et problem er imidlertid at de store entreprenørene har få egne ansatte og kjøper inn arbeidskraft fra underentreprenører, der vilkårene er langt dårligere.

– Mange underentreprenører er bedrifter som kun selger arbeidskraft, og omsetningen er basert på antall solgte arbeidstimer. Bedriften tjener mer jo lavere timelønna til arbeiderne er, og det bidrar det til å presse timelønnen ned, sier Mamen.

En måte å presse ned lønn på er gjennom såkalt lønnstyveri, hvor arbeidsgiver stjeler lønn fra en ansatt. For eksempel at det ikke betales inn pensjon, ikke sørges for lovpålagt yrkesskadeforsikring, når ansatte blir presset til å opptre som selvstendig næringsdrivende, ikke får lønn for overtid, eller når arbeidsgiver strategisk går konkurs for å unngå å betale lønn. Fair Play Bygg hjelper arbeidere i byggebransjen med å få innfridd sine rettigheter. Ofte hjelper de folk med å få utbetalt lønn de ikke har fått, men som de har rett på.

Verst arbeidsforhold er det i følge Mamen i privatmarkedet, særlig i rehabiliterings- og oppussingsbransjen, der det er snakk om mindre private oppdrag som å pusse opp et kjøkken eller hyblifisere en leilighet. Dette markedet er i følge Mamen i stor grad tatt over av useriøse og kriminelle aktører. Fair Play Bygg har en rekke saker i dette markedet, mange av dem er så grove at de etterforskes som tvangsarbeid. Grov utnyttelse, trusler, vold og arbeidsoppgaver som er livsfarlige å utføre er ikke uvanlig.

På suppekjøkkenet i arbeidsklær

Fair Play Bygg kommer ofte i kontakt med arbeidere gjennom hjelpeorganisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. En av dem som har sendt mange saker til Fair Play Bygg er Maren Amble Stinessen, sosionom hos Kirkens Bymisjon, avdeling for fattige tilreisende i Oslo. Avdelingen kommer i kontakt med utenlandske arbeidere gjennom «jungeltelegrafen», eller gjennom sine tilbud som akuttovernatting og suppekjøkken. Arbeiderne Stinessen møter er ofte Øst-Europeere som reiser fra fattigdom til Norge for å finne inntekt til seg selv og sine familier i hjemlandet. Mange jobber i byggebransjen. Disse arbeiderne representerer ikke majoriteten av arbeidere i bransjen, men selv om de er i mindretall, er de en betydningsfull del av arbeidsmarkedet.

– De jeg møter er folk som har rett til å jobbe i Norge, men som på grunn av sårbarhetsfaktorer som fattigdom, gjeld, analfabetisme, språk, manglende digital kompetanse, kjønn, nasjonalitet, forsørgeransvar, traumer og/eller trusler ender opp med å bli grovt utnyttet, sier Stinessen.

Stinessen forteller til Gnist at det er vanlig at arbeiderne hun møter aldri har fridager og at de jobber fra tidlig morgen til sent på kvelden. Mange av arbeiderne Stinessen møter har liten eller ingen fagutdannelse og blir presset til å utføre svært farlig arbeid.

– Flere jeg har jobbet med har hatt stygge arbeidsulykker og blitt permanent uføre uten å ha noen rettigheter. En arbeider ble avkledd frimaklær av sjefen, før han ble dumpet utenfor legevakten med en oppkonstruert historie, sier Stinessen.

Et typisk utnyttelsesforhold er i følge Stinessen «prøvejobbing», der arbeidsgiver henter arbeidere i vanskelige livssituasjoner, gjerne uten formell utdannelse og lite erfaring fra det norske arbeidsmarkedet. De blir fortalt at de skal «prøvejobbe» ulønnet sammen med andre i samme situasjon og at den sjefen er mest fornøyd med, blir ansatt. – Arbeidere som har alt å miste blir satt opp mot hverandre i en konkurranse om en som oftest fiktiv stilling. Jeg har møtt arbeidere som har jobbet slik i mange måneder. Arbeidsgiverne kan lett erstatte arbeidere med nye, sårbare mennesker om noen protesterer, sier Stinessen.

I de fleste sakene hun har arbeidet med vil også sjefen ha kontroll over hvor arbeiderne befinner seg og at de er klar til å jobbe når sjefen ønsker det. – Det løses ofte ved å huse arbeiderne sammen, noen ganger hjemme hos sjefen eller i et leid bygg. Der henter sjefen arbeiderne når hen trenger dem, sier Stinessen.

Lars Mamen peker på hvordan mange utenlandske arbeidere blir dobbelt utnyttet i eiendomsmarkedet. Ikke bare utnyttes de som arbeidere i bransjen, deres vanskeligheter med selv å finne et sted å bo mens de jobber i Norge utnyttes også. Mamen forteller at det ikke er uvanlig at arbeidsgivere leier ut bolig til arbeidstakerne med dårlig standard og leie langt over markedspris.

– Det er ikke lett å komme til Norge fra et annet land og finne et sted å bo, og mange er prisgitt at arbeidsgiver ordner med innkvartering. Useriøse arbeidsgivere har ofte investert i eiendom de leier ut dyrt til sine ansatte. Arbeidsgiver betaler da en lønn som er nogenlunde innenfor de norske standardene, men tar urimelig høy husleie. Mange betaler rundt 7000 i måneden for å dele et rom med andre arbeidere i en bolig med dårlig standard. Dette er penger som går rett til arbeidsgiver. Slik blir de dobbelt utnyttet av samme aktør, i ett og samme marked, sier Mamen.

Store profittmuligheter, lav risiko for arbeidsgiver

Både Mamen og Stinessen mener eiendomsbransjen er spesielt utsatt for utnytting av arbeidere. Hvorfor?

Stinessen poengterer at utnyttelse av sårbare utenlandske arbeidere er et stort og underkommunisert problem i mange bransjer. Likevel mener hun det er særlig lett å tjene mye penger på å utnytte arbeidskraft i eiendomsbransjen. – Den store tilgangen på sårbare mennesker fra fattigere land i Europa, som kan brukes som ufaglært arbeidskraft, gjør det lett å «bruke og kaste» arbeidere etter behov, sier Stinessen.

Den enorme prisveksten i eiendomsmarkedet og den lave risikoen for å bli tatt, tiltrekker seg i tillegg mange kriminelle og useriøse aktører, forteller Mamen.

– I dette markedet er det så store penger å tjene at det ikke bare er interessant for småkjeltringer, men også for godt organiserte kriminelle. Å investere i og rehabilitere eiendom er godt egnet til både å hvitvaske profitt og til å få relativ risikofri ulovlig profitt. Sammenlignet med å smugle narkotika er det mye mindre risiko i denne bransjen, sier Mamen.

En annen årsak er at enkeltpersoner som skal rehabilitere og pusse opp hjemme, har lav bevissthet om disse problemene, og at dette igjen styrker problemet.

– En viktig årsak til at det har blitt så ille i privatmarkedet er at de som rehabiliterer og pusser opp eiendommer, enten for profitt eller egen statusheving, sjeldent undersøker om det er gode arbeidsforhold og at de vil ha tjenesten utført så billig som mulig, sier Mamen.

Mamen mener mange tenker at arbeiderne får mer å rutte med om de jobber svart, men at de ikke forstår at det aldri er arbeiderne som tjener på svart arbeid – det er det kun eierne av bedriften som gjør. Arbeiderne på sin side, taper sykepenger, pensjon, foreldrepenger.

Stinessen mener at nordmenns høye tillit til den norske velferdsstaten bidrar til at mange ikke greier å forestille seg at håndverkeren som monterer sikringsskapet i huset sitt faktisk kan være så fattig at å bo på gata og hente mat på suppekjøkken er nødvendig.

Men hva må gjøres? Verken daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn eller Kirkens Bymisjon sin sosionom presenterer noen raske veier til målet. Når det gjelder de mest utnyttede arbeiderne mener Stinessen vi må lytte mer til arbeiderne. Ikke bare sitter de på kunnskap om arbeidsforholdene, men også om barrierer for å organisere seg og for å varsle fra om utnyttelse. I tillegg er det et stort behov for mer støtte til arbeiderne om de skal varsle, komme seg i trygghet og få dekket sine grunnleggende behov når man står i et utnyttelsesforhold. Mamen mener at så lenge vi har lønnsforskjeller i Europa og et europeisk åpent arbeidsmarked så vil vi ha problem med sosial dumping og utnyttelse. Han peker også på at så lenge organisasjonsgraden går ned vil dette være vanskelig å løse.

En ting er sikkert. I arbeidet for et rettferdig bolig- og eiendomsmarked må vi ikke glemme arbeiderne. For i motsetning til hva eiendomsmeglerne hevder, er markedet langt fra fantastisk.

^[i] Fafo-notat 2018:19. Lønnsfordeling i privat sektor Bygg og HORECA.

Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Hva slags boligpolitikk har sosialister fremmet før? Og hva må sosialister gå inn for i dag?

---

Av: Peder Martin Lysestøl. Lysestøl er sosialøkonom, forfatter og medlem av Rødt. Han har skrevet flere bøker, blant annet Husholdets politiske økonomi (1992) og Velferdsstatens økonomi (2003) sammen med Eilef Meland. Er nå aktuell med boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden.

Sosialister har i over hundre år krevd gode boliger til alle, at gode hjem skal være en rettighet og ikke en vare. Kollektive boformer og arbeiderbevegelsens gjenreisning av landet etter krigen kan hjelpe oss å se konturene av en boligpolitikk for arbeiderklassen – og aldri har familiestrukturen passet bedre for kollektive boformer enn nå.

Norge var en gang et foregangsland på det boligpolitiske området. Det startet med gjenoppbyggingen etter krigen. Få land lyktes så godt med å reparere og gjenoppbygge det tyskerne hadde rasert, som Norge. Denne suksesshistorien fortsatte til først på 80-tallet. Så var det slutt. Markedskreftene erstattet gradvis den offentlige boligbyggingen. Kommersialiseringen har nå foregått i over 40 år. Situasjonen på boligområdet er blitt verre og verre. I byene presses stygge boligblokker med knøttsmå leiligheter opp, tett i tett. Boligprisene har steget til slike høyder at det for mange er umulig å skaffe seg et sted å bo. Titusener av små og store hushold er nedsunket i boliggjeld. De er konstant truet av gjeldskrise om renta skulle gå opp eller om familien ble utsatt for uventa hendelser, sjukdom, skilsmisse eller arbeidsløshet. Kan det fortsette slik? Finnes det alternativer?

I denne artikkelen skal jeg diskutere årsaken til denne boligkrisen og diskutere hva slags boligpolitikk sosialister må gå inn for.

Men først, kan vi lære noe av hvordan sosialister tidligere så på boligspørsmålet?

 

Historia om kollektive boformer

Hvordan skulle folk fra bygdene bo når de flyttet inn til tettstedene for å bli lønnsarbeidere?

Kapitalistene så her for seg et lukrativt marked. Brakker og gråbeingårder med små og trekkfulle leiligheter ble etter 1850 bygd opp i raskt tempo. Hvordan standarden var i disse fattigboligene er godt dokumentert i Eilert Sundts studier av levekårene i Pipervika og Ruseløkkbakken. De aller fleste levde under uhygieniske og elendige forhold. I gjennomsnitt var det 4,9 personer per værelse. Kristiania var imidlertid fortsatt en småby – hvordan var det i storbyen? Dette er levende beskrevet av Friedrich Engels i boken: Condition of the Working class in England «Knapt et vindu er helt … Hauger av søppel og aske ligger overalt og farlig og skitten veske ligger foran inngangsdørene som stinkende dammer. Her bor de fattigste av de fattige, de dårligst betalte arbeiderne sammen med kriminelle og prostituerte … Her lever mer enn 2/3-del av familiene på ett rom».

Sosialistene var provosert over elendigheten. Alt før de første sosialistpartiene var dannet lanserte de utopiske sosialistene alternativer. Tidlig på 18-hundretallet kom franskmannen Fourier med ideer om at folk måtte bo kollektivt. Også i Piperviken måtte mange familier dele kjøkken, men det var av ren nød. Utopistene mente at felles kjøkken var fint, men da måtte det planlegges, som del av en kollektiv bolig. Ideen om kollektive boformer, der folk valgte å dele kjøkken, vaskerom, oppholdsrom m.m. ble til virkelighet i flere land og til ulike tider.

SPD, historias første sosialistparti, ble dannet i 1875. En av partiets grunnleggere, August Bebel, var som sin gode venn F. Engels, brennende opptatt av arbeiderklassens levekår. Han var særlig opptatt av situasjonen for arbeiderkvinnene. I boka Kvinnen og sosialismen, på norsk i 1912, diskuterer han hvordan folk skal bo i det sosialistiske samfunnet:
«Kvinden i det nye samfund er socialt og økonomisk fulstendig uavhængig; hun er naa ikke underkastet det minste skin av underkuelse eller utnyttelse». Og om husholdet skriver han:

«Kvinners hverdagsliv vil bli helt endret. Under sosialismen vil ikke kvinner måtte kaste bort tida si på slitsomt husarbeid. «Avskaffelse av privatkjøkkenet vil for utallige kvinder bety en kolossal lettelse». Hun skal heller ikke lenger ha ansvar for gamle, syke og uføre. Dette blir samfunnets ansvar: «De gamles livsaftene vil bli forskjønnet av alt hva samfundet kan by dem» . Bebel og Engels var klar over at det var umulig å bygge de kollektive boligene så lenge profittmotivet styrte boligpolitikken. Men under sosialismen skulle mye forandres.

Ikke alle var villige til å vente med å utvikle alternative boformer til kapitalismen var avskaffet. Boligspørsmålet ble et sentralt spørsmål for de første feministene. Blant annet i Frankrike, USA, Danmark og Sverige ble det først på nittenhundretallet organisert en rekke boligselskap med ulike grader av kollektiv eiendom. Også i Norge ble det gjort noen forsøk på kollektive boformer i denne perioden. Felles kjøkken har vært gjennomgående. Noen av kollektivene var store med mange familier som delte kjøkken og oppholdsrom, belyst av Lene Schmidt i et hefte utgitt av Husbanken.

Da bolsjevikene hadde tatt makten i Russland, var boligspørsmålet et viktig spørsmål som måtte løses. Det ble tidlig startet forsøk med kollektive boformer. Sentralt i dette var Aleksandra Kollontaj. Borgerkrig og økonomisk krise stanset prosjektene.

På 30-tallet ble det igjen bygget boliger i Russland med innslag av kollektive løsninger. Dette var de såkalte Kommunehusene. Ifølge Arbeidernes leksikon ble det imidlertid bare gjort begrensede forsøk med denne boformen.

Det mest kjente av de sosialistiske boligprosjektene er Gemeindebau – prosjektet i «Røde Wien», mellom 1925 og 1934. Etter første verdenskrig fikk sosialistene flertall i Wien. Byen ble gjort til en selvstendig delstat med rett til å føre sin egen boligpolitikk. Byregjeringa hadde stor tro på at sosialistene snart ville ha makten i hele landet. Boligmangelen var stor, og i løpet av kort tid bygde kommunen boligblokker med i alt 60 000 leiligheter hvor en gjennomgående tanke var at arbeiderklassen skulle bo vakkert og praktisk. Blokkene var flotte bygg, omkranset av parker. Husleia ble så lav som 4 % av en arbeiders inntekt!

 

De siste rester av kollektive boformer

Under opprørsperioden i Norge på 70-tallet, der AKP og den raskt voksende kvinnebevegelsen spilte en viktig politisk rolle, ble det igjen lansert ideer om kollektive boformer. Selv om markedet enda ikke hadde fått kontroll med boligbyggingen i landet, ønsket noen å finne andre, mer kollektive og sosiale måter å bo på. Det var også på samme tida vekst i tallet på voksne som bodde aleine. For mange av disse var et kollektiv mer attraktivt enn enkeltpersonshushold. Det var umulig å få boligkooperasjonen til å engasjere seg i kollektive prosjekter. For noen ble løsningen å sette i gang på egen hånd. Tomte- og finansieringsproblemet ble for mange umulig å løse, men noen prosjekter kom i gang. Størrelsen på kollektivene varierte, fra 13 til 3 familier.

I dag er bare noen få av disse kollektivene fortsatt fungerende. Bergsligate 13 i Trondheim er et av dem. I forbindelse med arbeidet med boka Husholdets politiske økonomi intervjuet jeg noen av de 11 familiene som bodde i Bergsligate 13. Kollektivet har storkjøkken og oppholdsrom felles. I tillegg har hver familie sin private del. Da jeg sammenlignet bokostnadene i kollektivet med bokostnadene på Risvollan, en av byens store drabantbyer bygd fra 1970, var svaret entydig: Kollektivet var billigst og fungerte best.

Kollektive boformer samsvarte likevel ikke med det som tjente boligkapitalen, men det har ikke hindret enkeltgrupper fra å etablere boformer der ikke alt er på kapitalens premisser. Svartlamoen i Trondheim er et slikt prosjekt.

Etter krisene på 1930-tallet begynte teoretikere på venstresida i Arbeiderpartiet å diskutere arbeiderklassens framtidige boform. Skulle arbeiderklassen overta borgerskapets boligmodell? Tankene ble bare på idestadiet før krigen, men etter å ha fått makten i etterkrigstiden la Arbeiderpartiet, flankert av et sterkt NKP, grunnlaget for et nesten revolusjonært brudd med den gamle boligpolitikken.

 

Den norske boligrevolusjonen

Store deler av arbeiderklassen bodde før krigen i dyre og overbefolkede leiligheter. Arbeiderpartiregjeringa stilte som en av sine viktigste oppgaver å få slutt på denne elendigheten. I tillegg måtte landet gjenoppbygges. Raseringa av Finnmark og deler av Troms, bombing av byer som Steinkjer, Kristiansund og flere andre, gjorde at det manglet 143 000 leiligheter da finansministeren, sosialisten Erik Brofoss, i 1946 lanserte sin plan: Å bygge 100 000 boliger på fire år. Hvordan var dette mulig i et land der krigen hadde gjort stor skade? Her viste planøkonomien seg fullstendig overlegen markedet. Brofoss gjorde det klart at dette ikke skulle være et businessprosjekt for privatbankene. Gjennoppbygginga skulle være av, med og for fellesskapet – og slik ble det. Regjeringa opprettet i 1946 Statens Husbank som ga lån til privatpersoner som hadde ei tomt og til nyopprettede boligbyggelag. Renta var 2,5% og avdragstida 100 år. Målet var at ingen skulle bruke mer enn 20 % av inntekten til å bo. Medlemmer av borettslagene fikk eie leilighetene, men skulle de selge ble det til regulert pris. Markedet skulle holdes på lang avstand! Selv om mangel på tomter gjorde det nødvendig å bygge store drabantbyer, som Lambertseter i Oslo og Risvollan i Trondheim, var leilighetene store og lyse med åpne grøntområder mellom. Slik ble Norge som en stor byggeplass i årene fram til sist på 70-tallet. Rekorden ble satt i 1973 da det ble bygd 43 000 boliger.

Arbeiderpartiet og Høyre gikk sammen om å avskaffe denne menneskevennlige og effektive boligmodellen. Boligpolitikken ble fra 80-tallet på ny overlatt banker og spekulanter.

 

Hvor alvorlig er boligkrisa?

Mens Husbanken sto for 80 % av boligfinansieringen fram til 80-tallet erobret privatbankene, fra midt på 80-tallet, gradvis tilbake dette lønnsomme markedsområdet. Før år 2000 hadde bankene overtatt mer enn 50 % av boligfinansieringen og i dag spiller Husbanken bare en ubetydelig rolle innafor boligfinansieringen. Tallet på leiligheter som bygges hvert år er redusert med 25-30 % i forhold til 70-tallet og det bygges stadig mindre menneskevennlig.

Boligmangelen har ført til at boligprisene har ligget skyhøyt over den alminnelige prisstigningen i samfunnet. I 2020 steg konsumprisindeksen med 1,3 % mens boligprisene steg med hele 14 %! Flere og flere ekskluderes dermed fra det alminnelige boligmarkedet.

Boligstrukturen i samfunnet har mye å si for folks livskvalitet, energiforbruk, barns oppvekstmuligheter og eldres muligheter til å bo i egen leilighet. Om hver voksen person har sin egen leilighet, med alle sine husholdsredskaper og alt det som i dag finnes av ting, vil energiforbruket og vareetterspørselen bli en helt annen enn om det bor mange voksne i hver leilighet. Om hver person skal ha sin egen leilighet vil også etterspørselen etter leiligheter bli en helt annet enn om flere bor sammen. Det trengs ikke mye kunnskap om økonomi for å forstå hva banker, entreprenører, boligutbyggere og bolighaier ønsker seg. Jo flere små leiligheter, jo mer tjener de. Den historiske utviklingen av boligstrukturen viser at markedskreftene har fått det som de vil: I 1960 bodde 21 % av befolkningen i boliger med minst 5 personer. I de store drabantbyene ble det bygd store familieleiligheter med god plass, mye lys og store grøntarealer. Men så snart markedskreftene fikk kontroll med boligbyggingen ble byggingen av store leiligheter redusert kraftig. I 2020 var bare 5,5 % av leilighetene store, det vil si leiligheter der det bodde 5 personer eller mer. Riktignok var familiene blitt mindre. Men viktigere, boligbyggerne tjente mer jo flere leiligheter de kunne presse inn på de kostbare tomtene de skaffet seg. Derfor har tallet på småleiligheter økt kraftig. I 1960 bodde bare 14 % alene i en leilighet. I 2020 var andelen steget til nesten 40 % (se figuren).

I Oslo bor over halve befolkningen i en-personhushold.

Rødt går i sitt boligprogram inn for at det skal opprettes en boligsektor utenfor markedet. Dette er et viktig krav, men er dette mulig under dagens nyliberalisme? Det er tvilsomt at bankene vil gi slipp på det gullegget som dagens boligmarked representerer. Å opprette en boligsektor utenfor markedet var mulig etter andre verdenskrig, da kapitalen var kraftig svekket og arbeiderklassen sto sterkt. Med den tidas styrkeforhold mellom klassene fikk vi både husbanken og en statlig boligpolitikk. I dag er den politiske situasjonen en helt annen.

Dette betyr ikke at vi gir opp kampen. I den daglige kampen mangler det ikke på viktige boligsaker å slåss for. En av de viktigste er kampen for å stanse raseringen av den kommunale boligsektoren. Familier med lav inntekt eller ekstra store utgifter har nesten ingen muligheter til å skaffe seg bolig på det kommersielle markedet. Kommunene har da tilbudt kommunale utleieleiligheter. Opprinnelig skulle husleiene på disse leilighetene være under markedspris. Med New Public Management, har mange kommuner fått den geniale ideen at også husleiene for kommunale boliger må følge markedspris. Dermed gikk husleiene dramatisk opp og leia i kommunale boliger kom på nivå med prisen i det ordinære leiemarkedet. Dette førte til at mange ikke kunne bo i kommunale boliger. Mange kommuner har tolket dette som at det ikke er behov og de har solgt eller planlegger salg. Med skyhøye boligpriser har det gitt mange kommuner en ekstrainntekt. I 2017 var det 111 000 kommunale leiligheter i Norge. I 2020 var tallet redusert til 108 000. Men tross prisøkningen viser statistikken at behovet er stort. 31 % av søkerne på leiligheter i 2020 ble avvist. Behovet for kommunale leiligheter til subsidierte priser er ikke mindre, men større. Derfor må kravet være at salget av kommunale leiligheter må stanses og kommunene må igjen bygge opp en god sosial boligsektor.

I tillegg til kravene som angår dagens boligsituasjon må vi diskutere framtidas boligpolitikk. Hva slags boliger vil vi ha når vi ikke lenger er bundet av kapitalismens snevre rammer? Mye har forandret seg siden de første sosialistene lanserte sine visjoner om framtidas boforhold. Men aldri har familiestrukturen passet bedre for kollektive boformer enn nå.

Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Derfor må sosialister gi dette politikkområde høy prioritet. Kanskje er det mulig å reise en folkebevegelse bak kravet om at bolig skal dekke folks behov, ikke kapitalens?

Å ha gode trygge hjem er ikke et privilegium, men en menneskerett. Reduser husleia startet som et opprop for redusert leie for permiterte og lavtlønna som en del av koronadugnaden. Nå har de 13 krav til en ny boligpolitikk.

---

Av: Sigrid Elise Høeg, boligaktivist i arbeidskollektivet Reduser Husleia
Foto: Guro Aaraasen

 

I mars 2020 startet noen kamerater et opprop for redusert leie for permitterte og lavtlønna. Dugnad var et mantra som fantes overalt i starten av nedstengingen, og da tenkte vi at det var både rett og rimelig at utleiere også skulle bidra. Kravet gikk ikke igjennom. 

Store utleiere, som seinere fikk redningspakker fra staten, mente de ikke hadde råd til å sette ned prisen – samtidig som de skrøt av at de så for seg å gjøre milliardkjøp av boliger i utlandet. Flere leietakere endte opp med å bli kasta ut eller så seg nødt til å flytte hjem til foreldre og venner for å klare seg. Ingen så ut til å bry seg eller forstå hvor ille det sto til i leiemarkedet. Tilsynelatende hadde verken regjering eller utleiere et problem med situasjonen, men det var et problem for oss. 

I løpet av det siste halvannet året har vi i Reduser husleia utformet en boligpolitisk kravliste. Kravene er basert på historier vi har fått inn og erfaringene vi har gjort oss i møte med politiske og sivile aktører.

Utgangspunktet for arbeidet vårt er at alle skal ha rett til et trygt og godt hjem. Det gjelder om du bor i Kvalsund, Oslo sentrum, Løten eller utafor Trondheim. Konflikten er ikke mellom de som eier og de som leier, men mellom de som vil tjener penger på andres hjem og resten som ønsker trygge hjem å bo i. De som ender opp med fire ganger sin egen inntekt i gjeld, og de som bruker halvparten av inntekta si på å leie, er i mye av den samme sårbare og prekære situasjonen. De er like sårbare for en økonomisk krise, personlige kriser og kuttpolitikk. Derfor trekker vi vår konfliktlinje ikke mellom leie og eie, men mellom kapitalister og vanlige folks rett til et trygt hjem.

Ettersom vi ikke vil at noen skal tjene penger på vårt menneskelige behov for tak over hodet, er et naturlig krav at profitt ikke har noe i hjemmene våre å gjøre. Den nasjonale politikken rundt bolig tok en kraftig nyliberal dreining fra 1980-tallet i Norge. Boligens rolle som investeringsobjekt har blitt normalisert, og tillegg til de som tjener på at det er slik, er det mange som blir tvunget til å bli minispekulanter. Gjennom høy skatt på arv, ikke-primærbolig og tomme hus generelt vil både sosial ulikhet utjevnes, og mange boliger vil bli frigjort til de som trenger det.

I kravlista vår finner man i tillegg til ønsker om hvordan boligpolitikken burde være, forslag til konkrete tiltak som kan gjøres allerede nå. Eksempler på dette er boplikt og husleietak i form av makspris per kvadratmeter. Makspris per kvadratmeter for leie er en av løsningene vi fremmer for å begrense mulighetene utleiere har for å dytte prisene opp. Vårt mål er nemlig ikke at alle nødvendigvis skal eie egen bolig – vi mener det er viktig at også det å leie blir en trygg boform, noe det ikke er i dag. Gjennom å regulere prisen per kvadratmeter og basere leie i bruksverdien vil det ikke lenger være like stort press på leiemarkedet. Det vil heller ikke lønne seg å leie ut i like stor grad som det er i dag. Det er her en tredje sektor kommer inn. 

Det er mange som prater om tredje boligsektor. Vi er positive til en slik løsning så lenge den ikke er kommersiell. En slik sektor må være stor for at den skal ha en regulerende effekt på resten av boligmarkedet. Det vil koste penger, men vi må ikke være redde for å bruke penger på å sikre noe så grunnleggende som hjem. Kommunen må på ulike måter bli en aktiv del av boligsektoren. Dette kan skje gjennom å føre tilsyn med de som leier ut, bygge gode og trygge boliger som kan leies ut til en rimelig penge og regulere slik at vi får demokratisk påvirkning i utbyggingsprosesser.

Slik utleiesektoren fungerer i dag er det et gjennomgående problem at maktforholdet mellom utleier og leieboer er så skeivt at utleier i praksis kan bryte de fleste regler som finnes. For å møte dette skeive maktforholdet må leieboere organisere seg for å sammen kunne stå opp for de rettighetene de har, og kunne kjempe fram flere rettigheter. Det er en lang prosess, men en viktig del av vårt arbeid er å gjøre denne tanken kjent og presse fram organisering. Vi tror at trusselen om okkupasjon eller husleiestreik vil kunne stille makt bak kravene. Derfor fronter vi legalisering av husokkupasjon. 

I vår korte tid i dette arbeidet har vi møtt så mange folk og hatt kontakt på sosiale medier og e-post med enda flere. Vi tror det kommer av at boligpolitikk, og spesielt leiespørsmålet, er et av de aller mest konkrete eksemplene på urettferdighet og klasseskiller i samfunnet. I leiemarkedet ser vi rasisme overalt, vi ser diskriminering, maktmisbruk, seksuell trakassering og klasseforskjeller. Alle disse ulike formene for undertrykking må vi kjempe mot, men for mange er det en høy terskel for å ta opp slike saker, da man risikerer å bli bostedsløs.

Å ha gode trygge hjem er ikke et privilegium, selv om den norske høyresida delvis har lykkes i å gjøre dette narrativet til det gjeldende – men en faktisk menneskerett. Vi trenger både en sterkere organisering enn det vi har i dag, og en boligpolitikk som først og fremst gagner folket – ikke profitørene. Den er alle velkommen til å være med å bygge med oss!  

 

https://reduserhusleia.no

Innhold:

Leder: Boligpolitikk kan ikke være et personlig ansvar … 4
Plukk … 6
Gnist-samtalen med Maren Amble Stinessen og Lars Mamen … 10
Peder Martin Lysestøl: Kollektive boformer og sosialistisk boligpolitikk … 16
Sigrid Elise Høeg: Reduser husleia NÅ! … 24
Intervju med Sara Nustad Mauland: Politikarane, ikkje utbyggarane, må ha siste ordet … 30
Hallvard Berge: Midlertidig eiendom – en praktisk gjennomførbar revolusjonær politikk? … 36
Kine Marie Michelet og Merita Fjetland: Vi må revolusjonere byene våre … 42
Alf Jørgen Schnell: Fra fasadisme til modernisme: … 48
Jokke Fjeldstad: Eierlinja og arbeiderklassen … 54
Fakta om boligpolitikk … 62
Luis Espinoza: Kan de ikke bare bygge flere boliger? … 64
Daniel Vernegg: Hvor går venstresiden i møte med den rentenistiske kapitalismen? … 72
Kirstin Costain og Susana Escobar: Bolig – det perfekte alibi forfinanskapitalistene … 80
Øyvind Aas: En boligreise gjennom 100 år … 90

Per-Gunnar Skotåm: Nederlaget i Afghanistan? … 100

Debatt:
Oscar Dybedahl: Karl Marx og staten – et svar til Yngve Heiret … 106
Peder Martin Lysestøl: Klasser i Norge og Forskjells-Norge … 112

Bokomtaler:
Evelyn Dyb: Bostedsløs: politikk og praksis & Elida Høeg: Håpet er i gatene … 116
Jørn Magdahl omtaler fire bøker: To tusen sider om arbeiderklassen! … 120
Erling Folkvord: Det var ikkje berre Eirik Jensen. Om polititoppar og ukultur … 128
Pelle Dragsted: Nordisk Socialisme … 132
Andreas Malm og Zetkin Collective: White skin, black fuel. On the danger of fossil fascism … 136
Harald Berntsen: Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat – Et portrett i politisk idéhistorie … 140
Jan P. Hammervold: Blokadebrytere … 143
Kim Stanley Robinson: The Ministry for the Future … 146
Anne Bitsch: Brorskapet: En historie om drapet på Benjamin Hermansen … 149
Magnus Marsdal: Listhaugs metode: Håndbok mot høyrepopulismen …152

Revolusjonens A – Å: Proletariatets diktatur … 156

Det største dogmet i norsk boligpolitikk er at bolig er et personlig ansvar. Dette standpunktet er gjentatt av skiftende regjeringer siden 80-tallet, rødgrønn så vel som mørkeblå. Dette dogmet står i veien for en reelt ny boligpolitikk. Etter høstens valg er det nemlig det vi trenger. En radikalt ny boligpolitikk som anser gode hjem som et samfunnsansvar – ikke spekulasjonsobjekter. Å ha et sted å bo er for viktig til å bli avfeid som et individuelt ansvar, eller noe markedet på magisk vis skal ordne av seg selv. Likevel har de siste 40 årene vært en oppvisning i fraværende boligpolitikk fra norske politikere. Politisk styring har blitt erstattet med markedsliberalisering, og resultatet er galopperende sosiale forskjeller.

 

---

 

Av nummerredaksjonen for Gnist 03/2021: Jokke Fjeldstad, Peder Ressem Østreng og Hannah Sigriddatter Ander
Foto: Erik Mclean

I dette nummeret av Gnist vil vi åpne opp diskusjonen om boligpolitikk og legge et grunnlag for kampen om hvor den skal tas videre. Peder Martin Lysestøl gir oss et tilbakeblikk på hvordan sosialister før har arbeidet med boligspørsmålet. «Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Derfor må sosialister gi dette politikkområdet høy prioritet»; skriver Lysestøl og stiller oss spørsmålet om «Hva slags boliger vil vi ha når vi ikke lenger er bundet av kapitalismens snevre rammer?»

Selv om det vanligste i Norge er å eie bolig, så har vi over en million leietakere i landet. Dagens husleielov forsterker et allerede asymmetrisk forhold mellom utleier og leieboer, derfor trengs en ny husleielov som styrker leietakernes rettigheter. Likevel er ikke kampen mellom de som eier og de som leier, den er mellom kapitalister og vanlige folks rett til et trygt hjem, som Sigrid Elise Høeg, fra Reduser Husleia skriver.

Et år med nedstengning har økt bevisstheten rundt trangboddhet, økte leiepriser og forskjellen mellom å ha et faktisk hjemmekontor eller å sitte på en pinnestol ved kjøkkenbenken. Vi håper dette temanummeret av Gnist vil bidra til bedre å forstå problemet vi står i, men også alternativene som finnes. Stadig flere røster er nå med å danne konturene av et boligopprør. Nå må denne bevisstheten omsettes til handling, for på nytt å kunne sørge for at verdien av å ha et godt hjem settes foran verdistigning i markedet.

I Stavanger fann Raudt ut at det var for seint å komma inn i boligpolitiske saker når dei kom til kommunestyret, fordi då var det meste avgjort. Gnist har intervjua gruppeleiar i kommunestyret for Raudt Stavanger, Sara Nustad Mauland, om korleis jobba med boligpolitikk i oljebyen.

---

IB: Du har vore i kommunestyret i ti år. Korleis har dokker jobba med boligpolitikk til no?

SNM: Eg blei vald til vara i kommunestyret i 2011 og har møtt fast sidan 2015. Det er berre sidan 2019 Raudt har vore representert i Utval for by- og samfunnsutvikling. Så me er ganske ferske der, men eg tenkte heile førre periode at me kom seint inn i alle saker. Det gjaldt spesielt store saker som kommuneplanar og kommunedelplanar, så eg syntest det var synd at me kom inn i saka først når dei skulle tas opp i kommunestyret. Då var det lite rom for å få gjort noko. Det var frustrerande å kunna berre legga fram symbolforslag, som å ta ned ein etasje eller sei at me ønska at området eigentleg skulle brukast som friområde, og så blei vedtaket noko heilt anna. Me skjønte at viss me ville ha sjanse til å påverka, så måtte me inn i utvalet. Så var ei viktig prioritering for Raudt Stavanger i forhandlingane etter valet for to år sidan.

IB: Eg hugsar det sjølv frå då eg sat i bystyret i Oslo i 2007 til 2011, at det var eit arbeidskrevjande utval der det var vanskeleg å få til noko synleg politisk med våre ressursar, så me prioriterte det vekk.

SNM: Ja, det var difor me prioriterte det vekk i tidlegare periodar når me berre hadde ein representant i bystyret, me tenkte då at det var lurare å prioritera et anna utval. Raudt har også hatt rykte på oss at me seier nei til alt, så andre parti tenkte nok då at Raudt ikkje ville bidra positivt inn der. Det var mykje konsensus tidlegare i boligpolitikken i Stavanger, ein stolte på utbyggarane. Det har berre vore Raudt, SV og Venstre som har vore kritiske stemmer i byutviklingssaker. Det er me som har ønska å ta vare på gamle hus, ikkje sei ja til alt utbyggarane foreslår og ikkje sei ja til det største talet etasjar.

Folk flest kan ikkje velga å «berre bu ein annan stad»

IB: Er det nokon saker som gjorde det viktig for deg å prioritera boligpolitikk?

SNM: For det første var det prinsippa, eg opplevde eit år at me vedtok ein kommuneplan i juni, der det sto noko om bydelar og område der ein ikkje skulle bygga høgare enn 5 etasjar. På første møte i august blei det lagt fram eit prosjekt som vil bygga 8 etasjar i dette området, og nesten heile kommunestyret sa ja til det. Eg har også høyrd politikarar sei at det er ikkje dei som bestemmer boligpolitikken i Stavanger, det er utbyggarane. Det var også ei sak der ein skulle bygga boligar nær Stavangers mest trafikkerte  vegstrekning, noko som ville gitt utfordringar både med støy og luftkvalitet. Der blei det difor problem både med å få lagt soverom i stille sone, og med å få eigna opphaldsareal ute. Her er det ein målestasjon i området, så det fanst handfaste bevis på at støy og svevestøv kunne skapa helseproblem for bebuarar. Likevel var det nokre politikarar som syntest dei skulle få ja til å bygga, og så kunne dei som ikkje ville ha konstant trafikkstøy «berre bu ein annan stad».

Me i Raudt er då meir realistiske på at dei som bur i boligar med dårleg kvalitet har ikkje vald det fordi dei ønsker det, men fordi dei ikkje har råd til noko anna. Så eg tenkte det var ikkje nok å sitta i kommunestyret og stemma ja eller nei til ferdige planar, me burde komma inn og påverka tidlegare.

Siger i «Paradis-saka»

IB: Får dokker til det no?

SNM: Ja, samansetninga i kommunestyret og utvalet har endra seg. Me opplever at Arbeidarpartiet er meir kritiske til utbyggarane sine planar no, og ønsker å sjølv gå inn og imøtekomma forslag og innspel frå naboar og bebuarar, og senda forslag tilbake for å få endra dei etter at dei har vore ute på høyring. Me opplever også at Høgre deler seg på midten, dei står fritt til å stemma det dei vil i dei sakene. Så er meir dynamikk no i denne typen saker, og me har sjanse til å påverka. Me fekk stort gjennomslag etter valkampen i 2019 i Paradis-saka, då me fekk stoppa Aker BP sitt prosjekt.

IB: Fortel meir om Paradis-saka?

Det var ei sak som dukka opp for eit par år sidan, om eit stort område som er eid av Bane NOR eigedom. Det er der den gamle godsterminalen låg nær sentrum, der gamle NSB fekk areal for å bygga ut infrastruktur til samfunnet. No er NSB oppstykka av fleire selskap som driver kommersielt, og når jernbanen ikkje har behov for areala lengre, så har selskapa blitt eigendomsspekulantar, i staden for å selja det billig eller gi det tilbake til kommunen. Selskapet har gått i allianse med dei verste eigedomsspekulantane for å få størst mogleg avkastning. I valkampen i 2019 hadde dei gått inn ein avtale med Aker BP om å bygga ut 5000 arbeidsplassar. Høgre lova ein «rettedølsk behandling» som me tolka som at dei hadde godkjent dette sjølv på førehand. Det var ei gåvepakke til Raudt i valkampen, at me kunne hekta dette på Aker og på Røkke som ein ufyseleg kapitalist, og at dette prosjektet kunne me stansa. Paradis-saka var vårt eine store krav i forhandlinga i valkampen. Og me har då innfridd det, me har stansa den gjennom å få vedtatt at kommunestyret må laga områdeplan for området før ein kan gå inn på detaljreguleringar. Raudt har fått mykje tilbakemeldingar på det, både skryt, men me får også skylda for alt som er gale, for eksempel at me har lagt ned 5000 arbeidsplassar. Nokon trur tydelegvis at det å ha kontorbygg betyr at ein lagar arbeidsplassar. Mens me ser at viss ein prioriterer kommersielle aktørar, så prioriterer ein ned folk sine behov for boligar.

IB: Kva er spesielt med boligpolitikk i oljebyen?

I mange år veks oljesektoren valdsamt, alle selskapa ansette heile tida og importerte ingeniørar og andre fagfolk. Så det var ein overoppheita boligmarknad. Så roa det seg med oljekrisa her i 2014. Sandnes og nabokommunane har tiltrekt seg mest barnefamiliar. Me har framleis knappheit på areal viss ein ikkje tar med dei nye delane av Stavanger kommune, Finnøy og Rennesøy. Me er ein liten kommune når det gjeld areal, og det er lite ledig areal. Dette set grenser for kven som kan bygga nytt. Me ser det på Storhaug der ein har gamle industriområde som skal transformerast, det blir berre bygd blokker. Store kommersielle aktørar utnyttar politiske vedtak og brukar dei mot oss. For eit par år sidan auka bystyret måltal for nye boligar kvart år frå omtrent 1000 til 1100, for å bidra til å dempa prisen. Men då begynte utbyggarane å sei at viss dokker seier nei til dette prosjektet, vil dokker ikkje nå måltalet. I alle storbyane har politikken dei siste åra vore at ein ønsker ein kompakt byutvikling, bygga tettare og nær kollektivtilbod. Gjennom det skal ein verna jordbruk og grøntareal. Men når dei som står for nye reguleringsplanar er kommersielle utbyggarar, så brukar dei ambisjonen om fortetting for å få gjennom spekulative prosjekt med små leilegheiter og dårlege uteareal.

Utbyggarane bruker grøntareal som utpressing

Me ser at grøntareala forsvinner frå prosjekta. Det er mange prosjekt som snyltar på eksisterande grøntareal i staden for å gi noko nytt. Til dømes viser eksisterande grøntareal på karta til prosjekt, men det har gjerne vore regulert til andre ting, så det forsvinner etterpå. Eller dei brukar eksisterande turområde i området for å selja inn prosjektet til kjøparar. Eller dei lagar grøntareal i midten, og det gir jo ikkje noko nytt til nabolaget.

Me har også sett at der ein har rekkefølgekrav om at det skal byggast park til slutt, har dette blitt brukt som brekkstong mot bebuarane. Eit eksempel er området rundt Lervig på Storhaug der det har vore ei ekstrem fortetting. Her blei det sett av areal til park/friområde for mange år sidan, men parken skulle ikkje bli realisert før alle leilegheitsprosjekt var ferdig utbygd, sidan desse skulle betala for parken. eg har sjølv vore på informasjonsmøte kor Selvaag bolig har trua bebuarar som var bekymra for at dei siste trinna i prosjekta blei planlagt bygd for høgt og for tett, med at viss dei ikkje fekk bygga x blokker med x etasjar, så ville prosjektet ikkje bli lønnsamt nok til å realiserast, og da kunne me berre gløyma å få parken vår, sidan alle deira prosjekt måtte realiserast for at parken skulle bli fullfinansiert. I bydelar som manglar grøntareal, og kor det er mange små boligar utan hage, brukar då utbyggarar dette med at dei skal lags park som ikkje berre eit lokkemiddel, men også ein trussel for å hindra at bebuarane prøver å påverka politikarar til å gå inn og endra på prosjekt. Samtidig skal det seiast at etter at me stansa Paradis-planane, så har utbyggarar på andre prosjekt vore ganske villige til å gjera justeringar på sine prosjekt når me i fleirtalet signaliserer at me vil at dei ser på volum eller byggehøgder en gong til. 

IB: Korleis jobbar Raudt Stavanger for å utvikla boligpolitikken?

SNM: Me har sett ned eit boligpolitisk utval i år. Me ønsker å sjå både overordna og på enkeltområde for å finna ut korleis me best kan påverka utviklinga i byen. I utvalet er det folk med ulike perspektiv. Nokon kan mykje om kossen det var før, med Husbanken, korleis boligbyggelaga fungerte før frisleppet. André er opptatt av kommunale boligar, kor mange ein skal ha og korleis ventelista skal fungera. Utvalet diskuterer også med byutvikling. Me vil at alle typar folk  skal bu i alle bydelane, at det ikkje skal bli gettoar, verken for dei me lite eller mykje pengar. Me ønsker heller ikkje at dei som stemmer Høgre, skal bu i nabolag berre med folk som trur at alle har råd til å køyra Tesla.

I en nylig artikkel har Yngve Heiret bidratt til å kaste lys over et viktig og ofte neglisjert spørsmål, nemlig staten og sosialisters forhold til den. Dessverre er det problemer ved gjennomførelsen.

---

Av Oscar Dybedahl, styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi. Han er med i gruppa som nå oversetter Kapitalen Bok 3 til norsk.

Inkonsistent og uklar?

Etter min mening kan man ikke være reduksjonistisk nok i beskrivelsen av forholdet mellom stat og kapital.[ref]Ellen Meiksins Wood, i Against the current. Januar/februar 1998, no. 72.[/ref]
– Ellen Meiksins Wood, i replikk til følgende sitat:

Den moderne statsmakt er intet annet enn et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet.[ref] https://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/mani1.htm[/ref]
Karl Marx og Friedrich Engels, i Det kommunistiske partis manifest.

Heirets artikkel (først publisert av Gnist, deretter Radikal Portal) forsøker seg på et analytisk «overblikk over marxistisk statsteori», som det heter i den opprinnelige tittelen, der ulike tilnærminger blir drøftet og veiet. Statsteorien til Karl Marx blir så gjennomgått i fire avsnitt. Allerede i det første blir det slått fast at Marx var «notorisk utydelig når det kom til spørsmålet om staten, og kom med en rekke motsetningsfylte utsagn hva gjaldt forholdet mellom staten og kapitalen». 

Særlig kritisk er artikkelen til Det kommunistiske manifest (1848) og Til kritikken av den politiske økonomi (1859), der Marx definerer staten henholdsvis som borgerskapets eksekutivkomité og som del av en samfunnsmessig «overbygning», selv om det ikke gjøres klart hva som skulle være uklart eller motsetningsfullt ved den ene eller andre av disse formuleringene. Mer positiv er den til Kapitalen (1867) og Grundrisse (1857–8), der utsagnene om staten skal ha vært mindre teoretisk kontante, og langt mer historiske og deskriptive, og dermed akseptable.

Heirets framstilling går videre til tilsvarende korte gjennomganger av statsteoriene til Friedrich Engels, Vladimir Lenin, Antonio Gramsci, den franske reguleringsskolen og den greske marxisten Nicos Poulantzas. Den røde tråden i de ulike gjennomgangen, er imidlertid at staten i det vesentlige ikke har en «klassekarakter» som ikke varierer etter omstendighetene. I den grad staten relaterer seg til samfunnsklassene, så gjør den det på måter som stadig endres av samfunnsmessige kamper. Derfor «skal man være forsiktig med å redusere staten til et organ som i kraft av sin essens utøver klassedominans». Staten kan «bedre forstås som et sett av institusjoner som, under betingelsen at de avhenger av en relativt stabil kapitalakkumulasjon, er under kontinuerlig endring gjennom konkrete historiske prosesser og maktkamper». «Vi må derfor forstå staten som en dynamisk regulator av klassekampen», blir det konstatert.

Staten som «dynamisk regulator» – et moteksempel

En bøyer seg for det som alle nyanser av filosofi har hamret inn i folks hoder: at noe som har tilværelsens urokkelige tyngdekraft på sin side, nettopp dermed beviser sin rett.[ref] Theodor W. Adorno, Minima Moralia. Refleksjoner fra det beskadigede livet. Oslo: De norske bokklubbene 2006, s. 252[/ref]
Theodor Adorno, i Minima Moralia.

Problemet ved artikkelens framgangsmåte er at den ikke forsøker å skissere hva staten egentlig er, og i det hele tatt ikke stiller spørsmålet om dens opprinnelse. Hva kjennetegner og er særegent for staten som sådan? I fravær av dette er det fånyttes å stille spørsmålet om klassekarakter.

For å illustrere problemet kan vi se for oss en gjennomgang der spørsmålet ble stilt om hvorvidt kapitalen hadde en klassekarakter. Hvorfor skulle den det? Kapitalen endrer seg jo hele tiden, ikke minst som en følge av kampene i samfunnet. Dessuten kan jo også arbeidere og stater eie kapital.

Hvorfor blir denne argumentasjonen lite tilfredsstillende? Jo, fordi den tar kapital for gitt som en allerede eksisterende størrelse, for så å drøfte hvorvidt den er best for de eller dem, helt uten å finne et ankerpunkt for analysen. Analysen kan slippe unna med disse manglene bare fordi den ikke forsøker å komme til bunns i spørsmålet om opprinnelse.

Hva gir så opphav til kapitalen? Intet annet enn den voldelige historiske prosessen som skiller arbeidskraften fra arbeidets objektive betingelser, en prosess som gir opphav til så vel kapitalen som lønnsarbeidet: På den ene siden lønnsarbeidet, en økonomisk kategori som representerer rene bærere av arbeidskraft, rene i den forstand at de er løsrevet fra de nødvendige betingelser for å selv realisere denne kraften som levende arbeid, produktivt stoffskifte med naturen; på den andre siden kapitalen, en økonomisk kategori som representerer ren eiendom over arbeidets materielle betingelser, ren i den forstand at den er løsrevet fra evnen til å selv sette disse betingelser i bevegelse. Alle og enhver kan se at disse to kategoriene speiler hverandre, at de i deres respektive ensidighet nødvendigvis også forutsetter hverandre gjensidig. 

Det aktive stoffskiftet mellom menneske og natur, altså prosessen hvor mennesket – som en aktiv og bevisst del av naturen – frambringer, fordeler og konsumerer de bruksverdier som muliggjør dets fysiske og åndelige liv overhodet, kan bare komme i stand gjennom en aktiv kombinasjon av arbeidsevne og arbeidsbetingelser, to momenter som i våre to kategorier, lønnsarbeid og kapital, er løsrevet fra hverandre.

Kombinasjonen finner sted ved at kategorienes respektive representanter møter hverandre på arbeidsmarkedet, henholdsvis som selgere og kjøpere av arbeidskraft. Formelt er de likeverdige vareeiere eller personer, men likevel er vi her på sporet av klasseutbyttingens moderne økonomiske form.

 

Fra kapital til levende arbeid

Eksistensen av en klasse som ikke besitter annet enn arbeidsevnen, er en nødvendig forutsetning for kapitalen.[ref]Karl Marx, Lønnsarbeid og kapital. I Arbeid og kapital. Ny Dag: Oslo 1970, s. 49.[/ref]
Karl Marx, i Lønnsarbeid og kapital.

Når vi har sagt at kategoriene kapital og lønnsarbeid impliserer og forutsetter hverandre, så har vi i virkeligheten sagt at kapital ikke simpelthen viser til materielle arbeidsbetingelser, betingelser som selvsagt må eksistere i ethvert samfunn, men bare til slike betingelser i en bestemt samfunnsmessig og historisk form: bare for så vidt de konfronterer arbeideren som «en selvstendig samfunnsmessig makt … en makt i hendene på én del av samfunnet».[ref]Samme sted som 4.[/ref]

Kapital forutsetter en klasse av formelt frie personer som selv mangler muligheten til å utøve deres arbeidsevne annet enn ved å selge den som vare. I likhet med alle som kjøper en vare, vil kapitalisten dra nytte av bruksverdien til varen hun har kjøpt. Bruksverdien til arbeidsevnen eller arbeidskraften er det levende arbeidet som sådan. Med besittelsen av arbeidets materielle betingelser kan omsider selve arbeidet bli tilegnet, viser det seg. Gjennom byttet med arbeideren, tilegner kapitalen arbeidet selv.

Heretter tjener arbeidsprosessen ikke lengre til å berike arbeidsevnens eier. Derimot er det kapitalen som blir økt og multiplisert. Vi får den paradoksale tilstand at det er arbeiderne som sliter for å berike arbeidsbetingelsene, i stedet for at arbeidsbetingelsene tjener til å berike arbeiderne.

Når vi nå stiller spørsmålet om kapitalen hadde en klassekarakter eller ikke, så virker det naivt. I virkeligheten gir svaret seg selv. Kapital viser tross alt ikke til materielle arbeidsbetingelser, men til slike betingelser bare for så vidt de setter deres eiere i stand til å tilegne seg ubetalt arbeid fra en klasse av ikke-eiere. Man kan derfor ikke vegre seg for å fastslå at utbyttingen og klassekarakteren tilkommer kapitalen i dens vesen, uansett hvor mye den ellers varierer som følge av sosiale kamper eller kulturelle omstendigheter. 

Klasseinnholdet i kapitalen var umulig å komme til bunns i når spørsmålet ble stilt på den tilforlatelige måten overfor, der hele vekten ble lagt på kapitalens omskiftelighet og på de ulike forbindelser den stadigvekk opptrer i. Spørsmålet ble stilt på en måte som ikke åpnet for en analyse av kapitalens konstitutive og tilgrunnleggende kjennetegn, slik at det i virkeligheten ikke var mulig å gi noe annet svar enn at kapitalen ikke hadde en fast, men bare en varierende karakter. Dermed var det mildt sagt en enkel sak å bekjempe alle som har gitt et entydig svar, for eksempel ved å hevde at kapitalen tjener kapitalistene, ettersom dette så åpenbart måtte være et spørsmål med ulike svar i ulike sammenhenger. Kapitalen er en dynamisk regulator mellom mennesket og arbeidsvilkårene!

De metodiske problemene i vårt eksempel om kapitalen ovenfor, avslører tilsvarende problemer i Heirets argumentasjon om staten. På samme måte som vi gjennom en skisse av kapitalens opprinnelige og vesentlige kjennetegn løste opp i resonnementet som nektet for at kapitalen kunne ha en klassekarakter, kan vi løse opp i den «dynamiske» statsteorien.

Staten vis-à-vis samfunnet – et omriss

Abstraksjonen av staten som sådan hører utelukkende til den moderne tid, ettersom abstraksjonen av privatlivet kun hører til den moderne tid.[ref]Marx Engels Werke. Band 1, s. 233.[/ref]
Karl Marx, Til kritikken Hegels rettsfilosofi.

… den snyltende utveksten ‘staten’, som lever av samfunnet og hemmer dets frie bevegelse.
Karl Marx, Borgerkrigen i Frankrike.[ref]Karl Marx, Paris-kommunen. Ny dag: Oslo 1971, 73.[/ref]

Det er karakteristisk for den moderne staten at «enhver fellesinteresse umiddelbart løsrives fra samfunnet, stilles imot det som en høyere, allmenn interesse, rykkes bort fra samfunnsmedlemmenes egenaktivitet og gjøres til et formål for statlig virksomhet».[ref]Karl Marx, Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte. Marx Engels Werke. Band 8, s. 197.[/ref] I likhet med G. W. F. Hegel regnet Marx det som distinktivt og vesentlig for det moderne samfunn at det hadde oppstått en stat som var løsrevet fra samfunnet. Mange statsteoretikere har for så vidt vært enige med dem om dette, men de færreste har stilt spørsmålet om hvorfor det politiske herredømmet nå antar nettopp denne formen. Hvorfor tar samfunnets politiske makt, under den borgerlige produksjonsepoke, overalt form av en stat som er løsrevet fra samfunnet?[ref]Det særegne ved den moderne staten, til forskjell fra de politiske organer som fantes før kapitalens historiske gjennombrudd, stod ikke i fokus hos verken Ralph Miliband eller Nicos Poulantzas under deres debatt om staten på begynnelsen av 1970-tallet, men derimot var det sentralt for den såkalte «Staatsableitung»-debatten som omtrent samtidig oppstod i Vest-Tyskland. Spørsmålet ble også framhevet av den sovjetiske juristen Evgeny Pashukanis på 1920-tallet, et bidrag som langt på vei utløste «Staatsableitung»-debatten 45 år senere. Til tross for at dette er en av de mest omfattende diskusjoner som har funnet sted i marxistisk statsteori, så blir verken debatten eller dens sentrale bidragsytere nevnt i Heierets oversiktsartikkel. Det samme gjelder Pashukanis. I denne replikken har heller ikke undertegnede anledning til å gi en oversikt over de sentrale bidragene, annet enn å påpeke at mitt syn henter inspirasjon fra det pregnante spørsmålet som stilles av Pashukanis: «Hvorfor forblir ikke klasseherredømmet det det er, nemlig den faktiske underkastelse av en del av befolkningen under en annen del av befolkningen? Hvorfor antar den form av offisiell statsmakt, eller – hvilket går ut på det samme – hvorfor oppstår ikke den statlige tvangsmaskin som den herskende klasses private maskin, hvorfor løsriver den seg fra den herskende klasse og antar form av et upersonlig offentlig maktapparat som er adskilt fra samfunnet?» Jf.  The General Theory of Law and Marxism. London: Transaction Publishers 2003 [1927], s. 139. Spørsmålet stimulerte til en rik debatt, og ved å tilegne seg denne er det i dag ingen uoverskridelig oppgave å gi et fornuftig svar. For «Staatsableitung»-debatten, se eksempelvis bidrag i tidsskriftet Kapitalistate (1973-1983), nå tilgjengelig på marxists.org, så vel som i det danske tidsskriftet Kurasje (1970-1986) (også tilgjengelig på nett), i tillegg til Simon Clarkes informative oppsummering i boka The State Debate, London: Palgrave 1991, s. 1-69.[/ref]

Marx’ innfallsvinkel ble at nøkkelen til den moderne løsrivelse mellom samfunn og stat var å finne i «det borgerlige samfunns anatomi», altså i den form for produksjon og utveksling av samfunnets rikdom som er karakteristisk for borgerlige, kapitalistiske forhold. Marx anførte at staten ble løsrevet bare fordi den kompletterte en utvikling der det borgerlige samfunn selv hadde blitt avpolitisert, altså løsrevet fra staten og allmuen. Igjen har vi å gjøre med to motsatte størrelser som speilvender og dermed impliserer hverandre, i denne omgang staten, en maksimalt rendyrket offentlig og politisk makt, og kapitalen, historiens mest rendyrkede privatmakt.

Hva var denne «rent politiske stat» et produkt av, ifølge Marx? Av utviklingen av den «uavhengige privateiendom», blir det tidlig antydet.[ref] Marx Engels Werke. Band 1, s. 233.[/ref] Senere gjøres et liknende poeng i Den tyske ideologi (1845–6) om at nettopp dannelsen av «ren privateiendom», en eiendom som gjennom utviklingen av moderne industri har ristet av seg «ethvert fellesskap og utelukket enhver innflytelse fra staten på eiendommens utvikling», har gitt opphav til den moderne, politiske staten: «Ved privateiendommens frigjøring fra fellesvesenet har staten blitt en særskilt eksistens ved siden av og adskilt fra det borgerlige samfunn».[ref]Marx og Engels, Den tyske ideologi. I Marx Engels Werke. Band 3, s. 62. Om privateiendommens betydning i dannelsen av den moderne stat, se Guenther Sandleben, «Über den inneren Zusammenhang von Ökonomie, Volk, Nation und Staat» (http://www.guenther-sandleben.de/) og Márcio Egídio Schäfer, «Staatsform und Politik bei Marx» i Marx-Engels-Jahrbuch 2019/20.[/ref]

Det er dette skillet mellom staten og det borgerlige samfunn, og ikke minst spaltingen av mennesket som henholdsvis privatperson (bourgeois) og statsborger (citoyen) det ga opphav til, som særlig opptok Marx i årene 1842–1846. Se eksempelvis Til kritikken av Hegels rettsfilosofi (1843), Om jødespørsmålet (1843), Et bidrag til kritikken av Hegels rettsfilosofi. Innledning (1843–4), Randbemerkninger til artikkelen ‘Kongen av Preussen og sosialreformen’ (1844) og Den tyske ideologi (1845-6). Ingen av disse blir nevnt i Heirets gjennomgang.[ref]Dette er en beklagelig unnlatelse også ettersom Marx’ tidligste analyser er et nødvendig referansepunkt for å kunne framstille hans tenkning rundt staten på en historisk måte, dvs. redegjøre for kontinuitet så vel som brudd og ikke minst teoretisk progresjon. Uten dette vil enhver teoretiker framstå som håpløst selvmotsigende, med mindre – og det er aldri tilfellet – teorien var ferdig utviklet fra første stund.[/ref]

 

Klassestaten

Å leve på andres arbeid kommer til å være noe som hører til fortiden! Da kommer det ikke til å finnes noen regjering eller stat som står i motsetning til samfunnet selv!
Karl Marx, i Om nasjonalisering av grunn og jord.[ref]Karl Marx, «Über die Nationalisierung des Grund und Bodens» i Karl Marx/Friedrich Engels – Werke. Band 18. Berlin: Dietz Verkag 1962, s. 59-62.[/ref]

Ovenfor så vi at kapitalen utgjorde en økonomisk kategori karakterisert av et rendyrket herredømme over arbeidets betingelser, en kategori som derfor bare var meningsfull som en motsats til lønnsarbeidet, karakterisert av en like rendyrket besittelse av arbeidskraft eller arbeidsevne.

Det følger av dette at en sosialistisk arbeiderbevegelse ikke kan oppheve kapitalen, grunnlaget for kapitalistens liv og levnet, uten å samtidig oppheve lønnsarbeidet og dermed grunnlaget for arbeiderklassen som sådan. Marx gjorde derfor ofte et poeng ut av at arbeiderklassen kjempet for å avskaffe seg selv – like mye som kapitalen. Dermed ser man hvor lite hensiktsmessig det er å innvende til karakteristikken av staten som en eksekutivkomite for borgerskapet at staten ikke utelukkende har omsorg for overklassen, siden den ofte også anstrenger seg på vegne av lønnsarbeiderne. Det sier seg selv. Poenget er at den relaterer seg til dem som lønnsarbeidere.

*

På en liknende måte som lønnsarbeid og kapital, er kapitalen og staten også gjensidig utelukkende motpoler som utelukker hverandre og nettopp derfor forutsetter og impliserer hverandre. Politikkens selvstendighet fra økonomien er betinget av økonomiens selvstendighet fra politikken. Slik økonomien ble avpolitisert ved at kapitalen vokste fram og den moderne privateiendom utkrystalliserte seg, så var det denne prosessen som også avfødte den «rent politiske» staten. På denne måten kompletterer og opprettholder staten en økonomisk produksjons- og distribusjonsform som ikke bare forutsetter, reproduserer og utdyper samfunnets klassedeling, men også én klasses stadige utbytting av en annen. Som sådan er den ingen «regulator», men et klasseorgan.

 

Gjennom et historisk overblikk over statsteori i den marxistiske tradisjonen diskuterer denne teksten den nyliberale statens klassekarakter og mulige strategiske implikasjoner for sosialistisk strategi.

---

Av Yngve Solli Heiret. Stipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i Gnist.

De siste tiårenes systematiske nedbygging av velferdsstaten og forsøk på å innføre markedsmekanismer i stadig nye sfærer av samfunnet har ført med seg ideen at staten har mistet sin sentrale rolle i samfunnet. Denne forestillingen forsterkes av det nyklassiske dogmet om at markeder fungerer optimalt om de får utvikle seg fritt fra statlig innblanding. Stat og marked, politikk og økonomi, forstås som gjensidig utelukkende sfærer, og de siste tiårenes politiske utvikling fremstilles følgelig som en tilbaketrekning av staten til fordel for frie og uregulerte markeder. Store deler av venstresiden har godtatt dette narrativet, og respondert med å føre en anti-nyliberal politikk som motsetter seg nedbygging av velferdsstaten og som kjemper for å beholde, og potensielt utvide, den statlige styringen av økonomien. Venstresidens strategier har derfor i stor grad har kommet til å handle om å kjempe for en større og sterkere stat, med mer statlig styring og kontroll over økonomien.

Som økonomen Grace Blakeley har påpekt, tydeliggjør koronakrisen hvordan dette synet på forholdet mellom stat og marked, og strategiene det har ført med seg, er basert på en mangelfull virkelighetsbeskrivelse. Koronakrisen viser hvordan sterk statlig styring ikke nødvendigvis står i motsetning til kapitalen og den øvrige høyresidens interesser. Snarere tvert imot har det vokst frem en sterk stat som gjennom omfattende statlig pengebruk og regulering har bidratt til å opprettholde akkumulasjonen uten å stille krav til kapitalen. Statsmakt har blitt utøvet for aktivt å styrke kapitalen på bekostning av folk flest. Krisen vi står overfor, gjør derfor at venstresiden tvinges til å revurdere sin forståelse av staten og hvilken rolle den kan spille i sosialistiske strategier.

Marx om staten

For mange sosialister er det naturlig å konsultere Marx når en står overfor slike teoretiske og strategiske veiskiller som spørsmålet om staten i dag skaper. Men han gjør det ikke nødvendigvis enkelt for oss: Marx var notorisk utydelig når det kom til spørsmålet om staten, og kom med en rekke motsetningsfylte utsagn hva gjaldt forholdet mellom staten og kapitalen. Kjente formler som base/overbygning, hvor staten fremstår som en relativt passiv mottaker av økonomiske lover, er å finne hos Marx. Andre steder, som i Manifestet, finner man forenklinger og polemikker som ikke tar oss stort lengre, for eksempel den kjente formuleringen «den moderne statsmakt er ingenting annet enn en komité hvis fremste oppgave er å forvalte bourgeoisklassens virksomheter».

I Grundrisse og Kapitalen kan man finne mer historisk forankrede formuleringer om staten, og særlig i de delene som tar for seg den opprinnelige akkumulasjonen av kapital. Her er Marx opptatt av å vise at kapitalismen ikke oppstod naturlig og spontant, men som følge av en systematisk og ofte voldelig tvangsfordrivelse av bønder fra jorden. Staten var helt sentral i denne prosessen ved å bruke lovverket til å omgjøre allmenninger til privat eiendom, og siden ved å anvende sitt voldsmonopol til å håndheve det. I motsetning til hva base/overbygning-metaforen antyder, viser Marx her gjennom konkret historisk analyse hvordan staten tvert imot er en forutsetning for, og en aktiv deltaker i å forme kapitalens utvikling.

I tillegg til at staten skaper og håndhever den private eiendomsretten gjennom lov, beskriver Marx hvordan kapitalen avhenger av at staten bygger infrastruktur som krever store investeringer og som sjelden gir den kortsiktige avkastningen som enkeltkapitalister krever. I visse tilfeller kan staten derfor opptre som en felleskapitalist, eller en aktør som sikrer infrastruktur og tjenester som hver enkelt kapitalist avhenger av, men ikke evner å bygge og regulere på egenhånd. Staten er derfor en forutsetning for at kapitalen i det hele tatt kan eksistere og ekspandere.

Marx beskriver altså noen grunnleggende funksjoner som den borgerlige staten har i kapitalistiske samfunn, og viser hvordan disse funksjonene har oppstått og utspilt seg gjennom konkrete historiske prosesser hvor kapitalen utvikler seg i tett samspill med staten. Videre tilbakeviser han den liberale antagelsen om at markeder oppstår spontant og at de kan utvikle seg uavhengig av statens synlige hånd. Likevel finner vi ikke i Marx en systematisk teori om statens rolle og funksjon under kapitalismen, og hvilke implikasjoner dette har for sosialistisk politikk. En rekke ulike tilnærminger til staten har følgelig vokst ut av den marxistiske tradisjonen. Denne teksten vil ta for seg noen av grunntrekkene i den videre utviklingen av marxistisk statsteori, for så bruke disse teoriene til å diskutere den nyliberale staten og dens klassekarakter.

Staten i den klassiske marxistiske tradisjonen

I Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, utarbeidet Engels en mer eksplisitt teori om staten enn hva Marx hadde gjort. Her hevdet Engels at staten oppsto sammen med fremveksten av klassesamfunnet. Han forklarer fremveksten av klassesamfunnet med at utviklingen av produktivkreftene tillot overskuddsproduksjon og dermed også muligheten til at noen kunne tilegne seg fruktene fra andres arbeid gjennom privat eiendom. Staten vokste vokste ifølge Engels frem som en makt som modererte klassemotsetningene og konfliktene som disse produksjonsforholdene skapte. Ifølge Engels vokste altså staten ut av motsetninger i samfunnet, men utviklet seg til å bli en makt som tilsynelatende separerte seg fra og stod over samfunnet. Selv om staten aktivt regulerer klassekonflikten og slik tjener den herskende klassen, fremstår derfor staten likevel som autonom og nøytral.

Dette synet på staten, som et organ for klassedominans og undertrykkelse som fremstår som nøytralt, er utgangspunktet for Lenins teori om staten. På Lenins tid hadde teorien om staten som et regulerende organ i klassemotsetningene blitt utviklet av moderate sosialdemokrater som hevdet at staten dermed kunne fungere som en forsonende makt mellom klassene. En slik forståelse av staten, som en relativt nøytral part som kan forsone klassekonflikter, finner vi også hos dagens sosialdemokrater som gjerne ser på trepartssamarbeidet som historiens endepunkt. Lenin mente at en slik forsoning mellom klassene var umulig, da statens regulerende rolle neppe var et uttrykk for nøytralitet. Snarere tvert imot så Lenin på staten som et organ for klassedominans, hvor dens regulerende rolle handlet om at den herskende klassen bruker statens voldsmonopol til å opprettholde kapitalakkumulasjonen og sitt klasseherredømme.

I tråd med dette var Lenin opptatt av at økt, direkte, statlig deltagelse i økonomien ikke nødvendigvis endret statens klassekarakter. Snarere tvert imot beskrev han en tendens mot statsmonopolkapitalisme, hvor en høy andel av statlig eierskap og kontroll over økonomien går hånd i hånd med interessene til monopolkapitalister. Gjennom omfattende statlig pengebruk og regulering, kan staten aktivt skape forhold som legger til rette for enkelte kapitalisters videre ekspansjon, som for eksempel gjennom statlig støttet internasjonalisering og imperialisme. På denne måten sikrer staten seg potensiell økonomisk stabilitet og fremtidige skatteinntekter. På tross av sin knusende kritikk av den borgerlige staten, mente Lenin likevel at sosialistisk kamp måtte rette seg mot å ta kontroll over staten for så på sikt å gjøre den overflødig gjennom å oppheve klassemotsetningene.

For den italienske kommunisten Antonio Gramsci kunne statens voldsmonopol bare delvis forklare hvordan staten bidro til å opprettholde overklassens interesser. Gramsci skilte mellom det han kalte det «politiske samfunnet» og «sivilsamfunnet». Det politiske samfunnet utgjorde det en finner hos Lenin, altså voldsmonopolet og lovverket som utøver det Gramsci kalte «undertrykkende» og «negative» aktiviteter gjennom tvang. Gramsci var imidlertid opptatt av hvordan statsmakt også utøves gjennom sivilsamfunnet, altså institusjoner som familien, kirken, fagforeninger, skoler og lignende som utøver «positive» og «siviliserende» aktiviteter gjennom samtykke. Gjennom sivilsamfunnet kunne overklassen oppnå hegemoni, eller utøve makt gjennom å gjøre sine borgerlige verdier, normer og kultur som allmenngyldige ved at arbeiderklassen tok disse kulturelle faktorene til seg som sine.

Gramsci mente altså at staten bestod av både det politiske samfunnet (tvang) og sivilsamfunnet (samtykke), og han beskrev situasjoner hvor det oppstod en balanse mellom tvang og samtykke – hvor det i liten grad er nødvendig å utøve tvang for å opprettholde klassedominans – som en integralstat. I en norsk sammenheng kan en si at hovedavtalen av 1935 innlemmet arbeiderbevegelsen i en slik integralstat, da den åpne klassekonflikten ble institusjonalisert som et klassekompromiss i trepartssamarbeidet som siden skulle bli grunnmuren for velferdsstaten. I forlengelse av denne forståelsen av staten som kombinasjonen av det politiske samfunnet og sivilsamfunnet, mente Gramsci at politisk kamp også måtte føres i sivilsamfunnet og den kulturelle sfæren, ved å bygge mothegemoni som kunne skape en autonom og sterk arbeiderklasse.

Reguleringsskolen

Gramscis utvidede forståelse av staten har fått stor betydning for den videre utviklingen av marxistisk statsteori. I 1976 kom den franske økonomen Michel Aglietta med boken A Theory of Capitalist Regulation, som dannet utgangspunktet for det som kom til å bli kjent som reguleringsskolen. Aglietta kritiserte økonomifagets forståelse av den kapitalistiske økonomien som en spontan og selvjusterende sfære, hvor statlige reguleringer ble ansett som ‘eksternaliteter’ som forstyrret økonomiens naturlige utvikling og dermed skapte ustabilitet og kriser. Aglietta mente at den kapitalistiske økonomien er iboende motsetningsfull og ustabil, og at det ikke er reguleringer som skaper økonomisk ustabilitet og kriser, men snarere at reguleringer er det som i det hele tatt muliggjør perioder av stabilitet i en ellers iboende turbulent økonomi.

Reguleringsskolen mener at staten, forstått i Gramscis brede forstand som det politiske samfunn + sivilsamfunnet, altså lovverket og tvang såvel som samtykke og hegemoni, er helt sentrale faktorer i å regulere og på denne måten stabilisere kapitalakkumulasjonen. Ikke ulikt Gramscis integralstat, bruker reguleringsskolen begrepet akkumulasjonsregimer til å betegne perioder av økonomisk stabilitet, hvor et historisk spesifikt sett av sosiale og politiske reguleringer muliggjør en spesifikk form for stabil kapitalakkumulasjon. Begrepet fordisme, som først ble brukt av Gramsci til å forklare en tendens hvor stadig flere av samfunnets sfærer underordnes industrielle produktivitetsmål ved at arbeidsprosessen og folks liv rasjonaliseres og standardiseres, blir brukt til å betegne etterkrigstidens akkumulasjonsregime. Etterkrigstidens fordistiske akkumulasjonsregime bar således preg av en intervensjonistisk og korporativ stat som la til rette for et organisert arbeidsliv og standardisert industriell masseproduksjon- og konsumpsjon, hvilket igjen la grunnlaget for høye profittrater såvel som en generell økt levestandard for arbeiderklassen.

Reguleringsskolen bidrar med dette til å videreutvikle Marx’ innsikt om at det vi tenker på som økonomien, alltid er sosialt og politisk skapt. Denne teoretiske videreutviklingen gjør oss i stand til å forstå koronakrisens sterke klassestat som en forlengelse av de siste tiårenes nyliberale utvikling, hvor utbredelsen av markeder ikke har vært ensbetydende med statens tilbaketrekning, men snarere som utviklingen av en spesifikk nyliberal stat. For å forstå klassekarakteren til denne staten, må vi imidlertid først innom Nicos Poulantzas.

Staten som ting og subjekt

Omtrent samtidig med Aglietta og utviklingen av reguleringsskolen, pågikk det en omfattende debatt om statens rolle i det kapitalistiske samfunnet mellom den britiske sosiologen Ralph Miliband og den franske filosofen Nicos Poulantzas. Begge tok utgangspunkt i Lenins teori, men fra to forskjellige perspektiver. I boken The State in Capitalist Society fra 1969 hevdet Miliband at Lenins syn på staten som et instrument for kapitalens klassedominans lenge simpelthen var blitt tatt for gitt av marxister, at man bare antok at staten tjente kapitalens interesser. For Miliband var Lenins påstand om statens klassekarakter noe som måtte undersøkes empirisk gjennom å se på hvorvidt den økonomisk dominerende klassen, altså borgerskapet, også utøvde politisk dominans og dermed var den faktisk herskende klassen. Gjennom en omfattende empirisk studie av borgerskapets direkte og indirekte innflytelse over statlige institusjoner i en rekke europeiske stater, fastslo han at, ja, den dominerende klasse utgjorde også den herskende klasse.

Poulantzas mente at staten ofte ble sett på enten som en ting, eller et passivt instrument som aktører relativt enkelt kunne ta kontroll over, eller som et subjekt, altså en autonom aktør med en egen vilje og selvstendige interesser. Med sitt empiriske fokus på hvem som til enhver tid hadde innflytelse på statens institusjoner, mente Poulantzas at Miliband reproduserte synet på staten som ting, hvor staten ble fremstilt som et passivt instrument for klassekamp som arbeiderklassen ganske enkelt kunne overta og bruke til å tjene sine interesser. Miliband manglet derfor en teoretisk forståelse av statens strukturelle funksjoner under kapitalismen, som Poulantzas mente gjorde seg gjeldende uavhengig av hvem som satt ved makten. Poulantzas’ kritikk av Miliband kan sies å være relevant også for dagens venstreside, som i liten grad diskuterer de strukturelle funksjonene den borgerlige staten har under kapitalismen, for eksempel statens avhengighet av økonomisk vekst og skatteinntekter fra kapitalen, og hvilke utfordringer dette skaper for venstresidens politiske strategier.

Staten som sosial relasjon

Poulantzas hadde imidlertid en tendens til å overdrive statens strukturelle koblinger til kapitalakkumulasjonen, og Miliband kritiserte ham for å teoretisere staten som fullstendig bestemt av skjulte abstrakte strukturer uten henvisning til konkrete historiske prosesser. Miliband mente at Poulantzas var i overkant strukturalistisk og dermed utelukket at arbeiderklassen kunne påvirke retningen på statens utvikling. I sin siste bok, State, Power, Socialism fra 1978, reviderte derfor Poulantzas noe av sin mest hardbarka strukturalisme, og tok til orde for en forståelse av staten som en sosial relasjon. Med dette begrepet mente Poulantzas å forstå staten på samme måte som Marx forsto kapitalen, som noe som bare kan forstås i lys av de sosiale prosessene den utvikler seg gjennom, eller med Poulantzas’ ord, som «en materiell kondensasjon av forholdet mellom klassene og klassefraksjoner, […] i en nødvendigvis spesifikk form». Poulantzas’ teori om staten som en sosial relasjon innebærer at den på én og samme tid formes av og bidrar til å forme maktrelasjoner i samfunnet forøvrig.

Staten, og politikken som utformes og utøves gjennom den, formes gjennom utviklingen av maktrelasjonene i samfunnet som helhet, og en kan dermed si at staten vokser ut av samfunnet. Samtidig bruker Poulantzas begrepet materiell kondensasjon for å vise til hvordan disse maktrelasjonene materialiserer seg i statens institusjoner gjennom lov, hegemoni og sosial praksis og dermed sementerer visse maktrelasjoner. Denne prosessen, hvor maktbalansen i samfunnet institusjonaliseres i staten, skaper et visst handlingsrom for noen sosiale grupper og begrenser handlingsrommet for andre. Som en materiell kondensasjon av forholdet mellom klassene bidrar staten derfor til å regulere klassekonflikten på historisk og geografisk spesifikke måter.

Velferdsstaten er et eksempel på nettopp en slik materiell kondensasjon, hvor arbeiderklassens årelange kamp institusjonaliserte en ny maktbalanse i staten, hvilket igjen skapte større handlingsrom for nye sosiale reformer. I tillegg til politisk kamp, var denne forskyvningen i statens maktbalanse betinget av fremveksten av det fordistiske akkumulasjonsregimet, hvor høye lønninger og sterk statlig styring la grunnlaget for økonomisk vekst og dermed gode profittrater. Heller enn at arbeiderbevegelsen bygget seg inn i sosialismen, kom velferdsstaten til å effektivt regulere kapitalismen ved å stabilisere kapitalakkumulasjonen samtidig som den sikrer folk flest økt levestandard gjennom omfordeling av den økonomiske veksten. Etterkrigstidens erfaring viser dermed hvordan den borgerlige statens klassekarakter kan endres gjennom sosial kamp, men bare innenfor rammene av hva det strukturelle kravet om fortsatt kapitalakkumulasjon til enhver tid tillater.

Den nyliberale staten

Da det fordistiske akkumulasjonsregimet gikk inn i en krise på 70-tallet, kom dette til å utfordre maktbalansen velferdsstaten representerte. Krisen bar med seg høy arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon som utspilte seg samtidig med høy inflasjon, og en klarte ikke å stabilisere kapitalakkumulasjonen gjennom de reguleringene som en hadde tydd til i etterkrigstiden. For å stabilisere kapitalakkumulasjonen forlot en derfor politiske mål som hadde vært sentrale i etterkrigstiden, slik som full sysselsetting, samtidig som en begynte å liberalisere en rekke sektorer som hadde ligget under offentlig kontroll, slik som bolig, bank- og energisektoren. På denne måten forsøkte man å bøte på den økonomiske stagnasjonen gjennom å åpne opp for privat kapitalakkumulasjon i stadig nye sfærer av samfunnet samtidig som en underla offentlig sektor profittmotivert produksjon.

I frykt for at akkumulasjonen skulle kollapse, åpnet man altså opp for at kapitalen kunne ta kontroll over og drive profittmotivert produksjon i større deler av samfunnet, hvilket har innebært en forskyvning i styrkeforholdet mellom klassene. Det er vanlig å hevde at denne nyliberale prosessen har innebært en tilbaketrekning av staten til fordel for frie og uregulerte kapitalistiske markeder. Følger vi reguleringsskolen og Poulantzas’ begrep om staten som en sosial relasjon, kan vi imidlertid si at nyliberalismen har vært et klasseprosjekt hvor staten har spilt en sentral rolle gjennom reguleringer som i økende grad har lagt til rette for at kapitalen får makt og innflytelse over stadig nye sfærer av samfunnet.

Heller enn å snakke om dereguleringer, hvor disse prosessene fremstilles som en mindre regulert kapitalisme, er det mer presist å se på nyliberalismen som en prosess som innebærer rereguleringer, hvor en gjennom nye typer reguleringer befester kapitalens makt på bekostning av folk flest. For, som Marx påpekte og som Aglietta seinere utdypet, kan ikke markeder ekspandere uten statens aktive og synlige hånd. Og som Poulantzas hjelper oss å forstå, innebærer denne prosessen en endring av statens klassekarakter. I tråd med dette har David Harvey hevdet at Marx’ formulering i Manifestet, at den moderne statsmakt er ingenting annet enn en komité hvis fremste oppgave er å forvalte bourgeoisklassens virksomheter, er mer treffende enn noensinne under nyliberalismen. Dette er ikke alene et resultat av strukturelle funksjoner, men av de konkrete historiske prosessene og klassekampen vi har sett de siste tiårene.

Staten og sosialistisk strategi

Kapitalistiske markeder kan altså bare eksistere gjennom statlige reguleringer. Å stable på beina et samfunn hinsides nyliberalismen gjennom simpelthen å bygge ut en større stat uten å konfrontere dagens maktrelasjoner, kan derfor føre til den uintenderte konsekvensen å styrke enkelte sektorer av kapitalen. Slik Poulantzas har vist oss, må en effektiv sosialistisk strategi som har som mål å utfordre nyliberalismen, ta hensyn til de historisk spesifikke maktrelasjonene som ligger til grunn for dagens statlige reguleringer og stille seg spørsmålet hvilke interesser man vil at staten skal tjene. Samtidig skal man være forsiktig med å redusere staten til et organ som i kraft av sin essens utøver klassedominans. Å opprettholde kapitalakummulasjonen er en sentral funksjon for den borgerlig staten, men dens klassekarakter og politikk kan ikke reduseres til denne funksjonen alene. Staten kan bedre forstås som et sett av institusjoner som, under betingelsen at de avhenger av en relativt stabil kapitalakkumulasjon, er under kontinuerlig endring gjennom konkrete historiske prosesser og maktkamper.

Vi må derfor forstå staten som en dynamisk regulator av klassekampen, hvor statens klassekarakter endres gjennom den endrede maktbalansen i samfunnet. Denne maktbalansen institusjonaliseres i staten og bidrar igjen til å regulere sosiale konflikter i favør av spesifikke gruppers interesser. Innenfor rammene av kapitalismen er den borgerlige statens klassekarakter derfor under kontinuerlig endring gjennom endringer i maktbalansen mellom grupper i samfunnet. Ikke ulikt det Lenin fremholdt, kan vi med Poulantzas si at venstresidens mål må være å utvide sitt handlingsrom innenfor den borgerlige staten ved gjennom kamp å institusjonalisere nye maktbalanser i staten som går i favør av arbeiderklassen og på bekostning av kapitalen, men alltid med et mål om på sikt å overskride kapitalismen og dermed den borgerlige staten. Her må en også ta lærdom av Gramscis strategiske konklusjoner, som påpeker viktigheten av at klassekampen må utøves gjennom mothegemonisk kulturkamp såvel som aktiv kamp innenfor «det politiske samfunn».

Videre må vi forstå staten som en sosial relasjon i en videre forstand enn hva Poulantzas gjorde. Mens Poulantzas først og fremst tenkte på klasserelasjoner, er det fruktbart å bruke hans rammeverk til å analysere hvordan staten institusjonaliserer også andre undertrykkelsesmekanismer slik som patriarkatet og rasisme, og ikke minst hvordan feministisk og antirasistisk kamp aktivt bidrar til å endre maktbalansen som uttrykkes gjennom statens institusjoner. Slik kan en bred venstreside føre sosial kamp på flere arenaer, i og utenfor «det politiske samfunn», og på denne måten institusjonalisere nye maktbalanser som utvider venstresidens handlingsrom og dermed vår mulighet til på sikt å overskride den borgerlige staten.

 

Leder: Ikke vår stat … 4
Yngve Solli Heiret: Stat, marked og makt – et overblikk over marxistisk statsteori … 8
Intervju med Siavash Mobasheri: Ikke bare resultater i valg … 18
Visa om staten … 26
Intervju med Maren Rismyhr: Bydels­systemet tilslører … 28
Jorun Gulbrandsen: Skolen – oppbevaring og kontroll … 36
Intervju med Jan Reidar Andreassen: Tønsviking Middelaldertun – Undergang for et unikt livsprosjekt … 44
Rolv Rynning Hanssen: Illusjonen om regjeringas makt … 48
Alf Jørgen Schnell, Daniel Vernegg og Yngve Solli Heiret: Grønn ny deal: gjenoppstått keynesianisme eller sosialistisk strategi? … 54
Ina Dølerud: Folketrygden som forsvant … 62
Helene Bank: Velferdsstaten – En kamp som aldri er vunnet for godt … 72
Hans Günther Bonenberger: Eg trur på sosialistar … 83

Debatt:

Makt, motmakt og regjeringsspørsmålet. Svar til Einar Braathen og Anders Ekeland … 84
Arbeiderklassen, Rødts klasseanalyse … 88
Vi må snakke om strategi i miljørørsla! … 94

Bokomtaler:

Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit. Om tvangs­flyttingen av samene … 98
Ivar Hippe: Korstoget mot velferdsstaten. På inn­siden av nyliberale tenketanker. … 102
Ursula Huws: Reinventing the welfare state – digital platforms and public policies – an urgent call to radically redesign the welfare state for the 21st century … 106

Hva kan sosialisme være, og hvordan kan vi komme oss dit fra dagens samfunn?

---

Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved NTNU, vara til fylkestinget i Trøndelag for Rødt og forfatter av boka Sosialisme på norsk

Hva er sosialisme ikke?

Å forsøke å definere begrepet "sosialisme" er krevende. Det er brukt om mye forskjellig opp gjennom årene, på godt og vondt. Heller enn å gi noen enkelt definisjon synes jeg det er enklere å nærme seg en forståelse av begrepet ved å se på hva det ikke er.

De fleste politikere sier i dag at de er imot økende økonomiske ulikheter. Likevel fortsetter ulikhetene å øke. Hvorfor det? Er det en naturlov? Slett ikke. Som Thomas Piketty har vist, har de i perioder gått ned. Likevel har det vist seg ikke å vare ved i kapitalistiske samfunn. Hvorfor ikke?

Jeg vil våge meg på en påstand om at svaret er enkelt: I et samfunn hvor det er enklere å tjene penger hvis du har mye penger fra før, vil ulikhetene over tid øke!

Og et kapitalistisk samfunn – et samfunn hvor økonomien er preget av at noen eier (kapitalister) og andre arbeider (arbeidere) – er absolutt et slikt samfunn. Tilhører du arbeiderklassen, kan du tjene penger ved å arbeide. Det kan du selvsagt også om du tilhører overklassen, men da har du i tillegg muligheten til å tjene penger gjennom avkastning på investert kapital – noe som i mange tilfeller kan gi svært mye bedre uttelling enn å faktisk jobbe. Så lenge samfunnet er slik, vil forskjellene over tid øke.

Men i deler av forrige århundre gikk altså forskjellene ned, takket være en kombinasjon av en sterk og bevisst arbeiderbevegelse og en frykt for revolusjon blant overklassen som gjorde dem villige til å gi konsesjoner. Sosialdemokratiske regjeringer innførte skatteregimer og kapitalkontroll som faktisk fikk ulikhetene ned, på tross av at noen eide og andre arbeidet. Men så snart Sovjetunionen og østblokken var avkledd som autoritære regimer få ønsket seg til, forsvant den ideologiske konkurransen og også mye av overklassens vilje til kompromiss. Som mangemilliardæren Warren Buffet sa det i 2006: «Jo visst foregår det klassekamp, men den er anført av min klasse, de rike, og vi er i ferd med å vinne.»

Man skulle tro demokratiet kunne stå imot, for få velgere vil ha store økonomiske ulikheter. Men økonomisk makt gir også politisk makt, og den økonomiske overklassen bruker den makten for det de kan – gjennom direkte kontakt med politikere som vanlige folk bare kan drømme om, men også gjennom ren ideologiproduksjon og propaganda, blant annet gjennom eierskap til og finansiering av tenketanker og medier, fra mer hovedstrømskonservative medier på den ene side, til ytterliggående og rasistiske hatblogger på den andre. Det internasjonalt mest kjente eksemplet er vel Rupert Murdochs medieimperium, men en medieskjevhet eksisterer også i Norge.

Demokratiet fungerer ikke med store sosiale ulikheter. Det skaper sosiale og politiske ulikheter og kan få mange brutale og irrasjonelle utslag. Samfunnslimet og den gjensidige tilliten forsvinner, og da gjør respekten for spillereglene det også – som vi nylig har sett i USA. Derfor er kampen for sosialismen dypest sett også en kamp for demokratiet. 

Sosialismen må derfor, samme hvor mangfoldig den kan være, ikke være et system som tillater at noen eier og andre arbeider. Eierskapet må være kollektivt og demokratisk. Det trenger ikke (og bør neppe) være slik som i høyresidas karikatur – at staten eier alt. Arbeiderstyrte bedrifter har en lang historie, og heller ikke selvstendig næringsdrivende er noe brudd med et slikt prinsipp. Selveiende bønder er et eksempel med lang historisk tradisjon, som historisk sett har vært den mest vellykkede måten å drive matproduksjon på. Man kan også se for seg mange slags kombinasjoner, hvor ulike nivå har innflytelse på driften av en bedrift fra det nasjonale, til det lokale og ned til arbeiderne.

Fra dagens situasjon til sosialismen

En av mine favorittpassasjer fra Rødts prinsipprogram går som følger: 

 

Det finnes ikke en ferdig definert og fastlagt sosialisme, men et mangfold av sosialistiske ideer og modeller i kontinuerlig samspill og konflikt med hverandre.

 

Vi skal være glade for at det finnes et mangfold av ideer og strategier for sosialisme, for om sosialismen ikke skal være et skrivebordsprodukt, må den etableres med utspring i de historiske, materielle og politiske forholdene i samfunnet den springer ut fra, og i kreftene den søker å forene i kampen mot undertrykkelse. Mangfoldet gir oss derfor muligheter. 

Litt for ofte har radikale parti vært preget av en veldig konkret, praktisk og stort sett også svært gjennomførbar dagspolitikk (tenk «arbeidsprogram»), koblet med en ganske luftig og idealisert visjon om et annet samfunn (tenk «prinsipprogram»). Avstanden mellom de konkrete tiltakene vi jobber for i nabolaget eller i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget, og det samfunnet vi ønsker å komme fram til, framstår ofte stor.

Det var litt av bakgrunnen for at jeg skrev den lille boka Sosialisme på norsk i 2014. Etter en kort innledning om behovet for sosialisme, bruker jeg det meste av boka til å beskrive ulike økonomiske modeller og mekanismer som kan bidra til å bygge et alternativ til kapitalismen, herunder grep som kan gjøres i dag, men som vil peke framover mot et annet samfunn. Er man interessert i slike alternativ kan man lese boka, men jeg vil her utdype noen av poengene derfra.

Innovasjon under sosialismen

Et vanlig motargument mot demokratiske eierskapsformer er at de dreper innovasjon. Hvorfor skal noen legge inn masse ekstra arbeid i å utvikle et eller annet selskap, bare for å se den første nittenåringen hen ansetter få fullt ut like rettigheter i selskapet som hen selv?

Selv om det meste av innovasjon skjer i eksisterende virksomheter, og ikke minst i offentlig sektor gjennom bl.a. forskning og utvikling, kan vi ta for oss det konkrete (litt overbrukte) eksemplet «gründeren».

På 1970-tallet lanserte svensk LO en ide om såkalte «löntagerfonder», hvor en andel av bedrifters overskudd skulle gjøres om til rettede fondsemisjoner og gi arbeiderne en kollektiv eierandel i bedriftene. På sikt var målet at arbeiderne slik skulle få flertall i de største bedriftene i Sverige. Forslaget fikk flertall på LO-kongressen i 1976 og var en av de mest brennbare konfliktsakene i svensk politikk på 70- og 80-tallet. Det dukket til og med opp på leserbrevsider i svenske tegneserieblader. SV lanserte et lignende forslag i Norge, hvor de lokale samorganisasjonene skulle være eierne.

Dette kan fint danne en modell for en sømløs overgang fra enkeltmannsforetak til kollektivt eid bedrift i et sosialistisk samfunn. En viss andel av overskuddet brukes til å kjøpe ut oppstarteren, og alle ansatte får gradvis mer lik makt i selskapet i tråd med at verdiene i det over tid i stadig større grad er et resultat av alles kollektive arbeid, og ikke en enkeltperson (eller en liten gruppe) sin innsats i en oppstartsfase.

Heller enn å drepe innovasjon, vil et sosialistisk samfunn hvor alle er sikret mot å gå til grunne økonomisk gjøre det enklere for folk å forsøke ut en ide de har, å gjøre noe de har lyst til. Dersom de mislykkes, har de et sikkerhetsnett, om de lykkes, vil de etter hvert måtte dele med arbeiderfellesskapet.

 

Det internasjonale aspektet

Man kan argumentere med at det i dagens globale økonomi er mange hindre i veien for en sosialistisk politikk som utfordrer kontrollen over produksjonsmidlene. Verdens rikeste snyter seg unna å bidra ved hjelp av komplekse selskapsstrukturer og skatteparadiser. Internasjonale handelsavtaler legger begrensninger på hvilken økonomisk politikk ulike land kan føre.

Og det er selvsagt reelle utfordringer, men jeg tror de er mindre reelle enn det mange tror. Om vi ser på norsk historie, inkludert framveksten av arbeiderbevegelsen og utbredelsen av marxistisk tankegods, var dette ikke noe som oppstod i Norge, eller utviklet seg her alene. Det kom hit fra landene rundt oss og vi så like utviklingstrekk mange andre steder samtidig.

Dersom det skulle oppstå en situasjon i Norge hvor det var en kraftig bevegelse for å skape et annet samfunn, er dermed sannsynligheten overhengende for at det er lignende bevegelser mange andre steder i verden. Da vil viljen til å endre eller skrote handelsavtaler som hindrer en slik politikk, og til å legge begrensninger på kapitalen og harde sanksjoner mot skatteparadis sannsynligvis også være til stede. 

Å bygge sosialisme i Norge alene, vil derimot være omtrent umulig. Som Lenin sa: "Uten revolusjonen i Tyskland er vi fortapt!". Og gitt hvordan Sovjetunionen endte opp med å utvikle seg, hadde han kanskje rett.

13. september 2021 er det Stortingsvalg i Norge. Er det en ting en bred venstreside kan enes om, er det målet om å fjerne borgerskapets regjering. Om vi vil det sterkt nok gjenstår å se. Uansett utfall må arbeiderklassen leve videre i det kapitalistiske system. Derfor bør neste forestående mål være å lede klassekampens utvikling i sosialistisk retning.

---

Av Runa Evensen, leder i Norges Kommunistiske Parti

Først når massene blir sin kollektive styrke bevisst, kan vi sammen bryte den kapitalistiske utviklingen og skape et nytt og rettferdig samfunn – sosialismen. Veien til sosialisme er klassekamp, ikke klassesamarbeid. Et samarbeid mellom klassene vil forlenge levetiden til kapitalismen som samfunnssystem. Vi må sammen føre en klassebevisst kamp mot klassesamarbeid, privatisering, imperialisme, rasisme, krig og fattigdom. Sentralt står kampen om faste heltidsstillinger, sosial trygghet, helse- og miljøspørsmål og faglige rettigheter.

I arbeiderbevegelsen dannet det seg tidlig to hovedretninger – en revolusjonær og en reformistisk. Politisk uttrykk for denne motsetningen var striden i Det Norske Arbeiderparti (DNA) fram til splittelsen i 1923. Fra da av kom motsetningen klarest fram i de to arbeiderpartiene – DNA/AP og NKP. 

Den reformistiske ideologien er sterkt utbredt i arbeiderbevegelsen og har dype røtter i den. Ideologien hindrer arbeiderklassen fra å stå sammen om en målbevisst sosialistisk politikk. Reformismen forkaster den revolusjonære vei og hevder at det er nok for arbeiderklassen å kjempe for begrensede reformer.

Reformisme er klassesamarbeid i teori og praksis. Reformister hevder at klassekampen er foreldet og at klasseforskjeller – ja, at hele arbeiderklassen – er i ferd med å forsvinne selv om den kapitalistiske eiendomsretten fortsatt er intakt. Ikke i noe land har sosialdemokratiske regjeringer bidratt til sosialistiske samfunnsomdannelser. Ganske enkelt fordi sosialdemokratiet har tilpasset og underordnet arbeiderbevegelsen til en borgerlig tenkemåte. 

Hva er sosialisme? Hva er kommunisme?

Sosialisme er overgangen mellom et kapitalistisk og et kommunistisk samfunn.

Ordet kommunisme kommer av det latinske ordet communis som betyr felles. Et kommunistisk samfunn er et organisert fellesskapssamfunn som har som sin hovedoppgave å fjerne årsakene til utbytting av mennesket. Videre skal det kommunistiske samfunnet dekke menneskenes behov og stoppe utplyndringen av naturen. Kommunismen kan skrives inn i menneskehetens historie når produktivkreftene har nådd et nivå der vi kan innføre regelen – yte etter evne og få etter behov. Det vil si et fellesskapssamfunn som i utviklingsmulighet er i samsvar med fellesskapets regler og kultur. Det kommunistiske samfunnet er bygd på prinsippene om fellesskap, likhet og fred. Bare kommunismens økonomiske og politiske samfunn kan fjerne fattigdom, arbeidsledighet og stoppe raseringen av naturresurser og miljø for godt.

Det kommunistiske samfunnet går gjennom to faser: sosialisme og kommunisme. Under sosialismen skal arbeiderklassen gjennom staten arbeide målbevisst for å dekke arbeidernes grunnleggende materielle og kulturelle behov. Her er målet å yte etter evne og få etter evne. Samtidig skal arbeiderklassen arbeide målbevisst for å redusere borgerskapets innflytelse og privilegier i samfunnet. Etter hvert vil arbeiderklassens sosialistiske stat på denne måten fjerne klassesamfunnet.

Lenin har gitt sitt bidrag til en revolusjonær og organisatorisk strategi, og Marx sin analyse av kapitalismens økonomiske lovmessighet om utbytting og klassekamp er selve grunnlaget i arbeidet. 

Hvorfor trenger vi sosialisme?

Rettferdig fordeling av verdens ressurser og rikdom er forutsetningen for å fjerne forskjellen mellom fattige og rike. Det er en grunnleggende motsetning i interessene til kapitalistene og arbeiderne. Derfor er det avgjørende å overvinne kapitalismen gjennom en revolusjonær omveltning til sosialismen, så flertallet av befolkningen kan bygge et samfunn uten diskriminering, undertrykking og utbytting. Sosialister vil at arbeiderklassen sine interesser skal dominere i de økonomisk-politiske valgene som tas, samt i strategiske valg, for arbeiderklassen er det store flertallet med flest felles interesser i befolkningen.

Spesielt nå under nok en av kapitalismens mange kriser ser vi behovet for å utvikle debatt om sosialisme i håp om at det skal føre til samarbeid med andre på sak i kampen mot imperialismen. Da kan vi verne alt liv på vår klode, hindre nye kriger, sikre nedrustning med sikte på varig fred og en verden fri for atomvåpen, og hvor miljøet har høyeste prioritet. 

Norge trenger økonomisk og sosial rettferdighet for alle. Vår kamp må ha fokus på likestilling og på å sikre arbeidere, pensjonister, barn og ungdom, urbefolkning og minoriteter deres grunnleggende rettigheter. Vår kamp gjelder også nasjonal frihet og uavhengighet. Vi må bekjempe imperialismen, fascismen og militarisering.

Hvordan vil sosialisme kunne arte seg i Norge? Hvordan kan sosialismen bli en realitet?

Alle historiske erfaringer så langt har vist at en arbeiderrevolusjon bare er mulig når det nasjonale borgerskapet ikke lenger er i stand til å styre samfunnet. Den konkrete veien til sosialismen er vanskelig å fastlegge på forhånd, men bestemmes i fremste rekke av klassekampens intensitet i den samfunnsmessige situasjonen som foreligger, og når arbeiderklassen har valgt å sette revolusjonen på dagsorden. Det arbeidende folk skal da aktivt og uopphørlig kontrollere statsapparatets arbeid og partiets politikk.

Kommunistenes strategi for arbeiderklassen og dens forbundsfeller avgrenses på to måter: 

(a) Avgrensning fra reformisme og dens opportunisme. Reformistene tror at kapitalismen gradvis og stille kan vokse inn i sosialismen uten at arbeidsfolk er i spissen for en revolusjonær omdanning av samfunnet.

(b) Avgrensning fra venstre-radikalister som kun ser det revolusjonære spranget uten å erkjenne den etappevise veien til målet. 

Veien til sosialisme går gjennom ulike trinn og etapper. Å utvikle massebevegelser, det være seg fag-, freds-, miljø-, kvinne- og antirasismebevegelser, kamp mot kjønnsdiskriminering og mot vindturbiner, og andre tverrpolitiske bevegelser kan være slike trinn og etapper, som også vil isolere og svekke reaksjonære krefter.

Vi må avsløre antikommunismen, falskheten og propagandaen («fake news») som det bestående kapitalistiske system fører mot arbeiderklassens demokratiske rettigheter. Like viktig er kritikk av kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige ideologer har utviklet et ytterst fascinerende språk og en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier som både forvirrer og passiviserer arbeiderklassen.

Historisk har Norge hatt en sterk arbeider- og fagbevegelse. La oss bygge videre på disse i arbeidet fremover mot sosialismen som system. La meg legge til at kommunistenes mål er avskaffelse av klassesamfunnet, og det avskaffes ikke umiddelbart under sosialismen. Veien går videre.

Sosialismens hjul rullet over en tredjedel av kloden i store deler av forrige århundre. Det var en triumfferd for menneskeheten. Men etter noen generasjoner endte det med revisjonistisk vannplaning. Ikke fordi hjulet var for dårlig, men fordi dekket mistet gripeevnen, og fordi sjåførene ikke styrte utenom borgerskapets spikermatter. 

---

Dagbjørn Skipsnes er talsperson for Kommunistisk plattform – marxist-leninistene

Mange forsøker å lage en ny type sosialisme som er liberal og uten undertrykking av borgerskapet og kontrarevolusjonære. Forbedringer er bra, men mange er fanget innenfor den kapitalistiske tenkeboksen. Veien til sosialisme gjennom parlamentarismen har slått feil hver eneste gang og endt som i Chile 11. sept 1973 eller som Hellas under Syriza. Så lenge borgerskapet beholder makten over en eller flere nøkkelfunksjoner som økonomien, mediene, militæret og det øvrige statsapparatet, nytter ingenting.  Stortingsflertall gir ikke sosialisme!

Selv om Marx og Lenin inngående har forklart det, sliter mange på venstresida med å begripe at demokrati og diktatur er to sider i et dialektisk samspill. Den langsiktige opphevelsen av denne motsigelsen betyr at både demokratiet og diktaturet erstattes av en høyere enhet. Da er vi framme ved det Marx kalte kommunisme. I det klasseløse samfunnet er det ikke lenger slik at én klasse dominerer en annen og styrer gjennom diktat eller finner det er mer hensiktsmessig at de undertrykte klassen(e) inntil videre skal innvilges utvalgte demokratiske rettigheter.

Et klasseløst samfunn lar seg ikke realisere før sosialismen har seiret og imperialismen har tapt i verdensmålestokk. Først må arbeiderklassen erobre makta og bygge sosialismen i enkeltland eller grupper av land:

• Proletariatets revolusjonære diktatur virkeliggjør sosialismen og innfører det mest fullkomne demokrati for det arbeidende flertallet. 

• Fullt demokrati for dette flertallet er avhengig av at utbytterklassene blir holdt nede med makt og fratatt alle sine gamle klasseprivilegier. Borgerskapet blir derimot fratatt sin viktigste demokratiske rettighet – retten til å utbytte andre.

• Denne «renselsesperioden» for å bli kvitt restene av kapitalisme, materielt og ideologisk, er det som Marx kalte kommunismens lavere stadium, eller sosialismen.

• Sosialismen har til oppgave å avvikle alle samfunnsklasser, gradvis oppheve forskjellene mellom manuelt og intellektuelt arbeid, mellom by og land, kvinnerolle og mannsrolle osv. og endelig legge til rette for at klassestaten (og noen annen betydning av stat eksisterer ikke), dør hen.

• Det oppstår nye former for mellommenneskelig samkvem enn det vi kjenner som «demokrati». Demokrati er formell likhet, mens prinsippet for kommunismens høyere fase er «yte etter evne, få etter behov».

• Når kommunismen er en realitet, er klassene borte og hele mentaliteten er kollektivistisk slik at det ikke lenger behov for formell likhet og flertallstvang mot et mindretall.

En arbeiderstat med en utvikla planøkonomisk styring er det mest framskredne styringsverktøyet verden har sett. Lengst kom man i Sovjetunionen, inntil utviklinga ble reversert i kapitalistisk retning på 1960-tallet. Rekordarta kornavlinger, teknologiske nyvinninger, kulturell blomstring og en pionerrolle i romfartshistorien taler for seg. Velferdsfondene ga sosiale rettigheter som gratis barnehager, utdanning, helse osv. på et nivå som ikke engang de mest vellykka sosialdemokratiene i Vest-Europa klarte å holde følge med.

Dette er ikke romantisering av Sovjetunionens eksempel. Det ble samtidig gjort feil som det er lett å peke på i ettertid, spesielt i åra etter den antifascistiske krigen hvor den hurtige gjenreisningsprosessen ga opphav til en rekke negative fenomener som igjen la grunnlaget for kontrarevolusjonen etter Stalins død. De fleste av disse feilene skyldtes påtvungne omstendigheter fra hensynsløse imperialistiske fiender, andre skyldtes at sovjetstaten og enda mer sosialismen i land som Kina og Albania ble unnfanget i samfunn preget av føydal tilbakeliggenhet. 

De formidable resultatene i Sovjetunionen kunne ha vært ufattelig mye større gitt våre dagers teknologiske muligheter. Ta bare potensialet for planmessig økonomisk styring i form av vår tids avanserte kommunikasjonsløsninger for fri og løpende diskusjon mellom planleggere og produksjonskollektivet. Det ville ikke bare ha resultert i enda bedre planer og kontrollmekanismer nedenfra, det ville også blitt langt mindre behov for sentrale direktiver, og dermed dårligere vekstvilkår for et nytt (byråkrat)borgerskap. Eller «mindre stat», om man vil.

Borgerskapets historieforfalskning pågår uavbrutt, og herskernes ideologiske dominans er nesten total. Derfor mener KPML det er akutt at vi tilegner oss arbeiderklassens historiske erfaringer om den vanskelige veien en må gå for å nærme seg det klasseløse samfunnet. Borgerskapet gjør alt de kan for å slette disse erfaringene fra vår kollektive hukommelse, nettopp fordi bygginga av sosialismen i flere land har gitt oss en verktøykasse full av nyttige redskaper. 

Skulle Marx og Engels ha resonnert som store deler av dagens venstreside, ville de ha kassert alle de verdifulle positive erfaringene fra Pariserkommunen, ettersom kommunen led et knusende nederlag. De gjorde heldigvis det motsatte ved å hylle de store framskrittene og undersøke hva som måtte korrigeres for å lykkes ved neste korsvei. 

En av manglene ved Kommunen som Engels påpekte, var at den ikke var for mye, men for lite «autoritær». «Kunne Pariserkommunen ha holdt seg ved makten bare én dag dersom den ikke hadde tatt denne autoriteten i bruk, det væpnede folks autoritet overfor borgerskapet? Kan vi ikke tvert imot klandre dem for at de ikke tok den i bruk tilstrekkelig? Altså, ett av to: enten vet autoritetsfiendene ikke hva de sier, og i så fall sprer de forvirring; eller de vet det, og i så fall begår de et forræderi mot arbeiderklassens revolusjonære bevegelse. I begge tilfeller tjener de reaksjonen.»

For å etablere sosialisme må samfunnet ha delt seg i to fiendtlige leire, borgerskap og proletariat. I tillegg trenger arbeiderklassen sitt mest bevisstgjørende element, det kommunistiske partiet. Det er ikke uten grunn at Manifestets egentlige navn er Det kommunistiske partis manifest. Og det er heller ikke uten grunn at Lenins svar på sitt eget spørsmål, «Hva må gjøres?», var: Partiet.

Vi i KPML konkluderer med at aldri før har motsigelsene i kapitalismen vært så påtrengende. Aldri før har behovet for sosialisme vært så stort. Men borgerlig ideologi og historieforvrengning trenger inn i alle klasser og lag, ikke minst i den småborgerlige intelligentsiaen. Dette fører til at store deler av venstresiden leter etter utopiske veier til sosialismen i stedet for å arbeide for det borgerskapet fordømmer og frykter mest av alt: den sosialistiske revolusjonen. 

Sosialismens hjul er oppfunnet og utprøvd med suksess til det skled ut i revisjonistisk vannplaning. Vi trenger å lære underveis, men ikke forkaste hovedmålet og grunnprinsippene. Hjulet fungerer!

I Gnist nummer 1/2021 er det en 10-siders samtale med Bjørn Olav Utvik som gir et bredt bilde av utviklinga i Midtøsten. Det er mye der som jeg er enig i, og mye som ga meg ny innsikt. Men når det kommer til krigen i Syria, synes jeg at analysen er direkte feil, dessverre.

---

Av Johan Petter Andresen, Oslo 11.03.2021

Jeg siterer to sentrale avsnitt:

«Kurdarane sin kamp for rettar i Syria eller koptarane sin kamp for rettar i Egypt kan sjåast som ein del av det antiautoritære opprøret. Men samtidig så vil det støyta mot interessene til andre grupper i folket. I Syria er det ikkje gitt at den arabiske befolkninga godtar dei maksimale krava til kurdarane. Det finst arabisk og syrisk nasjonalisme som vil halda på landegrensene.»

Dette framstiller den kurdiske frigjøringskampen i Syria som kun en kamp for kurdiske rettigheter og endring av statsgrensene. Men dette er beviselig feil. Frigjøringskampen i Nord- og Øst-Syria er en del av kampen for demokrati for alle folkegrupper i Syria. For eksempel har en av de sentrale støttespillerne for demokratikampen vært den arabiske Shammar-stammen. Flertallet av soldatene i Syrias demokratiske styrker er ikke kurdere, men arabere, assyrere, m fl. PYD (Partiet for demokratisk enhet) er MOT å opprette en kurdisk stat.  Revolusjonære PYD er det største kurdiske partiet i Syria. Partiets ideologi er demokratisk konføderalisme. Det langsiktige målet er et Midtøsten uten nasjonalstater. Men fram til at et slikt samfunn er mulig, er politikken å kjempe for demokrati innafor de nasjonalstatsgrensene som er etablert av de imperialistiske kolonimaktene og de regionale stormaktene etter første verdenskrig. Derfor er ikke den kurdiske frigjøringsbevegelsen i Syria en trussel mot arabisk og syrisk nasjonalisme, ei heller landegrensene. Derimot er den en trussel mot arabisk sjåvinisme som undertrykker minoritetene i Syria. Dermed er den også en trussel mot Assad-regimet som har basert seg på favorisering av alawittene og sjåvinistisk undertrykking av minoriteter. Slik har det vært helt siden etableringen av Baath-regimets stat.

Videre i samtalen finner vi dette om Tyrkias rolle:

 «I Syria var det den russiske innblandinga som gjorde at Assad-regimet berga seg. Men det var sterk iransk og etter kvart tyrkisk intervensjon. Qatar, Saudi Arabia og Kuwait var inne i Syria og vestlege makter som stilte sine krav. Eit interessant poeng er at noko av den oppflisinga av den væpna motstanden blei driven fram av at dei lokale opprørsgruppene tilpassa seg krava frå alliansepartnarane, litt som ein ser i organisasjonar som mottar bistand. Så innblanding utanfrå førte til meir splitting.»

Jeg er enig i at splittinga av deler av opposisjonen i Syria mot Assad blant annet skyldtes innflytelsen fra regionale stater. Men er det ikke en vesensforskjell mellom Tyrkias rolle og rollen til de andre regionale statene? Rett nok fikk IS enorm pengestøtte fra deler av herskersjiktet i Qatar og Saudi-Arabia, men er det andre stater som okkuperer store deler av Syria, slik Tyrkia gjør? Er det andre regionale stater som ekspanderer militært slik Tyrkia gjør i hele Midtøsten? Iran og Russland er til stede som støttespillere for den reaksjonære statsmakta i Syria, og er dermed sentrale i å hindre at opprøret mot Assad vinner fram. USA støtter så å si alle som retter seg mot Assad-regimet. Samtidig utestenger USA den viktigste demokratiske opposisjonen fra de internasjonale forhandlingene. USA prøver å presse PYD og deres allierte til å oppgi demokratikampen. USA støtter i praksis Tyrkias ekspansjonspolitikk i Syria. Den flere tiår lange amerikanske støtten til de antidemokratiske kurdiske kreftene i Barzani-klanens KPD i Nord-Irak er en del av dette. USA støtter også den kurdiske sammenslutningen ENKS i Syria. Både Barzani og ENKS allierer seg med Tyrkia og USA mot den demokratiske revolusjonen. Både USA og Russland ga Tyrkia grønt lys for invasjonene av kurdiske områder i Nord-Syria i 2016, 2018 og 2019, områder som var viktige for den demokratiske revolusjonen. I dag er Tyrkia den viktigste hindringen for at krigen i Syria skal finne en løsning. Tyrkia – med egne styrker og leiesoldater fra ulike jihadistgrupper – spiller den avgjørende rollen i Idlib, Afrin og de andre okkuperte delene av Nord-Syria. Derfor blir Utviks framstilling feil.

I en stor del av Syria, som den demokratiske opposisjonen mot Assad-regimet kontrollerer, er det ikke oppsplitting som preger situasjonen, men tvert i mot, økende enhet mellom de ulike folkegruppene. Det gjelder altså et område like under en tredjedel av Syrias areal og rundt 4- 5 millioner mennesker. Dette skyldes ikke at det ikke er stor innblanding fra internasjonale og regionale stater, men at revolusjonen ledes av en politisk ideologi som har demokrati, kvinnefrigjøring, autonomi og forbrødring mellom folkegruppene som sentrale elementer. USA manøvrerer nå for å undergrave demokratiutviklinga i Nordøst-Syria ved å prøve å presse inn Barzani-kontrollerte organisasjoner og militser inn i området.

Hva mener egentlig Utvik om samfunnsformasjonen som nå har utvikla seg siden 2012 i Nord- og Øst-Syria? Er den kanskje en av de viktigste resultatene av den arabiske våren

Alf Gunvald Nilsen er professor i sosiologi ved University of Pretoria i Sør-Afrika. Han forsker på global utvikling og sosiale bevegelser, og har sammen med Laurence Cox skrevet We make our own history. Marxism and social movements in the twilight of neoliberalism (London: Pluto Press, 2014).
Foto: Annie Sprat

Like har blitt byttet mot like. Slik beskriver Karl Marx, i sitt hovedverk Kapitalen, markedsbyttene som utgjør selve drivkraften i kapitalistisk akkumulasjon. Han henviste til hvordan kapitalister betaler den fulle verdien for alt det som trengs for å produsere en vare – råmaterialer, teknologi, og, selvfølgelig, arbeidskraft. 

Det virker kanskje rart at en tenker og aktivist som Marx ville si dette. Han forsto tross alt kapitalismen som et økonomisk system tuftet på en grunnleggende motsetning mellom en utbyttende kapitalistklasse og en utbyttet arbeiderklasse – og denne motsetningen var selvfølgelig også en politisk konfliktlinje. Hvordan finner utbytting sted om arbeidere får betalt den fulle og hele verdi av sin arbeidskraft? Dreier ikke utbytting seg om å betale arbeidere mindre enn det arbeidskraften deres egentlig er verdt?

Det er nyttig å tenke gjennom dette spørsmålet, fordi det kan hjelpe oss å forstå både hva som var spesifikt med Marx sin teori om utbytting under kapitalismen, og hvorfor verden i dag er preget av perverse sosioøkonomiske ulikheter. Dette er utvilsomt viktig i en verden der 2153 milliardærer kontrollerer mer rikdom enn de fattigste 60 prosentene av jordas befolkning (4,6 milliarder mennesker). Det er nettopp den globale utbyttingen av arbeiderklassen som har gitt opphav til denne ulikheten. 
 

Merverdi og utbytting

Kapitalistisk akkumulasjon er avhengig av profitt. Til syvende og sist må kapitalister alltid kunne ta ut mer penger enn det de opprinnelig investerte i produksjon og salg av varer. De går fort konkurs om de ikke gjør dette. Mer penger, skrev Marx, trekkes til slutt ut av sirkulasjonsprosessen enn det som ble investert på begynnelsen. Det er dette overskuddet som utgjør det som Marx kalte merverdi. Og det å kunne trekke ut merverdi er helt sentralt for hans forståelse av utbytting under kapitalismen. 

Til forskjell fra føydale økonomier, hvor lensherrer og adelsfolk tvang et overskudd ut av bondestanden, skjer utbytting under kapitalismen generelt uten åpen bruk av tvangsmakt. I en kapitalistisk økonomi møter kapitalister og arbeidere hverandre i markedet hvor de selger og kjøper arbeidskraft som individuelle likepersoner. Marx beskriver faktisk kapitalister og arbeidere som to veldig forskjellige vareeiere i Kapitalen. Kapitalistene eier produksjonsmidler, mens arbeiderne eier sin egen arbeidskraft, som de igjen selger frivillig til kapitalistene. Så hvor foregår egentlig utbyttingen?

Marx svarer dette spørsmålet ved å se på hva det er som gjør arbeidskraft forskjellig fra andre varer. Han beskriver arbeidskraften som en unik vare fordi den ikke bare er en kilde til verdi, men en kilde til mer verdi enn det den selv har. Dette er merverdiens opphav. Hvordan? Vel, Marx hevdet at arbeiderens verdi, målt og betalt i form av lønninger, er basert på hva det koster arbeideren å leve – det vil si, hva det koster å dekke materielle behov for bolig, mat, klær og så videre. Lønninger er altså ikke basert på hvor mye verdi en arbeider produserer i løpet av en dag. Og merverdi utgjøres i sin tur nettopp av forskjellen mellom lønninger og den totale verdien som arbeidere produserer i løpet av en arbeidsdag. Dette er bærebjelken i Marx sitt argument: Kapitalistklassen tilegner seg denne merverdien, og det er slik utbytting finner sted i en kapitalistisk økonomi. Det er viktig å være klar over at sosioøkonomiske ulikheter øker når forskjellen mellom lønninger og den totale verdien som arbeidere produserer øker. Og det er nettopp derfor at økt ulikhet er en grunnleggende dynamikk i kapitalistisk akkumulasjon. 

Kapitalen er mektig – men ikke allmektig

Marx er klar på at utbytting under kapitalismen ikke baserer seg på tvangsmakt for å fungere. Men analysen hans er likevel preget av et overgripende perspektiv nettopp på makt! Vi snakker tross alt om et økonomisk system hvor kapitalister nyter godt av å ha større strukturell makt enn arbeidere simpelthen fordi de eier både produksjonsmidlene (maskineri, råvarer, produksjonslokaler og så videre) og de varene som produseres og selges på markedet. Marx argumenterer videre for at kapitalister bruker dette ujevne maktforholdet til å øke merverdien de tilegner seg. Når merverdien øker intensiveres også utbyttingen – for eksempel gjennom at arbeidsdagen blir lengre, at lønninger presses nedover, at det utøves større kontroll over produksjonsprosessen, eller at det innføres ny og mer effektiv teknologi i vareproduksjonen.  

Kapitalistklassen er selvfølgelig mektig, men den er ikke allmektig. Tvert i mot – kapitalistenes evne til å sette betingelser for arbeid ovenfra kan begrenses gjennom kollektiv kamp nedenfra. Det betyr også at utbyttingens dynamikk formes av arbeiderkamper og utfallet av disse kampene. For eksempel, i sin åpningstale til det Internasjonale Arbeiderforbundet i 1864 reflekterte Marx over hvordan engelske arbeidere, som hadde organisert og mobilisert over en tredveårsperiode, endelig hadde klart å vinne en ti-timers arbeidsdag. Denne seieren, hevdet Marx, var første gang i historien at kapitalens politiske økonomi måtte vike for arbeiderklassens politiske økonomi. 

Gjennom kollektiv kamp hadde arbeiderne klart å påvirke hvordan deres arbeidskraft ble brukt. Nettopp ved å vinne en lovfestet reduksjon av arbeidstiden, hadde arbeiderne faktisk satt en øvre grense på graden av utbytting de kunne utsettes for hver dag. Selv om det sjelden sies, er det faktisk slik at lovfestede reguleringer av arbeidstid og arbeidsforhold, lover om minstelønn, sosial beskyttelse i form av arbeidsledighetstrygd og gratis offentlige helsetjenester er eksempler på hvordan kollektive arbeiderkamper har begrenset kapitalens evne til å maksimere profitt gjennom å utbytte arbeidere. 

Det vi kan lære av dette er at når vi prøver å forstå forholdet mellom ulikhet og utbytting under kapitalismen er det nødvendig å være oppmerksom på endringer i maktforholdet mellom kapitalister og arbeidere. Disse endringene påvirker graden av utbytting som arbeidere utsettes for, og har igjen en direkte innvirkning på graden av ulikhet i et gitt samfunn over tid. 

Kapitalister, arbeidere og utbytting i det tjueførste århundre

Så langt, så godt. Men hvor relevant er alt dette i det tjueførste århundret? Kan vi egentlig basere oss på skriveriene til en revolusjonær aktivist fra midten av det nittende århundre når vi skal forsøke å forstå vår tids økonomi?

Ja, det kan vi. Marx sine teorier gir oss fremdeles viktig innsikt i hvordan vi har kommet dit vi har endt opp – i en perverst ulik verden – og hvordan vi kan utfordre ulikhet. Et godt utgangspunkt i så måte er å tenke gjennom hvordan ulikhet har økt i takt med globaliseringen. En rekke forskere har påvist at ulikhet har økt i takt med utviklingen av globale verdikjeder, det vil si, fremveksten av nettverk hvor produksjonsprosessen brytes opp i en rekke enkeltelementer mellom forskjellige land og regioner i verdenssystemet. Fremveksten av globale verdikjeder er drevet av transnasjonale selskaper som har flyttet vareproduksjonen fra Europa og USA til land i det globale Sør – spesielt Asia og Latin-Amerika. Som et resultat av dette har også fattige land i det globale Sør opplevd relativt sterk økonomisk vekst – mange land har faktisk gått fra å være lavinntektsland til å være mellominntektsland. 

Dette høres jo egentlig ut som en positiv utvikling – men om vi går denne trenden nøyere etter i sømmene kommer et annet bilde frem. Som økonomen Andy Sumner har påpekt, lever mer enn 70 prosent av verdens fattige – folk som lever på mindre enn 2,50 dollar om dagen – i mellominntektsland i det globale Sør, som f.eks. India. Det skyldes hovedsakelig at arbeid i globale verdikjeder er svært utrygt, med lave lønninger, lange arbeidsdager, dårlige arbeidsforhold og svært begrenset sosial beskyttelse. Og det er denne formen for arbeid som har gjort det mulig for kapitalister å utvinne enda mer merverdi fra de store reservoarene av billig og utbyttbar arbeidskraft på tvers av det globale Sør. 

Dette er igjen et resultat av en større global omstilling. Arbeidsandelen av inntekt – den delen av nasjonalinntekten som går til lønninger – har jevnt og trutt gått nedover i både det globale Nord og det globale Sør siden 1980-tallet. Samtidig har formuene og inntektene til de rikeste 1 og 10 prosent økt dramatisk. Kort sagt har vi i de siste fire tiårene vært vitne til en enorm tilegnelse av merverdi vekk fra arbeiderklassen verden over, og dermed også en enorm konsentrasjon av formuer og inntekt blant økonomiske eliter verden over. 

Vi kan ikke forstå hvordan dette har skjedd hvis vi ikke tar inn over oss det faktum at de siste fire tiårene også har vært en periode preget av vellykket klassekamp ovenfra. Det nyliberale politiske prosjektet har reversert mange av de historiske fremskrittene som ble vunnet av progressive sosiale bevegelser i løpet av det tjuende århundret anført av arbeiderbevegelser, men også kvinnebevegelser, svarte frigjøringsbevegelser og antiimperialistiske bevegelser. Til sammen har dette gjort at maktforholdet mellom kapitalister og arbeidere har blitt vridd enda mer i favør av kapitalistene, som på grunn av dette igjen kan utbytte arbeidere mer intensivt og trekke ut mer merverdi i neste omgang. Dette er nøkkelen til å forstå hvorfor og hvordan en opphopning av rikdom på den ene enden av den globale sosiale skalaen henger sammen med en opphopning av elendighet på den andre enden. 

Disse innsiktene gjør det også nødvendig å tenke gjennom hvordan kollektive arbeiderkamper mot ulikhet kan se ut i det vi går inn i det som utvilsomt kommer til å bli et turbulent tiår. Selv før koronapandemien begynte hadde store protester mot ulikhet satt sitt preg på verden. Vi vet at pandemien har fordypet de globale ulikhetene – forskere anslår at mellom 400 og 500 millioner mennesker vil bli skjøvet ut i fattigdom som et resultat av pandemiens innvirkning på verdensøkonomien. Det er derfor også svært sannsynlig at folkelige protester vil tilta igjen så snart nedstengingen oppheves. Hvilken betydning vil dette få for måten progressive arbeiderkamper vil bli ført på? 

Først og fremst må slike kamper baseres på en strategi hvor det organiseres og mobiliseres ut fra en ny forståelse av hvordan arbeiderklassen faktisk er sammensatt. Denne strategien må omfatte arbeidere i den uformelle sektoren, migrantarbeidere og, ikke minst, de som enten er arbeidsløse eller undersysselsatte. For det andre må slike kamper, i tillegg til å utfordre kapitalistenes makt gjennom å kreve høyere lønninger, kortere arbeidsdager, og bedre arbeidsforhold, også ta sikte på å vinne en radikal utvidelse av offentlige velferdssystemer. 

Til sist – disse kampene må handle om langt mer enn å gjøre arbeiderklassens liv litt bedre innenfor rammen av fortsatt kapitalistisk akkumulasjon. I stedet bør progressive arbeiderkamper i vår tid knesette det som Marx i sin tale til det Internasjonale Arbeiderforbundet kalte arbeiderklassens politiske økonomi mot kapitalens politiske økonomi, noe som bare kan skje gjennom grunnleggende endringer i maktforholdet mellom de to. Målet må være å skape et nytt system som gjør slutt på utbytting ved å legge mer vekt på det å skape liv, det vil si å gjøre det mulig å leve uavhengig av tilknytning til arbeids- og varemarkedene. En slik strategisk ambisjon er en nødvendighet om vi skal bygge alternativer til et økonomisk system som har blitt bevisst organisert slik at et lite mindretall kan berike seg nærmest grenseløst gjennom utbytting av andres arbeid. 

Noe av det Nina Björk er opptatt av i den siste boka si, Om man älskar frihet, er hvordan liberale bruker «frihet» til å legitimere ulikhet og urettferdighet. Hun sier at medfødte ulikheter, sosial arv og ulike evner som er utenfor enkeltindividets kontroll, blir til urettferdigheter. Disse ulikhetene fører til ulike plasseringer i et hierarki som resulterer i at noen får mer penger, status, makt, innflytelse, bedre helse livslengde. Nina Björk kaller dem som tror på likhet i muligheter, men der resultatet allikevel er resultatulikhet, for meritokrater.

---

Av Nina Björk,
litteraturviter, journalist og forfatter av blant annet Under det rosa teppet, Lyckliga i alla sina dagar og Drömmen om det röda. Utdraget er hentet fra hennes siste bok Om man älskar frihet og er oversatt av Mathias Bismo

For å tydeliggjøre problemstillinga dikter hun opp en samtale mellom en marsboer og en forsvarer av en meritokratisk måte å se ulikhet på.            

La oss, for å bevege oss vekk fra nåets og vanens makt for et øyeblikk, late som om det kommer et vesen fra Mars på besøk til planeten vår. Vesenet lurer på hvordan vi forholder oss til likhet og rettferdighet mellom mennesker her på jorden og spør en av forsvarerne for resultatulikhet om det hele.

Forsvareren: Tidligere i historien mente man ulikhet var naturlig og selvsagt. Noen mennesker var av Gud satt til å herske over andre. Noen mennesker kunne til og med eie andre mennesker. Men dette mener vi nå er urettferdig og feil. Nå tror vi på likhet mellom mennesker. Alle er like mye verdt.

Marsboeren: Jaha, så nå råder det altså likhet mellom mennesker her på jorden? Nå eier alle like mange ressurser for å kunne leve gode liv? Eller, dette er i den minste det dere strever etter og ser som moralsk rett og riktig?

Forsvareren: Nja, det er jo ikke slik at vi synes det er moralsk rett og riktig at alle mennesker virkelig har like mye. Det viktige er at alle har like muligheter til å skaffe seg like mye.

Marsboeren: Men da må jeg spørre om noe. Jeg har nemlig lest litt av den samfunnsvitenskapelige forskningen deres, og jeg har forstått det slik at foreldrenes posisjon i det ønskede hierarkiet deres påvirker deres barns posisjon. Hva gjør dere med det, med tanke på at dere tror på dette med like muligheter for alle barn?

Forsvareren: Jo, det har dessverre vist seg at det er slik. Men vi forsøker å kompensere for det! Barn går, i hvert fall i vårt land, nemlig på en samfunnsinstitusjon vi kaller barnehage fra tidlig alder, og vi har gitt den obligatoriske skolen et kompensatorisk oppdrag.

Marsboeren: Hvordan har det gått, da?

Forsvareren: Nja, det kompensatoriske oppdraget har vist seg vanskelig virkelig å få til, men vi håper fortsatt på det.

Marsboeren: Men, du, da har jeg et forslag som kan hjelpe dere. Om alle barn hadde blitt oppfostret på samfunnsinstitusjoner med utdannet personell som behandlet alle helt likt, så skulle jo denne urettferdigheten ha forsvunnet!

Forsvareren: Jo, logisk sett, så … Men, du vet, mennesker har en masse følelser, og det finnes kjærlighet, og alle forstår ikke hva den rettferdige resultatulikheten krever, og de er så vant til å få leve med barna sine, og … Nei, du, jeg tror forslaget ditt vil være vanskelig å gjennomføre.

Marsboeren: Hmm, det har seg slik at jeg også er litt kjent med menneskelig genetikk, og jeg har hørt at dere mennesker er ulike allerede før dere blir født. Visse individer har visst større anlegg for visse ting, og om dere da premierer visse ting i samfunnet deres, og om det dere premierer, fører til at visse mennesker meritterer seg til en høyere posisjon enn andre, da har det ikke bare å gjøre med individenes egne valg og anstrengelser hvor hen havner? Hva gjør dere med det?

Forsvareren: Det gjør vi faktisk ingenting med. Vi snakker ikke om det. Og, du, det er faktisk litt utrivelig å prate om at mennesker er ulike i den forstand.

Marsboeren: Men jeg trodde dere «likte det ulike». Det har jeg i hvert fall lest på jakkemerker dere hadde på klærne deres for noen år siden. Jeg trodde dere verdsatte at alle er unike individer.

Forsvareren: Jo, i og for seg, men bare når det handler om begjær og drømmer og lyster og valg, ikke når det handler om det du snakker om nå. Det ville jo vært vanskelig å si at noen fødes med evner som gjør det lettere å prestere på akkurat de områdene vi belønner akkurat i vår tid.

Marsboeren: Hvorfor ville det det?

Forsvareren: Jo, for da skulle det jo virke som om noen hadde vært naturlig bedre til visse ting enn andre.

Marsboeren: Men om det er slik, om mennesker i virkeligheten ikke fødes med like muligheter til å utvikle ulike evner?

Forsvareren: Nei, vi ser ikke ned på noen mennesker på den måten. Alle er like mye verdt. Det er det felles verdigrunnlaget vårt, og det er viktig.

Marsboeren: Men hvorfor skulle dere se ned på visse mennesker fordi ikke alle fødes genetisk likedanne? Det er vel bare en konstatering? Har ikke det der med at dere ser ned på visse mennesker, å gjøre med at dere belønner ulike menneskelige evner ulikt? Jeg mener, da viser dere jo helt konkret at alle ikke er like mye verdt.

Forsvareren: Alle er like mye verdt.

Marsboeren: Ja, jeg hører at du sier det. Jeg tenker slik: Dersom du vil foreta dette skillet mellom tidligere tiders urettferdige ulikhet og dagens rettferdige ulikhet, og om du, som du sier at du gjør, ser på rettferdighet som et spørsmål om bare å la de faktorene som individene selv kan påvirke, spille noen rolle for hvor individene havner, da må du faktisk eliminere både foreldrenes og genenes påvirkning. Ellers kan du ikke snakke om «rettferdighet» i denne sammenhengen.

Forsvareren: Rettferdighet og rettferdighet … Det fungerer i hvert fall.

Marsboeren: OK, det er jo et argument av en helt annen type. Nå gikk du bort fra tanken om rettferdighet og introduserte i stedet tanken om funksjon. I så fall får du si at du ikke forsvarer resultatulikhet av moralske hensyn, men at du forsvarer det av praktiske hensyn. For at det fungerer her og nå. La meg da bare minne deg om at det gjorde også slavesamfunnet en gang i tiden, eller leilendingssystemet, for den saks skyld. Alle samfunn som noen gang har eksistert på jorda, har jo fungert i den tiden de har eksistert. Ellers ville de jo ikke vært eksisterende samfunn. Dagens diktaturer fungerer jo også. Spørsmålet er om måten de fungerer på, kan forsvares moralsk eller ikke.

Forsvareren: Det behøver ikke være spørsmålet.

Marsboeren: Nei, det behøver ikke være spørsmålet. Men om det ikke er spørsmålet, kan du heller ikke fordømme slavesamfunnet, i hvert fall ikke før det sluttet å virke. Mens det pågikk, og mens det derfor fungerte ville du ikke hatt noe å si om det.

Forsvareren: Nå kjører du på med helt hypotetiske saker! Slutt med det. Vi lever jo ikke akkurat i et slavesamfunn heller.

Marsboeren: Nei, det har jeg ikke påstått heller. Men det var dette med hvordan man legitimerer ett samfunns måte å fungere på.

Forsvareren: Så jævla mye behøver jeg vel ikke legitimere det. Jeg har bare oppdaget at mennesker ser ut til å like rettferdighet. Så da snakker jeg om rettferdighet. Men, du nå er det tomt for kaffe her, så kanskje vi skal gi oss. 

(Nina Björks bok har en mer utførlig analyse av kapitalisme – og kampen for frihet. Les hele boka! Red.)

Under fredsforhandlingene i Paris i 1973 mellom Vietnam og USA henvendte en av de amerikanske militære lederne seg til den nord-vietnamesiske forhandlingslederen og sa: «Det er et faktum at dere aldri slo oss i noe slag på bakken.» Den nord-vietnamesiske forhandlingslederen tenkte seg om et øyeblikk før han svarte: «Det er korrekt, men det er også fullstendig irrelevant.»

---

Av Per-Gunnar Skotåm har vært i Afghanistan flere ganger de siste tredve åra, blant annet sammen med mujahedin da de sloss mot Sovjet. Han sitter i landsstyret til Rødt og er fylkestingsrepresentant i Nordland.
Foto: Per-Gunnar Skotåm, 1991. Verdens største Buddha-figur ble sprengt av Taliban i 2002.

Hvorvidt en tilsvarende meningsutveksling fant sted mellom amerikanske representanter og representanter for Taliban i Doha, Qatar, veit vi ikke, men oppsummeringa ville vært like korrekt for den snart 20 år lange krigen for USA, NATO og Norge i Afghanistan. De siste vant alle trefninger, men tapte krigen i betydning vilje til å fortsette striden med militære, politiske og økonomiske midler og ga opp og nå sine mål, hvor uklare de enn kunne være.

I debatten rundt situasjonen i Afghanistan har det ofte blitt hevdet at den ikke har noen militær løsning. Dette er feil. Den hadde en militær løsning og Taliban vant.

Kostnadene har vært enorme. De største tapene i menneskeliv og skadde har afghanerne hatt. Både sivile, stridende knyttet til det afghanske militæret og politiet og ikke minst stridende Mujahedin-Taliban-soldater. Det er her snakk om omtrent 20 ganger flere drepte og skadde enn hva den internasjonale koalisjonen knyttet til USA og NATO har hatt. Omlag 2500 amerikanske soldater sammen med omlag 4000 kontraktører er drept. I tillegg kommer omlag 1500 andre utenlandske tropper hvorav 10 norske. De økonomiske kostnadene ligger på rundt 1000 milliarder US dollar, tilsvarende et norsk oljefond.

Nobelprisvinneren og fysikeren Albert Einstein definerte i sin tid galskap som: «Å gjøre det samme eksperimentet om og om igjen og forvente et annet utfall enn de foregående». Dette passer utmerket på forsøket på å endre og få kontroll over Afghanistan gjennom militære tiltak. Mange har prøvd gjennom århundrer, men ingen har lykkes. Vi kan gå tilbake til det greske forsøket 600 år før vår tidsregning og Alexander den store sitt felttog ca. 330 år før vår tidsregning til Sovjets nederlag i 1989.

På denne bakgrunn var tidligere forsvarssjef Sverre Diesen sin artikkel i Aftenposten 11. juli 2010 med tittelen «Krigen kan vinnes», er det merkelig for å si det mildt.

Å vinne

Artikkelen starter med å slå fast at «Å vinne ikke betyr å slå Taliban militært. Det har aldri noen med innsikt trodd, fordi en ren militær seier over en opprørsbevegelse som Taliban har empirien mot seg.» Sånt sett tar Diesen hensyn til Einsteins tese referert over. Det hindrer han likevel ikke i å mene at Norge, NATO og USA bør bli i Afghanistan 10–20 år til og transformere Afghanistan til en stat som fyller de ønsker han har for landet. Hans bekymring er at Afghanistan igjen kan bli en base for internasjonal terrorisme. Han konkluderer med «Det er ikke noe vi bør oppmuntre til ved flukt fra Afghanistan.»

Vel, nå har USA, NATO og Norge i realiteten flyktet fra Afghanistan som vi daglig, mens dette skrives, kan se på nyhetene.

Er det en reell fare for at det nye Taliban-styret vil la Afghanistan bli en base for terroristorganisasjoner og et utgangspunkt for framtidig internasjonal terrorisme? Det skal jeg drøfte lenger ned i artikkelen.

Mange kjenner til den prøyssiskes militærteoretikeren Carl von Clausewitz. Særlig fester folk seg med hans tese om hva krig er: «En fortsettelse av politikken med andre voldelige middel.» https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Clausewitz

Det mange glemmer, er at hans tese har en fortsettelse: «Bare politiske løsninger som kan nedfelles i en militær operasjonsordre kan løses med krig som virkemiddel.» (min tolkning). Problemstillingen er glitrende drøftet i denne artikkelen av Generalmajor Odd Vincent Skjøstad.

https://www.nb.no/items/e8e46b609ed8dd22ad04a7cda5af202e?page=28&searchText=

Etter USAs nederlag i Vietnam i 1975, som vi ser i en slags reprise fra Kabul i 2021, økte forståelsen for at krig som virkemiddel har klare begrensninger blant amerikanske militære ledere. Da general Schwarzkopf ledet styrkene som kastet Irak ut av Kuwait i 1991, men unnlot å gå mot Baghdad for å «ta» Saddam Hussein, var det forståelsen for at det kunne endre krigen til sin motsetning og ikke la seg løse militært som lå til grunn. https://no.wikipedia.org/wiki/Norman_Schwarzkopf

Dessverre var lærdommen borte i 2003 da USA angrep Irak, reiv i stykker landet og lot terrorismen gjennom IS få utvikle seg, stimulert av USA.

Norske militære og politiske ledere som har vært ambassadører for at Norge skulle ta del i krigføringa i Afghanistan, har et forklaringsproblem. De opprettholder fortsatt påstandene om at det var riktig, nødvendig og at det var verdt kostnadene. Det er ingen vilje eller evne til å reflektere over lærdommene og ta et oppgjør med norsk deltagelse og vurderingene som lå til grunn.

I desember 2019 la The Washington Post fram en omfattende dokumentasjon gjennom mer enn 2000 dokumenter om hvordan den amerikanske befolkninga systematisk var ført bak lyset av USAs politiske og militære ledere. Det var klart for denne eliten allerede fra 2009 at denne krigen ikke kunne vinnes og at de fleste rapportene om militære og politiske framganger var falske.

https://www.washingtonpost.com/graphics/2019/investigations/afghanistan-papers/afghanistan-war-confidential-documents/

Dette reiser også spørsmålet om hvorvidt også norske politiske og militære ledere ble ført bak lyset av vår nære allierte USA. I så fall forteller det ganske mye om hvor manipulatorisk USA har opptrådd overfor de som har deltatt i koalisjonen og NATO-alliansen. Om det var motsatt. At norske forsvars- og utenriksministre samt forsvarsjefen visste, er det for oss i Norge desto verre. Det betyr at befolkning og opinion i Norge bevisst er ført bak lyset. Dette er et spørsmål som krever svar.

6. juni 2016 la det regjeringsoppnevnte Afghanistan-utvalget frem sin rapport. Utvalget, ledet av tidligere forsvarsminister og utenriksminister Bjørn Tore Godal, slo fast at betydningen av Norges innsats hadde vært minimal. Det eneste som kunne sies å ha blitt oppnådd fra norsk side, var å fremstå som en god alliert av USA.  https://www.nrk.no/urix/afghanistan_-_-norge-kun-nadd-ett-av-tre-mal-1.12984270.

Sjøl denne knusende ekspertrapporten medførte ingen refleksjon i det norske politiske etablissementet, verken om hva Norge hadde vært med på eller en korrigering av kursen i ettertid. Resultatet ser vi nå.

Mer skremmende, men samtidig lovende, er at når USA og Storbritannia varsler at de ser NATO som aktør i Sør-Kina havet i en framtidig konfrontasjon med Kina, er det få protester i Norge. Det lovende er at statsminister Erna Solberg har kommet med reservasjoner. Her kan alle se hva Norge risikerer gjennom sitt NATO-medlemskap og mulig involvering i en krig med Kina.

Hva vil skje i Afghanistan under ledelse av Taliban framover?

Taliban av i dag er ikke Taliban av 1996 eller 2001. Taliban er både en politisk og militær organisasjon med kommandolinjer og ledelse for sivil administrasjon i de områdene de har befestet seg og som de forsøker å etablere i nylig vunne områder. De er samtidig et politisk uttrykk for den afghanske frigjøringskampen som har vært ført med et lokalt perspektiv fra Mujahedin som vil kaste ut de fremmede troppene fra sine områder. Taliban har nektet å møte tidligere Hamid Karzai og den nylig flyktede president Ashraf Ghani, siden de har vært sett på som utenlandske marionetter.

Nå er disse ute av maktposisjoner, sjøl om Hamid Karzai oppholder seg i Afghanistan og har signalisert at han ønsker å spille en framtidig politisk rolle i samarbeid med Taliban.

Det er et modnere Taliban som oppleves nå, og det er lite tvil om at de gjennom kampene de siste 10 år har utviklet og forankret sin organisasjon i de områdene de i lang tid har hatt innflytelse og kontroll.

Taliban ønsker å reetablere et Afghansk Islamsk Emirat og har aldri hatt en ideologisk og religiøs plattform for etablering av et islamsk verdensomspennende Kalifat. Taliban er nasjonalister, og deres kamp har dreid seg om å frigjøre landet fra utenlandske tropper. Ahmed Shah Massoud sin sønn har signalisert at han vil føre motstandskamp fra sine baseområder i Panshir, og har etterlyst internasjonal militær støtte. Dette bør han eller andre krigsherrer som Rashid Dostum ikke få. Afghanistan trenger ikke en ny borgerkrig finansiert av utenlandske støttespillere på den ene eller andre siden.

Både Al-Qaida og IS finnes med grupper i Afghanistan. Taliban har i flere provinser angrepet og nedkjempet  IS grupper de siste 2 åra. Faktisk også med luftstøtte fra USA utfra kontakter som har vært mellom partene. Al-Qaida vil ha mindre rom enn de hadde på 90-tallet ved at de faktisk ikke er ønsket. Taliban har oppsummert erfaringene med og konsekvensene av hva som skjedde med Afghanistan som et resultat av 09.11 og at Al-Qaida fikk rom til å oppholde seg og utøve aksjoner fra landets territorium. De ønsker ikke en reprise og fare for ny bombing fra USA. 

Talibans nasjonale karakter tilsier at de ønsker å forsvare landets uavhengighet. De ønsker også internasjonal anerkjennelse og utvikling og samarbeid om økonomisk utvikling i landet med andre stater. Da de afghanske Mujahedin hadde oppfylt USAs mål om å svekke Sovjetunionen i 1989–1992, forsvant de internasjonale bidragene og hjelpeorganisasjonene. Om Norge og det øvrige internasjonale samfunn nå igjen forsøker å isolere og fryse ut Afghanistan, vil man spille landet inn i hendene på Saudi-Arabia og andre fundamentalistiske krefter. 

Anerkjennelse og bistand på likeverdige premisser er det Afghanistan nå trenger. Faren for en humanitær katastrofe til vinteren kan være overhengende knyttet til manglende arbeid og inntekt for millioner av mennesker som tidligere fikk sin inntekt knyttet til oppgaver for myndighetene finansiert av den vestlige alliansen. Halvparten av Afghanistans innbyggere er under 20 år. Det er et enormt potensiale for utdanning og utvikling. Vi må lytte til kunnskapsrike afghanistankjennere som Afghanistankomiteens landdirektør i Afghanistan, Terje Watterdal. Han uttrykker at Taliban ikke er imot utdanning for verken gutter eller jenter. Afghanistankomiteen har i en årrekke utdannet kvinnelige helsearbeidere i Taliban kontrollerte områder og i forståelse med disse.

 

Palestinakonflikten er et resultat av imperialistiske rivaliseringer og sionistenes ønske om å bygge en jødisk stat i et område som allerede var befolka. I denne artikkelserien som går over flere nummere får vi innblikk i denne over hundreårige historia. Denne første delen handler om tre avtaler med imperialistmaktene som har prega historia: Sykes–Picot-avtalen, britenes løfter til Sharif Husein og Balfour-erklæringa. Den handler også om sionistenes arbeid for å lage «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina og skjebnen til USAs president Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner.

---

Av Svein Olsen, fylkes- og lokalpolitiker for RV og Rødt i Nordland, Vågan og Bodø siden 1985. Mangeårig Palestina-aktivist. I dag sentralstyremedlem i Palestinakomiteen og medlem av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.

 

Sykes–Picot-avtalen – imperialistmaktene rivaliserer

11. desember 1917 marsjerte britenes general Allenby inn gjennom Jaffaporten i al-Quds (Jerusalem). I hans følge var også François Georges-Picot, fransk karrierediplomat. Byen var erobra fra det falleferdige osmanske imperiet (alliert med Tyskland) i den pågående første verdenskrigen. Allenby innførte umiddelbart militærstyre og unntakstilstand. Den skulle vare i 2 år og militærstyret i 30. Her var det ikke mye frigjøring å få øye på. Også denne krigen var en del av ledende imperiemakters evige kamp om kolonier og verdensherredømme. I starten på 1900-tallet var det knapt nye landområder igjen å erobre, og nyoppdeling av kolonier og gamle imperier var nå hovedmetoden. Mens Storbritannia og Frankrike var nære allierte i Europa, var de to ledende europeiske kolonimaktene samtidig bitre rivaler i Midtøsten.

I Det osmanske («gamle») riket var det gryende bevegelser for sjølstendighet, løsrivelse og nasjonale rettigheter. Disse bevegelsene prøvde å utnytte krigen og rivaliseringa etter beste evne. De var leda av de gamle føydale og religiøse elitene, men også av representanter for nye økonomiske eliter, intellektuelle og opposisjonelle militære. På den arabiske halvøya hadde en allianse av stammer leda av Sharif Husein gjort opprør mot osmanerne og erobra Mekka i 1916. Dette utnytta britene, som da kontrollerte Egypt og Suzezkanalen (vannveien til India, juvelen i Det britiske imperiet). De lovte Husein støtte til hans ambisjon om et arabisk kongedømme som også skulle omfatte dagens Palestina, Libanon, Syria, Jordan og Irak, om han deltok i britenes kamp mot osmanerne.

En anna viktig aktør i dette stormaktsspillet var en karrierelysten britisk diplomat, Mark Sykes. Han hadde imperiale erfaringer og ditto ambisjoner på britenes vegne, spesielt i Palestina. Han hadde lenge vært sentral i rivaliseringa med Frankrike for å erobre nye kolonier etter den forventa oppløsninga av Det osmanske riket. For å unngå at rivaliseringa skulle bli militær, hadde Storbritannia og Frankrike, i hemmelighet, allerede 3. januar 1916 inngått en avtale om den fremtidige oppdelinga av Midtøsten: Sykes–Picot-avtalen. Avtale-arkitektene var de to imperie-diplomatene Sykes og Picot. Avtalen er også kalt «A line in The sand». Deler av denne «linja i sanda» utgjør i dag den sørlige grensa i Libanon og Syria, og gikk videre via Kirkuk i Irak til Iran. Områdene nord for linja skulle være under fransk «beskyttelse» (nytale er ikke en moderne oppfinnelse), så langt inn i dagens Tyrkia som mulig. Irak og (Trans)Jordan skulle være britisk krigsbytte. Begge ville ha Mosul (olja!) og Palestina, men blei ikke enige og kompromissa seg til at Frankrike fikk Mosul, mens Palestina skulle være under «internasjonal kontroll». Hva internasjonal betydde var uklart. Vi kan i dag se spor av disse «innflytelsessfærene» når president Macron prøver å være brannslokker i opprøret i Libanon, og støttespiller for Armenia i kampen om Nagorno-Karabakh. Rytterne prøver å ri gamle hester på nytt.

Sykes–Picot-avtalen viste at løftet til Sharif Husein ikke var verdt papiret engang. Han var ukjent med avtalen og blei en nyttig brikke i det koloniale skyggeteateret. Og Frankrike var ukjent med britenes løfte til Husein! Da Allenby innførte militær unntakstilstand i Palestina blei det raskt klart at løftet til Husein om arabisk sjølstyre i alle fall ikke gjaldt Palestina. Samtidig med dette støtta og oppfordra Frankrike til opprør i den kristne delen av befolkninga i Libanon, og stilte med både penger og våpen. De ønska seg et forsprang på britene om kontrollen både her og i Syria. Opprøret var dårlig forberedt, blei avslørt, slått ned og lederne hengt i gatene i Beirut. Sykes–Picot-avtalen blei kjent da Lenin etter revolusjonen i Russland i oktober 1917 avslørte en del av de alliertes hemmelige avtaler, og trakk landet ut av krigen. Tsar-Russland var også underskrivere av avtalen i 1916. De ville ha sin del av Det osmanske riket. Dette er et par eksempler på metodene de rivaliserende kolonisatorene brukte. Splitt og hersk ved å utnytte historiske, etniske, religiøse, kulturelle og klassemotsetninger. Og Midtøsten var og er en mosaikk av slike motsetninger. Samtidig er det vår sivilisasjons vogge. I dag er kolonisatorene nye, men imperialismen den samme og metodene om mulig verre. Og som vi alle veit: denne vogga er nå blitt til et utålelig mangeårig helvete for befolkninga.

Balfour-erklæringa – sionistenes første seier i kampen om Palestina

Britene fortsatte felttoget nordover gjennom Palestina mot Damaskus og Syria, fortsatt alliert med stammekrigerne til Sharif Husein. De ville komme Frankrike i forkjøpet. De så ikke på Sykes–Picot-avtalen som meir bindende enn avtalen med Husein. I god imperial ånd fikk dermed rivaliseringa med Frankrike, nå om Syria, ny fart. Lovnaden om Syrias «sjølstendighet» i Huseins kongedømme var ikke meir verdt enn Palestinas. Frankrike pressa samtidig på for å etablere Palestina som internasjonalt mandatområde. Her hadde nå britene full kontroll. De måtte sikre seg Palestina for å kunne beskytte Suzezkanalen. Samtidig var kontroll over områdene mellom Middelhavet og de nye oljefeltene i Mosul og Kirkuk i det gamle Mesopotamia svært viktig (oljeledninger). Rivalene hadde begge behov for denne olja for å bygge seg opp etter den ødeleggende krigen, og olja var en del av krigsbyttet. I dette lyset var løfter om sjølråderett til gamle og nye kolonier i utgangspunktet bare vekslepenger. Nå går allikevel ikke alt som herrefolket ønsker seg, noe vi skal komme tilbake til etter hvert.

Allerede 6 uker før de nevnte koloniherrene marsjerte inn i al-Quds, seilte en ny aktør inn på senen: sionistbevegelsen. Den 7. november 1917 offentliggjorde avisa The Times et brev fra britenes utenriksminister Arthur Balfour til Lord Rotschild, en ledende britisk jøde og sionist. Brevet, seinere kalt Balfour-erklæringa, lovte britisk støtte til «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina. Problemet var jo at i dette «nasjonalhjemmet» bodde det allerede ei stor palestinsk befolkning. Det var altså ikke «et land uten folk – for et folk uten land», som har vært en del av sionistenes historiefortelling, eller «en folketom og gold ørken», del av den samme fortellinga. Dette sionistiske prosjektet passa nå ypperlig inn i britenes ønske om en koloni i Palestina, kontrollert av dem sjøl. Og som minister (i den britiske regjeringa i 1916) Herbert Samuel argumenterte: støtte til en sionistisk koloni rett øst for Suez ville gjøre det svært vanskelig for en rivaliserende makt å true britisk kontroll over Suzezkanalen. Samuel var både jøde og sionist. En slik koloni under britisk beskyttelse ville sette en effektiv stopper for franske ambisjoner. På kort sikt funka det akkurat sånn. De sionistiske bosetterne var godt organisert og finansiert, væpna seg og deltok i undertrykkinga av den palestinske befolkninga. Men de hadde ikke tenkt å være redskap for britenes koloniprosjekt. De hadde egne ambisjoner. Og på litt lengre sikt gjorde britene opp regning uten vert, som så mange andre imperialistmakter både før og seinere. Sionistenes mål var heilt fra starten av den rasistiske staten Israel, en stat bare for jøder. Og for å realisere prosjektet måtte den palestinske befolkninga nektes nasjonale og demokratiske rettigheter og jages bort. Balfour-erklæringa la grunnlaget for dette rasistiske prosjektet. De sionistiske bosetterne kasta sine «beskyttere» på dør allerede etter et par tiår. Her har det seinere også vist seg at Frankrike var en aktiv støttespiller for sionistene, med finansiering, etterretning og våpen. De hadde ikke gitt opp egne ambisjoner. Og sionistene viste at de på svært dyktig vis kunne spille på stormakters rivalisering og svakheter. De visste hvordan imperialistmaktene tenkte, og hadde kontakter i begge regjeringene.

Palestinerne sto nå ansikt til ansikt med ei dramatisk ny virkelighet: en ny okkupant, Storbritannia, samtidig som landet deres var lovet bort som «nasjonalhjem» for andre, jødene.

 

Sionismen

Jødene, som var en minoritet i alle landa i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, hadde i årtier og århundrer vært syndebukker og lynavledere for herskere i mange av landa de bodde i. Antisemittismen var spesielt ille i noen av de kristne landa. Millioner av jøder var på flukt fra undertrykking og pogromer den siste halvdelen av attenhundretallet og de første tiåra av det nittende. Svært mange av dem kom vestover fra bosettinger i tsar-Russland, og rømte fra utålelige forhold. Den politiske sionistbevegelsen blei etablert av journalisten Theodor Herzl i 1897, og på programmet sto opprettelsen av «en nasjonalstat for alle verdens jøder» i det bibelske «hjemlandet» Palestina. Det er ingen grunn til å bli opprørt over at jøder så etter utveier til å fri seg fra utålelig og dødelig undertrykking, forfølgelse og diskriminering. De jødiske flyktningene fra øst blei møtt av de samme krav som andre minoriteter, assimilering: gi slipp på din identitet og bli som oss! Eller: de slapp overhodet ikke inn over grensa. Og nasjonalstaten, «The one-nation-state», var jo en del av datidas løsning: en stat – et folk! Den norske nasjonalstaten blei for øvrig bygd etter samme modell: svært lite, om noe, rom for minoriteter som samer, kvener, rom eller flyktninger. Artikkelforfatteren er sjøl en del av denne rasistiske delen av den norske historia: koloniseringa av (Julev)Sapmi/(Lule)Sameland.

Sionismens mål om én stat for alle jøder i verden er problematisk av flere grunner. 1: Hvordan skape en nasjon – et folk, av mennesker som bor over heile verden, med ulik etnisk tilhørighet, historie, kultur og ulike språk, og med bare ett fellestrekk: at de er troende jøder eller har jødiske røtter? De siste tusen åra blei tilhengerne av jødedommen etter hvert minoriteter i områdene de bebodde. Herskerne fant det ofte formålstjenlig å gå over til andre religioner, først kristendom og seinere islam. 2: Hva og hvem kvalifiserer for å bli med i dette fellesskapet? Sionistene laga sin definisjon: du er jøde om du er født av ei jødisk mor. Dermed blei det et spørsmål om rase og blodslinje. Det er svært vanskelig å konvertere til jødedommen. Og 3: Hva skulle en gjøre med de som allerede bodde i Palestina, palestinerne? Opposisjonen mot Balfour i den britiske regjeringa i 1917 var jøden Edwin Montagu, som argumenterte slik: det fantes jo ingen jødisk nasjon, og et slikt «nasjonalhjem» ville være å be de europeiske lederne om å kvitte seg med jødene. Det ville også måtte bety å drive ut palestinerne fra Palestina. Alle jøder var og er altså ikke sionister.

Ved avslutninga av første verdenskrig utgjorde de historiske palestinske jødene og tidlige immigrant-jøder ca. 6 % av befolkninga, og eide 2 % av jorda. Flesteparten av disse var ikke sionister. Hvordan rettferdiggjøre sionismens mål om Palestina som en nasjonalstat bare for jøder? Og samtidig nekte ei overveldende majoritetsbefolkning, palestinerne, de samme nasjonale og demokratiske rettighetene? Demokrati var jo ikke et ukjent begrep i 1916, heller ikke for sionister. Sionismen starta med å «kidnappe» den jødiske religionen som redskap for å skape et felles ideologisk grunnlag for «en ny nasjon». Den bibelske historiefortellinga (Det Gamle Testamentet ++) skulle bli «det nye folkets» historie. Det gammeltestamentlige jødiske folket skulle gjenreises som en ny stat i Palestina. På bekostning av ei befolkning med noen tusen års tilhørighet der. Den reelle antisemittiske undertrykkinga opp gjennom århundrene, spesielt i Europa, gjorde oppgaven betydelig lettere. Sionistene var fullt klar over at prosjektet var utenkelig uten en storstilt immigrasjon av jøder til Palestina. Disse mulige immigrantene fantes rundt 1920 i alle de europeiske landa, i øst som vest, som flyktninger. De var uønska overalt. Sionistene skjønte sjølsagt også at den palestinske befolkninga måtte bort. Men det var det jo ikke politisk rom for å si høyt, om de skulle få nødvendig aksept for sitt koloniseringsprosjekt, ikke bare fra britene, men fra flertallet av de europeiske statene og USA. Det fikk de. Den koloniale rasismen og herrefolkstenkinga har alltid vært en del av kolonimakters måte å utøve sitt herredømme på. Europas siste (?) store voldelige bosetterprosjekt, regissert av de europeiske kolonimaktene, var dermed innleda i Palestina.

Revolusjon i Russland og Wilson-doktrinen – håp om ei ny tid

Gjennom og etter første verdenskrig vokste store nasjonale uavhengighets- og demokratibevegelser rundt om i verden. Denne tendensen blei synlig også gjennom USAs president (1913–1921) Woodrow Wilsons 14-punktsprogram for å unngå ny krig og for opprettelse av Folkeforbundet. Det blei lagt frem for Kongressen i januar 1918. I sin tale sa Wilson blant annet: «Når det gjelder disse vesentlige foranstaltningene (de 14 punktene) for å rette på urett og hevde rett, føler vi oss i nært samarbeid med alle de regjeringer og folk som har sluttet seg sammen mot imperialistene. Vi kan ikke ha forskjellige interesser eller formål. Vi står sammen til det siste». Seinere la han frem de samme punktene under fredsforhandlingene i Versailles i januar 1919. Det var ei utstrakt hand til folkeopprør i koloniene, også i Midtøsten, og ga håp om en ny verdensorden. Bolsjevikrevolusjonen i Russland og Sovjets inntreden på arenaen ga også håp til undertrykte folk. Forandring var mulig! Og krigen reduserte kolonimaktenes økonomiske, militære og politiske muligheter for fortsatt verdensherredømme. Britenes (og Frankrikes) planer om nye kolonier i Midtøsten kolliderte åpenbart med Wilsons idealisme, og britenes håp var derfor at deres støtte til sionistenes koloniprosjekt ville mobilisere støtte fra de nå to millioner jødiske immigrantene i USA. Slik ville de kunne omgå at Wilsons forslag om nasjonale rettigheter også skulle omfatte palestinerne. Det siste skulle vise seg å bli svært vellykka. 

Det lille antiimperialistiske vinduet i USAs historie blei kortvarig. USA hadde ikke styrke nok til å sette makt bak Wilsons idealistiske krav, om de hadde ønska det. Wilson fikk ikke flertallet i Kongressen med seg. Han blei ramma av slag i oktober 1919, og forlot arenaen. 14-punktsprogrammet blei bare sterkt utvanna fulgt opp i den endelige fredsavtalen – Versaillestraktaten. Det samme gjaldt for Pakten i det nystarta Folkeforbundet. USA blei ikke med her, heller ikke Sovjetunionen. De seirende imperialiststatenes (Storbritannias og Frankrikes) kolonipolitikk fikk dominere i to tiår til. Rivaliseringa mellom dem gjorde at Folkeforbundet ikke kunne leve opp til Wilsons intensjoner, og en ny krig sto raskt for døra. Samtidig hadde Wilsons forslag i Versailles og revolusjonen i Russland satt fyr på massive revolusjonære opprør over heile verden, Kina, India, Irland og Egypt, for å nevne noen. Denne bevegelsen så ut til å være ustoppelig.

 

Folkeforbundets mandatområde Palestina – institusjonalisert rasisme

Palestinerne begynte raskt å organisere motstand mot britenes okkupasjon og sionistenes bosettingspolitikk. Lederne, som kom fra de gamle klanene og økonomiske og religiøse elitene, uten folkelig basis, fulgte imidlertid en fruktesløs legalistisk forhandlingsstrategi. Militant folkelig motstand mot britene og bosetterbevegelsen vokste derfor frem, og omfattende spontane demonstrasjoner, streiker og voldelige opptøyer brøyt ut i 1920 og -21. Britenes svar var ofte knallhard og provoserende militær brutalitet, uavhengig av om protestene var fredelige eller ikke. Samtidig fikk bosetterne fritt leide. De fikk sågar opprette sin egen sivile administrasjon, parallelt med britenes okkupasjonsstyre. Det bidro sjølsagt til at den palestinske bevegelsen for nasjonale og demokratiske rettigheter raskt vokste. Spesielt var bosetternes fremferd på landsbygda provoserende, de palestinske bøndene blei fortrengt fra jorda de brukte.

Det blei umulig for det nye Folkeforbundet å ikke følge opp deler av britenes lovnader til Sharif Husein. Også deler av Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner i Midtøsten blei med i Folkeforbundets mandat, dessverre med Sykes–Picot-avtalen som ei begrensning for denne sjølstendigheta. Frankrike fikk «ansvaret» for Libanon/Syria, og også Hatay (en bit av dagens Tyrkia/Anatolia, som de seinere måtte gi fra seg til Tyrkia). Britene tapte kampen om Syria, men vant Palestina, Irak (med Mosul) og Jordan. For å komme voksende og militante folkelige opprør i møte blei to av Huseins sønner innsatt som konger: Faisal i Irak, og Abdullah i Jordan. Og «uavhengige» regjeringer fikk makta i Libanon og Syria. Artikkel 22 i Folkeforbundets mandat anerkjente et stykke på vei retten til uavhengighet for folka i alle arabiske områder som hadde vært en del av Det osmanske riket. Med et unntak: Mandatområdet Palestina. Avtalen om Palestina starter med å henvise til artikkel 22, men fortsettelsen var katastrofal for palestinerne. Her forplikta nemlig Folkeforbundet seg til å respektere og iverksette Balfour-erklæringa. Og i artikkel 3 i Palestina-mandatets innledning er det «det jødiske folket», og bare dette, som blir tilkjent de nasjonale og historiske rettighetene til Palestina. Det var sjølsagt også ei anna befolkning her, men denne befolkningas kollektive identitet, utvikla gjennom noen tusen år, fikk ingen praktiske konsekvenser! Ingen steder i mandatets påfølgende 28 artikler finnes ordene palestiner eller araber. 800 000 palestinere blei kontant skrevet ut av historia.

Dermed var grunnsteinen til det den israelske sosiologen Baruch Kimmerling kaller «den politiske utslettelsen (politicide) av det palestinske folket» lagt. Etableringa og utviklinga av «jødenes nasjonalhjem» kunne ta til. Sionistene kaller det å «gjenskape» en nasjon. Organisasjonen The Jewish Agency fikk status som sionistenes kvasiregjering, og gikk effektivt i gang med å ivareta «de nasjonale rettighetene» til de stadig fleire sionistiske bosetterne. Disse nasjonale rettighetene tilkom altså «alle verdens jøder»! Ikke bare de som bodde i Palestina. Jøder fikk rett til fri innvandring, mens utvandra og borteboende palestinere blei nekta å vende tilbake. Hvordan kunne dette skje?

 

Rasisme og kolonisering

Arkitekten bak dette rammeverket for sionistenes erobring av Palestina var heile veien britenes utenriksminister Balfour. En offensiv representant for stormaktenes imperiale og koloniale ideologi og praksis. Overbevist om Det britiske imperiets moralske og rasemessige overlegenhet og iboende rett til å herske. På hans CV sto fem år som førsteminister i Irland, der han fikk tilnavnet «Bloody Balfour». Han viste seg å være en perfekt alliert for sionistbevegelsens bosetterprosjekt. Britene behandla palestinerne med den samme foraktfulle og nedlatende holdninga de utsatte alle i sine kolonier for, fra Hong Kong til Jamaica. En politikk gjennomsyra av koloniherrenes rasisme overfor sine «tilbakestående undersåtter». Sionistenes koloniseringsprosjekt var grunnlagt på og gjennomsyra av den samme rasismen. 

Artikkelforfatteren kan her ikke unngå å nevne at samtidig med at mandatet for Palestina blei fremforhandla, dreiv norske forskere «utgravinger» på samiske gravplasser/kirkegårder i Tysfjord og Neiden. Hva de «grov ut»? De henta opp samiske hodeskaller, hundrevis, og frakta dem til herrefolkets elfenbeinstårn, Universitetet i hovedstaten, der «forskinga» skulle bekrefte rådende raseteorier. Og begrunne den pågående utraderinga av samisk historie, språk, kultur og identitet, og dermed samenes nasjonale og demokratiske rettigheter i sine historiske områder. Og hodeskallene ligger fremdeles i elfenbeinstårnets kjellere. Kanskje er ikke for(nor)skinga avslutta enda? Denne anti-humanismen og rasismen er karakteristisk for imperier, kolonisering og kolonier. Palestina og Sameland intet unntak. 

Balfour og britene visste hva som trengtes for å holde de «innfødte» på plass i Palestina: jernhansken, og de brukte den! Ironisk nok (eller kanskje ikke?) var Balfour minister i den samme regjeringa som innførte svært diskriminerende innvandringsregler for jødiske flyktninger. Det samme gjorde andre europeiske land, sammen med USA. Dermed tredobla den jødiske innvandringa til Palestina seg fra 1919 til 1926. Hvor skulle flyktningene ellers gjøre av seg?

Den over hundre år lange krigen mot palestinerne var nå i full gang, og de nødvendige byggesteiner for virkeliggjøringa av en rasistisk og voldelig bosetterstat på den palestinske befolkningas land var på plass.

 

Kilder/referanser:

Rashid Khalidi, The Hundred Years` War on Palestine, Metropolitan Books 2020. 

James Barr, A Line in The Sand, Simon & Schuster 2011 

Shlomo Sand, The Invention of The Jewish People, Verso 2009 

George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001 

Egne opphold, reiser og samtaler i Palestina, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1983 og 2015. 

På skolen lærer vi å regne og lese og om hvordan naturen og samfunnet henger sammen. Dette er i alle fall ei veldig vanlig oppfatning. Men kanskje læring er en mindre del av skolen enn vi tror? 

---

Av Jorun Gulbrandsen var medlem av AKP, RV og Rødt fra starten, mangeårig leder av AKP, lærer og lærebokforfatter. Har skrevet studiebøkene Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt 2014) og redigert og skrevet artikler i Rødts studiebok Forstå for å forandre (Forlaget Rødt 2019, 2. opplag) og Abortboka (Forlaget Rødt 2019). Artikler: Flytt skolen ut av skolen! Gnist 1/2018 og Blodpenger til vampyrene Gnist 1/2021. 
Foto: Taylor Wilcox

 

Lærer barn og ungdom det meste utafor skolen? Når ble skolen for arbeiderbarna «en Sikkerhetsventil for Samfundet» mot revolusjon og opprør? Hvordan skaffer kapitaleierne seg en lydig arbeiderklasse? Hvor stor vekt har kontroll og oppbevaring i skolen? Hvorfor må barn og ungdom gå der så lenge? Hva er indoktrineringa? Hvor er staten på vei når det gjelder «edubusiness» internasjonalt og i Norge? Trues pedagogene? 

Jeg går først bakover med et eksempel. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor mora og faren min gikk på skolen i hele sju år, med tanke på hva slags arbeid de fleste fikk på den tida. De gikk på skolen på 1920- og 1930-tallet. 

Mora mi, Helga, ble født i ei bygd i Østfold. 14 søsken fordelt på to kull. Skoleklassene bestod av minst to årstrinn, og Helga og søsknene har fortalt at det var gørr kjedelig. Men det var et skap på skolen med sangboka som de leste om og om igjen, og bøker de kunne låne. Flere andre elever lærte ikke å lese dem. Er det sant at skolen utjamner sosiale skiller? 

Det var hjemme de lærte å arbeide. De kløyvde ved, henta kvist i skogen, kjørte hest med vogn og slede, henta drikkevann i ilen. Når skolen slutta, måtte de jobbe på gårder nært eller langt unna. Der fortsatte de med gårdsarbeid, bar grisbøtta, vann og ved, plukka og sorterte turnips til dyra, tok imot grisunger, slakta høner, sov i bryggerhuset eller et annet ledig sted og lengta hjem. Arbeidsredskapene på bygda på den tida var det mulig å bruke uten å være en god leser. 

Faren min, Øivind, ble født i Oslo, hadde seks søsken og gikk på Møllergata skole. Etter konfirmasjonen jobba de med sykkel og tralle med varer (hadde gjort det i mange år), ble avisbud (hadde gjort det i mange år), og de blei industriarbeidere, sjøfolk, hushjelper, reinholdere, de jobba på kafeer, kjøkken, samma hva, bare de ikke blei arbeidsløse. 

Så hvorfor ville staten at ungene skulle gå så lenge på skolen? Hvor lang tid tar det å øve opp folk til å gjøre hva som helst, bare de får jobb? Barna lærte allerede om samfunnet når de så mora si, – hadde hun noe valg når hun vaska togvogner med møkk, snus, spytt og spy – om natta – med sju unger hjemme? Arbeide kunne de allerede, og det som videre trengtes, lærte de ved å jobbe sammen med dem som kunne det fra før. Det var produksjonsmidler som ikke krevde stor lesekunnskap. De som skulle styre produksjonen og staten, gikk på egne skoler. 

Læres det meste utafor skolen?

Hva kreves av arbeidskrafta i dag? Er det slik at kompliserte maskiner og teknikker krever mange høyt utdanna folk som kan bruke dem? Er det sant at alle må gå lenge på skolen, fordi samfunnet er blitt så komplisert? 

Øyvind og Helga lærte det meste utafor skolen. Har noen undersøkt hvordan det er med det i dag? Skoleelever pleier å kunne mye mer enn de fleste lærerne om hva nettbrett og PC og mobiltelefon kan brukes til. De leiker jo! Spiller spill sjøl og med hverandre, finner rare ting, kommuniserer. En vanlig lærer har ingen sjanse, hun har ikke tid, hun skal forberede seg til mange timer og flere fag, ta seg av enkeltelever, ofte ta hånd om husholdning og egne små og store barn. Elevene har mye mer tid. Slik blir leken en mulighet for jobb, nesten uten utdanning etter videregående og tidvis med god lønn. 

I Norge er vi bekymra for at det er mange gutter som slutter underveis på videregående. Greier de å få seg jobb? Dette er undersøkt (Aftenposten 12. okt. 2020).  Tre årskull unge som ikke hadde fullført videregående skole fem år etter at de starta fram til de var 27 år. 72 prosent av guttene, mot 67 prosent av jentene, dreiv med arbeid og utdanning. 16,4 prosent av guttene hadde lønn i den øverste tredelen av lønnsstatistikken i samfunnet. Det var bare 1,6 prosent av jentene som hadde det. Det er lettere for gutter enn jenter å få seg jobb uten så mye skolepapirer. Lenge har det vært sånn innen IT og transport.

Kontroll og oppbevaring

Det viktigste maktforholdet i samfunnet er mellom klassen av mennesker som eier produksjonsmidlene, kapitaleierne, og klassen av mennesker som ikke gjør det, men må selge arbeidskrafta si for å leve, arbeiderklassen. Målet til kapitaleierne er å øke kapitalen, som kan investeres på nytt. Det som gjør at de får et overskudd, er at arbeiderne jobber deler av arbeidstida gratis. Det skaper merverdien.  

Det er forståelig at når kapitaleierne får profitten fra arbeidernes gratisarbeid, så er det avgjørende å ha lydige arbeidere som kommer når de skal og gjør det som kreves. Ofte må de gjøre arbeid som de misliker, som kan være farlig og for tungt og for dårlig betalt. De gjør det uten opprør, – for å gjøre andre rike. Hvor skal kapitaleierne få tak slike mennesker? Hvilken samfunnsinstitusjon lager lydige mennesker i det nødvendige omfanget? 

Svaret er: Den offentlige skolen. I Norge føder kvinner omtrent 60 000 mennesker hvert år. Fra de er seks år skal de på skolen og øve på å sitte stille i et rom i flere timer hver dag, ikke snakke før de får lov, ikke komme for seint, stille opp på to rekker og ellers gjøre som de få beskjed om. De protesterer (heter bråk og uro). Det tar lang tid å tukte barn til å gjøre noe de ikke vil og som ikke passer for kroppen deres. Kanskje ti år. Er «kontroll til stille lydighet» faget med flest uketimer av alle? 

I videregående skole er det streng kontroll og strenge straffer. Fraværsregelen fra 2016 skal «motivere elevene til jevn innsats, og å forhindre skulk». Har du fravær over ei viss grense i et fag, får du ikke eksamen i faget. Det kan gå ut over din mulighet for å komme inn på den skolen og utdanninga du vil inn på, og framtida di blir ødelagt. Det er i alle fall slikt de får høre. Det er et stort press for mange.   

Det er interessant å se på starten av allmueskolen i byene.  Hartvig Nissen (1815–74), en av embetsmennene rundt 1850 og med en skole i Oslo oppkalt etter seg, engsta seg for Marcus Thrane, husmenn, arbeidere og revolusjoner. Det var behov for kontroll for å holde allmuens barn unna. Det viktigste tiltaket var å få barna inn i skolen, og gjerne sammen med borgerbarn i de første åra. Nissen mente det var «en Sikkerhetsventil for Samfundet». Allmueskolen skulle bli en «Forberedelsesskole for alle Klassers Børn». Opp til 10-årsalderen. Gratis. Det blei vedtatt i 1848. Samtidig fortsatte Borgerskolen, skolen for dem som skulle lede fabrikker og styre landet.  Borgerskapet pleier å ha to sett med skoler.

Var statens viktigste hensikt med allmueskolen å holde på dem i egne hus hele dagen og i årevis for oppbevaring og kontroll? For å tukte dem mot opprørstendenser? Var det slik i Helga og Øivinds barndom? Det hadde jo nettopp vært revolusjon i Russland. 

På billigste måte

Statens viktigste oppgave er å legge til rette for kapitaleierne, både nasjonalt og globalt. Så staten vil lage den arbeidskrafta kapitaleierne vil ha, men helst på billigste måte. Derfor lar den kapitalistiske staten den offentlige skolen gå på sparebluss. Foreldre, lokalbefolkninger og lærere har slåss så lenge jeg veit i hvert fall, for å forsvare og forbedre skolen, det er jo den vi har. Det er en kamp mellom klasseinteresser. Folk slåss for den nære skolen, som ofte er forsamlingshus, sted for idrett, leik og fotball utenom skoletida. Elevene får venner der, de fleste blir sett av læreren. 

Jeg begynte som lærer i 1971, har jobba av og på med andre ting også, men slutta arbeidslivet på en skole. Femti år med de samme kampene. I fagforeningsarbeidet var jo lønn og arbeidstid evige saker. Mest var det om for lite penger til vikarer, klassene er for fulle – vi får ikke hjulpet alle nok, det er for få lærere, det er skoler uten lærere, hvor er spesiallærerne, ikke legg ned skolen, vi trenger bøker, skolene var nedslitt. I april 2021 kom en rapport om at mer enn tusen norske skoler, 40 prosent, har for dårlig inneklima. Helsetilsynet advarer. 

Lærerne har forsvart elevene hele veien. Lærere gjør det. Sammen med foreldrene. Staten er alltid motparten. Jeg må si fienden. 

Myten om at skolen utjamner sosiale forskjeller 

Klassekampen om skolen har ført til at vi i Norge har det som kalles enhetsskolen, som betyr en offentlig skole til alle, og at det er et løp som går fra du er seks år til universitetet. Det er ikke bare kapitaleierne som har laget skolesystemet, sjøl om de bestemmer mest, – det har også folkets store flokk gjort, med krav om gratis utdanning til alle.

Staten sier at skolen reduserer ulikhetene i samfunnet fordi elevene fra ulike samfunnsklasser går på samme skoler. Men Anna Cecilia Rapp, førsteamanuensis ved NTNU, har i sitt doktorgradsarbeid kommet fram til dette: «I Norge har vi en visjon om likhetsskolen og at den skal gi alle like muligheter. Slik er det ikke i praksis.» «Forskning har imidlertid vist oss at skolen ofte forsterker sosiale forskjeller og bidrar til sosial reproduksjon av ulikheter». Forsterker!

Samtidig viser studien at de økte sosiale forskjellene gjennom ungdomstrinnet er noe som foregår på alle skoler, selv om det er altså skjer i noe varierende grad.   

Elevene kommer jo fra ulike samfunnsklasser og har fått sine livserfaringer der. De møter en borgerlig skole, de fleste har erfaringer som skolen ikke bryr seg om, og det merker elevene. Når elevene blir mer enn 12–13 år, blir den sida ved skolen med oppbevaring og kontroll mer merkbar, mens de kjeder seg av å gjøre mer av det samme. De forbinder skolen med lydighet, pugg og kjedsomhet. En ny, stor studie (2020) viser at 50 prosent av elevene på videregående skole kjeder seg. 

Lærerne forsøker så godt de kan å holde motet oppe hos alle elever. Men skolen er ikke laget for at elevene skal ha det bra.

Sin egen lykkes smed?

Ungdom får høre at de sjøl har ansvaret for å forbedre sin «humane kapital». At de kan bestemme framtida si hvis de jobber veldig hardt og får gode karakterer. At de kan få arbeid og et bra liv. Å si det til ungdom er å lure dem. Mange blir utsatt for diskriminering i arbeidslivet. Og ikke minst – skoleelever og studenter kan ikke bestemme at det skal finnes arbeidsplasser! De får ikke hjelp til arbeid av staten heller, men står aleine med ansvaret. 

Skremselen hjelper kapitaleierne til å selge skoleplasser: Forbedre din karakter fra fem til seks hos oss! Jorunn Folkvord skriver om «Barneekvivalenter og humankapital» i Gnist 1/2020.

Indoktrinering

Alle mennesker i samfunnet må gå gjennom et ti års heldags kurs og nesten alle går i tre år til. På dette kurset skal alle lære at det er demokrati i Norge fordi vi har storting og valg, men de lærer ikke at kapitaleierne bestemmer om du får jobb eller ikke. De lærer at det er ulikheter i samfunnet, men ikke om maktforholdet mellom kapitaleierklasse og arbeiderklasse og mellom menn som gruppe og kvinner som gruppe. Nasjonal digital læringsarena, NDLA, forteller hva vi kan gjøre for verden og klimaet: «For at utviklingen i verden skal bli bærekraftig må vi få til endring. Vi må samarbeide på tvers av landegrenser, og alle må bidra: myndigheter, frivillige organisasjoner og næringsliv. Du og jeg.» Vi kan si at kapitalismen kommer uvanlig lett fra det. Når forlagene lager lærebøker, må forfatterne ta hensyn til hva som er det gjengse, borgerlige verdensbildet. 

Det er like viktig å se hva det er skolen, planene, lærebøkene, skoleinternett holder unna. Jeg husker svært godt tid og sted for da jeg som 16-åring leste et lite hefte som jeg hadde fått låne av noen i Sosialistisk ungdomsforbund. Det handla om at klassesamfunnene hadde eksistert i en veldig liten del av menneskenes historie. Det gjaldt for arbeiderklassen å fjerne dette ødeleggende klassediktaturet og lage et nytt, klasseløst samfunn. Jeg blei så forbanna. Hvorfor hadde ingen fortalt at arbeiderklassen var viktigst, alle jeg kjente var jo med der. På skolen var Jesus viktigst! 

Så nå tenker jeg på de mange og store skolene hvor 70–80 prosent av elevene er språkmektige med familie i mange land og historier om krig og katastrofer. Og samfunnsliv, arbeid, rike og fattige, eventyr, musikk. Blir den delen av verden holdt unna? Norge som imperialistland i USAs tjeneste – er det noe som 16-åringer med et lånt hefte blir overraska over, i dag?

Det er noe som kalles «den skjulte læreplanen». Den formelle læreplanen er myndighetenes vedtatte, skriftlige mål for utdanninga. Det meste og viktigste som skjer på skolen, står ikke i noen læreplan, men kan påvirke sterkere. Plan: Alle barn er like mye verdt. Praksis: Abdi og Samaya: Ikke snakk morsmålet! Her snakker vi norsk! Plan: Det er ikke karakterer på barneskolen. Praksis: Vi tegner smilemunn og sur munn. 

Hva er viktig? På 1930-tallet var det en radikal strømning i skolen. Normalplan for byfolkeskolen fra 1939 snakka om å ha morsomt gruppearbeid. Og: «En større fellesoppgave i regning, tegning, geografi, biologi osv. vil stimulere arbeidslysten hos dem og gjøre dem glade.» Glade! 

Det går an å tenke alternativt: Se artikkelen Flytt skolen ut av skolen! Gnist 1/2018.

Hvor er staten på vei?

Jeg nevne noe som bekymrer meg om skolen. Det gjelder en voksende internasjonal tendens til å lage «fit for all»-undervisning, uavhengig av land, geografi, miljø og at elevene er svært ulike. Det er selskaper som selger varer som går under betegnelsen digitale læremidler, «edubusiness».

På imperialistisk vis har kapitaleiere kasta seg over skolevesenet. De har funnet ut at de kan gjøre butikk på offentlige skoler. Også i Norge – med offentlige penger.  Flere internasjonale gigantiske selskaper lager noe de kaller skoler i fattige land, med begrunnelsen at vil hjelpe de fattige, 

Et eksempel er «for profit»-selskapet Bridge International  Academies, som opererer i Afrika og India med statenes og Verdensbankens pengestøtte. Foreldrene betaler også, og selskapet sier at det er lett å tjene milliarder av dollar når de fattige betaler, fordi de er så mange. Selskapet sender instruks til «lære-fasilitøren» for hver eneste time, minutt og sekund (jo!), elektronisk og på engelsk, på nettbrett eller mobiltelefon, om hva hen skal gjøre dag for dag i et klasserom.

Jeg tenkte på det da jeg leste om Læringsverkstedet, en barnehagekjede, der eierne beriker seg på offentlige penger, blant annet i Norge. Det kontrollerer ikke på langt nær på samme måte som Bridge. Men eierne har åpenbart ikke mye tillit til barnehagelæreres faglige dømmekraft. De har bestemt at barnehagene deres skal bruke et fast dagsprogram. Eiernes mål med dette er å «optimere elevers skoleprestasjoner». Selskapet gir «utbyttegaranti». Staten har stempla godkjent og sendt pengene. Barnehagelærere synes faget deres smuldrer bort … 

Så er det nettbrett og PC. Jeg er tilhenger at elevene bruker Internett, ikke minst fordi de kan se ting som de aldri ellers ville ha sett og hørt! Det jeg er urolig for, er hva staten har tenkt. Er det mulig å se for seg at staten lager en strategi der et sentralt direktorat sender oppgaver til elevene i stort omfang, i et dags- eller ukesregime? At det lages læringspakker som passer til de nasjonale prøvene? At det holdes prøver via nettbrettet/PC-en, slik at direktoratet får resultatene direkte? Kan en si at da blir kontrollen fra stat til elev fullstendig? Vil lærerne bli tilretteleggere og ha ansvaret for at teknikken virker? Vil lærere være nødvendige, i et slikt system? 

Hva er lærenes spesielle fag? Pedagogikken! 

I skoledebatten snakkes det ikke nok om pedagogikken. Lærernes fag. Sjølsagt må lærerne ha tilstrekkelig kunnskap i de fagene de underviser i. Men det er pedagogikken som gjør at du får med deg elevene. Når du studerer spesialpedagogikk for å bli bedre til å undervise elever med spesielle behov, så er det ikke matte og engelsk du studerer, men hvordan du oppfører deg. Og hvordan finne ut hvordan barnet og ungdommen tenker, og så prøve å finne veier inn til barnet og ungdommen så de forstår. 

Læreren omdanner mål i fagplanene og de sosiale måla til aktiviteter/gjøremål for elevene som passer for alderen, stedet, årstida naturen, klassens størrelse, de ulike elevene. Å få en klasse til å fungere sosialt, at elevene har det bra der, er en oppgave over tid – for pedagogen. Dette er faget og gleden til læreren. Det å ikke få lov til det, eller i praksis bli hindra, er veldig frustrerende. 

Hvis lærerne mer eller mindre tvinges til ukeplaner eller teknologi som tar over mye av tida i klasserommet, og som er laget til bruk for alle i hele landet på samme tid, altså uavhengig av levende, forskjellige barn (og ungdom!) på ulike steder, forsvinner pedagogen. Derfor er de nasjonale prøvene og andre tester gjennomført i alle klasser i alle skoler i hele landet på samme dag, også et angrep på faget pedagogikk og på pedagogen. Læreren vil gi plass ikke bare til å regne og skrive, men alle fag, slik læreplanen sier. Pisa-tester har ikke med historie, samfunnsfag, og sjølsagt ikke sang og musikk, undersøkelser og skapende virksomhet. Er Bridge-strategien umulig å forestille seg i Norge? Vil kapitalens behov for nye markeder, tvinge seg mer og mer inn i norsk skole? Jeg sender spørsmålet videre.

Jeg nevnte tidligere at mora mi Helga og søstrene leste skolesangboka, fra perm til perm, som litteratur, da de var barn, og de sang mye. I dag synges det lite i skolen. Når jeg besøkte mora og tanta mi som nærma seg 100 år, den ene dement, den andre ikke, hadde jeg alltid med meg Mads Bergs sangbok (første opplag i 1914). Boka hadde jeg med for min egen del. Gamlingene kunne alle sanger og alle vers utenat, og lagde andrestemme så lett som en plett. 

 

Leder:
Hva er et tariffoppgjør? … 4

Plukk … 6

Gnist-samtalen med Bjørn Tore Egeberg og Stein Stugu … 8

Janne Lisesdatter Håkonsen:
«Revolusjon er alt, alt annet er tull» … 20

Dagbjørn Skipsnes:
Hjulet er allerede oppfunnet … 28

Ronny Kjelsberg:
Sosialisme, nå? … 32

Runa Evensen:
Sosialisme på dagsorden … 38

Mathias Bismo:
Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen … 42

Nina Björk:
Den rettferdige ulikheten … 50

Alf Gunvald Nilsen:
Ulikhetens ABC: Marx om utbytting … 54

Tina Andersen:
Vi må snakke om taktikk i miljøbevegelsen … 60

Arundhati Roy:
Ildebrann i India. Systemet feiler. … 68

Svein Olsen:
Israel – en voldelig og rasistisk bosetterstat på et anna folks territorium.
Del 1: Hvordan havna vi her? … 74

Debatt:

Johan Petter Andresen:
Kommentar til Bjørn Olav Utvik om den arabiske våren og Syria. … 86

Bokomtaler:

Dag Hessen:
Verden på vippepunktet … 90

Noreena Hertz:
Ensomhetens århundre … 94

Richard Smith:
China’s engine of environmental collapse … 98

Grace Blakeley:
The Corona Crash: How the Pandemic Will Change Capitalism … 100

Alice Martin og Annie Quick:
Unions renewed – Building power in an age of finance … 104

Robert Ovetz (red.):
Workers Inquiry and global class struggle … 104

Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innsett og Mimir Kristjansson (Red.):
Markedsmennesker … 108

Terje Rasmussen:
Folkesosialisten. Biografien om Finn Gustavsen … 110

Stein Aabø:
Sosialisten. Et portrett av Stein Ørnhøi … 110

Andreas Malm:
Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century & How to Blow Up a Pipeline: Learning to Fight in a World on Fire … 116

Rachel Holmes:
Sylvia Pankhurst.Natural born rebel: … 122

Bokhjørnet … 124

Revolusjonens A-Å:

Pariserkommunen … 126

I forslag til revidert arbeidsprogram som skal behandles på Rødts landsmøte, er det stilt forslag om å legge til rette for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter. Stein Stugu har vært en av initiativtakerne til forslaget, mens Bjørn Tore Egeberg har markert seg mot forslaget, begge i debatt i Klassekampen. 

Kari Celius er intervjuer og med i redaksjonen i Gnist.
Bjørn Tore Egeberg sitter i styret i Rødt Arbeiderlag Oslo.
Stein Stugu er tidligere konserntillitsvalgt i Orkla og Ringnes, kommunestyremedlem for Rødt Bærum og medlem av arbeidsprogramkomiteen i Rødt
Foto: Dean Bennett

---

Hva vil dere si om styrkeforholdet mellom klassene i Norge 2021, og hva er det som er en god sosialistisk strategi nå?

Bjørn Tore: Det kjennes ofte som sosialismen aldri har vært lenger unna så lenge jeg har levd. Folk er forbanna på regjeringa og skuffa over Støre, men det skaper ikke en bevegelse mot hele det kapitalistiske systemet. I optimistiske tider sa vi: Vi krever ikke større brød, vi krever hele det fordømte bakeriet. I dag er kampen ofte å ta tilbake det brødet som Høyreregjeringa har tatt fra oss, og vi hører ikke lenger kravet om å ta over bakeriet.

Så en god sosialistisk strategi i 2021 er å bygge antikapitalistiske organisasjoner. Å sette seg rundt bordet og diskutere hva kapitalisme er, og finne ut om det fortsatt er sånn at den aldri kan bli rettferdig, selv om skrivende klovner påstår akkurat det. Videre å skaffe kamperfaring. Det er nå 40 år siden Altakampen. Den ga 80-tallets antikapitalistiske organisasjoner enorme erfaringer i hvordan makta opptrådte når den ble trua.

Det er der vi er. Med en sterkere arbeiderklasse kunne vi utfordra makta med arbeiderstyrte bedrifter, uavhengige kommuner, kooperative bedrifter innen råvarer, ferdigvarer, transport og utsalg. Men å late som vi allerede har mange og sterke antikapitalistiske organisasjoner er et dårlig utgangspunkt for en sosialistisk strategi.

Stein: Først vil jeg si at når dette er tatt inn som et forslag i arbeidsprogrammet, så er det ikke for å diskutere en strategi for sosialisme. Programpunktet heter «Legge grunnlaget for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter», og det er også hensikten, fordi det kan være redskap for å øke arbeiderklassens innflytelse der man jobber. 

I tillegg å utvide grunnlaget for at bedriften skal kunne overleve, slik at det arbeidet en har skal være der. Bedrifter som bruker de verdiene som produseres til nye investeringer, vil ha større overlevelsesevne enn en virksomhet som bruker svært stor del av det som skapes, til profitt. I en del næringer vil det også gi realistiske muligheter til å drive videre. I næringsmiddelindustrien vet jeg om mange nedlagte virksomheter der dette hadde vært mulig, hvis det var lagt til rette for at ansatte kunne overta. Forslaget til program har andre forslag som også vil gjøre det mulig, som bedre finansieringsordninger.

Bjørn Tore: Dette skjønner jeg ikke. Arbeidsprogrammet har vel en klar sammenheng med Rødts strategi for sosialisme? Spesielt tiltak for «å øke arbeiderklassens innflytelse der man jobber»? 

Stein: Om vi er nærmere eller lenger fra sosialisme i dag enn tidligere i mitt liv, har jeg egentlig ingen formening om. På den ene siden er arbeiderklassen, i alle fall utenfor Norge, i hovedsak svakere organisert enn før. På den andre siden så mener jeg den radikale delen av fagbevegelsen har større innflytelse, og i alle fall større muligheter for innflytelse, enn tidligere i fagbevegelsen. Men det må vi bruke mer enn vi klarer i dag. Både for å forklare betydningen av sosialisme og skjerpe den antikapitalistiske profilen.
En viktig del av det siste er å peke på andre alternativer til eierskap enn staten, vi trenger å skissere alternative eierformer som kan fungere.

Vi trenger en diskusjon om hva sosialisme i praksis vil bety. Både flere arbeidereide bedrifter og kooperativer er en del av en sosialistisk økonomi, i tillegg til offentlig kontroll og eierskap av de aller største virksomhetene. Men det er ikke det som er hensikten med programforslaget nå.

Men vi bør fylle Rødts ønske, formulert i prinsipprogrammet om arbeiderstyrte bedrifter under sosialismen, med et konkret innhold om hvordan slike kan etableres allerede nå. De vil også kunne ha en viktig funksjon i en kapitalistisk økonomi.

Hva er en arbeiderstyrt bedrift? Fortell hva dere legger i det? Fins det erfaringer eller eksempler som kan illustrere? 

Bjørn Tore: En arbeiderstyrt bedrift oppstår når eierne rømmer. Noen ganger vil arbeiderne fortsette å jobbe i sjappa, og da blir løsningen at de må overta eierens jobb. De låner penger, kjøper ut eierne og møter hverdagens tusen problemer. I de fleste tilfellene har de med folk fra den gamle ledelsen, eller de henter inn en leder utenfra, så de kan konsentrere seg om det de kan best: å jobbe. En spesiell form for arbeiderstyrt bedrift var heisbedriften Nor Heis. Her jobba det mange sosialister, og da de overtok bedriften, var det et arbeidermaktprosjekt, både for arbeiderne og for Heismontørenes Fagforening.

Stein: Det finnes en rekke eksempler på arbeiderstyrte og kooperativ virksomhet, og i tillegg ideell virksomhet. For å ta en liten omvei: Med et strategiske mål om å bli kvitt velferdsprofitørene innenfor barnehage var det en svært viktig endring at vi aksepterte ideelt eierskap som fornuftig. Det sikrer at pengene blir brukt på ansatte og unger, ikke profitt. Gjennomgående er det også de som får best tilbakemeldinger fra foreldre. Selv om disse målingene mildt sagt kan diskuteres, så tror jeg det er riktig at de ideelle gjennomgående er best fordi de ikke bruker penga på profitt. De kommersielle eierne skårer derimot dårligst og byr på flere eksempler på dårlig lønn og arbeidsforhold.

Ideelt eierskap kan misbrukes. I det diskusjonsnotatet vårt danske søsterparti, Enhedslisten, har laget om arbeiderstyrte bedrifter, «Et mere demokratisk erhvervsliv», dokumenterer de at kooperativ virksomhet har sterkere overlevelsesevne og færre konkurser enn profittstyrt virksomhet.
For å ta et eksempel. Mondragon er et baskisk kollektiv som er eide av 35 000 av konsernets 90 000 ansatte. De velger ledelse og har klare regler for hvor store lønnsforskjeller de aksepterer innenfor en bedrift. I Euskadi er sysselsettingen høyere enn i resten av Spania.

Bjørn Tore: Jeg tror vi begge vet litt for lite om Mondragon og de kooperativene som deltar der til å gi det noen vekt i debatten. Siden det ikke finnes fagforening der, vil de fleste som drar dit for reportasjer snakke mest med sjefene. Det bør være et tankekors at da en av Mondragon-bedriftene kjøpte det norske heisfirmaet Elevator (der mange arbeidere hadde små aksjeposter), så var betingelsen for kjøpet at arbeiderne ikke skulle eie aksjer lenger.

Stein: Det er ikke til hinder for at vi kan lære og bruke de positive erfaringene fra Mondragon, som vi bør lære av de dårlige for å unngå å gjøre samme feil.

Arbeiderstyrte bedrifter, dreier det seg ikke om eierskap til syvende og sist? Jeg mener, fins det noen andre enn de ansatte (arbeiderne) som vil eie en arbeiderstyrt bedrift?

Bjørn Tore: Det kan finnes andre som deltar i redningsaksjonen når arbeidsplasser kan gå tapt, og de reddes gjennom å lage en arbeiderstyrt bedrift. Et eksempel på noe som burde blitt en arbeiderstyrt bedrift er Design Forum, en klesbutikk-kjede der det var streik for noen år siden. Eieren vant streiken gjennom å slå bedriften konkurs, og driver videre uten de streikende. Her kunne Handel og Kontor snappa konkursboet foran nesa på han, og plutselig eid en butikk-kjede, som det hadde vært smart å la de ansatte styre, fram til det dukka opp en seriøs kjøper.

Stein: I det forslaget vi har laget, legger vi også opp til at vilkårene skal bedres for kooperativer og arbeiderstyrte bedrifter. Noe av problemet med Nor Heis var at de fikk store problemer med lån og tilgang på kapital. Det har vi forslag om å gjøre noe med ved å legge til rette for bedre finansiering. I prinsippet er jo ikke dette noe annet enn en statsbank, som Husbanken, på flere områder. Vi har jo flere slike forslag i arbeidsprogrammet. I tillegg er det fullt mulig at man i mange lokalmiljøer vil være med på å finansiere overtakelse og oppbygging av ny nøkkelvirksomhet av mange slag, hvis det legges til rette for slik finansiering

Et kooperativ som Mondragon har også egen bank. Og i Enhedslistens forslag ligger det også at det skal opprettes banker finansiert med avgifter fra de kooperative virksomhetene som bygges opp.

Et vilkår for slik finansiering er at arbeiderstyrte og kooperative bedrifter fortsatt skal være det, dvs. at den ikke skal kunne selges til et ordinært kapitalistisk konsern. Finansieringen må låses fast til virksomhetens formål og en samfunnsmessig fornuftig praksis. Ser vi på barnehager, så finnes det jo eksempler på at også ideelt eide virksomheter opptrer som profitører, som kirkens eierskap til flere barnehager i Berge, Akasia, der hensikten var å skumme fløten fra barnehagene for å finansiere annen kirkelig virksomhet.

Jeg jobber i et statsforetak, der ministeren i sittende regjering er generalforsamling. Vi ansatte merker lite til skiftene av minister. Det vi merker – og er opptatt av – er hvem som er ledelsen. Hva tenker dere om statlig eierskap? Hvordan bør eierskapet driftes?

Bjørn Tore: Jeg jobba 25 år i Posten (eller var ansatt i 25, men jobba i høyden 10 av dem, ble det påstått). Sjefene jobba hardt for korpsånden, men det tror jeg de har slitt verre og verre med etter at jeg slutta. Først 10 år med New Public Management. Deretter et direktørstyre som snytt ut av nesa på et vanlig AS. Problemet for oss som var aktive i fagforeningen, var at medlemmenes protest ofte stoppa ved at de var skuffa over sjefen. Det var et mindretall som forstod at direktørene og departementet knytta seg opp mot NHO og deres syn på moderne bedriftsledelse. Med disse begrensningene er statlig eierskap bra. Jeg vil forsvare alle statlige arbeidsplasser mot AS-ifisering og privatisering. Muligheten til å stille politikere til ansvar er god å ha. Eierskapet bør driftes i godt samarbeid med fagforeningene, men jeg har jo ingen tro på at det vil bli sånn. Staten er ikke oss.

Stein: Jeg er helt enig med Bjørn Tore i det han sier her. Et statlig eierskap må i tillegg forvaltes med et mye bredere samfunnsmessig formål enn avkastning, som svært ofte er viktigste mål i dag. Her må det settes klare mål både når det gjelder miljø, sysselsetting, ansettelsespolitikk og medvirkning. 

Samtidig er statlig eierskap viktig, også i dagens Norge. Når norske bedrifter blir solgt, er det altfor ofte de med de største økonomiske musklene som vinner og kan regne hjem oppkjøpet. I et lite land som Norge er det svært viktig at formålet med eierskap skal være mer enn penger på kort sikt. Skal vi sikre nasjonal kontroll er bruk av statlig kapital helt nødvendig. Det var som eksempel svært uheldig at Folketrygdfondets eierandeler i Orkla ble brukt som et redskap til å sikre Stein Erik Hagens kontroll på konsernet. Konsekvensen var at mye er solgt til høystbydende, ut av landet.

Er det en motsetning mellom fagorganisering og arbeiderstyre/-eierskap i en bedrift?

Bjørn Tore: Nei. Men det finnes selvsagt eksempler på arbeiderstyrte bedrifter der folk står utafor fagforeningene. Akkurat som det finnes kapitaliststyrte bedrifter der arbeiderne ikke vil organisere seg. 

Stein: For å se til Mondragon igjen. Mondragon er negative til fagbevegelsen. Som eksempel måtte det streikes for å få tariffavtale da de etablerte seg med en heisbedrift i Norge. Fagforeninger er definitivt viktige også i arbeiderstyret bedrifter, fordi det vil oppstå forskjeller i prioriteringer sett nedenfra sammenliknet med ovenfra. Dette vil også nødvendigvis skje også i et sosialistisk samfunn og må ivaretas helt uavhengig av eierskap.

Jeg har forstått det slik at du, Stein, var initiativtaker til et nytt avsnitt under Økonomi-kapitlet i foreslått revidert arbeidsprogram for Rødt om å legge til rette for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter. Kan du fortelle mer om bakgrunnen for forslaget? 

Stein: Egentlig er programpunktet i stor grad et sammendrag av punkter som også har vært med i tidligere arbeidsprogram, men da spredt rundt i programmet. Det jeg har foreslått, er å samle dette i ett programpunkt og i tillegg utvide det med noen forslag som tydeligere sier at også problemer med tilgang på kapital må løses. For Nor Heis var dette et problem, men det er jo løsbart. Slike problemer var jo medvirkende til at et knapt flertall av de som jobbet i Nor Heis valgte å gi opp.
Et viktig spørsmål både for Rødt og andre partier er at vi må ut av EØS. Vi trenger da også diskusjoner om eierformer og hvordan det skal bidra til verdiskaping og sysselsetting.

Så er jeg jo også inspirert av både Enhedslistens forslag og andre internasjonale erfaringer. 

Bjørn Tore: Den arbeiderstyrte bedriften Nor Heis var spesiell fordi arbeiderne der sa tydelig fra om at hensikten både var å redde arbeidsplassene og å utøve arbeidermakt. Jeg tror det er derfor kapitalen ga Nor Heis større problemer enn andre bedrifter der de ansatte er eiere. Kapitalen har mange andre metoder enn å skru igjen tilgangen på kapital. Man må også regne med å bli motarbeida for eksempel gjennom dårlige vilkår for innkjøp og salg.

Stein: Det har Bjørn Tore helt rett i. Men vi har en lang rekke forslag i arbeidsprogrammet som tar sikte på å gjøre noe med de ekstreme redskapene storkapitalen har i dag som nettopp tar sikte på å skvise mindre bedrifter, enten de er arbeidereide eller ikke.

Hvorfor er ikke dette god Rødt-politikk, Bjørn Tore?

At arbeidere redder arbeidsplassen sin gjennom å kjøpe bedriften er god Rødt-politikk. Men det som har vært diskusjonen i Rødt er om vi vil tjene på en ny arena for klassekampen, å bruke mye krefter på å etablere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter. Dette kan være god Rødt-politikk for en arbeiderklasse på offensiven, en arbeiderklasse som har sterke sosialistiske organisasjoner. Men i 2021 vil de som starter arbeiderstyrte bedrifter, oppleve kapitalmakta på samme måte som Nor Heis en gang opplevde den. Det var stadig trøbbel, helt til det heldigvis dukka opp en kjøper, slik at arbeiderne oppnådde det sekundære målet: å sikre arbeidsplassene. Å skape arbeidermakt gjennom arbeiderstyrt bedrift i et kapitalistisk marked, ble for vanskelig. Kapitalen har ikke bruk for, og har ikke noe ønske om, suksessrike arbeiderstyrte bedrifter. De har stor makt til å knekke en arbeiderstyrt bedrift hvis den vokser, erobrer markedsandeler, og kan bli til inspirasjon for de som stiller spørsmål med den private eiendomsrett til produksjonsmidlene. Derfor vil en slik strategi ta masse krefter fra viktigere fagforeningsarbeid, og den vil gi lite tilbake.

En god Rødt-politikk er å kreve arbeidermakt i kraft av å være ansatt i bedriftene, i kraft av å skape verdiene som gir bedriften penger i kassa. Vi har i dag et skinndemokrati med utskremte ansattrepresentanter i bedriftsstyrene. Men noen klubber har klart å gjøre noe ut av dette, utvikle styreplassene som en plattform for å konfrontere eierne, for eksempel hvis det pågår kamp mot nedbemanning, eller kamp mot å satse på innleie og underleverandører, i stedet for rekruttering. Dette vil også møte motstand, men er langt bedre Rødt-politikk enn å gi illusjoner om at veien til en god arbeidsplass går gjennom å kjøpe aksjene.

Stein, hvorfor er det viktig og nødvendig at tilrettelegging for arbeiderstyrte bedrifter er en del av Rødts økonomiske politikk?

Stein: Bjørn Tore behandler dette forslaget som om det vil ta ressurser fra annet arbeid i Rødt og fagbevegelse. Jeg tror det er tvert imot, at det vil kunne utløse mer aktivitet og inspirere til handling. Samfunnsmessig er tilrettelegging for mer arbeiderstyre, mer kooperativ virksomhet, og til og med tilrettelegging for mer ideelt eierskap til erstatning for kommersiell virksomhet, bra. Også under kapitalismen. All min erfaring fra 50 år som aktivist er at de valgene vi gjør, også har betydning for hvordan livet kan være under kapitalismen. Og da må vi, hvis vi kan, bidra til flere verktøy enn de vi har i dag. Når vi sloss for å forsvare arbeidsplasser mot nedlegging, trenger vi alternativer. Det vil styrke, ikke svekke, kamper som vi uansett tar. Finnes alternativet, vil det i seg selv ofte gjøre det vanskeligere for et stort konsern å legge ned. Oppkjøp og nedlegging er ofte for å sikre markedsandeler. Vi må da gjøre det vanskelig å bruke oppkjøpet til å sikre markedsandeler uten også å utvikle produksjonen og arbeidsplassene. Vi trenger å komme med forslag som også kan gjennomføres nå.

Er det ikke demokratisk underskudd i arbeidslivet, og dermed behov for at de ansatte skal få større innflytelse over drift og eierskap i bedriften de er ansatt i?

Bjørn Tore: Jo. Og det skal Rødt og mange andre slåss for, både så lenge vi har kapitalisme, og i ei sosialistisk framtid. Innflytelse over drift gjennom fagforeningene i kraft av at det er vi som skaper verdiene. Og kjempe for offentlig eierskap under demokratisk kontroll, og mot privatisering av offentlige tjenester.

Stein: Både lovverk og avtaleverk i Norge er fulle av vakre formuleringer om demokratisk medvirkning, også i styring av bedrifter. I tillegg til innflytelse på eget arbeid. For meg er det helt unaturlig hvis det skal stoppe ved eierskap. Hvorfor skal det det?

Samfunnsmessige endringer kan skje svært raskt under dagens kriserammede kapitalisme. Erfaringer med ledelse av bedrifter vil da være svært viktig. Hvordan skal vi kunne overta hele butikken, dvs. skape sosialisme, hvis arbeiderbevegelsen ikke har slik kompetanse? 

Hvordan skal vi klare å bygge en annen samfunnsformasjon hvis vi ikke vet hva som kan fungere og hva som ikke fungere? Hvilke rammevilkår må endres? Det er jo ikke slik at en sosialistisk maktovertakelse løser alle problemer. Det løser noen, men skaper også nye. Vi må fortsatt investere, vi må være effektive, men samtidig ivareta og bruke folks arbeid bedre enn i dag. Klarer vi ikke det vil forsøk på å bygge sosialismen gå på dunken, nok en gang.

Programpunktet om å legge til rette for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter ble vedtatt med stort flertall, slik det ble vedtatt med stort flertall av Arbeidsprogramkomiteen. Forslag fra Asbjørn Wahl om å stryke dette punktet falt.

Faktaboks: Nor Heis Oslo

Høsten 1993 gikk Nor Heis konk, og arbeiderne og fagforeningen til heismontørene, HMF, kjøpte bedriften for å redde arbeidsplassene. Bedriften skulle kjennetegnes av arbeidermakt. 

Nor Heis Oslo fikk en meget interessant eierstruktur. HMF var den reelle eieren. Klubben fikk ansvar og myndighet til å stå for den løpende driften. Det var flere sosialister som jobba der, så arbeidermaktperspektivet kom fra golvet. Roar Eilertsen (De-Facto) ble valgt som styreleder av arbeiderne. Direktørene som ble ansatt, var aldri i tvil om at det var HMF-klubben som bestemte i bedriften. Klubbmøtet tok de store avgjørelsene. 

Bedriften ble solgt i 1999, etter mye tvil og flere jevne avstemninger. Det er ikke kjent noen forsøk på å drive arbeidermaktbedrift i Norge etter dette. 

(Kilder: Roar Eilertsen i Rødt! (Gnist) nr. 2 2010, Jørn Magdahl: Meningsløst God, Gyldendal 2007, samtale med Fritjof Johansson 2021.

Faktaboks Mondragon

Mondragon er en føderasjon av arbeiderkooperativer, basert i Euskadi i Nord-Spania. Den ble etablert som en produksjonsbedrift i landsbyen Mondragon i 1956 av Jose Maria Arizmendiarrieta og en gruppe av tekniske studenter. Det som først ble produsert, var parafinovner. 

Nå er Mondragon verdens største kooperative konsern med bedrifter over hele verden som sysselsetter 90 000, der omtrent en tredel er eiere. I Spania eier og driver Mondragon bank- og forsikringsvirksomhet og dagligvarekjeden Eroski. Sammenlignet med spanske private bedrifter er lønnsnivået for produksjonsarbeidere i Mondragon høyt, mens det motsatte er tilfeller for ledere på mellomnivå og tekniske stillinger. Forholdet mellom avlønning av ledelse og produksjonsarbeid varierer i konsernet, gjennomsnittlig er det 5:1. Lønnsreguleringen skjer ved avstemning mellom eierne i den enkelte virksomheten. Det er ikke fagorganisering. (Fra Wikipedia)

 

Dette nummeret av Gnist handler om staten – hva den er for noe og hvordan jobbe politisk som et revolusjonært parti i det marxister grovt sett vil oppfatte som et redskap for kapitalismen som økonomisk og politisk system. Derfor er det naturlig å snakke med Siavash Mobasheri som er leder av det største distriktet i Rødt, Oslo. Hvert fjerde medlem av Rødt er medlem av Rødt Oslo.

Av Erik Ness, medlem av redaksjonen i Gnist
Siavash Mobasheri er utdannet lærer, leder av Rødt Oslo, landsstyrerepresentant og bystyrerepresentant i Oslo.
foto: Ole Mjelstad

Gnist: Hva tenker du om påstanden om at staten grovt sett er et redskap for kapitalismen som økonomisk og politisk system? At staten er en organisering for å holde produksjon for profitt og borgerskapets klasseherredømme i gang?

Siavash: Jeg er vel ganske enig i denne påstanden. Staten blir gjerne framstilt som en nøytral instans. Det er ikke riktig. Statens rolle er å forsvare kapitaleiernes rett til å tilegne seg verdiene av det som blir produsert. Staten står klart og tydelig på eierklassens side, selv om den også har oppgaver som er til fordel for den arbeidende klassen.

Statsapparatet – inkludert fylker, kommuner og statseide bedrifter – vil jeg si at har grovt sett tre hovedfunksjoner under kapitalismen: mekler, felleskapitalist og maktinstrument. Jeg skal forklare hva jeg mener med disse funksjonene.

Som mekler lager statsapparatet lover og systemer som får samfunnet og markedsøkonomien til å gli best mulig og i samsvar med interessene til kapitalen. Dette er ikke alltid like lett å få øye på, men når man først har sett det, så blir det veldig tydelig. Skattepolitikken er et eksempel på dette, lønnsarbeid skattes mye hardere enn inntekt på aksjespekulasjon. 

En sterk fagbevegelse og andre gode krefter er avgjørende for at lover og regelverk blir bedre for arbeiderklassen. Arbeidsmiljøloven og folketrygdloven er klassiske eksempler på forbedringer som er vunnet gjennom kamp. Dette er imidlertid ikke evige seire, arbeidsfolks rettigheter er stadig under angrep, og vi er ikke alltid sterke nok til å klare å forsvare det vi har. 

En del av meklerfunksjonen blir utført via de folkevalgte organene, nasjonalt og lokalt. Dette gir staten et demokratisk preg, og til en viss grad får folk innflytelse på den måten. Men i alle vesentlige spørsmål er det likevel eierklassen og kapitalen som rår, dette har vi også sett tydelig under koronakrisa – de store millionene har gått til de rikeste, smulene har gått til oss andre. 

Som felleskapitalist sørger staten for infrastruktur og standardisering som det ville være lite hensiktsmessig eller umulig for hver enkelt kapitalist å bygge ut eller vedta. Utbygging av veier, vanntilførsel og kraftlinjer er selvfølgelig også et gode for folk flest, men det er en heldig bieffekt, ikke et mål i seg sjøl. 

Som maktinstrument skal staten sørge for å opprettholde lov og orden og gi landet trygge grenser. Men den har også etablert et overvåkings- og kontrollsystem, både åpent og i det skjulte. Den politisk begrunnede overvåkinga av venstresida i norsk politikk har vært massiv. Gjennom både 70- og 80-tallet ble tusenvis av politiske aktive overvåka og registrert fordi de ønsket å endre på maktforholdene i Norge.

Jeg sier ikke at staten bare er et onde i et kapitalistisk samfunn. Staten kan også være en plattform hvor arbeiderklassen og sosiale bevegelser kan kjempe fram bedre velferdsordninger og rettigheter for vanlige folk. Det formelle og delvis demokratiet som er bygd opp, gir oss muligheter som mangler i mange andre land, vi må bare ikke glemme at rettighetene vi har ikke er en gave fra systemet, men et resultat av politisk kamp gjennom mange år. Nå ser vi at tilkjempede goder blir svekket og mulighetene for å få til reelle endringer innenfor rammene av kapitalismen blir dårligere når arbeiderklassens organisasjoner er svakere. Det vi ser er at den økonomiske sfæren utvides og at demokratiet slik innskrenkes når nye områder legges under markedets vold, for eksempel når velferdsprofitørene gjør nye innhogg.

Gnist: Du er «hærfører» for noen tusen medlemmer av Rødt, revolusjonære, som vil et helt annet sted enn vi er i dag. Hva tilbyr Rødt sine medlemmer sånn at de sammen deltar i klassekampen? Jeg tenker på studier, lagsarbeid, hjelp til å bli aktive i fagforeninger, kvinnebevegelsen, antirasistisk bevegelse osv.  

Siavash: Rødt Oslo har i likhet med resten av partiet vokst massivt de siste årene, og det betyr mange nye medlemmer og stort behov for å utvikle organisasjonen både organisatorisk og politisk. I tillegg forandrer virkeligheten seg hele tida, derfor må vi oppdatere våre meninger og analyser i tråd med utviklinga i samfunnet. Dette er, for å si det pent, ikke en enkel oppgave.

Det er ikke sånn at vi stadig må finne på hva vi mener på nytt, men vi trenger å tilby alle nye medlemmer skolering i det grunnleggende tankesettet vi bygger på, altså marxistisk analyse. Når virkeligheten forandrer seg, må vi tenke gjennom hva vi mener konkret, med utgangspunkt i en felles analyse og et felles begrepsapparat. Jeg tror det er riktig å si at akkurat nå har vi stort behov for å bygge denne felles analysen og utvikle dette felles begrepsapparatet. 

Det finnes nettverk, utvalg og arbeidsgrupper både lokalt og sentralt som jobber med å legge til rette for studiearbeid. Men det som finnes av tilbud, er likevel ikke nok. Etter min mening har vi i Rødt de siste årene ikke klart å lage et godt nok verktøy for å forstå virkeligheten, hvordan vi kan forandre den og hva vi vil forandre den til. Jeg savner diskusjoner om «de lange linjene», for vi blir dessverre ofte slukt av små og store hverdagslige saker i parlamentariske organer. Å finne tid til å se langt framover sammen, er en av de viktigste utfordringene for oss nå. Vi har over 10 500 medlemmer i Rødt. Det er en potensiell politisk kraft av dimensjoner, men da må vi også gi medlemmene mulighet til å både utvikle seg sjøl politisk og til å være med og utvikle Rødt politisk – basert på analyser og diskusjoner, ikke kortsiktig gevinst på meningsmålinger.  

Det kommunistiske PTB (Parti du Travail) i Belgia er det mest spennende partiet på venstresida i Europa nå. De har gjort flere sterke i valg de siste åra, og de prioriterer å styrke grasrotbevegelsene og å bygge egen partiorganisasjon framfor å satse alt på å føre egen parlamentarisk framgang. Jeg mener ikke at Rødt skal bli en kopi av PTB, å kopiere andre partier i andre land er aldri en god idé, men vi må erkjenne at dagens studiearbeid ikke fungerer optimalt.

Jeg savner at vi i Rødt har en gjennomgående og systematisk partiskole og en kultur for å studere, lære og utvikle oss. Jeg opplever at studier av marxisme i Rødt, og på venstresida for øvrig, har blitt en hobby for spesielt interesserte og akademikere. Politiske studier er nødvendig for å utvikle en god politikk her og nå, og for å se hvilke veier vi skal velge for å kunne kvitte oss med kapitalismen som system. Her mener jeg vi må se på Rødts forhistorie og lære av den. AKP på sitt beste videreutviklet marxismen, og Kjersti Ericsson, Siri Jensen, m.fl. har bidratt med viktige analyser. Samtidig må vi huske at disse analysene ble utviklet i politiske kollektiv, ikke av enkeltpersoner som satt innelåst i kott og skrev for seg selv.

Partibygging i bred forstand av ordet må tas på alvor. Vi må prøve å skape et parti av aktive og skolerte aktivister som klarer å skape et genuint anti-systemparti med alt det innebærer av alternativ organisering. Et slikt parti satser ikke bare på å vinne valg, kapre flest mulig stemmer og sprenge sperregrensa for å få inn flere representanter på tinget. Vi skal være et parti som hele tida står på to bein, partibygging og ikke-parlamentarisk arbeid må prioriteres i minst like stor grad som folkevalgtarbeid.

Vi må bruke skoleringa målretta for å skape mer aktiv grunnplan som ikke bare former en bedre praksis, men som ved å gjøre det basert på en felles ideologisk forståelse knytter deler av bevegelsen nærmere sammen. Dette høres kanskje litt stort ut, men det finnes ikke noen grunn til at vi ikke skal være ambisiøse. Det handler om å vite hva vi vil og jobbe dag til dag ut ifra noen målsettinger som vi ser på horisonten. Mister vi målet ut av syne er det lettere å gå seg vill.

Gnist: Mer og mer av vårt arbeid rettes nå inn mot valgkamp og arbeid i kommunestyrer, fylkesting og nå Stortinget? Hvordan tenker du at dette står i forhold til oppgaver utenfor folkevalgte organer, jfr. spørsmålet ovenfor?

Siavash: La oss slå fast et par ting til å begynne med: Det er få i Rødt som mener at sosialismen kan innføres gjennom kommune- eller stortingsvalg. Selv om vi i en viss forstand jobber i folkevalgte organer for å gjøre kapitalismen litt mer menneskelig og mer økologisk forsvarlig, så har vi ingen illusjon om at det finnes en kapitalisme som kan gi menneskeheten en tilfredsstillende framtid. Grådigheten, profittjakten, kravet om evig økonomisk vekst, alt dette som ligger i kapitalismens natur, betyr at den må kastes på historiens skraphaug. 

Vi er derfor tydelig på at makta til å forandre samfunnet ligger i bevegelser utenfor de folkevalgte organene. Vi er mer opptatt av å bringe på banen de krava enn å få posisjoner med mest mulig innflytelse og høye lønninger. Derfor har vi valgt å ikke gå inn i byrådet i Oslo, og på nasjonalt plan er det uaktuelt å gå inn i regjering. Regjering og byråd betyr ansvarlighet, lukka dører, enhet med makta og administrering av et system vi er grunnleggende mot. Og vi har vist, ikke minst her i Oslo, at det med riktig strategi kan det ligge mye makt i å sitte utenfor, men med samarbeid og røtter i folkelige bevegelser og aksjonsgrupper. 

Jeg mener Rødt skal være partiet som løfter folk og bevegelser sine kamper inn i de folkevalgte organa samtidig som vi er med å organisere de folkelige kampene. De seirene vi vinner i folkevalgte organ kommer ofte som et resultat av ikke-parlamentarisk arbeid. Dette ved at man har lagt et press utafor folkevalgtorganene som etter hvert kjennes også inn i maktens korridorer. Her er Rødt i en unik situasjon da vi er det eneste partiet som tar folkelige bevegelser på alvor.

Vi må stadig utvikle ei av våre sterke sider, evnen til å knytte sammen parlamentarisk og ikke-parlamentarisk arbeid. Det betyr ikke bare at vi kan vinne enkelte seire innafor systemet, men det betyr også at vi er med på å endre styrkeforholda mellom klassene. Det forutsetter en annen måte å jobbe på enn de andre partiene har. Det betyr at partiet må jobbe i – og i tett samarbeid med – de store folkebevegelsene (massene), fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, freds-og solidaritetsbevegelsen, den anti-rasistiske bevegelsen for å nevne noen.

Gnist: Jeg tenker at det er et sjikt i Rødt som nå er blitt viktigere enn før: de folkevalgte. At politikk framstår som folkevalgtarbeid. Hva tenker du om dette i en sammenheng med å trekke alle med, bygge opp arbeiderklassen og folkets styrke nedenfra? Bygge opp fra grasrotnivå.

Siavash: La meg bruke Rødt Oslo, en organisasjon i sterk vekst, som eksempel. Vi får stadig mange nye medlemmer, vi har folkevalgte i 13 av 15 bydelsutvalg (kommunestyret), 20 lokallag og fire representanter i Oslo bystyre. I mange bydeler har vi for første gang vist fram partiet vårt, bygger tillit og gjør politisk arbeid. Vi har også relativ en sterk organisasjon i Oslo med aktive lag i nesten alle bydeler. 

Sånn som det fungerer i dag, er det det parlamentariske arbeidet som i størst grad bidrar til å gjøre Rødt synlig i mediene, og da blir det fort også det som blir mest synlig av partiarbeidet. De folkevalgte blir Rødts ansikt utad. Dette må vi være oppmerksomme på, og vi må jobbe for bedre balanse mellom det parlamentariske og det ikke-parlamentariske arbeidet.   

Derfor er mitt utgangspunkt at det er helt avgjørende med et godt samspill og samarbeid mellom folkevalgte og partiorganisasjonen. Det ville jo være veldig trist, og uheldig for hele klassekampen i Oslo og resten av landet dersom vi ender opp med å bli reint et parlamentarisk, maktsøkende parti. Vi skal ikke gå i SV-fella.  

Partiorganisasjonen har vi for å organisere klassekamp i brei forstand, ikke bare valgkamparbeid og parlamentarisk innsats. I valgkampen løper partiaktivister beina av seg for å spre politikken og overbevise folk til å stemme Rødt. Da er det på sin plass at de har eiendomsrett til partiets representasjon i kommunestyret, fylkesting og stortinget. Vi må hele tiden minne hverandre på at ingen Rødt-representant sitter der i kraft av seg selv. 

Våre folkevalgte er viktige for partiet, men det er samtidig nødvendig å sikre at de er forankra i en fungerende, skolert, og engasjert partiorganisasjon. En slik forankring er nødvendig for å få det riktige forholdet mellom arbeidet i de parlamentariske organene og partiets arbeid med å mobilisere folk til engasjement i lokale og sentrale kampsaker. Det er altså en gjensidig avhengighet mellom folkevalgte og partiorganisasjonen. 

En av mine kjepphester er rotasjon av maktposisjoner i folkevalgte organer. Dette gjøres i partiet Enhedslisten i Danmark. I et sosialistisk parti bør det være regler for hvor lenge en person kan ha en ledende stilling. På den måten vil man sikre at makta fordeles på mange flere hoder og hender. Vi sier gjerne at makt korrumperer. Med det mener vi at folk i maktposisjoner endrer seg og slutter å tjene folks interesser. Dette gjelder også i revolusjonære partier. Derfor vil vi at makt ikke skal konsentreres rundt noen få utvalgte personer, men at den skal inkludere så mange som mulig. Jeg mener at når en person har hatt en heltidsstilling i et parlamentarisk organ i to valgperioder, skal denne personen ta en pause og gå ut i vanlig arbeid igjen, så andre folk kan slippe til. Ikke minst bør vi stille krav om at alle som skal ha en sentral stilling i partiet, bør ha hatt vanlig arbeidserfaring og ha lokal organisasjonserfaring i Rødt.

Gnist: Hvilken rolle mener du partilaga spiller og kan spille i en sånn sammenheng? Mange av oss kaller partilaga fortsatt for grunnorganisasjonene. Er det der makta ligger lokalt for allsidig politiske arbeid – og arbeid i folkevalgte organer?

Siavash: Våre folkevalgte spiller i dag en svært viktig rolle i å vise fram partiet. Samtidig skal Rødt ikke gå i samme fellen som andre partier: At det er i kommunestyregruppe, fylkestingsgruppe, stortingsgruppe og i den aller øverste ledelsen at makten ligger, mens medlemsmøter, årsmøter og landsmøter får mer symbolsk og rituell betydning.     

Det er nødvendig at det lokale partilaget legger vekt på å støtte opp om Rødt-representantenes virke som folkevalgte, ved å diskutere linjene for de viktigste sakene, prøve å få satt av nok kapasitet til å bistå i arbeidet, og stå til disposisjon for å diskutere vanskelige og kontroversielle spørsmål som måtte dukke opp. Og det er viktig at folkevalgte selv er aktive overfor laget og er opptatt av å lytte til andres syn på sakene. I Oslo har vi løst dette både ved å innarbeide gjennomtenkte samarbeidsrutiner, og at vi i våre lokale vedtekter slår fast at våre folkevalgte er underlagt vedtak fattet av lokallag/fylkesstyret. 

Rødt Oslo har over 2500 medlemmer. Dette gir både store muligheter, men også organisatoriske utfordringer. Vi har flere muligheter rundt hvordan vi skal få partiorganisasjonen og medlemsdemokratiet til å fungere på en bedre måte.

Situasjonen kan beskrives slik: På den ene siden har flere av partilagene «for mange» medlemmer. Styrene har vansker med å kommunisere og ha kontakt med alle og aktivisere dem i partilagets arbeid. På den andre siden har Rødt Oslo flere nye medlemmer som føler det vanskelig å aktivisere seg i forhold til den eksisterende lagsstrukturen og organisasjonsmodellen. De er kanskje heller ikke interessert i at medlemskapet skal fungere på denne måte, eller de har fra før et ganske travelt liv med mange gjøremål, interessefelt, barnepass, skiftarbeid osv.

Samtidig er det ønskelig at flere aktiviserer seg. Selv om Rødt godtar at vi har medlemmer som forholder seg passive, er hele organisasjonskulturen og partidemokratiet vårt basert på at medlemmene er med i fungerende partilag. I tillegg er det ønskelig at Rødt som revolusjonært parti er med og påvirker arbeidet og tar ansvar i folkelige organisasjoner og aksjoner. Da trenger vi aktive partilag som forholder seg til dette og engasjerer medlemmene i de forskjellige sakene. Våre ambisjoner går langt utover valgkamper og parlamentarisk arbeid i Storting og bystyre-/ bydelsutvalg. I så måte er det noen «hull» i hvordan vi for tiden er organisert i Oslo. Dette er spørsmål vi har diskutert over flere år i partilagene våre, men vi har ikke landa på en konklusjon ennå. 

Strategisk sett er det ikke mulig å tenke seg sosialisme i dette landet uten at partiet har store og sterke bastioner i hele den mangfoldige arbeiderklassen. Vi trenger mer fagforenings- og arbeidsplassorganisering. Vi trenger faglige lag som organiserer ansatte og tillitsvalgte på sykehusene, i hjemmetjenesten, i IKT-bransjen, på bibliotekene, innenfor handel- og kontor så vel som for ansatte i frisør- og hudpleiesalonger. Og vi trenger flere møteplasser for «røde tillitsvalgte» i fagbevegelsen.

I et essay fra 1930 kom John Maynard Keynes med en dristig spådom om de økonomiske mulighetene for hans barnebarns generasjon. Ingen, mente han, vil måtte jobbe mer enn 15 timer i uka. Den teknologiske utviklingen, og den økonomiske veksten med den ville for første gang i historien gi menneskeheten muligheten til å bruke det meste av tida si til annen aktivitet enn den som er nødvendig for å sikre sin egen overlevelse.

 

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Eduardo Alexander

---

Keynes er ingen hvem som helst. Da etterkrigsøkonomien skulle organiseres i vår del av verden, var det hans ideer og teorier som ble lagt til grunn, og ikke bare blant sosialdemokrater. Så sent som i 1971 erklærte selv USAs erkekonservative president Richard Nixon at han var keynesianer. Likevel, til tross for at Keynes’ spådommer om den økonomiske veksten siden 1930 i stor grad har slått til, og til tross for at generasjonen han skriver om nå befinner seg i pensjonistenes rekker, virker visjonen hans kanskje enda fjernere i dag.

 

Til tross for sine visjoner, var Keynes ingen radikaler. Han var medlem av det britiske liberale partiet, han hadde liten tiltro til arbeidsfolks evne til å styre økonomien og landet, og han slo ved en anledning også fast at i kampen mellom klassene sto han på borgerskapets side. I tråd med denne grunnleggende holdningen avviste han også Marx som utdatert, uvitenskapelig og uten relevans for den moderne verden. Men om noen kan forklare hvorfor Keynes tok feil, så er det nettopp Marx.

 

Rikdom og arbeidstid

Keynes gir i sitt essay uttrykk for en viktig sammenheng. Rikdommen som eksisterer i et samfunn, er et uttrykk for en viss arbeidstid. Alt vi kan nyttiggjøre oss – fra brød til helikoptre – kan vi nyttiggjøre oss fordi mennesker har brukt av sin tid til å fremstille dem. Problemet er bare at Keynes stopper der. Han påpeker bare det tilsynelatende faktum at dersom vi bruker så og så mye mindre tid på å produsere de produktene vi forbruker, så kan vi kutte arbeidstida med det samme, eller i hvert fall til et betraktelig lavere nivå dersom vi vil ta høyde for å dekke nye behov. 

Marx gikk derimot bak denne overflaten. Det er ikke det å dekke folks behov som er drivkraften bak den kapitalistiske produksjonen, mente han, det er profitten, og for at kapitalistene skal få profitt, må de tilegne seg en andel av verdiene arbeiderne skaper. Når produksjonen er avsluttet, produktene solgt og alle utgifter betalt, må de altså sitte igjen med en større sum enn de startet med. Dette skjer imidlertid ikke i et tilfeldig forhold. Arbeiderne har selv behov av både fysisk og mental karakter som de må dekke. Det betyr altså at arbeidsdagen må ha en lengde som overstiger den arbeidstida som er nødvendig for at arbeiderne skal kunne dekke disse behovene.

Om den nødvendige arbeidstida for å dekke behovene i samfunnet skulle ha blitt redusert til en firedel, slik Keynes’ mest moderate anslag i et hundreårsperspektiv tilsier, så kan man selvsagt tenke seg at denne innsparingen kunne blitt fordelt likt på arbeidere og kapitalister. Arbeiderne ville bare trengt en firedel av den tidligere lønna for å dekke behovene sine. Men da ville også profitten falt tilsvarende. Selv om behovene fortsatt hadde blitt dekket, ville økonomien ha skrumpet inn. Dermed kommer motsetningen mellom det Marx kalte bruksverdi, og det han kalte bytteverdi, til syne.

Varens doble karakter

Ifølge Marx har varen en dobbel karakter. Som bruksverdi er den noe menneskene i et samfunn på et eller annet vis kan nyttiggjøre seg, som dekker et behov. Som bytteverdi, derimot, er den noe som kan byttes mot noe annet, i vårt samfunn stort sett penger, som i virkeligheten bare er et uttrykk for en annen bytteverdi. Men der en bruksverdi kan være en bruksverdi uten samtidig å være en bytteverdi, for eksempel hvis jeg baker mitt eget brød eller strikker mitt eget skjerf, kan en bytteverdi ikke eksistere uten at den først er en bruksverdi. Ingen vil kjøpe noe de ikke kan nyttiggjøre seg. Videre er et produkt en bruksverdi så lenge det er i bruk. En bytteverdi, derimot, er produktet bare frem til den er solgt. 

Hvis jeg går amok på Karl Johan og knuser alle butikkvinduene der, så vil det skape behov for nye vinduer. Dette behovet dekkes ved at det produseres nye vinduer, nye bruksverdier til erstatning for de gamle. Mengden bruksverdier er altså uendret, men det har blitt produsert nye bytteverdier. Dette eksemplet kan kanskje virke søkt, men slik fungerer faktisk kapitalismen til tider. I Thomas Seltzers dokumentarserie UXA får vi høre at den amerikanske bilindustrien på 60- og 70-tallet leverte biler med stadig kortere levetid, helt ned mot to år. Bilparken ville altså måtte fornyes hvert annet år, og dette var en villet utvikling. Om fornyelsestakten hadde vært det doble, slik at den hadde blitt fornyet hvert fjerde år, så ville den samlede mengden bruksverdier i form av biler vært uforandret, men mengden bytteverdier ville vært det halve.

Den amerikanske bilindustrien lyktes ikke med å tvinge amerikanerne til å bytte bil så ofte som de ønsket. I stedet svarte forbrukerne med heller å kjøpe europeiske og japanske biler. De kostet kanskje litt mer, men varte desto lenger. Bilindustrien har nok lært av dette og bruker andre midler for at bilene ikke skal brukes lenger enn nødvendig. I dag handler det mer om å fortelle om nye bilmodellers fortreffelige egenskaper – om gulrot mer enn om pisk. Men hensikten er fortsatt den samme – en raskere utskiftning av bilparken, og dermed en økt produksjon av bytteverdier.

Utviklingen har altså gått i en helt annen retning enn det Keynes spådde. Økt produktivitet fører ikke til redusert arbeidstid, det fører til produksjon av stadig flere varer, stadig flere bytteverdier. Dels innebærer det selvsagt at det også skapes nye bruksverdier, vareutvalget i dag er uendelig større enn i 1930. Fra kapitalens ståsted, er dette imidlertid bare en bieffekt av at bytteverdi forutsetter bruksverdi. Om dette skjer ved å skape genuint nye bruksverdier, eller bare ved å sørge for at allerede eksisterende bruksverdier byttes ut raskere, er uten betydning.

Frihetens rike

Selv om kapitalismen sammenlignet med tidligere produksjonsmåter har skapt enorme mengder bruksverdier, har dette altså ikke skjedd for å øke samfunnets rikdommer. Profitten er drivkraften, og den er avhengig av bytteverdien. Men siden bytteverdi forutsetter bruksverdi, så forklarer dette også problemet med Keynes’ spådommer. Selv om en reduksjon i arbeidstida, ikke behøver redusere mengden bruksverdier, vil den uunngåelig redusere mengden bytteverdier. Arbeidstidsreduksjonene Keynes mente å forutse, står altså i direkte motstrid til kapitalismen. 

Men hva da i et sosialistisk samfunn? Marx har et par interessante betraktninger rundt dette:

Når rikdommen er avkledd sin bornerte borgerlige form, hva annet er den enn det individenes universelle behov, evner, nytelser, produktivkrefter osv. som de er skapt i det universelle byttet? Den fulle utviklingen av det menneskelige herredømmet over naturkreftene, både i den såkalte naturen og i sin egen natur? Den fulle utviklingen av menneskets kreative anlegg, uten andre forutsetninger enn den historiske utviklingen frem til nå, altså utviklingen av alle menneskelige krefter som sådan […] til et mål i seg selv?

 

Frihetens rike begynner i virkeligheten der arbeidet som er bestemt av nød og ytre tvang, opphører. […] Friheten kan på dette området bare bestå i at det sosialiserte mennesket, de assosierte produsentene, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på rasjonelt vis, underlegger det sin samfunnsmessige kontroll i stedet for en blind makt, og det med den minste kraftanvendelse og under de til den menneskelige natur mest verdige og passende betingelser. Likevel består nødvendighetens rike. Hinsides dette begynner utviklingen av menneskelige krefter som et mål i seg selv, det virkelige frihetens rike, som bare kan blomstre på grunnlag av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.

Etter hvert som vi må benytte en stadig mindre del av arbeidstida vår på det som er bestemt av nød og ytre tvang – nødvendighetens rike – er det stadig mer ledig tid til det vi lyster – frihetens rike. Og forkortelse av arbeidsdagen er ikke bare et fromt ønske, det er selve grunnbetingelsen. Så langt er dette ikke så ulikt Keynes’ visjon. Men ulikt Keynes, avviser Marx at dette kan realiseres under kapitalens blinde makt. Det forutsetter et samfunn av assosierte produsenter – det vi gjerne kaller sosialisme eller kommunisme.

Kapitalistisk innovasjon

Men hva da med innovasjonen, utviklingen av nye produkter? Det er ingen tvil om at kapitalismen frembringer stadig nye bruksverdier. Men da Steve Jobs og Steve Wozniak bygde sin første Apple-datamaskin, var det ikke fordi de ville starte en teknologigigant. De bygde den fordi de ville dekke et behov de selv hadde, og som de kunne tenke seg at også andre kunne ha. Sjansen for at de skulle bli grunnleggere av et av verdens største selskaper, og at de selv skulle bli noen av verdens rikeste menn, var, om de i det hele tatt tenkte på det, forsvinnende. Likevel bygde de den. Resten er, som man sier, historie.

Om vi ser på den nye teknologien de siste tiårene, er den slett ikke et resultat av det private initiativ. Helt grunnleggende teknologiske forutsetninger, som internett, GSM- og GPS-teknologien, er eksempler på teknologier som er utviklet i offentlig regi. Legger vi til alt det som er utviklet av private aktører på oppdrag fra og/eller med uunnværlig støtte fra det offentlige, er innovasjon i privat, kapitalistisk regi unntaket heller enn regelen. Det er altså fellesskapet, samfunnet, som har bidratt med teknologien. Det viktigste bidraget fra de såkalte entreprenørene, er å forvandle bruksverdiene til bytteverdier og dermed gjøre profitt på den.

Men den kapitalistiske innovasjonen har også en annen side. Jobs og Wozniak var neppe de eneste som kunne ha skapt det som ble Apple, og det er heller ingenting som tilsier at produktet deres var bedre enn andre konkurrerende produkter. Mange vil nok si tvert imot. Helt allment er det ikke slik at den som vinner en formatkrig, som det gjerne kalles, nødvendigvis har det beste produktet. Det kan like gjerne dreie seg om at vinnerne er de som har den beste strategien for å vinne krigen, altså faktorer som overhodet ikke har med bruksverdien å gjøre. Dermed er faren absolutt til stede for at konkurransen ikke frembringer de beste bruksverdiene. 

Slik vil det nok også til en viss grad være i et sosialistisk samfunn, om enn i en annen form. Under kapitalistiske forhold skapes standarder ved at man låser forbrukerne fast i et system. Denne teksten er for eksempel skrevet i Microsoft Word. Det betyr ikke at det ikke finnes alternativer som er minst like gode, og som endatil ikke koster en krone. Men fordi Word har etablert seg som en standard, og fordi kompatibiliteten med andre alternativer er begrenset, mye takket være Microsofts patenter og rettigheter, så er Word vanskelig å komme utenom. Microsoft har et incitament for å gjøre det så vanskelig som mulig å bruke andre løsninger enn deres. Det gir Microsoft en konkurransefordel, noe i nærheten av en monopolsituasjon. Ikke fordi det må være slik, men fordi profittmotivet skaper et perverst incitament til å underordne bruksverdi under bytteverdi.

Sosialistisk innovasjon

Under kapitalistiske forhold er teknologiske fremskritt begrenset av ønsket om å skape bytteverdier som kan selges med profitt. Under sosialistiske forhold, et samfunn der bruksverdier produseres som bruksverdier, vil dette nødvendigvis måtte være annerledes. Da vil ikke innovasjonen rette seg inn mot å maksimere mengden bytteverdier, men mengden bruksverdier. 

Spørsmålet som da fort dukker opp, er hvordan verden ville sett ut dersom en slik sosialisme på et eller annet tidspunkt hadde vunnet frem og blitt rådende. Ville vi hatt akkurat de bruksverdiene vi har i dag? Neppe. Men vi må samtidig huske på at den verden vi lever i, ikke er den første som har hevdet å representere toppen av sivilisatorisk utvikling. Tvert imot er dette noe alle sivilisasjoner har hevdet, til alle tider. Sjansen for at akkurat vår tid skulle være det, er temmelig liten. Samfunnet beveger seg ikke mot en endelig sluttstasjon, det er i konstant utvikling og vil være det så lenge menneskearten eksisterer. Det eneste vi kan gjøre noe med, er i hvilken retning denne utviklingen går.

I dag er vitenskap og innovasjon forbeholdt de få. Charles Darwin gjorde ikke oppdagelsene sine bare fordi han var uvanlig smart. Om han ikke hadde hatt en familie som ville og kunne finansiere deltakelsen hans på HMS Beagles første ekspedisjon, ville han neppe blitt sin tids kanskje største vitenskapsmann. Selv om han var interessert i dyr og planter, var han slett ikke den eneste. Problemet er bare at de fleste med slike interesser ikke får anledning til å utforske disse. Ikke har de penger, og ikke har de tid.

Så la oss da forestille oss at produktivitetsvekst tas ut i redusert arbeidstid. Vil ikke det da nettopp skape en situasjon der disse talentene får anledning utfolde seg? Og hvis det er slik at flere får utfolde seg, er det ikke da mer sannsynlig at den samlede innovasjonen i samfunnet øker enn minker? Vitenskap er tross alt først og fremst et uttrykk for en interesse som får slå ut i full blomst. Vil ikke da et samfunn som tillater denne interessen å utvikle seg, legge grunnlaget for en enda hurtigere utvikling?

Stiavhengighet

Et samfunn utvikler seg ikke av ingenting, utviklingen hviler på det eksisterende. Dette kalles også stiavhengighet – der flere stier krysses, kan du selv velge hvilken du vil ta, men du er prisgitt den stien du valgte for å komme til krysset. I et samfunn strukturert rundt isolerte kjernefamilier, for eksempel, vil også produksjonen rette seg inn mot denne strukturen. Men i et annet samfunn, ville vi kanskje ledd av ideen om at noen ville tro at det var mulig å realisere seg ved hjelp av to biler i oppkjørselen, hytte på fjellet, hytte ved sjøen og feriested i Spania – alt med eksklusiv disposisjonsrett.

I et samfunn som produserer bruksverdier som bruksverdier, er det for eksempel stor sannsynlighet for at kollektive løsninger vil være mer fremherskende. Akkurat som man snakker om stordriftsfordeler i produksjonen, vil mengden bruksverdier også kunne vokse bare de anvendes mer rasjonelt, at ikke alle har hver sin slagsdrill, hver sin snøfreser, hver sin tredemølle osv., men at disse står til disposisjon for flere som likevel får dekket sine behov.

Også i et økologisk perspektiv har dette åpenbare fordeler. Derfor ser vi også at slike kollektive løsninger har fått et visst oppsving med den økende økologiske bevisstheten. Men alt dette foregår likevel under kapitalistiske forhold. Hvis man for eksempel skulle utvikle bildelingsløsninger som gir den samme fleksibiliteten som det å eie sin egen bil gjør i dag, og bildeling dermed skulle bli den nye normalen, ville behovet for biler stupt. Selv om mengden bruksverdier ville vært uendret, ville mengden produserte bytteverdier blitt redusert. Det ville vært skadelig for økonomien. 

I et sosialistisk samfunn ville derimot en slik utvikling vært ønsket. Hvis behovet for biler hadde falt til for eksempel det halve, ville også arbeidstida som går med til å produsere biler, blitt redusert til det halve. Arbeidstid ville blitt frigjort, arbeidstid som ville kunne bli brukt til å produsere nye bruksverdier, enten i form av andre produkter eller i form av at mennesker får anledning til å realisere sin menneskelighet.

Sosialistiske løsninger

Betyr det da at det er håpløst å slåss for arbeidstidsforkortelser under kapitalistiske forhold? Slett ikke. Arbeidstida har blitt forkortet siden 1930, om enn langt fra i samme målestokk som produktivitetsveksten skulle tilsi. Kampen for lørdagsfri, for betalt ferie, for regler om arbeidstid – alt dette er kamper om arbeidstida der arbeiderbevegelsen har vunnet viktige slag. Dessuten er kampen om arbeidstida en kamp som kanskje mer enn noen annen peker ut over de kapitalistiske rammene. Bare det i seg selv gjør det verdt å ta kampen. Men å realisere Keynes’ visjoner, eller noe i nærheten av dem, under kapitalistiske forhold, det er og blir en drøm.

Samtidig er det andre momenter som har kommet til siden Keynes’ tid, ikke minst det betalte arbeidet i offentlig sektor. I 1930 var 7-årig folkeskole normalen, og mange steder var det også bare skole annenhver dag. Barnehager var nærmest ikke-eksisterende. Forventet levealder var lavere enn i dag, eldreomsorgen var følgelig mer begrenset, og sykdomsbildet var et helt annet – det som den gangen var en dødsdom, kan leges i dag. Det legges altså ned langt flere arbeidstimer i offentlig sektor for å dekke behov blant annet knyttet til utdanning, oppdragelse, helse og omsorg. 

Men her kjenner vi igjen argumentet fra dem som mener vi må jobbe mer, ikke mindre – vi trenger alle som kan bidra. Og de har, helt isolert sett, et poeng. Felles for disse yrkene, er nemlig at de er arbeidsintensive. Covid-19-pandemien har blant annet vist oss at elevenes fysiske tilstedeværelse, den direkte kontakten med lærere og skolepersonell, er en viktig del av skolehverdagen. Og selv om den medisinske utviklingen nok i noe monn kan automatiseres og mekaniseres, er det fortsatt store behov knyttet til pleie og omsorg, behov som nok fortsatt i stor grad vil kreve menneskelig arbeid. Roboter er ikke noe svar på stoppeklokkeregimer i denne typen yrker. Sånn vil det også være i et sosialistisk samfunn.

Hvordan disse utfordringene skal løses, er et altfor stort tema til å behandle her. Jeg vil likevel peke på at også dette er behov der løsningen kan sees i et kollektivt lys. For eksempel er det ikke sikkert at boformer der vi alle bor i vår egen boks, er den beste løsningen dersom vi ønsker å maksimere bruksverdiene. Mye av arbeidet som i dag foregår i offentlig sektor kan kanskje utføres vel så effektivt dersom boformene våre innrettes på en annen måte. Ja, skal vi i det hele tatt kunne snakke om sosialisme, må vi søke etter løsninger i den retningen. Hvis ikke nødvendighetens rike minimeres, hvis ikke arbeidstida reduseres mot et minimum, er det vanskelig å se for seg hvordan det hele tatt kan kalles sosialisme. Sosialisme er ikke bare en nødvendighet for å realisere Keynes’ visjoner, gjennomføringen av disse visjonene er også en nødvendighet for sosialismen.