Hisham Bustani er ein jordansk politisk aktivist og skribent. Han har vore medstiftar for Forum for sosialistisk tenkning og andre politiske initiativ i Jordan. Han argumenterer for å bygga ein felles arabisk identitet over dei kolonialistiske landegrensene i den arabiske verda. Bustani har også publisert tre novelle-samlingar på arabisk.

Omsett frå engelsk av Ingrid Baltzersen.

Det er ingen reell klassedanning i moderne arabiske samfunn. Den post-koloniale arabiske «staten» er eit politisk og økonomisk katastrofeområde som enno ikkje har gått inn i den industrialiserte tidsalderen. Skiljer og oppsplitting har blitt innført og forstørra, noko som har resultert i deformering av dei sosiale banda. Det har endra dei kollektive sjølvberga samanslutningane som har vore økonomisk basert på jordbruk og beite på landsbygda, plyndring og beite i ørkenområda, og handel, handverk og småindustri i byane. Kvar sosiale gruppe hadde sine eigne tradisjonar og reglar som gjaldt alle medlemmer. No har ein fått misdanna sosiale formasjonar basert på konsum i staden. Dei kjem i form av familie, klan, sekt eller etnisitet for å gje identitet, solidaritet og beskyttelse.

Desse sosiale formasjonane eksisterer i periferien av ein globalisert servicesektor, og er styrt av regime som i stor grad har øydelagt lokal økonomi i bytte mot ein økonomisk modell basert på utanlandsk bistand. Dette er ein modell avhenging av dei store selskapa, basert på serviceindustri, som gjer alt om til varer. Herskarklassen er representanten for dei transnasjonale selskapa, ein kompradorformasjon med interesser som står i mot lokal industrialisering og produksjon. I land der naturressursar er i overflod, har myndigheitene vald å eksportera råvarer i staden for å investera i å produsera varer med dei. I staden blir pengar trekt ut gjennom korrupsjon, og delar av det blir redistribuert tilbake til folk gjennom «gåver» frå den velgjerande herskaren.

Det er vanskeleg å identifisera eit klasseskilje basert på interesser eller motsetningar. Me finn ei veldefinert herskarklasse vanlegvis basert på statsleiaren, nære allierte og slektingar, businessfolk som representerer utanlandske selskap, og høgareståande sikkerheitspersonell (vanlegvis er alle involverte i den same veven av korrupsjon). Under ligg ei vagt definert middelklasse som består av profesjonsutdanna, og folk som er tilsette i service-sektoren. I tillegg finst eit forarma lag av dagsarbeidarar, handverkarar og ufaglærte arbeidarar. På botn finn ein dei arbeidslause, under sterk påverknad av lojalitet til stamme, religion, sekt og etnisitet.

Privatisering av offentleg sektor og opning av marknaden for utanlandske investorar har kvelt det litle av lokal produksjon som fanst. Når staten ikkje har noko anna å leve på enn ei stadig aukande skattlegging av varer og tenester og inntekt, har meir og meir av middelklassa falt ned i fattigdom i mange arabiske land.

Den viktigaste medisinen regima har bruka mot denne situasjonen, er å sprøyta små mengder gode og pengar inn i område der det var potensiale for protest, men ikkje meir enn at det så vidt haldt dei under terskelen for å eksplodera. Dette har blitt gjort gjennom å distribuera noko av oljepengane (i dei oljeproduserande landa) eller noko av dei utanlandske bistandspengane, og å distribuera gode gjennom «prosjekt». Denne mekanismen var effektiv lenge, og nøytraliserte folkeleg protest fram til den globale økonomiske krasjen i 2008 og den påfølgjande kollapsen av den nyliberale økonomien.

Viss det var ein enkelt katalysator for dei arabiske opprøra, så var det den globale kollapsen av pengemarknadane, og sjokkbølgjene som blei sendt verda rundt som følgje av den.

I den arabiske verda sendte sjokkbølgjene gradvis fleire utdanna ungdommar ut på gatene som arbeidslause, forarma og desperate individ. I tillegg blei rommet for opprør forma av inndraginga av politiske rettar (og dermed inndraginga av ei framtid), den enorme audmjukinga dei følte av sjølvkjensla si, kombinert med relativt frie og usensurerte nye verktøy for kommunikasjon.

Den ikoniske Mohammad Bouazizi, som sette i gong kjedereaksjonen i Tunisia, hadde alle elementa nemnt over. Han var eit utdanna, ungt og forarma individ som blei fornærma av ei politikvinne, som konfiskerte grønsaksvogna han dreiv handel frå utan lisens. Det at han sette fyr på seg sjølv, sendte eld gjennom det tørre graset i Tunisia og den arabiske verda. Dei desperate middelklasseungdommane i Egypt var initiativtakarane for 25. januar-opprøret, mens det var den utarma landsbygda som sette i gong opprøret i Syria.

Opprør eller revolusjon?

Viss me raskt ser på modellane frå den franske revolusjonen i 1789 og den russiske revolusjonen i 1917, finn me tre karakteristiske fundament dei er baserte på. For det første: Revolusjonar oppnår fullstendige økonomiske og sosiale endringar, og flyttar samfunnet frå ein tidsalder til ein annan (føderalistisk til borgarleg i Frankrike, føderalistisk til sosialistisk i Russland).

For det andre: Revolusjonar er innleia av teoretiske og filosofiske diskursar generert av avantgarde-filosofar og tenkjarar som reflekterer interessene til den oppstigande klassen eller gruppa. Desse diskursane fremjar framtidsvisjonar, løysingar, oppfatningar, spådommar, strukturar, verdiar og så vidare. Revolusjonane er deretter basert på dei, eller forsøker å gjennomføra dei (visjonane til Rosseau, Montesquieu, Voltaire og andre i Frankrike, visjonane til Marx, Engels og Lenin i Russland).

For det tredje: Det er ei revolusjonær klasse eller ei revolusjonær gruppe (eller parti) som stemner mot å oppnå klasseinteresser, eller fremjar den filosofiske diskursen som krevjar ein materiell eksistens uttrykt sosialt av klasseinteresser.

Desse kjenneteikna finn ein ikkje i dei noverande arabiske opprøra. Framtida kan bringa noko anna når det gjeld punkt ein, men det andre og tredje punktet gjeld absolutt ikkje.

Vidare så er ein revolusjon driven av klasseinteresser eller ideologien til eit revolusjonært parti, mens eit opprør er drive av sinne og frustrasjon. Ein revolusjon presenterer eit omfattande sosialt, økonomisk og politisk program for endring, som er gjennomtenkt og basert på filosofiske diskursar. Eit opprør har ikkje eit slikt program, og har ingen filosofisk diskurs. Ein revolusjon har ei ledande klasse og eit ledande parti, mens eit opprør har ikkje noko klart leiarskap.

Det me opplever i den arabiske verda, er fleire generelle opprør. Dei kan utvikla seg og modna til å bli revolusjonar, dei kan falla tilbake, og dei kan oppleva tilbakeslag, men me bør ikkje ha alt for store forhåpningar. Det avgjerande skrittet framover er oppnådd: Folk i den arabiske verda har reist seg mot sine korrupte og undertrykkande regime. Opprøret deira har blitt skrive i blod. Det er ingen veg tilbake. Desse opprøra er no rissa djupt inn i medvettet til folk, og dei vil ikkje bøya seg for framtidige undertrykkarar, kven dei no blir. Men fram til no har me ikkje sett ein fullstendig arabisk revolusjon.

Ettersom dei arabiske opprøra ikkje var klassebaserte, ikkje har nokon filosofisk ryggrad, og manglar eit revolusjonært parti til å driva momentum mot ei definert sosioøkonomisk og politisk endring, så var grunnlaget lagt for framveksten allereie eksisterande trendar med eit vesentleg omfang, hovudsakleg dei Muslimske Brørne og andre islamistiske rørsler.

Historisk har politisk islam tent som ein nær alliert til dei arabiske despotiske regima, spesielt på 1950- og 60-talet då det blei bruka som ein reiskap for å konfrontera den pågåande auka i nasjonalistiske og venstreorienterte rørsler. I Jordan blei for eksempel islamistane tilletne å få fortsetta med legal aktivitet i perioden med unntakslovar (1957–1989), mens alle andre parti blei gjort illegale. Dei blei tilletne å etablera institusjonar, foreiningar, bankar, sjukehus, skular, universitet, og eit stort nettverk av sosiale støtteorganisasjonar, i tillegg til at dei leiar fredagsbønnen, og har aktivteter i viktige offentleg institusjonar som Utdanningsdepartementet. Salafistørsla blei fullstendig oppfostra og støtta av USA og deira servile alliert Saudi Arabia under den kalde krigen. Den blei primært bruka i Afghanistan mot Sovjetunionen, og seinare spreidd verda rundt.

Først når dei islamistiske gruppene vaks seg for sterke til å bli manipulert av myndigheitene og blei ein potensiell trussel, så forsøkte regima å gå mot dei, utan hell.

Dei Muslimske Brørne i Irak (Det islamske partiet) tok del i USAs okkupasjonsregime som var leia av Paul Bremer. Det fortsatte også å delta i dei irakiske marionettemyndigheitene som blei sett opp under okkupasjonen. Leiaren i partiet, Tariq al-Hashemi, var visepresident. I Syria blei dei lokale Muslimske Brørne med i ein koalisjon med tidlegare visepresident Abdul- Halim Khaddam, ein provestleg syrisk renegatpolitikar. Den tidlegare leiaren frå dei Muslimske Brørne i Egypt, Abdel Moneim Abul Fotoh (som stilte som presidentkandidat etter Mubaraks fall), hadde ikkje noko problem med å erklæra at Muslimbrørne ville respektera alle internasjonale avtalar signerte av dei egyptiske myndigheitene, og at dei aksepterer Israels rett til å eksistera. Hamas (dei Muslimske Brørne i Palestina) deltok i valprosessen på Vestbreidda og Gaza basert på Osloavtalen, og etter at dei vann og tok over styringa i Gaza, har dei erklært mange gonger at dei vil akseptera ein palestinsk stat innanfor 1967-grensene. På den måten aksepterer dei legitimiteten til «Israel».

Eg har så langt tilbake som i 2007 skrive grundig på arabisk om at det at dei arabiske regima sitt angrep på islamistane er eit resultat av at dei oppfattar at islamistane blir mektigare. Islamistane presenterer seg sjølv til USA og Europa som eit potensielt meir effektivt alternativ til dei sittande regima. Arabiske regime fryktar at den ytre faktoren vil vera avgjerande, så dei har stadig PR-kampanjar mot islamsk ekstremisme, intoleranse, terrorisme osv. Dei arabiske regima var redde for den dagen islamistane vil ta deira plass, med velsigning frå USA og Europa. Dagen kom, men den ytre faktoren hadde lite med det å gjera.

Etter opprøra – islamistane tar over makta

Det islamistiske valskredet i vala som følgde opprøra, kom ikkje som eit resultat av nokon medviten vilje om det i opprøra, men det var likevel den logiske konsekvensen.

Når eit regime fell utan eit revolusjonært alternativ, vil den politiske krafta som tar makta, vera den som er mest organisert, mest opportunistisk og mest akseptert av verdsmaktene.

Ein av hovudfaktorane som førte til islamistisk vekst, var tiår med sponsing av politisk islam frå USA og dei arabiske regima. Dei tillet dei å veksa seg sterke, mens andre, progressive, strømmingar blei undertrykte under fana «kampen mot kommunismen». Til og med «krigen mot terrorisme» og det underliggande teoretiske grunnlaget («kampen mellom sivilisasjonane») styrka islamistiske strømmingar ytterlegare. Den gjorde det mogleg for dei å styrka den sosiale oppslutninga si gjennom å skapa ei propagandadriven identitetskrise, der løysinga blei ein mekanisk, defensiv, tilbake-til-røtenereaksjon.

Etterspelet: Eit steg fram eller tilbake?

Eit år etter dei arabiske opprøra er det generelle inntrykket i Egypt at regimet framleis held på makta. Først gjennom Øvsterådet for dei væpna styrkane (SCAF), seinare gjennom regimet leia av Den muslimske brorskapen. Den katastrofale undertrykkinga militæret, med støtte av Muslimbrørne, hadde av demonstrasjonane nær innanriksministeriet i januar 2012 vitnar om at dei held ved roret. For egyptiske revolusjonære så har ingen av måla dei har ønskja, blitt oppfylt enno.

Islamistane kom til makta gjennom val i både Tunisia og Egypt, og dei ville truleg vinna liknande val i Syria. Islamistane i Egypt støtta SCAF mot demonstrantane perioden før presidentvalet. Egyptiske, tunisiske, irakiske og marokkanske islamistar har allereie begynt å undertrykka fridomar, spesielt når det gjeld kultur og media.

Men dette betyr ikkje at opprøra var eit steg tilbake. Tvert i mot, det å bryta forbanninga frykta har skapa, det å innsjå folkets makt, å fryktlaust ta til gatene og velta langvarige diktatorar, det å betala prisen med blod for frigjering, verdigheit, grunnleggjande rettar, sosial rettvise og politisk deltaking har brote fortidas lekkjer. Det vil bli innbygd i den kollektive medvetta til folk i mange generasjonar framover. Erfaringa er uutsletteleg i eit historisk perspektiv, og folk vil reisa seg igjen i møte med ein framtidig undertrykkar, det vera islamistar, NATO eller militærapparatet. Fridom oppnådd ved blodoffer, er vanskeleg å overvinna.

Det at me enno ikkje ser det andre steget i revolusjonen, forkastar ikkje det første steget mot endring. Det betyr heller ikkje at framsteget aldri vil komma. Forut for revolusjonar er det vanlegvis uro og turbulens, og dei treng tid for å modnast.

Folk i den arabiske verda har aldri hatt sjansen til å modnast som sosial struktur. Den gjekk frå osmansk dominans til kolonialistisk underordning og til splitting under styret til dei arabiske regima. Dei indre sosiale mekanismane blei hindra og deformerte. Tida har kome for at eit nytt sosialt og politisk medvett no som det endeleg har blitt rom for ein offentleg diskurs etter tiår av autoritær undertrykking. Framveksten av islamisme vil bli fulgt av framveksten av ein opponerande sekulær trend som klart vil verna sine rettar og overbevisingar. Det vil ikkje lengre vera ein allianse mellom islamistane og progressive mot imperialisme og sionisme. Islamistane har gått inn for dialog med imperialismen, og dei har få eller ingen motførestillingar mot den kapitalistiske økonomien. Faktisk er den såkalla «islamske økonomien» ikkje noko anna enn kapitalistisk økonomi med islamsk krydder, som Maxime Rodinson klart har gjort reie for i si bok Islam and Capitalism. Der det arabiske opprøret har sine røter i økonomisk frustrasjon frå eit arabisk folk, som har fått mindre å rutta med, så gir det islamistiske alternativet lite økonomisk endring som kunne betra dagleglivet deira. Det blir no kravd av islamistane at dei skal levera himmel på jord, ikkje i himmelen, og sidan dei ikkje har noko alternativt program vil dei til sjuande og sist feila.

Så kvifor skal me frykta framvoksteren av islamismen? La islamistane styra, og feila. La dei eksponera den opportunistiske posisjonen dei har til imperialismen og Israel. La islamistane motseie seg sjølv, la dei snakka om fridom og samtidig undertrykka sosial fridom, kultur og litteratur. La islamistane halda på den kapitalistiske modellen som ikkje gjev den utarma arabiske befolkninga noko håp. Å eksponera islamistane sine manglar, vil bidra til danninga av ei sann, frimodig, sekulær, venstreorientert og antikapitalistisk rørsle. Denne rørsla vil bli tvungen til å legga fram teoretiske argument, konfrontera realiteten og levera svar og program.

Sosial og politisk modning vil ta tid i ein region der moderne politisk kultur er i ferd med å bli fødd. Utviklinga vil ikkje koma utan ein pris, men viss ikkje islamistane kan oppfylla dei ekstremt høge forventingane til eit opprørt arabisk folk, så ser framtida lovande ut for dei venstreorienterte.

For at folket i den arabiske verda skal vinna fridommen sin, treng dei ein einskap som går på tvers av grenser, etnisistet, religion og religiøs sekterisme. Dei treng ein einskap av dei undertrykte, sosial fridom på utsida av og forbi den kaptialistiske modellen: verkeleg fridom til å tala, verkeleg fridom for kultur og litteratur, saman med sosiale fridommar.

Berre venstresida kan levera. Så det er på tide å setta i gong arbeidet.

Fascistene tar over politiets oppgaver i Athen

Det greske fascistpartiet Gylden daggry, Xrysis Avgi (XA), sjokkerte en hel verden da de ble valgt inn i det greske parlamentet før sommeren. Nå kommer det rapporter fra Athen at folk som har prøvd å anmelde forbrytelser, er blitt henvist videre til XA. Når staten i økende grad ikke klarer å utføre sine oppgaver, blir det et vakuum, som fascistene forsøker fylle.

Gylden Daggry er i september Hellas tredje største parti på meningsmålingene. De har vært oppe i hele 12 % i september.

Norge og laksen

Norge er verdens nest største eksportør av fisk, og blant de mest aggressive forkjemperne for frihandel. Hvilke konsekvenser får en frihandelsavtale mellom EFTA og India for indiske fiskere?

Harald Sakarias Brøvig Hansen og Hanne Margrete Johnsen har skrevet rapporten, Norway’s pursuit of trade and happiness. Norwegian trade interests and small-scale fishers in Kerala. Utgitt av Ungdomsorganisasjonen Spire i år.

Spire har i høst en kampanje som heter Fisk for Folket. Se http://www.spireorg.no/vi-mener/fisk/

Seymore om Humanitær intervensjon

Doktrinen om at vi har «et ansvar for å beskytte» har de siste årene blitt brukt til å rettferdiggjøre vestlige militære intervensjoner, sist i Libya.

Flere mener at FN-pakten kan omgås hvis menneskerettighetene står på spill. Hva betyr dette for folk i land hvor Vesten har sterke interesser?

Richard Seymour, engelsk sosialist og forfatter, og Stian Bragtvedt fra redaksjonen til tidsskriftet Rødt!, innleder til debatt på Globaliseringskonferansen søndag den 4. november kl 10.

Vedtak på Handel og Kontor sitt landsmøte:

1. Ingen mennesker er ulovlig!

Norge har fått en papirløs underklasse av mennesker som har levd her i inntil 17 år uten rettigheter. Mens mange andre europeiske
land har gjennomført amnestier eller etablert faste ordninger for å løfte papirløse ut av nød og utnyttelse, har Norge en av de strengeste politikkene overfor papirløse.

Handel og Kontor mener Norge må følge en human fortolkning av Flyktningekonvensjonen som er i tråd med FNs Høykomissær for flyktningers anbefalinger.

Stadig flere barn vokser opp i Norge som papirløse, i usikkerhet og med en uviss fremtid. Disse barna lever med frykt og uro og må sikres en ansvarlig løsning. (….)

2. Om EØS-avtalen

Handel og Kontor konstaterer at EØSavtalen på arbeidsmarkedsområdet har gitt større konsekvenser enn noen hadde forutsett og skapt begrensinger for nasjonal styring. EØS-avtalen har siden den ble inngått i 1992 blitt stadig mer omfattende
og griper i dag inn på områder som stortingsflertallet forutsatte at den ikke skulle berøre. Sentrale elementer innen norsk distriktspolitikk, petroleumspolitikk, forvaltning av naturressurser, alkoholpolitikk, og i de senere år faglige rettigheter og tiltak for å hindre sosial dumping, har i tur og orden blitt utfordret av ESA og EFTA-domstolen. (…)

HK ønsker at handlingsrommet innenfor EØS-avtalen skal utvides. Og vil legge særlig vekt på:

• Mer bruk av reservasjonsretten
• Reforhandling av enkeltpunkter
• Andre alternativer til dagens avtale

Skuffet over Jens & Co

Stein Gulbrandsen (bildet) sier både han og resten av Fagforbundet var skuffet da regjeringen valgte ikke å bruke reservasjonsretten mot vikarbyrådirektivet.

– Jeg er redd Ap har undervurdert konsekvensene av EØS-avtalen, og jeg er redd de har undervurdert den virkeligheten folk har ute på arbeidsplassene. Dette er det mest sentrale fagbevegelsen driver med, og dette er et veldig klart signal fra oss til de tre partiene vi regner som våre venner, at dette er den politikken vi ønsker at skal føres fremover. Nå får vi se hva LO-kongressen vedtar, sier Gulbrandsen.
(NRK.no Nyheter)

Jeg synes ikke belysning i gatene i seg selv er dumt. Hvis det kan hindre at én person blir voldtatt er det verdt det. Hver eneste liten ting som blir gjort er bra, men jeg savner politikere som vil se grunnen til problemet. Politikere som skjønner at det ikke er bare handlingen, men også grunnen til handling man må bekjempe for å vinne. Politikere som vil snakke om helheten i voldtektsproblematikken, ikke bare en del av den. Politikere som vil løse problemet, ikke bare flytte den.

Partier som vanligvis ikke bryr seg så mye om kvinnerettigheter har tatt til orde mot voldtekt, men det har vært ensidig. De har dessverre brukt noe så forferdelig som voldtekt for politisk vinning. For å få muligheten til å rakke ned på den ikke-vestlige kulturen. Har politikerne glemt resten av voldtektene? Vil vi ikke bekjempe voldtekt når det skjer innenfor husets fire vegger? Vil vi ikke bekjempe voldtekt når det er norske menn som er forbryterne? Majoriteten av alle voldtektsforbrytere er venner, kjærester eller bekjente av offeret. Dette er et grunnleggende problem i samfunnet. Kan den feies vekk med gatebelysning, mer politi eller mer umenneskelig asylpolitikk?

Hva tenker voldtektsforbryteren? Hva er i tankene hans?

Hva tenker hun? Hva føler hun? Det er det viktigste. Noen ganger virker det som om den delen av sannheten er glemt i norsk voldtektsdebatt.

Seher Aydar er leder av Rød Ungdom. Hun deltar i mange debatter. Se bloggen hennes her.

10. november i Oslo, teatersalen til BUL, Rosenkrantzgt 8.

Hele programmet til Kvinnekonferansen 2012 og omtale av innlederne finner du her.

Det må være viktig å hjelpe unge overgripere til å ikke fortsette. Men det finnes ikke egne institusjoner eller skreddersydde behandlingstilbud til denne gruppa som er gode nok.

Dagbladet hadde nylig en artikkel om et behandlingssted i Sverige for unge seksualforbrytere. Her blir også Aud Karin Bjørn intervjuet.

Norge: 148 kvinner er drept av partner eller ekspartner fra 1991 til 2010. Like mange kvinner og barn må ty til krisesentrene i dag som for tjue år siden, 47 tusen kvinner i løpet av disse åra. I fjor flyktet 1725 barn med mor til krisesenter. Over tusen kvinner i Norge er på flukt på grunn av menns vold. Så hva må gjøres? Kom og hør erfaringene til Aud Karin Bjørn!

Aud Karin Bjørn er sosiolog og seniorrådgiver ved Universitetssykehuset Nord-Norge og arbeider med en doktorgrad som har tittelen «Barn som begår seksuelle overgrep, bakenforliggende faktorer». Bjørn ble interessert i mindreårige overgripere da hun ledet prosjektet «Støtte til seksuelt misbrukte barn» i 2001- 2006 og oppdaget at gjerningspersonen i 1/3 av henvendelsene til prosjektet var et annet barn.

10. november i Oslo, teatersalen til BUL, Rosenkrantzgt 8.

Hele programmet til Kvinnekonferansen 2012 og omtale av innlederne finner du her.

Maria Rosvoll er arrangementsansvarlig ved Holocaust-senteret, og er medforfatter av heftet Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom.

– Arkeologer og språkforskere har slått fast at romfolket kom til Europa fra Nord- India. Derfra har de vandret ulike veier, og vi snakker i dag om en mosaikk av romgrupper, ikke en ensartet gruppe. Da romfolket kom til Europa, oppstod det en rekke religiøse myter og legender om deres opphav, og det er en av de få gruppene der disse mytene fortsatt holdes ved like både av meningsbærende myndigheter, media og på folkemunne.

Kan du fortelle kort om romfolkets historie i Norge?

Norge og romfolkets felles historie er enda ikke skrevet, og mye informasjon mangler. Vi kan likevel gå gjennom noen av de viktigste årstallene og hendelsene vi kjenner til: De første romfamiliene vi kjenner til, kom til Norge på 1860-tallet. Romanifolket hadde allerede kommet for flere hundre år tidligere. På den tiden fikk man statsborgerskap når man ble født i landet, og dermed ble rom norske. På denne tiden prøvde myndighetene å begrense adgangen til landet, og behandlet dem som en plage. Rasehygiene var utbredt og «sigøynerne» ble sett på som «tatere i konsentrat» med uønsket arvemateriale. Romanifolket ble jo som kjent sendt til blant annet Svanviken arbeidskoloni for å assimileres. De skulle lære seg å «stå opp tidlig, og gå etter klokka».

I 1925 sendte Justisdepartementet et rundskriv til alle politimestere der de sa at hvis det kom romfolk med norske pass, så skulle disse anses som ugyldige og inndras. De norske romfamiliene hadde hørt om assimileringstiltakene og tvangen ovenfor romanifolket, og reiste ut av landet. I 1927 innførte Stortinget, uten noen debatt, en «sigøynerparagraf» i Fremmedloven, som forbød romfolket å komme til Norge.

I 1934, da Hitler hadde kommet til makten, ville de reise tilbake til Norge, men ble stoppet på grensen mellom Tyskland og Danmark. Norske myndigheter sendte et telegram til de danske myndighetene, og sa at de var uønsket i landet. Fra grensen ble de norske romfamiliene Karoli og Josef, for å nevne de mest kjente, internert i det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet. Av de 68 i følget kjenner vi bare til 12 som overlevde. Mange av de avviste endte sine liv i utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. «Sigøynerparagrafen» ble imidlertid stående i norske lover fram til 1956, da den ble fjernet fordi den var åpenbart rasediskriminerende. Men de norske romfamiliene forble papirløse, og måtte kjempe med Justisdepartemetet, Oslo kommune og barnevernet for å få statsborgerskapene sine tilbake. Noen fikk statsborgerskapene tilbake så sent som på 1970-tallet.

Myndighetenes negative holdning til romfolket fortsatte, og det kan virke som en paternalistisk holdning også dominerte det såkalte «Sigøynerkontoret» som ble opprettet for å bedre integreringen av romfolket. Etter større skandaler, blant annet det beryktede diamantkuppet, ble denne særomsorgen nedlagt i 1991.

I 1999 fikk romfolket status som nasjonal minoritet. Det betyr at deres tilknyttning til Norge ble anerkjent og at den norske staten fikk ansvaret for ivaretakelse av kultur og lignende. Handlingsplanen for å bedre levekårene for rom i Oslo av 2009 viser imidlertid at norske myndigheter ikke tar romfolkets situasjon på alvor.

Hva tror du det kommer av at terskelen for rasisme overfor romfolk tilsynelatende er så mye lavere enn overfor andre minoritetsgrupper?

Romfolket er fattige, uorganiserte og kommer til et land som glir i rasistisk retning. De utsettes for en omfattende antisiganisme – en ideologi basert på ideen om en rasemessig overlegenhet, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av historisk diskriminering – både av institusjoner, media og enkeltpersoner i Norge.

Antisiganismen har historiske, sosiale og økonomiske røtter. Samtidig er romfolket en minoritet uten diskrimineringsvern og uten en stat eller sterke organisasjoner som støtter dem. Journalister og media har generelt liten kunnskap, og er ofte selv meningsbærere for antisiganistiske fordommer.

Det påstås at romfolk som lever av tigging, blir utnytta av kriminelle bakmenn.

Vi må slutte å spre myter om at romfolket driver med en egen form for «sigøynerkriminalitet ». Dette er en tendensiøs tilnærming. Det er uttrykk for vulgaritet og en manipulering av debatten om samfunnet vårt. Det er kvantitativt umulig å undersøke om de «astronomiske» summene som romfolket i Europa har fått i lommene sine ved å «flå» majoritetsbefolkningen. Politiet, som jo overvåker romfolket, har aldri kunnet komme med bevisene som kan underbygge disse fordommene. Mytene er altså harde, men fakta er konstant: 90 prosent av romfolket i Europa lever under fattigdomsgrensen. De gjør hva de kan for å overleve. Vi vet også at romfolk i gjennomsnitt lever 10–15 år kortere enn majoritetsbefolkningen.

Tallenes tale er altså klarere enn de såkalte bevisene som fortsatt er en fantasi uten tall. Og her kommer vi til det følsomme spørsmålet når det gjelder romfolket: Hvor mye ville det koste Norge eller Oslo kommune å tilby romfolket en velkomst i menneskelige former? For vi må jo ha lov til å spørre hvor mye organisert kriminalitet virkelig koster i dette landet, for eksempel hvor mye skatteunndragelse, skatteparadiser og annen «grensekriminalitet» virkelig koster. Kanskje ville svaret være at dette er dyrere for Norge enn noen hundre økonomiske flyktninger?

Og jeg vil legge til at å sammenblande romfolket og kriminalitet er et velkjent fenomen gjennom historien. Forsker Ada Engebregtsen ved NOVA har nylig lagt fram en forskningsrapport med tittelen Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo, der hun forklarer at det ikke er kriminelle bakmenn som sender tiggere til Oslo men derimot fattigdom og diskriminering.

Er det etter din oppfatning lokale eller sentrale myndigheter som har ansvaret for velferden til romfolk som oppholder seg i Norge?

– Det er både sentrale og lokale myndigheter som har ansvaret for velferden til romfolk, som oppholder seg i Norge. Sentrale myndigheter har ansvaret for å opprettholde europeiske avtaler vi har underskrevet, som for eksempel professor Joronn Pihl har påpekt, er romfolket er en nasjonal minoritet, også de uten norsk statsborgerskap. Det innebærer rettigheter som vi må ta alvorlig og som ikke bare skal finnes på papiret. Situasjonen i dag er uholdbar, og sentrale myndigheter må gi klare føringer og direktiver for hvordan hvordan romfolket skal behandles. At romfolk vekkes fem ganger hver natt av politiet og jages fra ulike steder, er ikke holdbart. Selv politiet har uttrykt at de syns de må gjøre en vanskelig jobb, og derfor ber de om tiggerforbud. Men et tiggerforbud er en enkel løsning på et problem som ikke vil forsvinne av seg selv. Det er altså sentrale myndigheter som må utforme politikken.

Men også lokale myndigheter har både et politisk og moralsk ansvar for å ivareta romfolkets rettigheter. Innføring av tiggerregistere og lignende tiltak for å gjøre livet vanskelig for romfolket, korresponderer ikke med romfolkets rettigheter som en nasjonal minoritet og diskrimineringsvern.

Det er veldig viktig å følge med på hva regjeringen nå gjør. Da Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy startet en massiv og voldsom utvisning av rom i 2010, hadde dette store konsekvenser for rom i hele i Europa. Ikke bare ledet det til flere hatefulle ytringer og handlinger mot rom i Romania og Ungarn. Meldingen Frankrike og Sarkozy sendte legitimerte også separerte områder mellom rom og majoritetsbefolkningen i Tjekkia og Slovakia, utvisninger fra Tyskland og Danmark, og en fortsatt daglig diskriminering i resten av Europa. Vi er altså i en domino-prosess. Det som skjer her i Norge, har også ringvirkninger i resten av Europa. romfolket Internasjonal presse har fått med seg romdebatten i Norge, og foreløpig er signalet vi har sendt til resten i Europa det samme som Sarkozy uttalte i 2010: at det er rom og reisendes adferd som skaper problemer.

Hvilke lærdommer kan vi trekke av sommerens debatt om romfolket?

Det er fortsatt en lang vei å gå for å høyne kunnskapsnivået. Debatten var preget av kunnskapsmangel og populisme, men det var også noe godt som kom ut av debatten. Vi så at media og kommentatorer er infiltrert av hatet mot romfolket. For eksempel var et av spørsmålene TV2 spurte da romfolket installerte seg ved Sofienberg-kirke: «Begynner det å lukte her nå?» Som man spør, får man svar. Hatet vi så på nettet og oppskytingen av fyrverkeri mot leiren på Årvoll, bygger altså ikke bare på den historiske antisiganismen men også en videreføring av denne i norske medier. Men det var også positive lysglimt: Kunnskapen om Norges lange historie med å diskriminere romfolket kom på bordet, og jeg håper at myndighetene har forstått at den laissez-faire politikken de har ført overfor tiggerne og det norske romfolket, kan komme tilbake til dem som en boomerang. Hva slags tiltak er mulig å se for seg for å bedre romfolkets situasjon i Norge og i Europa for øvrig? Norge har en unik sjanse til å vise vei og statuere et eksempel for Europa. Det er fem tiltak jeg mener er viktige, og som kan være med på å bedre romfolkets situasjon i Europa:

1. Anerkjenne norske myndigheters ansvar for å sende romfolket til det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet. For å få en forståelse av romfolkets situasjon i dag er det viktig å kjenne historien. Det er spesielt viktig å forske mer på hva som skjedde med de 68 som ble avvist på grensen i 1934, og samtidig avdekke grunnlaget for antisiganismen.
2. Kunnskap om rombefolkningen. Det må innhentes og videreformidle mye mer kunnskap om romfolket både nasjonalt og internasjonalt.
3. Internasjonalt samarbeid. Det er åpenbart at spørsmål om romfolket må diskuteres og løses i form av internasjonalt samarbeid.
4. Diskrimineringsvern. Det finnes ikke noe fungerende vern mot diskriminering verken for norske eller utenlandske rom i Norge. Svenskene har arbeidet aktivt med dette over flere år, og har oppnådd gode resultater. Vi kan ikke kreve at romfolket skal endre seg når de diskrimineres på alle områder i det norske samfunn. Ved å få bukt med diskrimineringen og vise at det tolererer vi ikke, vil vi også kunne gjenopprette tilliten blant romfolket. Et viktig skritt i riktig retning vil være å kriminalisere hatefulle ytringer både på nett og ellers.
5. Gi romfolket mulighet til å arbeide, ivareta hygiene og å bo under anstendige forhold. Dette er et budsjettspørsmål, og det er viktig å huske at det er ingen grunner til at Norge ikke skulle bruke penger på romfolket i Norge. Det virker som en gjengs oppfatning at hvis vi gir til romfolket, så blir det tatt fra menigmann, men dette er snakk om prioritering. Vi kan prioritere og ivareta menneskeverdet til Europas mest utstøtte minoritet.

Da Norge sa nei i 1972, var det tre viktige årsaker: Landbruk, fiske og distriktspolitikk – Nei til salg av Norge! Vi ville ikke at kapitalmakta skulle styrke seg. Tvert imot, det var en bølge av rettferdige krav, og ordet sosialisme var ikke en gang et fremmedord i Arbeiderpartiet.

Da Norge sa ja til EØS-avtalen i 1992, skulle landbruket fortsatt holdes utenfor. Uten det løftet hadde det blitt opprør.

Siden da har folkets nei i 1972 og 1994 ikke blitt respektert. Det som Norge sa nei til i 1972 – kapitalens fire friheter (fri flyt av kapital, tjenester,arbeid og kapital) – er integrert i EØSavtalen. Det ene direktivet etter det andre blir med et pennestrøk en del av norsk politikk.

EU truer nå med å innføre straffetiltak om Norge bruker en lovlig omlegging av landbrukstollen. Regjeringa må avvise EUs trusler, og
bruke vår rett til å ikke la seg diktere. Vi har en spennende høst og vinter foran oss, fram til LO-kongressen. Flere LO-forbund har vedtatt EØS-kritiske uttalelser på sine landsmøter.

Det er fullt mulig å tenke seg at dette blir resultatet på LO-kongressen:

Nei til EØS!

Judith Mirkinson bor i San Francisco, og har vært aktiv i kampen mot rasisme, deltatt i fredsbevegelsen og kvinnekampen i USA i over 40 år. Hun er en av stifterne av Gabriella Network, en solidaritetsorganisasjon mellom kvinner i Filippinene og USA.
I Rødt! nr 1/2012 skrev hun om kvinnekampen i USA, og hun innleder om abortkampen i USA på Kvinnekonferansen 10. november.
Artikkelen er oversatt av Magnus Bernhardsen.

Kvart fjerde år vert amerikanarane fortalde at valet er høgdepunktet i demokratiet vårt, nei, det ypparste i uttrykket for demokrati i verda! Kommentariatet vil kommentera, milliardane vil fløyma, og kandidatane vil kjempa mot einannan og drukna oss med form over innhald.

Presidentvalet I USA er no vorte ei endelaus affære og takla som eit fotball-VM eller baseball-meisterskap. Økonomien går dårleg; det tyder at det går bra for Romney. Romney vil ikkje gje ut likningane sine: då går det betre for Obama. Kvart vesle sitat vert analysert, kvar teite feil vert gjort større. Lausrivne sitat vert kringkasta – det har ikkje noko å seia om det kandidaten seier er sant – folk skal berre lytta. Og etter ei stund byrjar folk å tru på det dei høyrer, same kva sanninga eigentleg er.

Det er essensielt at veljarane trur dei har eit reelt val og ei røyst i kva slags regjering vi skal få. Dei må tru at det å røysta kvart fjerde år på eit av dei to store partia kan gjera ein skilnad.

New York Times, som alltid prøver å gje tyngd til sirkuset, klagar: «Dei viktige sakene vil ikkje verta snakka om, ingen løysingar vil verta gjevne.» Men førestillinga må halda fram.

Spørsmålet er ikkje kva ein kan tilby, men kor dårleg den andre personen er.

Som den republikanske talsmannen i kongressen, John Boehner, nyleg sa:

Det amerikanske folket vil truleg ikkje forelska seg i Mitt Romney. Eg vil seia det slik: 95 prosent av dei som møter opp i vallokala i november kjem til å røysta for eller mot Barack Obama.

Meiningsberarane og meiningsmålingane seier at det vert eit tett løp. Det verkar nokså utruleg, med tanke på det valdsame engasjementet Barack Obama vekte for berre fire år sidan. Ein skulle tru at Obama ville halda fram med å vera det mest ideelle valet for herskarklassen. I røynda er han på høgresida hjå demokratane, og har stått for krig og ein militarisert tryggingsstat. Samstundes er han ung og karismatisk, og snakkar om framtida og eit USA som bryr seg om heile folket. Som den første afrikansk- amerikanske presidenten representerer han eit Amerika som har overkome historia si – ein president som er perfekt for USA i denne nye, meir komplekse verda vi lever i.

Det vert eit nytt «demonstrasjonsval» – eit konsept som er utvikla og perfeksjonert i USA – og no vert spreidd til heile verda. Å velja innanfor eit avgrensa utval skaper illusjonen av demokrati, og illusjonen av eit verkeleg val. USA kan ikkje lenger støtta diktatur – sjølv om det er samanfall mellom interessene våre. I staden applauderer USA folkemakt, people’s power, slik ein kvitta seg med Ferdinand Marcos og erstatta han med nokon med nett dei same klasseinteressene og det same tilhøvet til USA. Den arabiske våren? Den er OK så lenge det er generalane som avgjer kven som skal vera i den neste regjeringa.

Sanninga er at folket, om det er i USA eller ein annan stad, ynskjer å røysta og å ha ei røyst. Men kva for val er det om båe partia representerer eliten?

Dette valet kjem midt i ei økonomisk krise og resesjon. For berre eitt år sidan gav Occupy-rørsla gjenlyd blant millionar av menneske då ho sette søkjelyset på urettferda i kapitalismen. Politikarane (og marknadsførarane som såg nye måtar å selja produkt på) tok med glede opp kampen mot den eine prosenten. Men det er ikkje mykje som er endra. Dei rike vert rikare: Wall Street får større og større profitt. Demokratane kan skulda på republikanarane for ikkje å ville skattleggja dei rike meir, men deira eigen skattepolitikk vil gje dei rikaste lågare skattar enn nokon gong dei siste femti åra.

Kva med motstanden?

Kvart fjerde år går venstresida – eller det som er att av ho – i hi, og melder seg til teneste i valkampanjen til demokratane. Fagrørsla løyver millionar av dollar for å få den demokratiske kandidaten valt. I valet i 2008 dro tusenvis av progressive – frå liberalar til folk som reknar seg som antiimperialistar – til statane der kampen var jamnast for å få veljarar til å registrera seg og møta opp på valdagen. Om du arbeidde for ei fagforeining, var du i praksis ein valarbeidar for det demokratiske partiet. Venstreparti, til og med marxist-leninistar, var splitta i spørsmålet om det var viktig å røysta på Obama. Jau, han stilte opp for å verta leiaren av imperiet, men han høyrdest progressiv ut, og var ikkje McCain. Og det å få ein svart president i eit land bygt på slaveri og rasediskriminering var ei for stor sak å oversjå.

Fire år seinare har Obama stått for ekstreme åtak på borgarrettar, ei utviding av dronekrigføringa og framhaldet av drap på sivile i namnet til kampen mot terrorisme. Dette ville ikkje vorte tolerert under George W. Bush. Men under Barack Obama vert det bortforklart, tolerert og ignorert.

Kva med tredjepartialternativa? I 2000 stod Ralph Nader på val for dei grøne. Millionar røysta på han i protest mot krigshissinga og kuttpolitikken til Clintonadministrasjonen. Den demokratiske kandidaten, Al Gore, vann fleirtalet av røystene, men tapte valmannsrøystene då den høgreorienterte høgsteretten i praksis fråtok tusenar av veljarar i Florida røysteretten, og gav sigeren i staten til George W. Bush. Progressive folk erklærte at Gore tapte på grunn av dei grøne og Ralph Nader. Aldri igjen. Om du så mykje som tenkjer på å røysta for nokon annan enn demokraten, vert du fortalt at du kastar vekk røystesetelen din. Og om ein vel å ikkje røysta, fordi det ikkje er nokon du kan røysta for? Vel, då seier dei at du ikkje har rett til å kritisera nokon i framtida.

Sanninga er at Obama begeistra befolkninga generelt og venstresida spesielt. Og sjølv om denne begeistringa i stor grad har svunne bort og mange er skuffa, så vil dei fleste likevel røysta på Obama. Det er ein kombinasjon av to ting. For det fyrste trur folk framleis at han har gode hensikter, at han har arva ein umogleg økonomi, og vart blokkert frå å få gjennom sin liberale dagsorden av ein umogleg kongress. For det andre er tanken på republikanarane ved makta umogleg å bera.

Det finst ein mytologi, som passar godt til den amerikanske ideologien der personlegdomen og filosofien til kvar kandidat og president utgjer ein stor skilnad. Til dømes vert Franklin Delano Roosevelt alltid kreditert med å vera mannen som fekk gjennom «New Deal» og heile konseptet om eit tryggingsnett, fordi han var så liberal og slik ein god mann. Det faktum at landet var på kanten av opprør, at det var ein periode med stor suksess for venstresida, vert ignorert.

Kva er skilnaden? Er det nokon?

Demokrati er meint å gje deg ei kjensle av val, slik som Smertestillar X og Smertestillar Y. Men båe to er eigentleg Aspirin. (Gore Vidal)

Republikanarane liker å framstilla seg som partiet for gode, gamle verdiar og æra til Amerika. Dei seier at Obama ikkje trur på Amerika, og at han vil selja ut både middelklassen og dei rike ettersom han er sosialist. «Berre sjå på helsepolitikken hans.» Subteksten deira er at Obama ikkje eingong er amerikanar (Og implisert i alt dette – hysj, hysj, han er svart). I botn ligg bodskapen: Vi er for middelklassen.

Bodskapen til demokratane er at dei er partiet for framtida: framoverskodande, mangfaldige og for middelklassen (i Amerika snakkar ingen om arbeidarklassen). Dei peiker på støtta Obama har gjeve til retten til abort og homofilt ekteskap, og standpunkta hans på innvandring og helse. I botn ligg bodskapen: Vi er for middelklassen.

Det minste av to onde?

Utanrikspolitikk

Ingen skilnad. Obama har halde kampanjeløftet om å intensivera krigen i Afghanistan og å drepa Osama Bin Laden. Han har sett i gang dronekrigføringa. Denne bruken av førarlause dronar i krigføringa har langtrekkjande konsekvensar.

USA snakkar ikkje lenger om kollaterale skader. No er det slik at om du er uheldig og vert drepen av ein drone, så må du ha vore ein terrorist, ettersom du elles ville ha kome deg ut av vegen. Etter det dei seier i det Kvite Hus, skriv president Obama personleg under på mållista. I mai inkluderte denne lista ei 17 år gamal jente. I ein tale til nasjonen sa Obama: «Personane på denne lista er aktive terroristar.» No kan eit land drepa av eige vilje, medan andre ikkje har noko å svara med. I motsetnad til mytane militæret, og forsvararane deira, fremjar, så er det tallause sivile som vert drepne, ikkje berre i Afghanistan og Pakistan, men også i Jemen og Somalia. Frå 2004 til 2011 vart det sendt ut 312 dronar, 260 av desse under Obama-administrasjonen.

Trass i all død og øydelegging er det ikkje mogleg å vinna krigen i Afghanistan. Faktisk er det slik at USA igjen prøver å få til fredssamtalar med Taliban. Sjølv om troppane har forlate Irak, er det mange tusen kontraktørar (les: leigesoldatar) igjen, og landet er framleis ustabilt.

Obama støtta militæraksjonen i Libya, og trugar no med militær handling i Syria. Han held fram med å truga regjeringa i Iran, og stiller seg fullstendig bak regimet i Israel og deira okkupasjon av Palestina.

Den triste røyndomen, som i så mange imperium tidlegare, er at det er få i USA som bryr seg om kva som skjer med folk rundt om i verda, så lenge det ikkje er mange amerikanarar som mistar livet. Så, om ein snakkar om utanrikspolitikk, har presidenten uansett carte blanche.

Tryggleiksstaten

Ingen skilnad. Etter 11. september 2001 kom Patriot-lova som autoriserte ransaking, arrestasjonar og telefonavlytting utan førehandsløyve frå retten om saka gjaldt terrorisme. Det vart sett opp lister med tusenvis av potensielle «fiendar av staten», med vekt på folk med muslimsk bakgrunn. Dette førte til enorme hemmelege databaser, i namnet til rikets sikkerheit.

Under Obama har tryggleiksstaten ekspandert eksponensielt. Avgjerder og handlingar som kanskje ville verta fordømt under Bush, er no akseptert og omtalt som prov på ei sterk utøvande makt.

Obama har ikkje stengt Guantanamo. Det er framleis 169 som vert halde der, 49 av dei på ubestemt tid, utan å få prøvd saka i retten. Og ein kvar person som er mistenkt å vera medlem av ein terroristorganisasjon, eller knytt til ein, kan verta halde på ubestemt tid.

Presidenten har no makt til å gje ordre om å ta livet av einkvar – inkludert borgarar av USA – om han reknar dei for å vera terroristar eller knytt til terroristar. I september 2011 resulterte dette i at den amerikanske statsborgaren Anwar al Awlaki vart drepen. Denne likvidasjonen ved bruk av ein førarlaus drone skjedde utan ei rettssak og på framand jord i Jemen.

Jau, regjeringa vil tillata noko opposisjon – det er bra for det demokratisk imaget og let folk tenkja at det er meir fridom enn det faktisk er. Vi har dei ’gode demonstrantane’ dei som held seg innanfor grensene, gjer lobbyarbeid og startar opp fleire og fleire organisasjonar. Men i det ting går litt over streken, med store ustyrlege gatedemonstrasjonar, slår staten ned på det med ein kombinasjon av arrestasjonar, storjuryar og den stadig nærverande storkapitalstyrte mediemaskinen.

Om skattar

Ingen grunnleggjande skilnad. Obama snakkar godt for seg, men i røynda betaler dei rikaste mindre i skatt no enn nokon gong dei siste femti åra. Han seier at han vil gjera slutt på dei serskilte skattekutta for dei som tener meir enn 250 000 dollar. Sjølv om dette vart gjennomført, ville denne gruppa framleis betalt mindre skatt enn dei gjorde for ti år sidan. Romney kallar dette sosialisme, og seier han vil forlenga alle skattekutta.

Resten av oss betaler faktisk høgare skatt. Dette i form av høgare avgifter på alt frå å registrera bilen til transportkostnader til moms. Og vi får stadig mindre att for pengane etter kvart som offentlege tenester vert kutta, skulepengane aukar, og infrastrukturen fell frå kvarandre.

Innvandring

Det er framleis meir enn 11 millionar papirlause innvandrarar i dette landet. Utan di ville ikkje økonomien gå rundt.

Det har vore ei voksande rørsle av latinoar – både med og utan opphaldsløyve – for innvandringsreform. Latinokongressmedlemer, som Luis Gutierrez, har risikert Obamas sinne ved å kjempa konsistent på denne saka. Som eit svar på dette presset, og for å sikra seg røyster frå latinoar, avgjorde Obama i juni at unge, papirlause innvandrar ikkje lenger ville bli deporterte om dei kom hit før dei fylte atten år, hadde vore her i meir enn fem år, og er i arbeid eller på skule. Denne avgjerda vil påverka meir enn ein million latinoar. Samstundes støttar Obama ei militarisering av grensene i sør, og har gjennomført ein drakonisk utvisingspolitikk. Obamaadministrasjonen har deportert meir enn 400 000 menneske, 30 % meir enn under Bush.

Romney støttar ikkje Dream-lova, som ville skapa ein veg til statsborgarskap for papirlause unge. Han støttar lover for å gjera engelsk til einaste språk. Valkampanjen hans fokuserer på spørsmålet om sysselsetjing og jobbar for «legale» innvandrarar, og reknar dette som måten å løysa problemet på. Romney vil openbert ha problem med å skaffa røyster frå latinoar, den raskast voksande gruppa røystarar i USA.

Abort, homofilt ekteskap, kvinnehelse og helsetenester

Demokratane støtta høgsterettsavgjerda Roe mot Wade i 1973, som gjorde abort lovleg. Obama pressa gjennom Affordable Care-lova, som er hans versjon av helsetenestereform. Den tillet born å vera del av helseforsikringa til foreldra fram til dei er 26, forbyr bruken av eksisterande helseproblem som grunn til å nekta nokon forsikring (men den gjer ikkje noko med dei stigande ratane om ein har slike problem), og gjer at nokre fattige utan forsikring kan få lågare pris på forsikringa. Det er minst 30 millionar utan forsikring, mange av dei born, så lova vil minska dette talet.

Sjølv om den nye lova om helsetenester vil utvida dekkinga, så gjer den det på kostnaden av eit universelt helsetilbod. Demokratane gjekk i staden inn for ein plan som gjer at forsikringsselskapa held på makta si, selskap som tener store pengar på sjuke folk. Dei fleste, også dei med forsikring, betaler meir for færre tenester kvart år.

Helsedepartementet held fram med å betala for nokre kvinnehelseklinikkar, og Affordable Care-lova seier at kvinner i arbeid med helseforsikring skal få gratis tilgang til prevensjon gjennom forsikringa si. Lova seier også at forsikringsselskapa skal dekka helsesjekk for diabetes, HIV og rådgjeving om vald. Men, Obamaadministrasjonen har gjeve etter for republikansk press om kvinnehelse. Tidlegare i år laga helsedepartementet ein regel om at jenter under 16 må ha resept frå lækjar før dei kan få den såkalla «angrepilla». Tidlegare kunne ein kjøpa den over disk.

Demokratane støttar no homofilt ekteskap, og har gjort det til del av valplattformen for 2012.

Republikanarane er fullt ut motstandarar av homofilt ekteskap, og støttar Defense of Marriage-lova som definerer ekteskap som berre noko mellom ei kvinne og ein mann. Meiningsmålingar viser derimot at sjølv republikanarar endrar standpunkt. Interessant nok nemnte ikkje ein gong eit nyleg utsendt spørjeskjema frå plattformkomiteen til republikanarane spørsmålet.

Republikanarane er valdsame i kampen mot abort – paven er ingenting i samanlikning. Dei vil rulla tilbake Roe mot Wade, og la abortlovene vera opp til delstatane der republikanskkontrollerte lovgjevande forsamlingar prøver (og ofte lukkast med) å gjera abort ulovleg og kvinnehelse utilgjengeleg. Dette trass i at meiningsmålingar viser at dei fleste amerikanarar støttar tilgangen til abort, og overveldande støttar tilgangen til prevensjon. Men, hugs at Romney står til svar andsynes ein veldig aktiv kjerne i partiet av evangeliske kristne, eksemplifisert med Tea party-rørsla.

Republikanarane har malt eit bilete av Affordable Care-lova som eit skritt på vegen mot totalitær sosialisme. Slik er nivået på debatten i denne valkampen.

«Det er økonomien, dust!»

Denne kjente frasen frå Clinton-strategen James Carville i 1992-valkampen, som spådde ein Clinton-siger, dominerer framleis politisk tenking, og økonomien går ikkje bra. Siste nytt i juli viser at arbeidsløysa offisielt held seg på 8,2 prosent. Det tyder at arbeidsløysa er på minst 12 prosent, og i nokre sektorar (ungdom, farga) er så høg som 25 prosent.

For fyrste gong sidan depresjonen har reallønna til middelklassen gått ned det siste tiåret. 1/10 000-del av familiane (folk som tener meir enn 7 millionar dollar i året) kontrollerer no 5 prosent av økonomien, opp ein prosent på førti år.

Tradisjonelt har ein svak økonomi vore ei katastrofe for ein sitjande president. Om dette viser seg å halda stikk i år, er uklårt. Men, det er framleis for tidleg å seia noko sikkert.

Pengar pengar pengar

Eit forsiktig anslag seier at valkampen i 2012 vil kosta meir enn 12 milliardar dollar. Meir enn halvparten av dette vil gå med til presidentvalet, med mesteparten til negative reklamefilmar på TV og lysingar på internett. Til samanlikning brukte ein 5 milliardar i 2008 (over ein milliard i presidentvalet), og det er mykje meir enn Bush og Kerry brukte i 2004-valet.

Dette er ikkje noko nytt. Pengar har alltid styrt valet. USA liker å peika på korrupsjon i andre land, men det er like korrupt her som andre stader. Aldri har ein trengt meir pengar for å driva ein kampanje enn no.

For to år sidan avgjorde høgsteretten i USA i saka Citizens United v. the Federal Election Commission, «sameinte borgarar mot den føderale valkommisjonen». I denne avgjerda uttalte «ein bittert splitta rett» at selskap har dei same rettane som individ, og at dei ikkje skal verta hindra frå å gje pengestøtte i valkampar. To månader seinare avgjorde høgsteretten at PACar, politiske handlingskomitear, som ikkje bidreg til spesifikke kandidatar, parti eller kampanjar, kan motta uavgrensa tilskot frå enkeltpersonar, fagforeiningar eller selskap.

Desse avgjerdene leidde til det vi kjenner som Super PACar, og utløyste ein pengeflaum utan sidestykke. Berre i år har 26 milliardærar gjeve meir enn 61 millionar dollar til Super Pacar. I juli 2012 sa supermilliardæren Sheldon Adelson (som finansierte Newt Gingrichs feilslåtte valkampanje) at han var villig til å gje minst 100 millionar dollar for å slå Obama. Dei høgrevridde Koch-brørne (som alt ha gjeve millionar til kampen mot abort og homofilt ekteskap) har sagt at dei er villige til å bruka over 400 millionar dollar på valet i 2012.

Per 1. august hadde Super Pacane brukt 109 041 529 dollar.

Bernie Sanders, senator frå Vermont, sa det slik i kongressen i juli:

Det høgsteretten gjorde i Citizens United-saka, var å seia til desse milliardærane og selskapa dei kontrollerer: de eig og kontrollerer økonomien; de eig Wall Street; de eig oljeselskapa. No kan de, for ein liten prosent av rikdommen dykkar, få høve til å eiga regjeringa i USA.

Mange byar og delstatar har vedteke lover og fråsegner som fordømmer høgsterettsavgjerda, men i juni nekta høgsterett å høyra ein anke.

For å setja ting i perspektiv: I april kutta kongressen 38,5 milliardar dollar i midlar til såkalla program mot fattigdom; husbygging, helsetenester og slikt. Men det er ingen grenser på kva dei vil bruka på å verta attvalde. Halvparten av kongressmedlemene er millionærar, 42 % i Representanthuset og 67 % i Senatet. Den gjennomsnittlege fyrsteårskongressrepresentanten i 2010 hadde ein snittløn på 570 000 dollar. Snittløna i USA er 45 000 dollar.

Du kan ikkje stilla som presidentkandidat utan pengar. Og om du vert president, kan du tena endå meir. Obama er no vorte millionær. Romney er verdt over 200 millionar. Om han vert vald, vil han verta ein av dei rikaste presidentane nokonsinne – han er faktisk verdt meir enn dei åtte siste presidentane til saman!

Kven betaler kven?

I 2008 gjekk mesteparten av pengane frå Wall Street til Obama. Wall Street var misnøgde med Bush, og Obamas rival, John McCain, ville openbert tapa. No, fire år seinare, har Obama i grunn gjort alt dei kunne ynskja seg. Frå å tilsetja økonomirådgjevarane Lawrence Summers og Timothy Geitner til å redda storbankane. Men Romney er ein riking frå Wall Street sjølv, og går fullstendig inn for uhemma kapitalisme og den frie marknaden. Obama? Han vil ha ein «lett» skatt på pengebruken til selskapa, noko som i augo til Wall Street er for mykje. Det er ikkje sikkert kven som vil vinna. Donorane speler på båe hestane: Bank of America, ein av dei største støttespelarane til Romney, gjev 75 % av bidraga sine til Romney, og ein del til Obama.

Så langt ser pengeinnsamlinga slik ut: Ein majoritet av Wall Street og finanssektoren (utanom Goldman Sachs) støttar Romney. Olje- og energiselskapa støttar Romney. Landbruks – og helseforsikringsindustrien støttar Romney.

Obama får pengane frå teknologiindustrien og Silicon Valley, slik som Microsoft og Google, kvinnegrupper og noko media, Hollywood – mykje pengar, advokatar og lobbyistar, og dei store fagforbunda. Mykje pengar til Obama kjem frå homofile – på nitti minutt etter at Obama gjekk ut med støtte til homofilt ekteskap kom det inn ein million dollar.

Kven røysta? Kven røyster? Åtaka på røysteretten

Det er vanskeleg å finna ut nøyaktig kor mange av dei som har røysterett, faktisk brukte han i valet i 2008. Det rådande synet er at om lag 62 % røysta. Om dette talet held seg og veljarane er splitta på midten, vil det seia at presidenten vert valt av mindre enn ein tredel av veljarane.

I 2008 var meir enn ein firedel av veljarane farga. For fyrste gong var prosenttalet på afrikansk-amerikanarar (64,7 %) og kvite (66,1 %) som faktisk røysta nokså likt. Afrikansk-amerikanske kvinner hadde den høgaste valdeltakinga (68,8%).

Talet på afrikansk-amerikanarar som røysta i 2008, var 15 % høgare enn dei som røysta i 2004. Talet på latinoar var 28 % høgare.

Folketeljingsbyrået kom i 2012 med tal der det for fyrste gong gjekk fram at det var fleire fødsler blant «minoritetar» enn kvite eller «majoritetsfødslar». Det er kanskje på tide å endra ordbruken?

Tradisjonelt sett har afrikansk-amerikanarar, latinoar og kvinner røysta på demokratane. Dette var verkeleg sant i 2008. Unge røyster gjekk også til Obama. Faktisk er den einaste demografiske gruppa – som konsistent røystar på republikanarane – eldre, kvite menn. Med desse tala burde valsigeren til Obama vera sikra. Så, republikanskkontrollerte lovgjevande forsamlingar kom opp med ei løysing: restriksjonar på røysteretten.

Litt historie: Røysteretten er rekna som ein av dei grunnleggjande statsborgarrettane, og har vore ein hjørnestein i kampen for borgarrettar. Etter borgarkrigen vart røysteretten i grunnlova utvida til også å gjelda svarte menn. Tilbakeslaget vart valdsamt: Det vart tiår med vald og diskriminerande vallover som inkluderte triksing med valdistriktsgrenser, koppskatt, lesekunnestestar og diskvalifisering av fengsla personar. Alt for å hindra svarte og andre farga i å røysta. Kampen for å få røysta involverte hundretusenar av menneske, og kosta hundrevis livet. Det var ein hjørnestein i borgarrettsrørsla på femti- og sekstitalet. Kulminasjonen av denne innsatsen kom i 1965 med røysterettslova, som både garanterte retten til å røysta og sette fram ovprosedyrar for å sjå til røysterettslovene i delstatane.

Men, no er det mange forsøk på å gjera om på røysterettslova og hindra folk i å røysta.

Brennan Center on Justice sa i ein rapport frå i år at meir enn fem millionar røysteføre er påverka av nye restriksjonar på røysteretten. Dette er meir enn marginen for å vinna eller tapa eit val. Restriksjonane er spesielt sterke i vippestatane. I 5 av 12 av vippestatane er det alt no lover som set grenser på røysteretten. I av 19 statane som har slike lover, har 171 av dei 270 valmannsrøystene som trengst for å vinna eit presidentval.

Den verste restriksjonen er kanskje den som krev meir dokumentasjon på statsborgarskap og bustad. Det er ikkje så lett å skaffa seg det som ein kanskje skulle tru. Mange afrikansk-amerikanarar som vart fødde i raseskiljetida, hadde ikkje tilgang på sjukehus, og fekk aldri fødselsbevis. Det er ei byråkratisk mølle å skaffa seg nye papir, spesielt om ein er fattig. Og redsla for å verta etterforska ved å møta opp for å røysta har stor effekt på svarte og latinoar.

Legg til at å nekta røysteretten til einkvar som har blitt dømt for alvorlege lovbrot, vil påverka hundretusenar, spesielt svarte og latinoar som vert dømde meir enn andre. I nokre statar vil så mange som ein tredel av alle svarte menn verta nekta å røysta.

Interessant nok er desse statane dei som har hatt den største veksten av «minoritetar» den seinare tida.

Når folk ser på denne tidsperioden, minner den om tida til røvarbaronane som Carnegie og Rockefeller: tida frå seint 1800- tal til byrjinga av den fyrste verdskrigen. Høg arbeidsløyse, aukande fattigdom og kutt i offentlege tenester samstundes som rikdommen hos nokre få vert meir og meir utruleg. Kjærleiken til konsumpsjon og pengar vert fremja overalt. Men under overflaten brygga sosialismen. Vi har ikkje det no, og vi veit ikkje kva ein ny bylgje vil sjå ut som. Occupy-rørsla har gjeve oss håp om at ting rører på seg igjen. Den neste bylgja av kraftige masserørsler vil slå innover oss igjen – og då vil vala i USA sjå veldig annleis ut.

Samir Amin er fødd i Kairo i 1931, med fransk mor og egyptisk far. Han studerte statsvitskap, statistikk og økonomi i Paris. Han var ei stund medlem av det franske kommunistpartiet PCF, men tok seinare avstand frå sovjetsystemet. Han har jobba ei rekke stader rundt i verda, men sidan 1980 har han vore leiar for Third World Forum i Dakar i Senegal. Artikkelen her stod i septembernummeret av Monthly Review, omsett frå fransk. Amin er ein av hovudinnleiarane på Globaliseringskonferansen i Oslo 2.–4. november. Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Fleirtalet i Europa meiner Europa har alt som skal til for å bli ei økonomisk og politisk makt på linje med, og dermed uavhengig av, USA. Ei enkel summering av innbyggartall og BNP gjør det tilforlateleg. Men eg trur at Europa lir av tri store hemsko som utelukkar ei slik samanlikning.

Først av alt er den nordlege delen av Amerika (USA og det eg kallar den ytre delstaten Canada) utrusta med naturressursar som utan samanlikning langt overgår dei i den delen av Europa som ligg vest for Russland, slik ein kan sjå at Europa er avhengig av importert energi.

For det andre er Europa sett saman av mange historisk ulike nasjonar. Dei ulike politiske kulturane er tunge nok til at ein ikkje kan snakke om eit «europeisk» folk slik me kan om det «amerikanske» folket i USA, sjølv om desse europeiske skilnadene ikkje nødvendigvis har vore prega av nasjonal sjåvinisme. Me kjem attende seinare til dette viktige spørsmålet.

For det tredje (og hovudårsaka til at ei slik samanlikning er utelukka) har den kapitalistiske utviklinga i Europa vore – og er – ujamn. Kapitalismen i Amerika har utvikla seg på ein relativt einsarta måte i Nord- Amerika, iallfall etter borgarkrigen. Europa vest for det historiske Russland (medrekna Ukraina og Kviterussland) er sett saman av tri ulikt utvikla kapitalistiske samfunn.

Den historiske kapitalismen – det vil seie den kapitalistiske produksjonsmåten som er etablert på verdsbasis – tok form i starten av 1500-talet i trianglet London/ Amsterdam/Paris, og fekk si endelege form med den franske politiske revolusjonen og den engelske industrielle revolusjonen. Denne modellen som skulle bli rådande i dei dominerande kapitalistiske sentra opp til vår tid (liberal kapitalisme som Wallerstein har kalla det), ekspanderte raskt og kraftig i USA etter borgarkrigen, og gjorde slutt på makta til slaveøkonomien i den føderale regjeringa, og au slutt på Japan som sjølvstendig makt. I Europa vann den same modellen fram like raskt i Tyskland og Skandinavia. Kjernelanda i Europa (Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Nederland, Belgia, Sveits, Austerrike og dei skandinaviske landa) er no under herredømmet til sine eigne altomfattande (som eg kallar dei) monopol, som ut av tidlegare former av monopolkapitalisme nådde dette stadiet i perioden 1975–1990.

Likevel er ikkje altomfattande monopol (generalized monopolies) i denne europeiske regionen «europeiske»; dei er absolutt «nasjonale» (altså tyske, britiske, svenske osv), jamvel om dei driv forretningar transeuropeisk og transnasjonalt (på verdsbasis). Det same er tilfellet med dagens altomfattande monopol i USA og Japan. I kommentarane mine til dei store undersøkingane som er gjort på dette området, har eg lagt vekt på kor avgjørande viktig denne konklusjonen er.¹

Det andre sjiktet omfattar Italia, Spania og Portugal, der same dominerande modell – den altomfattande monopolkapitalismen – først tok form ganske nyleg, etter andre verdskrigen. På grunn av dette har desse samfunna framleis særdrag i økonomi og politisk styringsverk som hindrar dei i å komme opp på same nivå som dei andre.

Men det tredje sjiktet, sett saman av land i den tidlegare «sosialistiske (sovjettypen) verda» og Hellas, vart ikkje base for altomfattande og nasjonale monopol. (Greske skipsreiarar eit mauleg unntak, sjølv om deira «greske» status er svært diskutabel.) Fram til andre verdskrigen var alle desse landa langt unna utvikla kapitalistiske forhold som karakteriserte kjernelanda i Europa. Etterpå underkua sovjet-sosialismen kimen til eit nasjonalt borgarskap i alle landa med «den reelt eksisterande sosialismen». Eit innskrenka borgarleg styre vart erstatta med statleg kapitalisme med sosiale, om ikkje sosialistiske trekk. Med reintegrasjonen i den kapitalistiske verda gjennom medlemskap i EU og Nato stod desse landa frå då av i same situasjon som andre i den kapitalistiske periferien – ikkje styrte av sine eigne altomfattande monopol, men prisgitt dei i den europeiske kjerna.

Dette heterogene Europa utelukkar absolutt samanlikning med USA/Canada. Men kan ikkje desse skilnadene forsvinne gradvis – nettopp gjennom bygginga av Europa? Det er rådande oppfatning i Europa. Eg er usamd, og skal komme attende til spørsmålet.

Kan Europa samanliknast med det todelte amerikanske kontinentet?

Eg trur det er meir realistisk å samanlikne Europa med det todelte amerikanske kontinentet (USA/Canada på eine sida, Latin- Amerika og Karibia på andre), enn bare med Nord-Amerika aleine. Det delte kontinentet utgjør ein del innanfor verdskapitalismen kjenneteikna av kontrasten mellom det sentrale og dominerande Nord, og det perifere og underordna Sør. Denne dominansen vart proklamert som mål gjennom Monroe-doktrinen i 1823, og på 1800-tallet delte det oppstigande USA makta si med den britiske konkurrenten som då hadde hegemoni på verdsbasis. Slik makt blir i dag i hovudsak utøvd av Washington, med altomfattande monopol som har brei kontroll over det økonomiske og politiske livet sør for grensene, trass i kamplystne forsøk siste tida på å utfordre makta. Parallellen til Europa er openbar. Austlege Europa er i ein underordna perifer stilling slik Latin- Amerika er det til USA.

Alle samanlikningar har sine grenser, og om ein ser bort frå dei, ville det gi gale konklusjonar om maulege framtidsløp, og maulege og effektive strategiar for å opne det beste av desse løpa. På to område er det skilnader. Latin-Amerika er eit umåteleg stort kontinent utstyrt med fantastiske naturressursar – vatn, jord, mineralar, olje og naturgass. Aust-Europa kan ikkje på noko vis samanliknast her. Dessutan er Latin- Amerika også mindre heterogent enn Aust- Europa: Det har to nærskylde språk (jamvel om det er mange overlevande indianarspråk) og lite nasjonalsjåvinistisk fiendskap mellom naboar. Uansett skilnader skal ein ikkje dra forenkla samanlikningar for langt.

USAs dominans over sørlege Amerika blir i hovudsak utøvd med økonomiske middel, som den pan-amerikanske fellesmarknaden Washington vil ha (sjølv om det har blitt ein stopp i USAs arbeid for å få det til). Jamvel den delen av planen som er sett ut i livet, NAFTA, og som gjør Mexico til eit vedheng til den store nordamerikanske marknaden, utfordrar ikkje meksikansk suverenitet institusjonelt. Det er ikkje nokon naiv observasjon frå mi side. Eg er godt klar over at det ikkje er vasstette skott mellom økonomiske og politiske metodar. Latinamerikanske opposisjonelle har korrekt oppfatta Organisasjonen av amerikanske statar (OAS) som «USAs kolonikontor», og lista over USAs intervensjonar, militære (som i Karibia) eller som støtte til statskupp, er lang nok til å bevise det.

Dei institusjonelle tilhøva mellom landa i EU har eit breiare og meir komplekst grunnlag. Det finst ein slags vesteuropeisk «Monroe-doktrine». («Aust-Europa er eigedommen til Vest-Europa.») Men det er ikkje alt. Den europeiske unionen er ikkje lenger ein rein «fellesmarknad» slik det var i starten, avgrensa til seks land før det vart utvida til andre land i Vest-Europa. Etter Maastricht-traktaten er det blitt eit politisk prosjekt. Sjølvsagt som eit middel til å fremme det større prosjektet – at dei altomfattande monopola kan styre dei samfunna som unionen omfattar. Men det blei også ein arena for konfliktar og utfordringar for desse prosjekta og metodane for å gjennomføre dei. Dei europeiske institusjonane er meint å knytte saman folka i unionen, og har mange metodar for å nå det målet, som representasjon i Europaparlamentet i samsvar med folketal og ikkje BNP. Det er grunnen til at opinionen i Europa, medrekna dei fleste venstreorienterte kritikarane, framleis klyngar seg til håpet om at eit anna Europa er mauleg.

Før ein drøftar tesar og hypotesar om alternative framtidsløp for Europa, er det nødvendig på eine sida å diskutere atlantisme og imperialisme, og på andre sida europeisk identitet.

Europa eller atlantisk og imperialistisk Europa?

Storbritannia er meir atlantisk enn europeisk ut frå fortida si som hegemonisk imperialist, sjølv om den arven er redusert til ein privilegert status for City of London i det globale finanssystemet. Derfor set Storbritannia den særeigne medlemskapen sin i EU lågare enn opprettinga av ein euroatlantisk økonomisk og finansiell marknad. Det står over viljen til å delta aktivt i den politiske utforminga av Europa.

Men det er ikkje bare Storbritannia som er atlantisk. Dei kontinentale europeiske statane er det ikkje mindre, trass i tilsynelatande vilje til å skape eit politisk Europa. Beviset ligg i den sentrale posisjonen NATO har i det politiske byggverket. At ein militær allianse med medlemsland utanfor unionen de facto er integrert i den «europeiske konstitusjonen » er ein anomali utan sidestykke. For enkelte europeiske land (Polen, Ungarn og dei baltiske statane) er NATOs vern – det vil seie USAs – mot deira «russiske fiende» (!) viktigare enn tilknyttinga til EU.

Den standhaftige atlantismen, og NATOs utvida operasjonsområde verda over etter bortfallet av den antatte «sovjetiske trusselen», er resultatet av det eg ser som framveksten av den kollektive imperialismen til triaden (USA, Europa og Japan). Det vil seie dei dominerande sentra for altomfattande monopolkapitalisme aktar å dominere trass i at nye statar stig opp. Det er ei relativt ny endring i det imperialistiske systemet, som tidlegare og tradisjonelt var basert på konflikt mellom dei imperialistiske maktene. Den kollektive imperialismen voks fram på grunn av behovet for felles front mot folk og statar i periferien i Asia, Afrika og Latin- Amerika som er opptatte av å komme seg ut av den underordna rolla.

Det europeiske imperialistiske sjiktet her omfattar bare Vest-Europa, der alle statane alltid i moderne tid har vore imperialistiske, med eller utan koloniar, ettersom dei har og alltid har hatt ein del i den imperialistiske renta. Motsett har ikkje statane i Aust- Europa tilgang til det, ettersom dei ikkje har eigne nasjonale altomfattande monopol. Men dei har svelga illusjonen om at dei har rett til det bare fordi dei er «europeiske». Vil dei nokon gong kvitta seg med den illusjonen?

Imperialismen, som no er blitt kollektiv og vil vere det framover, har ein felles politikk mot Sør, triadens politikk: Permanent aggresjon mot folk og statar som vågar stille spørsmål ved deira globaliseringssystem. Og kollektiv imperialisme har ein militær leiar, om ikkje hegemonist: USA. Slik har det seg at verken EU eller nokon av statane der har nokon «utanrikspolitikk» lenger. Fakta viser at det bare er ein einaste realitet: støtte til kva som helst Washington (kanskje i samforstand med London) avgjør på eiga hand. Sett frå Sør er ikkje Europa noko anna enn ein vilkårslaus alliert av USA. Og sjølv om det kan vere somme illusjonar om dette i Latin-Amerika – utan tvil fordi hegemoniet på brutalt vis blir utøvd av USA aleine her og ikkje av underordna europeiske allierte – er det ikkje tilfellet i Asia og Afrika. Makthavarane i dei oppstigande landa veit det: Dei som styrer i dei andre landa på dei to kontinenta, godtar statusen som lydige kompradorar. For alle er det bare Washington som tel, Europa kunne like gjerne vore ikkje-eksisterande.

Finst det ein europeisk identitet?

Spørsmålet skal vurderast frå ein intern europisk synsvinkel. Frå eit eksternt synspunkt – frå heile Sør – er «Europa» avgjort ein realitet. For folka i Asia og Afrika med språk og religionar som er «ikkje-europeiske» sjølv etter at kristne misjonærar har omvendt folk, eller at folk har tatt til seg det offisielle språket til tidlegare kolonistar, er europearane «dei andre». Det er sjølvsagt annleis i Latin-Amerika som på same vis som Nord- Amerika er resultatet av bygginga av «det andre Europa» – «den nye verda», kopla til danninga av den historiske kapitalismen.

Spørsmålet om europeisk identitet kan bare drøftast ved å sjå på Europa innanfrå. Men teoriane som stadfestar eller fornektar ein slik identitet, støytar saman i polemikk der begge sider overdriv for å vinne. Slik viser somme til kristendommen, sjølv om ein reint logisk må vise til katolske, protestantiske og ortodokse kristne – og ikkje oversjå det langt frå ubetydelege tallet på folk utan religiøs praksis eller tru i det heile tatt.

Andre vil peike på at ein spanjol lettare vil komme overeins med ein argentinar enn ein litauar, at ei fransk kvinne vil forstå ein algeriar betre enn ein bulgarar, og at engelskmennene rører seg friare i dei delane av verda der folk delar språket deira enn i Europa. Den gamle greskromerske sivilisasjonen, som han var eller som rekonstruksjonen, burde gjøre latin og gresk, og ikkje engelsk til dei offisielle europeiske språka (slik dei var i middelalderen). Opplysingstida på 1700-tallet omfatta snautt meir enn trianglet London/ Amsterdam/Paris, sjølv om ideane vart eksportert så langt som Prøyssen og Russland. Representative demokratiske val er framleis ikkje ein fast norm og for nytt til at ein kan seie opphavet til dei går attende til danninga av dei klart tydeleg ulike politiske kulturane i Europa.

Det er ikkje vanskeleg å vise makta nasjonale identitetar framleis har i Europa. Frankrike, Tyskland, Spania og Storbritannia blei alle skapt gjennom hundreår med bitter krig. Sjølv om den lite viktige statsministeren i Luxembourg kan seie at fedrelandet hans (eller til banken hans?) «er Europa», så ville ikkje ein fransk president, tysk kanslar eller britisk statsminister våge å seie noko så dumt. Men må det verkeleg vere ein felles identitet for å lage eit legitimt prosjekt for regional politisk integrasjon? Eg meiner det ikkje på noko vis må vere slik. Ikkje så lenge dei ulike identitetane (kall dei «nasjonale ») blir akseptert, og dei saklege årsakene bak den felles viljen til politisk samling blir presist formulert. Dette prinsippet gjeld ikkje bare i Europa. Det er slik for folk i Karibia, i det iberiske Amerika, i den arabiske verda og i Afrika. Ein treng ikkje tru på «arabisme» eller «négritude»² for å godta eit arabisk eller afrikansk prosjekt som legitimt. Uheldigvis oppfører ikkje «europistane» seg så intelligent. Det store fleirtalet av dei trur det er nok å kalle seg «overnasjonale» eller «anti-sjølvstyre», det er i beste fall meiningslaust, og kan jamvel kollidere med den verkelege verda. Derfor vil eg ikkje drøfte om eit europeisk politisk prosjekt er levedyktig på grunnlag av flyktige vurderingar av «identitet», men på grunnlag av innsatsen, og dei institusjonelle formene for å styre denne innsatsen.

Er den europeiske unionen levedyktig?

Spørsmålet er ikkje om «eit» europeisk prosjekt (kva for prosjekt? for kva?) vil vere mauleg. Svaret er openbart ja. Spørsmålet er om det noverande prosjektet er levedyktig, eller kan omgjørast til å bli det. Eg ser bort frå dei høgreorienterte «europistane», altså dei som underkastar seg krava til den altomfattande monopolkapitalismen og aksepterer EU slik han er, og bare bryr seg om å finne løysningar på noverande «konjunkturmessige » (som eg hevdar ikkje er det i det heile tatt) vanskar. Eg ser bare på argumenta til dei som hevdar at «eit anna Europa er mauleg», medrekna forkjemparane for ein reformert kapitalisme med eit menneskeleg ansikt, og dei som har ei sosialistisk omdanning av Europa og verda som perspektiv.

Sentralt i debatten står kva slags krise som rår i Europa og verda. Når det gjeld Europa, heng den opne krisa i eurosona og krisa på bakrommet i EU uløyseleg saman.

I det minste sidan Maastricht-traktaten, og etter mi meining mykje lenger, har danninga av EU og eurosona blitt tenkt og forma som komponentar av ei såkalla liberal globalisering. Det er opprettinga av eit system som skal sikre eksklusiv dominans for altomfattande monopolkapitalisme. Eit nødvendig startpunkt blir derfor å analysere dei motsetningane som etter mi meining gjør dette prosjektet (og dermed det europeiske inkludert i det) ugjennomførbart.

Les Samir Amin om dristighet i Rødt 2-2012

Men i vilkårslaust forsvar for «eit» europeisk prosjekt (prosjektet som har fordelen av å eksistere, av alt å vere på plass) vil ein seie: Det kan forandrast. Det kan det heilt sikkert – abstrakt teoretisk. Men kva for vilkår må til? Eg trur det vil krevje eit dobbelt mirakel, og eg trur ikkje på mirakel:

1) at det felles europeiske byggverket aksepterer nasjonal sjølvråderett, mangfaldet av interesser som er i spel, og organiserer institusjonar på det grunnlaget; og 2) at kapitalismen – så lenge han er det generelle rammeverket for å styre økonomi og samfunn – blir tvinga til å fungere på ein annan måte enn det den indre logikken i han dikterer. Ein logikk som no har gitt herredømmet til altomfattande monopol. Eg ser ingen teikn til at fleirtalet av europistane vil ta omsyn til slike føresetnader. Heller ikkje ser eg at den venstreorienterte minoriteten blant dei som tar omsyn til slike krav, er i stand til å mobilisere politiske og sosiale krefter som kan makte å snu konservatismen til dei etablerte europistane. Det er grunnen til at eg konkluderer med at EU ikkje kan bli noko anna enn det han er, og slik sett ikkje er levedyktig. Krisa i eurosona viser at det er umogleg.

Det «europeiske» prosjektet slik Maastricht-traktaten definerer det, og eurosoneprosjektet, vart selt til opinionen i ein propagandakampanje som ein bare kan kalle tåpeleg og uærleg. Somme – dei (relativt) privilegerte folka i velståande Vest- Europa – vart fortalt at bortfallet av nasjonal suverenitet ville gjøre slutt på hatfylte og blodige krigar på kontinentet (og suksessen for slikt tullprat er lett å forstå). Det vart servert med ein saus: vennskapen til det store amerikanske demokratiet, den felles kampen for demokrati i det tilbakeståande Sør – ein ny måte å få aksept for gamle imperialistiske haldningar – og så vidare. Dei andre, dei fattige jævlane i aust, vart lova velstand ved å «ta igjen» vestleg levestandard.

Fleirtalet i begge delar av Europa, vest og aust, svelga tullpratet. I aust ser det ut til at dei trudde at tilslutning til EU ville sikre den velkjente «opphentinga», verkeleg ein god handel. Men prisen dei betalte – kanskje som straff for å ha godtatt regime som praktiserte sovjet-typen sosialisme kalla kommunisme – var ei smertefull strukturtilpassing gjennom mange år. Tilpassing – «innstramming» (for arbeidarane, ikkje milliardærane) – vart sett i verk. Men resultatet vart sosial katastrofe. Og Aust-Europa vart periferien til Vest-Europa. Ei undersøking nyleg fortel oss at 80 prosent av rumenarane meiner at «ting var betre i Ceausescu-tida»!³ Kan ein finne betre teikn på at det påståtte demokratiet i EU ikkje har legitimitet? Vil folka som er med, lære seg leksa? Vil dei forstå at kapitalismens logikk ikkje er opphenting, men det motsette, djupare ulikskap? Kven veit!

At Hellas i dag står i sentrum for konflikten, er både fordi Hellas er med i eurosona, og fordi folket her håpte å sleppe unna skjebnen til dei andre (eks- «sosialistiske») landa på Balkan. Generelt trudde (eller håpte?) det greske folket at fordi dei unngjekk vanskjebnen ved å vere styrt av «kommunistar» (mektige under heroiske andre verdskrig) – og takk vere oberststyret! – ikkje måtte betale prisen dei andre på Balkan måtte. Europa og euroen ville fungere annleis for dei. Europeisk solidaritet, særleg i eurosona, same kor svak han måtte vere andre stader (der brotsverket «kommunisme» skulle straffast), ville vere til deira fordel.

Grekarane må leve med resultatet av sine naive illusjonar. Dei bør vite no at systemet vil senke dei ned på nivå med sine naboar, Bulgaria og Albania. Logikken i eurosona er ikkje annleis enn i EU. Tvert om, han forsterkar dei valdelege sidene. Generelt forsterkar kapitalistisk akkumulasjon ulikskap mellom nasjonar (det er kjelda til kontrasten mellom sentrum og periferi), og akkumulasjon dominert av altomfattande monopol forsterkar dei innebygde tendensane i systemet. Mot dette vil det bli hevda at EU-institusjonane har verktøy til å rette opp ulike tilhøve internt i EU, gjennom passande finansiell støtte til etternølarane innanfor unionen. Generelt trur opinionen på dette. I røynda er denne støtta utilstrekkeleg for å få til opphenting (bortsett frå landbruket, eit spørsmål som ikkje blir drøfta her). Meir alvorleg er at støtta legg til rette for at dei altomfattande monopola kan sleppe til, og dermed styrkar tendensen til ulik utvikling ved å gjøre dei involverte økonomiane endå opnare. Og denne støtta har som mål å styrke visse regionar i landa (til dømes Bøhmen, Lombardia og Katalonia), og dermed svekke nasjonalstatens evne til å stå mot diktat frå monopola.

Eurosona vart utforma for å forsterke ei slik utvikling. Den grunnleggande naturen til sona er definert av statuttane til Den europeiske sentralbanken (ECB). ECB har forbod mot å låne til nasjonale regjeringar (og jamvel til ein overnasjonal europeisk stat om han eksisterte, noko han ikkje gjør). ECB må låne eksklusivt til bankar til latterleg låg rente, desse får i sin tur rente-inntekter frå statsobligasjonar, det har forsterka dominansen til dei altomfattande monopola. Det som blir kalla finansialisering er innebygd i strategien til desse monopola. Frå første stund har analysen min vore at dette systemet ikkje er levedyktig, bestemt til å kollapse så fort kapitalismen blir ramma av ei alvorleg krise. Det skjer framfor auga våre no. Eg heldt fast ved at det einaste alternativet som kunne bidra til ei utvikling mot eit solid europeisk byggverk, krev nasjonale valutaer knytt saman med definerte bytteverdiar bygd på seriøse forhandlingar om vekslingskurs og industripolitikk. Og det skulle gjelde fram til, endeleg og mykje seinare, dei politiske kulturane hadde modna og gitt grunnlag for opprettinga av eit føderalt Europa overordna – men utan å fjerne – dei ulike nasjonalstatane.

Og no har eurosona gått inn i ei venta krise som truar eksistensen av sona, noko som til og med blir vedgått i Brussel. Det er ingen teikn til at EU er i stand til radikal sjølvkritikk som kunne føre til eit anna system for valutaregulering, og skrinlegging av liberalismen som er innebygd i avtalane som framleis gjeld.

Dei ansvarlege for bankerotten til det europeiske prosjektet er ikkje ofra, dei sårbare landa i utkanten av Europa. Det er tvert om dei europeiske kjernelanda (det vil seie dei herskande klassane i desse landa), først av dei Tyskland som har hatt fordel av systemet. Det gjør fornærmingane mot det greske folket endå meir fråstøytande. Late menneske? Skattesnyteri? Madame Lagarde gløymer at skattesnytarane her er skipsreiarane som er beskytta av (den IMF-støtta) globaliseringsfridommen.

Resonnementet mitt er ikkje basert på at ein må godta konfliktar nasjonar mellom, sjølv om slikt går føre seg. Det er bygd på å erkjenne konflikten mellom altomfattande monopol (som sjølv bare finst i dei europeiske kjernelanda) og arbeidarane i sentrum og periferi – sjølv om innstrammingane dei er utsette for har markant større øydeleggande effekt i periferien enn i kjernelanda. Den «tyske modellen», som er lovprist av heile den politiske høgresida i Europa og store delar av venstresida, har vore suksess i Tyskland takk vere at relativt føyelege arbeidarar har godtatt lønningar tretti prosent under dei franske. Dei føyelege er hovudårsaka til den tyske eksportsuksessen, og den kraftige veksten i avkastinga som dei tyske altomfattande monopola profitterer på. Alle må forstå at denne modellen begeistrar dei som forsvarer kapitalismen utan vilkår!

Det verste står likevel igjen: På ein eller annan måte, brått eller gradvis, vil det europeiske prosjektet bli slitt i stykker, med start i eurosona. Då er det tilbake til start – 1930-tallet. Me får eit mark-område avgrensa til Tyskland og landa dei dominerer aust og sør for grensene sine; Nederland og Skandinavia sjølvstendige, men villige til å tilpasse seg; eit Storbritannia endå meir atlantisk og dermed distansert frå omskiftande politikk på kontinentet; eit isolert Frankrike (som under de Gaulle? eller Vichy?); og eit Spania og Italia som er usikre og ustabile. Me får det verste frå begge: nasjonale europeiske samfunn underordna diktata frå altomfattande monopol og tilhøyrande globalisert «liberalisme» på den eine sida, og på andre sida vil dei herskande kreftene her, fordi dei er makteslause, vere endå meir avhengige av «nasjonalistisk» demagogi. Eit slikt styre vil mangedoble handlingsrommet til ekstremhøgre. Me får (har me alt?) Pilsudskiar, Horthyar, baltiske baronar, folk som vil vekke Mussolini og Franco til live, og maurassianarar⁴. Det «nasjonalistiske» snakket til ekstremhøgre er løgnaktig, fordi desse politiske kreftene (eller leiarane i det minste) allment sett godtar kapitalismen og den einaste forma han kan ta, altomfattande monopolkapitalisme. Ekte «nasjonalisme» i dag kan bare vere populistisk i ordets rette forstand: for å tene og ikkje bedra folket. I dag må ordet «nasjonalisme» brukast forsiktig, og kanskje heller bli erstatta med «internasjonalisme mellom folk og arbeidarar». Motsett reduserer retorikken til desse høgrefolka nasjonalismen sin til valdelege og sjåvinistiske overgrep mot immigrantar og sigøynarar, som får skulda som kjelde til ulykkene. Desse høgreorienterte unnlèt ikkje å ta med seg dei «fattige» i hatsnakket sitt, som ansvarlege for deira fattigdom og misbruk av «velferdsgoder».

Det er resultatet når ein gjenstridig forsvarer det europeiske prosjektet jamvel midt i stormen: det blir øydelagt.

Finst det eit mindre smerteleg alternativ? Går me mot ei ny bølgje progressive samfunnsendringar?

Sjølvsagt eksisterer det alternativet framleis, i prinsippet. Men vilkåra for eit eller anna av dei maulege alternativa skal bli ein realitet, må forklarast grundig. Det er umauleg å gå tilbake til eit tidlegare stadium av kapitalismen, til ein periode før sentraliseringa av kapitalistisk kontroll. Me kan bare gå framover, det betyr å starte frå det faktiske stadiet av kapitalistisk kontroll, og forstå at tida har komme for å «ekspropriere ekspropriatørane ». Ikkje noko anna er mauleg. Når det er sagt, utelukkar ikkje standpunktet at ein kan føre kampar som steg for steg går den vegen. Tvert om, det krev at ein har klare strategiske mål for kvart steg, og bruk av effektive taktikkar. Å handle utan gjennomtenkt strategi og taktikk tilpassa det stadiet ein er på, er å dømme seg sjølv til bare å ta opp att lettvinte og impotente slagord som «Ned med kapitalismen!». Ut frå eit slikt synspunkt ville eit første effektivt steg i Europa – som kanskje alt blir tatt – vere å utfordre innstrammingspolitikken. Denne politikken er fast knytte til, og krev autoritære og antidemokratiske tiltak. Målet om å få starta den økonomiske veksten igjen, trass i at det er eit tvitydig omgrep (omstart med kva for aktivitetar? og med kva for midlar?), er ganske naturleg knytt til eit slikt første steg.

Men ein må forstå at dette første steget vil kollidere med det etablerte ECB-systemet for å styre valutaen. Derfor meiner eg ein ikkje kan unngå å «forlate euroen» for å gå tilbake til nasjonale valutaer i dei europeiske statane. Då og bare då kan ein skaffe seg handlingsrom, bygd på forhandlingar mellom dei europeiske partnarane, og gjennom det revisjon av lovverket som regulerer dei europeiske institusjonane. Då og bare då kan ein gjennomføre tiltak som peikar mot sosialisering av monopola. Eg ser for eksempel for meg å skille ut bankfunksjonane, og til slutt nasjonalisering av dei bankane som har vanskar. Vidare: lette nakketaket monopola har på små og mellomstore bedrifter og på bøndene; innføring av sterkt progressive skattesystem; ekspropriere anlegga til bedrifter som har flytta utanlands til fordel for arbeidarane og lokale styresmakter; utvide tallet på handels-, industri- og finanspartnarar gjennom forhandlingar spesielt med nye land i Sør; og så vidare. Alle desse tiltaka krev nasjonale suverene økonomiar og dermed brot med dei europeiske reglane som forbyr dei. For det er klart for meg at det politiske grunnlaget for slike tiltak aldri vil vere til stades samtidig over heile EU. Slike mirakel skjer ikkje. Så me må godta å starte der me kan, i eit eller fleire land. Eg er overtydd om at når først prosessen har starta, vil den fort rulle vidare.

Mot desse framlegga (som iallfall delvis er formulert av president François Hollande) kjem dei politiske kreftene som tjener dei altomfattande monopola med motframlegg som vil fjerne alt innhald i dei: «starte ny vekst ved å gjøre alle meir konkurransedyktige, respektere opne og transparente marknader ». Det er linja ikkje bare til Merkel, det er også linja til hennar sosialdemokratiske motstandarar og ECB-president Draghi. Men ein må forstå – og seie – at «opne og transparente marknader» ikkje eksisterer. Marknadene, som er ugjennomsiktige av natur, er domenet til kommersielt konkurrerande monopol. Me har å gjøre med ein falsk retorikk som må bli kalla for det. Å prøve å styre marknadene etter å ha akseptert dei på prinsipielt grunnlag, ved å foreslå reglar for å «regulere» dei, fører ikkje til noko. Det er å be dei altomfattande monopola, dei som har fordel av systemet dei kontrollerer, om å handle mot sine eigne interesser. Dei veit korleis dei skal oppheve reguleringar som kan bli lagt på dei.

Nittenhundretallet var ikkje bare prega av valdelege krigar utan sidestykke, for ein stor del på grunn av konflikt mellom imperialistar (som det var mange av). Det var au prega av revolusjonære rørsler blant nasjonar og folk som var perifere for den tidas kapitalisme. Desse revolusjonane omforma Russland, Asia, Afrika og Latin-Amerika i stort tempo, og blei den dynamiske faktoren som endra verda. Men i sentrum av det imperialistiske systemet fekk dei på sitt beste bare matt gjenklang. Dei proimperialistiske og reaksjonære kreftene blei sittande med den politiske kontrollen over samfunna i det som hadde blitt til triaden i vår tids kollektive imperialisme. Dermed kunne dei halde fram med «oppdemmings»politikken, og så «reversere» seirane frå den første bølgja for å frigjøre fleirtalet av menneska. Det er den manglande internasjonalismen mellom arbeidarar og folkeslag som er kjelda til det doble dramaet i det tjuande hundreåret: Framgangen byrja først å bleikne i periferien (dei første sosialistiske eksperimenta, overgangen frå antiimperialistisk frigjøring til sosial frigjøring) på den eine sida, og på den andre sida dei sosialistiske rørslene i Europa som gjekk over til kapitalismen og imperialismen då sosialdemokratiet dreiv over i sosialliberalisme.

Men kapitalismens triumf, som altomfattande monopol, vil vise seg kortliva (1980–2008?). Demokratiske og sosiale kampar som skjer verda over, og somme politiske tiltak mellom oppstigande land, stiller spørsmål ved dominansen til dei altomfattande monopola, og varslar ei ny bølgje endringar i verda. Desse kampane og konfliktane engasjerer alle samfunn på jordkloden, i Nord så vel som i Sør.

For å halde på makta si er vår tids kapitalisme tvinga til samtidige åtak på statar, nasjonar og arbeidarar i Sør (for å skaffe seg superprofitt av arbeidskrafta og plyndre naturressursane) og Nord, der dei er tvinga til å konkurrere med dei i Sør. Så dei objektive vilkåra for global samansmelting av kampar eksisterer. Men frå eksistensen av objektive vilkår, til at dei blir aktivert av subjektive sosiale aktørar som vil ha forandring, er det framleis eit stykke veg å gå. Me har ikkje tenkt å løyse dette spørsmålet med nokre få store, lettvinne og tomme frasar. Grundige studiar av konfliktane mellom dei nye statane og den imperialistiske triaden, og slik dei kjem til uttrykk i dei demokratiske og sosiale krava til arbeidarane i involverte land. Grundige studiar av dei pågåande revolusjonane i landa i Sør, av avgrensingane dei har og ulike utviklingsvegar for dei. Grundige studiar av kampane folka i Europa og Amerika fører. Slike studiar utgjør grunnlaget for å gjennomføre fruktbare diskusjonar om maulege alternative framtidsløp.

Det er framleis ikkje teikn i horisonten til ei rørsle som vil attreise internasjonalismen. Vil den andre bølgja for å forandre verda då bare bli ei «ny» utgave av den første? Med omsyn til Europa, som er temaet vårt her, så er den antiimperialistiske dimensjonen fråverande i medvitet både til dei som deltar i kampen, og i strategiane deira. Om dei i det heile har strategiar. Eg insisterer på å konkludere refleksjonane mine om «Europa sett frå utsida» med den avgjørande observasjonen.

Notar

1. «Transnational Capitalism or Collective Imperialism?», Pambazuka News, 23. mars 2011. http://www.pamazuka. org
2. Negritude: Litterær og ideologisk rørsle blant svarte intellektuelle og politikarar i Frankrike på 1930-talet. Dei var antikolonialistiske, og ville erstatte den kvite manns forakt med å oppvurdere svart kultur. (Wikipedia, bm.)
3. Sitatet er basert på ein muntleg rapport frå ein rumensk deltakar på Balkan Social Forum i Zagreb i mai 2012.
4. Maurrassianar: Etter Charles Maurrass, leiar i sjåvinistiske og anti-semittiske Action Française rundt 1900-tallet. (Wikipedia, eng.)

I band har gutter mange muligheter, sier Marie, – både til å bruke stemmen og de andre instrumentene, pluss teknikk for lyd, lys og effekter, mens jentenes instrument oftest bare er stemmen. Så hva kan musikkskolene gjøre for å oppmuntre jenter til å spille all slags instrumenter? Jenter skal også få sjansen til å spille i band, stå på en scene, i lyset og få applaus. Og så må vi avmystifisere: Det er faktisk ikke så vanskelig å spille bassgitar …

Det finnes mye kunnskap om ubalansen mellom kvinner og menn i musikklivet. For eksempel i boka «Musikk og kjønn i utakt?» som er gitt ut av Norsk kulturråd. Der skriver Anne Lorentzen og Astrid Kvalbein i forordet: «Vi konstaterte at musikklivet er verre stilt enn kultur og arbeidsliv elles, med ei gjennomgåande 20/80- fordeling, ofte 10/90-fordeling i kvinners disfavør på enkelte område. Det ser mange. Kva vi skal eller bør gjere for å endre situasjonen, er meiningane delte om».

Ja, kva må gjøres? Kom og hør et viktig innspill i debatten fra Marie Sneve Martinussen: Hvorfor er det bare pissoarer bak scenen?

10. november i Oslo, teatersalen til BUL, Rosenkrantzgt 8.

Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt og masterstudent i samfunnsøkonomi. Hun spiller bass, og noen ganger trompet, i bandet Making Marks (tidligere kjent som My Little Pony). Bandet består av to kvinner og to menn. De har gitt ut to album og turnert i Europa og USA.

Hele programmet til Kvinnekonferansen 2012 og omtale av innlederne finner du her.

Arne Byrkjeflot er første vara til landsstyret i Nei til EU, leder av LO i Trondheim og bystyrerepresentant for Rødt i Trondheim.

Problemet er at vi ikke har hatt en levende debatt om dette viktigste strategiske spørsmålet for Nei til EU siden folkeavstemninga. Jeg tror at dersom ikke Nei til EU nå markerer klart at et slankere EØS ikke er veien å gå for EØS-motstandere, så er det kravet om et slankere EØS som vil vinne fram, spesielt i fagbevegelsen. Et tegn i tida er at dette ble vedtatt i landssstyret i El og It i juni. Sterke krefter jobber nå for at en EØS-avtale som verner faglige rettigheter, spesielt tariffavtaler og arbeidsmiljølov skal være EØS-motstandernes linje på LO-kongressen. Skal motstanden mot EØS-avtalen få ei kraft, er vi helt avhengig av at det er Nei Til EUs linje.

LO-ledelsen ønsker nok ikke et vedtak om en avtale som verner faglige rettigheter, de ville helst hatt full støtte til EØS-avtalen. Men de kan fint leve med det. De kan sende et brev til regjeringen og be om at de prøver å forhandle fram en avtale som verner faglige rettigheter.

En slik EØS-avtale måtte vært uten minst to av de fire frihetene, vært uten fritt arbeidsmarked og uten fritt tjenestemarked. Siden EØS-avtalens kjerne er full deltagelse i EUs indre marked, så har vi da ingen EØS-avtale lenger. Det er fullstendig urealistisk å tro at regjeringen vil stille et slikt krav, og enda mer urealistisk at EU vil gi seg inn på en slik forhandling.

Alternativutredningen er klar på at en slankere EØS-avtale bare er mulig dersom EØS-motstanden er stor:

Så lenge man holder fast på at det ikke er noe alternativ for Norge å si opp EØS-avtalen, har man ingen forhandlingsposisjon overfor EU. Skal man oppnå forhandlinger med EU om å begrense EØS-avtalen, må man først gjøre det troverdig at utmelding av EØS kunne være et reelt alternativ for Norge.

Det argumenteres for at et slankere EØS er et nødvendig skritt på veien mot en Nei til EØS-kampanje. Etter min mening vil denne strategien svekke EØS-motstanden. Istedenfor å si at EØS-avtalen truer faglige rettigheter, skaper vi en illusjon om at faglige rettigheter kan vernes innenfor EØS-avtalen.

Vi burde ha lært av det fagbevegelsen og partier til venstre har gjort i EU de siste åra. De har stilt kravet om en sosial protokoll som verner arbeiderrettigheter i ny traktat. Greit nok så lenge den nye Lisboatraktaten faktisk skulle vedtas. Etter at denne er vedtatt, er det en avsporing. Først må en vinne Kommisjonen for å endre traktaten. Deretter må dette vedtas i samtlige EU-land. En sosial protokoll er først mulig når risikoen for utmeldelse av EU og/eller EURO er reell. Nå lammer kravet motstanden mot EU og EURO.

Etter min mening er det EØS-motstanden som nå kan berge medlemstallet i Nei Til EU. Min erfaring fra festivaler i sommer er at først når en snakker om EØS, vekkes interessen.

Først når motstanden mot EØS blir stor nok, blir alternativene interessante. Først når EØS-tilhengerne tvinges til å fremme alternativ som å utnytte handlingsrommet eller en slankere EØS-avtale, er slike kompromiss reelle. Da kan det komme slike krav også fra ei regjering som vil hindre krav om utmelding. På samme vis som Skottland får økt sjølstyre når kravet om full uavhengighet øker i styrke.

EØS-motstanden har en historisk sjanse. Faren for medlemskap er borte de nærmeste åra. EØS-debatten er der for første gang etter 1992. Stemninga i fagbevegelsen er helt endret etter kampen om vikarbyrådirektivet. EU gir seg ikke, de krever at Norge skal mildne kravene i offentlige kontrakter, og de vil eksplisitt underordne streikeretten den frie konkurransen.

Tida er overmoden for å starte Nei til EØS-kampanjen.

 

Leder side 3

Plukk side 4

Arne Byrkjeflot: Ut av EØS eller en slankere EØS-avtale? side 6

Samir Amin: Samanbrotet i det europeiske systemet side 8

Brage Aronsen: Intervju med Maria Rosvoll om Europas mest utstøtte minoritet side 20

Hisham Bustani: Dei arabiske opprøra – vil venstresida ta utfordringa? side 26

Hisham Bustani: Inkje opprør i Jordan side 34

Judith Mirkinson: Så er det val igjen. Vi skal velja president! side 38

Walt Bell: Slaveriet sitter i fengselsveggene side 48

Per Velde: 1972: Arbeiderpartiet og EEC side 54

Ronny Kjelsberg: Teknologisk revolusjon side 60

Michael Roberts: Profittrata er nøkkelen side 68

Debatt

Petter Vellesen: Kvar skal vi bu? I eit luftslott, må tru? side 72

Bokomtaler

Regi Theodor Enerstvedt: Massemorderen som kom inn fra ingenting side 75

På vitenskapens blindveier side 77

David Harvey: Rebel Cities side 79

Boktips av Jon Børge Hansen side 82

I lekebutikken er budskapet: Rosa pynt og babyleker for jenter, lekekomfyrer og kluter. Svart og blått og bygging og skyting for gutter.

Pornofilmer rett inn i klasserommet via nye mobiltelefoner med store skjermer, skreddersydd for formålet. Porno – stedet hvor barn og ungdom lærer at vold mot kvinner + sex er bestevenner.

Hvorfor får mannsdominert idrett mer penger og omtale enn kvinnedominert idrett?

Likestilling: Like store sko i hver skål. Frihet?

Kvinner lever farlig! Visste du at mer enn hver fjerde kvinne som har levd eller lever i parforhold, er blitt utsatt for vold?

Hvordan kan Sabia bli integrert i det norske samfunnet, organisere seg, ta på alvor den fine stemmeretten som skal feires i 2013, – hvis hun ikke får jobb fordi hun heter – Sabia? 

Hvordan er det mulig at tusenvis kvinner (ikke menn!), bare blir tilbudt små brøker av stillinger? Med stat og kommune som største arbeidsgiver?

Hvordan er det mulig, at tusener av kvinner med full jobb tjener for lite til å forsørge seg sjøl og eventuelle barn?

Diskrimineringa av kvinner, forskjellsbehandlinga, kvinneundertrykkinga, er vevd inn i samfunnets porer. Alle steder finner du den. Fordi vi lever i et klassesamfunn der mannsmakta rår.

Det er ingen enkel vei ut. Veien betyr kamp og konflikt. Organisering. Solidaritet. Kampen handler om lengselen etter frigjøring. Frihet til å klare seg og bestemme over sitt eget liv.

Eller kvinnekampen? Tyrkiske kvinner for sjølbestemt abort. Makt!

Den offisielle likestillingspolitikken handler om noe annet. Den kan framstilles med et bilde av ei skålvekt. Ikke noe klasseperspektiv, ingen analyse av makt. Legg like mye i de to skålene, og du får likevekt. Likestilling. Likhet for loven. Et pent bilde. Men hvordan er det virkelige kvinnelivet? Hvis DU ser dette kvinnelivet, hvis du erfarer det og eller lurer på hva det handler om, – kom påKvinnekonferansen 2012!

Kom og hør et svært aktuelt innspill fra Jorun Gulbrandsen: Likestilling og/eller frigjøring?  10. november i Oslo, BUL-salen, Rosenkrantzgt 8.

Jorun Gulbrandsen er lærer og forfatter. Har i mange år deltatt i den kvinnepolitiske debatten. Leder av AKP fra 1997 til 2006. Har blant annet skrevet boka, Er skolen for Kari eller Ronny? Se Wikipedia.

For påmelding og mer informasjon om kvinnekonferansen 2012 les her.

På Kvinnekonferansen 10. november vil Judith fortelle om dette. Og om dagens abortsituasjon for kvinnene i verden. Er anti-abortbevegelsen i USA en del av en global tendens? Hvor sterk er bevegelsene for sjølbestemt abort? (Og her kan vi spørre oss sjøl: Merker vi noe av dette i Norge?)

Kvinner tar abort hvis de mener det riktig og nødvendig, lovlig eller ikke lovlig. Lever de i land hvor loven sier de har rett til å bestemme sjøl, er abort trygt. Der det ikke er sjølbestemt abort, kan overklassens kvinner likevel kjøpe seg trygge aborter. Flertallet av kvinnene må derimot ty til ulovlige, ofte farlige inngrep, gjort av ukyndige. Hvert år dør 47.000 kvinner i verden av farlige aborter. Kvinnens kropp er svært fruktbar. 12 egg  hvert år i 30-40 år. Kvinner med seksuallliv blir gravide. Prevensjon er ikke alltid nok til å forhindre det.

Over hele USA er det demonstrasjoner for å forsvare retten til abort og prevensjon.

I USA tar en tredjedel av alle kvinner en abort i løpet av livet. "Anti-choice"-bevegelsen og de katolske prestene har stor innflytelse og vinner terreng. Mange mennesker påvirkes av de vedvarende kampanjene.

I løpet av de siste årene har det kommet stadig flere lover mot abort og prevensjon i delstatene. Eksempler: Det skal være lengre ventetid for å få abort. Kvinnen skal tvinges til rådgivning før inngrepet. Nylig ble det vedtatt en lov i Texas som krever at kvinnen skal ta en ultralydundersøkelse før de får ta abort, de skal tvinges til å se bilder av fosteret.

I USA blei kampen for sjølbestemt abort vunnet i 1973. Kampen er ikke over – der heller.

Kom og hør et svært aktuelt innspill fra Judith Mirkinsson:  Abortkampen i USA! 10. november i Oslo, BUL-salen, Rosenkrantzgt 8.

Judith Mirkinsson er fra San Francisco og har vært antiimperialist, antirasist og feminist i over 40 år. Aktiv deltaker i Occupy Oakland, og medlem av Freedom Road. Hun skrev artikkelen «Kvinnekamp i USA» i tidsskriftet Rødt! nr 1/12.

For påmelding og mer informasjon om kvinnekonferansen 2012 les her

 

Det er ikke er mulig å tre likestilling over reproduksjonen. Det er faktisk kvinnen som er gravid og som føder. Det er ikke slik at VI er gravide og VI føder. Burde ikke VI bestemme? Hvem er "VI"? Det store "VI" har i hvert fall bestemt at kvinnen kan bestemme over seg sjøl til 12. uke. Etter det trer samfunnets komiteer inn, nemdene. Hvorfor?

I hele abortkampen har kirken og den øvrige organiserte kristenheten vært en undervurdert  motkraft. Kristelig Folkeparti vil i dag grunnlovsfeste at et befruktet egg er et menneske med rett til liv. Slik at abort blir mord.

Den lange kampen for kvinnens rett til å bestemme over sin egen reproduksjon, handler om hvorvidt kvinnen er et fullt tilregnelig, fritt menneske som er i stand til å bestemme over seg sjøl. Kampen pågår – nå.

Kom og hør et svært aktuelt innspill fra Ellen Aanesen: Abortkampen er ikke historie! 10. november i Oslo, BUL-salen, Rosenkrantzgt 8.

Ellen Aanesen er forfatter journalist og var programleder i NRK. Hun har laget mange programmer om feminisme og kvinnekamp. Blant annet har hun skrevet boka: Ikke send meg til en «kone», doktor (Oktober, 1981). Dette er den beste og eneste boka som tar for seg den lange historia om kampen for sjølbestemt abort i Norge. Boka lanseres nå på nytt i forbindelse med Kvinnekonferansen 2012!

For påmelding og mer informasjon om kvinnekonferansen 2012 les her

 

Gerd von der Lippe er idrettssosiolog, professor (dr. scient), forfatter, feminist og samfunnsdebattant. Hun var den første i Norge som begynte med forskning om idrett og kjønn – kjønn og makt i en idrettsosiologisk og historisk vinkling.

For påmelding og mer informasjon om kvinnekonferansen 2012 les her

 

Fredrik V. Sand er medlem av arbeidsutvalget i Rødt, og er med i redaksjonen til tidsskriftet Rødt!.

I en tid med krise i den globale kapitalismen, når venstreradikale partier i flere europeiske land gjør suksess, er den norske venstresida svakere enn på lenge. Selv om kriser i kapitalismen er gammelt nytt, trenger vi en ny diskusjon om hva slags svar som skal til.

Det tydeligste politiske svaret på krisa i kapitalismen har hittil vært Sigbjørn Johnsens moderasjonsformaninger og Arbeiderpartiets Trygg styring, som også var slagordet til Samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeiderpartiet på årets 1. mai. Arbeiderpartiets paroler har vi sett bli satt ut i livet blant annet gjennom nedjusteringer av den forventa lønnsveksten i revidert statsbudsjett, som førte til storstreik, og i regjeringas forslag til jordbruksoppgjør, som skapte bondeopprør.

Krisa i kapitalismen avtar ikke i styrke. I Hellas, som er hardest rammet, er partiene som er ansvarlige for kuttpolitikken som forsterker krisa, gjenvalgt, mye takket være et udemokratisk valgsystem utformet av de samme partiene. Flere av EUs og verdens største økonomier, som Spania og Italia, ser ut til å følge bak i køen.

Norge har hittil framstått som en relativt idyllisk øy i et stormfullt Europa. Arbeidsledigheten har til og med gått nedover i flere perioder. Unntaket har vært enkelte fylker og kommuner hvor bedrifter har røket, som solcelleprodusenten REC i Telemark og Nordland, og treforedlingsbedriften Peterson & Sønn i Moss. De siste månedene har derimot utviklingen snudd, og den generelle arbeidsledigheten økt.

Krisa og venstresida

I media og i samfunnsdebatten er den økonomiske krisa også tydelig. Alle budsjetter legges fram med krisa som ramme. Krisa trekkes fram som en sentral grunn til at den rødgrønne regjeringa ble gjenvalgt i 2009. På sin årlige pressekonferanse pekte Jens Stoltenberg på finanskrisa og dens virkning på Norge som hovedutfordringen framover. En venstreside som stiller de riktige kravene i en slik situasjon, kan ha store muligheter. Nationens Kari Gåsvatn skriver på kommentarplass at «Norge er ingen isolert øy. Europa etter krisa kan ha nye partimønstre». Kriser i kapitalismen har også tradisjonelt gitt rom for ny politikk og ideologi, enten Keynes eller Friedman har stått som avsendere.

For å stille de riktige kravene, fremme en riktig kriseløsning og jobbe for en endring til det positive trenger vi en kriseanalyse i bunn som er god nok. Dette er utgangspunktet for den tyske skribenten og finansanalytikeren Guenther Sandlebens bok Finanskrise – myte og realitet (Forlaget Rødt, 2012) som er en kritikk av teoriene om «finanskapitalens dominans» som årsaken til krisa, og viser hvordan krisa oppstod i produksjonen, noe som så skapte krise i finansmarkedene.

Å si at krisa først oppsto i finansmarkedene og deretter hoppa inn i realøkonomien, er å gjøre en av krisas framtredende ytringsformer til krisas årsak, hevder Sandleben. Denne tolkninga oppstår fordi krisa i kreditt- og banksektoren, og store omveltninger i finansmarkedet preges av spektakulære og støyende hendelser. Dette blir blendende og dramatisk for tilskuere, kommentatorer og aktører. De dypere årsakene til krisa, de motstridende kreftene i den kapitalistiske vareproduksjonen, blir for det meste ikke tema. Man tar ikke hensyn til den indre sammenhengen som finnes mellom utvidelsen av kredittsystemet, bankenes forretningspolitikk og utvikling av nye finansprodukter på den ene sida, og den virkelige kapitalakkumulasjonen på den andre. Sandleben viser denne sammenhengen med en kronologisk gjennomgang av kriseforløpet:

Krisas første utslag var ikke i finansmarkedene, men som en delkrise i boligmarkedet og bygningsindustrien, først og fremst i USA. Det ble bygd for mange hus i forhold til betalingsdyktig etterspørsel. Dette førte til tilbakegang i byggeaktiviteten, og derfor økte arbeidsløsheten i byggebransjen og i leveringsindustriene. Slik fikk man en nedadgående spiral hvor de som jobbet i disse sektorene, ble arbeidsløse, ikke kunne betjene huslån og selv ble husløse. Samtidig som husene ble fraflyttet, økte tilbudet på boligmarkedet, og prisnedgang igjen ga ytterligere nedgang i produksjonen.

Denne delkrisa spredde seg så til kredittsektoren blant annet gjennom de mye omtalte «subprime»-lånene¹. Bankene måtte i siste instans bære risikoen, og det oppsto ei bankkrise av kredittkrisa. Det var altså som en følge av krise på boligmarkedet og i bygningsindustrien at finans- og banksektoren først ble rammet.

Neste ledd i krisa kom da etterspørselen gikk sterkt tilbake, og alle store næringsgrener innenfor vareproduksjonen ble rammet. Bankene reagerte med strengere kredittvurdering og redusert kredittyting. En konkursbølge innenfor industri og handel slo inn i kredittsystemet, og rammet et allerede svekket banksystem. Altså var det igjen forhold i produksjonen som påvirket bankene. Som Sandleben skriver: «Kredittog bankkrisa er her alltid en følge av krisa skapt av overproduksjon av varer – ikke omvendt.» Nå var krisa samtidig overproduksjonskrise, penge-, kreditt-, børs- og bankkrise.

Ulike stater har siden gått inn med redningspakker og annen hjelp. Sandleben skriver:

I stedet for at staten levde av økonomien, levde den kapitalistiske økonomien av staten.

Økonomikrisa ble slik mildna, men risikoen ble flyttet over til stat og seddelbank gjennom massiv intervensjon. Konsekvensen ble statsgjeldkrise. Følgene av dette har hittil vært økt skatt for folk flest, kutt i sosialytelser og lønnskostnader, framfor alt innenfor offentlig sektor, og bedre vilkår for rask kapitalakkumulasjon.

Produksjon og marked skilles

Kapitalismen fører til at produksjon og marked skilles. Konsekvensen er overproduksjon og avvik mellom tilbud og kjøpekraft, som kapitalismen «løser» gjennom ødeleggelse av kapital: Bedrifter slås konkurs, fabrikker legges ned, arbeidere sies opp. Jo mer markedet er løsrevet fra produksjonen, dess større blir krisa.

Overproduksjonskriser er et uttrykk for en økonomi som utelukkende produserer for profitt. Vi ser at utviklinga i markedet ikke henger sammen med de reelle behovene i samfunnet. Med boligkrisa som eksempel: Når krisa slår til, øker både antallet husløse og tilbudet på boligmarkedet. Et bilde som sirkulerer på Facebook under tittelen The absurd contradictions of capitalism viser at det er 18,4 millioner tomme hjem i USA og 842 000 hjemløse. Kapitalismen har produsert alt for mange hus, men samtidig mange husløse. Når vi snakker om overproduksjon, dreier det seg først og fremst om opphopning av kapital. Denne kapitalen blir ikke investert i samfunnsnyttig produksjon med mindre det eksisterer betalingsdyktighet. Kapitalismen forstår ikke andre behov enn de den får betalt for å forstå.

Konsekvensen av kapitalismens veksttvang er at vareproduksjonen skaper mer kapital enn den kan bruke. Finanssystemets vekst følger så av at det overproduseres kapital i den faktiske produksjonen, og vi får penger som søker andre profittarenaer. Utslagene i finanssystemet følger av den kapitalistiske produksjonen.

Med en slik analyse av krisa er det åpenbart at statlig støtte til banker og moderate lønnsoppgjør for arbeidere, kjøper de som er ansvarlige for krisa, fri, og sender regninga til folk flest. Når industri- og handelsnæringa framstilles som ærlige, i motsetning til snyltende finansspekulanter og bankfolk, fører det til at folk tar parti for det som i bunnen har skapt krisa. Framfor å mobilisere støtte til faktiske kriseløsninger, redder man kapitalismen.

Det er nemlig ikke slik at markedene er stabile i utgangspunktet, kapitalismen er grunnleggende ustabil. Derfor skaper den tidvis grunnlag for reguleringer av finansmarkedene, og til andre tider deregulering. Utbyttinga av det store flertallet arbeidstakere, som skaper grunnlaget for de kapitalistiske virksomhetenes produksjon og profitt, består.

Vi trenger en politikk for å bli kvitt kapitalismen, ikke for å redde den.

Løsninger på krisa

I forrige nummer av tidsskriftet Rødt! etterlyste Samir Amin dristige alternativer fra den radikale venstresida, og strategier for arbeiderne og folkene som gjør det mulig for dem å komme på offensiven. I flere land i Europa er enkelte venstrepartier i voldsom framgang, med dristige krav og strategier i møte med den politiske situasjonen.

Et av disse er danske Enhedslisten som har fått mye oppmerksomhet og økt oppslutning over lengre tid, spesielt etter at de i sommer trakk seg som støtteparti for den danske regjeringa, da den valgte å inngå skatteforlik med opposisjonen til høyre framfor Enhedslisten. Per Claussen, gruppeleder for Enhedslisten på Folketinget, sier at man ikke kan underlegge seg styrkeforholdene i klassekampen, men må ligge foran. Samtidig må man ikke rykke i fra – fordi det finnes grenser for hvor langt man kan ligge foran resten av samfunnet hvis en skal bli troverdig.

Dette utgjør et godt utgangspunkt for en diskusjon om hva slags krav som skal stilles i situasjonen vi er i: Hvilke radikale, men troverdige politiske krav, er riktige i dagens situasjon, hvis målet er å bli kvitt en kriseridd kapitalisme?

Omfordeling av penger og makt

99 %-bevegelsen, som først og fremst har vært stor i USA, har oppstått i protest mot konsentrasjonen av penger og makt. Forsøkene på å organisere en slik bevegelse i Norge har ikke fått særlig fotfeste, på tross av at forskjellene øker, også i Norge. Bare under de rødgrønne har antallet milliardærer blitt fordoblet.

I følge valgundersøkelser mener folk flest at det er viktigere å bygge ut offentlige tjenester enn å sette ned skatten, at høye inntekter burde beskattes høyere enn i dag, og at Norge ikke har kommet langt nok i å redusere økonomiske forskjeller. Derfor er det et stort rom for å møte krisa med krav om en annen økonomisk politikk.

Fellesskapets verdier kan ikke gå til å lønne de som har mest fra før av. En VG-måling viser at 55,5 prosent mener at ledere i delvis statseide selskaper ikke skal tjene mer enn to millioner. Topplederlønningene vokste i fjor ifølge VG med 18 prosent i gjennomsnitt i de statseide, børsnoterte selskapene Statoil, Telenor, Kongsberg-gruppen, DNB, Norsk Hydro og Yara. Tilsvarende var økningen for folk flest på kun 4,2 prosent. Toppsjefenes lønn var 8,7 millioner kroner i snitt i disse selskapene. «Vi har ikke lyktes med å holde lederlønningene nede,» er næringsminister Trond Giskes kommentar.

Kravet om makslønn er stilt av både Mélenchons venstrefront i Frankrike og norsk fagbevegelse. Rødt-leder Bjørnar Moxnes fikk mye oppmerksomhet om kravet rundt Rødts landsmøte. En slik politikk kan også kombineres med et krav om selvregulerende prosentvis minstelønn: Ingen skal tjene mindre enn en viss andel av de høyeste lønningene. Norge kan ha godt av en omfordelingsreform.

En økonomisk omfordeling vil svekke overklassens makt over mennesker og ressurser, men for å virkelig gå i rette med det kapitalistiske systemet, må det stilles krav som går inn på eiendomsretten. Kapitalismen sosialiserer tapene og privatiserer gevinsten, tar fra fellesskapet og gir til de rikeste – som en omvendt Robin Hood. Det trengs en omvendt sosialiseringsprosess.

Krisas dramatiske finansuttrykk burde i det minste ha lagt til rette for en fullstendig sosialisering av bank- og finansvesenet, med formål å drive med samfunnsmessig virksomhet på en sunn måte, framfor å forsterke kapitalismens kriser. Samtidig må det skje store endringer innenfor produksjonen. Derfor bør sosialisering fremmes som et alternativ til markedsøkonomien på vitale områder for folks liv og samfunnets overlevelse.

Sett markedet til side

«Noe har unektelig skjedd med auraen rundt den nyliberale ideen om selvregu-lerende markeder,» skriver Ali Esbati, økonom i Manifest Analyse. Krisa i kapitalismen bør være en anledning til å ta et oppgjør med høyresidas dogmer. Den synliggjør at markedets mekanismer fører til overproduksjon og kriser, framfor å dekke folks og samfunnets behov. Motstanden mot privatisering og markedsretting bør styrkes gjennom kamp for å ta politiske områder ut av markedet. Slik kan man sette folks behov og produksjon i sammenheng, i stedet for kapitalismens modell med et marked som skilles fra produksjonen. Her er to konkrete forslag til hvor det kan være hensiktsmessig å starte:

1. Over lengre tid har vi kunnet følge medieoppslag

om et boligmarked som har løpt løpsk og stadig blir mer klassedelt. Den markedsliberale politikken skaper store og økende prisforskjeller. Boligspekulasjon og priskrig oppover har ført til at det ikke lenger er noen sammenheng mellom folks økonomi og boligprisene. Dette gjør at ungdom uten rike foreldre sliter med å komme inn på markedet, og at det å skaffe seg en ok bolig har blitt dyrere og dyrere. For å dekke behovene til folk flest trenger vi boliger utenfor markedet. En måte å gjøre dette på, kan være å følge opp samfunnsøkonom Roar Eilertsens forslag om en tredje boligsektor, utenfor markedet.

Dagens Næringsliv kunne i vår melde om «Milliardærprotester på Oslo vest». De rikeste bruker det de har av økonomiske ressurser og advokater til å drive klassekamp for å holde «sine» områder urørte, boligbyggingen nede og boligprisene oppe. Det er langt fra amerikanske tilstander i Norge, men krisa viser tydelig at det ikke er tilstrekkelig i seg selv med økt boligbygging for å motvirke et klassedelt boligmarked og husløse. Det er imidlertid nødvendig med omfattende boligbygging for folk flest på bekostning av luksus.

2. Dagens politikk står også i veien for en offensiv satsning på grønn industri. Solenergiselskapet REC besluttet i april å legge ned all produksjon av solceller i Norge, og 1200 arbeidere mistet jobben. Trond Giske uttalte i forkant av nedleggelsen: «Det er ikke så mye staten kan gjøre om hvorvidt arbeidsplasser videreføres eller ikke», og at «Det er markedet som er RECs problem». Markedet står altså i veien for en framtidsretta samfunnsutvikling, men regjeringa vil heller la markedet råde enn å redde arbeidsplasser og miljøet.

Si opp EØS-avtalen

Dette tar oss videre til en større utfordring. En ting er hva regjeringa ønsker, en annen er hva som er mulig. Siden Norge er tilsluttet EØS-avtalen, har EUs regler forrang for norsk politikk. Vi har fått statsstøtteregler som begrenser adgangen til å sette markedet til side og gå inn med statlig støtte. All offentlig støtte som kan påvirke konkurransen, er i utgangspunktet forbudt. Det er ikke sikkert at EU-domstolen ville akseptert at staten sørget for enkelte grønne industribedrifter. Vi har fått anbudsregler for offentlige oppdrag som kunne stått i veien for målretta offentlige anskaffelser, for eksempel av solcellefangere til offentlige tak levert av REC, for å stimulere utsatt grønn industri.

Avtalen gir et visst handlingsrom innenfor for eksempel miljøvern, men intensjonen er å la markedet i fred. Vi står altså overfor retningslinjer vi blir påtvunget ovenfra som sementerer systemet. Disse politiske kampene blir vanskelig å vinne hvis de hele tida må føres på overmaktas premisser. Derfor må EØS-avtalen sies opp. Vi står i en politisk situasjon hvor en samlet fagbevegelse opplever hvordan avtalen kan stå i motsetning til grunnleggende krav som retten til faste ansettelser. Det er økonomisk krise i hele Europa, og EU bidrar til å forsterke denne. Å svekke Norges tilknytning til denne galskapen er logisk.

Uansett må det også sørges for at EØSavtalen får motbør. Grensene må tøyes, for eksempel burde kommunestyrer og fylkesting gjøres til arenaer for å prøve ut hvor grensene går for den lokale handlefriheten. Hvis man får utfordra grensene her, vil det gi ringvirkninger gjennom å utvide handlingsrommet for alle som jobber politisk. EØS-reglementet kan ikke stå i veien for faste ansettelser, egenregi framfor privatisering eller støtte til utsatte grønne arbeidsplasser. Hvis det er tilfellet, må rammene sprenges.

Det ble møtt med ramaskrik fra blant andre byrådslederen i Oslo da Gamle Oslo bydel i 2010 vedtok å boikotte israelske produkter fordi «Oslo kommune ikke driver med utenrikspolitikk». Selv om det kan bety en «utidig innblanding» i utenrikspolitiske anliggender, bør krisa i kapitalismen møtes med det som er riktig, ikke det som er anstendig fra EU og makthavernes synsvinkel. Det verste som kan skje, er en reaksjon som vil synliggjøre både konsekvensene av EØS-avtalen og løfte fram en alternativ politikk.

Trygghet i hverdagen

Kapitalismen har vist seg utilstrekkelig for å oppfylle fellesskapets behov, fordi den er for opptatt med forsøk på å skape fortjeneste. Bare ved at arbeidere, folk flest, har den faktiske kontrollen over produksjonen kan den bli et reelt samfunnsmessig verktøy, ikke et privat tilsynelatende upolitisk markedsanliggende.

Målet må altså være mer demokrati. Sosialisering bør ikke bare bety klassisk nasjonalisering. For sektorer som er helt avhengige av nasjonal styring, vil dette være det riktige, men begrepet må samtidig fylles med et breiere innhold. Sentralisering er ofte feil virkemiddel, hvis målet er mer demokrati. Statliggjøring kan ikke være det eneste saliggjørende. Krisehåndtering fra statshold hittil tyder på at det ikke er grunn til å stole på at staten kan regulere kapitalismen. Mer direkte kontroll for lokalbefolkning og arbeidstakere bør derfor være en sentral del av verktøykassa. Slik at samfunnet kan bygges lag på lag nedenfra, gjennom borettslag, samvirkelag og andre former.

Arbeiderklassen må være i sentrum for denne politiske kampen. Arbeiderklasse oppfattes av mange som noe abstrakt. Slik er det ikke i virkeligheten. Klasse er noe folk flest lever hver dag, som vanlige arbeidsfolk som selger arbeidskrafta si, i motsetning til kapitalister som lever av andres verdiskapning. Dette må effektivt synliggjøres gjennom å reise krav som samler arbeiderklassen.

Vi risikerer at et Europa i krise med felles arbeidsmarked fører til en nedadgående spiral for lønns- og arbeidsvilkår. En sterk og offensiv fagbevegelse er avgjørende for å hindre en slik utvikling. Den økte bruken av innleie og EUs vikarbyrådirektiv utgjør en trussel mot dette. Framfor arbeiderkollektiv og trygghet får man fragmenterte arbeidsliv og usikkerhet. Dette forklarer motstanden mot vikarbyrådirektivet fra en samlet fagbevegelse, og hvorfor kravet om likebehandling ved innleie har stått sentralt i vårens tariffoppgjør. Når krisa løser seg selv, blant annet gjennom arbeidsløshet, ser vi hvordan kapitalismen står i direkte motsetning til noe så grunnleggende som retten til faste ansettelser. Retten til fast jobb er et helt avgjørende krav.

LO i Oslo valgte å ha en annen 1. maiparole enn Samarbeidskomiteens formulering. De sa Trygghet i hverdagen – avvis arbeidsgivernes, høyresidas og EUs angrep på våre rettigheter. I motsetning til Arbeiderpartiets Trygg styring har en slik parole både forståelse for folk flests bekymringer og rom for en faktisk løsning på krisa. Den gir også grunnlag for å skape en breiere bevegelse for å komme dit. Også i Norge ser vi eksempler på hvordan kapitalismen ikke egner seg til å sikre helt grunnleggende behov, som fast jobb, sted å bo og et bærekraftig miljø.

En mobilisering mot en kriseskapende økonomi krever at man tar folks hverdag på alvor. Da handler det om å møte krisa med å fremme grunnleggende behov. I motsetning til sommerens VG-forside, «Slik tjener DU på krisen», med anbefalinger om å investere sparepenger i aksjefond som reaksjon på eurorkrise og skjelvende børser. Selv om diskusjon om kriseforståelse og politiske løsninger på krisa er nødvendig, er det samtidig utilstrekkelig for å nå målet om å bli kvitt kapitalismen og dens kriser. Dét krever bevegelse i samfunnet, spesielt på grunnplanet i fagbevegelsen. Det krever også en mye større diskusjon om et alternativt samfunnssystem, om sosialisme. For vi kan diskutere politiske grep for å komme oss nærmere en løsning på krisa, men løsninga, den ligger i å bli kvitt kapitalismen.

Den kapitalistiske måten å produsere varer og tjenester på, er årsaken til at vi nå ser den dypeste økonomiske krisa siden mellomkrigstida. Den eneste varige, gode løsninga på en slik krise krever en mobilisering av arbeidsfolk om framtida, basert på skillelinjene mellom arbeid og kapital.

Noter:

1. Høyrentelån for lånetakere med lav kredittverdighet, som oppsto i et forsøk på å motvirke mangelen på betalingsdyktig etterspørsel i boligmarkedet. 

Bjørnar Moxnes er bystyremedlem for Rødt i Oslo, og leder av Rødt.

Det manglet ikke på dystre spådommer etter hvert som Syriza fosset fram og rundet 30 % på meningsmålingene. Skremselstaktikken viste seg også å fungere. Konservative Nytt Demokrati ble største parti og valgvinner 17. juni, og dannet en ny regjering sammen med sosialdemokratiske Pasok. Betyr det at Syriza mislyktes? Både ja og nei. Ja, fordi de tapte mot det konservative partiet. Nei, fordi de har vokst fra fire til 27 prosent på tre år, og blitt det viktigste partiet i kampen mot troikaens kuttpolitikk.

Syrizas framgang i Hellas er det tydeligste eksemplet på en styrket venstreside i et Europa herjet av økonomisk krise. Vi bør derfor lære mer om dem. La oss ta et tilbakeblikk på partiet. Syriza, «Koalisjonen av det radikale venstre», er vel så mye en allianse som et parti. Alliansen, som sprang ut av nettverk av antikapitalismeaktivister, ble formelt dannet i 2004, og rommer ikke mindre enn 13 partier og grupperinger på greske venstreside.

Ved valgene i 2005 og 2009 fikk de 5 % og 4,6 %. Ved valget i mai 2012 ble de nest størst med 17 %. Den greske valgordninga gir det største partiet en ekstra bonus på hele 50 parlamentsmedlemmer. Ved valgene fram til og med mai 2012 stilte Syriza som allianse, men med den voldsomme framgangen ble det klart at de kunne bli størst ved neste korsvei. Derfor stilte de for første gang til valg som ett parti i juni 2012.

Årsaken til Syrizas framgang er først og fremst motstanden mot kuttpolitikken og krisepakkene diktert av Pengefondet, EUs sentralbank og EU: «De har plyndret landet. De har henvist folket til fattigdom og gitt det greske flagg som trofé til Angela Merkel,» som partileder Alexis Tsipras har sagt det. Siden den første krisepakka i 2010 har arbeidsledigheten i Hellas blitt fordoblet. Den er nå over 20 prosent. Hver andre ungdom står uten jobb. Den greske gjelda har økt fra 130 til 165 prosent av landets BNP. Økonomien har sunket med 20 %

Sjelden har et land blitt så fattig så fort som Hellas etter at de gjennomførte en nedskjæringspolitikk som de aller fleste mainstream økonomer og medier mente var nødvendig for å bringe landet på fote igjen. I realiteten er dette lite annet enn en fattigdoms- og kriseforsterkende politikk, som medfører en massiv overføring av verdier fra vanlige grekere til kapitalsterke utenlandske selskaper.

Nedskjæringene har tynt grekerne til bristepunktet: Hvert fjerde greske barn er nå fattig. Det betyr at de ikke får nok mat og ikke har tilgang til helsetjenester. Blant de hjerteskjærende eksemplene på nyfattigdommen er fortellingene om greske aleinemødre som ikke ser noen annen mulighet enn å gi bort barna sine. De har ikke råd til å ta vare på dem. Myndighetene har også svingt sparekniven over subsidiene til medisiner, noe som fører til at folk med livstruende sjukdommer ikke har råd til medisinene de trenger på apoteket. I områdene rundt Athen er det nå 20 000 mennesker som leter etter mat på søppeldyngene. Selvmordsraten i landet er de siste årene fordoblet.

Nød og elendighet behøver imidlertid ikke å bety at den radikale venstresida styrker seg. Det kan like gjerne føre til oppblomstring av fremmedfrykt og rasisme. Skal de progressive kreftene vinne fram, må de fronte en politikk som griper situasjonen og gir gjenklang blant folk flest. Kortversjonen av Syrizas budskap var at de ville stanse den ødeleggende kuttpolitikken og føre en politikk for fornyet vekst. Den lengre versjonen finner vi i programmet de gikk til valg på:

Punkt en er å kansellere nedskjæringsplanen. Den kriseforsterkende politikken må stanses før den blir irreversibel. Punkt to er å øke de offentlige investeringene, til et nivå på omkring 44 %, ikke under 36 % som Pengefondet og EU krever. Det må til for å stanse den nedadgående spiralen. Punkt tre er å skape balanse i budsjettene ved å styrke inntektssida. Den greske politikereliten har i flere tiår latt overklassen slippe unna å betale skatt. Syriza vil tette skattehullene, bekjempe korrupsjonen og lage et register over de økonomiske verdiene grekere sitter på, både i Hellas og i utlandet. De rike må begynne å bidra til det greske fellesskapet, ellers vil de aldri få balanse mellom inntekter og utgifter.

Faktisk har den greske overklassen gjemt unna så store verdier i utlandet at det langt overstiger den greske statsgjelda. Partiet vil sette ned en nasjonal kommisjon som skal foreta en full gjennomgang av landets gjeld. Kommisjonen må finne ut hvor og hva gjelda stammer fra, og vurdere hva som er legitim og illegitim gjeld. Syriza vil også ha en helhetlig granskning av det greske banksystemet – som har mottatt opp mot 200 milliarder euro skattekroner. Korrupsjonen har i flere tiår gjennomsyret samfunnet, beskyttet av de to store partiene, konservative Nytt Demokrati og sosialdemokratiske Pasok.

Syriza er ikke imot reformer, som flere medier framstilte det. De sier i stedet det samme som Tysklands tidligere kansler Helmut Schmidt har uttalt, nemlig at den restriktive politikken med dramatiske nedskjæringer, som landet har gjennomført de siste to årene, ikke virker. Hvis man ikke stanser innstramningene, vil den greske økonomien bli fullstendig ødelagt. Man skulle kanskje tro at partiet først og fremst lanserte defensive krav i den krisa landet sto og står i. Syriza går imidlertid på offensiven på flere punkter: De vil heve inntektsskatten til 75 % for inntekter over 500 000 euro. De store selskapene skal betale skatt tilsvarende europeisk gjennomsnitt. De vil ha en skatt på finansielle transaksjoner og en særlig avgift på luksusvarer. De vil bekjempe kapitalflukt til utlandet. De vil heve minstelønna til nivået den lå på før nedskjæringspakkene (750 euro). De vil gjeninnføre kollektive tariffavtaler. De vil øke budsjettet til det offentlige helsevesenet fra tre til seks prosent av BNP, slik at det kommer opp på gjennomsnittlig EU-nivå, og fjerne egenandelene i helsevesenet. De vil gi tilskudd på opp til 30 prosent av utgiftene til fattige familier som ikke kan betale avdrag på realkredittlån. De vil øke arbeidsledighetstrygden, og senke avgiftene på nødvendighetsvarer. De vil nasjonalisere banker og tidligere offentlige virksomheter i strategiske sektorer (jernbaner, luftfart, post, vann). De vil ha likelønn for kvinner og menn. De vil kutte militærutgiftene kraftig.

Dette er omtrent så langt vekk som det er mulig å komme fra konvensjonell økonomisk visdom og partipolitisk og medial konsensus. Men det er et budskap som gir gjenklang i det greske folkedypet. Likevel vant altså skremselspropagandaen på valgdagen 17. juni. Straks valgresultatet var klart avviste Syriza å gå inn i en samlingsregjering med partiene som har støttet kuttpolitikken. For første gang på svært mange år har landet nå en reell opposisjon i nasjonalforsamlinga. I opposisjon har de nå alle muligheter til å styrke alliansene med folkelige organisasjoner og fagbevegelse, konsolidere posisjonene sine og forberede seg på de harde politiske kampene som venter.

Det finnes ingen farbar vei for Hellas uten at gjelda skrives ned, euroen droppes, og landet får hjelp med investeringer som får i gang sysselsetting og produksjon. Euroen påtvinger landet en vekslingskurs som ødelegger konkurranseevnen. En overgang til drakmen vil på langt nær være problemfri, men vil også gi viktige resultater. Det vil gi lavere prisnivå, og følgelig mer turisme, mindre import og mer eksport.

Den nåværende regjeringa har bundet seg til kuttpolitikken. Hvis Syriza vinner det neste valget, må de forberede seg på stadige angrep fra EU, finansmarkedene og fra både høyre- og venstresida i Hellas. Hvis de ikke har inngått gode allianser for å skaffe seg olje og kapital før en euro-exit, vil de få store problemer. Syriza er både en koalisjon og et parti som har vokst raskt. Begge deler byr på utfordringer. Samtidig skal man være klar over at det ikke er partiene som har drevet protestene framover. Det er protestbevegelsen som har drevet partiene foran seg. Det er den sterke folkelige bevegelsen i Hellas som gjør Syriza sterkt, den samme bevegelsen som er på gatene i Spania, Italia, og Portugal. Syriza er en del av en større, europeisk bevegelse mot kuttpolitikken. Og kuttpolitikken bereder grunnen for nye opprør.

La oss, som så mange andre, starte i Hellas, det gamle Hellas. Ellen Meiksins Wood ga i fjor ut boka Citizen to Lords. Den har som undertittel A Social History of Western Political Thought from Antiquity to the late Middle Ages. Wood, professor ved universitetet i Toronto og veteran blant marxistiske historikere, leverer denne gang ei analyse av den politiske idéhistoria gjennom et par tusen år – fra de greske bystatenes tid til tida rett før kapitalismen etablerte seg i Europa. Hun avdekker den samfunnsmessige bakgrunnen for idéutviklinga. Størst plass vier hun til Platon og Aristoteles, som hun plasserer som ideologer for et aristokrati i kamp mot det demokratiske og folkelige ved datidas greske samfunn. Boka er på knappe 250 sider, og ganske lettlest innafor sin sjanger. Den koster 105 kr. på nettet.

Italieneren Lucio Magri ga i 2009 ut ei viktig bok om moderne politisk historie, den kom i fjor ut i engelsk oversettelse med tittelen The Tailor from Ulm og med kommunismen i det 20. århundret som undertittel. Magri skriver fra innsida om utviklinga av det italienske kommunistpartiet. Han var medlem av PCI fra midten av 1950-tallet, og i mange år med i kretsen rundt ledelsen. Fra 1969 var han med på etablere il Manifesto og seinere det nye partiet PRC. Magri døde i fjor. Boka er på mange måter ei tragisk beretning om forspilte muligheter: PCI var en gang Vest-Europas største kommunistparti, med 2,3 millioner medlemmer og 34,7 % av stemmene som høyeste tall. Nå er det null igjen, både av PCI og PRC. Fokuset på mulige regjeringsallianser og bevegelse mot «sentrum» i italiensk politikk førte ikke bare til navnebytter, men til gravlegging av hele det radikale prosjektet. Magri prøver å analysere denne utviklinga i lys av både italienske og internasjonale forhold, og resultatet er ei omfattende og leseverdig bok. Den koster 199 kr. på nettet.

Mitt Romney, presidentkandidat i USA, erklærte på et møte i Israel i sommer at en av de bøkene som hadde forma tenkinga hans mest, var Guns, Germs and Steel av Jared Diamond. Pinlig berørt skreiv Diamond et innlegg i New York Times der han hevda at Romney hadde feiltolka boka hans. Vel, denne boka, som i norsk utgave heter Våpen, pest og stål – menneskenes historie gjennom 13 000 år, har faktisk irritert meg lenge. Den kom ut i USA i 1998, og gjennom årene har flere av mine radikale venner forsøkt å overbevise meg om dette er materialistisk og innsiktsfull historieskriving. Det er det ikke. Diamond er bilolog og «biogeograf», og historieskrivinga hans blir av geografen (og marxisten) David Harvey, med rette kalt «deterministisk geografi ». Boka må sjølsagt gjerne leses, men da anbefaler jeg å ta med J. M. Blaut si bok Eight Eurocentric Historians i bagasjen. Blaut tar for seg åtte forfattere, fra Max Weber til altså Diamond, et kapittel på hver av dem. Dette er nådeløs kritikk, og en bra innfalsvinkel til å komme inn i den store debatten om historieskriving og særlig om forutsetningene for utviklinga av kapitalisme i Vesten. Boka var tenkt som bind to i en trilogi, men Blaut døde før tredje bok blei ferdig.

Diamonds bok koster 199 kr. i norsk utgave (84 kr. på engelsk), og Blaut si bok koster 168 kr. på nettet.

Og for de som vil ha ei brei, lettlest innføring i menneskehetens historie, fra steinalderen til i dag, så er Chris Harman si bok A People’s History of the World et bra alternativ. Harman, som døde i 2009, var redaktør av det teoretiske tidsskriftet til det engelske trotskistpartiet Socialist Workers Party, og aktiv samfunnsdebattant til det siste. Denne boka kom opprinnelig ut i 1999, og i ny utgave i 2008. Den er på 700 sider, og koster bare 121 kr. på nettet.

Jon Børge Hansen

Dennis O’Neill er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins.

Gjenvalget av den republikanske politikeren Scott Walker – fagforeningsknuser, Tea Party-yndling, skurk og generell kjeftesmelle – som guvernør i Wisconsin etter en massiv gjenvalgskampanje, har vært en av dette valgårets største politiske historier. Det har avgjort satt en støkk i millioner av fagbevegelsesmedlemmer, progressive og Demokrat-velgere, både i Wisconsin og i hele USA.

Jeg sier slett ikke at Walkers seier er uviktig, men det forandrer ikke det som er et grunnleggende faktum. Den kampen som brøt ut i Wisconsin, kan trygt sies å være det viktigste slaget den amerikanske arbeiderklassen har ført på mange ti-år.

Det kan være lett å overse betydningen av dette, for den siste og lengste delen av kampen foregikk i hovedsak som valgkamp, og fordi Wisconsin-opprøret sist høst var en del av en bredere utvikling av klassekampen i USA, som bidro til å legge grunnen for – Occupy!-bevegelsen. Poenget med denne artikkelen er at vi bør minnes på hvordan Wisconsin allerede har forandret dette landet.

Grunnelementene i historien kan fortelles ganske kort. Scott Walker var nettopp valgt som ny guvernør i Wisconsin, en industristat som tradisjonelt også har hatt en bred fagbevegelse (i alle fall etter US målestokk, om ikke etter norsk.). Fredag den 11. februar 2011 annonserte Walker at han hadde lagt fram forslag for den Republikanerdominerte parlamentariske forsamlingen i Wisconsin i den hensikt å gjøre noe med budsjettunderskuddet. Den viktigste delen av lovforslaget handlet om å gjøre det ulovlig med kollektive forhandlinger mellom de offentlig ansattes fagbevegelse og offentlige myndigheter på alle nivåer, både delstatsnivå og lokalt. I tillegg skulle det bli ulovlig for fagbevegelsen å trekke fagforeningskontingenten fra lønna. Til sammen var dette et klart forsøk på å knuse fagbevegelsen i offentlig sektor i delstaten Wisconsin.

Etter markeringer gjennom helgen startet protestene for alvor på mandag. I løpet av tirsdagen hadde over 10 000 mennesker samlet seg utenfor delstatsparlamentet i Madison for å protestere. Samme natt okkuperte tre tusen av dem bygningen. (Da jeg leste om det, utløste det personlige minner om å sove på det kalde marmorgulvet da studenter overtok Capitol under protestene seint på 70-tallet.) Okkupantene i Madison organiserte soveområder, en kantine for å dele ut mat som var gitt av lokale kjøpmenn, og et informasjonssenter. Og de dekket veggene med hjemmelagde plakater som på sitt vis ga varsel om det som seinere skulle skje samme år i Zucotti Park og over store deler av USA.

Dagen etter meldte tusenvis av lærere seg sjuke og sluttet seg til demonstrasjonen, som nå samlet over 20 000, noe som førte til at flere skoler måtte stenge. Torsdag den 14. februar forlot alle de fjorten representantene fra Demokratene Wisconsin for å forhindre at Walkers republikanske allierte kunne sikre seg det flertallet de trengte for å kunne behandle lovforslaget. De holdt seg vekk fra hjem og familier i tre uker slik at Walker ikke kunne sende delstatspolitiet etter dem for å tvinge dem inn til behandlingen i Senatet.

Fredag var 40 000 tilstede ved en demonstrasjon hvor lederen for USAs fagbevegelse, AFL-CIO presidenten Rick Trumka, holdt tale. Imens fant det sted en rekke protestmarsjer rundt om i staten på små og store steder langt unna Madison, som samlet hundrevis, til og med tusenvis, mange av dem de største demonstrasjonene noensinne på disse stedene. Lørdagens demonstrasjon i Madison samlet 70 000.

Protestene fortsatte å øke i styrke, særlig helgedemonstrasjonene i Madison som snart var oppe i 100 000 eller flere. Bevegelsen fikk til og med et slags varemerke. Da Bill O´Reilly, en kommentator på høyrefløyen, beskyldte det han kalte «fagforeningsbøller» for å gå løs på motdemonstranter, kjørte Fox News et kutt i bakgrunnen som viste noen som dyttet en pro-Walker type. Årvåkne seere fikk øye på noen palmetrær i bakgrunnen, og skjønte at det var fra en demonstrasjon i California. Store palmetrær, utskåret i papp begynte å dukke opp ved store og små markeringer i Wisconsin-vinteren for å gjøre narr av høyrefløyens mediaangrep på protestene.

Forbindelsen til Kairo

Noe av det mest bemerkelsesverdige i forbindelse med oppstanden i Wisconsin er at den til de grader ble inspirert av og ble styrket av den arabiske demokratiske revolusjonen, som da var under underveis. Her i dette landet blir det sjelden nevnt noe om det som skjer internt i landene i Midt-Østen eller Afrika. Men denne gangen var det folkelige opprøret, særlig i Egypt, så omfattende og kom så overraskende på de vestlige maktene at mediadekningen var bred, og manglet til og med det vanlige tåkepratet fra Utenriksdepartementet som stort sett gjør de internasjonale nyhetene dødsens kjedelige.

Selv om det bare er et drøyt år siden, er det lett å glemme hvor mange i USA som snakket om Tahrir-plassen, fulgte med hvordan kampen mot Mubarak bølget fram og tilbake, gikk til sengs med bekymringer for demonstrantene, og kastet seg over nyhetene når de stod opp. Mer enn noe annet var det besluttsomheten til det egyptiske folket, til å stå i mot morderiske angrep og fremme kravene sine dag etter dag, som vant dem den uventede sympatien og støtten hos så mange her. Etter flere ti-år hvor anti-arabisk og anti-muslim gift har blitt pumpet inn i kulturen i dette landet var det til å bli dypt rørt av.

Allerede den første dagen refererte plakatene stadig til Kairo, og sammenliknet Walker med Mubarak. Noen viftet med egyptiske flagg. Den brede dekningen av at egyptiske aktivister bestilte pizzaer på nettet, som skulle leveres til demonstranter som sov inne i Capitol-bygningen i Madison, viste hvordan solidaritet er noe som går begge veier.

(For å poengtere dette fra en litt annen vinkel, kan man jo for et øyeblikk tenke seg hvordan det ville vært hvis den første oppstanden i Tunis, som også hadde langt mindre mediadekning, hadde blitt etterfulgt av Libya, den brutale forvandlingen av en folkelig masseprotest til å bli en blodig borgerkrig gjennom Ghadaffis umenneskelige angrep på folket og den dødelige, både hemmelige og åpne intervensjonen til NATO.)

Forlenget kamp

Kraften i alt som skjedde i Wisconsin, bygger framfor alt på hvordan kampen ble ført. Den ble gjennomført som en lang streik, ikke som et protestarrangement eller en demonstrasjon. Det er det en grunn til. Allerede kort etter at det hele startet, kom det til dyktige folk fra Wisconsin AFL-CIO og andre rådgivere som stille og rolig hjalp til med å organisere protestene, mobilisering av støtte fra fagbevegelse, Det Demokratiske Partiet og blant folk, og med å skaffe ressurser så vel som kunnskap om media og logistikk slik at de store demonstrasjonene kunne gå knirkefritt.

Dette reduserer på ingen måte betydningen av den halvt spontane karakteren selve utbruddet hadde (det minnet om Tunis og Kairo), og mangelen på mediaoppnevnte «ledere». For eksempel var starten på okkupasjonen av Capitol-bygningen, og slik den artet seg, noe som absolutt kom nedenfra. Det faktum at dette ble ført som en kampanje, åpnet for en rekke muligheter. Standhaftigheten til aktivistene og målbevisstheten til de som okkuperte Capitolbygningen i februar og mars i fjor, skapte gunstige nye betingelser.

• Tid til å mobilisere folkets styrker til handling.
• Tid til å utvikle taktikken for å hindre at lovforslaget mot fagbevegelsen kom til behandling.
• Tid til å avsløre fiendens løgner og latterliggjøre dem.
• Tid til å sette lys på de som stod bak og trakk i de trådene, som satte Walker i gir, særlig de tilbaketrukne milliardærene, Koch-brødrene.
• Tid til å undersøke og få fram Walkers råtne og korrupte historie fra tida som leder for Milwaukee County, statens mest folkerike.

(Sammenlign dette med fagbevegelsens svar på den nyvalgte president Ronald Reagans knusende angrep på PATCO, de streikende flygeledernes forbund. 1. mai samlet over en halv million fagforeningsmedlemmer seg i Washington DC til en gigantdemonstrasjon, hvorpå de satte seg på bussene de kom med, og dro hjem til sitt.)

En kilde til styrke i denne kampanjen var internett, særlig Facebook og liknende media som Twitter. Som i Tunis og Egypt, hadde det aldri vært nok å bare stole på lokale Wisconsin-nyheter og nasjonalt TV. Det ville ikke ha vært nok til å skape det trykket det fikk. Informasjon ble spredd raskt, mobilisering på nasjonalt plan ble mulig, og moralen steg.

En bred, enhetlig front

Medlemmene i fagforeningene for offentlig ansatte i Wisconsin utgjorde kjernen i kampen, men en brei og sterk enhetlig front dannet seg rundt dem, rekruttert fra mange sektorer.

I de aller første dagene utgjorde studenter den viktigste alliansen, særlig de fra den delen av University of Wisconsin som for tilfellet heldigvis var plassert i Madison, anerkjent som universitetets flaggskip. Med et rykte fra flere ti-år med kamp stilte de med stormtroppene ved okkupasjonen av Capitol-bygningen, og stod for mye av protestene og støtteaktiviteten på utsida. Og det handlet ikke bare om støtte til de universitetsansatte, de hadde selv en høne å plukke med Walker og budsjettet hans. Det inkluderte kutt i høyere utdanning, slutt på noen stipendordninger for studenter fra staten Wisconsin, og det la opp til å kutte forbindelsen mellom den delen som lå i Madison og den øvrige delen av universitetssystemet i delstaten. Det ville splitte opp og gjøre studentmotstanden svakere ved framtidige angrep.

I tillegg kastet elever og foreldre ved de offentlige skolene seg inn i kampen. Streiker blant lærere blir ofte betraktet som eller kalt angrep på elevene, men ikke denne gangen. Over hele delstaten forlot elever skolene til støtte for sine lærere – og foreldrene marsjerte ved siden av. I de aller første dagene hendte det at det var spontane elevprotester som fikk lærerne i gang.

En grunn var at det kom angrep langt under beltestedet fra Walker-tilhengere, som mente lærere bare var folk som skodde seg på en veldig lett jobb. Foreldre som kanskje har en eller to tenåringer, vet hvor latterlig det er å komme med sånne anklager mot folk som tilbringer dagen med tredve eller førti av dem på en gang. En annen gnist som førte til mobiliseringen, kom fra Walkers budsjettforslag. Ikke bare la det opp til kutt på nesten en milliard dollar i den statlige finansieringen av skolene, men endret også noen skatteregler tilsvarende en gjennomsnitt på 550 dollar per elev, og reduserte skoledistriktenes egen myndighet over skatteanslagene. Det ville betydd at lokalbefolkningen ikke en gang kunne stemme over hva det lokale skoledistriktet kunne gjøre for å erstatte tapet. Det ville ikke være noen annen vei å gå for å dekke opp disse kuttene enn å ta det ut på lærerne.

Medlemmer fra fagbevegelsen i privat sektor og fra føderale forbund som posten og AFGE kom til, og økte styrken og enheten i kampen. Borte var den skammelige knivingen og bakvaskingen mellom privat og offentlig sektor, og blant de forskjellige avdelingene innen offentlig sektor for å sikre særbehandling fra høyere hold. Det har preget fagorganiseringen i seinere tid, blant annet i staten New York.

Det var også viktig med støtten fra en rekke liberale og progressive, deriblant lojale partifolk fra Det Demokratiske Partiet og andre som hadde jobbet for og stemt på Obama, folk som åpent uttrykte skuffelse over hvor lite Håp og Forandring de faktisk så. Mens vi snakker om hvordan klassekreftene samlet seg, er det viktig å nevne denne tradisjonelle marxist-favoritten, bøndene, som også viste seg fram. Todd Pulvermaker, 33, som satt bak rattet på en av traktorene, Wisconsin-bønder kjørte i dusinvis til den enorme markeringen den 12. mars, sa det slik:

Bønder tilhører den amerikanske arbeiderklassen. Vi arbeider like hardt som noen for vårt utkomme, og dette handler om oss alle.

Alle som har vært på tur gjennom statene som barn, vet at bilskiltene i Wisconsin i lang tid har hatt denne teksten: «Amerikas meieri». (En strålende grasrotbevegelse i 1985 prøvde å få forandret det til: «Spis ost eller dø», men det ble stoppet av enøyde byråkrater som muligens var redd for å skremme bort turister fra New Hampshire, med sine skilt: «Lev fritt eller dø.» Bilskiltene er ikke tull. Jordbruk er den nest viktigste sektoren i delstatens økonomi, og 40 % av all amerikansk osteproduksjon kommer fra Wisconsin, så den organiserte og synlige støtten fra bøndene var betydningsfull.

Noen overraskende og avgjørende allierte

Politiets fagforening, som til en viss grad fulgte i hælene på brannmannskapets forening, tok et litt større overblikk over rollen som beskyttere av den eksisterende orden, og erklærte at Walkers plan var et angrep på nettopp dette. Dessuten deltok folk fra delstatspolitiet i okkupasjonen (teknisk sett lovlig) av Capitol-bygningen, og nektet dessuten å utføre ulovlige ordre om å stoppe demonstrasjonen. De gjorde det på tross av at Walker på hyklerisk vis hadde fritatt politiets og brannmannskapets foreninger fra lovforslaget om å bannlyse kollektive forhandlinger. For de av oss som ikke akkurat elsker politiet, er det lett å undervurdere betydningen av denne utviklingen i folks øyne. Opinionen svingte fram og tilbake, mens kampen utfoldet seg om hvor utålelige Walkers forslag var. De fjorten Demokratiske senatorene i Wisconsinparlamentet som tok veien ut av delstaten, spilte en nøkkelrolle i den lange kampen. Ved å gjøre det satte de en foreløpig stopp for kampanjen for å få vedtatt de fagforeningsfiendtlige lovene. Da manglet de Republikanske politikerne, som kontrollerte parlamentet, de nødvendige stemmene for å få fram Walkers budsjettforslag til behandling. Dette var en modig og strategisk handling. Som Mao Zedong, en kar som visste et par ting om taktikk, sa det: «Når fienden angriper, trekker vi oss tilbake.»

Legg merke til at alle de kreftene som hittil er nevnt i denne analysen, er Wisconsin-basert. Det var kamparenaen og samlingen av klassekreftene i delstaten som var den viktigste faktoren. Når det er sagt, så hjalp den massive støtten fra fagbevegelsen og andre i resten av landet – og fra verden – til å opprettholde søkelyset på Madison. Den 17. februar, mindre enn en uke etter at ting tok av, ble det holdt protestarrangementer i alle de femti statene til støtte for kampen i Wisconsin.

Slutten på det første stadiet

Den andre uka i mars kulminerte det første og mest intense stadiet i slaget om Wisconsin. Republikanerne hadde funnet ut at de kunne fjerne alle referanser til delstatens finansielle saker fra det fagforeningsfiendtlige forslaget. Dermed kunne det stemmes fram til å bli behandlet ved simpelt flertall. 9. og 10. mars gjennomførte Republikanerne behandlingen og avstemmingen – de brukte sytten sekunder på selve vedtaket – og den 11. kunne en fornøyd Walker undertegne det, og dermed var det en lov. Dagen etter returnerte Demokratene, som nå hadde fått navnet Wisconsin 14, og ble møtt av en demonstrasjon med 150 000 mennesker, den største hittil. Hvilken vei skulle kampen ta herfra? Bevegelsen stod nå foran tre mulige retninger:

1. Opptrapping ved å erklære generalstreik. Det er en tanke som fryder enhver revolusjonærs hjerte (inkludert mitt), og de ivrigste advokatene for dette var anarkister og dogmatiske kommunister, hovedsaklig fra trotskistiske organisasjoner. Men idéen hadde også større appell. South Central Federation of Labor, «samorganisasjonen» for alle foreninger i Madison og omegn, gikk inn for å drøfte idéen om generalstreik med medlemmene. Det store problemet var at det ikke kom til å skje. Det koster ikke noe å være stor i kjeften. Det har bare blitt erklært generalstreik en håndfull ganger i USAs historie, hvorav få har lyktes i å blokkere det området hvor det skjedde, og enda færre lyktes i å få gjennomslag for de kravene som var grunnlaget for streiken. Den siste generalstreiken som faktisk førte til seier, var i Oakland, California i 1946. I Wisconsin er det ulovlig for offentlig ansatte å streike, og sympatistreiker av arbeidere som ikke er direkte involvert i en konflikt, er ulovlig i det føderale lovverket. Det var heller ingen som kunne by på en realistisk plan for mobilisering til en generalstreik, og hvordan den kunne vinnes.
2. Fortsette protestene kombinert med juridiske framstøt i retten. Det skjedde faktisk. Juridiske utfordringer klarte å utsette at loven trådte i kraft til april. Demonstrasjonene fortsatte nesten ukentlig til og med juli, likedan en del heftigere protester som å forstyrre delstatsforsamlingens møter, men det nådde aldri nivået det hadde da kampen var på sitt hardeste. Loven var nå iverksatt, og det var klart at ingen demonstrasjoner eller noe annet kunne forandre det.
3. Forandre fokus, og rette seg inn på den parlamentariske politikken. Dette minst attraktive valget, i alle fall for revolusjonære, ble det bevegelsen konsentrerte seg om. Tilfeldigvis er Wisconsin en av de nitten delstatene som har lover som åpner for å tilbakekalle valgte representanter gjennom avstemming. Derfor kunne dette arbeidet starte umiddelbart, og også gi et visst utløp for sinnet blant alle som hadde deltatt i fronten. I den første tilbakekallingsrunden ble det fremmet krav om tilbakekalling av seks Republikanske delstatssenatorer. Minimum tre Republikanere måtte erstattes for å bryte flertallet deres i Senatet og blokkere eventuelle nye lover. I august tapte to av dem for motkandidater fra Demokratene. Det var viktig nok, men ingen seier. Hvis laget ditt trenger å vinne tre kamper for å komme til sluttspillet, kjemper hardt og vinner to av dem, så sier du ikke at de har vunnet. Walker og delstatsparlamentet fortsatte å vedta reaksjonære lover ut året, som de brutale budsjettkuttene og en lov innrettet på å fjerne studenters og fattigfolks stemmerett. Det skulle liksom hindre «valgfusk».

Men dette var ikke slutten på den parlamentariske kampen. Guvernør Walker ble selv krevd tilbakekalt etter sitt første år i guvernørstolen, og den 17. januar i år ble det levert en liste til delstatsadministrasjonen undertegnet av mer enn en million stemmeberettigede. Samtidig ble det krevd tilbakekalling av viseguvernøren og fire nye Republikanske senatorer.

I mellomtiden trakk en av Republikanerne seg, en av de som hadde fått krav om tilbakekalling. Dermed ble det stemmelikhet i delstatssenatet, noe som gjorde slutt på Walker og kompanis mulighet til å få vedtatt hva de ville. Etter november 2011 gjorde Walker fint lite med affærene til staten Wisconsin, og reiste i stedet landet rundt og sanket store summer fra de rike, over 30 millioner dollar, for å kjempe for jobben sin.

Valgfasen av Kampen om Wisconsin fikk sin konklusjon 5. juni. Det endte med tap. Walker vant over en svak kandidat fra Demokratene med stor margin i et valg med uvanlig stor deltakelse til å være et lokalvalg. Det var en trøstegevinst – en av de Republikanske delstatssenatorene som også stod på tilbakekallingsvalg, gikk på et knepent nederlag. Dermed hadde Demokratene så vidt flertall i Senatet, nok til å blokkere nye framstøt fra Walker og hans mannskap.

Det må gjøres en rekke oppsummeringer i løpet av de kommende månedene. Var de store utgiftene og all energien og ressursene som ble brukt på tilbakekallingskampanjen, en feil? Var Walker i praksis uslåelig med sitt økonomiske forsprang tilsvarende ti mot én og et omfattende kjøp av mediareklame? Ikke minst trenger vi en dypere forståelse av de kreftene som stemte for Walker, og hvordan de kunne mobiliseres til å bli en forsvarsstyrke for de store konsernene, mot sine egne interesser.

I mellomtiden kan kampen om Wisconsin komme til å gå i større eller mindre bølger. Lekkasjer fra rettsapparatet kan tyde på at korrupsjonsetterforskning kan føre til at det blir fremmet siktelser mot Walker selv og noen av hans nærmeste, både fra myndigheter i Wisconsin og FBI i løpet av de kommende månedene.

Hva vi allerede har vunnet

Det er viktig å ikke glemme at Wisconsinopprøret allerede har vunnet sine største seire. Til det har venner fra Wisconsin sagt: «Det er lett for deg å si.» Sant nok, enorme pengesummer og tid – flere hundre tusen, kanskje over en million timer med innsats har gått med i forsøket på å fjerne Walker. Men det er nettopp slaget i ansiktet som valgtapet representerer, som fører til at mange tar inn over seg en mistrøstig og enkel oppsummering. Tvert i mot er det avgjørende at vi husker i hvilken sammenheng denne delen av slaget ble utkjempet, og omfanget av alt som er oppnådd siden starten i februar i fjor.

1. Kriseforståelse og Tea Party

Wisconsin har langt på vei tatt tilbake kriseforståelsen fra Tea Party, som i praksis bare forsvarer legitimiteten til det amerikanske kapitalistiske systemet. Vi lever i et land hvor folk flest kjenner seg maktesløse over sine liv, og frykter for framtida med en regjering som ikke representerer dem. Dette forholdet burde være det terrenget progressive tar organisasjonsmessig tak i. Det er den virkeligheten kritikken mot kapitalismen er basert på.

I stedet kapret Tea Party-bevegelsen grunnen – en delvis kjøpt og betalt kunstig grasrotbevegelse (kunstgress, sier vi) blåst opp av media, og delvis et uttrykk for nasjonal oppblåsthet, usikkerhet og såret narsissisme hos den eldre, hvite delen av middelklassen. Tea Party-bevegelsen kom som svar på sammenbruddet i amerikansk økonomi som startet med Bush-administrasjonen, og at en svart mann ble president.

Tea Party-bevegelsen hadde mer eller mindre blitt formet til å bli et uregjerlig og innflytelsesrikt underbruk av Det Republikanske Partiet innen valgene i 2010, som sendte Walker til guvernørstolen (og en del Republikanere til den nasjonale Kongressen.) Men de ble fortsatt framstilt i media som en sint stemme fra folkedypet. Wisconsin-opprøret gjorde slutt på det. Enkelte lokale Tea Party-folk støttet faktisk protestene. Flesteparten fikk litt for seint beskjed om å organisere motstand mot det, men holdt seg allikevel hjemme. Forsøkene deres på organisering var patetiske. Motdemonstrasjonene deres samlet noen hundre, et par ganger var de kanskje oppe på et firesifret tall – og det til tross for at de satte opp gratis busser fra andre stater.

Opp mot utbruddet av virkelige protester kunne ikke myten om Tea Party som opprørere mot et gjennom korrupt og egenrådig politisk og økonomisk system, opprettholdes. Bevegelsens forskjellige organisatoriske skikkelser smuldret opp enda raskere, og aktivistenes fokus på å få valgt Republikanere, jo galere jo bedre, ble enda mer intenst.

2. Forståelsen for storkapitalens rolle

Wisconsin bidro vesentlig til at folk fikk en dypere og breiere forståelse av rollen til storkapitalen i det amerikanske valgsystemet. Dette har vært et åpent sår i systemet, særlig etter at Høyesterett i USA avsa en dom i Citizens United saken i 2010, som sa at konserner kunne betraktes som «legale personer ». Dermed kunne de uhindret bruke ubegrensede beløp, i hovedsak i hemmelighet, for å påvirke utfallet av valgene i USA. Først kom avsløringen av brødrene Koch som de viktigste bidragsyterne bak Walker som kandidat, og deretter Walker som guvernør. Det gyldne øyeblikket kom da en blogger lurte Walker trill rundt med en telefonsamtale hvor han utga seg for å være en av Koch-brødrene. Samtalen ble tatt opp og lagt ut på internett, seinere også spredd i de store mediene. Innsynet i brødrene Kochs virksomhet betydde at lyset ble satt på noen av deres favorittprosjekter, særlig ALEC, American Legislative Exchange Council. Denne tenketanken på høyresiden spesialiserer seg på å utvikle lover, lover rettet mot miljøkampen, mot regulering, mot kvinner og mot fagbevegelsen som kan fremmes både på delstats- og nasjonalt nivå av tilknyttede politikere, for det meste Republikanere men ikke utelukkende. Organisasjonen var arkitekten bak angrepet på fagbevegelsen i offentlig sektor som Walker og hans kumpaner fremmet i Wisconsins lovgivende forsamling.

Avsløringen av ALEC la grunnlaget for kraftige mottiltak denne våren, da lovforslag forfattet av ALEC rettet mot kvinners svangerskapsrettigheter dukket opp i Arizona, Kansas og andre stater. Dette ble etterfulgt av mordet på den svarte tenåringen Trayvon Martin i Florida. Drapsmannen, en borgerverntype, erklærte sin uskyld med henvisning til en lov utformet av ALEC kalt «Stand Your Ground». Det førte til utbrudd av sinte protester. En hel rekke lovmakere har trukket seg fra gruppen, og mer enn et dusin selskaper, inkludert Coca Cola, Proctor & Gamble og Walmart har avsluttet både medlemskapet og de betydelige økonomiske bidragene til ALEC.

3. Fagbevegelsen styrket

Wisconsin stålsatte fagbevegelsen i USA som har vært i klar tilbakegang. I 2010 var snaue 7 % av arbeiderne i privat sektor organisert – det laveste siden 1932! Offentlig ansatte, som nå utgjør hovedstyrken blant de organiserte, har blitt målet til den herskende klassen. De er utsatt for arbeidsledighet i stor skala, etter hvert som regjeringen på statlig og lokalt plan innskrenker og privatiserer tjenestene.

Fagbevegelsen hadde satset alt på å få valgt Obama i 2008, men fikk lite igjen for innsatsen. Han unngikk den viktigste saken, Card Check, som ville gjort organisering av uorganiserte enklere. (Card Check – at hver enkelt på en arbeidsplass kan levere et undertegnet kort som gir forhandlingsrett til en fagforening. Hvis over 50 % leverer kort, skal bedriften tillate fagorganisering. Oversetters merknad.) Mens det ble sprøytet milliarder inn i bankene, var Obamas program for bruk av føderale midler til å stimulere økonomien i beste fall halvhjertet, med altfor få arbeidsplasser.

Fjorårets Wisconsin-utbrudd var det største og mest gjennomslagskraftige forsvaret for fagbevegelse, arbeidsplasser og offentlige tjenester på flere ti-år. Det stålsatte tillitsvalgte og medlemmer landet rundt. Liknende lover var blitt vedtatt av Republikanerne i Ohio. Fagbevegelsen mobiliserte tungt bak et initiativ for å reversere loven og gjenopprette den kollektive forhandlingsretten. Avstemmingen ga seier med 61 mot 39 stemmer. Andre undret seg over at de våget å utløse et slikt opprør, siden valgte representanter i andre stater, uansett hvor reaksjonære de var, nå plutselig virket særdeles engstelige for å foreta uoverveide angrep på offentlig ansatte, og dermed sette seg i klemma fra motstand av Wisconsin-typen.

4. Forberedte Occupy!

Wisconsin-opprøret la på mange tydelige måter grunnlaget for Occupy!-bevegelsen som feide over USA sist høst. Det inkluderer taktikken som ble et slags varemerke – okkupasjon (teknisk sett lovlig) av offentlig grunn over en periode. Det viktigste er allikevel, slik jeg ser det, hvordan det skapte betingelser for at fagbevegelsen og arbeidsfolk generelt kunne se seg selv som del av – eller i alle fall alliert med Occupy! på et tidlig stadium. Dette var en nøkkelfaktor i etableringen av Occupy! som ble en ny type styrke i politisk kamp, i bevisstgjøringen av folk og i hverdagen i dette landet. En sak er at det viste muligheten til å kunne danne en brei enhetlig front på tvers av klasser til forsvar for offentlige tjenester og levestandarden til arbeidsfolk. En annen sak er at det tydelig viste at fagbevegelsen har andre alternativer enn de tradisjonelle, og ikke særlig vellykkede måtene å jobbe på, som å opprettholde kraftløse allianser med NGOer, konstant lobbyvirksomhet i de politiske korridorene i Kongressen og på delstatsnivå og de pliktskyldige bevilgningene og bidraget med aktivister til Det Demokratiske Partiet i valgår.

Uten inspirasjonen fra den gjennomgripende erfaringen fra Wisconsin-opprøret er det tvilsomt om fagbevegelsen ville ha grepet og tatt tak i det OWS hadde å by på. Ikke minst betydde det en levende ny måte til å få fram krav og fremme saker, ved å identifisere seg som de 99 % mot den ene prosenten, framfor å stå som forsvar av «middelklassen» mot ondskapsfulle angrep fra konserner eller politikere fra ytre høyre. Enda viktigere er det at det ikke er nødvendig å vente på Wisconsin-typen angrep fra høyre for å få folk til å handle. Vi kan være på offensiven og tydelig utfordre Wall Street og dets eierskap av det politiske systemet.

At arbeidsfolk, menn og kvinner og fagbevegelsen omfavnet, om enn på forsiktig vis, Occupy Wall Street!, sikret i sin tur at scenen er klar for en helt ny type bevegelse og strategi i dette landet. Den har allerede rystet den ene prosenten grundig.

(Oversatt av Birger Thurn-Paulsen.)

Eric Ribellarsi er organisator i Kasama Project (http://kasamaproject.org) i USA. Han var i Athen i vår, og laga ein serie intervju som er publisert på Kasamas nettside: Vinteren har ein slutt. Kasama er på Facebook og Twitter, og kjem stadig med interessant stoff.

Korleis gjekk det til at dere blei kommunistar? Korfor gjekk dere inn i KOE?

Danae: Eg var med i anarkistrørsla. I 2006 var eg aktiv i studentkampen mot privatisering av utdanninga. Det var svære saker, fire hundre stader var okkupert. Då såg eg behovet for organisering og organisert kamp, og slutta meg til KOE.

Eg hadde sett at mellom anarkistar var det uformelle leiarar. Dei leiar uformelt, og er ikkje kontrollerte. Eg forstod at me hadde behov for formelt valde leiarar som var kjente.

Eva: Faren min var med i Synaspismos¹ då eg vaks opp, ut frå det likte eg ikkje kom munistar. Då eg gjekk inn i KOE, leksa han opp om Stalin og Mao, og vitsa om at «maoistane vil dra deg med opp i fjella!»

Eg var på sommarleir ei veke med KOE der me heile dagen diskuterte ulike politiske spørsmål. Og me måtte opp klokka åtte og arbeide hardt, men eg tenkte: «Eg liker dette. Eg ønskar heile verda skulle vere slik.»

Eg gjekk inn i KOE.

Kan dere fortelje litt om arbeidet dykkar på universiteta?

Christos: Me er ein del av Venstrealliansen, ein studentkoalisjon knytta til Syriza. I Venstrealliansen er alle partia i Syriza med. Det er ein koalisjon for å organisere på universiteta, organisjonsmessig uavhengig av Syriza, men politisk på linje.

Alle studentar er medlem av studentunionen, men ikkje alle er medlem av ein studentkoalisjon, som Venstrealliansen eller koalisjonane til KKE, Nytt demokrati, Pasok eller Antarsya².

Kasama: KKE er det korrupte parlamentariske partiet kalla Kommunistpartiet i Hellas – med namn frå den sterke kommunistrørsla i Hellas etter 2. verdskrigen, og dei kler politikken sin i nostalgi og ortodoksi. Nytt demokrati og Pasok er vanlege sentrum-høgre og sentrum-venstre-parti. Antarsya er ein mindre, uavhengig radikal venstre-koalisjon som meiner «antikapitalistisk » einskap er nødvendig plattform i dag.

Me i KOE slåst for ei felles line i Venstrealliansen som kjemper mot innstrammingsdirektivet, og me arbeider for å knytte saman kampen i samfunnet med studentkampen.

Eva: I 2006 vann studentrørsla fram mot forsøk på å privatisere offentlege universitet. Dei borgarlege partia sa dei ville «gjøre eksamenspapira våre meir verdifulle», men i realiteten ville det senke kvaliteten på innsikt og kunnskap som blir utvikla på universiteta.

Me hadde massemøter og okkupasjonar av universiteta, og politiet kunne ikkje gå inn på grunn av den faste motstanden, og fordi me har lover som hindrar politiet å gå inn på universiteta. Me klarte å stoppe privatiseringa.

Så, i 2008 vart Aleksandros skoten og drepen av politiet. Då analyserte KOE at dette var resultatet av både ei sosial og økonomisk krise.

Kasama: Alexandros Grigoropoulos vart myrda av politiet, det førte til store ungdomsopprør i Hellas.

Etter det bestemte me at studentane i KOE skulle slåst for at studentane skulle konsentrere seg om den allmenne politiske stoda, og ikkje spesifikt om universitetsspørsmål.

Om du ville vere aktiv, måtte du kjempe mot IMF. Om du ikkje allmenngjør kampen, vil du bli isolert og knust.

Danae: Regjeringa freista å splitte oss i små grupper som førte individuelle kampar for særinteresser gjennom reformane dei la opp til. Då valde KKE og Antarsya å angripe oss for ikkje å føre direkte studentkamp.

Samtidig fekk PASOK og Nytt demokrati inn nye folk i studentorganisasjonane sine ved å arrangere skiturar, festar og middagar.

Eva: Ulikt dei andre partia var me ikkje aktive bare når det var valkamp, men i politiske, sosiale og økonomiske kampar på alle plan i samfunnet.

Danae: Tidlegare var enkelte av partia i Syriza bare aktive i valkampar, men stoda har tvinga dei til å endre dette.

Dere nemnte den allmenne politiske kampen i samfunnet. Kan dere fortellle meg meir om det?

John: Me meiner det skjer ei generell radikalisering av det greske samfunnet. Den radikale rørsla er ikkje nødvendigvis venstre eller kommunistisk, folk er ikkje medvitne om mange spørsmål, men dei blir radikalisert.

Danae: Førsteprioritet er å kjempe fram ein ny, brei politisk front, mykje breiare enn Syriza. Syriza må vere ein del av den, men denne fronten må sameine alle kampane folket fører.

John: I denne fronten meiner me folk må vere samde om somme politiske nøkkelspørsmål. Hovudsaka er å kaste spesialregimet, og at troikaen må dra. Og kampen er meir enn ein valkamp. Me må gå mot det europeiske eksperimentet overalt. Me må få med folka som røysta Pasok då Pasok hevda dei var mot memorandumet. Dette er førsteprioritet for kommunistar i dag. Ungdommen i Antarsya og KKE nektar å innsjå det.

Du må kjempe i den verkelege verda der det greske folket er.

Danae: Me trur ikkje denne rørsla sjølv vil skape ein sosialistisk revolusjon, men om ein kjempar mot troikaen og spesialregimet, kan det skape ein ny revolusjonær situasjon.

John: Desse andre partia prøver bare å kopiere revolusjonane i Russland og Kina. Me trur me må rotfeste revolusjonen vår i dei sentrale politiske spørsmåla for det greske folket. Landet vårt er ikkje uavhengig og produserer ikkje noko. Det er ingen fabrikkar i landet.

Folket er ikkje klare for ein kommunistisk revolusjon. Men dei er svært radikale.

Eva: Med den finansielle okkupasjonen og det politiske diktaturet over Hellas får kapitalismen i landet særlege kjenneteikn. Det er eit imperialistavhengig land. Det er metoden dei bruker for å få gjennom politikken sin i alle PIIGS-landa.³

I dag kjempar me for sjølvstende, verkeleg demokrati og attreising av Hellas.

Me trur me kan skape eit nytt grunnlag for revolusjon om me kan få til slike djupe endringar. Me trur ikkje me kan skape kommunisme bare med å seie kommunisme og sosialisme ein million gonger om dagen. Det er det KKE og Antarsya gjør, dei seier kommunisme og sosialisme utan analyse av det greske samfunnet.

Syriza må kjempe for desse tri tinga, om me gjør det, kan me bryte opp status quo. Samfunnet vil endre seg, og me kan gå vidare frå det.

Kan dere fortelje meir om KKE? I USA og andre stader trur folk at KKE er eit revolusjonært parti. Finst det noko som helst i det?

Danae: (ler) Det er tydeleg for alle i Hellas at KKE ikkje er eit revolusjonært parti. KKEs materielle basis er at dei eig mange greske aviser, og har mange yrkesbyråkratar.

Vassilis: Kommunistpartiet [KKE] avviser å delta i alle dei store opprøra i Hellas. Etter at den fascistiske militærjuntaen vart kasta i 1974, har dei stått saman med dei store borgarlege partia. Og dei trur alle folkelege initiativ må komme frå deira parti, ikkje dei faktiske folkelege initiativa. I KKEs program blir revolusjon nemnt, men i praksis slåst dei mot. Dei slåst mot folkets kampar. I valkampen er dei ambivalente til kampen mot memorandumet. Dei avslår å delta, og resultatet er at dei hindrar folk frå å kjempe mot memorandumet.

Eva: Valmaterialet deira konsentrerer seg om å angripe Syriza.

Danae: Me må forstå at dei blei slik då dei blei profesjonelle byråkratar, med einaste formål å halde på dei sosiale posisjonane sine.

Dei jobbar ikkje for revolusjon, men bare for å halde fram med å vere ei lita venstregruppe i Europaparlamentet.

Eva: Dei har inga tru på folket. Og det er folket klar over.

Danae: Dei vil manisk vere reine. Lenin og bolsjevikane var i RDSLP (Det russiske sosialdemokratiske partiet) saman med mensjevikane, og bolsjevikane var i mindretal på den tida.

Bolsjevikane var dei ideologiske leiarane i RDSLP.

KOE freistar vere den ideologiske leiaren i Syriza, sjølv om me ikkje er i fleirtal.

Vassilis: Og me ønskar å bli det ved å stole på folket og vere knytt til dei. KKE har aldri brote med 20. kongressen til SUKP som gjekk inn for fredeleg sameksistens mellom kommunistar og kapitalistar. Dei ser for seg ein fredeleg overgang til sosialismen.

Derfor har dei aldri tatt del i konfliktar eller revoltar i samfunnet. Dei vil vekse fredeleg til dei kan ta makta ein dag i framtida. Det er det slagordet «Eit sterkt KKE» betyr. Me trur at ein må kjempe og slåst og påverke folket.

Danae: «Våg å kjempe, våg å vinne» – det slagordet er verste fienden til KKE.

Om Syriza vart øydelagt no, ville det desimere heile kommunistrørsla. Ein må ha motet til å vere med, og kjempe, og ha tru på folket.

Eva: Synaspismos såg det også slik. Men det har endra seg med kampane i Syriza.

Danae: KKEs syn frå det 20. hundreåret om at fagforeiningane skal få dei til makta er rein fantasi. Det økonomiske grunnlaget i samfunnet har endra seg.

Dere nemnte KOEs slagord «Sjølvstende, verkeleg demokrati og attreising». Kan dere forklare attreisingsdelen av slagordet?

Danae: Det er tri nivå på attreisinga av det greske samfunnet – politisk, økonomisk og sosialt.

Det første er å ta troikaen og alle deira greske allierte og kaste dei ut av Hellas. Det andre er økonomien: Me må stanse all gjeldsbetaling. Først vil me kunngjøre at all spekulasjonsgjelda er ulovleg. Så at all gjeld er ulovleg. Taktisk vil me starte med ein nasjonal lovkomite som skal granske gjelda, og som så kan spele ei rolle i vurderinga av lovverk og dei internasjonale sidene av saka.

Eva: Me må attreise eit produktivt Hellas. Me vil frigjøre Hellas frå stengsla i den globaliserte imperialistiske marknaden. Me må produsere det me skal ete. I dag importerer me alt, og det må stanse. Eit land som produserer sin eigen mat, kan ikkje tvingast til å lystre og låne frå imperialistane.

Danae: Kampen mot gjelda har to nivå. Eit er produksjon, å attreise den vil frigjøre oss frå låna. Det andre er politisk kamp for gjeldsnekt.

Eva: Den tredje sida ved attreisinga er den sosiale.

La meg gi eit døme: Frå 1968–1974 hadde me eit militærdiktatur. Etter det hadde me høgreregjeringar fram til 1981. Det var sosial uro etter at diktaturet fall. Det førte til at Pasok vart større pga venstreretorikk. Dei freista med alle middel å suge opp og ta over all folkeleg motstand.

Dei stod for framveksten av middelklassepolitikk i Hellas. Det skapte illusjonar om politikken og det borgarlege demokratiske systemet. Ideologien deira var at folk skulle bli individualistar og kundar. Meklarar tilbaud jobb til alle som kunne få 50 personar til å røyste på dei i vala. Det førte til total korrumpering av det greske samfunnet, og folk vart tvinga inn i slike relasjonar.

Jobbar var ikkje ein rett for folket, men ei gåve frå parlamentet. Og KKE og eurokommunistane førte ikkje politikken det var behov for. På 1950-talet slutta KKE å vere eit revolusjonært parti. Men det var grupper i partiet som spela ei anna rolle. Det var grupper der som var grunnlaget for dei greske maoistane på 60-talet. KKE opplevde helvete og tortur under diktaturet, og så på 70-talet vart partiet lovleg, og vart straks assimilert. Dei aksepterte posisjonar frå Pasok, vart hylla som heltar av Pasok, og dei sa dette var ein ny epoke. Dei byrja å godta reformar og stillingar frå Pasok.

Kommunistrørsla vart rive frå kvarandre på den tida.

Partiet blei ei rørsle frå fortida, ikkje ein kamporganisasjon for folket. Folkelege verdiar, lojalitet og solidaritet vart øydelagt. Dei ortodokse kommunistane var korrupte, ikkje rollemodellar for samfunnet.

Desse verdiane vart borte, og erstatta med kapitalistisk individualisme.

Men i dag er situasjonen endra, og kapitalistane har ikkje råd til å mute folk.

Danae: KOE meiner folket treng nye verdiar: Solidaritet framfor individualisme. Sjølvrespekt framfor korrupsjon. Frigjøring framfor underordning.

Det blir ein hard kamp for oss. Det betyr ei total forandring av folket. Det er grunnen til at me deltar i slike aktivitetar som å gi helsetilbud til ulovlege immigrantar. Og me deltar i slikt som «Potetrørsla», der bønder i nord gav gratis poteter til sveltande i sør. Me var organisatorar og aktivistar i denne rørsla. Det er solidaritet, ikkje velgjerd.

Eva: Om me ønskar at folket skal kjempe, må me au gi dei eit liv. Det er ein tilsvarande kamp på helseområdet. Me slåst i eit offentleg helsesystem, men me slåst au for at legane sjølve skal gi gratis helsehjelp.

Danae: Eller Motstandsfestivalen der me skaper tiltak folk ikkje treng å betale mykje for, og der dei kan ta del i ein ny type kultur, ny musikk og kunst, og delta i ulike nye engasjerande rørsler.

Eller me har stader som dette kooperativet der folk samarbeider med kvarandre på alle måtar. Me har teaterframsyningar, møter for folkerørsler, kaffi og øl, fotballkampar og konsertar. All folkeleg gresk kultur er velkommen her. Medlemmene våre er med i fotballklubbar der me tar med palestinske flagg til kampane mot Israel. Me har jamvel starta fotballklubbar, fordi me trur at det går an å skape ein annan type sport.

Kasama: Her viser Danae til kafe-/bar-/ samlingslokalet me sit i, kalla @roof. Det er eitt av mange slike rom KOE har skapt landet rundt.

Det er ein gresk song me liker, som går slik:

Når me slåst med kvarandre, er det som i sporten. Verdsøkonomien er redda..

Kampane rundt dette er ei hjelp når me slåst med våre eigne kameratar og hevar deira politiske nivå, dei får øving gjennom det dei er med på.

KOE freistar også vere med i kvinnekampen ved å endre relasjonane mellom folk. I Hellas er akademikarane og trotskistane maniske på å bruke mannlege og kvinnelege utgaver av alle ord heile tida. Dei er au manisk opptatt av meiningslaus aktivisme.

Me seier me endrar samhandlinga mellom folk, som blir reflektert i språket. Om me endrar tilhøvet mellom folk, kan me skape eit nytt språk. Trotskistane avslo å ta del i 2008-revolten på grunn av hovudslagordet «Purken er fitter». Istadenfor å vere med folket konsentrerte dei seg om å lage plakatar som fordømte slagordet.

Etter mi meining er det au problemet med folk som Lacan⁴, som behandlar medvit som ord.

Danae: Ein annan viktig del av attreisinga er å stoppe gresk emigrasjon. Staten betaler enorme beløp for å utdanne folk, og så er dei tvinga til å dra til land som Tyskland, der dei produserer få legar og vitskapsfolk, men hentar dei inn frå Hellas. Det er som eit berømt maleri der Hellas er forma av tusen fuglar som lettar.

Christine Lagarde hevdar at slikt tyranni er løysinga for Hellas. At Latvia hadde same problem som Hellas, og løyste det ved at 13 prosent av latviarane emigrerte.

Eva: I vår by, Heraklion, har KOE rundt 50 representantar i studentunionen, og me er største gruppe der.

Me har brukt denne posisjonen til å skipe konferansar om studentemigrasjon. Samtidig held Nytt demokrati konferansar om korleis ein kan emigrere frå Hellas.

Plakatane deira viser folk som drar frå Hellas, med slagordet «La oss dra utanlands! ».

Attreising krev at folk blir overtydde om å bli i Hellas, og avviser desse korrupte tilbuda. Det betyr at folk må ofre personleg vinning for å løyse problema krisa har skapt.

Eva: Samtidig seier slektningane våre at me bare må dra utanlands. Det er svært vanskeleg å overtyde folk om å drive bytteøkonomi og satse på frivillige legar.

Korleis ser dere på kommunistane si rolle i Hellas?

John: Mangelen på strategi blant kommunistane er til skade for folket og kampen deira mot det politiske systemet. Det er svært viktig at bak rørsler som Occupy Wall Street ligg djupe endringar i medvit og folkeleg politikk. Rolla til kommunistane er å tilføre medvit og organisering til slike spontane masserørsler.

Det er grunnleggande for korleis kommunistar oppfattar rolla si. Me må vere i dei spontane folkelege aksjonane, og ikkje bare for oss sjølve, eller bare drive med det bare me trur på. Måten me vil endre tilhøva i samfunnet, er å handle saman med massene, ikkje rope ned til dei alt det me personleg trur på. Ting fungerer ikkje slik KKE trur.

Eva: Eg vil gi eit eksempel. I 2010, då IMF kom til Hellas, vart det organisert mange kampar utan reelle resultat. Men for eitt år sidan, etter alle desse kampane, gjekk folk til torga, vår «Occupy»-rørsle. KKE og Antarsya hadde alltid sagt at «dere må vere aktive». Men då det vart store folkereisingar, ville dei ikkje vere med.

Men med all denne konstante aktivismen skaper dei ikkje reelle nye rørsler eller medvit eller endringar i samfunnet. Men torgrørsla førte til djupe endringar i samfunnet.

Me meiner kommunistar må vere på torga og løfte det politiske medvitet, få folk til å tenke ut over deira spontane grunnbehov.

Danae: Eg vil gi eit anna eksempel, om KKE på 1940-talet, frå den største politiske kampen i gresk historie. KKE spela ei hovudrolle den gongen. Dei reiste kampen for grunnleggande behov som mat og kampen for fridom, og dei tilførte organisasjon og program til desse grunnbehova. Om kommunistar i dag seier me må kjempe for kommunisme og sosialisme og ikkje har noko å seie om spesialregimet i Hellas, er det som å seie at folk må kjempe utan å ha noko å ete. Den primære kampen vår må vere mot troikaen.

Ein gresk teoretikar frå 40-talet, Dimitris Glinos, sa at om kommunistane ventar på ein situasjon dei sjølve ønskar, er det som å samarbeide med fienden.

Danae: I 1995 hadde me eit slagord på vedtaket om å danne ein kommunistisk organisasjon. Det var: «Forandre samfunnet og forandre menneska».

(Intervjuet er oversatt av Gunnar Danielsen, og trykkes med tillatelse fra Kasama.)

Notar:

1. Synaspismos – Venstrekoalisjonen for folkerørsler og økologi. Formelt stifta i 1992, men har røtter i eit sosialistisk valforbund etablert i 1989, der mellom anna kommunistpartiet var med. Etter Sovjetunionens samanbrot i 1991 oppsto det motsetningar i valforbundet, som til slutt førte til at kommunistpartiet gjekk ut. Synaspismos er det største partiet i valalliansen SYRIZA. Ved valet i mai 2012 fekk SYRIZA 52 av 300 plassar i parlamentet, og blei tredje største blokk i nasjonalforsamlinga. Kjelde: Wikipedia (bm).
2. Antarsya – Den greske antikapitalistiske venstrefronten. Det greske ordet antarsia som uttalast likt til forkortinga Antarsya betyr opprør eller mytteri. Danna i 2009 av ti ulike venstreorganisasjonar, og enkeltpersonar. Kjelde: Wikipedia (eng).
3. PIIGS = Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania.
4. Jacques Lacan (13.04.1901-09.09.1981), fransk psykoanalytikar og psykiatar. Lacans arbeid har mellom anna påverka den franske poststrukturalismen, og gjennom den postmodernismen. Kjelde: Wikipedia (bm)

Jorun Gulbrandsen er lærer og forfatter. Har i mange år deltatt i den kvinnepolitiske debatten. Leder av AKP fra 1997 til 2006. Har blant annet skrevet boka, Er skolen for Kari eller Ronny?

Gerd von der Lippe er idrettssosiolog, professor (dr. scient), forfatter, feminist og samfunnsdebattant. Hun var den første i Norge som begynte med forskning om idrett og kjønn – kjønn og makt i en idrettsosiologisk og historisk vinkling.

Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt og masterstudent i samfunnsøkonomi. Hun spiller bass, og noen ganger trumpet, i bandet Making Marks (tidligere kjent som My Little Pony). Bandet har gitt ut to album og turnert i Europa og USA.

Ellen Aanesen var programleder i NRK, og har laget mange programmer om feminisme og kvinnekamp. Blant annet har hun skrevet boka: Ikke send meg til en «kone», doktor. (Oktober, 1981)

Judith Mirkinsson er fra San Francisco og har vært antiimperialist, antirasist og feminist i over 40 år. Aktiv deltaker i Occupy Oakland, og medlem av Freedom Road. Hun skrev artikkelen «Kvinnekamp i USA» i tidsskriftet Rødt! nr 1/12.

Aud Karin Bjørn er sosiolog, og skriver nå en doktoravhandling om ungdom som begår seksuelle overgrep.

Seher Aydar er leder av Rød Ungdom. Skrev artikkelen «Rasisme i Norge idag?» i Rødt! nr 2A/12. Kan leses på: www.marxisme.no

Klokka 11–13:

Er likestilling nok?

– Jorun Gulbrandsen:

Likestilling og/eller frigjøring?

– Marie Sneve Martinussen: Bare pissoarer bak scenen!
– Gerd von der Lippe: Hvem får pengene i idretten?

Klokka 14–16:

Abortkampen i USA og Norge

– Ellen Aanesen: Abortkampen er ikke historie
– Judith Mirkinsson: Abortkampen i USA

Klokka 16–17:

Makt og seksualisert vold

– Aud Karin Bjørn og Seher Aydar

 

Roy Pedersen er leder av LO i Oslo.

Fellesforbundet frontet likestillingskrav, og fikk til 14 dagers betalt pappaperm. Deretter kom første streik i staten på 28 år. Kommuneansatte streiket uten et lønnstilbud fra KS. Oslo kommune, og Fagforbundet ble enige til tross for at hovedstaden styres av høyresida. Unio streiket for å investere i framtida. Lavlønte vektere streiket for andre gang på rad, og fikk tvungen lønnsnemnd. Godssjåførene fikk nytt lønnsystem inkludert ubekvemog overtidstillegg. Bussjåførene fikk hevet lønna nesten til gjennomsnittet for industrien. Oljearbeidere streiket for å sikre pensjon arbeidsgiverne ensidig fjerner, men fikk også tvungen lønnsnemnd fra Hanne Bjurstrøm. Her er noen refleksjoner om tariffoppgjøret, frontfag og litt historikk.

Frontfaget gir likhet og tvang på samme tid

Tariffoppgjør handler om rettferdig fordeling av verdiskaping og kompensasjon for prisstigning. Deretter kommer særskilte lavlønnstillegg og likelønn, selv om sistnevnte har varierende fokus. Enkelt sagt handler det om rettferdig fordeling i første ledd, der inntekt for de ansatte er utgift for arbeidsgiver.

Fordelingen mellom arbeid og kapital utvikler seg noenlunde konstant, med ca. 72 prosent som lønnsandel og 28 prosent til eierne. Økt reallønn de siste åra har ikke endret dette. Faktisk er lønnsandelen svakt synkende. Profitten er økende, med 2011 som et rekordår for Norges 500 største bedrifter (Dagens Næringsliv 25.6.12). Redusert lønn til ansatte gir kun mer til eierne, gitt at det som produseres, blir solgt. EU-krise med økt ledighet og redusert kjøpekraft kan påvirke eksportindustrien og dermed lønnsevnen. Sånn er også kapitalisme på norsk. Økt kjøpekraft er også et virkemiddel mot krisa. Løsningen er dermed ikke økte forskjeller ved at arbeidsfolk betaler regninga. Godt hjulpet av relativ lav ledighet, høy pris på olje, gass og andre eksportvarer, billig import, samt egen styrke, har fagorganisertes reallønn økt. Dette selv om LOs representantskap ved de to siste oppgjørene har nøyd seg med å kreve kjøpekraften opprettholdt.

Arbeidsgiverne aksepterer frontfagsmodellen fordi den også for dem har gitt stabile rammevilkår, inkludert store lokale variasjoner. Både NHO og Norsk Industri forsvarer modellen, så lenge fagbevegelsen har nok medlemmer i frontfagene og arbeidsgiverne kan kompensere ved på ulike måter å omgå norske faste ansettelser på heltid og til tariff. Årets tariffoppgjør ser ut til å styrke den delen av NHO som er opptatt av produksjon, noe som bekrefter frontfagsmodellen på arbeidsgiverhold.

Statistikken viser at frontfagsmodellen legger rammen for tilnærmet lik lønnsutvikling for privat og offentlig sektor. Rammen for årets frontfag ble beregnet til ca. 4 prosent, og dermed også kravet fra statlig og offentlig sektor. Da stats- og finansminister reduserte anslag for offentlig lønnsutvikling med 0,25 prosent i revidert statsbudsjett, og ga statlige forhandlere slik ramme, ba de om og fikk streik i offentlig sektor.

Denne rammetenkningen slår ut i misnøye i deler av offentlig sektor fordi lærere, sykepleiere m.fl. ikke får ekstra uttelling for lengre utdanning slik som i privat sektor. Det er den samme årsaken som ligger til grunn for at likelønnskampen går i stå.

For Unio var det derfor viktig å få til formuleringer i årets oppgjør som ved neste oppgjør skal justere offentlig lønnsutvikling både ut fra arbeidere og funksjonærer i industrien.

I privat sektor fører forbundsvise oppgjør med bransjevis tilpasning til en fleksibel frontfagsmodell. Økende engasjement rundt tariffoppgjør og forbundsvis streikerett har gitt positive resultater. Dermed er kritikken mot frontfagsmodellen mindre enn på lenge. Med LO som part i alle tariffavtaler er samtidig faren liten for ulike fellesløsninger.

Forsøk på en snever tolkning av frontfagsmodellen har så langt ikke ført fram. I 2000 ble det streik i fellesoppgjøret LO/ NHO. De fleste har glemt at treårig tariffperiode ble skrinlagt som et resultat av et nedstemt tariffoppgjør. Nå er toårig tariffperiode nærmest automatikk. Hadde treårig tariffperiode blitt innført, ville det ført til redusert lønnsvekst og økte forskjeller. Bortsett fra tariffoppgjøret om pensjon/ AFP i 2008, har alle oppgjør siden vært gjennomført forbundsvist.

Styrke og enhet gir en viss fleksibilitet, også for offentlig sektor. De har klart å opprettholde sin pensjonsordning i motstrid til forhandlingsresultatet i LO/NHOområdet og delvis på tvers av pensjonsreformen. Svært få, hvis noen, har hevdet at dette er brudd på frontfagsmodellen.

Fagbevegelsens styrke er en tilnærmet felles interesse mellom organiserte i privat og offentlig sektor. LO gjør klokt i å tenke igjennom hvordan mellomlagene i offentlig sektor skal unngå å se LO og privat sektor som «hovedfienden». Det løser ingenting med spark på skinnleggen og utskjelling. Derfor må fagbevegelsen mer fordomsfritt diskutere likelønnspott og politiske tiltak som kan gi de med lengre utdanning mindre grunn til å kreve kompensasjon for kostnadene ved høyere utdanning.

Frontfagsmodellens ideologi

Modellen bygger på at ansatte og arbeidsgivere skal stille moderate krav for å styrke konkurranseevnen til norske bedrifter. Ikke alle vinner i konkurransen, noen slås også ut. En «styrket konkurranseevne» betyr at brødre og søstre i andre land blir arbeidsløse dersom «vi» vinner. Europeisk fagbevegelse legger derfor ikke styrket konkurranseevne til grunn for sin tariffpolitikk, men krever økt kjøpekraft, en rimelig andel av verdiskapningen og kompensasjon for prisstigningen for å skape arbeidsplasser og å redusere arbeidsløsheten.

Hadde parolen vært hvert enkelt lands styrking av konkurranseevnen ville europeisk fagbevegelse blitt sterkt splittet. Imidlertid gir en svekket fagbevegelse i Europa og et generelt dårligere styrkeforhold en dårligere reallønnsutvikling enn hos oss, selv med en mer riktig tilnærming til lønnskampen enn frontfagmodellens ideologi.

Som et apropos til dette er den tyske politikken som startet med det tyske sosialdemokratiet SPD og De Grønne i 2002 et ille eksempel. Ved å senke trygder og fleksibilisere arbeidsmarkedet har tyskerne opplevd reallønnsnedgang og endt opp med en stor lavlønnssektor.

I dag har en av fire en lønn på 9 euro i timen eller mindre (Dagsavisen 24.5.12). Staten bruker milliarder i sosialhjelp til å understøtte folk som jobber fordi lønna er for lav til å dekke husleie og andre regninger.

Både euro og reallønnsnedgang har styrket tysk eksportindustri. Førstnevnte fordi at svakere økonomisk stilte land ikke lengre kan devaluere for å styrke sin konkurranseevne. Sistnevnte ved at varene er billigere samtidig som produktiviteten er økt. Alt dette er en viktig årsak til dagens EU-krise. Norsk fagbevegelse har ingen interesse av å eksportere moderasjonstanken til sine brødre og søstre i Europa, tvert om.

Norsk eksportindustri lykkes desto mer en slik lønnsstrategi mislykkes.

Fellesforbundets tariffstrategi er viktig

I kjølvannet av kampen mot EUs vikarbyrådirektiv fikk frontfaget gjennomslag for viktige bestemmelser om innleie av arbeidskraft. Det er nå tariffbedriftens lokale avtale om lønn, arbeidstid, feriepenger, helligdagsgodtgjøresle m.m. som skal gjelde for de innleide. Samtidig får tillitsvalgte i innleiebedriften (tariffbedriften) rett til å ta opp tvister med leiefirma og bistå de tillitsvalgte dersom leiefirma har egen tariffavtale. Lønns- og arbeidsvilkår skal dokumenteres. I tillegg skal avtalene for de enkelte bransjene gjøres gjeldende for leiefirma der tariffavtaler inngås. Det siste er viktig for å ivareta det klassiske prinsippet om at det er arbeidet som skal være tariffert, uavhengig av hvem du jobber for. Dermed faller prinsippavtalen mellom LO og NHO angående bemanningsfirma (leiefirma) bort. En avtale som var et brudd med det nevnte prinsippet og som, hvis brukt i større omfang, kunne ha blitt en B-avtale i arbeidslivet.

Likebehandling skrevet inn i tariffavtalene skjer likevel ikke automatisk. Like vilkår krever at de innleide blir en del av de lokale avtalene. For eksempel vil det mange steder være behov for å definere lønn, avklare praktisering av arbeidstid og hvordan de tillitsvalgtes arbeidsforhold i forhold til innleide skal handteres. Likebehandling åpner dermed opp for økt organisering, aktivisering og ledelse.

Det er verdt å notere at NHO avviste Fellesforbundets hovedkrav. Norsk Industri gikk likevel med på dette, tilsynelatende uten anger i ettertid. Samtidig fortsetter NHO kampen mot allmenngjøring av verkstedoverenskomsten for skipsverftene på Vestlandet.

Streikeretten angripes

Flere hevder at streikeretten i offentlig sektor må gjennomgås på nytt, da streiker går utover tredjepart. Selv om ikke det er tilsiktet, gjør ofte streiker det. Argumentasjonen mot streikende sokkelarbeidere var at denne fratok inntekter til felleskassa. Tilsvarende «logikk» kan brukes mot de fleste streiker i privat sektor. Dette er et angrep på selve streikeretten. Fagbevegelsen må slå tilbake slike angrep og være aktive i forsvar-streikeretten-debatten. Det ble ekstra ille da arbeidsminister Hanne Bjurstrøm brukte tvungen lønnsnemnd i vekterstreiken, attpåtil med en ny og særegen begrunnelse om «en uoversiktlig situasjon». Tvungen lønnsnemnd kom dagen etter at NHO-Service mente at streiken helt ubegrunnet var en «fare for liv og helse».

I oljekonflikten brukte arbeidsgiverne lockout for å presse fram tvungen lønnsnemnd, og fikk det til. Selv om den AP-ledede regjeringen følte seg presset av OLF og de økonomiske realitetene, står lønnsnemnd i kontrast til situasjonen i 1986. Den gang tok NAF (nå NHO) ut lockout mot fagbevegelsens krav om 37,5 timers uke. Resultatet ble fullstendig nederlag for NAF. OLF og arbeidsgiverne skulle selv hatt ansvaret for at eventuelle olje- og gassleveranser uteble. Eller for å si det med Leif Sande, forbundsleder i Industri Energi:

Vi føler oss sviktet. Det er en meget trist dag for alle 62-åringene som mister pensjonen sin, og det er sannsynligvis en flott dag for Helge Lund som får beholde sin gullpensjon ved hjelp av den rødgrønne regjeringen som griper inn for å stoppe en lovlig konflikt. (ABC Nyheter 10.7.12).

Helge Lund er i selskap med rundt 900 ledere som får beholde sine pensjoner.

Organisasjonsgradens betydning

Fagbevegelsen har grunn til å bekymre seg over årets oppgjør for serviceproletariatet. Hotell- og restaurantoppgjøret (Riksavtalen) ble riktignok godkjent, men det er rimelig stor murring blant tillitsvalgte. Landsoverenskomsten for butikk fikk heller ikke gjennomslag for kraftig heving av ubekvemstillegg. Vekterstreiken ble i hovedsak utløst ved at NHO service ikke ville være med på protokollen fra forrige oppgjør om en opptrappingsplan for å få vekternes lønn til å nærme seg gjensnittlig industriarbeiderlønn. Vekternes grunnlønn er 294 000 kroner. Vektersjefene i de fire største firmaene tjener et par millioner i gjennomsnitt. Da blir det ekstra irriterende at riksmekler Dag Nafstad brukte organiserte i Parat (YS) til å splitte de streikende. Det skjedde ved å gi vektere på flyplassene et ekstratillegg som Parat godtok. Det var umulig for Arbeidsmandsforbundet å gå inn på, da de har mange medlemmer som jobber utenom flyplassene. Riksmeklerens rolle i vekterstreiken samt bruken av tvungen lønnsnemnd er absolutt noe for LO å ta opp ved høstens tariffmøte med statsministeren. Det aktualiserer også tidligere LO-leder Yngve Haagensens forslag om at mekling først skal skje etter at en streik er et faktum.

Problemene for serviceproletariatet ved årets oppgjør viser at fagbevegelsen må ta organisering og organisasjonsbygging innen denne sektoren enda mer på alvor. LO må diskutere om det er mulig å reise et felles minstelønnskrav og en kraftig heving av ubekvemstilleggene på tvers av tariffområdene.

Uravstemning i tariffoppgjør

Uravstemning er avgjørende for at sluttresultatet blir som det blir. Uravstemning betyr en ekstra aktivisering rundt tariffoppgjør samt at fagbevegelsen er oppe til eksamen annen hvert år. Den som fikk til dette i det norske tariffsystemet, har fortjent en minneplakett på Youngstorget.

 

‘raus! ‘raus! ‘raus! ‘raus!
‘raus! ‘raus! ‘raus! ‘raus!
‘raus! ‘raus! ‘raus! ‘raus!
’raus! ’raus! ’raus! ’raus!

Ola Bog

 

Har du fått ett jobb?
Det var det första hon frågade
inte hur jag mådde
utan om jag fått ett jobb
Dum fråga
Om jag hade fått jobb hade jag
ju sagt det
innan du hunnit fråga

Johan Sjöberg

 

marsjerer på ny
Svarte støvlar. Hellas i krise.

Kvelartak takast. Økonomisk ruin.
Arbeidsløysa. Nye høgder.
økonomisk politisk økonomisk

Hatpolitikken. Kan fascistane
gi folk eit liv. Trakasseringane, dei
svarte t-skjortene uniformer uniformitet

Propagandaen. Ytringsfridommen.
Kven er det som trampar marsjerer

Demokratisk stemmegiing på udemokratisk
parti. Framgang for
fascistane. Demokratisk ruin.

Aggresjonen. Fascistane. Vald.
Hatobjekt. Minoritetane. Dei
greske arbeidsfolka. Folk flest.
Yter motstand mot

Mogeleg skrekkscenario:
Vald. Fascistane. Skrekkvelde.
Europa, ruin.

Men venstresida mobiliserer
Våg å kjempe, våg
å vinne

Øyvind Bremer Karlsen

 

Jokke Fjeldstad er med i redaksjonen til Rødt!, og er nettansvarlig for tidsskriftet.

Etter at krisa flytta sitt tyngdepunkt fra USA til eurosonen, har det skjedd store endringer i EU. I løpet av de siste årene har unionen måtte takle krisehåndteringa av Hellas, Irland og Portugal. Man har avsatt regjeringene i Hellas og Italia. Og samtidig frykter man at flere land kan følge Hellas sin utvikling. Krefter for et mer sentralisert EU har brukt denne mulighet til å få på plass store endringer på rekordtid.

Krisa i eurosonen gjør det åpenbart at dagens opplegg rundt euroen ikke holder vann. Man har på kort tid utvikla et strengt økonomisk regime for å takle krisene i Hellas, Portugal og Irland. I Hellas ser det ut til å gjøre vondt til verre. 2012 ser ut til å bli et år med negativ BNP-vekst for eurosonen. Den store frykten er at et av de store landa, Italia eller Spania, faller. De er for store til å reddes, men også for store til å falle. Krisa i Spania er spesielt anstrengt. Spania har for eksempel en høyere arbeidsledighet enn Hellas.

Tyskland har brukt krisa til å ta på seg lederrolla i eurosonen, i samarbeid med Frankrike, og brukt denne muligheten på å fremme og forsvare de tyske interessene. Euroen, en valuta uten en ansvarlig stat, er i dag under hardt press. Merkel jobber med å stramme skruene i eurosystemet, for å forsvare de fortrinn det har representert for Tyskland. Det tysk-franske partnerskapet har de siste årene blitt kalt Merkozy etter president Nicolas Sarkozy og kansler Angela Merkel. Frankrikes nye president Francois Hollande står fast ved at han ønsker å styrke dette partnerskapet.

Konkuransekraften til euroen og EU-landa er generelt svekket. Eurosonen er nå i sentrum av og synonymt med krisa. Kina, men også USA og Japan, har styrket sin konkuransekraft, men resten av eurosonen stort sett har fått svekket sin. Innføringen av euroen har styrket Tysklands konkuransekraft, mens i stor grad resten av eurosonen har fått svekket sin. I planen for å rette opp i dette vil EU holde lønnsveksten nede og samtidig utnytte Europas reservearbeidskraft. EU-landa har en gjenniomsnittlig arbeidsledighet på ca. 10 prosent. I tillegg er det mange hjemmeværende kvinner i EU. Over 25 prosent av kvinner mellom 25 og 34 år er uten jobb, utdanning eller annet tiltak. Mange kvinner jobber deltid. Når deltidsarbeid blir omregna til delvis arbeidsløshet, er bare halvparten av kvinners arbeidskraft tatt i bruk. For å få flere damer ut i jobb skal man endre skatte- og stønadssystemet så mindre av inntekten fra arbeidstaker nummer to forsvinner i økt skatt, tap av velferdsgoder eller barnepassutgifter. Danmark er et eksempel på at dette nødvendigvis ikke er svaret. Danmark har høyest andel av kvinner i arbeid og høyest barnehagedekning, samtidig som de tjener minst på at to i familien går ut i arbeid.

Den europeiske konkuransekrafta skal økes ved å få flere til å konkurrere om jobbene så lønningene holdes nede. Økt pensjonsalder, skattelettelser og kutt i velferdsordninger skal øke den europeiske reservearbeidskraften.

Innstramningsregimet startet med European Financial Stability Facility (EFSF) i mai 2010. EFSF låner ut penger på vilkår at man følger programmene diktert av IMF, Den europeiske sentralbanken og EU kommisjonen (Troikaen). Troikaens vilkår er velkjente med velferdskutt og innstramningspolitikk.

Våren 2011 ble eurolandene og Bulgaria, Danmark, Latvia, Litauen, Polen og Romania enige om den såkalte euro-plusspakten for å skape større forpliktelser og stabilitet i forhold å endre den europeiske økonomien. Pakten inneholdt individuelle forpliktelser for hvert land ut i fra overordna mål om økt konkurranseevne, økt bruk av arbeidskraft, skattenivåkoordinering og stram budsjettpolitikk.

Pakten ble fulgt opp av det som har fått kjælenavnet sekspakka, som ble implementert rett før jul. Sekspakka består av ett direktiv og fem forordninger og krever at underskuddet på statsbudsjettene må være under 1 prosent av BNP, at statsgjeld over 60 prosent av BNP reduseres med en tjuendedel over 60 prosent hvert år.

Rett før sekspakka trådde i kraft, tok Tyskland initiativet til Fiskalpakten. Den er også av noen journalister i Norge omtalt som Finanspakten. Fiskalpakten, som alle EU-land utenom Storbritannia og Tsjekkia er enige om, kom på plass på svært kort tid i vinter. Dette er en budsjettpakt som strammer inn kravene i sekspakka, og binder EU-landa til en stram budsjettpolitikk. I Fiskalpakten skal et land med statsgjeld på 100 prosent av BNP redusere med minst fem prosent årlig, mens i sekspakka bare ligger krav om to.

EU-kommisjonen har fått fullmakt til å utforme en korreksjonsmekanisme som skal settes inn mot land som bryter reglene om budsjettunderskudd og statsgjeld. Det kan også bli ilagt bøter på en promille av BNP hvis regjeringer bryter reglene i Fiskalpakten. Det vil være 10 milliarder euro for et land som Spania.

Gulroten i dette opplegget er bare at stater som godkjenner pakten, vil kunne få penger fra EUs nye krisefond ESM. Men gulroten er svært dyr, og kan fort smake råttent. ESM-mekanismen vil etablere et internt IMF for eurosonen, som dikterer den økonomiske politikken basert på statens gjeld.

ESM skal finansieres på de internasjonalle markedene på samme måte som EFSF. Dette betyr at nå kan private banker låne fra Den europeiske sentralbanken (ECB) for en lav rente for å så låne ut til ESM for en høyere rente. ESM vil kreve en enda høyere rente enn dette fra sine lånetagere. Goldman Sachs, BNP Paribas, Societe Generale m.fl. har allerede tjent godt på å låne ut til EFSF.

Reglene som blir lagd i dette opplegget, blir ikke en del av EUs grunnlov, Lisboatraktaten. Reglene i Fiskalpakten skal i stedet tas inn i nasjonal lovgivning, helst i konstitusjonen. Fiskalpakten defineres dermed som en sjølstendig traktat mellom traktatslanda. Dermed omgår man den lille demokratiske ventilen som er i EU. EU-kommisjonen har fått myndig-het som ikke er underlagt kontroll fra EU-parlamentet, medlemsregjeringene eller EU-domsstolen. EU-kommisjonen har fått sentralisert budsjettmakt over Europa for å gjennomføre det nyliberale innstramningsregimet.

Angela Merkel og Nicolas Sarkozy har vært et lokomotiv i denne utviklinga. Etter at Sarkozy tapte valget mot Hollande i våres, kan man stille spørsmålet om dette endrer på noe av denne dynamikken. Hollande vant valget i Frankrike med en rekke løfter som bryter euro-konsensusen, men samtidig har han lovet å være lojal til euroen og EU. Hollande har presisert at han vil bygge videre på det fransktyske partnerskapet. Motsigelsen mellom Hollandes budskap og det å stå sammen med Merkel om innstramninger og budsjettdisplin er ikke forenlig på lang sikt. Så det kan hende Merkel har mista en viktig alliert når det kommer til tempo og stramheten i opplegget. På eurotoppmøtet i juni måtte Tyskland gi seg på at Italia og Spania kunne få støtte fra EUs krisefond uten å bli tvunget inn i Troikaens kriseregime, som Hellas, Portugal og Irland er.

Spania, Italia og kanskje til og med Frankrike har med dette klart å utsette tvangstrøya fra Troikaen. Men de økonomiske problemene ser ikke ut til å forsvinne, men å bli forsterket. Italias statsgjeld er på over 120 prosent av BNP ved utgangen av 2011, og ble nylig nedgradert til Baa2 av ratingbyrået Moody. Det vil si 6 nivåer ned siden oktober i fjor. Frankrike hadde 86 prosent av BNP i statsgjeld i fjor og 5,2 prosent av BNP i statsunderskudd. Dermed kan fort Fiskalpaktens tvangstrøye bli skjebnen for de tre middelhavslandene.

Tyskland vil ha stram innsparingspolitikk og disiplin i eurosonen. Kontroll er nøkkelordet. Merkel uttalte etter et toppmøte med Italia, Spania, Frankrike og Tyskland i juni: «Solidaritet er bare mulig med kontroll og kollektivt oversyn.» – «Du kan ikke ha garantier uten å ha kontroll.» Det er en moralistisk forståelse av krisa i eurosonen. De landa som har vært uansvarlige, må straffes. De må gjennomføre innsparingsreformer og følge den tyske modellen. Men hvis hele eurosonen skulle blitt et stort Tyskland, må handelsoverskuddet bli gigantisk for å opprettholde veksten. Det må skapes en voldsom ekspansjon i den globale etterspørselen for at dette kan være realistisk.

 

 

Roar Eilertsen er daglig leder i De Facto – kunnskapssenter for fagorganiserte. Les også artikkelen om skattepolitikk i årets 1. mai-nummer.

 

Avviklingen av den sosiale boligbyggingen skaper nå uoverstigelige problemer for stadig flere i det norske samfunnet. Verst stilt er de unge. De som ikke har familie som kan hjelpe til med penger og pantstillelser, har ingen mulighet til å skaffe seg egen bolig i det markedet som nå finnes i landets storbyer og andre pressområder. Fra fagbevegelsen og mange andre blir det jevnt og trutt reist krav om at «den sosiale boligbyggingen må gjenreises». Men det sies lite om hva som i dag skal være det konkrete innholdet i en slik politikk. Få ser ut til å ønske seg tilbake til et regulert marked av den typen vi hadde før dereguleringene på 1980-tallet. Penger under bordet og mer og mindre korrupt omsetning av boliger frister ikke. Den rødgrønne regjeringen har begrenset seg til å utvide bostøtteordningen og ordningen med «førstehjemslån» i Husbanken, uten at det har hjulpet stort på prisgaloppen. Heller ikke det økte kravet til egenkapital (minimum 15 prosent) for å få banklån, ser ut til å bremse prisstigningen. Dermed har den gjort situasjonen enda vanskeligere for de som ikke har mye penger.

Av mer offensive tiltak er kravene om økt tempo i kommunenes plan- og reguleringsarbeid, bygging av flere boliger per år, og av og flere utleieboliger spesielt. Det er bra og viktig nok, selv om adressaten er noe uklar. Behovet for ikke-kommeriselle utleieboliger er åpenbart stort, og her bør det utformes konkrete krav til lokale og sentrale myndigheter. Problemet er at tiltakene verken vil fjerne markedets uforutsigbarhet, ekstra høye priser i pressområdene, eller leieordningens manglende spareelement.

Et mer radikalt tiltak vil være å etablere en tredje boligsektor – som supplement til både det ordinære, markedsbaserte boligmarkedet og til et større utleiemarked. Hovedtrekkene i «en tredje sektor» kan være som følger:

• Husbanken får økte rammer til å finansiere bygging av nye boliger av nøktern, god standard til subsidiert pris og lånerente.
• Boligbyggelagene pålegges å bygge et visst antall boliger for salg i boligsektor III.
• Alle som ønsker det, har rett til å kjøpe bolig i boligsektor III. I første omgang bør førstegangsetablerere og ungdom prioriteres.
• Så selve hovedgrepet: Boligbyggelagene skal ha gjenkjøpsplikt for boliger i sektor III, og alle skal fritt kunne selge tilbake når de måtte ønske. Gjenkjøpsprisen skal være kjøpspris pluss prisstigning (konsumprisindeksen) i den perioden man har eid boligen.

De avgjørende fordelene med en slik boligsektor III vil være: Det blir økonomisk overkommelig å skaffe seg bolig. Prisen bør sannsynligvis ikke være høyere enn om lag 20 000 kroner per kvadratmeter, som vil tilsvare omtrent tre ganger gjennomsnittlig årslønn (1–1,2 millioner kroner) for en leilighet på 50–60 kvm. Man får en bolig som man selv eier, og avdragene på lånet blir dermed sparing for den enkelte. Vernet mot misbruk av fordelene i en slik sektor vil være boligbyggelagenes gjenkjøpsplikt og den fastlåste prisutviklingen. Den enkelte skal fritt kunne gå inn og ut av sektor III, og få igjen pengene (pluss prisstigning) når man eventuelt vil selge. Men man kan altså ikke selge til «hvem man vil», og det vil ikke selges til markedspris. Dette er en modell som allerede finnes i mindre målestokk i ulike stiftelser og selskaper, og som fungerer godt for alle som ikke er opptatt av bolig som investeringsobjekt. Siden boligbyggelagene er eneste selger og eneste kjøper, kan ikke systemet brukes til spekulasjon. Retten til fritt å gå inn og ut gjør at ingen låses fast.

Hele ideen om sosial boligbygging bygger på at fellesskapet skal bidra til boliger til en lavere pris enn den som markedet skaper. Det betyr at sosial boligbygging vil medføre bevilgninger over statsbudsjettet. Hvor mye en boligsektor III vil koste, avhenger av hvor mange som vil bruke den, og hvor sterkt subsidiert boligene skal være. Det må også lages et rammeverk rundt boligbygge-lagene som gjør at de har økonomi til å finansiere gjenkjøpsplikt. Og de må kunne håndtere en situasjon hvor etterspørselen i sektor III ikke er stor nok til at alle boliger blir solgt. Det kan for eksempel åpnes for at boligene kan legges ut for salg i det ordinære markedet, hvis de har stått ledige i en viss periode, eller lignende. En eventuell gevinst fra salg ut av sektor III bør tilbakeføres til den statlige ordningen i Husbanken, slik at heller ikke borettslag kan spekulere i at dette er en måte å tjene penger på.

Vedlikehold og rehabiliteringer kan ivaretas i boligsektor III etter samme modell som i «vanlige» borettslag, og ved gjenkjøp må det eventuelt gjøres fradrag i oppgjøret dersom det er feil og mangler ved leiligheten. Forbedringer og standardheving kan godtgjøres opp til et visst tak, for eksempel 20 prosent ut over prisregulert anskaffelseskost. Et regelverk for flytting innenfor boligsektor III er sannsynligvis også nødvendig.

Jeg tror det er viktig å integrere boligene i sektor III i den øvrige boligmassen / de «vanlige» boområdene. Boliger til markedspris og boliger i sektor III bør bygges «vegg i vegg». Dette for å hindre at boligsektor III «overbelastes» av ressurssvake beboere, som sliter med ekstraordinære problemer i livene sine. Det bør også diskuteres hvordan man skal regulere kommunenes adgang til kjøpe boliger i sektor III til bruk som sosialboliger.

Det er helt sikkert behov for ytterligere konkretiseringer og avgrensninger, men mulighetene for å gi begrepet sosial boligbygging et konkret innhold finnes. Det gjelder å gripe dem.

1. Revidering av offentlig gjeld, og reforhandling av renter og suspensjon av betalinger til økonomien er revitalisert med nyvekst og sysselsetting.
2. Forlange at EU endrer Den europeiske sentralbankens rolle, slik at den finansierer statene og programmer for offentlige investeringer.
3. Hev inntektsskatten til 75 % for alle inntekter over 500 000 euro.
4. Endre valglovene til et forholdsmessig system.
5. Øk avgiftene på store selskaper tilsvarende det europeiske gjennomsnittet. 
6. Innføring av en skatt på finansielle transaksjoner og en spesiell skatt på luksusvarer.
7. Forbud mot spekulative finansielle derivater.
8. Avskaffelse av finansielle privilegier for kirken og verftsindustrien.
9. Bekjempe bankenes hemmelighold og kapitalflukt til utlandet.
10. Kutte drastisk i militære utgifter.
11. Hev minimumslønn til nivået før krisekuttene, 750 euro per måned.
12. Benytte offentlige bygninger disponert av regjeringen, banker og kirken for de hjemløse.
13. Åpne spisesaler i offentlige skoler og tilby gratis frokost og lunsj til barna.
14. Gratis helsemessige fordeler til de arbeidsledige, hjemløse og de med lave lønninger.
15. Ettergi opptil 30 % av boliglånsavdragene til fattige familier som ikke kan betjene betalingen.
16. Økning av tilskudd til de arbeidsledige. Økt sosial beskyttelse for en-forelder familier, eldre, funksjonshemmede og familier med ingen inntekt.
17. Skattemessige reduksjoner for nødvendige forbruksvarer.
18. Nasjonalisering av banker.
19. Nasjonalisering av eks-offentlige selskaper i sektorer av strategisk betydning for utviklingen (jernbane, flyplasser, post, vann).
20. Preferanse for fornybar energi og forsvar av miljøet.
21. Likelønn for menn og kvinner.
22. Begrensning av midlertidige ansettelser og kontrakter for ubestemt tid.
23. Utvidet beskyttelse av arbeidskraft og lønn for deltidsansatte.
24. Gjenoppretting av kollektive (arbeids-) avtaler.
25. Økt kontroll av arbeidsforhold og vilkår for selskaper som arbeider for offentlige kontrakter.
26. Konstitusjonelle reformer for å garantere skillet mellom kirke og stat og beskyttelse av retten til utdanning, helsevesen og miljø.
27. Folkeavstemninger om traktater og andre avtaler med Europa.
28. Avskaffelse av privilegier for parlamentariske varamedlemmer. Fjerning av spesiell juridisk beskyttelse for ministre og tillatelse for domstolene til å føre sak mot medlemmer av regjeringen.
29. Demilitarisering av kystvakten og spesielle opprørsstyrker. Forbud for politiet mot å bære masker eller bruke skytevåpen under demonstrasjoner. Endre opplæringen av politiet til å legge vekt på samfunnsmessige temaer som innvandring, rusmidler og sosiale faktorer
30. Garantere menneskerettigheter for innvandrere i interneringssentre.
31. Tilrettelegge for gjenforening av innvandrerfamilier.
32. Senke strafferammene for bruk av narkotika i favør av kampen mot narkotikatrafikken. Øke støtten til avrusningsentre.
33. Regulere retten til å protestere av samvittighetsgrunner mot lovutkast.
34. Økte midler til folkehelsen opp til gjennomsnittlig europeisk nivå. (Den europeiske gjennomsnittet er 6 % av BNP, i Hellas 3 %)
35. Fjerne egenandelen for nasjonale helsetjenester.
36. Nasjonalisering av private sykehus. Eliminering av privat deltakelse i det nasjonale helsevesenet.
37. Tilbaketrekking av greske soldater fra Afghanistan og på Balkan. Ingen greske soldater utenfor våre egne grenser.
38. Avskaffelse av militært samarbeid med Israel. Støtte til etablering av en palestinsk stat innenfor grensene fra 1967.
39. Forhandlinger om stabile relasjoner med Tyrkia.
40. Nedleggelse av alle utenlandske baser i Hellas og tilbaketrekning fra NATO.

Tor Otto Tollefsen er IT-konsulent, grafisk formgiver og skribent. Han er ansvarlig for forsidene til tidsskriftet Rødt!.

For fire år siden oppnådde Syriza i underkant av 5 prosent oppslutning ved valg. I mai-valget 2012 fikk de 17 prosent, i nyvalget i juni fikk de utrolige 27 prosent, usle 2 prosent færre stemmer enn høyrepartiet Nytt Demokrati.

Hellas og valget

Selv om Hellas framstår som et moderne europeisk land, har de på mange måter en u-landsøkonomi. De har lite eller ingen egentlig industri, og selv om mange er sysselsatt i landbruksnæringer, har de et netto underskudd på eksport–importbalansen av landbruksvarer. Turisme er en stor næring, men innenlandsturismen, som har stått for 25 prosent av produktet, er redusert til nesten ingenting i løpet av de to siste årene. Grekerne har ikke råd til å ta ferie. Utenlandsturismen svikter, særlig fra Tyskland og De britiske øyer.

Halvparten av alle grekere bor i og rundt Athen eller Thessaloniki, resten er spredd på de mange øyene og det greske bondelandet. Arbeiderklassen, når vi ser bort fra de som er sesongarbeidere i landbruket, er konsentrert om disse to byene. Det er ikke uvanlig at en kelner på Kreta arbeider med appelsinhøsting på fastlandet om vinteren. Produksjonsenhetene er små eller middels store familieforetak. Større industriforetak som vi ser dem i Nord-Europa, finnes knapt. Rederinæringen og finanssektoren er en betydelig faktor, men selv om disse bidrar til BNP, har det aldri vært mulig å hente skattekroner derfra.

Til sjuende og sist er det ansatte i offentlig sektor som må bære skattebelastningen. Dette er ikke levedyktig, uansett hvilken økonomisk modell man måtte være tilhenger av. Det er også grunn til tro at det offentlige er overdimensjonert, med fler ansatte enn det er virkelig behov for.

Skattesnyteri har vært en folkesport, i et land hvor brorparten av skattekronene havner i en eller annen lokal kontorpamp sine private lommer.

For femte år på rad opplever nå folket en drastisk nedgang i levestandard. Medisinen fra Troikaen og elitene i EU er fortsatt å pålegge dem enda flere innstramminger. Det greske folket er fortvila og forbanna. Og redde. Det var dette valget handla om.

Nytt Demokrati (ND) gikk til valg med trusselen om at de som eneste ansvarlige parti ville gjøre det som måtte gjøres for å imøtekomme troikaen sine krav, ellers ville Hellas blir rammet av katastrofe. De erklærte at de måtte være lojale overfor memorandumet (Memorandum of Understanding), men lovet å lette byrdene for folk så mye som mulig. Det altoverskyggende hensynet måtte være å beholde eurosamarbeidet. I mai-valget nådde ND så vidt 19 prosent av stemmene, og Pasok falt som en stein til 13 prosent. Ingen hadde flertall for å danne regjering. Elitene, både i Hellas og i EU, fikk panikk. I løpet av den drøye måneden, mellom mai-valget og nyvalget den 18. juni, satte de i gang et mediekjør uten like for å skremme grekerne til lydighet overfor troikaen.

Trusselagitasjonen virka, og i juni-valget gikk ND fram til 29,66 prosent. Det holdt på håret foran Syriza som fikk sensasjonelle 26,89 prosent av stemmene.

Etter valget danna ND regjering sammen med Pasok og Demokratisk Venstre. De to siste har fridd til velgerne, både før og etter valget, ved å hevde at de ville kreve reforhandling av vilkårene i memorandumet. I skrivende stund, august 2012, har alle tre gått bort fra disse valgløftene, og godtatt hovedtrekkene i troikaens vilkår for neste utbetaling av «lånepakka».

Valget var et jordskjelv. Ikke bare i Hellas, men i hele Europa. Allerede i mai var det klart at Syriza ville gjøre et brakvalg. Men ingen hadde venta at det tidligere regjerings partiet PASOK skulle tape så knusende.

PASOK (Den pan-hellenistiske sosialistiske bevegelsen) ble oppretta i 1974 etter at militærdiktaturet falt, og skiller seg derfor historisk fra de sosialdemokratiske partiene i andre europeiske land. Velgerbasisen har i hovedsak vært middelklasse, selvstendige bønder og lønnstakere med middels eller lavere inntekt. De gikk fra en velgeroppslutning som har svingt mellom 40 og 50 prosent siden 1981, til ødeleggende 12 prosent i juni i år.

Det andre partiet som fikk seg en smell, var KKE (Det greske kommunistparti). Den hittil stabile oppslutninga til KKE har historiske grunner, og de æres og respekteres av den eldre generasjonen venstreorienterte for sin innsats under andre verdenskrig, for rollen sin i borgerkrigen (1946–1949) som fulgte, og ikke minst for motstanden under diktaturet (1967–1974). De har siden 1981 hatt en stabil oppslutning på 8–9 prosent. Også valget i mai bekrefta dette, med 8,5 prosent. Men i juni ble de halvert til 4,5 prosent. De mista altså halvparten av stemmene sine på en måned. Lojaliteten slår sprekker.

Det hører med i bildet at Demokratisk venstre (DIMAR), som gikk ut av Syriza i 2010, også tok 6 prosent av stemmene. Dette betyr at partiene til venstre for Pasok fikk nær 40 prosent av stemmene til sammen. Dersom KKE ikke hadde avvist alt samarbeid, ville venstresida etter all sannsynlighet ha gått seirende ut.

Hva skjedde?

Hvor kommer Syriza fra? Hva slags sosialt og politisk grunnlag er det for en bred venstrefront av denne typen? Og hvilke forutsetninger har de for å lykkes?

SYRIZA (gresk akronym for Koalisjonen av radikale venstre) ble stifta i 2004 med utgangspunkt i venstrepartiet Synaspismos (som i sin tur var resultatet av en splittelse i KKE), etter at en ny generasjon aktivister lyktes å ta over ledelsen. Blant disse var Alexis Tsipras and Andreas Karitzis. De brukte lærdommene sine fra arbeidet med anti-globaliseringsbevegelsen på begynnelsen av 2000-tallet, særlig deltakelsen i de store demonstrasjonene gjennom World Social Forum. De vant fram i partiet med et program som brøyt radikalt med det hittil splitta og fragmentariske greske venstre, til fordel for ei plattform prega av pragmatisk pluralisme, demokratisk samhandling, åpenhet og trua på betydninga av å framstå som et helt nytt alternativ.

Resultater SYRIZA 2004 – 2012
År	Type valg	Stemmer	%	Representanter
2004	Parlamentsvalg	241 539	3,26	6
2007	Parlamentsvalg	361 211	5,04	14
2009	EU-parlamentsvalg	240 898	4,70	1
2009	Parlamentsvalg	315 627	4,60	13 (9)
2012	Parlamentsvalg	1,061,265	16,78	52
2012	Parlamentsvalg	1,655,053	26,89	71
Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Coalition_of_the_Radical_Left

Det viste seg å være fruktbart. Dette var den første generasjon unge som avviste kapitalismen som system etter Sovjetunionens fall, og derfor kom inn i kampen uten historiske predefinerte linjer.

En sak har de vært klare på hele tiden: Kampen kan ikke vinnes via parlamentet aleine. «80 prosent av enhver sosial forandring må komme nedenfra,» uttalte Karitzis.

Med utgangspunkt i Greek Social Forum ble Syriza oppretta som en allianse av maoister, ungkommunister, trotskister, grønne, feminister og antikapitalister. KKE stilte seg utafor denne prosessen fra første dag. Men mye tyder på at yngre krefter i KKE nå orienterer seg mot Syriza, siden deres eget parti har valgt en så urokkelig dogmatisk linje. I dag er Syriza sammensatt av mange fløyer, til sammen 13 forskjellige partibyggende eller aktivistiske organisasjoner, i tillegg til enkeltpersoner.

Seinere kom opprøret på Syntagmaplassen. Syrizas aktivister deltok – og hadde en prinsipielt taktisk tilnærming: De skulle ikke rekruttere til partiet, eller forsøke å ta kontroll over bevegelsen. Men de organiserte motstand mot rasistiske eller innvandrerfiendtlige paroler, og brukte nettverket sitt til å organisere støtte til opprøret. Aktivistene selv hevder at opprørene som fulgte etter politidrapet på Alexandros Grigoropoulos i 2008, var et vendepunkt. De folkevalgte fra Syriza var de eneste i parlamentet som nekta å fordømme opprøret i gatene som handlingene til pøbler og kriminelle. Syriza hadde bevist at de var til å stole på, og det sier ikke lite i at land hvor troverdigheten til politikere bedømmes et godt stykke under nullmeridianen.

I juni 2010 brøyt en mindre gruppe «eurokommunister» ut av Syriza og danna Demokratisk Venstre (DIMAR). Disse er i dag en del av den greske tre-partiregjeringa. Samtidig har flere tidligere parlamentsmedlemmer og politikere fra Pasok og KKE meldt overgang til Syriza.

Alexis Tsipras leder nå en parlamentsgruppe på 71 av 300 representanter. Etter valget har det blitt gjort mange forsøk på å trekke Tsipras og SYRIZA inn i forhandlinger til støtte for regjeringens kuttpolitikk, noe som på alle sentrale punkter er blitt avvist. Det er foreløpig ingenting som tyder på at Tsipras vil la seg kjøpe.

Hvor går Syriza?

Utfordringene står i kø. Syriza skal bygge ut et underdimensjonert organisasjonsapparat, de skal holde hodet kaldt i den parlamentariske opposisjonen, de må utvikle en troverdig politikk på alle samfunnsområder, og de må være forberedt på den svært sannsynlige muligheten å måtte ta over styringen av konkursboet hvis eller når den sittende regjeringen må kaste korta. Alt dette er de svært bevisste på.

Velgerbevelgelser 2009 – 2012
Parti	2009	Mai 2012	Juni 2012
ND	33,45	18,85	29,66
SYRIZA	4,58	16,78	28,89
PASOK	43,88	13,18	12,28
Independent Greeks		10,60	7,51
KKE	7,58	8,48	4,50
DIMAR		6,11	6,26
Gylden Morgengry	0,27	6,97	6,92
Kilde: Greek legistative elections. Igraphics.gr.

Syriza arbeider målbevisst med å støtte og opprette lokale nabolagsnettverk. Denne typen nettverk har djupe røtter i gresk tradisjon. Noen naboer kommer sammen for å hjelpe andre vanskeligstilte, organiserer fordeling av mat og kobler disse til matproduserende bønder, leger og sjukepleiere lager provisoriske helsesentre på frivillig basis, noen organiserer hjelp mot avstenging til de som ikke kan betale strømregninga, eller hjelp i domstolene til de som ikke klarer boliglånene.

Dette arbeidet er i like høy grad motivert av trusselen fra Gyldne morgengry som organiserer sine egne «støttekomiteer», blant annet for å mobbe ut innvandrere. Et ferskt eksempel: Den 23. juni i år gjorde en gruppe fra Gyldne morgengry et raid mot pakistanske butikker i arbeiderstrøket i Nikea, som ligger i nær-heten av havnebyen Pireus, og ga butikkeierne en ukes frist til å pakke sakene sine og forlate landet. Syriza har på sin side en oppslutning på 38 prosent i dette valgdistriktet, og etter dette angrepet bidro partiet med å organisere en demonstrasjonsmarsj med tre tusen deltakere til støtte for pakistanerne.

Slike solidaritetsnettverk, hvor Syriza bare er en aktør blant mange, drives på uavhengig demokratisk grunnlag. Syrizas aktivister er klare på at de ikke kan løse de grunnleggende problemene i Hellas med nettverk aleine, men samtidig ser de på nettverkene som en helt nødvendig basis for kampen for velferdsstaten. For eksempel kan medisinsk personell som har en sosial praksis i de frivillige sosiale helsesentrene, samtidig være med å sloss gjennom de etablerte helseinstitusjonene for mer og bedre ressurser. Tanken er å utvide folks bevissthet om hva de kan bidra med, og dermed utvikle folkets tillit til at kamp nytter. På denne måten konsoliderer Syriza også legitimiteten sin dersom de måtte stille som regjeringsparti. «Hvis vi skulle måtte ta over regjeringa om noen få måneder fra nå, vil folk være mer villige til å sloss for rettighetene sine, og støtte strenge tiltak mot bankene og så videre,» sier Andreas Karitzis.

Syriza er helt åpne på planene sine dersom de skulle komme i posisjon. De sier de arbeider med «å kaste lys» (i motsetning til å opprette ei «skyggeregjering») over alle ledd i forvaltinga. Alle parlamentsmedlemmene til Syriza og de som er involvert i det parlamentariske arbeidet, jobber med å utvikle alternative løsninger. Seinest i juli 2012 oppfordra Syriza alle sine parlamentsmedlemmer til å redusere lønna med 20 prosent, i tillegg til de 20 prosent de allerede avstår til partiet.

Under Pasok og ND har det vært praksis at hver minister tar med seg femti–seksti rådgivere hver inn i departementene. Dette har skapt et apparat som i praksis kontrollerer nær sagt hele statlig sektor. Systemet har også sørga for at hele familier har knytta sine inntekter og trygghet til partiet og «sitt» parlamentsmedlem. Funksjonærer og ansatte i forvaltninga har hatt null innflytelse. Dette er sjølsagt en destruktiv struktur som dreper alt initiativ, og har lagt grunnlaget for korrupsjon og vanstyre.

Syriza vil bryte med denne praksisen. De har utarbeida et firehundresiders dokument som beskriver hvordan de tenker seg å gå fram. Ved hjelp av Syrizas medlemmer og sympatisører i statlige og offentlige virksomheter – de har en oppslutning på mer enn halvparten av velgerne i dette sjiktet – kartlegger de nå åpent og konkret hvor de kan vente støtte ved et regjeringskifte.

I stedet for å bringe inn sine egne rådgivere, vil de mobilisere de ansatte til å arbeide for fellesskapet. De legger til grunn at de aller fleste ansatte i offentlig er ærlige grekere som vil arbeide til beste for en velferdsstat for folk flest. Det vil i tilfelle være første gang noe sånt skjer i Hellas.

De tenker seg at gjennom åpenhet i forvaltninga og ved hjelp tilknyttinga til de sosiale bevegelsene skal de klare å motvirke mekanismene, som trekker valgte representanter inn i parlamentariske lukkede rom, og løsriver dem fra den utenomparlamentariske basisen. De er svært opptatt av å ikke bli «Det nye Pasok», og dermed miste forankringa i det sosiale grunnplanet som har brakt dem fram. Flere talspersoner understreker att de vil utvide dette sosiale grunnlaget ved å invitere alle som vil delta, uavhengig om de stemmer Syriza eller ikke, til å kritisere eller komme med kreative innspill overfor partiet.

Et annet problem som blir tatt opp, er faren for en «parlamentisering» av partiet. En alminnelig erfaring for radikale venstrepartier i Vesten har vært at når de får parlamentarisk representasjon, blir den samla ressursbruken raskt konsentrert om det parlamentariske arbeidet, mens bevegelsen utafor blir nedprioritert. Syriza vil motta 8 millioner euro i partistøtte etter det siste valgresultatet. Det er tre ganger så mye som de hadde i forrige budsjett. I tillegg blir hvert parlamentsmedlem tildelt en stab på fem ansatte. Hvordan skal de møte dette? Størstedelen av pengene bør fortsatt gå til arbeidet med nabolagsnettverkene, og arbeidet med å utvikle infrastruktur som kobler landbruksprodusenter direkte til disse nabolagene, hevder Karitzis. Av de fem ansatte som blir tildelt hver representant, skal to arbeide direkte for representanten, en skal avsettes til komiteer for utvikling av den konkrete politikken, og to skal arbeide for partiet med utvikling av solidaritetsnettverkene.

Nok en utfordring er kvinnerepresentasjonen. Selv om det finnes sterke og kompetente kvinner i flere posisjoner i Syriza, er menn absolutt i flertall i ledelsen. Det finnes en tendens til å utsette kvinnespørsmålet «til det blir aktuelt med regjering», sier de. Men det finnes lyspunkter. En tredjedel av Syrizas parlamentsmedlemmer er kvinner. Disse har allerede gjort det klart overfor Tsipras at de ikke har tenkt å sitte stille og vente.

Det er flere problemer: Syriza har så vidt begynt å få innpass i fagforeningene. Disse er av historiske grunner sterkt knytta opp mot Pasok og KKE. Syriza har gjort det svært sterkt nettopp i arbeiderdominerte strøk hvor både Pasok og KKE tradisjonelt har hatt lojalt feste. Dette jordskjelvet av en velgerforflytning kan ha ført til at de tradisjonelle lojalitetene er i ferd med å løsne. Det begynner å dukke opp nye, uavhengige og erklært radikale fagforeninger lokalt som kan bli viktige for utviklinga. Men Syriza erkjenner at de gamle bastionene er en utfordring.

Reformister eller revolusjonære?

Syriza gikk til valg med et helt enkelt budskap i front: Nullstilling av alle vilkårene i memorandumet som ble lagt fram av den såkalte Troikaen, og som ble undertegna av den forrige regjeringa, representert ved Pasok og ND.

Syriza har dessuten presentert et program på 40 punkter som tar for seg den breiere plattforma. (Se egen artikkel.) Dette er programmet fikk de velgeroppslutning på. Det har vært reist mange innvendinger mot standpunktet, både fra høyre og venstre. Høyresida, både den i Hellas og i EU-eliten, mener kravet er umulig, og at dette er det samme som å gi opp euroen og melde seg ut av eurosonen. Hellas vil gå konkurs og dømme seg selv til bunnløs fattigdom i årtier framover.

Mer interessant for venstresida i Norge er kritikken fra venstre. Deler av denne kritikken er neppe uviktig eller falsk, og speiler også motsetninger internt i Syriza. Den mest ytterliggående kritikken kommer fra KKE, og fra en gruppe trotskister som står utenfor Syriza , og tildels fra ANTARSYA, den antikapitalistiske alliansen. Disse hevder at siden SYRIZA ikke eksplisitt angriper ondets rot, nemlig eurosamarbeidet og EU, og dermed kapitalismen overhodet, er de bare reformister og høyresosialdemokrater i ny frakk.

KKE med fler mener at Hellas har alt å tjene på å ta kontrollen over egen valuta og vende tilbake til drakmen. Mange radikale økonomer støtter faktisk dette synet. Men hvor klokt er det å fronte dette kravet i den nåværende situasjonen?

Flere kommentatorer har pekt på at den dominerende grupperinga i Syriza, Synaspismos, har klare reformistiske trekk. Samtidig finnes det et stadig sterkere ytre venstre innafor Syriza (KOE med fler) som trekker i annen retning. Det er disse som står for oppslutninga i de sosiale bevegelsene og bygger ut basen i fagforeningene. Den politiske bloggeren og forfatteren Richard Seymour er blant dem som argumenterer for at også andre revolusjonære venstrepartier må slutte opp om Syriza for å bygge fronten og forankre bevegelsen til venstre.

Før valget var parolen:Ingen flere offer for euroen! I praksis blei denne parolen forlatt, og har blitt erstatta med en eksplisitt tilslutning til euroen. Dette er utvilsomt i tråd med holdninga til Tsipras sin fløy.

Uttalelser Tsipras har gitt til utenlandske medier, hvor han stadig understreker at Syriza ikke ønsker å angripe eurosamarbeidet, blir – særlig av KKE og trotskistene – tolka som et svik og et knefall for klassefienden. Men dettee synspunktet har ingen særlig støtte i folket. Derimot viser meningsmålinger at nær 85 prosent av grekerne ønsker å beholde euroen. Tida er neppe inne til å utfordre denne oppfatninga.

Tsipras sin holdning kan vise seg å være en fornuftig taktikk, vurdert ut fra at så lenge Syriza avviser troikaens gjeldskrav, vil dette føre til ett av to: Enten vil EU gi seg og ettergi gjelda for en kortere eller lenger periode. Dette vil gi grekerne et lite pusterom, og lette byrdene for folket. Det gir handlingsrom for å restrukturere og bygge opp innenlandsøkonomien igjen. Eller EU vil tvinge Hellas ut av eurosonen, og de må gå tilbake til egen valuta uansett. Men i så fall vil EU-eliten måtte bære belastninga både politisk og praktisk, ikke Syriza.

Reformistisk eller ikke, Syrizas formidable framgang betyr at den greske arbeiderklassen har tatt et langt skritt til venstre. De fortjener all den støtte de kan få, både fra sin egen venstreside og fra sosialistiske krefter i hele Europa. Vinner de fram her, kan det greske eksemplet vise vei for flere.

Kilder:

• Greek legistative elections. Igraphics.gr: http://www.igraphics.gr/en/multimedia/2012/05/elections2012, http://www.igraphics.gr/content/2012/may/elections2012/index.html
• Election 2012- Atrhens News: http://www.athensnews.gr/content/55344
• Coalition of the Radical Left: http://en.wikipedia.org/wiki/Coalition_of_the_Radical_Left
• SYRIZA Proposal: The Exit from the Crisis on the Left: http://greekleftreview.wordpress.com/2012/06/09/syrizaproposal-the-exit-from-the-crisis-on-the-left/
• Greek Left Review. THE ECONO MIC PRO GRAM OF SYRIZA-EKM: http://greekleftreview.wordpress.com/2012/06/12/the-economic-program-of-syriza-ekm/
• KASSANDRA: A SYRIZA victory under Alexis Tsipras may prove for Greece historical necessity: http://www.neurope.eu/article/syriza-victory-under-alexis-tsipras-may-provegreece-historical-necessity
• Ekathimerini: Gov’t risks Greek euro exit, says Tsipras:http://www.ekathimerini.com/4dcgi/_w_articles_wsite1_23828_23/07/2012_453435
• Akex Lander: SYRIZA leader Tsipras lays out rightwing policies for Greek crisis: http://www.wsws.org/articles/2012/jun2012/tsip-j06.shtml
• Hilary Wainwright. Greece: Syriza shines a light: http://www.redpepper.org.uk/greece-syriza-shines-a-light/
• Michael Roberts Blog. No vacation for the Euro: http://thenextrecession.wordpress.com/2012/07/24/no-vacationfor-the-euro/
• Richard Seymour. Syriza Rising: http:/w/inthesetimes.com/article/13472/syriza_rising/
• Greece, wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Greece
• Panhellenic Socialist Movement, Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Panhellenic_Socialist_Movement