Plukk side 4

Marta Harnecker: Verktøy i politikken side 6

Arne Byrkjeflot: Partiet Rødt før og etter valget side 18

Julie Nesset: Hvilket parti ønsker jeg Rødt skal være? side 22

Aslak Storaker, Oscar Dybedahl, Marwan Timraz: En sosialistisk framtid side 25

Marielle Leraand: Veien videre for Rødt side 28

Arnljot Ask: Lærdommer fra Belgia og Nederland side 32

Alfredo Saad Filho: Masseprotestane i Brasil i juni og juli 2013 side 36

Michael Roberts: Klimaendringar og kapitalisme side 44

Jørgen Sandemose: Økonomisk, politisk og ideologisk krise side 48

Debatt:

Svein Lund: Med Raudt for gruvekapitalen? side 60

Erik Ness: Parti og kvinneopprør side 64

Bokomtaler:

Hilde Sivertsen: Er jeg fri nå? av Linn Stalsberg side 70

Fredrik V. Sand: En Folkefiende av Pål Steigan side 73  

Jørgen Sandemose er førstelektor ved IFIKK, Universitetet i Oslo, og har utgitt en rekke filosofiske verk.

«Den som ikke liker imperialisme, er rasist!»

Er dette mulig? Nei, slett ikke. Det er umulig. Men faktisk myldrer det av «sosialister » som har slike oppfatninger. De vet det bare ikke. Og det er ikke alt de ikke vet.

Imperialisme bringer med seg kapitalistisk aggresjon mot fattige nasjoner. Aggresjonen er av militær og av økonomisk art. Den økonomiske formen er den grunnleggende, og styrer motivasjonen for den militære.

En fattig nasjon er en nasjon som – i det minste – ikke har nådd å bli kapitalistisk. Det vil si at den ikke har etablert en bestemt vekselvirkning mellom tre faktorer:

Borgerlig industriell eiendom, en eiendomsløs, men produktiv arbeiderklasse, samt moderne jordeiendom.

Denne helheten er spesifikk for det borgerlige samfunn. Derimot er en fattig nasjon patrimonisk – basert på fedredyrkelse, henråtnende kollektiv eiendom, klaner og storfamilier som utbytter enkle arbeidere.

En patrimonisk nasjon er fattig fordi den har svak økonomisk utnyttelse av naturressurser. En kapitalistisk nasjon er rik fordi den har, eller kan skaffe seg, naturressurser som den utnytter målrettet. Men uansett, all slik utnyttelse er det vi kaller «arbeid» – den faktor som er den grunnleggende i all historisk viksomhet.

Den basale økonomisk-imperialistiske utbyttingen viser seg på et marked som er felles for alle slags produkter av arbeid, fra det patrimoniske «sør-øst» og det kapitalistiske «nord-vest». På markedet måles arbeidsproduktene langs en felles målestokk, for å kunne bli utvekslet etter regler. Denne målestokken kan ikke ligge i naturstoffer og deres bruk, for de er rett og slett bare forskjellige, ikke identiske. Altså ligger den i arbeidet selv, betraktet uavhengig av de ressurser det foregår på.

Arbeid i en vareproduserende økonomi måles gjennom en dobbelfunksjon, nemlig etter hvor lang tid (ekstensiv størrelse) som kreves for å frambringe et produkt, og dels etter hvor intenst (intensiv størrelse) det må arbeides i denne tiden. Når nasjonenes materielle rikdommer møter hverandre på verdensmarkedet, treffes de derfor bare som det vi kaller verdier eller bytteverdier. De framtrer som rene sosiale fenomener, hvor deres naturlighet bare virker som stoff for den rent sosiale sammenlikningen i verdier og priser. Dette er en forvrengning, men den er reell, og den leder til at de virkelige sammenhengene på verdensmarkedet blir snudd på hodet i en bevegelse som er parallell med det Karl Marx kalte for «varefetisjisme». Ett resultat er at imperialismens bakgrunn i utbytting av det konkrete arbeidet i fattige land blir oversett. De arbeidende klassene i disse landene blir dermed også oversett, i den forstand at de blir skildret kun i vage ordelag, eller som om de var forsvart av «aktivister» uten klassebestemt personlighet (i norsk debattsammenheng, jf. Tore Linné Eriksen, Alf Gunvald Nilsen o.a.). Det samlede resultat er at også økonomi-teoretikere som mener seg å stå for et «radikalt» samfunnssyn, sosialister og sågar folk som setter merkelappen «marxist» på seg selv, ikke klarer å se på internasjonal klassekamp på annen måte enn som et forhold mellom debitor og kreditor. Med andre ord: Myten om «finanskapitalens» herredømme, som i dag brer seg som stinkgass når visse sosialister skal forklare den interne økonomiske krisa i nord/vest, gjør seg like mye gjeldende for teorier om verdenshandelen og krisesymptomer i sør/ vest.

Et ledende eksempel på denne tendensen er den innflytelsesrike pakistansk-amerikanske økonomen Anwar Shaikh, som siden slutten av 1970-tallet har agitert for et syn som blir sagt å være i tråd med Karl Marx’ teori om verdensmarkedet. Blant hans mest siterte bidrag er en dobbeltartikkel i Science & Society fra 1979–80, og en nyere artikkel som også er reprodusert på det norske nettstedet Radikal Portal.

Marx’ teori, slik vi kjenner den fra de tre bindene av Kapitalen og forarbeidene til dem, er kortfattet, men likevel klar nok: Fundamentet legges i verkets første bind, som (viktig nok) heter «Kapitalens produksjonsprosess » (jf. kapittel 20): «Nasjonale forskjeller i arbeidslønninger». Her blir det vist hvordan den relative styrken i de enkelte lands valutaer vil være bestemt av arbeidets gjennomsnittlige produktivitet og intensitet i disse landene. Forskjellen i organiseringen av arbeidet i vidt forskjellige land blir altså helt vesentlig for analysen. Samtidig viser Marx i dette bindet til sin analyse av kapitalismens framvekst i Vesten, og til hvordan gjennombruddet for storindustri og maskinell produksjon (særlig fra ca. 1850), sammen med en grunneiendomsform som utestengte arbeiderne fra jorda, skapte et kvalitativt nytt nivå både av intensitet og effektivitet i produksjonen.

Hvis vi tar utgangspunkt i dette, vil vi også finne at forskjellen mellom de land som er imperialistiske, og de land som utsuges av dem, er at systemet i nord/vest innebærer en effektiv mekanisering av industrien, fulgt av arbeidere som holdes på plass i den, i kraft av jordeiendommens struktur.

Den globale utsugingen foregår dermed ikke med basis i internasjonale kapitalinvesteringer, hvor viktige disse enn er. Basis er lagt i konkrete kapitalistiske arbeidsprosesser, som arbeidskjøperne leier arbeidere til å utføre innenfor imperialistiske land. Per definisjon har hver enkelt av disse arbeiderne en langt høyere produktivitet enn den som finnes i fattige nasjoner. En tysk arbeider kan for eksempel produsere en kaffekoker på to timer, mens en mann i Tyrkia trenger fire timer. Da vil den forventede pris på verdensmarkedet være dobbelt så høy for den tyrkiske kokeren som for den tyske. Tyrkeren vil altså lett kunne bli utkonkurrert. Men ettersom mekaniseringsgraden er langt mer utviklet i tysk industri enn i tyrkisk, så vil hver tidsenhet i den tyske industrien være «fortettet» i forhold til hva som er tilfellet i Tyrkia. Altså vil en tysker da kunne produsere fire kokere i løpet av den samme utstrakte tidsenhet hvor tyrkeren bare klarer én. Følgelig vil et realistisk prisleie på verdensmarkedet innebære at tyrkerne minimalt må anvende fire timers arbeidstid på å tjene det tyskerne kan få inn på én time. (Og selv dette bare hvis det ikke finnes overproduksjon.)

Tidsøkonomi

Karl Marx sa at «all økonomi løper ut i tidsøkonomi». På verdensmarkedet ser vi tydelig konsekvensene: Mens et gjennomindustrialisert land som Tyskland har en herskende klasse som overakkumulerer i sin hjemlige industri og derfor ser seg om etter investeringsmuligheter i patrimoniske nasjoner, byr slike nasjoner seg umiddelbart fram som investeringsområder, fordi de trenger midler til å hjelpe på følgene av sin egen lave produktivitet-og-intensitet per arbeidstime. Dette vil si at forskjellen i arbeidets struktur ytrer seg i finansieringsvansker og kapitalimport. Årsaksrekken er på ingen måte omvendt: Det ville være litt av en forveksling å tro noe slikt.

Men nettopp en slik forveksling er hva vi må vente av en teoretiker som Shaikh. Hvis vi går igjennom hans produksjon, finner vi åpenbart ikke en eneste henvisning til Marx’ kapittel om internasjonale verdier – et faktum som ut fra alminnelige vitenskapelige og teori-historiske kriterier må gjøre hans «Marx-tolkning» aldeles useriøs. Men i selve mangelen på grundighet skiller han seg ikke radikalt fra andre populære marxisanter på verdensmarkedet.

Det viktigste felles multiplum i denne gruppen (i norsk sammenheng bl.a. Hallvard Bakke, Rune Skarstein, Arne Overrein, Lars Gunnesdal, Ali Esbati, Magnus Marsdal) er at de definisjoner og begreper som ble utviklet av Marx blir ignorert, mens bare navnene blir beholdt. Dernest blir kategorier fra borgerlig økonomi brukt under disse dekknavnene i den videre utforskningen av verden. Objektivt sett er dette selvfølgelig uredelig. Men hver enkelt av de som kan kritiseres for dette, har sine spesielle og personlige sperrer mot å gå i dybden med tingene.

Det blir tydelig hvilken katastrofal overflatiskhet som er nedlagt i denne tenkningen. Lånekapitalens pengeform fjerner alle konkrete spor og økonomene forvandles til tellemestre som forveksler kassalapper med materiell analyse. Samtidig fordunster alle vesentlige forskjeller mellom arbeidets former i nord/vest og sør/øst, og dermed de kulturelle former (eiendomsformer) som gir arbeidet sine preg.

Problemet med sosialister à la Shaikh blir da at de overtar liberalismens syn på verden: Menneskene er forskjellsløse, abstrakte uttrykk for sirkulerende veksler, og deres oppfatninger fortjener alle den samme respekt, uansett hvor primitive de er. Den som påviser undertrykkelsens konkrete karakter i patrimoniske nasjoner, eller hvordan den viser seg i innvandringsbevegelsens religioner (eller for den saks skyld i kristendommen), bryter med denne identitetstenkningens moralisme, og fortjener bare skjellsord, som øker i takt med utskjellerens mangel på selvsikkerhet.

Dermed blir du “rasist» (osv.) – iallfall hvis du ønsker å arbeide for en omveltning i disse patrimoniske landene. For det opplagte, første økonomiske mål i en slik omveltning er sekularisering og disiplinering av felles arbeidsprosesser, noe som i seg selv kan sette en bom for ineffektive eiendomsformer. Dette overordnede målet må allerede i dag være innbakt i de midler som solidaritetsbevegelser tar i bruk overfor progressive bevegelser i patrimoniske land.

Derimot blir Shaikh-sosialister støttespillere for et ahistorisk syn, som nekter å se verden som produkt av diverse former for utbytting. I stedet konstruerer de et univers av tankebygninger, hvor det hersker en abstrakt frihet og likhet, ikke bare mellom enkeltmennesker, men også mellom de systemer som utplyndrer enkeltmennesker. Selvsagt er dette intet annet enn et speilbilde av det kapitalistiske samfunn selv. Det er enda en gang borgerskapet som skaper en verden i sitt bilde, hvor markedene gjør alle til forskjellsløse individer av arten homo oeconomicus.

Et godt eksempel på følgene er levert av «Internasjonale sosialister», som har villet gi «betingelsesløs» støtte til en bevegelse som Hizbollah, som danner en del av den islamske kampen mot Israel og derfor har hindret motstandsbevegelsen mot zionismen i å utvikle seg politisk seriøst. Et annet eksempel er hvordan en talsperson for Palestinagruppene nylig oppfordret den greske regjering til å kansellere all utenlandsgjeld, à la Argentina. Dette er det samme som å oppfordre despotiske og patrimoniske herskerklasser til å plyndre til seg rikdommer de har ervervet ved at de bevisst har unnlatt å utvikle arbeidets produktivitet og selv bygge en industri. Med slike klasseforhold betyr gjeldssanering økte snylteformuer for patrimoniske overklasser, og økende fattigdom for underklassene som helhet. Det samme gjelder for den praksis med devaluering av valutaer som Manifest Analyse, Attac m.fl. anbefaler overfor patrimoniske underklasser. Det er ikke noe mindre enn en skam. Slike grupperinger driver et arbeid som fordummer offentligheten i Vest og sementerer status quo i hele det imperialistiske apparatet. De ender med å ville opprettholde fattige samfunn slik de er, langt snarere enn å utvikle konkrete klasseallianser for en demokratisk og voldelig opprettholdt jordreform (og dermed en grunneiendom) som kan legge basis for en produktiv industri.

Det reelle oppgjøret med imperialismen må innbefatte kamp mot patrimoniske religioner, som i dag er aktive særlig som islamsk propaganda, hinduisme, katolisisme og buddhisme. Dette er retninger som er de bestående eiendomsformers ideologiske uttrykk – opium for massene og manna for herskerklassenes politivesen. Den sløvhet og aggressivitet de sprer over samfunnene, er en primær hindring for en utvikling av arbeidets mekanisering, det sentrale middel mot imperialistisk undertrykkelse via verdensmarkedet, enten den formidles av varebytte eller av investeringer.

For Karl Marx var kampen mot religionen selve grunnlaget for en opposisjon mot det bestående: «All kritikk må begynne med kritikk av religionen». Det er snålt at vi bivåner personer, portaler og partier som kaller seg marxistiske mens de støtter eller forherliger islamsk eller katolsk praksis. Når de omtaler kritikk av religion som en sykelighet, en «fobi», stempler de bare sitt eget dilemma: De er ute av stand til å skille kritikk fra fordom.

 

Sheila Rowbotham, Lynne Segal og Hilary Wainwright:
Beyond the fragments – feminism and the making of socialism
Merlin Press, 2013

Korleis kan ein gå frå lokale initiativ til å bygga ei rørsle for sosialisme? Dette er ein debatt som ikkje sluttar å vera aktuell. Første og andre utgåve av denne boka kom i 1979, og den skapte stor debatt både i Storbritannia og i resten av verda. Artiklar frå boka har dei siste åra blitt spreidd i occupy-rørsla, og forfattarane oppdaga då at det trengtest ei ny revidert utgåve som knytta den over tredve år gamle debatten til dei nye rørslene i dag.

Dei tre forfattarane har felles erfaring frå kvinnerørsla i England, og delvis frå politiske parti på venstresida. Historikaren Sheila Rowbotham har aldri høyrd til noko parti, sosiologen Hilary Wainwright har vore innom Socialist Workers Party, og psykologen Lynne Segal har ein bakgrunn frå eit libertariansk anarkistisk miljø i Australia, og deretter frå ei lita gruppe som kalla seg Big Flame.

Artiklane trekk erfaringar frå arbeidet i dei nye kvinneinitiativa som kom på 60- og 70-talet, og frå arbeidet i og samarbeidet med parti på venstresida, spesielt kommunistpartiet, Socialist Workers Party (tidlegare International Socialists) og Labour. Skildringa av arbeidet i kvinnerørsla er historisk interessant, og erfaringane dei trekk er erfaringar som kom også her i Noreg på same tida. Kvinnekamp er meir enn rein økonomisk klassekamp, det er kamp mot ein patriarkalsk ideologi som også gjennomsyrer arbeidarrørsla. Denne erfaringa leiar til ein kritikk av partia på venstresida og fagrørsla, ein kritikk ein også kan kjenna igjen i arbeidene til blant anna Kjersti Ericsson og Siri Jensen her i Noreg.

Kritikken i boka går i hovudsak på at både leninismen i kommunistpartiet og andre tilsvarande grupper, og den varianten av trotskisme som Socialist Workers Party sto for, er autoritær og tar ikkje opp i seg vanlege folk sine erfaringar. Særlig Sheila Rowbotham leverer ein grundig kritikk av dei autoritære trekka i desse partia. Dette baserer seg på erfaringane frå kvinnerørsla. Den eine delen av kritikken handlar om korleis partia møter kvinnerørsla, gjennom å avskriva delar av rørsla som ei middelklasserørsle og gjennom berre å akseptera økonomiske krav som progressive. Eit komisk eksempel på det er korleis ein kjent aktivist meinte abortrørsla først blei viktig då dei kravde abortar finansiert av staten. Den andre delen av kritikken, som eg synst er mest interessant, er kritikken av kommunistane som ferdig utlærte. Erfaringane forfattarane trekk frå kvinnerørsla på 60- og 70-talet er ei open rørsle der ein utviklar politikk saman ut frå konkrete lokale krav. Ein møtest opent i grupper basert på felles ønske om ei eller anna endring. Når då partiaktivistane kjem inn i dette, blir dei møtt med skepsis, fordi dei blir opplevd som lukka i møtet med dei andre, og at dei først og fremst ønskjer å rekruttera folk, og å styra organisasjonane.

Forfattarane argumenterer for ein annan type organisering, som legg vekt på folk sine eigne erfaringar i staden for at dei berre skal læra seg den riktige ideologien. Ei organisering der alle blir høyrd, i motsetnad til hierarkiet i arbeidarrørsla og dei marxistiske partia.

Det som eg synst er spanande med denne delen av argumentasjonen til forfattarane, er at dei set godt ord på dei erfaringane dei har fått frå kvinneorganiseringa, og korleis dei kjenner dette igjen i annan type organisering som legg vekt på erfaringa til folk. Hilary Wainwright skriv blant anna om korleis det som tidlegare blei oppfatta som sladder, som ho kallar kunnskap ein finn i kjensler, har lagt grunnlaget for utvikling av politikk. Det har ho funne igjen i arbeid i koalisjonar i fagrørsla, at folk sine personlege erfaringar blir tatt på alvor. Her i Noreg oppfattar eg at Trondheimskonferansen, og spesielt Kvinner på Tvers fungerer på denne måten. Alle tre forfattarane legg vekt på at denne måten å tenkja politikk på må vera grunnleggjande for organiseringa.

Ei utfordring er at dei ikkje legg særleg vekt på handlekrafta til denne typen organisering. Dei innrømmer at flat struktur kan skapa uformelle leiarar. Dei skriv også at parti basert på dei sosiale rørslene i stor grad har gått i frø, og har mista sin radikalitet eller ikkje klart møtet med formelle politiske institusjonar. Men dei skriv ikkje så mykje om korleis ein eventuelt kunne ha motvirka dette.

Dei nye kapitla trekker linjene til i dag og nye rørsler som Syriza i Hellas. Hilary Wainwright deler kunnskap frå intervju ho har gjort med aktivistar og leiarar i dette partiet. Her kjem det opp interessante diskusjonar, som korleis handtera motsetnadane som oppstår når eit parti får stor oppslutnad i val. Korleis hindra at parlamentsgruppa får alle dei økonomiske og menneskelege ressursane, og at det daglege parlamentariske arbeidet fortrenger framtidsvisjonane. Wainwright finn at partiet heile tida har lagt vekt på debatt som viktig kjelde til kunnskap, også når det kan stilla dei sårbare for angrep fordi dei verkar splitta. Forfattaren finn også at det finst mange aktivitetssentra i partiet, og at dei er relativt autonome.

Utfordringa til boka er at den leverer ein kritikk av venstresida, og spesielt leninismen og IS-trotskismen, som i dag ikkje er særlig ny. Men boka leverer ikkje så mange alternativ. Sidan boka er så fragmentert, med eit nytt og eit gammalt kapittel til kvar av dei tre forfattarane, så blir det mykje gjentaking av poeng, utan at dei har plass til å gå grundig inn dei konkrete erfaringane og eksempla som underbygger poenga.

Boka set i gong ein del tankar hos lesaren, men kjem ikkje med konkrete forslag i retning av korleis å bygga og få oppslutning om nye organisasjonar og rørsler som både er fleirstemmige, demokratiske, feministiske og handlekraftige. Forfattarane hevdar heller ikkje å ha løysinga. Men som lesar skulle eg likevel ønskja at dei kunne skissera litt meir om kva dei ser på som alternativet i dag.

Denne kritikken er heller ikkje ny. Boka skapa stor debatt då den kom for over tretti år sidan. Den var mellom anna bakgrunn for ein stor konferanse som blei haldt i England, og blei lest med stor interesse over heile verda. Forfattarane skriv i boka at dei blei litt overraska over dette kravet til alternativ løysing og om at alle sine erfaringar burde ha vore med i boka. Dei ønskja å gje den ut for å skapa diskusjon og for at andre skulle skriva om sine eigne erfaringar i debatten som følgde. Eg håpar dette skjer etter nyutgivinga av boka, for debatten om korleis me skal organisera oss for å skapa eit klasselaust samfunn, er ikkje mindre aktuell no enn for tretti år sidan.

Ingrid Baltzersen

Marta Harnecker er en chilensk sosiolog, journalist og aktivist. Artikkelen er oversatt fra spansk til engelsk av Elizabeth Briemberg og revidert av Fred Fuentes og Bill Fletcher. Oversatt til norsk av Ole Marcus Mærøe. Den engelske versjonen er publisert av Links, og finnes på http://links.org.au/node/1374 . I tidsskriftet Rødt! nr 4/13, er en forkortet versjon trykt.

 

 

1. I denne pamfletten, som er del av en serie ment som folkeopplysning, vil vi ta opp spørsmålet om hva slags verktøy vi trenger for å drive politikk.

2. Vi vil se på ulike verktøy, og begynner sjølsagt med å definere politikk.

3. Kjenner du noen definisjoner av politikk?

4. Vel, du kan finne mange ulike definisjoner i ordbøker. Men det er egentlig bare to viktige definisjoner.

1) Et konservativt syn på politikk

5. Det konservative synet på politikk som vi som oftest hører om, og som ofte brukes i analyser, beskriver politikk som «det muliges kunst».

6. Hva betyr «det muliges kunst»?

7. Det betyr at du, etter å ha analysert en konkret kompleks situasjon, under gitte maktforhold mellom ulike krefter, sier: «Greit, fienden er veldig mektig og jeg er svak. Jeg kan ikke gjøre noe mot denne mektige fienden, så det jeg må gjøre er å tilpasse meg til situasjonen».

8. Det er derfor dette synet fører til politisk opportunisme, som vi kaller «å snu kappa etter vinden». Det vil si: «Jeg tilpasser meg så godt jeg kan til de eksisterende maktforholda.»

9. Vi må ikke ta feil av opportunisme og det opportune, eller det å se muligheter. En opportun handling kan være nyttig innafor en gitt sammenheng. For eksempel: PAIS-Alliansens beslutning om å ikke stille kandidater til Ecuadors parlamentsvalg, gitt den manglende tilliten til institusjonen på den tida, var opportun. Med opportunistisk mener vi en utilitaristisk handling, eller en som kun vil tjene et individ eller ei gruppe. For eksempel å gi noen komplementer for å få fordeler tilbake.

10. Konservative politikere forsvarer dette ståstedet med at de er realister, og at alternativet er å være subjektive, utopiske eller idealister.

11. De sier en må være realist for å være en god politiker.

12. Det er dette det velkjente begrepet «realpolitikk» handler om.

13. Det betyr at en må begrense seg til å gjøre ingenting, og akseptere «status quo».

14. Noen kamerater veit ikke hva «status quo» betyr.

15. Det er de rådende forholda. Du underordner deg andres politikk. Og hva er – grovt sett – de andres politikk?

16. De herskende klassenes politikk, de klassene som har statsmakta der og da.

17. Gramsci – mange kjenner denne italienske marxistiske tenkeren – mente diplomater måtte tilpasse seg til omstendighetene rundt dem.

18. På noen måter er en diplomat sitt arbeid å tilpasse seg til omstendigheter – å «snu kappa etter vinden», å være alle ting for alle folk.

2) Et revolusjonært syn på politikk

19. Politikk – som Gramsci sa – er noe helt annet om vi tenker på politikk som revolusjonær politikk.

20. For en revolusjonær er ikke politikk å akseptere det som er. En revolusjonær defineres av sin egen evne og sitt eget ønske og tilegnelsen av sitt liv til å forandre de eksisterende forholda.

a) Viljestyrke er ikke nok. Vi må begynne med de eksisterende forholda

21. Å forandre de eksisterende forholda betyr ikke at vi ikke tar utgangspunkt i de eksisterende forholda. For å forandre noe, må vi begynne med det gjeldende utgangspunktet.

22. Derfor må vi anerkjenne den nåværende virkeligheta og de nåværende maktforholda som eksister nå, ikke for å tilpasse oss sjøl til situasjonen på opportunistisk vis, men for å forandre de.

23. Vi kan ikke benekte den nåværende virkeligheta, vi kan ikke ignorere den og handle kun utfra ønsketenking.

24. Altså: Viljestyrke aleine vil aldri forandre virkeligheta, viljestyrke er essensielt, men ikke nok. Vi må begynne med å analysere maktforholda som de er nå.

b) Hvordan Fidel forandra maktforholda på Cuba

25. Det er dette Fidel Castro og hans gruppe gjorde på Cuba.

26. Dere husker at Fulgencia Batistas grusomme, undertrykkende diktaturet støtta seg på det cubanske politiske system sine væpna styrker; hæren. En hær som ikke var lik den hæren bolsjevik-opprøret på begynnelsen av det 20. århundret møtte, men en langt mer sofistikert hær. På denne tida sa verdens politiske analytikere at under disse nye forholda ville det være umulig å skape et folkelig opprør mot en hær.

27. Fidel aksepterte ikke dette, men det betyr ikke at han ikke aksepterte virkeligheta. Hans utgangspunkt var sjølsagt den reelt eksisterende situasjonen på Cuba, men han aksepterte ikke å sette seg ned og gjøre ingenting. Ved å studere den virkeligheta, og ved å studere måten mambises (cubansk uavhengighetsgerilja) hadde nedkjempa en kolonihær som var langt mektigere enn de var, og ved å oppdage at det var ved å bruke geriljataktikk de bekjempa den mektige, spanske hæren, tenkte han: «Mot Batistas menn må vi bruke geriljakrig.»

28. Dette er en kampform der hæren ikke konfronteres direkte gjennom folkelig opprørskamp, istedet konfronteres den av små patruljer på rekognoseringsoppdrag, som overfaller dem. På denne måten bekjemper du hæren ved å angripe dens svakeste ledd, og ved å skape lav moral blant fiendens tropper. Moralen svekkes når ei liten gruppe geriljasoldater kontinuerlig bekjemper dem gjennom mange trefninger.

29. Dette var en veldig viktig faktor i å bekjempe Batistas hær, uavhengig av det faktum at når geriljaen vant framgang, økte også geriljastyrkens suksess og størrelsen på angrep på militærforlegninger osv.

30. På denne måten var det mulig, litt etter litt, å endre maktforholda og oppnå seier mot en hær som, ifølge analytikerne, ikke kunne nedkjempes kun med våpen.

31. Den særskilte karakteren til revolusjonær politikk er å ta utgangspunkt i virkeligheta, men å søke den rette måten å forandre maktforholda i de revolusjonæres favør.

c) Å gjøre mulig i framtida. Det som virker umulig i dag

32. Revolusjonær politikk er ikke det muliges kunst, men heller kunsten å gjøre mulig i framtida det som virker umulig nå. Ikke fordi vi er ønsketenkere som lengter etter forandring i framtida, men fordi vi er realister og tar utgangspunkt i dagens virkelighet, analyserer vi den virkeligheta og prøver å finne en måte å forandre maktforholda.

33. Maktforholda må endres.

34. Det finnes ingen seier uten å endre maktforholda.

35. Så, politikkens kunst er nettopp evnen til å skape maktforhold som er gradvis mer gunstige for den revolusjonære prosessen.

36. Det er dette, gjennom hele menneskehetens historie, alle revolusjonære politikere har gjort.

37. Men denne forståelsen av politikk som akkumulasjon av krefter, som konstruksjonen av nye maktforhold, er veldig distinkt og opererer veldig annerledes enn den som anser politikken å være det muliges kunst.

d) Å ikke redusere politikk til institusjoner

38. Denne forståelsen reduserer ikke politikk til institusjoner

39. Vanligvis når en prater om politikk og politikere, tenker en på folk som har posisjoner i nasjonalforsamlinga, i departe-menter, i rettssystemet, maktposisjoner og derfor, for å vinne mer makt, må deres politiske gruppe vinne flere mandater. Derfor blir allianser skapt mellom partiledere og mellom politiske partier. Ved å gjøre dette, tror de maktforholda endres.

40. Dette er ikke vår oppfatning av politikk

d) Å overkomme den smale oppfatninga
av makt

41. I vårt syn på politikk må vi overkomme denne smale oppfatninga av makt.

42. Politikk er ikke bare statsmakt. Det finnes ikke bare i staten. Makt er spredt gjennom mange deler av samfunnet, i mange sektorer, i mange fragmenter.

43. For eksempel er mediemakta, som du veit, ei grunnleggende makt.

44. Spørsmålet er hvordan nye maktuttrykk kan begynne å stige opp fra basis i samfunnet.

45. Et selskap forlatt av kapitalistene, som blir tatt over av arbeiderne og blir sjølstyrt, er å skape makt.

46. Akkurat som når bønder tar over landjord fra store jordeiere. Og når studentforsamlinger forandrer universiteter, etc.

47. Så makt kan ikke bare reduseres til staten, det er mer å ta med i beregninga.

 f) Å skape sosiale krefter: noe helt grunnleggende

48. Sist og viktigst, hvis vi definerer politikk som kunsten å endre maktforholda, burde vi innse at maktforholda ikke vil bli forandra ene og aleine med politiske krefter, vi må også skape de nødvendige sosiale kreftene, bygge sosiale krefter som gjør oss i stand til å styrke vår politiske makt og bekjempe de politiske kreftene vi står opp mot.

49. Altså: Revolusjonær politikk er grunnleggende fokusert på folkelig organisering.

50. Det kan ikke skje noen revolusjonær forandring i maktforholda uten et mer og mer organisert folk.

g) Folkets skepsis til politikk og politikere

51. Men vi støter på et alvorlig problem når vi prater om politikk, og det er skepsisen folket har til politikk og politikere.

52. Hvis du prater med folk om partier,
reagerer de som regel negativt. Undersøkelser har blitt gjort i noen land som viser at folket avviser partier på grunn av det rådende partiveldet, den gjensidige logringa, kameraderiet, beslutninger som taes ovenfra-og-ned, frynsegodene politikerne får.

53. Politikk og politikere er i stor grad diskreditert, og en av flere grunner til dette er at høyresida har tatt til seg venstresidas språk. De adopterer våre ord, så deres taler høres ut som våre taler.

54. Vi kan legge til noe som er vår egen feil, vår egen svakhet, som er at når våre politikere driver politikk, bruker de ofte den samme politiske stilen som høyresida, den samme måten å framstå på.

55. Når folk hører veldig like taler og ser veldig lik praksis, hvorfor skulle de bli entusiastiske til politikere og politikk?

56. Dette må taes med i beregninga.

57. Vi kan se på bevegelsen som nå støtter president Correa i Ecuador, PAIS-alliansen som et godt eksempel. Denne bevegelsen var veldig påpasselig med å ta med i beregninga den store graden av skepsis mot politikere i befolkninga. Derfor skapte de et politisk verktøy tett knytta til det de kaller «innbyggerbevegelsen».

h) Utopiske mål: bautaerer som viser vei

58. Jeg vil også gjøre klart at når jeg sier at vi må gjøre mulig det som i dag virker umulig, mener jeg ikke at alt er mulig.

59. Det finnes mål som allverdens viljestyrke ikke kan oppnå – som Hinkelammert, en tysk skribent som nå bor i Costa Rica, som har skrivi ei rekke interessante verk om frigjøringsteologi, sa: «Vi har å gjøre med ønskelige mål som inneholder menneskelige verdier i deres reine og definitive form, men som på grunn av deres grad av perfeksjon ikke er menneskelig mulige og i den forstand er utopiske mål: for eksempel, vi vil aldri fullt ut oppnå den typen samfunn basert på full likhet som Marx drømte om.»

60. Disse utopiske måla er veldig viktige fordi de inspirerer våre revolusjonære handlinger, de driver oss til å handle og overbeviser oss om behovet for kamp. Du manes til kamp fordi du har håp, fordi du har et alternativ å slåss for, er det ikke sånn?

61. Sjøl om disse måla er utopiske og ikke kan oppnås, er de som stjerner som lyser opp veien for oss.

62. Noen kan si at å akseptere det faktum at noen av måla våre er utopiske mål, det vil si mål som ikke kan oppnåes, er pessimistisk. Jeg trur det motsatte: jeg trur at enhver handling eller ethvert steg mot det målet, uansett hvor lite, er et steg framover. På den måten er jeg optimistisk: jeg ser hvordan små handlinger går et stykke på veien til å synliggjøre det nye samfunnet vi slåss for.

63. Men for å unngå ønsketenking må vi ta utgangspunkt i virkeligheta. Vi må analysere det som innen politikk kalles: den nåværende situasjonen, den nåværende konjunkturen.

64. Det vil si, de som involverer seg med politikk, må ikke bare være i stand til å gjøre klart de langsiktige måla: «jeg vil bygge sosialisme», «jeg vil bli frigjort fra Batista», etc. Nei! Vi må også være i stand til å oppnå måla, og for å gjøre det må vi vite hva som skjer her og nå for å best kunne beslutte hva vi gjør med det neste gang.

i) Ei generell retning er ikke nok innen politikk

65. Ei generell retning er altså ikke nok i politikk, konkrete handlinger er nødvendige. Dessuten er det grunnleggende å være i stand til å forstå endringer i maktforholda, fordi forhold ikke er noe statisk, de endrer seg hele tida.

66. Når ei kvalitativ endring skjer, hva er det som gjør at du tenker at situasjonen har forandra seg? Fordi: hvis situasjonen har forandra seg, må verktøya vi bruker for å drive politikk også endre seg, som vi vil se seinere.

67. Før jeg er ferdig med denne delen, vil jeg si at i de følgende delene vil vi se på noen sider ved det å best beskrive den nåværende situasjonen: Hvilke krefter står mot hverandre? Hvordan er disse kreftene organisert? Hvilken posisjon har hver av kreftene akkurat nå? Hvordan opererer de? Og hvilken kraft er det som driver prosessen, som er drivkrafta eller hovedkrafta?

II Maktforholda

 

1) Maktforholda i Venezuela når Chavez vant sitt første valg

68. Vi går nå over til noe helt konkret – situasjonen i Venezuela da Hugo Chavez først blei valgt til president.

69. Ved å bruke forståelsen av maktforholda, ser vi hvordan den gjelder i en spesifikk historisk virkelighet som i Venezuela.

70. Hvordan var situasjonen i Venezuela da president Chavez vant valget i 1998?

71. Maktforholda på verdensbasis var veldig negative.

72. Husk at Berlin-muren falt i 1989 og Sovjet-blokka forsvant mot slutten av 1991.

73. Som et resultat av dette opprettholdt de kapitalistiske kreftene, imperialistene  absolutt dominans og USA ble den ledende militære verdensmakta, uten noen motmakt, fordi motvekta i Sovjet-militæret hadde vært, atomkrigtrusselen, lamma eller virka i det minste avskrekkende på den tida, var borte.

74. USA fikk evnen til å handle unilateralt fordi de hadde den mektigste militærmakta på kloden.

75. Og da Sovjets sosialistiske økonomiske modell forsvant, styrka kapitalismen seg fordi ingen lenger kunne argumentere overbevisende for at det fantes et  alternativ eller en annen måte å gjøre ting på.

76. I denne sammenhengen oppsto Fukuyamas tese om at nyliberalismen representerte historias endepunkt.

77. Dette skjedde på den internasjonale arenaen.

78. Da Chavez begynte sin prosess var han aleine i Latin-Amerika, og sto opp mot disse maktforholda på verdensbasis.

79. Og hva skjedde internt i Venezuela?

80. Chavez vant et valg med mer enn 50 % av stemmene, med flertall i folket bak seg. Dette resultatet kan forklares med at landet var dypt inne i ei strukturell krise, staten var i krise, en tidligere president hadde blitt fjerna fra stillingen for korrupsjon, folket var lei av korrupsjon, av kameraderi, av alt som eksisterte i staten i Venezuela.

81. Chavez – som først tenkte å drive væpna opprør for å få makta og transformere landet – innså at i det store og hele ønska ikke folket i Venezuela vold, og bestemte seg for å delta i valgkampen, den institusjonelle kampen, og stille til valg og vinne.

82. Men hvordan var maktforholda som karakteriserte situasjonen etter hans seier?

83. Han hadde støtte fra store deler av hæren, men hadde mindretall i nasjonalforsamlinga, og det samme gjaldt de regionale guvernørene og borgermesterne.

84. Rettsapparatet var i henda på folk som representerte det forrige regimet.

85. På samme måte var økonomien og media stort sett i henda på de gamle herskerne.

86. Og nivået på organisering av folkelige bevegelser og politiske partier i Venezuela var veldig svakt. Vi kan for eksempel ikke sammenligne partiene på den chilenske venstresida med partiene på venstresida i Venezuela. De chilenske partiene var større og med større tradisjon for kamp.

87. Hva gjorde Chavez da han sto overfor en så negativ situasjon, både internasjonalt og på hjemmebane?

88. Det første han gjorde internasjonalt, var å prøve og endre maktforholda ved å oppfordre til å danne alternative organisasjoner til de imperialistiske.

89. Blant annet støtta han latin-amerikansk og karibisk integrasjon på ulike vis: For eksempel: Han støtta opp om Mercosur og skapte ALBA, den Bolivarianske Alliansen for Vårt Amerika, som virkelig representerer en annerledes form for integrasjon som virker forskjellig utfra hvert enkelt lands behov og med solidaritet mellom landa.

90. Det mest konkrete uttrykket for denne nye formen for integrasjon er bånda som finnes idag mellom Cuba og Venezuela.

91. Et annet tiltak var handelsavtaler han signerte med fattige land i Sentral-Amerika og Karibia hvor Venezuela solgte olje til langt lavere priser enn prisen på verdensmarkedet.

92. Han revitaliserte og styrka Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC), som på den tida var kraftig svekka, og han lykkes med å få en av hans beste kadre, Ali Rodriguez, til å bli president i OPEC. Med denne manøveren oppnådde han en viktig seier: Etablering av rettferdige oljepriser for produserende land.

93. I tillegg søkte han å skape allianser og etablere relasjoner som skulle bryte den nært absolutte avhengigheta Venezuela hadde til USA.

94. Så han etablerte relasjoner med India, Russland, Kina og Iran.

95. Han etablerte disse multipolare relasjonene, som er grunnleggende for at et land som vårt kan være suverent.

96. Han støtta også internasjonale fora for utviklingsland: Forum av 15 nasjoner, Forum for Sør-Sør-samarbeid og Gruppa av 77 nasjoner, som samler 120 underutvikla nasjoner.

97. I Latin-Amerika har vi gjort veldig viktige framskritt. Vi har allerede møter mellom landa uten USAs tilstedeværelse.

98. Vi er suverene, og vi begynner å fatte avgjørelser uten å måtte konsultere USA.

a) Å endre spillereglene i det institusjonelle systemet

99. Når det gjelder interne krefter, forsto president Chavez at det første han måtte gjøre var å endre spillereglene i det institusjonelle systemet, gitt at han hadde bestemt seg for å etterstrebe en sosial endringsprosess den institusjonelle veien; gjennom ikke-voldelig folkemobilisering heller enn en direkte militær utfordring.

100. Han kjente begrensningene denne veien innebar, og sa derfor at disse grensene, disse spillereglene måtte endres, og for å gjøre det var første skritt en folkeavstemning som spurte: Vil du at vi skal danne ei grunnlovgivende forsamling som skal lage utkast til en ny grunnlov?

101. Folket støtta folkeavstemninga, den grunnlovgivende forsamlinga blei danna, den lagde utkast til ny grunnlov, og det store flertallet av folket godkjente den grunnloven.

102. Den nye grunnloven krever at valg skal avholdes for å velge folkevalgte på alle nivåer i staten, og de de valga vant presidenten og de som støtta ham en stor seier: De fikk et komfortabelt flertall i nasjonalforsamlinga, de fikk kontroll med et betydelig flertall av guvernørposisjonene og borgermesterposisjonene, og de konverterte rettsvesenet til en institusjon som var villig til å opprettholde grunnloven heller enn å bli styrt av oligarkiske grupper.

102. Disse bragdene var ikke permanente, som vi skal se. Dette var situasjonen etter den grunnlovgivende forsamlinga og valga etterpå.

103. Men før vi går videre og ser hva som så skjedde med disse institusjonene, må vi ta med i beregninga det faktum – som en så god strateg, en god politiker som Chavez gjorde – at de sosiale og politiske bevegelsene i Venezuela var veldig svake, partiene var ikke, som vi sier, tilstrekkelig konsolidert.

104. Den Revolusjonære Bolivarianske Bevegelsen 200 – som var den politiske gruppa som støtta ham i hæren – var satt sammen av et minkende antall militante og Bevegelsen for en Femte Republikk – som var valgkampverktøyet skapt for å vinne valga – var kun et valgkampapparat.

105. Så Chavez begynte å se etter ulike initiativ til å bygge folkelige og parti-liknende organisasjoner.

106. Han fremma gjenoppbygging av den Revolusjonære Bolivarianske Bevegelsen 200, han fremma de Bolivarianske sirkler og så skapte han en politisk ledelse for revolusjonen, og valgte Guillermo Garcia Ponce, en kjent kommunistleder, til å ta rollen som generalsekretær.

107. Altså: Chavez så nødvendigheten av et politisk verktøy og nødvendigheten av sosial organisering.

108. Dette er ikke stedet for å analysere hvor vellykka disse initiativa var, men det gir oss et godt overblikk over Chavez som politisk strateg og over hans bevissthet rundt nødvendigheten av å endre maktforholda.

2) Maktforholda i Venezuela før kuppet i april 2002

109. Vi vil nå analysere den nye situasjonen i Venezuela. Vi så på den politiske situasjonen som fantes da Chavez vant; nå vil vi se på den politiske situasjonen som oppsto kort tid før militærkuppet i april 2002.

110. På slutten av 2001 lyktes Chavez med å få parlamentet til å vedta ei lov som ga regjeringa mulighet til å foreslå lover og få dem godkjent raskt, fordi nasjonalforsamlinga ikke hadde kapasitet til å foreslå alle disse lovene. Dette var avgjørende, fordi ei grunnlov uten lover er som et skjellet uten kjøtt. Derfor måtte kjøtt legges på beina, lover måtte lages for å komme igang med spesifikt arbeid. Hvis du har ei grunnlov og lover som går mot grunnlovens ånd, kan en ikke drive landet på lovlig vis.

111. Det var sånn lover som landloven, fiskeriloven, hydrokarbonloven, mikrokredittloven, kooperativloven etc. ble vedtatt.

112. Dette var lover som for første gang tok noen mindre privileger fra herskerklassen, og umiddelbart var det enorme reaksjoner fra Venezuelas oligarki – et oligarki som ikke hørte på budskapet John F. Kennedy, den liberale presidenten i USA på tidlig 1960-tall.

113. Kennedy, da han sto overfor den cubanske revolusjonens seier, forsto veldig godt at hvis de latin-amerikanske oligarkene ikke ga fra seg privileger, hvis de oligarkiene ikke var i stand til å distribuere rikdommen bedre, hvis de hamstra all rikdommen sjøl, ville de lide samme skjebne som oligarkene på Cuba.

114. Den eneste herskende sektoren som aksepterte og iverksatte Kennedys standpunkter, var kristen-demokratene i Chile. Resten av de latin-amerikanske oligarkiene gjorde rett og slett ingenting. Latifundistene (store landeiere) fantes fortsatt, akkurat som enorme sosiale forskjeller mellom herskerklassen og folket.

115. Så opposisjonen, leda av dette oligarkiet og av kommunikasjons-mediene de dominerte, spilte rollen til politiske partier i Venezuela, fordi de tradisjonelle partiene – på høyresida – hadde forblitt veldig svake etter dannelsen av den grunnlovgivende forsamlinga.

116. Hva skjedde med middelklassene? Middelklassene begynte å trekke tilbake deres støtte til Chavez. Noen av Chavez' standpunkt, og særlig noen av hans taler, måten han omtalte dem på Alo Presidente (TV-program hvor presidenten taler til folket i Venezuela – oversetters anm.), hadde såra dem dypt, og som resultat begynte han å miste støtten deres.

117. Blant dem var Luis Miquelena, som hadde spilt en nøkkelrolle i regjeringa i de første få månedene, og som var en viktig figur i den grunnlovgivende forsamlinga, en person Chavez hadde tillit til.

118. Da han ble konfrontert med oligarkiets motstand mot de nevnte lovene, prøvde Miquelena å overbevise Chavez om å stoppe, og å ikke gå mot oligarkiet. Chavez svarte – "Nei, jeg kan ikke gjøre det. Vi gikk til valg på å fremme en endringsprosess, ikke for å regjere uten å kunne regjere."

119. I det øyeblikket oppstod splittelsen mellom Miquelena og Chavez.

120. Se på situasjonen i høyesterett. Maktforholda var sånn at av 20 dommere, var det 11 som mente det ikke skjedde noe statskupp i april 2002!

121. Det er ikke tvil om at det var et kupp, og bak det statskuppet sto de vi kaller "den oligarkiske blokk".

122. Hvem utgjorde denne oligarkiske blokka? Generaler som deltok i kuppet, forretningsfolk, medlemmer av Fedecamaras (arbeidsgiverorganisasjonen), landsorganisasjonen CTV (dominert av av business-vennlige fløyer), hierarkiet i den katolske kirka, media, som – sjølsagt unntatt statskanalen – spilte en nøkkelrolle i å organisere kuppet, deler av middelklassen påvirka av media – media som fikk opposisjonen til å se langt mektigere ut enn de var – og husk at middelklassene vanligvis støtter den sterkeste parten.

123. Ambassadørene fra Spania og USA gikk også mot Chavez. Kuppet lyktes, og Chavez blei fengsla.

124. Men, som alle veit, det folkelige svaret på kuppet sikra at på mindre enn 48 timer var Chavez gjeninnsatt, og den ulovlig innsatte presidenten, Pedro Carmona, måtte flykte.

125. Etterpå satte sjefene igang en lockout, men den nådde ikke måla deres, fordi de venezuelanske arbeiderne visste hvor deres virkelige klasseinteresser lå, og hindra stenginga av fabrikkene.

126. Så: Hvem kan vi si utgjorde den "revolusjonære blokka" som bekjempa kuppet og lockouten?

127. Grunnleggende sett militæret og folket.

128. Folket, blant dem innbyggerne i barrioene og arbeiderklassen.

129. Det er viktig å spørre: Hvorfor er hæren i Venezuela så annerledes?

130. Hæren som støtta president Chavez, var ikke trent ved the School of the Americas. Et venezuelansk militærakademi blei danna, der offiserer studerte demokratispørsmål, inkludert de mest avanserte idéene på dette området. De studerte statsvitenskap og demokratiske tenkere. De analyserte virkeligheta i Venezuela, og militærstudentene hadde mye utveksling med andre studenter.

131. På den annen side, denne hæren måtte ikke konfrontere venezuelanske geriljaer, den måtte konfrontere fattigdom. Når de dro for å se etter geriljaer, hva fant de? De fant ikke geriljaer, de fant veldig fattige mennesker, og tidvis delte de matrasjonene sine med disse fattigfolka, fordi de ble opprørte over at disse folka ikke hadde noe å spise. Den samme kontrasten mellom fattigdommen i grenseområdene og oligarkiets rikdom var det som vekte samvittigheta i store deler av militæret.

132. På den andre sida, i Venezuela er det ikke, som i noen andre land, militære kaster, og høyere offiserer kommer ikke fra oligarkiske familier, eller fra veldig rike familier. Tvert om: De kommer fra fattige familier.

a) Rask opplæring av folket i den revolusjonære prosessen

133. Det skjer noe i revolusjonære prosesser som er veldig viktig, og det skjedde på denne tida i Venezuela: Den raske opplæringa av folket i den revolusjonære prosessen, i den tida revolusjon skjer.

134. Lenin sa at folk lærer mer i timer med revolusjon, med revolusjonære skjelvninger, enn i 15 år med å studere tekster og politisk utdanning. Og det var det som skjedde med Venezuelas folk, disse hendelsene økte deres bevissthet enormt.

3) Hva skjedde etter kuppet i April?

135. Hva skjedde etter kuppet i april?

136. Hva var oppnådd nasjonalt? Et folk med stor politisk bevissthet, utrenskning i militæret fordi kuppmakerne var avslørt, opposisjonen delte seg mellom de som fortsatt ville ha kupp og mer institusjonelle sektorer som ville respektere prosedyrer, og middelklassene – som hadde distansert seg fra Chavez – nærma seg igjen når de så at den eneste mulige regjeringa var Chavez' regjering. Det var voksende støtte i folket.

137. Framgangen i folkelig organisering gikk fortere. Arbeidere begynte å danne den første autonome fagforeningssammensluttninga, skilt fra CTV som var dominert av den gamle herskerklassen.

138. Nye aktører dukka opp på den politiske arena.

139. Det er interessant at en av de viktige aktørene var motorsyklister, motorsykkelbud. De organiserte seg og ble et kommunikasjonsmiddel i de fattige nabolaga, fordi de bevegde seg raskt fra et sted til et annet i Caracas. Caracas er en by med voldsom trafikk, og det er kun mulig å reise raskt med motorsykkel. De organiserte seg i ei gruppe som støtta presidenten.

140. Nye organisasjoner dukka også opp idet ulike former av folkelige organisasjoner og partiene på venstresida som tidligere var splitta, begynte å redefinere seg sjøl.

141. Internasjonalt var framgangen veldig viktig, fordi ingen kunne tvile på den autentisk demokratiske karakteren i prosessen når den ble forsvart av sitt eget folk.

142. Nå vil jeg raskt se på de nye organisasjonene som oppsto ut av disse kampene.

143. Organiserte grupper blei danna for å gjenåpne skoler som de konservative hadde stengt. Grupper av foreldre og lærere gjenåpna dem mot kuppmakernes vilje. Bønder og fiskere danna sirkler for å forsvare lovene – husk at det nå fantes ei ny fiskerilov, ei ny jordlov. Grupper til forsvar av forbrukere dukka opp for å sikre at matforsyninger ikke kunne bli brutt, grupper av naboer dukka opp for å forsvare salg av bensin. Middelklassefolk som støtta myndighetene danna "Den Positive Middelklassen". Ulike grupper samla underskrifter for ulike formål, noe som ville bli veldig viktig seinere, når opposisjonen krevde folkeavstemning mot Chavez.

144. Og sist, arbeiderne som spilte en viktig rolle i å stoppe stenginga av fabrikker.

145. Chavez anerkjente rollen de spilte, og reiste til fabrikkportene for å møte dem. Han ville belønne arbeiderne, og utnevnte representanter for de fagforeningene som støtta ham, til strategiske posisjoner.

III. Strategi og taktikk

 

146. Vi skal nå definere hva vi mener med strategi og taktikk

a) For å vinne et slag er det nødvendig å planlegge godt

147. Vi veit at for å vinne et slag er det ikke nok å ville vinne, det er nødvendig å planlegge kampen godt.

148. Å planlegge sånn at vi kan angripe fienden og beseire den litt etter litt. Vi har alt sett hvordan geriljametoden fungerte i situasjonen på Cuba.

149. For å planlegge kamp, må vi vite hva slags terreng vi skal slåss på, og vi må kjenne det godt.

150. Vi må kjenne fienden og dens styrker og svakheter, og vi må kjenne våre egne styrker og svakheter

b) Å definere maktforholda

151. Vi har prata mye om maktforholda, men vi har aldri definert begrepet, fordi orda i seg sjøl er ganske sjølforklarende: Det er forholdet mellom krefter som står mot hverandre.

152. Med andre ord, det er forholdet mellom
den evnen ei kraft har til å tvinge  sine interesser på ei kraft den står opp mot, og den motstående kraftas evne til det samme.

153. I den forstand, med negative eller ugunstige maktforhold, mener vi en situasjon der vår motstander er sterkere enn oss. Derfor må vi endre den situasjonen så vi kan bli den sterkere krafta. Når vi har oppnådd dette, kan vi si at maktforholda er til vår fordel, at vi har positive maktforhold.

154. Vi må alltid vurdere om maktforholda i en hvilken som helst situasjon er gunstige for oss – den revolusjonære krafta – eller om de er gunstige for fienden.

c) Eksempler på strategi og taktikk i det militære terrenget

155. Vi vil nå gi eksempler fra det militære terrenget, krigens terreng, og vi vil forklare hvorfor vi bruker krigens terreng for å demonstrere hvordan vi forstår strategi og taktikk.

156. La oss se for oss en nasjonal frigjøringskrig, som for eksempel den kinesiske krigen mot Japan og den vietnamesiske krigen mot Frankrike.

157. Vi ser at det finnes ulike måter å konfrontere fienden på. For eksempel kan vi velge strategien med å konfrontere fienden direkte.

158. Hva betyr det? Det betyr at, som i eksempelet Kina, den revolusjonære hæren, den nasjonale frigjøringshæren konfronterer fiendens hær i et stort slag der begge siders styrker er fullt eksponert. Det er dette vi mener med direkte konfrontasjon, og det kan være én måte å bekjempe en fiende på.

159. Vår hær og fiendens hær, alle våre styrker og alle deres styrker, er alle der.

160. Men hvis fiendens styrker er større og bedre væpna, risikerer vi å tape en direkte konfrontasjon.

161. Å velge direkte konfrontasjon som taktikk kan framstå som uttrykk for heltemot: «Se hvor sterke vi er», «vi er store, vi kommer til å vinne». Dette er en voluntaristisk* holdning, som kan lede til katastrofale nederlag.

162. Hvilke andre veier finnes?

163. Det finnes andre veier, for eksempel å omringe fienden.

164. Å kjenne fienden, og hvor fienden står, er viktig. Kanskje fienden alt har rykka fram og tatt en viktig by fra oss og har konsentrert styrkene sine der. Hva kan vi gjøre?

165. Vi kan omringe dem. Vi finner en måte å omringe dem så de ikke kan få inn forsyninger, og dermed svekker vi dem. Det kan være en annen taktikk.

166. En tredje strategi kan være å splitte opp fienden. Hvis fienden finnes på sto steder – vi kan se for oss på et kart – driver vi en kile mellom disse stedene på en sånn måte at de to delene av hæren ikke kan hjelpe hverandre. Det er enda en måte: Splitt opp og angrip delene.

167. Vi har også geriljastrategien vi prata om tidligere, angrep ved å overraske og overmanne fienden når de er ute på patruljer etc.

d) Forståelsen av strategi

168. Så hva betyr forståelsen av strategi?

169. Strategi er måten vi planlegger, organiserer og regisserer ulike slag.

170. For hvilket formål?

171. For å oppnå mål, som kan være å vinne krigen, eller å vinne et slag i krigen.

172. La meg gjenta dette poenget: Strategi er måten ulike slag er planlagt, organisert og regissert for å oppnå våre mål.

173. Hva er da taktikk? Taktikk er operasjoner eller handlinger som spesifikt lar oss gjennomføre strategien vår.

174. For eksempel: I omringingsstrategien der min hær omringer fienden, kan en taktikk være å hindre matforsyninger, å hindre vann og medisiner fra å nå inn.

175. En annen form for taktikk i omringingsstrategien kan være å skape stadige trusler om en nærstående invasjon fra vår side, ved å sende falske signaler om angrep og skape en konstant usikkerhet blant fienden.

e) De strategiske måla

176. Vi kaller de langsiktige måla vi håper å nå, for strategiske mål.

177. Det kan finnes to typer:

178. Det endelige målet kan være, for eksempel i en nasjonal frigjøringskrig, å bekjempe kolonistene.

179. Og i tilfellet Cuba kan vi si at det endelige målet var å bekjempe Batista.

180. Det finnes også delmål: Å bekjempe fienden ved å omringe eller bekjempe en av fiendens baser. Dette kan være delmål.

f) Behovet for å lage en strategisk plan

181. En militær strategi må utvikle handlinger for å endre maktforholda, og for å gjøre det må den forberede og en lage plan.

182. For hver strategisk plan er det ei tid for å lage planen, ei tid for å anvende planen, ei tid for å analysere resultatene og ei tid for å justere planen basert på resultatene en har oppnådd.

183. Dette er grunnleggende elementer å ta med i beregninga. Det er ikke nok å lage en plan, vi må evaluere resultatene av den.

184. Vi handler ofte uten en plan, og mer ofte enn ikke, når vi har en plan, evaluerer vi ikke hvordan det går så vi kan rette opp i feil i tide.

185. Den generelle grunnmetoden er å lære og sloss i løpet av sjølve krigen.

186. Vi kan ikke planlegge hver minste detalj i vært slag, fordi hver handling som utføres endrer virkeligheta, og derfor må planen justeres, akkurat som virkemidlene vi bruker, etc.

187. Og politikkens kunst er uten tvil fleksibilitet i taktikkens kunst, som vi vil se.

188. Det første steget i strategisk planlegging er veldig viktig. Vi har allerede sagt at vi må analysere den konkrete situasjonen og de kreftene som kjemper, for å nå de samme måla vi søker.

189. En god strateg er først og fremst den som benytter seg av alle eksisterende ressurser for å endre maktforholda i løpet av kampen.

190. Vi snakker om strategi og taktikk, og vi bruker militære eksempler. Dette burde ikke overraske, fordi Lenin sa, og jeg trur, at politisk kamp eller revolusjonær kamp er en krig, en klassekrig.

191. Som du veit anser marxismen menneskehetens historie – som oppsto med klassene – som historia om klassekamp – historia om kampen mellom herskerklassene som er utbyttere og de dominerte klassene, som er utbytta og gjør opprør.

192. Derfor kan denne forståelsen av militær strategi og taktikk godt anvendes på politisk kamp.

h) Vi kan ikke alltid være på offensiven

193. Det er viktig å huske at vi, de revolusjonære kreftene som konfronterer fienden, ikke alltid kan være på offensiven.

194. Til tider må vi gå på defensiven, noe de mest radikale delene av venstresida ofte ikke forstår.

195. De trur at å for å være revolusjonære må en alltid være på offensiven, og at enhver som går på defensiven, eller enhver som gjør retrett, er en reformist, en som forråder revolusjonen.

196. Det finnes tider der fienden har overtaket og kan gå på offensiven.

197. På de tidspunktene, når fienden er på offensiven, må vi være i stand til å gjøre retrett for å reorganisere styrkene våre og gjøre dem i stand til å overleve for å kunne lansere nye offensiver i framtida.

198. Fordi, om vi ikke gjør retrett, kan alle dø i slaget. Og hvis de alle dør i slaget, så heroisk det enn kan være, finnes ingen mulighet for å bygge framtida, som er det alle politiske krefter prøver å gjøre.

199. Akkurat som det er opportunisme å ikke utnytte seg av forholda til å gå fram når de er gunstige for den revolusjonære prosessen, er det eventyrpolitikk å gå fram når forholda ikke er sånn at kampen kan være vellykka.

i) En plattform for kamp som forener
breie lag av befolkninga

200. Kunsten med revolusjonært lederskap er å fremme kamp som er så brei at alle deler av folket som er mot de konservative kreftene, kan forenes og gi gjensidig støtte i kampen for å bekjempe den fienden.

201. En god politisk strateg er en som fremmer denne bredden.

202. Lenin mente det var grunnleggende for å lykkes å skape det han kalte et positivt handlingsprogram.

203. Vi kan kalle det en plattform for kamp som forener de breie lag av befolkninga.

204. Denne plattformen for kamp eller dette positive handlingsprogrammet – som Lenin kalte det – må inneholde saker som knytter alle de folka sammen.

205. Hvis vårt handlingsprogram, vår plattform for kamp, er en veldig radikal plattform, vil mange grupper bli skremt vekk og fjerne seg fra kampen, og isteden for å legge sammen krefter, trekker vi krefter ifra.

206. Dette er viktig, fordi vi til tider tror at å for være revolusjonære må vi fremme de mest radikale standpunktene.

207. Men det kan skape den motsatte effekten, fordi det ikke lar oss vinne nye krefter, de kreftene som i framtida vil gjøre mulig det som i dag virker umulig.

208. Vi har allerede pekt på at det er viktig å finne hvilke krefter vi står mot, hvordan de er organisert og hvilken vei vi skal velge.

209. Vi vil gi ei spesifikk analyse av dette i et seinere kurs. Vi vil se at grunnlaget for denne analysa er analysa av klassesamfunnet, men vi vil ikke gå inn på den analysa helt enda, fordi vi trur det er veldig viktig at vi befrir oss fra skjemaer og at vi i stedet er i stand til å analysere kreftene vi står opp mot.

210. Når vi kommer til å analysere klasser, vil vi se hva som ligger bak disse kreftene, men for øyeblikket kan vi presist beskrive disse motstående kreftene.

j) Hvem kan vi regne med støtte fra, og hvem må vi kjempe mot?

211. Lenin pekte på at revolusjonær strategi burde peke på de vi kan regne med støtte fra, de som må kjempes mot, og under hvilke konkrete forhold.

212. Dette er det viktigste elementet.

213. En må finne ut – som vi sa tidligere – den generelle strategien og taktikk ved hver nye konjunktur.

214. Og jeg sa at dette må gjøres ved hver ny konjunktur fordi situasjonen forandrer seg hele tida: I Venezuela var situasjonen etter den grunnlovgivende forsamlinga blei danna, helt annerledes enn situasjonen før kuppet i april 2002.

215. Så, etter å ha laget en analyse av den spesifikke situasjonen, må vi utarbeide taktikker, som er handlingene vi utfører for å nå våre strategiske mål.

216. Taktikkene må inneholde en referanse til organisatoriske strukturer, altså: hvordan vi organiserer oss sjøl. Vi må huske at hvis vi er i krig mot en væpna okkupant, vil vår tilnærming til den utfordringa være veldig annerledes enn om vi kjemper mot en fiende i valgkamp eller i media.

217. Vi må så skille mellom de ulike organisatoriske strukturene vi må ta til, og metodene for kamp vi kommer til å bruke. For eksempel, vil vi ty til opptøyer eller stille til valg?

k) Utnytt motsigelser blant fienden

218. Denne spesifikke måten vi utnytter motsigelser blant fienden på, er veldig viktig, fordi det ikke bare er et spørsmål om å evaluere fiendens styrke, men om å beregne både styrker og svakheter. Og blant svakhetene er motsigelsene som oppstår internt i fiendens rekker.

219. Det ble for eksempel sagt at i presidentvalget i Venezuela i 2012 kom Chavez til å vinne, blant annet fordi fienden – Chavez’ rivaler – var totalt splitta.

l) Former for agitasjon og propaganda

220. Til sist har vi spørsmålet om hva slags agitasjon og propaganda som bør brukes, fordi folk drives av ulike motivasjoner, og de politiske verktøya burde kunne adressere de motivasjonene sånn at folk blir inspirert, handler og kjemper. En del av dette er rolla til det vi kaller «politiske slagord», som er nettopp de sterke ideene som trengs for å motivere folk til å kjempe for spesifikke mål.

221. Politiske slagord er korte fraser som fungerer som mektige ideer som oppsummerer meninga og retninga for ei handling.

222. Her vil jeg gi et veldig klart eksempel. Da den russiske revolusjonen skjedde i februar, var det to krefter som styrta tsarismen: På den ene sida folk som var organisert i arbeider- og soldatsovjeter, på den andre sida de borgerlige kreftene som tok over statsapparatet.

223. Da Lenin var i utlandet – i eksil – trodde han det grunnleggende slagordet måtte være: «Ned med den provisoriske borgerlige regjeringa, sånn at folket, organisert i sovjetene, vil vinne og ta over makta sjøl.»

224. Men da han ankom Russland, innså han at folket trudde på den regjeringa fordi den, til forskjell fra tsaren, hadde åpna opp demokratiske rom. Fra da politiet hadde blitt eliminert, kunne folket fritt organisere møter. Folket følte de hadde blitt befridd fra tsaristisk undertrykking, og de var overbevist om at de ville få fred. På det tidspunktet var det fred.

225. Folket hadde mange illusjoner, men Lenin og bolsjevikene visste at den nye regjeringa ikke kom til å opprettholde freden, at den var interessert i å fortsette krigen på grunn av klassesammensetninga i regjeringa og dens tilknytning til imperialismen, etc.

226. Hva sa Lenin i den situasjonen? Vi kan ikke reise slagordet: «Styrt den provisoriske regjeringa», folket vil ikke forstå, folket tror på regjeringa. Hva må gjøres?

227. Oppgava partiet hadde på det tidspunktet, var å utdanne, å forklare folket at regjeringa de trudde på, ville gå til krig. Og det skjedde: Kort tid etter erklærte regjeringa krig.

228. På det tidspunktet innså de delene av folket og arbeiderne som hadde hørt bolsjevikenes budskap, at de hadde rett.

229. De begynte å forandre standpunkt og tenkemåter, og ville nå bekjempe den borgerlige regjeringa fordi de ikke ville fortsette krigen.

230. Det var da slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!» måtte reises.

231. Dette er viktig, fordi et slagord kan virke riktig, men om det ikke stemmer overrens med synspunkter og følelsestilstander i folket på det tidspunktet, kan det være feil.

232. Vi må kunne oppdage når et tilsynelatende riktig slagord virkelig er et sterkt utsagn som vil forene de breie lag mot hovedfienden, som i 1917 i Russland, etter februarrevolusjonen var den provisoriske regjeringa.

IV. Folkets virkelighetsoppfatning

233. Nå skal vi se på et spørsmål som er veldig viktig, spørsmålet om folkets virkelighetsoppfatning, eller politiske bevissthetsnivå.

a) Begrepet «massene» virker for homogeniserende

234. Det er kritisk at vi tar med i beregninga folkets eller grasrotas virkelighetsoppfatning. Vi prater om «folkets virkelighetsoppfatning» heller enn «massene», et begrep mest assosiert med Lenin og marxist-leninistisk litteratur fra det tjuende århundret.

235. Problemet med begrepet «masser» er at det ikke er til så stor hjelp som det en gang så ut til å være, fordi vår 21. århundre-visjon av det revolusjonære subjektet er differensiert, mens begrepet «masser» – uavhengig av intensjon – virker homogeniserende.

236. Vi foretrekker å prate om «folket» eller «det folkelige grunnlaget».

b) Faren i subjektive analyser

237. Legg merke til at vi har sagt at det er grunnleggende å analysere maktforholda, men i analysen av maktforholda kan vi ikke være subjektive.

238. Om vi legger hele hjertet og all vår lidenskap inn i kampen, trur vi ofte det er mer styrke i den revolusjonære leiren enn det faktisk er, og det er ei tabbe.

239. Det er ikke mer revolusjonært å anta at våre styrker er større enn de er. Hvorfor? Fordi vi planlegger våre slag basert på hvordan vi analyserer styrkene vi har. Om vi går til kamp, og vi trur vi har en hær på ti tusen soldater, og vi planlegger basert på at ti tusen soldater vil slåss, men vi bare har fem tusen eller to tusen soldater, er det liten tvil om at vi vil tape, fordi vi kan ikke vinne et slag med to tusen soldater om vi planlegger for ti tusen.

240. Og denne feilen er en som ser ut til å dukke opp ofte på venstresida. Vi blir offer for å diagnostisere subjektivt hvor stor styrke vi faktisk har. Og hva gjør vi så? Vi kommer med dårlige antagelser og feilinformerer våre ledere og planlegger slag uten å ha hverken ressursene eller folka som er nødvendige for enn sånn oppgave.

c) Folkets virkelighetsoppfatning

241. Vi må være i stand til å vite hvordan folkets virkelighetsoppfatning er, og vi må vite hvordan fiendens virkelighetsoppfatning er. Det er veldig viktig.

242. Vi må også vite hva som er den virkelige internasjonale konteksten vi slåss i.

243. Med disse vurderingene på plass må vi så utarbeide linjer for handling.

d) Ledere må lære å lytte

244. Men for å oppnå ei klar innsikt i folkets virkelighetsoppfatning må vi lytte, og dessverre, mange av våre ledere veit ikke hvordan en lytter. De veit hvordan en planlegger politisk, de veit hvordan en gir ordre, men de veit ikke hvordan en lytter.

245. Å herske ved å adlyde, noe Evo Morales ofte snakker om og som har sin opprinnelse hos zapatistene, er sjelden oppnådd i praksis. I virkeligheta blir ordre gitt for å adlydes. En hersker ikke basert på å adlyde folket.

e) Å gi feil informasjon er en grov politisk feil

246. Vi sa at ledere ofte ikke er gode til å lytte, men disse ledernes underordna – det midtre sjiktet – har også en tendens til å feilinformere sine ledere. For å blidgjøre dem eller av politisk opportunisme gir de feil informasjon, de får situasjonen til å høres bedre ut enn den egentlig er.

247. Jeg mener det er en stor politisk feil som fortjener seriøs straff, fordi faren i ikke-objektiv informasjon er at den fører til feil avgjørelser, feil strategier eller feil taktikk som resulterer i nederlag og demotiverer folket.

248. Når vi gjør dette, gjør vi oss skyldige i grov uansvarlighet.

249. Det er derfor ei revolusjonær plikt å være presist informert og å informere ledere presist.

f) Behovet for å innse hva vi gjør feil

250. Og jeg trur hva Facundo Guardado, en salvadoransk leder, sa under revolusjonskrigen, er viktig: «Hvis folket ikke følger deg på det nivået du vil, må du spørre deg sjøl hvorfor. Hva er det jeg gjør feil? Og ikke legge ansvaret på andre.»

251. Vi sier ofte om våre nederlag: Å nei! Det var folket som ikke handla, det var folket som ikke mobiliserte, og vi innser ikke at vi sjøl var de som ikke var istand til å planlegge våre slag riktig.

252. Det er en tendens til subjektivisme. Til tider, på grunn av ledernes revolusjonære lidenskap, kan dette føre til at de blir feilinformert, til tenking om at virkelighetsoppfatninga til folk rundt dem reflekterer virkelighetsoppfatninga til folket generelt.

253. For eksempel, lederen for et veldig kampvillig nabolag tenderer til å tro at andre nabolag og resten av landet har den samme entusiasmen for kamp som hans nabolag, mens hans nabolag ofte er unntaket.

254. Dette skjedde i geriljasonene i Colombia. Når geriljakommandørene så at disiplinen de krevde i soner de kontrollerte – solidariske holdninger, ei rekke tiltak og standarder, etc – ble respektert, projiserte de synet på sonene over på hele landet. En av konsekvensene var at politikken for byene ble utarbeida med de samme kriteriene som ble anvendt i soner de kontrollerte på landsbygda.

255. Og det er derfor så mange folk døde i byene, enten sympatisører eller de som var bygeriljaer, fordi disse urbane militante måtte konfrontere et undertrykkende regime med hele sin styrke i byen, en situasjon som ikke eksisterte i de geriljakontrollerte sonene på landsbygda.

256. Disse subjektive avgjørelsene førte ikke bare til nederlag for revolusjonen, men til mange tapte liv.

257. Å tru at alt partiet sa var riktig, at alt alt det gjorde var bra og nødvendig og at det var nødvendig at virkeligheta tilpassa seg til partiets forslag (og ikke omvendt), var deler av den stalinistiske metoden, og kosta oss dyrt.

258. Isabel Rauber, en mangeårig kollega, og jeg adopterte en metode for å prøve å unngå subjektive bedømmelser og hjelpe til å lage nøyaktige analyser av spesifikke situasjoner. Vi lagde et rammeverk eller en metodologi for å analysere konkrete situasjoner, og vi kalte det «konjunktur». Det vil være tema for en annen pamflett fordi det tar ganske mye tid å beskrive. Vi legger vekt på en serie grunnleggende komponenter hvor folk kan se på ei rekke aspekter av virkeligheta for å oppnå ei nøyaktig analyse av den eksisterende situasjonen.

g) Å skille mellom ulike nivåer av bevissthet i befolkninga

259. Når vi snakker om folkets virkelighetsoppfatning, må vi være istand til å se på de ulike virkelighetsoppfatningene som finnes i folket som helhet.

260. Ikke alle har politisk bevissthet, så det er viktig å skille de delene av folket som har mer politisk bevissthet fra de som har mindre.

261. Det finnes deler som har revolusjonær bevissthet, men det er andre som bare vil ha demokratisk kamp, en fredelig kamp.

262. Det er viktig å skille mellom de ulike nivåene av bevissthet i forskjellige lag av folket.

263. Og vi må vite hvilke interesser som motiverer de ulike lag av befolkninga. Dette må vi finne ut.

h) Å tegne et territoriekart over fordelinga av krefter

264. Det er nyttig å tegne et territoriekart over fordelinga av krefter.

265. Vi har sagt det er viktig å analysere kreftene, men disse kreftene eksisterer ikke i et vakuum. I tilfellet krig er disse kreftene lokalisert i spesifikke territorier, og det samme er sant for kamp som foregår i statsinstitusjoner.

266. For eksempel: I våre mest progressive regjeringer i Latin-Amerika har den gamle økonomiske makta fortsatt enorm styrke. Om vi på den andre sida lager ei oversikt over parlamentene, ser vi at i mange av parlamentene har vi flertall, til tider også i rettsvesenet, i nabolaga og på universitetene, så vi ser at våre styrker har vinni spesifikke territorier.

267. Men konservative krefter dominerer fortsatt mange ting: Media, for eksempel. Til tross for styrken til statsmedia, har det ikke lykkes å bekjempe opposisjonsmedia.

268. Et territoriekart er veldig viktig, og ikke bare et kart over landet, men et som reflekterer situasjonen i ulike regioner og i statsinstitusjonene.

i) Å avgjøre hvilke som er de strategiske territoriene for å lede kampen

269. Og vi må avgjøre hvilke som er de strategiske territoriene for å lede kampen til seier.

270. For eksempel: Da opprøret i Tsar-Russland lyktes, skjedde ikke det over hele landet. Opprøret vart de store byene, Moskva og Petrograd, hvor de revolusjonære styrkene var konsentrert.

271. Det er viktig å ta dette med i beregninga. Etter seieren sa Lenin: «Vi må vinne støtte fra bønda, som representerer det store flertallet i befolkninga».

272. De hadde ikke deltatt i revolusjonen direkte, bortsett fra de soldatene i sovjetene som opprinnelig var bønder.

273. Så vi må kartlegge dette, vi må vite hva som er de strategiske territoriene.

274. For å vinne en revolusjon var det åpenbart strategisk å fremme den i de store byene.

275. Halve hæren var konsentrert der, det var også de mest kampvillige gruppene av arbeidere.

276. Det var de som brakte revolusjonen seier.

277. Hvis det ikke hadde skjedd, om bare perifere byer hadde blitt tatt over, ville det ikke vært mulig å styrte tsarismen.

278. Som sagt – hver gang territoriekartet forandres, hver gang maktforholda endrer seg –må strategien tilpasses.

279. Og vi må være veldig forsiktige, for når vi er på landsbygda, i geriljasoner, er arbeidet lettere.

280. Vi innser ikke at vi til tider kan kontrollere masse territorier, som geriljaene i Colombia, men de kontrollerte ikke storbyen Bogota eller andre store byer. Geriljaen kontrollerer ganske store territorier, men mindre viktige. Så vi må utdype kartet spesifikt med tanke på strategiske territorier.

281. Vi har sagt at det er viktig å begynne med hva som motiverer folket. Vi har forklart hvordan Lenin forsto det, og hvorfor han ikke fremma styrting av den provisoriske regjeringa på et tidspunkt der en kritisk masse av de undertrykte ikke var klare til å høre på ei sånn anbefaling, for ikke å snakke om å handle ut fra den.

282. Vi har sagt ved ei tidligere anledning at Lenin godt forsto at slagordet «Fred, jord, brød» var det korrekte slagordet for å mobilisere flertallet av folket i kampen mot tsarismen. Folket identifiserte seg sjøl med bolsjevikenes slagord: «Fred, jord, brød».

j) Vær forsiktig med kvantitativ analyse!

283. En annen ting: Vær forsiktig med kvantitativ analyse! Hvis tall tas ut av sammenhengen, kan de resultere i fullstendig feil politiske analyser. Du kan for eksempel konkludere med at arbeiderbevegelsen er i frammarsj fordi det var 40 eller 100 streiker i løpet av året, mange flere enn året før, men året etter, når det bare er 20 streiker, deduserer du at arbeiderbevegelsen er i ferd med å svekkes.

284. Men problemet er: Hva var konteksten streikene skjedde i? Hvorfor skjedde 40 eller 100 streiker i fjor og ikke nå? Situasjonen har forandra seg, hæren har gått ut i gata og har drept talløse arbeiderledere. Det var en brutal undertrykkelse. Derfor har kampene det året skjedd i en endra kontekst. Betyr så det lavere antallet streiker at arbeiderbevegelsen er i ferd med å svekkes, eller at arbeiderne ikke har noe vilje til kamp? Ikke nødvendigvis. For eksempel i Nicaragua var arbeiderne forberedt på å kjempe som geriljaer eller på fordekt vis i nabolaga, men ikke i fabrikkene, fordi de ville miste jobben eller bli fengsla.

285. Så en må være forsiktig med tall, en må se på kontekst.

k) Aktiv og passiv folkelig grasrot

286. Til sist, og dette er viktig, må en skille mellom aktiv og passiv folkelig grasrot.

287. Altså: til tider vi gjør beregninger, for eksempel på hvor mye støtte ei regjering har basert på antallet av støttespillere som demonstrerer i gatene, og vi konkluderer, med ei mobilisering av 100 000 folk eller mer: «Med det resultatet vinner vi det neste valget», men vi ikke har tatt med i beregninga at valg ikke mobiliserer de samme typene folk. Det kan være mange revolusjonære som demonstrerer i gatene, men de som vil stemme mot regjeringa vil stemme stille i båsen i stemmelokalet.

288. Det er derfor store overraskelser kan skje, som i Nicaragua: Store folkemasser i gatene støtta Ortega i 1990, men han tapte valget.

289. Vi må være forsiktige med sånt.

290. På den andre sida, må vi ta med i beregninga at mange folk, på grunn av opportunisme, kan mobiliseres til å støtte regjeringa. De har på våre t-skjorter den dagen, men i stemmelokalet – når ingen ser dem – stemmer de den andre veien.

291. Her avslutter vi delen om folkets virkelighetsoppfatning.

V. Fiender, allierte og politisk front

292. Vi skal nå prate om et spesifikt tema vi har kalt «fiender og allierte» og vi kan legge til politiske fronter, fordi vi vil prate ekstensivt om politiske fronter

a) Det umiddelbare målet for den revolusjonære kampen i Russland

293. Du husker Tsar-Russland på slutten av 1900-tallet? Hva var det umiddelbare målet for den revolusjonære bevegelsen på den tida? Hva var det folket så sterkt ønska?

294. Vel, folket, de revolusjonære, bolsjevikpartiet ville bli kvitt tsarismen.

295. Det umiddelbare målet var å styrte tsarismen.

296. I februar 1917, takket være opprøret blant arbeider- og soldatsovjetene og deltakelsen til de borgerlige kreftene, blei tsarismen styrta.

297. Takket være at disse to store opposisjonskreftene kom sammen, ble tsaren beseira.

298. En ny konjunktur åpna seg – som jeg sa før – den provisoriske regjeringa på den ene sida, som representerte borgerskapet, og på den andre sida arbeider- og bondesovjetene. Det var en situasjon med parallell makt.

299. Hvem var den umiddelbare fienden under disse nye forholda?

300. Den provisoriske regjeringa blei den umiddelbare fienden, fordi folket lengta etter fred, og den regjeringa fortsatte krigen.

301. På det tidspunktet ble det klart at den fienden som måtte bekjempes, var den provisoriske regjeringa, og slagordet bolsjevikene reiste var «Ned med den provisoriske regjeringa!»

302. Før jeg fortsetter vil jeg minne deg om at de revolusjonære i Russland ville ha ei omforming av samfunnet, slutt på utbyttinga. De ville ha et ikke-kapitalistisk samfunn, et samfunn som kunne bekjempe føydal og borgerlig makt.

303. Et sosialistisk samfunn: Det var det strategiske målet for bolsjevikpartiet og det viktigste hinderet som sto i veien for å nå målet var tsarismen. Så hovedfienden i den første fasen av revolusjonen var tsarismen. I den andre fasen av revolusjonen var det den provisoriske Kerensky-regjeringa, fordi det var den som sto i veien for at arbeider- og bondesovjetene kunne komme til makta.

304. Og legg merke til at når det gjaldt den provisoriske Kerensky-regjeringa, brukte bolsjevikpartiet to taktikker: Den første var å ikke reise slagordet «ned med den provisoriske regjeringa!», men å dedikere seg til å jobbe med å heve bevisstheta i folket, i fabrikkene, i hæren, forklare folk hva slags regjering det var snakk om, så den umiddelbare støtten til den regjeringa kunne endres til avvisning når den provisoriske regjeringa hadde vist sine sanne interesser.

305. Utdanning, heving av bevissthet og å ikke reise slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!» før det punktet ble nådd hvor den provisoriske regjeringa ble avslørt var den første taktikken.

306. Da den provisoriske regjeringa viste sine sanne farger og gjenopptok krigen, var den andre taktikken de brukte, å reise slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!», og de organiserte seg for å styrte den.

b) Den strategiske og umiddelbare fienden på Cuba

307. Når det gjelder Cuba, hvem var den strategiske fienden?

308. Den strategiske fienden til bevegelsen for å transformere samfunnet til et samfunn uten utbytting og for full utvikling av folket – et sosialistisk samfunn – var den nord-amerikanske imperialismen, cubanske landeiere og det lokale borgerskapet. Disse var de revolusjonæres strategiske fiende, men den mest umiddelbare fienden for den revolusjonære kampen var Batista-regimet.

309. Batista var det primære hinderet: Det som blokkerte de revolusjonæres framgang.

310. Det er veldig viktig å avgjøre hva som er det viktigste hinderet, fordi Batista ble styrta takket være Fidels lederegenskaper.

311. Han forsto at han måtte være veldig fleksibel for å bringe sammen alle de laga av det cubanske samfunnet som hadde motsigelser med Batista.

312. Og blant de laga var det også borgerlige lag, middelklasse-lag, etc, som var misfornøyde med måten Batista styrte.

313. Politikkens kunst er å avgjøre akkurat hvem som er den mest umiddelbare fienden og, gjennom å definere hvem som er den umiddelbare fienden, stake ut en vei for kampen mot den fienden, i tråd med virkelighetsoppfatninga blant folket.

314. En del av Fidel Castros intelligens, var hans forståelse av at den væpna kampen ikke kunne startes før mulighetene for å vinne gjennom valg hadde vist seg å være nytteløse.

315. Angrepet på Moncada-forlegninga var en gest so m lanserte ham i offentligheten, men når han dro til Mexico for å forberede seg på væpna kamp, vel vitende om det cubanske folkets tillit til å vinne gjennom valg, krevde han at Batista utlyste valg. Etter å ha demonstrert sin vilje til å stille til valg, var det først da Batista nekta at han organiserte invasjonen, ankomsten i Sierra Maestra.

c) Den strategiske og umiddelbare fienden i Nicaragua

316. Når det gjelder Nicaragua, skjedde noe veldig likt. Det var en diktator, Somoza. Hvem var den strategiske fienden for Nicaraguas folk? Nord-amerikansk imperialisme, de store landeierne og det pro-imperialistiske borgerskapet. Og hvem var den umiddelbare fienden? Det var Somoza.

317. Den fremste evnen til FSLN, lederskapet til Sandinist-fronten, var å forene alle laga som var i opposisjon til Somoza og vinne omfattende internasjonal støtte.

318. Dette var ekstraordinært fordi i denne Nicaraguanske æraen hadde imperialistene allerede blitt gjort oppmerksomme på mulighetene for at en slik revolusjon kunne skje. Det var folk som Regis Debray som sa at på mange måter var den cubanske revolusjonen en overraskelse, og kunne derfor vinne uten å møte motstand fra USA, men etter det, ville det ikke komme flere sånne overraskelser.

319. Sandinistene vill måtte kjempe vel vitende om at de kunne komme til å møte USAmerikansk intervensjon, og derfor måtte de vinne internasjonal støtte. Faktisk hadde de støtte fra de europeiske landa og ledere som Carlos Andres Perez i Venezuela.

320. Den viktige lærdommen her er at vi må være veldig gode til å definere hvem som er den umiddelbare fienden.

d) Å utnytte motsigelsene blant fiendene

321. Vi må ikke bare kunne avgjøre hvem som er vår umiddelbare fiende, men vi må kunne utnytte motsigelser som oppstår mellom fiender, stimulere de motsigelsene der det er mulig, fordi det vi gjør er å konsentrere vår ild mot den primære fienden.

322. Vi har snakka om fienden, vi har snakka om den primære fienden, vi har snakka om å utnytte motsigelsene blant fiendene.

e) De revolusjonære aleine kan ikke lage revolusjon

323. Vi har snakka om mange ting, men vi har så langt ikke snakka om allianser. Nå vil vi se på spørsmålet om allianser.

324. Vi må lage allianser for å konsentrere de største styrkene vi kan mot vår umiddelbare fiende eller det primære hinderet, for å få til framgang.

325. Det er en grunnleggende feil å tru vi kan lage revolusjonen aleine. Revolusjonære aleine kan ikke lage revolusjon.

326. Når oppstår denne idéen? Generelt vil idéen om at «vi kan lage revolusjon aleine» ikke oppstå når vi er ei lita gruppe, i åpenbart mindretall, fordi det er helt klart at under de forholda kan vi ikke vinne. Istedet dukker den opp når vi er i flertall.

327. For eksempel har vi det som skjedde i Bolivia. Etter en hard kamp mot separatistregionene, senatsopposisjonen og ei rekke aksjoner fra opposisjonskreftene, lyktes kreftene som støtter regjeringa å vinne, takket være mobiliseringa av folket. Evo Morales fremma en sultestreik, det var mobilisering av folk til Santa Cruz, en av opposisjonens bastioner. Evo lyktes i å vinne folkeavstemninga og den grunnlovgivende forsamlinga lyktes i sitt mål, og med alt det endra panoramaet av krefter seg i regionen, og Evo vant presidentvalget i 2010 med god margin.

328. Så, ifølge min analyse, begynte en å overvurdere sine egne krefter og sekterisme oppsto blant kameratene i Bevegelsen for Sosialisme (MAS): De trudde de var så gode at de ikke trengte å gå bredt ut og inkludere andre.

329. Jeg mener det var en stor feil.

330. Jeg vil illustrere den ideen: Hvis revolusjonære aleine er de som gjør det som trengs, virker det åpenbart at ting vil gå raskere, akkurat som et lokomotiv helt klart går fortere om en kobler av vognene bak, enn om det dro ei rekke vogner. Problemet er at revolusjonen må nå fram med alle vognene, ikke bare lokomotivet, eller i dette tilfellet med hele folket, ikke bare med de revolusjonære.

f) Hvordan bygge allianser

331. Hvordan bygger og konsoliderer vi allianser med andre?

332. For å gjøre det, er det viktig å ta med propaganda, aksjon og agitasjon i beregninga.

333. Hva mener vi med propaganda?

334. Når du inngår en allianse med noen du ikke er enig med om alt, kan du framheve det dere har felles, eller du kan framheve det dere er uenige om.

335. President Chavez inngikk sjøl en allianse med deler av mellomborgerskapet, med en gruppe forretningsfolk.

336. Så han la åpenbart vekt på de gode sidene ved disse forretningsfolka, sa at disse forretningsfolka var villige til å samarbeide om å skape arbeidsplasser, at de ville gi arbeid til folket, etc. Han presiserte ikke det faktum at disse forretningsfolka er utbyttere.

337. Det er ikke at disse folka slutter å være kapitalister, de fortsetter å være kapitalister. Det som skjer, er at propagandaen vektlegger de tinga som er positive for prosessen.

338. Når det gjelder aksjoner: Når de delene av alliansen som ikke er vår, angripes av konservative krefter fordi de støtter oss, må vi handle solidarisk med dem.

339. Når det gjelder agitasjon er det veldig viktig å avsløre alt fienden gjør, alt de konservative kreftene gjør, alt som avvises av de kreftene vi er alliert med.

340. Det er mange ting vi burde kunne peke ut, sånn som den umenneskelige oppførselen til de konservative kreftene.

341. For eksempel den katolske kirka i Venezuela, som forsvarer en student i sultestreik mot Chavez, men som ikke er bekymra nok til å gi ly til ofrene for en storm. Vi må peke på dette sånn at de mest oppmerksomme kreftene blant våre midlertidige allierte ser motsigelsene (forskjellene) de har med de mer konservative kreftene, og det de har felles med oss.

g) Avtaler og kompromisser

342. Når vi danner allianser må vi skille mellom avtaler og «kompromisser».

343. Vi kan lage avtaler med andre krefter uten at noen av partene avskriver seg sine egne interesser. Når det gjelder krig, kan borgerlige krefter støtte geriljaene, gi dem mat for å lykkes i å angripe en forlegning. Her er det en avtale: De borgerlige sektorene vil gi dem mat, og ved å gjøre det fraskriver de seg ingenting, det er bare snakk om samarbeid.

344. Men det finnes andre allianser som innebærer kompromisser. Vi forstår kompromisser som fraskriving av noen av våre krav for å oppnå en politisk avtale med andre aktører.

h) kan revolusjonære akseptere kompromisser?

345. Det finnes kamerater blant de mer radikale delene av venstresida som sier de ikke vil akseptere noen kompromisser, at å gjøre det er å være reformist, å ikke være revolusjonær nok eller å være en forræder mot revolusjonen.

346. Men Lenin insisterte kraftfullt på at en må forstå at noen ganger må en godta kompromisser.

347. Det finnes kompromisser som hjelper revolusjonen og er revolusjonære, men det finnes også kompromisser som er klart forræderske, og vi må kunne skille mellom dem.

348. Hva slags kompromisser kan virkelig hjelpe revolusjonen?

349. Jeg vil gi et eksempel som var veldig kontroversielt i sin tid og fortsatt er det: Fredsavtalen i Brest Litovsk, som avslutta krigen i 1918 mellom Russland og keiserdømmet Tyskland.

350. Noen mener fortsatt at det var feil av Lenin å beslutte at det var nødvendig å signere den fredsavtalen, uten at de tar med i beregninga at det var en situasjon der revolusjonære Russland, siden oktoberseieren, hadde lidd under borgerkrig og imperialistisk intervensjon.

351. Situasjonen for den Røde Armé var veldig komplisert på det tidspunktet.

352. Avtalen ble signert i mars 1918. Det var helt klart en retrett, territorier ble avgitt, men hvorfor ble den signert? Fordi tanken var at bare gjennom å avgi territorier kunne revolusjonen taes vare på.

353. Det var et spørsmål om revolusjonens overlevelse.

354. Alternativene var: Du kunne enten fortsette kampen, og revolusjonen ville dø, for det var fare for at revolusjonen kunne dø, eller du kunne gjøre retrett, avgi deler av territoriet ditt for å la revolusjonen overleve.

355. Lenin sa at det var ikke sant det de som var mot avtalen sa; at uansett om en gikk fram eller gjorde rettrett så ville revolusjonen dø

356. Han sa: «Vi gjør retrett, vi konserverer styrkene våre, og etterpå går vi framover».

357. Du kan være enig eller uenig med Lenins utsagn, men ingen kan benekte at han var en ekstraordinær strateg.

358. I en tekst kalt De viktigste oppgavene i vår tid, som han skreiv i mars 1918 (1), sa Lenin: «Vi har forrådt ingenting og ingen, vi har ikke helliggjort eller dekt over noen løgner, vi har ikke nekta å hjelpe en enkelt venn eller kamerat i nød på alle måter vi kan og med alt vi har til rådighet. En general som trekker tilbake restene av sin hær inn i landet når den har blitt slått eller er i panikkarta flukt, eller som, i ekstreme tilfeller, beskytter sin retrett med en krass og ydmykende fred, er ikke skyldig i forræderi mot den delen av hæren han er ute av stand til å hjelpe, og som har blitt avskåret av fienden. En sånn general utfører sin plikt ved å velge den eneste måten å redde det som ennå kan reddes, ved å nekte å gamble uansvarlig, ved å ikke pynte på den bitre sannheten for folket, ved å «avgi rom for å vinne tid», ved å utnytte alle og ethvert pusterom, uansett hvor kort, for å mønstre sine styrker og la hæren hvile eller komme seg, hvis den er ramma av desintegrasjon og demoralisering.

359. Lenin visste godt at dette var et upopulært tiltak. Hvem er glad for å gi opp deler av sitt eget territorium?

360. Men ved å kjenne maktforholda, tilstanden til sin egen hær, så han at ved å avgi territorier og signere en frastøtende fredsavtale – som han beskrev den – vil han muliggjøre overlevelsen til revolusjonen. Historia viser at han hadde rett.

361. For: Hæren kom seg, og landet ble endra til den store Sovjetunionen.

362. Jeg ga dette eksempelet for å vise at noen ganger er det riktig å kompromisse.

363. Vi har snakka om allierte, at det kan forekomme avtaler og kompromisser.

364. La oss nå se på hva slags allierte det kan være.

i) Strategiske og taktiske allierte

365. Det finnes strategiske allierte og taktiske allierte

366. Strategiske allierte er de kreftene i folket som støtter revolusjonære i å nå den strategiske endringa av landet.

367. Taktiske allierte er de kreftene som støtter oss i en fase av utviklinga fordi de har mer til felles med oss enn de konservative kreftene. Men vi veit at på et eller annet punkt i handlingsforløpet, vil de velge en annen vei.

368. Det er veldig sannsynlig – for eksempel – at borgerlige krefter vil støtte prosessen i en fase, men vil stå mot den når prosessen radikaliseres mot sosialisme. De er allierte med oss i den fasen fordi de tror de kan forbedre sin posisjon for å bedre kunne kjempe under andre forhold.

369. Vi må også skille mellom interne og eksterne allierte.

370. Vi må huske at det er grunnleggende å ha eksterne allierte – som Chavez alltid hadde.

371. Vi kan ha et stort flertall nasjonalt som støtter vår prosess, men om eksterne krefter som står mot oss er mektige nok, kan de knuse oss. Det finnes helt klart ingen revolusjon som kan lykkes i et land aleine.

372. Akkurat som med interne allierte, kan vi skille mellom strategiske og taktiske allierte blant internasjonale allierte.

j) Potensielle og virkelige allierte

373. Det er også viktig å skille mellom potensielle allierte og virkelige allierte.

374. Hvis du er en god strateg, kan du forutse hvem som vil være med deg om du gjør godt arbeid med dem. De kan være mot oss nå, men å jobbe politisk med dem kan vinne dem over til en forståelse av at vi har felles kortsiktige mål; de kan bli våre allierte.

375. Så en politisk strateg er i stand til å endre de potensielle allierte til virkelige allierte.

376. Og en god strateg er en som er i stand til å integrere inn i kampen alle de som fortsatt ikke har blitt med oss, men som kunne være villige til å gjøre det.

377. Husker du at vi nevnte idéen om et positivt handlingsprogram eller en plattform for kamp?

378. Idéen er å skape en plattform for kamp mot hovedfienden, en plattform som så mange som mulig av kreftene som finnes i landet kan identifisere seg med.

k) Alliansens politikk

379. La oss nå se på alliansens politikk.

380. La oss først definere begrepet: Alliansens politikk er de orienteringene som fører alliansen i ei bestemt retning. Alliansenes politikk er retningslinjene som etablerer alliansene.

381. Vi kan ikke bare ha en politikk for allianser orientert mot å vinne krefter over til oss, altså overbevise deler av borgerskapet, eller deler av venstresida, eller deler av arbeiderklassen om å støtte oss. Dette er alliansepolitikk for å vinne allierte.

382. Vi trenger også alliansepolitikk for å nøytralisere krefter.

383. Om vi veit at en bestemt sektor ikke kan vinnes over, kan vi følge en politikk som i det minste hindrer den sektoren fra å støtte fienden, prøve å holde sånne krefter på sidelinja.

384. Dette kalles nøytraliseringspolitikk.

l) Taktisk fleksibilitet

385. Alle de tinga vi har prata om – taktikk, allianser, forpliktelser – krever taktisk fleksibilitet.

386. Dessverre er det krefter på venstresida som ikke forstår nødvendigheten av taktisk fleksibilitet. De jobber mye med strategiske slagord, med store tanker, men de veit ikke hvordan de skal oppføre seg i en komplisert virkelighet, med mange avskygninger, med de mange gråtonene som finnes, når de skal forholde seg til konkrete situasjoner.

387. Og, gitt at på generelt grunnlag er disse kreftene beundrere av Lenin, virker det viktig for meg at de burde lytte til den Lenin de beundrer så mye, så de ser hvordan han stilte spørsmålet om taktisk fleksibilitet.

388. I boka Venstrekommunismen: En barnesjukdom (2) skreiv Lenin: «Den mektigere fienden kan bekjempes bare ved å yte den største innsats og ved den grundigste, forsiktigste, oppmerksomme og obligatoriske bruken av hvilken som helst, sjøl den minste rift mellom fiendene, enhver konflikt mellom borgerskapet i de ulike landa og ved å utnytte enhver, sjøl den minste mulighet for å vinne allierte blant massene, sjøl om disse allierte er midlertidige, vakler, er ustabile, upålitelige og avhengige av omstendighetene.

De som ikke forstår dette, avslører en manglende evne til å forstå sjøl det minste fnugg av marxisme, av moderne vitenskaplig sosialisme generelt. De som ikke har bevist i praksis, over en ganske betydelig periode, og i ganske ulike politiske situasjoner deres evne til å bruke denne sannheten i praksis har enda ikke lært å hjelpe den revolusjonære klassen i sin kamp for å frigjøre alle arbeidende mennesker fra sine utbyttere. Og dette gjelder i like stor grad i perioden før og etter proletariatet har vunnet den politiske makta.

389. Jeg mener det er helt klart at Lenin insisterte på nødvendigheta av taktisk fleksibilitet.

m) Allianse er ikke sammenslåing

390. Til sist må vi forstå at en allianse ikke er det samme som ei sammenslåing. Når to krefter går sammen for å skape en framtidig enhet, kan en snakke om sammenslåing: For eksempel når to partier på venstresida slås sammen til en politisk organisasjon.

391. Sammenslåing skjedde tilfellet Venezuelas Forente Sosialistparti (PSUV), når Chavez fremma  dannelsen av et revolusjonært parti og hvor andre venstresidepartier, i tillegg til bevegelsen for den Femte Republikk, gikk inn i PSUV.

392. Så ei sammenslåing er en ting; allianser er noe annet.

393. Ei sammenslåing er en permanent enhet, to krefter som var separate etablerer seg som en enkelt enhet.

394. En allianse er en midlertidig enhet der hver av kreftene opprettholde sin profil, sine karakteristikker og sin autonomi.

n) Tilfeldige allianser, avtaler og politiske pakter

395. Det kan også finnes ulike typer allianser. Det kan være tilfeldige allianser som ganske enkelt involverer samla aksjoner: Vi kan for eksempel bli enige om å mobilisere stort mot Carlos Andrés Pérez (tidligere president i Venezuela). Borgerlige krefter, middelklassenes progressive partier og venstresidepartier kan bli enige om å demonstrere i gatene.

396. Dette er tilfeldige allianser, eller forente aksjoner. Tilfeldige, men ikke uviktige.

397. Avtaler er mer organiserte allianser, sjøl om de ikke nødvendigvis er formaliserte: «Jeg gjør en avtale med deg på et punkt: hver av oss prater i 20 minutter på møtet».

398. En politisk pakt er mer formell. Et dokument tegnes opp der begge parter forplikter seg til visse mål, aksjoner etc.

o) Permanente allianser: Politiske fronter

399. Til sist finnes det permanente allianser, allianser for langsiktige prosjekter, de som blir politiske fronter.

400. Politiske fronter er ikke partier, i den forstand at de ikke er enhetlige politiske organisasjoner.

401. En front er en type politisk organisasjon som forskjellige politiske organisasjoner deltar i mens de beholder sin autonomi. Men disse ulike politiske organisasjonene har en felles plattform, et felles program og disiplin til å la dem fungere sammen.

402. Uruguays Breie Front er en politisk front, som også Folkets Enhet i Chile. Begge var politiske fronter.

403. Hva er forskjellen mellom disse politiske frontene, Folkets Enhet i Chile og Uruguays Breie Front?

404. Jeg synes det er veldig interessant å undersøke forskjellen.

405. I Chile ble Folkets Enhet danna av alle partiene på venstresida: Sosialistpartiet, Kommunistpartiet, Det Radikale Partiet og Det Kristne Venstrepartiet. Den chilenske Bevegelsen av Revolusjonære Venstre (MIR) ble ikke med i Folkets Enhet. MIR var mot Folkets Enhet-fronten, som det anså som reformistisk, men det støtta likevel Allende.

406. I Chile kan vi si vi hadde en politisk front, sammensatt av partier, og samtidig en allianse mellom den politiske fronten og MIR.

407. Den chilenske politiske fronten Folkets Enhets karakter, var at det helt grunnleggende var summen av partiene, og styrken var summen av militante i de partiene.

408. Uruguays Breie Front er noe helt annet.

409. Uruguays Breie Front var også sammensatt av partier, kanskje et mye breiere spektrum av partier, for i tillegg til Sosialistpartiet og Kommunistpartiet var det også progressive deler av det Konservative Partiet som deltok i den fronten. Det var også de uruguayanske Kristendemokrater, som er kristendemokrater jeg anser for å være mer progressive enn de chilenske kristendemokratene.

410. Det interessante aspektet ved den uruguayanske politiske fronten – den lengst levende fronten i Latin-Amerika, den oppsto i 1971 og har vart i 42 år – er at den forener tre partier samtidig som den går inn for at innbyggerne skal etablere grasrotkomiteer. Resultatet av denne tilnærminga var at, gitt den enorme støtten frontens program hadde, to tredjedeler av folket i disse grasrotkomiteene ikke var militante fra partiene, men individer som ble tiltrukket av programmet og plattformen for kamp.

411. Jeg tror disse erfaringene er veldig viktige. Jeg sier alltid: Det er summer som legges sammen, som i tilfellet chilenske Folkets Enhet, med partiene og deres militante; og det er summer som multipliseres, som i tilfellet Uruguays Breie Front.

412. To tredje deler av folka som kom til den uruguayanske Breie Front, var ikke militante partimedlemmer sjøl. Den Breie Front søkte å gi dem rom og representasjon og deltakelse i beslutningsprosesser, fordi deres rolle ikke er begrensa til å være velgere eller del av grasrotmobilisering. Nei! De er også tatt med i beslutningsprosesser.

413. Allianser må ikke alltid etableres bare mellom ledere eller topptillitsvalgte i ulike organisasjoner eller ulike sektorer; allianser kan dannes med grasrotorganisasjoner, uformelle allianser kanskje, men helt klart allianser.

414. For eksempel: Da Lenin og bolsjevikene tok makta, fremma de ikke bolsjevikenes landbruksprogram, men adopterte i stedet de Sosial-revolusjonæres program, et parti med røtter blant bønda. Grunnen til å adoptere programmet til et parti som representerte flertallet av bønder, uten å ha etablert en formell allianse med partiet, var for å prøve å etablere en allianse med det sosiale grunnlaget til det partiet, over hodet på partiets ledere.

415. Dette kan og må gjøres når ledere ikke forstår nødvendigheten av slike allianser.

416. Til sist må vi forstå at om alliansen ikke består av likeverdige, vil det bli motsigelser i hjertet av alliansen, og derfor vil det være både enhet og kamp.

417. Men sjølsagt er kampen om de ideologiske eller programmatiske elementene som ikke deles, ikke en kamp mellom fiender. Det er en kamp i folket, og derfor må det finnes regler som forhindrer splittelse og separasjon av allierte, og sikre respekt for ulikheter så enheten ikke brytes.

418. Igjen, her er den Breie Front et eksempel på den typen debattkultur, på den aksept for forskjeller som trengs.

419. Det finnes folk som reiser til Uruguay og tror at den Breie Front vil oppløses, fordi diskusjonene er så seriøse og offentlige. Men den Breie Front fortsetter å eksistere, for en stor del, takket være den toleransen.

Spørsmål

1. Hva slags kritikk vil du reise av definisjonen av politikk som det muliges kunst?

2. For å være en god politiker, må en være en realist eller en drømmer?

3. Hvilken rolle spiller maktforholda i politikken?

4. Hva må en revolusjonær politiker gjøre når han møter negative maktforhold?

5. Forklar hvorfor vi sier at politikk er kunsten å gjøre det umulige mulig. Er ikke dette bare ønsketenking?

6. Forklar hvorfor vi sier makt ikke bare er å ha posisjoner i statsapparatet.

7. Forklar hvorfor vi mener at revolusjonær politikk avhenger av folkelig organisering.

8. Finnes skepsis til politikk og politiskere i ditt område? Hva er grunnen?

9. Hvordan kan vi oppdage en kvalitativ endring i den politiske situasjonen?

10. Velg et latin-amerikansk statsoverhode som eksempel, og pek på hva slags maktforhold som fantes på internasjonalt nivå da de vedkommende ble valgt?

11.Hva var de interne maktforholda?

12. Hva ble gjort for å endre de interne maktforholda?

13. Hva var de viktigste faktorene som bidro til framveksta av en ny politisk konjunktur?

14. Hvem utgjør den oligarkiske blokk, og hvem utgjør den revolusjonære blokk?

15. Hvorfor er hæren i Venezuela annerledes?

16. Hvorfor kan folk lære mer i revolusjonære tider enn på mange år med utdanning?

17. Hvilke faktorer må vi ta med i beregninga for å planlegge våre slag godt?

18. Kjenner du til et eksempel på politisk kamp i ditt land som var dårlig planlagt?

19. Hva mener vi med maktforhold? Gi et eksempel.

20. Gi et eksempel på en spesifikk strategi, og taktikkene som brukes i den.

21. Hvorfor trenger vi taktisk fleksibilitet?

22. Gi et eksempel på politisk opportunisme.

23. Når kan vi si at en spesifikk person er voluntarist?

24. Kan du peke på en politisk kamp der flere mennesker har blitt skadelidende enn nødvendig?

25. Hvorfor er korrekt analyse av en konkret situasjon så viktig i politikk?

26. Er bruk av væpna kamp alltid riktig?

27. Gi et eksempel på den riktige måten å utnytte motsigelser blant fienden.

28. Hvorfor må vi slutte å bruke begrepet «massene».

29. Hvorfor må vi unngå å være subjektive når vi analyserer maktforholda?

30. Hvordan kan vi oppnå ei pålitelig oppfatning av folkets virkelighetsoppfatning?

31. Forklar hvorfor å feilinformere en leder er så alvorlig?

32. Tror du våre ledere lytter til folket?

33. Gi et eksempel som viser at det er ulike bevissthetsnivåer blant folket.

34. Tegn et territoriekart over kreftene som står mot din president, og hvorfor de er posisjonert i akkurat de områdene.

35. Hva slags slagord kan mobilisere folk?

36. Forklar hvorfor forsiktighet må vises med kvantitative analyser ved å gi et eksempel.

37. Hva var det strategiske målet til bolsjevikpartiet?

38. Hvem var den umiddelbare fienden i den første og andre fasen i bolsjevikrevolusjonen og hvorfor?

39. Hvem er den strategiske fienden, og hvem er den umiddelbare fienden i ditt land? Hvorfor er det viktig å være klar på forskjellen mellom fiender?

40. Da Lenin kom tilbake til Russland, hvorfor avviste han – vel vitende om at den provisoriske regjeringa ville fortsette krigen – slagordet «Ned med den provisoriske regjeringa!»? Er det ikke sjølmotsigende å avvise det i februar, men akseptere det få måneder seinere?

41. Kan du gi et eksempel på latin-amerikanske ledere som har vært istand til å utnytte motsigelser mellom revolusjonens fiender?

42. Kan ei regjering påstå at den bygger sosialisme, mens den er alliert med borgerskapet? Gi et eksempel der du tror dette er tilfelle.

43. Kan revolusjonære akseptere kompromisser som står i veien for umiddelbar implementasjon av deres program?

44. Kan en dogmatisk leder, som alltid prater om prinsipper, men som veit lite om den konkrete virkeligheta rundt dem, være en god strateg? Veit du om noen sånne ledere?

45. Burde en militant akseptere at revolusjonen noen ganger må slå retrett på noen saker?

46. Hvorfor er det viktig å være klare på hvem som er våre potensielle allierte?

47. Kan du gi et eksempel på en politikk for en allianse som vinner over krefter til prosjektet, og et annet på politikk for en allianse som nøytraliserer opposisjonskrefter?

48. Gi et eksempel på sammenslåing.

49. Hvilke ulike typer allianser finnes?

50. Gi et eksempel på felles aksjon.

51. Gi et eksempel på avtaler.

52. Gi et eksempel på en politisk pakt.

53. Gi et eksempel på en politisk front.

54. Hvorfor tok bolsjevikene til seg landbruksprogrammet til et annet parti heller enn å implementere sitt eget?

55. Hvorfor sier vi at alle allianser innebærer enhet og kamp?

Noter:

1. Lenin, Collected Works, volume 27, p.161
2. Lenin, Selected Works in three volumes, vol. 3, Progress Publishers, Moscow, 1967, pp. 379–380.  

Jenny Dahl Bakken er fra Oslo, og er antirasistisk ansvarlig i Rød Ungdoms sentralstyre.

«Hvis du er ung, baskisk og kjemper for noe, kan du bli arrestert.» 17 år gamle Nadia Perez Hidalgo er feminist, ungdomsaktivist og medlem av den venstreradikale ungdomsorganisasjonen Ernai. Organisasjonen jobber for sosialisme, feminisme og uavhengighet fra Spania. Den er ikke forbudt – foreløpig. Men det kan skje. Gang på gang har det skjedd, hver gang de har organisert seg har myndighetene stemplet dem som terrorister. Folk har ikke turt å fortsette å engasjere seg. Ungdommer har blitt fengslet og innesperret langt fra familie og venner. 16. april ble en arrestordre utstedt på åtte unge mennesker fra Donostia som var med i ungdomsorganisasjonen Segi. Den yngste er 25, den eldste 31. De har allerede blitt dømt for å «være medlem av en terrororganisasjon». De eneste bevisene påtalemyndigheten har i saken er t-skjorter, klistremerker, plakater og cd-er. De åtte unge arresteres for sitt politiske arbeid. Flere av dem oppgir å ha blitt torturert i fengsel og tvunget til å skrive under på en erklæring om at de var terrorister. Spanske terrorlover er blant de strengeste i Europa. Senest i fjor krevde menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg at Spania opphevet sin utvidede anti-terrorlov fra 1975 som lar Spania holde «terrorister» fengslet på livstid.

Det er stille, bare lyden av barneføtter som treffer en ball og fjern krangling kan høres i den lille byen Ordizia. Sola skinner på åsene rundt byen. Det er ingenting som tilsier at dette området for bare noen tiår siden var åsted for en av Europas mest intense frigjøringskamper. Nå er våpnene lagt ned, men sporene etter kamper mellom ETA og myndigheter gjennomsyrer samfunnet. Alle kjenner noen som sitter i fengsel. Fedre, mødre, søsken, fettere, kusiner. Naboer. Foreldrene til klassekamerater, mannen til dama som eier den lokale matbutikken. Rundt omkring på husvegger og tagget i bybildet henger plakater og flagg til støtte for et fritt Baskerland, med krav om at fangene skal overføres til soning i de baskiske områdene. I dag holdes mange av dem opp til hundrevis av kilometer unna familie og venner. Organisasjonen Herrira jobber tett på fangene, med krav om at fangene skal overføres til baskiske fengsler.

Grasrotorganisering og samarbeid

Noen mil unna Ordizia ligger Orduña. Her ble ungdomsfestivalen Gazte Danbada avholdt i påsken. Flere tusen ungdommer samlet seg for noen dager med politisk påfyll, generell fyll og samhold. Det var internasjonale delegater fra mange land, blant annet Irland, Danmark, Kurdistan, Vest-Sahara og undertegnede fra Norge. Festivalen viste at engasjementet for baskerne lever også internasjonalt. Herrira var bare en av mange som talte på festivalen, blant annet i en paneldebatt om politiske fanger med debattanter fra Vest-Sahara og Kurdistan.

Festivalen åpnet for de internasjonale delegatene med en presentasjon av et nettverk av forfulgte aktivister. Nettverket er nytt, og fortsatt i etableringsfasen. Det er både baskiske aktivister fra den franske og den spanske siden. De lever i forskjellige virkeligheter, og jobber fortsatt med en strategi om hvordan man enklest mulig kan samarbeide. Bevegelsen er skapt ut fra folkelige krav, og har forsøkt å sette sammen forskjellige ønsker. Den skal være en nasjonal bevegelse, med hovedvekt på lokale avdelinger. Det skal arrangeres folkemøter i landsbyene for å ha en mest mulig demokratisk organisasjon. Målet er ikke verdensomspennende revolusjon, eller nødvendigvis frihet for Baskerland i første rekke (selv om det uten tvil er et mål). Målet er først og fremst å endre folks hverdag, å bety noe. Samtidig er organisasjonen i stor grad politisk – de arrangerer blant annet kurs for å bevisstgjøre ungdom hva kapitalismen betyr for livene deres.

Internasjonal solidaritet

De irske representantene fra partiet Sìnn Fein delte gjerne av sin erfaring rundt temaet frigøringsbevegelser og frihetskamp. Det er lenge siden IRA la ned våpnene, noe den irske delegaten Barry McColgan syns var rett. «Den væpnede kampen var viktig da den foregikk, men det var riktig å avslutte den. Den hadde utspilt sin rolle,» sier Barry, som mener den irske frigjøringsbevegelsen i dag kommer lenger gjennom fredelig politisk kamp. I Baskerland har de fleste slått seg til ro med våpenhvilen, men noen mener fremdeles den væpnede kampen er helt nødvendig. På pubene nattestid kan man høre spredte slagord: Una! ETA! Mili! Tara! (Una ETA militara, et bevæpnet/ aktivt ETA, forfatters anm)

Det er inspirerende for aktivister fra hele verden, både landene i konflikt som Vest-Sahara og fredelige land som Norge og Danmark, å se at det går an å samle så mange ungdommer på en politisk leir. Baskerne var likevel voldsomt takknemlige for at de internasjonale delegatene var på festivalen deres. De styrkes av tanken på at det finnes folk rundt omkring som bryr seg, selv om de står midt oppe i andre virkeligheter og andre politiske kamper. 7000 ungdommer jublet og klappet for de internasjonale gjestene under hovedseremonien lørdag 30. april. Det var samme dag som beskjeden kom om at den baskiske fangen Xavier Lopez Pena hadde dødd i fengsel natten før. Festivalen og seremonien var preget av det. Før seremonien gikk festivaldeltagerne gjennom Orduña sentrum med et bilde av Lopez Pena, i en massiv sørgemarsj. På seremonien plantet de internasjonale delegatene et oliventre i en krukke, for å symbolisere de palestinske kameratene som aldri kom seg til festivalen. Deretter ble tusenvis av knyttnever løftet, som en pakt om at kampen fortsetter. For palestinerne, for baskerne, for alle undertrykte folk og klasser.

«Jeg har vært en perfekt kvinne hele mitt liv, og for hva?» Moren til ungdomsaktivisten Uxue er lei. Hun var den flinke datteren, den trofaste kona og den pliktoppfyllende moren. Og hva står hun igjen med? I et land i dyp økonomisk krise blir kvinnene ofte de første som lider. De har gjort seg avhengige av mannens inntekt, og er de første som sies opp ved nedskjæringer. Moren til Uxue er en snill, litt stille dame i 50-årene. Men det brenner en ild i henne, en ild som har blitt sterkere ettersom hun har blitt eldre. Et feministisk engasjement har blitt vekket. Norges «landsmoder» Gro Harlem Brundtland er et av idealene.

Datteren hennes, Uxue, er en fri sjel. Hun er også en av ungdomsaktivistene i Ordizia. Hun er opptatt av kvinnenes rett til å være en del av frihetskampen. Det er det flere av baskerne som er. Både Ernai og de andre organisasjonene som deltok på festivalen, var feministiske organisasjoner som jobber for å implementere feminismen i alle strategier. Men det er langt igjen. Fortsatt er det mange i Baskerland som mener kvinnens rolle er å være hjemme, at hennes oppgave er å støtte mannen sin og barna sine. Kvinner som sier fra, kvinner som protesterer, som uttaler seg kontroversielt møter fortsatt mye motbør. For den sosialistiske, baskiske frigjøringsbevegelsen står kvinneperspektivet sentralt: Baskerland kan aldri bli fritt hvis ikke kvinnene frigjøres. Men også internt i bevegelsen er det mye diskusjon og usikkerhet. Foreløpig har for eksempel bevegelsen i liten grad fokusert på seksuell frihet. Også hos enkelte internt i bevegelsen lever tanken om at kvinnenes meninger er annenrangs. De har ikke hatt noen Kjersti Ericsson til å ta et oppgjør med ukultur – enda. Men ting er i ferd med å skje. I den yngre generasjon er kvinnekampen en naturlig del av det politiske arbeidet. Det feministiske arbeidet deres er i startfasen, og de lærte villig av erfaringer fra både Norge (Rød Ungdom), Sverige (Ungvänster) og Danmark (SUF), som har jobbet feministisk i mange år. Det ble arrangert feministiske diskusjonsmøter og selvforsvar for jenter på festivalen. Det var likevel merkbart at det var et flertall av mannlige innledere, og at gutter i større grad enn jenter stilte spørsmål og kom med kommentarer. Dette ble bemerket av flere av de internasjonale gjestene, og Ernai har satt seg som mål å jobbe for at jentene i organisasjonen skal tørre å ta ordet i forsamlinger.

Festivalen markerte både døden til Lopez Pena, men det ble også avholdt markering for Donostia 8, som de åtte unge dømt for «medlemskap i en terroristorganisasjon» blir kalt. Det var markeringer til minne om alle de som var arrestert og drept, og fastboende i byen møtte også opp for å hedre dem. I tillegg ble det arrangert møter der man diskuterte hvor Ernai og frigjøringsbevegelsen skal gå herfra. De internasjonale delegatene hadde sitt eget program, og fikk dermed ikke vært med på det meste som foregikk på festivalen, da det var på baskisk. Men alt i alt ble de europeiske, sosialistiske ungdomsbevegelsene knyttet sterkere sammen. Det er viktig i et Europa i oppløsning.

 

Bjørn Tore Egeberg er ansatt som organisasjonssekretær i Heismontørenes Fagforening, og er leder av Rødt arbeiderlag i Oslo.

Sverige var lenge ett av de beste landene i verden for en arbeider. Etter noen tiår med markedsliberalistisk poltikk har det blitt en dramatisk forverring. Nå møter den svenske arbeideren vilkår på linje med de mest arbeidsgivervennlige landa i Europa. Den nordiske modellen er død, i alle fall for Sveriges vedkommende. Hvem skulle trodd at det kunne gå så fort?

Jeg vil i denne artikkelen minne om hva som var den nordiske modellen.Videre vil jeg se på hvordan den borgerlige regjeringen målbevisst har svekket arbeiderklassens posisjon. Og jeg vil se på hvilken rolle det Socialdemokratiske partiet spiller.

Folkhemmet – det som var

Den svenske arbeideren bodde i Folkhemmet. Han jobba på Volvo eller på SKF og hadde et kollektivavtal (tariffavtale) som regulerte alt fra overtidsbetaling og skifttillegg til rett til arbeidsklær og permisjoner. Overgangen fra timelønn til månedslønn hadde skjedd uten protester fra arbeidsgiverne (bortsett fra at skogsarbeiderne måtte streike for å få skogeierne til å forstå den svenske modellen). Alle piler pekte oppover, og det var mangel på arbeidskraft. Om arbeideren hadde barn som ingen arbeidsgiver ønsket å ansette, så fikk de likevel jobb til slutt, for bedriftene hadde alltid behov for folk, og var tjent med en moral om at også de svake skulle få være med i Folkhemmet.

Så begynte ting å skje, som et varsel om det framtida skulle bringe. Fem store skipsverft i Vest-Sverige ble nedlagt. Volvo flytta deler av personbil-produksjonen ut av landet. Vår arbeider mista jobben på Volvo. Men han kom inn på arbeidsmarkedstiltak, og omskolerte seg til elektriker. Etter noen år var han tilbake på jobb, nå på Göteborgs byggeplasser. Tilsynelatende hadde ingen ting skjedd. Men flere av de sterkeste fagforeningene var nå borte, og det kom ingen som overtok deres plass. Strategene i det svenske høyre-partiet, Moderaterna, begynte å se lyst på framtida. De syntes Folkhemmet var et nitrist samfunn hvor alt hadde stått stille siden middelalderen. Nå ønska de seg fleksibel arbeidskraft, privatisering og lavere skatter. Med en svekka fagbevegelse kunne det være mulig å revolusjonere Sverige.

En svensk jobbare har alltid visst hvor han/hun hadde Facket. Forhandlinger mellom arbeidsgiverne og Facket har fastsatt lønns- og arbeidsforhold på store og små arbeidsplasser. Da vår arbeider begynte i nytt firma, en elektriker-sjappe, visste han at han kom til ordna forhold. Her kom det ikke til å bli tilbud om å motta deler av lønna svart. Her kom det ikke til å bli trekk i lønn for ventetid, når han stod på en byggeplass og venta på deler. Alle viktige økonomiske betingelser var regulert i kollektivavtalen. Dette partsforholdet regnes for å være hovedpilaren i den svenske modellen. Dette har skapt et arbeidsliv som kjennetegnes av høy organisasjonsgrad, demokratiske lønnsforhandlinger, ledighetstrygd som ikke ligger langt under lønna, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, og ikke minst en ambisiøs arbeidsmiljøpolitikk.¹

Den svenske modellen stod trygt på tre bein:

1. Topartssamarbeidet
2. Økonomisk trygghet ved sykdom
3. Velferdstjenester uten egenbetaling.

Den svenske modellen var Folkhemmet.

Indre og ytre press mot den svenske modellen

Som nevnt ville det svenske høyrepartiet, Moderaterne, ha bort den svenske modellen. De ønska markedsliberalisme. Her var det en indre press mot den svenske modellen. Men det var også et ytre press.

I hele etterkrigstida har eierne krevd større og større profitt. Uavhengig av om bedriften ligger i Egypt, i Italia eller i Sverige. Den eneste kilden til denne profitten er arbeiderne – hver arbeider skaper verdier som er langt større enn det han/ hun får utbetalt som lønn. Eierne får både glede og søvnløse netter av de store profittene. For de må investeres på nytt for å gi enda større profitter i framtida. At dette er et problem, vises tydelig av Volvos utvikling. På 50- og 60-tallet var det en økonomisk vekst som førte til at flere og flere familier kunne kjøpe seg bil. Alle bilfabrikanter gledet seg, og økte produksjonskapasiteten kraftig. Så begynte det å butte i mot. De fattige var fortsatt fattige og hadde ikke råd til bil. Og de med god råd trengte ikke flere biler enn de allerede hadde. Resultatet ble en knallhard konkurranse og flere konkurser.

Arbeidere verden over blir ofre for motsigelsen i denne måten å produsere på: At det kreves økt profitt, samtidig som lønna holdes nede – mens økt lønn isolert sett hadde vært det eneste kortet å satse på for å drive vekst-spiralen videre. Men angrepet på lønn og arbeidsbetingelser rammer forskjellig. I Europa har EU helt siden opprettelsen prøvd å skjerme den europeiske kapitalen fra problemene, først og fremst gjennom:

• Å angripe lønns- og arbeidsvilkår og fagbevegelsen i medlemslandene
• Å kreve lukrative betingelser for europeiske investeringer i fattige land

I 1994 var det folkeavstemning om EU-medlemskap i Sverige

Vår arbeider stolte på Socialdemokratenes forsikringer om at EU-medlemskap var nødvendig for å trygge arbeidsplassene. Han stemte ja. Det gjorde flertallet, og Sverige ble EU-medlemmer fra 1995. Dermed hadde Sverige sluttet seg til prinsippet om fri flyt av arbeidskraft. EU har systematisk arbeidet for å redusere lønningene i alle medlemsland. Eller på deres nytale: «få en mer effektiv konkurranse, gjennom fri flyt av arbeidskraft». Dette er et forsøk på å løse de problemene som produksjonsmåten skaper. Spesielt i Tyskland og Sverige har arbeidsforholdene blitt drastisk forringet, men krisa slår hardest ut i Sør-Europa. Etter øst-utvidelsen av EU har svenske bedrifter utnyttet den lave lønna i øst ved å etablere seg i Polen og Baltikum, og dermed kreve at deres øst-europeiske ansatte skal jobbe i Sverige på øst-europeiske betingelser. EU støtter varmt opp om å etablere en lavtlønna del i det svenske arbeidsmarkedet, for å få konkurransen til å virke.

Arbeidsløsheten skjøt i været etter at Sverige ble EU-medlem. Dette satte også den svenske modellen under press. Om staten skal spille en aktiv rolle med å skaffe nye arbeidsplasser, må det skaffes penger til arbeidsmarkedstiltak og støtte til nyetableringer. Dagpengene til arbeidsløse må også betales. Etter den svenske modellen er svaret å øke skattene og ta opp nye lån. Men det ytre presset mot den svenske modellen gjorde det lettere for Socialdemokratene og de borgerlig å avvise dette.

Det ytre presset er også knytta til en gjeldstynget stat. Fram til 1977 var den svenske statens gjeld på under 100 milliarder svenske kroner. I 1993 hadde statens gjeld tidoblet seg, og har ligget stabilt på dette nivået siden da.

Med denne statsgjelda er ropet om kutt i offentlige utgifter av naturlige grunner høyere enn i Sverige enn i Norge, hvor Oljefondet er mer enn tre ganger større enn den svenske statsgjelda.

Krisa gir EU en mulighet til å diktere politikken

Jeg kan i svake øyeblikk drømme om en norsk regjering som begynner å styre kapitalen, og som sender en klar melding til Brüssel om at alt økonomisk samarbeid med EU heretter skal bygge på respekt for faglige rettigheter, og ikke på fri flyt. For et land som står utenfor EU, har full sysselsetting og en sterk statsøkonomi er dette gjennomførbart, selv om Trygve Hegnar sikkert vil hyle så det kan høres helt til Finnmark. For en regjering i et krise-ramma medlemsland i EU er det vanskeligere. Svenske regjeringer må enten ta full konfrontasjon med kapitalen og med EU, eller godta et knøttlite handlingsrom i den økonomiske politikken. Dette er en av årsakene til at det Socialdemokratiske partiet ikke vil ha en partileder som snakker om å redusere ulikheter, og om solidaritet. Håkon Juholt, som hørtes ut som en sosialdemokrat, ble sparka som partileder etter ett år. Et parti med regjeringsambisjoner vil ha en statsministerkandidat som fullt ut bekjenner seg til vår tids kapitalistiske forpliktelser. Dermed blir den svenske riksdags-debatten preget av hvordan landet skal tilpasse seg de nye kravene fra EU og fra svensk og internasjonal storkapital.

Etter at Sverige ble EU-land, har arbeidsløsheten økt og medlemstallet i LO har falt. Hvordan gikk det med vår arbeider, elektrikeren? Jo, han beholdt LO-medlemskapet sitt, men han la merke til at det dukka opp nye firma der arbeiderne stod utenfor LO. Han fikk også litt å slite med på hjemmefronten. Sønnen var ferdig med gymnaset, og det fantes ikke jobb å få. Skulle han gå til Manpower? Ville han for alltid være en vikar, aldri få fast arbeid?

Regjeringsskiftet i 2006

Men så kom 2006. Socialdemokratene tapte valget, og inn i regjeringskontorene kom den borgerlige alliansen. Nå skulle Sverige moderniseres, og fagbevegelsen skulle utraderes. Spesielt skulle langtidssyke og arbeidsledige få merke at det var slutt på store statlige subsidier til slabbedasker som ikke gidder å jobbe. Først satte regjeringen opp medlemsavgiften i A-kassene², i første omgang fra 90 kroner i måneden til 340 kroner. Deretter døpte regjeringen om medlemsavgiften til arbeidsløshetsavgift, og fjerna det solidariske prinsippet. De som jobba i bransjer med høy arbeidsløshet, måtte nå betale mye mer enn de 340 kroner. De som jobba i bransjer med lav ledighet, slapp billigere unna. Samtidig ble retten til skattefradrag for fagforeningskontingent fjerna. Arbeiderne hadde på kort tid fått et mye dyrere faglig medlemskap og en mye dyrere A-kasse. Resultatet var at mange medlemmer forsvant fra fagbevegelsen. Regjeringen sa at det var opp til fag-bevegelsen sjøl å gjøre medlemskapet attraktivt. Også blind høne kan finne korn. Hadde fagbevegelsen møtt angrepene fra regjeringa med streiker og andre sterke aksjonsformer, kan det være at flere hadde beholdt medlemskapet. Men det er ingen tvil om at regjeringens hensikt var å ramme fagbevegelsen hardt.

Den borgerlige alliansen så ingen fordel i å ha et stort antall arbeidere med høy kompetanse og god lønn. Sammen med arbeidsgiverne har de målbevisst splitta arbeidslivet i to. Ett nytt B-lag med lavtlønte arbeidere uten fagutdanning har vokst fram, og det har skjedd svært raskt. I flere fag har regjeringen bygd ned den offentlige fagutdanninga, slik at all fagopplæring nå foregår i bedriften, på arbeidsgivers premisser. Den typiske arbeider på B-laget er ufaglært. Sønnen til vår arbeider har blitt en del av dette B-laget. Etter at den borgerlige regjeringen innførte nye regler for A-kassene, klarer han bare å tjene opp rett til ytterst lave dagpenger. Og selv disse dagpengene mister han om han ikke søker på en hvilken som helst underbetalt jobb, for eksempel som telefonselger på deltid og provisjonslønn. Han må godta en lønn som hans far aldri ville drømt om å jobbe for. I likhet med sine kamerater er han heller ikke fagorganisert. Han synes kontingenten gjør for stort innhogg i den lille lønna. Side om side med B-laget finnes også arbeidslivets A-lag med fagorganiserte arbeidere, ofte med fagbrev eller annen viktig kompetanse. A-laget støtter fortsatt Socialdemokratene. Men de borgerlige strategenes våte drøm er at arbeidslivets B-lag vil være lettere å vinne med løfter om skattelette, og at et eventuelt opprør fra B-laget vil gå til høyre, og ikke til venstre.

Sykelønnsordningen var det neste som den borgerlige regjeringen skulle rive ned. De har innført administrative grenser for hvor lang sykemelding legen har lov å gi på den enkelte sykdommen. De som må gå ned i deltid på grunn av sykdom, får ikke rehabiliteringspenger/uføretrygd for resten av stillingsprosenten, men tvinges til å si opp jobben og melde seg arbeidsledige. Alt sammen er markedsført under slagordet «Utenforskapet». Ut fra borgerlig samfunnsmoral er det skadelig å ha ordninger som syke kan leve av, for da vil de vende seg til og låse seg fast i tilværelsen som utenfor. For, ettersom de borgerlige vet at de fleste kan jobbe hvis de gidder, vil lave ytelser bringe dem tilbake til arbeidslivet. Beviset er at sykefraværet og antall på rehabilitering går ned. Men alt de har oppnådd, er å skape en forferdelig situasjon for mange av dem aller nederst og flytte dem til en annen statistikk, enten til arbeidsledig eller til sosialhjelpsmottaker. Det Socialdemokratiske partiet har i flere politiske utspill vist at bare tre prosent av de som blir kasta ut av sykepengeordningen kommer i ordinær jobb.

Men angrepene på sykelønnsordningen begynte lenge før 2006. Gerd Liv Vallas nye bok minner oss om sykelønnsbataljen i Norge i 2006, da LO slo tilbake Stoltenberg-regjeringens forslag om å øke arbeidsgivernes andel av utgiftene til sykepenger. Som Valla oppsummerer, ville større arbeidsgiveransvar for syke gjøre bedriftene mer forsiktige med å ansette mennesker med risiko for langtidsfravær. Men dette dårlige forslaget hadde verken Stoltenberg eller Hansen finni på sjøl. I 2003 bestemte den sosialdemokratiske regjeringa i Sverige at arbeidsgiverne heretter skulle betale sykelønn for de første 21 dagene med fravær, mot tidligere 14. Samme regjering fikk gjennom at arbeidsløse ikke hadde rett på sykepenger ut over det de ville fått i dagpenger.

Offentlig velferd settes ut på anbud

Privatiseringen er kommet langt. Høyrepolitikerne i Stockholm kan snart legge ned siste rest av kommunal eldreomsorg. Av Stockholms äldreboenden (sykehjem) er i dag 74,4 prosent private. Av vårdcentralerna (hjemmebasert omsorg) er 65,7 prosent private. Av grunnskolene er 45,1 prosent private. I denne situasjonen ville jeg håpe og tro at svensk arbeiderbevegelse går samlet ut i gatene og roper: «Ta tjenestene tilbake!». Men det gjør de ikke. Det Socialdemokratiske partiet aksepterer privatiseringen. Deres alternativ er mer regulering av de private. De vil kreve at private firmaer i omsorg og skole holder høyere kvalitet enn i dag, og de vil kreve at det skal bli vanskeligere å ta ut fortjeneste fra driften.

Fra debatten i Sverige:

Valfriheten i välfärden är central och något vi vill utveckla. Människor vill själva välja skola, hemtjänst och vårdcentral. Att det finns flera utförare skapar en positiv konkurrens som kan bidra till att höja kvaliteten i all verksamhet. Men det är hela tiden valfriheten för medborgaren som ska stå i centrum, inte valfriheten för företagen. Idag ser vi på många håll en över-etablering inom välfärden, inte minst i gymnasieskolan. Många skolor kommer på grund av detta att få svårt att klara sig de kommande åren. Detta går ut över eleverna och deras utbildning. Att låta företag fritt välja var och när de ska etablera sig är inte att ta ansvar för de personer som drabbas när brukarunderlaget plötsligt viker. Det är inte att ta ansvar, varken för utbildning, vård och omsorg eller för människors valfrihet. (Lena Hallengren, riksdagsmedlem for Socialdemokratene).³

«Å sette bestemor på anbud» het det før, og det var folk mot. Nå har de svenske Socialdemokratene døpt det om til «en positiv konkurrens som kan bidra til att höja kvaliteten i all verksamhet».

Ingen konsekvent opposisjon mot høyrepolitikken

Om du skulle tro at det svenske sosialdemokratiske partiet har valgt en myk kurs, som skiller seg fra kampen som de andre europeiske sosialdemokratiske partiene fører mot krisa: Tro om igjen! Dag Seierstad hadde, i Klassekampen 10.11.12, en trist gjennomgang av stoda:

Heller ikke fra sentrum-venstre-partier har det vært mer enn verbal støtte til en alternativ krisepolitikk – enten de har vært i regjering eller ikke. Det store italienske sentrumvenstrepartiet Demokratene ga støtte til den kuttpolitikken som Berlusconis regjering sto for – og har seinere gitt like full støtte til de markedsliberale strukturreformene til Mario Monti. Også i Hellas, Portugal og Spania har sosialdemokratiske regjeringer stått for en perspektivløs sparepolitikk. ….

I Tyskland har Sosialdemokratene og De Grønne stemt for fiskalpakten (pakten som binder regjeringer til å kutte i offentlige utgifter) – mot et løfte fra Angela Merkel om en avgift på finanstransaksjoner. Forhåpningene var derfor store da François Hollande i vår gikk til valg på at kuttpolitikken måtte avsluttes og erstattes med en effektiv vekstpolitikk. Han lovte at fiskalpakten skulle opp til ny behandling hvis han ble president. Men det var før valget. Etter valget har den franske regjeringen godkjent fiskalpakten uten å flytte på et komma.»

Paul Bjerke sier det slik i Klassekampen 29.11.12 i en kommentar til Aps Torgeir Larsen:

… krisa er ingen naturkatastrofe. Den er resultat av en rekke avgjørende politiske valg som er gjort i EU de siste 30 årene – og som samtlige er varmt støttet av Larsens parti.

Det gjelder etableringen av EUs indre marked som systematisk har fremmet fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft på bekostning av styringsmekanismer for økonomi og arbeidsliv, som har svekket fagbevegelsens posisjoner …

Det gjelder håndteringa av finanskrisa, der toppene i Europas sosialdemokratier sto samlet om å redde bankene uten å sosialisere dem og deretter lot bankdirektørene drive utpressing av de mest kriserammede landene.

Jo visst skal vi lære av Sverige. Vi skal jobbe for en sterk fagbevegelse. Vi skal slå tilbake alle forsøk på svekke dagpengeordningen og sykelønnsordningen, uansett hvor mye skattelette de vil sukre pillen med. Men vi skal ikke minst fortsette kampen mot EUs arbeidslivspolitikk, enten gjennom å jobbe for reservasjoner mot fagforeningsfiendtlige direktiv, gjennom å ta arbeidslivet ut av EØS-avtalen, og kanskje en dag vi kan få gjennomslag for at Norges økonomiske samarbeid med andre europeiske land skal bygge på respekt for faglige rettigheter, og ikke på fri flyt av kapital, arbeidskraft osv. I denne kampen står en Arbeiderpartidominert regjering på feil side.

Noter:

1. Persson, Carlén og Suhonen: Bokslut Reinfeldt. Ordfront, 2010.
2. I Sverige er det bransjevise a-kasser som betaler ut dagpenger under arbeidsløshet. A-kassene samarbeider nært med fagbevegelsen. A-kassene finansieres med medlemsavgifter og arbeidsgiveravgifter.
3. Dagens Nyheters nettutgave 01.12.1). Se: http://www.dn.se/debatt/regeringen-slar-vakt-om-valfardsforetagensratt-till-stora-vinster

 

Boye Ullmann er organisasjosnsekretær i Rørleggernes Fagforening, og medlem av arbeidsutvalget i Rødt.

Norske rørleggerfirmaer hadde ikke en sjanse til å få oppdraget på Gardermoen. I tillegg måtte de spanske rørleggerne i Eco Iberica, klatre opp til 27 meter over bakken uten sikkerhetsutstyr. Arbeidstilsynet vurderte anmeldelse. Minimumslønn for faglærte rørleggere er kr 174,10 og for ufaglærte er kr 163,20. Betaling under dette er brudd på Loven om allmenngjøring og forskrift om allmenngjorte satser på norske byggeplasser. En av de norske rørleggerne har chilensk bakgrunn. Han kom etter hvert i kontakt med de spanske rørleggerne. De spanske rørleggerne leverte kopi av film på minnepinne og lønnsslipper i hemmelighet. Rørleggernes Fagforening møtte 5 av 18 spanske rørleggere på en parkeringsplass seint om kvelden. De sa til de andre at de skulle på joggetur. De som gikk i spissen, fryktet å bli satt på første fly til Spania. Vi oppfordret spanjolene til å stå fram. Kort tid etter kontakta vi TV2 som stilte i brakka i lunsjpausa. Spanjolene stod fram samtidig som filmen fra minnepinnen viste hvilken risiko spanjolene tok ved å klatre opp fra 15 til 27 meter uten sikring. Saken var at reolene ble plassert inn først, slik at det umuliggjorde bruk av lift som er vanlig på slike prosjekter. Slik sparte Eco Iberica utgifter til lift. Arbeidstilsynet hadde vært på COOP Gardermoen sju ganger uten å avdekke noe. Det var etter våre avsløringer at Arbeidstilsynet kunne stille krav til Eco Iberica.

Rørleggerne tar ansvar

Rørleggernes Fagforeninger har i tre måneder brukt mye tid og ressurser på COOP-saken. Lønnskrav på 1,7 millioner ble stilt i mai. COOP engasjerte 26. april 4 advokater fra Wiesholm med Jan Fougner i spissen (kjent fra Valla og KLP-saken). Hva har ikke dette kostet COOP? Fra 4 til fem tusen kroner pluss moms per time er ikke uvanlig å betale en advokat. Det har vært en rekkeTV2-oppslag som drev COOP og advokatene fra skanse til skanse. I det første TV2-innslaget lovte byggherre COOP å betale manglende lønn fra første stund dvs. ca et år tilbake. COOP lovte også at alle de spanske rørleggerne skulle få bli inntil prosjektet var ferdig. Da Jan Fougner med sine tre kolleger stilte, ble dette en lang og arbeidskrevende prosess for oss. 30. mai var tilbudet deres bare 609 000 kroner. Det var langt under vårt krav. De nektet å betale overtid for nattarbeid, de brukte den laveste lønnssats på kr 152,-, de nektet å gi noe kompensasjon for uakseptable brakkeforhold. 16 rørleggerne bodde på en spisebrakke med kun en do og en dusj. Etter lang dragkamp måtte COOP doble tilbudet til 1,2 millioner kroner, og deretter økte de med nye ca 900 000 kroner, dvs. at summen kom over 2 millioner kroner. Uten Rørleggernes Fagforening med organiserte rørleggere på plassen, LOs juridiske og ikke minst press fra TV2, hadde ikke dette vært mulig. Men dessverre har 7 av rørleggerne fått sparken da de kom hjem til Spania.

Coop-entreprisen

Hva slags fenomen var COOP-bygget? Det var en fransk storentreprenør GSE, nylig etablert i Norge, som vant anbudet på ca 1,6 milliarder foran nesa på norske entreprenører. GSE hadde stort sett fransk og irsk byggeledelse der de enkelte blei hyret inn som konsulenter. De innhentet anbud i hele EØS-området. Det var en rekke utenlandske firmaer med utenlandsk arbeidskraft fra Tsjekkia, Slovakia, Polen, Slovenia, Irland, Litauen m.m. som fikk entrepriser. Ca 500 arbeidere har vært på plassen. Kun to heismontører og ca 10 rørleggere var fra Norge. Det var blant annet litauere etablert i Storbritannia som var «selvstendige» med lønn ned mot 100 kroner, dvs. lønn under loven. De forsvant plutselig. Dette viser hvor vanskelig det er å handtere sosial dumping. Elektroforeninga i Oslo Akershus samt El og It forbundet hadde kontakt med irske, slovenske og polske elektrikere. De irske elektrikerne ble intervjuet av advokatene og COOP. To av gutta fikk sparken etter de fortalte om forholdene. Elektrikerne sleit også med sikkerheten da de måtte trekke kabler oppunder taket inntil 27 meter uten sikring. El og It forbundet og LO krevde allmenngjøring av elektrooverenskomsten i 2008 og 2010, men ble avslått av tariffnemnda i kjølvannet av Laval/Vaxholm-dommen i 2008. Dermed var det umulig for El og It forbundet å stille lønnskrav til den irske elektrobedriften Imtech. Allmenngjøring er helt avgjørende for blant annet å kreve solidaransvar. Det betyr at hovedentreprenør er ansvarlig for å betale for betaling under allmenngjorte satser. Sosial dumping er ulovlig under forutsetning av allmenngjøring av tariffavtalen. Sosial dumping er lovlig uten allmenngjøring. Mange arbeidere fra mange EU-land var på COOP-bygget. I hovedsak tør ikke arbeiderne å snakke ut om lønn og arbeidsforhold av frykt for å få sparken. Her eksisterer overhodet ikke ytringsfrihet. Mangel på ytringsfrihet i arbeidslivet opptar ikke kultureliten i Norge. Igjen viser dette hvor komplisert det er å bekjempe sosial dumping når arbeiderne ikke tør eller vil snakke til fagbevegelsen fordi de da mister jobben. Det er katastrofalt for arbeidere fra Spania og Irland å miste jobben med rekordhøy arbeidsledighet.

COOP-prosjektet handler først og fremst om EU/EØS-avtalens frie flyt av tjenester fordi utenlandske firmaer har fått entrepriser/anbud. Dette handler også om EU/EØS-avtalens frie etableringsrett. Den franske storentreprenøren GSE har nylig etablert seg i Norge blant annet fordi den økonomiske krisa i Frankrike har dempet veksten i Frankrike mens det er mye oppdrag i Norge. GSE vant oppdraget til COOP utelukkende pga pris. COOP visste utmerket godt at risikoen for sosial dumping var stor selv om COOP ledelsen har påstått noe annet. Norske entreprenører og underentreprenører har ikke sjanse til å konkurrere med utenlandske firmaer med lønninger som ligger 100–200 kroner under norsk lønnsnivå. Det er viktig å understreke at dette er et resultat av EU/EØS-avtalen og det indre marked i EU/EØS. Dette er en ønsket politikk som også AP-ledelsen med Stoltenberg, Støre og Raymond Johansen i spissen støtter. LOs forutsetning for sitt Ja til EØS i 1992 var at sosial dumping ikke skulle forekomme overhodet. Spesielt etter 2004 har sosial dumping blitt et stort samfunnsproblem med økende økonomisk kriminalitet.

Øst-utvidelsen hadde en hensikt

Etter øst-utvidelsen har arbeidsvandringen – både i og utenfor EU/EØS – økt dramatisk. Dette var da også motivet for EUs øst-utvidelse. Både den frie bevegelsen av varer og kapital kom på plass utover 90-tallet, men den frie flyten av arbeidskraft og tjenester fungerte ikke etter EUs mål. Etter København-toppmøtet i 1996, startet forhandlingsprosessen mellom EU og de østeuropeiske landene. Et viktig motiv for å innlemme Øst-Europa i EU, var nettopp å få fart på fri flyt av tjenester og arbeidskraft. Lønningene i Øst-Europa lå betydelig lavere enn i vest. Innlemmelse var et nødvendig tiltak for å få arbeidsutvandring fra Øst- til Vest-Europa. 1. mai 2004 ble 10 nye land medlem av EU, og av disse var 8 fra det gamle Øst-Europa. Seinere har også Romania, Bulgaria og nå Kroatia blitt medlemmer. Storbritannia forventet ca 15 000 arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa per år, men det kom over 1 million på relativ kort tid. Det kom etter hvert ca 150–200 000 ukrainere til Polen og over 100 000 ukrainere til Tsjekkia, mens tsjekkere og aller mest polakkene utvandret vestover. Tyskland hadde mottatt mange arbeidsinnvandrere fra Polen og resten av Øst-Europa i lang tid. En god del estere kom til Finland. Hele 20 % av innbyggerne i Latvia har utvandret. Litauen har liknende tall. Man regner med at mer enn 2 millioner polakker har utvandret og enda flere pendler til andre land.

Land som Ukraina og Polen trenger sine flinkeste fagfolk så de skal lære opp den unge generasjon fagarbeidere. Men: Alle firmaer vil ha tak i billig arbeidskraft, og underordner opplæring, lærlingeordning og yrkesfag i alle land. Dermed er ungdommen taperne både i Ukraina, Polen og i Norge i forbindelse med den massive arbeidsutvandringen.

Jens Stoltenberg sa til Aftenposten før østutvidelsen:

Jeg tror ikke økt arbeidsinnvandring vil representere noe problem, det kan tvert imot representere en fordel for Norge. Jeg kan derfor ikke se noe grunnlag for at Norge skal be om spesielle ordninger.

Erfaringen til norsk fagbevegelse har vært å stille en rekke krav til tiltakspakker mot sosial dumping for å dempe skadene som EØS skaper for fagbevegelsen. For LO og AP har forholdet til EU/EØS preget og preger i dag kampen mot sosial dumping i Norge. Tilhengerne av EU/EØS underkommuniserer problemene EU/EØSavtalen skaper, med den frie flyten og den beinharde lønnskonkurransen i det indre marked i EØS skaper.

Det startet med Bolkenstein

EUs tjenestedirektiv med det første «Bolkestein»-direktivet i 2004 utløste massive protester i fagbevegelsen i ulike EU-land. Tidspunktet for direktivet ble valgt parallelt med øst-utvidelsen. Målet med direktivet var å øke den frie flyt av tjenester over landsgrensene. Dynamikken skulle skape lønnskonkurranse for å nærme seg asiatiske og amerikanske arbeidslivstandarder. EU hadde satt seg mål om å bli den mest konkurransedyktige handelsblokka i verden. Økt tjenesteyting over landegrensene betyr at arbeidere tar med lønns- og arbeidsvilkår fra hjemlandet. Dette kalles opprinnelandsprinsippet som står i motsetning til vertslandsprinsippet som ligger til grunn for EUs utstasjoneringsdirektiv fra 1996. Direktivet bygger på EUs «Rush»- dom fra 1989 der fransk fagbevegelse fikk medhold i at portugisiske bygningsarbeidere skulle gå på franske – ikke portugisiske – vilkår. I det endelige tjenestedirektivet er opprinnelseslandsprinsippet endret til fri bevegelse av tjenesteyting, som betyr det samme. Etter massive protester fra ulike forbund måtte LO gi etter for kravet om veto mot tjenestedirektivet som AP ikke godtok, mens SV og SP tok dissens.

Etter 2004 har en rekke norske bemanningsselskap dukket opp og blitt store aktører i både verkstedsindustrien og bygg og anlegg. I tillegg har det dukket opp en rekke mindre aktører i bemanningsbransjen som leier ut østeuropeisk arbeidskraft. De Facto lagde en rapport til Fellesforbundets landsmøte som viste at de seks største bemanningsselskapene i Oslo og Akershus var blitt mer en dobbelt så store som de seks største entreprenører i byggebransjen. Dette forverrer seg. Norske entreprenører sier opp folk mens de øker innleie. Sosial dumping og den beinharde konkurransen på lønns- og arbeidsvilkår kommer først og fremst gjennom bemanningsselskapene («vikarbyråer») i Norge. Danmark sliter mest med utstasjonerte arbeidere fra østeuropeiske selskaper, imidlertid ofte med danske eiere. I tillegg sliter dansk og svensk fagbevegelse med mange falske selvstendige dvs. kontraktører fra Øst-Europa. Det betyr at norsk, svensk og dansk fagbevegelse stiller ulike krav og har ulike metoder for å bekjempe sosial dumping. Ledelsen i Fellesforbundet måtte gi etter for det massive kravet om veto mot EUs vikarbyrådirektiv på landsmøte i 2011. Direktivets mål var å anerkjenne bemanningsselskaper på linje med ordinære virksomheter. I tillegg forbyr direktivet nasjonale tiltak som lager hindringer for bemanningsselskaper. Landsmøtet i Fellesforbundet var startskuddet for en mektig bevegelse mot Vikarbyrådirektivet og bemanningsbransjen.

Omgåelser med NHO i ryggen

Adecco-skandalen i Oslo på Ammerudhjemmet var også viktige begivenheter. LO ledelsen var på nytt presset til å vedta VETO mot Vikarbyrådirektivet. Dette skapte stor debatt innad i Arbeiderpartiet utover vinteren 2012. På nytt vedtok AP i regjering implementering, mot stemmene til SV og SP. På den andre siden fikk fagbevegelsen strammere regler om likebehandlingsprinsippet. Det betyr at innleide fra bemanningsbransjen skal ha samme lønnsog arbeidsvilkår som i innleiebedriften. Likebehandlingsprinsippet fungerer i liten grad i praksis i dag. Bemanningsselskapene baker inn bolig, diett og til og med feriepenger, mens de knapt betaler minstelønna til sine ansatte. Fellesforbundets fagforeninger prøver å reise saker etter beste evne. Dette er veldig ressurskrevende fordi det er vanskelig å framskaffe dokumentasjon og bevis. Oftest vil heller ikke arbeiderne stå fram fordi de mister arbeid og oppdrag. Bemanningsbransjens natur er manglende stillingsvern. De operer konsekvent med ulovlige kontrakter. Arbeidere i Adecco, CBA Fagformidling eller Workshop (nylig kjøpt opp av Manpower) får ikke betalt mellom oppdrag slik norske entreprenører må. Norsk lov betyr at enten er du ansatt fast (§14.9 i Arbeidsmiljøloven), eller du er permittert eller oppsagt med oppsigelsestid pga manglende oppdrag. Disse lovene og reglene omgår bemanningsbransjen med støtte fra NHO. Det norske bemanningsforetaket Interpersonell leier ut polske rørleggere. De går på seks ukers kontrakter. Deretter er de to uker i Polen for deretter bli reansatt. Dette er i strid med loven. De får ikke betalt for sykefravær. Slik undergraves også sykelønnsordninga som ordinære virksomheter må forholde seg til. De polske rørleggerne som ønsker å ta opp saker, blir da ikke oppringt for neste oppdrag og mister arbeid uten oppsigelsestid. Alle forstår at det er nesten umulig å bygge opp fagforeninger med tillitsvalgte i et slikt regime. NHO og EU forstår jo at mye innleie er effektivt for å ta knekken på fagbevegelsen.

Fagbevegelsen i ulike bransjer står i en vanskelig situasjon. Med en blå-blå regjering vil dette forverres ved at de vil utvide arbeidstida og åpne for midlertidige ansettelser. Fortsatt vil det være den frie flyt av arbeidskraft gjennom at utenlandsk arbeidskraft blir rekruttert gjennom bemanningsselskaper som er den største utfordring. I den grad fagbevegelsen kan oppnå seire med likebehandlingsprinsippet, vil nok prosjekter á la COOP presse seg fram som betyr fri flyt av. Vi vil nok oppleve dette mer uansett. Her gjelder det ikke noe likebehandlingsprinsipp. Etter de fire EU-dommene, kalt Laval-kvartetten (Laval, Viking, Ruffert og Luxemburg), har fagbevegelsen i hele EU blitt kjørt på defensiven.

Nytt direktiv på gang

Nå kommer det et nytt direktiv kalt EUs Håndhevingsdirektivet, som vil undergrave vertslandsprinsippet, dvs. at utenlandske selskaper kommer til Norge med sine lave lønninger. Dette kan slå beina under det viktigste tiltaket i dag, nemlig allmenngjøring av tariffavtaler som forbyr sosial dumping. Da må fagbevegelsen i Norge bygge opp ny motstand med mål om veto som også LO kongressen har krevd. Vi veit at Stoltenberg i prinsippet vil underkaste seg EU i alt. Derfor må bevegelsen være kraftig slik at presset også er tilstrekkelig i AP.

 

Mimmi Kvisvik er forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO)

LO-kongressen i mai gjorde mange og viktige vedtak som styrker velferdstjenestene, bidrar til mindre fattigdom, bedre barnevern, bedre helse- og sosialtjenester, motvirker sosial dumping og styrker arbeidsfolks rettigheter. Forutsetningen er at vedtakene settes ut i livet. Avgjørende for gjennomføringen blir – ikke minst – resultatet av høstens stortingsvalg. Denne jobben har allerede begynt.

Blant de seirene som få på forhånd hadde villet vedde på at vi skulle innkassere på LO-kongressen i år, var vedtaket om å etablere et faglig senter for papirløse. FO, sammen med flere andre forbund, bidro sterkt til at kongressen vedtok dette. Nå er det opp til LO og LO-forbundene å få etablert det nødvendige samarbeidet med Norsk Folkehjelp for å få realisert et slikt senter. Papirløse er blant de mest sårbare og utsatte gruppene i det norske samfunnet. Vi har gode erfaringer fra etableringen av et slikt senter i Sverige. Erfaringene våre svenske naboer har gjort, blir derfor viktige å bygge på – bokstavelig talt – når vi skal etablere et tilsvarende senter her.

I Sverige har papirløse immigranter blitt, til dels grovt, utnyttet i arbeidsmarkedet. Men, det er mulig å hindre en slik utnyttelse. Ingen vet nøyaktig hvor mange de papirløse er. I Norge er de beregnet å være ca. 20 000. På verdensbasis rundt 4 millioner.

At arbeidsmiljøloven også gjelder for papirløse arbeidstakere, er blitt anerkjent av ILO. ILO sin komite for organisasjonsfrihet, som tolker de to viktigste konvensjonene nummer 87 og 98; Retten til å organisere seg og retten til å forhandle kollektivt, har ved gjentatte anledninger vedtatt at også papirløse har rett til fagbevegelsens mest fundamentale rettigheter.

Dette står i motsetning til rapporter om hva som skjer med papirløse på arbeidsmarkedet her i Norge hvor det rapporteres om at papirløse jobber for 20 kroner timen og om alvorlige brudd på arbeidsbestemmelser som altfor lang arbeidstid, ikke ferie og ikke penger ved sykdom. Vi ser videre eksempler på papirløse som får sparken på dagen og heller ikke får den lønna de har til gode. Vi ser at mennesker utnyttes på det groveste og tvinges til arbeid som ledd i menneskehandel.

Fra et faglig politisk ståsted kan sosial dumping defineres som at arbeidsgivere utnytter menneskers økonomiske og rettslige sårbarhet, til å betale lønninger og få dem til å akseptere arbeidsvilkår som de ellers ikke skulle akseptere.

Derfor er vedtaket på LO-kongressen om å etablere et faglig senter for papirløse et viktig tiltak i kampen mot sosial dumping, og skal sees som det.

Det er viktig her i denne sammenhengen å skille tydelig mellom innvandrerstatus og status som arbeidstaker. Den arbeidsrettslige statusen må avgjøres på selvstendig grunnlag og ikke påvirkes av om en person har arbeidstillatelse eller ikke. Selv den som ikke har arbeidstillatelse, skal anses som arbeidstaker og omfattes av arbeidsmiljøloven. Det vil i forbindelse med etableringen av Senter for papirløse være viktig å anlegge dette perspektivet for fagbevegelsens innsats.

FO skal bidra til at Senter for papirløse kommer høyt på den politiske dagsordenen i tiden som kommer, også fram mot stortingsvalget i september. Vi håper å ha mange andre i Fagbevegelsen med oss på det.

Bedre barnevern

FOs medlemmer jobber innen barnevern, rusbehandling og -omsorg, gir tjenester til mennesker med funksjonshemminger og til andre utsatte og sårbare grupper. Kvalitet i disse tjenestene er viktige målsettinger for FO.

Blant annet derfor har vi, i mange år, kjempet for kompetansenormer i barnevernet.

FO startet i 2010 et prosjekt om bemanningsnorm i kommunalt barnevern.

Med bakgrunn i prosjektet om bemanningsnormer, har FO gjort vedtak om å stille krav om kompetansenormer i det kommunale barnevernet. Helt konkret har vi vedtatt en anbefaling om lovfesting av minimum fem fagstillinger i kommunal barneverntjeneste, samt å innføre en veiledende kompetansenorm på 10–15 saker per saksbehandler. I dag er realitetene i mange kommuner en langt større arbeidsbelastning og sårbarhet knyttet til barneverntjenesten, noe som må vurderes som en stor risiko.

På LO-kongressen arbeidet vi fram et viktig kompromiss som sikrer at LO og LOs forbund langt på vei slutter opp om prinsippet, og går inn for veiledende normer for bemanning i barnevernet.

I det hele tatt var engasjementet for barns og unges oppvekstvilkår stort blant delegatene fra flere forbund på LO-kongressen. Engasjementet spente fra barnetrygd, tverrfaglighet i skolen og gratis barnehage og SFO, til bedre barnevern. Dette engasjementet skal FO bidra til å styrke og holde varmt i den kongress-perioden vi nettopp nå har begynt på.

Kamp mot fattigdom

De viktigste innsatsområdene i kampen mot fattigdom er «arbeid til alle» og en sosial boligpolitikk. På disse områdene har LO gjort mye og spisset politikken sin ytterligere, ikke minst knyttet til boligpolitikk på denne kongressen.

Fattigdom er et samfunnsproblem, og kan derfor ikke løses bare på individnivå. På den annen side kan vi ikke komme unna at fattigdom handler om mangel på penger for den enkelte og at det er mulig og kanskje det enkleste å gjøre noe med. Dette er bakgrunnen for at vi mener at alle må sikres et forsvarlig minimum å leve av. Rent forskningsmessig er det kun Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) som har gitt oss et nivå på dette. Statlige veiledende satser for sosialhjelp og de laveste trygdeytelsene ligger under dette. FO mener at dette nivået må heves i tråd med SIFOs satser. Stor betydning legger vi derfor på de vedtakene LO-kongressen gjorde om sosial- og velferdsordningene. Ikke minst er det viktig at kongressen så tydelig understreket at statlige veiledende standarder, ut fra SIFOs satser, skal sikre et anstendig og nødvendig livsopphold. Dette ble vedtatt allerede på forrige LO-kongress, men det har ikke vært jobbet nok med saken. Målet er ikke nådd. Etter FOs mening er minimum SIFOs satser som grunnlag for størrelse på sosialhjelp og de laveste trygdene, en minimumssikring for forsvarlig inntektsgrunnlag. Den politiske motstanden mot dette bygger på ideen om at for høye ytelser vil motvirke at folk kommer i jobb. Dette er holdninger som ligger grunnleggende nedfelt i den norske arbeidslinja, men representerer en sammenheng som er feil.

Strengere boligregulering

Forut for LO-kongressen hadde FO et sterkt ønske om å gjøre sosial boligpolitikk til et sentralt tema på kongressen. Det ble det også, noe som kommer til uttrykk både i uttalelsen; «Bolig til alle» og i eget avsnitt om bolig i handlingsprogrammet. LO tok et langt skritt boligpolitisk på denne kongressen, og vil arbeide videre med dette gjennom å utvikle et bredt boligpolitisk program for kongressperioden. Dette er veldig bra.

På ett punkt hadde vi i FO gjerne sett at LO-kongressen gikk lengre enn den faktisk gjorde. Det gjelder boligpolitikken. Kongressen slo fast at bolig er et grunnleggende velferdsgode. LO går inn for at det oppføres 40 000 nye boliger hvert år, at Husbanken gjenreises som det sentrale virkemiddelet for sosial boligbygging og at skattefradragene for bolig målrettes til dem som trenger det mest. Dette er vel og bra.

Men, FO kan tenke seg at deler av boligmarkedet blir enda strengere regulert, for eksempel gjennom pris- og omsetningsbegrensning. Et mer regulert boligmarked vil være til stor hjelp for unge som skal inn på boligmarkedet og andre som har særlige behov knyttet til det å skaffe seg egen bolig og som ikke makter å henge med i et kommersielt marked. FO vil derfor fortsette kampen for et mer regulert boligmarked for dem som trenger det mest, både innad i LO og overfor politikerne på Stortinget og i regjeringen.

Aktuelt ønsker FO å fokusere på tre innsatsområder:

• Å bygge nok boliger

– Å regulere deler av eiermarkedet gjennom pris- og omsetningskontroll – Å sikre et godt offentlig og ikke-kommersielt leiemarked gjennom å begrense prisog utbytte

Et program hvor alle skal med – et solidarisk velferdskapittel

Samlet må det sies at LO etter denne kongressen har et handlingsprogram med et velferdskapittel som i god tradisjon vitner om en solidarisk fagbevegelse som ønsker å sikre den norske befolkningen gjennom universelle velferdsordninger.

Det handler om gode, offentlige velferdstjenester, fordelingspolitikk, skattefinansiering og gode pensjoner og trygder. Et godt samfunn ivaretar barn og unge, herunder asylbarna, og bekjemper kriminalitet, men ivaretar de kriminelle gjennom en rehabiliterende kriminalomsorg. Og sist, men ikke minst tror jeg vi skal lete lenge etter et LO et annet sted i verden som sier:

Det må komme en helhetlig styrking av levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet for personer med utviklingshemming. Mulighetene til deltakelse i arbeidslivet må styrkes.

LO-kongressen slo fast at samfunnet i større grad må mobilisere mot å forebygge rusmisbruk og vold. Samtidig som forebygging økes, må de som allerede har et ruseller voldsproblem få behandling og hjelp av høy kvalitet og med minimalt av ventetid. Mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer må sikres behandling, rehabilitering og oppfølging. FO er tilfreds med at god FO-politikk nå er blitt LOs felleseie.

Utfordringen vår blir nå å fastholde samarbeidsånden og alle gode målsettinger fra LO-kongressen. Vi har mye hardt arbeid foran oss, som vi alle må være med å løfte.

LO er først og fremst en arbeidstakerorganisasjon

Jeg er glad for at LO har bredde i sin politiske innsats. Det er nettopp derfor FO er medlem av akkurat denne hovedorganisasjonen. Vår primæroppgave er likevel knyttet til at vi er en arbeidstakerorganisasjon. Da handler det om viktige oppgaver som arbeid til alle, likestilling mellom kvinner og menn og et godt arbeidsliv.

Mange vedtak kunne i denne sammenhengen vært trukket fram, men siden FO er det mest kvinnerike forbundet i hele LO, velger jeg spesielt å trekke fram kampen for likelønn. Dette er en kamp FO har stått i lenge, men hvor vi ikke er i mål. Dette er en kamp som må løses gjennom generelle likestillingsgrep og gjennom direkte likelønnsgrep i tariffoppgjør etter tariffoppgjør. Her er det dessverre fortsatt langt fram.

Veien til likestilling går gjennom arbeid. For at flere kvinner skal bli økonomisk selvstendige, må arbeidet med likelønn, lavlønn, rett til hele stillinger og kjønnsnøytrale tjenestepensjonsordninger prioriteres. Den viktigste årsaken til at kvinner har lavere inntekter enn menn, er at langt flere kvinner jobber deltid. LO har slått fast at heltid må være en rettighet. En annen viktig årsak til at kvinner har lavere inntekt enn menn, er at kvinner og menn arbeider innenfor hver sine sektorer, bedrifter, yrker og stillinger, og at kvinners og menns arbeid lønnes svært ulikt. Dette må det jobbes systematisk med for å gi likelønn.

LOs kongressvedtak er et godt utgangspunkt for det arbeidet som her må gjøres, men vi må alle ta ansvar for at det gjøres. Politikk er som kjent ikke bare ord, men det er å gjøre for ikke å si virkeliggjøre.

Viktig EØS-kompromiss

På forhånd var det varslet en hard dragkamp på LO-kongressen om holdningen til EØS. Vedtaket som kongressen til slutt samlet seg om, går rett inn i debatten som har pågått de siste årene om blant annet vikarbyrådirektivet og utstasjoneringsdirektivet, samt de fire dommene fra EU-domstolen som er kalt Lavallkvartetten.

Leder i Nei til EU, Heming Olaussen, beskrev LO-kongressens vedtak som historisk. Han har rett. LO har nå forpliktet seg til å være årvåkne, og om nødvendig, legge press på regjeringen hver gang EU lanserer direktiver eller vedtak som berører lønnsog arbeidslivsspørsmål og faglige kampmidler.

I FO er vi ikke spesielt begeistret for loven om offentlige anskaffelser. Vi misliker sterkt at offentlige tjenester settes ut på anbud. Vi vet mye om hvilke konsekvenser det får for brukerne å bli satt ut på anbud, enten det gjelder barnevern eller andre grupper i helse- og sosialsektoren. Adeccosaken viste at vi har arbeidsgivere som er klare til å utnytte de ansatte på en fullstendig urimelig måte. Den viste også at vi har kommuneadministrasjoner som ikke har kontroll på sine kontraktører.

Det er likevel en bestemmelse i loven om offentlige ansettelser som er viktig for arbeidstakerne: Bestemmelsen om at man kan kreve at anbyderne gir sine ansatte lønn- og arbeidsvilkår som er i overensstemmelse med gjeldende tariffavtale på området. Dette er nedfelt i forskrift.

ILO framfor EU-rett

Utgangspunktet for bestemmelsen er ILO-konvensjon 94. Den slår fast at når det offentlige setter bort arbeid, kreves det at kontraktene skal inneholde klausuler som sikrer lønns- og arbeidsforhold som er normale for bransjen. Her støter imidlertid ILO-konvensjon og EU-rett sammen. Det har vært reist spørsmål ved om den norske forskriften om lønns- og arbeidsforhold i offentlige kontrakter strider mot EØS-avtalen. Siden 2008 har det vært en kontinuerlig brevveksling mellom den norske regjeringen og ESA (EUs overvåkingsorgan) om dette. Den rød-grønne regjeringen og fagbevegelsen har stått på sitt. Etter at regjeringen justerte forskriften noe, har ESA latt saken falle. Men, de har varslet at saken kan bli tatt opp igjen dersom det kommer klager mot Norge på dette punktet, hvis EU endrer sine regler, eller hvis Norge bruker det norske regelverket i strid med EU-retten. Omkamp kan, med andre ord, ikke utelukkes.

Dette er ett av flere eksempler på at EU-rett og ILO-konvensjon støter mot hverandre. LO-kongressens klare standpunkt om at ILO-konvensjonene skal ha forrang, er derfor uhyre viktig. Det er ingen tvil om at hele LO, uansett stanspunkt til selve EØS-avtalen, stiller seg bak kampen mot sosial dumping og bruker fagbevegelsens styrke for det den er verdt.

Skjebnevalg

Dette blir ikke mindre viktig når det nå går mot stortingsvalg. I praksis er i dag EU-retten en alliert i arbeidet for å svekke posisjonene til fagbevegelsen. Arbeidsgiversiden blir neppe utfordret av en eventuell ny regjering. Massivt press fra en samlet fagbevegelse er da det eneste som kan stå i mot.

Stortingsvalget i år blir et retningsvalg og et skjebnevalg. Mye kan snus i gal retning, fra altomfattende, kollektive løsninger som ivaretar de som trenger det mest, til individuelle, markedsbaserte, løsninger for dem som likevel klarer seg best. FO er et partipolitisk uavhengig forbund. Det slås fast i vedtektene våre. Vi er derfor ikke spesielt begeistret for sterke bindinger mellom fagforbund og bestemte politiske partier. Men, vi er veldig klare på hvilke verdier vi mener ivaretar medlemmene, brukere av helse- og sosialtjenester og folk flest best. Dette akter FO å slåss for til siste stemme er avgitt den 9. september. Godt valg!

 

Rolv Rynning Hanssen er ansvarlig for abonnementsregisteret i tidsskriftet Rødt!, og fører regnskapet. Han er tidligere bussjåfør i Trondheim, og arbeider nå i Public Services International, fagforeningsinternasjonalen for offentlig ansatte.

Jeg ble bedt om å skrive denne artikkelen med utgangspunkt i at jeg ble faglig tillitsvalgt under tida Maggie Thatcher fikk herje. Bakgrunnen min er tillitsvalgt fra det kommunale busselskapet i Trondheim (Trondheim Trafikkselskap) – og vi var vel de første som virkelig fikk smake full pakke av thatcherismen som kom til Norge.

Thatcher sa i biografien sin at hun så privatisering som «fundamentalt for å forbedre Storbritannias økonomiske yteevne.»

I dagene etter hennes død ble det slått fast at hun initierte privatiseringsbølgen som ble kopiert verden rundt. Mer enn femti store selskap ble solgt/privatisert. Dette var viktige selskaper for landets infrastruktur: gass, elektrisitet, vann, telekom, stål, skipsverft, havner og mye mer.

Vi kan se at over hele verden er disse virksomhetene under press, og private ønsker å gjøre profitt på det som da var offentlige.

The enemy within

Thatcher beskrev fagbevegelsen som «the enemy within». Den indre fienden. Vi var nok en del av det, og mange at Thatchers virkemidler ble satt ut eller forsøkt satt ut i livet i Norge og.

De viktigste antifaglige tiltakene Thatcher fikk vedtatt, var:

• Å stoppe ordningen med pliktig medlemskap i fagforeninger (noe som var viktig i England).
• Å forby sympatistreiker.
• Å legge sterke restriksjoner på streikevakter (picket lines).
• Å legge restriksjoner på hva man kunne streike for/imot.
• Detaljerte regler om hvordan streik kunne startes (bl.a. gjennom postavstemminger hvor det skulle tas inn advarsel om streik på stemmeseddelen.)
• Fagforeningene kunne bli økonomisk ansvarlig for ikke å overholde disse reglene.
• Fagforeningen ble pålagt å ta avstand fra ulovlige streiker.
• Arbeidsgiverne fikk tillatelse til å bruke en rekke nye virkemidler for å stoppe streikene.
• Myndighetene kunne (som under gruvestreiken) beslaglegge streikefond.

De konservative med Thatcher i spissen hadde regjeringsmakt fra 1979 til 1997. I disse årene ble medlemstallet i fagbevegelsen i Storbritannia redusert fra 12,6 til 7,5 millioner takket være slike tiltak.

Disse tiltak har ikke blitt reversert med Labour-regjerninger (Blair mfl).

I Norge har man prøvd, men ikke greid å svekke alle disse rettighetene, men man prøver for eksempel stadig å redusere retten til sympatistreik.

Markedsliberalismen

Thatchers ideer kom til Norge. Det interessante er at vi i fagbevegelsen, både på topp- og grunnplan var uforberedt. Det som skjedde, var utenkelig. Toppledelsen var mer eller mindre et speilbilde av regjeringa, men også på grunnplanet ble vi tatt på senga. Vi var vant til å slåss en lokal klassekamp. Direktører og sjefer i bedriften var de vi sloss mot. Det kunne være vanskelig nok, men på en måte var vi ganske gode til å slåss lokalt. Det var framgang, vi krevde nye reformer, og den gang betydde reformer noe positivt, ikke nedskjæringer. Og gjennomslag kom. Kapitalen fikk stort sett jobbe i fred og avspiste oss med små, men for oss viktige forbedringer.

Vi så det rå kjøret mot gruvearbeiderne og bevilget støtte, og fikk pengene fram. Vi begynte å skjønne at dette var mer enn en vanlig arbeidskonflikt da vi så hvor vanskelig det var å få fram pengene på grunn av forbudet mot internasjonal støtte. Men dessverre – Thatcher knuste gruvearbeiderne, og inspirerte lokale størrelser til fagforeningsknusing.

Angrepene i Norge kom etter hvert på bred front. De kom ikke i form av lokale tiltak – men i hovedsak kom de som et resultat av en nasjonal politikk hvor privatisering sto i fokus. Riktignok bruker en ikke ordet privatisering – ansvaret og risikoen forble offentlig, men drift av offentlige oppgaver og muligheten til profitt ble privatisert.

Markedsliberalismen var på vei inn for fullt. Ikke bare Thatchers «ære», ideologien hadde blitt lagt i god tid i forveien, men Thatchers rå stil kjempet den gjennom og inspirerte andre nyliberale til å ta over.

Ikke knytta til noe politisk parti

Litt konkurranse skader vel ingen, var ordene vi stadig vekk fikk høre. Det var AP-regjeringen som ivret for anbud og konkurranse på slutten 90-tallet og la grunnlaget for loven som seinere har ført til en massiv nedgang i lønns- og arbeidsvilkår for min yrkesgruppe. Syse-regjeringa tok over for Brundtland og fremma lovforslaget, og da Brundtland kom tilbake igjen, fullførte hennes regjering jobben. En skikkelig H–AP allianse med andre ord. Dette var ett eksempel av mange. Men for oss som analyserte dette og skjønte at konkurransen vi skulle drive med var å vinne flere tilhengere for kollektive løsninger på bekostning av privatbilen – ikke konkurrere med kamerater i andre kollektivselskap – var det oppoverbakke.

Vi fikk ikke støtte i LO, langt i fra. De var et ekko av Brundtland. Vi fikk ikke støtte i eget forbund, slett ikke. Å slåss mot loven var fraksjonsvirksomhet og daværende leder i Kommuneforbundet Liv Nilsson slo beinhardt ned på vår lobbyvirksomhet, drevet av noen lokale fagforeninger i bussbransjen.

Og vi hadde ingen allierte, jeg kan huske de diskusjonene vi hadde med framtredende RV-ere, som heller ikke skjønte at anbud og konkurranseutsetting var markedsliberalisme og ville føre til lønnsnedslag og nedskjæringer.

Men vi var sju fagforeninger i bussbransjen som var enige og som så konsekvensene av konkurransen komme. Vi så at eneste mulighet til å konkurrere var på prisen på arbeidskrafta, lønn, arbeidstid, sosiale goder, pensjon og fleksibilisering. Arbeidsgiverne så også dette. De utnyttet hele tida muligheten. De bedrev tariffhopping – sjøl opplevde vi sosial dumping i form av forsøk på å skifte tariffavtale ved å melde selskapet ut av KS og inn i NHO. Sjølsagt var ikke endringene til fordel for arbeidstakerne. Selskapet kunne kanskje spare 60–70 000 per ansatt per år.

Fagforeninga mi var en av organisatorene av de første Trondheimskonferansene. Det var viktig for oss i denne kampen. Vi kunne drive politisk «undervisning» av andre fagforeninger i konkurranseutsettingsspørsmålet, vi kunne bygge støtte fra likesinnede, og nettverket konferansen utgjorde, var ekstremt viktig. Vi så det ikke minst etter at vår streik sjølsagt ble dømt tariffstridig og vi ble dømt til en kjempebot. Diskusjonen gikk på hvordan vi kunne slå foreninga konkurs, og om vi ville makte å gjenoppstå. Men nettverket vi hadde bygd gjennom streiken og konferansene, var overveldende og sørget gjennom mange, mange bidrag for at vi kunne fortsette som fagforening og kanskje mer enn noen gang bidra til at andre også kunne få støtte.

Privatiseringa vi ble utsatt for, var først og fremst drevet av muligheten til lønnsdumping. Så ble det bygd ei slags ideologisk plattform omkring dette.

Når vi så gikk til Norges første streik mot sosial dumping, fikk vi til fulle føle metoder i Thatchers ånd, folk fikk rekommanderte brev på døra med beskjed om ikke å møte på jobb neste dag.

Snudde for seint

I 1994 – tre år etter at lovendringa som åpna for anbud ble vedtatt, vant vi fram. Forbundslederen var død. En ny ledelse under Jan Davidsen tok over Kommuneforbundet og lokalforeningene fikk endelig støtte i kampen mot sosial dumping og markedsliberalisme.

Men det var for seint, loven var der, og i dag er 68 % av busstrafikken på anbud i følge NHO. Å snu dette, med Stortinget fylt til randen av markedsliberalere, er vanskelig.

Tvert om så ser vi på felt etter felt at de markedsliberale turer fram og gjennomfører Thatcher-inspirerte forsøk på område etter område. Om det ikke privatiseres direkte, skal man drive offentlig virksomheter etter markedsprinsipper. Et grelt eksempel er organiseringen av sykehusforetaka, hvor man med offentlig eierskap styrer etter bedriftsøkonomiske retningslinjer. Dette skjer på område etter område.

Vi kan ikke gi Thatcher skylda for alt dette, men skiftet skjedde i hennes regjeringstid. Eksporten av ideene har tatt lenger tid, men det kommer stadig nye ideer for å innføre markedstenkning. Jeg husker godt hvordan vår lille bedrift ble delt opp i resultatenheter. Man sendte regninger til hverandre, bussene måtte betale parkeringsavgift til en annen del av bedriften for å stå på bedriftens eiendom og andre selsomme utslag.

Resultatet er nedslående for arbeidsfolk. Og enda mer nedslående fordi man ikke fikk lov til å ta kampen da den kunne vinnes – hovedavtalen tillot arbeidsgiver å manipulere. Tariffhopping er ordet vi oppfant når anbud var på trappene. Fagforeningsknusing er et annet, knallharde tiltak mot radikale fagforeninger, støtte – i alle fall underhånden – til å danne alternative fagforeninger og å etablere fagforeninger til å slåss med hverandre om retten til medlemmer og innflytelse. Så kaotisk kan det bli etter thatcherismens stille inntog i Norge.

Oppsummering

Et lite streif, i en liten del av Thatchers innflytelsessfære, men nokså typisk. I ettertid er Thatchers innflytelse åpenbar. Men da var ikke koblinga så klar.

Vi var ikke forberedt. På 80-tallet trudde vi det bare kunne gå oppover. Vi fikk ikke politisk støtte fra der vi burde fått det. Heller ikke i egen organisasjon fikk vi støtte før det var for seint. Men frontene blir tydeligere nå. EØS-avtalen gjør med oss som Thatcher gjorde med gruvearbeiderne sine: forsøker å knuse den organiserte arbeiderklassen.

Vi levde i ei tru om at det i alle fall ikke kunne bli verre – sjøl om vi kanskje sa det fra tid til annen. Men at det virkelig skulle ramme oss, var ikke særlig sannsynlig. Gruvearbeiderne i Storbritannia streika i et år – da de tapte var det fritt fram for nyliberalismen. Vi drev streikestøttearbeid. Fagforeningene, også min, bevilga solide bidrag. Vi sendte penger med kurér til England for å omgå Thatcher. Men den internasjonale støtten burde vært mye større – vi visste ikke riktig hvor viktig kampen deres var. Nå veit vi det. Nå føler vi det.

Det betyr at internasjonal solidaritet blir mye, mye viktigere. Og vi skal ikke tru at det ikke kan bli verre. Thatchers regime økte andelen fattige på pensjon fra 13 % til 43 %. Dette gjennom kutt i pensjonsytelser og velferdsytelser. I Storbritannia har andelen fagorganiserte blitt halvert siden Thatcher kom til makta. Det er denne kampen vi kjemper nå. Det kan bli verre. Mye verre.

Sjøl om Thatcher er borte, slåss også folk i landet vårt for reformer som følger hennes idealer. Reformer betyr nå nedskjæringer. Arbeidsfolk må organisere for å møte dette!

 

Kari Celius er med i redaksjonen i tidsskriftet Rødt!, og varamedlem til landsstyret i Rødt. Hun var en del av den venstreopposisjonen i Sosialistisk Ungdom som i 1981 gikk ut og dannet Arbeidermaktgruppa. AMG deltok både i aksjonistmiljøet rundt Blitz, i demonstrasjoner og streikestøttearbeid (for gruvearbeiderstreiken, og senere for AS Sydvaranger).

Politiet ble satt inn mot demonstrantene. Det ble brukt hunder og kraftig mye tåregass, og spekulert om CS-gass ble brukt. Aksjonen fikk store presseoppslag rundt om i Europa, særlig i de britiske avisene, der overskrifter som «Opptøyer ødelegger Oslo-besøk» og «Pro-IRA-opptøyer i Oslo» var typiske. Demonstrasjonen ble selvfølgelig fordømt av den borgerlige delen av pressa i Norge også, og høyresida reagerte med avsky, men demonstrantene vant nok i stor grad opinionen.

Tall og fakta

Den lovlige demonstrasjonen foregikk i Rådhusets borggård. Demonstrasjonen var godt organisert og mobilisert til av det meste av venstresida, inkludert solidaritetsbevegelsen for Sør-Afrika og Natur og Ungdom. Istedenfor å løse opp demonstrasjonen etter at den var ferdig i borggården, valgte vi å fortsette ned til Akershus festning, hvor det overraskende nok var mulig å komme helt inn på festningsområdet, og opp til slottsporten. Der ropte vi slagord: «Maggie, Maggie, Maggie – Out! Out! Out! » og «Free Nelson Mandela!» Danny Morrison fra Sinn Fein fikk holdt en appell retta mot Thatchers harde linje i Nord- Irland. Da hadde politiet fått summet seg, og resten var køller, tåregass i øynene, hester inn i folkemengden og hunder som glefsa. Men vi klarte å holde blokaden en time, og de festkledde som skulle delta på den tvilsomme festmiddagen, var faktisk nødt til å forsere et område der tåregassen lå tett og ellers var tydelig prega av kamp. Visstnok var det bare en person som ble arrestert.

En lite velkommen gjest

Maggie Thatcher startet sitt norgesbesøk i Tromsø 11. september 1986. I Tromsø ble hun fraktet sjøveien til dampskipskaia, og der ble hun møtt med ANC-flagg, paroler og afrikanske trommer. Representantskapet i Tromsø AP og SV hadde vedtatt å boikotte Thatchers besøk. Heller ikke fylkesordføreren fra AP møtte på lunsjen, noe som sikkert var ganske pinlig for statsminister Gro Harlem Brundtland. Jeg husker det ikke, men det er sannsynlig at Thatcher var blitt invitert mens Kåre Willoch ennå var statsminister, og at vi hadde å gjøre med et noe uvillig vertskap. Av saker som ble tatt opp av den norske regjeringa under besøket, var spørsmålet om å få til bindende sanksjoner i FN mot apartheid-regimet i Sør-Afrika, og muligheten for å bli enige om å redusere oljeproduksjonen på kontinentalsokkelen (som Storbritannia og Norge deler) med 10 % for å hindre overproduksjon (og dermed fallende oljepris). Det kan vel sies at fru Thatcher ikke var særlig interessert i å diskutere noen av disse sakene.

Nord-Irland, gruvestreiken og Sør-Afrika

Aksjonen i festningsgården ble oppsummert som en vellykket ulovlig demonstrasjon – hvordan var det mulig? I dette tilfellet var det mange faktorer som var på vår side:

• Som allerede nevnt, den lovlige demonstrasjon

hadde en ulovlig «hale», og begge var godt organisert. Vi brøyt politivedtektene, og bestemte oss for å demonstrere videre på et annet sted enn der det var gitt tillatelse. De fleste av dem som hadde møtt opp til den lovlige demonstrasjonen, ble med videre til den ulovlige, og de var innforstått med at det kunne bety at det ble mye politi og muligheter for å bli arrestert. – Grunnlaget for demonstrasjonen hadde brei støtte på hele venstresida. Kombinasjonen støtte til apartheid-regimet, hard linje i Nord-Irland og overfor fagbevegelsen gjorde Maggie Thatcher til et godt fiendebilde. Britisk uvillighet til å forplikte seg til felleseuropeiske tiltak mot luftforurensing mobiliserte i tillegg de unge miljøaktivistene. – Aksjonen mot Thatcher-besøket var i stand til å forene «gamle» og unge demonstranter, både de som lot seg mobilisere på de politiske sakene og de som var mobilisert mot «makta» eller mot politiet. I etterspillet var det stort fokus på politiets metoder og måten politiet blir brukt på.

Når man først skal grave i fortida, kan det være interessant å se mer på hva som var den politiske virkeligheten i Norge og i Storbritannia på midten av åttitallet – hva som var bakteppet til demonstrasjonen mot Thatcher. Da er det nødvendig å si noe om det aksjonistmiljøet som var i Norge, og hvordan venstresida forholdt seg til det. Vi må ta fram igjen noe av det som viser Thatchers framferd overfor den britiske fagbevegelsen, og se hvordan det påvirket oss. Hvordan var situasjonen her til lands? Var det noe som lignet thatcherisme i Norge? Er det forresten noen som fremdeles husker konfliktvåren 1986?

Aksjonisme på midten av 80-tallet – Situasjonen i Oslo

Siden tidlig på åttitallet hadde det politiske ungdomsmiljøet vært preget av ulike aksjonsbevegelser, der ungdom kjempet for sjølstyrte ungdomshus og deltok i husokkupasjoner. Engasjementet gjaldt også politiske saker, mot apartheid, mot NATO, mot rasisme og ny-nazisme. Dette var en løst organisert del av venstresida som hadde sitt utspring i arbeids- og boligløse-organiseringen og punke- og filleproletariatet – som sloss der de var: på gata.

Situasjonen var tilsvarende i de andre store byene i Norge, og i København var det en enda større bevegelse av BZ-ere¹ med De Autonome som spydspiss.

Politiets harde linje

Oslo-politiet med Willy Haugli i spissen sto for en konfrontasjonslinje. Denne konfrontasjonslinja virket mobiliserende i seg sjøl. Demonstrasjon var i ferd med å bli en «kamp-form» som hadde gatene som arena. Enhver demonstrasjon kunne potensielt bli til en demo mot politiet, uansett hvilke planer som var blitt lagt på forhånd.

Det var en frustrasjon for politiet at de aldri fant ledelsen i Blitz. De forsto ikke, og ville heller aldri trodd på, at et allmannamøte kunne være der avgjørelsene ble tatt. «Noen» måtte jo stå bak, noe som førte til en klappjakt på noen sentrale blitzere. De var derfor de første som ble arrestert, noen ganger før demonstrasjonen hadde startet. Dette fokuset på enkeltpersoner, sammen med en voldsbruk som på ingen måte sto i forhold til de ulovlighetene politiet ble satt inn mot, bidro til å sette politiet i et dårlig lys. En demonstrasjon, den såkalte «Haugli-demonstrasjonen», som retta seg mot politiets metoder mobiliserte opp mot 10 000 mennesker. (Dette skjedde året etter Thatchers besøk, i 1987.)

Diskusjon om aksjonisme og politiske linjer

Det fantes altså en stor bevegelse av aksjonister som ikke tilhørte venstresidas organisasjoner. Dette ble diskutert og analysert av organisasjonene på venstresida, både bevegelsens klassemessige karakter og hvor grensen går for når aksjonisme blir elitistisk og ikke lenger kan mobilisere bredt. Samtidig var den organiserte venstresida interessert i bevegelsen, både i å bidra til å trekke bevegelsen i den retningen man mente var den riktige, og samtidig trekke til seg enkeltpersoner med tanke på rekruttering. Å beskylde hverandre for «å fiske i opprørt vann» var en del av diskusjonen, og det ville være historieforfalskning å unnslå at noen av oss brukte vel så mye ressurser på analysen som på deltakelse i aksjonene.

Thatcherisme og fagforeningsknusing

I perioden fra 1979 til 1985 ble 20 % av den britiske industrien regelrett slaktet. Det er særlig to arbeidskonflikter som kan illustrere kampen mot nedleggelse av arbeidsplasser og mot de lovendringene som den britiske regjeringa vedtok for å begrense fagforeningenes muligheter til å opptre kollektivt: den nesten et år lange gruvearbeiderstreiken i 1984–85, og streiken i Murdocks aviser i London tidlig i 1986.

Gruvestreiken (1984–1985)

I 356 dager streiket opp mot 150 000 gruvearbeidere mot det nasjonale Kullstyrets planer om å legge ned 20 lønnsomme kullgruver, noe som ville gjøre mer enn 20 tusen gruvearbeidere uten arbeid. National Union of Miners (NUM) under ledelse av Arthur Scargill klarte å holde skansen til tross for at de fikk en dom mot seg allerede etter 4 måneder og at de bare fikk begrenset støtte i form av sympatistreiker. Det var en stor skuffelse at TUC, britiske LO, aldri klarte å støtte streiken med mer aktiv innsats, til tross for betingelsesløs støtte på kongressen like etter at streiken startet. Generalstreiken kom aldri i stand, og det var bare bryggearbeiderne og jernbanen som aktivt aksjonerte. Det ble anslått at streiken kostet den britiske staten tilsvarende 70 milliarder norske kroner, og hele 1,5 milliarder av disse hadde gått til bruk av politi. Politivolden i forbindelser med streikevakter og politiets direkte trakasseringer av gruvearbeiderne og deres familier er vel noe av det styggeste som har vært i forbindelse med arbeidskonflikter, og den førte til alvorlige sår som har grodd svært langsomt i det britiske samfunnet. Enkeltpersoner fikk dommer og store bøter for vold mot politiet etter sammenstøt på blokader.

Den organiseringa som foregikk lokalt i gruvesamfunnene, var en stor inspirasjon for oss på venstresida og i fagbevegelsen i Norge, og det var en stor streikestøttebevegelse, faktisk den største utenom Storbritannia, i gang helt til slutten.

Streiken endte som kjent med tap for gruvearbeiderne, og de gikk tilbake til arbeidet uten at det ble inngått noe avtale med Kullstyret og uten at de som var blitt oppsagt i løpet av streiken ble tatt inn igjen. Thatcher sin harde linje hadde virket til slutt.

En splittet fagbevegelse

Etter gruvestreiken kom splittelsen innad i TUC tydelig fram. «Elektrikerforbundet» EETPU og gruppen av gruvearbeidere som brøt ut under streiken, utgjorde en høyreopposisjon som var villig til å akseptere reguleringen etter de nye lovene som Thatcher hadde innført for fagforeningene, blant annet krav om uravstemning ved viktige avgjørelser, ved valg av ledelse og i spørsmålet om å gå til streik. EETPU fikk også spille en viktig rolle da de grafiske foreningene ble neste offer tidlig i 1986. I skjul for de grafiske arbeiderne og deres fagforeninger Sogat og NGA hadde Rupert Murdock bygget sin «nyhetsfabrikk», et helt nytt avishus med fullstendig teknologisk fornyet produksjonsanlegg. Da foreningene ikke ville akseptere vilkårene i en ny avtale som skulle binde dem til løfter om å avstå fra aksjoner ved konflikter («non strike deal»), ble 5500 grafiske arbeidere og kontoransatte i Murdocks eksisterende avishus tatt ut i streik og umiddelbart etter sagt opp. Det nye avisproduksjonshuset ble så bemannet med nytt personell, og EETPU inngikk avtale med Murdock for dem. Det var forventet at denne usolidariske oppførselen skulle føre til eksklusjon av EETPU fra TUC, men det skjedde ikke.

Maskin-knusere?

I etterpåklokskapens klare lys kan vi se gruvestreiken og streiken mot Murdocks nye avispalass som protesten fra en del av arbeiderklassen som den teknologiske utviklinga var i ferd med å valse over. I dag er det journalistene som sitter ved datamaskinene, typografer og trykkere er ikke lenger en del av arbeideraristokratiet, og de gamle gruvebyene er øde. Denne fornyinga av kapitalismen hadde allerede startet da Thatcher kom til makta i 1979. Det er ingen tvil om at første del av strategien var å gjennomføre storstilte privatiseringer, der offentlig virksomhet ble delt opp og delt ut til private investorer, som kunne stå for rasjonaliseringen i praksis. Neste steg var å ta grep overfor sterke fagforeninger, som de mente hadde for stor innflytelse i arbeidslivet. Nå var det ikke slik at teknologien som skulle fornye produksjonen var klar til å tas i bruk, eller at det var vilje til investeringene som krevdes, men ryddejobben var nødvendig for å legge til rette for bruk av ny teknologi. Det krevde en «ryddehjelp» som var i stand til å opptre så kynisk som det var nødvendig, og som tålte å bli det ultimate hat-objektet. En rolle fru Thatcher fylte svært godt. Vi ser også nå – i det samme klare lyset at den omstillingen det var snakk om, var en omstilling til arbeidsløshet for arbeiderklassen i Europa når det meste av industrien ble demontert og flyttet til steder i verden der arbeidskraften kan kjøpes billig.

Kull og klimakrav

Da Thatcher kom til Norge, var det ventet at et norsk krav om at britene skulle forplikte seg til å redusere sine utslipp av svovel med 30 % innen 1993 ville skape stor diskusjon. 30 % kravet var et felles tiltak i Nord-Europa mot sur nedbør. Den britiske regjeringa hadde imidlertid like før besøket bevilget 600 millioner pund til renseanlegg ved de tre største kullkraftverkene, samt vedtatt at tilsvarende rensing skulle settes i verk på alle britiske kullkraftverk – etter hvert. Det ble spekulert i om dette kun ble gjort for å unngå at norgesbesøket skulle bli for pinlig. På midten av åttitallet ble 75 % av det britiske energibehovet dekket av kullkraft, og alternativene som skulle overta når kull skulle fases ut, var olje, gass og atomkraft. Bygging av atomkraftverk med nærhet til Nordsjøen var et omstridt alternativ. Det er det fremdeles, samtidig som kullkraftverk uten tilstrekkelig rensing er et klimapolitisk umulig alternativ.

Norge 1986: det store konfliktåret

I forkant av tariffoppgjøret 1986 er det Høyre-regjering, og Kåre Willoch er statsminister. LO stilte offensive krav om økt kjøpekraft, noe norske arbeidsfolk ikke hadde hatt på mange år. Derimot var det jappetid og spekulasjonsøkonomi, godt støttet av Høyre-regjeringa, som førte til større økonomiske forskjeller. I tillegg krevde LO at økningen i kjøpekraft skulle ha en sosial profil, og at Lavtlønnsfondet som hadde vært finansiert av partene siden 1980, skulle oppheves. Det viktigste kravet var at det skulle innføres 37,5 timers uke for alle, lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer. Frontene med LO med LO-leder Tor Halvorsen på den ene siden og Norsk Arbeidsgiverforening ledet av Pål Kraby på den andre sto steilt mot hverandre da oppgjøret startet. N.A.F. kunne i prinsippet tilby lik arbeidstid, mot at kravet om lønnstillegg og lavtlønnsgaranti ble frafalt. De hevdet at å oppheve Lavtlønnsfondet ville bety kroken på døra for en rekke lavtlønnsbedrifter.

7. april går N.A.F. til det skrittet å stenge over 100 000 arbeidere i private bedrifter ute fra sine arbeidsplasser etter at forhandlingene med LO hadde gått i stå. Lockouten kom overaskende på mange av medlemsbedriftene, som på ingen måte var godt kjent med virkemidlet. Det var en ganske selsom situasjonen der faglige tillitsvalgte måtte fortelle sine direktører hva lockout betydde – at det faktisk betydde at smelten i ovnene ble ødelagt, og at ordrer gikk tapt. Det ble lagt et betydelig press på Kraby og sentralstyret i N.A.F. som enstemmig hadde vedtatt lockouten, og etter tretten dager endte det med full sier til LO.

Full seier? Det viste seg at det var åpnet for økt fleksibilitet og lokale tilpasninger for hvordan arbeidstida skulle settes ned til 37,5 timer, og det var ingen garantier i avtalen om at arbeidstidsreduksjonen skulle gi nedsatt daglig arbeidstid. Likevel ble det avtalt at normalarbeidsdagen ikke skulle utvides, noe vi i dag vil si var en viktig seier.

Oppgjøret fikk imidlertid ringvirkninger: Den mislykkete lockouten førte til at Kraby måtte gå av som leder i N.A.F. Enten det hadde direkte sammenheng eller ikke med stemningsbølgen etter lockouten så bestemte Arbeiderpartiet seg for å gjøre felles sak med FrP og felte Willoch-regjeringen på innstrammingstiltakene i den såkalte «påskepakka». Ett av de viktigste tiltakene i «påskepakka» var økning av bensinavgiften med 35 øre literen, dermed støtten fra FrPs to representanter. 9. mai tok Gro Harlem Brundtland over som statsminister, og da var ikke oppgjøret over ennå i offentlig sektor. Dermed ble det Gro som møtte Maggie i september 1986. Nå kan det også legges til at den offensive stemningsbølgen ikke vedvarte. Etter hvert som oljeprisen sank ytterligere, ble bensinavgiften satt opp likevel. Mellomoppgjøret i 1987 ble moderat og i 1988 ble det innført lønnslov, som førte til svært liten lønnsutvikling i perioden 1988–90.

Thatcherismen i Norge

Til tross for det pinlige intermessoet med tariffoppgjøret i 1986 var også det norske borgerskapet på offensiven, og ønska å synliggjøre og formalisere at styrkeforholdet mellom klassene var i endring. Som i Storbritannia foregikk det her til lands en nedbygging av industrien på åttitallet og utover nittitallet. Arbeidskonfliktene på 80-tallet var stort sett mer langvarige og bitrere enn de hadde vært både tidligere og seinere, og det var defensive kamper som dreide seg om prinsipielle spørsmål, grunnleggende sett forsvar av arbeidsplasser eller faglige rettigheter. Som vi så fra Thatcher- England var det snakke om å legge ned gode arbeidsplasser i industribedrifter som i noen tilfeller også gikk med overskudd.

I Oslo sto kampen blant annet om Nylands verksted og Jøtul. I begge tilfellene ble streik brukt i et siste desperat forsøk på å forhindre nedleggelse eller utflytting, og kanskje derfor led begge streikene nederlag. Ønsket om å fjerne industrien fra Oslo var nok både på grunn av at lønnsnivået i Oslo var noe høyere enn i resten av landet, og et ønske om å fjerne eller nøytralisere sterke klubber og fagforeninger med til dels brysomme lokale tillitsvalgte. I tilfellet med Jøtul var det opprettholdelse av arbeidsplassene på Kråkerøy, på bekostning av Oslo, og da ASEA Per Kure skulle legges ned, var det lovnad om nytt arbeid i Drammen.

Klassekampen skjerpet seg ikke bare i Oslo. På åttitallet så vi også et skifte i statens politikk når det gjaldt støtte til industribedrifter som var bærebjelken for et helt lokalsamfunn, såkalte ensidige industristeder. Buvikutvalget leverte sin innstilling om nedbygging av statlig eierskap til industri, og satte i gang en protestbevegelse i mange lokalsamfunnet som sto i fare for å bli nedlagt. Streikene og aksjonene i Tyssedal, i Sydvaranger (fire måneders ulovlig streik i 1985) og Sulitjelma fikk masseoppslutning lokalt, men hadde det til felles at de ikke ble støtta av LO-ledelsen og i for liten grad greide å mobilisere resten av grunnplanet i fagbevegelsen. Derfor mislyktes de i å øve nok politisk press mot Stortinget til å snu utviklinga.

Etter nederlaget med den mislykkete lockouten var det viktig for NAF at de gjenvant sin autoritet. Det gjorde de etter en lang og bitter streik ved Vinmonopolet høsten 1986. På Vinmonopolet, som nylig hadde meldt seg inn i NAF, hadde tonen blitt stadig dårligere mellom ledelsen og de ansatte. Konflikten startet med at hovedtillitsvalgte Håkon Høst ble flyttet vekk fra tapperiet, der han jobbet. Dette var et rent disiplinærtiltak, som han motsatte seg fordi det ville gjøre det umulig for han å gjøre jobben sin som tillitsvalgt. Høst fikk støtte helt til topps i Nærings-og nytelsesmiddelarbeiderforbundet i å nekte å la seg flytte, men ledelsen svarte med å gi han avskjed. Vinmonopolets arbeiderforening gikk til streik, en ulovlig streik som fikk massiv støtte fordi det gjaldt et så viktig prinsipp som en tillitsvalgts rett til å utøve sitt verv. 10 000 gikk til to timers sympatistreik allerede da konflikten hadde vart en uke. Men det gjaldt også et viktig prinsipp for arbeidsgiversida: en ulovlig streik skulle ikke få vinne. Polstreiken led nederlag, uten at Høst fikk jobben tilbake. Dette var et nederlag som fikk stor betydning for ettertida: Lærdommen ble at det ikke nytter å streike når streiken blir dømt ulovlig. Arbeidsgiversida hadde lykkes med noe så kontroversielt som å gi en tillitsvalgt avskjed. I tillegg slo Arbeidsretten i domspremissene fast en kraftig utvidelse av arbeidsgivers styringsrett. Fra da av har ansatte kunnet settes til hvilket som helst arbeid innafor en bedrift uavhengig av stillingsbeskrivelse og kontrakt.

Til avslutning: Alt henger sammen med alt – for det sier Gro Harlem Brundtland og Boye Ullmann. Maggie Thatcher proklamerer: «There is no society, only individuals ».² Dette sammenfatter også den viktigste effekten av thatcherismen: At alt er blitt individuelle løsninger og valg, og vi skal velge det billigste. Men det er alltid noen som betaler prisen for våre individuelle valg. Det gjør cabinpersonalet i Ryan Air og fabrikkarbeiderne i Bangladesh som produserer for H&M. Thatcherismens siste stadium er opphør av et samfunn. Vi er ikke der, og vi skal ikke dit.

Kilder:

• Usystematisk samlete klipp fra Arbeiderbladet og Klassekampen i perioden 1985–1987
• Diskusjoner om Thatcher-demo og aksjonisme: Moldvarp: Internblad for Arbeidermaktgruppa (AMG) nr. 3/1988
• Knut Øygard: Fagbevegelsen i Norge på 80- og 90-tallet (Internasjonale sosialister)

Noter:

1. «Besetzere» eller husokkupanter
2. «I think we’ve been through a period where too many people have been given to understand that if they have a problem, it’s the government’s job to cope with it. ‘I have a problem, I’ll get a grant.’ ‘I’m homeless, the government must house me.’ They’re casting their problem on society. And, you know, there is no such thing as society. There are individual men and women, and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look to themselves first. It’s our duty to look after ourselves and then, also to look after our neighbour. People have got the entitlements too much in mind, without the obligations. There’s no such thing as entitlement, unless someone has first met an obligation.» Prime minister Margaret Thatcher, talking to Women’s Own magazine, October 31 1987

Michael A. Lebowitz er professor emeritus i økonomi ved Simon Fraser University i Canada. Han har brukt store delar av forskinga si på å undersøke problema knytta til å bygge eit sosialistisk alternativ. Heilt spesielt har han vore seks år frå 2004–2010 i Venezuela som direktør for programmet Transformative practice and human development ved International Center Miranda (CIM) i Caracas.

Lebowitz har blant annet skrevet bøkene The Contradictions of Real Socialism (Monthly Review Press, 2012), og Sosialisme skapes ikke i himmelen! (Rødt Forlag, 2007)

Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.

 – Kapitalismen har vore i krise i mange år no, og dei kapitalistiske statane svarer på krisa med såkalla innstrammingstiltak. Ser me på dynamikken til kapitalismen dei seinaste femti åra, så var svaret på krisa på 1970-tallet det som no er kalla «nyliberalismen». Om ny vekst er svaret på krisa, kan me seie at nyliberalismen på 70-tallet hadde suksess. Men gjeld det same dagens «innstrammingstiltak »?

– Eg trur me må sjå på somme av premissa i spørsmålet. For det første meiner ikkje alle marxistar at kapitalismen som eit heile er i krise, i motsetning til kapitalismen i spesielle område. For det andre, om kapitalismen er i total eller partiell krise, kva er årsaka?

Eg byrjar med vekta Karl Marx la på overakkumulasjon. Kapitalen har ein tendens til å akkumulere og ekspandere utan å bry seg om antagonistiske tilhøve der han jobbar. Marx sa at den grunnleggande motseiinga i utvikla kapitalisme er tendensen til overproduksjon. Med andre ord har kapitalen ein tendens til å vekse for mykje, og når det skjer, får han problem med å omgjøre latent meirverdi (som han drar ut av arbeidarane) til verkeleg meirverdi – han har med andre ord eit realiseringsproblem. Og om kapitalen ikkje kan gjøre latent meirverdi til profitt, korfor produsere han?

Så skjer dei ned produksjonen, det skaper arbeidsløyse som gjør problemet større og meir rotfesta. Legg til øydelegginga av det Marx kallar fiktiv kapital (verdiar som til dømes aksjekursar) som bare har minimale band til den reelle underliggande økonomien, og som sprekk dramatisk når det blir problem i realøkonomien. Kapital blir øydelagt i slike kriser, og det gir grunnlag for å fornye syklusen. Kriser er ikkje permanente, sa Marx.

Eit av dei første tydelege teikna på overakkumulasjon er auka konkurranse mellom kapitalistane. Dei konkurrerer for å realisere den profitten som ligg latent i varene dei sender ut på marknaden. Men alle kapitalar er ikkje like. Problemet overakkumulasjon ligg ikkje like tungt på alle kapitalistar. Gamle kapitalar svir meir enn dei nye og ekspanderande som særleg har bidradd til overakkumulasjon.

Erfaringane stadfestar teorien om overakkumulasjon. Intensivert konkurranse byrja seint på femtitallet. Som økonomisk analytikar i kvitevare- og elektroindustrien i USA kunne eg sjå dette: Mot slutten av femtiåra var industrimagasina fulle av diskusjonar om problema importen frå Europa skapte. «Kjøp amerikansk» blei slagordet i bransjen, og eg er viss på at det vart kopiert i andre bransjar i USA. Dei spesielle vilkåra etter andre verdskrigen som gav grunnlaget for den såkalla «gylne åra», var borte. Det same gjentok seg så for europeisk og japansk kapital. Multinasjonale selskap utanfor USA vaks mykje raskare. Etter det kom den enorme veksten i produksjonskapasitet i land som Kina, India, Brasil, Russland og Sør-Afrika (altså BRICS-landa).

Effekten av overakkumulasjonen har ein merka særleg i USA, EU og alle dei gamle kapitalistiske sentera. Men er det krise for kapitalismen totalt? Ikkje om du ser på Kina, India, Brasil og mange andre nye kapitalistsenter. Me ser ei tydeleg internasjonal restrukturering av kapitalismen (synleg i skiftet frå G7 til G20). Det er sjølvsagt krise i desse gamle kapitalistsentera. Det er ikkje nødvendigvis krise for kapitalistiske selskap, fordi dei kan flytte til nye senter der det er lågare lønn og ny produksjonsteknikk (og gammal utan vern for arbeidarane), og dermed oppnå svært profitabel produksjon. Dei same selskapa som produserte i gamle kapitalistsenter, kan i aukande grad produsere utanfor og sende tilbake komplette produkt eller halvfabrikata til ferdigstilling i dei gamle sentera.

Det er eit vanleg mistak å sjå kapitalisme ganske enkelt som kapitalismen i dei gamle sentera. Særleg analytikarar i dei gamle sentera gjør det. Men om me skal analysere stoda for kapitalismen i dag, må me undersøke verdskapitalismen, ikkje ein del av han. Ein finger kan ikkje representere ti.

I denne samanhengen (med spesifikke kriser), korleis svarer kapitalen og kapitalistiske regjeringar i den gamle verda? Ver meir konkurransedyktige. Øydelegg fagforeiningane, ta bort det sosiale sikringsnettet, reduser forventningane, og tving folk til å jobbe meir for mindre. Og for å oppmuntre kapitalen til å bli og ikkje dra frå den gamle verda, reduser skattane og gi fleire insitament til å investere her.

Det var dette som skjedde under nyliberalismen. Men eg skil eigentleg ikkje mellom nyliberalismen og innstrammingspolitikken. Begge er del av det same svaret frå dei gamle sentera. Innstrammingspolitikken bygger vidare på eksisterande nyliberal politikk, på grunn av presset frå budsjettunderskota. På mange vis er dei resultatet av den opprinelege nyliberalismen som skapte låge lønningar, arbeidsløyse og fallande produksjon, og lågare skatt for kapitalen og høginntektsgruppene.

Politikken held kort sagt fram. Kampen går vidare – kampen mot arbeidarane i den gamle verda for kapitalens del. Kan den politikken skape vekst? Nyliberalisme og innstramming kunne teoretisk skape vekst i eitt land om dei var aleine om politikken. Dei ville tene på kostnad av dei andre. Men me må alltid hugse problemet med å forveksle delen med heilskapen: Det som er sant for ein, er ikkje nødvendigvis sant for alle samtidig. Om alle fører same politikken, vil hovudeffekten vere at stoda blir verre. Så korfor blir då nyliberalisme og innstramming fremma som hovudlinje? Korfor går den internasjonale kapitalen som dominerer den gamle verda inn for denne politikken i alle land? Ganske enkelt fordi det er ein måte å kue arbeidarane på i dei enkelte landa.

– Somme maulege svar på krisa i dag er å ta opp att den keynesianske velferdsstaten, der auke i skatten og statleg pengebruk skal føre til auka økonomisk aktivitet og heva levestandard. Men når me veit at kapitalen stadig lettare kan flytte, og at keynesianismen som økonomisk politikk for velferdsstaten bare kom til gjennom press frå ein organisert arbeidarklasse, korleis kan me i dag sjå for oss ei tilbakevending til den keynesianske modellen?

– Den keynesianske modellen med å auke etterspørselen gjennom statleg pengebruk fungerte godt som teori så lenge folk brukte den ekstra inntekten i sitt eige land, der politikken blei sett ut i livet. Det var ei nasjonal løysing for nasjonal kapital. Den fungerte til ein viss grad i dei såkalla «gylne åra» fordi økonomien var nasjonalt basert. Truleg kunne ein få til det igjen om det samtidig vart gjennomført omfattande proteksjonisme.

Men handelsbalansen og utanlandsgjeld ville med dagens forhold gi eit land store problem om dei freista gjennomføre ein slik politikk aleine. Somme vil meine at keynesianisme ville fungere om alle land tok han i bruk samtidig – det vil seie ein internasjonal keynesianisme eller reflasjonspolitikk*. Det kunne fungere om me snakkar om det relative tilhøvet mellom kapitalen i den gamle verda. Men det er ikkje sannsynleg at kapitalen i dei nye sentera ville gjennomføre ein slik politikk samtidig. Ein slik politikk kunne gi ei lette kortsiktig om han fekk følgje av proteksjonistiske tiltak, eller motstykket – kraftig devaluering.

Kapitalistiske regjeringar kan prøve slike tiltak i desperasjon i framhaldet av den noverande krisa. Men det underliggande problemet med verknadene av overakkumulasjon i dei gamle sentera ville stadig vere der, og det vil alltid vere insentiv til at enkeltland kan bryte ut og stø seg på meir innstramming for å bli meir konkurransedyktige, eller devaluere (igjen ei løysing der delen blir forveksla med heilskapen).

Kort sagt trur eg ikkje keynesianske tiltak vil løyse problemet for landa som tar verste støyten av denne restruktureringsprosessen. Så kva er alternativa? Utan at arbeidarane kjempar mot kapitalens åtak, vil kapitalen vinne fram slik han har gjort siste tida. Det er krise for kapitalen i desse sentera, men ikkje krise for kapitalismen. Ei krise for kapitalen krev ein arbeidarklasse som er klar til kjempe for å gjøre slutt på kapitalismen, og eg meiner at alle slike kampar må ha ein visjon om ein alternativ sosialistisk modell.

– Når me snakkar om sjansane for å bygge sosialismen i dag, hevdar kritikarar og motstandarar at med erfaringane frå den «eksisterande sosialismen» (i dei tidlegare sosialistiske statane i Aust-Europa og Sovjetunionen) er dette alternativet etter deira meining fullstendig uttømt. Faktum er at desse samfunna var prega av mange motseiingar. På den eine sida skapte dei ei brå modernisering i ein del av verda som elles ville vore perifer, og for visse delar av befolkninga betydde det betre levestandard. På andre sida, trass i at det herskande sjiktet hevda seg representere interessene til arbeidarklassen, så var desse landa oppfatta som djupt udemokratiske. Fortroppspartiet vart sett som reiskap for å utbytte ein del av befolkninga (arbeidarklassen) som dei sa seg representere. Kva for strukturelle forhold førte til det?

– Etter Sovjets suksess med rask industrialisering, var det ei alminneleg oppfatning (au i Jugoslavia fram til 1950) at det bare var éin modell for sosialisme, og alle land som ville bygge sosialisme, måtte følgje den modellen.

Denne modellen bygde på fortroppar i produksjonen. Kjerna i modellen er postulatet om at fortroppen veit alle svara. Bare fortroppen (som orkesterdirigenten) kan sjå heilskapen, bare fortroppen kjenner planen, i motsetning til individuelle spelarar som har spesifikke roller og inga kjensle av heilskapen. Derfor er det ansvaret til fortroppen å levere sosialismen til det underordna folket, å gi ei gåve frå dei som veit til dei som ikkje veit.

Men for å gjøre det må fortroppen kreve same disiplin som orkesterdirigenten. Befalingar ovanfrå og hierarki gjennomsyrer den modellen, ikkje hovudvekt på utvikling av menneskelege evner. Det er ein prosess som krev initiativ og deltaking nedanfrå, og ganske visst høve til å delta i spontane aktivitetar.

I boka mi, Contradictions of ‘Real Socialism’: the conductor and the conducted, ser eg dette som ei grunnleggande motseiing i det som vart kalla «reelt eksisterande sosialisme» – det arbeidande folket var ute av stand til å utvikle nødvendige evner for å utvikle ein sosialistisk økonomi. Og eg meiner det same vil bli resultatet overalt der ein følger denne modellen – enten økonomien er underutvikla eller utvikla.

Ser me på Sovjetunionen der modellen vart skapt, trur eg det er viktig å forstå at ingenting var uunngåeleg. Det fanst alltid val. Til dømes understreka Lenin behovet for å bygge kooperativ på landsbygda i 1923. Synet hans var at det var absolutt naudsynt for å bygge sosialisme. Han døydde kort etter, og det blei gjort svært lite i den retninga.

Generelt trur eg ein alltid står framfor val når ein prøver å bygge sosialisme: Det er eit val mellom å gi ordre ovanfrå, og legge til rette for at folk kan utvikle sine evner nedanfrå (slik det dramatisk skjer med utviklinga nabolagsråd og kommunar i Venezuela).

Sjølvsagt er det objektive avgrensingar i spesielle tilfelle. Visst så i tilfellet Sovjetunionen var det problemet med borgarkrigen, ein øydelagt økonomi, og sjølvsagt relativt tilbakeståande økonomi, og truslane frå imperialismen. Særleg førte truslane frå imperialismen til at ei sakte, organisk utvikling vart ein luksus. Men eg trur at med større forståing for økonomien på landsbygda kunne ein unngått den massive øydelegginga som vart resultatet av

kollektiviseringa.

– Jugoslavia stod for eit unntak i forsøka på å bygge sosialisme. Etter konflikten med Sovjetunionen starta Jugoslavia sin «veg til sosialismen», kjenneteikna av eksperiment med marknader og sjølvstyring. Forsøka på å innføre sjølvstyring for arbeidarane er det mest interessante for dei som freistar bygge eit samfunn som ikkje er basert på kapitalens despoti. Men bare å nemne «sjølvstyring » i tidlegare Jugoslavia i dag blir møtt med ein viss kynisme. Kva for strukturelle vilkår gjorde sjølvstyring til ein lite framgangsrik måte å organisere økonomisk aktivitet? Korleis skal venstresida i dag svare på slike innvendingar?

– Når det gjeld Jugoslavias erfaringar med marknadstilpassa sjølvstyring, er det viktig å peike på det enorme samfunnsmessige potensialet som ligg i eit samfunn bygd på sjølvstyrte arbeidarar, i å utvikle folks evner, sjølvkjensle og sjølvrespekt.

Men me må au vere klare på det feilaktige i å prøve bygge sosialisme utan hovudvekt på å bygge eit samfunn basert på solidaritet. Den jugoslaviske sjølvstyringsmodellen med vekt på individuelle og separate selskap som freista å maksimere inntekta til sine individuelle medlemmer er absolutt ikkje oppskrifta på å bygge eit sosialistisk samfunn. Slik eg påstår i boka mi, The Socialist Alternative: real human development, fostrar hovudvekt på eigeninteresse trekk som kjenneteiknar kapitalisme og ikkje sosialisme.

Dette er noko Che Guevara forstod då han studerte den jugoslaviske modellen. I 1959 sa han at konkurranse mellom arbeidarane forvrengte sosialismens sjel. Og etterpå skreiv han i Man and Socialism in Cuba at ønskedraumen om at ein kan oppnå sosialisme ved å stole på vareproduksjon og individuelle materielle interesser er ei blindgate, og at «det er vanskeleg å finne ut akkurat kor du gjekk feil».

Eg synest det er ei god framstilling av det som skjedde med marknadstilpassa sjølvstyring i Jugoslavia, men i dag bør me kunne slå fast kor dei gjekk feil. Det er vesentleg å sjå kva som var positivt (både faktisk og potensielt), og kva som er problematisk med modellen. Den sosialistiske visjonen som vart eit mål i Venezuela – ideen om sosialisme som eit organisk system kjenneteikna av (a) samfunnsmessig eige av produksjonsmidla, (b) samfunnsmessig produksjon organisert av arbeidarane, og (c) produksjon for sosiale behov og formål (det Chavez kalte «den grunnleggande sosialistiske trikanten») – kan opne diskusjonen igjen på ein måte som kan

appellere til mange som er kyniske.

– I dag er Venezuela eit synonym for «sosialisme i det 21. hundreåret». Det er vel kjent at du på eit punkt i karriera di deltok i forsøket på å bygge sosialisme i Venezuela. Ut frå den erfaringa, korleis ser du på sjansane for å bygge sosialisme i periferien av kapitalismen generelt, det vil seie i den posisjonen der Serbia er i dag? Korleis ser du for deg vegen mot det målet, det vil seie kva for spesifikke verktøy må sosialistar bruke? Og for det andre, korleis ser du for deg måten ein må bygge systemet – korleis skil det seg frå såkalla «reelt eksisterande sosialisme», og kva er grunnlaget for å påstå at den nye sosialismen kan unngå dei motseiingane som førte til at «den gamle» snubla?

– Å vere i periferien er i seg sjølv ikkje tilstrekkeleg til å identifisere ulike samfunn. Store delar av befolkninga i Latin-Amerika lever med ein enorm nedarva fattigdom, eit enormt underskot. Effekten av nyliberal politikk frå 80-tallet, og USAs rolle i å halde oppe slike utruleg urettferdige samfunn var viktige faktorar i mobilseringa av massane mot oligarkia i dei ulike landa.

Men tilhøva i Serbia og andre delar av den europeiske periferien er ganske annleis. Desse svake økonomiane har påført arbeidarane harde slag på grunn av kapitalens forsøk på å løyse sine kriser. Men Serbia og andre land med erfaringar frå å bygge sosialisme har noko Latin-Amerika manglar – minna om tiltrekkande element i dei gamle samfunna, og rettferdskjensle og rettvise som kan bli grunnlag for å mobilisere folk. Og det er startpunktet for å svare på det kapitalistiske åtaket.

Men eg trur det er viktig å organisere grundig på grasrota, med komitear på lokalnivå slik som i den anti-fascistiske frigjøringskampen. I Venezuela er ei av dei viktigaste politiske og teoretiske nyvinningane opprettinga av nabolagsråd for grovt rekna 100–200 familiar i byområde (og 20 på landsbygda), og desse råda er det Hugo Chavez kalla «celler i den nye sosialistiske staten». I den grad du styrkar folk på lokalnivå, og folk ser desse institusjonane som kjelde for å fastlegge sine behov, då bygger du eit solidarisk samfunn som kan hindre at dere tar opp att historia.

(Intervjuet er oversatt frå engelsk fra nettsida til LINKS: http://links.org.au/node/3355 Det kan også leses på serbisk: http://pe.org.rs/osvrti/michael-a-lebowitz-socijalizam- za-21-vek/)

*Reflasjonspolitikk innebærer at staten og/eller sentralbanken fører en stimuleringspolitikk for å motvirke deflasjonstendenser, lav økonomisk vekst eller økonomisk tilbakegang. Typiske tiltak kan være å øke pengemengden, senke renten og gjøre opp statsbudsjettet med underskudd. (Torstein Dahle)

 

Beatrice Halsaa er Beatrice Halsaa ved Senter for tverrfagleg kjønnsforsking ved Universitetet i Oslo.

Magnhild Folkvord er journalist i Klassekampen, og er aktuell med boka Fredrikke Marie Qvam Rabaldermenneske og strateg. Se omtale på side 94.

– Kvinnestemmerettsforkjemparane kravde stemmerett for kvinner på same vilkår som menn. I kva monn har stemme-retten gitt kvinner makt i samfunnet på line med menn?

– Det er fleire svar på spørsmålet. Stemmerett er ein rett blant mange rettar kvinner har kjempa for, som alle har konsekvensar for maktforhold mellom kjønn. Den må sjåast i samanheng med rett til arbeid, utdanning, pensjon og så vidare. Med stemmeretten følgjer også retten til å stilla til val. Begge delar er svært viktig. Men både nominasjonsprosessar og valordning gjer sitt til at stemmerett for kvinner ikkje er nokon garanti for at kvinner blir valde inn i folkevalde organ, seier Halsaa.

– Kva har stemmeretten gjort for endring i viktige kvinnespørsmål?

– Det ser svært ulikt ut om du ser Noreg utanfrå eller innanfrå. I eit internasjonalt perspektiv har kvinner i Noreg fantastiske livsvilkår, og Noreg blir sett opp til. Dette er dels som følgje av stemmeretten og andre politiske høve, dels på grunn av økonomisk velstand ikkje minst knytt til oljen. Men vi som ser Noreg frå innsida, er og opptekne av kva som ikkje er gjort. Det er ikkje så mykje som manglar når det gjeld formelle rettar for kvinner, men det er mykje av dårlege praksisar. Det gjer at likestillinga ikkje verkar slik mange hadde venta, seier professoren.

Politikk for likestilling

Halsaa minner om likestillingsmeldinga – Politikk for likestilling (NOU 2012:15), eit resultat av det offentlege likestillingsutvalet sitt arbeid under professor Hege Skjeie si leiing.

Skjeie-utvalet oppsummerte at den norske politiske toppleiinga er solid mannsdominert, med to unntak: regjeringa og gruppeleiarane i Stortinget. Regjeringa har i praksis vore kjønnskvotert etter 1986. Kven som er gruppeleiarar, er prega av kven som er partileiarar, og i seinare tid har det vore kvinnelege partileiarar i dei fleste partia. Men i andre topposisjonar er det ein tydeleg tendens til å vurdera menn som dei best skikka, også i lokalpolitikken. Av 429 ordførarar er 96 kvinner – etter valet i 2011. I snitt blir ei kvinne vald i to av ti tilfelle, konkluderte Skjeie-utvalet.

Ei undersøking i 2001 viste at kvinnedelen i den norske makteliten var 17 prosent. I 2011 var dette talet auka til 25 prosent. Innafor politikken var forandringa i den same perioden svært lita: frå 39 til 41 prosent.

– Dei fleste blir overraska når dei ser konkret på korleis makt blir fordelt mellom kjønna. Dei tala ein kjem fram til da, stemmer ikkje med glansbiletet av likestillingslandet Noreg, seier Halsaa.

Ho meiner biletet av Noreg som et likestillingsparadis heng saman med internasjonale likestillingsindeksar som målar likestilling på ein måte som gjer at Noreg kjem høgt samanlikna med andre land.

– Eg er einig med likestillingsutvalet i at fordeling av maktposisjonar i politikken er viktig, saman med økonomisk fordeling. Eit anna overordna spørsmål er vald mot kvinner – diskutert som sårbarhet i likestillingsutvalet. Eg veit ikkje om det har blitt mindre vald mot kvinner enn før – valdtekt, seksuell trakassering, vald i nære relasjonar – men eg veit at problemet framleis er stort. Frykta for vald rammar alle kvinner, og pregar måten foreldre oppdrar barn og unge på. Unge jenter må åtvarast om kor dei kan ferdast og korleis dei skal te seg. Det har blitt meir offentleg merksemd om dette, og mange tiltak til hjelp for dei som blir utsette for overgrep. Men framleis er trugsmålet der, og det gjer noko med kvinners rett til å røra seg fritt. Eg går til dømes ikkje åleine gjennom Slottsparken når det er mørkt – og det irriterer meg, seier Halsaa med ettertrykk.

Ho trur ikkje at likestillingslandet Noreg er betre enn andre land når det gjeld vald mot kvinner. Vi har fått mykje forsking om seksualisert vald, men har som samfunn i liten monn makta å bruka den til å førebyggja vald, noko russevaldtektene denne våren viser tydeleg.

– Kva er gjort av forsking som kan gi betre innsikt?

– Øystein Gullvåg Holter har funne ein positiv samanheng mellom likestilling i familiar og valdsbruk (sjå NOU 2012:15). Det kan gi eit visst håp på lang sikt, men det endrar ikkje situasjonen her og no.

Modige jenter

Av lyspunkt når det gjeld jenters framtid, nemner Halsaa endringar i kjønnsrollene. Ho viser til Harriet Bjerrum Nielsen og Monica Rudberg si forsking som har dokumentert at det er færre stille og forsagte jenter i skolen.

– Eg trur ikkje songen «Varför har tjejer så svaga röster?» kunne vore skriven i dag, seier Halsaa. Ho meiner det no er mange unge kvinner som har bra med sjølvtillit. Ho nemner også dei mange unge jentene og kvinnene i leiarposisjonar, både i ungdomsorganisasjonar og i fagrørsla, og kvinner på topp både i NHO og i LO.

– Men om kvinner blir leiarar, er det nokon garanti for at det blir ein annan politikk?

– Nei. Det er det ikkje. Det eine er at kvinner i liten monn har hatt del i den økonomiske makta. Og i det politiske systemet er parti og ideologisk tankegods viktigare enn kjønn når politikken skal utformast. Men det partipolitiske landskapet har likevel forflytta seg som følgje av kvinners deltaking. Tema som likestilling, likelønn, kvinnediskriminering, omsorgspermisjon, barnehagar, vald mot kvinner og seksuell trakassering har blitt politiske tema. Ein rad «kvinnespørsmål» har prega alle partia, sjølv om dei har ulike svar på kva som bør gjerast. Også mannsrolla og maskulinitet er tema for politisk debatt.

Halsaa meiner også det er viktig å hugsa at personane i politikken framleis har mykje å seia.

– Det trengst heile tida personar som står for noko og som tør å ta politiske konfliktar. Personar som Hambro, Gerhardsen og Brundtland har sett preg på norsk politikk. Enkeltmenneske som til dømes Inger Louise Valle, Kirsti Kolle Grøndahl, Mona Røkke og Astri Gjertsen har vore viktige for likestillingspolitiske reformer.

Kapitalistisk verdsøkonomi

– Skal vi vurdera maktfordelinga i samfunnet i eit større perspektiv, må vi også sjå på kva for institusjonar som pregar samfunnet i sterkast grad. Det er ikkje politikken aleine som rår. Vi lever i ein kapitalistisk verdsøkonomi, og Noreg har gitt frå seg mykje makt til internasjonale organ, slik som EU. Det ser ut til å vera solid politisk støtte til dette økonomiske systemet som legg føringar utanfor nasjonal kontroll.

Halsaa merkar seg det EØS-kritiske vedtaket på LO-kongressen som ein viktig siger for dei som vil regulera marknadskreftene meir. Men det er grenser for kor mykje politisk styring det er råd å bruka mot EUs såkalla fire fridommar – fri flyt av personar, varer, tenester og kapital. Og det er usemje også i LO om tolkinga av LO-vedtaket.

 – Er det rett å seia at marknadsøkonomien slår verre ut for kvinner enn for menn?

– I Noreg som i andre land er arbeidsmarknaden sterkt kjønnsdelt, eller segregert. Kvinner og menn arbeider i ulike sektorar og yrke. Offentleg sektor er til dømes blitt meir kvinnedominert, mens fleire store mannsyrke i privat sektor er blitt meir mannsdominerte. Menn dominerer framleis i leiarstillingar. Lønn blir fastsett gjennom forhandlingar i lønnsoppgjera, og der er det semje om at offentleg sektor ikkje skal være lønnsleiande – på grunn av marknadsøkonomiske vurderingar. Det inneber at lønnsskilnader følgjer skilje i den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. Framlegget om eit løft for kvinnedominerte yrke i offentleg sektor, i form av ein kvinnepott eller likestillingspott (sjå NOU 2008:6 Kjønn og lønn) vart aldri følgt opp. Dermed slår marknadsøkonomien verre ut for kvinner.

– Noreg er innvevd i ein global økonomi, og norske kvinner og menn er med på å utnytta kvinner i andre land gjennom dei økonomiske strukturane vi inngår i. Det er eit tankekors at dess rikare vi blir, dess ivrigare ser det ut til at vi blir etter å kjøpa billege klede og andre varer produserte av folk som arbeider under elendige lønns- og arbeidsvilkår i land langt borte. Misbruk av au pair-ordninga er eit døme på konsekvensar av at kvinner i arbeid har tatt over ein mannleg modell.

Halsaa ser ingen grunn til å vera optimist når ein ser korleis folk i Noreg møter dei store utfordringane i verda.

– Eg kan ikkje sjå at dette blir tatt på alvor av institusjonar og personar med makt til å setja i verk tiltak. På 1970- og 1980-talet var det tendensar til økofeminisme, og ei viss mobilisering kring omgrepet berekraft. No ser dette ut til å vera noko som framfor alt går føre seg på individnivå. I dette perspektivet har ikkje kvinnestemmeretten gitt oss mykje nytt av verdi eller ført til betre praksisar.

Patriarkatet lever

– Er full kjønnsbalanse i politikken ei realistisk målsetting?

– Det er ei rimeleg målsetting, og eg ser ingen grunn til at det ikkje skulle vera eit mål. Men vi skal ikkje bruka den talmessige fordelinga som absolutt mål for kvinners rettigheiter. Eg trur ei jamnare fordeling av posisjonar i politikken vil komma, mellom anna fordi kvinner har god utdanning og andre ressursar, men eg veit ikkje når. Eg trur med andre ord ikkje likestillingsutviklinga på dette feltet vil snu. Men om kvinner skal få meir makt, må menn gi frå seg makt, heilt konkrete maktposisjonar, og det er ikkje gjort over natta. Og balanse i politikken borgar ikkje for kjønnsbalanse i andre institusjonar. Ser ein på kunstfeltet, til dømes, er ikkje kvinner i nærleiken av balanse.

– Stortingsdebatten på 1890-talet kan tyda på at stortingsrepresentantane den gongen var meir redde for kjønnsmessige enn for klassemessige endringar i maktfordelinga – det var lettare å få til allmenn stemmerett for alle menn utan omsyn til skatteevne, enn i det heile å gi kvinner stemmerett. Korleis ser dette ut i dag?

– Den gongen var det eit større prinsipielt sprang å anerkjenna at kvinner var menneske på lik line med menn – menneske med fulle rettar – enn det var å anerkjenna at menn i arbeidarklassen var menneske med same rettar som menn frå borgarskapet hadde. I dag er det omvendt – det er lett å snakka om kjønn og om likestilling mellom kjønn – som mange trur er ein realitet, men det er vanskelegare å snakka om klasse og om maktforhold mellom klasser. Som om økonomisk ulikskap er meir abstrakt?

– Dei mest patriarkalske på 1890-talet argumenterte

som om politisk makt til kvinner var

eit trugsmål mot samfunnet. Slik snakkar ingen

i dag, men er det likevel noko att av ei meir eller

mindre irrasjonell mannsmakt som set grenser for

kvinners makt?

– Ja, sjølv om kvinner har vunne sin rett til å delta i politiske institusjonar, er det framleis døme på at dei blir vurderte etter andre standardar enn menn. Sjølv om ingen snakkar om at kvinner med makt er eit trugsmål mot samfunnet, kan det fortsatt vere mange som meiner det, særleg er kvinner med ein tydeleg feministisk identitet utsette. Dei harde åtaka mot feministar som uttaler seg i media er eit døme. Seksuell trakassering set grensar for kvinners makt, usynleggjeringa av kvinnelege kunstnarar i galleri og museum er eit anna; mangel på anerkjenning av kvinner som religiøse leiarar er eit tredje døme på at det er mannsmakt som rår i mange institusjonar.

Humaniteten og demokratiet

– Kva må til for å mobilisera kvinner til å bruka stemmeretten i større monn no til dags?

– Det er viktig å følgja med på, og engasjera seg i nominasjonsprosessane i partia, dei avgjer kven det vil vera mogeleg å stemma på. Generelt er det ein fallande tendens i oppslutninga om etablerte kanalar for politisk deltaking, det gjeld ikkje berre Noreg. Det er ingen grunn til å tru at partia slik vi kjenner dei i dag skal vara evig, vi må rekna med at dei politiske kanalane endrar seg over tid både i form og innhald. Men om vi finn andre måtar for å få fram meiningsytringar på, som kan sikra mangfald og representativt demokrati i same grad som partia gjer, det veit vi ikkje, seier professoren.

Ho minner om at i gode tider, når dei fleste har det trygt og rimeleg bra økonomisk, kan det vera ein tendens til å slappa av i forhold til demokratiske pliktar, det kan sjå ut til at det ikkje er så mykje ein treng å slåst for, og så lar ein vere å engasjera seg.

– Spørsmålet er korleis dette endrar seg når eit land blir utsett for økonomisk krise. Førebels gjeld ikkje det Noreg. Men kor godt skodd er vi til å møta slike endringar? Kor mykje solidaritet greier vi å ta vare på? Kanskje må vi bu oss betre på å slåst for humaniteten og demokratiet, seier Halsaa.

 

Bradley Manning ble dømt for lekkasjene til Wikileaks. En merkelig historie siden det han lekket, er brudd på demokratiske spilleregler og dokumentasjon på USAs drap på åpen gate, blant annet av en Reuterjournalist.

Edward Snowden oppholder seg nå, paradoksalt nok i Russland, som i likhet med USA heller ikke er så nøye med å respektere menneskerettighetene.

Da han søkte Norge, fikk han umiddelbart avslag. Dette illustrerer den vedvarende norsk underdanigheten overfor verdens supermakt, og en dobbeltmoralsk holdning til praktiseringen av menneskerettighetene.

Overvåkningen av norske borgere gjennom det avslørte PRISM-programmet til NSA krenker norsk suverenitet.

Den politiske støtten og forsvaret av menneskerettighetene er det eneste som kan dempe USA, litt.

Sentrums-

ekstremisme

Tom Mills er medredaktør for New Left Project (http://www.newleftproject.org/), ein britisk nettstad som lagar grundige analysar og kommentarar retta til heile venstresida. Han er forskar og doktorgradsstudent ved School of Applied Sciences ved University of Bath der hanforskar på BBCs rolle i industrikonfliktar, og kontraterrorisme.

Artikkelen sto i New Left Project 8. mars 2013. Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Det har vore litt snakk på venstresida om korleis me skulle reagere når denne gamle og svekka kvinna møtte sin skapar. Det er ofte sagt at me ikkje bør feire bortgangen. Ikkje bare fordi det ville vere usmakeleg, men fordi det er idéretninga thatcherismen, ikkje personen Thatcher, som er den verkelege fienden. Det er sjølvsagt sant. Thatcher var ingen intellektuell, og fann ikkje opp det som skulle bli kjent som thatcherismen. Men thatcherismen var heller ikkje ei pakke ubehagelege idéar som ho som gav dei namnet, skreiv ut motvillig. Nyliberalismen var og er eit politisk prosjekt som krev politiske agentar for å oppnå hegemoni. I Storbritannia var det Margaret Thatcher meir enn nokon annan som var ansvarleg for å omskape dei nyliberale draumane til menn som Hayek og Friedman til eit levande politisk mareritt.

Oppveksten

Margaret Hilda Thatcher vart fødd i Grantham, Lincolnshire i Midlands 13. oktober 1925 som nest eldste dotter av Alfred og Beatrice Roberts. Faren som ho beundra sterkt, idealiserte til og med, var lokalpolitikar og lekpredikant som eigde og dreiv ein daglegvarebutikk i byen. Den unge Margaret Thatcher stod ikkje mora nær, og då ho ein gong fekk spørsmål om mora, sa ho bare: «Mor var fantastisk – ho hjelpte far.»

Sjølv om oppveksten var relativt privilegert, var det snautt vanleg kost for den herskande klassen i Storbritannia. Utan tvil styrka nok det dei populistiske instinkta og referansane hennar. Både tilhengarar og motstandarar knyttar Thatchers politikk til dei småborgarlege røttene hennar i småbyen. I 1983 skreiv journalisten Peter Riddell:

Thatcherismen er i røynda eit instinkt, meir ei oppfatning av moralske verdiar og ein måte å leie på, enn ideologi. Thatcherismen er eit uttrykk for fru Thatchers oppvekst i Grantham, bakgrunnen hennar med hardt arbeid og familieansvar, ambisjonar og tilsidesette ønske, plikt og patriotisme.¹

Dette nokså romantiske synet på Thatchers politikk delte ho utan tvil sjølv. I The path to power (Vegen til makt) skriv ho:

Ikkje noko gir betre grunnlag for å forstå den frie marknaden enn livet i butikken på hjørnet.

At den «frie marknaden» som Thatcher stod for, i røynda førte til at småbyane vart dominerte av supermarknader og andre mektige konsern, er bare eit av mange eksempel på at retorikken og politikken hennar var skrekkeleg i utakt.

I det verkelege Grantham, motsett den konservative utopien i Thatchers innbilning, vil ho ikkje bli hugsa med glede. I hennar statsministertid vart mange av fabrikkane i byen tvinga til å legge ned, og kolgruvene i nabobyen Nottinghamshire vart stengt. Som Tim Adams meldte for mange år sidan, røysta 85 prosent av lesarane i lokalavisa mot at det blei reist ein bronsestatue av Thatcher, til fordel for ein utrangert dampveivals som ein gong stod i byens største park.

Thatcher drog frå Grantham i 1943 etter å ha fått stipend til Somerville College i Oxford, og kom sjeldan attende. Ho studerte kjemi, og vart president i den konservative studentforeininga. Etter eksamen i 1947 arbeidde ho mange år som forskar, først ved British Xylonite (BX) Plastics, der ho gjekk inn i fagforeininga Association for Scientific Workers. Så gjekk ho til næringsmiddelsselskapet J Lyons & co, der det blir sagt at ho var med og utvikla softisen. Men ifølgje Jon Agar finst det ikkje prov på det.²

I vala i 1950 og 1951, då ho framleis var midt i tjueåra, stod Margaret Roberts som ho då heitte, som konservativ kandidat i Labour-høgborgen Dartford. Det var au året ho møtte og straks etter gifta seg med millionæren og forretningsmannen Denis Thatcher. Den økonomiske ryggdekninga mannen gav var uvurderleg. Ho studerte jus, og sikra seg i tillegg parlamentsplass i valkretsen Finchley i Nord-London. Men som Peter Clarke konstaterer då han melder Vegen til makt, så vedstod ho seg knapt at alle pengane til mannen betydde noko. Ho dvelte heller ved sitt enkle opphav som kjøpmannsdatter, og førestellinga om at ho hadde vunne fram på grunn av hardt arbeid og sjølvdisiplin.

Thatcher vart først valt til Underhuset i oktober 1959. Ho hadde sekretærstillingar i regjeringa til Macmillan før ho blei talsperson i undervisningsspørsmål for opposisjonen. I 1970 blei ho undervisningsminister i den ulykksalige Tory-regjeringa til Edward Heath. Det var i denne perioden ho oppheva ordninga med gratis skolemjølk, for å få ned utgiftene til undervisning – og til all tid skulle ho bli håna med regla «Thatcher, Thatcher, Milk Snatcher». (Milk Snatcher = mjølketjuv.)

Edward Heath

Heath og Thatcher kom ikkje godt ut av det med kvarandre, og saman med andre frå den hardbarka høgrefløya i partiet viste ho seinare djup avsky for den forsonlege politikken hans. Etter deira syn hadde Heath starta rett. På eit møte på Selsdon Park Hotel i Surrey i januar 1970 la skyggeregjeringa og rådgivarane hans opp ein reaksjonær politikk som skulle demme opp for bølgene med radikalisme og folkeleg mobilisering som uroa makta i Storbritannia på 60-tallet. Dei gjorde framlegg om ei ny lov mot å gå inn på andres eigedom utan løyve (for å bekjempe aktivistiske og antirasistiske studentrørsler), og nye industrireguleringar som skulle bremse ein stadig meir umedgjørleg arbeidarklasse. Samtidig skulle næringsliv og finans bli avregulert og få skattane kutta. Med ord som kunne vore brukt om thatcherismen, kalla statsminister Harold Wilson frå Labur Selsdon-vedtaka «eit primitivt ønske om å snu 25 års sosial revolusjon» og «eit omsynslaust, kalkulert og overlagt steg mot større ulikska».

Om det var meininga at vedtaka skulle bryte den samstemte etterkrigspolitikken (og det er ikkje heilt klart om det var slik), så mislykkast Heath der Thatcher seinare vann fram. Forsøk på å begrense makta til fagforeiningane, slutta med at regjeringa gjekk på eit audmjukande nederlag mot gruvearbeidarforbundet, og Heaths frimarknadspolitikk vart forlatt då britiske kapitalistar viste liten interesse for å investere i britisk industri. Andre økonomiske tiltak gav like bedrøvelege resultat. Då kontrollen med bankutlån vart fjerna i 1971 (drive fram av bank- og finansnæringa), skapte det ein kortvarig økonomisk opptur, i hovudsak i eigedomsbransjen. Oppgangen kollapsa dramatisk med den internasjonale nedturen og etterfølgande brå veksten i oljeprisen.³ I 1974 vart Heath i praksis tvinga frå makta av ei sjølvsikker arbeidarrørsle etter at han utfordra fagforeiningane med valkampslagordet «Kven styrer landet?» – og tapte.

Heath heldt fram som leiar for dei konservative etter å ha tapt nok ein valkamp mot sin mangeårige rival Harold Wilson. Margaret Thatcher og andre reaksjonære i det konservative partiet lengta etter eit kraftig motåtak på arbeidarrørsla, og byrja no samle seg om Keith Joseph – den tidlegare sosialministeren til Heath, som kort etter det første valnederlaget i 1974 vart omvendt til dei nyliberalistiske dogmene.

Nyliberalismen vart utvikla gjennom fleire tiår av ei gruppe intellektuelle i eliteorganisasjonen Mount Pelerin Society. Den mest kjente av dei var truleg den austerrikske økonomen Friedrich Hayek, som i The Road to Serfdom (Vegen til trelldom) hevda at all statleg innblanding i økonomien ville føre til diktatur. Thatcher las først The Road to Serfdom på universitetet, og etter si Damaskus-oppleving oppmoda Keith Joseph ho til å studere dei andre skriftene til Hayek. (Då ho var valt til leiar, skal Thatcher ha vifta med eit eksemplar av Hayeks The Constitution of Liberty og sagt «det er dette me trur på!»)

I Storbritannia var det The Institute of Economic Affairs (IoEA) som hadde gått i bresjen for Hayeks idear. Ein tenketank finansiert av ein millionær og forretningsmann, og leia av to engasjerte flygebladskribentar, Ralph Harris og Arthur Seldon. Keith Joseph hadde vore i kontakt med begge, og andre nyliberale tenkarar som Alan Walters, økonom og medlem av Mount Pelerin Society, Bill og Shirley Letwin (foreldra til den konservative ministeren Oliver Letwin). Med støtte frå desse høgreorienterte pionerane danna Thatcher og Joseph ein ny tenketank kalla Centre for Policy Studies (CPS) som starta arbeidet med å vinne partiet over til nyliberalismen. Saman med IoEA vart CPS eit samlingspunkt for det nye høgre, og kunne no operere sjølvstendig i og frå det offisielle partiapparatet som framleis stod for den såkalla One Nation-konservatismen ein forbandt med Edward Heath og andre som Chris Patten og James Prior.

Thatcher vart leiar for den harde kjerna av høgreorienterte i det konservative partiet etter ein forunderleg uklok tale av Keith Joseph i oktober 1974, om familien og «siviliserte verdiar». Han snakka om «degenerering » og «moralsk forfall som viste seg i, og forsterka økonomisk nedgang». Sjølvsagt måtte fattige få hjelp, sa han, men – og me høyrer ekkoet av det i dag i talane til Iain Duncan Smith* – «å gjøre dei meir avhengig, er å øydelegge dei moralsk». Keith Josephs fullførte sjølvmordet ved å seie at «likevekta i samfunnet, vår menneskelege beholdning er trua» fordi «ein høg og veksande del av barna blir fødd av mødrer i sosialgruppe 4 og 5 som blir gravide i puberteten».

Det blir ofte framstilt som det journalistar likar å kalle ein «tabbe», men Joseph hadde lenge hatt klassefordommar og idear om rasehygiene. Ein tidlegare tjenestemann i innanriksdepartementet mintest at tilsette her «var klar over at han hadde slike synspunkt, men hadde styrt han klar».⁴

Joseph blei breitt fordømt for talen, og diskredittert som utfordrar til Tory-leiinga. Thatcher var hans næraste allierte, og steig inn i hans plass med hans fulle støtte. Ho mintest seinare at ho sa til han:

Keith, om du ikkje stiller, vil eg, fordi nokon med våre synspunkt må stille.⁵

Heath hadde tapt to val på eitt år, så suksessen Thatcher hadde i starten, var ikkje overraskande. Det var meir uventa at oppslutninga ho skaffa seg i den første voteringa, gav ho full siger i andre runde då Heath var ute. Slik, med store dosar flaks, blei Thatcher leiar av det konservative partiet i februar 1975.

Mediarådgivaren hennar var Gordon Reece, tidlegare programskapar i TV. Han starta eit selskap som forsynte næringslivleiarar med videoar og medierådgiving. Merkevaren Thatcher, «politikaren med meiningar», vart gitt ein ny profil av Reece, som overtalte ho til å endre klesstil, kroppshaldning, til og med ta timar i taleteknikk. Som Germaine Greer har konstatert:

Reece starta den lange prosessen som skulle gjøre den pyntelege millionærfrua med den falske, krystallklare aksenten til den likeframme kjøpmannsdattera.

Thatcher sjølv sa seinare:

Gordon var fantastisk. Han sa eg måtte endre hår- og klesstil, og at me måtte gjøre noko med stemmen min. Det var ganske interessant, fordi eg ikkje hadde tenkt over desse tinga før.⁶

Reece leigde reklamebyrået Saatchi & Saatchi, og leiaren Tim Bell vart au ein nøkkelrådgivar. Saman dirigerte Reece og Bell Thatchers mediaoppvisingar, og – heilt nytt for toryane – dei oppvarta tabloidpressa, med regelmessige møter med Larry Lamb i

The Sun og David English i Daily Mail.⁷

The Sun, eigd av Rupert Murdoch sidan 1969, var ei tid venstreorientert, men støtta no dei konservative, og trass i at dei tidlegare hadde vore svært kritiske til Thatcher då ho var undervisningsminister, gav dei ho no full støtte. Som James Curran og Colin Leys seier, denne høgreorienteringa var resultat av endringar i eigarkonstellasjonane i media, som frå 60-tallet blei dominert av store selskap, og det snudde trenden mot journalistisk autonomi.⁸

Sjølv med oppfinnsamme kampanjestrategiar og støtte frå fleirtallet i media, låg toryane bak Labour Party på meiningsmålingane på slutten av den urolege femårsperioden. Thatcher sjølv var langt mindre populær enn statsminister James Callaghan. Det var streikebølgen vinteren 1978–79 – den såkalla misnøyens vinter – som skulle gi Thatcher valsigeren. Hennar allierte i den reaksjonære pressa greip dagen, kalla Callaghan ein sjølvgod leiar for ei regjering som var «gislar» for militante fagorganiserte. I februar 1979 kunne dei konservative glede seg over 18 prosents leiing, og dei endte med å få eit sterkt fleirtall på 43 seter i vala i mai 1979.

Kva slags folk røysta på Thatcher? Sjølv om det var ei markert høgredreiing i 1979, så har denne tendensen blitt grovt overdrive av støttespelarane til Thatcher (som likar sjå hennar reaksjonære revolusjon som ei folkeleg reising mot restriksjonane i den sosialdemokratiske staten, og ikkje eit klasseherredømme ovanfrå). Som alle politiske leiarar hadde ho sjølvsagt støtte frå enkelte på tvers av klassegrensene. Men støtta i arbeidarklassen til dei konservative hadde gått ned i lang tid, og denne nedgangen heldt fram i hennar tid.

Inn i Downing Street

Kjerneveljarane til Thatcher var mobilisert av den økonomiske krisa og framveksten av «New Left», det var dei mest reaksjonære delane av middelklassen – UKIP-veljarane** United Kingdom Independence Party, parti med hovudmål å trekke Storbritannia ut av EU. Fekk 3,1 prosent av røystene ved parlamentsvalet i 2010. ** i dag – med antipati for fagforeiningane og venstresida, med uro for det dei oppfatta som moralsk og økonomisk forfall. Slik var dei mottake-lege for Thatchers nasjonalistiske, autoritære og småborgarlege retorikk. Kanskje viktigast, sjølv om Thatcher var i stand til å mobilisere vesentlege delar av veljarane, så var ikkje støtta eit politisk mandat til nyliberalismen. Thatcher og rådgivarane var alltid nøye med ikkje å presentere sin politiske dagsorden i valkampen. I 1979 valte dei å framstille Thatcher som ein folkeleg figur, og gjekk til åtak på Labour fordi dei ikkje var «økonomisk truverdige». Ironisk nok gjekk Thatcher inn i Downing Street nr 10 med det eit løfte om å skape harmoni og håp i staden for splid og fortviling.

Den thatcheristiske myten som gradvis vart allmenn oppfatning i Storbritannia, er at dei konservative innførte økonomiske reformer, som sjølv om dei var smertefulle og upopulære, gjenoppretta velstanden etter år med Labours økonomiske vanstyre. I røynda hadde Labour stabilisert økonomien med relativt stor suksess. Dei fekk ned den høge inflasjonen dei arva frå Heaths regjering ved ein kombinasjon av budsjettnedskjæringar og tiltak mot lønnsvekst – dei prøvde faktisk å løyse den økonomiske krisa ved å senke levestandarden til dei som støtta dei. Denne politikken kvilte på Labours tilhøve til fagforeiningane, ein politikk som sjølvsagt ikkje var mauleg for Thatcher. I staden vendte regjeringa hennar seg til den moterette monetaristiske teorien, ifølgje den var det «tilgangen på pengar» som var nøkkelen til å kontrollere økonomisk vekst og inflasjon. Leiinga i Labour hadde i ein viss grad alt tatt i bruk «monetaristiske » tiltak i 1976, pressa av IMF, og påverka av Peter Jay, svigerson til James Callaghan. Men Thatcher køyrde no fram ein heller ubehøvla versjon, med karakteristisk glød. Thatchers andre finansminister Nigel Lawson kalte seinare denne politikken «bakstreversk trangsynt monetarisme».

Sant nok var ho aldri i stand til å sette ut i livet den reine monetarismen som dei mest dogmatiske rådgivarane hennar stod for. Dei gjekk for (takka vere nyklassisk økonomi og misoppfatning av pengar og kreditt) å kontrollere pengemengda som tiltak mot inflasjonen. Denne politikken vart stansa av bank- og finansnæringa som heller ville heve renta.⁹ Og under Thatcher fekk City det City ville ha. Det omfatta slutt på valutakontroll, som blei oppheva nesten med ein gong, noko som vart øydeleggande for evnen til politisk og demokratisk styring av økonomien.

Mens City hadde høgkonjunktur, leid industrien hardt og arbeidsløysa vart dobla. Veksten gjekk ned, inflasjonen steig igjen, og midt i ein alvorleg nedgang kom Geoffrey Howe med budsjettnedskjæringar. Frå nasjonalt perspektiv var politikken like katastrofal som upopulær. Thatcher, som hadde omtalt Labour som «det naturlege arbeidsløysepartiet», og drive valkamp med den kjente valplakaten til Saatchi & Saatchi som viser ein endelaus trygdekø, fekk no arbeidsløysetalla opp i tri millionar. «One Nation»-toryen Ian Gilmour som var med i Thatchers første regjering, konstaterte at Thatcher og hennar nyliberale kameratar «vart skjerma for dei menneskelege kostnadene av politikken sin fordi dei var overraskande ufølsomme, og av ei sterk dogmatisk tru, som rett blei noko svekka.»¹⁰ Uansett så visste Thatcher (iallfall på det tidspunktet) når ho måtte gi etter. Etter dei berømte orda frå oktober 1980: «Denne dama snur ikkje», så gjorde ho stille og rolig det i 1981.

Kontroll av pengemengda viste seg langt vanskelegare i praksis enn ideologar som Milton Friedman hadde tenkt seg, og dei første tiltaka frå Thatcher-regjeringa blei avvikla i det stille. Å sjå det som fiasko for thatcherismen er å misoppfatte dama og rørsla ho leia. Thatcherismens interesse for monetarismen var politisk og ikkje akademisk. Peter Jay sa ein gong at å forklare monetarisme for Thatcher, var «som å vise Djengis Khan eit kart over verda». Alan Budd, ein av grunnleggarane av Monetary Policy Committee i Bank of England, meinte at «80-tallspolitikken der ein angreip inflasjonen ved å sette økonomi og offentlege budsjett under press, var eit dekke for å ramme arbeidarane».¹¹

Monetarismen gav ei intellektuell og teknokratisk forklaringsramme for å kutte i offentlege utgifter og undergrave arbeidarrørsla, for ikkje å snakke om å betre vilkåra for finanskapitalen som i realiteten var makta bak Thatcher. Når dei første økonomiske forsøka frå thatcherittane trua med å undergrave desse strategiske måla, vart dei avvikla eller i det minste reviderte.

Thatchers tidlege makro-økonomiske politikk skilte seg markant frå tidlegare politikk, men på mange andre område var ho relativt forsiktig dei første åra ved makta. Det var dels fordi regjeringa framleis hadde med sterke tradisjonelt konservative medlemmer (menn ho kalte «liberale» fordi dei ikkje var samde med ho), men det var au fordi ho trass i krigersk ordbruk var ein dyktig strateg som forstod at om ho provoserte til konfrontasjon med ei samla arbeidarrørsle, då ville ho sannsynlegvis tape. Som ein av dei nære rådgivarane Charles Powell sa:

Fru Thatcher var ein radikalar, men ho har ein pragmatisk radikalar.¹²

Slik var det då National Coal Board kunngjorde gruvestengingar i februar 1981, planane vart raskt lagt til sides då gruvearbeidarforbundet trua med å streike. Som Nigels Lawson seinare kommenterte:

Thatcher rygga svært, svært raskt, og det var rett den gongen, fordi det ikkje var gjort tiltak av noko slag for å halde ut ein streik.¹³

Lawson hevdar at Thatcher sa til han då han vart energiminister i 1981: «Nigel, me må ikkje få kolstreik.»

Sjølv om Thatcher i utgangspunktet skygga unna konflikt med gruvearbeidarane, gjorde ho hemmelege førebuingar til krig. Då han kom tri år seinare, var ho ikkje bare godt budd, men oppildna av seirane i Falklandskonflikten og valet i 1983. Framgangen i valet, trass i latterlege lite resultat å vise til, er ofte knytta til den første, og Falklandskonflikten hadde utan tvil stor betydning for sjølvtilliten og leiarstatusen hennar. Men sanninga er at ho i 1983 fekk servert Storbritannia på eit fat av ein splitta opposisjon. I mars 1981 braut leiande folk i Labour ut og danna Social Democratic Party (SDP), som så gjekk inn i valallianse med dei liberale. I valet i 1983 fekk denne alliansen 25 prosent av røystene, men på grunn av valordninga fekk dei lite uttelling i form av mandat. Samtidig gjekk oppslutninga om dei konservative noko ned, men dei fekk likevel det største fleirtallet i Underhuset sidan valgskredet til Atlee i 1945. Slik arbeidarpartiregjeringa endra den politiske kursen i Storbritannia etter krigen, ville Thatcher no gjøre det same.

Som Thatchers tidlegare rådgivar John Redwood vedgjekk seinare, hadde dei konservative igjen vore svært vage på kva slags politikk dei ville føre når dei kom til makta.¹⁴ Men det var ikkje viktig. For fru Thatcher bad ikkje om politiske mandat, bare mandat til å styre. Den Churchill-liknande haldninga hennar under Falklandskonflikten hadde gitt ho ein smak for krig som skulle bli eit kjenneteikn. Som John Campbell, ein av dei mange biografane, skriv:

Eit av kjenneteikna på Margaret Thatcher som politikar var behovet for fiendar. For å gi næring til aggresjonen som dreiv ho fram, måtte ho finne nye motstandarar heile tida, som kunne bli demoniserte, konfronterte og nedkjempa.¹⁵

På toppen av dødslista til Thatcher stod gruvearbeidarforbundet National Union of Mineworkers. Gruvearbeidarane vart kalla «den indre fienden», og det knusande nederlaget dei leid etter månader med bitter kamp, var truleg Thatchers eine store politiske seier. Det var ingen popularitetskonkurranse, og den skaffa ho ikkje nye venner, men denne kampen endra det politiske landskapet i Storbritannia grunnleggande. Som Seumas Milne har antyda, representerte gruvearbeidarforbundet ein alternativ visjon for det britiske samfunnet, basert på fellesskap, solidariet og kollektiv handling, ikkje individualisme og grådigheit.¹⁶ Nederlaget deira var derfor ikkje bare ein viktig strategisk seier, men han hadde historisk symbolsk resonans. Thatcher stridslystne lakei Norman Tebbit skreiv seinare at Thatcher «ikkje bare hadde brote ein streik, men ein trolldom».

Etter seieren mot gruvearbeidarane

Etter å ha tatt i bruk heile det statlege tvangsapparatet for å slå ned det mektigaste og mest politiserte fagforbundet i landet, gjekk Thatcher i gang med å konsolidere seieren. Nye lover avgrensa retten til å streike, til å gå streikevakt og til avtalar om obligatorisk medlemskap i fagforeining. Fagforeinings- «reformene» ho sette i verk, styrka eigarsida og svekka makta og sjølvtilliten til arbeidarrørsla. Organisasjonsgrunnlaget for venstre-sida vart ytterlegare underminert av politiske nyskapingar, skremmande vanlege i dag: Mindre lokalstyre og fleire statlege granskings- og utgreiingskomitear, utkontraktering og privatisering av kommunale og offentlege tjenester og foretak. Seint i 1984 selde Thatcher British Telecom, og heldt fram med å selje store delar av offentleg infrastruktur, som British Gas i desember 1986, British Airways i februar 1987, Rolls- Royce mai 1987, British Airport Authority juli 1987, British Steel desember 1988, og dei regionale vassverka desember 1989.

Privatiseringa viste seg svært lønnsame for City of London, og representerte enorme overføringar av rikdom frå offentleg eige til private hender. Dei vart gjennomført med ein forakt for folkemeininga som i stadig større grad kjenneteikna Thatchers styre. Ho er berømt for å ha kalla seg sjølv ein «politikar med meiningar», som i praksis betydde at ho var svært intolerant og full av forakt for all usemje i regjeringa. Denne eineveldige stilen var ikkje bare eit personleg særdrag, det spegla au hennar politiske filosofi – eller kanskje ho vart trekt av det første mot det siste. Nettopp på grunn av si underlege oppfatning av fridom har dei nyliberale alltid hatt djup mistru til demokrati. Då Nigel Lawson såg attende på den politiske arven etter Thatcher, sa han at for hans del er demokrati «langt mindre viktig enn fridom», og at det var nødvendig med ei «sterk regjering» for å verne det siste. Det var nøyaktig det Thatcher sørga for: eit langvarig, valdeleg angrep på det britiske samfunnet på vegner av storkapitalen, i namnet til ei «sterk regjering» og tilslørt med retorikk om nasjonal fornying. Den stridbare politiske stilen hennar skulle til slutt føre ho i undergangen, men det var meining i galskapen hennar. Aggresjonen gjorde at ho kunne sikre seg, konsolidere og forankre avgjørande seirar. Ho forstod at det britiske politiske systemet gav tid til å drive fram ein upopulær nybrottspolitikk, og satsa (korrekt) på at sosialdemokratane ville tilpasse seg og ikkje utfordre dei djupe endringane ho tvinga gjennom.

Mykje er sagt om den ideologiske krafta i Thatchers politiske visjon, men i røynda freista ho ikkje å overtyde folk om at «there is no alternative». Ho tvinga folk til aksept ved å angripe det samfunnsmessige grunnlaget for kollektive handlingar og idear, og kastrerte dei institusjonane som kunne gjøre det mauleg å skape eller jamvel sjå for seg alternativ. Som marxistane ho forakta, trudde Thatcher at det i siste instans er dei materielle vilkåra som skaper det politiske medvitet, og ho freista derfor få i stand institusjonelle endringar som ville føre til ideologisk nyorientering. I eit intervju med Sunday Times i mai 1981 seier ho derfor kjenslekaldt: «Økonomien er metoden, målet er å endre hjerte og sjel.» Som Kevin Birch skriv representerte dei politiske nyskapingane i hennar styringstid ei djuptgåande endring mot ein politikk for å heve formue, ikkje inntekt. Det håpte thatcherittane ville binde folk materielt og ideologisk til det kapitalistiske systemet, og skape det dei etter Harold Macmillan likte å kalle eit «sjølveigardemokrati».

Om Thatchers verkelege mål var å endre hjerte og sjel på britane, då mislykkast ho. Meiningsmålingar viser klart at nyliberal politikk var påfallande upopulær i Thatchers tid, og at folket heldt hardnakka fast på den gamle sosialdemokratiske samfunnskontrakten. I 1990 sa sosiologen Stephen Hill at «eit resultat av 80-tallet er at underordna grupper framleis i stor grad har radikale, egalitære og opposisjonelle idear».¹⁷ Det er lenge sidan Ivor Crewe knuste oppfatninga om at Thatcher skapte vesentlege haldningsendringar i samfunnet¹⁸, mens den tidlegare konservative ministeren Ian Gilmour medgir at «i Thatcher-tida blei folkemeininga verande i sentrum, og om ho endra seg, gjekk ho til venstre.»

Det får vere som det vil, men Thatcher let ikkje det politiske prosjektet sitt bli avspora fordi om ho ikkje klarte vinne folkets hjerte og sjel. Hegemoni treng ikkje bygge på samtykke frå folket, og uansett kva Thatcher måtte ha ønska var det aldri nødvendig å vinne oss for nyliberale idear – bare nøytralisere all reell motstand. Som Colin Leyes konstaterte:

Ein ideologi treng ikkje å vere elska for å ha hegemoni, bare vere utan seriøse rivalar.¹⁹

Thatcher klarte å slå alle seriøse rivalar, men ho var aldri elska, og det visste ho. I mars 1990, utan mot til å ta fatt på ein ny valkamp, og med utsikt til nasjonal revolt mot koppskatten ** «Poll tax», koppskatt (etter tysk kopf = hovud), ein skatt som blir betalt med likt beløp per person. **, sa ho til Woodrow Wyatt, rådgivaren:

Det er meg dei ikkje liker. Slik har det alltid vore.²⁰

På den tida gjekk ho for å vere uhelbredeleg forstokka, og ei stadig tyngre bør for sine allierte. Edwina Currie kommenterte seinare: Ho var hovudhinderet då me skulle konsolidere revolusjonen.²¹

Det er noko ynkeleg over Thatchers endelege undergang og fall, den skremmande kvinna vart endeleg avsett av sine patetiske, kua kameratar. Sjølv om ho aldri lot seg røre av det offera hennar måtte lide, kom tårane då ho tenkte på sin eigen vanskjebne. Dei erkekonservative støttespelarane hennar var likeins knuste. Andrew Marr hugsar eit medlem av Tory-gruppa No Turning Back (som omfatta Liam Fox, Francis Maude, Michael Portillo og Iain Duncan Smith) som braut ut i gråt då meldinga kom om at ho trekte seg. Men under patosen låg det ei skjult sanning om Thatcher og thatcherismen. Bak opprøret mot leiarskapen hennar låg ei motseiing som heile tida hadde trua med å undergrave den mektige alliansen ho leia. John Campbell skriv at:

sjølv om ho i teorien forkasta at det fanst klassar … så kriga ho heile tida utan stans for sin eigen klasse.</bq>

Campbell definerer den som «lågare og midlare middelklasse», det Thatcher refererte til som «slike folk eg vaks opp med».22 Men i realiteten var det ikkje små næringsdrivande, men store multinasjonale selskap, og særleg finanssektoren som drog fordel av den reaksjonære revolusjonen hennar – og det var deira interesser ho tjente heilt konsekvent.

Thatcher appellerte til ei rad reaksjonære impulsar som utvikla seg under krisa som ulma frå 1970-tallet. Med suksess smelta ho dei saman til ein vagt samanhengande politisk ideologi. Det er godt kjend at ho (som Rupert Murdoch) prøvde å samle massestøtte til storkapitalen ved å framstille marknaden som ei demokratiserande kraft. Men først og fremst var dei ei moralsk kraft for ho. Samd med Keith Joseph hevda ho at statleg innblanding ikkje bare hadde hemma den britiske økonomien, men forderva britane moralsk. Som leiar for nye høgre fusjonerte ho nyliberalismen med moralistisk og reaksjonær «middelklasse- England»-politikk. Dei hardhjerta interessene til kapitalen vart knytta saman med dei trangsynte ideane til kjerneveljarane til toryane – på same vis som Thatcher var dei forbitra på den liberale og forsonlege makteliten i etterkrigstida, den ettergivande og overbærande tilpassinga til krava frå dei lågaste i samfunnet.

Europa

Den økonomiske eliten og den lågare middelklassen hadde felles interesse av å undergrave makta til fagforeiningane, bygge ned velferdsstaten og kutte skattane. Men i visse spørsmål skilte dei lag, og nøkkelspørsmålet var Europa. Eit fleirtall av storkapitalistane var for europeisk integrasjon, det blei kraftig motarbeidd av små næringsdrivande og den fremmendfiendtlege tory-basen. Det må seiast at Thatcher sjølv ikkje var Powellnasjonalist. Ho stemte for å gå inn i EEC i 1970, og som leiar for opposisjonen støtta ho ja-sida ved folkerøystinga i 1975. I 1986 gav ho full støtte til Single European Act, som opna europeiske marknader for britiske selskap.²³ Men ho var sterkt imot overnasjonale europeiske institusjonar, kanskje ut frå ektefølt nasjonalisme, eller kanskje fordi ho frykta at dei politiske seirane hennar kunne bli utvatna av europeiske statar som framleis hadde sine sosialdemokratiske drag.

Thatcher openhjertige motstand mot Europa mot slutten av regjeringstida førte ho i konflikt med tunge medlemmer i regjeringa, som Nigel Lawson og Geoffrey Howe. Dei var meir pålitelege representantar for dei samfunnskreftene som dominerte Storbritannia etter at Thatcher sleppte dei laus. Lawson gjekk ut av regjeringa i 1989, og Howe eitt år seinare. Howe heldt ein berykta tale i Underhuset, med Lawson ved si side, der han fordømte Thatchers europapolitikk og sa:

Kva slags visjon gir det næringslivet vårt, som driv forretningar der kvar dag, for finansnæringa vår som freistar gjøre London til pengehovudstaden i Europa…?</bq>

Slik Robin Ramsay har forklart, var ikkje Thatcher sjølv særleg glad i finansnæringa, men gjennom det tidlege «monetaristiske eksperimentet» hadde ho lært at City of London var ei «interessegruppe» ho ikkje kunne klå seg på.²⁴ Mange år etter då dei politiske representantane for City forlangte at ho måtte gjøre «det endelege offeret»²⁵, viste ho ikkje noko av den trassen som hadde kjenneteikna ho som regjeringssjef.

Innimellom blir det hevda at Thatcher etter mange år ved makta «mista grepet» eller vart rusa av makta. Men den autoriserte biografen Charles Moore, som intervjua ho straks etter fallet, seier ho var prega av «ulykkeleg skjebnetru». Då ho ikkje klarte sikre seg endeleg seier mot Michael Heseltine som ufordra leiaren, mista ho støtta frå regjeringa, og gjekk motvillig med på å trekke seg. Kenneth Baker som var formann i det konservative partiet sa til media:

Endå ein gong har Margaret Thatcher sett interessene til landet og partiet framfor sine eigne.</bq>

Trass i Bakers teatralske prat, Thatcher takla ikkje nederlaget med stil. Ho var såra fordi ho vart tvinga til å gå, og kritiserte ofte den nye partileiinga, særleg for Europa-politikken, som ho med tida meinte var ein slags «sosialistisk» trussel. Ho samla ei gruppe skribentar for å skrive memoarane sine. Der gjekk ho til bitre åtak på tidlegare kameratar – framfor alle Geoffrey Howe, han vart skulda for «raseri og forræderi». Som Tony Blair mange år seinare drog ho på signingsturar, og reiste ei tid verda rundt og heldt høgt betalte talar og menga seg med dei rike og mektige. Ho hadde au ei lukrativ rolle som lobbyist for tobakksgiganten Philip Morris Inc. Dei var vertskap for 70-årsdagen hennar som kosta 1 million dollar.

Gradvis, ettersom ho vart fjernare frå makta, så vart fysisk og mental helse svekka. Charles Moore skriv:

Tida, og maulegens etterverknaden av så mange kvilelause arbeidsår, sløva tankane til lady Thatcher. Seint på 90-tallet vart det gradvis tydeleg at korttidsminnet hennar svikta. … Ved tusenårsskiftet hadde ho mista sin lidenskaplege og detaljerte interesse for det som skjedde i samtida.

På det tidspunktet var Thatchers variant av råbarka høgrepolitikk like trangsynt og antikvert som dama sjølv. Det var ein talande augneblink i 1997 då British Airways avdekka nye logoar på flya sine, som erstatta nasjonalfargane frå Union Jack. For opne fjernsynskamera dekka Thatcher over den nye logoen med lommetørkledet og sa:

Me flyr med det britiske flagget, ikkje det forskrekkelege dere puttar på halevingane. </bq>

Kanskje var det dårleg design. BA bytta ut logoen seinare. Men seansen illustrerte kor tydeleg Thatcher var ute av takt med krava til den kapitalistiske eliten som ho hadde jobba så intenst for å forsvare og støtte. Storkapitalen er lunefull, og hadde på det tidspunktet alt en masse hoppa over til New Labour, som såg ut til å vere langt betre i stand til konsolidere det som var vunne gjennom Thatchers grusomme krig, enn det splitta partiet ho etterlot seg. Hennar krigerske og splittande politikk var ikkje lenger nyttig, og heller ikkje dama sjølv. Ei av dei siste politiske handlingane hennar var å forsvare Augusto Pinochet offentleg. Den avdanka chilenske diktatoren fengsla og torturerte over 40 000 politiske motstandarar gjennom sine sju år ved makta.

Etter ei rekke mindre slag i 2002 nekta legane ho å halde offentlege talar, og helsa hennar vart stadig dårlegare i åra etterpå. Tapet av fysiske og mentale evner vart hovudfokus i den merkeleg upolitiske kinofilmen The Iron Lady. Filmen fekk kritikk frå høgresida av toryane, som ville hugse Thatcher på sitt meste potente og stridbare. På eit vis har dei rett. Det er også slik me bør hugse ho, meiner eg. Ikkje for det ho blei då sansane svikta, men for det ho var på høgda av makta: ein forkjempar for ulikskap, ein venn av diktatorar og våpenhandlarar, ein forsvarar av makt og privilegium, og ei svøpe for dei fattige og sårbare. Ein ekte blå klassekrigar.

 * Iain Duncan Smith: Skotte, Tory-leiar 2001–2003. Han er leiar for Centre for Social Justice, ei gruppe som er uavhengig av det konservative partiet.

** UKIP: United Kingdom Independence Party, parti med hovudmål å trekke Storbritannia ut av EU. Fekk 3,1 prosent av røystene ved parlamentsvalet i 2010.

Notar:

1. Bob Jessop et al, Thatcherism: A Tale of Two Nations (Polity Press, 1988) p. 4.
2. Jon Agar, ‘Thatcher, Scientist’, Notes and Records of the Royal Society, Vol.65, No.3, 20. september 2011, 215-232. http://rsnr.royalsocietypublishing.org/content/65/3/215.full
3. ‘Back to the future: the 1970s reconsidered’, Lobster, Winter 1998, Issue 34.
4. John Welshman, From transmitted deprivation to social exclusion: policy, poverty and parenting (The Policy Press, 2007) p.62.
5. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.72.
6. Thatcher: The Path to Power—and Beyond, BBC1, 12. juni 1995.
7. Mark Hollingsworth, The Ultimate Spin Doctor: the Life and Fast Times of Tim Bell (1997) p.70
8. James Curran og Colin Leys, ‘Media and the Decline of Liberal Corporatism in Britain’, i James Curran og Myung- Jin Park (red.), De-Westernizing Media Studies (London: Routledge, 2000) pp. 221-36.
9. Robin Ramsay, ‘Mrs Thatcher, North Sea oil and the hegemony of the City’, Lobster, Issue 27: 1994.
10. Ian Gilmour, Dancing with Dogma (Simon & Schuster, 1992) p.60.
11. David Harvey, A Brief History of Neoliberalism p.59.
12. Tory! Tory! Tory! The Exercise of Power, sendt på BBC4 11. august 2007, kl 1340.
13. Ibid.
14. Ibid.
15. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.351.
16. Seumas Milne, The Enemy Within: The Secret War Against the Miners (London: Verso, 1994) p.ix.
17. Stephen Hill, ‘Britain: The Dominant Ideology Thesis after a decade’, i Nicholas Abercrombie, Stephen Hill og Bryan S. Turner (red.), Dominant Ideologies (London: Unwin Hyman, 1990) p.6.
18. Ivor Crewe, ‘Values: The Crusade that Failed’, i Dennis Kavanagh og Anthony Seldon (red.), The Thatcher Effect (Oxford University Press, 1989) pp. 239-50.
19. Colin Leys, ‘Still a question of hegemony’, New Left Review, 181, p.127.
20. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.674.
21. Tory! Tory! Tory! The Exercise of Power, sendt på BBC4 11. august 2007, kl 1340.
22. John Campbell, Margaret Thatcher Volume Two: The Iron Lady (Random House, 2011) p.352.
23. Andrew Gamble, ‘Europe and America’, i Ben Jackson og Robert Saunders (red.), Making Thatcher’s Britain (Oxford University Press, 2012) p.219.
24. Robin Ramsay, ‘Mrs Thatcher, North Sea oil and the hegemony of the City’, Lobster, Issue 27: 1994.
25. Tory! Tory! Tory! The Exercise of Power, sendt på BBC4 11. august 2007, kl 1340.

Me må snakke om underklassens samfunn, eller over tid heile folkets samfunn.

Oppgåva er at underklassen tek makta frå den vesle overklassen, og utviklar eigne prinsipp og metodar for samfunnet. Det er ein revolusjon i tydinga eit totalt maktskifte.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

 

A er heimehjelp eller assistent i barnehage eller hjelpearbeidar hos eit byggjefirma. Ho veit at det er usikkert med arbeid neste år, og at rekningane kjem i alle fall.

A blir utsett for seksuell trakassering på jobben. Ho veit at om ho protesterer, blir jobben endå meir usikker.

Helsa til A skrantar. Kanskje er det hoftene eller ryggen som ikkje tåler påkjenningane. A går til dokter, som skriv ut sterke, smertestillande middel og seier at A bør slutte å røykje.

A meiner ho må betale for mykje skatt og klagar til likningsstyresmaktene. For dei framstår brevet eller besøket som nokså hjelpelaust og dårleg grunngitt. Klagen blir avvist.

Handverkar- eller bilverkstadrekninga til A er forbausande stor. A sit med den kjensla at firmaet utnyttar at ho er blant samfunnets sosialt veike til å leggje på prisane. Klagen blir ignorert.

Barnet til A har vanskar med å følgje med eller blir mobba på skulen. A ber om ein samtale med rektor og klassestyrar – og kjem attende frå samtalen med den oppfatninga at skuleleiinga meinte møtet var utidig og leksehjelpa heimanfrå for dårleg.

Naboen byggjer inn på As eigedom. A protesterer, men naboen har råd til advokat, og A veit at ei advokatrekning og ei eventuell rettssak fort kan koste sekssifra summar. Og ho veit at det ikkje alltid er rettferda som rår i retten. Det ulovlege bygget blir ståande.

Men ho skriv eit innlegg til lokalavisa om den urettvisa ho og folk av hennar slag opplever. Debattredaktøren svarar: Vi takker for deres innlegg, men på grunn av stor pågang … . Dagane etterpå les A alle lesarinnlegg og kjem til at dei fleste ikkje er betre skrivne enn det ho fekk refusert.

A oppfattar demokrati og ytringsfridom som verdiar for dei andre. Sjølv opplever ho audmjuking etter audmjuking. Ho ser seg som ein tapar. Hennar overlevingsstrategi blir å bite i seg nederlaga. Ho veit også at truleg blir barna hennar neste generasjon taparar. Difor lærer ho dei den same over-levingsstrategien.

B er likningsfunksjonær eller statsstipendiat eller lærar. B har trygt arbeid og ei trygg pensjonsordning. B veit at neste år blir omtrent som dette året, og kan optimistisk gå pensjonstida i møte. Samfunnet tek godt vare på oss norske, tenkjer B.

Om B blir utsett for seksuell trakassering på jobben, kan ho ta det opp blant kollegaene. Det får følgjer for han som trakasserer, og ikkje for B.

B går til dokter på grunn av helseproblem. Dokteren tek problema på alvor og ordinerer ei for samfunnet kostbar behandling.

B får, som A, ei forbausande stor bilverkstad- eller handverkarrekning. I arbeidet har B erfaring med klagesaker eller kontaktar som har det, slik at ho kan setje opp eit profesjonelt brev til Forbrukarrådet med tilvising til lover som er brotne. Ho får rekninga halvert.

Naboen byggjer inn på B sin eigedom. B har eller kjenner folk med advokatkontaktar, slik at ho kan finne ein dyktig representant for standen. Ein paragraf i jobben si innbuforsikring dekkjer delar av advokatkostnadene. B får stogga bygginga.

B skriv innlegg til lokalavisa om kor viktig det er å reagere i slike saker, og får som svar: Vi takker for ditt velformulerte og viktige innlegg, som kommer på trykk i morgen.

Barnet til B har skuleproblem, B ber om møte med skuleleiinga, og dei tilbyr spesialundervisning.

Slik betyr B noko i samfunnet. Ho er ein del av demokratiet. Påverknadshøvet inspirerer også til å engasjere seg vidare i samfunnsspørsmål. Ho opplever at ho får meir kunnskapar og blir meir verdt.

Så langt om A og B. Hovudtanken i denne artikkelen er at me som vil skape eit anna samfunn og trur det kan bli betre enn dagens, bør flytte fokuset frå B og over til A. Mellomklasserepresentanten B blir kanskje med i arbeidet på As premissar, men ikkje omvendt.

Marx hadde ikkje rett i alt

Karl Marx var truleg den vestlege verdas, kanskje heile verdas, fremste tenkjar fram til vår tid. Mange av hans tankar står seg framleis, men ikkje alt. «Hele samfunnet spalter seg meir og meir i to fiendtlige leirer, i to klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat», skreiv Marx og Engels i Det kommunistiske manifest. «De andre klassene sykner hen og går under i og med at storindustrien kommer.»

Dei andre klassane vil seie småborgarskapet i handel og sjølvstendige næringar, folk som sel sine intellektuelle dugleikar som lærarar, forfattarar og advokatar, sjølvstendige fiskarar og bønder og filleproletariatet. Den største gruppa er bøndene. Dei er eit godt utgangspunkt for å vurdere spådommen frå Marx og Engels, også fordi det i FAOs database ligg føre gode tal for yrkesbefolkning i landbruket. I 1980 var det 961 millionar bønder i verda. Desse utgjorde halvdelen av samla yrkesbefolkning. No er det 1312 milliardar bønder i verda, og dei utgjer snautt 40 prosent av samla yrkesbefolkning. Framleis veks talet på bønder i verda år for år.¹

Det har altså ikkje gått slik dei spådde med bøndene. Bondestanden har ikkje sjukna og gått under, og dei har ikkje vorte proletarar.

Har det gått slik dei to spådde med proletariatet? I deira auge var proletariatet den framveksande og sterke klassen. Gjennom sentraliseringa og storfabrikkane, utbyttinga og arbeidskampane vil proletariatet uunngåeleg bli sterkare og meir bevisst som klasse. Når det skjer, vil det, like uunngåeleg, ta makta. Slik grev borgarskapet si eiga grav:

Med utviklinga av industrien formerer ikke bare proletariatet seg, det blir trengt sammen i større masser, dets styrke vokser, og det føler den bedre. … Stadig mer tar sammenstøtene mellom den enkelte arbeideren og den enkelte borgeren karakter av sammenstøt mellom to klasser. … Fra tid til annen seirer arbeiderne, men bare midlertidig. Det egentlige resultatet av kampene deres er ikke det umiddelbare utfallet, men at arbeidernes enhet griper stadig videre om seg. Den fremmes av de økende kommunikasjonsmidlene som storindustrien skaper og som setter arbeiderne på forskjellige steder i forbindelse med hverandre. …

Denne organiseringa av proletarene til klasse, og dermed til politisk parti, blir hvert øyeblikk igjen sprengt av konkurransen mellom arbeiderne sjøl. Men den oppstår stadig på nytt, sterkere, fastere, mektigere.

Denne tenkinga har stått sterkt i all kommunistisk politikk etterpå. Arbeidarklassen, «de rene og ranke, de faste og sterke menn», for å sitere Rudolf Nilsens Revolusjonens røst, vil bli «sterkere, fastere, mektigere» og den leiande krafta i folkets kamp mot urett og utbytting og for eit anna samfunn. «Som den eneste konsekvent revolusjonære klasse i det moderne samfunn må proletariatet være lederen, hegemonen i hele folkets kamp», skreiv Lenin.²

Vel 160 år etter manifestet og 100 år etter Lenin må me sjå i auga at det i liten grad har slått til. I svært mange land og svært mange situasjonar har proletariatet late seg leie av stat og overklasse, til dømes det tyske proletariatet til brutal krigføring i to verdskrigar og det US-amerikanske til alle intervensjonar etter andre verdskrig. Og i den grad forsøk på kommunisme eller sosialisme har vorte gjennomførde, er det ikkje i moderne industriland, men i land med små arbeidarklassar.

Globaliseringa dei siste tiåra har ikkje gjort arbeidarklassen «sterkere, fastere, mektigere», men i staden meir splitta. Me har proletariata innanfor nasjonane og regionane, i Norge, Sverige og Danmark. Så har me i dei same landa eit underproletariat av innvandrarar, polske bygningsarbeidarar, thailandske hjelpepleiarar og filippinske hushjelper til dømes. Under det att er me i ferd med å få eit lågkasteproletariat av papirlause innvandrarar, eit moderne slaveri. Når til dømes USA har sett gjennom fing-rane med ein del sør- og mellomamerikansk innvandring gjennom Arizona, er det fordi dei har nytte av det. Dei får hushjelper, tenarar og slavar utan rettar av noko slag, folk som ikkje vågar ha legitimasjon eller bruke bankkort eller bli sjuke eller opponere. Dei veit at viss dei protesterer eller valdar problem, treng dei som kjøper deira arbeidskraft, berre å løfte røyret av telefonen og slå nummeret til innvandringsstyresmaktene for å sende dei ut. Slik bidreg globaliseringa og sila innvandring til at framkjempa rettar blir borte og lønnene mindre. I svært liten grad har arbeidarklassen evna å stå mot dette.

Dei siste tiåra har verdas industrielle vareproduksjon vorte meir spreidd og ikkje, slik Marx og Engels spådde, meir sentralisert. Dei veldige industribedriftene, der tusentals arbeidarar kunne snakke med ei stemme og om dei ønskte det lamme produksjon og profitt med streikar, er langt på veg fortid. I staden skjer vareproduksjonen i mindre og spreidde einingar. Bilfabrikanten produserer ikkje bilar, og datafabrikanten ikkje datamaskinar. Dei kjøper berre komponentar frå ei rekkje underleverandørar i ei rekkje land, set komponentane saman og marknadsfører dei med sitt fabrikkmerke. Dette nye produksjonsmønsteret svekkjer arbeidarklassens kampkraft.

Marx tok altså feil då han spådde at mellomlaga, iallfall bøndene, ville bli desimerte. Og Marx, og endå meir dei som seinare skulle setje tenkinga ut i livet, tok feil då dei spådde at verdas proletariat ville vekse og bli alle andre overlegen i kampkraft. Når me innser dette, ser me også at me i arbeidet for eit anna samfunn må vri tenkinga vekk frå arbeidarklasse mot borgarskap og meir over til den store underklassen mot den vesle overklassen.

Gir me avkall på ideen om arbeidarklassen som absolutt leiande i det nye samfunnet, må me også gi avkall på tanken om proletariatets diktatur. I staden bør me snakke om underklassens samfunn, eller over tid heile folkets samfunn. Oppgåva er at underklassen tek makta frå den vesle overklassen og utviklar eigne prinsipp og metodar for samfunnet. Det er ein revolusjon i tydinga eit totalt maktskifte. Om det også blir ein væpna revolusjon, kjem an på dei som mågi frå seg makta.

Folk flest er bra folk

Utgangspunktet er, i tre korte punkt:

• Fleirtalet av våre 7 milliardar medmenneske er av natur dyktige, kunnskapsrike, arbeidsglade og usjølviske individ.
• Me har på vår klode tilstrekkeleg med ressursar. Ikkje overflod, men tilstrekkeleg.
• Me har eit kunnskapsnivå og eit teknologisk nivå som gjer at me kan sikre nok mat, bustader og helsestell for alle.

Av dette følgjer at me, sju milliardar menneske no og ni-ti milliardar om eit par generasjonar, kan leve gode liv på denne kloden.

Men dei fleste av oss gjer det ikkje. Ein milliard lever under sveltegrensa, meir enn to milliardar under fattigdomsgrensa og fleirtalet i uvisse for eiga og barns framtid.

Dei seks milliardane av oss, eller fire millionar i Norge, som høyrer til underklassen og som difor ikkje har meir politisk makt enn at me får lov til å leggje ein stemmeseddel i ei urne med nokre års mellomrom, er, dei fleste av oss, ikkje suspekte individ med rasistiske holdningar som ignorerer miljøet og som må styrast i eitt og alt. Me er i staden bra folk. Me er menneske med kunnskapar, analyseevne og vilje til å stille opp for våre medmenneske. Me kan jobbe hundretals og tusentals dugnadstimar dersom det framstår som meiningsfylt. Om det viser seg nødvendig for våre etterkommarar, er me villige til å jobbe hardare, risikere eigne liv i krigar, og å godta redusert levestandard. På same viset som folk i mange land i krigsåra var villige til å prioritere kampen mot nazismen framfor eigne interesser og eigne liv.

Og me er villige til å endre levemåte og forbruk, dersom det kan berge miljøet. Men så lenge politikarane går framom, ikkje i miljøkampen, men med å auke utslepp og forureining, tenkjer me at våre individuelle åtferdsendringar er nokså bortkasta.

Fellesinteressene i fokus

Marx skriv, blant anna i Teser om Feuerbach, om korleis kapitalismen framand- eller umyndiggjer arbeidarane. Fordi oppgåva deira er å produsere profitt for kapitalistar, ikkje å produsere nyttige varer eller gjere annan innsats for fellesskapet, blir dei også reduserte frå dei allsidige og ressursrike individa som menneske er fødde som, til å bli passive og mekaniske delar av produksjonsprosessen.

Dei sju milliardane menneske er klodens viktigaste ressurs. Og liksom høgresida vil fostre barn og ungdom til å bli individualistar og egoistar, er oppgåva til det nye samfunnet å fostre dei til samfunnsindivid.

I vårt alternativ, i skuleverk, fritid og samfunn, må fokuset flyttast frå individet til fellesskapet, frå eliten til fleirtalet, frå karakterar til viktige kunnskapar, frå individuell karriere til fornuftig arbeid, frå konkurransekraft til produksjon av samfunnsnyttige varer og frå profesjonelle synsarar til reflekterte synsmåtar. Eller med nyleg avdøde Hugo Chavez’ ord:

Me må gjenreise sosialismen som ein teori, eit prosjekt og ein veg framover, men ein ny type sosialisme, ein humanistisk sosialisme som set menneska og korkje maskinane eller staten i sentrum.³

I dagens samfunn får menneska i liten grad utnytta sine evner. Om me er i arbeidslivet, er det vanlegvis som spesialistar. Me utfører ein liten del av kompliserte arbeidsprosessar, andre gjer resten, og samfunnseliten avgjer kva som skal gjerast. Også politikk har meir og meir vorte ein spesialitet og eit yrke. Media flest vurderer ikkje artiklar og bøker og intervjuobjekt ut frå om innhaldet er interessant eller ikkje, men ut frå kven som skriv eller snakkar. Det gjer at me får eit fåtal rikssynsarar i kraft av at dei er sentrale politikarar, redaktørar (som ikkje er valde) eller pengefolk som Trygve Hegnar og Petter Stordalen. Dei politiske vala skal gjerast mellom deira synsmåtar, vår oppgåve som samfunnsborgarar er avgrensa til å lytte og å velje mellom stemmesedlar. Men resonneringsevna til A er eller kan bli like god som resonneringsevna til Hegnar og Stordalen. Debattane på kaféane og i kjøkkena er ofte like skarpe som i Dagsnytt 18. Problemet for samfunnet, men desse skarpe debattane i svært liten grad når ut gjennom media. Vår oppgåve i annleissamfunnet er å finne fram til korleis tenkinga til A og hennar like kan bli ein del av samfunnets tenking.

Oppsummert:

Me må erstatte dagens sorteringssamfunn med eit samfunn som verdset og er i stand til å nyttiggjere seg alle innbyggjarar, begge kjønn, innfødde og innvandrarar og alle aldersgrupper.

Me må fokusere på menneske i samfunn framfor mennesket som enkeltindivid.

Arbeids- og samfunnsliv må gjennomsyrast av at me menneske er mangsidige vesen med evner i mange leier samtidig.

Eit sidesteg til la Via Campesina

La Via Campesina (småbrukarane sin veg) er truleg verdas mest suksessrike organisasjon nedanfrå dei siste tiåra. Frå starten i 1993 har organisasjonen fått tilslutnad frå 150 lokale og nasjonale småbrukarorganisasjonar i 70 land med bortimot 200 millionar medlemmer. Dei har vorte ei kraft som det internasjonale samfunnet ikkje kan ignorere. Dei organiserer småbrukarar, bønder, landarbeidarar utan jord, kvinnebønder, urfolk, flyktningar og arbeidsvandrarar med tilknyting til matproduksjon og ungdommar med interesse for landbruk, i fattige og rike land. Medlemene er såleis i svært ulike livs- og arbeidssituasjonar. Korleis får Via Campesina til det andre, såleis fagorganisasjonar for industriarbeidarar, vanlegvis ikkje lykkast med?

Det første svaret er den politiske tenkinga rundt nokre få, skarpt formulerte tema, matsuverenitet, lokal bruksrett til jord, vatn, såfrø og biologisk mangfald, verdien av smålandbruk, berekraft, konsekvent jamstelling kvinne/mann og kamp mot all vald mot kvinner. Desse plattformspørsmåla blir diskuterte og avklara før nye organisasjonar eller medlemmer går inn. I alle publikasjonar og alle talar blir til dømes kvinneperspektivet framheva.

Det andre svaret er ein desentralisert struktur. La Via Campesina er ein organisasjon nedanfrå og opp meir enn ovanfrå og ned. Vitaliteten og styrken oppstår gjennom arbeidet på lokalt og nasjonalt nivå. Det internasjonale sekretariatet roterer mellom ni regionar etter avgjerder tekne på dei internasjonale konferansane. Sekretariata er små. Alle verv går på omgang. 70 prosent av verdas bønder er kvinner, og minst halvparten av dei tillitsvalde skal vere kvinner. Det aller meste av organisasjonsarbeidet blir utført av aktive bønder og ikkje, som i mange faglege organisasjonar, av sympatiserande medlemmer av middelklassen.

Dette gjer også at sekretariatarbeidet stundom blir tilfeldig og amatørmessig. Det er, seier leiarar, ei ulempe som blir vegen opp av fordelen ved at dei tillitsvalde kjem frå eiga yrkesgruppe.

Eit tredje svar er at la Via Campesina ikkje vik unna konfliktspørsmål. Mange organisasjonar for bønder unngår å ta opp til dømes konfliktar mellom bønder og landarbeidarar, mellom kvinner og menn i landbruket og problem med miljøskadeleg produksjon eigne medlemmer står for. La Via Campesina går rett inn i slike spørsmål med mål å løyse dei. Eit slikt spørsmål er også dagens rådande, marknadsliberalistiske politikk.

Me kan ikkje forsvare småbøndenes interesser utan å utfordre det nyliberale systemet som heilskap. Småbøndene vil ikkje overleve viss ikkje heile samfunnsstrukturen blir endra, seier ein av leiarane, Paul Nicholson.⁴

I botnen

Eitt av fellestrekka mellom globalt arbeid for små matprodusentar og arbeid for eit klasselaust samfunn er at noko må liggje i botnen, ei felles plattform folk samlar seg om når samfunnet skal byggjast. Denne plattforma bør gjerast så tydeleg som råd, slik at me veit kva me i tilfelle går til. Den bør også vere så snau som råd, slik at mest mogeleg av samfunnsutforminga skjer under vegs. Utgangspunktet me bør ta, er det vanskelegaste, byrjande og famlande kommunisme i eitt land i ei omverd av kapitalistiske land, der desse landa fryktar smitteeffekten og vil gjere alt dei kan for å få det eine landet attende på kapitalismens veg.

Medan dagens norske grunnlov har 112 paragrafar, kan me truleg avgrense oss til åtte tema som er så fundamentale at dei bør inn i den nye grunnlova:

Alle er like viktige. »All people are created equal,» som dei ignorerte innleiingsorda i den US-amerikanske grunnlova lyder. Det gjeld vaskehjelpa og universitetslæraren og den arbeidsledige og pensjonisten og flyktningen og romfolk som kjem for å tigge.

For at dette skal realiserast, må det i første omgang, til dess skiljet mellom dei på botnen og dei på toppen er svekka, vere eit samfunn der dei på botnen blir prioriterte, der altså A er viktigare enn B.

Retten til anstendige liv.

For det andre må grunnleggjande behov tilfredsstillast for alle innbyggjarar, behova for mat, utdanning, sosialt liv, helsestell etc. Den viktigaste av alle menneskerettar er retten til å overleve og kunne leve anstendige liv, det som er formulert slik i paragraf 25 i FNs menneskerettserklæring:

Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.

Økologisk berekraft

For det tredje må økologisk berekraft leggjast til grunn. Det må ikkje takast meir ut av naturen enn den byggjer opp att, ikkje brukast meir fossilt brensel enn det blir danna på nytt, ikkje sleppast ut meir karbondioksid og andre drivhusgassar enn det naturen bind, ikkje byggjast ned matjord i større tempo enn naturen byggjer opp matjord og ikkje utryddast artar i større tempo enn naturen skaper nye artar.

Det er krevjande. Ikkje fordi kloden manglar ressursar og kapasitet til å fø sju (no) eller ni milliardar (i 2050) menneske, men fordi så mykje av planeten er øydelagd eller i ferd med å bli øydelagd. Det fossile brenslet må erstattast med mindre forbruk og meir rasjonalitet (sjå neste punkt), men også med meir manuell arbeidsinnsats. Sjølv om fleire hender og hjernar vil kome i arbeid, er det, iallfall i første omgang, til dømes neppe grunnlag for å redusere normalarbeidsdagen for andre enn småbarnforeldre.

Eit rasjonelt samfunn

Menneskes primærbehov er ikkje, som i Norge no, 75 bilmerke og mange titals variantar av kvart merke å velje mellom. Dette mangfaldet gjer bilisme tungvint, kostbar og ulik for folk, når det må importerast, haldast lager, reservedelar og reparasjonskunnskapar om alle variantane. Den som har økonomi til ein tre tonns SUV, kjøper seg også tryggleik på kostnad av den som køyrer ein liten bil i kollisjonar mellom dei to. Menneskes primærbehov er ikkje å ha hus på 500 kvadratmeter og hytte på 300 kvadratmeter, der alt må haldast vintervarmt og landets elektriske kraft byggjast ut for denne bustadmassen.

I eit fornuftig samfunn har alle akseptable bustadforhold, men ingen familie meir enn 100 eller 150 kvadratmeter. I eit fornuftig samfunn på vårt teknologiske nivå har truleg dei fleste utanfor storbyane bil, men lette og difor lite drivstoffkrevjande bilar. I eit fornuftig samfunn blir reklame erstatta med vareinformasjon, og det blir importforbod mot jugl. I eit fornuftig samfunn blir vaskemaskinen reparert og ikkje bytt ut om ein komponent ryk, for maskinar og utstyr skal vare lenge.

Det inneber også at mykje unødvendig arbeidsinnsats kan sjaltast ut eller erstattast med annan arbeidsinnsats. Annankvar vaske-maskinseljar kan omskolere seg til vaskemaskinreparatør. Somme av reklamefolka kan bli informasjonsarbeidarar, andre gå over til praktiske yrke.

Eit sjølvforsynt samfunn.

Då Sovjetunionen braut saman i 1989, ramma det cubansk matproduksjon. Det kom ikkje lenger traktorar, olje og reservedelar, kunstgjødsel og plantegifter frå Sovjet. Og USA forsterka den handelsblokaden dei hadde innført alt i 1962. Tanken frå Pentagon var at når cubanarar til dømes opplever at dei ikkje har tilgang på medisinar, vil dei reagere med misnøye med eigne styresmakter og eige styresett. Kvart år sidan 1992 har FN stemt for at blokaden skal hevast. Men i staden for å følgje FNs tilrådingar har USA, som i andre samanhengar er verdas fremste frihandelsforkjempar, reagert med å stramme inn sanksjonane.

Dette viser kva problem eit kommunistisk land i ei kapitalistisk og globalisert omverd må førebu seg på. Land som elles snakkar varmt om menneskerettar og som forkynner globalt like ordningar for handel og vareutveksling, kan på kynisk vis velje varemangel, sjukdom og naud for dei som vel ein annan veg. Berre dersom nødvendige varer kan produserast innanlands , har eit kommunistisk land i ei kapitalistisk omverd sjansar til å greie seg. Eit land som Norge må ikkje berre produsere mat til eiga befolkning, men også nødvendige industrivarer, reservedelar til maskinar av alle slag, medisinar og undervisningsmateriell. Landet må ha ein fleksibel industriproduksjon og allsidige og høgt kvalifiserte fagmiljø av dei mest ulike slag.

Det inneber ikkje nødvendigvis at til dømes vaskemaskinar skal produserast innanlands, men at dersom importen av vaskemaskinar eller delar til vaskemaskinar skulle ta slutt, kan industri leggjast om slik at innanlandsk produksjon kjem i gang.

Eit demokratisk samfunn

For det sjette må demokratiet gjerast reelt. Det inneber at avgjerder må takast på ulike nivå og at me må utvikle arenaer for meiningsbryting og prinsipp for avgjerder på alle desse nivåa, ut frå den grunntanken at alle menneske er like viktige og skal ha innverknad på samfunnets gang.

La oss sjå på tre spørsmål knytt til demokrati, lokalsamfunn som debatt- og handlingsarenaer (1), ytringsfridom (2) og illojalitet (3).

Eit reelt demokrati krev ei god organisering rundt kollektiva av ulike slag, frå familien via det som før i tida kallast bedelaget og grenda eller lokalsamfunnet og til kommunen, regionen, staten, nærliggjande statar, verdsdelen og det globale. EUs uttrykte, men langt frå realisterte nærleiksprinsipp er eit godt prinsipp: Alle avgjerder skal takast så nær dei dei gjeld, som råd er.

I det meste av historia og i dei fleste land har grenda eller lokalsamfunnet vore den naturlege og mest sentrale sosiale eininga for folk. Ein enkel definisjon er at lokalsamfunnet er så lite at innbyggjarane kjenner eller iallfall veit om kvarandre og så stort at dei kan ha sitt eige fotballag og sine eigne grendediskusjonar. Men i vårt land og i mange land har styresmakter ignorert det lokale som handlings- og vedtaksarena. Det at lokalsamfunnet skal ha sitt grendehus, sin skule, sin idrettsplass og sin kafé, og eit stykke på veg sin felles produksjon, er avgjerande for eit fungerande demokrati.

Absolutt ytringsfridom inneber at folk må kunne kritisere alle trekk ved det nye samfunnet eller dette samfunnet som system, ikkje berre utan at dei blir stoppa, men også utan at det får negative konsekvensar for dei. Berre om folket vil behalde det nye samfunnet og difor forsvarar det mot kritikk, har det livsrett.

Eit par døme kan illustrere skilnaden mellom vårt samfunn og eit samfunn med ytringsfridom: Sommaren 2012 vart Trond Ali Linstad innstilt til Kongens fortenestmedalje i sølv for sosialt og humanitært arbeid blant innvandrarar i Oslo. Avisredaktørar, som gjerne ser seg sjølve som ytringsfridommens mest brennande forsvararar, kritiserte Linstads politiske holdningar. Eit stykke på veg deler eg kritikken. Men det rokkar ikkje ein tøddel ved at Linstad har gjort eit viktig sosialt og humanitært arbeid og difor heller ikkje ved grunngivinga for medaljen. Kampanjen mot Linstad lykkast, det vart ingen medalje på han. Hausten 2012 vart bloggaren Ole Jørgen Anfindsen oppsagt frå jobb i Det Norske Veritas, visstnok fordi han hadde vitna i 22.-juli-saka. Anfindsens syn på innvandring, såleis at me om nokre tiår kan få islamsk fleirtal i Norge og at ulike rasar har ulik intelligens, er både dårleg fundert og samfunnsskadeleg. Men metoden må vere å drive tilbake dårleg funderte og samfunnsskadelege synsmåtar, korkje å forby dei eller å behandle dei som har desse synsmåtane, dårlegare enn andre.

Solidaritet ja, lojalitet nei, skriv Jan Myrdal i ei av sine skriftställningar.⁵ Det er ein god parole og ein illustrasjon på at me treng ein debattkultur der saker, kunnskapar og argument er det einaste viktige, og lojalitetsband irrelevante, ein debattkultur der me kan føle oss trygge på at aktørane tek stilling og argumenterer ut frå kva dei meiner er rett og gale og ikkje ut frå kva for argument som tener det miljøet dei er eller vil bli delar av.

Eit stabilt samfunn

Dette sjuande punktet vil somme stusse på. For utilfredsheit med rådande tilstandar og idear om forandring er ein del av det felles tankegodset mellom kapitalisme-forsvararar og tradisjonelle kommunistar. Honnørorda om forandring står i kø, vekst, utvikling, modernisering, omstilling, omstrukturering, endringsvilje.

Også eg som skriv dette, meiner samfunnet treng nytenking og omstilling. Men i forholdet mellom stabilitet og forandring er stabilitet det viktigaste. Og endringar innanfor naturens tåleevne handlar vanlegvis om dei mange små stega meir enn dei store, om å levere gardsbruket eller industribedrifta eller lokalsamfunnet i litt betre stand til neste generasjon enn det var då ein overtok. Det at verdas folketal er i ferd med å stabilisere seg, gjer at det også blir langt enklare å forvalte kloden i tråd med dette målet.

Eit samfunn der ingen berikar seg på andre sitt arbeid

»Arbeiderpartiet er for rettferdig lønn. Derfor er vi for … utjevning av lønnsforskjeller », les me på partiets heimesider. Me kan ta Olav Thon som døme. Ifølgje Dagens Næringsliv eig han 25,5 milliardar kroner. Viss Thon, som snart er 90 år, har hatt 70 arbeidsår, kvart på 300 dagar, betyr det at han har tent ein og ein kvart million kroner om dagen desse 70 åra. Ikkje fordi han har vore hundre gonger flinkare arbeidar enn dei som har reidd sengene på hotella hans eller vaska kontorgolva, men fordi han har tileigna seg ein stor del av verdien av dei andre sitt arbeid. I 50 av dei 70 åra har Arbeidarpartiet hatt regjeringa, dei siste 8 saman med SV og Sp.

Blant totalforboda i det nye samfunnet, saman med forbod mot undertrykking av kvinner og fattige, mot bruk av vald mot svake og mot øydelegging av natur, bør me innføre forbod mot å berike seg på andre sitt arbeid. Ein første start kan vere å oppheve arveretten for eigedommar eller verdiar på meir enn fem millionar kroner. Med det vil me få 25 545 av Thons 25 500 millionar til bruk for samfunnets beste.

Noko meir om vanskane

Nokre år sidan møtte eg ein av dei sentrale i opprøret på Sri Lanka i 1971. Etterpå hadde han sete mange år i fengsel og vorte nedbroten psykisk og fysisk, men kome seg att og vorte småbrukar og småbruksaktivist. – Eg har framleis dei same grunnholdningane og kan framleis kalle meg maoist, men likevel meiner eg det var bra me i Folkets frigjeringsfront ikkje lykkast, sa han. For me hadde neppe makta å byggje eit betre samfunn.

Russland, dei andre austblokklanda, Kina, Albania, Nord-Korea og fleire, har ikkje vorte til velsigning for folk flest. Dei fleste har ikkje vorte øydelagde utanfrå av imperialistiske okkupantar og heller ikkje av ein kontrarevolusjonær kapitalistklasse, men innanfrå gjennom nye maktapparat. Truleg hadde det gått like eins om Norge i 1920 eller i 1974 hadde gått gjennom ein sosialistisk revolusjon.

Noko av det same ser me når det gjeld fellestiltak innanfor vårt land. Eit samarbeid og ei prioritering av fellesskapet framfor den enkelte kan fungere innan familien – og gjer det truleg i større grad no enn for femti eller hundre år sidan i vår del av verda. Det kan også ofte fungere innan lokalsamfunnet eller organisasjonen, der folk kan bruke hundretals eller tusentals dugnadstimar for å tene fellesskapet. Men når samvirkebedriftene eller organisasjonane blir store og nasjonale, får dei også direktørar og styreleiarar og lokale styringsfolk som ser det å tene toppsjiktet som si viktigaste oppgåve. Difor er den viktigaste skilnaden mellom COOP og Rema 1000 eller mellom Tine Meierier og Q-meieriene at direksjonane i COOP og Tine har eit lojalt tillitsmannsapparat å spele på.

For alle som vil fremje sosialisme eller kommunisme, er det freistande å sjå bort frå dette. Det gjeld å selje bodskapen, og då fokuserer ein på det positive og ikkje på det negative. Det er som med andre varer, cola eller mjølk eller bilar eller pc-ar. Seljaren seier ikkje at i denne bilen har fabrikanten lagt inn ei rustlomme her og ei rustlomme der, slik at bilen i løpet av ti-femten år skal bli nedbroten og bytast ut med ein ny bil, eller at colaen inneheld store sukkermengder, slik at coladrikking skal bli vanedannande. Difor har også marknadsføringa, av så å seie alle varer, i hovudsak som målgruppe dei som er lite i stand til å reflektere sjølve. Men desse, dei mest korttenkte eller lettlurde blant oss, er heller ikkje i stand til å gå fremst i å utvikle eit anna samfunn.

Argumentasjon for kommunisme må i staden ha dei reflekterte som målgruppe. Difor må metoden også vere å vere tydeleg: Det valet me står overfor, er mellom dagens samfunn, med alle sine veikskapar og negative utviklingstrekk, og eit klasselaust samfunn som lett kan bli eit oligarki med minst like sterk utbytting av folk. Berre viss me lykkast i å hindre eit slikt forfall og byggje noko heilt anna, er det forsøket verdt.

Kan A mobiliserast?

Innleiingsvis presenterte eg underklasserepresentanten A. As mål for eigen del er å overleve. Draumen kan vere ei delvis uføretrygd frå NAV til ho blir minstepensjonist, eller i noko verre fall at ein suppestasjon blir opna i nærmiljøet. A har ikkje mål for samfunnet, ho meiner samfunnet og politikken er for dei andre, for mellom- og overklassen.

Når folk i det politiske venstre snakkar om at arbeidarklasse og mellomklasse er i same båt, kjenner ikkje A seg att. Ho opplever at det er milelangt mellom hennar og B sin samfunnsposisjon.

For A er heller ikkje avsløringar av kapitalismens uvesen, av kameraderi og korrupsjon og sløsing med offentlege midlar, så oppsiktsvekkjande. A opplever så å seie dagleg at samfunnet sorterer folk i viktige og uviktige og held seg med eitt regelsett for dei viktige og eit anna for dei uviktige.

A møter altså kapitalismen med resignasjon. Dette samfunnet er slett ikkje bra, tenkjer ho, men det er det MINST ILLE av dei samfunnstypane me har å velje mellom. Og historia så langt tyder altså på at ho har rett. Dersom me skal evne å mobilisere A, kan me korkje basere oss på hennar illusjonar eller naivitet, me må byggje på realtenkinga. Me må for det første presentere eit betre alternativ. For det andre må me vise i praksis at me meiner alvor.

Sjansen for å mobilisere A og å få gjennomslag for anna tenking er større no enn han har vore dei siste tiåra. For marknadsøkonomien er i ferd med å bryte saman. Verda, og den vestlege verda mest, har kome inn i ein turbulent periode. Etter 500 års verdsdominans er Vest-Europa/USA i ferd med å miste verdshegemoniet. Den økonomiske krisa blir djupare månad for månad, arbeidsløysetala stig, og fattigdom og svolt aukar, medan rikfolk flest vassar i meir og meir pengar. I slike situasjonar vil folk tenkje andre tankar. Dei vil opplever urettvisa og meiningsløysa. Dei vil reflektere over om dagens kriseherja kapitalisme er den einaste mogelege samfunnsforma. Dei vil protestere og gjere opprør, lære av røynsler og bli klokare og fleire.

Notar:

1. FAOSTATs database
2. V. I. Lenin: Marx-Engels-marxisme, norsk utgåve 1952, side 195.
3. Sitert frå Michael Lebowitz: Socialism for the 21st century – re-inventing and renewing the struggle. Nettsidene LINKS international journal of socialist renewal, 9. januar 2013.
4. Referert i Walden Bello: «The Food Wars», London 2009, side 133.
5. Jan Myrdal: Skriftställning 3, side 132–133.

Erling Folkvord har vært mange ganger i Kurdistan, og er aktiv i solidaritetsarbeidet. Har god kontakt med kurdiske organisasjoner og blant annet truffet Abdullah Öcalan før han ble fengslet.

Kurdistan er området der dei fleste er kurdarar. Stormaktene delte opp Midtausten etter første verdskrigen. Tyrkia, Iran, Irak og Syria fekk kvar sin bit av Kurdistan. Truleg bur drygt to millionar kurdarar i Syria. Rojava er namnet på den kurdiske landsdelen. Mange av kurdarane i Syria bur utafor Kurdistan, mellom anna i Aleppo og Damaskus. Fleire hundre tusen var statslause fram til for få år sia. Samtidig har Rojava både etniske og religiøse minoritetar, slik som arabarar, armenarar og jezidiar.

Frigjort område i Syria

New York Times skreiv nyleg at Det demokratiske Unionspartiet (PYD) er den sterkaste fraksjonen i Rojava og at dei «har ein godt trent milits». Den amerikanske avisa siterer og ein syrisk-amerikansk samfunnsforskar i Washington. Han seier PYD har ein «ultranasjonalistisk kurdisk ideologi».¹

Den siste påstanden går på tvers av det vi såg og høyrde i Rojava. PYD sine representantar fortel at dei i juni 2012 tok kontroll over store delar av det kurdiske området i Syria. Dei har oppretta kurdiske styringsråd på fleire nivå. Det høgste rådet har ansvar for heile det frigjorte området. Så er det liknande råd for kvar by og kvar landsby. Dei vi snakka med, la vekt på at dei ikkje-kurdiske minoritetane skal vere representert i desse råda. Vi veit ikkje i kor stor grad dette er gjennomført, men frå PYD høyrde vi ikkje eitt ord som likna på nasjonalistisk kurdisk ideologi.

Innringa av fiendar

Den frigjorte delen av Rojava grenser i nord mot Tyrkia. På vestsida er grensa uklar mot Den frie syriske hæren (FSA) sitt område. Grensa er like uklar i sør mot området der Assad-regimet framleis har eit grep. Den austlege naboen er Irak, dels den Bagdad-styrte delen av landet og dels den kurdiske regionen. Assad-regimet held framleis flyplassen i Qamishli, den største byen i Rojava. Desertørar har fortald at denne sivile flyplassen no er ein militærbase.

Kurdistans regionale regjering (KRG) i nordlege Irak er einaste naboen som ikkje er fiendtleg innstilt. Derfor er det muleg å få inn ein del varer og hjelpeforsyningar. Ein liten båt med påhengsmotor er einaste lovlege persontransporten over grenseelva Tigris. Den godt orienterte tolken vår i Rojava fortalde at KRG ikkje let journalistar krysse grensa på den måten. Derfor har få utlendingar vori i området etter frigjeringa.

Leiaren i PYD var på Oslo-besøk i fjor haust. Han la vekt på at partiet vil unngå krigshandlingar. Dei har bygd opp sjølforsvarsstyrker, men trur ikkje på å nedkjempe Assad-regimet militært. PYD arbeider langsiktig for fredeleg samkvem med arabarar og dei andre minoritetane. Dette er ein annan metode i kampen mot Assad enn det FSA og ulike islamistiske grupper har satsa på.

Den frie syriske hæren (FSA)

Sere Kaniye er ein av dei kurdiske byane tett inntil grensa mot Tyrkia. Her var det bakkekampar fram mot slutten av februar 2013. Styrkar frå FSA overtok den frigjorte byen nokså lett. Dei brukte syriske stridsvogner som kom over grensa frå Tyrkia. Sannsynlegvis hadde FSA erobra stridsvognene frå Assad-hæren lenger vest. Så hadde FSA kryssa grensa til Tyrkia, køyrd austover før dei kryssa grensa på nytt, og sette stridsvognene inn i kampane i Sere Kaniye. Dei kurdiske sjølvforsvarsstyrkene gjenerobra storparten av byen etter harde kampar. Assad sine fly bomba utkanten av Sere Kaniye tre–fire dagar før vi var der

Det lokale Styringsrådet kontrollerte i slutten av mars det meste av Sere Kaniye. Byen var prega av allsidig varemangel, men alt verka velorganisert. Åpne butikkar, litt handel, folk i gatene. Lett å kome i snakk med folk både ute i byen og der vi ba om å få kome innomhus på besøk. Den FSAkontrollerte delen av byen var annsleis: Nesten folketomt. Dei fleste butikkane var stengt. Søppel i gatene. Dei få menneska vi såg, verka nærmast apatiske.

Vi besøkte ei FSA-avdeling ved grenseovergangen til Tyrkia. Svara var ikkje eintydige da vi hadde eit møte med nokre av dei:

– Vi er humane.

– Vi ønskjer ikkje å leve med våpen i hendene.

– Det er ingen radikale islamistar her.

Men ein av dei sa og:

– Så lenge Assad har makt, vil radikale grupper vekse fram og vi vil ikkje vere i stand til å kontrollere dei.

Vi spurde om korleis dei ser på Det syriske nasjonalrådet (SNC). Ein lege som sa han til dagleg organiserer naudhjelp frå Istanbul, svara:

– Dei som er utanlands, representerer ikkje oss. Dei er enkeltpersonar, og dei vil vere med på å dele kaka i Syria. Alt dei har gjort, har mislyktest.

Svaret var klart nok, og det stikk motsette av eit av hans eigne medieutsagn om SNC nokre veker tidlegare. Den avdelinga vi møtte, hadde ein bil med FSA-symbol. Ei stridsvogn utafor var dekka av ein presenning.

Det er ikkje godt å vite om desse folka er FSA. Eller kven som er FSA. Ein PYDleiar sa til New York Times at kven som helst som skaffar seg våpen, kan seie: «Eg er Den frie syriske hæren.»

Eit skolebygg nokre få hundre meter frå grensa, er eitt av fleire bevis på at Tyrkia fører krig i Rojava. I rakettgjennomslaga i betongveggane var armeringsjerna bøygd slik at prosjektilet berre kan ha komi frå den tyrkiske sida.

Tyrkia etter Öcalans Newroz-tale

Den tyrkiske hæren har ikkje tatt pause i den snart 30 år lange krigen mot den kurdiske frigjeringsrørsla. I dei første to vekene etter Newroz retta Tyrkia artilleri- og flyangrep mot både den kurdiske delen av Tyrkia og mot det geriljakontrollerte området i kurdisk del av Irak.

Eksekutivrådet i KCK (Samanslutninga av kurdiske samfunn) sa 30. mars at statsminister Erdogan sin språkbruk om ein eventuell fredsprosess berre er ei gjenspeiling av den kolonimaktstenkjinga som dominerer den tyrkiske staten . KCK krev at Tyrkia kvittar seg med denne tilnærminga.

Det lovlege Freds- og demokratipartiet (BDP) i Tyrkia, har same oppfatning. BDP ønskjer fredelege, politiske forhandlingar. Dette må føre fram til at den kurdiske befolkninga får alle demokratiske og kulturelle rettar. Det betyr å omdanne Tyrkia til ein moderne demokratisk republikk, som daverande PKK-leiar Abdullah Öcalan sa i forsvarstalen sin før han vart dømt i 1999. Statsminister Erdogan har på si side handplukka 63 personar til det avisa Hurriyet omtalar som ein kommisjon av «kloke personar» («wise people»).² Dette ser mest ut som eit utspel for å gi inntrykk av politisk kursendring.

I millionbyen Amed (på tyrkisk: Diyarbakir) møtte vi både offensive BDP-politikarar og ei offensiv befolkning. BDP brukar i dag omtrent same ord og uttrykk som leiarane i geriljaen. Ein av BDP-leiarane som presiserte at Tyrkia må stanse krigen og ta konkrete steg for å kome kurdarane i møte, føyde til at sonen hans er geriljasoldat. Etter fire år med massearrestasjonar sit rundt 10 000 av BDP sine tillitsvalde, medlemmar og sympatisørar i tyrkiske fengsel. Menneskerettsorganisasjonen IHD rapporterer at utanomrettslege avrettingar og drap utført av ukjend gjerningsmann framleis er vanleg. I dei fire siste åra døyde 333 personar i den kurdiske landsdelen på dette viset.

BDP-tillitsvalde seier dei arbeider på lang sikt. Dei lar seg ikkje stoppe verken av massefengsling eller tyrkiske bombefly. BDP har tvert om vori i stand til å trappe opp både sivilt massearbeid og innsatsen i kommunestyra og i nasjonalforsamlinga.

Kvinnekvotering

Både i Rojava (dvs. i kurdisk del av Syria) og i Tyrkia møtte vi ei ny form for kvinnekvotering. 40 prosent kvinner i styrande organ er ikkje nok. I tilleg har både PYD i Rojava og BDP i Tyrkia innført eit to-leiar system. Tolken vår brukte det engelske ordet co-chairs. Partiorgana har to likestilte leiarar, ein mann og ei kvinne.

Det er vanskeleg å tenkje seg eit kraftigare og meir provoserande brot med den innarbeidde kvinnerolla som så mange kurdiske menn er godt fornøgd med.

Tyrkiske Belgin Akaltan kommenterte nyleg dette i Hürriyet , ei av dei største avisene i Tyrkia:

Akkurat på dette punktet i historia, skulle eg ønskje at eg var ei kurdisk kvinne. Korfor? Fordi framtida ser betre ut for dei enn for oss. (…) Berre sjå deg rundt: Dei har ei kvinne ved sia av ein mann i nesten alle initiativ, i kvart einaste utval og i kvar einaste politisk og sosial rørsle. (…) Dei har ein identitet; dei er stolte, dei har ein visjon.» Ho skriv at tyrkiske kvinner sin identitet er knust, men er og litt optimistisk: «Kanskje får vi til å sette saman bitane, hand i hand med våre kurdiske søstre.³

Solidaritetsarbeid

Den kurdiske frigjeringsrørsla under KCK/ PKK-paraplyen ser ut til å ha ulik, men veksande oppslutning i statane som i 90 år har styrt kvar sin del av Kurdistan. Dei kurdiske organisasjonane oppfordrar vener i utlandet til å mobilisere og skape press mot både regjeringar og nasjonalforsamlingar.

I Tyrkia-allierte Norge er folkeopplysning ei første, men langvarig oppgåve. Vi bør rette kritikken mot den raud-grøne regjeringa som mellom anna held handa si over våpensal til Tyrkia.

Eg vil og oppfordre fleire til å besøke Kurdistan for å bli kjent og for å lære. Den PKK-inspirerte frigjeringsrørsla er ulik revolusjonære organisasjonar i Europa. Dei har kampevne og folkeleg oppslutning som er milevis forbi det som finst i Europa.

Notar:

1. New York Times 6. februar 2013.
2. Hurriyet Daily News 3. april 2013.
3. Hurriyet Daily News 30.-31. mars 2013.

 

Et band som kanskje mer enn noen illustrerer denne epoken i britisk musikk, er det Essex-baserte punkbandet Crass, med sin anarkistiske og pasifistiske grunnholdning. Trommeslager Penny Rimbaud har da også i ettertid omtalt Thatcher som noe i nærheten av en gudegave til et band som forsøkte å skrive sanger om kapitalismens herjinger. I 1982 ga de ut singelen «Sheep farming in the Falklands», med klar referanse til den britiske krigføringen, og året etter fulgte de opp med «How does it feel (to be the mother of 1000 dead)?»

Begge nådde toppen av de såkalte indielistene, det vil si listene over de mest solgte platene som var gitt ut av andre enn de store plateselskapene, og «How does it feel?» ble endatil referert til fra Underhusets talerstol i debatten om Falklandskrigen. Det gikk så langt at det konservative parlamentsmedlemmet Tom Eggar forsøkte å få et forbud mot sangen med henvisning til lovgivningen om obskøniteter, riktignok uten å lykkes. Før de ble oppløst i 1984, rakk Crass også å lage en kassett med en fiktiv telefonsamtale mellom Thatcher og Ronald Reagan, der de blant annet diskuterte muligheten for å senke et britisk skip som en falskt flagg-aksjon mot Argentina.

Thatcher-musikken fikk hovedsakelig to uttrykk. På den ene siden ble det laget en rekke sanger som direkte angrep Thatcher på en måte man sjelden har sett blitt angrepet på før. På den andre siden ble det laget kanskje enda flere sanger som var en respons på Thatchers politikk. The Specials’ nummer 1-hit fra 1981 «Ghost Town», Pet Shop Boys’ «Opportunities» og sangen «Shipbuilding», som ble spilt inn av både Robert Wyatt og Elvis Costello, er velkjente eksempler, og i Irland ble det heller ikke spart på ammunisjonen mot Thatcher i forbindelse med hennes håndtering av konflikten i nord.

Morrisey er en musiker som aldri har gått av banen for kontroverser, og allerede i 1984, da han sang for The Smiths, ble hjemmet hans ransaket på bakgrunn av uttalelser han hadde kommet med om Thatcher til Melody Maker. I 1988 kom han med sitt første soloalbum, som solgte til gull i både Storbritannia og USA. Blant sangene var «Margaret on the guillotine,» der han omtalte dette som en vakker drøm, og fulgte opp med oppfordringen «Please die!» Tidligere nevnte Elvis Costello uttrykte også mye av den samme forakten i sin sang «Tramp the dirt down», der han ga uttrykk for et ønske om et langt liv, om ikke for annet, så i hvert fall for å kunne trampe på graven til Thatcher.

Også en folkekjær musiker som Elton John, i dag kanskje mest kjent som en nær venn av Prinsesse Diana, har bidratt til den musikalske anti-Thatcher kanonen. I 2005 hadde musikalversjonen av Billy Elliot premiere på Londons West End, og Elton John sto for musikken. I likhet med filmen, handler musikalen om den britiske gruvestreiken i 1984–85, og et av høydepunktene i musikalen er sangen «Merry Christmas Maggie Thatcher», sunget av Elton John, der det blir oppfordret til å feire hver dag, fordi hver dag vil være én dag nærmere Thatchers dødsdag. Sangen ble da også spilt på oppsetningen dagen Thatcher døde. Sangen slutter for øvrig med en spenstig melding til partifelle Michael Heseltine: «You’re a tosser, you’re a wanker, and you’re just a Tory Swine!»

Mange andre sanger kunne vært nevnt. Pink Floyd ønsket for eksempel Thatcher velkommen til «Fletcher Memorial Home,» sammen med blant andre Bresjnev, Reagan, Nixon og McCartys gjenferd, mens Sinead O’Connor anklaget Thatcher for å gjøre det samme hun kritiserte kinesiske myndigheter for å gjøre. Av andre prominente musikere som har bidratt til lydsporet mot Thatcher, kan nevnes Simply Red, UB40, The The, New Model Army, Madness, The Jam, The Beat og ikke minst Billy Bragg. Selv vår hjemlige Hans Rotmo kom med sitt bidrag, da han beskyldte Thatcher for å være møring.

Så sent som i februar ga Primal Scream ut singelen «2013», med teksten «Thatcher’s children make the millions pay… how long will this shit last?». Umiddelbart etter Thatchers død sendte Chumbawamba, som blant de fleste nok er kjent som en one-hit-wonder, ut sin siste plate, EPen In Memoriam: Margaret Thatcher, som var spilt inn flere år før Thatchers død, men først skulle mangfoldiggjøres etter hennes død, som også ble etter bandets død. Og det var altså bare én enkelt artist som skulle forhindre at Thatchers død ble feiret med sangen fra The Wizard of Oz.

Hva så med hyllester til Thatcher i musikalsk form? Én sang som i dagene etter Thatchers død gikk oppover listene, var sangen «I’m in love with Margaret Thatcher» fra 1979, gitt ut av det nokså obskure britiske punkbandet Notsensibles. Sangen nådde 35. plass på listene. Bandet har selv imidlertid påpekt det noe ironiske i at konservative briter har omfavnet denne sangen som bare var ment som et morsomt påfunn av et upolitisk punkband. Det er selvsagt også britiske band og musikere som har uttrykt støtte til Thatcher eller sider ved hennes politikk. Men det er svært vanskelig å finne noe materialisert vitnesbyrd.

Mathias Bismo

 

Den britiske statsministeren David Cameron har foreslått at Storbritannia skal reforhandle sin avtale med EU. Han foreslår også og at det britiske folket skal ha en folkeavstemning om Storbritannia skal fortsette som EU-medlem med en reforhandlet avtale, eller forlate unionen. Folkeavstemningen vil finne sted etter det neste parlamentsvalget i 2015, og innen 2018 dersom det konservative partiet fortsatt sitter i regjering. Kravet har støtte langt utover de konservatives rekker, og EU-skepsisen er sterk i det britiske folk.

Statsminister Cameron la vekt på at EU må endres grunnleggende. Unionen må bli mer konkurransedyktig og fleksibel, og han ønsker å føre noe av EUs makt tilbake til medlemslandene uten å konkretisere det nærmere. I sin tale nevnte Cameron at det allerede i dag finnes land, Sveits og Norge, som har alternative avtaler med EU, men at det ikke er den veien han vil gå.

Storbritannia vil for eksempel kunne bli medlem av EFTA og dermed vende tilbake til dette felleskapet bestående av Norge, Island, Sveits og Liechtenstein. Man ville da bli tilsluttet en lang rekke handelsavtaler med land i hele verden, inkl. EU. Noe slikt ville kunne skape en helt ny situasjon og en ny dynamikk i forholdet mellom EU og viktige naboland. Dette er en del av den britiske debatten.

Samtidig presser EU Sveits til å skulle godta en form for EØS-løsning, mens Island ventelig vil avslutte medlemskapsforhandlingene med EU etter sitt Alltingsvalg seinere i april.

I Norge er det sterk EØS-skepsis og et ønske om å diskutere alternativer til EØS-avtalen.

Til sammen bør dette kunne gi en plattform for en ny debatt i Norge om grunnlaget for vårt forhold til EU. Dagens EØS-avtale har så mange problematiske sider, ikke minst demokratisk, at en bilateral løsning vil være langt å foretrekke.

Nei til EU oppfordrer regjeringen til å ta kontakt med de britiske styresmakter og samarbeidspartnerne i EFTA for å få til samtaler om det finnes et felles grunnlag for å forhandle sammen de fem landene imellom på den ene siden og EU på den andre. En slik løsning er en av flere som er beskrevet i Alternativrapporten fra 16 organisasjoner i Norge. Nei til EU ønsker en ny avtale med EU som respekterer det enkelte lands sjølstendighet og sjølråderett.

(Uttalelse fra Nei til EUs rådsmøte, april 2013)

– Margaret Thatcher prøvde å ødelegge livet mitt. Men fordi jeg var sterk, og fordi de andre gruvearbeiderne var sterke, klarte hun ikke å oppnå det. Jeg er virkelig stolt over at jeg sto opp for min klasse. Jeg lever fortsatt, hun er død. (Norman Strike, tidligere gruvearbeider)

– Thatcher var nyliberalismens globale pioner, og det hun oppnådde var å svekke den organiserte arbeiderklassen, endre den britiske kapitalismen til en økonomi drevet av finans og få individualisme dypt inn i samfunnet, noe som har blitt videreført av etterfølgende regjeringer. Nå ser vi at regjeringer rundt om ønsker å radikalise nyliberalismen ytterligere. I hele Europa står vi overfor dette problemet. En krise utløst av nyliberalismen blir kurert med enda mer nyliberalisme. Utfordringen er å beseire den. (Alex Callinicos, professor i Europeiske studier, Kings College – London)

– Hun var en venn av apartheid. Hennes rolle var å åpne døren til en forhandlingsløsning i stedet for en revolusjonær forandring. Sør- Afrika var på randen av en revolusjon som kunne ha forandret alle sørafrikaneres liv dramatisk. Forhandlingsløsningen betydde at veldig lite endret seg for de fleste i Sør-Afrika (Moyra Samuels, lærer, opprinnelig fra Sør-Afrika)

– Arven etter henne er de dype splittelsene i samfunnet som hun hyllet ved å gjøre de rike rikere, de fattige fattigere og ved å få oss til å betale for alt. Hun ødela lokalsamfunn. Arven etter Thatchers er noe vi er nødt til å fortsette å kjempe imot. (Aktivist)

 

COOP har satt ut bygging av sitt nye hovedlager til den store franske entreprenøren, GSE, som opererer i hele Europa. Bortsett fra et par heismontører og en handfull rørleggere kommer de ca 500 arbeiderne fra firmaer fra hele Europa.

Lønna er helt nede i 45 kroner timen. Klatring i stillas i opp til 27 meter uten sikring. Arbeidstilsynet hadde vært på COOPanlegget sju ganger uten å oppdage noe!

COOP lovte fra første øyeblikk at de skulle rydde opp og ta på seg «solidar»-ansvar, dvs betale norsk allmenngjort tariff fra første stund.

COOP engasjerte advokat Jan Fougner, og så langt vil de bare betale et mindre beløp av det de skylder de spanske rørleggerne.

Med EU/EØS og fri flyt av arbeidskraft, og i dette tilfellet tjenester, er kampen mot sosial dumping ressurskrevende og komplisert. Mange arbeidere tør ikke stå fram når de arbeider i engelske, irske, spanske og slovenske firmaer. I deres hjemland er det stor arbeidsledighet, og fagbevegelsen har liten eller ingen makt. Ytringsfrihet og anstendige arbeidsforhold er fremmed der de kommer fra.

Dette er en villet politikk fra EU, høyresida og aller mest NHO. AP-ledelsens forsvar av EØS-avtalen med de fire friheter skaper nettopp lønnskonkurranse med sosial dumping som resultat.

«Litt ditt»-bedriften, COOP, må rydde opp etter seg!

Support our Troops – Hvorfor unge amerikanere verver seg til krig

Boka av Sarah Salameh er ei bok eg har venta på sidan eg første gong høyrde Sarah fortelja om feltarbeidet ho gjorde i USA i 2008. Spesielt fascinert blei eg då ho fortalte om ungdommar som vurderte både å tenestegjera i fredskorpset og i dei amerikanske militære styrkane, men som valde det siste fordi det var meir usjølvisk. Boka er basert på ei masteroppgåve i antropologi, men språket er lettlest og historiene er spanande. «Suppose they gave a war and nobody came?», var spørsmålet som blei stilt under Vietnam-krigen og som blei besvart med avvikling av den allmenne verneplikta. Dei verva soldatane skulle bli meir lojale.

Salameh reiste til ein liten amerikansk by ved the Great Lakes, prega av nedgangstider og økonomisk krise. Fabrikken er bytta ut med vervekontor. Ho snakkar med vervarane, ho snakkar med dei som blir verva, med soldatane og familiane deira, mødrer og koner som venter på at dei skal komma tilbake. Og soldatane er lojale, men kjenner seg samtidig brukt opp av myndigheitene, når dei risikerer å bli sendt ut gang på gang. Dei vervar seg stort sett ut frå naud, dei ønskjer sikre inntekter og støtte til utdanning i eit samfunn som har mista arbeidsplassane sine. Men dei har også gått på forteljinga om at «dei der borte» må hjelpast. Som offiserspira Kate (17 år) seier: «USA gjør verden til et bedre sted – en ammunisjonsrunde om gangen.»

Boka gir eit innblikk i det amerikanske samfunnet, og god bakgrunnskunnskap og analyse om kva som gjer at USA klarer å senda stadig nye ungdommar ut i verda på tokta sine.

Gresshoppen og fuglen

Romanen den libanesiske forfattaren Hanan al-Shaykh har skrive om mor si. Al-Shaykh, er ein av dei internasjonalt mest kjente arabiske forfattarane. Ho fekk sitt gjennombrot med romanen The story of Zahra om den libanesiske borgarkrigen. Romanen hennar handlar ofte om kvinner. Men det var ei livshistorie ho har bruka lang tid på å ta tak i, historia til hennar eiga mor. Grunnen var at mor hennar hadde gått frå faren og dermed ho og søstera då dei var små, etter eit langvarig forhold til ein annan mann. Dei vaks dermed opp hos den strengt religiøse og verdsfjerne faren. Og sårheita frå å bli vald bort haldt seg langt inn i vaksen alder. Mor hennar bad ho lenge om at ho skulle skriva livshistoria hennar. Ho var så sint på at eit trestykke og litt bly kunne vera sånn ein mektig fiende. Ein analfabet kan ikkje fortelja ved hjelp av ein blyant.

Mor til forfattaren må ha vore eit vakse born mesteparten av livet. Ho øydsla bort pengar, ho let tilfeldige innfall styra, og var sterkt påverka av romantiske filmar og songar. Men ho fekk ikkje vera born lenge nok, på grunn av fattigdom, skilsmisse og daud i familien blei ho forlova som 11-åring til svogeren sin som då var blitt enkemann etter syster hennar sin daud. Ho blei gifta til han som 15-åring. Då ho gifta seg, var ho allereie djupt forelska i Mohammed, ein ung mann som også elska ho tilbake. Romansen mellom dei gjekk føre seg i mange år før ho til slutt tok mot til seg og bad mannen sin om skilsmisse.

Det er vanskeleg å omtala denne romanen utan at han verkar som ein melodramatisk kioskroman. Men styrken i boka er at den fortel om ei kvinne skada av fattigdom og tvang, men også om ei kvinne som lagar poesi utan å kunna skriva og som frå barnsbein av er ein ustyrleg opposisjonell mot rammer og tvang frå familie og ektemann. Det er hennar stemme me får høyra i boka, og det er ein overraskande og underhaldande stemme.

Radikalportal.no

leverer daglege kommentarar frå norske og utanlandske skribentar. Breidda på både redaksjonen og skribentane er spanande, noko som gjer at kommentarane gir ny innsikt og skapar diskusjon. Verdt å følgja med på framover.

Ingrid Baltzersen

dette er avdelingen for
ødeleggelse
dette er vårt vannhull
et veikryss for kriger
tyranner samles rundt øynene våre
på fengselets veranda
er det plass nok for applaus
la oss applaudere

enda en aften klatrer opp
byens lysestaker
teknologiske hover tramper på natten
folk slaktes over kortbølgen
mens radioen spyr ut ufordøyde meldinger
og oppfordrer til
applaus

under skjelettet av en brennende paraply
står vi i dette regnet
en gud slumrer på flagget vårt
men horisonten er uten profeter
kanskje de kommer hvis vi
applauderer
la oss applaudere

skal vi døpe våre barn i røk
pløye tungene deres
med strålende krigssanger
eller FN-resolusjoner
lære dem brekingen av slagord
og forlate dem ved brennende brystvorter
i et synkende skip
og applaudere

før vi vever tyrannenes høst
må vi krysse denne piggtrådgalaksen
og si det igjen og igjen:

GODT NYTT ÅR!

Poeten Sinan Antoon er fra Irak.

Diktet er fra samlingen The Baghdad Blues (Harbor Mountain Press, 2007)

Til norsk ved Ola Bog

 

Johan Petter Andresen er industrimaler og styremedlem i Helselag til Nepal.

Siden 12-punktsavtalen i 2005, fredsavtalen i 2006 og valget til den Konstituerende Forsamlingen i 2008 har landet ikke gått videre, men heller bakover. Den Grunnlovgivende Forsamlingen ble oppløst i juni 2012 uten at en ny grunnlov var vedtatt. Den viktigste militære faktoren bak suksessen til revolusjonen, Folkets frigjøringshær (PLA), ble redusert til en styrke på mindre enn 3 000 soldater som ble integrert inn i en ikke-reformert National Army. Resten av de over 19 000 PLAsoldatene, som var godkjente av FN, ble på ulikt vis dimittert til sivile liv. Maoistpartiet er blitt splitta og et ganske stort mindretall har danna et nytt parti. Flertallspartiet heter fortsatt United Communist Party of Nepal (Maoist) (UCPNm), mens mindretallet kaller sitt parti Communist Party of Nepal (Maoist) (hvilket er det samme navnet som UCPNm hadde før 2009).

For å prøve å forstå dagens situasjon må vi prøve å få et overblikk over hva slags samfunn Nepal er. Statistikken sier at Nepals befolkning vokste fra 9 millioner mennesker i 1950 til 26,5 millioner i 2011. Vi vet også at befolkningen er heterogen. Det er store minoriteter som Magar, Gurung, Thamang osv. som opprinnelig innvandra nordfra. Det er store minoriteter som kom relativt nylig fra India, som kalles Madeshi. Og det er de gamle høykasteariere som kom til Nepal fra sør for over 1000 år siden. Og det er lavkasten, dalittene. Det er mange ulike språk, og samfunnet var i hovedsak et føydalsamfunn med 95 % boende på landsbygda i 1950. Økt fruktbarhet og nedgang i barnedødeligheten har ført til at befolkningen i Nepal har eksplodert. På cirka 50 år har befolkningen vokst med nesten 300 %. Samtidig, og for det meste i samme periode har det vært en massiv rydding av jungelen i den nedre, sørlige delen av Nepal, Terai. I denne perioden har befolkningen migrert i hovedsak mot Terai. I 1950 hadde Terai under 10 % av befolkningen. I dag har det 51 %. Disse store endringer i mengden av folk og hvor de bor, gjør at Nepal er et samfunn i rask endring. På grunn av de tilbakeliggende produksjonsforholdene, har befolkningsøkningen ikke blitt møtt med en produktivitetsøkning.

Rydding av Terai for å øke jordbruksarealet var en måte å møte de økende behovene til en voksende befolkning på innenfor rammene av et halvføydalt samfunn. Og senere, når denne utveien var oppbrukt, har arbeidsutvandring til India, Midtøsten og andre områder spilt en stadig viktigere rolle. Befolkningsveksten innenfor rammen av de halvføydale produksjonsforholdene har ført til at det har vært mange opprør, som startet i 1950, med et væpna opprør under felles ledelse av Nepali Congress og kongen mot Rana-regimet. Senere fortsatte det med flere mindre opprør. Jhapa-opprøret i 1971 var inspirert av Naxalittopprøret i India og ble ledet av Communist Party of Nepal (Marxist-Leninist). Folkeopprøret (Jana Andolan) i 1990 førte Communist Party of Nepal (United Marxist-Leninist) til makta, og folkekrigen fra 1996 til 2006 førte United Communist Party of Nepal (Maoist) til makta. Alle disse opprørene (hovedsakelig væpna) var forsøk fra vanlige folk på å bli kvitt det gamle føydalsamfunnet og utenlandsk utnytting. Samtidig har opprørene blitt undergravd av lederskapet. Enten ved at det var en fraksjon innenfor de herskende klassene, eller at det ble integrert i de herskende klassene og dermed sto i veien for forsøkene på å utvikle Nepals økonomi i en retning som ville gjøre det mindre dominert av India, mer produktiv og minke klasseforskjellene. De siste førti årene har Nepal opplevd en stadig forverring av sine økonomiske strukturer, og en økende andel av den mest produktive befolkningen søker altså arbeid i utlandet for å få en inntekt til sine familier. Samtidig er forholdet mellom import og eksport blitt kontinuerlig forverra, og avhengigheten av India har økt. Denne trenden er en nødvendighet. Etter hvert som den kapitalistiske delen av økonomien blir sterkere, må lokalt håndverk vike for industrielt produserte varer. En reduksjon i sjølbergingsjordbruk med en økning av lønnsarbeid, fører til en økning av handelen. Alle disse tendensene fører til en økende rolle og innflytelse for India over Nepals økonomi. (I 2012, kom 60 % av importerte varer fra India. I 1985 var tallet bare 25 %. Dette betyr sjølsagt at i 2012 sto resten av verden for 40 %, mens i 1989 var tallet 75 %.)

Foto: CC-lisens/Flickr/PixelPocket

Det er altså i denne sammenhengen at de nepalske maoistene har prøvd å lage noe nytt. Deres opprinnelige utgangspunkt var å utvikle en klassisk folkekrig. Men etter innledende suksess, ser det ut til at de endret sin linje. Begrunnelsen for dette var at måten krigen utviklet seg på, viste at det ikke ville være mulig å etablere virkelig frigjorte baseområder under 100 % maoistisk kontroll. Fienden kunne slå til i maoistiske baseområder i Rolpa når som helst ved hjelp av overvåking og helikoptre. Samtidig forsterket Royal Nepalese Army (RNA) sine fort og foretok lynangrep ut fra dem mot maoistene. Maoistene kunne ikke knuse de forsterkede fortene uten å risikere tap av for mange av sine egne soldater. Samtidig var ikke deres voksende hær i stand til å bli brukt til å styrke økonomien i områdene med en sterk maoistisk tilstedeværelse. PLA var i hovedsak avhengig av å holde til i fjellområder der produktiviteten i landbruket er svært lav. Så, i motsetning til klassisk teori om folkekrig, innebar situasjonen at jo lenger folkekrigen varte, jo større utgifter og problemer hadde man med å holde og utvikle den voksende hæren og vise til positive resultater for de som hadde gitt sin støtte til frigjøringsbevegelsen. Etter seire fram til og med 2004, innebar denne situasjonen at RNA ville vokse relativt sterkere i forhold til Folkets frigjøringshær (PLA) etter hvert som tida gikk. Dette står i motstrid til utviklingen i Kina mellom 1945 og 1949 der PLA og partiet kunne kombinere militære framskritt med økonomiske reformer i baseområdene, gjennom bygging av kooperativer basert på en omfordeling av jorda som en sentral måte å øke produktiviteten på (fra et svært lavt nivå). I 2005 fortalte bønder i Rolpa meg at deres økonomi var den samme da som ti år tidligere. Folkekrig hadde ikke styrket produktiviteten. Folkekrigen hadde altså ikke gitt noen positive endringer i økonomien i de sentrale såkalte baseområdene i Rolpa og Rukum. Om PLA fikk mer av landet under sin kontroll, førte ikke det til at situasjonen for PLA ble bedre, som beskrevet ovenfor. Men fienden ble demoralisert etter år med nederlag, selv om dens mest strategiske posisjoner ikke gikk tapt. De militære nederlag og den økende ustabiliteten førte til økte motsetninger i den herskende klassen, og massakren av kongefamilien i 2001 banet vei for en sentralisering av makt bort fra parlamentet og over til det føydale politiske sentret: Kongen og RNA. Med mislykkede forsøk på forhandlinger med maoistene i 2003, og forvirring blant de parlamentariske partiene, gjorde kongen et statskupp, forbød de borgerlige partiene og stengte parlamentet i februar 2005. Dette banet veien for alliansen mellom maoistene og de forbudte partiene. En avtale ble forhandlet under påvirkning fra indiske herskende kretser som ønsket en slutt på krigen og som var interessert i et kompromiss med maoistene. Maoistene lovet at de ville legge ned den væpnede kampen og delta i det «normale» politiske livet i Nepal. Samtidig agiterte maoistene for «insurrection», oppstand, i byene. Byggingen av Young Communist League ble sett på som et forsøk på å bygge en militant masseorganisasjon som kunne spille en sentral rolle i en oppstand. Så, på den ene sida sverget maoistene til «fredelig politisk aktivitet », og på den andre sida kunne man få inntrykk av at de forberedte et folkeopprør i byene. Etter hvert som tida gikk har «opprørs » agitasjonen blitt tona ned. Avtalene som ble inngått i 2005 og 2006 lovet mange flotte ting for folket: En ny demokratisk og føderal grunnlov, jordreform, en ny demokratisk hær og så videre. Valg ble holdt i 2008. Etter en langvarig kamp for å fravriste regjeringsmakta og sentrale posisjoner i staten fra de gamle partiene, Nepali Congress og Communist Party of Nepal (United Marxist Leninist), ble maoistene en del av regjeringen. Men maoistene hadde store problemer med å skape en stabil regjering ettersom de ikke hadde et nødvendig flertall i parlamentet. Valget i 2008 ble sett på som en seier for maoistene ettersom de ble det absolutt største partiet, men de fikk litt mindre enn 40 % av plassene. Dette var ikke nok til å sikre det nødvendige 66 % flertall som trengs for en ny radikal grunnlov basert på deres ideer. Og dette var ikke nok for en maoistisk flertallsregjering. Dessuten lot maoistenes ledelse seg bli ledet inn i en uendelig rekke med konflikter om posisjoner i regjeringen, og lot partiorganisasjonen forvitre. Korrupsjon, som gjennomsyrer samfunnet, har også påvirket maoistene.

Når man prøver å forstå dette fenomenet, kan man prøve å forstå det ved å reflektere over de generelle måtene et føydalsamfunn (og kastesamfunn) fungerer på, hvor praksisen og ideen om demokrati, ansvarlighet overfor folket og gjennomsiktighet i forvaltningen ikke eksisterer. Innflytelse og rikdom henger sammen med stillingen du er født inn i og gis fra den føydale leder som er over deg i hierarkiet. Når den sentrale staten krever inn skatter, lar den de lokale innkrevere og lokale føydalherrer beholde en del av summen som de har samlet inn. Makt gir rett på en helt annen måte enn man praktiserer i borgerligdemokratiske samfunn, der utbyttinga er skjult i utvekslingen av lønn for utført arbeid, og der skatt er integrert i våre daglige liv og bedriftenes hverdag i samfunn der folk formelt er like. I en føydal kultur er det riktig av en privilegert å dra nytte av sine privilegier. Og lojaliteten går oppover til klanoverhodet, føydalherren og kronen, ikke til noe demokratisk valgt organ eller lovverk.

Da den maoistiske bevegelsen utviklet seg til en massebevegelse, skjedde ikke dette først og fremst ved at enkeltpersoner ble overbeviste om maoistenes målsettinger. Maoistene fikk støtte fra landsbyens eldste, en klans overhode eller andre lokalt viktige personer, folk som kunne ha egne interesser i å støtte maoistene. Hele landsbyer eller hele klaner konverterte sin støtte til maoistene. For eksempel, hvis maoistene jaget bort de lokale polititjenestemenn som sikret at skattefogden kunne samle inn sitt rov, og jagde vekk kanskje en av de lokale føydale lederne som var alliert med de sentrale kreftene i Kathmandu, så kunne de få støtte fra lokalbefolkningen, inkludert deler av den lokale eliten. Selv de mest sosialt utviklede sosiale strukturene som maoistene dannet i Rukum, som Ajambari folkekommune, var blotta for lavkasten, dalittene, som medlemmer. Jeg er ganske sikker på at dette ikke var «planen», men «bare skjedde tilfeldig». Å bekjempe korrupsjon betyr altså å kjempe mot inngrodde vaner som gjennomsyrer ikke bare de som forsvarer det gamle samfunnet, men også de som kjemper for å endre det.

For at maoistene skal unngå for mye korrupsjon, trengte de en veldig sterk masselinje, og en veldig sterk organisasjonskultur, med etterrettelighet og gjennomsiktighet. Men slik kan du ikke bygge opp en folkehær, hvor hemmelighold og krigsdisiplin er avgjørende hvis du skal vinne over fienden.

Da fredsavtalen ble inngått i 2006, ville det ha vært avgjørende å styrke masseorganisasjonene og partiorganisasjonen og utvikle demokratiske strukturer som økte rollen til organisasjonen i forhold til lederne. Det ville også være viktig å unngå en massiv tilstrømning av nye medlemmer der mange ønsket å bli en del av en seirende bevegelse ut fra egoistiske motiver. Men de sentrale lederne ble bundet opp i parlamentarisk krangling i Kathmandu, og den svære organisasjonen som var blitt bygget opp, ble åpna for opportunister og ble overlatt til dårlig eller ingen ledelse.

Det var få eller ingen planer, få eller ingen kampanjer. Så den massive organisasjonen, som kunne ha blitt brukt til å videreutvikle revolusjonen blant massene og forbedre hverdagen, ble i stedet en masse mennesker, fraksjoner, små grupper, som forventa å få noe ut av revolusjonen sjøl, en revolusjon der mange av dem hadde ofret mye. Jeg trenger ikke skrive mer for å male bildet av hvordan jeg forestiller meg at ting skjedde. Kulturen synes å være at hvis du er i en posisjon som kan tvinge en person til å gi deg en del av en sum som han må betale for å kjøpe noe, så er regelen at du benytter deg av din posisjon. Hvis du er i en posisjon der familien kan få bedre posisjoner gjennom påvirkning, så gjør du bruk av din posisjon. Og selvfølgelig, denne holdningen er ikke noe som bare gjennomsyrer et (halvt) føydalt samfunn. Som vi sier i Norge, når det kommer til karrieren, er det ikke hva du vet, men hvem du kjenner som teller.

Men er alt tapt? Var alt forgjeves? Har revolusjonen gått til helvete? Ikke nødvendigvis. Og her er mitt syn på hvorfor ikke.

Foto: Flickr/Frontieroffical (CC-lisens)

Det enkle svaret er at det er god og dårlig planlegging, kultur, organisering, analyse, taktikk og så videre i den nasjonale demokratiske bevegelsen, og folk som gjør korrupte ting kan samtidig gjøre positive ting for revolusjonen. Dårlig politikk blir lagd samtidig med god politikk. Det er ingen grunn til å tro at de fleste av medlemmene i den nasjonaldemokratiske revolusjonen ikke er inderlig opptatt av å oppnå et bedre samfunn. Så selv om det er noen eller mange ledere som har oppnådd en viss rikdom fra revolusjonen, kan de fortsatt være sentrale i å videreutvikle revolusjonen for det store flertall. De neste par årene vil vise om den maoistiske bevegelsen og dens partnere vil bli en normal parlamentarisk bevegelse der egoisme og egenpromotering er det sentrale, eller om de faktisk kan føre Nepal mot et mer demokratisk, uavhengig og velstående samfunn.

Hva kan oppnås?

La oss starte med åpenbart uferdige saker som kan føres fram til en vellykka løsning:

En ny grunnlov: Maoistene har tatt ledelsen i denne saken, og kan i løpet av de neste årene sikre et vedtak om en ny føderal, multietnisk basert statsstruktur. Dette vil øke muligheten for et mye mer demokratisk samfunn og være et viktig skritt for å bli kvitt den spesielt negative rollen til Kathmandu versus resten av landet. Vi har allerede sett gjennom valget til den Grunnlovgivende Forsamlinga og den midlertidige grunnloven at en ny politisk struktur kan bli den mest progressive i Asia.

En ny økonomi: Jeg antar at en realisering av det meste av Nepals vannkraftpotensial sannsynligvis vil måtte stamme fra å gjøre avtaler med multinasjonale selskaper som vil kreve monopolprofitt. Samtidig vil India være i stand til å tvinge til seg en god del av inntektene fra Nepals produksjon ettersom India vil være det eneste landet som importerer elektrisitet fra Nepal. Hvor mye elektrisitet kan utvikles gjennom nasjonal kapital og statlig intervensjon? Jeg har ikke sett noen tall. Jeg antar at disse bare vil være mindre prosjekter. Alle de store planlagte prosjektene i Nepal forventes å bli realisert gjennom avtaler med multinasjonale selskaper, hovedsakelig basert i India. (Det er planlagt fire store vannkraftprosjekter. Alle disse er kontrollert av multinasjonale selskaper: Satluj Jal Vidyut Nigam Limited (indiabasert), SN-Power (norsk basert), GMR (indiabasert).

Hvis Nepal skal øke sin uavhengighet av India, vil det måtte investere i produksjon som innebærer importsubstitusjon. Men da vil Nepal være nødt til å innføre toll, ettersom en lokal nepalsk industri ikke vil være i stand til å konkurrere med multinasjonale selskaper. Frihandel kan ikke være et alternativ hvis Nepal ønsker å styrke sin økonomi.

Det internasjonale borgerskapet har kapital og kontrollerer produksjonen. Men de arbeidende klassene har egenorganisering som sin kapital. Gjennom samarbeid seg imellom kan de utvikle sin kollektive styrke og beseire kapitalistene. Kan maoistene lede en bevegelse blant de arbeidende klassene som øker deres økonomiske makt? Vil de være i stand til å gjøre dette på tvers av motstanden fra den økonomiske eliten i og utenfor landet? Det ser definitivt ikke lett ut. Det ville bety at de vage ideene som har blitt framsatt i hoveddokumentet til den syvende kongressen i februar 2013 om kooperativer, gis den sentrale oppmerksomheten av hele bevegelsen. I midten av februar 2013 snakket jeg med ulike medlemmer av det maoistiske lederskapet, og det virker som ingen har det samme eller et godt svar på hva ideen om kooperativer betyr. Betyr utspillet at maoistene vil organisere sine 50 000 heltidskadre, Young Communist League og andre masseorganisasjoner slik at de kan ta ledelsen i utviklingen av kooperativer blant bøndene, og på denne måten øke produktiviteten i landbruket? Vil de kombinere disse kooperativene med kooperativer for distribusjon og salg? Vil de være i stand til å organisere kooperativer for produksjon ut fra nasjonale behov, og beskytte dem fra utenlandsk konkurranse? Hvordan vil dette fungere når du tar Nepals åpne grense med India i betraktning? Vil det være kooperativer i og rundt de største byene? Kan maoistene bruke staten til å fremme en kooperativbevegelse? I motsetning til oljerike Venezuela, som også satser på å utvikle noen typer av kooperativer, har Nepal et massivt handelsunderskudd. Akkurat nå er den viktigste eksportartikkelen billig arbeidskraft. Men behovet for sjøl den billigste arbeidskrafta er avtakende etter hvert som internasjonal arbeidsledighet øker jevnlig over hele verden i forbindelse med den dypeste økonomiske krisen verden har sett.

Mens jeg skriver denne artikkelen, er de fire største partiene enige om en avtale som antakelig vil føre til et nyvalg i juni 2013. De fem åra som er gått siden det siste valget, har vært svært negative. I 2008 var det store forventninger, og det var håp. I dag har folk resignert og forventer ikke noe av de politiske lederne. Kan maoistene endre denne situasjonen? Valget kan ende med at maoistene får mindre enn de 38 % som de har nå. Partiene som ønsker status quo kan øke sin representasjon. Dette ville ikke være overraskende i et valg der man ikke kan forvente samme høye valgdeltakelse som i 2008.

Det synes ikke å være noen enkel løsning for den nepalske revolusjonen. Men fortsatt virker det som det eneste håpet er at den maoistiske bevegelsen blir i stand til å fornye sin politikk og organisering, utvikle masselinja og være i stand til, enda en gang å vinne hjertene og sinnene til de arbeidende massene i Nepal. Dette vil trolig bety at splittelsen som har ført til dannelsen av Communist Party of Nepal (Maoist), må overvinnes gjennom ulike kompromisser.

Revolusjonen i Nepal står overfor en rekke problemer. I denne situasjonen bør ikke den internasjonale solidaritetsbevegelsen snu ryggen til sine ufullkomne allierte, men fortsette å støtte revolusjonen gjennom ord og gjerninger. I Norge samler Helselag til Nepal økonomisk støtte til Martyr Foundation Nepal. Stiftelsens hovedaktivitet er å forvalte fem kostskoler for barn av soldater fra Folkets frigjøringshær som ble drept eller lemlesta under folkekrigen.

Judith Mirkinson bur i San Francisco, og har vore aktiv i kampen mot rasisme, i fredsrørsla og kvinnekampen i USA i over 40 år. Ho var med og stifta Gabriella Network, ein solidaritetsorganisasjon mellom kvinner i Filippinene og USA.
I Rødt! nr 1/2012 skreiv ho om kvinnekampen i USA, og her er innleiinga hennar om abortkampen i USA på Rødts kvinnekonferanse 10. november 2012. Du kan se innleinga, saman med fleire av dei andre fra Kvinnekonferansen, på YouTube. Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Då eg var 21, tok eg abort første gongen. Det var 1972, og New York var ein av dei få statane retten var lovfesta. Eg kom på ein flott klinikk, omgitt av kvinner frå austlege og midtre delar av landet.

Året etter fatta Høgsterett si epokegjørande avgjerd i saka Roe vs Wade, og abort vart lovleg over heile landet. Vedtaket vart gjort på grunnlag av retten til privatliv og lik behandling – det 14. og 9. tillegget til grunnlova. «Roe» (som vedtaket vart heitande) var høgdepunktet i fleire hundreår med kamp om kven som skulle kontrollere kvinners forplanting i USA.

Eg var ei av dei heldige. Eg voks opp med ei mor som hadde snakka om abort, og eg hadde gått i tog og kjempa for abort sjølv. Det var ikkje ein tragedie, ikkje flott, ikkje beste forma for fødselskontroll, men ho var der. Abort var viktig for at eg kunne kontrollere eigen kropp og eige liv – og slik viktig for at kvinnene skal oppnå fullt likeverd.

Kontroll har alltid vore hovusaka når det dreier seg om kvinners forplanting. Til alle tider har kvinner blitt avgrensa av biologien sin. Først no tar internasjonal lovverk (klarast gjennom CEDAW – konvensjonen for å fjerne diskriminering av kvinner) opp behovet for garantert svangerskaps- og fødselsomsorg. Men sjølv i land der kvinner har tilgang til prevensjon og helsestell, er regulering av abort ein måte å kontrollere kvinner på.

USA er eit eksempel på det. Kontroll av kvinner i USA har alltid vore knytt saman med rase og klasse. Ein kan derfor ikkje snakke om aborthistorie og reproduksjons- «rettar» utan au å drøfte korleis dei fell saman med historia til slaveriet og rasismen.

Så tidleg som i 1632 var det lover som styrte reproduksjonsrettane til svarte kvinner. Kvinnelege slavar var sett som avlsdyr – ein ressurs som kunne auke talet på slavar, og dei hadde ikkje foreldrerett. Afrikanske kvinner var eigedom, og dermed vart barna deira også eigedom. Barna kunne derfor takast bort når som helst. Ein slaveeigar kunne jamvel avgjøre kven framtidige barn skulle høyre til. Til dømes kunne ei kvinne «testamenterast» til éin etterkommar, og dei framtidige barna hennar til ein annan! Valdtekt var ein trussel og ein realitet over alt. Kvite menns valdtekt av svarte kvinner var ein måte å kontrollere og terrorisere den afrikanske befolkninga på, på same vis som med kvinner frå urfolket.

Den gongen vart både kvite og farga kvinner oppmuntra til å få barn, men av svært ulike grunnar. Det skulle endre seg seinare. Om du høyrte til dei meir privilegerte (les kvit og middelklassekvinne), vart du sett som «naturleg» mor. Oppfostring og morsrolle låg ikkje bare i biologien din, det var lagnaden din, og årsaka til at du levde. Alt som kom i vegen for det, måtte bort eller kriminaliserast. På 1800-talet omfatta det å delta i det offentlege rommet.

Som feministen Charlotte Perkins Gilman vart fortalt då ho klaga over det me i dag kjenner som fødselsdepresjon:

Hald deg til huslege syslar så mykje som råd. Ha barnet med deg heile tida. Kvil ein time etter kvart måltid. Ikkje meir enn to timar intellektuelle syslar om dagen. Og rør ikkje penn eller blyant så lenge du lever.

Ein kan bare ane kva slike restriksjonar gjorde med medvitet til kvinnene.

Desse meir privilegerte kvinnene vart sett som «grunnvollen» for amerikansk liv, og dermed oppmuntra til å få fleire barn ved fødselsfremmande tiltak.

For fattige kvinner og farga kvinner har det alltid vore ei heilt anna historie. Desse blir stereotypt kalla hyperseksuelle, promiskuøse, uansvarlege og udugelege. Det var ein av grunnene som vart brukt for å rettferdiggjøre sjølve tanken om fødselskontroll tidleg på 1900-talet. Det rettferdiggjorde også steriliseringa av urfolk og kvinner frå Puerto Rico i andre halvdel av 1900-talet, og dei stadige kutta i velferdsog helsetiltak for fattige kvinner. Sjølv med dagens bitre abortkamp blir fattige kvinner oppmuntra til permanent prevensjon i form av implantat.

Men la oss gå attende til 1973

Straks Roe vart vedtatt, starta høgresida arbeidet mot lovverket, og dei har slåst mot og undergravd tilgangen til abort sidan det. Dei har brukt fleire taktikkar samtidig. Først retta dei seg inn mot lovgivinga både føderalt og på delstatsnivå – ein taktikk dei har følgt til i dag: I 1976 vedtok Kongressen det som er kjent som Hyde-tillegget. Det forbyr føderal bruk av pengar til abort. Med andre ord hadde kvinnene rett til abort, utan at regjeringa hadde plikt til å betale for det. Som alltid ramma dette vedtaket fattige og farga kvinner ulikt hardast, ein trend som skulle halde fram i nye vedtak dei neste 40 åra.

Dei brukte også rettsapparatet – igjen både føderalt og på delstatsnivå: Websteravgjerda var bare først av mange som skulle svekke kvinners kontroll over eigne kroppar. Venteperiodar, foreldreløyve, både underlivs- og vaginal ultralyd er bare nokre få av pålegga.

Samtidig vart det jobba for å gjøre abort reelt utilgjengeleg. Organisasjonar som Operation Rescue (Operasjon redning) omringa klinikkar og gjorde det uråd å komme inn. Du måtte gå spissrotgang mellom folk som kalte deg mordar og viste fram bilete av døde spebarn. Sjølv om rettsapparatet til slutt la hindringar i vegen for dei, har dei ikkje gitt opp. Pasientane på ein klinikk i Illinois vil til dømes finne bilete av seg sjølve på nettet dagen etter at dei har tatt abort.

Det stoppa ikkje med det. Høgreorienterte fanatikarar retta skytset mot dei som utførte abortar – frå å bombe klinikkane til å drepe personell. Frå 1977 til i dag har det vore hundrevis av bombetruslar, bombingar og påsette brannar. I tusenvis av tilfelle har dei trengt seg inn ulovleg, utført skadeverk og åtak med syre og stinkbombar. Ti personar er myrda sidan 1984, den siste var dr. George Tiller i 2009. Dei som utfører abort, er ofte utsett for ekstreme truslar – med etterlyst-plakatar rundt om i småbyane – med bilete og ordet MORDAR under. Ofte må dei gå på jobb med skotsikre vestar. Det fører naturlegvis til at færre og færre er villige til jamvel å utdanne seg til jobben – for ikkje å snakke om å utføre han.

I dag er det uråd å få gjennomført abort i 87 prosent av fylka i USA, særleg i område utanfor storbyane. Meir enn 20 prosent av abortsøkande må reise meir enn 80 km for å få utført abort. Det gjeld jamvel ein stat som California, ein av dei få statane der du framleis kan få abort betalt av det offentlege. Igjen er det slik at børa er tyngst for fattige kvinner. Ironisk nok er talet på falske abortklinikkar – i røynda propagandasenter mot abort – og verkelege klinikkar som to til ein!

Det religiøse høgre – som i røynda er ei rasistrørsle, med leiarar som lenge slåst mot borgarrettsrørsla – prøver på kynisk vis å få svarte med i rørsla. I 2010 dukka det opp 65 vegplakatar i svarte område i Georgia som sa: «Svarte barn er ein utryddingstrua art – støtt ikkje abort!» Samtidig stigmatiserte dei fattige kvinner og kutta velferdstiltak og barneomsorg til beinet.

Og samtidig har det religiøse høgre sett i verk ein sofistikert kampanje. Igjen og igjen blir kvinnene fortalt at foster har rettar (sjølv om hjernebarken, som er grunnlaget for medvitne tankar, ikkje utviklar seg før 24. til 27. veka). Ei befrukta eggcelle blir omdefinert til «person», ein person som må vernast over alt anna. Denne kampanjen har hatt stor påverknad på opinionen, og på måten kvinner tenkar om abort.

Og det er her dei liberale og venstresida kjem inn. Som altfor ofte elles såg mange dei spesielle interessene og krava til farga kvinner som marginale, ikkje hovudsaka. På 70-tallet betydde det at abortrørsla i hovudsak dreidde seg om fødselskontroll og abort, ein såg bort frå det faktum at talet på steriliserte farga kvinner var rekordhøgt. Seinare måtte «for abort» vike for «valfridom », då ein gav etter for demoniseringa av abort. Leiinga i organisasjonar som NOW og NARAL hevda dei måtte kompromisse – elles ville dei ikkje samle nok støtte til å halde på lova. Men ved å snevre inn arbeidsfeltet såg dei bort frå det totale helsebiletet knytt til forplanting. Og då dei byrja rette opp det, var det for seint. Abort er framleis sett som ein rett, men omdefinert til eit tragisk val. No venta ein at kvinnene skulle sørge over tapet av spebarna sine og kjenne seg forferdeleg skyldige for å ha avbrote svangerskapet – sjølv om meir enn halvparten av svangerskapa i USA ikkje er planlagte.

I 2011 og 2012 vart det vedtatt fleire lover som svekka helseomsorg for kvinner enn nokon gong sidan Roe vs Wade. Trettifem statar gjorde rådgiving før abort obligatorisk, og tretten av desse statane kravde at abortklinikkane skulle opplyse om påståtte farer ved abort – som fleire tilfelle av brystkreft og sjølvmord, noko det ikkje finst prov for. Tjueseks statar krev ein venteperiode mellom 24 og 76 timar. På starten av 2013 har rettsapparatet i Kansas avvist rettssak om eit punkt i regelverket som forbyr forsikringsselskap å dekke abort. Retten hevda at eit krav om tilleggsforsikringar for å dekke abort ikkje på nokon måte avgrensa retten til abort.

Dommane i Høgsterett dei siste tiåra avspeglar desse motseiingane. Igjen og igjen har Høgsterett støtta lovverk som forbyr bruk av føderale pengar til abort, ved å seie at om ei kvinne er for fattig til å skaffe seg abort, er det eit økonomisk problem og ikkje regjeringas, og dermed ikkje regjeringas ansvar.

Når dei støttar lover som nektar offentleg betalte legar å gi råd om abort, seier retten:

Avgjerda om å dekke fødslar, men ikkje abort, betyr ikkje at regjeringa hindrar kvinner i å avslutte svangerskap. Kongressens avvising av å dekke abortrådgiving gir gravide kvinner same val som om regjeringa hadde valt ikkje å støtte noka form for familieplanlegging.

Fire delstatar krev no at kvinnene må ta foster- eller transvaginal ultralyd slik at dei kan «forstå kven dei drep». Det gjeld au ved valdtekt – og sjølv om fosteret på dette stadiet er om lag så stort som ei ert. Den lovgivande forsamlinga i New Mexico vurderer ei ny lov som ikkje bare gjør abort ved valdtekt ulovleg, men vil føre til tiltale mot den som tar eller bidrar til slik abort. Om valdtekt sa guvernøren i Pennsylvania til kvinnene: «Bare lukk auga!»

Alle republikanske presidentar og presidentkandidatar frå Reagan til Romney har støtta oppfatninga om at foster er menneske og må vernast som det. Reagan støtta jamvel eit grunnlovstillegg som skulle verne «rettane til det ufødde liv».

I kampanjar siste tida har Republikanske kandidatar håna kvinners rettar.

To kandidatar erklærte at abort aldri kan forsvarast – sjølv etter valdtekt eller incest. Programmet til Det republikanske partiet går inn for å fjerne tilgangen til abort jamvel etter valdtekt, incest eller for å redde kvinnas liv (som var grunnlag for abort før Roe vs Wade). Dei vil au ha restriksjonar på tilgangen til prevensjon.

Todd Aiken, kandidat til Senatet i Missouri, og den republikanske visepresidentkandidaten Paul Ryan, brukte uttrykket «legitim valdtekt», og hevda at om ei kvinne «verkeleg» vart valdtatt, kunne ho på eit eller anna vis unngå å bli gravid (og såg dermed bort frå både det engelske språket og biologien). Kongresskandidaten Richard Mourdock i Indiana sa at graviditet etter valdtekt er «Guds meining», og Stephen King frå Iowa sa han aldri hadde høyrt at kvinner blei gravide verken etter valdtekt eller incest. Bortsett frå Paul Ryan som blei attvalt, tapte dei andre, eit teikn på at kvinnene ikkje tolererer desse åtaka på rettane våre, trass i hatpropagandaen.

Det demokratiske partiet som har deltatt i marsjen til høgre, og vore forsiktig og stille så lenge, vedtok på andre sida ei plattform som stod sterkt på retten til abort, prevensjon og helsetiltak for kvinner. Men det står att å sjå kor hardt dei vil slåst for det. Trass i støtta til abort har demokratiske kvinner frå Hillary Clinton til Nancy Pelosi på langt nær gjort nok for å forsvare lovverket. Og sjølv om Obama vann valet, har administrasjonen hans igjen gitt etter for det religiøse høgre, ved å seie at religiøse institusjonar ikkje treng gi gratis prevensjon slik den nye helselova krev. På grunn av manipulering har republikanarane framleis kontroll i mange delstatsforsamlingar, og held fram med å vedta abort- og kvinnefiendtlege lover. Så om demokratane ikkje tar ein real kamp, vil lovverk mot abort på delstatsnivå halde fram å undergrave kvinnenes reproduksjonsrettar.

Sjølv utan desse nye åtaka er stoda dyster. Som alt skrive er røynda for dei fleste kvinner – om du ikkje har helseforsikring, og ofte om du har – at det kan vere svært vanskeleg å få abort. Og framtida ser ikkje god ut. I Mississippi er det til dømes bare ein abortklinikk i heile staten!

Manglande tilgang til abort har sjølvsagt stor verknad på alle aspekt av kvinnehelsa. Dess fleire kvinner som har tilgang til «familieplanlegging», med prevensjon og seksualundervisning, dess færre abortar er det. Dess betre tilgang til helsestell, dess lågare tall på uønska graviditet; dess lågare tal, dess lågare komplikasjonar – særleg blant unge og fattige kvinner. Landa som har lågast aborttal er der dei i Vest-Europa har lovleg abort, og der det er tilgang til prevensjon; dei høgaste aborttala er i Latin- Amerika og Afrika der abort er ulovleg og familieplanlegging ofte ikkje finst.

Trass i alt dette vil ei av tri kvinner ta abort ein gong i livet, eit tall som gjeld på tvers av alle rasar og klassar. Fleirtalet av desse har alt barn. Talet har vore stabilt over tiår, sjølv då abort var ulovleg.

USA brukar nesten 100 milliardar dollar i året til helsetiltak for mor og småbarn – dobbelt så mykje som noko anna land i den «utvikla» verda. Likevel har tala på fødande som dør forverra seg, og USA gått frå 41. til 50. plass i verda ifølgje data frå FN. Dødsraten på 12,7 per 100 000 levande fødde er tri gonger så høgt som målet regjeringa sette for seg sjølv i 2010. Sjølvsagt har kvinner med låg inntekt dobbelt så stor sjanse for å døy under fødsel som rikare kvinner.

Men helsetiltak for mor og barn dreier seg ikkje bare om helse. Det er dyrt å ha barn: for mange meir enn tusen dollar i månaden for eitt barn. I motsetning til Norge har tilgang til barnepass minka og ikkje auka. For tretti år sidan var det bare dei rike som hadde privat barnepass. I dag lappar kvinner saman hjelp, ofte frå pensjonerte familiemedlemmer. Mange har barnepiker – det kan vere rimelegare, særleg når ein betaler låg lønn utan sjuketrygd eller helseomsorg.

Me har skapt eit system med to eller kanskje tri plan – eit lag med kvinner går på arbeid, det andre laget har blitt tvinga til emigrasjon, og tar seg av barna til det første laget. Mange av desse kvinnene – frå Latin- Amerika, Afrika, Asia – har eigne barn dei har reist frå, som kanskje er tatt vare på av ein far eller andre slektningar. Dei tar seg altså ikkje av eigne barn, men oppdrar avkomma til eit heilt anna land. Hushjelpar har ikkje rett til lege, trygd, ingen sikker jobb og oppfyllar ikkje kravet til minstelønn.

Dette er ein lang historisk tradisjon i USA, der svarte kvinner tok seg av barna til kvite kvinner, mens deira eigne barn var overlatt til seg sjølve. Det er ironisk at historisk (og nok i dag) er det bare kvite og europeiske og ofte betrestilte kvinner som er sett på som «naturlege mødrer», mens farga kvinner blir sett som hyperseksuelle og ute av stand til å oppdra barn.

Kva resulterer alt dette i? Feministar og andre aktivistar har vore på defensiven i mange tiår. Kanskje ein av dei klaraste indikasjonane var tilbaketoget frå pro-abort til valfridom. Å snakke om valfridom er å ta for gitt eit likeverd mellom kvinner som ikkje finst, og som ikkje vil eksistere på ei stund. Ordet «val» blir brukt heile tida, om dei mest trivielle avgjerder – frå kva for sjampo ein skal kjøpe til kva for karriere ein ønskar. Avgjerd om å få barn er heilt klart i ein annan kategori. Reelle val avheng av så mange faktorar, mange som er utanfor kvinnas eigen kontroll. Kva for økonomisk status har ho? Kor gammal er ho? Har ho fått seksualundervisning? Er ho utsett for vald? Har ho tilgang til helsestell? Vil barnet hennar ha det? Har ho trygd? Har ho jobb, husvære eller utdanning?

Det er ikkje nok å snakke om abort eller reproduksjonsrettar. I staden må me snakke om reproduksjonsrettferd. Me må snakke om kvinnerettane våre som ein del av menneskerettane, ein fødselspolitikk som omfattar ikkje bare prevensjon og omsorg for mor og barn, men som au gjør ordet val til røyndom og ikkje bare ein frase.

Noko av det byrjar vise seg i internasjonal lov. CEDAW slår i artikkel 12 og 16 klart fast at alle kvinner og jenter må ha lik tilgang på helsetjenester, medrekna graviditets- og familieplanlegging. Artikkel 16 garanterer kvinner rett til avgjerd om svangerskap. Sjølv om 164 land har ratifisert CEDAW, har ikkje USA det, og hevdar at dei ikkje treng det. Å sette CEDAW ut i praksis vil ta mange år om ikkje tiår, men lovfesting er eit første steg.

Førti år etter Roe vs Wade går kampen framleis. Kvinner som slåst for rett til abort, vil ikkje sjå roleg på at det blir gjort ulovleg for deira døtrer og barnebarn. Ein ny generasjon unge kvinner har vist med røystene sine, aktivismen sin og stemmesetlane sin (både i USA og elles) at dei ser abort som ein grunnleggande rett å kjempe for. Fødselskontroll er grunnlaget for likeverd og frigjøring, og kvinnene er bestemt på å kjempe til det er ein universell rett.

Ståle Holgersen er doktorgradstipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Lund, Sverige. Her skriver han om dialektikken mellom økonomisk krise og byplanlegging. Han har tidligere vært aktiv i Boligaksjonen og også arbeidet som arealplanlegger.

Et av kapitalismens sterkeste kjennetegn er de stadig tilbakevendende krisene. De oppstår, deretter finnes de en stund, så forsvinner de. Tilbake står vi mennesker med våre teorier, erfaringer, og masse tall, og undrer: Hva skjedde? Hvordan?

Helt generelt kan man si at nyliberale økonomer, ikke helt ulikt vanlige folk, har problemer med å akseptere at kriser faktisk kommer. På samme måte som det er umulig å forestille seg hvordan det er å fryse når det er 40 grader varmt, virker det vanskelig å snakke om krise når økonomien går bra. Av forskjellige årsaker er det alltid lettest å tenke at det ikke blir noen krise, i alle fall ikke her og nå. Med marxister synes det å være helt motsatt. En klassisk spøk er at av de fem siste økonomiske krisene har marxister forutsett åtte. Og da den nåværende krisen oppstod, var flere marxistiske teoretikere raskt ute med «hva var det jeg sa».

David Harvey, Foto: CC-lisens Flickr/Daquella manera

I nyliberal økonomisk teori, vi holder oss på et generelt nivå foreløpig, skaper det kapitalistiske systemet med tilbud og etterspørsel en tendens mot likevekt og balanse. Systemet genererer selv stabilitet, og forklaringer til kriser må derfor finnes utenfor det økonomiske systemet, som for eksempel i politiske reguleringer. Med marxister er det motsatt. Som vi skal se i denne teksten, er det stor uenighet om hvordan vi skal forklare krisene, men marxister er generelt enige om at kapitalismen med nødvendighet skaper sine egne kriser og at dette bunner i motsetninger innad i selve det økonomiske systemet. David Harvey skriver i Limits to Capital at forskjellen på Marx og borgerlige økonomer er ikke bare hans vektlegging av nødvendigheten av avvik fra likevekt og balanse, men også at kriser spiller en avgjørende roll for å gjenopprette stabilitet.¹ Krisen blir kapitalismen sin egen «problemløser ». Eller som Marx skriver i tredje bind av Kapitalen: «Crises are never more than momentary, violent solutions for the existing contradictions, violent eruptions that re-establish the disturbed balance for the time being.»²

Den ødelagte balansen gjenopprettes, men bare midlertidig. Kriser kan ikke løse kapitalismens motsetninger, men egner seg fint til å flytte problemene rundt eller skyve problemene foran seg i tid. Generelt kan man derfor si at for nyliberale økonomer er kapitalismen problemfri og problemene ligger utenfor systemet, mens for marxister er kapitalismen i seg ustabil og et problem, mens krisene er systemets egne midlertidige løsninger.

I borgerlig media, ofte støttet av økonomiske eksperter, finner man ofte spesifikke og partikulære forklaringer på hvorfor det blir økonomiske kriser. I sin mest vulgære form skjer dette gjennom å tillegge heller dårlige egenskaper til arbeidere: de amerikanske er dumme som tok for mye boliglån, mens de greske er late som ikke gidder å jobbe. Alternativt anvender man nasjonale forklaringer, som at Island ikke forstod farene knyttet til finansspekulasjon eller at Spania ikke regulerte boligbyggingen. Selv om økonomiske kriser selvfølgelig også inneholder sine geografiske forskjeller og nasjonale særtrekk, kan slike partikulære forklaringer ikke hjelpe oss om vi vil forstå hvorfor hele det kapitalistiske systemet skjelver. En annen populær forklaring på den nåværende krisen, som går mer på tvers av nasjonale grenser, er å skylde på griskhet. Men som Andrew Kliman sier: Å forklare kriser med griskhet er som å forklare flykrasj med tyngdekraften. Tyngdekraften er alltid der, men fly krasjer ikke alltid.

Hensikten med denne artikkelen er å redegjøre for hvordan Marx´ teorier i over 100 år er blitt brukt til å forklare økonomiske kriser. Jeg skal se mindre på hva Marx «egentlig» sa, og mer på hvordan diskusjonen rundt kriseteoriene har utviklet seg, og litt på hvilke politiske konsekvenser dette har hatt. Jeg har lagt meg på ei linje hvor jeg forsøker å framstille det så enkelt som mulig – forhåpentligvis uten at det blir feil. Om noen finner teksten for vanskelig eller for overfladisk, er det bare å beklage, men et sted må lista ligge. I den historiske gjennomgangen baserer jeg meg i stor grad på Simon Clarke, og hans oppdeling i fem forskjellige kriseteorier, som på forskjellig måte stammer fra Marx’ ideer.³ Disse er:

• overproduksjon
• underkonsumpsjon
• disproporsjonalitet
• profit squeeze
• loven om profittratens fallende tendens

Hvilken teori som har vært dominerende, har endret seg gjennom historien – fra overproduksjon ved forrige århundreskifte, til underkonsumpsjon på 1930-tallet og loven om profittratens fallende tendens på 1970-tallet. Jeg avslutter teksten med å se hvordan to marxister forklarer bakgrunnen til dagens krise, basert på forskjellige teorier.

Overproduksjon

Den første kriseteorien som ble dominerende etter Marx’ død, var basert på Friedrich Engels og spesielt hans Anti-Dühring, og ble videreforedlet av Karl Kautsky. Hovedpoenget i overproduksjonsteori er at produksjonen må ekspandere uavhengig av kjøpekraften i samfunnet. Teorien baserer seg på at det finnes en motsetning mellom to tendenser. Den første tendensen er at konsumpsjonsevnen til massene er begrenset. Husk her at den store konsumpsjonsgruppa i kapitalismen er arbeiderne, og dette gir oss umiddelbart et innebygd problem ved at arbeiderne aldri kan få høye nok lønninger til å kjøpe alle varene de selv har produsert, fordi en del av omsetningen også må gå til profitt, slik at kapitalen kan akkumuleres. Hvordan reagerer så selskaper når de opplever en manglende etter-spørsel? I nyliberal teori fører konkurranse og likevekt mellom tilbud og etterspørsel til at bedriftene bare produserer mindre og balansen gjenopprettes. Men slik fungerer ikke kapitalismen, og her møter vi den andre tendensen: Kapitalister svarer ikke på konkurranse gjennom passivt å minske produksjonen og dermed få mindre profitt. På grunn av «anarkiet i markedet», der forskjellige bedrifter alltid konkurrerer med hverandre, kan ingen minske produksjonen bare fordi etterspørselen synker. Da reduserer man heller lønningene, noe som tjener den enkelte kapitalist, men bare forsterker det generelle problemet med massenes begrensende konsumpsjonsevne. Kapitalistene møter også situasjonen gjennom å effektivisere produksjonen, slik at man kan konkurrere ut sine rivaler. Alle deltar i konkurransen, hvor man enten vokser eller går konkurs. I stedet for å minske produksjonen, tvinges derfor kapitalistene til å øke produktiviteten: kapitalen møter en minskende etterspørsel med å produsere mer. Det finnes altså en motsetning mellom, på den ene siden massenes begrensede konsumpsjonsevne, og på den andre, en utvikling av produksjonskreftene uten hensyn til begrensninger i markedet. I følge Simon Clarke er det akkurat her nøkkelen til Engels teori om overproduksjon ligger. Produksjonen løper med nødvendighet i fra markedets evne til å selge varene. Og resultatet blir en krise. «Anarkiet» i produksjonen blir dermed kilden til en systematisk overproduksjon.4 Her finner vi også årsaken til kapitalismens absurde dilemma: på samme tid som det finnes overskudd av både varer, kapital og arbeidskraft, kan det likevel oppstå økonomisk krise og stagnasjon.

En teoretiker som i dag baserer seg på en versjon av overproduksjonsteori, er David Harvey, selv om han kaller det for overakkumulasjon. Harveys utgangspunkt er at økonomien vokser med ca. 3–4 prosent hver år, og gjennom grunnleggende motsetninger mellom produktivkreftene – som blant annet inkluderer hvor mye som kan produseres – og produksjonsforholdene – som setter grenser for mye som faktisk kan konsumeres – får kapitalen et realiseringsproblem. Dette kan ikke bare løses gjennom økt konsumpsjon.⁵ Selv om Harvey, som vi også skal se under, benytter seg av forskjellige forklaringer når han beskriver konkrete kriser, argumenter han for at problemet til syvende og sist er at kapitalen ikke kan realisere overskuddet. Alle kriser er hos Harvey «realiseringskriser». I fraværet av lukrative felt for investering reiser derfor overskuddskapital rundt på jakt etter steder å realiseres, og det er i denne prosessen at bobler og ubalanser oppstår. Et naturlig fokus for Harvey, med sin bakgrunn innen samfunnsgeografi, blir hvordan overinvesteringer skjer i eiendom og bygging av nye boliger og kontorer. Dette er jo også spesielt interessant i den nåværende krisa, som ble utløst av nettopp en boligboble.

Karl Kautsky

Etter Friedrich Engels’ død blir overproduksjonsteori utviklet videre av Karl Kautsky. I likhet med Engels mente han at årsaken til overproduksjon ikke ligger i dårlige vurderinger gjort av enkelte kapitalister, men at produksjon og konsumpsjon var basert på to forskjellige lover, og at ubalansen mellom dem derfor var iboende i systemet. Kautsky så også overproduksjon som en sekulær teori, som betyr at ubalanser vokser kontinuerlig helt til det ytterste punktet: nemlig sammenbruddet. (Dette i motsetning til syklisk teori, som anser at kriser går i bølger, eller kommer i sykliske mønstre). I følge Kautsky skulle derfor overproduksjon til slutt føre til den ultimate ødeleggelsen av kapitalismen. Med Kautsky ble også en sekulær overproduksjonsteori den offisielle politikken til Andre Internasjonalen, og boka hans The Class Struggle ble en klassiker i den marxistiske tradisjonen. Ettersom den sekulære kriseforståelse antok at krisen skulle bli stadig verre og verre, ble den politiske prioriteringen å bygge en bevegelse som skulle være klare til å ta over makten når det avgjørende øyeblikket kom. Dette førte i følge Clarke til både politisk passivitet og byråkratisk degenerering innad i arbeiderbevegelsen. Og i dette lyset kan man også se Kautskys kritikk av den russiske revolusjonen. Kautsky ble senere kritisert, av blant andre Eduard Bernstein, som hevdet at faren for overproduksjon var liten ettersom den kunne motvirkes av stadig større markedet i hjemlandet via en stadig større middelklasse, samt åpning av nye utenlandske markeder gjennom imperialismen. Kautsky kom derfor til å nærme seg det som skulle bli den neste dominerende teorien i marxismen: underkonsumpsjon.

Underkonsumpsjon

Den første marxisten som utviklet underkonsumpsjon til en rigid teori var Rosa Luxemburg. Hun anvendte Marx’ reproduksjonsskjema fra andre bindet av Kapitalen for å kunne påpeke at kapitalakkumulasjon var umulig i fravær av eksterne markeder. Der hvor overproduksjonsteori sier at kapitalen vil møte en konflikten mellom produksjon og konsumpsjon gjennom å produsere mer og mer uavhengig av markedets grenser, mener Luxemburg at kapitalister bare vil ansette flere arbeidere og investere mer i produksjonsmidler, så lenge de vet at det finnes et marked for økningen. I følge Clarke sin lesning av Luxemburg forutsetter investeringer en allerede eksisterende økning av konsumpsjonen, noe som innebærer at konsumpsjon og ikke investeringer blir drivkraften for kapitalistisk produksjon. Men med konsumpsjon som drivkraft blir utfordringen å ikke bare å forklare krisene, men også hvordan økonomisk vekst (og dermed kapitalismen som sådan) i det hele tatt er mulig. Hvor kan økt konsumpsjon komme fra? Ikke fra arbeiderklassen, og ikke fra «en tredje part» i form av middelklasse eller andre sosiale sjikt hvis inntekter til syvende og siste stammer fra enten lønninger eller merverdi. Forsøker man å finne økt konsumpsjon gjennom økt utenrikshandel, flytter man bare problemet fra ett land til et annet. Den eneste forklaringen blir at kapitalakkumulasjon stimuleres av en etterspørsel som ligger utenfor det kapitalistiske systemet. Og da spesielt fra samfunn med førkapitalistisk produksjon. Kapitalismen blir dermed avhengig av sitt eget ekspansjonistiske behov, og her finner vi Luxemburgs fokus på imperialismen. Også i denne teorien kommer man til kapitalismens «ultimate grense», som blir når kapitalismens erobring av verden er komplett. Da finnes ikke lengre kjøpere utenfor systemet som kan absorbere overskuddet av varer, og systemet vil kollapse.

Underkonsumpsjon var veldig omdiskutert blant marxister mellom verdenskrigene. I Moskva ble teorien offisielt opphøyd til Sannhet, mye ved hjelp av økonomen Eguen Varga, og i USA brukte Paul Sweezy underkonsumpsjon som en viktig del av sin stagnasjonsteori. ⁶ En som i dag vektlegger viktigheten av underkonsumpsjon er Radhika Desai. Hun hevder at selv om verdi og merverdi bare produseres i produksjonen, og ikke i sirkulasjonen, er likevel kapitalsirkulasjon, realisering og konsumpsjon helt sentrale faktorer hos Marx. Begynner kanskje ikke Kapitalen, spør hun retorisk, med forskjellen med verdi og bruksverdi, altså at varen må bli realisert gjennom bruk – det vil si konsumert? De marxister som avfeier underkonsumpsjon, havner i følge Desai i «produksjonisme», hvor man overser kapitalsirkulasjon, og ender med å betrakte kapitalismen som et selvforsynt system hvor «fabrikker produserer fabrikker som produserer fabrikker.»⁷

Disproporsjonalitet

Det vanligste alternative til underkonsumpsjonsteori før første verdenskrig var teorier som fokuserte på disproporsjonalitet. I følge disproporsjonalitetsteori er kapitalakkumulasjon avhengig av passende proporsjonale relasjoner mellom de forskjellige grenene av produksjonen. Samtidig som det kan være overproduksjon i noen bransjer, kan det være underproduksjon i andre. En av de ledende personene var Mikhail Tugan-Baranowsky. Han trodde aldri at den perfekte proporsjonaliteten kunne oppnås, men gjennom spesielt kreditt- og banksystemet kunne ubalansene holdes i sjakk – en stund. Kriser oppstår først i en gren av produksjonen hvor overproduksjonen har nådd sin grense, og deretter finnes faren for at kollapsen skaper en kjedereaksjon. En annen som utviklet teorien var Rudolf Hilferding. Gjennom sitt

Rudolf Hilferding

fokus på finansmarkedet, med dets stiftelser, karteller og finansinstitusjoner, anså han at finanskapitalen var en ny fase i kapitalismen, basert på en integrasjon av banker og industrikapital – dominert av bankene. Hilferding mente at fast kapital (som for eksempel maskiner og bygninger) binder så store kapitalressurser i så lange perioder at det reduserer bevegeligheten og fleksibiliteten til kapitalen. Kjernen i disproporsjonaliteten ble for Hilferding derfor selve eksistensen av fast kapital. Som vi så over, var tendensen til overinvesteringer ifølge Engels og Kautsky helt rasjonell ettersom kapitalismen baseres på konkurranse uten hensyn til markedets grenser. For Hilferding var derimot overinvesteringer et resultat av kapitalistiske feilbedømminger. En politisk implikasjon av en slik teori ble at man ved hjelp av overordnet planlegging kunne overvinne tendensen til økonomiske kriser. Dette førte til at man kunne trekke korporativistiske konklusjoner av teorien, og disproporsjonalitet ble også nært assosiert til fascistisk korporativ politikk (uten at Hilferding på noe vis gikk over til the dark side, tvert imot: Han døde i Gestapos hender 1941).

Det er ikke mange marxister som i dag eksplisitt dedikerer seg til disproporsjonalitetsteorien. Men elementer fra teorien ligger veldig ofte som bakteppe i diskusjoner. Dette gjelder spesielt hos de som vektlegger hvordan dagens krise har sin årsak i overinvestering i finanssektoren eller boligsektoren, og at denne så spredte seg – uten at man analyserer dypere hva som ligger bak «finanskrisa» eller boligbobla.

Det kan være uklare grenser mellom disse tre teoriene – overproduksjon, underkonsumpsjon og disproporsjonalitet. Og det blir heller ikke enklere av at det finnes uenighet om hvorvidt overproduksjon og underkonsumpsjon er to sider av samme mynt eller ei, eller at både Hilferding og Tugan-Baranowsky mener at underkonsumpsjon er en spesiell form for disproporsjonalitet. Men disproporsjonalitet ble aldri en dominerende teori i marxismen. Den ble blant annet kritisert for sitt ensidige fokus på relasjoner mellom kapitalister og sin dertil manglende interesse for relasjonene mellom arbeid og kapital. Innad i den kommunistiske bevegelsen var det fremdeles underkonsumpsjon som stod i sentrum med sitt fokus på arbeiderklassens fattigdom. Disproporsjonalitet ble her fordømt som et sosialdemokratisk, reformistisk avvik. På 1970-tallet skulle dog underkonsumpsjon selv få den etiketten. Men før vi kommer dit, må vi gå en liten omvei via Keynes.

En parentes om Keynes(ianismen)

Hos Luxemburg var det imperialisme og militarisme som gjorde at økonomien kunne fortsette å vokse på tross av sin tendens mot underkonsumpsjon. Fra 1920-tallet fikk også andre argumenter mer tyngde, nemlig at økte lønninger og/eller økte statlige utgifter kunne stimulere akkumulasjonen. Dette forsterket også idéen om at et sosialdemokratisk klassesamarbeid kunne være fundamentet i en stabil kapitalisme: ved stagnasjon kunne staten helt enkelt låne penger og anvende dem for å stimulere etterspørselen. Og her kommer vi ikke utenom John Maynard Keynes. Det finnes en teoretisk forbindelse mellom marxistisk underkonsumpsjon og Keynes, og etter andre verdenskrig skulle også marxister lage forskjellige synteser av de to. En av de absolutt største fordelene med en keynesiansk krisepolitikk er at den er lett salgbar: nemlig å investere mer i nedgangstider, en motkonjunktur/kontrasyklisk politikk. Dette er i dag grunnlaget for et slags (u) offisielt sentrum/venstre-alternativ til den nedskjæringspolitikken vi ser i Europa. Forskjellige varianter av «vi skal finansiere oss ut av krisen» finnes i en rekke land, for eksempel François Hollande (i det minste fra valgkampretorikken) i Frankrike, Västerpartiets Jonas Sjöstedts i Sverige og Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonene (ILO)⁸.

Nobelprisvinner Paul Krugman er en hard-core forsvarer av Keynes, og hevder at vi vet hvordan vi skal avslutte den nåværende krisen, og at dette er enkelt. I boken End This Depression Now! er konklusjonen krystallklar: Gjennom en omfattende statlig motkonjunkturpolitikk kan man få opp igjen etterspørselen og dermed skape vekst. Problemet er bare at eliten ikke har skjønt dette.⁹ Hovedproblemet med denne mirakelkuren må sies å være at det er slett ikke sikkert den fungerer. Etter krasjet i 2007/2008 gjennomførtes også mye kontrasyklisk politikk, ikke bare i USA men også av for eksempel den svenske høyreregjeringen. Styringsrenta ble også senket, noe som også skal stimulere etterspørselen i markedet. Slike tiltak fra den amerikanske regjeringen i 2008 og 2009 reddet trolig verdenskapitalismen fra total sammenbrudd, men greide aldri å gjenskape veksten. Forklaringen til Krugman er at man ikke satset nok i 2008 og 2009.

Profittspørsmålet

Så lenge etterkrigsboomen vedvarte, var det også relativt lite fokus på krise og kriseteori. Underkonsumpsjonsteori ble, på et vis, snudd på hodet: i stedet for å forklare stagnasjon og nødvendigheten av kriser, ble den nå brukt til å forklare hvordan offentlig konsumpsjon og høye lønninger for arbeiderne kunne skape økonomisk stabilitet. Men på begynnelsen av 1970-tallet skjedde det som stadig skjer i vårt økonomiske system: den vestlige kapitalismen gikk inn i en ny krise. Men til forskjell fra tidligere kriser hang økt arbeidsledighet denne gangen ikke sammen med deflasjon, men var snarere knyttet til inflasjon. Sammen med økonomisk stagnasjon fikk man det som ble kalt «stagflasjon». Dette mønsteret gikk direkte i mot noe grunnleggende i keynesiansk krisepolitikk, nemlig at når inflasjonen er høy, er arbeidsledigheten lav og vice-versa. Man kunne ikke forklare fenomenet basert på en keynesiansk forståelse, og andre kriseteorier oppstod. Ved tidligere kriser hadde marxister ansett at fallende profitt var en konsekvens av for eksempel overproduksjon eller underkonsumpsjon. På slutten av 1960- tallet/tidlig 1970-tallet virket det derimot som om fallet i profittraten i kapitalismens globale sentrum var selve årsaken til krisen. Dette undergravde den dominerende posisjonen til underkonsumpsjonsteorien. To teorier som satte profitten i sentrum, ble dominerende: profit squeeze og loven om profittratens fallende tendens.

Foto: Flickr/Alan Cleaver (CC-lisens)

Teorien om profit squeeze sier at arbeiderne i etterkrigstiden tilkjempet seg så høye lønninger og gode rettigheter at dette gikk ut over profitten til bedriftene og selskapene. De høye lønningene kunne delvis forklares med arbeiderklassens styrke i seg, men også med at kapitalismen etter krigen gikk så bra at man «brukte opp» hva Marx kalte arbeidskraftens reservehær – som igjen bidro til å presse opp lønningene. En lavere profitt førte til mindre investeringer og lavere vekst, som igjen første til arbeidsledighet og stagnasjon. Politisk ble teorien anvendt av venstregrupper for å vise hvordan kapitalismen aldri kan oppfylle arbeiderklassens materielle krav. Om arbeiderklassen suksessivt flyttet frem sine posisjoner, skulle det komme til et punkt hvor man ikke kunne få det bedre innenfor rammene av kapitalismen. Fokus kom derfor til å ligge på «overgangskrav», som skulle overskride kapitalismens grenser – altså ved hjelp av politiske og økonomiske dagskrav kunne man sette spørsmålstegn ved hele systemet.

Teorien ble derimot også anvendt politisk av høyresiden, dog med et annet utgangspunkt og et annet mål. Her ble argumentene, spesielt i Storbritannia, at årsaken til krisen var de høye lønningene, som igjen var forårsaket av en hodeløs og uansvarlig radikal minoritet som dominerte de udemokratiske fagforeningene. De politiske implikasjonene blev motsatte av hva venstresiden predikerte: for å gjenskape profitten og få nye investeringer og vekst måtte man redusere lønningene og knuse den organiserte arbeiderklassen.

LPFT

Tilnærminger som har utgangspunkt i loven om profittratens fallende tendens (heretter LPFT), hevder blant annet i kontrovers med teorien om profit squeeze, at man ikke kan forstå årsaken til kriser gjennom «subjektive» forklaringer om klassekamp og lønninger, men at man i stedet må se på «objektive» forklaringer i den kapitalistiske produksjonen.

LPFT henger nøye sammen med Marx’ arbeidsverditeori, som sier at verdi bare kommer fra arbeid og at profitt kommer av at arbeidere produserer mer verdi enn de faktisk får i lønninger. Profitten kan siden distribueres mellom banker og selskaper på alle mulige vis, men den kommer opprinnelig bare fra arbeid. Samtidig er det en tendens i kapitalismen at det investeres mer i konstant kapital (som maskiner, fabrikker, bygninger etc.) enn i variable kapital (arbeidskraft). Når en bedrift erstatter mennesker med maskiner – for å si det enkelt – blir bedriften mer effektiv enn konkurrentene, og profitten øker. Men når ny og mer effektiv teknologi først er innført, kommer den også til å spre seg til konkurrerende selskaper, og profitten utjevnes. Men – og her er poenget med LPFT – ettersom det bare er arbeid som produserer ny merverdi, og investeringer i arbeidskraft synker i forhold til investeringer i maskiner, så synker til slutt også den generelle profitten.

Med tanke på at kapitalismen tross alt har eksistert en stund, og profittraten faller og faller, blir det naturlige spørsmålet hvorfor kapitalismen ikke har gått under for lenge siden. Svaret, i følge Marx, er at det også finnes en rekke motvirkende faktorer: man kan for eksempel utnytte arbeiderne hardere eller redusere lønningene, eller gjennom forskjellige måter få billigere konstant kapital, eller gjennom åpning av nye markeder – gjerne i førkapitalistiske områder hvor profittkvoten fremdeles er høy. Slike faktorer kan motvirke den iboende tendensen en stund, men de kan ikke oppheve loven som sådan – og når de motvirkende faktorene ikke er sterke nok, havner systemet i krise.

Fra og med 1970-tallet ble LPFT av mange ansett som den eneste autentiske marxistiske teorien. Selve loven beskrives utførlig i både Kapitalen og Grundrisse, og var derfor velkjent i marxistisk teori. Den hadde dog tidligere ikke blitt ansett som en kriseteori, men snarere som et komplement til andre kriseteorier. Der LPFT fokuserte på profittraten (altså profitten i forhold til den totale kapitalen), så for eksempel underkonsumpsjon på profittmengden.

Teorien har vært utsatt for kritikk. Noen korte eksempler på innvendinger, av ulik tyngde: Om kapitalistene dermed bare øker utnyttingen eller senker lønningene, så blir det i teorien ingen krise? Svaret her ligger i at utnyttingsgraden ikke kan øke for alltid, og det finnes naturlige grenser for hvor lave lønninger man kan gi. En annen innvending sier at om ny teknologi fører til fallende profitt så kommer ikke kapitalister til å innføre den nye teknologien, eventuelt kan man gå «tilbake» til tidligere teknologier. Svaret på dette er at en slik kritikk misforstår kapitalismen logikk, hvor forskjellige bedrifter og selskaper er i konstant konkurranse med hverandre og alltid må finne mer effektive måter å organisere seg på enn konkurrentene. Enkelte kapitalisters handlinger kan dermed få konsekvenser som er problematiske for kapitalismen som helhet. En tredje kritikk sier at det alltid er profittmengden som er interessant for kapitalistene, og som avgjør om de vil investere, ikke profittraten. Dette er delvis sant, men for det første finnes det forbindelser mellom de to, og for det andre er det kanskje samspillet mellom dem som er mest interessant. Slik for eksempel Michael Roberts argumenterer for: Det er når profittkvoten er lav og profittmassen synker, som de riktig dype krisene rammer kapitalismen, som i 2008.¹⁰

Marxister og kriseteori

Jeg vil argumentere for at det primært finnes tre grunner til at marxister har polemisert i over 100 år om hvilken som er den «autentisk marxistiske» kriseteorien. For det første er alle kriseteorier nært knyttet til forskjellig politikk, noe som kanskje også kan forklare det tidvis høye temperamentet. Det finnes en dialektikk mellom kriseteori og politikk – noen ganger får de forskjellige teoriene tydeligere politiske implikasjoner, mens andre ganger er politikken med å forme teorien. Den andre grunnen til 100 år med polemikk finner vi i Marx’ egne forklaringer: I Kapitalens tredje bind skriver han at «the ultimate reason for all real crises remains the poverty and restricted consumption of the masses», mens han i Grundrisse skriver at loven om profittratens fallende tendens er «in every respect the most important law of modern political economy» og i Theories of Surplus Value er overproduksjon «the basic phenomenon in crises».¹¹ Da er det ikke rart det blir strid om hva som er den «riktige» marxistiske forklaringen. En tredje grunn er at de forskjellige økonomiske krisene som har vært gjennom historien, også har vært av forskjellig karakter. Som David Harvey påpeker, krever analyser av kriser en dialektisk integrasjon av universelle, generelle, partikulære og singulære aspekter av samfunnet.¹² Uansett om kriser «egentlig» kommer fra overproduksjon eller LPFT eller underkonsumpsjon, så kommer alltid forskjellige kriser med forskjellige uttrykk. Krisene på 1920-tallet,1970-tallet og i dag fremstår som veldig forskjellige.

Dagens krise skulle for eksempel vanskelig kunnet bli forklart med en teori om profit squeeze. Derimot vil jeg kort avslutte med to eksempler på hvordan dagens krise kan forstås, gjennom å se på fortellingene til David Harvey og Andrew Kliman. Debatten om årsakene til den nåværende krisen kan, ifølge Basu og Vasudevan¹³ generelt deles i to leire: en som fokuserer på «samlet etterspørsel» og en som fokuserer på «profitten». I en slik inndeling er det absolutt riktig å plassere Harvey i den første og Kliman i den andre. Denne todelingen er dog veldig grov, og store forskjeller varierer innad i leirene.

Harvey og overproduksjon

Da David Harveys bok Enigma of Capital kom i 2010, fikk den stor innflytelse på venstresida, både blant akademikere og aktivister.¹⁴ Harvey sin historieskrivning av forløpet til krisa i 2008 ser omtrent slik ut: Et av de største hindrene for kapitalakkumulasjon på 1960-tallet var mangel på arbeidskraft og at arbeiderklassen hadde tilkjempet seg så høye lønninger og politisk innflytelse. Dette ble møtt med forskjellige tiltak: man åpnet for arbeidskraftinnvandring, kapitalistene trappet opp for å utvikle og innføre arbeidsbesparende teknologier, og i den grad dette ikke var tilstrekkelig så hadde man politikere som Ronald Reagan, Margaret Thatcher og Augusto Pinochet som kunne anvende statsmakten til å knuse den organiserte arbeiderbevegelsen. I tillegg ble det enklere for kapitalen å flytte overskuddet til steder hvor det allerede fantes overskudd på billig arbeidskraft. På toppen av dette kollapset Sovjet samt at Kina ble gradvis åpnet mot verdensmarkedet, og dermed kunne ytterligere en og en halv milliard mennesker inkluderes i den kapitalismens globale arbeidsstokk. Siden da har ikke kapitalen hatt et arbeidskraftproblem. Men en svak arbeiderklasse, men sine lavere lønninger og rettigheter, er heller ikke noe god grobunn for et velfungerende marked. Lave lønninger skaper et etterspørselsproblem. Harvey hevder derfor at ett hinder for kapitalakkumulasjonen – altså mangel på arbeidskraft – ble overkommet og økonomisk vekst ble gjenopprettet, men bare gjennom at man skapte et nytt hinder – altså et svekket marked. Selv om den første delen her er veldig nære teorien om «profit squeeze» og den andre «underkonsumpsjon», hevder altså Harvey, slik vi så over, at de «egentlig» er uttrykk for overakkumulasjon.

Kliman og LPFT

Andrew Kliman gir en annen historieskrivning i sin bok The Failure of Capitalist Production fra 2012. For Kliman må man begynne med LPFT for å forstå hvordan kriser oppstår. Kliman viser gjennom empiriske analyser at profittkvoten fra 1970-tallet – i motsetning til hva Harvey og andre hevder – ikke steg fram til krisen i 2008. Tvert imot.¹⁵

Det er viktig å legge til her at Kliman ikke primært ser profittratens fall som en sekulær tendens – men snarere en utviklingstrend som kan brytes gjennom historiske prosesser. Og at dette skjer med dramatiske konsekvenser. Gjennom å destruere tilstrekkelig med kapital kan den fallende profittraten vendes. Dette skjedde for eksempel under andre verdenskrig, da man etter krigen kunne begynne med en høy profittrate. Andre verdenskrig kan i så måte ses som en ekstrem variant av en «motvirkende faktor» mot LPFT. Klimans forklaring på dagens krise ser omtrent slik ut: På grunn av LPFT sank profittraten kontinuerlig mellom 1946 og fram til krisa på 1970-tallet. På grunn av politiske tiltak på 70-tallet ble derimot krisa aldri stor nok til å destruere tilstrekkelig med kapital. Dette var i stor grad tiltak som ble gjennomført for å motvirke at hele økonomien skulle destabiliseres og et scenario á la 1930-tallet. Dette var særlig viktig på 1970-tallet, når arbeiderklassen var godt organisert og hadde flyttet fram sine posisjoner, potensielt¹⁶ i stand til å utfordre hele systemet. Men dermed kunne heller ikke økonomien begynne «om igjen» med høy profittrate, slik den gjorde etter andre verdenskrig. Kliman viser hvordan profittraten aldri steg etter krisen på 1970-tallet, men i stedet sank gradvis. Han setter også spørsmålstegn ved den «etablerte» sannheten på venstresida at økt utnytting og lavere lønninger førte til økt profitt i USA. Om man ser på arbeidernes andel av BNP, så har de ikke sunket men er høyere enn på 1960-tallet, og har vært stabilt siden 1970-tallet. Dermed kan heller ikke profitten ha økt på grunn av lavere lønninger – som jo ligger til grunn for mye av Harvey sin tese.

Den økte boliggjelden blant amerikanske arbeidere får dermed to forskjellige forklaringer: Hos Harvey oppstår den fordi arbeidere må ta opp lån for å kompensere lavere inntekter, mens hos Kliman oppstår den fordi kapitalismen som sådan går dårlig med en negativ trend i kapitalismens profittrate.

Kliman sin posisjon, som på forskjellig vis deles av marxister som Michael Roberts og Paul Mattick¹⁷, fører til en politisk konklusjon som er annerledes enn en keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Om krisen er forårsaket av en fallende profittrate er det eneste «løsningen» innenfor systemet å ødelegge tilstrekkelig med kapital (maskiner, penger etc.). Dette er selvsagt ikke ønskelig da dette skulle innebære enorme sosiale kostnader, ikke minst for fattige og for resten av arbeiderklassen. Men dette er eneste måten kapitalismen kan gjenskape sin vekst. Keynesiansk motkonjunkturpolitikk kan kanskje ha effekter på mindre konjunktursvingninger, men i større kriser risikerer man bare å utsette krisen i tid (i best case) eller forsterker det alvorlig (worst case). Kliman advarer venstresida mot å satse på en slik politikk: Skal venstresida vinne valg gjennom å «love» velgere at man skal løse krisen, når det absolutt ikke er sikkert at man evner det? Men her kommer vi også til et hovedproblem med Kliman, det eneste politiske svaret på krisen er en total omlegging av det politisk-økonomiske systemet: en mellomting mellom total krise og sosialistisk revolusjon synes ikke å finnes. Dette er en vanskelig posisjon å innta for en fagforening eller parti som vil bli tatt seriøst utenfor avgrensede aktivistkretser.

Både partier og fagforeninger på den europeiske venstresiden i dag synes å gå for en variant i den andre leiren – «samlet etterspørsel », hvor problemet er at arbeiderne har fått lavere lønninger. Denne teorien passer som hånd i hanske med en kritikk av nyliberalismen og den urettferdigheten og ekstreme skeivfordelingen vi har sett de siste tiårene. Men at teorien passer bra til å vinne valg, er ikke et argument for at teorien stemmer.

Noter

1. Harvey, D. 1999 The Limits to Capital. Verso, London s 82
2. Marx, K. 1981, Capital: Volume II . Penguin Books, London, side 357
3. Clarke, Simon (1994) Marx’ theory of crisis. St. Martin’s Press, London. En annen klassisk gjennomgang av marxistisk kriseteori er Anwar Shaikhs (1978) An Introduction to the History of Crisis Theories, i U.S Capitalism in Crisis. En interessant tilnærming jeg ikke skal gå inn på her, er teorien om lange bølger – utviklet av Kondratiev og Schumpeter, men gjort «marxistisk» av for eksempel Ernest Mandel 1995, Long Waves of Capitalist Development: a Marxist interpretation. Verso, London.
4. Clarke, S. 1994, side 19
5. Harvey, D. 1999, side 19
6. For interesserte av stagnasjonsteori, se Baran & Sweezy (1966), Monopoly Capital – An essay on the American Economic and Social Order. Monthly Review Press. Eller for dagens forvaltere av tradisjonen, se Foster & Magdoff (2009) The Great Financial Crisis: Causes and Consequences. Monthly Review Press, New York.
7. Desai, Radhika, 2010,»Consumption demand in Marx and in the current crisis», Paul Zarembka, in (ed.) The National Question and the Question of Crisis (Research in Political Economy, Volume 26), Emerald Group Publishing Limited, side 103.
8. ILO (International Labour Office) 2011 Towards a sustainable recovery: The case for wage-led policies. International Journal of Labour Research 2011, vol. 3, issue 2. http://www.ilo.org/wcmsp5/groups/public/—ed_dialogue/—actrav/documents/publication/wcms_168753.pdf
9. Krugman, Paul, 2012, End This Depression Now! Norton, New York.
10. Roberts, Michael, 2010, Overproduction and capitalist crisis http://thenextrecession.wordpress.com/2010/01/29/overproduction-and-capitalist-crisis/, posted January 29, 2010.
11. Marx, K. 1981, side 615, Capital: Volum III, Penguin Classics, London; Marx, K. 1973:748, Grundrisse, Vintage Books, New York; Marx, K., Theories of Surplus Value, (see (http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch17.htm#_ftn1, side 721).
12. Harvey, D. 2012, Rebel Cities – From the Right to the City to the Urban Revolution. London, Verso. Side 37.
13. Basu, D., og Vasudevan, R. 2013, Technology, distribution and the rate of profit in the US economy: understanding the current crisis. Cambridge Journal of Economics 37, 57-89.
14. Harvey, D. 2010, The Enigma of capital: and the crises of capitalism. Profile. London.
15. Kliman, Andrew, 2012, The Failure of Capitalist Production: Underlying Causes of the Great Recession. London: Pluto Press. Roberts, Michael (2010) Overproduction and capitalist crisis
16. Mattick, Paul, 2011, Business as usual – The economic crisis and the failure of capitalism. Reaktion Books, London. For Michael Roberts, se hans veldig interessante blog: http://thenextrecession.wordpress.com. Roberts hevder dog, i motsetning til Kliman, at den vestlige kapitalismen opplever en vekst fra 70-tallet og frem til den nåværende krisen, men at det var den enorme veksten/bobla i finanssektoren som «drog med seg» produktiv sektor.

Leder: Coop – litt ditt? ………………. side 3
Sagt om Thatcher ……………………… side 4
Uttalelse fra Nei til EU ………………. side 5
Mathias Bismo: Thatcher som musikk ……… side 7
Tom Mills: Ein klassekrigar døyr ……….. side 9
Kari Celius: 1986: Thatcher til Oslo ……. side 22
Rolv Rynning Hanssen: Thatcherismen lever .. side 30
Bjørn Tore Egeberg: Folkhemmet rakner …… side 36

Thatcher og

thatcherismen

Les mer

Richard Seymour (f 1977) er brite, marxist og forfattar. Han skriv på bloggen Lenin’s Tomb som han starta og driv. Han har skrive The Liberal Defence of Murder og andre bøker. Han var tidlegare medlem av Socialist Workers Party, men gjekk ut i mars i år. (Kjelde: Wikipedia)

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Eg vil starte med eit konkret eksempel.

Dere veit at USA med allierte på dette kritiske stadiet gjør intense forsøk på å få til ei omgruppering av den syriske opposisjonen. Av ein eller annan grunn stolte dei ikkje på det syriske nasjonalrådet (SNC), som er ein koalisjon av den sekulære liberale opposisjonen og den muslimske brorskapen – dei mest konservative og borgarlege elementa i opposisjonen. Dei ville i staden skape ein ny allianse bak sunnien og forretningsmannen Riad Seif.

Kva dreier dette seg om? Avkledd det ideologiske språket er det eit forsøk frå USA med allierte å få sterkare kontroll over den syriske revolusjonen. At ein slik kontroll blir framstilt som bra, er bare å vente. Men kva er det mest sannsynlege resultatet av dette? Det vil vere å styrke ein endå meir konservativ og borgarleg opposisjon, organisert rundt element frå det tidlegare styret. Mest sannsynleg vil det her bety at opposisjonen blir organisert på sekterisk grunnlag, ettersom den konservative logikken er å seie «det er lite galt med sjølve systemet; det er regimet som er feil, eller vondsinna; ei unasjonal og fremmend kraft; alle sanne syrarar står saman; det er ikkje ein herskande klasse, men ein fremmend kaste som må veltast, og namnet på kasten er alawittar.»

Me såg den logikken i Libya, særleg etter at USA med allierte tok over. Historisk har USA strevd for å ta over revolusjonar, på å styrke dei mest konservative elementa i den herskande klassen – eller sagt på anna vis, angripe og halde tilbake dei mest radikale og folkelege laga, og kontrollere dei mest ærgjerrige ambisjonane deira. Det er ein strategi som har sett djupe merke i historia, med ei lang rekke med kontrarevolusjonær vald frå USA, i det minste frå og med den meksikanske revolusjonen.

Liberal imperialisme

Og kva er så det eksempel på? Eg seier det er eit døme på ein spesiell type imperialistisk intervensjon, som eg vil klassifisere som liberal imperialisme – ein intervensjon som kan ha visse avgrensa liberale mål (meir marknad, modernisering av staten og så vidare), men viktigast at rammeverket er liberalt, blir rettferdiggjort med variantar av liberale verdiar bygde på Lockes samfunnskontrakt eller Mills humanisme.

Eg meiner det er svar på ei krise i kontrollsystemet USA skapte i Midtausten på seksti- og syttitalet, då den britiske marinen og pundet vart trekt ut, og monarkar innsette av britane vart kasta.

Eg meiner det er eit forsøk frå USA på å ta attende initiativet, og vere føre var – ikkje bare drive brannsløkking eller motarbeide prosessen som har ført til at to av undersåttane deira vart kasta (tri om ein tar med Gaddafi, men dei vendte seg mot han) – men aktivt fremme eigne løysingar, deira eigen modell som kan utfordre den uvanleg sterke tiltrekkingskrafta Tahrir-plassen har. Ved å intervenere i revolusjonsprosessen ønskar dei på ein eller annan måte å skape ein tiltrekkande pol rundt makta si, og starte på å attreise den ramponerte legitimiteten til USA.

Sjølvsagt er det mykje meir å seie enn denne skissa, som bare gir eit svakt omriss av emnet eg drøftar, liberal imperialisme.

Eg meiner me alltid må vere konkrete og interesserte i problema dagens hendingar byr på. The Liberal Defence of Murder som denne talen er basert på, er ei historiebok: ho dekkar rundt fem hundre år med humanitære intervensjonar. Men det var minst fem års liberal krigshissande støtte til president Bush som fekk meg til å skrive. Og boka vart sluttført på ei tid då dei liberale imperialistane som er tema for boka, dei som heia for krig i Irak, for fridom, demokrati og ulike liberalhumanitære idear, opplevde tilbakeslag. Dei hadde tallause nedturar. Tortur, kjemiske våpen, forureininga av byar frå Fallujah til Tal Afar, hemmelege bortføringar, valdtekt, vilkårlege drap, og heilt ekstrem valdsbruk mot opprørarane. Alt kasta lys på dei avskyelege realitetane bak humanitære intervensjonar. Jamvel den mest krigslystne, hovmodige og hatske i gjengen, Christopher Hitchens, byrja velte seg i navleskuande sjølvynk over at frigjøringskrigen hans i Irak hadde degenerert, ein krig han hadde innbilt seg var ein ny spansk borgarkrig, der han var George Orwell og Bush-administrasjonen POUM¹ – eit oppblåst tilfelle av Godwins lov² om slike i det heile finst.

Om dere ikkje har noko mot det, vil eg sitere meg sjølv – eg sa den gongen:

Dei proimperialistiske liberalarane som høglydt og samstemte forsvarte krigane til USA er i knipe … Denne ynkelege gruppa har aldri vore mindre levedyktig.

Ei kort stund i fjor undra eg på om eg hadde vore for raskt ute. Fordi eg såg framført i fri dressur mest alle tenkelege klisjear for krig. Denne gongen dreidde det seg om Libya, men på eit vis betydde ikkje landet noko – ikkje for dei liberale imperialistane. Det dreidde seg i røynda om eit høve til å attreise den moralske autoriteten til imperiet – eg skal komme attende til det. Trass i generell skepsis såg det ut til at dei vann diskusjonen. Eit forbløffande tilbakeslag etter månader med revolusjonær oppstand der USAs skremmande, dødelege oppfatning av «frigjøring» vart avslørt som ein farse. Korleis fortonte Firdosplassen – torget i Bagdad der statuen av Saddam Hussein vart rive ned etter invasjonen – seg ved sida av Tahrir-plassen? Eg var ikkje ved alt for godt mot, kameratar og venner.

Og så vart Jason Russell funne naken på gata i San Diego der han onanerte på dei som gjekk forbi.. Eg skal forklare for dere som er forvirra. Jason Russell leiar ein kampanje som er kalla «Stopp Kony», som organisasjonen Invisible Children driv. Han eksisterer for å protestere mot og freiste bøte på krigsbroteverka som blei utført av ei lita kristen-fundamentalistisk opprørsgruppe som stod for grusomme handlingar i Uganda. Men dei har støtta det ugandiske militæret, som har stått for sin del grusomme handlingar i kampen mot opprøret. Gruppa har au støtta USAs militære intervensjon til fordel for det ugandiske militæret, og jobba iherdig for å få presse Obama til å sende fleire pengar og soldatar til Uganda. Det pussige er at Kony ikkje er i Uganda lenger, krigarane hans er stort sett utsletta, og dei folka «Stopp Kony» seier seg å støtte, er ganske forbitra på dei. Kampanjen deira var sjølvsagt farleg, og kunne blitt ein seier for manipulering av sosiale medier om dei hadde vunne fram. Men pressa av kritikken knekte Jason Russell saman, og vart funne spradande naken rundt i San Diego, der han viste fram utstyret sitt til dei som passerte.

Og det var det. Sist eg var i USA heldt eg ein tale i Boston. På vegen dit såg eg og kjærasten ein Stop Kony-plakat som nokon hadde skrive «BULLSHIT PROPAGANDA!» på. Så i slike saker må dere innrømme amerikanarane litt dømmekraft – det er faktisk tema i den andre nye boka mi, American Insurgents, som kom samtidig som nyutgava av Liberal Defence.

Før eg går nærmare inn på stoda i dag, vil eg tilbake til temaet i boka, kjerna i argumentasjonen. Så vil eg sjå om det kan bidra til å forstå slike situasjonar me står framfor. Så kva meiner eg?

For det første at dagens liberale krigstilhengarar høyrer til ein tradisjon som grovt sett strekker seg over eit halvt millenium. Me har sett at deira humanitære støtte til imperialismen er bygd på dehumanisering av motstandarane, og dermed grip dei altfor lett til ein blodig og hevngjerrig retorikk, og ender med å støtte valdeleg undertrykking. Men alle mistaka til dagens liberale krigarar har eit genetisk opphav. Liberalismen kom til som ein av eit sett femlingar, og knytta saman kapitalismen, europeisk kolonialisme, slaveriet og «rase»-ideologien. Sjølv om han til ein viss grad stod for fridom og likeverd, har liberalismen like fullt brukt det Domenico Losurdo, (italiensk filosof, historikar, teoretikar og marxist fødd i 1941), kallar «utestengingsklausular», og er slik medskyldig i raseundertrykking, imperialisme og klassedominans.

Koloniideologiene

Tidlege representantar for den moderne liberalismen som Locke, Mill og Tocqueville forsvarte kolonialismen, vanlegvis på grunn av «forbetrande» eigenskapar og gunstige resultat for dei innfødde. Store delar av den tidlege venstresida og arbeidarrørsla, særleg dei som stod nærmast liberalismen, var påverka av slik kolonialistisk sjåvinisme. Det var heller ikkje ei rein europeisk sak, Woodrow Wilsons (president i USA frå 1913 til 1921) utgave var overmennesketenking på sitt beiskaste. Den russiske revolusjonen, seinare antikoloniale revolusjonar og borgarrettsrørsla i USA svekka grepet denne ideologien hadde. Men han blir kontinuerleg reprodusert, men modifisert og tilpassa.

Eg står fast på at ideologien er konsistent over tid på eit ganske abstrakt nivå. Eg kallar det ein «tradisjon» som med vilje er vag. Men det som sameiner desse svært ulike, men noko overlappande og likearta ideologiske formasjonane, er at liberal imperialisme har ei strukturell og systemisk rolle med å forklare, rettferdiggjøre og konsolidere eit liberalt verdssystem som nødvendigvis er eit imperialistisk system. Og det som fekk meg til å sjå på dette, var sjølvsagt det faktum at i «krigen mot terror» byrja dei liberale krigstilhengarane i uhyggeleg grad å lyde som kolonitilhengarane gjorde. Og eg lurte på grunnen.

Ein kan gå til dette på to måtar. Enten kan du seie at «koloniideologien er ei levning, ein rest etter tidlegare pinlege tiders uløyste motsetningar». Eller så kan du seie noko liknande det Stuart Hall seier om rasisme:

Rasisme er alltid historisk spesifikk. Sjølv om han kan bygge på det som har skjedd i tidlegare historiske fasar, tar han alltid ei spesifikk form. Han veks ut av forholda i dag, ikkje fortida. Han gir seg spesifikke utslag i dagens samfunnsskipnad, i måten dei politiske og kulturelle prosessane utviklar seg i dag, ikkje bare ei fortrengt fortid.

Dette er svært viktig, fordi rasisme ofte har blitt sett som ei levning etter tidlegare tiders uløyste motsetningar, at slik han framstår i dag bare er restar, og ikkje noko som aktivt er konstruert. Og det er freistande med eit liknande syn på koloniale ideologiar.

Eg vil seie at tilbakekomsten av liberal imperialistisk ideologi i sin nesten koloniale form på 2000-talet vaks ut av krisa i det som er kalla «Vesten» – meir nøkternt krise i utvikla kapitalistiske statar leia av USAimperialismen. For desse liberale forståsegpåarane og intellektuelle såg ei lita gruppe jihadistar faktisk ut til å vere ein dødeleg fare for det dei kalla «sivilisasjonen» på linje med – eg tøyser ikkje – det tredje riket. Det var ei kjensle av dommedag, men også ny styrke i utfordringa dei såg: mange intellektuelle og kommentatorar sa i røynda «dette er eit høve for USA til å komme over forfallet og lettsinnet det siste tiåret, til å gripe eit nytt alvor».

Det kan verke svært latterleg, men dere må huske at stoda i USA nettopp då hadde vist seg vere ekstremt utrygg: det var ei kapitalistisk krise, aksjeboblar som sprakk, legitimiteten til næringslivet drukna i Worldcom- og Enron-skandalar, Bushadminstrasjonen som kom til gjennom eit valkupp, presidenten var omgitt av ti – om ikkje hundretusenvis –med antikapitalistiske demonstrantar uansett kor han gjekk. Tallause problem øydela det liberale borgarskapet, og det såg ut til å vere ein viss tvil om den verdshistoriske oppgava til USAkapitalismen etter Berlinmurens fall. Her var det både ei personifisering av all redsel og uro, ikkje mindre enn ein sivilisasjonsmessig Nemesis, og eit perfekt høve til å gi ein serie samordna svar, og til å utvikle ein ideologi som i motsetning til dei antikapitalistiske protestantane i klartekst støtta og forsvarte det sosiale og institusjonelle systemet i dei utvikla kapitalistiske landa som det best maulege målet, det endelege utviklingsstadiet for menneskeslekta. Lista over venstreorienterte som blei imperialistar på denne tida, er i røynda ei liste over dei som alt hadde byrja å slutte fred med kapitalismen.

Og no blei desse intellektuelle langt mindre forsiktige med å definere denne sivilisasjonen som eit imperium – i tradisjonen etter romarane og britane, i tradisjonen etter det som vart definert som «Vesten», som historisk ikkje har vore eit reint geografisk område, men omfattar statar styrt av kvite: Sør-Afrika i apartheidtida, og Australia, vart til dømes begge sett som del av Vesten. Slik sett omfatta koloniprosjektet å definere ei grenselinje, ei grense rundt sivilisasjonen der pøbelen i verda ville inn i og øydelegge ideala til imperiet – fordi dei bare er sjalu og fordi me rike og frie og dei er det ikkje – og sa at «me som dei siviliserte har ansvar for å gå inn i barbariet sitt domene og bringe dei den orden og dei fordelar som sivilisasjonen gir, med makt, og utrydde dei som vil ha kaos.» Og dere vil sjå at den einaste måten liberale skribentar som Hitchens, Ignatieff, Bernard-Henri Lévy, Bermman, Sam Harris skil seg frå dei nykonservative – som aldri syntest imperiespråket var pinleg – er vekta dei la på å overbevise venstreorienterte og liberale om synet sitt.

Talerøyr inn i venstresida

Det bringer meg til ei anna side ved standpunktet mitt, at dei liberale krigstilhengarane fungerer som talerøyr for desse ideane inn i strategisk viktige miljø der det er lite sannsynleg at talspersonar for Pentagon eller Donald Rumsfeld vil lykkast. I det nye etterordet omskriv eg dette argumentet i gramscianske termar: Eg seier at dei liberale imperialistane omtalt i boka er del av ein familie intellektuelle og ideologiske produsentar som bidrar til å konsolidere styret til dei dominerande klassane. Dei er «organiske intellektuelle» for borgarskapet. Dette begrepet frå Gramsci var sentralt i tenkinga hans om «hegemoni».

Ein herskande klasse, sa han, arbeider kontinuerleg for å bygge hegemoni ved å ta med allierte klassar og delar av klassar i ei breiare blokk, som dominerer dei utestengte, underordna klassane. Einskapen i denne blokka er delvis sikra med ein hegemonisk diskurs skapt av intellektuelle som forklarer maktblokka kva for interesser dei har, korfor interessene deira er universelle, og korleis ein må kjempe for dei og forsvare dei. Innanfor ei slik blokk er det ingen klar, avgjørande enkeltinteresse som samlar alle, langt mindre semje om ein bestemt strategi. Det er grunnen til at det trengst organiske intellektuelle, med ulike spesialfelt som når ulike typar miljø, som gir moralsk og intellektuell leiarskap.

Dei liberale krigstilhengarane skil seg svært i måte å operere på, miljøet dei vender seg til, og spesialiseringsgraden. Somme, som Michael Ignatieff og Samantha Power, vekslar med hell mellom ulike felt som akademia, kommentarjournalistikk og arbeid i statsbyråkratiet. Bernard Kouchner har utan store vanskar migrert mellom menneskerettsindustrien, den franske staten og FN. Bernard-Henri Levy, med ressursarane frå det franske storborgarskapet til disposisjon, er alt frå filosof, dokumentarist, diplomat, forleggar, politikar, forretningsmann, journalist. Andre som Christopher Hitchens og Paul Berman nøyer seg med å vere journalistar, pamflettskribentar og polemikarar. Og mens Ignatieff, Kouchner og Power stort sett har konsentrert seg om menneskerettar og utanrikspolitikk, så har Hitchens, Berman og Levy breia seg trygt i eit mangfald av tema.

Det dei har felles, er at det dei jobbar med og freistar å løyse problem rundt, er dei internasjonale, imperialistiske sidene ved makta til dei herskande. Det dei au har felles er at dei ikkje opererer som isolerte individ, men som intellektuelle produsentar innanfor større system (mediakonglomerat, akademiske institusjonar, statsapparat) som spreier produkta sine til relativt privilegerte og mektige miljø. På den måten er dei ikkje ulike dei nykonservative som eg altså påstår dei deler vokabular med. No har dei saman med dei nykonservative lidd eit kraftig tap av prestisje og innverknad som følgje av flausa med «Operasjon fridom i Irak».

Men det interessante er at Obama ikkje såg dei heilt likeverdige. Han valte å bygge sin imperialistiske strategi på realistane som Bush hadde støtta seg på dei siste hjelpelause åra sine. Folk som Robert Gates, men au Zbigniew Brzezinski som hadde vore rådgivar for demokratane i lang tid. Men Det demokratiske partiet i USA skapte det som der blir kalla «liberal internasjonalisme» – som er liberal imperialisme etter mønsteret til Woodrow Wilson. Og institusjonar og personar i partiet har gitt sterk støtte til ein aggressiv utanrikspolitikk basert på ideen om at det kapitalistiske USA har ei historisk oppgave i å støtte eit liberalt verdssystem, eit system som naturlegvis må ha USA i leiinga.

Power and Slaughter

I denne leiren var folk som Susan Rice, Samantha Power og Anne-Marie Slaughter. Slaughter som er rektor ved Woodrow Wilson School of Public and International Affairs ved Princeton University fekk tilbud om ei stilling under utanriksminister Hillary Clinton. Susan Rice, tidlegare tryggingsrådgivar under Clinton, under vingane til Madeleine Albright og sterk tilhengar av intervensjon i Sudan, vart utpeika til ambassadør i FN. Rice spelte ei viktig rolle med støtte til delinga av Sudan. Samantha Power, som skal ha vore ein nøkkelperson for administrasjonen i samband med intervensjonen i Libya, vart tryggingsrådgivar.

Det var mange utanfor administrasjonen som pressa på for å få fornya fokus på humanitære intervensjonar. William Cohen og Madeleine Albright som tjenestegjorde under Clinton, leia Genocide Prevention Task Force som ba den kommande Obamaregjeringa opprette eit varslingsystem for folkemord, som skulle brukast til å utløyse intervensjonar i krisesituasjonar. Begge hadde vore med på å sette ut i livet folkemord-sanksjonspolitikken mot Irak. Ei slik samling av krefter i Obamaadministrasjonen peika ikkje mot fred, men mot eit skifte av strategi. USA skulle få gjenoppliva makta si ved å føre ein meir varsam og fleksibel politikk, med vekt på å få samtykke av allierte, ved å prate dei i senk om «forkjøpsåtak». USAs kolossale militære arsenal skulle brukast meir forsiktig – men det skulle brukast. Med det i tankane skal me sjå på revolusjonane i Midtausten, og spesielt Libya, og sjå kva me kan få ut av det.

Først, ein av forløparane til revolusjonane i Midtausten var ei veksande krise for Israel, med stadig minkande legitimitet, og faktisk, militær styrke – nederlaget for Hizbollah, tapet av omdømme internasjonalt etter Støpt bly, det uvanleg blodige og sjølvdestruktive åtaket på Mavi Marmara – alt peika mot at Israels tid som apartheidstaten du ikkje kan kritisere, var over. Naturlegvis viste ikkje dei liberale imperialistane som brauta om demokrati og menneskerettar i Irak anna enn forakt for palestinarane sine rettar – la dei svelte under blokaden, la dei dø i utbomba gettoar, jag dei gjennom gatene og utrydd dei som rotter, for dei har fornærma oss ved å røyste på Hamas, og ved ikkje å kapitulere for Israel, og ved å eksistere som folk, som politisk masse, og ikkje bare eit nedkjempa flyktningefolk spreidde over alle delar av Jorda.

Men jamvel liberale imperialistar må til ein viss grad handle i samsvar med sine høgt proklamerte ideal. Og då opprøra i Midtausten starta, trur eg nok ein må seie at dei freista hardt å vere glade for dei. I røynda var ambivalensen stor – vil dei no velje den muslimske brorskapen i Egypt? Vil tunisarane la Rachid Ghannouchi stille til val? Vil feil folk ta over makta? Det var eit særleg problem for folk som Hitchens, som bare eit par år før revolusjonen hadde lovprist det tunisiske diktaturet fordi det var så moderat – korfor hakke på snille Tunisia undra han? Dessutan, då revolusjonen var der, understreka han sterkt at det var bare fordi dei heldige borgarane visste dei ikkje ville bli drepne i gatene som dei grønne i Iran. (For ordens skyld, det tunisiske regimet drap fleire enn det iranske regimet gjorde i løpet av det grønne opprøret.) Men tru ikkje det var bare desse krigshissarane. Folk med reell politisk makt sa det same. Då Mubarak vart overfalt av revolusjonen, insisterte Tony Blair og visepresident Joseph Biden på at han var ein god mann for det egyptiske folket, ein av våre allierte, og at det ville bli eit vakuum om han vart kasta, og at det ville opne for ekstremistar.

Liberal ambivalens

Trass i ambivalensen, og trass i ei viss undertrykt kjensle av at dette kunne forstyrre deira imperialistiske overtyding om at demokrati i Midtausten måtte komme som resultat av USAs militærmakt, så var hovudtendensen blant liberale intellektuelle at dei støtta revolusjonane. Og i rettferdas namn skal dei ha kreditt for det, så langt. Men så spreidde revolusjonen seg til Libya i februar 2011. Det tok ikkje lang tid før mange av dei liberale intellektuelle såg sjansen. Eg meiner at trass i det pinlege maskepiet mellom den herskande klassen i USA og Storbritannia og Gaddafi-regimet sidan 2004, så var ikkje dette eit regime dei hadde investert så mykje i at dei ikkje kunne sleppe taket. Og dei intellektuelle i Det kvite huset, som Power og Slaughter – passande namn for imperialistar – sa at det som var i gang var eit opprør frå dei yngre generasjonane i Midtausten, ofte utdanna og kultiverte menneske, men som var utan framtid.

Og dei sa: Dette er framtida, desse folka vil avgjøre kva veg Midtausten går, og om USA ønskar å påverke det, må USA på ein eller annan måte bli sett som støttespelar for revolusjonen. Samtidig fiska Sarkozy – rett frå pinlege avsløringar av franske band til diktatorane – etter europeisk intervensjon for å forsvare EU-interesser. Det var altså ein viss konkurranse imperialistar imellom her, og det bidrog til at Hillary Clinton gjekk for intervensjon, og i sin tur til at Obama støtta ein begrensa krig og overkøyrde generalane. Sarkozy sendte sin fremste intellektuelle Bernard-Henri Levy for å menge seg med den libyske opposisjonen. Det er ikkje så fullstendig tåpeleg som det høyrest ut, då BHL tidlegare hadde dyrka samband med andre væpna grupper, som gruppa til Ahmed Shah Massoud i Afghanistan – han presenterte faktisk opposisjonsleiarar for Sarkozy som «libyske massoudar». Kva meir kan ein seie om BHL?

På det tidspunktet hadde han akkurat gitt ut On war in philosophy der han omtalte Immanuel Kant, som skapte teorien om «demokratisk fred», som ein sinnsforvirra «bløffmakar». Som støtte for ei slik vurdering siterte han i lange banar arbeidet til den kjente filosofen Jean-Baptiste Botul. Botul var ikkje bare biograf og kritikar av Kant, men grunnleggar av den intellektuelle tradisjonen som er kjent som «botulisme». Ulykkelegvis var han også ein oppdikta person, skapt av satirikaren Frédéric Pagès, som mellom anna skreiv Immanuel Kants seksualliv.

Jamahiriya

På det tidspunktet blei dei libyske opprørarane knust av styrkane til Gaddafi. Den militære reaksjonen frå regimet tvinga dei til væpna opprør, og mens delar av regimet braut ut og slutta seg til opprøret, var dei ikkje mange nok til å styrke opposisjonen militært. Dermed fann BHL seg som forhandlar med ei rørsle som i kampens hete hadde utvikla seg frå ei svært lita og uutvikla kjerne av akademikarar frå middelklassen, mennerettsaktivistar og så vidare – ingen permanente institusjonar fekk lov å utvikle seg under Jamahiriya («Staten til massene», eit begrep innført av Gaddafi). Men denne rørsla blei i aukande grad dominert av folk frå det gamle regimet, delar av borgarskapet, i hovudsak folk som alt hadde noko makt og prestisje, og som var vante til å forhandle med imperialistar. Og somme av dei jobba alt for ein allianse med imperialistane for å få kasta Gaddafi og fortsette på vegen med nyliberale reformar, fri frå den gamle og etablerte statskapitalistiske eliten. Og det var desse som meir eller mindre kom til å dominere det nasjonale overgangsrådet, saman med folk som truleg hadde band til CIA. Me veit kva som så skjedde: Den revolusjonære prosessen vart kapra. Og somme lite apetittvekkande trekk byrja dukke opp: Ein tendens til å gjøre konflikten til ein rasekonkonflikt, som då «afrikanske leigesoldatar» (som betydde svarte immigrantar i Libya) vart fanga og lynsja.

Det interessante er at då dei liberale krigstilhengarane starta å rope på intervensjon, hadde dei vanskeleg for å skjule at det for dei meir enn noko anna dreidde seg om USA, og det å styrke makta til landet igjen. Dei snakka ikkje om den indre dynamikken i det libyske opprøret fordi dei ikkje kjente den. Og korfor skulle dei, når det viktige var kor fort USAs helikopter og fly kunne vere der? Du hadde folk som Hitchens som sa at dette var eit høve til at USA kunne vinne attende noko av sitt tapte truverde etter nokre pinlege månader den første revolusjonstida.

Han påstod au at krigen i Irak hadde rydda vegen for desse revolusjonane. For Bernard Kouchner var dette eit høve til at Europa kunne definere seg sjølv, og for EU til å styrke sin autoritet. BHL la i skriftene sine mest vekt på at det strategisk viktigaste ved intervensjon (i tillegg til det humanitære mandatet, som han personleg ville ha ære for) var å få stadfesta «retten til intervensjon » som gyldig prinsipp.

Liberal imperialisme

Så for alle desse handla det om å ta tilbake tapt territorium etter den irakiske katastrofen. Og spørsmålet er: Klarte dei det? Er liberal imperialisme no fornya slik han til dømes vart gjennom Kosovokrigen? Eg vil konkludere med å svare nei. Revolusjonsprosessen er så uføreseieleg at USA ikkje kan kontrollere han, og USAs kontrarevolusjonære mål så tydelege at landet ikkje på ny kan stå som bærar av humanitære og demokratiske håp, ikkje ein gong i sin tidlegare avgrensa form. Det er enno ikkje teikn til at USAs tilbakegang har snudd, det er ein tilbakegang ikkje bare etter ein «geopolitisk» akse, det skjer midt i ei krise for det kapitalistiske verdssystemet.

Liberal imperialisme er som sterkast når venstresida, folkerørslene, arbeidarkampane er som svakast. Det er når maulege utviklingsvegar framstår som få og snevre, slik dei gjorde etter at Sovjetunionen kollapsa, at ideen om USA som forsvarar og frigjørar får luft under vingane. Men me er inne i ein epoke med oppstand og opprør, og slik me har sett i Occupy-rørsla og protestane mot NATO-toppmøtet i Chicago, vil dei spreie seg rett inn i hjertet og magen til imperiet sjølv.

Notar:

1. Partido Obrero de Unificación Marxista, sosialistisk og revolusjonært parti under den spanske borgarkrigen 1936- 1939.
2. Godwins lov er eit postulat som seier at «dess lenger ein diskusjon på internett går, dess meir sannsynleg er ei samanlikning som involverer nazisme eller Hitler».

Pål Steigan er skribent, medlem av Rødts internasjonale utvalg, og tidligere leder av AKP(ml). Hans siste bok, Sammenbruddet, handler om klimakrisa og sammenhengen med vårt økonomiske system, kapitalismen.

Kolonimaktene kjemper for olje og strategisk kontroll

Den sosialistiske presidenten François Hollande følger trofast opp sosialistpartiets og Frankrikes kolonitradisjoner i Afrika. Mellom 1960 og 2005 har Frankrike gjennomført 46 forskjellige militære intervensjoner i sine tidligere kolonier i Afrika. Akkurat som USA har sett det som sin rett og sitt privilegium å sende sine styrker til Latin-Amerika når landet har følt sine interesser truet, har Frankrike heller ikke sluttet å opptre som kolonimakt i Afrika.

Forut for det hadde Frankrike fra 1954 til 1962 ført en svært blodig kolonikrig mot opprørsbevegelsen FLN i Algerie. Krigen kostet om lag en million mennesker livet og har satt djupe spor både i Afrika og i Frankrike.

Norge som aktiv imperialist

Det er ingen hemmelighet hva Statoil holder på med i Afrika. Statoil ble opprettet i 1972 for å sikre best mulig statlig kontroll med utviklingen av Norges petroleumsressurser. Men på initiativ fra Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland ble selskapet privatisert i 2000, og siden da har selskapet opptrådt som ethvert annet imperialistisk selskap. I Afrika opererer Statoil i Algerie, Angola, Ghana, Libya, Nigeria, Mosambik og Tanzania.

Det er ikke påvist noe olje i Mali, men landet er rikt på andre ressurser. Mali er dobbelt så stort som Frankrike. Obama har gitt ordre til en markant økning av USAs militære nærvær i Afrika.

Og som kjent har jo den rødgrønne regjeringa sørget for at Norge har vært med på sin første kolonikrig i Afrika der vi sammen med andre villige i NATO var med på å ødelegge Libya og legge landet åpent for islamistiske ekstremister. Men Statoil kunne fortsette virksomheten. Det er interessant å merke seg at omlegginga av det norske forsvaret til i hovedsak å bli en eliteavdeling av leiesoldater til bruk over hele kloden i tid faller sammen med omdanninga av Statoil og Hydro til multinasjonale selskaper.

Islamistisk terror i Mali

Mali er overveiende muslimsk. Men det er ingen fundamentalistisk versjon av islam som dominerer. Det finnes mange sufi-helligdommer, og sufiene er kjent for kunst, filosofi og vitenskap. Timbuktu var berømt som handelssted omtrent samtidig med den italienske renessansen, og den viktigste handelsvaren skal ha vært bøker.

Men med støtte fra Saudi-Arabia og gulfstatene driver nå ytterliggående islamister en terror mot sufier og deres helligdommer i Mali. Salafistene ødelegger også sufi-helligdommer i Libya.

Mokhtar Belmokhtar, som skal ha vært lederen deres, var en av lederne av det som kaller seg Al-Qaeda i det Islamske Maghreb (AQIM). Han er dømt for terror in absentia i Algerie. I følge AFP har han nylig vært i Libya for å sikre seg våpen fra sine støttespillere der.

Våre venners venner – terroristene

I krigene for å ødelegge Libya og Syria er Norge nært alliert med Saudi-Arabia og gulfstatene. Saudi-Arabia og Qatar finansierer og væpner ytterliggående salafistgrupper som driver omfattende terror. Hvordan det kan slå, ut fikk amerikanerne lære da ei slik gruppe drepte ambassadøren deres i Benghazi. Alt tyder på at det er oljepenger og våpen fra et av verdens mest undertrykkende regimer, nemlig huset Saud, som også står bak terroren mot annerledestenkende muslimer i Mali.

Da han ennå var statssekretær var Espen Barth Eide på statsbesøk i Saudi-Arabia. Han uttalte da:

Norge og Saudi-Arabia har gode bilaterale relasjoner og sammenfallende posisjoner innenfor flere utenrikspolitiske områder, noe dette besøket har bekreftet.

Videre synes det klart at det finnes store muligheter for norsk næringsliv i Saudi- Arabia, ikke minst innenfor petroleumsbransjen, men også innen fornybar energi og energieffektivisering.

Det er vel verdt å merke seg at de rødgrønne mener at Norge har sammenfallende posisjoner utenrikspolitisk med huset Saud. Og det er også grunn til å merke seg hva våre venners venner foretar seg i Afrika.

Våre venner bødlene

Redouane Dahmani, skoleelev (15), ble arrestert av algirsk politi 20. juni 2000. Han ble brutalt torturert i åtte dager på politistasjonen. Han ble kledd naken, slått og pisket med en elektrisk kabel. Han fikk elektrosjokk på tærne og kjønnsorganene og han fikk ei tøyfille i munnen og torturistene helte møkkete vann over ansiktet hans slik at han fikk en følelse av å drukne. Ansiktet hans ble brent med sigarettsneiper.

Algerie: utstrakt bruk av tortur

Historien om Redouane står å lese i en rapport om situasjonen for menneskerettighetene i Algerie fra 2008. Den er ikke enestående og slett ikke den mest brutale, men den er typisk for regimet i Algerie. Dagens utstrakte bruk av tortur og andre brudd på grunnleggende menneskerettigheter har sine røtter tilbake til parlamentsvalget i 1991, som ble vunnet av Den islamske redningsfronten (FIS). Regimet aksepterte ikke valgnederlaget og i februar 1992 ble det gjennomført et militærkupp som innledet et terrorregime og en svært blodig borgerkrig.

Vesten reagerte knapt på militærkuppet og de grove bruddene på menneskerettene som fulgte. Frankrikes regjering (under Mitterrand) opprettholdt diplomatiske forbindelser som om ingenting skulle ha skjedd. Nå skal det også sies at den algirske regjeringas hovedmotstander, De væpnede muslimske gruppene (GIA), også utførte blodige massakre på sivile.

En blodig borgerkrig

Borgerkrigen varte fra 1991 til 2002, da GIA led endelig nederlag. Det finnes ingen nøyaktige tall på ofrene fra borgerkrigen, og tallene varierer fra 44 000 til 200 000.

Det ble begått forbrytelser på begge sider, men det er ingen tvil om at det algirske regimet begikk svært grove forbrytelser, både mot fangne geriljasoldater og mot uskyldige sivile. Det er også sterke røster som hevder at regimet infiltrerte GIA og utførte terrorhandlinger i dens navn. Vesten har i det hele tatt hatt en svært god evne til å finne venner av det verste slaget.

Etter at GIA ble knust, har en rekke grupper tatt opp arven etter dem, deriblant Salafistgruppa for bønn og kamp (GSPS), som nå kaller seg Al-Qaida i Islamsk Maghreb, og som gjennomførte terroristangrepet på gassanlegget In Amenas.

Torturkammer i «Krigen mot terror»

Under den såkalte «Krigen mot terror» er det vel kjent at USA brukte metoden med bortføringer, såkalt rendition, og lot brutale regimer gjennomføre det grøvste torturarbeidet for seg. Et av de regimene som stilte villig opp som USAs villige torturister, var regimet i Algerie.¹ Og torturen har også fortsatt etter at Abdelaziz Bouteflika ble president. Barack Obama og Hillary Clinton har fortsatt Bush-presidentenes gode forbindelser med dette brutale regimet.

Og Statoil er med

Statoil, som i sin tid ble dannet for å ta vare på den norske statens interesser på norsk sokkel, er i dag et multinasjonalt selskap som jakter på maksimal profitt på utvinning av olje og gass over hele verden.

I Aserbajdsjan samarbeider Statoil med det tvers gjennom korrupte regimet til Ilham Alijev. I Nigeria er Statoil tungt inne. Der er sikkerhetsstyrkene, som altså i en krisesituasjon skal garantere sikkerheten til Statoils ansatte, kjent for å bedrive summariske henrettelser, tortur, voldtekt og andre grusomheter (i følge US Departement of State). Og der finnes den ekstremistiske muslimske bevegelsen Boko Haram, som driver systematisk terror og skal ha flere tusen menneskeliv på samvittigheten. (Boko = bok. Navnet skal bety «vestlig utdannelse» = synd.) Gruppa sier at den har forbindelser med Al-Qaida i Islamsk Maghreb og Al-Shabab i Somalia, men om det stemmer er ikke godt å si.

Det er ikke umulig at ei gruppe som Boko Haram kunne gjennomføre en terror-aksjon som den vi har sett i Algerie mot for eksempel Statoil, og i så fall ville Statoils ansatte måtte lite på Nigerias sikkerhets-styrker.

Den desperate jakten på den siste olje bringer også Norge og norske selskaper inn i ekstreme situasjoner.

Norsk nyimperialisme er farlig

Den rødgrønne regjeringa og de norske multinasjonale selskapene har brakt Norge inn i Afghanistan, Libya, Algerie, Nigeria og Aserbajdsjan i jakten på maksimal profitt og i kampen for vestlig hegemoni. Dette har satt norske liv i fare, i tillegg til at det har alliert oss med noen av de verste bødlene i verden.

Jeg skjønner at Helge Lund og Stoltenberg ikke fikk slike spørsmål midt under terroraksjonen. Men når den er over, er det på tide med noen ganske kritiske og alvorlige spørsmål om hva er det vi holder på med?

Vestens krig mot Kina i Afrika

Det pågår en stormaktsrivalisering i Afrika. Krigene i Libya og Mali går inn i et større mønster. Det vi ser er de første slagene i Vestens krig med Kina om Afrika og Afrikas rikdommer.

Hva står på spill?

Hvordan kan jeg påstå noe sånt? Kina har jo ikke så mange soldater i Afrika, og de som er der, er stort sett i FN-styrker. Og Frankrike kriger jo mot islamske fundamentalister i Mali, og slett ikke Kina!

Vent litt. Først må vi se på hva som står på spill.

Afrika er rikt på råvarer som hele verden tørster etter. Kapitalismens utplyndring av planeten er nå kommet så langt at det begynner å bli knapphet på en lang rekke råvarer. I første rekke handler det om energikilder, og da spesielt olje og gass. Siden 2005 har det ikke vært mulig å øke verdens råoljeproduksjon, slik det alltid her vært mulig tidligere. Glem bløffen om det nye skifergasseventyret i USA, glem Statoils og energiministerens fornekting av det opplagte, at norsk råoljeproduksjon er halvert siden 2000. Verdens største oljeprodusenter har passert toppen, og olje er den energikilden som mer enn noen annen har gjort den veldige kapitalistiske veksten etter annen verdenskrig mulig. Nå dreier det seg om den desperate kampen om den siste olje. Og der er Afrika viktig. Fire av de tjue største påviste oljereservene ligger i Afrika, nemlig i Libya, Algerie, Nigeria og Angola. Men sannsynligvis er det en god del så ikke er påvist, blant annet i Mali.

Europa går tomt for olje

EU har praktisk talt ikke egne oljeressurser. 82% av unionens olje er i dag importert. Og siden euroen ble innført, har prisen på denne importen blitt ti ganger så dyr. Derfor Libya og derfor Algerie. Obama skryter av at han vil gjøre USA uavhengig av oljeimport. Dick Cheney som sjøl kom fra oljeindustrien, visste at det ikke var så greit:

Gud så seg ikke i stand til å legge olje og gass bare der hvor det er demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt til USA. … Så vi drar dit den finnes.²

Det var årsaken til krigen mot Irak og den påfølgende katastrofen der. Og det er grunnen til at Obama nå planlegger å sende amerikanske soldater til 35 land i Afrika. Army Times rapporterer at i første omgang skal det utplasseres 3000 soldater i 2013.³

Men det er mer

Olje og gass er langt fra de eneste strategiske ressursene som Afrika er rikt på. Mali har for eksempel gull (3. størst i Afrika), bauxitt, jernmalm, fosfat. Fosfat er uhyre viktig, fordi det industrialiserte jordbruket forbruker fosfat så vanvittig fort at kildene snart (et perspektiv på 30 år) begynner å gå tomme. Og forholdet mellom fosfat og mat kan lettest forstås slik: Uten fosfat – ingen mat! Utenom USA og Kina finnes de største forekomstene i Vest-Sahara og Jordan.

Frankrike bruker kjernekraftverk til 70 % av sin strømforsyning. Uranet til disse kraftverkene kommer fra Malis naboland Niger. Mali har også store uranressurser som foreløpig ikke er utnyttet. Krigen i Sudan har naturligvis handlet om olje. Og i Den demokratiske republikken Kongo har Vesten gjennom stråmenn vært involvert i den uhyre grusomme krigen som kalles Afrikas verdenskrig, der millioner av mennesker har mistet livet de siste tjue åra, nesten uten at det har nådd overskriftene i dannede vestlige aviser. I Kongo har det blant annet handlet om mineralet koltan, som er helt nødvendig i alt fra mobiltelefoner til computere til dataspillmaskiner. Kongo skal etter noen analyser ha råvarer til en verdi av 24 000 milliarder dollar som ennå ikke er utnyttet.⁴

I 2010 definerte EU ei liste på 14 strategiske mineraler som Europa stort sett ikke har sjøl, og der mange av dem er å finne i hovedsak i Kina eller Afrika.

Kina rykker fram på brei front

Kina er i dag Afrikas viktigste handelspartner. Og Kina går inn med investeringer i en lang rekke afrikanske land. Som et sterkt symbol på Kinas interesse for Afrika, har Kina gitt Den afrikanske union dens nye hovedkvarter i Addis Abeba, Etiopia, et prosjekt til 200 millioner dollar. Og Kina er blitt kritisert for å drive landgrabbing i Afrika for å sikre mat til Kinas egne innbyggere. Noen studier viser at denne kritikken kan være overdrevet. Men at Kina styrker kontakten med Afrika og sin tilstedeværelse der, er hevet over all tvil. I 2012 lovte Kina Afrika nye 20 milliarder dollar i lån over en treårsperiode. Dette fikk Hillary Clinton til å si at afrikanerne burde skaffe seg mer ansvarlige partnere. Kina investerer også tungt i infrastruktur, industri og råvareutvinning i Afrika.

Africom mot Kina

En amerikansk-israelsk tenketank foreslo i sin tid for George W. Bush at USA burde opprette en spesialkommando for Afrika for å kjempe mot Kinas økte innflytelse. Resultatet ble Africom. Obama har fulgt opp denne strategien, og satser nå på å trappe opp amerikansk militær innsats i Afrika. Det er en skjebnens ironi at USA ikke klarer å konkurrere med Kina økonomisk i Afrika, men må satse på å konkurrere militært.

Konflikten i Darfur handlet blant annet om USAs kamp mot Kina. Krigen i Libya førte til at Kina måtte trekke seg ut. Og inn kom våre allierte USA, Saudi-Arabia, Qatar og deres jihadistkrigere.

Mali er et av de landa i Afrika som i lengst tid har hatt et godt forhold til Kina. Kina har tilbudt å støtte de militære i Mali i kampen mot separatistene i nord, som nå domineres av islamister. For Vesten ville det være svært problematisk hvis det ble Kina som kom i en slik posisjon. Derfor ble det enda viktigere både for Frankrike og USA å gjøre noe sjøl.

Og dette er ikke over – det har bare såvidt begynt

Jo mer desperat kampen om energikildene og råvarene blir, jo mer vil stormaktene bokstavlig talt gå over lik for å sikre seg dem. Av og til vil de benytte seg av religiøse fanatikere som jihadistene, av og til vil de bruke dem som påskudd. Som oftest vil de påberope seg humanitære årsaker og edle motiver, slik at de også får med seg europeiske sosialister i krigen, slik som i Libya og Syria. Men alltid vil det dreie seg om energi, råvarer, makt og kontroll.

Og Norge blir en del av krigen

Da Stoltenberg og Jagland førte an i privatiseringa av Statoil, Hydro og Telenor og gjorde dem til multinasjonale selskaper, som skal konkurrere om superprofitt over hele jordkloden, trengte de også en militærstrategi for å forsvare denne ny-imperialismen. Svaret lå i NATOs out-of-area-strategi og i en langt mer intim tilknytning mellom Norge og USA. Derfor er norske soldater leiesoldater i Afghanistan. Derfor var Stoltenberg så kåt på å bombe Libya at han ikke en gang hadde tid til å følge Grunnloven. Og derfor var Espen Barth Eide så kjapt ute med å applaudere NATOs aggressive opptrapping mot Syria.

Og derfor er det ikke siste gang nordmenn havner i skuddlinja på andre kontinenter.

Apokalypse nå: Gribbene samles om Afrika

I boka Mørkets hjerte beskriver Joseph Conrad den rovgriske europeiske imperialismen i Afrika i all sin grusomhet. Boka er også forbilde for Francis Ford Coppolas film Apocalypse now! om Vietnamkrigen. Dessverre har både boka og filmen blitt svært aktuelle igjen nå som stormaktene samler seg som gribber for å rane Afrika på nytt.

Et rikt, men fattig kontinent

Fra naturens side har Afrika enorme rikdommer, og på tross av generasjoner med utenlandsk plyndring er det fortsatt svært, svært mye igjen. Kanskje er Afrika det rikeste av alle kontinentene, samtidig som det er det fattigste. Nå er kappløpet om disse rikdommene igang igjen, ånden til Joseph Conrads Kurtz er tilbake. Afrika skal plyndres, og de fattige kan bare ha det så godt.

Det er dette USAs Africom⁵ handler om. Det er dette Frankrikes intervensjon i Mali egentlig dreier seg om. Og det var dette ødeleggelsen av Libya, som Norges rødgrønne regjering i høyeste grad var medskyldig i, djupest sett dreide seg om. Vi snakker om olje, gass, gull, uran, bauxitt, fosfat og nesten alle andre mineraler og råvarer man kan tenke seg.

La oss først seg på Sahel, altså det sentrale beltet på tvers av Afrika som Mali er en del av. Sahel (som betyr beltet) strekker seg fra det okkuperte Vest-Sahara i vest til Sudan og Rødehavet i øst. De umiddelbare naboene i nord er Algerie, Libya og Egypt. På dette kartet er også Nigeria, som med sine mer enn 165 millioner innbyggere er Afrikas folkerikeste land, tatt med.

Rikdommene i Mali og Niger

Niger er Frankrikes hovedleverandør av uran, og nå er det også påvist det som kan vise seg å være store forekomster av uran i Mali. Siden Frankrike har satset nesten alt på atomkraft for sin strømforsyning, er dette uhyre strategisk viktig for fransk kapital.Fram til 1970 var det internasjonale pengesystemet til en viss grad forankret i gull ved at gullverdien var satt slik at 1 unse gull (31,1 gram) = 35 dollar, og vekslingsforholdet mellom dollar og de fleste andre valutaer var fastsatt, for eksempel 1 $=7,14 kroner. På det tidspunktet var USAs gjeld og øvrige økonomiske problemer blitt slik at Nixon ensidig forlot gullstandarden og lot dollaren flyte fritt. I dag ligger gullprisen på rundt 1660 $ per unse. Målt i gull er dollaren altså bare verdt 2,1 % av hva den var i 1970. Nå pågår det en valutakrig mellom stormaktene, der også Japan har meldt seg på. Dette kan bli veldig stygt, og ingen kan si hvor det ender. Den tyske riksrevisjonen har nå krevd at Bundesbank forsikrer seg om at den delen av Tysklands gullbeholdning som er deponert i USA faktisk finnes!

Dette gjør at gullet i Sahel blir enda mer ettertraktet. Nigers naboland Tsjad driver lite utvinning av mineraler nå, men det skal finnes olje, uran, wolfram, tinn, bauxitt, gull, jernmalm og titan (brukes i legeringer i for eksempel, raketter og jetfly).

Og slik kunne vi fortsette. La meg bare kort nevne Kongo, Nigeria og Angola.

Kongo, som i sin tid var kong Leopold av Belgias personlige eiendom, er ustyrtelig rikt på råvarer. Landet er blant annet rikt på mineralet koltan, som er helt nødvendig i alt fra mobiltelefoner til computere til dataspillmaskiner. Afrikas verdenskrig på 1990-tallet handlet om landets eventyrlige ressurser.

Statoil er i Nigeria og Angola

I likhet med Algerie er dette land med diktatoriske regimer og sterke indre konflikter. Klasseforskjellen og fattigdommen er antakelig langt mer ekstrem enn i Algerie. Det finnes en liten og korrupt elite som sikrer seg brorparten av inntektene fra oljeutvinninga, mens de fattige må leve i den ytterste nød. Angola produserte i 2011 ca. 1,8 millioner fat olje per dag, men produksjonen har begynt å falle, akkurat som i Norge. Nigeria produserer ca. 2,5 millioner fat olje per dag, og produksjonen holder seg ganske stabilt.

Utenriksminister Barth Eide sier at norske selskaper må fortsette å drive i risikoland, så vet vi i alle fall hvem som bør ha en del å svare på når Boko Haram bestemmer seg for å kopiere terroraksjonen i In Amenas.

Den endeløse krigen

Barack Obama velger en annen strategi enn Bush. Det handler ikke om massive styrkeoppbygginger og knusende slag. Det har USA verken ressurser eller råd til. Men han står for det samme, nemlig den langvarige krigen, angivelig mot terror, men som alle vet, krigen for å bevare USAs herredømme – først og fremst overfor Kina. David Cameron i Storbritannia sa at denne krigen vil «ikke vare i år, men i flere tiår».

Den endeløse krigen er det desperate forsøket på å bevare et råttent kapitalistisk system, som nå har nådd sine økonomiske, materielle og økologiske grenser. Den rødgrønne regjeringa og resten av Stortinget vil at Norge skal være en del av denne krigen. Det er på tide å bygge en sterk folkelig bevegelse som sier Nei til de rikes krig!

Noter:

1. Amnesty International: Algeria – Torture in the «War on Terror, 2006
2. http://en.wikiquote.org/wiki/Dick_Cheney
3. http://www.armytimes.com/news/2012/06/army-3000- soldiers-serve-in-africa-next-year-060812/
4. http://www.forbescustom.com/EmergingMarketsPgs/ DRCongoP1.html
5. The United States Africa Command (USAFRICOM or AFRICOM), opprettet 2006.