Åsmund Egge er historiker, professor eremitus, ved Historisk institutt. Artikkelen trykkes med tillatelse fra Materialisten.

Den borgelige revolusjon i marxistisk forstand er den sosiale revolusjon som knytter seg til overgang fra føydalisme til kapitalisme. Ifølge det marxistiske synet er det motsigelsen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold som sprenger rammene for eldre produksjonsmåter og åpner veien for nye.¹ I Forordet tilKritikk av den politiske økonomi har Marx sammenfattet sitt syn på følgende måte:

På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de bestående produksjonsforhold, eller, noe som bare er et juridisk uttrykk for dette, til de eiendomsforhold som de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til å bli lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosial revolusjon. Med forandringen av det økonomiske grunnlag velter hele den uhyre overbygning langsommere eller hurtigere om.²

Den kapitalistiske produksjon oppsto og utviklet seg under føydalismen. Bønder og andre produsenter ble enkeltvis eller i masseomfang løsrevet fra sine tradisjonelle produksjonsbetingelser – jorda og redskapene. Dette skjedde dels via økonomiske mekanismer, dels gjennom åpen voldsbruk fra de herskende klasser. Slik oppsto store grupper eiendomsløse som ble henvist til å opprettholde livet ved å ta lønnet arbeid. Disse eiendomsløse var en forutsetning for utviklingen av lønnsarbeidet i stor målestokk, og kom til å utgjøre det første rekrutteringsgrunnlag for den moderne arbeiderklasse. Samtidig oppsto en annen ny klasse som var bærere av de nye produksjonsforhold – borgerskapet. Denne klassen eide produksjonsmidlene og satte disse i produktiv virksomhet ved å engasjere lønnsarbeidere til å utnytte dem. I den første tiden var likevel handelen viktigere enn industriell produksjon. De store oppdagelsene dannet grunnlaget for et verdensmarked og en sterk vekst i handelen. Etterspørselen økte og vareproduksjonen ble stimulert. Hjemmeindustrien spredte seg på landsbygda og det oppsto store manufakturer både på landet og i byene. Men de føydale lenkene hemmet denne utviklingen. Den merkantilistiske monopol- og privilegiepolitikk hindret konkurransen, og reguleringspolitikken la bånd på all slags næringsvirksomhet.

Også innenfor jordbruket hemmet føydale levninger utviklingen av produksjonen. Rester av livegenskap, godseiernes privilegier og monopol, det gamle landsbyfellesskapets tradisjonelle plikter og rettigheter – alt dette hindret avskaffelsen av avleggs driftsmåter, slik som teigblanding og rotasjonsjordbruk med delvis brakklegging av jorda. Kort sagt: de føydale produksjonsforhold – eller restene av slike – hemmet utviklingen av produktivkreftene både i jordbruket og når det gjaldt den begynnende industrielle utvikling.

Samtidig hadde borgerskapet for det meste liten eller ingen del i den politiske makt. De eneveldige kongene kunne nok av og til ta avgjørelser som fremmet den kapitalistiske utvikling og borgerskapets interesser. Men i siste instans var de representanter for det føydale aristokratiet, og de reformforsøk enkelte av dem forsøkte seg på, sprengte ikke det gamle samfunns rammer. Borgerskapet sto altså utenfor det politiske liv. De manglet ofte adgang til statens høyeste embeter, og også de lavere var gjerne forbeholdt adelen. Adelen var en stand i tilbakegang. Dens militære rolle var forbi, og dens økonomiske virksomhet hadde relativt stadig mindre betydning. Borgerskapet hadde gjennom flere århundre vært i sterk økonomisk og kulturell framgang. Det var oppstått et klart misforhold mellom borgerskapets samfunnsmessige betydning og deres politiske avmakt. Denne motsigelsen utløste de store borgerlige revolusjoner – der særlig den engelske og den franske blir betraktet som klassiske.

De borgerlige revolusjoner feide vekk føydalsamfunnets rester og åpnet veien for kapitalismens utvikling til dominerende produksjonsmåte. På det økonomiske området innbar dette at skranker som hemmet produksjonsutviklingen, ble fjernet. De tradisjonelle innskrenkninger og reguleringer av produksjonen forsvant. Forskjellige slags laug og korporasjoner ble oppløst, og adgangen til å drive næringsvirksomhet ble åpnet for alle som hadde midler til det. Restriksjonene på handelen ble fjernet eller i det minste sterkt redusert. Et utall av indre tollgrenser, bytoller og omsetningsavgifter ble opphevet. Kontraktfrihet ble innført. De personlige bånd som hadde hvilt på individene i det føydale samfunnet, ble opphevet – således f.eks. restene av livegenskapen der denne ennå fantes. Hver enkelt skulle fritt kunne inngå avtale med andre om lønns- og arbeidsvilkår. Denne kontraktfriheten var en fundamental forutsetning for kapitalismens videre utvikling fordi nettopp lønnsarbeidet er grunnlaget for kapitalistisk produksjon. Videre fikk eiendomsretten et nytt innhold. Under føydalismen grep ofte plikter og rettigheter bygget på hevd inn i eiernes disposisjonsrett over sin eiendom. Dette gjaldt særlig for jordeiendom. Men også håndverkerne var pålagt begrensninger og reguleringer av virksomheten som i virkeligheten innebar innskrenkninger i eiendomsretten. Borgerskapets mål var full og fri disposisjonsrett over all eiendom, og dette søkte de å gjennomføre så langt det sto i deres makt.

På det politiske og statsrettslige området førte de borgerlige revolusjoner til vesentlige endringer på flere områder. For det første ble det innført en rekke borgerligdemokratiske rettigheter. Talefrihet, trykkefrihet, religionsfrihet, rett til å stille kollektive krav til myndighetene i form av petisjoner. Derimot ble forsamlings- og organisasjonsfrihet ikke gjennomført i første omgang. Borgerskapets klasseinteresser var ikke tjent med at de lavere klasser organiserte seg. Midt under den franske revolusjon, i 1791, ble det således innført forbud mot å opprette fagforeninger og mot å streike. Slike rettigheter ble først anerkjent etter lang og hardnakket kamp fra arbeiderklassens side, og borgerskapet forsøker stadig å oppheve eller undergrave disse rettigheter så godt de kan. Den viktigste av de borgerlige revolusjoners reformer på dette området er kanskje gjennomføringen av likhet for loven. Det var riktignok bare snakk om formell, juridisk likhet. Men den var av stor betydning fordi den opphevet adelens privilegier og åpnet adgang for borgerskapet til de høyeste embeter i staten.

For det andre ble det under de borgerlige revolusjonene gjennomført konstitusjonelt styre. Den mer eller mindre eneveldige kongemakt ble avskaffet ved opprettelse av republikk, eller innskrenket av skrevne forfatninger eller forfatningsmessige vedtak av riksforsamlinger der representantene var valgt av en større eller mindre del av folket. Disse konstitusjonene inneholdt en del allmenne prinsipper der de borgerligdemokratiske rettigheter ble slått fast – foruten borgerskapets særlige stempel på forfatningene: prinsippet om eiendomsretten. For øvrig innebar de frie forfatningene endring og omorganisering av statsstyret. De tidligere eneveldige regimene ble avløst av et system der statsmakten måtte styre på grunnlag av konstitusjonen. Samtidig ble statsmakten delt – i første rekke mellom den utøvende og den lovgivende makt. Den utøvende makt ble begrenset av en valgt forsamling som hadde beskatnings- og lovgivningsrett eller i det minste betydelig innflytelse på disse områdene. På denne måten fikk borgerskapet direkte del i utøvelsen av den politiske makt samtidig som det konstitusjonelle styre la grunnlag for stabilitet og forutsigbarhet i statsmaktens avgjørelser. Dette siste var ikke minst viktig. De eneveldige regimene hadde til dels vært preget av vilkårlige avgjørelser og enerådige inngrep fra kongemaktens side. Forutsigbarhet, ensartethet i avgjørelsene og sikkerhet mot vilkårlig behandling fra statsmaktenes side er avgjørende forutsetninger for kapitalisten i hans planlegging med sikte på maksimal profitt.

De borgerlige revolusjonene hadde også stor betydning for utviklingen av den nasjonale enhet i de enkelte land. Opphevelsen av alle særrettigheter rammet ikke bare det føydale aristokrati, men rettet seg også mot lokale privilegier som enkelte provinser og byer hadde fra gammelt av. Beskatningsbyrden skulle nå hvile likt, ikke bare på adel og borgerskap, med også på rikenes forskjellige geografiske områder. Samtidig ble forvaltningsapparatene forenklet og gjort ensartet og de forskjellige forvaltningsområdene – for finansvesen, rettvesen, geistlige og militære saker – fikk felles grenser. Av særlig betydning for borgerskapet var gjennomføringen av et enhetlig nasjonalt marked. Indre tollgrenser, bytoller og omsetningsavgifter ble som nevnt fjernet eller sterkt redusert. Kapitalismen kunne ikke utvikle seg under den oppsplitting og lokale partikularisme som preget føydalismen. Kapitalismens utvikling krevde et stort og enhetlig marked og et uniformt lovverk for dette området. Samtidig var det nødvendig å beskytte nasjonenes eget borgerskap mot konkurranse fra andre nasjoners borgerskap. I denne historiske epoken var det bare innenfor nasjonalstatenes rammer at disse forutsetningene kunne oppfylles. Nå fikk staten en helt annen betydning enn tidligere. Mens utbyttingen under føydalismen foregikk lokalt, hadde borgerskapet i prinsippet hele landet som operasjonsfelt. Mens den typiske føydale eiendom var knyttet til det enkelte gods, var den borgerlige eiendom rørlig eiendom. Behovet for et nasjonalt marked, en enhetlig lovgivning og ikke minst for en beskyttelse av den rørlige eiendom forutsatte at maktapparatet ble organisert på et nasjonalt og ikke bare et lokalt grunnlag. De borgerlige revolusjonene innebar et stort skritt framover i utviklingen av nasjonene. Selv om flere av nasjonalstatene var oppstått tidligere, ble de konsolidert av de borgerlige revolusjoner. Følelsen av nasjonal tilhørighet og framveksten av patriotisme i moderne forstand er også langt på vei resultat av den borgerlige revolusjon. De franske tropper gikk under revolusjonskrigene til angrep under det karakteristiske hærropet «Leve nasjonen!»³

Revolusjonsbegrepet

De borgerlige revolusjonene oppviser store variasjoner med hensyn til bakgrunn, forløp og resultater. De momenter som er trukket fram ovenfor, er ikke ment som noen slags gjennomsnittsbeskrivelse, men mere som en framheving av visse vesentlige trekk ved den borgelige revolusjon. I noen land var oppløsningen av føydalismen kommet forholdsvis langt før den borgelige revolusjon brøt ut. Med hensyn til resultatet har det i enkelte land preg av et kompromiss mellom de gamle og de nye herskende klasser, og reformene ble ikke like dyptgripende overalt – i hvert fall ikke i første omgang. Den franske sosialist fra årene før 1914, Jean Jauris, som også var en betydelig historiker, karakteriserer den franske revolusjon som «bredt borgelig og demokratisk» og setter den i motsetning til de amerikanske og engelske revolusjoner som var «snevert borgelige og konservative».⁴

Et annet problem er spørsmålet om voldens betydning og om revolusjonsbegrepet innebærer at omveltningen skjedde svært brått. Ble den borgelige «revolusjon» nødvendigvis gjennomført med vold? Alle de store borgelige revolusjonene var voldelige revolusjoner der enten krig eller borgerkrig eller begge deler var nødvendige for revolusjonens seier. Det gjelder de engelske, amerikanske og franske revolusjoner og det gjelder revolusjonene i begynnelsen av vårt århundre – «ungtyrkernes» revolusjon i 1908, den kinesiske revolusjon i 1911 og revolusjonene i Russland i 1905 og februar 1917. Men den reformperiode som representerer overgangen fra føydalismen til en utviklet kapitalistisk produksjonsmåte, foregikk mange steder under mindre dramatiske omstendigheter. I alle tilfelle var en oppblussing og skjerping av klassekampen knyttet til perioden med de borgelige revolusjoner. Det var heller ikke slik at denne perioden nødvendigvis var svært kort. Dette var heller ikke Marx oppfatning. I det sitatet vi allerede har bragt fra forordet Til Kritikk av den politiske økonomi, snakker Marx om «en epoke med sosial revolusjon». Han sier videre at «den uhyre overbygning (velter) langsommere eller hurtigere om». (mine uthevn, ÅE).

Den borgerlige revolusjons epoke kunne strekke seg over mange tiår – ja, hundre år. Eller det kunne være slik at den borgerlige revolusjon trengte en utfylling og fullføring som først kom på et langt senere tidspunkt.

Således var parlamentsreformen av 1832 og opphevelsen av kornlovene i 1846 en viktig utfylling av den engelske revolusjon på 1600-tallet. Den borgerlige revolusjon er her omtalt som en sosial revolusjon. Enkelte vil kanskje stusse og spørre om ikke f. eks. den franske revolusjon i første rekke var et politisk fenomen. Er ikke revolusjoner knyttet til «den politiske sfære»? Dreide det seg ikke om en kamp om den politiske makt – en klassekamp om statsmakt? Det gjorde det selvfølgelig. Det er likevel for snevert å betrakte den borgerlige revolusjon utelukkende eller først og fremst som en politisk revolusjon. Hovedmotsigelsen under den borgerlige revolusjon i dens klassiske utgave var motsigelsen mellom et aristokrati som representerte det gamle samfunnet – et føydalsamfunn eller et «Ancien Regime» med betydelige føydale rester – på den ene side, og et framstormende borgerskap som representant for nye kapitalistiske produksjonsforhold på den annen side. Denne kampen gjaldt ikke bare spørsmål om endringer i de politiske eller rettslige institusjoner, men gikk på avgjørende endringer i selve produksjonsforholdene.

Det grunnleggende ved den borgerlige revolusjon var forandringene i produksjonsforholdene. Restene av livegenskapen og andre føydale levninger ble fjernet. Den institusjonelle ramme ble lagt til rette for et lønnsarbeidersystem basert på frie kontrakter mellom arbeidskjøper og arbeidsselger. Eiendomsbegrepet fikk et nytt og «renere» innhold – tilpasset de nye borgerlige produksjonsforhold. Eiendomsforholdene ble avkledd førkapitalistiske former som hindret full og fri utnyttelse av så vel fast som rørlig eiendom. Betydelige endringer i eiendomsforholdene var også gjerne forbundet med de borgerlige revolusjonene i og med ekspropriasjon av kirkegods og annen aristokratisk eiendom. De borgerlige revolusjoner som i sitt vesen sosiale revolusjoner synes for øvrig å være i tråd med Marx egen begrepsbruk, for eksempel i det sitatet som er brakt fra forordet tilKritikk av den politiske økonomi. Når dette er sagt, er det grunn til å understreke betydningen av omveltningene i de politiske og rettslige institusjonene som gjorde det mulig for borgerskapet å utøve sitt klasseherredømme.

Innvendinger mot begrepet om den borgerlige revolusjon

Det er fra forskjellig hold reist en del innvendinger mot det revolusjonsbegrep som er behandlet her. Noen av disse skal nevnes og kommenteres ganske kort.

1) Disse revolusjonene representerte ingen overgang fra føydalisme til kapitalisme fordi det var ikke føydalisme før revolusjonen og ikke kapitalisme etterpå⁵. Denne innvendingen er dels begrepsmessig, dels reell. Det blir på den ene side hevdet at begrepet «føydalisme» må reserveres som betegnelse på personlige relasjoner mellom lensherre og vasaller i middelalderen og de institusjoner som knyttet seg til disse. Begrepet gis et rent juridisk innhold. Denne innvendingen har mer semantisk enn faghistorisk interesse. Innenfor marxismen har føydalismebegrepet hevd som et økonomisksosialt begrep, som betegnelsen på en historisk produksjonsmåte. Det viktigste spørsmålet er derfor om man er enig om hvordan samfunnsforholdene var før revolusjonen og om revolusjonen endret på disse og eventuelt hvilken betydning dette hadde. Heller ikke på dette området hersker det enighet.

Engelskmannen Cobban mener f.eks. at de føydale og seigneuriale rettighetene i det gamle franske samfunnet ikke var annet enn en «formålsløs overlevning».⁶ Cobban står riktignok nokså alene om akkurat det standpunktet. Samtidig hevdes det – også av Cobban – at revolusjonen ikke representerer overgangen til kapitalisme fordi det ikke eksisterte kapitalisme i tiden etter revolusjonen. Cobban refererer til Frankrike. Slik han uttrykker seg, tar han selvfølgelig feil. Det eksisterte kapitalisme i Frankrike både før og etter revolusjonen – spørsmålet er når kapitalismen ble den dominerende produksjonsmåte. Når er det at kapitalistiske produksjonsforhold dominerer og preger de økonomiske og sosiale forhold i samfunnet? Marx identifiserer denne perioden med framveksten av den moderne storindustri. Det er riktig nok at den industrielle revolusjon i Frankrike ikke skjøt fart før flere tiår etter revolusjonen – under det annet keiserdømme, altså i 1850–60 årene. Den industrielle revolusjonen i England ble for øvrig påbegynt først i siste halvdel av 1700-tallet, bortimot hundre år etter avslutningen av den engelske revolusjon. Cobban mener altså at når industrialiseringen ikke fulgte umiddelbart etter revolusjonen, så er det ingen sammenheng til stede. Men det er klart at det kan være en sammenheng mellom to begivenheter selv om de ikke følger umiddelbart på hverandre i tid. Revolusjonen feide vekk restene av de føydale eiendoms- og produksjonsforhold, og la på den måten grunnlaget for en videre utvikling av kapitalistiske produksjonsforhold. At det ennå tok tid før den kapitalistiske produksjonsmåte ble den dominerende, motbeviser ikke revolusjons borgelige innhold eller at revolusjonen var nødvendig for at kapitalismen skulle kunne utvikle seg videre.

2) Revolusjonene var ikke – eller i hvert fall ikke først og fremst – borgerlige revolusjoner, de var demokratiske revolusjoner. Dette er synet til bl.a. den amerikanske historikeren Palmer⁷. Denne innvendingen avslører for det første en uenighet om hva som var det mest fundamentale: overgangen fra en produksjonsmåtes dominans til en annen og det nye klasseherredømmet som fulgte med dette, eller reformer i de rent politiske institusjonene. Dessuten opererer dette synet med et helt abstrakt begrep om demokrati. Men vi må spørre: demokrati for hvem? Var det slik at demokratiet kom alle til gode? Den innskrenkede stemmeretten og mangelen på organisasjonsfrihet og streikerett viser svært godt klassepreget til de demokratiske reformene – det var demokrati for borgerskapet som ble innført. Men derfor blir det galt å snakke om en allment demokratisk revolusjon. De demokratiske reformene utgjorde bare en del av og et ledd i de borgerlige revolusjonene.

3) Revolusjonene var ikke borgerlige fordi det var ikke borgerskapet som ledet dem. Det var for eksempel få næringsdrivende eller kapitalister som satt i de revolusjonære forsamlingene.

Dette er også en innvending Cobban har gjort gjeldende for den franske revolusjon.⁸ Men det er jo ikke det saken gjelder. Alle klasser har sine talsmenn, sine ideologer og politikere. Kapitalistene behøvde ikke selv sitte i de revolusjonære forsamlingene eller regjeringene så lenge disse førte en politikk som var i deres interesse. En annen sak er det at det var en god del kapitalister i de franske revolusjonære forsamlingene og de var dessuten dels organisert i egne politiske klubber. Den indirekte innflytelse de hadde ved valgene til disse forsamlingene var enda større. Men kriteriet på om en revolusjon er en borgerlig revolusjon, må først og fremst søkes i revolusjonens resultater. Førte revolusjonen til endringer i samfunnet som var i borgerskapets klasseinteresser? Ble det gamle samfunnets produksjons- og eiendomsforhold omdannet slik at hindringene for en fri utfoldelse av produksjon og omsetning på et kapitalistisk grunnlag forsvant? Kort sagt: Ble veien åpnet for kapitalismens fri utfoldelse? Videre: Ble borgerskapets klasseherredømme sikret gjennom egnede endringer i de politiske institusjoner – frie forfatninger, representative forsamlinger, stemmerett til borgerskapet (men ikke til lavere klasser) osv.? Det er slike spørsmål vi må stille når vi ønsker å vurdere revolusjonenes karakter og innhold.

Rent umiddelbart kan det synes som om begivenhetene i Norge i 1814 har lite å gjøre med begrepet om borgerlig revolusjon slik det her er definert. Kan man overhodet snakke om føydalisme eller føydale rester i Norge omkring år 1800? Adelen i Norge var ubetydelig og hadde få og lite vesentlige privilegier. Den hadde praktisk talt ingen administrativ funksjon og overhodet ingen militær funksjon. Det fantes ingen godsdrift med føydal utbytting i tradisjonell forstand. De norske bønder var fri fra den type bånd vi gjerne forbinder med føydalisme. Det fantes selvsagt utbytting i form av skatteflåing, renteutsuging og – for leilendingene – landskyld og andre avgifter til jordeieren. Men fra siste halvdel av 1600-tallet ble stadig flere bønder selveiere, og omkring 1814 var omkring 2/3 av jorda i Norge selveierjord. Trolig bortimot den samme andelen av oppsitterne var selveiere. Det var ellers forholdsvis liten sosial forskjell mellom bygselmannen og den selveiende bonde, noe som i 1814 ga seg uttrykk i at begge grupper fikk stemmerett på like fot. Den tallrike underklassen av tjenere og husmenn på landsbygda var underkastet utbyttingsformer av mer «føydal» karakter, f.eks. arbeidsplikten for husmennene og tilløp til stavnsbånd for tjenerskapet. Uansett hvilke begreper man vil bruke om produksjonsforholdene i jordbruket på den tiden, er det klart at de må karakteriseres som førkapitalistiske.

Det samme gjelder innenfor håndverkvirksomheten. Den økonomiske politikk og lovgivningsvirksomhet bar fortsatt preg av merkantilisme. Det eksisterte en rekke monopoler og privilegier som begrenset den frie næringsvirksomheten. Det var dels tale om byprivilegier – viktigst her var innskrenkninger i retten til å drive handel til personer med borgerskap i byene. Det var laugsprivilegier og andre privilegier som la bånd på fri utøvelse av næringsvirksomhet, f.eks. det viktige sagbruksprivilegiet. Odelsretten kan også betegnes som et slags privilegium – en bestemmelse som hemmet fri omsetning og utnyttelse av en viktig produksjonsfaktor som jorda. Motsvarigheten til særrettighetene under merkantilismen var byrdene eller pliktene som påhvilte enkelte samfunnsgrupper. Bøndene hadde kjøreplikt for bergverkene, de hadde plikt til vedlikehold av veiene og skyssplikt. En del av dette var riktignok betalt arbeid. Selve produksjonssystemet i jordbruket medførte mange steder hevdskapte plikter som begrenset den fri utnyttelsen av jorda. Der det ennå fantes teigblanding, var det således dyrkningstvang og enkelte steder delvis fellesdrift. Det eksisterte som nevnt også bestemmelser som innebar tilløp til stavnsbånd for de lavere klasser. Man måtte ha pass for å reise innenlands og presteattest for å slå seg ned på fremmed sted. Det var forordninger som påbød årsfeste for tjenestefolk og nektet dem å flytte til et annet sogn så lenge de kunne få arbeid i sitt eget. Slike bestemmelser ble riktignok lite respektert. Men i den grad de ble håndhevet, bidro de til å hindre arbeidskraftens mobilitet. På tilsvarende vis la rentegivningen begrensninger på pengekapitalens mobilisering. Selv om de føydale rester var langt færre og mindre betydelig her til lands, hadde altså produksjonsforholdene i Norge en rekke trekk felles med produksjonsforholdene i andre europeiske land forut for de borgerlige revolusjoner. Det eksisterte en lang rekke hindringer for en fri utnyttelse av produksjonsfaktorene – enten det dreide seg om jord, arbeidskraft eller kapital i forskjellige former. Mangelen på et aristokrati og på føydale utbyttingsformer i tradisjonell forstand ga imidlertid produksjonsforholdene i Norge en særegen karakter. Hvordan man skal karakterisere den norske samfunnsformasjonen på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, er et problem for seg. Det er da heller ikke nødvendig å løse dette problemet for å kunne si noe om den borgerlige revolusjon i Norge. For det formålet skulle det være tilstrekkelig å bli enige om at produksjonsforholdene i alt vesentlig var, før-kapitalisliske, men med en stadig voksende kapitalistisk sektor knyttet til de tradisjonelle utenriksnæringene – trelasthandel, bergverksdrift, fiskehandel og skipsfart. Overgangen fra en samfunnsformasjon dominert av før-kapitalistiske produksjonsforhold til en utviklet kapitalisme måtte innbære en omdanning så vel av produksjonsforholdene som av den overbygning som var tilpasset den tradisjonelle samfunnsformasjonen. Denne omdanningseller overgangsperioden er det naturlig å kalle for den borgerlige revolusjons epoke i Norge. Det kan være fruktbart forsøksvis å regne med at denne epoken strekker seg fra 1814 til 1905 eller årene like etter. Den innledes med opprettelsen av Norge som en selvstendig stat og innføringen av konstitusjonelt styre. Den fortsetter med en gradvis liberalisering av næringslovgivningen og en serie demokratiske reformer. Epoken avrundes med unionsoppløsningen i 1905 og konsesjonslovgivningen fra årene umiddelbart etter.

Ved en vurdering av begivenhetene i 1814 er det ikke nok å begrense seg til å se på selve grunnlovsverket. Eidsvoldsmennene hadde dårlig tid. Det gjaldt å stille svenskene og deres støttespillere blant stormaktene ovenfor et fait accompli – en etablert statsdannelse der kongevalget var avgjort. Dette måtte skje før Carl Johan rakk hjem fra slagmarkene på Kontinentet for å sette makt bak Kielfredens bestemmelse om Norges overdragelse til den svenske kongen. Den grunnlovgivende forsamling i Frankrike brukte to år på sitt arbeid. Riksforsamlingen brukte seks uker. En rekke spørsmål av stor prinsipiell rekkevidde måtte utsettes til behandling på et av de første ordinære storting. Alle vanlige lovspørsmål ble således vedtatt behandlet av en egen lovkomite. Man kan si at begivenhetene i 1814 aktualiserte eller nødvendiggjorde behandlingen av en rekke spørsmål av betydning for vår problemstilling. Det er derfor nødvendig å se 1814 og årene umiddelbart etter i sammenheng.

Produksjonsforholdene

La oss først ta for oss produksjonsforholdene. Representerte 1814 noe avgjørende skille eller vendepunkt i norsk historie når det gjelder endringer i produksjonsforholdene? Vi må da for det første se på eiendomsforholdene, sosiale institusjoner knyttet til eiendomsforholdene og selve eiendomsbegrepets status – for det andre på næringspolitikken og næringslovgivningen. Når det gjelder eiendomsstruktur og eiendomsforhold, kan vi straks slå fast at det ikke umiddelbart skjedde vesentlige endringer i 1814 eller som følge av begivenhetene det året. I hvert fall ikke dersom vi sammenligner med resultatet av enkelte andre borgerlige revolusjoner, for eksempel den franske fra 1789. Mange bedrifter og eiendommer skiftet eier under den økonomiske krise i tiden etter Napoleonskrigene. Men dette hadde ikke noe med 1814 å gjøre. Produksjonsforholdene på landsbygda endret seg lite – med et unntak jeg skal komme tilbake til. Tvert imot ble husmannsvesenet befestet og utvidet som følge av befolkningsveksten i tiden etter 1814. På enkelte punkter hadde likevel 1814 en viss betydning i vår sammenheng. For det første ble prinsippet om eiendommens sikkerhet slått fast i Grunnloven. Konstitusjonskomiteen uttalte at den under sitt arbeide hadde «havt stadigt Hensyn til den borgelige Friheds Betryggelse. Ejendommenes Sikkerhed og Rettighedernes muligste Lighed».⁹ I Grunnloven ble rett til full erstatning ved ekspropriasjon fastslått. (§ 105 i den redigerte grunnlov). For det andre har vi spørsmålet om det benefiserte godset. Det dreide seg om rester av kirkegods fra før reformasjonen som nå ble bestyrt av staten og bygslet ut til leilendinger. Ved behandlingen av hva som skulle gjøres med det benefiserte godset, kan det se ut som om Riksforsamlingen brøt med tidens borgerlige prinsipper om næringsfrihet og eiendomsrett. Man skulle kanskje vente at Riksforsamlingen hadde gått inn for salg av disse eiendommene. Dette ville for øvrig vært i tråd med gamle bondekrav og også med krav som ble stilt til Riksforsamlingen fra bondehold i 1814. Det var stor strid om dette i Riksforsamlingen, men grunnlovsvedtaket på dette punkt bestemte bare at inntektene av det benefiserte godset skulle «anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysnings Fremme». Dette ble vedtatt med 69 mot 40 stemmer.¹⁰

Behandlingen av denne saken i Riksforsamlingen og avstemningen der kan imidlertid ikke uten videre tas som uttrykk for motstand mot salg. Forslagene om salg inneholdt nemlig bestemmelser om at salgssummene skulle benyttes som en del av grunnlaget for det nye pengevesen som måtte etableres. Avstemningsresultatet må snarere tas som uttrykk for motstand mot denne delen av forslaget. Spørsmålet om salg eller fortsatt bygsling ble i virkeligheten utsatt til behandling på det første storting.11 Dette spørsmålet kom til å bli et av de store stridsspørsmål på de første stortingene etter 1814. Både prinsipper og interessespørsmål var involvert, og diskusjonen viser at det fantes atskillig før-liberalistisk tankegods hos enkelte av stortingsrepresentantene. Det hele endte imidlertid med at det i 1821 med stort flertall ble vedtatt å selge det benefiserte godset og all annen statseiendom med visse unntak. Jacob Aalls uttalelse i stortingsdebatten er trolig representativ for flertallets prinsipielle syn:

Den liberale Aand, der hersker i vor senere Lovgivning, søger ved alle Leiligheder at udrydde Feudalismens Spor og at sikre Landets Indvaanere en tryg og fuldkommen Besiddelse af deres Eiendomme.¹²

Også ved spørsmålet om måten salget skulle foregå på kan man si at liberalistiske prinsipper seiret idet det ble vedtatt salg på auksjon og ikke til takst. Hensynet til statens inntekter falt her passende sammen med det prinsipielle aspektet. Det er altså neppe grunnlag for å betrakte Riksforsamlingens avgjørelse om det benefiserte godset som en begrensning i dens anvendelse av generelle borgerlige prinsipper, selv om det åpenbart var delte meninger om dette spørsmålet. Det er mer naturlig å se det slik at spørsmålet om hva som skulle skje med det benefiserte godset ble ytterligere aktualiserte av begivenhetene i 1814 og at beslutningen om salg i 1821 kom som en – i hvert fall indirekte – følge av det som skjedde dette året. Under denne synsvinkel kom begivenhetene i 1814 til å påskynde utviklingen av den borgerlige revolusjon med hensyn til jordeiendomsforholdene i landet. Og så rent ubetydelig var dette ikke. Det dreide seg tross alt om omkring 20 % av landets jord.

Næringspolitikken

Så til næringspolitikken. Hvordan skal 1814 plasseres i det bildet? Den store reformperioden i siste halvdel av 1780 årene var av stor betydning. I Danmark ble stavnsbåndet for festebøndene opphevet og hoveriet avskaffet. Men også for Norge innebar reformperioden store endringer. Monopoler ble opphevet, handelskompanier oppløst, handelen på Finnmark og Island frigitt. «Monopoltvangen løsner», er Sverre Steens karakteristikk av denne tiden.¹³ Det ble også vedtatt lettelser i handelen, lavere tollsatser, opphevelse av innførselsforbud og av nesten alle utførselsforbud. Laugstvangen ble brutt i mange håndverk og regjeringen søkte å avvikle støttetiltak overfor industriell virksomhet. Lovgivningen for de enkelte næringer gjennomgikk også endringer i liberalistisk retning – det gjaldt særlig for fisket og skogsdriften. Kvantumsbegrensningene på sagbruket ble opphevet. I sum innebar næringslovgivningen under reformperioden etter 1784 et veldig skritt framover. En rekke hindringer for utviklingen av produktivkreftene var ryddet av veien. Men det er viktig å være klar over begrensningene. Handelen på Grønland og Færøyene var ennå ikke fri og det eksisterte også enkelte innskrenkninger på den oversjøiske handelen. Den innenlandske omsetning var fortsatt inngjerdet av en rekke reguleringer og forbud. Byprivilegiene sto ved lag – dels en rekke andre særrettigheter for byer og enkeltpersoner, ikke minst sagbruksprivilegiene. Selv om laugstvangen var innskrenket, var ikke laugene opphevet og det hendte til og med at det ble dannet nye. Staten hadde ikke greid å kvitte seg med sine industrielle anlegg i Norge og det var ingen gjennomført frihandel. Det var langt igjen til full frihet innen handel og næringsvirksomhet. Denne frigjøringen ble først fullført med næringslovgivningen fra 1840årene og utover. Først med håndverksloven av 1839, handelsloven av 1842 og opphevelsen av sagbruksprivilegiene i 1854 (gjeldende fra I 860) slo liberalismen definitivt gjennom i Norge. 1 1842 ble det også vedtatt en liberalere tolltariff. Den siste rest av byprivilegier ble for øvrig først opphevet i 1880-årene. Da ble også renten satt fri.

1814 og årene umiddelbart etter utgjør likevel et viktig stadium i utviklingen av en liberalistisk næringspolitikk. For det første ble prinsippet om næringsfrihet slått fast i Grunnloven, riktignok i temmelig utvannet form. § 101 i den redigerte grunnlov kom til å lyde:

Nye bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstædes nogen for Fremtiden.

Det ble på Riksforsamlingen fremmet forslag om opphevelse av alle også eksisterende monopoler og privilegier etter sju år, men det endte med at dette spørsmålet ble utsatt til behandling på det første storting.¹⁴ Prinsippet om næringsfrihet inneholdt altså betydelige begrensninger. Det var ikke rettet mot generelle innskrenkninger og spørsmålet om hva som skulle gjøres med de eksisterende privilegier ble utsatt. Det er i denne sammenhengen av interesse at en del av den argumentasjon Jacob Aall anførte til forsvar av de eksisterende privilegiene, var at disse var arvet eller kjøpt «i Haab om uforkrænket Nydelse deraf». En opphevelse av privilegiene ville være en berøvelse av «Rettigheder». Jacob Aall antydet med andre ord at privilegiene var en form for eiendom, som man ikke uten videre «ved et Magtsprog og uden Prøvelse» kunne berøves.¹⁵ Et tilsvarende syn på privilegiene finner vi innenfor det franske borgerskap under den franske revolusjon, og det lå til grunn for kravet om at privilegiene – eller i hvert fall en del av dem – måtte innløses eller erstattes. Etter slike linjer kom også privilegienes forsvarere til å argumentere i Norge i tiden etter 1814.¹⁶ I virkeligheten hadde vi her å gjøre med et sammenstøt mellom to «hellige» prinsipper – prinsippet om næringsfrihet og prinsippet om eiendomsrett. At Riksforsamlingen mente at disse spørsmål krevde nærmere utredning og utsatte saken, var derfor ganske naturlig. Det er likevel klart at det var av stor betydning at prinsippet om næringsfrihet som sådan ble grunnlovfestet. Det fikk dermed status av et overordnet prinsipp i selve statsforfatningen og kom til å nyte godt av Grunnlovens alminnelige prestisje. Det kunne brukes – og kom til å bli brukt – som brekkstang av de liberalistiske krefter ut gjennom hundreåret.¹⁷

Allerede på de første storting etter 1814 ble det vedtatt lover som utvidet næringsfriheten. Det er som nevnt naturlig å se denne lovgivningen i direkte sammenheng med det som skjedde i 1814 – både som en følge av det prinsippvedtaket som da ble fattet, og som en konsekvens av bøndenes sterke stilling i det politiske systemet som ble etablert i 1814. De hadde større muligheter enn før til å utøve press mot privilegier som hindret deres fri næringsvirksomhet. Det første ordentlige storting vedtok i 1816 en brennevinslov som tillot enhver bonde med matrikulert jord å brenne brennevin. Samtidig ble det imidlertid vedtatt forbud mot innføring av brennevin fra utlandet, så noe konsekvent uttrykk for økonomisk liberalisme kan vi ikke snakke om i denne forbindelse. Samme år ble det vedtatt en ny sagbrukslov (sanksjonert 1818) som blant annet ga bøndene rett til å sage sitt eget tømmer for salg også utenfor bygda. Dette innebar en viss innskrenkning i sagbruksprivilegiene, men ikke noe avgjørende brudd med privilegiepolitikken på dette området. Ellers representerte grunnleggelsen av pengevesenet et brudd med merkantilistisk politikk. Man skulle kanskje tro at de strenge krav til seddeldekning og overhode statens forholdsvis betydelige rolle ved dannelsen og driften av Norges Bank betydde et brudd med liberalistiske prinsipper. Men dette er en misforståelse. Tvert i mot har liberalismen tradisjonelt oppfattet et stabilt pengevesen som en forutsetning for at Adam Smiths «usynlige hånd» skulle kunne virke tilfredstillende. Pengenes rolle var i første rekke å fungere som målestokken i det økonomiske system, og denne målestokk måtte være uavhengig av de økonomiske fenomeners omskiftelige tilværelse. Det var dermed til syvende og sist statens ansvar å opprettholde en stabil pengeverdi – akkurat som det var myndighetenes ansvar å organisere politi, rettvesen og andre oppgaver innenfor rammen av «nattvekterstaten». Det kan også nevnes andre stortingsvedtak som utgjør ledd i etableringen av borgerlige eiendomsforhold og kapitalistiske prinsipper for utnyttelse av produksjonsfaktorene. Det gjelder f.eks utskiftningsloven av 1821 og opphevelsen i 1818 av forordningen om de eiendomsløses binding til hjemstedssognet. Prinsipielt var disse bestemmelsene svært viktige. Men de hadde forholdsvis liten praktisk betydning. Utskiftningsloven fordi staten ikke fulgte opp med økonomisk støtte til gjennomføringen av utskiftninger. Opphevelsen av forbudet mot å forlate hjemstedssognet var nærmest bare en juridisk tilpasning av de rådende forhold i og med at dette forbudet sjelden ble håndhevet. For øvrig ble plikten til å la seg feste og ordningen med «presteattest» opprettholdt. Plikten til kjøring og leveranser av trekull til bergverkene ble også opphevet. Men heller ikke denne bestemmelsen hadde vært særlig mye benyttet de siste årene. Både behandlingen av prinsippet om næringsfrihet i Riksforsamlingen og flere av de eksemplene som er nevnt på liberalistisk næringslovgivning i årene umiddelbart etter 1814, viser klart et begrenset gjennombrudd – det vil si, vi kan knapt snakke om noe virkelig gjennombrudd før flere tiår senere. Liberalistiske og anti-liberalistiske tendenser brytes.

I 1818 ble det således vedtatt en ny handelslov som skjerpet kravene til handelsborgerskap. Det ble også vedtatt en meglerlov som krevde eksamen og bevilgning for å drive meglerforretning. Skyssplikten ble opprettholdt, selv om friskyssen riktignok ble praktisk talt opphevet. En annen viktig begrensning i prinsippet om næringsfrihet og eiendomssikkerhet må kommenteres. Det gjelder Grunnlovens bestemmelser om odel og åsete. Odels- og åsetesretten bidro til å konservere jordeiendomsforholdene blant de norske selveierne, hemmet gårddeling og bidro til å opprettholde en forholdsvis sterk og uavhengig bondestand. Men ut fra en konsekvent borgerlig tankegang måtte odelsretten være et onde. Den skapte usikre eiendomsforhold for kjøpere av odelsjord og innebar en sterk innskrenkning av omsetning av jord. Som kjent er odelsretten gjeldende den dag i dag. For så vidt kan man si at den borgerlige revolusjon aldri fullt ut er blitt fullført i Norge. Hvilken betydning bevarelsen av odelsretten har hatt for jordeiendomsforholdene her til lands, er et annet spørsmål. Det kan pekes på virkninger i retning av lave jordpriser, svekkelse av jordbrukskreditten og liten investeringslyst. På den annen side var jorda i Norge neppe særlig attraktiv som investeringsobjekt på grunn av de spesielle topografiske og klimatiske forhold her til lands. Når det gjelder skogeiendomsforholdene, er det sannsynlig at odelsretten har hatt en forholdsvis større betydning – mesteparten av skogen i Norge har tradisjonelt vært i bondeeie.

Borgerlig-demokratiske rettigheter

Så til omveltningene på det politiske og rettslige området. Avskaffelsen av eneveldet og vedtagelsen av en liberal konstitusjon etter mønster av andre konstitusjoner skapt i tiden omkring den store franske revolusjon betydde et grunnleggende brudd med det tidligere politiske system. Konstitusjonen slo med visse forbehold fast en rekke borgerlig- demokratiske rettigheter: trykkefrihet, religionsfrihet og rettssikkerhet. Sikkerhet for eiendom er allerede nevnt. Slike bestemmelser var uttrykk for gjennomslag for en liberal ideologi blandt de ledende samfunnsklasser. Denne ideologi bunnet igjen i et vesentlig behov for den tidens borgerskap, ikke bare for fri handel og fritt næringsliv, men også for en stat der det ikke hersket vesentlig grad av vilkårlighet. Borgerskapet hadde behov for sikkerhet mot vilkårlig behandling fra myndighetene. Ensartethet i avgjørelsen fra statsmaktens side var en forutsetning for den fri konkurranse og for den forutsigbarhet som er et grunnvilkår for kapitalakkumulasjonens trivsel. Oppbyggingen av et konstitusjonelt vern mot despoti og vilkårlighet var derfor et viktig element i forfatningene fra denne tiden – ofte undervurdert av senere tiders historikere. Nå var det riktignok slik at de borgerlig-demokratiske rettighetene på en del områder i praksis var gjennomført mot slutten av det dansk-norske eneveldet. Men man hadde ingen konstitusjonelle garantier mot vilkårlig tilsidesettelse av dem. Innskrenkningene i trykkefriheten på 1700-tallet, som var blitt gjentatt så sent som i 1799, og den beryktede «husinkvisisjonen » i 1812 var talende og ganske aktuelle eksempler på dette. Innskrenkningene og forbeholdene i de liberale prinsipper i Grunnloven var ikke av en slik karakter at de brøt eller vesentlig svekket grunnlovsfedrenes hevding av de borgerligdemokratiske rettighetene.

Den klareste eksplisitte innskrenkning gjaldt § 2 om religionsfriheten, som utelukket jøder, jesuitter og munkeordner. Jens Arup Seip har argumentert for at dette dels var uttrykk for ønske om å sikre den liberale konstitusjon mot det man antok var fiender av friheten: «Paragrafen om jesuitter og munker er derfor ikke å betrakte som en innskrenkning i den liberalisme som preget Grunnloven, men som et utslag av den» ¹⁸. Noe tilsvarende kan sies om trykkefrihetsparagrafen, som fikk en utformning som kunne tolkes – og periodevis er blitt tolket – temmelig innskrenkende. Også kongemaktens forholdsvis sterke stilling i Eidsvollsgrunnloven er et uttrykk for den tids liberalisme. Det var en vanlig oppfatning at den politiske frihet forutsatte deling av statsmakten – det gjaldt å balansere mellom «despoti» og «anarki», mellom enevelde og folkelig maktutøvelse.

En del rettigheter ble ikke omtalt av Grunnloven, for eksempel organisasjonsog forsamlingsfriheten. I denne liberalismens tidlige periode var organisasjoner forbundet med korporasjoner, laugsvesen og monopoler. Og selv om Grunnloven ikke avskaffet slike institusjoner, ville det vært stikk i strid med den liberale ånd å vedta noe som kunne oppfattes som en konstitusjonell legitimering av dem. Utelatelsen av dette element, som vi i dag forbinder med de borgerligdemokratiske rettighetene, var da også helt i tråd med andre konstitusjoner fra denne tiden, for eksempel den franske av 1791 som heller ikke garanterte forsamling eller organisasjonsfrihet.

Borgerlig likhet

Spørsmålet om borgerlig likhet er et annet grunnleggende borgerlig prinsipp. Utfallet av striden om den norske adel er derfor av særlig interesse. Konstitusjonskomiteen i Riksforsamlingen foreslo som en av grunnsetningene at «Personelle eller blandede arvelige Forrettigheder bør ikke tilstaaes nogen for Fremtiden». Dette ble vedtatt. Men under debatten oppsto det strid om hva som skulle skje med den adel som allerede fantes. Det ble reist forslag som ville innbære at adelen i Norge ville dø ut med de gjenlevende innehavere av adelskap. Dette forslaget ble støttet av en lang rekke talere, men det ble vedtatt å utsette sakens avgjørelse til et senere storting. Allerede i 1816 vedtok Stortinget å avskaffe adelen. Men spørsmålet ble først løst i 1821 etter hard strid med Carl Johan. I tillegg til forbudet mot «arvelige Forrettigheder» ble det vedtatt bestemmelser som tok sikte på ytterlige å sikre den borgerlige likhet. Kongen skulle ikke kunne gi rang, titler eller ordener som var arvelige, som fritok «for statsborgernes fælleds Pligter og Byrder» eller medførte «fortrinlig Adgang til Statens Embeder». (8 23 i den redigerte grunnlov). I denne sammenhengen kan også nevnes § 108 som bestemte at «Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideicommisser maae for Eftertiden oprettes.»

Et annet spørsmål av betydning for prinsippet om borgerlig likhet gjaldt verneplikten. Prinsippet om allmenn verneplikt ble som kjent fastslått i Grunnloven. Men det ble bestemt at det første ordentlige storting skulle kunne avgjøre hvordan dette prinsippet skulle anvendes og det ble uttrykkelig åpnet mulighet for at det skulle kunne innskrenkes. Inntil videre skulle gjeldende bestemmelser fortsatt være i kraft. Allmenn verneplikt ble ikke gjennomført før i 1854.

Gjennomføringen av prinsippet om borgerlig likhet var et viktig element i de klassiske borgerlige revolusjoner. Det hang nært sammen med spørsmålet omnæringsfrihet, som den gang først og fremst hadde karakteren av bekjempelse av privilegier på det økonomiske området. Prinsippet om borgerlig likhet dreide seg om kampen mot stands- eller gruppeprivilegier i det hele tatt. Denne kampen hadde naturligvis begrenset betydning i et land der det praktisk talt ikke fantes adel, standsprivilegiet eller enerett for noen samfunnsgruppe til å inneha embeter. Likevel viser striden med Carl Johan. Senere at spørsmålet om adelen slett ikke var noen selvsagt sak. Når det gjaldt bestemmelsen om allmenn verneplikt, kan det samme sies her som i forbindelse med grunnlovsparagrafen om næringsfrihet. Det faktum at prinsippet ble fastslått i Grunnloven ble et våpen i hendene på de som i de følgende år ønsket å gjennomføre det i praksis. Grunnlovsvedtaket antesiperte den løsning som måtte komme til å bli resultatet på litt lengre sikt. Men når det tok 40 år før dette skjedde, viser det klart en begrensning i gjennomføringen av det borgerlige likhetsprinsipp.

Stemmeretten

Grunnloven inneholdt også bestemmelser om statsforfatningen. Også denne delen hentet elementer fra forskjellige av revolusjonstidens forfatninger. Den bygde på prinsippene om folkesuverenitet og maktfordeling, opprettet en folkerepresentasjon med rett til å utskrive skatter, bevilge penger, delta i lovgivning osv. I spørsmålet om stemmeretten skilte den som de fleste andre av tidens forfatninger mellom såkalte «aktive» og «passive» borgere dvs. mellom eiendomsbesittere og eiendomsløse. Uttrykket «aktiv borger» ble benyttet i Riksforsamlingen på Eidsvoll.¹⁹

Stemmerettsbestemmelsene inneholdt likevel et moment som bygde på det gamle samfunnets sosiale kategorier. Stemmerett ble ikke gitt etter inntektskriterier eller etter hvor mye man betalte i skatt slik som f. eks. sensurbestemmelsene i den franske konstitusjonen av 1791. Dette ville vel i prinsippet passet best til et kapitalistisk samfunn med utbredt pengeøkonomi – bestemmelsene ble da også senere tilpasset endringer i samfunnsutviklingen i en slik retning. I steden ble stemmeretten i 1814 gitt til bestemte grupper av befolkningen – i prinsippet utvilsomt et standselement i forfatningen. Men dette er av underordnet betydning. For det første inneholdt stemmerettsreglene en bestemmelse som pekte i retning av sensurprinsippet ved at eiere av hus til en viss verdi oppnådde stemmerett selv om de ikke tilhørte noen av de utvalgte befolkningseller samfunnsgruppene. I virkeligheten ble stemmeretten gitt til eiendomsbesittere. Med to mindre forbehold: Det kunne tenkes embetsmenn og borgere uten formue eller annen eiendom som var stemmerettsgivende, og det kunne tenkes formuende personer som ikke tilhørte noen av de utvalgte samfunnsgrupper og som heller ikke hadde eget hus til tilstrekkelig verdi til å oppnå stemmerett. Det kan neppe ha vært særlig mange. Det var da heller aldri på tale at nasjonalforsamlingen skulle bygge på noen form for stenderprinsipp. Bare ett – eller høyst to – av de mange grunnlovsutkastene var inne på slike tanker.

Hvorfor ble ikke borgerlig rett gjennomført fullt ut? På en rekke områder synes det som det eksisterer en motsigelse mellom de allmenne borgerlige prinsipper om likhet og de faktiske bestemmelser som ble slått fast i Grunnloven eller i lovverket i tiden etter 1814. Prinsippet om næringsfrihet var innskrenket ved at odelsretten ble bevart og en rekke gamle privilegier og merkantilistiske forordninger ble opprettholdt. Prinsippet om allmenn verneplikt ble ikke satt ut i livet. Det var en motsigelse mellom folkesuverenitetsprinsippet og stemmerettsbestemmelsene.

Det var begrensninger og innskrenkninger i de borgerlig-demokratiske rettighetene. En del av dette bunner i det alminnelige liberale dilemma – man oppfattet det slik at for å bevare friheten måtte friheten innskrenkes. Det er nevnt hvordan begrensningene i religions- og trykkefriheten kan forstås på denne måten. Men viktigere i denne sammenhengen er motsigelsen mellom borgerskapets allmenne klasseinteresser og de umiddelbare særinteressene til enkeltpersoner og grupper innenfor klassen. Dette ga seg uttrykk i en motsigelse mellom borgerskapets pretensjoner i retning av å hevde allmenngyldigheten av de prinsipper de forfektet og begrensninger i de samme prinsipper når det kom til den faktiske gjennomføringen av dem. For å gi kraft til kampen mot det gamle privilegiesamfunnet måtte borgerskapet utforme allmenne prinsipper. Dette ga dem uimotståelig styrke på det intellektuelle plan, samtidig som borgerskapet kunne appellere til andre ikkepriviligerte samfunnsgrupper. Men samtidig kunne ikke borgerskapet gjøre annet enn å tilpasse prinsippene slik at deres umiddelbare klasseinteresser ble minst mulig skadelidende. Anvendelsen av likhetsprinsippet måtte ikke bryte med klassegrensene, men tvert imot bidra til å befeste dem. Det var aldri snakk om noe sosialt demokrati.

For å konkretisere dette til Norge i 1814 er det nødvendig å se på den tids borgerskaps særegne karakter. Det var på mange måter noe av det som Albert Soboul for franske forhold karakteriserer som «det gamle regimets borgerskap».²⁰ Det var et før-industrielt borgerskap basert på handelskapitalisme og merkantilistisk privilegiepolitikk. Dette borgerskap hadde selv privilegier. De toneangivende menn fra borgerskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll var store bruks- og verkseiere med betydelige næringsprivilegier. De allmenne ideene om næringsfrihet og frihandel hadde nok slått igjennom hos de fleste av dem. De innså hvordan den merkantilistiske reguleringsog privilegiepolitikken hemmet den økonomiske utvikling. Men samtidig var de ikke videre beredt til å ofre sine egne privilegier. Prinsippet om næringsfriheten kom her i konflikt med prinsippet om eiendomsrett – privilegiene ble betraktet som eiendom til ervervede rettigheter. Dette forklarer borgerskapets ambivalens. Knut Mykland betegner i bind 9 avCappelens Norgeshistorie Eidsvollsgrunnloven som «embetsstandens grunnlov».²¹ Han peker på motsetningene mellom embetsmenn og de store bruksherrene i Riksforsamlingen i spørsmål om kongens maktstilling, i forbindelse med stemmerettsreglene og i kampen for å gjennomføre prinsippene om likhet i rettigheter og plikter, herunder også næringsfriheten. Jeg tror Mykland tar feil i sin karakteristikk. Riktignok kan det pekes på motsetningsforhold mellom embetsmenn og handelsaristokrati i Riksforsamlingen både i spørsmålet om selvstendigheten og i de sakene som nettopp er nevnt. Men kan man si at utfallet av disse sakene gikk i borgerskapets disfavør, slik Myklands standpunkt impliserer? Det er for så vidt allerede svart på dette. Det var i borgerskapets interesse å få slått fast næringsfriheten som prinsipp, samtidig som de for lang tid fikk bevart privilegier som de selv hadde økonomisk fordel av. Det var i borgerskapets interesse å få slått fast prinsippet om like rettigheter og plikter og samtidig få vedtatt en tillempning av dette prinsippet som gjorde at de slapp de alvorligste byrdene, for eksempel verneplikten. Når det gjelder verneplikten, så ble jo den nettopp ikke allmenn, og som nevnt åpnes det klart for dette i grunnlovsvedtaket, der det blant annet heter:

Denne Grundsetnings Anvendelse og de indskrænkninger, den bør undergaae, overlades til første ordentlige Storthings Afgjørelse ….

Det er ellers verdt å merke seg at heller ikke tilhengerne av såkalte «allmenn verneplikt» var for at dette prinsippet skulle gjennomføres fullt ut. Det var snakk om en rekke unntak – blant annet studenter og handelsborgere. Selv oberst Negermann, den drabeligste av forkjemperne for allmenn verneplikt i Riksforsamlingen, uttalte at han ikke var for innføring av «Konscription», som det het.²² Når det så endelig gjelder stemmerettsspørsmålet, tror jeg heller ikke her at Mykland treffer spikeren på hodet. Det er nok sikkert så at Wedel, Løvenskiold og andre var for en mer innskrenket stemmerett enn det som ble resultatet. Det er forholdsvis uvesentlig. Det viktige ved stemmerettsspørsmålet ut fra tidens prinsipper om borgerlig demokrati var at stemmeretten ble knyttet til eiendom, slik at borgerskapet fikk stemmerett samtidig som eiendomsløse ikke fikk. Innenfor en slik ramme kunne det tenkes mange muligheter og alternativer. Mykland legger stor vekt på motsetningene mellom embetsmenn og storborgere i 1814 og tiden før. Det var utvilsomt en viktig motsigelse, men likevel en underordnet motsigelse. I hovedsak hadde disse samfunnsgruppene felles interesser. De pekte seg begge ut som de klasser som ville komme til å bli de herskende i det nye statssamfunnet. De var begge overklasser. De var de samfunnsgrupper som hadde rikdom og innflytelse, de hadde – tross viktige forskjeller – begge del i en felles kulturarv. Den viktigste forskjell mellom dem var at embetsmennene var bærere av statsinteressene, mens borgerskapet i større grad varknyttet til sine privilegier og næringsinteresser. Dette momentet skal ikke overdrives – det østlandske patrisiatets betydelige bidrag til universitetssaken i 1811 viser at det var i ferd med å bli et virkelig nasjonalt borgerskap og en statsbærende klasse. Men forskjellen var der, selv om den langt fra var entydig. Det er trolig at Mykland har noe rett når han framhever embetsmennene i Riksforsamlingen som de som i det store og hele sto som de klareste forsvarere av de generelle liberale prinsippene. Dette er ikke annet enn hva vi måtte vente. Det er ikke merkelig at de som satt i stillinger som utøvere av statsinteressene og som regel ikke drev egen privat næring, lettere kunne framstå som konsekvente forsvarere av allmenne prinsipper enn de egentlige borgere, som måtte frykte konsekvensene for egen del når slike prinsipper ble gjennomført fullt ut. Den enkelte representant for en klasse er ikke alltid i stand til å identifisere sine klasseinteresser med sine egne personlige interesser. Dette er en av grunnene til at borgerskapet trenger en statsmakt. Foruten å fungere som et undertrykkelsesinstrument ovenfor andre klasser i samfunnet – som er statens hovedfunksjon – består statens funksjon under kapitalismen ellers blant annet i å beskytte borgerskapets klasseinteresser mot enkelte individer innen egne rekker og mot de skadevirkninger summen av de enkelte kapitalisters private virksomhet påfører dem som kollektiv.

Det nasjonale spørsmål

Det nasjonale spørsmål hører også hjemme i en drøfting av det problem som er stilt. Det synes som om forskningen så langt har godt gjort at spørsmålet om full nasjonal uavhengighet og selvstendighet ikke var særlig utviklet i tiden før 1814. Men motsigelsene innenfor den dansk-norske helstaten var etter hvert betydelige og de sentrifugale og sprengende kreftene undergravde de ledende samfunnsklassenes tilknytning til Danmark og utviklet en norsk patriotisme som var en nødvendig forutsetning for selvstendighetsreisningen i 1814. Særlig innebar misnøye med eneveldet en stor påkjenning for dobbeltmonarkiet. Og eneveldet og union hang nøye sammen. Ønsket man å kvitte seg med eneveldet, måtte man også si farvel til unionen med Danmark – i hvert fall i den form den inntil da hadde hatt.

Det synes videre godtgjort at ingen av partiene i Riksforsamlingen på Eidsvoll var nasjonale partier i moderne forstand. Mange innenfor det såkalte selvstendighetspartiet var sterkt knyttet til Danmark. For enkelte var det sikkert mer uviljen overfor den tradisjonelle fienden, Sverige, og tanken på muligheten for gjenforening med Danmark som drev dem i selvstendighetsarbeidet enn ønsket om full norsk nasjonal uavhengighet. Dette er begrensninger i det nasjonale innhold av kampen i Norge i 1814. Langt viktigere er det likevel at selvstendighetskampen i 1814 objektivt sett virket i retning av mest mulig norsk selvstendighet og uavhengighet. På tross av unionen med Sverige, ble det således i 1814 skapt en nasjonal ramme for utviklingen av produktivkreftene i Norge og for det norske borgerskaps utøvelse av dets politiske og økonomiske makt. Det kunne bygges opp institusjoner og det kunne gis lover som var tilpasset de særegne norske forhold. Det norske borgerskap var ikke lenger prisgitt en eneveldigfyrste i et land med en helt annen økonomisk struktur og vidt forskjellig økonomiske og handelspolitiske interesser.

Oppsummering

La oss oppsummere klassekarakteren av begivenhetene i Norge i 1814. De kom ikke til å medføre store og avgjørende endringer i produksjonsforholdene. Overgangen til selveie var påbegynt allerede på 1600-tallet, og var kommet ganske langt i 1814. Det tradisjonelle driftssystem var fortsatt basert på selvforsyning og enkelt varebytte. Lite ble gjort med teigblandingen der den var utbredt. Husmannsvesenet befestet og bredte seg som sosial institusjon. Odels- og åsetesretten ble bevart. Den kapitalistiske sektor endret ikke karakter, men fortsatte å basere seg på de tradisjonelle utenriksnæringene – det var handelskapitalisme, ikke industrikapitalisme. Næringslovgivningen ble betydelig endret i liberalistisk retning allerede på slutten av 1700-tallet. På den annen side slo ikke liberalismen gjennom for fullt før fra 1840-årene. Likevel var ikke 1814 uten betydning i denne sammenhengen. Eiendomsrett og næringsfrihet ble slått fast i Grunnloven. Det benefiserte godset ble vedtatt solgt – riktignok ikke av Riksforsamlingen i 1814, men av Stortinget noen år senere. Stortinget i årene umiddelbart etter 1814 gjennomførte i det hele tatt en rekke tiltak med et visst liberalistisk tilsnitt: brenneriloven, utskiftningsloven, opphevelse av «stavnsbåndet» til sognet.

Uttrykk for en konsekvent liberalisme var disse tiltakene ikke. De inneholdt betydelige begrensninger. Samtidig vedtok man lover som viser at man hadde vanskelig for å frigjøre seg fra tradisjonell merkantilistisk tankegang. Et eksempel er handelsloven fra 1818. Selve konstitusjonsverket var utvilsomt et produkt av revolusjonstidens Europa. Det bygde eksplisitt på den borgerlige revolusjons prinsipper: frihet, likhet og eiendom. Grunnlovens klassekarakter synes klar. Ikke bare var idegrunnlaget konstitusjonsverket bygde på det allment aksepterte innenfor borgerskapet i revolusjonstiden. Men borgerskapets klasseinteresser nedfelte seg konkret i Grunnloven gjennom bruddet med eneveldet som ga borgerskapet rett til deltakelse i det politiske liv, gjennom de borgerlig-demokratiske rettighetene som bidro til å gjøre denne retten til en realitet, gjennom å fastslå eiendomssikkerheten, gjennom å fastslå borgerlig likhet i form av sikring av lik adgang til statens embeter, prinsippvedtak om allmenn verneplikt og bestemmelser som utelukket standsprivilegier. Klassestempelet på konstitusjonen viser seg også i stemmerettsbestemmelsene som avgrenset deltakelsen i det politiske liv til eiendomsbesittere og embetsmenn. Sist, men ikke minst, slo Grunnloven fast prinsippet om næringsfrihet.

Løsrivelsen fra Danmark og opprettelsen av et selvstendig statssamfunn innebar dannelsen av en nasjonal ramme for et borgerlig klasseherredømme i Norge. At en embetsstand kom til å sette sterkt preg på utformingen av denne rammen og at det i stor utstrekning var embetsmennene som i lang tid etter 1814 sto som utøvere av den politiske makt, forandrer ikke på dette. Men på enkelte områder kom det til å utgjøre en begrensning i utviklingen av den borgerlige revolusjon. Det samme gjelder borgerskapets delvis aristokratiske karakter i 1814 og dets svake stilling senere som følge av den økonomiske krisen i tiden som fulgte. To momenter begrenser i noen grad betydningen av begivenhetene i 1814 og gjør at deres borgerlig-revolusjonære karakter må betegnes som moderate. For det første var produksjonsforholdene i Norge før 1814 mindre føydale og aristokratiske enn i de fleste andre europeiske land forut for den borgerlige revolusjon. Det var med andre ord ikke så enormt store endringer som skulle til. Det andre momentet gjelder begrensningene i resultatet av begivenhetene. Disse begrensningene – både med hensyn til produksjonsforhold, politiske og rettslige forhold og med hensyn til nasjonalt selvstyre – betyr at 1814 ikke kan karakteriseres som den borgerlige revolusjon i Norge. De forhold som er trukket fram her, gjør det likevel berettiget å betegne 1814 som innledningen til den borgerlige revolusjon og trolig som det viktigste aspektet ved den borgerlige revolusjons epoke her til lands.

Noter og henvisninger:

1. Med produktivkrefter forstås dels produksjonsmidlene: redskaper, maskiner og naturressurser (råvarer, jord osv.). Men menneskene selv er også en produktivkraft, deres arbeidsevne, ferdigheter, oppsamlede kunnskaper osv. Ikke minst viktig er menneskenes organisering av produksjonen. Historisk har utviklingen av arbeidsfordelingen vært av avgjørende betydning. Med produksjonsforhold forstås de samfunnsmessige forbindelser menneskene inngår i ved framstillingen og fordelingen av produktene av det menneskelige arbeid. Produksjonsforholdene innbefatter eiendomsforhold, forholdet mellom arbeider og arbeidskjøper, mellom godseier og livegen eller jordeier og leilending, mellom låntaker og långiver. Marx sier at eiendomsforholdene er det juridiske uttrykk for produksjonsforholdene. Tilsvarende kan man kanskje si at klasseforholdene er det sosiale uttrykk for produksjonsforholdene. Eksempler på produksjonsmåler i historien er slavesamfunnet, føydalismen og kapitalismen. Begrepet er nær knyttet til begrepet «produksjonsforhold». Det er produksjonsforholdene som ligger til grunn for og bestemmer produksjonsmåten. Det som skiller de ulike produksjonsmåtene i klassesamfunnene er de forskjellige former den herskede klasse tilegner seg det samfunnsmessige overskudd på – måten utbyttingen foregår på. Den kapitalistiske utbytting er således karakterisert ved lønnsarbeidet, mens utbyttingen under føydalismen foregår dels i form av hoveri eller andre former for pliktarbeid, dels i form av direkte overføring av penger eller naturalier fra de produserende klasser til utbytterklassene.
2. Verker i utvalg (Pax), b. 2, s. 217.
3. Albert Soboul: Den franske revolusjon, b. II, s. 26.
4. Jean Jaurøs: Histoire socialiste de la Røvolution francaise. Sitert etter Soboul, op.cit. s. 379.
5. Se f.eks. Alfred Cobban: «The Myth of the French Revolution» trykt i Aspects of the French Revolution, s. 90–111.
6. «Functionless survial», Cobban, op.cit. s. 96.
7. R.R. Palmer: The age of the democratic revolution.
8. Cobban, op.cit.
9. Riksforsamlingens Forhandlinger, 1. del s. 120.
10. Riksf. Forh., I. del, s. 40.
11. Storthings-Efterretninger 1814 – 1833, I, s. 46f.
12. St. Eft. 1814 – 1833, 11, s. 101.
13. Det norske folks liv og historie, b. VII, s. 138.
14. Riksf. Forh., 1. del, s. 57.
15. Riksf. Forh., 1. del, s. 484.
16. Se f.eks. Francis Sejersted: Da sagskuren ble frigitt. Trykt i Makt og motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip. s. 98 og s. 107f.
17. I 1848 argumenterte f.eks. Stortingets næringskomite nr. I med at privilegiesystemet ikke svarte «til vores nuværende Statsforfatning». Jfr. Seiersted: Da sagskuren ble frigitt, op.cit. s. 96.
18. Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie, b. 1, s. 51.
19. Sverre Steen: Hvordan Norges Storting ble til. Det norske Storting gjennom 150 år, I, s. 16.
20. Soboul, op.cit. s. 327.
21. s. 399ff.
22. St. Eft., I, s. 84.

Jørn Magdahl er historiker, kommunestyrerepresentant for Rødt Nøtterøy og leder av Rødt Vestfold. Han var leder av RV fra 1995 til 1997.

l. HISTORIKERNE OG 1814

Det fins noen uomtvistelige sannheter om 1814 i norsk historie:

• Enevoldsperioden tok slutt, og Norge fikk en flying start på en demokratisk utvikling. Grunnloven bygde på prinsippene om folkesuverenitet, maktfordeling og individuelle borgerrettigheter – og dermed på de fremste idealer fra opplysningsfilosofien og revolusjonene i perioden.
• Norge skiftet unionspartner fra Danmark til Sverige, og gikk fra underlegen periferi i en dansk/norsk helstat til en egen stat med betydelig grad av selvstendighet i den nye personalunionen.
• At det nettopp var 1814 som blei «mirakelåret » – og det store vendepunktet i norsk historie, skyldtes internasjonal politikk og rivalisering mellom stormaktene.

Uenigheten mellom historikerne har først og fremst dreid seg om hvordan 1814 skal plasseres i et lengre historisk perspektiv, altså om årsaker og virkninger. Dernest har det vært motstridende vurderinger av noen av de sentrale aktørene – og hvem av dem en skal «heie på».

Dansketida

Norge var i 434 år i union med Danmark. I nasjonal tradisjon seinere på 1800-tallet, fikk denne perioden lenge negative betegnelser som «400-årsnatten»³. Er en ute etter Norges reelle stilling innenfor Danmark/ Norge, er det imidlertid nødvendig å dele opp unionsperioden i faser. Den absolutte bølgedalen for norsk selvstendighet kom etter reformasjonen med tvang i 1536/37. Det norske riksrådet var oppløst, danskekongen styrte landet uten håndfestning⁴, den danske kongemakta hadde tatt over mye av det norske kirkegodset – og det norske skriftspråket hadde dødd ut. Norge var i denne perioden ikke mye mer enn en region i Danmark – på linje med de tradisjonelle danske. Fra eneveldets innførelse i 1660 var det mye snakk om «tvillingrikene» Norge og Danmark – hvilket ikke må forstås som om Norge var sidestilt, men at underlegenheten ikke var like trykkende som før. I denne perioden gjennomgikk Norge en økonomisk blomstringstid.⁵ Dokumentasjonen av dette er blitt lest som om forestillingen om Norge som utbyttet eller undertrykt er feil – eller sterkt overdrevet. Men det var en stor verdi-overføring fra Norge til Danmark – selv om den økonomiske utviklinga i Norge altså var upåklagelig i denne perioden. I tillegg kom den kulturelle undertrykkinga.

Nasjonal modning eller «friheten i gave»

Ernst Sars (1835–1917, bildet over) var Venstre-bevegelsens store historiker. Historieframstillingen hans var en viktig ideologisk motivator i den videre kampen for demokrati og selvstendighet. For Sars var 1814 et resultat av en langvarig historisk modning der det særlig i hundreårsperioden før, var blitt klart for nordmennene at de igjen ville ha sin frihet. På denne måten fikk folket (nasjonen) den sentrale rollen i det norske frigjøringsverket. Den spissformulerte motsatsen til dette synet er at «Norge fikk friheten i gave»⁶. I dag kan vi trygt si at denne formuleringen ikke bare er spiss, men så ensidig at den blir feilaktig, men «1814» var heller ikke et resultat av nasjonale strømninger blant norske bønder. Det var stormaktenes fredsavtale i Kiel, der Norge blei fratatt Danmark og gitt som krigsbytte til Sverige, som satte det hele i gang. I fortsettelsen av denne tankegangen slo Jens Arup Seip fast at 1814 ikke var et resultat av en norsk nasjonal identitet, men at det tvert om var 1814-verket som forutsetningen for utviklingen av den nasjonale identiteten.⁷

Indre forutsetninger

Da krisen kom i 1814, var frihetsverket forberedt både økonomisk og nasjonalt. Landet hadde økonomiske ressurser til å bestå som en selvstendig stat, og i embetsstanden og borgerskapet fantes det menn som hadde kunnskaper og erfaring nok til å ta rikets styre i sine hender. De var ikke som borgerstanden i Frankrike under revolusjonen truet av en mektig adel og de kunne støtte seg til en fri og opplyst bondestand.⁸

Dette er argumenter for at en må se på den indre modningen for å forstå 1814-begivenhetene. Et annet argument var at det var økende misnøye med Norges stilling i Unionen. Det dreide seg særlig om klagene på at Norge var uten eget Universitet (til 1813), og uten egen nasjonalbank. Under krigen 1807–1814 kom de motstridende utenriksøkonomiske interessene mellom Norge og Danmark spesielt tydelig fram. Da førte elendige levevilkår i Norge til at misnøyen blei mer allmenn, og også til ønsker om egen norsk regjering og egen norsk utenrikspolitikk.⁹

Kåre Lunden (1930–2013) er den historikeren som de seinere åra klarest har bygd videre på mye av det nasjonale elementet i norsk historieskrivning. For Lunden var de internasjonale begivenhetene utløsende årsaker, mens de grunnleggende lå innad. Men heller ikke han mente det fantes noe folkelig ønske om løsrivelse i Norge før 1814. Nasjonalisme i åra før 1814 var i hovedsak en strømning i deler av den norske eliten. Denne var til gjengjeld avgjørende for at begivenhetene tok det løpet de gjorde i 1814. Eksistensen av denne elitenasjonalismen kan også bidra til å begrunne at «indre modning» er grunnleggende for å forstå 1814.

Uenighet om Christian Frederiks rolle

Den viktigste enkeltaktøren i Norge våren 1814 var Christian Frederik (1786–1848). Det er derfor ikke rart at rollen hans er blitt mye diskutert. En kan si at uklarhet om den rollen han spilte, har bidratt til tvil og uenighet om den helhetlige oppfatningen av 1814-begivenhetene. Christian Fredrik var dansk kronprins og kongens fetter. I 1813 sendte Frederik den 6. denne tronfølgeren sin (26) til Norge som stattholder¹⁰ – for å få interessene sine ivaretatt. Derfor er det paradoksalt at Christian Frederik gjennom våren 1814 fylte rollen slik at han framsto som en frigjøringshelt for nordmennene.

Kildene tyder på at Christian Frederik gjennom 1814-begivenhetene så lenge som mulig fulgte det overordnede målet om å bringe Norge tilbake til Danmark/Norge – og innunder oldenborgerslekta. Når han framsto som norsk frigjøringsleder, var det nettopp i kraft av å stå imot svensk maktovertagelse, fordi han fulgte «danske» interesser.

«Nordmennene» griper sjansen

Opprinnelig hadde han tenkt å kreve retten til den norske tronen gjennom å henvise til arveretten sin. Den 16. februar hadde han innbudt 21 «stormenn» til Eidsvoll Verk for å få tilslutning til dette. Men det fikk han ikke. De stilte som betingelse for å støtte han som konge, at han sikret seg folkelig legitimitet. Christian Frederik valgte å rette seg etter dette. Slik kan vi si at folkesuverenitetsprinsippet blei satt ut i praksis først – for så å bli tatt inn som et viktig prinsipp i Grunnloven etterpå. Christian Frederik ville nok bruke nordmennene for sitt formål, men nå så de en mulighet for å bruke han.

Massemobilisering

Fredag den 25. februar var det ekstraordinære gudstjenester over hele landet, der folket skulle sverge folkeeden på å «hævde Norges Selvstændighet og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland».¹¹ Etter gudstjenesten var det valg av valgmenn, som seinere skulle velge representantene til Riksforsamlinga. Vi kan slå fast at mens Christian Frederik hadde initiert det nasjonale opprøret mot Kielfreden, hadde «nordmennene » grepet muligheten.

17. mai vedtok Stortinget Grunnloven, og valgte Christian Frederik til konge i Norge. Samtidig økte presset fra den svenske kronprinsen Karl Johan og stormaktene om at betingelsene fra Kielfreden – dvs. at Norge skulle i Union med Sverige, måtte følges opp. Kong Frederik 6. som lenge hadde spilt et dobbeltspill, ser ut til å ha gitt opp den siste rest av håp om å få tilbake til Norge. Han gir ordre om at Christian Frederik skal gi opp all makt i Norge og vende hjem til Danmark.

Svenskeunionen og Novembergrunnloven

Den 27. juli går Karl Johan til krig. Christian Frederik lar de norske troppene opptre ekstremt defensivt. Svenskene erobrer det meste av Østlandet, og Christian Frederik «ber om godt vær.» Frigjøringshelten fra våren hadde i følge den nasjonale historietradisjonen, nå avslørt seg som en «teaterkonge». Denne mangelen på heroisme har andre historikere imidlertid sett på som en realpolitikk som til sjuende sist var til fordel for Norge. Mossekonvensjonen (våpenhvile-/fredsavtale) var et kompromiss. Utviklinga etterpå skulle vise at det ikke var ille fra et norsk perspektiv. Til tross for krigsnederlaget, så bidro nordmennenes agering gjennom 1814 til at Karl Johan gikk med på å gi konsesjoner. Den personlige kongemakten er f.eks. svekket i Novembergrunnloven – i forhold til i 17. maigrunnloven. Det ga et større handlingsrom i den seinere rivaliseringen med svenskekongen om maktutøvelsen i Norge. Her må det likevel tillegges at også stormaktene England og Russland hadde forutsatt at Norge skulle behandles med en viss mykhet, og at Karl Johan allerede før den norske forsvarskrigen ser ut til å ha innsett at han etter en maktovertakelse, ville måtte ta hensyn til de sterke nasjonale strømningene i Norge.

Etter nederlaget for Sverige var Christian Fredrik desillusjonert og vel vitende om at han hadde tapt sine strategiske mål for Norge. Likevel fortsatte han å spille rollen sin slik at det ser ut til å ha gagnet nordmennene – fram til han måtte gå av og returnere til Danmark den 10. oktober.¹² Seinere blei han konge i Danmark (1839- 1848, som Christian den 8.). Der styrte han innenfor rammene av eneveldet – og uten at det blei noe gjennombrudd for folkesuverenitetsprinsippet, eller andre reformer som pekte fram mot demokratiet.¹³

De to «partiene» på Eidsvoll

Representantene på Eidsvoll grupperte seg i to. Disse grupperingene har fått ulike navn, som sier mye om synet til dem som brukte dem. «Selvstendighetspartiet» var det samme som «Prinsepartiet» – og motstanderne, hørte til «Unionspartiet». De ledende personene for dette siste tilhørte handelspatrisiatet, og mente de hadde klare økonomiske fordeler av en union med Sverige. Denne delingen ut i fra hva en mente om selvstendighet eller union, var ikke retningsgivende for hva representantene skulle mene om konstitusjonelle og innenrikspolitiske spørsmål. I dag er det ikke lenger noen som tror at «Selvstendighetspartiet» utmerket seg med noen samlet og konsekvent holdning i spørsmål som hadde med graden av demokrati å gjøre. På den annen side er det alt for enkelt å hevde at Grev Wedel Jarlsberg og «unionspartiet» viste seg å få rett i sin mer realistiske holdning i forholdet til Sverige. Det norske nasjonale opprøret i dette året var nemlig en forutsetning for at Norge greide å berge det meste av «Eidsvollsverket» gjennom unionsforhandlingene.

ll. 1814-REVOLUSJONEN – BORGERLIG OG DEMOKRATISK?

Det fins noen gode grunner til å se på «1814» som en borgerlig revolusjon. Bl.a. har Åsmund Egge argumenterte slik i artikkelen 1814 – en borgerlig revolusjon?¹⁴ Jeg vil imidlertid problematisere dette. Dels selve begrepet «borgerlig revolusjon», men dernest ved å se ved å se på hva som var klassespesifikt borgerlig – og hva som kanskje kan karakteriseres som allmendemokratisk – ikke bare ved «1814 i seg sjøl», men også demokratiseringen fra 1814 til 1913.

Begrepet «borgerlig revolusjon»

Åsmund Egge:

Den borgerlige revolusjon i marxistisk forstand er den sosiale revolusjonen som knytter seg til overgangen fra føydalisme til kapitalisme.

Egge viser her, i 1979, til den økonomiske omdanningen til kapitalistiske produksjonsforhold, men «1814» var jo en politisk revolusjon, for øvrig i likhet med den engelske 1688-revolusjonen, den amerikanske i 1776 og den store franske revolusjonen i 1789.¹⁵

Kapitalistiske produksjonsforhold utvikler seg i dialektisk vekselvirkning med nye produktivkrefter. Politiske og juridiske forhold kan bremse eller hjelpe fram denne utviklinga. For eksempel gjorde standsprivilegiene i Frankrike før 1789 det nødvendig med revolusjon – mens en næringsvennlig moderniseringspolitikk politikk i England forut for den industrielle revolusjonen, la til rette for en stadig kraftigere overgang til en kapitalistisk produksjonsmåte.

Det var en brei og ytterst heterogen allianse av sosiale klasser og grupper innafor tredjestanden, som gjennomførte den franske revolusjonen: borgerskap og bønder av ulike slag, middelklasse og mange slags fattigfolk i byene. De ulike kreftene satte sitt preg på ulike deler av opprøret, men det var borgerskapet som stakk av med den historiske seieren.

Det er vanskeligere å si at det var noen ny klasse som tok over makta i 1814. Det fantes i liten grad noen adel, som i Frankrike – selv om den formelle oppløsninga av adelen kom i kjølvannet av 1814-revolusjonen. Det rike handelspatrisiatet var viktig før og gjennom 1814, men gikk mer eller mindre nedenom under den økonomiske krisa etterpå. Embetsmennene fikk stor makt fordi borgerskapet lenge var svakt. Likevel kan vi greit si at 1814-revolusjonen la grunnlag for å gjøre slutt på (restene av) de føydale standsprivilegiene, og bidro til kapitalistisk ekspansjon på et seinere tidspunkt. I denne forstand gir det en viss mening å kalle dette en borgerlig revolusjon, eller kanskje heller en første fase i en slik.

Tre demokratiske aspekt ved 1814-revolusjonen

Som nevnt var det tre viktige aspekt ved 1814-revolusjonen som representerte et brudd med eneveldet:

• Ideen om folkesuverenitet var et produkt av opplysningsfilosofien, spesielt av teoriene til John Locke og Jean Jaques Rousseau. De styrende hentet ikke sin legitimitet fra Gud eller fra arveretten, men nedenfra – i samfunnskontrakten med «folket». Folket var riktignok ikke hele folket, men «bare» de knapt 40 % av mennene over 25 år som hadde eiendom eller høyere utdanning. Likevel danner folkesuverenitetstanken grunnlaget for den videre kampen for demokrati.
• Grunnloven bygde på maktfordelingsprinsippet. I dette ligger både prinsippet om uavhengig rettsstat – og en klar funksjonsdeling mellom en valgt lovgivende stortingsmakt, den utøvende regjeringsmakt – og domstolene
• Borgerrettigheter – dvs. en rekke politiske og sivile menneskerettigheter. Viktig var det også at Norge gjennom grunnlovsverket fikk et konstitusjonelt styre, der de herskende også er bundet av lovene.

Flere faser

«1814» utgjorde den første fasen i kampen for det politiske demokratiet i Norge. Lokalt selvstyre fra 1830-tallet, liberalistiske økonomiske reformer på 1840-tallet, den store kampen om parlamentarismen fram mot det foreløpige gjennombruddet i 1884, der maktfordelingen blei forrykket til fordel for det folkevalgte Stortinget – og stemmerettskampen som fikk sin avgjørende seier med kvinnestemmeretten i 1913 – er andre viktige milepæler i denne revolusjonen.

Embetsstandens særegne rolle i Norge

Ikke på noe stadium i den politiske demokratiseringa i Norge mellom 1815 og 1913, kan borgerskapet sies å ha spilt noen avgjørende viktig progressiv rolle. I 1814 var det både embetsmenn og borgere som spilte en hovedrolle i utformingen av grunnlovsverket. Etter 1814 var borger-skapet svekket av økonomisk krise, og borgernes økonomiske tenkning var ensidig knyttet til kortsiktige særinteresser, til forsvaret av egne næringsprivilegier. 1840-åra var perioden for store markedsliberalistiske reformer i Norge, men disse reformene var drevet fram av embetsmenn som tenkte prinsipielt liberalistisk – og ikke av borgere som var opphengt i egeninteressene i øyeblikket. Embetsmannsstaten i denne perioden var altså ikke et apparat for det eksisterende borgerskapets interesser der og da, men den tolket borgerklassens strategiske interesser bedre enn denne var i stand til sjøl.

Den neste fasen av den demokratiske revolusjonen i Norge blei drevet fram av en folkelig allianse – som først besto av bønder og av middelklasse i byene, men der arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen i neste omgang (i stemmerettskampen) blei svært viktige. Nå var embetsmennene blitt denne revolusjonens fremste motstanderne, som forsvarere av både svensk overherredømme og som vern mot norsk folkelig innflytelse på staten.

Den store fortellingen om det moderne demokratiet

Den store fortellingen om utviklinga fra renessansen, gjennom opplysningsfilosofien og vitenskapen – og til demokratiet og menneskerettighetene står sterkt (og sterkere enn før) i historiebøkene i skolen. Dette er på mange måter bra, men det er to problemer. Vestens «to ansikter», det demokratiske og det imperialistiske, koples sjelden – enda vi stadig oftere ser at imperialistiske kriger legitimeres som «humanitære intervensjoner og forsvar for menneskerettighetene. Og i den store fortellingen om demokratiet skjelnes det ikke i særlig grad mellom rettigheter med ulikt klasseinnhold.

Marxismen og synet på demokratiske rettigheter

Innenfor marxistisk tenkning er det borgerlige demokratiet bare en av formene for det kapitalistiske klasseherredømmet. Dvs. at makta ligger i eiendoms- og råderetten over produksjonsmidlene – og ikke rokkes grunnleggende av at de demokratiske rettighetene gjelder for alle. Så langt er dette greit. Men i noen utlegninger er dette blitt omformet til noe annet. Siden de demokratiske rettighetene er blitt karakterisert som «borgerlig-demokratiske» er betydningen av dem blitt nedvurdert – og under «statskommunismen » blitt brukt som en overbygning for å ta demokratiske rettigheter fra folk. Jeg tror det kan være av en viss verdi å slå fast at enkelte deler av Eidsvollsverket var spesifikt borgerlige, men at svært mye i demokratikampen i Norge 1814–1913 var rettet mot et borgerlig samfunn som ville begrense disse.

Flere typer rettigheter?

De spesifikt borgerlig-kapitalistiske rettighetene i 1814 var først og fremst eiendomsretten og næringsfriheten. Eiendomsretten da definert som retten til å eie produksjonsmidler (og kjøpe lønnsarbeidere til å betjene disse). Næringsfriheten var historisk progressiv – og innebar et oppgjør med privilegiepolitikken, men er siden blitt en forutsetning for markedskreftenes frie spill – mot politisk innblanding.

Mange av de viktige politiske og sivile rettighetene – som ytringsfriheten – er allmenne rettigheter. De er uttrykk for en formell likhet, men samtidig er det opplagt at de som har penger, har en helt annen mulighet til f.eks. å nyttiggjøre seg ytringsfriheten enn dem med lange og slitsomme arbeidsdager og trang økonomi.

Noen av disse rettighetene hadde overklassen klare interesser av å begrense. Det gjelder f.eks. stemmeretten, der alle utvidelser blei kjempet gjennom nedenfra, og en organisasjonsrett som er så vid at fagforeningene blir anerkjent av arbeidsgivermotparten. Mange av de sosiale og økonomiske rettighetene, som blei en del av FNs menneskerettigheter, slik som retten til arbeid, retten til nok mat og reint vann osv., står i direkte motsetning til lovene for den kapitalistiske økonomien – og til nyliberalistisk politikk.

En rettighet som streikeretten er en spesifikk arbeiderrettighet. Denne er formelt godkjent av borgerskapet som et kompromiss, men blir i praksis undergravd på en rekke måter.

Konklusjonene er enkle: Demokratikampen er folkets kamp – og det er nær sammenheng mellom kampen for reelt demokrati og for økonomisk og sosial rettferdighet.

lll. FORTSATT DEBATT OM DET NASJONALE16

Nasjonalisme opptrer i legering med høyst ulike ideologier og til fordel for sterkt motstridende samfunnskrefter. I Norge på 1800-tallet konkurrerte ulike nasjonsbyggingsprosjekt, eller ulike varianter av nasjonsbyggingsprosjektet om hegemoniet.¹⁷

Den dominerende nasjonale strømningen i Norge mellom 1814 og 1905, knyttet kampen for demokrati og kampen for selvstendighet sammen – som to sider av samme sak. Det er lett å forklare årsaken til dette. F.eks. var det slik at i kampen for mer folkevalgt makt gjennom prinsippet om parlamentarisme, var en kamp mot den svenske kongens makt.¹⁸

Det var en fortsettelse av denne sterke progressive nasjonaldemokratiske tradisjonen som på nytt kom til uttrykk i frigjøringskampen under okkupasjonen, og i to EU-kamper. Særlig i mellomkrigstida møtte denne hovedretningen i norsk nasjonalisme sterk konkurranse fra høyreekstreme og sjåvinistiske strømninger. Men like viktig er det å være oppmerksom på at den demokratiske nasjonalismestrømningen selv hadde en annen og mørk side. Grunnloven hadde sin jødeparagraf. Norsk nasjonsbygging på 1800-tallet førte til mer systematisk undertrykking og assimileringspolitikk overfor den samiske urbefolkningen. Mange tatere blei fratatt ungene sine og blei sterilisert til langt opp mot vår tid.

Arnstad og «den fascistiske norske nasjonalismen»

Den svenske «historievitenskapelige skribenten »¹⁹ Henrik Arnstad kom tidligere i år med boka Älskade fascism²⁰, en omfattende framstilling av de svartbrune bevegelsenes historie i en rekke europeiske land. Arnstad definerer «ultranasjonalisme» som kjernen i fascismen – hvilket i seg selv er farlig snevert. «Ultra» virker her som en kvantitativ betegnelse, for Arnstad godtar ikke det skarpe skillet mellom ulike typer nasjonalisme. Han skriver f.eks.:

Hverken i Norge, Danmark eller Sverige har det noen gang eksistert annet enn mikroskopiske fascistiske bevegelser. Nordeuropeisk politikk har tvert om rykte på seg for å være preget av konsensus, kompromissvilje og avstandstakelse fra ekstreme posisjoner. Men dette kan det stilles spørsmålstegn ved – siden Norden er blitt ett av ultranasjonalismens sterkeste støttepunkter i verden. Særlig Norge har utmerket seg i de seinere åra.²¹

For Arnstad framstår den demokratiske nasjonalismen som spesielt manipulerende og farlig. Han knytter terroren den 22. juli – og den sterke stillingen til FrP, til ultranasjonalismens sterke stilling i Norge.

Her er det svært mye likt og ulikt som er rørt i samme gryte. Selvfølgelig spiller FrPere på terminologi som «norsk kultur» etc., men like gjerne på forestillinger der forskjellen mellom oss og de andre dreier seg om andre kategorier. I debatten om norsk medlemskap i EU i 1994 lå Carl I. Hagen og FrP lavt, men i den avsluttende partilederdebatten argumenterte Hagen sterkt for det europeiske samholdet og vernet av den europeiske arven. Behring Breivik påberopte seg et forsvar for en slags kulturkristendom. Når Arnstad knytter de sterke islamofobiske strømninger til nasjonale holdninger, «glemmer» han at islamofobien er utbredt tankegods i store deler av den vestlige verden. Poenget her er ikke at høyreekstrem nasjonalisme ikke kan føre til avskyelige handlinger, men at fascismen kan øse av en større reservoar av rasistiske, sosialdarwinistiske og etnosentriske forestillinger.

Sverigeboende Karl Ove Knausgård sa det slik i et intervju i Dagbladet:

Det hjelper ikke å si at 17. mai handler om selvstendighet og frigjøring, og at dagen har med motstand mot undertrykkelse og okkupasjon å gjøre. Alt Arnstad ser, er flagg, og flagg er for ham nasjonalsymbol. Nasjonalsymbol er nasjonalisme og nasjonalisme er fascisme.²²

Forskjellen på norsk og svensk tilnærming til «det nasjonale» er selvfølgelig historisk betinget. Der det nasjonale i Norge altså har utviklet seg i kamp mot undertrykking, har Sverige en historie som stormakt, samtidig som det i moderne tid er høyreekstreme krefter som flittigst har tatt i bruk de nasjonale symbolene. Men nøyer vi oss med å gjenta dette i det vide og det breie, kan det lett bli farlig selvforherligende. Et av Arnesteds «bevis» for den farlige norske nasjonalismen er at Norge tar i mot langt færre flyktninger enn Sverige – og er mer preget av innvandringsfiendtlige strømninger.

Nasjonsbygging er en dynamisk prosess. Norges rolle som oljemakt, deltaker i imperialistiske kriger, framgangsrik våpeneksportør og grensevokter for «Festung Europa», truer med å gi den norske identiteten et helt annet innhold enn den har hatt og bør ha. Dette blir ikke bedre av at det ikke bare er «typisk norsk å være god», men at oljeavhengigheten og krigspolitikken kles i miljøog fredsretorikk.

Innvandring – en trussel mot nasjonen(e)?

Asle Toje er en norsk høyreintellektuell litt utenom det vanlige – med sin brodd mot EU-prosjektet og annen elitisme. I boka, Rødt hvitt og blått. Om demokratiet i Europa, er synet hans tilsynelatende det stikk motsatte av det til Henrik Arnstad. En av Tojes referanser når han skiver om nødvendigheten av å ta det nasjonale på alvor, er til Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen. Enkelte steder bruker han eksempler eller argumenter jeg selv har brukt.

Problemet med Toje er at han i en bok hvor han møter mennesker fra ulike europeiske land, stort sett melder om en elendighet og normoppløsning, men ikke knytter dette til den kapitalistiske eurokrisa, men til innvandring.

I Om demokratiet i Europa, advarer han mot en utvikling der «Det nasjonale kollektive «vi», det som gjør oss til nordmenn, nederlendere og spanjoler, gikk fra å være noe positivt til å bli noe negativt, et synonym med flertallets overgrep mot mindretallet. »²³

Det betimelige spørsmålet må da være om noen er blitt kritisert for «overgrep» uten at det er grunn til det, eller om en skal unnlate å kritisere når minoriteter blir utsatt for diskriminering. Det er også påfallende at det hos Toje er innvandrerkulturene som truer nasjonene – mens det sterke presset fra kommersiell anglo-amerikansk kultur f.eks. ikke ser ut til å bekymre.

For Toje og hans likesinnede (og det fins også enkelte av dem på venstresida) er det store problemet den såkalte multikulturalismen – som en villet politikk fra venstresida og de tradisjonelle politikerne. Men Norge er allerede flerkulturelt – enten Toje vil det eller ikke – og dermed står slaget om å få til integrering. Dette er en nasjonsbyggingsprosess der resultatet nødvendigvis også vil måtte bety noen endringer i hva den nasjonale majoriteten oppfatter som norsk.

Et viktig argument for at venstresida må ta «det nasjonale spørsmål» på alvor er at vi ellers spiller ballen opp i hendene på sjåvinistiske krefter, og lar dem ta ut et stort mobiliseringspotensiale – når situasjonen ligger til rette for det.

En moderne norsk nasjon?

Det er vanlig å skille mellom to idealtyper av nasjoner og nasjonal identitet. I Frankrike etter revolusjonen bygde staten et nasjonalt fellesskap ovenfra. Dette kalles gjerne en politisk-territoriell nasjonsbygging, der statsborgerskapet er inngangen til det nasjonale fellesskapet. I Tyskland oppsto derimot nasjonen som et etnisk/kulturelt fellesskap – og ønsket om å samle seg i en stat tok utgangspunkt i dette. Folk av tyskspåklig herkomst som har vokst opp i andre land, har hatt lettere for å få statsborgerskap i Tyskland enn andre innvandrere.

17. mai (på sitt beste) viser at prinsippene fra Grunnloven fortsatt kan ha nasjonsbyggende (og integrerende) kraft, spesielt hvis de knyttes sammen med nyere historiske erfaringer. Det er blitt hevdet at det bare er denne typen politisk verdibasert nasjonsbygging (av «fransk type»), som fortsatt kan være akseptabel i moderne tid. Dvs. at en (igjen og igjen) bygger fellesskapet på felles holdninger til demokrati og individuelle menneskerettigheter. Men selv disse rettighetene kan snus til sin motsetning – hvis «vi» bruker tvang eller er for utålmodige med at alle nye innbyggere skal bli enige med oss. Nasjonsbygginga i Norge var heller ikke bare et spørsmål om å slutte opp om felles idéer. Disse hadde sin forutsetning i utbygginga av veier og jernbane, riksaviser, en nasjonal politisk arena osv. En moderne nasjonsbygging på tvers av tradisjonelle kulturskiller forutsetter arbeidsfellesskap, nabo- og organisasjonsfellesskap.24

Hva så med den norske nasjonen som et etnisk/kulturelt fellesskap? Den meste kjente av nasjonalismeforskerne, A. D. Smith, har definert norsk nasjonalisme om «etnisk utskillingsnasjonalisme», dvs. at nordmennene oppfattet seg som en kulturelt distinktiv gruppe, og Kåre Lunden har etterprøvd dette.²⁵ Lunden har også slått nådeløst tilbake mot dem som har forsøkt å tilbakevise at det fins en særegen norsk identitet, med argumenter om at alle deler av det norske egentlig er import. Han gjorde f.eks. narr av Gudmund Hernes for ikke å se skogen (konfigurasjonen) for bare trær. Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud har skrevet «Norge et lite stykke verdenshistorie», som dokumenterer Norges meget langvarige flerkulturelle historie. Her er det mange interessante og til dels «artige» eksempler, som vil være nyttige i innvandrings- og integreringsdebatten, men som dessverre skriver seg inn i den ideologiske posisjonen Lunden polemiserer mot:

Bare mangfold kan få slutt på det enfoldet som den nasjonalistdyrkende vrangforestillingen har skapt de siste 150 årene. Istedenfor å tenke stort, har den nasjonalistiske enfoldighetstankegangen fått nordmennene til å tenke smått, og dermed fått nordmennene til å bli mindre enn de hadde trengt å være…… har mytene om den flotte, unike annerledeslandet forsøkt å gjøre generasjon på generasjon av nordmenn stolte over binders, bunader og innadvendt nisseluementalitet.²⁶

Nå viser det seg at det er vanskelig for nordmenn i dag å redegjøre for hva som konstituerer «det norske».²⁷ Det betyr imidlertid ikke at det ikke fins. En må imidlertid erkjenne at innholdet i begrepet endrer seg over tid. Jeg tror heller ikke at det er noen uoverstigelig motsetning mellom en nasjonal kulturell integrasjon og flerkulturalitet. En kan være muslim med innvandrerbakgrunn – og ha «norsk naturfølelse», eller være tilhenger av norske likhetsverdier, som nå er under sterkt press. Knut Kjelstadlis Sammensatte samfunn – inkludering og samfunn²⁸ kan være et godt utgangspunkt for videre diskusjon av forholdet mellom klasse og etnisitet – og integrasjon og kulturelt mangfold.

Noter:

1. A-magasinet 16.05.13. De to første av 199 punkter med det du må vite før 200-årsjubileet. Skrevet av Halvor Hegtun.
2. Det var redaksjonen som ønsket seg en elementær framstilling av temaet. Det er da viktig å understreke at dette i utgangspunktet ikke er «min periode» eller «mitt tema», selv om jeg som historielektor ofte har undervist i stoffet. De mange motstridende oppfatningene om temaet gjør at en selv i en elementær framstilling må gjøre tolkninger som kan være kontroversielle. Til hjelp har jeg særlig hatt nytte av professor Ståle Dyrviks lille bok «Året 1814» (2005). Den er historiografisk (dvs. at den viser de motstridende tolkninger og tolkningsretninger – og hvordan disse har endret seg over tid). For den eldre historiografien står også Ottar Dahls «Norsk historieforskning i 19. og 20 århundre» (1970) sentralt.
3. Også brukt i Peer Gynt.
4. Dokument som fastslo valgkongenes forpliktelser overfor sine undersåtter – dvs. de danske kongenes forpliktelser spesielt overfor restene av norsk adel og mektige menn i Norge.
5. Dette er bl.a. godt dokumentert i Sverre Bagge og Knut Mykland: «Norge i dansketiden» (1987/1992).
6. «Friheten i gave» har festet seg som en merkelapp for den hovedretningen som la vekt på «ytre årsaker». Formuleringen er blitt tillagt Sverre Steen som i boka «Det frie Norge» (1952) var tidlig ute med å bruke de utenrikspolitiske faktorene mot synet til Sars. Det viser seg imidlertid at «Friheten i gave» var tittelen på Jens Arup Seips anmeldelse av Steens bok i Arbeiderbladet 5. januar 1952 (jfr. Stein Tønnessons påvisning av dette i Nytt norsk tidsskrift 1/99). Seips forsøke på å spissformulere Steens kritikk av Sars har ført til en ensidighet.
7. Jens Arup Seip: «Utsikt over Norges historie». b. 1, s. 51.
8. Professor Knut Mykland (1989) – her sitert etter Dyrvik s. 32. Mykland er ellers blant de som har vært mest kjent for å betone ytre årsaker.
9. Dyrvik s. 34.
10. Stattholder (egentlig «stedfortreder») er en representant for monarken i et spesielt område.
11. Her sitert etter Dyrvik s. 49.
12. Så kan det være en viss tvil om hvorfor han gjorde dette – om han hadde et visst håp om at et Norge med stor grad av selvstendighet, igjen kunne komme tilbake til Danmark i en framtidig situasjon, eller om han bare ville slutte sitt politiske virke i Norge på en håndverksmessig måte. Sympati med sine undersåtter igjennom et knapt halvår kan vel også ha spilt inn.
13. Han forberedte riktignok en forfatningsreform, som han ikke rakk å gjennomføre før han døde.
14. Artikkelen sto i tidsskriftet «Materialisten» 2/79 – og er planlagt gjenopptrykt i «Rødt!».
15. I marxistisk revolusjonsteori er den sosialistiske revolusjonen en politisk maktovertakelse – og en forutsetning for omdanning til sosialistiske produksjonsforhold. Universelle velferdsgoder peker fram mot sosialistiske og kommunistiske produksjonsforhold, men er ikke slike. Kapitalistiske produksjonsforhold kunne derimot utvikle seg et godt stykke innenfor et samfunn med overveiende føydale trekk.
16. I 1996 skreiv jeg et større hefte med tittelen «Ja, vi elsker…? En studie i det nasjonale spørsmål.» Heftet blei gitt ut av RV og gikk i ganske store opplag. Det er ikke lett å få tak i dag, men kan lånes fra Arbeiderbevegelsens arkiv. Jeg står fortsatt på analysen i heftet, men medgir at det nasjonale spørsmål blir vanskeligere når veteraner fra den imperialistiske Afghanistanokkupasjonen skal æres på seiersdagen for frigjøringskampen mot Hitler-fascismen. I heftet er det også en rekke referanser til teori på området.
17. Øystein Sørensen redegjør for dette i 3, bind av «Norsk idéhistorie. Den har tittelen «Kampen om Norges sjel 1770-1905», og kom på Aschehoug i 2000.
18. Samtidig var det kultur- og språkkamp mot den langvarige danske innflytelsen.
19. Forlaget Nordstedts karakteristikk. Arnstad er egentlig journalist, som har skrevet en del om historiske temaer.
20. Norstedts, Stockholm 2013. Se også intervju med Arnstad i Klassekampen 25. april 2013.
21. Arnstad s. 367/368
22. Dagbladet den 27. april 2013.
23. «Rødt, hvitt og blått», s. 28.
24. Ungdomsopprørene i franske drabantbyer for noen år siden er et godt eksempel på at formell likhet mellom borgerne ikke er nok hvis det mangler slike fellesskap.
25. «Norsk grålysning» (1992).
26. «Norge – et lite stykke verdenshistorie, Cappelen 2005. Her sitert etter pocketutgaven 2009, s. 11.
27. Det er ikke bare en brautende Tybring Gjedde som har problemer her. Jeg har gjennom mange år diskutert dette med elever i klassene mine i videregående skole, og de synes ikke det er lett å sette ord på hva det dreier seg om.
28. 28 Pax 2008

Judith Mirkinson bur i San Francisco, og har vore aktiv i kampen mot rasisme, i fredsrørsla og kvinnekampen i USA i over 40 år. Ho var med og stifta Gabriella Network, ein solidaritetsorganisasjon mellom kvinner i Filippinene og USA.
Artikkelen er omsett av Einar Jetne

Amerika fråssar i det landet kallar «unnataksituasjonen » sin. Ronald Reagan snakka om «Citadellet på bakketoppen» mens han gjekk til krig i Mellom-Amerika. Då Barack Obama snakka til FN i september, sa han:

Eg trur at Amerika er eit unnatak: Landet si evne til ‘å stå opp for interessene til alle’ er spesiell.

Mytologien er så kraftfull. Og mange amerikanarar trur framleis på han. Sjølvsagt kan ting bli rota til heime, men vi er framleis det friaste landet på jord. Og vi har retten til å invadere eitkvart land vi skulle ønskje slik at også det kan bli demokratisk.

Vurder derfor desse tre kritiske faktorane når de undersøker den amerikanske grunnlova:

For det første: Ho vart skriven av velhavande kvite menn for å konsolidere deira herredøme over ei ny regjering.

For det andre: Frå starten av var det som vart sagt og det som vart gjort – framfor alt når det gjaldt menneskerettar – ganske forskjellig. Som Shakespeare sa: «Meir heidra i brot enn i overhald.»

For det tredje: og kanskje viktigast er det at nokre og alle progressive endringar eller juridiske tolkingar av Grunnlova har kome etter at folk organiserte seg og kjempa for rettane sine. Med andre ord, då det var svære sosiale rørsler – slike som rørslene for å fjerne slaveri saman med opprøra til slavebundne menneske som ende i borgarkrig – då fann reelle endringar stad. Kvinnerørsla, borgarrettsrørsla og arbeidarrørslene har alle gitt resultat. Elles har dagsordenen vorte sett av konservatismen til eliten og for eliten.

Grunnlova, som vart ført i penn av Thomas Jefferson, er stappfull av motseiingar. Når ho erklærer at Alle menn-(eske) er skapt like, gjeld det verkeleg berre kvite menn. Slavebundne afrikanske menn var eigedom som ikkje vart sett på som menneske. Kvinner vart ikkje ofra ein tanke. Og i ein vidgjeten passasje rettferdiggjer Grunnlova opprør mot Storbritannia fordi Storbritannia har oppmuntra dei «nådelause indianske villmennene » til å angripe forsvarslause amerikanarar.

Grunnlova vart skriven som eit direkte svar på sosial konflikt. I det som vart kalla Shay-opprøret danna småbrukarar og arbeidarar i New England små væpna grupper for å styrte regjeringa i staten i raseri mot høge skattar og mangel på arbeid. Leiarar i Sambandsstatane som George Washington og Alexander Hamilton var rasande på pøbelen. Samstundes vaks redsla for slaveopprør i sør mens jordspekulantar og såkalla pionerar var opptatte av å få opna meir land mot vest. Handel var lidande, og det var vanskeleg å inngå avtalar. Alt dette peika mot veikskapar i Artiklane i Konføderasjonen, dei første retningslinjene for Sambandsstatane si regjering. Eigedomsklassane måtte gjere noko for å skape sikrare reglar.

Kven skreiv grunnlova?

Med mindre land har gått gjennom verkelege demokratiske revolusjonar, slik som i Sør-Afrika og Venezuela, er grunnlovene deira i hovudsak skrivne av elitane for å garantere interessene deira. Sambandsstatane var ikkje noko unntak. Dei 55 kvite mennene som underteikna Grunnlova, var så godt som alle rike og folk med eigedom (ikkje ulike dei som i dag sit i Kongressen). Tjuefem var slaveeigarar. Thomas Jefferson og George Washington eigde rundt 200 slavar kvar. Farmarane og forretningsmennene som ikkje sjølve var slaveeigarar, drog fordel av arbeidet til slavane, og sikkert er det at alle hadde rikdommen sin frå land rana frå urfolk.

Grunnlova og slaveri

Grunnlova nemner aldri orda «slave» eller «slaveri», men konseptet er innebygd i dokumentet. Det etablerte eit «demokratisk» system som gjekk hand i hand med slaveri. Litt av ein prestasjon!

VI, FOLKET, inkluderte sikkert og visst ikkje slavebundne svarte menneske. For å garantere nasjonal kontroll over forretningsverksemd var folk frå nord – til og med dei som var mot slaveri – villige til å «inngå kompromiss». Sør ønska at slavar skulle bli rekna som fullverdige personar berre knytt til representasjon. (Elles var dei berre rein eigedom.) Nord ønska dei ikkje talde i det heile. Det heile skulle vere oppfatta som ugjort slik det gjorde 80 år seinare. Dermed kom eit kompromiss i stand. Slaveriet fekk lov til å halde fram, men i konsensusen låg det at slavar berre skulle kunne bli representerte som 3/5 av ein person. Dette er ikkje berre kodifisert slaveri, men det sikra og at slavestatane i sør fekk ugrunna tyngde i generasjonar framover. Det legaliserte også ideen om at afrikanarar i Sambandsstatane (enten dei var sleppte fri eller ikkje) ikkje var fullverdige menneske.

Grunnlova sanksjonerte importen av slavar fram til 1808, mens den interne slavehandelen vara ved fram til Borgarkrigen. Dette gjaldt ikkje berre i sør. Nordstatar hadde også tusenvis av slavar. Til og med der det fanst frie svarte menn og kvinner, vart dei ikkje gitt like rettar. Lover for rømde slavar – inkludert ei som var skrivne inn i Grunnlova – garanterte at ein kvar rømt slave skulle bli sett på som eigedom som måtte bli returnert. Slaveriet som omfatta fire millionar svarte menneske (i 1860) institusjonaliserte eit system av overlegne kvite, halde oppe med brutal tvang og lova si makt.

Slaveri – den legale eigedomsretten over menneske – vart til slutt eliminert som eit resultat av Borgarkrigen. Lovfestinga av den 13., 14. og 15. endringa gjorde slaveri illegalt og gjorde alle folk (med unnatak av indianarane) som var født eller naturalisert i Sambandsstatane, til statsborgarar. Alle menn eldre enn 21 år var kvalifiserte til å røyste, og kunne ikkje bli ekskluderte på grunnlag av rase. Alle statsborgarar hadde krav på rettstryggleik og likt vern av lova.

Slik situasjonen ofte er, var ordlyden til lova ein ting og realiteten noko heilt anna. I 1860 var 89 % av nasjonens afroamerikanarar slavar: Svarte utgjorde 13 % av landets befolkning og 33 % av befolkninga i Sør. Då dei vart frigjorde, var svarte statsborgarar i fleirtal i tre statar og 40 % av befolkninga i fleire andre. Dette vart sett på som eit alvorleg trugsmål som ikkje kunne bli tillate å vare ved.

I tilfelle etter tilfelle rettferdiggjorde domstolane diskriminering og terror. Rettnok var svarte kvalifiserte til å røyste, men viss dei ikkje bestod rasistiske leseprøver eller betalte koppskattar, var ikkje det eit brot på den 14. og 15. endringa i Grunnlova. Den 14. endringa vart heller brukt til å beskytte selskap enn til å beskytte svarte menn og kvinner. I ei av dei mest vidgjetne sakene i historia til Høgsterett utvikla Høgsterett i 1896 den lumske doktrina om «skilde, men like» for å rettferdiggjere legal segregering. Streng rasemessig apartheid – separate skolar, separate sjukehus, separate hotell, separate bussar, til og med separate vassfontener – vart legitimerte.

Først på 1950- og 1960-talet tvinga framveksten av militante «sivil rights»-rørsler fram domsavgjerder og lover som de jure erklærte segregeringa for illegal. Men de facto segregering eksisterer framleis med segregerte skolar, naboskap og i den massive fengselsindustrien. I dag sit meir enn to millionar menneske i fengsel. Det er fleire svarte menn i fengsel i dag enn talet på mannlege slavar under Borgarkrigen.

Grunnlova og kvinner

Kvinner si rettsstilling var ikkje, og er heller ikkje i dag, eksplisitt verna i Grunnlova. Sant nok finst det ingen spesifikk referanse til menn. Ein gjekk berre ut frå at slik var det. Kvinner, vart det sagt, høyrte til i heimesfæren og hadde derfor ikkje evne til klar politisk tenking. Fastsetting av røysterett vart overlate til statane og på den tida då Grunnlova vart skriven, fastslo statane (med unnatak for New Jersey ein kort periode) at berre menn med eigedom kunne røyste. Berre folk med røysterett kunne tenestegjere i juryane, noko som nødvendigvis ekskluderte kvinner. Den 14. grunnlovsendringa ga like rettar og likt vern til alle, men heldt fram med å utvide røysterettane berre for menn.

Gjennom hundreår fanst det ingen føderale lover som verna kvinner. I nokre statar kunne kvinner ha eigedom. I andre statar var regelen at etter inngått ekteskap vart alt eigedomen til mannen: frå ungane til teserviset og underkleda hennes. I nokre statar kunne kvinner vere yrkesaktive. I andre kunne dei ikkje. I alle statane var kvinner hindra i å arbeide like mange timar som menn, og dei vart betalt mindre enn menn, noko som ofte framleis er tilfelle.

Kvinner fekk røysterett i 1920, men det skjedde etter 70 år med agitasjon, tusenvis av arrestasjonar, sveltestreikar i fengsel og massedemonstrasjonar over heile landet under første verdskrig. I 1923 vart ei lovendring som skulle sikre like rettar (ERA=Equal Rights Amendment) lagt fram for Kongressen. Ho har aldri vorte ratifisert.

Blant rettane som er vunne gjennom masseprotestar, er ingen garanterte. Til dømes vart abort legalt i 1973 i heile USA. Etter dette har lov etter lov snevra inn definisjonen av legal abort, noko som har gjort abort nesten illegalt og i alle fall uoppnåeleg i mange av statane.

Menneskerettar eller menneskeurettar?

Sambandsstatanes «Bill of Rights» (forslag til lov om rettigheiter) – dei første ti endringane i Grunnlova – vart vedtekne for å få Grunnlova akseptert i alle dei 13 statane. Dette er endå eit dokument med opphøgde ideal som har hatt varig innverknad. Statsborgarar i Sambandsstatane kunne ikkje bli nekta talerett, religionsfridom.

• Unionen har ingen offisiell statsreligion.
• Pressefridom eller forsamlingsfridom.

Urimeleg tiltale, grusame og uvanleg straffer vart ulovleg. Retten til å bli dømt av ein jury og raske domsavgjerder vart også garantert saman med retten til å bere våpen (ein måtte ha gevær for å kjempe ned indianarane og opprørske slavar).

Viss eg skulle forme ei grunnlov i 2012, ville eg ikkje ta utgangspunkt i Sambandsstatane si grunnlov. Eg kunne kanskje sjå på grunnlova i Sør-Afrika. (Ruth Bader Ginsburg, høgsterettsdommar.)

Frå det siste tiåret i det tjuande hundreåret av har meir enn ein tredjedel av landa i verda enten endra grunnlovene sine eller fullt ut skrive dei på ny. Det store fleirtalet av desse landa har ikkje hatt grunnlova til Sambandsstatane som modell.

Ein av hovudgrunnane til dette er den amerikanske grunnlova sin mangel på merksemd retta mot sosiale menneskerettar eller det som no blir kalla «positive rettar». Det finst ingen garantiar av rett til grunnleggande tryggleik for helseomsorg, bustad, mat, sosial tryggleik eller utdanning. Det finst inga sikring av lik rett for kvinner og sjølvsagt ikkje for homoseksuelle eller funksjonshemma.

Sambandsstatane har vedtatt mange lover mot diskriminering, men alle desse har kome gjennom lovgjevingsprosessen for deretter å bli rettsleg prøvde. Slik er ratifiseringa av kvar av desse nye lovene på sett og vis vorte avgjort av ni høgsterettsdommarar som oftast er ekstremt høgreorienterte. Jobben deira er trass alt å oppretthalde status quo – ikkje å endre. Vi bur i ein avansert kapitalistisk stat, så vi har ulike «fridomar», men grunnleggande tryggleiksordningar blir på ny og på ny kutta.

Dette fører oss til dagen i dag. Vi har ein massiv tryggleiksstat som spionerer på verda (inkludert Angela Merkel) og på sine eigne statsborgarar. Vi har dronekrig ført hemmeleg av ein president som ikkje må stå til ansvar overfor nokon. Vi har ein stat i evigvarande krig trass i at fleirtalet blant amerikanarar er imot det. Vi har røysterett for afroamerikanarar, ein rett som blir motarbeidd over alt i Sør. I løpet av dei siste fire åra har over ein million immigrantar vorte deporterte.

Du kan ikkje ha ein permanent krigstilstand utan å ha eit militarisert samfunn. Og du kan ikkje ha eit militarisert samfunn utan undertrykkande lover og praksis: utan eit kontrollert folk. Til og med konsernmedia klagar i dag på at dette er ein av dei mest undertrykkande administrasjonane når det gjeld pressefridom.

Framleis er det 166 fangar i Guantánamo, og det er framleis ukjent kor mange andre det er som blir haldne fengsla på hemmelege stader rundt omkring i verda. Blant dei millionane som sit i amerikanske fengsel, er tusenvis haldne i isolat, noko FN stemplar som tortur. Dødsstraff eksisterer framleis, og fengselsdommar varer no jamt i fleire tiår.

Alt dette skjer i det «mest demokratiske landet i verda», slik leiarar i USA likar slå fast på ny og på ny.

Dette lyder ekstremt deprimerande.

Men som vi veit, så hender det at endring finn stad. Etter den enorme organiseringa og dei sosiale omveltingane på 1930-talet vart Sosial Tryggleik styrka og mange arbeidarlover kom til. I kjølvatnet av borgarrettsrørslene på 50- og 60-talet vart det vedtatt lover som gjorde segregering ulovleg og som garanterte røysterettane til ikkje-kvite. Rettar for homoseksuelle, kvinnerettar, rettane til immigrantane – lista er lengre – dei er alle produkt av reell og langvarig kamp.

I det han i 1987 talte i høve feiringa av tohundreårsjubileet til Grunnlova, sa den store afroamerikanske juristen og menneskerettskjemparen Thurgood Marshall:

I dette året der vi feirar tohundreårsjubileet, kan vi ikkje alle ta del i festivitetane med flaggviftande og brennande iver. Nokre kan meir roleg minnest lidingane, kampen og offera som har ført til at dei har vunne over mykje av det som var gale i det opphavlege dokumentet, og sjå på jubileet med håp som enno ikkje er realisert og lovnader som ikkje er fullførde.

I det progressive og radikale aktivistar i Sambandsstatane no organiserer for ein ny runde med sosial rørsle og protest, stoler vi ikkje på Grunnlova, men på eksempla til dei som har kjempa på grasrotnivå for verkeleg og fundamental endring.

Lenkesamling

Den skreddersydde skoen og kommunismen

• Side 9:
• Clarks Shoes Discusses 3D Printing (YouTube)
• Bilder av 3D-printa sko
• Side 11:
• 3D Design For Good: Let’s Donate For Robohand Project
• Meet the tinkerer-turned-prosthetic pioneer who 3D printed a working hand
• Filmer om Richard Van As
• Side 19:
• Søstre, kamerater! av Kjersti Ericsson
• Kvinnelønna av Siri Jensen
• Kjøp bøkene i nettbutikken
• Side 21:
• Les mer om Den gylne toalettbørste
• Side 22:
• Hvordan lage din egen mobiltelefon
• Side 24:
• Transition Town på norsk
• Side 29:
• Eit samfunn nedanfrå av Olav Randen
• Side 31:
• Den flerstemmige revolusjonen av Kjersti Ericsson
• Kjøp boka i nettbutikken

Hvem skal teknologien tjene? Mer om 3D-printing

• Side 35:
• Diskusjonsforumet Reprap
• Mer som sjølbyggingsprinteren Reprap
• Side 36:
• Materialer til 3D-printere (Google-søk)
• Side 37:
• Norsk Algeforening
• Side 38:
• Bloggen 3D Printing Buzz med masse om bruk av 3D-printing
• Side 39:
• 3D Printers Deliver Competitive Alternative to Traditional Prosthetic Limbs
• 3D-printed titanium jaw allows 83-year-old to bypass risky reconstructive surgery
• Side 40:
• Micro-batteries successfully created using 3D printing
• Printer ut metall med vidundermaskin
• Nettstedet til 3D-firmaet Stratasys
• Side 41:
• Filmer om 3D-printing
• Side 42:
• Wake Forest 3D Prints Skin Cells Onto Burn Wounds
• Side 43:
• How do they 3D print kidney in China

En ny industriell revolusjon?

• Side 45:
• Christopher Barnatts nettsted Explaining the Future
• Filmer med Christopher Barnatt

En lesende arbeiders spørsmål

• Side 48:
• Nyutgave av Brechts dikt kom i 2009

Hvorfor blir fattige fattige og rike rike?

• Side 50:
• Bilder av muren
• Side 54:
• Dhaka garment workers in violent protests over low pay
• Factories ablaze as Bangladesh garment workers protest
• Cambodia: Textile workers protest against Walmart and H&M
• Side 55:
• H&M forbereder klesproduksjon i Etiopia
• Side 57:
• Civil Rights Defenders supported by H&M
• Side 58:
• H&Ms tjue største eiere
• Kapitalförvaltning för LO
• Staten kjøper seg opp i ‘etikkversting’
• Side 71:
• Rød Ungdom: Politisk økonomi – studiehefte (pdf)
• Flere studiehefter fra SUF og RU

Riv ned gjerdene!

• Side 67:
• Daniel Viglietti synger Riv ned gjerdene (A Desalambrar)

Idrett, kjønn og makt

• Side 76:
• – Vi var for damete på Ullevaal
• – Hun kan spille som en mann
• Side 81:
• Historia om skihopparen Johanne Kolstad

Rasisme i Norge – i dag

Likestilling eller frigjøring?

• Side 96:
• Søstre, kamerater! av Kjersti Ericsson
• Kvinnelønna av Siri Jensen
• Kjøp bøkene i nettbutikken
• Mer om sekstimersdagen
• Side 106:
• Feminist? Javisst! (i Klassekampen)
• Side 110:
• Ellen Aanesen om abortkampen i Norge
• Kjøp boka i nettbutikken
• Side 111:
• Brosjyre om kvinnegatenavn på Grünerløkka (pdf)

Ros av dialektikken

• Side 114:
• Nyutgave av Brechts dikt kom i 2009

Dialektisk materialisme

• Side 115:
• Nettstedet til Creation Museum
• Side 117:
• NRK-klipp om Artenes opprinnelse
• Side 133:
• Friedrich Engels: Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap
• Studiebok i marxistisk filosofi
• Rød Ungdom: Studiehefte nummer 1/1999, artikkel om dialektikk av Magnus Engen Marsdal (pdf)
• Mao Zedong: Om motsigelsen
• Jon Egil Brekke: Marxistisk filosofi – en kort innføring

Kommunistenes manifest

• Det kommunistiske manifest
• Kjøp boka i nettbutikken
• Side 141:
• Om solidaritetsstreiken hos Dunnes Stores
•  

Mer av Jorun Gulbrandsen

• Er skolen for Kari eller Ronny?
• Plutselig framstod revolusjonen i Norge som mindre rar!

1814: Foran 200-årsjubileet

Forsvar mot hvem
– med hva?

Grunnlova i USA

Les mer…

Med en historisk svak venstreside i Norge bør det ligge litt inspirasjon i den ureddheten og politiske «gründervirksomheten» denne boka forteller om. I tillegg til andre erfaringer og poenger venstresida har mye å lære av – på godt og vondt.

Ofte når jeg leser Pål Steigan får jeg følelsen av at han opererer med et skjema som fylles inn for å bevise konklusjonen. «Confirmation bias» – som vel er det akademikerne kaller det. Dette er sikkert noe mange av oss kan tas for. Men en etterlysning av mindre skråsikkerhet og større høyde for uenighet har vært et interessant utgangspunkt for å lese denne boka.

Den Steigan jeg har hatt mest sansen for, er den som forteller røverhistorier fra virkeligheten om ml-bevegelsens strategi og halsbrekkende prosjekter. Som når han i denne boka skriver:

Jeg var ikke skeptisk. Endelig litt ambisjoner. Dette var spenstig. Klart vi kunne starte trykkeri, det var opplagt.

Tidligere har jeg fått sansen for teksten Strateg på roterommet (Rødt! 1A/08 – Ekstranummer fra Øgrimseminaret 2007). Noen av passasjene fra artikkelen gjentas også i denne boka. Som fortellinga fra samvirkelagskafeen på Hovin:

Vi hadde bestilt patentsmørbrød med speilegg, og mens Tron måkte sine grønnsaker over på min tallerken, slik han pleide å gjøre, sa han: – Pål, jeg synes at vi skal lage ei månedsavis, og den skal vi kalle Klassekampen.

Jordnært, norsk, arbeiderinnretning

Steigan skriver at han tidlig på 60-tallet ikke så noen utbytta norsk arbeiderklasse. Kun folk med jobb i industrien, bil og TV, og et velferdssamfunn der folk stort sett var fornøyde.

Ni år seinere utgis første utgave av Klassekampen hvor hovedoppslaget «typisk nok» er en artikkel om arbeiderfiendtlige lønnssystemer. «Jordnært, norsk, arbeiderinnretning. Det var tanken.» Hva har skjedd?

Metoden var å studere sammensetninga av arbeidsfolk i Norge og sette seg inn i kapitalismen på norsk, oversikter over eierskap i de største norske selskapene, håndbøker over norske obligasjoner og aksjer. Og bygge opp en landsomfattende organisasjon med tilstrekkelig forankring i industrien. Bak lå erfaringer med studentradikalere rundt i Europa uten stayerevnen organisasjoner av arbeidere hadde, men dette hadde kanskje også en mer dyptgående politiske grunn.

Steigan tok jobb i transformatorproduksjonen hos ASEA Per Kure, og forteller om et møte med arbeidere som var stolte av å være arbeidere, men samtidig så ned på seg selv. Og spør hvorfor han ikke tar utdanning framfor å jobbe. Her skriver Steigan bra om hvor viktig produksjonen i et samfunn er, at hvis ingen produserte «papir og trykksverte og datamaskiner og korn, bygde hus og veier og la kabler, ville ikke professoren engang ha mat eller tak over hodet.» Utviklinga med at krav til høyere formell utdanning øker og tradisjonell industri legges ned, gjør denne debatten stadig viktigere.

Tråden fortsetter til Steigan er tilbake til å motta kritikk for at sentralkomiteen ikke setter av krefter til faglig arbeid i 1980. Og sånn går no dagan …

I boka beklages karakteristikker og personangrep i bruddet med SF. Men ikke at bruddet kom på «spørsmålet om forholdet til Arbeiderpartiet, spørsmålet om klassekamp og revolusjon». Steigan viser i en oppsummering av arbeidet med klasseanalyse, og sykepleierne og lærernes plassering her, at noe har endret seg siden den tid, men at noe er ved det samme:

I det hele tatt tok vi de der grensedragningene for alvorlig. (…) I et førtiårsperspektiv er det uansett klart at arbeidsvilkår og lønn for disse gruppene mer og mer nærmer seg arbeiderklassen. (…) På den andre sida har jo SV vist at et parti av lærere og offentlige funksjonærer er noe annet enn et arbeiderklasseparti.

Et revolusjonært arbeiderparti

Det er også flere interessante trekk med behandlinga av Arbeiderpartiet og fortellingen om den norske velferdsstaten i denne boka. Det blir en ganske vakker skildring når Steigan skriver:

Det norske femtitall var også en gullalder, men på en helt annen måte enn den amerikanske. Vårt femtitall var ikke epoken for den personlige, private suksessen, men for å trekke i lag og bygge nasjonen. Det var sliternes seier, fellesskapets seier.

Vi får høre at AKP(m-l) kalte seg det fjerde forsøket på å skape et revolusjonært arbeiderparti i Norge. Steigan selv ville være en «moderne thranitt, som en viderefører av den nasjonale reisninga på 1800-tallet, en viderefører av Fagopposisjonen av 1911 og streikekampene på tjue- og trettitallet.» En arvtaker etter Martin Tranmæl, Ap-partisekretær i mellomkrigstida.

Det blir ekstra tankevekkende når vi får høre om en mor «som aldri hadde et godt ord å si om toppene i DNA», men som når Finn Gustavsen og SF velter Gerhardsenregjeringa i Kings Bay-saken sier at «en stemmer jo tross alt ikke mot sine egne og for de borgerlige». Dette kan kanskje bidra til å forklare at forholdet til de rødgrønne har vært utfordrende for venstresida også i nyere tid.

Barn av stålet og betongen

I boka På den himmelske fredsplass (Aschehoug, 1985) skreiv Steigan i introduksjonen at «Hvis du venter deg fortellinga om Pål Steigan fra han var en liten snørrvalp på Oppsal skole og alle hans trivielle opplevelser i oppveksten, kan jeg glede deg. Du slipper.» Denne gangen slipper du ikke.

Tidvis er dette en oppvekstfortelling fra Oslo, og for meg trekker det opp med historier om studier av fugler og planter ved Østensjøvannet, sykkelturer forbi Ryen, langs Enebakkveien hvor jeg har vokst opp, eller for den saks skyld om mørkerom og undervisningslokale i Wilses gate hvor jeg har vært på vorspiel dagen før.

Jeg er ikke kompetent til å vurdere poesi, men det nærmer seg arbeiderdikting når Steigan skriver om soloppgangen i fabrikkhallen som gjør halvferdige trafoer til industriskulpturer i det rødgule lyset på ASEA Per Kure.

Men ofte blir det en litt vel påtatt miks av personlige og politiske skildringer, som på sitt mest parodiske hopper fra koking av tøybleier til RAF-diskusjon. Selv om det kanskje var nettopp så sammensatt det var, og dette tidvis trekker sammen noen tråder.

Jeg syns også det blir litt mange gjentagelser av poenger. Samtidig kan dette fungere tidvis godt. Som når Steigan refererer til arbeidersangen om «barn av stålet og betongen» som han hører på senga i oppveksten, som seinere kommer tilbake som et politisk poeng om byutvikling:

Kanskje var jeg et barn av stålet og betongen, men jeg så skjønnheten i godt lafteverk og en kalkstøpt steinmur fra middelalderen.

Ydmykhet og nysgjerrighet?

Jeg etterlyste i starten av bokomtalen mindre skråsikkerhet og større høyde for uenighet. Dette er også tanker som møter gjenklang i boka. Steigan har lest AKPs internarkiver og oppsummerer:

Det var ikke mye ydmykhet og ikke så mye rom for nysgjerrighet. (…) Verden er et vanskelig sted, og det er vrient å finne ut hva som er riktig analyse til enhver tid, og hva som er riktig politikk. Men det hadde vært bedre om vi hadde vært mindre kjepphøye og mye mer avslappa.

Vi møter også kritiske oppsummeringer av ml-bevegelsens forhold til Kina hvor det er «ingen tvil om at det ble begått grove overgrep, og at massevis av uskyldige mennesker ble rammet», og hvordan holdninga til Josef Stalin «ble brukt til å skille venner fra fiender og til å skille inngruppa fra utgruppa» selv om Steigan & Co i Stalins Sovjet ville ha blitt sendt «rett til Sibir for alvorlige ideologiske avvik».

Oppsummeringa er at man fortrengte kunnskapen om forbrytelser som var begått i sosialismens navn, både i Kina og Sovjet.

Så langt alt vel, unntatt når Steigan i samme bok siterer en eldre programformulering om å bryte borgerskapets undertrykkelsesapparat i stykker, knuse det borgerlige statsapparat gjennom en revolusjonær omveltning og være forberedt på å bruke vold for å oppnå dette, og kommenterer med at:

Enhver som ikke er alvorlig skadd av kaldkrigsmentalitet, må kunne lese at dette er alt annet enn hyllest til terrorismen. Det er en nokså nøktern beskrivelse av hva flertallet av folket må gjøre for å tvinge makta ut av hendene på den ene prosenten som har ranet til seg det meste.

Her preger ikke den samme nysgjerrigheten lenger. Det er lite nøkternt over et slik språk, som preges av en macho ordbruk, mer enn konkret analyse. I tillegg ville en mer ydmyk tilnærming til hvordan slike formuleringer faktisk oppfattes av de fleste vært sunt. Dessuten preges dette av en skråsikkerhet for hvordan en demokratisk samfunnsomveltning vil foregå, også i et samfunn hvor vi ikke har vært i nærheten av en slik situasjon i vår tid.

Steigan og ml-historia har utvilsomt mye å lære oss den dag i dag. Men i likhet med de mange «oppgjørene» med ml-tradisjonen kan ikke dette tjene som noe mer enn bakteppet for en ny radikal tenkning på egne bein. Til tross for all sin ydmykhet er Steigan fortsatt barn av en annen tid, om ikke stål og betong.

Fredrik V. Sand

Journalist og forfatter Linn Stalsberg har skrevet sin første sakprosabok. Etter at forfatteren selv fikk barn som ikke ville gå i barnehage, og opplevde en hverdag preget av å føle seg utilstrekkelig både på jobb og hjemme, fant hun etter hvert ut at det var flere som hadde det på samme måte. Hun begynte å lure på om det var slik livet virkelig skulle være. Dette er utgangspunktet for boka.

Forfatteren hevder at det i Norge, spesielt fra politisk hold, forventes at man lett kombinerer omsorgsansvar med full yrkeskarriere for begge foreldre. Dette forventes å være den ideelle løsningen for alle familier. Hun stiller spørsmålstegn ved hvorfor så mange kvinner til tross for dette fortsetter å jobbe deltid, og at de fortsatt forventes å ta hovedansvaret hjemme for husarbeid og barn. Forfatteren spør seg om «tidsklemmer, stressede voksne, stressede barn og utbrente og sykmeldte arbeidstakere» bare skal «avskrives som klaging» eller om det er «grunnlag for å spørre om det ligger alvorligere samfunnstrekk bak historien om de travle dagene». Selv har jeg som psykolog og snart tobarnsmor også kjent på tidsklemme og hverdagsstress. Dette er noe jeg har reflektert mye over og gjør meg derfor til en nysgjerrig leser. Jeg vet hvor lett det er å tilpasse seg ytre forventinger, og å presse alt inn i dagsplanen. Det er så lett å stole på at vårt trygge samfunn vet hva som er best for oss, at vi glemmer å stille viktige spørsmål.

Stalsberg går tilbake til feministisk bevegelse på 1970-tallet for å lete etter svar. Var det dette 70-tallsfeministene hadde sett for seg? En hverdag der kvinner sliter seg ut av ansvar både hjemme og i yrkeslivet? Hun beskriver hvordan 70-tallsfeministene opprinnelig hadde sett for seg at hittil underkjente, kvinnelige verdier skulle få samme offentlige status som de mannlige. Noe gikk imidlertid galt på veien, og kvinnene tilpasset seg i stedet mannssamfunnets regler og krav og en nærmest kjønnsnøytral ideologi erstattet 1970-årenes idealistiske drøm om et annerledes samfunn. Feministisk bevegelse og arbeiderbevegelse lot seg i tillegg forføre av markedsliberalismens fremvekst, og velferd var noe som plutselig skulle lønne seg og skulle måles i økonomisk gevinst. Stalsberg mener dette prinsippet styrer det vi i dagtenker er best for barna og familielivet vårt. Det er dette Stalsberg vil til livs. Vi må få opp igjen debatten om sekstimers arbeidsdag for alle, og vi må endre vår livsstil og levemåte for å redde fremtiden til barna våre. Hun ønsker seg og en ny feminisme som tar innover seg dette og som setter dagsorden for arbeids- og familielivet.

For min egen del, som hverken er ekspert på kvinnebevegelsens utvikling eller har sosiologisk fagbakgrunn, har hennes gjennomgang av forskning og historie i lys av bokas problemstilling vært interessant. Jeg synes Stalsbergs diskusjon er særlig viktig fordi den tvinger oss til å bli bevisst rundt valgene vi tar hver dag; hvorfor vi tar de, hvem som tjener på de, og hva som egentlig legger premissene for valgene våre. Finnes det bedre løsninger for oss, barna våre, våre medmennesker og samfunnet vi lever i? Absolutt!

Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at boka springer ut av et noe ubearbeidet materiale hos Stalsberg selv. Kanskje handler det om et forsøk på å forstå egne opplevelser rundt det å bli mor og om hvorvidt hennes valg er i tråd med egne politiske idealer og verdier? Det virker på meg som at hun gjennom boken forsøker å få anerkjennelse og slik rettferdiggjøre og forsvare egne følelser, opphevelser og påfølgende valg. Dette er en prosess de fleste nye foreldre kan kjenne seg igjen i, usikkerheten, «identitetsjusteringen » man selv går igjennom, men og som de rundt deg legger merke til og har en mening om. I forhold til nettopp en slik prosess, opplever jeg at hennes gjennomgang av teori og primært sosiologisk forskning bare bidrar med halvparten av svarene. Hun skriver at hennes lengsel etter barna og dårlige samvittighet fikk henne til å stille seg spørsmålet om barnehage og full jobb var bra for barna hennes. Vil det ikke da være betimelig å gå nærmere inn i dette, i stedet for å konkludere raskt med at den dårlige samvittigheten frambringes av samfunnets premisser og forventninger for våre liv? En mors/forelders lengsel etter eget barn er sterke krefter og en del av «pakka» med å få barn. Den sikrer overlevelse, tilknytning og tilhørighet mellom foreldre og barn, og er ikke bare en dårlig samvittighet som forteller oss at noe er galt eller at barnet lider. Dårlig samvittighet og lengsel etter barna er et godt tegn! Den kommer ikke kun fra samfunnets forventninger om jobb og familie, det er mer sammensatt enn som så! Kan den dårlige samvittigheten også tenkes å være en del av «arvesynden» vi har fått overført fra våre egne mødre og bestemødre? «Du burde være mer sammen med barna!» Det er ikke mange generasjoner siden de aller fleste kvinner var husmødre. Det tar tid å endre forventninger som ligger implisitt i generasjoner.

Jeg undrer meg og over de relativt enkle slutninger Stalsberg trekker mellom egne subjektive følelser og samfunnets forventninger og verdier. Resonnementene bærer preg av «jeg føler det slik, og grunnen til dette er et samfunnsproblem. Derfor må samfunnet legge til rette for mine følelser». Framstillingene av den norske familieorganiseringen kan også bli noe ensidig og generaliserende med stereotypiske oppskrifter på hvordan kvinner ønsker å ha det, hva menn foretrekker og hvordan norske familier er organisert. Hvis jeg vil, kan jeg tillate meg å bli provosert om jeg leser boken som et slag for at kvinnen må tilbake til hjemmet, der de kan gjøre det de opplever er mest verdifullt; passe barn og lage mat. For min egen del synes jeg husarbeid er en tålmodighetsprøve, og jeg synes det beste med kakebaking (hvis det skjer) er å spise kakedeigen. Men jeg elsker sønnen min og synes det er meningsfullt og spennende å gå på jobben hver dag. Jeg tror jeg er en bedre mor når jeg også har den variasjonen i livet mitt. Sånn kan man også ha det.

Jeg opplever at Stalsberg rett og slett har for mange poenger og påstander som bare blir hengende i lufta. Dette oppleves som overveldende for meg som leser og muligens også for henne? Jeg har lyst å stoppe opp ved flere ting, men hun haster heseblesende videre, det er så mye som må sies! Jeg påstår derfor at boken hadde blitt best om materialet var delt opp i to forskjellige bøker. Da ville færre budskap blitt formidlet grundigere og vært mer bearbeidede.

Den ene boken ville hatt fokus på en kvinne som forsøker å forstå sine egne følelser rundt det å bli mor i et av verdens beste samfunn. Hvordan få aksept for seg selv og egne valg uten å måtte få godkjenning utenfra? Eventuelt en refleksjon rundt at valgene ikke nødvendigvis står i motsetning til politiske idealer. Videre kunne den ha utforsket den dårlige samvittigheten flere av oss bærer på i hverdagen ovenfor egne barn, partner, venner eller jobb. Hvor kommer denne følelsen fra? Er den en indikasjon på at noe er alvorlig galt, eller kan den og være noe bra? Det hadde vært svært betimelig med relevant forskning fra psykologi og tilknytningsteori som beskriver utvikling av tilknytning mellom barn og foreldre og hvor biologisk fundert både tilknytningssystemet og omsorgssystemet er. Kanskje ville den hatt med seg et relevant og sprikende forskningsfelt om psykisk helse hos småbarn i barnehage. Det er få norske studier på barn i barnehage, men forskning fra sammenlignbare land viser at barnas ve og vel handler i stor grad mye om kvaliteten av barnehagen, hvor mange timer barna er i barnehagen og hvor lang tilvenningsperioden er. Mye tyder på at kvaliteten i norske barnehager, og den omsorgen de ansatte gir barna, er svært høy. Barnehage for barn i familier med lav sosioøkonomisk status er og forbundet med økt sosial kompetanse og bedre språkutvikling. For barn som lever under omsorgssvikt, kan gode relasjoner med barnehageansatte kanskje kompensere noe for manglene hjemme. Likevel er funn av for eksempel høyere kortisolnivå hos småbarn i barnehage enn blant småbarn som er hjemme, noe å ta på alvor og finne mer ut av. Kanskje kan vi likevel legge vekk noe av den dårlige samvittigheten eller til og med glede oss over den som et tegn på tette bånd mellom en selv og barnet sitt? Kanskje kunne boka til slutt reflektert rundt det å akseptere egne valg og behov, men og sett det i sammenheng med sosiale konsekvenser for valgene i et utvidet solidaritetsperspektiv?

Den andre boken kunne nettopp vært det Linn Stalsberg selv ser ut til å hevde at hun har skrevet: en analyse og gjennomgang av, hvorvidt vi i Norge har lykkes med likestilling både privat og i arbeidslivet og hva som styrer det som tilsynelatende er best for oss.

Jeg sier altså ikke nei takk til sekstimers arbeidsdag som både gir plass til flere på arbeidsmarkedet og vil være et riktig tiltak for småbarnsfamilier. Jeg deler og tanken om at det er behov for en samfunnsmessig verdidreining i retning av mindre forbruk og en mer bærekraftig fremtid. Jeg går likevel ikke med på at mine følelsesmessige innskytelser, måtte det være lengsel etter sønnen min, mannen min eller fri fra jobb kun handler om at noe er galt i måten samfunnet tilrettelegger for mitt liv, dette blir for enkelt og for egosentrisk. Til tider forblir hun i sin egen, private opplevelse, og lykkes da i mindre grad å få budskapet ut og gjøre det relevant for alle.

Hilde Sivertsen

Erik Ness er redaktør av tidsskriftet Rødt! og er medlem av landsstyret i partiet Rødt. Han var leder av distriktsstyret i Vestfold AKP(ml) da partiet ble stiftet i 1973 og partisekretær i AKP fra 1990, da Siri Jensen var partileder.

AKP var på nesten alle områder et parti som var bygget på samme måte som andre partier og organisasjoner i Norge. Det var en topptung organisasjon med menn. Metoden for ledelse dreide seg mye om å holde kjerna på 4–5 sammen. Naturligvis var det forskjeller, som sikkerhetspolitikken, hemmelige landsmøter osv.

Men når jeg ser tilbake på kampene i Jern og Metall for å forsvare skipsverfta, husker jeg at jeg ofte tenkte at det var i AKP(ml) det var mulig å fremme uenigheter, at jeg ble sjokkert over de diktatoriske fagforeningstoppene i AP som herjet og dikterte.

Det topptunge, at det var menn som dominerte og at veldig mye var hemmelig for medlemmene, var ganske likt i de andre partiene og i fagbevegelsen, også i dag.

Steigan skriver mye sjølkritisk, det er en sjølbiografi og han var lederen, og han nevner direktivhysteriet, det vanvittige i at han en periode var eneste formelt offentlig talsperson, de alvorlige manipuleringene rundt valget av delegater til 1980-landsmøtet m.m. (80-landsmøtet er en større sak enn omtalene av boka så langt har gjort det til.) Men hva skal vi tenke om feila, med brudd på demokratiske idealer? Får det noen konsekvenser for hvordan vi ser på partistrukturen, den demokratiske sentralismen, partimodellen?

Et revolusjonært prosjekt må stile høyere enn de borgerlige fra A til B, der det borgerlige ligger i å styre på vegne av, ikke gi makt til folk, ikke la folk bestemme.

Når jeg ser tilbake på den første perioden i AKP, og egen rolle, er jeg minst fornøyd med at perspektivet med at «massene er de virkelige heltene» oftere kom i bakgrunnen. Dette synet på folk var min inngang til ml-bevegelsen. Ledelse av et revolusjonært prosjekt er å gjøre medlemmene sterke – også være i stand til å stå imot standpunkter kjerna har. (Ja, jeg tror det er nødvendig med kjerne i en hver organisasjon, fotballag osv. Etter diskusjon følger handling. Ofte må vedtak følges, selv om man ikke er enig i alt. Jeg er ikke anarkist. Det er lett å bli for ideell, i ettertid.)

Det er vanskelig å behandle spørsmålet om demokrati, makt og partimodell i AKP(ml) som én ting. Det letteste er forsåvidt å analysere toppledelsen. Men distriktene var svært forskjellig, og desto lenger vekk man kom fra Oslo, desto større var mulighetene for selvstendighet og særpreg. Det var mange partier i partiet AKP(ml).

Et viktig spørsmål for å vurdere demokratiets vilkår i en organisasjon, er hvordan kritikerne behandles. Jeg har sans for Syriza i Hellas som bygger opp nabolagskomiteer med det uttalte målet at de skal være i stand til å kritisere Syriza-ledelsen når de får regjeringsmakt. Begrunnelsen deres er at hvis folk ikke har organisasjoner der de kan kritisere den sosialistiske regjeringa i, blir Syriza bare en reprise med nye ledere som får makt og beholder den, for seg. Altså planlegger de allerede før de har regjeringsmakt, rom til sine kritikere.

Kan man tenke seg at ledelsen i Rødt henvender seg til kritikere og spør om de kan bidra til å finne fram kritiske stemmer i for eksempel debatten om Rødts vei videre? Organisere det litt vekk fra sine aller nærmeste, de en er mest sammen med og mest samkjørte med. Gi makt til sine «motstandere », ut fra tanken om at det vil styrke debatten for å styrke slagkraften og medlemmenes rolle? Spirer til folkemakt?

Det er begrensa hva en ledelse kan lede hvis den er veldig snevert politisk, aldersmessig og sosialt satt sammen. Da blir «det å overta» en hindring for framgang og oppbygging av styrke. Det er en av Rødts begrensninger, etter år med splittelser og kompromisser for å fordele makt og innflytelse.

Kjersti Ericsson brukte ofte et sitat av Søren Kierkegaard: å lede er å gjøre andre sterke. Det er revolusjonært. I praksis å følge det, er svært modig.

Michael Lebowitz skriver i Rødt! nr 3/13 om Komintern-modellen:

Denne modellen bygde på fortroppar i produksjonen. Kjerna i modellen er postulatet om at fortroppen veit alle svara. Bare fortroppen (som orkesterdirigenten) kan sjå heilskapen, bare fortroppen kjenner planen, i motsetning til individuelle spelarar som har spesifikke roller og inga kjensle av heilskapen. Derfor er det ansvaret til fortroppen å levere sosialismen til det underordna folket, å gi ei gåve frå dei som veit til dei som ikkje veit.

Lebowitz beskriver et borgerlig syn på folk, som er blitt kalt kommunistisk.

I de første tiårene til AKP var det ikke kontakt mellom laga. I Tønsberg var det 7–8 lag, men lagslederne kjente ikke til hverandre, ihvertfall ikke at de var lagsledere, og hadde ikke anledning til å ta kontakt med hverandre for å utveksle erfaringer. Jeg som leder av distriktsstyret (ds) kjente naturligvis til alle og hadde kontakt, rådspurte meg og meldte tilbake andres erfaringer. Det ga meg en kontroll med påvirkning av virkeligheten som var stor, og det svekket laga, uansett mine gode/dårlige intensjoner. Strukturen var lik på landsbasis. Jeg traff ds-ledere på sentrale konferanser, men det falt meg ikke inn å lage avtaler for møter med andre ds-ledere.

Denne topptunge modellen ga mye makt oppover, og mindre nedover. Det ble naturligvis ikke lettere for laga når direktivbunken var tjukk som et nummer av Rødt!. (Og hvert distrikt fikk bare ett eksemplar, så jeg satt og skreiv av tidlig søndag morgener, og sveiva på stensilmaskinen etterpå, mens kona sov. Ikke pga sikkerhet, men for å få tida til å strekke til. Direktivene var ferskvare.)

En kan spørre seg om hva som var mest fraksjonistisk: ledelsens tette konsolidering og kompromisser som var ukjent for oss, eller om noen lag eller personer hadde samla seg på tvers og meldt avvikende syn?

Ta eksemplet med Klassekampen. Det var uenighet om dette i kjerna (Pål Steigan, Tron Øgrim, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø og Sigurd Allern). Da Oslo-lederen ville nedlegge KK som dagsavis ble han stemplet som høyreavviker, og en kampanje ble satt i gang mot han. (Jeg skrev et innlegg til Tjen Folket om at saken om Oslo-lederen var umulig å skjønne, og at nå måtte vi bli orientert. Men innlegget kom ikke på trykk.) Kjell Skjervø «overtok» Oslo. Men vi i resten av landet skjønte ikke at dette dreide seg om KK fordi det ble framstilt som et generelt høyreavvik. Ei heller at Sverre Knutsen var for nedlegging, og at Tron Øgrim en periode vakla, ifølge Steigan.

Poenget er at partiet ble holdt utenfor og fikk ikke mene noe og bestemme hva de ville.

Demokrati handler om folk. Om Makt. Om hvem som skal bestemme, og vilkårene for å kunne bestemme. Altså om modellen, det som ble kalt demokratisk sentralisme, for å få ting gjort. Vår variant var litt mer karikert pga sikkerhetspolitikken, men i prinsippet dreide det seg om det samme: å få ting gjort, etter å ha prata sammen først. Men vi fikk vanvittig mye gjort, og med entusiasme.

Det jeg er mest kritisk til, er at kjernetenkinga svekket muligheten for innsikt og slagkraft på sikt. På lengre sikt svekka det prosjektet. Metoden var ikke å gjøre andre sterke, men forutsatte en formell enighet i toppen der taktikkeriet Steigan skriver om, var omfattende.

Steigan skriver nesten ingenting om kvinneopprøret i boka si som var i emnning da han gikk av som partileder i 1984. Kjersti  Ericsson, overtok. Etter henne var det bare kvinnelige ledere i AKP: Siri Jensen, Solveig Aamdahl, Jorun Gulbrandsen og Ingrid Baltzersen.

Min mening er at kvinneopprøret var mer enn kvinnenes opprør. Steigan dokumenterer at de fikk liten plass i ledelsene. Det at kvinnene tok sin plass, fikk store konsekvenser, for alle:

• Først og fremst for politikken. Det som før framsto som kjønnspolitisk nøytrale standpunkter, ble kritisert for å ha et manne-perspektiv og derfor innsnevra virkeligheten. Alle politiske spørsmål fikk dette spørsmålet bak seg: Har dette en spesiell betydning for den andre halvparten, kvinnene? Fra u-landspolitikk der bønda «plutselig» ble i hovedsak kvinner (fordi de var det), til kampen mot EU, til kampen om lønna (kvinnelønn ble et begrep med innhold som Siri Jensen sto i spissen for å utvikle), til lokale kampsaker som kampen om Tyssedal der kvinnene bevisst stilte seg i fremste rekke.
• Kjersti Ericsson var inspiratoren med Søstre, kamerater! som også var en kvinnepolitisk utvikling av Marx’ verditeori. Den flerstemmige revolusjonen som utviklet en bredde og et mangfold i revolusjonsstrategien som sto i kontrast til den gamle «kommunistiske » varianten, som regjerte i alle partier og fagforeninger.
• Også organisatorisk. Kvinnene gikk inn i ledelsene på alle nivåer i partiet, og overtok. De holdt liv i den kvinnepolitiske tråden på en annen måte en menna greide, selv om mange av oss prøvde. De innførte også ideer fra bøllekursa i partikulturen, egne kvinnesamlinger osv. Men naturligvis var det ikke intrigefritt. Det blir det aldri.

Kvinnene i AKP var naturligvis ikke enige. Mange stilte seg utenfor og sa at selv om det ble reist mange viktige spørsmål, var de ikke en del av dette, og ville ikke være det. Og vi fikk splittelsen med Ottar som gikk ut av Kvinnefronten, og det som en gang var en radikal og sterke bevegelse av kvinner, ble sterkt svekka. Jeg var grundig uenig i en god del kvinneaktivisters påstand om at «alle menn er potensielle voldtektsforbrytere». Vi fikk Gaukatore-debatten om husarbeid og arbeidsdeling som raste i dagsavisa vår. Gauketore nevner ikke den i boka si.

Kvinneopprøret forandret en god del av menna i AKP sitt syn på seg selv som mann. Vi hadde mange diskusjoner og seminarer om mannsrolla. Antakeligvis hadde jeg ikke jobba i det kvinnedominerte helsevesenet i dag, hadde det ikke vært for kvinneopprøret i AKP.

Men kvinneopprøret og de Berit Aas- inspirerte bøllekursene påvirket også andre partier og organisasjoner. De som vil slåss for å utvide demokratiet i kommunistiske partier og i alle mulige organisasjoner, har alternativer til Komintern-modellen. De kan fortsette diskusjonen og se tilbake, og vite at noen har prøvd før.

Svein Lund er frilansskribent og leiar for Naturvernforbundet i Ávjovárri.

Artiklane er skrive av Per-Gunnar Skotåm, som er presentert som kommunestyremedlem for Raudt. Når han i tillegg har vore medlem av landsstyret i Raudt, må det vere grunn til å spørre om det er Raudt sin politikk som kjem til uttrykk her.

Etisk riktig å drive gruvedrift?

Skotåm sin hovudbodskap er at det trengs gruvedrift i Noreg, og at det til og med er «et etisk riktig standpunkt» å gå inn for norsk bergindustri. Målet er å reindustrialisere Noreg, og bygge opp igjen industriarbeidarklassa. Ut frå dette målet blir hovudmotsetninga i gruvespørsmålet om ein skal ha gruver eller ikkje. Han polemiserer mot «en tiltagende strømning på den revolusjonære venstresida som har fjernet seg fra sin tilknytning til produksjonen og hvor man gjerne vil ha industrisamfunnets produkter, men ikke vil ha produksjonen».

Kven er så desse som ikkje vil ha produksjon? Kor og når har dei hevda dette? Det seier han ingen ting om. Dette blir derfor i beste fall eit skot i lufta, i verste fall må det oppfattast som eit fordekt åtak på dei som verkelig har engasjert seg mot konkrete gruveprosjekt som no er på gang. Det er knapt nokon som går mot alle gruver, men det er mange som går mot gruver som forureinar og som gjør det umogleg å halde fram med reindrift, utmarksnæringar, kystfiske og turisme. Dette er ikkje ein teknologifiendtlig kamp, det er på eine sida ein forsvarskamp for det vi har igjen av inngrepsfri natur, og på andre sida ein kamp om kven som skal ha profitten frå gruvenæringa.

Sjølv om Skotåm har visse kritiske merknadar og meiner at lokalsamfunna bør få større del av kaka, fungerer artiklane hans som støtte til mineralnæringa, minerallova og til statens mineralstrategi.

God minerallov?

Om minerallova skriv Skotåm: «Både loven og forskriften er etter mitt syn gode». Dette er ikkje ein glipp, for lenger nede gjentar han: «Sjøl mener jeg loven er god og juridisk sett sikrer de hensyn som må tas.»

Kva slags minerallov er det så han støttar opp om? Jo, det er ei lov som bygger på prinsippa frå den tyske bergverkslovgivinga tilbake til 1500-talet, om at alle kan leite, og den som finn noko skal få lov å drive det ut. Det er ei lov på gruveselskapa sine premiss, ikkje ei lov for «demokratisk og bærekraftig mineralutvinning» slik landsstyret i Raudt har kravd. Eit par sitat frå lova illustrerer dette:

§13 Den som vil sikre seg rett til å undersøke forekomster av statens mineraler, må søke Direktoratet for mineralforvaltning om undersøkelsesrett. Undersøkelsesrett kan bare nektes dersom søkeren tidligere har brutt vesentlige bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.

§29 Utvinningsrett skal gis når søkeren sannsynliggjør at det i undersøkelsesområdet finnes en forekomst av statens mineraler med en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være drivverdig, eller å bli drivverdig innen rimelig tid.

Skotåm nemner ikkje motstanden som har vore mot minerallova, som at Sametinget avviste lova, fordi ho ikkje tok omsyn til samiske interesser, og fordi samane ikkje ville få del av inntekta.

Attraktivt for gruvekapitalen

Skotåm nemner så vidt regjeringa sin mineralstrategi, Han fortel ikkje kva denne går ut på, men gjør eit nummer av at regjeringa vurderer ei lovendring om samiske omsyn utafor Finnmark. Som om det var dette som er målet med mineralstrategien. Da er regjeringa klarere på dette, når ein opnar slik:

Regjeringen ønsker at Norge skal være et attraktivt land å drive mineralvirksomhet i. Dette er bakgrunnen for at vi nå legger frem en strategi for mineralnæringen.

Naturvernforbundet sitt regionstyre for Nord-Noreg kommenterte dette slik:

Hva er det så som kan gjøre det mer lønnsomt å investere i Norge enn i kobbergruver i Chile eller jerngruver i Australia? Det som er attraktivt for gruveselskapa er om: 1. Staten legger til rette med å betale for leiting, infrastruktur samt gir lån og tilskudd. 2. Miljøkrava er små. 3. «Forutsigbarhet i planprosessen: Lokalsamfunna får ikkje stille hindringer i veien for drifta. 4. Skatter og avgifter er små. På dette markedet er det altså at Giske nå ønsker å konkurrere. Mineralstrategien viser at han er godt igang.

Usynlig miljøkamp

Eit hovudpunkt i regjeringa sin mineralstrategi er at finmalt giftig gruveavgang skal kunne spylast ut i næraste fjord. I verdsmålestokk er Noreg aleine om å tillate sjødeponi på grunnare vatn enn 400 meter, og Noreg er det einaste landet som for tida planlegg nye sjødeponi. I tre av dei fire gruvene eller gruveplanane som det har vore strid om i dei siste åra står det om sjødeponi, eller rettare sjødumping, ettersom ein knapt kan kalle det deponi når det blir «deponert» på eit vis som gjør det umogleg å ta det tilbake. Dette er trulig den største planlagte forureininga i norsk historie. Protestane har kome frå naturvernorganisasjonar, fiskarlag, jeger- og fiskarforeiningar, samiske organisasjonar, reindriftsnæringa og forskjellige lokale grupper og aksjonar i nærmiljøet til gruvene. I Finnmark er det danna ein eigen fellesaksjon mot forgifting frå gruver.

Denne kampen eksisterer ikkje i Skotåm sitt gruveprosjekt. Han nemner såvidt at Kautokeino kommune gikk mot gruvedrift i Biedjovággi, men elles er det ikkje eit ord om motstandskampen som no pågår fleire stadar i Noreg. Giftutslipp og varige sår i landskapet er ikkje tema for forfattaren, heller ikkje at prinsippet «Forureinar betaler» ikkje gjeld for gruveindustrien. Kvifor? Ser han ikkje eller vil han ikkje sjå?

Miljøorganisasjonar har gong på gong understreka at dei ikkje er mot gruvedrift. Men denne må drivast ut frå eit langsiktig perspektiv, i eit forsvarlig tempo skal vi ta ut mineral som vi treng (ikkje f.eks. gull som ikkje trengst til noko fornuftig formål), på ein måte som gjør at naturen får minst mogleg sår og ikkje blir forgifta. Dette er det stikk motsette av det gruvekapitalen ønsker seg. Dei vil ha rett å leite og utvinne overalt, ta ut verdiane så fort som råd, men minst mogleg miljøkrav. Minerallova og mineralstrategien står på deira side. Der står dessverre også Per-Gunnar Skotåm. Dersom Raudt går for synet hans, bør partiet skifte namn, og heller ta namn av fargane på gruveavrenninga.

Kva med Sulitjelma?

Per-Gunnar Skotåm arbeida i gruva i Sulitjelma til nedlegginga i 1991. I dag har Nye Sulitjelma Gruver levert planprogram for gjenoppstart, og dette skal i løpet av hausten opp i Fauske kommunestyre, der Skotåm er medlem. I planen står det i klartekst at det sterkt forureina vatnet som gruvegangane no er fyllt med skal pumpast ureina ut i Langvatnet og at 10–15 millionar tonn giftig avfall skal dumpast i Langvatnet. Derifrå vil avrenninga gå ut elva og ut i fjorden. Dette står det ingen ting om i Skotåm sin artikkel, bare at han i Fauske kommune har fått til eit vedtak om at kommunen skal ha sin del av kaka frå gruveinntektene. Bare vi får pengar, så skit i naturen! Dersom gruva i Sulitjelma får starte opp igjen etter noverande planar, vil det vere eit av Noregs største miljøbrotsverk, uansett kva grunngiving dei forskjellige partia måtte ha for å støtte det.

Flust med faktafeil

Eg har i dette innlegget lagt vekt på politikken i Skotåm sine artiklar, men vil til sist nemne at artikkelane også har ganske flust med faktafeil i. Her er nokre eksempel:

• Han omtalar feilaktig stål som eit basemetall.
• Når han skildrar metallreserver i Europa vest for Ural overser han dei to landa i Europa som har mest mineralutvinning; Ukraina og Polen.
• Når han hevdar at det er «fornyet interesse for … Tverrfjellet i Kvalsund», må han blande saman at Folldal Verk har hatt gruver på Tverrfjellet på Dovre (Oppland) og på Ulveryggen i Kvalsund (Finnmark).

Vi må seie at eg er forferda over at redaksjonen i Raudt har vald å prente desse artiklane og vone at dei framover vil sjå det som sitt ansvar å gi lesarane meir pålitelig lesing om norsk mineralnæring enn dette.

Jørgen Sandemose er førstelektor ved IFIKK, Universitetet i Oslo, og har utgitt en rekke filosofiske verk. Artikkelen er en innledning ved en konferanse EL & IT -Forbundet avd. Oslo og Akershus, holdt i august 2013.

Produksjonskrise?

Alle er enige om at dagens krise har sitt utspring i økonomiske størrelser. Ettersom økonomien i vår verdensdel er kapitalistisk, kan krisa trygt kalles kapitalistisk. Ettersom kapitalisme er et system som bygger på kjøp av arbeidskraft og etterfølgende utbytting av levende arbeid, blir følgen at det syn en har på krisas natur, avgjørende hvordan en mener fagorganisasjonen må omstille seg for å møte kapitalens aktuelle framstøt.

Nå er det jo slik at det som alle mulige statistiske byråer er opptatt av i sine vurderinger, er om det finnes synkende eller økende jobbtall, antallet av arbeidsløse dels i Europa og dels i USA, og spørsmålet om vekst eller fall i selve det fysiske produksjonsvolumet. Så det virker som om de fleste anerkjenner at dette er en krise som har rammet i kapitalismens tradisjonelle geografiske områder, samt helst forbinder krisa med den kapitalistiske produksjonen. Ingen seriøse instanser bekymrer seg om krisa uten å legge produksjonen til grunn, og det er da også slik at ledighetstall og jobbtall nettopp dreier seg om fysisk produksjon. Så det er vel en produksjonskrise vi har, da?

Nå er det slik at produksjonskriser, ifølge alminnelig sosialistisk teori, altså innen arbeiderbevegelsens og fagbevegelsens tradisjonelle tenkemåte, er det samme som overproduksjonskriser. De følger av at kapitalen, når den først planmessig har etablert seg i en bransje, vil produsere planløst og uten skranker, og dermed periodisk må ende opp med uselgelige produkter, gjøre porten trang og kaste folk på gata.

Finanskrise?

Den nåværende krisa har vart i samfulle fem år. Da er det desto merkeligere at når det kommer til at man skal snakke videre om den, betrakte dens årsaker, så blir den bare i liten grad kalt en produksjonskrise. Det suverent vanligste uttrykket er «finanskrise». Problemet blir: Hvordan kan en så langvarig krise ha sitt utspring i finansieringsvansker?

De som legger fram slike tanker, kommer sjelden med noen forestillinger om hva «finanskapital» er for noe. Men de innrømmer i det minste at finanser er noe annet enn det de selv kaller «den reelle økonomien». Og hvis vi går over til å se på hva genuint sosialistiske teoretikere har sagt om fenomenet «finanskapital», så regner de den alltid som en funksjon av utviklingen innenfor den produktive kapitalen – altså som det som er «realøkonomi».

Hvorfra kommer finanskapitalen?

La oss se på dette. Den produktive kapitalen selger varer i form av materielle produkter – symaskiner, fiskefileter, sveiseutstyr. Den tar inn penger for salget: Noe går direkte i eiernes lomme, annet brukes til løpende lønninger, noe til løpende innkjøp av råvarer og hjelpestoffer, mens noe legges til side for å spare til nye arbeidsmidler, dvs. ny fast kapital, som maskiner og bygninger.

Det er her vi primært finner opprinnelsen til bankkapitalen og dermed finanskapitalen i det kapitalistiske samfunn. Den dukker ikke opp hvorsomhelst fra, men derimot særlig fra de pengemengdene som den produktive kapitalen deponerer mens den venter på å kunne anvende dem til produktive formål. Ettersom alle produktive kapitaler gjør dette, blir denne handlemåten til en del av formen for alle kapitalers innbyrdes konkurranse. De forventer alle visse renter av innskuddene, og de vil gjerne hindre at deres egen kapital ligger brakk. Dermed bidrar de alle til at bankene får et visst spillerom, og til at bankene selv utvikler seg til eiere av finanskapital. Her kan det utvikle seg konkurranse mellom banker (eller all slags finansinstitusjoner), og når de produktive bedriftene skal ha tilbake sine opprinnelige innskudd, kan det se ut til at de bare er lånekapital, mens de i virkeligheten stammer fra dem selv. Tilsvarende, hvis bedriftene ønsker å få mer enn de selv har skutt inn, f.eks. for å utvide virksomheten ut over et opprinnelig nivå, så virker denne finanskapitalen, som bare er en følge av en felles opptreden hos alle kapitaler, som en selvstendig makt overfor den enkeltstående bedriften. Og så kan en oppleve at enkelte bedriftseiere ikke får lån og føler seg margstjålet og fornedret av denne mystiske «finanskapitalen» og oppfatter den som kilden til mye ondt. Men den kraft som er i virksomhet, er altså bare den produktive kapitalen selv.

«Finanskapital» i reaksjonære bevegelser

Nå er det jo slik at det ikke bare er rene kapitalistiske bedrifter som setter penger i banken for seinere investeringer. Det gjelder også enkeltstående aksjeeiere, småborgerlige familiefirmaer, bondebruk, osv. Og like lite som de produktive kapitalistene, ønsker disse småbedriftseierne generelt å se virkeligheten i øynene. De vil nødig tenke seg at verdens elendighet i stor grad stammer fra deres egne penger. Så derfor faller det dem lett å si at det er den gåtefulle «finanskapitalen» som står bak, så snart det kommer til økonomiske kriser. En annen velkjent syndebukk er fagbevegelsen, som de mener ødelegger verden ved å drive kamp for lønnsøkning og velferd.

Det er dokumentert at for eksempel nazi-bevegelsen i Tyskland vant fram nettopp på en propaganda rettet ikke bare mot fagbevegelsen, men spesielt mot den såkalte finanskapitalen. Og den konspirasjonsteorien som lå i kortene her, førte da også til en antisemittisme, som gikk på at jøder og jødisk kapital var hovedfienden for alle rasemessig sunne folk. Vi ser i dag at tilsvarende fascistiske bevegelser står sterkt i kriserammede nasjoner som Kroatia, Hellas, Ungarn og Italia. Denne historiske sammenhengen burde få enkelte, også i Norge, til å ta en tenkepause i sin politiske virksomhet. Vi har for eksempel en avis som kaller seg «Klassekampen», også kalt «Venstresidens dagsavis», som enstonig siden 2008 har banket inn i leserne forestillingen om at krisa er en «finanskrise», og som faktisk nå begynner å hevde det samme om den store verdenskrisa 1929–40: Den var bare en «finanskrise», heter det – fra venstresidens dagsavis, fra mang en manifestasjonslysten analytiker, fra metafysiske journaler, fra dikteren Kjartan Fløgstad og litteraten Slavoj Zizek, samt ikke minst fra NRK, som har spredt et utall av illustrerte serier i levende bilder egnet til å innbille folk at verdenskrisa har sitt opphav blant grådige vestlige politikere, embetsmenn og bankfolk. Utgangspunktet er her hele tiden at det som viste seg fra 2008, var nettopp en finanskrise i form av en «kredittklemme» som startet på USAs boligmarked.

Men for øvrig bør vi være klar over at selv om det er opplagt hvilke elementer som tjener mest på propagandaen om «finanskrisen», så er det like klart at også de mest prestisjebundne økonomene på borgerlige høyskoler og i landenes sentralbanker, er tjent med den. De har alle som utgangspunkt at det borgerlige systemet er harmonisk og at det ikke kan oppstå virkelige produksjonskriser. De forstår nettopp at det er produksjonen som er det virkelige grunnlaget for vår eksistens. Og derfor vil de ikke godta at det kan være derfra krisa stammer. De er systemets beste tjenere. Men en annen sak er at de naturlig nok roter seg opp i selvmotsigelser.

Generell kritikk av «finanskapitalen»

Dette er blitt godt avslørt i en bok av den tyske økonomen Guenther Sandleben, Finanskrise – myte og realitet, som Forlaget Rødt har utgitt i norsk oversettelse. Sandleben viser at den tyske sentralbanken (Bundesbank) i september 2009 påpekte at når det fantes en innskrenkning i kreditten i tysk økonomi, altså et tilløp til «kredittskvis», så var dette bare «et speilbilde av den realøkonomiske utviklinga», altså av at utlånsrisikoen hadde økt i industrisektoren. Det var ikke tale om at utviklingen skulle være den omvendte, altså at «den realøkonomiske utviklinga» ble hemmet av finansieringsvansker – slik sammenhengen ville vært hvis det var en finanskrise som lå til grunn.

La oss oppholde oss litt mer ved disse tyske eksemplene. Tysk produksjonsstatistikk forteller oss svært mye om hele verdenskrisa, fordi Tyskland målt i absolutte tall og fysisk arbeid er den nasjon som eksporterer mest av alle.

(Statistikere har det siste året hevdet at Kina har gått forbi Tyskland i så måte, men slike påstander ser bort fra at tyske industriprodukter for det meste er bygd opp fra grunnen av hjemme, mens kinesisk eksport i stor grad er av produkter som bare er sluttbehandlet innen landets grenser. Tyske produkter er nok derfor stadig utgått fra verdens mest eksportrettede økonomi.)

Der hvor vi finner overproduksjon i Tyskland, der vil vi finne dens følger også utenlands, som tegn på at overproduksjonen er et internasjonalt fenomen. Det samme ville gjelde (av litt andre grunner) hvis vi konsentrerte oss om USA-statistikk, og den kommer vi også tilbake til.

En mer konkret kritikk

La oss bli mer konkrete. Vi husker konkursen i det amerikanske finansieringsselskapet (investeringsbanken) Lehman Brothers (LB) i september 2008. Tilhengerne av teorien om en «finanskrise» klynger seg til denne hendelsen, fordi den ytre sett fikk så store konsekvenser. Den blir omtalt som en milestein på kriseveien, fordi LB i sine siste år hadde engasjert seg veldig i boligsektoren i USA, som de fleste også minnes. Firmaet hadde nærmest spesialisert seg på subprime-lån, pantelån med minimal realsikkerhet, ytet til fattigfolk som i en forverret krisesituasjon ville ha små sjanser til å betale tilbake. Dette var et faktum som altså i manges øyne styrket forestillingen om at den krisen som fulgte, var en «finanskrise».

Hvis vi nå ser for alvor på de tallene Sandleben la fram for den sentrale tyske økonomien, finner vi et klart grunnlag for å forkaste tesen om en «finanskrise». Tidsrekkefølgen taler nemlig imot at konkursen i Lehman Brothers kan ha utløst noe krakk. Ved årsskiftet 2007–2008 stagnerte den tyske industrien. Tidlig i 2008 begynte så produksjonsvolumet å falle, og fra september, først sågar uavhengig av Lehman-krisen, begynte produksjonen regelrett å stupe.¹

Samtidig viser Sandleben, med støtte i tall fra Instituttet for næringslivsforskning i München (Ifo), at tyske bedrifter i den perioden det er tale om her, ikke følte noen spesielle problemer med å få kreditt fra finansmarkedet. Subprime-krisa i USA skapte altså ikke engang forut for Lehman-intermessoet noen «kredittklemme » i næringslivet. Forestillingen om at en finanskrise lå i bunnen, er og var oppspinn.

Ikke nok med dette: Hvis en går til den amerikanske regjeringens egne tall for industriproduksjonen, vil en se at også dette volumet stagnerte nettopp i midten av 2008, med de følger dette måtte få for verdensøkonomien totalt, altså før Lehman-bankerotten.²

I et grundig arbeid har den anerkjente Euro-American Association of Economic Development, ut fra OECD-tall kompilert av Carmen Guisan i 2011, lagt fram en grafikk som viser at bevegelsen av nyverdien («value added») i industrien i USA og i de fem EU-landene Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania viser at et bratt fall starter i samtlige av landene ca. november 2007, og fortsetter i et par års tid.³

Tiltrengt: Seriøs forståelse av den store bakgrunnen

Men også hvis vi ser bort fra disse klare indikatorene, kan vi ganske lett tilbakevise teorien om en finanskrise – rett og slett ved å se på den egentlige bakgrunnen for sammenbruddet for boligmarkedet i USA.

For det første: Når LB og andre var desperate etter å låne ut penger, var det på grunn av den kapitaloverfloden som preget den amerikanske økonomien. Det flommet over av potensiell lånekapital som ikke gikk til den produktive sektoren, men til spekulasjoner og andre ikke-produktive lån. Finanssektoren var på desperat jakt etter investeringer, dvs. utlån som den kunne få renteinntekter av. Hva skyldtes dette, annet enn at kapital som opprinnelig var skapt i produktive bedrifter i industrien, ikke lenger kunne strømme tilbake til disse bedriftene? Og hvorfor kunne de ikke strømme tilbake dit? Jo, fordi disse bedriftene ikke hadde avsetningsmarked lenger. De ba ikke om penger! Det ville ikke nytte for dem å investere. Hele saken signaliserte nettopp en produksjonskrise som allerede var til stede. Bedriftene var ikke interessert i å investere fordi markedet deres var mettet og ikke ville gi dem den nødvendige profitt. Brødrene Lehman og deres venner gikk på tiggerferd til fattigfolk i stedet.

(Karakteristisk for kapitalistenes egne illusjoner er en forkynnelse som umiddelbart før USA-valget i 2012 ble sendt ut av «Republicans in Norway», hvor det ble hevdet at det er et paradoks at det ligger «enorme pengesummer» i amerikanske bedrifter – som ikke blir investert, het det, på grunn av at Obamas administrasjon førte til «uforutsigbarhet». Riktig observasjon, gal forklaring.)

For det annet: Hvem var disse fattigfolkene, ofrene for subprime-lånene? Borgerlig presse og kringkasting ynder å framstille dem som hardt rammede småsparere og aksjemeklere. Langt viktigere er det å peke på at når disse lånene ble tilbudt, var det fordi kapitaloverfloden gikk sammen med at en økende del av arbeiderbefolkningen gikk ledig, noen uten trygd, noen på trygd, noen på deltidslønn, andre på «null-arbeid-kontrakter». Dette er fenomener som er nært knyttet sammen i klassiske produksjonskriser: Store mengder ledig arbeidskraft går sammen med store mengder ledig kapital. Slik må det nødvendigvis være.

Fra omkring slutten av 2006 ble dette ganske riktig følbart også som en finanskrise (delkrise), på grunn av den trengte stilling investeringsselskaper kom i, særlig i USA.

Så saken er at vi allerede her ser resultatet av en klassisk krise i produksjonen – en overproduksjonskrise. Det som foregikk, var at en Lehman-konkurs akselererte finanssektorens isolerte problemer – ikke at kvalitativt nye problemer ble skapt.

Bakgrunnen er en nærværende størrelse

Hva må konklusjonen bli? For det første at når vi har en krise i dag, så er den bare en fortsettelse av den alminnelige situasjonen i et kapitalistisk samfunn. Når tegnene på dårlige tider først slår inn, viser det seg at vi egentlig alltid har hatt dem.

Det herskende borgerskap i den kapitalistiske verden, dets embetsmenn, statssekretærer og regjeringssjefer, frykter for å se dette bildet for seg. De får et ubevisst behov for å avlede og for å forenkle de oppgavene og problemene de står overfor. De føler vel også et behov for å ha syndebukker. Ettersom det er umulig å skylde på enkeltpersoner når det gjelder å forklare hvordan det kapitalistiske systemet har oppstått, vil en gjerne innbille seg at systemet «i seg selv» er bra, men at det blir forurenset av enkelte korrupte toppfolk.

Konklusjonen vår har i sin tur to aspekter: For det første at vi i prinsippet kommer til å leve i den samme verdenen i 2014, som vi levde i 1814 – i en kapitalistisk epoke. Det er i grunn ikke nødvendig å si noe mer om dét.

For det annet: Vi lever i en bestemt «underepoke », og hva den gjelder, er den vel førti år gammel, dvs. at den går tilbake til slutten av den såkalte etterkrigsboomen, rundt 1970. Neste økonomisk viktige årstall bakover i tiden er 1913, da det viste seg hvilket behov dette systemet har for å føre kriger, en fysisk kamp om markeder – synliggjort ikke bare av første verdenskrig, men enda mer av den annen.

De svære ødeleggelsene av kapital, og den like enorme elendiggjøringen av arbeiderklassene som fulgte av Den annen verdenskrig, ga kapitalen mulighet til å etablere seg på ny frisk og til å starte opp en ny produksjonsepoke hvor profittraten var høy, som følge av lave lønninger og av relativt lav verdi på arbeidsmidlene (fast kapital) som følge av at gjenoppbyggingen foregikk fra et lavt nivå.

Siden den gang har veksten saknet av både i Vest-Europa og USA. Hele denne oppgangen 1945 til 1970 kan da også kalles nettopp et opplegg til en stor overproduksjon. Rentabiliteten er blitt mer og mer problematisk, fordi den faste kapitalen er så stor, og innovasjoner ekstremt dyre, såfremt de også skal øke produktiviteten. Det foregår en produksjon med lav vekst, og desto større vekst i finanskapitalen. Her kjenner vi oss igjen!

Arbeidskjøperne: Langsiktig strategi

Som en kunne vente, har arbeidskjøpernes organisasjoner reagert med det mest naturlige svaret, nemlig å angripe ikke bare lønningene, som de selvsagt vil redusere fra den ene dagen til den andre, men også ved å forverre lønnssystemene fra arbeidernes synsvinkel. Her har ideologer lagt ned mye arbeidstid. Sammen med sine oppdragsgivere har de for årtier siden i sine tankestøperier pukket på et system som i dag er blitt vanlig: Bedriftene skal satse på å ha en kjerne av spesielt ansette arbeidere, gjerne begrenset til folk med fagbrev, og rundt denne kjernen skal det finnes en omkrets av lavere lønte spesialarbeidere og hjelpearbeidere, gjerne ansatte på deltid og gjerne rene vikarer, alle med et redusert sosialt sikkerhetsnett. På denne måten kan den enkelte arbeidskjøper opptre mer «fleksibelt », fornye arbeidsstokken mer etter behag, og manipulere den i konjunkturskifter. Vi kjenner denne visa. Det vil være nytteløst å opprettholde en arbeidsmiljølov av nåværende norsk standard under slike forhold.

Saken er at det er nettopp dette systemet, som ble offentlig og forpliktende foreslått av EU-kommisjonen i en hvitbok fra 1992, som har fått dominere i de to land hvor overproduksjonskrisa nå er tydeligst og viktigst, nemlig (som nevnt) i Tyskland og i USA. Lønnsnivået i disse to landene er blitt deretter. I USA blir muligheten for et stabilt trygdesystem stadig forverret.

Når det gjelder Europa, kan det nevnes at EU-kommisjonen forlengst har omtalt dette som en av bærebjelkene i noe den kaller «den europeiske samfunnsmodell». En kan tenke seg hvordan resten av modellen ser ut med et slikt prinsipp for arbeidslivet. Det er også klart at modellen er et forsøk på å skape en grunnleggende splittelse i alt som arbeiderklasse heter.

Smalere marginer: Mer kortsiktige «løsninger»

De facto er det ganske riktig at en «nordisk modell» med kvalitetssikringer og velferdsordninger er til kapitalens egen fordel. Men borgerlige ideologer vil ikke kunne se slike poenger. De vil velge snarveier så snart de har muligheten. Og faren ligger særlig i at så lenge de gjør dette med bakgrunn i ideologien om en ny samfunnsmodell, så vil de gjerne svekke avtaleverket i arbeidslivet allerede i utgangspunktet. EU-kommisjonens «modell» er uforenlig med seriøse bransjemessige avtaler. Et spesielt faremoment er muligheten for å få innført statlig minstelønn, som vil føre til en svekkelse av tariffer og fagforeningenes stilling, samt avskaffelse av fagbasert minimumsbetaling.

Så når vi i dag snakker om konsekvensene av overproduksjonskrisa internasjonalt, så snakker vi altså om en situasjon hvor kapitalistene allerede har gjennomført et omfattende (og ideologisk fundert) angrep på lønningene, og på arbeidets organisasjonsformer. Til tross for dette angrepet har vi fått krisa i dag – den som reformistene insisterer på å sludre vekk som en «finanskrise».

Hvis vi ser på saken fra synsvinkelen til norsk fagorganisasjon, så vet vi dermed hva som venter. Inntil nå har EUs «samfunnsmodell » i denne henseende ikke hatt gode kår her til lands. Grunnen ligger dels i at oljeproduksjonen på sokkelen skaper et løpende norsk overskudd som gjør det vanskelig å argumentere nasjonaløkonomisk for den «europeiske» modellen – uten å bli ledd ut. Overproduksjonskrisa viser seg ikke veldig sterkt i Norge for tiden.

Derimot må en være forberedt på at en slik diskusjon kan blomstre opp nå etter stortingsvalget – ganske uavhengig av det parlamentariske resultatet. Solberg, Jensen og Stoltenberg vil være like ivrige etter å få virkeliggjort modellen. Den ble da også foreslått ikke bare av EU-kommisjonen, men også i Kleppeutvalgets «Solidaritetsalternativ » i 1993, undertegnet av Hågensen, Jagland, Høyre-folk, SV-folk og hele hurven. På lille julekvelden samme år dukket daværende og nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen opp i Brussel og skrev under på at den norske EØS-stat ville følge EUs linje i denne saken. Det er ingen grunn til å tro at APs eller LOs ledelse har endret standpunkt.

Fagopposisjonens muligheter

En fagbevegelse som skal forsvare seg mot disse truslene i kommende år, må være villig til å bryte med LOs ledelse, og etter behov også med LOs struktur og vedtekter. Uansett hvilket menneskelig ansikt Fagforbundet eller andre gir LO-ledelsen, vil LO som helhet fortsette med å være en korporativ organisasjon. Det som trengs, er dermed en fagopposisjon som er noe helt annet enn den som dheimskonferansene byr på. Det er behov for en uformell, men likevel samordnet opposisjon innen LO-forbundene, en enhet av medlemmer av flere forbund med en hovedvekt på industrien, av folk som ikke tar sikte på å danne en diskusjonsklubb for radikalere og fellestillitsvalgte med fritidsproblemer, men som er villige til å utfordre også det borgerlige lovverkets forsøk på kvele arbeiderklassens nye kamp for samfunnsmakten.

For hvis arbeiderklassen faktisk skal forsvare seg mot de tiltak som vil komme fra eiersiden, så bør en ta lærdom av det som nå skjer, nemlig at kapitalistene får smalere og smalere marginer i sin kamp for å overleve økonomisk. Dette vil nødvendigvis føre til at de som klasse betraktet tyr til enkle løsninger. For å nevne det mest vesentlige først: De vil ønske å senke lønninger før de satser på systemer som bidrar til produktkvalitet. Etter en globaliseringsperiode hvor de er blitt vant til å eksportere bedrifter til områder med lavere produksjonskvalitet, og har erfart at de klarer å trumfe igjennom et slikt system, vil de ønske å gjennomføre det her hjemme også.

Aktuelt perspektiv: Nedgang i kvalitet

Både stat og kapital har i årevis akseptert anbudsordninger som har ført til at verft i Sør-Europa og i Øst-Asia har vunnet over vestlige verft med seriøse arbeidsforhold og kvalitetsarbeid. Ekstrakostnadene er klare nok, som en så ved byggingen av en fregatt ved spanske Bazan (seinere Navantia) og av plattformen til Snøhvit-feltet. I 2009 mistet Aker Solutions en stor kontrakt på Goliat-feltet til koreanske Hyundai Heavy Industries, et konglomerat som er organisert etter prinsipper som i Norge ville ført til anmeldelse til Økokrim. I 2011 ble det klart at Elkems produksjon kunne avhendes til et liknende selskap – Bluestar, eid av ChemChina og støttet av USA-kapital. Industriminister Giskes lakoniske beskjed var da: «Vi må tåle utenlandske oppkjøp».

Men poenget er selvsagt ikke at en skal gå imot slike avhendinger fordi det dreier seg om utenlandske selskap. En skal gå imot dem fordi det er tale om selskaper som ikke jobber på progressiv kapitalistisk basis, og som er deler av mafialiknende strukturer som ikke engang ville bli akseptert av den norske aksjeloven. Kontakt med slike firmaer er i seg selv et slag mot de fordeler de vestlige arbeiderklassene har oppnådd på flere områder, særlig når det gjelder organisering av arbeidet.

Henimot slutten av forrige århundre drev NHO en agitasjon som gikk ut på at en måtte over til japanske systemer i produksjonen, fordi Japan var en sentral konkurrent til det tradisjonelle vestlige systemet. Når nå den japanske økonomien har ligget på ryggen i et kvart århundre, ser alle det latterlige i dette. Men borgerskapets interesseorganisasjoner lærer aldri, og deres nye offensiv har allerede begynt.

Situasjonen i dag

Propagandaen tar nå utgangspunkt i den norske økonomiens situasjon i takt med at oljeutvinningen trappes ned. En kan legge merke til at alle parter i Stortingsvalget dannet én enhetlig front på dette feltet, nettopp i oppløpet til valget. Folk skulle helst bli overbevist om at hele det borgerlige etablissementet samles om denne saken, og vil ha ene og samme løsning.

Nå er det riktignok klart at en omstilling vil tvinge seg fram. Men det er fare for at en samlet politikerfront vil anvende nettopp den omstillingen som må komme, som en dekkmantel til å innføre nye og bakstreverske modeller i industrien og arbeidslivet ellers.

Dette gjelder delvis innføring av nye produksjonsfelter. Forhenværende statssekretær Ingebrigtsen har foreslått at en skal gjøre krig og rustningsindustri til en ny norsk spesialitet (som om det ikke allerede var det) – og dét på bred front. Kort etter måtte han trekke seg fra sin stilling, men det er symptomatisk at han ble tvunget bort av helt andre grunner enn denne. Ingen ville ta ham for det som var politisk mest kritikkverdig av alt.

Men det blir tale om noe langt mer enn innføring av ny produksjon støttet av statlig kapital. For når det nå skapes en ideologisk bakgrunn for en omstilling, så vil agitasjonen for en nyordning av avtaleverk på alle felter bli et problem for fagbevegelsen.

Denne omstillingen, som vil bli peiset fram av kapitalister som prioriterer profitt framfor kvalitet, fikk et startskudd den gang Solidaritetsalternativet gikk inn for grov reduksjon av lærlingelønningene for å holde konkurransedyktigheten oppe. Forslaget ble fulgt opp gjennom Reform 94 under Gudmund Hernes som undervisningsminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, som svekket opplæringsprosessen på skolebenken (en velkjent kritikk av denne reformen).

Nettopp gjennom sin meningsløshet er denne behandlingen av lærlingene, foreslått av LOs ledelse, et varsel om hva som kan komme. Slike tiltak svekker opplagt fagdyktigheten i samfunnet, og kan danne presedens for nye borgerlige forslag i samme retning. En konkret betraktning: Lærlingeforslaget fra Solidaritetsalternativet hadde en innbakt intensjon om at bedriftene til gjengjeld skulle få økt statlig støtte per lærling. Men i dag er inntaket av lærlinger betydelig lavere enn før, direkte forårsaket av de fordeler bedriftene har av å ta inn utenlandske arbeidere til lavere lønn enn gjennomsnittet. Kvalitetssikringen blir dermed svekket på to fronter samtidig.

Med andre ord ligger den utfordringen fagbevegelsen står overfor, ikke bare i å møte en politikk som vil senke norske lønninger til konkurrentlandenes nivå, og ikke bare i å gjøre det samme med organiseringen av bedriftene. For det som er det sannsynlige resultat, uansett om borgerskapet forstår det eller ei, er en nivellering av produktkvaliteter på alle plan.

Kapitalens futile «langsiktighet»

Det er rimelig med en oppsummering: Når den produktive kapitalen stagnerer, blir nyinvesteringer og vekst bremset opp. Grunnen til at den stagnerer, finner en i kapitalistenes motivasjon. De vil investere bare når det i det minste sikrer dem en bestemt profittrate, dvs. en viss mengde overskudd målt i forhold til verdien av deres samlede kapital. (Dette nivået varierer fra land til land og fra periode til periode.) Fordi produksjonen er privat, slik at hver bedrift opererer isolert fra de andre bortsett fra samkvemmet på markedet i form av ferdige produkter (som gule ubåter som bare ser hverandre gjennom periskop), finnes det ingen andre signaler de kan stole på når de skal investere. Hvis de investerer i blinde, kan de ende opp med en lavere profittrate enn konkurrentene, og gå til grunne i konkurransen.

Statsapparatene i de kapitalistiske land har forskjellige måter å opptre på for å hjelpe sine herskende klasser i denne situasjonen. Én ting er arbeidet for å senke lønningene og dermed øke overskuddet og profittens andel av produktet. Hvis kapitalistene kan overbevises om at lønnsnedgangen vil bli langsiktig, kan det hjelpe på investeringslysten. Derfor prøver de seg nå med en ny «samfunnsmodell», for å gi inntrykk av langsiktighet, for liksom å legge inn en ‘utviklingsgaranti’ i opplegget sitt. Men vi ser at krisa bare forsterkes til tross for at denne modellen lenge har herjet, spesielt i Tyskland og USA. Kapitalistene vil ikke nyinvestere.

Statene kan også tvinge rentefoten nedover, slik at bedriftene får billigere lånekapital. Da vil de kanskje investere? Men i praksis ligger rentefoten nå på null. Ettersom den ikke kan bli lavere, forsøker USA, Japan og EU-området en ny vri. Sentralbankene setter i gang med noe de kaller «kvantitative lettelser» («quantitative easing») i pengemarkedet. Den klassiske formen er her: Trykk opp penger! Men ettersom dette er stygge ord som ingen tør ta i sin munn, velger sentralbankene heller å kjøpe opp verdipapirer fra det private bankvesen, veksler, mer eller mindre forpliktende, eller mer eller mindre råtne betalingsfordringer som bedrifter (og andre «aktører») har på andre bedrifter (eller andre «aktører»). Når sentralbankene (les: statene) kjøper opp disse, altså overtar fordringene, så betaler de med penger, og dermed øker pengemengden på markedet. Disse nye pengene kunne kanskje friste noen til å investere? Og dessuten: Hvis det finnes så mye penger, så er det en slags garanti for den fremtidige utviklingen, mener sentralbankene. De tenker som så: Vi kan ikke klare å få renta under null, men vi kan kanskje klare å få folk til å tro at den vil være på null i årevis framover.

Likevel: det nytter ikke. Statsbankene har prøvd lenge, men poenget er jo at bedriftene ikke vil bruke penger til investering. En fornuftig økonom sier om denne politikken at det er som å tro at en alkoholiker kan bringes til å slutte å drikke gjennom å bli tilbudt ubegrensede mengder alkohol.

Ja, om eierne får lov til å kjøpe luksus eller alkohol for pengene, er det jo for så vidt greit. Men investere vil de ikke, for det har ikke dukket opp noen sannsynlighet for at produksjonen vil gi økt profitt. Dette viser bare at det er en produksjonskrise vi står overfor. Å snakke om at vi har en finanskrise samtidig som vi har en overflod av penger som investeringsuvillige bedriftseiere kan overta uten betaling, er mer enn latterlig. Alan Greenspan, den forrige lederen av USAs sentralbank, sa nylig at han var «ekstremt overrasket» over at det ikke kommer økte investeringer ut av «quantitative easing». I følge hans likningssystemer kunne jo ingen økonomi oppføre seg slik. Alle borgerlige økonomer kunne sagt presis det samme.

Dagens teori om en «finanskrise» virker som en enestående skinnmanøver, og dens gjennomslagskraft viser at det eksisterer en alvorlig politisk og ideologisk krise – ikke minst på den potensielle «venstrefløyen».

Den ekte langsiktigheten

Vi har altså nasjonalstater i dag, som i stedet for selv å investere i ny produksjon i en krise, tvert om bruker arbeiderklassenes skattepenger på å investere i råtne veksler. Statene begynner selv å likne på Lehmanbrødrene og deres konsorter.

Som vi ser, har den oppskrytte kapitalistiske produksjonsmåte liten evne til overblikk – verken over nåtid eller framtid. Slik må det være med et system av konkurrerende enheter som slåss om å få utbytte den store felles motstanderen, nemlig den klassen som bærer fram arbeidskraften.

Hvis denne arbeiderklassen derimot overtok samfunnsmakten, ville overskudd kunne bli investert ut fra en plan hvor ingen av deltakerne var hindret av bestemte krav til rentabilitet. Langsiktig og kortsiktig rentabilitet ville stille på lik linje, og det ville ikke være noen klassemessige hindringer mot å investere på tidspunkter der hensynet til produksjonsutstyret krevde det.

Mange oppfatter i dag en slik ordning som en utopi, til tross for at det ikke er annet enn det eneste naturlige forhold mellom mennesket og dets produksjonsmidler. Og i realiteten er det da også kapitalen som har snudd fornuften på hodet, ved å skille de som arbeider, av med eiendomsretten til det de arbeider med. Det er en utopi å tro at et slikt system kan bestå mye lenger. Det er neppe tilfeldig at de som finner systemet så tilfredsstillende, og mener at en revolusjonær teori vender verden opp–ned, er de som selv lever i den omvendte verden og presterer å finne finanskriser i et univers med overflod av fritt flytende gjeldsbrev.

Mange av oss tror kanskje innerst inne at det er umulig å gjenopprette et «naturlig» forhold til omverdenen, nettopp fordi kapitalismen i sin tid nettopp sto fram som et progressivt produksjonssystem som feide foreldede trelldomssystemer til side, og deretter befestet sin makt over sinnene så ettertrykkelig.

Men dette i sin tid progressive systemet har oppfylt sin misjon, kan en si. Det har skapt regularitet og disiplin hos menneskene og gjort det mulig med et samfunn med så mye fritid for den enkelte at vi virkelig kan tale om frie samfunn. Kapitalismen var akseptabel inntil et visst punkt, som forlengst er kommet. Den kan ikke lenger ivareta de framskritt den selv skapte. Den er ikke engang lenger i stand til å opprettholde en helt ut disiplinert produksjon med faglig tilrettelagt arbeid. Slik er forholdene faktisk i dag. Derfor vil folk flest finne at en sosialistisk maktovertakelse er en naturlig og nødvendig ting: Den sikrer ikke bare deres arbeid, men en fortsettelse av et verdig liv basert på arbeidsformer som gir oss det virkelig naturlige forhold til omverdenen.

Men først må vi vrenge av oss systemets tvangstrøye, og uansett formen dette skjer i, krever det nødvendigvis at arbeiderklassen først utvikler selvstendige organer for politisk opposisjon. Blant disse verktøyene må det inngå studievirksomhet og dannelse av «arbeiderakademier» som offentlig er i stand til å avsløre det nivået den borgerlige tenkningen om samfunnet nå befinner seg på. Hvis arbeidere flest får øynene opp for dette, kan mye godt skje på kort tid.

Noter:

1. Sandleben, Finanskrise – myte og realitet, Oslo 2012. s. 23.
2. Industrial Production Index 2000-2009, på: http://trade.gov/manufactureamerica/facts/tg_mana_003019.asp
3. Se http://euroamericanassociation.blogspot.co.uk/2011/08/18-industry-and-trade-balance-in-5.html

Michael Roberts jobbar som økonom i City of London, og bloggar på http://thenextrecession.wordpress.com. Heile rapporten til IPCC kan du lese her.

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Hundrevis av klimaforskarar samarbeider i IPCC-rapporten for å lage ein omfattande analyse av klimaet på Jorda i dag, og utsiktene for framtida. IPCC-rapporten seier menneskeleg aktivitet, i første rekke bruken av fossilt brensel, er hovudårsaka til den globale oppvarminga frå midten av 1900-tallet. Det vurderer dei som ekstremt sannsynleg», eller minst 95 prosent sannsynleg. Det har gått frå «svært sannsynleg» (90 prosent) i tidlegare rapportar frå 2007 og «sannsynleg» (66 prosent) i 2001.

IPCC seier kortare periodar er påverka av naturlege variasjonar, og det er i hovudsak ikkje uttrykk for langsiktige klimaendringar. Så dei som seier den globale oppvarminga ikkje er menneskeskapt, eller ikkje blir verre, kan ikkje støtte seg på mindre temperaturauke i atmosfæren dei siste femten åra. IPCC seier vidare at temperaturen sannsynlegvis ville stige mellom 0,3 og 4,8 °C sist i det 21. hundreåret. Havnivået vil sannsynlegvis stige mellom 26 og 82 cm på slutten av hundreåret, etter ei stigning på 19 cm på 1800-tallet. I verste fall kan havnivået vere 98 cm høgare i år 2100.

IPCC meiner ei dobling av karbondioksidinnhaldet i atmosfæren vil gi ei oppvarming på mellom 1,5 og 4,5 °C, og senkar botnen frå 2,0 °C i 2007-rapporten. Men det nye spennet er likt det frå andre rapportar før 2007. Rapporten seier verda vil bli utsett for meir hetebølger, flom, tørke og stigande havnivå frå smeltande is som vil sette kystområde og lågtliggande øyer under vatn etter som drivhusgassane bygger seg opp i atmosfæren.

IPCC vedgår at dei framleis er usikre på årsaka til at temperaturauken er mindre dei siste femten åra. Men dei står fast på at det ikkje er grunn til å tvile på den langsiktige utviklinga. Halvtanna tiår er alt for kort periode til å dra sikre konklusjonar. Temperaturauken har gått frå 0,12 °C per tiår etter 1951 til 0,05 °C per tiår dei siste femten åra. Dette bruker klimaskeptikarane til å diskreditere klimaforskarane. Professor Stocker sa:

Folk vel alltid 1998, men det var eit veldig spesielt år fordi ein sterk El Niño gjorde det uvanleg varmt. Etter det har det vore ei rekke mellomstore vulkanutbrot som har kjølt ned klimaet.

For å forklare nedgangen seier rapporten at siste femtenårsperioden vart skeiv fordi 1998 var eit uvanleg varmt år med El Niñoeffekt – oppvarming av havoverflata – i Stillehavet. Rapporten seier oppvarminga grovt sett har svingt med tilfeldige klimavariasjonar og verknaden av faktorar som vulkanutbrot der aske skyggar for sola, og sykliske nedgangar i solutstrålinga.

Men dei som nektar for menneskeskapte klimaendringar og global oppvarming, er framleis ikkje overtydde. Professor Judith Curry frå Georgia Institute of Technology i Atlanta sa:

No har IPCC kasta hansken. Om nedgangen varer utover femtenårsperioden (det har den alt), er dei i trøbbel.

Men Rajendra Pachauri som leiar IPCC svarte kvasst at ein nedgangsperiode måtte vare mykje lenger – «tri eller fire tiår» – for å vise ein ny trend. Rapporten spår at nedgangen i temperaturauke ikkje vil vare, og seier at temperaturen mellom 2016 til 2035 sannsynlegvis vil vere mellom 0,3 til 0,7 °C høgare enn i 1986–2005.

Skeptikarane eller fornektarane utgjør ein liten prosentdel av dei som forskar på klimaendringar. Ei samanfatting av 11 944 fagfellevurderte* vitskaplege avhandlingar offentleggjorte mellom 1991 og 2011, skrivne av 29 083 forfattarar, konkluderer med at 98,4 prosent av dei som tok stilling støtta at den globale oppvarminga var menneskeskapt (antropogen). 1,2 prosent var usamde, og 0,4 prosent var usikre. Nyare studiar gjort etter den arbeidskrevjande IPCCrapporten stadfestar at Jorda er varma opp i eit tempo som bare kan forklarast med menneskeleg aktivitet. Konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren er faktisk gått over 400 ppm for første gong på 4,5 millionar år.

Ein studie av den globale temperaturen dei siste to tusen åra gir nytt grunnlag for den såkalla hockeykølle-grafen som prov på at menneska har skapt den globale oppvarminga. Grafen vart først publisert seint på 1990-tallet av paleoklimatologen og professoren Michael Mann frå USA og kollegaane hans. Grafen viser at temperaturen grovt sett har vore stabil i om lag 900 år, som handtaket på kølla når ho ligg nede. Så stig kurven bratt i det 20. hundreåret, som bladet på kølla, etter at den industrielle revolusjonen førte til vekst i utsleppa frå fossilt brensel.

Ein ny omfattande rapport laga av 78 forskarar frå 24 land tar for seg temperaturendringane på fastlandet. Rapporten viser at ein nedkjølande tendens på alle kontinent dei siste 1000–2000 åra vart snudd av det forfattarane kaller «markant oppvarming» på slutten av 1800-tallet:

Den førindustrielle nedkjølingstendensen kom sannsynlegvis av naturlege årsaker som heldt seg ved lag, og gjorde oppvarminga i det tjuande hundreåret vanskeleg å forklare utan verknaden frå drivhusgassane.

Middeltemperaturen på dei sju kontinentale regionane viser at perioden 1971–2000 var varmare enn nokon gong på 1400 år.

No er det mauleg at alle desse vitskapsfolka har misoppfatta, og at den lille minoriteten fornektarar har rett. Vitskapen har tatt feil før. Men alle nye studiar ser ut til å stadfeste fleirtallsynet. Skeptikarane seier grunnen er at desse «globale oppvarmarane» er partiske, og at dei har blitt ein akademisk «industri» som forsvarer spådommane av eigeninteresse. Men om ein skal sjå etter eigeninteresse, er det lettare å sjå dei som finansierer arbeidet til skeptikarane. Det er dei store selskapa bak fossilt brensel innanfor kol, olje og gass, på same vis som dei som nekta for at røyking skapte kreft, vart finansierte av dei store tobakksselskapa.

Men om kapitalintessene innanfor fossilt brensel ikkje vinn vitskapen, så vinn dei opinionskampen. Trettisju prosent av veljarane i USA trur framleis at global oppvarming er ein bløff. Med veksande energi-etterspørsel over heile verda veljer folk påstanden om at krise ikkje truar, og godtar at det ikkje er behov for handling – i det minste ikkje enno. Så det er bortimot null sjanse for at me får utsleppsreduksjonar som held CO²– konsentrasjonen under 450 ppm, og dermed redusert risiko for temperaturauke over 2 °C. Dei 25–40 prosent utsleppskutt i høginntektsland som trengst fram til 2020 for ei slik utvikling, kjem ikkje til å skje.

Etter mitt syn er bevisa for global oppvarming, og at ho er menneskeskapt, stadig meir overveldande. Og dei mauleg katastrofale effektane av høgare temperatur, stigande havnivå og ekstremvêr vil vere enormt øydeleggande, særleg for dei fattigaste og mest sårbare menneska på planeten. Men industri og menneskeleg aktivitet treng ikkje å skape slike resultat om menneska organiserte aktiviteten sin på planlagt vis med omsyn til naturressursane og totalverknadene på miljø og helse. Men det ser ut til å vere uråd under kapitalismen.

Marx og Engels sette søkelyset på dei miljømessige og økologiske verknadene av den kapitalistiske produksjonsmåten i den tidlege industrialiseringsperioden i Europa. Som Engels formulerte det, er kapitalisme produksjon for profitt, og ikkje for menneskelege behov. Dermed tar kapitalisten ikkje ansvar for verknadene profittakkumulasjonen har på samfunnet:

Fordi individuelle kapitalistar driv produksjon og varebytte for umiddelbar profitt, tar dei bare omsyn til dei mest umiddelbare resultata. Så lenge den enkelte fabrikkeigaren eller kjøpmannen sel ein produsert eller kjøpt vare med ønska profitt er han fornøgd, og bryr seg ikkje om kva som seinare skjer med varen og dei som kjøper han.

Dette profittpresset fører til økologisk katastrofe:

Kva brydde dei spanske plantasjeeigarane på Cuba seg, dei brente ned skogane i fjellsidene og fekk nok gjødsling av aska til ein mannsalder med svært lønnsame kaffibuskar – kva brydde dei seg om at tungt tropisk regn etterpå vaska bort det ubeskytta øvste delen av jordsmonnet, og etterlot seg nakent fjell.

Marx oppsummerte effekten den kapitalistiske produksjonen har på naturen:

Framsteg i det kapitalistiske landbruket er ikkje bare eit framsteg i kunsten å plyndre arbeidaren, men også i å plyndre jorda. Alle framsteg som gjør jorda meir fruktbar ei gitt tid, er eit framsteg i å øydelegge dei varige kjeldene til denne grøderikdommen … Den kapitalistiske produksjonen kan derfor bare utvikle teknologi og samspelet mellom dei ulike prosessane i samfunnet samtidig som han undergraver kjelda all rikdommen har opphav i – jorda og arbeidaren.

Og det er prov frå vår tid på at klimaendringar og global oppvarming er resultat av kapitalistisk akkumulasjon. Jose Tapia Granados og Oscar Carpintero (http://deepblue.lib.umich.edu/bitstream/handle/2027.42/93589/Tapia&Carpintero_Dynamics_of_climate_change.pdf?sequence=1) har vist at det er syklisk samsvar mellom CO2-auken i atmosfæren og veksten i den globale økonomien. Det er eit sterkt prov på at verdsøkonomien er knytt til oppbygginga av drivhusgassar, og dermed til den globale oppvarminga.

I eit anna dokument bruker Granados multivariable analysar av verknadene av verdsøkonomien, vulkansk aktivitet og ENSO**-aktivitet på CO2-nivå. Det viser at den årlege auken i CO2 er klart knytt til veksten i global økonomi. År der BNPveksten ligg over snittet, er år med CO2-vekst over snittet, og motsett. Auken i dei globale utsleppa av CO2 er sterkt korrelert til den absolutte veksten i den globale økonomien.

Det kan godt vere ein del av forklaringa på mindre global oppvarming frå 1998, ettersom verdsøkonomien har vekse mindre sidan då. Ein kraftig nedgang i venta utsleppsvekst skjedde i 2009 som følgje av den store resesjonen. Når den kapitalistiske produksjonen stoppar, gjør den globale oppvarminga det same. Det er sjølvsagt ikkje slutten på historia. Granados held fram:

Men sjølv i 2009 då økonomien trekte seg saman med 2,25 prosent, gjekk ikkje utsleppa tilbake, dei stoppa bare å vekse, for så å vekse igjen året etter då økonomien hadde komme seg på eit vis. Det viser kor avhengig verdsøkonomien er blitt av fossilt brensel dei siste åra. Ved tidlegare tilbakeslag i verdsøkonomien – midt på 1970-tallet, tidleg 1980-tallet, tidleg 1990-tall, og seint på 1990-tallet – minka utsleppa ikkje bare i mange land, men som me har vist, på verdsbasis. Oppfatninga om at økonomisk vekst vil redusere karbonintensiteten i verdsøkonomien (globale utslepp mot verdas BNP) samsvarer ikkje med det faktum at karbonintensiteten i verdsøkonomien har auka dei siste åra. I 2010, etter krisa, vaks VBNP med 5 prosent, mens utsleppa vaks med 5,9 prosent. Og snittveksten i globale CO2-utslepp var 3,1 prosent per år i perioden 2000–2011, mens dei hadde lagt på 1 prosent i åra 1990–2000, og 2 prosent per år i åra 1980–1990.

Storparten av veksten kjem frå framveksande økonomiar, der den økonomiske veksten har vore raskast. Kina var ansvarleg for 24 prosent av dei globale utsleppa i 2009, mot 17 prosent for USA og 8 prosent for eurosonen. Men kvar enkelt kinesar slepp ut bare ein tredjedel av det ein amerikanar gjør, og fire femtedelar av ein innbyggar i eurosonen. Kina er eit relativt uøkonomisk framveksande land, målt som utslepp i forhold til resultat. Men dei slepp framleis ut mindre per hovud enn høginntektslanda, fordi befolkninga er relativt fattig. Etter som dei framveksande landa utviklar seg, vil utsleppa per person stige og nærme seg dei i høginntektslanda, og heve det globale snittet. Det er grunnen til at dei globale utsleppa per person steig med 16 prosent mellom 2000 og 2009, som var ein periode med rask vekst i dei framveksande økonomiane. Den europeiske klimakommissæren Connie Hedegaard sa:

Om legen din var 95 prosent sikker på at du hadde ein alvorleg sjukdom, ville du straks finne deg ein kur.

Men kva er løysingane? Skeptikarane seier ingenting skal gjørast, og at tiltak vil hindre «dei fattige» i å få tilgang til energi – mens dei i røynda ikkje vil legge hindringar i vegen for profitten til dei store selskapa innanfor fossilt brensel. Leiarane i denne kapitalistiske verda vil ikkje føre ein politikk som held utsleppa under det «sikre» nivået på 450 ppm. Dei leitar intenst etter nye energikjelder som både skal vere reinare og billegare. Men det klarer ikkje kapitalismen. Investeringar i fornybare og andre lågkarbonkjelder er ikkje tilstrekkeleg, og teknologisk sett skuffande. Havvind er ein teknologi som ikkje er lønnsam. Kjernekraft blir dyrare og ikkje billegare å bygge, slik det viser seg i nye anlegg i Finland og Flamanville i Frankrike.

Så kva med å endre framferd? Leiaren i IPCC meinte einaste måten å redusere storskala bruk av fossilt drivstoff på er å «prise» karbonutsleppa:

Utan pris på karbonutslepp som er høg nok til å tvinge kraftselskap og produsentar til å redusere bruken av fossilt drivstoff, er det liten sjanse for å unngå svært skadeleg temperaturauke.

Men vil den nyklassiske økonomiske løysinga prising endre framferda til energiselskap og produsentar? Og kva for regjering vil «forstyrre» energimarknaden på ein slik måte? EUs plan som skulle auke prisen på karbonutslepp, har slått sørgeleg feil.

Ei alternativ løysing frå systemtru økonomar er karbonskattar. Skattlegge dårlege saker som sigarettar kan ha ein viss effekt, men høge tobakksavgifter rammar også inntekta til dei fattigaste. Det som verkeleg trengst er ein grundig oversikt over tilgjengelege ressursar i verda, og innsats gjennom offentlege investeringar for å utvikle teknologiar som kan fungere (som CO2-fangst, transport som ikkje er basert på fossilt drivstoff, produsert lokalt med lågt økologisk fotavtrykk osv) – og sjølvsagt eit skifte frå fossile til fornybare kjelder. Det dreier seg heller ikkje bare om karbon og andre gassutslepp, men om å rydde opp i den naturen som alt er øydelagt. Alle desse oppgavene krev offentleg kontroll og eige av energi og transport, og offentlege miljøinvesteringar til beste for alle.

Ingenting tyder på at det vil skje. Neste år får me ein rapport frå IPCC om sannsynlege framtidige skadar frå den globale oppvarminga. Gå ut frå at den vil slå fast at katastrofar ikkje bare nærmar seg, men alt er her i form av flom, tsunamiar, tørke og andre «naturlege» mareritt.

* Fagfellevurdering: Avhandlinga er vurdert av andre innanfor same fagfelt før publisering.

** ENSO: El Niño – sørleg oscillasjon (EN SO) – er eit globalt fenomen som oppstår i havet og atmosfæren. El Niño og La Niña er store temperatursvingingar i overflatevatnet i den tropiske delen av det austlege Stillehavet. … Effekten er stor på klimaet på den sørlege halvkula, og vart først skildra i 1923 av Sir Gilbert Thomas Walker, som har gjeve namn til Walkersirkulasjonen, ein viktig del av EN SO-fenomenet. Den atmosfæriske delen av fenomenet vert kalla den sørlege oscillasjonen (SO) og omhandlar månadlege eller sesongbaserte svingingar i lufttrykket mellom Tahiti og Darwin i Australia. (Wikipedia)

Alfredo Saad Filho underviser i utviklingsstudiar ved SOAS – University of London, og er medforfatter av boka Om Kapitalen av Marx, utgitt av Rødt! i 2009. Artikkelen ble første gang trykt i The Bullet nr 851, http://www.socialistproject.ca/bullet/851.php. For en mer detaljert avnalyse av opprørene i Brasil, se siste utgave av Critical Sociology.

Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.

Massedemonstrasjonane som starta i juni, var dei største og viktigaste protestane i Brasil på tretti år, og dei har skaka opp heile det politiske systemet i landet. Den eksplosive veksten, omfanget og den uvanlege breidda overraska alle – venstresida, høgresida og styresmaktene.

Det som skjedde

MPL – Movimento Passe Livre (Rørsla for gratis transport) – er ein radikal venstreorientert organisasjon utan partitilknytting, og har eksistert i mange år. Sjette juni leia MPL ein liten demonstrasjon som kravde omgjort ein takstauke frå 3 real til 3,20 real på kollektivtransporten i Sao Paulo. Media kritiserte MPL for å hindre trafikken, og for urealistiske krav, og demonstrasjonen vart angripe av politiet. Stadig fleire dukka opp i demonstrasjonane dei følgande dagane, og politiet svarte med aukande brutalitet, banka opp demonstrantar og forbipasserande, og skada mange journalistar.

På to veker eksploderte demonstrasjonane i omfang, og spreidde seg over landet. Over ein million menneske slutta seg til i hundrevis av byar, og det er framleis aksjonar nesten kvar dag, som den store landsomfattande aksjonen venstresida leia 11. juli. Deltakarane er i hovudsak unge arbeidarar, studentar og frå middelklassen. Det er aksjonar med basis i fattigområde eller arbeidarar med særeigne krav (bussjåførar, lastebilsjåførar, helsearbeidarar osv).

Midt i juni bytta media brått side og støtta aksjonane. Storstilte forsøk på å ta over leiinga av rørsla vart sett i verk straks, media tilbaud full dekning og mobilisering av folk til gatene, og – svært viktig – støtta ei mangedobling av krava, og mindre radikale krav, ein kakofoni som konsentrerte seg om allmennpolitiske spørsmål, særleg offentleg ineffektivitet og korrupsjon, alt for å drukne venstresida og delegitimere regjeringa.

Frå då av blei demonstrasjonane meir prega av kvit middelklasse. Dei hadde med parolar om ei rekke spørsmål, som offentlege tjenester (for); FIFA-cupen 2013 og verdscupen 2014 (mot); rettar for homofile og legalisering av narkotika (i hovudsak for, men dei fleste kjerker er mot); abort og religiøse spørsmål (alle tenkelege standpunkt); offentlege utgifter, privatisering og statlege monopol (uklare standpunkt); president Dilma Roussef og Arbeidarpartiet (Partido dos Trabalhadores, eller PT) (sterkt mot); nytt militærstyre (ein ønskedraum for ultrahøgre); og særleg korrupsjon (der alle var lykkeleg samstemte mot). Alle kunne stille med eigne krav, og om dei var individualistiske og antipolitiske vart det endå betre TV. Det var spesielt merkeleg å sjå folk frå middelklassen vere indignerte over offentlege tjenester dei ikkje bruker og heller ikkje har tenkt å bruke.

Som demonstrasjonar andre stader siste åra vart demonstrasjonane i Brasil i hovudsak organisert gjennom sosiale media og fjernsyn. Uvanleg nok hadde dei ofte ingen klare leiarar og ikkje talspersonar. Ofte organiserte grupper av folk seg på Facebook og Twitter, møttest ein eller annan stad, og marsjerte ei rute som ofte var ukjent, etter vedtak gjort av ukjente personar meir eller mindre der og då.

Politiets framferd førte ofte til opptøyar, då drog politiet seg tilbake, dels for sitt eige omdømme; andre gonger gjekk politiet til åtak på demonstrantane utan å bry seg med urostiftarane. Infiltrasjon frå politiet og ytre høgre var tydeleg og omfattande. Av ein eller annan grunn vart somme demonstrasjonar erklært «parti-fri», og militante venstreorienterte og fagforeiningsfolk vart trakasserte og banka opp av bøllar som ropte «landet er mitt parti». Demonstrasjonane vaks framleis i omfang i denne perioden, og vart samtidig både meir radikaliserte og fragmenterte. Då dei føderale styresmaktene til slutt pressa Sao Paulo og Rio de Janeiro til å omgjøre takstauken ved å tilby dei skattekutt saman med truslar om at dei aleine måtte ordne opp i kaoset, var demonstrasjonane alt ute av kontroll.

Seint i juni gjorde venstresida eit samordna forsøk på å ta tilbake leiinga i rørsla. Samtidig freista presidenten å ta initiativ ovanfrå til politiske reformer, større løyvingar til offentlege tjenester, og betre helseomsorg. Demonstrasjonane har etterpå krympa i omfang om ein ser bort frå den landsomfattande streiken 11. juli.

Tri lærdommar

Første lærdommen frå aksjonane er at dei stadfesta at store delar av over- og middelklassen og media stadig og ustanseleg avviser tidlegare president Lula da Silva, president Dilma Rousseff og PT. Hatet dei så tydeleg har vist i demonstrasjonane og mediadekkinga, er ikkje grunna i snevre økonomiske interesser. Lula har på truverdig vis stått på at eliten i landet aldri har tjent så mykje pengar som dei gjorde i hans presidenttid, og det gjeld truleg framleis under Dilma. Uansett er delar av borgarskap og middelklasse sinna fordi dei har mista privilegium når andre har fått større rettar under demokratiseringa av landet i regjeringstida til PT. Til stor irritasjon har den brasilianske eliten forstått at dei ikkje lenger kan styre brasiliansk politikk aleine.

Omfordelinga av inntekt og utvida sosiale tiltak dei siste ti åra har komme millionar av menneske til del, marginale som dei har vore. Men perverst nok har forbrukslån gitt mange fattige høve til å handle på kjøpesenter, ta fly over heile landet, og kjøpe seg ein liten bil. Venstresida bør kritisere ein del av desse draumane, peike på at dei er samfunnsmessig uønska, ikkje miljømessig berekraftige, at det ikkje finst tilhøyrande infrastruktur, og at dei ofte var resultat av styresmaktenes tiltak for storkapitalen. Men i dag er dei uttrykk for ambisjonane og krava frå titalls millionar menneske. Resultatet er at vegar og flyplassar er fulle, og dei tidlegare brukarane (frå eliten) klagar bittert over mangelen på plass til alle desse fattige, og no med ei kjensle av rett.

Mens storkapitalen gjorde det godt økonomisk siste tiåret, gjaldt det ikkje middelklassen. Det er knapt med såkalla «gode jobbar» i privat og offentleg sektor, høgare utdanning er ikkje lenger garanti for «god» inntekt, og ungdommen finn det vanskeleg å gjøre det betre enn foreldra økonomisk. Middelklassen er desperat etter økonomisk vekst, men er framleis ideologisk knytt til det nyliberalistiske prosjektet som fører til mindre vekst. Dei er også skremt av den påstått «radikale» regjeringa, trass i PTs ekstraordinære moderasjon, og livredde for at Brasil skal bli eit nytt Venezuela.

Andre lærdommen frå protestane er at den «venstreorienterte» nyliberalismen dei gunstige økonomiske vilkåra har gitt PT høve til å innføre, saman med auka statleg legitimitet etter valet av Lula, kan avvæpne høgresida og skille den radikale venstresida frå fleirtallet av folket. Lula avslutta andre valperioden i 2010 med oppslutning opp i 90 prosent, og Dilma Rousseff hadde 60–70 prosent heilt til nyleg. Ingen president har hatt slik oppslutning etter tri år. Ingen parti til venstre for PT har hatt framgang, og heilt til nyleg har opposisjonen til høgre vore håplaust desorganiserte. Ein kort periode hadde PT noko nær politisk hegemoni i Brasil. No er PT og landet låst fast i politisk forvirring.

Tredje lærdommen er at PT har heva både forventningar og inntekt. Dei fattige som har fått det betre vil forbruke meir, større delar av folket vil inkluderast i samfunnet, og alle vil ha betre sosiale tjenester. Middelklassen vekslar mellom å vere likegyldig og fiendtleg til dei fattige, men vil gjerne ha fordel av gode offentlege tjenester ein gong i framtida. Men dei er absolutt mot å betale høgare skatt for å få det til. Dei hevdar dei betaler for mykje som det er, at store delar av statsinntektene forsvinn i korrupsjon, og at «deira» skattepengar gjennom statlege tiltak har gått til fattige parasittar som ikkje har gjort seg fortjente til det. Samtidig ser media og middelklassen fullstendig bort frå det faktum at nær halvparten av statsbudsjettet går til å betale offentleg gjeld – i praksis eit velferdsprogram for dei rike – og at det gir mindre pengar til sosiale tiltak og føderale overføringar.

Desse enorme krava til staten kjem i kjølvatnet av oppløysinga av den tradisjonelle arbeidarklassen, og demoraliseringa og desorganiseringa av fagforeiningar og partia på venstresida. Det har skjedd etter den demokratiske overgangen, overgangen til nyliberalismen, og vala av Lula og Dilma. Resultatet er at mens middelklassen er forvirra, sinna og desorganisert, så er arbeidarane ulykkelege av ulike grunnar, marginaliserte, og også desorganiserte. Det er ein oppskrift for ustabile politiske tilhøve, og stiller venstresida framfor store vanskar.

Venstresidas dilemma

Det var veljarbasen til Lula som røysta inn Dilma Rousseff, i hovudsak dei fattige, med støtte av storkapitalen. Men Dilma hadde eit handikapp: ho har alltid vore teknokrat, aldri hatt politiske verv, og hadde ikkje nokon eigen politisk base. Og ikkje minst var økonomien nøydt til å bli verre i hennar regjeringstid, etter boomen midt på 2000-tallet og den uvanleg framgangsrike opphentinga i Brasil etter verdskrisa i 2008.

Den økonomiske nedturen vil nødvendigvis skape sosiale og politiske spenningar på grunn av eksisterande misnøye og motstridande ønskemål, og statens minkande evne til å gjøre noko, for eksempel fordi heile venstresida kontrollerer mindre enn 1/3 av seta i kongressen. Det gjør det uråd for PT å styre utan alliansar med udisiplinerte parti på høgrefløya og tvilsame enkeltpersonar, alt mens fiendtlege media og eit høgreorientert rettsapparat følger kvilelaust med.

Handlingsrommet for å halde styr på desse motseiingane har krympa dei siste månadene. Inflasjon, stigande underskot i økonomien, svekka valuta på grunn av lågare råvarepriser, minka eksport, mindre vekst i Kina, og kapitalflukt på grunn av kvantitativ lette* i USA, UK og eurosonen. Det har ført til at sentralbanken i Brasil har heva renta, statseigde bankar låner ut mindre, og dei føderale styresmaktene og statseigde selskap har kutta budsjett og offentlege investeringar. Økonomien har stagnert, og det har blitt vanskeleg å redusere forskjellar utan direkte å ramme etablerte privilegium. Desse vanskane har blitt større av ustanselege mediekampanjar som seier regjeringa har mista grepet, at korrupsjonen er verre enn før, og at økonomien er ute av kontroll. Oppslutninga om Dilma har stupt.

La oss gå attende til demonstrasjonane. Sjølv om dei hadde samansette, overlappande og motsetningsfylte årsaker, kan me no sjå fire politiske implikasjonar:

For det første forvirring, som er forsterka av fråveret av ein organisert arbeidarklasse. Under nyliberalismen har restruktureringa av kapitalen endra samansettinga av arbeidarklassen, øydelagt dei tradisjonelle representasjonsmekanismene medrekna fagforeiningane, organisasjonar og venstreorienterte parti, og stort sett øydelagt arbeidarane si kjensle av å vere eit kollektiv. Brasil har i dag ein arbeidarklasse oppdradd under nyliberalismen, pulverisert, utan erfaringar med kollektiv kamp, hekta på direkte nettbasert kommunikasjon, og motvillig til tradisjonelle reiskapar som parti og fagforeiningar. Klassen har fått snevrare ambisjonar, med lite støtte til ambisjonar om å endre samfunnet: måla blir avgrensa innanfor den ramma nyliberalismen har sett opp. Det gjør det vanskeleg å utforme og slåst effektivt for klassekrav, både fordi måla er blitt meir uklare under nyliberalismen, og fordi arbeidarane i utgangspunktet er mot kollektiv handling.

For det andre uttrykker protestane at dei misnøgde samlar seg, medrekna dei som er mot at fleire får bli ein del av samfunnet. Det har skvisa middelklassen. Frå arbeidarane og dei fattige kjem krav om meir omfattande rettar, betre offentlege tjenester og forbetra levekår. Begge grupper protesterer au saman på grunn av det dei oppfattar som dysfunksjonelle og korrupte statlege institusjonar som høgreorienterte media har sett søkelyset på med stort velbehag, som om det var nytt og skapt av PT. Desse motsetningsfylte krava kunne kanskje vore handtert om den brasilianske økonomien var i vekst. Det er han ikkje, noko som gjør alle klagar viktige, og alle restriksjonar strammare.

For det tredje er det politisk forvirring til høgre for regjeringa, og politisk vakuum til venstre.

For det fjerde er fellesnemnaren for mesteparten av krava og misnøya frå aksjonane i juni og juli staten – ikkje bare statens politikk i dag, men strukturen på den brasilianske staten. I den forstand dreier aksjonane seg direkte og indirekte om å kontrollere staten, og sekundært om å kontrollere den statlege politikken.

Om rørsla hadde vore sameint, om ho hadde hatt ein klar arbeidarklassekarakter, og om ho hadde vore leia av venstresida, kunne Brasil gått mot ei revolusjonær krise. Men det skjer ikkje: det finst ikkje noko revolusjonært parti som er i stand til å mobilisere og leie arbeidarklassen, inga oppfatning om at staten ikkje lenger må dominerast av klasseinteressene til borgarskapet, og ikkje noko felles program for sosial, økonomisk og politisk forandring.

Oppsummering

Protestaksjonane i Brasil uttrykker djup frustrasjon og jamvel desperasjon, fordi det har blitt uråd å kanalisere misnøye gjennom tradisjonelle former for sosial representasjon. Dei er enten stramt kontrollerte av eliten, eller gjort makteslause av dei nyliberale reformene. Men misnøye utan organisasjon er oftast fruktlaus, og spontane masserørsler med blanda klassebasis styrt av ufokusert sinne kan destabilisere utan å vere konstruktive.

Behovet for organisering, delegering av makt og kompromiss i rørsla, og med institusjonar på utsida peikar mot reorganisering av arbeidarklassen for å bøte på den fysiske oppdelinga, og den kulturelle oppdelinga nyliberalismen har tvinga på folk krev kollektivisme i praksis. Det betyr å snakke og handle saman, meir enn å samhandle gjennom nettbaserte media. Twitter og Facebook er gode måtar å utveksle avgrensa bitar med informasjon, men dei lar ein ikkje utveksle idear og bygge tillit.

Venstresida i Brasil har på modent vis takla ufordringane frå aksjonane, og forsøka frå media og det ekstreme høgre på å overta. Venstresida har konsentrert seg om å forsøke samordne program, særleg ved felles handling og nasjonal samordning av aksjonar, organisasjonar og parti, til å foreslå spesifikke mål rundt ei politisk plattform, som avgrensing av arbeidstida. Dei vil ha statleg investering i helse, transport og utdanning, ta offentlege tjenester ut av marknaden, demokratisere media, og ha reform i politiet. Poenget no er å finne plattformer som kan føre arbeidarane og dei fattige saman, og marginalisere og splitte middelklassen og høgresida. Det må leggast press på regjeringa samtidig som ein radikal arbeidarklasse må jobbe med statlege institusjonar slik at han nedanfrå kan stå sterkare i utforming og gjennomføring av politikken.

Venstresida må halde fast ved ein slik arbeidsmåte i staden for umoden (og heldigvis marginal) radikalisme med åtak på regjeringa, der dei på grunn av utilstrekkeleg tyngde uunngåeleg vil ende som underordna i destabiliseringskampanjene leia av høgresida, middelklassen og høgrepressa. Det er ikkje tvil om at venstreorienterte regjeringar fører meir progressiv politikk og tar meir omsyn til folkerørsler enn høgreorienterte. Om dagens regjering mista grepet og vart handlingslamma, er det svært usannsynleg at det ville legge grunnen til ein sosialistisk revolusjon i Brasil. Det er ikkje noko ideologisk, organisatorisk, sosialt, materielt eller internasjonalt grunnlag for at det skal skje no. I staden ville det nesten utan tvil legge til rette for at høgresida vinn presidentvalet neste år, og bidra til demoralisering og desorganisering av venstresida i Brasil.

Etter mykje nøling svarte den føderale regjeringa nettopp med å søke støtte frå venstre, og la fram eit program for politiske reformer og utvida offentlege tjenester med konkrete forbetringar for arbeidarklassen og dei fattige. Venstresida må gå i dialog med regjeringa, og stå fast på at ei parlamentarisk linje for å få gjennom desse reformene er nøydt til å slå feil. I staden må regjeringa gå saman med venstresida og arbeidarane sine organisasjonar for å presse gjennom demokratiske reformer, medrekna offentleg finansiering av politiske parti, bryte opp mediamonopola, og forbetra utdanning, helseomsorg og offentleg transport.

Ein skuffande men sakleg konklusjon er at Brasil ikkje er i ei revolusjonær krise, og at det er usannsynleg at dei politiske aksjonane i dag skulle utløyse noko slikt. Likevel er det utan tvil den viktigaste folkerørsla i Brasil på tretti år. Poenget no er å føre kampen vidare på gatene, arbeidsplassane og skolane, gjøre rørsla breiare og meir radikal, få fram arbeidarklassen med sine spesifikke krav, nedkjempe høgresida og desorganisere og få med delar av middelklassen. Alt mens ein pressar fram progressive konstitusjonelle og politiske endringar. Får ein til det, blir det politiske styrkeforholdet i landet endra, og konkrete langsiktige forbetringar for arbeidarane og venstresida i Brasil.

* Kvantitativ lette: Når renta ikkje kan senkast lenger for å stimulere økonomien, kan ein auke pengemengda. (Wikipedia.)

Valget er over og det ble blåblått. Altså fortsatt blått. LO-lederen behøver nå ikke være redd for å måtte kritisere Stoltenberg for å ta vekk arveavgifta eller redd for at AP vil «myke opp» Arbeidsmiljøloven. Eller kritisere AP og SV for å delta i flere av USAs kriger.

Kommentatorene diskuterer hvem som fikk mest i regjeringserklæringa: FrP eller Høyre? Vi tror det var H/AP-alliansen, bortsett fra vern av Lofoten og Vesterålen der begge gikk på en smell. Kanskje var det ikke store smellen, og at det er greit å ta Barentshavet først, og så gytefeltene til torsken etterpå.

Men Siv Jensen gliser, og sier at kameler og sannsynlige nederlag må man kunne tåle. Tross alt får de stramma inn litt på den allerede innhumane asylpolitikken. Kanskje gliser Stolteberg mest? Han har nok en plan med Venstre og Kristelig Folkeparti som partnere i neste regjering.

Om politikk

av Marta Harnecker

Les mer

Fredrikke Marie Gram var en målbevisst og viljesterk ung pike fra en av Trøndelags største gårder da hun forelsket seg i huslærer Ole Anton Qvam, 14 år gammel. Etter noen års hemmelig forhold forlovet de seg. Fredrikkes far var død i mellomtiden, og dette gjorde nok at mora var mer positiv til forholdet enn hun ellers hadde vært. By Brug var svært, og mora trengte den hjelpen hun kunne få fra Fredrikke og Ole A. Qvam.

De to var opptatt av målsaka, og hadde helt fra starten et kameratskap og politisk samarbeid. De var begge venstrefolk, og Ole A. Qvam var stortingsrepresentant for Venstre alt fra før de flytta til gården Gjævran. En stor gård som krevde mye av husfrua Fredrikke. Kanskje for mye utfra hennes ønsker om å delta i det politiske liv. Hun klaget ofte til mannen over alt strevet, bekymringene og all tida det tok. Men hun fikk raskt erfaring og tok styring på gården. Hennes sjølstendighet og evne til å organisere kom til sin rett. De fikk fire barn, men to døde tidlig, og sønnen Olav var lungesjuk i mange år før han døde 25 år gammel. Ett kapittel er viet den helsereisa Fredrikke, Louise og Olav gjør til Algerie i håp om at det skal hjelpe på sønnens sjukdom. Ei svært uvanlig reise på denne tida (1890–91) og ei svært uvanlig kvinne som er åpen og interessert i møte med det fremmede. Også her vies mye plass til å fortelle om det politiske mennesket Fredrikke som følger med i regjeringskabalen som legges i Norge, og sender råd hjem til mannen. Sjølsagt var det også av en viss økonomisk betydning om mannen ble statsråd eller ei.

Under de politisk turbulente åra før unionsoppløsningen i 1905 var Ole Anton Qvam statsminister i Stockholm i 1902–03. Det var ubeleilig for Fredrikke som hadde lands-møte i Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF) og mange andre store oppgaver å ta seg av den våren og sommeren. I et brev til mannen 4.1.1903 skrev hun: «Jeg har for kort Tid igjen at leve til at ha Raad til at sløse Tiden bort til ingen Ting». Dette ingenting var å være statsministerfrue og bruke tid på selskapelighet og representasjon. Men hun reiste, og fikk laget et hjem for mannen, Louise og seg selv. Raskt fant hun også ut at muligheten for å påvirke politikere og andre både når det gjaldt unionspørs-målet og stemmerettssaken var god i sin nye posisjon. Samtidig gjorde hun arbeidet som krevdes av henne hjemme i Norge.

Hun var en omstridt person, ofte svært direkte og alltid opptatt av sak, men fine fester laget hun. Høsten 1903 tapte Vestre valget, og Ole A. Qvam gikk av som statsminister. Et år etter døde han, og Fredrikke mistet sin store kjærlighet og arbeidskamerat. Ole A. Qvam fikk en veldig positiv nekrolog skrevet av Gina Krogh: «For den store fædrelandsven stod kvinders frigjørelse som en av betingelsene for at Norge skulde bli et fremtidens land.» I hans liv hang teori og praksis sammen, skrev hun også.

F. M. Qvams posisjon i Norge var svært sentral og hadde avgjørende betydning for hvordan arbeidet for alminnelig stemmerett for kvinner (og menn) ble ført fram til seier. Hun deltok også i internasjonale organisasjoner og konferanser, både som representant for LKSF og som regjeringens representant. I 1913 deltok både hun og Gina Krogh på den siste internasjonale kvinnestemmerettskongressen i Budapest (krigen 1914–18 satte en midlertidig stopp) som regjeringens representanter og kunne melde om den store seieren hjemme.

Alt i 1883 fikk hun gjennomført sin første innsamling, til ei fane til det nystarta Egge Skytterlag. Disse skytterlaga utgjorde geriljahæren som skulle kjempe for Norges frihet fra Sverige om nødvendig. Sjølstendighet, norskhet, frihet og likestilling var de bærende verdier for Fredrikke og lå i bunnen for alt hennes arbeid. Gjennom hele boka understrekes hennes evne til å tenke strategisk, både i prioritering av saker, allianser som måtte bygges og mobilisering av alle som kunne tenkes å støtte saken. Hun hadde en spesiell evne til å organisere, og i dette lå hennes enorme betydning for både Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS), Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF), Norsk Kvindesagsforening og Nationalkomiteen til bekjæmpelse af den hvite Slavehandel (kvinner og barn). Hun var leder for alle disse, og så betydningen av at sakene hang sammen i den forstand at det ville bedre kvinners liv, føre til økt bevissthet blant kvinnene og styrke stemmerettskampen.

Folkvord har gjort et veldig grundig arbeid med kampen for kvinners alminnelige stemmerett. Oppstarten av Kvindestemmeretsforeningen, uenighetene om arbeidsmetoder og mål, opprettelsen av Landskvindestemmeretsforeningen og hele den lange historia med tilbakeslag og seire. Særlig er den grundige gjennomgangen av argumentene som ble brukt for og mot i denne striden, interessant.

Det veldige arbeidet Fredrikke og alle lokale lag av NKS og LKSF, pluss alle enkeltdamer gjorde for å samle nær 300 000 tusen underskrifter til støtte for unionsoppløsningen med Sverige, er fortalt med stor entusiasme og er en stor glede å lese.

Parallelt med stemmerettsarbeidet ledet F. M. Qvam NKS. Denne foreningen ble startet som et «krigsforberedende» arbeid for å skaffe sanitetslasaretter og utdanne pleiere i tilfelle krig. Den gjorde også et formidabelt arbeid på dette området. Kampen mot tuberkulosen, helsestasjoner, fødestuer, sjukepleieskoler og behandlingshjem var kvinnenes bidrag til å skape et helse- og velferdstilbud som ikke fantes på denne tida. Arbeid av strategisk betydning for kvinnenes liv, deres sjølstendighet og arbeid, men like viktig for samfunnet. Fredrikke var, særlig i NKS sitt samarbeid med organisasjoner ledet av menn, for eksempel Lægeforeningen, veldig påpasselig med at det kvinnene hadde skapt, skulle de sjøl ha råderetten over.

Folkvord behandler i all hovedsak F. M. Qvams politiske liv, analyserer og stiller mange viktige spørsmål. Hun viser mange sammenhenger fra denne tida i kampen for kvinners rettigheter med dagens kamper for de samme rettighetene. Særlig kampen mot handelen med kvinner og barn er ukjent historie.

Boka er detaljert og grundig om en av de viktigste periodene i norsk historie, både for kvinner og menn, og for nasjonen. Den er godt komponert og veldig spennende. Magnhild Folkvord er en god nynorskbruker. Språket i boka er drivende godt.

Men jeg savner mer av historien om hennes private liv. Grunnen til dette savnet er at det er vanskelig å tegne seg et bilde av personen Fredrikkes forhold til mora, mannen, barna og søsknene. På denne tida var forhold mellom familiemedlemmer ganske tette, men boka tegner et bilde av en dame som ikke brevveksla med andre enn datteren, mannen og kvinner hun arbeidet med i forskjellige sammenhenger. Lite om sorgene over de fire barna hun mistet, og ingenting for eksempel om hun var stolt over datteren Louise som ble lege. Folkvord skriver at Fredrikke maktet å fortsette arbeidet sitt etter at hun mistet mannen sin i 1903, samme etter at sønnen Olaf døde. Men kanskje var det sånn at hun brukte arbeidet til å døyve sorgen? Eller var arbeidet for sakene hun brant for, så altoverskyggende i hennes liv? Hun var aktiv til hun døde 95 år gammel og leder for NKS til hun var 90 og må ha hatt en enestående dedikasjon for sakene hun trodde på. Noe mer om de private reaksjonene og forholdene ville gjort Fredrikke Marie Qvam til en helere person, og gjort henne enklere å forstå i noen situasjoner.

Taran Anne Sæther

Hva skal minoritetskvinner og arbeiderklassekvinner med en feminisme på hvite middelklassekvinners premisser?

Spørsmålet står sentralt i den afroamerikanske forfatteren, feministen og aktivisten Bell Hooks forfatterskap. I 1981 markerte hun seg som en sentral feministisk tenker på venstresiden da hun gav ut Ain’t I a woman? Black Women and Feminism. Gjennomgående temaer i hennes forfatterskap er hvordan sexisme, rasisme og klasseundertrykkelse virker sammen og skaper nye former for undertrykkelse i vestlige, kapitalistiske og patriarkalske samfunnskontekster.

I Feminist Theory. From Margin to Center beskriver Hooks en feministisk bevegelse dominert av hvite middelklassekvinner, og bygger et teoretisk fundament for en mer inkluderende og massebasert feminisme. Hooks utgangspunkt er at svarte kvinner og arbeiderklassekvinners erfaringer har blitt fortrengt og utelatt i kvinnekampen, som en konsekvens av at det er hvite middelklassekvinner som har hatt etnisitets- og klasseprivilegene til å definere feminismens hovedutfordringer og løsninger.

Hvite kvinners forestilling om «et universelt søsterskap», der alle kvinner står sammen i kampen mot menns kvinneundertrykkelse, tilslører det faktum at kvinner har svært ulike utfordringer og at begge kjønn undertrykkes i sexistisk og kapitalistisk system, hevder Hooks. Kvinnekampen fremstår som en kamp, der hvite vestlige middelklassekvinner krever likestilling med menn innenfor samme samfunnsklasse – en kamp som har liten relevans for kvinner med et annet klasse- eller etnisitetsutgangspunkt.

Ett eksempel er hvordan kvinnebevegelsen har omfavnet det mannlige arbeideridealet. Middelklassekvinner hadde familieøkonomi til å være hjemmeværende på 60- og 70-tallet. Da de fant den hjemmeværende tilværelsen lite tilfredsstillende, tok de opp kampen for lik deltakelse i arbeidslivet. For arbeiderklassekvinner og minoritetskvinner var problemstillingen motsatt – de hadde alltid jobbet, og fant arbeidet meningsløst. Mantraet om at arbeidslivet er frigjørende, i et arbeidsliv som opplevdes som undertrykkende og utnyttende, virket fremmed-gjørende og regelrett motstridende til deres interesser. De ønsker heller mer fritid og en bedre arbeidshverdag. Til tross for at Hooks eksempler er hentet fra en annen tidsperiode og i en annen kontekst, finner vi lignende debatter her hjemme. Et eksempel er i «Statsfeminismens moralske grammatikk» fra 2002 der Cathrine Holst problematiserer arbeidslinja: Hvordan kan arbeidslinja bidra til likestilling og frigjøring i et arbeidsliv som verken produserer likhet eller frihet?.

Feminismens primære agenda burde være å få en slutt på all undertrykkelse, der sexistisk, rasistisk og klassemessig undertrykkelse burde ses på som sidestilte, mener Hooks. Sexismen undertrykker også flertallet av menn, fordi mannsidealene i det sexistiske verdisystemet og økonomisk utnyttelse av menn bidrar til en mannlig underlegenhetsfølelse, som også tas ut i form av vold mot kvinner. Kvinner og menn må derfor stå sammen i kampen mot sexismen- der det er sexismen som skal bekjempes og ikke mannen.

Kampen for kvinnefrigjøring kan heller ikke eksistere løsrevet fra kampen mot kapitalismen, fordi det kapitalistiske systemet baserer seg på utnyttelse av andre. Hooks hevder at den feministiske bevegelsen ikke har tatt tak i de store strukturelle problemstillingene, men har små krav som ikke oppfattes som for truende for status quo. Istedenfor å utfordre verdisettet i kapitalismen har kvinnekampens ideal om at kvinner skal tjene like mye som menn og innta maktposisjonene, bidratt til å forsterke materialistiske, kapitalistiske verdier og en kultur basert på dominans. Den feministiske bevegelsen burde isteden ta et oppgjør med undertrykkende samfunnsstrukturer, der de viktigste sakene for en relevant feminisme burde være sette en stopper for feminiseringen av fattigdommen, stanse utnyttelsen av kvinner, bedre arbeidsforholdene, styrke velferdsprogrammene, anerkjennelse de jobbene og yrkene kvinner har, bekjempe stigmaet rettet mot kvinner i vanskelige økonomiske situasjoner og på trygd, og øke bevissthet om å bryte ut av konsumkulturen som rettes spesielt mot kvinner.

Også klassesamfunnet må anerkjennes og konfronteres, hvis det skal kunne bekjempes. Men venstreorienterte feminister har ofte gjemt seg bak den marxistiske teorien, hevder Hooks. Med dette ser de forbi det faktum at klasse handler om langt mer enn hvem som eier produksjonsmidlene. Klasse involverer også oppførsel, erfaringer, hva du forventer av deg selv, dine tanker om fremtiden, hvordan du forstår problemer og løser dem, hvordan du tenker, føler og handler. Blant hvite kvinner, som tilhører den rådende samfunnsklasse, er viljen til å ta innover seg alle aspektene av klassesamfunnet fraværede til tross for at de kan anerkjenne klasse i et marxistisk perspektiv. Jeg kjenner igjen problemstillingen fra norsk kontekst, og undrer: Er det uvitenhet, eller er det ubehaget ved å anerkjenne at man som hvit middelklassekvinne også inngår i et makthierarki som er problemet? Analysen blir utvilsomt mer intrikat dersom det ikke bare er patriarkatet som skal bekjempes, men også vår egen rolle i å opprettholde og reprodusere systemer som er frigjørende for noen og undertrykkende for andre.

Også her hjemme har likestillingspolitikkens forestillinger om Norge som et klasseløst samfunn blitt kritisert for å ha tilslørt de fordelingsmessige sidene ved likestillingsprosjektet. Er det slik at privilegerte kvinner fra sine maktposisjoner i politikken, forskningen og byråkratiet utformer en felles likestillingspolitikk, men på vegne av seg selv? Man kan for eksempel hevde at tidsklemma, kjønnskvotering, barnehagedekning, politisk representasjon og menns innsats i hjemmet er eksempler på saker som er synlige, men som kan antas å være mer relevante for middelklassekvinner som har gode muligheter til å lykkes i arbeidslivet.

Til tross for at Margin to Center er skrevet med utgangspunkt i USAs samfunnskontekst på 80- tallet, fremstår hennes kritikk, analyse og de problemstillingene hun reiser som relevant, også for likestillingsprosjektet i det flerkulturelle og klassedelte Norge. For som Hooks presiserer: At noen kvinner, fra mer privilegert bakgrunn, har fått det bedre, betyr ikke nødvendigvis at kvinner som kollektiv gruppe har fått det bedre – det indikerer kanskje heller at forskjellen mellom kvinner har blitt større.

Malin Vik

Med boka Feil medisin ønsker Are Saastad å bidra til endring av norsk sjukehuspolitikk. Han ønsker debatt og opprør. Vi er etter hvert ganske mange som ønsker det, men makta – med Jens Stoltenberg i spissen – har foreløpig stått i mot. Feil medisin gir oss ny ammunisjon. Den er veldokumentert, og gir argumenter og inspirasjon til videre helseopprør. Her avkles partier, helse- og fagforeningspamper som har svikta. Du vil finne nyttig kunnskap til bruk i høstens valgkamp, men boka gir også innsikt i hvordan makta går fram for å få viljen sin gjennom. La det være sagt med en gang: Dette er ei spennende bok. Sjøl klarte jeg ikke til å legge den fra meg. Jeg må innrømme at jeg ikke alltid leser noter like nøye, men denne gangen slo jeg med stor interesse opp hver eneste en på de 30 tettskrevne notesidene for å få med alle detaljer og ytterligere dokumentasjon.

Feil medisin er historien om den såkalte hovedstadsprosessen, sammenslåinga av Helse Sør og Øst til Helse Sør-Øst, men først og fremst fusjonen av de tre store oslosjukehusa – Norges største sjukehusskandale, som undertittelen sier. Hele tida med helseforetaksloven av 200l som bakteppe. I denne prosessen vedtok styret i Oslo universitetssykehus (OUS) 17. februar 2010 å legge ned Aker sykehus, og pasientgrunnlaget på 160 000 blei overført til Ahus fra 2011. Saastad har opplevd denne skandalen fra innsida. Med sin helsefaglige bakgrunn som hjelpepleier ved Gaustad sjukehus og som leder av Gaustadklubben og seinere Fagforbundets ved Aker sjukehus har han fulgt det hele på nært hold. Han har stått i front i sjukehuskampen. Saastad blei etter hvert en for brysom tillitsvalgt som sjukehusledelsen ville kvitte seg med. Han blei overraskende «virksomhetsoverført » til en halv stilling ved Ahus, en stilling som viste seg å ikke være ledig.

Den store sjukehusreformen er kjent som en del av sosialdemokratiets «modernisering av offentlig sektor». Etter rekordkort saksbehandlingstid fikk Jens Stoltenbergs første regjering med støtte fra Frp og Høyre helseforetaksloven gjennom i Stortinget i juni 2001. Sjukehusa blei helseforetak drevet etter markedsliberalistiske prinsipper med stykkpris og bunnlinjetenkning. Som mange vil huske, skjedde dette ikke uten motstand. Mange vil huske at Mats Gilbert, RV-representanten fra Troms, var en av ti leger som la fram ei motmelding til Aps forslag. Saastad minner om at helseminister Tønne blei møtt av demonstrerende fagforeninger da lovforslaget blei overlevert Stortinget. «Selskaper er for børsen. Sjukehus er for folk,» ropte de. Kommuneforbundets Gunhild Johansen er blant demonstrantene, noe Ap tar ille opp, og deres stortingsrepresentant Marit Nybakk, som den gangen også leda Oslo Samorg, kom med følgende advarsel i Aftenposten:

Jeg har aldri sett at fagbevegelsen så grunnleggende har forsøkt å undergrave Arbeiderpartiet og torpedere en av Aps viktige saker. Kommuneforbundet bør avklare sin rolle istedenfor stilltiende å slutte seg til RV.

Saastad minner om at også Gerd Kristiansen, deltok på denne demonstrasjonen, den gangen bak Hjelpleierforbundets fane. Idag har hun et annet standpunkt, før hun blei LO-leder, freda hun helseforetaksloven. Boka er full av slike viktige påminninger. Saastad viser blant annet hvordan Fagforbundets Jan Davidsen og Mari Sanden har svikta sjukehuskampen ved å være sentrale støttespillere for Ap. Da Klassekampen bad om en kommentar til denne kritikken, var svaret: «Vi har ingen kommentar til Are Saastad sin bok». Men Saastad har gjort grundig arbeid, og ennå har ingen påvist noen feil i dokumentasjon.

Boka følger kampen om sjukehusa fra 2001 og fram til i dag. Vi får innblikk i maktkamper bak lukka dører, politikere som sier en ting og stemmer for noe annet, helseministre, foretaksdirektører og styreledere som kommer og går. Helt sentrale er de to mektige helsepampene Bente Mikkelsen og Siri Hatlen. Som mektig direktør for OUS skulle Hatlen gjennomføre fusjonen. For å få nok penger skulle hun legge ned og selge Aker sykehus. Det fikk hun ikke til. I 2011 manglet OUS 17 mrd. for å fullføre fusjonen, men det kom ingen lovnad om penger fra Helse Sør-Øst. Da tok hun sin Prada-veske og gikk. «Hatlen forlater fusjonsprosessen hun selv har hatt så stor tro på, på et tidspunkt da hun vet at prosjektet ikke lenger lar seg redde,» skriver Saastad, og minner samtidig om at det var Hatlen som i sin tid hadde sørga for at Bente Mikkelsen fikk den viktige direktørjobben i Helse Sør-Øst, og mer enn antyder at dette må oppfattes som et svik. Etter mye kritikk og etter å ha innrømmet at fusjonsprosessen burde ha vært planlagt og gjennomført bedre, forlater også Bente Mikkelsen sin direktørstol i Helse Sør-Øst.

Den store sjukehusfusjonen i osloregionen har ikke gått som planlagt. Det som i styremøtene kunne se enkelt og lovende ut på fargerike powerpoint-presentasjoner, holdt ikke mål i virkeligheten. Det er blitt klart for alle at Ahus ikke var klar til å ta i mot sitt nye pasientgrunnlag på 160 000 i 2011, sjøl om direktøren der påstod det motsatte. Sjukehuset var bygd for 340 000, men dekker nå en befolkning som er 140 000 større. Media har ikke mangla skandalehistorier derfra. Mangelen på sengeplasser på Ahus har sammen med befolkningsutviklinga i Oslo-området gjort det umulig å legge ned Aker sykehus, sjøl om fagmiljøer er brutt opp og det meste av akuttfunksjonene er borte.

Denne våren starta helsepersonell Helsetjenesteaksjonen. De vil ha faget og pasientene i fokus igjen, ikke pengene. Aksjonen vokser. Aker sykehus venner arbeider fortsatt for at Aker sykehus igjen skal bli lokalsjukehus. Folkebevegelsen for lokalsykehusene² samles i august. Når det gjelder helse og sjukehus rører det på seg over hele landet. Det er en utbredt folkelig oppfatning at sjukehus ikke skal være butikk.

Her er det mange som vil ha stor nytte og glede av å lese Feil medisin. Boka anbefales på det varmeste!

På Facebooksida «Feil medisin» er det samla mye stoff om boka. Forlaget Rødt! selger boka i sin nettbutikk.

Maren Rismyhr

Jæ fôra katta
med feite fraser
ho dauda

Øyvind Bremer Karlsen

Bjørn Sigurd Svingen er industrimekaniker, fagforeningsleder på deltid, og medlem i Rødt.

Krise i kapitalismen fører ikke nødvendigvis til en politisk krise for kapitalen, eller at regninga for krisa først og fremst går til kapitalistene eller bankene. Snarere tvert i mot. Flere hevder det prosjektet som vokser fram i EUs ytterkanter nå, er en ekstremvariant av markedsliberalismen, i stedet for regulering av markedene og finansinstitusjonene. Hvis de lykkes, uten et folkelig opprør som forhindrer det, ser det mørkt ut for Europas arbeidere.

Samtidig har venstresida i denne situasjonen et stort potensiale for økt oppslutning om et brudd med kapitalismen, og en ny retning. Raseriet som vil utvikle seg i sør, når faglige rettigheter og velferdstjenester barberes bort, må kanaliseres ved at folk sjøl tar grep om sin situasjon. I en allianse med venstresida, fagbevegelsen, sosiale bevegelser og svakere stilte. Slike bevegelser trenger også støtte fra arbeidere i nord. Ikke kanaliseres ved at de går i fascistisk retning og sparker nedover på konstruerte syndebukker, som vi ser tendenser til i en rekke sør-europeiske land.

Annerledeslandet Norge

Det rødgrønne prosjektet, som i sin barndom utformet Europas mest radikale regjeringsplattform, fikk en alvorlig slagside etter gjenvalget i 2009. AP-hegemoniet fikk fornyet sjølsikkerhet, og tolket valgresultatet for retningen videre. Stø kurs. Mot sentrum. Det skulle sikre velgerne fra midten og vinne valget vi nå står overfor. Denne politikken smitter over på hele den utvidete venstresida. Mange av velgerne ser ut til å enten sette seg på gjerdet, eller hoppe over til høyresida.

Fagbevegelsen har ikke vært harde nok i klypa, og har heller ikke gitt APs regjeringspartnere noen som helst støtte for å holde regjeringas glideferd mot høyre i sjakk. Derfor blir partiene som ønsker en politikk til venstre for regjeringa, også skadelidende. Regjeringas tilkortkommenhet svekker hele venstresida. Regjeringa har kommet med flere gode enkelttiltak for å motvirke markeds-kreftene, men utfordrer dem ikke systematisk.

Alternativet er verre, men er det nok til å vinne valget? Jeg håper naturligvis det. Men tviler på at det er en god suksessoppskrift for å vinne valget en tredje gang. En opposisjon til venstre for regjeringa har vært dypt savnet de siste åtte åra.

For mange er den politiske aksen, og hvilke grupper de ulike partiene opprinnelig var meningsbærende for, visket ut av medierådgivere og mangel på kritiske medier. Eller dominans av borgerlige medier.

Rød blokk

Erfaringene fra Danmark og Enhedslistens enorme vekst i det siste, er interessante. Det store spørsmålet er om man kan bruke det man har lært av disse erfaringene i Norge. De har klart å kanalisere misnøyen med en såkalt «rød blok», som fortsetter å føre nyliberal politikk ikke ulikt sosialdemokratene i det meste av Europa for øvrig. Men det tross alt forskjell på den danske «røde blok» og den rødgrønne regjeringen, og på Danmark og Norge, på tross av de mange likhetene.

Foreløpig har dessverre ikke venstresida i Norge sett noe oppsving på samme måte. Kritikk av nyliberalismen har dessuten liten eller ingen nyhetsverdi i mediene, sammenlignet med kjendissladder.

Mange Rødt-folk nyter stor tillit i breie saker og tverrpolitiske allianser, enten på barrikadene eller som ressurspersoner. Vi er knallgode aktivister i «enhetsfronten». Men det er frustrerende når det ikke gir nevneverdig partipolitisk uttelling.

Jeg trur mange oppfatter partipolitikk som en egen sfære for særs interesserte. Og det er jo faren med det hele. Politikk er ikke noe man engasjerer seg i, annet enn at man hvert andre år får velge hvem fra det styrende sjikt som skal få lov til å styre oss. Vi må bryte rammene for denne endimensjonale borgerlige parlamentarismen, og gjøre terskelen for deltakelse så lav at man blir mange nok til å få reell påvirkning. Med større sirkulasjon av ressurser og krefter i både fagbevegelsen og i partiene, kunne man lettere gått fra å være faglig aktivist i noen år, til så å være politisk aktiv i noen år. Men da må vi bli flinkere til å bygge opp folk til disse rollene. Slik at man hele tiden har friske krefter til å ta over når de ledende aktivistene blir satte, eller uinspirerte. Skal en få til dette, må det være en del av organisasjonens kontinuerlige aktivitet, og mål. Noe man har et bevisst forhold til fra første stund man overbeviser noen om å bli med.

Ledere av organisasjoner, enten det er lokale ledd, eller sentralt, forventes i dag å være supre allroundere. Flinke talere, agitatorer, filosofer, skribenter, og strateger. Vi må bli flinkere til å anerkjenne at ikke alle er like gode på alle felt. At man kan bli verdsatt for det man ER flink til, og som man har lyst til å bidra med. Det man ønsker å gi mennesker er mestringsfølelse, i stedet for avmakt. Slik at mange talent på forskjellige områder kan dra i samme retning, som et utfyllende lag.

Fra dugnad til service

Dette er en problemstilling fagbevegelsen deler, som per i dag er den sterkeste av alle grupperinger når det kommer til utenomparlamentarisk arbeid. Vi er ikke flinke nok til å engasjere og inspirere til at mange kan bidra med litt.

Utviklingen har i stor grad gått i feil retning.. Man har satset mer og mer på å bli en serviceinstans. Med tillitsvalgte som skal administrere lov- og avtaleverk, og en administrasjon av ansatte, uten tilhørighet til yrkesgruppene man organiserer, som skal utvikle medlemsgoder, fordype seg i politikk og juss, og samtidig sørve de stadig mer overanstrengte eller usikre tillitsvalgte og deres lokale medlemmer. Det er ikke lenger så stort fokus på dugnad, fellesskap og verksted der alle bidrar. Av medlemmer og for medlemmer. I kraftfulle lokale enheter. Vi ender opp med å rekruttere til passivitet i stedet for å organisere for aktivitet. Dette har nok også en sammenheng med avideologisering, og at klassebevisstheten følgelig er blitt svekket.

Flerstemmighet

Det er likevel en lavere terskel for å kaste seg inn i debatten i fagbevegelsen. Der er vi så mange, og til enhver tid så flerstemte, at vi hele tida må søke en viss konsensus, eller demokratiske avklaringer på viktige spørsmål. Enten det er arbeidstidsordninger, lønnsforhandlinger eller tilleggskrav. Dette vil i alle fall de fleste tillitsvalgte ha skjønt, som har forstått og innsett at den viktigste aktiviteten ikke skjer på medlemsmøtene, men mellom og utenom medlemsmøter. Og man trenger ikke store forkunnskaper for å kunne prøve seg fram, kanskje drite seg ut, og komme tilbake, en erfaring rikere. Det er stor takhøyde, og man blir tatt i mot med åpne armer.

Det er få steder jeg har følt meg så hjemme som i fagbevegelsen. Fordelen med fagbevegelsen er at man har ett felles prosjekt: Arbeidet vi har, og de vilkår man utfører dette på, og hvordan vi kan forbedre disse vilkårene gjennom gjensidig solidaritet. Og man er veldig konkret og pragmatisk i håndteringen av utfordringer.

Utover det kan man jo tidvis møte motstand internt, i enkeltsaker. For meg har opplevelsen vært god, og byggende for karakteren. Man oppnår ikke noe uten å kjempe for det. I Rødt, i partiet altså, ikke som faglig aktivist med Rødt-medlemskap, har denne følelsen av å være hjemme variert i stor grad. Følelsen av å være del av en lignende flerstemmighet har ikke alltid vært der. Og jeg har vært medlem i mange år. Mon tro hvor mange som finnes i vårt omland av sympatisører, som ikke riktig får seg til å melde seg inn, fordi de føler på samme måte.

Felles prosjekt

Rødt mener noe om alt. Vi har ei linje på det aller meste. Og man trenger ikke være enig i all politikk et parti står for. Man kan til og med gå inn i et parti med mål om å forandre det på punkter man er uenig i, så lenge hovedtrekkene stemmer overens med de verdier man står for. Men det er vi kanskje ikke flinke nok til å invitere til. Det kan stadig bli høyere takhøyde for uenighet og diskusjon. Vi må bare sørge for at vi i hovedsak har et felles prosjekt. Et minste felles multiplum, som binder oss sammen. På samme måte som i fagbevegelsen.

Når man slipper til nye, må man innse at det vil forandre organisasjonen. Slike erfaringer har fagforeningene i bygning, renhold, og hotell og restaurant gjort seg. Der har de vært flinke til å rekruttere nye medlemmer fra en rekke nasjonaliteter, og gitt dem rom til å bidra og si sin mening i fagforeningene.

Dette har jo på sett og vis preget Rødt også i det siste, som vi ser er revitalisert av mange unge mennesker, i ledende verv. Vi må bli stadig flinkere til å invitere folk til idédugnad for hvordan et annerledes samfunn kan se ut.

Både fagbevegelsen og partiene har et stort behov for å få fram tillitsvalgte blant både innvandrere og arbeidsinnvandrere. Og serviceproletariatet, ikke minst. Det er de som trenger det mest.

Det må skapes bånd mellom de som «har det for godt,» som de sier så ofte, og de som slettes ikke har det for godt. De som «har det for godt» risikerer å miste det de har, de også. Kapitalismens hegemoni over sinnene må utfordres av frihets- og utferdstrang.

Konklusjon

En viktig lærdom å dra fra fagbevegelsen er denne: Egne organisasjonsarbeidere, som har som oppgave å drive oppsøkende virk-somhet, opplysningsarbeid, tilby hjelp og støtte (i all hovedsak gjennom medlemsskapet), og organisering. I mange bransjer har man egne tolker, for å kunne lytte og nå fram til dem som ikke snakker norsk. Kommunikasjon er alfa og omega, og språkbarrierer er den største fienden mot arbeiderkollektiv og faglige rettigheter. Med mindre ressurser enn fagorganisasjonene, må dette skje gjennom frivillighet. Vi må bli flinkere på at mange kan gjøre litt.

Det handler i bunn og grunn om kommunikasjon. God gammeldags samtale, med de gruppene man ønsker å nå ut til, og med et språk og et budskap som de kan forstå. Og å evne å lytte og sette seg inn i de utfordringer de man snakker med måtte oppleve. De må føle at de blir tatt på alvor, og at man har gjennomføringsevne for å ta tak i problemene. På samme måte som dynamikken mellom en tillitsvalgt og medlemmene, og forventningen om at saker blir tatt tak i.

Så hva er en mulig oppskrift? I sin kontakt med folk må man tenne en gnist, som gjør at de ønsker å bidra. Med stort som smått. Det nytter ikke å love noe uten å presisere at folk i tillegg må bidra sjøl. Det er ingen ny oppskrift. Ikke en gang Martin Tranmæl kan påberope seg å ha oppfunnet den. Men han visste å bruke den for alt den var verdt, i oppbygningen av arbeiderbevegelsen. Og det bør vi også.

Per-Gunnar Skotåm har jobbet med gruve- og tunneldrift siden 1972. Han er kommunestyrerepresentant for Rødt Fauske, og driver tunnelfirmaet Fjellservice.

 Bergverksnæringa i Norge reguleres i dag gjennom det som kalles Mineralloven¹. Den har vært gjeldende siden 1. januar 2010. Fra samme dato ble også ny forskrift gjort gjeldende.²

Både loven og forskriften er etter mitt syn gode, og beskriver både rettigheter og plikter for den som vil utnytte malm- og mineralressurser. For den som vil oppdatere seg, vil en gjennomgang av lov og forskrift lett gi en forståelse for hvilke politiske muligheter som finnes for å utvikle denne næringa på en bærekraftig måte, og loven gir en plattform for ut fra lokale forhold stille de krav som er nødvendig til utvinning. Dette innebærer også muligheten til å gå imot utvinning overhodet, noe Kautokeino kommunestyre gjorde for ikke lenge siden om utvinning i Biedjovagge.

Det har i media vært fokus på at store areal i Norge er «mutet». Det vil si at man har søkt om og fått en unik undersøkelsesrett i opptil 7 år. Særlig gjelder dette Finmark og Nord-Troms. Til sammen er omtrent 5 % av Norges landareal båndlagt på denne måten. Det er i hovedsak utenlandske selskap som finansierer denne båndleggingen, og som finansierer undersøkelsesretten. Denne særegne undersøkelsesretten dreier seg om det som defineres som statens mineraler:

1. Metaller med egenvekt 5 gram/cm³ eller høyere, herunder krom, mangan, molybden, niob, vanadium, jern, nikkel, kobber, sink, sølv, gull, kobolt, bly, platina, tinn, sink, zirkonium, wolfram, uran, kadmium og thorium og malmer av slike metaller. Dette gjelder likevel ikke alluvialt gull.
2. Metallene titan og arsen og malmer av disse.
3. Magnetkis og svovelkis

I motsetning til hva mange tror, gir dette ikke eiendomsrett til det norske arealet. Det gir kun en undersøkelsesrett (1. prioritet) som gjør at interessenter med lavere prioritet (Har registrert sin søknad seinere) må vente. Det er en avgift til staten som øker progressivt for hvert år/annethvert år.

Et område kan utgjøre inntil 10 km2. Avgiften første år er 1000 kroner. 2. og 3. år tidobles beløpet til 10 000 kroner per år. I 4. og 5. år øker avgiften ytterligere til 30 000 kroner årlig ,for så å utgjøre 50 000 kroner per år for hvert areal i år 6 og 7.

Undersøkelsesretten gir ingen eiendomsrett. Områdene som undersøkes tilhører til enhver tid grunneier, om det er private eller staten.

Tanken bak at avgiftene øker, er at det skal være rimelig å komme inn og sette i gang undersøkelser, men det forutsettes tempo i gjennomføringen, ellers kan det bli dyrt.

Resultatene som undersøkelsene viser, er pliktig å rapportere til myndighetene. Denne informasjonen er åpen, og vil bli tilgjengelig i ettertid.

Skulle undersøkelsene gi informasjon slik at et selskapet ønsker å sette i gang drift, kan det søkes om driftstillatelse. Denne gjelder for 10 år om den innvilges, og gir oppsettende virkning for andre som ønsker å undersøke det samme området, eller sette i gang drift der.

En driftstillatelse gir i seg sjøl ingen rett til å starte drift. Dette må det søkes om etter Plan- og bygningsloven med krav til konsekvensutredninger, arealplansøknader, miljøutredninger o.s.v. I sluttfasen i en slik prosess må det søkes om konsesjon for driften med hjemfallskrav, krav til opprydding o.a. underveis.

Sjøl mener jeg loven er god, og juridisk sett sikrer de hensyn som må ta. Men den politiske kampen rundt de ulike spørsmål som må vektlegges lokalt, vil bestemme hvilke lovpunkt som vektlegges, og hvilke som neglisjeres.

Ny strategilov

Regjeringa ved statsråd Trond Giske har nylig lagt fram “Strategi for mineralnæringa »³. Her varsler regjeringa at de har til hensikt å komme tilbake med et lovforslag til Mineralloven om å implementere særegne bestemmelser for å ta hensyn til samiske interesser utafor Finnmark. Dette i tråd med forslag fra Samerettsutvalget 2. Det er en mangel ved den eksisterende loven.

Etter lanseringa av Mineralstrategien har mange av innspilla både fra Bergverksnæringa (investorer) og politiske aktører som sakspapirer fra Nordland Fylkeskommune hatt synspunkt og innspill som på viktige punkt vil svekke den lovgivinga som finnes med hensyn til: Miljøhensyn, samiske interesser og svekking av bestemmelser i Plan- og bygningsloven.

Koda meldinger

Disse innspilla kommer som koda meldinger og vi må gå bak formuleringene for å avdekke hva som egentlig menes. Noen av de tiltaka som skisseres i Strategien og er gjengitt over, må det kjempes for skal bli iverksatt. Næringa og politikere bruker formuleringer som:

– Det er nødvendig med like og forutsigbare rammevilkår nord og sør i landet.

Dette er koden for å oppheve de særegne hensynene til de samiske interessene i nord.

– Det kan ikke være riktig at et selskap skal sette i gang investeringsplaner for hundretalls millioner av kroner, men så møte urealistiske deponeringskrav.

Dette er koden for å oppheve kravet om miljøkonsekvensanalyse og gi et fritt fram for sjødeponi, eller andre deponiløsninger som ikke i vesentlig grad ivaretar miljøhensyn.

– Ser vi på våre naboland, går prosessen for å få tillatelse til drift på måneder i stedet for år. Noe må gjøres i Norge.

Dette er koden for å ikke bruke Plan- og bygningsloven på bergverksvirksomhet med de krav som finnes til konsekvensanalyse, arealbruk, miljøkartlegging, høringer i berørte befolkningsgrupper osv.

Noen av de mest spennende innspillene til Mineralmeldinga så langt har kommet fra Utmarkskommunenes Sammenslutning (UUS).

Med bakgrunn i regjeringens mineralstrategi har UUS brakt opp flere problemstilinger til diskusjon. Fauske kommune er en historisk viktig bergverkskommune, og Fauske kommunestyre har etter forslag fra partiet Rødt vedtatt å tilslutte seg noen av punktene fra UUS, hvorav det viktigste er:

Verdifulle mineraler utgjør for noen kommuner en verdifull naturressurs, men de offentlige inntekter utvinningen av slike ressurser gir, går utelukkende til staten. Etter Fauske kommunes mening har man gjennom nåværende kraftregime skapt en grunnleggende aksept for at kommunene har krav på en varig andel av verdiskapningen fra vannkraftutbygginger. Derfor har kommuner som Fauske store inntekter av f. eks. salg av konsesjonskraft som nettopp er kommunens andel av verdiskapningen etter å ha avgitt naturressurser

Den samme problemstillingen er aktuell innenfor marin sektor hvor kystkommunene nå jobber aktivt for å fremme det samme prinsippet overfor oppdrettsnæringen. I dag avgir en kystkommune areal til oppdrettsaktiviteter uten at kommunen får direkte verdier tilbake. Kystkommunene har foreløpig ikke fått gjennomslag for verken avgift på biomasse, arealavgift eller andel av det som må betales til staten for å få konsesjonen (unntatt eiendomsskatt på anlegg).

Fauske kommune er av den prinsipielle oppfatning at når en kommune avgir naturressurser skal kommunen ha en varig andel av verdiskapningen. Enten det gjelder kraft, oppdrett, mineral eller andre naturressurser. Derfor er det betimelig at problemstilingen diskuteres, også med bakgrunn i at kommunene ikke har andel i selskapsskatten.

Noen vil mene at en skattelegging av mineralnæringen til fordel for kommunene, vil øke den samlede skatte- og avgiftsbelastning. Det vil etter kommunens mening være feil signal til en næring som er kapitalkrevende, spesielt i oppstartsfasen. Kommunen vil argumenterer for en fordeling av eksisterende skatter og avgifter til fordel for kommunene. Når vi ser hvordan staten har forvaltet sitt eierskap i Sulitjelma med hensyn til opprydding, er det ikke urimelig å forlange at kommunene i fremtiden får en direkte andel i verdiskapningen basert på at dette er varige inngrep i naturen med en påfølgende forurensningsproblematikk. I tilegg kommer mulige fremtidige endrede driftsformer innenfor bergverk hvor mannskaper vil være bosatte andre steder og fraktes inn til gruvene i en form for turnus. Dermed vil ikke kommunen oppleve en større økning i fastboende med de skatteinntekter vi da går glipp av.

Noter:

1. www.lovdata.no/all/hl-20090619-101.html
2. www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20091223-1842.html
3. www.regjeringen.no/pages/38261985/mineralstategi_20130313.pdf

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt, og deltok på kongressen til Syriza sammen med andre internasjonale gjester i midten av juli i år.

Mens Syriza-kongressen pågikk, forhandlet EU-sjefene og den greske regjeringa om betingelsene for fortsatt utbetalinger fra låna. Rett før hadde regjeringa sparka 2500 arbeider i den statlige kringkastinga (ERT), og stengt av signalene etter påbud fra EU.

Denne provokasjonen fikk folk ut i gatene i masseomfang igjen, og førte til at det ene regjeringspartiet (Demokratisk Venstre, som tidligere hadde vært med i Syriza) trakk seg fra regjeringa. Et regjeringshavari kunne komme når som helst og behovet for å markere et alternativ var blitt påtrengende.

Til tross for stor misnøye i det sosialdemokratiske PASOK fikk regjeringa samla det nå snaue flertallet på 153 parlamentsmedlemmene (av 300) til å vedta EUs krav om at 12 500 nye offentlig ansatte skulle settes på kutt-listene. EU og IMF ga så Hellas grønt lys for å få nye 45 milliarder kroner av den forespeila lånepakka.

Sannsynligvis vil den nåværende regjeringa hangle videre fram til det tyske valget er unnagjort den 22. september. Merkel vil ikke ha en regjeringskrise i Hellas, som vil gi rystelser i euroland, i valgkampen. Men i løpet av høsten er det trolig at at regjeringa som nå bare har konservative Nytt Demokrati og sosialdemokratiske PASOK bak seg, vil falle.

EU-økonomer antyder at de lånetilsagna som Hellas har fått, ikke vil være nok til å bringe landet ut av krisa. Kanskje er statskassa tom igjen innen dette året er gått. Med Merkel fortsatt ved roret vil nye lån medføre nye innstramninger for den greske staten.

Talla viser at kutt-politikken virker mot sin hensikt: Sjøl om mesteparten av lånene til Hellas har gått med til å betale gjeld og renter på statsgjelda, i tillegg til å tilføre greske banker ny egenkapital, har den offentlige gjeldas andel av BNP økt fra 107 prosent i 2007 til vel 160 prosent i første kvartal i år (Aftenposten 30. juli). IMF har laga en rapport hvor de sier at Hellas fortsatt vil mangle ca 11 milliard euro for å sikre finansieringa av den greske staten i 2014 og 2015. Hellas kan da vente seg nye kuttkrav for å få utvida låneramme si. Samtidig svekkes den økonomiske veksten i Hellas. BNP har skrumpa med over 20 % siden 2008, og en av fem grekere lever nå under fattigdomsgrensen (NTB 30. juli). Men for Merkel og sentralbanksjefene i EU er det skjebnen til euroen og det å holde EU-skuta flytende som teller.

Derfor vil de politiske motsetningene i Hellas skjerpes utover høsten. For øyeblikket er det ikke noe styringsdyktig regjeringsalternativ i nasjonalforsamlinga. Syriza har ikke nok representanter og samarbeidspartnere til å oppnå flertall. Faller regjeringa, går det derfor mot nyvalg, etter noen formelle, mislykkede runder.

Dagens meningsmålinger gir Syriza og Nytt Demokrati begge mellom ca 25–30 prosent oppslutning. Deretter følger fascistene Gyldent morgengry med 13–15 %, PASOK og KKE med ca 5–8 %. Syriza ville trenge over 35 % for å få flertall sammen med det udemokratiske styringstillegget på 50 representanter. Foreløpig er ikke KKE villig til å gå inn i regjering sammen med dem.

Syriza hva nå?

Siden valgene i fjor, hvor Syriza seilte opp til å bli det viktigste opposisjonspartiet, har det vært en intern debatt om hvordan en best mulig skal utvikle alliansen til å bli et redskap som kan vinne regjeringsmakta, og lede Hellas ut av krisa.

Fra starten i 2004 har Syriza vært en venstreallianse av flere partier og organisasjoner med mål å overvinne småpartienes skjebne med å bli stilt på sidelinja på den  parlamentariske arenaen. Det største partiet i Syriza, Synaspismos, har også sjøl vært en samling av flere fløyer med noe ulik ideologisk bakgrunn, fra tidligere utbrudd fra KKE til tradisjonelle venstresosialdemokrater, trotskister og det vi kan kalle grønne sosialister.

At Syriza besto av mange grupperinger, 14 det siste året, er blitt brukt mot dem som at en ikke kan vite hvilken politikk de egentlig står for og om hvem som ville «styre skuta» i en regjeringsposisjon. I november 2012 holdt de en nasjonal konferanse som et ledd i prosessen mot stiftelseskongressen nå i juli. Sjøl om erklæringa støtta opp om prosessen mot ett parti, hvor hvert medlem telte en stemme, var lojaliteten til de ulike fløyene fortsatt tydelig.fram. Politiske uenigheter kom også klart fram, som i synet på strategien og taktikken overfor EU, sjøl om det var enighet om å avvise de såkalte memorandumene som godtok EU/IMF-krava til Hellas.

I april gikk den tidligere lederen i Syriza, Alekos Alavanos, ut og stifta en valgfront, eller det han kalte et internett-parti, under navnet Plan B. Spiss-parola var at Hellas skulle gå ut av euroen og gjeninnføre drakmer. Flere av fløyene i det Syriza som deltok på kongressen, hadde mange sammenfallende synspunkter med Alavanos.

Helt inn i kongressens første dag agiterte også den gamle geriljakjempen Manolis Glezos mot å oppløse de enkelte partiene, som Synaspismos.

Åpninga på kongressen

Åpningstalen til Tsipras la stor vekt på at en måtte komme ut med et klart politisk budskap om at Syriza nå var klar til å ta over regjeringsmakta, og at Syriza var et parti med en demokratisk valgt ledelse som representerte partiet, ikke enkeltstrømninger.

Analysen om at Hellas ikke lengre var et «normalt» kapitalistisk land, men nykolonialt under Merkel & Co sin ledelse, var en premiss for en oppfordring om brei front mot Troikaen (EU, Den europeiske sentralbanken og IMF). Det lå også under for flertallsinnstillingene til program om hvordan en skulle slåss mot Troika-politikken.

Han la også vekt på at folket, til tross for en alvorlig humanitær krise, ikke hadde gitt opp, men slåss i gatene og tok organiserte seg for å overleve. Og at det ville være denne breie folkelige mobiliseringa som var avgjørende, og som Syriza måtte jobbe sammen med.

Han utfordret også resten av Europa og verden til solidarisk støtte, og understreket at den kampen de nå førte også var en del av en felles kamp som krever sterkere internasjonalisme.

Han avsluttet med at det var mulig seire i Hellas, og utfordret kongressdeltakerne til å bidra med å gjøre Syriza til det redskapet som de hadde bruk for nå.

Utfallet?

Det er ulike vurderinger i Syriza om utfallet av kongressen. Kommentarer fra trotskistiske grupper på Socialistworker.org og Internationalviewpoint.org er delvis misfornøyde både med programmet og den organisatoriske utviklingen av partiet. Begge disse sogner til det som kaltes «minoriteten» med Radikal Plattform og Kommunistisk Plattform som de mest aktive. Dvs. at de så på seg som stående til venstre programmatisk.

Kommunistisk organisasjon Hellas (KOE) oppsummerer de politiske vedtaka som gode, men siden systemet med fløyvalg fortsatt sterkt påvirka valget av ledelse, kom ikke den organisatoriske samlinga så langt som ønskelig. Det kom også til uttrykk ved at det var ca 20 % blanke stemmer under valget av Tsipras som leder, og at mange av disse også ville at leder skulle velges på den gamle måten, av sentralkomiteen ikke av kongressen.

I mediabildet i Hellas var den umiddelbare oppfatninga at «majoritetsfløyen» med Tsipras i spiss, vant terreng og avklarte mer hva Syriza står for. Men siden flere av fløyene ennå opptrer utad med sine egne vurderinger av utfallet, må vi regne med at det blir brukt til å skape forvirring om hva Syriza står for fram mot den forestående valgkampen. Meningsmålinger etter kongressen har ikke gitt Syriza merkbart større oppslutning.

Det er gitt en nokså fleksibel frist for hvor lenge de fløyene som ikke har lagt ned sine eksterne markeringer, skal kunne fortsette med det. Det er fortsatt åpent for såkalte «strømninger» i partiet, og at meningsbrytninger skal finne sted. KOE har suspendert sitt eksterne arbeid og opptrer nå som Syriza, men opprettholder sin organisasjon og sitt internasjonale arbeid.

Programmet

Her vant majoriteten alle avstemningene med 80–90 % oppslutning blant de vel 3500 delegatene fra 542 partilag. De viktigste dissensene gjaldt her holdningen til euroen/EU og hvem en skulle samarbeide med for å få en ny regjering.

Når det gjaldt euroen/EU, ble et proklamatorisk «ut av EU/euroen» avvist, men at Syriza ville slåss for å returnere memorandumene fra EU og annullere mesteparten av gjelda som var påført Hellas. Dersom dette følges opp etter en maktovertakelse, betyr det en full konfrontasjon med EU.

En tilsvarende uenighet gikk på om en skulle utbrodere hvordan banker og finansvesen skulle underlegges offentlig styring. Mindretallet ville spesifisere hvilke sektorer som skulle nasjonaliseres og sosialiseres, mens flertallet ville ha en rundere formulering som ikke bandt opp taktikken.

I avstemninga om hvem en kunne samarbeide med i kampen mot Troikaen, eventuelt i regjering, ble det et overveldende flertall for den breie linja som Tsipras hadde snakka for, med å invitere alle som sto opp mot politikken til den sittende regjeringa og ville gå mot EU-memorandumene. Mindretallsforslaget ville understreke antikapitalismen, som da i utgangspunktet ville avskjære samarbeid med det borgerlige partiet som er mot EU-politikken.

Syriza er nå et parti med en ganske enhetlig ledelse som er forplikta av et program, vedtatt med et stort flertall. De står godt rusta til å gå inn i den kommende valgkampen som et parti for et reelt regjeringsalternativ. Medlemstallet ved kongressen var ca 35 000, derav nesten 10 000 nye medlemmer som ikke hadde vært med i noen av de opprinnelige partiene/organisasjonene.

Grekerne trenger støtte!

Grekerne står nå oppe i en kamp på liv og død. Ikke bare for seg sjøl. De slåss mot en politikk som er i ferd med å rasere velferdsystemet i hele Europa. Om vi her på berget ikke er så direkte berørt ennå, er vi også truet. Støtte til grekerne nå er ikke bare solidaritet i praksis, men også hjelp til sjølhjelp.

Rødt har gått ut med en sterk oppfordring om støtte til grekerne gjennom den sjølhjelpsorganiseringa som blant annet Syriza har vært aktivt med på å opprette: «Solidaritet for alle». Den kan kontaktes direkte via http://www.solidarity4all.gr/aboutsolidarity. Behovet for mat og medisiner er raskt voksende.

De appellerer til fagbevegelsen og andre i den bedre stilte delen av Europa til å engasjerer seg og gi solidariske handslag.

Arnljot Ask leder internasjonalt utvalg i Rødt, og sitter i arbeidsutvaiget i Rødt.

PTB har samme bakgrunn som AKP, som ett av de maoistiske kommunistpartiene i Europa som vokste fram rundt 1970. De fikk fotfeste i det belgiske politiske landskapet utover 1980-tallet, som en militant bevegelse som sloss sammen med arbeiderne mot raseringa av gruver og nedlegging av industri i to tiår. De var drivkrafta i det antiimperialistiske solidaritetsarbeidet, ikke bare rundt Vietnamkrigen men et allsidig solidaritetsarbeid med flere frigjøringsbevegelser. Som den norske ml-bevegelsen engasjerte seg i konkret solidaritetsarbeid gjennom å sende helsearbeidere til Palestina, drev PTB helsearbeid i flere land, blant annet i El Salvador og Filippinene. I Belgia bygde de opp helsesentre, spesielt i arbeider- og innvandrerstrøk. Tjenestene var billigere, da PTBlegene ikke tok den pålagte ekstraavgiften som skulle sendes inn til Legeforeningen. De gav også billig advokathjelp knytta til noen av disse sentrene. Denne satsinga gjorde at de et titalls steder fikk ekstra stor oppslutning, også parlamentarisk. Men helt fram til det siste tiåret har PTB hatt langt lavere oppslutning i nasjonale valg enn RV hadde.

Én årsak til den lave rikspolitiske oppslutninga var at de forsvarte feil og overgrep i de første forsøka på å skape sosialistiske stater. Enda de starta opp med skarpt å kritisere degenereringa av Sovjetunionen, førte sammenbruddet av Sovjetimperiet paradoksalt nok til at de lenge forsterket forsvaret av Stalin. Og de oppretta kontakter med gamle kommunistpartier i Øst- Europa. Dette skjedde mens de fortsatt var ledende i klassekampen i Belgia, i antiimperialistisk og antirasistisk solidaritetsarbeid. De hadde fordel av at de var det eneste landsdekkende partiet til venstre for det sosialdemokratiske Sosialistpartiet. Det fantes ikke noe belgisk SV. I den antikommunistiske atmosfæren på 1990-tallet forble allikevel PTB et promilleparti i nasjonale valg. Den siste tiårsperioden har de gjennomgått en kursendring både i den utadretta politiske profilen til partiet og ved at de har fått en ny og yngre partiledelse som i første rekke er forbundet med partiets innsats i den daglige klassekampen. De står fortsatt fram som et revolusjonært og kommunistisk parti, og legger ikke skjul på dette i sitt prinsipprogram. Men de har klart å knytte dette til det som de står for i dagens klassekamp i stedet for å bli assosiert med det forrige århundrets forsøk på å skape sosialistiske samfunn.

PTB og valg

Denne utviklinga gir seg også uttrykk i endringene i valgkampprofilene de har hatt det siste tiåret. Grovt sett kan vi si de har gjennomgått tre faser med hensyn til valgkampplattform: Først var det behovet for revolusjon og det å erstatte kapitalismen med sosialisme som ble kjørt i front. De hadde også med dagskampsaker som tok opp sentrale reformkrav, men de var ikke nødvendigvis konkrete eksemplifiseringer av systemkritikken. Slik framsto de ofte med mye som var proklamasjoner, ikke helt ukjent for mange andre revolusjonære småpartier. Så ble hovedvekta lagt på å utvikle konkret politikk på sektorer, som økonomi, arbeidsliv, antirasisme og antiimperialisme, helse og boligpolitikk osv, retta mot bestemte målgrupper. Gjennom kontakt med Sosialistpartiet i Nederland utvikla de også propagandaformen sin, og brukte mer folkelig språk og mye illustrasjoner i valgkampmaterialet sitt. Det nederlandske partiet starta også opp som et maoistisk parti på 1970-tallet. Men allerede på starten av 1990-tallet tona de ned det revolusjonære budskapet og la hovedvekta på de nære kampsakene, mens de holdt fast på internasjonal solidaritet og antiimperialisme.

Maoismen slo først og fremst ut i det vi kan kalle en målbevisst prioritering av direkte kontakt med folk flest. Sosialistpartiet har over 30 tusen medlemmer. Partiet har ingen dagsavis, men sprer fire ganger i året en partiavis i et opplag på rundt en halv million, gjennom utdelinger i boområder, en svært aktiv standsvirksomhet og person til person kontakt. SP bruker nettsider svært aktivt, både sentralt og lokalt. Alle partilaga er pålagt å ha egne nettsider, og de får hjelp til å utvikle dem. På grunn av en ekstremt demokratisk valgordning i Nederland, som gir mandater proporsjonalt etter stemmetallet nasjonalt, fikk SP raskt medlemmer av nasjonalforsamlinga. Det kreves 0,7 % for ett mandat og de fikk raskt 2 mandater, som seinere ble doblet. Nå har de 15 av totalt 150 plasser. Men PTB sin bruk av de nederlandske kameratenes erfaringer ga ikke umiddelbare store sprang framover i valgoppslutning. Det hadde nok en del å gjøre med at SP kunne trekke veksler på at de allerede var inne i nasjonalforsamlinga og måtte utvikle en nasjonal profil som identifiserte partiet. Samtidig hadde SP utvikla seg til et mindre åpent systemkritisk parti, sjøl om de har sosialisme som mål i programmet sitt. Før valgene i fjor lå de en stund an til å kunne bli det største partiet i Nederland, og da med et mulig regjeringsansvar.

I den tredje fasen foran lokalvalgene i fjor (2012) utvikla belgierne sin valgprofil ved å prøve å kombinere de to tidligere strategiene. De holdt fast på å utvikle konkrete, klare paroler for den daglige klassekampen, men samtidig knytte disse til systemkritisk propaganda for en annen verden, et annet Belgia, et annet Antwerpen osv. Dagskampparolene skulle konkretisere hvordan en skulle slåss for å få en annen samfunnsutvikling, og ble knytta opp mot kampen mot den rådende markedsliberalismen. De gikk ut til folk med profesjonelle spørreundersøkelser om hva som var viktigst for å snu utviklingen i bydelen, byen og landet. De mobiliserte medlemmer og sympatisører til å ta direkte kontakt med folk gjennom stands, boligbesøk og telefon for å samle sammen råmateriale. Så oppsummerte de svara og tok dette inn i utforminga  av valgkampmaterialet. Et eget spørsmål i undersøkelsen var om de hadde tenkte på å stemme på PTB. I en av arbeidervalgkretsene i Brussel, hvor de fikk sitt første medlem av bydelsutvalget, visste de derfor på forhånd at de hadde 1600 av vel 1700 nødvendige stemmer for å få et mandat. PTB nærmest tredobla stemmetallet sitt ved fjorårets valg. I Antwerpen by, som er på Oslos størrelse, fikk de over 8 % av stemmene. Sperregrensa er på 5 % i Belgia. I parlamentsvalgene til neste år (2014) håper de å komme inn i Antwerpen provins. (De hadde i fjor ikke 5 % der, da provinsen er større enn byen. Jfr Bergen og Hordaland.) Men sjansene er størst i Liege, hvor de nesten hadde nok stemmer.

Gjennombruddet i fjor har ført til at de nå får mye større oppmerksomhet også på riksplan. Pluss at de har økt medlemstallet fra ca 5000 til over 7000. Riksvalget bygger også opp under at valgkampprofilen må klare å kombinere sektorpolitikk med helhetlig politikk for hva slags Belgia de vil ha.

Hellas

For å trekke inn Hellas og Syriza helt til slutt her. Taxisjåføren som brakte Peter M. Johansen og undertegnede fra flyplassen og inn til Athen i sommer, da vi besøkte våre greske kamerater, formulerte seg også i tråd med belgiernes valgkampprofil. Han sa at han gjerne skulle sett at Tsipras (Syrizas leder) fikk begge hender på rattet. Men han kunne også støtte kommunistene (KKE) dersom de fortalte hva de ville gjøre. Han ville ha systemskifte, men han ville vite mer om hva det konkret gikk ut på. Syriza prøvde å gi svar på dette gjennom sitt 40 punkts program (Se Rødt! nr 3/2012), mens KKE la all tyngde i å proklamere at det måtte en sosialistisk revolusjon til.

Rødt

Anvender vi dette for eksempel på Rødts miljøprofil, hvor jeg mener reformkravene er gode men systemkritikken svak, så nytter det ikke å reparere dette bare med å si at kapitalismen må avskaffes, som den jo sjølsagt må. Det må blant annet fokuseres skarpere på at kapitalens press på stadig høyere privat forbruk og sløseri må bekjempes, og så utvikle konkret politikk for å få den prosessen i gang. Elin Volder Rutle skriver noe om dette i kronikken i Klassekampen 27.september. Der løfter hun løfter fram krav om å øke brukstida på produktene. Vi må gå videre og vise hvordan det private forbrukerpresset fra den store hopen av forbrukere også skal bremses, for å bli troverdige. Det er en stor prosess, som involverer en videreutvikling av Rødts politikk for skatt, arbeidstid og lønn, og hvordan den offentlige sektoren skal utvides på bekostning av den private.

Marielle Leraand er nestleder i Rødt og er sekretær i partiets kvinneutvalg.

Etter et valg hvor Rødt opplevde tilbakegang og mislyktes med å vinne et mandat på Stortinget, er det helt naturlig at vi får en debatt om svakheter ved partiets evne til å kommunisere og også en diskusjon rundt partiets rolle og eksistensberettigelse i norsk politikk. Mens noen peker på formuleringer i prinsipprogrammet som et hovedproblem, peker andre på at Rødt i politisk innhold allerede ligger så kloss inntil SV at det ikke er noe poeng å opprettholde Rødt som eget parti. Jeg er enig i at noen av formuleringene i prinsipprogrammet ikke kommuniserer utvetydig hva Rødt står for, og vil som medlem i prinsipprogramkomiteen bidra til at det vi ønsker å uttrykke, kommer klarere fram når programmet skal revideres på landsmøtet i mai.

Jeg tror imidlertid ikke at formuleringer i prinsipprogrammet er noen sentral forklaring på partiets svake resultat. Det kan i hvert fall ikke forklare tilbakegangen, all den tid det midlertidige prinsipprogrammet som var gjeldende ved forrige stortingsvalg og som var basert på en arv fra RV, ikke var mindre radikalt enn det nåværende. Hadde vi bare klart å samle like mange stemmer i år som i 2009, ville vi denne gangen kommet inn i Oslo takket være det faktum at Oslo har fått to nye mandater siden sist. De som peker på likhetene til SV, mener jeg har et mye viktigere poeng. For det er helt rett at SV og Rødt står sammen om de aller fleste politiske dagskampene; mot oljeboring i sårbare områder, for en mer human asylpolitikk, for sexkjøpsloven, mot EØS-avtalen, for å forsvare arbeidsmiljøloven og tariffavtaler, for økte skatter for de rike og flere velferdsgoder for folk flest. Det er disse dagsaktuelle kampsakene velgere flest på venstresida prioriterer øverst når de i meningsmålinger blir spurt om hvilke saker som betyr mest for dem. En logisk konklusjon ville være at Rødt også må ha det politiske fokuset vårt her.

Noen har ment at vi burde fokusere budskapet enda skarpere inn mot noen av disse sakene, med særlig vekt på det som betyr mest for de som er aktive fagbevegelsen. Problemet for Rødt er at dette ikke nødvendigvis vil gi noen velgeruttelling så lenge hovedkonflikten ikke går mellom oss og alle de andre. Velgere som er aller mest opptatt av å forsvare de offentlige fellesgodene mot privatisering og underfinansiering som følge av skattekutt for de rike, vil i hovedsak støtte opp om det største partiet som står på riktig side i hovedkonflikten, og det vil si Arbeiderpartiet. Det gjelder selv om mange, hvis de hadde gått inn og lest alle partienes programmer, ville funnet at både SV og Rødt formulerer det de er opptatt av klarere og sterkere enn det Ap gjør. Rødt er dermed i en grunnleggende annerledes taktisk situasjon sammenligna med vårt danske søsterparti, Enhedslisten.

Enhedslisten er det eneste gjenværende partiet som forsvarer klassisk sosialdemokratiske prinsipper, etter at koalisjonsregjeringa som inkluderer både Sosialdemokratiet og Socialistisk Folkeparti nå gjennomfører drastiske kutt i velferd og pålegger danske arbeidere økt arbeidstid, uten lønnskompensasjon. Enhedslisten har sterk framgang fordi de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene har svikta så fundamentalt i å ivareta arbeiderklassens interesser at det virkelig ikke eksisterer noen realpolitisk forskjell mellom dem og de tradisjonelt borgerlige partiene. Noen kan hevde at dette er situasjonen også i Norge, med henvisning til pensjonsreformen. Ja, den er et eksempel, og motstanden mot denne er et viktig valgkampargument for Rødt, men det skal sies at SV også vedtok motstand mot reformen i parti programmet, selv om partiet måtte oppgi denne motstanden som regjeringsparti, og at selv om reformen har en regressiv fordelingsprofil, er den ikke en så entydig kuttreform at vi har lykkes med å mobilisere det folkelige raseriet, i hvert fall ikke enda. HVIS det er slik at det er mulig å hevde at de rødgrønne i Norge har svikta arbeiderklassen så fundamentalt på de klassiske sosialdemokratiske fordelingsspørsmålene knytta til velferdsstaten og faglige rettigheter at veien ligger åpen for Rødt til å gå inn i rollen som «det nye arbeiderpartiet», slik Enhedslisten langt på vei har gjort, er det ikke det budskapet vi har solgt i valgkampen.

Tvert imot gjorde vi et poeng av at hovedkampen vår var å forhindre den situasjonen vi er i nå, det vil si borgerlig blått flertall. Jeg tror ikke det var feil. Tvert imot ville det blitt oppfatta som sekterisk om vi hadde retta hovedslegga i valgkampen mot de rødgrønnes arbeidslivs- og velferdspolitikk og påstått at det er hipp som happ for arbeidslivspolitikken og velferdsstaten om det er de blåblå eller de rødgrønne som styrer. Verken butikkansatte som nå kan regne med å måtte arbeide på søndager, eller lærere og barnehageansatte som nå kan se fram til kommunal sulteforing og flere barn å passe på per ansatt, ville trodd oss på dette budskapet. Vi må erkjenne at ikke bare mislyktes Rødt med å bli det nye arbeiderpartiet, fordi det gamle Arbeiderpartiet fortsatt oppfattes av arbeidere flest å være arbeiderpartiet.

Rødt tapte også kampen mot SV om å være hovedalternativet for venstreorienterte. SV har vært, og var fortsatt i 2013, hovedalternativet for velgere som er opptatt av å bevare velferdsstaten, men som er like opptatt av miljøspørsmål. I motsetning til i velferdspolitikken, framstår det som en riktig analyse for velgere flest at det ikke er noen særlig forskjell på Ap og Høyre i miljøpolitikken. Etter 1989 har SV alltid vært det viktigste alternativet for de som ser miljøspørsmålene som det viktigste. Men den rødgrønne regjeringa har svikta miljøet og miljøvelgerne i langt større grad enn den svikta velferdsstaten og faglige rettigheter. SVs binding til Ap og denne politikken i regjering, har trolig vært forklaringa på at en stor del av de velgerne som ser miljøspørsmålet som overordna alle andre spørsmål, forlot SV og gikk til Miljøpartiet De Grønne, og i noen grad også til Venstre.

SV klarte derimot i hovedsak å beholde de velgerne som ser miljøspørsmålene og forsvaret av velferdsstaten som like viktige saker. Her er det grunn for oss til å spørre hvorfor Rødt ikke klarte å framstå som et mer aktuelt alternativ. Partiet klarte altså ikke å fange velgerne som er forbanna, med god grunn, for at den såkalt rødgrønne regjeringa bare har økt oljeutvinningstempoet, åpna en rekke sårbare havområder for oljeleting, latt Statoil ekspandere i oljesand, bygd gasskraftverk, uten rensing, satsa minimalt på utvikling av alternativ energi og miljøvennlige transportsystemer osv osv. Det er Rødt, ikke Miljøpartiet De Grønne, som har en sammenhengende politikk for omlegging til en bærekraftig økonomi. Det er fordi omlegging til en bærekraftig økonomi faktisk ikke er praktisk gjennomførbar innafor rammene av en kapitalistisk markedsøkonomi. Hadde flere, allerede i utgangspunktet antikapitalistiske velgere, som faktisk forstår at miljøtrusselen er den fundamentale utfordringa for menneskeheten, stemt på Rødt i stedet for MDG, ville vi kommet på tinget. Hadde vi brukt mer tid og krefter på å snakke om dette i valgkampen, ville vi også kunne overbevist flere miljøopptatte velgere, som likevel tror det er mulig å løse klimakrisa innafor kapitalismen, om at det ikke er mulig, og det ikke holder å resirkulere mer, men at de må bli sosialister for å kunne fortsette å kalle seg miljøbevisste.I et annet av Rødt sine hovedsaker,

Oscar Dybedahl, Aslak Storaker og Marwan Timraz er nyinnmeldte i Rødt og har bakgrunn fra Norges Kommunistiske Ungdomsforbund.

Julie Nesset er sosionomstudent, og sto på andreplass på Rødt Sør-Trøndelags stortingsvalgliste.

Vi hadde også skoledebatt. Jeg ble veldig engasjert i temaet Palestina/Israel og begynte å lete etter det partiet jeg var mest enig med. Rødt fikk oppmerksomheten min ganske raskt, og det tok ikke lang tid før jeg meldte meg inn. Det var fordi jeg så at partiet var veldig opptatt av rettferdighet, fredsarbeid og solidaritet med de svakeste. Det er noe jeg alltid har vært opptatt av, selv om jeg ikke hadde peiling på hva verken sosialisme eller kommunisme var for noe. Dette er noe jeg vil at Rødt skal fortsette å være opptatt av. Rettferdig fordeling av goder og det å alltid stå på de svakestes side og arbeide for at de skal få en bedre hverdag.

Man kan diskutere fram og tilbake om Rødt skal jobbe parlamentarisk eller ikke, men jeg mener at for å komme et steg videre på veien mot et kommunistisk samfunn, må vi prøve å få gjennomslag for de små enkeltsakene som også kan bedre folks levekår. Det vil være motsetningsfylt å nekte å delta i parlamentarisk arbeid bare fordi vi veit at vi ikke kan oppnå kommunisme på Stortinget, når vi samtidig veit at man kan være med å kjempe mot borgerlig politikk og få vedtatt politikk som gjør positive endringer i folks hverdag. I tillegg kan vi lettere formidle og bevise hvor udemokratisk “det liberale demokratiet” er når vi får tilgang til landets største medier med et mandat på Stortinget.Vi må vise hva vi står for og være prinsippfast. Aldri la oss kjøpe. Parlamentarisk arbeid er middelet og ikke målet.

Jeg er sosionomstudent. Valg av utdanning og valg av parti går for meg hånd i hånd. Sakene jeg er mest opptatt av er å sikre barns mulighet til å få en god oppvekst og gode framtidsutsikter, og at selv om du er født fattig, trenger du ikke forbli det. Jeg har en oppfatning av at mange av de sosiale problemene vi ser i dag, er følger av det kapitalistiske samfunnet vi lever i og den økende graden av individualisering. Jeg har med egne øyne sett hva stoppeklokkeomsorg og nedskjæringer gjør med både brukere og ansatte. Der jeg nå er i praksis, har de vært gjennom store nedskjæringer og står fortsatt foran like store nedskjæringer, og til syvende og sist er det brukerne dette går ut over. Rødt må være det partiet brukere, ansatte og pårørende skal føle det er naturlig å gå til når man opplever at Arbeiderpartiet og de andre borgerlige partiene ikke bryr seg om slik uverdig behandling av mennesker.

Derfor vil jeg at Rødt alltid skal jobbe for å synliggjøre hva som er galt med kapitalismen og hvorfor vi må avskaffe den. Vi kan ikke bare drive systemkritikk uten å ha et alternativ til hvilket samfunn vi ønsker oss. Da blir vi aldri sett på som troverdige og seriøse aktører. Derfor må vi også jobbe i parlamentet, slik at vi kan vise våre forslag til et helt annet samfunn, og samtidig få vist at det er umulig innafor de borgelige rammene. Vi må ha konkrete og realistiske alternativer som folk kan kjenne seg igjen i og være enige i. Vi må være et parti som også er åpen for kritikk mot oss selv, både internt og eksternt. Samtidig ønsker jeg at den interne kritikken skal tas internt, så langt det lar seg gjøre. Skal vi vokse oss større, må vi ha stor takhøyde.

Jeg tror ikke den riktige veien å gå er at alle medlemmene må bekjenne seg til en bestemt ideologi og kalle seg kommunister, men jeg mener definitivt at vi skal være et systemkritisk og antikapitalistisk parti. Det må være åpent for folk som kaller seg anarkister, sosialister og folk som ikke bekjenner seg til noen av disse. Jeg ønsker at Rødt skal være partiet for de som er mot kapitalismen og vil ha et annet og mer demokratisk og rettferdig samfunn. Et annet ønske jeg har, er at Rødt fortsatt skal være et parti der kvinner føler seg hjemme og blir tatt på alvor, uansett gammel eller ung. Jeg har et inntrykk av at det noen steder henger igjen litt gubbekultur der det kan være vanskelig å komme til ordet og der forandringer framsatt av den unge garde blir sett på som truende og konfronterende. Så er det jo ikke til å stikke under en stol at Rødt har stått på stedet hvil en stund og at vi fortsatt blir sett på som drømmere og særinger. Vi har nok en liten jobb igjen i å fortsette å knuse fordommene mot oss. Dessuten gjorde vi ikke noe spesielt godt valg i år og da må vi sette oss ned og finne ut hvorfor. Jeg vil veldig gjerne at partiet skal vokse, men ikke på bekostning av våre prinsipper. Jeg ønsker ikke at vi skal fremme en sak kun for å få flere medlemmer, men for at vi har en tanke om det er rett å mene akkurat dét. Politikken vår skal ikke være bygd på populisme, Derfor har jeg heller ikke noe ønske om å slå oss sammen med SV eller noe annet parti kun for at venstresiden skal bli større, for da frykter jeg at det er Rødt som må stå for kamelsvelgingen.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, landsstyremedlem i Rødt og bystyremedlem i Trondheim.

Rødts tradisjon i 8 punkter

Arne Rolijordet er leder av Rødt Alna/Stovner og sekretær i Ringnes-klubben (NNN).

Partiet Rødt har så langt ikke greid å motvirke dette. Etter 1993 har Rødt (tidligere RV) ikke blitt valgt inn på Stortinget. Mens oppslutningen ved kommunevalgene i hovedstaden har svingt mellom 3,0 og 5,2 %, har det alltid manglet noen få hundre eller i høyden et par tusen stemmer på å oppnå stortingsmandat. Dette har hittil krevd ca 4,3 % oppslutning, mens i år kan det holde med 3,9 %.

For et parti som har hatt som intensjon å være det parlamentariske uttrykket for den kjempende arbeiderklassen – i år under vignetten «Det nye arbeiderpartiet» – har den manglende suksessen vært deprimerende. Det har gjentatte ganger skremt vekk entusiastiske ungdommer som satset alt på at partiet denne gangen skulle oppnå det umulige. Valgforskerne har på sin side trukket den konklusjonen at Rødt ikke greier å utnytte det potensialet som oppstår i kjølvannet av de rødgrønnes politikk i regjeringsposisjon og spesielt partiet SVs klare høyredreining.

Internt i partiet har oppsummeringene vært varierende. Noen har pekt på påståtte svakheter ved toppkandidaten. Erling Folkvord var for mye bundet opp til den gamle AKP-tradisjonen. Aslak Sira Myhre hadde for mye preg av lite tillitvekkende ung broiler. Andre har pekt på svakheter ved den politiske linja. For uklar profilering i forhold til de rødgrønne partiene medfører at vi i praksis driver valgkamp for AP og SV, osv.

Denne type årsaksforklaringer retter oppmerksomheten mot det jeg vil kalle forhold i den politiske overbygningen. Diskusjonen har dreid seg om profileringen av partiets politikk og de ulike toppkandidatenes styrker og svakheter. Vurderingen av slike elementer hører sjølsagt med i en grundig oppsummering, men jeg vil i det følgende se på et annet, mer grunnleggende forhold. For å oppnå stortingsmandat må en større gruppe av befolkningen stemme på partiet. Analysen vår må derfor starte med samfunnets basis, dvs. hvilke klassemessige sjikt som har interesse av at Rødt kommer på Stortinget.

Transformasjonen av hovedstaden

I løpet av de 20 årene som har gått siden 1993, har store deler av Oslo-industrien blitt nedlagt eller flyttet ut av hovedstaden. Kværner, Bergene, bryggeriene og Arcus er bare noen få eksempler på dette. Og byplanleggerne vil at denne «transformasjonen » skal fortsette. Mange av de gjenværende arbeidsplassene i Groruddalen står for tur til å bli omregulert til boligtomter.

Med industrien og de store arbeiderkollektivene forsvinner også viktige deler av den sosiale basisen for at sosialistiske og kommunistiske ideer opprettholdes i arbeiderklassen. Med fagorganisering og klassebevissthet oppstår ideen om en annen samfunnsmodell. Den sosialistiske tankegangen i arbeiderkollektivene er grunnlaget for at et parti som Rødt i det hele tatt får gjenklang for politikken sin i arbeiderklassen. Dette er en viktig forklaring på at Rødt gjør gode valg på såkalt ensidige industristeder og i flere kommuner i Nord-Norge, mens vi ikke vinner nevneverdig fram i Oslo. De sosialistiske visjonene samsvarer ikke lenger i samme grad med velgernes mentale arena som tidligere.

Oslo har i stedet blitt en akademisk høyborg. Av den voksne befolkningen i Oslo har 45 % høyere utdanning, snittet for landet som helhet er 30–35 %. Det er de intellektuelle sjiktene og middelklassen som dominerer hovedstaden sosialt, og det er borgerskapet som til de grader har den politiske makta her. Oslo styres av vestkant- Høyre.

De intellektuelles agenda

Rødts politiske plattform skiller seg kraftig fra agendaen til middelklassen. Mens Rødt går inn for en omfattende samfunnsomveltning, vil de fleste intellektuelle nøye seg med gode intensjoner og mindre reformer i overbygningen. Både Venstre, Miljøpartiet de Grønne (MDG) og til dels SV framstår som velmenende partier med sympatiske enkeltstandpunkter – for miljøet, mot rasisme og den rådende asylpolitikken osv. Med Rødt som i mange enkeltsaker har standpunkter på linje med disse partiene, følger det i tillegg en større «pakke» med revolusjon og sosialisme, noe som fortsatt forbindes med meningstvang og ufrihet.

Dette er forklaringen på at MDG nå puster oss i ryggen i flere av bydelene i Oslo, og ble større enn oss i bydelene Frogner og St. Hanshaugen ved kommunevalget i 2011. Hvilket velgerpotensiale disse partiene faktisk har i de intellektuelle sjiktene, ser en tydelig i bydel St. Hanshaugen der MDG og Venstre til sammen fikk 20 % av stemmene (!) Dette er partier det tilsynelatende er helt ufarlig å stemme på, mens det fortsatt i folks bevissthet hefter mange betenkeligheter ved politikken til Rødt.

Ut fra denne synsvinkelen blir en prioritering av kampen mot De Grønne for å vinne de intellektuelle velgernes gunst fort en umulig oppgave. Nå viser tidligere analyser av valgresultatene i Oslo riktignok at RV og Rødt har samlet velgere fra hele det sosiale spekteret. Det finnes både blitzere og forlagsredaktører som stemmer på Rødt. Spørsmålet er allikevel om det ikke fortsatt eksisterer en arbeiderklasse her som i større grad enn ved de siste valgene kan se på Rødt som sitt parti og talspersoner i de parlamentariske organene.

Den usynlige klassen

Selv om store deler av Oslo-industrien har forsvunnet, er det fortsatt igjen et betydelig kjerneproletariat i hovedstaden. Tine og Freia ligger fortsatt innenfor bygrensa, det er en omfattende bygg- og anleggsvirksomhet her, vi har store transportbedrifter innenfor spedisjon, jernbane- og kollektivtrafikk, jernbaneverksted og håndverksbedrifter osv. Innenfor offentlig sektor har vi de store sykehusene og sykehjemmene med en stor kvinnedominert arbeiderklasse, og i privat sektor har vi kjøpesentrene, butikker og varehus, renholdsbedrifter, hoteller og restauranter med et voksende underbetalt tjenesteproletariat. I tillegg til flere andre yrkesgrupper tilhører også et stort antall trygdete mennesker arbeiderklassen i Oslo.

Denne sammensatte arbeiderklassen er tilnærmet usynliggjort i det dominerende mediebildet. I vår tid er det enkeltpersonenes prestasjoner og ikke kollektivene som preger nyhetene. Individualismen er idealet, ikke fellesskap og samhandling. Store deler av tjenesteproletariatet er i tillegg marginalisert på grunn av sin nye etniske sammensetning og lave organisasjonsgrad. Samtidig er det denne delen av arbeiderklassen som mest trenger en klassemessig og partipolitisk tilhørighet slik RV framsto på sitt beste for 20 år siden.

Levekår og partioppslutning

Oslo er kjent for å være en klassedelt by der det er til dels dramatiske levekårsforskjeller mellom øst og vest. På 80- og 90-tallet kunne en se hvordan disse forskjellene gjenspeilte seg i valgoppslutningen til RV. I 1993 besto Oslo av 25 bydeler og administrative enheter. (I dag er dette redusert til 15.) Grafiske kurver som sammenlignet valgoppslutningen med arbeidsløshet og sosialhjelp i bydelene viste en påfallende sterk korrelasjon. RV var helt tydelig blitt partiet for den utslåtte delen av arbeiderklassen i tillegg til studentopprørerne fra 1968-generasjonen.

I takt med nedleggelsen av Oslo-industrien har arbeiderklassen også endret sammensetning og demografi. I dag bor arbeiderklassen i hovedstaden for en stor del ikke lenger på Grünerløkka, men i Groruddalen og på Søndre Nordstrand. I bydel Gamle Oslo lever fortsatt 30 % av barna i fattigdom, men nå preger denne type statistikk også andre deler av byen. I bydel Alna i Groruddalen regnes 20 % av barna som fattige. 88 % av disse har foreldre med ikke-vestlig bakgrunn, og 45 % bor i husholdninger uten noen yrkesaktive.

Selv om det fortsatt er mange fattige i Indre by, finner vi nå store deler av de mest undertrykte og dårligst betalte arbeidstakerne, i andre deler av byen. Det er her Rødt har sitt store potensiale fordi vi er det eneste partiet som bryr seg om deres levevilkår.

Utfordringene

De delene av arbeiderklassen som i dag oppfatter at de har deltatt i en sterk velstandsutvikling og har forholdsvis god råd økonomisk, vil i stor grad anse AP/SV og ikke Rødt som sine partier. Misfornøyde personer tenderer på sin side heller til å velge FrP.

De fattige delene av arbeiderklassen er stort sett politisk passive og hjemmesittere på valgdagen. Tidligere valgresultater viser altså at Rødt har et visst potensiale i disse gruppene. I stor grad dreier dette seg i dag om innvandrerbefolkningen. Dette får betydning for hvilke saker vi reiser og hvordan vi formulerer oss, hvilket språk vi bruker osv. På kort sikt må Rødt vise at vi er opptatt av velferdsspørsmålene som angår disse menneskene direkte. På lengre sikt må vi bidra til bedre organisering. En større andel av de nederste sjiktene i tjenesteproletariatet må bli fagorganisert. Det dreier seg om å skape felles arenaer og samhandling både på arbeidsplassene og i bomiljøene.

Det er umulig å tenke seg en utvikling i retning sosialisme uten at arbeiderklassen har satt seg i bevegelse for å slåss om samfunnsmakta. Partiet Rødts langsiktige mål er å oppheve kapitalforholdet. Det krever at arbeiderklassen igjen tenker og opptrer som en bevisst drivkraft i historien. Rødts eksistensberettigelse er å være katalysator for en slik utvikling, med eller uten stortingsmandat.

Geir Hem er aktiv i Rødt Gamle Oslo, har i flere år vært leder av Bydelens miljøforum, LA21, og arbeider mye med byutvikling og lokalmiljø.

Paul Burkett viser begrensninger i Dalys analyse, og samtidig gjennomgås marxisters syn på naturen og økologi. Boka er ikke ferskvare (utgitt i 2006 av Historical Materialism Book Series – Boston), men temaet treffer en hyperaktuell debatt.

Burkett ønsker å stimulere til debatt mer enn å polemisere med hardtslående og dogmatiske argumenter. I forordet skriver han:

Jeg prøver å engasjere meg seriøst om sentrale funksjoner innen økologisk økonomi som et ’meta-paradigme’, og sentrale teoretisk problemstillinger knyttet til hovedtemaer innen økologisk økonomi. Jeg håper at boka vil bli nyttig ikke bare for dialog mellom marxister og økologiske økonomer, men også for de som søker en kritisk introduksjon til de grunnleggende ideene til økologisk økonomi.

Som bidrag til en marxistisk forståelse av økologisk økonomi gjennomgår han:

1. Relasjonen mellom naturen og økonomisk verdi
2. Behandlingen av naturressurser og kapitalforhold
3. Betydningen av loven om entropi for økonomiske systemer
4. Konseptet bærekraftig utvikling.

Om De Grønne og Herman Daly

MDGs hovedbudskap er å fremme et økologisk bærekraftig økonomisk system. I Dagbladet i vår viser Rasmus Hansson (MDGs 1.-kandidat Oslo) til Herman Daly som «den fremste eksponenten for en mer økologisk økonomi. Han snakker mye om behovet for et sterkere samarbeid mellom arbeid og kapital». I et innlegg i Dagsavisen.no 18.6. gjentar Andrew Kroglund, Thomas Hylland Eriksen og Dag O. Hessen ordrett Hansson referanse til Daly.

Herman Daly er en amerikansk økologisk økonom og professor ved The School of Public Policy of University of Maryland College Park i USA Han var økonom i utviklingsavdelingen i Verdensbanken, men sluttet i 1994 med en uttrykt kritikk av måten banken drives på og den gjeldene økonomiske teorien som legges til grunn.

Dalys positive bidrag og hovedbudskap er opposisjon mot rådende økonomiske miljøer og framleggelse av et program for en bærekraftig og miljøvennlig økonomi. Daly argumenterer hardt mot en fortsettelse av vekstøkonomien. Jorda og menneskeheten vil ikke overleve hvis vi fortsetter som før. Han er en viktig stemme i denne sammenhengen.

Daly foreslår at det må etableres en «steady state»-økonomi. Perspektivet stammer fra John Stuart Mill – «stationary state» – som argumenterte for at økonomisk ekspansjon ville stoppe, og at samfunnets økonomiske mål ville endres fra kvantitativ vekst til kvalitative utviklingsmål.

Daly har fått stor tilslutning til sitt grønne engasjement, men har møtt kritikk for urealisme i de konkrete løsningene. Framtidsprosjektet kritiseres for å være en slags Ole Brum drømmeverden. Kritikere påpeker at Dalys prosjekt er en reformert kapitalisme hvor markedet rår, og at det er naivt å tro på en (steady-state) – nullvekst stabil økonomi – uten mere grunnleggende systemforandringer.

Dalys program er mye rettet inn på prising, skatteendringer, reguleringer, desentralisering og holdningsskapende arbeid med gode ønsker basert på sammensmeltning av vitenskap og religion. Det kan ha sin bakgrunn i et kristent livssyn, og en slags sosioøkonomisk tro på sine gode naboer og guds skaperverk.

Miljøpolitikk på to bein

I Rødts program «Plan for en fornybar framtid» heter det:

Rødt mener dagens økonomiske system står i veien for å kunne løse klimakrisa. Derfor ønsker vi i stedet et system der menneskers og miljøets behov har forrang framfor kapitalistenes profitt. Klimakrise, matvarekrise og økonomisk krise viser at et systemskrifte er mer nødvendig enn noen gang.

Samtidig sier Rødt:

Vårt budskap er at kutt i norske klimagassutslipp er mulig innenfor rammene av dagens system, med dagens teknologi og parallelt med en storstilt satsing på nye, fornybare arbeidsplasser. Vår ambisjon er å lage en plan for et bærekraftig Norge der CO2-utslippene er lave nok til at vi stabiliserer klimaendringene på et nivå som både vi og økosystemene rundt oss kan leve med.

Både Daly/De Grønne og Rødt berører de to ’beina’ – endringer innen dagens system og behov for systemendringer. Kritikken mot Daly dreier seg mye om hvorvidt hans systemkritikk er fundamental nok. Venstresidens klimaprogram kan også debatteres ut ifra hvor mye det faktisk er mulig å oppnå uten systemskifte.

Dalys og MDGs framstilling av et nullvekst økonomisk regime har nesten totalt fravær av klasseanalyse og et historisk materialistisk perspektiv. Fagforeninger er bare såvidt nevnt i MDGs program.

Burketts metode

Burkett legger ikke vekt på å kritisere økologisk økonomi som sådan. Men han er tydelig på at det er antagonisme mellom klassisk økologi økonomers syn og marxisme. Han anerkjenner sammenhengen mellom økologi og økonomi, men viser til begrensninger innen det økologiske økonomiske miljøet. Han sier om hensikten med boka:

Det sentrale spørsmålet i boka er om metodene og konseptene anvendt av økologisk økonomi, er adekvate for å ivareta egne ønsker om en multidisiplin tilnærming, metodisk pluralisme og historisk åpenhet. Spesielt argumenteres det med at marxismens klasseperspektiv – klasse som en materiell-sosial relasjon knyttet til produksjon – er et nødvendig og sentralt element som økologisk økonomi mangler. Dette belyses ved å vise hvordan marxismen avdekker viktige motsetninger, analytiske mangler og ubesvarte spørsmål innen økologisk økonomi miljø.

Boka inneholder både en kritisk gjennomgang av hvordan økologisk økonomi tilnærmer seg sentrale temaer, og en utdypende om marxismens forhold til økologi.

Burkett viser til at marxister – siden Malthus – ofte har vært skeptiske til teorier som framsetter naturlige grenser for menneskelig produksjon og utvikling. Han viser til at dette skyldes, at slike teorier ofte brukes til å støtte opp om konservative strømninger, som motsetter seg arbeiderklassens kamp for å bedre sine betingelser, og kan bremse den fattige verdens rettmessige krav på ressursutnyttelse og velferd. Derfor har marxister i praksis ikke fokusert på den «økologi-vennlige materialistiske dimensjonen », og teknologioptimisme preget en del tidligere sosialistiske bevegelsene. Burkett peker likevel på at alt tidlig marxisme også hadde økologiske perspektiver, og at naturvitenskap og det vi nå innbefatter i økologibegrepet, faktisk spiller en rolle i Marx og Engels materialistiske tilnærmingen til historien generelt og kapitalismeanalysen spesielt.

Marxisters passivitet har på sin side hatt en rekyl effekt ved at intellektuelle økologiske økonomer ikke har vist interesse for å analysere produksjonkreftene fra et økologisk og energetisk (studier av energi under endring) perspektiv. Økologiske økonomer har derfor i stor grad hatt en nyklassisistisk og abstraktideel tilnærming til markeds-modeller.

Om temaene i boka

Den sekvensielle gangen i boka belyser de fire tidligere nevnte områdene: verdi, kapitalforhold overfor naturen, entropi og bærekraftig utvikling.

I gjennomgangen av en marxistisk forståelse av forholdet mellom naturen og økonomisk verdiskaping vises det til Marx kritikk av fysiokratene (en teori om at nasjoners velstand ble bestemt av verdier fra natur og landbruk). Dette har relevans siden fysiokratenes syn på verdiskapning på mange vis har komponenter som gjenspeiles i nåtidens økologisk økonomiske teorier. Marx gamle kritikk av fysiokratene bidrar derfor til å synliggjøre økologisk økonomis manglende evne til å analysere verdiskapning og relasjoner i markedsøkonomien – knyttet til produksjonsforhold og skillet mellom bytteverdi og bruksverdi, og arbeidskraftens manifestasjon som vare med historisk separasjon fra landeiendom (natur). Menneskets forhold til naturen blir fremmedgjort og blir et rent pengeforhold.

I sammenhengen berøres også fremmedgjøringen videre, og Burkett skriver om hvordan normer, som er ubevist innrammet i kapitalismes klasserelasjoner, dukker opp i økologisk økonomis analyser av verdiskapning. Dette gjenspeiles også i en allmenn usynliggjøring av kapital/verdiforhold knyttet til natur. Forholdet til naturressursene blir framstilt rent instrumentelt som en samling av ’naturlige ressurser’. En konsekvens av dette blir at ’bærekraftig utvikling’ løsrives fra sosiale relasjoner, og blir synonymt med allmen vekst og velstand/fordeling.

Marx anerkjente at naturen er en kilde til bruksverdi, men viste sammenhengen med bytteverdi og utbytting både av mennesker og natur.

Termodynamikkens lover – loven om entropi

Det er relativt lite som er skrevet om marxismens syn på disse områdene. Det har derfor festet seg en oppfatning om at marxismen har brydd seg lite om energitransformasjoner.

Burkett gjennomgår konkret entropisynet til Daly og en annen autoritet innen økologisk økonomi – Nicholas Georgescu-Roegen – og viderefører temaet lang fire spor:

1. Evnen for menneskelig produksjon til meningsfullt å utnytte energien i materien («’fix’ matter energy») i nyttbare former.
2. Det motsetningsfulle og meningsløse i å omtale nytteverdien av energien i materien/ naturen isolert og skilt fra sosiale prosesser og produksjonsforhold.
3. Muligheter for resirkulering av naturens ressurser.
4. I hvilken grad markedsmekanismer og markedsprising kan brukes og reflekterer knapphet på naturressurser – råvarer («low-entropy matter enegy»).

Burkett hevder at diskusjon om disse temaene blir begrenset ved fravær/ usynliggjøring av klasseperspektiv – i produksjonsprosessene og de samfunnsmessige betingelsene for utnyttelse av naturressursene.

I et marxistisk perspektiv har markedets verdisetning knyttet til entropi – (omformatering av energien i naturen) klare betingelser knyttet til produksjonsforholdene – utbyttingsforholdet og produksjonens/arbeidets og naturens fremmedgjorthet. Disse forholdene reflekteres paradoksalt i systemets evne og mekanismer for å reprodusere seg selv gjennom periodiske ressurs-/ forsyningskriser – til tross for stadig bedre metoder til å utnytte ressursene. Et marxistisk perspektiv knyttet til økonomi- entropi viser et dialektisk forhold og skille mellom bærekraftig utvikling og bærekraftig kapitalisme.

Burkett går dypere inn i dette temaet ved å vise til Marx’ og Engels’ debatt med Sergei Podolinsky om temaer knyttet til sosialisme og termodynamikkens lover. Det vises at Marx og Engels også her direkte tok opp temaer knyttet til økologi og tømming av ikke fornybare ressurser. Mens Prodonski blir kritisert for ren energi-reduksjonisme (potensiale gjennom stadig akkumulasjon av energi på kloden), var Marx og Engels tydelige og bevisste på ressursbegrensninger knyttet til produksjon både under kapitalisme og sosialisme.

Energibetraktninger er sentrale i Marx omtale av selve arbeidskraftens verdi – knyttet til behovet for reproduksjons- og selve verdiskapningprosessen – bruken av arbeid. Engels argumenterte mot energireduksjonistene ved å understreke den ikke-reduserbare biokjemiske karakteren av menneskelig arbeid og produktene av det, og at arbeidskraftens bruksverdi ikke kan omformes til ren energi.

Marx inkluderte energi metabolske (menneske–natur forhold/stoffskifte) temaer til analysen av kapitalistisk tilsettingsforhold ved å inkludere både konservering og tømming av naturressurser knyttet til både den individuelle arbeiderens livsgrunnlag og reproduksjon av arbeidskraft. Innholdet i termodynamikkens lover er også med i Marx’ analyser knyttet til utviklingen av industrialisering/maskinproduksjon og storproduksjon, og hvordan menneskelig produksjon brøt ut av rammene fra å leve på solenergi/varme til å utnytte geologisk kapital.

Burkett viser til kapitalismens behov for vekst og stadig økende utnyttelse av naturen. Både konkurransen og produktivitetsveksten trekkes inn i bildet. Ved vekst i arbeidsproduktiviteten følger økende mengde ressurser/materiale som kapitalen må skaffe og anvende for å øke verdien – siden verdien må manifestere seg i bruksverdi.

Til tross for at tidlige marxister ikke brukte økologiske begreper som vi kjenner, så er ikke dette uttrykk for at de avviste termodynamikkens lover, men konsistens med disse. Marx og Engels så på kapitalistisk økonomi som et åpent system avhengig av menneskelig arbeidskraft og («non human») energi/ressursbruk. De viste kapitalens tendens til å utarme og plyndre naturressursen i utbyttingsprosessen.

Økonomiske ulikhetmodeller og påvirkning av omgivelsene

En relativt stor del i boka er viet gjennomgang av ulikhetmodeller i relasjon til inntektsnivå og økonomisk vekst. En økonomisk modell går ut på at økonomiske forskjeller øker når økonomien vokser, men at dette snur etter et visst økonomisk utviklings/vekst-nivå. Slike kurver og modeller er også anvendt med en beskrivelse av forurensningsnivået knyttet til økonomisk vekst og inntektsulikheter.

Mange faktorer brukes for å begrunne hvordan forurensningen går ned i takt med økende velstand – bedre teknologi, «renere » sammensetning i produksjonen mm. Burkett viser til kritiske kommentarer og manglende empiri som dokumentasjon for dette. Momenter han viser til, er en dypere gjennomgang av alle former for miljøødeleggelser og bruk av ikke fornybare ressurser, og at inntektsforskjeller i de enkelte land og ulike modeller/vektinger kan skjule fakta. Det er også sånn at rike land i stor grad eksporterer miljøproblemene til fattige land. Hovedpoenget er likevel at fravær av en sosialøkonomisk analyse og den sosiale organiseringen av produksjonen i en miljøanalyse fungerer tilslørende. Analysene blir nyklassisistiske og ser på miljøødeleggelser som en ekstern konsekvens av markedsaktiviteter med tilbud/etterspørsel og forbruk. Når de da analyserer endringer i miljøregnskapet og miljøkvaliteter, så skilles det ikke mellom systemmessige reproduksjonsaktiviteter og allmenne menneskelig utvikling. Det gjøres også få forsøk på å belyse forskjeller og konsekvenser klassemessig – ulike livsbetingelser for rik og fattig.

De ulike likevekt/ubalanse modellene kan ikke forklare ulike nivå og mønster i miljøødeleggelsene siden de ikke forklarer innholdet i hvordan og hvorfor miljøet ødelegges – basert på produksjonsforholdene med materielle og sosiale relasjoner. I et marxistisk perspektiv belyses hvordan rikdom og makt i klassesamfunnet er systemmessig avhengig av miljøødeleggelser.

Om økologiske konflikter, ubalanse overfor naturen og kriser

Burkett gjennomgår ulike økologiske økonomers modeller og diskusjoner rundt disse. Han viser hvordan bærekraftproblemer ofte blir analysert ut ifra fysiske innsatsfaktorer med ulike prismekanismer knyttet til ressursfaktorer. Dette temaet er viktig relatert til ulike løsningsforslag knyttet til Dalys «steady-state-økonomi» og forslag rundt prising og skatteendringer. Slike forslag gjenspeiles også i MDGs partiprogrammer.

Det trekkes fram at fraværet av klasseanalyse reduserer innholdet rundt økologisk krisehåndtering. Han viser også til at økonomi– natur samspillet under kapitalismen ikke nødvendigvis truer kapitalistisk produksjon selv om miljøet og naturen ødelegges. Dette er forhold som er viktig å forstå for miljøbevegelsen. Tvertimot kan ulike miljørettede aktiviteter gi nye muligheter for kommersiell vareproduksjon, handel og investeringer – ref også klimakvotehandel. Dette gjør det viktig å skille «kapitalistisk miljøforvaltning» fra forvaltning av naturressurser generelt.

Fra et marxistisk ståsted vises det til at klasseforholdene er knyttet til produksjonsforholdene – både sosiale og miljømessige. Arbeiderklassens sosiale/ økonomiske kamp og kampen for miljøet løftes fra å bli noe mer/annet enn et spørsmål om fordeling.

Miljøkriser under kapitalismen er av flere typer. En type krise dreier seg om at kapitalakkumulasjonen er truet av begrensninger i forsyningslinjer og tilgang til råvarers bruksverdi (tidligere bomullskriser og oljekriser). En annen type krise er knyttet til kapitalismens generelle miljøødeleggelse som ødelegger natur og betingelsene for menneskelig aktivitet generelt.

Bærekraftig utvikling og framtida

I den siste delen av boka bruker Burkett mye plass til temaer rundt bærekraftig utvikling. Han legger vekt på skillet mellom miljøkriser relatert til kapitalistisk kapitalakkumulasjon og profittjag, og kriser knyttet til naturens generelle betingelser for menneskelig utvikling.

Dette skillet er viktig, ikke for å unnlate å adressere miljø- og ressursproblemene for seg, men det er en viktig sammenheng som har betydning for hva vi gjør, hvilke strategier miljøbevegelsen bør velge, og hvilke løsninger som er mulig.

Kapitalakkumulasjonen/konkurransen og kapitalismens utnyttelse og ødeleggelse av naturen blir grundig belyst i flere kapitler. Enhver profittstyrt markedsøkonomi må baseres på vekst pga konkurransen og behovet for kapitalakkumulasjon. Kapitalismens normaltilstand i forhold til ressursutnyttelse («’normal’ matter-energy throughput») følger av dette antiøkologiske imperativet: kapitalakkumulasjon. Kapitalistisk verdiskaping fremmer entropisk degradering av materie/energi. Det er innen disse systemparameterne som gjenvinning og miljøavfallstiltak opererer.

Kapitalistisk reproduksjon bryr seg ikke om et positivt samspill med naturen («coevolution »). Det som teller, er tilgang til arbeidskraft og naturressursenes bruksverdi for å kunne opprettholde produksjonsprosessene og verdi/profitt-skapning.

Det marxistiske perspektivet viser altså at i tillegg til kapitalakkumulasjonkriser så frambringer kapitalismens økologi-entropi dynamikk konstant miljøødeleggelser knyttet til menneskelige og naturens livsbetingelser. Denne permanente krisetilstanden kan bare overvinnes gjennom sosialisering av produksjonen og endring av de materielle (natur–menneske) forutsetningene – produsentene/ arbeiderklassens og folkelige kamper.

Burkett om kommunisme og miljøkamp

Produsentenes skille fra naturen kan bare overvinnes på lang sikt gjennom en revolusjonær kamp for å etablere et sosialt system og produksjonsforhold som ivaretar ansvaret for videreutvikling av mennesker og natur. Nye produksjonsforhold (marxistisk klassisk betegnelse som «kommunisme») forener flere dimensjoner av bærekraftig utvikling som har blitt separat adressert av økologi økonomer:

1. Ansvaret om å forvalte naturressurser som fellesskapets ressurser i dag og for fremtidige generasjoner.
2. Samspillet mellom mennesker, sosiale forhold og naturen.
3. Behovet for forvaltning og samfunnsmessig eierskap av naturressurser.

Burkett viser til at denne foreningen innebærer og ivaretar behovet for å integrere økologiperspektivet i en helhetlig naturvitenskapelig og sosialvitenskapelig sammenheng – som også økologisk økonomi ønsker.

Gjennom å ivareta denne helheten sier Burkett at et kommunistisk perspektiv gir forutsetning for bedre sameksistens mellom mennesker og mellom mennesker og naturen. Han ser dette som en strategi, men understreker behovet for at menneskers bevissthet og aktiviteter i forhold til naturen må bli behandlet konkret. Dette inkluderer praktiske løsninger i forhold til vitenskapelig kunnskap. Uten dette, og med en lang periode i kamp mot kapitalismens fremmedgjøring, så vil reduksjonen/bortfall av markedsøkonomien («de-marketisation») føre til nye former for fremmedgjøring, og det vil oppstå nye metabolske skiller.

Under nye produksjonsforhold vil arbeiderne opptre som andre subjekter enn i dag. Denne endringen er både en utvikling av mennesker som mennesker («human being») og en utvikling av basis for et nytt forhold til historien og naturen.

Basert på analysen av den systemmessig miljøødeleggelsen, som er skapt av kapitalismens metabolske skille mellom arbeidere og naturen, framheves arbeiderbevegelsens sosiale posisjon og bevisstgjøring som basis for en samfunnskraft og miljøkamp for å «avkapitalisere» produksjonsbetingelser på ulike områder. Denne basisen for sosiale bevegelser framheves spesielt i forhold til kapitalismens utnyttende («exploitative») globalisering av produksjonen.

God bok

Behovet for mer rettferdig og bærekraftig utvikling er godt synlig i ulike sosiale fora og bevegelser. Dette viser seg også i økende motstand mot sentrale kapitalkrefter og økonomiske institusjoner (IMF, WTO). Burkett viser til at denne bevegelsen trenger en retning og ramme som ikke baseres på marked, privat profitt og andre former for utbytting og undertrykkelse. Med sin helhetlig framstilling har han ønsket å bidra. Jeg synes det er et godt bidrag.

Mye av modelleksemplene og argumentasjonen er rettet inn mot debatter blant amerikanske økologi økonomi miljøer. Disse kan være lite kjent her. Flere av fremstillingene kan derfor virke kompliserte. Begrepsbruken er også mye relatert til kunnskaper om marxisme og historisk materialisme. Dette kan virke begrensende i noen miljøer. Jeg savner forøvrig en mere konkret referanse til teorien om grunnrente.

Burkett viser til at det i praksis på grasrotnivå er et utstrakt samarbeid mellom venstresideaktivister og rene miljøaktivister. Dette er grunnlaget for at boka er dialogartet mer enn rent polemisk. Ved at han samtidig er så tydelig på mangler innen økologiske økonomiske miljøer, oppfatter jeg boka som en argumentsamling som er aktuelle for dagsaktuelle miljødebatter.

Forholdet mellom økologiske økonomer/ MDG/dalyister og sosialister, vil preges av i hvor stor grad de konkrete løsningsforslagene er utopiske og opptrer som reaksjonære i praksis. MDG liker å framstille seg som såkalt blokkuavhengige, at de hverken er røde eller blå. Herman Daly har også et uklart prinsipielt ståsted i forhold til markeds-økonomien, og understreker at arbeidere og kapitalister «must live together». I sitt oppgjør med tradisjonell økonomi sier han «they have a bad theology. They went to the wrong seminary ». Hans løsningsforslag med endringer i skattelegging – «Tax labor less, tax enterprise less. And instead, put the tax on that to which value is added, namely the resource flow». (min utheving) – viser at han står langt fra venstresidens syn på kilden til verdiskapning.

Miljøkamp er hyperaktuell. Selv om det er positive engasjementer til grunn for ulike typer miljøaktivisme og bevegelser, så er sentrale spørsmål om markedets kraft og om ulike løsninger som stilles er realistiske eller utopiske, viktig å svare på. Den tidligere setningen om at arbeiderne har bare sine lenker å miste, er utvidet med at vi har jorda å miste.

Tips:

• John Bellamy Foster, redaktør i Monthly Review. Bøker:The Ecological Revolution: Making Peace with the Planet , med Fred Magdoff, What Every Environmentalist Needs to Know About Capitalism, og The Vulnerable Planet: A Short Economic History of the Environment. Herman Daly om Steady-State Economics
• Richard Smith, Institute for Policy Reasearch and Development, London, «If Herman Daly has a better plan, let’s hear it» 2010, “Beyond Growth or Beyond Capitalism?», Real-world economics review, issue no. 53, 26 June 2010,
• Pål Steigan: Sammenbruddet, Spartacus 2011
• Rødts Plan for en fornybar framtid», http://www.sosialisme.no/fornybar_framtid.pdf

Hopsnackat
Vimmel (på norsk vrimmel) er en historie fra boka Hopsnackat, Folkrörelse på arbetsplatsen. Taran Sæther omtalte boka, i Rødt! nr 1:
– Dette er ei tynn lita og lettlest bok. 35 korte historier om hvordan arbeidskamerater snakker seg sammen for å løse problemer på sin arbeidsplass.
Hele Hopsnackat kan lastes gratis ned som e-bok og lydbok: http://folkrorelselinjen.wordpress.com. Artikkelforfatterne i boka er anonyme.

Vi var vikarier som jobbade i en butik. Vi var egentligen inte vikarier för någon utan vi hade allmän visstidsanställning men vi kallades för vikarier i alla fall. Vi arbetade heltid eller nästan heltid och gick på schema. De brukade förlänga våra anställningar en gång i månaden ungefär. Det fanns ett gäng fast anställda också, som hade varit där länge. Det var ingen bra sammanhållning bland de gamla. De hade spikade uppfattningar om varann och mycket gamla ostar mellan varann, så det var en hel del gräl och skitsnack. De gick till chefen och skvallrade och klagade på varandra.

Det fanns några timmisar också, och en sak som både vikarier och timmisar reagerade på, var att vi fick ingen övertidsersättning. Dom fast anställda stämplade men inte vi. Vi fick betalt för den tid som stod på schemat (eller den tid som timmisen var inringd för), men vi var ofta tvungna att stanna över för att hinna med efterjobbet. Kanske inte så länge men en kvart om dan blir ju pengar i längden som det är surt om man inte får. Chefen brukade inte vara kvar så dags så det fanns inget bevis på att vi jobbade över.

Vi pratade om det där när vi jobbade över, men då hade vi bråttom och ville hem. Så en dag var det en tjej som föreslog att vikarierna skulle samlas en viss dag på lunchen. Några bytte lunchtid med andra så att vi fick lunch samtidigt. Vi pratade om övertiden och kom överens om att vi skulle ta upp det på personalmöte. Det gjorde vi också och chefen blev stirrig och påstod att vi visst får övertidsersättning, men det hade ju ingen fått. Sen sa hon att vi går hem tidigare ibland också och får fullt betalt ändå så det jämnar ut sig. Men det var ytterst sällan som allt var klart så tidigt att man kunde gå tidigare.

Sen tog vi upp det en gång till, och sa att det borde finnas en lista där vi får skriva upp när vi jobbar över, chefen är ju inte kvar då så hur ska hon veta att vi ska ha övertidsersättning? Då lovade chefen att hon skulle sätta upp en lista, men hon gjorde inte det.

En kväll när arbetstiden var slut och det fanns jobb kvar, så var chefen kvar också. En timmis gick till chefen och sa: – Hur ska jag göra nu, det finns ingen lista att skriva på! Mina arbetskamrater säger att det ska finnas en lista!

Chefen blev skitirriterad och sa att hon ska inte prata med sina arbetskamrater utan hon ska prata med chefen! Men du brukar ju säga att vi ska fråga våra arbetskamrater när vi är osäkra! Sa timmisen. Men chefen fortsatte att skälla. Timmisen var en invandrad kvinna. Jag pratade med henne sen, och sa: – Ta inte åt dig, chefen gillar inte att vi snackar ihop oss. – Jag vet, sa hon. Hon var lugn. Listan kom upp!

Det var en del snack om att det skulle bli förändringar i butiken. Vi fick höra att det skulle komma en ny chef och att de skulle dra ner på personal. Den nya chefen kom från ett annat ställe där det fanns väldigt få fastanställda, nästan alla var timmisar! Så vi blev förstås oroliga att det skulle bli likadant hos oss.

När den nya chefen kom, så pratade han om att vi måste jobba mera rationellt. De skulle dra ned på prismärkningen bland annat. Det skulle bli färre anställda men mer arbete på kvällar och helger. I gengäld skulle alla få en liten lönehöjning. Det var ju rätt klart att vi vikarier skulle ryka först. Men vi träffades igen och kom fram till att han skulle inte kunna göra sig av med oss direkt, de flesta av de där förändringarna hade inte genomförts än.

Vi kom överens om att vi tillsammans skulle snacka med chefen. En kille gick till chefen och bad chefen komma till fikarummet «för vi har ett problem». Chefen följde med, och han blev nog lite osäker när vi satt där tillsammans. Han hade nog inte väntat sig det. Vi sa att vi ville veta lite mer om hans planer och att vi ville ha besked om fortsatt anställning efter 15. september då våra kontrakt gick ut.

Han var vänlig och trevlig men gled undan våra frågor. Däremot informerade han om en del andra saker som skulle hända. Det var nog mest för att han ville byta samtalsämne. Men de fastanställda tyckte sen att det var konstigt att vi vikarier var bättre informerade än dom!

Eftersom vi inte fick nåt besked så bad vi att få träffa chefen en gång till. Den här gången sa han att det var inte aktuellt med nya kontrakt. Han sa «men vi kommer säkert att behöva er rätt mycket ett tag till». Det betydde att han ville göra oss till timmisar. Så var det en som frågade om lönehöjningen, och då kröp det fram att bara dom fast anställda skulle få den. När han såg våra miner, sa han att det är beslutat högre upp, men att han skulle prata med högre chefer om det.

Vi sa att vi måste ju veta om vi ska börja söka andra jobb eller inte! Så vi vill ha besked både om anställning och lönehöjning. På torsdag får ni svar, sa chefen, och jag hoppas det blir positivt besked!

Så kom torsdagen. Chefen kom in och sa: – Nu hoppas jag ni blir glada, vi kommer säkert att behöva er en månad till. En sa: – Får vi anställningsbevis idag då? Men chefen sa att nej det ska väl inte behövas. Han sa inget om lönehöjningen, och när en tjej frågade om den så sa han att Nej, man har bestämt högre upp att det är för de fast anställda. Då sa tjejen: – Det där var ju samma svar som vi fick förra gången! – Jaså jag trodde ni skulle bli glada att vi behöver er ett tag till, sa chefen, men du är tydligen inte nöjd!

Då borde vi andra ha sagt nåt, men det gick så fort och vi hade inte hunnit fatta vad som hände, det var så knäppt. Sen gick chefen och det var dags för oss att börja jobba. – Ni kunde väl ha sagt nåt, nu tror han ju att det bara är jag som är missnöjd, sa tjejen. Fast chefen måste ju ha märkt att vi andra inte jublade heller.

Det kändes som om vi hade tagit oss fram till en final, men att den blev en flopp.

Vi började jobba, men det sjönk in mer och mer vad som hade hänt, och vi pratade med varann kors och tvärs på olika ställen i butiken. En kille som inte brukade säga så mycket, sa: – Jag är beredd att säga att jag inte kommer 15. september om jag inte får anställningspapper.

– Jag med! sa en annan. Hon som pratat på mötet med chefen var fortfarande lite sur och sa att jag går inte dit, nu får ni andra visa vad ni tycker. Vi kom överens om att vi inte skulle försöka få till nåt mer möte utan nu skulle vi bara meddela vad vi tyckte.

Sen gick först två stycken och knackade på chefens dörr. Han öppnade den på glänt och sa att han sitter i telefon. Då kom de tillbaka senare och sa att vi vill bara meddela att vi slutar om vi inte får kontrakt. Under tiden var det ett par tjejer som kom överens om att de skulle säga att de slutar om de inte får lönehöjning, så de gick också och knackade på. Det fortsatte så där, så det var mycket knackande på chefens dörr den dagen. Fast vi var få, så tyckte han nog att det var ett vimmel av folk som kom och sa att de inte ville fortsätta. Ärligt talat vet jag inte om alla verkligen var beredda att stanna hemma 15. september, men chefen måste ha blivit nervös. För senare på dagen så kom han, och sa att han pratat med en högre chef och att vi skulle få heltidskontrakt en månad till. Och så skulle vi få samma lönehöjning som de andra.

När månaden närmade sig sitt slut, så pratade vi igen. Den här gången så krusade vi inte, men vi pratade inför chefen om att «Ja vi slutar ju den 15. oktober». Det kom ett besked: Vi skulle få förlängning 3 månader! Men bara fem av oss, bemanningen skulle minskas med två. En del arbetsuppgifter hade tagits bort så vi insåg nog att en skulle ryka. Men två tyckte vi var för mycket. Samtidigt var tre månaders kontrakt mer än vi hade väntat oss. Vi blev lite splittrade.

Det visade sig att en av oss hade hittat annat jobb så han försvann i alla fall. Vi fem som fick jobba kvar, kom överens om att vi skulle inte jobba över, och det märktes snart att vi inte hann med. Så efter en vecka fick den sjätte komma tillbaka, först som timmis och sen fick han kontrakt.

Sen genomfördes förändringarna steg för steg och efter ytterligare några månader fick vi gå allihop. Men då hade vi i alla fall haft riktig anställning och höjd lön som vi inte fått om vi inte hållit ihop. Även fast det var en begränsad tid det handlade om, så kändes det grymt bra att vi inte gick med på vad som helst. En del säger att det inte går att göra något om man är osäkert anställd, men på ett sätt är det lättare också. Det var rätt lätt för oss att snacka ihop oss. Vi påverkade de fast anställda också, så det var fler som sa ifrån om olika saker, men jag vet inte hur det har blivit efter att vi slutade.

Per-Gunnar Skotåm har jobbet med gruve- og tunneldrift siden 1972. Han er kommunestyrerepresentant for Rødt Fauske, og driver tunnelfirmaet Fjellservice.

Den eksplosive veksten i den statsstyrte kapitalistiske produksjonen i Kina fra rundt 1980 har resultert i en enorm etterspørsel etter basemetallene stål, kopper, zink, bly og nikkel.

Kina brukte i 2010 60 % av verdens jernmalm og 30 % av verdens kopper. En gjennomsnittlig vekstrate per år i industriproduksjonen på 10 % per år har gitt eksponentielle utslag i volumet på 30 år. I 1980 utgjorde Kina 2 % av det globale bruttonasjonalproduktet. I dag utgjør Kinas andel ca. 15 %.

Etterspørselsveksten har gitt store eksportinntekter til gruveland som Canada og Australia. Også vårt naboland Sverige har hatt eventyrlige inntekter på sin jernmalmeksport hvor LKAB i Kiruna får et økonomisk resultat på nærmere 50 % av salget. 15 milliarder SEK i 2011 av en salgsverdi på ca. 31 milliarder.

I ly av USA og NATOs krigseventyr i Irak, Afghanistan og Libya flytter Kina fram sine posisjoner gjennom økonomiske og politiske framstøt i randsonene der krigene finner sted. Det er Kina som har oppnådd avtalene om utnyttelse av kopperforekomster i Afghanistan og i flere land i Afrika.

I en globalisert verden, rivaliserer stormaktene som tidligere for å sikre sine langsiktige strategiske interesser. EU har begrenset med metalliske mineraler innenfor sitt område i dag, og disse er i hovedsak konsentrert til Nord-Sverige, Nord-Finland og for den del Nord-Norge. Dette området kalles i EU sammenheng for Fenno-Skandia. Dette utgjør det største kjente geografiske og geologiske området for metalliske reserver i Europa vest for Uralfjellene og utenom forekomster som er kjent i Irland, Spania og Portugal.

Det er vedtatt som en del av EUs mineral- strategi å utvikle ressursene i Fenno- Skandia i samarbeid med landene der reservene ligger.

Etterspørselsveksten fra Kina drives både av enorme byggeprosjekter for infrastruktur, boligkomplekser som nybygging av hele byer samt bygging av forretningsstrøk og kontorkompleks. Kina har også gått forbi USA som verdens største industriprodusent og er verdens største eksportnasjon. En vesentlig del av den øvrige verdens import av forbruksvarer produseres i Kina med sitt eget behov for millioner av tonn med metall og andre mineraler. En vesentlig del av Kinas import av metalliske mineraler, eksporteres igjen i form av ferdige forbruksvarer.

Mangedoble priser

Den globale etterspørselen etter metalliske mineraler ledet av Kina har gitt et prisnivå som er fra 3–6 ganger høyere i nominelle kroner enn på innledningen til 90-tallet.

Dette har gitt en fornyet interesse for hvilke reserver som kan skjule seg i den norske berggrunnen. Det vesentligste av norske metallgruver ble nedlagt på 90-tallet. For noen skyldtes dette mangel på ressurser, men for flere var det et utslag av lavt prisnivå, som gjorde videre drift ulønnsom.

Den betraktelig høyere prisen over tid har gitt fornyet interesse for Syd-Varanger (jernmalm), Tverrfjellet i Kvalsund (kopper, zink), Sulitjelma (kopper, zink), Joma / Grong (kopper, zink), Bidjovagge / Kautokeino (gull, kopper), Røros (kopper, zink). Den største interessen er knyttet til områder hvor det tidligere er drevet gruvedrift. Filosofien er at der det tidligere har vært gruvedrift, er det store muligheter for å avdekke ytterligere reserver i tillegg til de gjenværende som er kjent fra før.

En liten teknologisk revolusjon gjør at man nå ved luftbårne elektromagnetiske målinger kan «se» opptil 800 meter ned i bakken og «avdekke» elektrisk ledende metalliske forekomster. Dette gjør det mulig å grovundersøke store områder innenfor betraktelig mindre økonomiske rammer enn tidligere.

Vår etiske utfordring

Det er vanskelig å tenke seg noe menneskeskapt produkt som ikke har en vesentlig bestanddel knyttet til gruvedrift i en eller annen form. For deg som leser kan du gjøre følgende eksperiment: Fjern innholdet av mineral og metallbearbeiding fra alle gjenstander i din umiddelbare nærhet inklusive bygningen du sitter i, og du vil i beste fall finne deg sittende i en haug med planker som heller ikke fantes hadde det ikke vært for sagbladene av stål.

Poenget med et sånt banalt eksempel fra min side er for å stille i relieff en tiltagende strømning på den revolusjonære venstresida som har fjernet seg fra sin tilknytning til produksjonen og hvor man gjerne vil ha industrisamfunnets produkter, men ikke vil vite av produksjonen.

Norge importerer i dag hundretusenvis av tonn med metaller og mineraler knyttet til de produktene vi importerer. Den vesentlige delen av produksjonen av dette skjer utenlands. I noen sammenhenger er hele produksjonskjeden basert i et eller flere andre land enn Norge. I andre tilfelle kan det godt være at råstoffet for metallet har sitt utgangspunkt her, men at bearbeidingen til ferdigvare har skjedd i et annet land, jfr. Kina.

Ønsker man industrisamfunnets produkter, må et etisk riktig standpunkt også innebære at man forsvarer å produsere med de ressursene som finnes i Norge, for å gjøre dette mulig. Sjølsagt på grunnlag av et sett med miljømessige krav som gjør dette forsvarlig. Med bakgrunn i Norges miljøvennlige energiproduksjon basert på vannkraft vil en større grad av ferdigvareproduksjon her være miljømessig å foretrekke framfor mange andre land.

I Norge og på Nordkalotten er også avgjørende beslutningsmyndighet fra de samiske institusjoner en faktor for store områder.

Gruvedrift som basis for en reindustrialisering av Norge

Kollapsen, nedleggelsen av det vesentligste av norsk metallbasert gruvedrift i løpet av 1980- og 1990- tallet skjedde parallelt med oppbyggingen av norsk oljeindustri. Årsaken til nedleggingsbølgen var knyttet til prisnivået, men var også et uttrykk for en investeringstørke i de tradisjonelle industrier. Oljeindustrien med sitt fortjenestepotensiale sugde til seg all kapital. Det betød tilnærmet null teknologisk utvikling i de norske metallgruvene før man ble innhentet av markedsmekanismene som gjorde drifta ulønnsom på forekomst etter forekomst.

I dag er det tydeligere for alle og en spiss-sak for venstresida å få gjennomslag for at det er oljeutvinning i den takt verden bedriver som er en solnedgangsindustri. Utvinningstakten er ikke bærekraftig, og verden står overfor et miljøkollaps og kapitalismen foran en djuptgående krise knyttet til oppskrudde verdier knyttet til fossile brensel som det ikke er mulig å utnytte uten å gjøre deler av kloden til dels ubeboelig. Politisk jobbes det for å begrense den globale oppvarming til 2 grader. Aksjeverdien til alle verdens fossile energiselskaper priser inn en fossil reserve, som om den utnyttes, vil gi 6 grader temperaturstigning. Dette vil gi virkninger som vi knapt kan forestille oss på denne kloden. Siden kapitalismen forutsetter vekst sier det seg sjøl at det blir et kollaps i en eller annen form. Med bakgrunn i at Statoils årlige salgsinntekter er på nivå med halve statsbudsjettet, vil vi merke det her.

Det trengs gruvedrift i Norge

I dag er det de kapitalistiske drivkreftene som fornyer interessen for malm- og mineralleiting i landet. Håpet om profitt fra innen- og utenlandske selskaper driver fram undersøkelser i kjente gruveområder og i mer jomfruelig undersøkte areal av Norge.

Et sosialistisk Norge vil også være avhengig av å utnytte den malm- og mineralbasen som finnes med hensyn til produksjon av de bruksverdier som folk har behov for. Det kan i dag stilles et stort spørsmålstegn ved den bruk- og kastmentalitet som er en vesentlig forutsetning for den kapitalistiske produksjon i vår tid.

Menneskets adskillelse fra produktet av sitt arbeid gjennom den kapitalistiske produksjonsmåten gjør at vi stadig higer etter mer av de produktene vi uansett ikke kan skaffe oss, men en drøfting av fremmedgjøringsbegrepet, tingliggjøringen og varens fetisjkarakter ligger utenfor temaet for denne artikkelen.