De senere årene har flere debattanter på venstresida nærmest avskrevet arbeiderklassens revolusjonære potensiale. Guy Standing, for eksempel, har lansert teorien om det han kaller prekariatet, en klasse mennesker hvis arbeidshverdag er preget av usikkerhet, flyktighet og lønn ned mot eksistensminimum. Dette prekariatet, mener Standing, er den nye farlige klassen for borgerskapet etter at den klassiske arbeiderklassen i stor grad er avvæpnet gjennom å ha blitt inkorporert som en slags middelklasse. Forfatterduoen Michael Hardt og Toni Negri, på sin side, mener at kapitalen har utviklet seg til et imperium, og at det eksisterer et mangfold av motkrefter mot dette, der ikke arbeiderklassen har en særegen posisjon.

Ursula Huws er uenig i dette. Under kapitalismen, er verdiskapingen konsentrert i vareproduksjonen, der arbeideren skaper en større mengde verdi, en merverdi for kapitalisten, enn det som er nødvendig for å opprettholde arbeidskraften og utbetales i lønn. Dette utelukker imidlertid ikke eksistensen av andre former for arbeid. Marx skilte mellom produktivt og uproduktivt arbeid, der det produktive arbeidet var kjennetegnet ved produksjon av merverdi, mens arbeid som ikke skapte merverdi, var uproduktivt, sett fra kapitalens ståsted. Det er fremfor alt i det produktive arbeidet at arbeid og kapital møtes, og selv om det uproduktive arbeidet også er avledet av den dominerende produksjonsmåten, er det her potensialet for en avgjørende konfrontasjon ligger.

Huws nyanserer litt på dette, og skiller heller mellom produktivt og reproduktivt arbeid, blant annet for å understreke at også ikke-produktivt arbeid har en funksjon for kapitalismen. Hun tar også med seg den feministiske kritikken av det ulønnede arbeidet i hjemmet, som vi kjenner best fra Kjersti Ericssons forfatterskap, men som også var del av en stor diskusjon i Storbritannia på 70-tallet. Hun lanserer også en fjerde form for arbeid, produktivt ikke-lønnet arbeid, såkalt forbrukerarbeid, men samtidig holder hun fast på at det er vareproduksjonen, felt C i Tabell 1 i artikkelen, som utgjør selve knuten i det kapitalistiske systemet. Det er utgangspunktet for å forstå de andre formene for arbeid – offentlig administrasjon og tjenester, husarbeid og forbrukerarbeid. Det er, tross alt, i dette punktet at verdiene skapes og dermed lønnen som gjør det mulig for den enkelte å drive ulønnet arbeid, genereres.

Som individer utfører de aller fleste flere former for arbeid, men det er likevel en tendens, mener hun, at stadig mer av arbeidet ender opp i vareproduksjonen. Det digitale arbeidet, eller det immaterielle arbeidet som blant andre Hardt og Negri har kalt det, er ikke noe unntak her, selv om omfanget av dette arbeidet nok har blitt noe overdrevet i debatten. Så lenge arbeidet utføres for å skape merverdi for en kapitaleier, uavhengig av hvor i prosessen fra innovasjon til distribusjon det konkrete arbeidet utføres, er det vareproduksjon. Selv om det kanskje er innslag av grunnrente og handelskapital inne i bildet, er det verdiproduksjonen som gjør seg gjeldende dersom man faktisk undersøker de konkrete prosessene.

Derimot ser Huws en tendens til at vareproduksjonen de senere tiårene i større grad har presset seg inn i de andre formene for arbeid, og gjort det ulønnede arbeidet produktivt. Dette skjer også uavhengig av det digitale arbeidet, som for eksempel gjennom ordninger som arbeid for trygd, at private firmaer får arbeidskraften billigere enn om de måtte betalt tarifflønn. Imidlertid bidrar det digitale arbeidet, i følge Huws, til å styrke det ulønnede arbeidets produktive karakter, delvis ved at forbrukeren gjør mer av jobben selv uten at det kompenseres for det, som i nettbanken, eller ved at giganter som Google og Facebook gjennom sine lisensavtaler tilegner seg retten til folks ubetalte kreative arbeid.

Selv om det digitale arbeidet fortsatt er en relativt liten del av den samlede verdiskapningen, er dette endringer som styrker vareproduksjonen, og dermed motsetningen mellom arbeid og kapital, heller enn å svekke den i et samfunnsmessig perspektiv. I stedet for å fremstille teknologiske og/eller samfunnsorganisatoriske endringer som noe nytt, ser hun de ulike tendensene sitt forhold til produksjonen.

Huws’ artikkel forteller at det er i den vareproduserende arbeiderklassen den direkte konfrontasjonen mellom arbeid og kapital vil kunne finne sted. Man må derfor hele tiden vurdere utviklingen av og endringer i arbeidsdelingen, samt forholdet mellom klassene, på bakgrunn av hva som faktisk skjer inne i denne knuten.

Mathias Bismo

Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi – del 1

International Socialist Review

ISR er både et papirmagasin og en nettpublikasjon, og kommer med fire fyldige utgaver i året. Det står i en tradisjon som er kjent som «internasjonal sosialisme», og har til oppgave å utvikle sosialistisk teori og praksis både i USA og internasjonalt. Det siste nummeret (91) inneholder bl.a. grundige artikler om venstresidas utfordringer i Hellas og om kjønnsbasert vold i nyliberalismens tidsalder. Et særkjenne ved ISR er fyldige intervjuer, og det er herfra samtalen med Arundhati Roy i denne utgava av Rødt! kommer. I nr. 91 er det en lang og spennende samtale med aktivisten Victor Toro i forbindelse med 40-årsmarkeringa av imperialistkuppet i Chile. ISR har også ei rikholdig samling av spennende bokmeldinger.

Third World Network (TWN)

Dette er et av de aller viktigste nettstedene for aktuelle kommentarer og utredninger fra et anti-imperialistisk Sør-perspektiv, med basis både i organisasjoner og sentrale enkeltpersoner. Selv om mange Nord/Sørspørsmål dekkes, er det særlig vekt på handel/WTO, UNCTAD/FN-systemet, klima, jordbruk, bærekraftig utvikling, helse og jordbruk. Daglig oppdateres en nyhets- og kommentartjeneste som er organisert tematisk, i tillegges til at det legges ut enkeltstående rapporter og lengre analyser. TWN følger særlig nøye internasjonale klima- og handelsforhandlinger. Det er særlig grunn til å anbefale nettmagasinet Third World Resurgence, som kommer med seks utgaver i året, og som oftest er på rundt 60 sider og har et hovedtema.

LINKS – international journal of socialist renewal

Links er et australsk initiativ, og springer ut

fra et ønske om å formidle nyheter og analyser innenfor en marxistisk tradisjon, ikke minst med tanke på å utvikle en sosialisme som bryter med en stalinistisk tradisjon. Innenfor ei slik ramme er nettstedet åpent for ulike synspunkter. Det er ikke først og fremst et teoretisk tidsskrift, men et møtested for formidling av aktivisme og politisk kamp omkring i verden. I de siste månedene har det f.eks. vært mange artikler med et forsvar for «bolivarismen» i Venezuala og kritisk gjennomgang av høyresida i Ukraina. Det gjengis også intervjuer og taler, bl.a. fra Syriza-lederen Alexis Tsripas og en appell til europeiske sosialister fra Bolivias visepresident. En søsterpublikasjon er ukemagasinet Green Left Weekly (www.greenleft.org.au).

Utviklingsfondet

Hjemmesida til Utviklingsfondet, en norsk utviklings-, miljø- og solidaritetsorganisasjon med mange samarbeidspartnere i Sør, har mye stoff å by på om sult, matsuverenitet, biologisk mangfold, handel, bærekraftig forvaltning av naturressurser utvikling og klimaendringer i Sør. Utviklingsfondet deltar i flere norske og internasjonale nettverk med brodd mot nyliberalisme og urettferdig handel. Det legges også ut større rapporter og utredninger, slik som Superbonden. Morgendagens helt. Utviklingsfondets sultrapport 2013. Kommentarer legges også ut på Utviklingsbloggen.

Tore Linné Eriksen

Ronny Kjelsberg er høgskolelektor ved Avdeling for Teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og underviser bl.a. i vitenskapelig metode. Han er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag.

Det er selvsagt ikke så enkelt. I en tid hvor alle politikere vil selge «et godt samfunn for alle grupper» og sjelden står åpent fram og jobber for en bestemt samfunnsgruppe, blir det troverdigheten i politikernes påstander og virkelighetsbeskrivelser som i økende grad bestemmer folks preferanser, heller enn tilhørighet til ulike klasser og grupper.

Det tilslører dermed skillet mellom vitenskap og politikk når politikere forsøker å selge sine egne verdensbilder, heller enn bare å skissere ulike mål. Hvordan verden faktisk ser ut, er i høyeste grad et vitenskapelig spørsmål.

Vitenskap som samfunnsendrende sannhetssøken

Vitenskap begås av mennesker, med alle sine feil og mangler, og da blir den aldri perfekt. Forskning vil kunne la seg påvirke av forutinntatthet blant de som utøver den, og av en rekke mer og mindre kjente psykologiske mekanismer hos mennesker. Den kjente fysikeren Richard Feynman sa

Det første prinsippet [i vitenskap] er at du ikke må narre deg selv – og du er den enkleste personen å narre.¹

Det som skiller vitenskap fra ikke-vitenskapelige former for sannhetssøken (synsing, anekdoter, etc.), er likevel at den har utviklet et systematisk rammeverk for å minimere nettopp disse store feilkildene. Selv om vitenskapen langt fra er perfekt, er den altså en mye sikrere kilde til kunnskap enn alle alternativer, som vil være befengt med alle vitenskapens feilkilder, men en hel rekke andre i tillegg.

Men vitenskapens tradisjonelt sterke stilling på den politiske venstresida handler også om at den har en frigjørende kraft.

En metodikk for sannhetssøken som nettopp fjerner individuelle og samfunnsmessige fordommer og biaser, vil kunne skjære igjennom det rådende ideologiske hegemoniet, og dermed åpne opp for samfunnsendring.

Den polsk-britiske sosiologen Stanislav Andreski utdyper dette poenget i boken Social Sciences as Sorcery, hvor han kritiserer tendenser til pseudovitenskap i samfunns-fagene:²

Så lenge autoritet inngir ærefrykt, forsterker forvirring og absurditet konservative tendenser i samfunnet. For det første, fordi klar og logisk tenkning fører til en akkumulering av kunnskap (her er fremgangen til naturvitenskapene det beste eksempelet), og denne veksten av kunnskap før eller senere undergraver den tradisjonelle ordenen. Forvirret tenkning, på den annen side, fører ikke til noe spesielt sted, og man kan hengi seg til det på ubestemt tid uten å skape noen påvirkning på verden.

Politiske konspirasjoner mot vitenskapen

Det skjer jevnlig at interessene til mennesker, bedrifter og organisasjoner med makt og penger blir utfordret av vitenskapelig kunnskap. Opp gjennom historien (og fortsatt i dag), ser vi derfor også at vitenskapelig kunnskap blir motarbeidet i en del konservative og liberalistiske politiske miljøer.

En amerikansk studie fra 2012 viser at tilliten til vitenskap blant konservative har falt drastisk de siste årene.³ Det er vanskelig å se dette urelatert til det massive arbeidet konservative politikere, tenketanker (og en del enkeltforskere) har gjort for å nettopp undergrave tilliten til vitenskap de siste årene, særlig på klimafeltet.

Naomi Oreskes og Eric Conway beskriver i boken Merchants of Doubt hvordan konservativ-liberalistiske miljøer som The Heartland Institute med hjelp av små grupper svært konservative forskere som Fred Singer i flere tiår har jobbet aktivt for å spre mistillit om den vitenskapelige konsensus på områder fra tobakksskader til globale klimaendringer. Årsaken er klar:

Grunnprinsippet for laissez-faire, at «frie markeder bringer tilbud og etterspørsel i likevekt og dermed sikre best mulig fordeling av ressurser,» er et aksiom som viser seg ikke å være sant. Prisene kan bli skjøvet bort fra sin «ideelle likevekt» i lange perioder av gangen, som en hvilken som helst amerikaner påvirket av den pågående boligmarkedkollapsen kan bevitne.⁴

Kunnskapen om globale klimaendringer utfordrer en grunnide blant de ivrigste liberalistene. Den viser behovet for at fellesskapet griper inn (fortrinnsvis demokratisk) i individers økonomiske aktivitet.

Men det er selvsagt ikke bare klimaendringer som skaper denne type eksternaliteter, som gjør at fellesskapets behov kommer i konflikt med individers profittønske. Alle typer miljøutslipp som vil skape individuelle, lokale eller globale helseskader vil kreve former for regulering.

Men det er ikke bare på miljø- og helseområdet at forskningen bryter med høyresidens verdensbilde. Den klassiske liberalistiske økonomiske modellen, bygger som kjent på det såkalte «homo oeconomicus». Et bilde av mennesket som et økonomiskrasjonelt vesen som har perfekt informasjon som det gjør rasjonelle, økonomisk egennyttige valg på bakgrunn av. Selv om dette er en forenklet modell, viser det seg at den heller ikke som det fungerer spesielt godt.

Selv om verden har gått videre siden 1800-tallet, er nemlig homo oeconomicus fortsatt en sentral premissleverandør for mye av den faktiske organiseringen av økonomien og arbeidslivet. Økonomisk belønning og straff er institusjonalisert som styringsverktøy i norsk offentlig sektor, og NHO har foreslått resultatlønn for lærere.

Men hva sier forskningen? Den er ganske entydig: Resultatlønn gir en dårligere kvalitet på arbeidet. Selv om mennesker jobber fordi de får lønn, drives mange i det daglige arbeidet av en indre motivasjon, hvor jobben – oppgaven som skal løses – er et mål i seg selv. Når man innfører resultatlønn, tar belønningen over som mål og dreper den indre motivasjonen.⁵

Forskning viser også at ledere med høye lønninger demotiverer andre ansatte til å yte for bedriften. Egoisme som drivkraft fungerer dårlig når mennesker skal jobbe sammen.⁶ Små sosiale ulikheter i arbeidslivet gjør dermed at bedre arbeid vil bli gjort.

Et sentralt argument i høyresidens retorikk for å akseptere sosiale ulikheter er at folk som jobber hardt, må få uttelling for dette – et rettferdighetsargument. Sosiale ulikheter er ikke populært i befolkningen, men at man skal ha betalt for hardt arbeid, er nok en retorikk som mange på tross av dette vil stille seg bak.

Leonard Mlodinow, beskriver i boka The Drunkards Walk hvordan forskning på økonomi viser at hvem som lykkes i økonomien eller ikke styres av innsats og dyktighet, men nettopp av tilfeldigheter. For eksempel er det liten sammenheng mellom den tidligere avkastningen fra ulike aksjefond og den framtidige avkastningen. Dyktigheten til de ulike aksjemeglerne eller gruppene av meglere har altså liten betydning. Tilfeldighetene rår.⁷

Vi hyller de rikes dyktighet, og legger skylden for de fattiges fattigdom på dem selv (se f.eks. på hetsen mot romfolket). Vi gjør feil. Når hvem som lykkes og hvem som mislykkes i stor grad styres av tilfeldigheter, kan man ikke rettferdiggjøre store økonomiske ulikheter i et samfunn.

Et siste område hvor forskningen bryter tvert med høyresidens tradisjonelle verdensbilde, er nettopp forskning på sosiale ulikheter. Når det gjelder å gjøre denne forskningen kjent var nok utgivelsen av Richard Wilkinson og Kate Picketts bok The Spirit Level viktig. De samler mange års forskning som dokumenterer at for land over et visst velstandsnivå er små sosiale ulikheter viktigere enn absolutt rikdom for en rekke samfunnsmessige forhold som har med folks livskvalitet å gjøre. Alt fra helserelaterte forhold som barnedødlighet, levealder og en lang rekke samfunnsforhold som kriminalitet, sosial mobilitet og barn og unges levekår.

Dette slår selvsagt beina under høyresidens tradisjonelle strategi for vekst og fordeling: trickle down, enkelt forklart av et sitat etter husken fra Erna Solberg i en TV-debatt for noen valgkamper siden (da Høyre fremdeles var litt mer ærlige som «kalkulatorpartiet», og før slagordet ble endret fra «Mer igjen for pengene», til «Mennesker, ikke milliarder»): «Det har ikke noe å si om forskjellene øker, så lenge de fattige også blir rikere». Men det er altså feil. Forskningen på feltet sier kontant: Det har noe å si. Det er svært negativt for samfunnet når forskjellene øker.

Dette er nok årsaken til at forskningen i The Spirit Level har blitt kraftig angrepet. Det kom fort både «motbøker», rapporter og krasse angrep i massemedia, særlig fra høyreorienterte miljøer i USA.

Dette gjorde at forfatterne på sitt nettsted, i tillegg til svar på kritikken, kom med følgende kommentar⁸:

Nesten all forskningen som er presentert og syntetisert i The Spirit Level er blitt fagfellevurdert, og boken har fullstendige referanser til dette. For å skille mellom velbegrunnet kritikk og ubekreftede påstander gjort for politiske formål, bør den fremtidige debatten foregå i fagfellevurderte publikasjoner.

Kritikken som kom mot boken, kom altså i stor grad ikke i vitenskapelig form, men fra lignende miljøer og på lignende måter som kritikken Oreskes og Conway avslører i sin bok: En ideologisk basert pseudovitenskapelig desinformasjonskampanje.

Pseudovitenskap på venstresida?

Som vi har sett, bryter vitenskapen med sentrale postulater for høyresida, her gjerne forstått som tilhengere av «nyklassisk» økonomisk teori. Men hva med venstresida? Finnes det krefter og pseudovitenskapelige miljøer som forsøker å få innpass på venstresida? Svaret på det må nok være ja.

Pseudovitenskapelige miljøer som forsøker å få innpass på venstresida, finner man nemlig i en del av de såkalte «alternative » miljøene. Selv om de fleste kanskje ikke tenker på healing, engler, og aurafotografering som noe som hører venstresida til (heldigvis), finnes det deler av miljøet som har fått innpass i enkelte venstresidekretser. Kanskje først og fremst i Miljøpartiet De Grønne, men dessverre ikke bare der.

En ting som forskningen også har vist oss, er nemlig at vi mennesker har mye lettere for å tro på en påstand de vil tro på – en påstand som passer med det verdensbildet vi allerede har⁹. Fortellinger om den modige lille mann som holdes nede av mektige kapitalkrefter, kan dermed finne klangbunn hos mange på venstresida.

Det kan i verste fall lede en inn i konspirasjonsteorier om mektige nettverk,¹⁰ eller til å støtte fortellinger om storkapitalister i «Big Pharma» som selger skadelige medisiner til intetanende pasienter, når det finnes gode «naturlige» behandlingsformer.

Den pseudovitenskapelige framgangsmåten er gjerne å framstille vitenskapsfolk hvis standpunkter har blitt diskreditert i fagmiljøene, som offer for en større eller mindre konspirasjon. Dette er en tankegang man skal være svært forsiktig med å begi seg inn på, noe en bokomtale i Rødt! nr 4A 2013 demonstrerer.

I en positiv og ukritisk omtale av Trond Skaftnesmos bok Folkefiender – Om sannhetens pris og vitenskapens sjel, males nemlig et bilde av Andrew Wakefield (vaksiner), Olle Johansson (stråling) og Árpád Pusztai (GMO) som nettopp slike martyrer (eller «folkefiender» for å bruke bokas eget begrep) som blir motarbeidet av «bestemte politiske og kommersielle maktstrukturer som har invadert vitenskapen og iført seg dens klær».

Problemet til Skaftnesmo er at påstandene til de tre er blitt motvist, ikke av konspirasjoner, men av helt ordinær forskning.¹¹ I Wakefields tilfelle er det også dokumentert at han fikset dataene i sin opprinnelige artikkel om sammenhengen mellom MMRvaksine og autisme, og artikkelen er senere trukket tilbake av tidsskriftet (The Lancet)¹², og Wakefield har mistet sin legeautorisasjon¹³.

Hva angår de påståtte farene fra wi-fi og mobilstråling, har heller ikke dette noen vitenskapelig støtte. En del medieoppmerksomhet har det derimot blitt av den såkalte «Bioinitiativrapporten», men den er ikke en fagfellevurdert publikasjon (noe som er et minimumskrav for vitenskapelige arbeider).

Blindtester av såkalt «el-sensitive» mennesker viser også at de ikke reagerer på elektromagnetiske felt de ikke vet er der.¹⁴ Det betyr ikke at disse pasientene ikke har reelle plager, men det betyr at årsaken til disse plagene ikke er elektromagnetiske felt. At enkeltforskere, som Olle Johansson, tviholder på denne forklaringsmodellen på tross av god vitenskapelig dokumentasjon på det motsatte, kan dessverre bidra til å hindre eller utsette at en korrekt diagnose blir stilt, og at den reelle årsaken til plagene ikke blir avdekket.

Det kan være gode grunner for at folk på venstresida er skeptiske til bruk av genmodifiserte organismer (GMO) i matproduksjon. Den viktigste er kanskje at store bedrifter har skaffet seg patent på genetisk materiale, slik at fattige småbønder i utviklingsland (og andre bønder selvsagt) kommer i et økonomisk avhengighetsforhold, og ikke kan benytte den tradisjonelle måten med å bruke eget såkorn. På sitt verste blir dette til en moderne leilendingskontrakt.

Dette betyr likevel ikke at man bør ta alle påstander om farene med GMO for god fisk. Påstanden om at det er helseskadelig å spise genmodifiserte organismer, er en slik påstand som mangler dokumentasjon. Beviset som ofte framlegges for dette, er en enkeltstudie av Árpád Pusztai fra The Lancet.

Studien er blitt kraftig kritisert. Blant annet kan vi i oversiktsartikkelen, Genetically modified plants and human health¹⁵, lese at

studien har feil i mange aspekter av sin design, gjennomføring og analyse ’[…]’ ingen konklusjoner bør trekkes fra den’: for eksempel har forfatterne brukt for få rotter per testgruppe til å utlede meningsfulle, statistisk signifikante data.

En oversikt over forskningsstatusen på GMO som matvarer på forskjellige dyreslag viser at vi ikke har noen indikasjon på helseskade. ¹⁶ Et av grunnprinsippene til forskning er at forsøk skal være replikerbare. Dvs. at andre forskere skal kunne finne fram til de samme resultatene som deg, når de gjør de samme undersøkelsene. Her har Pusztai åpenbart feilet.

Det er altså ingen vitenskapelig støtte for at verken Wakefield, Johannsson eller Pusztai er «folkefiender» i Skaftnesmos forstand. De er tilhører rett og slett en minoritet i forskningsmiljøene, som mangler vitenskapelig dekning for påstandene sine. I den grad karrierene deres har lidd nød av denne aktiviteten er det rett og slett på bakgrunn av svakt faglig arbeid, eller rett og slett svindel.

Radikalere kan ofte ha en tendens til å heie på «underdogen», og innimellom i vitenskapen skjer det jo at det plutselig viser seg at et mindretallssyn er det korrekte. Det er likevel viktig å huske at dette er de sjeldne unntakene. De fleste som står i små mindretallsposisjoner i ulike fagfelt tar rett og slett bare feil.¹⁷

Konklusjonen blir igjen at man må være forsiktig med å tro på påstander bare fordi de passer med ens egne opprinnelige oppfatninger om verden, og at man ikke bare kan støtte seg til vitenskapen når det passer, og neglisjere den ellers. Selv om jeg mener deler av den politiske høyresida har større og mer grunnleggende problemer med vitenskapelig kunnskap, må venstresida passe seg for ikke å bli nyttige idioter for alternative underdogs med tvilsomme agendaer.

1. Richard P. Feynman, Cargo Cult Science, Tale på Caltec i 1974, gjengitt i Richard P. Feynman, Surley You’re Joking Mr. Feynman!, W W Norton, 1985.
2. Stanislav Andreski,Social Sciences as Sorcery, Andre Deutsch Ltd, 1972.
3. Gordon Gauchat, Politicization of Science in the Public Sphere, American Sociological Review 77(2) 167–187, på nett på http://www.asanet.org/images/journals/docs/pdf/asr/Apr12ASRFeature.pdf (Studien peker forøvrig på at «moderate» har konsistent liten tillit til vitenskap, noe som igjen kan indikere at tendensen til å tro på oppfatninger som bryter med vitenskapelig kunnskap kan være relativt løsrevet fra politisk ståsted, selv om hvilke pseudovitenskapelige oppfatninger man evt. måtte tro på naturlig nok kan ha en sammenheng med politisk ståsted.)
4. For ordens skyld kan en slik påstand om uvitenskapelighet også rettes mot enkelte grener innen marxistisk tenking, som f.eks. den mekanistiske tidlige sovjetiske tolkningen av Marx teorier om samfunnsutviklingen som bl.a. kom til uttrykk i Bukharins «Populær lærebok i sosiologi», og særlig i stalinismen som f.eks. på ideologisk grunnlag fornektet Darwins evolusjonsteori til fordel for Lysenkos Lamarcisme.
5. For en grundig populærvitenskapelig oppsummering av mye av denne forskningen, som igjen har referanser til et utall originalartikler, se Daniel Pink, Drive
6. Ukeavisen ledelse 10.5.2013, http://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=05503020130510C26AB1D74AFB6CF70D7704570CEE48E7&serviceId=2&articleType=relatedArticle
7. Leonard Mlodinow, The Drunkards Walk, 2008, s 209-210
8. http://www.equalitytrust.org.uk/resources/authors-respond-questions-about-spirit-levels-analysis
9. For mer om de ulike psykologiske særegenhetene vi mennesker har og som kan rote oss ut på vidåtta i en del situasjoner, se f.eks. Stephen Novella, 2012, Our Deceptive Mind, The Great Courses, http://www.thegreatcourses.com/tgc/courses/course_detail.aspx?cid=9344
10. Nettverk av pengesterke mennesker finnes selvsagt, men først og fremst i styrerommene i store finansinstitusjoner, heller enn i Illumniati-ordenen. En vitenskapelig gjennomgang av maktkonsentrasjon, kan du finne i Vitali, Glattfelder og Battiston, The network of global corporate control, http://arxiv.org/PS_cache/arxiv/pdf/1107/1107.5728v2.pdf med en populærvitenskapelig framstilling i New Scientist, http://www.newscientist.com/article/mg21228354.500-revealed–the-capitalist-network-that-runs-the-world.html
11. Hva angår sammenhengen mellom vaksiner og autisme, ble det etter Wakefields artikkel fra 1998 gjennomført flere store epidemiologiske studier, bl.a. av US National Academy of Sciences, UK National Health Service, og Cochrane. Ingen fant noen sammenheng.
12. “our investigation, confirmed by evidence presented to the General Medical Council (GMC), reveals that: In most of the 12 cases, the children’s ailments as described in The Lancet were different from their hospital and GP records” http://www.thesundaytimes.co.uk/sto/public/news/article148992.ece
13. Her kan man også bemerke at Wakefields fall fra nåde knappest kan tilskrives britiske myndigheters aversjon mot det alternative, all den tid f.eks. homøopatiske medisiner med dokumentert ingen klinisk effekt fortsatt dekkes av NHS.
14. Se f.eks. Gunnhild Oftedal, El-overfølsomhet – utredning om årsaker og mulige tiltak og behandlingsopplegg, tilgjengelig fra http://www.nrpa.no/elektromagnetiske-felt/el-overfolsomhet. På s. 10 kommer konklusjonen av en gjennomgang av tilgjengelig forskning: «kontrollerte og dobbelt blindt gjennomførte forsøk [gir ikke] støtte for at helseplager som el-overfølsomme opplever, kan forklares med lavfrekvente elektromagnetiske felt».
15. J R Soc Med. 2008 June 1; 101(6): 290–298. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2408621/
16. Food and Chemical Toxicology, Volume 46, Supplement 1, March 2008, Pages S2–S70, http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0278691508000884
17. Mange er kanskje kjent med følgende sitat fra filosofen Arthur Schopenhauer: «Alle sannheter gjennomgår tre stadier; Først blir de latterliggjort. Deretter blir de voldsomt motarbeidet. Til slutt blir de akseptert som helt innlysende». Tatt ut av sin sammenheng blir dette ofte brukt nærmest  som et argument for å vise at man har rett, rett og slett fordi man utgjør et lite mindretall.

Knut Kjeldstadli er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo og professor II ved Universitetet i Bergen. Har særlig vært opptatt av arbeiderbevegelsen, arbeidsliv og teknologi. Er medredaktør for Norsk innvandringshistorie (2003).

Ingrid Baltzersen har en mastergrad i midtøstenstudier, studert arabisk og er med i redaksjonen til Tidsskriftet Rødt!.

På ein måte er det større nyansering og større realisme mellom ulike grupper. Viss du går tilbake ein tjue års tid, så var det ofte sånn at dei som var positive hadde ei paternalistisk haldning. Dei meinte ikkje at dei som kom var slemme, men at det var synd på dei. Dette var ei positiv, men samtidig nedlatande haldning. No er det større realisme, ein veit meir og kjenner meir til kvarandre. Ein kan også utveksla både positive og kritiske synspunkt på eit meir reelt grunnlag, det oppfattar eg som eit framskritt.

Både den aggressive motstanden og paternalismen er fjernt frå verkelegheita. Men på ei anna side synst eg det er tendensar til polarisering som skremmer, at miljø på begge sider ser seg indirekte tent med å bygga kvarandre opp. Det eg tenkjer på, er sterke innvandringsmotstandarar på den eine sida og folk med stor avstand til fleirtalskulturen i Noreg på den andre sida som gjensidig profitterer på å understreka skilnadane.

På plussida kan ein sjå at det har kome mange fleire stemmer av innvandrere, ikkje minst blant yngre kvinner. Det finst no eit større rollesett og fleire måtar å kunna vera på. Alt frå Hadia Tadjik til Bushra Ishaq til Sara Azmeh Rasmussen. Dei er innbyrdes forskjellige, men gir eit meir nyansert totalbilde.

Det er ein samansett problematikk. Ein kan på den eine sida analytisk tenkja om lønnsarbeidarklassa at det ikkje er tilfeldig kven som hamnar i dei lågaste sjikta i denne klassen. Det er kvinner, ungdommar og innvandrarar. Det er ein samanheng mellom klassedanninga og etnisitet.

Det andre er kva som skal vera basis for organisering, kva skal vera politisk plattform. Viss det berre skal vera etnisitet og kultur, så understrekar ein forskjellane. Det løyser ikkje problemet om einskap, det er eit behov for å stå saman, behov for fagforeiningar. Viss ein utelukkande tenkjer på religion eller kultur, så vil dette fellesskapet svekkast. Men viss ein ikkje tar inn det kulturelle, så vil ein ikkje bli nøytral, det vil vera ein modell henta frå fleirtalet. Fleirtalet sin kultur blir ein sjølvsagt norm, for ting som ikkje er så sjølvsagt. Det kjem folk frå andre land med anna fagforeiningserfaring som det kan vera grunn til å lytta til.

Utfordringa for fagrørsla og partia på venstresida er å klara å finna ein form der ein står saman om den politiske diskursen når det gjeld klasse, sosiale krav og miljøpolitikk, men kor det er rom for ulike kulturar. Det er veldig utfordrande, eg hugsar til dømes då eg starta å arbeida i dette feltet, og folk spurte om – korleis står det til med din mor, din far, din søster og din bror?, og eg tenkte: Kan du ikkje koma til poenget, kvifor går du som katten rundt grauten? Mens den andre tenkte – herregud, for ein uhøflig nordmann, som berre går rett på!

Den gamle kulturelle arrogansen som har loge i europearane, også i europeisk fagrørsle, må ein setta på prøve. Det er ein problematisk arv i arbeidarrørsla der ein ser på Europa som avantgarden, som det øverste trinnet i sivilisasjonen, og då også den europeiske fagrørsla som modellgivande for alle andre. Det har Vesten heldt på med, før til dømes som CIA-forsøk på å kontrollera fagrørsle i Latin-Amerika. Men dette synet ligg også til grunn når ein forsøker å eksportera den nordiske modellen utan å spør om kva dei sosiale og politiske føresetnadane er. Viss ein skal eksportera ein korporativ samarbeidsmodell til ein stad dei har ei svak fagrørsle, vil det vera å legga til rette for kontroll og knebling.

Det er jo klart at ei krise med massearbeidsløyse sånn som det er no, med drastisk reduserte levekår, vil kalla fram eit ønske om forklaringar og løysingar. Det vil då vera ein kamp om forklaringane, og kamp om løysingane. Det er ingen tvil om at den type fortolking som seier at dette er utlendingane si skuld, den får meir grobotn i krisetider. Det eine er at innvandring og minoritetar blir ei universalforklaring som er greitt å gripa til, det andre er at det er eit element av sanning i det.

Viss du har ein by med tretti tusen arbeidslause, og så kjem det ti tusen innvandrarar dit, så vil det jo vera førti tusen arbeidslause. Ein vil stilla svakare i kamp om rettar viss det er massearbeidsløyse. Men det vil avhenga av kven som vinn fortolkinga. Ein kan også sei at det ikkje er utlendingane si skuld, at det for to år sidan var det boom-tid, og at dei utlendingane som då kom ikkje har skapa krise. Ein kan sei at det har med fall i fortenesten i kapitalismen, med leiting etter investeringsutgongar og nedkutting av utgifter. Det er mange kriseteoriar, men ein må komma med ei anna forklaring på kvifor det kjem massearbeidsløyse, og i dette ligg det også å hindra at det er minoritetane som blir skyteskiver.

Se på haldningar i norsk fagrørsle. Bygningsarbeidarane i Oslo laga slagordet om at dei ikkje er ei fagforeining av norske bygningsarbeidarar, men for bygningsarbeidarar i Noreg. Det var ein lang prosess fram til det, men under finanskrisa i 2008–2009 var haldninga så innarbeida hos medlemmane, at dei klarte å halda på den innstillinga gjennom heile krisa. Det kunne ha kome ein situasjon der ein fekk andre fortolkingar og aggresjon mot polske arbeidarar, men det skjedde ikkje. Det å komma opp med ei fortolking av krisa som ser kapitalen som årsak, og med ein kampplan for viktige krav, og å aktivt søka samarbeid, og trekka med seg folk i politisk arbeid, det må vera svaret.

Det byrjar å koma ei viss erkjenning, men det er framleis langt å gå. Der ein har stor organiseringsgrad klarer ein å nå ut, på store stabile arbeidsplassar. Der det er små arbeidsplassar, personlege eigarar og stor gjennomtrekk, så klarer ein det ikkje. Det same gjeld for norske arbeidstakarar. Så det å få folk til å bli organiserte er ikkje umogleg. Men det heng framleis å få folk til å bli tillitsvalde, til å komma ut av varaplassane og fylla rollene på linje med fleirtalsnorske. Det ser ein på LO-kongessen og på forbundslandsmøta. Dei fleste utlendingane frå LO sentralt vaskar kontora til LO. Sist LO-kongress blei det vedteke at LO skulle laga eit senter for innvandrarar og migrantar, også papirlause migrantar. Dette har dei ikkje realisert enno, men det peikar på eit større engasjement ovanfor denne gruppa. Men det er lang veg å gå.

Ein del trekk gjer det vanskeligare no. I dei store stabile firmaa og dei store vikarbyråa i byggebransjen er også utlendingane organiserte. Men i mindre firma, der ein tar med seg arbeidarar til Noreg i berre eit par månadar, så er det nesten umogleg å organisera dei når dei er her så kort. Viss det blir meir og meir av det, og mindre og mindre av arbeidsplassane som skapa «standardarbeidaren », altså ein mann på heiltid, nesten heile livet, med tariffavtale, med relativt god inntekt og høg grad av jobbtryggleik, så vil det bli ei større utfordring å organisera folk. Det vil kanskje krevja andre formar for organisering enn det me tradisjonelt har vore vant til.

Ein ide som kan vera kontroversiell, er at ein får medlemsskap i fagrørsla, med andre ord LO. Dette medlemsskapet kan du ta med deg når du sluttar i restaurantjobben der du var medlem i Fellesforbundet i Hotell og restaurant-foreininga, og ta med deg når du får jobb som hjelpemann på bil eller kortidsjobb på ein arbeidsplass. Du er organisert, og får hjelp og rettar. Med veksten i disse sjikta må ein også starta å tenkja på om fagrørsla til dømes skal organisera arbeidslause. Det hadde ein i eksempel på i Noreg i mellomkrigstida med foreiningar for arbeidslause. I andre land har ein gjort det valet også no. Delvis ut frå ei erkjenning om at det som skjer meg i dag, kan skje deg i morgon. Men det gjeld også det at viss ein ikkje får med arbeidslause så vil presset på dei som står svakast i arbeidslivet frå før, bli endå sterkare.

Blandinga av innvandring og endringa i organiseringa av kapitalismen, oppbrotet frå standardarbeidaren og masseproduksjon, stabilitet og statleg regulering må provosera fram ein diskusjon om ein skal supplera eller legga om på nokre punkt korleis fagrørsla blir driven.

Michael A. Lebowitz er professor emeritus i økonomi ved Simon Fraser Universitetet i Vancouver, Canada. Han har skrevet Beyond Capital (Palgrave Macmillan), Build It Now (Sosialisme skapes ikke i himmelen, norsk utgave Rødt!) og The Socialist Alternative, de to siste utgitt av Monthly Review Press.

Denne teksten er forordet til den kommende iranske utgivelsen av boka Beyond Capital, og er hentet fra Monthly Review, nr. 1, 2012. Oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Hva gjør arbeiderklassen til et revolusjonært subjekt? Det handler ikke om hegeliansk mystisisme – at den er en universell klasse eller den vulgære kopien av den absolutte ånd. Arbeiderklassen er heller ikke et revolusjonært subjekt på grunn av sin fysiske plassering, det vil si at den er plassert i en posisjon som gjør det mulig å stoppe hjula i industrien. Fra det sublime til det grovkornede – dette er utvilsomt forklaringer som ikke overbeviser særlig mange. Det finnes selvfølgelig de som hadde bedre forklaringer på hvorfor arbeiderklassen var revolusjonær, men som nå sier at arbeiderklassens tid har kommet og gått. Enkelte legger for eksempel vekt på at kapitalen en gang i tiden medførte konsentrasjon av arbeiderne, noe som førte til at de kunne samle seg og organisere seg for kamp. I dag, derimot, har kapitalen desentralisert arbeiderne og får dem til å slåss seg i mellom slik at det hindrer felles kamp. En gang hadde arbeiderklassen bare sine lenker å miste, men nå er den absorbert av kapitalismen, er en fange av forbruket, og forbruksvarene eier og oppsluker den.

De som hevder at arbeiderklassen ikke er et revolusjonært subjekt fordi kapitalismen har forandret den, avslører at de ikke forstår marxismens abc. Arbeiderklassen gjør seg selv til et revolusjonært subjekt gjennom sine kamper – den forandrer seg selv. Det var det Marx alltid hevdet. Hans tanker om «revolusjonær praksis» innebærer forandring, både av de ytre betingelsene og av seg selv. Arbeiderklassen forandrer seg selv gjennom kamp. Den gjør seg selv i stand til å skape den nye verden. Men hvorfor slåss arbeidere? Det som ligger under alle kamper arbeidere fører, er det Marx kalte «arbeideres eget behov for utvikling». Vi vet at Marx forstod at lønnskamp i seg selv ikke er tilstrekkelig. Men han anerkjente at det å la være å engasjere seg i det, ville gjøre arbeidere «apatiske, tankeløse og mer eller mindre velfødde instrumenter for produksjon ». Marx argumenterte med at fravær av kamp ville gjøre arbeiderne til en «nedbrutt, viljesvak, utslitt og motstandsløs masse». Kamp er en prosess i produksjonen. Det fører til en annerledes arbeider, en arbeider som former seg selv til å utvikle sin kapasitet, til å bli mer selvsikker, til å bli mer og mer i stand til å organisere og forene kreftene. Men hvorfor skulle vi tro at dette begrenser seg til lønnskamp? Hver eneste kamp der folk fremmer sine krav, hver eneste kamp som handler om sosial rettferdighet, hver eneste kamp som handler om å finne sitt potensial og fremme sitt behov for selvutvikling, bygger opp kapasiteten til de som deltar.

Disse kampene leder oss fram til å stå opp mot kapitalen. Hvorfor? Fordi kapitalen er det hinderet som står mellom oss og vår egen utvikling. Det er slik fordi kapitalen har slukt fruktene av all sivilisasjon, den eier alle produktene både av det sosiale hodet og den sosiale hånd, og den vender produktene våre og produktene til arbeiderne mot oss – utelukkende av én eneste grunn, og det er egen gevinst, egen profitt. Hvis vi skal tilfredsstille behovene våre, hvis vi skal bli i stand til å utvikle potensialet vårt, må vi kjempe mot kapitalen, og i selve den kampen må vi det arbeidende folket – gjøre oss til revolusjonære subjekter. Men hvem er vi? Hva er denne arbeiderklassen som er det revolusjonære subjektet? Du vil ikke finne svaret i Kapitalen hos Marx. Den handler ikke om arbeiderklassen – i den grad den gjør det, dreier det seg om arbeiderklassen som objekt. Det Kapitalen forklarer, er kapitalens karakter, dens mål og dynamikk. Men den forteller oss bare om arbeiderklassen i sammenheng med kapitalens behandling av arbeiderklassen. Og siden den ikke behandler arbeiderklassen som subjekt, går den heller ikke nærmere inn på måtene kapitalen kjemper mot dette subjektet. Derfor må vi leite andre steder hos Marx for å finne hva han sier om hvordan kapitalistklassen opprettholder sin makt ved splitt og hersk metoder (særlig irske og engelske arbeidere). Selv om Marx tydelig beskrev at «kapitalens nåtidige makt bygger på» at det skapes nye behov for arbeiderne, finnes det ikke noe sted hvor han gikk grundigere inn på dette spørsmålet.

Følgelig kan vi ikke finne svar på det avgjørende spørsmålet om karakteren til tidens arbeiderklasse ved å leite i bøker. Det må vi finne selv. Hva er ikke-kapital i dag? Hvem er avskåret fra produksjonsmidlene og må forholde seg til kapitalen som ydmyk søker for å opprettholde livet? Vi kan med sikkerhet si at det ikke bare er de som selger sin arbeidskraft til kapitalen, men også de som ikke en gang er i stand til å selge arbeidskraften sin – ikke bare de som blir utnyttet, men også de ekskluderte. Og det inkluderer de som finnes i den enorme arméen av reservearbeidskraft, og som må følge kapitalens sirkulasjon og er tvunget til å bære all risiko selv. Med andre ord de som kjemper for å overleve i den uformelle sektoren. Det stemmer nok ikke helt overrens med det stereotype bildet av arbeiderklassen som den mannlige industriarbeideren, men den stereotypien har uansett vært feil bestandig.

Vi må helt klart begynne med å anerkjenne den mangesidige og sammensatte karakteren til arbeiderklassen. Som Marx godt visste, gjør motsetningene innen arbeiderklassen det mulig for kapitalen å fortsette og herske. Men Marx visste også at vi bygger enhet gjennom den prosessen som ligger i kampene. Vi kan bygge den enheten ved å anerkjenne behovet for vår egen utvikling og se det som vårt felles mål, og ved å anerkjenne at «den frie utviklingen for den enkelte er betingelsen for den frie utviklingen for alle». Kapitalen har vært vinneren i den ideologiske kampen ved å overbevise oss om at det ikke finnes noe alternativ, og de som forkaster tanken om at arbeiderklassen er et revolusjonært subjekt, forsterker det budskapet. Vi kan imidlertid gå inn i kampen om idéene ved å legge vekt på retten vår til egenutvikling. Som Marx og Engels visste, så gjelder det for arbeiderne at denne «appellen om hva som er deres rett bare er en måte som kan forme dem som de, som en revolusjonær, forent masse». Vi har en verden å vinne – den verden vi bygger hver eneste dag.

Arild Borgen er lærer og medlem av Rødt Bergen.

Danmark, 2013:

Arbeidsgiversiden krever at lærene kapitulerer i lønnsforhandlingene. Bort med sentrale avtaler og fagforeningenes innflytelse, mer undervisning og mer kontroll. Lærerne godtar det selvsagt ikke. Men arbeidsgiversiden har ett ess i ermet. De har gjort en avtale på bakrommet med den sosialdemokratiske regjeringen. Da lærerne ikke ga etter for lockouten deres, fremmet regjeringen en lov som ga arbeidskjøpersiden alt de ønsket. Regjeringen fikk også støtte fra de borgerlige partiene. De eneste som stemte mot, var Enhedslisten (tilsvarende Rødt) og Liberal Alliance (tilsvarende Venstre). Lærernes forhandlingsrett og «den nordiske modell» for å løse arbeidskonflikter ble satt til side. Kommunene fulgte opp med å kreve mer undervisning, selv om danske lærere har undervist stadig flere timer de senere år. Arbeidskjøpersidens vilje til konflikt må også sees i sammenheng med den planlagte skolereformen, som innebærer flere timer. Med knusingen av lærernes fagforeninger og de sentrale avtalene, kan en få gjennomført reformen langt rimeligere.

Norge, vinteren 2014:

Kommunenes Sentralforbund (KS), arbeidskjøpersidens representant i forhold til lærerne, er på offensiven. De har lenge ønsket å få vekk de sentrale avtalene som regulerer arbeidstid og setter begrensninger på styringsretten i skolen. Kommunene merker at økonomien blir stadig trangere, og ser etter nye muligheter for å kutte. Etter at kravene til klassestørrelse ble opphevet, er de nåværende avtalene den største begrensingen i deres muligheter til å kutte i skolebudsjettene. Dette har de ønsket i mange år, og med seier for deres søsterorganisasjon i Danmark øyner de nye muligheter. De anser nok også at den nye regjeringen med Høyre og Fremskrittspartiet gir dem politisk ryggdekning.

Tre ønsker

KS har tre ønsker som henger nøye sammen. ¹ Fagforeningsknusing er metoden. Ønskene er uttalte, og tatt fra KS sin egen hjemmeside.

1. Det første er mer kontroll. Lærerne skal bindes til skolen, slik at de kan tillegges  nye oppgaver. Det betyr også mindre tid til å forberede og rette. Som KS selv skriver:

KS mener at dersom lærernes arbeidstid i større grad utføres på arbeidsplassen, vil de kunne være tilgjengelige for kollegaer, for foresatte, for PP-tjenesten og andre samarbeidsinstanser og for skoleledelsen. Men særlig vil de bruke mer tid på elevene, blant annet til leksehjelp og oppfølging av elever for å forhindre frafall, spesielt på ungdomstrinnet og videregående opplæring.

Det er flere logiske pussigheter ved dette forslaget. La oss ta dette med elevene først. De er ikke ofte ikke på skolen etter klokka 1400, så hvorfor binde lærerens arbeidstid til 1600? Og hvis lærerne skal ha økt kontakt med elevenes foreldre, bør vel det skje etter 1600, så lenge de fleste foreldrene jobber til da?

2. KS sitt andre krav er å strekke lærernes år til opptil 45 uker, slik at lærerne vil jobbe 37,5 timer per uke i stedet for nåværende 43,5 timer per uke. Men da må lærerne også gå hjem presis 1600 og ikke jobbe på kvelden eller i helgene, noe som vil utløse overtidsbetaling. Det henger ikke på grep, hvis en samtidig ønsker at lærerne skal ha mer kontakt med foreldrene. Det oppdaget også danske skoleledere, etter deres totale seier. Da danske lærere fikk påtvunget den nåværende loven, ble også arbeidstiden bundet til normalarbeidsdagen 8 til 16. Mange av de danske lærerne vil derfor selvsagt nekte å arbeide etter klokka 16, noe som går ut over foreldremøter, framføring av forestillinger, kontakt med foreldre osv. Så argumentasjonen henger ikke sammen.

Men å strekke skoleåret for lærerne løser et annet problem for KS, nemlig etterutdanning. Både nåværende og tidligere regjeringer tror at mer etterutdanning vil løse mange av skolens problemer, og presser kommunene til å tilby etterutdanning. Men KS ønsker ikke å lønne vikarer, mens lærerne studerer. Med et lengre skoleår vil det bli noen uker i begynnelsen og slutten av skoleåret som kan avsettes til etterutdanning, da elevene ikke er tilstede. I virkeligheten vil det ikke tilbys noen tunge studier (disse tar tid), kun korte kurs og innleide foredragsholdere.

3. KS tredje krav er fjerning av «leseplikten ». Begrepet er kanskje ukjent for de fleste utenfor skolesektoren. Men leseplikten regulerer hvor mye en lærer skal undervise. Det gir også rett til egen tid til å forberede undervisning og rette prøver og innleverte oppgaver. KS begrunner dette hensyn til lærernes velferd og rettferdigheten mellom lærerne. For er det ikke urettferdig at en lærer med en klasse på 10 skal få like mye tid, som en som har en vanskelig klasse med 30 elever? Det har KS åpenbart helt rett i. Men med tanke på at lærerne som i dag har vanskelege, store klasser, stort sett aldri får hjelp av skolens ledelse, er dette i beste fall et vikarierende argument fra KS sin side. Etter kommentarene på Facebookgruppa «Arbeidstidsforhandlingene», der striden med KS diskuteres heftig av mange lærere, er jeg absolutt ikke alene om å ha null tiltro til KS sin plutselige omsorg for lærerne.

De tre KS-kravene om bunden tid, utvidelsen av arbeidsåret og fjerning av leseplikten vil gjøre det mulig for kommunene å gi lærerne flere arbeidsoppgaver, mer makt til ledelsen, gratis etterutdanning og ikke minst (ved fjerningen av leseplikten) mer undervisning per lærer. Det blir til sammen store innsparingsmuligheter. Der ligger også motivasjonen til de sulteforede kommunene, representert ved KS. Lærernes fagorganisasjoner har stilt spørsmålstegn ved om KS har støtte blant kommuner og fylkeskommuner for sin krig mot lærerne. KS dekker seg med en undersøkelse utført av Rambøll, og støtte fra rådmenn og ordførere. Men saken har i svært få tilfeller vært politisk behandlet. Lærerne mobiliserer nå, og utfordrer både de enkelte politiske partiene og kommune- og fylkesstyrer. Ett eksempel er Vågan, der flertallet i kommunestyret vedtok en kritisk uttalelse mot KS planer. De eneste som stemte til støtte for KS, var Høyre og Fremskrittspartiet2.

Når de sentrale avtalene er borte, er også fagforeningens innflytelse borte. Enten det er Utdanningsforbundet, Lektorlaget eller Skolenes Landsforbund. Og med svekkede fagforeninger ligger veien åpen for å skvise enda noen dråper ut av sitronen, og spare enda litt mer for kommuner og fylkeskommuner.

Hvis KS får det som de vil, vil nok også andre på arbeidskjøpersida merke seg muligheten. Det har LO merket seg. Mette Nord, leder i Fagforbundet (LO) rykket ut med klar støtte til lærerne og kommenterte:

… striden er et tegn på en generell samfunnstrend der arbeidsgiverne og politiske myndigheter ønsker å få mer styringsrett over når de ansatte skal jobbe, uten å måtte forholde seg til fagbevegelsen.³

Det er på tide at arbeidere, enten i privat eller offentlig sektor, står sammen mot arbeidskjøpersida. Det kan fort komme flere angrep.

Noter:

1.  http://ks.no/tema/Arbeidsgiver/Lov-og-avtaleverk/Skoleog-barnehage/Ikke-enighet-i-forhandlingene-om-larernesarbeidstid/, hentet 15.3.2014.
2. Rødts grunngiving for forslaget mot KS i Vågan kommunestyre: http://www.lofotposten.no/lokale_nyheter/ article7216568.ece, hentet 15.3.2014.
3. http://www.nrk.no/norge/lo-stotter-laererne-1.11556928, hentet 15.3.2014.

Ebba Wergeland er lege og spesialist i arbeidsmedisin.Hun har blant annet skrevet Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Verneombudet (sammen med Paul norberg) og sekstimersdagen – den neste store velferdsreformen? (sammen med Magnhild Folkvord).

Norske trygdeforskere har bekymret seg over mangelen på oppmerksomhet om trygdereformer. Trygdeforskerne Ann- Helén Bay og Aksel Hatland skriver.

Med tanke på hvor viktig trygdene er for folks levekår og livsutfoldelse, er det forbausende lite interesse for dem i media.¹

Videre:

Fraværet av oppmerksomhet om trygden i det offentlige rom nører opp under en oppfatning om at trygd er vanskelig, og følgelig et felt som må overlates til en håndfull eksperter å forvalte og diskutere. Dermed står feltet i fare for å unndras demokratisk kontroll. Politikken abdiserer.

Og de fortsetter:

For selv om det er tekniske aspekter ved tryg- dene, som det kan være vanskelig å trenge igjennom, hviler ordningene på rettferdighets- prinsipper som de fleste av oss har et forhold til, og som vi navigerer etter både i hverdags- livet og når vi tar stilling til politiske spørsmål.

La oss ta trygdeforskerne på ordet, og spørre hvilke rettferdighetsprinsipper pensjonsreformen hviler på.

Privat eller offentlig ansvar?

Hva vi mener om trygd og pensjon, avhen- ger av hva vi mener om slikt som skaper behov for trygd: sykdom, arbeidsløshet, fattigdom. De som mener at livets ulykker i hovedsak skyldes ansvarsløshet, umoral og usunn livsstil, tenker gjerne også at dette må være hver enkelts private ansvar. Som man reder, så ligger man, og man er sin egen lykkes smed. Som den unge Anne Siri Koksrud fra Venstre og Civita sa til Aftenposten (8.8.2011):

Hvis vi ønsker et samfunn hvor færrest mulig er klienter av staten, må vi bygge opp en for- ståelse av at ens livssituasjon er et resultat av egne valg.

De fleste av oss erfarer før eller senere at det ikke er mulig å velge seg helt bort fra dårlige tider og behov for trygd. Vi ser at det er nødvendig og rettferdig å la felles- skapet dele ansvaret med den enkelte, ved gjensidige ordninger basert på solidaritet. Dette har vært en nokså tverrpolitisk sann- het i norsk sosialpolitikk i mange år. I 1977 sto for eksempel Høyre og Arbeiderpartiet sammen om å forsvare den nye sykelønns- ordningen uten karensdager. Høyres tidligere leder Jo Benkow forklarte at det ikke burde være noen egenrisiko for den sykmeldte:

… i det vi hele tiden må forutsette at sykdoms- fravær skyldes sykdom, og når sykdom inn- treffer, skal man ikke ha noen økonomiske belastninger.

Sykdom var ikke noe man valgte, derfor burde sykelønna dekke hele inntektstapet.  

Pensjonsreformen bygger derimot på at avgangsalderen fra arbeidslivet er et privat valg og ansvar. Lavere årlig alderspensjon hvis du går av tidlig, skal få deg til å «velge» et langt yrkesliv. Dessuten skal hvert nytt årskull få kutt i pensjonen hvis de ikke «velger» å forlenge yrkeslivet sitt i takt med den levealdersøkningen som forventes i befolkningen. Klasseforskjeller i levealder og arbeids- forhold skaper tapere og vinnere med en slik ordning. Det er ditt valg og derfor ditt ansvar, sier hjernene bak pensjonsreformen.

Skatt eller innskudd, solidaritet eller forsikring?

I 1844 foreslo en kommisjon med amtmann Aall som formann «tvungen livrente-forsikring for de mindre bemidlede» for å hindre «den sterke stigning i fattigutgiftene og den skadelige innflytelse som den offentlige fattigunderstøttelse fører med sig i flere henseender». De fattige skulle tvinges til å spare for å forsørge seg i sin alderdom. Amtmannens kommisjon fikk ingen tilslutning. Men tenkningen var typisk for hans klasse. Et arbeids- reglement fra 1872 sier det samme:

Det anbefales at hver Ansat foretager Opsparing for at sikre sig mot Sygdomsfravær og for at forebygge Alderdommen, saaledes at de ikke bliver en Byrde for Samfundet.

De «mindre bemidledes» sykdom og alderdom er deres eget ansvar. De må ikke belaste samfunnet, det vil si amtmann Aall og hans klassefeller.

På Arbeiderforeningenes landsmøte i Kristiania 1851 ble det foreslått «opprettelse av arbeiderpensjonsinnretninger» med pensjon for alle lønnsarbeidere og tjeneste-folk fra 55 års alderen. Utgiftene skulle bæres av arbeidsgiverne. Forslaget ble oversendt Stortinget og forkastet der. På arbeider-møtet i Kristiansand i 1885 foreslo Chr. Holtermann Knudsen følgende resolusjon:

Det er Statens (hele samfundets) plikt å sørge for å dra human omsorg for alle gamle og arbeidsudyktige samfundsmedlemmer. Der må opprettes en alderdomsforsørgelsesinnretning for alle ubemidlede av og ved Staten.

Menneskenes tilværelse i samfunnet bestemmer tenkningen deres. For amtmann Aall og hans klassefeller var de fattige gamle er «en byrde for samfunnet» som måtte tvinges til å spare og klare seg selv. Arbeiderforeningene mente det var arbeidsgivernes ansvar å forsørge dem etter at de var oppbrukt som arbeidskraft. Ettersom arbeiderbevegelsen begynte å se seg selv som samfunnsaktør på linje med amtmann Aalls klasse, kom kravet om offentlig ansvar for «alderdomsforsørgelsen».

Sociallovkomiteen av 1935 beskriver hvordan de to klasseperspektivene ga to systemer for organisering av «alderdomsforsørgelsen ».² På den ene siden «skattesystemet» der «hvert års utgifter til alderspensjoner dekkes gjennem de for hver termin pålagte almindelige skatter,» og at «pensjonsretten og pensjonenes størrelse er helt uavhengig av om den pensjonsberettigede har ydet noen form av innbetalinger til trygden». På den andre siden «innskuddssystemet» der

enhver person i den arbeidsdyktige alder (fra han blir voksen til omkring pensjonsalderen) hvert år skal innbetale til trygden et bestemt beløp, som skal legges op til fond, og at pensjonen på grunnlag av forsikringsmatematiske beregninger fastsettes til det beløp som svarer til den enkeltes innbetalte innskudd med renter, og med tillegg av den «arv» som vil falle på ham på grunn av dødsfall før pensjonsalderen innen hans årsklasse. Prinsippet er altså at hver person ved tvungen sparing på denne måten skal sikre sin alderspensjon.

Vår første Lov om alderstrygd fra 1936 ble et kompromiss, en kombinasjon av skatt og innskudd. Men solidaritetsaspektet ved skattefinansieringen var viktig, skriver sosialhistorikeren Anne-Lise Seip. De skilte mellom ordninger «der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt som de alle har bidratt eller bidrar til.»² «Det var altså samfunnets bæreevne, ikke egen innsats som skulle avspeiles i pensjonen,» skriver Seip.³

Folketrygdlovens pensjonsordning fra 1967 kombinerte også begge systemer. Grunnpensjon, særtillegg og forsørgertillegg fulgte prinsipper om sosial utjevning og solidaritet, mens ordningen med tilleggspensjoner fulgte forsikringsprinsipper med sterk sammenheng mellom innbetalt beløp og pensjonens størrelse. Ifølge jussprofessor og trygderettsekspert Asbjørn Kjønstad gikk utviklingen etter 1967 faktisk lenger bort fra forsikringsmodellen, slik at alderspensjonsordningen i Folketrygden etter hvert fikk en sterkere sosial profil. Den enkeltes inntektsnivå i yrkesaktiv alder fikk redusert betydning for pensjonsnivået.⁴

Pensjonsreformen var en politisk helomvending. Valget mellom skatt eller forsikring ble knapt nevnt. Forsikringsmodellen ble ganske enkelt proklamert som den mest rettferdige, med «tettere og klarere sammenheng mellom livslønn og pensjon», stikk i strid med oppfatningen i 1936 og 1967. Nå skulle alle års inntekt telle («alleårsregelen»), ikke bare de tjue beste som før («besteårsregelen »). Dermed vil forskjellene øke mellom dem som har et langt yrkesliv med fulltids jobb og dem som har hatt deltidsjobber eller avbrudd på grunn av arbeidsløshet eller helseproblemer. Rettferdig?

Bare noen ganske få pekte på at vi kunne beholdt den gamle alderspensjonen ved å bruke «skattesystemet» og en moderat skatteøkning i takt med den generelle inntektsøkningen:

Kommisjonens prognoser (for offentlig sparebehov) er imidlertid omstridt. Flere har påpekt at den underkommuniserer at inntektene kommer til å stige framover, og at veksten i inntekter også gjør det mulig å øke skatten til et nivå som er nødvendig for å beholde dagens pensjonssystem.⁵

Pensjonsreformen sier at pensjonene skal underreguleres i forhold til lønnsveksten. Det er en innstramning i forhold til full lønnsregulering som har vært målsettingen de senere årene (1, s.216). Også tidligere er pensjonene midlertidig blitt underregulert for å spare penger. Nå blir underregulering en permanent ordning som over tid vil gi økende forskjeller i levestandard mellom alderspensjonister og yrkesaktive.

Dermed forlates prinsippet fra folketrygdloven av 1966 om at pensjonistene fullt ut skulle bli delaktige i den alminnelige velferdsøkningen i samfunnet,

skriver Kjønstad (4, s.96). Rettferdig?

Atferdsstyring eller fullverdige levekår

Gjennom trygdenes historie konkurrerer en klasses behov for forsørgelse med en annen klasses behov for kontroll av «arbeidskraften». Etter hvert som arbeiderklassen fikk politisk makt kom forsørgelsesaspektet sterkere inn i trygdepolitikken. Den som utformer trygd for sine egne, vil være opptatt av at nivået svarer til behovet og at stønaden gis uten å stigmatiserer mottakeren. Slike hensyn sto tverrpolitisk ganske sterkt i norsk sosialpolitikk etter krigen. På 1990-tallet kom det et klimaskifte som trygdeforsker Aksel Hatland beskrev slik:

I den politiske debatten står spørsmål om udekkede behov, om fordeling og utjevning, mindre sentralt. Til gjengjeld er man blitt mer opptatt av hvordan ordningene virker inn på folks atferd.⁶

Norsk sosialpolitikk påvirkes av det som skjer ellers i Europa. I sentrale sosialpolitiske dokumenter fra EU er trygd og pensjon helt siden 1980-tallet blitt omtalt som «produksjonsfaktorer» som kan stimulere økonomien hvis de blir mer arbeidsgivervennlige. ⁷ Det blir sagt at regjeringene må utnytte incentiv-strukturen i ordningene bedre, altså muligheten til å styre med «pisk og gulrot». Samfunnsforsker Nanna Kildal har gjengitt og kommentert budskapet slik (min oversettelse):

Folks velferd er åpenbart ikke så viktig for EU eller OECD, den er bare viktig når den tjener EUs og OECDs overordnede mål om økonomisk vekst.⁷

Klasseforskjeller i avgangsalder og livslengde

I Norge faller yrkesdeltakelsen bratt fra 60 års alder (Figur 1). Deltidsjobb blir vanligere enn blant de yngre (15 % av mennene og 52 % av kvinnene 55–66 år). Flertallet er ute av arbeidslivet før 67 års alder. Er det valgfriheten som rår? Figur 2 viser at det er store forskjeller, avhengig av hva slags arbeid folk har. I aldersgruppen 55–66 år er halvparten av de ufaglærte som noen gang har vært i arbeid, ute av arbeidslivet. De fleste har uføretrygd. I akademiske yrker er bare 10–15 % ute av arbeid.

I 1936 var de klar over at ulike yrker trenger ulik pensjonsalder. Noen få grupper, som skogsarbeidere og fiskere, fikk særaldersgrenser. Men i stedet for flere særaldersgrenser kom uførepensjonen som kunne frita folk for arbeidsplikten før alderspensjonen. Fra 1973 ga også «alderssvekkelse» rett til uføretrygd etter 64 år. Uførepensjonen ble kompensasjon for inntektsbortfall, uavhengig av årsaken til at man var havnet utenfor arbeidsmarkedet. «Det var søkerens livsforhold, ikke årsakene til dem, som nå skulle telle,» skriver Seip (3, s.197).

Klimaskiftet på 90-tallet førte til innstramninger i uføretrygden, uten at problemet med behov for særaldersgrenser var løst. AFP-avtalen som LO forhandlet fram, ble en løsning for dem som hadde tariffavtale. De kunne gå av før 67 år uten å måtte passere det stadig trangere nåløyet til uførepensjon.

Hva vil skje med helsa for dem som ikke lenger har råd til førtidspensjon eller har tjent nok til å gå av? Så langt har ingen evaluert helseeffektene av pensjonsreformen. Men pensjonering og helse er studert andre steder, blant annet i en undersøkelse av nesten 15000 arbeidere ved det nasjonale franske gass- og elektrisitetsverket.⁸ De fleste hadde lovfestet pensjonsalder ved 55 år, og 98 % ble alderspensjonister før 60 år. Det var langt flere som oppga dårlig helse før pensjon enn etterpå. Gevinsten av pensjonering var størst for dem med de dårligste arbeidsforholdene. Disse hadde også den raskeste forverringen av helsa i årene før pensjon. Etter pensjon var langt færre plaget av fysisk og mental trøtthet og depresjon. Her var gevinsten størst for dem med kroniske sykdommer.⁹ Forskerne konkluderer med at arbeidsforholdene for eldre arbeidstakere må legges om hvis man vil at de skal stå lenger i arbeid. Det har pensjonsreformen overhodet ikke tatt hensyn til.

Hvordan var det mulig?

Den store bøygen for dem som ville ha pensjonsreformen igjennom, var å få fagbevegelsen til å avvikle AFP-ordningen bare noen få år etter at den kom på plass. De lyktes med å overtale fagforeningene i privat sektor, men i offentlig sektor fikk de nei. Derfor har noen forskere kalt reformen «et ufullendt mirakel». Nå er presset enormt for å få offentlig sektor til allikevel å oppgi sin gode AFP-ordning med tidligpensjon.

Hvordan var det mulig å få tilslutning til en reform som går på tvers av våre vanlige oppfatninger om rettferdighet? Forskere som evaluerer reformen har allerede pekt på noen forklaringer. Reformprosessen var så oppstykket at det var vanskelig å få oversikt over konsekvensene. Det var dessuten flittig bruk av det en forsker kaller «kreativ uklarhet». Det ble for eksempel i Stortingsforliket i 2005 gitt inntrykk av at AFP-ordningen – som innbar førtidspensjon uten kutt i alderspensjonen – skulle videreføres. Det ble reklamert med valgfri pensjonsalder fra 62 år for alle, uten å nevne at det ville gi mye lavere årlig alderspensjon. Folk ble kort og godt ført bak lyset.

Trygdeforskerne advarte, som vi startet med å si, mot at trygdene «unndras demokratisk kontroll».¹ Pensjonsreformen ga dem rett. Heller ikke på Stortinget var det mange som forsto detaljene. Mange stolte på ekspertene, og ekspertene var ikke eksperter på rettferdighet. Men sosialpolitikkens historie er en historie om omkamper. Det er ingen grunn til å vente på den planlagte evalueringen i 2017.

Noter:

1. Ann-Helen Bay m.fl. De norske trygdene. 2.utgave. Gyldendal 2010. s.15-16.
2. Innstilling III. Lov om alderstrygd. Ot.prp 59, Sosialdepartementet 1936, s.3-5 og 19.
3. Anne-Lise Seip. Veien til velferdsstaten. Gyldendal 1994, s.163.
4. Asbjørn Kjønstad. Folketrygdens alderspensjoner. Jussens venner 2012 nr. 2, s. 88.
5. Ann-Helen Bay m.fl. De norske trygdene. Gyldendal 2005. s.56. Avsnittet mangler i 2.utgave, s.72.
6. Aksel Hatland m.fl. «Den norske velferdsstaten», Gyldendal 1994, s.219.
7. Nanna Kildal. The new contract and incentive thinking in social policy. I “Workfare and welfare state legitimacy”. Ed. Helena Blomberg and Nanna Kildal. Helsinki 2011.
8. Hugo Westerlund m.fl. Self-rated health before and after retirement in France (Gazel): a cohort study. Lancet 374:2009.
9. Hugo Westerlund m. fl. Effect of retirement on major chronic conditions and fatigue: French Gazel occupational cohort study. BMJ 2010.

Det forelå ikke noe mandat fra Stortinget da Stoltenberg erklærte krig, og bombet Libya. Reportasjen i Brennpunkt (NRK) viste at det ikke var så nøye, bare flyene ble kvitt lasta. Flygerne kunne bestemme sjøl hva som var måla.  

Sånt blir man generalsekretær i Nato av. Det var Arbeiderpartiet som kuppet Norge inn i NATO i 1949. Det var Jens Stoltenberg som fikk AUF til å bli NATO- tilhenger. Det var en bragd, for motstan- den mot var stor både i AP og ungdoms- partiet.  

Men det er farlig. Sannsynligheten for at Norge kommer til å delta i flere væpnete angrep i fattige land, har økt. Mange kommer til å bli skutt, fattigfolk i den tredje verden og ungdom i norsk uniform. Og mens Erna Solberg gratulerer, forbe- reder vi internasjonal solidaritet av beste slag: Kamp mot egen imperialistmakt.

Erik Ness

Leder: Jens i Nato     2

Plukk     4

Vidar Våde: Fire dikt    6

Ola Bog: Historien (dikt)    7

Ebba Wergeland: Rettferdig pensjon?     8

Terje Samuelsen og Vegard Holm: En kamp som må vinnes    14

Arild Borgen: Krigen mot lærerne    20

Birger Thurn-Paulsen: I denne verden (dikt)     23

Michael A. Lebowitz: Arbeiderklassen et revolusjonært subjekt?    24

Petter Næss: Byutvikling, miljø og sosialistiske strategier    28

Intervju med Knut Kjeldstadli: Innvandring og nye utfordringer    40

Ronny Kjeldsberg: Vitenskap og politikk    44

Intervju med QArundhati Roy: Makt, kvinner og motstand i dagens India    50

Anna-Britt Sternfeldt: Kommunismens idéer lever i Indonesia    66

Lance Selfa og Stuart Easterling: Tjue år etter zapatistopprøret    70

Shyam Shrestha: Prisen for misbrukte sjansar i Nepal    77

Ursula Huws: Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi    86

Debatt:

Jokke Fjeldstad: Plukk barnet opp!    104

Bokomtaler:

C. Jensen og A.S. Hammer: En reise gjennom det nye Afghanistan

Wolfgang Streeck: Den demokratiska kapitalismens uppskjutna kris

Sigmund Aas og Thomas Vestgården: Skammens historie.

Mattias Tesfaye: Kloge hænder – et forsvar for håndværk og faglighed

Marx, marxisme og marxistisk historie. 5 bøker

3 bøker av Ingvild Hedemann Rishøi

Lasse W. Fosshaug: Over brua

3 viktige årbøker

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!

Ekstranummer om BRICS

Samir Amin

Nyliberalisme fra Sør

Les mer…

Ebba Wergland

Knut Kjeldstadli

Arundhati Roy

Les mer

Innhold:

Leder: Kampen fortsetter! … side 3

Vijaya Prashad: Fremveksten av BRICS. Nyliberalisme med Sør-kjennetegn … side 4

Samir Amin: Kina: Det oppstigande landet … side 24

Einar Braathen: Brasil – en skygge av en stormakt i kamp med seg selv … side 40

Matheus Gringo De Assunção: MST 30 år: Kampen for jord under den nyliberale kapitalismen … side 48

Baruthi Amisi: Kappløpet om Afrika … side 52

Bokomtaler:

Torkjell Leira: Brasil. Kjempen våkner omtale av Celina Sørbøe … side 60

3 bøker: ’Fra Marikana til Mandela’ omtaler av Tore Linné Eriksen … side 63 – John S. Saul og Patrick Bond: South Africa. The present as history – Peter Alexander m.fl.: Marikana. A view from the mountain and a case to answer – John S. Saul: A flawed freedom. Rethinking Southern African liberation 

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene! … side 67  

International Socialist Review

www.isreview.org

ISR er både et papirmagasin og en nettpublikasjon, og kommer med fire fyldige utgaver i året. Det står i en tradisjon som er kjent som «internasjonal sosialisme», og har til oppgave å utvikle sosialistisk teori og praksis både i USA og internasjonalt. Det siste nummeret (91) inneholder bl.a. grundige artikler om venstresidas utfordringer i Hellas og om kjønnsbasert vold i nyliberalismens tidsalder. Et særkjenne ved ISR er fyldige intervjuer, og det er herfra samtalen med Arundhati Roy i denne utgava av Rødt! kommer. I nr. 91 er det en lang og spennende samtale med aktivisten Victor Toro i forbindelse med 40-årsmarkeringa av imperialist-kuppet i Chile. ISR har også ei rikholdig samling av spennende bokmeldinger.

Third World Network (TWN)

http://www.twnside.org.sg

Dette er et av de aller viktigste nettstedene for aktuelle kommentarer og utredninger fra et anti-imperialistisk Sør-perspektiv, med basis både i organisasjoner og sentrale enkeltpersoner. Selv om mange Nord/Sør-spørsmål dekkes, er det særlig vekt på handel/WTO, UNCTAD/FN-systemet, klima, jordbruk, bærekraftig utvikling, helse og jordbruk. Daglig oppdateres en nyhets- og kommentartjeneste som er organisert tematisk, i tillegges til at det legges ut enkelt-stående rapporter og lengre analyser. TWN følger særlig nøye internasjonale klima- og handelsforhandlinger. Det er særlig grunn til å anbefale nettmagasinet Third World Resurgence, som kommer med seks utgaver i året, og som oftest er på rundt 60 sider og har et hovedtema.

LINKS – international journal of socialist renewal

www.links.org.au

Links er et australsk initiativ, og springer ut fra et ønske om å formidle nyheter og analyser innenfor en marxistisk tradisjon, ikke minst med tanke på å utvikle en sosialisme som bryter med en stalinistisk tradisjon. Innenfor ei slik ramme er nettstedet åpent for ulike synspunkter. Det er ikke først og fremst et teoretisk tidsskrift, men et møtested for formidling av aktivisme og politisk kamp omkring i verden. I de siste månedene har det f.eks. vært mange artikler med et forsvar for «bolivarismen» i Venezuala og kritisk gjennomgang av høyresida i Ukraina. Det gjengis også intervjuer og taler, bl.a. fra Syriza-lederen Alexis Tsripas og en appell til europeiske sosialister fra Bolivias visepresident. En søsterpublikasjon er ukemagasinet Green Left Weekly (www.greenleft.org.au).

 Utviklingsfondet

http://www.utviklingsfondet.no

Hjemmesida til Utviklingsfondet, en norsk utviklings-, miljø- og solidaritetsorganisasjon med mange samarbeidspartnere i Sør, har mye stoff å by på om sult, matsuverenitet, biologisk mangfold, handel, bærekraftig forvaltning av naturressurser utvikling og klimaendringer i Sør. Utviklingsfondet deltar i flere norske og internasjonale nettverk med brodd mot nyliberalisme og urettferdig handel. Det legges også ut større rapporter og utredninger, slik som Superbonden. Morgendagens helt. Utviklingsfondets sultrapport 2013. Kommentarer legges også ut på Utviklingsbloggen.

Norske og svenske forfattarar stør skotsk folkeavstemming for sjølvstende

«Me er overraska over fryktkampanjen som er sett i gong av dei politiske partia i London for å bevara unionen,» skriv ei rekkje kjende forfattarar frå Noreg og Sverige i eit ope brev. Der stør dei skottane sine aspirasjonar for sjølvstende, og samanliknar det med folkeavstemminga i Noreg i 1905. Dei oppfordrar folk til å stemma for skotsk sjølvstende i folkeavstemminga 18. september i år. Mellom anna Thorvald Steen, Jon Fosse, Mustafa Can, Anne B. Ragde og Gro Dahle har signert brevet.

Fordrivinga av palestinarar i Israel skjer også i dag

I 2013 vedtok den israelske nasjonalforsamlinga, Knesset, Prawer-planen for å fordriva 70 000 palestinske beduinar frå Negev-ørkenen. Israel vil øydeleggja «ikkje anerkjende» landsbyar, det vil seie landsbyar frå før staten Israel blei oppretta, og landsbyar som blei etablerte på 1950-talet etter israelsk militærordre for å husa beduinar som var fordrivne frå andre landområde. Staten Israel ser på innbyggjarane i desse landsbyane som inntrengarar på staten sine område, og vil ikkje la dei ha infrastruktur som elektrisitet og kloakk.

 Nytt lovforslag i Irak senker ekteskapsalderen for jenter til 9 år

Eit lovforslag som har blitt vedteke i den irakiske nasjonalforsamlinga opnar for at jenter ned i 9årsalderen gifter seg og aksepterer valdtekt innanfor ekteskapet. Lova vil viss den blir godkjend av regjeringa, gjelda for sjiamajoriteten i Irak. Human Rights Watch og andre menneskeretts-organisasjonar reagerer på lovforslaget.

Innstrammingar i reglane for å henta ektefelle til Noreg

Asylavtalen til dei borgarlege partia inneber at ein må vera 24 år for å kunna henta ein ektefelle frå utlandet. Ein må også tena minst 300 000 kr i året, 50 000 meir enn under den førre regjeringa. Grunngjevinga for innstramminga i alder er å hindra tvangsekteskap, så unge under 24 kan få henta ektefelle viss dei kan visa at dei ikkje er utsette for tvang, og at ektefellen kan bidra i Noreg, noko som opnar for meir skjønns-vurdering enn under den førre regjeringa.

Det borgarlege byrådet i Oslo går mot reservasjonsretten

Byrådet i Oslo vedtok i mars at dei går mot at fastlegar skal kunna reservera seg mot aborthenvising, både lokalt og nasjonalt.

Tre av åtte byrådar stemte mot dette vedtaket. 254 av 322 ordførarar i ei undersøking VG gjorde, seier at dei ikkje ønskjer å gi legane reservasjonsrett. Av dei som seier nei, er det 53 ordførarar frå Høgre.

Militariseringa av Norge er profitabel

Daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen (Ap) mente i 2011 at våpen-industrien kan redde Norge når oljen tar slutt. Da statssekretæren på vegne av regjeringen besøkte våpenprodusenten Vinghøg AS på Nøtterøy, ble han umåtelig imponert.

– Vestfold bør være stolte av denne bedriften som i dag er en internasjonal aktør. Det er en bedrift som styrker troen på at Norge kan overleve også etter at oljen tar slutt, sa Roger Ingebrigtsen (Ap) i Forsvarsdepartementet til Tønsbergs Blad.

(Fra Pål Steigans bok, Blod, olje og våpen – norsk imperialisme, Rødt!, 2014.)

 Kravet som ikke ville la seg gjemme

1. mars arrangerte Tidsskriftet Rødt! sammen med venner en konferanse på Litteraturhuset i Oslo. Full sal om et krav som er dømt nord og ned, men som stadig vekk reises. Merkelig, synes til og med en del progressive menn. Naturlig, sier dobbeltarbeidende kvinner og kvinneaktivister.

På sekstimersdagen.no finner du innledningene og lenker til annet aktuell stoff. Også til videoene som ble tatt opp og som ligger på YouTube.

Facebook og Google går med store overskot. Den digitale utviklinga i det tjueførste hundreåret fører til heimekontor og gratisarbeid.

Men kor blir verdiane skapt? Kor kjem overskota frå?

Dete er første del av artikkelen Å løse opp knuten – levekår, arbeid og verdi

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia, og har vore opptatt av dei samfunnsmessige konsekvensane av ny teknologi, mellom anna som redaktør for tidsskriftet Work organisation, labour and globalisation, og gjennom fleire artikler og bøker, som The Making of a Cybertariat sammen med Colin Leys i 2003.

Ei lengre utgave av artikkelen vart trykt i Socialist Register 2014, under tittelen: «The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value».

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Marxismen har vore av og på moten, og dei siste hundre og femti åra finst det knapt det marxistiske begrep som ikkje har vore rekna som anakronistisk i lys av endra økonomiske og politiske forhold. Den fornya interessen for ideane til Marx i dag er ikkje noko unntak. Det er slett ikkje lett å bruke teoretiske begrep utvikla midt på 1800-tallet i ei verd der kapitalismen har trengt inn i alle regionar og på alle livsområde, der teknologiske endringar går så raskt at arbeidsprosessar blir forelda på månader, og der arbeidsdelinga er så intrikat at ein enkelt arbeidar ikkje har ein sjanse til å fatte heilskapen. Skillet mellom manuelt og ikkjemanuelt arbeid blir viska ut og etablerer seg på ny måte, grensene mellom produksjon, distribusjon og forbruk smeltar bort. Samtidig som noko betalt arbeid blir til ubetalt arbeid, blir det skapt nye jobbar og ny økonomisk aktivitet på område av livet der det før var utenkeleg med ein marknad. I suget og vinden etter alt som blir omgjort til varer, blir det abstrakte konkret og det konkrete abstrakt, og det skaper tvil om alle begrep og kategoriar som før var sjølvinnlysande. Det kan sjå ut som me treng nye definisjonar på dei mest grunnleggande begrepa Karl Marx nytta, medrekna «klasse», «vare» og «arbeid».

Ei oppfatning som har stor støtte i dag, særleg hos yngre menneske, er at arbeidarklassen ikkje lenger kan definerast ut frå det direkte forholdet han har til produksjonen. Ettersom alle livsområde er trekt inn i den kapitalistiske pengeøkonomien på ein eller annan måte, då må ein sjå alle dei som ikkje er en del av kapitalistklassen som del av eit udifferensiert «mangfald».¹ Med formuleringa til Hardt og Negri overtar dette «mangfaldet» plassen til arbeidarklassen, mens ifølgje Guy Standing konstituerer eit «prekariat»² seg som ein ny klasse i og for seg ved sida av det tradisjonelle proletariatet. Standing prøver ikkje lokalisere dette «prekariatet »*

særleg presist i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Men mange av tilhengarane til Hardt og Negri har engasjert seg i omfattande forsøk på å gi dette «mangfaldet» ein eigen plass i produksjonsprosessen. Særleg to spørsmål har gitt dei problem: Kva slags varer blir produsert av medlemmer av dette mangfaldet når dei utfører «immaterielt» eller «sjølvdrive»³ eller «fritt»⁴ arbeid? Og korleis tileignar kapitalen seg verdien denne arbeidskrafta produserer?

I desse diskusjonane har dei vore spesielt opptatt av verdiar skapt på nettet av «virtuelt» eller «digitalt» arbeid. På området som er blitt kjent som «internettstudiar» har det nyss vore intense diskusjonar om korleis ein skal oppfatte «digitalt arbeid».⁵ Desse debattane har tatt opp det stadig meir uklare skillet mellom «work» og «play» (samanfatta i ordet «playbour»),⁶ og mellom produksjon og konsum («prosumption»⁷ og «co-creation»⁸). Dei har drøfta den problematiske kategorien «frivillig arbeid»9 og spørt om slikt arbeid, betalt eller ubetalt, produserer meirverdi, og om det er «utbyttande » eller «fremmendgjort». Med unntak av Andrew Ross har få av forfattarane trekt parallellar til andre arbeidsformer utført utanfor nettet. Likevel gjeld spørsmåla som dei reiser, for arbeid under kapitalismen generelt. Desse debattane gir dermed eit nyttig startpunkt for å granske arbeidsverditeorien, og korleis – eller om, vil somme lure på – han kan brukast på det tjueførste hundreåret.

Ursula Huws, Foto: Jokke Fjeldstad

Denne artikkelen argumenterer for at det framleis er mauleg å bruke teorien til Marx i dag til å definere kva som er eller ikkje er ein vare; til å identifisere produksjonspunktet til slike varer – materielle eller immaterielle; og til å definere den globale arbeidarklassen knytt til desse produksjonsprosessane. Men for å gjøre det, er det nødvendig å undersøke alle sider av arbeidsverditeorien på nytt. Eg legg særleg vekt på «digitalt» eller «virtuelt» arbeid, ikkje bare fordi det knytt stor interesse til det i dag, men au fordi nettarbeid er spesielt vanskeleg å danne seg begrep om. Det er derfor ein fruktbar kjelde til testeksempel som ein kan bruke til å teste meir generelle hypotesar mot. Om ein teori kan brukast her, så må den vere brukande meir generelt. Målet med å gjøre dette er å sette oss i stand til ei meir generell kartlegging av arbeidarklassen i heile økonomien ved å bruke teorien i større breidde (som Marx gjorde). Etter mitt syn er det ei viktig oppgave. Utan ei klar oppfatning av kva for arbeidarar som står i direkte motsetningsforhold til den kapitalistiske vareproduksjonen, og utan å identifisere kor produksjonspunktet er lokalisert, er det umauleg å finne strategiar som vil sette arbeidarklassen i stand til å konfrontere kapitalen på det punktet der det er mauleg å bruke noko makt til å forme framtida etter sine interesser.

Arbeidsverditeorien er knutepunktet i Marx si oppfatning av kapitalismen som eit samfunnsmessig forhold. Den knyttar saman tri ting: arbeidarane sitt behov for levebrød, arbeidet deira, og den tileigna meirverdien som er resultatet av dette arbeidet. Utan det kan ikkje kapital bli akkumulert eller kapitalismen bestå. Tileigninga av arbeidet er den valdelege handlinga i kjerna av dette forholdet, og det er arbeidstida til arbeidaren som er stridens eple. Så det er avgjørande for å forstå både kapitalismen som system, og kven som høyrer til arbeidarklassen, at ein har innsikt i korleis og under kva slags forhold denne tileigninga skjer. Knuten kan ikkje løysast opp: begge tau er nødvendige for å holde systemet saman. Like fullt er det nødvendig å undersøke knuten, kordel for kordel, slik at me kan forstå korleis han er sett saman, kva som strammar han til, og kva som gjør at nye trådar kan komme til eller eksisterande trådar bli meir omstendeleg filtra saman.

I si grunnform er resonnementet forunderleg enkelt: for å forsørge seg må arbeidaren jobbe eit antall timar for kapitalisten, og produserer slik ein viss verdi. Noko av denne verdien er nødvendig for å dekke levekostnadene, og timane som trengst til å skape denne verdien («nødvendig arbeidstid») blir (vanlegvis) betalt. Resten («meirverdien») forsyner kapitalisten seg med for å distribuere det som profitt og investere det i nye produksjonsmiddel. Men ved nærmare gransking viser nær sagt alle delar av denne enkle historia seg å vere open for diskusjon. Kva er «arbeid» heilt eksakt? Og, nærmare bestemt, kva for arbeid er produktivt? Korleis skal ein definere «livsopphald»? Omfattar det bare det den enkelte arbeidaren treng for å halde det gåande, eller au det som trengst for at heile husstanden hans eller hennar skal overleve? Om me ikkje kan definere livsopphald nøyaktig, korleis skal me vere i stand til å rekne ut nødvendig arbeidstid? Og bare fordi all verdi under kapitalismen i siste instans kjem som resultat av menneskeleg arbeid brukt på Jordas råmaterialer, betyr det at all verdi som går til dei enkelte kapitalistane, nødvendigvis er meirverdi?

Debattane i dag rundt «digitalt arbeid» feier lett over somme av desse spørsmåla og overforenklar andre. Artikkelen her vil ikkje prøve å omskrive heile teorien til Marx. Men den vil ta somme av spørsmåla frå debattane om digitalt arbeid som utgangspunkt for å granske dei faktorane ein må ta omsyn til i ei utdjuping av Marx sin teori for vår tid. Eg vil gjøre det gjennom å freiste å nøste opp dei tri kordelane – leve kår (eller livsopphald), arbeid og verdi – for å kategorisere dei separate komponentane. Eg vil gjøre dette i motsett rekkefølge, ut frå debattane som går i dag på området.

Desse ideane er godt kjente, og vanskeleg å bruke på nytt utan å få med ei tung bør med tilknytta oppfatningar, både tilsikta og utilsikta. Så det er kanskje nyttig å starte med to forklarande punkt.

Det første går på terminologi. I avanserte kapitalistiske samfunn er det ikkje bare arbeidsdelinga som er kompleks. Det er også fordelinga av rikdom. Arbeidarane skaffar seg livsopphald ikkje bare direkte ved lønnsarbeid, men au via omfordeling gjennom finanssystemet (i form av kreditt, privat forsikring, pensjon og så vidare), og gjennom staten (i pengeform via skatte- og trygdesystemet, og i naturalia via statlege tjenester). I slike samanhengar kan det direkte bandet mellom arbeid og verdi bli tilslørt. Det er vanleg at marxistar skil mellom «produktivt» eller «uproduktivt» arbeid. Min metode her bygger på innsikter frå feminisme, og trekk skillene litt annleis. Det er skillet mellom arbeid som er produktivt for kapitalismen som heilskap (som kan kallast «reproduktivt») og arbeid som er direkte produktivt for individuelle kapitalistar (som eg i mangel av betre ord kallar «direkte produktivt»). Eg drar nok eit skille mellom betalt og ubetalt arbeid. Eg seier at den viktigaste forma for arbeid som kjenneteiknar kapitalismen, er arbeid som både produserer verdi for kapitalen og inntekten som er nødvendig for at arbeidaren skal overleve (sjølv om det er avhengig av andre typar arbeid for å bli reprodusert). Dette er arbeid der sjølve utføringa inneheld striden om arbeidstida mellom arbeidar og kapitalist, og som i kjerna si rommer smerten ved å bli ekspropriert, ei erfaring Marx omtalte som «fremmendgjøring» (eit uttrykk som uheldigvis er så forureinsa med andre meiningar at det ikkje kan brukast så presist som Marx gjorde). Slikt arbeid er grunnlaget for akkumulasjonsprosessen. Arbeidsplassen er sjølvsagt ikkje den einaste staden der arbeid og kapital står mot einannan. Men fordi kapitalen ikkje kan bli akkumulert utan samtykke frå arbeidarane, er det på arbeidsplassen arbeidarklassen har størst potensiell makt til å tvinge til seg konsesjonar frå kapitalen (utan å ty til vald).

Trass i at det er heilt avgjørande, er det overraskande vanskeleg å finne eit eintydig ord for slikt arbeid. Begrepet «lønnsarbeid» omfattar arbeid som Marx ville ha sagt var både produktivt og uproduktivt. Det utelukkar også ulike former for arbeid (stykkprisarbeid, frilansarbeid osv.) som ikkje blir betalt med lønn, men som bidrar direkte både til kapitalakkumulasjon og livsopphald for arbeidarane. Å definere arbeidet bare etter om det er produktivt eller ikkje i marxistisk forstand, ser bort frå (slik det blir drøfta under her) at det er mykje ubetalt arbeid som produserer verdi direkte for kapitalen utan å bidra til arbeidaren sitt livsopphald. Omvendt finst det sjølvsagt betalt arbeid som bidrar til livsopphald utan å skape verdi direkte for kapitalen. Etter å ha brukt ein del tid på å vurdere ei rekke alternativ har eg svært motvillig bestemt meg for å bruke eit symbolsk uttrykk i artikkelen her, for å skille denne formen for arbeid frå andre former for produktivt arbeid og lønnsarbeid. Ut frå metaforen eg har brukt for å beskrive arbeidsverditeorien, viser eg derfor seinare til det som arbeid «inne i knuten» (C-feltet i tabellen). Arbeid «inne i knuten» er etter denne definisjonen arbeid som blir utført direkte for ein kapitalist, av ein arbeidar som er avhengig av dette arbeidet til livsopphaldet sitt, og som dermed står i første rekke i kampen mellom arbeid og kapital om kor mykje arbeid som skal byttast i kor mykje pengar. Det kan sjå ut som ein noko snever definisjon. Og det er då au den typen definisjon som på 60- og 70-tallet vart kritisert for å utelukke store grupper som såg seg sjølve som del av arbeidarklassen, medrekna arbeidarar i offentleg sektor og somme tjenestearbeidarar som hadde eit indirekte forhold til produksjonen. Når eg brukar det her, hevdar eg ikkje at slike arbeidarar ikkje er produktive. Tvertom er mange av oppgavene dei utfører nødvendige for reproduksjon av arbeidskrafta. Men desse arbeidarane blir utsett for kapitalismens tvangslogikk på eit mildna vis, enten fordi dei arbeider under eldre former for arbeidsregime (for eksempel som hustjenarar eller som småprodusentar), eller fordi dei er tilsett av staten for å yte det som enno er tjenester utanfor marknaden.

Slike arbeidsformer eksisterer sjølvsagt framleis. Men som eg har hevda før¹⁰, blir det stadig mindre av dei som resultat av den bølgja som omgjør alt til varer i dag, og arbeidarane som utførte dette arbeidet, blir hurtig trekte «inn i knuten». Med andre ord skaper omdanninga av offentlege tjenester til varer ein markant overgang frå felt A til felt C i tabellen ovanfor.

Som eg har sagt ein annan stad¹¹, er det ikkje det einaste skiftet som skjer. Den meir generelle omgjøringa av forbrukargode og tjenester til varer har au omfatta store flyttingar frå felt B til D, og endra noko ubetalt arbeid frå direkte produksjon av bruksverdi for medlemmer av hushald over til kjøp av varer i marknaden, med eit direkte forhold til kapitalistisk produksjons- og distribusjonsaktivitet. Og for å komplisere det har det også skjedd ei flytting av arbeid frå C til D når kapitalistiske produksjons- og distribusjonsselskap har kutta arbeidskost og auka utbyttinga av dei betalte arbeidarane sine ved å legge ut fleire og fleire oppgaver til forbrukarane som ubetalt sjølvbetjeningsarbeid. I ein parallell prosess fører innstrammingstiltak au til ei flytting frå felt A til B, som i sin tur fører til meir press på flytting frå B til C. Samtidig som arbeidet «inne i knuten» altså utgjør ei undergruppe av alt arbeid, er det ei undergruppe som aukar raskt og utgjør den overveldande majoriteten av betalt arbeid.

Den andre åtvaringa mi dreier seg om faren for å trekke slutningar frå ei inndeling av arbeidet i ulike former over til ei tilsvarande inndeling av arbeidarane og dermed klassane. Det er eit mål for meg å klassifisere ulike arbeidsformer og forholdet dei står i både til kapitalakkumulasjon og livsopphald for arbeidarane. Men eg ønsker ikkje med det å lage ei inndeling av arbeidarane som står i eitt enkelt forhold til inndelinga av arbeidet. Dei fleste arbeidarar er med på ulike slags arbeid, betalt og ubetalt, både samtidig og i løpet av levetida si, og kryssar grensene for slike enkle kategoriar. Meir viktig er at dei fleste arbeidarar lever i husstandar der ulike typar arbeid blir utført av ulike medlemmer av husstanden, der somme av dei kan vere utan arbeid på gitte tidspunkt. Om desse husstandsmedlemmene oppfattar seg sjølv eller kan oppfattast av andre som å tilhøyre arbeidarklassen, er eit større spørsmål.

Forholdet mellom «digitalt arbeid» og andre arbeidsformer

Før me legg ut på analysen er det verdt å merke seg at ein ikkje kan sjå digitalt arbeid som ei særeigen arbeidsform, hermetisk skilt frå resten av økonomien. Som eg har hevda ein annan stad¹², eksistensen av ein separat synleg sfære med ikkje-manuelt arbeid er ikkje prov på eit nytt «kunnskapsbasert », «immaterielt» eller «vektlaust» område med økonomisk aktivitet. Det er ganske enkelt eit uttrykk for stadig meir kompleks arbeidsdeling, der aktivitetar blir splitta opp i atskilte arbeidsoppgaver, både «mentale» og «manuelle», slik at dei blir stadig lettare å spreie geografisk og avtalemessig til ulike arbeidarar som knapt treng kjenne til at dei andre eksisterer. Det er ein kontinuerleg prosess, der kvar oppgåve blir utsett for vidare oppdeling mellom meir kreative og/eller kontrollerande funksjonar på eine sida, og meir rutineprega og einsformige på den andre. Samtidig som det i tillegg har vore ein enorm vekst i ikkje-manuelt arbeid, både ufaglært og rutinearbeid og anna, er dette framleis ei minoritetsgruppe av alt arbeid. For oss i økonomisk utvikla land blir det tilsynelatande avmaterialiserte arbeidet, avhengig som det er av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), stadig meir framtredande. Det gjør det innimellom vanskeleg å sjå at denne «virtuelle» aktiviteten er avhengig av eit svært materielt grunnlag av fysisk infrastruktur og produserte varer. Mesteparten er produsert utanfor synsfeltet vårt, i gruvene i Afrika og Latin-Amerika, på sveltihjelfabrikkar i Kina og andre stader i utviklingsland. Utan tilgang på energi, kablar, satelittar, datamaskiner, sentralar, mobiltelefonar og tusenvis andre produkt; utan utvinning av råvarer for å lage desse varene; utan oppskyting av satellittar ut i rommet som kan sende signala deira; utan å bygge bygningane der dei blir konstruert og sett saman og sendt ut på marknaden, og utan framstillinga og driften av transportmidla dei blir distribuerte med, kunne ikkje nokon kopla seg på internett. Den fysiske produksjonen av materielle varer er framleis den metoden kapitalismen helst veljer for å skape profitt; han veks framleis; og vil sannsynlegvis framleis sysselsette den største delen av arbeidsstyrken i verda i åra framover. Det er dessutan ein glidande overgang mellom oppgaver som i hovudsak medfører bruk av fysisk styrke eller dyktige fingrar, og dei som krev kvikk hjerne, engasjement eller konsentrasjon. Det er få jobbar som ikkje krev kunnskap, dømmekraft og intelligens frå arbeidaren, og endå færre som ikkje inneber noko fysisk aktivitet, sjølv om det bare betyr snakke, høyre, passe ein skjerm eller trykke på tastar.

Når det er sagt, er ein stor og veksande del av arbeidsstyrken involvert i «digitalt arbeid» med produkt som er abstrakte, mykje av det med låg lønn og status. Derfor er det viktig å forstå rolla arbeidet deira speler i den globale kapitalismen, korleis arbeidsstyrken er samansett, korleis han forandrar seg, og kva slags klasselojalitet desse arbeidarane kan ha.

Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi – del 2

Notar:

1. Hardt, M. og A. Negri (2004) Multitude: War and Democracy in the Age of Empire, New York: Penguin.
2. Standing, G. (2011) Precariat: the New Dangerous Class, London and New York: Bloomsbury.
3. Hardt, M. og A. Negri, A. Op cit
4. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
5. Sjå til dømes: Andrejevic, M. (2009) ‘Exploiting YouTube: Contradictions of user-generated labour’, i P. Snickers & P. Vonderau (red.), The YouTube Reader. Stockholm: National Library of Sweden; Arvidsson, A. and E. Colleoni (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150; Banks, J. & S. Humphreys (2008) ‘The Labor of User Co-creators’, Convergence, 14 (4): 401–418; Fuchs, C. (2010) ‘Labor in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 26: 179–196; Fuchs, C. (2012) ‘With or Without Marx? With or Without Capitalism? A Rejoinder to Adam Arvidsson and Eleanor Colleoni’, TripleC 10 (2): 633–645; Hesmondhalgh D. (2011) ‘User-generated content, free labour and the cultural industries’, Ephemera, 10 (3/4): 267–284; Ross. A. (2012) ‘On the digital labour question’ in T. Scholz (ed) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Scholz, T. (2012) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Terranova, T. (2012) ‘Free Labor,’ in T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge.
6. Kücklich, J. (2005) ‘Precarious Playbour: Modders and the Digital Games Industry’, The Fibreculture Journal, Issue 5.
7. Alvin Toffler skapte dette begrepet i 1980 i boka The Third Wave, Bantam Books. Det er seinare tatt i bruk av mange andre marxistiske skribentar, som Christian Fuchs og Ed Corner.
8. Banks, J. og Humphreys. S. (2008) ‘The Labour of User Co-creators’, Convergence, Vol 14 No 4: 401–418, bruker eit uttrykk avleia frå Prahalad, C.K & Ramaswamy, V. (2000) ‘Co-Opting Customer Competence’, Harvard Business Review, Januar/februar.
9. Huws, U. (2012) ‘Crisis as Capitalist Opportunity: The new accumulation through public service commodification’, Socialist Register:64–84.
10. Huws, U. (1979) ‘Domestic technology: liberator or enslaver?’, brukt igjen i Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York, Monthly Review Press: 35–41.
11. Huws, U. (1999) ‘Material World: the myth of the weightless economy’, Socialist Register: 29–56.
12. Smythe, D. W. (1977) ‘Communications: blindspot of Western Marxism’, Canadian Journal of Political and Social Theory, 1 (3): 1–27.
13. Fuchs, C. (2012) ‘Dallas Smythe Today - The Audience Commodity, the Digital Labour Debate, Marxist Political Economy and Critical Theory. Prolegomena to a Digital Labour Theory of Value’, Triple C, 10(2): 692–740.
14. Smythe, D. W. (1981) ‘On the audience commodity and its work’, i M.G. Duncan og D.M. Kellner (red.), Media and Cultural Studies, Malden, MA: Blackwell: 233.
15. Hearn, A. (2010) ‘Structuring feeling: Web 2.0, online ranking and rating, and the digital “reputation “economy’, Ephemera, 10 (3/4):421–438
16. Morini, C. og Fumagalli, A. (2010), ‘Life put to work: Towards a life theory of value’, Ephemera, 10 (3/4):234–252
17. Marx, K. (1867) Kapitalen, kapittel 1. Henta 21.01.2013 på nettet: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1867-c1/commodity.htm
18. Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 17
19. Dette punktet er framstilt litt annleis i ei drøfting av skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid av Marx i Kapitalen (kapittel 4) henta på nettet 21.01.2013 frå http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch04.htm
20. Unntatt i spesielle tilfelle, som når arbeidarar blir betalt for å gå på Facebook og klikke “like” på kommersielle nettsider etter “betal-per-klikk”- modellen. Men her er dei ikkje betalte av Facebook, men av selskapa på dei kommersielle sidene som vil selje varer. Meir nøyaktig bør ein derfor sjå desse arbeidarane som ein del av verdikjeden til desse selskapa.
21. Arvidsson A og Colleoni, E. (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150.
22. Eg har drøfta begrepet “forretningsfunksjon” (business function) og forholdet til marxistisk analyse skriftleg mange gonger. Sjå til dømes Huws, U. (2006) ‘The restructuring of global value chains and the creation of a cybertariat’ i May, Christopher (red.) Global Corporate Power: (Re) integrating companies into International Political Economy (International Political Economy Yearbook volume 15), Lynne Rienner Publishers: 65–84, and Huws, U. (2007) ‘The emergence of EMERGENCE: the challenge of designing research on the new international division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation, 1 (2):20–35.
23. Kittur et al (2013), ‘The Future of Crowd Work’. Henta 18.03.2013 frå http://hci.stanford.edu/publications/2013/CrowdWork/futureofcrowdwork-cscw2013.pdf
24. Holts, K. (2013) ‘ Towards a Taxonomy of Virtual Work’, Hertfordshire Business School Working Paper.
25. Marx, K, Grundrisse. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Grundrisse%20%20p%20501%20-%20p%20550%20transport%20to%20market%20belongs%20in%20production.htm. Ein må merke seg at ei slik tolking av sitatet er omtvista. Marx blir ofte oppfatta som at han gjør særleg unntak for transportarbeidarar. (Kanskje fordi dei var ei gruppe med sterkt organiseringspotensiale – eit potensiale som vart meir enn realisert på 1900-tallet då transportarbeidarane spelte ei nøkkelrolle i aksjonane innanfor industrien.) Etter mitt syn kan argumentasjonen hans nyttast på andre former for arbeid som bidrar til å få varer fram til marknaden, mange av dei kunne ein ikkje sjå for seg på den tida han skreiv.
26. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
27. Weinbaum, B. og Bridges, A. (1976) ‘The other side of the paycheck: monopoly capital and the structure of consumption’, Monthly Review, 28 (3).
28. Sjå for eksempel Huws (1982) ‘Domestic Technology: liberator or enslaver?’ in Scarlet Women, No 14, trykt igjen i Huws (2003) The making of a cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 35–41.
29. Sjå Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 4, henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Theories%20of%20SurplusValue,%20Chapter%204%20productive%20and%20unprod.htm
30. Eg bruker begrepet “sette ut” (externalising) her for vise til måten arbeidsgivarar aukar produktiviteten til dei betalte tilsette ved å overføre somme eller alle oppgavene deira til ubetalte oppgaver utført av ubetalte forbrukarar som sjølvbetjening – enten ved bruk maskiner som minibankar eller sjølvbetjening på supermarknaden, eller på nettet med å bestille billettar, legge inn skatteopplysningar eller varebestilling.
31. Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 2. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Chapter%202%20%20Results%20of%20the%20Direct%20Production%20Process%20%28productive%20&%20unproductive%20labour%29.htm
32. Ross. A. (2012) ‘In search of the lost paycheck’ i T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge: 15.
33. Eg har dissekert dette grundigare i Huws (2010) ‘Expression and expropriation: the dialectics of autonomy and control in creative work’, Ephemera 10(3/4): 504–521
34. Ross, ibid.
35. Sjå til dømes Perlin, R. (2011) Intern Nation: how to earn nothing and learn little in the Brave New Economy, London: Verso.
36. Eg har skrive meir utfyllande om dette i Huws, U. (2012) ‘The reproduction of difference: gender and the global division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation 6 (1):1-10
37. Marx, K. (1845) ‘Division of Labour and Forms of Property – Tribal, Ancient, Feudal’ in Part 1, A, German Ideology. Henta 01.02 2012 frå: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/german-ideology/ch01a.htm#5a3.'
38. Engels, F. (1877) On Marx’s Capital, Moscow: Progress Publishers (Engelsk utgave 1956):89.

Ottar Flatland er bonde med mjølk- og kjøtproduksjon i Flatdal i Telemark. Han har vore tillitsvald i Tine og Nortura, er medlem av landsstyret i Rødt og sit i partiets klima- og næringspolitiske utval.

I ein artikkel om gruvedrift skriv Per- Gunnar Skotåm i Rødt! nr. 3 2013 om «en tiltagende strømning på den revolusjonære venstresida som har fjernet seg fra sin tilknytning til produksjonen og hvor man gjerne vil ha industrisamfunnets produkter, men ikke vil vite av produksjonen». Eg meiner han har rett, og at det er sjølvsagt at menneskeleg aktivitet set spor etter seg i naturen. Og det er ikkje nødvendigvis slik at det som endrar naturen, er skadeleg for naturen.

Eg tek utgangspunkt i Marx’ samfunnsmessige ontologi: Alle menneske har behov, altså ønskje om noko som ikkje er umiddelbart tilgjengleg, og krefter, gjennom arbeid, forstått som evna til å tilfredsstille desse behova. Og produktivt arbeid skaper nytteverdiar.

Menneska bruker krefter, eller arbeid, i

forskjellige sosiale relasjonar, og under forskjellige økonomiske system, på å bearbeide naturen for å tilfredsstille materielle behov, som mat og andre bearbeidde produkt. Til alle tider har menneska bruka, påverka og omforma naturen. Dette er kjerna i menneskeleg aktivitet og grunnlaget for sivilisasjonar ut over jakt- og fangstnivå. Og sjølve grunnlaget for ein moderne velferdsstat er at det er nytteverdiar å fordele. Men fyrst må desse verdiane skapas gjennom arbeid og naturressursar. Gruveindustrien, og vidareforedling av produkt frå denne, er eit viktig grunnlag for denne verdiskapinga.

Går ein ute i den norske naturen, vil ein kunne sjå spor og formasjonar etter kolproduksjon og jernutvinning. I mitt nærområde i Telemark kan ein og sjå restar og gråbergsrøysar etter forskjellig gruvedrift frå 1500- talet og fram til midten av 1900-talet. Hadde desse inngrepa i naturen skjedd i dag, ville det truleg blitt protestar og ramaskrik om sår i naturen og giftig avrenning. Men no blir dette sett på som ein naturleg del av kulturlandskapet. Slik er det og med slagghaugane ved Røros. Og ser me på dei enorme gråbergfjella etter gruvedrift ved Bjørnevatn i Sør-Varanger, vil dei fleste sjå desse som flotte monument for menneskeleg aktivitet og skaparkraft.

Uavhengig av økonomiske og politiske system vil det vera eit mål å skape ein meirverdi gjennom arbeidet. Så kan det vera forskjellar mellom ein kapitalistisk og ein sosialistisk økonomi kva for miljøkrav ein skal stille til produksjonen. Men ein kjem ikkje utenom ein viss påverknad av naturen, med inngrep og avfall, inkludert gift. Alle stoff er potensielt giftige, avhengig av konsentrasjonen. I realitetanes verden må ein definere kva som er akseptabelt av konsentrasjon og mengde, og så må ein leva med det.

Noreg er rikt på metall og mineral, men har i dag mest ingen gruveindustri. Ønskjer me å bruke desse produkta, bør me også ta ansvaret for å framskaffe dei. Derfor er det og viktig at ressursane blir kartlagde.

Partiet Rødt skriv i sitt arbeidsprogram at partiet vil arbeide for: «Strenge miljøkrav til eventuell nyåpning av gruver, og at ingen gis tillatelse til å dumpe gruveavfall i hav, innsjøer eller andre steder i naturen». Kvar skal ein då gjera av avfallet/gråberget ? I praksis betyr dette at Rødt er mot all ny gruvedrift.

Matproduksjon

Reiser ein gjennom norske bygder seint på hausten, vil ein sjå ei blanding av pløgde åkrar, grashausta jorde og rekkjer og stablar av rundballar pakka i kvit plast. Det bør få oss til å tenkje på at det er jorda me lever av. Gjennom massive inngrep, omforming av naturen og ei effektiv mekanisering er 2–3 % av befolkninga i stand til forsyne resten av befolkninga med mat. Landbruket er det største naturinngrepet me har her i landet, men det er eit nødvendig inngrep for å utnytte ressursane og for å gje folket mattryggleik. Det er i denne sammenhengen me og må sjå på rovdyrproblematikken. Skal landet auke matproduksjonen, for eit aukande folketal, basert på beiting av lokale grasressursar, må me vera villige til å redusere rovviltet til eit nivå som gjer at beitedyra kan utnytte beitet.

Det er og verdt å nemne at det massive naturinngrepet som jordbruket står for, har resultert i eit kulturlandskap som dei fleste meiner er vakkert og verneverdig, og at det har ein verdi i seg sjølv.

Andre naturinngrep

I tillegg til bergverk og landbruk vil eg og nemne vasskraftutbygging og samferdsel. Vil samfunnet ha vassbasert fornybar energi, må me også tola dammar, neddemming og kraftliner. Og vil samfunnet ha vegar og jernbane, må me også akseptere svære naturinngrep langs desse traséane.

Eit moderne velferdssamfunn vil måtte byggas på produksjon og verdiskaping. Natur og arbeid er grunnlaget for dette. Vil ein ha omelett, må ein knuse egg, og vil ein ha industrisamfunnets produkt, må ei ha produksjonen. Partiet Rødt framstår i dag som eit idealistisk parti for restriksjonar og bandlegging. Partiet har ambisjonar om å vera eit arbeiderparti i eit land med materiell velstand og høgt offentleg velferdsnivå. Då må partiet ha ei anna tilnærming til politikken, særleg næringspolitikken, og bli eit radikalt parti for produksjon og verdiskaping, sjølvsagt på sine vilkår.

Z Communications/Z Net

http://ww.zcommunations.org
Dette er et svært innholdsrikt og – innflytelsesrikt – USA-nettverk som blant annet. Inneholder et magasin (med abonnement) og Z Net, som gratis formidler radikale kommentarer med flere bidrag hver eneste dag. Blant hovedtemaene er miljø, global kapitalisme og USAs aggressive utenrikspolitikk, med mange innslag også med emner fra Midtøsten, Afrika, Latin-Amerika og Asia. Ikke minst er dette et uunnværlig sted for å holde seg orientert om antikapitalistisk og anti-imperialistisk kamp rundt om på kloden. Blant faste skribenter er kjente «stemmer fra Sør», som blant annet Eduardo Galeano, Arundhati Roy, Vandana Shiva, Walden Bello og Patrick Bond, i tillegg til skribenter som Noam Chomsky, Naomi Klein, John Pilger og George Monbiot. En god måte å starte dagen på!

Monthly Review

http://www.monthlyreview.org
Monthly Review er et uavhengig månedstidsskrift i USA, som med sin forankring i marxistiske analyser nå er inne i sin 65. årgang(!). Deres rikholdige nettsted legger ut mange av de viktigste artiklene, i de siste utgavene fra 2013 er det for eksempel bidrag om marxisme og økologi (John Bellamy Foster), landran og kapitalistisk akkumulering (Fred Magdoff) og en markering av general Vo Nguyen Giaps død med et intervju fra 1968. Nettstedet gjør det også mulig å holde seg orientert om nye og framtidig bokutgivelser fra Monthly Review Press.

MR Zine tilbyr i tillegg fortløpende- og korte – artikler og kommentarer.

Under MRs nettsted ligger også Climate & capitalism, som er et økososialistisk forum redigert av Ian Angus. Her er både original-artikler og kommenterte lenker til massevis av spennende materiale fra andre nettsteder. Mottoet for virksomheten er «Økososialisme eller barbari! Det finnes ingen tredje vei!».

Transnational Institute

http://www.tni.org
http://www.carbontradewatch.org
Transnational Institute har hatt sitt tilholdssted i Amsterdam siden midten av 1970-tallet, og konsentrerer virksomheten omkring utvalgte programområder som militarisme/konflikter, storselskapers makt, sosiale og politiske bevegelser, global økonomi og maktforhold. En lang rekke kjente forskere, skribenter og aktivister fra Nord og Sør er knyttet til instituttet. Resultatet har blitt et omfattende nettverk for tverrfaglig forskning, seminar- og publikasjonsvirksomhet. En av en nøkkelpersonene er Susan George, og hennes nyeste bok – How to win the class war (2013) – presenteres med intervjuer og filminnslag. Et nytt satsingsområde er programmet for «agrarian justice», som blant annet har resultert i flere publikasjoner om landran og kamp mot agrobusiness. Gjennom nettstedet carbontradewatch.org følges internasjonal klimapolitikk, der flere publikasjoner avslører karbonkapitalistisk avlatshandel gjennom CO2-kvoter, som Norge og EU er forkjempere for.

Tore Linné Eriksen
Bokredaktør

Fredrik V. Sand er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt! og partiet Rødt sitt arbeidsutvalg.

I oktober gikk konferansen marx2013 av stabelen som den første i sitt slag. Det hele gikk ned på ABF-huset i Stockholm. Arrangementet samlet mange hundre deltakere – dels med et formål om å få i gang en akademisk diskusjon om Marx, dels å skape en samtale også mellom mennesker utenfor universitetene, om hvordan marxistisk teori kan brukes til å forstå ulike sider av samfunnet. I grenselandet mellom aktivisme og akademia.

Blant de mest kjente navnene på plakaten var det svenske feministikonet Nina Björk og Monthly Review-redaktør John Bellamy Foster, som begge burde være kjent for mange av tidsskriftets lesere. Sistnevnte gjennom flere bokomtaler og artikler, og Björk blant annet gjennom anmeldelse av hennes forrige bok Lyckliga i alle sina dager i Rødt! 2/13.

Björks bok tar opp hvordan kapitalismen tar over stadig flere felt av livet, og er kritisk til hvordan arbeidstida går ut over tiden i andre fellesskap, som for eksempel familien. Denne tematikken ble fulgt opp på konferansen, hvor Björk deltok i en samtale foran stappfull storsal om den såkalte arbeidskritikken, sammen med Roland Paulsen, sosiolog og forfatter.

Der Paulsen toppet sitt bidrag til debatten med det infantile utbruddet «Arbeid er sadisme!» bidro Björk med å tydeliggjøre det ofte underkommuniserte skillet mellom lønnsarbeidskritikk og kritikk av arbeidet som sådan. Det er ikke at vi jobber, skaper og bidrar, men den manglende diskusjonen om hva målet med arbeidet skal være og selve utbyttinga som er et stort problem, i følge Björk. Les mer i intervju med henne i Klassekampen 2. november.

Samtalen «The relevance of Marx for ecology» hadde et panel bestående av John Bellamy Foster, Alf Hornborg (forfatter og professor ved universitet i Lund) og Andreas Malm (økososialistisk aktivist og forfatter – her på berget mest kjent forHatet mot muslimer, en murstein av en bok, og for å ha provosert Jon Hustad til å kaste mikrofonen i bakken og forlate en debatt på Litteraturfestivalen i Lillehammer 2009).

Hornborg begynte sitt innlegg i debatten med å si at han ønsker å være 90 prosent marxist, spurte Bellamy Foster hvorvidt dette var mulig og videre om Bellamy Foster kunne trekke fram noe fra Marx han selv ikke kunne stille seg bak. Bellamy Foster nektet å gå inn i dette, fordi han ikke så nytten av å forholde seg til det han eventuelt var uenig i og dermed ikke kunne bruke til noe.

På en konferanse med mål om å holde en viss intellektuell standard er dette et eksempel som vel ikke burde imponert så mange – men på tross av konferansens ambisjoner kunne det virke som om ønsket om å få bekreftet sitt eget verdensbilde sto sterkere hos en god del, enn viljen til å utfordre og utvikle. Dessverre, og som i så mange andre sammenhenger på venstresida forøvrig.

Allikevel er det imponerende å se marx2013 samle et så stort antall debattanter og tilskuere til en slik konferanse, toppet av en foajé fylt med bokbord og tidsskriftstands hvor venstresida i sin fulle bredde kunne tilby teoretisk input. Følgelig av noe sprikende kvalitet.

Selv om noe av forklaringen på suksessen ligger i at Sverige er mer folksomt enn Norge, er mitt inntrykk at den akademiske åpenheten for å trekke inn Marx på relevante felter, og gjensidig fra en del av miljøene som står bak dette arrangementet; et fravær av marxologi – altså en mindre dogmatisk tilnærming til marxisme som noe fullkomment, altomgripende og utøvd etter boka. Kanskje det ligger uutnyttet potensiale på begge felter her til lands?

I et intervju med arrangørene av marx2013 i svenske Dagens Nyheter i forkant av årets konferanse framgikk det at de fleste av arrangørene er unge, mellom 25 og 35. At de etter egen definisjon leser Marx mer fordomsfritt enn de eldre og at dette gir en ny «take» på mange spørsmål. Altså er dette forhåpentligvis starten på noe spennende som kan fortsette i årene framover, og inspirere.

Hadde noen for et år siden sagt at vi ville få en ny diskusjon om fri abort, hadde jeg ristet på hodet. Til tross for at jeg var på Kvinnekonferansen 2012 og hørte Ellen Aanesens advarsler.

Da Judith Mirkinson skrev i Rødt! nr 2 ifjor, tenkte vi: Det er USA det!

I dette nummeret skriver Sandra Ezquerra om Spania, der regjeringa prøver å fjerne 14-ukersgrensen for «fri abort». Abort vil da bare være lovlig dersom en lege sier det er fare for liv og helse, eller ved voldtekt når det er levert inn politianmeldelse om dette før det har gått 12 uker.

Regjeringas avtale med KrF om reservasjonsrett for legene, har gitt abortmotstanderne vind i seilene. Mørkemennene gir seg ikke før de får spanske og USAnske tilstander.

Kampen for at kvinnen selv skal bestemme over sin egen kropp, fortsetter.

Erik Ness

Fra redaksjonen

Etter 21 år – det er lenge! – med ansvar for omslaget til tidsskriftet, har Tor Otto Tollefsen nå overlatt jobben til Fredrik V. Sand. Tor Otto drifter fortsatt nettsida, og bidrar til at bladbunaden holder standard.

Redaksjonen har reorganisert seg og blant dannet småredaksjoner for enkeltnummer og tema. Tore Linné Eriksen er blitt bokredaktør. Det sees allerede.

Det er sommerinnsamlinga som gjør at vi kan lage ekstranummer. Fjorårets innbrakte 32824 kroner. Vi takker!

Unni Kjærnes er seniorforsker ved SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) og leder av Rødt Oslo.
Jorun Gulbrandsen er pensjonert lærer, medlem av Rødts kvinneutvalg og var leder av AKP fra 1997 til 2006.

Unni Kjærnes (UK): Da snakker vi om forbruk som det å bruke opp, som energi og materielle ressurser. Noe forsvinner for alltid, noe er fornybart og gjenbrukes. Og økt forbruk er jo også forbundet med forurensning og utslipp av klimagasser.

Den kapitalistiske økonomiens vekst-tvang innebærer både at forbrukets vare-karakter øker, altså at arbeid flyttes fra hushold til produksjonssfæren, og at vi må forbruke mer, noe vi stadig får høre av politikerne, enten de kommer fra Arbeiderpartiet eller Høyre.

Men for å få til endring holder det ikke å forstå forbruk som kjøp av varer. For det første kan vi ikke slutte å «forbruke». Vi trenger mat og klær og hus, for ikke å dø, men vi trenger også stoler å sitte på og en sykkel for å komme fram. Det kan kalles en grunnfunksjon til forbruk. Vi må også ha ting med god nok kvalitet. Maten må for eksempel både være trygg og sunn.

De fattigste lever kortere fordi de spiser usunn mat.

UK: Forbruk er en del av dagliglivet, kulturen og sosiale sammenhenger. Du er det du spiser, og du spiser den du er. Det er en del av forståelsen av klasse og forbruk. Arbeiderklassen spiser annerledes og bruker andre klær enn øvre middelklasse, det har med penger å gjøre, men ikke bare. Altså bør vi ikke snakke om «forbruk», men om konkrete handlinger. Alle er forbrukere; vi har fysiske og praktiske behov, og vi samhandler i rolle som forbruker. Med det følger interesser og konflikter. Men som forbrukere har vi veldig ulike forutsetninger, det er ingen ensarta gruppe og slett ingen klasse.

Det er viktig å huske på klasseforskjeller når vi snakker om forbruk og miljø. En del unge jenter sier at de har shopping som aktivitet. Men de kjøper ikke så mye, for de har ikke så mye penger. Shopping som underholdning tror jeg ikke er et miljøproblem. Jeg tror det er mye mer snakk om dem med høy inntekt, og kanskje også der sosial status koples tett til forbruk. Folk som tar med hele familien på vinterferie i Sveits og alle har tre par ski, ørten typer utstyr, kanskje kjøpt inn for anledningen. En liten tur til New York. Og hytte på fjellet og ved sjøen, varmt og bekvemt, med mange rom og bad.

Hvis vi tenker på forbruksøkningen generelt, så er den veldig koblet til klasse og inntekt. Den ordentlige overklassen er ikke interessert i å demonstrere forbruket sitt. Bilen kan være superdyr og ny, men den oser ikke av det. Både Olav Thon og Stein Erik Hagen har sagt at de har med seg matpakke med brunost på jobben. Det de rike har, kan bli presentert som kvalitet, ikke som luksusforbruk.

De fire B-ene

UK: Noen er først og fremst motstandere av kommersiell kultur. Det er forståelig, men det er ikke nødvendigvis koblet så mye til miljøet. Det blir mer en moralsk posisjon. Ungjenter med «shopping» som hobby kaster kanskje bort tida, men miljø-messig er det ikke så farlig siden de ikke forbruker så mye. De har jo ikke særlig mye penger.

Jeg liker å tenke konkret, på hvem som forbruker mye og på hvilke forbruksområder som er viktigst. Og da er det mange B-er: Bil (vi tar med fly), bolig, biff (vi tar med kylling) og bomull. Det dekker selvfølgelig ikke alt, men ganske store områder. Kjøttproduksjonen utgjør 18 prosent av klimagassutslippene i verden, både CO2 og metan. Det er mye. Norge har ikke forbrukt så mye kjøtt, men politikken siden 1990-tallet har vært å øke forbruket kraftig gjennom lav pris og aktiv markedsføring. Bil er gjennomdiskutert, men det som har fått for lite oppmerksomhet er fly. Vestlandsforskning gjorde en studie hvor de så på forbruket til veldig miljøbevisste familier, som gjorde alt, sykla til jobben og fyrte miljøvennlig, men de reiste på ferie til Maldivene. I CO2-regnskapet hadde de jo da brukt opp det de sparte. Som for kjøtt ser vi at luftfartspolitikken er å øke forbruket blant annet ved å ha lavere avgifter på flybensin enn drivstoff for biler. Og ved sosial dumping for ansatte.

Den naturlige bomullen er problematisk. Den tar landjord som kunne vært brukt til matproduksjon, den krever mye vann, og for å få store avlinger brukes det hauger med sprøytemidler. Den indiske regjeringen løser dette ved å innføre genmodifisert bomull – levert av Monsanto. Den videre bearbeidingen er forurensende og helse-skadelig. Og fra bønder til de som syr klærne blir folk utnytta. Store selskaper er portvoktere mellom forbrukerne og produsentene. De satser på stor omløpshastighet og billige produkter, der mye av profitten kommer av merkenes symbolverdi, mens produksjonslandene får svært lite. I kapitalismens barndom skrev Marx og andre om markedet for tekstiler, først ull og så bomull. Nærmest uregulert. I dag finner vi de samme trekkene. Indiske syersker er for dyre, nå er det Bangladesh.

UK: Ull. Og er det noe fornuftig å bruke olje til, er det klær. Tremasse, cellulose. Lin. Med bedre holdbarhet kan vi rett og slett kjøpe mindre klær. På loppemarkeder finner du klær som aldri har vært brukt. Å forstå bomullens politiske økonomi, er et inntak til å forstå dagens kapitalisme.

Det nye er dulting

UK: Det har skjedd store endringer. I økende grad får den enkelte, gjennom sitt forbruk, ansvar for å løse mange samfunnsproblemer. Vi skal tenke på klimaet, dyrevelferd, at maten skal være sunn og riktig, lønns- og arbeidsforholdene til produsentene i fattige land, rettferdig handel, global solidaritet … markedet skal ordne alt, og da blir den såkalte «suverene» forbruker veldig viktig.

Med nyliberalismen har det skjedd en ideologisk endring. Mantraet er at produsentene og kjedene skal tilrettelegge for informerte og bevisste valg, særlig gjennom merkeordninger. Dyrevelferd er et eksempel. Dyrevelferd ble ordnet mellom bønder og offentlige ansatte veterinærer, men stadig oftere nevnes bruk av merkeordninger. I praksis har det betydd lite. For det første finnes det nesten ingen norske merker for god dyrevelferd. Bortsett fra for frittgående høner. For det andre varierer forståelsen. Når du spør folk om de handler dyrevennlig i butikken, sier de ja. Det er selvfølgelig en overvurdering av egen innsats, men mange mener de gjør det riktige – ved å kjøpe norsk, fra den lokale bonden e.l..

UK: Det er mye diskusjon om hvordan dette påvirker. Noen er optimistiske når det gjelder hva miljømerker kan bety. Jeg er mer skeptisk. Frivillig merking av økologisk mat, mindre forurensende vaskemidler og miljøvennlige tekstiler kan kanskje løse noen konkrete problemer, som forurensning fra landbruk og vasking. Men frivillig merking skjer jo på måter som er kommersielt lønnsomt. Obligatorisk merking kan virke litt bedre, men det er vanskelig å tenke seg at merker på noen måte kan føre til at vi forbruker mindre. Jeg vet ikke hvor realistisk det er at vi får miljøadvarsler på alt kjøtt?

Mange folk liker å få informasjon gjennom merking, men det påvirker ikke veldig mye hva folk gjør. Det er det store diskusjonstemaet nå. Myndigheter og eksperter begynner å skjønne at idealet om bevisste valg virker dårlig i praksis. Folk velger ikke superrasjonelt. Faget adferdsøkonomi bruker det som utgangspunkt for å utvikle teknikker som kan få folk frivillig til å velge «riktig». Da er det ikke forbrukernes valg og påvirkning lenger, men forbrukernes velferd. David Cameron er kjempeglad i det. Også Obama, EU-kommisjonen, Unilever, Coca Cola og McDonalds. Vi har fått en allianse mellom staten og disse store selskapene for å få folk til å velge riktig. Ord som brukes er «nudging» og «choice architecture», å lede folk til å velge det riktige, uten at de er klar over det. «Dulting» kan vi si på norsk. Jeg ser det som manipulering og skummelt. «Green-nudge» skal få folk til å velge miljøvennlig, men da miljøvennlig slik disse store aktørene ser det. Det blir problematisk når det er veldig kontroversielt hva som egentlig er miljøvennlig, for eksempel av mat. Er kylling miljø- og klimavennlig?

Jeg ser denne overgangen fra forbruker-valg til forbruker-velferd som del av en bredere endring. De store bedriftene er blitt større. Nå kan vi virkelig snakke om monopolkapital. Når det gjelder mat, er det veldig få aktører i industrien og veldig få kjeder. De konkurrerer på det samme, nemlig pris. Det er ikke sånn at du får mange valgmuligheter og kvaliteter.

Det er nesten ingen offentlig diskusjon om denne typen styring. Etter mitt syn er det direkte udemokratisk å manipulere folk, og den tette alliansen med staten gir enda større makt til de store selskapene. Vanlige folk settes fullstendig på sidelinja, og de kaller det også selv for nypaternalisme. Den er mye verre enn den gamle paternalismen, den gamle var tross alt koblet til offentlig politikk. Her skjer beslutningene mellom stat og store selskaper.

6-timersdagen og miljøet

UK: Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål, fordi vi lever i kapitalistiske samfunn. Kriser er veldig effektive for å redusere forbruket. Da må kapitalistene produsere færre vaskemaskiner. Store lønnsforskjeller er også effektive, for sjøl om overklassen kan kjøpe, så er det ikke så mange av dem. Siden kapitalismen er basert på økonomisk vekst, er det et stort spørsmål om den kan gi rom for å senke forbruket uten krise eller ekstrem sosial ulikhet. Og det vil vi ikke ha. Det finnes mange tanker og stor oppfinnsomhet, men hittil har lite kommet ut av det.

Diskusjonen om 6-timersdagen kan bidra til at det er mulig å lage et samfunn uten kapitalisme. Vi må ikke bare bruke livet vårt på å jobbe, kjøpe og reise. Vi må leve sosiale liv, ta oss av hverandre, gjøre interessante ting. Da er kortere arbeidstid en måte å fortelle om det nye samfunnet langt der borte, om at dette kan være begynnelsen på noe større.

Hvis vi bruker en større del av vårt forbruk til å gå på restaurant, til frisør eller pleie hverandre, så er det bra for miljøet. Det kalles «fra ting til tjenester». Det mest effektive er hvis det offentlige overtar tjenestene, da er det lettere å styre, for eksempel skolemåltider.

UK: Jeg har lenge vært opptatt av å finne ut hvordan forbruk styres. Både den styringa som er gjennom ren makt, maktforhold i samfunnet, og den styringa som skjer for å oppnå bestemte ting, som har bestemte intensjoner. Forbruk styres i dag aktivt gjennom klassiske statlige tiltak, som lover og budsjetter, og gjennom nyliberalt marked–statsamarbeid. Ser vi etter, ser vi at den tunge styringa handler om å få folk til å forbruke mer, av kjøtt, flyreiser og bomull, mens frivillig, såkalt «myk» styring brukes for å få folk til å handle miljøvennlig, som merking og kampanjer.

Forbruk handler mye om dagligliv og velferd, og er viktig for folk. Derfor har forbruk opp gjennom historien vært er en viktig mobiliseringssak. I de fleste revolusjoner og store opprør har pris på brød og andre nødvendighetsvarer vært veldig viktig. Ikke utslagsgivende, og det sier ingenting om løsningene, men er viktig som en mobilisering. Folks sinne, rett og slett. Urettferdigheten.

Redusert forbruk har ikke noe revolusjonært innhold. Det er lett å se at når du ikke har nok brød, så kan det bli bred mobilisering, men å kjøpe mindre biff er ikke så revolusjonært. Generelt: Man burde diskutere, og det skjer i noen land, som i USA der det har vært utbredt å ha allianse mellom forbrukerorganisasjoner og fag-bevegelse. Det går det an å diskutere videre. Ganske konkret. Mindre forbruk og 6 timersdag kobler uten videre til fagbevegelsen. Det kommer man ikke utenom.

Å lesa Født feminist av Marta Breen gjorde like stort inntrykk på meg som å lesa Under det rosa täcket av Nina Björk då den kom på 90-talet. Grunnen er nok at den på same måte set fingeren på ei verkelegheit eg kjenner igjen, og klarer å analysera den politisk, med referansar til forskning og teori.

Boka er lettlest og drivande, med utgangspunkt i eige liv. Breen brukar blant anna ein familieferie med småbarn, klasse-treff og minne frå oppveksten for å spør seg om 70-talet sine ideal berre var eit blaff. No når rosabloggarar dominerer nettet, barnehagar har blitt noko skummelt, og heile Noreg bakar klissete fargeglade cup-cakes.

Breen tar for seg forskjellen mellom ideala på syttitalet og liva våre sånn dei er i dag, spesielt forholdet vårt til ungar. Til tider kan syttitalsnostalgien bli vel idealistisk, noko forfattaren også innrømmer, men det fungerer likevel som eit bilete på at utviklinga ikkje har vore ei rett linje. Med sin bakgrunn som freelancejournalist og god kjennskap til kvinnebladene viser Breen korleis liva våre no er prega av problem me ikkje visste om ein gong for berre ti og tjue år sidan: cellulittar, uspanande seksualliv og tidsklemme. Og korleis me gjekk frå missekonkurranser, via ein periode der alle hadde omtrent like langt hår og praktiske klede, og tilbake til at tvskjermen er dominert av program som Top Model.

Skildringa av det som eg opplever som ein backlash, er deprimerande, men samtidig er kunnskap om stoda eit utgangspunkt for å gå vidare. Analysa som knyttar trongen til å bygga reir, baka og vera husmor til krisa i kapitalismen er interessant, og kan kanskje opna for nye alliansar og nye krav i kvinnerørsla. Breen set fingeren på to reaksjonar på krise, den eine er å kjempa mot og den andre er å tilpassa seg for å overleva.

Mi einaste innvending til boka gjeld avslutninga, der eg synst Breen går for langt i å tru at verkelegheita hennar frå medie-verda dekker erfaringa til alle kvinner. Ho skriv at:

internett og sosiale medier er våre standbukker (…) og mens våre mødre brukte mye tid på å lete etter sin egen stemme og dannet rene kvinneforaer for at alle skulle tørre å snakke i forsamlingen, slipper vi dette.

Sjølv om kvinner frå alle lag skriv om sminke og cupcakes i bloggane sine, så betyr ikkje det at dei har ei stemme som blir oppfatta som interessant eller verdig til å uttala seg om politikk. I ei tid der nettkommentarane florerer, blir politikarstanden meir og meir profesjonalisert, det å vera oppteken av korleis samfunnet heng saman og bør styrast, er noko ein overlèt til nerdane. Men eg deler håpet om ei tredje bølgje av feminisme i Noreg. Og ei ny tid treng ny analyse, noko denne boka er ein del av.

Ingrid Baltzersen

«Denne bok er en kommunistisk bok. Den henvender seg til mennesker av alle religiøse og politiske retninger,» skreiv Robert Havemann i forordet til boka Dialektikk uten dogmer som kom ut i 1964. Det same kan seiast om boka som Jorun Gulbrandsen nyleg har gitt ut på Forlaget Rødt! Boka er eit oppgjer med den nyliberale ideologien om at grunnleggjande endring av samfunnet er uråd og uønskjeleg. Alle bør lese denne boka.

Og boka er nettopp ikkje dogmatisk, men full av konkrete eksempel, eksempel som viser korleis kapitalismen i dag både raserer miljø og driv fram imperialistiske kriger, undertrykkjer kvinner og avlar nasjonal sjåvinisme og rasisme. Men samstundes utviklar kapitalismen nye måtar å produsere på som inneheld moglegheiter for å organisere eit nytt samfunn. Boka innleier med å vise korleis ein sko kan lagast med ein 3D-printar. Proteser til erstatning for tapte eller skadde armar og bein kan også produserast med slik lag-på-lag-teknikk. Og dette kan gjerast lokalt.

Men kven skal ha makta over denne teknologien? Det vil det bli kamp om – klassekamp. Kapitalistar vil bruke ny teknologi til å kvitte seg med arbeidarar, for arbeidsfolk peikar 3D-printaren fram mot eit samfunn der den naudsynte arbeidstida er sterkt ned-korta og vi kan bruke tida til andre gjeremål. Kommunismen er såleis ikkje lenger noko uoppnåeleg, men noko vi allereie no ser konturane av.

Eit kapittel i boka tek for seg Det kommunistiske manifest, som Karl Marx skreiv allereie i 1848. Når vi les Manifestet, ser vi at det handlar om ei anna tid, det er noko gammalmodig over det, og Marx og Engels tok heller ikkje omsyn til at arbeidarklassen har to kjønn. Men samstundes slår det oss at svært mykje av det som står der, er minst like gyldig i dag. Vi kan ikkje bruke Manifestet til å finne oppskrifter for korleis vi skal utforme aktuell revolusjonær politikk i dag, men vi kan lære mykje av korleis Marx og Engels utforma eit program for samfunnsforandring ut frå si tids føresetnader. Det er ei stor utfordring å makte det same i våre dagar. Marx såg Paris-kommunen som førebilete. I dag finst det nye opprør, nye spirar til fellesskap der det blir gjort viktige erfaringar vi må ta med oss på vegen mot eit kommunistisk samfunn.

I boka har også politisk økonomi fått god plass. Det er ein teori som analyserer maktforholdet mellom kapitalistklassen og arbeiderklassen. Stendig større område av kvardagslivet vårt blir gjort til varer, og vi skal jamvel lære oss at systemet med vareproduksjon er «naturleg». Varer er ikkje det same som nyttige produkt. Dei har rett nok både bruksverdi og byteverdi, men det viktige for kapitalisten er byteverdien. For kapitalisten er det ikkje så viktig om det er sko, stolar eller eple som blir produserte. Poenget er at han må investere pengar i produksjon som skaper større verdi enn det han sette inn. Nøkkelen her er arbeidskrafta, som også er ei vare, men som har den fantastiske eigenskapen at ho kan produsere større verdi enn det som trengst for å reprodusere henne. Slik blir meirverdien skapt, Marx oppdaga nettopp dette.

For mange år sidan var eg til stades på ein lokal paneldebatt framfor kommunevalet. Eg spurte panelet om når vi kan rekne med at idretten kan frigjerast frå pengeinteressene. Ei kvinne, som var gift med ein av storkapitalistane i bygda, ropte straks høgt og tydeleg: «Hold kjeften på deg!» Dei som vil forstå meir av bakgrunnen for slike klare meldingar frå kapitalinteressene, kan lese forfattarens intervju med Gerd von der Lippe – «Idrett, kjønn og makt». I boka gjev Jorunn Gulbrandsen også brei plass til spørsmålet om kampen for kvinners stemmerett og samanhengen mellom denne kampen og kampen for norsk nasjonal sjølvråderettt, eit område forfattaren legg vekt på også andre stader i boka.

Ein artikkel er ikkje skriven av forfattaren, og det er Seher Aydar, leiar i Raud Ungdom, sin artikkelen om rasisme der ho mellom anna får fram korleis systemet og overklassen drar fordelar av at minoritetar blir syndebukkar for arbeidsløyse og utryggleik.

Det rike tilfanget av konkrete døme gjennom heile boka gjer at kapittelet om dialektikk ikkje blir hengande i lufta, noko det alltid er fare for når dette emnet skal handsamast på relativt liten plass. Når ein ser dialektikkapittelet i samanheng med resten av boka, kjem det fram at dialektikken set seg i gjennom både i natur og samfunn. Som heilskap er boka ein sterk appell til å studere og til å ta del i kampen for å endre samfunnet, ikkje berre ved å bryte ned det gamle, men nettopp ved å arbeide på det nye, som kommunisten Robert Havemann også sa i boka si frå 1964.

Harald Dyrkorn  

Hold fanen høyt

At alt kan kjøpes og selges i denne verden, er ingen nyhet. Men for mange av dette tidsskriftets lesere vil det nok vekke særlig interesse at Blomqvist nettauksjon nylig avsluttet en budrunde på Leo Trotskijs fane, i rødt stoff med rike broderier i silketråd. Hovedmotivet er det sovjetrussiske statsemblem, brodert med kyrillisk CCCP (SSSR) og slagordet «Proletarer i alle land, foren eder». Det verdifulle klenodiet fulgte med Trotskij til Norge i eksil, og etter noen innbrudd der han bodde ved Hønefoss, overlot han sin fane til Karl Johansen, aktiv i den lokale arbeiderbevegelsen. Det er et av hans barnebarn som nå byr ut denne gjenstanden, som er 42 cm x 114 cm, ut på markedet. Anslått pris var 15 000–20 000 kroner, men tilslaget var ikke på mer enn 10 500 kroner. Hva blir det neste? Hva med Pål Steigans samling av Pol Pots skrifter eller BI-professor Sverre Knudsens hefte om Stalin og språkspørsmålet. Følg med, følg med på nettsidene til Blomqvist.

Hva sier reven?

Det er fortsatt noen sinker som stiller seg tvilende til Facebook, selv om Rødt! har ei side med mange treff. Noen av de største entusiastene finner vi i Storbritannia, der det i enkelte kretser lenge har vært bekymring over fallende deltakelse i aristokratiets føydale rest, også kalt revejakt. Men nå går alt så mye bedre, og Mark Ferguson i Woodland Pytchley Hunt i Northamptonshire er ifølge avisa The Guardian ikke i tvil om hva som er forklaringa. Han lovpriser Facebook som et velegnet redskap for å rekruttere nye aktivister. Og ikke bare i Northamptonshire, mange steder rir barn helt ned til femårsalderen ut på jakt med halsende hunder og spreke hester. I Surrey Union Hunt møtte hundre opp for første gang, takket være Facebook. Forbundet mot grusomheter mot dyr har fått myndig-hetene med på visse reservasjoner i bruk av blodhunder, men nå krever sterke krefter i Det konservative partiet at det skal være fri flyt av rever og blod. Og de har Facebook som en god kanal for sin kampanje. Det er et eksempel på artikulasjon mellom ulike produksjonsmåter, den kapitalistiske og den føydale, som Marx ville ha sagt.

Troll i ord

En virkelig vekstnæring i den globale kapitalismen, ikke minst i USA, er oppfinn-somme selskaper som tar patent på alt tenkelig – og utenkelig – for så å kreve inn penger og true med rettssaker mot syndere som krenker deres rettigheter. The Economist, som er den opplyste kapitalens hofforgan, forteller 7. desember 2013 om såkalte «patent trolls», som er betegnelsen på slike selskaper. Det meste er selvsagt bare påfunn og tøv, men mange betaler for å slippe rettssaker, som er tidkrevende og kostbare i den del av verden. Men hvem har egentlig patentrettighetene til trollene, det må vel være Asbjørnsen og Moe, og deres etterkommere? De kan jo starte med å saksøke Statoil for Troll-feltet.

Maos lille røde blir større

Etter å ha vært ute av sirkulasjon i ti år, har Maos lille røde nå blitt relansert i Kina. Den nye utgaven har vært under forberedelse i to år, under ledelse av et team på 20 personer, og var ferdig i forkant av 120-årsdagen for hans fødsel i november i fjor. Denne gang er det med en del nye sitater, en del av de gamle er korrigert på basis av ny forskning, og noe er fjernet fordi de feilaktig skal ha vært tillagt Mao. Hovedpersonen bak den nye versjonen er Chen Yu fra Akademiet for militærvitenskap. Formatet vil være større enn forrige gang, og omslagsfargen består heller ikke bare av rødt.

Den forrige utgaven blei distribuert i over en milliard eksemplarer, og den norske oversettelsen lå ikke langt etter, målt i forhold til folketall. Hvem er kallet til en norsk utgave av Maos litt større og nesten røde bok?

Nær atomkrig

Det graves stadig i historiske arkiver, og i Storbritannia har det under The Freedom of Information Act kommet fram en rekke dokumenter fra november 1983. De viser at verden var nær på en atomkrig i en særlig kald fase av den kalde krigen, dvs. under Reagan og Thatcher. (Av en eller annen grunn fikk ingen av dem Nobels Fredspris, det var en forsømmelse). Under øvelsen Able Archer, som omfattet 40 000 Nato-soldater over hele Vest-Europa, blei det gjennomført et krigsspill som var så realistisk at det nesten blei virkelig. Som alltid sto kampen mellom et blått parti (de gode) og et oransje parti (de slemme), og spillet handlet om en spent situasjon i Jugoslavia (noen som husker Jugoslavia?). Den oransje Warszawapakten skulle etter denne oppskriften invadere Finland, Hellas og Norge, og så skulle det eskalere med kjemiske våpen og atomvåpen i Nato-regi. Dette fikk åpenbart Kreml til å tolke signalene som forberedelser til et virkelig angrep. Fly i DDR og Polen blei utstyrt med atomstridshoder, og 70 SS-20-raketterblei utplassert i atom-ubåter gjemt under den arktiske isen.

For øvrig: Organisasjonen Nei til atomvåpen har adresse:

Møllergata 12, 0179 Oslo, og innmelding skjer til lars.gaupset@neitilatomvapen.org

Tore Linné Eriksen

Fredrik V. Sand er medlem av arbeidsutvalget i Rødt og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!

I den ellers fine artikkelen Hvilket parti ønsker jeg at Rødt skal være? i forrige nummer av Rødt! hang jeg meg opp i en bisetning fra Julie Nesset helt på slutten av artikkelen. Hun skriver at «politikken vår skal ikke være bygd på populismen».

Politikken til et parti utvikles selvfølgelig av medlemmenes standpunkter gjennom demokratiske prosesser og analysearbeid. Samtidig er denne allergien mot populisme – som kommer til uttrykk i nevnte sitat – et praktisk og demokratisk problem, som heller ikke er vanskelig å finne i andre sammenhenger på venstresida, og gjerne i mye verre former.

Mye av denne frykten kommer nok av at populisme er blitt synonymt med FrP for mange. Og at den eneste populismen som finnes, er høyrepopulismen. Verre er den antipopulismen som óg finnes på venstresida, og i praksis fører til avstand til folk flest. Enten dette skyldes for lite Møllers Tran, for mye kulturell kapital eller en fortroppstenkning.

Sånn trenger det ikke å være. En venstreradikal sunn populisme er ikke bare mulig, men bør være ambisjonen for den norske venstresida.

Folk-isme

Venstrepopulisme er ikke noe entydig begrep, hverken tradisjonelt eller i bruk i dag. Så la oss begynne i kjernen av det.

Begrepet populisme er avledet fra populus, som på latin betyr folk. Altså kan man si at det på norsk ville blitt «folk-isme». Hvis vi går til ordbøker (UiO/Språkrådet) og leksikon (Wikipedia og Store Norske Leksikon) trekkes følgende punkter fram som beskrivende for populisme som politisk retning:

• – spredning av økonomisk og politisk makt

– sunn fornuft og vanlige folks erfaringer opp mot den virkelighetsfjerne og elitistiske grunnholdningen eller den kalde byråkratiske rasjonaliteten til politiske eliter og institusjoner – mistillit til det eksisterende politiske etablissementet, den politiske eliten eller det politiske system – skepsis til konstitusjonelle begrensninger og overnasjonale organisasjoner – økt bruk av folkeavstemninger

I Wikipedias nynorskutgave sies det at et velfungerende demokrati alltid vil ha større eller mindre innslag av populisme.

På den andre sida skisseres en nedsettende populismedefinisjon: «at man hevder synspunkter om politikk og samfunnsforhold som (en tror) er populære blant folk». Hvis man fjerner parantesinnholdet, kan det diskuteres hvor nedsettende denne egentlig er. Det å utvikle analyser og standpunkter som slår an blant folk, er jo definitivt noe å hige etter. Og Wikipedia sier: «opprinnelig er begrepet uten en slik negativ lading, og kanskje snarere å se som en hedersbetegnelse.»

Blant hovedtrekkene ved populismen er det lite som står i veien for at en venstreside skal kunne følge dette med ryggraden godt i behold. Selvfølgelig finnes andre negative eksempler og definisjoner på populisme. Det følger med en overhengende fare for parolepreg og floskler. En vellykket populisme er derfor nødt til å bero på en solid analyse. Så må denne i neste rekke populariseres og ha gjenklang hos folk.

Hva med litt venstrepopulisme?

I tillegg til den politiske definisjonen finnes det flere nyanser av populisme, som kan fungere utfyllende til – eller mer uavhengig av – definisjonene over.

Mest åpenbar er den populistiske kommunikasjonen: Å argumentere på en folkelig måte, kritisere ulike eliter i samfunnet, som etablerte partier, finanseliten osv. Vi har også såkalt populistisk strategi, forklart som karismatisk mobilisering. Latin- Amerika og spesielt Chavez i Venezuela trekkes fram som eksempler på det siste.

Populismen har altså blitt identifisert hos FrP og Hugo Chavez, og er altså ikke knyttet til en bestemt ideologi. Men det kan den bli – også venstrepopulismen er en gammel og bred tradisjon.

På 1800-tallet kjempet de russiske populistene for bøndenes eiendomsrett til jorda, og i USA fantes det en populistbevegelse med moderate sosialistiske trekk – en bondepopulisme regnet som venstrepopulistisk.

Et stort, sterkt og viktig eksempel på en vellykket populisme her til lands er de to seirene i kampen mot EEC og EU i 1972 og 1994. Sjelden har punktene som danner grunnlaget for populismen, kommet tydeligere til uttrykk. Attpåtil som en slags venstrepopulistisk bevegelse, oppsummert av tidligere Nei til EU-leder Kristen Nygaard som samholds-Norge mot markeds-Norge.

På slutten av 1960-tallet gjorde den selv-definerte populismen sitt inntog i norsk politikk fra venstre. Dette skjedde med bøkeneHva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox,Populismen i norsk sosialisme av Hartvig Sætra og Norsk populisme av PAG (Populistiske Arbeidsgrupper i Bergen).

I en kommentar i Dagbladet 22. september oppsummerer Andreas Hompland dette som en antikapitalistisk opposisjon mot det vekstorienterte, ekspertdominerte, sentrumsbaserte og sentraliserende etablissementet. Disse trakk veksler på både norsk histories bondeopprør og økologiske samtidsideologer – blant kjernebegrepene var folkelig fornuft og grasrotperspektiv.

Homplands konklusjon er at den politiske avstanden mellom venstre- og høyrepopulismen er stor, men at følgen av disse posisjonene er at den ordinære politiske skalaens «ansvarlige, litt blasse og konsensussøkende sentrum» blir omringet, også fra venstre.

Noen flere eksempler

En kritikk av populismen er at den gjennom motsetningen mellom «eliten» og «folk flest» blir klasseblind. Men er den nødvendigvis det? Store Norske Leksikon bruker både maoismen og dens masselinje og Sosialistpartiet i Nederland som eksempler på venstrepopulisme. I den venstrepopulistiske norske litteraturen framheves «arbeidsfolk » som den sentrale kraften for det politiske prosjektet.

I dag er ikke venstrepopulisme som begrep så mye i bruk, men på Kvasirs nyhetssøk er siste treff en kritikk av Rød Ungdoms forslag om leksefri skole, under overskriften «mislykket venstrepopulisme». Forslaget tar opp i seg motstand mot utdanningseliten, har en solid analyse i bunn og relativt brei folkelig oppslutning rundt kravet, spesielt blant unge. Selv om vedkommende som står bak ordbruken ikke ser på venstrepopulisme som noe positivt, kan man fint bruke dette som eksempel på nettopp velfungerende venstrepopulisme.

Danske Lars Olsen, samfunnsdebattør og forfatter av blant annet boka Det danske klassesamfund, skrev sammen med andre radikale profiler, kronikken «Venstrepopulisme, ja tak!» i fjor høst. Her sier de ja til regulering av finansmarkedet, dansk industri, omfordeling, demokrati i arbeidslivet, mindre byråkrati, og til sist «drop de løftede pegefingre»; en kritikk av røykeforbud i arbeidstiden og det de mener er eksempler på at de privilegerte trumfer gjennom sine idealer, framfor en folkelig oppfatning av hva som er rett og rimelig.

Tid for venstrepopulisme

Var det noe årets valg bekreftet, var det at partiene til venstre for Arbeiderpartiet i liten grad er i takt med «folket». Første skritt må være å anerkjenne det som en målsetning. Det burde ikke være så vanskelig.

Selv om venstrepopulisme kan romme mye forskjellig, krever det en venstreside som våger å utfordre og forandre seg selv. Det betinger en venstreside som ikke er redd for å bryte med trygge, vante (og spesielt moralistiske) standpunkt. En venstreside som overkommer frykten for å tvile seg fram til mer folkelige radikale standpunkter. En venstreside som ikke blir beskjemt av å møte og skape meningsfellesskap med annet utgangspunkt enn Blindern eller studiesirkler.

En fungerende populisme kan heller aldri være påtatt, men forankret i det vi faktisk mener. Men vi skal heller ikke være redd for å stå for det vi mener, når det er populært. Men mene det hardere og høyere.

For å komme dit trengs det mer takhøyde for «avvikende» meninger. Venstresida må samle og løfte fram folk med beina solid planta ute i dagens virkelighet – fra de som jobber i primærnæringer, og håndverkere og industriarbeidere til de som utdanner seg innenfor og jobber i helsevesenet. Og det må gis rom for en ekte venstrepopulisme. Det betyr å holde på det som gjør venstresida til venstreside, som sosialisering av økonomien og motstand mot klasseskiller. Samtidig ha åpne diskusjoner om hva dette betyr for venstresidas svar og prioriteringer når det kommer til for eksempel utdanning og integrering, og hvilke områder venstresida bør gå inn for å regulere og ikke.

Selv med en oljesmurt kapitalisme er kontrastene store, fra produsentene i fiskeri, landbruk og industri til spekulantene i finanseliten. Høyere (snitt-)inntekter gir også økende utgifter. At det er langt opp merkes derfor mest av lavtlønte, og alle de som ikke er med heisen opp sammen med veksten i boligpriser, private helseforsikringer og formelle krav til høyere akademisk utdanning.

Norsk venstreside har derfor alt å vinne på å lykkes med å fylle det som ligger i hedersbegrepet venstrepopulisme. Med motstand mot etablissementet, solide analyser og respekt for Grandiosa, eller kanskje heller respekt for ærlig arbeid og vanlige folks oppfatninger.

Venstresida bør bygge på populisme!

Torgeir Salih Holgersen er medlem i Sagene Rødt, samfunnsgeograf og lærer i Oslo. Han har vært redaktør i medlemsavisa og medlem i sentralstyret i Sosialistisk Ungdom (1999–2000), og medlem i fylkesstyret (2002-2009) og leder i internasjonal gruppe (2004–2008) i Oslo SV. Meldte seg ut av SV og inn i Rødt i 2011 da SV-landsmøtet støttet norsk deltakelse i bombekrigen mot Libya.

La meg starte med å klargjøre følgende: Sosialistisk tradisjon er ikke pasifistisk. Dersom valget står mellom å ta til våpen og drepe, eller bli drept selv eller se på at grunnleggende rettigheter blir tatt fra oss, har sosialister aldri nølt med å velge kampen.

Men samtidig er det viktig å huske på at «krig er en fortsettelse av politikken med andre midler», for å sitere militærteoretikeren von Clausewitz. Det betyr for det første at den militære trusselen bare en av flere trusler mot de prinsippene vi moralsk kan forsvare å drepe og dø for. Vi må derfor ikke se oss blinde på den potensielle fiendens militære muligheter. For det andre er det militære forsvaret også bare et av flere midler som kan brukes til å forsvare seg mot militære trusler. Spørsmålet om bruk av voldsmakt bør anvendes for å forsvare liv og frihet bør derfor ikke gjøres til et prinsipielt spørsmål, men være gjenstand for en konkret analyse hvor svaret vil variere avhengig av tid og sted.

«Aldri mer 9. april!»

Etter 2. verdenskrig har det i Norge vært nærmest universell tilslutning til slagordet «Aldri mer 9. april». Budskapet i dette slagordet er at Norge aldri igjen må la det militære forsvaret forvitre, slik det skjedde gjennom mellomkrigstida, slik at landet vårt blir lagt åpent for angrep fra en aggressiv nasjon. Men ville det vært et bidrag til bekjempelse av nazismen om Norge faktisk hadde hatt et sterkere norsk militærvesen i 1940?

Det som gjorde Norge viktig for Hitler, var tilgangen til jern, et råstoff som er avgjørende for enhver krigførende stormakt, men som Tyskland hadde mangel på i eget land. Malmgruvene lå i Kiruna i Sverige, men transporten gikk langs norskekysten, fra Narvik. Som kjent ble ikke Sverige okkupert av Tyskland. Hvorfor ikke? Fordi Sverige var i stand til å forsvare egen suverenitet, og garanterte dermed også frie forsyningslinjer gjennom eget territorium av krigsessensielle råvarer til Tyskland. Norge derimot, hadde et så svakt kystforsvar at vi ikke evna å hevde egen suverenitet og nøytralitet overfor britene som minela norsk farvann og borda tyske transportskip. Hva om Norge hadde hatt en langt sterkere marine? Ville denne kommet kampen mot nazismen til nytte?

Dersom Norge tidlig 1940 hadde vært i stand til å sikre vår nøytralitet og suverenitet, hadde det ikke vært tyskerne men britene som hadde blitt fordrevet fra norske farvann. Om britene da hadde sett det som så essensielt å stanse de tyske malmtransportene at de likevel ville gått til aksjon, ville de altså måttet skyte mot norske krigsskip. Norge kunne dermed risikere å komme i krig med Storbritannia, parallelt med at Storbritannia var i krig med Nazi-Tyskland. Det ville ikke automatisk gjort Norge til en direkte alliert av Nazi-Tyskland, men det er heller ikke utenkelig, spesielt ikke om Norge hadde hatt en forsvarsvennlig regjering utgått av borgerlige partier, hvor det var mange medlemmer som hadde stor sympati både med Mussolini og Hitler.

Myten om universalforsvaret

Eksempelet 9. april 1940 viser viktigheten av å ha en helt konkret politisk analyse av det globale trusselbildet som grunnlag for utvikling av et relevant forsvar mot denne trusselen, og at et generelt mål om et sterkt nasjonalt militært forsvar retta mot alle mulige krenkelser av norsk suverenitet i enhver situasjon, like gjerne kan bidra til å øke styrken til en bestemt trussel.

Selv om dette premisset ikke har vært helt eksplisitt uttalt, har Norge i etterkrigstida tatt lærdom av det som skjedde 9. april 1940 ved å bygge opp Forsvaret, militært men enda mer politisk, mot det som ble vurdert som den ene store trusselen mot Norge: Sovjetunionen og sovjetkommunismen. Gitt at dette faktisk ble vurdert som den dominerende trusselen, blir NATOmedlemskapet og den forsvarsstrukturen, med hovedvekt på et invasjonsforsvar i Troms, en fullstendig logisk og sammenhengende strategi. Men hadde vi faktisk blitt utsatt for et nytt 9. april, med angrep over havet fra sør og vest, fra noen andre enn Sovjetunionen/Russland, ville det norske Forsvaret, tross Europas høyeste militærutgifter per innbygger, vært om mulig enda mer hjelpeløst enn Norge anno 1940.

Hvem kan true hvem?

Sosialister har vært uenige om hvorvidt Sovjetunionen på noe tidspunkt utgjorde noen trussel mot Norge under den kalde krigen, men det kan vanskelig hevdes at Russland utgjør noen potensiell trussel mot Norge på mellomlang sikt i dag. Det er også reelt oppfatninga i det militære etablissementet, og derfor bygges det Russlandorienterte territorialforsvaret gradvis ned.

I stedet har det norske militæret blitt lagt om i retning av i størst mulig grad å skulle kunne fylle ulike funksjoner for NATO i det som er NATOs nye misjon og konsept: Å intervenere i land overalt i verden, med eller uten FN-mandat. Det å intervenere uten FN-mandat, er en direkte forbrytelse mot freden, den groveste formen for folkerettsbrudd i følge FN-pakten.

Vi har vært vant til å tenke på det norske militæret som et defensivt forsvar som kun skal brukes til å forsvare Norge mot angrep utenfra. Nå må vi erkjenne at mens ingen truer Norge i dag, er det norske militæret en integrert del av trusselbildet for folk i andre deler av verden.

Selv om ingen truer Norges suverenitet som lojalt NATO-medlem, ville situasjonen fort bli annerledes om vi lykkes med få slutt på at Norge utgjør en trussel mot andre land, og får Norge utmeldt av NATO. Om en framtidig reelt venstreorientert norsk regjering også sto opp for internasjonal solidaritet på andre måter, for eksempel ved å lede an i en internasjonal boikottkampanje mot Israel til støtte for palestinerne, og gjennom å samarbeide med ALBA-landene i Latin-Amerika om å bygge et globalt økonomisk alternativt til frihandelskapitalismen, ville trusselbildet skjerpes ytterligere. Det er heller ingen tvil om trusselen minst sannsynlig ville komme fra Russland.

Kan vi forsvare oss militært mot USA?

Det å skulle bygge et militært forsvar i Norge som kan være relevant mot en mulig invasjon fra USA, er en langt mer formidabel oppgave enn å opprettholde et relevant forsvar mot Russland. For det første har Norge en veldig kort grense mot Russland, og Russlands eneste angrepsvei ville måtte komme nordfra, enten vi snakker over land, hav eller luft. Den forsvarsstrukturen Norge har i dag, med et fokusert forsvar i nord, som er relevant mot Russland, er derimot helt irrelevant dersom angrepet skulle komme fra USA eller andre NATO-allierte. Som Nazi-Tyskland dokumenterte i 1940, kan det komme fra alle andre retninger enn akkurat fra nord, og gjerne samtidig.

For det andre har USA for et langt større og mer høyteknologisk militærvesen, med evne til å tilintetgjøre på kort tid militærvesenet i land som Russland ville hatt adskillig mer problemer med. Libyakrigen i 2011 viste hva NATO kan gjøre med et suverent lands militærvesen fra lufta på kort tid.

For det tredje er Norge militærteknologisk bundet så tett opp i USA at vi trolig må kvitte oss med nesten ethvert eksisterende våpensystem om vi skal kunne bruke det til å forsvare oss mot det samme USA. Om den politiske alliansen med USA forsvinner, kan vi se langt etter reservedeler. Bare Russland sitter i dag på en helhetlig alternativ våpenteknologi som på noe vis kan matche USAs. Men skal vi basere oss på russiske våpensystemer, vil vi lett bli like avhengige av Russland politisk som vi i dag er av USA. Både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk ville det være uakseptabelt.

Det tredje alternativet er å bygge opp et egen helhetlig militærindustrielt kompleks. Det vi har i dag, er bare enkeltelementer som er så integrert i NATO-systemet både kommersielt og teknologisk at det neppe ville være noe å basere seg på.

Et mer realistisk alternativ for et militært uavhengig Norge, er det som per i dag er Rødts forsvarspolitiske strategi; et lavteknologisk militærvesen som ikke satser på å stanse en invasjon, men heller gjøre motstand i etterkant; en geriljaforsvarsstrategi basert på Heimevernet. USA har tidligere gått på tap mot denne typen fiende, men da snakker vi om for 40 år siden, og vi snakker om kolossale sivile tap for USAs fiende. I dag, med blant annet droneteknologi, er det på ingen måte gitt at en norsk motstandsstyrke i uniform i fjellheimen ville påført en amerikansk okkupant så mye som en tapt soldat.

Hva med Irak og Afghanistan? Ja, men der er USAs og NATOs tap et resultat av USAs statsbyggingsprosjekt, hvor soldatene har blitt gjort sårbare for å vinne «hearts and minds», ikke for å etablere territoriell og politisk kontroll, og av en motstander som har som hovedmål å bekjempe statsbygginga, helt uten hensyn til eget lands sivilbefolkning. En kampstrategi, helt på utsida av Folkeretten, med bruk av geriljastyrker som bevisst gjemmer seg i befolka områder, bruker sivile klær og selvmordsbombing som sentral strategi, er selvsagt helt utelukka som motstandsstrategi for et demokratisk sosialistisk Norge.

Slik jeg ser det, er det ingen realisme i at et NATO-uavhengig sosialistisk Norge skulle kunne hindre USA fra å invadere og ta kontroll over landet vårt, om USA bestemmer seg for det, med mindre vi knytter oss like tett til en allianse med Russland som vi i dag er knytta til USA. Prisen for å yte militær motstand etter en invasjon vil også lett bli alt for høy sett i forhold til de militære tapene vi kunne regne med å klare å påføre okkupanten.

Et politisk-økonomisk forsvar

Selv om USA ikke ville hatt store militærtaktiske problemer med å gjennomføre en militær intervensjon som å fjerne en framtidig sosialistisk norsk regjering, er det likevel ikke særlig sannsynlig at USA ville valgt en slik strategi.

Økonomiske sanksjoner og sabotasje hvor målet er å undergrave den folkelige støtten til regjeringa innad i landet, er langt mer sannsynlig. Det å ha kutta alle militære bevilgninger vil i en slik situasjon bidra til at større økonomiske midler vil være frigjort til å fortsette å dekke befolkningas grunnleggende behov, og dermed motstå den økonomiske krigføringa fra USA og EU.

Det at trusselen mot et NATO-uavhengig Norge ville komme fra imperialistiske stormakter hvor myndighetene i noen grad er avhengige av støtte fra folket i eget land, er en viktig faktor å ta med i betraktning. Før et angrep kan gjennomføres, må det gjøres et arbeid overfor opinion for å rettferdig gjøre krigen. Kostnadene ved et angrep avhenger også av hvor stor støtte angriperstaten får fra andre land. Et avvæpna Norge som bruker oljepenger på miljøteknologi og økonomisk støtte til fattige i andre land, vil vanskeliggjøre det å bygge opp den nødvendige skremselspropagandaen som skulle rettferdiggjort et angrep. Venezuela har trolig skaffet seg betydelig mer sikkerhet mot et angrep fra USA gjennom de politiske alliansene landet har etablert gjennom å finansiere ALBA-samarbeidet, og gjennom velferdsprogrammene som inkluderer subsidiert fyringsolje til fattige i USA, enn gjennom innkjøp av moderne russiske våpensystemer.

Uten å bli pasifister bør vi derfor gå inn for full nedlegging av det norske militæret, ganske enkelt fordi dette vil styrke mulighetene for å forsvare de verdiene og prinsippene sosialister alltid har satt høyest, både for oss selv og for folk i andre deler av verden. De eneste militære kapasitetene vi vil ha nytte av, er de som har en funksjon i fredstid. Det vil i første rekke inkludere Kystvakten, som det ville være naturlig å legge inn under politiet.

Organiser militærnekting!

I overskuelig framtid er det mer betydningsfullt hva slags holdning vi inntar til det eksisterende norske NATO-forsvaret enn hvordan vi definerer vårt helhetlige forsvarspolitiske alternativ.

Det danske forsvaret opplevde for en stund siden store problemer med å stille nok styrker fordi stadig færre ville la seg verve under perioden med harde kamper og betydelige tap i Afghanistan. Dette var gode nyheter for alle som ønsker å svekke NATOs muligheter for å føre krig. Spørsmålet er om vi kan klare å oppnå den samme effekten, uten å måtte gå veien om like mange soldater som blir drept.

Når mange på venstresida har støtta verneplikten både i teori og praksis til nå, har hovedbegrunnelsen vært at brei deltakelse er viktig for å sikre demokratisk kontroll med Forsvaret. Vi må imidlertid forholde oss til at myndighetene i Norge har sendt det norske militæret inn i en rekke folkerettsstridige krigsoppdrag i løpet av de siste to tiårene, og at det vernepliktsbaserte Forsvaret vårt ikke har lagt noen demper på dette. Tvert imot.

Det har i flere år nå vært slik at verneplikten reelt har vært frivillig. Siviltjeneste er avvikla for militærnektere, og det holder lenge å virke umotivert på sesjon for å slippe unna. Likevel ønsker Forsvaret selv å opprettholde den formelle vernepliktsordninga, og nå har den til og med nylig blitt utvida til å inkludere kvinner. Grunnen er at Forsvaret veit at de beste soldatemnene ikke er de våpengale og skolesvake bajasene som er de som vil melde seg i et helt frivillig system.

Det norske militæret ønsker og trenger den skoleflinke, pliktoppfyllende, gutten som svarer høflig og positivt på alle spørsmål om han kan tenke seg å gjøre noe for landet sitt på sesjonen, uten at han i utgangspunktet hadde tenkt seg en militær karriere. Det er han som skal analysere informasjon som gjør det mulig å identifisere relevante bombemål i den neste NATOkrigen for regimeendring.

Forsvaret trenger også den politisk engasjerte jenta som lar seg begeistre om fortellinga om NATO-soldater som sørger for at jenter får utdanning i Afghanistan. Det er hun som skal kroppsvisitere kvinnene ved en kontrollpost i det neste landet som kommer under NATO-okkupasjon.

Vårt mål må være å nekte det norske NATO-forsvaret tilgang til disse menneskelige ressursene som de ønsker seg i størst mulig grad gjennom å kjøre en offensiv antiimperialistisk militærnektingskampanje. Vi bør organisere kampanjer for å få flest mulig til å skrive under på at de vil nekte militærtjeneste, vi bør dele ut løpesedler til ungdom som skal på sesjon, og vi bør engasjere elever på skolene for å nekte Forsvaret å komme for å informere om utdanning i Forsvaret. Dersom de likevel kommer, bør vi sørge for at de også møtes med protester, kritikk og mer informative løpesedler enn de Forsvaret selv har med seg.

Gjennom en slik kampanje kan vi samtidig nå ut til langt flere enn i dag med informasjon om hvordan NATO undergraver internasjonal fred og Folkerett, og om hva de «humanitære oppdragene» i andre deler av verden reelt handler om. Det er på den måten vi i dag mest effektivt kan bidra til å forsvare de verdiene og prinsippene som sosialister før oss har vært villige til å drepe og dø for.

Mandag den 25. november sendte Støttekomiteen for hjelpepleier Stig Berntsen ut følgende pressemelding:

«Stig Berntsen har fått tilbake jobben Oslo kommune og hjelpepleier Stig Berntsen har i dag inngått rettsforlik. Stig Berntsen får tilbake stillinga som hjelpepleier ved Lindeberg omsorgssenter.

Støttekomiteen konstaterer at arbeidsgiver Oslo kommune endelig har bøyd av etter å ha stengt Berntsen ute fra jobben i to år og to uker. Komiteen er glad for arbeidsgivers tilbaketog.

Vi håper seieren setter ei grense for hvor langt en arbeidsgiver kan gå i å trakassere en arbeidstaker på grunnlag av usanne beskyldninger. Dette kan få stor betydning både for arbeidstakere og faglige tillitsvalgte.»

Mange har bidratt til seieren, men først og fremst er det Berntsen som hadde mot og ikke lot seg knekke, vi vil takke.

2018 er det 100 år siden 8-timersdagen ble innført. Formelt skjedde det i 1919, men det var i 1918 at stadig flere bransjer innførte 8-timersdagen, og flere steder tok arbeiderne dagen uten videre. De offisielle forberedelsene til loven ble gjort i 1918. 100 år er gått. 

Tidsskriftet Rødt! arrangerer konferanse 1. mars på Litteraturhuset. Kjersti Ericsson, Gerd Liv Valla, Trine Lise Sundnes, Roar Eilertsen, Fahkra Salimi, Linn Stalsberg, Siri Jensen, Gry Oppsahl, Kjellfrid Blakstad, Christoffer Ringnes Klyve kommer alle til for konferansen for å snakke. Konferansen er støttet av Norsk tidsskiftforening og Fritt ord.

Programmet og mer info om konferansen finner du på sekstimersdagen.no

Leder 2
Plukk 4
Jenny Dahl Bakken: Intervju med Kjersti Ericsson i forbindelse med 70 årsdagen 6
Jorun Gulbrandsen: Intervju med Unni Kjærnes om forbruksproblemer i radikal politikk 10
Siri Jensen: Snakk fram kvinners erfaringer 16
Zuhal Yesilyurt Gündüz: Feminiseringen av migrasjon. Omsorg og den nye emosjonelle imperialismen 24
Sandra Ezquerra: Varsel til spanske feminister – abortforslaget må stoppes 36
Mari Jonassen: Fyrstikkarbeidernes streik i 1889, Fernanda Nissen og den tidlige sosialismen 40
Ulrik S. Kohl: Enhedslisten nest størst, og hva da? 46

Novelle:

Øyvind Bremer Karlsen: Bikkjer 50

Debatt:

Svein Lund: På naturen eller gruvekapitalen si side? 52

Bokomtaler:

Tre internasjonale kvinnepionerer: Fra Beirut til Moskva og Addis Abeba 55
Kvinnekamp og klassekamp 60
Oslo-avtalen tjue år etter 63
Romfolk – etnisk diskriminering og klasseundertrykking 66
Et kjærlig og rettferdig blikk 70
Nærblikk på svensk politikk 72
En ny industriell revolusjon? 74
Debattbok for å forandre 76
Født feminist 78
Et hjertes beliggenhet 79
Bøker fra Sør 81
Mist ikke lenkene! 83

Forbruk og politikk

Abortkamp i Spania

Den nye emosjonelle imperalismen

Les mer

Hadde noen for et år siden sagt at vi ville få en ny diskusjon om fri abort, hadde jeg ristet på hodet. Til tross for at jeg var på Kvinnekonferansen 2012 og hørte Ellen Aanesens advarsler.

Da Judith Mirkinson skrev i Rødt! nr 2 ifjor, tenkte vi: Det er USA det!

I dette nummeret skriver Sandra Ezquerra om Spania, der regjeringa prøver å fjerne 14-ukersgrensen for «fri abort». Abort vil da bare være lovlig dersom en lege sier det er fare for liv og helse, eller ved voldtekt når det er levert inn politianmeldelse om dette før det har gått 12 uker.

Regjeringas avtale med KrF om reservasjonsrett for legene, har gitt abortmotstanderne vind i seilene. Mørkemennene gir seg ikke før de får spanske og USAnske tilstander.

Kampen for at kvinnen selv skal bestemme over sin egen kropp, fortsetter.

Erik Ness