Saul og Rogelio fra Barillas, Guatemala ble den 14. november dømt til 33 års fengsel for falske anklager om drap. De ble i virkeligheten straffet for å ha deltatt i kampen for lokalsamfunnets rett til selvbestemmelse over egne naturressurser.

I 2011 ga Norfund 32,5 millioner norske kroner i lån til selskapet Hydro Santa Cruz og deres vannkraftverk i Barillas.

Marianne Gulli er statsviter med masteroppgave om jordkonflikt i Honduras og Guatemala. Sitter i Internasjonalt Utvalg i Rødt og i Arbeidsutvalget (styret) i Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG).   
Eva Maria Fjellheim har master i utviklingsstudier/geografi med fokus på urfolks rettigheter, sitter i brigadestyret til LAG, og er vara for ÅaSG (Åarjel Saemiej Gïelh) til Sametinget.

Lokalbefolkningen ville ikke ha vannkraftverk, og hadde stemt et rungende nei ved en lokal folkeavstemning i 2007. Hydro Santa Cruz brøt konsultasjonsretten, og er anklaget for trusler, vold, drap og kriminalisering av menneskerettighetsforkjempere i forbindelse med utbyggingen. Slik er norsk næringslivsbistand i konflikt med grunnleggende menneskerettigheter i Guatemala.

Ren energi – skitten industri?

Santa Cruz Barillas er en kommune nord i Guatemala.

Hidro Santa Cruz fikk i 2008 innvilget konsesjon til å bygge et vannkraftverk i Barillas.

Norfunds støttet prosjektet med et lån på 32,5 mill. NOK i 2011, men har nå frosset lånet på grunn av stor konflikt i lokalsamfunnet.

Vannkraftutbygging har skapt store konflikt i Guatemala på grunn av mangel på respekt på konsultasjonsretten og andre grunnleggende rettigheter.

Barillas: Vannkraft og sosial konflikt

Den guatemalanske regjeringen innvilget utvinningskonsesjon til vannkraftverket i Barillas i 2008, etter lange politiske forhandlinger bak lukkede dører og med penger under bordet. Kort tid etter begynte Hidro Santa Cruz (HSC) utbyggingen av vannkraftverket.

Jord og naturressurser er en kilde til konflikt i Mellom-Amerika. I løpet av de siste årene har flere titalls konsesjoner for vannkraft og gruvedrift blitt innvilget i Guatemala. Det har gått hardt ut over flere urfolks- og småbondesamfunn som ikke har blitt konsultert i prosessen. Utover at konsesjonene bryter med grunnlovfestede rettigheter til medbestemmelse, er vann og andre naturressurser også grunnleggende for deres økonomiske og sosiale livsgrunnlag, samtidig som forholdet til naturen har en viktig kulturell betydning.

Den organiserte folkelige motstanden mot HSC begynte da de hemmelige forhandlingene om konsesjonen ble avslørt. Staten hadde nok en gang brutt sin grunnlovfestede plikt til å avholde forhåndskonsultasjoner, slik det også er nedfelt i ILO-konvensjonen 169 om urfolks rettigheter som Guatemala ratifiserte i 1996. Som et svar på mangelen på konsultasjon ble det gjennomført en lokal konsultasjonsprosess som endte med en folkeavstemming. Av de nesten 46 500 fremmøtte stemte bare 9 personer for vannkraftverket1. På tross av denne klare beskjeden og kontinuerlig folkelig motstand, fortsatte HSC utbygginga. Selskapets og statens manglende respekt for, og vilje til å høre på folkets røst, skapte stor misnøye og konflikten eskalerte.

Drapet på to aktivister i motstandskampen var dråpen som skulle få begeret til å renne over i Barillas. Bak drapene sto tidligere ansatte ved HSC og selskapets private sikkerhetstjeneste. Mettet på den politiske uviljen, på å aldri bli hørt, og på selskapets taktløse framferd tok folk til gatene, og okkuperte den lokale militærstasjonen. I sammenstøtene ble flere personer skadet, og det ble registrert noe skade på eiendom. Regjeringen svarte med å erklære militær unntakstilstand, noe som innebærer at grunnlovfestede rettigheter og garantier for sivile borgere oppheves. Militæret tar fullstendig kontroll, og kan i praksis gjøre som de vil. I løpet av tre måneder ble det utstedt 33 arrestordre og gjennomført 17 ulovlige anholdelser mot sentrale aktivister i motstandskampen2.

Saul og Rogelio var to av de som ble anholdt og senere fengslet, tiltalt for blant annet ordensforstyrrelse. De 13. januar ble de til slutt løslatt, men lykken skulle vise seg å være kortvarig. Da de var på vei ut fra høringen som skulle avslutte den såkalte «Barillas-saken», ble de på nytt anholdt av spesialetterforskere. Denne gangen beskyldt for å ha deltatt i en offentlig lynsjing av en lokal kriminell i 20103. Mange spurte seg hvordan det kan ha seg at bare disse to ble identifisert av en gruppe på om lag 500 personer som skal ha deltatt i ugjerningen, og hvorfor de ble anholdt først etter 3 år og i samme øyeblikk som de hadde blitt løslatt fra andre anklager knyttet til motstandskampen mot HSC.

Det er mye som tyder på at Saul og Rogelio er offer for justismord. Krimina-lisering av sosial protest og politisk motivert fengsling har blitt alt for vanlig i Guatemala. Flere urfolksledere og menneskerettighetsforkjempere har i løpet av de siste årene blitt utsatt for stigmatisering, straffeforfølgelse og fengsling for å motsette seg store utviklingsprosjekter, ofte uten bevis og på bakgrunn av falske anklager. Som regel blir de anklaget for svært alvorlige forbrytelser, uten bevis og overbevisende vitneavklaringer, slik tilfellet var for Saul og Rogelio. Dette er en bevisst strategi fra myndighetene og selskapenes side, for å svekke politisk organisering og demokratisk deltagelse.

Hvem og hva er Hidro Santa Cruz

Hidro Santa Cruz (HSC) er et heleid datter-selskap underlagt det spanske selskapet Hidralia Energía. Bak HSC står de spanske brødrene og forretningsmennene Luis og David Castro Valdivia. Luis er grunnlegger av Hidralia, mens broren er direktør. David er eier og største aksjeinvestor i Hidro Santa Cruz, mens broren er juridisk ansvarlig. Brødrene Castro Valdivia (3 totalt) har etablert et nettverk bestående av over 40 energirelaterte selskaper som ledes i all hovedsak av dem selv. Mangfoldet av selskaper gjør det enklere å unngå juridiske begrensninger som kan legges på ett enkeltselskap. Familien Castro Valdivia er en av energisektorens og Spanias mektigste familier og bedriftseiere, og med et de facto hegemoni over energimarkedet i Spania4.

Selskapet har blitt dømt for ulovlige politiske forhandlinger og korrupsjon ved flere anledninger. I tillegg er Brødrene Castro Valdivia en del av et nettverk som har ideologiske røtter tilbake til den ekstreme høyresiden i Spania og fascistregimet under Franco.

Dette er åpenbart ikke noe problem for Guatemalas egen maktelite, som ønsker store utenlandske kapitalinteresser velkommen. Med gode kontakter innenfor statsapparatet er det fritt frem for at de i fellesskap kontrollerer ressursene og styrer landet som om det var deres egen private jordeiendom. HSC er ikke historien om ett enkelt selskap som fremmer sine interesser. Det er et komplekst historisk og ideologisk forankret spill ledet av den økonomiske eliten som styrer både politikk og rettsvesen i Guatemala.

Historien gjentar seg

To år etter at konflikten eskalerte i Barillas, er 26 av arrestordrene fortsatt gjeldende. Ti aktivister ble uregelmessig fengslet i 2012. Etter å ha blitt frifunnet ett år senere ble to av aktivistene – Saul og Rogelio – rettslig forfulgt på ny like etter. Bak denne rettslige og politiske forfølgelsen av aktivister står selskapet Hidro Santa Cruz i nær allianse med Guatemalas oligarki og regjering5. Den ekstreme militariseringen, trusselbildet og terrorklimaet dette har skapt i Barillas, trekker minnene tilbake til borgerkrigens verste år. Flere har flyktet fra Barillas i frykt for sine liv og for sin helse.

Guatemala er et svart hull på manges mentale verdenskart. Mellom turistbildet av fargerike mayafolk, og nyhetsbildet preget av vold, drap og gjengkriminalitet, vitner konflikter som den i Barillas om et langt mer komplekst land. Den 36 år lange borger-krigen og over 500 års undertrykking av landets folk har etterlatt mange uløste sosiale og politiske problemer. Særlig stor er statens «gjeld» ovenfor den historisk marginaliserte og ekskluderte majoriteten av befolkningen, nemlig urfolk og småbønder.Like gamle som de politiske konfliktene er den politiske uviljen til å ta et oppgjør med den sosiale, økonomiske og politiske ekskluderingen av mangfoldet. Det som ofte omtales som en svak stat, er i virkeligheten en sterk bastion der elitene «stenger rekkene» ovenfor enhver trussel om endring. En sterk politisk kontroll over en meget svak rettstat og en lav terskel for å ty til fysisk vold, gjør at Guatemalas elite i allianse med transnasjonale selskaper og narkokarteller styrer landet med jernhånd. Det juridiske og institusjonelle rammeverkets mål er å beskytte interessene til eliten, deres makt og ikke minst de pågående prosessene med ekstrem plyndring av naturressurser og ekskludering.

Vannkraftprosjekter og andre utvinnings-prosjekter presses på lokalsamfunnene ved bruk av vold og trusler. De store selskapene og deres allierte vinner, mens den økonomisk fattige befolkningen tar skade. I tillegg blir de fratatt naturressursene som er grunnleggende for deres kulturelle og økonomiske overlevelse. Undertrykkelse og trusler skjer i stadig økende grad, og det er ingen umiddelbare tegn til forbedring.

Myndighetene undertrykker rettigheter

De siste årene har det skjedd en rask og positiv utvikling i internasjonalt anerkjente kollektive menneskerettigheter. I 2007 ble FNs erklæring om urfolks rettigheter vedtatt på generalforsamlingen. Guatemala, og de fleste andre landene som deltok på møtet, tilsluttet seg erklæringen som særlig styrker urfolks rett til konsultasjon og fritt og informert samtykke i beslutningsprosesser som påvirker deres liv og landområder. Internasjonale rettigheter og overvåkningorgan tvinger regjeringer til å jobbe for endring, om enn noe motvillig. Dessverre kommer disse rettighetene på en evig andreplass i møte med sterke markedsinteresser. Til tross for at Guatemala er kjent for gjentatte brudd på både kollektive og individuelle menneskerettigheter, opplever de sjelden sanksjoner.

Ideen om rettstaten i Guatemala har blitt en maske som enkelt skjuler enhver form for ulovligheter og undertrykkende handlinger. Lovverket er utviklet på en slik måte at folkelige kamper blir kriminalisert og undertrykket. Den som krever sin rett, er en forbryter. Folkelig protest har lange historiske røtter, og statens svar har alltid vært undertrykking. Dette innebærer både stenging av kanaler for påvirkning og dialog, overdreven bruk av politi og militære mot protesthandlinger, forfølgelse, fengsling og tvungen bortføring av menneskerettighetsforsvarere. I løpet av 2013 registrerte menneskerettighetsorganisasjonen UDEFEGUA 61 saker som gjaldt straffeforfølgelse av menneskerettighetsforkjempere. 18 menneskerettighetsforkjempere har blitt drept i løpet av 2013, en økning på 72 % sammenlignet med 2012.6

I stedet for å verne om menneskerettighetene har den guatemalanske staten brukt makt, undertrykkelse og militarisering som løsning på konflikter knyttet til utvinning av landets naturressurser. Undertrykking av folkelig mobilisering og protest minner om en lav-intensitets krigføring, der målet er å vinne fram via en sosial, økonomisk og politisk utarming av organisasjonene i sivilsamfunnet. Organisasjoner og aktivister som kjemper for selvbestemmelse, deltakelse og rettferdighet, risikerer å bli politisk og rettslig forfulgt, truet på livet eller drept.

Voldsbruk og militær undertrykkelse har tatt uante proporsjoner under nåværende president Otto Perez Molína sin regjering. Perez Molina er selv en beryktet general fra landets borgerkrig, og gikk til valg på bruk av jernhånd og militarisering for å få bukt med narkotrafikk og gjengvold i landet. Istedenfor har landets befolkning, og hovedsakelig mot urfolksaktivister, lidd under en økt bruk av militær undertrykkelse. Vold har blitt det politiske svaret på sosiale konflikter. Staten har blitt stadig mer vertikal, patriarkalsk og autoritær, og gir lite rom for folkelig deltakelse og demokratisering7.

Vann, kultur og verdighet

Konflikten i Barillas handler om mye mer enn vannkraft i seg selv. Vannkraft-prosjektet i Barillas var ikke omfattende i størrelse, men det rådet usikkerhet om hvor vidt utbyggingen ville ha noe å si for vannstanden og det biologiske mangfoldet. Det var også bekymring for at flere andre kraftutbygginger skulle komme etter hvert, og at disse skulle fungere som energikilde til en eventuell gruveetablering i nærområdet. Elva Q´am B´alam er hellig for urfolket Maya Q`anjob´al og betyr «den gule tigeren» kalt opp etter det mytiske dyret som drakk vannet der. Vannkraftprosjektet hadde planer om å installerte seg midt i et område som har blitt brukt til rekreasjon og seremonier.

I følge ILO-konvensjonen 169 og FNs erklæring om urfolks rettigheter har urfolk rett til å bestemme over egen utviklingsprosesser som påvirker deres økonomiske, sosiale, kulturelle eller politiske samfunnsliv. Det innebærer også retten til selvbestemmelse over egne territorier og om retten til å bli konsultert når inngrep i naturen planlegges. Det stadfester også kommuneloven i Guatemala.

Når lokalsamfunn møter trusselen om økonomiske utviklingsprosjekter som vannkraft med kollektive prosesser for organisering, selvbestemmelse og konfliktløsning, sier det noe om hvor demokratiske konsultasjonsprosessene er. Det handler om mye mer enn bare å si ja eller nei. Det er en form for folkedemokrati der lokalsamfunnet diskuterer fordeler og ulemper ved prosjektene, og der de i felleskap tar et kunnskapsbasert standpunkt ut fra egne ønsker og behov.

Norfund i Barillas: Ren energi, skitten industri

Norfund er den norske stats investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland. Målet er å stimulere til økonomisk vekst ved å gi lån til bærekraftige bedrifter i land med såkalt høy risiko for investeringer. Tanken er at økt tilgang til kapital bidrar til å bekjempe fattigdom og fremmer utvikling i fattige land. I 2011 ga Norfund et lån på 32,5 millioner norske kroner til energiselskapet Hydro Santa Cruz, men i stedet for å fremme «utvikling» i lokalsamfunnet, opplever lokalbefolkningen at deres naturressurser plyndres, uten at de får ta del i verken prosessen eller produksjonsverdiene.

Investeringen i Hidro Santa Cruz var Norfunds første direkteinvestering i småskala vannkraft i Sentral-Amerika. Ren energi utgjør likevel halvparten av Norfunds totale investeringer (49 %), noe som også reflekterer Norges generelle satsing på sektoren. Tilgang til strøm regnes som en sentral faktor for å fremme «velstand», skriver Norfund på sine hjemme-sider8. Likevel var ikke vannkraftverket tenkt til å forsyne lokalbefolkningen i Barillas direkte med strøm. Bare de husstandene som har tilgang til det nasjonale strømnettet, og som har råd til å betale de skyhøye strømprisene i landet, får tilgang. Det ekskluderer store deler av den økonomisk marginaliserte lokalbefolkningen.

Tanken om at investeringer i nasjonal infrastruktur og industri vil skape økonomisk vekst som automatisk vil gå de fattigste til gode, er basert på gamle og utdaterte utviklingsteorier fra 50–60-tallet. Er vi fortsatt så naive at vi mener at korrupte stater som ikke verner om sine borgeres grunnleggende menneskerettigheter i samarbeid med grådige industrieiere, vil fordele godene jevnt utover? Og hva skjedde med retten til å definere hva en selv mener er god utvikling for sitt lokalsamfunn?

Norfund besluttet å fryse midlene til Hydro Santa Cruz på grunn av det voksende konfliktnivået. På kritikken svarer de at det ble benyttet en urfolksspesialist da selskapet skulle konsultere lokalbefolkningen, og at lokale kommunepolitikere hadde skrevet under og på den måten gitt sitt samtykke til virksomheten. Norfund sier de har dokumentasjon på at selskapet gjorde alt riktig i prosessen, men har tydelig ikke hatt innsikt i maktspillet som faktisk utspilte seg på lokalt nivå. Flere lokale sivilsamfunnsorganisasjoner sier kommune-politikerne var utpekt av borgemesteren som igjen er nikkedukke for presidenten og hans interesser. De representerer altså ikke lokalbefolkningens ønsker og behov, et syn som også reflekteres i resultatet av folkeavstemningen som ble avholdt i 2007, der bare 9 av 46 490 personer stemte for at de ønsket vannkraftverket velkommen.9

Avslutning

Dommen mot Saul og Rogelio er nok et bevis på hvordan folkelig motstand kriminaliseres i kampen mot storstilte utvinningsprosjekter i Guatemala. Det er også bare ett av mange eksempler på at økt satsning på næringsliv i norsk bistand som fremmer kapitalinteresser, og ikke utvikling på folks egne premisser. Investering i lønnsomme bedrifter er en forutsetning for Norfund, men de understreker likevel at investeringene må være basert på kompetanse om de landene og sektorene de investerer i. I tillegg sier Norfund at de har fokus på bærekraft, og skal påse at hensyn til miljø og sosiale forhold blir ivaretatt10.

Det er lite som vitner om at Norfund har gjort jobben sin godt nok i sin investering i HSC. I Barillas har vannkraftverket skapt sosial konflikt, grov vold, drap og straffeforfølgelse av aktivister som krever sin rett til ytringsfrihet og deltagelse i tråd med internasjonal urfolksrett og guatemalansk grunnlov.

Fornybar energi er ett politisk hett investeringsområde. Bak diskurser om miljøhensyn for fremtiden, grønn økonomi og innovasjon strømmer millionene fornemmelig fra banker og finansieringsinstitusjoner – deriblant Norfund – til private energiprosjekter som bryter internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og opprettholder konfliktnivået i Guatemala.

Dette uten å ta hensyn til de enorme sosiale kostnadene det medfører. Med støtte til Hidro Santa Cruz bidrar Norfund til å forsterke konfliktene i Guatemala, ikke løse dem. Erfaringer som i Barillas synes imidlertid ikke å være et problem for internasjonale givere og finansinstitusjoner som fortsetter sine investeringer i ren energi i en høyst konfliktfylt region.

Med en økonomi i krise og politiske avgjørelser og beslutningstaking som konsentreres på få hender, har mektige grupperinger i landet utnyttet situasjonen og presset på for økonomiske endringer som baserer seg på ytterligere konsentrering og monopolisering av naturressursene.

Den såkalte utviklingshjelpen fra internasjonale finansinstitusjoner er ikke annet enn en repetisjon av gammel politikk hvis mål er privatisering, ekspropriering og konsentrering av naturressursene. En politikk som i Guatemala har en nær sammenheng med militarisering, undertrykking og død. Situasjonen i dag er kritisk og blir verre. Likevel mottar de politisk og økonomisk støtte fra regjeringer og finansinstitusjoner som tviholder på den nyliberale ideen om å privatisere alt – koste hva det koste vil!

Ren energi er bedre en skitten energi, men er industrien ren når den fremmes på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter?

Noter:

1.  PeaceWatch: «La presencia de Hidro Santa Cruz en Barillas» 2012 http://www.peacewatch.ch/fileadmin/user_upload/guatemala/dokumente/HidroSantaCruzInformeHegoa.pdf
2.  Intermon Oxfam: «El desarrollo que no queremos». Desember 2012 http://www.oxfamintermon.org/sites/default/files/documentos/files/Informe%20Hidralia%20Energ%C3%ADa%20en%20Santa%20Cruz%20Barillas%20Guatemala.pdf.
3.  Gustavo Illescas (CMI). 13.10.2014: http://cmiguate.org/el-caso-de-saul-y-rogelio-presos-politicos-en-defensa-del-territorio/
4.  Andres Cabañas: «Memorial de Guatemala: El neoliberalismo militarista: empresas, gobiernos y ejércitos en Santa Cruz Barillas» 14.05.2012 http://www.albedrio.org/htm/articulos/a/acabanas-138.html
5. Prensa Comunitaria «Barillas: finaliza el juicio injusto contra dos defensores del agua» 14.11.14: https://comunitariapress.wordpress.com/?s=Barillas
6. UDEFEGUA: Informe de UDEFEGUA: «El acompañante – Estado de situación de defensoras/es de derechos humanos de Guatemala” 09.03.14. http://protectionline.org/es/2014/03/09/el-acompanante-informe-de-estado-de-situacion-de-defensoras-y-defensores-de-derechos-humanos-de-guatemala
7. Rights and Resources: «Cultural Survival: What happened in Toto» 2012 http://www.rightsandresources.org/news/cultural-survival-what-happened-in-toto/)
8. NORFUND: http://www.norfund.no/renewable-energy/category314.html
9. FIVAS: «Føre var eller etter snar» http://fivas.org/sider/tekst.asp?side=581
10. NORFUND: http://www.norfund.no/investing-for-development/how-norfund-creates-development-effects-article507-326.html

I Oslo kommune var det et forsøk med sekstimersdag på et sjukehjem, og i to områder for hjemmetjenester. Det varte i 22 måneder, fra juni 1995 til mars 1997.

Byrådet oppsummerte det som mislykket, som bortkasta penger, og det ble med forsøket.

De ansatte og prosjektledelsen oppsummerte det som vellykket for ansatte og pasienter.

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006). Har skrevet debattbøkene Er skolen for Kari eller Ronny? (Ad Notam Gyldendal a/s 1993) og Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt!, 2014).

Gry Opsahl er utdannet sjukepleier og har i flere tiår undervist studenter i sjukepleie ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Hun var ansatt som prosjektleder for forsøket i Oslo.

– Hvor mye teller et bedre arbeidsmiljø? Hvor mye teller de ansattes egne vurderinger, når et forsøk skal oppsummeres og resultater dokumenteres? De ansatte fortalte om mindre stress. De hadde bedre tid til pasientene, noe som gjorde at de var mer tilfredse med arbeidet sitt. Det ble større arbeidsglede, rett og slett. De fortalte enkeltvis at de var mer opplagt og fikk mer hvile. Hverdagslivet ble bedre. Dette ble også oppsummert av fagforeningene. Jeg hadde jevnlige møter med de ansatte og var tett på, og beskrev det samme i min rapport. Fafos evalueringsrapport beskriver også dette, forteller Gy Oppsahl.

Men var pasientene misfornøyd, ettersom kommunen vendte tommelen ned?

– Spør heller: Hvor mye teller pasientenes erfaringer? Og de pårørendes? Ansatte og prosjektledelse oppsummerte at kvaliteten på tjenestene var blitt bedre. Før forsøket startet, ble det gjort nøye undersøkelser av hver pasients pleie- og omsorgsbehov, og turnusen (vaktordningene) ble lagt opp etter pasientenes individuelle behov. Både pasienter og pårørende fortalte at de var mer fornøyde, særlig fordi det ble flere på jobb da pleiebehovene var størst, og det ble tid til flere sosiale aktiviteter for pasientene, både innen- og utendørs.

Fakta

– Forsøk med seks timers arbeidsdag i Oslo Kommune

– Full lønnskompensasjon

– Flere ansatte (full tidskompensasjon)

Juni 1995 til mars 1997

– 103 forsøkspersoner, hjelpepleiere og sykepleiere

– Det var 33 hjemmehjelper, 50 hjelpepleiere og 20 sykepleiere. Av disse var 17 ansatt i forbindelse med prosjektet for å dekke produksjonsbortfallet ved overgang til seks timers dag

– Et sykehjem og et distrikt for hjemmetjenester med hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere

– Betalt av: Oslo kommune, Kommunenes sentralforbund og Oslo kommunes opplærings- og utviklingsfond.

– Støtte fra fagforeninger: Norsk Kommuneforbund (nå Fagforbundet), Norsk helse- og sosialforbund og Norsk sykepleierforbund.

– Vedtatt i Oslo bystyre i desember 1993

– Evaluert av Fafo.

Var det sjukefraværet?

Hvis det ble et bedre arbeidsmiljø, og ansatte, pasienter og pårørende ble mer fornøyde, da står det vel bare en ting igjen? Sjukefraværet!

– Ja! Men korttidsfraværet sank! Vi må skille mellom korttidsfravær og langtidsfravær. Korttidsfravær er sykefravær som varer alt fra første sykedag og 14 dager frem. Arbeidsgiveren betaler da både lønn til den ansatte og lønn til eventuelle ekstravakter. Sykefravær over to uker betales av NAV/trygdeverket. Da dekker staten lønna til den som er sykmeldt. Økonomisk sett er det det korte sykefraværet som er mest belastende for arbeidsgiver, og det er viktig for arbeidsgiveren å få det ned. I forsøket sank korttidsfraværet for alle yrkesgruppene! I hjemmesykepleien og hos hjemmehjelperne sank korttidssykefraværet med 10–50 prosent. I sykehjemmet sank sykefraværet med ca. 10 prosent. Når kortidsfraværet går ned, merkes det både på ansatte og pasienter. Det blir færre uforutsigbare dager, mindre slitsomt å jobbe og bedre kontinuitet på de ansatte og på tjenestene. Bra for alles trivsel.

Var det langstidsfraværet som steg så veldig, da?

– Langtidsfraværet må analyseres nøyere. Hos hjemmehjelperne gikk langtidsfraværet drastisk ned. Det kan ha noe å gjøre med den nye turnusen og fordeling av arbeidsoppgaver. Hjemmehjelperne gikk fra å ha tre til to hjemmebesøk/rengjøringer, matlaging og handling per dagvakt og fikk en midtvakt i uka som ble fylt med andre arbeidsoppgaver/mer variasjon på arbeidsdagene. I sykehjemmet steg langtidsfraværet gjennom hele forsøksperioden, mens det i hjemmesykepleien gikk først litt opp og i siste prosjektår ned igjen. Langtidsfraværets stigning kan forklares med at 17 av de som deltok i forsøket (103) ble gravide, og mange ble sykmeldt i lengre perioder. At prosjektperioden med seks timers dag førte til 17 svangerskap og 17 nye verdensborgere, ble forklart med at de fikk et bedre hverdagsliv, tidsklemma ble redusert og livskvaliteten steg.

Svangerskap og fødsel er ingen sykdom, og burde ses på som positivt for samfunnet. Likevel føres fravær i denne sammenhengen som sykefravær. Det blir misvisende i dette forsøket, hvor det var fokus på sammenhengen mellom eksponering av arbeids-belastende faktorer og nedkortet arbeidstid til seks timers dag. Vi ville finne ut mer om effekten av det. Fødsler er ikke ille. De er naturlig nok forutsigbare og lette å planlegge vikarer for, og staten betaler. Men fraværet er langt. Så hvis du legger sammen de lange fraværene med de korte, blir summen «høyere sykefravær», altså et negativt resultat. Skjemaene til Fafo som evaluerte forsøket, skilte ikke mellom korttids- og langtidsfravær. Mens alle impliserte vet at virkeligheten viste en positiv utvikling, ikke negativ. Det var bittert.

Det var en periode i starten da sykefraværet toppet seg litt. Vi startet med sommerferie, 17 nye ansatte og deretter en influensaperiode. Men det jevnet seg ut igjen og gikk veldig bra, helt til vi skulle begynne å organisere tilbake til det gamle. Og det måtte vi gjøre en god stund før forsøket sluttet. Når det ikke varte i mer enn to år, sier det seg selv at det var for kort tid til å se sikkert om det var en sammenheng mellom redusert arbeidstid og lavere sykefravær, spesielt når det gjaldt de 17 som ble gravide og som fikk stigende «sykefravær»

Dette beskrives også i Fafo-rapporten:

I begynnelsen av forsøket var det en del problemer knyttet til ferieavvikling, sykdom og mange nye ansatte … Etter en tid ble imidlertid sykefraværet veldig likt (med gruppene vi sammenliknet oss med, som ikke var i forsøk).

Likevel ble oppslag i avisene for eksempel slik, da forsøket var ferdig: Den 24. oktober 1997 sto dette i Aftenposten:

Økt sykefravær med sekstimersdag.

Oslo kommunes forsøk med sekstimersdag har ikke ført til mindre sykefravær. Dette viser en rapport som Fafo la frem i dag.

Det var forskningskoordinator Torkel Bjørnskau i Fafo som uttalte seg, han som hadde skrevet evalueringsrapporten. Virkeligheten og beskrivelsen var forskjellig.

Ny turnus, nytt innhold

Til nå har du fortalt om positive erfaringer. Men noe må kommunen ha funnet som var så dårlig, at de satte nei-stempel på. Var det organiseringa av turnusen, samarbeidet … ?

– Kommunens nei til å videreføre prosjektet hadde ikke noe med turnus eller organisering å gjøre. Det var pengene. For Oslo kommune ble det i forsøksperioden 17 nye medarbeidere som skulle lønnes i tillegg til de 86 som fikk redusert arbeidstiden med 20 prosent med full lønns- og arbeidstidskompensasjon.

Det var ikke noe i veien med turnusen, tvert imot. I forsøksenheten laget vi et nytt skift midt på dagen med to personer. Det var fra klokka 10 til 16. På sykehjemmet hvilte pasientene etter middagsmåltidet, og det var mer ro i avdelingen. Da skulle ikke arbeiderne på dette skiftet gjøre de vanlige pleie- og omsorgsoppgavene. Vi fylte denne vakta med nytt innhold, både i hjemme-sykepleien og på sykehjemmet. Da kunne de to på den nye vakta gjøre mer sosiale ting, som å ta med noen ut på tur, lese for pasientene, lage avisgruppe, finne på noe som var hyggelig.

Det at vaktene ikke hadde de samme oppgavene hele tiden, gjorde at arbeidsuka ble mer variert. Ensformighet kan slite mye. Den nye turnusen som ble laget for forsøket, var veldig god, fordi de ansatte hadde vært aktive i å lage den.

Så var det dagvakt med ca åtte ansatte fra klokka 8 til 14. Kveldsvakta med fire ansatte var fra 16 til 22 og en fra 17 til 23. Etter kveldsvakt hadde du alltid midtvakt, sånn at du fikk nok søvn og hvile mellom vaktene. Det er tungt å jobbe til klokka 23, være hjemme tolv, sovne kanskje ett, være på jobben halv åtte neste dag etter fem timers søvn og rett inn i de tunge pleieoppgavene. Sånn hadde vi jo hatt det. Nattevaktene var fast ansatt og gikk 12 timer vakter på dispensasjon. De inngikk ikke i forsøket.

Vi hadde en annen fordel sammenlignet med slik det er i dag: I forsøksperioden var hjemmesykepleien og hjemmehjelpsordningen organisert i felles kontorlandskap. Vi kunne organisere arbeidet lettere. Vi kunne snakke sammen og samarbeide om pasientene. Nå er dette helt annerledes, tjenestene er splittet, enhver tjeneste har sin egen organisering, alle er alene, det kan være snakk om en privat og en kommunal organisasjon, fysioterapi og ergoterapi er for seg selv, og hjemmesykepleien er helt vingeklippet. Hjemmesykepleien deler ut medisiner og skifter på sår, men de får sjelden gjøre noe helhetlig for pasienten. Den er veldig fragmentert og oppgaveorganisert. Det er tidsbestemt på minuttet hva du skal gjøre. Det gjør ikke tjenestene bedre, heller tvert imot.

Livskvalitet – viktig eller ikke?

Jeg oppfatter din konklusjon om organiseringa av arbeidet, at den er oppsummert som bra. Da må jeg leite videre etter det mislykkede ved forsøket, som gjorde at kommuneledelsen mente at seks-timersdagen var en dårlig ide for kommunen. Ble ikke økt livskvalitet målt i forsøket?

– Det var ikke kommunens mål for forsøket. Målet var å se om sekstimersdagen ville føre til lavere sykefravær. Men prosjektledelsen hadde bedre livskvalitet, arbeidsmiljø og tjenestekvalitet med som mål. Disse positive resultatene er vanskelig å regne om til kapitalinntekter, slik det regnes fra arbeidsgiversiden når de bare ser på økte utgifter og ikke verdsetter miljø, tjenestekvalitet og trivsel.

Jeg kan sitere fra fagforeningenes rapport, der de lar en hjelpepleier fortelle:

Kvier meg til å gå tilbake til den gamle arbeidstiden på 7,5 timer. Jeg har bestemt meg til å gå ned i trekvart stilling, selv om det betyr lavere lønn.

En annen, Jytte:

Aldri hadde jeg trodd at en time fra eller til skulle bety så mye for humør og arbeidsglede. Jeg har alltid drømt om lang ferie, og har inntil i fjor tenkt at det måtte være bedre å få lengre ferie enn forkortet daglig arbeidstid. Men der tok jeg feil. Etter at vi fikk innført seks-timersdagen, har jeg fått mer overskudd både til beboerne, familien og meg selv. Sønnen min Adrian er ikke lenger nødt til å være i barnehagen til klokka fire, han kan selv velge om han vil være med hjem klokka halv tre når jeg slutter, eller om jeg skal hente ham senere på ettermiddagen.

Jeg har mer tid til meg selv og familien, derfor har jeg begynt å trene aerobic.

Dette er ikke to unntak som vi forteller om og om igjen. Det er flere som har sagt helt direkte at livet ble helt annerledes, de kunne kose seg på veien til barnehagen, ikke stresse etterpå heller. De som hadde reisevei, kom hjem før rushet, ikke sant. Vi har mye dokumentasjon fra alle møtene vi hadde i forsøket og referatene fra dem, og alle besvarelsene på spørsmålene fra Fafo, om hva de ansatte mente og hva de gjorde utenom jobben. Jeg er helt overbevist om, at forsøket førte til bedre livskvalitet.

Fafo skriver i rapporten sin at de ansatte i forsøksenhetene ga uttrykk for at de trivdes bedre etter innføringen av seks timers dag. De sa også at de samarbeidet bedre med kolleger, hadde bedre kontakt med pasientene, og de sa at mulighetene for å bestemme arbeidstempo var bedre. De sa at de var mindre fysisk slitne etter endt arbeidsdag, ifølge Fafo.

Det pleier ikke å være full enighet noe sted?

– Det var det ikke hos oss heller. Det var noen som ikke var like fornøyde. De hadde lang reisevei, bodde en 6–7 mil unna. De ville heller ha lange vakter og kortere uke. Dette ble diskutert. Konklusjonen var at du ikke kan samle opp slitenhet. Det er bedre å ikke bli så sliten hver dag. Det er nok å ha seks timer. Så forsøket fortsatte med forkortet hverdag, selv om noen helst ville ha det annerledes.

Sjukefravær som mål

– Det er problemer med å ha redusert sykefravær som mål av mange grunner. Hvis du skal finne ut om en forkorting av den daglige arbeidstiden skal føre til lavere sykefravær, må du bruke mye lenger tid på et forsøk. Fem år, minst. Det er fordi du må kunne måle slitasjeskader. I omsorgsyrkene er det mange kvinner som får muskel- og skjelettplager, og som blir sykmeldte i lang tid. Det handler ikke, tror jeg, bare om ren fysikk, men også om at de har liten innflytelse og kontroll med sin egen arbeidssituasjon. Arbeidet er slik at det kan bli ensformig uten nye utfordringer og variasjon.

Sekstimersdag bare på mannsarbeidsplasser?

– Så førte forsøket som sagt til at vi fikk 17 gravide. De fikk tid til å være kjærester, det snakket vi mye om og hadde det litt moro med. Så ser vi hvordan de registrerer fravær i forbindelse med fødsler. På kvinnedominerte arbeidsplasser med yngre kvinner, vil dette slå negativt ut på statistikken. Men det er vel positivt at det fødes nye barn! Dette burde vi problematisert mye bedre i et likestillingsperspektiv. Det er tross alt kvinnene som er gravide. Spesielt innen pleie- og omsorgsyrkene er det mange tunge løft og krav om god fysikk og god helse for å kunne utføre arbeidet tilfredsstillende. Tilpassing og tilrettelegging for lettere arbeid for den gravide blir vanskelig, da pleiebehov ikke kan organiseres bort, eller vente for lenge med å ble møtt. Å være den som det alltid skal tas hensyn til er ikke greit, og da blir kanskje løsningen å legitimere fraværet med sykemelding. Kvinnearbeidsplasser hvor svangerskap er en naturlig del av deler av yrkesfasen, bør sikres høyere bemanning som et forebyggende tiltak for å redusere «sykefravær». Det skal vel ikke bli slik, at vi ikke kan ha sekstimersdag der det er mange kvinner i fertil alder?

De ansatte må lage den nye arbeidsdagen

På Tine Heimdal var de ansatte aktivt med på å finne ut hvordan og når de nye skiftene skulle være, da sekstimersdagen skulle forsøkes. De har som kjent permanent sekstimersdag nå. Denne medvirkninga var kanskje den viktigste grunnen til det gode resultatet. Jeg mistenker at det samme var tilfellet hos dere?

– Det var helt avgjørende at de ansatte laget turnus og innholdet i vaktene! Helt avgjørende. De visste når behovene var størst. De kjente pasientene. De lagde sin egen arbeidshverdag. Resultatet ble bedre tjenester for pasientene. De ansatte ble mer tilfreds med hva de gjorde på arbeidet. Bruken av ekstravakter gikk ned fordi korttidssykefraværet gikk ned, dette var bra for pasientene og de ansatte, og det var økonomisk en stor fordel for arbeidsgiver.

Var det noen muligheter for å justere løpet underveis?

– Vi hadde en prosjektgruppe som besto av bydelens pleiesjef, en representant for alle hjemmehjelperne og en for alle sykepleierne, en tilsatt konsulent og jeg som leder. Vi hadde møte en gang i måneden og var tett på hvordan det gikk.

Så hadde jeg møter med de ansatte på de ulike postene en gang hver 14. dag, for å sikre arbeidsmiljøet og kvaliteten på tjenestene. De ansatte var delt inn i tre grupper, så det ble ett møte på dem og tre på meg. Det var ganske tett oppfølging og muligheter for å forebygge og å løse eventuelle problemer. Vi avsluttet disse møtene med å synge Ellinors vise.

Hver gang?

– Hver gang!

Hva er et godt forsøk?

Er to år passe for et forsøk?

– Jeg mener nei. Vi hadde 22 måneder, fra juni 1995 til mars 1997. Av dem gikk tre måneder med på å starte opp og tre måneder på å avvikle. Fem år er et minimum for å følge kvalitative endringer over tid. En må jo helst også få tid til å oppdage svakheter og gjøre forbedringer. Det tar lang tid før en ny organisering setter seg. Det var 103 pasienter, hver med sine behov. Det er rapportering om hver enkelt pasient, det er veldig strenge krav til å skrive ned dokumentasjon. Samtidig er det for få PC-er, så det blir plundrete. Det er ikke lagt til rette for de enorme kontrollregimene som er innført. Jeg mener det burde settes i gang et forsøk til, – på fem år. Det vil gi mer gyldig kunnskap.

Ut fra kommunens mål om redusert sykefravær og reduserte utgifter var dette forsøket mislykket.

Hva mener du er målet for et godt forsøk med sekstimersdagen?

– Det er et bedre liv. At de ansatte blir mer fornøyd med livet både på jobben og utenfor jobben. God kvalitet på tjenestene og et godt arbeidsmiljø henger sammen. Sykefraværet blir lavere, pasientene mer fornøyd. Jeg mener kommunen ikke la vekt på dette. Heller ikke Fafo, som hadde ansvaret for evalueringen.

Men Fafo forteller også at de ansatte sa de trivdes bedre og gjorde en bedre jobb overfor pasientene.

– Det er ikke slik at Fafo helt unnlot å rapportere om fornøyde ansatte og om arbeidet deres. Det kan alle se ved å lese rapporten som ligger på nettet. Men deres hovedanliggende var sykefraværet, ikke arbeidsmiljøet eller kvaliteten på tjenestene. Altså ikke kvalitative data. Det var fordi forsøket var satt i gang med redusering av sykefraværet i helse- og omsorgssektoren som mål. Ebba Wergeland, som hjalp oss å starte forsøket, ville se på helsetilstanden til de ansatte over tid. Det ble kuttet helt ut. Fafo ville ikke at jeg skulle bry meg om personene i forsøket i det hele tatt. Jeg svarte at jeg var leder for et forsøk med mange ansatte og pasienter, jeg hadde et ansvar for at det skulle gå bra, og jeg ville snakke med alle ansatte annenhver uke. De ansatte var ikke bare forskningsobjekter, men aktive personer som tok del i sitt eget arbeidsliv og sin egen fritid. Fafo intervjuet bare avdelingslederne og pleiesjefen. Ikke de andre ansatte. De fikk bare spørreskjemaer tre ganger i løpet av prosjektperioden.

Det finnes en rapport til. Det er prosjektrapporten: Oslo Kommune. Et forsøk med reduksjon av arbeidstid: 6 timers dag for kvinner i omsorgsyrker. Den er godkjent av alle parter. Den forteller om hverdagslivet, om kvaliteten på tjenestene, arbeidsmiljøet og pasientene. Skrevet av meg, som har sett forsøket fra innsiden hele veien. Da forsøket ble avsluttet, ble det bestemt at begge rapportene skulle gjøres tilgjengelig, samtidig, for alle som ville vite noe om forsøket. Prosjektrapporten ble ikke gjort tilgjengelig. Kun Fafos evalueringsrapport.

Politisk motstand

Var det stor motstand i byrådet og kommunestyret mot forsøket? Hvis det var tilfellet, var kanskje ikke velviljen stor når det skulle oppsummeres?

– Forslaget om et forsøk med sekstimersdagen i Oslo ble vedtatt i kommunestyret med én stemmes overvekt i 1993. Det var fagforeningene som tok initiativ til Oslo-forsøket. De var på studietur til Kiruna. Der var det forsøk med sekstimersdagen. Målet der var å se om flere ville gå opp i full stilling og få full lønn, og om sykefraværet ville gå ned med seks timers dag og full lønnskompensasjon.

De som stemte for forsøket, var SV, jeg må nevne Kari Pahle spesielt som gjorde en stor innsats, RV (nå Rødt), et delt AP (Knut Røed fra AP var den største motstanderen). Senterpartiet stemte for, og med deres ene stemme ble det flertall for. H, FrP, KrF, Pensjonistpartiet og en i AP stemte mot.

Det var altså stor motstand, og ganske tverrpolitisk. Forsøket ble lagt til arbeidsgiverseksjonen i kommunen som lå under Byrådsavdeling for Plan og finans, så jeg hadde finansbyråd Rune Bjerke, AP, som min øverste politiske leder, han som nå er sjef i Den norske bank. Vedtaket fra starten sa at det skulle være 120 ansatte med, det skulle være full kompensasjon for lønn og tid, og det betydde 20 prosent flere ansatte. Det ble lyst ut anbudskonkurranse som flere deltok i, om hvem som skulle få evaluere. Det var tre innbydere i anbudskonkurransen, og Fafo fikk tilbudet. Målet med forsøket skulle være: Å redusere sykefraværet. Jeg søkte og fikk stillingen som prosjektleder. Forskerne Ebba Wergeland og Anne Marie Berg hadde fått penger fra Forskningsrådet som de ville bruke på evaluering av forsøket, og de hjalp til med å finne egnete bydeler for forsøket. Det måtte være steder der full stilling var det normale, sykepleiere og hjelpepleiere på sykehjem og i hjemmetjenesten, og det måtte være velvilje for forsøket på arbeidsplassene. Majorstua Alders- og sykehjem og hjemmetjenesten i to områder i samme bydel ble valgt. Denne bydelen med høyest antall ansatte på heltid ga et godt utgangspunkt for forsøk med å redusere eksponering for arbeidsbelastende faktorer i form av nedkortet arbeidstid og se om det førte til nedgang/lavere sykefravær.

Forsøket ble endret. Politikerne reduserte antallet personer til 100 for å spare penger, og forskerne trakk seg fra prosjektet fordi de mente det ble for få deltakere for å gi et godt nok grunnlag for forskning. Forskningsmidlene ble sendt tilbake til Forskningsrådet. Oslo kommune måtte skaffe nye midler til evalueringen av forsøket, som var bystyrets bestilling. Så det var litt plunder til å begynne med. Men vi kom i gang i juni 1995!

Det var kommunevalg høsten samme år. Det ble Høyrestyre, og det var de som vurderte resultatet av forsøket i 1997. Da Faforapporten kom i oktober det året, sendte Heidi Larsen, ny finansbyråd fra Høyre, ut denne pressemeldingen:

Sykefraværet har steget med både kort og vanlig arbeidsdag. Sekstimersdag gir ikke den produktivitetseffekt mange håpet på, selv ikke når de ansatte får lønn som for en vanlig arbeidsdag.

Til NRK sa hun:

Oslo kommune hadde kastet 3 millioner rett ut av vinduet.

Dommen var klar: Sekstimersdag skal vi i hvert fall ikke ha!

Svaret er: For vellykket

Dette intervjuet starta med spørsmålet: Byrådet i Oslo oppsummerte forsøket som mislykket. Prosjektledelsen og de ansatte mente det var vellykket. Du har fortalt om mange sider ved forsøket og er fortsatt overbevist om at det var et forsøk med gode resultater for arbeidsmiljøet, tjenestekvaliteten og sjukefraværet. Nå har vi antakelig kommet til konklusjonen: Hvorfor er resultatene snakka ned, ja rett og slett svartmalt?

– Forsøket viste for gode resultater! Hvis byrådet og andre myndigheter skulle ta til seg de gode erfaringene og resultatene, vil de ikke kunne stoppe sekstimersdagen! Derfor måtte det ikke bli vellykket. Det handler om penger. Reaksjonene fra en rekke politikere i Arbeiderpartiet og på høyresiden tyder på at de fryktet et vellykket resultat. Dette ville medføre krav om arbeidstidsreduksjon fra mange fagforbund og en betydelig økning i lønnsutgiftene. Dermed var det duket for en politisk interessekonflikt av dimensjoner. Fafo-rapporten «Seks timers arbeidsdag i omsorgsyrker» ble en av brikkene i spillet. Men selvfølgelig var forsøket vellykket. Organiseringen av arbeidet ble forbedret, arbeidsmiljøet styrket, tjenestekvaliteten forbedret, korttidsfraværet gikk ned på alle arbeidstakere: sykepleiere, hjelpepleiere og hjemmehjelpere.

Det trengs et forsøk til i helsesektoren i Norge, et som er på fem år. Og det hadde kanskje vært lurt om de som har ledet de mange forsøkene med sekstimersdagen i Norge, kom sammen og delte erfaringer!

Les mer

– Torkel Bjørnskau, Fafo. Seks timers dag i omsorgsyrker. En evaluering av forsøket i Oslo kommune. 1997. ISBN 82-74221990. Finnes på Internett.

– Oslo Kommune. Et forsøk med reduksjon av arbeidstid: 6 timers dag for kvinner i omsorgsyrker. Prosjektgruppas rapport. Gry Oppsal. Finnes på Internett.

Se www.sekstimersdagen.no.

I 2013 ble Fremskrittspartiet tatt inn i varmen i regjeringskorridorene, til tross for anklager om rasisme og fremming av rasistiske holdninger i mange år.

Hvordan har det gått med regjeringa som vil stramme inn en innvandringspolitikk som har hatt innvandringsstopp siden 1975, og blei stramma ytterligere inn blant annet i 2009 under den rødgrønne regjeringa?

Hva er Fremskrittspartiets rolle i regjeringa, og lar de seg moderere av KrF og Venstre?

Herman Thamdrup Lund er nestleder og antirasistisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Før valget

FrP har alltid trivdes i opposisjon, å være utenfor og kreve innstramming og kutt i byråkratiet. Også i denne valgkampen snakket de om å begrense innvandring, men er forsiktige med å ta opp upopulære temaer. Deres kjernevelgere er tilhengere av lukkede mottak og å øke antall tvangsreturer. Saken om asylbarn, eller de lengeværende barna, ble smart nok fra FrPs side håndtert med et enighetskor om barns beste, uten konkrete løfter. Her var det tidlig klart at Venstre og KrF ville ha en viktig jobb å gjøre med å moderere regjeringen, da noen av disse to støttepartienes kjernesaker nettopp handler om en human asylpolitikk og barns beste over innvandringsregulerende hensyn. Høyre er langt på vei enige med FrP i det viktigste av asyl- og innvandringspolitikk, men de bruker lite tid på å snakke om det. Kanskje de vil tape velgere på det?

Etter valget

Det har vært et stort press på regjeringa for å komme til ei varig løsning for de lenge-værende barna, og det virket lenge som om den hadde kommet i land gjennom samarbeidsavtalen mellom regjeringa og støttepartiene. Flere avsløringer i media viste imidlertid at regjeringa ikke hadde gjennomført den nye praksisen som skulle tre i kraft tidlig i 2014. Politiets utlendingeenhet hadde også rapportert om utsendinger av barn som burde vært omfatta av den nye praksisen som skulle innledes. Avtalen omfattet også et fåtall konkrete tilfeller, og bar preg av svært detaljerte kriterier for å gjøre om vedtak, og kunne avsløres som tomme løfter. Justis- og beredskapsminister Anundsen ble tvunget inn i nye forhandlinger med støttepartiene, og tidlig i desember til en strengere avtale der barns tilknytning skal vektlegges. Fremskrittspartiets ungdom havnet også i hardt vær ved å kaste seg på denne bølgen, hvor de i en luke i sin julekalender skrøt uhemmet av antall nye tvangsreturer i asylsakene. Det er uvisst hvordan gjennomføringen av den nye praksisen som samarbeidspartiene har fått regjeringa med på, vil slå ut. Men saken har fått stor oppmerksomhet, kanskje på bekostning av tiltak på andre områder som får langsiktige konsekvenser.

I et heftig debattert forslag til statsbudsjett bevilges store summer på konkrete tiltak fokusert mot symbolsakene for FrP og deres kjernevelgere. Å bygge et nytt utlendingsinternat for korte opphold før tvangsutsendelser i forbindelse med Gardermoen Lufthavn og betydelige summer for å ut-vide kapasiteten til det eksisterende anlegget på Trandum, vitner om en handlekraft som de måler kun i prosentandeler i forhold til tvangsutsendelser. Og pengene til disse tiltakene kommer fra kutt i basistilskudd for beboere på asylmottak som har oppholdstillatelse, eller støtte til aktivitetstilbud på asylmottak blant anna i språkopplæring ved mottak. Regjeringa og departementet snakker om forsvarlige kutt og flyktninger som har det for godt på mottak, men utsetter barnefamilier som venter på et sted å bo for en situasjon dårligere enn noen nordmenn på sosialhjelp, som heller ikke akkurat er vinnere i budsjettforslaget.

Regjeringa er stadig i forhandlinger om nye returavtaler, og skjerper fra og med 2015 også retorikken på «returfeltet», slik at det ikke lengre eksisterer «frivillige returer», for å «tydeliggjøre konse-kvensene av et negativt vedtak» (fra JBDs nettsider).

Også på den økonomiske siden er prioriteringene tydelige. Det skal ikke bare bli vanskeligere og strengere krav til oppholdstillatelser og familiegjenforeninger, de blir også dyrere. Satsene for gebyrer i forbindelse med oppholds- og arbeidstillatelser og familiegjenforeninger økes. Mer verdsatte grupper som studenter og forskere unntas fra økning, samt aupairer, som regjeringas velgere tjener på at de fortsatt skal være en billig utgift. Disse endringene går ut over vanskeligstilte innvandrere som har fått oppholdstillatelser, og asylsøkere som har muligheten til å få innvilga oppholdstillatelse, men ikke er så godt økonomisk rusta som de asylsøkerne regjeringa ønsker seg.

Hva kan vi vente oss?

Først og fremst kan vi vente forsøk på strengere regler og mer håndplukking i asylsaker. Syria er ett eksempel. Regjeringa foreslo å slippe inn et hundretalls flyktninger, med strenge krav om god helse. Til slutt endte det opp med å ta inn 1000, etter press fra media og solidariske tilbud fra flere kommuner om en asyldugnad for syrere med beskyttelsesbehov.

Målet for denne regjeringa vil alltid være å ta inn færre, og de framstiller det som et stort tilbakeslag å måtte ta inn 500 flere såkalte FN-flyktninger i 2015, kvoteflyktninger, som fører til en total på 2120, imot 1620 i 2014. Dette tallet inkluderer de 1000 syriske.

De lengeværende barna og deres familier vil fortsette å være et sårt punkt for regjeringa, og det kan nok tydelig spores at den store misnøyen med regjeringa utover i 2014 har hatt mye med dette å gjøre. Samtidig viser den stadig ærligere politikken avstanden mellom vanlige folks behov og liv og denne mørkeblå regjeringas prioriteringer.

Det jeg ønsker å komme frem med i denne artikkelen, er at dette tar en farlig retning. Regjeringas politikk og gjennom-føringen av denne peker mot et helhetlig og mindre solidarisk samfunn, som ser mellom fingrene når mennesker på flukt behandles dårlig, som om de er mindre verdt. Det er et uttrykk for et menneskesyn langt unna det Norge trenger for å bygge et samfunn som er avhengig av å fortsatt være multikulturelt for å møte nye utfordringer som arbeidsledighet eller mangel på arbeidskraft.

2015 er et skjebnesvangert år for regjeringa. Da vil velgerne vise regjeringa hva de kan forvente i stortingsvalget i 2017.

Fra våre naboland

I nr. 1 A/2015 av Rødt! Den blåblå regjeringa (som noen også kaller den blåbrune) under lupen. Men skjer i våre nærmeste naboland? Her er en dansk og to svenske lenker som kan opplyse oss.

Modkraft

http://www.modkraft.dk

For dem som vil følge med i dansk politikk og klassekamp, ikke minst utviklinga i EU, byr miljøet rundt Modkraft på en fantastisk ressurs. Deres hjemmeside er fyldig, opp-datert og pedagogisk anrettet, og arbeidet er organisert ved hjelp av tolv temaredaksjoner, som bl..a. spesialiserer seg på økonomi, faglig kamp, miljø. EU, motkultur (kunst og kultur fra undergrunnen), queerkraft (kjønns- og seksualpolitikk) og Kontradoxa (kronikker, lengre analyser). Bidragsyterne kommer fra det som litt vagt kan kalles den radikale venstrefløyen; mange har nok til tilknytning til Enhedslisten. Det bys både på en nyhetstjeneste (der vi f.eks, får vite at de danske Internationale Socialister nylig har meldt seg ut av Enhedslisten for å skjerpe sin egen profil), en avdeling for rundt 50 bloggere, en magasindel med lengre bidrag og mye, mye mer. Det er også inspirerende at de orienteres så mye om kampanjer, som f.eks. mot TTIP og TISA.

ETC

http://www.etc.se

ETC har i ei årrekke vært et radikalt svensk månedstidsskrift, med Jonas Ehrenberg som frontfigur. I strid med alle motesvinginger har de tatt steget over til å bli avis, med fem utgivelser i uka, og med muligheter for et digitalt abonnement. En god del av stoffet er også tilgjengelig gratis på nett; det gjelder både lederartikler, nyhetsoppslag, debatter og kronikk. Naturlig nok er mye oppmerksomhet viet rasisme og Sverigedemokratene. En del av det er samlet om temaportaler, som klima og økonomi. Og glem ikke tegneserien til Nina Hemmingsson.

Clarté

http://www.clarte.nu/

Det svenske Clartéforbundet har sine røtter tilbake til mellomkrigstida, den gang også med norske forbindelser. På 1960- og 70-tallet spilte de en viktig rolle innafor den revolusjonære studentbevegelsen, men har i dag virksomheten konsentrert om et partipolitisk uavhengig og sosialistisk tidsskrift. Det kommer med fire fyldige numre i året, og har flere trekk felles med Rødt!, selv om det som oftest er kortere artikler. I et nettbasert arkiv er det samlet et utvalg av sentrale artikler fra hvert av numrene, som f.eks. nr 2/14, som handlet om Den først verdenskrigen.

Redaksjonen ba Jorun Gulbrandsen dra til Trondheim og lage en reportasje om sekstimersdagen. Tine Heimdal har nemlig sekstimers arbeidsdag, og vi ville høre om erfaringene. Hva mente meierisjefen? Tillitsvalgte? De ansatte?

Hun kom tilbake med mange intervjuer og bilder, og presenterer«funnene».

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006). Har skrevet debattbøkene Er skolen for Kari eller Ronny? (Ad Notam Gyldendal a/s 1993) og Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt!, 2014).

Tines anlegg på Heimdal er en produksjonsbedrift med 170 ansatte. Forholdet mellom kvinner og menn er ca. 40–60. Osten kommer inn fra meieriene i store stykker, blir skåret i de mange ulike formene vi finner i butikken, pakka, lagra og distribuert. Det er fire avdelinger: pakkeriet med flest folk, deretter lageret, administrasjon/kantine og verksted. Deler av bedriften har arbeidet to skift de siste 15 årene. Bedriften har hatt seks timers normalarbeidsdag som fast ordning siden 2010, med to års forsøksordning fra april 2007. Så det er ikke lenge til de kan feire 10 år. Resultatene på Tine Heimdal fører til mange spørsmål. Vi hører at de produserer mer på seks timer enn på sju og en halv som de hadde før, at sjukefraværet er halvert og at kostnadene ikke har økt. Hvordan kan produktiviteten øke så mye? Hvis det kan skje på andre produksjonsbedrifter også, på så kort tid, hvorfor skal vi da snakke om at det må skje en produktivitetsøkning i tiår framover, for å få sekstimersdag? Er det egentlig en mye enklere sak?

Hva er det med ledelsen på Tine?

Hvordan har den jobba så lenge med en sekstimersdag? Hva har den forstått, som ikke mange andre har forstått? Det er opplagt at de har samarbeida med de ansatte og fagforeninga. Hvorfor er det ikke flere eiere og ledere som gjør det samme?

Når resultatet er så vellykka: Det hadde ikke gått, uten at de ansatte var aktivt involvert. Hva har de ansatte gjort for å få det til? Hvordan? Hvor lenge? Hva slags skiftordning lagde de? Hvorfor fikk de i stor grad bestemme den?

Når det ikke ble ansatt flere folk, er det da slik at hver og en jobber for mye, at stresset øker, at folk klager over det? Er det mer overtid? Er det sant at folk er så fornøyde som det ser ut som i TV-programmet Brennpunkt? (Alle som har sett det, husker den unge mannen som lo og sa: «Sekstimersdagen? – Genialt!»)

Bruker de ansatte den nye fritida si til flere ting, enn de gjorde før? Er livet blitt bedre? Hva sier folk?

Hva var måla for forsøket med sekstimersdagen fra begynnelsen? Var det lavere sjukefravær? Var det økt velferd? Var det høyere produksjon? Hva er måla i dag? Disse spørsmåla og svara er veldig interessante for dem som gjerne vil prøve seks-timersdagen på sin bedrift og i sin kommune. Erfaringene fra Oslo-forsøket som Gry Opsahl forteller om i dette nummeret, bidrar også til grundigere forståelse av arbeid med innføring av sekstimersdagen.

Ta utgangspunkt i mulighetene, ikke problemene!

LO-kongressen i 2005 vedtok at det burde settes i gang flere forsøk med sekstimersdagen. Ved tarifforhandlingene i mai 2006 ble NNN og Tine enige om å teste ut sekstimersdagen på et anlegg. Det ble deretter en høring om hvilke anlegg som kunne tenke seg å forsøke. På høsten falt valget på Heimdal.

Kåre Pedersen er hovedtillitsvalgt i NNN på Tine Meierier, Heimdal, i Trondheim. Han har vært med i ledelsen for sekstimersdagsprosjektet hele tida.

JG: Hva er det med ledelsen på Tine? Hva er det som gjør at ledelsen samarbeider med de ansatte og med fagforeninga? Dette virker litt for vakkert på mange på andre arbeidsplasser. Folk kan nesten ikke tro det.

– Det begynte egentlig for flere år sida. I 2001 fikk vi en ny sjef, Jan Eiler Wessel. Det var han som turte å gjøre endringa. Vi hadde hatt en ovenfra-og-ned-lederstil, der sjefen ga ordre og de ansatte skulle adlyde. Jeg mener den viktigste årsaken til suksessen med sekstimersdagen er endringa fra en kultur hvor ansatte har vært vant med at ledelsen har bestemt alt og tredd beslutninga ned over hodet til de ansatte. Det var ei endring til dagens modell hvor de ansatte i svært stor grad, enkeltvis eller i forbedringsgrupper, sjøl er involvert i endringsprosessen. Dermed får de eierskap til beslutningene. Wessel begynte å delegere ansvar nedover. Han kunne se at andre var dyktige. Hadde ikke denne endringsprosessen vært gjort på forhånd, ville vi ikke lyktes med sekstimersdagen. Det kan være mange gode beslutninger som blir gjort i ledelsen mange steder, men som blir møtt med motstand, fordi de ansatte ikke venter seg noe godt fra den kanten. «Hva har de dustene funnet på nå igjen …».

Vi hadde altså holdt på med en prosess i en 4–5 år før forsøket med sekstimersdagen starta.

De ansatte fant løsningene

Det gir mening. En gjetter at både ledelse og ansatte har jobba lenge med samarbeidet. Men hvordan, reint praktisk?

– Som en forberedelse til forsøket, ble det organisert grupper av ansatte på hver avdeling, som diskuterte hvordan sekstimersdagen kunne gjennomføres. Høsten 2006 og vinteren 2007 ble blant annet brukt til å involvere de ansatte i å finne hensiktsmessige måter å løse oppgaven på, som var å gjøre samme jobben på seks timer uten at det ble ansatt flere folk. Det var i hovedsak de ansatte sjøl som jobba fram forslag til løsninger. Alle forslag ble lagt fram for ledergruppa for godkjenning.

Den hovedtillitsvalgte var med i ledergruppa (Kåre Pedersen, red. anmerkning). Det var viktig for åpenheten og tilliten. De ansatte visste at de fikk all informasjon. Ikke noe var hemmelig.

Det ble også nedsatt ei prosjektgruppe for prosjektet. Prosjektleder var HMS-leder Kirsti Hosøy. Deltakere her var hovedtillitsvalgt, hovedverneombud, meierisjef, personalleder, HMS-sjef i TINE og driftssjef i TINE. Rammene for prosjektet var: Sjukefraværet skulle ikke øke, leveringsgraden skulle opprettholdes og ingen økte kostnader.

Rammene er de samme i dag. Og de ansatte har gjennom eget engasjement, deltakelse i forbedringsgrupper og gjennom hovedtillitsvalgt som er fullverdig medlem av ledergruppa fortsatt bidratt til å utvikle bedriften og ta ansvar.

Hvilke sjefer tør å stole på de ansatte?

Så fikk dere ny sjef?

– Ja. Jeg har nevnt den forrige sjefen, Wessel. Han som overtok etter Wessel, Henning Nyeggen Martinsen, har fortsatt arbeidet med å involvere de ansatte. Samarbeidet med de tillitsvalgte er godt. Han har gjort en stor jobb for sekstimersdagen. Han har utvikla videre en tenkning for ledelse som innebærer involvering, utdanning, delegering av ansvaret nedover, og et perspektiv som går nedenfra og opp, og ikke det vanlige ovenfra og ned. Vi har nå 30 grupper som ansatte er med i. Vi kaller dem forbedringsgrupper. De jobber med arbeidsmiljøet, samarbeidet og produksjonseffektivitet i hele virksomheten.

Det handler i all hovedsak om at ledere må være villig til å endre seg og tørre å stole på de ansatte og involvere dem. For mange ledere kan det virke skremmende å delegere beslutninger nedover til de ansatte. Det virker som mange tror at de vil bli overflødige dersom de ikke kontrollerer og kommanderer. De er redde for at deres posisjon skal svekkes. Det er skummelt for dem å la ansatte få medbestemmelse. Fallhøyden er jo stor, et stort prosjekt som sekstimersdagen er, kan jo bli mislykka. Det krever mot av ledere å satse slik de har gjort på Tine Heimdal.

Suksessfaktoren

Produktiviteten har gått opp med 30 prosent, sjukefraværet er halvert og ligger på 5,6 prosent og økonomien går bra. Hadde denne sekstimersdagen vært mulig uten at de ansatte hadde funnet ut hvordan de skulle gjennomføre den?

– Nei, det hadde vært helt umulig. Involveringa av de ansatte har vært suksessfaktoren.

Mange forsøk har hatt redusert sjukefravær som mål. Sjukefraværet har avgjort om forsøket har vært oppsummert som vellykka eller ikke. Dere hadde ikke dette som målet?

– Målsettinga med prosjektet hos oss var å se om sekstimers arbeidsdag kunne øke livskvaliteten til de ansatte. Så ble sjukefraværet halvert. Jeg mener faktisk at en halvering av sjukefraværet bør være en veldig god grunn for å kunne innføre seks-timersdag. Halvering er et av resultatene og en indikator på økt trivsel. Målet er det samme i dag.

Hva vil du si er gode mål for forsøk med sekstimersdagen?

– Produktivitet, service, trivsel, sjukefravær, ulykker, økonomi, uføre, pensjonsalder.

Maskinene går kontinuerlig

Løper de ansatte fortere? Er det mer stress når maskinene ikke stanses for pauser?

– Vi kan ikke jobbe fortere enn maskinene går. Men om de ansatte ikke nødvendigvis springer fortere, er det klart at den enkelte jobber mere effektivt etter innføring av sekstimersdag. Vi jobber akkord. Når det er pauser for den enkelte, må de andre dele på oppgavene. Det er mer fokus på effektivitet. Det har skjedd en holdningsendring. I stedet for en litt avslappa holdning om at dette er ikke mitt ansvar, har alle et stort fokus på å få til en effektiv drift. De ser fortere hva som må gjøres i gruppa, ikke bare det som angår dem sjøl, slik de tenkte før. Vi har mindre slakk, rett og slett.

Hvordan går det med trivselen uten fellespauser?

– Ansatte på lageret har valgt at folk tar pauser i puljer. Pakkeri og verksted avtaler internt på linja når de skal pause. Det er flere produksjonslinjer, så det er flere som går samtidig. Det er alltid folk i kantina en kan sette seg sammen med. Det er mulig for den enkelte å ta ei lita pause utenom spisepausa også, men maskinene stoppes ikke. Det er klart at folk jobber mer effektivt. Men fordelene med sekstimersdagen er så store, at de synes det er verdt det.

Er det mer overtid når skifta er så korte?

– Nei. Det er ikke mye overtid. Det kan dokumenteres at overtidsbruk og vikarbruk er gått ned.

«Hvordan kan det gjøres her?»

Mange sier at «sekstimersdagen går ikke hos oss». Kanskje de burde kopiere det dere har gjort?

– Nei! Suksessen med Heimdal er involveringa av de ansatte på dette stedet. Metoden går det sjølsagt å ta lærdom av. Men alt det andre rundt det ble utvikla av ledelse og ansatte her, med de konkrete forholda som er her. Det er viktig ikke å bygge opp en argumentasjon for hvorfor seks-timers-dagen ikke er mulig. Hvis utgangspunktet er «det går ikke hos oss», er det ikke mulig å få det til. Spørsmålet må være: Hvordan kan det gjøres her? Ta utgangspunkt i mulighetene, ikke problemene.

Får dere fryktelig mange henvendelser fra fagforeninger som vil vite mer?

– Nei, forbausende lite. Vi har hatt noen besøk. Forbundsstyret i NNN har vært her. Vi har vært på noen bedriftsbesøk og noen konferanser. Erfaringene fra Tine er nok lite ute i fagforeningene, sjøl om det jamt og trutt har stått noe i fagbladene og på nettet. Likevel har hadde jeg venta mer. Vi vil gjerne ha besøk, og vi vil gjerne komme og fortelle.

Fakta om TINE

Pakkeriet

Formiddagsskift: 07–13 (tidligere 15)

Kveldsskift: 13–20.30 (tidligere 00.30)

Fri fredager den uka du har kveldsskift.

Lageret

Formiddagsskift: 07–13 (tidligere 15

Jobber ikke skift

Litt mer ettermiddagsjobbing

Har ikke fri på fredager

Forsøk /test ved årsskiftet 2006–2007.

Prøveprosjekt fra april 2007 til ut 2009

Deretter permanent ordning.

Forsøkets mål:

Øke livskvaliteten til de ansatte

Rammer: Opprettholde produktiviteten, ikke øke sjukefraværet, ingen økte kostnader

Resultat: Økt livskvalitet, produktiviteten økt med 30 %, sjukefraværet sunket fra 11,5 % til 5,6 %. Ingen økte kostnader.

Mål og rammer gjelder fortsatt.

 

Hva er tid verdt?

Henning Nyeggen Martinsen tok over etter Jan Eiler Wessel i 2011 som startet arbeidet med å involvere de ansatte i gjennomføringa av sekstimersdagen. Nyeggen Martinsen har videreutvikla arbeidet, fortsatt i samarbeid med de ansatte og fagforeninga.

FAFO og Arbeidsforskningsinstituttet forteller om den reelle delegeringa av ansvar fra ledelsen og nedover, og dette blir bekrefta av de ansatte og fagforeninga sjøl.

– Man kan si det enkelt, sier Henning Nyeggen Martinsen.

– Det er gjort en avtale, og den er innfridd. Det kan ses på som en akkord: Arbeiderne skulle få sekstimersdag, hvis tre krav ble innfridd: Effektiviteten skulle opprettholdes, kostnadene og sykefraværet skulle ikke øke. Dette var rammen. Samtidig var det en HMS-avtale for å forbedre livskvaliteten for de ansatte uten ekstra kostnad for arbeidsgiver.

JG: Mange overraskes over at bedriften overlot så mye av forberedelsene og vurderingene til de ansatte.

– De ansatte fant gode løsninger på hvordan arbeidet med en sekstimersdag skulle organiseres. Ledelsen bidro med en involverende lederstil. Når ledelsen viser de ansatte tillit og gir selvbestemmelse innenfor klare og avtalte rammer, gir det resultater. Med bidraget som ligger i den enkelte ansattes kompetanse om daglig drift, etablerer vi løsninger basert på praktisk fakta. Teoretiske antakelser fra skrivebordet til sjefen holder ikke alene.

Effektiviteten er gått opp mer enn de 20 prosentene som skulle kompensere for kortere arbeidstid. Sekstimersdagen er et så stort gode, at det motiverer til effektivt arbeid. Innfrir vi ikke de tydelige kravene som er satt til sekstimersdagen, vil ledelsen selvsagt vurdere om arbeidstidsordningen er skyld i dette. Da kan et tiltak være å gå tilbake til gammel ordning, det har ledelsen vært klar på hele tida.

Reell medarbeidermakt

Min personlige erfaring er at ledere reelt sett får mer makt av å jobbe med involvering og medbestemmelse. Den som får mer tillit, tar mer ansvar. Når mål og rammer er klare og avtalte, opplever jeg at våre medarbeidere tar rette valg for bedriften hver dag. Dette av den enkle årsak at de oppfatter seg selv som en del av bedriften, tanken om «oss og dem» involveres vekk. Forståelsen av et felles mål som gagner alle er etablert.

Målet med sekstimersdagen på Tine Heimdal var økt livskvalitet for de ansatte uten ekstra kostnad for arbeidsgiver. Med andre ord, økt trivsel på jobb og hjemme. Vi er alle 24-timersmennesker.

Jeg vil aldri slutte!

Lars Brekke er maskinfører på Tine Heimdal.

Eli Holum, tillitsvalgt og produksjonsarbeider, viste rundt på pakkeriet. Der traff vi Lars Brekke. Han sto ved starten på ei linje, der osten legges i den lange maskinrekka.

Det er stans. Reparatørene jobber med å sette den i gang igjen. Lars har litt tid til å prate med Jorun Gulbrandsen

Eli Holum begynner å rydde litt et annet sted.

– Nå har jeg hatt sekstimersdagen siden 2007, det er blitt en rutine. Det var en storm av folk som ville begynne her, da vi starta. Men det er nesten ingen som slutter. Det er en fin arbeidsplass og et godt samarbeid. Mange har tatt fagbrev i industriell matproduksjon. Det begynte med forberedelsene til sekstimersdagen, og flere har gjort det etter hvert. Bedriften la til rette for det med penger og tid, og det er lettere å utdanne seg når vi har kort arbeidsdag.

Fagbrev

JG: Hvilken forskjell gjør fagbrevet for deg og jobben din?

– Du lærer hygiene, hvordan osten skal håndteres, hvordan den er laget, hvordan den oppfører seg. Du lærer hvordan teknologien fungerer, du kan reparere og vedlikeholde noe sjøl uten å måtte vente på verkstedfolka for den minste ting, du kan vurdere produksjonen bedre. Alt i alt, utdanninga gjør deg mer sjølstendig i jobben, du får større evne til å vurdere hvordan kvaliteten på produksjonen er, og du kan løse flere problemer som oppstår mer effektivt. Og du får høyere lønn. Nå er det mer enn 60 folk i alle aldre som har fag-brevet på pakkeriet, og det har mye å si for å holde maskineriet i gang og ha god kvalitet på produksjonen.

Hva gjør du når du slutter klokka ett?

– Jeg slutter klokka ett i dag! Det er flere ting jeg liker å gjøre. Trene, for eksempel. Jeg kan gjøre det her på jobben også, hvis jeg vil. Så er jeg opptatt av datautstyr, og liker å bruke litt tid på å kikke på nyheter på området. Det er en interesse jeg har. Jeg er også interessert i verktøy. Jeg liker at jeg kan gå rundt og se og tenke ut ting og løsninger uten at det så mye folk i butikken, det er midt på dagen, jeg har ro på meg. Jeg kan handle mat, kona jobber lengre enn meg. Jeg har barn som jeg kan gjøre ting sammen med. Det er fortsatt lyst, enda det er vinter. Ja, tempoet er effektivt på jobben. Men det jeg får tilbake, er mye mer fritid. Jeg vil aldri slutte!

– Vi hadde to skift før også. Da slutta kveldsskiftet halv ett om natta. Det var veldig slitsomt. Det tar lang tid før du får lagt deg og får sove, forteller Eli Holum.

– Så våkner ungen blid og glad klokka fem …

Eli Holum er tillitsvalgt for ca 90 ansatte på pakkeriet, som er den største avdelinga på Tine Heimdal. Hun har jobba her i mange år og har vært med på arbeidet med sekstimersdagen fra starten.

Det er nesten så vi skjemmes, så godt vi har det!

– Før sekstimersdag jobba vi på pakkeriet litt ekstra fire dager i uka for å få fredagen fri. Vi ville beholde den da vi fikk seks-timersdagen. Nå begynner kveldsskiftet klokka ett og slutter halv ni. Så annenhver uke, når du har kveldsskift, har du fri fra halv ni torsdag kveld og helt til mandag morra. Det er ei skikkelig gulrot.

JG: Hva gjør du med den frie tida di til hverdags?

– På dagskiftet er jeg ferdig klokka 13. Jeg handler kanskje, jeg slapper av litt, lager middag … Jeg har en stor gutt som kommer fra skolen halv tre. Vi spiser middag og er ferdig klokka tre. Jeg kan ta en middagshvil, kjøre et par maskiner med klær kanskje, før jeg ser folk komme fra arbeid klokka fem–halv seks, slepende på poser, kanskje med unger. Da skal de begynne å lage middag. Jeg tenker med gru på om noen på jobben kommer og sier: «I morra blir det slutt!» Da kommer jeg til å bli deprimert. Vi treffer jo andre på NNN-bedrifter, og det er nesten så vi skjemmes, så godt vi har det.

«Hva gjør vi med pausa?»

Hvordan var diskusjonene her på pakkeriet da dere skulle starte forsøket?

– Vi diskuterte i grupper hvordan vi kunne gjøre det. Jeg satt i gruppa som tenkte store tanker om pakkeriet. Det er her osten mates i lange maskinrekker, linjer, blir delt opp i stykker, skiver eller revet, og pakka. Med sekstimersdag skulle vi la maskinene gå kontinuerlig. Skulle ikke stoppe maskinene i matpausa engang. Hvem skulle vi da ha matpause sammen med? Sammen med folk på lageret eller verkstedet? Det virka litt merkelig, men det gikk veldig bra. Vi traff jo folk vi ikke kjente så godt fra før, og det ble veldig hyggelig. Så vi sprer matpausa mellom klokka halv ti og elleve-halv tolv. Arbeidslederne har ansvaret for at det er nok folk på linja. Og i kantina er det alltid noen å sette seg sammen med. Vi har tatt vekk to småpauser, der vi også stoppa maskinene før. Nå går det i ett. Men når det vi får igjen er sekstimersdagen, er det helt greit! Jeg vil ikke bytte for alt i verden!

I rapporter skrevet om sekstimersdagen på Tine heimdal, står det at dere ville ha mer «samarbeid i produksjonen». Hva handler det om i praksis?

– I gruppa diskuterte vi flere ting som kunne føre til større effektivitet. Et av tiltaka var at vi skulle hjelpe hverandre mer. Så nå er det slik at hvis linja jeg er på har maskinkræsj og vi ikke kan ordne det sjøl og må ha reparatør fra verkstedet, står jeg ikke bare og venter til de er ferdige, eller går i kantina og drikker kaffe. Jeg kan stå litt på ei annen linje, der noen kanskje har matpause. Det er bare hyggelig. Eller hvis jeg skal hente papp, og ser at nabo-maskina snart trenger mer, tar jeg med til dem også. Vi gjør slike ting uten å bli bedt om det. Vi ser flere ting rundt oss.

Tine Heimdal er vel en populær arbeidsplass i distriktet? Den har jo et stort konkurransefortrinn?

– Er det ledig jobb her, er det køer av folk. Men bare fem stykker har slutta frivillig på 18 år. Vi leverer det vi skal, vi har glade arbeidere her. Det er mange andre som kunne gjøre som oss. På sin egen måte.

Regjeringa vil at arbeidsgiveren skal få økt makt over arbeidsdagen. Da er det viktig med fokus på sekstimersdagen. Det er en normalarbeidsdag det går an å leve med. Tenk på alt som er viktig for en sjøl: familien, ungene, omgangskretsen, trening, til og med sofaen!

Vi har et liv utenom jobben også!

Utdrag fra Fafo-rapporten og Arbeidsforskningsinstituttet sin rappport

FAFO-rapporten i 2008

Jeg vil presentere noen sitater fra Fafo-rapporten. I 2015 er de fortsatt representative for de ansattes erfaringer: økt trivsel på jobb og hjemme.

«Etter et års forsøksdrift svarte en større andel ansatte at sekstimersdagen hadde forbedret muligheten til å drive med fritidsinteresser (83,4 prosent). Endringen er størst blant de ansatte på lageret. Her oppgir ni av ti lageransatte at mulighetene faktisk er blitt forbedret (90 prosent).

Endringen er videre betydelig blant mennene. I 2007 antok 65,3 prosent av dem forbedring, i 2008 oppga 89,4 prosent av mennene at mulighetene var blitt forbedret. Syv av ti kvinner oppga forbedring i begge undersøkelsene».

– Det er behagelig å vite at jeg kan gå hjem fra jobben, jeg får mer fritid, jeg driver med idrett og får bedre tid til det nå. Det tok tid til å bli vant til det, men det blir en helt annen ettermiddag, – man tror det ikke før man får se det.

– Bedriftsidrettslaget er blitt bedre når det gjelder å få med folk.

– Jeg synes ikke det er så stor forskjell med den nye arbeidstidsordningen – vet knapt hva jeg skal gjøre (med den ekstra tiden), men det nye kveldsskiftet gjør en stor forskjell.

– Jeg får tid til handling, til å spise middag til vanlig tid, kan spise tidligere, får tid til å hente barn, og får mer tid til familien.

– Nå er jeg klar med middagen kl. 15, i stedet for kl 18, jeg kommer hjem når ungene kommer fra skolen, og jeg kan gjøre ting sammen med ungene, og på kveldsskiftet slipper jeg å jobbe til elleve /tolv om kvelden. Når du kommer hjem ved ni-tiden er det noe igjen av kvelden

– Ja, jeg har fått bedre tid, til å hente barnehagebarn, vi får lenger kveld sammen – ikke lenger bare «middag, kveldsmat, legge seg».

Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) sin rapport i 2009

AFI sier at oppdraget deres var å se nærmere på hvilke organisatoriske grep som er gjort i forbindelse med innføring av sekstimersdagen ved Tine Heimdal. I tillegg skulle de se på hva effektene dette fikk for arbeidsmiljøet og for helsemessige forhold hos de ansatte. De påpeker at det har vært mange prøveprosjekt med sekstimersdag i Norge:

Resultatene spriker i alle retninger, trolig fordi forutsetningene og betingelsene har vært forskjellige. Prosessen før og underveis er lite beskrevet og varierer sterkt.

Dette er en veldig viktig påpekning. De drøfter mange ting på Tine Heimdal, om ledelse, opplæring, sekstimersdagsgruppene og mer, – og betydningen av at hovedtillitsvalgt var med i bedriftens ledelse. De skriver (side 54):

Et av de mest omtalte og kjente organisatoriske grepene som er gjort i forbindelse med utviklingen av sentrallageret på Heimdal, er det man kan kalle revitaliseringen av tillitsmannsapparatet (de sier mann, JGs. anmerkning.) Enkelt sett handler dette om å gi anleggets hovedtillitsvalgte (HTV) adgang til deltakelse i ledergruppens møter, diskusjoner og lederopplæringstiltak. HTVs inntreden på denne arenaen kom på et tidlig stadium av utviklingsprosessen, og det er derfor ikke til å undres over at dette grepet har blitt tillagt stor vekt.

Så nevner de flere faktorer. Videre:

Ville det være mulig å gjøre de samme endringene uten at man hadde akkurat denne tette koblingen mellom ledelse og tillitsmannsapparat?

…

I et analytisk perspektiv er det derfor interessant og relevant å stille spørsmål om HTVs inntreden på lederarenaen var en nødvendig forutsetning for resultatene?

Hva sa hovedtillitsvalgt (HTV) sjøl? I AFIs rapport (side 56) fortalte han i 2009 om hvordan det var før ledelsen begynte å samarbeide med ansatte og fagforeninga. Han forteller det mange av oss erfarer i dag:

Tidligere var det sånn at du møtte til forhandlingsmøter og fikk presentert en innstilling i forhold til arbeidstidsordninger og alt mulig som ledelsen hadde sittet og tygget på veldig lenge. Da kom du inn, veldig sent i prosessen. … Jo mer du har tenkt på en sak, jo vanskeligere er det jo å snu. Vi opplevde ofte at vi ikke nådde fram med synspunktene våre. Vi fikk ikke den påvirkningen som vi ønsket. De ansatte er nå mer med – oftere er det de ansatte selv som unnfanger ideene. Før skulle det ikke være sånn. Nå har vi fått mer tradisjon på at vi er et team. Alle er glade for alle gode forslag, uansett hvem som kommer med dem. Før var det jo ofte sånn at vi ikke hadde tillit til hverandre. Det er jo veldig vanlig rundt om på bedrifter. I utgangspunktet er du så skeptisk at du går i vranglås. Vi var vel på en måte mer oppdratt i den skolen at vi ikke skulle være enig. Brukte mye tid og energi på å bryte sund argumentasjon og forslag. Dette gikk begge veier. Litt ut fra erfaringer om at når de kom med et forslag og en ide, så gjennomførte de det uansett. Det ble egentlig skinnforhandlinger – selv om avtaleverket på en måte ble fulgt. De overholdt drøftelses- og forhandlingsplikten. Men de hoppet over at du egentlig skal få være med så tidlig som mulig i prosessen. Det kom stort sett ferdigtygde forslag. Du følte deg litt maktesløs. Du har verken kunnskap eller ressurser til å forstå det ordentlig. Dette skaper mye støy.»

HTV som sier dette til Arbeidsforsknings-instituttets rapport i 2009, er ingen ringere enn Kåre Pedersen, som fortsatt er hovedtillitsvalgt. Beskrivelsen av forholda slik det var på Tine Heimdal tidligere, er en hverdagshistorie som dessverre gjelder veldig, veldig mange arbeidsplasser. En av de viktige herskerteknikkene Berit Ås formulerte, er «tilbakeholdelse av informasjon». Derimot, med en ledelse som ser fordelen av å samarbeide med de ansatte, er det mulig å lage en seks timers normal-arbeidsdag.

Les mer

• FAFO-notat 2008:17, skrevet av Dag Olberg. Den ble laget da forsøket ved Tine Heimdal hadde vart i ett år.
• AFI-rapporten 3/2009 Gammel industri med nytt innhold, også om Tine Heimdal. Av Heidi Enehaug, Migle Camperiene og Christin Thea Wathne. ISSN 0807-0865.
• Magnhild Folkvord og Ebba Wergeland: Sekstimarsdagen – den neste store velferdsreforma? Er nå på Internett: Se Ebbas Wergelands blogg http://www.ebbawergeland.no/ eller Aksjonskomiteen for sekstimersdagen www.sekstimersdagen.no Boka inneholder beskrivelser av alle forsøk med seks timers dag i Norge og Sverige til og med 2008.
• 6-timersdagen på Kellogg’s av Benjamin Kline Hunnicutt. Fabrikken hadde seks timers dag fra 1930 til 1985! Bestill her.

Solberg-regjeringens markante klassepolitikk kan lett få opposisjonen til å nedprioritere kvinnesakene, og mange både i fagbevegelsen og den aktivistiske venstresiden undervurderer også kraften i kjønnsmotsigelsen.

For venstresiden gjelder det å bygge allianser med kvinnebevegelsen, få feminister inn i synlige posisjoner, og begynne å snakke om kjønnsmakt.

Asta B. Håland er skribent og politisk aktivist gjennom mange tiår. Hun er organisasjonssekretær i Kvinnegruppa Ottar og sitter også i landsstyret.

Erna Solberg overrasket landet med like mange kvinnelige og mannlige statsråder i en regjering utgått fra Høyre og FrP, men vi kom fort ned på jorden. Det massive statssekretærkorpset fra børs, katedral og konsulentbyråer har en mer gjenkjennelig profil. Det er jo så rasende mange flinke menn som bare må få plass, og som trengs for å styre landet. Vi må jo ha de flinkeste til de viktigste oppgavene, for å si det med Barne-, likestillings– og inkluderingsminister Solveig Horne. Det er bare helt naturlig at kjønnsfordelingen ble tre flinke menn for hver flink kvinne, eller 72 % menn og 28 % kvinner for å være helt nøyaktig.

Å finne ut av Solberg-regjeringens likestillingspolitikk er ikke så lett som det kan høres ut. Den viktigste grunnen til dette er at regjeringen ikke er samstemt om denne delen av politikken, men inneholder minst tre forskjellige tilnærminger eller politiske linjer.

Jeg skal ta for meg disse tre politiske linjene. Et nærblikk på regjeringens likestillingspolitikk kan være nyttig på så mange vis. Fordi Solberg-regjeringen ikke er konsistent på likestillingspolitikken, er den mer sårbar her enn på andre områder der regjeringsapparatet er mer ideologisk samstemt. Dette så vi allerede i starten av regjeringsperioden, da Solberg-regjeringens forlik med KrF. om reservasjonsretten til fastlegene mobiliserte større 8. mars-tog over hele landet enn på 70 tallet.

Ikke dermed sagt at årsaken til proteststormen var regjeringspartienes manglende samhold på dette politiske feltet, men regjeringens problem i reservasjonsrettstriden var at den ikke klarte å takle protestene fordi den var splittet i denne saken. Så lenge regjeringen ikke kunne stå samlet om å berolige massene, vokste protestene. Slik kan likestillingspolitikken fungere med hell flere ganger de neste tre årene. Vi er mange i kvinnebevegelsen som lenge har vært overbevist om sprengkraften i og mobiliseringsevnen mot den blåblå regjeringens kvinnepolitikk.

Linje 1: Høyrefeministene

I denne grupperingen er det flere profilerte kvinner, men ingen menn. Det kan diskuteres om Erna Solberg hører til her, men Trude Drevland, Astrid Nøkleby Heiberg og Heidi Nordby Lunde er helt klart medlemmer av flokken. Den mest kjente og profilerte høyrefeministen i regjeringsapparatet er Julie Brodtkorb, og hun er i dag statssekretær på Statsministerens kontor. Som leder av Høyres Kvinneforum fikk hun landsmøtet med seg i opprøret mot partiledelsen og en enstemmig programkomité i Høyre, som på landsmøtet våren 2013 ønsket å fjerne paragraf 2 C i Abortloven. Et punkt som sier at egenskaper ved fosteret kan være en selvstendig grunn for abort etter 12. uke. Da Brodtkorb kjørte saken på Høyres landsmøte, gjorde hun det ut ifra et feministisk perspektiv, prinsippet om selvbestemt abort er en viktig politisk sak for henne. Så viktig at hun også deltok i protestmarkeringen mot sin egen regjerings forslag om reservasjonsrett 8. mars 2014 uten at pressen fanget det opp, men det sier vel mer om journalistene enn om henne.

Lederen i Høyres kvinneforum er en sann feminist i alle kvinnepolitiske saker. Brodtkorb mener det er viktig at fedre tar mer ansvar for sine barn, sånn at mødrene lettere kan gjøre karriere. Hun synes det er høyst urettferdig at kvinner ikke tjener det samme som menn og at det ikke er flere kvinner i maktposisjoner i politikk og næringsliv. Og når Brodtkorb snakker på Dagsnytt 18 om forskningsrapporten som ble lagt fram i desember 2014, som viser at eldre mennesker med døtre ble innvilget mindre kommunal hjelp enn dem med sønner, er hun helt enig med andre feminister. Hun synes den kjønnsmessige arbeidsfordelingen er dypt urettferdig.

Det er når løsningene skal skisseres, hun skiller lag med oss andre feminister og blir merkelig diffus, ut i fra mitt perspektiv. I spørsmålet om pappaperm mener hun at det vil fremme likestillingen hvis familiene selv får bestemme hvem som skal være hjemme. Når det gjelder kjønnsurettferdigheten i hjemmetjenestene for eldre, vil hun overlate ansvaret til den enkelte kommune, som sikkert vil sørge for mer likestilling. Og de urettferdige kvinnelønningene vil sikkert bli mer rettferdige hvis lønnssystemet overlates til markedet.

Julie Brodtkorb er innsatt i en viktig posisjon fordi hun er god til både taktisk og strategisk tenkning. Men når det kommer til samfunnsutvikling, preges hun av en uforklarlig, og for meg naiv, tro på at det fornuftige vil seire, og at verden vil gå framover når bare flere innser det rettferdige i at kjønnene er likeverdige og likt belastet. Her trenges ingen statlig styring, ingen strukturelle tiltak. Brodtkorb virker sikker i sin tro på at når kulturen bare bedrer seg, vil flere menn ta ut sin del av permisjonene uten en øremerket kvote. Julie Brodtkorb og de andre høyrefeministene er representert i regjeringsapparatet, men er dessverre i sørgelig mindretall.

Linje 2: Vekk herfra – tilbake til et sted før

Selv om mye av politikken til regjeringen – kanskje spesielt Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson – har vel så mye inn-flytelse på kvinners liv som Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet, er Fremskrittspartiets Solveig Horne den som har fått det politiske ansvaret for den blåblå likestillingspolitikken.

Solveig Horne er en god representant for de som vil sette den sosialdemokratiske likestillingspolitikken i revers. Akkurat hvilket årstall Horne vil tilbake til er litt uklart, men politikken hennes er udiskutabelt reaksjonær. Kanskje 1980 var ei god tid, kanskje idealet er husmorens æra på 50- og 60-tallet?

I desember 2013 skrev Horne en kronikk i VG, for å forklare hvordan hun, av alle, kunne inneha vervet som likestillingsminister. Der gjentok hun mange av sine standpunkter fra sin tid som opposisjonspolitiker i et mer departementalt språk. I tillegg innfører hun nyordet «hverdagsfeminisme». En hedersbetegnelse, forstår vi, som Solveig Horne oppnevner seg selv som talsperson for. Og etter å ha lest kronikken, forstår vi at hverdagsfeminisme i grunnen er en betegnelse på alt hva kvinner kan og gjør i hverdagen. Og ikke minst hva de velger. Spesielt hvis kvinner velger et gammeldags kjønnsrollemønster, er de hverdagsfeminister.

Pressen har hatt moro med hva Solveig Horne uttalte i media fram til hun ble minister. Om barnehager, homofili («Lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?») og nye familie-former. Om fedrekvoten, og om voldtekt: «Guttene og jentene har like mye ansvar.» Hvis ikke overgriperen er fra en annen kultur da. «Mens halve regjeringen jobber for likestilling, jobber den andre halvparten med å hente menn fra middelalderkulturer til Norge,» sa Horne i en kommentar til Stavangers voldtektsbølge i 2009. Mens Horne mener at hun «kanskje har vært litt spissformulert som opposisjonspolitiker», virker det som om journalistene egentlig tror hun har endret mening, nå når hun er blitt voksen og skal ha styringsansvar. Men ser vi på hva som er kommet fra Barne-, likestillings– og inkluderingsdepartementet etter at hun ble minister, må vi ta henne på det største alvor. Sitatene er representative for regjeringens kvinne- og familiepolitikk.

Pappapermen er altså redusert, for å «styrke valgfriheten» i familien. Flere kvinner skal velge å ta mer fødselspermisjon, småbarnsfedrene skal tilbake til det naturlige ideal, de skal være på jobben. Det sparer regjeringen 35 millioner årlig på, (da fikk jo høyrefeministene det å tygge på). «Vold i nære relasjoner» (som allerede hadde gjennomgått en språklig forvandling fra kvinnemishandling) er blitt til «barn i voldsutsatte familier» og tiltakene har blitt familieråd-givning. Den blåblå regjeringen, som ellers er for å la alle gjøre som de vil, mener likevel at det er viktig å støtte opp om samlivet i parforhold og forebygge samlivs- og familieoppløsning. Til dette er det derfor bevilget ekstra midler på statsbudsjettet. Regjeringen, som mener at enhver statlig inngripen i familiepolitikken er formyndersk og totalitær, kvier seg altså ikke for å bruke statlige ressurser på å hindre at folk går fra hverandre.

At den reaksjonære kvinnepolitikken til Solveig Horne er representert i regjeringen, er delvis et resultat av at vi har hatt et statsfeministisk sjikt i Norge i mange tiår. Det er blitt så innarbeidet at det trolig hadde vært politisk umulig for en regjering å la være å ha en minister for likestilling og en offisiell likestillingspolitikk, selv om flertallet i regjeringa kanskje ikke ønsker å ha det (på samme måte som de må ha en klimaminister og en offisiell klimapolitikk).

Linje 3: De styringsdyktige

Dette er den helt klart største gruppen i regjeringsapparatet. Disse politikerne driver ikke med dill, men kjøper ubåter og fly og sender offiserer til Irak, og ikke minst sender de barn ut av landet i rekordfart. De lager statsbudsjett, væpner politiet, og fjerner formueskatt og støtte til kunstnere. De selger statens eiendeler, og bevilger penger til vei. Det er disse som tar grep. Og er det noe som ikke interesser dem, så er det likestillingspolitikk.

Flertallet i regjeringen og regjeringspartiene mener at saker som angår kjønn og slikt ligger utenfor politikken. Permisjonsfordeling må folk løse individuelt og privat, og er det vanskelig, så får de skaffe seg en au-pair eller i det minste en vaskehjelp. De bryr seg politisk sett ikke om barnehagene, annet enn at de bør drives privat og i størst mulig grad betales av foreldrene. De behandler formue- og inntektsspørsmål uten å skjele et minutt til strukturer som kjønn eller etnisitet. Klassestandpunktet er derimot bunnsolid. De mener at de rike blir motivert av frihet, mye penger og gulrøtter, mens vi andre blir motivert av mangel på penger, pisk og kontroll.

Representanter for de styringsdyktige er Siv Jensen, Jan-Tore Sanner, Ine Eriksen Søreide og de mannlige eminenser i rådgiver- og statssekretærkorpset. Og fordi kvinne-politikken ikke interesser dem, kan de ikke stort om det heller. Flertallet i regjeringen har rett og slett en blind politisk flekk. Regjeringspartiene gikk til valg på å fjerne sexkjøpsloven, samtidig som de skulle innføre tiggerforbud, uten å forstå at det ville framstille dem som å være for horekundenes rettigheter og mot de aller fattigste. I desember 2014 viste det seg at endringene i overgangsstønaden er sendt ut til høring, uten å inkludere en eneste kvinneorganisasjon blant høringsinstansene. Det er disse politikerne som har definisjonsmakten, og som har definert kvinnespørsmål som utenfor politikken. På dette området skal det ikke være styring.

Fordi alle disse linjene er representert i regjeringsapparatet, og regjeringen dermed har en uavklart og flertydig kvinnepolitikk, så kan den fremme forslag i tråd med alle de tre kvinnepolitiske linjene. Dette gjør politikken uforutsigbar, men det åpner samtidig for muligheter til å spille på indre motsetninger i regjeringen.

Hva skjer?

Den rødgrønne regjeringen la sommeren 2013 fram en stortingsmelding om likestilling, der de foreslo tiltak for å styrke likelønn og likestillingen i arbeidslivet, for å øke kvinners deltakelse i demokratiske organer, for å motvirke et kjønnssegregert utdannings- og arbeidsmarked og for å sikre kvinners rett til et liv uten vold og overgrep. Stortingsmeldingen ble trukket tilbake av Solberg-regjeringen allerede den første uka etter regjeringsovertagelsen, og nesten samtlige av forslagene ble kassert. En symbolsk og forutsigelig hendelse. Men regjeringen arbeider ikke med symboler, det er først og fremst strukturelle endringer som er innholdet i Solberg-regjeringens arbeid.

Hele likestillings- og inkluderingsfeltet er i stor grad overlatt Fremskrittspartiet, og i motsetning til Høyre og regjeringen som et hele, så har FrP her en konsistent politikk. Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson har det vel så travelt som Solveig Horne. Statsrådene produserer forslag etter forslag som vil få store konsekvenser for manges liv, og som vil reversere den økonomiske utjevningen mellom kjønnene vi har sett de siste tiårene, parallelt og i sammenheng med kvinnenes økte yrkesaktivitet.

Regjeringen har hatt sine kvinnepolitiske nederlag. Reservasjonsretten til fastlegene var det første den måtte gjøre rettrett på, og det andre nederlaget kom med sexkjøpsloven. Evalueringsrapporten som ble lagt fram i august 2014, har gjort det umulig å avskaffe loven, på tross av at både Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet de Grønne gikk til valg på å fjerne den, og at disse partiene til sammen har flertall i Stortinget. Arbeidsminister Robert Eriksson måtte også trekke tilbake forsøket på å fjerne sykepenger for kvinner som har små stillingsprosenter, etter protester fra LO og NHO som påpekte at dette var brudd på IA-avtalen. Deretter måtte regjeringen kompromisse med Kristelig Folkeparti og Venstre om den dramatiske fjerningen av barnetillegget til uføre. Men regjeringen har også hatt sine seire på dette feltet som de definerer utenfor politikken. Reduseringen av fedrekvoten fra 14 til 10 uker ble iverk-satt sommeren 2014. Kontantstøtten har økt, og det skal også betalingssatsene for barnehager. I tillegg er det fjernet noen barne-hageplasser pluss noen penger til kvinneorganisasjonene, og regjeringen er i gang med å herje med NAV, offentlig sektor og den nordiske modellen. Julegaven til det norske folk i 2014 er forslag om å kutte i overgangsstønaden til enslige forsørgere og drastiske endringer i Arbeidsmiljøloven.

Kjernen i den nordiske modellen er høy kvinnedeltakelse i arbeidslivet og et høyt utdanningsnivå, i tillegg til utbygde velferdsordninger med et økonomisk sikkerhetsnett og relativt små økonomiske forskjeller. Modellen har vist seg svært så konkurransedyktig, for å bruke regjeringens foretrukne terminologi.

Nå har altså statsråd Robert Eriksson foreslått å fjerne restriksjoner mot søndagsarbeid og å øke grensen for hvor mye overtid som kan pålegges. Forslaget vil også gi adgang til å øke bruken av lengre vakter og gi større adgang til midlertidige ansettelser. Det hele omkranses av fine ord om mer fleksibilitet og mer valgfrihet. Den politiske ledelsen i departementet kaller forslaget «moderate endringer», så vi kan alle tenke oss hva de blåblå egentlig ønsker seg.

Regjeringens begrunnelse for endringene av Arbeidsmiljøloven, altså dårligere vern for folk flest, er at det med disse endringene vil bli lettere for arbeidsledige og funksjonshemmede å komme seg inn i arbeids-livet. En forutsetning som ikke lar seg bevise. Ser vi til Sverige, som har innført tilsvarende tiltak, har arbeidslivet der både færre ansatte og dårligere vilkår. Mange mangler nå rettigheter som følger med ansettelse; som forutsigbar arbeidstid og lønn, ferie og sykemeldinger. Beskrivelsene fra Sverige ligner på arbeidsforhold vi har hørt om i Norge på arbeidsplasser hvor ufaglærte blir presset til å godta arbeidskrav i strid med lover og regler. Dette gjelder særlig innen helse og omsorg, kvinnedominerte arbeidsplasser med høy grad av innvandrere.

Forslagene rammer selvsagt mange, men i de tunge omsorgsyrkene arbeider stort sett kvinner, det er flere kvinner enn menn i midlertidige stillinger, og i tillegg er midlertidige stillinger rett og slett et godt verktøy for å skjule diskriminering av gravide.

Privatisering av offentlig sektor, for eksempel barnehager, barnevern, sykehus og skoler, som regjeringen til stadighet framhever som løsningen på det meste, handler jo, når vi kommer til kjernen, om privatisering og outsourcing av store kvinne-arbeidsplasser. Nedskjæring av offentlig sektor, som det også stadig blir lagt vekt på, betyr at mange kvinner vil miste jobbene sine. Kombinert med de varslede endringene i Arbeidsmiljøloven vil dette bety store endringer i arbeidslivet generelt, men for kvinner spesielt. Blir forslagene gjennomført, truer det både fødselstall og mulighetene til skilsmisse. Og da har i alle fall Solveig Horne fått gjennomført noe av sitt politiske program, nemlig å verne om familien. Og her er både de reaksjonære og de styringsdyktige på samme linje.

Hva med oss?

Det er ikke bare på høyresiden av politikken det er motstand mot å erkjenne spørsmål om kjønn og makt. Hvorfor tjener hjelpepleiere mye mindre enn brannmenn? Hvorfor er det kvinner som er hjemme med kontantstøtte, og etterpå arbeider deltid? For oss feminister er den største utfordringen å få venstresiden, (og for så vidt alle andre), til å innse at en god del politiske saker bare kan forklares med utgangspunkt i kjønn. Og å få dem til å bruke denne innsikten i praktisk politikk. Kjønnsmakt og feminisme er nesten usynlig på den politiske dagsorden i Norge.

På tross av en brei samfunnsmessig enighet om å holde spørsmål om «kjønn og slikt» utenfor, er det ofte nettopp saker som handler om kjønn og makt som fører til de store stridsspørsmålene i politikken. Det er det ikke bare den blåblå regjeringen som har erfart. Det heter gjerne noe annet, pensjonsreform, lavtlønnsproblematikk, endringer i abortloven, reservasjonsrett, surrogati, manglende barnehager eller barnehageopptak, kriminalisering av horekunder, kvotering i partiorgan og/eller bedriftsstyrer. Motsetningene går da på kryss og tvers i det politiske landskapet, ifølge mediene. Mon det? Det er vel heller slik at når både journalister og politikere mangler grunnleggende kunnskaper om den rådende kjønnsmaktordningen, når både journalister og politikere tror at kvinner og menn har like liv og like forutsetninger og interesser, så framstår motsigelsene som uforklarlige. Altså på kryss og tvers!

Den skandinaviske kvinnebevegelsen har søkt kollektive løsninger for å få til samfunnsmessige endringer som kan komme alle kvinner til gode. Gjennom å presse på for slike endringer har vi oppnådd høy yrkesdeltakelse, økt økonomisk selvstendighet og høyere grad av likeverd mellom kjønnene. For å få mer rettferdig fordeling av det omfattende omsorgsarbeidet, er det de siste 20 årene gradvis også innført fedrekvote. En permisjonsordning forbeholdt den av foreldrene som ikke har født, og som ikke kan overføres fra far til mor.

Til tross for disse viktige endringene, er det fortsatt kvinnene som sitter igjen med de fleste byrdene av det ubetalte omsorgsarbeidet. For mens vi alle har ventet på far, har de private løsningene bestått i at kvinner har redusert arbeidstiden, tatt omsorgspermisjoner, vært hjemme med syke barn, og stilt opp for pleietrengende foreldre og svigerforeldre. Noe som vises igjen på syke-, lønns- og pensjonsstatistikkene. Og det viser også igjen på de politiske forskjellene mellom kvinner og menn. Kvinnene stemmer mer til venstre enn menn. Hadde bare kvinner hatt stemmerett i Norge, ville det aldri blitt noen blåblå regjering.

Kritikken mot regjeringen hardner til, og alle de fire partiene som utgjør det parlamentariske grunnlaget for de blåblå, faller på meningsmålingene. Og jeg tror på Erna Solberg når hun ikke forstår grunnlaget for motstanden. «Det står jo i partiprogrammene,» sier hun selvrettferdig når hun blir konfrontert med kritikken. Valget ga riktig nok høyresiden et flertall, men å hevde at det er et flertall for ethvert programfestet standpunkt er å dra konklusjonene langt. Det har også velgerne vist gjennom et sett av meningsmålinger i den senere tid.

Regjeringens første statsbudsjett bekrefter at den blåblå regjeringen mener det som står i programmene, og ønsker å bygge om samfunnet på bred front. Norge vil aldri mer bli det samme etter denne regjeringsperioden. Statsbudsjettets innretting er ingen overraskelse, men med dette budsjettet, og ikke minst med forslagene til endring i Arbeidsmiljøloven, legger Solberg-regjeringen seg ut med en samlet kvinne- og fagbevegelse. Det er en kamp regjeringen har tenkt å vinne, det er en nødvendig forutsetning for å få til de irreversible endringene de blåblå ønsker seg. Men vi får håpe de igjen har feilberegnet.

Vi ser allerede konturene av at stortingsopposisjonen begynner å forstå sprengkraften i regjeringens politiske blindsone. Både SV og Ap har styrket sin feministiske profil og bruker stadig oftere feministiske argumenter i den politiske retorikken. For kvinnebevegelsen er dette svært interessant, og vi har tenkt å holde opposisjonspartiene ansvarlige for lovnadene de nå strør om seg med ved neste korsvei. Men partiene har adskillig mer å gå på når det gjelder å mobilisere kvinnene, og fagbevegelsen og den aktivistiske venstresida ligger langt etter.

EØS-avtalens deregulering av arbeidslivet i Norge, prinsippet om fri bevegelse, og Schengen-avtalens avvikling av grensekontroll er gjensidig problemforsterkende. Dette skaper mer og verre kriminalitet i arbeidslivet, og gjør avtalene til farlige forbundsfeller – «partners in crime».

Morten Harper er jurist og utredningsleder i Nei til EU. Han er redaktør for skriftserien Vett. Seneste bokutgivelse: Hvor går EU? (Nei til EUs årbok 2014). .

Drøyt 20 år etter at EØS-avtalen trådte i kraft og 10 år etter EUs østutvidelse i mai 2004, foreligger det i dag omfattende erfaringer og dokumentasjon av problemene som integreringen i det indre markedet har skapt for norsk arbeidsliv.

Det nordiske forskningsprosjekt

NordMod 2030 gjennomgår i flere rapporter den nordiske modellens utfordringer frem mot 2030. Et av funnene i prosjektet, der FAFO deltar fra Norge, er at den frie flyten av kapital og arbeidskraft i det indre markedet er en trussel mot et velregulert arbeidsmarked.¹ Den frie flyten styrker arbeidsgiversiden, som enklere kan hente inn arbeidskraft for lavere lønn. Dermed kan arbeidgiversiden også enklere velge ikke å samarbeide med fagbevegelsen og avstå fra sentralt inngåtte tariffavtaler, som er et vesentlig element i den nordiske modellen.

Kunnskapssenteret for fagorganiserte, De Facto, påviser i den nye rapporten «Mot et tredelt arbeidsliv» at integreringen i det indre markedet og omfanget av arbeids-migrasjonen endrer det norske arbeidslivet dramatisk.² Rapporten oppsummerer de negative konsekvensene langs fire dimensjoner:

• Store, seriøse bedrifter og offentlige virksomheter bruker utenlandsk arbeidskraft til å presse ned lønns- og arbeidsbetingelsene, blant annet gjennom undergraving av likebehandlingsprinsippet og bruk av underentreprenører
• Hvor tariffavtaler ikke er allmenngjort, arbeides det ofte på hjemlandets vilkår, med en rekke eksempler på grov sosial dumping.
• Arbeidslivskriminaliteten har et omfang som truer store deler av det seriøse arbeidsmarkedet.
• Både sysselsettings- og organisasjons-graden i Norge er på vei nedover.

Ekstreme forskjeller i EØS-området

EUs indre marked bygger på fire traktat-festede prinsipper for uregulert eller markeds-basert økonomisk aktivitet: fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De samme fire frihetene er grunnprinsippene i EØS-avtalen, som innlemmer Norge og to av de andre EFTA-landene, Island og Liechtenstein, i det indre markedet. Dette markedet med EUs 28 medlemsland og de tre EFTA-landene omtales derfor gjerne som EØS-området.

Det er ut fra mange parametre store forskjeller innenfor EØS-området. Vesentlig hva angår arbeidsmigrasjon er de enorme ulikhetene i lønn og sysselsetting. Mens den gjennomsnittlige timekostnaden i Bulgaria er fem euro, er den nærmere 40 euro i Sverige – og enda litt høyere i Norge.³ Altså en forskjell på 800 prosent, tilsvarende fra 40 til 320 kroner. Mens arbeidsløsheten i Norge er rundt 3,5 prosent, er den i enkelte EU-land over 25 prosent med et gjennomsnitt for hele EU på 10,8 prosent.⁴ Det vil si tre ganger ledigheten i Norge.       

Migrasjonen er tydelig: arbeidstagere forflytter seg fra områder med lav lønn og høy arbeidsløshet til områder med generelt høyere lønn og lavere ledighet. Dette gir igjen arbeidsgiverne i høykostland som Norge muligheten til utnytte de regionale forskjellene til å presse ned sine lønnskostnader, gjennom import av arbeidskraft, innleie eller trusler om utflagging med mer.

Arbeidsinnvandringen til Norge har økt formidabelt på 2000-tallet. Mens det ved utgangen av 2002 var 139 007 registrerte bosatte og sysselsatte innvandrere, var tallet 358 421 ved utgangen av 2013. Det er en økning på 220 000, omlag 160 prosent. Dette tilsvarer også omtrent hele økningen i sysselsettingen i landet i denne perioden. I tillegg er det minst 90 000 sysselsatte på korttidsopphold. Veksten i arbeidsinnvandring har vært særlig stor fra de østlige EU-landene.⁵

Gråsonene strekker seg ut

Et hovedpoeng i De Factos rapport «Mot et tredelt arbeidsliv» er at gråsonene mellom arbeidslivskriminalitet og «seriøs» virksomhet er blitt større og verre. De Facto skriver:

… store, seriøse selskaper og offentlige virksomheter bidrar til etableringen av et «lovlig» B-lag i arbeidslivet. De er ofte utenlandske arbeidstakere, er ansatt på kortvarige kontrakter i bemanningsselskaper og hos underleverandører og lønnes i beste fall på tariffavtalenes minstesatser.⁶

Rapporten beskriver en utvikling der den frie bevegelsen av arbeidskraft og tjenester skaper et tredelt arbeidsmarked: Den første gruppen er de fast ansatte i privat og offentlig sektor. I hovedsak norske borgere, som arbeider ut fra ordinære tariffbetingelser og gjerne er fagorganisert. Den andre gruppen er ansatte i antatt seriøse bemanningsselskap og underkontraktører, som har klart dårligere betingelser spesielt for arbeidstid, overtid og pensjon. De har også et svakt stillingsvern. Dette er stort sett utenlandske personer. Mange ansatte i ordinære selskaper i sektorer med lav avtaledekning og svake fagforeninger har lignende vilkår. Den tredje gruppen er ansatte i virksomheter som driver ulovlig. Det kan for eksempel dreie seg om brudd på arbeidstidsregler, tarifflønn, arbeidsmiljø og skatteregler.

Den omseggripende andre gruppen gjør det desto vanskeligere å håndtere problemene i arbeidslivet. Det er ikke tilstrekkelig å styrke myndighetenes kontroll og arbeid mot opplagt ulovlig virksomhet.

Fri bevegelse av arbeidskraft

Den frie bevegelsen for arbeidstagere og selvstendig næringsdrivende mellom EU-land og EFTA-landene i EØS, er bredt formulert i EØS-avtalens artikkel 28. Man kan ta seg arbeid og flytte fritt innenfor EØS-området, man kan fritt oppholde seg i et annet land for å arbeide og kan bli boende etter å ha hatt arbeid i dette landet. Den fri bevegelsen kan bare begrenses ut fra hensynet til offentlig orden, sikkerhet og folkehelsen. Det er et krav at arbeidet skal utføres i samsvar med de lovene og forskriftene som gjelder innenlandske arbeids-tagere.

Næringsvirksomhet har også fri bevegelse, gjennom en avtalefestet etableringsrett i EØS-avtalens artikkel 31, der det heter at det ikke skal være «noen restriksjoner på etableringsadgangen for statsborgere fra en av EFs medlemsstater eller en EFTA-stat på en annen av disse staters territorium.» Likeledes forbyr EØS-avtalen restriksjoner på adgangen til å yte tjenester mellom landene (artikkel 36).

Den grensekryssende bevegelsen for arbeidskraft, etableringsretten og tjenestefriheten speiler tilsvarende bestemmelser i Traktaten om EUs funksjonsmåte, det som før ble kalt Romatraktaten (artikkel 45, 49 og 56). Ut fra EUs liberalistiske målsetninger, materialisert i det indre marked og mange års rettspraksis, er dette blant EU-rettens grunnleggende prinsipper. Det er som klar hovedregel forbudt å begrense det frie markedet. Prinsippet er nylig satt på spissen i konflikten mellom David Cameron og Angela Merkel, der den tyske forbundskansleren har erklært at hun heller vil ha Storbritannia ut av EU enn å la britene begrense arbeidsinnvandringen. (Nationen 04.11.2014)

Med den såkalte Laval-kvartetten av dommer i 2007-2008 ga EU-domstolen den frie bevegelsen og etableringsretten et definitivt overtak foran faglige rettigheter. De fire dommene var: den finske Viking Line-saken om bruk av faglige kampmidler som streik mot utflagging (dom desember 2007), den svenske Laval-saken om streikerett for å sikre lønns- og arbeidsvilkår (desember 2007), den tyske Rüffert-saken om lønnsvilkår ved offentlige oppdrag (april 2008) og Luxembourg-saken (juni 2008) om krav til lønns- og arbeidsvilkår. Alle de fire dommene setter hensynet til etablering og tjenestekonkurransen over behovet for nasjonale reguleringer og faglige rettigheter i arbeidslivet.

Slik EU-retten har forrang over medlems-landenes lover, går EØS-avtalens bestemmelser foran andre norske lover og regler hvis det foreligger motstrid (EØS-loven § 2). LO-kongressens vedtak i mai 2013 om at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler, er derfor et krav om å endre EØS-avtalen.

Norge er i EØS-avtalen ikke rettslig bundet av EU-domstolens praksis etter at avtalen ble inngått i 1992. Generelt ser vi likevel at både EFTA-domstolen og norske domstoler i hovedsak følger EU-domstolens nyere praksis. Det har imidlertid ennå ikke kommet noen sak som har testet ut Laval-kvartettens gjennomslag i EØS. I verftsdommen (mars 2013) om allmenngjøring av tariffavtaler så vi for øvrig at Høyesterett konkluderte annerledes enn EFTA-domstolens forståelse av EU/EØS-retten. Høyesterett fant at allmenngjøringsforskriften for verftene, med nasjonale krav til minstelønn samt reise, kost og losji, var forenlig med gjeldende EØS-rett. Dette utløste en rasende reaksjon fra EFTA-domstolens president Carl Baudenbacher, som mente Høyesteretts praksis undergraver EØS-avtalen. (Aftenposten 21.20.2013)

Schengen uten grensekontroll

Gjennom tilslutningen til Schengen-avtalen er grensekontrollen for personer mellom Norge og de fleste EU-landene avskaffet. Den første samarbeidsavtalen ble undertegnet allerede i 1996. Amsterdam-traktaten fra 1997 integrerte Schengen-reglene formelt i EU, og det ble gjort en rekke endringer. Dette førte til at samarbeidsavtalen med Norge (og Island) måtte reforhandles. En ny avtale kom på plass i 1998 og ble godkjent av Stortinget året etter. Avtalen trådte i kraft i 2001. Schengen-avtalen var politisk omstridt, og særlig blant de EU-kritiske partiene var det motstand mot å inngå en så omfattende avtale med EU.

Schengen-regelverket har stor betydning for vilkårene for organisert kriminalitet – og mulighetene til å bekjempe den – også innenfor arbeidslivet. Ved siden av den skjerpede ytre grensekontrollen, altså mot land utenfor Schengen, er avtalens rasjonale felles regler for passering av de indre grensene. Borgere i Schengen-landene, samt alle tredjelandsborgere med gyldige innreise-dokumenter, skal kunne reise fritt i hele Schengen-området uten å bli underlagt personkontroll ved landegrensene. Schengen-området omfatter alle EU-landene unntatt Storbritannia, Irland, Kypros, Bulgaria og Romania, samt EFTA-landene Norge, Island, Liechtenstein og Sveits.

Innenfor Schengen-området er det samtidig etablert felles regler for politi-samarbeid og utlevering av kriminelle, samt et felles informasjonssystem for politi- og påtalemyndigheter. Siden Maastricht-traktaten ble inngått for drøyt tyve år siden, har EU bygget ut et omfattende regelverk for justis og innenriks (justice and home affairs). Samarbeidet omfatter blant annet et utstrakt politi- og påtalesamarbeid, felles regler for yttergrensekontroll, intern passfrihet, en stadig mer integrert innvandringspolitikk (asyl, visum m.m.), harmonisering av strafferegler og straffeprosess og flere former for sivilrettslig samarbeid. Dette er områder som tradisjonelt har vært regnet til kjernen av nasjonal suverenitet og myndighetsutøvelse. Samarbeidet har mer og mer blitt løftet inn i EUs traktatverk og institusjonelle system – og dermed omdannet til overnasjonal EU-rett. Norge har, i tillegg til Schengen-avtalen, inngått flere bilaterale avtaler om politi- og påtalesamarbeid med EU. Herunder deltagelse i det europeiske politikontoret Europol. Utenlandsk politi kan forfølge antatte forbrytere inn i Norge og pågripe dem.

«Økt bevegelse av kriminelle bander»

Etter å ha fremhevet de praktiske fordelene ved avviklingen av personkontrollen, fastslår Europautredningen: «Skyggesiden er at det også har medført økt bevegelse av kriminelle bander.»⁷ Det er en viktig erkjennelse. Opphevelsen av grensekontrollen – sammen med adgangen til fritt å søke arbeid og studere i hele EØS og teknologiutviklingen – har på 2000-tallet gjort det langt enklere å utøve kriminell virksomhet over landegrensene. Selv om det er vanskelig å måle en isolert virkning av Schengen-avtalen, er det liten tvil om at avviklingen av person-kontrollen har gjort hverdagen enklere for de kriminelle – og utfordringene større for politiet. Allerede for ti år siden fastslo Europol at:

Organisert kriminalitet utnytter sine mulig-heter i en utvidet europeisk union med mindre intern grensekontroll, ved å høste gevinster fra aktivitet på tvers av landegrensene.⁸

Kripos har også flere ganger uttrykt bekymring over økt organisert kriminalitet i Schengen-området.⁹ Schengen er av avtalens tilhengere blitt fremstilit som et nødvendig redskap i kampen mot organisert kriminalitet. På mange måter er det imidlertid Schengensystemet selv som har skapt en situasjon som gjør mer omfattende, ressurskrevende politiinnsats nødvendig.

Desto mer paradoksal blir situasjonen, når mange av de tiltakene som skal kompensere for avviklingen av grensekontroll, har vist seg å true personvernhensyn og menneske-rettigheter. Informasjonsutveksling mellom politi- og utlendingsmyndigheter står sentralt gjennom Schengen Information System (SIS), visainformasjonssystemet VIS og fingeravtrykksbasen Eurodac. Prümavtalen øker mengden data som skal utveksles ytterligere. Hvis fingeravtrykket ditt lagres av politiet i Norge, vil det i prinsippet være tilgjengelig i alle Schengens medlemsland. Datasystemer er mindre sikre, og mer sårbare for misbruk, desto flere som har tilgang til dem. Når ekstremt sensitiv informasjon som fingeravtrykk og DNA deles mellom alle Schengen-landene, forutsettes det et strengt fokus på personvernkontroll.

En rekke organisasjoner som arbeider for personvern og datasikkerhet, med britiske Statewatch i spissen, har karakterisert SIS som en trussel mot personvernet. Dette handler både om datakvalitet og tilgjengelighet. Når innregistrering av nye filer er mulig ved en halv million terminaler i alle Schengens medlemsland vil det nødvendigvis være ulik praksis for registrering mellom medlemslandene, og fare for at menneskelig svikt fører til at uriktige opplysninger blir registrert. Når det gjelder tilgjengeligheten av informasjonen i systemet finnes det utstrakte muligheter for misbruk av opplysningene. En halv million terminaler innebærer at flere millioner polititjenestemenn og grensevakter har tilgang til sensitiv informasjon om svært mange mennesker.

Farlige forbundsfeller

De Facto er i sin rapport tydelig på at det er en sammenheng mellom EØS-avtalen og problemene i arbeidslivet:

I rapporten dokumenterer vi at angrepene på lønns- og arbeidsvilkårene er en direkte følge av EØS-avtalens fri flyt-regime og EU/EØS-rettens prinsipp om at fri bevegelighet skal prioriteres foran beskyttelse av arbeidstakerne.¹⁰

Selv om det er erfart et økende problem med grensekryssende kriminalitet i Norge etter EUs østutvidelse, er det ikke gjort noen systematisk gjennomgang av hvordan Schengen-avtalen har virket spesifikt på kriminalitet i arbeidslivet. Det er imidlertid ingen forhold som tilsier at arbeidslivet skulle være unntatt fra den generelle tendensen med en forsterking av organisert og grensekryssende kriminalitet. Aftenposten har for eksempel nylig avdekket det som trolig er organisert hvitvasking av betydelige midler i malerbransjen gjennom en rekke oppslag nå i høst.¹¹

Prinsippene i både EØS- og Schengen-avtalen trekker i én og samme eskalerende retning, som også er erfart i praksis:

• Økende migrasjon av arbeidskraft, inkludert utstasjonerte arbeidere.
• Økende etablering av mer eller mindre fiktive firma for næringsvirksomhet.
• Økende grensekryssende kriminalitet.

Uten Schengen-avtalen ville EØS-borgere fortsatt ha samme rett til å søke arbeid i Norge, men personkontrollen ved grensen kunne reetableres. Dette alene ville selvsagt ikke stanse grensekryssende kriminalitet, men ville både ha en avskrekkende effekt og gi faktiske kontrollmuligheter som man ikke har i dag. Omvendt, i en situasjon uten EØS og med Schengen, kunne mulighetene for å drive næringsvirksomhet i gråsonen begrenses kraftig gjennom nasjonalt regelverk, og motivasjonen for å utnytte den frie grensepasseringen inn til Norge ville bli mindre.

Kombinasjonen av EØS-avtalens deregulering av arbeidslivet i Norge sammen med Schengen-avtalens avvikling av grensekontroll er gjensidig problemforsterkende. Dette gjør avtalene til farlige forbundsfeller – «partners in crime», om man vil, i norsk arbeidsliv.

Unntak og handlingsrom

Norge er i Schengen ikke fullstendig av-skåret fra å foreta personkontroll, men vilkårene for annet enn ren stikkprøvekontroll er svært strenge. Grensekontrollen kan bare gjeninnføres for et begrenset tidsrom, og må være begrunnet i trusler mot landets sikkerhet og orden eller i særskilte situasjoner der kontrollen ved Schengens yttergrenser ikke er ivaretatt. EU-kommisjonen må varsles på forhånd, og man må konsultere med de andre Schengen-landene.12 Norge har i forbindelse med Nobel-pris-utdelinger og etter 22. juli-terroren i 2011 benyttet denne unntaksprosedyren. Kontrollen har i alle tilfeller vært avviklet etter få dager. Juridisk er det tvilsomt om kriminaliteten i arbeidslivet kan begrunne bruk av unntaksbestemmelsen. Det skal mye til å påvise at problemene er en trussel for samfunnsordenen, og årsakssammenhengen med manglende grensekontroll må også dokumenteres. Politisk er derimot dette et mulig virkemiddel, og den periodevise bruken av grensekontroll i ulike EU-land har handlet mer om politikk enn juss.

EØS-avtalen har også en beskyttelses-klausul i artikkel 123, som tillater nasjonale reguleringer som normalt er forbudt ut fra prinsippene om fri bevegelse. Denne klausulen – som blant annet gjelder situasjoner med «alvorlig indre uro som truer den offentlige orden» – er imidlertid aldri benyttet, og det er lite som tyder på at den vil få praktisk betydning. Langt viktigere er det såkalte handlingsrommet i EØS. Både i måten EØS-direktiver gjøres til norsk rett og måten EØS-regler praktiseres på av myndigheter og domstoler, er det en stor grad av skjønn.

Et viktig poeng i denne sammenhengen er at praktiseringen av reglene i EU og EFTA-landene ut fra EØS-avtalen kan utvikle seg i ulike retninger. Selv om utgangspunkt er at bestemmelsene skal forstås likt, jf. den såkalte homogenitetsmålsetningen som uttrykkes i EØS-avtalens artikkel 6. Her tas det et eksplisitt forbehold for den «fremtidige utvikling av rettspraksis», altså domsavgjørelser etter 2. mai 1992 da EØS-avtalen ble undertegnet. Det fremgår også av Avtale om opprettelse av et overvåkingsorgan og en domstol (ODA-avtalen) artikkel 3 samt EØS-avtalens artikkel 105-106 at EFTA-domstolen ikke er bundet av EU-domstolens nye praksis. Det er en målsetning at fortolkningen skal være ensartet og man skal utveksle opplysninger om hverandres dommer, men det er ingen absolutte bindinger om lik praksis. EFTA-domstolen skal gjøre sine egne vurderinger ut fra kildene som foreligger, jf. uttrykket «med full respekt for domstolenes uavhengighet» i EØS-avtalens artikkel 106.

Finnes det en løsning innenfor EØS?

Selv om det foreligger et juridisk handlingsrom som politisk bare stykket og delt er forfulgt, ikke minst gjennom unnlatelsen av å bruke den avtalefestede vetoretten mot særskilt problematiske regelverk som tjeneste-direktivet og vikarbyrådirektivet, er det vanskelig å se for seg en betydelig skjerpet nasjonal regulering av arbeidslivet innenfor dagens EØS-avtale.

Ett eksempel på at EØS-avtalen har amputert et nasjonalt tiltak mot arbeidslivskriminalitet er overvåkingsorganet ESAs inngripen overfor krav til offentlige anbud. I tråd med Norges forpliktelser i ILO-konvensjon nr. 94 endret den rødgrønne regjeringen i 2008 forskriften til loven om offentlige anskaffelser slik at oppdragsgiver skal stille krav om at arbeidstakere hos både leverandører og underleverandører ikke har dårligere lønns- og arbeidsbetingelser enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtaler, eller det som er normalt for sted og yrke. Etter krav fra ESA endret regjeringen i 2011 forskriften slik at at henvisningen til «det som er normalt for vedkommende sted og yrke» ble fjernet. Pålegget svekket virkningen av tiltaket, ettersom det i praksis kan være stor forskjell på minstetariff og gjengs lønn.

Transportnæringen er blant de delene av arbeidslivet som er særlig hardt rammet av EØS-avtalen. Grensekryssende transport er nesten fullstendig overtatt av utenlandske sjåfører, ofte så dårlig betalt at det er sosial dumping.¹³ Kabotasjekjøring, transport mellom steder i et annet land enn transportøren hører hjemme, er blitt omfattende. Det er i utgangspunktet ikke tillatt i Norge, men transportører fra EØS-land kan lovlig kjøre tre kabotasjeturer innen én uke, før man må kjøre ut av landet. EU-kommisjonen ønsker å fjerne alle begrensninger for kabotasjekjøring, og det er trolig bare et spørsmål om tid før Norge vil møte krav om videre liberalisering i EØS-avtalen. I stedet for et forbud, som burde være enkelt å håndheve, pålegger EØS-avtalen et system som er langt vanskeligere å håndheve. I praksis ser vi at kontrollen er svak, og det eksakte omfanget av ulovlig kabotasje uavklart.

Ut fra de opplevde problemene med blant annet kabotasjekonkurranse, sosial dumping og ulovlig virksomhet, har Transportarbeidetforbundet trukket den konklusjonen at en løsning på problemene ikke er mulig innenfor EØS-avtalen. Forbundets landsmøte i januar 2014 vedtok enstemmig et krav om oppsigelse av dagens avtale. I vedtaket heter det at Transportarbeidetforbundet vil arbeide for:

At Norge sier opp dagens EØS-avtale. En stadig strøm av EU-direktiver og EØS-regler utgjør en trussel mot norske faglige rettigheter, f. eks. vikarbyrådirektivet, postdirektivet, kabotasjereglene og Jernbanepakke 4.¹⁴

                       

Noter:

1. Rapporten «De nordiske aftalemodeller i åbne markeder – udfordringer og perspektiver». NordMod 2030, delrapport 9, 2014.
2. Mot et tredelt arbeidsliv. Norsk arbeidsliv ti år etter øst-utvidelsen av EU. De Facto, Rapport 4:2014.
3. Ibid, side 10.
4. Kilde: Eurostat. 2013-tall.
5. De Facto Rapport 4:2014, side 6.
6. Ibid, side 5.
7. NOU 2012:2 Utenfor og innenfor, side 701.
8. Europols årsrapport 2005 om organisert kriminalitet, forordet.
9. Se for eksempel VG 04.03.2006.
10. De Facto Rapport 4:2014, side 5.
11. Se for eksempel «Politiet: Slik er «edderkoppens» svarte nettverk», Aftenposten 31.10.2014.
12. Schengen grensekodeksen, 2006, del II.
13. De Facto Rapport 4:2014, side 43-44.
14. «Vil si opp EØS-avtalen», 29.01.2014, http://www.transportarbeider.no/kunder/ntf/cms.nsf/pages/vi-si-opp-es-avtalen

Årets værste

«For de som er opptatt av språk og hvordan språkbruk kan virke inn på politiske prosesser, vil jeg anbefale å følge med på den langtløpende debatten om norsk asylpolitikk. Ett av de sentrale frontavsnittene er nemlig kampen om ordene.

Nylig begikk justisminister Anders Anundsen det som av mange blir oppfattet som årtiets språklige kjempeblunder, da han hasteinnkalt av Venstre, stående på teppet i Stortinget, ordla seg slik:

«Det var ikke meningen å tømme hele lageret av lengeværende barn!»

Mange reagerte sterkt, og med rette! Også Arbeiderpartiets Hadia Tajik twitret:

«Me har ein justisminister som snakker om lageret av asylbarn … Prikk, prikk, prikk!»

(Karl Eldar i Radikal Portal 21. desember)

Streik

28. januar går de tre fagorganisasjonene LO, Unio og YS ut i en historisk felles streik mot regjeringas arbeidslivspolitikk. Til sammen representerer de 1,5 millioner ansatte.

TISA

Rødt har aksjonsdag mot TISA 7. februar, på over 40 steder.

Landbruk

«Fjerne investorer kan heretter få tilskudd av staten til å drive gårdsbruk, besluttet regjeringen 19.12.2014, skriver ABCnyheter.

Regjeringen endret i dag forskriften om produksjonstilskudd til landbruket, slik at også gårdsbruk eid av selskaper uten tilknytning til bonden, kan få statlige tilskudd, advarer Norges Bondelag.

I den nye forskriften fra Sylvi Listhaugs (FrP) Landbruks- og matdepartement, er restriksjonene mot å yte tilskudd til andre enn bonde-eide gårdsbruk, fjernet.

– Dette er dramatisk. Vi er på vei mot leilendingssystemet igjen, sier generalsekretær Per Skorge i Norges Bondelag til ABC.»

 

Store norske leksikons omtaler av liberalismens historiske forgrunnsfigurer er misvisende fordi «negative» historiske fakta er utelatt.

En tungt dokumentert italiensk avhandling trekker frem i lyset de mørklagte sidene ved liberalismen slik den ytret seg i politisk teori og praksis.

Willy Dahl lektor ved Bergen Katedralskole 1958–63, forskningsstipendiat 1963–65, universitetslektor, senere førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo 1965–76, professor ved Universitetet i Trondheim 1977–81 og ved Universitetet i Bergen 1982–94. Viktigste publikasjoner Stil og struktur (1965, siste utg. 1995), Norges litteratur I–III (1981–89), Arnulf Øverland (1989) og Fortellingen om Bergen (2000).

Hvor mye kan vi stole på leksika? For eksempel Store norske, som er lagt ut på nettet til fri bruk, og opplyser om seg selv at det er «redigert av fagfolk» og er «vitenskapelig fundert»?

Jeg spør fordi jeg nylig har lest en bok om visse former for samfunnsøkonomi, sett i historisk perspektiv, mer om den nedenfor. Den gav meg noen tankevekkende opplysninger om flere av de store navnene i statsvitenskap, filosofi og politisk økonomi. Så sjekket jeg Store norske for å se hva man der mener norsk allmennhet trenger å vite om disse navnene.

Først om John Locke, engelsk filosof og politisk teoretiker (1632–1704). Artikkelen begynner med å karakterisere ham som «grunnleggeren av den engelske erfaringsfilosofi eller empirisme», og fortsetter med en klar og lettfattelig ugreiing om hva dette egentlig betyr. Dét er imidlertid ikke det jeg leter etter. Locke hadde nemlig også en annen side. Han er, ifølge leksikonet,

også et av de store navn i den politiske tenknings historie. Med Two Treatises of Government (1690) fremstår han som talsmann for det moderne liberale demokrati preget av åndsfrihet, ytringsfrihet og toleranse […]. Han bygger sin politiske filosofi på tanken om en samfunnspakt og prinsippet om fordeling av den politiske makt i samfunnet på flere instanser. Folkesuverenitet og rettssikkerhet er viktige begreper for ham. […] Hans politiske ideer fikk direkte betydning for statsforfatningen i det nydannede Amerikas forente stater. […] Alt i alt var han en av de store banebrytere for opplysningstidens og liberalismens ideer. […]

Artikkelen er skrevet av Lars Fr. Svendsen, født 1970, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, og prosjektleder i den konservative «tankesmien» Civita.

Mitt neste søk gjaldt Adam Smith (1723–1790), et navn vi ofte møter i dagens politiske og økonomiske debatt, frihandelens og «markedets» første store teoretiker. Etter noen biografiske opplysninger begynner omtalen med å presentere

hans epokegjørende verk An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations. Dette utmerker seg ved stor klarhet i fremstillingen og ble i lang tid et utgangspunkt for videre samfunnsøkonomisk forskning. I sitt verk fremhevet Smith arbeidet som kilde til et lands velstand, og som den første pekte han på den sentrale betydning arbeidsdelingen har for produktiviteten. Smith mente at en forutsetning for at arbeidsdelingen kunne virke, var økonomisk handlefrihet. Når hver enkelt handlet ut fra sin egeninteresse, ville konkurransen som en «usynlig hånd» lede utviklingen mot en harmonisk tilstand til beste for alle. På dette teoretiske grunnlaget stilte liberalistene krav om næringsfrihet innad og frihandel utad. […]

Denne artikkelen er skrevet av Gerhard Stoltz (1923–1991), professor i samfunns-økonomi ved Norges Handelshøyskole fra 1962.

Om begge disse leksikonartiklene gjelder det at det som står, er korrekt. Det er bare det at det mangler noe i dem begge. Her kommer et supplement.

John Locke, denne «talsmann for det moderne liberale demokrati preget av åndsfrihet, ytringsfrihet og toleranse», eide aksjer i «Royal African Company», som drev med transport av slaver fra Afrika til Amerika. Ikke uventet var han i sine teoretiske skrifter en varm forsvarer av slaveriet i de britiske koloniene – av slaveeiernes «absolutte rett» over sin «eiendom». Det samme gjaldt for de hvite som koloniserte Amerika, og som møtte motstand fra urbefolkningen. Indianerne kjente ikke begreper som arbeid, eiendom og penger. Områdene de bodde i, var ukultivert land og derfor etter de hvite inntrengernes mening åpent for sivilisering: Guds vilje omfattet arbeid og privat eiendom, og han ønsket sikkert ikke at den verden han hadde skapt, skulle forbli ukultivert felleseie. Indianere som satte seg til motverge, kunne som vanlige kriminelle liknes med «ville beist», og det var enhver manns rett å utrydde disse rovdyrene som truet hans eksistens. Mente Locke.

Hva så med Adam Smith?

Om ham visste jeg på forhånd at de som i dag har ham som sosialøkonomisk husgud, burde ha lest litt mer av hans sosialfilosofiske skrifter (Theory of Moral Sentiments, 1759), der han vektlegger etiske begreper som «sympati» og «ansvar». Men omtalen av ham trenger enda litt mer supplement.

I motsetning til Locke var Smith kritisk til slaveriet som institusjon. Han var også fullt klar over at underklassen i England ikke levde under særlig bedre forhold enn slavene i Amerika. Men det er noe underlig inkonsekvent i hans tanker om hvordan disse forholdene kunne bedres. Det å få bukt med slaveriet, ville sannsynligvis være lettere for en eneveldig, despotisk statsmakt enn for en «fri regjering» basert på valgte representanter – fordi en lovgivende forsamling bestående av slaveeiere aldri ville komme til å vedta noen lov som stred mot deres egne økonomiske interesser. Han lovpriste England som frihetens høyborg – men overså det faktum at det var engelske foretak som var mest effektive når det gjaldt transport av slaver fra Afrika til Amerika. Smith kunne også se at forholdene i landets gruver og i «arbeidshusene» var utålelige – men han trakk ikke den slutning at denne underklassen burde få noen politisk makt: På grunn av det harde, ensformige arbeidet ble en lønnsarbeider i alminnelighet «så dum og uvitende som det var mulig for et menneskelig vesen å bli», og følgelig ute av stand til å delta i et rasjonelt ordskifte. Det måtte ikke være tillatt for arbeidsfolk å slutte seg sammen i foreninger for å øve press på arbeidskjøperne – ja, også organiserte hjelpekasser for fattige, syke, enker og foreldreløse burde forbys ved lov. Slikt ville nemlig være «konspirasjoner mot offentligheten». – Intet måtte hemme det frie markeds «usynlige hånd»!

Like interessant er artikkelen om Alexis de Tocqueville (1805–1859). Store norske presenterer ham som «Fransk politiker, historiker og samfunnsforsker», «i ettertiden mest kjent for sine banebrytende historiske og samfunnsvitenskapelige arbeider». Et av de viktigste arbeidene hans er De la Democratie en Amerique, som kom ut i 4 bind 1835–40.

Og så står det ikke mer om det verket. Her trengs det utfylling:

De fire bindene er en lang lovprising av det politiske systemet i USA, slik Tocqueville hadde opplevd det etter en reise i landet i 1830-årene: folkesuvereniteten, de frie valgene, rettssikkerheten, pressefriheten. Korrekt og positivt, alt sammen hvis man ser bort fra det faktum at verken de importerte, svarte slavene eller den indianske urbefolkningen hadde noen glede av dette demokratiet.

Tocqueville var ikke blind, han så nok dette – men han valgte å skildre styringssettet i USA som demokratisk modell. Dermed styrte han unna den logiske selvmotsigelsen i et frihetsbegrep som bare skulle gjelde for en utvalgt del av befolkningen. Når det gjaldt den hvite manns rett til å erobre og kolonisere indianernes land, delte han den vanlige holdningen i samtiden – det at disse territoriene var «tomme», og at det var erobrernes plikt å sivilisere dem. At dette medførte individuelle og sosiale tragedier blant urinnvånerne, var beklagelig, men nødvendig.

Den samme holdningen kom til uttrykk hos politikeren Tocqueville en mannsalder etterpå, da Frankrike var i gang med å kolonisere på den andre siden av Middelhavet – i Algeria. Han viste til «den amerikanske modellen»: Arabere som gjorde motstand, måtte slås ned. De måtte ikke få utvikle større byer eller bosetninger, og de skulle straffes kollektivt hvis de drepte europeiske nybyggere. Ulike lover skulle gjelde for de to folkeslagene.

Straks vi har brukt vold i storformat, i erobringen, må vi ikke vike tilbake for de mindre formene for vold som er absolutt nødvendige for å konsolidere stillingen.

I Store norske handler mesteparten av artikkelen, forfattet av Ole T. Berg, om Tocquevilles sjelsliv: Han gled inn i melankoli etter hvert som den industrielle utviklingen med nødvendighet førte til at «tradisjonelle verdier som aristokrati, ære, lokalfølelse, religion og kulturell variasjon gikk til grunne.»

Kontra-historie med fortiete fakta   

Den boken som har fortalt meg dette, bærer i den engelske oversettelsen tittelen Liberalism. A Counter History. Den er skrevet av Domenico Losurdo, født 1941. I Wikipedia opplyses det om ham at han er en «Italian philosopher, historian, political theorist and Marxist intellectual». På engelsk kom boken ut i 2011 og nå, i 2014, som paperback. Den er ikke essayistisk synsing; alle fakta, alle sitater er belagt med bibliografiske henvisninger i god vitenskapelig tradisjon.

Losurdo åpner med et lengre definisjonskapittel om dette mangetydige ordet «liberalisme». Deretter følger først kapitler om liberalismen og negerslaveriet, og om vilkårene for den hvite, britiske underklassen i liberalismens gjennombruddsår. Så følger han liberalistisk teori og praksis opp gjennom 18- og 1900-tallet i flere europeiske land og – særlig – i USA. Gjennomgangstemaet er at den økonomiske liberalismen i både utspring og fortsettelse er en politisk teori for overklassen, sterkt forbundet med forestillingene om den hvite rasens overlegenhet, og at demokratiet som vi kjenner det, er kjempet igjennom mot overklassens interesser.

Vår egen historie byr på en interessant parallell: Flere historikere har i år kritisert påstandene om at 17. mai-grunnloven fra 1814 var et gjennombrudd for demokratiet. Tvert imot gjaldt det for fedrene på Eidsvold å sette grenser for folkelig innflytelse; kampen for allmenn stemmerett var ikke over før i 1913.

Det er, selvfølgelig, ikke bare Locke, Smith og Tocqueville som får historikerens kritiske lys rettet mot seg. En lang rekke av liberalismens forgrunnsfigurer – blant andre Jeremy Bentham – får også mindre flatterende sitater hentet frem. Litt bedre går det med John Stuart Mill (1806–1873). Han var erklært motstander av slaveriet, og en forkjemper for kvinnesaken. Men det er tydelige innslag av rasetenkning hos ham – hvite, vestlige folkeslag er andre overlegne. I liberalismens og frihandelens ånd forsvarte han britenes opiumskrig mot Kina – mer om dét nedenfor.

Slaveriet, og holdningen til indianerne, hadde sine forsvarere godt oppover på 1800-tallet – og i politisk praksis. Her kan det være nyttig å se nærmere på to dokumenter som ofte nevnes blant inspirasjonskildene til den norske grunnloven av1814.

I den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 het det i åpningssetningen at «All men are created equal». Dette ble vedtatt av en forsamling som for en stor del bestod av slaveeiere. Går vi så til grunnloven, konstitusjonen av 1787, finner vi at den skjelner mellom «free persons» i motsetning til «all other persons». Denne siste kategorien omfattet naturligvis slavene. I fortsettelsen blir denne kategorien kalt «persons held to Service and Labour». Hvis slike «personer» rømte over grensen til en annen stat, var det en plikt å levere dem tilbake til den som hadde krav på deres tjenester. En slave var nemlig en fri manns eiendom. Og eiendomsretten var grunnlovfestet. Ordet «slave» ble ikke brukt i konstitusjonen – en språklig fiffighet som dekker over det forhold at begrepet «men» – mennesker – slett ikke omfattet alle mennesker. De politiske og økonomiske rettighetene var forbeholdt den sosiale eliten. Den skulle styre landet etter Lockes maktfordelingsprinsipp, med skiller mellom den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. Og ordet, retten til å uttrykke meninger, var fritt – for eliten.

USAs tredje president (1801–1809) var Thomas Jefferson. Han «hadde en stor del av æren for utformingen av den amerikanske uavhengighetserklæringen», heter det i Store norske, som også forteller at han «var ikke bare en tradisjonsskapende politiker», men også «en betydelig tenker og vitenskapsmann». Det står ikke at en av hans tanker var at sameksistens mellom svarte og hvite på likeverdig grunnlag var umulig; noe sånt ville stride mot «de reelle forskjeller som naturen har skapt», og ende med at en av rasene ble utryddet.

Andrew Jackson var den syvende president i rekken (1829–37). Som general beseiret han seminole-indianerne i Florida i 1818, og hans presidenttid «betegnet et systemskifte i amerikansk politisk liv og en demokratisering av det amerikanske samfunn», heter det i Store norske. Det står ikke at han var slaveeier, at han ville deportere og desimere indianerne, eller at han gav postvesenet ordre om ikke å distribuere skrifter som gikk inn for å avskaffe slaveriet.

Naturligvis er det ikke bare i USA vi finner eksempler på at den herskende klasse med frihetens banner vaiende, undertrykket og utbyttet sine medmennesker. England var i en lang periode et eksempel på den mest flagrante dobbelmoral. På 1800-tallet var slaveri forbudt i moderlandet, men tillatt i koloniene rundt om i verden. En spesiell gruppe sjøfolk levde under rene slaveforhold: de som var «presset» til tjeneste om bord på orlogsfartøyene. For å sikre imperiets interesser rundt om i verden måtte man bygge opp en krigsflåte som ble verdens største og kraftigste – så stor at det var umulig å skaffe mannskap til alle på fri-villig basis. Løsningen ble å bruke tvang: I havnene kunne nesten hvem som helst fra de lavere samfunnsklasser med makt bli ført om bord i krigsskipene for så å gjøre tjeneste i mange år, under en brutal disiplin som var langt verre enn den som de fleste svarte slavene i de amerikanske koloniene måtte tåle. Denne ordningen ble innført alt på slutten av 1600-tallet. Den opphørte i praksis etter napoleonskrigene, i 1815, står det å lese på informasjonssidene til Royal Naval Museum Library. Da er det litt merkelig at den britiske orlogskapteinen Frederic Marryat (1792–1848) i 1822 gav ut brosjyren Suggestions for the Abolition of the Present System of Impressment in the Naval Service.

 Minnene om kolonimaktenes forbrytelser mot menneskeheten er politiske faktorer den dag i dag. For de som styrer kinesisk utenrikspolitikk, er Opiumskrigen ikke glemt. Store norske igjen:

Opiumskrigen, navn på krigen mellom Storbritannia og Kina 1839–42. Den direkte foranledning var den illegale handel som bl.a. britene drev med opium i Kina, og krigen startet da kineserne beslagla et stort opiums-parti som tilhørte en britisk kjøpmann. Kina led nederlag og ble ved freden i Nanjing tvunget til å avstå øya Victoria (Hong Kong) til Storbritannia, samt åpne fem havner for utenlandsk handel: Guangzhou (Kanton), Shanghai, Xiamen (Amoy), Fuzhou og Ningbo. Kina måtte også betale krigsskadeerstatning. Opiumskrigen var den første i en rekke begivenheter på 1800-tallet som åpnet Kina for utenlandsk handel og vestlig inn-flytelse.

Den store liberaler John Stuart Mill forsvarte denne imperialistiske «begivenheten»: Kinesernes innførselforbud var imot frihandelens prinsipper og krenket kjøpernes rettigheter! Det sjenerte ham altså ikke at markedsideologien ble innført med kanoner. Kineserne var jo et tilbakestående folkeslag.

Når man leser Liberalism, blir det lettere å forstå den mistro og det hat som «Vesten» i dag møter i det som vekselvis kalles «ut-viklingslandene» og «den tredje verden» – mistroen og hatet som er bakgrunnen for det som vestlige politikere og presse kaller «ekstremisme» og «terrorisme».

De fleste konkrete opplysningene i boken om elendigheten som slavene og «de lavere klasser» levde under, er kjent fra før. Likevel er det en rystende opplevelse å oppleve dem samlet og paradert, som konkrete vitnesbyrd om den råskapen og ufølsomheten som må ha dominert hos svært mange hvite mennesker i «den vestlige verden», – folk som altså holdt eiendomsretten hellig og erklærte seg som forkjempere for demokrati og frihet.

Selektiv folkeopplysning   

Så kan vi igjen vende tilbake til Store norske. Eksemplene ovenfor – Losurdu har mange flere – viser at artiklene om filosofer og samfunnsøkonomer i Store norske er skrevet etter pop-prinsippet räkna de lyckliga stunderna blott. Da kan man spørre: Hvorfor har forfatterne levert fra seg slike ufullstendigheter?

De har selvfølgelig hatt kjennskap til det som jeg har kalt «utfyllende opplysninger»; noe annet er utenkelig når det gjelder skolerte fagfolk som har fått oppdragene fra redaksjonen av vårt største og mest representative leksikon. Vi kan også uten videre se bort fra den mulighet at de har underslått disse opplysningene for å la liberalismen fremstå i et så flatterende lys som mulig. Mangt kan sies om liberalistiske akademikere, men de fusker ytterst sjelden med kontrollerbare fakta.

Da gjenstår bare én mulig forklaring: Den at plasshensyn – artiklene måtte nødvendigvis komprimeres – har ført til at de bare har tatt med det som de synes er det viktigste ved de biograferte. Og slik sett har de gjort jobben: Artiklene er – la meg si det en gang til – korrekte så langt de rekker. Det er disse teoriene og lærebygningene som har hatt mest gjennomslag i praktisk politikk og faglig diskusjon.

Dreier det seg da bare om tilfeldigheter, det at to sosiale fenomener – liberalisme og undertrykkelse – opptrer samtidig? Eller kan råskapen til Locke forklares som et utslag av en samtid som var mer barbarisk enn vi kan forestille oss i dag? Rasetenkningen som var så utbredt i liberale kretser på 1800-tallet – er det så enkelt at disse politiske tenkerne var barn av sin tid, med dens begrensinger (les: at de ikke visste bedre …).

Nei. Det fantes de som tenkte anner-ledes. Det fantes motkrefter i samtiden. De kom fra to ulike hold: sekulære, radikale tenkere, og fra religiøse kretser – særlig da fra kristelige miljøer utenfor den mer offisielle form for kirkelighet.

Kvekerne, det avvikende protestantiske trossamfunnet som ble grunnlagt i England ca. 1650, var motstandere av alle autoriteter, og konsekvente pasifister. De nektet militærtjeneste og brukte kreftene på humanitært arbeid for forfulgte av alle slag. Naturligvis var de også motstandere av slaveriet; det var mot Guds vilje. Baptister og metodister pådrog seg myndighetenes vrede da de i 1820-årene misjonerte i Britisk Guyana og på Jamaica: Når slavene ble konvertert til kristendommen, fikk de en kultur, en bevissthet og en mulighet for sammenkomster som var uforenlige med den de-humaniseringen som kolonistene representerte. Altså hadde misjonærene skylden. I en svart revolt i Guyana i 1823 ble tre hvite drept; myndighetene innførte unntakstilstand og slaktet 250 slaver. Predikanten John Smith ble dømt og henrettet. På Jamaica brøt det i 1831 ut en revolt som ble kalt «Baptistkrigen». Kolonistene reagerte med å piske, torturere og skyte hundrevis av slaver, og engelske misjonærene ble arrestert, trakassert og ydmyket. På Barbados ødela kolonistene kirker og prøvde å organisere pogromer mot metodistmenigheten. Da gikk de for langt; over hele England protesterte det kristne samfunnet og forlangte effektive tiltak mot kolonistene som holdt negre som slaver, og forfulgte kristne. Disse hendelsene var medvirkende til at opinionen snudde også i det politiske miljøet i England. Der resonnerte man også pragmatisk: skulle flere svarte revolter «nedenfra» unngås, måtte slaveri bli forbudt ved lov.

Den berømte ordbokredaktøren Samuel Johnson (1709–1784) ironiserte: «How is it that we hear the loudest yelps for liberty from the drivers of negroes?» Granville Sharp (1735–1813) publiserte i 1769 den første offentlige kritikken av slaveriet i pamfletten A Representation of the Injustice and Dangerous Tendency of Tolerating Slavery. Med utgangspunkt i en annonse i New York Journal, som indikerte at en svart kvinne og den treårige datteren hennes kunne bli solgt separat, som om de var ei ku og en kalv, konkluderte Sharp med at man ikke måtte la seg villede av «theatrical bombast and ranting expressions in praise of liberty» fra de amerikanske slaveholder-rebellene. Den engelske teologen, filosofen og økonomen Josiah Tucker (1713–1799) fikk av Karl Marx i Das Kapital attesten:

           Bortsett fra at han er prest og Tory, er han en hederlig mann og en kompetent politisk økonom.

Tucker var en skarp kritiker av Englands dominerende rolle i slavehandelen:

We […] the boasted Patrons of Liberty, and the professed Advocates for the natural Rights of Mankind, engage deeper in this murderous Traffic than any Nation whatever.

I rekken av radikale kritikere av slaveriet og særlig det liberalistiske Englands rolle i denne institusjonen, finner vi også moralfilosofen Immanuell Kant (1724–1804).

I traktaten Zum ewigen Frieden (1795, oversatt til engelsk allerede året etter), hevdet han at det var England som representerte slaveri og barbari.1

I Das Kapital bruker Marx en mengde konkrete opplysninger om tilstanden i slavestatene og i arbeiderklassen i Vesten som eksempler på det han kalte «borgerskapets råskap». Slik føyer også han seg inn i rekken av sekulære humanister som ordla kritikken mot liberalismens utsvevelser. Men Losurdo er ikke ukritisk mot Marx. Han følger ham et godt stykke på vei, men mener at Marx så for positivt på politiske revolusjoner der borgerskapet frigjorde seg fra føydalismen: Den politiske, amerikanske revolusjonen i 1776 påskyndet indianernes tragedie, og den skapte en stat som legitimerte det å legge slaver i lenker.

Det hvite, frie overmenneske

Igjen og igjen finner vi at det liberalistiske tenkesettet, fra Locke til Stuart Mill og enda lenger, rommer forestillinger om elitens rett til å herske (og nyte frihetens goder). I politisk praksis i Vesten, og i liberalistisk teori i tiden frem mot den første verdenskrigen finner vi en rasetenkning og voldsforherligelse som fikk full utfoldelse i nazistenes teori og praksis noen få årtier etter. Theodore Roosevelt (1858–1919), USAs 26. president (1901–1909), han som så koselig er avbildet på et norsk sigarettmerke (Teddy), skrev i 1894 en generell advarsel til «mindreverdige raser»:

Hvis en av dem skulle angripe den «høyt-stående» rase, ville den (= de hvite) ha rett til reagere med en utryddelseskrig med det formål å drepe menn, kvinner og barn.

For 1800-tallets liberalere var det imidlertid ikke bare ikke-vestlige folkeslag som var mindreverdige. Heller ikke den hvite underklassen i Vesten, de eiendomsløse, var «verdig friheten». Man kunne ikke slippe «massene» inn i det gode selskap. Det kunne ikke komme noe godt fra den ukultiverte, uopplyste og rå allmuen. Igjen er det grunn til å minne om at den formen for folkestyre som eidsvollsfedrene instituerte i 1814, begrenset stemmeretten med kriteriene menn, embete og eiendom.

Også her kom motkrefter til orde. Vi kan hente to eksempler fra skjønnlitteraturen – et engelsk og et norsk.

Elegy Written in a Country Churchyard er tittelen på det mest kjente diktet til poeten Thomas Gray (1716–1771). Dikteren står på en landsens kirkegård og ser på rekkene av gravsteiner: Under dem ligger begravde muligheter som aldri fikk utfolde seg:

Perhaps in this neglected spot is laid / Some heart once pregnant with celestial fire,

og

Full many a flower is born to blush unseen.

Det er den samme tanken vi finner i Henrik Wergelands Til en Gran i Digte. Anden Ring (1833):

Klag ei; thi mangtet Hjerte, der
Model for Himmeldomer er,
ukjendt, i Pjalter slaaer.
Tungsindig sidder paa sit Fjell,
en ledig Helt, en ubrugt Tell;
en Byron tidt, en Platos Sjel
i Folkets Sværm forgaaer.

To poeter var altså i stand til å se lenger enn liberalismens og «frihetens» store tenkere.

Enda en gang tilbake til Store norske.

Det har en litt større artikkel om oppslags-ordet «liberalisme», signert av Ole T. Berg og Aksel Braanen Sterri. Den er et hakk eller to bedre enn spesialartiklene om liberalerne, for så vidt som den gjør greie for ulike utviklingsformer innenfor liberalismen, og ender med å stille opp motsetningen mellom to moderne liberale tenkere: På den ene siden John Rawls, som mener at sosiale og økonomiske ulikheter bare skal «godtas hvis de er til størst fordel for de dårligst stilte og hvis de er knyttet til stillinger og posisjoner alle kan konkurrere om på like vilkår», og på den andre siden Robert Nozick, som har argumentert for «at de fleste former for omfordeling er uforenlige med respekten for menneskelige rettigheter.»

Men heller ikke denne artikkelen reiser spørsmålet: Er det en klar årsakssammenheng mellom det liberalistiske tankegods og all den undertrykkelse og rasisme som har fulgt liberalismen i praksis?

Losurdo verken stiller eller svarer på det spørsmålet. Som marxist er han selvfølgelig ikke blind for det vi kan kalle de positive sidene ved liberalismen: Den er en historisk drivkraft i utviklingen av produksjonskreftene, den er en av forutsetningene for ideen om universale menneskerettigheter, og den har vist evne til selvkritikk og selvkorreksjon. Men i historiske fremstillinger, i oppslagsverk og i nyliberalernes politiske argumentasjon blir liberalismens tankefedre skildret fullstendig hagiografisk – som helgenskikkelser; les artiklene i Store norske selv! Igjen: de leksikalske opplysningene er korrekte, så langt de rekker. Men i og med at så mange historiske fakta er utelatt, har forfatterne fratatt leseren, hun som søker opplysning, muligheten til å spørre: Er det mulig at det er en logisk sammenheng mellom lærebygningene og den uomtalte politiske praksisen? Var – og er – rasetenkningen, voldsbruken og likegyldigheten overfor andre menneskers lidelser – en følge av den sosiale elitens frihetsideer?

Noter:

1. Ayn Rand (1905-1982), en forfatter med høy stjerne hos dagens nyliberalister – også i Norge – hevdet at Kant var «et monster» og «den ondeste mannen i menneskehetens historie». Ref. Tor Dishington Johansen: «Historiens ondeste menneske?» Ayn Rand og Immanuel Kant» i Materialisten, nr. 1/2 2014.

Det sosiale grunnlaget og klassegrunnlaget bak krisa i Ukraina har ikke blitt grundig undersøkt.

Man har i all hovedsak fokusert på de politiske begivenhetene, mens de sosialøkonomiske beveggrunnene har blitt oversett.

Hva slags klassekrefter sto bak styrtinga av Janukovitsj-regimet, installeringa av det nye regimet og den etterfølgende framveksten av anti-Maidan og opprøret i sørøst-Ukraina?

Victor Shapinov er fra Kiev i Ukraina, og er med i den marxistiske organisasjonen Borotba (Kamp). Artikkelen sto i Links International Journal of Socialist Renewal 13. juni 2014, men først publisert på den ukrainske websida Liva (Venstre). Den er oversatt av Aslak Storaker.

Den ukrainske krisa er ikke et unikt nasjonalt fenomen. Av mange grunner har Ukraina vært et «svakt ledd» og har blitt det første offeret for kollapsen av den økonomiske modellen som er basert på dollaren som verdens reservevaluta, og stimulering av forbruk gjennom kreditt som middel for økonomisk vekst.¹ Den ukrainske økonomien har vært blant de mest sårbare under den verdensomspennende krisa, og dette har resultert i en splittelse i den herskende klasse og en medfølgende intens politisk kamp som har vært tydelig i flere måneder.

Den ukrainske kapitalistiske økonomien blei danna som følge av kollapsen i det sovjetiske økonomiske systemet, privatiseringa av samfunnseiendommen og integreringa i verdensmarkedet. Disse prosessene førte til en degradering av den økonomiske strukturen i Den sosialistiske sovjetrepublikken Ukraina, som i forhold til økonomisk utvikling var rangert som nummer ti i verden.

I sovjettida hadde Ukraina en kompleks, utvikla økonomi der maskinbygging og produksjon av avanserte industriprodukter spilte en ledende rolle.

Integreringa i verdensmarkedet førte til kollaps i den høyteknologiske industrisektoren.

Mens den sovjetiske økonomien var orientert mot å tilfredsstille behovene for produksjon og konsumpsjon innad i landet, og utvikla i en mer eller mindre kompleks og integrert helhet, har den kapitalistiske økonomien i Ukraina blitt «tilpassa» systemet med internasjonal arbeidsdeling. Den største taperen i denne prosessen har vært den kunnskapsintensive produksjonen – maskinbygging, lett industri, produksjon av maskindeler, instrumenter og radioelektronikk, og produksjon av turbiner, fly og biler.²

Den en gang så avanserte produksjonen har blitt knust, mens den eksportorienterte råvaresektoren og andre sektorer med lav verdiskaping antok en katastrofalt stor rolle. Bedriftseierne i disse sektorene utgjør et lag innen oligarkiet som har kontrollert hoveddelen av landets økonomi siden «uavhengig-heten». Dette laget, som er orientert mot produksjon og eksport av råvarer, har hensynsløst utnytta det produktive potensiale som lå igjen etter Sovjetunionen. Som følge av deres økonomiske posisjon har ikke det ukrainske oligarkiet bare vært uinteressert i å utvikle landets interne marked, men har i mange tilfeller opptrådt rovdyraktig overfor sine egne produksjonsmidler ved at de foretrekker å eksportere kapital til utenlandske skatteparadiser framfor å bruke den på å utvikle produksjonen. Mer enn 1 billion kroner (165 milliarder dollar) har blitt ført ut av Ukraina og investert i utlandet.³

Denne eksportorienterte økonomiske modellen hadde en kannibalistisk karakter, og var basert på å konsumere arven fra Sovjetunionen. Selv før den verdensomspennende økonomiske krisa slo inn, viste metallindustrien – som med 40–50 % av landets eksportinntekter utgjør Ukrainas økonomiske lokomotiv

åpenbare strukturelle svakheter: utdatert teknologi, høy arbeidsintensitet (å produsere et tonn stål tok 52,8 arbeidstimer i Ukraina, mot 38,1 i Russland og 16,8 i Tyskland), høyt energiforbruk og avhengighet av utenlandske (særlig russiske) energikilder. Så lenge prisene var høye, var ikke disse svakhetene så veldig betydningsfulle, men konjunkturnedgangen gjorde at de blei veldig alvorlige.

De andre konkurransedyktige delene av Ukrainas økonomi – landbruksproduksjonen (herunder av råvarer til industrien), den kjemiske industrien (særlig kunstgjødselproduksjon) og gruveindustrien (jern og kull) – var også hovedsaklig råvareproduksjon ment for eksport. På grunn av underutviklinga av det interne markedet var de resterende produksjonssektorene (med unntak av matvareproduksjonen) utvikla bare i den grad de tjente den eksportorienterte sektoren. Som regel var disse delene av økonomien kjennetegna av lavere lønninger og profittrater.⁴

Med fallet i nasjonal produksjon på om-råder utenom eksportorientert råvareproduksjon, økte avhengigheten av import. Andelen av ukrainskeksporterte varer i utenrikshandelen falt stadig til fordel for andelen importerte varer. Fra midten av 2000-tallet oversteg importmengden eksporten konstant.⁵ Skjevheten blei dekka av en økning av statlig og privat gjeld.⁶

Med den verdensomspennende krisa som begynte i 2008, sank etterspørselen etter Ukrainas eksportprodukter, samtidig som prisene steig på importvarer, som landet i økende grad var blitt avhengig av.

Den ukrainske kapitalistiske modellen var åpenbart på vei mot sitt sammenbrudd.

Krise og splittelse i den herskende klassen

Den voksende krisa framprovoserte en alvorlig intern konflikt innad i den herskende klassen. På dette tidspunktet var det ledende sjiktet i klassen, rundt et dusin milliarder, allerede forberedt på å integreres i verdenseliten og så etter en måte å «registrere» kapitalen sin i Vesten på. Milliardærene hadde akkumulert nok kapital til effektivt å kunne forvandle den til finansielle og industrielle midler i Vesten, samtidig som den pågående systemkrisa i Ukraina gjorde landet vårt mindre attraktivt for store ukrainske foretak.

Metoden for å sette i verk dette skiftet var den såkalte «europeiske integreringa», hvorigjennom de ukrainske milliardærene ville bli anerkjent av Europa i bytte mot å oppheve beskyttelsen av det indre markedet fra internasjonal monopolkapital. Det faktum at betingelsene for dette ville innebære destruksjon av en rekke industrisektorer og en ny spiral med deindustrialisering, uunngåelig med påfølgende vekst i arbeidsløshet og andre sosiale problemer, plaga dem ikke det minste.⁷

Mellom- og lavere lag av oligarkene som ikke hadde nok kapital til å integreres i verdenseliten og fortsatt så på Ukraina som en arena for å gjøre forretninger, gjorde halvhjerta motstand mot denne prosessen. Dette var folk som ikke enda hadde benytta seg av alle mulighetene i den «uavhengige» ukrainske staten til å komme seg opp i eliteserien av milliardærer, altså viste de motvilje mot å fullstendig overgi det indre markedet til sine europeiske «partnere».⁸

I en lengre periode var landets lederskap, personifisert av Janukovitsj, på jakt etter en modell for «europeisk integrasjon» som ville tilfredsstille både «milliardær-partiet» og «millionær-partiet». Dette tok brått slutt da Janukovitsj avlyste den planlagte signeringa av frihandelsavtalen i Vilnius i desember 2013, noe han blei tvunget til fordi avtalen trua de økonomiske interessene til en betydningsfull del av borgerskapet, og ville føre med seg katastrofale sosiale konsekvenser.

Det akutte behovet for kreditt representerte også et hinder for «integreringsprosessen», siden denne kreditten bare kunne komme fra internasjonale finansinstitusjoner (IMF) eller fra Russland. I motsetning til IMF stilte ikke Russland antisosiale reformer som betingelse for å tilby kreditt. Dette bidro også til at Janukovitsj utsatte å signere frihandelsavtalen og assosiasjonsavtalen med EU.

«Milliardærpartiet», som hadde satsa alt på integrasjon med EU, sitt motsvar mot dette tok form av bevegelsen Euromaidan.

Euromaidan: Bakmennene, grunnplanet og dets sosiale basis

I startfasen av Euromaidan var den folkelige deltakelsen minimal. De som deltok de første dagene, besto i hovedsak av ansatte og aktivister i pro-vestlige frivillige organisasjoner (NGOer) og medlemmer av nynazistiske grupperinger (partiet Svoboda og ulike grupper som seinere samla seg i Høyre sektor). Euromaidan blei en genuin massebevegelse først etter at demonstrantene blei drevet vekk fra Maidanplassen 30. november 2013. Angrepet på demonstrantene blei direktesendt på alle de oligark-kontrollerte tv-kanalene. Deretter viste nyhetskringkasterne endeløse klipp av folk som hadde blitt banka opp, hadde blodige ansikter, og så videre. Det ukrainske samfunnet blei utsatt for en intens propagandakampanje, der det stadig sirkulerte informasjon som tok sikte på å oppildne borgerne til å ta del i protestene. Ett eksempel er en reportasje om at en student var blitt drept av politiet under opprenskinga av Maidanplassen 30. november. Seinere kom det fram at studenten simpelthen hadde bestemt seg for å ta noen dagers pause sammen med de nasjonalistiske vennene sine, og hadde unnlatt å ta kontakt med slektningene sine. Provokativ desinformasjon av denne typen blei sendt ut konstant, og heile tida plukka begjærlig opp av oligarkenes medier.

Det var ikke bare de oligarkkontrollerte tv-kanalene som blei brukt til å mobilisere massene av Kiev-boere til søndagssamlingene, kalt «våkenetter», på Maidan. Det blei gjennomført en brei, velfinansiert agitasjonskampanje, som inkluderte å legge løpesedler med oppfordringer om å komme til Maidan i alle postkassene i Kiev, en by med 4 millioner innbyggere.

Den ledende kraften på Maidan, heile tida tilstedeværende og deltakende i volde-lige sammenstøt med ordensmakta, besto av militante nynazister (særlig fotballfans) og arbeidsløse som hadde kommet fra de sentrale og vestlige delene av Ukraina. Disse folkene bodde på Maidan i flere måneder, der de blei forsynt med mat og penger. Dette viser hvor velorganisert oligarkenes finansiering av Maidan virkelig var. Finansieringa gikk gjennom de tre opposisjonelle partiene i parlamentet og gjennom NGOer. Finansiering blei også gitt direkte til paramilitære nynazistiske grupper.

Allerede i desember var det lett å identifisere den nasjonalistiske ideologiske slagsida til Maidanbevegelsen. Som venstre-koalisjonen Borotba («Kamp») noterte seg i en uttalelse:

Noe nasjonalistene uten tvil har lykkes med, er at de gjennom sitt høye aktivitetsnivå har klart å påtvinge sitt ideologiske lederskap over Euromaidan. Dette vises gjennom slagordene som brukes av aktivistene og av massene på torget. Slagordene inkluderer kampropet «Ære til Ukraina – ære til heltene!», som sammen med en heva høyrearm med utstrakt håndflate blei brukt som partihilsen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister i april 1941. Andre slike slagord er «Ære til nasjonen – død over dens fiender!» og «Ukraina over alle!» (en oversettelse av tyske «Deutschland über alles»). De andre opposisjonspartiene har simpelthen mangla både meningsbærende ideologi og slagord, og derfor har den liberale delen av opposisjonen akseptert nasjonalistiske slagord og den nasjonalistiske agendaen … Klønete forsøk fra de liberale på å frariste nasjonalistene det ideologiske herredømmet, for eksempel ved å rope noe mer politisk korrekt i stedet for «Død over fiendene!», har som regel vært mislykka. Dette skyldes ikke bare at de nasjonalistiske organisasjonene er aleine om å ha en aktiv og ideologisk bevisst massebasis, men også fordi den liberale majoriteten av demonstrantene ikke har lagt fram noe klart handlingsprogram. I denne situasjonen har nasjonalistene i kraft av å være protestenes mest aktive og radikale element, lykkes i å etablere seg som avantgarde for hele bevegelsen.⁹

Et annet tegn på den dominerende posisjonen til de høyreekstreme var da Euromaidan-aktivister ødela statua av V. I. Lenin på Bessarabia-plassen. Denne barbariske aksjonen blei ikke fordømt av den liberale delen av Maidan. Deler av statua, som blei vist fram på scenen på Maidan, blei møtt med anerkjennende utrop fra massen.¹⁰

At Maidan-bevegelsens politiske kurs var antikommunistisk og anti-venstre blei åpenbart da to Bortoba-aktivister, Levin-brødrene, blei banka opp etter å ha stått på en fagforeningsstand nær Maidan. Det blei sagt at brødrene sto under et rødt flagg. Det hagla med rop fra scenen om at de to måtte bli tatt hånd om.11 Det var Svobodas parlamentsmedlem Miroshnichenko som leda represaliene.

I løpet av januar var det ideologiske og politiske innholdet i Maidan åpenbart for alle uhildede observatører.¹² På den tida karakteriserte vi det som var i ferd med å skje som «et liberalt-nasjonalistisk opprør med økende merkbar deltakelse av åpent nazistiske elementer fra Høyre sektor.»¹³

Kjernen av Maidan besto altså av militante nynazister og aktivister fra opposisjonspartiene. Men hvem var da «kroppen» til Euromaidan? Hvem var de tusenvis av menneskene som støtta bevegelsen?

Av deltakerne i demonstrasjonene var rundt halvparten av aktivistene brakt inn fra andre regioner. Ifølge respondentene på en av undersøkelsene som blei foretatt var 50 % fra Kiev og 50 % fra andre regioner. Av de siste var 52 % fra vest-Ukraina, 31 % fra de sentrale regionene og bare 17 % fra sørøst-Ukraina.¹⁴ Av de som oppholdt seg på plassen permanent, var et disproporsjonalt stort antall, 17 %, forretningsmenn. Russisktalende var tilsvarende få, bare 16 % mot 40–50 % i det ukrainske samfunnet som helhet.¹⁵ Et klart bilde på den sosiale sammensetninga av Maidan kan finnes i det faktum at av de «himmelske hundre» som omkom på plassen var det ikke en eneste arbeider.¹⁶

Euromaidan er altså en bevegelse iverk-satt og kontrollert av de største oligarkene. Dets politiske basis består av radikale nasjonalister og, i mindre grad, pro-vestlige liberale, mens dets sosiale basis består av småborgerskapet og deklasserte elementer.

I motsetning til dette er motstandsbevegelsen i sørøst-Ukraina mer proletarisk i sin sammensetning, noe også uavhengige observatører har merka seg. Det er heller ikke tilfeldig at motstanden mot juntaen av oligarker og nazister som har kommet til makta etter Maidan, særlig har oppstått i de mest industrielt utvikla regionene, der arbeiderklassen utgjør en overvekt av befolkninga.

Noter:

1. For en mer detaljert analyse, se dokumentet vårt Mirovoykrizis i ukrainskiyperiferiynyykapitalizm («Den verdensomspennende krisa og den perifere ukrainske kapitalismen»), satt sammen før hendelsene på Maidan og tilgjengelig på http://liva.com.ua/crisis-report.html.
2. Viktor Shapinov. Neoliberal’nyytupikdlyaUkrainy («En nyliberal blindgate for Ukraina») http://liva.com.ua/dead-end.html.
3. Rundt 90 % av Ukrainas utenlandsinvesteringer har vært på Kypros. Kypros er også kilden for 80–90 % av de utenlandske investeringene i Ukraina; disse pengene er i realiteten ikke utenlandske investeringer, men midler som har blitt tatt ut av Ukraina og kommet tilbake seinere. På 2000-tallet representerte utenlandsinvesteringer på Kypros en hendig måte for oligarkene å slippe unna å betale skatt. I 2012 utgjorde de direkte utenlandsinvesteringene rundt 40 milliarder kroner, mens pengeoverføringer fra private individer (i all hovedsak penger gjestearbeidere sendte hjem til familiene sine) utgjorde 46 milliarder kroner. Lønnsarbeidere investerte altså mer penger i landets økonomi enn borgerskapet (se f.eks. http://dt.ua/ECONOMICS/suma-groshovih-perekaziv-zarobitchan-vpershe-perevischila-obsyag-inozemnih-investiciy-119740_.html).
4. Viktor Shapinov. Neoliberal’nyytupikdlyaUkrainy («En nyliberal blindgate for Ukraina») http://liva.com.ua/dead-end.html.
5. Ibid.
6. Utviklinga av den ukrainske handelsbalansen
   1999: +10,147 mrd NOK
   2000: +9,064 mrd NOK
   2001: +8,580 mrd NOK
   2002: +19,419 mrd NOK
   2003: +17,693 mrd NOK
   2004: +42,283 mrd NOK
   2005: +15,490 mrd NOK
   2006: –9,896 mrd NO
   2007: –32,265 mrd NOK
   2008: –78,110 mrd NOK
   2009: –10,600 mrd NOK
   2010: –18,470 mrd NOK
   2011: –62,699 mrd NOK
   2012: –90,337 mrd NOK
   2013 (første 6 måneder): –22,901 mrd NOK

    

   Utviklinga av Ukrainas utenlandsgjeld (statlig og privat):
   1. januar 2004: 145,723 mrd. NOK
   1. januar 2005: 187,560 mrd NOK
   1. januar 2006: 236,434 mrd NOK
   1. januar 2007: 333,613 mrd NOK
   1. januar 2008: 505,898 mrd NOK
   1. januar 2009: 622, 122 mrd NOK
   1. januar 2010: 632,783 mrd NOK
   1. januar 2011: 718,151 mrd NOK
   1. januar 2012: 772,564 mrd NOK
   1. januar 2013: 826,598 mrd NOK
   1. januar 2013: 834, 015 mrd NOK

7. For konsekvensene av økonomisk integrasjon med den europeiske unionen, se rapporten Mirovoykrizis i ukrainskiyperiferiynyykapitalizm («Den verdensomspennende krisa og den perifere ukrainske kapitalismen»), satt sammen før hendelsene på Maidan og tilgjengelig på http://liva.com.ua/crisis-report.html.
8. «I en lengre periode har oligarkene bestemt statens innenlandske utforming. Men på et visst punkt konkluderte de med at de hadde stjålet alt som var å ta fra det uavhengige Ukraina, og var nå blant verdens superrike. Fra dette øyeblikket møtte de spørsmålet om hvordan de kunne beholde det de hadde ’oppnådd gjennom hardt arbeid’. Det virka usannsynlig å beholde dette innad i sitt eget land, siden det når som helst kunne komme en bestemt, uforutsigbar, karismatisk leder eller parti til makta og gjennomføre en renasjonalisering … For å unngå en slik utvikling blei oligarkene stilltiende enige om overgi Ukrainas uavhengighet i bytte mot ’sikkerhet’ innenfor europeiske strukturer. Til gjengjeld ville de sikre at det blei innført lover i Ukraina som sikrer eiendomsrettens ukrenkelighet i Europa. Oligarkene ville oppnå dette ved å signere en assosiasjonsavtale med EU.» DmitriyVydrin. Evromaydan – bunt milliarderovprotivmillionerov («Euromaidan – milliardærenes opprør mot millionærene»), http://glagol.in.ua/2014/01/23/dmitriy-vyidrin-evromaydan-bunt-milliarderov-protiv-millionerov/#ixzz2yHYP6PXR.
9. Se Sergey Kirichuk. Aktivnoeuchastienatsionalistov – klyuchevoyfaktorpadeniyapopulyarnostiMaydana («Nasjonalistenes aktive deltakelse – hovedgrunnen til at Maidan mister oppslutning») http://borotba.org/sergei-kirichuk-uchastie-nacionalistov-factor-padeniya-populyarnosti-maidana.html.
10. «Nyhetene om den barbariske ødeleggelsen av monumentet over V. I. Lenin blei ikke møtt med fordømmelse fra lederne på Maidan», skreiv Borotba da det skjedde. «Tvert imot støtter de liberale opportunistene sine nynazistiske adoptivbrødre. Som vi kan se er det ideologiske ansiktet til Maidan ikke bestemt av den liberale delen av opposisjonen, men av de høyreekstreme, nynazistiske kreftene» (http://borotba.org/oni-mogut-unichtojit-pamyatnik-no-ne-ideyu.html). Fra scenen viste nestlederen i det høyreekstreme partiet Svoboda fram ødelagte deler av statua. (http://podrobnosti.ua/society/2013/12/08/946901.html?cid=5408279).
11. Se http://borotba.org/napadenie-nacistov-na-levyh.html, http://revizor.ua/news/evromaidan/20131210_levin og http://jungle-world.com/artikel/2014/02/49128.html.
12. Se for eksempel denne artikkelen i The Nation: http://www.thenation.com/article/178013/ukrainian-nationalism-heart-euromaidan#.
13. http://borotba.org/noviy-etap-politicheskogo-protivistoyania.html
14. Undersøkelse utført av stiftelsen Demokratisk initiativ 6. februar, http://www.dif.org.ua/ua/polls/2014_polls/vid-maidanu-taboru-do-maidan.htm.
15. Ibid.
16. «En annen viktig faktor ved lista over ofre er at så godt som ingen av de døde var medlem av arbeiderklassen, arbeidere på store industrielle foretak … Det at spydspissen av revolusjonær vold fra Euromaidan besto av medlemmer av filleproletariatet og intelligensiaen (den «kreative klassen»), sammen med folk fra utkantstrøk i provinsen, gjenspeiler de dyptgripende forskjellene mellom de sosiale strukturene i øst- og vest-Ukraina, en forskjell som ligger tykt utenpå den mentale splittelsen mellom de to delene av landet» (http://kavpolit.com/articles/litso_pogibshego_majdana-1526/).

Det er forsvaret av folket sin rett til å livnære seg av havet – mot storkapitalen sine framstøt for å tilrane seg privat eiendomsrett til disse evigvarende ressursene – som for torsk alene utgjør en årlig fangstverdi på 10–15 milliarder.

Gunnar Aarstein er rektor ved Digermulen skole og kommunestyrerepresentant for Rødt i Vågan.

Det går ei linje gjennom de kystopprørene som har vært her i landet:Kystkampen i Norge står nå om hvorvidt den siste rest av felleseid fisk også skal privatiseres, dvs. om den største flåten i antall, båtene under 11 meter skal få anledning til å kjøpe levebrødet fra naboen, kalt «strukturering».

6. mars 1890 gikk 1500 fiskere til aksjon mot fire dampbåter som hadde sperret av Trollfjorden med kjetting og krevde avgift av fiskerne som ville inn. Bataljen blir kalt Trollfjordslaget og fikk stor betydning for seinere utforming av fiskerilovgivinga. Bl.a. vedtok Stortinget en egen Lofotlov og nedsatte Lofotoppsynet samme år, for å regulere Lofotfisket og håndhever spillereglene. Seinere fikk vi Råfiskloven (1938), som regulerer omsetninga mellom fisker og kjøper i torskefiskeriene,

Under Mehamnopprøret i 1903 reiv fiskerne ned kvalstasjonen som Svend Foyn hadde bygget. Aksjonen førte til ti års fredning av all kval.

Aksjon Kyst-Norge 1973–1975, krevde 50 mils fiskerigrense «mot fremmede makter som vil rane vårt hav». Vi fikk 200 mils økonomisk sone – med smutthull.

Aksjonene i 1989 rettet seg mot fiskeriminister Munkejord (H) sin utestenging av de minste båtene fra retten til å fiske, båter som «ikke var torskeavhengig», som det het. Dette var den endelige avlivinga av fiskarbonden. Som følge av den kampen brøt en del fiskere ut av Norges Fiskarlag og dannet Norges Kystfiskarlag.

Seinere har vi fått Deltakerloven (1999) som sier at ingen kan eie en fiskebåt uten å være aktiv fisker, og Havressursloven (2008), som sier at «Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg» og at fiskeriene skal «sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna».

Røkke utfordrer finnmarkingene og fiskerilovgivinga

Under oppbygginga av filetindustrien på 60- og 70-tallet fikk fabrikkene lov til å eie trålere. Det var for å sikre stabil råstofftilgang også i perioder da kystflåten ikke kunne levere. Denne ordninga fungerte stort sett greit inntil Røkke kjøpte opp og så muligheten til stor fortjeneste om han greide å omgå leveringsplikten til fabrikkene i land.

Kystopprøret våren 2014 var en protest mot at Aker, som hadde fått beholde sine trålkonsesjoner på dispensasjon fra Deltakerloven og Havressursloven. Nå fikk han regjeringenes velsignelse til å bryte leveringsplikten og legge ned filet-anlegg som eide trålerne i utgangspunktet, og som var begrunnelsen for at de i det hele tatt eksisterte: å skaffe råstoff til fabrikkene i perioder da kystflåten lå ved kai. Aker-flåten tjener mer på å forsyne filetfabrikkene i Polen og China med råstoff for filet til det europeiske markedet – og som ødelegger markedet for norsk industri.

Organisasjonen Gjenreis Kyst-Norge, som ble startet høsten 2012 organiserte opprøret sammen med Kystaksjonen i Mehamn vinteren 2014. Opprøret spredde seg til alle stedene der Aker har filetanlegg og med markering i Oslo 1. mars. Så langt har Røkke vunnet fram, med støtte fra den forrige og den nåværende regjeringa. Men kampen fortsetter.

«Det er svært alvorlig det som skjer med vårt felles arvesølv,» uttalte Benn Mikalsen fra Båtsfjord, leder for Gjenreis Kyst-Norge under kystopprøret i vår. Videre:

Hvis ikke regjeringa nå bestemmer seg for å handheve det lovverket som finnes, vil vi på sikt være uten fiskerinæring i Norge. Da vil de eneste som har råd til å kjøpe kvoter, være den kinesiske staten og russisk mafia. Det skal ikke bli lett om vi en gang i framtida bestemmer oss for å ta tilbake fiskerettighetene til folket. Da får vi internasjonal rett på nakken! Vi kjemper en kamp for våre barn og barnebarn og deres etterkommere. De skal ikke sitte og se på at fisken svømmer i havet mens børsen bestemmer hvor fisken skal havne.

Mikalsen får støtte fra Arne Pedersen, leder i Norges Kystfiskarlag:

Når trålrederiene motsetter seg leveringsplikten, faller det politiske grunnlaget for kvote-fordelingen med 30 % til trålerflåten bort. Overfør trålkvoten til kystflåten, og industrien kan bli lønnsom, og det vil bli skapt aktivitet på kysten.

Kystflåten er fanget i garnet

Med innføring av omsettelige fartøy-kvoter for kystbåter over 11 meter, kalt strukturering, fikk store deler av kystfiskerne interessefellesskap med fiskerikapitalen. Strukturering vil si at en båteier kjøper et annet fiskefartøy, overfører kvoten til egen båt, og kondemnerer det kjøpte fartøyet. Fisken er dermed privatisert før den er fanget. Ordninga ble innført skrittvis av Ap- og Høyre-statsråder på 1990- og 2000-tallet. Kvoter, som var tildelt gratis av fellesskapet, eies nå av rederiene (i strid med Havressursloven), kjøpes og selges og fungerer som garanti for lån. Kvoteprisen har siden eksplodert. Strukturering har ført til overinvestering i fangstleddet – med påfølgende gjeldsbelastning og negativ egenkapital for størstedelen av næringen. De store kystbåtene har derfor ikke råd til å miste sine privilegier og kjemper for evig-varende kvoter, noe Høyre-regjeringa er mer enn villige til å gi dem.

Strukturpolitikkens vesen er å konsentrere kvoter på færre fartøyer. Men den vil også endre eierstrukturen i kystflåten. Mens båtene til nå har gått i arv i fiskeværene, vil kvoteverdien være så stor at ved generasjonsskifte vil det bare være de etablerte rederiene som har råd til å overta båten. Vi vil få samme utviklinga på eiersida i kystflåten som vi har i havfiskeflåten og i oppdrettsnæringa. Den tendensen vi nå ser, at fiskerisamfunnene har langt færre fartøy og fiskere enn tidligere, vil derfor akselerere.

Fullføre privatiseringa av fiskeriallmenningen?

Nå står sjarkflåten for tur, båtene under 11 meter. Med høringsfrist 4. juli sendte Nærings- og Fiskeridepartementet ut forslag om å åpne for kjøp og salg av fiskekvoter (strukturordning) også for denne flåten, med vilkår om at fartøyene som kvotene opprinnelig tilhørte kondemneres. Dette handler om de 1430 båtene som er ryggraden i fiskeflåten, og som er avgjørende for liv og bosetting langs store deler av kysten og for rekrutteringa til yrket. 70 % av denne flåten hører til i Nord-Norge. I Lofoten er 399 av 588 registrerte fiske-båter under 11 meter, og det etter at staten siden 1989 har gjennomført to kampanjer for å redusere den minste flåten.

Den offisielle begrunnelsen for forslaget er å øke lønnsomheten i flåtegruppa, og «tiltrekke seg kapital», som Aspaker skreiv i landets aviser.

Problemstillinga avvises av Kystfiskar-laget:

Flåten under 11 meter er den som har fangstleddets minste gjeld, er den som bruker minst diesel per kilo fanget fisk og er den ideelle for landbasert fiskeindustri, ferskfisksatsing og bosetting.

Med andre ord lite å profittere på for finanskapitalen.

Omsettelige kvoter i sjarkflåten foreslås nok ikke av omsorg for fiskernes inntekter. Dette handler om å fullføre privatiseringa av fiskeriallmenningen til gavn for bankene, og det handler om ønsket fra de gjeldstyngede større fartøyene og deres kreditorer om å kunne øke kvotegrunnlaget sitt på bekostning av de små. Konsekvensen blir færre båter, utpinte bygder og en høyere terskel for ungdom til å komme inn i fisker-yrket.

Forslaget møter heldigvis motstand fra et stort flertall av høringssvarene, som Nordland og Finnmark fylkeskommuner, Nordland Fylkes Fiskarlag, de fleste lokalavdelingene av Norges Fiskerlag, Norges Kystfiskerlag, Fiskekjøpernes forening og FrP og Rødt sine landsmøter.

Hva vil vi med fiskerinæringa?

I ei tid der borgerskapet ustraffet kan utnytte fiskerinæringa i strid med norsk lov, bør vi andre sloss for formålspara-grafen i Havressursloven:

å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.

Oppgaven til fiskerinæringa er ikke å fylle kontoene til aksjonærer i Oslo eller New York. Fiskerinæringa skal skaffe verden mat, men den skal også sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Da er det meningsløst å gi 30 % av fisken til ei tråler-næring som nekter å oppfylle dette mandatet. Av ei totalkvote på 1 mill tonn torsk neste år kunne 30 % gitt kvotegrunnlag for 3700 sjarker eller 1000 femti fots kystbåter – og «lys i husan» i fraflyttingstruede fiskevær. Da ville all diskusjon om strukturering i kystflåten blitt meningsløs.

Skal det skje, vil vi nok trenge nye kystopprør.

Hva ville vært Rødt sitt innlegg i debatten om statsbudsjettet? Hvis de hadde blitt valgt inn.

Rødt-lederen, Bjørnar Moxnes, har skrevet en tale som kunne ha blitt holdt fra Stortingets talerstol 1. desember 2014. Om Rødts alternative statsbudsjett – og politikk.

Bjørnar Moxnes er leder av Rødt og bystyrestyrerepresentant for Rødt i Oslo. Han var Rødts kandidat fra Oslo ved stortingsvalget i 2013.

Herr president!

Det er ikke ofte Rødt viser til paven, men i dag vil jeg gjøre et unntak: I sitt første pavelige skriv gikk Pave Frans hardt ut mot «trickle down»-økonomi, ideen om at skattekutt for de rike gjør at rikdommen drypper ned på de fattige:

Denne påstanden, som aldri har blitt bekreftet av fakta, uttrykker en naiv tillit til godheten til dem som har økonomisk makt.

I en tale om «det frie markedets tyranni» uttalte paven at den gamle dansen om gullkalven har funnet et nytt og hjerteløst uttrykk i et økonomisk diktatur som er uten ansikt, og uten noe ekte menneskelig mål. Han etterlyser et økonomisk system som er til alles beste.

Regjeringas forslag til statsbudsjett bringer oss ikke noe nærmere et slikt økonomisk system. Tvert i mot. Det gjennomsyres nettopp av en naiv tillit til de rike, og ingenting annet enn mistillit til dem som har minst. De rikeste skal motiveres av å få mer. De fattige skal motiveres av å få mindre. Blant dem de uføre og barna deres.

Moralen fra de mørkeblå er: Har du slitt deg ut i jobben, får du klare deg selv. Og vi kutter kraftig i barnetillegget ditt. Men hvis du lever på arv fra far, får du millioner i skattelette.

Rødts alternative statsbudsjett bringer oss derimot noen skritt nærmere et økonomisk system som er til alles beste. Vi foreslår en ny millionærskatt på inntekter over 1,5 millioner kroner. Vi vil ha et lønnstak på samme nivå for ledere i det offentlige. Det er meningsløst at en leder i et statlig selskap tjener 20 ganger mer enn en sykepleier. Det er heller ingen grunn til at toppbyråkratene i helseforetakene skal tjene mer enn statsministeren.

Vi foreslår også å gjøre formueskatten progressiv. Hvorfor skal en person med én milliard i formue ikke betale mer i formue-skatt enn en som har en million? Det er ingen grunn til det. Derfor øker vi skattesatsen for dem med de største formuene.

Samtidig gir vi solide skatteletter til dem som har minst å rutte med. Mens alle partier sier de ønsker et Norge med små forskjeller mellom folk, foreslår Rødt konkrete tiltak.

Det er et paradoks. 2014 er året da de økende klasseskillene ble satt på dagsorden. 2014 er året da generalsekretæren i markeds-liberale OECD uttalte at

Politikk som bremser eller ideelt sett snur utviklingen med økte forskjeller, vil ikke bare gjøre samfunn mindre urettferdige, men også rikere.

2014 er året da rikmannsklubben World Economic Forum konkluderte med at den økende ulikheten er den største utfordringa verden står overfor.

2014 er året da den mørkeblå regjeringa foreslår tiltak som øker klasseskillene, målretta og effektivt. Det er et paradoks. Men det er heller ingen overraskelse. FrP og Høyre representerer samfunnskrefter som vil noe annet.

Men er det egentlig så ille i Norge? Gjør det noe om noen blir litt rikere hvis alle får det bedre? En av de sterkeste mytene i norsk politikk er at vi lever i et klasseløst samfunn. At hvor og hva du kommer fra ikke betyr noe for hva slags liv du kan leve og hvilke muligheter du får.

I virkeligheten er det sånn at forskjellen mellom Norges rikeste og resten av oss ikke har vært så stor på 80 år. Den norske økonomiske eliten har nå en like stor del av samfunnskaka som i 1930-åra. Det arbeider-bevegelsen fikk til av økonomisk utjevning i etterkrigstida, er borte. Ikke siden de harde 30-åra har betegnelsen klassesamfunn vært mer presis for å beskrive det norske samfunnet.

Siden 1990 har den rikeste prosenten i Norge økt sin andel av inntektene med over 60 prosent. Det er raskere enn i USA og Storbritannia. Det siste tiåret er antallet milliardærer i Norge firedoblet. Bare under de rødgrønne var det en dobling. Samtidig var det over 6000 flere barn som måtte vokse opp i fattigdom.

Så tallenes tale er tydelig: Klasseskillene øker, også i Norge. Dette skjer selv om åtte av ti nordmenn mener det er en hovedoppgave for myndighetene å redusere forskjellene. Dette forteller oss at flertallet ikke får den politikken de ønsker, og det er et demokratisk problem. Økt rikdom hos overklassen er også i seg selv en trussel mot folkestyret. Det betyr at de får større makt over mennesker og ressurser. Så for å bygge et sterkere folkestyre, må vi også bekjempe klasseskillene.

Et bidrag til klimaet

Men Rødt nøyer seg ikke med tiltak som gir et mer rettferdig Norge. Vi er et lite land, men vi kan utrette store ting. Det viktigste vi kan gjøre for kloden i 2015, er å bidra til å redde regnskogen i Yasuni, i Ecuador.

Yasuni overlevde de siste istidene og har arter som ikke finnes noe annet sted. Her er verdens høyeste tetthet av ulike plante- og dyrearter. Ecuador er et fattig land, og 27 prosent av befolkninga lever under fattig-domsgrensen. Men i Yasuni fins det olje til en verdi av 10 milliarder dollar.

Dette har satt president Correa i en knipe. Han vil bidra til å redde klimaet, men kan ikke bare la olja ligge. Til det er Ecuadors statskasse altfor tom. Men Correa lanserte en idé til verden: Hva om vi spleiser? Hvis verden betaler omtrent halvparten, 3,6 milliarder dollar, av antatt fortjeneste for Ecuador, så lar de olja under Yasuni ligge.

Da får Ecuador penger som skal brukes til å bygge ut fornybar energi og gi hundre-tusener tilgang på ren energi, og verden sikres at klodens mest verdifulle biologiske område forblir urørt. Dessuten sparer vi atmosfæren for 410 millioner tonn CO2, som vil bli sluppet ut når Yasuni-oljen brennes.

Men ingen svarte på oppfordringa fra Ecuador. «Forslaget vårt var ment for å vekke verden, for å vise at vi må stå sammen. Men dessverre, vi må konkludere med at verden sviktet,» sa Correa da han begrunnet hvorfor han vil slippe til olje-selskapene.

Norge fikk også spørsmål om å være med. Men den rødgrønne regjeringa ville ikke betale et annet land for ikke å utvinne en kjent oljereserve. Den mørkeblå regjeringa er ikke et milligram mer progressiv.

Spørsmålet vi må stille oss, er: Hva skal vi egentlig med aksjer på børsen hvis vi ikke har en klode vi kan leve på? Det koster bare fire promille av Oljefondet å la olja under Yasuni ligge. Rødt bevilger penger i vårt alternative statsbudsjett til å redde regnskogen i Yasuni.

Et bidrag til fred

En gang hadde vi rykte på oss for å være en fredsnasjon. Nå er Norge en krigsnasjon, som deltar i Natos kriger for å sikre Vesten naturresurser og makt. Norge er også en krigsprofitør, som selger våpen som brukes i kriger og konflikter verden over. I budsjett-forslaget gir FrP og Høyre fullmakt til bestilling av seks nye kampfly, i tillegg til 16 som allerede er bestilt fram til 2019. De vil bruke 10 milliarder på kampflyprosjektet neste år, og totalt skal dette koste over 260 milliarder kroner.

Dette er fullstendig feilslått. De andre stortingspartiene vil nå bruke enorme summer på et angrepsfly fra USA som egner seg godt for å styrke Natos angrepsevne, men som blir så dyrt at det vil svekke Norges forsvarsevne. De enorme kostnadene bidrar til en ytterligere nedbygging av invasjonsforsvaret, noe som særlig merkes i Hæren, og som Befalets Fellesorganisasjon er bekymret for.

Det viktigste for det norske forsvaret må være nettopp forsvaret av norsk terri-torium, ikke angrep på land langt utenfor Natos egne grenser. Rødt foreslår derfor å stryke denne bevilgninga i 2015, og kansellere kampflyprosjektet

Vi kan ikke rette opp verdens urett i ett, norsk statsbudsjett. Vi blir ikke en gang kvitt kapitalismen. Men vi kan ta grep som gjør Norge til et mer solidarisk land, både hjemme og ute. Grep som bringer oss noen skritt nærmere et økonomisk system som er til alles beste. I Rødts alternative statsbudsjett foreslår vi noen slike, viktige grep.

Jeg tar til slutt opp Rødts forslag til alternativt statsbudsjett.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har i løpet av kort tid gått fra å være et parti for spesielt interesserte til å bli et parti med en viss innflytelse i norsk politikk. Med mer enn 5 000 medlemmer og mer enn 130 lokallag landet rundt, kommer det neppe til å stoppe med det første.

De fremstår i dag som et friskt pust i en faststivnet og monoton politisk offentlighet, samtidig som de har klart å gjøre seg til det mest åpenbare valget for mange av dem som er opptatt av miljøvern.

Mathias Bismo har hovedfag i sammenlignende politikk, og er med i redaksjonen til tidsskriftet Rødt!.

På tross av partiets mantra om uavhengighet fra blokkene, er det politiske rommet de forsyner seg av, i hovedsak til venstre for sosialdemokratiet. Særlig for SV har dette vært katastrofalt. Partiet lekker i begge ender, og er i ferd med å bli mindre enn nettopp MDG. Men det er heller ikke tvil om at de også forsyner seg grovt av velgergrunnlaget til Rødt, særlig i de større byene. I forbindelse med valgene i 2011 og i 2013, kom de største fremgangene for MDG i Oslo i de sentrumsnære bydelene der Rødt gikk mest tilbake. Også i Bergen, som for en ti års tid siden var RVs sterkeste storby, har MDG gjort store innhogg i tradisjonelt sterke RV/Rødt-valgkretser, så vel som i valgkretser der SV tidligere har pleid å stå sterkt.

Grønne krigere

Fred og nedrustning var helt sentrale programpunkter for Die Grünen i Vest-Tyskland i partiets tidlige år. Kravet var utmelding av NATO, ensidig nedrustning og en omlegging av forsvaret til et ikkevoldsforsvar.

Da det ble klart at partiet ville gå inn i regjering i 1998, kunne likevel påtroppende utenriksminister Joseph Fischer berolige dem som var bekymret – grønn deltakelse i regjeringen ville ikke bryte med kontinuiteten i tysk utenrikspolitikk. Og da NATO året etter gikk til krig mot Jugoslavia, var det et så godt som samlet parti som stilte seg bak den tyske deltakelsen, akkurat som de senere skulle gjøre i forbindelse med angrepet på Afghanistan. Fra 1998 til 2002 ble tyske utgifter til militære utenlandsoperasjoner tidoblet – med Die Grünen som regjeringspartner.

I følge partiet selv, er det ingen motstand mot NATO i partiet lenger. Ledende grønne politikeres holdning til krigen mot Libya i 2011 illustrerer dette i all sin groteskhet. Denne gangen bestemte tyske myndigheter, med Angela Merkel i spissen, seg for ikke å delta. Den krasseste kritikken mot dette valget kom imidlertid ikke fra egne rekker – anklagene om at Tyskland ikke tok sitt internasjonale ansvar på alvor kom tvert imot fra prominente grønne politikere som Joseph Fischer og Daniel Cohn-Bendit. Eller som parlamentsmedlem Tom Koenigs, som på 70-tallet ble kjent for å ha skjenket deler av sin millionarv til FNL og motstandsbevegelsen i Chile, sa det – siden Tyskland under rød-grønt styre åpnet for våpensalg til Gadaffi, hadde Tyskland et særlig ansvar for å delta i aksjonene.

Det er selvsagt vanskelig å vurdere hva et parti i sin gjennombruddsfase egentlig er. Kommunepolitisk har de fått liten anledning til å gjøre seg bemerket, på Stortinget enda mindre. Det er heller ikke hensiktsmessig å vurdere dem ut fra partiprogrammet alene. Riktignok gir programmet klar beskjed om at det ikke er et revolusjonært venstreparti, og derfor rent prinsipielt ikke burde utgjøre noen konkurrent til Rødt, men virkelighetens verden er nå ganske annerledes enn partiprogrammenes verden. Derimot kan det være hensiktsmessig å se på bevegelsen internasjonalt. Ulikt Norge, har land som Sverige, Finland og Tyskland lang erfaring med grønn tilstedeværelse i den politiske offentligheten. Selv om det selvsagt er forskjeller mellom de ulike grønne partiene i disse landene, og mellom dem og MDG, så er det mulig å spore visse tendenser hos disse partiene, tendenser som også kan være nyttige for å forstå vårt hjemlige, ikke lenger fullt så lille, grønne parti.

Tre faser i grønn politikk

Veldig grovt, kan de grønne partienes utvikling skilles ut i tre faser: en radikal fase, en sosialdemokratisk fase og en sentrumsfase. Dette er for så vidt ingen enhetlig utvikling for alle partiene, og tendensene har variert noe fra land til land, men det kan likevel være nyttig for å skape en ramme for å forstå og forholde seg til MDG og den internasjonale bevegelsen de er en del av.

Den radikale fasen er nært knyttet til selve grunnlaget for at partiene i sin tid ble stiftet. Mens et parti som SV, og for så vidt også RV/Rødt, oppsto gjennom utbrudd fra etablerte partier, oppsto de grønne partiene i hovedsak i miljøer utenfor det etablerte politiske miljøet. Blant de viktigste kampsakene var miljø, kvinnefrigjøring, krigsmotstand og ikke minst motstand mot atomkraft. Dette var til dels også saker som hadde støtte i etablerte partier, men i motsetning til hos disse, inntok de grønne partiene en langt mer radikal posisjon. Slik kan også den radikale fasen forstås som en legitimeringsfase, det vil si en fase der et parti definerer sin egen posisjon vis-à-vis de øvrige partiene.

I denne fasen sto blokkuavhengigheten sterkt, da i form av en kritikk av hele det etablerte politiske systemet. Særlig i Vest-Tyskland hadde det grønne partiet en periode en svært utpreget radikal profil, noe som både hadde å gjøre med hvem som utgjorde det nye partiet og hvordan de etablerte politiske partiene valgte å forholde seg til nykommeren. I denne fasen var det uaktuelt for dem å ta stilling for ett parti fremfor et annet eller å bidra til flertalls-koalisjoner. Det etablerte politiske systemet var ute av stand til å håndtere problemene på en tilfredsstillende måte, mente de, det måtte dype samfunnsmessige endringer til. Deltakelse i folkevalgte organer var derfor først og fremst et redskap for å bygge bevegelsen, og det ble iverksatt en rekke tiltak i partiorganisasjonen for å bygge opp under dette, tiltak som det fortsatt eksisterer rester av, dog i en noe pervertert form.

Den sosialdemokratiske fasen utviklet seg som en reaksjon på den radikale fasen, og det var særlig to faktorer som bidro. For det første møtte de på det valg- og representasjonsdilemmaet som ethvert utenforparti blir konfrontert med i møtet med det etablerte systemet. Så lenge man ikke har utsikter til makt, er det lett å stille vidtrekkende krav, men idet dette endrer seg, vil det fort oppstå forventninger om resultater. Dermed blir det også vanskeligere å opprettholde de vidtgående kravene. I møtet mellom et maksimumsprogram og et minimumsprogram, vil dermed minimumsprogrammet fort vinne frem. For det andre foregikk det en viss politisk loftsopprydding i de etablerte partiene, og særlig blant de sosialdemokratiske partiene ble det en økt oppmerksomhet rundt grønne kjernesaker. Dermed ble det stadig vanskeligere å opprettholde den radikale blokkuavhengigheten.

Allerede i 1985 gikk det tyske grønne partiet inn i den sosialdemokratisk ledede delstatsregjeringen i Hessen. Dette avfødte en opprivende strid som nesten rev partiet i filler, en strid som til slutt ble vunnet av den samarbeidsvillige fløyen. I 1989 gikk de inn i delstatsregjering i Berlin, og i årene som fulgte ble de sosialdemokratenes viktigste partner når delstatsregjeringer skulle settes sammen. I 1995 gikk det finske grønne partiet inn i regjering sammen med sosialdemokratene, og i årene etter skjedde det samme i Frankrike, Tyskland og Belgia. De grønne partiene etablerte seg som lojale støtte-spillere for sosialdemokratisk politikk, og deres viktigste oppgave ble å gjøre den sosial-demokratiske politikken grønnere, parallelt med at de også tilpasset seg sosialdemo-kratiet på andre områder, som utenriks- og forsvarspolitikk, arbeidslivspolitikk osv.

På samme måte som den sosialdemokratiske fasen oppsto ved at de sosialdemokratiske partiene inntok en grønnere skikkelse, er sentrumsfasen delvis en følge av manglende resultater i dette samarbeidet og delvis en følge av at også de tradisjonelle høyrepartiene etter hvert fikk en grønnere ham. Det var ikke like åpenbart at det var enklere å få gjennom grønne reformer sammen med sosialdemokrater enn det var sammen med konservative, liberalister eller kristendemokrater. Dermed var heller ikke samarbeidsformene like åpenbare. I 2006 gikk det tsjekkiske grønne partiet inn i en regjering ledet av landets konservative parti, mens det irske partiet i 2007 gikk inn i en regjering ledet av Fianna Fáil, partiet som mer enn noen andre blåste opp den bobla som bare få år senere skulle sende Irland ut i en gjeldskrise av dimensjoner. I 2008 gikk det tyske partiet inn i en kristendemokratisk ledet delstatsregjering i Hamburg, og de har siden samarbeidet både med sosialdemokrater og kristendemokrater, alt etter hva som har passet seg.

På mange måter har blokkuavhengig-heten gjenoppstått i denne fasen, men i en svært annen form. Mens det i den radikale fasen betydde at ingen av blokkene hadde en politikk som innbød til samarbeid, betyr det i denne fasen at de velger den blokken som gir dem flest konsesjoner. I likhet med i den sosialdemokratiske fasen, er det også en tendens i sentrumsfasen at de tilpasser seg koalisjonspartnerens politikk, men forsøker å gjøre den noe grønnere. Dermed blir koalisjonspartneren vel så viktig i det store bildet.

Politisk transformasjon

Skiftet fra den radikale til den sosialdemo-kratiske fasen kan, hvis man skal legge en annen terminologi til grunn, beskrives som et skifte fra en revolusjonær til en reformistisk posisjon. Andre partier har også hatt samme utvikling, noe vi fra norsk historie kjenner best fra APs utvikling i mellomkrigstiden, men som vi også har sett med SV og delvis også RV/Rødt. Det som imidlertid skiller de grønne partienes utvikling fra disse eksemplene, er forståelsen av de revolusjonære kreftene og dermed hvilke interesser som ligger til grunn for reformpolitikken. Mens sosialdemokratiet, kort fortalt, har gått fra å kreve et samfunn strukturert etter arbeiderklassens grunnleggende interesser som klasse til å kreve konsesjoner for arbeiderklassen i et samfunn strukturert etter borgerskapets grunnleggende interesser, har de grønne partiene fra starten av basert seg på mer diffuse perspektiver. Klasse har bare vært ett av flere momenter i å definere den revolusjonære kraften, og gjennom forvandlingen fra revolusjonært til reformistisk parti, har disse mange momentene gjort det langt enklere for partiet å plassere seg i en sentrumsposisjon.

Den politiske transformasjonen hos de grønne partiene har hovedsakelig tatt to former. For det første har de opprinnelige kravene blitt erstattet av mer forsiktige krav. Selv om det fortsatt ligger et særegent grønt grunnsyn til grunn, er det vanskelig å se dette, ikke bare i den grønne politikken som føres i posisjon, men også den som føres i opposisjon. For det andre har de i økende grad tilpasset seg andre partiers standpunkter, noe som delvis følger av det første punktet, men som i særdeleshet gjelder saker som ikke (lenger) regnes til partienes kjernesaker, der de i enkelte tilfeller plasserer seg svært langt til høyre i partilandskapet.

Den keltiske tigerens død

Før krisa slo ut i full blomst, ble det irske økonomiske mirakelet – den keltiske tigeren – gjerne trukket frem som stjerneeksemplet på hva som var mulig bare man fulgte den nye økonomiske ortodoksien. Lave lønninger, lav selskapsskatt, betydelige støtteordninger for næringslivet og adgang til det indre marked gjorde Irland til et attraktivt land å investere i, og i perioder var den årlige veksten på over ti prosent. Så da bobla sprakk fikk det dramatiske konsekvenser, og som vanlig var det vanlige arbeidsfolk som fikk betale. Arbeidsløsheten vokste, folk ble tvunget vekk fra hjemmene sine og emigrasjonen tiltok.

Den politiske arkitekten bak den keltiske tigeren var partiet Fianna Fáil, som, med unntak av perioden 1994–97, styrte Irland fra 1987 til 2011. Etter valget i 2007 mistet de flertallet de hadde sammen med Progressive Democrats, men inn kom Green Party, som med sine seks representanter i nasjonalforsamlingen bidro til flertall for en regjering de selv valgte å gå inn i. For å gå inn i regjering oppga de blant annet sin motstand mot privatisering av helsevesenet og mot at Irland skulle fungere som transittland for amerikansk militærtransport til Irak. I regjering var det også partiets egen leder John Gormley som, i egenskap av miljøvernminister, fikk ansvaret for å sikre utbyggingen av den svært kontroversielle gassrørledningen i Mayo-provinsen på vestkysten, en gassrørledning som på den tiden kanskje var den fremste symbolsaken for irske miljøvernere. I bytte mot dette fikk de gjennom noe økte bevilgninger til utdanning og vage løfter om skattlegging av klimagassutslipp. Men, kanskje viktigst av alt, maktposisjoner.

Allerede før de gikk inn i regjering, advarte Ciarán Cuffe om at en avtale med Fianna Fáil ville være en pakt med djevelen. «Vi vil bli spyttet ut etter fem år og desimert som parti.» Valget i 2011 ga ham rett – de fikk ikke én eneste representant. Selv om Green Party støttet opp om de grunnleggende aspektene ved den keltiske tigeren, var mye av valgkampen i 2007 rettet inn på kritikk av regjeringen. Men da muligheten til makt bød seg, ble dette kastet på sjøen, og partiet gjorde med ett seg selv til en medspiller for det de kort tid før hadde kritisert. De var ikke det første grønne partiet som gjorde dette, og heller ikke det siste, men sjelden har prinsippene falt så hurtig som de gjorde i Irland.

Resultatet av denne transformasjonen har variert fra land til land. I Irland endte partiets regjeringssamarbeid med Fianna Fáil med at de ble straffet beinhardt av velgerne og feid ut av nasjonalforsamlingen ved neste valg. Det var ikke dette velgerne deres hadde bedt om. Irland er imidlertid et unntak i så måte – uansett hvor mange prinsipper de har forlatt, har de grønne partiene ellers klart å opprettholde oppslutningen. Det som imidlertid ser ut til å ha skjedd, er at velgerne har flyttet seg med partiene, og at de i stor grad tiltrekker seg sentrumsvelgere. I de landene der denne transformasjonen har gått lengst, som Tyskland, Frankrike og Belgia, er dette også mest tydelig – mens rommet for de tradisjonelle sentrumspartiene har blitt mindre, har det, etter lang tid, åpnet seg nye rom til venstre for sosialdemokratiet. Men det endrer ikke ved de grønne partienes historiske misjon – å kanalisere en generasjon radikale krefter inn i et sentrumsparti.

Hvorfor nå?

Selv om MDG først har slått igjennom for alvor de senere årene, har de allerede eksistert i over 25 år. Partiet ble stiftet i 1988 med bakgrunn i en håndfull lokale initiativer som hadde stilt til valg til, og enkelte steder også kommet inn i, enkelte kommunestyrer rundt omkring i landet. Stortingsvalget i 1989 ble imidlertid en skuffelse. Partiet fikk bare 0,3 prosent oppslutning og naturlig nok ingen mandater. Likevel skulle dette faktisk bli partiets beste Stortingsvalg før 2013, og i hvert fall frem til kommunevalget i 2011, fremsto de først og fremst som et obskurt fenomen, på linje med partier som Pensjonistpartiet og Kristent samlingsparti, med en viss støtte enkelte steder, men uten noen som helst plass i den offentlige politiske debatten, på tross av enkelte profilerte medlemmer og støttespillere.

Den grønne bølgen som rullet over Europa på slutten av 80-tallet, traff også Norge. Alvoret gikk inn over stadig flere, miljøbevegelsen fikk et markant tilsig av medlemmer og aktivister og miljøvern ble popkultur, ikke minst blant ungdom. Det var i denne perioden de grønne partiene først ble valgt inn i mange nasjonalforsamlinger, og i de landene der de allerede var representert opplevde de en betydelig vekst. Den antakeligvis viktigste årsaken til at gjennombruddet ikke kom i Norge samtidig, er nok SV under ledelse av Erik Solheim. Han var tydelig inspirert av de grønne partienes fremvekst i blant annet Sverige og Vest-Tyskland, og selv om partiet helt siden stiftelsen hadde hatt en klar miljø-profil, ble partiet et mer rendyrket miljøparti etter at Solheim tok over lederklubba i 1987. Politikken minnet til forveksling på grønn politikk i sin mer sosialdemokratiske versjon. Ikke bare fikk miljøpolitikken en mer prominent plass, mer enn sine forgjengere ivret han også for at denne burde gjennomføres gjennom et forpliktende samarbeid med AP. Ved valget i 1989 fikk partiet 10,1 prosent av stemmene, nesten en dobling fra forrige valg. Det var SV som tjente på den grønne bølga i Norge, ikke MDG.

Det er sannsynligvis flere årsaker til at MDG har slått igjennom i den senere tiden, men når partiet selv peker på de andre partienes manglende evne til å vinne gjennom i miljøpolitiske spørsmål, så har de nok et svært viktig poeng. SVs miljøtroverdighet er tynnslitt etter åtte år i regjering, og heller ikke de andre partiene som ynder å fremstille seg som miljøpartier, særlig Venstre og KrF, har særlig mye mer å vise til. Samtidig kommer man heller ikke forbi at den tiltagende blokkdelingen av norsk politikk har vært medvirkende. Den politiske debatten har i økende grad kretset rundt hvem som er best egnet til å sitte i regjering, og det å kritisere en regjering man selv støtter, sitter stadig lenger inne. MDG, derimot, kritiserer både Høyre og Arbeiderpartiet, og selv om de allerede etter kommunevalget i 2015 nok vil bli tvunget til å moderere seg noe, alt etter hva de velger, så representerer dette et friskt pust.

Grønn kapitalisme?

Miljøspørsmål utgjør selve kjernen i MDGs politiske profil. Allerede her skiller de seg fra sine større søsterpartier i sin gjennombruddsfase, der også fred, sosial utjevning og, der det var relevant, atomkraft ble tillagt minst like stor vekt. Denne forskjellen burde imidlertid ikke være overraskende, tatt i betraktning den økende oppmerksomheten rundt klimaendringene. Derimot er det også et annet aspekt ved denne forskjellen. Mens de grønne partiene for rundt 30 år siden vektla sammenhengene mellom de ulike delene av partienes kjerneområder, har disse sammenhengene blitt skjøvet mer i bakgrunnen. Dette er selvsagt ikke bare MDGs egen skyld, det ideologiske klimaet har bidratt sterkt til å fragmentere og individualisere politikken, men det påvirker like fullt deres mulighet til å utgjøre en forskjell.

Die Energiewende – når strømmen blir et luksusgode
– De Grønne vil iverksette en norsk Energiewende. (Askild Gjerstad, 1. kandidat for MDG i Troms)

Die Energiewende, eller energiomleggingen, regnes som en av Die Grünens største seire i Tyskland. Helt siden partiet ble stiftet har et helt sentralt punkt i partiprogrammet vært at den (vest)tyske energiforsyningen må flyttes fra ikke-fornybare til fornybare energikilder. Men der ansvaret tidligere ble lagt på industrien, er det nå de som allerede har minst som skal finansiere gildet.

Hovedessensen i programmet er at man i stedet for å straffe dem som produserer ikke-fornybar energi skal belønne dem som produserer fornybar energi. Dette gjøres ved hjelp av et subsidiesystem der produsenter av fornybar energi gis garantier for en pris som ligger over markedsprisen, og pengene til dette genereres av en hel rekke ulike former for avgifter til forbrukerne. Siden 2000 har strømregningen for den gjennomsnittlige tysker blitt mer enn fordoblet – om lag 2/3 av økningen skyldes disse avgiftene.

Ved siden av større vindmølleprosjekter og lignende, finansierer også subsidiene solcellepaneler som gjerne legges på tak av private bolighus. Også disse har rett til de samme subsidiene, noe som gjør at de kommer bedre ut av det økonomisk enn om man ikke gjør det. En tur på den tyske landsbygda viser at dette har vært vellykket – mange steder er det nå flere hus med enn uten synlige solcellepaneler på taket. Men dette har også sin pris. Bare halvparten av den tyske befolkningen eier egen bolig, mens den andre halvparten befinner seg på leiemarkedet. Den sistnevnte halvparten må selvsagt betale avgiftene på strømmen, som alle andre, men siden de ikke eier boligen, vil de ikke kunne benytte seg av subsidiene. Dermed blir det denne halvparten som finansierer villaeiernes pengebesparende tiltak. Legger vi til at reallønna i Tyskland har stått mer eller mindre på stedet hvil siden 2000, og at den i enkelte grupper har gått ned, takket være Hartz-reformene som den rød-grønne regjeringen i sin tid fikk igjennom, innebærer dette at strømmen er i ferd med å bli et luksusgode. I følge forbrukerorganisasjonen VdK er det om lag 600 000 husholdninger som årlig får strømmen kuttet fordi de ikke klarer å betale dette. Å få den på igjen koster fort ytterligere 100 euro.

Die Grünen skal selvsagt ikke ha det fulle ansvaret for dette. Prosjektet ble iverksatt av Merkel, men det er ikke til å komme forbi at Die Grünen har vært en helt sentral pådriver. Etter hvert som de sosiale konsekvensene har åpenbart seg, samtidig som det foreløpig ikke har vært noen merkbar nedgang i klimagassutslippene, har flere partier tatt til orde for å endre innretningen. Men ikke Die Grünen.

MDGs styrke sammenlignet med de øvrige stortingspartiene, er at de møter klimatrusselen med et helt annet alvor. I stedet for å henfalle til eventyr og fabuleringer om markedsløsninger og klimakvoter, maner de til handling her og nå. Men i dette, kaster de samtidig alle andre kort. Andre politiske saker blir ikke bare underordnet dette imperativet, de blir gjort irrelevante. Deres uttalte mål er en grønn blokk, men hva annet enn grønn denne blokken skal være, sier de fint lite om.

Klimakrisa er nært knyttet til den massive forbruksveksten som har funnet sted i vår del av verden de siste par hundre årene. Ut fra denne sammenhengen konkluderer MDG med at veksten må stagges. Dette er en besnærende tanke, selv om den også kan være problematisk. Det er ikke slik at vekst som sådan nødvendigvis fører til økte utslipp hvis nye produkter erstatter mer klimaskadelig produksjon. I det store bildet er det nok likevel riktig. Imidlertid holder det ikke å slå fast at vi må gjøre noe med det økologiske fotavtrykket, vi må også si noe om hva. I det tyske grønne partiets tidligere år eksisterte det for eksempel en krets rundt den tidligere kristendemokraten Herbert Gruhl som gikk svært langt i å ville realisere partiets grunnleggende program ved å holde den tredje verden nede. Kretsen fikk liten støtte, men om man begrenser det økologiske perspektivet til kun å omhandle snevre økologiske sammenhenger, er det ingenting som utelukker en slik politikk heller.

Det er imidlertid ikke slik at klimakrisa er et resultat av veksten alene. Tvert imot, både forbruksvekst og klimakrise henger sammen med en bakenforliggende faktor: profitten. I bunn og grunn dreier all kapitalistisk produksjon seg om at den som investerer i produksjonen, ønsker å sitte igjen med mer enn det som opprinnelig ble investert. Det er dette som er hemmelig-heten bak den kapitalistiske veksten, men det tilfører samtidig produksjonen en miljøfiendtlig tendens. På den ene siden er miljø-teknologi fordyrende, og fremstår derfor, på samme måte som lønnsvekst, økte skatter osv., som en utgift i bedriftens regnskap. På den andre siden forutsetter veksten stadig økt forbruk, med de følgene det har for tilbud, vareutvalg osv. Selv med en politikk som demmer opp for noen av de verste utslagene, vil ikke dette endre kapitalismens tendens til økologisk overforbruk.

En kapitalisme uten vekst er en kapitalisme som ikke fungerer, og hvis man vil se eksempler på en nullvekstkapitalisme, trenger man heller ikke å reise lenger enn til Hellas, uten at det bør være noe å strebe etter. Det betyr selvsagt ikke at et kommunistisk, eller sosialistisk om man foretrekker, system nødvendigvis vil endre på dette. Den store forskjellen er at profitten ikke lenger er relevant i en fellesskapsøkonomi. Dermed åpnes også muligheten opp for å utvikle en reelt økologisk økonomi. Men det forutsetter at man er villige til å se utover kapitalismens rammer.

Det er ikke MDG villige til, og selv om partiprogrammet deres i sin konsekvens gjenspeiler de grønne partiene i sin radikale fase, er denne i alle praktiske henseender forlatt. Da er det heller ikke til å undres over at de inntar en sentrumsposisjon. Gitt de kapitalistiske rammene er ikke miljø nødvendigvis et spørsmål om høyre og venstre. Tvert imot – partier som ønsker å innskrenke rovdriften på naturen samtidig som de vil opprettholde eller øke velstandsnivået innenfor rammene av et kapitalistisk system, har et visst forklaringsproblem. Riktignok gjør den utbredte klimaskepsisen innenfor FrP dem et særskilt kasus sammenlignet med de øvrige partiene, noe som i sin tur også svekker miljøtroverdigheten til samarbeidspartnerne deres, men det er i utgangspunktet ingenting som tilsier at APs politiske organisering av kapitalismen skulle være mer eller mindre miljøvennlig enn Høyres variant. Motsetningene går på kryss og tvers, og MDG må forholde seg til dem de kan få mest av. Samtidig, om AP ikke er villige til å gå med på de ambisiøse kravene MDG tross alt stiller til norsk miljøpolitikk, er det heller ikke mer sannsynlig at Høyre vil gå med på dem.          

Det er selvsagt også all mulig grunn til å kritisere MDG også på andre felter, som støtten til politianmeldelse av Bjørnar Moxnes i forbindelse med Oslo kommunes behandling av Lindebergsaken eller støtten til tariffhopping ved Trondheim Kino. Eller, i et litt større perspektiv, støtten til NATO og EØS, så vel som enkeltstandpunkter til alt fra kontantstøtte til Palestinasolidaritet. Selv om flere av disse sakene indirekte også har en miljøkomponent, er imidlertid dette først og fremst en parallell til hvordan søsterpartiene har gjort koalisjonspartnernes politikk til sin i andre land. Men heller ikke på miljøspørsmålet bør MDG være et førstevalg. Kanskje dersom man begrenser seg til kapitalismens rammer, men ikke om man tar alvoret av klimakrisa inn over seg.

Dypøkologi

MDGs miljøprofil har, på mange måter, et visst slektskap til dypøkologien. Ikke bare rent menneskelig. Dypøkologiens far, Arne Næss, var medlem av MDG fra stiftelsen og frem til sin død i 2009. Angrepsvinkelen på miljøspørsmålet har også klart gjenkjennbare elementer av det dypøkologiske grunnsynet.

Utgangspunktet for dypøkologien er at ethvert liv har en egenverdi. Følgelig er det ikke nok å holde seg innenfor klodens ytre bæreevne, rammene for økologien tilsier også at det økologiske fotavtrykket til menneskeheten ikke bør være særlig mye større enn det økologiske fotavtrykket til andre arter. Selv om mennesket er en art som alle andre, gjør dypøkologien det særlige menneskelige samfunnet gjort til et fremmedelement. Mennesket har derfor et moralsk ansvar for å bli ett med den øvrige naturen. Politikken som tidligere nevnte Herbert Gruhl og kretsen rundt ham, med sin dypt sosialdarwinistiske profil, sto for, er et uttrykk for dette. Det bør understrekes at dette slett ikke er noe forsøk på å sette Næss i bås med den nasjonalkonservativismen og fascismeleflingen denne kretsen henga seg til etter bruddet, men det er heller ingen tvil om at Gruhl i stor grad baserte seg på den samme grunnleggende filosofien som Næss, selv om de trakk ulike slutninger ut fra det.

På tross av Næss sin rolle, har dyp-økologien fått relativt liten betydning for norsk miljøbevegelse. Selv om det har vært elementer av den, så har miljøbevegelsen i hovedsak, i hvert fall sammenlignet med andre land, vært en politisk pressbevegelse. Ironisk nok synes det faktisk å være i det ene miljøpartiet som finnes i landet, at dypøkologien har stått sterkest. Betydningen av dette kan nok diskuteres, om det er den dypøkologiske karakteren som har sørget for den lave oppslutningen eller om det er den lave oppslutningen som har gitt dypøkologien det rommet den har fått i partiet. I alle tilfeller fremstår mangelen på sammenheng mellom klimakrisa og samfunnssystem med helt klare dypøkologiske overtoner.

Dermed er det kanskje heller ikke så underlig at partiet i stor grad fremstiller løsningen på klimakrisa som et offer, ikke som en mulighet. Det er ingen tvil om at det er helt avgjørende at vi gjør noe med klimakrisa, men løsningen til MDG synes ikke å ta hensyn til dialektikken mellom natur og samfunn. I stedet for å forandre samfunnet for derigjennom å kunne skape en bærekraftig framtid, skal samfunnet tøyles. Da bør man heller ikke forundres over om MDG, på tross av økt oppslutning, forblir et overklassefenomen, slik blant annet det tyske søsterpartiet har utviklet seg til å bli.

Hva nå?

Det er selvsagt umulig å spå hva som kommer til å skje med et parti. For eksempel vil det helt klart oppstå en betydelig utfordring når de etter kommunevalget i 2015 trolig vil mangedoble antallet folkevalgte rundt omkring i Norge. Det vil være et helt nytt farvann for de fleste, og det er potensielt sett også mange løse kanoner på dekk. Samtidig er det ikke tvil om at det er klare utfordringer knyttet til konsolidering av partiet som et maktsøkende parti, noe ikke minst erfaringene i Irland har vist til fulle og som også de (vest)tyske erfaringene bærer vitnesbyrd om. Og hvordan er egentlig forholdet mellom de få pionerene og de mange, med mangslungen bakgrunn, som har sluttet seg til partiet de senere årene?

På tross av slike spørsmål, er det ingenting som ikke tyder på at MDG vil etablere seg som et parti med en viss betydning i Norge. Deres egne mål om oppslutning opp mot 15 prosent for dermed å kunne ta ledelsen i etableringen av en egen grønn blokk, kan man nå alltids stille spørsmålstegn ved, men det er ingen grunn til at de ikke skal kunne konkurrere i et sjikt sammen med de øvrige sentrumspartiene. I motsetning til for eksempel Kystpartiet virker de å ha en relativt sunn organisasjonskultur, og i motsetning til for eksempel Rødt er de et parti som de øvrige partiene har interesse av å snakke opp. Det er heller ingenting som tilsier at et grønt parti skal ha dårligere vekstvilkår i Norge enn i nabolandene, så for venstresida er det nok avgjørende at man først som sist forholder seg til eksistensen av et grønt parti.

I saker knyttet til valg og arbeid i folkevalgte organer, vil dette først og fremst handle om å knytte MDG til riktig side. For eksempel vil de bli viktige når man skal forsøke å få ulike sjatteringer av røde eller rødgrønne flertall ved kommunevalget i 2015. Det betyr også at fagbevegelsen er nødt til å inkludere dem i sine sonderinger. Men det betyr også at man i økende grad vil måtte forholde seg til det politiske sentrum. MDGs variant av blokkuavhengighet kan for eksempel fort føre til et press på AP for å forkaste venstresamarbeid til fordel for samarbeid med sentrum, slik resultatet blant annet har blitt i Trondheim.

Med tanke på de større politiske linjene, derimot, må vi forholde oss til den utfordringen de grønne partiene har vist seg å være for venstresida internasjonalt, og som det ikke er noen grunn til at de ikke også vil utgjøre nasjonalt – et redskap for å kanalisere en generasjon radikale krefter inn i et sentrumsparti. Denne utfordringen bør møtes på flere måter, men mer enn bare å plassere dem på en partiskala innenfor et etablert system, er det avgjørende at de også utfordres på det som faktisk gjør at de trekker til seg de gruppene de gjør. Det er særlig vanskelig i og med at det faktisk er vanskelig å se for seg en mer konsekvent miljøpolitikk innenfor kapitalismens rammer, en politikk som endatil også peker ut over disse rammene. Det er, med andre ord, nesten umulig å gjøre det uten en mer radikal systemkritikk. Spørsmålet er – tør vi det?

Eit slåande trekk ved bortimot all politikk i den arabiske verda i dag er den sentrale rolla dei seks statane i Gulf Cooperation Council (GCC) har: Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait, Dei sameinte arabiske emirata (SAE), Bahrain og Oman.

For å snu den nyliberalistiske utviklinga i Midtausten må ein utfordre dei mektige

Adam Hanieh har PhD i Political Science ved School of Oriental and African Studies (SOAS) i London, og er med i redaksjonen for Historical Materialism. Han har skrive boka Lineages of Revolt: Issues of Contemporary Capitalism in the Middle East. Artikkelen sto i det amerikanske magasinet Jakobin, og er omsett til norsk av Gunnar Danielsen.

Frå starten på dei arabiske opprøra seint i 2010 har GCC-statane (se bildet) – særleg Saudi-Arabia og Qatar – vore involvert i ei rekke finansielle, diplomatiske og militære initiativ. Dei har vist seg som dei viktigaste arabiske kanalane for midtaustenpolitikken til USA og Europa, og har arbeidd for å undergrave og styre retninga på kampane i regionen.

Tri Golf-statar – Saudi-Arabia, Oman og særleg Bahrain – opplevde omfattande protestar. Dei vart møtt med valdeleg statleg undertrykking og stille forsikringar frå vestlege regjeringar om støtte til status quo. Den vilkårslause vestlege støtta til dei oljerike monarkia vart gjengjeldt med Golf-statane si kjernerolle som støttar for USAs og Europas politikk i regionen, og viser korleis slike fellesinteresser styrer Midtausten i dag. Det er denne maktaksen som må vere i sentrum for å forstå politikken i Midtausten i vår tid.

Ein konsekvens av Golfens nye status er veksande interesse på venstresida for sosiale, økonomiske og politiske drag ved regionen. Det er eit velkomme brot med fortida, der Golfen fekk lite merksemd frå andre enn ei snever gruppe akademiske spesialistar, som alt for ofte var forelska i orientalistiske bilete av stammelivet på den arabiske halvøya. Men trass i større interesse kviler mange analysar av Golfen og rolla han har i regionen på forenkla teoriar om «renteniststatar», religions- og stammefaktorar, eller påstått sekterisme – tett krydra med sensasjonelle historier om kongeleg dekadanse og ryggeslaus rikdom.

Fråverande i desse fortellingane, som ofte ubevisst bringer vidare stereotypane frå media, er ei djupare forståing av dei djuptgåande endringane som har skjedd i den politiske økonomien i heile regionen. For å forstå og tolke korfor Golfen får meir makt, er det viktig å få grep om korleis den politiske økonomien i regionen fungerer.

Som så mykje anna i Midtausten i dag er tilpassinga til nyliberalismen eit nøkkel-punkt for å forstå. Dei arabiske regjeringane har tilpassa seg nesten fullstendig frå 1990-tallet av. Innverknaden av dette på ulike klassemessige og statlege strukturar er godt dokumenterte. Men det som er mindre forstått, er at denne politikken samtidig endra akkumulasjonsmønsteret i heile regionen. Den nyliberale omlegginga skjedde steg for steg samtidig med internasjonaliseringa av kapitalen i Golfen.

Stinne av oljepengar har investorane i Golfen freista ekspandere til nabomarknadene på 2000-tallet. Då dei arabiske landa opna for utanlandske investeringar og selde jordbruks- og byeigedommar, industri, hamnar, telekommunikasjon og finansielle institusjonar, utvida Golf-basert kapital virkefeltet sitt i regionen som resultat av liberaliseringa.

Verdien av direkte utanlandske investeringar frå arabiske Golf-investorar i Middelhavslanda oversteig alle andre område gjennom heile perioden 2003–2009. Meir enn 60 prosent av investeringane frå Golfen i Middelhavsområdet gjekk til Jordan, Libanon, Egypt, Palestina og Syria. I desse fem landa var verdien av investeringane i Golfen meir enn tri gonger dei frå EU, og meir enn tolv gonger dei frå Nord-Amerika. Denne investeringsstraumen gjekk saktare etter krisa, men Golfen stod framleis for dei største investeringane i Egypt, Libanon, Jordan, Palestina, Libya og Tunisia frå 2008 til 2010. Dessutan undervurderer desse talla sterkt korleis området er involvert i naboøkonomiane: dei inkluderer ikkje såkalla portfolio-investeringar i aksjemarknadene, eller direkte bilaterale lån eller hjelp til regjeringane.

Verknadene av desse kapitalstraumane må med i alle vurderingar av nyliberalismen i den arabiske verda. Den dramatiske restruktureringa av klassetilhøva som skjedde i takt med nyliberale reformer, gjorde ikkje bare nasjonale kapitalistar rikare med støtte frå autoritære statar. Det bidrog au til å styrke Golf-statane sin posisjon innanfor heile regionen. I stor grad har kapitalen i Golfen blitt ein del av nasjonale klassestrukturar, og blitt dominerande i mange av dei viktigaste sektorane i den arabiske verda. Av den grunn bør ikkje Midtausten handterast som ei samanhoping av avgrensa og sjølvstendige statar der det nasjonale er skarpt skilt frå det internasjonale.

Det er kjenneteiknet på det som er kalla «metodologisk nasjonalisme», der ein tar utgangspunkt i nasjonen for å tolke sosiale fenomen. Problemet med ei slik tilnærming er at samfunnsmessige forhold ikkje er pent avgrensa innanfor nasjonsgrensene. Kapitalstraum og arbeidskraft, og dei ulike politiske strukturane som bind dei saman, bind au saman ulike område i eit heile som overskrid alle statar. Nasjonsgrensene har sjølvsagt som alltid ei viktig rolle, men dei sosiale tilhøva me er vante til å sjå som «nasjonale», må eigentleg sjåast som ein integrert del av eit overnasjonalt, regionalt heile.

Regional polarisering og ulik utvikling

Dette perspektivet avdekkar eit grelt drag ved den arabiske verda: den stadig meir ulike politiske økonomien i regionen, som skarpast viser seg i polarisering av makt og rikdom mellom Golfen og resten av den arabiske verda. Trass i at bustadbobla sprakk tidleg i byar som Dubai, har Golf-statane komme relativt heilskinna ut av krisa i 2008–2009. Etter det har dei halde fram med å akkumulere veksande meirverdi ved sida av ny vekst i prisen på hydrokarbonar frå 2010.

Stagnasjonen i verdsmarknaden – særleg for den viktigaste handelspartnaren EU – har saman med den politiske og sosiale krisa som øydelegg statar som Egypt, Tunisia og Syria, bidradd ytterlegare til å befeste hierarkiet i regionen. Dei ulike draga syner oss at kriser aldri blir opplevd likt, og utan politiske utfordrarar er dei ofte til fordel for dei som sit med makta.

Det er mykje statistikk som peikar på veksande motsetningar. Ein rapport nyleg frå Institute of International Finance (IIF), eit «hovudorgan» for dei største bankane og finansinstitusjonane i verda, seier at netto utanlandseigde aktiva (brutto utanlandseigde aktiva minus utanlandsgjeld) i GCC-landa steig frå 879 milliardar dollar i 2006 til 1,79 billionar på slutten av 2012. På slutten av 2013 er tallet venta å nå over 2 billionar, eit tall som svarar til meir enn 120 prosent av BNP i Golfen. På same tid har netto utanlandseigde aktiva for Egypt, Syria, Jordan, Libanon, Tunisia og Marokko falt frå eit overskot på 20,4 milliardar dollar til eit underskot på 24,3 milliardar.

Dei same motsetningane ser ein i handels-balansen. I 2012 hadde dei seks GCC-statane eit totalt overskot rett over 400 milliardar dollar, meir enn det doble av snittet frå 2006 til 2010. (Og avslørande nok, meir enn det doble av Kina i 2012.) Mens Golfen har slike rekordnivå, har resten av den arabiske verda opplevd enormt svekka handelsbalanse. Den samla handelsbalansen for Egypt, Syria, Jordan, Libanon, Tunisia og Marokko nådde eit estimert underskot på 35 milliardar dollar i 2012, meir enn det tridoble av snittet i perioden 2006–2010.

Motsett av populære misoppfatningar er ikkje dei enorme kapitalmengdene i Golfen eigde bare av statlege institusjonar eller fond. Financial Times meldte i 2013 at bankane i GCC, private selskap og rike enkeltpersonar og familiar hadde aktiva for 3 milliardar dollar, eit tall som ikkje tar med det fond eig. Privateigd formue i Golfen steig med 7 prosent siste året, og er no 10 prosent høgare enn i 2007, som var toppen på høgkonjunkturen før krisa. Ein påfallande teikn på dette er Golfens del av millionær-hushaldningar. Ifølgje ein rapport frå Boston Consulting Group har GCC-landa fem av dei elleve plassane øvst på lista over millionærhushald i verda. Lille Qatar er sett som nummer ein i verda (14,3 prosent av hushalda).

Denne rikdommen er sjølvsagt ikkje fordelt jamnt i GCC-landa, og viktigast er at desse talla ikkje får med millionar av lågløna, midlertidige migrantarbeidarar som utgjør storparten av arbeidsstyrken i Golfen. Ein av hovudgrunnane til polariseringa av rikdommen i den arabiske verda er faktisk at desse arbeidarane finst. Med krisa i 2008–2009 og eigedomsbobla i Dubai og elles, kunne Golf-statane utnytte den tunge bruken av midlertidige migrantarbeidarar (tilsvarande minst halve arbeidsstyrken i GCC-landa), ved å lempe dei verste effektane av krisa over på desse nabolanda som forsyner regionen med lett utviste og svært utnytta arbeidskraft.

Tusenvis av midlertidige migrantarbeidarar vart sendt heim frå Golfen som følgje av krisa, og rekruttering av nye gjekk ned dramatisk. Frå 2008 til 2009 gjekk straumen av indiske arbeidarar til SAE ned med 62,7 prosent, til Bahrain 45 prosent, og til Qatar med 44 prosent. For Bangladesh fell talla for arbeidarar til Saudi-Arabia og SAE (målet for meir enn 60 prosent av alle migrantar frå Bangladesh) med 89 og 38 prosent i 2008 og 2009. For Pakistan fall tallet på registrerte arbeidarar i Golfen brått – arbeidarar til SAE (hovudmålet for pakistanske migrantar) fall med 36 prosent, til Qatar med 60 prosent, og til Kuwait med 75 prosent i 2008 og 2009. I den arabiske verda viser heimsending av pengar frå migrantarbeidarar korleis Golf-landa er i stand til å flytte verknadene av krisa over på periferien rundt. I 2009 fall heimsendte pengar til Jemen med 17,7 prosent og til Jordan med 5,2 prosent.

Desse talla stadfestar den spesielle måten kapitalismen i Golfen forma sitt svar på krisa i verda. Ulikt andre land i regionen som måtte handtere stigande arbeidsløyse og uttørka eksportmarknader, så kunne Golf-statane flytte dei verste effektane av krisa over på landa rundt som hadde forsynt dei med ein massiv midlertidig arbeidsstyrke, ein arbeidsstyrke som klasse-strukturen i Golfen er bygd på. Dette var fleksibilitet på arbeidsmarknaden med store bokstavar, eit teikn på den hyperkapitalistiske dystopien som skjuler seg bak Golfens sprudlande sjølvbilete som sandkasse for dei superrike.

Det politiske spørsmålet

Over desse særdraga i regionen ligg sjølvsagt den sentrale posisjonen Golf-statane har i den imperialistiske strukturen. Som fullt ut konsolidert oljebasert og globalisert kapitalisme etter andre verdskrigen, vart Golfen medvite gjort til nøkkelpillar i den USA-dominerte verda som vart bygd. To viktige trekk ved kapitalismen – internasjonaliseringa og finansialiseringa av kapitalen – gav vareeksporten og dei finansielle overskota i Golfen enorm strategisk vekt i den globale politiske økonomien. Av den grunn har kontroll og dominans over Midtausten vore eit kjernemål for Vesten heilt inn i det tjueførste hundreåret. USA, Storbritannia og andre gav klar militær, politisk og anna type vern til monarkia i Golfen i bytte for ein uhindra straum av hydrokarbonar ut på verdsmarknaden til rett pris, og ei jamn omdirigering av oljepengar til finansmarknadene i Vesten (viktigast statskassa i USA).

Dette forholdet til Golfen er styrande i dag, særleg når det gjeld potensielle rivalar til USA. At desse framveksande statane er så avhengige av olje frå Golfen (og gass og petrokjemikaliar) betyr at USAs dominans i regionen får eit enno meir tydeleg uttrykk i dag. India importerte til dømes 44 prosent av råolja frå Saudi-Arabia, Kuwait, Qatar og SAE i juli 2013, opp frå 36 prosent i 2011. Kina må no stole på Golf-statane for fjerdedelen av sin import, mot 21 prosent i 2007. USAs og Kinas økonomiar er gjen-sidig avhengige, og tilhøvet dei imellom kan ikkje reduserast til rein rivalisering. Men vedvarande USA-dominans i Midtausten gir dei utan tvil stor potensiell makt om behovet skulle vere der.

Golfen er framleis svært viktig som marknad for vestlege statar, særleg våpensal og ulike bygnings- og ingeniørkontraktar. I 2011 vart USAs våpensal tridobla til 66, 3 milliardar dollar, eit tall som representerte meir enn tri fjerdedelar av våpenmarknaden i verda. Viktigaste grunnen til spranget i salet var Golf-statane, der Saudi-Arabia underteikna ein avtale på massive 33,4 milliardar dollar for våpen frå USA. Det gjør dei til USAs største kunde (Saudi-Arabia gjør 99 prosent av våpenhandelen sin i USA). Same året kom SAE på tredjeplass med kjøp for 4,5 milliardar dollar frå USA. Frå 2008 til 2011 var Saudi-Arabia nummer ein i våpenkjøp blant alle landa i Sør, og stod for meir enn ein fjerdedel av alle våpenavtalar desse fire åra.

USA er ikkje einaste vestlege land som drar fordel av denne enorme våpenmarknaden. Tyske aviser meldte i august 2013 at tysk våpensal til Golfen, først og fremst Qatar, ville nå rekordnivå det året. Storbritannia har au fått hard kritikk for sal av utstyr til å kontrollere folkemassar, skytevåpen og ammunisjon til Bahrain då kongedømmet var opptatt med å slå hardt ned på protestane innanlands.

Navlestrengen som bind Golf-statane til Vesten, er ikkje skilt frå den nyliberale omforminga av regionen som er drøfta ovanfor. Begge er ulike måtar å integrere Midtausten i verdsmarknaden på. Golfens eksistensielle interesse i å halde oppe både banda til imperialismen, og ei utvikling mot større skille i regionen har djupe politiske implikasjonar. Det er grunnen til at dei leiande Golf-statane – særleg Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait og SAE – har blitt meir aggressive i forsøka på å styre opprøra som har skaka den arabiske verda dei tri siste åra.

Vestlege interesser i regionen kjem no i hovudsak til uttrykk gjennom Golf-statane både i politisk og økonomisk forstand. Det betyr ikkje at det ikkje finst rivalisering og avvikande syn mellom Golf-statane og Vesten, eller innanfor Golfen sjølv. Men denne rivaliseringa må settast inn i ei ramme der dei har felles interesser, der ein ser at Golfens posisjon på toppen av hierarkiet i regionen er ein konsekvens av dei same prosessane som skapte vilkåra for masseopprør.

Egypt og Syria

Den dynamikken kan ein sjå tydeleg i Egypt og Syria. I begge landa har opprøra mot autoritære regime same rot: frårøving og utestenging av folkefleirtalet som resultat av nyliberale reformer, og det tynne elitesjiktet som har gjort seg rike. Dette sjiktet er nært knytt til autoritære regime, og den globale krisa bakanfor har forsterka polariseringa av makt og rikdom kraftig.

I Egypts tilfelle har Golf-statane spela ei leiande rolle etter at Hosni Mubarak vart fjerna i februar 2011, som freistnad på å dempe rekkevidda av politiske og økonomiske endringar. I den første fasen skjedde det med klønete støtte frå Qatar til Den muslimske brorskapen (MB). Leiinga i MB freista halde fram langs same nyliberale spor som Mubarak-regimet, og forbaud streikar, demonstrasjonar og andre aksjonar. I neste fase, etter at MB vart kasta av det egyptiske militæret i midten av 2013, heldt straumen av hjelp og politisk støtte frå Saudi-Arabia, SAE og Golf-statane fram med å underbygge den militære undertrykkinga av MB-tilhengarar og all sosial og politisk aktivisme. I begge fasane har politiske og økonomiske tiltak frå Golfen opent vore retta mot å få Egypt tilbake til status quo, ved å avvise alle forsøk på å ta opp klagane som utløyste opprøra.

I Syrias tilfelle forsøker Golf-statane med Saudi-Arabia i spissen å bygge opp støtte og innflytelse blant dei som freistar velte Assads regime. No sist vart det synleg gjennom rapportar som seier at det saudiske monarkiet skal ha gått med på å betale og organisere opplæringa (via Pakistan) av Army of islam, ein hær oppretta sist september då over førti syriske opprørsgrupper samla seg.

Trass i at Saudi-Arabia, Qatar og andre Golf-statar konsekvent har prøvd å utvide sin innflytelse over ulike syriske væpna grupper, kan ein ikkje påstå at opprøret i seg sjølv bare er ein forlenga arm av desse statane (og enno mindre av USA-imperialismen). Dei som vil kaste Assad-regimet, med «islamske fundamentalistar» som ein minoritet (som rett nok ser ut til å vekse), må møte både den væpna makta til regimet og forsøka på å skape sekteriske skille.

Golfen er ein nøkkelaktør på det siste området, og slik må det syriske opprøret kjempe to svært vanskelege kampar – ein mot sjølve regimet, og ein mot den øydeleggande innflytelsen frå dei som er allierte med Golfen. I den samanhengen betyr den bevisste strategien frå regjeringa med brutalisering og fordriving at tida ikkje er på opprørarane si side. Det kan forklare den tilsynelatande tilnærminga mellom USA og Russland i haldninga til Assad-regjeringa, der begge ser ut til å jobbe for ei eller anna forlenging av regimet, i det minste i nær framtid.

På lengre sikt er det sannsynleg at alle ytre krefter pressar på for å få sine eigne versjonar av det som kom ut av opprøret i Jemen – i hovudsak kosmetiske endringar som fjernar Assad, men opprettheld kjerna i den undertrykkande staten og evna til å forsvare interessene både til den innanlandske eliten og maktbalansen i regionen.

Rivalisering

Vevd inn i den klare semja mellom Golf-statane og Vesten i Midtausten – i siste instans rotfesta i måten regionen har utvikla seg i den nyliberale perioden og den sentrale rolla han har i maktbalansen globalt – er rivaliseringa som like fullt held fram mellom ulike statar. Innanfor GCC sjølv er det komme skarpast til uttrykk i den politiske sparringa mellom Qatar og Saudi-Arabia, der begge statane støttar ulike konkurrerande islamistiske rørsler i regionen (Qatar stør MB, og Saudi-Arabia ulike retningar av salafisme).

Hendingane i 2013 i Egypt var ein klar indikasjon på denne interne rivaliseringa i GCC, der Qatar fordømte at Mohammed Mursi frå MB vart kasta av militæret, mens Saudi-Arabia, Kuwait og SAE heia kraftig på det militære. Den nye militærregjeringa fekk faktisk over 12 milliardar dollar i ulike former for hjelp straks etter kuppet av dei tri siste Golf-statane.

Likeins, når det gjeld USA og Golfen, har det tilsynelatande tinande tilhøvet mellom USA og Iran dei siste vekene blitt møtt med misnøye frå saudiarabiske tenestemenn (og frå Israel, som ein klar demonstrasjon av den andre sida av dei felles interessene som eksisterer på tvers av regionen). Desse konfliktane vart kraftig markerte då Saudi-Arabia avviste eit toårig sete i Tryggingsrådet i november 2013. Saudiske tenestemenn peika på manglande internasjonal intervensjon i Syria, og at USA tok opp igjen forhandlingane med Iran som grunn for å avvise plassen.

Det er unekteleg reelle spenningar, men ein må ikkje sjå bort frå det klare faktum at alle Golf-statane og USA framleis har eit felles perspektiv på regionen som eit heile. Det er ingen teikn på at nokon av Golf-statane grunnleggande avviser den nyliberale politikken i Egypt, enten den er styrt av MB eller ei militært leia regjering, eller innhaldet i den regionale ordenen som Vesten har bygd opp dei siste tiåra. Me må ikkje mistolke vilkårlege, midlertidige meiningsskilnader, eller nasjonal rivalisering som fundamentale strategiske meiningsforskjellar om framtida til regionen som eit heile. På mange måtar fungerer sameksistensen av ulike taktiske orienteringar i alt sitt mangfald hos desse ulike statane til å forsterke ein felles veg. Det set aksen USA–Golfen i stand til å reprodusere seg som hegemonisk kraft.

Golfen må utfordrast

Ein hovudkonklusjon av dette er at ei omstøyting av den nyliberale utviklinga i Midtausten, og regionens underordning under Vesten, nødvendigvis må vere knytt opp til å utfordre Golfen sjølv. Av den grunnen er politiske kampar i Golfen umåteleg viktige, og direkte knytt til kampar andre stader i Midtausten. Bahrain er eit klart eksempel på dette, der protestar held fram med å mobilisere over heile landet, trass i hard undertrykking frå al-Khalifaregimet. I 2011 og 2012 braut det også ut demonstrasjonar i Saudi-Arabia, Oman og Kuwait som drog med bybefolkning som kjente seg politisk og økonomisk utelukka frå den enorme rikdommen i desse statane.

Desse kampane har fått alt for lite merksemd (og solidaritet) både innanfor og utanfor regionen. Men ut over desse rørslene må det bli eit kjerneelement i kampen mot kapital og stat å forsvare migrantarbeidarane i regionen. Utbyttinga av desse arbeidarane er ein integrert del av klassesamfunna i Midtausten, og er svært viktig for måten kapitalismen i Golfen utviklar makta si, og korleis dei handterer kriser.

Det trengst seriøse forsøk på å bygge kampanjar på tvers av regionen med arbeidarane som kjem utanfrå, bygd på utvida borgarrettar, organisasjonsrett og arbeidsvilkår. Arbeidarar frå India og Filippinane er ein del av arbeidarklassane i regionen – ikkje utlendingar, «gjestearbeidarar» eller «tenestefolk». Det er store hindringar for slike kampanjar: språk, kultur og politikk – for ikkje å nemne rotfesta rasisme mot migrantarbeidarane som ein finn i store delar av den arabiske verda. Men å avstå frå denne kampen vil bare bidra til å forsterke fragmenteringa av klassesolidariteten i regionen. Det er verdt å merke seg at drapa på to migrantarbeidarar i Saudi-Arabia tidleg i november i samband med deportasjonar der tusenvis av migrasjonsarbeidarar vart arresterte, ikkje førte til nemneverdige kommentarar verken innanfor eller utanfor Golfen. Overslagsvis utrulege ein million migrantarbeidarar er tvinga til å dra frå Saudi-Arabia (verdas nest største kjelde for heimsendte pengar etter USA, frå 2006 til 2012) bare dei tri siste månadene.

Det er ingen langsiktige nasjonale løysingar på problema i eit Midtausten som legg kontrollen av slik umåteleg rikdom i hendene på så få. Det betyr sjølvsagt ikkje at revolusjonære rørsler straks må starte på regionalt nivå utan å gå gjennom ein fase med å konfrontere dei nasjonale herskande klassane. Men poenget er å sjå desse ulike kampnivåa som uskillelege. Utan regionalt innretting som strategisk peikar mot å takle makta til Golf-monarkia, vil det ikkje bli grunnleggande endringar i regionen.

I 2014 kan tanken på pan-regional kamp verke utopisk. Men hendingane dei siste åra viser at det er nødvendig – og det er nettopp dette spøkelset som har utløyst så stor uro i maktas korridorar i Washington, Riyadh og Doha.

Plyndringen av Afrika har foregått i flere århundrer, også før Berlinkonferansen i 1885 førte til det som er kalt «kappløpet om Afrika».

I dag ser vi det samme på nytt, og denne gang skjer det også i form av rovgriske angrep fra BRICS-landa, som ikke minst er interessert i Afrikas naturressurser.

Baruthi Amisi arbeider med en doktorgrad i utviklingsstudier ved KwaZulu-Natal-universitetet i Sør-Afrika. Artikkelen er hentet fra Pambazuka News 673/2014, som også har en rekke andre artikler under samletittelen «Revisiting the sub-imperialist BRICS»,(Se spalta Mist ikke lenkene på side 67).

Artikkelen er oversatt av Tore Linné Eriksen.

Det er ikke hensynet til utvikling for flertallet som de store selskapene fra Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika er opptatt av, verken i sitt eget hjemland eller i de land som nå er blitt ofre for deres framstøt. Etter hvert som BRICS-landa trenger stadig dypere inn i Afrika, er det store multinasjonale konserner og selskaper med nær statlig tilknytning som er de store vinnere. Dette inkluderer også flere storselskaper fra vestlige industriland. Slik som Walmart-imperiet, som kjøper halvfabrikata eller ferdigvarer fra BRICS-landa. Blant vinnerne er også lokale eliter som bidrar til å gjøre denne plyndringa lettere gjennom korrupsjon, talltriksing og adgang til billig energiforsyning.

Mange afrikanske land, om ikke alle, befinner seg i et slags sentrum/periferi-forhold, slik det er beskrevet av den framstående USA-sosiologen Immanuel Wallerstein for mer enn 30 år sida. Med dette menes at de rike industrilanda i sentrum gjør seg enda rikere på deres bekostning. BRICS-landa representerer på sin side en slags «sub-imperialisme», det vil si at de forsøker å forbedre sin relative posisjon innenfor det økonomiske verdenssystemet. Målet er nok å bevege seg oppover til å bli nye imperialistmakter, og deretter kanskje til å bli imperialistiske supermakter, slik Sovjetunionen en gang utvikla seg til.

Det er tale om land som i dag befinner seg på høyst forskjellig nivå av økonomisk utvikling og politisk innflytelse, og de har langt fra de samme interessene å ivareta på det afrikanske kontinentet mer generelt, eller i Den demokratiske republikken Kongo mer spesielt. Deres geopolitiske posisjon i verdenssystemet er også høyst forskjellig. Men de har også mye felles. For det første er det tale om at de er interessert i direkte utenlandsinvesteringer. Det er dette som gjør at de trekkes mot megaprosjekter, slik som det enorme dam- og kraftanlegget ved Kongo-elva, som går under navnet Inga-prosjektet. Det samme gjelder interessen for å frarøve afrikanske land deres naturressurser mot en ingen eller en høyst beskjeden kompensasjon. Ofte skjer dette på en måte hvor fordeler og ulemper ved slik virksomhet blir høyst urettferdig fordelt, samtidig som afrikanske land må betale høyere renter for låneopptak i forbindelse med prosjektene. Felles er også at det er nesten umulig å finne ut noe om virkningene.

For det andre er det slik at BRICS-landa, selv om de fortsatt befinner seg på ulike stadier på sin vei mot imperialisme, som oftest opptrer på samme måte i Afrika. Det gjelder enten de har vært aktive i Afrika i årtier (slik som Russland og Kina), er nykommere (som India) eller har tradisjoner for å spille rollen som «sub-imperialister». Resultatene er de samme, det vil si at driver det som er kalt for «akkumulasjon gjennom frarøving», ofte i nær samarbeid med lokale og nasjonale eliter, lokale krigsherrer og reine krigsøkonomier. Slik som i den østlige delen av DR Kongo. Som følge av jakten på mineralressurser i regi av både vestlige land og BRICS-land, har seks millioner mennesker måtte bøte med livet, og kanskje er tallet enda høyere.

Til grunn for det nye kappløpet ligger også en felles interesse for naturressurser, ikke minst mineralforekomster, olje og gass. Med til dette bildet hører også megaprosjekter for å tilfredsstille et stadig økende behov for billig energi. Felles er også at de jakter på nye markeder, og det er derfor de satser på å bygge ut veier, jernbaner, bruer, havner og annen infrastruktur. Dette minner ikke så lite om tilsvarende prosjekter under kolonitida, ettersom formålet er det samme, dvs. å lette utvinning av råvarer for verdens-markedet.

Et fjerde fellestrekk er at BRICS-landa har et dystert rulleblad når det gjelder å ta miljøhensyn. Det er vanskelig å få øye på noen forpliktelser i retning av å redusere ødeleggende klimaskader eller å investere i fornybar energi. Heller ikke er det noen tegn til at undersøkelser av miljøvirkninger blir tatt på alvor, eller at berørte lokalsamfunn blir hørt eller tilbudt kompensasjon.

Det hører med til bildet at det i dag er mye som tyder på en økende desperasjon. Tre av BRICS-landa (Sør-Afrika, Brasil og India) har hatt økonomiske tilbakeslag i det siste året, og regnes nå med til «sårbare fem», som også inkluderer Tyrkia og Indonesia. På sin side blei Russland hardt rammet av økonomisk krise som følge av sin Ukraina-politikk og ranet av Krimhalvøya. I Kina var det også et overraskende handelsunderskudd i mars 2014 som følge av nedgang i produksjonen i ei rekke industribedrifter. En av følgene av dette er at prisene på råvarer og kopper og jern er i fritt fall. Det er derfor et felles behov i BRICS-landa for å finne nye nisjer for sin eksport, sammen med billig energi i form av olje, kull og elektrisitet, slik at det blir billigere å hente ut og transportere råvarer.

Trass i de fellestrekkene som er her skissert, må det igjen minnes om at det er klare forskjeller mellom hvert enkelt BRICS når det gjelder interesser i Afrika. Vi går derfor over til å behandle dem hver for seg, og begynner med Brasil. Disse konkrete eksemplene vil bli gitt for å underbygge den analysen som er skissert ovenfor.

Brasil

Et sentralt retorisk poeng i Brasils sub-imperialistiske jakt på afrikanske naturressurser er å vise til at landet har historiske bånd gjennom sitt store innslag av innbyggere med afrikansk opprinnelse. Dette brukes ikke minst til å oppnå særlig lukrative kontrakter. I virkeligheten er Nigeria det eneste landet i verden som har et større antall svarte innbyggere.

Brasil har særlig interesser innenfor utvinning av mineraler. For eksempel har Vale, som er verdens nest største gruveselskap, skaffet seg kull fra Mosambik sida 2004.¹ Det er også rikelig med investeringer i Angola. DR Kongo og Sør-Afrika. Et annet storselskap er Odebrecht, som er Brasil største innenfor utbygging av infrastruktur, og som bygger ut damanlegg, havner, sjukehus og boliger. Det er også rakt voksende investeringer innenfor olje, biodrivstoff, diamantutvinning og supermarkeder. Brasils største energiselskap, Petrobas, sikre seg stadig flere lisenser produksjon og leteboring etter olje.

Ser vi på samhandelen mellom Brasil og Afrika, er det råolje og andre mineraler som utgjør hele 80 % av det som Brasil importerer. Afrikas import fra Brasil er derimot langt mer allsidig sammensatt, og består bl.a. av landbruksvarer (sukker, kjøtt, korn og meieriprodukter), kjøretøyer og bildeler, malmer og utstyr atomkraftverk. Brasils viktigste handelspartnere er Nigeria (32 prosent), Angola (16 prosent), Algerie (12 prosent), Sør-Afrika (10 prosent) og Libya (7 prosent). Noen få land står derfor for 77 prosent av Brasil handel med kontinentet som helhet.

Den brasilianske samfunnsforskeren Oliver Stuenkel har gjennom sine studier vist at de brasilianske interessene i Afrika blir stadig mer synlige. Oljegiganten Petrobras er tilstede i 28 land, bare på ett år blei det investert over 10 milliarder kroner bare i Nigerias oljesektor. Eletrobras er på sin side inne i planleggingen av et gigantisk kraftverk i Mosambik til over 30 milliarder kroner, som mest sannsynlig vil bli finansiert med midler fra det brasilianske utviklingsfondet BNDS, som aleine låner ut mer per penger enn Verdensbanken. Vale har på sin side milliardinvesteringer i kull, olje og gass i Mosambik, og har nylig undertegnet en kontrakt – verdt 6 milliarder kroner – for å bygge en jernbane til Malawi for å transportere mosambikisk kull.

Russland

Russland har ikke en lite klar posisjon i kappløpet om Afrikas naturressurser. Et særtrekk er at landet trekker veksler på de historiske forbindelsene gjennom sovjetisk støtte til anti-kolonialistiske frigjøringskamper når de i dag forsøker å fremme russiske økonomiske og politiske interesser. (Riktignok lyktes ikke forsøkene på å skape kommunistiske stater i Afrika). På den annen side er det mange sentrale personer i Moskva som er av den oppfatning at de henger etter i det nye kappløpet. I 2009 uttalte for eksempel daværende president Medvedev:

For å være helt ærlig, så er vi nesten for seint ute. Vi skulle ha begynt å arbeide sammen med våre afrikanske partnere langt tidligere.

Både de historiske forbindelsene og andre lands forsprang kan brukes retorisk i lobbyvirksomheten overfor afrikanske ledere, der målet er lukrative kontrakter både når det gjelder utvinning og bearbeiding av råvarer, infrastrukturprosjekter og våpensalg.

Høydepunktet i de russisk-afrikanske forbindelsene var på 1960-tallet, som også var perioden da de fleste afrikanske land oppnådde selvstendighet. Det store tilbakeslaget var i 1991. Et uttrykk for dette var at Boris Jeltsin – den første presidenten i den nye russiske føderasjonen – erklærte at det nå var slutt med utviklingshjelp, og at afrikanske land så snart som mulig måtte betale tilbake alle lån. Denne perioden falt sammen med oppløsninga av Sovjetunionen og landets overgang til markedsøkonomi.

Nå har tida kommet for ei kursendring i de russisk-afrikanske forbindelsene, noe som har sammenheng med behovet både for nye råvarer og markedsnisjer for russiske eksportprodukter. Russland trenger også støtte fra afrikanske stater for å styrke sin stilling innenfor FN-systemet, ikke minst i viktige spørsmål med tilknytning til Tsjetsjenia, Krimhalvøya, internasjonale konflikter, brudd på menneskerettigheter og mangel på ytringsfrihet for opposisjonelle og folk som ønsker seg et annet regime.

Det er mange elementer i den økonomiske og politiske strategien til Russland i Afrika. Blant dem er:

1. Gruvedrift, oljeutvinning og import av olje, gass, uran og bauxitt (Angola, Sudan, Sør-Afrika, Namibia osv.)
2. Utbygging av kraftverk (DR Kongo, Angola, Namibia, Zambia og Ekvatorial-Guinea)
3. Bygging av et flytende atomkraftverk og sørafrikansk medvirkning i et anlegg for anriking av uran i Russland (Namibia og Sør-Afrika)
4. Jernbanebygging (Nigeria. Guinea og Angola
5. Oppretting av sentra for salg av ingeniørtjenester og vedlikeholde av utstyr (Nigeria og Sør-Afrika).

Høyest prioritet blir utvilsomt gitt til arbeidet med å lete etter og utvinne mineraler, ikke minst zink, mangan, kopper, nikkel og platina. Som kjent er dette råvarer som er avgjørende i en moderne industriøkonomi. Russland har tradisjonelt vært et mineralrikt land, men en god del av disse ressursene er i ferd med å bli tømt, eller de er dyre å utvinne. Med sine store reserver og lave utvinningskostnader står Afrika derfor fram som et naturlig område for det nye kappløpet. Vi skal heller ikke glemme at Russland har militærstrategiske interesser, og ønsker å selge våpen. Russland er etter USA verdens største våpeneksportør, med et salg som i 2011 passerte 400 milliarder kroner.

Dette er bare noen eksempler på den virksomheten som store selskaper er engasjert i, enten aleine eller i samarbeid med andre transnasjonale selskaper:

• RusAl forbereder kjøp av det ennå uferdige Aluminium Smelter Company i Nigeria.
• RusAl skal delta i privatiseringa av et smelteverk i Tema (Ghana), som i motsetning til tilsvarende prosjekter i Nigeria og Kongo sikter seg inn på leveranser av rå-aluminium til markedet i USA.
• Alrosa eier 32,8 prosent av aksjene i Katoka Mining Society som driver et større industrikompleks i Angola, Renova har kastet seg øyne på det sørafrikanske Lonmin Company, som er den tredje største platinaprodusenten i verden,² SUAL har sammen med det britiske investeringsselskapet Fleming Family and Partner mesteparten av sine aktiva plassert i Afrika sør for Sahara. Et eksempel på dette er utvinning i Mosambik av tantalum, som bl.a. brukes i mobiltelefoner.
• Norilsk Nickel³, RusAl, Alrosa og Renova er alle engasjert i kampen om afrikansk naturressurser med investeringsplaner på minst 30 milliarder kroner i den neste femårsperioden.

India

India har forbindelse til Afrika langt tilbake i historien, og båndene ble tettere gjennom den britiske koloniseringa både i India og Afrika. India har også spilt en viktig rolle i den afrikanske kampen for avkolonisering, ikke minst gjennom bidrag til frigjøringsbevegelser, og har gitt både diplomatisk støtte og solidarisk hjelp etter selvstendigheten. Trass i indisk migrasjon til Afrika, har imidlertid samhandelen vært begrenset, og det har vært episoder med anstrengte forbindelser eller liten kontakt. Utviklingssamarbeidet fra inngangen til 1970-tallet til i dag har heller ikke vært særlig omfattende.

I tråd med Indias økonomiske vekst og ekspansjon, er dette bildet nå i ferd med å endre seg. Næringslivsinteresser, handel og samarbeid er ikke lenger begrenset til land i det østlige og sørlige Afrika, men omfatter nå land over hele kontinentet. Det er i første rekke det private næringslivet som fronter denne nye interessen for Afrika. Over 1500 afrikanske studenter har dessuten fått sin utdanning ved indiske universiteter.

De indiske framstøtene er særlig knyttet til storselskaper som Tata Motors, Jindal kull, Vendata Mining (Zambias koppergruver), Dabur, Marico, Essar Group, Godrej, Bharti Airtel, Kirloskar, Karaturi Agro Products (Etiopia) og flere selskaper innenfor medisinalindustrien. India er i dag også inne i Afrika gjennom Oil and Natural Gas Company (ONGC) og stålgiganten Mittal Steel. Den indiske marinen har også engasjert seg i det nordlige Indiahavet gjennom kampen mot pirater utenfor den somaliske kysten. India har også investert over 7 milliarder kroner i diamantutvinning i Zimbabwer, og er deleier i uranforekomster i Namibia og Malawi.

Omtrent 20 prosent av Indias oljeimport kommer i dag fra Afrika. Olje står for omtrent 30 prosent av Indias samlete energi-forbruk, mens resten i hovedsak består av ull. 70 prosent av oljen blir importert. Det er anslått at energiforbruk vil øke raskt fram mot 2015, og at dette vil føre til at 90 % av all olje må importeres. Det betyr at India er nødt til å finne nye kilder for sin energiforsyning gjennom letevirksomhet og produksjon i utlandet. Dette er hovedoppgaven til Oil and Natural Gas Company (ONGC), som nå har kastet seg over afrikanske land som bl.a. Libya. Nigeria. Sudan og Elfenbeinskysten.

I sin utenrikspolitikk er India innstilt på å samarbeide med en lang rekke partnere, men uten at landet binder seg til noen få og utvalgte stater eller utvikler et avhengighetsforhold. Av denne grunn opprettholder India sine forbindelser til Russland, som bl.a. leverer store mengder våpen. For India er det også viktig å videreutvikle forbindelsene til andre asiatiske land. Dette gjelder både Japan og Sør-Korea, som India i 2006 og 2010 undertegnet omfattende samarbeidsavtaler med, i tillegg til ressursrike sentralasiatiske stater.

Kina

Helt fra 1960-tallet har Kina gitt militæropplæring og annen støtte til enkelte frigjøringsbevegelser i Afrika. Det ble også gjennomført flere store utviklingsprosjekter, slik jernbanen mellom Tanzania og Zambia (TAZARA) tidlig på 1970-tallet, som fortsatt regnes som kronjuvelen i kinesisk bistandshistorie. Med et rentefritt lån på flere milliarder kroner, ble jernbanen bygd for å gi muligheter for koppertransport fra Zambia uten å gå veien om sørafrikanske havner. Dessuten var det på denne tida en ideologisk oppgave å motvirke den innflytelsen Sovjetunionen hadde i Øst-Afrika.

I dag er det utvilsomt Kinas økende behov for Afrikas naturressurser som ligger til grunn for et fornyet engasjement, selv om det er liten tvil om at de fleste afrikanske ledere lenge har ønsket seg nærmere forbindelser med Kina. Det betyr ikke at alle er like begeistret, for eksempel viser opinionsundersøkelser i Sør-Afrika at Kina oppfattes av mange som en trussel.

Kina har interesser i Afrika på fire viktige felter: adgang til råvarer, tilgang på nye markeder, politisk innflytelse og ønsket om å isolere Taiwan på det afrikanske kontinentet. Ifølge den amerikanske samfunnsforskeren David Shinn importerer Kina rundt 90 prosent av sitt forbruk av kobolt, mens andelen er 35 prosent for mangan, 30 prosent for tantalum og 5 prosent for tømmer. Allerede for ti år sida forbrukte Kina 35 prosent av all aluminium og alt stål i verden, 32 prosent av alt jern og kull og 40 prosent av all sement, og disse andelen er utvilsomt klart høyere i dag.⁴ Mest kjøper Kina fra Angola, som er den neste største leverandør av olje til Kina, men det er også høy oljeimport fra Sudan og Nigeria.

På samme måte som vestlige land, går Kinas vekst hand i hand med et voksende behov for å finne markeder for en voksende industriproduksjon. Afrikas industri-eksport til Afrika har nesten blitt tidobla i løpet av det siste tiåret. Men denne eksporten er konsentrert om noen få land, f.eks. står seks land for 60 prosent av all eksport: Sør-Afrika, Egypt, Nigeria. Algerie. Marokko og Benin. Det er ikke minst maskiner, biler og elektronikk som står for den raske veksten, og som nå utgjør omtrent halvparten av Kinas eksport til Afrika.

En av forutsetningene for denne handelen er at afrikanske land holder seg til «Ett-Kina»-politikken, dvs. at de bare må godkjenne Kina og godta at Taiwan er en del av fastlandet. Dette viser at Taiwan fortsatt er et viktig stridsspørsmål. Kina tar derfor i bruk sin geopolitiske og økonomiske makt – samt sin vetorett – til å straffe afrikanske land – som har forbindelser med Taiwan. Dette gjelder selv om det kinesiske kommunistpartiet selv tolererer handel med Taiwan.

Ikke overraskende er Kina også opptatt av å styrke sin politiske posisjon i verden. Det er en av grunnene til at landet må bruke sin økonomiske makt til å skaffe seg støtte fra 54 afrikanske land, som nå utgjør mer enn en firedel av FNs 193 medlemsland. Dette kan komme godt med i institusjoner som FNs Sikkerhetsråd, FNs menneskerettighetsråd, for ikke å snakke om i de forhandlinger og konflikter i Verdens Handelsorganisasjon WTO) som ikke ser ut til å ta noen ende.

Sør-Afrika

Til slutt skal vi kort se på Sør-Afrika, som særlig er opptatt av to mål på det afrikanske kontinentet.

For det første er det tale om landets egen innflytelse som en regional hegemon, inkludert kampen for politisk og økonomisk ekspansjon. Dette skjer bl.a. gjennom humanitær bistand og deltaking i fredsbevarende aksjoner i stater som er rammet av krig. Dette er aktiviteter som Sør-Afrika bruker som et steg på veien mot økonomisk herredømme i områder som direkte har vært underlagt vestlige lands direkte utbytting. Sørafrikanske kapitalinteresser gjør seg i dag særlig gjeldende innenfor gruvedrift, finanssektoren, militærindustri, turisme og varehandel, dvs. virksomheter som ofte er avhengig av billig energi.

For det andre inntar Sør-Afrika en mellomposisjon – eller en sub-imperialistisk posisjon – mellom de ledende imperialistmaktene (bl.a. Storbritannia og USA) på den ene sida og fattige og underutviklete land med rikelige naturressurser på den andre. Blant slike land i periferien er DR Kongo, Mosambik og Zambia, men de er langt fra aleine.

En slik form for sub-imperialistiske framstøt i Afrika skjer både gjennom egne storselskaper og utenlandskeide flernasjonale storselskaper med tett og langvarig tilknytting til Sør-Afrika. Blant dem er også selskaper som tidligere hadde sitt hovedkontor i Sør-Afrika, slik som Anglo-American, De Beers and BHP Billiton. Det er nå også nye storselskaper som er eid og kontrollert av svarte, slik som African Rainbow Minerals, i tillegg til flere mindre selskaper med tilknytning til ANC eller presidenten personlig.

Noter:

1. Norsk Hydro kjøpte i 2011 Vales bauxittgruver og aluminiumsverk i Brasil for mer enn 30 milliarder kroner, som er den største norske utenlandsinvesteringen noen sinne. Mesteparten av betalingen skjedde ved at Vale fikk en eierandel på 22 % i Hydro, og blei konsernets største eier ved sida av Staten. I 2014 solgte Vale sine Hydroaksjer. O.a.
2. Selskapet er eier av Marikana-gruvene, der det sørafrikanske politiet drepte 100 streikende arbeidere i 2012. Det norske «oljefondet» eier 2,36 prosent av aksjene i Lonmin gjennom en investering på 434 millioner kroner. O.a.
3. Norilsk er verdens ledende produsent av nikkel og palladium, og er i Norge mest kjent for sitt ekstremt forurensende smelteverk i Nikel på Kolahalvøya. O.a.
4. Vanlige anslag går ut på mer enn halvparten av all sement og all jernmalm i 2012. O.a.

Siv Jensen er bekymra for FrPs tilbake-gang. Nå er de nede på 10 prosent! Statsbudsjettet har en sosial profil hun er stolt av, akkurat som de lovet.

Ingen bør bli overrasket at en regjering utgått fra FrP tar fra de fattige og gir til de rike. Det er når AP prøver på det samme, jeg stusser.

FrP/H er ikke overrasket at uføre reagerer når trygda senkes, eller når fagbevegelsen i januar streiker mot regjeringas angrep på Arbeidsmiljøloven. Men de mener vel det er lov å prøve seg.

Alle så hva kvinnene mente da de prøvde å ødelegge abortloven, og hva bøndene mener om landbruksoppgjøret. Og lærerne. Og folk flest om Norge som krigsstat.

Ja til og med motstanden mot EØS øker.

Og alt dette selv om de rødgrønne ikke var så mye bedre, med nedlegging av sykehus, bombinga av Libya.

Det er ganske vanlig at folk stemmer på partier de er uenige med. Høydaren er EU-kampen 1972, med 1994 hakk i hæl.

Så det er håp, om ikke for FrP/H.

Erik Ness

LOs leder Gerd Kristiansen hevder at arbeidsminister Robert Eriksson har startet arbeidet med å rive ned arbeidsmiljøloven.

LO-lederen vet at angrepene har pågått lenge, at sosial dumping og kriminalitet i arbeidslivet tok av under det forrige rødgrønne regimet.

Olav Boye er tidligere leder i Drammen Faglige Samorganisasjon/LO Drammen, sekretær i Norsk Grafisk Forbund, sekretær i Nordisk Grafisk Union og generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon. Denne artikkelen er en litt bearbeidet utgave av en innledning han holdt på Rogalandskonferansen i Sandnes 17.–19. oktober 2014.

I 1972 gikk ledelsen i Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen på en kraftig smell: De tapte folkeavstemninga om norsk medlemskap i EEC. Det lå mye prestisje i å få Norge med i det gode selskap i Brussel. Statsminister Trygve Bratteli stilt ultimatum og tok følgende ved å gå av og overlate roret til en borgerlig regjering. Det var tid for ettertanke, å ta nye grep for å gjenreise tilliten blant de fagorganiserte. LO, og DNA dro i gang en omfattende debatt om Demokrati i hverdagen. Nederlaget hadde presset eliten i arbeiderbevegelsen til å sette opp en ny dagsorden.

Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljø ble et nytt begrep som fikk stor betydning, ikke minst etter en artikkelserie av Oddvar Stølen i bildebladet Aktuelt. LO satt i gang en omfattende utredning og debatt om en ny Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø. Et LO–DNA utvalg under ledelse av Odvar Nordli og med en rekke solide faglige tillitsvalgte la fram forslag. På det første møtet i utvalget vedtok en å begynne med blanke ark, og legge fram forslag på en helt ny lov. Det var krav om at denne ikke bare skulle gi vern mot støy, kjemiske stoffer og belastende arbeid, men også gi arbeidsmiljøutvalgene, verneombudene, tillitsvalgte og fagorganiserte, makt til å endre arbeidsvilkårene og organiseringen av arbeidet. Det var spesielt de psykososiale og datateknologiske kravene til arbeidsmiljø som skapte et stort engasjement i fagbevegelsen. Tusenvis av fagorganiserte deltok i debatten.

Rett til å stanse faglig arbeid, omvendt bevisbyrde, deling på eiernes styringsrett, var nye begrep som fikk jurister både i arbeidsgiverforeningene og i fagbevegelsen til å protestere på juridisk grunnlag. De mente at den nye loven ga for mye makt til tillitsvalgte på bekostning av juridiske tolkninger og nettopp styringsretten. Resultatet ble en lov som ga de fagorganiserte makt på bekostning av arbeidsgiverne. NAF (NHO) protesterte høylydt, men Arbeiderpartiet var et redskap for fagbevegelsen, og loven ble vedtatt med støtte fra Senterpartiet, med bare en stemmes overvekt i Stortinget.

Deretter startet skolering av tusenvis av verneombud og tillitsvalgte for å ta i bruk den nye arbeidsmiljøloven. Vi hadde fått verdens beste arbeidsmiljølov, ble det hevdet med stor rett. Det faglig-politiske engasjementet var stort. Bedriftsvise handlingsprogram for bedre arbeidsmiljø kom på plass på tusenvis av arbeidsplasser. Investeringer i bedre arbeidsmiljø førte til mindre sykefravær, høyere produktivitet og bedre lønnsomhet.

EF-tilpassing

Samtidig fikk fagbevegelsen gjennomført flere andre reformer som sykelønnsordningen og bedriftsdemokrati, så 1970-tallet med Trygve Bratteli, Odvar Nordli, Tor Aspengren og Thor Halvorsen i spissen må kunne kalles fagbevegelsens gullalder. Deretter kom det politiske ledere som kastet over bord arbeiderbevegelsens verdier til fordel for EU-tilpasning og troen på at verdiskapning og konkurranseevne bare var mulig når Europa hadde samme lønns- og arbeidsvilkår som i Asia, – for å sitere en tidligere leder i den mektige lobbyorganisasjonen The European Roundtable of Industrialist (ERT).

Den 13. juni 1988 sendte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ut et skriv til sine departementer, om at alle norske lover og forskrifter skulle harmoniseres med EFs regelverk. Arbeiderpartiregjeringen tok ikke noe forbehold om faglige rettigheter eller arbeidsmiljøloven. Det kom ingen protester fra LO eller den øvrige fagbevegelse mot dette svært alvorlige angrepet på våre faglige rettigheter, som var bygd opp med faglig og politisk kamp i hundre år. Det var seks år før den famøse og grunnlovsstridige EØS-avtalen knyttet oss til den markedsliberalistiske politikken i EU, og dermed mer enn tjue år med gjentakende angrep på faglige rettigheter i Norge som i resten av Europa.

På slutten av 1980-tallet så vi klare tegn på at EUs markedsstyrte regelverk kom inn i norsk arbeidsliv. Samtidig hadde noen av oss dårlige erfaringer med svakt stillingsvern.

På LO-kongressen i 1989 la jeg fram et forslag om at LO skulle gå inn for en egen Lov om stillingsvern. Forslaget ble avvist i sekretariatets innstilling, men jeg fremmet det under debatten for å få en avstemning i Kongressen. Det ble stemmelikhet. Avtroppende LO-leder Leif Haraldseth tok ordet og anbefalte at Kongressen vedtok forslaget, så Olav Boye kunne få det som han ville. Det var greit nok, for LO gjorde aldri noe for å følge det opp vedtaket. På neste Kongress fire år senere etterlyste jeg behandling av saken under beretnings-debatten, og fikk som svar at det fortsatt var til vurdering.

1993 vedtok Stortinget en lov om allmenngjøring av tariffavtaler for å forebygge sosial dumping. På tross av tre handlingsplaner og stor innsats fra faglig tillitsvalgte var den negative utviklingen økende i stadig flere bransjer. EØS-avtalens krav om fri flyt av arbeidskraft og EUs konkurranseregler har fortrinnsrett foran krav til arbeidsmiljø og andre faglige rettigheter. EU har et prinsippvedtak om at alt skal konkurranse-utsettes, og om nødvendig privatiseres. EUs rettsakter om midlertidig ansettelser, vikarbyråer, helsetjenester, tjenesteyting i sin alminnelighet – totalt mer enn ti tusen rettsakter – er basert på den markeds-liberalistiske og føderale grunnloven, også kalt Lisboa-traktaten. EUs rettsakter er i hovedsak delt inn i forordninger som må gjennomføres ordrett, og direktiver som må gjennomføres som politisk prinsipp.

Mektige lobbyister i Brussel har ubegrensede midler til å betale korrupte byråkrater og politikere til det beste for storselskapene og finansinstitusjonene. European Court of Justice har gjort en lang rekke domsavsigelser som raserer faglige rettigheter, i henhold til EUs markedsliberalistiske grunnlov. Europeisk fagbevegelse, ETUC/EFS, er på mange måter en del av EU-systemet, dessverre ingen kamporganisasjon for millioner av fagorganiserte i Europa. Alt for mange av toppfolkene går og venter på feite stillinger i EUs byråkrati, eller eurokratiet som det heter i Brussel. Sytti prosent av EFSs budsjett kommer fra EU og EU-relaterte fond. Vi kjenner slagordet om at hunden ikke biter den hånda som gir den mat. EFS protesterer noen ganger mot EUs politikk, men følger stort sett med på ferden. EFS har aldri vært villig til å ta i bruk de nødvendige kampmidlene.

Streikerett og arbeidsformidling

Hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen kommer alt dette også til norsk arbeidsliv.

Det har i flere år vært et krav fra EU om større fleksibilitet og mindre forpliktelser til arbeidstakerne. Det er de uakseptable forholdene i USAs arbeidsliv som er modell for de europeiske arbeidsgiverne. Det er angrep på pensjonsordninger og kollektive avtaler med lønns- og arbeidsvilkår. Det er angrep på streike- og blokaderetten. I EU mener man at det ikke skal være streikerett, heller ikke i forbindelse med sentrale kollektive tariffoppgjør. For noen år siden hadde vi en debatt her hjemme, hvor LO gikk inn for visse begrensninger for mindre faglige organisasjoner. Streikeretten er det viktigste kampredskapet for all faglig organisering, og må forsvares med alle midler.

Norge har aldri hatt et godt nok lovverk for å sikre stillingsvern og dermed faste jobber. Arbeidsmiljøloven fra 1977, som var framskritt på flere områder, hadde ikke klare regler om hva som er et vikariat og hva som er en midlertidig ansettelse. Det som betegnes som vikardirektiv, er i realiteten et direktiv for å sikre bemanningsselskaper og dermed midlertidig ansettelser. I mange år hadde vi forbud mot privat bemanningsselskaper og arbeidsformidling. Det var en oppgave for arbeidskontorene. Så kom det amerikanske Manpower på banen, og fikk dispensasjon for kontor og lagerarbeid. Fagbevegelsen tok ikke utfordringen ,og deretter kom det hele ut av kontroll.

Det såkalte Blaalidutvalget, NOU 1998:15, om arbeidsformidling og arbeidsleie, la fram forslag om private vikarbyråer, som egentlig var bemanningsselskaper. LO var representert i utvalget, og ga klarsignal til å åpne opp for private bemanningsselskaper og dermed for midlertidige ansettelser. Det ble henvist til at dette var utviklinga og at fagbevegelsen ikke kunne hindre private bemanningsselskaper og arbeidsutleie.

Sannheten var at EUs konkurranseregler slår fast at land som er bundet av EØS-avtalen, ikke kan ha regler for offentlige arbeidsformidling som innebærer at disse nødvendigvis vil misbruke sin dominerende stilling, samtidig som private ikke slipper til på disse områdene. Når LO og DNA aksepterte frislipp av bemanningsselskaper med midlertidige ansettelser, må de naturlig nok ta et enormt ansvar for det kriminelle arbeidslivet med løsarbeidere og sosial dumping. En samlet fagbevegelse aksepterte den nye virkeligheten som en tilpasning til EUs regelverk og de globale utfordringene. Ennå en gang har fagbevegelsen tapt for de markedsliberalistiske kreftene.

I 2001 vedtok en enstemmig LO-kongress å gå for en ny Lov for arbeidslivet. Den skulle bli verdens beste arbeidslivslov, i følge avtroppende LO-leder Yngve Hågensen.

Yngve holdt et glimrende innlegg for den nye loven, men måtte gi fra seg lederjobben på grunn av den tåpelige 60-årsgrensa. og fikk ikke muligheten til å følge opp vedtaket.

Noen hevdet at forslag om ny lov bare var et spill for å rasere Arbeidsmiljøloven og tilpasse våre lover, forskrifter og avtaler til EUs markedsliberalistiske regelverk. Vi hadde mange eksempler på hvordan lobbyistene i Brussel og UNICE, senere BusinessEurope, lykkes med å modernisere arbeidslivet til det beste for storselskapene.

Det ble oppnevnt et offentlig utvalg hvor LO hadde én representant. På 1970-tallet var det et internt utvalg i LO og DNA som kom med forslag til ny lov, men nå var det andre tider, og de politiske maktforholdene var snudd i fagbevegelsens disfavør. Vi så snart at LO og fagbevegelsens intensjoner med den nye loven ikke var mulig, hovedsaklig på grunn av EØS-avtalen og markedsliberalismens medløpere her hjemme.

I utgangspunktet kolliderte NOU 2004:5, Arbeidslivslovutvalgets innstilling med sekstisju rettsakter fra EU. Etter høringsrunden, med hundrevis av nye krav fra de faglige organisasjonene, ble avstanden mellom kravene fra de fagorganiserte og EØS-avtalens rammebetingelser for arbeidslivet, enda større og uoverkommelig. Forslag til Lov for arbeidslivet ble stille og rolig lagt i en skuff, og kom aldri fram igjen. Det var igjen EUs markedsliberalisme som vant over fagbevegelsens krav til et godt arbeidsliv.

Bondevik ble stoppet i 2005

Bondevik-regjeringas forslag til ny arbeidsmiljølov i 2005 ble stoppet etter at de rødgrønne fikk makta etter valget. Det var grunn til å forvente at en ny lov med krav fra fagbevegelsen ville bli lagt fram. LO kom aldri med slike krav, de var tilsyne-latende fornøyd med at den borgerlige regjeringas lovforslag ble avvist. Landet ble i åtte år styrt med basis i Soria Moria erklæringene, som aksepterte full støtte til EØS-avtalen og dermed tusenvis av nye rettsakter. En gang i blant fikk SV og SP lov til å legge fram både veto og reservasjon mot de påtvungende rettsaktene. Arbeiderpartiets angiverlige EU-motstandere var lojale mot eget parti og EØS-avtalen, på bekostning av faglige rettigheter og Arbeidsmiljøloven.

Etter murens fall gikk markedsliberalistene og arbeidsgiverorganisasjoner som UNICE og vårt eget NHO, til angrep på ILO – Den internasjonale arbeidsorganisasjonen – og det globale regelverket for arbeidslivet. Det var den russiske revolusjonen som var årsak til at borgerskapet, næringslivet og finansinstitusjoner etablerte ILO i sin tid. Det var et panikktiltak for å bedre arbeidsfolks situasjon og dempe klassemotsetningene, og dermed fjerne grunnlaget for at revolusjonen skulle spre seg til flere land.

ILO ble etablert i 1919, og var en organisasjon innenfor Folkeforbundet, men ble overført til FN etter andre verdenskrig. Etter at muren falt, var ikke arbeiderbevegelsen lenger noen trussel og det «byråkratiske» ILO kunne pakke sammen. For de av oss som har jobbet med fagbevegelsen på det internasjonale plan, er ILOs regler det beste redskapet for å skape bedre forhold for fagbevegelsen og arbeidsfolk i alle land. EU har alltid avvist ILOs regelverk med begrunnelse at de ikke er medlemmer av FN og derfor ikke juridisk forpliktet av ILO rekommandasjoner.

LO-kongressen i 2013 vedtok at ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler. De mente at arbeidslivsforhold måtte unntas fra EØS-avtalen og EUs rettsakter. Det er stikk i strid med hva Norge har underskrevet på i EØS-avtalen. EØS-regler skal gå foran nasjonalt lovverk dersom det er motstrid, ifølge avtalens protokoll 35. Det var tydeligvis ingen i LO som satt med kunnskaper som kunne stoppet dette vedtaket. Det var tydeligvis greit at en vedtok en strategi som ikke betyr noen verdens ting, utenom å stille LO og kongressdeltakerne i en politisk forleggenhet som avslørte deres manglende kunnskaper.

En rekke faglige organer hadde tidligere tatt et klart standpunkt mot EØS-avtalen. De så klart at den hadde ført til rasering av faglige rettigheter og fratatt fagbevegelsen deres politiske redskap. Det var forventet at det ble satt inn et angrep mot EØS-avtalen og EU-tilpasningen på Kongressen, men det skjedde ikke. Opposisjonen mot markedsliberalistene i DNA og LO, mente tydeligvis at de hadde fått en halv seier, og var fornøyd med det. Kongressens deltakere ville unngå strid om sakens kjerne, – EØS-avtalen. Det kunne jo skadet den rødgrønne regjeringen i den pågående valgkampen.

Lisboa-traktaten

Etter 1. desember 2009 har EUs grunnlov, som feilaktig går under betegnelsen Lisboa-traktaten, trådd i kraft. Det betyr at alle forhold mellom de tjueni EU-statene er innenrikspolitikk. På tross av at Norge ikke er med i EU, har de blåblå valgt å følge samme praksis, med en europaminister som tar seg av EU og EØS-avtalen, og en utenriksminister som tar seg av sakene utenfor EU-området. De blåblå har gjennomført dette uten debatt i Stortinget eller i media. Vi kan ikke tro annet enn at de rødgrønne også mener dette er et framskritt i landets dynamiske europapolitikk.

De rødgrønne godtok alt som kom fra EU, bortsett fra det tredje postdirektivet, men det var et arbeidsuhell på DNAs landsmøte, og hadde ikke støtte fra eliten i LO og DNA. I Brussel er det påvist at sosialistene/sosialdemokratene og de liberale/konservative er enig i nittisju prosent av alle saker som er til behandling i EUs organer. I Norge er det hundre prosent enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet om alle EUs rettsakter, på tross av kompakt motstand mot EU i folket. En slik faktisk motsetning mellom folk og elite viser at ideologiene er døde i partiene, noe som ikke kan tåkelegges i lengden.

Det er bra at LO og resten av fagbevegelsen protesterer mot den blåblå regjeringas angrep på faglige rettigheter, Arbeidsmiljø-loven og hva som måtte komme i tiden framover. En stor utfordring er TTIP, frihandelsavtalen mellom USA og EU, og den globale TISA-avtalen med blant annet investeringsbeskyttelse. Men protester og fanemarkeringer er ikke nok. Fagorganiserte må for det første ta et oppgjør med markeds-liberalistene i egne rekker. Flest mulig må sette seg inn i situasjonen, – det vi kaller en analyse. En vesentlig del av dette må være å vite hvem som er motkreftene.

Vi har et klart bilde av hvem de er her hjemme, NHO, de borgerlige partiene, nettverk og lobbyselskaper som lever av å fremme markedsliberalistiske løsninger. De er spydspissen i den tolv prosent gruppen i vårt land som sverger til EU og EØS-avtalen.

På det europeiske plan og den globale arena er det mange nettverk, konferanser og lobbyorganisasjoner som jobber for økt frihandel, privatisering og fjerning av lover som kan hindre storselskapenes og spekulantenes virksomheter.

Den mest kjente og beryktede lobby-organisasjonen i Brussel er ERT – European Roundtable of Industrialist – som skryter av å ha ubegrensede økonomiske midler. Bak ERT står noen av de største selskapene i Europa, blant annet de norske halvstatlige selskapene Hydro og Statoil. En lang rekke av ERTs rapporter er blitt EUs politikk.

De investerer hundretalls millioner euro i utenomparlamentarisk virksomhet for å svekke folkestyre og knuse fagbevegelsen, for å skape et EU i sitt reaksjonære bilde.

Når analysen av dagens situasjon og utfordringer er på plass, blir det neste skritt å fastslå våre mål. Hva vil vi ha i lovverket, og hva skal være eksklusive rettigheter for de fagorganiserte i de kollektive avtalene. Når målene er fastlagt, må vi få på plass strategien, – hvordan kommer vi fra dagens situasjon til våre faglige og politiske mål. Våre krav til målsetninger vil utvilsomt være i strid med EØS-avtalen. Vi vet at føderalister og markedsliberalister er i klart mindretall i folket, men de har styring med media, finans- og næringslivet og i de politiske organer som regjering og Stortinget. De fleste vil kreve en demokratisk prosess for samfunnsutviklingen. Med demokratiske midler må vi slå ned elitens opprør og gjenvinne folkestyret. Det vil være en klar fordel for de folkelige organisasjonene, som fagbevegelsen og miljøbevegelsen.

LO og den øvrige fagbevegelsen må gjøre et valg for å få en troverdig strategi for et bedre arbeidsliv. Det er ikke mulig å få akseptable forhold i arbeidslivet når en skal legge markedsliberalistiske prinsipper til grunn. Fagbevegelsen må velge mellom to vidt forskjellige alternativer.

LOs ledelse kan forklare sine tillitsvalgte og medlemmer at verden har endret seg, og at fagbevegelsen må akseptere at den ikke lengre har politisk makt og innflytelse. Vårt land må forholde seg til globalisering med frihandel og makt til flernasjonale selskaper, finansinstitusjoner og deres nettverk og lobbyorganisasjoner. Norge må forholde seg til EUs føderalisme og markedsøkonomi sjøl om sytti prosent sier nei til norsk deltakelse i EU. Folkeviljen må vike for virkeligheten i Europa og den globale arena, med rasering av faglige rettigheter, arbeidsmiljø og velferdsordninger.

Vi har ikke noe valg, hevder den politiske eliten i vårt land, vi må leve med EØS-avtalen og EU-tilpasningen. EØS-avtalen må vårt land ha på plass, for å selge våre varer og tjenester. En ny handelsavtale med EU blir avvist som urealitisk. Høyres Per Kristian Foss uttalte seg presist da han sa at han er for norsk deltakelse i EU, fordi det ble lettere å gjennomføre Høyres politikk. Den blåblå regjeringens forslag til ytterligere rasering av arbeidsmiljøregler er bare en oppfølgning av EUs rettsakter, beslutninger i EU-domstolen og de endringer som er gjennomført av den rødgrønne regjeringen. Alt i henhold til våre forpliktelser til EØS-avtalen, – må LOs lederne forklare sine tillitsvalgte og medlemmer.  

Snuoperasjon

Det andre alternativet er å ta opp kampen for det vi tror på, – folkestyre, velferdsstat, gode arbeidslivslover og kollektive tariffavtaler, som gir fagbevegelsen rettmessig makt og innflytelse. Det gjelder ikke minst de tusenvis av lokale tillitsvalgte, i klubbstyrer, i arbeidsmiljøutvalgene og i virksomhetenes styrende organer. Vi vet at gode lønns- og arbeidsvilkår er en forutsetning for høy produktivitet og solid konkurranseevne. Vi vet at de fagorganiserte vil slåss for lover og avtaler med gode lønns- og arbeidsvilkår.          

Fagbevegelsen må derfor jobbe systematisk for å gjenvinne det tapte, og legge fram krav om nye reformer i arbeidslivet. Slike reformer må være resultat av omfattende debatt, og ha stor oppslutning med kampvilje i egne rekker. Vi vet fra erfaringer og fagbevegelsens historie at ingenting kommer av seg sjøl. Vi vet av erfaringer at det må komme politisk press fra grunnplanet i fagbevegelsen for å sette fart på den positive utviklingen.   

Noen av oss har kontakter med politiske og faglige meningsfeller i Europa og resten av verden. Mange av disse vet at Norge formelt ikke er med i EU, og setter sitt håp til at arbeiderbevegelsen i vårt land kan gå foran for å skape nye forutsetninger for gode faglige rettigheter, en politisk utvikling med faste jobber og rettferdig fordeling.

Noen av mine kontakter kaller en slik plan for Look to Norway, noe som helt klart må legge presse på alle gode krefter her hjemme.

LO har med dagens faglig-politiske linje mistet troverdighet. Det samme ser vi med en svekket fagbevegelse i resten av Europa. Det er vi ikke tjent med, så tiden er overmoden for en snuoperasjon nå. Vi vet at en slik offensiv strategi er umulig med EØS-avtalen, så den må bli sagt opp snarest mulig, ikke minst for å gjenvinne folkestyre, som en viktig forutsetning for en politisk prosess til det beste for de fagorganiserte.

Årene 2013 og 2014 markerer hundreårsdager for viktige hendelser knyttet til Rosa Luxemburgs navn: Utgivelsen av boka Die Akkumulation des Kapitals, og hennes uredde kamp mot den tyske Riksdagens krigsbevilninger.

Guenther Sandleben er en tysk marxistisk økonom. Han har gitt ut boka Finanskrise – myte og realitet i 2011 på Forlaget Rødt!. Artikkelen er oversatt til norsk av Jørgen Sandemose.

Venstrefløyen har problemer med arven etter Rosa Luxemburg. Høyre-sosialdemokrater vil helst ikke ha noe med den å gjøre i det hele tatt. De synes den revolusjonære arven er en belastning for deres egen tradisjon. Gjennom nederlaget for den tyske revolusjonen i 1919 og drapene på Luxemburg og Karl Liebknecht, leverte de det historiske bevis på at de er rede å ta et blodig oppgjør med enhver helhjertet kamp mot lønnssystemet.

I andre deler av venstrefløyen er det blitt mote å holde Luxemburgs arv i ære, men samtidig å gjøre den harmløs gjenom å banalisere og forvrenge den. Dermed fjerner man dens revolusjonære side, altså nettopp de aspekter som førte til at hun ble myrdet. Man skal nå gjøre Luxemburgs teorier «fruktbare», som «tilknytningspunkter» for en posisjon som forutsetter lønnssystemets fortsatte eksistens.

Dette er venstrister som smykker seg med Luxemburgs navn, og som under falskt flagg forkynner en frigjøring som ikke er hennes navn verdt. Her oppfattes hun som forkjemper for fred og demokrati, som om hun bare var ute etter å virkeliggjøre borgerlige idealer. Nå for tiden tar skinnmanøveren seg først og fremst uttrykk i det flertydige begrepet «landnåm» (David Harvey: «land grabbing»), som slett ikke stammer fra Luxemburg, men som likevel forbindes med hennes skrift fra 1913, Die Akkumulation des Kapitals.

Etter en grundig drøfting av Karl Marx’ skjemaer for reproduksjonen i kapitalistiske nasjoner kom Luxemburg fram til den tese at et «ikke-kapitalistisk miljø» ikke bare er ubetinget nødvendig for realiseringen av den delen av merverdien som akkumuleres, men også at den stadige ødeleggelsen av slike ikke-kapitalistiske områder i jevnt sterkere grad leder akkumulasjonsprosessen til avsetningsvansker som til slutt vil føre til kriser og sammenbrudd. De økonomiske krisetendensene ville presse proletariatet i retning av en sosialistisk revolusjon.

Feminisme?

Som kjent var Luxemburg ingen feminist. Likevel finnes det mange feminister som påberoper seg henne. Allerede i 1970-årene oppsto den feministiske «subsistens»-teorien, kjent som «Bielefelder-skolen». Her blir det hevdet at husarbeid, dvs. hjemmearbeid, står for ubetalt arbeidstid og dermed for merarbeid.

Dermed settes Marx’ verdibegrep, som Luxemburg aldri stilte spørsmålstegn ved, til side; i motsetning til innholdet i hennes akkumulasjonsteori blir utnyttingen av lønnsarbeidet i sammenheng med hus-arbeidet vurdert som utbyttingens sentrale punkt. I stedet for en allmen-menneskelig frigjøring, basert på kapitalismens høyt ut-viklede produktivkrefter, setter feminismen en tilbakeskuende utopi: En subsistensproduksjon i desentraliserte, regionaliserte økonomisk-sosiale former bygd på gjensidighet.

Slike selvforsyningskonsepter kom seinere til å støtte opp om den moderne liberalismen.

Luxemburgs «ikke-kapitalistiske miljø» er her fullstendig omdefinert: I stedet for først og fremst å realisere verdier, skal subsistensøkonomien skape verdier. I stedet for å stå hinsides den kapitalistiske reproduksjonsprosessen, står den midt oppe i den; og i stedet for å bli oppløst, fortsetter den ikke bare å eksistere, men skal i all sin tekniske tilbakeståenhet være et bilde på framtiden.

Det feministiske forståelsesmønsteret satte sitt preg på forskjellige landnåms-konsepter.

Akkumulasjon gjennom landnåm

Forskjellige innlegg av David Harvey er toneangivende i debatten. Men «ikke-kapitalistisk miljø» får her en ny betydning: Ved siden av å betegne «ikke-kapitalistiske samfunn» (Harvey), innbefatter det også bestående områder «innenfor kapitalismen». Dessuten hevdes det at kapitalismen har en evne til aktivt å framskaffe nye slike områder. Med denne «dialektikk mellom det indre og det ytre» (Harvey) blir Luxemburgs revolusjonære perspektiv fjernet fra sammen-hengen. Ettersom kapitalismen på egen hånd og i ubegrenset grad kan etablere nye ytterkretser, blir landnåmet til en uuttømmelig ungdomskilde for systemet.

Harveys begrep om ekspropriasjon og «accumulation by disposession» innbefatter ikke bare mangesidige primære og sekundære utbyttingsprosesser, men også tilegnelse av kapitalformuer som har mistet verdi gjennom finansmanipulasjoner eller gjennom overakkumulasjonskrisen, og som kan tilegnes av andre kapitalister til underpris.

Til disse ekspropriasjons-ofrene hører utbyttede arbeidere, bedratte leietakere, arbeidsløse, fordrevne bønder, utplyndrede investorer og ruinerte næringsdrivende. Her finner en medlemmer av alle klasser. Harvey lider under den illusjon at denne heterogene massen kan forenes i en «revolusjonær og klart antikapitalistisk bevegelse». Men her mangler enhver betingelse for en-hetlig kamp, som i høyden kunne ha støttet seg på en fri vilje inspirert av nettopp denne samme «ko-revolusjonære» teorien.

Landnåm og «velferdsstat»

Det frigjøringsperspektivet som hos Harvey ennå er tilstede som et vagt håp, kuttes fullstendig ut i den velferdsstatlige versjonen av landnåmskonseptet. Den tyske sosiologen Klaus Dörre forbinder den kapitalistiske jordekspropriasjonen og dens privatiseringer og dereguleringer med en motgående tendens til «jordovergivelse» fra kapitalen til staten. Men det er uansett tale om et nullsumspill.

Alle disse bevegelsene står på forhånd i en håpløs posisjon. De driver et reformarbeid à la Sisyfos: De områder som med strev og møye trekkes bort fra kapitalismen, vil i neste omgang falle tilbake i kapitalismens profittlogikk.

Finanskapitalistisk landnåm

Luxemburg kjente selvfølgelig godt til Rudolf Hilferdings verk Das Finanzkapital (1911), men i Die Akkumulation des Kapitals nevnte hun den ikke en eneste gang. Teorien om finanskapitalens særegne rolle var uaktuell for henne. Likevel opplever vi at hennes teori i våre dager blir satt i forbindelse med den! I virkeligheten forklarer Luxemburg kapitalistisk landnåm med kapitalens profittjag: Den industrielle kapital er i seg selv imperialistisk.

Forestillingen om en «finanskapitalistisk landnåm» forskjønner på sin side industrikapitalen, gjennom å forlegge de nødvendige imperialistiske tendenser til finanssektoren, som så tilsynelatende blir tvunget til å ekspandere gjennom gevinstforventninger og aksjeeierlogikk.

I dette finansorienterte landnåm-konseptet er produksjonsbedriftene mer å betrakte som ofre enn som gjerningsmenn. Gjennom målrettede politiske inngrep i finanssystemet synes kapitalens aggressive imperialistiske krefter å kunne temmes, uten at en må omvelte kapitalismens kjernestykke – produksjon og sirkulasjon av varer. Dette er sånn omtrent det motsatte av det Luxemburg ga skriftlig og muntlig uttrykk for i løpet av sitt korte liv.

Med sitt begrep om «landnåm» har Luxemburgs selvutnevnte støttespillere nå lagt beslag på alle systemoverskridende aspekter. Luxemburgs akkumulasjonsteori har de omkalfatret, lemlestet og tildelt en motsatt tendens. Alt dette foregår snarere tilslørt enn åpent, idet akkumulasjonsteorien blir rost og tilsynelatende videreutviklet. I virkeligheten blir den ødelagt og dermed gjort salonfähig for borgerlig sosiologi og økonomiteori. Men som vi har påvist: Dette samlivet er et skinnekteskap.

De jordløses bevegelse (MST) i Brasil har eksistert i 30 år.

Denne artikkelen drøfter kampen om jordreformer, historisk og MSTs plattform idag

Matheus Gringo de Assunção studerer økonomi ved Universitetet for Latinamerikansk Integrasjon (UNILA), hvor han er medlem av studiegruppen for avhengighetsteori. Han var med i MSTs ledelse på delstatsnivå og aktivist i bevegelsens utdanningssektor. I 2008 var han på utveksling med Latinamerikagruppene (LAG).

Artikkelen er oversatt av Victoria B-G Stadheim.

De jordløses bevegelse (MST) i Brasil oppstod i 1984 sør i Brasil, og i løpet av noen få år spredte den seg rundt om i hele landet, og er fremdeles en av de viktigste sosiale bevegelsene i Brasil. Denne viktige milepælen i kampen for demokratisering av jord er en anledning til å presentere MSTs analyse av virkeligheten på landsbygda i Brasil i dag, i tillegg til prosjektet som har til hensikt å endre denne virkeligheten. Denne teksten er inspirert av MSTs nye jordbruksprogram og de ulike debattene som fant sted under den sjette nasjonale konferansen i Brasilia 10.–14. februar i år.

Agrobusiness: en ny fase av kapitalismen på landsbygda

Begrepet agrobusiness refererer til hvordan kapitalen omorganiserer produksjonen og de sosiale produksjonsforholdene i landbruket under den nyliberale og «finansialiserte» kapitalismen. I denne konteksten oppstår det en ny maktblokk innen herskerklassen på landsbygda, nemlig alliansen mellom transnasjonale selskaper, banker, masse-media og de store jordeierne. De kontrollerer produksjon og handel av råvarer. Det medfører dyptgripende endringer i fordeling av jord og naturressurser, salg av varer, klassesammensetningen, teknologi og forskning. Alt dette har konsekvenser for kampen for jordreform.

Denne kontrollen medfører konsentrasjon og sentralisering av kapital. I Brasil blir nesten all handel av råvarer nå kontrollert av de 50 største transnasjonale selskapene som har tilknytning til landbruket. Dette er den historiske tendensen til konsentrasjon og sentralisering som Marx beskriver i Kapitalen. I tillegg til å påvirke eieforhold og rikdom, ser man den samme tendensen i forhold til spesialisering i jordbruket. 85 % av agrobusinessens produksjon i Brasil er konsentrert innen soya og mais, sukkerrør, eukalyptus og kjøtt. Dette understreker hvilken rolle Brasil har i den nye internasjonale arbeidsdelingen.

Tall fra Det brasilianske instituttet for geografi og statistikk (IBGE, 2006) gir en oversikt over den nye klassesammensetningen i jordbruket. Kapitalistklassen eier 450 000 jordbruksenheter som til sammen utgjør omtrent 300 millioner hektar. I tillegg kontrollerer de all kommersialisering av råvarer. Arbeiderklassen består av både faste og midlertidig lønnsarbeidere som utgjør ca. 2,2 millioner arbeidere. I tillegg kan bønder som driver småskala jordbruk og som disponerer mindre enn 100 hektar, ansees som medlemmer av arbeiderklassen. Det er denne delen av arbeiderklassen som har interesser av en omfattende jordreform, ettersom hele 3,5 millioner småbønder ikke klarer å drive et økonomisk bærekraftig jordbruk under dagens modell.

Agrobusinessens jordbruksform har også ført til total utarming av naturgrunnlaget, i tillegg til å være helseskadelig for befolkningen. Etter 2008 har Brasil vært verdens største forbruker av plantevernmidler og står for 20 % av det globale forbruket. Brasil bruker stadig mer av disse kjemikalene, og dette betyr skader for både arbeiderne i jordbruket og forbrukerne i byene.¹

Under dagens fase av kapitalismen på landsbygda, er de sosiale styrkeforholdene ikke gunstige for organisasjoner som kjemper for jordreform. Utfordringen er å sette jordreform tilbake på samfunnets dagsorden. Dette må gjøres ved å sette spørsmålstegn ved dagens produksjons-modell, ved å styrke småskala jordbruk, og ved å konsolidere en allianse som kjemper for sosial endring i Brasil.

Et prosjekt for ’folkelig’ jordreform

Jordreform er ikke noe som er spesifikt for Brasil eller for land i periferien. Tvert imot finner vi de første jordreformene² i perioden da den industrielle kapitalismen i Vest-Europa og USA konsoliderte seg fra midten av 1800-tallet. Det var et grunnleggende trekk at det var staten som foretok jordreformene under press fra industriborgerskapet, for å skape et internt marked, demokratisere tilgangen til jord, og gjøre småbøndene om til produsenter og forbrukere. Denne type endring i jordbrukets struktur kalles vanligvis for ’klassisk borgerlig jordreform’.

I Latin-Amerika etter andre verdenskrig var denne type jordreform på dagsorden – blant annet gjennom ECLAC3, som et av virkemidlene for å overvinne underutvikling. Men selv om det i de fleste latin-amerikanske land, og særlig i Brasil, fantes sosiale bevegelser som forsvarte og kjempet for omfordeling av jord, var det ingen reell jordreform som fant sted i betydningen av en dyptgripende prosess der jord omfordeles og jordbruksstrukturen endres radikalt.

MST oppstod i 1980-årene da sosiale bevegelser vokste frem igjen etter 20 år med militærdiktatur (1964–1984). De ønsket å kjempe for retten til jord, jord-reform og en transformasjon av det brasilianske samfunnet. Men med den historiske utviklingen hadde det også oppstått nye utfordringer for de som kjempet for disse endringene. Kapitalismens herredømme på landsbygda hadde endret karakter, og det betydde at også prosjektet for jordreform måtte forandres. Det var ut i fra en slik analyse at MSTs krav om folkelig, eller ’populær’ jordreform oppstod. ’Populær’ refererer til «et brudd med ideen om klassisk jordreform innenfor rammen av kapitalistisk utvikling» og «utfordringen knyttet til å komme over på et annet nivå innen utviklingen av produktivkreftene og i de sosiale produksjonsforholdene, som er nødvendig for en annen form for bruk og eierskap av jord.» (MSTs jordbruksprogram, s. 33, 2014).

Videre understreker bevegelsen at:

Folkelig jordreform kan løse de konkrete problemene til hele befolkningen som lever på landsbygda (…)

Grunnlaget for folkelig jordreform er demokratisering av jord, men den har også til hensikt å produsere sunn mat for hele befolkningen (…)

(…) denne type jordreform krever en allianse mellom småbønder og alle arbeiderne i byene (…)

Den representerer en akkumulasjon av krefter for småbønder og hele arbeiderklassen i konstruksjonen av et nytt samfunn.⁴

Målene med MSTs forslag om jordreform kan sammenfattes slik:

1. Jorden og alle naturressurser bør være under sosial kontroll
2. Vann og andre naturressurser bør ikke gjøres om til varer
3. Frø bør være under småbøndenes kontroll, de bør tjene hele menneskeheten og ikke være under private aktørers kontroll
4. Produksjonen bør utvikles under arbeidernes kontroll
5. Tilgang til kultur og utdanning for alle som bor på landsbygda, og den bør være rettet mot frigjøring av arbeiderne.5

Under den nyliberale perioden og med de endringene i kapitalens reproduksjon i jordbruket som kort ble beskrevet i begynnelsen av artikkelen, er kampen for jordreform ikke lenger utelukkende et krav fra små-bønder. Det er også i interessen til samfunnet som helhet. For at dette skal bli virkelighet, er det helt essensielt at hele arbeiderklassen bidrar til å sette ’folkelig’ jordreform dagsorden, og at denne kampen løftes opp på et helt annet nivå innenfor dagens klassekamp. Det å kjempe for jord i Brasil er også å kjempe mot transnasjonal kapital i brasiliansk jordbruk.

Derfor, under mottoet «Kjemp, og bygg folkelig jordreform!» styrker MST sin innsats i kampen for populær jordreform. Dette er en måte å samle mot og styrke sammen med de ulike delene av arbeiderklassen med den hensikt å bygge et nytt samfunn bygget på sosialistiske idealer.

Noter:

1. For mer informasjon om kampanjen se http://www.contraosagrotoxicos.org/
2. Her forstått som endringer i eiendomsstrukturen av jord innen et avgrenset territorium.
3. FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibien.
4. Utdrag fra MSTs jordbruksprogram
5. Utdrag fra MSTs webside: http://www.mst.org.br/

Den 30. oktober 1889 opplevde Kristianias befolkning et selsomt syn. Denne formiddagen samlet noen hundretalls kvinner seg på Etterstadsletta øst i byen. Stemningen var høy til tross for dårlig fottøy og gnagende sult etter én uke uten lønn. Etter litt om og men fordelte kvinnene seg bak to lerretsfaner hvor det sto: «Vi forlanger kun 1 Øre mere pr. Gros og Bedre sanitære forhold.»

Fyrstikkarbeiderskene streiket!

Artikkelen er et utdrag av boka, Fernanda Nissen. Kjærlighet og arbeid.

Mari Jonassen er en norsk historiker og sakprosaforfatter. Hun har utgitt flere bøker om den andre verdenskrigen, og ga i 2011 ut en biografi om Ragna Nielsen. Jonassen er utdannet med hovedfag i historie fra Universitetet i Oslo fra 1996. (Wikipedia) Utdraget er gjengitt med forfatters tillatelse. Se Tore Linné Eriksens omtale av boka Fernanda Nissen. Kjærlighet og arbeid (Aschehoug, 2013) på side 61.

Kvinnene gikk bortover Strømsveien, videre ned Åkebergveien, over Grønland og Jernbanetorget. Langs Karl Johans gate stimlet nysgjerrige sammen langs fortauene og stirret på dette underlige toget av fabrikk-arbeidere og noen få staselige borgerlige kvinner og menn. Fernanda Holst var trolig en av dem, for tyve år senere fortalte hun om opplevelsen:

Jeg husker som det var igaar den høitidelige, beklemte følelse, hvormed vi gik i dette første store demonstrationstog.

Til slutt svingte de drøyt 300 kvinnene inn foran Stortinget, hvor bokbinder Carl Jeppesen holdt en flammende appell ved Wergeland-statuens brede fot.

Det var en uke siden fyrstikkpakkerskene på Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker hadde lagt ned arbeidet i protest mot et varslet lønnsnedslag og elendige arbeidsforhold. Ikke på noen annen arbeidsplass var kvinnene dårligere lønnet. Til nå hadde de fått syv øre per gross fyrstikkesker. Økt konkurranse fra Kinas billigere produksjon førte til at ledelsen ville sette akkorden ned til seks øre per gross. Dessuten hadde direksjonen innført et knusende hardt straffesystem. Kom de et par minutter for sent på jobb om morgenen, fikk de ikke arbeide den formiddagen, dessuten ble lønnen satt ned til fem og et halvt øre per gross i uken. Til tross for at arbeidstiden var på mer enn 12 timer, klarte ikke fyrstikkpakkerskene å tjene mer enn fem–seks kroner i uken. Arbeidet var dessuten svært helseskadelig. Fosforen i fyrstikkene ble ofte antent, og arbeiderne pustet inn den giftige svoveldampen. «Hjælp os til at holde ut! Vi har jo intet andet Middel end at strejke,» tryglet kvinnene i Dagbladet.

Like spontant som streiken brøt ut, kom støtten fra sosialdemokratene. Norsk Kvinnesaksforening fulgte hakk i hæl. Bare få dager tidligere hadde sosial-demokraten Carl Jeppesen og Norsk Kvinnesaksforenings leder barket sammen i Dagbladet. Jeppesen hevdet at kvinnesaksforeningens medlemmer stort sett melte sin egen kake og kun arbeidet for borgerlige kvinners rettigheter. Kvinnesaksforeningens leder, skolebestyrer Ragna Nielsen, viste på sin side til de mange tiltakene foreningen hadde gjort for å hjelpe fattige kvinner. Nå ble støtten fra begge parter et spørsmål om integritet, solidaritet og hvem som kunne yte de fortvilte fyrstikkpakkerskene den beste hjelpen.

Sosialistene kom kvinnesaksforeningen i forkjøpet. De hjalp til med organiseringen av streiken. Sammen med Carl Jeppesen, Oscar Nissen og Helle Devold ble tre fabrikkjenter fra Grønvold og tre fra Bryn utnevnt til å være med i streikekomiteen. Jeppesen tok ledelsen og satte straks i gang forhandlinger med fabrikkledelsene, men direktørene nektet å imøtekomme kravene, bortsett fra å endre arbeidstiden noe. Streiken fortsatte.

Streikekomiteen inviterte til et massemøte i Arbeidersamfunnet for å skaffe penger til streikekassa. De fikk store navn på plakaten. En av streikekomiteens medlemmer, den kjente gynekologen Oscar Nissen, og ikke minst dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson skulle tale, etterfulgt av Dagblad-journalisten Margrete Vullum og Ragna Nielsen.

Interessen var enorm. Køen av folk som ikke kom inn, strakte seg langt bortover Torggaten. Med sin fribillett til Kristiania Arbeidersamfunns arrangementer tok også Fernanda Holst* turen til lokalet ved Youngstorget.

Presis klokken åtte besteg Oscar Nissen talerstolen til livlig applaus. Det var verken den dårlige betalingen eller det urettferdige mulktsystemet som opptok Nissen mest. Han tok opp de elendige arbeidsforholdene. Dampen fra brennende fosfor i de selvantennelige fyrstikkene var uhyre helseskadelig, fortalte han. Arbeiderne ble angrepet av den «gyselige Fosforsyge», en sykdom med mange bivirkninger. Etter få års arbeid var kroppen gjennomsyret av det giftige stoffet.

Doktor Nissen ga en rystende skildring av fosfornekrosens herjinger. Særlig ansiktet ble rammet. Først svulmet tannkjøttet opp. Tennene falt ut, én etter én. Sykdommen spiste seg videre og angrep kjevebeinet, som etter hvert måtte opereres bort. For at publikum skulle få en riktig forståelse av fosfornekrosens forferdelige virkninger, kalte legen opp tre kvinner. Den første var en vakker, ung jente som ennå ikke var angrepet. Den neste hadde hatt nekrose i lengre tid og skulle snart opereres. Ansiktet var oppsvulmet og uttrykket forvrengt. Om noen dager ville hun se ut som den tredje kvinnen på podiet, hun som allerede var blitt operert:

– Der gik en voldsom Bevægelse gjennem Forsamlingen, da denne stakkars Pige, bedrøvet og ligesom skamfuld over sit Udseende, traadte op paa Kathetret. Hendes Ansigt havde vist været friskt og vakkert; men nu var det bare en medynkvækkende Karrikatur. Hun havde mistet Tænderne og Dele af Kjæven, saa hele Underansigtet var trukket sammen og op til en Form, som lignede et stedevarende, stille-staaende Smil, skrev Dagbladet.

En knugende taushet fulgte Oscar Nissens innledning. Flere gråt.

Beveget og glødende av harme reiste Bjørnstjerne Bjørnson seg til langvarig jubel. Det han hadde sett og hørt, gjorde et dypt inntrykk på den ruvende skikkelsen. Bjørnson appellerte direkte til forsamlingens samvittighet og erklærte seg som sosialist. Hvor var fabrikkeiernes ansvarsfølelse? Streik skulle tvinge arbeidsgiverne til å gjøre det rette. «Nu bankes det paa ganske forsigtig – med en Fyrstikpigefinger; men næste gang blir det en Mands Knytnæve, og næste gang igjen med en Slegge,» tordnet dikterhøvdingen til voldsom applaus. Fernanda beskrev senere hvordan «Bjørnsons tale i Arbeidersamfundet løftet vore tanker og satte nye mægtige følelser i bevægelse hos alle os, som hadde den lykke at høre ham».

To sterke, karismatiske menn: Nissen som viste omsorg for de svake, utbyttede kvinnene og den ruvende Bjørnson som i sin iver gikk god for sosialismen og oppmuntret det norske folk til å streike. Blant publikum satt Fernanda Holst og lot seg rive med. En flamme ble tent i den radikale venstrekvinnens bryst: «Socialismens navn nævntes ikke – men den laa i luften som en lykke – et krav, en hellig, herlig pligt», skrev hun senere om møtet.

Margrete Vullum fikk ordet etter Bjørnson og beklaget at borgerskapet ikke støttet streiken fordi de feilaktig trodde det var sosialdemokratene som sto bak. Ingen kunne påstå at arbeiderne selv hadde skyld i den dårlige lønnen og arbeidssituasjonen. Etter Vullum kom Ragna Nielsen opp på podiet og fortalte at Norsk Kvinnesaksforening hadde tatt på seg rollen som megler i saken.

Aldri hadde Arbeidersamfunnets sal hatt større betydning for det norske folks demokratisering og arbeiderstandens håp om å bli løftet opp til menneskelige kår, kommenterte Dagbladet dagen etter.

Fernanda Holsts og andre borgerlige kvinners støtte til de streikende var både oppsiktsvekkende og omdiskutert. Etter streiken harselerte Oscar Nissen over bedrestilte kvinner som krafset til seg alle de overklassegodene de var i stand til samtidig som de rant på møter for å se på skamferte fabrikkjenter. Fra streikemøtet gikk turen opp på Grand kafé for å spise kveldsmat, som om det hadde vært en helt vanlig teaterkveld, hevdet han. Påstandene opprørte Fernanda Holst:

Gud eller en anden skal vide at jeg inderlig ønsker, at de engang maa reise sig og slaa sig til sin ret.

Det var lenge siden folk hadde vært så engasjert i en sak som denne «streike-historie», skrev hun, og det var slett ikke medlidenhet som drev dem som støttet streiken, det var raseri og krav om rettferdighet. Selv de rikeste og mest konservative hadde bidratt, til tross for at det var kontroversielle menn som Carl Jeppesen og Oscar Nissen som ledet an: «Det saa jo ud som om selve usædeligheden og oprøret stod i spidsen for streiken,» skrev hun ironisk.

Lørdag kveld 2. november arrangerte Norsk Kvinnesaksforening et nytt massemøte. Her fikk de streikende selv komme til orde og redegjøre for forholdene ved fabrikkene. Forsamlingen ble enig om å skrive et brev til fabrikkdirektørene. Der oppfordret de arbeidsgiverne til å etterkomme alle kravene og å gi de ansatte et mer humant arbeidsmiljø. Initiativet førte ikke fram, selv etter flere møter med ledelsen. Tilbakemeldingen var at direktørene heller ville stenge enn å gå med på kravene. Det vakte dessuten irritasjon blant sosialdemokratene at kvinnesaksforeningen forsøkte å gå inn som megler for de streikende, i konkurranse med streikekomiteen.

Fyrstikkpakkerskene gikk tilbake til arbeidet 10. desember, uten å få lønns-kravene innfridd. De var likevel fornøyd med at de hadde fått oppmerksomhet rundt arbeidsforholdene. Sunnhetskommisjonen kom på inspeksjon og krevde forbedringer. Arbeidstiden ble litt kortere, og det forhatte mulktsystemet ble fjernet.

Kvinnelige fyrstikkarbeideres forening

Og her maa jeg mindes mit første sammentræf med Fernanda Nissen. Det var oppe paa Vaalerengen hos de kvindelige fyrstikarbeidere i 1889. Streiken var avblaast, men de hadde sin organisation – takket være Jeppesen som hadde hat ledelsen – og det gjaldt at bevare organisationen. Blandt andre var det Fernanda Nissen som kunde bringe litt lys og glæde ind i tilværelsen blandt disse frygtelig mishandlede kvinders usunde arbeidsliv.

Disse ordene falt under Fernandas bisettelse i april 1920. Med dem plasserte arbeiderbevegelsens ubestridte leder, Christian Holtermann Knudsen, Fernanda Holst som sentral i etableringen av Fyrstikkarbeiderskenes forening, men han bommet litt på tidspunktet. Det var først i februar 1890 at Kvinnelige fyrstikkarbeideres forening ble stiftet, som Norges første fagforening for kvinner. Ingen av foreningens medlemmer sto klare til å lede dette nybrottsarbeidet. I stedet tok Dagblad-journalisten Margrete Vullum imot vervet som foreningens første leder.

Da Vullum trakk seg, overtok Fernanda Holst ledervervet. Den nyfrelste sosialisten gikk inn i arbeidet med stort alvor. Barbra Ring forteller at hun av og til hjalp medlemmene litt i overkant samvittighetsfullt. De oppsøkte gjerne fru Holst for råd og hjelp. Én dag kom en ung fyrstikkarbeider og fortalte at hun skulle gifte seg, men verken hun eller forloveden hadde råd til å leie vogn. Fernanda Holst hadde heller ikke penger, men hun hadde et gullarmbånd. Det pantsatte hun og kom tilbake med den fineste og dyreste brudevognen som var å oppdrive, med to hester spent foran.

Fernanda Holsts navn er uløselig knyttet til fyrstikkarbeiderskenes streik, idet hun ofte blir beskrevet som fagforeningens første leder. Hun blir også beskrevet som en lederskikkelse under streiken. Det stemmer nok ikke, men én grunn til at rederdatteren fra Kragerø ofte framheves som sentral, er det store gruppebildet som ble tatt av fyrstikkpakkerskene. Her står alvorlige, streikende kvinner tett i tett under to store faner, i skaut, sjal og mørke kjoler med lyst forkle. Tre personer skiller seg ut; en mann med høy flosshatt ytterst på venstre side og to kvinner i fine hatter og sorte kniplingskjoler som står i midten i første rekke. Dette bildet er gjengitt i utallige historiske verker, ofte med underteksten «…midt på bildet ser vi Fernanda Nissen», sammen med enten Hulda Jeppesen eller Helle Devold. Det stemmer at Helle Devold er kvinnen til høyre, men den andre kvinnen er ikke Fernanda Holst. Hun mangler lorgnett og er dessuten klart eldre enn Fernanda var på dette tidspunktet.

Streiken avdekket en interessekonflikt mellom kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen, en konflikt også Fernanda Holst skulle irritere seg grenseløst over når den kom opp senere. Norsk Kvinnesaksforening, med Ragna Nielsen i spissen, støttet de kvinnelige arbeidernes krav om en mer rettferdig lønn. Sosialisten Carl Jeppesen og venstremannen Oscar Nissen la vekt på arbeidsmiljøet og brukte streiken til å reise krav om arbeidervernlover. Motsetningene som kom til overflaten under streiken, skyldtes arbeiderbevegelsens frykt for at fokuset på kvinne-sak ville ta oppmerksomheten bort fra den egentlige saken – klassekampen. Kvinneundertrykkelse var et resultat av kapitalismen. Under et sosialistisk styre ville ikke kvinnesak lenger være nødvendig. Arbeiderpartiet ønsket ikke at partiets medlemmer meldte seg inn i borgerlige kvinne-organisasjoner. Hvorvidt Fernanda Holst fulgte denne henstillingen, er usikkert.

Selv om Fernanda Holst ikke hadde noen sentral posisjon under selve streiker, fikk opplevelsen på streikemøtet dype personlige konsekvenser. Den nå 27 år gamle redaktørhustruen gjennomgikk en politisk omvendelse. Som følge av Bjørnsons og Nissens brennende taler tok hun steget fra Venstre over til sosialismen og meldte seg inn i Arbeiderpartiet.

På dette tidspunktet var arbeiderbevegelsen knapt noen bevegelse ennå. Den spede begynnelsen gikk tilbake til revolusjonen i 1848. I Norge lot den idealistiske læreren Marcus Thrane seg inspirere av franskmennenes tanker om likhet og frihet og begynte å organisere arbeiderforeninger. Bevegelsen steg raskt i popularitet, og i løpet av et par år organiserte over 20 000 mennesker seg. Men sommeren 1851 var det brått slutt. Marcus Thrane ble arrestert sammen med tre av sine medarbeidere. De fikk harde straffer, og arbeiderforeningene smuldret opp.

Det skulle ta nesten tretti år før de norske arbeiderne igjen kom i bevegelse. Lavkonjunktur og arbeidsledighet førte til uro i slutten av 1870-årene. I 1878 kom et til tumulter på østkanten i Kristiania. Politi og kavaleri måtte gi tapt i kampene som oppsto. Tre år senere brøt den første organiserte streiken ut i Drammen. Igjen forsøkte politi og soldater å stagge opptøyene, men igjen ble de drevet tilbake. De så ingen annen utvei enn å skyte mot demonstrantene. Én mann ble drept.

Lavkonjunkturen, konkursene og arbeidsledigheten rammet de fattige hardt. Interessen for sosiale spørsmål økte. Flere arbeidersamfunn, som opprinnelig hadde vært paternalistiske, filantropiske tiltak, ble radikalisert. Det skjedde fra midten av 1880-årene. Bevegelsen var ledet av sosialisten, typografen og bergenseren Christian Holtermann Knudsen. I 1885 tok Holtermann Knudsen initiativet til å starte en sosialdemokratisk forening i Kristiania. Den satte opp alminnelig stemmerett. Normalarbeidsdag og avholdssaken som de viktigste sakene på programmet. Omtrent samtidig kom det tilsvarende organiseringen i Bergen og Arendal. I 1887inviterte foreningen i Arendal beslektede organisasjoner til å samles i sørlandsbyen. Til tross for relativt store ideologiske forskjeller lyktes det forsamlingen å stifte Det forenede norske Arbeiderparti.

To streiker utpeker seg som milepæler i arbeiderbevegelsens historie: typografistreiken og fyrstikkpakkernes streik i Kristiania. Med disse streikene hadde det sosiale spørsmålet fått tilført noen viktige og nye dimensjoner – typografstreiken tydeliggjorde streiken mellom klassene, mens fyrstikkarbeiderstreikene viste at det sosiale spørsmålet handlet om mer enn økonomi, nemlig helseskadelige arbeidsforhold.

* Da Fernanda Holst giftet seg med Oscar Nissen, skiftet hun navn til Fernanda Nissen.

– En folkelig bevegelse lar seg ikke bygge bare i møterom og på partikontorer. Det har både Belgisk Arbeiderparti (PTB) og Sosialistpartiet (SP) i Nederland skjønt, skriver forfatteren som har vært på festival, gått i protestmarsj, og snakket med sin partisekretær-kollega i SP.

Mari Eifring er partisekretær i Rødt og tidligere leder av Rød Ungdom.

Da jeg en ettermiddag i september steg av toget i Amsterdam Centraal, visste jeg ikke så mye mer enn at jeg skulle treffe partisekretæren i det nederlandske Sosialist-partiet (SP). Partiet som også blir kalt Tomatpartiet etter deres partilogo som er en rød tomat, ble i forrige parlamentsvalg i 2012 landets fjerde største parti (selv om målinger i tiden før valget viste at partiet en periode faktisk lå an til å bli det største partiet). Det jeg er mest interessert i å høre om, er hvordan de fungerer som en politisk kraft i Nederland med sine 43 000 medlemmer, og det desidert høyeste aktivitetsnivået av alle partiene.

Sosialistpartiet (SP) SP er Nederlands tredje største parti med 43 000 medlemmer. Partiet ble grunnlagt i 1972 og var opprinnelig et maoistparti, men forlot etterhvert maoismen. På 90-tallet ble det revolusjonære budskapet tonet ned og hovedvekt lagt på de nære kampsakene, mens de holdt fast på internasjonal solidaritet og antiimperialisme. På 2000-tallet vedtok partiet et «minimums-program for et sosialistisk Nederland», og et parlamentarisk gjennombrudd ble SPs strategiske prioritering. I dag holder partiet seg relativt stabilt på 15 av 150 seter i parlamentet. I følge partiet selv vil de bygge et samfunn basert på menneskelig verdighet, likeverd og solidaritet. Partiet jobber tett på nabolag og på fabrikker og arbeidsplasser, og er sterkt involvert i ulike grasrotbevegelser. Kombinasjonen av parlamentarisk og utenom-parlamentarisk arbeid er med andre ord kjernen av arbeidsmåten til partiet.

På stasjonspuben møter jeg partisekretær Hans van Heijningen, en stilig 60-åring som tar meg med til en gresk restaurant i hans eget nabolag i Amsterdam sentrum. I likhet med 44 andre kommuner, sitter Sosialist-partiet i byrådskoalisjon i Amsterdam. Van Hejningen forteller at de samarbeider med partier både fra høyre og venstre rundt om i landet. Dette går stort sett bra, blant annet fordi de er opptatt av å sikre tilslutning fra grasrotmedlemmene før de inngår i slike koalisjoner. I Amsterdam betød det for eksempel at før det ble noe ja til koalisjon, måtte lokalavdelingene i byen møtes for å diskutere kravene som skulle stilles. Senere kom partirepresentantene tilbake til lokalavdelingene for å presentere resultatene de hadde oppnådd etter å ha forhandlet med de andre partiene. Så var det opp til lokalavdelingene om de ville gi tilslutning til å gå inn i koalisjon eller ikke.

Ørene ute

Men det er ikke bare partimedlemmer som blir tatt med på høring om saker og ting. Van Hejningen forteller meg at han kvelden før tok turen innom eldresenteret her i nabolaget. Det hadde vært åpning av parlamentet dagen før, og SPs partileder, Emile Roemer, hadde holdt en tv-sendt tale. Nå ville van Hejningen høre hva beboerne på eldresenteret syntes om talen. Den direkte tilbakemeldinga var verdifull, beboerne hadde vært misfornøyde med at Roemer kritiserte en politikk som fører til at forskjellene øker, men uten å komme med noe forsvar av egne forslag selv. «Det er sånn vi lærer,» forklarer van Hejningen.

Partiet er kjent i Nederland for å ha ekstremt god kunnskap om hva som rører seg blant folk. Det er ikke en kunnskap som oppstår av seg selv: Hver måned skal partiets 160 lokalavdelinger sende inn rapporter til partisekretæren der de forteller hva folk i deres område er opptatt av og hva som er problemene folk møter. Måten de finner ut det på, er blant annet ved å gå fra dør til dør og snakke med folk. Dette er ikke kun en oppgave for lokallagsaktivister, men også parlamentsmedlemmer og parti-ledelsen må ta sine obligatoriske runder i nabolaget for å høre hva som rører seg. Et annen kilde til denne kunnskapen kommer fra nabolagssentrene SP driver. Her kan folk komme og få hjelp dersom de har problemer på jobben, med huseieren, med de lokale myndighetene eller andre saker. Disse nabolagssentrene har en toveis effekt. De er til konkret nytte for folk som trenger hjelp og som får det. Men det gir også partiet en plattform til å komme enda mer i kontakt med folk.

Den direkte kontakten partiet har med de breie lag i samfunnet, gjør at de også prioriterer å jobbe for politiske endringer som endrer hverdagen til disse menneskene. «Vi prioriterer alltid handling først,» sier van Heijningen. Det at partiarbeidet er så direkte kobla på handling som betyr noe i livene til folk, er kanskje noe av det som gjør at så mange av SPs partimedlemmer er så aktive, undrer jeg. «Folk må være motiverte for å gjøre den jobben som trengs,» svarer van Hejningen. «Og så lar vi ikke folk slite seg ut. Det er bedre at de bruker 6–8 timer i uka (sic) over mange år enn at de brenner seg ut etter ett år med hardkjør».

I Brussel, en kort tur unna Amsterdam, møter jeg dagen etter Stian Bragtvedt, Arnljot Ask og Olaf Svorstøl fra Rødts internasjonale utvalg, i tillegg til Belgia-veteranen Peter M. Johansen. Vi treffer representanter fra Belgias Arbeiderparti (PTB) i deres nyoppussede hovedkvarter. Partiet har nylig oppnådd et nasjonalt gjennombrudd. I løpet av de siste fire åra har partiet gått fra å ligge godt under Rødts nivå i nasjonale valg til å få to parlamentsmedlemmer og en oppslutning på over åtte prosent i Antwerpen by, som er på størrelse med Oslo. Gjennombruddet kom noen år etter at partiet selv hadde tatt et oppgjør med sin tidligere dogmatisme, og lagt en strategi for å nå bredere ut.

Snakke så folk skjønner det

Jan Haesers som er valgkampansvarlig i partiet, forteller at partiet har gjort grunnleggende endringer i sitt kommunikasjonsarbeid. De samarbeider nå med et profesjonelt PR-byrå som er sympatisk innstilt til partiet. Byrået lager alt av materiell og grafisk design for partiet. «Kommunikasjonen vår må være tilpassa den politiske situasjonen i Belgia i 2014,» forklarer Haesers. «Vi kan være alvorlige i vårt budskap og likevel bruke humor, for eksempel.» Materiellet han viser fram, er fargesterkt, lite teksttungt og med mange bilder og tegninger. Det kan nesten minne om pedagogiske og lettleste skolebøker fra ungdomsskolen. Det er ikke tilfeldig. Haesers forteller at all kommunikasjonen de kjører ut, skal kunne leses og forstås av en person på 14–15 år. Der partiet tidligere delte ut løpesedler som nærmest kunne være lange avhandlinger om mange ulike temaer, velger de nå heller å konsentrere seg om et par poenger og bygge opp hele løpeseddelen rundt akkurat de poengene.

Raoul Hedebouw som er den ene av partiets to representanter i parlamentet, understreker at de er opptatt av å engasjere seg i reelle diskusjoner, ikke bare drive med propaganda. I likhet med Sosialistpartiet i Nederland har de tatt skrittet ut av partikontorene, og driver massivt «feltarbeid» der de møter folk der de bor. Gjennom utstrakt og systematisk bruk av spørre-undersøkelser har de både lykkes med å komme i kontakt med langt flere enn de ellers ville, og de har kunnet bruke all informasjonen de har samlet inn til å utarbeide mer treffsikkert valgkampmateriell. Et annet grep som også har bidratt til å synliggjøre partiet på nasjonalt nivå er at partilederen Peter Mertens har gitt ut en bok om den økonomiske krisa, kapitalisme og alternativer til dagens system. Denne boka har i følge PTB blitt en bestselger i Belgia, og har bidratt til å etablere partiet i offentligheten. De har også laget youtube-videoer der Mertens snakker om ulike temaer fra denne boka.

Festival til folket!

Tidlig en lørdags morgen møter den norske Brussel-delegasjonen opp for å ta en av de mange bussene partiet har satt opp ut til kystkommunen Bredene. Etter halvannen time kommer vi fram til et stort festivalområde der en rød pingvinmaskot hilser barna velkommen til stor entusiasme. Her arrangerer PTB for femte gang solidaritetsfestivalen Manifiesta. Det vil si, offisielt er det partiavisa Solidair og de elleve helsesentrene partiet driver gjennom deres underbruk Medisin til folket som står som arrangører. Men partiet setter uansett sitt tydelige preg på festivalen.

Belgisk Arbeiderparti (PTB) PTB ble stiftet i 1979. Partiet har idag mer enn 8000 medlemmer og 52 folkevalgte. På 80- og 90-tallet sloss partiet sammen med arbeidere mot rasering av gruver og nedlegging av industri, i tillegg til å legge vekt på antiimperialistisk solidaritetsarbeid. I Belgia bygde partiet opp helsesentre, spesielt i arbeider- og innvandrerstrøk. Historisk har PTB hatt svært lav oppslutning ved nasjonale valg. Én årsak til den lave rikspolitiske oppslutninga var at de forsvarte feil og overgrep i de første forsøka på å skape sosialistiske stater. De siste ti årene har partiet endra kurs både i den politiske profilen til partiet og ved at de har fått en ny og yngre partiledelse De står fortsatt fram som et revolusjonært parti, men knytter dette til konkrete kamper i dagens Belgia.

I år er det ikke mindre enn 11 000 mennesker fra hele Belgia er her. Det som kanskje er mest overraskende, er at det faktisk er en festival på ordentlig, ikke bare en konferanse med et lite kulturinnslag. Her er det noe for alle: Det er politiske seminarer og debatter, men i størst grad er det ulike kulturarrangementer, musikk, mat, fest og internasjonal solidaritet. Barna har et helt eget område som ligner på et lekeland, det er samba- og karnevalsparader gjennom festivalområdet, og ikke minst har hver region hvert sitt serveringstelt der man kan smake på lokale spesialiteter fra det belgiske kjøkken og drikke lokalt brygget øl. På kveldstid går festivalen over til å bli en musikkfestival der ulike radikale belgiske band og artister inntar scenen. En annen ting som overrasker positivt, er det folkelige preget på hele festivalen. Festivaldeltakerne ser ut til å være i alle aldre, og litt fra alle slags miljøer og samfunnsgrupper. Familier med minoritetsbakgrunn utgjør en ganske stor del av deltakermassen, og jevnt over ser folk ut til å rett slett være belgiere flest.

Flere av de totalt 1000 (!) frivillige på festivalen går rundt på området og snakker med folk. De kaster ikke bort tiden, men jobber seg effektivt gjennom folkemassen for å verve medlemmer til partiet, og for å mobilisere til en stor protestparade mot kuttpolitikk som partiet arrangerer i oktober. Alle som blir snakket med, får utdelt en button slik at den neste frivillige som kommer rundt, vet at buttonbærerne allerede har blitt snakket med, og skal slippe å bli mast på. (At mobiliseringsarbeidet har fungert blir tydelig når det senere er å lese på partiets nettsider at 7000 mennesker deltok på den nevnte protestparaden.)

Festivalens høydepunkt er når alle deltakerne samles foran hovedscenen under et gigantisk telt. Det deles ut priser og hovedgjestene takkes av, før partileder Peter Mertens entrer scenen til en nesten ekstatisk mottakelse. PTB er faktisk det eneste riksdekkende partiet i Belgia, som vil si at det dekker både den flamske og den fransktalende delen av Belgia. Dette byr på noen praktiske utfordringer, siden det er langt fra alle belgiere som snakker begge språk. Mertens er imidlertid tospråklig og holder talen på vekselsvis fransk og flamsk samtidig som talen blir oversatt på en storskjerm. Til tross for slike språklige barrierer blir talen møtt med enorm jubel og trampeklapp fra forsamlingen. Det hele avsluttes med at tusenvis av mennesker står under og utenfor teltet og synger Internasjonalen. «Wow» er nok det eneste ordet som dekker hvordan det oppleves.

Hva er overførbart til Rødt ?

Selvsagt er ikke alt belgierne og nederlenderne gjør, overførbart til norske forhold. Det ville for eksempel vært merkelig om Rødt skulle starte opp egne helsesentre i Norge. Men like fullt mener jeg det er mye å lære når det gjelder å ta konsekvensene av å ville være et bredt og folkelig parti. Dersom Rødt skal være et parti for og med «folk flest» som det heter, bør partiet i større grad spørre seg selv hva det skal bety i praksis. Hvordan bygge et masseparti ut ifra norske forhold? Jeg sitter ikke med noen fasitsvar på dette, men jeg vil komme med tre forslag til hva Rødt kan gjøre for å rive ned noen murer mellom partiet og folk, og åpne opp for større grupper.

For det første mener jeg et parti som Rødt bør institusjonalisere en spørrende holdning til menneskene rundt seg. For både SP og PTB har det vært viktigere å lytte heller enn å forkynne. Jeg tror det kan være noe å lære her for Rødt. Både Fredrik V. Sand og Mimir Kristjansson har tidligere snakket varmt om venstrepopulisme, blant annet i Manifest tidsskrift. Jeg synes det er mange spennende tanker her, men spørsmålet er hva en slik venstrepopulisme skal bygge på. Jeg mener den er lite verdt hvis den ikke har grunnlag i virkeligheten, men tvert imot er basert på en magefølelse av hva folk flest er opptatt av. Rødt har akkurat gjennomført en velgerundersøkelse som det i skrivende stund jobbes med å få analysert. Det er et skritt i riktig retning. Partiet bør i større grad gjøre det til en vane å spørre folk ikke bare om hva de mener om Rødt, men om hva de mener om den politiske situasjonen, hvilke saker de er opptatt av og hvilke problemer de har. En slik praksis kan bidra til at Rødt oppfattes som mer til stede i folks liv og hverdag.

For det andre mener jeg Rødt bør vurdere å bygge opp et kontaktsenter der folk kan få råd og hjelp hvis de har problemer med NAV, på arbeidsplassen sin eller lignende. Dette kan ha mange positive sider: Det vil være en utstrakt hånd til folk som opplever å bli fratatt verdigheten på ulike vis. Det vil selvsagt ikke kunne løse alle problemene til de som tar kontakt, men for mange vil det kunne bety en stor forskjell å bli hørt og få støtte til å kunne stå rakrygget i møte med saksbehandlere eller overordna på jobben. Et slikt kontaktsenter kan fungere som en motgift til tendensen til individualisering av problemer som dårlig helse, brutalisering av arbeidslivet, arbeidsledighet osv. I stedet for at hver og en skal bære byrden alene og potensielt knekke sammen under den, kan et slikt senter bidra til å politisere situasjonen folk står i, og gi folk noen verktøy for å kjempe. Det er den funksjonen Rød Ungdoms bøllekurs har hatt. For tusenvis av unge jenter har gjennom å delta på bølle-kurs, lært seg å se hvordan de kjipe tingene de blir utsatt for handler om en systematisk og politisk undertrykking, og sånn lærer de seg også å kunne slå tilbake. En annen side ved et slikt tiltak er at det vil gi Rødt førstehånds kunnskap om hvordan endringer og kutt i velferdsordninger og rasering av Arbeidsmiljøloven konkret slår ut i livene til folk, og vil kunne styrke partiet i den politiske debatten rundt dette.

Sist, men ikke minst, bør Rødt se på hvordan partiet kan få opp en kulturell bevegelse. En hver stor bevegelse som har hatt noe suksess, har bevisst hatt kultur som en stor del av denne bevegelsen. Rødt må anerkjenne at de partiet ønsker å nå ut til, ikke bare er politiske mennesker men også kulturelle mennesker, og at det finnes et stort ubrukt potensiale her for å kunne treffe flere. En større satsing på kultur tror jeg både kan «ufarliggjøre» og gjøre det lettere for flere å identifisere seg med Rødt. Det finnes selvsagt et utall måter dette kan gjøres på. For eksempel kan man erstatte noen møtekvelder med filmvisninger, konserter eller internasjonale matkvelder med korte appeller eller innlegg om et tema, men der terskelen er lav for å delta også for de som ikke er «politiske dyr». Eller hvorfor ikke rett og slett gjøre som belgierne å arrangere en festival? Det er mange kulturarbeidere og kulturinteresserte i og rundt partiet, dette er også en måte å bruke disse ressursene til å skape en bevegelse på. Mitt forslag er at Rødt i valgkampen 2015 prøver å arrangere en festival om enn i lite format, og får i gang oppstarten til noe som kanskje kan bli en ny og banebrytende tradisjon!

Kanskje 2015 kan bli året der også Rødt begynner å gå ut av møterommene og inn i folks bevissthet og hjerter?

 

Det følgende er et forsøk på noen refleksjoner rundt «sosialistisk metode» – altså hvilken framgangsmåte som er passende for en sosialistisk samfunnskritikk.

I hovedsak er mitt formål å argumentere for at en systematisk analyse av kapitalismen er en forutsetning for enhver diskusjon av alternativer til kapitalismen.

Oscar Dybedahl sitter i redaksjonen for nettsiden Radikal Portal og tidsskriftet Sosialistisk Framtid. Han skriver en masteroppgave om Marx’ politiske filosofi.

Først kan det spørres om det er behov for «teori» eller «metode» overhodet? For min del har jeg en mistanke om at det finnes en ufruktbar tendens på venstresiden til å hevde at den eneste meningsfulle teori er den som kan oversettes til slagord, demonstrasjonstog og «håndgripelige» krav. Dette tror jeg er ganske utilstrekkelig. Denne linjen muliggjør en konkret og håndgripelig kritikk av kapitalismens utslag (kriser, finans, fattigdom, ulikhet), men umuliggjør en prinsipiell kritikk av de dypeste problemkildene. Om venstresiden har gjennomgått en vekselvis sondering mellom radikalisme og pragmatisk-reformisme, uten at noen av dem har vært særlig vellykket, kan situasjonen åpenbart ikke løses ved å ignorere prinsipielle spørsmål.

Jeg forsøker å reflektere over artikkelens problemstilling ved kritisk diskusjon av tekster av Ronny Kjelsberg og Ola Innset. Poenget med dette er på ingen måte en avvisende polemikk – jeg har mye sans for begge bidragene – men bare å klargjøre det jeg oppfatter som prinsipielle problemer for sosialistisk teori. Som sådan kan det hende at det som her framstår som uenigheter i virkeligheten, har sin opprinnelse i ulikt fokus. Det er altså de prinsipielle spørsmålene jeg er ute etter, jeg nevner kildene til disse refleksjonene mest av redelighetsgrunner.

I

Et eksempel på en sosialistisk metode – eller, rettere, fraværet av metode – finnes i det som gjerne kalles «utopisk sosialisme». Utgangspunktet for utopistene er ønsket om å beskrive et friere og mer rettferdig samfunn, gjerne ved litterære tankeeksperimenter. Tross den negative og kritiske betydningen til merkelappen «utopisk» i marxistisk tenkning tror jeg utvilsomt at den utopiske litteraturen har en rekke verdifulle elementer. (Ursula Le Guins mesterverk The Dispossessed står fram som et moderne eksempel.)

Likevel er det to problemer som preger enhver utopisme. Det første er velkjent og intuitivt, nemlig at man – ved å fantasifullt fornekte det eksisterende samfunnet – dikter opp en urealiserbar samfunnsvisjon. Visjonen blir ute av takt med eksisterende forhold. Det andre problemet er – stikk motsatt – at det eksisterer en fare for at forsøket på å dikte et alternativ ender opp innenfor det eksisterende samfunnet. I utklekkingen av en radikal samfunnsvisjon ender man opp med å reprodusere vesentlige kjennetegn ved det eksisterende, og står slik tilbake uten noe alternativ overhodet.

Problemer av begge typer florerer i sosialistisk tenkning, og begge tendenser er paradoksalt nok gjerne tilstede i ett og samme utopiske forslag. (Det kan kalles utopismens paradoks.) Et klassisk eksempel (omtalt av Marx) er Alfred Darimons pengereformer. Darimon ville beholde allmenn vareproduksjon, men avskaffe penger. Penger forårsaker økonomiske kriser og en ujevn akkumulering av samfunnsmessig makt – ved å avskaffe penger kunne Darimon derfor avskaffe mange samfunnsonder. Visse praktiske sider ved pengenes funksjoner kan erstattes av «arbeidspenger», en lapp som bemerker mengder utøvet arbeidstid og som kan veksles inn i produkter og tjenester.

Det er flere problemer med forslaget. På den ene siden tar Darimon den allmenn-gjorte vareproduksjonen – en kapitalistisk struktur – for gitt. For det andre ignorerer Darimon at penger nettopp er en forutsetning for et system med allmenn vareproduksjon: et avvik mellom pris og verdi – muliggjort av penger – er ikke bare nyttig i kapitalismen, men nødvendig. Bare med penger kan produksjonen reguleres på en spontan måte. Slik ser vi at problemene som preger den utopiske tenkningen, henger sammen. Forsøk på å tenke alternativer til kapitalismen som – likevel – inkorporerer vesentlige elementer i den kapitalistiske produksjonens sosiale form, er dømt til å mislykkes ettersom de ikke kritiserer kilden til problemene de ønsker å avskaffe.

Jeg vil hevde at Marx gikk et stykke i retning av å utvikle av en metode som løser disse problemene. Vi kan oppsummere to metodologiske prinsipper:

1. Teorier om sosialistiske alternativer kan bare være konsistente og meningsfulle om de gjennomføres i og gjennom analyser av det kapitalistiske samfunnet og den kapitalistiske produksjonsmåten.
2. Sosialismen er ikke et system fundert i bestemte verdier eller visjoner, men et svar på problemer og utviklingsmuligheter framkommet i kapitalismen. Den er kapitalismens selvkritikk.

Marx’ kritiske analyse av økonomiske kategorier («kritikk av den politiske økonomi») er altså ikke reservert til de som er spesielt interesserte i kapitalismens virke-måte. Den markerer – tvert imot – det eneste fruktbare utgangspunktet for diskusjonen om alternativer til kapitalismen. Om vi skiller oss fra Marx på andre måter, så er dette – måten Marx differensierer seg fra den utopiske sosialismen ved å analysere sosialismen i og gjennom analyse av kapitalismen – noe som må videreføres for enhver pris.

Spørsmålet om alternativer til kapitalismen forutsetter en analyse av hva som kjennetegner kapitalismen som kapitalisme. Et alternativ til kapitalismen er – trivielt sagt – noe annet enn kapitalismen, en negasjon. Uten å teoretisk bestemme kapitalismen som samfunnstype kan man derfor ikke ta første skritt i å bestemme dets alternativ som alternativ.

Etter min oppfatning representerer dette et problem i Kjelsbergs,Sosialisme på norsk. Ved å ignorere spørsmålet om kapitalismen og simpelthen presentere en oversikt over sosialistiske former har han fjernet grunnlaget for sitt eget prosjekt. På grunn av dette blir problemer og uklarheter ikke bare sannsynlige, de blir nødvendige.

En kapitalismebestemmelse finnes ikke utarbeidet i Kjelsbergs tekst. Det finnes likevel elementer av en slik analyse implisitt i teksten. Problemet – som vi vil se – blir at siden han ikke anerkjenner behovet for en slik analyse, så ligger den underarbeidet og underutviklet mellom linjene. Kjelsbergs implisitte analyse av forholdet mellom sosialisme og kapitalisme kan oppsummeres i tre begrepspar: statseie vs. privateie, planøkonomi vs. markedsøkonomi, økonomisk demokrati vs. eierdespoti. De første betraktes konsekvent som sosialistisk alternativ til det siste.

Kjelsberg diskuterer muligheten for en forhandlingsøkonomi der økonomiske aktører er organisert demokratisk og i stadig forhandling med staten. Videre viser han at eksempler på dette allerede eksisterer i Norge som «et planøkonomisk element». Dette elementet – sentrert i staten – gir kontroll over ellers kaotiske markedskrefter. Og kooperativene – som demokratiske – er et eksempel på lokalt demokrati som overskrider kapitalismens eierdiktatur. I andre diskusjoner kommer begrepsparet stat og marked tydeligere frem, der implikasjonen er at staten i seg selv ikke er kapitalistisk, potensielt kan den bli sosialistisk.

Det er altså en implisitt analyse av forholdet mellom sosialisme og kapitalisme i Kjelsbergs tekst, og jeg tror ikke den er tilstrekkelig. Den ville ha blitt forbedret dersom den ble bevisst anerkjent og diskutert som en forutsetning for heftet i sin helhet. Ettersom analysen ligger slumrende mellom linjene, kommer ikke problemene tydelig fram.

Staten

For å begynne med synet på staten. Poenget er at den kapitalistiske produksjons- og verdiforøkningsprosessen forutsetter og trenger en stat. Antakelsen hos Kjelsberg er at vi har en kapitalistisk markedsbasert produksjon på den ene siden og, på den andre, en stat over økonomien som – i tid og utid – kan gripe inn på tross og på tvers av kapitalismen. Stat og kapitalisme ligger her utenfor hverandre og kan påvirke hverandre årsaksmessig. I virkeligheten forutsetter de hverandre og kan ikke forstås uavhengig av hverandre. Man kan selvsagt – på et gitt analysenivå – isolere produksjonen fra staten, men dette forutsetter at man er bevisst denne abstraksjonen og ikke behandler dem som om de var uavhengige. I en mer fullstendig og konkret analyse blir det klart at de forutsetter og betinger hverandre. Staten er derfor ikke et ikke-kapitalistisk element i et samfunn som har kapitalistiske økonomiske forhold. Staten er derimot kapitalismens politiske form, og – mer generelt – en forutsetning for den kapitalistiske økonomien.¹

Det følger av dette at det ikke gir mening å beskrive planøkonomi, statlig kontroll og eierskap som fenomener som i og for seg er ikke-kapitalistiske. Elementer av plan-økonomi, statlig kontroll og eierskap er, motsatt, nødvendig for kapitalismen. Den «fordistiske» kapitalismen var svært statssentrisk, mens nyliberalismen representerte en omstrukturering av statens økonomiske rolle. Forskjellen mellom sosialisme og kapitalisme er ikke en kvantumforskjell i forholdet mellom marked og stat, men en forskjell mellom historisk ulike rikdoms- og samfunnsformer. Sosialismen består i en bestemt oppheving av både det økonomiske og det politiske i kapitalismen. En gradvis økning i statlig kontroll og eierskap er ikke i og for seg en sosialistisk utvikling, men en utvikling som gjør staten til den «nasjonale kapitalist» (Engels). Dersom man skal forestille seg alternativer til kapitalismen, er det derfor ikke tilstrekkelig å stille statseie mot privateie.

Kjelsbergs diskusjon er etterfulgt av forslag til reformer og lover som kan styrke de sosialistiske elementenes rolle i den norske økonomien og bringe oss nærmere sosialismen. På dette punktet virker han som en «evolusjonær sosialist», hvilket i og for seg er helt greit. Men siden ingen av punktene enkeltvis peker utover kapitalismen, tror jeg heller ikke den evolusjonære strategien gjør det.

Demokrati på arbeidsplassen

Videre til Parecon (et deltagerøkonomisk system foreslått av Michael Albert og Robin Hahnel) og deltakende budsjettering der det vises hvordan store menneskemasser har blitt inkludert i lovutforming. Igjen ser forutsetningen ut til å være en tanke – utbredt i sosialistiske kretser – om at demokrati er motsatt kapitalisme. Jeg tror ikke det er helt riktig. En kapitalistisk samfunnsstyring er et komplisert balansespill mellom kapitalister (i sine fraksjoner), jordeiere og arbeidere. Til dette kan demokratiske former og ytringsfrihet være nyttig som balanseverktøy. Stor folkelig deltakelse i budsjettering endrer ikke ved dette.

Hva med demokrati på arbeidsplassen? Også her bør man våge å bryte visse vedtatte sannheter. Å erstatte en hierarkisk bedriftsstruktur med en ordning der ledelsen velges av og utgår fra bedriftens arbeidere – som eies privat – er fullstendig mulig innenfor eksisterende rammer. Kanskje det til og med viser seg som en nyttig måte å redusere administrasjonskostnader og – om det finnes et positivt forhold mellom arbeiderinnflytelse og produktivitet – øke merverdien? Selv fenomenet med bedrifter som både eies og styres av arbeiderne selv i samvirker rokker ikke isolert ved den kapitalistiske produksjonens sosiale form.

II

En annen som reiser relaterte spørsmål, er Ola Innset. Utgangspunktet for Innsets innlegg i Manifest Tidsskrift, Totalitære utopier, ser ut til å være en frykt for altomfattende og perfekte samfunnsvisjoner der det eksisterende kritiseres aggressivt og totalt. Særlig dersom dette synet henger sammen med et syn på menneskenaturen som foranderlig og plastisk. Et politisk mål om å produsere nye og bedre mennesker leder til en totalitær og tvangsmessig underordning av mennesker i henhold til politiske mål.

Disse refleksjonene danner for Innset utgangspunkt til en omformulering av sosialistisk politikk.

Kanskje er svaret for venstresida å forlate begrepet sosialisme, og heller knytte vår samfunnsvisjon til en idé om økonomisk demokrati. Kanskje hadde det også da blitt lettere for oss selv å forstå at sosialisme ikke handler om å heie på det røde laget og at vi alltid må forsvare de som spiller under samme navn, men isteden hva det er vi faktisk jobber for: Et folkestyre som ikke stopper ved økonomien, hvor beslutninger virkelig har noe å si for verden og menneskene som bor i den.²

Det vesentlige i den sosialistiske tanken kan altså oppsummeres med «økonomisk demokrati». Jeg tror utskiftingen av sosialisme med «økonomisk demokrati» preges av samme kapitalismeforståelse som preget Kjelsberg, og deler dermed de samme problemene.

Igjen bygger tankegangen på et syn – også implisitt hos Kjelsberg – om at kapitalismen er et økonomisk fenomen, særlig lokalisert til privateie av produksjonsmidler og kapitalistenes økonomisk makt. I så fall kan løsningen markeres som demokratisering gjennom avskaffelse av monopoleierskap og innføringen av lokalisert arbeidermakt.

I Marx’ analyse (som jeg forfekter) er ikke kapitalismen et lokalisert økonomisk fenomen. Det betegner derimot den bestemte sosiale formen til samfunnets rikdom. Kapitalismen er en samfunnsform som involverer produksjon, distribusjon, bytte, konsumpsjon, stat og ideologi – disse som relaterte momenter i gjensidige betingelsesforhold. Innsets forsøk på å redde sosialismen fra totalitarisme gjennom slagordet «økonomisk demokrati», oppsummert som demokratisering av økonomiske forhold, er i så fall utilstrekkelig som kapitalismekritikk.

Svaret på Innsets bekymringer rundt det totalitære ligger altså ikke i hans reformulering av sosialismen. Likevel reiser han et betimelig spørsmål. For å løse problemet trenger vi ikke omformulere sosialisme-begrepet. Vi trenger bare å hevde et enkelt prinsipp (som for øvrig har røtter i sosialistisk tenkning) om at mål og middel står i en indre sammenheng. Ethvert forsøk på å forandre samfunnet i frigjørende retning som anvender brutaliserende vold, statlig voldsmakt og politiske drap, har korrumpert sitt eget mål og gjort seg ute av stand til å oppnå det. Et mål som oppnås ved brutale midler, vil aldri bli et hellig mål. Dermed burde også den liberale frykten for alternative samfunnsvisjoner forsvinne. Under målet-helliger-midlene blir brutaliteten til de tillatte virkemidlene proporsjonal med verdien av det politiske målet. Vi må derfor passe oss for storslåtte visjoner. Når målet derimot betraktes i sin sammenheng med midlene, blir det imidlertid omvendt proporsjonalt: desto høyere mål, desto mindre brutale virkemidler kan tillates. Midlertidige diktatur, folkemord, og ytringsknusende bruk av statsmakt kan dermed umulig forsvares utfra en rimelig sosialismeforståelse.

III

Avslutningsvis kan jeg oppsummere formålet med dette innlegget som å vise betydningen av systematisk kapitalismeanalyse som en prinsipiell forutsetning for sosialistisk samfunnskritikk. Dette har jeg forsøkt å hevde som metodeprinsipp ved å kritisere diskusjoner av sosialisme som mangler dette fokuset.

To spørsmål antydes av dette: 1) Hvordan kan kapitalismen analyseres systematisk, og 2) Hvilken sosialismeforståelse følger av en slik analyse? Jeg svarer ikke skikkelig på noe av dette i denne artikkelen. Likevel tror jeg det å formulere et spørsmål på en brukbar måte, er en verdig oppgave i seg selv. Om ikke annet er det i hvert fall kanskje vist hva som bør danne utgangspunkt for sosialismedebatten.

Noter:

1. Av plasshensyn faller det utenfor denne artikkelen å diskutere forholdet mellom det økonomiske og det politiske i kapitalismen. Og det er også flaks, for det er et vanskelig spørsmål som for så vidt heller ikke ble systematisk utarbeidet av Marx. Inntil videre kan det sies at kapitalismen simpelthen trenger en stat som kan sikre borgernes like rettigheter. Jf. kapitalismens variant av Anatole Frances prinsipp: lik rett for den fattige så vel som den rike å besitte, selge og investere i eiendom. Resultatet av denne typen likhet vil selvsagt overalt bli radikal ulikhet. (Jf. Marx’ rettighetskritikk i Kritikken av Gotha programmet.)
2. Ola Innset, Totalitære utopier (http://www.manifesttidsskrift.no/totalitaere-utopier/)

           

Det går en debatt i tidsskriftet om gruvedrift, startet av Per-Gunnar Skotåm i nr 3/13.

Svein Lund skriver i dette innlegget:

– Norsk Bergindustri argumenterer her heilt på linje med Skotåm for at vi må starte gruver fordi norske forbrukarar treng metall. Men det er ikkje forbrukarane sitt behov som styrer dagens mineralleiting.

Med den auka interessa for mineralut-vinning i Norden dei siste åra, har det også utvikla seg ein kamp om kva retning mineralutvinninga skal ta og kva krav som skal stillast til denne.

På eine sida står gruveselskapa med organisasjonen Norsk Bergindustri. Her står Nærings- og Handelsdepartementet både under den førre og denne regjeringa, i lag med det aller meste av forvaltnings-apparatet både for mineral og for miljø.

Dei ønsker at mineralnæringa skal bli vår «nye oljenæring» og at næringa skal få slike vilkår at dei kan konkurrere med Zambia og Chile om å trekke investeringskapital hit.

På andre sida står dei som ser at naturen på land og i sjøen og naturbaserte næringar er truga av inngrep og forureining frå gruvedrift. Her står naturvernorganisasjonar i lag med samiske organisasjonar, reindrifta, fiskeri- og tildels oppdrettsnæringa, med lokale protestaksjonar som har oppstått fleire stadar ettersom lokalbefolkninga har sett verknadar av dagens gruvedrift eller kva ny drift vil føre til.

Kva side i kampen?

Denne kampen pågår no for fullt. Det burde ha vore ei sjølvsagt sak at venstresida her valde side for naturen og mot ei gruvedrift på dei vilkåra som staten no legg opp til. Dessverre er det ikkje så enkelt. SV har lokalt gode aktivistar mot gruveplanar, mens ein sentralt har vike unna og latt vere å bruke makta i Miljøverndepartementet mens ein hadde henne, samtidig som SU har vedtatt å seie ja til sjødeponi! Dei tre innlegga i Rødt! nr. 4A fortel oss at stoda i Raudt ikkje er betre. Dei tre debattantane, som alle er tillitsvalde i Raudt, har hamna på kvar si side. Elin Volder Rutle har tatt standpunkt for naturen, mens Per Gunnar Skotåm og Ottar Flatland har tatt gruvekapitalen si side. Noko anna kan ein ikkje kalle det å forsvare minerallova, mineral-strategien og utslepp av gruveavfall i naturen på land og sjø.

Sameretten

Nylig blei den planlagte gullgruva til Arctic Gold i Biedjovággi stansa. Det var kommunestyret som sto for det, i medhald av Plan- og bygningslova. Ingen samiske institusjonar hadde myndigheit til å gjøre eit slikt vedtak. Sametinget og reindrifta sine innseiingar mot koppargruve i Kvalsund er i ferd med å bli totalt overkjørt. I Sverige ser vi korleis gruveselskapa et seg inn i samiske område utan at samane har noko dei skal ha sagt. Likevel hevdar Skotåm:

I Norge og på Nordkalotten er også avgjørende beslutningsmyndighet fra de samiske institusjoner en faktor for store områder.

Samtidig held han fram å forsvare ei minerallov som Sametinget har sagt nei til ,og ein mineralstrategi som går ut på at samiske innvendingar skal overkjørast.

Ikkje eit nei til gruvedrift

Både Skotåm og Flatland framstiller det som eg og likesinna seier nei til all gruve-drift. Det gjør vi ikkje. Eg var liksom Skotåm engasjert i kampen mot nedleggingane av gruver på 1990-talet, blant anna i Sydvaranger, og eg deler synet at det var galt å legge ned Norsk Jernverk. Ettertida har vist kor galt det var å bare legge ned straks det byrja å komme raude tal i rekneskapen, i staden for å redusere produksjonen for ei tid mens ein la om til meir miljøvennlig drift når etterspørselen og prisane ville stige igjen. Da såg vi nettopp den kortsiktige tenkinga som pregar gruvenæringa. Kapitalen strømmer til når prisane stig, for så å forsvinne som dogg for sola straks prisen går ned igjen.

Skotåm spør retorisk «Hvordan og hvor mener han metallene til norske forbruks-varer skal produseres?»

Korleis desse metalla bør produserast, kan ein seie litt om: Først og fremst bør behovet for mineral reduserast ved at forbruksvarer produserast slik at dei varar lenger (i motsetning til i dag der dei planmessig produserast for å gå i stykker så produsenten kan selge meir). Deretter bør metalla i størst mogleg grad utvinnast gjennom gjenvinning. I den grad det er nødvendig med ny metallutvinning, bør ein stille dei krava eg set opp i slutten av dette innlegget.

Kor dei skal produserast? Metalla er svært ujamnt fordelte i verda, og geologien nyttar det lite å diskutere med. Allereie i bronsealderen importerte Norden tinn frå England, fordi dette metallet var det minimalt av hos oss. Tilsvarande har metallproduksjonen i Noreg i stor grad vore basert på eksport. Å gjøre Noreg sjølvberga med metall for «norske forbruksvarer» er enno meir urealistisk enn å gjøre oss sjølvberga med appelsinar og dadlar.

Norsk Bergindustri argumenterer her heilt på linje med Skotåm for at vi må starte gruver fordi norske forbrukarar treng metall. Men det er ikkje forbrukarane sitt behov som styrer dagens mineralleiting. Store delar av mineralleitinga dei siste par tiåra har vore etter gull og diamantar, varer som ingen andre enn spekulantar har behov for meir av. Når bergindustrien og styresmaktene seier nei til leiting etter unyttige mineral, da kan vi starte diskusjonen om dei nyttige, og korleis vi på forsvarlig vis kan ta ut ein rimelig del av dei ressursane vi har av metall som jern, koppar og sink.

Forslag til krav til gruvedrift

Striden står ikkje om ja eller nei til gruve-drift, men om kva krav ein må stille til gruvedrifta for å kunne støtte igangsetting av nye gruver. Eg vil her lansere eit forslag i 8 punkt:

1. Det er eit reelt behov for dei minerala som blir leita etter.
2. Vi kan utnytte mesteparten av det som blir tatt ut av berget.
3. Det er sannsynlig at gruva kan gi lang-siktig drift med økonomisk overskot eller i balanse.
4. Gruva må ikkje fortrenge eller ødelegge grunnlaget for eksisterande næringar.
5. Gruva må ikkje føre til varig vesentlig svekking av naturen i området.
6. Lovverket må sikre at naturen og naturbaserte næringar blir minst mogleg ramma av gruvedrift, og at gruveavfall blir minimert.
7. Det offentlige godkjennings- og kontrollapparatet må sjå det som si oppgåve å ta vare på natur og biologisk mangfald, og sørge for at lovane blir overheldt og ikkje uthola.
8. Gruveselskapa må betale avgifter som sikrar lokalsamfunn og regionar ein garantert inntekt.

Så vil eg utfordre debattantane å svare på om dei er samde i desse krava eller kva krav dei eventuelt meiner at vi bør avstå frå å stille.

Svein Lund

Med forslagene som ble fremmet 11 juni i år til endringer i Arbeidsmiljøloven (AML), har de mørkeblå gått til frontalangrep på norske arbeidere.

 

Anders Evenstuen er faglig leder i Rødt og leder i LO Hallingdal og Ringerike. Han jobber i industribedriften Novema Aggregater.

AML er en vernelov som skal ivareta de ansattes behov for sikre arbeidsforhold både psykisk og fysisk utfra utgangspunktet at arbeidstakere er den svake parten i mot en arbeidsgivers styringsrett. Raseringen av dette som regjeringen legger opp til, vil overføre en stor mengde makt til arbeids-givers styringsrett på bekostning av ansattes påvirkningsmulighet.

Fagbevegelsen ribbes her for noen av de viktigste verktøyene den har, slik som at kollektiv søksmål foreslås fjernet. (Før måtte den innleide sjøl gå til rettssak ved ulovlig innleie, nå kan fagforeninga gjøre det på eget initiativ.) Fagbevegelsen sentralt skal ikke lenger få lov til å stoppe ekstreme lokale arbeidstidsavtaler. Grunnen til at det siste er ille, er at hensikten med AML er at den er en vernelov. Dvs. si at den skal ivareta det generelle arbeidsmiljøet for alle. Det betyr at overfor noen arbeidstakere og arbeidsgivere må den sette på bremsen på vegne av resten av arbeidstakerne. Det er dette de mørkeblå kaller «fagbevegelsens vetorett» i ei retorisk finte. Dere kan lese AML alle veier dere vil, men ordet og funksjonen «vetorett» finner dere ikke i AML. Videre skal normalarbeidstida bli underlagt sjefens styringsrett. Søndagsåpent i butikkene likeså, da det her blir åpent for arbeidsgiver å bestemme behovet. Og det er så mye mer, men dette er de viktigste punktene.

Det er tydeligvis godt politisk arbeid å fyre av alle breisider på en gang fra de mørkeblå. I løpet av snaue to uker fikk arbeiderklassen ei solid klasebombe i fanget: privat sjukehusvalg, kommunesammen-slåing, OPS på veibygging og maltraktering av Arbeidsmiljøloven. Det hele er levert med kirurgisk presisjon: Nemlig rett før sommerferien til Stortinget for på strategisk vis å la agurknyheter spise opp medie-stormen som vil komme. Så feil kan de ta. Arbeiderbevegelsen må reise seg som en helhet i respons mot dette angrepet.

Konsekvensene for faste ansettelser kontra midlertidighet

For deg som arbeidstaker er forskjellen på fast og midlertidig lett å forstå. For deg betyr midlertidighet at du ikke har økonmisk sikkerhet, dermed mister du muligheten til å få med deg banken når du ønsker å stifte familie og bolig. Videre vil du aldri kunne planlegge lengre enn til utløpet av nåværende kontraktsperiode. Altså vil ansettelsesformen ha stor innvirkning på hvor trygge og forutsigbare rammer livet ditt utenfor arbeidsplassen blir.

De mørkeblå argumenterer for at sidestilling av midlertidige og faste ansettelser vil hjelpe flere inn i arbeidslivet. I arbeidsminister Rober Eriksson (FrP) sitt forsøk på folkelig forklaring viser han til fotballen og at unggutta får prøve seg litt før de blir faste på laget. Deretter viser han til at midlertidige ansettelser i dagens Norge generelt er en kortvarig affære før folk ender i fast arbeid.

Det siste først: Eriksson viser til tall som er basert på dagens strenge krav om faste ansettelser. Selvfølgelig ender da folk med fast ansettelse!

Tall fra SSB og Fafo underbygger det; halvparten av midlertidige ansatte får tilbud om fast jobb etter ett år og 2/3-deler etter to år, sier Robert Eriksson i VG 12 juni 2014.

Her tar han tall fra dagens regelverk der faste ansettelser er hovedregel, og bruker dette faktagrunnlaget for å innføre en politikk som legemliggjør den strake motsetning. FAFO og OECD har tydeligvis, i motsetning til regjeringen, satt seg inn i effektene av regjeringens politikk.

FAFO-forsker Jørgen Svalund kommer på Forskning.no med noen svært korrigerende opplysninger til Erikssons teorier:

Noen økonomer har argumentert for at enkel tilgang til midlertidig arbeidskraft vil gjøre det lett for næringslivet å holde tritt med svingninger i etterspørselen, og at regulering i seg selv skaper ineffektivitet. – Tanken var at dette også ville få flere til å delta i arbeidslivet. Men tross mange forsøk, har ingen studier klart å vise en slik effekt.

Hva skjer i land som har gjennomført en reduksjon av kravet til fast ansettelse? I rapporten Employment Outlook for 2013 peker OECD på at når muligheten for å ansette midlertidig øker, så lønner seg for bedriftene å erstatte faste stillinger med midlertidige, fordi kostnadene ved oppsigelser blir mindre. Sysselsettingen endres ikke. Norge har ca 8 % av arbeidsstokken i midlertidige stillinger, snittet for OECD-land ligger på 14 %. Men det er ikke hele bildet, Norge har 10 % mer av arbeidsfør befolkning i arbeid enn OECD-snittet, nemlig ca 75 % mot 65 %. Så vår norske lovgivning som krever fast ansettelse, har ikke bare gitt flere trygge og forutsigbare arbeidsplasser, den har også fått 10 % mer av befolkningen i arbeid enn i resten av OECD. Disse 10 % ekstra består jo da av funskjonshemmede og andre grupper som stiller svakere i ett konkurransepreget arbeidsmarked. Så nettopp gruppene som Eriksson hevder vil få det lettere med forslaget til midlertidighet, har jo åpenbart fått det de trenger mest med dagens regelverk, nemlig trygge arbeidsplasser. Nå har også Unge Funksjonshemmede ved Birgit Skarstein vært klar på dette:

Jeg tror ikke at det blir flere jobber av noe slikt, bare at flere kommer til å jobbe midlertidig med all usikkerheten det innebærer.

Erikssons tilsvar er at hans endringer av AML vil skape økt sysselsetting. Med tallene fra OECD friskt i minne; det er rimelig friskt å gå ut og hevde at en endring av lovverket for midlertidighet til europeiske nivåer vil virke motsatt i Norge enn i alle andre OECD-land. Videre har EU-kommisjonen gjentatte ganger kritisert Sverige for usikkerheten deres frislipp av midlertidighet påfører arbeidstakere.

Fagforeningsknusing er en annen side ved reformen. Midlertidige er sjelden organiserte. Jo større andel av arbeiderklassen som sjaltes inn i løsarbeidersamfunnet, jo svakere blir fagforeningen. Også andre deler av de mørkeblås ønsker for Arbeidsmiljøloven bærer klart preg av å omgå eller svekke fagbevegelsen. Med fjerningen av kollektiv søksmålsrett fjernes en av fagbevegelsens største seier i nyere tid, og konskvensen blir at det nå blir enda vanskeligere å stoppe ulovlig innleie. Samme innretning mot å ribbe fagbevegelsen finner vi i forslaget om at fagbevegelsen ikke skal kunne si nei til ekstreme arbeidstidsordninger som «nordsjøturnus» i sykehjem mm. Dette sammen med utvidet adgang for søndagsjobbing og utvidelse av normalarbeidsdagen er alle angrep på arbeiderklassen. De slår hardest inn i bedrifter uten tariff da vinklingen på regjeringens forslag belønner bedrifter uten tariffavtale, da disse får større adgang til å drive ned prisen på produksjon (lønnskostnader mm) enn tariffbedrifter der flere begrensinger på råkjør av arbeidere ligger innbakt i tariffen.

Rosinen i pølsa er at regjeringen vil tukle med lønna i bemanningsbransjen. Det er en fantastisk prestasjon i politisk akrobatikk at en EU-vennlig regjering med en egen «EU-minister» ved omtrent første anledning krever unntak fra EU-regler. Likebehandlingsprinsippet i EUs vikarbyrådirektiv sikrer nemlig innleide like lønns- og arbeidsvilkår som i innleiebedriften. Men nå skal byrået kunne lage en «fiktiv» tariffavtale, og denne vil da følge de innleide i stedet for lønnsvilkåra i innleiebedriften. Dermed brukes unntaksregler for å innføre A-, B- og C-lag i arbeidslivet. Sett dette krumspringet sammen med frislippet av midlertidighet så er C-laget på banen så det holder. De blir løsarbeidere i ordets verste forstand. De kommer når sjefen plystrer, jobber billigere enn både de andre midlertidige og faste ansatte, og att på til forsvinner de umiddelbart når sjefen ikke vil ha dem lenger. Perfekt valgfrihet for dagens bedrifter, og ganske så sørgelig valgfrihet for dagens arbeidsfolk.

Utvidelse av normalarbeidsdagen og overtidsregler

Her kommer noen snedige endringer. Antall timer i året er uendret, men ved gjennomsnittsberegning kan du nå pålegges 12 timersdag uten overtidsbetaling. Litt lenger normalarbeidsdag høres i seg selv ikke så ille ut, men bak ligger noen mekanismer som gir sjefen fritt spillerom med det som før var din fritid. Dager kan strekkes litt her og skyves litt der. Alt innenfor en snittberegning, men etter det kan jo sjefen bare trykke på med overtid og flere midlertidig ansatte. Og i all hovedsak kan din arbeidsdag ende på helt rare tider uten at du har krav på tillegg for ubekvem arbeidstid. Samfunnet har bygd vår aktivitet på at arbeidsdagen er 8–16. Med endringene her er ikke dette lenger noen selvfølge. Synd for deg, og din familie, da du helst skulle vært med unga på skitrening, faktisk like synd som det er bekvemt for sjefen å kunne skalte og valte med deg uten ekstra kostnader. Det ligger i disse forslagene at mye er gitt til sjefen som styringsrett, samtidig vil nok noe fortsatt måtte avtales med fagforeninger. Og her får fagbevegelsen sitt svare strev med å drive opplæring i egne rekker, og et kjempeproblem der de har svake klubber. Utvidelse av normal-arbeidsdagen utfordrer direkte vernelovs-intensjonen i AML. Ebba Wergeland har skrevet mange gode artikler om verneloven Arbeidsmiljøloven, og disse anbefales som videre lesing. (Se Ebbas hjørne, http://www.ebbawergeland.no/)

Konsekvenser for arbeidets produktivitet

Det er godt kjent at grunnen til at det norske arbeidslivet er i stand til å overleve i konkurranse med lavere lønninger i resten av verden, er vår høye kompetanse og faste stillinger. Kompetansen i arbeidsstokken er grunnlaget for omstillingsevne, effektivitet og evnen til å innføre ny teknologi som bedrer produktiviteten. Vi nordmenn er dyre i lønnskostnad, og kan ikke brukes og kastes. Dermed blir det lønnsomt å bygge sine ansatte med kunnskap og ha tillitt til deres kompetanse slik at bedriften finner løsninger. Faktisk er Norge rangert som det nest mest produktive landet i Europa. (Eurostat i 2010). Og responen på tallene fra arbeidgiversida var ikke å klage på lønninger og ansettelsesformer. Hør bare på Petter Brubakk fra NHO i NRK i 2010:

undersøkelsen forteller at vi har skrudd sammen arbeidslivet vårt og produksjons-prosessene våre på en slik måte at vi får mye ut av de ressursene vi setter inn, og dermed er produktive i forhold til andre land.

Videre fortsetter han:

Samtidig mener han at det er viktig for Norge å bevare denne effektiviteten i forhold til konkurransen med andre land på grunn av det høye lønnsnivået vi har.

Og det store skillet fra Norge til resten av EU i arbeidsmarkedet: dagens Arbeids-miljølov. Ett annet svært godt eksempel er resultatet fra den lekkede rapporten konsulentfirmaet Rystad Energy gjorde for arbeidsgiverorganisasjonen Norsk Industri: Enkelt fortalt, når toppdekket på oljerigger var levert, sammenlignet de totalpris per kilo på norskprodusert og asiatisk produsert levering. Norsk kilopris ble billigst, og differansen i norsk favør var asiatisk forsinkelse og rot i produksjon. Ergo var norsk kompetanse, teknologi, forutsigbarhet og omstillingsevne billigere til tross for norske lønninger. Det var rett og slett på grunn av det norske arbeidslivets egenart vi ble billigst.

De mørkeblås forslag har potensiale til å rasere dette fortrinnet. Kompetanse, teknologi og omstillingsevne er uløselig knyttet sammen med ansatte i faste stillinger med høy kompetanse. At vi nå ser en mørkeblå regjering som ønsker å lede an i racet mot bunnen fremfor å styrke spesialkompetansen i norsk arbeidsliv, er ikke overraskende, det virker som en idelogisk sak. Forskning støtter i alle fall ikke forslagstiller i denne saken.

Det jeg har beskrevet overfor er ille, og det er etter min mening enda verre at dagens endringer bare er begynnelsen på en spiral som kun trekker nedover. For når vår evne til å levere det vi skal, når vi skal, og med rett kvaliteten svekkes pga fallet i kompetanse og forutsigbarhet, er det bare én måte den rådende politiske tankegang kan opprettholde konkurransekraft. Nemlig kutt i lønn, goder og pensjoner. Det er jo ikke lenger mulig å øke fortjeneste og effektivitet gjennom ny teknologi og kompetente ansatte.

Shop ‘till you drop 24/7?

«Hvorfor skal ikke folk selv få velge å gjøre hva de vil med sin egen fridag?» Dette er ekte mørkeblå liberalistretorikk. Vi skal heller spørre: «Hvordan kan noen i sin egoisme forlange det som en menneskerett at andre skal ofre sin fridag for å stå på pinne så de selv kan shoppe på søndag?»

Noen fakta om dette kravet: Bransjen sjøl vil ikke ha dette. Da forslaget så vidt var oppe på sommeren 2013, gikk alle aktører i bransjen ut i mot dette. De butikk-ansatte ønsker ikke å jobbe uka rundt. Det kom klar motstand fra arbeidsgiver som går klart ut med at markedet er mettet. En videre utvidelse av åpningstider vil kun medføre at den samme inntjeningen skal spres ut over enda flere timer med lønnskostnader. Og vi veit jo hvem som må betale for kjedenes fall i profitten: De ansatte i form av press på bemanning, lønn og pensjon. Deretter næringsmiddelindustrien og bøndene gjennom enda hardere press på en allerede lav fortjeneste i matforedlingsindustrien. Til sist er det du og jeg som den vanlige forbruker som må dekke resten av kjedenes profitt gjennom økte priser. Når alle parter i bransjen ikke ønsker endringen, står vi kun igjen med en forklaring: De mørkeblås ideologiske korstog.

Den mørkeblå retorikken sikter kun på handling i matbutikker. Dette er bevisst. For endringen omfatter så mye mer. Det er lett å se når men tenker på det. Skal butikken være åpen, så må vaktmester, vektere og rengjøringspersonalet på jobb også. Alle disse skal jo ha et sted å gjøre av barna sine, og dermed kommer presset på barnehager om at de må ha et tilbud. Og slik kan vi fortsette. Dessuten ville aldri EØS’ konkurranseregler akseptere at kun kjøpesenteret er åpent. Dette vil gjelde overalt.

Er det virkelig dette vi trenger?

Tidsklemma og stress er allerede et problem i samfunnet. Vi skal rekke jobb, fritid, barnas aktiviteter, trening og være så ekstremt perfekte og moteriktige at vi aldri har tid til å leve i nuet. Samfunnet sitter i et kollektivt statusjag der det naboen har, er viktigere enn om vi egentlig er fornøyd med det vi sjøl har. Samfunnet er allerede gjennomkommersialisert. Fremfor å utvide hverdagen til alle ukens sju dager, burde vi heller gå andre veien. 6 timers dag var tidligere en fanesak i fagbevegelsen, men ble plutselig borte fra samfunnsdebatten. Utregninger fra SSB viser at vi har råd. En viss økning av skatter gir doblet privat forbruk i stedet for trippelt privat forbruk i 2060, og da er 6 timersdagen dekket inn på dagen velferdsnivå. Så det er alternativer til mer handel og forbruk, om vi bare vil bruke dem.

Puslespillbitene faller på plass, og bildet er ikke pent

Putter vi alle bitene på plass, får vi bildet av de mørkeblås gammeldagse politikk: Utvidelsen fra 10 til 20 dager for bedriften og dekke lønn ved permittering sender folk ut av arbeidslivet i stedet for permittering. Derfra går turen ned på nærmeste bemanningsbyrå. Det beste du kan håpe på, er en midlertidig stilling i ca ett år, før det er å stille seg i kø igjen. Mens du var i arbeid, fikk du smake mørkeblå fleksibilitet og valgfrihet. Sjefen fikk nemlig både fleksibilitet og valgfrihet en masse med arbeiderne sine og deres liv. Gjennomsnittsberegnet arbeidstid tok vekk muligheten din til å få være med barna på kampene med idrettslaget, og det kunne sjefen velge selv at ikke var overtid, for i snitt var det liksom ikke overtid. Og fikk du bare holde kjeft om at arbeidsmiljøet var dårlig for du er jo bare en del av en midlertidig arbeidsstokk, og dens antall er jo høyst fleksibelt. Kurset du burde hatt for å gjøre jobben best mulig, fikk du ikke for du er jo bare midlertidig. I mellomtiden blir det ferie hjemme i hagen i år også siden ansettelsesperioden din går ut i april, og da kan du ikke reise på ferie, for det kan jo hende at en ny jobb dukker opp i juni. Så da kan du sitte der i hagen i sommer og se på taket som skulle hatt ny takstein, men banken sier nei til lånet du trenger. Du har ho tross alt ikke fast inntekt.

Så knytt neven, aktiviser fagbevegelsen og sørg for å ta din del av kampen. Denne må vi vinne.

Mange på den revolusjonære venstresida har fulgt Venezuela med stor interesse det siste tiåret.

Men vi kan ikke forstå Venezuela, uten å forstå landets oljesektor, og betydningen av oljen for det sosialistiske prosjektet.

Stian Bragtvedt har snakket med Iselin Åsedotter Strønen.

Iselin Åsedotter Strønen har skrevet doktorgrad om Venezuela og den bolivarianske prosessen. Hun er utdannet sosialantropolog og journalist fra Bergen og London.

Stian Bragtvedt jobber i FN-sambandet, er med i redaksjonen til Rødt!, og er leder av internajonalt utvalg i Rødt.

At oljen spiller en stor rolle i Venezuela synes klart. Men hvilken rolle spiller Venezuelas olje i verden, hvilken plass har Venezuela blant verdens oljeprodusenter?

Venezuela er verdens niende største olje-eksportør (2013), og sitter på verdens antatt største oljereserver med 297,74 milliarder fat i påviste oljereserver. I fjor var landet den tredje største eksportøren av råolje til USA. Olje står for rundt 95 prosent av landets eksportinntekter, og 25 prosent av BNP. Angivelig bidrar oljeinntekter til rundt 50 prosent av statsbudsjettet, men det eksakte tallet er ikke kjent. Venezuela var en av grunnleggerne av OPEC, og har etter at Chávez kom til makten, vært en pådriver for å styrke organisasjonen, opprettholde produksjonskvotene, og sikre høye oljepriser. Samtidig har også Venezuela inngått andre allianser, bl.a. Petrocaribe, der Venezuela selger oljen til fattigere naboland på spesielt gunstige betingelser eller i bytte mot andre varer og samarbeidsavtaler.

I Norge er venstresida opptatt av å redusere oljeproduksjonen. Hvordan stiller dette seg i et land hvor så mange lever i fattigdom?

Oljens betydning i Venezuela før og nå, både politisk, kulturelt, historisk og økonomisk, kan vanskelig overvurderes. Den moderne staten Venezuela ble fra tidlig 1900-tall formet gjennom fremveksten av oljeindustrien, og oljerikdommen er en stor del av den nasjonale selvforståelsen og identiteten. Siden Chávez kom til makten, har oljeproduksjon som et middel for fattigdomsreduksjon og nasjonal utvikling stått i sentrum for regjeringens politiske prosjekt, og redistribusjon av oljeressursene har vært det mest potente symbolet for det bolivarianske prosjektet. Eksempelvis er slagordet for PDVSA, det statlige oljeselskapet, «PDVSA er nå alle sitt» (PDVSA ahora es de todos).

Redusert oljeproduksjon har ikke konkret vært et tema. Imidlertid har det alltid vært en bekymret undertone i den venezuelanske offentligheten om oljens rolle og betydning i landet. Da oljeproduksjonen for alvor hadde skutt fart på 1930-tallet, snakket Arturo Uslar Pietri, en av landets viktigeste intellektuelle gjennom tidene, om nødvendigheten av å «så oljen» inn i andre produktive aktiviteter. Juan Pablo Pérez Alfonzo, også han en av landets mest kjente intellektuelle gjennom tidene og medgrunnlegger av OPEC, er kjent for frasen «djevelens ekskrement» og advarsler om oljens negative konsekvenser. Venezuela, som før oljealderen var stor på både kaffe-og sjoko-ladeeksport, ble transformert til en olje-økonomi i fra 1920-tallet av, med avfolkning av landsbygda og fremveksten av de store urbane slummene som resultat. Det som på norsk blir kalt tilkarringsvirk-somhet (rent seeking) av grunnrenten, formet basisen for den fremvoksende politiske økonomien, med tilhørende klassestrukturer i form av en blomstrende middel- og overklasse som nøt godt av oljepengene som sirkulerte i samfunnet, og en underklasse som forsøkte å overleve på ytterkanten av og utenfor samfunnsøkonomien. Disse klasseskillene var i sin tur (og er langt på vei også gjeldende den dag i dag) basert på koloniale strukturer der underklassen i all hovedsak var fargede, og middel-og overklassen var hvite.

Nettopp på grunn av de strukturelle og kulturelle utfordringene som er knyttet til en oljeøkonomi, og de problematiske effektene det har hatt på det venezuelanske samfunnet, er det mange kritiske stemmer på grasrota og blant uavhengige intellektuelle som uttrykker bekymring for oljens rolle innenfor den bolivarianske prosessen og for landets framtid for øvrig. Dette er imidlertid lite debattert i de politiske elitene. Reduksjon av oljeproduksjon har ikke vært et tema, heller tvert i mot. Samtidig har et av hovedmålene i de nasjonale utviklingsplanene, inkludert den nåværende som strekker seg til 2019, vært å skape nye økonomiske og produktive strukturer som reduserer landets oljeavhengighet og diversifiserer økonomien. Dette er nettopp i tråd med tankegangen om å «så oljen», som har vært kongstanken siden oljeproduksjonen startet opp for nesten 100 år siden.

Paradoksene som ligger i at de venstre-orienterte regjeringene i Latin-Amerika satser på å oppnå sine sosiale og nasjonale utviklingsmål gjennom kontinuerlig og til og med økt utnyttelse av olje- og gassressurser, har blitt mye debattert blant akademikere og intellektuelle som følger med på endringsprosessene i Latin Amerika. Ikke minst har det vist seg at de såkalte progressive regjeringene i realiteten ofte overkjører både miljøhensyn og sårbare lokalbefolkninger, ved å vise til at det er for det felles beste. I tillegg har mange av disse lederne, og ikke minst Chávez, snakket høyt om globale klimaendringer, klodens fremtid og nødvendigheten av å skape en ny post-kapitalistisk samfunnsmodell. Samtidig eksisterer Venezuela innenfor både økonomiske strukturer og sosio-kulturelle referanserammer som er skapt av oljen, noe som gjør det nærmest umulig å se for seg at oljeproduksjonen skal reduseres i all overskuelig fremtid. Og om en ser mer globalt på det, og det er jo et av kjernepunktene i hele miljødebatten, er det jo også problematisk å forvente at disse landene der problemene står i kø, skal redusere sin oljeproduksjon når en ikke gjør det i Vesten.

Men paradoksene står jo også i kø, og disse gjør seg også svært gjeldende i Venezuela. Om en tar et steg tilbake, så kan en jo si at det bolivarianske prosjektet representerer et forsøk på å stake ut et alternativt politisk prosjekt i opposisjon til den globale senkapitalistiske modellen. Samtidig er de et oljeeksporterende land i den tredje verden, historisk formet og prisgitt det globale kapitalistiske systemet, som det er basert på, og blir næret av utvinning av ikke-fornybare ressurser. Til tross for at Venezuela har lykkes med å frigjøre seg fra internasjonale finansinstitusjoner og oppnådd økt suverenitet over oljesektoren, så er de jo likevel avhengig av kunnskap, kapital og teknologi utenfra, og lever stadig med en sårbarhet i forhold til oljepriser og konjunkturer på det internasjonale finansmarkedet. Det ligger jo også et åpenbart paradoks i at det bolivarianske prosjektet er tuftet på en ideologisk kritikk av imperialisme, samtidig som de selger store mengder olje til USA, har USA som største importkilde, og inngår partnerskap med selskaper som Haliburton og Chevron. Ikke minst er det bolivarianske prosjektet på hjemmebane tuftet på muligheten til fortsatte nasjonale investeringer og økt levestandard, noe som igjen fordrer en jevn strøm av oljeinntekter og høye oljepriser.

Det er åpenbart at mange er klar over disse paradoksene, ikke minst Chávez selv som både var en idealist, pragmatiker og realpolitiker. Samtidig må de jo forholde seg til det handlingsrommet som faktisk foreligger, og leve med de motsetningene og konfliktene det medfører når ideologi og realpolitikk møtes.

For meg personlig ligger det mest fascinerende paradokset i møtet mellom en massiv «US-style» konsumkultur med dype røtter i samfunnet, og en «bolivariansk» motkultur som omfavner alternative tradisjoner og verdier i opposisjon til den globale, vestlige konsumkapitalismen og det tilhørende verdiregimet dominert av middel- og overklassen. Om en ser historisk på det, så ble Venezuela sin svært ekstravagante form for konsumkultur formet gjennom kulturelle referanserammer og politisk-økonomiske samfunnskonjunkturer skapt av oljeøkonomien. Dette har også formet klasseidentiteter, som en igjen ser dype spor av i den politiske polariseringen. Samtidig har også de fattige og arbeiderklassen fått økte muligheter til prangende forbruk i takt med økt kjøpekraft, og dette medfører en del dype spenninger innenfor hele prosessen.

Har det bolivarianske prosjektet gjort økonomien mindre avhengig av olje?

Det spørs litt hvordan en ser på det, men i praksis nei. Oljens andel av eksportinntektene har faktisk steget, og ligger nå angivelig på 95 prosent. Ikke-oljerelatert produksjon sin andel av BNP har heller ikke økt nevneverdig. Samtidig har de strammet opp skattesystemet noe, og det har vært mange initiativ til å starte opp nasjonal produksjon av både forbruks-, industri-, mat og næringsmidler. I mange av disse initiativene har Venezuela inngått samarbeid med andre land, for eksempel Iran, i forhold til traktorer og annet jordbruksutstyr.

En av kjernetesene i den såkalte ressursforbannelsen er jo at oljeøkonomien skaper såkalt path dependency, som gjør det nærmest umulig å initiere nye økonomiske strukturer. Både økonomi, produksjon og samfunnsliv er orientert mot jakt på grunnrente i stedet for produktive aktiviteter. I tillegg blir den nasjonale valutaen drevet opp og undergraver andre eksportaktiviteter, den såkalte hollandske syke.

Dette er venezuelanske politiske ledere fullt klar over. Det har hele tiden vært en kongstanke å radikalt endre både geopolitiske og økonomiske strukturer for å røske opp i de strukturelle mønstrene som olje-økonomien har skapt, noe Chávez gjentok i det uendelige. Målet har vært å redusere avhengigheten av utenlandsk import, og å bygge opp nasjonal kunnskap og kompetanse, men problemene har stått i kø for en langsiktig utvikling av nye produktive strukturer.

For eksempel har nasjonal matproduksjon økt betraktelig i omfang, samtidig som det burde ha vært mulig å øke den mye mer, og landet fremdeles er helt avhengig av matimport. Nøyaktig hvor mye av det totale matkonsumet som er basert på import, er det vanskelig å få dokumenterte tall på, men det ligger trolig på rundt 70 prosent.

Problemene med mange produksjonsrelaterte reformer både innenfor jordbruk og industri er både strukturelle og politiske. Problemene henger sammen med politisk maktspill, politiske konjunkturer og et generelt problematisk byråkratisk system med manglende kapasitet til langsiktig oppfølging og ekspansjon. Samtidig har jo den lavintensive og tidvis høyintensive konflikten med opposisjonen og deres allierte i det private næringsliv og blant jord- og kapitaleiere gjort det svært vanskelig å gjennomføre politiske og økonomiske reformer. Ikke minst har jordreformer blitt motarbeidet av de store jordeierne, Blant annet har over 300 drap på campesinos og urbefolkningsgrupper blitt tilskrevet leiemordere betalt av disse maktgrupperingene. Venezuela har fremdeles en av kontinentets største landkonsentrasjoner. Et av problemene er jo også at landsbygda – innlandet – har vært nærmest avbefolket i tredve–førti år, med de følgene det har for tap av kunnskap, sosial organisering og infrastruktur. Så å gjenopprette jordbrukssektoren er en kjempeutfordring. Men som sagt, den har økt betraktelig i forhold til utgangspunktet, samtidig som etterspørselen etter mat også har økt enormt. Matmangel er nærmest utryddet i Venezuela i dag på grunn av økt kjøpekraft og statlige tiltak, og det gjennomsnittlige kaloriinntaket – dradd opp av at også de fattige nå spiser seg mette – har økt betraktelig. Faktisk er overvekt et sterkt økende problem i dag.

Oljen har gjort det lettere å gjennomføre reformer som tilgodeser flertallet av folket, siden det finnes penger å omfordele. Samtidig har oljen gjort USA langt mer oppsatt på å kvitte seg med Chávez og etterfølgeren Maduro. Kan vi si at oljen har vært et tveegget sverd?

En kan vel si at oljen har vært et tveegget sverd på alle måter, også utenrikspolitisk. På grunn av oljen har Venezuela og USA har hatt et svært tett spesielt forhold gjennom størstedelen av det 20. århundre. Båndene var svært tette mellom politiske ledere og næringslivet, ikke minst i oljeindustrien, i Venezuela og USA, og USA nøt svært godt av venezuelanske oljeforsyninger. Det var også tette bånd mellom det venezuelanske og amerikanske militæret. Disse privilegiene og nettverkene ble revet over da Chávez kom til makten, noe som selvsagt har falt USA svært tungt for brystet.

Ved hjelp av oljen og økte muligheter for politiske allianser i Latin Amerika etter årtusenskiftet ble Venezuela i tillegg en viktig aktør for en ny uavhengighetsbølge på kontinentet, som både politisk, økonomisk og ideologisk sett reduserte Washington sin makt kraftig. I tillegg har Venezuela forsøkt å skape Sør–Sør-allianser også utenfor kontinentet. Når en ser tilbake på USA sine fotspor gjennom Latin-Amerikas historie, er det derfor ganske naturlig at Caracas har vært en torn i øyet for Washington. Det er realpolitisk og historisk naivt å tro noe annet enn at USA har gjort det de har kunnet innenfor de rådende muligheter for intervensjonisme for å støtte et regimeskifte i Venezuela. Det er jo kjent at de hadde en finger med i spillet i kuppet mot Chávez i 2002, og de har siden den tid bidradd med enorme menger økonomiske ressurser og støtte for å bygge opp opposisjonen og undergrave regjeringens legitimitet.

Land som er rike på naturressurser, har ofte større sjanse for å utvikle massiv korrupsjon, og gå i en kleptokratisk retning. Har det bolivarianske prosjektet greid å styre unna dette? Hvilke tendenser gjør seg gjeldende for og imot en slik utvikling?

Korrupsjon er et massivt problem i Venezuela, og det har det alltid vært. Dette har røtter som går tilbake til kolonialiseringen og den tidlige statsdannelsen om en skal se historisk på det, mens omfanget av korrupsjon i staten og samfunnet for øvrig skjøt særlig fart under oljeboomen under Carlos Andrés Pérez sin regjeringstid på 1970 tallet, og har siden da vært dypt integrert i samfunnslivet. Dette gjelder ikke bare i det offentlige, men også i aller høyeste grad privat sektor.

Det er en allmenn enighet i Venezuela at det har vært mye korrupsjon i senere år, muliggjort av den massive sirkulasjonen av oljepenger i samfunnet, mangel på et system og kultur for «check and balance» og en historisk samfunnskultur der korrupsjon – i ulike former «smører» det daglige samfunnshjulet og både vertikale og hierarkiske nettverk på ulike arenaer. Fenomenet stikker langt dypere enn bare standardbildet av offentlige tjeneste-menn som får penger under bordet eller som stjeler offentlige midler. For eksempel er det et stort problem på sykehusene at leger og andre ansatte stjeler medisin og utstyr, og selger det privat eller bruker det i sin egen private praksis. Og i det private næringslivet er det mye rart som foregår, uavhengig av og på tvers av politiske preferanser. Pragmatisme og opportunisme er en stor del av den historiske arven generelt.

I forhold til regjeringen snakker en gjerne om dannelsen av la boliburgesia, det bolivarianske borgerskapet, og det er en del snusk på ulike nivåer i statsapparatet. Det har vært noen enkeltsaker der høytstående personer på begge sider av det politiske gjerdet har vært siktet for korrupsjon, men dette er nok bare toppen av isfjellet. Det er enormt vanskelig å endre en praksis som er så rotfestet i samfunnsveven. Når det er sagt, så er det vanskelig å kvantifisere hvorvidt det har blitt mer eller mindre korrupsjon nå en før. Korrupsjon på 70-, 80-, og 90-tallet nådde gigantiske proporsjoner, ikke minst under privatiseringsbølgen på 80- og 90-tallet, der det er blitt anslått at tilsvarende eller mer enn landets samlede utenlandsgjeld forsvant ut av landet og til utenlandske bankkontoer. Mange av de som har sittet i Miami og sydet av raseri mot regjeringen, har ikke mye moralsk kapital å tære på for å si det sånn.

På grasrota er det ulike innstillinger til korrupsjon. Mange av de mer ideologisk orienterte er dypt bekymret over at oljerikdommen og den nedarvede politiske kulturen i form av korrupsjon og opportunisme i Venezuela spiser opp revolusjonen innenfra. Samtidig er også venezuelanere pragmatiske, de fleste anser korrupsjon som noe som alltid har eksistert og som alltid vil eksistere, og tenker at så lenge penger også flyter der de skal så, får det være greit. Folk har jo kjent på kroppen at oljepengene har kommet frem og kommet dem til gode. Til tross for at slummene fortsatt er slummer, så er det enorme forskjeller mellom livskvaliteten der nå og for 15 år siden i forhold til helse, utdannelse, kultur- og rekreasjons-muligheter, infrastruktur, boligbygging, ernæring og så videre. Og pensjonsreformer og stipendordninger til studenter og alene-mødre har jo styrket sikkerhetsnettet til spesielt sårbare grupper. Det er gjort store investeringer i offentlig infrastruktur, offentlig boligbygging og, til tross for varierende resultat, produktiv virksomhet. Venezuela har nå den laveste GINI-indeksen (som måler fordeling av inntekter mellom rike og fattige) på kontinentet, den nest høyeste minstelønnen på kontinentet, og har nådd en rekke av tusenårsmålene. Både fattigdom og ekstrem fattigdom har blitt kraftig redusert. Disse faktorene er kjente og viktige for folk, og de tar det som bevis for at oljeinntektene faktisk har blitt omfordelt.

Men selvfølgelig, dersom dimensjonene av korrupsjon blir for massive, så er det grenser for hvor langt pragmatismen rekker, særlig nå når økonomien begynner å halte. I min doktorgradsavhandling forsøker jeg å forstå den bolivarianske prosessen ikke bare som et politisk prosjekt, men også som et forsøk på å skape en ny moralsk orden, både privat og kollektivt, etter at samfunnsmoralen brøt totalt sammen i fra 1980-tallet og fremover. Derfor er det åpenbart at kontinuerlig korrupsjon innenfra og ovenfra tærer på den symbolske og moralske kapitalen som prosjektet hviler på.

Hvilke selskaper er de største i den venezuelanske oljesektoren?

Venezuelas statseide oljeselskap PDVSA er åpenbart det største, og de har majoritets-andelen i alle samarbeidsavtaler med utenlandske selskap. Det finnes en rekke utenlandske selskap i Venezuela, inkludert Halliburton, Chevron Texaco, China National Petroleum, Gazprom, Lukoil, Petrobras, Petronas, Petro Vietnam, Perenco, Royal Dutch Shell, Statoil og Repsol YPF, uten at jeg på stående fot vet hvilken som er størst.

Hva slags forhold har de til staten? Vil du si at den aggressive politikken fra USA først og fremst handler om å tjene oljeselskapenes interesser, eller er det mer sikkerhetspolitiske hensyn som tilgang til olje som ligger under?

Jeg har ikke noe øre på bakken akkurat i forhold til detaljene rundt samarbeidet mellom utenlandske oljeselskap og PDVSA, selv om de har uttrykt misnøye i mange tilfeller. Mulig det er bedre forhold mellom de som er regnet som «partnerland» enn de som er regnet som vestlige selskap. Da Venezuela endret vilkårene for samarbeidsavtaler og skatte- og avgiftsnivå for utenlandske oljeselskap for over ti år siden, var det nok en del misnøye, selv om de fleste valgte å bli værende under de nye vilkårene – inkludert Statoil. De som trakk seg, var Exxon-Mobil og Conoco-Phillips, og i 2007 gikk de til sak mot Venezuela i internasjonale domstoler for tapte inntekter. Det endelige utfallet av disse sakene er ikke avgjort enda.

I forhold til USA sin aggressive politikk så er vel Venezuela en brikke i det større maktspillet om kontroll over sine interessesfærer mer generelt, selv om Venezuela nok har stått i en særstilling i og med at landet sitter på så store oljeressurser, og i tillegg er plassert i det som USA anser som sin bakgård. USA hadde hatt nærmest fri tilgang til billig venezuelansk olje i flere tiår, så det sved når det tok slutt. I tillegg kommer nok også frykten for en dominoeffekt i form av økt ressursnasjonalisme og Sør–Sør allianser som Venezuela stod i spissen for. Så det ble nok ekstra viktig å isolere Chávez både symbolsk og realpolitisk.

Hva med klassekampen i det statseide oljeselskapet? Da elitene prøvde seg med oljestreik i 2002, greide arbeiderne å drive selskapet. Hvordan er maktforholdene i selskapet i dag? Hvor avgjørende er det statseide oljeselskapet som «kommandohøyde» i økonomien?

Gitt den enormt viktige rollen PDVSA spiller i venezuelansk økonomi, definert som et spørsmål om nasjonal sikkerhet, er PDVSA et stramt kontrollert selskap. Det er regnet som veldig hierarkisk og ikke et sted der en vil eksperimentere med arbeider-makt. Derimot er det sterke fagforeninger som organiserer arbeiderne innenfor selskapet, og som har en tilsynelatende god dialog med ledelsen og myndighetene. Det har vært mindre arbeidskonflikter mellom oljearbeidere og staten, men alt i alt regnes PDVSA som en uhyre attraktiv arbeidsplass. Etter en utblåsningsulykke i Paraguaná-raffineriet i 2012 der 48 mennesker døde, kom det frem at arbeiderne hadde klaget på manglende vedlikehold og sikkerhetsforanstaltninger over lengre tid, men dette ble langt på vei feid under teppet. PDVSA har mye makt, og de bruker den når det er nødvendig.

Nettopp på grunn av at PDVSA er grunn-steinen i det venezuelanske samfunnet, var det også absolutt nødvendig for Chávez å få kontroll over selskapet da han kom til makten. PDVSA, som var nær ved å bli privatisert av Chávez sin forgjenger, hadde over lengre tid utviklet seg til en stat i staten, samtidig som det daværende mektige lederskapet var sterkt knyttet – både personlig og ideologisk – til den internasjonale oljeindustrien som opererte i landet. Gjennom mye «kreativ» forretningsvirksomhet unndro PDVSA enorme summer fra den venezuelanske statskassen. Etter en sabotasje/lock out i PDVSA i 2002/2003 ble 16 000 ansatte som hadde deltatt i streiken sparket, ut fra logikken om at det er totalt uakseptabelt å bruke et nasjonalt selskap til å strupe et helt lands økonomi og velferd i et forsøk på å velte regjeringen. I dag er Rafael Ramirez både sjef for PDVSA og minister (statsråd) for energi- og gruvedepartementet så regjeringen har åpenbart stålkontroll over selskapet. PDVSA har også en aktiv rolle i deler av regjeringens sosial- og utviklingspolitikk, selv om det er mye som kan sies om hvorvidt det egentlig er så bra.

Hvor går prosessene med deltakerdemokrati og arbeidermakt. Utvides prosessene, eller møter de blokkeringer i form av skeptiske byråkrater og politikere?

Siden Chávez kom til makten, har det vokst frem en bred og variert grasrotbevegelse – særlig med utspring i de urbane fattigområdene. Denne bevegelsen –- eller rettere sagt bevegelsene, for det er overhodet ikke en homogen bevegelse – har røtter i grasrotaktivisme som går flere tiår tilbake, og opererer både uavhengig av og i tett samarbeid med staten. Disse bevegelsene som har samlet seg bak den bolivarianske prosessen som en alternativ idé og prosjekt, men det betyr ikke at de kan avfeies som lydig stemmekveg for regjeringen som det ofte blir antydet i media og andre steder.

Men det er utvilsomt i samspillet mellom grasrotaktivisme nedenifra og politisk mobilisering ovenfra at endringer for alvor har skjedd på grasroten, både i forhold til sosiale og velferdsmessige forbedringer og økt politisk bevissthet og deltakelse. Grasrotorganisering tok av med de såkalte sosiale misjonene fra 2002 og fremover, knyttet til helse, utdannelse, sport, kultur, ernæring og infrastruktur. Gjennom misjonene samarbeidet staten og lokalsamfunnene for å implementere en rekke velferds-tjenester og sosiale goder i slumområdene og på landsbygda. Siden 2006 har hovedfokuset vært de såkalte nabolagsrådene (consejos comunales) og kommunene (comunas). Gjennom disse organene har lokalbefolkningene fått omfattende fullmakter og rettigheter i forhold til lokale utviklingsprosjekter, sosiale tjenester, og infrastruktur, og enorme ressurser har blitt kanalisert inn i lokalsamfunnene. Dette har vært en bratt læringskurve på lokalplan, og mye kan utsettes på byråkratisk oppfølging og koordinering, men det har utvilsomt medført mye demokratisk læring og materielle og sosiale forbedringer. Jeg har vært dypt fascinert og tidvis imponert over hvordan lokalsamfunnene har blitt en plattform for tett dialog og produktive maktkamper med myndigheter på ulike nivå, samtidig som spenningen mellom grasrota og byråkratiet er et av kjerneparadoksene i den bolivarianske prosessen. Derfor har det også vært mye frustrasjon med den venezuelanske staten og i hvilken grad politikerne reelt har åpnet opp for at et deltakende demokrati kan utvikle seg. Samtidig er ikke grasrota en ensartet masse; mange ønsker å delta i lokalsamfunnet for å simpelthen bygge lekeplasser, forbedre infrastruktur og bygningsmasse, mens andre, og mer radikale stemmer ønsker en radikal omlegging av det politiske systemet tuftet på sosialistiske prinsipp om folkemakt. Det skal også sies at det heller ikke er bare regjeringstilhengere som deltar i nabolagsrådene, der finner en både apolitiske og opposisjonsvelgere.

I forbindelse med nabolagsrådene og kommunene har det vært en del eksperimenter med det som på norsk kan oversettes til intern utvikling (desarollo endógeno) i form av utvikling av småarbeidsplasser i lokalsamfunnet for eksempel knyttet til søm, håndverk, eller matproduksjon. Disse er styrt nedenfra av lokalsamfunnet og de involverte. I forhold til arbeidermakt i større bedrifter har det vært noen forsøk med varierende suksess. Det har vært mye konflikter rundt staten som arbeidsgiver og arbeiderne i enkelte av de statlige bedriftene. Akkurat nå pågår det en større konflikt og streik i SIDOR, som er Venezuelas største stålprodusent. Dette er en langvarig konflikt som også innebærer at staten i fjor sparket direktøren som var valgt av arbeiderne, og satte inn sin egen mann. Det viser seg at den venezuelanske staten ofte handler mot sin egen retorikk, samtidig som slike konflikter ofte også bunner i politiske spill og maktkamper, som venezuelansk politikk er gjennomsyret av. Generelt er den bolivarianske prosessen full av motsetninger, og det er en konstant dragkamp mellom staten og grasrota. Men likevel har det foregått en enorm bevissthetsendring og mange enormt interessante eksperiment og prosesser for deltagende demokrati og lokalt selvstyre. Jeg tror at den europeiske venstresiden ofte har vært så lunken i forhold til Venezuela fordi arbeiderbevegelsen og den intellektuelle venstresiden har vært så lite fremtredende i prosessen, i hvert fall sett herfra. Men en skal ha i mente at på grunn av landets historiske og strukturelle utfordringer er andelen ansatte i formell sektor også i dag bare rundt 50 prosent. Den venezuelanske arbeiderbevegelsen har historisk sett hatt et svært frynsete rykte som et kooptert appendiks til Acción Democratica, som var det største av de to partiene som alternerte regjeringsmaktene mellom seg fra 1958–1998. Landets tidligere største fagforening, CTV, var også med på kuppet i 2002. De nye bolivarianske fagforeningene som har vokst frem etter 1998, har utvilsomt spilt en svært viktig rolle innenfor prosessen, men likevel vil jeg påstå at de virkelig store endringene har skjedd blant de urbane fattige: blant grasrotaktivister, de som arbeider i uformell sektor, det uorganiserte proletariatet, husmødre, trippelarbeidende kvinner, ungdom og aktivistiske statsansatte med sterke bånd til grasrota. Det er i slummen den bolivarianske prosessen virkelig har vist seg som en sosial, politisk og kulturell revolusjon, dog full av motsetninger, konflikter og maktkamper.

Hvor står det bolivarianske prosjektet etter Chávez’ død? Kan de vinne det neste valget uten Chávez’ karisma og evne til mobilisering?

Det er vanskelig å si noe om på det nåværende tidspunkt fordi den politiske og økonomiske situasjonen er så uoversiktlig. Det var et enormt tap for prosessen at Chávez døde, og Maduro ser ut til å ha vansker med å opparbeide seg solid politisk kapital.

I juni publiserte den nylig avgåtte planleggingsministeren og en av Chávez mest langvarige støttespillere, Jorge Giordani, en bitende kritikk av regjeringen og Maduro selv. Dette har medført en del debatter som ser ut til å avsløre store spenninger innad i regjeringen. Kritikken gikk på at Maduro har utvist svakt lederskap, dårlig dømmekraft, og at andre grupperinger sitter på den reelle makten. Det blir nå sagt at det avtegner seg et bilde av en skillelinje mellom pragmatikerne og radikalerne i regjeringen, og det ryktes, uten at jeg vet hvorvidt det er sant eller ikke, at enkelte liberaliseringsreformer er på trappene og at regjeringen lager avtaler med kapitalkrefter som overhodet ikke er sympatiske til det bolivarianske prosjektet. Samtidig holder PDVSA sin tredje kongress akkurat nå (slutten av juli), der Maduro uttaler at det primære målet frem mot 2019 er å forandre økonomien i sosialistisk retning. Så alt i alt tror jeg at dette er en alvorlig korsvei for Venezuela. Om en ser bort fra de økonomiske problemene, så er det klart at Maduro sin karisma er nærmest fraværende i forhold til Chávez sin, og mange vil nok også si at han prøver for hardt å kopiere Chávez sin stil.

Det er også vanskelig å spå hvordan velgermassen vil endre seg. På grasrota er mange ideologisk knyttet til det bolivarianske prosjektet og vil aldri stemme for opposisjonen uansett. Disse vil si at Chávez bare var en katalysator og midlertidig leder for et langt større prosjekt som handlet om poder popular (popular power) og en ny samfunnsmodell, og ikke Chávez som person. Media har alltid heng seg opp i figuren Chávez, men som jeg påpekte tidligere, så har det foregått en stor bevissthetsendring og sosial revolusjon også på grasrota. I tillegg er også mange dypt bekymret for hva som vil skje dersom opposisjonen kommer til makten igjen, både i form av en elitistisk, nyliberal samfunnsmodell, og forhold til maktovergrep og undertrykking.

Men valgresultatet i fjor viste jo at Maduro overhodet ikke sitter trygt, til tross for dette grunnfjellet. Mange stemte på Chávez fordi de var sterkt knyttet til han som politisk leder og menneske, og vil mene at uten han har prosessen ingen fremtid. Andre kan lett la seg overbevise om at det er på tide å gi opposisjonen en sjanse, og dersom inflasjonen og varemangelen vedvarer, vil nok mange tippe den veien. En skal huske at mange unge velgere har vokst opp med Chávez, og dermed ikke har minne om hvordan Venezuela var før. Dermed vil de ikke ha samme instinktive motviljen mot de tradisjonelle politiske sektorene som opposisjonen er en del av, som den eldre garde har. For mange som har vært med noen år og levde under det gamle politiske system før Chávez, står fortsatt slagordet «de skal ikke komme tilbake» (no volverán) – sterkt.

Men alt i alt har nok opposisjonen bedre vilkår for å vinne makten tilbake nå enn noen gang. Forsøket på å velte regjeringen som de voldelige opptøyene tidligere i år til syvende og siste handlet om, var åpenbart mislykket, men i 2016 kan opposisjonen begynne å samle underskrifter for en folke-avstemning over Maduro sitt embete, og dersom den blir gjennomført, er det høyst usikkert hvilken vei pendelen svinger.

Venezuela har høy inflasjon. Hvordan henger dette sammen med oljeproduksjonen, og hvilke følger får det for vanlige folk?

Om en ser historisk på det, har inflasjon alltid vært en utfordring i Venezuela, ikke minst på 90-tallet da den tippet over 100 prosent. Siden tidlig 2000-tall har inflasjonen faktisk vært relativt moderat, og reallønnsveksten har ligget godt over inflasjonsnivået. Noe inflasjon har vært uunngåelig på grunn av store oljeinntekter, høyt offentlig forbruk og økt velstandsvekst og kjøpekraft blant folk flest.

Men de siste to årene har inflasjonen akselerert, og har i år tippet 60 prosent. Dette blir hovedsakelig tilskrevet et akselererende svartebørsmarked for omsetning av utenlandsk valuta og massivt misbruk av et det statlige systemet for vekslingskontroll. Samtidig, og relatert til dette, har det også det siste året vært mangel på en del mat- og forbruksvarer som har bidratt sterkt til å drive prisene oppover.

Venezuela innførte vekslingskontroll i 2003 for å unngå kapitalflukt da de politiske konfliktene toppet seg, og for å beskytte en oppbygging av den nasjonale industrien. Kjernen i dette systemet er at det private næringslivet og private personer på visse vilkår har fått kjøpe utenlands valuta til en statlig regulert lav pris, samtidig som det har vokst frem et blomstrende svartebørsmarked for omsetning av utenlands valuta. Lenge var differansen mellom de to prisene relativt moderat, mens det har økt betraktelig de siste årene og skapt et ekspanderende marked for valutaspekulasjon muliggjort av svindel av det statlige vekslingskontroll-systemet.

For å få tak i dollar har det for eksempel blitt opprettet det som kalles koffertbedrifter i Venezuela: fiktive selskap som kjøper valuta til statlig regulerte priser, og som så omsetter valutaen i svartebørsmarkedet. Eller selskap som ikke kjøper det de sier de skal kjøpe, eller som importerer varer for så å selge de på svartebørsmarkedet eller i Colombia. Etter hvert så en også at mange varer, også varer kjøpt med statlige valuta, ble priset i butikken ut i fra svartebørs-priser. Nå avgåtte planleggingsminister, Jorge Giordani, anslo i fjor at fiktive selskaper hadde tilranet seg 20 milliarder dollar i 2012. En har også hatt massiv svindel utført av privatpersoner som har kjøpt statlige dollar for reiser til utlandet, men som sender kortet ut av landet til en bekjent eller reiser bort en snartur for å tappe kredittkortene, og kommer hjem igjen med dollar som så blir omsatt på svartebørsmarkedet. På et tidspunkt var dette så omfattende at fly med utenlandsdestinasjoner forlot Venezuela nærmest tomme, fordi en må bestille flybillett for å få godkjent søknad om reisevaluta. Det er åpenbart middelklassen, som har tilgang til kredittkort og råd til å kjøpe flybilletter, som har nytt godt av denne formen for svindel.

Regjeringen har beskyldt kapitalsterke politiske motstandere for å bedrive en økonomisk krig ved å bevisst spekulere i bolivaren, samtidig som de har erkjent at vekslingssystemet har vært preget av manglende kontroll og også en del interne råtne epler som har muliggjort svindel. Tidligere i år ble vekslingssystemet restrukturert, og en ny vekslingskategori ble innført i et forsøk på å dempe det parallelle valutamarkedet. Samtidig som det er snakk om videre justeringer på sikt. I senere tid har svartebørsprisen på dollar dempet seg litt samtidig som at regjeringen har gjort en del andre grep, bl.a. økt statlig import av mat, lovgivning som forbyr spekulativ prissetting i butikkene, styrking av forbrukerombudet og dialog med næringslivet for å øke innenlands produksjon.

I forhold til det siste årets mangel på mat- og forbruksvarer så mener opposisjonen at det er regjeringen sin feil fordi søknader om importvaluta har blitt liggende i systemet, samt at statlig overtaking av bedrifter og prisregulering på basismatvarer undergraver produksjonen. Regjeringen på den andre siden mener det private næringslivet har tappet systemet for penger samtidig som varene ikke reelt kommer inn i landet, og at enkelte aktører bevisst har redusert produksjonen eller holdt varer borte fra markedet i et forsøk på å ødelegge økonomien av politiske årsaker. Her skal det sies at det har blitt gjort beslag av store mengder varer som har blitt gjemt bort i varelagre mens butikkhyllene tømmes. Samtidig er det også klart at enorme mengder varer, tallet som nevnes er 40 prosent, blir smuglet over grensen til Colombia og solgt der til enorme profitter.

Så alt i alt er problemene i Venezuela svært komplekse og uoversiktlige, og sammensatt både av makroøkonomiske, politiske og strukturelle årsaker. I bunn og grunn tror jeg ikke det er noen som helt har oversikt over hva som egentlig skjer i den venezuelanske økonomien på det nåværende tidspunkt. Det som er klart, er at det offisielle lønnsnivået ikke matcher det reelle prisnivået, samtidig som det sirkulerer enormt mye «svarte penger» sånn at på et paradoksalt vis fremstår det som om det forgår en kjøpefest samtidig som inflasjonen øker. De som lider mest, er nok de som ikke har evner eller muligheter til å skaffe penger utenom ordinære lønninger i lokal valuta. I følge mine kilder har regjeringen greidd å noenlunde opprettholde flyten av varer til de statlig regulerte matvarebutikkene, Mercal, i urbane fattigstrøk, og dette har dempet problematikken noe. Statistikken som er tilgjengelig, viser at de inntekts-baserte fattigdomsratene økte noe i første del av 2013, før de falt tilbake til det nivået de har vært på de siste årene. Målemetoder som også legger andre faktorer enn inntekt til grunn, indikerer at fattigdomsraten har fortsatt å falle også gjennom 2013, noe som reflekterer at regjeringen har opprettholdt investeringene til sosiale formål. Men det er åpenbart at kontinuerlig inflasjon legger et sterkt press på de økonomisk mest sårbare selv om regjeringen forsøker å justere lønninger i takt med prisveksten.

For å forstå Brasil presenterer forfatteren Brasils politiske økonomi og historie i korte trekk.

Deretter skriver han om de dypere nasjonale og kontinentale strømningene som har preget Lula-regimet og plassert det til ‘venstre’ i et større bilde.

Til slutt: Står Lula-regimet foran undergangen, med folkelige opprør og protester i landet nesten daglig siden juni 2013?

Einar Braathen er forsker ved internasjonal avdeling på Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR). Har arbeidet med Brasil siden 2003. Akkurat ferdig med klippen på dokumentarfilmen ’Gult kort til VM’. Han er medlem av redaksjonsrådet i Vardøger.

Et kritisk blikk på Lulas Brasil

The Economist og andre liberale voktere av verdens utvikling har utropt Brasil til et vellykket ‘case’: Landet har kombinert moderat økonomisk vekst over lang tid med betydelig reduksjon av fattigdom og et levende men stabilt demokrati.

Denne artikkelen presenterer et mer kritisk syn. President Luiz Inácio Lula da Silva skapte forventninger om radikale endringer da han ble valgt i 2002 med sitt sosialistiske Arbeidernes Parti (PT) som det største (men i mindretall) i nasjonalkongressen. Pragmatikeren Lula overrasket alle med å følge en regjeringsstrategi som var konservativ i dobbel forstand.

For det første videreførte han den nyliberale makroøkonomiske ortodoksien til sin forgjenger, Fernando Henrique Cardoso. Lula har lagt vekt på lav inflasjon, budsjettdisiplin, gjeldsnedbetaling, markedsdrevet økonomisk vekst og integrering i det globale kapitalistiske systemet (Kingstone and Ponce, 2010; Hunter 2011). Denne konservatismen forhindret imidlertid ikke Lulas administrasjon fra å innføre innovative programmer på det sosiale området, med pengeoverføringer til de fattigste husholdningene (Bolsa Familia) og gjenoppliving av sosial boligbygging (Minha Casa Minha Vida).

For det andre var Lula-perioden kjennetegnet av en brei politisk koalisjon mellom sentrum-venstre partiene og landets herskende klasse – de tradisjonelle konservative elitene innenfor det økonomiske og politiske liv. Disse elitene har hatt sitt fremste politiske instrument i høyrepartiet PMDB, som har sin opprinnelse fra militærdiktaturet 1964–85, og som siden 2006 har vært Lulas og PTs viktigste regjeringspartner. Denne konservative – og korrumperende – pakten har begrenset rommet for radikale initiativer fra venstrefløyen i PT og Lulas regjering. Dette ledet til en sakte kvelning av PTs varemerke på 1980- og 90-tallet, nemlig direkte politisk deltakelse i form av deltakende budsjettering og inkluderende rådsforsamlinger for byplanlegging (Baiocchi, Braathen & Teixeira 2013). Med 89 prosent av befolkningen bosatt i urbane områder, har svekkelsen av tiltaka for å styrke folkelig innflytelse i lokalpolitikken vært en sterk kilde til skuffelse i mange sosiale bevegelser. (Rolnik 2013) Siden regjeringa i stigende grad tilgodeså de store jordeierne og big business, har den konservative pakten i tillegg svekket stemmen til miljøbevegelsen, som lenge var en del av grunnstammen i PT. Lulas tidligere miljøminister og Amazonas-aktivisten Marina Silva har brutt med PT og stilt som uavhengig presidentkandidat med støtte fra De grønne og andre sentrumskrefter i sentrum. Størsteparten av venstrefløyen har forlatt partiet i frustrasjon, mange av dem startet Partiet for Sosialisme og Frihet (PSOL).

Det underlige er at PT synes ikke bare å ha overlevd, men blitt mer populært og med flere medlemmer enn noen gang. En omfattende sosial og politisk omgruppering har skjedd i det brasilianske samfunnet de siste ti årene. (Singer 2012) Det er større bevegelse og mer uro i de brasilianske massene enn noen gang siden militærkuppet for 50 år siden. (1. april 1964) (Maricato 2013)

Brasils politiske økonomi og historie i korte trekk¹

Portugiserne bygde en koloni med to økonomiske bein å stå på. Den ene var en ekstrem fruktbar jord, som ble rundhåndet stykket ut som fazendas på størrelse med norske fylker til kongens støttespillere. Kolonivarene sukker og seinere kaffe ble eksportert til Europa. Slaver fra Afrika var en forutsetning for denne jordbruksøkonomien, og Brasil var det siste landet som avskaffet slaveriet (i 1889). Det andre beinet å stå på var gruvedrift. Dette overlot portugiserne til sine britiske allierte. Denne høstningsøkonomien basert på eksport av commodities i allianse mellom godseierklassen og utenlandsk kapital dominerer Brasil den dag i dag. Godseierklassen – os fazendeiros – har for lenge siden flyttet inn til byene, og eier også her all bebyggelig grunn, og aksjene i bankene. De militære, dommerne og politikerne er rekruttert fra – og kontrollert av – denne overklassen. Landets kapitalister investerer i liten grad i moderne industri med mindre staten garanterer avkastningen, og de ser av samme grunn liten grunn til å ‘investere’ i et utdannet og produktivt folk. Ufaglært og underbetalt arbeidskraft, har også etter slaveriets avskaffelse, dominert arbeidsmarkedet.

Disse herskende strukturene har blitt utfordret siden 1930 da Getulio Vargas ledet et militærkupp og utviklet et regime for modernisering ovenfra: statsledet industrialisering og infrastrukturutvikling (desenvolvimentismo), og statskontrollert samarbeid mellom arbeid og kapital med sikte på å forbedre folkets utdannings- og helse-nivå (korporativisme). Fagforeninger ble etablert i alle sektorer unntatt i jordbruket. Mussolinis Italia utgjorde et visst forbilde, og Vargas innførte sin Estado Novo i 1937. Han snudde etter Stalingrad og ble USA-alliert, gikk av i 1945 og lot etterfølgeren utpekes gjennom frie valg, men vant selv valgene i 1951. I de påfølgende årene etablerte han viktige statlige institusjoner for nasjonal kontroll over den økonomiske utviklingen – statsindustribanken BNDES og oljeselskapet Petrobras. I dette nasjonalistiske reformarbeidet ble han stilt overfor ultimatum fra USA-vennlige generaler: gå av, eller bli styrtet. Han valgte i stedet å begå selvmord.

På mange måter kaster Vargas fortsatt skygge over Brasil. På den ene siden danner økonomisk og sosial ‘modernisering ovenfra’ basert på pragmatisme og størst mulig harmoni mellom klassene rammene for alle landets seinere regjeringer. På den andre siden gjenspeiler motsetningene mellom hans egne prosjekter seg som hovedmotsetninger i Brasils politikk etter hans død i 1954: motsetningen mellom autoritært og demokratisk styre, og motsetningen mellom nasjonalt orientert og USA-orientert økonomisk utvikling. Vargas’ motstander og etterfølger, Juscelino Kubitschek (1955–60), var demokrat, men satset på utenlandske (amerikanske) investeringer, særlig i bilindustrien, for å få fart på økonomien. I denne perioden ble fagforeningene som var preget av Vargas, mer uavhengige og radikale, og Vargas-partiet PTB vant valgene i 1960 på en mer nasjonalistisk og anti-imperialistisk plattform. Revolusjonen på Cuba skapte økt ideologisk polarisering. USAs ambassade organiserte en konspirasjon mot landets demokratisk valgte (og pro-cubanske) myndigheter. Noen uker etter at president João Goulart annonserte grunnleggende reformer (reformas de base) i by og land, i form av agrarreform og boligreform satte de militære seg i bevegelse for å stanse kommunismens frammarsj i Brasil. Militærkuppet 1. april 1964 var det første i en serie kontrarevolusjoner støttet av president Lyndon B. Johnson og hans etterfølgere. Brasils generaler anvendte den autoritære og USA-orienterte formen for modernisering ovenfra. Da det folkelige presset tvang dem til å gi fra seg makten i 1985, hadde de tvunget arbeidsfolks lønninger ned til 1950-tallets nivå, og deres industrivekstmodell basert på statsgaranterte lån fra utlandet hadde kjørt staten konkurs. Likevel klarte de militære å beholde alle sine politiske, økonomiske og juridiske privilegier gjennom den nye konstitusjonen av 1988. De var innvilget straffefrihet for alle brudd på menneskerettighetene begått under diktaturet; deres pensjoner var himmelske og gikk i arv til barna; og grunnloven ga dem frie hender til å gripe inn i politikken på nytt for å ‘redde landet og konstitusjonen’.

Ved presidentvalgene i 1989 hadde den radikale venstresiden to populære kandidater som ikke klarte å samarbeide: Leonel Brizola, lederen for de venstreorienterte Vargas tilhengerne, og Lula, lederen for den nye arbeider- og venstrebevegelsen. Splittelsen banet veien for de ny-liberale representantene for det herskende oligarkiet, først representert av Collor de Mello (1990–92), så Itamar Franco (1993–94) og deretter Fernando Henrique Cardoso (1995–2002). Heretter gikk nesten halvparten av statsbudsjettet til gjeldsbetaling innenlands og utenlands. Den innenlandske gjelden var til bankene og landets små- og storborgerskap som hadde kjøpt statsobligasjoner. Gjennom Plano Real skulle Cardoso styrke det ‘nasjonale’ finanskapitalist-sjiktet ved å holde inflasjonen lavest mulig og statsbankenes realrente høyest mulig. Dette kvelte langsiktige industriinvesteringer, og landet ble nesten avindustrialisert. Arbeidsledigheten nådde historiske høyder. Samtidig ble statlige banker, telefonselskap, gruveselskap (Vale) og andre infrastrukturer privatisert – angivelig for å lette statsgjelden. Utenlandske kapitalgrupper i samarbeid med politiske allierte i de nasjonale bankene ervervet seg statlig arvesølv for nesten en slikk og ingenting.

Lula-regimet

PTs partikongress hadde vedtatt ‘Demokratisk revolusjon’ for Brasil, og var inspirert av den nye militansen i De jordløses bevegelse (MST), og den ideologiske kampviljen til Verdens Sosiale Forum holdt for første gang i Porto Alegre i 2001. Trass i at meningsmålingene spådde overlegen seier for Lula ved presidentvalget i oktober 2002, tok ikke kampanjeledelsen noen sjanser. I forkant av valget offentliggjorde Lula ‘Brev til det brasilianske folk’, et brev som egentlig var skrevet til det brasilianske og internasjonale borgerskapet. Her lovet Lula at han skulle fortsette Cardosos økonomiske politikk og respektere statens inngåtte forpliktelser overfor innenlandske og utenlandske kreditorer. Dermed garanterte han at det ikke ville finne sted noen redistribusjon av rikdom fra rike til fattige, og at det ikke ville være finansielt rom for omfattende sosiale reformer. Tre forhold gjorde likevel at Lula ble sett på som den største sosiale og nasjonale velgjøreren siden Getulio Vargas.

‘Smarte’ reformer²

For det første gjennomførte han et sett av ‘smarte reformer’ – reformer som kostet relativt lite, men fikk merkbare positive sosiale effekter. Dette skjedde særlig i hans første mandatperiode (2003–2006). Først ble Minstelønna økt langt over prisstigningen. Dette var ikke blitt gjort siden 1964. Minstelønna er en institusjon innført i Vargas sin regjeringstid, og fastsettes gjennom presidentdekret. Foruten at over en firedel av arbeidsstokken går på minimumslønn, påvirker den ytelsene til de litt bedre betalte arbeiderne, og statens minstepensjonister (som utgjør flertallet av pensjonistene) får sine utbetalinger bestemt av Minstelønna. Lula sørget etter hvert for å innføre en ‘handlingsregel’: at Minstelønna hvert år skal øke minst like mye som prisstigninga siste året pluss gjennomsnittet av landets økonomiske vekst de siste to årene. Resultatet er at de minsteløntes kjøpekraft er blitt fordoblet siden Lula ble president.

Den andre smarte reformen var innføring av barnetrygd: Bolsa Familia. Denne gis til barnefamilier med inntekt under halvparten av Minstelønna. Det vil si til familier som knapt har arbeidsinntekt i det hele tatt – gjerne unge enslige mødre uten mer enn grunnskoleutdanning. Bolsa Familia overfører ca én prosent av landets nasjonalprodukt til de 10 prosent fattigste familiene, som dermed heves fra under eksistensminimum til litt over. Økonomene i Verdensbanken skryter av programmet fordi det er ‘treffsikkert’, basert på pålitelige offentlige registre, og går rett inn på bankkontoen til familieoverhodet, uten korrupte mellomledd. Bolsa Familia danner nå forbilde for ‘cash transfer programs’ i en rekke land i Afrika, Asia og selvsagt Latin-Amerika.

Den siste viktige ingrediensen i de smarte reformene er at de statlige bankene, Banco do Brasil og Caixa Economica, er pålagt å åpne bankkontoer og utstede kredittkort til alle, også til mottakerne av Bolsa Familia. Butikker har ikke lov å nekte noen med slike kredittkort å kjøpe på avbetaling.

Multplikatoreffekten av disse ‘smarte’ reformene er at nesten hele den fattigste befolkningen i Brasil har skaffet seg nødvendige hvitvarer som kjøleskap og stekeovner, samt farge-TV. En stor andel familiefedre har skaffet seg moped eller motor-sykkel, og kommer seg lettere på arbeid. Den innenlandske etterspørselen etter disse varige forbruksgodene har økt sterkt, og vært en viktig faktor bak veksten i landets produksjon og økonomi under Lula. Denne veksten sikret økt sysselsetting, som igjen økte etterspørselen.

Offentlig finansiert bygningsarbeid

I sin andre presidentperiode 2007–2010 gjennomfører Lula prosjekter som både skal konsolidere sysselsettingsveksten og kutte ned på det enorme etterslepet i landets infrastrukturer. Knapt noen nye kraftverk, veier, broer, flyplasser, bussterminaler, undergrunnsbaner eller kloakknett var bygd siden militærdiktaturet kjørte staten konkurs rundt 1980. Finanskrisa i 2008 satte enda større fart på prosjektene og ga dem status som motkonjunkturtiltak. Særlig to programmer ble finansiert av den føderale regjeringa. For det første ‘Programmet for akselerert vekst’ (PAC), som særlig finansierte infrastrukturtiltak men også ga rom for byfornyelse og erstatningsboliger i slumområder.

Det andre programmet var ‘Mitt Hus Mitt Liv’ (A Minha Casa Minha Vida) som skulle bøte på det enorme boligunderskuddet i landet. To millioner boliger er bygd til nå. En tredel av boligene skulle fordeles sterkt subsidiert til familier med inntekt under tre minstelønner.

Kritikken av disse prosjektene er at de først og fremst sikrer oppdrag og profitter til de gigantiske entreprenørselskapene i Brasil, som Odebrecht, OAS og Andrade Gutierrez. Boligprogrammet ‘Mitt Hus Mitt Liv’ blir utført av private firmaer som kjøper privat land der det er billigst – nemlig i periferien av byene, der øvrig infrastruktur mangler, og fra hvor det kan ta timer for arbeidsfolk å bli transportert til arbeidsplassen (Braathen et al 2013).

«Vårt pass inn i framtida»³

I 2007 gjorde Lula det offentlig kjent at landet hadde enorme oljeforekomster off-shore og på flere tusen meters dyp (‘pre-salt’). Dette var de største oljefunnene som var gjort på kloden de siste 20 årene. Han annonserte at dette var rikdommer som skulle komme hele det brasilianske folket til gode, og bidra til å utrydde fattigdommen i landet en gang for alle. «Dette er vårt pass inn i framtida», slo han fast.

Slik meldte han Brasil inn i klubben av olje- og gassrike nasjoner i Latin-Amerika: ‘ressursnasjonalistiske’ land som gjennom ‘neo-ekstraktivisme’ kunne øke landets internasjonale uavhengighet/handlekraft, fremme et bedre liv for landets fattigste, samt sikre langvarig folkelig oppslutning om landets regime og lederskap. Grunnrentebaserte superinntekter til staten gjennom eierskap, royalties og andre skatter og avgifter gjør det mulig for regjeringer å foreta store og kostbare sosiale reformer uten å ta fra de rikeste. En kan sikre fred mellom klassene samtidig som en utvikler landet og velferden. Dette er et perspektiv som Hugo Chavez i Venezuela, Evo Morales i Bolivia, Rafael Correa i Ecuador og Lula i Brasil sannsynligvis har hatt til felles.

Lula nedsatte en hurtigarbeidende komité med lederne fra nøkkeldepartementer og statsoljeselskapet Petrobras. Allerede i 2009 kunne komitéen legge fram nye lovforslag for presidenten. Kjernen i forslaget var at en trengte å tiltrekke internasjonal kapital for å gjennomføre de enorme investeringene som ‘pre-salt’ feltene ville kreve, men all utvinning skulle skje under kontroll av Petrobras. Petrobras skulle være operatør, og staten skulle ha direkte eierandel på minst 40 % på alle felt. Statens inntekter fra direkte eierandeler og royalties skulle gå inn i et føderalt ‘Sosialt Fond’. Dette oljefondet skulle investere sine inntekter i nasjonale og internasjonale verdipapirer, og avkastningen skulle brukes til å sikre en framtidig velferdsstat – særlig innen utdanning og helse. Den nevnte komitéen hadde besøkt Oslo og Stavanger, og et visst slektskap med den norske modellen for petroleumsforvaltning kan spores.

Komiteens lovforslag ble behandlet og vedtatt med hurtigtogfart. Lula kunne som sin siste presidenthandling i desember 2010 underskrive de nye petroleumslovene. Dermed skrev han seg inn som direkte arvtaker etter Getulio Vargas – presidenten som hadde etablert Petrobras for å sikre at ‘oljen er vår’ – O petroleo é nosso. Men til forskjell fra Vargas, klarte Lula å sikre demokratisk stabilitet rundt sin politikk, og han maktet å gjøre fornøyd både borgerskap og arbeiderklasse, og nasjonal så vel som internasjonal kapital.

I et større historisk perspektiv, derimot, hadde ikke Lula endret på landets politisk-økonomiske struktur. Brasil er fortsatt basert på eksport av commodities fra landbruk og mineralutvinning. Noen av spesifikasjonene er riktignok nye – soya er blitt det viktigste produktet fra i det industrielle monopollandbruket, og Kina er den viktigste kunden og etter hvert den største utenlandske investoren i gruve- og oljesektoren.

Et regime foran undergangen?

Mange har spurt seg om det ‘lulistiske’ regimet kan fortsette uten Lula. Hans håndplukkede etterfølger, Dilma Rousseff, mangler Lulas karisma, mangler Lulas flaks når det gjaldt de internasjonale økonomiske konjunkturene, og mangler Lulas enorme forhandlingsevner og kapasitet til å gjøre enhver fiende til venn. Men før juni-dagene i 2013 var Dilma rimelig godt likt – nærmere 60 % synes hun gjorde en god jobb. Etter juni-dagene var bare 30 % av den samme mening. I skrivende stund – mai 2014, noen uker før et fotball-VM som pga pengesløseriet har blitt er ganske upopulært blant brasilianere flest, og noen måneder før presidentvalget – er inflasjonen på vei opp. Prognosene for landets økonomiske vekst blir stadig nedjustert og nærmer seg usle 1 % for 2014. Oljeproduksjonen øker ikke som planlagt. Borgerskapet og den øverste middelklassen er absolutt misfornøyde. Men hva mener folket?

På den ene siden gjør de opprør. Over 10 millioner mennesker var på gatene i 450 byer i juni 2013. Brasil var paralysert. Den kjente statsviteren fra São Paulo, André Singer (2014), har gjennomgått alle spørre-undersøkelser foretatt blant demonstrantene. Han konkluderer at de som var på gata var unge, de fleste mellom 20 og 30, like mange under 20 som mellom 30 og 40. De aller fleste hadde langt høyere utdanning enn gjennomsnittet i befolkningen. Men deres familier hadde lavere eller like lav inntekt som gjennomsnittet av befolkningen. Singer knekker denne nøtta ved å formulere en hypotese om at det er et nytt sosialt sjikt, et nytt proletariat, som er ute og protesterer. Bedre utdannet enn sine arbeiderklasseforeldre, men med svært usikre framtidsutsikter på et arbeidsmarked som er like fleksibilisert og forrående som i andre turbokapitalistiske land. Singer foreslår betegnelsen ‘prekariat-proletariat’ (Singer 2014).

De ekstreme boligkostnadene, som er et resultat av boligspekulasjon som ifølge David Harvey tilfredsstiller finanskapitalens akkumulasjonsbehov, men før eller seinere bryter ut i finanskrise (Harvey 2008), gjør det umulig for unge arbeidere å etablere seg og stifte familie. I en by som Rio de Janeiro har husleie og boligutgifter for folk flest blitt fordoblet de siste tre årene. Storbyenes krise i Brasil – ikke bare boligmangelen men også fraværende kloakkanlegg, uendelige køer i trafikken, elendig kollektivtrafikk, privatisering av offentlige rom, mangel på offentlig sikkerhet, den totale mangelen på respekt fra politiets overfor folk som bor i fattige områder – skaper nye sosiale bevegelser (Braathen et al 2013). Men den nye aktivismen og politiske bevisstheten kanaliseres ikke inn i politiske partier, ikke en gang i det venstreradikale PSOL, fordi alle har vært vitne til hvor fort og dypt PT falt, moralsk og ideologisk, så snart de fikk høy oppslutning. Fagforeninger særlig i offentlig sektor har derimot fått nytt liv, og ikke siden Lulas dager som streikeleder i 1978 til 1980 har det vært så mange tapte arbeidsdager pga streik som i 2012, 2013 og kanskje i enda høyere grad i 2014 (DIEESE 2013).

På den andre siden er arbeidsløsheten rekordlav. Store deler av arbeiderklassen har opplevd historisk løft i levestandard og framtidsutsikter. De har liten grunn til å gjøre opprør. De har stor grunn til å identifisere seg positivt med Lula og PT. PT spiller fremdels nøkkelrollen i valget av landets framtidige kurs. Partiet er fortsatt landets største og mest populære, med et reformprogram som velgerne oppfatter som til venstre-for-sentrum. Selv om det ikke lenger er et sosialistisk og klassebevisst parti med ønske om å innføre et arbeidermaktbasert demokrati, er det et parti av og for den fattigste halvdelen av befolkningen. Det har vunnet subproletariatet over til seg særlig i nordøst i landet, som tidligere var under kontroll av lokale konservative stormenn (Singer 2012).

På sikt er spørsmålet hvorvidt Brasils ‘mange arbeiderklasser’ – subproletariatet i utkantene, den tradisjonelle arbeiderklassen, det unge og bedre utdannede prekariat-proletariatet i megabyene – makter å finne sammen politisk. De trenger å fravriste finans- og landoligarkiet makten, de trenger å ta sterkere kontroll over internasjonale investorer, de trenger å fremme en virkelig bærekraftig utvikling med anstendig bolig, trygt arbeid og miljøvennlige byer for alle.

Litteratur:

Baiocchi, G., Braathen, E. & Teixeira, A.C., 2013. ‘Transformation institutionalized? Making sense of participatory democracy in the Lula era’, in K Stokke & O Törnquist (eds.), Democratization in the global south: The importance of transformative politics. Palgrave Macmillan, Basingstoke, Hampshire.

Braathen, E., Sørbøe, C.M., Bartholl, T., Christovão, A.C. & Pinheiro, V., 2013. “Rio de Janeiro: Favela policies and recent social mobilizations”. NIBR Working Paper, no.110, Norwegian Institute for Urban and Regional Research, Oslo.

Braathen, E., 2014. ‘Passive revolution? Social and political struggles surrounding Brazil’s new found oil reservoirs’ in J-A McNeish, A Borchgrevink & O Logan (eds.) Converting energy into political power in Latin America and beyond, Zed Books, London (kommer).

Coutinho, C.N., 2008. Contra a Corrente. Ensaios sobre Democracia e Socialismo. Cortez, São Paulo.

DIEESE, 2013. Studies and Researches. Overview of the strikes in 2012. Inter-union

Department of Statistics and socio-economical studies. Tilgjengelig: http://www.dieese.org.br/balancodasgreves/2012/estPesq66balancogreves2012.pdf. Tilgang 10 February 2014.

Harvey, D., 2008. “The Right to the City”. New Left Review 53: 23-40.

Hunter, W., 2011. ‘Brazil: The PT in power’, in S Levitsky & KM Roberts (eds.), The resurgence of the Latin American left, The John Hopkins University Press, Baltimore, MD.

Kingstone, P.R. & Ponce, A.F., 2010. ‘From Cardoso to Lula: The triumph of pragmatism in Brazil’, in K Weyland, RL Madrid & W Hunter (eds.), Leftist governments in Latin America: Successes and shortcomings, Cambridge University Press, New York, NY.

Maricato, E., 2013. ‘É a questão urbana, estúpido!’ in D Harvey et al., Cidades rebeldes: Passe livre e as manifestações que tomaram as ruas do Brasil, Boitempo Editorial, São Paulo.

Rolnik, R., 2013. ‘Ten years of the City Statute in Brazil: From the struggle for urban reform to the World Cup cities’, International Journal of Urban Sustainable Development’, vol.5, no.1, pp. 54–64.

Singer, A.V., 2012. Os sentidos do lulismo: Reforma gradual e o pacto conservador. Companhia Das Letras, São Paulo.

Singer, A.V., 2014. “Rebellion in Brazil. Social and Political Complexion of the June Events”. New Left Review, 85, Jan/Feb 2014.

Noter:

1 Inspirert av Coutinho 2008.

2 Dette avsnittet er basert på Singer 2012.

3 Dette avsnittet er basert på Braathen 2014.

Ved folkeavstemninga i september ønsket 45 % av de skotske velgerne seg nasjonalt sjølstyre, til tross for truslene om politisk kaos og økonomisk ruin.

Rødt! inviterte Helle Linné Eriksen til en samtale.

Helle Linné Eriksen har fulgt skotsk og britisk politikk i en årrekke, og opplevde innspurten foran folkeavstemninga på nært hold. Hun har engelsk hovedfag med en avhandling om nasjonalisme, klasse og Labour-partiet i nyere skotsk historie, og er aktiv i Sosialistisk Venstreparti.

Erik Ness er redaktør for Rødt!

Hvorfor har diskusjonen om skotsk løsrivelse noen interesse i Norge?

 – For det første, så tilhører det sjeldenhetene at et vesteuropeisk demokrati diskuterer å dele seg opp i mindre biter. Separatisme og nasjonalisme gir ofte assosiasjoner til mer voldelige framgangsmåter, terrorisme og borgerkrig. Her har vi et land der topp-politikerne forholdsvis rolig satte seg ned og vedtok å avholde en folkeavstemning om temaet. Det er politisk interessant, uansett hvilket land man befinner seg i.

For det andre, så er det klart at det er vanskelig å være norsk og ikke ha en mening om hvorvidt et land med fem millioner innbyggere, olje, fisk og sau bør få være en selvstendig nasjonalstat.

For det tredje, brukte de fleste tilhengerne av et selvstendig Skottland argumenter som vi på venstresida kan identifisere oss med, og ja-kampanjen hadde nærmest unison oppslutning fra alle som regner seg som sosialister eller antikapitalister. Det handlet om mye mer enn et ja eller nei til Scottish Nationalist Party (SNP), og det fant sted en folkelig massemobilisering som er nødt til å sette spor. Og sist, men ikke minst, er det viktig å anlegge et annet perspektiv enn det vi så i norske massemedier, som i all hovedsak fulgte BBCs kampanjejournalistikk på vegne av det britiske establishment. Det som skjedde nå, var nemlig annerledes enn de andre gangene man har hatt folkeavstemninger om forskjellig grad av sjølstyre i Skottland.

Reaksjon mot Thatchers herjinger

Så dette var ikke første gangen folk i Skottland har gått til stemmeurnene og stemt over konstitusjonelle endringer og skotsk sjølstyre?

 – Nei, det var det ikke, men aldri før har spørsmålet om full løsrivelse stått på dagsordenen. Mye av den fellesbritiske selv-følelsen var knyttet til det britiske imperiet, som kollapset i løpet av de første tjue åra etter Den andre verdenskrigen, selv om vi i de siste månedene før folkeavstemninga så patetiske forsøk fra nei-sida på å vekke en imperienostalgi til live. På 1970-tallet var det en nasjonalistisk bølge i både Skottland og Wales, som kom til uttrykk i parlaments-valget i våren 1974. Det er viktig å huske at Storbritannia har en valgordning som gjør det svært vanskelig for små partier å bli representert i Westminister, dvs. parla-mentet i London. Her er det fortsatt flertallsvalg i enpersonkretser. Er man ikke det aller største partiet i noen valgkrets, så får man ingen representasjon. Dette bidrar til en tydelig maktarroganse fra de største partienes side, de behøver jo ikke forholde seg til noen annen opposisjon enn hverandre. Og siden systemet er sånn, så får også små partier svært liten oppslutning ved valg, ettersom det er lett å argumentere for at det vil være å kaste bort stemmen. Da stemmer man heller på det minst ille alternativet blant de store. Så da det skotske nasjonalistpartiet SNP vant seks mandater våren 1974 og elleve i det raskt påfølgende valget samme høst, skremte dette ledelsen i Labour. Tradisjonelt har jo Skottland vært en Labour-bastion, og stort sett befinner skotske velgere seg til venstre for det vi ser i England. Sjokket ved 1974-valget fikk Labour-ledelsen til å forandre partiets politikk og foreslå en folkeavstemning om såkalt devolusjon, dvs. overføring av makt på avgrensete områder til nye folkevalgte organer i Skottland og Wales.

Hvordan gikk det?

Det gikk ikke. Det er viktig å merke seg at dette var en avgjørelse som ble tatt av ledelsen, uten diskusjon i partiet, og uten at man konfererte med Labours egen partiorganisasjon i Skottland. På dette tidspunktet hadde Labour fortsatt noe av sin opprinnelige ideologi intakt, og denne tilsa at nasjonalisme var et borgerlig påfunn som ville splitte arbeiderklassen i Nord-England og Skottland. Så da sentralstyret på et litt dårlig besøkt møte midt i sommerferien gikk inn for devolusjon, så skapte dette store protester i partiet. Så kraftig var protestene at enkelte parlamentsmedlemmer gikk inn for å svekke lovforslaget om folkeavstemning, og i dette lyktes de. En folkeavstemning vinteren 1979 ga flertall for devolusjon, men man hadde sneket inn en klausul om at det måtte være flertall blant alle stemme-berettigete, og det var det ikke. SNP stilte mistillitsforslag mot et svært svekket Labour, det konservative partiet sluttet seg til, Labour-regjeringa falt – og Thatcher kom til makta ved det påfølgende valget.

Og hun var ingen tilhenger av skotsk sjølstyre?

– Partiet heter egentlig The Conservative and Unionist Party, selv om det navnet sjelden er i bruk, og de har et klart prinsipp om å holde unionen samlet, det være seg i Skottland eller Nord-Irland. Det viktigste Thatcher gjorde med Skottland, var å styrke oppslutningen om devolusjon. Hadde de hatt sitt eget parlament, kunne de ha dempet noen av skadevirkningene av Thatchers nyliberalistiske herjinger og angrep på arbeiderklassen. Da hun lanserte sin svært upopulære flate beskatning, kjent som poll tax, gjorde hun det i Skottland først. I løpet av den konservative regjeringsperioden fra 1979 til 1997 gikk partiet fra å vinne 22 valgkretser til å bli helt utradert. I de påfølgende parlamentsvalgene har de ligget stabilt på én representant.

Scottish Nationalist Party (SNP) stormer fram

Men oppslutningen om devolusjon vokste?

– Ja, så da Tony Blair med sitt New Labour vant valget i 1997 var noe av det aller første de gjorde, å foreslå en ny folkeavstemning om devolusjon. Den ble avholdt allerede fire måneder seinere, og viste at nesten 75 % ønsket seg et eget skotsk parlament. Det ble da også resultatet. Et nytt parlament ble etablert, med et spenstig nytt valgsystem som fungerer som en hybrid mellom det norske og det britiske. Det gir mindre partier en sjanse, bl.a. feide det relativt ferske Scottish Socialist Party (SPP) inn i parlamentet med tre representanter i 2003 på en bølge av motstand mot krigen i Irak. Seinere falt de helt ut. Dette systemet har som følge at det er vanskelig å få et reint flertall, med koalisjonsregjeringer som resultat. Det skotske parla-mentet har ansvaret for mange områder, blant dem landbruk, utdanning, transport, helse, lov og orden. Bruken av en andel av inntektsskatten vil i framtida også bli avgjort i de skotske parlamentet.

Hvilke partier har hatt regjeringsmakt i Skottland?

– Valgene i 1999 og 2003 ga regjeringskoalisjoner mellom Labour og Liberal Democrats, men i 2007 ble Labour og SNP jevnstore, selv om det var Alex Salmond fra SNP som ble førsteminister. I 2011 ble det for første gang en flertallsregjering fra ett parti, nemlig det skotske nasjonalistpartiet. SNP fikk dobbelt så mange mandater som Labour, som særlig mistet oppslutning i områder hvor arbeiderklassen tradisjonelt har stått sterkt. SNP var i utgangspunktet et uberegnelig parti med en mangelfull ideologi på alt annet enn skotsk sjølstyre, men har etter hvert utviklet seg i retning sentrum-venstre med en mer helhetlig politikk, styringsvilje og styringsevne. Ettersom New Labour har sklidd lenger og lenger til høyre, har det blitt plass til et SNP som nærmest definerer seg som sosialdemokratisk. Blant kjernesaker med appell til velgere til venstre finner vi atomnedrustning, vilje til å satse på fornybar energi, en progressiv beskatning, gratis utdanning og kjønnsnøytral ekteskapslov. Foran folkeavstemninga talte SNP gjerne om den nordiske modellen, og framholdt særlige Norge med sin velfylte pensjonsbinge som forbilde. I praksis har SNP, på samme måte som sosialdemokrater i Norden, imidlertid vært med på en rekke usosiale tiltak når de har sittet i regjeringskontorene. I SNP-regjeringas White Paper fra i fjor blir det da også understreket at verken EU, Nato, pundet, næringslivsvennlig skattepolitikk eller kongehuset står på spill. Radikale kritikere omtalte dette som «indy lite».

Men hvorfor er ikke devolusjon og en SNP-regjering i det skotske parlamentet tilstrekkelig?

– Dette må ses i sammenheng med hvilken regjering Storbritannia har for tida. Blant de områdene som foreløpig ikke har vært underlagt noen form for devolusjon, finner vi den delen av velferdsstaten som inneholder sosiale ytelser. Her har den konservativ-liberale Cameron-regjeringa i London gjennomført kraftige kutt og svekking av opparbeidete rettigheter. Mens regjeringa i London øker skolepengene, ønsket SNP å grunnlovsfeste retten til gratis høyere ut-danning i et selvstendig Skottland. Et viktig symbol er en svært upopulær «bedroom tax», som griper inn i hvor mange soverom sosialhjelpsmottakere skal få lov til å ha uten å måtte straffes økonomisk for det. Dette må være Erna Solberg og Siv Jensens våte drøm. Ikke overraskende ser vi derfor den samme skotske reaksjonen som under Thatchers regime politikk på åttitallet, det vil si at mange tenker: Hadde vi vært selvstendige, ville vi ha sluppet dette.

Mer enn sekkepiper og kilt

Men dette høres ikke ut som nasjonalisme, det høres ut mer ut som et rent praktisk eller pragmatisk politisk valg?

Det er langt på vei riktig, men samtidig har misnøyen drevet fram et sterkere ønske om nasjonalt styre. Akkurat dette tok det massemediene og politikerne i London svært lang tid å forstå. Tradisjonelt har skotsk nasjonalisme oppført seg som nasjonalistiske bevegelser pleier – mye referanser til oppkonstruerte minner om en skotsk nasjonalstat som man «mistet» i 1707 da Skottland og England gikk i union med hverandre, sanger og dikt om mytiske nasjonalhelter som Braveheart (i Mel Gibsons skikkelse) og Bonnie Prince Charlie, og en høy forekomst av kilt og sekkepiper på demonstrasjoner og markeringer. Og så selvfølgelig et bittert hat mot engelskmennene i enhver idrett man utkjemper. I internasjonale mesterskap heier skottene på hvem som helst som spiller mot England.

 Men nå var det noe mer?

 – Utvilsomt ja, selv om dette selvfølgelig vil variere med hvor i Skottland man reiser og hvilke miljøer man snakker med. Grunnfjellet til SNP var selvfølgelig for et selvstendig Skottland. Men dette er ikke tilstrekkelig for å forklare hvorfor ja-sida fikk så stor oppslutning. Mens ledelsen i Labour, det konservative partiet og Liberaldemokratene sluttet rekkene i nei-kampanjen «Better Together», var det en allianse av tre partier – SNP, Scottish Green Party og Scottish Socialist Party – som utgjorde ledelsen i «Yes Scotland».

I tillegg fikk ja-sida støtte fra en lang rekke bevegelser og aksjonsgrupper av varierende størrelse og betydning. Blant dem som opptrådte med tyngde, var Lesbian and Gay Alliance, som ønsker seg en bedre lovgiving for lesbiske og homofile. Det samme gjelder en revitalisert Campaign for Nuclear Disarmament, som kjemper for å få den britiske atomvåpenbasen ved Clyde ut av Skottland, og som avviser den pengeslukende opprustninga med Trident-ubåter. Blair og Camerons krigspolitikk og logring for USA er svært upopulær i Skottland, og nå øynet nok mange en mulighet til å føre en mer anstendig utenrikspolitikk. Selv om de tallmessig ikke står så sterkt, spilte folk fra Scottish Socialist Party og mindre grupperinger enda lenger til venstre en viktig rolle som aktivister. Mange av dem sluttet seg sammen i Radical Independence Campaign (RIC), som bl.a. brukte mye krefter i innspurten på å få folk i tradisjonelle arbeiderklassestrøk til å registrere seg og møte ved valgurnene. Herfra ble det også utformet en klar antikapitalistisk argumentasjon, slik som i boka Yes: The radical case for Scottish independence, skrevet av James Foley og Pete Ramand. Women for independence sto også for en radikal og feministisk ja-argumentasjon.

Også innenfor miljøbevegelsen rekrutterte ja-sida mange aktivister, og Scottish Green Party gjorde en helhjertet innsats. Det er et lite parti i klar framgang, med to medlemmer i det skotske parlamentet og 6 % ved EU-valget i mai i år. Flere kjente Labour-politikere støttet også opp om et ja, og det samme gjorde et par av de større fagbundene. Labour Supporters for Independence vokste raskt mot slutten, og fikk tilslutning fra flere fagforeningsledere som gikk over til ja-sida. Blant dem var lederne for de faglige samorganisasjonene i både Edinburgh og Glasgow. At mange vanlige medlemmer og velgere åpenbart vendte ryggen til Labour, kan få katastrofale resultater for et parti som er avhengig av solid oppslutning i Skottland for å gjenvinne regjeringsmakta i Storbritannia.

Det jeg var vitne til i Skottland, var en folkelig mobilisering som er sterkt beslektet med sosiale bevegelser vi har sett i andre land, og som brukte slagordet «Et annet Skottland er mulig». Argumentasjonen var til tider lik den venstresida brukte mot EU i 1994 – vi vet ikke om vi får det til, men vi ønsker oss friheten til å kunne ta andre valg, føre en annen politikk. Dette ble forsterket av en aktivisme blant ungdom som var imponerende. SNP fikk gjennomslag for stemmerett for 16- og 17-åringer i denne folkeavstemninga, og det førte til en ungdomsbevegelse som kaller seg Generation Yes. Flere har blitt politisk aktive, og i meningsmålingene hadde ungdom tidlig bestemt seg både for å stemme, og for hva de skulle stemme. Det var et kraftig ja-flertall i blant de aller yngste, dvs. mellom 16 og 18 år. Jo eldre folk var, jo større var tilbøyeligheten til å stemme nei. Størst var nei-flertallet i generasjonen som hadde blitt voksen før Thatcher, og blant dem med aller høyest inntekt. Både alder og klasse spilte utvilsomt inn.

Mye var uklart

Du sammenlikner med EU-avstemninga i Norge – men skottene ønsket ikke å stå utenfor EU?

– Nei, i Storbritannia har EU-motstand i stor grad vært knyttet til en tradisjonell britisk konservatisme, eller til det nye framvoksende innvandringsfiendtlige partiet UKIP. Deler av skotsk sjølstyrebevegelse knytter seg til det som gjerne omtales som regionenes Europa, hvor store overordnete avgjørelser tas i EU, mens resten av politiske avgjørelser bør følge nærhetsprinsippet. I et slikt perspektiv blir Storbritannia et mindre interessant mellomnivå. Men selvsagt finnes det også EU-motstand på venstresida, ikke minst som følge av den arbeiderfiendtlige krisepolitikken fra Brussel.

Med en så brei allianse og så gode argumenter for ja-sida, hva gikk galt?

– Skottene skulle stemme over noe som hadde svært mange ubesvarte spørsmål. Ja-bevegelsen støttet seg i stor grad på oljen når det gjaldt den økonomiske framtida til et selvstendig Skottland, men hvor delelinja skulle gå var ikke bestemt. Det var heller ikke avgjort hvordan Storbritannia skulle kompenseres for investeringer på britisk sokkel, og ingen kunne vite helt hvilke mottiltak de utenlandske selskapene og oljekapitalen ville sette inn. Spørsmålet om valutaen uroet også mange. SNP forutsatte en valutaunion med «rest-Storbritannia», det vil si fortsatt bruk av pund og underordning under Bank of England, men herfra var signalene negative. Andre så for seg en egen skotsk valuta. Det var også uavklart om Skottland ville måtte søke om EU-medlemskap på lik linje med andre nye medlemsland, og dermed bli pålagt inntreden i ØMU med tilhørende bruk av euroen, noe Storbritannia har klart å forhandle seg fram til fritak fra. Det var altså mye usikkerhet og utrygghet som nei-sida virkelig visste å spille på.

Panikk, trusler og løfter

Men det så en stund ut som det kunne bli ja-flertall?

 – Ja, det skjedde en markert forskyvning i løpet av det siste året, etter at nei-sida hadde hatt en knusende ledelse på 20–25 prosentpoeng. Jeg tror at en del av stemningsskiftet har sammenheng med at Alex Salmond for alvor begynte å bruke TV-debattene til å løfte fram sosiale temaer som ulikhet, privatisering og vern om velferdsgoder. Særlig var det mange som fryktet for at Skottland uten sjølstyre ikke ville klare å beskytte seg mot Camerons angrep på det britiske helsesystemet NHS – National Health Service. Vi ser da også klart at det var Labours kjernevelgere som førte til at ja-sida begynte å ta innpå.

Et par uker før folkeavstemninga var det ikke helt sikkert hva resultatet ville bli. Noen av de siste meningsmålingene ga nærmest dødt løp, og panikken fra britisk næringsliv, storbanker og politikere var til å ta og føle på. Det kom en storm av skremsler, og det var ikke mangel på ulykker som ville velte over Skottland om de valgte sjølstyre: utflagging, arbeidsløshet og valutakrise. Deutsche Bank, som er den europeiske bankkapitalens yppersteprest, advarte med en økonomisk depresjon etter oppskriften fra mellomkrigstida. Underforstått: et ja-flertall kunne lede Skottland i retning av fascisme. BBC tok også helt av i sin ensidige dekning, og det samme gjorde mesteparten av de skotske avisene. Av de sentrale avisene, var Sunday Herald en enslig svale. De som er bekymret for nasjonalisme, burde bekymre seg mest over den storbritiske sjåvinismen, der det ble appellert til fellesbritiske verdier og en ærerik historie sammen, inkludert imperiet og verdenskrigene. Det var også nærmest ironisk når enkelte Labour-politikere hentet fram igjen klassebegrepet for å advare mot splittelse mellom arbeiderklassen på tvers av nasjonsgrensene. Men arbeiderklassens internasjonale solidaritet har aldri hatt som forutsetning en union mellom stater, herskerklasser og kapital-interesser.

Få dager før folkeavstemninga dukket lederne for alle de tre store partiene opp i Skottland, og de kastet inn et nytt kort som utvilsomt må ha flyttet på noen prosenter. Nå sto de hand i hand med løfter om det som raskt ble kjent som devo-max, dvs. maksimal devolusjon og økte rettigheter til det skotske parlamentet. Da dette ble foreslått for et par år sida som et av alternativene folk skulle kunne velge ved folkeavstemninga, var svaret et blankt nei fra David Cameron. Den gang var han skråsikker på seier, men nå var desperasjonsnivået langt større. Dette var en kompromissløsning som en del velgere falt for. Det førte også til ville protester fra Westminster, ettersom partilederne ikke hadde mandat verken fra det britiske parlamentet eller fra sine egne partier til å komme med denne typen løfter.

For å forsøke å konkretisere hva løftene vil innebære, ble det raskt satt ned en kommisjon under ledelse av Lord Smith of Kelvin. Her er det representasjon fra de fem partiene som er med i det skotske parlamentet. På denne måten ble Scottish Socialist Party stengt ute, selv om partiet var en formell del av alliansen Yes Scotland. Men både SSP og en rekke andre grupper har allerede levert skriftlige innspill, og viser at forsøkene på å innsnevre debatten til det parlamentariske topplanet ikke vil lykkes. Er det noe som folkeavstemninga viste, så var det at grasrota ville ha et ord med i laget. Posisjonene til SNP og De grønne viser at det ønsker seg at det skotske parlamentet skal ha full råderett over skatteinntekter og velferdspolitikk, noe meningsmålinger viser at 70–75 % av befolkningen også går inn for. Nå gjenstår det å se hva man klarer å forhandle seg fram til, og ikke minst hva det britiske parlamentet deretter vil godkjenne når de skal behandle rapporten en gang ut på nyåret. Krefter innen det konservative partiet ønsker også å bruke denne anledningen til å prøve å løse problemet med det som litt kronglet kalles for asymmetrisk devolusjon, det vil si at de vil gå til angrep på den innflytelsen som de skotske medlemmene har i det britiske parlamentet. Dette var ikke en del av det som ble lovet tre dager før folkeavstemninga, og vekker selvfølgelig protester i Skottland.

Siste ord er ikke sagt

Kan dette føre til en økt oppslutning om SNP ved neste års valg til det britiske parlamentet?

– Det er det all grunn til å tro. Medlems-tallet til SNP har i løpet av det siste året blitt fordoblet, til rundt 60 000, dvs. at de er like store som Liberaldemokratene om hele Storbritannia ses under ett. Også De grønne og det skotske sosialistpartiet har fått et betydelig tilsig av nye medlemmer. Valgundersøkelsene viser at hele 37 % av dem som stemte Labour i 2011, gikk inn for skotsk løsrivelse nå, og det er usikkert hvilken stemmeseddel de vil bruke ved neste valg. Dette er dramatisk for Labour, som gjennom sitt nei-standpunkt og allianse med David Camerons regjering ble sterkt svekket i områder og byer de alltid har kunnet regne med, slik som i Dundee og Glasgow. Her var ja-prosenten på henholdsvis 57 og 54. For oss som fulgte innspurten i Edinburgh, kom et klart neiflertall som en overraskelse. Men i de typiske arbeiderstrøkene var det en overvekt av jastemmer. Valgundersøkelser gir gode argumenter for å se på folkeavstemninga som et klassevalg.

Sist i oktober kom det en opinionsundersøkelse, som spurte folk hva de ville stemme om det hadde vært valg til Westminster-parlamentet i London, slik det skal være neste år. SNP fikk over 50 % av stemmene, og med dagens valgordning ville de bety at de praktisk talt ville sikre seg alle de skotske plassene. Labour var helt nede på 23 %, og ville bare fått fire mandater, mot 54 for SNP. Både de konservative og liberal-demokratene ville være uten representasjon. Selv om det foreligger andre menings-målinger som ikke viser så dramatiske utslag, forteller også disse at det politiske landskapet vil bli flyttet både i Skottland og i Storbritannia som helhet. Hva som konkret vil bli resultatet, er helt åpent. SNP har en rekke progressive standpunkter, og vil utvilsomt bli utsatt for press fra nye velgere som merket seg en klarere sosial profil i innspurten før folkeavstemninga. Men SNP har langt fra noen ideologi som er forankret i sosialistisk analyse, og har ingen direkte forbindelser til fagbevegelsen. Det er derfor høyst usikkert hvordan de kommer til å bruke en eventuell økt makt og innflytelse.

Er det grunn til å se optimistisk på framtida?

– Det er iallfall lov å forsøke. Oppmøtet ved folkeavstemninga var på hele 86 %, dette er imponerende i seg selv, og en rekord i britisk historie. Myten om avpolitiserte og apatiske velgere fikk et alvorlig skudd for baugen, og det foregikk en åpen, levende og kritisk debatt som ikke så lett vil forstumme.

Resultatet ble 55 % mot 45 %, dvs. en langt mindre forskjell enn et år tidligere. Prisen som det britiske establishment måtte betale, var ytterligere overføring av myndighet til det skotske parlamentet, var slik sett del allerede oppnådd. Mest spennende blir det å følge med på hva ja-alliansen klarer å bruke denne politiske bevisstgjøringen og samarbeidet til og om kampen mot sosial ulikhet og for nedrustning vil fortsette med uforminsket styrke. Lengst til venstre ønsker mange i Radical Independence Campaign å bevare sitt organisatorisk nettverk, om ikke annet som et forum for forskjellige bevegelser som på lengre sikt kanskje kan samles i ett parti. Og ikke minst er det viktig å følge med på hva som skjer med Generation Yes og hva slags framtid de kommer til å kreve fra sine parlamenter – både i Edinburgh og i London. Et annet Skottland er fortsatt mulig, selv om hindringene er større enn om det hadde blitt nasjonalt sjølstyre. I alle fall vil Skottland ikke bli det samme, ettersom radikal mobilisering og et gjennombrudd for folkelig aktivisme er nødt til å sette sine spor. De sterke interessene som sto bak nei-sida, kunne utvilsomt trekke et lettelsens sukk da resultatet ble kjent, men det siste ord er ikke sagt, verken når det gjelder skotsk sjølstyre eller kampen mot Cameron-regjeringa og ledelsen i Labour.

Zapatistopprøret, som startet for 20 år siden i år, rystet Mexico og fikk berømmelse og støtte i hele verden.

I denne reviderte og oppdaterte artikkelen, opprinnelig skrevet for opprørets tiårsjubileum, ser Lance Selfa og Stuart Easterling på røttene til zapatistenes opprør og dets innflytelse på politikk i Mexico og internasjonalt 20 år etter.

Lance Selfa er medredaktør i International Socialist Review og forfatter av boka The Democrats: A Critical History. (Haymarket Books, 2012)

Stuart Easterling er forfatter av boka The Mexican Revolution 1910–1920 (Haymarket Books, 2013)

Trykkes med tillatelse fra Socialist Worker, der artikkelen sto første gang i http://socialistworker.org/2014/01/21/twenty-years-after-the-zapatista-uprising

Artikkelen er oversatt av Hilde Nylen.

Mens Mexicos ledere skålte inn det nye året 1. januar 1994, inntok over 2000 gerilja-soldater fire byer i den sørlige delstaten Chiapas. Det var starten på et opprør som skulle bli feiret over hele verden.

Med sin erklæring om å marsjere til Mexico City for å kaste «den dårlige regjeringen» og med lovnader om å etablere autonome områder der befolkningen skulle få «retten til å fritt og demokratisk velge sine egne administrative myndigheter», punkterte den til da ukjente Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN) den meksikanske herskerklassens selvgodhet.

Zapatistenes manifest gjorde krav på deres naturlige rettigheter i den meksikanske grunnloven til å «endre eller modifisere deres form for styre», og krevde at regjeringen skulle anerkjenne dem som en krigførende part.

Vi er et produkt av 500 års kamp: først mot slaveri, så i frigjøringskrigen mot Spania … så for å unngå å bli slukt av nordamerikansk imperialisme, deretter for å sikre grunnloven og utvise det franske imperiet fra vår jord … Senere nektet diktaturet til Porfirio Diaz oss en rettferdig innføring av reformlovene, folket gjorde opprør og ledere som Villa og Zapata vokste frem, fattige folk akkurat som oss.

EZLN valgte å fremføre sitt budskap nyttårsdagen for 20 år siden fordi det var dagen da den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft.

For Mexicos ledere representerte NAFTA-avtalen et håp om å befeste et spesielt – og lønnsomt – forhold med det Nord-Amerikanske frihandelsområdet. Men for de indianske bøndene som støttet zapatistene, betød avtalen en «dødsattest» – fordi den ville undergrave deres egen landbruksproduksjon, sa en geriljasoldat i et radiointervju.

I stedet for å feire den meksikanske økonomiens inntreden i «den første verden», slapp den daværende president Carlos Salinas de Gortaris regjering løs et voldsomt militært angrep på den sivile befolkningen i Chiapas. Men i løpet av noen få dager ble Salinas tvunget til å avblåse angrepet, ettersom tusenvis av meksikanere strømmet inn til El Zócalo, grunnlovsplassen i Mexico City, for å vise sin solidaritet med zapatistene.

Zapatistopprøret revitaliserte en venstre-side i Mexico som hadde vært sovende i mange år – og satte søkelyset på rettig-hetene til Mexicos 20 millioner urfolk.

For den internasjonale venstresiden representerte opprøret det første store tilbake-slaget for det frie markedets triumftog som hadde regjert siden Sovjets kollaps i 1991. I det neste tiåret bidro zapatistene og deres fremste talsperson, den svært sitatverdige Subcomandante Marcos, til å popularisere venstresidens økende kritikk av det frie markedets agenda om en økonomisk globalisering, også kjent som «nyliberalismen».

Opprørets røtter

For de fleste observatører var oppstanden til EZLN en overraskelse. Gruppen vokste frem fra selvforsvarsbrigader som var satt opp for å beskytte bønder fra terroren til Chiapas’ kaffebaroner og kvegeiere.

Fredelige landokkuppasjoner ble blodige da landeiernes pistoleros (skyttere) angrep bønder. Marcos sa i et intervju at over tid «så kameratene at det ikke var nok å benytte selvforsvar av et enkelt lokalsamfunn, men heller å etablere allianser med andre og å begynne å danne militære og paramilitære kontingenter i en større skala».

Om en enkelt hendelse kan sies å ha presset disse paramilitære gruppene mot veien til væpnet opprør, er det Salinas regjerings beslutning i 1992 om å oppheve Artikkel 27 i den føderale grunnloven. Artikkel 27, et produkt av den meksikanske revolusjonen, garanterte bøndene rettigheten til å gjøre krav på ubrukte, private landområder eller landområder eid av staten.

Siden revolusjonen nesten et århundre tidligere hadde kvaliteten på landområder som ble distribuert ved hjelp av artikkel 27 gått ned, med bare rundt en femtedel ansett som dyrkbar mark. Men å oppheve artikkel 27 fjernet alt håp for bønder om å få mulighet til å kunne kalle et jordstykke for sitt eget.

Regjeringens opphevelse av artikkelen polariserte urfolkssamfunn og bondeorganisasjoner i to fløyer: de som støttet fortsatt fredelige former for motstand, og de som valgte den væpnede kampen. Debatten som brøt ut om hvordan man skulle svare myndighetene, ble vunnet av fløyen som argumenterte for å ta til våpen. Lenge før NAFTA var ratifisert av Kongressen i USA, hadde ledelsen i EZLN satt datoen for et opprør.

EZLN utviklet seg fra forsøkene fra maoistorganisasjonen Popular Politics (PP). Dens ledende teoretiker Adolfo Berlinguer, professor ved Mexicos største universitet Universidad Nacional Autónoma, argumenterte for at studentradikalere og intellektuelle måtte leve med massene og organisere dem.

Ved ett tilfelle ble Samuel Ruíz, erkebiskopen av Chiapas og talsmann for frigjøringsteologien, så imponert av PPs naboorganisering i Torreón at han inviterte PP-aktivister til å flytte til Chiapas. Subcomandante Marcos sa at han var en av de første 12 PP-aktivistene som flyttet til Chiapas i 1983 for å organisere en geriljakrig.

Radikalerne opererte under kirkens beskyttelse, ofte fulgte de prester på religiøse misjoner til rurale områder. De krevde «arbeid, land, hus, mat, helse, utdannelse, uavhengighet, frihet, rettferdighet og fred», og gav lovnader om å danne en «fri og demokratisk regjering». Samtidig som de appellerte til meksikansk nasjonalisme snakket de også på vegne av Mexicos undertrykte urbefolkning.

Kamp og solidaritet

Opprøret i Chiapas var den første gerilja-utfordringen mot regimet siden 1970-årene. To ganger forsøkte regjeringen å undertrykke EZLN militært: en gang i januar 1994 og igjen i februar 1995. Begge gangene ble regjeringen tvunget til å trekke seg tilbake i møtet med massive protester i Mexico City, resten av landet og over hele verden.

I mai 1994 tvang zapatistene regjeringen til å møte deres ledere og tilby EZLN en serie reformer. Disse inkluderte generelle krav, fra bedre helsetjenester og sanitærforhold til økte landbrukspriser. Regjeringen gikk også med på spesifikke krav om å imøtekomme behovene til regionens urbefolkning, som støtte til radiostasjoner som benyttet urfolksspråk.

EZLN argumenterte for at regjeringens tilbud ikke var tilstrekkelig, og avslo det i juni 1994. Siden den gang har så mange som 25 000 tropper omringet zapatistene i skogene i Lacandonajungelen – mens hæren driver en lavintensivitetskrig mot befolkningen i Chiapas.

Etter noen år med forhandlinger av-og-på trodde EZLN at de hadde nådd en avtale med representanter for president Ernesto Zedillos regjering i 1996. Denne avtalen, kjent som San Andrés-avtalen, fastslår lokal autonomi for urfolk i Mexico, i tillegg til nye utdannelses-, sosiale- og kulturelle rettigheter. Den krever endringer i føderal, delstats- og lokal lovgivning, og i den meksikanske grunnloven, og den forplikter den meksikanske regjeringen til å eliminere «fattigdommen, marginaliseringen og den utilstrekkelige politiske deltakelsen til millioner av urfolk i Mexico».

Imidlertid, etter å ha signert, snudde Zedillos regjering og nektet å implementere avtalen. I mellomtiden økte hæren sin «skitne krig» mot den sivile befolkningen i Chiapas, i et forsøk på å underminere støtten til opprørerne.

Den mest brutale hendelsen skjedde i desember 1997, i landsbyen Acteal, hvor 45 sivile inkludert 36 kvinner og barn, ble drept av regjeringsstøttede paramilitære. Actealmassakren resulterte i avgangen til regjeringens innenriksminister og guvernøren i Chiapas, som ble avslørt i å ha nær kjennskap til drapene.

Som et svar på den fastlåste situasjonen og volden fra paramilitære forsøkte EZLN å mobilisere bredere støtte fra den meksikanske offentligheten. I 1999 organiserte de en nasjonal avstemning rundt spørsmålene om urfolks rettigheter og implementeringen av San Andres-avtalen. Over 3 millioner meksikanere deltok, og 95 prosent støttet EZLNs krav.

For å bygge opp støtte til godkjenning av San Andres-avtalen bega zapatistene og deres støttespillere seg ut på en 16 dager lang karavane, som bragte Marcos og andre EZLN-kommandanter fra Chiapas til Mexico City i februar og mars 2001. Ved alle stopp langs veien ble de møtt av entusiastiske folkemengder som støttet EZLN og San Andres-avtalen. Så mange som en kvart million marsjerte til El Zócalo i Mexico City i solidaritet med zapatistenes krav. Likevel avslo Kongressen avtalen, og zapatistene returnerte tomhendte til Chiapas.

Med noen få unntak har zapatistene og Subcomandante Marcos siden den gang for det meste forholdt seg på avstand fra store politiske begivenheter. På et tidspunkt levde 38 pro-EZLN samfunn i Chiapas på støtte fra frivillige organisasjoner i USA og Europa.

I løpet av de to tiårene som har gått siden opprøret, har mye av det zapatistene advarte mot, blitt virkelighet₁. Reallønnen til meksikanske arbeidere har falt siden 1994, mens en vekst i økonomien på 1,2 % per år har vært blant de laveste i Latin-Amerika.

Så mange som 2 millioner meksikanske bønder har blitt drevet bort fra sine områder, og landet importerer nå mais til tortillaer. Disse fryktelige forholdene bragte tusenvis av bønder til gatene i 2004, og fikk de store fagforbundene til å true med generalstreik mot president Fox’ plan om å øke skattene på arbeidsfolks basisvarer. Protestene kulminerte i demonstrasjonen som bidrog til å ta knekken på WTO-toppmøtet i Cancún det året.

Zapatistopprøret bidrog også til å tvinge en åpning i det politiske systemet i Mexico. Som et resultat tapte det lengesittende regjeringspartiet PRI i 2000 sitt første presidentvalg på sytti år. Men i årene etterpå har høyrepartiet PAN, deretter etterfulgt av PRI, som i fjor gjenvant regjeringsmakt, fortsatt å privatisere og demontere landets minimale sosiale goder. Sent i fjor stemte den PRI-dominerte regjeringen for å privatisere det nasjonale oljeselskapet PEMEX.

Selv om EZLN ikke var den eneste inspirasjonskilden til den globale bevegelsen mot markedsfundamentalismen som økte rundt 1990, var de definitivt en del av kampen. Likevel er EZLN i dag fremdeles isolert i skogene i Chiapas, ute av stand til å få regjeringen til å implementere San Andres-avtalen. Det er en klar oppfatning av at zapatistene har mistet det politiske momentum som holdt dem oppe i de første årene etter opprøret.

Da zapatistene startet opprøret, lovet de å marsjere til Mexico City, og oppfordret meksikanere til å reise seg for å «avsette diktatoren» Salinas. Men noen få uker inn i opprøret sa EZLNs talsperson Subcomandante Marcos at zapatistene ikke hadde noe ønske om å «ta makt», heller ikke å blande seg i valget som var planlagt i august 1994.

Mens sympatien for zapatistene holder seg rundt om i landets distrikter, er de isolert fra majoriteten av meksikanere, som er arbeidere bosatt i og rundt landets urbane områder.

EZLN har gjort mange forsøk på å danne et støttenettverk. De lanserte fronten FZLN for å skape en forbindelse med sivilsamfunnet i 1995. Dessverre har mangelen på et klart fokus og overdreven respekt for Marcos hindret Fronten fra å vokse utenfor den eksisterende venstresiden.

Zapatistene har generelt avstått fra å innta posisjoner i nasjonale valg. Mens deres fordømmelse av vanlige partier på grunn av korrupsjon og støtte til nyliberalismen er rosverdig, har deres motstand mot å projisere sin innflytelse i et bredere meksikansk samfunn og bygge et politisk alternativ vært en av deres største svakheter.

Under valget i 2006 lanserte zapatistene «den andre kampanjen», med markeringer mot kapitalisme og rasisme, og for demokrati. Deres markeringer trakk titusenvis, mens populistkandidaten Andrés Manuel López Obrador trakk millioner. Men da PAN og de høyreorienterte mediene konspirerte for å snyte López Obrador for sin sannsynlige seier, trakk zapatistene seg tilbake til Chiapas og nektet å delta i massemobiliseringene for å forsvare valgets virkelige vinner.

Denne typen avholdenhet kostet zapatistene mye moralsk autoritet i den bredere meksikanske venstresiden. De har i stedet konsentrert seg om å organisere autonome samfunn, kjent som caracoler («sneglehus») og juntas de buen gobierno («gode regjeringer»), i de dypeste delene av jungelen i Chiapas.

En ny modell for den revolusjonære venstresiden?

Mange vestlige radikale har trukket zapatistene frem som eksempler på en ny type venstreside som «forandrer verden uten å ta makt». Heller enn å søke å utfordre statens makt på nasjonalt nivå skulle zapatistene gå foran med et eksempel i periferien i Chiapas.

Men ikke bare er det veldig lite kjent hvordan EZLN faktisk styrer sine autonome samfunn; zapatistenes beslutning om å fjerne seg fra den nasjonale debatten er også problematisk, i følge spaltisten Guillermo Almeyra i La Jornada₂ :

Etter min mening var det også en feil å isolere urfolks kamp fra andre kamper, slik som motstand mot oljeprivatisering og kamp for demokrati. På samme måte en svakhet at EZLN ikke har maktet å knytte urfolk i Mexico til urfolks internasjonale kamp, som for eksempel i Ecuador og Bolivia. Dette fratok også den øvrige meksikanske befolkningen den viktige støtten de kunne ha trengt fra dem som med våpen i hånd har reist til seg motstand i et lite hjørne av Chiapas.

Zapatistbevegelsen har reist mange spørsmål som utfordrer prioriteringene til det frie markedet. En EZLN-soldat intervjuet under de første opprørsdagene skal ha sagt at det han kjempet for var «sosialisme som på Cuba, bare bedre».

Likevel: zapatistene er ikke sosialister. Tvert i mot plasserer de seg eksplisitt i den meksikanske revolusjonære nasjonalist-tradisjonen til Zapata og Villa. Deres «første deklarasjon fra Lacandonajungelen», utgitt på kvelden under opprørets første dag, siterte den meksikanske grunnloven for å legitimere opprøret. «Vi er patrioter», erklærte de, «og våre opprørske soldater elsker og respekterer vårt trefargede flagg».

Men i Mexico i dag er systemet med et fritt marked ansvarlig for å holde millioner av folk i fattigdom og utnyttelse. Bare arbeider-klassen på begge sider av grensen mellom USA og Mexico har makten til å tvinge systemet i kne.

Å bekjempe kreftene til globaliseringen som knuser meksikanske arbeidere, bønder og urfolk vil kreve ikke bare opprør, men en revolusjon som erstatter et system basert på profitt og grådighet med et samfunn styrt av arbeidere, som vil tilfredsstille menneskelige behov.

Noter:

1. http://www.nytimes.com/roomfordebate/2013/11/24/what-weve-learned-from-nafta/under-nafta-mexico-suffered-and-the-united-states-felt-its-pain
2. http://www.rebelion.org/noticia.php?id=179576&titular=juan-gelman-siempre-estuvo-del-lado-de-los-trabajadores-y-el-socialismo-

 

zapatistene

 

www.latinorebels.com

zapatistene

Er Kina kapitalistisk eller sosialistisk?

Spørsmålet er dårleg stilt, for generelt og abstrakt til å gi eit fornuftig svar på slike absolutte alternativ.

Kina har følgt sin eigen veg sidan 1950, kanskje heilt frå Taiping-revolusjonen* på 1800-tallet.

Eg skal prøve avklare kva denne eigne vegen har vore og er, på alle stadier frå 1950 og til i dag – 2012.

Samir Amin er egyptisk marxist og økonom, busett i Senegal. Han har skrive meir enn 30 bøker. Blant dei viktigaste er: Imperialism and Unequal Development, Accumulation on a World Scale, Delinking og Obsolecent Capitalism. På norsk finst boka Eurosentrismen. Sjå også referansar til andre bøker bakerst i artikkelen. Teksten her er eit kapittel frå boka The implosion of capitalism (Pluto Press, 2013).

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Takk Dette kapittelet er stor takk skyldig til debattane organisert i Kina (november–desember 2012) av Lau Kin Chi (Linjang Universitet, Hong Kong) i samarbeid med Sør-vestuniversitetet i Chongqing (Wen Tiejun), Renmin og Xinhua Universitet i Beijing (Dai Jinhua, Wang Hui), CASS (Huan Ping), og til møter med aktivistgrupper frå landsbygda i provinsane Shanxi, Shaanxi, Hubei, Hunan og Chongqing. Eg rettar ei takk til dei alle, og håper artikkelen vil vere nyttig i dei vidare diskusjonane deira. Kapittelet bygger au mykje på lesing av Wen Tiejun og Wang Hui. Samir Amin

Diskusjonane om Kina i notid og framtid – ei «oppstigande» makt – overbeviser meg aldri. Somme hevdar at Kina ein gong for alle har valt «den kapitalistiske vegen», og jamvel ønskar å akselerere integrasjonen i den globaliserte kapitalismen. Dei er svært fornøgde med det, og håper bare at denne «tilbakevendinga til det normale» – kapitalismen er «historias slutt» – fører med seg demokrati etter vestleg mønster (fleirpartisystem, val, menneskerettar). Dei trur – eller treng å tru – at Kina på den måten skal «ta igjen», gradvis, dei velståande samfunna i Vesten i per capita-inntekt, noko eg ikkje trur er mauleg. Høgresida i Kina deler synet deira. Andre gret over eit slikt «forræderi mot sosialismen». Somme knyttar seg til dei dominerande vurderingane frå Kina-fordømmarane i Vesten. Andre igjen – dei med makta i Beijing – kallar den valte vegen for «sosialisme på kinesisk», utan å vere meir presise. Men særtrekka går fram om ein les offisielle tekstar nøye, særleg femårsplanane, som er nøyaktige, og som blir tatt svært alvorleg.

Bondespørsmålet

Mao kalla revolusjonen kommunistpartiet gjennomførte i Kina ein anti-imperialistisk og anti-føydal revolusjon med blikket retta mot sosialismen. Mao meinte aldri at det kinesiske folket etter oppgjøret med imperialismen og føydalismen hadde «bygd» eit sosialistisk samfunn. Han kalte alltid dette byggverket for det første steget på den lange vegen til sosialismen.

Eg må understreke den særeigne måten den kinesiske revolusjonen handterte bonde-spørsmålet på. Den fordelte (jordbruks)jorda vart ikkje privatisert; den var framleis nasjonens eige gjennom landsbykommunane, med bruksrett bare for familiar på landsbygda. Det var ikkje tilfellet i Russland, der Lenin, framfor eit eksisterande bondeopprør i 1917, godkjente privat eigedomsrett for dei som fekk tildelt jord.

Korleis var det mauleg å følge prinsippet om at jord ikkje er ein vare i Kina (og Vietnam)? Det blir stadig gjentatt at bønder verda over vil ha eigedomsrett, og bare det. Om det hadde vore tilfelle i Kina, ville avgjerda om nasjonalisering av jorda ha ført til ein endelaus bondekrig, slik det var i Sovjetunionen då Stalin tvinga gjennom kollektiviseringa.

Haldninga til bøndene i Kina og Vietnam (og ingen andre stader) kan ikkje forklarast med ein antatt «tradisjon» der dei ikkje kjente til privat eigedom. Det er resultatet av ein intelligent og uvanleg politikk frå kommunistpartia i desse to landa.

Den andre internasjonalen tok bøndenes uunngåelege ambisjon om eigedom for gitt, noko som var reelt nok i Europa på 1800-tallet. Gjennom den lange omdanninga av Europa frå føydalisme til kapitalisme (1500–1800), vart tidlegare føydale former for tilgang til jord gradvis oppløyst, som rettar delt mellom kongar, jordeigarar og trellar. Dei vart erstatta av moderne borgarleg eigedomsrett, der jorda blir sett som ein vare – eit gode eigaren kan disponere fritt (kjøpe og selje). Sosialistane i Den andre internasjonalen godtok dette resultatet av den borgarlege revolusjonen, sjølv om dei beklaga det djupt.

Dei meinte au at småbruk ikkje hadde noka framtid; framtida tilhøyrte store mekaniserte bruk med konsentrasjon av eigedommar for å utnytte jorda effektivt (sjå Kautskys artiklar om emnet). Historia viste at dei tok feil. Bondebruka rydda vegen for kapitalistiske familiebruk i dobbel forstand: eit som produserer for marknaden (eige forbruk på garden var blitt minimalt), og eit som gjør bruk av moderne utstyr, industrielle innsatsmiddel og bankkredittar. Og ikkje minst har dette kapitalistiske familie-jordbruket vist seg vere ganske effektivt samanlikna med store bruk når det gjeld produksjon per mål per arbeidar og år. Det utelukkar ikkje det faktum at den moderne kapitalistiske bonden blir utbytta av monopolkapitalen, som kontrollerer tilgangen på innsatsmiddel og kreditt, og marknadsføringa av produkta. Bøndene har blitt underkontraktørar for storkapitalen.

(Feilaktig) overtydde om at store selskap alltid er meir effektive enn små på alle område – industri, sørvis og jordbruk – gjekk dei radikale sosialistane i Den andre internasjonalen ut frå at opphevinga av eigedomsrett til jord (nasjonalisering) la grunnlaget for store sosialistiske bruk (som dei framtidige sovjetiske sovkosane og kolkosane). Men dei var ikkje i stand til å prøve ut slike tiltak ettersom revolusjonen ikkje stod på sakslista i deira land, dei imperialistiske sentra.

Kina-fordømmarane (The practitioners of China bashing) Uttrykket viser til favorittsporten i vestlege media av alle slag – uheldigvis er venstresida medrekna – som inneber systematisk nedrakking, jamvel kriminalisering av alt om skjer i Kina. Kina eksporterer billig søppel til fattige marknader i tredje verda (det er sant), eit forferdeleg brotsverk. Men landet produserer au lyntog, fly, satellittar med fantastisk teknologisk kvalitet som blir hylla i Vesten. Kina-fordømmarane ser ut til å meine at masseutbygginga av bustader for arbeidarklassen ikkje er anna enn slum, og set skilnader i Kina (arbeidarklassebustader er ikkje overdådige villaer) lik dei i India (overdådige villaer side om side med slummen) og så vidare. Kina-fordømmarane appellerer til den infantile haldninga i enkelte retningar av den makteslause «venstresida» i Vesten: om det ikkje er kommunisme for det 21. hundreåret er det forræderi! Kina-fordømmarane er med i ei systematisk fiendtleg kampanje mot Kina, i tilfelle eit mauleg militært åtak. Det er ikkje mindre enn eit spørsmål om å øydelegge sjansen for ei ekte oppstiging for eit stort folk i Sør. S.A

Bolsjevikane godtok desse tesane fram til 1917. Dei vurderte nasjonalisering av storgodsa til det russiske aristokratiet, og å overlate allmenningsjorda til bøndene. Men det kom uventa på dei at bøndene gjorde opprør og tok dei store godsa.

Mao drog lærdommar av denne historia og utvikla ei heilt anna linje. Frå 1930-tallet i det sørlege Kina, og gjennom den lange frigjørings- og borgarkrigen, bygde Mao eit stadig sterkare kommunistparti på ein solid allianse med fattige og jordlause bønder (fleirtallet), hadde vennlegsinna tilhøve til middelklassen av bøndene, og isolerte rikbøndene (kulakkane) på alle stadier i krigen, utan nødvendigvis å gjøre dei til fiendar. Det gode resultatet av denne linja førebudde det store fleirtallet av folket på landsbygda på å godta ei løysing på problema deira som ikkje innebar privat eigedomsrett til fordelte jordlappar. Eg trur ideane til Mao og den vellykka gjennomføringa av dei har rot i det Taiping-opprøret på 1800-tallet ikkje klarte: etablere ein solid allianse med fleirtallet på landsbygda. I Russland eliminerte det fullbyrda faktumet frå sommaren 1917 seinare høve til å danne ein allianse med fattig- og middelklassebønder mot dei rike (kulakkane), fordi dei førstnemnde var opptatte av å forsvare den nyvunne eigedommen sin, og derfor valte å følge kulakkane framfor bolsjevikane.

Desse «kinesiske særdraga» – med store og viktige konsekvensar – gjør at me absolutt ikkje kan kalle vår tids Kina (jamvel i dag) «kapitalistisk», fordi den kapitalistiske vegen er basert på at jorda er omgjort til ein vare.

Småproduksjon i dag og i framtida

Når først eit slikt prinsipp er godtatt, kan bruksformene for eit slikt felles gode (jorda i landsbyane) vere varierte. For å forstå det må me skille mellom småproduksjon og småeigedom. Småprodusentar – bønder og handverkarar – dominerte produksjonen i alle tidlegare samfunn. Det har beholdt ein viktig plass i moderne kapitalisme, no knytta til småeigedom – i landbruk, sørvis, og jamvel visse delar av industrien. Det går klart tilbake innanfor den dominerande triaden i vår tid (USA, Europa og Japan). Eit eksempel på det er at småbutikkar forsvinn og blir erstatta av store butikkjedar. Det betyr ikkje at desse endringane er «progressive», heller ikkje meir effektive, slett ikkje om ein tar med sosiale, kulturelle og sivilisasjonsmessige sider. Det er faktisk eit eksempel på korleis dominerande og profitthungrig monopolkapital gjør ting vanskelegare. Så kanskje småproduksjon kan få tilbake ei viktig rolle under sosialismen i framtida. I Kina i dag har småproduksjon – utan nødvendigvis å vere knytta til småeigedom – framleis ein viktig plass i den nasjonale produksjonen, ikkje bare innanfor landbruket, men au på viktige livsområde i byane.

Kina har hatt ganske ulik og jamvel kontrastfylt bruk av jord som eit felles gode. På den eine sida må me drøfte effektivitet – produksjonsvolum per hektar per arbeidar i året – og på den andre dynamikken endringane fører med seg. Desse formene kan styrke tendensane i kapitalistisk retning, som vil ende opp i at det blir stilt spørsmål ved korfor jorda ikkje skal ha varestatus, eller dei kan vere del av ei utvikling i sosialistisk retning. Desse spørsmåla kan ein bare finne svar på ved å undersøke desse formene konkret, slik dei vart tatt i bruk steg for steg frå 1950 til i dag.

Frå starten på 1950-tallet var forma små familiebruk kombinert med enkle former for samarbeid om vatning, visse typar felles arbeidsoppgaver og bruk av visse typar utstyr. Og slike små familiebruk vart ein del av den statlege økonomien, der staten hadde monopol på kjøp av avlinga som skulle til marknaden, og kreditt og innsatsmiddel, alt på grunnlag av planlagte prisar bestemte av sentrale planleggarar.

Lærdommane frå innføringa av kommunane etter etableringa av produksjonskollektiv på 1970-tallet er mange. Det var ikkje nødvendigvis eit spørsmål om å gå frå småproduksjon til store bruk, sjølv om mange som støtta dette vart inspirerte av ideen om den overlegne storproduksjonen. Initiativet til å opprette kommunar hadde opphav i ønsket om eit desentralisert sosialistisk samfunn. Kommunane hadde ikkje bare ansvar for å styre landbruksproduksjonen i ein stor landsby, eller i eit kollektiv av landsbyar og grender (som i seg sjølv var ein miks av små familiebruk og meir ambisiøs spesialisert produksjon). Dei gav au eit rammeverk for industriverksemd som sysselsette sesongledige bønder; økonomisk aktivitet knytt til styringa av sosiale tjenester (utdanning, helse, husvære); og byrja desentraliseringa av den politiske administrasjonen av samfunnet. Nettopp slik Pariskommunen hadde som intensjon, skulle den sosialistiske staten, iallfall delvis, bli ein føderasjon av sosialistiske kommunar. Utan tvil var kommunane på mange måtar føre si tid, og dialektikken mellom desentralisering av beslutningsmakt, og sentraliseringa det allstadverande kommunistpartiet tok for gitt, gjekk ikkje alltid smertefritt. Likevel er resultata langt frå katastrofale, slik høgre-sida vil ha oss til å tru. Ein kommune i Beijing-regionen, som sette seg mot ordren om å oppløyse systemet, held fram med å levere framifrå økonomiske resultat knytta saman med standhaftige politiske diskusjonar av høg kvalitet, noko som forsvann dei andre stadene. Dagens (2012) prosjekt for «gjenoppbygging av landsbygda», sett i verk av kommunar på landsbygda i mange regionar i Kina er inspirerte av erfaringane frå folkekommunane.

Deng Xiaopings avgjerd om å oppløyse kommunane i 1980 styrka familiebasert småproduksjon, som vart den dominerande forma dei tri tiåra etter avgjerda (1980–2012). Men lista over brukarrettar (for landsbykommunar og familieeiningar) er atskillig lengre. Det er blitt mauleg for dei som har brukarrett, å «leige» ut jorda (men aldri «selje» ho) enten til andre småprodusentar – noko som legg til rette for migrasjon til byane, spesielt utdanna ungdom som ikkje vil bu på landsbygda. Eller det kan vere til selskap som organiserer mykje større moderniserte bruk (aldri storgods, det eksisterer ikkje i Kina, men likefullt vesentleg større enn familiebruka). Denne forma er meint å oppmuntre til spesialisert produksjon (som kvalitetsvin, der Kina har henta inn ekspertise frå Bourgogne), eller utprøving av nye vitskaplege metodar (GMO og andre).

Etter mitt skjønn har det inga meining å «bifalle» eller «fordømme» desse ulike systema a priori. Nok ein gong er det viktig å analysere dei kvar for seg, både innhaldet og måten dei er sett ut i livet på. Det er eit faktum at oppfinnsame og mangfaldige måtar å bruke felleseigd jord på har gitt fenomenale resultat. For det første i form av økonomisk effektivitet, sjølv om bybefolkninga har auka frå 20 til 50 prosent av totalen. Kina har klart å auke landbruksproduksjonen til å halde tritt med dei gigantiske behova urbaniseringa fører med seg. Det er eit påfallande og uvanleg resultat, utan like i landa i det «kapitalistiske» Sør. Det har tatt vare på og styrka landets matsuverenitet, sjølv om dei har ein stor hemsko: landbruket før 22 prosent av befolkninga i verda sjølv om dei bare har 6 prosent av verdas dyrkbare jord. I tillegg, når det gjeld levemåte (og levekår) på landsbygda, har kinesiske landsbyar ikkje lenger noko til felles med det som framleis dominerer i den kapitalistiske tredje verda. Komfortable og godt utstyrte permanente byggverk står i slåande kontrast ikkje bare til tidlegare svolt og ekstrem fattigdom i Kina, men også den ekstreme fattigdomen som framleis dominerer landsbygda i India eller Afrika.

Politikken og prinsippa som er følgt (felleseige av jorda, støtte til småproduksjon utan småeigedom) er årsaka til desse makelause resultata. Dei har opna for ein relativt kontrollert migrasjon frå landsbygda til byane. Samanlikn det med den kapitalistiske vegen i Brasil, for eksempel. Privat eigedomsrett til jorda har tømt landsbygda i Brasil – i dag representerer den bare 11 prosent av befolkninga. Men minst 50 prosent av bybuarane bur i slum (favelas), og overlever bare på grunn av den «uformelle økonomien» (medrekna organisert kriminalitet). Det er ikkje noko liknande i Kina, der bybuarane som eit heile har skikkeleg arbeid og husvære, sjølv samanlikna med mange «utvikla land», utan ein gong å nemne dei som har BNP per capita på kinesisk nivå.

Folkeflyttinga frå den tett befolka kinesiske landsbygda (bare Vietnam, Bangladesh og Egypt er samanliknbare) var nødvendig. Den forbetra kåra for småproduksjon på landsbygda ved å gjøre meir jord tilgjengeleg. Denne flyttinga, sjølv om den var relativt kontrollert (igjen, ingenting er perfekt i menneska si historie, verken i Kina eller elles), truar kanskje med å bli for rask. Det blir diskutert i Kina.

Kinesisk statskapitalisme

Den første merkelappen som dukkar opp for å beskrive Kina, er «statskapitalisme». Greit nok, men merkelappen er vag og overflatisk så lenge det særeigne innhaldet ikkje blir analysert.

Det er kapitalisme i den forstand at forholda som arbeidaren blir utsett for av dei overordna som organiserer produksjonen, er lik dei som kjenneteiknar kapitalisme: underordna og fremmendgjort arbeid, utvinning av meirverdi. Brutale former for ekstrem utbytting eksisterer i Kina for eksempel i kolgruvene, og i det vanvittige tempoet på kvinnearbeidsplassar. Det er skandaløst i eit land som hevdar dei går på vegen til sosialisme. Like fullt er etableringa av statskapitalisme uunngåeleg, og vil vere det over alt. Dei utvikla kapitalistiske landa vil ikkje vere i stand til å slå inn på ein sosialistisk veg (det står ikkje på sakslista i dag) utan å gå gjennom denne første fasen. Det er det innleiande stadiet for alle samfunn som vil frigjøre seg frå den historiske kapitalismen, på den lange vegen fram mot sosialisme/kommunisme. Sosialisering og reorganisering av økonomien på alle nivå, frå bedrifta (grunnivået), til nasjonen og verda, krev ein langvarig kamp gjennom ein historisk tidsperiode som ikkje kan forkortast.

Ut over desse innleiande refleksjonane, må me konkret beskrive statskapitalismen ved å sjå på karakteren og prosjektet til landet det dreier seg om. Det finst ikkje ein type statskapitalisme, men mange ulike. Statskapitalismen i den femte republikken i Frankrike frå 1958 til 1975 var utforma for å tjene og styrke private franske monopol, ikkje for å sende landet på vegen til sosialismen.

Kinesisk statskapitalisme vart skipa for å nå tri mål:

1) Bygge eit integrert og sjølvstendig moderne industrielt system.

2) Styre forholdet mellom dette systemet og småproduksjonen på landsbygda.

3) Kontrollere måten Kina vart integrert i eit verdssystem dominert av dei store monopola i den imperialistiske triaden.

Desse tri måla er uunngåelege. Resultatet er at det opnar for å gå framover på den lange vegen mot sosialismen, men samtidig styrkar ein tendens til å forlate denne vegen til fordel for ei rein og skjær kapitalistisk utvikling. Ein må godta at denne konflikten både er uunngåeleg, og at den alltid vil vere der. Spørsmålet blir då: Favoriserer Kinas konkrete val ein av dei to vegane?

Kinesisk statskapitalisme kravde i sin første fase (1954–1980) nasjonalisering av alle selskap (saman med nasjonalisering av landbruksjorda), stort og smått. Så følgte ei opning mot private føretak, nasjonale eller utanlandske, og liberalisert småproduksjon på landsbygda og i byane (små selskap, handel, sørvis). Men store kjerneindustriar og kredittsystemet oppretta i maoisttida vart ikkje avnasjonaliserte, sjølv om måten dei inngjekk i ein «marknadsøkonomi» på vart modifisert. Desse vala gjekk hand i hand med etableringa av kontrollmekanismar for privat drift og potensielle partnarskap med utanlandsk kapital. Det står att å sjå i kva grad desse tiltaka fyller oppgava si, eller om dei tvert imot ikkje har blitt tomme skall, når maskepi med privat kapital (ved «korrupsjon» av leiinga) har fått overtaket.

Like fullt har kinesisk statskapitalisme oppnådd ganske utrulege framgangar mellom 1950 og 2012. Dei har klart å bygge eit sjølvstendig og samordna moderne produksjonssystem tilpassa dette gigantiske landet, som ikkje kan samanliknast med det i USA. Dei har lagt bak seg den tette teknologiske avhengigheita dei starta med (import av sovjetiske, så vestlege modellar) ved å utvikle evne til teknologiske oppfinningar sjølve. Men dei har ikkje (enno?) byrja reorganisere styringa av arbeidet ut frå eit sosialistisk perspektiv. Planen – og ikkje «opninga» – er stadig det sentrale middelet for å utvikle dette systematiske byggverket.

I maoistperioden var Planen tvingande i alle detaljar: innhald og plassering for alle nyetableringar, produksjonsmål, prisar. På det stadiet var det ikkje tenkeleg med alternativ. Eg vil nemne her, utan å trekke det lenger, den interessante debatten rundt kva slag verditeori som låg til grunn for planlegginga på denne tida. Det var suksessen – ikkje fiaskoen – i denne første fasen som kravde endra metodar i intensiverte utviklingsprosjekt. «Opninga» for private initiativ – med start i 1980, men framfor alt frå 1990 – var nødvendig for å unngå stillstanden som vart fatal for Sovjetunionen. Trass i at denne opninga fall saman med at liberalismen triumferte globalt – og alle negative effektar av samanfallet, noko eg kjem tilbake til – valet av ein «marknadssosialisme», eller betre ein «sosialisme med marknaden» som grunnlag, for denne andre fasen intensivert utvikling, er det etter mi meining forsvarleg.

Nok ein gong, resultata av dette valet er ganske enkelt utrulege. På få tiår har Kina bygd opp eit produktivt urbant industrisystem der 600 millionar menneske er ført saman, to tredjedelar av dei vart urbaniserte dei siste to tiåra (nesten tilsvarande befolkninga i Europa!). Det er på grunn av Planen og ikkje marknaden. Ingen andre land i Sør (unntatt Korea og Taiwan) har klart det. I India og Brasil er det bare få spreidde element av slike sjølvstendige prosjekt, ingenting anna.

Metodane som er brukt for å utforme og gjennomføre Planen, er forandra under dei nye vilkåra. Planen er framleis tvingande for dei store investeringane i infrastruktur prosjektet krev: for å huse 400 millionar nye byinnbyggarar på god måte, og for å bygge eit makelaust nettverk med motorvegar, vegar, jernbanar, dammar og kraftverk; for å opne mest heile den kinesiske landsbygda; og for å flytte utviklingstyngdepunktet frå kystregionane til innlandsområda i vest. Planen er framleis tvingande – i det minste delvis – for måla og finansieringa av offentlege eigde selskap (stats-, provins- og kommunalt eigde). For det utanom peikar planen på maulege og tenkbare mål, både for små urbane vareprodusentar og for industri og annan privat aktivitet. Desse måla blir tatt alvorleg, og dei politiske og økonomiske ressursane dei krev er spesifisert. Som eit heile avvik ikkje resultata mykje frå dei «planlagte» måla.

Kinesisk statskapitalisme har tatt tydelege sosiale (eg seier ikkje «sosialistiske») dimensjonar inn i utviklingsprosjektet sitt. Desse måla var alt til stades i maoistæraen: utrydding av analfabetismen, grunnleggande helsestell for alle og så vidare. Den første delen av tida etter Mao (1990-åra) var tendensen utan tvil å sette til sides arbeidet med desse måla. Men ein må merke seg at den sosiale dimensjonen i prosjektet seinare har vunne tilbake plassen sin, og som svar på aktive og kraftfulle folkerørsler er det venta at arbeidet vil skyte fart. Den nye urbaniseringa er utan sidestykke i andre land i Sør. Visst er det «stilige» bukvarter, mens andre absolutt ikkje er velståande. Men det finst ikkje slum, noko som framleis brer seg i byane elles i den tredje verda.

Kinas integrasjon i den kapitalistiske globaliseringa

Me kan ikkje analysere den kinesiske statskapitalismen – kalla « marknadssosialisme» av regjeringa – utan å sjå på korleis han blir integrert i globaliseringa.

Sovjet såg føre seg å kople seg frå det kapitalistiske verdssystemet, og komplettere fråkoplinga med å bygge eit integrert sosialistisk system som omfatta Sovjet og Aust-Europa. Sovjetunionen klarte langt på veg denne fråkoplinga, ikkje minst på grunn av eit fiendtleg Vesten, som jamvel skulda blokaden for isolasjonen. Men prosjektet med å integrere Aust-Europa kom aldri langt, trass i initiativ frå Comecon. Nasjonane i Aust-Europa blei i utrygge og sårbare situasjonar, delvis fråkopla – på strikt nasjonal basis – og delvis opne for Vest-Europa frå 1970-tallet. Det var aldri på tale med integrasjon mellom Sovjet og Kina, ikkje bare fordi kinesisk nasjonalisme ikkje ville godtatt det, men mest fordi det ikkje var ein del av Kinas prioriterte oppgaver. Maoist-Kina praktiserte si eiga fråkopling. Har landet med å re-integrere seg i globaliseringa frå starten av 1990-tallet fullt og heilt gitt opp fråkoplinga?

Kina gjekk inn i globaliseringa på 1990-tallet med å auke industrieksport av varer som passa produksjonssystemet, og gav førsteprioritet til produkt med vekst-ratar over veksten i BNP. Den triumferande nyliberalismen hylla framgangen for dette valet i femten år (frå 1990 til 2005). Dette valet er diskutabelt, ikkje bare på grunn av dei politiske og sosiale verknadene, men au fordi det er trua av samanbrotet til den globaliserte kapitalismen, som starta i 2007. Den kinesiske regjeringa ser ut til å vere klar over det, og byrja tidleg å korrigere ved å legge større vekt på marknaden heime, og utvikling av den vestlege delen av landet.

Å seie, slik ein høyrer til det kjedsommelege, at Kinas suksess skyldast at dei forlot maoismen (som var ein tydeleg «fiasko»), opninga mot omverda og utanlandsk kapital, er rett og slett idioti. Utan det fundamentet det maoistiske byggverket la, ville ikkje opninga blitt den velkjente suksessen. Samanliknar ein med India som ikkje har gjennomført ein tilsvarande revolusjon, ser ein det. Å seie at Kinas suksess i hovudsak, til og med «fullstendig» skyldast initiativ frå utanlandsk kapital, er ikkje mindre idioti. Det er ikkje fleirnasjonal kapital som bygde det kinesiske industrisystemet og gjennomførte urbaniseringa og bygde infrastrukturen. Suksessen skyldast 90 prosent det sjølvstendige kinesiske prosjektet. Opninga for internasjonal kapital har opplagt vore nyttig: ho har auka importen av moderne teknologi. Men på grunn av sine partnarskapsmetodar har Kina sugd til seg desse teknologiane, og har no forbetra dei. Det finst ikkje tilsvarande andre stader, heller ikkje i India og Brasil, langt mindre i Thailand, Malaysia, Sør-Afrika eller andre stader.

Kinas integrasjon i globaliseringa har dessutan vore delvis og kontrollert (eller i det minste kontrollerbar, om ein ønskar det). Kina står framleis på utsida av den finansielle globaliseringa. Banksystemet er fullt ut nasjonalt, og konsentrert om kreditt-marknaden heime. Kina styrer framleis yuanen sjølv. Yuanen blir ikkje utsett for dei lunefulle vekslingskursane finansiell globalisering fører til. Beijing kan seie til Washington: «Yuanen er våre pengar og dykkar problem», nettopp slik Washington sa til europearane i 1971: «Dollaren er våre pengar og dykkar problem.» Dessutan har Kina ein stor reserve til bruk i det offentlege kredittsystemet. Den offentlege gjelda er minimal samanlikna med gjelda som blir sett utoleleg i USA, Europa, Japan og mange av landa i Sør. Dermed kan Kina auke den offentlege pengebruken utan alvorleg fare for inflasjon.

Den utanlandske kapitalen i Kina, som dei har hatt fordel av, står ikkje bak suksessen. Tvert imot er det suksessen til det kinesiske prosjektet som har gjort investeringar i Kina attraktive for vestlege selskap. Landa i Sør, som opna dørene mykje vidare enn Kina og godtok å underlegge seg globaliseringa utan vilkår, har ikkje vore tilsvarande attraktive. Kina drar ikkje til seg utanlandsk kapital for at dei skal plyndre landets naturressursar, heller ikkje utan overføring av teknologi få etablere industri og ta fordel av låge lønningar; heller ikkje dra fordel av opplæring og integrasjon av avdelingar utanlands utan band til ikkje-eksisterande nasjonale produksjonssystem, som i Marokko og Tunisia. Heller ikkje for å gjennomføre finansielle raid slik det skjedde i Mexico, Argentina og Søraust-Asia. I Kina derimot, kan utanlandsinvesteringar sjølvsagt dra fordel av låge lønningar og gjøre gode profittar så lenge planane deira passar inn i Kinas, og tillet teknologioverføring. I sum er det «normale» profittar, men dei kan få meir om dei samarbeider med kinesiske styresmakter.

Kina, oppstigande makt

Ingen tviler på at Kina er ei oppstigande makt. Ein påstand er at Kina bare prøver ta tilbake plassen landet hadde i hundrevis av år og mista på 1800-tallet. Men ideen – ganske korrekt og ikkje minst smigrande – er ikkje til stor hjelp for å forstå karakteren til denne oppstiginga, og kva det betyr for verda i dag. Elles har dei som står for denne vage og allmenne ideen, ingen interesse av å drøfte om Kina vil stige opp ved å slutte seg til dei allmenne kapitalistiske prinsippa (som dei trur kanskje er naudsynt), eller om landet vil ta på alvor prosjektet «sosialisme med kinesiske særdrag». For min del hevdar eg at om Kina verkeleg er ei oppstigande makt, er det nettopp fordi dei ikkje har valt den reine og enkle kapitalistiske utviklingsvegen. Og som ein konsekvens, om dei hadde valt å følgje den kapitalistiske vegen, ville oppstigingsprosjektet stått i fare for å slå feil.

Tesa eg støttar, inneber å forkaste ideen om at folk kan hoppe over nødvendige utviklingssekvensar; dermed må Kina gå gjennom ei kapitalistisk utvikling før dei går laus på spørsmålet om ei mauleg sosialistisk framtid. Debatten om dette spørsmålet mellom dei ulike marxistiske retningane vart aldri konkludert. Marx var heile tida nølande. Me veit at rett etter dei første europeiske åtaka (Opiumskrigen), skreiv han at neste gong du (England) sender hærane til Kina, vil dei bli møtt med banneret «Pass på, dere er ved grensa til den borgarlege republikken Kina». Dette er ein strålande innsikt, og viser tillit til det kinesiske folkets evne til å svare på utfordringa, men samtidig feil fordi banneret faktisk sa: «Dere er ved grensa til folkerepublikken Kina». Men me veit at Marx ikkje forkasta ideen om at Russland kunne hoppe over det kapitalistiske stadiet (sjå korrespondansen hans med Vera Zasulich). I dag kunne ein tru at den første Marx hadde rett, og at Kina verkeleg er på veg til kapitalismen.

Men Mao forstod – betre enn Lenin – at den kapitalistiske vegen ville føre ingenstads, og at bare kommunistane kunne attreise Kina. Qing-keisarane på slutten av 1800-tallet, og deretter Sun Yat Sen og Kuomintang, hadde alt førebudd eit svar på utfordringa frå Vesten. Men dei såg ikkje føre seg nokon annan veg enn den kapitalistiske, og hadde ikkje intellektuelle ressursar til å forstå kva kapitalismen verkeleg er, og korfor denne vegen var stengt for Kina. Og for alle land i periferien av det kapitalistiske verdssystemet for den del. Mao, sjølvstendig marxist, forstod det. Meir enn det forstod Mao at denne kampen ikkje var vunne på førehand – gjennom sigeren i 1949 – og at konflikten mellom lovnaden om den lange vegen til sosialismen, og tilbakevending til den kapitalistiske falden ville vare i overskueleg framtid.

Personleg har eg alltid delt Maos analyse, og eg skal komme tilbake til emnet med nokre tankar rundt Taiping-revolusjonen. Eg ser på den som det fjerne opphavet til maoismen, 1911-revolusjonen i Kina, og andre revolusjonar i Sør i byrjinga av 1900-tallet. Og til diskusjonane i starten av Bandung-perioden* og analysane av uføret dei såkalla oppstigande landa i Sør er i etter å ha bunde seg til den kapitalistiske vegen. Alt dette er naturlege følger av mi sentrale tese om polariseringa (det vil seie kontrasten mellom sentrum og periferi) som ligg innebygd i utviklinga til den historiske kapitalismen. Polariseringa eliminerer sjansen eit land i periferien har til «å nå igjen» innanfor ei kapitalistisk ramme. Me må trekke konklusjonen: om «å nå igjen» dei rike landa er umauleg, må ein gjøre noko anna; det er kalla å følge den sosialistiske vegen.

Kina har ikkje følgt ein eigen veg sidan 1980, men frå 1950, sjølv om denne vegen har gått gjennom fasar som på mange måtar er ulike. Kina har utvikla eit samanhengande sjølvstendig prosjekt tilpassa sine eigne behov. Det er slett ikkje kapitalisme, med ein logikk som krev at jorda skal vere ein vare. Dette prosjektet er sjølvstendig så lenge Kina blir utanfor den finansielle globaliseringa.

Det at det kinesiske prosjektet ikkje er kapitalistisk, betyr ikkje at det er sosialistisk, bare at det gjør det mauleg å gå framover på den lange vegen til sosialisme. Like fullt er Kina au trua av ei strømning som skyv det ut av den vegen, og ender opp med ganske enkelt å vende tilbake til kapitalisme.

Kinas suksess er fullt ut resultatet av dette sjølvstendige prosjektet. I den forstand er Kina det einaste ekte oppstigande landet (saman med Korea og Taiwan, som eg skal seie meir om seinare). Ingen av dei mange andre landa Verdsbanken har sertifisert som oppstigande, er verkeleg det, fordi ingen av desse landa har sitt eige samanhengande sjølvstendige prosjekt. Alle følger rett og slett dei grunnleggande prinsippa til kapitalismen, sjølv i eventuelle sektorar innanfor statskapitalismen deira. Alle har akseptert å underordne seg vår tids globalisering i alle sine former, medrekna finansielt. Russland og India er delvise unntak frå dette siste punktet, men ikkje Brasil, Sør-Afrika og andre. Innimellom er det bitar av ein «nasjonal industripolitikk», men ikkje noko som kan samanliknast med det systematiske kinesiske prosjektet der dei bygger eit komplett, integrert og sjølvstendig industrielt system (spesielt på området teknologisk ekspertise).

Av desse grunnane er alle desse alt for raskt kalla oppstigande landa sårbare, sjølvsagt i varierande grad, men alltid langt meir enn Kina. Av alle desse grunnane er kjenne-teikna på oppstiging – solide vekstratar, eksport av industrivarer – alltid knytta til utarmingsprosessar for fleirtallet av folket (spesielt bøndene). Det er ikkje tilfellet i Kina. Aukande forskjellar er absolutt tydeleg overalt, medrekna Kina, men det er ein overflatisk og villeiande observasjon. Ulik fordeling av goder i ein veksande økonomi som like fullt ikkje set nokon på utsida (og jamvel inneber reduserte fattigdomslommer – det er tilfelle i Kina) er ein ting; ulik fordeling av vekst der bare ein minoritet får noko (frå 5 til 30 prosent, avhengig av land) mens resten er desperate, er noko anna. Kina-fordømmarane er uvitande om – eller læst vere det – denne avgjørande skilnaden. Forskjellane som er synlege i form av luksuriøse villaer på den eine sida, og gode husvære for middel- og arbeidarklassen på den andre, er ikkje same ulikskap ein ser i velståande bustadområde for middelklassen og slum for fleirtallet.

Gini-koeffisienten* er nyttig for å måle endringar frå eit år til eit anna innanfor eit stabilt system. Men i samanlikningar mellom land med ulike system mistar den meining, som alle andre nasjonale makro-økonomiske mål. Dei oppstigande landa (utanom Kina) er verkeleg «kommande marknader», opne for at monopola i triaden kan trenge seg inn. Desse marknadene lar desse monopola dra ut ein vesentleg del av meirverdien som blir skapt i landet det dreier seg om. Kina er annleis: det er ein oppstigande nasjon der systemet gjør det mauleg å halde tilbake storparten av meirverdien som blir skapt.

Korea og Taiwan er dei einaste to autentiske eksempla på oppstiging i og med kapitalisme. Desse to landa hadde suksess av geostrategiske grunnar – USA lot dei gjøre det dei nekta andre å gjøre. Kontrasten mellom USAs støtte til statskapitalismen i desse to landa og den ekstremt valdelege motstanden mot kapitalismen i Nassers Egypt eller Boumediennes Algerie er ganske opplysande her.

Eg vil ikkje drøfte potensielle oppstigings-kandidatar her, som Vietnam eller Cuba, eller vilkåra for å ta fatt igjen på vegen som Russland. Heller ikkje vil eg drøfte strategiske mål for progressive krefter elles i det kapitalistiske Sør. Eller om India, Søraust-Asia, Latin-Amerika, den arabiske verda og Afrika kan komme ut av dødvatnet, og føre sjølvstendige prosjekt som bryt med logikken i den herskande kapitalismen.

Store framgangar, nye utfordringar

Kina har ikkje nettopp nådd vegskillet, dei har vore der kvar dag sidan 1950. Sosiale og politiske krefter frå høgre og venstre som er aktive i samfunnet og partiet har støytt saman heile tida.

Kor kjem det kinesiske høgre frå? Sjølvsagt vart det tidlegare komprador-* og byråkratborgarskapet fråtatt makta. Men under frigjøringskrigen nærma store delar av middelklassen, akademikarar, funksjonærar og industrifolk seg kommunistpartiet, jamvel melde seg inn, fordi dei var skuffa over Kuomintangs manglande effektivitet i krigen mot Japans aggresjon. Mange av dei – men ikkje alle – var bare nasjonalistar, ikkje meir. Med opninga for privat initiativ frå 1990-tallet dukka eit nytt og meir kraftfullt høgre opp. Det er ikkje avgrensa til «businessmen» som hadde gjort suksess og (innimellom kolossale) formuer gjennom kundane sine – medrekna personar i stats- og partiapparat. Dei blandar kontroll med maskepi og jamvel korrupsjon. Slik suksess oppmuntrar alltid til høgrestandpunkt i dei veksande utdanna mellomlaga. Det er i den samanhengen veksande forskjellar er ein stor politisk fare, sjølv om dei ikkje har noko til felles med ulikskap i andre land i Sør. Det er den som spreiar høgreidear, avpolitisering og naive illusjonar.

Her må eg komme med ei tilleggsvurdering eg meiner er viktig: småproduksjon, spesielt jordbruk, er ikkje grunna i høgre-idear slik Lenin meinte (sjølv om det var det i Russland). Stoda i Kina står i motsetning til det tidlegare Sovjet. Kinesiske bønder er som heilskap ikkje reaksjonære, fordi dei ikkje forsvarer prinsippet om privat eigedomsrett slik bøndene i Sovjet gjorde, og som kommunistane aldri klarte rive laus frå å støtte kulakkane og privat eigedomsrett. Tvert imot er dei småproduserande (og ikkje småeigande) kinesiske bøndene i dag ein klasse som ikkje står for høgreløysingar, men ein del av dei kreftene som går inn for dei modigaste samfunnsmessige og økologiske løysingane. Den kraftfulle rørsla for «fornying av landsbygda» vitnar om det. Dei kinesiske bøndene står i hovudsak på venstresida, saman med arbeidarklassen. Venstresida har sine eigne intellektuelle, og ein viss innflytelse på stats- og partiapparat.

Den evige konflikten mellom høgre og venstre i Kina har alltid vist seg i politikken som er sett ut i livet av leiinga i stat og parti. I maoisttida vann ikkje venstrelinja utan kamp. Då Mao vurderte at høgreideane i partiet og leiinga utvikla seg litt som i Sovjet, sleppte han laus kulturrevolusjonen for å slåst mot det. «Bombarder hovudkvarteret», det vil seie partileiinga, der det «nye borgarskapet» blir danna. Men sjølv om kulturevolusjonen svarte til Maos forventningar dei to første åra, så spora det deretter av i anarki då Mao og venstresida i partiet mista kontrollen over det som skjedde. Denne avsporinga førte til at stat og parti tok kontroll igjen, og det gav høgresida sjansen. Sidan då har høgresida stått sterkt i alle leiande organ. Men venstresida er til stades på grasrota, og syter for at leiinga må kompromisse med «sentrum» – men er det sentrum høgre eller sentrum venstre?

For å forstå kva slags utfordringar Kina står framfor i dag, er det viktig å forstå at konflikten mellom Kinas sjølvstendige prosjekt slik det eksisterer, og den nord-amerikanske imperialismen med sine underordna europeiske og japanske allierte, vil auke i intensitet så lenge Kinas suksess held fram. Det er mange konfliktområde: Kinas disposisjon over moderne teknologi, tilgang til ressursane på planeten, styrkinga av Kinas militære kapasitet. Og arbeidet for å bygge opp igjen internasjonalt samkvem på grunnlag av suverene nasjonar som kan velje sitt eige politiske og økonomiske system. Alt dette står i direkte konflikt med måla til den imperialistiske triaden.

USAs strategiske mål er militær kontroll over planeten, den einaste måten Washington kan halde på sine hegemoniske fordelar. Det skjer gjennom preventive krigar i Midtausten, og i den forstand er desse krigane forløparen til den preventive (kjernefysiske) krigen mot Kina. Ein krig den nordamerikanske herskarklassen kaldblodig ser for seg kan vere naudsynt «før det er for seint». Å fyre opp under fiendskap til Kina er ein uskilleleg del av denne globale strategien, slik den viser seg i støtte til slaveeigarane i Tibet og Sinkiang, styrkinga av den amerikanske marinen i Kinahavet, og i ubegrensa oppmuntring til at Japan skal bygge opp sine militære styrkar. Kina-fordømmarane bidrar til å holde dette fiendskapet i live.

Samtidig er Washington bestemt på å manipulere for å roe ned ambisjonane Kina og andre såkalla oppstigande land måtte ha. Opprettinga av G20 skal gi desse landa illusjonen at dei tjener på å vere fast knytta til globaliseringa. G2 (USA og Kina) er slik sett ei felle som ved å gjøre Kina medskyldig i USAs imperialistiske eventyr kan føre til at Kinas fredelege utanrikspolitikk mistar all truverde.

Det einaste maulege effektive svaret på denne strategien må gå på to nivå:

1) Styrke Kinas militære styrkar og utstyre dei til å avskrekke.

2) Hardnakka jobbe fram mot å gjenskape eit polysentrisk internasjonalt politisk system, med respekt for all nasjonal suverenitet, og derfor jobbe for å rehabilitere FN som no er marginalisert av NATO.

Det siste er heilt avgjørande, og inneber å prioritere gjenoppbygging av ein «Sør-front» (Bandung 2?) som kan bygge opp under dei sjølvstendige initiativa frå folka og statane i Sør. Det inneber dermed at Kina blir klar over at dei ikkje har midlar til noko så absurd som å komme på linje med rovdyrpraksisen til imperialismen (plyndre naturressursane på planeten), ettersom dei manglar ei militærmakt tilsvarande den til USA, som til sjuande og sist er det som kan garantere suksess for imperialistiske prosjekt. På den andre sida har Kina mykje å vinne på å utvikle tilboda sine om støtte til industrialisering av landa i Sør, som klubben av imperialistiske «givarar» prøver gjøre umauleg.

Språket kinesiske styresmakter bruker i internasjonale spørsmål, tilbakehaldent til det ekstreme (som er forståeleg), gjør det vanskeleg å vite i kva grad leiarane i landet er klar over utfordringane som er analysert ovanfor. Meir alvorleg er at dette ordvalet forsterkar naive illusjonar og avpolitisering i opinionen heime.

Den andre delen av utfordringa dreier seg om å demokratisere den politiske og sosiale styringa av landet.

Mao formulerte og sette ut i livet eit generelt prinsipp for den politiske styringa av det nye Kina som han oppsummerte slik: samle venstresida, nøytralisere (og ikkje eliminere) høgresida, styre frå sentrum venstre. Etter mitt syn er dette beste måten for å kunne gå fram stegvis på ein effektiv måte, som blir forstått og støtta av det store fleirtallet. På den måten gav Mao eit positivt innhald til demokratisering av samfunnet kombinert med sosiale framsteg, på den lange vegen til sosialisme. Han formulerte metoden for dette: «masselinja» – gå ut til massane, lær kampane deira, gå tilbake til makta på toppen. Lin Chun har gitt ein presis analyse av metoden og resultata som masselinja gjør mauleg.

Demokratiseringsspørsmålet knytt til sosial framgang – i kontrast til eit «demokrati» skilt frå sosial framgang, og jamvel ofte knytt til sosial tilbakegang – gjeld ikkje bare Kina, men alle folk i verda. Framgangsrike metodar kan ikkje summerast opp i enkle formlar som er gyldige til alle tider og stader. Uansett bør formelen som vestlege propagandamedier byr på – fleirpartisystem og val – ganske enkelt forkastast. Dessutan blir denne formen for «demokrati» til ein farse både i Vesten og ikkje minst andre stader. Masselinja var metoden som skapte semje om og rykka fram strategiske mål, steg for steg. Det står i kontrast til den «konsensus» ein oppnår i Vesten gjennom mediamanipulasjon og valfarsar, som ikkje er noko anna enn å rette seg etter krava frå kapitalen.

Men korleis skal Kina i dag skape noko tilsvarande ei ny masselinje, under nye sosiale vilkår? Det blir ikkje lett fordi makta i partileiinga for det meste har gått til høgre, og dei baserer stabilitet for styret sitt på avpolitisering og tilhøyrande naive illusjonar. Sjølve suksessen for politikken styrkar den spontane tendensen til å gå i den retninga. Det er ei vanleg oppfatning i middelklassen i Kina at kongsvegen til å ta igjen levemåten i dei rike landa er open, fri for hindringar; dei trur Triaden ikkje er mot dette; amerikanske metodar er like ukritiske beundra og så vidare. Det gjeld særleg den urbane middelklassen, som veks raskt og har fått levekåra sine heilt utruleg forbetra. Hjernevasken kinesiske studentar er utsette for i USA, særleg i samfunnsfaga, saman med forkastinga av den offisielle fantasilause og kjedsommelege framstillinga av marxismen, har bidradd til å snevre inn rommet for radikale og kritiske debattar.

Regjeringa i Kina er ikkje ufølsamme for det sosiale spørsmålet, ikkje bare på grunn av ein debattradisjon som bygger på marxismen, men au fordi det kinesiske folket som lærte seg slåst og framleis gjør det, styrer regjeringas hand. Om den sosiale dimensjonen vart tona ned på 1990-tallet på grunn av det umiddelbare behovet for auka vekst, så er det snudd heilt om i dag. Nøyaktig no som dei sosialdemokratiske velferdserobringane blir undergravd i det velståande Vesten, utvidar fattige Kina det sosiale sikringsnettverket på tri plan – helse, husvære, pensjonar. Den populære bustadpolitikken i Kina, rakka ned på av Kina-fordømmarane på høgre- og venstresida i Europa, er misunt, ikkje bare i India eller Brasil, men au i kriseramma område i Paris, London eller Chicago!

Trygdeordningar og pensjonssystem dekkar alt over 50 prosent av bybefolkninga (hugs dei har auka frå 200 til 600 millionar), og Planen (framleis i bruk i Kina) legg opp til å dekke 85 prosent av befolkninga dei neste åra. La Kina-fordømmande journalistar gi oss tilsvarande eksempel frå «landa som går den demokratiske vegen» som dei stadig hyllar. Men debatten om kva for metodar ein skal ta i bruk, er framleis open. Venstresida går inn for det franske systemet, basert på solidaritet mellom generasjonane – det legg til rette for innføring av sosialismen. Mens høgresida sjølvsagt går for det fråstøytande amerikanske systemet med pensjonsfond, som splittar arbeidarane og overfører risikoen frå kapital til arbeid.

Men å få sosiale velferdstiltak er utilstrekkeleg om dei ikkje er kombinerte med demokratisering av den politiske styringa av samfunnet, med repolitisering gjennom metodar som styrkar kreative og oppfinnsamme former for den sosialistiske/kommunistiske framtida.

Ei utvikling etter prinsippa om fleirpartisystem og val som vestlege media og Kina-fordømmarane tar opp att til det kjedsommelege, forsvart av «dissidentar» presenterte som ekte «demokratar», vil ikkje svare på utfordringa. Tvert om ville innføring av desse prinsippa i Kina bare føre til – slik alle erfaringar i dag demonstrerer (Russland, Aust-Europa, den arabiske verda) – at prosjektet for oppstiging og sosial fornying vart øydelagt. Og det er det faktiske målet for desse prinsippa, dekka av tom retorikk: «Det finst inga anna løysing enn fleirpartisystem og val.» Men det er ikkje nok å slå mot denne dårlege løysinga ved å falle attende på den stivbeinte haldinga med å forsvare partiprivilegium. Eit parti som sjølv er inntørka og forvandla til ein rekrutteringsinstitusjon for stillingar i statsadministrasjonen. Ein må finne opp noko nytt.

Ein kan ikkje skape repolitisering og vilkår for å finne nye svar gjennom propagandakampanjar. Det kan ein bare oppnå gjennom sosiale, politiske og ideologiske kampar. Det inneber at ein i utgangspunktet må sjå desse kampane som legitime, og eit lovverk bygd på kollektiv rett til å organisere seg, uttrykke seg og til å komme med lovframlegg. Det inneber i sin tur at partiet sjølv er involvert i desse kampane. Med andre ord, at den maoistiske masselinja blir gjenoppfunne. Repolitisering er utan meining om ho ikkje blir kombinert med metodar som fremmar at arbeidarane gradvis erobrar styringa av samfunnet på alle nivå – bedrift, lokalt, nasjonalt. Eit slikt program utelukkar ikkje at individuelle personlege rettar blir anerkjent. Tvert om inneber det at dei blir formaliserte. Når dei blir formaliserte, vil det vere mauleg å finne nye måtar å velje leiarar på.

* Taipingopprøret: bondeopprør frå 1850 til 1864 mot Qing-dynastiet i Kina. Opprørarane fekk kontroll over større område, men blei til slutt slått ned etter at Qing fekk hjelp frå vestlege land. (Wikipedia.)

* Bandung-konferansen: Ein konferanse i provinshovudstaden Bandung i Indonesia i april 1955 blir rekna som starten på samarbeidet mellom dei alliansefrie statane. Tjuetri asiatiske og seks afrikanske land var med på konferansen. (Wikipedia, Store Norske Leksikon.

* Gini-koeffisienten: eit mål for statistisk spreiing, vanlegvis brukt på forskjellar i inntekt eller formue i eit land. Koeffisienten har tallverdi frå 0 til 1, ved null har alle lik inntekt eller formue, på 1 eig ein person all inntekt eller formue. (Wikipedia.)

* Komprador: eit opprinneleg portugisisk omgrep, ein som knytte saman koloniale handelshus med import- og eksportmarknader i koloniane. Særleg viktig frå slutten av 1700-tallet i Kina. (Danske Wikipedia.)

Referansar:

Den kinesiske vegen og bondespørsmålet

Karl Kautsky:»On the Agrarian Question», 2 band (1899 ; repr., Winchester, MA: Zwan Publications, 1988).

Samir Amin: «À l’origine du monde contemporain: la Commune de Paris (1871), la révolution des Taipings (1851–1864)» (Opphavet til verda i dag: Pariskommunen (1871), Taiping-opprøret, 1851–1864), finst på http://www.samir-amin.com/rub3fr/communedeparisettaipings.pdf

Samir Amin: «The 1911 Revolution in a World Historical Perspective: A Comparison with the Meiji Restoration and the Revolutions in Mexico, Turkey and Egypt» (utgitt på kinesisk i 1990).

Samir Amin: «Ending the Crisis of Capitalism or Ending Capitalism?» (Oxford: Pambazuka Press, 2011), kap. 5, «The Agrarian Question. »

Globaliseringa og den imperialistiske utfordringa

Samir Amin: «A Life Looking Forward: Memoirs of An Independent Marxist» (London and New York: Zed Books, 2006), kap. 7, «Deployment and Erosion of the Bandung Project.»

Samir Amin: «The Law of Worldwide Value» (New York: Monthly Review Press, 2010), «Initiatives from the South,» seksjon 4, 121ff. Samir Amin, L’implosion du capitalisme contemporain: automne du capitalisme, printemps des peuples? (Samanbrotet i vår tids kapitalisme: Haust for kapitalismen, vår for folka?) (Paris: Éditions Delga, 2012), chap. 2, « Le Sud: émergence et lumpendéveloppement » (Sør: Oppstiging og filleproletarisering).

Samir Amin: «Beyond U.S. Hegemony» (London and New York: Zed Books, 2006), særleg «The Project of the American Ruling Class»; «China, Market Socialism?»; «Russia, Out of the Tunnel?»; «India, A Great Power?»; «Multipolarity in the 20th Century.»

Samir Amin: «Obsolescent Capitalism» (London and New York: Zed Books, 2003), kap. 5, «The Militarization of the New Collective Imperialism.»

André Gunder Frank: «ReOrient: Global Economy in the Asian Age» (Berkeley: University of California Press, 1998).

Yash Tandon: «Ending Aid Dependence», (Oxford: Fahamu, 2008).

Den demokratiske utfordringa

Samir Amin: «The Democratic Fraud and the Universalist Alternative,» Monthly Review 62/5 (Oktober 2011): 29–45.

Lin Chun: «The Transformation of Chinese Socialism» (Durham, NC: Duke University Press, 1996).

Norge feirer i år 200-årsjubileum for frigjøringen fra Danmark i 1814, og for den norske Grunnloven. Men hva betød det for samene at Norge i 1814 gikk fra å være underlagt Danmark til å få en friere og mer selvstendig stilling i unionen med Sverige?

Og hva betød Grunnloven for samene?

Bård A. Berg tok doktorgrad i historie på utviklingen av den samiske reindriften i Norge i det 20. århundre (1999). Han er ansatt ved Institutt for filosofi, Universitetet i Tromsø. Berg har utgitt en rekke bøker og artikler om samisk historie. Siste publikasjon: «Sametinget og reindriften», i jubileumsboka Sametinget 25 år (2014).

I første omgang betød Grunnloven svært lite. Det eneste vi kan peke på, er at Stortinget i 1821 laget et tillegg til grunnlovsparagraf 50 om stemmerettsreglene, som gjaldt befolkningen i Finnmark. Tillegget innebar at menn over 25 år som tilfredsstilte visse kriterier, skulle ha stemmerett på linje med de som eide eller leide matrikulert jord i amtene lenger sør. Tillegget innebar at også reindriftssamene (og andre samer) i Finnmark fikk stemmerett.

Den norske grunnloven ble i sin tid ansett som radikal og moderne, og var preget av datidens idealer om individets friheter og rettigheter. Men Grunnloven av 1814 hadde likevel flere bestemmelser som med dagens øyne var i strid med prinsippet om like rettigheter og likeverd for alle, for eksempel bestemmelsen om at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket. Etter Opplysningstiden og Den franske revolusjon var begrepet menneskerettigheter godt kjent, men det ble ikke innarbeidet i den norske Grunnloven.

I Grunnloven sto det heller ikke ett ord om samene, som allerede på 1700-tallet ble omtalt som «landets urinnvånere» i store deler av landet. Det skulle gå hele 174 år før Stortinget tok inn en bestemmelse om den samiske folkegruppen. Først i 1988 vedtok Stortinget Grunnlovens såkalte «sameparagraf» (§110 a):

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.

I NOU 2009:14 «Et helhetlig diskrimineringsvern» omtales sameparagrafen slik:¹

Først og fremst er bestemmelsen en politisk programerklæring. Bestemmelsen må leses på bakgrunn av den urett samene har vært utsatt for, blant annet gjennom en hardhendt fornorskingspolitikk. Bestemmelsen skal blant annet gi beskyttelse mot at det øvrige norske samfunn søker å presse gjennom en tvungen assimilasjonspolitikk overfor det samiske mindretall.

Den hardhendte fornorskingspolitikken ovenfor samene gjorde seg særlig gjeldende i tidsrommet 1850–1950, og ble altså på-begynt lenge etter 1814. I denne artikkelen skal jeg gi en framstilling av samenes stilling i Norge fra midten av 1700-tallet til fornorskingspolitikken ble iverksatt hundre år seinere.

De reindriftssamiske områdene strakte seg den gang som nå fra Røros/Femunden-traktene helt opp til det som i dag er grensen mot Russland i Varanger. Den sjøsamiske befolkningen, som alltid har vært mye mer tallrik enn den reindriftssamiske, finnes det spor av så langt sør som Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag.

I en kort framstilling som dette er det umulig å ta for seg alle sidene ved det samiske samfunnet i perioden vi snakker om. Med fare for å bidra til misforståelsen om at «samer» er ensbetydende med reindriftssamer, skal jeg likevel konsentrere meg om den gruppen samer som ble sterkest berørt av de storpolitiske endringene i de hundre årene før fornorskingspolitikken ble iverksatt: reindriftssamene som flyttet med sine flokker på tvers av de nasjonale grensene.

Disse samene ble etter grensetrekningen mot Sverige i 1751 tvunget til å velge dansk-norsk eller svensk statsborgerskap. De nye, nasjonale grensene i nord var for dem en potensiell ulykke, som burde kompenseres av statsmaktene på en eller annen måte. Som vi skal få høre ble dette også gjort.

Når det gjelder den grenseoverskridende reindriften, vil jeg særlig fokusere på forholdene i Midt- og Sør-Troms. I takt med nyrydningen av gårder i indre Troms (1790-1840) økte konfliktnivået mellom reineierne og jordbrukerne, og konfliktene i Troms var foranledningen til at det noe seinere (1883) ble innført en reindriftlovgivning for hele Norge sør for Finnmark som var helt på jordbrukets premisser.

Til slutt i artikkelen vil jeg på et generelt grunnlag drøfte først de dansk-norske, og deretter de norske, myndighetenes holdninger til samer generelt i perioden 1750-1850.

Norges grenser i nord

Etter den såkalte Kalmarkrigen (1611–13) fikk Danmark enejurisdiksjon over kystområdene fra Tysfjord til Varanger. Kystområdene i Troms og Finnmark ble etter dette anerkjent som den dansk-norske kongens arveland, noe som inntil da hadde vært bestridt av både Sverige og Russland. Russland befandt seg i et politisk kaos, og var ute av stand til å legge makt bak sine gamle krav om disse områdene. Suvereniteten over kystområdene var dermed avklart, men det gjensto flere andre områder der samene fortsatt var gjenstand for «fellesbeskatning» av to riker, fordi det ikke var fastsatt klare statsgrenser.

For Sveriges og Danmark-Norges del, gjaldt dette i prinsippet hele innlandsområdet fra Røros/Femunden-traktene til Tana/Varanger. Særlig innfløkt var forholdene fra Helgeland og sørover, samt i indre Finnmark. Indre Finnmark var fortsatt norsk-svensk fellesområde, men den svenske forvaltningen sto sterkt etter oppføring av kirker i Kautokeino og Utsjok i 1701. Når det gjaldt forholdet til Russland, var Sør-Varanger fortsatt felles beskatningsområde, selv om området fullt og helt lå under russisk jurisdiksjon.

I kjølvannet av Den store nordiske krig (1709–1720), der Sverige led nederlag, ble grensespørsmålene fra Trøndelag/Jämtland og nordover tatt opp til drøfting.Det ble utført et omfattende arbeid både fra svensk og dansk-norsk side av særskilte kommissærer og «grenseingeniører», som målte opp de omstridte fjellkjedene og landarealene, og kartfestet landenes pretensjoner og krav. I tillegg ble det innhentet bekreftede vitneutsagn fra bønder og reindriftssamer om hvor grensen etter deres mening gikk, og hvor deres respektive bruksområder strakte seg. Alt dette materialet dannet grunnlaget for de egentlige grenseforhandlingene, hvor forhandlerne på flere møter arbeidet seg gjennom en rekke omtvistede områder.

På svensk side ble undersøkelsene gjennomført ved vitneavhør på de ordinære häradstingene fra 1739. På norsk side ble arbeidet ledet av jurist og major Peter Schnitler, som ble utnevnt til grensekommissær. Han gjennomførte en lang rekke særskilte vitneavhør i tidsrommet 1742–45. Dette arbeidet nedfelte seg i de såkalte grenseeksaminasjons-protokollene, som gir en omfattende og verdifull belysning av bosetning, bruk og topografiske forhold i grenseområdene.

I den grad grensen ikke kunne fastlegges ved gamle fredstraktater og grensebrev, var det primære standpunktet fra Danmark-Norges side at man skulle legge «Kjølen» eller «fjellryggen» til grunn – dvs. at rekken av høyest oppmålte fjelltopper og vann-skillet utgjorde grensa mellom rikene. Men i en viss grad kunne man også argumentere ut fra faktisk besittelse, eller «possesjon». Det vil si at man viste til at områdene fra gammel tid faktisk hadde ligget under den ene statens myndighetsutøvelse. Når det kom til stykket, var det bare de to statenes undersåtter som i praksis kunne utøve en slik besittelse gjennom sin faktiske bruk av arealene. Derfor ble det særdeles viktig å kartlegge hvor langt bøndenes og samenes bruksområder strakte seg. Fra Namdalen og nordover holdt det ikke lenger for Peter Schnitler å ta opp vitneutsagn bare fra bøndene: han måtte også stille sine spørsmål til reindriftssamene som drev sine flytninger i innlandet (Hansen 2001).

Men i flere områder var man egentlig like langt, selv om man fulgte disse prinsippene, fordi det ikke var avklart hva slags statstilhørighet de aktuelle samegruppene hadde. En ting var de såkalte fellesdistriktene i indre Finnmark, som nettopp bar sitt navn ut fra den dobbelte beskatningen, men også lenger sør betalte reindriftssamene i stor utstrekning skatt til begge riker, fordi bruksområdene deres krysset fjellpartiene eller omfattet omtvistede områder.

Mange samer var stadig på flyttefot i grense-traktene, og i enkelte områder var det fra gammelt av sterkt omdiskutert hvor grensen mellom rikene gikk i de samiske bruksområdene gikk.

Undersøkelsene ga grensekommissærene innsikt i reindriftssamenes levemåte, og forståelse for nødvendigheten av å flytte med reinflokkene mellom vinterbeitene i innlandet og sommerbeitene i høyfjells- og kyststrøkene i vest. Ved den norsk-svenske grensekonferansen i Nordland i 1747–48 kom det fram ulike oppfatninger om hvor grensen mellom Torne lappmark og området fra Tysfjorden (Nordland) til Malangen (Troms) skulle gå. De svenske forhandlerne mente primært at fastlandet på vestsiden av fjellryggen burde deles likt mellom statene. Men under forhandlingene gikk de med på at Kjølen skulle danne riksgrense, på betingelse av at de svenske innlandssamene etter gammel skikk og bruk mot en liten godtgjørelse («ringa doceur») skulle få flytte med sine reinflokker ut til kysten om sommeren (Berg 2008).

Dette er bakgrunnen for at store områder der det ikke fantes verken norsk bosetning eller dokumentert bruk fra norske bønders side havnet på den norske siden av grensen. Det gjelder blant annet hele nåværende Bardu kommune i Troms, og størstedelen av nabokommunen Målselv.

Norges grenser mot Sverige/Finland ble endelig fastlagt i 1751. 1808 ble Finland erobret av Russland, og ble deretter et storfyrstedømme innenfor det russiske imperiet frem til revolusjonen i 1917. Grensa mellom Norge og Russland ble ikke fastlagt før i 1826.

Lappekodisillen

På grunnlag av grensekommissærenes undersøkelser ble det utarbeidet et tillegg til grensetraktaten av 1751, den såkalte «Lappekodisillen» (kodisill = tillegg). Bakgrunnen for Lappekodisillen var et ønske fra så vel svenske som dansk-norske myndigheter om å få klargjort hvilke rettig-heter og plikter de respektive lands samer hadde i nabolandet, først og fremst med hensyn til reindrift. Lappekodisillen slo fast de norske reindriftssamenes rettigheter i Sverige og omvendt – ikke bare til reindrift, men også til jakt, fiske og nødvendig skogavvirkning i forbindelse med reindriften.

Men Lappekodisillen hadde også et bredere siktemål, som blant annet det norske Samerettsutvalget har framhevet: «den Lappiske Nations Conservation», altså det samiske folkets fortsatte eksistens (NOU 1984:18, s. 187). Uttrykket ble brukt i et dansk-norsk innspill til et foreløpig utkast til Lappekodisillen (1750).

Jusprofessor Øyvind Ravna har fastslått at traktatlandene gjennom Lappekodisillen erkjenner at samene har rettigheter basert på gammel sedvane, og forplikter seg til å sikre samenes adgang til fortsatt å kunne utøve disse. Ravna konkluderer slik (2010. s. 393):

Lappekodisillen ble dermed den første bilaterale reguleringen av samiske rettigheter i Skandinavia, og den har gjennom snart 260 år vært en fellesnevner når nordisk samepolitikk og samerettslige spørsmål er satt på dagsorden. Ved å anerkjenne samiske sedvaner og næringer, herunder tradisjonell bruk av land og vann, har Lappekodisillen stått i en særstilling som folkerettslig traktat i samisk sammen-heng helt fram til vår tid. Den har da også blitt omtalt som samenes «Magna Carta», og som et vitnemål om høy rettskultur hos traktatlandene.

Den grenseoverskridende reindriften 1750–1850

De eneste klagene fra norsk side etter at Lappekodisillens bestemmelser ble innført, kom fra Senjen og Tromsø fogderi, dagens Troms fylke, som den gang var en del av Nordlandenes Amt.Den første klagen ble registrert av fogden i 1754, som i brev til amtmannen i Nordlandene hevder at det er et

latterlig Misforhold mellem den Skat, de erlægger, og de Fordele de nyder. Men især blir Misforholdet skrigende, naar man betenker den Skade, de gjør paa Ager og Eng, Skov og Mark, Dyr og Fugle. Og Indvaanerne tør ikke antaste dem af Frygt for deres Troldomskunster.

Amtmannen var enig med fogden, og skrev i en kommentar til hans rapport at det var å ønske at

at alle paa Grændserne omstreifende Finlapper, som ikke havde nogen viss Tilholdssted saavel om Sommeren som om Vinteren paa norsk Grund, bleve under Straf reent forbudne at opholde sig med sine Reensdyr paa de norske Fjelde og Græsgange.

Fogdens klage ble oversendt til myndighetene i København, og svaret derfra er datert 1. november 1754. Det konstateres innledningsvis at den skatt svenske samer betaler i Norge er på samme nivå som norske samer betaler i Sverige. Det slås videre fast at eventuelle skader som den svenske reindriften påfører norske bønder selvsagt skal erstattes i henhold til Lappekodisillens bestemmelser. Når det gjelder amtmannens ønske om å forby svenske samer adgang til Norge, fastslår sentralmyndighetene at dette

aldrigt kand ske, saa lenge Grænsetractaten staar ved Magt og en reciproque Menneskelighed paa begge Sider til denne fattige Nations Conservation observeres.

Like etter dette skjedde det dramatiske endringer i reindriften på svensk side av grensen. En alvorlig reinsykdom i Jukkasjärvi (området nærmest grensen mot Troms i nåværende Kiruna kommune) gjorde at samene mistet størstedelen av sin rein, og mange av dem ble nødt til å flytte. Noen flyttet til den norske kysten, andre til den svenske landsbygda. Folketallet sank fra 1790 innbyggere i 1754 til 749 i 1767. I 1788 var folketallet 888, derav 677 reindriftssamer, og i 1803 var folketallet 890, derav 566 reindriftssamer.

De første rydningsmennene fra Østerdalen og Gudbrandsdalen kom til indre Troms (Målselv og Bardu) omkring 1790, midt i kriseperioden for reindriftssamene i Jukkasjärvi, da reintallet som ble ført over grensen var på et historisk lavmål. På begge sider av grensa ble reindriftssamene likevel presset av en økende jordbruksbefolkning, først i Sverige, senere også på norsk side. De fattige samene uten rein som tidligere hadde fulgt med på overflyttingene var allerede omkring 1770, etter forhandlinger mellom Danmark-Norge og Sverige, blitt nektet å flytte over grensa. Det var ofte disse samene bøndene klaget over, fordi de ikke hadde noen reinflokk å ta vare på, og streifet rundt fra bygd til bygd. At de ikke lenger fikk komme til Norge bidro til å redusere konfliktnivået i Sør-Troms i ti-årene som fulgte.

Utover 1800-tallet ble det en sterk økning i omfanget av sommerbeiting av rein fra Sverige i Sør-Troms, i første rekke fordi reindriften i Jukkasjärvi etter hvert tok seg opp igjen, men også fordi Lappekodisillens bestemmelser var fordel-aktige for den nomadiske reindriften. Lappekodisillen åpnet for en sterk utvidelse av reindriften med lange sesongflytninger. Mot en liten avgift fikk reineierne rett til nesten ubegrenset flytting til høyfjells- og kystbeitene i Norge. Antallet reineiere i Jukkasjärvi gikk som nevnt kraftig ned etter 1750, men flokkstørrelsen til de gjenværende reineierne var på 1830-tallet kommet opp på et normalt nivå sammenliknet med andre steder. Det samlede reintallet som kom fra Jukkasjärvi til Sør-Troms på 1830-tallet var omlag 20 000, betydelig høyere enn under kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet og de første tiårene av 1800-tallet.

Folketallet i Troms økte kraftig fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet, noe som i seg selv bidro til økte konflikter med reindriften. I 1769 var det offisielle folketallet 12615, i 1801 var det økt til 19288, og i 1855 til 38266.

De svenske samene begynte å flytte lenger mot vest, i mange tilfeller helt ned til fjordbunnene og ut på øyene. Tilstedeværelsen av to ulike etniske grupper, der de norske bøndene utnyttet avgrensede områder intensivt, mens reindriftssamene utnyttet arealene ekstensivt deler av året, førte etter hvert til konflikter. Bøndene hadde generelt liten forståelse for tradisjonelle samiske rettigheter, og årssyklusen i samenes reinnomadisme – samt språkvanskene – gjorde ikke saken lettere. På grunn av den spredte bosettingen ble voldelige konflikter stort sett unngått i indre Troms fram mot 1830-tallet, men det økende reintallet og den stadig mer omfattende nyrydningen førte etter hvert til et økende konfliktnivå.

I 1843 ble det nedsatt en norsk-svensk «lappekommisjon», med mandat «å ta under overveielse og avgi forslag om eventuelle forandringer og tillegg til grensetraktaten av oktober 1751 for så vidt angår forholdene med hensyn til lappene i de forente riker» (altså Norge og Sverige). Bakgrunnen for at kommisjonen ble nedsatt, var vedvarende krav om et mer detaljert og restriktivt regelverk til fordel for jordbruksbefolkningen. Særlig i Midt-Troms var reindriftssamene og jordbrukerne kommet i konflikt med hverandre. Kommisjonen gjorde sine undersøkelser (og innhentet uttalelser fra myndighetspersoner) for «den del av fogderiet som ligger mellom og omkring Lyngenfjorden og Balsfjorden», der konfliktene var mest tilspisset.

Fra andre kilder vet vi at det også i Bardu og Målselv etter hvert ble strid og sammenstøt mellom bønder og reineiere. Historikeren Gunnar Thorvaldsen forteller at

det ble vanlig å skyte rein når de trengte seg inn på land som de bofaste oppfattet som sine enemerker, og samene svarte med å skyte en og annen buhund»(2004, s. 59).

I Målselv toppet konfliktene seg da reineiere brant husene på gården Elvevold i 1837. Etter en langvarig rettssak ble en av samene i 1841 dømt til tre års straffearbeid på Vardøhus festning, og utvisning fra landet.   

Enda verre gikk det den 22. juli 1838 på gården Bones i Salangsdalen, der samen Ole Andersen ble drept under en konfrontasjon med rydningsmannen Jon Bonåsen fra Tynset og hans dreng.

Vi kan gå ut fra at mange episoder med mindre dramatisk utfall enn denne aldri er kommet fram i lyset og blitt kjent. Omkring 1840 var nyetableringen av gårdsbruk i Bardu og Målselv nesten fullført, og de to tiårene før dette hadde folketallet økt kraftig. Reintallet var som nevnt kommet opp på gammelt nivå etter kriseårene i andre halvdel av 1700-tallet. Alle utmarks-

områdene i Bardu og Målselv ble brukt til sommerbeite for samene fra det som i dag er Talma og Sarivuoma samebyer. I den grad de tradisjonelle beiteområdene ble tatt i bruk av bøndene til seterdrift, havneganger eller annet, måtte det nødvendigvis oppstå konflikter.

Gunnar Thorvaldsen oppsummerer situasjonen omkring 1840 slik (2004, s. 59):

Samene klaget – dels med rette – over at de ble straffet strengere enn nordmenn for til dels alvorligere forbrytelser. Embetsmenn hadde lenge prioritert jordbruk framfor landsdelens tradisjonsrike fiskerier, at de satte bønders næring framfor urbefolkningens reindrift bør knapt overraske noen. (…) Vi kan trygt regne med at deres problemer og synspunkter ikke ble tilbørlig representert verken i retts-apparatet eller i det rike kildematerialet vi har fra de ulike kommisjonene.

Myndighetenes holdning til samer og reindrift 1750–1850

Midt på 1700-tallet besto den danske staten av en rekke nasjonaliteter og territorier. I 1769 dreide det seg om rundt to millioner mennesker. Foruten kongerikene Danmark og Norge omfattet det danske riket hertugdømmene Slesvig og Holsten, samt grevskapene Oldenborg og Delmenhorst. Dessuten hadde man de nordatlantiske statsdelene Island, Færøyene og Grønland, og i tillegg små oversjøiske besittelser i Vest-India, på Gullkysten og i India. Historikeren Steinar Pedersen skriver i sin doktoravhandling (2008, s. 492), at det

i denne flerkulturelle staten ikke var den over- eller underordning av folkegruppene man skulle oppleve i mange land utover på 1800-tallet, når de dominerende befolkningsgruppene begynte å forme staten i sitt eget nasjonalistiske bilde. 

Sett fra København var det ingen kvalitativ forskjell mellom nordmenn og samer. De var to av mange folkegrupper i det danske veldet, og begge hadde samme krav på en rettferdig behandling.

I forvaltningsmessig sammenheng var samene både i prinsippet og i praksis likestilte med andre folkegrupper. Blant annet hadde de i henhold til Lappekodisillen sine egne lensmenn, og betalte sin sameskatt på etnisk grunnlag. Av grunnleggende betydning var det også at kongen, som hersker over en sammensatt stat, både for den enkelte undersått og de enkelte statsdelene fremsto som en garantist for rett og rettferdighet. Denne ideologien var på mange måter et vilkår for å styre et multikulturelt rike med minst mulig friksjoner.

Ønsket om å unngå friksjoner innenfor statens rammer kom også til uttrykk i praksis når balansen mellom samer og nordmenn var i ferd med å bli forrykket. Steinar Pedersen gjengir misjonæren Thomas von Westens beskrivelse av norsk trakassering av samer i første halvdel av 1700-tallet, da kongen grep inn til fordel for samene, som en god illustrasjon både av de interetniske forholdene i Nord-Norge og av kongens utjevnende rolle i en slik sammenheng.

Et annet eksempel på at danske sentral-myndigheter forsvarte Lappekodisillen og samiske rettigheter nevnte jeg tidligere i artikkelen. Da lokale og regionale myndig-heter i Troms (fogden og amtmannen) i 1754 ville stenge grensa for grenseover-skridende reindrift ble de kontant satt på plass av sentralmyndighetene i København.

At samene kunne ha behov for beskyttelse mot sine nordiske naboer kom klart til uttrykk i flere av Peter Schnitlers skriv på 1740-tallet. Schnitler skrev blant annet følgende:

Den Lappiske Nation har i ældgamle Tider været et frit folk, indtil Naboerne, de Norske, Svenske og Novgorodske russer have tvunget dem til at være sig Skatt-skyldige» (sitert etter Pedersen 2008, s. 493).

I forbindelse med de motsetningene han registrerte mellom de etniske gruppene i Finnmark, anførte han som helt uproblematisk at samene var «de rette og ældste Indvaanere af Finmarken (s.s.).

Steinar Pedersen konkluderer med at Schnitlers grenseundersøkelser var et sentralt kunnskapsmessig grunnlag for de danske forhandlernes innsikt i samiske forhold, forut for grensetraktaten av 1751:

Blant annet kunnskapen om at samer og nordmenn i prinsippet var atskilte og likeverdige nasjonaliteter, erfart av en som hadde studert spørsmålet direkte, var simpelthen en av forutsetningene for at det i forbindelse med grensetrekkinga mellom Norge og Sverige ble understreka at man måtte komme frem til ordninger som skulle bevare den «Lappiske Nation».

De første 15–20 årene etter at Norge fikk sin indre selvstendighet i 1814, ble den kulturpluralistiske linja fra det dansk-norske styret – å betrakte og behandle samene som en likeverdig folkegruppe – videreført. Den offisielle norske holdningen omkring 1820 var at samene måtte få opplæring i og på samisk, og denne hovedlinja i språkpolitikken sto fast helt til slutten av 1840-tallet. Vi har hørt at reindriftssamene i Finnmark fikk stemmerett i 1821. I 1826 ble det opprettet et lærerseminar på Trondenes ved Harstad. Lærerseminaret skulle ta opp samer, men også gi nordmenn opplæring i samisk, med sikte på lærergjerning i samiske områder.

Hva var grunnen til at bildet endret seg så radikalt fram mot midten av århundret, med en rekke tiltak som gikk i stikk motsatt retning? Hvorfor begynte myndighetene gradvis å følge ei linje som ikke lenger anså samene som likeverdige med majoritets-befolkningen?

Mange har pekt på den norske nasjonsbyggingsprosessen på 1800-tallet som avgjørende for det som skjedde – «at man fra norsk side for alvor begynte å bygge opp en nasjonal identitet og å plassere seg i verden i forhold til sine nabofolk, i første rekke dansker og svensker» (Pedersen 2008, s. 497). En norsk nasjonal tenkemåte begynte å gjøre seg gjeldende utover 1820-tallet, og vokste seg stadig sterkere. I løpet av et par tiår skulle norsk og samisk kultur bli definert som kvalitativt forskjellige.

Vi har hørt hvordan den samiske reindriften i samme periode møtte på stadig større problemer i takt med at koloniseringen av de indre strøkene av Nord-Norge skjøt fart. Konfliktnivået var høyt, og både lokale, regionale og sentrale myndigheter stilte seg på nybyggernes side. I takt med at bøndenes innflytelse og politiske makt økte i det norske samfunnet utover 1800-tallet, ble forholdene stadig verre for den samiske reindriften. Vi har også hørt at ulike «lappekommisjoner» la fram og fikk vedtatt reindriftslover helt på jordbrukets premisser. Hovedsaken var å gi gårdbrukerne økonomisk kompensasjon for «reinskader», ikke bare på innmark, men også på utmarks-slåtter.

Steinar Pedersen peker på de ledende norske historikerne i tiårene etter 1814, med Rudolf Keyser og P.A. Munch i spissen, var leverandører av den ideologi som kom til å prege behandlingen av samer og andre nasjonale minoriteter. Studentene som fulgte Rudolf Keysers forelesninger på universitetet i Christiania fra slutten av 1820-tallet satt igjen med følgende inntrykk av samenes rettslige status, forholdet mellom nordmenn og samer, og hvilken status norsk og samisk kultur hadde i forhold til hverandre:²

• Samene var ville nomader som enten ble utrydda eller fortrengt til de ytterste utkanter under den norrøne innvandringa.
• Samene var ikke en del av folket. De tilhørte ikke det rettssamfunnet som var bygd opp i Norge av den nordgermanske folkestammen som nordmennene tilhørte.
• Folket var de frie norske bøndene.
• Samene var nordmennene underlegne både i åndelig, fysisk og våpenteknologisk henseende. Derfor var det enkelt og naturlig for nordmennene å trenge de samiske nomadene til side når de innvandra til Norge.
• De samiske nomadene eide ikke grunnen.
• Samene dreiv ikke åkerbruk. Nordmennene tok altså ubebygd land.
• Eiendomsrett til jord oppstod ikke før de innvandrende nordmennene slo seg ned som bønder og tok jord til eie som odel.

Denne ideologien passet som hånd i hanske når forholdene skulle legges til rette for en sterkt ekspanderende jordbruksbefolkning på 1800-tallet. Bondestanden ekspanderte både i antall og geografisk. Størstedelen av overskuddsbefolkningen i jordbruket emigrerte som kjent til Amerika, men mange flyttet også fra overbefolkede jordbruksbygder i Sør-Norge til områder lenger nord.

I utredningene fra de ulike lappekommisjonene i andre halvdel av 1800-tallet vises det til reindriften som en utdøende næring, som inntil videre kan tolereres, men aldri må komme i veien for jordbrukets ekspansjon.

I innstillingen fra lappekommisjonen av 1897 presiserer kommisjonens formann Peder Kjerschow, som senere ble riksadvokat, kommisjonens «grundanskuelse» slik:

Under afgjørende Hensyntagen til Landbonæringens Interesser og berettigede Krav paa videre Udvikling og idetheletaget til de paagjeldende Landsdeles fortsatte Bebyggelse og Opdyrkning at søge Grændserne for Lappernes Rendrift i vor land optrukne saaledes, at denne kan indtil videre bestaa som Næringsvei, men med minst mulig Adgang til at virke som Hemsko på Jordbruget.

For å underbygge sitt syn siterer Peder Kjerschow følgende fra Odelstings-proposisjon nr 2/1871:

Kulturlivets Fremadskriden med Tilbagetrængen af det gamle Naturlivs Former har historisk berettigelse.

Avslutning

De store begivenhetene i 1814 – Norges frigjøring fra Danmark, den norske Grunnloven og den nye unionen med Sverige – fikk ingen umiddelbar betydning for samene i Norge. De ledende norske politikerne og embedsmennene i 1814 hadde sin administrative praksis fra den dansk-norske staten, der man respekterte ulikhetene mellom de enkelte statsdelene og folkegruppene (Pedersen 2008, s. 507).

Mot slutten av 1840-tallet hadde generasjonen fra 1814 utspilt sin rolle i norsk politikk. En ny generasjon politikere, som var preget av det ekskluderende synet på samene hos tidens ledende norske historikere, hadde overtatt. Sommeren 1848 ble det både på det kulturelle og det materielle området fattet vedtak i Stortinget som viser at et negativt syn på samene hadde fått fotfeste blant de folkevalgte (Pedersen 2008, s. 488):

Blant annet ble det vedtatt at Regjeringa burde undersøke hvorvidt det var mulig å bidra til samenes opplysning «ved at bibringe de norske Lapper, især de i Sødistricterne boende, Undervisning i det norske Sprog».

Resultatet av disse undersøkelsene skulle legges fram for det neste Stortinget. Dette skjedde i 1851, da det for årene 1851–1854 ble bevilget 1000 spesiedaler for å «bibringe Lapperne Kyndighed i det norske Sprog». Denne budsjettposten ble kalt «Finnefondet», og ble videreført til langt inn på 1900-tallet. Finnefondet ble brukt til å finansiere en rekke ulike fornorskningstiltak i tiårene som fulgte. Enkelte år overførte Stortinget en prosentvis like stor del av statsbudsjettet til Finnefondet som Stortinget samlede bevilgninger til samiske formål i dag, gjennom departementene og gjennom Sametinget (Minde 2005). Den samiske språkpolitikken som norske myndigheter hadde stått for i en mannsalder sto for fall, og grunnlaget for de neste hundre årenes fornorskningspolitikk ble lagt.

Omtrent samtidig behandlet Stortinget en proposisjon om eiendomsretten til grunnen i Finnmark. Uten å ha foretatt reelle undersøkelser hevdet man i proposisjonen at Kongen/staten hadde eid grunnen i Finnmark fra gammelt av. Den eksplisitte begrunnelsen for statens eiendomsrett var at distriktet kun hadde vært bebodd av et nomadefolk – «Lapperne» – uten faste boliger. Dessuten hadde Finnmark vært en koloni.

Samene i Norge var på vei inn i en kulturell og rettslig istid, som skulle vare i over hundre år. Men det er en annen historie.

Litteratur

Berg, Bård A. (2008): Utviklingen av reindriften i nordre Nordland 1750-2000. I: Nordlands kulturelle mangfold. Etniske relasjoner i historisk perspektiv (s. 151-194). Pax Forlag. Oslo.
Hansen, Lars Ivar (2001): Grensefastsettingen på Nordkalotten fra middelalderen til 1751: Folkeslag – strategier – prinsipper». I: Fagertun, Myhre og Ryymin (eds.): Det farefulle nord. Trusler og trusseloppfatninger knyttet til Nord-Norge gjennom tusen år (s. 11–51). Institutt for historie, Universitetet i Tromsø.
Minde, Henry (2005): Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger. Gálducála – tidsskrift for urfolks rettigheter Nr. 3/2005. Kautokeino.
Pedersen, Steinar (2008): Lappekodisillen i nord 1751-1859. Fra grenseavtale og sikring av samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke. Avhandling til dr.philos-graden ved Universitetet i Tromsø. Diedut 3/2008. Kautokeino.
Ravna, Øyvind (2010): Lappekodisillen av 1751 og dens rettslige betydning i dag (s. 392-406). I: Lov og Rett 07/2010 (s. 392-406). Oslo.
Thorvaldsen, Gunnar (2004): Koloniseringen av Bardu og Målselv. I: Kjartan Soltvedt (red.): Folketellinger gjennom 200 år. Sosiale og økonomiske studier 109. Statistisk sentralbyrå. Oslo.

Noter:

1. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2009/nou-2009-14/26/4.html?id=569064
2. Oversikten er i sin helhet hentet fra Pedersen 2008, s. 499.