Er Trump rett slett gal? spør stadig flere seg om. Men han kan bli USAs neste president. Hvorfor?

Bernie Sanders endte med å støtte Hillary Clinton. Han hadde sine grunner, skriver vår mann i USA.

Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins. Les også han artikkel i Rødt! nr 2/16 om valget i USA.

Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Valgkampen er i gang i USA. Det kan se ut som amerikanerne står overfor et klassisk valg: pest eller kolera.

Donald Trump og basen hans

Det som har forandret alt, er Trumps usannsynlige framgang, slik at han nå er i posisjon til å kunne bli den neste presidenten i USA. Etter hvert som bisarre forslag som å fordrive innvandrere og muslimer fra landet, og bygge en enorm mur for å hindre meksikanere fra å komme inn i USA faktisk ga ham en stor base av støtte, ble det sagt at han var «crazy as a fox». I det uttrykket ligger det at han på utspekulert vis lot til å være irrasjonell. Men i dag spør mange ganske åpenlyst, både i hans eget parti og i sentrale media: «Er Donald Trump rett og slett gal?» Lider han av alvorlige følelsesmessige og mentale forstyrrelser?

«Gjør Amerika stort igjen!» Det har blitt stridens flagg, banneret Trump har brukt for å trekke til seg den reaksjonære basen i det Republikanske partiet, en base bestående av spesielle interessegrupper som partiet har brukt tiår på å smi sammen. Han har stjålet den. En sentral del av denne basen har vært kristne fundamentalister og evangelister som særlig har blitt mobilisert mot kvinners frie valg om abort og reproduksjon, men også mot folk som tilhører kategoriene LGBTQ (lesbiske, homoseksuelle, biseksuelle, transseksuelle og queer), vitenskap – særlig kosmologi og evolusjon og i det siste Islam. Den inkluderer også eldre mennesker som føler seg truet av sosiale forandringer som den raske normaliseringen av homoseksuelle og lesbiske forhold, og arbeidsfolk som opplever at lønna synker eller forsvinner helt som følge av at konserner har flyttet virksomheten ut av landet i sin jakt på billig arbeidskraft og færre reguleringer.

Et av de første, og stadig like sentrale temaene i byggingen av denne konservative basen, har vært framstillingen av den kapitalistiske STATEN som selve fienden. Dette synet, sammen med budskapet om den uhindrede kapitalismens mirakuløse og skapende kraft var særdeles nyttig for borgerskapet og konsernene, som beveget seg fra keynesiansk konsensus til en nyliberal plattform som ga dem friere tøyler. Dette ble også i sin helhet tatt opp av Demokratene under Clinton, selv om framstillingen der var litt mer pakket inn.

Denne basen har blitt dyrket fram av maskineriet til det Republikanske partiet, godt hjulpet av ressurssterke høyrevridde tenketanker og et stort medianettverk bestående av høyredominerte prateprogrammer på radio, Rupert Murdochs Fox TV og et nettverk av reaksjonære nettsteder med stor hang til konspirasjonsteorier. Til sammen utgjør de en stor boble som stadig forsterker reaksjonære amerikaneres synspunkter og meninger. Den bisarre oppfatningen om at Barack Obama egentlig er muslim født i Kenya og har en målsetting om å innføre sharialov i USA er ett klassisk eksempel. Mer enn 30 % amerikanere uttrykker at de tror dette i følge galluper.

Det Trump-kampanjen har gjort, er å blottlegge de underliggende prinsippene i denne nøye utmeislede blokken – frykt, bitterhet, følelsen av å være offer og rasisme. Ved åpenlyst og høylydt å spille på disse grunnleggende temaene har han kapret den basen Republikanerne møysommelig har bygd opp og gjort den til sin, i alle fall ved dette valget. I talen på nominasjonmøtet ropte han på «lov og orden» og framstilte både landet og verden som dødelig og kald. Han proklamerte: «Det er bare jeg som kan ordne det.»

Trump-kampanjen har tydelig vist hva som forener den Republikanske basen. Rasisme. Basen hans består nesten utelukkende av hvite, flesteparten menn som sier «Vi vil ha tilbake landet vårt.». Ellers sier de også ofte «Jeg er ikke rasist, men …» De uttrykte målene har vært innvandrere, særlig de fra Mexico og muslimer, men den store støtten fra hatgrupper på ytre høyre forteller tydelig at Trumps tilhengere forventer at han også vil drive den svarte befolkningen tilbake og holde dem nede. Og den basen er i en feberaktig rus av oppstemthet og raseri. De rivaliserende kandidatene og det Republikanske partimaskineriet så i sjokk at han slo ut den ene favoritten etter den andre for så å bli nominert.

Og nå er de virkelig låst til ham. Den bisarre oppførselen hans fører til at en del Republikanere, både blant de prominente og i grasrota sier at de ikke vil stemme på ham, og forteller åpent og offentlig at de er bekymret for at partiet er på vei mot kollaps. Men Trumps base, som han rasket til seg, er nettopp det Republikanske partiets egen base, og et hvert forsøk på å presse ham ut «til beste for partiet» vil bli møtt av et åpent opprør i rekkene.

Om valgsystemet i USA

1. Det er et to-parti system. Med enkelte lokale unntak, er det ingen andre enn vinneren som kan være aktuell for politiske verv, selv om det finnes andre kandidater med sterk oppslutning. Det gjør det veldig, veldig vanskelig å forsøke og etablere et tredje parti, selv om venstresiden og andre progressive har prøvd. Gjentatte ganger.

2. Den kandidaten som får flest stemmer nasjonalt, vinner ikke nødvendigvis presidentvalget. Det er slik at vinneren blir den kandidaten som får flertallet av de 538 stemmene som fordeles av det som heter Valgkollegiet. De fordeler stemmene fra hver enkelt stat basert på en nøkkel knyttet til folketallet i statene. For eksempel kan Demokratene, basert på resultatene siden 1990, regne med 217 «sikre» stemmer fra Valgkollegiet, mens Republikanerne antas å ha 191 av de 270 de trenger for å vinne. Dette betyr at begge partiene kommer til å konsentrere mesteparten av de økonomiske og organisasjonsmessige ressursene sine om en håndfull «slagmarker» i de kommende tre månedene. Det er stater som kan vippe begge veier, særlig de tre største – Florida, Ohio og Pennsylvania.

3. Amerikanerne er mindre tilbøyelige til å avgi stemme enn tilfellet er i de fleste andre land. Det høyeste stemmetallet som er registrert ved et presidentvalg siden 1960 var i 2012. Da var valgdeltakelsen på 57,1 % av de stemmeberettigede. Det henger delvis sammen med at enkelte stater driver en politikk som tar sikte på å holde stemmegivningen fra svarte og latinoer nede, og særlig anvender lover som fratar alle som på et eller annet tidspunkt har begått lovbrudd stemmeretten. Dette gjelder for eksempel 20 % av den svarte befolkningen i tre stater, inkludert «slagmarkstaten» Florida. Men for en stor del henger den lave valgdeltakelsen sammen med en følelse av fremmedgjøring overfor systemet. Det er en tendens nå til at flere amerikanere regner seg som uavhengige. De identifiserer seg hverken med Demokratene eller Republikanerne.

Hillary Clinton

Hillary Clinton har vært en av de mest prominente politiske personlighetene i USA i over et kvart århundre. Hun er en velkjent størrelse. Hun er en nyliberal Demokrat. Det betyr at hun hele tiden har vært en lojal tjener for storkapitalen, noe hun også har fått godt betalt for. De nære båndene med Goldman Sachs og andre store finanskonsern, hvis grådighet førte til den store krisa knyttet til finansieringen av boliglån og kastet verden ut i økonomisk krise, har gjort henne upopulær i vide kretser. Det samme har perioden hennes somf, der hun ivret for angrepet på Libya, noe som bare har ført til katastrofe etter katastrofe for folket i Sahel-området. Det har i sin tur ført til at Obama nettopp erklærte åpen kamp der for å bekjempe den Islamske Staten.

Det faktum at hun ikke bare fremmer men personifiserer et system som mange i USA mener har gjort de rike rikere mens resten av oss har måttet unngjelde, er hovedgrunnen til at hun får mye negative resultater i galluper. Det betyr rett og slett at folk ikke liker henne. Og det har bare blitt enda mer intenst med den spesielle formen for syre som høyrevridde og gjennomført sexistiske media har angrepet henne med.

Hun har naturligvis sin base. Den inkluderer eldre afro-amerikanere og en god del kvinner som mener det er på høy tid at USA føyer seg inn i rekken av i overkant dusinet land som har valgt kvinnelige statsoverhoder, siden Sri Lanka gjorde det i 1960. Men først og fremst består hennes naturlige base av folk som betrakter seg som lojale Demokrater og stort sett alltid stemmer på den kandidaten de ser som den beste for Demokratene uansett hvilket valg. Nominasjonsprosessen til Demokratene var ikke akkurat preget av samme hysteriske entusiasme som Trumps base viste for sin kandidat.

Bernie Sanders

Bernie Sanders skapte en entusiasme blant sine tilhengere som faktisk overgikk Trump-leiren da han dukket opp, tilsyne-latende ut av ingenting, for å prøve og utfordre kroningen av Hillary Clinton som Demokratenes kandidat. Som hos Trump ble tilhengerne hans berørt av den samme følelsen av at noe har gått veldig galt i USA, men de rettet ikke sinnet sitt mot de fattige og undertrykte. Tvert i mot rettet de det mot de rike og mektige og deres regjering.

Det var to hjørnesteiner i bevegelsen hans. Den ene bestod av unge mennesker, de som er født rundt 2000, til og med de som er enda yngre. Blant disse var det et stort antall unge afro-amerikanere og andre fargede med foreldre som har bånd til Clinton. Den andre hjørnesteinen, som har fått mindre oppmerksomhet, består ganske enkelt av venstresiden i det Demokratiske partiet. Det er folk som ikke bare ser partiet som den ene av de to vingene til den kapitalistiske gribben, men snarere som et terreng som kan være åpent for kamp og for å bli overtatt og gjort til en kraft for likhet, rettferdighet og framskritt, gjennom hundre små slag. Det er flere hundre-tusener av disse, og Sanders har fyrt dem opp ved å kanalisere ånden fra Occupy Wall Street!-bevegelsen som bygde på forholdet 99 % mot 1 % i forståelsen av det amerikanske samfunnet og politikken.

I motsetning til Trump og hans skare av tilhengere av hvit makt som roper på de gode gamle dager, så har Bernie Sanders proklamert noe han kaller en «politisk revolusjon» for å gjøre slutt på storkapitalens grep om valgsystem og regjering. Han kjørte et sterkt løp mot Clinton på tross av at han i starten ble ignorert av de store mediene, og på tross av at Demokratenes nasjonale råd forsøkte å kvele opprøret hans, noe WikiLeaks avslørte etter å ha fått tak i interne meldinger og dokumenter.

Hvorfor står Sanders bak Clinton?

Det er muligens vanskelig for folk i Norge å forstå hvordan Bernie kunne stille seg bak Clinton etter en kampanje hvor han angrep så mye av det hun står for, fra nyliberale handelsavtaler til militære intervensjoner rundt i verden. Hvorfor trakk han seg ikke vekk for å stille som uavhengig presidentkandidat?

For det første meldte han seg på kappløpet på disse betingelsene: Han ville stille som Demokrat og stille seg bak den som partiet nominerte. Selv om han lenge har stått som uavhengig, og som sådan er en av de få som har hatt høye politiske verv over tid, så kunne han ikke ha gjort noe seriøst forsøk på å bli presidentkandidat uten å gå gjennom nominasjonsprosessen til Demokratene. Hvis han hadde brutt det løftet og nektet å støtte Clinton, eller prøvd å kjøre et uavhengig løp etter Demokratenes nominasjonsmøte, ville han ha ødelagt posisjonen sin som partiets ærlige og ubestikkelige samvittighet, og han ville ha støtt fra seg mange av sine tilhengere.

For det andre er det ingen grunn til å tro at han er uærlig når han sier at den aller viktigste oppgaven for progressive nå er å bekjempe Trump. Veldig mange er enig med ham. Jill Stein, presidentkandidaten til de Grønne har hittil ikke tippet over 2 % på meningsmålinger. Det er helt usannsynlig at hun får noen betydning for resultatet i noen av statene. Derimot kunne en uavhengig Sanders-kampanje fått stor innflytelse på utfallet mellom de to hovedkandidatene.

For det tredje, så ville det ha opphevet alle gevinstene Sanders-fløyen hittil har oppnådd når det gjelder å forandre det politiske ståstedet og flytte gravitets-senteret i det Demokratiske partiet til venstre, dersom han hadde trukket seg unna. Selv om kandidatenes proklamasjoner har liten betydning, og partiprogrammer enda mindre, så er det allikevel et faktum at Bernie Sanders og hans tilhengere tvang Clinton til å ta avstand fra handelsavtalen som kalles «Trans-Pacific Partnership» (TPP) og til å kreve et tillegg til Grunnloven som opphever Høyesterettsdommen ved navn «Citizens United.» Det er en dom som åpner for at konserner kan gi nærmest ubegrenset pengestøtte til valgkampanjer. I tillegg har de fått gjennom at det skal jobbes for å gjennomføre et generelt løft av minste-lønn, og et løfte om å kutte i studentgjeld og kostnadene knyttet til college-studier, og liknende politiske saker til hjelp for folk.

Det vil være ironisk, men hvis den offentlige motgangen som startet rett etter nominasjonen fortsetter for Trump, så kan det sette i fare det som Bernie Sanders opprør har oppnådd. Hvis Clinton og sentrumskreftene hos Demokratene beslutter seg for å vanne ut politikken i kampanjen sin for å kapre det økende antallet Republikanere som er misfornøyd med, eller til og med er skremt av Trump, så vil det fremmedgjøre mange av Sanders fremste aktivister og andre som vil se det som en dødsens farlig vri mot høyre.

Hva med venstresida?

Revolusjonære, sosialister og bevisste progressive av alle slag har sett på dette valget som spennende, bekymringsfullt og tanke-vekkende. Det har kort og godt skapt rystelser i hva folk tenker om hva som skjer i dette landet, og hva de kan og burde gjøre med det.

Det er imidlertid viktig å holde fast på en viss sans for proporsjoner. Det sosialistiske venstre i USA er lite. Det er organisert, når det i det hele tatt er organisert, i noen få dusin små og ubetydelige grupper. Vanligvis ser de seg ikke i stand til å få til noe planmessig enhetlig arbeid, langt mindre å forsøke og skape en felles organisasjon. Deres samlede medlemstall utgjør en langt mindre prosent av den amerikanske befolkningen enn tilfellet er for Rødt i Norge. Når situasjonen er slik, er det ingenting venstresida i USA kan gjøre som på noen som helst måte kunne forventes å endre utfallet av valget. Det er en voksende erkjennelse hos folk av at de må se ut over valgdagen den 6. november hvis de skal starte på noe som kan utgjøre en vesentlig forskjell, og planlegge det som må gjøres i neste omgang. Det blir ikke lett for det kan komme en hel rekke nye objektive betingelser som vil ha stor betydning for hva venstresida kan velge å gjøre.

Vi kan ta for oss det som er veldig lett å se, hva hvis Trump vinner? (Gallup-folk og valgeksperter regner det for øyeblikket som lite sannsynlig men ikke umulig.) Da må vi umiddelbart starte med å organisere en brei front for å forsvare muslimer og våre brødre og søstre blant innvandrere mot angrep fra Trumps tilhengere som da vil være styrket, slik det har skjedd i Storbritannia etter Brexit. Det ville samtidig tjene som forberedelser til å organisere mot alvorligere og bredt anlagte angrep fra regjeringa etter innsettelsen av ny president på nyåret i 2017.

Seier til Clinton kan føre med seg en annen form for uroligheter, siden Trump-leiren allerede har erklært at valget kommer til å være manipulert, og enkelte talspersoner fra kampanjen spår et «blodbad.» Hvis det er veldig små marginer i nøkkelstater, eller hvis resultatet viser seg å være annerledes enn valgmålingen kan den harde kjerna blant Trump-tilhengerne finne på å lage kaos på grunn av sinne og skuffelse. Selve det Republikanske partiet kan bli utsatt for alvorlige indre rystelser, eller det kan bli splittet om velgere flykter over til Clinton, eller eventuelt til kandidaten til det lille «Libertarian Party» på ytre høyre. Tillitsvalgte i partiet og sponsorer kan komme til å trekke seg tilbake for å pønske ut neste skritt. Trekk fra Clinton og det Demokratiske partiet med sikte på å vinne dem over til seg og innlemme dem ville utvanne den makta og innflytelsen Sanders-fløyen har vunnet. Det åpner i sin tur for den muligheten som en del forstandige folk antyder, at Bernie Sanders kan komme til å gå inn for en eller annen form for organisasjon og/eller et program med klare prioriteringer for kamp, så snart valget er over.

Selv med all denne usikkerheten begynner noen andre innfallsvinkler til valgpolitisk arbeid å ta form. I den ene enden av dette spekteret er det noen som jobber for å bygge en venstreside i det Demokratiske partiet. I utgangspunktet gjør de det ved å stille til valg på lokalt grasrotnivå. De mener at tida er langt fra moden til å prøve og skille ut venstresida fra partiet.

I den andre enden finnes de som prinsipielt, og ikke under noen omstendighet eller noen gang kommer til å jobbe i det Demokratiske partiet. De er allerede i gang innenfor kampanjen til de Grønne eller uavhengige kampanjer med tanke på å bygge et sterkere alternativt venstre-parti nå. Enkelte, stort sett med trotskistisk bakgrunn naturligvis, avfeier idéen med å jobbe med valg i det hele tatt, bortsett fra å fremme egne kandidater som stiller til valg bare for å trekke oppmerksomhet mot de små gruppene sine.

Noen dyktige organisatorer går inn for å bygge massebaserte lokale og regionale grupper rundt programmer som tar sikte på å fremme interessene til arbeidere og andre fattige, og ved å mobilisere til masse-mønstringer med krav som gjelder bolig og arbeid. Det er eksempler på dette, som «Virginia New Majority» og «New Lynn Coalition», den sistnevnte etter initiativ fra «North Shore Central Labour Council». De er ikke organisert direkte rundt valgarbeid, men driver med registrering av velgere og opplæring og prøver å hjelpe fram gode kandidater til lokale tillitsverv – og holde dem i øra etterpå.

Den flotte «Black Lives Matter»-bevegelsen har i løpet av de siste par årene gjort en bemerkelsesverdig jobb med å sett sitt preg på 2016-valget. De har konsentrert seg om å bygge en bred massebevegelse og har organisert sterke kjerner av unge aktivister rundt i landet. I fjor, i starten av nominasjonsprosessen, brøt engasjerte aktivister seg fram til Sanders og Clinton og tvang dem til å anerkjenne viktigheten av kampen mot politiets drap på unge svarte menn og kvinner, og for at de skal straffeforfølges. De protesterte også ved Trump-arrangementer og utsatte seg for vold og arrestasjon for å avsløre rasismen som er en del av kjernen i det Republikanske partiets base. Resultatene har vært overveldende. Demokratene presenterte ni mødre til svarte ofre for politivold og drap midt i nominasjonsmøtet sitt. Det har aldri skjedd før og viser hva denne bevegelsen har oppnådd.

Black Lives-bevegelsen holder standhaftig fast på sin uavhengighet og avstanden til valgpolitikken. I et intervju nylig avfeide en av grunnleggerne, Alicia Garza, den Demokratiske president-kampanjen. «Clintons bruker svarte for å sikre stemmer, men de gjør ingenting for den svarte befolkningen etter at de er valgt. De bruker oss som foto-fyll.» Men hun sa også: «Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å hindre at Donald Trump blir mannen som skal lede oss.» Og «Vi kommer til å fortsette å holde presset oppe. Vi har hverken noen gjeld til eller noen følelser for det Demokratiske partiet.»

Valgene og verden

Selv om jeg gjerne skulle ha avsluttet i denne positive tonen, forplikter internasjonalismen meg til å sende en unnskyldning til det norske folk, til folk i verden – og til det amerikanske folk. Verden følger med på valget i USA med frykt og fascinasjon. Dette landets økonomiske, politiske, kulturelle og ikke minst militære makt kommer i stort og smått til å ha innflytelse på hvordan vi lever (eller dør) gjennom de neste fire årene. Samtidig er folk i dette landet gjennomgående uvitende om den verden vi lever i, og de er overbevist om at USA er overlegent alt og alle. Det Demokratiske nominasjonsmøtet, med all den hodeløse «USA! USA!»-syngingen, var vel så sjåvinistisk som det Republikanske.

Så USA sier at du ikke har noe du skulle ha sagt og presenterer deg, enten for mer av det samme, sannsynligvis et hakk verre, eller fire år med potensielt skrekkinngytende avgjørelser som tas på sparket. Alt det vi til venstre her kan gjøre, er å love og bruke alle våre få til å mobilisere alle vi kan til å kjempe mot vinneren, uansett hvem det blir, og danne et forsvar for våre søstre og brødre rundt i verden.

Der utgikk et bud ifra Pentagon:

– I dag skal der innskrives slik og sånn.

Og gutta på desken var lette å be:

«Vi lager ei forside alle kan se

der de går for å handle sitt daglige brød.»

Ja, slik omtrent var det nok sikkert det lød.

Du snakker om godt betalt tidsfordriv;

som US of A's mikrofonstativ!

Ola Bog

Arundhati Roy er ikke ukjent for lesere av Rødt!. Ved sida av flere omtaler av hennes bøker, har hun tidligere vært representert med et essay og et lengre intervju, i henholdsvis nr. 4/10 og nr. 2/2014.

Sammen med den lange samtalen som nå følger, forteller alle bidragene hvorfor hun er en stemme som blir lyttet til både i India og rundt om i verden.

Like klart viser de hvorfor hun er fryktet og hatet av hjemlandets myndigheter, og hvorfor hun stadig blir utsatt for rettsforfølgelser, trusler og ryktespredning.

Tore Linné Eriksen er professor em. ved Høgskolen i Oslo og Akershus, faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Rødt!.

Sammen med Eduardo Galeano fra Uruguay, som døde i fjor, er hun i særklasse med sin kombinasjon av medrivende skrivekunst og politisk kampvilje. Det er derfor lett å tilgi at hun foreløpig ikke har fulgt romanen The God of small things, som foregår i den delstaten hun vokste opp, Kerala. Etter utgivelsen i 1996, blei boka raskt en global braksuksess som er oversatt til godt over tjue språk, inkludert norsk. Det var hennes skjønnlitterære debut i en alder av 35 år gammel, etter å ha utdannet seg til arkitekt og arbeidet med filmproduksjon. Men stadig holder hun liv i ryktene om at en ny roman er under arbeidet, og i et intervju nylig fortalte hun at den trolig kommer neste år.

En intellektuell i folkelig kamp

Arundhati Roys gjennombrudd som politisk essayist og aktivist kom allerede i 1998. I tillegg til å vekke opinionen mot indisk atomopprustning og kjernefysiske prøvesprengninger, rapporterte hun fra motstanden mot utbygginga av det gigantiske Sardar Sarovar-prosjektet i Narmadadalen. Selvsagt var hun noe mer enn reporter eller formidler, hun var en viktig deltaker i selve kampen. Den politiske analysen viste seg gjennom en grundig dokumentasjon av hvilke drivkrefter som lå bak kraftutbyggingen, der «utvikling» blei brukt som et mantra fra både storselskaper og indiske sentralmyndigheter. I avsnitt etter avsnitt, fotnote etter fotnote, blei deres argumenter plukket fra hverandre. Pengebeløpet som fulgte den prestisjefylte Man Booker-prisen for suksessromanen, blei da også i sin helhet gitt til bevegelsen Narma Bacho Andolan, som kvitterte med å berømme Arundhati Roy for å ha fulgt en stolt indisk tradisjon med intellektuelle som engasjerte seg i folkelig kamp for et mer rettferdig samfunn. Aktivister fra det hindusjåvinistiske partiet BJP, som nå sitter med regjeringsmakta, brente boka – The cost of living – offentlig på bålet. For sikkerhets skyld truet bokhandlere på livet dersom de ikke fjernet den fra butikkhyllene.

Når det er naturlig å minne om linjene bakover til det første essayet om Narmadadalen, er det fordi erfaringene fra denne kampen flere ganger dukker opp i hennes nyere artikler. Et av de mest kjente eksemplene er «Walking with the comrades», som blei oversatt til norsk i Rødt! (4/10). Her møter vi den samme kompromissløse protesten mot undertrykkinga av adivasier (i gamle dager kjent som «stammefolk»), som særlig holder til i skogsområder som utsettes for innenlandske og utenlandske storselskapers grådige jakt på mineraler. Både før og under kolonitida blei deres interesser satt til side, samtidig som de fortsatt møtes med forakt og kulturell nedvurdering fra den dominerende flertallsbefolkningas side. Det var dette som gjorde at hun valgte å formidle synspunktene til dem som støtter – eller direkte deltar i – den væpnete oppstanden som er knyttet til Communist Party of India (Maoists) og deres geriljastyrker (People’s Liberation Guerilla Army – PLGA). Det er et parti som blei til gjennom sammenslåing av flere maoistgrupperinger i 2004, og som i juni 2009 blei forbudt av statlige myndigheter som en «terroristorganisasjon». De kan også føre sine aner tilbake til bondeoppstanden i Naxalbari-distriktet i Vest-Bengal mot slutten av 1960-tallet, og både Arundhati Roy og andre forfattere bruker derfor betegnelsen naxalitter vekselsvis med maoister. Hennes identifikasjon med denne kampen bidro ikke bare til at hun på nytt blei gjenstand for fordømmelse og forfølgelse fra makthavernes side, men at hun også blei møtt med kritiske innvendinger fra andre deler av den indiske venstresida.¹

Et India som ikke skinner

Et gjennomgående trekk i Arundahati Roys veldokumenterte – og velskrevne – analyser er oppgjøret med myten om «India shining», som både vekslende regjeringer, internasjonal finanspresse og nyliberalistiske ideologer holder seg med. Hun forteller oss at andelen kronisk underernærte høyere i India enn snittet for Afrika, og at det er flere med mobiltelefoner enn med adgang til reint drikkevann. Og hvor stor den mye omtalte middelklassen egentlig er, når selv Verdensbanken anslår at rundt 85 prosent ligger under deres lave grens på 2,5 USD per dag, er høyst diskutabet. Når ressursplyndringen gir seg så dramatiske utslag nettopp i adivasiområder, er det fordi de er skogens folk, dvs. at de er helt avhengig av sine bosteder og det utkomme de kan hente fra naturen. Tvangsflyttinger, deportasjoner og ødeleggelse av deres livsgrunnlag er derfor en forutsetning for at selskapene skal kunne rykke inn, dvs. det David Harvey kaller for «akkumulasjon gjennom frarøving». Utviklinga i retning av ulikhet, maktkonsentrasjon og marginalisering har særlig vært påfallende etter at døra blei åpna på vidt gap for nyliberalismen ved inngangen til 1990-tallet, den gang under ledelse av Kongresspartiet. Mange småbønder og jordløse landarbeidere har opplevd ei absolutt forverring, noe en kvart million selvmord i løpet av de siste 15 åra forteller sitt tydelige språk om. I virkeligheten er tallet langt høyere, ettersom mange – bl.a. kvinner, daliter og adivasier – ikke registreres som bønder, sida de mangler formelt skjøte på jorda.

Anklager om «landsforræderi»

Som vi skal se i litteraturgjennomgangen nedenfor, er tallrike essays, taler og intervjuer samlet i ei rekke med bøker. I hjemlandet har de først og fremst fått betydning gjennom nådeløs kritikk av kombinasjonen av hindusjåvinisme og nyliberalisme, samtidig som hun påviser hvordan «krigen mot terror» brukes som påskudd for å knuse alle former for opposisjon. Mest kontroversiell de siste åra er hennes uttalelser om at Kashmirdalen slett ikke er indisk territorium, noe som førte til anklager om «landsforræderi» og trusler om lange fengselsstraffer. (Det er ikke første gang). Det har heller ikke gått ubemerket at hun har pirket borti nasjonalhelgenen Mohandas K. Gandhi.

Et viktig anliggende hos Arundhati Roy er at markedsfundamentalisme ikke betyr at det er noen «usynlig hånd» som styrer. Et gjennomgangstema er isteden at den indiske staten både sentralt og på delstatsnivå har en militaristisk jernneve, og at den – med god støtte fra USA – har spesialisert seg på å slå kraftig ned på revolusjonær opposisjon. På samme måte har hun viet mye tid, engasjement og arbeidskraft til den internasjonale antikrigsbevegelsen og kampen mot den globale kapitalismen som driver rovdrift på mennesker og miljø. Hun er en flittig taler på demonstrasjoner og stevner i regi av bl.a. World Social Forum, der hun regnes som «superstjerne» i samme kategori som bl.a. Naomi Klein, Noam Chomsky, David Harvey, Vandana Shiva og Tariq Ali. I flere artikler og bøker er det USA-imperialismen og landets krigføring fra Afghanistan til Irak, Libya og Syria som hun mobiliserer til kamp mot.

Det er bare å lese!

Hvor er det naturlig å starte for dem om vil gå dypere inn i Arundhati Roys verden? Kronologisk er det ingen tvil om at Guden for små ting er den beste inngangsporten. For dem som foretrekker norsk, er det heldigvis ei fin oversetting av Merete Alfsen (Oslo: Pax 1997 og nyere billigutgaver.) Pax forlag fulgte fortjenestefullt opp med to artikkelsamlinger: Levekostnader (1999) og Til alle murmedyr og markmus her i verden (2004). Men så blei det brått slutt, og ingen andre forlag følte seg kallet. (Det er jo så mange diett- selvhjelps- og krigsbøker å utgi.) Men, som nevnt, er Rødt! en åpen kanal. Dessuten Tidsskriftet Agora levert et meget fyldig og spenstig spesialnummer om Arundhati Roy (4/12), med både litterære og politiske analyser, sammen med fullstendige utgaver av tre av hennes beste essays.

Ofte er samtalebøker en fin måte å få fram synspunkter og holdninger på, og et strålende eksempel på dette er The shape of the beast. Conversations with Arundhati Roy (2010), som bygger på lange intervjuer gjennom tiåret etter hundreårsskiftet. Noen av de nyeste artiklene er samlet i Capitalism. A ghost story (London: Verso Books, 2015), som særlig er viet indiske forhold, og som går under overskriftene om «verdens største demokrati». En halvannet times spennende samtale om boka ligger på YouTube. Høsten 2016 kommer for øvrig et ei bok i samarbeid med John Cusack, som bygger på refleksjoner og samtaler de begge hadde med Edward Snowdon i Moskva: What can and what cannot be said (Chicago: Haymarket Books.) En god del av dette er materialet fritt tilgjengelig på nettstedet til magasinet Outlook India, som har et rikholdig Roy-arkiv. Til stor glede for mange Roy-venner, har nå hovedtyngden av hennes mest kjente artikler og andre bidrag blitt samla i ei proppfull – og billig – utgave med tittelen End of imagination (Chicago: Haymarket Books, 2016). Og de som er interessert i Arundhati Roy når hun tvinges til å gi mer av seg selv i en litt uvant sammenheng, kan glede seg over den lange samtalen i forbindelse med at hun var «forsidepike» i ELLE (!) i juli 2016.

Note:

1. Se Tore Linné Eriksen: «Adivasier, maoister og Arundhati Roy. Et riss av en indisk diskusjon», Agora, nr. 4/2012: 5-32.

Etter starten på markedsreformene i 1978/79 har Kina klatret raskt i det internasjonale økonomiske hierarkiet. Kina er verdens største eksportnasjon. Mye av landets industrieksport består av forholdsvis enkle varer, men det skjer en rask oppgradering til mer krevende produksjon. Kina er sentrum for Øst-Asias regionale økonomi. USA er Kinas viktigste eksportmarked. Kina har store handelsoverskudd med USA, og dets dollarreserver investeres i amerikanske statsobligasjoner. Selv om Kina og USA har viktige felles økonomiske interesser, er de sikkerhetspolitiske rivaler. Mange stater i Øst- og Sørøst-Asia styrker sine forbindelser til USA som motvekt til Kina.

Stat og kapitalakkumulasjon i Kina

I det 19. århundret ble suvereniteten til Kina, i likhet med en rekke andre ikke-vestlige stater, truet av imperialistiske vestlige makter, og seint i århundret også av Japan. Dette måtte ifølge Hung møtes med en kombinasjon av sein statsledet industriell kapitalakkumulasjon med utbytting av lavere klasser, sentralisering av staten og styrket militærmakt, etter mønster av Japan. Det kinesiske keiserriket begrenset imidlertid lenge kapitalakkumulasjon for ikke å forstyrre den sosiale ordenen. I perioden 1860–1949 ville keiserriket og dets republikanske etterfølger fremme kapitalakkumulasjon, men de maktet det ikke (Hung, 2015: 15–42).

Først etter det kinesiske kommunistpartiets (heretter KKP) maktovertakelse i 1949 ble situasjonen endret. Den nye parti-staten ville og kunne utbytte jordbruksbefolkningen og overføre et overskudd til ikke-kapitalistisk, statsdrevet industriell akkumulasjon. Kollektivisering av jordbruk og nasjonalisering av industri gjorde dette mulig. I den kinesiske planøkonomien ble handelen mellom jordbruk og industri satt skeivt i favør av industrien. Hung viser til beregninger om at rundt 20 prosent av samlet jordbruksproduksjon ble overført fra land til by i perioden 1962–1978.

I 1970-årene var Kina en industrinasjon målt ut fra tilvirkningsindustriens andel av bruttonasjonalproduktet, men industrien sysselsatte bare en liten andel av befolkningen. De fleste arbeidet i jordbruket. Det var flytteforbud uten spesiell offentlig tillatelse. Flytting fra land til by ble effektivt hindret. Partistaten kompenserte med investeringer i utdanning og helse på landsbygda, selv om disse tjenestene var bedre i byene (Hung, 2015: 43–51).

Med markedsreformene i 1980-årene ble jordbruket avkollektivisert. Tidligere kollektivbedrifter fikk større spillerom som «småbybedrifter». Lokal arbeidsmigrasjon ble liberalisert, slik at familiemedlemmer i bondehusholdninger kunne arbeide i småbybedriftene. Både bønder og statseide selskaper kunne selge på det åpne markedet, etter at de hadde solgt avtalt mengde til staten til fastsatte (lave) priser. Planmålene ble gradvis nedskalert, det vokste fram en markedsøkonomi ved siden av planøkonomien (So & Chu, 2016: 57–61). 1980-årenes industriutvikling ble hovedsakelig drevet av produksjon for hjemmemarkedet og beskyttet av høye toller og importhindre. Imidlertid vokste eksporten gjennom årtiet. Det ble etablert spesialøkonomiske soner langs kysten, først i sørøst, deretter langs hele kysten. De tilbød skattefordeler, tollfritak og infrastruktur til utenlandske investeringer i eksportproduksjon. Staten desentraliserte også beslutningsmyndighet, skatteinntekter og budsjettansvar til lokalt nivå. Lokalforvaltninger fra provinsnivå og nedover fikk ansvar for skatteinnkreving og rett til å beholde og disponere en stor andel av skatteinntektene samt inntekter fra offentlige selskaper, samtidig som de fikk økt ansvar for å dekke budsjettutgifter. Med dette ble lokale administratorer viktige støttespillere for Dengs markedsreformer mot et «konservativt senter» (So & Chu, 2016: 64-65; Hung, 2015: 55 ff.).

So og Chu beskriver statens politikk etter markedsreformene som «statsnyliberalisme». Det viser til motsigelser som oppstår når en angivelig sosialistisk stat leder en økonomisk utvikling med nyliberale trekk. Staten har skåret ned på velferd, fjernet ansettelsesbeskyttelse, avkollektivisert jordbruket, gjennomført privatiseringer og avregulert arbeids- og varemarkeder. En sterk stat som leder den økonomiske utviklingen, og statseide selskaper og kredittinstitusjoner har en viktig rolle i økonomien. Mye av det statlige lederskapet utøves på ikke-liberalt vis, for eksempel favoriserer de statskontrollerte bankene offentlige selskaper. Den sosialistiske ideologien gjør gjennomføringen av markedsliberale reformer langsom og ufullstendig. Innimellom gjør sentral-staten en «strategisk retrett» og innfører mer «sosialistisk» politikk. Kinas markedsreformer preges derfor av sikksakk-bevegelser mellom nyliberale politikker som prioriterer akkumulasjon og statsorienterte politikker for å bremse eller bøte på skadevirkninger av akkumulasjonen. Den langsiktige trenden er i retning økt liberalisering (So & Chu, 2016: 18–20). Sikksakk-bevegelsene påvirkes av maktkamp i partistaten, og av sosial uro og motstand.

Det var to større sykler av denne typen etter markedsreformene: Liberaliseringer 1979–89 ble fulgt av liberaliseringspause 1989–92 og tiltak for å styrke staten tidlig i 1990-årene. Deretter kom en ny runde liberaliseringer 1993–2002, fulgt av velferdstiltak og forsøk på å fremme sosial utjevning fra 2003. I 2009 ble statens aktivitet ytterligere utvidet med motkonjunkturpolitikk som respons på den internasjonale finanskrisa.

Sykler av markedsliberalisering og statlige inngrep

1980-årenes politiske desentralisering svekket statens evne til å samle inn skatter og forrykket maktbalansen mellom sentral-regjering og lokale forvaltningsnivåer. Sentralregjeringens andel av skatteinngangen falt. I tillegg falt samlet skatteinnsamling som andel av nasjonalproduktet, blant annet fordi lokalregjeringer konkurrerte med hverandre om å tiltrekke utenlandske investorer med skattefritak og gratis tomter (Hung, 2015: 56–57).

Markedsreformene svekket også legitimiteten til KKP i Kinas byer mot slutten av 1980-årene. Det ble spekulert i forskjeller mellom markeds- og planpriser. Partikadre og deres familier dro nytte av sine innsideforbindelser. Korrupsjon florerte og nye rike ble mer synlige. Inflasjon svekket reallønningene til arbeidere og funksjonærer i byene. Noen statseide selskaper reduserte velferdstjenester til sine ansatte og erstattet livstidsansettelser med tidsavgrensede kontrakter. Våren 1989 utfordret så studentbevegelsen på Tiananmen-plassen i Beijing KKPs autoritet. Demonstrantene hadde bred støtte i Beijings befolkning. Uavhengige arbeiderorganisasjoner deltok i demonstrasjonene.² «Reformtilhengere» og «konservative» i KKP satte til side interne stridigheter og sluttet rekkene. Demonstrantene ble fjernet av militærstyrker. Et stort antall aktivister ble fengslet eller drept i Beijing og i andre kinesiske byer.

I første halvdel av 1990-årene ble det satt i verk tiltak for å styrke partistaten. Et nytt «kaderansvarssystem» vurderte lokale ledere ut fra kriterier som budsjettbalanse, økonomisk utvikling og ro og orden. I 1994 ble skattesystemet gjort enhetlig. Det forhindret at lokalregjeringene underbydde hverandre med skattefritak, skattenes andel av bruttonasjonalprodukt begynte å øke. I tillegg fikk sentralregjeringen en større andel av skatteinntektene. Det skjedde også en fornyet sentralisering av byråkratisk myndighet, men den var begrenset til provinsregjeringene som fikk større autoritet i forhold til lavere forvaltningsnivåer, og mer autonomi i forhold til sentralregjeringen. Dette var prisen sentralregjeringen måtte betale for skattereformen som styrket dens finansielle posisjon (Hung, 2015: 56–57).

En ny runde markedsliberaliseringer startet med Deng Xiaopings symbolske «sør-reise» til frieksportsoner i sørøst og Shanghai i 1992. Fra 1993–94 begynte en omlegging til en eksportorientert industrialiseringsstrategi gjennom valutareform, handelsliberaliseringer og liberalisering av utenlandsinvesteringer. Kina ble medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i desember 2001. Utenrikshandelen vokste betydelig gjennom 1990-årene og inn i det nye årtusenet. Intern arbeidsmigrasjon ble liberalisert. Migrasjonen økte til byene, særlig til eksportsentrene ved kysten. Arbeidsmigrantene kom fra landsbygda og fra fattige, indre områder av Kina. Omorganisering, privatisering og nedlegging av statseide selskaper skjøt fart med den regionale finanskrisa i 1997. KKP åpnet for masseoppsigelser. Selskapene kunne si fra seg tidligere velferdsforpliktelser overfor ansatte og deres familier. Antall ansatte i statseide selskaper falt fra 113 millioner i 1995 til 64 millioner i 2004 (So & Chu, 2016: 71–74).

Sosiale protester vokste i omfang med petisjoner, demonstrasjoner, veisperringer og streiker. Arbeidskonflikter og spørsmål om bønders jordrettigheter var de vanligste konfliktårsakene. So og Chu framhever at statens struktur og politikk begrenser protestenes omfang. Arbeiderklassen er fragmentert i grupper med ulike rettigheter. Det viktigste skillet går mellom migrantarbeidere og fastboende arbeidere. Forsøk på uavhengig organisering undertrykkes, og den offisielle fagforeningen er kontrollert av KKP og tannløs. Arbeideraksjoner er derfor lokale og «spontane». Kollektiv protest fragmenteres av individualiserende tvisteløsningsordninger. Lokalmyndigheter favoriserer arbeidsgiversiden. Arbeiderne appellerer gjerne til høyere forvaltningsorganer. Også bønders protester er lokale og spontane med appell til høyere forvaltningsorganer mot lokaladministrasjoner. En første protestbølge var rettet mot ulovlige skatter og avgifter i 1980-årene, en ny protestbølge siden 1990-årene har vært rettet mot ulovlig konfiskering av jord. Veksten i disse aksjonene bidro til et politikkskifte. Hu Jintao ble generalsekretær i KKP i 2002 og president i 2003 med Wen Jiabao som statsminister. Hu-Wen-regjeringen var dominert av partikadre fra fattige innlandsområder. Den lanserte slagordet om et «harmonisk samfunn» med dempet sosialt konfliktnivå, og forsøkte å «rebalansere» Kinas vekstmodell mot mer forbruk framfor eksport og investeringer. Offentlig helse og utdanning ble styrket på landsbygda, jordbruksskatter ble avskaffet, og offentlige oppkjøpspriser for korn ble hevet. Kinas arbeidslovgivning ble også mer arbeidervennlig (So & Chu, 2016: 79–83; Hung, 2015: 164).

Utbruddet av den internasjonal finanskrisa 2008–2009 styrket staten ytterligere. I november 2008 lanserte regjeringen en enorm «stimuleringspakke» på fire billioner yuan (omtrent det samme kronebeløpet med daværende valutakurser). Det meste av beløpet ble brukt i Kinas fattige, indre områder. Pakken finansierte særlig infrastruktur og gjenoppbygging etter jordskjelvet i Sichuan-provinsen i 2008, men også innovasjonspolitikk, helse, utdanning og miljøtiltak. De fleste av kontraktene til infrastruktur og gjenoppbygging gikk til statseide selskaper. Veksten i Kina ble opprettholdt, og statens rolle i kapitalakkumulasjonen tiltok.

Det sosiale konfliktnivået har ikke avtatt med orienteringen mot et «harmonisk samfunn». So og Chu hevder tvert om at konfliktnivået ble skjerpet av nye arbeidslover og finanskrisa i 2008–2009, mens den nye sentralregjeringen til president Xi Jinping og statsminister Li Keqiang (2013–) knapt er like sosialt orientert som forgjengeren. I det følgende ser jeg på den økonomiske utviklingsmodellen som har vokst ut av markedsreformene.

Kinas utviklingsmodell

Kina har som tidligere generasjoner av industrialiserende land i Øst- og Sørøst-Asia utviklet en stor eksportindustri med billig arbeidskraft som konkurransefortrinn, men det lave lønnsnivået har holdt seg lengre enn i nabolandene. Ifølge Hung skyldtes dette større «urban skeivhet» i Kina. 1990-tallets politikk holdt nede inntektene i jordbruket og sikret eksportindustrien ved kysten «ubegrenset tilgang på billig arbeidskraft» fra arbeidsmigranter fra fattige jordbruksområder. Byer ble favorisert på bekostning av landsbygda. Det skjedde store overføringer fra land til by ved beskatning og offentlige investeringer. Myndighetene holdt kornprisene lave. Før Kinas medlemskap i WTO i 2001 ble import av landbruksvarer liberalisert og matprisene falt ytterligere. Sysselsettingen i småbybedriftene stagnerte og falt fra midten av tiåret. I 1984 var inntekten til byhusholdninger i gjennomsnitt 1,8 ganger høyere enn inntektene til landhusholdninger, i 2009 var de 3,3 ganger høyere. Dette sikret eksportindustrien tilgang på billig arbeidskraft fra landsbygda.

Hu-Wen regjeringen førte som nevnt en mer underklassevennlig politikk enn forgjengeren. Arbeidslønningene steg utover 2000-tallet, noe Hung forklarer med høyere inntekter i jordbruket og lavere vekst i migrasjonen som følge av dette. Imidlertid ble ikke den kinesiske utviklingsmodellen «rebalansert» mot økt forbruk. Kina har et ekstremt høyt investeringsnivå. Investeringene er overveiende finansiert med hjemlig sparing. Høy sparing innebærer lavt forbruk. Kinas økonomi er preget av «underforbruk» og «overinvesteringer».

Forbruket begrenses for det første av politikk som holder nede inntekter i jordbruket. Sammen med arbeidsmigrasjon presser det ned lønnsnivået utenfor jordbruket, som beskrevet ovenfor. For det andre holder myndighetene Kinas valuta «undervurdert». Det styrker eksporten, men svekker forbruket ved å fordyre import av forbruksvarer. For det tredje betaler de statskontrollerte bankene lave realrenter på innskudd, mens de gir bedrifter (især statseide) og statlige enheter tilgang til billige lån. Dette begrenser husholdningers forbruk. Ifølge Hung subsidierer Kinas husholdninger derfor en «investeringsorgie» blant statsselskaper og statlige institusjoner.

Ved «overinvesteringer» er investeringsnivået så høyt at betydelige deler av produksjonen blir ulønnsom. En indikator på dette er begrenset utnyttelse av produksjonskapasiteten. Desentraliseringen av administrasjonens oppgaver i 1980-årene, fulgt av omfordeling av skatteinntekter i favør av sentralregjeringen fra 1994, presset lokalregjeringer til å styrke sitt skattegrunnlag. I fattige landområder var det vanlig å utstede ulovlige skatter og avgifter, konfiskere landbruksjord, eller skjære ned på velferd (So & Chu, 2015: 55–56). Mer velstående områder styrket skattetilgangen ved å fremme investeringer. Provins- og byregjeringer økte sine investeringer i infrastruktur for å legge til rette for/tiltrekke investorer og opprettet proteksjonistiske barrierer mot andre provinser/byer. Det begrenser investeringer på tvers av provinser/byer. Investeringene er konsentrert til et fåtall nøkkelsektorer som stål, biler, sement, aluminium og fast eiendom. Disse forholdene fremmer overinvesteringer, der produsenter dupliserer hverandre. Utlånene til de statskontrollerte bankene dikteres i stor grad av lokalregjeringer og går i hovedsak til statseide selskaper, til tross for at de private selskapene er mer lønnsomme. Dette har ført til store problemer med ubetjente lån for Kinas banker, men ingen bankkrise, takket være statlig refinansiering av bankene. I tillegg er Kina avhengig av eksport for å dempe omfanget av overinvesteringer/overkapasitet. For eksempel har Kinas ståleksport økt, som respons på hjemlige overkapasitetsproblemer. Det presser ned internasjonale priser. Kinas store handelsoverskudd fremmer også overinvesteringer. Inntjent utenlandsk valuta veksles til lokal valuta og plasseres i banker. Det genererer nye utlån som finansierer ytterligere investeringer (Hung, 2015: 157–159).

Den internasjonale finanskrisa i 2008/2009 reverserte Kinas eksportvekst. Eksporten gjenvant seg i 2010, men eksportens og eksportoverskuddets andel av bruttonasjonalprodukt var lavere enn før krisa. Investeringer ble enda viktigere enn før for Kinas vekst. Det meste av regjeringens «stimuleringspakke» på fire billioner yuan finansierte investeringer i infrastruktur- og boligbygging. Bare 20 prosent av pakken gikk til sosiale utgifter som understøttet forbruk. Stimuleringsprogrammet inkluderte også en løsere utlånspolitikk. Lokalregjeringer og investeringsselskaper under deres kontroll fikk det meste av de nye lånene som primært finansierte investeringer. Infrastruktur- og byggeboomen ga en tilskyndelse til å investere i industrisektorer med overkapasitet, som stål og sement. I tillegg ble det investert stort i eiendom. Kinas samlede gjeld økte med om lag 12 billioner yuan. Kinas tendenser til overinvesteringer ble kraftig forsterket, og det oppsto nye problemer i finanssystemet. Hung spår at de onde sirklene med underforbruk og avhengighet av investeringsdrevet vekst vil vedvare når sentralregjeringen betaler ut gjeldstyngede lokalregjeringer. Dette må finansieres med økt beskatning, på bekostning av privat forbruk (Hung, 2015: 159–161).³

Kina i den østasiatiske regionale økonomien

I perioden etter den andre verdenskrigen i Øst- og Sørøst-Asia kjempet sterke regionale venstrebevegelser, og sosialistiske regimer mot anti-kommunistiske regimer støttet av USA. Kina var USAs hovedfiende i regionen etter 1950, Japan, Sør-Korea og Taiwan var sentrale amerikanske allierte. De fikk store mengder bistand fra USA, og adgang til det amerikanske markedet. Japan begynte å investere i eksportorientert industriproduksjon i ikke-sosialistiske naboland fra 1960-årene, og handelen i regionen økte.

I 1972 ble forholdet mellom Kina og USA normalisert. De to statene utviklet en løs, uformell allianse mot Sovjetunionen som varte gjennom det meste av den kalde krigen. Dette gjorde det mulig å gjenintegrere Kina i den kapitalistiske verdensøko-nomien. Muligheten ble realisert med markedsreformene i 1979. Kina ble integrert i en regional, internasjonal økonomi som hadde USA som hovedeksportmarked. Det ble etablert stadig sterkere økonomiske bånd mellom USA og Kina som overlevde de seinere sikkerhetspolitiske gnisningene mellom de to statene.

Øst- og Sørøstasiatisk eksportorientert industrialisering beskrives ofte med den såkalte «flyvende gjess»-modellen: Selskaper i tidligere generasjoner av industrialiserende land skiftet fra arbeidsintensiv produksjon til mer avansert kapital- og kunnskapskrevende produksjon. Når lønnsnivå og valutakurser steg, flyttet de enkel, arbeidsintensiv produksjon til nye generasjoner lavlønnsland. Førergåsa var Japan, lenge det eneste industrialiserte landet i regionen. Japanske selskaper investerte i arbeidsintensiv industriproduksjon i en første generasjon nyindustrialiserende stater (NIC-land) i 1970-årene. De omfattet Sør-Korea, Taiwan, Hongkong og Singapore. Selskaper fra Japan og første generasjon investerte i en andre generasjon i Sørøst-Asia (Malaysia, Thailand, Indonesia, Filippinene) i slutten av 1980-årene. Fra 1990-årene investerte de i tredje generasjon, de «markedssosialistiske» landene Kina og Vietnam. Regionen var avhengig av eksportmarkeder i Vesten, særlig i USA.⁴

Kina ble integrert i denne regionale økonomien gjennom opprettelsen av spesial-økonomiske soner for utenlandske investorer i sørøst i 1979. Investorer fra Vesten og Japan var lenge tilbakeholdne, men det kom investeringer fra Hongkong og Taiwan. (Den britiske kronkolonien Hongkong ble først gjenforent med Kina i 1997 og har fortsatt hjemmestyre.) I 1990-årene vokste også investeringene fra Vesten og Japan. Regionale investorer fortsatte å dominere. Japan og første generasjon NIC-land får 71 prosent av direkte utlandsinvesteringer i Kina i 1990–2004 (So & Chu, 2016: 62–63; Hung, 2015: 60).

Opp gjennom 1990-årene vokste produktiviteten til Kinas eksportindustri mye raskere enn lønningene. Land som produserte de samme varene som Kina, ble rammet av konkurransen. Østasiatiske land tilpasset seg ved å legge om til produksjon som var komplementær til den kinesiske. Etter årtusenskiftet vokste det fram en Kina-sentrert regional økonomi der Japan og første generasjon nyindustrialiserende land eksporterte maskiner, halvfabrikata og komponenter til Kinas eksportproduksjon.

Kinas viktigste og raskest voksende eksportsektorer har vært elektronikk, datamaskiner og telekommunikasjon. Det meste av kunnskap, innovasjoner og teknologi i denne produksjonen er innbakt i halvfabrikata og komponenter som Kina importerer fra nabolandene, og de virkelig store profittene tjenes av selskapene som kontrollerer omsetningen. Kina bidrar med enkel produksjon og montering. Mer avansert produksjon i Kina kontrolleres ofte av utenlandske selskaper. I 2008 sto selskaper med utenlandske investeringer for 55 prosent av Kinas eksport. Dette begrenser omfanget av profitt og teknologioverføring for Kina. Verdikjeden til iPhone4, som settes sammen i Kina, gir et eksempel. I 2010 ble en iPhone4 solgt for 600 dollar. Apple fikk 360 dollar. Delene kom fra en rekke land og kostet til sammen 187,50 dollar, 80 dollar av dette beløpet gikk til Sør-Korea. 46 dollar gikk til diverse andre utgifter, mens montering i Kina kostet 6,50 dollar (Hung, 2015: 82).

Kinesiske myndigheter har i de siste årene satt i gang en rekke programmer for å fremme teknologisk oppgradering. Kinesisk produksjon er blitt mer forskning- og utviklingsintensiv, antall patenter øker, og i 2010-årene er det også utviklet egne kinesiske merkevarer. Kinas posisjon i den internasjonale arbeidsdelingen styrkes, men endringene tar tid.

Kina som økonomisk stormakt

Kina er en formidabel økonomisk makt til tross for lav posisjon i internasjonale verdikjeder. I 1990-årene var USA verdensøkonomiens vekstmotor. Dets vekst gikk sammen med høyt forbruk og store handelsunderskudd som dempet ringvirkningene fra gjelds- og finanskriser i utviklingsland og mellominntektsland i slutten av tiåret. Etter «dot.com»-krakk i USA i år 2000 avtok den amerikanske veksten, men handelsunderskuddene vedvarte sammen med voksende budsjettunderskudd. Siden 2005 har Kina stått for en større andel av verdens økonomiske vekst enn USA. Forskjellen økte kraftig med den internasjonale finanskrisa. I 2009–2013 sto USA for rundt 7–8 prosent av verdens økonomiske vekst, Kina for 25–30 prosent.⁵

Kinas etterspørsel presset opp prisene for olje, mat- og råvarer utover 2000-tallet. Det ga høye eksportinntekter og en boom innen råvareproduksjon og «agrobusiness» i Afrika og Latin-Amerika. Dette er sannsynligvis en viktig grunn til at det knapt har vært noen større gjelds- og finanskriser i Afrika og Latin-Amerika etter årtusenskiftet. Denne situasjonen er i rask endring med de siste års langsommere vekst i Kina og prisfall for olje og råvarer.

En stor andel av utviklingslandene har av gode grunner forsøkt å fremme industriutvikling og gjøre seg mindre avhengig av råvareeksport. Denne strategien er blitt forstyrret av Kina. Som nevnt har eksportindustrien i Øst-Asia tilpasset seg konkurransen fra Kina med å legge om til produksjon av innsatsvarer for kinesisk industri. Latinamerikansk industri har vært mindre tilpasningsdyktig. Mexico er hardt rammet siden det eksporterer de samme typer varer som Kina til de samme nordamerikanske markedene.

Kinas vekst har redusert fattige staters avhengighet av USA og Europa for tilgang på eksportmarkeder, kapital, bistand og kreditt. Slik har Kina ifølge Hung styrket sin forhandlingsmakt overfor Vesten og vestlig-dominerte organisasjoner som IMF og Verdensbanken. Kina utvikler også internasjonale økonomiske samarbeidsinstitusjoner med vekt på å styrke egen innflytelse og begrense USAs, blant annet den nye utviklingsbanken opprettet av BRIC-landene som motvekt til IMF og Verdensbanken. Antallet og betydningen av denne typen organisasjoner er imidlertid begrenset, og også USA kommer med nye initiativ. F.eks. har Obama-regjeringen utviklet en regional frihandelsavtale uten Kina, Trans-Pacific Partnership (TPP). Etter sju års forhandlinger undertegnet USA, Mexico, Canada, Chile, Peru, Australia, New Zealand, Japan, Singapore, Malaysia, Brunei og Vietnam avtalen i februar 2016, og en rekke andre asiatiske land har meldt sin interesse.

I år 2000 lanserte kinesiske myndigheter politikken «Gå global». Utlandsinvesteringer av selskaper og investeringsfond skulle fremme høyere profitt, teknologisk oppgradering og sikre ressursforsyninger. Likevel er Kina en relativt beskjeden investor. I 2010 var dets samlede direkte utlandsinvesteringer lavere enn investeringene til by-staten Singapore, som har omtrent samme befolkningsantall som Norge. Kina står bare for to prosent av de samlede direkte utlandinvesteringene i USA (So & Chu, 2016: 196-198). Kinas investeringer i Afrika er også begrensede trass i mye hype om «Kina i Afrika», men hadde bare fem prosent av de direkte investeringene i Afrika 2003–2008. EU og USA hadde begge over 30 prosent (Hung, 2015: 130.).

Regional stormakt i en amerikansk innsjø

Kinas militærstyrker var lenge bundet opp til grensen mot Sovjetunionen. I midten av 1980-årene ble forholdet mellom de to statene bedret. Med Sovjetunionen-kollapset i 1991 ble Kinas styrker flyttet mot kysten, størrelsen på hæren er redusert, og det er blitt investert tungt i luftvåpen og marine. Siden 1989 har Kinas årlige, prosentvise vekst i militærutgifter vært tosifret.

Mens de asiatiske nabolandene har tette økonomiske forbindelser med Kina, forsøker de å begrense dets makt ved å alliere seg med USA. Tvistene med Kina om havterritorium har styrket militæralliansen mellom USA og Japan, fornyet alliansen mellom USA og Filippinene etter et avbrudd og skapt en løs, uformell allianse mellom de gamle fiendene USA og Vietnam. Også Myanmar/Burma har nærmet seg USA. Militærregimet der ble utsatt for økonomiske sanksjoner fra Vesten og var lenge fullstendig avhengig av Kina som investor og handelspartner. Siden 2011 har det satt i gang en politisk liberalisering og styrket de diplomatiske forbindelsene med Vesten som motvekt til Kina. Til tross for enorme territorialkrav må makthaverne i Beijing finne seg i at Stillehavet, inklusive Øst- og Sør-Kinahavet, er en amerikansk innsjø som patruljeres av USAs sjuende flåte, og at Kina er innringet av et nettverk av amerikanske militærbaser. USA har utstasjonert 50 000 militærpersonell i Japan og 28 000 i Sør-Korea. USA er fullstendig overlegen militærteknologisk.⁶ I 2013 hadde Kina 250 aktive kjernefysiske raketthoder mot 4 650 i USA. I 2010 anslo Pentagon Kinas militærutgifter til 150 milliarder dollar, mens USAs utgifter var 719 milliarder (So & Chu, 2016: 207–208).⁷

USAs internasjonale dominans bygger på en rotfestet ideologi om dets rett og plikt til å opptre som internasjonalt politi. Vestlige stater anført av USA bruker regelmessig militærmakt i «humanitære intervensjoner», ofte i områder med olje. Offisiell kinesisk ideologi vektlegger derimot nasjonal suverenitet og ikke-innblanding i andre staters indre anliggender. Kinas internasjonalt voksende økonomiske makt støttes i liten grad militært. Dette vil muligvis endres. Et kinesisk forsvarspolitisk dokument fra 2013 angir forsvar av oversjøiske investeringer i energi og naturressurser og sikring av internasjonale sjøruter som oppgaver for Folkets frigjøringshær. Et sikkerhetsfirma ledet av en tidligere direktør fra det beryktede «Blackwater» skal beskytte kinesiske investorer i Afrika (Hung, 2015: 141–142).

Økonomisk symbiose mellom USA og Kina

Finanskrisa i 2008/2009 startet i USA, mens Kinas høye vekst og import holdt i gang etterspørselen i verdensøkonomien etter krisa. Tilsynelatende skaper USA internasjonalt økonomisk kaos, Kina økonomisk stabilitet. Det er blitt tatt til inntekt for et begynnende internasjonalt hegemoniskifte. Hvor riktig er en slik diagnose?

USAs økonomiske og militære overlegenhet er nært knyttet til dollarens posisjon som dominerende internasjonal valuta. I etterkrigstidas Bretton-Woods-system var dollaren «reservevaluta» og ble brukt i de fleste internasjonale transaksjoner. Dollaren var innløselig i gull til en fast kurs, andre lands valutaer hadde en fast kurs i forhold til dollaren. Spekulasjon mot dollaren førte til at innløsningsretten dollar–gull og fastkurssystemet ble avviklet 1971–73, men dollaren forble dominerende internasjonal valuta. Da adgang til innløsing i gull var fjernet, og myndighetene ikke trengte å forsvare en fast vekslekurs, kunne USA lettere holde store underskudd på statsbudsjett og utenrikshandel. USA finansierte det meste av sin import og utenlandsinvesteringer med dollar uten å måtte finansiere denne importen med inntjent utenlandsk valuta. Voksende offentlige underskudd ble finansiert med utstedelse av statsobligasjoner, som ble kjøpt innenlands, men også av utenlandske aktører, særlig av sentralbanker utenfor USA med store dollarreserver. Med garanti fra verdens mektigste stat ble stats-obligasjonene ansett som sikre investeringsobjekter og ga lav rente. Store utenlandske oppkjøp presset ned den effektive renta på obligasjonene. Sentralbanker i Vest-Tyskland, Saudi-Arabia og Japan var i tur og orden storkjøpere. Disse statene hadde store handelsoverskudd med USA og var avhengige av USAs militære beskyttelse.

I 2008 passerte Kina Japan som den største utenlandske besitteren av amerikanske stats-obligasjoner. Kina hadde store handelsoverskudd med USA, men var til forskjell fra tidligere overskuddsland ikke avhengig av USAs militærbeskyttelse. Kinas handel med EU-land foregikk også hovedsakelig i dollar, ikke euro, og også der fikk Kina store handelsoverskudd. Kinas sentralbank bygde opp store dollarreserver som ble investert i amerikanske statsobligasjoner. Kinas kjøp av statsobligasjoner bidro til å holde renta lav for USAs statsgjeld og den amerikanske økonomien. Det hjalp USA til å gjeldsfinansiere krigene i Afghanistan og Irak til lav rente og fremmet oppgang i USAs bolig- og finansmarkeder før krisa i 2008. I tillegg holdt billig import fra Kina inflasjonen nede (Hung, 2015: 119–128).⁸

Det har ikke manglet på kommentatorer som advarer mot at Kina kan dumpe store mengder amerikanske statsobligasjoner og presse opp renta på USAs statsgjeld og det generelle rentenivået. Ifølge Hung er risikoen for dette forsvinnende liten. Et slik salg ville også presse ned prisene på statsobligasjonene og medføre enorme tap for Kina. Kina er på denne måten fanget i en «dollarfelle». De enorme reservebeholdningene tvinger landet til å investere i amerikanske statsobligasjoner. Det er de eneste finansielle verdipapirmarkedene som kan absorbere slike enorme pengemengder. Dollaravhengigheten henger sammen med Kinas eksportorienterte utviklingsmodell og de tunge interessene bak denne.

Kina er også dårlig i stand til å fremme sin egen RMB som internasjonal valuta på bekostning av dollaren. For å styrke valutaens internasjonale utbredelse må kinesiske myndigheter både fjerne vekslekontrollen og gjennomføre omfattende finansielle liberaliseringer. Et slikt politikkskifte ville svekke KKPs mulighet til å styre økonomien ved å kontrollere kreditt, og favorisere statsselskaper. Hung hevder derfor at Kina vil fortsette å støtte heller enn svekke USAs dollarhegemoni, med mindre det skjer dramatiske endringer i Kinas politikk som bryter med tunge interesser og etablerte rutiner (Hung, 2015: 131–133).

Kapitalstrømmene fra Kina til USA lånefinansierer forbruk og investeringer. Store kinesiske kjøp av statsobligasjoner presset ned rentenivået og økte kredittmengden i USA. Økt kredittfinansierte investeringer i eiendomsbobler og forbruk, mens investeringer i industriproduksjon ble begrenset av billig import fra Kina. Dette la grunnlaget for krisa i 2008. Den brøt ut i USA, men hang nært sammen med de ekstreme ubalansene i Kinas utviklingsmodell. Ei slik krise følges av en smertefull «rebalansering» med redusert forbruk, økt sparing og investeringer og bedret handelsbalanse. Men bedret handelsbalanse forutsetter at omverdenen, i dette tilfellet først og fremst Kina, øker sitt forbruk, med påfølgende balansering av sparing, handelsoverskudd og kapitaleksport. Det trengs to til å danse tango. Kinas forbruk som andel av bruttonasjonalprodukt har imidlertid ikke økt nevneverdig. Kina fyrte opp under USAs bobler før finanskrisa, og Kinas utviklingsmodell bidrar til vedvarende stagnasjon etter krisa.

Avsluttende merknader

Drøftingene i The China boom (Ho-fung Hung) og The global rise of China (Alvin So og Yin-wah Chu) gir lite belegg for påstander om at et oppstigende Kina radikalt endrer internasjonale maktforhold, eller blir en ny hegemonimakt. Kinas utviklingsmodell er basert på utbytting av en lavtlønnet arbeidsstyrke, underforbruk og overinvesteringer. Sentralmyndighetene har i de seinere årene forsøkt å endre denne modellen, men den opprettholdes av lokalmyndigheter og av sentralstatens inkonsekvente politikk.

Kinas andel i globale verdikjeder øker, og landet begynner å utvikle egne merkevarer. Men Kina vil være avhengig av avanserte, utenlandske innsatsfaktorer og merkevareforhandlere i overskuelig framtid. De mest vellykkede merkevareforhandlerne befinner seg i USA. Kinas sterke importvekst har økt eksportinntekter til råvareeksporterende utviklingsland og styrket deres forhandlings-rom overfor Vesten. Men Kina utkonkurrerer også utviklingslands industri, og presser dem inn i en posisjon som råvareeksportører.

Kina er en regional stormakt i Øst- og Sørøst-Asia, men uten regionale allierte utenom et egenrådig og upålitelig Nord-Korea. Kinas økende militærmakt fører til at mange av dets naboer ønsker permanent amerikansk nærvær i regionen. Gjennom allianser og baser projiserer supermakten USA makt over Stillehavet og begrenser spillerommet for stormakten Kina. Landet er avhengig av USA for sin eksportorienterte vekst, og investerer sine dollarreserver i amerikanske statsobligasjoner. Kina opprettholder derfor dollarens posisjon med billig gjeldsfinansiering av USAs militærstyrker. Til tross for sin retorikk, er det derfor en rimelig konklusjon at Kina i all hovedsak er orientert mot status quo i en USA-dominert verdensordning. Er det da litt for tidlig å avskrive tradisjonelle teorier om imperialisme?

Noter:

1. Alvin Y. So & Yin-wah Chu, The global rise of China. Cambridge: Polity Press, 2016; Ho-fung Hung, The China boom. Why China will not rule the world. New York: Columbia University Press. Heretter refereres disse to arbeidene i hovedteksten som (So & Chu, 2016) og (Hung, 2015).
2. Se min drøfting av arbeidernes rolle i Tiananmen-demonstrasjonene i «Klassekamper i Kina», Vardøger nr. 36, 2016.
3. Se også min artikkel «Alarmklokkene ringer for den kinesiske økonomien», Radikal Portal, 6. september 2015, https://radikal.portal.no. Der siterer jeg et enda høyere anslag av økningen i Kinas gjeld etter stimuleringspolitikken på 14 milliarder yuan.
4. Både Hung og So har drøftet regional industrialisering mer inngående i tidligere arbeider sammen med andre forfattere. Se Giovanni Arrighi, Po-Keung Hui, Ho-Fung Hung & Mark Selden, «Historical capitalism, East and West», i Giovanni Arrighi, m.fl. (red.), The resurgence of East Asia: 500, 150 and 50 year perspectives. London/New York: Routledge, 2003, s. 300-317 og Alvin Y. So & Stephen W. K. Chiu, East Asia and the World Economy. Thousand Oaks/London/New Delhi: Sage, 1995, kap. 7–10.
5. Minqi Li, China and the twenty-first-century crisis. London: Pluto Press, 2016, s. 4.
6. Bruce Cumings, «The Obama ‘Pivot’ to Asia in a Historical Context of American Hegemony», i David W.F. Huang (red.) Asia Pacific countries and the US rebalancing strategy. New York: Palgrave MacMillan US, 2016.
7. I 2015 var USAs militærutgifter riktignok falt til 596 milliarder dollar, mens Kinas var steget til 216 milliarder ifølge tall fra SIPRI (Stockholms fredsforskningsinstitutt). Se Wikipedia, «List of countries by military expenditure», https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_military_expenditures. Lest 28.07.16.
8. Se også Kristen Nordhaug, «USAs dollarstandard i internasjonale finanskriser», i Kristen Nordhaug og Helene Bank (red.) Fritt fall. Finanskrisen og utveier. Oslo: Res Publica, 2009; Kristen Nordhaug og Rune Skarstein, «Kimerika – En levedyktig symbiose?», Vardøger, nr. 33, 2012.

Rederne sa nei – Michelet betaler

Da Norges Rederiforbund nektet å betale for minneplater for falne sjøfolk, grep Jon Michelet inn. Forfatteren donerer 150.000 kroner av prispengene sine fra Anders Jahres Humanitære Stiftelse til Minnehallen.

– Jeg har tjent så bra på mine romaner i «En sjøens helt»-serien at jeg synes at verken jeg eller barna mine trenger mer penger, sier forfatter Jon Michelet, og forklarer:

– Jeg synes det er en fin tanke at disse pengene kan gå tilbake til krigsseilerformål. Det er nok den gamle kommunisten i meg som opererer.

Norge demoniserer Putin

– Vi er bekymret for den økende konfrontasjonen mellom NATO og Russland med bakgrunn i Ukraina-konflikten. Vi tar avstand fra Russlands annektering av Krim, men er også mot en ny kampopprustning. Norge er ikke tjent med en kald krig-lignende situasjon i Europa og norske politikere må stanse demoniseringen av Russland, sier Roy Pedersen, leder av LO i Oslo.

Vil redusere spenningen

Pedersen er én av initiativtakerne bak oppropet «Stans ferden mot krig i Europa» som har som formål å opprettholde normale forbindelser til Russland for å unngå en ny storkrig i Europa.

Helt siden Russland gjorde Krim-halvøya til en del av sitt territorium for et drøyt år siden, har forholdet mellom Putin og vestmaktene blitt stadig kjøligere. «Vi er bekymret over at Norge fra første stund av har deltatt både med soldater, fly og marinefartøyer i øvelsene opp mot Russland, og i utplasseringen av permanente styrker der. Som naboland til Russland har vi all interesse av å redusere spenningen», heter det i oppropet.

Foreløpig er oppropet signert av rundt 30 personer innen norsk fag- og fredsbevegelse samt en rekke kulturpersonligheter.

(Dagsavisen 14. juli)

Parole til 1. mai: LO inn i G20!

Oslo (NTB): Den nordiske fagbevegelsen ønsker at Norden får egen plass i det internasjonale maktforumet G20.

– Jeg tror Norden her ville hatt en del å bidra med, med tanke på hvordan vi velger å løse sysselsettingsspørsmål, sier LO-leder Gerd Kristiansen til avisen. Hun mene det vil gagne både Norden og G20-landene om G20 tar i bruk den nordiske modellen. – Vi ønsker å øke vår involvering med G20. Vi ser også at interessen for samarbeid med Norden er til stede i G20, sier generalsekretær Dagfinn Høybråten i Nordisk ministerråd. Statssekretær Elsbeth Sande Tronstad (H) i Utenriksdepartementet sier man fra norsk side ser positivt på et tettere nordisk samarbeid med G20. – Men det er også viktig å ha en realistisk tilnærming til hvor stor innflytelse vi kan få.

Bondevik, Norge og Irak-krigen

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik har klart å skaffe seg et ufortjent positivt ettermæle av sin befatning med Irak-krigen 2003 og utover. Ganske profitabelt også for den fredsskapernisjen han opparbeidet seg etter sin direkte politikerrolle.

Går vi hans rulleblad etter i sømmene, må vi si at han har opptrådt noe uverdig til å være en prest som skal etterleve skriftens bud om ikke å pynte på virkeligheten. Men han kan jo dekke seg bak at så og si hele det parlamentariske Norge, bakket opp av toneangivende media, har vært interessert i å festne dette falske glansbildet av Norges deltakelse i denne krigen.

(Arnljot Ask i Steigan.no 13. juli)

Det norske hykleriet om Irak-krigen

– I vår film, «Et lite stykke Norge», avslørte vi hvordan forsvarsminister Kristin Krohn Devold lånte ut tre såkalte Arthur-radarer til bruk for den britiske invasjonsstyrken under Irak-krigens første dager. Mens Norge sa nei til å delta i det illegale angrepet, ble radarene fraktet fra Afghanistan via Kuwait og inn i Irak. De norske radarene sto i første rekke fra første dag under krigen. De ble brukt til å peile ut 1500 bombemål i Irak.

Den britiske forsvarsministeren, Geoffrey Hoon, var så begeistret for bruken av de norske radarene at han skrev et personlig brev til Krohn Devold, der han takket for «den robuste støtten» som Norge ga til Irak-krigen. Krohn Devold svarte at hun var «glad dersom det norske utstyret kan redde britiske soldater». Hun la til: «Mine dyptfølte tanker går til britiske menn og kvinner som risikerer sine liv på slagmarken».

(Erling Borgen i Dagbladet, Meninger, 8. juli)

Innhold
Leder    2
Plukk    4
Rødt!-samtalen. Helle Hagenau: Hvorfor Brexit?    6

Tema: Sult, overflod og kamp    13
Unni Kjærnes: Hva betyr rett til mat i India?    15
Aksel Nærstad: WTO-regelverket opprettholder sult og fattigdom    22
Arnljot Ask: Angår India oss?    26
Tore Linné Eriksen: Er det håp for den indiske venstresida?    32
Tore Linné Eriksen: Hvem er Arundhati Roy?     36
Arundhati Roy: Trekker de rike de fattige med seg? (Essay)    40

Gunnar Vittersø og Unni Kjærnes: Kjøttets politiske økonomi    66
Dennis O’Neil: Hva i helvete foregår i USA?    74
Kristen Nordhaug: Kina – en oppstigende stormakt    82
Linn-Elise Øhn Mehlen: Velferdsprofitørene i skoleverket    96
Anja Ariel Tørnes Brekke: Asylmottak – profitt på flukt    101
Torstein Dahle: Etter Orlando – homokampen fortsetter     106

Flyktningedebatt:
Mariette Lobo: Hvilken side står vi på?     115

Film:
Rajkumar Hiran: PK (Bollywood)    118

Bokomtaler:
Tore Linné Eriksen: Sør-Afrikas historie    119
Martín Carradós: Sult    122
John Smith: Imperialism in the twenty first century    127
Joel Beinin: Workers and thieves. Egypt    133
Philip Marfleet: Egypt: Contested revolution    133
Richard Seymour: To bøker om Jeremy Corbyn    137
Steve Cushion og Michelle Chase: To bøker om Cuba    139
Andreas Malm: Fossil capital    142
Michael Roberts: The long depression?    144
Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!    147

 

India har den største andelen i verden av underernærte, både som andel av befolkningen og i faktisk antall. 40 prosent av indiske barn lider av mangel på vitamin A.

Hvorfor er det slik?

Mat og matsikkerhet har stått høyt på dagsorden i indisk politikk siden frigjøringen fra det britiske kolonistyret i 1947.

Unni Kjærnes er seniorforsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, Høyskolen i Oslo og Akershus.

India har de siste åra hatt høy økonomisk vekst, og det har vært satset stort på å øke matproduksjonen. Landet har nok penger og nok mat. De har parlamentarisk demokrati – regjeringer og regjeringssjefer kommer og går både på føderalt nivå og i de enkelte delstatene. Landet har en utviklet styringsstruktur og kan ikke beskrives som «underutviklet». India gir derfor et godt utgangspunkt for å analysere matsikkerhetens politiske økonomi.

Svaret er ikke så enkelt som at det skyldes den globaliserte nyliberalismen, India har til en viss grad, greid å beskytte seg mot den. India har en mangetusenårig historie, der okkupasjonshærer fra nord og vest har kommet i bølger, avløst av perioder med mer selvstendige kongedømmer. Landet er utrolig fruktbart og ressursrikt, og okkupantene – inkludert britene – har etter tur gjort sitt til å utnytte til sin fordel en særdeles undertrykkende og utbyttende sosial struktur. Dagens styre er ikke noe unntak. Jeg vil i denne artikkelen hevde at det er denne sosiale og økonomiske strukturen som er hovedårsak til underernæringen, i motstrid til vanlige forklaringer på matusikkerhet som gjerne handler om matproduksjon , økonomisk vekst eller institusjonsbygging.

Matsikkerhet innebærer at alle individer kan skaffe seg nok, sunn, trygg og kulturelt akseptabel mat – hver dag. Omfanget av direkte matmangel har gått ned i verden, men samtidig ser vi en kraftig økning i ernæringsrelaterte helseproblemer som skyldes «overernæring» i form av for mange kalorier, for mye fett og sukker osv. Det gir ikke bare overvekt, men også hjerte- og karsykdommer, sukkersyke og høyt blodtrykk. Uansett er det de fattige som rammes mest.

India har begge deler: utbredt underernæring blant fattige på landsbygda og økende feilernæringsproblemer blant etablerte arbeidere og lavere middelklasse i byene (de fattigste i byene sulter fortsatt). Som andre steder i verden gir flytting til byer gjerne økt tilgang på billige kalorier i form av fett og sukker. Når de i ung alder fikk for lite mat, er de spesielt utsatt for «overernærings-problemer» i voksen alder. Alt dette har med matsikkerhet å gjøre, inkludert både mangel og for dårlig mat.

Her vil jeg likevel konsentrere meg om matmangel – mangel på kalorier og næringsstoffer. Grovt sett framsettes tre typer løsninger på matmangel: økonomisk vekst, satsing på matproduksjon og bedre sosiale fordelingsordninger. Jeg vil bruke denne inndelingen til å si mer om hva som skjer i India.

Troen på økonomisk vekst

Det aller viktigste de siste 40–50 åra har vært troen på økonomisk utvikling. Standardargumentet er at økonomisk vekst, gjerne gjennom internasjonal handel, må til for å skape arbeidsplasser og inntekt – og dermed velferd. Fra større brutto nasjonalprodukt skal det «risle ned» til alle lag av befolkningen.

Under kapitalismen må folk selge sin arbeidskraft for å kunne skaffe seg det de trenger, og mat er det mest grunnleggende. Men folk blir også tvunget til å anskaffe det de trenger, i kapitalistisk styrte varemarkeder. Markeder med konkurranse forutsettes å være den mest effektive måten å fordele mat på, både fordi økt etterspørsel gir økt produksjon og fordi handel vil sikre at maten raskt går tilde stedene der det er størst etterspørsel. Støttetiltak som faste lave brødpriser, offentlige subsidier og proteksjonisme hindrer slike prosesser. Antakelsen er at kapitalismens dynamikk på sikt vil gi bedre forhold for alle. Strukturreformene som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har krevd overfor sine låntakere i fattige land, hadde slike begrunnelser. India har i mindre grad vært avhengig av pengestøtte, men argumentasjonen er helt klart viktig også i dagens India. Nåværende statsminister Modi står nok tungt på denne linja.

Sett ut fra et matsikkerhetsperspektiv kan vi peke på flere viktige feilslutninger. For det første kan ikke folk vente med å spise, matbehov er alltid akutte. Matprotester har blomstret opp i perioder når slik politikk har blitt satt ut i livet – etter Verdensbankens pålegg om strukturreformer på 1970- og 80-tallet og sist i den arabiske våren. Dette er en klassisk form for protest når viktige rettigheter forsvinner, kjent fra langt bak i historien og gjentatt i turbulente og revolusjonære perioder rundt i verden. I India har det også i perioder vært mange matopprør. De har ofte vært møtt med soldater og vold, men har også bidratt til å presse fram reformer.

For det andre blir det gjerne lite igjen av nedrislingseffekten i markedsbaserte systemer når det kommer til de som har størst behov for mer og bedre mat. Økonomisk vekstperspektiv tar ikke hensyn til annet enn makroeffekter, gjerne på nasjonalt nivå.

For det tredje viser det seg at det er liten sammenheng mellom økonomisk vekst og det å gi flere folk stabilt arbeid med skikkelig betaling.

For det fjerde sørger ikke kapitalistiske matdistribusjonssystemer for å gi folk det de trenger – der de er. Maten selges der den får høyest pris. I sultkatastrofer både i India og andre steder har mat blitt eksportert ut av den regionen der folk sulter.

Alt dette bidrar til å forklare hvorfor ernæringstilstanden i India ikke er vesentlig bedret. Den økonomiske veksten har først og fremst skjedd i byene og i avgrensede deler av økonomien, som IT-tjenester i Hyderabad og Bangalore. Den har ikke gitt mange nye arbeidsplasser og veldig, veldig få har sikkert arbeid. India har hele veien hatt en politikk som holder folk på landsbygda. Det skjer en økende migrasjon til byene (og til arabiske land), en vesentlig kilde til inntekt. Men familiene blir gjerne tilbake i landsbyene. På landsbygda– dominerer et tradisjonelt landsbysystem, der mange av de fattigste er diskriminerte daliter (kasteløse) – mer om forhold på landsbygda i neste avsnitt. I byene som på landsbygda har fattigfolk liten og ustabil tilgang til arbeid, som er veldig dårlig betalt.

Nå kan en hevde at andre økonomiske systemer heller ikke har fungert særlig godt til å skaffe folk den maten de trenger, heller ikke sovjetkommunismen eller den tidlige maoismen i Kina. Poenget her er at dagens dominerende kapitalistiske løsninger fungerer dårlig som løsning i India som andre steder, på tross av hva ideologien tilsier.

Økt matproduksjon – intensivering eller småskala?

Mat- og landbrukspolitikk verden over har lenge vært dominert av tro på at større og mer effektiv produksjon må til for å møte næringsbehovet. Ut fra en slik forståelse bør politikken stimulere til økt innsats, i form av storskala og intensiv drift. Økt produksjon vil gi billigere mat, som de fattigste vil nyte mest godt av. Så også i India, med storsatsing på vanningssystemer, sprøyting og monokulturer av hvete og ris, til dels også genmodifisering. Matproduksjonen i verden – og i India – har da også økt kraftig om vi måler i kalorier.

Men mange er opptatt av kostnadene ved en slik politikk. Intensivt landbruk med store enheter er ikke bra for landsbygda, der flertallet av de fattige bor. Fra Latin-Amerika har vi Via Campesina-bevegelsens begrep om «matsuverenitet». De er kritiske til at store kommersielle eiere som produserer for internasjonale markeder får økt makt, på bekostning av småbønder, som er de som produserer mat til lokalbefolkningen. Kapitalistisk, intensiv drift tjener bare noen få og er veldig ødeleggende for miljø og klima. Løsningen ligger i mer økologiske løsninger drevet fram av småbønder. Og det er veldig ødeleggende for miljø og klima. I India hevder Vandana Shiva lignende synspunkter.

Det er også innvendinger som handler om mangel på tilpasning mellom det som er lønnsomt for produsenter og industri og det folk trenger. Matens bytteverdi (det den kan selges for) tilsvarer ikke bruksverdi (betydningen maten har for folk som spiser den). Det hjelper ikke å øke produksjonen av mais og soyabønner for industriell bearbeiding og som dyrefor om det folk trenger er korn, grønnsaker og bønner. Indisk politikk har som nevnt ensidig satset på hvete og ris, mens for eksempel bønner og linser, fattige inderes viktigste proteinkilde, har fått lite støtte. Det har heller ikke tradisjonelle kornsorter som jowar og ragi fått. De er mer næringsrike og krever mindre industrielle innsatsfaktorer, som kunstgjødsel, pesticider og kunstige vanningssystemer. Tørke er et stort problem i de midtre og sørlige delene av India, med synkende og forurenset grunnvann og mangel på drikkevann. India er sterkt utsatt for klimaendringer, med flom i nord og enda tørrere klima i sør.

Industriell drift forutsetter gjerne store enheter og kapital. Mange steder i India er slik drift lite utviklet. Med unntak av noen delstater (som Punjab) er det mer tradisjonelle eiendoms- og driftsforhold som rår. En svært liten andel av landsbygdbefolkningen er sjøleiende bønder. Flere driver jord de leier av en stor jordeier eller – enda mer føydalt – de er leilendinger og får bare beholde en del av det de produserer. Mange jordlapper er spredte og bittesmå (og de blir mindre for hver generasjon). Men det store flertallet er eiendomsløse, uten tilgang til jord – ikke en gang en hageflekk hvor de kan dyrke grønnsaker. De er landarbeidere, ofte sesongbasert. Fast arbeid finnes ikke. Heller ikke allmenninger.

Den viktigste innvendingen med hensyn til matsikkerhet er derfor at de fleste fattige må kjøpe alt eller det meste av den maten de trenger. Det gjelder fattige i byer, landarbeidere og også mange småbønder. I Bihar, en indisk delstat langs Ganges i nord, bor i dag 80 % av befolkningen på landsbygda. Store deler av staten er utrolig grønn og fruktbar, og det høstes 2–3 avlinger i året av blant annet ris og hvete. Pluss poteter. Likevel har dette lenge vært et av områdene i India med mest underernæring.

Siden frigjøringen i 1947 har jordreform vært et tema. I noen delstater har nok slike reformer vært gjennomført, men da ofte med jord som er mindre fruktbar. Andre steder, som i Bihar, står slike reformer – etter 70 år – i stampe. Eiendomsoverføring blir kanskje ikke registrert, det er evinnelige ankesaker, småbønder tildelt jord får ikke vite om det eller, om ikke noe av dette virker, tar tidligere eiere tilbake jorda, gjerne med hjelp fra lokalt politi. Dermed er det også vanskelig å finne god statistikk på jordeiendom.

Folks tilgang på mat

Verken økonomisk vekst eller satsing på matproduksjon har vist seg å være tilstrekkelig for å løse de indiske problemene med matsikkerhet. Den tredje tilnærmingen til matsikkerhet er å sørge for at folk – fattigfolk – har reell mulighet til å skaffe seg den maten de trenger. Den indiske økonomen Amartya Sen sier at «loven står mellom maten og den som skal spise den». Han bruker begrepet ‘entitlement’ for å fange de ulike samfunnsmessige prosessene som avgjør hvorvidt folk har nok og sunn mat. Det inkluderer, som allerede nevnt, tilgang på arbeid som kan gi inntekt til å betale for maten. En alternativ ‘entitlement’ er eiendoms- eller bruksrett til jord eller andre kilder til mat (for eksempel rettigheter til fiske og jakt). Men, som vi har sett, vil det ofte være utilstrekkelig. De som mangler tilstrekkelig inntekt og/eller jord, trenger sosiale rettigheter. Veldedighet er ingen rettighet, heller ikke hjelp fra familie og naboer. Sen hevder at det er summen av disse ‘entitlements’ som er avgjørende.

Vi må altså spørre om forutsetningene for at folk kan ha skikkelig inntekt, egenproduksjon og sosiale rettigheter når de trenger det. Dette avgjøres av grunnleggende materielle og sosiale strukturer og av politiske prosesser.

Kapitalistiske markedssystemer innebærer at produksjon og handel er basert på profittmaksimering, ikke tilpasning til behov. Slike systemer produserer ulikhet, blant annet ved at arbeid betales ulikt og at tilgang på nødvendighetsting som mat fordeles ut fra kjøpekraft. Det vil alltid være noen som ikke er «produktive» nok eller som ikke kan selge sin arbeidskraft.

I praksis er matproduksjon og handel veldig mange steder i verden sterkt regulert. Mange reguleringer går ut på å få markedene til å fungere, slik som standarder for mattrygghet (folk vil ikke kjøpe farlig mat), og lover mot juks («redelige» selgere vil ikke ha brodne kar).

Det som blir viktig med tanke på matsikkerhet, er likevel politikk som på en eller annen måte motvirker virkningene av markedsbasert fordeling. Noen politiske tiltak er produsentorienterte, med sikte på å hjelpe eller beskytte bønder eller andre produsentgrupper. Andre tiltak er befolkningsorienterte, som resultat av sosial kamp eller av politiske protester og sosial uro som følge av en hardhendt politikk. Det er befolkningsorienterte tiltak som gir sosiale rettigheter. Rettighetene kan gjelde alle, som subsidierte matpriser, barnetrygd og skolemåltider. De er universelle. Andre tiltak er behovsprøvd, gjerne rettet mot de fattigste. Universelle ordninger har vært en kjernesak i den skandinaviske sosialdemokratiske velferdsstaten, mens typiske liberalistiske land som USA og Storbritannia har satset på minimumsordninger for de som trenger det mest.

I India er hovedløsningen behovsprøvde tiltak som tar sikte på å dekke de mest grunnleggende behovene, altså mat. Samtidig, jo mer ulikhetsskapende politikken er med hensyn til arbeid og inntekt (og tilgang på jord), jo større blir behovet for slike «nødtiltak». Det finner vi igjen i både vestlige land og i India.

Veldig mye av den risen og hveten som produseres i India, kjøpes opp av staten, for så å fordeles gjennom et offentlig distribusjonssystem. Rundt omkring i hele India, i byene og på landsbygda, er det egne utsalg for dette kornet til en fast, veldig lav pris – mange steder 1 rupi per kilo (ca. 1/7 norsk krone). Familier som lever under en politisk fastsatt fattigdomsgrense (below poverty line – BPL), satt svært lavt, får kjøpe bestemte rasjoner i disse utsalgene. De aller, aller fattigste får kort som gir rett til større rasjoner (Antodaya). I fattige stater som Bihar har de aller fleste på landsbygda BPL-kort. Disse ordningene har vokst fram over lang tid, noen stater mer i forkant enn andre. I 2013 ble det vedtatt en matsikkerhetslov som bekrefter mat som en rettighet for alle indere. Selv om loven ble mer utvannet enn forkjemperne ønsket, ser mange det som et framskritt, særlig når det gjelder tilgang på billige kornrasjoner. I tillegg får alle barn i offentlige skoler et gratis skolemåltid og helsestasjonene deler ut mat og næringstilskudd til småbarn og gravide.

Ikke alt dette fungerer like godt over alt. Korrupsjon («leakage») har fått mye oppmerksomhet, men har nok blitt noe redusert. Det er også store tap på grunn av dårlige lagrings- og transportforhold. Og det er varierende hvor opptatt lokale og regionale myndigheter er av å få til gode ordninger. Likevel er svært mange indere i dag avhengige av tilgang på mat gjennom disse systemene, som for en stor del bidrar til å hindre direkte sult.

Er problemene løst?

I India er det nok mange som mener at siden India ikke har hatt hungerkatastrofer på flere tiår og færre antagelig lider av direkte sult, så må en være fornøyd. Gitt at det er ambisjonsnivået, så kan en si at politikken fungerer. Siden ordningene når ut til flesteparten av befolkningen, mener også mange at det er kulturelle hindre som gjør at folk likevel får for lite og for dårlig mat. Det tradisjonelle kastesystemet er offisielt avskaffet, men står fortsatt sterkt, særlig på landsbygda. Dessuten er det forhold i den tradisjonelle indiske familien som gjør at kvinner og barn får for lite når maten skal fordeles. Alt dette er i og for seg riktig, men er likevel tilslørende.

Få eller ingen politiske tiltak tar sikte på å endre de sosiale eiendomsrelasjonene. Det er ikke engang ambisjoner om en form for sosialdemokratisk omfordelingspolitikk gjennom skattesystemet eller grunnleggende pensjonsordninger. Ansettelsesvern er nærmest ikke-eksisterende. Statsminister Modi har fått fjernet en av de få lovbeskyttelsene som var for industriarbeidere.

Det handler altså om enorme økonomiske forskjeller, men like mye handler det om hvem som har makt til å opprettholde eller gjøre noe med disse forskjellene. Her virker kastesystemet til å legitimere og videreføre eksisterende maktforhold. I de seinere åra er det likevel storkapitalens makt som har fått økende betydning, indiske storkapitalister er blant verdens rikeste og mektigste. Dagens politiske styre søker politisk støtte gjennom å fremme fundamentalistisk hinduisme, samtidig som politikken gjennomføres i nær kontakt med dette samfunnssjiktet.

Matsikkerhet og makt henger tett sammen. Avmakt blant fattige betyr dårlig matsikkerhet, enten de er småbønder eller, mye mer vanlig, de er avhengige av kjøpe mat for å overleve. Frykt for opprør har nok bidratt til at det er etablert minimumssystemer som holder folk i live, slik det har gjort også andre steder og tidligere i historien. Men skikkelig matsikkerhet blir det ikke ut av en minimumsorientert politikk som opprettholder – eller for den saks skyld øker – urettferdige sosiale eiendomsforhold i matproduksjonen og i andre deler av samfunnet. Det er ikke unikt for India og heller ikke for dagens kapitalisme.

Halvor Fjermeros skrev et svar til mitt innlegg om flyktningpolitikk i Rødt! nr 2/2016. Han spør like godt om jeg i det hele tatt hører hjemme i et arbeiderklasseparti, eller om jeg hadde passet bedre i et parti for velmenende humanister.

Maria Wasvik er leder av antirasistisk utvalg i Rødt. Hun skrev en artikkel om flyktningepolitikk i nr 1/2016.

Mitt opprinnelige innlegg var et forsøk på å avvise den oppkonstruerte endetidsstemninga som preger debatten om innvandring. Den stemmer ikke med virkeligheten, og gagner heller ikke debatten om veien framover. Vi er i utgangspunktet ganske uenige Fjermeros og jeg, så det er helt unødvendig å tillegge meg en rekke meninger jeg ikke har.

Jeg underkjenner på ingen måte frykten mange kjenner. Den må tas på alvor og møtes med kritisk sans, særlig når den brukes som brekkstang for å endre et sett med normer som er laga for nettopp slike krisesituasjoner som det krigen i Syria er. Fjermeros kan gjerne kalle meg en velmenende humanist og direkte umarxistisk, men det er ingen motsetning i å være revolusjonær og det å være humanist. Det er i aller høyeste grad i arbeiderklassens interesse at vi jobber for å opprettholde en felles, absolutt og universell minstestandard for hvordan stater kan og skal behandle enkeltindivider. Det er i sin essens solidarisk, ikke «bare» nestekjærlig.

Med forbehold om at jeg ønsker et asylsystem som fungerer, i lmotsetning til det vi ser i Europa i dag, så mener jeg faktisk at flyktningpolitikk i utgangspunktet bør behandles adskilt fra annen politikk, nettopp for å sikre at ikke politikk avgjør hvem som anerkjennes som flyktninger. Det sier seg selv at det ikke er fruktbart å definere et metningspunkt fra et slikt ståsted. Det betyr ikke, slik Fjermeros antyder, at: «Mellom det «katastrofale i å stenge grensene» og åpne grenser, fins ingen mellomløsning». Asylinstituttet, selv etter en liberalisering, er ikke særlig løssluppent. Derfor kan jeg umulig skjønne at et forsvar av dette er å være for «fri innvandring». Når det er sagt, må det anerkjennes at en medvirkende årsak til at det i det hele tatt finnes grunnløse asylsøkere, er at det ikke finnes andre måter å oppholde seg her lovlig på. Jeg mener retten til beskyttelse er eksklusiv, det burde ikke retten til å søke arbeid i Norge være.

Selv om det er viktig å synliggjøre sammenhengen mellom krig og flyktninger, så er det i henhold til folkeretten ikke sånn at et land har en større forpliktelse til å ta imot flyktninger fra en gitt krig, fordi de har deltatt i den. Det er ifølge Flyktningkonvensjonen irrelevant, men jeg er enig i at det burde vært nevnt. Av samme grunn så jeg ikke behovet for å gå noe nærmere inn på årsakene bak krigen i Syria. Reint taktisk er det nok et poeng å synliggjøre den faktiske sammenhengen, men folkeretten bryr seg ikke om hvem som har «stelt i stand».

Jeg deler Fjermeros´ bekymring for arbeidsmarkedet. EØS-avtalen er diskriminerende i sin natur ved at den forfordeler europeiske arbeidssøkere, og Norge bør melde seg ut. Der er vi nok helt enige. Men krisa i det norske arbeidsmarkedet skyldes nettopp EØS-avtalen, ikke arbeidsinnvandrerne. Derfor bør man heller argumentere for å erstatte disse avtalene med regler som gjelder for arbeidssøkere fra hele verden. For å bekjempe problemene det norske arbeidsmarkedet står ovenfor, må norske og utenlandske arbeidstakere stå sammen. Det gjør man ikke ved å peke på innvandring som årsaken til problemet, særlig ikke i dagens situasjon, med borgerverngrupper og patruljerende nynazister.

Av integreringshensyn er jeg for en liberalisering av asylsøkeres adgang til å jobbe. Jeg har likevel ingen illusjoner om at de i særlig grad vil konkurrere om jobber på arbeidsmarkedet, gitt bl.a. dagens mottakssystem. En liberalisering for asylsøkere ville imidlertid økt muligheten til å delta i frivillig og ulønnet arbeid. Det kan man ikke uten videre i dag. Det ville også letta situasjonen for en rekke ureturnerbare og de med begrensede oppholdstillatelser som per i dag er forhindra fra å arbeide og forsørge seg selv og blir passiviserte og syke i mottak.

At de som får opphold vil konkurrere om ufaglærte jobber med lav organisasjonsgrad stemmer, noe som er enda et godt argument for at Norge bør ut av Schengen og EØS. I følge Fafo vil det på sikt bli nødvendig å nedjustere ytelsene til landets innbyggere ørlite for å bevare velferdsstaten. Det er jeg forberedt på. Forskjellen det vil utgjøre for den enkelte, vil være svært liten. Prognosene er imidlertid basert på dagens tall, som igjen er basert på dagens mangelfulle system. Derfor er det like viktig å sørge for integrering og kvalifisering som funker.

De siste årene var det de rødgrønne som definerte retninga i norsk flyktningpolitikk. Arbeiderpartiet har gjort uopprettelig skade ved å skyve Norge ut i grenselandet for hva som er akseptabelt i henhold til internasjonal rett. Norge har handlet i strid med nært sagt alle anbefalinger fra FN, en trend som startet med de rødgrønne. SV og Senterpartiet har legitimert det hele.

Likevel har Ap hatt en mer fornuftig holdning til integrering enn Fremskrittspartiet. Fordi jeg har en mistanke om hva det underliggende motivet kan være for mange av Frps velgere, er det relevant å peke på deres minister, Sylvi Listhaug, som det største problemet. Hun har dessuten vært en av de fremste bidragsyterne til en overfladisk debatt basert på feil premisser, som var det innlegget mitt fokuserte på.

Min konklusjon var ikke at vi kun bør ta imot flere kvoteflyktninger, men at vi må gjøre det også. På tross av inntrykket media gir av at man må velge det ene eller det andre, er det faktisk brei enighet om at det å hjelpe i nærområdene er noe av det viktigste vi gjør. Nærhetsprinsippet er en sentral del av det internasjonale flyktningregimet. Og de fleste av verdens flyktninger oppholder seg allerede i nærområder. Det er imidlertid grenser for hva vi kan forvente av nabostater. I Libanon er hver fjerde innbygger en flyktning fra Syria. Kenya varslet nylig at de vil stenge to av verdens største flyktningleire, og 600 000 flyktninger trenger et nytt oppholdssted.

Samtidig som et flertall åpner opp for å gjøre endringer i det europeiske asylsystemet, er det også en viss enighet om at kvoteflyktninger og humanitær hjelp ikke kan erstatte retten til å henvende seg til et annet lands myndigheter og be om beskyttelse. Nærområdene kan ikke beskytte alle. Et stort flertall av de som har kommet til Norge, er mennesker med et reelt behov for beskyttelse. De er her nå. De skal fortsette å være her. Hvordan de behandles, vil være avgjørende i framtida.

Flyktningkonvensjonen ble laget for å sikre et stabilt og varig vern av mennesker på flukt. Å tro at et nytt system laget i panikk, og med den hensikt å ta imot færreste mulig, ville fungert noe bedre over natta, er i beste fall en illusjon. Det vil nok være både dyrere og mindre «effektivt» enn å bygge på det – tross alt – gode utgangspunktet vi har. Dette er det viktig å forsvare. For ei reell venstreside er det avgjørende nettopp å forsvare, ikke innskrenke, grunnleggende, universelle rettigheter.

Omtrent 20 000 mennesker dør hver dag av sult, og det er nesten 800 millioner mennesker som sulter. 190 millioner av dem bor i India. Likevel forkastet ministerkonferansen i Verdens handelsorganisasjon (WTO) som ble avholdt i Kenya i midten av desember 2015, forslag om at alle utviklingsland skal kunne sette i verk program for å bekjempe sult som fungerer godt i India og noen få andre utviklingsland.

Aksel Nærstad er utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet. Han er også internasjonal koordinator for More and Better Network og styremedlem i Handelskampanjen.

Også en rekke andre forslag som var lagt fram av utviklingsland for å redusere fattigdom og styrke økonomisk utvikling i utviklingslandene, ble forkastet eller ikke behandlet.

India har stått i spissen for å endre regelverket i WTO på flere områder, spesielt når det gjelder landbruk, men har ikke fått tilstrekkelig støtte. Norge er blant det store flertallet av WTO-medlemmer som ikke har villet endre regelverket slik at program som det India og en håndfull andre utviklingsland har for å redusere sult, skal være lovlig.

Bare tre måneder før WTOs ministermøte i Nairobi vedtok alle medlemslandene i FN – etter en lang og demokratisk prosess, 17 bærekraftsmål og 169 målsettinger under dem. Uka før WTO-møtet, vedtok 190 land klimaavtalen i Paris – også etter en åpen og demokratisk prosess. Den udemokratiske prosessen på WTO-møtet i Nairobi og at forslag som kunne bidra til å bekjempe sult, fattigdom og klimaendringer ble forkastet, er skammelig!

Regelverket i WTO er på noen områder så merkelig, skeivt og urettferdig at mange ikke tror det er sant. Det gjelder blant annet regler for program for å sikre fattige mat så de ikke sulter. Både USA og India har slike program for fattige i sine land. Indias program sikrer mat til omtrent 800 millioner mennesker. USAs program støtter omtrent 47 millioner fattige – omtrent 6 prosent av antall mennesker som det indiske programmet omfatter, men koster nesten fire ganger så mye som Indias program. Likevel bryter Indias program med reglene i WTO for subsidier, men ikke USAs. Grunnen er at India kjøper opp mat fra fattige bønder til fastsatt pris. Mer om det nedenfor.

I markedsliberalismens ånd

Regelverket i WTO ble framforhandlet i markedsliberalismens «glansperiode» fra 1986 til 1994. Alt skulle bli varer på et marked og markedskreftenes frie spill skulle råde. Da var også styrkeforholdet mellom rike og fattige land et helt annet enn i dag. Landbruksavtalen i WTO var langt på vei diktert av USA og EU, og konseptet om frihandel ligger til grunn. Markedsliberalisten Ronald Reagan var president i USA og Margareth Thatcher var statsminister i Storbritannia. Hun sa bl.a. at «det finnes ikke noe slikt som samfunn. Det er individer – menn og kvinner, og det er familier. Ingen regjering kan gjøre noe utenom gjennom mennesker, og mennesker må tenke på seg selv først.»

Det er behov for et helt annet regelverk for landbruk enn det som er i WTO. Et nytt regelverk bør ta utgangspunkt i den grunnleggende menneskeretten om retten til mat, behovet for at produksjonen er bærekraftig, og den rollen landbruket spiller for å bekjempe fattigdom og sikre gode liv for milliarder av mennesker. Det bryter så grunnleggende med grunnprinsippene i WTO at mange organisasjoner over hele verden mener at landbruket må tas ut av WTO. Det er behov for et fleksibelt og mangfoldig handelssystem som bygger på prinsippet om matsuverenitet. Dette bør utvikles i regi av FN, først og fremst gjennom UNCTAD (United Nations Conference on Trade and Development) eller FNs komité for verdens matsikkerhet.

WTO-regelverket for handel med landbruksvarer

Da WTO-avtalen ble vedtatt i 1994, hadde de fleste rike land høye subsidier på egen matproduksjon, mens utviklingslandene ikke hadde det – fordi de ikke hadde økonomiske midler til det. Subsidiene ble delt inn i ulike kategorier, bl.a. handelsvridende og ikke handelsvridende subsidier. De såkalt handelsvridende subsidiene som enkelt forklart er støtte per kilo eller liter av det som blir produsert, skulle fases ut. I realiteten påvirker imidlertid også de internasjonal handel. Når bønder i rike land får støtte bl.a. for å opprettholde kulturlandskap, så kan det som produseres selges til lavere pris enn om slik støtte ikke hadde blitt gitt. Når slike varer selges i andre land, vil de kunne utkonkurrere lokal produksjon. Det skjer spesielt i utviklingsland. Her er noen eksempler på hvordan regelverket har slått ut:

Kyllingproduksjon i Kamerun ble rundt årtusenskiftet utkonkurrert av billig kylling fra EU. Importen av kylling økte med 300 % fra 1999 til 2003, og 92 % av bøndene som produserte kylling, la ned kyllingproduksjonen.

I Ghana økte import av tomatpurré fra 3 300 tonn i 1998 til 24 740 tonn i 2003. Bøndene i Ghana tapte 40% av markedet.

Risimporten til Haiti økte fra 15 000 tonn i 1980 til 350 000 tonn i 2004. Bill Clinton beklaget seinere USAs dumping av ris på Haiti.

Fordi rike land hadde høye subsidier på landbruksvarer da WTO ble dannet, ble det bestemt i WTO-reglene at utviklingsland kunne opprettholde eller å øke sin støtte opp til 10 prosent av varenes verdi. Men reglene for beregning av støtten, er så spesielle at en skulle tro de var en vits.

Indias program for matsikkerhet

Indiske myndigheter tilbyr fattige småbønder en fast pris for å kjøpe mat til matlagre for å kunne gi eller selge mat billig til fattige. Programmet bidrar derfor både til å bedre fattigbøndenes kår og til å redusere sult. Det når ut til 800 millioner mennesker og koster ca. 21 milliarder USD per år. På grunn av at oppkjøpet er til faste priser, regnes imidlertid i følge WTO-regelverket forskjellen på prisen regjeringen betaler bøndene og markedsprisen i 1986–88 som subsidier. Med sitt program bryter India da grensa på 10 prosent subsidier.

USA har også et program for matsikkerhet for fattige i USA. Programmet koster omtrent 79 milliarder USD – nesten fire ganger så mye som Indias program, og det omfatter 47 millioner mennesker – ca. 6 prosent av antall mennesker som det indiske programmet støtter. Mens Indias program bryter regelverket, er USAs program helt lovlig innenfor det samme regelverket. Grunnen er at USAs program er å gi matkuponger eller kontanter til de fattige som de kan kjøpe mat for, mens Indias program går til å støtte bønder og kjøpe opp mat som så gis bort eller selges til under markedspris til de fattige.

Nye handelsregler nødvendig!

Det er lett å gå seg vill i innfløkt regelverk og tekniske formuleringer. Derfor er det viktig noen ganger å løfte blikket, og se på de store linjene og prinsippene som ligger til grunn og bør ligge til grunn for internasjonal handel med mat.

Handel med mat skiller seg fra handel med andre varer. Det dreier seg om livsnødvendige varer og levende organismer som produseres under svært forskjellige naturgitte forhold. Regelverket i WTO tar ikke i tilstrekkelig grad hensyn til særegenhetene og de spesielle behovene knyttet til handel med mat. En hovedmålsetting for WTO er å fjerne handelshindringer, mens hovedmålsettingen for matproduksjonen og handel med mat må være å sikre retten til mat for alle gjennom bærekraftig matproduksjon. Det store flertallet av befolkningen i utviklingsland er knyttet til landbruket, og det spiller derfor en helt avgjørende rolle for livet til milliarder av mennesker og for mulighetene til å bekjempe fattigdom.

For å sikre produksjon av nok og sunn mat er det viktig at alle land og områder utnytter sine naturgitte forhold til bærekraftig matproduksjon. Alle land må ha rett og plikt til å sikre basismatvarer til egen befolkning, primært gjennom egen produksjon. Alle land må derfor ha rett til å beskytte og støtte egen lokal matproduksjon for å sikre basismatvarer til egen befolkning og for å oppfylle retten til mat, så lenge det ikke går på bekostning av den samme retten for andre.

Mellom 85 og 90 prosent av all maten som produseres i verden forbrukes i de landene den produseres, men internasjonal handel med mat spiller likevel en svært viktig rolle – både positivt og negativt. De fleste av oss i Norge er jo glade for at vi kan spise appelsiner og bananer, drikke te og kaffe, så det er enkelt å se fordelene ved å kunne importere produkter som ikke kan dyrkes i Norge. Mange land er nå også helt avhengig av import for å kunne sikre nok mat til befolkningen. Gjennom eksport kan også utviklingsland få inntekter som kan bidra til økt levestandard.

Internasjonal handel med det nåværende regelverket i WTO gjør imidlertid også stor skade. Høyt subsidierte varer fra rike land, primært USA og EU, ødelegger lokale markeder i utviklingsland for fattige bønder. Samtidig gjør slike subsidier det vanskelig for utviklingsland å konkurrerer på verdensmarkedet. Det er derfor behov for store reformer av det internasjonale handelsregelverket for landbruksprodukter.

Det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig, og det er mulig å arbeide både kortsiktig og langsiktig med internasjonale handelsspørsmål. Det må legges press på regjeringer fra hele verden for at de skal bli enige om at utviklingsland skal kunne sette i verk de tiltakene de mener er nødvendige og riktige for å sikre retten til mat for egen befolkning uten å bli rammet av regelverket i WTO. Samtidig må det reises diskusjoner om og startes utredninger om en helt ny type internasjonal avtale for internasjonal handel med mat og andre landbruksprodukter.

FNs tidligere spesialrapportør, Jean Ziegler, sier at mangel på rett til mat, er vår tids stille folkemord. Olav Randen skriver i omtalen av boka Sult på side 122 at:

… i denne verda døyr 25 000 menneske av svolt og sjukdommar som blir forsterka og dødelege på grunn av svolt, kvar einaste dag. At dette skjer i ei verd med vel 7 milliardar innbyggjarar og ei verd som utan problem kunne gi tilstrekkeleg mat til 12 milliardar.

Unni Kjærnes skriver om matsikkerhet, spesielt om India, fra side 15:

Jeg vil i denne artikkelen hevde at det er denne sosiale og økonomiske strukturen som er hovedårsak til underernæringen, i motstrid til vanlige forklaringer på matusikkerhet som gjerne handler om matproduksjon , økonomisk vekst eller institusjonsbygging.

Kjærnes viser til den indiske økonomen Amartya Sen som sier at «loven står mellom maten og den som skal spise den».

Siden spørsmålet er så alvorlig, 25 tusen om dagen!, er det mer enn loven som må forandres, hvis folk i den fattige verden ikke skal dø som fluer.

India har en stor venstreside, det er bra. Men ikke sterk, det er synd. Vi snakker om en sosial revolusjon, der kapitalismen ikke har noen plass.

Verdens sultne sulter blant annet på grunn av overføringene av verdier fra Sør til Nord, jfr. omtalen av John Smiths bok Imperialism, se side 127. For dem er en sosialistisk revolusjon påtrengende.

Erik Ness

Spissfindtlighetene i Marx’ Kapitalen er ikke alltid enkle, men det kritiske hovedpoenget som informerer analysen, tror jeg lar seg koke ned til ett simpelt poeng: at vi må forstå kapitalismen for å erstatte den med noe annet. Særlig gjelder det å få fram det spesifikke ved kapitalismen, de kjennetegn og trekk som skiller den fra andre samfunnsformer.

Dette er en innsikt som også burde overføres til analyser av den kapitalistiske staten.

Oscar Dybedahl er med i redaksjonen for Sosialistisk framtid og studerer filosofi.

Kapitalismen gjøres til natur

Vi kan ta begrepet «økonomisk frihet» som utgangspunkt. I dette ligger en «commonsense» forståelse av forholdet mellom stat og marked, at økonomisk frihet er noe staten kan skape bare ved å redusere og begrense seg selv. Liberalistenes slagord for å oppnå en slik frihet er ord som deregulering av finans eller liberalisering av markeder.

Det slumrer noen antakelser i denne språkbruken. Hovedsakelig, at kapitalismens markedsøkonomiske forhold er en naturlig tendens, et produkt av menneskets medfødte inklinasjon til å «kjøpe og selge» (Adam Smith). På den andre siden kan vi begrense markeder og redusere økonomisk frihet ved hjelp av kunstige institusjoner, staten i hovedsak.

Her antar vi altså at markeder er noe som i og for seg allerede eksisterer – om enn bare som en tendens i mennesket. Markedsvekst og økonomisk frihet oppstår ved å fjerne grensene som er blitt etablert mot markedet. Markeder er her ikke strengt tatt et kulturelt produkt som skapes politisk. De blir noe selvstendig og naturalisert, som bare begrenses av politisk tvangsbruk, og som vokser automatisk i fravær av ytre hindringer.

Her ligger den økonomiske liberalistens dypeste verdensanskuelse. Hun kan riktig nok anerkjenne behovet for en stat, også en sterk stat, uten at det rokker ved dette synet på stater og markeder. Men antar ikke sosialdemokraten eller for den saks skyld marxisten også det samme, når hun motarbeider «økonomisk frihet»? Den samme virkelighetsbeskrivelsen ligger til grunn i begge tilfeller, om enn med negativt fortegn, i det andre. På samme måte når hun hevder at den politiske kampen mellom høyre og venstre står om en stor eller liten, sterk eller svak, stat.

Norsk middelalder

Politisk former hører sammen med økonomiske forhold, men det er rom for «uendelig mange variasjoner og nyanser i formen, som bare kan forstås gjennom en analyse av disse empirisk gitte omstendigheter».¹ Marx påpeker dette med henvisning til den kapitalistiske staten, men det gjelder førkapitalistiske samfunn i større grad. Kapitalismen forenkler klasseforholdene og skaper en samfunnsstruktur som kan beskrives i generelle ordelag, uten grov forenkling. Det samme kan eksempelvis ikke sies om europeisk middelalder, der den klassiske føydale modellen først og fremst gjelder «de store, flate og tett befolkede områdene med godt jordbruksland i Europas midtsone», ikke mer kuperte og tynt befolkede områder, som Norge.²

Ufritt arbeid som hvilte mer direkte på tvangsmakt fantes i tidlig middelalder i form av trellehold. Men treller blir sjeldne med overgangen til høymiddelalderen. I dets sted vokser ikke et livegenskap uten bevegelsesfrihet, underlagt herrens domsmakt, som oppstod andre steder i Europa. De fleste bønder blir frie leilendinger som betaler en regelmessig jordleie (jordskyld).

Leidangen pliktet bønder til militær bistand, og gjøres her i fredstid til en ny skatt av bøndene. Foranledningen kan ha vært Kong Sverres herjinger, der han ved «å reise rundt i årevis med krigerflokken sin, skapte (…) så utålelige forhold at bøndene innså nødvendigheten av å betale for freden».³ Langs liknende linjer har historiker Kåre Lunden framhevet bruken av vold til utbytting av bøndene, med utgangspunkt i herjingene rundt borgerkrigen, der det jordeiende aristokratiet vant et overtak over bøndene som ble opprettholdt ved hjelp av sterk militærmakt.

Kongen rekrutterte sysselmenn fra hirden, lokale ombudsmenn som spilte en militær, juridisk og økonomisk rolle. Ikke minst skulle de innkassere kongens andel av jordskylda, så vel som leidangsskatt og bøter.

Politikk og økonomi i førkapitalistiske samfunn

Tendensen til å naturalisere det kapitalistiske markedet er utbredt, og ikke nødvendigvis noe som preger høyresiden i større grad enn venstresiden. Når kapitalismen gjøres til noe naturlig på denne måten, blir det umulig å føre en grunnleggende kapitalismekritikk, i teori så vel som i praksis. Derfor tror jeg spørsmålet om den kapitalistiske staten er viktig for det politiske prosjektet om å erstatte den med et alternativ.

For å få fram det spesielle og historisk unike ved kapitalismen, vil jeg begynne med et blikk på politikk og økonomi i førkapitalistiske samfunn, for å synliggjøre endringene involvert i den epokegjørende overgangen til kapitalismen. «Førkapitalisme» er likevel mildt sagt en omfattende epoke i menneskets historie, slik at jeg vil begrense meg til politikk og økonomi i europeisk middelalder og enevoldstid.⁴

I ethvert klassesamfunn finner vi en deling i to grupper: de umiddelbare produsenter, som skaper samfunnets rikdom, og de ikke-produserende tilegnere, som på den ene eller andre måten beriker seg på de umiddelbare produsentenes merarbeid.⁵ Dette klasseforholdet forteller oss noe om hvordan samfunnets rikdom blir produsert og fordelt, i hvilken sosial form rikdommen eksisterer, i ulike historiske epoker. Her finner vi – som Marx sier – den «spesifikke økonomiske form i hvilken ubetalt merarbeid blir pumpet ut av de umiddelbare produsenter».⁶ For Marx er forholdet mellom produsent og tilegner nøkkelen til historisk forståelse, slik at «all historie er historien om klassekamp», fra dette perspektivet. Her hevder Marx altså å finne det viktigste poenget for spørsmålet om staten: Det er alltid i forholdet mellom produsent og tilegner «hvor vi finner den innerste hemmelighet, det skjulte grunnlag for hele den samfunnsmessige konstruksjon og dermed også for suverenitets- og avhengighetsforholdets politiske form, kort sagt, for den spesifikke statsform».⁷

Vi kan ta den europeiske føydalismen som utgangspunkt. På hvilken måte blir merarbeid her «pumpet ut av de umiddelbare produsenter»? Hvordan henger dette forholdet sammen med «politisk form», samfunnets «spesifikke statsform»?

Weber og det moderne byråkratiet

Max Weber (1864–1920) var en betydningsfull tysk tenker som regnes blant sosiologiens grunnleggere. Han er mest kjent for verket Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd (1905), der han formulerer en omstridt tese om forbindelsen mellom kapitalismen og protestantismen.

Weber myntet den klassiske definisjonen av staten som «den enhet som har monopol på legitim bruk av vold innenfor et område».

Weber utviklet også en innflytelsesrik analyse av det moderne byråkratiet, der han spiller på Marx’ begrepsbruk i Kapitalen. I analysen av kapitalismens opprinnelse tegnet Marx et bilde av en opprinnelig akkumulering der produsentene ble adskilt fra midlene til å realisere eget arbeid, slik at de mistet muligheten til å brødfø seg selv. For Marx var dette en historisk forutsetning for kapitalismen og det kapitalistiske lønnsarbeidet. Weber trekker fram en parallell utvikling, i analysen av den moderne staten. Slik arbeiderne for Marx adskilles fra produksjonsmidlene, blir medlemmene av statsapparatet – for Weber – adskilt fra forvaltningsmidlene.

Mens arbeiderne fremmedgjøres fra midlene til å arbeide og fra resultatene av eget arbeid, mister statspersonellet, byråkratiet, kontrollen over maktmidlene de er satt til å råde over. De kan ikke lenger bruke sin posisjon og posisjonens makt til å garantere egne interesser, ønsker eller utfallet av personlige feider. På denne måten mister de personlig makt over staten. Maktutøvelsen rasjonaliseres og gjøres upersonlig – ved hjelp nedskrevne regler og prosedyrer.

Dersom vi betrakter politikken, så finner vi ikke noe voldsmonopol i Webers klassiske betydning, ei heller et nøytralt og regelbasert statsbyråkrati. Vi finner derimot en klasse av geografisk spredte jordherrer som hver for seg innehar en egen «bit» av staten, som utgjør en liten ministat. Jordherrens personlige myndighet er på en og samme tid administrativ, militær, juridisk og politisk. Han har domsmakt over sine bønder, kan pålegge dem avgifter og innehar voldsmidler, en myndighet han bruker til å utøve makt over bøndene, forhindre flukt og berike seg på deres arbeid.

Her var «elementene i det sivile liv, som f. eks, eiendom, familien eller arbeidsmåten», som Marx sier det, løftet inn i «statslivet i form av godseiermakt, stender og korporasjoner».⁸

Det virker nesten upresist å si at det overhodet finnes en stat her. «Statens» myndighet og myndighetsområde hviler på jordherrenes myndighet – og på båndene mellom jordherrer. I et slikt system blir selvsagt grensesystemet ustabilt, da det hviler på vasalllensmann forbindelser og troskapsbånd, og kan skifte drastisk som følge av ekteskap, arv og arvefølgeregler.

Her eksisterer en «politisk form» som ikke på langt nær minner om vår egen stat, som har et stabilt grensesystem og et sentralisert voldsmonopol. Det kan heller ikke her være snakk om noe upersonlig byråkrati som administrerer staten.

Hva om vi følger Marx’ forslag, og forsøker å bruke forholdet mellom de umiddelbare produsenter og deres utbyttere som nøkkelen til disse forskjellene i politisk form?

Vi har en fragmentert eller «parsellert suverenitet», der juridisk, militær og politisk makt er spredt over jordherrer. Denne politiske ordningen er samtidig helt nødvendig for det føydale økonomiske forholdet mellom jordherre og bonde. Jordherren må bruke vold og derfor besitte en bit av den militære-politiske-juridiske makten, for å skaffe seg tilgang til den bondeproduserte rikdommen. Å øke rikdom går her ut på mye av det samme som det å øke territoriell suverenitet og militær makt.

Ordet «investering» virker ikke helt passende, men for enkelthets skyld, hvordan «investerer» jordherren? Hvordan reproduserer han seg selv? Dette gjør han generelt ikke ved å investere i nye produksjonsredskaper. Jordbruksteknologien er i denne perioden nærmest stagnert. Men dette ikke fordi «teknologien» eller «kunnskapen» generelt var stagnert: militærteknologien blomstret. Jordherren brukte volds- og krigsmidler for å skaffe seg rikdom. Han livnærer seg ved å bruke vold til å presse rikdom ut av bønder – og «investerer» i voldsmidler, «krigsutstyr, borger, festningar, slott», om enn også i «kyrkjer og kloster».⁹ Med mer voldsmakt kunne han presse mer ut av bøndene, og ved de samme midlene også erobre flere bønder og nye jordområder.

Jordherrene skaffer seg private voldsmidler for å skaffe til veie det bondeproduserte overskuddet. I vår egen tid klarer kapitalisten å skaffe seg det arbeiderproduserte overskuddet i det store og hele uten bruk av slike voldsmidler. Jordherren seirer fram økonomisk, i kraft av overlegne militære og politiske privilegier. Kapitalisten har ingen slike fordeler, men dominerer arbeideren likefullt.

Føydalitetens «parsellerte politikk» avløses i mange europeiske stater av enevoldsstaten. Her er grensesystemet fastere, byråkratiet mer utviklet og myndighetene mer sentralisert enn tidligere. Levninger av livegenskap eksisterer stadig, men det oppstår også trender til avmilitarisering av jordherrer, som ikke lenger kan utbytte bøndene som tidligere.

Sentralmakten øker, volden sentraliseres og livegenskapet mister betydning. Tilsynelatende har vi her med en ordning som minner om vår egen stat, med – for å igjen bruke Weber – voldsmonopol og byråkrati. Men det blir en overdrivelse. Enevoldsstaten har et byråkrati, men neppe det rasjonelle og upersonlige byråkratiet som Weber tegnet opp. Webers byråkrati er et spesialisert apparat som arbeider med faste rutiner, et upersonlig regelverk og nøytral saksbehandling. Noe slikt fantes i det store og hele ikke i enevoldsbyråkratiet.

Enevoldsstaten – særlig i Frankrike – var en omformet variant av det føydale systemet der den gamle jordleien ble avløst av en kongelig skatt, betalt til staten. Staten overtar jordherrenes direkte militære og økonomiske funksjoner. Tilgangen til merarbeidet kunne nå gå gjennom staten – særlig embeter i staten. Embeter ble til private ressurser for innehaverne, «en form for eiendom som ga sine eiere tilgang til det bondeproduserte overskuddet».¹⁰ Embeter i staten blir til varer som kan kjøpes, selges og arves – der prisen fastsettes utfra den rikdom man kunne forvente å karre til seg gjennom embetet.¹¹ Her skifter også overklassens investeringsobjekt. For den gamle herren var det slott og krigsmidler, nå brukes pengene på embeter i staten. Ikke bare embedsstillinger ble kjøpt og solgt, men også retten til skatteinnkreving, til monopolkontroll og til utøvelse av bestemte yrker.¹²

Det finnes en sentralisert stat i en viss forstand, men tilegnelsen av merarbeid finner fortsatt sted på en helt annen måte enn i kapitalistiske samfunn. Fortsatt blir direkte voldsmakt og politiske privilegier brukt til utbyttingen av bøndene. Dette setter også sitt preg på staten, som ikke helt klarer å løsrive seg fra middelalderens fragmenterte system.

Verken i føydalsamfunnet eller eneveldet finnes noe egentlig skille mellom økonomi og politikk.¹³ Med kapitalismen blir økonomi og politikk selvstendiggjort fra hverandre, og resultatet blir en stat som distanserer seg fra økonomien på en historisk unik måte.

I dette ligger ingen «økonomistisk» tanke om staten som en simpel gjenspeiling av samfunnets økonomiske basis. Denne framstillingen rokker i det hele tatt ved basis–overbygning-distinksjonen, i hvert fall dersom den trekkes for langt. Kapitalismen er et samfunnsforhold med både politiske og økonomiske dimensjoner, ikke minst kjennetegnet av et bestemt forhold mellom økonomi og politikk. At kapitalismen er et samfunn der merproduktet pumpes ut av produsentene uten direkte politisk tvangsbruk, sier oss selvsagt noe om kapitalismens økonomi, men ikke desto mindre om dens politikk.

Lønn uten tvang

Lønnsarbeidet produserer nå overskuddet, og tvinges ikke til arbeidsplassen av herrens soldater, men sluses dit av den stilltiende frykten for arbeidsløshet, sult og lediggang.¹⁴ Hun går inn i en i det minste formelt likeverdig kontrakt med kapitalisten, og får lønn som avtalt. Politisk deler medlemmene av begge klasser de samme rettighetene, og produksjonen finner sted uten direkte vold fra verken stat eller overklasse.

Hva innebærer dette for staten? Med skillet mellom økonomi og politikk, arbeid og vold, kan staten kreve monopol på retten til å bruke vold innenfor egne grenser, som Weber påpeker. Siden den økonomiske tilegnelsen av merarbeid i kapitalistiske samfunn finner sted uten privat voldsbruk, motsatt føydalismen, kan staten gjøre eksklusiv krav på retten til legitim voldsbruk, og dermed holde volden utenfor private og økonomiske forhold.

Til sammenlikning var feider mellom jordherrer en uutslettelig del av føydalsamfunnet, og deres tilegnelse av bøndenes produkter fant sted gjennom direkte makt- og voldsbruk, der det ikke fantes klare skillelinjer mellom «innkreving av avgifter, skattlegging, plyndring, rov, tyveri og fanging av gisler mot løsepenger».¹⁵ Dermed kan den fysiske voldsbruken kontrolleres eksklusivt av det offentlige, mens vold i den private sfæren, f. eks den økonomiske, som regel blir kriminalisert.¹⁶

Her kan også staten gjøre seg til en upersonlig makt som står hevet over samfunnet. Det åpner et rom for Webers byråkrati – som arbeider utfra rutiner og nøytral saksbehandling, der alle behandles på samme måte, med utgangspunkt i fastsatte regler. Også her treffer Weber noe sentralt ved den moderne kapitalistiske staten, selv om han ikke nødvendigvis forstår hvordan dette byråkratiet oppstår. Et nøytralt statsbyråkrati blir først mulig når utbyttingen selv blir nøytral og upersonlig, dvs. når det ikke lenger brukes vold eller politiske privilegier for å pumpe merarbeid ut av de umiddelbare produsenter. Dette er også et unikt kjennetegn ved det kapitalistiske samfunnet.

Det ser ut til at Weber er i stand til å peke ut noen viktige kjennetegn ved den moderne kapitalistiske staten, men at Marx må inn i fortellingen for å identifisere nøkkelen til denne utviklingen, i forholdet mellom de umiddelbare produsenter og de som tilegner seg deres merarbeid. Ved å se hvordan dette forholdet utvikler seg i skiftende former, kan man analysere forskjellen mellom føydal politikk, enevoldsstat og den moderne kapitalistiske staten, som et historisk unikt skifte i forholdet mellom økonomisk og politisk makt, et skifte som muliggjør statlig voldsmonopol og en upersonlig, «nøytral» administrering av staten.

Et nytt forhold mellom stat og økonomi

Vi har sett at voldsmakt, enten i statlig eller privat form, ikke lenger er direkte involvert i tilegnelsen av overskudd fra produsentene. Politikk og vold er adskilt fra økonomien på en måte som ikke gjelder for noen annen samfunnsform.¹⁷

Denne adskillelsen er selvsagt ikke fullstendig – og betyr ikke at staten er uavhengig av økonomien eller at økonomien er uavhengig av staten. Stat og økonomi er blitt selvstendiggjort fra hverandre, og forholdet mellom dem forandrer karakter. Staten er fortsatt helt vesentlig for økonomien, men engasjerer seg i økonomiske prosesser på en annen måte, i andre former.

Dette skiftet i statens involvering i økonomien kan kanskje illustreres med en avstikker til nyliberalistiske analyser av statens økonomiske rolle.

I 1938 møttes en rekke intellektuelle til et kollokvium i Paris for å diskutere en bok av den amerikanske samfunnsdebattanten Walter Lippmann. De frammøtte var folk som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, Alexander Rüstow og Wilhelm Röpke – grunnleggende skikkelser i den såkalte «nyliberalismen». På møtet blir særlig laissez-faire-liberalismen kritisert for å være ute av takt med tiden, på grunn av dens negative innstilling til staten. «Nyliberalisme» blir foreslått som en merkelapp for en mer statsorientert liberalisme.

Nyliberalismen gis en skarpere organisatorisk form i 1947, med grunnleggelsen av Mont Pélerin Society. Ved det grunnleggende møtet tar Friedrich Hayek – tenketankens første formann – til orde for å rense liberalismen fra en uheldig intellektuell bagasje, deriblant dens mistro til staten. Liberalismen hadde feilaktig tolket liberalismens grunnprinsipp som et fravær av statlig virksomhet, heller enn som en politikk som bevisst antar konkurranse, markedet og pris som dets ordnende prinsipp og som bruker statens juridiske rammeverk for å få konkurransen til å virke så effektivt og fordelaktig som mulig. (mine uthevinger).¹⁸

For Hayek og en rekke nyliberalere er et velfungerende marked også et politisk produkt, i den forstand at det krever en stat som kan opprettholde markedets betingelser. Laissez-faire er derfor «en svært tvetydig og misledende beskrivelse av de prinsipper en liberal orden bygger på», påpeker Hayek.¹⁹ Vi trenger en stat som «planlegger for konkurranse» og sørger for betingelsene markedet trenger for å virke effektivt og fordelaktig.

Listen av oppgaver som inngår i denne beskrivelsen varierer mellom ulike liberalistiske skoler. Eksempelvis de tyske nyliberalerne gir staten forholdsvis mange oppgaver, deriblant å aktivt forhindre monopolisering. Milton Friedman oppsummerer presist i Capitalism and Freedom:

[O]rganiseringen av det økonomiske livet [economic activity] ved hjelp av frivillig byttehandel forutsetter at vi, gjennom statens myndighet, har sørget for: opprettholdelsen av lov og orden for å forhindre det ene individets tvang over det andre, iverksettelsen av frivillig inngåtte kontrakter, definisjonen av eiendomsrettens betydning, tolkningen og iverksettelsen av slike rettigheter og organiseringen av et monetært rammeverk.²⁰

Poenget her er at selv de mest ytterliggående økonomiske liberalister forstår at staten er helt nødvendig for å opprettholde en «fri økonomi», at markedet ikke kan eksistere uten en stat. Samtidig insisterer de på at statlig «planlegging» og «intervenering» i økonomien består av justeringer og forbedringer av markedsøkonomiens rammer og betingelser, ikke direkte inngrep i selve den økonomiske prosessen.

Nyliberalerne er her inne på en relativ sannhet i kapitalistiske samfunn. Under dette bildet sørger prismekanismens automatiske og harmoniske gang for at varer havner der det er behov, og overskuddet i lommene til de som trenger det. Til den økonomiske prosessen i seg selv er ikke staten nødvendig. Men staten må sikre betingelsene som holder markedsprosessen i gang – og forhindre økonomisk bruk av tvang, korrupsjon, svindelforsøk, beskytte eiendomsretten og håndheve kontrakter.

Ved å opprettholde markedsbetingelsene på denne måten er staten også en klassestat, i den forstand at markedets upersonlige virke – der det produseres varer og kjøpes og selges arbeidskraft – hviler på en produksjonsform som forutsetter klassedeling (eksistensen av en eiendomsløs arbeiderklasse), og kontinuerlig reproduserer og utvider denne klassedelingen. Staten er altså ikke en «klassestat» fordi den er kjøpt og betalt av en eller annen kapitalist. Staten er en klassestat i den grad den opprettholder økonomiens betingelser på en i og for seg upersonlig og «nøytral» måte.²¹

Staten er sentral for markedets virkemåte i kapitalismen, men på en distansert måte. Det gjelder å sørge for markedets betingelser og forutsetninger, ikke bestemte økonomiske utfall eller bestemte kapitalistiske interesser.

Dette poenget er viktig fordi det finnes et utall marxistiske og venstrevridde statsteorier som bare snakker om staten som et organ som kontrolleres og korrumperes av kapitalistklassen. Det er ikke særlig fruktbart. Vi kan snakke om «kapitalen» i entall for å vise til et bestemt samfunnsforhold. Den «reelt eksisterende kapitalen», av kjøtt og blod, eksisterer likevel alltid som «mange kapitaler», der hver enkelt er adskilt fra den andre. Mellom kapitalene råder virkelig en bellum omnium contra omnes, som den engelske filosofen Thomas Hobbes sa det, en «alles krig mot alle». Som Hobbes også forstod blir det her nødvendig med en stat som hever seg over de krigende og skaper orden. Kapitalenes «naturtilstand» er en dødskonkurranse med andre kapitaler, der hver enkelt kapitalist av konkurransens desperasjon drives til å forsøke å oppnå privilegier, særfordeler og kanskje også bruke svindel og vold, for å overleve og sikre seg fortrinn i konkurransen. Statens rolle – å opprettholde konkurransen, markedet – må gjennomføres på tross av hver enkelt kapitalist, mot deres spontane inklinasjoner og ønsker. Staten må kunne heve seg over de snevre interessene til hver enkelt kapital for å virkelig fungere som en kapitalistisk stat. Statens «klassekarakter» kan derfor ikke innebære at statsapparatet er blitt kjøpt og betalt av kapitalister av kjøtt og blod, i bokstavelig forstand er dette uforenelig med kapitalismen, i det minste på sikt.

Geopolitikk, statsmakt og kapitalmakt

Med den indirekte måten staten opprettholder den økonomiske prosessen i kapitalistiske samfunn, kan man se hvordan markedet avhenger av staten. Men avhengighetsforholdet går likevel i en viss forstand også i motsatt retning: staten er avhengig av markedet.

Dette poenget minner om et utsagn av den vesttyske rikskansleren Helmut Schmidt: «dagens profitt er morgendagens investeringer og framtidens arbeidsplasser». I kapitalistiske samfunn, der produksjonsmidlene eies privat, gjøres hele samfunnet avhengig av å «opprettholde den private profitt og av hvordan kapitalistene plasserer denne profitten».²² Slik oppstår – som Adam Przeworski sier det – en grense for politikk, at investering og profitt må beskyttes på lang sikt.

Staten har skattleggingsmonopol i samfunnet. Den henter sin legitimitet fra sin evne til å utføre spesielle oppgaver, eksempelvis militært forsvar og velferd, og ressursgrunnlaget til disse oppgavene bringes til veie gjennom skatt. Statens inntektsgrunnlag er derfor i stor grad avhengig av kapitalakkumuleringens gang – av den private profitt og av hvordan kapitalistene plasserer den.²³ Staten er, for å utføre sine oppgaver, avhengig av profitten og akkumuleringen.

En annen side ved dette finnes i den globale geopolitiske konkurransen mellom stater. Den stat som best evner å fasilitere kapitalakkumulering kan etablere seg som en militær, geopolitisk stormaktaktør. Slik kan militært press framprovosere et skifte i økonomisk politikk, og det finnes et argument for at denne faktoren var viktig for kapitalismens videre utbredelse i Europa.²⁴

Noter:

1. Jf. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, Pax, Oslo 1976, s. 196.
2. S. Bagge, Europa tar form – År 300 til 1350, Cappelen akademisk forlag, Oslo 2004, s. 142
3. H. J. Orning, Norvegr – bind I – frem til 1400, Oslo 2011, s. 148.
4. I det følgende bygger jeg selvsagt på Marx’ kapitalismeforståelse, men også på en lesing av denne som særlig ble utviklet av den amerikansk-kanadiske marxisten Ellen Meiksins Wood, i samband med Robert Brenner. Wood døde dessverre i år. Hun står likevel fortsatt som en helt vesentlig referanse for sosialistisk og marxistisk teoretisk debatt, så jeg bruker anledningen til å utbrodere Woods perspektiver. Store deler av det følgende er inspirert av Woods skrifter og foredrag, og de andre delene tror jeg lar seg forene med Wood.
5. Jf. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, Pax, Oslo 1976, s. 195–197; E. M. Wood, Democracy against Capitalism, Cambridge University Press, Cambridge 1995.
6. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, s. 196.
7. K. Marx, Verker i utvalg. 3: Kapitalen, s 196-197
8. K. Marx. «Økonomisk-filosofiske manuskripter.» I Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Arne Pettersen (red.), 127–312. Falken Forlag, Oslo 1991, s. 51.
9. R. Skarstein, Økonomi på en annen måte – makt og penger fra europeisk føydalisme til globalisert kapitalisme, Abstrakt forlag 2009, s. 28.
10. E. M. Wood, «Modernitet, postmodernitet eller kapitalisme?», Rødt tidsskrift, 2016 nr 1, s. 80.
11. B. Teschke, The Myth of 1648 – Class, Geopolitics and the Making of Modern International Relations, Verso 2003, s. 151ff.
12. Ibid., s. 173.
13. E. M. Wood, Democracy Against Capitalism, Cambridge University Press, Cambridge 1995, s. 19–48.
14. Her tar jeg et historisk hopp som kanskje virker – og er – tvilsomt. For å unngå et spørsmål som egentlig er ganske vanskelig unnskylder jeg meg med plassmangel. Det er åpenbart at slaveriet spilte en viktig rolle i tidlige kapitalistiske økonomier. Likevel, at slaveri kan produsere for kapitalistiske markedet betyr ikke at slaveriet er definerende for kapitalismen. For en interessant diskusjon se J. J. Clegg, «Capitalism and Slavery», Critical Historical Studies, vol. 2. no 2., s. 281–304.
15. R. Skarstein, Økonomi på en annen måte, (se note 5), s. 18.
16. Jf. Å. Birkeland, «Politigeneralisten, den moderne staten og politiets legitimitet – Noen refleksjoner omkring generalistens plass i politiet», s. 41, i H. O. Grundhus (red.) mfl., Polisiær virksomhet, Politihøgskolen, Oslo 2007.
17. Bare for å ha det sagt: dette helt uavhengig av om statsstyret preges av sosialdemokratiske eller økonomisk liberalistiske prinsipper.
18. F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, The University of Chicago Press, Chicago 1958. s. 107–118.
19. F. A. Hayek, The Road to Serfdom, The University of Chicago Press, Chicago 2007, s. 118.
20. M. Friedman, Capitalism and Freedom, The University of Chicago Press, Chicago 2002, s. 27.
21. Jf. https://radikalportal.no/2015/10/14/er-staten-det-motsatte-av-markedet/
22. A. Przeworski, «Sosialdemokratiet som historisk fenomen», Vardøger, 1981 nr. 11.
23. T. M. Brink, Global Political Economy and the Modern States System, Haymarket Books, London 2015, s. 60.
24. Jf. E. M. Wood, The Origins of Capitalism – A Longer View, Verso, London 2002.

 

Sommeren 2008 sto brått 300 elever uten skoleplass. Ikke fordi de ikke hadde søkt på en skole, ikke fordi de ikke hadde kommet inn på en skole, og ikke fordi det ikke fantes skoleplasser, men fordi skolen de hadde gått på gikk konkurs.

Fortsatt går de aller fleste elevene i fellesskolen, men de siste ti åra har det blitt nesten 400 færre grunnskoler i Norge. Samtidig vokser antall private grunnskoler. Så selv om det fortsatt er et mindretall av elever som går på privatskoler er tallet er økende.

Linn-Elise Øhn Mehlen er leder av Rød Ungdom. (Foto: Statsminsoterens kontor)

Den svenske skolekjeden John Bauer hadde etablert to skoler i Norge i håp om at den konservative regjeringen ville liberalisere Privatskoleloven, og aller helst åpne for at det gikk an å ta ut profitt fra private skoler. Men drømmen ble kortvarig, og i 2008 mente ledelsen i John Bauer at den økonomiske situasjonen de var i, ikke tillot videre drift av skolene. Dermed mista 300 elever skoleplassen sin over natta. Dette er skrekkeksempelet på hvor galt det kan gå når man slipper til kommersielle aktører inn i det offentlige.

Fellesskole i fritt fall

Noe av det beste med den norske skolen er at den er tuftet på en idé om at skolen skal være for alle. Du skal få lik utdanning uavhengig av din eller foreldrene dine sin betalingsevne. Det har ført til at vi har skapt en sterk fellesskole i Norge som har bidratt til å utjevne sosiale forskjeller.

Problemet med privatskoler er sammensatt. At elever som har foreldre med romslig bankkonto, kan kjøpe seg en annen utdanning, at skoleeiere stikker av med fellesskapets penger, og at elever kan komme til å få et dårligere skoletilbud som følge av at profitt og ikke læring står i sentrum, er sentrale problemstillinger for venstresida.

Derfor er det dårlig nytt at stadig flere elever går på privatskoler. Når dette kombineres med for lite ressurser til kontroller av privatskolenes økonomiforvaltning og den mørkeblå regjeringas privatiseringskløe, kan resultatet bli et stort problem for den norske skolen og elevene.

Ideologisk ordkrig

Debatten om privatskoler har lenge vært en ideologisk skyttergravskrig der høyre- og venstresida bytter på å liberalisere, for så å stramme inn. Hver eneste regjering de siste 15 åra har endret navnet på privatskoler.  

I juni i 2015 endret Stortinget igjen Privatskoleloven. Endringene handlet både om hvilke kriterier man må møte for å kunne starte en privatskole og selve betegnelsen på skolene.

Før juni 2015 kunne du starte en privatskole hvis du tilbød et religiøst eller pedagogisk alternativ, drev en internasjonal skole i Norge, tilrettela for toppidrett, hadde norsk grunnopplæring i utlandet, tilrettela for elever med funksjonshemming eller tilbød videregående opplæring i små og verneverdige håndverksfag. Med regjeringas nye endringer ble det åpnet for skoler med særskilt profil, for eksempel realfagsskoler og private yrkesfagsskoler. Yrkesfagsskoler har tidligere ikke kunnet være private, men nå er det altså åpent for et helt nytt marked som kan resultere i enda flere privatskoler. I tillegg ble religiøst alternativ, endret til livssynsalternativ, noe som framstår sympatisk hvis det først skal åpnes for religiøse privatskoler.

Mer parodisk framstår navnendringen som regjeringen fremmet. Det var et siste stikk i en over 10 år lang politisk dragkamp mellom høyre- og venstresida. Den som i sin tid startet dette ideologiske spillet var nåværende tenketankleder og forhenværende kunnskapsminister, Kristin Clemet. Bondevik-regjeringen mente ordet «privatskoler» ikke klang godt, og foreslo i stedet «friskoler». Friskoler er en forkortelse for frittstående skoler. En frittstående skole var altså en skole som fikk statsstøtte men var privat eid/drevet. Men da den rødgrønne regjeringa kom til makta i 2005, var noe det første den gjorde å få vedtatt en «frys»-lov, som både stoppet liberaliseringa av privatskoleloven og endret navnet – tilbake igjen til Privatskoleloven.

Men det stopper ikke der, fordi i 2015 vedtok Stortinget igjen en endring i Privatskoleloven, og endret navnet på skoler som mottar statstilskudd, men som også er elevfinansiert, til: Friskoler!

I sitt høringssvar til Utdanningsdirektoratet om navnebyttet oppsummerer LO det slik: «Vi kan trygt si at navnet på loven og skolene blant mange oppfattes som ideologisk motivert. «Frittstående skoler» og «friskoler» virker ulogisk og underbygger den striden som har vært omkring kommersialisering av norsk skole. Det er heller ingen fordel at navnet kopieres fra Sverige som har hatt en helt uakseptabel utvikling. Privatskoler skal kalles for det de er: privatskoler. Det er verken skolens anledning til å motta statsstøtte eller dens regler for kommersiell drift som bør være avgjørende for navnevalg, men elever og foreldres forståelse av hvem som eier skolen.»

Så etter godt over 10 år er vi nå tilbake igjen til friskoler, og høyresiden har vunnet i denne omgangen. Selv om dette kan framstå parodisk er det, som LO også påpeker, med på å svekke folks forståelse av hvem som eier skolen og bidrar også til å underbygge kommersialiseringa av velferdstjenester. Men det er på ingen måte dét som er den mest urovekkende utviklinga når det kommer til privateide skoler.

Drevet av profitt

Den viktigste endringa Bondevik-regjeringa gjorde i Privatskoleloven, var å åpne for kommersielle privateide skoler. Heldigvis er det med dagens lovverk ikke mulig å åpne nye kommersielle skoler, men det betyr ikke at vi er kvitt de kommersielle privatskolene. Skolekjedene Akademiet, Sonans og Noroff har alle flere skoler i Norge i dag, og fikk sammen med John Bauer lov til å drive skole under Bondevik-regjeringa. Selv om John Bauer gikk konkurs, lever de tre gjenværende privatskolekjedene videre i beste velgående, og har til sammen tusenvis av elever.

Selv om det er lett å finne dokumentasjon på at kommersielle privatskoler ikke bruker all statsstøtten de får på elever, undervisning eller skoledrift, er det fortsatt vanvittig lav interesse for å gjøre noe med problemet. Det har de siste åra vært retta mye oppmerksomhet mot både kommersielt drevne barnehager og sjukehjem, men skoler har inntil videre gått litt «under radaren». Det kan skyldes at det i Friskoleloven (tidligere Privatskoleloven), som regulerer privatskoler, står at man ikke kan ta ut utbytte. Utbytteforbudet har altså blitt en politisk sovepute. Men dessverre er det ikke slik at ikke-kommersielle skoler tar ut ulovlig profitt.

Hvert år produserer Utdanningsdirektoratet en rapport som handler om deres tilsyn med private skoler og deres funn. Fjorårets rapport Det er eleven som teller. Oppsummering med funn fra tilsyn med frittstående skoler i 2015 konkluderte nok en gang med at flere privatskoler, de aller fleste kommersielt eide har brukt penger på måter som bryter med Friskoleloven.

Slik jukser de med fellesskapets midler

Det er i hovedsak fire metoder som disse skolene bruker for å trikse med pengene de får av felleskassa. Den første er at man krever inn mer i avgifter fra elevene enn det man har lov til. Grovt sagt får friskoler 15 % av pengene gjennom elevfinansiering og 85 % av staten gjennom statstilskudd, slik at summen til sammen blir hva det koster for en elev for ett år – ca. 100 000 kroner. Men det finnes selvsagt skoler som krever inn mer enn 15 % av elevene.

Den andre måten er at skolen oppgir flere elever enn det den har, og slik utløser statstilskudd for elever som ikke går på skolen.

Den tredje måten er å bruke statstilskuddet på ting man egentlig ikke har lov til å bruke penger på. Et drøyt eksempel er rektor på Nidaros Idrettsungdomsskole som dro til Vietnam for å kjøpe inn refleksvester til skolen, og fikk skolen til å betale halve ferien sin.

Den fjerde måten er internfakturering og handel med nærstående selskaper. Dette er en ganske utbredt metode for å sikre seg utbytte. Det foregår gjerne slik at flere i skoleledelsen eier andre selskaper (vikarbyråer, utleie av eiendom og så videre), og så kjøper skolene inn tjenester fra disse firmaene, gjerne til en pris som ligger langt over markedsverdi. Gjennom internhandel har kommersielle skoler ført offentlige skolepenger ut av skolene og inn i andre selskaper. Akademiet-kjeden har blitt dømt for dette, og har til sammen måttet tilbakebetale 12,7 millioner kroner.

Utilstrekkelige kontrollmekanismer

Av de ti skolene som hadde tilsyn med økonomien i 2015, fant direktoratet brudd hos nesten alle. Selvsagt var det forskjellig alvorlighetsgrad, men poenget er at det ikke er uvanlig at de kommersielle privatskolene på ulike måter trikser og jukser med offentlig midler. Så vil jo privatskoletilhengere hevde at tilsynsrapporten viser at man oppdager problemene og løser dem, og at dette dagens regler fungerer. Problemet er at selv om man oppdager brudd, betyr ikke det at systemet fungerer. Jeg tror det bare er toppen av isfjellet som avdekkes.

Av de over 300 private skolene her i landet var det kun 43 som fikk tilsyn i fjor, og bare 10 skoler som hadde økonomisk tilsyn. Det sier seg selv at Utdanningsdirektoratet har ikke mulighet til å føre tilsyn med alle skolene. De fokuserer på skoler de mistenker er i faresonen når de velger hvilke skoler som skal ha økonomisk tilsyn. Dette betyr selvsagt ikke at skolene som slipper unna tilsyn, er drevet etter regelverket. I tillegg til at tilsyn er dyrt, er det også resurskrevende. Det første tilsynet med Akademiet-skolene krevde tre fulle årsverk og tilsynsrapporten var på over 400 sider. I tillegg ble det et ekstra 1,5 årsverk i forbindelse med Akademiets klage på saken. Slik koster privatskolene samfunnet dyrt på flere vis enn gjennom rene tilskudd.

Private presser ut de offentlige

I våres stod en bitter skolestrid i Hordaland. Der ble offentlige Fana Gymnas nedlagt til store protester, med begrunnelsen at det var så mange private skoler i Hordaland at det blei for mange skoler. Det positive som kom ut av saken, var økt oppmerksomhet rundt problemene knytta til det økende antallet privatskoler.

Fylkesrepresentant for Rødt og medlem i opplæringsutvalget i fylkeskommunen, Solbjørg Marjala uttalte følgende til Bergensavisen 19. Juli: «Det var i kjølvannet av nedleggelsen av Fana gymnas at vi så at det var et behov for å se nærmere på de private skolene. Når fylket legger ned en 100 år gammel offentlig skole fordi det er så mange private skoleplasser, og tingretten like etter slår fast at to private skoler har jukset med statsstøtten, mener vi det er grunn til å se nærmere på økonomien til disse skolene.»

I Hordaland har Rødt satt ned en egen granskningsgruppe som skal se nærmere på økonomien til de private ikke-ideelle skolene. Slike initiativ trenger vi flere av, dersom vi skal få en informert debatt om privatskoler og disse skolenes pengebruk. For som Marjala påpeker, er et av de største problemene med dagens lovverk at skolene som blir tatt i juks og lovbrudd får drive videre som om ingenting var hendt:

Vi mener at Hordaland fylkeskommune bør be staten om å trekke tilbake konsesjonene til de to skolene som nå er dømt for pengejuks. Det kan ikke være slik at skolene kan bryte loven uten at det skjer noen ting.

Og det er jo unektelig merkelig at det politiske flertallet insisterer på å fortsette med kommersielle privatskoler når vi ser at de bryter reglene gang på gang. I stedet for dette Sisyfos-arbeidet – å hele tiden lappe på et system som ikke fungerer – må vi stille spørsmål om det ikke heller er på tide å avvikle de kommersielle skolene. Hvor lenge skal vi være naive? Å slippe til kommersielle velferdsprofitører og samtidig bli overraska når de prøver å maksimere utbyttet sitt er litt som å se Titanic for tredje gang og fortsatt bli overraska over at båten synker.

Albert Einstein sa en gang at definisjonen av galskap er å gjøre det samme om igjen og om igjen, og forvente et annet resultat. Det virker det som om det er mye galskap i regjeringslokalene.

Og apen blei et menneske
og reiste seg på to.
Hun så seg rundt og greip ei hand
og fant en sti og dro.
Og siden har hun vandret
mot øst og vest og nord.
Hun fant ly og bygde bo
ved fjell og foss og fjord.

Hun dyrket korn ved Nilen
og bygde båt av siv.
Hun fanget fisk i havet.
Ga liv til nye liv.
Hun fins i flere farger.

Hvit og gul og sort.

Hun kysser dine øyne.
Hun venter ved din port.

Vi veit at bombene faller
og vi veit at terroren dreper.
Vi veit at angsten den herjer
på Assads kjerkegård.

Hun vandrer vekk fra hat og krig.
Hun drar fra kyst til kyst.
Nå kommer hun til ditt land
med barnet ved sitt bryst.
Hun skriker når hun sover
og synger når det snør.
Hun bærer livet i en bylt.
Hun banker på din dør.

Vi veit at bombene faller
og vi veit at terroren dreper.
Vi veit at angsten den herjer
på Assads kjerkegård.

Alf Henriksen

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører. Men de er ganske klar på hva de ønsker:

– Binde markedsadgang på et betydelig høyere nivå enn GATS, sa statssekretær Tone Skogen i et møte med organisasjonene.

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet, jobber særlig med handelsavtaler; og har tidligere jobbet iPublic Service International (world-psi.org) som er en av drivkteftene mot de nye handelsavtalene.

Tone Skogen er ansvarlig for TISA-forhandlingene i Utenriksdepartementet. Videre hører vi at:

Partene skal i størst mulig grad forplikte seg til å videreføre eksisterende åpenhet for handel med tjenester som er oppnådd gjennom reformer og bilaterale handelsavtaler, og vurdere muligheter for ytterligere ny markedsadgang.

Og:

Vi har en godt samarbeid med alle berørte departementer for å identifisere mulig forhandlingskapital fra norsk side.

Med andre ord, den 20 år gamle GATS-avtalen om handel med tjenester innen WTO-systemet er på langt nær liberal nok. Man skal nå åpne for fullt for utenlandske storselskaper i Norge, og til og med identifisere ny forhandlingskapital, dvs mer liberalisering på alle områder av tjenestesektoren.

Forhandlingene foregår i all stillhet og utilgjengelig for folk flest og for organisasjonene. Den norske regjering har offentliggjort tre dokumenter, to «tilbudsdokumenter» og et norsk–islandsk forslag til engergi-tjenesteanneks (mer om det seinere).

Hva er alle handelsavtalene?

WTO – World Trade Organisation, Verdens Handelsorganisasjon

Etablert 1995, har ca 160 medlemsland. Norge er medlem. Forhandler fram avtaler på flere områder, for eksempel på tjenester:

GATS – General Agreement on Trade in Services, i kraft fra 1995. Norge er medlem.

TISA – Trade in Services Agrement.

Forhandles mellom 23 partnere hvor EU er en part, altså mellom 50 land. Norge er aktivt medlem i forhandlingene. Starta i 2011. Omfatter kun tjenester.

TTIP – Transatlantic Trade and Investment Partnership

Handelsavtalen som forhandles mellom EU og USA. Startet i 2011.

CETA – Comprehensive Economic and Trade Agreement

Handelsavtalen mellom Kanada og EU. Er ferdigforhandlet, ligger til politisk godkjennelse. Innholdet likner på TTIP.

TPP – Trans-Pacific Partnership

Handelsavtale mellom tolv land på begge sider av Stillehavet. Forhandlingene startet i 2008. Ble ferdigforhandlet i februar 2016. Venter på politisk godkjennelse. Likner på TTIP.

Samtidig forsøker de å berolige oss med at det kontroversielle som vi vet er i avtalene, ikke skal ramme oss. Bestemmelsene om frys og skralle er helt uvesentlige for Norge, samtidig er offentlig sektor skjerma. Dette sier de samtidig som de har programfesta mer konkurranse og private inn på offentlig tjenesteområde. Det kan være flere grunner til manglende åpenhet ut over generelle politiske deklarasjoner og intensjoner vi finner på regjeringen.no.

Den tidligere Handelsrepresentanten for Obama, Ron Kirk, sa til NY Times 2.6.2013 om hvorfor han var mot å gjøre tekstene offentlig kjent:

Ved å gjøre dette, så vil vi reise en så sterk opposisjon at det vil gjøre det umulig å undertegne avtalen.

Ron Kirk har inntil nylig vært Obamas topp når det gjelder særlig TPP-forhandlingene inntil han forlot posisjonen for å jobbe for et lobbyistselskap som representerer internasjonale storselskap.

Hemmelighetskremmeriet

Derfor er det helt naturlig at den norske regjeringa fortsatt er hemmelighetsfull. Den 9. mai 2016 la de fram et revidert «tilbud». Det er like uleselig som det tidligere, med CPC-koder og komplisert tekst. Man referer til hovedrammeverket i TISA-forhandlingene, men dette rammeverket blir holdt hemmelig. Dermed er det umulig å sjekke ut realiteten i endringene.

Enda verre er det når regjeringa skifter posisjon slik at man ikke lenger baserer seg på dagens tilstand når det gjelder finansielle tjenester (slik det eksisterer i GATS og var referert til i det opprinnelige tilbudet fra regjeringa). Nå slutter regjeringa seg til TISA-annekset om finansielle tjenester slik det eksisterte når revisjonen av tilbudet ble skrevet. Dette annekset er hemmelig. Strengt hemmelig, men det er jo lekket av Wikileaks.

Finanssektoren er et område som trenger sterkere reguleringer. Etter finanskrisa i 2008 så til og med EU og USA de store negative konsekvensene for økonomien og samfunnet som helhet av det avregulert finansmarked. De ble enig om at sterkere regulering trengtes. Resultatet ble en rekke finansielle reformer. Men TISA støtter ikke slike reformer, tvert om så fortsetter de taktikken med å «disiplinere» og begrense hvordan lovgiverne, finanstilsyn og andre kan regulere sektoren, de går til og med lenger enn GATS-reglene gjorde før finanskrisa i henhold til det lekkede dokumentet.

I følge lekkasjene ser det altså ut som et enormt håndslag til spekulasjonsøkonomien i de store finansinstitusjonene, men regjeringa velger altså bare å si at de endrer politikken, ikke til hva. Dette er nok et eksempel på den udemokratiske framferda.

Men vi ser også på andre områder at man er på glid. Unntaket fra likebehandling på utdanningstjenester gjaldt i det første tilbudet alle former for levering av utdanning, mens nå gjelder det bare på grunnskole og videregående skole.

Alvorligst: offentlig sektor

Allikevel er det største ankepunktet offentlige tjenester. Vi har lenge fått høre at det følger GATS-regelverket, dvs. en offentlig tjeneste er en tjeneste som verken er kommersiell (tar betalt) eller er i konkurranse med andre tjenesteleverandører. Det er svært få offentlige tjenester i Norge i dag som oppfyller en slik definisjon, men regjeringa sier nå at den kan definere offentlige tjenester som den vil. Det bringer tanken hen på EØS-avtalen hvor man forsikret at norske arbeidslivsregler ikke skulle trues. Men uansett om intensjonen med forsikringene kunne vært gode, så slo domstolene i EØS-systemet fast at det var EUs fire friheter som gjaldt. Nå, i TISA, vet vi ikke engang hvilken domstol som skal brukes. Mange frykter at vi får inn ISDS i TISA, men det er lite trulig. Men uansett vil det være tvisteløsningsdomstolen som definerer offentlige tjenester, og da er det svært lite trolig at denne definisjonen vil skille seg fra GATS-definisjonen.

Dermed kan man ønske så mye man vil at Norges rikholdige offentlige tjenestetilbud skal være unntatt i TISA, men det vil avgjøres i domstolen. I TISA vil, akkurat som i regjeringens program, offentlige og private tjenester være tjenester uten særstatus for offentlige tjenester. Om du driver et hotell eller et sjukehjem vil være tjeneste-yting, og avtalen vil her ta sikte på å sikre fortjeneste for den som investerer i tjenesten.

Tvisteløsningsmekanismen vil være avgjørende for å se i hvilken grad Norge kan holde på retten til å opprette ny, holde vedlike og utøve nasjonal lovgivning for å oppnå legitime mål innen f.eks. forbrukervern, helse, utdanning og miljø.

En gris er en gris

I TTIP-avtalen mellom USA og EU er tvisteløsningsmekanismen blitt et kjerne-punkt. Det har vært massive demonstrasjoner mot denne løsningen som gir investorer rett til direkte å saksøke stater, og EU-kommisjonen har blitt drevet fra skanse til skanse. Nå har de vedtatt å foreslå en ny mekanisme som kalles Investor Court System, som ikke skiller seg særlig fra Investor State Dispute Settlement, men her må man velge dommere (advokater fra et fastsatt utvalg), man kan anke sakene og det skal være offentlig innsyn i dokumentene. Men som demonstrantene har sagt: En gris er en gris uansett hvor mye du sminker den. Denne løsningen vil også ha en nedkjølende effekt, dvs at regjeringene kvier seg for å innføre nye reguleringer da disse kan bli tatt til retten av de utenlandske storselskapene (for innenlandske selskap kan ikke bruke domstolen).

Den 2. mai lekket Greenpeace 13 av 17 kapitler i TTIP-avtalen. Det var en ekstremt kontroversiell tekst. Den viser hvordan EU ser ut til å være villig til å gi opp sitt føre var-prinsipp til fordel USAs prinsipper som sier at et produkt må være vitenskapelig bevist skadelig før det kan forbys. En enorm trussel for folkehelse og matvarestandarder.

Samtidig viser lekkasjen hvordan EU gir amerikanske storselskap stor makt til å påvirke europeisk lovgivning gjennom retten til å bli konsultert før nye regler innføres og dermed føre inn argumentene om at de vil tape profitt på nye lover til og med før de foreslås for parlamentene. Sammen med en slik konsultasjonsbrems, vil ideen om gjensidig godkjenning av standarder på begge sider av Atlanteren føre til store fordeler for USA. De har gjennomgående lavere standarder på matsikkerhet og kjemikalier. For eksempel har EU forbud mot 1300 stoffer til bruk i kosmetikk, mens USA kun forbyr 13 stoffer. Hvor ender en samordning av disse standardene? USA har kun godkjent 2 av 8 kjernekonvensjoner i ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen i FN. De fleste europeiske land har godkjent alle. F.eks. har ikke USA godkjent retten til å organisere seg og drive kollektive forhandlinger, herunder retten til streik (ILO-konvensjon 98). Dette vil ikke bli enkelt for europeisk fagbevegelse å leve med.

Norge utafor, en stund

Norge er ikke med i TTIP-forhandlingene, i og med at vi er utenfor EU. Men den norske regjeringa er desperat for å få til flere liberaliseringer og flere angrep på arbeidsfolk. Derfor ønsker de å bli med i avtalen. I møte med Europa-minister Elisabeth Alsaker får vi bekreftet at man nå kan få åpning for at EFTA-landene (Norge, Island og Lichtenstein) kan få slutte seg til avtalen samla eller enkeltvis ETTER at avtalen er ferdigforhandlet. Altså fullstendig uten innflytelse på resultatet, og den norske befolkninga er fullstendig uten mulighet til å påvirke forhandlerne. Dette er den ekstreme mangel på demokrati.

Dette blir enda verre når skralleklausulen nå innføres i TTIP-avtalen. I lekkasjene leser vi:

[EU: 3. Article X (Market Access) does not apply to:

(a) any existing measure that is maintained by a Party at the level of a local government;

(1) the continuation or prompt renewal of such a non-conforming measure; (2) or an amendment to such a measure to the extent that the amendment does not decrease the conformity of the measure, as it existed immediately before the amendment with Article X (Market Access).

(b) any measure that a Party adopts or maintains with respect to committed sectors or subsectors as set out in its Annex III.]

Dette er et godt eksempel på det ugjennomtrengelige språket i forhandlingsdokumentene, men det betyr i følge professor Peter Ørbech:

Iht. vanlig EU/WTO domspraksis vil ISDS (Investor State Dispute Settlement Body) forstå denne slik at hovedregel om markedsadgang tolkes utvidende mens unntak tolkes innskrenkende. Dvs. at den part som mener seg ikke omfattet av en «skralle-klausul» må si klart ifra. Gjør en ikke det, «fanger bordet». Nye og skjerpede bestemmelser som har virkning for salget av et produkt, rammes da av artikkel X og blir ugyldig og grunnlag for erstatning for utenlandske selskap med salg i Norge.

Dette er et eksempel på hvor kynisk disse handelsavtalene er, og hvor ivrig storkapitalen er for å lage irreversible ordninger som fratar framtidige politikere manøvreringsmuligheter.

På et kasino

Like kynisk er nyliberalistene i TPP-avtalen som nå er ferdigforhandla, undertegna i et kasino i New Zealand og ute til ratifisering hos medlemslandene rundt Stillehavet.

På områder fra klimaendring til mat-sikkerhet, fra åpent internett til tilgang til medisiner, så er TPP en katastrofe sier Nick Dearden fra den store NGOen Global Justice Now.

TPP gir de store farmasøytiske firmaene nye rettigheter og makt til å øke medisinprisene og begrense forbrukernes tilgang til billige generiske medisiner. Dette skjer særlig gjennom å utvide den tida selskapene har monopol på patentene, og til og med gjennom å tillate monopolrettigheter til kirurgiske prosedyrer. For folk i utviklingsland som blir involvert i TPP vis disse reglene bli dødelige da de praksis nekter forbrukerne adgang til HIV/AIDS-, tuberkulose- og kreftmedisiner.

TPP har avskaffet en del fleksible ordninger som fantes under TIPS-avtalen og i Doha Declaration on Public Health. Disse ordningene gjorde det mulig å produsere generiske medisiner raskere. Avtalen lar de store farmasøytiske selskapene få rett til å definere ny «patentable» kriterier, og de har fått rett til å ta nye patenter på nye bruksområder for kjente produkter, ny metoder for å bruke et kjent produkt eller nye prosesser hvor de bruker et kjent produkt. Dette gir selskapene retten til «eviggrønne» patenter og utvider den gjennomsnittlige patenttida betydelig.

Økte medisinpriser

Organisasjonen Leger uten Grenser sier at bestemmelsene om intellektuell eiendom i Trans-Pacific Partneravtalen vil drive opp globale legemiddelpriser og gjøre det vanskeligere å behandle sykdommer i utviklingsland . For generiske legemiddelprodusenter vil TPP skape legale barrierer som kommer i veien for å starte produksjon av nye produkter. TPP vil øke medisinprisene, spesielt i utviklingsland, og dette vil påvirke vår kapasitet til å hjelpe men også kapasiteten til helsedepartementene vi arbeider sammen med: Det vil ikke være mulig å øke kapasiteten på behandlingsprogrammene eller nå så mange folk vi trenger.

Dette er den ytterste kynisme. For å sikre profitten for den farmasøytiske industrien, gjennomfører man en politikk som vil koste kanskje millioner av mennesker livet. Dette er nyliberal politikk i et nøtteskall, man går bokstavelig talt over lik.

Avtalene angriper alt som progressive krefter har slåss for lenge. Kynismen over er bare ett eksempel, men et mer nærliggende eksempel er når Norge foreslår tiltak som vil forverre klimakrisa og gjøre miljøtiltak veldig vanskelig.

TISA-avtalen har i tillegg til en kjernetekst, ni annekser. Disse forhandles det fortsatt om, og som nevnt foran vil annekset om finansielle tjenester forrykke maktbalansen på finansområdet. Norge og Island har sammen foreslått et anneks på energirelaterte tjenester. Samtidig som man på COP21 i Paris forhandlet om å redusere klimautslippene, ble dette annekset kjent gjennom lekkasjer. Seinere har den norske regjeringen offentliggjort annekset, noe som for øvrig viser hvor korrekte lekkasjene fra Wikileaks er.

WTO og GATS-avtalen behandler ikke energi spesifikt og få medlemmer av WTO har påtatt seg noen forpliktelser. Selv om olje er verdens mest omsatte vare, har energi-spørsmål historisk sett blitt ignorert av de som lager handelsavtaler. GATS-avtalens artikkel XIV (som er det stedet stater blir tillatt å gjøre tiltak som å beskytte seg mot ekstreme situasjoner) tillater ikke tiltak som tar vare på naturressursene.

Den norske regjeringa ønsker derfor at TISA skal ha en bred tilnærming til energi på alle tjenesteområder, slik som konsekvens-analyser, utforskning, utvinning, ut-forming, bygging, utvikling, produksjon, lagring, transport, distribusjon, markedsføring, forbruk, utslipp og energi effektivisering.

Altså, totalt alt som handler om energirelaterte tjenester, ingenting utelatt. Men det viktigste er det Norge og Island sier om energinøytralitet. Forslaget gjelder energirelaterte tjenester, uansett energikilde, hvilken teknologi som brukes, om det onshore eller offshore og om det er fornybar eller ikke-fornybar energi.

Teksten som Island og Norge har foreslått, har fått sterk støtte fra de store amerikanske energiserviceselskapene. Norge med sin olje og Island med sin geotermiske energi har blitt topp talsmenn for liberaliseringa av energitjenestene. I motsetning til GATS, er ikke noe OPEC-land med i TISA. Russland er heller ikke med. Men andre store land som produserer skitten energi er med, slik som Canada (oljesand) Australia (kull) og USA med alle former.

TISA-strategien

Etter at forhandlingene om handelsavtalen med tjenester i WTO, GATS, gikk i stå, fant USA 23 allierte (EU er en) de trodde de kunne oppnå enighet med om en ny tjenesteavtale. Når avtalen her er ratifisert og i kraft, skal man invitere flere land til å slutte seg til (uten å delta i forhandlingene), og når man har fått nok nye medlemmer, skal man få dette inn som WTOs nye tjenesteavtale i stedet for dagens GATS-avtale. Da unngår man alle de problematiske u-landene og BRICS-landene (Brasil, Russland, India, China og Sør-Afrika). De vil måtte akseptere avtalen som WTO-medlemmer uten å ha deltatt i forhandlingene. TISA har derfor også et mål om å bryte opp makta til de store statseide oljeselskapene i OPEC-landa gjennom å ekskludere dem fra forhandlingene, men inkludere dem når avtalen blir gjort til gjeldende WTO-avtale.

I likhet med resten av TISA-avtalen er det prinsippet om negative lister som gjelder. Alle tjenester er liberalisert, om man ikke uttrykkelig reserverer seg mot det. Det betyr at nye energityper/tjenester også vil være dekket, ettersom ingen kan reservere seg mot man ikke kjenner.

Hovedproblemet er at regjeringa med applaus fra energiselskapene snakker om energinøytralitet. Det spiller ingen rolle om det er fornybar energi eller ikke. Dette vil stoppe folkevalgte fra å oppmuntre til bruk av fornybar energi, og lokalt produserte tjenester framfor importerte tjenester. Teknologinøytralitet er et godt etablert WTO-prinsipp fra avtalen som likestilte telekommunikasjonstjenester f.eks. levering via kabel og satellitt.

Selv om man i teksten anerkjenner eierskapet til energiressursene, så vil den foreslåtte teksten kreve at landene etablerer uregulerte tjenestemarkeder for utenlandske leverandører og dermed kreve ubegrenset tilgang for private aktører uansett nasjonalitet.

TISA-landenes forpliktelse er enten «uten begrensninger» eller «i tråd med avtalen» hvor unntak, betingelser og begrensninger ikke er tillatt. Dermed kan man ikke pålegge utenlandske energibedrifter å ta i bruk lokal teknologi, forskning, arbeidere eller andre leveranser, slik man har gjort til nå.

Det åpner også for kommersiell tilstedeværelse for utenlandske investorer i alle TISA-land. Det vil si at uansett energiform, er investorene velkomne og myndighetene vil ikke kunne stille spesielle betingelser pga energinøytraliteten. Slik sett åpnes Norge for bedrifter som f.eks. vil drive fracking her, om det skulle være økonomisk grunnlag for det. En hel del av tiltakene som i dag gjøres for å få til det grønne skiftet, bl.a. gjennom diskriminering av fossilt brennstoff, vil kunne bli mye vanskeligere ved teknologinøytralitet.

Suverenitetsbløff

En overskrift i dokumentet heter Suverenitet over energiressursene, mens teksten her legger opp til mange unntak. Suvereniteten er imidlertid begrenset da den må utøves i samsvar med og underlagt internasjonal lov. Det vil si at suvereniteten ikke må utøves i strid med den internasjonale TISA-avtalen.

Avtalene er initiert av Obama-administrasjonen, og man håper å sluttføre de før hans presidenttid er ute i januar 2017. Det skal holde hardt, og alle de andre president-kandidatene har uttrykt skepsis til avtalene. Særlig Trumph og Sanders, men også Clinton har vært skeptisk – sannsynligvis presset av den amerikanske fagbevegelsen. Men Clinton forventes uansett å gå tilbake, støtte sine millionsponsorer og sikre avtalene.

Motstanderne mot avtalene jobber hardt over hele verden. Fagbevegelsen, miljøbevegelsen og forbrukerorganisasjonene er sterkt imot. I Norge og Norden er et en kamp innad i fagbevegelsen om avtalene, men det er spesielt for Norden. Alle de yrkesfaglige internasjonalene som er involvert har satt kampen mot megaavtalene høyt på prioriteringslista. Motstanden vokser i Norge også, se på 1. mai-markeringene, der var TISA dominerende sammen med streikestøtte.

Erklær kommunen din TISA-fri

Nå må motstanden bringes ut i hele landet. Et initiativ som er tatt, er å fremme forslag i alle kommunestyrer og erklære kommunen TISA-fri om ikke det skjer endringer. Slike vedtak har ingen lovlig betydning, dessverre kan ikke kommunen selv fri seg fra en slik avtale, men det skaper debatt og det kan synliggjøre motstanden og gjøre det verre for regjeringa å overkjøre folk slik de prøver på. Men det haster, det er ikke lang tid før vi kan øyne et sluttoppgjør.

Som i resten av frihandelsavtalene ser vi hvordan sikring av investorenes profitt trumfer folkehelse, arbeiderrettigheter, klimamål og andre viktige områder. TISA og resten av de nye handelsavtalene har ett formål: å deregulere for å sikre profitt og å fjerne alle hindringer og reguleringer som sikrer folks liv og rettigheter.

I 2015 var det totalt 65,3 millioner mennesker på flukt både i og utenfor hjemlandet sitt. Det er hele Norges befolkning ganger tretten.

Noen ser mennesker i nød, mennesker som trenger hjelp og støtte.

Ikke rent få ser muligheten til å tjene penger. Mye penger.

Anja Ariel Tørnes Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom.

I forhold til krig er ikke et uvasket hus med skittent gulv noe farlig. Det er ikke søppel, ødelagte møbler eller inntørka frosker heller. Hvis alternativet ditt er å befinne deg i krig blant splinter, granater og en konstant frykt for ditt eget liv, så er ikke Hvalsmoen transittmottak noe farlig. Men det er ikke noe alternativ å bli i krig, spesielt ikke en krig så brutal som krigen i Syria. Da må du flykte. Helst til et sted som dekker behovene som ikke ble dekt på grunn av krig. Behovet for mat, drikke, stabilitet, trygghet og ikke minst behovet for fremtidshåp.

I 2015 var det totalt 65,3 millioner mennesker på flukt både i og utenfor hjemlandet sitt. Det er hele Norges befolkning ganger tretten. Flyktninghjelpen sier det er det høyest registrerte antallet så lenge det har eksistert pålitelig statistikk. Det er nesten en dobling av antall mennesker på flukt siden 2006. Noen ser mennesker i nød, mennesker som trenger hjelp og støtte. Desperate mennesker som forlater landet sitt med vissheten om at de kanskje aldri kommer tilbake igjen. Ikke rent få ser muligheten til å tjene penger. Mye penger. I Izmir selges det falske redningsvester til flyktninger som skal krysse Middelhavet. I Hellas selges det bussturer for flyktninger som vil videre innover i Europa. I Istanbul selges det falske pass som kan gi flyktninger mulighet til å krysse landegrenser. I hele verden ser vi hvordan flyktningers desperasjon blir utnytta av en så kynisk industri at den koster mennesker livet.

I Norge tjener asylbaroner mange millioner kroner på innkvartering av flyktinger. To av disse er Roger og Kristian Adolfsen som er eiere av landets største asylselskap, Hero Norge. De tjente 850 millioner kroner ved utgangen av 2015 og satt igjen med 44 millioner kroner i profitt etter skatt. Mesteparten av disse pengene kommer fra det offentlige.

Til sammen fikk Norges største private asylselskap utbetalt 2,5 milliarder kroner mellom 1. januar 2015 til mai 2016. UDI har utbetalt 1,46 milliarder kroner til Hero Group fra 2015 til mars 2016. Resten av pengene har blitt utbetalt til Link-gruppen (349 millioner), Norsk Folkehjelp (330 millioner), Norsk mottaksdrift (178 millioner), Nord-Norsk Mottakssenter (109 millioner) og Fossnes (96 millioner).

I 2015 kom det så mange flere asyl-søkere enn man hadde beregna, at UDI var nødt til å sette opp flere akuttmottak enn de noensinne har gjort før. Det betyr flere anbudsrunder å vinne for asylselskapene som igjen betyr mer penger i kassen og flere ansettelser. Situasjonen byr ikke bare på muligheter for Hero, Link eller noen av de andre asylselskapene. Dette byr også på muligheter for dem som eier lokaler som kan leies ut. De pengene UDI har brukt på leie av lokaler inngår ikke i de 1,46 milliardene som har gått til asylselskapene. Den kostnaden kommer i tillegg.

Et av disse lokalene er på Forus i Stavanger og eies av Alfred Ydstebø. Han har en kontrakt med UDI fra 18. november 2016 til 18. november i år. Den kontrakten går ut på at hans lokaler kan romme 1000 flyktninger i det året kontrakten gjelder. Ydstebø får 625 000 kroner hver dag av UDI i leie. Ettersom det nå er færre på akuttmottaka rundt omkring i landet enn det var i 2015, bor det nå 150 personer i lokalet på Forus. Det betyr også at Ydstebø kan nedbemanne og sitte igjen med enda mer av gevinsten. Bare fra 1. august til 18. november kommer han til å få 68 millioner kroner utbetalt av UDI. På ett år har Ydstebø fått utbetalt 228 millioner kroner. Det er 443 kroner i minuttet i ett år. I Ydstebø sitt tilfelle har ikke UDI noen reforhandlingsrett i kontrakten, og når ikke Ydstebø vil samarbeide med dem, kan ikke UDI gjøre noe annet enn å betale det de skal og vente til kontrakten går ut. Hvis det er noen som har skutt gullfuglen i løpet av UDIs panikkhøst, så er det Ydstebø.

Problemet med kommersielle asylselskaper er at tjenesten de tilbyr er en velferdstjeneste. For å vinne anbudsrunder for et mottak må de være billige, og hvis de skal være det, må de kutte. Jeg skal love dere at kuttene ikke skjer i lederlønninger eller hvor mye utbytte selskapet skal ta ut. Kutta gjøres i standard og bemanning på mottak. Det kuttes i velferd.

I en SINTEF-rapport om «Bokvalitet på norske asylmottak» vises det til at boforholdene for de fleste asylsøkere er både helseskadelige og hemmer integrering. De finner flere eksempler på nøktern kvalitet, men også på bygninger som trenger omfattende oppgradering, og bygninger som ikke skulle vært brukt til å bo i. Fukt i bygninger settes i sammenheng med astma, allergier, hodepine og unormal trøtthet. Barn er spesielt utsatt. Studiene viser også eksempler på at UDIs tilsyn av egne mottak kan være mangelfulle. Økonomisk press og presserende behov for flere mottaksplasser, kan føre til at problemene ikke avdekkes tidsnok.

Det virker nesten som problemet med asylmottaka i dag er at de ikke får nok penger, men problemet med privatiserte asylmottak er at man ikke har noen garanti for at pengene til mottak faktisk går til asylsøkernes beste. Der de kommunale og ideelle asylaktører har høyest bemanning, og bruker mest av pengene til formålet, bruker de kommersielle minst.

Det norske asylmarkedet har vært anbudsutsatt siden 90-tallet og er en konse-kvens av presset for kommersialisering innen hele den offentlige sektoren. I Sintef-rapporten, «Bokvalitet i norske mottak», skriver de:

Det er helt uvanlig å la kommersielle drifte asylmottak, i land det er naturlig å sammenligne seg med». Fra 1990 til i dag har de kommersielle aktørenes prosentandel av asylmarkedet kun økt.

I Friskoleloven står det i § 6-3:

Alle offentlege tilskudd og skolepenger skal kome elevene til gode. Dette innebærer blandt annet at skolen ikke kan a) gi utbytte eller på annan måte overføre overskudd til eierne eller deres nærstående, verken når skolen er i drift eller om drifta blir nedlagt. […]

Selv om private asylaktører har mottatt 2,5 milliarder kroner siden 2015 til mai i år, finnes det ikke noe regelverk verken i det norske lovdata eller i UDI regelverket som sier noe om at de offentlige tilskuddene skal gå til asylsøkernes gode og at det ikke er lov å ta ut overskudd til eiere eller deres nærstående. Når det er så vanskelig å stoppe eiere av privatskoler å ta ut profitt selv om det er ulovlig, er det ikke overraskende at opportunister har sett muligheten til å tjene seg rike på asyl. Det finnes ikke noe vern i loven for at det ikke skal skje.

Moralsk forkastelig vil noen kalle det. Andre, i finansverden, har skrevet flere sider om hvor dyktige og geniale disse business-menneskene er. Når jeg har spurt Tor Brekke hva han selv tenker om å tjene penger på flyktninger, har han svart: «Vi tilbyr staten en tjeneste. En tjeneste som vi gjør bedre enn staten kunne gjort selv og til en billigere penge.» «De demoniserer oss Anja.» Toget for medlidenhet med asylbaronene gikk når Adolfsen-brødrene frivillig stilte opp på forsida til Bloomberg Bussinesweek under tittelen «The Refugee Gold Rush – the more migrants, the more profits for Norway’s Adolfsen brothers».

Jeg tror ikke ett sekund på at Adolfsen brødrene eller Alfred Ydstebø driver med asylmottak fordi de brenner for solidaritet, uansett hvor mange ganger de påstår at dette ikke kun handler om penger.

Fokuset i media på asylbaroner har vært en moralsk pekefinger mot dem som skor seg på andres elendighet. Problemet med asylbaronene er ikke at de driver med asylmottak, problemet er hvordan de gjør det. Hero Norge er kommersielle, ikke bare private, og de er strukturert for profitt. Hero-konsernet ble kjøpt opp av Adolfsen-gruppen i mars 2014. Hero Norge AS eies av Hero Holding AS som igjen er eid av Hero Group AS som igjen eies av Adolfsen Group. Adolfsen Group består av de to brødrene Kristian og Roger Adolfsen fra Andøya som nå omsetter for over syv milliarder kroner og har over 12 000 ansatte innenfor asyl, eiendom, hotell, barnehage og forskjellige resort.

Selv om aktørene ofte vil at publikum skal se på dem som gode samfunnsborgere med en solidarisk agenda er selskapet deres strukturert for profitt. Etter at Hero-konsernet ble kjøpt opp av Adolfsen brødrene i 2014, har de strukturert seg i tre forskjellige selskaper: Hero Norge AS, Hero Group AS og Hero Holding AS. Helene Bank i For Velferdsstaten har undersøkt Heros økonomi og kommet frem til at alle Hero Norge AS sine asylmottak, konsernets «tolketjeneste», «undervisnings-tjenester» og «arbeidsformidling» har felles regnskap, både i Brønnøysundregisteret og i Hero Norges årsrapporter. Dermed er det umulig å vite om midlene i hver enkelt kontrakt Hero Norge AS har med staten, går til formålet, og hvordan konsernet tar ut sin profitt. Det går ikke fram av årsmeldingen om disse andre aktivitetene faktureres det offentlige.

Hvorfor har politikere valgt å privatisere en velferdstjeneste så viktig som asyl? Hvorfor har politikere valgt å legge ansvaret for sårbare mennesker i hendende på forretningsfolk? Når man privatiserer velferdstjenester risikeres menneskers sikkerheten. Ofte sårbare menneskers sikkerhet og det er en høy pris å betale.

Høyresida liker å minne oss på at politikk handler om prioriteringer. Bosetting av flyktninger prioriteres ikke nok når man anbudsutsetter det. Da sier man indirekte at velferden til asylsøkere ikke er viktig nok for staten å ta ansvar for. Det er ikke overraskende når regjeringa prioriterer å kaste flest mulig asylsøkere ut av landet. Man må aldri glemme at landets øverste ledere er forbilder for resten av befolkningen. 60 % av Nordmenn er redd for at norsk velferd og norske verdier vil gå tapt på grunn av asylsøkerne som kom i 2015. For dem er ikke trygghet til asylsøkere en del av den norske velferden.

Men hva er løsningen til kommersiell drift av asylmottak? Det logiske svaret er at staten og kommunene drifter mottak selv. Jeg tror ikke det er en god idé per i dag av den åpenbare grunnen at kommune-Norge ikke har drifta mottak siden 80-tallet. Vi må i første rekke jobbe for at det blir ulovlig for asylaktører å ta ut utbytte. Selv om vi gang på gang ser hvordan privatskoler bryter lovverket om profittforbud, er det et steg i riktig retning og et tydelig signal om at det ikke er greit å tjene penger på menneskers nød. Det er profitt på ville veier.

Å stoppe asylprofitører handler også om mye mer enn bare lovverk. Bosetning av flyktninger henger sammen med resten av asylpolitikken, og vi kan ikke forandre måten vi bosetter flyktninger på uten at vi forandrer hele asylsystemet. Flyktningsituasjonen satte asylsystemet på prøve og det kollapsa. UDI inngikk avtaler i panikk, lokalbefolkning hadde møter for å stoppe asylmottak i hele Norge, flyktninger ble sendt tilbake til Russland over Skogmo, det var overfylt på mottaka og det var tomt på mottaka igjen.

Et annet mer solidarisk asylsystem er mulig. Velferd til nordmenn er ikke motstridende med velferd til asylsøkere. Det er høyrepolitikk som privatiserer og bryter ned velferdsordninger. Det er høyrepolitikk som ødelegger norske verdier.

Arbeiderhistorie

www.arbak.no

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek blei grunnlagt i 1908, og er et uunnværlig dokumentasjonssenter som dekker både internasjonal arbeiderbevegelse og norsk venstreside. ARBAK utgir også årboka Arbeiderhistorie, som ofte får egen omtale her i Rødt! Men nå har det fantastiske skjedde: Alle årganger helt tilbake til midten av 1970-tallet, da Pax forlag starta med Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, er nå lagt ut gratis på nett. Det er lett å bla gjennom de mange årgangene og hente opp (eller laste ned) akkurat det man har lyst på. En gullgruve, vi bukker og takker!

China Labour Bulletin

http://www.clb.org.hk

China Labour Watch

http://www.chinalaborwatch.org

Det er riktig at Kinas offisielle fagbevegelse i all hovedsak opptrer som en forlenget arm for parti og stat. Men betyr så langt fra at det ikke foregår kamper om lønn, arbeidsforhold og retten til uavhengighet organisering innafor verdens største industriarbeider-klasse. Begge disse organisasjonene gjør en stor innsats for å dokumentere det massive omfanget som aksjonene har, ofte med resultater, i alle fall lokalt. De er også gode på å granske og rapportere om lønns- og arbeidsvilkår i fabrikker som utgjør en del av den globale storkapitalens velorganiserte produksjons- og omsetningskjede. Det er nok å ta av, vi får vite at 85 % av USAs forbruk av leiketøy, til en verdi av nærmere 200 milliarder kroner, blir produsert i Kina. I tillegg til nyhetsoppslag, er det i blant lengre analyser og gode kart.

Against the Current

https://www-solidarity-us.org/atc

Counterpunch

http://wwwcounterpuch.org

In The Times

http://inthesetimes.com

I disse tider, hvor vi tvangsfores med detaljer fra din minste delstaten i USA, er det godt å vite at det finnes et mangfold av nettsider som tilbyr alternativ informasjon og analytiske bidrag fra et radikalt/sosialistisk/marxistisk/revolusjonært perspektiv (stryk det som ikke passer). Det er ikke lett å måle seg med http://www.jacobinmag.org, men alle disse tre ressursene inneholder spenstige artikler og kommentarer, ikke bare om USA, men om den del av verdens som faktisk befinner seg utenfor landets grenser. Alle tre gleder seg over at Sanders kampanje på sikt kan bli en oppvåkning, men ingen av dem har noen illusjoner. Felles for alle tre er også at de advarer sterkt mot argumentet, som er populært i store deler av Arbeiderpartiet, om at Hillary Clinton tross alt er kvinne. En feministisk drøm: Hun kan bli første kvinnen i historien som kan sende en atombombe mot Iran.

I dette intervjuet, gjennomført av Jonah Birch ved New York University og George Souvlis ved The European University i Firenze, forklarer Streeck hvordan perspektivet hans på sosialdemokratiet har utviklet seg, det omstridte «europeiske prosjektet» og hvorfor venstresiden er nødt til å «ta seg sammen».

Jonah Birch studerer sosiologi ved New York University og er tilknyttet Jacobine magazine.

George Souvlis tar doktograden i historie ved universitetet i Firense.

Wolfgang Streeck er tysk professor i sosiologi, og har vært aktiv i å analysere kapirtalismens økonomi, deltar aktivt mot nedskjæringene og raseringa av velferdsstaten i Europa. Skrev boka How will capitalism end? (2016).

Denne artikkelen sto opprinnelij Jacobine Magazine og er oversatt av Kari Hågensen.

Det har vært noen merkelige år for den europeiske kapitalismen. Krisa i 2008 kastet hele systemet ut i kaos, men dette ble møtt med drakoniske nedskjæringspakker som syntes å sementere en fullt ut liberalisert og finansialisert regional økonomi for godt.

Og likevel har det oppstått nye utfordringer for og debatter om alternativer til nyliberalismen fra venstresiden. Ideene til Wolfgang Streeck, en tysk økonomisk sosiolog, står i sentrum for disse debattene. Hans offentlige innlegg om nedskjæringspolitikken, 2008-krisens vesen og fremtiden for den Europeiske Union har blitt sentrale.

Du har de siste årene argumentert for at retningen til den «demokratiske kapitalismen» i Europa i økende grad har gått i retning av en sosial og økonomisk modell som prioriterer kravene fra markedet og fra forretningsmessig profitt på bekostning av kravene til demokratisk likhet og sosial solidaritet. Kan du si litt om hvordan den prosessen har utviklet seg, og hvordan krisa i eurosonen som brøt ut etter 2008, passer inn i dette bildet?

Demokrati under kapitalismen er demokrati i den utstrekning det korrigerer for markeds-resultatene i retning av sosial likhet. Økonomisk liberalisering kutter forbindelsen mellom demokrati og økonomi – gjør at det på en måte tørker ut. Resultatet blir det vi kaller postdemokrati, dvs. demokratisk politikk som en masseforestilling, som en del av underholdningsindustrien.

En måte å koble demokratiet fra økonomien på er å overføre økonomisk politikk fra de nasjonale parlamentene og regjeringene til «uavhengige» institusjoner, som sentralbanker, til toppmøter som Det europeiske råd og til Det Internasjonale Pengefondet (IMF).

Euroen, som ble skapt gjennom Maastrichttraktaten, har på denne måten de-demokratisert (men på ingen måte de-politisert) medlemsstatenes utforming av den monetære og økonomiske politikken. Den har innført en streng økonomisk politikk i hele Euroland, der noen land, som Tyskland, kan oppnå vekst, mens mange andre ikke kan.

Ett tema i dine senere skrifter om «demokratisk kapitalisme» har vært en dyp pessimisme om hvorvidt det er mulig å få liv i motstanden mot innstrammingspolitikken. Sosialdemokratiet synes ikke lenger å være veien mot en mer egalitær modell for kapitalismen, mens venstrepartiene og fagbevegelsen som utgjør den demokratiske opposisjonen til de verste utslagene av markedene, har blitt alvorlig svekket. Ser du noen mulighet for gjenoppliving av venstresiden og de demokratiske bevegelsene mot innstrammingspolitikken?

Bare litt om «innstrammingspolitikken». Det er ikke slik at offentlig gjeld har blitt redusert siden 2008. Det er helt motsatt. Den har økt betydelig, på grunn av lav vekst og på grunn av det offentliges overtakelse av privat gjeld. Det er heller ikke slik at en ikke-innstrammingspolitikk ville vært løsningen på problemene.

Vi har hatt et jevnt voksende gjeldsnivå, både privat og offentlig, siden 1980-årene. Dette har skjedd parallelt med global ekspansjon i den internasjonale finansindustrien. I dag holdes en økende del av den akkumulerte gjelda som aktiva av sentralbankene, og den betales ved å la seddelpressa gå.

Pengetrykking har pågått i flere tiår nå. Dette har ført til en oppblåsing av pengetilgangen, og det har ikke hatt noen betydning, selv ikke på inflasjonen, antagelig fordi pengene aldri kom i hendene på dem som ville bruke dem eller investere dem i «realøkonomien», ikke i spekulasjon.

Når det gjelder venstresiden, tror jeg du beskriver situasjonen korrekt. Sosialdemokratene har trodd at de kan styre markedet, underkaste det sosiale målsettinger, for eksempel ved å stole på privatisering for å gjøre sosiale tjenester mer lydhøre for innbyggerne, eller kunder som de nå kalles.

Underveis ofret de den offentlige sfærens verdighet, og underla den krav om lønn-somhet. De ble også forkjempere for kapitalistisk ekspansjon i en tid da kapitalistene var desperat på utkikk etter nye muligheter for å drive forretning.

I denne prosessen mistet sosialdemokratene kontakt med en betydelig del av velgerne sine, nemlig de som var ute av stand til eller ikke ville delta i markedskarusellen, for eksempel de eldre pensjonistene.

Med hensyn til venstrepartiene, som Podemos og Jeremy Corbyn, for ikke å glemme Bernie Sanders, får vi se. Corbyn kan være siste sjanse før resten av arbeiderklassen ender opp som et vedheng til høyrepopulismen. I alle fall må man finne mer effektive former for massemobilisering og direkte aksjon for å få velgere tilbake, og forhåpentligvis blir det mulig å gjenoppbygge fagforeningene på en eller annen måte.

Det som imidlertid gjør meg mer pessimistisk, er det som skjedde med Syriza. At de falt sammen under presset fra de andre regjeringene, fra IMF, fra sin egen middelklasse, og kanskje presset fra sine merkelige illusjoner om «den europeiske ide».

Siden før Maastrichttraktaten i det hele tatt ble signert, har du vært en uttalt kritiker av prosjektet med europeisk monetær integrasjon. Hvorfor er dette prosjektet, etter din mening, så antidemokratisk og nyliberalt? Hvordan har det drevet omformingen av Europas tradisjonelt mer egalitære kapitalistiske modeller i retning av mer markedsorienterte modeller?

For å redde det «europeiske prosjektet» var det nødvendig å få tilbake tilliten fra næringslivet. Derfor kom det «indre markedet av 1992». I motsetning til det som hadde blitt lovet, ble det ikke fulgt av en «europeisk sosial modell». Arbeidsgiverne hadde vetomakt, og den nasjonale velferdsstaten og arbeidslivets institusjoner var altfor ulike til at de kunne befeste seg på europeisk nivå. I stedet fikk vi euroen, som ble unnfanget under den første bølgen av internasjonal fiskal konsolidering, og som ble utviklet etter modell av den tyske marken.

Dermed beveget vi oss vekk fra «det sosiale Europa» – en betegnelse som ble først brukt ved toppmøtet i Paris i 1973 – til Den Europeiske Unionen som en overnasjonal liberaliseringsmaskin, under «de fire friheters» fane, som på ingen måte inkluderer arbeidernes frihet til å organisere seg eller å gå til streik.

Ikke så rart, ettersom hoveddelen av kompetansen til Den Europeiske Unionen fremdeles brukes til å «ferdigstille det indre markedet», og ikke er i stand til noe annet.

Hva med de på venstresiden som argumenterer med at ropet om å trekke seg fra Europa og å vende tilbake til nasjonale økonomiske institusjoner bare styrker det nasjonalistiske høyre? At det er bedre å renske opp i europeiske institusjoner enn å risikere å styrke Nasjonal Front eller Gyllent Daggry?

De som tenker slik, har ikke forstått forholdet mellom årsak og virkning. Det som styrker høyresiden i Europa, er at store deler av nasjonenes innbyggere fratas sine maktmidler av overnasjonale institusjoner og at ingen forstår hvordan disse opererer. Det nasjonalt baserte demokratiet mister makt til fordel for et fjernt europeisk teknokrati som spesialiserer seg på å åpne markeder for multinasjonale selskaper, spesielt for finansindustrien.

Ellers er jeg helt for omfattende «opprensking», men det må bli som følge av en offentlig debatt om det som på Brüsselsjargong kalles den europeiske integrasjonens finalité. Skal det forente Europa bli en føderal superstat? Hva vil skje med nasjonene som skal danne den? Hvor mye og hva slags «nærhet til avgjørelsene» vil det være?

Hvor vil den «stadig tettere unionen av de europeiske nasjoner» ende opp? Og viktigere, vil den ha evnen til å gripe inn i markedsutbytte til fordel for egalitære formål, både på europeisk og nasjonalt nivå. Hvordan skal de to nivåene kobles? Hva slags «sosialt Europa» skal bygges, denne gangen i virkeligheten?

Tror du det kunne ha blitt et annet resultat av Syrizas forhandlinger med Troikaen? Kunne Alexis Tsipras ha fulgt en annen strategi, slik det ble hevdet fra Syrizas Venstreplattform, og at man på den måten kunne unngått å kapitulere overfor Hellas’ kreditorer? Eller ville dette ha krevd en annen maktbalanse andre steder på kontinentet?

Dette er kanskje etterpåklokskap. Jeg er fremdeles opptatt av Wolfgang Schäubles på-tampen-forslag om en midlertidig utgang for Hellas fra Den Europeiske Pengeunionen (EMU), slik at valutakursene kunne omstilles. Grekerne undersøkte aldri hva som lå i dette.

Det kunne helt klart ha blitt kombinert med et tydelig «gyllent håndslag», kanskje i form av, men ikke bare, lettelser i gjeld. Fordi tyskerne hadde kommet med ideen, kunne de ikke på noen måte la grekerne sulte. Men Yanis Varoufakis og Tsipras var så gira på den symbolske verdien av EMU-medlemskap for landet sitt at de ikke engang spurte om å få se det som var skrevet med liten skrift. Så de måtte bite i gresset, på tross av sin seier i folkeavstemningen.

I bunn og grunn er jeg enig med George Soros – en internasjonal ekspert i politisk økonomi, hvis det overhode finnes noen – at Hellas ikke kan bedre sin stilling uten en devaluering av valutaen. Dette er bare mulig utenfor EMU eller med en dyptgående endring av traktaten som under bestemte betingelser ville tillate bl.a. bruken av parallelle nasjonale valutaer.

Hellas er et godt eksempel på hvordan kravet om innstrammingspolitikken kan være selvødeleggende for europeisk kapitalisme, fordi den ville tjent på gjenoppblomstringen av forretningsvirksomheten som ville komme ved en lettelse av innstrammingsbetingelsene. Likevel har europeiske herskere bare fortsatt å kreve mer og mer blod fra det greske folket som takk for de finansielle gjeldsslettene som er nødvendige for å opprettholde den greske statens betalingsdyktighet.

Hvordan forklarer du denne kortslutningen? Er den ideologisk motivert? Eller er det kortsiktige interesser i den globale kapitalismen som kjører over de langsiktige?

Jeg er uenig i premissene dine. Hellas er altfor lite til noensinne å drive frem etterspørselsledet vekst i Europa. Og det er lite nok til å bli fødd av resten av Europa, kanskje til og med av Tyskland alene, uten at noen legger merke til det.

Jeg er sikker på at Merkel og Schäuble ville ha bestemt seg for dette for lenge siden hvis det bare handlet om Hellas. Problemet er presedensen som en gresk gjeldsslette, «Marshallplan» eller hva du vil kalle det, ville ha skapt for den generelle betydningen av EMU-traktaten, og for forventningene fra andre land som Italia og Frankrike når det gjelder «europeisk solidaritet».

Generelt sett er det selvsagt mange dilemmaer her som vil innvirke på hvordan interesser blir definert, og som gjør dem mindre entydige, for å si det mildt. Finansielle investorer, for eksempel, ønsker både vekst og pengemessig konsolidering, men de kan bare få en av delene.

De vil se «budsjettdisiplin», at regjeringer prioriterer kreditorer fremfor egne innbyggere, men de ønsker også politisk stabilitet. Regjeringer vil ha lave rentenivåer på sin akkumulerte gjeld for å være i stand til å kjøpe seg folkelig støtte, men hvis de bruker for mye, mister kreditorene tilliten, og rentenivåene stiger. Og så videre.

Jeg for min del legger ikke mye vekt på ideologi. De fleste av disse menneskene tror ikke på noe annet enn regnskapene sine, og de vet hvordan de skal legge sammen to og to. Med hensyn til politiske interesser: De er som parallellogrammer av ulike målsettinger, vanligvis målsettinger i konflikt. De defineres aldri av bare et mål: industriell kapital, finanskapital, regjerende partier, stater, noen ganger arbeideraristokratiet, alt virker sammen under presset av skiftende maktforhold.

I din bok fra 2009 om tysk kapitalisme, Reforming Capitalism, synes det som du hevder at økonomisk liberalisering var en slags prosess som skjedde nesten uunngåelig som et resultat av strukturelle endringer i det kapitalistiske systemet. Men i senere skrifter har du lagt mye mer vekt på rollen til næringslivet og innflytelsesrike grupper av markedsinvestorer som trykker på for liberalisering. Er en prosess som liberalisering dermed hovedsakelig drevet av strukturelle forandringer eller av private aktører?

Det er to sider ved sosial forandring, en systemisk og en politisk. Det finnes to perspektiver som er like gyldige og som utfyller hverandre. Det finnes makt og interesse, og det finnes en systemisk logikk som har sine røtter, ikke i politikk, men i sosial struktur.

Det kommer også an på hva du ser etter. Da jeg skrev 2009-boka, så jeg bare på ett land, Tyskland, som i bunn og grunn verken var eller er mer enn en marginal spiller i den globale kapitalismen, og som får sin politiske og kommersielle forståelse fra omverdenen, spesielt fra USA.

Argumentet mitt var rettet mot en «ulike former for kapitalisme»-litteratur som undervurderte viktigheten av fellestrekkene ved kapitalismen, spesielt felles utviklingstrekk siden 1970-årene. Å vise hvordan Tyskland ikke var noe unntak, men i beste fall en part som kom sent med, var viktig i denne henseende.

Senere, i Buying Time, var det nødvendig å skifte til et interessesentrert perspektiv for å kunne presentere en holdbar historie om bruddet med etterkrigstidens forlik, som begynte med et brudd med den amerikanske New Deal, og til slutt kom til Europa via Reagan og Thatcher. Dette fulgte etter en reorientering av amerikansk pengepolitikk, intervensjonen i Chile, kampanjen mot eurokommunismen i 1970-årene, etc., etc. Du kjenner historien.

Her er var det nødvendig å identifisere interessene bak den statsstyrte kapitalismens endelikt, og jeg var så heldig å komme over bl.a. Michal Kalecki for å få tips, faktisk mer enn tips, om hvordan jeg skulle bygge et maktperspektiv inn i makroøkonomisk systemteori.

Du hevder at etterhvert som europeisk kapitalisme har blitt mindre sosialt regulert, har «langsom vekst» dukket opp i form av massearbeidsløshet og voksende fiskalt press. Er en tilbakevending til ideene om full sysselsetting og økonomisk stabilitet egentlig fremdeles mulig?

Kapitalen har ikke noen egentlig interesse av full sysselsetting. For å opprettholde disiplin i arbeidsstokken sin, trenger den en industriell reservearme. Man kan tilføye at kapitalen heller ikke har noen interesse i produktivitet eller vekst i seg selv, så lenge lav vekst og akterutseilende produktivitet ledsages av stigende profitt som resultat av synkende lønnsandel.

Gitt den nåværende maktfordelingen under den globale kapitalismen, ser jeg muligheten for en tilbakevending til full sysselsetting bare i regionale nisjer som har gunstig ressursutrustning, inkludert nedarvede institusjoner, og en god tilpasning til de (skiftende) kravene fra de globale markedene.

Men selv der kan fremveksten av robotikk og kunstig intelligens føre til ubehagelige overraskelser for dem som satser på tjenester som en slags ny middelklasse i en globale økonomien, de som utfører sine relativt godt betalte lederjobber, tekniske jobber og designerjobber, mens de djevelske møllene i fabrikkene fra Manchester-æraen er omplassert til Bangladesh og andre steder for lenge siden.

Videre, «sysselsetting», slik vi kjenner den, kan snart mer eller mindre forsvinne og erstattes med nye former for usikker «egenansettelse». Den historiske illusjonen til etterkrigstidens keynesianisme var troen på at det som faktisk fortsatt var en kapitalistisk økonomi, var blitt forandret til en politisk nøytral rikdoms- og sysselsettingsskapende maskin, som var klar til å bli håndtert av profesjonelle teknikere som ble kalt «økonomer».

Kapitalen støttet denne illusjonen av frykt for et antikapitalistisk tilbakeslag, men bare en stund. I 1970-årene, da den følte seg presset opp mot veggen, ble den lei av sosialdemokratiet og så seg om etter en vei ut. Det var da «krisa» begynte, og «globaliseringen» med den.

Hvorfor tror du at 1970-årenes sosialdemokratiske venstre, som du identifiserer deg med, var ute av stand til å utvikle en levedyktig strategi for å hanskes med starten på krisa og den derav følgende veksten i økonomiske vanskeligheter i den avanserte kapitalistiske verden? Det ser ut til at sosialdemokratisk reformisme styrket seg over hele Vest-Europa, at den ble mer ambisiøs i 1970-årene, for til slutt å lide nederlag. Hvorfor gikk det slik?

Sosialdemokratiet krever at kapitalen er truet og føler seg tvunget til å inngå kompromisser med samfunnet, som rovdyr som er tilstrekkelig truet til å late som de er melkekyr. «Globalisering» var mulighetenes vindu, slik at etterkrigstidens kapitalisme kunne droppe forkledningen og gå tilbake til «business as usual».

Med tiden, ikke veldig lang tid, var det ikke lenger kapitalen som var truet, men de nasjonale regjeringene, muligens med unntak av den eneste staten som faktisk tjener som utøvende komite for global kapitalisme, USA. I dag er statene låst i markeder, markedene er ikke låst i statene. Dette er et problem det gode gamle sosialdemokratiet var, og er, ute av stand til å forstå, for ikke å snakke om å løse.

I 1980- og 1990-årene pekte du på økonomier som den tyske og den svenske som bevis på at arbeider- og demokratisk press kunne presse business til å komme på rett vei. Du har opplagt forandret mening siden den gang.

Jeg nøler ikke med å si at mitt tidlige arbeide ble drevet av et ønske om å bevise muligheten av sosialdemokrati under kapitalismen. Det var «ønsketekning», på den måten at jeg ønsket at det som bevislig kunne være mulig også kunne bli virkeliggjort.

Jeg var særlig interessert i muligheten, og kanskje generaliserbarheten, av et kapitalistisk produksjonssystem som ble drevet «nedenfra» med begrensninger satt av en arbeiderbevegelse ledet av fagforeninger, som tvang kapitalistene til å produsere på måter som var forenlig med kravene til et godt samfunn og et godt liv.

Globalisering gjorde dette mye vanskeligere, spesielt for hele nasjonale økonomier, og i særdeleshet ettersom den strakte seg ut i kapitalmarkedene. Disse kreftene begynte snart å virke på produksjonssystemene ovenfra, og de underkjente og avsluttet de «gunstige begrensningene» som ble utøvet av den organiserte arbeiderbevegelsen nedenfra.

Det tok tid, for lang tid kan du si, å forstå den virkelig fundamentale endringen som internasjonalisering og finansialisering skapte. Jeg hadde oppmerksomheten min rettet mot på arbeidet, men måtte konsentrere meg om penger, den sterkeste drivkraften i en kapitalistisk politisk økonomi.

Kan du si noe om hvordan ditt forhold til marxisme også har endret seg? I 1970- og 1980-årene var du kritisk til noen av de mest kjente marxistiske forfatterne. Men arbeidet ditt i dag, selv om det er påvirket av en rekke tenkere, trekker også på marxistiske ideer.

Redegjørelsen din er i det vesentlig korrekt. Marxismen fra 1970-årene som jeg møtte som student, syntes tørr og abstrakt for meg. Det var ikke noe liv i den, bare strukturer og definisjoner, og «lover» som jeg ikke fikk noe fornuftig ut av. Jeg hadde kommet til samfunnsvitenskapen fordi jeg var nysgjerrig på å se hvordan verden der ute var, de virkelige menneskenes verden.

Det var senere, mye senere, at jeg oppdaget Marx, den økonomiske historikeren, den ivrige observatøren av den amerikanske borgerkrigen, den lidenskapelige politiske analytikeren av fransk politikk. Like mye liv som i Weber eller Barrington Moore! Akkurat nå holder jeg på å gjøre meg mer kjent med amerikanske marxistforfattere fra 1950- og 1960-årene. Og jeg er dypt imponert over det langsiktige i deres analyser.

Arbeidet med boka mi fra 2009 lærte meg at den historiske agnostisismen i det meste av akademisk samfunnsvitenskap – at man avviste å anerkjenne og teoretisere over iboende evolusjonær bevegelse i samfunnsmessige formasjoner – var en stor mangel, og det er grunnen til at det meste av det er så kjedelig som det er.

Når du bringer historie tilbake inn i samfunnsvitenskapen, kommer du imidlertid ikke unna Marx. Uten Marx blir evolusjonære teorier abstrakte, det vil si tomme, et postmoderne Glasperlenspiel for kjennere, eller de blir et forsøk på at tro skal helbrede, gjennom å insistere på at moralske virkelighetsbenektelser skal virke, uten engang å forsøke å forklare hvorfor det ikke har virket for lenge siden.

Til slutt, om ditt personlige politiske syn. Ser du fortsatt på deg selv som en venstreside sosialdemokrat av etterkrigstidens type? Du ble opplagt skuffet over opptredenen til Schröders regjering i Tyskland, der du hadde tjent som rådgiver.

Min rolle i den første Schröder-regjeringen, nærmere bestemt «trepartsalliansen for sysselsetting», var kortvarig. Etter omtrent et og et halvt år var den over. Lenge før «Hartz-reformene» kom på agendaen. Det var på «den tredje vei»-tiden, og vi håpet at vi kunne ri på bølgen av markedsretting for å redde velferdsstaten gjennom å få den klar for en global økonomi. Forbindelsene våre i Europa omfattet Dominique Strauss-Kahn, daværende finansminister i Frankrike og David Milliband, rådgiver for Tony Blair.

Det ble snart klart at dette var den siste runden for europeisk sosialdemokrati, og at vi ikke var i ferd med å vinne. Vi reformerte kapitalismen, og bare senere la vi merke til at kapitalismen hadde omformet seg rett for øynene for oss.

2008 avgjorde det hele. Jeg trengte et nytt rammeverk, bort fra lengselsfulle ønsker om hva som var mulig og mot en realistisk forståelse av virkeligheten – å komme i gang med den mest presserende oppgaven for venstresida, å ta seg sammen.

Det er på tide å ta et oppgjør med strenghetstyranniet som rir asylpolitikken som en mare.

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har fått sette dagsorden i debatten om norsk asylpolitikk.

Skal venstresiden ta rollen som den moralske forsvarer av systemet eller er det mulig å reformere norsk asylpolitikk på en liberal og solidarisk måte?

Andreas Tharaldsen er medlem i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) samt redaksjonsmedlem i Manifest Tidsskrift. Teksten ble publisert hos Manifest Tidsskrift 6. april.

Etter to år i regjering gjorde Fremskritts-partiet i høst et katastrofalt dårlig kommune-valg med en oppslutning på under ti prosent. Det kunne se at ut til at den norske høyrepopulismen gjorde sine siste krampetrekninger, da Fremskrittspartiet fånyttes dro innvandringskortet i valgkampen.

Da flyktningkrisen kom til Europa, fikk høyrepopulistiske partier vind i seilene. Samtidig som Fremskrittspartiet slikket sine sår etter valgnederlaget, var det høyrepopulistiske Sverigedemokraterna Sveriges største parti på meningsmålinger.¹ Enn så lenge så det ut til at Fremskrittspartiets strenge asylpolitikk ikke lenger hadde noen grobunn i Norge.

The times they are a-changin’

Men så kom flyktningkrisen syklende over grensestasjonen Storskog i Sør-Varanger. Hundrevis av asylsøkere passerte russergrensen daglig. Samtidig som syklene hopet seg opp, forandret debatten seg. Et stort flertall av nordmenn ville nå ha strengere asylregler. Nesten halvparten ville stenge grensen til Russland.²

Fremskrittspartiet krevde innstramminger i asylpolitikken. Det som vekket avsky i september, skapte nå ny begeistring blant Fremskrittspartiets frafalne velgere, og partiet vokste på meningsmålingene. Ingen partier, med unntak av Rødt, Sosialistisk Venstreparti (SV) og Miljøpartiet De Grønne (MDG), våget annet enn å følge etter.

I ekspressfart ble Stortinget enige om en ny asylinstruks. Den gjorde det i praksis umulig for syriske flyktninger som hadde reist langs den arktiske ruten å få realitets-behandlet sine asylsøknader. I et bredt forlik ble Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti (KrF), Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet enige om å stramme inn norsk asylpolitikk. Parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet Harald Tom Nesvik sa følgende om forliket:

Vi er veldig fornøyde. På punkt etter punkt har vi fått gjennomslag. Vi har kjempet for mye av dette i 30 år (…) Når vi fremmet slike tiltak tidligere, kastet folk egg på oss. Nå er det et klart flertall med 161 representanter som kommer til å stemme for.³

Listhaug-populismens triumf

Som svar på et år med rekordmange asylsøkere til Norge, ble Fremskrittspartiets nye populistiske stjerne Sylvi Listhaug innvandrings- og integreringsminister i en nyopprettet ministerpost. Listhaug hadde knapt gjort statsrådsstolen varm før hun la frem 40 innstramningsforslag i asylpolitikken. Hun hevdet at asylsøkere ikke kan «bli båret på gullstol inn i Norge»⁴ og at asylstrømmen kan «få voldsomme konsekvenser for vårt velferdssamfunn».⁵ For å få familiegjenforening måtte man være i arbeid eller utdanning i fire år, for å få permanent opphold måtte man bo fem år i Norge og også asylsøkere som reiser via nordiske land skulle kunne bortvises uten å få realitetsbehandlet asylsøknadene sine. Norge skulle nå få Europas strengeste asylpolitikk. Kommentarfeltene jublet.

Da jussprofessor Mads Andenæs omtalte Sylvi Listhaugs innstramningsforslag som «direkte umenneskelige» og «i strid med våre internasjonale forpliktelser»,⁶ skrøt Per Sandberg av det i Klassekampen.⁷

Der deler av venstresiden og kommentariatet har møtt Listhaug-populismen med moralsk fordømmelse, så har strategien til ledelsen i Arbeiderpartiet vært fullstendig resignert. Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre stilte seg positiv til innstramningsforslagene i et intervju med NRK.⁸ Trond Giske mente de bare var en videreføring av Arbeiderpartiets politikk.⁹ «Streng og rettferdig» var nå mantraet til Arbeiderpartiet, altså ganske andre toner enn de vi hørte på landsmøtet i april.

Strenghetstyranniet

Sylvi Listhaug har sagt at «godhetstyranniet rir Norge som en mare». Men i asylpolitikken er det heller strenghetstyranniet som rår.

I temperaturer ned mot 40 minusgrader begynte norske myndigheter i januar å deportere syriske flyktninger med buss over russergrensen, til kritikk fra FN og humanitære organisasjoner. Arbeiderpartiets ord-fører i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, mente det var uverdig for Norge, og ga følgende beskjed til Regjeringen:

Norge må ikke bryte internasjonale konvensjoner i sin iver etter å sende ut mennesker i en fortvilt situasjon. Dette handler om å ivareta humanitære tradisjoner som Norge er kjent for.¹⁰

Også lokalbefolkningen i Sør-Varanger reagerte på behandlingen av de syriske flyktningene. Merete Eriksson, Merete Nordhus og Eirik Nilsen fra Refugees Welcome to Arctic tok saken i egne hender og hjalp syriske flyktninger med å komme seg bort fra ankomstsenteret Vestleiren og i kirke-asyl. Da fikk de merke strenghetstyranniet på kroppen. Alle tre ble arrestert av politiet, satt på glattcelle og siktet for brudd på utlendingsloven. Merete Nordhus ble sågar strippet på politistasjonen. Men som fagforeningslederen Eirik Nilsen sa det:

dersom jeg skal straffes fordi jeg bryr meg om andre mennesker, så skal jeg ta den straffen med rak rygg.11

Rune Rafaelsen beskrev situasjonen på følgende måte i Klassekampen:

Norske politifolk blir helter når de berger folk fra å drukne i Middelhavet. Her blir en fagforeningsleder som mener det er viktig å støtte folk i nød, arrestert, og en dame blir til og med strippet. Kontrasten er enorm.¹²

Hva er venstresidens alternativ?

Den russisk-amerikanske anarkisten Emma Goldman mente det krever mindre mental kapasitet å fordømme enn å tenke. Listhaug-populismen må møtes med nytenkning – ikke fordømmelse. Det blir for lett å stemple bekymrede nordmenn som rasister.

Mange mente SV satte seg selv på sidelinjen da de stilte seg utenfor asylforliket på Stortinget. Men skal vi ta ovenfor nevnte beskrivelse av asylforliket fra parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet på alvor, kan strategien likevel forsvares. Men hva vil egentlig SV i stedet? Om SV mener dagens flyktning- og integreringspolitikk fungerer godt nok, er det et standpunkt som har dårlig klangbunn blant folk flest.

Skal venstresiden vinne velgernes tillit i asylpolitikken, er det lite hensiktsmessig å innta en konservativ holdning. Det er nok av utfordringer dagens politikk ikke er i stand til å svare på. Hvordan skal vi få flyktninger tidligere i arbeid? Hvordan skal vi unngå en todeling av arbeidslivet? Dette er spørsmål venstresiden må komme med troverdige svar på, om ikke Fremskrittspartiet skal få sette dagsorden også i 2016.

Når den høyreorienterte tankesmien Civita foreslår at vi må «tillate lønninger som er noe under dagens tariffer» for å få flyktninger i arbeid,¹³ må arbeid med norske lønns- og arbeidsvilkår være vårt motsvar. I stedet for å åpne opp for et todelt arbeidsliv må fagbevegelsen få nye verktøy som kan sikre et anstendig arbeidsliv med norske lønns- og arbeidsvilkår. Å gjeninnføre den kollektive søksmålsretten, stille krav om maks to ledd underleverandører og innføre et generelt forbud mot kommersielle bemanningsbyråer vil gjøre det norske arbeidslivet mer motstandsdyktig i møte med useriøse aktører som står i kø for å utnytte flyktningene som billig arbeidskraft.

Arbeiderpartiet har riktignok etter å ha tenkt seg om motsatt seg et par av Listhaugs innstramningsforslag. Men landets største opposisjonsparti utøver ellers ingen opposisjon av betydning mot Fremskrittspartiets asylpolitikk. Arbeiderpartiet ble bundet til masten med asylforliket. Men nå er det et gryende opprør blant grasroten i Arbeiderpartiet. Flere fylkeslag sier nå klart nei til mange av Listhaugs innstramningsforslag. Ledelsen i Arbeiderpartiet gjør klokt i å lytte til dem.

Norge som humanitær nasjon vil lide nederlag om venstresiden resignerer for Listhaug-populismen. Men heller ikke status quo er en holdbar løsning. Venstresiden burde ha kommet opp med alternativer til Sylvi Listhaugs asylinnstramminger. Så langt har det vært fullstendig idétørke.

Noter:

1. NRK: «Sverigedemokraterna fosser frem på ny måling», 17.9.2015. http://www.nrk.no/urix/sverigedemokraterna-fosser-frem-pa-ny-maling-1.12558375
2. Nordlys: «Flertallet av det norske folk vil ha strengere asylregler», 10.11.2015. http://www.nordlys.no/flyktninger/udi/storskog/flertallet-av-det-norske-folk-vil-ha-strengere-asylregler/s/5-34-284378
3. NRK: «Nesvik (FrP): – Før kastet folk egg på oss for sånne forslag», 19.11.2015. http://www.nrk.no/norge/her-er-asylavtalen-1.12662331
4. VG: «Strammer inn reglene for permanent opphold: Må kunne norsk, ha jobb og bolig», 28.12.2015. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/strammer-inn-reglene-for-permanent-opphold-maa-kunne-norsk-ha-jobb-og-bolig/a/23587143/
5. NRK: «– Vi kommer til å få en asylpolitikk som er blant de strengeste i Europa», 29.12.2015. http://www.nrk.no/norge/_-vi-kommer-til-a-fa-en-asylpolitikk-som-er-blant-de-strengeste-i-europa-1.12724216
6. VG: «Frp-Listhaug om asyl-slakten: – Kritikken går ikke inn på meg», 30.12.2015. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/frp/frp-listhaug-om-asyl-slakten-kritikken-gaar-ikke-inn-paa-meg/a/23587751/
7. Klassekampen: «Ap er bundet til masta», 31.12.2015.
8. NRK: «Støre er positiv til Listhaugs innstrammingsforslag», 6.1.2016. http://www.nrk.no/norge/store-er-positiv-til-listhaugs-innstramningsforslag-1.12736441
9. VG: «Ap-Giske freder asyl-Listhaug», 29.12.2015. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/ap-giske-freder-asyl-listhaug/a/23587477/
10. Dagsavisen: «Frykter de må tilbake i krigen», 21.1.2016.
11. NRK: «Siktet for å hjelpe asylsøkere: – Tar straffen med rak rygg», 22.1.2016. http://www.nrk.no/finnmark/_-om-det-skal-vaere-straffbart-a-hjelpe-andre_-gar-jeg-i-fengsel-med-rak-rygg-1.12763437
12. Klassekampen: «Refser Ernas diplomati», 27.1.2016.
13. Doksheim, Marius, «Innvandring og flyktninger – og det liberale», Minerva, 12.10.2015. http://www.minervanett.no/innvandring-og-flyktninger-og-det-liberale/

Velferdesprofitørene handler om dem som tjener seg rike på skattepenger. Penger som skulle gått til offentlige velferdstjenester, men som havner som profitt i kommersielle selskaper.

Jorun Gulbrandsen har snakket med forfatteren, Linn Herning.

Linn Herning jobber i For velferdsstaten. Hun er utdannet i historie, fransk og utviklingsstudier, og har politisk bakgrunn fra Attac.

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer, skriver lærebøker og var leder av AKP (1997–2006).

Jeg har lenge strevd med å forstå hvordan det kan bli millioner av kroner i overskudd ved å drive barnehager. Jeg har kjent dem på nært hold i ganske mange år, jeg kjenner folk som jobber der, mange av oss er med i samme fagforening. Og aldri har jeg sett annet enn at de mangler sjøl billige, små ting, en stol til voksne, vikarer, de er for få ansatte … Hvor kommer de millionene fra, som noen går avgårde med? Jeg skjønner det bedre nå, etter at jeg har lest boka di, men det er litt for fantastisk fortsatt.

Det er ikke vanskelig å drive en barnehage billig. Det er bare å ta inn haugevis med unger. 2 ansatte på 100 unger er veldig billig. Det som er vanskelig er å drive billig og bra. Det alle må vite, er at de kommersielle selskapene får pengene sine fra skattepengene. De har dermed garanterte inntekter. De får penger til å betale lønninger. Til pensjonskasser. Til drifta. Og de får foreldrebetaling. De får det samme som de offentlige barnehagene, men har som jeg forklarte, mindre utgifter hvis de driver helt likt. Og så kan de kutte litt her og der i tillegg fordi det er vanskelig å kontrollere. For barnehagene har det for eksempel vært vanlig å ta inn litt flere barn per ansatt. Dette er en ekstremt lukrativ måte å drive et kommersielt selskap på. Veldig spesielt.

Her er vi i gang med samtalen, men før jeg skriver mer om den, skal jeg fortelle om Linn Hernings opptreden i Trondheim. Jeg satt på dagtoget fra Oslo i slutten av januar. Reisemålet var Trondheimskonferansen, et årlig treff for fagforeningsfolk fra hele landet, en 5–600 stykker, fra offentlig og privat sektor, kvinner og menn, som bruker helga til å styrke solidariteten og kampmulighetene i arbeiderklassen. Jeg hadde meldt meg på for å lære, og i pausene skulle jeg stå på stand for Aksjonskomiteen for sekstimersdagen og prate med folk. Noen uker før hadde tidsskriftet Rødt!, spurt om jeg kunne intervjue Linn Herning, forfatteren av boka Velferdsprofitørene.

Med vindusplass på toget og nydelig vær, kom jeg nok til å se mer ut enn i boka som jeg skulle lese, tenkte jeg, men skulle ta min sterke disiplin og kulepenn i bruk. Reisa blei ikke slik jeg hadde tenkt. I stedet for å tvinge meg til å lese, tvang jeg meg til å se ut. Jeg trodde jeg var et middels opplyst menneske. Feil. Jeg hadde vært direkte uopplyst. Jeg leste og ble sjokkert!

Jeg vil fortelle fra innledninga hennes i Trondheim, og fra samtalen med henne uka etterpå. Samtidig vil jeg så sterkt jeg kan be folk om å lese boka, den er lett å lese, oversiktlig, spennende, har et vell av opplysninger og forklaringer om hvordan velferdsprofitørene jobber på sitt slue vis.

Linn Herning i den aller største salen

Vi er altså på Trondheimskonferansen, i Trondheims største kinosal, det er stappfullt og det er fredag ettermiddag den 29. januar 2015. Linn Herning setter på seg bøyla med mikrofonen, hun går omkring og snakker, energisk, uten manus og viser bilder. Bilder av oppslag i aviser.

Jeg skal snakke om velferdsprofitørene, om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene.

Herning forteller: Nettavisen skrev 6. mai 2015 om Norges ukjente milliardærbrødre. Seks milliarder og 12000 ansatte. Brødrene Adolfsen. Roger og Kristian. Hvor kommer de seks milliardene fra? Det meste er skatte-penger. De driver i liten grad med ordinær næringsvirksomhet. Tvert imot: Skattefinansierte velferdstjenester er nå deres hovedvirksomhet.

De starta med hotellkjeden Norlandia, så Norlandia Care med sykehushotell og sykehjem; de driver Norlandiakjeden med sykehushotell, sykehjem, hjemmetjenester, barnehager; de eier Aberia som driver med barnevern og rusinstitusjoner. I 2014 så de en ny vekstbransje: Flyktningemottak! De kjøpte Hero, som nå er Norges desidert største flyktningemottakskjede og er nest størst i Europa. Da de kjøpte Hero, tok de 98 millioner skattekroner ut av den norske mottaksdriften. 50 millioner i ekstraordinært utbytte og 48 millioner flyttet til en annen del av selskapet. Skattekroner som skulle gått til mottakene.

Herning forteller at konseptet vekker oppsikt internasjonalt. En amerikansk næringslivsavis, Bloomberg Business Week  lagde førstesideoppslag om Norge og Adolfsen-brødrene i det første nummeret i 2016. «The Refugee Gold Rush» handla om Norge og Adolfsen-brødrene. Så spesielt er konseptet. Er dette Skandinavia? spør utenlandske journalister.

Finansavisen fortalte den 8. september 2015: Barnehageektepar i oljeskvis. Herning forteller: Eli Sævareid og mannen Sigurd Aase har fått penger av det offentlige for å bygge og drive barnehager, og eier den største barnehagekjeden i Norge, FUS/Trygge Barnehager, med 160 barnehager i 80 kommuner. Finansavisen skriver at eierne har investert 700 millioner kroner i et oljeserviceselskap. For å klare denne investeringen mener avisa at har ekteparet har lånt penger med sikkerhet i barnehagene sine, som er bygd og drevet med skattepenger.

Skoler også. Det er ikke lov å ta privat profitt ut av skoledrift. Likevel skrev Dagens Næringsliv den 31. oktober 2015 at Peder og Nocolai Løvenskiold hadde tømt skolekassa for 100 millioner. Det gjaldt den tidligere fagskolen, nå høyskolen, Westerdals. De hadde fått en milliard i statsstøtte. Og tok altså ut 100 millioner gjennom et smutthull de mente de hadde funnet i loven. Etter mye oppstyr ble pengene ført tilbake til skolen, men Løvenskiold-brødrene mener fortsatt at det de gjorde var lovlig.

Herning oppsummerer så langt: Den norske offentlige sektoren er en stabil betaler, den er en øy av ro, lykke og velstand i ellers ustabile økonomiske tider. I Sverige har velferdsprofitørene fått mer profitt ved å drive skattefinansierte velferdstjenester enn ellers i næringslivet. Vi har ikke tall for Norge, men det er grunn til å tro at det samme gjelder her.

Så går hun løs på skatteparadisene:

Mange kommersielle velferdsbedrifter eies nå av finansielle oppkjøpsfond. Dette er fond som samler inn internasjonal finanskapital med en lovnad om at i løpet av 10 år så skal de gi en høyere profitt enn hva børsen kan gi. Med lomma full av penger kjøper så fondene selskaper for å omstrukturere eller feite dem opp ved å øke egenkapitalen. Deretter selger de selskapene igjen etter 3–7 år. De aller fleste oppkjøpsfond er registret i skatteparadis, og mange av dem eier selskaper som driver skattefinansierte velferdstjenester i Norge.

For eksempel:

• Attendo. Driver sykehjem og hjemme-tjenester. Eies av oppkjøpsfondet IK Invest som holder til i Jersey. I 2014 ble det avslørt at deler av Attendo ikke hadde betalt skatt i Sverige. Det er ikke gjort undersøkelser i Norge.
• Espira. Driver barnehager. Eies av den svenske utdanningskjeden AcadeMedia som igjen er fulleid av oppkjøpsfondet EQT som holder til i Guernsey.
• Sonans. Driver videregående skoler, offentlige og for privatister. Hovedeier er oppkjøpsfondet Procuritas som holder til i Guernsey.
• Aleris. Driver med helse, omsorg, barnevern m.m. Eies av Wallenberg-familien gjennom det svenskregistrerte investorfondet Investor. Ikke direkte eierskap fra skatteparadis, men har en struktur med datterselskaper i skatteparadis som tilrettelegger for skatteminimering.

Linn Herning hadde mye mer på hjertet. Alle lysbildene fra innledninga ligger på nettet (http://loitrondheim.no/). Jeg hopper til avslutninga, hvor hun sier:

For velferdsstaten har jobbet imot privatisering av velferdstjenester helt siden etableringen i 1999. Forskjellen fra da til nå er at nå kan vi flytte debatten fra «sånn kommer det bli» til «sånn er det». Nå kan vi vise konkret hvordan dette har fungert. Vi har 20 års erfaring med kommersielle aktører – i Norge. Da kan vi diskutere de konkrete utfallene. Synes vi dette er greit? Hvis nei – hvor mye penger og makt skal vi gi fra oss før vi har tenkt å gjøre noe med det?

Her passer det å stoppe fortellinga om Linn Hernings tale i Trondheim. Noen dager etter hadde vi nemlig en samtale på jobben hennes på Tøyen i Oslo. Hun er nestleder og rådgiver i For Velferdsstaten.

Det er mulig å stoppe velferdsprofitørene

Det første jeg lurer på, er om kommersielle og offentlige velferdstjenester kan leve i fredelig sameksistens?

Nei. Jeg tror ikke det. I alle fall ikke når vi ser at dette er rene velferdsprofitører. Aktører med så klare profittmotiver kan over tid ikke eksistere sammen med en offentlig finansiert velferdsstat. At noen tjener seg styrtrike på skattepenger, undergraver folks skattevilje. Derfor er kommersielle aktører en grunnleggende utfordring for hele konseptet velferdsstat i Norge, i hvert fall når det gjelder velferdstjenestene.

Hvorfor tror du ikke det? Vil vi ikke venne oss til det? Eller har de så mange lure smutthull som gjør at de hele tida vil presse nivået ned, også i offentlig sektor?

Det er veldig mange elementer i dette, men to ting er grunnleggende: For det første introduserer de kommersielle aktørene en konkurranse- og markedstenkning som passer dårlig for velferdstjenester. For det andre fører kommersielle aktører på disse områdene til at penger som skulle gått til velferd, i stedet havner i lomma på privatpersoner.

Ut over disse grunnleggende poengene, får kommersielle aktører ulike konsekvenser i ulike sektorer alt ettersom hvordan finansieringen og organiseringen er i de ulike sektorene.

Norges største velferdskonsern etter omsetning i 2013

• Aleris: 1 868 000 000
• Norlandia Care Group AS: 1 417 000 000
• Espira Gruppen AS: 1 149 000 000
• Trygge Barnehager/FUS A/S: Ukjent
  (Velferdprofitørene s. 54)

Likningsformuen til eierne av FUS/Trygge barnehager:

• Eli Sævareid 26,7 millioner
• Sigurd Aase 25,7 millioner
• Tre barn har 100 millioner hver
  (Velferdsprofitørene s. 52)

Profitt

Det er forskjellen mellom summen av de offentlige midler som tildeles en velferdstjeneste, og hvor mye som faktisk brukes til tjenesten som avgjør velferdsprofitørenes private profitt.
(Velferdsprofitørene s. 17)

Hvis du ser på sykehjemssektoren og barnehagesektoren, så er dynamikken der veldig ulik. Innen sykehjem er det bruk av anbudskonkurranser som i hovedsak har åpnet for kommersielle aktører. Selv om anbudskonkurransene avgjøres både av pris og kvalitetskriterier, så vet vi at pris er viktigst, og at anbudsrunder derfor blir en prispresser. Det vil si at det blir en konkurranse om hvem som kan levere de billigste tjenestene. Når sykehjem skal drives billigere, må man kutte kostnader. Og når 80 prosent av kostnadene i et sykehjem er personalkostnader, så er bemanning, lønn og pensjon de åpenbare salderingspostene. I de kommersielle sykehjemmene ser vi lavere bemanning, lavere kompetanse, lavere lønn og lavere pensjon. Denne priskonkurransen får konsekvenser både i de kommersielle og i de kommunale sykehjemmene. For man ser jo at når avstanden mellom de kommersielle og de kommunale blir stor angående kostnader, blir det et veldig press på de kommunale også. Oslo, som er den kommunen som har dratt konkurranseutsetting av sykehjem lengst, er etter sigende også den kommunen som bruker minst på de kommunale sykehjemmene. Og kostnadskuttene går naturlig nok utover kvaliteten.

I barnehagesektoren er det helt annerledes. Der er det ikke først og fremst anbudskonkurranser som har gitt rom for de kommersielle selskapene, og det har heller ikke vært en priskonkurranse nedover. Tvert imot så har inntektene til de private barnehagene gått dramatisk opp de siste 15 årene. De kommersielle barnehagene har kommet som en følge av oppkjøp av allerede eksisterende private eller offentlig barne-hager, og som nyetableringer under den store barnehageutbyggingen. Derfor er ikke hovedproblemet i barnehagesektoren en konkurranse nedover om pris og kvalitet, men heller overfinansiering av kommersielle barnehager, samt et stort tap av demokratisk styring av barnehagene og en dramatisk maktforskyvning i sektoren.

Hva mener du med overfinansiering? Er det ikke likebehandling av private og offentlige barnehager?

Det er nettopp definisjonen av «likebehandling» som er det snedige med barnehagesektoren. Slik finansieringen av barnehager skjer i dag, skal private barnehager ha like mye penger fra kommunen som kommunen bruker per barn i sine egne barnehager. I 2002 da man inngikk Barnehageavtalen om å skaffe full barnehagedekning, hadde de private barnehagene kun rett på 85 prosent av hva de kommunale fikk fra det offentlige. Nå skal de altså ha 100 prosent. Ved første øyekast høres det rimelig ut og kan fortjene betegnelsen «likebehandling». Men de offentlige og de private barnehagene har verken like kostnader eller like plikter. Konsekvensen er at man får en forskjellsbehandling der de kommunale barnehagene kommer svært dårlig ut. Det ene er kostnadsstrukturen, da særlig tariff- og pensjonsavtalene, som ikke er like, og som gjør at det er dyrere å drive en kommunal barnehage enn en privat. Det vil si at når lønn og pensjon er betalt i barnehagene, vil det være mer penger igjen i en privat barnehage enn i en offentlig. Hvor mye avhenger av hva slags avtale man har. Derfor ser vi for eksempel at det har vært flere tilfeller av tariffhopping i barnehagene, altså at eieren skifter til en annen arbeidsgiverforening for å få en tariffavtale eller pensjonsavtale som er billigere. Når man i den private barnehagen har penger til overs etter personalkostnadene, så er det opp til eieren om dette skal tas ut som privat profitt eller går til bedre barnehage.

Det var finansieringen. Hva mener du med at man har tapt demokratisk styring?

Kommunen har full råderett over sine egne barnehager og kan for eksempel bestemme bemanningsnorm, åpningstider og ulike satsninger på språkopplæring, ernæring eller miljø. Men de har ingen råderett over de private barnehagene. Disse skal kun følge Barnehagenloven, og kan ikke pålegges noe utover hva som står i den. De kan selvfølgelig velge å samarbeide med kommunen, men kommunen kan ikke tvinge dem. KS ga i fjor ut en interessant rapport om kommunen som barnehagemyndighet der de konkluderer med at dagens barnehagelov ikke gir kommunene tilstrekkelige virkemidler til å sikre en akseptabel kvalitet i private barnehager. Det er jo en utfordring for en felles finansiert velferdsstat, at du får inn kommersielle aktører som mer eller mindre kan sette sine egne premisser for virksomheten.

Og så sier du at det har skjedd en dramatisk maktforskyvning i barnehagesektoren. Hva mener du med det, og hvilke konsekvenser får det?

Det finnes et godt eksempel på det. Den rødgrønne regjeringa ville redusere profitten i barnehagene, men trakk tilbake forslaget etter massivt press fra de kommersielle barnehagene.

Barnehagekapital til kamp

Det er en historie som nesten kunne stått i en kriminalroman. I boka di skriver du:

I april 2010 la den rødgrønne regjeringa fram et lovforslag om innstramning av barnehageeiers mulighet til å hente ut privat profitt. Lovforslaget regulerte både utbytte, oppbygging av eiendomsverdier og flytting av offentlig bevilgede barnehagekroner over i andre selskaper.

Regjeringen foreslo ikke å innføre et forbud mot uttak av verdier slik vi har i privatskoleloven, bare begrensninger. Men de kommersielle barnehagene gikk til massivt motangrep. De truet med å nedlegge barnehagene. Private barnehager utgjør nesten 50 prosent av barnehagene i Norge, og når de kommersielle eierne fremstår som talspersoner for disse slik de gjorde gjennom Private barnehagers landsforbund, får de også et sterkt maktmiddel. I tillegg brukte de masse ressurser på lobbyvirksomhet, blant annet gjennom å leie inn nylig avgåtte statsråd Bjarne Håkon Hanssen som da var blitt PR-rådgiver i First house. Det er mye å si om denne historien, men resultatet er det mest skremmende. Det endte med at regjeringa trakk forslaget, som i tillegg til å være en flertallsregjering, hadde støtte fra KrF i Stortinget. Når en liten interessegruppe av kommersielle barnehageeiere klarer å bekjempe et bredt flertall i Stortinget, er det et svært godt eksempel på at de har fått stor makt.

Sentralisering

Etablerer de kommersielle seg i det hele tatt i utkant-Norge?

Igjen så ser vi forskjeller i de ulike sektorene. Hvis du ser på skole- eller helsesektoren, får du en veldig sentralisering fordi selskapene selv bestemmer hvor de skal etablere seg. De kommersielle videregående skolene og de kommersielle sykehusene er midt i sentrum av våre storbyer, der det er størst marked. Vi har også delvis sett det på etableringer av nye barnehager. Dersom man derimot konkurrerer om et driftsanbud for et allerede etablert sykehjem, så er situasjonen en annen.

Et kjennetegn ved velferdsstaten er at det skal være et likhetsprinsipp, folk skal ha de samme mulighetene i hele landet. Dette likhetsprinsippet trues når de kommersielle aktørene ikke er bundet av politiske mål, men kan etablere seg hvor de vil, slik vi ser innen helse og skole. Samtidig vet vi jo at også at det offentlige kan ende opp med å bli veldig sentralisert om man lar kortsiktig bedriftsøkonomi dominere. Det ser vi når de vil legge ned lokale sykehus.

Men da er det jo mulig å slåss. Og det skjer jo, vi ser jo alle sjukehusaksjonene. Det går an å forholde seg til myndighetene og påvirke. Politikere i kommunen, i fylket og på Stortinget. Velge å ikke stemme på dem.

Ja, forskjellen er jo at i det offentlige er det en politisk beslutning. Og det er synlig hvem som er beslutningstakere, og det er avgjørelser som er gjort av politikere og offentlige myndigheter. Men når Aleris etablerer et privatsykehus, bestemmer de plasseringa sjøl. Og da plasserer de seg der markedet er størst. Det er helt naturlig. Tenk sjøl: Hvis du skulle tjent penger på å drive privat sykehus, så ville du ikke starta det der det bor få folk. Sentralisering er en naturlig konsekvens når markedet får styre. Dette er jo nettopp en av grunnene til at man i Norge tradisjonelt har ment at velferdstjenester bør drives av det offentlige. Politikerne har i prinsippet full kontroll på hvor de vil ha offentlige sykehus. Hvis politikerne vil at det ikke skal være nedlegging av lokalsykehus, blir det som de sier.

Overordna: Profittforbud

Du mener at sektorene må analyseres hver for seg, for å kunne ta de riktige tiltaka?

Ja. Det overordna prinsippet om profittforbud, altså at man ikke skal tillate kommersiell drift av skattefinansierte velferdstjenester, er veldig enkelt og noe alle kan forså. Så vil det å innføre forbudet i de forskjellige sektorene måtte gjøres på ulike måter.

For konkurranseutsatte tjenester er det relativt enkelt. Der er det bare å ta tilbake virksomhetene når anbudene går ut. Som sykehjem, der er det stort sett anbudskonkurranser som har gjort at de kommersielle aktørene har kommet inn. Mens i barnehage, skole og helse er dynamikken helt annerledes. Der tror jeg man må gå veien om nasjonal lovgivning og finansieringssystemene. Gjennomføringa av målet må bruke ulike virkemidler. Finansiering og lovverk er ulikt.

Hvordan får de det til?

Jeg har forsøkt meg på et regnestykke for å se det konkret for meg. Hvis vi tenker at en ansatt koster nærmere en million i året, med lønn, avgift, pensjon, de første dagene med sjukefravær og litt til, så kan det bli nærmere en million, vi sier en million for å gjøre det lett å regne. Hvis du eier en barnehage med fire avdelinger, er det ikke veldig vanskelig å kutte ut en stilling. De ansatte kommer til å klare å drive videre. De er vant til kutt og manglende vikarer, er fleksible og vant til å strekke seg for langt for at det skal gå. Det blir en million i lomma på eieren hvert år. Genialt. Da må vel poenget være å eie mange barnehager?

Ja, ja. Store og mange. Eli Sævareid eier vel en 160 barnehager nå. Det er ikke mye hun trenger å hente ut fra hver barnehage før det blir utrolige summer.

Du sier i boka di at Sævareid og Aase har funnet gull i sandkassene, og da har du nok ikke tatt i.

Det er egentlig forskerne på Telemarks-forskning som har omtalt utviklingen i barnehagesektoren som gullgraving i sandkassa. Jeg har bare lånt tittelen fra en rapport de skrev, fordi jeg synes det var en god beskrivelse.

Adecco-skandalen er et konkret eksempel – fra Norge – om hvor langt kommersielle eiere kan finne på å gå. I 2011 kom det fram at en av de største kommersielle omsorgsforetakene i Norge på den tida, Adecco helse, hadde drevet grovt ulovlig. Ammerudlunden sykehjem, Midtåsenhjemmet og flere andre hadde brudd på det meste. For lite feriepenger, for lav lønn, for lange vakter, pensjon som var trukket men ikke betalt videre, ansatte som bodde i kjeller og kott. Ett år før bomba smalt, var det et forslag i bystyret i Oslo om å gjennomgå de kommersielle selskapene som dreiv sjukehjem. Byråd for helse og eldreomsorg, Sylvi Listhaug fra FrP, avviste at dette var nødvendig. De fire årene fram til 2011 tjente Adecco 100 millioner kroner. Les mer: http://manifesttankesmie.no/adecco-skandalen/

Større risiko

Etter Adecco-skandalen var jeg i Oppegård på et sykehjem, et av Adeccos. I tillegg til brudd på Arbeidsmiljøloven avdekket Adecco-saken der at selskapet hadde begått grove brudd på kontrakten og at de hadde løyet om det, da kommunen spurte om informasjon. Det var mange detaljer, men jeg merket meg et godt eksempel. I følge kontrakten skulle de være fire på nattevakt. Men de var gjennomgående kun tre. Det er ikke sånn at alt går ad undas med en reduksjon fra fire til tre, men det blir økt arbeidsbelastning for de ansatte, og ikke minst er det en større risiko for pasientene. Men det ble en stor innsparing. Kommunen hadde året før spurt om nettopp bemanningen var som avtalt i kontrakten. Og da hadde Adecco svart at det var den så absolutt og viste til bemanningsplaner. Men da Adecco-skandalen brøt ut og presset på Adecco i hele Norge økte, leverte Adecco ut nye bemanningsoversikter for sykehjemmet i Oppegård som viste store avvik mellom avtalt bemanning og faktisk bemanning. De innrømmet dermed at de hadde løyet til kommunen ved forrige anledning. Adecco-saken endte med at Adecco mistet alle sine sykehjemskontrakter.

Et eksempel jeg bruker med en viss forsiktighet, er det drapet som ble begått på en barnevernsinstitusjon i Asker. Der ble en ansatt drept av en syk beboer. I rettssaken som fulgte, kom det fram at mange hadde varsla om at de var underbemanna og at risikoen var stor for at det kunne hende noe alvorlig. Det kommersielle selskapet som eide boligen, heter Små enheter. I samme periode har selskapet som dreiv den, store overskudd. Da er det en sammenheng. Selvfølgelig kan ingen garantere for at det ikke ville ha skjedd noe hvis de hadde vært to på jobben. Det var det som var kravet: To på jobb om natta. For det er helt åpenbart, at risikoen, sårbarheten, er veldig mye større når du er en på jobb, kontra to på jobb, med en utagerende tenåring. Når sammenhengen mellom bemanning og profitt blir så tydelig, må det også fram.

Det er enten – eller

I tre år satt jeg i bydelsutvalget i en bydel i Oslo (Grünerløkka), og bydelen fikk hvert år mindre penger fra kommunen. Slikt går ut over ansatte og folk som mottar tjenester. En kan protestere, men kommunestyret rår. Det er frustrerende og lett å tenke at det aldri nytter å gjøre noe. På den andre sida er muligheten for at flere kan protestere, til stede. Det er en offentlig diskusjon, en offentlig behandling, budsjett og regnskap ligger på bordet og på nettet, antall ansatte med hele og delte stillinger på hver avdeling er offentlig kjent. Det er viktig for at det skal være mulig å kjempe mot nedskjæringer. Folk må vite for å kunne handle. Vedtak i år kan gjøres om neste år. Men i de kommersielle selskapene virker all informasjon låst inne.

Det er riktig, det er bedre informasjon fra det offentlige. Samtidig må vi som forsvarer offentlige velferdstjenester, fortelle om ting som ikke er bra i det offentlige. I de kommunale er det ofte for få ansatte. Det kan være dårlige tjenester noen steder. Men den virkelige forskjellen er at ingen kan tjene seg rike på de offentlige sjukehjemmene eller barnehagene. Enten tar man ut pengene = kommersiell. Eller så gjør man ikke det = offentlig/ideell. Det er en grunnleggende forskjell.

Jeg synes Dagens Næringsliv var veldig bra på det da de beskrev den Westerdal-saken, der Løvenskiold-brødrene tok ut 100 millioner kroner i utbytte. Avisen skrev:

Operasjonen var så fantasifullt ulogisk at den knapt lar seg forklare. Men resultatet var enkelt: Med noen pennestrøk var 100 millioner kroner tatt ut av skolene, overført til eierne og frigjort fra alle krav om å bli brukt til utdannelsesformål.

Fin formulering!

Et spørsmål som utredes i Sverige nå, er om de som får drive velferdstjenester med offentlige penger, skal være underlagt Offentlighetsloven. Kan man pålegge et kommersielt selskap det? Er ideen om kommersiell drift og offentlighet forenlig? Det er noen interessante refleksjoner når det gjelder tiltak. Dette bør tas opp her også.

Hvis et kommersielt selskap eier flere barnehager: Må hver barnehage levere regnskap, eller er det bare eieren, altså konsernet?

Hvis eierne av et selskap ikke vil ha innsyn i regnskapene på enhetsnivå, er ikke det noe vanskelig. Da gjør man de enkelte enhetene til deler av et større aksjeselskap. Da er det bare den juridiske enheten som rapporterer inn. For eksempel kan man få innsyn i regnskapet til Norlandia Omsorg AS, men ikke til det enkelte sykehjemmet som dette selskapet driver. Det er ikke vanskelig å skjule seg bak forretningshemmeligheter hvis de vil hindre innsyn, enten i økonomi, bemanning eller andre sider ved kvaliteten. Det er en anerkjent del av forretningslivet, at det er lov å ha forretningshemmeligheter. Hvis vi aksepterer kommersielle selskaper, er det en del av pakka.

Det er tre aktører

Hvor plasserer du frivillige eller ideelle organisasjoner som Sanitetskvinnene som driver noen sjukehjem? Er ikke de private som har et åpent samarbeid med kommunen?

Det er ikke to grunnleggende forskjellige aktører, men tre. I Norge har vi latt språket degenerere de seinere åra, ved at vi bare opererer med to, offentlig og privat. I boka viser jeg til Bondevikregjeringa, som opererte med – jeg tror – fire forskjellige typer eierskap innenfor barnehage. Jeg opererer med offentlig, ideell og kommersiell. En av grunnene til at det er disse tre kategoriene som bør brukes, selv om det er ulikheter innenfor dem, er at de er de tre godkjente kategoriene innenfor det europeiske konkurranselovverket. For eksempel har vi i Norge hatt såkalte skjermede anbudsrunder der kun ideelle aktører kunne delta. Da må jo «ideelle» være en anerkjent kategori og ikke en del av markedet, for prinsippet i konkurranselovverket er at man ikke skal kunne forskjellsbehandle ulike markedsaktører. Alle EU-land har en nonprofit-sektor, som ikke anses å være noe annet enn det ordinære markedet. Reguleringen av dette varierer mellom landene, men konseptet med ideell eller «nonprofit» er anerkjent innen EU-lovgivningen. Det foregår nå endringer av regelverket for offentlige anskaffelser i EU, noe som kan gjøre den norske bruken av skjermede anbud vanskelig, men det kommer fortsatt til å være mulig å inngå spesielle avtaler med ideelle aktører for å levere velferdstjenester.

Gråsoner

Den norske virkeligheten gjenspeiler ikke nødvendigvis de rigide konkurranselovene. Derfor finnes det i dag mange gråsoner mellom kommersielle og ideelle aktører i Norge. Men jeg tror at klarheten vil tvinge seg fram dersom man ønsker at vi fortsatt skal ha en ideell sektor. Det å drive ting i offentlig regi, er ikke noe problem. Men hvis man skal ha et privat element, må man enten gjøre spesielle samarbeidsavtaler med ideelle aktører, eller slippe opp for det åpne markedet. Så vi ser de tre kategoriene: Offentlig, offentlig-ideelt samarbeid eller så er det markedet der de kommersielle kjedene dominerer nærmest totalt.

I boka du skriver du om Bergen kirkelige fellesråd som ville drive barnehager som aksjeselskap for å skaffe seg ekstra inntekter. Dessuten skulle de kutte i personalkostnadene blant annet ved å bytte arbeidsgiverorganisasjon og dermed tariffavtale, fordi de ville komme unna de ansattes ytelsesbaserte pensjoner. Du kaller det «et klassisk eksempel på «tariffhopping».

Utfordringa for de ideelle nå blir å finne en samarbeidsform med det offentlige, som er anerkjent innafor EU-lovverket og som trekker et klart skille mot de kommersielle. Eksemplet fra Bergen er en interessant gråsone. Kirka er åpenbart en ideell eier, men som altså har gjort et vedtak om å drive sine barnehager med et overskudd som skal gå til den ordinære økonomien til menigheten. Da mener jeg du har en ideell aktør som driver kommersielle barnehager. Så det er en ryddejobb. Hvis vi skal ha et privat ideelt innslag, må det ryddes. Politikerne, byråkrater og ideelle må gå sammen og rydde. Det må lages klare skillelinjer mellom det kommersielle og det ideelle. Hvis kirka skal drive barnehage på et ideelt grunnlag, må alle de offentlige kronene gå til barnehage, og ikke til kirkas virksomhet. Idrettslag driver barnehager, men idrettslaga må få penger direkte til idrett, ikke via barnehager. Kirker og idrettslag og andre ideelle må inn i prioriteringsprosessen som alle andre.

Men du mener at Sanitetsforeningas sykehjem ikke er noe problem, så lenge de har en avtale med kommunen?

Så lenge de har en avtale med kommunen, så lenge de offentlige pengene går til det de er ment for, og det er godt innsyn og åpenhet, er det ikke noe problem. Det offentlige bør drive størsteparten av velferdstjenestene, men jeg mener at et innslag av ideelle aktører er positivt. Jeg vet det er uenighet om det på venstresiden, men dette er mitt standpunkt.

Skille privat og kommersiell

Hva er konsekvensene av at vi ikke skiller mellom private og kommersielle når vi snakker?

Se på barnehagemarkedet. Hvis du bare snakker om offentlig og privat, ser det nesten ikke ut som om det har skjedd noen endring i barnehagemarkedet i det hele tatt. Du skjønner ingenting av hva som har skjedd i barnehagemarkedet. Du kan bli forbausa over at så mye som halvparten av barnehagene er private, men du ser ikke hva som skjuler seg bak ordet «privat». Men hvis du skiller mellom ideelle, offentlige og kommersielle, ser du en dramatisk endring innenfor den kategorien som heter «privat». Da ser du kommersialiseringa, og du ser at de kommersielle kjøper opp de ideelle.

Les også:

«De ideelle tjenesteyterne gir i størst grad valgmuligheter med et innhold som skiller seg fra det offentlige og kommersielle tilbudet. De ideelle er også gode på individuell myndiggjøring og demokratisk medvirkning hvis rammebetingelsene gir rom for det. Når veksten i første rekke fremmes med økonomiske insentiver, begrenses utviklingen av disse særpregede valgmulighetene.»

Mot en ny skandinavisk velferdsmodell? «Konsekvenser av ideell, kommersiell og offentlig tjenesteyting for aktivt medborgerskap» av Karl Henrik Sivesind, Signe Bock Segaard og Håkon Solbu Trætteberg, Institutt for samfunnsforskning. http://www.samfunnsforskning.no/Publikasjoner/Rapporter/2016/2016-1

Ideelle organisasjoner som leverandører av helse- og sosialtjenester i europeisk perspektiv av Karl Henrik Sivesind. http://www.samfunnsforskning.no/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Mot-en-ny-skandinavisk-velferdsmodell

Noen ganger er privat den riktige kategorien, for eksempel hvis man snakker om det offentliges kontroll med private barnehager, så har man jo ikke mer kontroll med de ideelle enn med kommersielle barnehager. Da er det privat som er den riktige kategorien. Men hvis man snakker om sykehjem, så har man helt andre avtaler med de kommersielle enn de ideelle. Da blir det veldig feil å snakke om privat, fordi de er regulert helt forskjellig.

Jeg prøver sjøl også å være tydelig på å skille mellom kommersiell og ideell. Begrepet kommersiell må innføres i denne diskusjonen. Også for å anerkjenne den rolla som de ideelle aktørene har hatt. Hvis det er de ideelle man vil videreføre, er det noen virkemidler som fungerer, og noen som ikke fungerer. Anbudsrunder fungerer IKKE hvis du vil ha en ideell aktør. Forskeren Karl Henrik Sivesind kom nettopp med en rapport om utviklingen av forholdet mellom offentlig, ideell og kommersiell drift i Skandinavia. Den viser at hvis du ønsker reelt mangfold i tilbudet ved siden av det offentlige, er det de ideelle som bidrar med et metodemessig mangfold. Hvis det er det man er ute etter, så kan man ikke drive med anbud.

Alliert eller fiende?

Men det er noen på venstresida og i fagbevegelsen som mener at alt skal være offentlig.

Det er det på ei side lett å være enig i. På den andre sida finnes de ikkekommersielle institusjonene i virkeligheten, som også er arbeidsplassen til en haug med mennesker.

Fagbevegelsen har hatt en del problemer med ideelle aktører, hvor noen har vært prega av en kallstankegang, slik at arbeidstakerrettigheter er blitt vekk. Men det er en ting som er mulig å håndtere på en helt annen måte enn det kommersielle uhyret som står foran oss. Dessuten er det organisasjonsfrihet her i landet, det går ikke an å tvinge folk til å være fagorganiserte hvis de ikke ønsker det. Mange mennesker finner også stor mening med livet ved å jobbe mye frivillig.

Jeg synes ikke det er noe mål å gjøre ansatte i ideelle institusjoner eller sjølve institusjonene til fiender. Tvert imot, kommersialiseringa rammer også de ideelle. Et åpent samarbeid mellom offentlig og ideell kan gå fint, og det er ikke nødvendig å skaffe seg flere fiender enn nødvendig i kampen mot de kommersielle.

Enig. Det er utfordringer med de ideelle, men det det er masse utfordringer i det offentlige også. Det er bare det at verken de utfordringene vi har i de offentlige i dag, eller de utfordringene vi har med de ideelle, har potensialet for å undergrave hele konseptet med fellesfinansierte velferdstjenester. Men det har de kommersielle. Så tror jeg at hvis vi får ut de kommersielle, er det lettere å ta tak i de andre problemene både i offentlige og ideelle virksomheter.

De har fått offentlige penger

Jeg er overraska over at mange ikke aner at de kommersielle selskapene har fått pengene sine av det offentlige! Mange veit ikke at det er skattepenger! De tror kommersielle barnehager og sjukehjem finansieres av egenandelene folk betaler. Kjøp og salg. En skobutikk og et malerfirma får jo ikke pengene sine fra kommunen, og mange trur kommersielle sjukehjem og barnehager er som skobutikker og malerfirmaer, forretninger altså. Som om jeg skulle ha tatt opp et privat lån i banken, fått bygd en barnehage og satt inn en annonse, kom og få plass til barnet ditt. Så kommer folk og betaler, og så blir det fin privat barnehage. De kommersielle selskapene i velferdstjenester og vennene deres blant politikerne har åpenbart vært svært dyktige til å kamuflere hva det dreier seg om.

Det har de vært. Dette handler om bruk av skattepenger. Det er ikke privat forretningsdrift, dette er i hovedsak offentlig finansierte tjenester. Det vil si når de tar penger ut til seg sjøl, er det i hovedsak skattekroner. I noen tilfeller er det litt «brukerbetaling» også, men det er små summer i forhold. I barnehagene utgjør skattekronene rundt 9 av 10 barnehagekroner. Så hvis en eier har 10 millioner i profitt, så er 9 av de millionene skattekroner, og resten er foreldrebetaling. Så ille er det, og det er stadig flere som ser det. I Sverige, for eksempel, var det en undersøkelse som viste at oppimot 70 prosent av høyrevelgerne sa at man måtte gjøre noe med muligheten til å ta ut privat profitt på skattefinansierte velferdstjenester.

Hva? Det er ganske interessant. Jammen, det trur jeg på!

Jeg var i debatt med Kristin Clemet i sommer, og selv hun måtte ta avstand fra de skatteparadisregistrerte oppkjøpsfondene, og innrømte at det kanskje ikke var en så god ide at de skulle drive barnehager og barnevern og sånt.

Slik kuttes kostnader

• Kutte i bemanningen
• Kutte lønnsutgifter
• Kutte i pensjonsutgifter
• Utnytte markedet
• Strategisk selskapsstrukturering
  (Velferdsprofitørene s. 18)

Oppkjøpsfond

1. Fondet ber om investeringer og lover høy profitt.
2. Fondet kjøper for eksempel en barnehagekjede.
3. Fondet sørger for at det blir mer penger i kjedens kasse.
4. Fondet trenger ikke ta utbytte underveis.
5. Fondet selger kjeden etter 3–7 år, betaler investorene og tar seg klekkelig betalt sjøl.
6. Profitten er høy – både for investorer og for eierne av fondet.
   Det er i pkt 3 det lages differanse mellom tilskudd fra det offentlige og reell bruk.

Vi har jo snakka om den tragiske saken i Asker, der en ansatt ble drept. De ansatte var for få. De hadde heller ikke fått opplæring i sykdommen til den syke. Dersom de ville ha opplæring, måtte de gjøre det på fritiden sin. Slikt blir verken bra for de som jobber eller de som skal ha hjelp.

Det er viktig å få fram konkrete eksempler på hvordan ting virker. Nå kan vi flytte debatten fra «sånn blir det», til «sånn er det». Mange har kommet med advarsler i flere år, de sa hva som ville komme. De har fått helt rett. Nå skjer det. Derfor må det vises fram. Det er vanskeligere å forholde seg til noe som blir varsla om framtida, enn til det som faktisk eksisterer og som vi har hatt erfaringer med i 20 år. Alle som vil vinne den politiske debatten om privatisering, bør sette seg inn i dagens situasjon. Det er det beste utgangspunktet for å vinne denne kampen på.

Ta sykehjemmet tilbake!

Det var et veldig morsomt oppslag i Klassekampen om at Bergen kommune ikke ønsker at kommersielle selskaper skal drive velferdstjenester. Ingen sykehjem i Bergen vil lenger være i kommersiell drift. Det er nå bare fem kommuner i landet som åpner for fortsatt kommersiell drift av sykehjem. Også flere borgerlige kommuner har gjort vedtak der de skriver at man ønsker kun ideelle eller offentlige aktører, som for eksempel Moss og Elverum. Det viser at det har vært en stor politisk bevegelse i dette spørsmålet. Ikke bare ved at flere kommuner har fått rødgrønne flertall, men at også mange flere er opptatt av å stanse velferdsprofitørene.

I det samme oppslaget ble Petter Furulund, direktør i NHO service, bedt om en kommentar, og han sier at dette bare er ren ideologi fra venstresida. Så blir han konfrontert med at det i Moss er høyresida som setter foten ned for private sykehjem.

Han hadde ikke noe annet svar enn: «Ja, det er mye rart som er ute og går om dagen – sjøl i det vi trodde var den borgerlige leiren.» Ha ha. Det er vel heller Høyre og FrP som kjører ren ideologi i dette spørsmålet. Og jeg tror de kommer til å tape på det fordi resultatene av denne politikken er svært upopulær.

I valgkampen var jeg på et møte med demenslegen Lorentz Nitter. Han sa at det å drive sykehjem på grunnlag av anbudskonkurranser, var helt feil. Pasientgruppa varierer, og kan ikke få en enhetspris på seg. Behovet til hver enkelt er det som må telle. I Moss kommune hadde H/FrP bestemt at Orkerød sykehjem skulle overtas av Norlandia Care. Nitter og flere andre spesialister sa opp.

Folk som Nitter har ikke ideologiske skylapper. Han sier han har vært borgerlig i alle år, og at han fortsatt er det. Men i valgkampen gikk han sammen med Rødt i Moss mot privatisering av sykehjem. Folk som han har sett en virkelighet de ikke ønsker å se. Denne virkeligheten er det som må komme fram. Det er det vi må snakke om nå. De faktiske effektene. Eksempler.

Rekommunalisering tyder på at folk har sett en utvikling de ikke ønsker, også langt ut på høyresida. Det er blitt et pragmatisk område. Alle som setter seg inn i dagens finansiering av barnehager, vil se at de kommersielle barnehagene er dramatisk overfinansiert fra det offentlige. Det er ikke lett å forsvare det.

«Vi skal også ha!»

Husker du eksemplet fra debatten i Trondheim? Det var en som fortalte: En skole fikk to elever med spesielle behov. Kommunen måtte gi skolen to millioner ekstra kroner for å gi disse elevene det de trengte. Jeg regner med at det betyr å ansette flere folk, kanskje med spesiell kompetanse. Da kom en privat skole og ville ha to millioner. Men har dere også fått to elever med spesielle behov? Svaret var nei, men når en offentlig skole fikk to millioner kroner, så skulle de også ha! Det var deres rett! Det var svaret.

Ja, det husker jeg. Et godt eksempel på den såkalte «likebehandlingen». Men jeg tror at akkurat dette eksempelet er litt spesielt for den svenske skolen. Men vi kan fort havne der i Norge også. Hos oss er det innen barnehagesektoren at prinsippet om «likebehandling» er trukket lengst. Det er faktisk mye mindre avstand mellom politikken for norske barnehager og den svært kritiserte politikken i den svenske skolen enn hva folk er klar over.

Men jeg lurer likevel på om de to elevene fikk den hjelpa de trengte.

«Skiller seg lite fra andre tjenester»

På Trondheimskonferansen viste du et bilde av regjeringa, som sier «Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester». Du mener det er helt feil. Hva er definisjonen på en velferdstjeneste?

Hva som er velferdstjenester og hva som skal betales i fellesskap, er jo politisk definert. Før var jo ikke barnehager det. Nå er de det. I prinsippet kan man jo bestemme at frisør skal være det. Hudpleie eller hva som helst. Det vil sikkert forandre seg litt, kanskje øyne og tenner blir definert inn en gang. Det er tett sammenheng mellom begrepet velferdstjenester og hvilke tjenester som er skattefinansiert. De anses som grunnleggende viktige i folks liv. Og det er også spørsmål om hva som egner seg i et marked. Hvis jeg skulle gå rundt og velge meg en frisør, kan jeg ikke lett vurdere kvaliteten på forhånd. Men hvis jeg blir misfornøyd, kan jeg gå til en annen neste gang. Hvis du har putta ungen din i en barnehage eller operert et kne, så er fleksibiliteten begrensa. Velferdstjenester er tjenester som er viktige for folk i hverdagen. Effekten av et veldig mislykka besøk i helsevesenet er ekstremt mye større enn et mislykka besøk hos frisøren.

Profittforbud er mulig!

Er det mulig å stoppe kommersialiseringa?

Svaret er absolutt ja! Det skjer forandringer. Bare se på forskjellen på lokalvalgkampen i 2011 og 2015. I 2011 løp høyresida rundt og sa «bedre kvalitet for lavere pris», og vant på walkover. I 2015 sier bare 5 kommuner at de skal fortsette med konkurranseutsatte sykehjem. Når flere kommuner styrt av de borgerlige sier at det skal vi ikke ha, skjønner jeg at det har skjedd en stor endring av denne debatten på en fire-fem år. Jeg tror at nøkkelen er folkeopplysning og skolering. Og så må man ikke tro at disse kommersielle aktørene gir seg lett. Men dette er en kamp det er mulig å vinne. Man må tenke at det er en maraton, men fullt mulig å vinne.

Det overordna prinsippet som er enkelt å formulere til alle, er at vi må ha skatte-finansierte tjenester uten profitt. Det må gjennomføres på ulike måter i de ulike sektorene. Vi må ha et profittforbud!

EUs flyktningavtale med Tyrkia er et brudd på asylretten

Verden står ovenfor den største flyktningkrisa siden andre verdenskrig. Krigen i Syria er inne i sitt femte år og flere millioner mennesker er tvunget på flukt. Rødt mener det er en skam at EU og de europeiske landene gjennomfører hestehandler med menneske-rettighetsverstingen Tyrkia for å stenge flyktninger ute, heller enn å verne om mennesker på flukt og retten til å søke asyl.
(…)
Rødt krever at EU og de europeiske landene stopper avtalen. Europeiske land må bli enige om en solidarisk og rettferdig måte å fordele ansvaret for bosetting av flyktninger på, og begynne å arbeide for å etablere trygge og lovlige veier til Europa for personer som har behov for å søke asyl. Det er den eneste måten å forhindre at flere desperate mennesker risikerer livet sitt for å nå trygghet i Europa. Og det må skje nå, mennesker skyller stadig opp på greske strender.
(Vedtak på Rødts landstyremøte 8.–10. april)

Frankrike

Det ble voldsomme opptøyer i Paris og andre franske byer da titusenvis av studenter og arbeidstakere demonstrerte mot et omstridt forslag til ny arbeidsreform.

I hovedstaden kastet en rekke ungdommer flasker og brostein mot sikkerhetsstyrkene som savrte med tåregass. Lignende scener utspilte seg i byene Nantes, Marseille, Lyon og Toulouse torsdag.

Demonstrasjoene er de siste i en protest-bølge som startet for rundt to måneder siden. De sammenfaller med arbeidsnedleggelse i en rekke sektorer, deriblant luftfart og tranport.

Den omstridte reformen har til hensikt å redusere den vedvarende arbeidsledighetene som ligger på 10 prosent i Frankrike.

Men motstanderne frykter at lovreformen i arbeidslivet skal knuse arbeidernes rettigheter og føre til ytterligere svekking av unge franskmenns jobbsikkerhet.

Ungdomsledigheten er på 25 %. «Vær ung – hold kjeft» sto det å lese på et banner i en protest i Toulouse sørvest i landet.

– i løpet av de siste ti årene har forholdene forverret seg på forferdelig vis for unge folk, sier pensjonisten Gilles Cavaliere, som deltok i en demonstrasjon i Lyon. (…)
NTB 28/4

Benytt unntaksklausulen i EØS-avtalen

Situasjonen er alvorlig i flere bransjer, med flere løsarbeidere, færre faste stillinger og mer arbeidslivskriminalitet. I deler av arbeidslivet står tariffavtalene i fare for å rakne. På tross av skjerpet regulering og kontroll har arbeidsinnvandringa etter EUs østutvidelse ført til økt lavlønnskonkurranse i arbeidslivet. Rødt går inn for å begrense arbeidsinnvandringa i dagens situasjon.

Vi opplever nå et «tilbudssjokk» av arbeidskraft, med massearbeidsledighet i utsatte bransjer. Det vil gjør organisering av arbeidsinnvandrere vanskeligere, og øker risikoen for utnyttelse fra useriøse aktører. Rødt jobber i kommunestyrer og fylkesting landet rundt for å bedre rutinene for offentlige innkjøp og anbudsprosesser etter den såkalte Telemarksmodellen. Dette er et viktig ledd i kampen mot sosial dumping.

Færre arbeidsinnvandrere fra EØS-området vil lette på trykket i arbeidsmarkedet, samtidig som det vil være en offensiv mot et useriøst arbeidsmarked. I tillegg til å bekjempe det økende innslaget av vikarer og midlertidig ansatte i norsk arbeidsliv, må Norge ta i bruk EØS-avtalens unntaksklausul (artikkel 112–114): EØS-regler kan settes til side «når alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare er i ferd med å oppstå».
(Vedtak på Rødts landstyremøte 8.–10. april)

Trugar innvandringa velferdsstaten, slik Fjermeros hevdar, i Rødt! nr 2/2016?

Mi oppfatning er, i likskap med Maria Wasvik i Rødt! 1-2016 og truleg til skilnad frå Halvor Fjermeros i neste nummer, at Ali og mange av hans jamlikar bør få opphaldsløyve i Norge.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Ali frå Somalia er 20 år og innvandrar til Norge. Far hans og bestefar hans og alle onklane var kystfiskarar med opne båtar i Adenbukta. Dei siste tiåra har europeiske fabrikktrålarar nærast støvsuga havet. Mange svelt, arbeid finst ikkje, og politiske opponentar blir møtte med ei kule eller eit knivstikk. Ali ser inga anna råd enn å gjere avtale med menneskesmuglarar og gi seg ut på den farefulle kryssinga av Sahara og den endå meir risikable overfarten over Middelhavet i eit fortvilt håp om å få seg arbeid i Europa og sende pengar til familien. Men i Norge blir han sett på som lykke-jeger og returnert.

Polske Mica er også 20 år og arbeidsledig i heimlandet. Han kjem i ly av EØS-avtalen, får godkjent si yrkesutdanning som tømrar, kan søkje arbeid i Norge og få del i norske velferdsordningar.

Mi oppfatning er, i likskap med Maria Wasvik i Rødt! 1-2016 og truleg til skilnad frå Halvor Fjermeros i nummer 2-2016, at Ali og mange av hans jamlikar bør få opphaldsløyve i Norge. Om me må ta inn somme og avvise andre, bør me stengje grensene for Mica.

Migrasjon som politisk endringskraft

Kapitalismen produserer sin eigen bane, skreiv Marx med vekt på industriveksten og arbeidarklassen. På dei meir enn halvtanna hundre åra etterpå har det ikkje gått slik. Den herskande klassen er den same som på Marx si tid, like kynisk og endå mektigare. Med statens hjelp importerer dei arbeidskraft til våre land når dei treng det og støyter ut denne arbeidskrafta når ho ikkje trengst.

Også i migrasjonen ligg ein kime til kapitalismens sjølvdestruksjon. Dersom plyndringa av fattige land og verdas natur går for langt, vil utvandringa bli til folkevandring, frå land som blir frårana eller får øydelagd sine naturressursar og til land som ranar og øydelegg. Fjernsyn, mobiltelefonar og internett gjer at folk verda over veit at andre vassar i luksus. Dei skjøner at når livsgrunnlaget for dei små blir øydelagt, er det fordi dei store og rike øydelegg og korkje på grunn av gudars motvilje eller vrang natur.

Me bør ikkje ønskje ei framtid med masse-migrasjon velkommen, heller ikkje me som meiner dagens Europa høyrer heime på historias skraphaug. Men viss me i det rike vest held fram med global plyndring og naturøydelegging og murar oss inne med våre privileg, legg me opp til ei slik framtid.

Innvandring, arbeidsplassar og velferdsordningar

Trugar innvandringa velferdsstaten, slik Fjermeros hevdar? Eit hovudprinsipp bak dei norske velferdsordningane, at dei skal vere generelle eller universelle, vart innført av Nygardsvold-regjeringa i 1936 med alderstrygda. Etter kvart kom sjuketrygd, uføretrygd, arbeidsløysetrygd, barnetrygd og enke- og morstrygd, alt i eit fattig land samanlikna med dagens Norge. No står tanken om universelle ordningar veikare enn nokosinne etter 1936. Ikkje på grunn av økonomi, me har uendeleg mykje betre økonomi no enn då, men fordi ei anna tenking er i ferd med å vinne, tanken om at felles ansvar er moralisme og naivitet. Om me aksepterer at éi gruppe innan Norges grenser skal behandlast på måtar som avskrekkar andre, er steget stutt til liknande politikk for andre utsette grupper, fattige, arbeidsledige, sjuke, eldre, etniske minoritetar.

Gjer innvandring at det blir overskot av arbeidskraft, at lønner difor går ned og tilkjempa arbeidarrettar tekne vekk? Det finst, som Fjermeros legg vekt på, døme på at innvandrarar har vorte underproletariat. Men det finst også vellykka fagleg kamp i land med mykje innvandring. I USA var dei første tiåra av 1900-talet år med masseinnvandring, og dei var framgangsrike år for arbeidarklassen, med medlemsvekst i fagrørsla, lønnsauke og vellykka streikar. Samtidig med at landet rundt 1920 stengde grensene, byrja tilbakegangen. I 1919 deltok meir enn 4 millionar arbeidarar i 3600 streikar, ti år etter deltok 289.000 arbeidarar i 900 streikar, skriv Howard Zinn. Då krisa slo inn for alvor hausten 1929, var fagrørsla handlingslamma.

Men Norge no har stor arbeidsløyse og nedgang i talet på arbeidsplassar? Det er arbeidsplassar me manglar, ikkje arbeidsoppgåver. Me bur i eit land med minkande industriproduksjon, uløyste helse- og omsorgsoppgåver, forsømt vedlikehald og 60 prosent importert mat, eit land utan evne til å ta tak i oppgåvene. Å godta denne tilstanden som ramme for handling er å gjere seg sjølv makteslaus.

Me kan jamføre med Sverige etter krigen. Innvandringa frå Finland kunne ha ført til politisk kamp svenskar mot finnar, til masse-arbeidsløyse og ein finskfødd lågkaste. I staden vart innvandrarane inkluderte og ei sentral gruppe i å byggje den svenske industri- og velferdsstaten.

Når den nordiske velferdsmodellen no er i faresona, som Fjermeros skriv og eg er samd i, er det altså ikkje på grunn av innvandring, men på grunn av politikk. Dette ser me om me samanliknar dagens Sverige og Finland. Sverige har hatt mykje innvandring også dei siste tiåra. 15 % av innbyggjarane har anna fødeland. Finland har berre 4 % fødde i andre land. Men arbeidsløysa har vakse meir der. Nyleg parkerte den finske Riksdagen fagrørsla og forhandlingssystemet og vedtok i lovs form mindre sjukepengar og færre fridagar.

To framtider

Når forholda blir for ille, bryt folk opp og gir seg på vandring. Norske eller europeiske vedtak om å stengje grenser vil ikkje hindre det. Grensestenging er å styre oss inn i ei framtid med murar, piggtråd, militærmakt og krigar frå dei rike og terroraksjonar frå somme av dei fattige og politisk handlingslamma.

Alternativet er å arbeide for ei framtid bygd på planøkonomi og likskapstenking. Det inneber kamp mot miljøøydeleggingar, utbytting og invasjonar, og det inneber kontrollert innvandring til land med plass og økonomi til å ta imot fleire, som Norge. Altså at me tek mot dei med størst behov, om behova er politiske, religiøse, økonomiske eller økologiske. Kjem me ikkje unna det vanskelege valet, tek me imot Ali frå Somalia framfor Mica frå Polen.

Eg tek altså ikkje til orde for fri innvandring. Økologi og naturressursar gjer at land må kunne ha kvotar. Om alle rike europeiske pensjonistar skulle ønskje å flytte til Spania eller Hawaii, bør styresmaktene der kunne seie at nok er nok. Det eg tek til orde for, er at Norge og andre europeiske land må føre ein langt rausare innvandringspolitikk enn i dag.

Samtidig har dei rett, dei som seier at det beste oftast er å hjelpe folk der dei er. Det gjeld å bremse og avvikle den rike verdas utplyndring og naturøydelegging, og det gjeld å gi gjennomtenkt bistand til fattige folk og land. Men no er me i den paradoksale situasjonen at dei som seier dei vil hjelpe folk der dei er, såleis regjeringspartia og deira støttespelarar, samtidig skjer ned på bistand og aukar norsk utbytting av fattige land.

For oss til venstre – og for europeisk arbeidarklasse – handlar innvandringspolitikk ikkje om naiv moralisme, slik Fjermeros hevdar. Det handlar om at viss arbeidet med å byte ut dagens brutale samfunn med gode livsvilkår for alle skal lykkast, må tanken om solidaritet småkårsfolk imellom vere ein universell tanke. Frå einkvar etter evne og til einkvar etter behov, som Marx og Engels formulerte det.

Mest bare ord.

Ordet gikk mann i mellom, fra Værøy og Røst og til Veidnes og Varanger. Her kommer olja – til velsignelse for bygda og trygda. Velferd og vekstimpulser og velstand. Her kommer olja – for karriere og konkurransekraft. Her kommer olja uansett ble det sagt. Men slik gikk det ikke.

Geir Jørgensen er ansatt i Naturvernforbundet og er Rødt-politiker i Hadsel kommune

I morgen fyrer vi opp faklene for fisken som tilhører Melbu. Nok en gang er det kystfolket selv som må ta ansvar på plassen der de bor. Den økonomiske politiske eliten ser ut til å ha evig nok med å mingle rundt på nordområdekonferanser og konsultere oljelobbyen – for å finne ut av hva vi skal leve av her på kysten.

Hvordan kom vi hit? Hva skjedde – egentlig?

Indbyggere i Lofoden og Vesteraalen ere egentlig uden Charakteer. Fast og bestemt er Intet i deres Tænke og Handlemaade.

Dette rapporterte Erik Colban om kystfolk før oss til det Kongelige Videnskabers Selskab i 1814. Greit nok. Vi får tilgi prost i Vågan og sogneprest i Bø og Malnes, Erik Colban, som gikk ut av tiden ei stund før Trollfjordslaget i 1896 og Mehamnopprøret i 1903. Han fikk ikke oppleve 1938 og Råfiskloven som knuste væreierveldet, slik at vi endelig fikk lys i alle husan her nord. Etter Råfiskloven var det ikke lenger bare krystallene i væreierboligen som skinte.

Og slik kan vi fortsette fortellinga om kystfolket og fiskernes kamp nesten helt fram til i dag med deltakerloven som sikrer en fiskereid flåte, og havressursloven som slår fast at fiskeressursene tilhører det norske folk i felleskap.

Nå er det ikke sikkert at prost Colban ville omtalt kystbefolkninga mindre foraktfullt om han hadde vært vitne til alt dette. Han var tross alt i statens tjeneste.

Sida vi sida, tilsammans stryker dom fram, Staten og Kapitalet. Två vargar fromma som lamm.

Sida vid sida, tilsammans hjelps dom åt – Staten og Kapitalet, dom sitter i samma båt.

Svenske Ebba Grön sang dette refrenget på 80-tallet, og slik går refrenget ennå her hos oss i dag. Statsråd etter statsråd har tatt plass i denne samme båten – som manøvreres på dispensasjon forbi soleklare regler med stø kurs vekk fra samfunnskontrakter og folkekrav. De har mønstret på en Hadsel-registrert frysetråler med Røkke til rors, den ene etter den andre. Svein Ludvigsen, Helga Pedersen, Lisbeth Berg-Hansen, Elisabeth Aspaker og nå til sist skårungen Per Sandberg, som mumlet noe om folk flest før han forlot oss.

Sandberg møtte aldri lokalutvalget på Melbu da han besøkte Vesterålen en torsdag. Det var Melbu-folket selv som måtte kuppe seg til et hastig møte.

Fiskeriministeren ville helst snakke om alt det positive, om optimismen, om mulighetene. Greit nok. Vi er mange som ser at det i all hovedsak går svært godt i norsk fiskerinæring. Men det er ikke dette det handler om på Melbu nå.

Det meste er Nord, er omkvedet på konferansene nå om dagen. Så Melbu-folk bør helst slutte å plage et regjeringsmedlem med kritiske spørsmål og krav nå som det er så mange muligheter å snakke om. Det ødelegger selve nordområdestemninga.

Et slikt budskap passer aldri helt inn der leverandørindustriens mulighetsstudier, mineralprospektørenes og børsnoterte trålrederiers forretningsstrategier glir over i nordområdepolitikk og åpner et hittil ukjent mulighetsrom av euforisk nordområdepsykedelia og gjør oss alle til milliardærer – om litt. For det meste er jo Nord.

En hver statsråd, konferansemingler og ergodynamisk nettverksbygger i nordområdene må lire av seg disse forslitte ord fra dikterhøvdingen Rolf Jacobsen. – Det meste er Nord.

Jeg har nå hørt så uendelig mange toppledere i næringsliv, politikk og forvaltning proklamere at det meste er Nord, og i det siste har jeg begynt å ta meg en luftetur ut når de mest iherdige nordområdesatserne trår gassen til bunns og fyrer opp stemninga. Jeg må bare ut en tur, så jeg slipper å høre resten. Etter Nord kommer det alltid noe robust, grønt, fremoverlent, innovativt, kunnskapsbasert, bærekraftig og konkurransedyktig, før det hele avrundes med noe om tilrettelegging og ringvirkninger, kanskje klondyke og ett nytt eventyr og så videre. Greit nok.

Felles for slike eventyr er at de alltid ligger et stykke fram i tid. Forutsetningen er at eventyrfortellerne får det akkurat slik de vil ha det. Uten motforestillinger.

Da Røkke og Aker kom til Melbu, ble vi lovet et industrieventyr.

Da Goliatfeltet ble vedtatt utbygd, som det første arktiske oljefeltet, ble vi lovet et industrieventyr. I dag vet vi at det koster oss over 90 dollar å hente opp et fat olje fra Goliatfeltet. Det samme oljefatet får vi med dagens oljepris rundt 33 dollar for når vi selger.

I dag vet vi at det er knapt 100 ansatte igjen i fiskeindustrien på Melbu. Det var over 400 før industrieventyret begynte. Det er eventyr som forslår.

Nå er det gassrørledninger, oljeplattformer, gruver, klimaskogplantasjer i fjellsidene og oppdrett i hver en fjord som er eventyret. Det er det som er Nord. Fisken som rettmessig er vår, den er ikke Nord. Den er sør, eller noe der omkring og nevnes knapt i sammenhengen.

Det er olja som er selve hovedeventyret, og fortellinga bæres frem av våre høyst lokale oljemagnater så vel som den multi-nasjonale oljeindustriens innleide mannskap i nordområdene.

De er profesjonelle døråpnere som pleier sine forbindelser, maktpersoner og medier lokalt og nasjonalt med den største flid. En ordfører her, en fylkesmann der. En redaktør, en statsråd, en hver til sitt bruk og til sin tid. Alle skal med. Det er fest i lobbyen, det mingles og det er greit. Folk må få gjøre jobben sin. Networking for olja i nordområdene er også et arbeid.

Og så tapetserer de flyplasser og hotellobbyer, videregående skoler og universiteter fortløpende med fortellingen om petroleumsindustriens iboende skaperkraft og innovasjon. De fyller på med milliarder til forskning på klimaendringer og issmelting og den forurensninga som de selv står for, med avlat til universiteter og høyskoler.

Eventyrfortellerne bestiller, betaler og publiserer. Ringvirkningsrapporter, utredninger og meningsmålinger i fleng. De lager flotte konferanser med fellesmassasje og mentometerknapper. Her sitter en herlig miks av næringslivsfolk og folkevalgte lydhøre og stemmer og klapper og jubler som en utkommandert skoleklasse i nordområdepolitikkens Ti i Skuddet. – Dere er unike og spesielle. Hver og en av dere. Det er dere som er pionerene, messer ypperstepresten, eller var det banksjefen fra podiet?

Det et meste er Nord. Under havbunnen og på vidda som enn så lenge er et ubenyttet ødeland er det nå olje, gass, gull, kopper og diamanter for milliarder. Avfallet kan dumpes i nærmeste fjord.

De som fører an i begeistringa for våre nye pionerer og frontierer, elsker å tro de er de første her. At alt er nytt. A for Arealer, Anledning og Adgang. Slike samlinger begynner oftest på A. De elsker festlige forestillinger og programmer som heter Agenda, Arena, Arctic og så videre. Der tegner de kartene på nytt og på nytt og produserer honningsøte fremtidsscenarier uten ende. De er petropopulistene blant oss – og de var nær ved å lykkes.

Vi har i dag 30 000 ansatte i norsk petroleumsnæring som har mistet jobben sin, og flere skal det bli. Utbyggingsprosjektene er allerede dumpet i lavkostland, men milliardene ruller likevel ut som ustyrlige klinkekuler i tap og røde tall i regnskapet for den samme velferdsstat som oljeindustrien og Goliatfeltet var ment å opprettholde. Og dette skjer nå i dag, før vi har omsatt ett eneste fat av den aller dyreste oljen.

Og hvem bærer den egentlige kostnaden – i dag? Hva har det kostet våre nordnorske kystsamfunn at petropopulistenes progagandamaskin har tatt hele rommet – vårt mulighetsrom – i over ti år.

Det er mulig vi må gi den foraktfulle prost Colban rett i noe av det han rapporterte sørover om vårt godtroende her i 1814:

Komme derimod fremmede, er man endog så lærevillige at man troer Alt, og bliver ofte bedraget av Landstrygere og Quaksalvere , som love at helbrede eller berike dem

Vi har vel hørt nok på eventyr nå. I morgen tenner vi fakler for fisken som er vår. Det er vi som er Nord. God Helg!

I forkant av folkeavstemning i Storbritannia skrev artikkelforfatter denne artikkelen om Storbritania skal forbli i EU eller ikke. Hva er kreftene og motkreftene i denne klassekampen, og hvilke konsekvenser får et ja eller nei for Irland, Scotland og Wales?

Johan Petter Andresen er leder for Grünerløkka Nei til EU og medlem av Rødt. Artikkelen ble skrevet før folkeavstemningen.

Globalt er det ikke lenger tvil om at økonomien stagnerer. Teorien om stagnasjonstendensen under monopolkapitalismen har vist seg som en svært bærekraftig teori. Det er særlig miljøet rundt det amerikanske marxistiske tidsskriftet Monthly Review som har fremma denne tesen siden midten på 1960-tallet. Utslag av stagnasjonstendensen er blant annet lavere økonomisk vekst, lavere sysselsetting, økte klasseskiller og minkende finansiell stabilitet.

Denne utviklinga gir mange politiske konsekvenser. De store politiske kampene i EU og mellom USA/EU og Russland/Kina er sentrale i dette bildet.

Før vi går mer løs på Storbritannia, skal vi se litt nærmere på hva som skiller dagens kapitalisme fra kapitalismen slik den var da EU omfatta færre land og var mindre integrert – det vil si tidlig 1970-tall.

Flertallet ansatt i utlandet

Jeg bruker Norge som eksempel da jeg har gode tall for hånden. Den store endringen de siste 40 åra er at de dominerende monopolene har blitt atskillig større og atskillig mer internasjonaliserte. Dette gjelder både for markedene for bedriftenes varer og for deres produksjonsapparat. De største bedriftene har nå flertallet av sine ansatte utenlands. De tretti største industrikonsernene hadde bare 6 prosent av sine ansatte i utlandet i 1975, i dag er tallet 64 prosent! De tretti største foretakene hadde 59 prosent av sysselsettingen i utlandet i 2012, opp fra 48 prosent i 1996 som er det første året med data for dette. (Produktivitetskommisjonens første del-rapport våren 2015, side 58)

For disse internasjonaliserte storselskapene er det avgjørende å sikre færrest mulig hindringer når de skal selge sine varer og tjenester, organisere sin produksjon over landegrensene og sikre kapitalflyten mellom alle sine avdelinger (inkludert postkasse-avdelinger i skatteparadiser). Dette er bakgrunnen for at «systempartiene», det vil si partiene både på høyre og venstresida som ser det som sin oppgave å sikre dagens kapitalistiske system, har gått inn for internasjonale avtaler som bygger ned nasjonale hindringer. De aller fleste frihandelsavtalene må sees i dette lyset. Dette inkluderer WTO, TTP, TTIP, TISA, EØS og EU.

Det er naturligvis både ulik geografisk spredning og ulikt omfang med tanke på sektorer og ulik grad av samarbeid. Men tendensen er den samme.

EU går atskillig lengre enn andre mellom-statlige avtaler i samordning av lover og regler. Målsettinga med å lage en stadig tettere union er jo å lage et europeisk imperium. Men dette er jo ikke mulig uten at nasjonalstatene fratas makta. Nå når motsetningene i verden skjerpes på grunn av stagnasjonen, trer denne motsetningen tydeligere fram og overklassen er delt. Den mest innflytelsesrike delen av overklassen kjemper videre for superstaten. Fellesvalutaen, euro, omfatter de land som hittil har gått lengst i retning en superstat. Dette samarbeidet fører til at de enkelte landa gir større makt til fellesorgan som Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen osv. Ikke alle EU-land har blitt med i euro-samarbeidet. Det skyldes to forskjellige krefter. For Norges del er det den folkelige motstanden som har hindra EU-medlemskap og euro. Det samme gjelder Sverige og Danmark. Men for Storbritannia ser det ut til at både folkelige krefter og deler av finanskapitalen har vært mot innføring av euro. Storbritannia reserverte seg mot den delen av Maastrichtavtalen som handler om felles myntenhet i 1992. Likevel var det sterke krefter som vil ha Storbritannia inn i euro-samarbeidet og Arbeiderparti-regjeringa til Tony Blair la opp til en folkeavstemning om dette. Labour hadde i sitt program i 1997 at en folkeavstemning om euroen var en forutsetning for at Storbritannia skulle bli med i euroen. I 1999 ble euroen lansert, men Storbritannia ble ikke med på grunn av både folkelig motstand og motstand fra deler av finanskapitalen. Storbritannia er en gammel stormakt og et av verdens finanssentra. Pundet er en viktig internasjonal valuta og er tredje mest brukt i verden. Den amerikanske dollaren er suverent mest om-satt, deretter følger euroen.

Superstat og nasjonalstat

Overklassen i Storbritannia er altså delt når det gjelder superstaten eller nasjonalstaten. Motsetningene har ført til at Storbritannia har holdt seg utafor euroen og utafor Schengen-avtalen. Den økende misnøyen med tingenes tilstand etter finanskrisen og den store framgangen til det høyrepopulistiske anti-EU partiet United Kingdom Independence Party (UKIP), førte til at David Cameron, lederen for Det konservative partiet, i 2013 lovte å reforhandle Storbritannias forhold til EU dersom de konservative vant valget i 2015, og deretter avholde en folkeavstemning innen utgangen av 2017. I februar 2016 forelå en enighet om en avtale i EU om Storbritannias ønsker. Det mest konkrete i avtalen er enighet om at arbeidere fra andre fattigere EU-land skal få dårligere sosiale ordninger de første åra de kommer til Storbritannia. Ellers er de politiske lovnadene ikke av særlig betydning. Avtalen tydeliggjør at noen deler av EU er kommet lengre i forsøket på etableringen av en superstat, mens Storbritannia er av de landa som holder tilbake på grunn av sine indre uenigheter, først og fremst i overklassen.

Boris Johnsen

Boris Johnsen er en ledende konservativ politiker og ordfører i London. Han er de konservatives viktigste talsmann for Brexit og er av mange utpekt til landets neste statsminister. Han mener at Storbritannias kapitalister ikke vil tjene på å bli bundet opp i EU framover, da EU nå blir stadig mer sentralisert og legger opp til overnasjonal kontroll over stadig mer sentrale deler av økonomien. EU forbereder nå sterkere kontroll over det enkelte lands statsbudsjetter og finanspolitikk. Dette vil primært rette seg inn på land med euro, men likevel vil også land som ikke har euro, bli påvirka. Han viser også til at de viktige vekstregionene i verden ligger utafor EU og at Storbritannia vil kunne stå friere til å investere i disse landa og inngå avtaler med disse landa utafor EU. Mot ham står altså de delene av britisk kapital som vil satse på å styrke EU-samarbeidet som en plattform for britisk kapitals internasjonale virke i tida framover. De viser til avtalen som er framforhandla, og mener at den kan sikre at Storbritannias kapitalister har den nødvendige kontroll.

Nasjonalstaten viktigst

Motsetningen mellom det at kapitalismen har frambrakt internasjonaliserte monopoler som har behov for å sikre sine interesser internasjonalt på den ene sida, og det faktum at disse monopolene har nasjonalstaten som sin avgjørende sikring, er uløselig innafor det kapitalistiske systemet. Når det britiske monopolet Arcadia Groups interesser skal sikres, er den viktigste statskonstruksjonen ikke EU, men nasjonalstaten. Det er nasjonalstaten som kan lage lover som sikrer monopolenes interesser både i forhold til egen befolkning og mot monopoler med baser i andre imperialistiske land. Og som «kreditor av siste instans» er det skattemyndighetene i det enkelte land som kan «sosialisere» eventuelle finansielle tap, slik vi opplevde i forbindelse med finanskrisa i 2008. En ny bankkrise vil staten løse gjennom mer skatt for vanlige folk og innstramming i offentlige budsjetter.

Det er den enkelte nasjonalstaten som avgjør hvor mye makt den vil overlate til EU-systemet og som til syvende og sist kan bryte ut av EU enten som et resultat av hva dette lands overklasse bestemmer seg for, eller som et resultat av folkelig kamp, eller, som i Storbritannias tilfelle, som et resultat av en blanding av krefter innafor overklassen og folkelig kamp.

Folket og nasjonalstaten

En annen side ved EU, og nasjonalstatene den omfatter, er at det er innafor nasjonalstatene at de folkelige kreftene har vunnet fram. Arbeiderklassens kamp er internasjonal, men det er innafor nasjonalstatens rammer at folkelige bevegelser har vunnet fram i kampen for demokratiske rettigheter, landsomfattende tariffavtaler, lokaldemokrati, velferdsordninger osv. De internasjonale konvensjonene som for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1950 er ikke et resultat av EU, men av arbeiderklassens styrka posisjon i Europa etter andre verdenskrig. EUs overnasjonale lover og EU-domstolen har blitt brukt til å undergrave fagforeningenes og andre folkelige organisasjoners innflytelse i den enkelte nasjonalstat og til å undergrave velferdsstaten.

Stadig flere vender seg mot EU. Derfor gror det fram stadig flere EU-skeptiske partier og organisasjoner. Men nettopp fordi både monopolene og de folkelige kreftene har interesser av å forsvare nasjonalstatene, oppstår gjerne både høyrepopulistiske og venstrepopulistiske bevegelser som i realiteten sikrer kapitalens interesser. De fanger opp den folkelige misnøyen og sikrer en politikk i tråd med de internasjonaliserte monopolenes interesser. Det er dette UKIP og Labour under Corbyn har felles, til tross for at UKIP er mot EU-medlemskap og Labour er for fortsatt EU-medlemskap. Ser vi rundt oss ellers i Europa, ser vi det samme. De venstrepopulistiske partiene har samme målsetting som for eksempel Syriza og Podemos. De vil ha «et sosialt EU». På EU-nivå finner vi disse samarbeidende i EU-parlamentet i den rød/grønne fraksjonen som i hovedsak består av pro-EU partier, men der vi også finner et mindretall av partier som er mot EU-medlemskap. Et forsøk på å styrke EU-reformistene er initiativet til Hellas tidligere finansminister, Yanis Varoufakis. Den nye all-europeiske paraply-organisasjonen DiEM25 stiller som målsetting å reformere EU innen 2025. Men noen avgjørende reformer er det ikke snakk om. For mer om DiEM25 les artikkelen til Pål Steigan på (http://steigan.no/2016/02/17/hva-vil-yannis-varoufakis-og-diem-25/)

Det som dessverre er slående, er at vi ser lite til breie folkelige enhetsfronter som retter seg både mot EU og mot den nyliberale innstrammingspolitikken i eget land.

I Storbritannia ser vi en oppstilling av kreftene noenlunde i tråd med ovenstående analyse. På «remain»-sida finner vi arbeidskjøperorganisasjonene, de konservative, Labour, Sinn Fein, Scottish National Party, det walisiske Plaid Cymru og ledelsen i Storbritannias LO. Det vil si tyngden av landets elite. På den andre sida finner vi UKIP, noen mindre fagforeninger, et mindretall i Labour og et stort mindretall blant de konservative.

Britiske særtrekk

Et særtrekk ved det parlamentariske systemet i Storbritannia er enkeltmannskretsene. Dette gjorde at for eksempel UKIP kunne få 3,8 millioner stemmer, 12,7 prosent, men likevel bare ett parlamentsmedlem av 650 i 2015. Men et annet trekk er at det som vi i Norge kaller sentrum, gjerne havner i et av de to store partiene. Og så vidt jeg forstår gjerne i de konservative. I Norge er Høyre et byparti. I Storbritannia står de konservative sterkt på landet. Det vil si at en del folkelig misnøye vil kunne komme til uttrykk nettopp som misnøye blant de konservative.

Mange EU-motstandere fikk forhåpninger da Labour, det neststørste partiet i Storbritannia, fikk Jeremy Corbyn som ny leder. Men det tok kort tid før Corbyn, som tidligere har vært mot både medlemskap og Maastrichttraktaten, la seg på linja med å reformere EU.

Sinn Fein, SNP og PC

Venstrepopulistene i Sinn Fein er et parti som har vært sentral i kampen mot nedskjæringspolitikken til EU og regjeringa i Irland. Sinn Fein har mobilisert mot ulike EU-traktater som er blitt stemt over i Irland, som Nice-traktaten. Men da ikke som et ledd i kampen mot EU-medlemskapet, men som et ledd i kampen for et mer demokratisk EU. De har tapt disse kampene, og EU har blitt stadig mer lik en superstat. Likevel trekker ikke Sinn Fein konklusjonen at Irland må ut, de klamrer seg til håpet om at EU lar seg reformere til et sosialt Europa. Sinn Fein er også representert i Nord Irlands parlament. Sinn Fein-ledelsen viser til Belfastavtalen fra 1998. Belfastavtalen var «fredsavtalen» som innførte et visst sjølstyre i Nord-Irland. Avtalen påstås å ha en klausul som innebærer at en eventuell Brexit vil bety at det kan kreves en folkeavstemning om at Irland og Nord-Irland skal forenes. Og at et slikt forent Irland da vil være et medlem av EU, slik Irland er det i dag. Sinn Fein oppfordrer folk i Nord-Irland til å stemme for å bli i EU. Sinn Fein vil altså ikke ha sjøl-råderett for et forent Irland.

Scottish National Party ligger også til venstre for Labour og har vært det største partiet som har kjempa for skotsk uavhengighet fra resten av det forente kongerike. De er nå Skottlands største parti. Også dette partiet vil fortsette i EU.

Plaid Cymru i Wales vil ha uavhengighet fra England/Westminster, men er tilhengere av EU-medlemskap.

Alle disse venstrepopulistiske partiene er altså systempartier som først og fremst ser det som sin oppgave å sikre kapitalismen i hver sine områder. Den delen av borgerskapet som de representerer, vil ha større makt innafor Storbritannia og samtidig kunne bruke EU for å sikre sine internasjonale interesser. Som påpekt over, har disse også den viktige funksjonen at de fanger opp den folkelige misnøyen og gir den uttrykk innafor systemet.

Thatcher

For å komplisere bildet ytterligere må vi se på historia til forholdet mellom Storbritannia og EU og den interne klassekampen i Storbritannia. Kort fortalt går den ut på at Storbritannias overklasse var blant de som gikk hardest til verks mot fagbevegelsen da borgerskapet internasjonalt initierte høyrebølgen på slutten av 70-tallet. Dette kulminerte under gruvearbeiderstreiken i 1984, der de konservatives statsminister Margaret Thatcher vant en knusende seier og innførte ny fagforenings-fiendtlig lovgivning. Labour stilte ikke som målsetting å slå tilbake dette. Tvert imot. Tony Blair, Labours statsminister i mange år, gjorde kun små endringer. En av konsekvensene er at klasseskillene er blant de største i OECD. Nettopp det at Thatcher gikk atskillig hardere til verks enn de fleste EU-land og EU sjøl, gjorde at EU-regler ble og blir sett på som en sikring mot at forholda skal bli enda verre. EU holder Storbritannia i øra, sa for eksempel Storbritannias største fagforening, UNITE under et møte med en Nei til EU-delegasjon i 2016. Men det er nettopp EU som tvinger fram arbeiderfientlig og fagforeningsfientlig politikk i medlemslanda. Dette illustreres kanskje best i Hellas, der det gjennomføres lovendringer som undergraver arbeiderklassens og fagbevegelsens stilling. Den tilsynelatende uenigheten mellom EU og den konservative regjeringen om hvor arbeiderfientlig politikk som er nødvendig, dekker over faktumet at begge trekker i samme retning, men med ulike metoder og ulik form. For en fagbevegelse som vil forsøke å komme på offensiven mot den borgerlige politikken, er det ganske opplagt at dette vil være lettere om det bare er den britiske staten og borgerskapet som er den formelle motparten, enn når også EU-systemet må nedkjempes.

Mot EU og nedskjæringer

Blant de politiske kreftene som vil ut av EU, finner vi også krefter som er mer beslekta med det som kan oppfattes som den norske organisasjonen Nei til EUs standpunkter. Dette gjelder det mellomstore fagforbundet National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT), Organisasjonen Trade Unionists Against the EU, Campaign Against Euro-federalism og mindretallet i Labour organisert i Labour Leave. Disse er de viktigste kreftene som er del av en folkelig bevegelse som retter seg mot krisepolitikken til både EU og Storbritannias regjering. Men disse kreftene er svake og utgjør ikke de sterkeste stemmene på «leave»-sida.

Det finnes noen partier som kaller seg kommunistiske som Communist Party of Britain (http://www.communist-party.org.uk/). Communist Party of Britain (Marxist–Leninist) (http://www.cpbml.org.uk/) og Communist Party of Great Britain (Marxist–Leninist) (http://www.cpgbml.org/). Disse mikropartiene mobiliserer for Brexit. Mens for eksempel den revolusjonære uke-avisa The Worker kjører «aktiv boikott” og mener at det er en meningsløs avstemning.

Kontrollert valg

Storbritannia har en egen kommisjon som har fullmakt til å peke ut en offisiell kampanjeorganisasjon for hver side i forbindelse med folkeavstemninga. Alt tyder på at det blir en «leave»-kampanjeorganisasjon dominert av høyrepopulister som vil bli utpekt i midten av april. Denne organisasjonen vil være den som representerer «leave»-sida i sentrale tv-debatter, vil kunne få større økonomiske muskler, vil få anledning til å distribuere sitt syn til alle landets husstander osv. Per i dag er det to kampanje-organisasjoner som ligger best an. De to kampanjene er, Vote Leave og Grassroots Out (GO). Uansett hvilken av de to som blir utpekt, vil konservative krefter dominere sammen med høyrepopulistene i UKIP.

Kan bli Leave

Meningsmålinger viser dødt løp. Det vil være en fordel for demokratiet hvis det skulle bli et flertall som stemmer for å gå ut av EU ved folkeavstemninga den 23. juni. EU vil svekkes og mulighetene for økt folkelig innflytelse i Europa styrkes. Men noen dans på roser blir det jo ikke framover uansett.

Dersom det blir et flertall for å gå ut av EU, vil det bli et par års forhandlinger mellom EU og Storbritannia om avtaler som erstatter medlemskapet. Hvilke løsninger som man ønsker å lande på, har ikke Leave et entydig svar på. Det finnes mange alternativer. En avtale som likner på EØS-avtalen; en frihandelsavtale uten fri flyt av tjenester og arbeidskraft; en britisk gjeninntreden i EFTA og reforhandling av EØS-avtalen osv. Ut fra at det er systembærende partier som skal forhandle på begge sider av bordet, må vi regne med at det politiske jordskjelvet uteblir.

Skottland, Irland og Wales

Men i Skottland, Irland og Wales kan det oppstå en ny situasjon der krav om folkeavstemning om løsrivelse fra Storbritannia får ny vind i seilene. Scottish National Party (SNP) har allerede sagt at kraften bak kravet om en ny folkeavstemning om skotsk uavhengighet ved en Brexit vil styrkes. Men også om det skulle bli et flertall for at Storbritannia skal fortsette i EU, vil SNP ta dette til inntekt for at skottene vil ha uavhengighet fra Storbritannia. Særlig kan de hevde dette hvis det blir et flertall i England som er mot EU-medlemskap, mens det er et flertall for EU-medlemskap i Skottland. De som kjemper for skotsk uavhengighet har altså vind i seilene nesten uavhengig av resultat. I Irland vil Sinn Fein kunne kreve folkeavstemning om at Nord-Irland skal forenes med Irland. Men en gjenforening vil forutsette at det blir et flertall for dette blant befolkningen i Nord-Irland. Det er lite sannsynlig. I Wales vil uavhengighetskravet også styrkes. Spørsmålet om en eventuell avvikling av Storbritannia vil ikke kunne avgjøres før en eller flere nye avtaler er på plass mellom EU og Storbritannia. Derfor er det ikke mulig å si hvordan enkeltpartier vil agere om et par år.

En eventuell oppsplitting av det forente kongedømmet til fire sjølstendige land: England, Wales, Skottland og et forent Irland, vil jo være et positivt framskritt for både sjølråderetten og demokratiet. Men sjølråderetten vil være undergravd om tre av disse samme landa skal være med i bygginga av og underlagt den europeiske superstaten. En eventuell frigjøring fra Storbritannia, men fortsatt innlemming i EU vil føre til nye politiske bevegelser som vil rette seg mot denne unionen. Vi vil da i beste fall få en enhetsfront som retter seg mot både nyliberalismen og EU, eller, verre, en ny bevegelse som krever skotsk uavhengighet fra byråkratene i EU, altså et høyrepopulistisk parti.

Domedagsprofetier

Remain-sida kjører på de samme domme-dagsprofetiene som har blitt brukt tidligere og som vi kjenner altfor godt fra Norge: Går Storbritannia ut av EU, vil investeringene utebli, bedriftene vil forlate Storbritannia og flytte til EU, jobbene vil forsvinne, Storbritannia vil bli isolert osv.

Naturligvis vil ikke dette skje. Over-produksjonskrisa, stagnasjonen og den økte arbeidsløsheten vil prege alle land som ikke bryter med dagens kapitalisme. Fortsatt liberalistisk politikk vil jo prege både land utafor EU og EU, da systembærende partier vil ha kontrollen. Muligheten for arbeiderklassen til å forsvare seg vil være bedre utafor EU, da eventuelle politiske kampanjer osv. vil skje med grunnlag i felles erfaring og felles virkelighetsforståelse. Det er langt til London, men enda lengre til Brussel. Arbeiderklassens kamp er internasjonal også i framtida, men det er nettopp kampen som føres i den enkelte nasjonalstaten som er den viktigste arenaen for kampen for demokratiske rettigheter, lønns- og arbeidsvilkår og velferdsstaten.

Igjen ser vi at Norge har blitt en krigsnasjon. 2. mai kunngjorde regjeringen at Norge skal sende soldater til Jordan for å lære opp syriske opprørere. Disse skal så reise inn i Syria for å kjempe mot ISIL.

De 60 norske soldatene skal bidra med alt fra trening til operativ støtte til syriske grupper. Regjeringen lover at Stortinget vil bli konsultert om det skulle bli aktuelt for disse soldatene å dra inn i Syria.

I redegjørelsen på regjeringens hjemmesider nevnes ikke ordene borgerkrig eller krig en eneste gang. Men det er krig det er snakk om. Krigen i Syria raser på femte året, og kampen mot ISIL er uløselig vevd inn i denne krigen. Deltakelse i krigen i Syria vil gjøre Norge mer utsatt for terror, og bidra til uthulingen av folkeretten som Norge har vært med på gjennom deltakelsen i Afghanistan og Libya.

Samtidig er det høyst usikkert hva konsekvensene av økt støtte til væpnede grupper i Syria vil føre til. I dagens situasjon er det viktig at Norge støtter opp under fredsforhandlingene i FN-regi og arbeidet til spesialutsending Staffan De Mistura.

Opprøret i Syria har utviklet seg til en borgerkrig, og nå en stedfortrederkrig hvor Saudi-Arabia, Tyrkia, Qatar og Iran kjemper om innflytelse og makt i et fremtidig Syria. Med USA og Russland på hver sin side.

Det er ingen grunn til å trekke Norge enda tettere inn i denne konflikten. Heller bør Norge støtte opp om fredssamtalene i FN-regi, og slutte å sende militærmateriell og våpen til land som forsyner jihadister i Syria med våpen.

Stian Bragtvedt

Under siste verdenskrig flyktet noen få nordmenn for å unngå en dødsdom eller for å slåss mot Nazi-Tyskland fra et annet land.

Dagens flyktninger til Europa flykter ikke av slike grunner.

Ove Bengt Berg var initiativtaker til Venstrepopulistene i 2015. (Foto: Trondheim byarkiv, Norske flyktninger i Dalarna?)

Innvandrere — drivkrafta er et bedre liv

Syrerne som kommer til Europa, kommer fra leire i Tyrkia der de ikke bombes. I Syria, er 14 millioner drevet på flukt hvorav åtte millioner internt i Syria. Det er altså et mindretall av disse som vil til Europa. Hvorfor flykter ikke alle? Og få av innvandrerne til Norge kommer fra Syria. «Selv med snarlig fred og stabilitet i Syria, vil det være millioner av mennesker i leire i nabolandene, og hundretusener på vei til eller gjennom Europa», forutsetter SSB 18.12.15.

Verdens folk får det bedre…

«For gjennomsnitts­mennesket på jorden var 2015 det beste året i historien. Og sjansen for å dø en voldelig død er drastisk redusert.» skreiv tidligere SV-leder Erik Solheim i Dagens Næringsliv 10.01.16. Og fortsatte: «Da jeg ble født [1955] var forventet levealder på jorden 46 år. Nå har både jeg og historien passert den alderen, og gjennomsnittsmennesket vil bli over 70 år.» «Den vanligste dødsårsaken for ungdom er ikke krig og terrorisme», men trafikkulykker, skreiv Solheim.

…men flere ønsker et bedre liv — i Europa

Tross denne positive utviklinga øker likevel folkestrømmen og innvandringa fra Afrika og Midt-Østen mot Europa. I 2015 var det 1,2 millioner mennesker som ville begynne et nytt økonomisk liv i Europa, og som kom fra Afrika og Midt-Østen. De som kommer er blant de mest økonomisk og sosialt vellykka i sine land. Bare fra Afrika kan det dreie seg om tre-fire millioner mennesker hvert år med et slikt ønske.

Befolkningsoverskudd

«Befolkningsveksten i Afrika, sammen med klimaendringer og privatisering av jord som presser stadig flere inn i byene…» sier Thomas Hylland Eriksen til Nettavisen 23.04.16, og legger til informasjonsmuligheten internettet gir. Magnus Blaker i samme kilde: «Det er spesielt i Afrika og Midt-Østen der det forventes enorm befolkningsvekst. 300 prosent økning i Nigeria, 350 prosent økning i Irak, 400 prosent i Kongo, 420 prosent økning i Uganda. 950 prosent økning i Niger». 

I Afrika og Midt-Østen er det et betydelig antall menn under 35 år uten utdanning og sysselsettingsmulighet. Den tyske demografen Gunnar Heinsohn konkluderer i Dag og Tid 15.04.16: «Dei vil ikkje kunne tevle på verdsmarknaden og vil difor ønskje å bli økonomiske flyktningar — men ingen vil ta imot dei».

Asylrett omgjort til en innvandringsrett

Opprinnelig har det aldri ha vært meninga at asylinstituttet skulle bli et innvandringsinstitutt. Asylordninga ville ikke blitt vedtatt hvis den skulle praktiseres som i dag, fordi det rett og slett ikke er politisk flertall i noe parlament i noen europeisk stat for dagens asylpraksis. Før den norske innvandringsstoppen i 1975 ble det nesten ikke gitt asyl av grunner som nå kalles beskyttelsesbehov. Nå omgås innvandringsstoppen ved å misbruke asylretten. For ingen enkeltpersoner har rett på asyl. Det er det bare en stat som har rett til å gi, men ikke plikt til. Retten går til i forhold til en annen stat. Norge har avslått asyl til Trotsky, Vanunu, Snowdon og Assange. Asylretten gir heller ingen krav på varig opphold slik det nå har utvikla seg, bare til midlertidig opphold.

I boka «Innvandringsrealisme» skriver Sylo Taraku, tidligere leder i NOAS, at når NOAS arbeidet for å få flere asylsøknader innvilga konkret og generelt, gikk de verken til politikere eller journalister. De gikk til internasjonale jurister og presset dem til å liberalisere lovverket gjennom internasjonale domstoler og traktater.

Ufaglærte innvandrere

Norge er et høykompetant land, og ufaglærte jobber reduseres sterkt. SSB anslår at i 2025 vil ufaglærte utgjøre 3,5 prosent av alle sysselsatte. Da vil det bli et overskudd på 200 000 ufaglærte. Og innvandrerkvinnene arbeider i stor grad heller ikke om de kommer til Norge.

SSB: «etter landbakgrunn har særlig innvandrere fra Asia og Afrika en situasjon med lav sysselsetting og høye overføringer». (rapport 2014:38). Somaliske og syriske innvandrere, i aldersgruppa 20-35 år, har en sysselsettingsgrad på henholdsvis 27 og 26 prosent. Innvandrere jobber også kort tid. For ufaglærte lavtlønte med mange barn og hjemmeværende hustru blir det gunstigere for dem å gå over på sosialhjelp og uførepensjon alt ved 50 års alder.

Økt innvandring og økonomiske nedskjæringer gir økt oppslutning om ytre høyre

Denne utviklinga er en oppskrift på norsk og europeisk sosial uro. Alle selverklærte venstrepartier i Europa erklærer seg for innvandring, uten noen gang å nevne et begrensende antall. Samtidig som de prioriterer å kjempe for muslimske politiske rettigheter og framstøt. Bare sterkt høyreorienterte partier er for å begrense innvandringa fra den fattige verden og dempe muslimske politiske framstøt, dermed øker deres politiske oppslutning på bekostning av de venstreorienterte innvandringspartiene. Det fører til en økonomisk politikk som gir mer til de rikeste.

Forutsetninga for å få flere ufaglærte innvandrere til å komme i lavtlønna arbeid, er å gjøre det mindre gunstig å få livsunderholdning fra NAV. Det vil hardt ramme de fattigste etniske nordmenn. Den utviklinga vil gi høyrekreftene økt oppslutning for sin økonomiske politikk.

Vår skyld?

Århundrelang imperialistisk raning av «den tredje verden»s ressurser og imperialistiske kriger har svekket mange av verdens stater. Men også europeiske land har vært rasert gjennom to verdenskriger, og har likevel reist seg igjen. For ytre årsaker virker gjennom indre. Det er de indre forholda i et land som bestemmer evnen til å utvikle nasjonal politikk. Slik Russland og Kina har vist er mulig, tross langvarig utenlandsk undertrykking. Norge fikk ingen utviklingshjelp for å utvikle sitt næringsliv fra tidlig på 1800-tallet til det nasjonale oljeselskapet blei oppretta på 1970-tallet, eller til å utvikle velferdsordningene.

Nasjonal sjølråderett

Løsninga er verken å ta hundretusener av verdens fattige til Norge, bombe dem eller la statsfinansierte norske organisasjoner ta over oppgaver som hører til enhver stats eksklusive oppgaver. Stater bør heller følge Russlands/Sovjets og Kinas eksempel med brudd med og nedkjemping av alle fremmede staters interesser i sitt eget land. Slik utvikles et nasjonalt lederskap.

Det er rasisme å si at mennesker i afrikanske og land i Midt-Østen ikke er i stand til å utvikle nasjonal uavhengighet og skape utvikling slik nordmenn og innbyggere i mange andre moderne utvikla land har gjort. Utviklingshjelpa med individuell enkelthjelp til verdens fattige og krigsofre ødelegger for landenes eget ansvar og sjølstendighet.

Vi skal skifte ut fossil energi med fornyeleg, og elles drive vidare om lag som før. Det ser ut til å vere utgangspunktet for debatten om ei framtid med lite eller ingen ting av utslepp frå karbonenergien. Men ingen har vist at det er mogeleg.

Erik Solheim har vore leiar i Noregs Naturvernforbund 1980–87 og 1993–97, og er æresmedlem i forbundet. Han er naturforvaltingskandidat frå Noregs Landbrukshøgskule og har arbeidd som m.a. lektor og restaureringssnikkar. an har småbruk i Flugedalen, Førde kommune, Sogn og Fjordane.

Det avgjerande spørsmålet er kor mykje fornyeleg energi som er tilgjengeleg. Fornyeleg energi i vind og nedbør er svært lite konsentrert samanlikna med fossil energi, som er innhaldet i enorme mengder organisk stoff konsentrert gjennom millionar av år. Å fange store krefter ut av vind og vatn, krev turbinar som gjer seg nytte av store areal. Å utnytte fallenergien i vatn, gjev relativt stort utbytte.

Fjell og vidde, medlemsbladet til Den norske Turistforening, har laga eit oversyn som viser at dei 1208 småkraftverka (mindre enn 10 MW installasjon) som er bygde, leverer ikkje meir enn sju prosent av den samla elektrisitetsutvinninga i vårt land. I mange område ligg dei så tett at der nesten ikkje er frittrennande elver igjen. NVE har framleis nesten 300 søknader å ta standpunkt til. Men dei beste verka, dei som gjev mest energi for pengane, er alt i drift.

Ved inngangen til 2015 var 62 prosent av vasskraftpotensialet på 214 TWh (milliardar kilowattimar) utnytta, 132 TWh. Den faktiske produksjonen varierer med nedbør og temperatur, i nokre år til godt over 140 TWh. Nesten 50 TWh er varig verna mot kraftutbygging. Att er ein rest på rundt 30 TWh, vel 20 prosent av dagens produksjon.

Innanlands i Noreg har vi alt i alt eit samla energiforbruk på 230–240 TWh. Vel 100 TWh er av fossile energikjelder. Om vi bygde ut alt av resterande vasskraft, er det rundt 70 TWh igjen å erstatte.

Med Rogaland som det tyngste distriktet, skal dei vindkraftverka som har fått konsesjon, kunne gje bortimot 13 TWh, mot lokale proteststormar i mange av sakene. Så langt har dette gjeve 2–3 TWh. Professor Sigmund Hågvar har kalla vindkraftutbygginga ei historisk øydelegging av norske og internasjonale naturverdiar (Aftenposten 16. 3. 2016). Om dei fleste av dagens konsesjonar vert utnytta, er enorme delar av norsk natur, først og fremst i kystfjella, omdanna til industriområde. Og likevel er det godt over 50 TWh fossil energi i bruk, halvparten av dagens nivå.

Det tredje alternativet som mange snakkar om er skogen, å gjere tre om til drivstoff for bilar og fly. Tilveksten i norske skogar er for tida historisk høg, rundt 25 millionar kubikkmeter kvart år. Hogsten tek nesten 10 av desse 25 millionane. Om vi tenkjer oss at resten, 15 millionar kubikkmeter, kan gå til energi, er det teoretisk mogeleg utan å redusere grunnlaget for seinare tilvekst. Brennverdien av tre varierer med treslag, vassinnhald og fleire andre faktorar, mellom anna om vi brenn sjølve stokken eller greiner og lauvverk, nåler. Det er ikkje lett å vere sikker på kor mykje nyttig brennstoff det er å få ut av skogen. I Nasjonal Transportplan opererer dei med eit mål om 1,7 milliardar liter biodrivstoff årleg innan 2030. Nokre meiner at dette er mogeleg å hente ut av norske skogar i staden for å importere palmeolje. Med det som utgangspunkt at 1000 liter gjev 36,2 gigajoule, vil 1,7 milliardar liter gje 62 PJ (petajoule), som tilsvarer vel 17 TWh. Til samanlikning går det med bortimot 250 PJ til norsk transport innanlands. Skogen kan etter dette dekkje 25 prosent, ein firedel. Andre har kome til liknande tal, mellom andre sivilagronom Øystein Heggdal, som rett nok endar på 20 prosent (Minerva nett 17.3. 2015). I desse overslaga er det ikkje rekna med den energien som går med til hogst og transport fram til foredling.

Summen av desse tala for meir av vasskraft, vindkraft og skogsenergi er store. Ei rekkje kvalitetar ved dette landet, gode som folk opplagt set pris på, vil vere borte. Skadane i naturen ville bli enorme sjølv om ikkje alt vart noko av. Likevel rekk ikkje alternativa til meir enn rundt 60 prosent av det fossile forbruket på 100 TWh. Tala er ikkje nøyaktige svar, men det er uvisst i kva retning det dreg, det som er usikkert. Det kostar atskilleg energi å byggje opp ny produksjonskapasitet og å omstille samfunnet på nye energiformer. Den kjemisk bundne energien i ved får vi mest ut av som varme frå ein god omn. Å gjere veden om til bildrivstoff kostar bortimot halve energiinnhaldet berre i omdanninga. Dette er realitetar som er ein konsekvens av naturlover, og som altså ikkje let seg endre vesentleg av meir avansert teknikk. Mange som seier dei er teknologioptimistar, let til å tru at teknikken kan fikse meir enn naturlovene tillet.

Å omdanne sollys til elektrisitet er mogeleg, også i vårt land. Men det skal store areal til, og svære mengder av metall som er sjeldne på jorda. Solenergi har nådd stor prosentvis vekst, men volumet er likevel ikkje stort, fordi utgangspunktet er så lågt. Tilskotet til den globale forsyninga er forsvinnande lite.

Vår tekniske utvikling har vore mogeleg berre fordi vi kunne setje inn meir energi, mest fossil, til å drive teknikken. Med maskinell hjelp kan kvar person utføre meir arbeid enn før. Det er difor vi er så rike, vi i den globale overklassen. På 1800-talet var husmennene ein viktig energiberar i norske bygder og slavar på amerikanske plantasjar. Med dampmaskin og eksplosjonsmotor vart kol og olje meir effektivt å ta i bruk.

Vi kjem raskare fram med bil enn med sykkel, og vaskemaskina gjev oss reint tøy på mindre tid enn vi ville bruke til å gjere arbeidet for hand. Men å utføre meir arbeid krev alltid meir energi. At bilen i dag krev mindre drivstoff per mil enn før, kompenserer vi med å køyre meir. Datateknikken skulle redusere forbruket av papir, var reklamen. Vi skulle spare både energi og trefiber. Utviklinga har vist det motsette. Forbruket av papir til utskrifter stig bratt, og det går veksande mengder elektrisitet til å drive dei enorme databasane.

Om skog til drivstoff kjem, så er spørsmålet om nettoeffekten for innhaldet i atmosfæren av storstila skogshogst og frigjering av CO2 som trea har samla gjennom 100 år eller meir. Bjart Holtsmark ved Statistisk Sentralbyrå har i sitt doktorgradsarbeid hevda at i lange tider vil utsleppa gå opp, ikkje ned. Hans motstandarar ser ut til å ha sterkare meiningar enn argument.

Truleg er det slik at skogen har si mest klimavenlege evne i å fange CO2 frå lufta og lagre desse molekyla i treverket. Etter alt å dømme utnyttar vi skogen best ved å byggje meir i tre, i staden for stål og betong, som kostar mykje energi å framstille og frakte, for det meste kolkraft.

Vindkraft er ustabil energi, og det same gjeld vasskraft utan reguleringsmagasin. Å basere seg på ustabil produksjon av energi er vanskeleg utan å godta usikker forsyning. Vi har ikkje magasinkapasitet til å meistre eit mykje større forbruk av elektrisitet utan å byggje ut eit større volum, montere større generatorar, og i tillegg la mykje kraft gå med til å pumpe vatn i motbakke for å halde nivået høgt nok bak demningane. Dette kan bli vanskeleg nok, og dyrt, i Noreg. At vi skal kunne hjelpe andre land med stabiliteten, er nok ein illusjon.

EU-landa har nytte av rundt 1800 TWh elektrisitet av fossile kjelder. Om vi leverte all vår vasskraft, vel 130 TWh, til EU, er det rundt sju prosent. Den kjemisk bundne energien i alt forbruk i EU, er rundt 22 000 TWh. Sjølv med alt rennande vatn i røyr, har Noreg ingen ting å stille opp med dersom EU skal redusere sitt fossilbål. Det er i det heile uråd å tenkje seg å halde moderne og rike samfunn gåande og samstundes redusere utsleppa av CO2 vesentleg. Eit lågutsleppssamfunn er eit lågenergisamfunn.

Å klare seg med mindre energi, krev omleggingar som ikkje berre er politisk vanskelege, men som krev store investeringar. Så langt har innsatsen og pengane gått med til å gje oss eit overskot av elektrisk kraft, utan at det viser på statistikken over utsleppa. Å halde fram med slike feilinvesteringar gjer det vanskelegare å finne pengar til ombyggingar som kan føre til målet: mindre forbruk av fossil energi. Milliardane til nye vegar for raskare transport krev større utslepp for å vere til nytte. Ein stagnerande økonomi i den rike verda gjer at den mislukka pengebruken vert endå meir tydeleg.

At ei framtid med vesentleg mindre utslepp til atmosfæren, er ei framtid med mindre energi, det er også konklusjonen i ein grundig gjennomgang av David JC MacKay, fysikkprofessor i Cambridge. I boka Sustainable Energy – without the hot air (Cambridge 2009) kjem han fram til at Storbritannia reint fysisk kan skaffe nesten like mykje fornyeleg energi som dagens forbruk, i det vesentlege fossilt, dersom alle kjelder vert utnytta. Men frå dette må han fjerne mykje av potensialet, mellom anna fordi britane treng å utnytte solenergien til å lage mat på markene, og difor ikkje kan dekkje dei med solcelleplater. Hans estimat er at den realistiske tilgangen alt i alt er stor nok til knapt halvparten av det biltrafikken krev. Det tilsvarer 14 prosent av det daglege energikonsumet hos kvar brite. Hans overslag er likevel høgare enn det fleire kommisjonar kom fram til etter å ha leita etter det som er tilgjengeleg.

Den viktigaste konsekvensen er enkel å komme fram til, men ikkje å gjennomføre: Vi må klare oss med langt mindre energi dersom vi skal fase ut ein vesentleg del av dei fossile drivstoffa. Mindre energi brukt vil seie mindre arbeid utført, over tid, og mindre effekt, i praksis mindre tempo i mangt. Mange snakkar om at nye bilar som går på fornyeleg energi, skal avløyse dei som har diesel og bensin på tanken. Problemet er at den nye teknikken krev meir energi. Hydrogendrivne er kanskje verst. Nokre tal avslører eit krav på 80–200 prosent meir energi per kilometer enn ein gjennomsnittleg europeisk bil i dag. Skal vi dempe ulempene i framtida, må vi leite etter løysingar som krev mindre energi enn no, ikkje tekniske konstruksjonar som krev meir energi.

Realiteten blir, når vi ikkje kan setje inn stadig meir kommersiell energi på alle felt, frå elektrisk tannkost til transport, at vi må gjere meir av arbeidet sjølv. Då vil vi tene mindre enn no, sidan det er den fossile energien som har gjort oss rike. Men vi vil òg ha mindre tid til å bruke på eit heseblesande konsum av alle slag. På den andre sida vil ein overgang til mindre energiforbruk gje arbeid til fleire, ei utvikling som millionane av arbeidslause i Vesten kanskje vil setje pris på. Vi kjem ikkje vekk frå at energien som driv alle maskiner og apparat, er ein arbeidstjuv. Så langt har dei fleste hatt nytte av det, for stigande rikdom har styrkt evna til å kjøpe stadig meir etter som effektiviteten over alt har gått opp. Denne utviklinga har fått alvorlege skot for baugen, og ingen har oppskrifta på korleis det er mogeleg å få samfunnet inn på gamle spor igjen, inn på vegen til ny vekst. Det er i alle fall ikkje mogeleg dersom klimapolitikken skal bli noko meir enn ambisiøst prat.

Og det er ikkje lett å vite korleis situasjonen vil utvikle seg med mindre tilgang på energi. Men starten må vere å gå laus på utsleppa, direkte. Å byggje seg ut av fossilsamfunnet ved å stimulere konvensjonell vekst, fører vekk frå det målet som står høgt i den politiske retorikken. Heller ikkje sterke illusjonar kan hindre det.

Seier for havnearbeiderne i Tromsø

Nor Lines har gått til retten for å få nedlagt besøksforbud mot sju personer som har aksjonert i forbindelse med sympatiaksjonen på Tromsø havn. Nord-Troms tingrett ga ikke Nor Lines medhold.

Men retten var i tvil. De mente at arbeidsmiljøet for de ansatte i Nor Lines var blitt dårligere som følge av konflikten, og noe av oppførselen fra de aksjonerende rammes av straffeloven. Men det var ikke bevist at det var noen av de sju som hadde stått for dette. Retten la vekt på at det er en arbeidskonflikt. Siden retten var i tvil, må hver part betale sine egne saksomkostninger.

– Jeg er ikke så veldig overrasket. Det hadde jo skapt en forferdelig presedens hvis en bare kunne innføre besøksforbud for streikende arbeidere, sier Geir Ingebrigtsen, leder i Tromsø havnarbeiderforening til LO-Aktuelt.

– Hva synes dere om at dere ikke får dekket saksomkostningene?

– Jeg veit ikke helt hvor vi skal ta de pengene fra vi er jo så godt som bankerott, sier han. Det hadde vært fint å få bidrag fra andre foreninger til å dekke dette. Det er tross alt en prinsipiell sak for hele fagbevegelsen.
(Fri fagbevegelse, 5.4.16)

Bidrag til å dekke saksomkostninger kan sendes: Tromsø havnearbeiderforening

Kontonr: 9731 07 07469

Kambodsjanske øl promotører i streik mot Carlsberg

For Carlsberg-kontrollerte Cambrew jobber damer som øl-promotører. De skal servere og promotere Angkor beer på restauranter som selger Carlsbergs produkter i konkurranse med andre drikkevareprodukter. I januar i år ble arbeiderne bedt om å akseptere at deres arbeidskontrakter ble gjort om til korttidskontrakter i stedet for faste ansettelser, noe som bl a har den konsekvensen at de mister retten til betalt fødselspermisjon.

Cambrew/Carlsberg ønsket ikke dialog med Cambodian Food and Service Workers’ Federation (CFSWF), som organiserer øl-promotørene, og konflikten ble ytterligere eskalert da den daglige arbeidstiden i den nye kontrakten ble forskjøvet utover kvelden fra kl.14.00–21.00 til 15.30–23.00. Øl-promotørene gikk ut i streik 16. januar, og Cambrew/Carlsberg svarte umiddelbart ved å si opp arbeidskontrakten med alle som deltok i streiken.

En oppsettende dom i Arbeidsretten få dager senere instruerte partene til å gjenoppta arbeidet, men 11 faglige aktivister ble nektet å komme tilbake. Dette er i følge CFSWF et forsøk fra Cambrew/Carlsberg på fagforeningsknusing. De krever at alle arbeiderne skal få tilbake jobbene sine, og at de skal få etterbetalt lønn for tida de har vært utestengt. I tillegg krever de at bedriften tar grep for å gi kvinnene større trygghet mot seksuell trakassering, som er et økende problem for øl-promotørene når det jobbes sene kvelder, ved å sørge for trygg transport fra restaurantene, opplæring i sjølforsvar og praktisk arbeidsuniform.

Les mer om saken på CFSWFs blogg.

Expert

Flere Expert-ansatte har meldt seg inn i Handel og Kontor etter at kjeden sa opp tariffavtalen

Til sammen har 44 Expert-ansatte meldt seg inn i LO-forbundet Handel og Kontor siden det onsdag forrige uke (30.3.16) ble kjent at Expert har sagt opp tariffavtalen. Medlemstallet blant Expert-ansatte har dermed økt fra 140 til 184 medlemmer, opplyser informasjonsrådgiver Inger Helene Vaaten i HK til FriFagbevegelse.
(Fri fagbevegelse, 5.4.16)

52 renholdere sagt opp i Forsvarsbygg.

Forsvarsbygg sier opp 52 renholdere som følge av privatiseringen av renholdet i Forsvaret. De 52 har reservert seg mot å overføres til ISS, og ble sagt opp da fristen for å akseptere overføring gikk ut. Nå skal tilsettingsrådene behandle oppsigelsene.

– Tilsettingsrådet skal sikre at saksbehandlinga har gått riktig for seg, men jeg frykter at de mange oppsigelser går igjennom uansett, sier hovedtillitsvalgt for renholderne Ann Berit Sagedal.

I alt var 365 renholdere ansatt i Forsvarsbygg da prosessen med å sette ut renholdet startet. Av disse er det bare rundt 135 som går over til ISS.
(NTL, 7.4.16)

Denne artikkelen belyser noen fordelingspolitiske spørsmål som vil melde seg med økt styrke dersom Norge (og andre rike land) går over fra dagens vekstøkonomi til nullvekst eller reduksjon i økonomien. Vi vil bruke boligsektoren som eksempel.

Hva vil det føre med seg å sikre en akseptabel boligstandard for alle i et samfunn med nullvekst eller reduksjon i økonomien?

Petter Næss er professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han er også medlem av Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg.

Jin Xue er førsteamanuensis i byplanlegging ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

«Når det regner på presten, drypper det på klokkeren,» sier ordtaket. Så lenge det kommer «nedbør» (i form av velstand), vil noe falle ned også på dem som står nederst i hierarkiet, selv om de på toppen får mer. Talemåten er et uttrykk for den samme tankegangen som ligger bak nyklassiske økonomers begrep «nedsildringseffekt» (trickle down).

Slik pluss–sum-tenkning har vært en viktig forutsetning for det klassekompromisset som den sosialdemokratiske nordiske velferdsstatsmodellen bygger på. Ved å bake kaken større, kan de harde konfliktene om fordelingen av stykkene dempes. Økonomisk vekst er en grunnleggende premiss for «den nordiske modellen», som internasjonalt ofte framheves som et forbilde for velferd og progressiv politikk generelt. Men hva hvis miljø- og ressursmessige grenser gjør det umulig eller uforsvarlig å bake kaken stadig større og større? I et samfunn med nullvekst eller reduksjon i det samlete forbruket, blir den samfunnsmessige fordelingen av velstanden en skjerpet konflikt.

Miljøvirkninger og miljøvennlige løsninger i boligsektoren

Miljøvirkninger av boligforbruk

Å bo er noe vi alle må, så en bolig er slik sett et grunnleggende behov. Men det å bo er samtidig en form for forbruk som i større eller mindre grad bruker naturressurser og påvirker miljøet. Miljøvirkningene av boligbygging består av både byggekonsekvenser og brukskonsekvenser. Byggekonsekvensene er miljøvirkningene av forbruket av byggematerialer, arealforbruket til byggetomter og miljøbelastningen fra selve byggeprosessen – ikke bare for boligen, men også for eventuell infrastruktur som må bygges for å forbinde boligen og boligområdet med resten av samfunnet. Når det gjelder brukskonsekvenser, oppstår noen av disse i selve boligen, f. eks. energi- og materialforbruk til oppvaring/kjøling, belysing, vedlikehold og renovering i løpet av bygningens levetid. Andre brukskonsekvenser har å gjøre med boligens lokalisering. Denne kategorien omfatter først og fremst miljøpåvirkningen fra beboernes transport i dagliglivet, som avhenger av hvilken beliggenhet boligen har i forhold til arbeidsplasser, skoler, butikker, muligheter for fritidsaktiviteter osv.

Det miljømessige «fotavtrykket» fra boligsektoren har sammenheng med hvilke boligtyper det er flest av. Som nevnt i en artikkel for et par år siden (Næss, Rødt! nr 2/2014), krever blokkleiligheter mindre energi per kvadratmeter golvflate enn eneboliger til oppvarming og kjølig (Høyer & Holden, 2001; Brown & Wolfe, 2007), og dette forsterkes av at eneboliger vanligvis har mer golvareal enn en blokkleiligheter. Når det gjelder arealforbruk, legger blokkbebyggelse ofte bare beslag på 50 til 100 m2 per bolig, mens utbygging av eneboligom-råder typisk krever om lag 1000 m2 per bolig. Bygging av eneboliger skjer vanligvis som utvidelse av by- eller tettstedsarealet på tidligere ubebygd mark. Nye blokkleiligheter og andre former for tett boligbebyggelse er mye mer forenlig med fortetting og omdanning av ledige eller lavt utnyttete områder innenfor den eksisterende bybebyggelsen. Bygging av ulike boligtyper gir dermed svært ulikt press mot natur- og friluftsområder og landbruksjord.

Boliger med stort tomtebehov bidrar til at byene får lav tetthet, med lange avstander mellom boliger, arbeidsplasser og service, og dermed store transportbehov. Når tettheten er lav, blir grunnlaget for kollektivtransport dårlig og avstandene så lange at få velger å gå eller sykle (Newman & Kenworthy, 1999; Næss, 2012). I stedet legger byer med mye lav eneboligbebyggelse opp til høy bilbruk, både på grunn av lange reiseavstander, dårlig kollektivdekning og fordi bilen vanligvis står i garasjen eller oppkjørselen like utenfor døra når man bor i enebolig.

Miljøvennlig boligvekst er bare delvis miljøvennlig

Kompakt byutvikling oppfattes ofte som den beste måten for å redusere negative miljøkonsekvenser av boligbygging (Næss, 2001; Newman & Kenworthy 1999, se også Hanssen mfl., 2015). Å bygge tettere betyr mer effektiv utnytting av arealene. Å kanalisere nybyggingen til områder i byene som allerede er eller har vært bebygd, er gjenbruk av byareal. Økt ressurseffektivitet og gjenbruk er sentrale prinsipper for økologisk modernisering. (Mol & Spaargaren 2000) Dette er en teori som hevder at fortsatt økonomisk vekst kan forenes med økologisk bærekraft, bare man velger miljømessig «smarte» løsninger.

Oslo er på mange måter et skoleeksempel på økologisk modernisering i byutvikling (Næss, Næss & Strand, 2011). Fortettingsstrategien i Oslo og de andre største norske byene har spart natur- og landbruksarealer, dempet biltrafikken og spart energi. Likevel har byen bare delvis klart å «frakople» vekst i bygningsmassen og infrastrukturen fra negative miljøkonsekvenser (Næss, Strand mfl. 2011). Selv om fortettingen har avverget bygging i Marka og redusert tap av andre naturområder og landbruksjord, har den redusert de åpne arealene innenfor Stor-Oslos sammenhengende byområde med 5 % fra 1999 til 2004. Og selv om andelen som bruker bil til jobben, er redusert (fra 59 % til 46 % mellom 2007 og 2012), har den samlete trafikkmengden økt.

Mye av fortettingen på ledige arealer i byen har bare vært mulig på grunn av utflytting av industri og fordi lastebiltransport har erstattet godstransport med skip. Den delvise «frakoplingen» mellom vekst i bygningsmassen og miljøbelastning er altså muliggjort gjennom miljømessig uheldig vekst i lastebiltrafikk og utflytting av industri til steder der den nye industriutbyggingen har medført store naturinngrep (f. eks. i form av tap av regnskog eller landbruksjord).

Utflytting av industri til andre land har samtidig redusert innenlands energi- og materialforbruk til industriproduksjon, noe som misvisende framstår som «frakopling» mellom ressursforbruk og bruttonasjonalforbruk i statistikken.

Det er de «lavthengende fruktene» av fortettingen som til nå har blitt plukket: Det er forholdsvis lett å oppnå reduksjon av miljøvirkningene per produsert enhet (f. eks. boliger eller kontorareal) ved å gjenbruke forlatte industriområder som byggetomter. Men denne (geografisk begrensete) «frakoplingen» er bare midlertidig. Etter noen år vil det ikke være mer industri igjen å flytte ut.

Vekst i bygningsmassen bidrar til økt forbruk av byggematerialer, arealer og energi til romoppvarming og kjøling, uansett hvor effektiv ressursbruken er per kvadratmeter golvareal. Ny bebyggelse vil i beste fall være miljøvennlig i relativ forstand, ikke absolutt. Dette gjelder ikke minst virkningene på biologisk mangfold, naturområder, landbruksjord og landskapskvaliteter av å gjøre ubebygde arealer om til byggetomter. Slik arealbruksendring er i praksis nesten umulige å sette i revers. Hvis det i det hele tatt er mulig, vil det ofte ta flere hundre år.

Miljøeffektiv fornying av eksisterende bygninger med solpaneler, varmepumper, bedre varmeisolasjon osv. kan til en viss grad kompensere for den økte miljøbelastningen som vekst i bygningsmassen medfører, men selve veksten bidrar til å øke miljøbelastningen. Dessuten gjør mer effektiv teknologi det billigere å forbruke. Denne «rebound-effekten» bidrar til økt forbruk og undergraver miljøgevinsten av ressurssparende teknologi (Sorrel, 2007).

Når det gjelder energibruk til romoppvarming og kjøling, er det kanskje mulig å forbedre ressurseffektiviteten til det firedoble, tidoble og kanskje enda høyere (Nordisk ministerråd, 1999). Oppgradering av eksisterende bygninger til slike effektivtetsstandarder er imidlertid mye vanskeligere og mer komplisert. Det krever økt forbruk av byggematerialer og kan komme i konflikt med kulturhistorisk bygningsvern. Å oppnå firedobling av ressurseffektiviteten for hele den eksisterende bygningsmassen er et svært optimistisk mål, og som sagt er slik effektivitetsforbedring neppe nok. I Norge gikk energiforbruket per bolig og per kvadratmeter boligareal ned med mindre enn 10 % fra 1993 til 2012, trass i betydelig skjerping av isolasjonsstandarden og sterk økning i antall boliger med varmepumper i siste del av perioden (Statistisk sentralbyrå, 2014a).

Å redusere de transportmessige miljø-konsekvensene av økt boligbygging i byområdene virker enda vanskeligere, med mindre folk i mye større grad enn i dag begrenser seg til det lokale nabolaget eller bydelen når de velger arbeidsplass, servicefunksjoner, fritidsaktiviteter osv. Slik «lokalisme» er imidlertid i konflikt med vekstpolitikken, der det å øke valgmulighetene innenfor stadig større områder står sentralt (jfr. de politiske ønskene fra næringslivsinteresser og vekst-orienterte politikere om «regionforstørring» gjennom utbygging av transportinfrastruktur).

Hva er akseptabel boligstandard i Norge?

Miljømessige grenser gjør at vi trenger maksimumsstandarder

Det er vanlig å si at miljøbelastningen i et samfunn avhenger av tre faktorer: befolkningsmengden, det gjennomsnittlige velstandsnivået og hvor miljøvennlige teknologier som er i bruk. Hvis vi overfører dette til boligsektoren, bestemmes miljøvirkningene av innbyggertallet, bolig-arealet per innbygger og hvor miljøeffektiv boligbebyggelsen er. Blant disse faktorene har oppmerksomheten nokså ensidig vært rettet mot teknologifaktoren. Men hvis vi vil oppnå miljømessig bærekraft, må vi også rette søkelyset mot velstandsfaktoren, altså boligarealet per innbygger¹.

Etter vår vurdering er noen av miljøpåvirkningene fra Norges boligforbruk allerede større enn det som ville være miljømessig bærekraftig og globalt solidarisk. Norge er et av de fem landene i verden med høyest golvareal i boliger per innbygger. Hvis resten av jordens befolkning skulle bringes opp på dette nivået, ville det kreve enorme naturressurser og føre til store miljøødeleggelser.

I den seneste perspektivmeldingen for norsk økonomi regner Finansdepartementet (2013) med at det private forbruket vil øke til det tredobbelte innen 2060. Selv om veksten i boligareal per innbygger har stagnert noe de siste 20 årene, spesielt i storbyene, er det usannsynlig at den forbruksveksten Finansdepartementet ser for seg ikke også vil innebære vekst i boligarealet. I tillegg har flere og flere norske husstander mer enn én bolig til disposisjon. Slike flerbolig-livsstiler omfatter ikke bare tradisjonelle hytter og ferieleiligheter i fjellområder og ved kysten, men også sekundærboliger i byer og i utlandet (f. eks. ved Middelhavet).

Den forbruksveksten Finansdeparte-mentet ser for seg de neste 40–50 årene, er uforenlig med miljømessig bærekraft og global solidaritet. Avhengig av hvor sterk miljøeffektivisering som i praksis lar seg gjennomføre, kan boligforbruket per innbygger i Norge allerede ha passert grensen for hvor høyt det kan være uten å komme i konflikt med global miljømessig bærekraft og rettferdig internasjonal fordeling. Og selv om denne grensen ikke skulle være passert ennå, vil den før eller senere bli det med den prognostiserte veksten i kjøpekraft. Det er derfor på tide å utforme en nasjonal politikk for hvor høyt boligforbruk som er forenlig med miljømessig bærekraft og internasjonale rettferdighetshensyn.

Et nasjonalt «tak» for boligforbruk per innbygger betyr at økt golvareal for dem som allerede bor i store boliger, bare er mulig hvis golvarealet per innbygger reduseres for resten av befolkningen. Hvis vi ønsker å sikre alle en viss minimumsstandard uten å overskride «taket» for gjennomsnittlig forbruk per innbygger, er det nødvendig å følge prinsippet om selektiv standardforbedring. Ressursene må da øremerkes til å heve boligkvaliteten for dem som bor dårligst i stedet for å øke standarden ytterligere for dem som allerede bor i store og velutstyrte boliger. Maksimumsnormer for boligforbruk er et svært relevant virkemiddel for dette, i tråd med den logikken Gandhi uttrykte allerede for sytti år siden: Verden har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet. For å ta høyde for eventuelle «rebound-effekter» (jfr. ovenfor) innenfor boligsektoren, måtte maksimumsstandardene også omfatte eventuelle hytter og andre sekundærboliger.

Hvis vi ønsker å ivareta både sosiale velferdshensyn og miljømessig bærekraft, må ulikheten i boligforbruk per innbygger reduseres. Det er selvsagt vanskelig å fastslå hvor stor ulikhet i boligforbruk som fortsatt burde aksepteres. Folks prioritering mellom boligstandard og andre goder varierer. I motsetning til mange andre former for forbruk, er imidlertid boligen en grunnleggende forutsetning for husly og familieliv. Dette er viktige grunner for å operere med minstestandarder for boligstørrelse og -kvalitet. Forskjellene i boligstandard bør minskes også for å redusere de negative virkningene av relativ fattigdom (Bartelmus, 1999). En maksimumsstørrelse to eller tre ganger høyere enn minstestørrelsen kunne kanskje være en retningslinje.

Både for å redusere ulikhet og for å redusere den samlete miljøbelastningen fra boligsektoren, må den voksende befolkningen i byområdene skaffes husrom uten bygging av store luksusboliger. Hvis maksimumsstørrelsen for nye boliger var blitt satt til f. eks. 140 m2, ville samlet golvareal for boligene som ble bygd i Osloregionen fra 2005 til 2009 blitt redusert med 26 %. En slik maksimumsstørrelse ville i praksis utelukket bygging av eneboliger og ville halvert energibehovet til oppvarming av de nye boligene.

Behov, ønsker og livskvalitet

Tanken om å sette både minimums- og maksimumstander for boliger henger nært sammen med ideen om sosialt aksepterte behov. Ulike fagtradisjoner oppfatter behovsbegrepet ulikt. Innenfor biologi sies et behov å foreligge når organismen er i en tilstand som må endres (Østerberg, 1973). Innenfor psykologi oppfattes behov ofte som aktiviteter og stimuli som er nødvendige for personens trivsel og velbefinnende, og som er vanskelige å forklare fysiologisk. Både biologi og psykologi framhever behovenes medfødte, statiske og objektive karakter (Lian, 2000). Innenfor samfunns-økonomi oppfattes behov derimot som noe rent subjektivt, der etterspørsel etter varer og tjenester anses som dekkende indikasjon på menneskelige behov (eller preferanser). Sosiologisk forskning ser, i motsetning til dette, behov som sosiokulturelt skapte. Sosiologer skiller også mellom behov og ønsker: Vi kan ha behov for noe vi ikke ønsker oss, og vi kan ønske oss noe vi ikke har behov for.

I praksis er skillet mellom behov og ønsker ofte mer uskarpt. Vi kan f. eks. ønske oss en romslig luksusbolig, mens det vi egentlig trenger bare er husly (der det siste omfatter både en biologisk, psykologisk og en sosial komponent). Ved å kjøpe en stor enebolig dekker vi behovet for husly, men dette behovet kunne også blitt dekket på en mindre ressurskrevende måte.

Behovene utvikles i bestemte historiske og kulturelle sammenhenger. Bortsett fra de fysiologiske livsnødvendighetene som følger av vår biologiske konstitusjon, er oppfatningene om hvilke behov som er nødvendige, samfunnsskapte – de er sosiale konstruksjoner. Det som i en historisk periode betraktes som et luksusbehov, kan på et annet tidspunkt bli ansett som nødvendig (Lian, 2000). Omvendt kunne det som i en gitt sosio-romlig kontekst (f. eks. den norske middelklassen) anses som normalt og nødvendig, bli ansett som luksus i en framtidig norsk kontekst der hensyn til miljømessig bærekraft og global solidaritet preget diskursen omkring boligpolitikk.

Minimumsstandarder for boligstørrelser kan begrunnes med grunnleggende menneskelige behov og bredt aksepterte oppfatninger i samfunnet om hva som er anstendige levekår. En diskusjon omkring maksimumsstandarder for boligforbruk må integrere oppfatninger om behov for materielle og immaterielle goder, økologiske begrensninger, velferdsrettigheter og rettferdig fordeling. Redusert forbruksnivå for boligareal vil ikke nødvendigvis gjøre folk mindre lykkelige og tilfredse med livet. På samfunnsnivå gir ytterligere økning i materielt forbruk avtakende gevinst i opplevd livskvalitet når behovstilfredsstillelsen har nådd et visst nivå (Easterlin, 1974). Redusert materielt forbruk kan, så lenge minstestandardene er oppfylt, fremme livskvalitet ved å frigjøre tid og muligheter for folk til å søke ikke-materialistiske kilder til mening og tilfredshet (Soper, 2008), jfr. diskusjonene om 6-timersdagen.

Velferd, rettigheter og etikk

Forståelsen vår av hvilken boligstandard alle bør ha krav på, er nært knyttet til tanken om at folk har velferdsrettigheter. Tanken om slike rettigheter bygger på at det eksisterer sosialt aksepterte, grunnleggende behov. Det er bredt akseptert at mat, drikkevann, ren luft, klær, husly og arbeidsmuligheter er behov som samfunnet må sørge for at folk kan få dekket (Assiter & Noonan 2007; Brundtlandkommisjonen, 1987).

Å definere en minimums velferdsstandard, enten det er for boliger eller andre goder, betyr at samfunnets ressurser må brukes på en slik måte at alle kan oppnå en standard på disse velferdsgodene på minimumsnivået eller høyere. I en situasjon med nullvekst eller negativ vekst i forbruket, kan standarden for dem ligger under minste-nivået bare heves opp til dette nivået hvis det skjer en omfordeling av forbruksnivå. Slik omfordeling – eller avvisning av å omfordele – bygger eksplisitt eller implisitt på visse etiske prinsipper.

Det er imidlertid ikke alle filosofer som aksepterer at det finnes velferdsrettigheter, eller sosial rettferdighet som begrunnelse for omfordeling. Ifølge libertarianske filosofer som Robert Nozick (1974) og Tibor Machan (1984) har enhver person rett til et «moralsk rådighetsrom» som ikke får overtres uten kompensasjon. Dette begrepet viser delvis til enkeltindividets kropp og en sosio-psykologisk «personlig sfære» rundt den. For de libertarianske filosofene omfatter begrepet imidlertid også eiendom individet har skaffet seg, uansett størrelse eller hvordan man tilegnet seg den (bortsett fra tyveri eller svindel). Nozick mener at man har skaffet seg eiendommen på rettferdig måte hvis den opprinnelige tilegnelsen ikke var til skade for noen på det tidspunktet. En person som f. eks. ble eier av en enorm, uutnyttet landeiendom for noen hundre år siden (kanskje som gave fra kongen), vil dermed ha full rett til å bruke denne eiendommen på hvilken som helst måte (f. eks. til forurensende mineralutvinning eller hensynsløs hogst som reduserer biologisk mangfold og områdets verdi for friluftsliv), uansett om dagens bruk av eiendommen går ut over andre (Murray 2015).

Nozicks argument tar ikke miljø- og ressursmessige grenser for forbruksvekst med i vurderingen. Det er et eksempel på den tenkemåten som ble kalt «cowboy-økonomi» i miljødebatten på 1960- og 1970-tallet: Det fantes alltid mer areal å ta av, så hvis noen satte opp gjerde rundt et stort område, ville dette ikke hindre andre i å gjøre det samme. I dagens situasjon med global økologisk krise er dette et etisk prinsipp som opplagt ikke duger. Prinsippet inngår likevel som implisitt forutsetning for nyklassisk økonomi og nyliberal politikk.

Libertarianske filosofer avviser eksplisitt velferdsrettigheter – de godtar bare (negative) frihetsrettigheter. Dette standpunktet står i motstrid til FNs menneskerettighetserklæringer, som omfatter sivile og politiske så vel som økonomiske, kulturelle og sosiale menneskerettigheter. Begge rettighets-kategoriene ble inkorporert i FN-pakten i 1948 og i to menneskerettserklæringer i 1966.

Siden menneskerettighetene gjelder for alle mennesker og i samme grad, har de stor relevans for hva som kan anses som rettferdig fordeling av velferd. Den liberale moralfilosofen John Rawls (1971) mente at ulik fordeling av goder i en befolkning er moralsk forsvarlig hvis denne fordelingen er til fordel for alle, inklusiv de dårligst stilte befolkningsgruppene. Rawls’ moralfilosofi har blitt brukt til å forsvare ulikhetsforsterkende politikk hvis den samtidig har en «nedsildringseffekt». Dette er f. eks. den implisitte forutsetningen for Brundtlandkommisjonens (1987) anbefaling om høy og vedvarende økonomisk vekst i rike land slik at de kan fungere som «lokomotiver» i verdensøkonomien og trekke de fattige landene ut av fattigdommen. Som vi har argumentert for ovenfor, vil slik generell velstands- og forbruksvekst ikke være miljømessig bærekraftig, i hvert fall ikke på lang sikt. Grunnlaget for moralsk rettferdiggjøring av høyforbruks-livsstiler (herunder store boliger) er derfor alt annet enn solid.

«Nedsildringsstrategien» som ligger implisitt i Brundtlandkommisjonens vekst-anbefalinger ignorerer dessuten de ikke-materielle aspektene ved velferd. I samfunn preget av konkurranse og forbruk som statusmarkør, må betydningen av relativ rikdom som bidrag til selvfølelse og tilfredshet, ikke undervurderes (Bartelmus, 1999). En politikk som gir noe større kjøpekraft for folk med lave inntekter, men som også øker de sosiale og økonomiske ulikhetene, kan gi negative psykologiske og sosiale virkninger og svekke lavinntektsgruppenes politiske innflytelse. Det siste fordi de mest velstående i praksis har større muligheter til å delta politisk og ivareta rettighetene sine. Disse forholdene gjør det enda vanskeligere å rettferdiggjøre påstander om at ulikhetsskapende politikk kan være til fordel for de dårligst stilte i samfunnet.

Boligpolitiske strategier for bærekraft og velferd

Å sette minimums- og maksimumsstandarder for boligstørrelse slik vi har diskutert ovenfor, kan virke fullstendig utopisk i dag. Vi skal likevel huske at i de tre første tiårene etter andre verdenskrig hadde de skandinaviske velferdsstatene en rekke offentlige virkemidler med liknende siktemål. For eksempel finansierte Husbanken og Bustadbanken (en statsbank som finansierte våningshus og andre hus på småbruk) til sammen over to tredjedeler av alle nybygde boliger i Norge i siste halvdel av 1950-årene. Slike lån ble bare gitt til boliger under en gitt størrelsesgrense (som gradvis ble utvidet fra omring 90 m2 i 1950-årene til så vidt over 100 m2 rundt 1980). I tillegg fantes Boligformidlingsloven fra 1955 til 1985. Med hjemmel i denne loven kunne kommunene øremerke store boliger til husstander med mange husstandsmedlemmer.

Hva slags boligpolitikk kunne så være aktuell i Norge nå i det tjueførste århundret hvis vi ønsker å sikre både miljømessig bærekraft og velferd for alle?

I tråd med det vi har skrevet foran, vil et forbud mot bygging av nye frittliggende eneboliger i storbyregionene utgjøre en viktig del av en slik politikk. Delvis kan dette skje gjennom arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven. Kommunene kan lokalisere nye områder for boligbygging til steder som bare egner seg for boligblokker, rekkehus og andre mer konsentrerte boligformer. Reguleringsplaner kunne følge dette opp ved å utelukke frittliggende eneboliger fra de boligtypene som tillates oppført innenfor hvert planområde. Ved hjelp av statlige planretningslinjer etter plan- og bygningsloven kunne staten forplikte kommunene til å gjennomføre en slik politikk.

Husbanken måtte dessuten bringe utlånspolitikken i samsvar med den endrete boligpolitikken ved å redusere dagens størrelsesgrenser for boliger som kan få husbanklån (opptil 250 m2 for toetasjes eneboliger) ned til de grensene som gjaldt før de siste tiårenes liberalisering, f. eks til 100 m2.

Mens Husbanken og Bustadbanken finansierte to tredjedeler av boligene som ble bygd i Norge i slutten av 1950-årene, har Husbank-andelen av nye boliger bare vært 15–20 % de siste årene. Økning av Husbankens samlete utlånsbeløp kombinert med regulering av de private bankenes vilkår for å gi lån til boligbygging vil være nødvendig for å forhindre fortsatt bygging av mange store boliger.

I en politikk for å begrense boligsektorens økologiske fotavtrykk hører også virkemidler for å sikre mer effektiv utnytting av den eksisterende bygningsmassen med. Aktuelle tiltak her er oppdeling av store boliger i mindre enheter og virkemidler som stimulerer flere til å bo i bofellesskap. (Lietart 2010) Kraftig progressiv skattlegging av boligareal som overstiger maksimumsnormen, er ett slikt mulig virkemiddel. Skatten kunne f. eks. være null for boliger av minste-standard og stige lineært opp til et moderat nivå ved høyeste akseptable standard. Over dette nivået burde skatten stige kraftig og eksponentielt med økende boligstørrelse. I tillegg burde økonomiske virkemidler og reguleringer benyttes for å fremme mer miljø-vennlige løsninger i nye og eksisterende bygninger.

Det ville samtidig vært nødvendig med virkemidler for å sikre at folk hadde råd til de boligene som oppfylte minstestandarden. I stedet for å subsidiere slike boliger (noe som har en tendens til å drive prisene oppover), kunne myndighetene sette et tak for kvadratmeterprisen ved salg av boliger. Et annet virkemiddel kunne være å bygge rimelige utleieboliger beregnet på langsiktig utleie til lavinntektshusstander. I de siste tiårene har kvadratmeterprisen for boliger i norske byer, spesielt Oslo, steget langt mer enn byggekostnadene. Dette har ført til en situasjon der en økende andel av innbyggerne bare har råd til boliger under de minimumsstandardene Husbanken satte i 1990-årene (med mindre de er villige til å flytte til ytterområdene i byregionene der de til gjengjeld ville blitt tvunget til miljøbelastende langpendling).

Miljømessig bærekraft, velferd og kapitalisme

I dagens kriserammete Europa har mange debattanter gått inn for å erstatte den dominerende innstrammingspolitikken med motkonjunkturpolitikk. Slik Keynes-inspirert politikk kunne kanskje redusere arbeidsløshet og fattigdom blant ofrene for den økonomiske krisen, men framstår ikke som særlig sannsynlig innenfor dagens rammeverk av nyliberale ordninger (EU, IMF, WTO etc.). Ved å la de rike bli rikere og samtidig opprettholde, eller gi en viss økning i, den materielle levestandarden blant dem som ikke er så rike, prøver keynesianismen å unngå de kontroversielle fordelingsspørsmålene. Men slik «nedsildringspolitikk» forutsetter stadig stigende forbruksnivå – og det er ikke er miljømessig bærekraftig.

Det vil neppe overraske mange om grenser for maksimal boligstørrelse og stans i eneboligbyggingen møter motstand i dagens nyliberale, kapitalistiske samfunn. Flere ulike mekanismer gjør det vanskelig å innføre virkemidler for å stanse forbruksveksten.

For det første vil langvarig ikke-vekst i boligsektoren være i konflikt med kapitalismens iboende vekst-imperativ (Fotopoulos 2010). Boligsektoren, transportsektoren og bygg- og anleggssektoren står til sammen for 20 % av fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt, og «bolig, lys og oppvarming» og «transport» utgjør halvparten av husstandenes årlige utgifter. Bortfall av vekst i disse sektorene ville sannsynligvis smitte over på andre sektorer og forårsake kraftig oppbremsing av den økonomiske veksten. Rask økonomisk vekst har ofte gått hånd i hånd med byggeboom, f. eks. i Spania, Kina og i enkelte land i Midtøsten. I økonomiske nedgangstider med få muligheter for lønnsomme investeringer, har bebyggelse og infrastruktur ofte framstått som de best egnete plasseringene av overskuddskapital (Albrechts mfl., 1994).

Maksimumsstandarder for boliger og stans i eneboligbyggingen er i konflikt med markedsliberalismens doktrine, der individualisme og valgfrihet er sentrale verdier. Under nyliberalismen skal både økonomisk politikk og politikken generelt bidra til at kjøpekraftig etterspørsel i størst mulig grad kan bli tilfredsstilt. Enhver politikk som prøver å begrense sammensetningen av og nivået på forbruket, vil bli ansett som upassende og derfor bli møtt med motstand.

I dag representerer luksusboliger (i likhet med andre former for luksusforbruk) en «høyforbruks-belønning» til vinnerne av den økonomiske konkurransen. De er posisjonelle goder som viser eierens sosiale status. Virkemidler for å strupe forbruket av luksuriøse og overdrevent store boliger vil trolig bremse folks lyst til delta i den økonomiske konkurransen det kapitalistiske samfunnet bygger på.

Konklusjon

En virkelig bærekraftig byutvikling i de rike landene krever strategier som går ut over det rådende øko-moderniseringsparadigmet (Xue 2014). Hvis vi vil unngå at byene i Norge og andre rike land utvikler seg til å bli stadig mindre bærekraftige, vil overgang til nullvekst i eller reduksjon av bygningsmassen før eller siden bli nødvendig.

I boligsektoren vil imidlertid nullvekst eller negativ vekst føre til skjerpet konflikt mellom ulike befolkningsgrupper om fordelingen av det ikke-voksende boligarealet. Befolkningsvekst og økning av antall husstander som følge av flere små husholdninger, bidrar til ytterligere skjerping av fordelingskonfliktene, siden en ikke-voksende boligmasse ville måtte fordeles på et større antall husstander enn i dag. Reduksjon av det samlete (bolig)forbruket må derfor kombineres med omfordeling av velstand og forbruksnivåer hvis den skal være sosialt bærekraftig. Hvis det skal være mulig å klare den dobbelte utfordringen å redusere forbruksnivået og sikre rimelig materiell levestandard for alle, trengs sterke samfunnsinstitusjoner og kraftige politiske virkemidler. Slike institusjoner og virkemidler ville imidlertid være i uunngåelig og intens konflikt med kapitalistiske næringslivsinteresser – både enkeltstående kapitalister og kapitalistenes kollektive interesseorganisasjoner og partipolitiske støttespillere.

Keynesiansk etterspørselsstimulerende økonomisk politikk er den tradisjonelle sosialdemokratiske oppskriften for å bedre materiell levestandard blant de minst velstående gruppene i samfunnet. Den forbruksveksten dette medfører, er imidlertid ikke miljømessig bærekraftig. Å forene miljømessig og sosial bærekraft i boligpolitikken framstår som en nesten umulig oppgave innenfor rammen av kapitalismen, både i den nyliberal versjonen og i en mer keynesiansk form.

Litteratur:

• Albrechts, L.; Baeten, G. & Spithoven, A. (1994). Politics, Economic Crisis and the Planning of Transport Infrastructures. I Planning Theory and Social Theory in Front of the Sustainable Development Problematique – Are Local Strategies Possible? Tampere: Tampere University.
• Assiter, A. & Noonan, J. (2007). Human needs: a realist perspective. Journal of Critical Realism, 6(2), s. 173–198.
• Bartelmus, P. (1999). Economic Growth and Patterns of Sustainability. Wuppertal Papers no. 98. Wuppertal: Wuppertal Institute.
• Brown, M. & Wolfe, M. (2007). Energy Efficiency in Multi-Family Housing: A Profile and Analysis. Washington, DC: Energy Program Consortium.
• Brundtlandkommisjonen (1987). Vår felles framtid. Oslo: Tiden.
• Easterlin, R. A. (1974). Does economic growth improve the human lot? Some empirical evidence. In Abramovitz M, David PA, Reder MW (eds) Nations and Households in Economic Growth: Essays in Honour of Moses Abramovitz. Academic Press, Inc., New York.
• Fotopoulos, T. (2010). The de-growth utopia: The incompatibility of de-growth within an internationalized market economy, In Huan, Q. (Ed.), Eco-socialism as Politics: Rebuilding the Basis of Our Modern Civilisation. Springer, New York.
• Hanssen, G. S.; Hofstad, H. & Saglie, I.-L. (red.) Kompakt byutvikling: Muligheter og utfordringer. Oslo: Universitetsforlaget.
• Hille, J.; Simonsen, M. & Aall, C. (2011). Trender og drivere for energibruk i norske husholdninger. Rapport til NVE. Sogndal: Vestlandsforsking.
• Høyer, K. G. & and Holden, E. (2001). Housing as basis for sustainable consumption. International Journal of Sustainable Development, 4 (3), s. 48-59.
• Lian, O. S. (2000). En sosiologisk forståelse av behov. Tidsskrift for den norske lægeforening, 120, s. 111-114.
• Lietart, M. (2010) Cohousing’s relevance to degrowth theories. Journal of Cleaner Production, 18, pp 576-580.
• Machan, T. S. (1984). Pollution and Political Theory. I Regan, T. (red.). Earthbound: New Introductory Essays in Environmental Ethics. Philadelphia, PA: Temple University Press.
• Finansdepartementet (2013). Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013. Oslo: Finansdepartementet.
• Mol, A. P. J. & Spaargaren, G. (2000). Ecological Modernization Theory in Debate: A Review. Environmental Politics 9(1): 17-49.
• Murray, D. (2015). Robert Nozick: Political Philosophy. In Internet Encyclopedia of Philosophy. Retrieved March 21, 2015 from http://www.iep.utm.edu/noz-poli/print.
• Næss, P. (2001). Urban Planning and Sustainable Development. European Planning Studies, 9(4), s. 503-524.
• Næss, P. (2012). Urban form and travel behavior: experience from a Nordic context. Journal of Transport and Land Use, 5(2), s. 21-45.
• Næss, P. (2014). Byutvikling og sosialistiske strategier. Rødt!, 42 (2), s. 28-39.
• Næss, P.; Næss, T. & Strand, A. (2011). Oslo’s farewell to urban sprawl. European Planning Studies, 19 (1), s.113-139.
• Næss, P.; Strand, A.; Næss, T. & Nicolaisen, M. S. (2011). On their road to sustainability? The challenge of sustainable mobility in urban planning and development in two Scandinavian capital regions. Town Planning Review, 82(3), s. 287-317.
• Newman, P. W. G. & Kenworthy, J. R. (1999). Sustainability and Cities: Overcoming Automobile Dependence. Washington DC and Covelo, California: Island Press.
• Nordic Council of Ministers (1999). Factors 4 and 10 in the Nordic Countries – the Transport Sector – the Forest Sector – the Building and Real Estates Sector – the Food Supply Chain. Copenhagen: Nordic Council of Ministers.
• Nozick, R. (1974). Anarchy, State, and Utopia. New York, NY: Basic Books.
• Østerberg, D. (1973). Behov. [Needs.] Article in the Pax dictionary. http://lotus.uib.no/norgeslexi/paxlex/alfabetet/b/b06.html
• Rawls, J. (1971). A Theory of Justice. Cambridge, Massachusetts: Belknap Press of Harvard University Press.
• Soper, K. (2008). Alternative Hedonism, Cultural Theory and the Role of Aesthetic Revisioning. Cultural Studies, 22(5), s. 567-587.
• Sorrel, S. (2007). The Rebound Effect: an assessment of the evidence for economy-wide energy savings from improved energy efficiency. London: UK Energy Research Center.
• Statistisk sentralbyrå (2014). Energibruk i husholdningene, 2012. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Nedlastet 20.03.15 fra http://www.ssb.no/energi-og-industri/statistikker/husenergi/hvert-3-aar/2014-07-14
• Xue, J. (2014). Economic Growth and Sustainable Housing: An Uneasy Relationship. London/New York: Routledge.

Note:

1. Vi konsentrerer oss her om boligareal per innbygger framfor å diskutere hvor stort Norges samlete boligforbruk kan eller bør være i et miljømessig bærekraftig og globalt solidarisk scenario. Det siste ville bl.a. avhenge av Norges andel av jordens framtidige befolkning, og eventuelle særlige behov for boligstandard pga. Norges kjølige klima. Det er selvsagt heller ikke mulig å tallfeste presis hvor grensen ligger for miljømessig bærekraftig og globalt rettferdig boligforbruk. Det betyr likevel ikke at det ikke finnes noen slik grense.

Naomi Kleins flengande kritikk av kapitalismen blir svekka av manglande vilje til å peike på alternativet, mener forfatteren.

Trish Kahle er frilansjournalist og studerer historie på University of Chicago. Artikkelen er frå magasinet Jacobin, https://www.jacobinmag.com/, og er omsett av Gunnar Danielsen.

Den siste boka til Naomi Klein Dette forandrer alt kom samtidig som firehundretusen gjekk i folkets klimamarsj i New York, og miljøaktivistar verda over organiserte 2 646 solidaritetsprotestar i 162 land. Det var utan samanlikning den største klimamarkeringa i historia. Veksande mobilisering, særleg blant urfolk og på landsbygda, mot utvinninga av fossil energi – frå skiferolje, oljesand, havbotnen, og kol – og motstand mot røyrleidningar frå Michigan til Texas, har ført til auka undertrykking frå statsapparatet, og propagandakampanjar frå energiselskapa. På verdsbasis vart to personar drepne kvar veke i 2014 fordi dei var miljøaktivistar – meir enn ei dobling frå tidlegare i tiåret.

Mobiliseringa og den folkelege viljen til å risikere livet for å redde miljøet har rot i ei breiare semje – utanom håpefulle republikanske presidentkandidatar – om omfanget av og alvoret i klimakrisa. Global Humanitarian Forum meiner klimaendringane alt no er ansvarleg for meir enn 300 000 dødsfall årleg, rammar meir enn 300 millionar menneske, og er ei av hovudårsakene til humanitære kriser.

Heile nasjonar – som Bangladesh – står framfor tvangsflyttingar, og hundretusenvis er alt drivne frå heimane sine. Her heime er det i overflod av prov på klimaendringane – somme tider dramatisk, som når superstormen Sandy slo inn i tett befolka område på austkysten av USA, eller når flaumar raserte Texas, eller tørken som øydelegg California no.

Andre resultat av klimaendringane når ikkje fram i media. I intervju med bønder i Piedmont i Nord-Carolina fekk eg fortald at ein ikkje lenger kunne stole på regnet vår og sommar, med færre årlege høyavlingar som resultat. Ei anna peika på eit hestekve: «Det skulle vore gjørme,» sa ho. «Det skulle vore djup gjørme nokre veker til, men det er tørt alt. Tørt som knusk.»

Og klimaendringane bidrar til og aukar eksisterande ulikskap: København bygger demningar mens Maldivene druknar. Dei rike tilpassar seg, mens dei fattige må flytte. Som Christian Parenti skreiv i den siste boka si, Tropic of Chaos: Climate Change and the New Geography of Violence: «Klimaendringane kjem til ei verd full av kriser.» Som han skriv, fell klimaendringane og eksisterande ulikskap saman på katastrofalt vis.

Vekst og globalisering

Kleins bok fokuserer på dette katastrofale samanfallet, set opp miljøendringane som ei global utfordring, og peikar på «deregulert» global kapitalisme som skurken – djupt polarisert, forskjellsskapande, forbrukande, øydeleggjande, og viktigast: kravet om evig vekst.

I denne kritiske situasjonen der dei grønne rørslene altfor ofte slepp unna politisk-økonomisk kritikk, er Kleins innspel viktig. Frå Dhaka til Vancouver er me knytte saman av jetstraumar og «lean production», fiberoptiske kablar og handelsavtalar, hip-hop og elveutløp. Banda oss imellom er aldri bare sosiale, økonomiske, politiske eller økologiske, men alt på ein gong.

Desse banda blir ofte brukte til å dekke over forskjellane som følgjer dei, og dei djupe sosiale skillene som står fast. Internettet og teknologiane som følgjer med, gjør det råd å binde verda saman i eit tempo og så tett at ein bare kunne drøyme om det før. Men dei har au forverra tilhøva i teknologiproduksjonen, og framskynda eksport av økologisk øydelegging til «offersonene» – områda som forsyner verda med råvarer og energiressursar som er naudsynte for å skape enorm rikdom og moderne komfort, men som må bere ein urimeleg stor del av den sosiale og økologiske øydelegginga slik utvinning fører med seg.

Me blir lett blinde for den globale fattigdommen og forureininga ein kan følgje langs kraftleidningar og handelsruter, bakover til dei arrete fjella i Appalachane, eller dei brennande palmeoljeplantasjane i Indonesia.

Den økonomiske veksten som driv denne motsetningsfylte tidsalderen, er spesifikt kapitalistisk: ei verd der kapitalen «flyt» mens arbeidarane og familiane deira er fanga på kvar si side av grensene, der det blir produsert overflod med mat, mens ti tusenvis døyr av svolt kvart år. Den motsetningsfylte kapitalistiske veksten er det sentrale punktet som skilte Marx frå kommunistiske teoretikarar før han: kapitalismen skapte for første gong i historia overflod og overskot – vilkåret for ei verd utan kapitalisme.

I meir enn to hundre år med industriell kapitalisme har utnyttinga av fossile energikjelder heva folks levestandard, medrekna arbeidsfolk og på verdsbasis, men har samtidig også konsentrert dei sosiale problema, den økologiske utarminga, og dei stadig større skilnadene produksjonen fører til.

Klein ser desse prosessane og skriv overbevisande om tilhøvet mellom øydelegginga av miljøet og kapitalismen. Men løysingane er ein litt for vanleg strategi der ein bygger alternativ og motstand. Klein står korrekt på atå hoppe av for å dyrke grønsaker er ikkje eit alternativ for denne generasjonen», og krev at me både «bygger og stør lovande alternativ … og sørger for at dei kan slåst for å endre ein økonomisk modell som så er svikefull at ingen stad er trygg.

Denne løysinga er god i den forstand at kamp er dialektisk. Som Nancy Cott seier, er verda – som omfattar «alternativ» til produksjon bygd på økonomisk vekst – «ramma rundt det folk kan sjå føre seg, og stille krav ut frå.» Samtidig endrar krava folk stiller – og kampen for å sette dei ut i livet – verda, og utvidar synet på kva som er mauleg.

Når Klein hevdar me ikkje bare kan hoppe av kapitalismen, seier ho ikkje bare at me ikkje kan ignorere dei globale strukturane som formar liva våre, men au at i alle kampar om makt (eller for framtida vår) tvingar kapitalismen oss til å kjempe på deira vilkår. Alternativ me lager her og no er utsett for same press som dei kapitalistiske kreftene som skapte dei.

Likevel svekker ikkje denne strategien den sentrale motseiinga i kapitalistisk vekstøkonomi: Minkande forbruk og selektiv negativ økonomisk vekst er antitesen i ei verd der økonomisk vekst er drivkrafta i historia, og der han svelger alt på sin veg.

Jamvel ein liten nedgang i vekstraten (for ikkje å snakke om negativ økonomisk vekst) kan kaste heile systemet ut i krise. Det er ikkje bare fordi kapitalistar for alt i verda vil ha vekst, eller bare fordi dei er spesielt grådige, men fordi systemet krev det. Sjølv på sitt beste er alternativa på defensiven i vår nyliberale verd.

Slik sit me fast i ei av dei evige motseiingane i kapitalismen – at det er livsviktig å slåst mot kapitalismens strukturar, tenkemåte og maktsenter for å gi rom til tenkinga vår om maulege og nye framtidssamfunn, men samtidig er det ikkje nok å stå mot drivkreftene i kapitalismen: kapitalismen må erstattast.

Men Klein som no har skrive tri bøker som har bidratt til anti-kapitalistisk kamp, vil framleis ikkje formulere utfordringa på den måten. Dette forandrer alt: Kapitalismen mot klimaet er spenninga mellom hennar innimellom bitande kritikk av kapitalismen og uviljen mot å peike på alternativet anna enn i svært vage ordelag ein konstant frustrasjon.

Med eit slikt skarpt syn på makttilhøva og kva som står på spel i kampen, kva er grunnen til at ho vik unna det sentrale spørsmålet boka hennar reiser? Viss kapitalismen er problemet, må sjølvsagt løysinga spegle det i omfang og innsikt, men svaret Klein gir, strekk absolutt ikkje til resten av analysane ho gir. Ho svarer rett og slett:

Vel, me får gjøre det me kan.

Kva kan me gjøre?

Dette unnvikande svaret på bokas brennande klagemål speglar retningar som har eksistert lenge i miljøkretsar og somme delar av venstresida generelt: å sette breie strategiar, medrekna det å bygge store politiske organisasjonar, opp mot mindre kampanjar bygd på og rundt stridsspørsmål i nærområdet. Organisasjonsprinsippet er kjent frå slagordet «Tenke globalt og handle lokalt.»

Jamvel aktivistar med klar innsikt i dei systemskapte globale problema me står framfor, grip alt for ofte til symbolske løysingar på lokalnivå. Det betyr ikkje at slike aksjonar er uviktige – solidaritets-komiteane som syter for mat til utplyndra nabolag i Hellas eller frokostprogramma til Black Panther Party, viser at dei er det – men desse programma var au knytte til politisk organisering.

Med andre ord: Sjølv om organisasjonar som Black Panther Party og dagens nettverk som Solidarity for All syter for mat til folk, medisinar til sjukehus og anna, er dei (og var dei) ikkje einaste opplegget for politiske endringar, men ein del av større politiske prosjekt som såg «bygge makt» og «gripe makt» som to sider av same dialektiske prosess.

Ein politikk retta mot nærområdet skilt frå vidare politisk organisering er resultatet av fragmenteringa og isoleringa på venstresida sidan 1970-tallet, av ideen om at me ikkje er i stand til å bygge masseparti, eller føre samordna kampar nasjonalt eller internasjonalt anna enn som lause koalisjonar rundt «aksjonsdagar». Ideen om ei impotent venstreside hadde rot i tilbakeslag for ulike organisasjonar, og lokal-aktivismen byrja sitt eige liv.

I dag pregar denne tenkinga store delar av særleg miljørørsla: Dei krev mat dyrka i nærområdet, produksjon og økonomi som er basert i nærområdet. På sitt verste er det store konsern som marknadsfører seg som miljøvennlege, for å døyve liberal skuldkjensle for ulikskap under kapitalismen. Men sjølv på sitt beste er lokal-aktivismen ein fattig politisk reiskap, som ser bort frå at me er produkt av vår eiga historie.

Den samanvevde verdsøkonomien me ser i dag var kanskje ikkje uunngåeleg, rimeleg eller rettferdig, men er ein historisk realitet som ikkje bare har forma oppfatninga vår av klimavitskapen, men au av grensene for tenkelege aksjonar.

I kjerna kviler jamvel anti-kapitalistisk lokal-aktivisme på ein grunnleggande ide: me kan skape rom utanfor kapitalismen, og frå desse romma kan me enten bygge eigne samfunn, eller bruke desse romma til å slåst mot kapitalismen.

Det første alternativet forkastar Klein: «å gi opp verkelege løysingar» skriv ho, «er ikkje eit alternativ.» Men kva med det andre alternativet? Det er eit vanleg syn som viser kor svak venstresida er etter tiår med nyliberale åtak og kampen for ei ikkje-stalinistisk sosialistrørsle etter at Sovjetunionen kollapsa. Me treng eigne rom for å hente oss inn og reorganisere blir det sagt. Klein spør:

Kva om me sit rolege [om klimaendringane] ikkje av samtykke, men dels fordi me manglar kollektive rom der me kan konfrontere den rå terroren frå miljøøydeleggingane?

Dessverre er det uråd å kople seg frå kapitalismen, sjølv om det skjer for å kjempe mot han. Det var sjølve grunnlaget for at Marx skreiv om ein revolusjon innanfrå: kapitalismen har ein ekspansiv logikk, og ein må kjempe mot han innanfrå. Arbeidarklassen har sosial kraft nettopp fordi han opererer maskinen frå innsida maskinen, og ikkje frå utsida.

Det er sant at det er meir tenkeleg for dei fleste å vinne små sigrar på lokalnivå enn større som kanskje kan komme på nasjonalt, regionalt eller globalt nivå. Det er au sant at slike sigrar er viktige – ikkje fordi dei stansar miljøendringane, men fordi dei endrar grunnlaget me kjempar på, og endrar folks oppfatning av kva som er mauleg.

Som Klein skriv:

For dei fleste av oss som lever i etterindustrielle samfunn, når me ser svart–kvitt-bilete av generalstreikar på 1930-tallet, victory gardens¹ frå 1940-tallet, eller Freedom Rides² frå 1960-tallet, kan me ganske enkelt ikkje sjå oss sjølve som del av så djupe og omfattande mobiliseringar.

Sant nok, sjølv om dette ser ut til å ha endra seg dei siste fire åra, om det er ein målestokk.

Poenget er ikkje å sky prosjekt på lokalnivå, men å vere klar over kva potensial dei har: Dei vil ikkje akkumulere forandringar som på eit eller anna stadium vil vinne over kapitalismen og gi oss eit alternativt samfunn, men det er slik Klein ser for seg kampen mot klimaendringane.

I staden må ein sjå prosjekt på lokalnivå som del av ein dynamisk kamp – ei omdreiing på tannhjulet som kan hende kan dreie mange andre hjul. Men om me skal endre sjølve måten maskinen fungerer på, må ein ta han frå kvarandre, gi han ny form, og bygge han på nytt.

Skillet kan verke uvesentleg, men kor viktig det er kjem klart fram i andre halvdel av boka der Klein ganske utførleg tar for seg lokale og regionale motstandsrørsler, som ho freistar knytte til global kamp mot bruken av fossil energi. Det er ei endring Klein trur kan komme som resultat av ein kombinasjon av ein new deal-aktig politikk og ei kulturell delegitimering av vekst som resultat av ei brennande moralsk protestrørsle lik den som var ein del av kampen mot slaveriet på 1800-tallet.

Oppheving og revolusjon

At Klein på dei siste sidene vender seg til opphevinga av slaveriet, ein strategi andre som Chris Hayes og Matt Karp har nytta, er like forvirrande som han er opplagt. Opplagt fordi slaveriet garanterte massiv kapitalakkumulasjon då det nye systemet snubla seg framover og så suste inn i industrialderen. Kampen mot slaveriet var verdsomspennande, og stod mot eit globalt utbyttingssystem med undertrykking og menneskeleg elende, som var grunnmuren for store delar av moderniteten.

Klein skriv korrekt at

bruk av fossil energi sjølvsagt ikkje er det moralske motstykket til å eige slavar eller okkupere land.

Det var ein økonomisk kamp som dreidde seg om så mykje meir: frigjøringa av slavebundne menneske, som rundt Atlanterhavet nesten bare var svarte afrikanarar.

Samanlikninga med eit slikt revolusjonært punkt i verdshistoria er lokkande for aktivistar og kommentatorar som gir seg i kast med den politiske økonomien som ligg under klimakrisa. Behovet for å slåst mot makt- og produksjonsstrukturar har fått miljørørsla til å gå lenger enn å rekne seg likeverdige med andre sosiale rørsler, og freista plassere seg som hovudkrafta mot dei sterke kapitalistiske og imperialistiske kreftene.

Men valet hennar er forvirrande, for når ho framstiller opphevinga av slaveriet som ein global revolusjon, teiknar ho eit bilete av ein moralsk kamp som gjekk føre seg på debattmøte. Det er eit syn som ser bort frå den verkelege krafta bak opphevinga: slavane som nekta å la seg underkue, den moralske forarginga og materielle støtta frå kvite som var mot slaveriet, og ein blodig krig som tok rikdom og makt frå plantasjeeigarane i USA.

Med andre ord blei slaveriet eit moralsk problem som ein del av ein historisk prosess som dreiv fram opphevinga av det. Den historiske prosessen er framleis heftig diskutert av historikarane, og er ein annleis prosess enn kampen for å la fossile energikjelder ligge i jorda.

Frå eit energiperspektiv starta slaveforbodet ein prosess som snart førte til det fossildrivne mekaniserte landbruket. Den omdanninga sendte produksjonen til himmels, i eit tempo som ville vore mest umauleg i eit slavebasert landbruk. Skiftet frå fossil energi er slik sett ei langsiktig utfordring for vekst og akkumulasjon, noko opphevinga av slaveriet ikkje var.

For å peike på skilnadene i energigrunnlaget i kampen mot slaveriet og kampen mot fossil energi, kan me ikkje redusere desse spørsmåla til «energi». Når Klein viser til opphevinga av slaveriet, viser ho til politisk makt, og særleg då demokratisk makt. Ho prøver dra eit klart skille mellom radikale demokratiske visjonar og valdeleg revolusjon:

Me ønsker gjøre desse radikale tiltaka på demokratisk vis, og utan blodbad, så valdelege, avantgardistiske revolusjonar har ikkje stort å tilby som vegkart.

Men kampen mot slaveriet viser begge desse tinga: Slavane i sør hadde aldri vunne fridommen gjennom Occupy-liknande allmøte på plantasjane. Som CLR James viste så meisterleg i verket om revolusjonen på Haiti, kom frigjøringa gjennom at makta blei tatt frå plantasjeeigarane og koloniherrane med vald.

Poenget er ikkje ei naiv forenkling som seier at valden stod sentralt, og må vere sentral for klimarørsla. Det er ganske enkelt å erkjenne at valden var uskilleleg både frå slaveriet og frå kampen for å oppheve det. Valden slaverimotstandarane brukte stod ikkje i motsetning til dei demokratiske måla.

Men om me les Klein velvillig, kan me forstå korfor ho vel analogien med opphevinga av slaveriet: Ho veit at kampen mot miljøøydeleggingane må vere massiv, og at han må kjempe mot dei underliggande strukturane i samfunnet – kapitalismen. Me må bygge koalisjonar på tvers av samfunnet, koalisjonar som kapitalismen vil prøve å hindre, og sameine kampar som frå først av ser uforeinlege ut.

Utfordringa er å gjøre det, samtidig som me hugsar at kampen har klassekarakter: «oss mot dei»-fortellinga i boka er klargjørande når ho fører oss bort frå det stadig meir marginale synet om at klimaendringane viser menneska som ei homogen gruppe miljøøydeleggande galningar.

Punktet om nyorientering er meir uklart. Gjennomsyra av Occupy-språket, Idle no more3 og dei andre sosiale rørslene som eksploderte etter 2011, argumenterer Klein likevel rundt klassemedvit på nyttig vis for lesarar som aldri har vore politisk aktive før.

For lesarar som leiter etter svar på spørsmåla om korfor sosiale rørsler dei siste fem åra ikkje har klart å slå tilbake innstrammingspolitikken, eller snu den globale sosiale og økologiske øydelegginga på brei basis, så må denne boka skuffe. Boka blei skrive for dei som er nye i miljørørsla, ikkje for garva veteranar.

Så mens boka har mange avgrensingar, så er ho likevel eit viktig bidrag til ei verd i krise. Klein erkjenner at spørsmålet «kva gjør me no?» bare får eit meiningsfullt svar om me først stiller spørsmålet «kva er det me prøver å gjøre?»

Klein er ikkje klar på det punktet, men me bør vere det, og ikkje vike unna: me ønsker ikkje avgrense makta til fossilselskapa eller den herskande klassen. Me prøver rive makta frå dei, fullstendig.

Innhold

Jokke Fjeldstad: Frontfag    2

Plukk    4

Rødt!-samtalen med Linn Herning    6

Dennis O`Neil: Er Trump fascist? Sanders sosialist? Clinton?    22

Petter Næss og Jin Xue: Bolig, bærekraft og rettferdig fordeling    34

Marie S. Martinussen, Aslak H. Hætta Bjørn og Elin V. Rutle:

50 nyanser av grågrønt – eller grønn sosialisme?    46

Erik Solheim: Mindre utslepp gjev arbeid til fleire    52

Anja Ariel Brekke Hvorfor aktivistene i Paris har rett    56

Geir Jørgensen: Det meste er Nord. Mest bare ord    60

Trish Kahle: Kva kjem etter kapitalismen, Naomi Klein?    64 https://www.jacobinmag.com/2015/12/capitalism-naomi-klein-this-changes-everything-cop21/

Jokke Fjeldstad: Den grønne sjokkdoktrinen og MDG?    72

Johan Petter Andresen: EUs krise og folkeavstemningen     76

Ivar Jørdre: Kontraoffensiv i Latin-Amerika?     84

Oscar Dybedahl: Den kapitalistiske staten    92

Michael Roberts: Marxistisk teori om kriser under kapitalismen    102 https://thenextrecession.wordpress.com/2015/12/27/the-marxist-theory-of-economic-crises-in-capitalism-part-one/ del 2 http://wp.me/pLequ-3gv

Erik Ness: Politikk med generasjoner    114

Halvor Fjermeros: Arbeiderklasseparti eller velmenende humanister?    118

Aslak Storaker: Hva kan vi lære av Gramsci?    126

 

Bokomtaler:

Ingeborg Eliassen, Cathrine Sandnes: Angrep eller forsvar    130

Kalle Holmqvist: Fred med Norge     132

Bård Wormdal: Spionbasen     134

Peder Martin Lysestøl: Israel. Bak muren av myter og propaganda     136

Ellen Engelstad: Syriza. Den greske våren og kampen om Europas sjel     138

Sara Gunnerud og Wegard Harsvik: Ord er makt     141

Olsen, Aasarød og Bredeveien: Hvem skal eie Norge?     143

Svein Lund: Gull, gråstein og grums!     145

Mark Weisbrot: Failed     147

Jim Stanford: Economics for everyone     147

Tamáz Krausz: Reconstructing Lenin, an intellectual biografi     151

Egge, Holtsmark og Komarov: Aleksandra M. Kollontaj     153

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!     155