Dette er en svært vanskelig artikkel å skrive. Det er tre grunner til det. For det første skjer ting så raskt at jeg vet fordømt godt at den blir utdatert lenge før den trykkes. Jeg hadde lovet redaksjonen et skikkelig utkast innen i går kveld (15.11. reds. anm.) og midt på natten fikk jeg høre at politiet var i ferd med å angripe selve hjertet av Occupy Wall Street!-bevegelsen, leiren i Zucotti Park her i New York.

Bildet er fra et allmøte i Occupy Wall Street i Washington Square Park. David Shankbone, wikimedia commons.

Jeg la i vei, og der fløy gårsdagen og et par punkter i utkastet trengte en grundig oppdatering. For det andre, på grunn av den enorme bredden og Occupy!-bevegelsens spontane karakter kan man sammenlikne et forsøk på å få en bred oversikt med å drikke fra en brannslange. Små historier, for eksempel at OWS!-aktivister hørte en kvinnes klagemål og dermed okkuperte kjelleren i en bygning i Harlem, hvor jeg bor, og tvang huseieren til å sørge for varme og varmt vann, forteller en hel del om bevegelsen. Det er tusenvis av slike historier landet rundt, og hver okkupasjon er forskjellig. For det tredje er dette noe helt nytt under solen. En gammel venn av meg, Mick, som med stolthet anvender en heller dogmatisk og mekanisk forståelse av marxist-leninistisk teori overfor enhver situasjon (lesere av Rødt! kjenner ganske sikkert typen), betrodde meg for en måned siden: «Dennis, jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si om dette.» Etter å ha formidlet det umulige ved den oppgaven det er å beskrive Occupy Wall Street! for norske progressive og revolusjonære (og dermed også fått ryggdekning for punkter som viser seg å være feil), kan jeg kaste meg ut i det.

 

Det sprang ut av ingenting

Det gjorde det selvfølgelig ikke. Organisasjonsmessig finnes røttene seint på 90-tallet, i Seattle-bevegelsen som gikk av sporet etter 9/11. Det fikk næring fra den arabiske våren og fra kampen i Wisconsin mot høyrefløyens angrep på fagbevegelsen, også inspirert av Tahrir-plassen. Men i videre forstand gjorde det nettopp det. Det geniale ved Occupy Wall Street er at de spørsmålene som er satt i fokus, treffer en dyp streng hos folk. Nedleggelser, massiv arbeidsløshet, gjeld og undergravingen av sosiale programmer har ført til elendighet og usikkerhet for titalls millioner i USA, mens det såkalte vendepunktet lar vente på seg. Det står i tydelig og brutal kontrast til milliardene, billioner faktisk, i kontanter og garantier som deles ut til banksjefene, de samme som stod bak spekulasjonene som førte til det økonomiske sammenbruddet. Alle er pinlig klar over at de rike bare blir rikere (og det fort), mens resten av oss blir tråkket ned.

 

Dette kan kombineres med den utbredte forståelsen av at amerikanske politikere er som en vare, kjøpt og betalt av de rike og av konsernene. I følge USAs lover har konserner legitimitet som personer som i ytringsfrihetens navn har rett til å bruke så mye de vil på å få valgt kandidater som kan tjene deres interesser. Norske venner, dere må huske at valg i USA har enorme økonomiske proporsjoner. Neste års valg er beregnet å koste mellom sju og åtte milliarder, hvor mye av det går til ustoppelig annonsering i alle slags media. Mange nedleggelser kunne vært unngått med slike penger. Et av de skarpere slagordene som har dukket opp i OWS, er: «Jeg tror ikke på at konserner er personer før staten Texas henretter en.»

 

Det som syntes å være utbredt apati blant folk, viste seg å være en uttørket prærie av fortvilelse og sinne, og OWS var gnisten som fikk det til å brenne. Det er fortsatt forunderlig. Det startet med noen dusin mennesker, for det meste unge og hvite med noe erfaring fra store demonstrasjoner. Som en av de unge okkupantene, en av de som var her fra dag én, fortalte meg her om dagen, kjente de det som en stor seier at de hadde oppholdt seg i Zucotti Park en hel uke.

 

En samlet front skapes

Mange kommentatorer og mange deltakere har snakket om mangfoldet blant deltakerne i de fleste av Occupy-leirene. Men det er mer enn det, det er virkeliggjøring av en genuin, om enn i fødselen, enhetsfront i den gamle maoistforståelsen av en reell enhet av klassestyrker. Det vises også gjennom et annet genialt grep (uansett hvor begrenset nytte det har som erstatning for en skikkelig klasseanalyse): Rammen for debatten er at det er 99 % av befolkningen mot den rikeste 1 %.

 

Arbeiderklassens og den organiserte fagbevegelsens rolle er bemerkelsesverdig. Scenen var satt med utbruddet av kampen sist vinter, da den republikanske guvernøren i Wisconsin ville ha vedtatt lover som ville ødelegge fagforeningene innenfor offentlig virksomhet i staten. Klart inspirert av okkupasjonen av Tahrir-plassen okkuperte fagforeningsmedlemmer og deres allierte den statlige parlamentsbygningen i to uker, og fylte gatene i Madison med titusener av demonstranter gjentatte ganger.

 

Den uventede kraften i motstanden i Wisconsin viste både vanlige medlemmer og en rekke fagforeningsledere landet rundt at betydelige antall arbeidere er klare til å røre på seg, og utsette seg for risiko og offer. Det OWS har tilført, er tosidig. Det har vist at vi ikke trenger å vente på et eller annet hårreisende angrep fra reaksjonære politikere for å mobilisere. Og det viser seg å være en skreddersydd kampanje formet til å fange opp de økonomiske problemene til flertallet i dette landet, som medlemmene i fagbevegelsen kunne mobiliseres til, sammen med de arbeidsløse, andre arbeidere, eiere av småbedrifter, studenter med knusende skolepenger og lån foran seg og mange andre.

 

Det har også ført til at det finnes en kanal som aktivister fra forskjellige sosiale bevegelser fyller med en mengde spørsmål og saker, for å utvikle støtte og bygge allianser. For eksempel er den nasjonale kampanjen mot «fracking» (den miljømessig høyst skadelige metoden å utvinne olje fra tjæresand og skifer) en av de sterkeste strømningene innen miljøbevegelsen nå. På alle de plassene jeg har mottatt detaljerte rapporter fra, der det foregår okkupasjoner, jobber «fracking»-aktivister side om side med andre okkupanter, mens de formidler bevissthet om dette spørsmålet.

 

Bevegelsen mot politivold synes naturlig her, gitt den offentlig dokumenterte brutaliteten i de militariserte politiangrepene på Occupy Wall Street, Occupy Oakland, Occupy Portland og andre. Og folk fra den bevegelsen og Occupy bevegelsen har jobbet med å føre dem sammen. Samtidig viser det fram et av problemene i tenkningen bak 99 % mot 1 %. Siden politifolk ikke har inntekt eller formue i 1 % -klassen er det mange naive okkupanter og tilhengere som ser dem som potensielle allierte, og er svært opptatt av at ingenting blir gjort eller sagt, som kan gjøre dem mer fiendtlig innstilt. Det foregår naturligvis en læringsprosess blant okkupantene etter hvert som maktbruken mot leirene forsterkes.

 

Spørsmålene rundt politibrutaliteten er avgjørende fordi det er en viktig sak når det gjelder å utvikle båndene Occupy-bevegelsen har med den fargede befolkningen. Det betyr ikke at det ikke er noen deltakelse fra svarte eller latinos i OWS. Men slik disse lokalsamfunnene lider under det nåværende systemet, med skyhøy arbeidsløshet, manglende bevilgninger til skoler, kriminalisering av ungdom og mye annet, burde de ha en sentral plass i bevegelsen. Det foregår en løpende diskusjon om dette, og om den «hvite blinde flekken» som hindrer mange nye okkupanter i å forstå hvordan privilegiene og oppførselen deres skaper barrierer mot deltakelse fra fargede mennesker. En beslektet utfordring som opptar meg mye, er at det de fleste steder er liten forståelse for nødvendigheten av å bygge solide bånd med innvandrerdelen av arbeiderklassen, særlig de papirløse, og deres organisasjoner. Men det var nettopp disse kvinnene og mennene som skapte en bølge av demonstrasjoner i 2006, som kulminerte i en dags streik på 1. mai som lammet hele byer med en større latinobefolkning.

 

Nye innfallsvinkler har bygd bevegelsen

Tre viktige faktorer har så langt betydd mye for bevegelsens styrke, nemlig lederløs motstand, selvorganisering og mangelen på konkrete krav. Hver av disse har opplagt sine begrensninger, som i det lange løp kan forvandles til spørsmål om legitimitet. Men det har vært viktig for kampen, særlig siden det i USA mangler en revolusjonær politisk styrke av et slag som kunne hjelpe til med å organisere og koordinere et opprør på dette nivået.

 

Horisontal, eller lederløs motstand karakteriseres av direkte, i stedet for representative vedtaksprosesser. I Occupy-leirene gjennomføres det ved lange, daglige allmøter med taleliste, håndsopprekning for og i mot, og med en slags møteledere som, i alle fall i teorien holder diskusjonen på rett spor. Konsensus innebærer at hvem som helst av deltakerne kan blokkere et vedtak, men folk er generelt ganske forsiktige med å bruke vetoretten hvis det bryter med en sterk strømning. I Zucotti Park og mange andre steder hvor lydutstyr er bannlyst, brukes «Mic Check» metoden, som betyr at en gjeng folk plassert rundt taleren gjentar høyt og tydelig det som blir sagt, setning for setning. Ved store møter må denne prosessen gjøres to ganger.

 

Lederløs motstand har også forvirret fienden. Da ordføreren i Denver rasende insisterte på at okkupantene oppnevnte en talsperson han kunne forhandle med, valgte allmøtet i Occupy Denver enstemmig en hund, en tre år gammel border collie kalt Shelby, med tillegget at allmøtet når som helst kunne trekke tilbake oppnevnelsen. Dette var ikke bare en humørfylt måte å gi uttrykk for poenget med ingen ledere, det var også et slag mot lovens doktrine om konserner som personer. «Shelby er nærmere en person enn hvilket som helst konsern: Hun kan blø, hun kan forplante seg, og hun kan vise følelser. Enten er Shelby en person, eller så er ikke konserner mennesker.»

 

Når jeg besøkte, og av og til overnattet i Zucotti Park, ble jeg imponert og inspirert av måten de organiserte seg på, uke etter uke. Da jeg kom tilbake etter å ha vært borte i ti dager, og det på dagen før det nattlige angrepet fra politiet, så jeg at mye hadde utviklet seg fra et allerede høyt nivå, for ikke å snakke om den primitive strukturen fra de første ukene.

 

En ettermiddag i OWS: Min venn Mike Zweig holdt et foredrag om hvordan klasser fungerer i USA. Det foregikk midt på dagen ved hjelp av «Mic Check» metoden, til en større gruppe i et hjørne av parken. Deretter delte han ut et antall av sin egen bok «The Working Class Majority» til profesjonelle bibliotekarer og assisterende amatører ved leirens bibliotek, som nå fantes i et eget telt og kunne på det tidspunktet by på 5237 titler. Informasjon, matservering og medisinsk hjelp var nå bedre organisert og under bedre forhold. Til og med et Zucotti Park brannvesen hadde dukket opp. Mens det i en uoffisiell kampanje ble malt slagord på skjorter ved hjelp av maler og spraybokser i den ene delen av parken, foregikk det en storstilt utdeling av gratis t-skjorter laget ved hjelp av silketrykk i den andre delen. I køen for å få t-skjorter pratet jeg med en 75 år gammel pensjonert svart kontorarbeider fra New Jersey som var på sin tredje visitt til parken. Hun var helt enig med meg i at den åpenheten og mottakelsen som ble vist rett etter at de første teltene var kommet opp, hadde blitt borte underveis, men at det nå var kommet tilbake.

 

Før jeg dro pratet jeg med en bygningsarbeider med hjelm og det hele, og en kar fra «Labour Outreach Comittee.» Der vi stod og pratet, utstyrt med jakker fra fagbevegelsen, tiltrakk vi oss oppmerksomhet fra andre, som gjerne ville diskutere mulig deltakelse fra arbeiderbevegelsen i den planlagte 17. november-aksjonen. På vei ut slang jeg meg på «16 Tons» og «For What It`s Worth» sammen med en liten gjeng som hadde samlet seg rundt en kar med gitar. Occupy Wall Steet blomstret. Om natta slo maktas hammer til.

 

Et diskusjonstema blant enkelte okkupanter, og for mange kritikere tilhørende 1 % er at det bevisst nektes å fremme et sentralt krav, eller en liste av krav. Etter min mening er dette bare av det gode, av en rekke grunner. Det betyr at bevegelsen forblir åpen og er i en arbeidende prosess, framfor å være spikret fast. Det gjør OWS til et fenomen med åpen dør. Så lenge du er utilfreds med tingenes tilstand for de 99 % er du velkommen inn. Du trenger ikke knytte deg til en spesiell analyse av problemene, eller slutte deg til en spesiell løsning. For en stor del er de gjentatte ropene på konkrete krav et bevisst forsøk på å undergrave bevegelsen. For mange av de som er sympatisk innstilt, virker det som fornuftig kritikk, noe som holder dem fra å se nærmere på den kritikken vi retter mot det amerikanske samfunnet. Hvis vi enstemmig skulle samle oss om noen klare, umiddelbare krav, ville vi gjøre det vanskelig for oss selv. Hvis kravene faktisk var innrettet på å håndtere problemene (selv uten snakk om revolusjon) som for eksempel «Nasjonaliser bankene», ville de bli avfeid som ugjennomførbare. Hvis kravene var mer praktisk anlagt, for eksempel «Stopp nedleggelser» ville det være et signal til å gå inn i en langvarig forhandlingsprosess som kanskje i beste fall ville ende med noen lunkne reformer. Kort sagt så burde det eneste kravet på dette tidspunktet være «Stopp kravet om at vi skal stille krav.»

 

Fienden svarer

Om erfarne revolusjonære, og selv den harde kjerna av deltakere ble tatt på senga av dette utbruddet, har fienden, kapitalistklassen nærmest blitt lamslått. De har i flere tiår dyrket den giftige og hegemoniske myten at de rike fortjener alt de har og vel så det, fordi det er kombinasjonen av deres harde arbeid og spesielle genialitet som skaper rikdom og jobber til samfunnets beste. Det betyr ikke at alle har kjøpt den myten, bare at det har vært det viktigste gjennomgangstemaet i samfunnet. Det er helt sikkert det de rike hørte som et ekko i sine egne rom, og trodde på det. Nå har den myten i løpet av noen få uker blitt offentlig knust og latterliggjort.

 

Den vedvarende undergravingen av sivile friheter blir nå utfordret, for å se det i et juridisk perspektiv. Ytringsfrihet blir faktisk praktisert i det offentlige rom, og ikke plassert vekk i fjerne, avsondrede plasser som myndighetene helt uten ironi kaller «talefrihetssoner.» Dermed oppstår spørsmålet «Og hva er da resten av USA, egentlig?» Det vi i Occupy-styrkene til syvende og sist gjør krav på, er at rettighetene til folket, de 99 % kommer foran de til eiendomsbesitterne, de med kapital og deres statsapparat. Det er ingen liten utfordring for den eksisterende orden.

 

Et tidlig svar på utbruddet var et forsøk fra noen i det Demokratiske Partiet på å samarbeide om bevegelsen, noe som bekymret en del heltidsokkupanter jeg snakket med en måneds tid etter at det hadde startet. Demokratene holdt øye med Occupy-bevegelsen i håp om at den kunne bli deres versjon av Tea Party-bevegelsen. Med sitt utgangspunkt i 2009 dro den riktignok i begynnelsen veksler på anti-bank strømningene i massene, men vi kaller den stjernetåke, noe falskt, en imitasjon av virkelig grasrotmobilisering, finansiert av kapitalen.

 

Tillitsvalgte hos Demokratene på et litt lavere nivå snakket åpent med lovord om OWS, og selv Obama uttalte at okkupantene «gir stemme til en utbredt frustrasjon over hvordan vårt finansielle system fungerer.» Republikanerne på sin side fordømmer det bare, og kaller det farlig klassekrig og uamerikansk. Men, som alle vet har svaret først og fremst vært maktas tale. Mens jeg skriver, har det vært over fire tusen arrestasjoner over hele landet blant okkupanter og andre aktivister, selvfølgelig også en og annen tilskuer.

 

I løpet av siste halvannen uke har det blitt krystallklart at målet for undertrykkelsen er å bryte opp, og hvis mulig knuse leirene til Occupy-bevegelsen. Mange angrep har blitt gjennomført av myndigheter i byer styrt av «liberale» Demokratiske ordførere, og det kommer fler og fler bevis på at de er koordinert på nasjonalt plan, med Obamas justisdepartement og FBI i sentrale roller. Jeg skal ikke ta for meg konkrete hendelser her, selv om angrepet mot en forlatt næringsbygning som nettopp var blitt okkupert på et sted som heter Chapel Hill, så avgjort fortjener å bli nevnt. Det ble gjennomført av en fullt bevæpnet SWAT-enhet med automatriflene klare. Så langt har disse angrepene gitt næring til bevegelsens vekst, gitt budskapet et langt større publikum og vunnet sympati fra mange innenfor de 99 %. Og de har definitivt ikke knekket målbevisstheten til okkupantene.

 

La oss ta Occupy Missoula! Leiren er satt opp utenfor rådhuset i denne byen i Montana, som har rundt 85 000 innbyggere. De gikk med på å ta ned leiren 11. november slik at de planlagte seremoniene rundt Veteranenes Dag kunne gjennomføres. Så truet byens myndigheter med arresten hvis leiren ble satt opp igjen. Okkupantene skaffet seg advokathjelp og myndighetene trakk seg. En av okkupantene, Taryn, beskriver det som hendte slik: «Det rare er at vi i forkant av dette forsøket på å få oss vekk hadde alvorlige diskusjoner om å legge ned leiren for vinteren. Vi har knapt med penger, få telt og én liten ovn som bare delvis fungerer. Men dette ondskapsfulle forsøket på å fjerne oss bare forente oss på en måte som er vanskelig å beskrive. Kveldens allmøte bestemte enstemmig at vi skulle sette opp leiren igjen. Vi aner ikke hvordan vi skal få det til, men vi tok et sprang basert på det vi kan kalle tro. Jeg har aldri vært så stolt som nå i hele mitt liv, over å være del av noe.»

 

Hva nå?

1. Allerede nå er omfanget og gjennombruddskraften til Occupy Wall Street forbløffende. Hovedstrømmen av media har blitt tvunget til å anerkjenne den. Den nærmest daglige dekningen er full av referanser til gjentatte tilfeller av politibrutalitet og alle forsøkene på å knekke okkupasjonene. Og OWS-slagord er overalt. For eksempel kan en avis omtale en nyåpnet restaurant og kommentere at «selv de 99 % har råd til det.» Forfattere og kunstnere slutter seg til saken. Nettsiden til occupywriters.com har en liste med hundrevis av støttende forfattere, fra legender som Alice Walker til folk du aldri har hørt om. Den mest populære historien der, av den noe originale barnebokforfatteren Lemony Snicket er strålende.

 

På et personlig plan kan jeg fortelle at da jeg var på vei hjem til bygningen der jeg bor i Harlem forrige uke, traff jeg på en nabo som luftet hunden sin. Vi begynte å snakke om Zucotti Park. Hun hadde vært der på besøk. To andre naboer som også hadde vært der, stoppet og slo lag med oss i samtalen. En annen nabo jeg kjenner har kringkastet sitt radioprogram sirius.com fra parken. Alt dette er en uformell rapport fra en bygning med bare tjueåtte leiligheter. I hjembyen til partneren min, Dody, i det landlige Connecticut blir jeg stadig stoppet og får spørsmål om Occupy Wall Street når jeg er i butikken. En pensjonert kar fra Goldman Sachs sier at han støtter helt og fullt, og lille G som går i videregående har lyst til å ta den drøyt to timer lange bussturen for å besøke leiren.

 

2. Det er fortsatt for tidlig å avgjøre om denne veldige innflytelsen på folks bevissthet vil ha varig virkning, en flodbølge av forandring i det politiske livet i USA. Vi må huske på at Occupy Wall Street bare har vart i to måneder, og at det bare er fem eller seks uker siden den fanget oppmerksomheten til de brede deler av media. De driver med stadig oppgradering på internett og gjennom sosiale media som Facebook og Twitter, som har vært vesentlige verktøy for å spre bevegelsen. Jo lenger det varer, jo mindre er muligheten for å avfeie det som en mote eller et besynderlig fenomen.

 

3. Okkupasjon er en taktikk, men hvis du ikke har en strategi blir taktikken strategien din. Det er to betydelige farer knyttet til det som hittil har vært en spektakulær strategisk suksess, men de kan overvinnes hvis de blir erkjent.

For det første er det tendensen til at den indre kjernen i okkupasjonen blir sett som den «virkelige» bevegelsen. Vi, folk flest kan gi lovord og støtte til heltidsokkupantene. Utfordringen er å få så mange som mulig til virkelig å ta til seg prosjektet så sterkt at tankegangen blir «vi» enten de er i en park med en sovepose eller ikke.

For det andre er det en risiko for at kampen for å forsvare okkupasjonene blir et altoppslukende spørsmål om retten til å protestere, slik at selve budskapet forsvinner.

 

4. Men okkupantene må forsvares, ganske sikkert i lang tid. Noen bør i alle fall overleve vinteren med snø og kulde for å vise besluttsomheten til bevegelsen og avvæpne kritikken som sier at det bare er en forbigående trend blant privilegerte unge mennesker. Noen av okkupantene har, fulle av optimisme, erklært at behovet for selve okkupasjonene er over og at full desentralisering og bruk av internett og sosiale media er tilstrekkelig. Under de nåværende forhold tror jeg det er en stor feil. De fysiske okkupasjonene tjener forskjellige hensikter. De er baseområder hvorfra det kan utgå andre aktiviteter, som for eksempel streikestøtte. Der kan de også bli oppsummert. De er eksperimentelle samfunn hvor de vanlige reglene i det kapitalistiske varesamfunnet er forkastet og erstattet med nye måter å leve på. De er treningsleire for nye aktivister på frammarsj. Gjennom allmøtene er de en metode som kan sikre at bevegelsen holder en kurs som representerer og forsterker bevegelsen. Og, kanskje det viktigste er at de er magneter som tiltrekker seg de sympatiserende og nysgjerrige som ved selvsyn oppdager hva alt oppstyret dreier seg om.

 

I tillegg kommer vi til å trenge sterke samlingspunkter etter hvert som temperaturen stiger foran neste års valg, for å motstå kravene fra etablissementets liberalere om å rette oppmerksomheten over til «Okkuper valgurnene». Det vil være en oppskrift på katastrofe i et land hvor store deler av befolkningen er uten illusjoner om de to partiene, som begge er finansiert av den ene prosenten, bare lytt til klangen av sju til åtte milliarder dollar til neste års valgkamp.

 

5. Dette er det tredje året hvor den globale økonomiske nedsmeltingen går sin ujevne gang, og kapitalister og politikere utsteder nervøse deklarasjoner om at bedringen er på vei, mens det store flertallet bare ser mer lidelse framfor seg. Timeplanen stemmer. Sammenbruddet i aksjemarkedet i 1929 førte bare til spredt motstand, men i 1932 spratt det opp sammenslutninger av arbeidsløse og Hoovervilles, leire oppkalt etter presidenten og som regel etablert på offentlig jord. I løpet av få år flyttet fronten mot Den Store Depresjonen seg til arbeidsplasser med den påfølgende massive organisasjonsbølgen som etablerte fagbevegelsen i områder som bilindustri, stål, gummi, transport, varehandel og andre områder i økonomien. Denne bølgen ble understøttet av okkupasjoner på hundrevis av fabrikker og andre arbeidsplasser.

 

Jeg spår ikke en kopi av tredveårene. Jeg vet ikke hva som blir den neste fasen i denne kampen, men jeg vet i alle fall at den vil rette seg mot de ultrarike og bankene. Jeg vet også at vi kommer til å møte reaksjoner fra 1 %, med voldsom skittkasting i media og fysiske angrep som får det vi har opplevd hittil til å virke som en picnic. Jeg vet at idéen om revolusjon, som spontant har fenget blant unge i hjertet av bevegelsen, kommer til å spre seg.

 

6. Det fører meg til oppgavene for revolusjonære sosialister i dette utbruddet. Først og fremst må vi (da sier jeg vi om denne gruppen, ikke den brede OWS-bevegelsen) delta og være der sammen med de som står i spissen for kampen. Det er viktig at vi deltar med ydmykhet, vi organiserte ikke dette, vi så det ikke engang før det var der, og vi kan avgjort ikke styre det.

 

Vi har erfaringer og lærdom å bidra med, fra nærliggende spørsmål som politiets rolle, til strategiske spørsmål som dreier seg om å utvide bevegelsen til å få fotfeste i fargede miljøer og blant innvandrerarbeidere. Vi vet mye om kapitalismen og hvordan den virker, og om det umulige ved å reformere den. Men vi har også mye lærdom å hente! Om organisering og mobilisering, om taktisk fleksibilitet, om å skape samfunn basert på motstand som kan tjene som fyrtårn for millioner. Hvis vi gjør arbeidet vårt skikkelig blir det et stort bidrag til at Occupy-bevegelsen kan bli nettopp det som et slagord som nå feier over Zucotti-parken sier: « Begynnelsen på begynnelsen!»

 

Oversatt av Birger Thurn-Paulsen

 

Krigen i Libya, som ble startet av noen (ikke alle) Nato-makter den 19. mars i år, har i skrivende stund (august 2011) vart i fem måneder. Ifølge meldingene er oberst Gaddafis regime i full oppløsninger, og går nå mot sin kollaps. Men måten denne krigen blir avsluttet på, vil ikke berøre det mer prinsipielle spørsmålet om krigen var folkerettslig berettiget eller ikke.

Arne Overrein er førstelektor i filosofi ved universitetet i Tromsø, med i redaksjonen av Vardøger, medlem av SV, og har skrevet boka Kampen om folkeretten (se bokomtale).

I likhet med andre kriger som NATO-land startet siden den kalde krigens avslutning, ble denne krigen startet ut fra forutsetninger som viste seg å være uholdbare. Man kan til og med stille spørsmål om dette var bevisst spill fra sentrale NATO-lands side. Krigen startet angivelig for å beskytte sivile, men den ble en krig med regimeendring som mål. Videre skulle krigen bli kortvarig, effektiv og billig. Under disse forutsetningene var det i mars 2011 mulig å mobilisere politisk støtte til krigen. Umiddelbart før krigens start var det sterke motforestillinger til å sette i gang en slik operasjon, her i Norge blant annet fra utenriksminister Støre. Men så snart krigen var vedtatt, sto politikerne på geledd. Her i Norge godtok samtlige partier på Stortinget krigen uten noen egentlig debatt. Sjøl et parti som SV, som i sitt arbeidsprogram ikke bare sier nei til NATO men også at partiet kun støtter «internasjonale operasjoner» dersom det har vært «åpen behandling i Stortinget», sa ja.

Både under krigen mot Jugoslavia i 1999, mot Afghanistan fra 2001 og i forbindelse med Irak-krigen som startet i mars 2003, var det store antikrigsdemonstrasjoner i mange land, især i Europa. Krigen mot Libya framkalte ikke de samme protestene. Det er ikke helt enkelt å forklare hvorfor. Ingen av de regimene som ble angrepet i disse krigene, var særlig populære i verdensopinionen. Saddam Hussein må jo sies å ha vært betydelig verre enn Gaddafi. Når krigen mot Gaddafi likevel i større grad synes å ha blitt akseptert, henger det sammen med i alle fall to forhold. Det ene er at FNs Sikkerhetsråd denne gangen godkjente operasjonen (motstanderne Kina, Russland og Tyskland valgte å stemme avholdende). Det andre forholdet er at krigen i utgangspunktet og ifølge FN-vedtaket framsto som en begrenset operasjon, nemlig å etablere en flyforbudssone over deler av Libya, med kun den ene hensikt å beskytte sivilbefolkningen. Man så ikke det som i dag, fem måneder seinere, framstår som klart, nemlig at krigen når den først var i gang ble til en «vanlig» regimeendringskrig, der NATO-land i praksis opererer på opprørernes side som deres flyvåpen, inklusive avanserte kamphelikoptre som effektivt angrep Gaddafis bakkestyrker uansett om de truet sivile eller ikke. Opprørerne fikk også våpenforsyninger og annen støtte fra sentrale NATO-land, noe som var i strid med den våpenembargoen som var en del av Sikkerhetsrådets vedtak.

Vesten har gjennom denne krigen bundet seg til en samling av opprørere som ikke har noe klart program, som innbyrdes er splittet (blant annet ble deres militære leder, general Abdul Fattah Younes drept av sine egne med-opprørere), og som sjøl har begått menneskerettsbrudd i sin framferd. Kun for få dager siden (13. august) meldte avisa New York Times at opprørerne hadde fordrevet og plyndret sivilbefolkninga i fjellområder i det vestlige Libya og rundt byen Misrata «fordi deres stammer støttet oberst Gaddafi». Da er det altså ikke slik som enkelte vestlige pådrivere for krig påsto ved krigens begynnelse, nemlig at «dette er ingen borgerkrig».(Rosemary Righter i Newsweek 21. mars 2011). Hennes begrunnelse:

Opprørerne i Benghazi hadde bedyret, med sterke følelser (passionately), at alle libyere var samlet i ønsket om å kaste Gaddafi. Man vil ikke engang innrømme det elementære faktum at dette handler om en borgerkrig  – og det i et samfunn som tradisjonelt er splittet i en rekke ulike stammelojaliteter.

Disse opprørerne ønsket ikke å forhandle med Gaddafi men stilte ultimate krav om at forhandlinger om Libyas framtid først kan begynne etter at Gaddafi er borte. NATOflyenes forsøk på å drepe Gaddafi må sees i denne sammenhengen. Vesten fungerer på opprørernes premisser, med den antatte gevinsten for øye at et Libya styrt av opprørerne, vil være et Libya som fungerer på Vestens premisser. Et slikt regnestykke er imidlertid høyst usikkert, fordi – som nevnt – opprørerne er splittet i ulike grupper, og ingen vet hva som vil skje etter Gaddafis fall. NATO og Vesten kan derfor kun få kontroll over den langsiktige utviklinga i Libya ved å plassere egne bakkestyrker der, med alle de kostnader og risikoer det innebærer. Tatt i betraktning erfaringene fra Kosovo, Afghanistan og Irak vil nok dette bli en vanskelig avgjørelse for NATO.

Et annet aspekt ved Libyakrigen har vært at USA knapt har vært noen pådriver for å vikle seg inn i enda en krig. Forsvarsminister Gates og mange andre frarådet krigen, både av militære og økonomiske grunner. Obamaadministrasjonen ønsket dessuten å trekke Europa sterkere inn som ansvarlig for sikkerheten i Middelhavsområdet. Derfor ble det de ytterliggående høyrepolitikerne Cameron og Sarkozy som gikk i bresjen for denne krigen.

Strengt tatt kan vi jo i dette tilfellet ikke snakke om NATOs krig, sjøl om denne krigen bare kunne gjennomføres med deltakelse av NATO-medlemmer og deres avanserte luftstyrker. (Det er bare NATO som har den militære slagkraft til å gjennomføre «humanitære intervensjoner» av denne typen.) NATO ble i realiteten delt i tre i denne krigen. Noen land, i alt 7 land anført av Storbritannia og Frankrike, har ført full bombekrig mot Libya, inklusive forsøk på å drepe Gaddafi og skjulte våpenleveranser til opprørerne (uttrykkelig forbudt ifølge sikkerhetsrådsvedtaket). Andre NATO-land, som Nederland, Spania og Tyrkia, nektet å bombe Libya, men nøyde seg med å patruljere libysk luftrom med sine fly i den hensikt å kontrollere flyforbudssonen. NATO-landene Polen og Tyskland er imot operasjonen som sådan og Tyskland stemte avholdende i Sikkerhetsrådet. Beklageligvis finner vi Norge og den rødgrønne regjeringa i den første gruppa. Det viktigste av alle NATOland, USA, avsluttet få dager inn i krigen sine bombeangrep. I den amerikanske kongressen er det stor motstand mot krigen både på høyre og venstre side, og Obama anklages for å ha overkjørt kongressens rettigheter ifølge War Powers Act vedtatt i etterkant av Vietnamkrigen i 1973, og som bestemmer at kongressen må godkjenne enhver væpnet operasjon utenlands som varer mer enn 60 dager. Den 20. mai var det 60 dager siden Libyiakrigen startet uten noen slik godkjennelse.

Kunne Vesten, FN og verdenssamfunnet ha valgt en annen linje enn den som ble valgt? Ja, uten tvil. Man kunne for eksempel tatt Gaddafi på ordet og akseptert hans invitt til forhandlinger og demokratiske valg. Det var dette den Afrikanske Union forsøkte. Man kunne ha tvunget partene til våpenhvile og til forhandlingsbordet og dermed sluppet noen av de lidelsene det libyske folket har vært utsatt for. Valg kunne vært gjennomført under kontroll av internasjonale observatører. Dersom det var så entydig som opprørerne hevder, nemlig at de har hele Libya bak seg, måtte jo slike valg ha resultert i slutten på Gaddafi-regimet. Jeg sier ikke at denne veien ville vært lett eller at Gaddafi ikke ville forsøkt å sabotere prosessen. Poenget er at dette ikke ble prøvd. Vesten valgte å støtte den ene parten i det som var og er en borgerkrig, med det resultat at borgerkrigen eskalerte og hatet på begge sider vokste. I så måte har denne krigen likheter med krigen mot Jugoslavia der USA valgte å støtte de mest uforsonlige kosovoalbanerne, med det resultat at disse fikk et frirom til å begå forbrytelser mot serberne (og mot kosovoalbanere som viste forsonlige holdninger overfor serberne) som ikke står tilbake for de menneskerettsbrudd som serberne begikk mot kosovarene.¹ La oss håpe at opprørerne i Libya ikke har begått menneskerettsbrudd i samme omfang. Men uansett er det ingen grunn til å akseptere deres sjølframstilling som sannheten rett og slett. I 1999 hauset vestlige media opp de kosovoalbanske «frigjøringsheltene ». I dag burde det være all grunn til å gå litt mer kritisk til verks. Man har alt nå en rapport fra FNs menneskerettsråd (UN Human Rights Council) som konkluderer med at begge sider i konflikten har begått menneskerettsbrudd, inklusive forbrytelser mot menneskeheten.²

Når en krig startes, lukkes en hel rekke andre handlingsmuligheter. Krigen øker hatet, muligheten for å kunne samarbeide seinere undergraves. Krigen låser de vestlige krigførende land inn i en prestisjelogikk: krigen kan ikke tapes, den må føres fram til «seier». Dermed får krigen en lang rekke destruktive følger, uten at den fører til det som den ifølge FN skulle føre til: en bedre beskyttelse av sivilbefolkninga. Etter mitt syn er ikke dette en krig hvor det er riktig å støtte én side, slik det for eksempel var da USA førte en de facto invasjonskrig mot Vietnam. I tilfellet Libya handler det om å skape betingelsene for at Libyas folk i frie valg kan stake ut veien videre for landet. Dette kan bare skje gjennom våpenhvile, mekling og forhandlinger. Forhandlinger og forsoningsarbeid vil også være nødvendig etter Gaddafis fall – mellom alle de ulike grupper og stammer som det libyske samfunnet består av. Det å støtte ensidig en part i en borgerkrig av denne typen betyr å oppmuntre denne parten til uforsonlighet og dermed det motsatte av mekling og forhandlinger. Opprørerne arbeidet bevisst for å involvere NATO i en «humanitær intervensjon» i dagene før FN-vedtaket. Da kan det godt hende at de valgte å overdrive påstandene om massakre og andre forbrytelser som truet sivilbefolkninga, og som en intervensjon skulle forhindre. Liksom det også må forventes at Gaddafi holdt eventuelle overgrep skjult. Opprørerne synes heller ikke å ha gjort noe tydelig skille mellom væpnede opprørere som falt og drepte sivile. Folkerettslig er det et viktig skille mellom de to kategoriene. En opprører er å regne som en soldat, og er som sådan et legitimt mål for motparten i en væpnet konflikt, mens en sivilperson etter folkeretten ikke kan være mål i en væpnet konflikt. I etterkant har det så vidt jeg kjenner til, ikke vært dokumentert omfattende massakre på sivile fra Gaddafi-styrkenes side. I så fall ville det ha vært slått bredt opp i de mange pro- NATO media. Vi har heller ikke hørt om massakre på sivile i de byene som Gaddafistyrkene gjenerobret i løpet av krigen.

I så måte ligner dette på situasjonen før angrepet mot Jugoslavia våren 1999. Media var den gang ensidig fylt av påstander om serbiske overgrep. Visse politikere som ønsket en militær løsning, påsto alt høsten 1998 at det foregikk folkemord i Kosovoprovinsen. Den samme lemfeldige omgangen med sannheten var vi også vitne til da denne krigen skulle begrunnes.

Folkerettens kjerne

Kjernen i folkeretten har alltid vært hva slags regler som skal gjelde for bruk av væpnet makt i det internasjonale samfunn. Mens det å føre krig mot et annet land ikke var uttrykkelig forbudt før 2. verdenskrig, måtte alle land som ble medlemmer av FN etter 1945, avholde seg fra angrepskrig og trussel om sådan. Hitler-Tysklands massive angrepskriger skapte en forståelse av at enhver angrepskrig som sådan måtte fordømmes av folkeretten. Dette ble fastslått i FN-pakten som ble vedtatt samtidig som FN ble opprettet i 1945. Det er dette som fortsatt er gjeldende folkerett. Ifølge gjeldende folkerett kan imidlertid et land anvende væpnet makt i et tilfelle, nemlig i en forsvarskrig mot en angriper. Da bestemmer FN-pakten at andre land bør komme dette landet til unnsetning. Slike tiltak skal besluttes av Sikkerhetsrådet.

Dersom disse bestemmelsene ikke fantes, ville de mange små lands uavhengighet vært mer truet, og prinsippet om en verden av likeverdige stater og folkeslag ville blitt undergravet. Folkeretten beskytter særlig de mange små land i verdenssamfunnet. Folkeretten utgjør en rettslig ramme for et verdenssamfunn som består av et mangfold av uavhengige stater.

Dette betyr ikke at folkeretten er perfekt. Heller ikke er den noen oppskrift på en kommende ideell, pasifistisk verden. Den er mer å betrakte som et fornuftig og realpolitisk kompromiss og et sivilisatorisk framskritt. Dette kompromisset avspeiler maktforholdene i verden etter 2. verdenskrig, både mellom seierherrene i denne krigen (USA, Storbritannia og Sovjetunionen) og mellom de nasjonale frigjøringsbevegelsene, som ble kraftig stimulert som følge av den 2. verdenskrig på den ene sida og de vestlige kolonimaktene på den andre. Folkeretten ble også preget av de sterke fredsbevegelsene som vokste fram i det 20. århundret som reaksjon særlig mot de to verdenskrigene og som reaksjon mot at sivile etter hvert utgjorde et flertall av de drepte i krig. Folkeretten inneholder regler imot okkupasjon, imot at sivile kan være krigsmål og regler om human fangebehandling og etter hvert også imot ulike former for masseødeleggelsesvåpen. Verdensopinionen etter 1945 var preget av de grusomheter som i denne sammenheng hadde skjedd særlig i områdene okkupert av Japan og Tyskland under annen verdenskrigen. Eksempelvis ble Genévekonvensjonene, som ble forhandlet fram i 1949, utformet under hensyntaken av denne masseopinionen. De var ikke kun et toppstyrt kompromiss mellom stater.³ Folkeretten er vokst fram ut fra en bestemt historisk bakgrunn. Det er all grunn til å forsvare den som et viktig, sivilisatorisk framskritt.

De grunnleggende prinsippene i dagens folkerett finnes i FN-pakten. Siden praktisk talt alle land er medlemmer av FN og medlemskap i FN er betinget av ratifisering av FN-pakten, er hele verdenssamfunnet bundet av folkerettens bestemmelser. Hovedregelen er FN-paktens artikkel 2 punkt 4 som lyder:

Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trussel om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet.

Vi skal også merke oss at FN-paktens artikkel 103 bestemmer at dersom forpliktelsene et medlemsland har overfor FN-pakten skulle komme i konflikt med forpliktelsene et land måtte ha som medlem av en annen internasjonal organisasjon, har forpliktelsene overfor FN-pakten forrang. Et land som Norge, som for øvrig ønsker å framheve seg som en varm forsvarer av FN, er altså primært forpliktet av FN-pakten dersom det skulle oppstå en konflikt mellom reglene i FN-pakten og de vedtak som gjøres innad i NATO.

Global maktforskyvning – folkeretten i krise

Det globale kompromisset som kom ut av den andre verdenskrigen, varte ikke evig. Den mest markante endring av maktforholdene i verdenssamfunnet etter denne krigen var bortfallet av Sovjetunionen og Østblokken som skjedde i åra 1989–91. Det oppsto et maktvakum, og USA og det liberal-kapitalistiske verdenssystemet ekspanderte etter hvert inn i dette vakumet. NATO ble utvidet til Russlands grense. I den stemning av vestlig triumfalisme som hersket på 1990-tallet , ga NATO seg sjøl nye rettigheter. Dette skjedde ved endring av NATO-pakten i 1999 som åpnet for at NATO kunne gå til krig «out of area», dvs. utafor medlemsstatenes område, for å fremme de samfunnsverdiene som NATO mener er de «riktige». (Ifølge NATO sjøl: demokrati, menneskerettigheter og frie kapitalistiske markedsforhold.) Dermed hadde NATO uttrykkelig vedtatt at NATO ikke lenger kun var en forsvarsorganisasjon, men også en organisasjon som kunne gå til angrepskrig når den fant det i samsvar med sine «verdier ». Nettopp dette skjedde da NATO i mars 1999 kollektivt besluttet å gå til krig mot Jugoslavia som reaksjon mot menneskerettsovergrep innad i dette landet (påstandene om overgrep ble, som nevnt, overdrevet ogensidig rettet mot den serbiske sida).

Alt dette – og i tillegg det som har fulgt seinere i Afghanistan, Irak og til sist i Libya – var et forsøk på å tvinge gjennom nye folkerettslige prinsipper. Nemlig at et land kan bruke krig som middel for å spre sine egne samfunnsverdier til andre land. Og i tillegg prinsippet om at et land kan gå til forebyggende krig mot et land man tror kan bli en militær trussel i framtida. (USA anvendtedette prinsippet mot Irak i 2003.)

Folkeretten etter 1945 forutsatte at land med ulike samfunnssystemer og «verdier» kunne leve side om side, og løse konfliktene seg imellom med fredelige midler. Noen høyreekstreme politikere i USA ønsket på 1950-tallet at kommunismen skulle ødelegges ved at USA gikk til forebyggende atomkrig mot Sovjetunionen, med den begrunnelsen at dette ville være å frigjøre verden fra diktatur og undertrykkelse. Denne linja ble aldri USAs politikk – heldigvis. Men om noe slikt hadde skjedd, ville det sjølsagt betydd slutten på den gjeldende folkerett. Gjeldende folkerett bygger på at et land har rett til å forsvare seg sjøl, og dermed sitt samfunnssystem, mot angrep utenfra. Og omvendt: et land har ikke ved hjelp av overlegen militærmakt rett til å spre sitt samfunnssystem eller sine idealer til andre land. Moderne folkerett aksepterer ikke prinsippet om at en overlegen makt skaper ny rett. En grunnleggende samfunnsendring kan med andre ord ikke skje ved inngrep utafra, men kun ved at folket sjøl, gjennom valg eller gjennom revolusjon, skaper nye samfunnsforhold. Det er nettopp dette som ligger i prinsippet om at ethvert land har suverenitet til å bestemme sin egen politiskeutvikling. (Sjølbestemmelsesrett.)

NATOs endring av sine prinsipper i 1999 var på denne bakgrunnen i strid med gjeldende folkerett. Helt tydelig ble dette under krigen mot Jugoslavia fordi NATO der satte FN til side og gikk til krig uten FN-godkjennelse. Men prinsippet om å gå til krig for å endre de indre forholdene i et land eller for å avverge et folkemord som man tror vil komme, ville etter min mening vært uriktig også i det tilfellet at et sikkerhetsrådsvedtak godkjenner slike begrunnelser for krig. I Sikkerhetsrådets resolusjon av 17. mars 2011 ble prinsippet om å hindre en antatt massakre av sivile og påstanden om at sivile var «truet av angrep», benyttet som begrunnelse for å bruke militær makt mot Libya. Vedtaket var uklart formulert, og det ble i praksis overlatt til det enkelte land som stilte opp med militære styrker å tolke vedtaket etter eget forgodbefinnende. Dette resulterte i tolkninger hvor vedtaket ble tøyd ut i det ekstreme, blant annet at man hadde rett til å foreta regimeendring iLibya, til å drepe Gaddafi osv.

Ifølge FN-paktens artikkel 24 må ethvert vedtak være i samsvar med FN-paktens «formål og prinsipper», altså i samsvar med de grunnleggende folkerettsreglene som er nedlagt i den samme FN-pakten. Sikkerhetsrådet kan altså ikke vedta hva som helst. Problemet er imidlertid at Sikkerhetsrådet er suverent i sine beslutninger. Ingen kontrollinstans overvåker Sikkerhetsrådets gjerninger. Og dersom en krigføring overlates til en gruppe land, for eksempel NATO, kan ingen, heller ikke FNs generalsekretær eller FNs generalforsamling, hindre disse land i å føre krigen på sin måte. Sikkerhetsrådet kan velge å vedta krig eller straffetiltak mot et land, mens man unnlater å gjøre det overfor et annet land. Ingen unntatt Sikkerhetsrådets egne medlemmer kan hindre rådet fra å opptre ensidig og selektiv, for eksempel ved å intervenere pga menneskerettsundertrykkelse i Libya, mens man aldri vil gjøre noe lignende overfor Israels menneskerettsbrudd. Det finnes ingen parlamentarisk kontroll med Sikkerhetsrådet, for eksempel utøvd av FNs Generalforsamling. FN-systemet gir Sikkerhetsrådet og særlig de fem vetomaktene en enorm makt. Her atskiller folkeretten seg radikalt fra en nasjonal rettsordning der det vanligvis finnes parlamentariske kontrollmuligheter i tillegg til at også domstoleneofte utøver en kontrollfunksjon.

Humanitær intervensjon – for og imot

I tida etter sovjetsystemets sammenbrudd har sterke krefter, med NATO i spissen, ivret for at såkalte «humanitære intervensjoner » skal være folkerettslig tillatt. Når et land begår grove menneskerettsovergrep mot egen befolkning, må «verdenssamfunnet » ha et ansvar for å beskytte, «responsibility to protect». NATO har som nevnt praktisert dette – til og med uten FN-godkjenning i 1999. Det er sjølsagt riktig at menneskerettsovergrep er et stort problem – og noe som forekommer i nesten alle land, inklusive i de land som sitter med veto i Sikkerhetsrådet. Særlig under borgerkriger – som i Libya – er sannsynligheten for at det skjer, stor. De aller fleste krigene etter 2. verdenskrig har vært borgerkriger. En undersøkelse viser at kun 17 % av krigene mellom 1945 og 2000 var mellomstatlige kriger, 6 % var koloniale frigjøringskriger, mens de resterende 77 % var borgerkriger.⁴ Menneskerettsovergrep i interne konflikter er ikke noe nytt. Det har vært et mønsterfor hele epoken etter andre verdenskrig.

Libya er ett av en lang rekke eksempler på land i borgerkrig. Folkerettslig sett er en borgerkrig et internt anliggende som fremmede makter ikke bør blande seg inn i. I praksis har imidlertid sterke makter ofte blandet seg inn i borgerkriger i svakere stater. Folkeretten tar resultatet av en borgerkrig – hvem som vinner – til etterretning. Vanligvis får det nye regimet, dersom det greier å stabilisere situasjonen, diplomatisk anerkjennelse. Og kriteriet på diplomatisk anerkjennelse er ikke at man sympatiserer med det nye regimet, men vanligvis det realpolitiske faktum at et nytt regime har erobret makta gjennom borgerkrigen. I tilfellet Libya så vi derimot at opprørerne fikk anerkjennelse av en rekke land lenge før dehadde erobret makta.

Når derimot styret i et land endres ved at landet blir okkupert av en fremmed makt, blir dette klart fordømt av folkeretten. Det nye styret blir ikke anerkjent som rettmessig av de øvrige land. Heller ikke her er det slik at makt skaper rett. Derfor anerkjenner ikke verdenssamfunnet at Israels okkupasjon av Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem gir Israel noen rett til å bestemme over disse områdene, og i særdeleshet ingen rett til å gjøre disse områdene til en varig del av Israel, slik Israel faktisk har gjort når det gjelder Øst-Jerusalem. I tilfellet Libya har ytre makter, NATO etter godkjennelse av Sikkerhetsrådet, blandet seg inn i en borgerkrig på én av partenes side. Dette har ingen dekning i gjeldende folkerett. I 1986 ble USA dømt av Haag-domstolen (International Court of Justice) for å ha blandet seg inn i Nicaraguas indre forhold ved å støtte og ruste opp Contras-styrkene. Denne dommen, den er på over 500 sider, representerer en viktig juridisk grenseoppgang for når en stat kan blande seg inn i en indre konflikt i en annen stat.⁵ USA godtokaldri denne dommen.

Det lengste det er mulig å strekke seg når det gjelder intervensjon for å sikre menneskerettigheter, er at en absolutt nøytral styrke, vedtatt og ledet av FN-organer og ikke av en eller flere stormakter, sikrer bestemte områder hvor sivile kan søke tilflukt. For øvrig må man benytte de vanlige fredelige midler, diplomati, handelsboikott, politisk isolasjon, i kampen mot menneskerettsundertrykking, noe som ikke reelt ble forsøkt i Libya. Doktrinen om humanitær intervensjon lyder nok vakkert i manges ører, men her må vi – i tillegg til de folkerettslige motargumentene – også tenke realistisk. Det er kun stormakter, i dag praktisk talt kun NATO-alliansen, som har styrke til å gjennomføre humanitære intervensjoner. FN har ikke, slik det opprinnelig var planlagt, egne militære styrker under sin kommando. Verken USA eller noen av de andre vetomaktene vil vedta en humanitær intervensjon eller annen FN-inngripen mot seg sjøl eller mot noen av sine allierte. Dersom USA, Kina eller Russland eller noen av deres nære venner skulle begå grove menneskerettsbrudd mot egne eller fremmede borgere, ville med andre ord FN aldri kunne gripe inn. (En vetomakt blokkerer med sin stemme ethvert vedtak i Sikkerhetsrådet.) En slik eventuell inngripen ville dermed skje uten FN-mandat og ville bety slutten på den nåværende folkerettenog at verden beveget seg mot krig og anarki.

Storbritannias utenriksdepartement laget på 1980-tallet – under Margareth Thatchers regjeringstid – en utredning med tittelen Is intervention ever justified? Her ble det påpekt at «det overveldende flertallet av juridisk ekspertise er imot eksistensen av en rett til humanitær intervensjon», og at FN-pakten ikke inneholdt noen slik rett. Videre ble følgende realistiske argument anført mot humanitærintervensjon:

Utsiktene til at en slik rett vil bli misbrukt, er et sterkt argument mot å etablere en slik rett … dens tvilsomme nytte blir langt mer enn oppveid ved dens kostnader når det gjelder respekt for folkeretten.⁶

Dessverre har dagens britiske regjering ikke hørt på disse argumentene, men de blir ikke mindre gyldige av den grunn. For her blir den åpenbare faren for misbruk av denne retten påpekt. Og misbruk kan her være at en sterk militærallianse som NATO bruker en slik rett til å dominere verden og å undergrave små lands uavhengighet. Erfaringene med krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak og til slutt i Libya kan ikke sies å motsiadvarselen mot misbruk.

Endelig argumenteres det i våre dager med at verden har forandret seg. Holdninga til humanitær intervensjon har blitt mer positiv både blant stater og enkeltpersoner, og folkeretten må derfor justeres. For det første har det ikke skjedd noen global holdningsendring til humanitære intervensjoner, men det er riktig at de utenrikspolitiske elitene i mange NATO-land i dag er blitt tilhengere av dette prinsippet. For det andre: Dersom det var et sterkt ønske i verdenssamfunnet om at humanitær intervensjon skulle tillates, burde vi forvente forslag om endringer av FN-pakten slik at denne retten ble en del av den. Slike forslag har aldri kommet, heller ikke da hele FN-systemet ble gjenstand for bred behandling i forbindelse med FNs 60-årsjubileum i 2005. Da bekreftet alle medlemmer gjennom et enstemmig vedtak sin forpliktelse overfor FN-pakten. Riktignok ble det i tillegg vedtatt en resolusjon som også innholdt formuleringa om at statenes har en «responsibility to protect», men vedtaket var holdt i vage ordelag, og kan ikke sies å bety noen radikal endring av folkeretten. Sannheten er at de aller fleste land er imot en slik rettighet som de betrakter som en mulighet fra sterke makters side til å blande seg inn og foreta regimeendringer i svake stater. Det er ingen tilfeldighet at NATO, den varmeste forsvarer av bruk av militær makt uten forutgående angrep, herunder humanitær intervensjon, er verdens suverent sterkeste militærallianse som står for ca2/3 av alle militærutgiftene i verden.

Ser vi på vedtaket i Sikkerhetsrådet som ga adgang til intervensjonen mot Libya (vedtatt 17. mars 2011 som sikkerhetsrådsvedtak nr 1973), så sa dette vedtaket at enhver stat som melder ifra til FN kan iverksette en flyforbudssone og «ta alle nødvendige tiltak» for å beskytte sivilbefolkninga i Libya. Men unntatt fra disse tiltak er «en utenlands okkupasjonsstyrke i noen form på noen del av libysk territorium». Resolusjonen hindrer dermed bruk av bakkestyrker i Libya. Vi kan anta at dersom dette ikke var kommet med, ville Kina og muligens andre land stemt imot, noe som ville stoppet resolusjonen. Videre bestemmer resolusjonen at våpenembargo skal gjelde for Libya, dvs at ingen av partene i borgerkrigen kan få våpenforsyninger fra fremmede makter. Dette punktet har NATO-landene brutt i og med at de har forsynt opprørerne med våpen og drevet opplæring av opprørerne. Videre bestemte resolusjonen at finansmidler tilhørende Libya i utenlandske banker skulle sperres. Men de intervenerende maktene gikk lenger. De overførte store midler av disse fryste pengene til opprørerne, slik at de kunne finansiere sitt opprør. Den tyske utenriksministeren kom med følgende relevante kommentar: «Spørsmålet er: er dette lovlig?»⁷ Dersom dette skulle være lovlig, står vi i den situasjon at et land kan bli rammet av «humanitær intervensjon», og få sine pengemidler beslaglagt og overført til en gruppe opprørere som intervensjonistensympatiserer med.

Resolusjon 1973 oppfordrer til våpenhvile og til dialog for en varig og fredelig løsning av konflikten. I dette ligger en indirekte stadfesting av at det pågår en borgerkrig. Men vedtaket sier ingenting direkte om at det er en borgerkrig (eller væpnet intern konflikt) i Libya. Den sier heller intet om at regimeendring eller drapsforsøk mot Gaddafi skulle være tillatt, slik enkelte NATO-politikere klart tok til orde for. Resolusjon 1973 har preg av et kompromiss mellom ulike stater, og kunne bare bli vedtatt i den uklare formen den fikk. Når først intervensjonen kom i gang, kunne NATOlandene temmelig fritt tolke vedtaket på sin måte, i praksis slik at NATOs militærehandlingsrom ble utvidet i forhold til vedtakets ordlyd.

Etter Libya

Hva sitter vi så igjen med etter Gaddafis fall? Kan vi nå slå oss til ro med at hans brutale regime tilhører historia og for øvrigglemme både Libya og folkeretten?

Ingen har noensinne tvilt på at NATOs slagkraft ville føre til «seier» for NATO og opprørerne. Men en slik seier er ikke noe bevis for at krigen var riktig, like lite som at Bush sin seier over Saddam Hussein beviser at krigen mot Irak i 2003 var riktig. Libyas problemer er ikke løst, kanskje er heller nye problemer og nytt hat kommet til som følge av krigen. Opprørerne er kommet til makta ved hjelp av NATOs militærmakt og det nye regimet vil være preget av dette. I tillegg er opprørerne splittet. Hvem skal stabilisere situasjonen på bakken i Libya? Må NATO inn med bakkestyrker, og hvor lenge skal de stå der? Det beste som kan skje er sjølsagt at libyerne overvinner denne situasjonen og utvikler en politisk kultur basert på forsoning og fredelig mekling. I verste fall beveger Libya seg inn i en situasjonsom den vi i mange år har hatt i Irak.

Libya-krigen gir en farlig presedens for kommende tider og kommende konflikter. Sikkerhetsrådet og FN-systemet risikerer å bli et instrument for USA og NATO fordi Russland, Kina og andre makter ikke motsetter seg vedtak de egentlig er uenig i. (De stemte avholdende.) Heller ikke var det noen kraftfull fredsbevegelse innad i NATO-landene som kunne fungere som motmakt mot NATO-militarismen. Maktbalansen som kan holde USA og NATO noenlunde i sjakk, manglet. Russland og Kina setter åpenbart samarbeidet med USA foran egne utenrikspolitiske prinsipperså lenge deres egne vitale interesserikke blir truet (noe de ikke var i Libyakrigen).

Libya-krigen viser også hvor vi ender når de krigførende makter sjøl tolker Sikkerhetsrådets mandat. Systemet slik det nå fungerer, går ut på at stater «melder» seg til innsats, og får en blankofullmakt til å føre krig på egne premisser og ut fra egne politiske preferanser. FN har verken egne styrker eller noen effektiv kontroll over operasjoner som foregår i FN og folkerettens navn. Dette er en situasjon som passer verdens eneste supermakt og verdens sterkeste militærallianse glimrende. NATO er, slik ledende NATO-politikere lenge har gått inn for, i ferd med å erstatte FN som den organisasjon som faktisk rår over bruken avvæpnet makt i verdenssamfunnet.

Noter:

1. Et virkelig oppgjør med UCK-ledernes forbrytelser under og etter krigen i 1999 har ikke funnet sted. Disse hører i dag med til Kosovos politiske elite, og har en rekke anklager imot seg. Europarådet blant annet laget en rapport hvor det framgår at deler av den tidligere UCK-ledelsen ikke bare har begått drap og tortur mot serbiske fanger, men også tatt organer ut av deres døde kropper og solgt dem på det illegale organmarkedet. USA og andre vestlige makter blokkerer for tida et forsøk på å få Sikkerhetsrådet til å nedsette en kommisjon for å undersøke saken. Se Neue Zürcher Zeitung 20.05.2011. De norske politiske myndigheter tviholder på at det de var med på, under og etter Jugoslaviakrigen i 1999, var etisk riktig og politisk konstruktivt. Kun noen modige enkeltpersoner som sjøl deltok, har våget å stå fram med et annet syn. Se den tidligere KFOR-offiseren Kristian Kahrs: «En Nato-offiser beklager». Klassekampen 09.04.2011
2. Se The Statesman (New Dehli, India) 03.06.2011: «Both Sides Guilty of War Crimes». Denne komisjonen har anslått antallet døde i denne konflikten til mellom 10 og 15 tusen. Dette er et meget høyt estimat, kanskje for høyt. Antallet drepte lå ved krigens begynnelse på mellom 1000 og 2000. I Jugoslavia ble det i løpet av 11 ukers krig i 1999 drept mellom 1500 og 2000 personer, i Gaza ble det i løpet av 3 uker rundt årsskiftet 2008/09 drept ca 1400 personer, nesten utelukkende palestinere. Tapstallene etter de intense bombekrigene mot Irak i 1991 og 2003 var mye høyere, et anslag for 6 ukers krig i Irak våren 1991 er at mellom 30 og 70 tusen ble drept.
3. Frede Castberg, som vel er den fremste norske folkerettsjurist gjennom tidene, deltok sjøl i disse forhandlingene, og beretter om dette i sine memoarer. Se hans Minner om politikk og vitenskap fra årene 1900–1970. Oslo 1970 s. 171–183
4. Se min bok Kampen om folkeretten 2. opplag Oslo 2007, s. 84–85.
5. Se «Case Concerning Military and Paramilitary Activities in and against Nicaragua», opptrykt i International Legal Materials vol XXV nr 5, september 1986.
6. Se The British Yearbook of International Law vol. 157, 1986, s. 619
7. Den tyske utenriksministeren, Guido Westerwelles spørsmål står i Petroleum Economist (London), mai 2011.

Med slagord som «håpet blir født» og «forandringen kommer» vant FMLN presidentvalget i 2009.
Ett år etter valgseieren er Mauricio Funes fortsatt populær, selv om landet står overfor store økonomiske utfordringer og skyhøy kriminalitet.
Hvilken regjering er det El Salvador har fått, og hvilke nye allianser er blitt bygget opp? Kan landets fattigste forvente strukturelle endringer?

Audun Husby er koordinator for Latin-Amerika-gruppenes solidaritetsbrigade i El-Salvador.

Det var store gledesscener i El Salvadors gater da Fronten Farabundo Marti for Nasjonal Frigjøring (FMLN) vant presidentvalget. Etter tolv år med væpnet kamp som gerilja og sytten år som politisk parti klarte FMLN å komme til makten. I tillegg til den spontane gleden var det mange som ble fylt med ettertanke over de titusener som har ofret sitt liv for FMLN.

Hvem er Mauricio Funes?

 

Valget av Mauricio Funes som presidentkandidat for FMLN vakte stor oppsikt i El Salvador. Alle kjente til den skarpe og uredde journalisten som stilte kritiske spørsmål i debattprogrammet på kanal 12. Han hadde også jobbet i lokale nyhetsprogrammer med kritisk blikk på høyreregjeringene, og under borgerkrigen intervjuet han flere av geriljalederne. Han har studert litteratur, og har vært en ivrig forkjemper for ytringsfriheten.

Overraskelsen berodde i at Funes ikke hadde en tydelig FMLN-tilhørighet, selv om han av folk flest ble ansett for å tilhøre den politiske venstresiden. Han ble også beskrevet som den rake motsetningen til FMLNs presidentkandidat fra 2004-valget, Schafik Handal. Funes hadde ikke deltatt i borgerkrigen, med sine 50 år var han en ung kandidat, og han kommuniserte godt med alle samfunnslag. Og mens Schafik tilhørte den kommunistiske grenen av FMLN, har Funes blitt karakterisert som en sosialdemokrat.

I tillegg til å velge en attraktiv kandidat må valgseieren sees i lys av at FMLN klarte å mobilisere grasrota. På tross av små økonomiske ressurser nådde partiet ut med sitt budskap, som ved å gjennomføre hus til hus-kampanjer. At høyrepartiet Alliansen Republikanske Nasjonalister (Arena) hadde mistet mye troverdighet etter tjue år ved makten, hadde også en betydning.

«Nasjonal enhet»

 

I innsettingstalen første juni 2009 presiserte Funes at han er president for alle salvadoranere, og han mante til «nasjonal enhet» for å løse de store utfordringene landet står overfor. Funes vektlegger dialog og felles front i møte med landets store utfordringer. Det politiske systemet i El Salvador har vært preget av et markant toblokksystem med lite dialog og kompromiss mellom fløyene. At Mauricio Funes ikke bare inviterte FMLNere i sin regjering, som kristendemokraten Héctor Dada i posten som finansminister, vakte forbauselse.

Viljen til samarbeid med alle samfunnslag har kommet til uttrykk gjennom opprettelsen av Økonomisk og Sosialt Råd, der ledere fra næringslivet, fagforeninger, akademia og representanter fra grasrotorganisasjoner er samlet for å drøfte den økonomiske politikken.

 

Atten år etter fredsavtalen eksisterer det fortsatt mange sår og spenninger i det salvadoranske samfunnet, og Funes forsøker å forsone frontene. Under den årlige markeringen av fredsavtalen ba presidenten om tilgivelse for overgrep utført av staten mot det salvadoranske folk under den blodige borgerkrigen. Også visepresident Salvador Sánchez Cerén, tidligere kommandant for FMLN-geriljaen, ba om tilgivelse for overgrep utført av geriljasoldater under borgerkrigen. Mange på grasrota har kommentert at unnskyldningen heller burde ha kommet fra en Arena-president, siden dette partiet hadde nære forbindelser til landets sikkerhetstyrker.

Sosiale reformer

El Salvador ble kraftig rammet av den internasjonale finanskrisen, med et fall på 3 % av bruttonasjonalproduktet i 2009. Med redusert eksport, økt arbeidsledighet og mindre pengeoverføringer fra familiemedlemmer i USA har mange salvadoranere fått en tøffere hverdag.

FMLN-regjeringen satte straks i gang en antikriseplan etter maktovertakelsen. Målet har vært å generere 100 000 arbeidsplasser, og gi 10 500 arbeidere rett til sosial stønad. Kriseprogrammet inkluderer også opprettelse av en investeringsbank, minstepensjon til 42 000 gamle, og tildeling av jord og hus til de mest marginaliserte. Funes-regjeringen har også valgt å satse sterkt på helse og utdanning i sitt første år ved makten.

Utdanningsprogram «La oss gå til skolen» skal gi alle landets elever på grunn- og ungdomsskoletrinnet gratis uniformer, skoleutstyr og mat. Over hele landet har små skredderier fått store ordrer på uniformer, noe som har skapt nye arbeidsplasser. FMLN anser sosial ekskludering som en viktig grunn til at så mange unge blir medlemmer av de store ungdomskriminelle bandene i landet. Å få flere inn i skolesystemet ved å fjerne de økonomiske barrierene blir ansett som kriminalitetsforebyggende.

Helsereformen har blitt hilst velkommen av mange fattige. I El Salvador har helsevesenet stadig vekk blitt utsatt for privatiseringsforsøk under høyreregjeringene. De høye prisene på medisiner har medført at mange ikke har råd til å kjøpe medisin-kuren, som legen foreskriver. Med FMLN har dette blitt endret. På landets nasjonale sykehus skal det ikke være nødvendig å ta med seg penger – alt skal være gratis, inkludert medisinene.

Skattereform – en viktig seier for FMLN

For å finansiere de sosiale reformene har regjeringen jobbet målbevisst for å øke skattene i landet. Med den nye skatte- og avgiftsreformen som ble vedtatt i desember, må også den salvadoranske økonomiske eliten bidra. Regjeringen kalkulerer med en økt inntekt på ca. 200 millioner dollar i året til statskassen. Inntektene vil hovedsakelig bli hentet inn på økte avgifter på salg av dyre boliger, registreringsavgift på nye biler, og skattlegging på utbytte av store bankinnskudd. Videre vil det bli innført avgifter på yachter, helikoptre og andre luksusvarer. Avgift på alkohol, tobakk og leskedrikker skal også være med på å øke statens inntekter.

FMLN hadde i utgangspunktet ikke nok stemmer i parlamentet for å gjennomføre en slik lovendring. Ved maktovertakelsen hadde høyresiden 47 parlamentarikere på sin side, og kunne lett ha stoppet alle initiativ fra FMLN med sine 37 stemmer. Men situasjonen endret seg da FMLN klarte å oppnå et samarbeid med småpartiene PDC og PCN, samtidig som Arena ble kastet ut i en intern konflikt og svekket av splittelse. De små høyre- og sentrumspartiene deltok aktivt med modifikasjoner, og stemte til slutt for FMLNs forslag til lovendringer.

Med blikket vendt mot USA

 

Funes arvet et land med tette økonomisk bånd til USA. El Salvador var det første landet som ratifiserte frihandelsavtalen mellom USA og Mellom-Amerika (Caftaavtalen). Fire år etter iverksettelsen har handelen mellom El Salvador og USA økt, men til USAs fordel. Mens El Salvador eksporterte varer til USA for 1763 millioner dollar i 2009, så importerte landet samme år for 2606 millioner dollar fra USA. Halvparten av all eksport fra El Salvador havner i USA. I tillegg har El Salvador gjort seg avhengig av pengeoverføringer fra to millioner salvadoranere som bor i USA. Disse overføringene tilsvarer nesten all eksport fra El Salvador. Denne økonomiske avhengigheten førte til at El Salvador ble ekstra hardt rammet av finanskrisen.

Det har vært sentralt for Funes at relasjonen med landets viktigste handelspartner ikke kommer i fare. Han har lovet og ikke trekke landet ut av Cafta-avtalen, og han forsikrer at det ikke er av interesse å endre dollaren tilbake til den gamle nasjonale valutaen colón. Og de første reaksjonene fra USA har vært positive i forhold til El Salvadors nye regjering. Utenriksminister Hillary Clinton var til stede ved innsettelsen av Funes, og åttende mars er Funes blitt invitert til samtaler med Barack Obama. Her forventes det at temaet migrasjon vil bli tatt opp, i tillegg til kampen mot organisert kriminalitet. FBI har nylig lovet regjeringen opplæring i telefonavlytning for å bekjempe kriminelle.

Samarbeidet mellom de to landene har ikke endret seg vesentlig i forhold til perioden under Arena-regjeringene. Propagandaen mot Funes var meget sterk rett før presidentvalget, og det ble hevdet at en stemme på Funes, var en stemme til Hugo Chávez. Men Funes har hele tiden forsikret at han ønsker et tett samarbeid med USA, og å legge forholdene til rette for nye investeringer fra nord. Visepresidenten Salvador Sánchez Ceréns kritiske uttalelser om USAs imperialisme har blitt hysjet ned som personlige uttalelser.

Ny allianse med Brasil

 

Mauricio Funes har uttrykt ved flere anledninger at hans politikk og ideologiske standpunkt er nært knyttet til Brasils president Luiz Inácio «Lula» da Silva. «Brasil har bevist at det er mulig å vokse, og at det også er mulig å fordele veksten på en rettferdig måte», uttalte Funes da de to statslederne møttes på salvadoransk jord i februar. Det vennskapelige og uformelle preget viste tydelig at forholdet dem i mellom er nært. Presidentfruen er da også brasilianer, medlem av PT og god venn av Lula.

 

El Salvador har inngått flere økonomiske avtaler med Brasil, blant annet renovering av den salvadoranske bussflåten, et stort økonomisk lån og en produksjonsavtale om etanol. Tidligere har Funes og Lula vært i samtaler om en handelsavtale mellom MERCOSUR og Mellom-Amerika. Også i forhold til kampen mot kriminaliteten har det blitt utvekslet erfaringer fra kriminalitetsbekjempelsen i Rio de Janeiro.

Striden om ALBA

FMLN er et mangesidig parti, som i norsk målestokk rommer alt fra Arbeiderpartiet til Rødt. Den sosialistiske fløyen av FMLN har vært pådriver for å melde El Salvador inn i Det Bolivarianske Alternativet for Folkene av vårt Amerika (ALBA). ALBA søker en latinamerikansk integrasjon på egne premisser, og vil være et alternativ til USAs økonomiske og politiske dominans i regionen. Men Funes stiller seg kritisk til ALBA. Han mener at andre lands ideologier og økonomiske organisering ikke nødvendigvis kan importeres til salvadoranske forhold. Funes presiserer at hans avstand til ALBA ikke er et hinder for et godt samarbeid med ALBA-landene Bolivia, Cuba, Ecuador, Venezuela og Nicaragua.

For den sosialistiske fløyen av FMLN har Funes-regjeringen vært til forvirring og irritasjon. På FMLNs landsmøte i desember valgte partiet å bli medlem av V Intenacional Socialista, som er et forum for venstrepartier i Latin Amerika med sikte på å utvikle «sosialisme av det 21. århundre». Initiativet har kommet fra Venezuelas president Hugo Chávez. At Mauricio Funes valgte og ikke delta på landsmøtet ble møtt med kritikk. Igjen svarte Funes at han er valgt av hele nasjonen, og at han derfor ikke finner det passende å involvere seg i partisaker.

Ett av de første tiltakene til regjeringen var åpningen av de diplomatiske forbindelsene med Cuba. Partifeller har ønsket å knytte nærmere bånd til øystaten, blant annet for å lære av helse- og utdanningssystemet. Men Funes og hans regjering har vist en lunken holdning til dette.

Protester mot Funes

Mauricio Funes kom til makten som representant for FMLN, men mange partimedlemmer klager på at presidenten og hans utvalgte team fører den samme neoliberale politikken som sine forgjengere. Og Mauricio Funes har blitt møtt med stadig flere protester av typen «vi stemte på en regjeringsplan av FMLN, vær så snill og oppfyll den», og «du må ikke forråde folket».

Flere saker har vist at det er distanse mellom president og parti. Et eksempel er debatten om telefonregningen for fasttelefonabonnenter. Parlamentarikere fra FMLN la fram et forslag om å ta bort en fast avgift på 9 dollar på den månedlige telefonregningen. Mauricio Funes gikk i mot dette forslaget siden han frykter at telefonselskapene vil forlate landet, og dermed miste arbeidsplasser. For Funes er det viktig at utenlandske investorer opplever juridisk sikkerhet og ikke vilkårlige endringer.

Mauricio Funes forsikrer at han, på tross av uenigheter i enkeltsaker med lederskapet i FMLN, deler idégrunnlaget til partiet. Samarbeidsviljen er fortsatt til stede fra begge fløyer. «Vi skal gå skulder med skulder med regjeringen, men skulle det oppstå et fokus som ikke favoriserer de fattigste i landet vil det oppstå konflikter», uttaler Medardo Gonzáles, leder for FMLN.

Innenfor kapitalismens rammer

Ett år etter valgseieren er det blitt tydeliggjort at de store strukturelle endringene ikke vil komme under regjeringsperioden til Mauricio Funes. Viljen til fattigdomsbekjempelse er til stede, men innenfor kapitalismens rammer. El Salvadors økonomiske avhengighet til USA vil sette klare føringer for salvadoransk politikk fram mot presidentvalget i 2014. «Da vil vi ha en virkelig rød president», uttaler Medardo Gonzáles.

Cecilie Hirsch tar mastergrad. Tidligere LAG-koordinator i Bolivia.
Reidun Blehr Lånkan er tidligere koordinator for LAG i Bolivia.
Begge forfatterne er med i LAGs kvinneutvalg.

MAS – Bevegelsen for sosialisme, det regjerende partiet i Bolivia. Har sittet siden 2006, og fikk fornyet tillitt med omlag 63 prosent ved valget i desember 2009 CNMCIB Bartolina Sisa: Landsorganisasjonen for bonde- og urfolkskvinner i Bolivia med representanter i alle landets ni fylker Propuesta – organisasjon i Santa Cruz som jobber med politisk bevisstgjøring og grasrotorganisering Colectivo Rebeldia – feministkollektiv i Santa Cruz som jobber spesielt med kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter, vold mot kvinner og kvinneorganisering. INRA – det nasjonale jordreformsinstituttet

«Vi har gjort store fremskritt organisatorisk, politisk, sosialt og økonomisk i Boliva», sier Cintia Irene Mamani Ochoa. Hun mener kvinner har hatt en viktig rolle i endringsprosessen, og at de deltar aktivt i politikken. Cintia er en sentral kvinne i Bartolina Sisa, Bolivias største bonde- og urfolks kvinneorganisasjon, og sitter nå i MAS-ledelsen, der det per september 2009 var 19 representanter. «Øverst i MAS-ledelsen sitter presidenten og visepresidenten, deretter kommer Leonilda Zurita som også er leder av Bartolina Sisa og internasjonal ansvarlig i MAS, på fjerdeplass er Felix Parra Quispe som er leder av cocabøndene, og meg selv på femteplass», forklarer Cintia. «Kvinner deltar aktivt, og mennene spør oss om råd», mener hun.

Tilbakeblikk

Da kvinnene i Bartolina Sisa begynte å organisere seg i 1981, kjempet de i hovedsak for kvinners rett til jord og var først og fremst organisert på landsbygda. Kvinner kunne den gangen ikke stå som eiere av jorda. Ifølge den nye grunnloven kan begge kjønn stå som eiere; en stor seier for bondekvinnene.

Cintia forteller at ingen ville se dem i øynene, de fikk skjellsord slengt etter seg eller kunne bli slått og sparket. Organisasjonen har sakte men sikkert bygget seg opp i løpet av de nesten tretti årene den har eksistert. I dag har de representanter i alle de ni fylkene, både på landsbygda og i byen. «Vi begynte i det små på landsbygda, men vi jobbet hele tiden strategisk. Vi startet med små grupper på 10–20 kvinner, lærte dem opp i deres rettigheter og hvordan de skulle organiserer seg. Arbeidet begynte i La Paz, deretter Tarija (1991), Cochabamba, Oruro, Potosi, Chuiquisaca, Santa Cruz (2003), Beni og Pando. I de to sistnevnte startet ikke organiseringen før i 2004.

Bartolina Sisa er den største, og eneste nasjonale, kvinneorganisasjonen i Bolivia. Sammen med bondeorganisasjonen CSUTCB, organisasjon for urfolk i lavlandet CIDOB, organisasjon for urfolk i høylandet CONAMAQ, samt cocabøndene, er Bartolina Sisa en av de «fem store». Organisasjonen har fått navnet sitt etter Bartolina Sisa, bondekvinne og militærstrateg som kjempet sammen med urfolkshelten Tupac Katari mot spanjolene på 1700-tallet.

 

«Det har vært en lang prosess, og kvinnene har kjempet hardt. I folkemarsjene er det flere kvinner enn menn som deltar», forteller Cintia. «Kvinner står alltid foran i demonstrasjonene. Det er en taktikk for at ikke politiet eller militære skal angripe marsjen fysisk og for å unngå kamp. Det fungerer», mener Cintia.

Kvinners politiske deltakelse

 

Cintia forteller at Bartolina Sisa har jobbet hardt for at kvinner skulle ta del blant kandidatene til kongressvalget i 2009. «Presidenten kom til oss og ba oss presentere en liste med aktuelle kvinner, målet var å få inn 50 prosent kvinner», forteller hun. På tross av dette endte listene med å inneholde kun litt over 30 prosent kvinner, inkludert vararepresentanter. Kvinneandelen blant førstekandidatene var på kun 17 prosent. Andre bolivianske kvinneorganisasjoner mener at Bartolina Sisa-kvinnene var for feige til å stille selv, og at de ikke lette utover egen organisasjon når de skulle finne kvinner til valglistene.

Til tross for lav representasjon av kvinner på listene, ser man en forbedring av bondeog urfolkskvinners politiske deltakelse. I forrige periode var fire av 16 ministrene kvinner, disse var alle fra Bartolina Sisa. Av ministerpostene som var besatt av kvinner, var justisminister, antikorrupsjonsminister, minister for småbedrifter og minister for rural utvikling. I tillegg var viseminister for kjønn og likestilling, samt viseminister for alternativ utdanning, kvinner. Den nye bolivianske grunnloven, som trådte i kraft i februar 2009, slår fast at det skal være 50 prosent kvinneandel i alle demokratisk valgte organer og organisasjoner. Dette vil altså si at Morales nå er forpliktet til å nedsette en regjering der halvparten av ministrene er kvinner. Det er imidlertid uklart om dette kommer til å skje, og mange begrunner dette med at selv om loven er god, er det fremdeles mangel på kvalifiserte kvinner til ministerpostene. I kongressen er det også mye som gjenstår. Av de 36 senatorene i overhuset er 17 kvinner (47 prosent), noe som er en klar økning siden valget i 2002, da kun 15 prosent av senatorene var kvinner. I underhuset er imidlertid andelen kvinner kun 25 prosent, mot 18 prosent under forrige presidentperiode.

 

Mange av kvinnene som deltar i politikken i dag, er kvinner fra Bartolina Sisa. Bartolina Sisa ønsker å skolere flere kvinner til å ta politiske verv fremover. «Vår neste utfordring er kommune- og fylkesvalget i april 2010», sier Cintia. Målet vårt er økt deltakelse av kvinner i lokalpolitikk, og vi ønsker kvinner som guvernører og i kommuneråd. De tre månedene frem mot valget vil vi bruke på opplæring av kvinner i offentlig forvaltning. Vi må minst lære opp 60 kvinner», sier hun.

Ny grunnlov

«Vi har også gjort store fremskritt med ny grunnlovstekst» sier Cintia. Kvinner deltok aktivt i den grunnlovgivende forsamling, og av de 252 representantene i den grunnlovsgivende forsamling var 88 kvinner. «Kvinnebevegelsen kom sammen og laget felles forslag. Vi fikk inkorporert viktige endringer med hensyn til kvinners rettigheter på temaer som vold, likestilling og deltakelse. Grunnloven er en viktig plattform for kvinner. Med grunnloven i hånda kan vi kreve våre rettigheter».

Det er ingen tvil om at det ble gjort store forbedringer i den nye grunnloven, og rettigheter for kvinner ble klarere definert og utvidet. Samtidig var det uenigheter innad i kvinnebevegelsen om tema som ekteskap mellom samme kjønn og abort. Her har blant annet bondekvinnene fra Bartolina Sisa vist seg å være mer konservative enn urbane feminister. Med et flertall av kvinnene i grunnlovgivene forsamling fikk Bartolina Sisa gjennomslag, og i den nye grunnloven er ekteskap definert som mellom mann og kvinne, og abort nevnes ikke.

Utfordringen for Bolivia fremover blir å utvikle lovverk og implementere disse. Med kongressvalget i desember 2009 blir denne jobben enklere enn før. MAS har nå oppnådd flertall i senatet, noe de ikke hadde i forrige periode. Det er over 100 lover som nå skal utarbeides. Det er et stort arbeid som gjenstår, og en prosess som vil kunne ta 10–15 år. Med økt kvinneandel i senatet er det også større sjanse for få å vedtatt viktige lover vedrørende kvinners situasjon og rettigheter.

Strukturelle utfordringer

Det er tydelig at kvinner fra Bartolina Sisa har økt sin politiske deltakelse. Men har de dermed utfordret menns makt i Bolivia? «De områdene der vi henger etter, er vold mot kvinner og kvinners økonomiske deltakelse », mener Cintia. «Vi har enda ikke gjort noen særlig fremskritt når det gjelder arbeidsløshet og lave lønninger blant kvinner ». De fleste kvinner i Bolivia jobber i uformell sektor uten rettigheter og organisering. Svært få kvinner er representert i ledelsen i de store fagforeningene, som i stor grad er mannsdominert. Kvinnene er dermed ikke involvert i det politiske arbeidet i fagforeningene. Til sammenligning anerkjente den venezuelanske grunnloven nylig husarbeid som profesjonelt arbeid, og hjemmeværende kvinner vil da i prinsippet inneha de samme rettigheter som andre yrkesaktive. Dette temaet har også vært oppe til diskusjon i Bolivia, men foreløpig har ingen lovendringer blitt gjort på området.

I et tradisjonelt jordbrukssamfunn som Bolivia er tilgangen til jord viktig, og en av Bartolina Sisas sentrale kampsaker er nettopp kvinners rett til jord. Under MAS regjeringen har det vært en klar økning av titulering (1) av jord til kvinner. I følge INRA har 10 299 kvinner fått titulert 164 401 hektar jord mellom 2006 og 2009. Til sammenligning ble det kun utdelt 4125 titler til kvinner mellom 1997 og 2005. Men den juridiske tituleringen fører ikke nødvendigvis til forbedret tilgang på jord for kvinnene, og i mange lokalsamfunn er det stor mostand blant menn om å godta kvinner som eiere. I tillegg er det stor mangel på kunnskap om egne rettigheter blant kvinner på landsbygda, og dermed svekkes deres mulighet til å kreve sin rett.

Videre har de fleste av tituleringene fram til nå vært kollektive, noe som i teorien betyr delt eierskap mellom kvinne og mann som landsbyautoriteter (Chacha-Warmi). I praksis er imidlertid ofte kvinnens autoritet underlagt mannens, og en kollektiv eiendomsrett gir heller ikke nødvendigvis kvinnen reell tilgang til jord.

 

Mannens dominans kommer også til syne på andre områder, blant annet gjennom vold mot kvinner. Cintia bekrefter dette: «Vold mot kvinner er et stort problem i Bolivia. I hele denne regjeringsperioden har dette måttet vike for andre ting. Hvordan kan vi bekjempe vold i samfunnet vårt? Det er på tide at vi tar tak i dette problemet.»

Et annet vanskelig tema, som mange andre steder i Latin-Amerika, er abort. Cintia mener det er kvinnens personlige avgjørelse, men ikke alle i hennes organisasjon er enige. Den katolske kirken står sterkt i Bolivia, og har definert abort som en kriminell handling. Abortpiller er i teorien tilgjengelig, men mange leger nekter å benytte dem. «Hvem er det kirken forsvarer, de fattige eller rike», sier Cintia retorisk. «Religion er noe en selv skal kunne velge», sier hun videre. I Bolivias nye grunnlov er religion nettopp definert som et personlig valg.

Temaet om kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter er et tema som nylig har kommet frem i lyset i Bolivia. Feministkollektivet Colectivo Rebeldia jobber med temaet. «En kvinne må først ta kontroll over egen kropp før hun kan ha en reell påvirkning på sin situasjon ellers i samfunnet», sier Lupe Perez fra Colectivo Rebeldía. Kollektivet jobber med både kvinner i rurale og urbane området, og vet hvor vanskelig temaet kan være.

Spenninger i kvinnebevegelsen

 

Kvinnene i Bartolina Sisa blir av mange sett på som selve symbolet på kvinnekamp i Bolivia, og er en sentral del av MASkjernen. Det er imidlertid store uenigheter i kvinnebevegelsen, og Bartolina Sisa får mye kritikk for ikke å gå langt nok i å sette fokus på viktige kvinnesaker. De beskyldes for ikke å utfordre de patriarkalske strukturene innad i MAS, og mange mener at de blir brukt for å legitimere kvinnedeltakelse i dagens politiske Bolivia.

«Bondekvinnene i Bartolina Sisa har en lang tradisjon for å organisere seg. Men vi trenger flere kvinner på banen, også fra andre samfunnslag, for virkelig å sette kvinnesaker på agendaen», sier Gabriela fra Propuesta. «Hvor er mestizokvinnene, de profesjonelle kvinnene og middelklassekvinnene? Det finnes mange intelligente kvinner og jenter, men det er likevel menn som anerkjennes som ledere. Kvinner blir ikke sett i samme grad. Mange bra kvinner «flyter rundt» i landskapet, det handler om å få samlet og engasjert dem. I tillegg tror altfor mange kvinner at de ikke har kompetanse nok til å delta. Det er viktig å bygge opp andre kvinneorganisasjoner enn Bartolina Sisa også, og samtidig jobbe sammen». Bartolina Sisa står sterkest i det vestlige Bolivia, nærmere bestemt i høylandet og blant urfolk som Quechua og Aymara. I Santa Cruz har Bartolina Sisa også representanter, men disse er ikke så sterke og har ikke like lang fartstid som sine søstre i høylandet. I Santa Cruz er det imidlertid etablert en ny organisasjon for urfolkskvinner fra lavlandet – CENAMIB. Kvinnene er del av lavlands-urfolksorganisasjonen CIDOB. «Kvinnene sa de ville ha en egen organisasjon, men møtte dermed motstand fra hovedorganisasjonen sin», forklarer Gabriela. Enda er ikke organisasjonene anerkjent av alle urfolksorganisasjonene i lavlandet. «Mange har den holdningen at det kan svekke hovedorganisasjonen å fokusere på kvinnespørsmål. De vil ikke snakke om kvinneorganisering fordi de mener det splitter organisasjonen. Det uttrykkes ofte at «Vi har andre mer grunnleggende problemer », sier Gabriela.

På spørsmålet om hva Evo Morales’ holdning i forhold til kvinnespørsmål er får vi følgende svar fra Gabriela: «Evo er i en prosess. Han har mange gode tanker. Men diskurs og praksis er to veldig ulike ting. Evo er mye nærmere enn det andre presidenter har vært i å sette kvinnespørsmål på agendaen, men det gjenstår fortsatt en del. Vi vet imidlertid at han har lagt merke til oss feminister. Etter en uheldig uttalelse på årets ALBA møte om at alle kvinner i Venezuela ser ut som «misser» ringte han til presidentutsendingen i Santa Cruz, som var en kvinne, og lurte på hva hennes feministvenner i Santa Cruz hadde sagt om saken. Dette viser at han er på rett vei», avslutter Gabriela med et smil.

(Artikkelen er hovedsaklig basert på møter med Cintia Irene Mamani Ochoa fra Bartolina Sisa og MAS under hennes opphold i Norge september 2009, og intervju med Gabriela de Iraola fra Propuesta.)

Note:

Matkrisa i dag feier over verda som ein tsunami.

For første gong er matkrisa demokratisert på det viset at det ikkje lenger er eit afrikansk fenomen. I årevis voks krisa høglytt i Afrika og kravde bare auge til å sjå og øyrer til å høyre.

Når millionar av afrikanarar har gått svoltne til sengs kvar dag i fleire tiår, er det tilgang til mat, ikkje først og fremst matmangel, som er problemet.

---

Ndey Jobarteh er grunnlegger og executive director, Africa Center for Information and Development (ACID).

 

---

 

Tørke og andre naturkatastrofar i mange delar av Afrika har intensivert svolten, men fattigdommen er den verkelege årsaka til matmangelen. Det er bare dei kronisk fattige som døyr som resultat av tørke, og utarminga av Afrika har hatt fleire hundre år på å vekse seg kraftig. Då dei europeiske landa koloniserte Afrika, reiv dei opp jordbruksog husdyrssystem som afrikanarane hadde tilpassa seg gjennom hundrevis av år trass i skiftande naturtilhøve. Økologisk balanserte matsystem vart undergravde. Det beste jordbrukslandet vart tatt til kaffidyrking, sukkerrøyr, kakao og andre eksportvekster som ein såg som middel til økonomisk utvikling i samsvar med nyklassisk teori om komparative fordelar. Private og offentlege pengar vart investerte for å utvikle desse salsavlingane, mens matproduksjon til det fattige fleirtallet vart neglisjert. Lite regn og andre risikofaktorar er eit problem for bønder over heile verda. Dei påfører folk svolt, særleg i Afrika der bønder og kvegfolk er gjort sårbare av økonomiske og politiske strukturar som gjør dei mange fattige og nokre få rike.

Er frie marknader løysinga på Afrikas matproblem?

Mest alle afrikanske land er avhengige av å eksportere mineral og matvarer. Mens realprisane på verdsmarknaden for desse varene har gått ned i tida etter andre verdskrigen, har prisane på importerte industriprodukt frå industrialiserte land auka jamt. I det sub-sahariske Afrika har låge prisar påverka marknadene og lokalsamfunna som er avhengige av eit smalt spekter eksportprodukt. Dei fleste afrikanarar havnar i det Oxfam kallar ei «handelsfelle»(1) der dei er tvinga til å produsere eksportavlingar til prisar som er så låge at dei held fram med å leve i elendig fattigdom. Utarminga av handelsvilkåra til Afrika betyr at dei fleste afrikanske regjeringar er tvinga til å bruke meir på verdsmarknaden enn dei tjener. Dei har fylt gapet med lån.

Det som gjorde stoda verkeleg ille for Afrika var innføringa av Structural Adjustment Policy (SAP). Med andre ord var SAP eit øydeleggande nykolonialt verktøy. Øydelegginga av lokale matproduksjonssystem ved å nekte innsatsmiddel og støtte til jordbruket, så vel som urettvis konkurranse med importerte varer, gjorde kontinentet gradvis prega av svolt og avhengig av mathjelp.

Eksempel på korleis politikken har påverka afrikansk jordbruk kan ein sjå i Ghana og Kamerun. Risimporten blei dobla i Ghana då landet reduserte ristolla frå 100 % til 20 % som resultat av strukturtilpassingspolitikken Verdsbanken tvinga på dei. Senka tollvern til 25 % i Kamerun omkring seksdobla fjørfeimporten. I tillegg har 70 % av fjørfeproduksjonen i Senegal blitt utradert dei siste åra pga EUs støtte til sine fjørfeprodusentar.( 2)

Ghana er dramatisk påverka på to område. Innanlandsprodusert ris stod for 43 % av heimemarknaden i 2000, men klarte bare å sikre seg 29 % i 2003. Risimporten auka frå 250 000 tonn i 1998 til 415 150 tonn i 2003. Det er au meldt at 66 % av risprodusentane gjekk med underskot, noko som førte til tap av arbeidsplassar. Når det gjeld tomatpuré, auka importen frå EU med 650 % frå 3 300 tonn i 1998 til 24 740 tonn i 2003, og bøndene tapte 40 % av heimemarknaden i tillegg til at prisane gjekk ned.

Vidare: då fjørfeimporten auka med 650 % på Elfenbeinskysten mellom 2001 og 2003, fall innanlandsproduksjonen med 23 %, prisane fall og tusenvis av jobbar gjekk tapt. Importen av matolje til Mozambik vart femdobla mellom 2000 og 2004, og som følge av det fall innanlands produksjon frå 21 000 tonn i 1981 til 3 500 tonn i 2002.(3)

Finanssystemet i verda er ein viktigare årsak til svolt i Afrika enn dårleg vêr. Tvinga til å produsere avlingar dei kan bytte i utanlandsk valuta for å betale gjeld som ikkje lar seg betale, importerer dei afrikanske landa meir og meir mat. Marknaden tildelar mat etter rikdom, ikkje næringsbehov. Dei få store selskapa som kontrollerer 85 til 90 % av kornet i verda, er opptatt av profitt og ikkje svolt som me no er vitne til. Politikarane hevdar at ein vil oppnå økonomisk framsteg om marknaden får styre. Det har den noverande finanskrisa vist er feil. Problemet er ikkje marknadsinngrep i seg sjølv, men måten institusjonar og regjeringar intervenerer mot interessene til det fattige fleirtallet til fordel for dei rike og mektige. Marknaden kan bli temma til å tjene interessene til majoriteten, men bare om regjeringar og institusjonar står støtt på dei fattiges side. Me har sett korleis regjeringane i Vesten har reagert på finanskrisa med å gi redningspakker til eigne nasjonar, slikt ansvar og patriotisme er mangelvare hos dei afrikanske regjeringane.

Er folket i Afrika årsak til svolt og matkriser?

Eit anna populært syn er at det er overbefolkning som er årsak til svolten i Afrika. Det er sterkt omdiskutert fordi svolt ikkje heng saman med ekstremt tett befolka område. Om det var sant, kunne ein vente å finne omfattande svolt i tett befolka land som Japan og Nederland, og lite eller ingen svolt i land som Senegal og Kongo der svolt og feilernæring er omfattande. Afrika er ikkje tett befolka. Samanlikn Afrikas 25 menneske per kvkm med Europa – 52 menneske per kvkm og Asia – 78 menneske per kvkm.(4)

Men av alle kontinenta ligg Afrika på botn i bruk av vatning, gjødsel og traktorar. Problemet er ikkje mangel på jord, men mangel på politisk vilje. Eg trur fullt ut at ein kan finne pengar, opplæring og høveleg teknologi for å utvikle jorda om det er politisk vilje til det. Det er tydeleg i dag når ein ser korleis vestlege regjeringar er i stand til å finne milliardar av dollar til redningsplanar for eigne land. Afrikanarane manglar aldri pengar eller ressursar når det gjeld å kjøpe våpen, når det dreier seg om å gå til krig. Det er bare når det dreier seg om utviklingsspørsmål, at det manglar pengar og ressursar.

Det er sant at befolkningsveksten i Afrika (2,5 % per år)(5) er høgare enn på alle andre kontinent. Men det er viktig å forstå det reelle sambandet mellom høg befolkningsvekst og svolt. Høg befolkningsvekst skaper ikkje svolt. Dei er begge heller konsekvensen av sosial ulikskap som fråtar den fattige majoriteten – særleg kvinner – nødvendig økonomisk rom til å velje å få færre barn. Å ha store familiar er eit logisk svar på fattigdommen dei fleste afrikanarar lever under. På dei små familiebruka som produserer det meste av maten i Afrika, er arbeidskrafta til familien den viktigaste innsatsen. Den høge fødselsraten er delvis foreldra sitt svar på dette behovet for arbeidskraft.

Med den høgaste dødsraten i verda for barn mellom 0 og 4 år, fører det til enno høgare fødselstall ettersom foreldra freistar kompensere. For enkelte mødrer er byrden med å oppdra endå eit barn oppveid av fordelane med ein ny arbeidar i familien seinare. Data frå verda rundt syner tett samband mellom aukande levestandard og fallande fødselsrate. Om afrikanske foreldre vart forsikra om at barna ville overleve, ville dei ikkje trenge ha så mange. Om foreldra kunne tjene nok på arbeidet sitt, og vart sikra støtte i alderdommen, ville dei sjå det som eigeninteresse å begrense tallet på barn. Og om kvinner vart likeverdige medlemmer av samfunnet, ville dei vere i stand til drive familieplanlegging betre. Nøkkelproblemet er ikkje for mange menneske, det er for mykje ulikskap.

Og ulikskapen som har institusjonalisert svolt i Afrika er skapt av multinasjonale selskap, vestlege regjeringar, internasjonale organisasjonar og afrikansk elite og afrikanske regjeringar. Saman utgjør dei ein koalisjon med eit levesett og interesser svært annleis enn den afrikanske landsbygdmajoriteten. Gjennom tiår har denne koalisjonen sett ut i livet politikk som har undergravd matproduksjonen. Korleis kan me forklare svolt og underernæring på eit kontinent der 90 % av folket er bønder, det har inga betydning kva slags bønder dei er, men desse 90 %a skulle i det minste sjølve fått rett støtte og prioriteringar.

Av den grunn står eg sterkt på at folk er svoltne fordi det manglar politisk vilje frå våre regjeringar og institusjonar. Tørke skjer andre stader; krigar skjer andre stader og mange land har miljøutfordringar. Det som gjør tørke og andre naturlege og unaturlege katastrofar til hungersnaud, kronisk svolt. massedød osv, er den politiske viljen til politikarane som har ansvaret for liva til fleirtallet, som kontrollerer, regjererer, styrer eller vanstyrer dei. Utan at me er i stand til å snu dette, vil kontinentet framleis stå med tiggarbollen for å få mathjelp og givarpengar.

Er mathjelp ei løysing på svolten i Afrika?

Mathjelp er vanskeleg å oppsummere kort pga mange tilknytta spørsmål, men allmennt dreier det seg om å sørge for mat og liknande hjelp til å takle svolt, enten i nødssituasjonar, eller som hjelp ved djupare, meir langsiktig matmangel, og for å oppnå trygg tilgang på mat (der folk ikkje treng leve med eller frykte svolt). Men mens det er viktig å hjelpe folk i naud, må me huske at mathjelp på sitt beste bare behandlar symptoma på svolt og fattigdom, ikkje årsakene.

Mathjelp som resultat av vestleg matoverskott

Mathjelp vart sett i verk på ei tid då prisstøtte til landbruksvarer skapte store overskott av korn. Å kvitte seg med overskottet gjennom mathjelp er eit viktig instrument for å støtte vestlege bønder fordi hjelpa reduserte lagringskostnadene og opna tilgang til nye oversjøiske marknader.

Mathjelp som utanrikspolitisk instrument

Mathjelp vart au raskt eit instrument i utanrikspolitikken i den kalde krigen, der mat blei brukt til å støtte vennlegsinna eller strategisk viktige land. På 1950-tallet var USA opne på at mathjelp var ein god måte å slåst mot kommunismen på, og gjennom tiår har mathjelp for det meste gått til land ut frå strategiske interesser. USAs mathjelp blir framleis brukt som politisk verktøy, men ulikt under den kalde krigen då det vart brukt til å støtte vennlegsinna regime blir det no brukt mot røvarstatar i krigen mot terror.

Mathjelp som forretningsverksemd

No har den pågåande matkrisa i verda skaka scenariomakarar som ser Afrika som ein stor marknad for mathjelp-business. Unekteleg har mathjelp sin plass på møter og i nødssituasjonar, og vil halde fram med det. Men det ein må innsjå, er at mathjelp knapt er for den gode gjerninga si skyld. Ho har i stor utstrekning blitt big business og profittbasert. Det viste seg klart på ein velgjerdsmiddag i USA då Charles Worledge som arbeider for Sealift, eit større fraktselskap som fører mat frå USA til dei svoltne, kom med ei fråsegn som gir innsikt til å forstå politikken bak mathjelpa: «Eg trudde det var velgjerd … Det er det ikkje. Det er forretning.»(6) Fraktselskap i USA, til dømes, drar fordelar av Farm Bill frå 1985 som krev at minst 75 % av mathjelpa frå USA skal fraktast på skip frå USA. I tillegg er det bare fire speditørar som handterer 84 % av sendingane med mathjelp frå USA, og nokre få fraktselskap er svært avhengige av mathjelpa for å eksistere. Kostnaden med å sende mat over store avstandar kan innimellom vere tilstrekkeleg til å kjøpe mat regionalt der hjelpa trengst. Av desse grunnene skaper mathjelp problem som overgår fordelane.

Problem som at hjelpa:

Mathjelp og genmodifisert mat

Enkelte ser den noverande matkrisa som eit høve til å pumpe genmodifisert mat inn i marknader og miljø. Tanken er at når folk er lamslått av ulykkeshendingar, er dei mindre i stand til å forsvare seg, og opne for å tillate motbydeleg politikk og handlingar. Ei slik haldning kan ein sjå i den talande overskrifta på ei melding i New York Times nyleg: «I magre tider er genmodifisert korn mindre tabu».(7) Mathjelp har vore brukt til å snike genmodifiserte organismar (GMO-ar) inn i uvitande land. Stoda i Afrika fekk stor merksemd då det var matkrise i mange land i sørlege Afrika, nemleg Angola, Malawi, Zambia, Zimbabwe, Lesotho, Mozambik og Swaziland i 2002. Svoltpolitikken nådde eit høgt nivå i 2002 då Zambia avslo GMO i mathjelp sendt dei. Mens enkelte land var villige til å akseptere malt GMO-mathjep, avviste Zambia både heile korn og mjøl. Som venta vart regjeringa i Zambia sett under hardt press for å godta GMO i mathjelpa. Regjeringa svarte med å seie at matmangelen som i hovudsak var i den sørlege delen av landet, kunne avhjelpast med mat frå den nordlege regionen. På den måten var ikkje bare maten fri frå GMO, han ville au fremme nasjonal produksjon og inntekter. (8) Zambia overvann til slutt krisa og fører framleis ein politikk med å ikkje godta GMO i hjelpesendingar.

I 2004 vart Angola og Sudan sett under press på instruktivt vis. Dei to landa hadde særlege vanskar pga konfliktane der. Likevel avslo begge GMO-korn om det ikkje var malt. Som ein del av kampen for å holde mathjelp fri frå forureinsing samarbeidde Friends of the Earth (FoE) Nigeria og FoEstøttespelarar, Earthlife i Sør-Afrika med mange afrikanske grupper som African Centre for Biosafety for å stoppe presset frå World Food Programme og US Agency for International Development (USAID) for å tvinge Angola og Sudan til å godta genmodifisert mat mot sin vilje.(9) Det positive resultatet av denne kampen for ei verdig mathjelp er at USAID og andre GMOleverandørar ikkje opent har pressa suverene nasjonar til å akseptere mathjelp i former dei finn betenkelege.

Mathjelp og matforureinsing

I 2006 fann ein ikkje-godkjent Liberty Link Rice 601 (genmodifisert av Bayer CropScience for å tåle bruk av plantegifta glufosinat) i mathjelp sendt til Sierra Leone av USAID. Forureinsinga vart avslørt av eit overvakings- og testprogram gjennomført av Afrikagruppene til FoE.(10) Forureinsinga vart au funne i kommersiell import til Ghana. Ein ny testrunde i 2007 fann same type forureinsing i kommersielt importert ris i Ghana og Nigeria.(11) Likevel held forureinsinga fram.

Derfor er ideen om mathjelp som utviklingstiltak ganske diskutabel. For Afrika har mathjelp aldri vore del av ein utviklingsstrategi, men støtte til eksportvekst i utvikla land. Mathjelp er ein integrert del av ein politikk som fører til strukturelt matunderskott i mottakarlanda og gjør dei meir avhengige av matimport. Slike band saman med knappe ressursar som kan finansiere import, har resultert i auka fattigdom og svolt.

Kor går vegen framover for Afrika?

Afrika treng omfattande endringar for å overvinne svolt no og i framtida for å fremme matsuverenitet. Denne ideen omfattar metodar som fremmar lokale, varierte system kontrollert av folk sjølve. Når alt kjem til alt er variert småskalaproduksjon nøkkelen til langsiktig reduksjon av svolten i Afrika. Storskala monokulturar er meir sårbare enn små eigedommar, slik det blir prova i tørken i Australia og bølgeeffekten på risforsyninga i verda. Småskala jordbruk har innebygd fleksibilitet og kan stå mot sjokk der storskala bruk er avhengige av intensive jordbrukssystem, store finansielle utlegg, store mengder kjemiske middel og ikkje er økologisk bærekraftige.

Ein fornya intervensjonspolitikk frå afrikanske regjeringar med støtteordningar og -verktøy så vel som marknadsopningar vil kunne gi liv igjen til eit landbrukssystem som er slått ut av nyliberalismen, konfliktar og gjort avhengige av mathjelp. Der det er matmangel, må han møtast lokalt og regionalt. For å sikre at det er mauleg, og ut frå erkjenninga av at majoriteten av afrikanske bønder lever og arbeider på landsbygda, er forbetring av infrastrukturen på landsbygda avgjørande.

Ein må styrke ansvarlege offentlege system og strukturar i dei ulike landa, og gi den Afrikanske Unionen (AU) og andre regionale organ fullmakt til å ta ansvar for fred, stabilitet og tryggleik på kontinentet. AU kan ikkje bli sterk og effektiv utan at det er sterke regjeringssystem på plass i dei enkelte landa.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

1. The Trade Trap Poverty and Global Commodity Markets av Belinda Coote, Oxfam Publishing, 1996 andre utgave.

2. http://ipsnews.net/news.asp?idnews= 41502

3. http://ipsnews.net/news.asp?idnews= 41502

4. http://geography.about.com/od/populationgeography/a/popdensity.htm

5. http://allafrica.com/stories/200804100908.html

6. Dugger, Celia W. (april 2007): U.S. rethinks foreign food aid. I følge rapporten gav US Public Law 480 og Food for peace-programmet ein måte å kvitte seg med overskytande korn som var kostbart å lagre, og samtidig skaffe mat til verdas svoltne. Lova sa at mat til programmet måtte komme frå innanlandsk produksjon. I tillegg fell mengda skipa mat når fraktkostnadene stig.

7. In Lean Times, Biotech Grains Are Less Taboo.

8. http://www.jctr.org.zm/gmos.htm

9. http://www.eraction.org/index.php?option=com_content&task=view&id=24&Itemid=23

10. http://www.eraction.org/p1ublications/FoEAfrica_briefing01.pdf

11. http://independentngonline.com/?c=118&a=9947

Israel sin krigføring mot palestinerne er ikke bare militær. Det er en psykologisk krigføring og en krig om hvilken virkelighet som blir formidlet til verden rundt.
Den strategiske krigføringen pågår kontinuerlig og er en kombinasjon av et velsmurt medieapparat overfor Israels egen befolkning, overfor palestinerne og verden utenfor.
Kan Israel fortsette å vinne frem med sin brutale okkupasjon og samtidig opprettholde rollen som verdens sterkeste offer?

Line Khateeb er leder av Palestinakomiteen.

---

Ett eksempel på den såkalte «balanseringen av offerrollen» er hvordan reportasjer og bilder fra Gaza blir satt opp mot fortellinger om israelske familier i Sderot. Den største utfordringen for å få et godt bilde av krigen har vært fraværet av vestlige journalister inne i de palestinske områdene. Blokaden av Gazastripen har effektivt hindret venner, familie og akademikere i å kunne reise inn og ut de siste 18 månedene. Fra november 2008 ble israelske og utenlandske journalister nektet innreisetillatelse. Det samme gjaldt arbeidere for humanitære organisasjoner. I ettertid er det ikke nødvendig å spørre hva som var hensikten med å stenge ute de «internasjonale».

Palestinakomiteen mottar e-post fra nordmenn som mener NRK er ubalansert og anti-israelsk. Kåre Willoch har blitt anklaget for å være rasist og å spre jødehat. Språket som blir brukt for å beskrive israelske angrep eller motangrep, palestinske motstandsfolk eller terrorister, er ikke nøytralt. Journalister refererer til meldinger fra internasjonale nyhetsbyråer og israelske pressetalmenn uten nødvendigvis å bearbeide deres valg av språkdrakt. Vi har fått vite at Israel fører en krig mot Hamas. Dette går ut over sivile palestinere, men Hamas må bære ansvaret for de drepte.

Israeleren og fredsaktivisten Uri Avnery mener den israelske propagandaen har ført til en virkelighetsforståelse hvor løgnen er blitt sannhet. Han viser til bombingen av FN-skolen i flyktningleiren Jabaliya. Den israelske hæren uttalte at Hamas hadde avfyrt raketter fra skoleinngangen. Dette ble bevist med bilder som viste seg å være ett år gamle. FN sine ansatte avviste alle anklager om skuddvekslinger og utskytningsramper inne fra skolens område. Mer enn 40 mennesker som hadde søkt tilflukt inne på skolen ble drept, Israel måtte beklage sine feil overfor FN. Likevel stod hæren sine uttalelser om beskytning fra skolen igjen som en sannhet.

Hvilket Hamas fører Israel krig mot? De som stemte på dem i et demokratisk valg? Barnehageassistenten eller trafikkonstabelen i innenriksministeriet? Parlamentarikerne, hvorav en stor del sitter fengslet uten lov og dom? Eller den militære delen av organisasjonen som gjør motstand mot en folkerettsstridig okkupasjon? Det israelske svaret ville kanskje vært terrororganisasjonen Hamas. Men får vi vite hvem de er?

Hamas ble stiftet i 1987 under den 1. intifadaen i Palestina. De består av en militær, en sosial og en politisk del som til sammen utgjør en islamistisk massebevegelse. Først og fremst er Hamas en motstandsorganisasjon. Den politiske utviklingen av organisasjonen har gått i en stadig mer «demokratisk» retning og de har gradvis tatt mer ansvar i palestinsk politikk, både på lokalt og nasjonalt nivå. Det er blitt viktig for norske analytikere og synsere å ta avstand fra Hamas. Derfor er det nå allment akseptert at det er en ekstrem organisasjon som tyr til ekstreme midler. Det er nærmest en synd at palestinerne har gått til det ytterpunkt å stemme inn disse folkene i stedet for de moderate representantene til Fatah.

I januar 2006 stilte Hamas for første gang til parlamentsvalg i de palestinske områdene. I deres «National Unity Government Program» fra 19. mars 2006, et dokument med 39 punkter, blir det gjentatte ganger nevnt at en palestinsk regjering skal bygge på demokratiske prinsipper. Punkt 7 i programmet handler om:

«Rebuild the institutions on foundation of democracy, professionalism and nationalism – not in accordance with party affiliation.»(1)

Hamas viser her til en praksis i palestinsk politikk som en finner på lokalt og nasjonalt nivå, nemlig at stillinger blir besatt på bakgrunn av bekjentskap og partitilhørighet. Valglisten til Hamas het «Change and Reform», og i valgkampen spilte de på å være en kraft mot korrupsjon og for forandring, noe som kommer til uttrykk i punkt 6 i det samme «National Unity»-programmet:

«Comprehensively reform the domestic policies, including fighting corruption, ending unemployment, and rebuilding society and public institutions based on democratic principles, which guarantee fairness, equality, inclusion, political pluralism, the rule of law … and respect for and protection of human rights and fundamental freedoms.»(2)

Utviklingen i etterkant av valget i 2006 har verken gitt mer respekt for menneskerettigheter eller grunnleggende frihet.

Palestinernes valg av Hamas ble boikottet av det internasjonale samfunnet. Følgene har vært tragiske. Flere hundre er drept i interne kamper mellom Hamas og Fatah sine folk på Gazastripen og Vestbredden. Samtidig har Gazastripen blitt ytterligere isolert fra omverdenen. Det å leve under okkupasjon kan på mange måter oppleves som ekstremt. Israelske soldater bestemmer når og hvor du kan komme deg til jobb, skole eller sykehus. De dikterer om du eller varene dine kan reise inn eller ut av din egen by eller ditt land. Palestinere spør: «Hvordan stiller vesten seg til denne ekstremismen? »

Det er ikke unikt at både sekulære og kristne stemte på Hamas i valget 2006 med et håp om endring. Khaled Hroub er direktør for Arab Media Project ved Universitetet i Cambridge, England og regnes som den fremste eksperten på Hamas. I artikkelen «A ’New Hamas’ through its new documents» går Hroub gjennom dokumentene Hamas gikk til valg på, og forslagene til program for samarbeid som ble lagt frem etter valget. Det er overraskende få referanser til Islam i disse dokumentene. I punktet om lovgivning og reform av domstolene i valgplattformen viser det første underpunktet til at: «Islamic Shari´a law should be the principal source of legislation in Palestine.» Islam er ikke nevnt i de andre underpunktene som legger vekt på å utvikle et effektivt lovsystem basert på maktfordeling.(3)

Islamister blir hyppig brukt som et skremselsbilde. Israel gjør det de kan for å blande sammen Hamas, Hizbollah, Iran og den internasjonale krigen mot terror. Det er etablert som en sannhet i Israel og Vesten forøvrig, at Hamas er en ekstrem, islamistisk terrororganisasjon. Dette gjør det umulig for israelerne å forsone seg med dem, og gjør det akseptabelt for Vesten at Israel fortsetter å stenge palestinerne sine grenser, likvidere demokratisk valgte ledere og bombe et av verdens tettest befolkede områder.

Staten Israel må ha rett til å beskytte sine borgere. Vi kan alle forstå at israelske mødre er redde for barna sine når bombealarmen går, men er det Hamas sin ekstremisme som er årsak til denne situasjonen?

Hamas blir i stor grad karakterisert ut fra sitt 1988 Charter fra den 1. intifadaen da organisasjonen fokuserte på væpnet kamp mot okkupasjonen. De nyere dokumentene som ligger til grunn for Hamas sin valgdeltakelse og ønsker for en samlingsregjering, viser en mer forsonende og pragmatisk holdning til tidligere inngåtte avtaler med Israel og den fortsatte frigjøringskampen.

I et intervju med Hamas sin leder Khaled Meshal fra mars 2008(4) svarer han unnvikende på spørsmålet om hensikt når militære aksjoner rammer sivile israelere. Han mener det er feil å stille slike krav til et okkupert folk med dårlige våpen, mens okkupanten får gå fri for sine overgrep.

Det hadde gjort det enklere for oss som palestinere i eksil eller solidaritetsorganisasjon å forsvare den palestinske motstandskampen om den hadde vært i tråd med folkeretten. Ingen barn velger å bli født som palestiner eller israeler. Samtidig vet jeg at det meste av motstanden på Vestbredden i dag er ikke-voldelig. Men motstand mot okkupasjonen møter lite aksept hos Israel. Livni har uttalt at krigen mot Gazastripen var en krig mot Hamas og for «moderate palestinere». De enorme ødeleggelsene og terroriseringen av 1,5 millioner mennesker kan vanskelig oppfattes som en støtte til noen som bærer navnet palestiner.

Retorikken Israel bruker mot Hamas, er nærmest identisk med retorikken som ble brukt mot PLO og Fatah da de ledet den palestinske motstandskampen. Arafat satt i husarrest de siste årene av sitt liv med begrunnelse om at han var en trussel som støttet terrorister. Kanskje frykter Israel i større grad Hamas som en ledende motstandsorganisasjon enn Hamas som et islamistisk parti?

I krigen mot Gazas befolkning taler bildene og antall drepte i stor grad for seg selv. Det handler ikke om hvem som er det største offeret, men snarere om et mønster hvor okkupanten får definere fiendebildet og løsningen. Som palestiner føles denne krigen som et forsøk på å knuse all palestinsk motstand. Det har den ikke oppnådd.

En kan likevel stå igjen med en forståelse om at forholdene i Midtøsten er for kompliserte til å kunne løses. At Israel må kunne forsvare seg, endog ikke med så sterke midler. Men er dette en god beskrivelse av virkeligheten? Palestinerne er okkupert, Gazastripen fortsatt under blokade, det bygges fortsatt mur på Vestbredden, og det er den israelske hæren som setter premissene for enhver palestiner sitt dagligliv, uavhengig av hvor «moderate» eller «ekstreme» de er.

Den systematiske undertrykkelsen av fire millioner mennesker skyldes ikke Hamas sine raketter. Israelerne sitt behov for å beskytte seg og demonstrere sin makt er uløselig knyttet til den folkerettsstridige okkupasjonen.

Noter:

1 Journal of Palestine Studies, 163:2006

2 163:Ibid

3 14:Ibid

4 Journal of Palestine Studies, 2008/4

Bolivia har gjennom hele si historie vært prega av de store skillene mellom urfolka og de spansktalende, etterkommerne etter kolonistene.

Av Marin Lindland

---

Dette er skiller som har manifestert seg gjennom at den politiske og økonomiske makta har vært konsentrert hos sistnevnte, og ved en til tider særs brutal undertrykking av de til sammen omkring 36 nasjonene av urfolk som landet rommer. I dag utgjør urfolka fra 55 til 80 prosent av landets totale befolkning, hvorav den store majoriteten lever i fattigdom.

Bolivia er ett av få land i Latin-Amerika som har opplevd en sosial revolusjon. Den nasjonale revolusjonen av 1952–1964 sikra blant annet allmenn stemmerett, jordreform, nasjonalisering av sentrale økonomiske sektorer og utbygging av utdanningssystemet. Til slutt intervenerte militæret, som styrte landet gjennom en attenårsperiode (1964–82), delvis i allianse med ulike politiske parti. Den demokratiske overganga i 1982 kom midt i en økonomisk kriseperiode. Sentrum-venstreregjeringa til Hernán Siles Zuazo (UDP, 1982–1985) kom under voldsomt press fra alle kanter, også fra fagbevegelsen som ikke aksepterte regjeringas kutt i offentlige utgifter, og den blei tvunget til å skrive ut nyvalg. Den nye presidenten, Victor Paz Estenssoro (1985–89) fra MNR, med god hjelp fra den nye planleggingsministeren Gonzalo «Goni» Sánchez de Lozada og Verdensbankrådgiveren Jeffrey Sachs, gjorde Bolivia om til et eksperiment i nyliberal politikkutforming. Subsidier på mat, gass og drivstoff blei kutta, offentlige arbeidsplasser lagt ned og/eller privatisert, samtidig som mange bedrifter gikk konkurs – med resultat som arbeidsledighet, intern og ekstern migrasjon og økt fattigdom.

«Gonis» første presidentperiode (1993– 1997) innebar ei ny privatiseringsbølge. Nå var turen kommet til blant annet olje- og gasselskapet YPFB, jernbanen, energiselskapa og luftfarta. Da man hadde privatisert så godt som all statlig eiendom, så man seg om etter neste skritt. Resultatet blei privatisering1 av ressurser som staten ikke tidligere hadde kontrollert, som for eksempel vannforsyninga. Utenlandske selskap kom på banen, og det blei innført avgifter på tjenester som tidligere hadde vært tilnærma gratis. De folkelige opprøra i Cochabamba i 2000 og El Alto i 2005 handla om å ta tilbake kontrollen over vann- og avløpssektoren. Boliviansk politikk var fram til 2003 prega av at de tre etablerte partia ADN, MIR og MNR og deres partibosser inngikk allianser for å sikre seg verv. Det mest oppsiktsvekkende var da den tidligere diktatoren Hugo Banzer og hans ADN hjalp venstrepartiet MIR sin leder Jaime Paz Zamora til presidentstolen i 1989 (-93), med det resultat at tjenesten blei gjengjeldt i 1997(-01). Med slike allianser lå den nyliberale politikken fast, og tilliten til politikerne var på et absolutt lavmål.

Evo Morales

Med denne bakgrunnen og den manglende økonomiske framgangen for det store flertallet av befolkningen kunne en anti-systemkandidat, Evo Morales, bli nummer to i presidentvalget i 2002 med 20 prosent av stemmene, bare to prosentpoeng bak MNRs «Goni». Morales hadde til da blitt sett på som en relativt marginal cocalero-leder (kokabonde) uten mulighet til å oppnå støtte utafor kjerneområdene til kokabøndenes fagforeninger. Valget i 2002 viste at potensialet var mye større.

Evo Morales og partiet han leder, IPSPMAS, hadde blitt systematisk bygd opp siden midten av 90-tallet som «det politiske instrumentet for folkenes suverenitet» (IPSP), og tok i 1999 over partinavnet til Movimiento al Socialismo (MAS), som er det navnet det er mest kjent under i dag. Partiet er på mange måter unikt i latinamerikansk målestokk fordi det er grunnlagt og består av ei rekke sosiale bevegelser, de fleste av dem med størst tyngde i rurale områder og blant urfolk. De viktigste organisasjonene som står bak MAS er bondeorganisasjonen CSUTCB, kvinnebøndene i Bartolina Sisa, urfolksorganisasjonene CONAMAQ (høylandet) og CIDOB (lavlandet), de såkalte Colonizadores (i lavlandet – består av migrerte bønder fra høylandet), i tillegg til ei rekke større og mindre organisasjoner som enten deltar aktivt i partiet eller støtter dem utenfra. Av de sistnevnte finner vi blant annet den bolivianske arbeidersammenslutninga, COB.

De første åra i dette tiåret var prega av stor politisk og sosial ustabilitet, som en følge av de folkelige mobiliseringene mot den nye privatiseringsbølgen. Da Gonis andre regjering (2002–2003) la fram planer om å eksportere gass gjennom rørledninger til Stillehavskysten og erkefienden Chile, eksploderte det i gatene i Bolivias hovedstad La Paz og El Alto, den fattige bydelen rett utenfor. Planene innebar at bare 18% av fortjenesten ville tilfalle den bolivianske staten, og det blei oppfatta som nok et ran av det bolivianske folket. Den symbolske betydningen naturressurser har i et land som Bolivia, kan ikke understrekes nok. Etter at spanjolene stakk av med de enorme sølvressursene og den hvite nasjonale eliten tinnressursene, har det vært store håp knytta til landets store gassressurser. Da president «Goni» måtte gå av etter at rundt 65 demonstranter hadde blitt drept av de offentlige ordensstyrkene i oktober 2003, gikk MAS inn i en «konstruktiv» periode der de hadde et visst samarbeid med den nye presidenten Carlos Mesa (2003–05). Etter hvert greide ikke Mesa å balansere mellom de enorme motsetningene som parlamentet romma, han valgte å gå av, og det blei skrevet ut nyvalg. Valgresultatet i desember 2005 kom overraskende på de fleste. For første gang i landets historie blei en president valgt med reint flertall (53,7 %). I tillegg sikra MAS seg kontroll over Underhuset. Valgresultatet var et klart nei til landets gamle politiske elite, og for første gang har Bolivia en president med urfolksbakgrunn.

MAS i regjering

Hvordan kan sosiale bevegelser bestående av mennesker med verken utdanning eller erfaring i offentlig forvaltning regjere et land? Utfordringene har stått i kø, og mange feil har blitt gjort underveis. Likevel er det klare tendenser i regjeringas politikk. Den innehar noen klassiske sosialistiske eller sosialdemokratiske element, som (re-)nasjonalisering av viktige økonomiske sektorer som gruvedrift, olje og gass, og tjenester som telefon, elektrisitet og vann- og avløp. I tillegg har det blitt lansert ei rekke sosiale støtteordninger, blant annet et stipend som gir barn «lønn» for å fullføre et skoleår, noe som øker familienes mulighet for å gi barna sine utdanning. Den nye grunnloven som fortsatt ikke er vedtatt, omgjør Bolivia til en plurinasjonal stat som anerkjenner alle landets språkgrupper på lik linje, og grunnlovsfester fundamentale rettigheter. Den gir urfolk utstrakt sjølstyre innafor sine områder, og har en klar desentraliseringstendens ved at den innfører autonomi på fylkes- og regionnivå (i tillegg til det allerede etablerte kommunenivået).

På grunn av de store problema med landets opposisjon og manglende kontroll over Senatet, har regjeringa likevel hatt vanskelig for å gjennomføre mer dyptgående endringer. Mange lovforslag stopper i Senatet, og regjeringa må i stor grad styre ved dekret. De største politiske konfliktene har ikke vært knytta til nasjonaliseringene, som har vært relativt populære, men til grunnlovsprosjektet og autonomi- og hovedstadsspørsmåla. La Paz har vært sete for parlament og regjering siden en borgerkrig i 1899. Men voldelige mobiliseringer i hovedstaden Sucre for å gjenvinne disse institusjonene førte til at arbeidet i den grunnlovsgivende forsamlinga blei paralysert, og forhandlingene til slutt flytta. Spørsmålet om sjølstyre, eller autonomi, har blitt et nøkkelord for en fragmentert opposisjon som ikke lenger har kontroll over de sentrale myndighetene. Dette kravet er sterkest i de østlige fylka, de såkalte halvmånestatene, der MAS ikke har kontroll over fylkesmennene (prefektene). På tross av at Evo Morales er tidenes mest populære bolivianske statsleder med totredjedeler av folket i ryggen, er således landet fortsatt ustabilt og vanskelig å regjere.

 

Noter:
1) Privatiseringen gjaldt både kommunale tjenester og rettigheter som tidligere var gratis. Rettighetene til det som tidligere hadde vært allemannseie ble overdratt til

«Vann er en menneskerettighet, og kan ikke reduseres til en vare.»
(President Evo Morales, 2006)

---

 

Bolivia er kjent for de såkalte vannkrigene der folket kastet ut de multinasjonale selskapene Betchtel fra byen Cochabamba i 2000 og vanngiganten Suez fra El Alto i 2005. Vann ble erklært som livet (agua es vida) og som en menneskerettighet, og selskapene skulle tilbake til folket. Da Evo Morales og MAS-regjeringen kom til makten, opprettet de et eget vanndepartement for å ivareta folkets interesser og sikre vann som en menneskerettighet.

MAS-regjeringen har erklært at de vil jobbe for å etablere offentlige og sosiale vannselskap i landet. Samtidig har de gjort det klart at de vil jobbe i samarbeid med de sosiale bevegelsene, lokale vannkomiteer og kooperativer for å sikre tilgang til vann for alle. Utfordringen er å sette dette ut i praksis.

Siden august 2006 har en grunnlovgivende forsamling i Bolivia utarbeidet et nytt grunnlovsforslag. Forslaget ble lagt frem i desember 2007, og håpet er nå at dette skal stemmes over i 2008. Forslaget innebærer endringer på mange viktige områder. Særlig er inkludering og anerkjennelse av de mange urfolksgruppene i landet en radikal endring sammenlignet med den tidligere grunnloven som knapt nevner disse, i tillegg til å garantere folket både sivile, politiske, sosiale og økonomiske rettigheter.

Grunnlovsforslaget legger opp til betydelige endringer relatert til vannforvaltning. Forslaget anerkjenner enhver persons rett til vann og mat. Vann- og sanitærtjenester er definert som grunnleggende menneskerettigheter, og grunnlovsforslaget garanterer at staten vil beskytte bruken av vann for liv. Dette innebærer at de skal prioritere bruk av vann til husholdskonsum fremfor industri og agrobusiness. Grunnleggende tjenester skal forvaltes gjennom offentlige selskap, kooperativer eller lokale organisasjoner, eller kombinasjoner av disse. Forslaget forbyr privatisering med profittgenererende forvaltning av vann- og sanitærtjenester, og disse skal også holdes utenfor handelsavtaler. Forslaget tar samtidig for seg rett til deltakelse i forvaltning av naturresurser. Dette kan være deltakelse fra lokalsamfunn, sosiale organisasjoner, brukerne eller andre berørte parter. Dette inkluderer deltakelse i å utforme politikk, strategier og prosjekter, påvirke beslutninger, samt overvåke bruk av ressurser og tiltak. Sosial kontroll og deltakelse skal utføres på alle styringssnivåer, innenfor offentlige institusjoner, det juridiske systemet og statlige selskaper.

«Det nye grunnlovsforslaget har et sterkt språk når det gjelder vannforvalting, men vi savner fortsatt en klarere politikk og plan fra regjeringen,» mener Boris Rios fra organisasjonen Fundación Abril. «En stor utfordring er forurensing av vannkilder der vi ser en motsetning mellom forslagets diskurs om beskyttelse av naturen samtidig som det legges opp til en storstilt utvinning av naturressurser som olje, gass og mineraler.»

I 2005 demonstrerte folket i El Alto mot transnasjonale selskapet Suez som på den tiden styrte vannforsyningen i de to byene El Alto og La Paz. Det private selskapet opererte med høye priser, utvidet aldri vannsystemet til fattige områder, og benyttet seg av gratis arbeidskraft fra lokalbefolkingen for utbygging av tjenestene. Protestene var spesielt frontet av nabolagsorganisasjonene i El Alto som hadde sett seg lei på selskapets utnyttelser. Det nye vanndepartementet fortsatte kampen mot vanngiganten, og i slutten av 2006, etter et år med forhandlinger, forlot selskapet landet. På denne tiden ble det derfor opprettet en komité bestående av medlemmer fra de to kommunene i El Alto og La Paz, nabolagsorganisasjonene og vanndepartementet som skulle utvikle en ny modell for offentlig og sosial vannforvaltning. Komiteen har nå jobbet i over halvannet år med å se på ulike modeller for selskapet, med eksempler fra andre statlige selskaper, kooperativer og mekanismer for deltakelse. Ulike modeller har blitt lagt frem, og innen året er omme skal det nye vannselskapet stå klart.

«Det er mange utfordringer med å skape et offentlig og sosialt selskap,» sier den nåværende direktøren for vannselskapet EPSAS i El Alto og La Paz Victor Rico. «Vi må definere hva det innebærer at selskapet er offentlig, og hva det vil si at det skal være sosialt. Det er samtidig mange aktører involvert i prosessen, med ulike interesser. Det vi har sett som positivt, er at staten er villig til å investere i selskapet, men de må også investere enda mer fremover.» Det ligger samtidig en utfordring for selskapet i den arven som henger igjen fra det tidligere private selskapet, og også helt tilbake til selskapet var statlig. Dette innebærer blant annet en stor gjeld som de må betale ned på. «I tillegg er det et faktum at Suez gjorde svært få investeringer i infrastruktur, renseanlegg og vedlikehold av systemet, som vi er nødt til å betale for nå. For å ikke snakke om manglende utvidelser av nettverket til fattigere områder som tidligere har blitt neglisjert,» fortsetter direktøren. «Vi jobber med å sette priser som folk har mulighet til å betale, men vi er også hindret i å sette de altfor mye ned på grunn av vår økonomiskesituasjon. Av denne grunn håper vi staten ser viktigheten av å investere i selskapet slik at folk har tilgang til vann.»

«Et stort problem her i Bolivia er avhengigheten av det internasjonale samfunnet,» sier Oscar Olivera, fagforeningsleder og en sentral vannforkjemper i Bolivia. «Når det gjelder vanndepartementet, kommer 80 prosent av støtten fra utlandet. Regjeringen bør bryte denne avhengigheten.»

Staten har til nå bevilget noen midler til fattige nabolag i El Alto, men nabolagsorganisasjonene i El Alto er utålmodige. «Vi vet hvor raskt det egentlig går å installere en vanntilkobling til et hus, men prosessen tar altfor lang tid,» sier en representant for nabolagskomiteene i El Alto. «Folket trenger vann nå. Her i El Alto finnes det fortsatt store områder som ikke har tilgang til vann gjennom drikkevannsystemet. De lokale brønnene tørker ut. Vi vil at vår stemme skal bli hørt i det nye selskapet, og ønsker en modell der vi har representasjon. Det er vi som kastet ut det transnasjonale selskapet, og vi bør være med å bestemme.» Nabolagskomiteene la for tre år siden frem en modell der brukerne skal få fremme sin sak på allmøter i tillegg til å ha representasjon i styre til selskapet. Den endelige modellen er ikke klar enda, og partene er fortsatt i forhandlinger. Tre komiteer har blitt nedsatt for å jobbe med juridiske, økonomiske og tekniske aspekter ved vannselskapet. I hver av komiteene har de ulike partene vært representert og kommet med forslag.

Sonia Scadena Cabrera fra nabolagskomiteene i La Paz er opptatt av å sikre sosial kontroll i selskapet. «Vi har jobbet et år nå med ulike temaer relatert til det å drive et offentlig selskap. Vi har tatt for oss de tekniske, økonomiske og juridiske aspektene. Det som gjenstår, er å se på hvordan vi kan sikre en sosial kontroll av selskapet. Dette skal innebære at folket kan overvåke og påvirke det som skjer med selskapet, hva midlene blir brukt til og hvordan selskapet drives. Dette selskapet er vårt, det tilhører alle, og vi skal være med på å utforme det.»

Fagforeningen for arbeidere innen elektrisitet, kraft, telefon, vann og gass i Bolivia er opptatt av at arbeidernes stemme skal bli hørt, og at deres erfaringer og kunnskap blir anerkjent. «Arbeiderne sitter på mye kunnskap om driften av selskapet, og deres innspill vil være svært viktige for utformingen av selskapet,» mener fagforeningen.

Et rådgiverteam jobber for tiden med å samle sammen forslagene ved de ulike aspektene for selskapet. De sosiale organisasjonene er opptatt av å komme med innspill om mekanismer for deltakelse og sosial kontroll til teamet. «Vi må legge frem forslag om hvem som skal delta, når, på hvilken måte, med tale eller stemmerett og gjennom hvilke metoder,» sier Scadena Cabrera. «Forslaget om sosial kontroll av selskapet må komme fra oss, det må være utarbeidet av organisasjonene selv.»

Med initiativ fra nabolagskomiteene og fagforeningen til vannselskapet og med støtte fra Public Services International (PSI) arrangeres det en todagers konferanse i oktober 2008 der modellen for selskapet diskuteres. «Målet er å legge frem konkrete forslag for staten og selskapet om hva slags modell vi ønsker,» forklarer Scadena Cabrera. I forkant av konferansen sender fagforeningene, nabolagskomiteene og andre organisasjoner inn forslag med modeller for selskapet som skal presenteres på konferansen. «Det er viktig at vi alle kan delta i denne prosessen for å lage et reelt sosialt selskap,» avslutter representanten fra nabolagskomiteen.

Eit nøkkelpunkt i mytane seier at Milosevic egga serbarane til vald ved å sleppe laus den serbiske nasjonalismeånden frå flaska den hadde vore stengt inne i under Tito. Under påtalemaktas opningserklæring ved rettssaka mot Milosevic, vart det vist ein video der han sa «ingen skal våge slå dykk» i Kulturhuset i Pristina i april 1987. «Det var den setninga … og reaksjonen frå andre på ho som gav den tiltalte smaken på makt, kan hende oppfylling av ein draum», sa aktor Geoffrey Nice til retten. Med desse orda hadde Milosevic «brote (Titos) tabu mot å påkalle nasjonalismen» skriv Dusko Doder og Louise Branson, «eit tabu som hadde stansa etnisk hat og heldt Jugoslavia saman i meir enn førti år … Det blei katastrofe frå første stund: rabiat etnisk nasjonalisme feide gjennom alle regionane i Jugoslavia som ein sjukdom.» [25]

Men verken fråsegnene til Milosevic eller talen hans 28. juni 1989 i samband med 600-årsjubileet for slaget om Kosovo var slik dei blei framstilte. Milosevic brukte i staden begge talane til ein appell om multietnisk toleranse, og ei åtvaring mot nasjonalismen som trua Jugoslavia – «som heng som eit sverd over oss heile tida». (1989) [26]

I talen i 1987 – orda «ingen skal våge å slå dykk» blei sagt som svar på at politiet hadde banka opp serbarar i området – sa Milosevic at «me ønskar ikkje dele opp folk i serbarar og albanarar, men me må skille mellom dei ærlege og progressive som slåst for brorskap og einskap og likeverdige nasjonar frå dei kontrarevolusjonære og nasjonalistane på den andre sida». Likeins sa han i talen i 1989 at «Jugoslavia er eit multinasjonalt samfunn og det kan overleve om alle nasjonane der har like vilkår», og ingenting i desse to talane stod i motstrid til desse fråsegnene – heller ikkje kan ein finne slike utsegner i talane og skriftene til Tudjman eller Izetbegovic. Men den vanlege framstillinga styrer klar av dei faktiske fråsegnene til Milosevic, forståeleg nok, ettersom den feilaktige framstillinga som setninga «ingen skal våge å slå dykk» er djupt rotfesta, og gjentatt av aktor i DIFJ, Silber og Little, Glenny, Malcolm, Judah, Doder og Branson, og mange andre; au av The Guardian og The New York Times, for å nemne to, som alle viser til desse talane som eggande serbisk-nasjonal-istiske, men som aldri brydde seg om å lese og gi att det faktiske innhaldet.

Den massive rettsaka mot Milosevic, med 295 vitne frå påtalemakta og 49 191 sider med rettsreferat, makta ikkje å framskaffe eit einaste truverdig prov på at Milosevic hadde snakka nedsettande om ikkje-serbiske «nasjonar» eller beordra drap som kan kallast krigsbrotsverk. Men dei såkalla Brioni-papira med talar som den kroatiske presidenten Franjo Tudjman heldt for sine militære og politiske leiarar 31. juli 1995, avslører at Tudjman instruerer generalane sine til å «påføre serbarane eit slag så dei i realiteten forsvinn». [27] Det som kom dagar etterpå var Operasjon Storm, eit massivt, godt planlagt militært åtak som bokstavleg talt fekk serbarane i Krajina til å forsvinne. Tenk deg for ei gavepakke ei utsegn som Tudjmans ville vore for Carla del Ponte, Geoffrey Nice, Marlise Simons og Ed Vulliamy om det hadde vore Milosevic som hadde uttalt seg så direkte og grovt om kriminell verksemd. Men sommaren 1995 var Tudjman ein alliert av Sambandsstatane, og Operasjon Storm vart godkjent og støtta av Sambandsstatane og enkelte av leigesoldatane deira. [28]

Likeins var hovudemnet til Alija Izetbegovic i Den islamske erklæringa, som først vart spreidd i 1970 men utgitt på ny i 1990 i samband med presidentvalkampen hans, det han kalla «at islam var uforeinleg med ikkje-islamske system». «Det er verken fred eller sameksistens mellom den «islamske religionen» og ikkje-islamske sosiale og politiske institusjonar» hevda Izetbegovic. «Med retten til å styre si eiga verd, utelukkar islam klart retten og høvet til å sleppe ein fremmend ideologi til på sitt territorium. Derfor er det ikkje grunnlag for eit sekulært styre, og staten må stå for, og støtte dei moralske prinsippa i religionen». [29] Igjen, ikkje noko av det Milosevic har sagt motsvarer eit slikt program for etnisk intoleranse. Men ettersom det var resepten til ein mann som blei ein nøkkelmann for Sambandsstatane, så blei haldningane til Izetbegovic ignorert av dei same journalistane som meinte at «ingen skal våge å slå dykk» opna for oppløysinga av heile landet. Istadenfor tok David Rieff dei bosniske muslimane til seg som si «rettferdige sak», fordi dei etter hans oppfatning hadde «eit samfunn bygd på multikulturalisme … og toleranse, og ei oppfatning av at nasjonal identitet hadde utspring i delt borgarskap heller enn etnisk identitet» – og dette sanningsvitnet hevdar å vise til «verdiane» og «ideala» som Izbegovics Bosnia stod for! [30]

I rekka av klagemål frå DIFJ mot Milosevic og andre står påstanden om at han arbeidde for å skape eit «Stor-Serbia» høgt som årsaka til krigane. Det er au den vanlege oppfatninga som dei intellektuelle og media stod for, uttrykt av Judah som «at alt byrja med slagordet ’Alle serbarar i ein stat’», og i dødsmeldinga i Washington Post i mars 2006, der me les igjen at «lovnaden (til Milosevic) om å samle alle serbarar i ein stat, fekk eit ironisk skjær». Og i ei omfattande samling med klisjeaktige løgnar, påstår Mark Danner i New York Review of Books: «På same vis som dei jugoslaviske krigane, sprang Dayton-avtalen ut av panna på Slobodan Milosevic, arkitekten bak Stor-Serbia, mannen som hadde bygd makta si på å initiere og utnytte serbisk nasjonalisme.» [31]

Eit alvorleg problem med påtalemaktas teori og grunnlag for å lage ei fortelling – at dei jugoslaviske krigane var resultatet av «krigersk nasjonalisme» (Marlise Simons), «blodtørst» (Mark Danner), og ubarmhjertig forakt for «blandingsrasane» (Ed Vulliamy) frå serbarane og Milosevic – er at Serbia, det påståtte kjerneområdet for dette «felles kriminelle prosjektet», sjølv ikkje vart utsett for «etnisk reinsing» i det heile tatt då krigane gjekk føre seg, men fekk ein nettotilgang av flyktningar frå dei andre republikkane. (Opplysningar om flyktningestraumen i tidlegare Jugoslavia, sjå del 9.) Dette dramatiske faktum vart lagt fram av Milosevic under rettssaka, under eksaminasjonen av forsvarsvitnet Mihailo Markovic, ein kjent filosofiprofessor, og ein av grunnleggarane av Praxis. Markovic stadfesta «paradokset i alle skuldingane» om «Stor-Serbia og «etnisk reinsing», og sa at «Serbia framleis i dag har same etniske struktur som på 1970-tallet», og at jamvel om «serbarar vart drive ut frå praktisk talt alle andre republikkar, så vart ikkje Serbia endra». Korfor skulle serbarane drive kroatar ut frå Kroatia om dei ikkje dreiv dei ut frå Serbia?», spørte Markovic retten. «Korfor skulle serbarane drive albanarar ut frå Kosovo om dei ikkje dreiv dei ut frå Beograd og andre delar av Serbia?» Kort etter retta Milosevic tilnærma same spørsmål tilbake til Markovic.

Milosevic: Ut frå at størsteparten av Stor-Serbia ville vore nettopp Republikken Serbia, som ikkje opplevde utdrivingar under krisa, finn du det logisk at Serbia skulle sette i verk utdrivingar frå territoria utanfor Serbia?
Markovic: Eg har alt sagt at det verkar ulogisk for meg. [32]

Det var openbart viktige spørsmål, og svara kasta skyggar over eit av hovudpunkta i den vanlege framstillinga. Om serbarane i Beograd, som dei påståtte opphavsmennene til den «kriminelle verksemda» å skape «Stor-Serbia», ikkje sette i verk konspirasjonen sin der dei hadde den udiskutable makta, i sjølve Serbia, kor sannsynleg var det då at det var grunnlag i det heile tatt for teorien til påtalemakta? Førsteaktor Geoffrey Nice hadde inga løysing på «paradokset». Og Marlise Simmons, Mark Danner, Ed Vulliamy, David Rieff og andre har ikkje behandla spørsmålet på anna vis enn med villeiande retorikk og strategisk teiing. Ordvekslinga vart ikkje gjengitt i nokon vestlege medier.

Men i ei enno meir øydeleggande utvikling i rettssaka mot Milosevic, under forsvarets del, vedgjekk aktor Geoffrey Nice at målet til Milosevic om å tillate serbarar å bu i ein stat «var noko anna enn ideen om Stor-Serbia …» [33] Nice svarte på spørsmål reist av rådgivande advokat David Kay og presiderande dommar Patrick Robinson om påtalemaktas påstand om at Milosevic & co hadde ein plan for å skape «Stor-Serbia», og kva ein slik plan eigentleg gjekk ut på – ei skulding som går att i alle dei tri klagemåla om Kroatia, i begge klagemåla om Bosnia-Hercegovina, og det er enten påstått eller underforstått i tallause nyhende og historiske framstillingar av krigane. «Eg hadde det klare inntrykket at dette var eit hovudpunkt for påtalemakta», påpeika dommar Robinson. [34] Kort etter bad dommar O-Gon Kwon Nice forklare for retten «skilnaden på ideen om Stor-Serbia og ideen om at alle serbarane skulle leve i ein stat». Nice svarte: «Det kan vere at målet til tiltalte var det som kunne kvalifisere som eit de facto Stor-Serbia … Om han fann grunnlag for synet sitt i det minste opent i den historiske ideen om Stor-Serbia; nei, det gjorde han ikkje. Han var … pragmatikaren som ville sikre at alle serbarane som budde i tidlegare Jugoslavia av konstitusjonelle eller av andre grunnar kunne bu i same område. Det betydde frå hans standpunkt som me historisk kjenner til først av alt attidlegare Jugoslavia ikkje skulle bli oppløyst …» [35]

Her avslører Nice det faktum at påtalemakta sjølv ikkje trur på dei best kjente skuldingane mot Milosevic & co, som grunnlag for at Jugoslavia braut saman: At leiande serbarar i Beograd og andre stader konspirerte for å skape livsrom eksklusivt for serbarar, og reinse ut andre («Stor-Serbia»); at dei starta konspirasjonen seinast 1. august 1991; og at dei var villige til å begå kva vondskap som helst, folkemord medrekna, for å gjennomføre konspirasjonen. I staden trur påtalemakta ganske enkelt at samanbrotet for Jugoslavia vart følgt av borgarkrigar; at det vikigaste brotsverket Milosevic & co har vore skulda for av vestlege makter var brotsverket å freiste halde Jugoslavia saman, mot freistnadene frå Vesten på å avvikle staten; og at då hendingar utanfor deira kontroll stengte for ei slik løysing, prøvde dei halde fast på ein mindre etterfølgarstat basert på same grunnlag som den større dei hadde mista. At dei ikkje streid for ein «etnisk rein» serbisk stat vart klargjort gjennom fråveret av etnisk reinsing i sjølve Serbia.

Sjølvsagt ville påtalemakta svare at når først Jugoslavia var gjennom prosessen med avvikling – og at Badinter-kommisjonen 4. juli 1992 erklærte i Rapport nr 8 «som eit faktum» at «oppløysinga av SFRY vist til i pkt 1… er fullført, og at SFRY ikkje lenger eksisterer» [36] – så var alle forsøk frå den serbiske minoriteten i Kroatia eller Bosnia på å gå ut av dei nye, internasjonalt godkjente statane for å slutte seg til «rest»-Jugoslavia ei opprørshandling, og all hjelp frå Milosevic til desse rebellane var innblanding i indre affærar i suverene statar, aggressive og kriminelle. Men Badinter gjekk hardt til verks med både den jugoslaviske konstitusjonen og grunnleggande prinsipp for sjølvstyre: Den første gav grunnleggarnasjonane retten til å bryte ut av Jugoslavia, ikkje til dei adminstrative einingane: [37] og Badinters stadfesting av sjølvstendeerklæringane til Jugoslavias slovenara, kroatar, muslimar og makedonarar, mens han avviste kravet frå serbarane, er blant dei største og verste uttrykk for dobbeltmoral i moderne tid. [38]

Trass i påstandane om det motsette hadde påtalemakta gjennom heile rettssaka den oppfatninga at det politiske målet til regimet til Milosevic på den tida Slovenia, Kroatia og seinare Bosnia-Hercegovina braut ut, var å bevare SFRY. Om det ikkje kunne gjennomførast, at skulle så mykje som råd av det gamle SFRY halde fram som ein etterfølgarstat. Det var faktisk grunnen til at Sosialistpartiet til Milosevic fekk 65 prosent av dei serbiske røystene i desember 1990, i dei første fleirpartivala i republikken: Ikkje å skape eit «Stor-Serbia», men å bevare Jugoslavia. Fram til historia vedgår at det avgjørande brotsverket som låg til grunn for rekka av skuldingar mot Milosevic & co var freistnaden på å halde SFRY saman eller ein liknande etterfølgarstat, føderalt samansett, vil dei aldri forstå det uhøyrte Nice vedgjekk i retten 25. august 2005. Så langt me kan sjå, har ikkje den oppsiktsvekkande konsesjonen til forsvar for Milosevic og til historia, som innebar at påtalemakta de facto gjekk frå hovudklagemålet i DIFJ-saka, vore rapportert i dei viktigaste engelskspråklege trykte media.

Vidare er det heller ikkje sant at Milosevic slåst for å halde alle serbarar i ein stat. Han enten støtta eller slutta seg til ei rad med busettingar, som Brioni (juli 1991), Lisbon (februar 1992), Vance-Owen (januar 1993), Owen-Stoltenberg (august 1993), Den europeiske handlingsplanen (januar 1994), planen til kontaktgruppa (januar 1994), og til sist Dayton-avtalane (november 1995) – ingen av dei kunne samla alle serbarar i ein stat. [39] Han avviste å forsvare dei kroatiske serbarane då dei vart etnisk reinsa i to samanknytte operasjonar i mai og august 1995. Han støtta ei offisiell krymping av tidlegare SFRY til Den føderale republikken Jugoslavia (dvs Serbia og Montenegro), som reelt overlot serbarane i Kroatia og Bosnia til sin eigen skjebne utanfor noko slags «Stor-Serbia». Hjelpa hans til serbarane både i Kroatia og Bosnia var sporadisk, og leiarane deira oppfatta han som ein opportunistisk og upåliteleg alliert, meir opptatt med å få bort FN-sanksjonane mot Jugoslavia enn seriøst å hjelpe dei serbarane som var stranda andre stader.

Kort sagt kjempa Milosevic i rykk og napp for å forsvare dei serbarane som var forlatt og trua i fiendslege utbrytarstatar i eit gradvis avvikla Jugoslavia. Utan å kjempe hardt for det ønska han å halde oppe ein krympande jugoslavisk føderasjon som kunne samla alle serbarane i ein etterfølgarstat. At historikarar, journalistar, og DIFJ kallar det ei kampanje for eit «Stor-Serbia» er orwellsk politisk retorikk som omgjør eit veikt og mislykka forsvar for eit krympande Jugoslavia til ein vågsam og agressiv offensiv for å ta andres territorium. Det er au interessant at den klare offensiven frå kroatar og kosovoalbanarar for eit «Stor-Kroatia» og eit «Stor-Albania», og avslaget frå den bosnisk-muslimske leiaren Izetbegovic på avtale om ein løysing (med støtte frå Sambandsstatane) med håp om hjelp frå NATO til å styre alle tre «nasjonane» i Bosnia, har vore ignorert i den vanlege framstillinga som viktige årsaksfaktorar i dei etniske krigane på 1990-tallet.

Det må vere klart at dei sjølvsikre påstandane til Silber og Little, Glenny, Malcolm, Judah og Simmons (og det er bare nokon av svært mange) om kven som var ansvarleg for splittinga av Jugoslavia, er ideologi og myte forkledd som historie – lett å motbevise, men som del av den vanlege framstillinga er det uangripeleg i eit lukka system.

Notar:

25.Milosevic Trial Transcript, 12. februar 2002, 19; Dusko Doder & Louise Branson, Milosevic (New York: The Free Press, 1999), 3–4; og 43ff.

26. Sjå «Speech by Slobodan Milosevic in Kosovo Polje», BBC Summary of World Broadcasts, 28. april 1987; og «Slobodan Milosevic addresses rally at Gazimestan», BBC Summary of World Broadcasts, 30. juni 1989.

27. Når det gjeld referansen til Brioni Transcripts frå 31. juli 1995, sjå Milosevic Trial Transcript, 26. juni 2003, 23200 (linje 1–10).

28. Ken Silverstein siterer ein skribent i magasinet Soldier of Fortune, som påpeika at så tidleg som i 1995 «bestod (det kroatiske militæret) av kriminell pøbel, ein helvetes bande taparar. MPRI (dvs. det Virginabaserte Military Professional Resources Incorporated) blei til noko som likna ein hær.» Private Warriors (New York: Verso, 2000), 173.

29. Alija Izetbegovic, Islamic De-claration, 1970, 1990, 30,

som det vart lagt ut på nettsidene til Balkan Repository Project, http://www.balkanarchive.org.yu.

30. David Rieff, Slaughterhouse, 2. utgave. (New York: Simon & Schuster, 1996), 10.

31. Daniel Williams & R. Jeffrey Smith, «Crusader for Serb Honor Was Defiant Until the End», Washington Post, 12. mars 2006; Mark Danner, «Endgame in Kosovo», New York Review of Books, 7. april 1999.

32.Milosevic Trial Transcript, 16. november 2004, 33460–63.

33. Sjå Milosevic Trial Transcript, 25. august 2005, 43223ff; her 43225, linje 9–10.

34. Milosevic Trial Transcript, 25. august 2005, 43224, linje 11–12.

35. Milosevic Trial Transcript, 25. august 2005, 43227, linje 6 til43228, linje 3, mi utheving.

36. Sjå note 15 over om kjeldene til Badinter-kommisjonen.

37. Med opningsorda i innleiingskapittelet til konstitusjonen til SFRY frå 1974: «Nasjonane i Jugoslavia, ut frå retten alle nasjonar har til sjølvbestemmelse, medrekna retten til å bryte ut, på grunnlag av ønske slik det fritt kom til uttrykk i den felles kampen til alle nasjonane og nasjonalitetane i den nasjonale frigjøringskrigen og den sosialistiske revolusjonen …» Sjå Snezana Trifunovska, red.Yugoslavia Through Documents (Boston: Martinus Nijhoff Publishers, 1994), 224–33, her 224. Ikkje noko i grunnlovas 10 prinsipp eller 406 artiklar seier mot det innleiinga eintydig proklamerte, og det tidlegare grunnlovstekstar (td 1963 og 1971) hadde med: At «subjekta» som hadde retten til sjølvbestemmelse og til å bryte ut utrykkeleg var definert som nasjonar – folk av kjøtt og blod, ikkje republikkane i føderasjonen – der Jugoslavia godkjente seks som likeverdige: Kroatar, makedonarar, montegrinarar, bosniske muslimar, serbarar og slovenar.

38. Sjå Peter Radan, The Break-up of Yugoslavia and International Law (New York: Routledge, 2002), 216–22. Her legg me til at dei slovenske og kroatiske sjølvstendeerklæringane frå 25. juni 1991 kvar for seg slo fast «retten den slovenske nasjonen har til sjølvbestemmelse» og «retten den kroatiske nasjonen har til sjølvbestemmelse». Frå dei to som utløyste oppløysninga av Jugoslavia, understreker det overtydinga som rådde i Jugoslavia, at det var nasjonane som hadde retten til sjølvbestemmelse og til å bryte ut, og ikkje republikkane slik Badinter-kommisjonen seinare avgjorde (dvs reine administrative einingar innanfor SFRY). SjåTrifunovska, Yugoslavia Through Documents, a) Republic of Slovenia Assembly Declaration of Independence, Ljubljana, 25. juni 1991, 286; og b) Constitutional Decision on the Sovereignty and Independence of the Republic of Croatia, Zagreb, 25. juni 1991, 299.

39. Sjå td Owen, Balkan Odyssey; Woodward, Balkan Tragedy; Lenard J. Cohen, Broken Bonds, 2. utg. (Boulder: Westview Press, 1995); og Steven L. Burg & Paul S. Shoup, The War in Bosnia-Herzegovina (Armonk: M. E. Sharpe, 1999)

 

FN og DIFJ spela sentrale roller i institusjonaliseringa av massakren i Srebrenica som handlinga og beviset for serbisk kriminalitet og «folkemord» i Bosnia – eit «frykteleg brotsverk», som Kofi Annan sa, og «det verste på europeisk jord etter andre verdskrig.» [64] I midten av juli 1995 var det klart at fleire tusen av Srebrenica sine mannlege innbyggarar hadde kome seg bort og over til område som var kontrollert av bosniske muslimar, nokre av dei til og med heilt til Serbia. Det var også klart at ukjent mange hadde døydd i harde kampar. Påstanden om at 8 000 bosniske muslimar hadde vorte avretta der var grunna i ein alarm frå Raude Kors om at kontoret deira i Tuzla hadde registrert etterlysing av 8 000 bortkomne personar: 5 000 «personar som tilsynelatande flykta ut av enklaven før han fall» pluss 3 000 «personar som var rapportert arrestert av dei bosnisk-serbiske styrkane.» [65] På dette tidspunktet, i midten av september 1995, låg det berre føre få rapportar om det slaget opportunistisk dreping som skjer i ein krig, saman med påstandar om masseavretting. Men i eit påfallande propagandaslag var tusenvis av flyktningar og fallne i kamp glømte, og dei 8 000 vart raskt offer for avretting og folkemord. Og vidare, ulikt andre tilfelle der tidleg overdrivne og spekulative overslag av tal på døde gradvis vart revidert nedover i lyset av harde fakta – slik som med estimata over drepne kosovoalbanarar under NATO sin bombekrig, eller talet på døde ved World Trade Center den 11.9 [66] – har dette opphavlege talet på 8 000 bortkomne, no avrette menn i Srebrenica, aldri vorte revidert ned frå det opphavlege svært problematiske nivået. Det har vorte ståande fast og uforanderleg, trass i at ikkje noko i nærleiken av stadfestande bevis har kome opp.

På den tida i 2001 då den bosnisk-serbiske generalen Radislav Krstic stod for retten med tiltale som omfatta «folkemord», etter seks år med rettslege undersøkingar av gravplassar som kunne ha med Srebrenica å gjere, var det funne restar av 2 028 menneske («konservativt estimert,» i følgje retten). [67] Trass i dette klarte retten å konkludere at det «samla talet» avretta mannlege bosnia-muslimar truleg låg «innafor området 7 000–8000», og at dødsfalla til 7 000–8 000 menn i militær alder i denne spesielle regionen langt aust i Bosnia var del av «eit forsøk på delvis å øydelegge den bosnisk-muslimske folkegruppa.» [68] Krstic var skuldig i«folkemord».

Med denne forskrudde avgjerda, politisk til kjernen, avgjorde retten at «folkemord» kunne og hadde skjedd i ein liten by, trass i at inntrengarane frakta kvinner og born til trygt område i bussar, og retten vedgjekk det usikre rundt kor mange av dei bortkomne som verkeleg var avretta, og kor mange som var drepne i kamp. Reelt gjetta berre retten på at fleirtalet av dei bortkomne var avretta. «Bevis gitt av vitne, som stadfesta ved rettslege og demografiske kjensgjerningar lagt fram av OTP, peikar sterkt på at over 7 000 menneske kom bort som følgje av overtakinga av Srebrenica,» heiter det i ei setning. «Samsvaret mellom alder og kjønn av kroppane som vart tatt opp av gravene i Srebrenica og tilsvarande data for dei sakna personane stør påstanden om at dei fleste av dei bortkomne verkeleg var avretta og gravlagde i massegraver.» [69] Som Michael Mandel skriv: Eit «fleirtal av eit maksimum på 7 000–8 000 ville plassere maksimalt avretta nærmare 4 000» – eller grovt sett halvparten av det vanlege bildet.

«Så, korfor det overdrivne talet?», spør Mandel – og han svarar:
«Fordi retten i grunnen ikkje var interessert i mordtiltalen. Dei var ute etter den store premien til folkemord, ei langt vanskelegare sak, så dess høgare tal på døde, dess betre. Kalkulatoren min fortel meg at retten brukte 33 gonger meir rom i domsavseiinga til å prøve reise folkemordtiltalen enn mordtiltalen, trass i at resultatet for herr Krstic ville ha vorte det same. » [70]

Srebrenica-massakren fann stad månaden før «Operasjon Storm», Kroatia sitt øydeleggande angrep og etniske reinsinga av rundt 250 000 serbarar frå Krajina, med over 1 000 drepne sivile, inkludert over 500 kvinner og born – ingen kvinner og born vart bussa til sikre stader av inntrengarane, slik dei vart i Srebrenica – og meir enn 2 000 var sakna. [71] Det er truleg at fleire sivile vart drepne i denne operasjonen enn då Srebrenica fall, men dette vart gjeve overflatisk dekking i vestlege media, og aldri sett på som ei tilfelle av «folkemord». Tvert i mot, det raske og ubøyelege fokuset på lagnaden til menn i Srebrenica la til rette for den USA-samtykka og støtta reinsingsoperasjonen. Cees Wiebes gjenfortel ei hending i august 1995 der (FN sine militære observatørar) i Zagreb organiserte ein pressekonferanse om storskala brot på menneskerettar utført av bosnisk-kroatar under den nyleg fullførte Operasjon Storm (gjennomført med støtte frå USA). Rommet var fullt av journalistar og det heile var i ferd med å starte opp då ein representant for USA sin ambassade i Zagreb plutseleg kom inn og annonserte at ein pressekonferanse var i ferd med å starte ved ambassaden, der det ville bli frigitt informasjon om flyfoto av mulege massegraver nær Srebrenica. Straks var rommet tømt.» [72]

Madeleine Albright si orientering til Tryggingsrådet hadde den same bortleiings-effekten. Den ettermiddagen då Rådet kom saman for å fatte resolusjonar om både Kroatia og Bosnia, minte Albright Rådet om ikkje å «gløyme tragedien og krenkingane tidlegare i Bosnia mot dei austlege enklavane Srebrenica og Zepa … det omfanget av lidingar som dei førde til … (så) mange som 13 000 menn, kvinner og born … jaga frå heimane sine …» [73] Ho brukte faktisk uttrykket «vi må ikkje glømme» fem ulike gonger i innlegget sitt – kvar gong idet ho viste til Srebrenica og Zepa og dei bosniske serbarane. Dei «døde var ikkje drepne i kampens heite, dei var ikkje drepne i sjølvforsvar, og dei var ikkje drepne ved uhell,» insisterte Albright, «dei var systematisk slakta på ordre frå den serbiske leiarskapen.» Dette er i beste fall ei halv sanning sidan det er opplagt at eit ukjent tal, men mange, vart drepne i kamp. Og vidare, så var dei drepne i Krajina ikkje drepne i kampens heite, i sjølvforsvar eller ved uhell, og det er klare bevis for den kroatiske leiarskapen si rolle i desse drapa og i utdrivinga av mange fleire enn «13 000 menn, kvinner og born frå heimane deira» med støtte frå USA.

I august 2005 erklærte regjeringa i Kroatia tiårsjubileet for Operasjon Storm for å vere ein «Sigers- og takkedag for Heimlandet.» [74] Det innebar at Kroatia offisielt feira den største etniske reinsinga i Europa etter andre verdskrig. Srebrenica var behandla heller ulikt dette: I Bosnia samla toppfolk frå vestlege statar og FN seg på tiårsdagen for massakren i Srebrenica seg ved det nye Srebrenica-minnesmerket ved Potocari for å minnest og «vise respekt for offera for eit frykteleg brotsverk – det verste på europeisk jord etter andre verdskrig» (Kofi Annan). [75] Kan de tenkje dykk Vesten sitt svar viss Serbia hadde erklært tiårsdagen for Srebrenica ein«Sigers- og takkedag for Heimlandet»? Men ingen i Vesten festa seg ved den kroatiske erklæringa, slik årlege feiringar av Operasjon Storm gjennom tidlegare år hadde passert unemnd.

Asymmetrien i korleis Srebrenica-massakren og Operasjon Storm har vorte nedfelt i det vestlege bildet, er slåande. Srebrenica er regulært skildra som den «verste avskyelege hendinga i Europa etter andre verdskrig» – ei formulering som har vorte rutine. Når det gjeld Operasjon Storm, viste den serbiske statsministeren Vojislav Kostunica ved ein seremoni i Beograd i august 2005 på tiårsdagen til «operasjonen» som den «største etniske reinsinga etter andre verdskrig», og ingen har ytra påstand om noko større påtvinga folkeflytting under Balkan-krigane.

Då tiårsjubilea for begge hendingane kom og gjekk i 2005, refererte dei engelskspråklege trykkemedia og etermedia til Srebrenica som den verste avskyelege hendinga (eller den største massakren) i Europa etter andre verdskrig hundrevis av gonger, mens dei same media formidla omtale av Operasjon Storm som den største utdrivinga, flyttinga eller etniske reinsinga i Europa etter andre verdskrig alt i alt femten gonger, av dei berre to gonger på trykk, og ingen av desse i USA eller Storbritannia. [76] Srebrenica er nesten aldri nemnd utan at det blir definert som Europas verste massakre etter andre verdskrig, mens Operasjon Storm praktisk talt aldri blir omtalt som Europas største etniske reinsing etter krigen. Endå ein gong: Tendensiøs politisk framstilling av verdige og uverdige offer styrer merksemd og indignasjon.

Eit anna poeng som det er verdt å merke seg, er at Operasjon Storm på mange måtar var ei tilbakevending til typen krig som den andre verdskrigen si etniske reinsing og massedrap, då den aksemaktskapte uavhengige staten Kroatia (1941–45), leia av den kroatiske fascistiske Ustasja-leiaren Ante Pavelic, slakta serbarar i hundretusental (saman med mange jødar og sigøynarar), mens mange også døydde i kamp eller flykta. Som Nebjsa Malic har peika på, trass i at det tok eit halvt hundreår før talet på serbarar var gjenreist etter desimeringa under krigen, var den ny uavhengige Republikken Kroatia i stand til å gjennomføre ein ny serie desimeringsoperasjonar med kritisk USA-hjelp i åra 1992–95, noko som kulminerte med Operasjon Storm. «Tudjman gjorde Pavelic sin draum om å bli kvitt serbarane i Kroatia til realitet.» skriv Malic. «Det synest som om alt er eit spørsmål om val av allierte.» [77] Og det heile er avhengig av roa og det de facto samarbeidet om humanitære intervensjonar og det internasjonale samfunnet.

64. Kofi A. Annan, «May we all learn and act on the lessons of Srebrenica» (SG/SM/9993), 11. juli 2005.

65. Sjå «Former Yugoslavia: Srebrenica: help for families still awaiting news», ICRC News, 13. september 1995, www.icrc.org; «8 000 manglar, truleg døde, i fallen enclave», AFP, 14. september 1995; «8 000 sakna muslimar», Associated Press, 14. september 1995; «8 000 muslimar sakna», New York Times, 15. september 1995 trykker opp igjen AP-rapporten. Sjå også innleiinga til «Bosnia and Herzegovina», Annual Report 1995, ICRC, 31. mai 1996, § 16, www.icrc.org.

66. På topp nådde estimata over talet på døde i World Trade Center i New York så høgt som 6 886; men dette vart til slutt redusert til 2 749. Sjå Ula Ilnytzky, «Rapport reduserer døde ved trade center med tre til 2 749», Assosiated Press, 23. januar 2004.

67. Dommar Almiro Rodrigues, dom i Prosecutor v. Radislav Krstic (IT-98-33-T) DIFJ, 2. august 2001, § 73. Vi føyer her til at estimatet på 2.028 var grunna i oppgraving av heile eller delar av tjuetre gravplassar med tilknyting til Srebrenica gjennom året 2001. Vi trur at det finst minst endå tjue «kjente» lokalitetar som vil bli gravne opp, trass i at desse truleg er mindre «lovande». Sjå Dean Manning, Vitneforklaring,Prosecutor v. Slobodan Milosevic (IT-02-54-T) 24. november 2003, §§ 27–29.

68. Dom i Prosecutor v. Radislav Krstic, § 84; § 598.

69. Dom i Prosecutor v. Radislav Krstic, § 82.

70. Mandel,How America Gets Away With Murder, 156.

71. Sjå f.eks. «Melding i samband med årsdagen for serbarar som lir som følgje av den kroatiske hæren sin aggresjon mot serbiske Krajina i august 95», på nettsida til Veritas dokumentasjonsinformasjonssenter (sist nådd 23. juni 2007), www.veritas.org.vu. Veritas rapporterer 1 883 etniske serbarar drepne under Operasjon Storm mot slutten av august 1995. Ved tiårsseremonien i Beograd estimerte ulike grupper overlevande representantar for tidlegare Krajina-serbarar at så mange som 2 627 serbarar hadde gått tapt i Krajina mellom 1991 og 1995. Sjå «Patriarch Pavle held minneteneste for serbiske offer for operasjon Oluja», 4. august 2005, www.srbija.sr.gov.vu.

72. Wiebes,Intelligence and the War in Bosnia 1992–1995, 337.

73. «The situation in the Republic of Bosnia and Herzegovina» (S/PV.3564), Tryggingsrådet i FN, 10. august 1995, 6.

74. «Serbia, Kroatia markerer tiårsdagen for utdrivinga av Krajina-serbarane», RIA Novosti, 6. august; «’Oluja’ for ti år sidan – serbarar sørgjer mens kroatar feirar», Deutsche Presse-Agentur, 4. august 2005; og Zoran Radosavljevic, «Kroatar feirar hæren sin siger i 1995 i hån mot serbarane», Reuter, 5. august 2005.

75. Kofi A. Annan, «Måtte vi alle lære og handle på bakgrunn av lærdommane frå Srebrenica» (SG/SM/9993), FN sin generalsekretær, 11. juli 2005.

76. Vi grunna desse funna på søk i tre databasar: Factiva («All Sources»), NewsBank («North America»), og Nexis («Major Papers», «Magazines and Journals», og «Wire Services»). Søkeparametrane våre var «Srebrenica» og «world war» for perioden 1.–31. juli 2005; og «Operation Storm» og «world war» for perioden 1.–31. august 2005. Merk at påpeikinga vår er svært konservativ. Ulikskapen i media si behandling av Srebrenica og Operation storm er reelt større enn det «dusinvis av gonger» og «15 gonger» viser.

77. Nebojsa Malic, «Remember the Storm», AntiWar.com, 4. august 2005 www.antiwar.com.

 

Den fire år lange rettssaka mot Slobodan Milosevic var kulmineringa på DIFJ si teneste i NATO sitt Balkan-program. Ho var lagt opp for å vise verda gjennom ein detaljert prosedyre som førte fram mot dommen over den serbiske toppleiaren – den første statsleiaren i moderne tid var tiltalt, gripen og prøvd på denne måten – at «historisk dom og skam ventar det folket som brotsverka deira vart gjort i namnet til», slik statsråd Lawrence Eagleburger uttrykte det i 1992. [95] Som med DIFJ i det heile, gjekk ein ut i frå at denne rettssaka skulle «hjelpe til å forme korleis noverande og framtidige generasjonar skulle sjå på krigar og spesielt på Serbia si rolle i desse,» slik advokatane for denne typen «internasjonal rettferd» ved «Human Rights Watch» klart forstår det. [96] Dette kravde innramming av tiltalar rundt serbarane sitt eineansvar for krigar som daterte seg bakover til sommaren 1991, då Slovenia og Kroatia erklærte sjølvstende – og med NATO si krenking av FN-traktaten i 1999 rettferdiggjort på eit moralsk grunnlag som blir påstått å kunne bli sett over traktaten sine restriksjonar på bruk av makt.

Men DIFJ sitt overfall på Milosevic starta klønet med ein hastig forma tiltale for Kosovo i mai 1999, klart utforma for å kome eit PR-behov i møte ved å fjerne blikket frå NATO si bombing av sivile installasjonar – noko som var ei krenking av internasjonal lov. Eit anna problematisk rettsleg steg var kidnappinga av Milosevic og sendinga av han til Haag i juni 2001 i strid med avgjerda til den jugoslaviske grunnlovsretten. Ein gjekk vidare på kompromiss med rettferd gjennom den for seine utvidinga av tiltalen etter at Milosevic var fengsla, først til å omfatte Kroatia (8. oktober 2001) og til slutt Bosnia (2. november 2001). [97] Den siste av desse var særleg viktig for DIFJ sidan han gjorde det muleg å reise tiltalen om «folkemord» mot han for første gong. Det ser ut som om dette var ei følgje av retten sin dom mot Radislav Krstic for «folkemord» i Srebrenica-saka tre månader tidlegare, og aktoratet si vurdering av at sikting for«folkemord» ikkje ville stå seg på bakgrunn av hendingar i Kosovo åleine, der overslaga over døde i den 78 dagar lange bombekrigen hadde falle frå NATO sin påstand om 500 000 døde albanarar til godt under det endelege, men framleis oppblåste overslaget på 11 000. [98] I tillegg fanst no det problemet at NATO kunne vere ansvarleg for like mange døde i Kosovo som den serbiske hæren, noko som ville reise spørsmålet om korfor Milosevic og ikkje Clinton og Blair skulle bli taua inn. Dette kunne bli omgått ved å knyte Milosevic til falne i Kroatia og i Bosnia, også om det skulle vere forelda, og framleis med behov for å samle bevis – men dette var rutine i eit rettssystem der tiltale ofte kom først, mens ein håpa finne bevis seinare.

Også før kidnappinga og med endra tiltale i løpet av rettssaka vart framdrifta dekt av ei vedvarande hamring frå tiltalemakta ved DIFJ og andre tenestmenn med offentlege klager mot mannen som stod for retten, ein pågåande demoniseringsprosess med det målet å bygge opp støtte for DIFJ og operasjonane til denne domstolen, noko som ikkje kan vere i samsvar med rettferdig prøving for ein domstol. Men det var i samsvar med det politiske siktemålet med domstolen, med den kjensgjerninga at det å finne Milosevic skuldig var bygd inn i DIFJ då domstolen vart skapt. Som John Laughland peikar på, så er DIFJ ein «rettsinstans» der «heile filosofien og strukturen er tiltale.» Det er derfor dommarane der gradvis aksepterer ein straum av domsavgjerder som er øydeleggande for forsvaret og for det å gjere rettferdig prøving muleg – inkludert det å tillate rykte som bevis, hemmelege vitne og lukka rettsmøte (dei to siste kategoriane tatt i bruk når det gjeld 40 % av vitneprova i saka mot Milosevic). DIFJ tillet til og med ein anke og prøving på ny av ein frifunnen saksøkt – «med andre ord kan DIFJ fengsle ein person som domstolen nettopp har funne ikkje skuldig.» [99]

Rettssaka gjekk vidare, mens domstolen framleis samla «bevis». Dei fleste bevisa vart skaffa fram av sneisevis av påståtte vitne til påståtte brotsverk, største delen var rykte, og nesten ingen av dei var knytt til avgjerder fatta av Milosevic eller knytt til noko som skil handlingane hans frå slikt som kunne bli sagt mot Izetbegovic, Tudjman eller Bill Clinton. Laughland viser svært overtydande at den uvanlege lengda på rettssaka på ingen måte hang saman med oppførselen til Milosevic, ein falsk påstand gjentatt mange gonger i dei store media. Lengda var grunna i det faktum at dette var ei politisk rettssak som i grunnen kravde omfattande bevis, og rettsforfølginga, kjempande for å gjere ei utpønska sak sannsynleg, dreiv ho fram i eit forsøk på å gjere godt for mangelen på eitkvart bevis som støtta tiltalane deira ved hjelp av volumet på irrelevante vitne som kunne prove lidingar under borgarkrigane. [100]

Eit nøkkelpunkt i rettsforfølginga var den forelda siktinga for at Milosevic var innblanda i eit «felles kriminell prosjekt» (FKP) saman med serbarar i Kroatia og Bosnia med siktemålet å kvitte seg med ikkje-serbarar med makt på vegen fram mot eit Stor-Serbia. Dette FKP finst ikkje i tidlegare lover eller i statuttane til DIFJ. Det var improvisert for å kunne tillate funn av skuld overalt og til ei kvar tid. Du er del i eit FKP viss du gjer noko dårleg saman med nokre andre, eller går til angrep på dei same saman med nokon som gjer noko dårleg. Med dette felles siktemålet treng du ikkje ein gong vite om kva nokon andre gjer for å bli del i eit FKP. Laughland har ein øydeleggande analyse av denne merkverdige elastiske doktrinen, og slår fast at Milosevic sannsynlegvis hadde vorte dømt på grunnlag av doktrinen sitt grip alle – eller grip nokon – oppblåsbart. [101] Sjølvsagt passar det mykje betre dei sameinte Clinton-, Blair- og NATO-prosjekta i Jugoslavia, eller kroatane si USA-støtta etniske reinsing av serbarar frå Krajina i august 1995. Men det er ingen som kan tvinge eit FKP mot dei, mens vi har DIFJ til å ta vare på USA og NATO sine mål.

På den eine sida vann Milosevic rettssaka på ein selvstendig/traust (substantive) måte. I sigeren sin vart han hjelpt av det faktum at dette var ei politisk utstillingsrettssak. Saka mot han var til å le av og mykje svakare enn saker som kunne ha vorte reist mot Clinton, Blair, Tudjman eller Izetbegovic. Saka var frykteleg feiladministrert, og trass i eit dystert rettslokale og media forvridd mot han, var Milosevic i stand til å avdekke mykje av det sårbare som lever vidare i den massive databasen til DIFJ. Korleis vil den noverande generasjonen sjå på ei rettssak som ikkje har vorte forma av dei?

På den andre sida så drap ikkje berre DIFJ Milosevic, [102] men med hjelp frå vestlege media og intellektuelle kom den substantive sigeren bort og vart ikkje rekna med, mens demoniseringa og påstandane om kampen hans for å skape eit «Stor-Serbia» blir ståande.

Notar:

95. Elaine Sciolino, «U.S. Names Figures It Wants Charged with War Crimes», New York Times, 17. desember 1992.

96. Sara Dareshori, Weighing the Evidence, Human Rights Watch, desember 2006, s. 5.

97. Da Milosevic 28. juni 2001, ble han overført til Scheveningen-fengselet I Haag, var den eneste tiltalen mot ham den opprinnelige fra Kosovo (22. mai 1999).

98. Anklagen om «folkemord» er til stede både i den opprinnelige og utvidede anklagen mot Milosevic når det gjelder Bosnia, men ikke i noen av de tre anklagene når det gjelder Kosovo eller noen av de tre anklagene når det gjelder Kroatia.

99. John Laughland, Travesty (Ann Arbor, Mi: Pluto Press, 2007), s. 97 og videre. Se også Mandel, How America Gets Away With Murder, kap. 4–5, s. 117–75, Johnstone, Fools’ Crusade, s. 91–109 og Hans Köchler, Global Justice or Global Revenge? International Criminal Justice at the Crossroads (New York: Springer-Wien, 2003), annex 1, s. 353–56.

100. Laughland, Travesty, kap. 5–6, s. 88–124.

101. Laughland, Travesty, s. 110–24. Se også David Chandler, The ‘Butcher of the Balkans’? (University of Westminster, UK, 2006), http://www.davidchandler.org. Dette siste arbeidet ble utarbeidet på forespørsel fra Milosevic’ forsvarere, men, siden Milosevic døde, ble det aldri formelt lagt frem.

102. Laughland, Travesty, s. 203–04.

 

August 1945-91: Partisanregjeringa griper makta i Beograd, hovedstaden i mellomkrigstidas Kongedømmet Jugoslavia (desember 1918 – april 1941). Staten som etter hvert skal bli Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia, dannes.

Mai 1980
Livstidspresident Josip Broz Tito (født 1892) dør.

1988–89
Den store omveltninga i økonomien, som tok til i 1979, øker på. Hyperinflasjonen er på over 1000 prosent. Arbeidsløsheta når 15 prosent, men tallet er atskillig høyere i de tre sørligste republikkene og i Kosovo. Gjennomsnittsinntekta per innbygger faller med rundt 25 prosent fra et toppnivå på slutten av 1970-tallet. Det meldes at så mange som 4 millioner jugoslaver (18 prosent) har deltatt i offentlige protester bare i løpet av 1988.

September 1989
Slovenia vedtar en ny grunnlov som gir dets egne lover forrang framfor de føderale lovene.

November – desember 1989
Berlinmuren faller. Sovjetblokka og Warzawapakten oppløses. (Dette skjer imidlertid formelt først 1. juli 1991.)

Januar 1990
Jugoslavias kommunistiske liga avstår fra sin rett til å være eneste lovlige parti og godtar kravet om flerpartivalg i de seks republikkene. Ligaen oppløses i praksis på grunn av da medlemmene fra de ulike republikkene trekker seg ut av partiet.

Januar 1990
Det internasjonale pengefondets sjokkterapi iverksettes. Jugoslaviske dinarer gjøres konvertible med hard valuta som tyske mark, og den første av en serie kraftige devalueringer foretas. I løpet av året setter en i gang med privatisering av samfunnseide bedrifter.

Juli 1990
Slovenia og seinere Kroatia erklærer at republikkenes lover står over de føderale.

21. desember 1990
Kroatia vedtar en ny grunnlov som innebærer at det skal være mulig å trekke landet ut av Jugoslavia-føderasjonen.

23. desember 1990
Ei folkeavstemning i Slovenia viser at 95 prosent støtter uavhengighet.

Januar 1991 og seinere
Jugoslavia får gjentatte meldinger fra USA og EF (det seinere EU) om at bruk av styrker fra den føderale hæren mot egen befolkning uansett hensikt vil være uakseptabelt.

12. mai 1991
Serbere i Krajina har folkeavstemning om en skal «forbli en del av Jugoslavia sammen med … andre som ønsker å bevare Jugoslavia». Nitti prosent stemmer for dette.

25. juni 1991
Republikkene Slovenia og Kroatia erklærer begge sin uavhengighet fra Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia. Det kommer til væpna sammenstøt i begge republikkene.

27. juni 1991
Serbere i Krajina erklærer at de oppretter den uavhengige Republikken Serbisk Krajina.

27. august 1991
EF har møte i Brussel. Her tar en sterk avstand fra «serbiske militante grupper» og
«elementer i den føderale hæren» som skal ha «forsøkt å løse problemer ved militære midler». All skyld for borgerkrigene legges på serbiske skuldre.

September 1991
EF avvikler en konferanse om Jugoslavia. Det opprettes en forhandlingskommisjon for å vurdere juridiske spørsmål i forbindelse med de jugoslaviske borgerkrigene. Robert Badinter fra Frankrike skal lede kommisjonen.

8. september 1991
Makedonia har folkeavstemning om uavhengighet. 95 prosent av avgitte stemmer er for.

25. september 1991
FNs sikkerhetsråd vedtar resolusjon 713, som innebærer våpenembargo mot alle de seks jugoslaviske republikkene.

29. november 1991
EFs forhandlingskommisjon fastslår at det som skjer i Jugoslavia, ikke er at republikker trekker seg ut av føderasjonen, men at denne mer «er i ferd med å oppløses». (Vedtaket kunngjøres først 9. desember.)

23. desember 1991
Tyskland anerkjenner Slovenia og Kroatia formelt.

15. januar 1992
EF anerkjenner Slovenia og Kroatia formelt.

22. – 23. februar 1992
I Lisboa oppnås det enighet mellom forhandlere fra EF og bosnisk-muslimske, serbiske og kroatiske utsendinger. Hovedtemaet er å splitte det ny-uavhengige, men forente Bosnia-Hercegovina i tre etno-religiøse geografiske områder. Enigheten varer bare kort tid, idet den bosnisk-muslimske presidenten trekker sin underskrift etter at USA har oppmuntra til det. Han forventer også militær støtte fra USA.

28. februar–1. mars 1992
Bosnia-Hercegovina avvikler folkeavstemning om uavhengighetsspørsmålet. Denne
boikottes av etniske serbere. 99 prosent av de avgitte stemmene er for uavhengighet.

Mars 1992
De første delene av FNs fredsbevarende styrke Unprofor kommer til Kroatia.

3. mars 1992
Den muslimske regjeringa i Sarajevo (under ledelse av Alija Izetbegovic) erklærer at Bosnia-Hercegovina er uavhengig av Forbundsrepublikken.

6. – 7. april 1992
EF anerkjenner Bosnia-Hercegovina diplomatisk. USA anerkjenner Slovenia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Samtidig nekter de å anerkjenne staten som etterfølger Forbundsrepublikken.

7. april 1992
Bosniske serbere erklærer en del av Bosnia-Hercegovina som den uavhengige Republikken Serbia.

21. april 1992
Bosniske serbere begynner artilleribeleiring av Sarajevo.

28. april 1992
Sikkerhetsrådet vedtar at Unprofor også skal dekke Bosnia-Hercegovina. Seinere utvides styrken til også å dekke Makedonia.

30. mai 1992
FNs sikkerhetsråd vedtar resolusjon 757, som innebærer en omfattende embargo mot Forbundsrepublikken Jugoslavia (dvs Serbia og Montenegro).

2. januar 1993
Vance og Owens fredsplan kunngjøres i Genève. Hovedtrekka er lik Lisboa-avtalen fra februar 1992, men i stedet for tre større territorier foreslås Bosnia-Hercegovina delt inn i ti etnisk-religiøse områder. Planen støttes av Milosevic, men Vance og Owen lykkes ikke i å få støtte fra de tre bosniske nasjonene.

25. mai 1993
FNs sikkerhetsråd vedtar resolusjon 827 og oppretter derigjennom Den internasjonale domstolen for det tidligere Jugoslavia.

31. mars 1995
Kroatia motsetter seg fortsatt Unprofor-nærvær. Sikkerhetsrådet danner tre nye freds-bevarende FN-styrker, en for Kroatia (Uncro), en for Bosnia-Hercegovina (Unprofor) og en for Makedonia (Unpredep).

25. – 26. mai 1995
FN godkjenner flyangrep fra Nato mot bosnisk-serbiske artilleristillinger og lagre ved Sarajevo og Pale. Til gjengjeld tar bosnisk-serbiske styrker mer enn 200 fanger fra Unprofor-styrken.

11. juli 1995
Det «sikre området» Srebrenica omringes av bosnisk-serbiske styrker. Under påfølgende flukt, evakuering og tvangsflytting av muslimske styrker og sivile forsvinner flere tusen mannlige muslimer. (Se drøfting i kapittel 5.)

4. august 1995
Kroatia iverksetter Operasjon Storm, der rundt 250 000 etniske serbere drives ut av Krajina-regionen.

30. august 1995
Nato iverksetter Operasjon Bevisst maktbruk (Deliberate Force), et omfattende bombefelttog mot bosnisk-serbiske mål.

21. november 1995
Dayton-avtalen (Avtale om et generelt rammeverk for fred i Bosnia-Hercegovina) gjøres ferdig på Wright-Patterson flybase i Ohio i USA. Parter er Kroatia, den muslimske regjeringa i Sarajevo og Serbia. Avtalen undertegnes i Versailles 14. desember. Nato begynner utplassering av iverksettingsstyrken Ifor, seinere om-døpt til stabiliseringsstyrken (Sfor). Seint i 2004 kom det også med EU-styrker (Eufor).

Januar 1996
Kontoret til Høykommissæren for Bosnia-Hercegovina opprettes i Sarajevo. Fram til nå styres landet av dette kontoret.

Februar 1996
I den serbiske provinsen Kosovo er det bombeangrep mot serbiske flyktningleirer i seks byer. For første gang tilskrives slike angrep Kosovos frigjøringshær (Ushtria Clirimtare Kosoves), uten at noen kan forklare hvor denne plutselig har oppstått fra. Seinere angripes serbiske politi- og militæranlegg, og kosovoalbanere som har fraternisert med serbiske myndigheter, blir kidnappa og myrda.

7. mai 1996
Den internasjonale domstolen begynner sin første sak i Haag, mot bosnia-serberen Dusko Tadic. Av spørsmål som drøftes under rettsaken er om krigene som fulgte etter Jugoslavias sammenbrudd, var borgerkriger (altså internt i Forbundsrepublikken) eller internasjonale konflikter (dvs mellom de sjølstendige statene Serbia, Slovenia, Kroatia og Bosnia-Hercegovina).

Januar 1998 og videre
KLA trapper opp sine aktiviteter i Kosovo kraftig.

10. mars 1998
Sjefsanklageren ved Den internasjonale domstolen erklærer at hennes kontor har myndighet til å granske «brudd på internasjonal menneskerett» i Kosovo, og at de «for øyeblikket samler informasjon og bevis» for mulig rettsforfølgelse.

31. mars 1998
FNs sikkerhetsråd vedtar resolusjon 1160, som ber domstolen «begynne å samle informasjon knytta til voldsbruk i Kosovo …».

13. oktober 1998
Nato beslutter å klargjøre for «både begrensa luftangrep og en etappevis luftkrig i Jugoslavia …»

13. oktober 1998
Holbrooke–Milosevic-avtalen inngås i Beograd. I avtalen inngår at det skal utplasseres 2000 observatører for å overvåke at avtalen og våpenhvilen overholdes.

Januar 1999
Kamphandlingene gjenopptas.

15. januar 1999
Det meldes om en massakre på så mange som 45 etniske albanere i landsbyen Racak i Kosovo. Før et døgn er gått, besøker lederen for observatørene, William Walker (USA), stedet og kaller hendelsen «en massakre og i høyeste grad en forbrytelse mot menneskeheten». «Våren kom tidlig til Kosovo,» skal USAs utenriksminister Madeleine Albright ha sagt. Hendelsen er en av flere som benyttes som unnskyldning for Natos bombekrig. (Se note 58.)

30. januar 1999
Nato gjentar klargjøringsordren fra oktober. Alliansen «er klar til å benytte alle midler som måtte trenges», særlig nevnes luftangrep mot Forbundsrepublikken Jugoslavias territorium.

Februar – mars 1999
Rambouillet-konferansen holdes utafor Paris mellom representanter for Kontaktgruppa (USA, Russland, Frankrike, Tyskland, Italia og Storbritannia), Forbundsrepublikken Jugoslavia og kosovoalbanerne. Ettersom Nato allerede hadde uttrykt vilje til å bombe Jugoslavia, var logikken i konferansen at de fem Nato-medlemmene i Kontaktgruppa skulle bli enig med kosovoalbanerne om betingelser som Forbundsrepublikken ville måtte avvise. Dette ville gi Nato et endelig påskudd til å igangsette bombekrigen.

24. mars – 10. juni 1999
Operasjon Alliert styrke (Allied Force), en USA-leda Nato-krig mot Forbundsrepublikken Jugoslavia.

April 1999
Nato feirer sitt femtiårsjubileum i Washington D.C. Alliansens formål utvides til å omfatte operasjoner utafor eget område og ikke nødvendigvis i sjølforsvar. Medlemsmassen utvides til nitten stater.

27. mai 1999
Den internasjonale domstolen offentliggjør den første tiltalen mot Slobodan Milosevic og fire andre med grunnlag «utelukkende i forbrytelser utført i Kosovo siden begynnelsen av 1999» (sjefsanklager Louise Arbour). Ytterligere sju tiltaler kommer seinere. I alt blir det tre for Kosovo, tre for Kroatia og to for Kosovo-Hercegovina.

10. juni 1999
FNs sikkerhetsråd vedtar resolusjon 1244, og gir dermed Nato rett til å okkupere Forbundsrepublikken Jugoslavia, opprette FNs interimsadministrasjon for Kosovo (Unmik), samt Kosovo-styrken (Kfor) under ledelse av Nato for å iverksette Unmiks beslutninger.

24. september – 5. oktober 2000
Presidentvalg i Forbundsrepublikken Jugoslavia. Vojislav Kostunica og Slobodan Milosevic får flest stemmer. Den føderale valgkommisjonen erklærer Milosevic som vinner. Kostunicas koalisjon protesterer på dette. Grunnlovsdomstolen annullerer valget og krever nyvalg. Etter stadig økende protester går Milosevic av 5. oktober.

28. juni 2001
Serbias statsminister undertegner et dekret om at Milosevic skal overgis til Natostyrkene og derfra sendes til varetekt hos Den internasjonale domstolen i Haag. I nyhetsmeldinger heter det at Beograd har fått løfte om 1,28 milliarder USD i vestlige kreditter dersom Milosevic overleveres.

12. februar 2002 – 14. mars 2006
Rettssak mot Slobodan Milosevic. Saken avsluttes uten dom, ettersom Milosevic dør av hjertesvikt i cella si i morgentimene 11. mars.

Mars 2004
Nato utvides til 26 medlemmer. Slovenia opptas.

Februar – mars 2007
FNs spesialutsending til Kosovo tilrår – på grunn av «ekstraordinære» omstendigheter – at provinsen bør få uavhengighet fra Serbia.

 

Den unge svenske frilansskribenten og bistandsarbeideren Peter Fröberg Idling (født i 1972) ga ut boka Pol Pots leende – antakelig best oversatt som "Fliret til Pol Pot" – i våres. Boka gjengir Idlings bestrebelser på å finne ut hvordan Pol Pot greide å lure den svenske delegasjonen. Den er av stor interesse også for Kampuchea-interesserte i Norge. Idling har lagt ned et enormt arbeide i å spore opp både dokumenter og kilder. Han har reist hundrevis av kilometer gjennom ødemarken i Kampuchea for å få kontakt med tilbaketrukne Røde Khmer-ledere, blant annet daværende Demokratisk Kampucheas president Khieu Samphan. Han har oppdatert seg hos mange av de samme Kampuchea-kjennerne som jeg brukte til mine artikler for 25 år siden.

Eirik Rossen var utenriksredaktør i Klassekampen 1978-1981. Han er i dag teknologiredaktør i IKT-nyhetstjenesten digi.no.

Et utvalg Røde Fane-artikler om Kampuchea / Kambodsja, finner du her.

---

I annet halvår 1978 var den internasjonalt anerkjente Pol Pot-regjeringen i Kampuchea vertskap for flere vennligsinnede vestlige delegasjoner, fra vennskapssamband opprettet av maoistiske partier, eller fra partiene direkte. Delegasjonene fikk et opphold på to uker, der de reiste tusen kilometer gjennom landet, og fikk over alt fritt leide til å stoppe når de selv ønsket det, og prate med hvem de ville. Alle rapporterte om et fattig sosialistisk land i framgang, uten vold, terror eller andre tegn på at befolkningen skulle lide under noen form for undertrykking.

Siden er det dokumentert at det i denne perioden foregikk morderiske utrenskninger i det statsbærende partiet, og at partiet var gjennomsyret av en grim mistenksomhet som ga seg utslag i vilkårlige og systematiske massakre på alle i og utenfor partiet – kjent som "Organisasjonen" eller Angkar – som fikk en eller annen mistanke rettet mot seg. Ingen av overslagene over overdødeligheten – den omfatter også dødsfall på grunn av unngåelig sult – er spesielt troverdige, og de varierer fra mange hundre tusen til tre millioner.

Rapportene som delegasjonene – fra blant annet Sverige, USA, Norge, Danmark og Canada – leverte, var samstemte, men falske. De var blitt grundig lurt, trass i at de selv følte de hadde gjort det de kunne for å danne seg et så korrekt bilde av landet Kampuchea og forholdene som overhodet mulig. Mange holdt på sin versjon av sannheten i årevis etter at det var klart at de hadde blitt utsatt for et storstilt bedrageri.

Norsk delegasjon fra AKP(m-l)

De tre som deltok i den norske delegasjonsreisen til Pol Pots Kampuchea i oktober 1978 var AKP(ml)s daværende formann Pål Steigan, daværende sentralkomitemedlem Tron Øgrim og frilansskribent Elisabeth Eide, som siden har gjort seg bemerket både for sin innsats for Afghanistan og for sin undervisning på journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo. Så vidt jeg vet, har ingen av disse gitt til kjenne noen vurdering av hvordan de lot seg lure, og eventuelt hva slags konklusjoner de har trukket av det.

Jeg som skriver disse linjene, skylder å gjøre oppmerksom på at jeg var med på å stifte Vennskapssambandet Norge – Kampuchea, det skjedde allerede før det USA-støttede Lon Nol-styret falt i april 1975. Fra august 1976 til desember 1978 var jeg sekretær for Internasjonalt utvalg i AKP(m-l), som Tron Øgrim ledet. Omtrent samtidig med den vietnamesiske invasjonen av Kampuchea tok jeg over som utenriksredaktør i Klassekampen. Der bidro jeg blant annet med et prinsippfast forsvar av Pol Pot-regimet, helt til jeg forlot avisa sommeren 1980. I oktober 1979 brukte jeg to uker på å tråle flyktningleirene og grenseområdene mellom Thailand og Kampuchea. Mitt personlige nettverk omfattet kampucheanere og Kampuchea-kjennere med svært varierende oppfatninger av hva som egentlig skjedde under Pol Pot.

Våren 1981 mente jeg at jeg hadde samlet tilstrekkelig med materiale, i tillegg til mine egne erfaringer, til å gå til angrep mot AKP(m-l)s fortsatt positive vurdering av Pol Pot og hans regime i Kampuchea. Et internt seminar i juni 1981 ble siden gjengitt i tre numre av partitidsskriftet Røde Fane, forløperen til Rødt!. I nr 6, 1981står mitt hovedinnlegg – "Ingen marxistisk revolusjon" – og Tron Øgrims motinnlegg. I nr 8, 1981 er et referat fra debatten mellom Øgrim og meg på seminaret. Mitt siste innlegg het "Kampuchea og den naive messianismen". Den tok utgangspunkt i dette avsnittet fra den trykte utgaven av Øgrims innlegg på seminaret:

"Likevel har det vært umulig å sette i gang solidaritetsarbeid i Norge (og ellers i Vesten) i de siste 20 åra uten å forene appellen om å gå mot imperialismen med en naiv messiansk tru på de forskjellige frigjøringsfrontenes rosenrøde propaganda om for noen storarta samfunn de skulle lage, bare de kom til makta. I etterhånd har mesteparten av denne propagandaen vist seg å være fagre tomme løfter – kort sagt usann. Men trua på disse tomme løftene var nødvendig for å mobilisere støtte her."

Når man først begynner å ljuge, er det vanskelig å vite hvor man skal trekke grensen. Det var ikke bare Øgrim som falt for eget grep her, selv om han er prisverdig åpenhjertig i sin erkjennelse av det han sto for: Ingen solidaritet uten løgn. Noen år seinere ga for øvrig Øgrim ut boka Marxismen som åpenbaringsreligion, en like åpenhjertig utbretting av hovedtrekkene i det offisielle AKP(m-l)s "marxist-leninistiske" metode.

Øgrim svarte ikke på mitt innlegg, og ingen har siden sett noe tegn på at AKP(m-l) har interessert seg for sannheten om Kampuchea.

Den unge svenske frilansskribenten og bistandsarbeideren Peter Fröberg Idling (født i 1972) ga ut boka Pol Pots leende – antakelig best oversatt som "Fliret til Pol Pot" – i våres. Boka gjengir Idlings bestrebelser på å finne ut hvordan Pol Pot greide å lure den svenske delegasjonen. Den er av stor interesse også for Kampuchea-interesserte i Norge. Idling har lagt ned et enormt arbeide i å spore opp både dokumenter og kilder. Han har reist hundrevis av kilometer gjennom ødemarken i Kampuchea for å få kontakt med tilbaketrukne Røde Khmer-ledere, blant annet daværende Demokratisk Kampucheas president Khieu Samphan. Han har oppdatert seg hos mange av de samme Kampuchea-kjennerne som jeg brukte til mine artikler for 25 år siden. Han har satt seg inn i den svenske debatten om Pol Pot, blant annet alle artiklene og filmene til Jan Myrdal, den meste kjente av deltakerne i den svenske delegasjonsreisen i august 1978. Han avslører faktafeil hos både tilhengere og motstandere av Pol Pot.

Svaret Idling gir av hvordan Pol Pot kunne samkjøre grimme utrenskninger med vakre kulisser for utenlandske venner, er både overraskende, innlysende og tankevekkende. Den er antakelig gyldig også for de andre delegasjonene som så, hørte og rapporterte nærmest helt likt.

Prins Norodom Sihanouk

Kronologisk sett begynner Idlings bok med perioden fra slutten på annen verdenskrig og fram til annen halvdel av 1960-tallet, da Kampuchea kunne beskrives som et lykkeland blant verdens fattige. Landets leder, prins Norodom Sihanouk, tålte korrupsjon i egne rekker langt bedre enn han tålte opposisjon, og gikk ikke av veien for politiske mord og vilkårlige arrestasjoner for å fremme sin sak. Han nøt stor personlig popularitet og ble bokstavelig talt dyrket av brede lag av folket.

Utenrikspolitisk satset Sihanouk på den alliansefrie bevegelsen til land som Cuba, India og Kina. Han var innsiktsfull nok til å innse, tidlig på 1960-tallet, at USA ville tape Vietnam-krigen, og lot vietnameserne bruke kampucheansk territorium til krigsinnsatsen. Fra 1969 svarte USAs president Richard Nixon ved å sørge for regelmessige bombetokter mot det østlige Kampuchea.

I mars 1970 blir Sihanouk avsatt som statssjef av general Lon Nol, mens han er på besøk i Moskva. Lon Nol appellerer til USA om hjelp for å få en slutt på den vietnamesiske virksomheten i det østlige Kampuchea: Nixon får halmstrået han trenger for å utvide bombingen og sette inn bakkestyrker. Etter fredsavtalen mellom USA og den vietnamesiske motstandsregjeringen, i mars 1973, fortsetter angrepene mot Kampuchea.

Idling beskriver dette slik: "I mars, april och maj [1973] regnade varje månad lika många bomber över Kampuchea, som under hela det föregående året. Redan 1971, med de då ännu förhållandevis begränsade bombningarne, uppskattades att 20 procent av landets bebyggelse och odlingsmark hade förstörts. Man kan fråga sig vad som två år senare fanns kvar att bomba? Det problemet löste man helt enkelt genom att ignorera det. Bomberna fortsatte att falla." De fortsatte å falle helt til USAs kongress endelig satte foten ned, sommeren 1973.

Idling har et tall på bomberegnet over Kampuchea: 539.129 tonn. "Det er tre gånger flere bomber än som föll över Japan under hela andra världskriget. (…) Sprängkraften motsvarar exempelvis 40 Hiroshimabomber. Hundratusentals kambodjaner beräknas ha dött."

Røde Khmer

Etter statskuppet henvendte Sihanouk seg til Kina, som foreslo at han gikk i spissen for en enhetsfront med en organisasjon han flere år tidligere hadde drevet i illegalitet: Kampucheas kommunistiske parti. Sihanouk kalte dem "Røde Khmer", og stilte seg i spissen for en motstandsregjering og enhetsfronten av nasjonale krefter. Fattigbøndene sluttet opp om Sihanouk, og det ble lett for kommunistene å rekruttere til folkekrigen. Under det amerikanske bomberegnet flyktet halve befolkningen til geriljaens områder, mens resten kom seg i ly i Phnom Penh og de andre byene. Lon Nol falt i vanry, og de fleste håpet på Røde Khmer og fred.

Etter nyttår 1975 pågikk en kappestrid mellom Vietcong og Røde Khmer om å bli de første til å styrte sine respektive USA-vennlige regimer. Forholdet mellom frigjøringsbevegelsene var kjølig: Kampucheanerne fryktet vietnamesernes stormaktsambisjoner, mens vietnameserne var tilsvarende skeptiske overfor ambisjonene til kampucheanernes allierte, Kina. Røde Khmer erobret sin hovedstad, Phnom Penh, 17. april, mens Saigon ikke falt før 30. april.

Phnom Penhs fall ble opptakten til "Demokratisk Kampuchea". All kontakt med utlandet ble brutt. Idling peker på at det fram til delegasjonsreisene andre halvår 1978 bare var to kilder til informasjon om landet: Røde Khmer-ledernes egen propaganda, og beretninger fra et lite antall flyktninger som greide å ta seg over grensen til Thailand. Skjønnmaling sto mot svartmaling, og begge var praktisk talt umulige å verifisere.

Debatten i Vesten fulgte politiske skillelinjer: De som hadde støttet USAs krigføring i Vietnam, holdt seg til flyktningenes beretninger. Etter hvert som fiendskapet mellom Kampuchea og Vietnam ble mer og mer åpent, fant også mange av Vietnams tilhengere at beretningene til de kampucheanske flyktningene var troverdige. Grovt sett var det Kina-vennene som trodde på Røde Khmer, mens Sovjet- og USA-vennene trodde på flyktningene, særlig etter at Vietnam brukte Pol Pots påståtte terror for å begrunne sin erobring av Kampuchea i desember 1978. Vietnams argument var på en prikk lik det USA brukte for å forsvare angrepet mot Saddam Husseins Irak 25 år seinere.

Da den svenske delegasjonen dro til Kampuchea i august 1978, var holdningen til Pol Pot en enkel indikator på hvor du sto hen i verdenspolitikken.

Så du på Kina som en revolusjonær kraft, og på USA-imperialismen og Sovjet-imperialismen som to sider av samme sak, slik AKP(m-l) og Jan Myrdal gjorde, støttet du også Pol Pot-regimet i Kampuchea. Det var en del av troen, og i likhet med de seinere delegasjonene, var den svenske delegasjonen troende. Muligheten for at Pol Pot kunne være noe annet enn en stor revolusjonær leder, stred mot selve verdensanskuelsen. De som mest hardnakket beskrev ham som despot og torturist, lot konsekvent være å snakke om de 40 Hiroshima-bombene og mordene på hundretusener sivile. I 1973 hadde disse kreftene vist sin omtanke for Kampucheas folk ved å gi Nobels fredspris til Henry Kissinger, mannen som framfor noen var ansvarlig for bomberegnet. Hva slags troverdighet hadde de i sin omsorg for kampucheanernes overlevelse og fredsbehov?

Støttet ikke massemord

Poenget er: De – også undertegnede – som støttet Pol Pot, støttet ikke massemord og tortur. De støttet et fattig land som hadde frigjort seg selv, og som skulle prøve å klare seg uten hjelp fra utlandet. De støttet en visjon om at Kampuchea var et dristig sosialt eksperiment, et samfunn som en periode skulle klare seg uten penger, og der alle måtte sitt for vanningsanleggene og rismarkene. De lot seg rive med. De stilte ikke spørsmålstegn ved at landet var hermetisk lukket i tre år fra april 1975, ved at man ikke hørte noe mer fra Sihanouk – bortsett fra et velregissert besøk til nasjonalhelligdommen Angkor Wat i 1973 – ved forsvinningene som man tross alt kunne registrere, ved det kampucheanske kommunistpartiets – bedre kjent som "Organisasjonen" eller "Angkar" – pinlige selvforherligelse, ved de klare signalene på at religiøs virksomhet i landet ble motarbeidet, ved kadrenes informasjonsmonopol og så videre. De prøvde ikke å danne seg noen oppfatning av hvorvidt flyktningberetningene om mord og andre overgrep kunne være sanne, eller om det fantes trekk ved regimet som kunne forklare dem.

På pilegrimsferder er det de troende som opplever miraklene. I annet halvår 1978 gikk ferden til et sosialistisk samfunn i emning. Det var mirakler i fleng. På tre år var et fullstendig ruinert land omskapt til et sosialistisk paradis. Folket var tilfreds, solidarisk og hardt arbeidende. Det var ingen merkbare samfunnsmessige spenninger. Å se titusener i arbeid på gigantiske vanningsanlegg var inspirerende. Barnearbeid måtte til for å reparere landet etter de 40 Hiroshima-bombene. At buddhistmunkene var borte – etter å ha vært hedret av enhetsfronten tre år tidligere – beviste bare at religionen hadde mistet sitt grep. At et land med en tusen år gammel sivilisasjon var redusert til en samling kulturløse landbrukskollektiver med naturalhusholdning, var ikke et faresignal, men et tegn på den nye tids storhet.

Den vietnamesiske invasjonen, Phnom Penhs fall og Røde Khmer-regimets flukt i desember 1978, fikk løgnen til å briste. Sihanouk ble sendt til FN, og kom med harde utfall mot både Vietnam og regjeringen han selv representerte. Etter regntidens slutt i september 1979 veltet over en million flyktninger – menn, kvinner og barn, både sortkledde Angkar-lojale og ikke-uniformerte som under Lon Nol hadde søkt tilflukt i byene – over grensen til Thailand. Med seg brakte de den ugjendrivelige sannheten. Verdensanskuelsen til de troende i Vesten sto for fall.

Idling skriver: "Demokratisk Kampuchea är en av de värsta, kanske den värsta, regimen i modern tid. En kombination av obeskrivlig brutalitet och ofta häpnadsväckande inkompetens." Jeg synes ikke denne uttalelsen kan oppfattes som spesielt kontroversiell.

Det var kombinasjonen av brutalitet og inkompetanse som gjorde at Pol Pot greide å lure de svenske "kameratene" og de andre delegasjonene høsten 1978.

Idling trodde først at de som organiserte delegasjonens reise, måtte være særs dyktige til å lure utlendinger. Det han oppdaget, var at Pol Pot-regimet drev et ufattelig selvbedrag, ikke i den pjuskede målestokken til Øgrim og AKP(m-l), men i nasjonal skala, med millioner av mennesker som ufrivillige deltakere.

Alle feiltrinn var forræderi

En lokal partikader som dristet seg til å drøfte reelle problemer med sine overordnede, kunne like gjerne henge seg først som sist. Var noe galt, fikk han skylda. Alle feiltrinn ble oppfattet som forræderi. Man ble anklaget for spionasje og agentvirksomhet, fraktet til Tuol Sleng eller andre fengsler, torturert til man tilsto, og til slutt henrettet. Skulle man beholde livet, måtte man late som alt var perfekt. Alle man ledet, måtte stille opp i dette spillet. Bare de som vant, overlevde. De var eksperter i å smiske oppover, slå hardt nedover, og holde det selvbedragerske spillet i gang.

Idling lar den gamle Kampuchea-kjenneren Steve Heder forklare dette: "När partiledningen reste runt i landet, (…) de kunde bara visas det som de förväntade sig att se. I den mån de såg noget av konsekvenserna av deres misslyckade politik skulle det gå ut över de lokala ledarna. Det låg absolut i de senares intresse att uppvisa en tillrättalagd version av verkligheten. Om de svarta Mercedesbilarna innehöll politruker från Phnom Penh eller bleka utlänningar var av mindre betydelse för dem som stod längs vägarna eller mottog dem i kooperativen. De visste vad som väntade om föreställningen inte var trovärdig."

Pol Pot visste lite om hva som egentlig foregikk. Han hadde bare sitt smiskende og morderiske Angkar, ingen parallell organisasjon av pålitelige informanter, med tilstrekkelig mot til å la sjefen vite sannheten.

Hva med svenskene i delegasjonen?

Idling siterer fra dagboken til Hedda Ekerwald, fra før reisen til Kampuchea: "Kan det vara bra att åka till ett sådant land? Är inte det som när Fredrik Böök for runt i Mercedes, som Nazitysklands gäst? Eller som när Sven Stolpe eller Sven Hedin åkte dit och beundrade ordningen, renligheten og framåtskridandet? (…) Jag är redd för att det kanske är detsamma och att jag kommer att förstå det senare och förbanna min medskyldighet."

Ekerwald ble sannspådd.

Delegasjonens nominelle leder, Gunnar Bergström, tok seg tid til å prate med Idling. Hans syn i dag er at de ikke burde dratt, i hvert fall ikke på de premissene de måtte godta. Han angrer spesielt på at de ikke våget å spørre om mannen til den andre kvinnen i delegasjonen. Hun var gift med en kampucheaner som dro tilbake til Kampuchea etter Røde Khmers maktovertakelse, mens hun ble igjen i Norge med deres lille barn. Hun hørte siden ikke noe fra mannen.

Delegasjonens mest berømte medlem, forfatteren Jan Myrdal, nektet å møte Idling.

Idling samler fakta slik at saker belyses fra flere sider, og slik at de sjeldent står fram som svarte eller hvite. Boka inviterer til ettertanke. Den har en form – svært korte og ofte poetisk skrevne kapitler – som gjør det lettere å følge de mange sprangene i tid og geografi.

På minussiden kan det anføres at kildematerialet kunne vært enda mer omfattende. De sosiologiske forholdene er dårlig forklart. Det er for lite om det som skjedde etter den vietnamesiske invasjonen til å gi et tilstrekkelig perspektiv på kampucheanernes lidelser.

Dette til tross: Idling har levert en oppsummering av Demokratisk Kampuchea som ingen kontrarevolusjonær kan trykke til sitt bryst, aller minst dem som ser etter noe for å renvaske Nixon og Kissinger for deres morderiske innsats på 1960- og 1970-tallet. Vi som fortsatt håper på et verdenssamfunn der også fattige mennesker kan nyte et liv i frihet, trenger bøker som denne.

 

 

Finnes det et folkerettslig holdbart grunnlag for Natos angrep på Kosovo/Jugoslavia 24. mars 1999?

Ståle Eskeland er professor dr. juris ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo

Artikkelen er det skriftlige bidraget fra Eskeland på et seminar om folkerett
i Stockholm i januar 2006, og trykkes med tillatelse fra forfatteren.
Artikkelen er tidligere trykt i Tidskrift för folkets rättigheter nr 1-2 2006.

---

Nakne fakta: Natos angrep på Kosovo/Jugoslavia startet 24. mars 1999. Den første natten deltok 350 fly i bombingen. Mot slutten deltok en armada på mer enn 1.000 fly. Angrepet varte i 79 døgn. Resultatet var at store deler av infrastrukturen i området (bebyggelse, veier, broer, elektrisitetsforsyning m.v.) ble totalt rasert. Mer enn 10.000 kosovoalbanere ble myrdet eller drept av skuddvekslingen, miner og klasebomber. Vel 800.000 ble brutalt fordrevet fra landet, mens flere hundre tusen andre flyktet fra hjemmene sine og søkte tilflukt andre steder. Mer enn 200.000 serbere, sigøynere og slaviske muslimer ble fordrevet med makt da KFOR-styrkene overtok ansvaret for sikkerheten, etter at selve angrepet var avsluttet. Det pågår ikke kamper i området for tiden. Men striden mellom kosovoalbanere og serbere er ikke løst. Fiendskapet og hatet mellom folkegruppene i området er neppe blitt mindre.

Folkerett og bruk av militær makt

Angrepskrig, i betydningen at en stat angriper en annen stat med militære midler, er forbudt etter folkeretten. Det følger av FN-paktens artikkel 2 (4), som ikke åpner for noen unntak. Derimot kan en stat, hvis den likevel skulle bli angrepet, lovlig forsvare seg med militære midler. Det følger av FN-paktens artikkel 51.

Sikkerhetsrådet kan, i motsetning til statene, bruke militære midler for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, altså selv om det ikke foreligger en selvforsvarssituasjon i forholdet mellom stater. Det følger av FN-paktens artikkel 42. Sagt på en annen måte: Bortsett fra i selvforsvarssituasjoner er retten til bruk av militær makt forbeholdt Sikkerhetsrådet og det alene.

Dette er hovedreglene. Men kan det tenkes at finnes andre folkerettslige grunnlag for staters maktbruk overfor andre stater som ligger utenfor FN-pakten og som derfor supplerer denne? I det følgende skal jeg drøfte folkerettmessigheten av angrepet på Kosovo/Jugoslavia i forhold til de mulige rettsgrunnlag som teoretisk kan tenkes.

Intet mandat fra Sikkerhetsrådet

Angrepet på Jugoslavia/Kosovo var vedtatt av Natos øverste organer. Det var ikke autorisert av Sikkerhetsrådet i medhold av FN-paktens artikkel 42. Denne folkerettslige hjemmelen kan vi derfor se bort fra.

Ingen selvforsvarssituasjon

Det forelå heller ingen selvforsvarssituasjon. Det er et faktum at tusenvis av kosovoalbanere var eller sto i fare for å bli utryddet eller drevet på flukt av president Slobodan Milosevic og hans regime. Men intet Nato-land var truet av denne situasjonen. Nato kunne derfor ikke gå til militær aksjon i medhold av selvforsvarsretten, som ikke krever autorisasjon fra Sikkerhetsrådet. Så vidt jeg vet har Nato heller ikke påberopt seg dette grunnlaget.

Det forelå en humanitær krisesituasjon

Spørsmålet om det skulle brukes militær makt mot Kosovo/Jugoslavia ble ikke en gang brakt inn for Sikkerhetsrådet før Nato startet angrepet. Bakgrunnen var at Nato-landene regnet med som sikkert at Russland ville nedlegge veto mot et forslag om bruke militær makt. Sikkerhetsrådet var "lammet", ble det sagt, og derfor hadde Nato rett til selv å aksjonere, ble det hevdet. Det ble i denne forbindelse vist til FN-paktens artikkel 24, hvoretter statene har overdratt sin rett til å sikre internasjonal fred og sikkerhet til Sikkerhetsrådet. Når Sikkerhetsrådet ikke aksjonerer, lød deres resonnement, har statene rett til å aksjonere på egen hånd.

Dette var å snu saken på hodet. FN-pakten er tuftet på erfaringene fra to verdenskriger med lidelser og ødeleggelser ingen på forhånd kunne forestille seg. Det overordnete formålet med pakten var å sikre at politiske konflikter i fremtiden ble løst uten bruk av militære midler. "Prisen", om man vil, statene betalte for det, var å forplikte seg til ikke å bruke militær makt med mindre de fem stormaktene er enige om det eller i det minste at ikke minst en av dem motsetter seg det ved å nedlegge veto. I motsatt fall ville det være en større eller mindre fare for at konflikten utvikler seg til en storkrig hvor stormakter kan være innblandet på hver sin side.

Men selv om man skulle mene at stater kan aksjonere militært på egen hånd når Sikkerhetsrådet er lammet, leder det ikke lenger enn at statene i så fall må ha et annet folkerettslig grunnlag for sitt angrep. I motsatt fall er angrepet – per definisjon – folkerettsstridig.

Det grunnlag som ble påberopt, var at det forelå en humanitær krisesituasjon og at denne ga den nødvendige folkerettslige hjemmel. Som allerede fastslått, finnes ingen slik hjemmel i FN-pakten. Den finnes heller ikke i andre traktater. Et mulig grunnlag er da folkerettslig sedvane. Noen slik folkerettslig sedvane er det ikke mulig å påvise.

Et annet mulig grunnlag er folkerettslig nødrett, som i så fall måtte gå lenger enn selvforsvarsretten. Grunnlaget for å hevde at det foreligger en slik rett, måtte være at visse situasjoner er så ekstreme at det må gjøres unntak fra hovedreglene om retten til å bruke militær makt. Også dette er å sette saken på hodet. Alle internasjonale situasjoner hvor det er aktuelt å bruke militære midler er per definisjon ekstreme, fordi de interesser som står på spill for den potensielt angripende stat, er særlig viktige. Ingen kan benekte at det var særdeles viktig å stanse og forhindre overgrepene mot kosovoalbanerne. Men man kan ikke av det slutte at det var folkerettslig adgang til å gjøre det ved bruk av militær makt uten Sikkerhetsrådets godkjenning. Konsekvensen av et slikt standpunkt ville kunne bli internasjonalt anarki med militære midler som virkemiddel. Det var nettopp dette man ønsket å unngå gjennom FN-paktens forbud mot bruk av militærmakt.

Noen vil kanskje hevde at angrepet i seg selv skapte ny folkerett, ut fra resonnementet at ny folkerett skapes gjennom statenes praksis. Dette er ikke holdbart. Når ikke nødrettsgrunnlaget strekker til, kan ikke ett tilfelle av ny praksis gjøre det. Det gjelder selv om mange land sto bak (Nato). Dessuten må det stilles kvalitative krav til en praksis. Det er ingen grunn til å godkjenne en praksis, selv om mange land står bak, dersom den ikke kan begrunnes godt. Etter min mening kunne ikke angrepet på Kosovo/Jugoslavia begrunnes på en god måte som berettiger til å opphøye angrepet til et utslag av ulovfestet folkerett.

Strafferettslig ansvar etter folkeretten

Selv om man legger til grunn at angrepet på Kosovo/Jugoslavia ikke hadde hjemmel i folkeretten, følger det ikke av det at angrepet var straffbart etter folkeretten. Det må avgjøres særskilt på grunnlag av folkerettens regler om straff. I dette tilfellet er det imidlertid klart at det er sammenfall mellom ulovlighet og straffbarhet. Angrepet, og jeg minner om at det var massivt med innsats av meget store flystyrker i nesten tre måneder, rammes utvilsomt av aggresjonsforbrytelsen i folkeretten. I Nürnberg-charteret, som var grunnlaget for tiltalen mot de tyske nazilederne, var "forbrytelse mot freden" en av de internasjonale forbrytelsene som flere av de tiltalte ble funnet skyldige i. Den tilsvarer omtrent det som i statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (International Criminal Court – ICC) er kalt "aggresjonsforbrytelsen" og som er den fjerde av "de alvorligste forbrytelser som opptar hele menneskeheten"(artikkel 5 nr. 1 bokstav d). Nürnberg-domstolen ga et malende uttrykk for alvorlighetsgraden da den skrev at

"[It is] not only an international crime; it is the supreme international crime differing only from other war crimes in that it contains within itself the accumulated evil of the whole."

ICC har ennå ikke fått jurisdiksjon over aggresjonsforbrytelsen, fordi traktatpartene ikke ble enige om en definisjon av begrepet "aggresjon". Det betyr ikke at aggresjonsforbrytelsen ikke er en forbrytelseskategori i folkeretten, bare at muligheten for å få noen tiltalt for forbrytelsen foreløpig ikke eksisterer.

Straffansvaret etter nasjonal rett

Handlinger som etter nasjonal rett er alvorlige forbrytelser i fredstid (for eksempel drap, alvorlige legemskrenkelser og omfattende skadeverk) kan være straffrie når de begås som ledd i en krig. Forutsetningen er at de ligger innenfor det som ofte kalles for krigens lover og sedvaner.

Etter veletablert folkerett er en krigshandling som ikke skiller mellom militære og sivile mål, ikke lovlig og dermed en straffbar krigshandling. Vi vet at sivile mål i stor utstrekning ble rammet av luftangrepene, som ofte skjedde fra meget stor høyde, utenfor rekkevidden til luftvern på bakken. Det må selvsagt avgjøres konkret om dette skyldtes tilfeldigheter eller uunngåelige sideeffekter av bombing rettet mot militære mål. Man må realistisk regne med at kravet om at sivile mål så vidt mulig ikke skal utsettes for militære angrep, i mange tilfeller ikke ble respektert. I så fall er ikke bare de som planla og beordret slike angrep strafferettslig ansvarlig etter nasjonal rett, men også den enkelte pilot eller annet mannskap som deltok på bombetoktene, selv om de handlet på ordre. Dette følger av det såkalte Nürnberg-prinsippet, som ble fastslått av Nürnberg-domstolen og som også er lagt til grunn i ICC-statuttene artikkel 33. Forutsetningen er at nasjonale domstoler har jurisdiksjon når det gjelder handlinger begått av egne borgere utenfor eget territorium. Norske domstoler har jurisdiksjon i forhold til norske statsborgere, og jeg antar at det samme gjelder for domstoler i mange andre Nato-land også.

Nødvendig å snakke med store bokstaver

Jeg har bare så vidt kunnet berøre noen av de mange rettslige spørsmål som angrepet mot Kosovo/Jugoslavia reiser. Og jeg har måttet snakke i "store bokstaver". Det siste er en nødvendighet, om man ikke skal bli døv av all den støy som ble sendt ut av ansvarlige regjeringer og militære ledere før, under og etter angrepet. Det er nærmest en historisk lov at stater som går til folkerettslig krig mot andre stater eller forfølger folkegrupper i eget land, hevder at de har retten på sin side. Slik var det også denne gangen. Den daværende norske statsministeren, Kjell Magne Bondevik, brukte blant annet uttrykket "fredsoperasjon" om krigshandlingene. Etter vel en måned med intens bombing brukte daværende utenriksminister uttrykket "pågående Nato-operasjoner". Krig var det ikke tale om, og slett ikke en folkerettslig krig. Først etter tre år måtte Bondevik motvillig innrømme at det var en krig: "Jeg har kommet til at jeg som politiker den gangen burde ha skåret gjennom alle juridiske og folkerettslige betraktninger … og sagt at ja, dette er en krig." Men han føyde til: "og vi sender norske piloter inn i den." Den siste setningen tok brodden av innrømmelsen. Riktignok var det krig, men det var en rettferdig krig, uansett "juridiske eller folkerettslige betraktninger".

Dette er "god" retorikk. For ingen må innbille seg at Bondevik noen gang har vært i nærheten av å tenke tanken at folkerettsbruddet skulle pådra ham eller andre ansvarlige i Nato noen form for ansvar, verken strafferettslig eller sivilt. Vi andre må selvsagt realistisk innse at det heller ikke kommer til å skje. Slik fungerer storpolitikken, ikke på rettens, men på maktens premisser.

Dessverre tror jeg man må si at angrepet på Jugoslavia/Kosovo var forløperen til den økende bruk av militære midler uten FN-mandat som vi har sett i ettertid. USAs angrep på Afghanistan i 2001 og USAs og Storbritannias angrep på Irak i 2003 er de klareste eksemplene. Ingen av dem hadde hjemmel i folkeretten. Men de er i samsvar ned Natos nye konsept fra april 1999 som åpner både for militære angrep som ikke gjelder forsvar av Nato-landenes egne territorier ("out of area-angrep") og for angrep selv om det ikke foreligger noen selvforsvarssituasjon i folkerettslig forstand ("forkjøpsangrep"). Dette er en utvikling som gir grunn til den største bekymring. Krig som politisk virkemiddel er nå satt på den internasjonale dagsorden, helt i strid med grunntanken i FN-pakten. Det er ikke vanskelig å spå at den nye praksisen i økende grad vil bli påberopt som grunnlag for at folkeretten har fått et nytt innhold. Som jurist, men også som fredsaktivist, følger jeg meg forpliktet til å motarbeide at et slikt syn skal vinne fotfeste. Enhver væpnet konflikt innebærer faren for ukontrollert eskalering til en storkrig – hvor også atomvåpen kan bli tatt i bruk. Det er dessverre ikke sant at faren for atomkrig forsvant med den kalde krigen. Faren er kanskje større enn på lenge.

---

 

FN-paktens artikkel 2 (4):

Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.

Det var ikke blitzen mot London som innleda bombeterroren mot byer i verdenskrigen. Engelskmennene var først. Men det som starta som en strategisk nødvendighet, vokste med åra til grove krigsforbrytelser.

Sven Lindqvist, svensk forfatter og en av Nordens største essayister.
Lindqvist har utgitt et trettitalls bøker, blant annet Utrydd hver eneste jævel!, Antirasister, Du er død. Bombenes århundre og Ørkendykkerne.
Boka Terra nullius, om det australske urfolkets skjebne, blei gitt ut i Sverige i 2005.
Det svenske forlaget Ordfront ga i januar 2006 ut ei ny bok av Sven Lindqvist: Fadern, sonen och den heliga motorcykeln.

Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse og er oversatt av Arne Hedemann.

---

Da andre verdenkrigen brøt ut, visste britene svært godt at krigens lover forbyr bombing av sivile. Statsminister Neville Chamberlain sa i 1938: "Det bryter med internasjonal rett å bombe sivile som sådanne … Rimelig forsiktighet må brukes ved bombing av militære mål, slik at ikke sivilbefolkningen i nærheten feilaktig blir bomba."

Sju år seinere hadde det britiske flyvåpenet lagt Tysklands byer i grus og aske. En halv million sivile tyskere hadde blitt drept og like mange sterkt skadd. 900.000 familier hadde fått sine hjem ødelagt. Og det hadde ikkje skjedd på grunn av feil. År etter år hadde det britiske flyvåpenets hovedoppgave vært å bombe barn, kvinner og gamlinger i deres boliger.

Hvordan kunne det gå slik?

Hvordan kunne britene med overlegg og bevisst begå det de visste var grove krigsforbrytelser?

Som tunga søker til ei ødelagt tann, kommer britene om og om igjen tilbake til disse spørsmålene. I år blir de drøfta av filosofen A. C. Grayling i Among the Dead Cities og i antologien Firestorm. The Bombing of Dresden 1945, som dokumenterer resultatet av en konferanse ved University of Edinburgh.

Det var, pleier en å si, tyskerne som begynte.

Ja, selvsagt var det tyskerne som starta landkrigen ved å angripe Polen. Men både tyskere og engelskmenn var meget nøye med ikke å begynne flykrigen gjennom å angripe hverandres byer.

Det var Churchill som brøyt tabuet. Da han kom til makten den 10. mai 1940, var hans første tiltak å sende 37 bombefly for å angripe Mönchengladbach i Ruhr-området. Hitler svarte ikke.

Seinere i mai fulgte ytterligere fire bombeangrep mot Hamburg, Bremen, Köln og andre tyske byer. Hvorfor? Årsaken er lett å konstatere. Etter et lynangrep på Frankrike sto tyskerne som seirende på det europeiske kontinentet. De britiske troppene blei evakuert til hjemlandet. Bombeflyet var dermed det eneste våpenet Churchill fortsatt kunne nå Tyskland med. Dersom han ville fortsette krigen, måtte han bombe. Alternativet var å overlevere Europa til Hitler. Vi kan være takknemlige for at Churchill tok kampen.

I juni gjennomførte britene 11 angrep, i juli 8 og i august 15 luftangrep mot tyske byer. Hitler svarte fortsatt ikke. Hans flyvåpen var bygd og trent for kamper sammen med panser i bakkeoperasjoner, ikke for strategisk bombing. Han hadde ingen tunge bombefly. Han ville ikke ha bombekrig.

Men i slutten av august begynte Churchill å bombe Berlin. Etter fire angrep i rask rekkefølge – den 25., 28., 31. og 4. – var Hitler rasende og lovet å utradere de engelske byene. Den 7. september innleda han blitzen mot London. Byen blei bomba hver natt hele høsten og deretter mer sporadisk fram til finalen den 10. mai 1941, årsdagen for Churchills maktovertakelse og bombekrigens begynnelse.

Hitler trodde at bombene skulle bryte ned britenes motstandsvilje. I virkeligheten skapte de den. Før blitsen var Churchill ennå ikke den opplagte lederen han seinere blei. Mange briter mente han var en urealistisk frasemaker og ville redde sitt imperium ved å slutte fred med Hitler. Etter blitzens 35.000 døde var det ingen vei tilbake.

Britene svarte tyskerne med samme mynt, og begge sider trappa opp hverandres brutalitet. Tekniske vanskeligheter virka i samme retning. Pilotene hadde vansker med å finne sine mål. Bombeslipperne hadde vansker med å treffe dem. Det var lettere dersom målet var en hel by enn om det var en enkel krigsindustri et eller annet sted inne i en by. Den 30. oktober 1940 fikk det britiske flyvåpenet ordre om å brannbombe 20-30 tyske byer. "Dermed blei fiksjonen om at bombene angrep militære mål i byene, offisielt forlatt," heter det i den offisielle britiske historikken om luftkrigen. "Dette var den teknikken som blei kjent som 'områdebombing'."

I følge krigens lover skulle den militære verdien av et angrep veies mot kostnaden i form av utilsikta skader på sivile liv og sivil eiendom. Det som skjedde, var at sivile skader begynte å bli betrakta, ikke som en kostnad, men som en militær verdi. I neste skritt blei de sivile skadene selve hensikten med bombinga. Man sa at det var sivilbefolkningens "moral" man bomba, men fordi moralen satt inne i de jenter og gutter, gamle menn og gamle kvinner, som utgjorde sivilbefolkningen, så kunne ikke moralen bombes uten at man skada og drepte nettopp de barn og gamlinger som man ifølge krigens lover ikke fikk bombe.

14. februar 1942 blei den nye politikken uttrykkelig formulert i direktiv 22 til Bomber Command. Angrepene skulle legge hovedvekt på "sivilbefolkningens og spesielt industriarbeidernes moral" og "rettes mot bebygde områder, ikke mot for eksempel skipsverft eller flyfabrikker".

Da denne beslutning blei fatta, var krigssituasjonen radikalt forandra. Blitsen var over for lenge siden, og det fantes ingen tyske angrep å svare på. Storbritannia sto ikke som i 1940 aleine mot den tyske overmakta, men deltok i en stor allianse med supermaktene Sovjet og USA. Det amerikanske flyvåpenet var innstilt på presisjonsbombing av strengt militære mål. Britene kunne ha fulgt eksemplet. I stedet var det nå bombinga av sivile tyskere starta for alvor.

Storbritannias koloniale erfaringer

Hvorfor? Hvorfor nettopp britene? Storbritannia var den eneste stormakta der flyvåpenet var en selvstendig våpengren med det strategiske bombeflyet som kjerne. De rivaliserende våpengrenene satte spørsmålstegn ved selve eksistensen av flyvåpenet. Marinen ville legge beslag på flyet ved å gjøre ubåtjakten til hovedmål. Hæren ville ta over ved å gjøre støtte til invasjonen til hovedmål. Bare bybombinga kunne rettferdiggjøre flyvåpenets sjølstendighet. Det var ikke først og fremst krigen mot Hitler, men krigen mellom våpengrenene som gjorde det nødvendig å bombe kvinner og barn.

I Firestorm peker militærhistorikeren Hew Strachan på noen andre faktorer. England hadde som verdens første industrinasjon blitt vant til å ha et militærteknisk overtak og å utnytte det. Storbritannias tradisjonelle våpen var flåteblokade, som i første verdenskrig drepte flere sivile tyskere enn flyvåpenet gjorde i andre verdenskrig.

Men framfor alt var det Storbritannias koloniale erfaringer som blei avgjørende. Britene var fra sine kolonier vant til å føre voldsomme kriger mot hele folk, uten å la seg hindre av krigens lover. Den britiske hæren hadde lært seg å tilintetgjøre den infrastrukturen som var grunnlaget for folkets levesett, skriver Strachan.

Folkemordshistorikeren Donald Bloxham vektlegger også den koloniale arven. Det var ikke av desperasjon eller underlegenhet at britene bomba opprørsmakere i sine kolonier. Nei, det var av sparsomhet, av militær bekvemmelighet og av omsorg for imperiets prestisje. Man bomba hus, veier, vanningsanlegg og alt annet som folket behøvde i sin hverdag. Siden krigens lover ikke blei ansett å være anvendbare på "usiviliserte" folk, blei britiske bombere vant til å overse disse lovene.

Mannen som blei satt til å gjennomføre bombepolitikken fra 1942, Arthur "Bomber" Harris, var en uvanlig hensynsløs representant for kolonial praksis. Han hadde en fanatisk tro på at "dehousing", "avhusing", av tyske familier skulle lede til Tysklands sammenbrudd. Effekten blei, slik som i London, nærmest det motsatte. Men Harris trodde alltid at det skyldtes manglende ressurser. Dersom han bare fikk en skvadron til, skulle han vinne krigen.

Teknikerne tegna nye og tyngre bombefly, politikerne bestilte dem, og mot slutten av krigen sto de der enten de behøvdes eller ikke, og pukka på å bli brukt. I lufta hadde de allierte i 1945 så godt som totalt herrevelde, men på bakken forsvarte fortsatt tyskerne seg innbitt. Bare i februar 1945 stupte 50.000 allierte soldater på vestfronten. Skulle da bombeflya stå igjen ubrukte på bakken?

Nei, bombene falt tettere enn noensinne. Bare i krigens fire siste måneder blei 16 000 sivile drept i Magdeburg, 20.000 i Pforzheim, 23.000 i Swinemünde og minst 77.000 i andre tyske byer. I samme tidsrom mista mer enn 1.300.000 tyskere sine hjem. Det britiske flyvåpenet gikk berserk mot en fiende som verken kunne kapitulere eller forsvare seg.

Når det gjelder militær effektivitet, hadde amerikansk presisjonsbombing vist seg langt overlegen britisk massebombing. Likevel overtok amerikanerne bare en måned etter Dresdens undergang den britiske modellen og brant ned Tokyo sammen med et hundretusentall av byens sivile innbyggere. Det amerikanske hovedkvarteret drukna i lykkeønskningstelegram. Det var bare å fortsette så lenge bombene rakk. Tilslutt gjensto bare to byer, som blei spart for høyere hensikter: Hiroshima og Nagasaki.

Når endelig de første kjernevåpen var brukt, så skillet mellom "sivile" og "militære" mål latterlig foreldet ut. I tilfelle en sovjetisk invasjon i Vest-Europa planla USA i 1947 å utrydde innbyggerne i 24 rusiske byer med 34 atombomber på en eneste natt. Ã…ret etter var det 70 byer, i 1949 sto innbyggerne i 100 russiske byer på utslettelseslista.

De sovjetiske byene som kjernevåpnene blei retta mot, hadde allerede blitt ødelagt av tyskerne og gjenoppbygginga var knapt påbegynt. De tyske byene som de amerikanske kjernevåpnene nå skulle forsvare, lå fortsatt i ruiner etter britenes bombinger bare fire år tidligere. Da hadde amerikanerne holdt seg for gode til å bombe sivile, i det minste i Europa. Nå skulle russiske byer utslettes i hundretall. Og snart hadde begge parter tilstrekkelig hydrogenbomber til å utrydde hele menneskeheten.

Var de alliertes bombing av sivile i andre verdenskrig en nødvendighet eller en forbrytelse? Det er Graylings hovedspørsmål og hans svar er helt klart: Den var en forbrytelse.

Sjøl ville jeg si at den var en nødvendighet som blei en forbrytelse. I åra 1940-41 da 3 prosent av bombene blei sluppet mot tyske sivile, var de nødvendige. Siden blei de en voksende forbrytelse som kulminerte i krigens ti siste måneder, når 80 prosent av bombene mot Tyskland falt.

Ofrene var ikke bare de nærmeste som sørget. Offer var framfor alt det humanitære regelverket som hadde vært under oppbygging i Europa siden 1600-tallet og hos islam siden 700-tallet. Den britiske bombingen av Tyskland reiv ned dette regelverket og åpna dermed portene for bombing av kvinner og barn i Japan, Korea, Vietnam og i dagens Irak – for ikke å snakke om alle de forbrytelser som ennå bare ligger på de militære tegnebrettene. Alle er de på sett og vis barn av den beundringsverdige og nødvendige handlingen som Churchill innleda luftkrigen med, og redda Europa.

«I landsbyene har de fått avlingene ødelagt, det finnes ikke vann, ingen jobber, ingenting å gjøre. Er det ikke da naturlig at de slutter seg til Taliban? Ville ikke du ha gjort det samme?» (Fra Senlis-raporten)

---

7. september utga think-tanken Senlis en rapport der det ble fastslått at Taliban har tatt kontroll over store deler av Sør-Afghanistan og at frontlinjene flyttes daglig. Rapporten er basert på et omfattende forskningsprosjekt i de viktige provinsene Helmand, Kandahar, Herat og Nangarhar. Den dokumenterer at Talibans frontlinjer nå står halvveis inne i landet og inkluderer alle de sørlige provinsene.

Fem år etter at Taliban-regjeringen ble knust, er Afghanistan i ferd med å bli en militær og politisk katastrofe for Nato og USA. Rapporten Senlis ga ut, oppsummerer: «På tross av det sammenføyde fokuset på militæret og sikkerheten i landet, strammer Taliban grepet sitt om det sørlige Afghanistan. I tillegg til deres nåværende militære kontroll over hele byer, distrikter og nabolag har også Taliban psykologisk kontroll over nesten halve Afghanistan.» Okkupasjonen blir kalt en stor feil: «Da internasjonale militærstyrker først gikk inn i Afghanistan, ble det lagt vekt på å vinne sympati, men den kampanjen er nå oppgitt. Lokalbefolkningen forteller at verken okkupantene eller den afghanske regjeringen har gjort noe forsøk på å motvirke ødeleggelsene som tørke, fattigdom og frøutryddelse har ført til i provinsene deres. De lokales frykt for internasjonale militærstyrker viser at kampanjen var feilslått. Mange mennesker i Sør-Afghanistan uttrykker sinne, og mange afghanere som tidligere støttet de internasjonale styrkene, snakker nå om dem med hatefullt raseri.» (1)

Sommeroffensiven 2006

Selv om det meste av den Taliban-ledede offensiven til nå har foregått i de pashtunske provinsene sør i Afghanistan, kan vi se konturene av en massiv kampanje av motstand mot okkupantene. Ja, årets sommeroffensiv kan være begynnelsen på en samling av Afghanistan mot utenlandsk tilstedeværelse. Tusenvis av talibanere har ankommet provinsene Helmand, Ghazni, Uruzgan, Kandahar, Kunar og Zabul. Overalt er historien den samme: Taliban har kontrollen.

I de mindre befolkede Farah- og Nimroze-provinsene – hvor Taliban har en viss tilstedeværelse, har det oppstått flere angrep mot quislinghæren Afghanistan National Army (ANA). Det samme gjelder for Herat, provinsen som grenser til Iran.

Motstanden mot okkupasjonen er ikke konsentrert til bare disse områdene. I mai 2006 spredde det seg raskt et stort opprør i Kabul, etter at amerikanske soldater kjørte over en afghaner. Fire andre ble drept i demonstrasjonene som fulgte.

Under sommeroffensiven kunne vi se sporadiske tilfeller av motstand nordover i Afghanistan. Ifølge den tidligere afghanske statsministeren, Ahmad Shah Ahmadzai, har det vært tilfeller av rakettangrep mot okkupasjonstyrkene så langt nord som i Maydan i Vardak-provinsen, det har også vært tilfeller av bombeeksplosjoner nord i landet. «Når det gjelder hvem som står bak dette, har man mange ulike meninger. Noen mener Taliban, noen mistenker Hizb-i-Islami, ledet av Gulbuddin Hekmatyar og noen påstår det er ukjente grupper …» (2)

Sporadisk, men organisert

Når denne type motstand vokser fram i Afghanistan, er det historisk. Det betyr at afghanerne har fått nok. Mens vi før kunne se at Talibans motstand var konsentrert til et veldig spesifikt område, er det nå motstand i hele landet. Afghanistan har historie for å kjempe, og afghanere er et stolt folk som aldri har bøyd nakken for noen – verken Sovjet eller britene – ja, til og med Djengis Khan kjørte seg fast i de afghanske fjellene.

Når det kommer til motstanden sørover i landet, er kildegrunnlaget sørgelig tynt, ettersom det ikke finnes vestlige journalister i denne delen av Afghanistan. Reporterne som reiser til Kabul, er der på USAs nåde og har ikke mulighet til å rapportere ærlig om hva som skjer. Det er likevel klart at motstanden er desentralisert og dras i gang av afghanere som ser at regjeringen i Kabul kun tjener amerikanske interesser.

Det vestlige media kaller «Taliban», er faktisk en voksende allianse av veteraner fra den gamle regjeringen, ledet av mulla Dadullah, andre pashtunske klaner og nasjonalistisk motstand ledet av Jalalluddin Haqqani og tidligere statsminister Gulbuddin Hekmatyar. Mange av disse ble hyllet som «frihetskjempere» av Ronald Reagan og stemplet som «terrorister» av Sovjet. (3)

I tillegg finnes det klaner og stammer som kjemper mot okkupantene i sine områder. Dette er en spesiell form for afghansk motstand, hvor grupper slåss over hele landet – under sitt eget flagg – men stammene begrenser seg til å slåss i sine områder. Alle kjemper for den samme saken, men på sin egen måte.

Paul Rogers fra Bradford University forklarer det ganske greit: «Mange av dem ville ha beskrevet seg selv som tilhengere av Taliban, men de inkluderer også folk som er alliert med lokale krigsherrer. Og de inkluderer så absolutt små landeiere som bekymrer seg over å miste muligheten til å dyrke opium på grunn av utrydningskampanjene som pågår.» (4)

Taliban tar over

Rapporten jeg innledet med å referere til, «Afghanistan Five Years Later: The Return of the Taliban», er et veldig viktig dokument for å forstå hva som skjer i Afghanistan. «Angrep skjer daglig, opptil flere provinser som tidligere var trygge, opplever nå selvmordsbombere, mord, bakholdsangrep og andre trusler. USA og Natos tropper er konstant involvert i krigsoperasjoner og lider store tap, spesielt i de sørlige provinsene Helmand og Kandahar. Tallet på personer drept av ny-Taliban, eller fordi den aggressive framferden til internasjonale militære styrker øker.

Rapporten fortsetter med å hevde at det sørlige Afghanistan lider under en humanitær krise av sult og fattigdom. «USAs politikk i Afghanistan har skapt et trygt tilfluktsted for terrorismen som invasjonen i 2001 skulle utslette.» (5)

Arrogant og overrasket

Hadde det ikke vært for de omfattende amerikanske luftangrepene ville ikke Karzai-regjeringen i Kabul holdt ut et sekund. I september i år skrøt kanadiske og britiske offiserer at de var i ferd med å tilintetgjøre Talibans styrker i Panjwai og Zahri, de kunne stolt proklamere at de allerede hadde drept 500 «opprørere». (6) Etter en runde med militæraksjoner innrømmet de britiske og kanadiske militærlederne at de var overrasket over at fienden allerede hadde rømt. Overrasket?

«God morgen, Afghanistan!» Har britene og kanadierne glemt Vietnamkrigens nytteløse search-and-destroy-oppdrag og enorme antall «drepte vietcongere»? Tror de virkelig at rutinerte geriljakrigere sitter i fjellene og venter på å bli drept av amerikanske bombefly? Nato sier de er overrasket over intensiteten i den afghanske motstanden, men de kan skylde på sin egen arroganse.

Afghanistan er et okkupert land, og afghanerne har rett til å gjøre motstand. Befolkningen i Afghanistan sier at det ikke er noen forskjell på den sovjetiske og amerikanske okkupasjonen. Det er ingen forskjell på Karmal og Karzai, to quislinger brakt til makta av imperialistiske okkupanter. Afghanerne kjemper i dag mot en brutal og barbarisk okkupasjon, og de henter sin legitimitet i retten til selvforsvar, frigjøring og uavhengighet for en nasjon som har vært undertrykt av imperialistiske makter alt for lenge. Det er en lovmessighet at der det finnes undertrykking og urettferdighet, vil det også finnes kamp og motstand. Den siste utviklingen i Afghanistan beviser dette.

---

Noter:

• 1) www.senliscouncil.net/modules/publications/014_publication/ [Tilbake]

• 2) www.atimes.com/atimes/South_Asia/HE26Df01.html [Tilbake]

• 3) Eric Margolis: West Won’t Win Afghan War [Tilbake]

• 5) news.bbc.co.uk/1/hi/world/south_asia/4801303.stm [Tilbake]

• 6) BBC News (18/9-2006) [Tilbake]

«Vi har det som dronninger nå,» sa Lina Gómez entusiastisk. Jeg traff Lina da jeg våren 2003 deltok på en rekke møter for kvinnekoordinatorene i FBM ( Fuerza Bolivariana de las Mujeres – Den bolivarske kvinnestyrken) i delstaten Nueva Esparta på øya Isla Margarita. Hun var kvinnekoordinator i en av kommunene på øya. Hun bodde i slummen og drev frivillig arbeid der, det vil si ulønna arbeid døgnet rundt. Ikke mye dronningtilværelse i mine øyne, men for første gang i Venezuelas historie var kvinnene blitt synlige og hadde fått mulighet til å endre situasjonen sin.   

Bente Volder er elektrolærer og har de siste 8 årene vært mye i Venezuela. Har blandt annet laget filmen Kvinnebanken i Venezuela sammen med fotograf Brede Røsjø.

---

FBM støtter president Chávez og jobbet aktivt på ulike områder for å støtte og utvikle den bolivarske revolusjonen. Jeg kom i kontakt med dem første gang på et 8. mars-arrangement i en liten landsby vi kjørte gjennom. Da hadde kvinnene i FBM i dagene i forveien gjennomført skoleringsmøter i alle kommunene om vold mot kvinner, skoleringsmøtene var blant annet innrettet på folk fra politi og helsevesen.

Konkret og praktisk arbeid

Koordinatorene i delstaten jobbet i hver sine kommuner. Jeg deltok sommeren 2003 på et koordinatormøte i Mariño kommune sammen med 15 aktivister. Kommunen er delt i 11 sektorer og presenterte arbeidet de gjorde.

De fortalte om problemet med vann. Mange boligområder er helt avhengig av tankbiler. Ofte kommer de bare to ganger i uka, noen ganger ikke i det hele tatt. Det er røropplegg i flere av disse områdene, men vannet forsvinner på veien. Når det er mangel på drikkevann, blir ungene sjuke. De får diaré, oppblåste mager, betennelser, innvollsormer og andre parasitter. Kommunen har hatt planer om å bygge ut vannledningsnettet i mer enn tretti år, men både manglende prioritering av fattigfolk og korrupsjon har ført til at pengene har forsvunnet på veien.

Det største problemet som Dasmarys Cienfuegos så, var likevel mangelen på kloakk. Hun har slåss for kloakk i sitt boligområde, og sjøl om det var utbygging noen steder, syntes hun det skjedde med skilpaddefart. Det er kommunen og delstaten som er ansvarlig, for at det ikke er utbygd kloakk i boligområdene.

Søndagen før hadde Francisca, Ines og Carcira en aksjon i boligområdet Machu Muerto, et fattig boligområde. 120 personer fikk utstedt identitetskort (som å bli tildelt personnummer i Norge). Det er nødvendig både for å kunne bruke demokratiske rettigheter og få del i offentlige hjelpetiltak. 200 personer ble vaksinert, barn mot meslinger, difteri og stivkrampe, voksne mot gulfeber og hepatitt B. 180 personer fikk klippet og barbert seg, 120 familier fikk poser med matvarer og det ble delt ut nødvendig medisin til både barn og voksne.

Koordinatorene

Raimunda, koordinator i sektor 1, sa at det viktigste målet var å organisere seg for å hjelpe regjeringa med å utføre arbeidet og utvikle støtte for revolusjonen. Hun hadde organisert fem sirkler med i snitt 11 kvinner i hver. Kvinnene ønsket å organisere seg og de støttet regjeringa.

Inés, koordinator i sektor 2, med de to fattigste og tettest befolkede områdene på øya, fortalte om sitt arbeid. «Vi jobber mye med barna,» sa hun. «76 barn har deltatt på datakurs i kulturhuset. Hver søndag har vi barnekino i kulturhuset fra kl.10 til kl.1330, 50 barn deltar. Vi har to kurs i gang for kvinnene nå, i søm og hårklipp. 15 kvinner deltar på hvert kurs. Vi har nettopp delt ut 120 kg melkepulver til barna, og sørger for salg av billig maismel.»

Kvinnekoordinatorene i Mariño følte seg verdsatt av president Hugo Chàvez og mente at Venezuela for første gang hadde en president som tok kvinnene sin situasjon alvorlig. De hadde mange eksempler på hva det betydde i praktisk politikk. Regjeringa opprettet Kvinnebanken og Det nasjonale kvinneinstituttet. Det ble vedtatt en lov om vold mot kvinner og familiene, og Kvinneinstituttet utarbeidet en tiltaksplan mot vold som ble satt ut i livet. Alle gravide hadde fått rett til svangerskapskontroller og pakker med matvarer. «Vi har fått sjøltillit og kampvilje fra Chàvez,» sa kvinnene. «Vi er armene hans. Før sov vi, nå er vi våkne.»

Synlige og med rettigheter i grunnloven

Kvinnene har vært usynlige i venezuelansk politikk tidligere, med unntak av noen få rike kvinner fra opposisjonen. Chávez tok initiativet til å få laget en ny grunnlov. Den ble diskuterte rundt om i landet i ulike organisasjoner og på en rekke møter. Grunnlovsforslaget fikk flertall i en folkeavstemning i 1999 og ble vedtatt i nasjonalforsamlinga. Loven har gjort kvinner, urbefolkningsgrupper og fattigfolk synlige og gitt dem rettigheter.

Kvinneorganisasjonene var en aktiv del av grunnlovsprosessen, sørget for at kvinneperspektivet ble innarbeidet og de fikk med at husarbeid skal anerkjennes som arbeid og gi sosiale rettigheter. Likestilling er nevnt som en av verdiene grunnloven bygger på. Gjennom hele lovteksten nevnes begge kjønn, både kvinner og menn. Det er ikke lite og ubetydelig – det fører til at alle lærer at rettigheter tilhører både jenter og gutter, kvinner og menn. Det er vanlig å se at folk leser grunnloven, og den fins i hendig lommeformat.

Díaz kommune og Belkys Arzolay

Díaz kommune på Isla Margarita har to revolusjonære kvinner i ledelsen. Marisel Velazques er ordfører og leder kommuneadministrasjonen, Belkys Arzolay er president for kommunestyret. Jeg møtte henne første gang i 2003 på nettverksmøtene i FBM. Hun og Velazques ble innvalgt høsten 2005, og jeg kontaktet henne sommeren 2006 for å intervjue henne.

Under Velazques og Arzolay sin ledelse er det et godt forhold mellom dem som støtter Chávez og den revolusjonære prosessen og dem som tilhører høyre-opposisjonen. Belkys Arzolay sier at hun prøver å få opposisjonen til å bli forelsket i revolusjonen. «De blir sjølsagt ikke like betatt av den som jeg er,» sier hun og ler. «Men det er viktig for begge parter å huske på at vi er valgt av folket, og vi må respektere hverandre og dem som har valgt oss. Utgangspunktet er at vi må jobbe for det som er best for folk i Díaz, og det gjør vi.» Da vi var på vei ut, møtte vi en av opposisjonsmedlemmene i kommunestyret, og det var tydeligvis et hyggelig forhold dem i mellom. Det står i skarp kontrast til det hatefulle forholdet opposisjonen sentralt har til Chávez og hans regjering.

Naboskapsråd

Díaz kommune utmerker seg også med at de jobber aktivt for å sette de ulike sosiale programmene til regjeringa ut i livet. Programmene handler om alfabetisering av voksne og gratis utdanning på kveldstid på alle utdanningsnivå. Da jeg gjorde intervjuet med Arzolay sommeren 2006, var kommuneledelsen midt i prosessen med å danne naboskapsråd. På våren vedtok nasjonalforsamlinga en egen lov om naboskapsråd. Kommunene er forpliktet til å organisere disse rådene, og utvikling av rådene er en metode for å flytte makt lenger ned i systemet, nærmere folk. Naboskapsrådene blir også en skole i demokrati i praksis. I byene omfatter naboskapsrådene omkring 500 familier, på mindre steder 200 familier. De disponerer en viss del av kommunebudsjettet, og avgjør hvordan pengene skal brukes. De skal være med å ta avgjørelser for eksempel når det gjelder helse, bolig, sosiale spørsmål, spørsmål om jord, det som gjelder økonomi, idrett og kultur. Det er dette som vil gi reell deltakelse og medbestemmelse lokalt, og Arzolay mener derfor det er viktig at regjeringa kanalisere ressurser til naboskapsrådene.

På sikt sier Belkys Arzolay at naboskapsrådene også skal ta for seg det som har med trygghet og sikkerhet å gjøre. De skal jobbe med de sosiale forholdene – for eksempel kriminalitet, rus og prostitusjon. «Vi må informere folk og lære opp lokalsamfunnet i retning av at de tar kontroll på disse områdene, og at de etter hvert tar ansvaret for å følge opp dette sjøl, slik at problemene ikke øker. Vi må oppnå at folk blir hjulpet ut av problemene og trukket inn igjen i den sosiale strukturen vi bygger opp i sosialismen,» sier hun. Da vi gjorde intervjuet, hadde de dannet 35 naboskapsråd. Kommunen, som har 54.000 innbyggere, består av 54 sektorer og alle skal etter hvert ha et naboskapsråd. Kvinnene i Díaz utgjør flertallet i naboskapsrådene. Kvinnene er også i flertall som aktivister i de ulike sosiale programmene som regjeringa har satt i gang. Programmene skal motivere og gi folk muligheten til utdanning, yrkesopplæring, opplæring i å drive kooperativer, det er programmer for å skaffe billige basismatvarer til fattige områder og det er utbygging av helsetilbud.

Kvinneorganisering

Belkys Arzolay og jeg traff hverandre på FBM-møter i 2003, og jeg spør om organisasjonen fortsatt eksisterer. Hun svarer at FBM fortsatt eksisterer, men at aktiviteten ligger nede. Hun forteller at FBM ble dannet i begynnelsen av prosessen med å skape den bolivariske revolusjonen. Kvinnene ble mobilisert til å kjempe for at målene og rettighetene som var lagt inn i grunnloven, skulle settes ut i livet. FBM tok mål av seg til å bli den revolusjonære kvinneorganisasjonen som skulle styrke arbeidet i forhold til kvinnene og for å jobbe for å få fram kvinneperspektivet i alle saker. De skulle jobbe med å organisere kvinnene i de fattige boligområdene for å bygge opp støtte til regjeringa og sørge for at regjeringa hadde nær kontakt med folk og kjente deres behov.

FBM eksisterer fortsatt, men er ikke så sterk for øyeblikket. Da de begynte oppbygginga lokalt i delstaten Nueva Esparta var de omkring 50 kvinner. Målet var å øke medlemstallet og bygge ut organisasjonen i alle kommunene i delstaten. På et tidspunkt var de 2.500 medlemmer. FBM ansporet og vekket kvinnene og de utviklet seg til ledere. Etter hvert ble kvinnene aktive på andre områder de syntes var interessante. Noen gikk inn i militæret i delstaten. Noen begynte å jobbe med matforsyning og ernæringsspørsmål i de fattige boligområdene, andre gikk inn i komiteer som jobbet med jordspørsmål, for å nevne noen eksempler.

Belkys Arzolay syns det er bra, at kvinnelige ledere utvikler seg i en organisasjon og så går framover der de har potensial for å gjøre andre ting. «FBM har vært som en trampoline for kvinnene, der de har vokst og utviklet seg. Men det er viktig å opprettholde FBM framover, sett i forhold til kjønnsperspektiv og forsvaret av kvinnene og deres rettigheter,» sier hun.

Arbeidet mot vold mot kvinner

Díaz kommune har ikke noe krisesenter. Venstresida i kommunestyret har ikke klart å gjøre noe med det foreløpig, de har hatt så mye annet å gjøre, så mange ting de skulle ta initiativet til. De har jobbet med å få til helsetilbud og vaksinering, sørge for mat til fattige som sulter, få på plass barneskoler og utdanningstilbud til voksne.

Arzolay forteller at påtalemyndighetene i delstaten nettopp har informert om at antallet anmeldelser for mishandling er gått ned med 15 %. Det tolker hun som positivt og som et resultat av arbeidet mot kvinnevold. Det har vært jobbet mye mot kvinnemishandling gjennom ulike kvinneorganisasjoner, gjennom media og fra regjeringas side. Det er opprettet krisetele-fon. Det har ført til mange anmeldelser, fordi både kvinner og menn ble klar over at kvinnemishandling og familievold var forbudt og ble møtt med reaksjoner. En del menn har sluttet å slå, og derfor går antall anmeldelser ned, ifølge Belkys Arzolay. Men fortsatt er det mye vold mot kvinner og barn, og det er nødvendig å få til krisesentre, og de skal jobbe videre med det.

Kvinneopprop for sosialismen

De første årene vi hadde kontakt med bevegelsen som støtter Chávez, snakket de om den bolivarske revolusjonen. Fra 2006 hadde det endret seg – da snakket de om å bygge den nye sosialismen for de 21. århundret. Det har gjennom disse årene vært jobbet målbevisst med å bygge bevissthet hos folk om ansvaret de har for hverandre og deres felles utvikling, at folk har plikter og at de sjøl må spille en aktiv rolle i å forandre samfunnet.

24.–25. mars 2007 samlet mer enn 25 kvinneorganisasjoner på venstresida seg for å jobbe mer målbevisst med den sosialistiske prosessen. De har både som målsetting å jobbe fram en felles handlingsplattform, aktivisere kvinnene over hele landet til å spille en aktiv rolle i prosessen og sørge for at kvinneperspektivet er med i alt arbeid. FBM er en av organisasjonene som deltar i dette.

Ropene om intervensjon i Darfur gjaller høyt. Venstresida står som vanlig sammen med høyresida i forhold til spørsmål om Afrika. Manne Granqvist analyserer her hvordan klassisk imperialisme kles ut som humanitær interesse.         

Manne Granqvist er svensk frilansjournalist

---

Siden våren 2004 har Darfur-provinsen i det vestlige Sudan befunnet seg i verdens søkelys. Etter en midlertidig synkende interesse fikk spørsmålet et nytt oppsving på høsten, og ved siden av gjentatt indignasjon i lederspaltene og økt rapportering på nyhetssidene har vi de seneste månedene kunnet se helsides annonser fra amerikanske «Save Darfur» i svenske dagsaviser. En stund ble spørsmålet riktignok overskygget av Etiopias USA-støttede invasjon i Somalia, men det er ingen tvil om at Sudan igjen har fått internasjonal prioritet, noe som også ble markert gjennom Kofi Annans avskjedstale i desember. Mens det stort sett har vært stille rundt krigen som mellom 1996 og 2002 antas å ha krevd fire millioner menneskeliv i nabolandet Kongo, fikk krisen i Darfur umiddelbart stor oppmerksomhet. På tross av at budskapet fra diverse pressgrupper har vært at Darfur-krisen og med den et pågående folkemord, har blitt ignorert internasjonalt, har Darfur opplevd et i afrikansk sammenheng nesten unikt engasjement i vest. De aktørene som har krevd internasjonal inngripen i Sudan har ikke bare hatt støtte fra en enstemmig presse, men også alle slags regjeringer, internasjonale hjelpeorganisasjoner og en rekke kjendiser.

Det at en del kriser overses er selvsagt ikke et argument for å overse enda en krise. Det er imidlertid grunn til å spørre seg hvor den uforholdsmessige interessen for Sudan stammer fra og hvilke grupper som har vært pådrivere når krisen i Darfur settes høyest opp på det internasjonale samfunnets agenda.

Bakgrunnen for den krisen som nå utspiller seg i Darfur, er kompleks. Bare dette faktum står i motsetning til det enerådende bildet som formidles i vestlige medier, alternative medier inkludert, som på vanlig måte har trukket frem «etniske og religiøse motsetninger» som hovedforklaring. I bunn av konflikten ligger det riktignok for dårlig tilgang på vann og jord, forårsaket av tørke og ørkenspredning, noe som har stilt ulike lokale grupper, som tidligere har levd fredelig sammen, mot hverandre (i særdeleshet nomader kontra jordbrukere). Regjeringens periodevist manglende interesse for regionenes ve og vel har bidratt ytterligere til både de lokale motsetningene og spenningen mellom Darfur og hovedstaden Khartoum. En del viktigere faktorer har imidlertid havnet mer i skyggen av disse i nyhetsstrømmen. Det gjelder fremfor alt stormaktenes interesser i Sudan og i særdeleshet i landets råvareressurser.

Sudan – oljeprodusent

Sudan er ingen ny brikke på imperiemaktenes spillbrett. Bare i egenskap av å være Afrikas geografisk største stat er landet av strategisk interesse. I den senere tiden har imidlertid Sudan vokst til å bli en av kontinentets største oljeprodusenter. De kildene som ble oppdaget i sør på 1970-tallet av amerikanske Chevron, er en av forklaringene til at krig har hersket i landet nesten uavbrutt siden selvstendigheten fra England i 1956. Produksjonen er fortsatt forholdsvis lav, men det er nettopp de uutnyttede oljefeltene som gjør Sudan så attraktivt for de oljeavhengige supermaktene. Ved siden av oljen er det dessuten stor tilgang på kobber, uran og naturgass, samt verdens største xantangummi-reserver (som er av stor interesse for blant annet verdens leskedrikkgiganter). Sudans fremste handelspartner er Kina, som importerer to tredeler av oljen og som har investert opp mot ti milliarder dollar i pumper, raffinerier og rørledninger.

Borgerkrigen 1983–2005

Den ødeleggende borgerkrigen som raste mellom nord og sør fra 1983 til 2005 hadde, som krigen i Darfur, delvis opphav i den britiskskapte motsetningen mellom Khartoum og de neglisjerte distriktsområdene i landet. Det fantes også et religiøst aspekt, da det nordlige Sudan og regjeringen er muslimer, mens befolkningen i sør hovedsakelig er animister og til en viss utstrekning kristne. Krigen ville imidlertid aldri tatt de proporsjonene den gjorde om ikke USA og Sovjetunionen hadde utstyrt hver sin stridende part med finansiering, våpen og strategisk rådgivning. Washington støttet opp om en undertrykkende islamistisk regjering under president Nimeiri, mens Moskva støttet John Garangs opprørshær SPLA (Sudan People's Liberation Army) i det oljerike sør. De strukturtilpasningsprogrammene regjeringen gjennomførte i løpet av krigsårene etter ordre fra IMF og Verdensbanken, førte til en sultkatastrofe som skapte store oppslag i vesten på 1980-tallet. Penger fra de påfølgende veldedighetskampanjene garanterte fortsatt finansiering av den sudanske statens krig mot de sovjetstøttede opprørerne i sør. «Borgerkrigen» var i virkeligheten en del av den imperiekrigen som var synlig en rekke steder i det ressursrike Afrika på 70- og 80-tallet og som Vesten har døpt den kalde krigen.

I forbindelse med Sovjetunionens fall passet USA på å bytte side i flere av Afrikas krigsområder. Slik ble dollarflommen i for eksempel Kongo omdirigert fra diktatoren Seke Mobuto til Laurent Kabilas opprørsbevegelse, mens støtten til terroristgruppen RENAMO i Mosambik forsvant til fordel for en vestvennlig samlingsregjering med de tidligere marxist-leninistene i FRELIMO. Og så videre. I Sudan var det SPLA i sør som ble tatt under den amerikanske ørnens vinger etter at en ny og mindre USA-vennlig regjering hadde tatt makten i Khartoum gjennom et kupp. Anslagsvis to milliarder dollar kom deretter i støtte via USAs allierte i Etiopia og Uganda til SPLA, som gjorde seg beryktet blant annet for sin systematiske bruk av barnesoldater. Det finnes opplysninger om at en del av logistikken ble ivaretatt av den israelske etterretningstjenesten Mossad, som lenge hadde virket i en rekke afrikanske land. Også Storbritannia støttet i hemmelighet opp om SPLA og andre regjeringsfiendtlige grupper i landet.

På 1990-tallet beskrev amerikansk UD og internasjonale medier Sudan som en trussel mot USAs og Israels sikkerhet og som en frihavn for terrorister (ikke uten grunn – både Osama bin Laden og Carlos «Sjakalen» Sanchez skjulte seg på ulike tidspunkter i landet). Clinton-administrasjonen innførte sanksjoner, fortsatte støtten til SPLA og bidro til å ruste opp fiendtlige regimer i naboland som Tsjad og Uganda militært. Den nordamerikanske aggresjonen kulminerte i august 1998 da USAs militære selv bombet Al Shifa-fabrikken – Sudans eneste medisinprodusent og Afrikas største produsent av malariavaksine – begrunnet med at denne var et laboratorium for terrorister. Til tross for støtten fra USA og flere naboland lyktes likevel ikke SPLA med å styrte Khartoum-regimet som beholdt sin militære dominans og som var støttet av Egypt. Dessuten passet Kina på å bygge oljerørledninger og knytte til seg viktige oljeletningskontrakter samtidig med de amerikanske sanksjonene. Utviklingen førte til at Det hvite hus rundt millennilumsskiftet gradvis byttet strategi til fordel for mer diplomatiske anstrengelser. Den sudanske regjeringen var ikke sen med å samarbeide når muligheten til slutt bydde seg. Siden 1997 hadde man forgjeves foreslått fredssamtaler og gjentatte ganger strukket ut hånden, blant annet gjennom ensidig våpenhvile, for å oppnå fred. President Omar Al-Bashir gikk nå USA i møte blant annet gjennom å manøvrere den progressive og frittalende visepresidenten Hassan Al-Tourabi vekk fra regjeringen. Videre innledet Khartoum et samarbeid for bekjempelse av terrorisme med CIA (som fortsatt består). Sanksjonene som hadde blitt innført under Clinton, ble lettet på og fredsforhandlinger mellom nord og sør ble innledet under Washingtons overoppsyn.

Fredsavtalen

En fredsavtale mellom SPLA og regjeringen ble endelig sluttet i januar 2005 i Kenyas hovedstad Nairobi. Nairobi-avtalen representerte en klar fremgang for opprørerne. Det sørlige Sudan ble gitt en særskilt autonomi under SPLAs ledelse og ble garantert halvparten av oljeinntektene. John Garang overtok posten som visepresident i en ny samlingsregjering (men omkom en måned senere i en ennå ikke oppklart helikopterulykke). I avtalen inngikk også en enighet om en folkeavstemning om selvstendighet for det sørlige Sudan senest i 2011. Utviklingen minner om den «balkaniseringen» som har rammet flere ressursrike afrikanske land og som synes å tjene vestlige lands interesser. Akkurat som tidligere i Angola og Kongo foregikk oppdelingen av Sudan gjennom en borgerkrig med «etniske overtoner», men også med skjult amerikansk innblanding. For flere av de involverte kreftene var fredsavtalen ikke noe mer enn en midlertidig løsning på veien mot et regimeskifte i Sudan. Når freden mellom nord og sør begynte å nærme seg, hadde USA allerede vendt oppmerksomheten vestover, mot Darfur-provinsen. Et knapt år før Nairobi-avtalen ble inngått, ble Darfur-spørsmålet reist i FNs sikkerhetsråd i forbindelse med at USA overtok formannskapet. Det ble rapportert om hundretusener av fordrevne og bortimot 20.000 drepte siden begynnelsen av 2003. Ansvaret ble lagt på regjeringen, som det ble sagt sto bak den såkalte Janjaweed-militsens terror mot sivilbefolkningen i Darfur.

Janjaweed

Anklagene var ikke tatt ut av lufta. Khartoums undertrykkelse hadde imidlertid ikke oppstått ut av intet, men som et svar på en opptrapping i regjeringsfiendtlig aktivitet i Darfur. Motstandsgrupper i regionen var trolig inspirert av SPLAs suksess og så en anledning til å utytte regjeringens trengte posisjon til egen, og muligens Darfurs, vinning. Motstandshæren SLA (Sudan Liberation Army, opprinnelig Darfur Liberation Army) ble opprettet ved at ulike opprørsgrupper i Darfur gikk sammen. Det er ingen tvil om at USA ga sin velsignelse til opprørsprosjektet. Opprørshæren fikk til å begynne med rådgivning og militær utdannelse fra SPLA, samt av nabolandene Tsjad og Etiopia som er kjente for å gå Det hvite hus' ærend. Allerede i 2001 hadde NDA, en fellesorganisasjon for den sudanske opposisjonen der flere Darfur-baserte opprørsgrupper inngikk, fått ti millioner dollar i bistand fra USA, og SLA regnet åpenbart med fortsatt støtte utenfra da den i løpet av 2003 begynte å angripe regjeringsstillinger i Darfur. Mens SLAs diffuse politiske mål ble sagt å være et «forent, demokratisk Sudan», begynte også en mer ideologisk islamistisk opprørsgruppe, JEM (Justice and Equality Movement) – med færre tegn på amerikansk støtte – å gjøre seg bemerket på samme tid. Tross ulikheter har gruppene til og fra gjort felles sak i kampen mot det sudanske regimet.

Opprørernes angrep mot politistasjoner, militærgarnisoner og sivilbefolkning var til å begynne med velorganiserte og fremgangsrike. Sudans hær var trent for en helt annen type kamper i sør og behersket ikke ørkenterrenget i Darfur. Dessuten var opprørernes våpen – de fleste muligens med opphav i det massive arsenalet USA har forsynt Tsjads hær med – hærens våpen mange ganger overlegne. Som svar på opprørernes provokasjoner valgte regjeringen å benytte seg av en teknikk som var benyttet i krigen mot SPLA og begynte å støtte den lokale militsgruppen Janjaweed, en løs gruppering av arabisktalende nomader som hadde oppstått i Tsjad under konflikten med Libya i 1988 og delvis blitt drevet over grensen til det vestlige Sudan. Det eksisterte allerede en motsetning mellom disse nomadene og den bofaste befolkningen som SLA- og JEM-opprørerne hovedsakelig hadde rekruttert fra. I og med regjeringens spill blåste det nå opp til krig. Janjaweed begynte en hensynsløs jakt på opprørere, og slaktet alt som kom i sin vei. Kampene var snart utenfor Khartoums kontroll, hundretusener av mennesker ble drevet på flukt og mange tusen ble drept av en av sidene. Det tok ikke lang tid før hele verden hadde hørt om Darfur.

I motsetning til JEM – som har bånd til den av Khartoum avsatte Hassan Al-Tourabis progressive muslimske bevegelse – inntok SLA tidlig en «afrikansk» posisjon for å markere seg mot Janjaweed og (den «arabiske») hovedstaden. Det er ikke minst denne identitetsmarkeringen som har drevet frem forestillingen i USA og Europa om at krisen i Darfur er basert på etniske og religiøse motsetninger. Det hevdes at islamske «arabere» fører en krig mot svarte «afrikanere». I virkeligheten kan stort sett hele Darfurs befolkning betraktes som arabisktalende, muslimske, svarte afrikanere, og blant de gruppene som nå er i strid, er det langvarige tradisjoner for gjensidighet og inngifte. Ved siden av å skjule de økonomiske interessene bak konflikten, undergrave afrikansk enhet og ytterligere bidra til det allmenne mishaget mot arabere bidro også denne retorikken til å engasjere USAs afroamerikanske befolkning for en intervensjon i Sudan, selvsagt sammen med kristne og anti-islamistiske, inkludert sionistiske, grupper. Slike forenklinger av Darfurkonflikten utgjorde nemlig stammen i de amerikanske presserapportene fra Sudan, som økte kraftig i løpet av 2004 og ble akkompagnert av «Save Darfur»-bevegelsens fødsel og fremgang. På tross av mangel på pålitelige rapporter økte det utbasunerte antallet døde i Darfur raskt fra 20.000 til det tidobbelte og ble beskrevet som en «etnisk rensing» med velsignelse fra den sudanske regjeringen. «Progressive» kjendiser som George Clooney og Angelina Jolie ble engasjerte for å markedsføre bevegelsens krav om sanksjoner, stopp i oljehandelen og en militær inngripen for å stoppe det som nesten umiddelbart fikk betegnelsen «folkemord». Ekkoet av dette har siden latt seg høre i hele den vestlige verden.

Save Darfur-bevegelsen

En titt på organisasjonene bak «Save Darfur»-bevegelsen viser at den er initiert, drevet frem og finansiert dels av diverse evangelisk kristne grupper, hvorav mange står på ytre høyre fløy, dels av en rekke pro-israelske interessegrupper. Når det gjelder sistnevnte, er det sannsynlig at det sudanske regimets åpne støtte til den palestinske motstanden i det minste er en faktor bak oppslutningen. Fundamentalistiske kristne grupper i USA begynte allerede under nord-sør-krigen på 1990-tallet å engasjere seg i Sudan, og da, som sin regjering, til støtte for den «kristne» siden. Det humanistiske utgangspunktet for disse evangeliske og jødiske organisasjonene bør selvsagt ikke automatisk betviles, og i den brokete «Save Darfur»-koalisjonen finnes også andre grupper, inkludert moderate muslimske og afroamerikanske organisasjoner (selv om sudanske røster fortsatt glimrer med sitt fravær). Likevel er det verdt å legge merke til at ryggraden i denne bevegelsen består av grupperinger som ideologisk og interessemessig står Bush-regimet ganske nær. Det mest urovekkende er likevel kanskje hvordan disse gruppene har lyktes med å skape en bred og folkelig opinion – som inkluderer store deler av den nordamerikanske og europeiske venstresida – for en «humanitær» militær intervensjon i Sudan.

På tross av at Save Darfur-bevegelsen var og er marginal i forhold til for eksempel protestbevegelsen mot krigen i Irak, fikk den umiddelbart langt større plass i media og støtte fra Washington. I juli 2004 fikk den ett av sine fremste krav oppfylt da den amerikanske kongressen enstemmig besluttet at krisen i Darfur var å betrakte som et folkemord. USA har siden aktivt gått inn for en NATO- eller FN-innsats i Darfur. En måned før kongressens vedtak hadde FN etter en utredning trukket den konklusjonen at det som skjedde i Darfur ikke var å betrakte som et folkemord i henhold til organisasjonens definisjoner. Selv om det var en kobling mellom regjeringen og Janjaweed-militsen var denne ikke tydelig, og siden overgrep ble begått av alle parter var de dermed ikke rettet utelukkende mot én folkegruppe. Også Leger uten grenser, som tidlig hadde vært på plass i Darfur, støttet FNs bedømmelse av at det manglet belegg for en systematisk kampanje mot en bestemt gruppe. Det kan, med andre ord, fremstå som et kynisk spill, og ganske riktig fikk FN kritikk for å bry seg med ord når mennesker døde i hopetall. Det de fleste kritikerne imidlertid unnlot å spørre seg om, var hvorfor USA krevde at denne katastrofen skulle gis det sterke folkemordstempelet av FN, samtidig som Washington støttet enda mer brutale regimer i naboland som Tsjad, Uganda og Etiopia – og i særdeleshet samtidig som USA selv hadde startet folkerettsstridige kriger med enda flere dødsofre i Irak og Afghanistan. Jean-Hervé Bradol, president i Leger Uten Grenser, kalte senere USAs anvendelse av folkemordbegrepet for å beskrive situasjonen i Darfur for «åpenbar politisk opportunisme».

I november 2004 utlyste Kofi Annans rådgiver for folkerettsspørsmål, Juan Mendez, en briefing om Darfur for Sikkerhetsrådet. Denne briefingen ble ikke bare blokkert av Kina og Russland – som på grunn av sine egne bånd til Al-Bashir-regimet ikke er interesserte i en inngripen i Darfur – men også av USAs representant John Bolton, som altså gikk inn for en inngripen. USA hadde allerede tatt stilling, og ytterligere informasjon om emnet risikerte tydeligvis å sette de amerikanske planene i fare. I juni 2005 godkjente representantenes hus i USA «the Sudan Peace bill» som blant annet inneholder trusler om sanksjoner rettet mot Sudans oljeindustri.

Olje i Darfur

Omtrent samtidig bekreftet et sveitsisk oljeletingsselskap det man får tro USA har hatt en anelse om lenge: at det fantes olje i Darfur. I løpet av samme periode ble også en observasjonsstyrke på 300 mann fra Den afrikanske unionen (AU) kraftig økt gjennom en FN-resolusjon, til 7.000 soldater. Som en del av sine fremflyttede posisjoner på kontinentet har USA spilt en aktiv rolle i forbindelse med omorganiseringen av AU (tidligere OAU), ikke minst gjennom et langvarig militært samarbeid. AU-styrken, som derfor i det minste indirekte står under en viss kontroll og oppsyn fra Pentagon, var likevel ikke nok for Washington. I begynnelsen av 2006 gjorde George Bush gjentatte uttalelser til støtte for en NATO-innsats i Darfur og en fordobling av antallet AU-soldater. Omar Al-Bashir nektet imidlertid å akseptere en militær NATO- eller FN-styrke i landet og mente at konflikten krevde en dialogbasert sudansk, eller i hvert fall afrikansk, løsning [1].

I april 2006 arrangerte Den afrikanske unionen en fredssamtale mellom Khartoum og Darfur-opprørerne i Nigerias hovedstad Abuja. Parallelt med fredssamtalene mobiliserte «Save Darfur»-bevegelsen kraftig i USA, som for å forstyrre forhandlingene. En demonstrasjon i Washington 30. april klarte ikke å lokke med seg mer enn et par tusen deltakere, men den fikk langt større plass i media enn de 300.000 som dagen før hadde demonstrert mot krigen i Irak og de millionene som hadde demonstrert for immigrantenes rettigheter. Arrangørene av demonstrasjonen fikk også audiens hos Bush, som ga bevegelsen sin velsignelse. I samme omgang kom Condoleeza Rice med en uttalelse der hun gjentok Bush' synspunkter om at AU-styrken i Darfur ikke var nok og trengte støtte fra NATO. Det er sannsynlig at det som skjedde i Washington, sendte et signal til Darfur-opprørerne om at presset på Khartoum ville øke og at det derfor ikke var noen grunn til å komme til noe kompromiss med regjeringen. Fredssamtalene sluttet også med at bare en fraksjon av SLA skrev under på fredsavtalen. En annen fraksjon besluttet sammen med JEM å gå tilbake til kampene under samlingsnavnet NRF (National Redemption Front).

Plan B

I løpet av 2006 rapporterte AU at situasjonen på enkelte områder hadde bedret seg og at regjeringen Al-Bashir hadde vedtatt tiltak for å lindre krisen i Darfur, avvæpne Janjaweed og støtte hjelpeorganisasjonenes arbeid i regionen. Likevel har USA økt presset for en FN-inngripen og «Save Darfur»-bevegelsen, som synes å ha uendelige PR-ressurser, roper høyere enn noensinne om folkemord og at «noe må gjøres». Washington truer nå med en uspesifisert og hemmeligstemplet «Plan B», om Khartoum ikke umiddelbart aksepterer en felles FN-/AU-styrke. I følge Washington Post innebærer «Plan B» et trefrontsangrep mot den (i hovedsak dollarbaserte) sudanske økonomien, der den trolig mest ødeleggende komponenten er en aggressiv blokkering av alle banktransaksjoner knyttet til Sudans regjering. Å virkeliggjøre planen fører blant annet med seg at alle selskaper, amerikansk eller utenlands, som på en eller annen måte håndterer penger fra oljehandelen i Sudan, blir utsatt for amerikansk etterforskning. Enkelte røster i senatet anser til og med disse tiltakene som tannløse og har gått så langt som å kreve en unilateral amerikansk invasjon (noe Condoleeza Rice imidlertid så langt har motsatt seg med henvisning til de «tungtveiende ulempene» knyttet til å agere uten verdenssamfunnets støtte).

Det styrkede og ensidige presset på den sudanske regjeringen bidrar utvilsomt til de fortsatt stridende opprørsgruppenes motvilje mot å komme til forhandlingsbordet. Når den sudanske regjeringshæren nå forsvarer seg mot angrepene fra NRF, som det altså ikke er inngått noen fredsavtale med, anklages Khartoum for brudd på våpenhvilen av USA. NRFs uttalte mål om å bekjempe både SLA og regjeringen har derimot ikke møtt noen fordømmelse, verken fra Det hvite hus eller fra det internasjonale samfunnet ellers, som altså heller har skjerpet tonen mot Khartoum-regjeringen. Eritreas regjering, som i oktober sto bak en fremgangsrik mekling mellom Khartoum og opprørsgrupper i øst, har også tilbudt sine tjenester for å få en slutt på kampene i Darfur. Anstrengelsene har imidlertid så langt vært forgjeves, og president Isaisas Afwerki anklaget i desember USA for å sabotere meklingsforsøkene og forhindre fred i Darfur.

I skyggen av krigen i det vestlige Sudan fortsetter SPLM («Army» er byttet ut med «Movement») i sør sitt USA-velsignede arbeid for en uavhengig stat i det oljerike sørlige Sudan i forbindelse med den forestående folkeavstemningen. I februar 2006 besøkte Rebecca Garang, enke etter John og i dag minister i den autonome regjeringen i sør, Det hvite hus og diskuterte blant annet opprettelse av diplomatiske forbindelser mellom Washington og Sør-Sudan. Det er i det sørlige Sudan at de kinesiske oljeforekomstene befinner seg og det trengs ingen stor evne til å resonnere seg frem til at en selvstendig stat der ville være det samme som å stille spørsmålstegn ved Pekings kontrakter med Khartoum (regjeringen i sør har allerede på egenhånd opphevet franske Totals oljekontrakter fra 1980-tallet og mot protester fra Khartoum inngått avtaler med britiske White Nile for de samme konsesjonene).

USA importerer mer olje fra Afrika enn fra noe land utenfor kontinentet, og andelen antas å øke kraftig de neste ti årene. Kinas voksende økonomi gjør imidlertid krav på de samme ressursene og ikke minst derfor er den økende kinesiske tilstedeværelsen i Afrika en alvorlig trussel mot USA. Stadig flere afrikanske stater, med den demoniserte Robert Mugabes Zimbabwe i spissen, vender blikket østover. Angola, som er Kinas største afrikanske oljeleverandør, med Sudan som nummer to, mottok nylig et gigantisk rentefritt lån fra den kinesiske sentralbanken i bytte mot oljekontrakter i stedet for å stille opp på de strukturtilpasningskravene en pakke fra IMF ville medført. Selvsagt skaper denne utviklingen uro for den amerikanske økonomien. I forbindelse med et besøk i Sudan av den kinesiske presidenten Hu Jintao i begynnelsen av februar avskrev Kina sudansk gjeld på 70 millioner dollar. Det hvite hus sin «skuffelse» over dette uttrykket for den kinesiske uviljen mot å «medvirke til en løsning» på Darfur-krisen lot ikke vente på seg. Det virkelige motivet bak den amerikanske misnøyen er naturligvis den samme som ligger til grunn fro USAs agenda i stort. Så lenge Al-Bashirs regjering beholder makten over et forent Sudan, er det Kina som har overtaket i forhold til utnyttelsen av landets ressurser.

Det er forsiktig sagt ironisk at den samme staten som presset på Sudan ødeleggende strukturtilpasningsreformer, pumpet våpen inn i landet i 25 år og bombet i stykker landets største medisinprodusent, nå krever en «humanitær innsats» i form av ytterligere militær aktivitet. Mens regjeringene i Sudan og Kina er de som anklages av verdenssamfunnet for ikke å bidra til fred, er det i virkeligheten USA som bærer det største ansvaret for Sudans elendighet. De aller fleste som dør i Darfur, faller ikke som ofre for kuler fra noen av sidene, men for sult og sykdommer som malaria og tuberkulose. Bombingen av Al Shifa-fabrikken har utvilsomt skapt mer lidelse i regionen enn Janjaweed-militsens herjinger. Medisiner, vanningssystemer, gjeldsslette og, mer umiddelbart, afrikanske fredssamtaler uten nordamerikansk innblanding ville utvilsomt løst flere problemer i Darfur enn sanksjoner og militær intervensjon. Et fruktbart oljesamarbeid med Kina kan berede grunnen for en oppgang i den sudanske økonomien. At en slik oppgang ikke vil komme verken folket i Darfur eller andre steder i landet til gode under Al-Bashir kan så være, men det er liten grunn til å tro at Washingtons indignasjon har noe med dette å gjøre.

FN

Helt uavhengig av de bakenforliggende motivene er det i det hele tatt vanskelig å tenke seg at en NATO- eller FN-innsats støttet av det samme Washington som står bak angrepskrigen mot Afghanistan, okkupasjonen av Irak og statskuppet på Haiti skulle gjøre noe positivt for de marginaliserte innbyggerne i Darfur eller det sudanske folket i alminnelighet. Likevel har menneskeretts-, solidaritets- og venstresidegrupperinger av alle slag på bred front sluttet opp om kravet om en «humanitær» innsats i Darfur. Tiltroen til i særlighet FN er jevnt over stor innenfor den vestlige venstresida som nesten fullstendig har latt være å studere erfaringene fra organisasjonens virke på Haiti de siste tre årene. Gjennom sin brokete sammensetning kan FN i og for seg virke som en motvekt, om enn vanligvis en liten en, mot USAs unilaterale interesser, som for eksempel foran krigen i Irak. Ulikt Det hvite hus styres ikke FNs sikkerhetsråd av en, men av flere imperialistiske administrasjoner, som seg imellom har motstridende interesser og som derfor i blant kan fungere som en bremsekloss. På den andre siden har FN-innsats som på Haiti og i Jugoslavia tydelig vist hvordan organisasjonens «hjelpeinnsats» like gjerne kan tjene som et skjul for å fremme imperialistiske interesser heller enn å fremstå som en kraft for fred og forsoning. I Afrika har de blå hjelmene en mørk historie, med innblandingen i mordet på Patrice Lumumba i Kongo som kanskje den største skampletten. I dag får den franske hæren støtte fra 7.000 FN-soldater i Elfenbeinskysten etter at president Laurent Gbagbo har deklarert at landet akter å befri seg fra den gamle kolonimakten, denne gang «på ordentlig».

Men samtidig som en ny bølge av bevissthet og frihetsånd skyller innover Afrika, sitter progressive grupper i vest – når de i det hele tatt viser interesse – håpløst fast i en endimensjonal forståelse av konfliktene på kontinentet. Mens den svenske venstresida for eksempel er splittet i forhold til motstandskampens betydning i Irak, står den som regel forent med høyresida i spørsmål som omhandler Afrika. Det som hender der, er ille og «vi må gjøre noe» – så langt strekker som regel men felles (ikke-)analysen seg. Naiviteten kan ikke utelukkende skyldes på villedende manøvrer fra massemedia og ulike interessegrupper. Imperiebyggernes versjon av det som skjer, slår lett rot i det bildet av Afrika som finnes forutinntatt i den europeiske og nordamerikanske tenkemåten over hele det politiske spekteret. Kvasianalyser forankret i synet på Afrika som «det håpløse kontinentet», bebodd av mennesker det er synd på, opprettholder oppfatningen av Afrika som inkapabelt og trengende, uten i det hele tatt å synliggjøre de kreftene som kveler enhver mulighet for fred og uavhengighet. Blant humanister og filantroper i vest er den allmenne oppfatningen at vi gjør for lite for Afrika. I virkeligheten finnes det et massivt vestlig nærvær og aktivitet på kontinentet, et nærvær som er årsaken til flesteparten av de problemene vi bekymrer oss for. Bildet av et inkompetent, avhengig og hjelpeløst Afrika som preger forholdet vårt til kontinentet utgjør en takknemlig grobunn for alle ropene på «hjelpeinnsatser» og «humanitære intervensjoner» som opprinnelig ble utformet av evangeliske og nykonservative tankesmier og som i høyeste grad bygger opp under nykoloniale interesser. At store deler av venstresida har tatt til seg høyresidas falskklingende indignasjon over Darfur – og samtidig som man motsetter seg USAs okkupasjon av Irak støtter (om enn ubevisst) planene deres for Sudan – er symptomatisk for den grovt ensidige forestillingen om Afrika som preger det vestlige engasjementet.

Det finnes ingen enkel løsning på konfliktene i Sudan. Heller ikke noen svart-hvitt forklaring. En hissig vestlig imperialisme fungerer heller ikke alene som analysemodell. Men at den utgjør den største trusselen mot Sudans og Afrikas folk, burde være klart for den vestlige venstresida som må passe seg for ikke å bli en av dens verktøy gjennom nøye å granske sine egne forutsetninger og unngå en naiv tiltro til FN, eller endog USA, som potensielt gode krefter i den tredje verden. Som historie- og religionprofessoren Gary Leupp, en av få amerikanske intellektuelle som har stilt spørsmålstegn ved sin egen regjerings krokodilletårer for Darfur, skriver:

«imperialismen er ikke et enkelt verktøyskrin som kan brukes for å rette opp de problemene dens egne lakeier har notert på sin gjøremålsliste for 'fred og rettferdighet'. Den er selve problemet».

Krisen i Sudan er innvevd i et opptrappet imperiespill om hele det ressursrike sentrale Afrika, med langt mer komplekse geopolitiske dimensjoner enn det som kan gjøres rede for her. I denne situasjonen har de afrikanske folkene, uavhengig av nasjonalitet, religion og etnisitet, felles interesser mot stormaktene. Denne innsikten vokser i Afrika og den radikale panafrikanismen går mot en ny renessanse. Mens europeiske og nordamerikanske selskaper og regjeringer med de internasjonale hjelpeorganenes assistanse virker for en ytterligere oppdeling av kontinentet ligger håpet for Afrika i enhet.

En solidarisk venstreside i vest bør derfor gi sin støtte til å prioritere inter-afrikanske strategier og konfliktløsninger og behandle ethvert krav om «humanitære intervensjoner» med den største skepsis. Den bør velge å høre på afrikanske stemmer fremfor vestlige «eksperter» og uten de globale nyhetsbyråenes filtrering. Fremfor alt bør den ta et oppgjør med det koloniale, og i aller høyeste grad rasistiske, bildet av Afrika som offer og erstatte hjelperholdningen med en gjenopplivning av den anti-imperialistiske analysen som – innbiller jeg meg, selv om jeg ennå ikke var født – preget solidaritetsbevegelsen under frigjøringsperioden, da godt og ondt var noe enklere å skille fra hverandre. Kanskje kan vi da innse at verken utsugning eller frigjøringskamp døde ut bare fordi vi mistet interessen, mens kolonialismen ble erstattet av en nykolonialisme. En slik bevissthet kan utgjøre grunnlaget for et strategisk politisk engasjement for Afrika som ikke tangerer Bono-humanismens og stormaktsadministratorenes nøye sammenvevde agenda.

---

[1] Siden artikkelen ble skrevet har FNs sikkerhetsråd gjort et ikke-bindende vedtak om å erstatte den eksisterende styrken med en felles styrke fra FN og AU på 23.000 mann. Denne er blitt godtatt av Khartoum. (Overs. anm.) [Tilbake]

Nepal står i dag midt i en prosess som ingen helt vet hvor vil ende. Kanskje har man grunnlovsvalget i sikte når dette trykkes. Kanskje har kongen klart å manøvrere seg til begivenhetenes sentrum igjen. For å forstå hva som foregår nå, er det nødvendig å ha et vist overblikk over hva som har skjedd før. Derfor vil jeg gi et kort overblikk over borgerkrigen i Nepal, før jeg går over til det store spørsmålet: Hvorfor ble maoistene med i fredsprosessen?

Stian Bragtvedt har skrevet mastergrad om fredsprosessen i Nepal og er med i Helselag til Nepal i Tromsø

---

Betegnelser som føydalt eller halvføydalt brukes ofte om det nepalske samfunnet. Maoistene hevder at Nepal er halvføydalt, mens andre på venstresida i landet mener at man er inne i en overgang til kapitalisme. Faktorer som lønnsarbeid i jordbruket, markedsrelasjoner og desentralisering er alle momenter i debatten. Når Nepals status som føydalt, halvføydalt eller på vei til kapitalistiske produksjonsforhold er vanskelig å bedømme for venstresida i Nepal, er det naturlig nok enda vanskeligere å bedømme fra Norge. Det som derimot er mulig, er å ta en nærmere kikk på den nepalske økonomien.

Rundt 80 % av befolkninga jobber innen landbrukssektoren, som utgjorde 40 % av BNP i 1995. Jordbruket er arbeidsintensivt, med liten grad av mekanisering og investeringer med sikte på å forbedre produksjonen per arbeidstime. Av produksjonen i jordbruket utgjør mat til eget forbruk 80 %, og produksjonen av varer for salg på markedet er konsentrert i den østlige Teraien, som er det flate slettelandet lengst sør i Nepal. I øst dyrkes det også te for eksport, som kan sies å være den delen av nepalsk jordbruk hvor kapitalistiske relasjoner er mest fremtredende. Arbeiderne på teplantasjene selger arbeidskraften sin, og produktene er for eksport til India og andre markeder.

Majoriteten av bøndene i vest og åsområdene har enten veldig små jordstykker, eller de er jordløse. Generelle tall for eierstrukturen til jord i Nepal er vanskelige å finne, spesielt ettersom jorda er mye mer fruktbar i enkelte områder enn i andre. Bildet preges imidlertid av at medlemmer fra Shah- eller Rana-familiene og prestekasten eier store landområder, som de leier ut til jordløse eller fattigbønder.

Mens kapitalistisk landbruk kjennetegnes av konkurranse og økning i produktiviteten, preges landbruket i Nepal av stagnasjon. Patron–klient-forhold preger også landsbygda i Nepal. Lokale landeiere har styrt områdene sine gjennom å bruke sine ressurser for å kjøpe seg støtte. Under det kongelige diktaturet frem til 1990 var disse lokale stormennene støttet av monarkiet. Etter at demokratiet ble innført i 1990 meldte imidlertid mange av stormennene overgang til Kongresspartiet. Samfunnets føydale karakter og de utbredte avhengighetsforholdene har bidratt til at folk stemmer på kandidater ved valg, som de tror har gode forbindelser til makteliten i Katmandu. Dette gjøres ut fra logikken om at kandidater med gode forbindelser i Katmandu vil være i stand til å få større ressurser til landsbyen sin. Disse mekanismene har bidratt til at Kongresspartiet har stått sterkt også på landsbygda i Nepal, og at jordeiere som tidligere støttet seg på kongen, i dag har tette bånd til Kongresspartiet.

Handelskapitalen i Nepal har historisk vært knyttet opp mot utenlandsk industriproduksjon, noe som har ført til at det knapt fins en nasjonal industri i Nepal. De fleste som jobber i industrien, produserer ikke-varige forbruksgoder som kjøpes av den privilegerte middelklassen eller av turister. Turisme trekkes ofte fram som en sektor i vekst som gir håp for Nepal, men også her forsvinner rundt halvparten av profitten ut av landet. Alle de syv kasinoene i Nepal har utenlandske eiere, og adgang for nepalere er strengt forbudt. Industrisektoren i Nepal er i tillegg forsvinnende liten, og er dominert av indisk kapital, ofte i kompaniskap med nepalsk handelskapital.

Maoistene snakker ofte om indisk ekspansjonisme og kompradorkapital når de skal beskrive klasseforholdene i Nepal. For å motvirke indisk kapital og dens agenter i Nepal har maoistene spilt på nasjonalisme i Nepal. Frem til 2004 var linja til partiet at man måtte være forberedt på en indisk invasjon, og at kongen og nasjonale elementer i hæren kunne være potensielle allierte i en slik situasjon. Samtidig har de også uttalt at målet er å fjerne føydalismen i Nepal, og siden det ikke fins noen selvstendig kapitalistklasse, er det opp til maoistene å skape kapitalistiske produksjonsforhold i Nepal. Lenge betraktet man kongen som representant for de store landeierne og kompradorborgerskapet som den samme fienden i denne kampen. Som jeg vil komme tilbake til, ble dette bildet nyansert i takt med begivenhetenes gang i løpet av krigen.

Borgerkrigen 1996–2006

Da borgerkrigen startet 13. februar 1996, hadde maoistene to engelske rifler fra andre verdenskrig, men bare en av dem virket. Da Folkets frigjøringshær gikk inn i FN-overvåkede leire ti år senere, høsten 2006, talte den 30.000 soldater med i underkant av 5.000 skytevåpen. Selv om mange av soldatene kanskje var nyrekrutterte nettopp for å gå inn i leirene, og mange av våpnene var hjemmelagde, er det ingen tvil om at maoistene gjennom borgerkrigen har bygd opp en slagkraftig geriljahær. I den første fasen av krigen, som varte frem til 2001, fokuserte maoistene på å slå ut politistasjoner og andre offentlig bygg på landsbygda. I tråd med klassisk maoistisk geriljastrategi prøvde de å omringe byen ved først å jage statsapparatet vekk fra landsbygda. Politiet på landsbygda i Nepal har en historie med undertrykking av opposisjonelle bak seg, og mange var nok glade for å se den lokale politistasjonen bli lagt øde. Videre baserte de seg på å kjempe med våpen erobret fra fienden. Så lenge denne fienden var politiet, betydde dette stort sett å kjempe med Lee Enfield-rifler, som britene brukte under andre verdenskrig. Ellers bestod maoistenes arsenal de første årene stort sett av hjemmelagde bomber og khukurier, som er en tradisjonell nepalsk kniv.

Dette forandret seg imidlertid etter 2001. Hæren kom inn i krigen, og det førte til en stor økning i tapstall både blant regjeringsstyrker, maoister og sivile. Det var forsøk på fredsforhandlinger mellom maoister og politikere flere ganger, men hver gang strandet forhandlingene på grunn av maoistenes krav om en grunnlovgivende forsamling og en ny grunnlov. I juni 2001 ble kongefamilien i Nepal massakrert av kronprinsen, uten at det fins noen god forklaring på hvorfor. Mange hevder at det var kongens bror, Gyanendra, som regisserte massakren for selv å komme på tronen, og på tronen kom han. Med innsettelsen av den nye kongen skjedde tydelige endringer i maktdynamikken i Nepal. Kongehuset startet sakte men sikkert å undergrave politikernes makt gjennom å erklære unntakstilstand, samtidig som de forskjellige partiene ble spilt ut mot hverandre. Samtidig la politikerne seg på en tøffere linje ovenfor maoistene. De ble erklært å være en terroristorganisasjon, og det ble utlyst dusør på lederne Prachanda og Bhattarai på 5 millioner rupi. I tillegg begynte stormaktene å fatte interesse for Nepal, og militærbevilgningene fra USA og India økte drastisk. Nepal ble etter 11. september 2001 en ny slagmark i krigen mot terror.

I februar 2005 ble situasjonen igjen forandret da kong Gyanendra sparket parlamentet og utnevnte en ny regjering bestående av sine nærmeste rådgivere. Kuppet ble møtt med internasjonal fordømmelse, også fra India. Kina, på den andre siden, mente at det hele var «et indre nepalsk anliggende». Politikerne begynte nå å frykte for at partiene ikke var en del av Gyanendras fremtidsplaner, og flere og flere i de store partiene tok til orde for en tilnærming mot maoistene. I november 2005 ble tolvpunktavtalen underskrevet mellom de politiske partiene og maoistene, der det viktigste punktet var at man var enige om at kongen var det største hinderet for fred i Nepal, samtidig som begge parter forpliktet seg til å avholde valg til en ny grunnlovsforsamling, samt til å innføre/beholde et flerpartisystem i Nepal etter at man hadde blitt kvitt kongen. Gyanendra ble tvunget til å trekke seg i siste halvdel av april 2006, etter massive gateprotester over hele Nepal.

Maoistene ble etter avtalen med partiene beskyldt, spesielt av maoister i India, for å selge ut revolusjonen i Nepal, og å gi opp initiativet i kampen mot reaksjonære krefter. Andre har berømmet maoistene for sin evne til å være fleksible og udogmatiske. Jeg vil i resten av artikkelen se nærmere på hvorfor maoistene gikk inn i alliansen med de politiske partiene.

«Strategisk fasthet, taktisk fleksibilitet»

I 1995, året før borgerkrigen i Nepal startet, vedtok maoistene dokumentet Strategy and Tactics of Armed Struggle in Nepal. Her slo man fast at å oppgi den væpnede kampen før man hadde seiret over den reaksjonære staten, ville være revisjonisme og et svik mot folket. Allikevel var det nettopp det maoistene gjorde, da de skrev under tolvpunktsavtalen i november 2005. Denne taktiske helomvendingen må ses i sammenheng med skiftet i maoistenes ideologi. Etter 2001, og kanskje spesielt mellom 2001 og 2003, gjennomgikk maoistene en prosess med ideologisk debatt og forandring. Hovedtrekkene i prosessen var at fokus ble flyttet fra væpnet kamp, til nødvendigheten av å gjøre kompromisser med reaksjonære elementer, som for eksempel de politiske partiene eller seksjoner innen hæren. Dette skiftet i strategi ble forklart med en ny analyse av de globale maktforholdene. USAs globale dominans og aggressive utenrikspolitikk etter 11. september ville gjøre revolusjon i ett land nærmest umulig. I tillegg analyserte maoistene tidligere forsøk på sosialisme, og trakk slutningen at mangelen på demokrati hadde ført til korrumpering og revisjonisme. Disse analysene gjorde at kravet om ny grunnlovsforsamling ble enda viktigere for maoistene, og denne skulle velges av folket, noe som ikke var eksplisitt nevnt ved fredsforhandlingene i 2001. Den nye linjen til maoistene ble oppsummert som «strategic firmness, tactical flexibility» – taktisk fleksibilitet for å kunne oppnå langsiktige mål.

Det var imidlertid ikke bare i maoistleiren det skjedde endringer i borgerkrigens andre fase. Etter at Gyanendra fikk grep om tronen etter massakren i juni 2001, ble kongens tilstedeværelse i politikken stadig tydeligere. Gjennom å erklære unntakstilstand og spille de politiske partiene ut mot hverandre greide Gyanendra å skape en kaotisk situasjon der kongehuset lot til å være den mest stabile institusjonen. 3. oktober 2002 sparket Gyanendra statsminister Deuba fra Kongresspartiet, og innsatte Lokendra Bahadur Chand, som hadde vært statsminister for kongen under ettpartistyret. Med dette var de politiske partiene i realiteten spilt ut over sidelinjen. Sommeren 2003 kom nye forhandlinger i stand, men også disse brøt sammen etter uenighet om maoistenes krav om grunnlovsforsamling. Statsminister Chand måtte trekke seg, og samtidig begynte Kongresspartiet og det reformistiske kommunistpartiet å snakke med andre partier om å danne felles front mot kongen. Da kongen sparket parlamentet i februar 2005, ble det virkelig fart i dette arbeidet, og syvpartialliansen ble dannet. Gyanendras kupp ble fordømt internasjonalt av både India, Storbritannia, EU og etter hvert USA. Bare Kina og Pakistan mente at kuppet var et nepalsk «indre anliggende». Kuppet gjorde også at de politiske partiene skjønte at deres egen posisjon var truet, og i løpet av våren og sommeren ble det ført forhandlinger med maoistene med sikte på å få i stand en allianse mot kongen.

Lederstrid og indisk linjeskifte

nettopp vært igjennom en intens indre strid mellom lederen Prachanda og mannen som ble regnet som hans nestkommanderende, Baburam Bhattarai. Stridens kjerne (ut fra materialet som har blitt offentliggjort) later til å ha dreid seg om hvorvidt det var kapitalismen eller føydalismen som var hovedmotstanderen. Maoistleder Prachanda mente at India ville invadere Nepal heller enn å la maoistene vinne, og at man derfor måtte være forberedt på å bygge allianser med nasjonalister innen hæren og kongehuset. Dette var linja til maoistene så sent som i august 2004. Nestkommanderende Bhattarai mente på den andre siden at hovedmotsetningen gikk mellom folket og kongehuset, og at man derfor burde prøve å få i stand en allianse med de borgerlige partiene, mot kongen. Dette ville innebære en eller annen forståelse med India, siden Kongresspartiet tradisjonelt har stått nært det indiske kongresspartiet. Bhattarai med flere ble først ekskludert av partiet, før de ble tatt inn igjen etter kongens kupp i februar 2005. Bhattarai reiste så til India, for å lufte stemningen for en løsning i Nepal som inkluderte en allianse mellom partiene og maoistene.

Også i India var det forskjellige syn på hvem man burde samarbeide med i Nepal. En linje som stod sterkt i forsvarsdepartementet og hæren, hevdet at kongehuset var nødvendig for et stabilt Nepal, og at bare en hinduistisk konge kunne virke samlende på folket. I opposisjon til dette synet stod ideen om at maoistene måtte inkluderes for å få en slutt på krigen og få et stabilt Nepal. I tillegg håpet man at maoistene i Nepal kunne fungere som et eksempel for maoistopprørere i India, som etter konflikten i Kashmir regnes som Indias største sikkerhetsproblem. Ved valget i India i 2004 ble en koalisjon ledet av Kongresspartiet vinneren, noe som betydde at synet om at maoistene måtte slippe til i maktens korridorer i India, vant frem. Forhandlingene mellom syvpartialliansen og maoistene ble holdt i Delhi, og resultatet var enighet om en avtale på tolv punkter, hvor de viktigste var felles kamp mot kongen og valg til en grunnlovgivende forsamling. I mars 2006 ble det holdt nye forhandlinger i Delhi, hvor maoistene og syvpartialliansen ble enige om en felles protestbevegelse som skulle starte 5. april samme år.

Denne bevegelsen utvikla seg etter hvert til å bli et stort folkeopprør over hele Nepal, i motsetning til demokratiopprøret i 1990 som stort sett hadde vært begrenset til Katmandu. 24. april 2006 ble Gyanendra tvunget til å gi seg, og gjenopprettet parlamentet fra 1999. Noe av det første parlamentet gjorde, var å undertegne en våpenhvile på ubestemt tid med maoistene. 18. mai 2006 ble en rekke endringer i grunnloven vedtatt, og Nepal ble erklært å være en sekulær stat. Parlamentet tok kontroll over kongehusets økonomi, og kongens eiendommer ble gjort skattbare. I november 2006 ble en fredsavtale underskrevet, og maoistene gikk inn i overgangsregjeringen som skulle styre Nepal frem til valget til grunnlovsforsamlingen.

Ytre og indre motsetninger

Når dette skrives, er det mindre enn 24 timer siden maoistene annonserte at de trekker seg fra overgangsregjeringen, for å mobilisere folk til kamp for republikk og et valgsystem basert på forholdstallsvalg. Hvor denne prosessen vil ende, er det umulig å si noe om. Det som det imidlertid er mulig å si noe om, er hvordan maoistene har kommet i situasjonen de er i dag, fra et relativt beskjedent utgangspunkt i 1996. At maoistene har hatt, og har, bred støtte på store deler av landsbygda i Nepal, er klart. Selv om de står svakere i byene og i Terai-området i sør, har de en viss støtte også her. Maoistenes styrke har vært en fleksibel og udogmatisk holdning til realitetene i Nepal, hvor man har vært villig til å forhandle med ulike seksjoner av herskerklassen i Nepal for å kunne komme i posisjon. Uten denne fleksibiliteten ville mest sannsynlig maoistene vært spilt ut over sidelinjen allerede.

Maoistenes beslutning om å gå inn i fredsprosessen, må altså sees i sammenheng med utviklingen i andre seksjoner av herskerklassen i Nepal, og erfaringen fra borgerkrigen. Maoistene kunne ikke slå hæren samtidig som kongen fikk støtte fra India og USA. Denne linja stod Bhattarai for, mens Prachanda altså mente at man måtte satse på en allianse med patrioter innen hæren og kongehuset. Etter kongens kupp i februar 2005 fikk naturlig nok Bhattarai større oppslutning for argumentene sine om at hovedmotsetningen i Nepal gikk mellom kongen og folket. I tillegg ble partiene tvunget til å samarbeide med maoistene om en allianse mot kongen. På toppen av dette fikk valget i India konsekvenser for mulighetene i Nepal.

For å forstå hvorfor maoistene gikk inn i fredsprosessen, er det altså nødvendig å ha oversikt over de forskjellige motsetningene innad i herskerklassen i både Nepal og India, så vel som motsetningene innad i maoistpartiet selv.

---

Nepal nå

Maoistene har trukket seg ut av overgangsregjeringen, men sitter fortsatt i parlamentet hvor de har 73 representanter av 330 totalt. Kongresspartiet har 132, mens det reformistiske kommunistpartiet UML har 83 representanter.

Valget til grunnlovsforsamlingen ble utsatt på ubestemt tid etter at maoistene krevde at overgangsparlamentet skulle erklære republikk, og at valget skal avholdes etter forholdstallsprinsippet. Kongresspartiet hevder at dette er i strid med overgangsgrunnloven. Maoistene på sin side hevder at det er umulig å gjennomføre et rettferdig valg mens kongen fortsatt sitter på tronen, og at forholdstallsvalg er nødvendig for å sikre innflytelsen for grupper som er marginaliserte på grunn av kaste, klasse, kjønn eller etnisitet.

Etter ukelange forhandlinger ble det stemt over forslagene søndag 3. november. UML og maoistene stemte sammen og fikk flertall for å avholde valget til grunnlovsforsamlingen etter forholdstallsprinsippet, samt en erklæring om å starte forberedelser til innføring av republikk. Det kreves imidlertid 2/3 flertall for å gjøre forandringer i overgangsgrunnloven. Det er derfor uklart hvilke følger vedtakene vil få. I øyeblikket står maoistene og Kongresspartiet steilt mot hverandre, og spørsmålet er hvordan UML vil forholde seg fremover.

Om venstresiden samler seg om forholdstallsvalg og republikk, vil Kongresspartiet bli isolert i parlamentet og fremstå som tvetydige i spørsmålene om republikk og demokratisering i Nepal. En slik utvikling kan gi initiativet tilbake til maoistene som av mange fikk skylden for at valget til grunnlovsforsamling nok en gang ble utsatt. Internasjonale aktører som USA og India er skeptiske til økt fremgang for maoistene, og følger også situasjonen i Nepal spent.

(S.B. 5. november 2007)

av Erling Folkvord

I årene fra 1972 til 1975 kjøpte USA og den iranske sjahen seg total kontroll med den legendariske kurderlederen Mullah Mustafa Barzani. Algerie-avtalen som var sluttresultatet av denne handelen, betydde et strategisk tilbakeslag for kurdernes nasjonale kamp i Irak.

«Algerie-avtalen i 1975 var et forræderi mot oss kurdere. Barzani tok våpnene fra sine 70.000 peshmergas (1) og sa at alt skulle leveres inn til Irak. Jeg måtte gi fra meg geværet mitt og reise heim. Vi skulle i stedet ha fortsatt kampen mot regimet i Bagdad.

Ei tid etterpå gikk irakiske styrker for første gang til angrep på landsbyen vår. Først besatte de høydedragene. Så skjøt de ned på husene våre. Etterpå rykka de inn og ødela alt. Vi måtte flykte over grensa til Iran.»

Småbrukeren Nebi Hamza som sier dette, var livvakt hos Mullah Mustafa Barzani fra 1960 til 1975. I disse årene var han blant de som var nærmest rundt lederen. Nebis livvaktstjeneste dekker praktisk talt hele perioden fra Barzanis hjemkomst fra Sovjet og til hans siste avreise til nytt eksil i USA. Jeg møtte Nebi og familien i en avsides fjellandsby en drøy dagsmarsj fra den irakisk-iranske grense.

Ødeleggelser og gjenoppbygging

Nebi og familien hans vendte tilbake til landsbyen etter noen få år i flyktningeleir på iransk side av statsgrensa. De bygde opp husene igjen og starta på nytt. Siden har irakiske styrker ødelagt landsbyen to ganger til. Den siste gangen, under Anfal-kampanjen i 1988, var det omtrent 20 hus soldatene kunne ødelegge. Nebis familie måtte flykte igjen og vendte først tilbake fra flyktningeleirlivet etter det store opprøret i 1991.

«Den siste gangen arbeidet vi i fire år med å sette opp huset vårt», sier Nebi som aldri har fått gjennoppbyggingshjelp fra de som kaller seg myndigheter.

I dag har familien to kyr, tolv sauer, en hest og en del fjærkre. Det er nok til at de klarer seg sjøl. De sper på levemåten med det de kan høste av ville vekster i skogen. Ungene har en drøy halvtimes fottur til skolen lenger nede i dalen. Der foregår undervisninga nå på kurdisk, et direkte resultat av opprøret i 1991.

Nebi ønsker ikke å si stort om verken Masod Barzani, sønnen til Mullah Mustafa Barzani, eller Jalal Talabani som leder Patriotisk Union Kurdistan (PUK). I likhet med mange andre vi snakka med i den sjølstyrte delen av irakisk Kurdistan, er han ingen beundrer av de to som utad er store ledere. Landsbyen har ikke fått hjelp fra de kanter, annet enn med ord:

«I tre år har KDP (Kurdistans Demokratiske parti som ledes av Barzani) lovt oss å legge asfalt på veien hit til landsbyen, men de har ikke gjort noe.» Selv om han er fåmælt når ledernes navn bringes på bane, får vi vite at veibygginga ikke er det eneste punktet hvor han hadde ønska seg noe mer fra lederne i KDP og PUK:

«Hvis de er virkelige ledere, hvorfor har vi da ingen frihet?», spør småbrukeren som i 15 år hørte til den nærmeste kretsen av livvakter rundt Mullafa Mustafa Barzani, klanslederen som i 1947 var øverstkommanderende for Mahabad-republikken i iransk Kurdistan og senere ble partileder og nesten en nasjonal leder for kurderne i Irak.

Innholdet i Algerie-avtalen

Mullah Mustafa Barzani har en stor plass i nyere kurdisk historie. Men godtakinga hans av Algerie-avtalen ødelegger ettermælet hans. Vi møtte ingen kurdere i det sjølstyrte området som mente Barzani handla riktig i den saka. Mange flere enn hans gamle livvakt brukte ordet forræderi. Men det skal nok tilføyes at de fleste vurderer Barzanis handlinger uten å ha kjennskap til det diplomatiske forspillet til Algerie-avtalen. Gamla Barzani hadde ikke for vane å fortelle hvorfor han tok den ene eller den andre beslutninga.

Algerie-avtalen som ble inngått mellom Irak og Iran 6. mars 1975, satte sluttstrek for en diplomatisk prosess som bare få hadde hatt kjennskap til, og løste flere stridigheter mellom de to statene. Sjahen og Saddam Hussein løste flokene da de møttes under et OPEC-møte i Algerie.

Irak avstod en del omstridt land til Iran. Det viktigste var at Iran fikk kontroll med Shatt al Arab ved utløpet av Eufrat og Tigris. Mange utenforstående var forundra over hvor ettergivende Irak var. Til gjengjeld forplikta sjahen seg til å stanse all hjelp til den Barzani-ledete kurdiske bevegelsen. Ja, sjahen ga Irak anledning til å krysse grensa mellom de to staten for å forfølge kurdiske opprørere, eller for å kontrollere at de ikke fikk bistand fra iransk side.

Hvem kan kurderne stole på? Hvor sterke er kurderne selv?

Disse to spørsmålene ligger i dag bakom de fleste diskusjoner om Kurdistans framtid. De er også en del av enhver vurdering av de begivenhetene som førte fram til at Nebi Hamza og titusener andre peshmergas i mars 1975 måtte gi fra seg sine våpen til det fiendtlige regimet i Bagdad.

Mullah Mustafa Barzani hadde i 1958 vendt tilbake fra sitt 11-årige eksil i Sovjetunionen. Barzani var formell leder av KDP mens han var i eksil. Da han kom tilbake og skulle være leder også i praksis, ble det konflikter med partiets valgte ledelse. Mange mislikte at Barzani ledet partiet på samme måte som han var vant til å lede klanen.

Militærkuppet som i 1958 avvikla det britisk-innsatte kongehuset, skapte et sjølstendig Irak. Det nye arabiske regimets forhold til kurderne kom til å likne den situasjonen det nye tyrkiske regimet befant seg i 35 år tidligere. Det arabisk-dominerte regimet i Bagdad behandlet den irakiske delen av Kurdistan nærmest som en koloni, selv om det også var store forskjeller fra Tyrkia: I den irakiske grunnloven er kurderne nevnt som likeverdige med arabere. KDP ble et lovlig parti. Kurdiske aviser, blader og kringkasting i Irak økte i antall og omfang etter 1958.

1960-årenes konflikter og kriger mellom kurderne og Bagdad-regimet resulterte 11. mars 1970 i at Bagdad tilbød en avtale om selvstyre for den nordligste delen av irakisk Kurdistan. På dette tidspunktet hadde Baath-partiet erobra makta i Bagdad, og Saddam Hussein var blitt nestkommanderende i det regjerende Revolusjonsrådet.

Kurdiske oljerikdommer

Denne selvstyreavtalen ville ikke løst alle stridsspørsmål om den var blitt gjennomført. Irak var ikke villige til å la selvstyret omfatte den oljerike delen av irakisk Kurdistan. Og Bagdad overholdt heller ikke det de hadde blitt enige om. En avtalt folketelling – som skulle avklare andelen av kurdere og arabere i området – ble ikke noe av. Istedet ble kurdere fordrevet fra de mest oljerike delene av landet. Staten oppmuntra arabere til å flytte inn i stedet. Denne arabiseringspolitikken har senere fortsatt jevnt og trutt. I desember 1998 møtte vi kurdiske familier som nettopp var fordrevet fra heimene sin i Kirkuk.

I den konfliktfylte situasjonen i 1960-årene og først på 1970-tallet bygde klans- og partilederen Barzani mye av sin makt på støtte utenfra. Og Bagdad-regimet utnyttet på sin side det kurdiske klanssamfunnets indre splittelse og betalte kurdiske klansledere for å stille bevæpnede menn til rådighet for å slåss mot Barzani. Disse leiesoldatene fikk økenavnet jash, som betyr ‘et lite esel’.

Etter en splittelse i KDP, der Barzani kom på kant med partiets valgte ledelse, allierte han seg med den samme iranske sjahen som hadde knust den første kurdiske staten, Mahabad-republikken i 1947. Barzani samarbeidet nå med sjahen i dennes krig mot Kurdistans Demokratiske Parti-Iran. Kurdiske ledere i Iran ble drept av Barzanis menn eller tatt til fange og overlevert til sjahens styrker. Det tilfellet som skapte mest ondt blod mellom kurdere gjaldt Soleiman Moni, generalsekretæren i KDP-Iran. (2)

Mullah Mustafa Barzani holdt kortene tett til brystet og styrte sitt parti på en klansleders vis. Under hans ledelse ble både livvakta Nebi Hamza, titusenvis av andre peshmergas og hans andre kurdiske landsmenn redusert til å være bønder på Barzanis politiske og økonomiske sjakkbrett. Men Barzani allierte seg med spillere som var så store at han selv til slutt ble en brikke som kunne brukes og kastes.

USA kjøper kurderlederen Barzani

En amerikansk lynvisitt i Teheran i slutten av mai 1972 skulle få skjebnesvangre følger. Bagdad-regimet hadde nettopp inngått en vennskapsavtale med Sovjetunionen. President Richard Nixon og hans utenriksminister Henry Kissinger gjorde omfattende avtaler med sjahen under det korte oppholdet mens de var på vei tilbake fra nedrustningsdrøftinger i Moskva. Etterpå fortalte en strålende fornøyd sjah til en av sine egne diplomater at Nixon hadde gitt han «mer enn jeg ba om, ja mer enn jeg forventet». (3)

Nixon påtok seg også å finansiere en del av Barzanis fortsatte motstand mot regimet i Bagdad. De amerikanske utbetalingene til å støtte Barzanis virksomhet var ikke større enn 16 millioner dollars i løpet av de knapt fire årene fra sommeren 1972 og til den dramatiske bråstoppen i mars 1975. Det meste ble brukt til å gjøre våpeninnkjøp i Israel. Amerikanske dollars ble brukt til å utstyre Barzanis peshmerga-styrker utstyrt med sovjetisk-produserte våpen som Israel hadde erobra fra araberstatene under 6-dagers krigen i 1967.

USAs tilbud til Barzani i mai 1972 kom bare to uker etter at Irak hadde nasjonalisert Iraq Petroleum Company. Barzani svarte med å love USA oljerettigheter i Kirkuk-området, som en motytelse for den hjelp han fikk. (4) Dette Barzani-tilbudet gjorde det lett for Bagdadregjeringa å hevde at kurderne forrådte Irak til fordel for utenlandske interesser.

Med bagrunn i det som ble avdekka i den kongressoppnevnte Pike-utredninga i USA, forteller Washington Post-journalisten James Randal at månedlige utbetalinger fra USA ble kanalisert gjennom sjahens beryktede hemmelige politi SAVAK. Barzanis soldater fikk noen ganger lønningene sine utbetalt i iranske rial. (5)

Avviste irakisk fredstilbud i 1973

Da Bagdad i 1973 ville bilegge striden med kurderne og foreslo ei deling både av Kirkuk og oljeinntektene mellom den irakiske staten og det framtidig selvstyrte kurdiske området, mente flere av Barzanis rådgivere at han burde si ja. De mente alle at Kirkuk var en del av Kurdistan, men en deling av myndighet og penger ville være bedre enn den usikkerheta som var knytta til fortsatt krig. Drøftingene av hvilket standpunkt man skulle velge – i den grad det var virkelige drøftinger – ble vanskeliggjort av at svært få av ledelsen i KDP visste hvor tett Barzani nå hadde underlagt seg økonomisk og politisk styring fra Teheran og Washington.

«Jeg stoler på Amerika»

«Vi stoler ikke på sjahen,» sa Barzani selv i 1973, og føyde til: «Jeg stoler på Amerika. Amerika er en for stor makt til å forråde et lite folk som kurderne.» (6)

Andre kurdere var skeptiske også til USA. Så seint som i mars 1974 spurte erfarne medarbeidere om Barzani virkelig hadde forsikringer om at han kom til å få hjelp utenfra. Barzani fastholdt at de nødvendige forsikringer fantes, uten å gå i detaljer.

I et brev til president USAs president Jimmy Carter nær 5 år seinere skrev Barzani at det bare var amerikanske løfter i 1972 som hadde avholdt han fra å inngå en avtale med Irak som ville stått i motsetning til amerikanske interesser og ville skapt problemer for Iraks naboer. «Jeg kunne ha forhindret den katastrofen som rammet mitt folk, hvis jeg bare ikke hadde stolt helt og fullt på Amerikas løfte,» skrev han etter at det var synlig for alle at kurderne var blitt forrådt. (7)

Da Algerie-avtalen var et faktum i mars 1975, innrømma Barzani at det han ikke hadde garantier fra amerikanerne: «USAs regjering ga oss ingen formelle forsikringer, men vi trodde aldri de ville la oss i stikken,» sa han til en amerikansk journalist som oppsøkte han i Kurdistan i de nederlagspregete vårmånedene i 1975. «Nå ser vi at vi tok feil.» (8)

Bak Barzanis rygg

Algerie-avtalen mellom sjahen og Saddam Hussein var resultat av et diplomatisk spill bak Barzanis rygg. Men det var andre som ikke var uvitende. Rett før sjahen møtte Saddam Hussein i Alger, hadde han drøftinger med USAs utenriksminister Henry Kissinger i Zürich. Både Egypts president Anwar Sadat og Marokkos kong Hussein ble på forhånd gjort kjent med den kommende avtalen. Men Barzani, som oppholdt seg i et av SAVAKs beskyttede gjestehus i Teheran på denne tida, var uvitende. Han ble advart av en venn som kom på besøk til Teheran, men det var først via fjernsynsskjermen 6. mars 1975 at han begynte å ane konsekvensen av den uselvstendige strategien han hadde valgt, i sin grenseløse tillit til USAs ledende politikere og diplomater.

Fire bitre dager etter Algerie-avtalen var inngått, og før han hadde fått anledning til å snakke med sjahen, skrev han brev til USAs utenriksminister Henry Kissinger:

» … våre hjerter blør når vi ser at det øyeblikkelige biproduktet av avtalen deres (Algerie-avtalen) er ødeleggelsen av vårt folk på en måte vi ikke har sett før, når Iran stenger grensen helt for oss og Irak samtidig starter sine største offensiv noensinne og nå fortsetter denne. Vår bevegelse og vårt folk blir ødelagt på en måte som ikke er til å tro, mens hele omverdenen forblir taus. Vi føler, Deres eksellense, at De forente stater har et politisk og moralsk ansvar overfor vårt folk, som har knyttet seg selv nå nært til deres lands politikk … Herr statsråd, vi venter utålmodig på et raskt svar fra dem.» (9)

Hans eksellense Henry Kissinger svarte aldri på dette brevet. Andre, liknende brev fra Barzani til CIA, til USAs president Gerald Ford og igjen til Kissinger forble like ubesvart. USA hadde spilt det kurdiske kortet og hadde ingen kommentar.

«Ikke meddelt til våre klienter»

Bakgrunnen for tausheten er beskrevet i Pike-rapporten, en Kongressoppnevnt gransking av hemmelige CIA-operasjoner. Her omtales Barzani og kurderne som «våre klienter». Pike-rapporten avslører at president Nixon og utenriksminister Kissinger brukte det kurdiske kortet for å styrke den iranske sjahens forhandlingsposisjon overfor Irak. Rapporten slår fast at «presidenten, Dr. Kissinger og sjahen håpet at våre klienter ikke skulle seire. De foretrakk istedet at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ganske enkelt skulle opprettholde fiendtligheter på et nivå som var tilstrekkelig til å svekke vår alliertes nabo (dvs. Irak, E.F.s merknad). Dette synet ble ikke meddelt til våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette å kjempe. Selv når en ser det i sammenheng med andre hemmelige operasjoner, var dette et kynisk foretagende.»

Pike-rapporten beskriver hvordan USA hadde opptrådt som «en garantist for at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ikke skulle bli latt i stikken». Rapporten peker på at USA inntok denne garantistrollen samtidig som «CIA over lang tid hadde opplysninger som tydet på at vår allierte (dvs. sjahen, E.F.s merknad) ville slutte å støtte den etniske gruppen (dvs. kurderne, E.F.s merknad) i det øyeblikk han kom til en avtale om grensestriden med sin fiende (dvs. Irak, E.F.s merknad).»

Rapporten gir også en vurdering av hva som kunne blitt resultatet hvis Barzani i 1973 hadde lyttet til sine kritiske rådgivere istedet for å følge USAs og sjahens råd:

«Kurderne kunne ha kommet fram til en ordning med Iraks sentrale regjering, og slik oppnådd i det minste en grad av selvstyre og unngått videre blodsutgytelser. Istedet kjempet kurderne videre, og måtte tåle tusener falne og at 200 000 ble flyktninger.» (10)

Vi får aldri vite om det ville gått slik hvis Barzani hadde valgt en selvstendig kurs fra 1972. Fordi han gjorde seg fortjent til Pike-rapportens stempling av han som en av «våre klienter», ble det ikke mulig å prøve ut andre alternativer.

Ydmykelse i Teheran

Sjahen var strålende fornøyd da han 7. mars 1975 vendte tilbake til Teheran fra møtet med Saddam Hussein i Algér. I fire dager nektet han å møte Barzani, den aldrende øverstkommanderende fra Mahabad-republikkens dager. Ved å legge møtet deres til 5-årsdagen for den selvstyreavtalen som Bagdad hadde tilbydd kurderne i 1970, sørget sjahen for å gjøre ydmykelsen enda større. Dessuten lot han fortsatt ikke Barzani få vite hele sannheten om Algerie-avtalen. Han sa det var bestemt at bare kurdiske soldater ville ha rett til asyl i Iran. Familiene deres måtte bli igjen i Irak. Men han holdt tilbake opplysningen om at han hadde gitt irakiske styrker tillatelse til å rykke inn i Iran for å forfølge kurdiske frigjøringskjempere. Den meldinga lot han den ydmykte Barzani få ettersendt med kurér dagen etter.

For Barzanis aller, aller nærmeste ble det et bittert møte neste dag i byen Haji Umran, på irakisk side av grensa. Uten å ta hensyn til alle meldinger som var kommet om at soldatene hans ønsket å kjempe videre, kunngjorde Barzani sin beslutning om å stoppe kampene. Beslutning tok han på klanslederens vis, uten drøftinger og uten vedtak i KDPs sentralkomite eller politibyrå.

«Iranerne hadde gitt han millioner»

En av dagens sentrale politikerne i KDP, Sami Abderrahman, kommenterer dette slik: «Husk, på den tida var Barzani fortsatt en halvgud. Jeg tror Barzani ville fortsatt å kjempe hvis han selv hadde vært yngre og familien fattigere. Men han var gammel og iranerne hadde gitt han millioner.» (11) Sami Abderrahman er i dag en av de nærmeste medarbeiderne til Masod Barzani, som har overtatt ledelsen av både parti og klan etter sin far.

Titusener motvillige peshmergas fulgte i mars 1975 ordren om å levere inn sine våpen. Mullah Mustafa Barzani forlot Kurdistan for godt. Han fikk innreisetillatelse til USA i juni 1975. Sjahen sendte med en iransk SAVAK-agent som eskorte på flyet, som Teherans siste ydmykelse av kurderlederen. Barzani hadde uhelbredelig lungekreft og ble i USA til sin død. Han ønsket å avslutte livet i Kurdistan, men også døden kom han i forkjøpet. Han døde 1. mars 1979, dagen før et innleid charterfly skulle ta han med til heimlandet.

Resultatet av Algerie-avtalen

Etter Algerie-avtalen begynte Irak å rydde ei «kurder-fri sone» med ei bredde på opptil 20-30 kilometer langs grensene mot Iran og Tyrkia. Landsbyen til Nebi Hamza, den nylig oppsagte livvakta, var en av flere hundre lokalsamfunn som ble hjemsøkt. Det er usikkert hvor mange landsbyer som ble ødelagt. James Randal oppgir at 1.500 landsbyer ble ødelagt med dynamitt og bulldosere og at anslagsvis 750.000 innbyggere ble tvangsflytta til mer sentrale og lett kontrollerbare strøk. (12)

Randal skriver at Mullah Mustafa Barzani har sikra seg en plass i en Tredje Verdens Guinness Rekordbok, om en slik noen gang blir laga. Han er den eneste lederen som har tilbragt mer enn et ti-år i Sovjetunionen, og stått på CIAs lønningsliste, og blitt både brukt og kasta av såvel Stalin som sjahen av Iran. (13)

Helikoptre

Etter flere forflytninger, ble Barzanis levninger i 1993 gravlagt i Barzan-landsbyen hvor han var født. USA markerte sitt fortsatte nærvær ved å la to helikoptre sirkle over gravfølget i tillegg til at to F-16 jagerfly fløy to ganger over landsbyen.

Mulla Mustafa Barzani døde som en frustrert eksilleder som for seint innså at han tok feil den gangen han bestemte seg for å stole på USAs ledelse.

En av sønnene hans, Masod, har arva lederposisjonene både i Barzani-klanen og i KDP. Han har nå på 1990-tallet skiftevis alliert seg Saddam Hussein og med Tyrkias NATO-generaler i sin stadig mer omfattende krig mot de kreftene i Kurdistan som truer rikdommene og makta hans.

Den gamles tidligere livvakt er ordknapp, men ikke optimistisk når spørsmålet stilles om hvilke lærdommer dagens Barzani har trukket av farens allianser med fremmede stater:

«Masod Barzani er alltid alliert med noen, men aldri med kurderne.»

Fotnoter

• 1) PUK og KDP bruker betegnelsen peshmerga om sine soldater. Ordet peshmerga betyr direkte oversatt før døden. Pesh=før, merga=døden. [Tilbake]
• 2) Omar Sheikhmous: Intra-Kurdish Relations of Kurds of Iraq with Kurds of Other Parts of Kurdistan. Et dokument utarbeidet til konferansen Iraqi Kurdistan – Status and Prospects i Berlin 9.-10. april 1999. [Tilbake]
• 3) Randal 1997, side 146. [Tilbake]
• 4) Keen 1993, side 3, jfr. Washington Post 7. april 1991. [Tilbake]
• 5) Randal 1997 side 146 og 151. [Tilbake]
• 6) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randal 1997, side 156. [Tilbake]
• 7) Brev fra Mullah Mustafa Barzani i februar 1977, her gjengitt etter Randal 1977, side 155. [Tilbake]
• 8) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randal 1997, side 156. [Tilbake]
• 9) Brev fra Mullah Mustafa Barzani til utenriksminister Kissinger av 10. mars 1975. Her sitert etter Randal 1997, side 166. [Tilbake]
• 10) Pikeraporten, her gjengitt delvis etter Randal 1997, side 167, delvis etter Keen 1993, side 3. [Tilbake]
• 11) Randal 1997, side 171. [Tilbake]
• 12) Disse tallene er oppgitt hos Randal 1997, side 173. Andre kilder angir lavere tall. [Tilbake]
• 13) Randal 1997, side 158. [Tilbake]

---

Marxister har vært uklare i synet på de menneskelige rettighetene, skriver Benny Andersson i anledning av debatten om den blodige oppløsningen av demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing 1989. Han blir imøtegått av Hans Isaksson. Den pågående debatten om Kina og de menneskelige rettighetene inneholder i det minste to typer spørsmål. Det første gjelder hva som faktisk har hendt og hender. Truet demonstrantene på Den himmelske freds plass Kinas samhold som stat? Er hensikten med den amerikanske kinapolitikken en ny krig? Eller er Clinton-regimet klare til å selge sin egen bestemor for å få innpass på det kinesiske markedet, mens hensikten med kritikken mot mangelen på fri- og rettigheter er å roe ned opinionen hjemme? Den typen spørsmål skal jeg ikke ta opp i denne artikkelen.

Den andre typen spørsmål handler om prinsipper. Hvordan skal venstresiden forholde seg til fri- og rettighetene? Fordi det her råder stor uklarhet og siden uklarhetene, delvis, har sine røtter i tradisjonen fra Marx skal jeg diskutere disse prinsipielle spørsmål ut fra et marxistisk perspektiv.

I en artikkel på Aftonbladets kulturside (10.april) forsøker Jan Myrdal å avlede kritikken mot Kina for brudd på de menneskelige fri- og rettighetene ved å påpeke kritikernes taushet når det gjelder mangelen på sosiale rettigheter (rett til arbeid, helse, velferd) i USA og andre kapitalistiske land. Argumentet er klassisk. I det ligger en del av arven fra Sovjetkommunismen og det den sovjetisk dominerte kommunistiske verdensbevegelsen skjulte. Men er det riktig? Er det ikke samme tanken som når noen innvender mot kritikken av Pettersen som slår kona si, at han er en djevel til å arbeide og slite for familien og nettopp der har jo kritikeren sjøl store svakheter?

I likhet med andre samfunnstenkere som virket på samme tid beskrev Marx overgangen fra det tradisjonelle føydalsamfunnet til kapitalismen som en prosess der det moderne individ ble skapt. I det tradisjonelle samfunnet var menneskene innpakket i forutbestemte sosiale grupper og relasjoner. De oppfattet seg sjøl mer som representanter for disse enn som sjølstendige individer i den mening vi legger i orda. Markedets oppløsning av bånda fra det tradisjonelle samfunnet ble både av liberale tenkere og av Marx sett på som et stort framskritt. For de tenkere som representerte den konservative reaksjonen på den franske revolusjon, utgjorde derimot individenes frigjøring fra det tradisjonelle samfunnets bånd og autoriteter en trussel. De konservative forsøkte å gjenopprette det føydal samfunnets underordning av individene under kollektive interesser.

Marx kritiserte, som kjent, kapitalismens frigjøring av individene som utilstrekkelig. Problemet er at hans kritikk av liberalismen ofte har blitt oppfattet som sammenfallende med den konservative reaksjonens kritikk. Dvs. begge oppfattes som forsøk på å gjenopprette autoritetenes og de kollektive «helhetsinteressenes» dominans gjennom å kvele den spirende individuelle frigjøringen. Forskjellen mellom marxisme og konservativ reaksjon reduseres til et spørsmål om hvilke kollektive interesser som skal bestemme. En slik konservativ Marx-tolkning ligger bak Sovjetkommunismens syn på individenes fri- og rettigheter. Villen støtte har denne tolkningen?

Den kritikken som Marx framførte i sine ungdomsskrifter (f.eks. i Om Jødespørsmålet) og senere gjentar (bl.a. i Grundriss) kan forenklet sammenfattes i en enkel tese: De vilkår det enkelte menneske virker under bestemmes for det meste av samfunnets organisering, derfor er individuelle fri- og rettigheter ikke tilstrekkelig for å gjøre mennesket til herre over sine vilkår. På markedet er alle formelt frie til å inngå de kontrakter de ønsker. Selv om den virkelige friheten er bestemt av individenes rikdom og alle er underkastet markedets upersonlige lover. Virkelig frihet kan derfor bare oppnådd ved at de samfunnsmessige omstendighetene endres; slike forandringer krever at mennesker oppdager sine samfunnsmessige interesser og organiserer seg til kollektiv, politisk handling.

Denne kritikken, at de individuelle fri- og rettighetene er utilstrekkelige, må skilles fra en annen type kritikk som Marx også rettet mot liberale økonomer og samfunnskritikere. Adam Smith, David Ricardo, m.fl. resonnerte iblant som om individer og deres fri- og rettigheter var gitt for et hvert tenkelig samfunn, isteden for, som vi har sett, et resultat av et bestemt stadium av samfunnsutviklingen. Det er det Marx anser når han kritiserer de som tror at individenes fri- og rettigheter er «ahistoriske», eller «overhistoriske». Ikke under noen omstendigheter kan en av denne kritikken dra konklusjonen at fri- og rettighetene bare har sin historiske plass i det borgerlige samfunnet. Det eneste som følger er tesen at menneske er et sosialt vesen og at samfunnet, ontologisk* sett, ikke kommer etter individene.

For å klargjøre den historiske plassen til spørsmålet om fri- og rettighetene må vi stille et helt annet spørsmål: Gitt at mennesket er et sosialt vesen og at fri- og rettighetenes tilblivelse og måte å fungere på bestemmes sosialt, hvordan fungerer de sosialt? Hvordan forholder de seg til den overordnede oppgaven å oppnå sosial befrielse? Dermed er vi tilbake i den typen kritikk mot liberalismen som jeg beskrev først, nemlig i tesen om fri- og rettighetenes utilstrekkelige karakter.

Følger det også av denne typen kritikk at individuelle fri- og rettigheter er unødvendig, eller at de kommer i konflikt med målet om å oppnå sosial frigjøring og bør underordnes dette (i den mening at de må begrenses, eller undertrykkes, i den sosiale frigjøringens navn)?

Når det gjelder den individuelle rett som etter vært ble viktigst i den borgerlige revolusjonen, retten til privat eiendom, er svaret på det spørsmålet ja. Men når det gjelder de rettigheter som forsøker å gi garanti for individenes stilling som frie beslutningstaker i politikken bør svaret, etter min mening , være et klart nei. Individuelle fri- og rettigheter bør betraktes som nødvendige, men ikke tilstrekkelige for den sosiale frigjøringen.

Marx’ syn på saken er ikke så lett å framlegge. På den ene siden virker det – i alle fall når han uttaler seg generelt og programmatiske – som om han delte dette synspunkt. På den andre siden forsømmer Marx ofte spørsmålet om de individuelle fri- og rettighetenes rolle under sosialismen, på samme måte som han, med enkelte unntak, forsømmer spørsmålet om demokratiets utseende under sosialismen. Jeg skal straks gå inn på årsakene til dette. Viktigere er imidlertid det faktum at den synsmåte jeg hevder følger av Marx grunnleggende syn på den sosiale frigjøringen som en demokratisk prosess. Det er her den dype skillelinjen i forhold til den konservative reaksjonens syn på individuelle frigjøring går.

Marx beskriver overgangen fra individuell til sosial frigjøring som en utvikling av individenes politiske bevissthet, hvor de lærer å betrakte seg sjøl i et mer helhetlig samfunnsmessig perspektiv og dermed bli politiske vesen. Det vil si som en demokratisk prosess der sosial innlæring, rasjonelle samtaler og formelle fri- og rettigheter gjensidig forutsetter hverandre. Den konservative tradisjonen ser derimot på individenes frihet og sjølstendige tenkning som noe som undergraver de «høyer» kollektive interessene og som derfor må kues. Med makt, eller med indoktrinering og mobilisering av «tradisjonenes bånd». Oppgaven er derfor ikke å utvikle individenes politiske bevissthet, men heller å dempe eller å avvikle den.

Det vil si: en demokratisk prosess med alle dens problemer og motsetninger, eller folkeoppdragelse gjennom staten, slik står det på skiltene som peker i den sosiale frigjøringens, respektive i den konservative reaksjonens motsatte retning.

Problemet er at Marx’ syn på demokratiet aldri ble mer enn nettopp programmatisk og at han derfor kan tolkes på forskjellig måte. Årsaken ligger, etter min mening, i Marx’, ungdomsfilosofi.

Hegel så også overvinnelsen av svakheter i det borgerlige sivile samfunnet som en innlæringsprosess der individene bevissthet skulle utvikles. I sin ungdom betraktet han dette som en demokratisk prosess. Men av forskjellige årsaker byttet han ut de enkelte mennesker med et overindividuelt subjekt – verdensånden – og en historieteleologi** der resultatet av prosessen så å si er garantert fra begynnelsen. Dermed forsvant behovet for å fordype seg i demokratiets problem. Istedenfor fikk staten, i egenskap av verdensåndens instrument, innta rollen som den som så til at massenes tanker tilpasset seg den historiske «nødvendigheten».

Inspirert av Feuerbach byttet den unge Marx ut Hegels verdensånd med et annet kollektivt subjekt: menneskene som artsvesen. Dette vesen ble tilskrevet en mengde egenskaper – et «vesen» – som det ble utledet en historisk rasjonalitet og en historieteleologi fra.. Kjernen består av en teori om det menneskelige arbeidets spesielle egenskaper og behov. Det er gjennom å omforme samfunnet i samsvar med disse vesen-egenskaper at mennesket oppnår sosial frigjøring. Derfor skriver Marx så sent som i Grundriss som om det skulle være relativt enkelt å la menneskenes kollektive interesser gjøre seg gjeldende og å få menneskene til å betrakte sin virksomhet i et samfunnsmessig perspektiv. Interessene kunne jo enkelt utledes av de påståtte vesensegenskaper ved den menneskelige arten og ved dennes arbeid. Den stadig mer komplekse karakteren til det kapitalistiske samfunnet (arbeidsdeling, byråkrati, osv.) reduseres til et «skinn» hvor dette «vesen» fremmedgjøres. Avskaff «skinnet» og kompleksiteten kan erstattes av et enkelt samfunn hvor det kollektive menneskelige vesen frilegges og trer fram i historien.

Sett fra et slikt perspektiv var det mulig å se bort fra demokratiets og de formelle rettighetenes problem. Innenfor planøkonomi og proletariatets politiske makt, hvordan den nå skulle defineres -.. kommer den nakne tyngden av det menneskelige vesenets egenskaper spontant til å virkeliggjøre den sosiale frigjøringen.

For den som ikke tror at samfunnets kompleksitet kan ønskes bort og at virkeliggjøring av kollektive interesser må bygge på interesser og kunnskaper hos virkelige enkelt mennesker – framstår, omvendt, demokratiets og det rasjonelle samtalets problem som virkelige og i stor grad neglisjert av den marxistiske tradisjonen.

Marx brøt med sin ungdoms forenklede og idealistiske historieteori i sin detaljerte utforskning av den kapitalistiske økonomien. Men både i historiesynet og i synet på demokratiet (neglisjeringen av dets detaljproblem) går ungdomsfilosofien igjen. Hvor mye av den som sleper med i Marx økonomiske teori lar jeg stå åpent.

NOTER:
* . . . . ontologisk – ontologi = læren om tingenes egenskaper og vesen, f.eks. rom, tid, årsak, virkning osv. – vesenslære.
** . . . . .teleologi = filosofisk retning som hevder at alt i naturen og menneskelivet er formålsbestemt og hensiktsmessig

 

 

 

 

 

---

Da regjeringssjefen i EU hadde sitt toppmøte i Amsterdam 16. og 17.juni i år, markerte ble det foreløpige «høydepunktet» markert i den prosessen som har foregått det siste året. Amsterdam-traktaten innebærer en klar dreining i retning av mer integrasjon.

De forskjellige regjeringskonferansene har alle hatt som mål å rydde unna forskjellige vanskeligheter på veien mot en traktat som peker fram mot en tett Union, en forbundsstat, et Europas Forente Stater.

Ideen om Europas Forente Stater er ikke ny – heller ikke kampen mot den. Allerede ved begynnelsen på dette århundret, i 1915, skrev Lenin: «…sjøl om slagordet om et republikansk Europas Forente Stater er uangripelig som politisk slagord, gjenstår likevel det uhyre viktige spørsmålet om dets økonomiske innhold og betydning. Ut fra imperialismens økonomiske forutsetninger – dvs. kapitaleksporten og de «avanserte» og «siviliserte» kolonimaktenes oppdeling av verden – er Europas Forente Stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært.» Og Lenin fortsetter: «Selvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne forstand er Europas Forente Stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene – men for hvilket formål? Bare i den hensikt å få til en felles undertrykkelse av sosialismen i Europa, og en felles beskyttelse av det koloniale byttet mot Japan og USA «. (Fra artikkelen «Om parolen Europas Forente Stater»)

Hvem sa at verden har forandret seg.

Overnasjonalitet
Maastricht-traktaten opererer med tre søyler som relaterer seg til måten beslutningene tas på. I den første søylen er beslutningene overnasjonale, dvs. at de tas ved flertallsavgjørelser. I søyle to og tre er beslutningene mellomstatlige, dvs. at de tas ved enstemmighet.

Hvis ett av landene er mot et direktiv, kan det altså nedlegge veto og dermed unnlate å binde opp seg selv eller andre. Tidligere har følgende saksområder vært under første søyle: Det indre marked, jordbruks- og fiskeripolitikken, handelspolitikk, regionalpolitikk, den sosiale dimensjon, miljøpolitikk, forskning og utdanning og Den økonomiske og Monetære Union (ØMU). Søyle to har inneholdt den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken. Søyle tre har stort sett bestått av felles justis- og politisamarbeid med blant annet asyl- og flyktningepolitikken.

Amsterdam-toppmøtet vedtok at asyl- og flyktningedelen og derigjennom mesteparten av Schengen-avtalen skulle flyttes fra søyle tre og til søyle en. Prosessen skal ta 5 år. Schengen-avtalen er dermed blitt en del av unionstraktaten. På rettsområdet er det også et uttalt mål om harmonisering av lovverket. I flere år har det vært en trend å legge nye områder (for eksempel spørsmål om faglige rettigheter/arbeidsspørsmål) til Det indre marked og dermed blir disse spørsmålene gjenstand for overnasjonale beslutningsformer.

Enda viktigere er spørsmålet om fleksibilitet. Dette har lenge vært diskutert i EU og har med Amsterdam-traktaten kommet ordentlig ned på papiret. Det gir i første rekke Tyskland og Frankrike (og andre integrasjonsvillige) muligheter til «et tettere samarbeid» enn det flertallet av EU-landene går inn for. Dermed har en også slått beina inn under medlemslandenes muligheter til å stoppe en videre integrasjonslinje. Veto-retten er i ferd med å bli EU-historie.

For en riktig union er det viktig også å ha en felles politikk utad. Amsterdam-traktaten er et skritt i retning av dette. EU får en utenrikspolitisk talsmann, sjef for en utenriksavdeling som ligner et utenriksdepartement. Det ligger en reservasjon i traktaten om at hvis «viktige nasjonale interesser er involvert «, så vil disse gå foran flertallsbeslutningene.

Mer makt til institusjonene
Den nye traktaten overfører mer makt til EUs ministerråd som på stadig flere områder vil fatte flertallsbeslutninger. Lederen av Kommisjonen får mer makt og innflytelse og kan også flytte rundt på kommisjonærene á la regjeringsutskiftninger. Europaparlamentet, tidligere også kalt Mikke Mus-parlamentet, får mer beslutningsrett og forslagsmuligheter. Et nytt toppmøte i forkant av opptakelsen av nye medlemsland skal diskutere fordelingen mellom de enkelte land i forhold til størrelsen. Alt i alt går EUs institusjoner også mer i retning av å være instrumenter for en EU-stat.

Militærpolitikken og Vestunionen
Det eneste området hvor EU ikke fikk full klaff på integrasjonslinja, var på spørsmålet rundt militærspørsmålet. Her er det motsetninger i det europeiske borgerskapet som kommer til overflaten. Noen ønsker et tettere forhold til USA, mens andre mener at EU-Europa i høy grad er sterkt nok nå til også å stå på militære egne bein. Likevel har en i Amsterdam-traktaten fått med et større militærpolitisk spillerom for Vestunionen i og med passusen om såkalte humane krigsaksjoner. Det er også et mål om «gradvis utforming av en felles forsvarspolitikk, som vil kunne føre til et felles forsvar». Vestunionen som en naturlig del av EU, kommer også klart fram i bestemmelsene om at når EU bruker Vestunionen har alle EU-land rett til å delta i beslutningen – altså også EU-land som ikke er medlemmer av Vestunionen. At imperialistblokken EU kommer til å trenge sitt eget militærapparat, er opplagt. Derfor vil også Vestunionen bli en del av EU-traktaten, selv om USA ikke vil. Tyskland går på sokkelesten for ikke å provosere USA. I overgangsfasen forsøker Tyskland å framstå som USAs fremste «partner» i NATO, men det er tegn som tyder på at rivaliseringa øker. Var Bill Clintons Danmark-besøk i juli også en advarsel til den tysk/franske overivrigheten med hensyn til integrasjonsprosessen? Danmark har hittil vært en «bremsekloss» i EU.

Utvidelse østover
Også i forholdet til Øst-Europa anes rivaliseringa mellom i første rekke USA (gjennom NATO) og Tyskland. Av de ledende EU-landene er det først og fremst Tyskland som på kort sikt vil tjene på en øst-utvidelse. Tyskland vil få et adskillig større hjemmemarked.

Lokket av muligheten av å sitte ved de rikes bord skal Øst-Europa endres. De øst-europeiske finansministrene møter krav fra EU om å liberalisere kapitalmarkedet, privatisere statsbankene, gjøre det lettere for utenlandske investeringer og i det hele tatt vise en betingelsesløs tilpasning til Det indre marked. Men Amsterdam-toppmøtet slo fast at det ikke blir noen utvidelse før en del institusjonelle saker er ordnet opp i. Kjernen av EU-land ønsker å sikre sin egen innflytelse over EUs utvikling først. Eller som Luxembourgs utenriksminister uttalte i redegjørelsen for Europaparlamentet:

«Ingen utvidelse av EU – ikke en eneste – vil være mulig før en har fått en løsning på størrelsen av EU-kommisjonen og vektfordelingen av stemmer i Rådet».

ØMU på skinner?
Tidlig i juni var det mye sabelsrasling vedrørende Den Økonomiske og Monetære Union og den såkalte stabilitetspaktens krav (fra toppmøtet i Dublin 1996) til lave offentlig utgifter og budsjettdisiplin. I Den europeiske pressa ble det framstilt som om Frankrike og Tyskland sto steilt imot hverandre og at det gjennom harde forhandlinger og innspill om krav til å få ned arbeidsløsheten endelig lyktes å komme til enighet. «Kampen mot arbeidsløsheten» består stort sett av gamle «tradisjonelle» tiltak som:

-senking av arbeidsgiveravgiften
-mindre reguleringer på arbeidsmarkedet
-mer fleksibel arbeidskraft
-begrensete muligheter for sosialstøtte
-og krav om flere muligheter vedrørende utdanning.

Når EU har en arbeidsløshet på 11%, sier det seg selv at dette er et brennbart tema. I noen regioner (for eksempel i Belgia og Luxembourg) er den oppe i 30%.

Men dette var spill for galleriet. Er det noe Frankrike og Tyskland er enige om, så er det nødvendigheten av ØMU.

Den økonomiske og Monetære Union er et politisk prosjekt i den forstand at den skal sikre EU-staten økonomisk handlefrihet og styrke. Tenk bare på hvor viktig det er at alle EU-landenes gullreserver blir samlet i en sentralbank. Tenk på hvilken enorm makt det vil gi de europeiske kapitalistene – og kanskje først og fremst den tyske storkapitalen? Tenk på hvordan nasjonal råderett over økonomien – selv om den under kapitalismen er svært begrenset – blir overflyttet til overnasjonal kontroll blant annet gjennom innføringen av en valuta – EUROEN. Og at ØMU og EURO blir en realitet – det stadfestet i hvertfall Amsterdam-toppmøtet.

Uten folkelig støtte
Folket i EU kommer i året som kommer virkelig til å føle på kroppen den nedskjæringspolitikken som følger av konvergenskravene. Eller som EU-kommissæren for utenrikshandel, Leon Brittan har sagt: «ØMU vil tvinge EU-landene til å måtte vedta Thatcher-politikk». (The Economist 15.03.97)

Folk i EU har liten tro på at en felles mynt og en økonomisk union vil kunne føre til noen forbedring for dem. I 1990 mente 72% av EUs befolkning at unionen var en «god ting» for dem. Nå er tallet nede på 48%. Hele 77% av alle velgere i EU mener at de har fått for lite informasjon om valutaunionen. I Tyskland er faktisk 52% av befolkningen mot innføringen av EUROEN. Ikke bare for folket men også for bankene vil overgangen til en valuta kjennes. Et rådgivningsfirma i London mener at overgangen til en myntenhet vil koste bankene mellom 280 millioner og 3,5 milliarder.

Hva med Norge?
EØS og Schengen-avtalen er begge sklibrett inn i EU. Nå i enda større grad enn før. Etter at Schengen-avtalen ble en del av unionstraktaten må den norske avtalen reforhandles. Dessverre er det liten grunn til å tro at regjeringa eller EU vil synes dette er problematisk. Begge er eksperter på konstruksjoner av avtaler som skal unnslippe konstitusjonelle problemer. Men Nei-sida har fått flere kort på hånden og vil aktualisere spørsmålet i valgkampen og resten av høsten.

EØS-avtalen er for alvor igang med å få gjennomslag i Norge. Den slår beina under «nasjonal styring» og gjennom konkurranseutsetting og anbudsdirektiv driver den fram a.s.- ifisering og privatisering. Statlige selskaper divisjoneres og markedstilpasses. Det indre marked har en religion, og det er prinsippet om «fri konkurranse». Samfunnshensyn og alle andre hensyn må vike for dette. Derfor ser en nå en aldeles sinnsyk politikk i når det gjelder post, telefon og strøm.

Krysssubsidiering innenfor statlige foretak er forbudt i EØS. Derfor må alle enheter/divisjoner være økonomisk selvbærende. Hva det har å si for den norske bosettingsstrukturen, trengs det liten fantasi for å se. Nå står «lik pris – prinsippet» for posttjenester for fall sammen med gjennomføringen av en rekke andre distriktfiendtlige omorganiseringer.

Telenor planlegger å fjerne de fleste telefonkioskene utenfor byene. Det diskuteres seriøst å kutte strømmen i områder hvor ledningsnettet ikke gir ønsket inntjening. Nesten all samfunnsmessig endring som skjer om dagen kan relateres til EØS-avtalen.

Sammen med utviklingen i Det indre marked blir stadig flere områder underlagt EØS-avtalen. Til høsten står den endelige kampen om Norge også skal komme inn under EUs veterinærregime. Gjennom Den utvidede EØS-avtalen vil da grensekontrollen for kjøtt og levende dyr falle bort med fare for kraftig økning av smitterisikoen i Norge som resultat. Etterhvert som EØS-avtalen endrer Norge er det muligheter for å reise en ny EØS-motstand, ikke minst i fagbevegelsen. LO må utfordres på sine krav til EØS og grunnlaget for Nei-vedtaket fra 1994.

Militært er Norge knyttet til Vestunionen. Siden det formelt skjedde lite med dette på toppmøtet i Amsterdam, vil det fortsatt være enkelt for regjeringa å opprettholde det assosierte medlemskapet. Når det gjelder Vestunionen har Nei-sida ligget nede. For at denne viktige sida ved Nei-kampen skal få mer vind i seilene, er det viktig at den knyttes både til anti-atomvåpenkampen og den fredsbevegelsen som finnes i EU-landene.

ØMU og Norge
Norge er faktisk med i ØMUs første fase gjennom EØS-avtalen/Det indre marked. Og administrerende direktør i Den norske Bankforening, Trond Reinertsen, mener norsk tilknytning til ØMU er en logisk konsekvens av EØS-avtalen. «Ut fra at vi har EØS-avtalen og er en del av det indre marked, følger behovet for valutastabilitet som en nødvendig del. Felles valuta er dermed det eneste logiske». Han fortsetter: «Hele det private næringsliv og også offentlig sektor har glede av en stabilitetslinje. » Reinertsen sa dette på et seminar hvor boka om «Flerhastighets-Europa – konsekvenser for Norge» ble presentert. En annen av artikkelforfatterne, Arne Jon Isachsen, sa i samme anledning at det ikke ville være noen tekniske hindringer for Norges deltakelse i ØMU. Det var bare å bestemme vekslingsforholdet mellom kroner og euro og ikke tillate noen avvik. Norge fører allerede en politikk for stabil valutakurs, og hele det inntektspolitiske samarbeidet er basert på dette, mente Isachsen.

Disse herrene er nok ikke alene om å mene at norsk tilknytning til ØMU er uproblematisk og nødvendig. Uansett vil ØMU påvirke den norske økonomien og samfunnet. For den norske Nei-sida vil Den økonomiske og monetære union bli den store utfordringen framover.

Etter som EUs utvikling som imperialistmakt blir tydeligere vil også EU-motstanden måtte ta mer stilling til kapitalismen og være mer systemoverskridende. Dette er en klar utfordring til oss på venstresida.

Protester og nettverk
Samtidig med EU-toppenes møte ble det avholdt et «annerledes toppmøte». Den nederlandske komiteen av Initiativet for et annet Europa hadde lagt opp en rekke seminarer og debatter om alt fra ØMU, kvinnepolitikk, faglige spørsmål, anti-rasisme, freds- og militærspørsmål til miljøspørsmål. Debattanter fra TEAM, grasrotorganisasjoner og fagforeninger satte hverandre i stevne. Det var deltakere fra alle EU-land og en del ikke-EU-land som Norge og Øst-Europa. På disse møtene kom det fram mye enighet – men også store uenigheter. Den største uenigheten går på hvorvidt EU kan reformeres eller må oppløses. Her har den nordiske EU-motstanden en stor oppgave å fylle. Den gjorde jo også en markant jobb i Amsterdam ved å reise spørsmålet i alle sammenhenger. Det var også tydelig at synet på nasjonalstaten som utelukkende en politisk sak for ultrahøyre har fått gjennomslag. I det hele tatt er det betenkelig og tildels overraskende at så mye av unionens tankegods har slått inn i folkelige protestorganisasjoner i EU.

Det en var enige om, var betydningen av nettverk. Spesielt kom dette til uttrykk på kvinnemøter og faglige møter. Det ble diskutert hvilke typer av nettverk en trenger. Mens det på kvinnesiden nærmest er tale om for mange nettverk uten kontakt seg imellom, har det på den faglige siden vært svært lite. Behovet for et slikt nettverk ble blant annet synligjort på et faglig møte hvor Cloe Morris fra Women of the Waterfront (havnearbeiderkoner fra Liverpool) poengterte at havnearbeiderstreiken umulig kunne ha fortsatt uten den store støtten den har mottatt fra foreninger utenfor Englands grenser. På det samme møte skrev folk seg på liste for deltakelse i nettverk. Den nederlandske komiteen har ansvar for videreutvikling av dette nettverket.

Trass i motsetninger og tildels store meningsforskjeller er bygging av nettverk viktig. Det er den eneste måten den folkelige motstanden mot EU kan utvikle seg.

Amsterdam var ikke bare et skritt på unionsveien, men også starten på noe helt nytt i den europeiske EU- og Maastricht-motstanden. Den 50.000 store internasjonale og fargerike demonstrasjonen lørdag 14.juni viste det allsidige opprøret som er mot kapitalens EU. Oppgaven både i EU og Norge blir å bygge ut og videreutvikle denne motstanden.

Denne artikkelen er opprinnelig en innledning Hårstad holdt på AKPs sommerleir i Sandefjord i sommer. Jorun Gulbrandsen har skrevet den av fra lydbånd og siden er den redaksjonelt blitt bearbeidet.
Artikkelen er lest og godkjent av J.H.

---

Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden og engelsk for 60 år siden.

Europas historie er den europeiske imperialismens historie. De ulike imperialistmaktene hadde delt opp verden i ulike interessesfærer fra 17-18-hundretallet. England hadde Det indiske hav, Middelhavet, Asia med India og Pakistan som sine imperialistiske ekspansjonsonmåder, hvor de hadde sine kolonier Frankrike kontrollerte blant annet det nordlige Afrika. Italia hadde Somalia og litt på Balkan, mens Tysklands ekspansjonsområder var knyttet til koloniene i Afrika og Øst-Europa helt fram til Ural.

Skandinavia – Tysklands område

Alle disse landene hair framlagt – gjennom de siste hundre årene – veldig klare definisjoner av sine imperialistiske målsettinger i konfliktsituasjoner og i kriger. Men i disse kalkylene er Norge og Skandinavia med bare fra Tysklands side.

Tyskland har ut fra kulturelle, økonomiske, etniske og språklige grunner betraktet Norge og Skandinavia som sitt hegemoniale område når det gjaldt å utvide sin sfære. Det gjøres gjeldende veldig skrullete oppfatninger om Hitler som en enestående foreteelse i tysk politikk, som en avvikelse. Faktum var at Hitler sto for en politikk som – når det gjelder innholdet av den, ekspansjonsmålene og orienteringen – allerede var definert i 1870-årene ved Tysklands samling. Der ble det bestemt hvor de tyske ekspansjonslinjene skulle gå: Et europeisk «Grosswirtschaftsraum» under tysk hegemoni, Midt-Afrika som et tilleggsareal, pluss opprustning som et middel i konjunkturpolitikken.

Da Tyskland var i krig i 1914, fastslo man ganske nøyaktig hva som var krigsmålsprogrammene. Der heter det blant annet i punkt 4 (september 1914): «Målsettingen er å oppnå dannelsen av et midt-europeisk økonomiforbund gjennorn felles tollavtaler under tysk likeverdighet, men i realiteten under tysk ledelse, med Tyskland som stabiliserer sitt økonomiske herredømme over Midt-Europa.» (Fra Deutsche Kriegziele 1914-18, Ullstein 1964.)

I disse samme dokumentene finnes også Norge nevnt som en helt naturlig ekspansjonssone for den tyske økonomien. Det er viktig å forstå at av alle de tre-fire klassiske imperialiststatene, er det bare Tyskland som har gjort hegemonialt krav på Norge.

Det norske borgerskapet og Tyskland

Etter at USA tapte sin dynamikk i verdensøkonomien, får man en omstilling av den norske økonomien. Det at den var en olje- og gassøkonomi, passet veldig godt til de tyske interessene. I vårt miljø på venstresida i Norge klarte vi ikke å oppfatte dette fordi vi var dårlig skolerte i politisk økonomi og marxisme.

Jørgen Sandemose gjorde noen gode analyser av hva slags strategi det norske borgerskapet har. I en førstemai-tale i 1979 sier han: -Staten satser på å stimulere kapitaleksport og utenlandske investeringer av teknologi i Norge … først og fremst fra vest-tyske selskaper. Det sentrale er at det norske borgerskapet underordner seg det tyske i stadig høyere grad. Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden, og engelsk for 60 år siden.»

Dette en korrekt beskrivelse av den økonomiske prosessen og den norske kapitalklassens målsettinger. I 1992 framstår Tyskland som den største handelspartner for Norge. Når man leser langtidsplanene for utviklingen av gass og olje, er det slik at dette hovedsaklig går til de tyske selskapene.

Olje og gass gjør Norge til en helt sentral strategisk makt i Europa. Det har vært hevdet i avisene i forbindelse med EU-kampen at Norge var i ferd med å gli ut av den sentraleuropeiske sikkerheten, og bli en randstat som ingen ville ha noe med eller som var militært overlatt til seg selv osv. Dette en ren dekkoperasjon. En ren forfalskning av de reelle forholdene. Det militære samarbeidet med den nye alliansepartneren til Norge – altså Tyskland – har skutt fart når det gjelder materielt utstyr. Om skulle føre krig, kan man nesten ikke gjøre det uten å ha fageksperter og militæreksperter fra tysk rustningsindustri, for eksempel når det gjelder panser, tanks, Leopard 11, etc.

Norsk-tysk militært samarbeid

Det politiske alliansepartnerskapet utvikler seg på det militære området svært fort. 23. februar 1988 sto det i Aftenposten: «Tysk kampstyrke klar for Norge. Vest-tyskerne stiller gjerne en bataljon på 800-1.000 mann til rådighet for en multinasjonal Nato-styrke, til erstatning for den kanadiske brigaden som har vært øremerket for innsats i Nord-Norge.»

3. mars 1988: «For første gang i etterkrigstid deltar en hel avdeling vest-tyske jagerbombere i Norge på øvelse. Seks Alfa jet jagerbombere fra Oldenburg.»

28. april 1988: «Tyske styrker øremerkes for Norge.»

Februar 1990: «1.400 mann fra fallskjermjegerbataljon 253, kampsoldater øver vinterkrig i Indre Troms. Første gang tyske soldater øver i Norge.»

Sommeren 1991: «Tyske alpejegere klar for Norge. Aktuelt med øvelser i Nord-Norge. Det blir en formidabel kamporganisasjon, den kraftigste og kanskje mest eliteorienterte som finnes i den tyske hær. En sterkt pansret og offensiv kampstyrke med den mest moderne tank i den tyske hær. Brigaden legger stor vekt på sine historiske tradisjoner. I luen bæres merke med blomsten Edelweiss-divisjonen.»

Denne Edelweiss-divisjonen er den samme divisjonen sont angrep Narvik 9. april 1940. I offisersmessa deres i Mittelwald henger bildet av Edward Dietl, generalen som ledet felttoget i Narvik, en av Hitlers favorittgeneraler. I 1991 undertegnet Tyskland og Norge en avtale hvor Norge får anledning til å modernisere hele panservåpenet ved kjøp av 92 brukte, men moderniserte tyske stridsvogner av typen Leopard. Overtakelsen skjer til en generøs pris.

General Stoltenberg som var den tidligere tyske forsvarsministeren, var med Johan Jørgen Holst på to dagers rundtur til forsvarsinstallasjonene i Nord-Norge i 1991. Pressekonferanse: «Begge forsvarsministrene var opptatt av å avdramatisere inntrykket av Norge som en isolert utpost i Nordishavet. Stoltenberg (den tyske) minnet om at den tyske marine har påtatt seg viktige oppgaver i Norskehavet, og Tyskland står ved sine forpliktelser i Natos mobile utrykningsstyrker. Dessuten har den tyske marines flyvåpen viktige oppgaver i området.»

Stormakt – uten olje

Tyskland, Japan og USA er rivaliserende stormakter. Uvitenheten er stor om Tysklands posisjon i verdensøkonomien, selv blant venstreorienterte.

Etter sammenslåingen raste Tyskland fram på verdensstatistikken over industrielle stormakter. Landet er nummer tre! Når det gjelder kapitalinnehav, kapitalakkumulasjon, rangerer Tyskland som nummer to! De lærde strides om Tyskland nå er nummer to eller tre som våpeneksportør i verden. Ifølge tallene fra SIPRI står nå Tyskland for 41 % av alt våpensalg fra EU. (Se Jürgen Grässlin: Den Tod bringen Waffen aus Deutschland.)

Tyskland og Japan har en fryktelig akilleshæl til felles: De har ikke olje og gass. Dette poenget er noe av nøkkelen til forståelsen av de krigene som både Japan og Tyskland har ført. Det er gjort analyser av militære faghistorikere på hva som foregikk i generalstaben i alle de krigene som Tyskland førte. Alle viktige beslutninger i alle kriger Tyskland har ført, ikke bare i 1. og 2. verdenskrig, men i alle andre småkriger, har vært diktert av følgende: Hvor befinner oljen seg? Det er typisk for situasjonen ved århundreskiftet at når Tyskland skal bygge seg opp, finne seg en alliansepartner, så bygger man opp Tyrkia som ligger strategisk plassert i området langs oljekildene. Tyrkia blir da Tysklands fremste allierte under 1. verdenskrig. Den helt klassiske ekspansjonslinja for den tyske imperialismen går i det som kalles Donaurommet, over Balkan, med ett øye til Ukraina, ett til Tyrkia i retning Bagdad. Det er hovedveien.

Clinton omfavner Tyskland

Da Tyskland og Japan var allierte og skulle dele opp verden under den 2. verdenskrig, var man enig om at Tysklands innflytelsesområde skulle gå fram til Ural. Japan skulle få Sibir. Situasjonen er nå at Clinton har utropt Tyskland til sin nærmeste venn og alliansepartner. Hvordan skal man forstå dette, og hvilke konsekvenser får det for Norge?

Første gang Tyskland i etterkrigstiden satte seg kraftig imot USAs hegemoniale innflytelse, var under Balkankrigen da de sommeren 1991 gikk inn for en anerkjennelse av Kroatia og Slovenia. Det var for å markere at de var på rett spor igjen på sin «autobahn» i retning sine klassiske ekspansjonsområder. De viste flagg på Balkan, og de ønsker å bygge opp et Stor-Kroatia under tysk hegemoni. Et Kroatia som for øvrig er fylt opp av tyske fascister, militære rådgivere og alle mulige tyske selskaper. I forhold til flertallet er Kroatia en militær supermakt. Sommeren 1991 framla Pentagon analyser hvor man sier ordrett at hovedtrusselen mot USAs framtidige sikkerhet var om Tyskland og Japan rev seg løs fra multilaterale sikkerhets- og økonomiske arrangementer, og la ut på en uavhengig kurs.

Det er enormt viktig å analysere og forstå hvordan Clinton og USA plutselig kan gå inn i en slik kjærlig omfavning av Tyskland.

Sommeren 1994 fikk dollaren en ytterligere smekk Det hadde vært panikk i dollarverdenen. I forhold til den japanske yen har USA sakket akterut. Tanken på to framtidige fiender, Japan og Tyskland, får USA større og større vanskeligheter med. Den mest kranglete situasjonen mellom de såkalt allierte har vært regelrette handelskriger mellom Japan og USA. USA har et handelsunderskudd på 115 milliarder dollar. Det er alvorlig. Handelsunderskuddet med Japan er på 60 milliarder dollar. USA er verdens største gjeldsland. Den økonomiske muskelen til USA er fryktelig svekket. Det andre som skjer, er at Japan er et av de land i verden som ruster mest. Det går på så provokative ting for USA som at Japan i sitt kjernefysiske anlegg Takemora nå driver og forbereder bygging av atombomber. De har allerede en fantastisk rakett, og ytterste høyre i Japan har tatt til orde for å oppheve de sikkerhetspolitiske relasjonene med USA. Det er i en slik situasjon man må forstå USAs kolossale romstering i Asia. Et uttrykk for USAs vilje til å ta en kamp med Japan om hvem som skal ha det vietnamesiske, det kinesiske markedet, etc. Jeg ser det sånn at USA har funnet ut at de ikke klarer å ta oppgjøret med Japan uten å ha Tysklands velvillige nøytralitet eller som en slags alliansepartner. Hovedfienden for USA ser for meg ut til å være Japan. Det slaget utkjempes nå først og fremst i Asia.

Utflagging og klassekrig

Der hvor Tyskland har investert mest kapital i de siste årene, har vært i Kina. En enorm utflagging av den tyske industrien. Den flyttes ut av Tyskland til Tsjekkoslovakia, Polen, hele Øst-Europa, hvor lønningene er en brøkdel av hva den er i Tyskland. Så får man en kolossal arbeidsledighet. Mange mener det er 6,5 eller 4,5 millioner arbeidsløse. Det pågår nå en åpen klassekrig fra det tyske borgerskapets side mot den tyske arbeiderklassen. For å knekke arbeiderklassen, får man også en politimessig og sikkerhetsmessig opprustning av den tyske staten som skjer med utspekulert taktikk. Under dekke av å skulle bekjempe høyreekstremismen, lages en rekke lover og tiltak. Disse lovene blir ikke anvendt til nytte mot høyreekstremismen. Men de brukes for å knuse PKK.

Krig mot PKK

Den krigen som nå pågår i Tyrkia, mot PKK, må etter min mening defineres som en tyrkisk-tysk krig. PKK, kurderne, hadde hele sin infrastruktur når det gjaldt informasjon, kultursenter, alle sine viktigste politiske organisasjoner og den økonomiske ryggraden sin i Tyskland. Minst en halv million kurdere. Disse institusjonene ble på en eller to netter razziaoverfalt over hele Tyskland, alt ble ødelagt, lederne ble satt i fengsel eller utvist, og kurdere satte fyr på seg på Autobahn i Tyskland i desperasjon. Når de gjorde det, ble undertrykkelsen ytterligere øket, for det var liksom en provokasjon å sette fyr på seg.

Politiet i EU

Under dekke av å bekjempe narkokriminalitet, er politiet i Europa under arbeid. Man har blåst opp en veldig affære om narkokriminalitet, som nå gir politiet følgende muligheter: – Man kan når som helst gå inn i et rom uten på forhånd å ha noen papirer. – Man kan avlytte en hvilken som helst telefon uten å ha noe som helst juridisk mandat til det.

Tyskland er ledende i det som kalles Trevi og Schengen-politisamarbeidet i Europa. Det ser ut til å bli kolossale computerstyrte systemer, hvor alle mennesker som har noen som helst farligheter ved seg, blir booket inn på kjempestore computere som er bygget av Siemens. Denne er nå stasjonert i Strasbourg og skal settes i funksjon fra november 1994. Det finnes andre i England, som igjen er bundet sammen i lenker slik at hvilket som helst menneske, hvor som helst i EU, kan tas inn og kontrolleres. Man kan si det sånn at Stasi i Øst-Tyskland er en slags middelalderovervåking.

Tysklands atomvåpen

En annen sentral myte man kan lese om i norsk presse er at Tyskland ikke har atomvåpen og ikke vil ha det, og heller ikke skal få det. Men det er faktisk veldig få stater som har arbeidet så mye for å få skaffet seg atomvåpen som Tyskland. Situasjonen umiddelbart etter krigen var at Tyskland ble en frontstat for USA. De sørget for at Tyskland kom på fote igjen i et rasende tempo. Tyskland fikk det fineste utstyret som fantes når det gjaldt ny teknologi, masse penger, og de gamle nazistene kom inn i sine gamle stillinger utrolig fort. De ledende rakettfysikerne – Penemünde-fysikerne, Werner von Braun etc – fikk komme i gang med å produsere nye typer våpen. Richard Gehlen, sorn var Hitlers ledende etterretningssjef for Øst-Europa, ble umiddelbart satt inn til å bygge opp den tyske etterretningstjenesten i samarbeid med CIA. Innen militæret, politiet og etterretningen ble den nye tyske staten bygget på den gamle nazistiske stammen. Det var ikke et brudd med nazismen. De tyske selskapene hadde hatt en stor produksjonsøkning under krigen – slike som Siemens, Thyssen, Mannesmann og Daimler-Benz – fordi de hadde mellom fem og seks millioner slavearbeidere i arbeid. De tyske selskapene sto klare til å foreta en stor utvidelse allerede i 50-årene ved hjelp av amerikanerne. Da er det viktig å forstå hvorfor Tyskland idag er så mektig. Fordi den tyske industrien, de tyske industriarbeidsplassene ligger vel så mye utenfor Tyskland som i Tyskland. I dag har Tyskland omkring tre millioner industriarbeidsplasser utenfor Tyskland. Den største tyske industribyen er ikke i Tyskland, men Sao Paolo i Brasil.

Disse rakettfolkene, atomfysikerne osv lyktes faktisk å få den erkereaksjonære Franz Josef Strauss som atomminister i Tyskland. Hans oppdrag var på kortest mulig tid å ta igjen 10-15 års stillstand for å gjøre tysk atomteknologi internasjonalt konkurransedyktig. De brukte enorme summer på å bygge opp en kjernefysisk kompetanse. Man bygget universitet og akademier i Karlsruhe, Julich, München, og brukte fra 1955 til 1980 tjuefem milliarder D-mark på kjerneenergi og atomindustri. Den store krigsforbryteren Flick, dvs. firmaet Flick, fikk faktisk forskudd for å drive uranutvinning. Tyskland utvikler sin atomteknologi utenfor landet. Man inngår avtaler med Zaire i Afrika, kjøper enorme områder hvor man kan eksperimentere med mellomdistanseraketter, man inngår avtaler med Egypt, Libya og flere land for å utvikle sine raketter og sin atomteknologi. Tyskerne og israelerne bygget i fellesskap Sør-Afrikas atombombe. Atombombene i Pakistan, India, Brasil, Argentina og Nord-Korea er bygget ved hjelp av tysk teknologi. Hele denne oppbyggingen av en atomteknologisk supermakt som Tyskland faktisk er, gjorde at Tyskland kunne få veldig gunstige innpassvilkår i en rekke land i den tredje verden, og derved også bli en økonomisk supermakt. Det som nå står på den tyske dagsorden, er å kjøre Vestunionen foran sine egne imperialistiske ambisjoner. Det som er den aktuelle saken i EU nå, er hvordan Tyskland gjennom Vestunionen kan skaffe seg «legale» atomvåpen så fort som overhode mulig!

Alliansen vil sprekke

I avisene står det om en annen myte: USA trekker seg ut av Europa, hvilket er det rene vås. De beholder mange, mange baser. På de basene har de 1.400 amerikanske bomber, taktiske luft-til-bakke-raketter osv. Land som Israel, Italia og England betraktes som sentrale medspillere for USA. Så kan man stille spørsmålet: Hva er scenarioet? Hva vil skje med Norge? Hvem av stormaktene, USA eller Tyskland, skal ha makten over Norge? Nå har USA og Tyskland gått i en midlertidig allianse, og min prognose er at den alliansen, som nå feires av den norske borgerligheten som den endelige fredens store inntog, er av en høyst midlertidig karakter. Den vil sprekke fort. Fordi:

1) Iran. Tyskland har gjort mye for å holde Iran i live. Det er de tyske bankene som har reddet Iran fra det totale sammenbruddet. Det er store oljeressurser og geopolitiske interesser på spill her. USA har vært meget forbitret på den tyske politikken.

2) Russland. USA satset veldig på å få i stand en militær og økonomisk allianse med Russland. Denne alliansen halter. Kanskje ikke på det militære området hvor det i sommer var planlagt at Russland og USA skulle ha felles manøvrer. Dette har blitt forvansket, men det er tross alt et samarbeid. Men Jeltsin trodde at USA hadde økonomiske muskler til å hjelpe Russland. Det var en feilvurdering. De investeringene som USA har gjort i Russland, svarer overhode ikke til de målsettingene som Russland hadde. Da kommer Tyskland og Japan inn som motspillere. Situasjonen er den at Russland har en utenriksgjeld på 80 milliarder dollar. 50 milliarder dollar av den gjelda er til tyske banker. Det betyr at på det økonomiske området er det Tyskland som kan ekspandere og øve trykk på Russland på Balkan og i Sibir og mange andre steder. De setter inn det politiske trykket via bankene sine. USA kan sette inn trykk på militære områder. Da kommer et veldig interessant spørsmål: Tyskland er veldig interessert i å komme inn i Ukraina og bruker masse penger der. Hvorfor? Ukraina er verdens tredje største kjernefysiske supermakt. Det land – om det nå er USA eller Tyskland – som klarer å få en allianse med Ukraina, har skaffet seg en veldig sterk militær posisjon globalt.

---

Den norske m-l-bevegelsens Tysklands-forståelse er et av de tristeste kapitler i dens politiske historie …

Det har vært en katastrofe og det ser ut til å fortsette som en katastrofe. Hvordan skal man forklare at den tyske imperialismens krigsminister, Volker Rühe, reiser land og strand rundt og legger om det norske forsvaret, holder pressekonferanse 31. august, uten at dette besøket blir verken kommentert eller analysert av AKP, RV eller avisa Klassekampen? Hva skal man si om noe slikt? Det er rett og slett ufattelig.

Men selv det ufattelige må det jo finnes en forklaring på. Når det nå snakkes om marxistisk renessanse innen AKP, blir det tvingende nødvendig å foreta en kritisk analyse av hvordan AKP kunne unngå å registrere en ny tysk imperialisme med globale ambisjoner.

Bruddet i 1977

Katastrofen begynner våren 1977 da AKP bryter partiforbindelsene med KPD(m-l). Ved dette bruddet kan det fortone seg som om informasjonsutveksling med det marxistiske tyske venstre også opphører og den akutte uvitenhet inntreffer. Jeg skal spare leserne fra å legge fram sitat fra partiorganet i perioden 1977-91; det er reddsom lesning. Den i Norge som hadde en korrekt analyse av hvordan det norske borgerskapet hadde en strategi for å underordne landets økonomiske struktur under Tyskland, var Jørgen Sandemose i sin førstemaitale i 1979. Leser denne talen om igjen idag, framstår den som et banebrytende arbeid når det gjelder temaet Tyskland – Norge.

For å kunne forstå det som finner sted i Tyskland i dag, er det helt nødvendig å rygge bakover i tid. Det militære samarbeidet mellom Sovjetunionen og Tyskland i perioden 1922-1933 var helt avgjørende for utviklingen av en ny type krigføring, Blitzkrieg, og den var uteksperimentert på steppene i Kazan mange år før Adolf Hitler og hans nazister kom til makten.

I det siste året har det fra norske EF-ideologer, såsom Hermann Smith-Sivertsen og Bernt Hagtvet, kommet psykologiserende demoniseringsprodukt om Hitler, men faktum var at han ble ført fram til makten av det tyske storborgerskapet på en dannet og parlamentarisk helt legal måte. Først betalte de valgkampanjene, deretter satte de han inn for å knuse arbeiderbevegelsen som sto i veien for ønsket om å erobre verdensmakta.

Kazan igjen …

Etter den annen verdenskrig anvender Tyskland seg faktisk av noen av de samme teknikkene som etter den første verdenskrig. En setter inn Franz Josef Strauss som atomminister og forsvarsminister, og de enorme summene som investeres i atomteknologi, kommer også laserteknologi, data, rakett-teknologi etc til gode. I 1976 er da tiden moden til å skaffe seg et militært hemmelig øvingsfelt etter modell av Kazan 1922-33. Valget faller på et 100.000 kvadratmil stort område i provinsen Shaba i Zaire. I dagens kurs betaler den tyske rustningsindustreien 206 millioner DMark årlig for dette øvingsfeltet hvor de tyske mellomdistanserakettene utvikles.

Omtrent på samme tid er faktisk Tyskland en stormakt innen atomfysikk og atomteknologi, noe Strauss i sitt vidsyn aldri hadde noen problemer med å finne gehør for. Alle de nye atombombenasjonene, Pakistan, India, Argentina, Brazil, Irak, Iran, Korea og Sør-Afrika, er i avgjørende grad bygget opp på tysk atomteknologi.

Det sier seg selv at et samarbeide om så ømfintlige ting som atomvåpen forutsetter intime politiske relasjoner som også åpner dørene for økonomiske konsesjoner, preferanser vis-a-vis konkurrenter som Japan, USA etc. Som mange økonomer har betonet, skyldes det tyske økonomiske miraklet, «retur» på de enorme investeringer som de tyske gigantene kunne gjøre i den tredje verden. De tre store innen tysk finans, Dresdner Bank, Commerz Bank og Deutsche Bank, kunne etterhvert etablere seg som verdensbanker. Ikke for ingenting var Alfred Herrhausens (sjef for Deutsche Bank) hovedparole: Globalisering av den tyske økonomien.

Den tyske etterretningsorganisasjonen, Bundesnachrichtendienst, har over 7.000 offisielle ansatte og en anseelig del av disse jobber med våpenhandel utenfor parlamentarisk «kontroll». I 1991 gikk Tyskland fram fra 5. plass i verden til nummer 2 som våpeneksportør. Etter at man i midten av 1980-årene har lesset på morderorganisasjonen Renamo så mye våpen den orket håndtere, er det nå Kroatia som blir overlesset med kvalitetsvåpen. Kroatia er nå en tysk festning takket være et kjempearbeid av Bundesnachrichtendienst.

Et nytt 1933

Avisa Roter Morgen, som m-l-bevegelsen mistet kontakten med i 1977, påviste med stor presisjon gjennom disse årene at det tyske storborgerskapet systematisk arbeidet for å skape grobunn og forutsetning for et nytt 1933. Det var ikke bare AKPs tidligere søsterparti, KPD, som sto for en slik prognose. Også andre strømninger av marxistisk tenkning delte dette synet. Et forbund av tyske trotskister skriver så tidlig som i 1983 i et dokument at «det tyske borgerskapets program er et nytt «Gross-deutsches Reich» for det tyske «herrefolket», rasisme mot jøder og tyrkere og Lebensraum i Østen».

Det er ikke noe problem idag å skaffe seg bred kunnskap og glimrende analyser av den tyske imperialismens planer. Aviser som Neue Arbeiter-presse, Weltrevolution og Spartakist holder et meget høyt nivå og skiller seg fra de hjemlige avisene med en stor teoretisk bevissthet og nøyaktighet.

Til tross for at den tyske imperialismen i samforstand med Høyre og Ap er iferd med å forandre energipolitikk, økonomi og sikkerhetspolitikk i Norge, er de norske marxisters omgang med det tyske spørsmål av tilfeldig og improvisert karakter. Og journalistisk impresjonisme, hvor god den enn er, er noe annet marxisme. Ifølge Lenin krever det siste mye arbeid og en fant ikke sannheten om noe som helst uten hardt arbeid.

Hvis leserne syns denne artikkelen har inneholdt en del provokative spark, så er det helt riktig oppfattet. De nåværende tingenes tilstand i forhold til Tyskland må endres radikalt. En må gjenopprette den klassiske innsikten om at på grunn av Tysklands sentrale posisjon i Europa, og dets dominerende rolle i økonomien, så avgjøres Europas skjebne av det som skjer der.

Jeg har det håp at det nye Røde Fane kan bidra til å kvitte oss med gammelmodige nasjonalreformistiske illusjoner og etablere revolusjonær internasjonalisme såsom dette ble praktisert av Lenin, Luxemburg og Liebknecht. Det finnes ingen annen vei framover.

---

Tyrkia-Tyskland-alliansen

Utdrag fra en analyse i avisa Weltrevolution nr 60, som utkommer i Köln

«De sørlige statene i det gamle Sovjetunionen angripes nå av Russland og tvinges derfor til å skaffe seg utenlandske allierte. Tyrkia og Iran framstår som hovedkandidater for dette. Da framstår Tyrkia som Russlands logiske motstander i dette området: Russland har et nødvendig behov for et svakt Tyrkia da dette landet nå befinner seg i den strategiske situasjonen at det kan hindre den russiske flåtens ferdsel mellom Svartehavet og Middelhavet ved Bospurosstredet. Virkeliggjøringen av de tyrkiske ekspansjonsplanene i det gamle Sovjets sørflanke, kan bare skje på bekostning av Russland.

Tyrkia på sin side kan bare utfordre Russland såfremt det har en mektig alliert på sin side. Det finns riktignok deler av det tyrkiske borgerskapet som av den grunn tar til orde for tettere forbindelser med USA, men siden sammenbruddet av Sovjet har USA praktisk talt stått skulder ved skulder med Russland. Dette er livsviktig for USA for å hindre at Russlands atomvåpen igjen siktes inn på USA.

Det er på en slik bakgrunn at tilnærmingen mellom Tyrkia og Tyskland har skutt fart i de siste to årene. Ved Kohls siste besøk i Ankara ble begge statene enige om en felles ekspansjon i retning Sentral-Asia. Tyskland støtter såvel Kravsjuk-regimet i Ukraina som Sjevardnadses regjering i Georgia. Og via Tyrkia har Tyskland levert store mengder våpen fra DDR til Aserbajdsjan.

For Tyskland handler det om å forsvare den tyske statens livsviktige interesser i den Nære Østen som i Sentral-Asia. Gjennom hele det 20. århundrede besto den tyske utenrikspolitikkens anstrengelser i å utvikle en landforbindeise fra Tyskland over Balkan til disse strategisk viktige og råstoff rike områdene, spesielt til oljefeltene. Det er på denne bakgrunn en må forstå hvorfor den tyske regjeringen i juni offentlig ga Tyrkia sin støtte for å gå til et militært angrep på PKK i Anatolia.»

Oversatt av Jan Hårstad

---

Litteratur

• Erich Schmidt-Eenboom: Der BND (Econ)
• Wulf: Waffenexport aus Deutschland (Rowolt)
• Olle: Bundesdeutsche Konzerne in der dritten Welt (Lamuv)

Ifølge «Le Monde» for 12. august skal det bygget som kommisjonen for Det Europeiske Fellesskap har installert seg i i Brussel, lide av en rekke kjedelige skavanker, trass i – eller kanskje nettopp på grunn av – det hypermoderne, for ikke å si det futuristiske utstyr det er blitt velsignet med, elektrisk oppvarming, luftkondisjonering, etc. Så de 4000 funksjonærene som arbeider i byggets 1600 kontorer, burde hatt all grunn til å være fornøyd. Men det er de langtfra.

Når det regner — litt kraftig — blir det elektriske anlegget oversvømmet fra bassengene i bygningen, og all virksomhet må opphøre til det er blitt tørt igjen. Dette har hendt flere ganger, og nå sist erklærte funksjonærene meget a propos at nå var begeret fullt. Luftkondisjoneringa er et annet problem. Det tekniske apparatet mestrer nemlig ikke rytmen i varm- og kaldluft-impulsene som var ment å skulle sikre en jevn middeltemperatur.

Bygget – som er i betong, glass og aluminium som alle moderne bygg – er konstruert på en slags «blomsterbunn» som første etasje løfter sine kronblader opp fra, som en blomst. Flott, selvfølgelig, sett utenfra. Men de som arbeider i denne første etasjen, har det ikke så flott, de har nemlig en golvtemperatur på 3-4gradere ) og hjelper seg med tepper, tykke strømper og støvletter, formodentlig. Det heter nemlig at skulle man få temperaturen her opp i de normale 22 grader,ville etasjene over bli den rene «sauna» med temperaturer på 35–40 grader. Et annet, eller tredje, alvorlig problem er luftforurensinga. Analyser utført i Brussel – men som kommisjonen ikke godtar – viser at innholdet av kolstoffgasser overalt er over sikkerhetsgrensa. I den andre under(kjeller)etasjen der det er mange forsamlingssaler, skal innholdet av kolstoffgasser være 5 ganger så høyt som det er tillatt i gruvene … .

Dertil kommer så endelig ustanselige strømbrudd på heiser og i mekanisk lukkende utgangsdører, hvorav de fleste er konstant kondemnerte. Da dette ble skrevet, var det en eneste utgangsdør som var i orden for 4000 mennesker. Skap som ikke lukker, vinduer som ikke kan åpnes hører også med. På de sistnevnte står det utallige oppslag som skriker på «Hjelp!», «Luft!». Funksjonærene protesterer og streiker, men like lite hjelper det, ser det ut til. Slik dette bygget ter seg: «Uta blank, inna krank», forekommer det meg å være et meget passende symbol for hele «Europa»-foretagendet. Det bygges jo også opp på en slags «blomsterbunn» … .