«I landsbyene har de fått avlingene ødelagt, det finnes ikke vann, ingen jobber, ingenting å gjøre. Er det ikke da naturlig at de slutter seg til Taliban? Ville ikke du ha gjort det samme?» (Fra Senlis-raporten)

---

7. september utga think-tanken Senlis en rapport der det ble fastslått at Taliban har tatt kontroll over store deler av Sør-Afghanistan og at frontlinjene flyttes daglig. Rapporten er basert på et omfattende forskningsprosjekt i de viktige provinsene Helmand, Kandahar, Herat og Nangarhar. Den dokumenterer at Talibans frontlinjer nå står halvveis inne i landet og inkluderer alle de sørlige provinsene.

Fem år etter at Taliban-regjeringen ble knust, er Afghanistan i ferd med å bli en militær og politisk katastrofe for Nato og USA. Rapporten Senlis ga ut, oppsummerer: «På tross av det sammenføyde fokuset på militæret og sikkerheten i landet, strammer Taliban grepet sitt om det sørlige Afghanistan. I tillegg til deres nåværende militære kontroll over hele byer, distrikter og nabolag har også Taliban psykologisk kontroll over nesten halve Afghanistan.» Okkupasjonen blir kalt en stor feil: «Da internasjonale militærstyrker først gikk inn i Afghanistan, ble det lagt vekt på å vinne sympati, men den kampanjen er nå oppgitt. Lokalbefolkningen forteller at verken okkupantene eller den afghanske regjeringen har gjort noe forsøk på å motvirke ødeleggelsene som tørke, fattigdom og frøutryddelse har ført til i provinsene deres. De lokales frykt for internasjonale militærstyrker viser at kampanjen var feilslått. Mange mennesker i Sør-Afghanistan uttrykker sinne, og mange afghanere som tidligere støttet de internasjonale styrkene, snakker nå om dem med hatefullt raseri.» (1)

Sommeroffensiven 2006

Selv om det meste av den Taliban-ledede offensiven til nå har foregått i de pashtunske provinsene sør i Afghanistan, kan vi se konturene av en massiv kampanje av motstand mot okkupantene. Ja, årets sommeroffensiv kan være begynnelsen på en samling av Afghanistan mot utenlandsk tilstedeværelse. Tusenvis av talibanere har ankommet provinsene Helmand, Ghazni, Uruzgan, Kandahar, Kunar og Zabul. Overalt er historien den samme: Taliban har kontrollen.

I de mindre befolkede Farah- og Nimroze-provinsene – hvor Taliban har en viss tilstedeværelse, har det oppstått flere angrep mot quislinghæren Afghanistan National Army (ANA). Det samme gjelder for Herat, provinsen som grenser til Iran.

Motstanden mot okkupasjonen er ikke konsentrert til bare disse områdene. I mai 2006 spredde det seg raskt et stort opprør i Kabul, etter at amerikanske soldater kjørte over en afghaner. Fire andre ble drept i demonstrasjonene som fulgte.

Under sommeroffensiven kunne vi se sporadiske tilfeller av motstand nordover i Afghanistan. Ifølge den tidligere afghanske statsministeren, Ahmad Shah Ahmadzai, har det vært tilfeller av rakettangrep mot okkupasjonstyrkene så langt nord som i Maydan i Vardak-provinsen, det har også vært tilfeller av bombeeksplosjoner nord i landet. «Når det gjelder hvem som står bak dette, har man mange ulike meninger. Noen mener Taliban, noen mistenker Hizb-i-Islami, ledet av Gulbuddin Hekmatyar og noen påstår det er ukjente grupper …» (2)

Sporadisk, men organisert

Når denne type motstand vokser fram i Afghanistan, er det historisk. Det betyr at afghanerne har fått nok. Mens vi før kunne se at Talibans motstand var konsentrert til et veldig spesifikt område, er det nå motstand i hele landet. Afghanistan har historie for å kjempe, og afghanere er et stolt folk som aldri har bøyd nakken for noen – verken Sovjet eller britene – ja, til og med Djengis Khan kjørte seg fast i de afghanske fjellene.

Når det kommer til motstanden sørover i landet, er kildegrunnlaget sørgelig tynt, ettersom det ikke finnes vestlige journalister i denne delen av Afghanistan. Reporterne som reiser til Kabul, er der på USAs nåde og har ikke mulighet til å rapportere ærlig om hva som skjer. Det er likevel klart at motstanden er desentralisert og dras i gang av afghanere som ser at regjeringen i Kabul kun tjener amerikanske interesser.

Det vestlige media kaller «Taliban», er faktisk en voksende allianse av veteraner fra den gamle regjeringen, ledet av mulla Dadullah, andre pashtunske klaner og nasjonalistisk motstand ledet av Jalalluddin Haqqani og tidligere statsminister Gulbuddin Hekmatyar. Mange av disse ble hyllet som «frihetskjempere» av Ronald Reagan og stemplet som «terrorister» av Sovjet. (3)

I tillegg finnes det klaner og stammer som kjemper mot okkupantene i sine områder. Dette er en spesiell form for afghansk motstand, hvor grupper slåss over hele landet – under sitt eget flagg – men stammene begrenser seg til å slåss i sine områder. Alle kjemper for den samme saken, men på sin egen måte.

Paul Rogers fra Bradford University forklarer det ganske greit: «Mange av dem ville ha beskrevet seg selv som tilhengere av Taliban, men de inkluderer også folk som er alliert med lokale krigsherrer. Og de inkluderer så absolutt små landeiere som bekymrer seg over å miste muligheten til å dyrke opium på grunn av utrydningskampanjene som pågår.» (4)

Taliban tar over

Rapporten jeg innledet med å referere til, «Afghanistan Five Years Later: The Return of the Taliban», er et veldig viktig dokument for å forstå hva som skjer i Afghanistan. «Angrep skjer daglig, opptil flere provinser som tidligere var trygge, opplever nå selvmordsbombere, mord, bakholdsangrep og andre trusler. USA og Natos tropper er konstant involvert i krigsoperasjoner og lider store tap, spesielt i de sørlige provinsene Helmand og Kandahar. Tallet på personer drept av ny-Taliban, eller fordi den aggressive framferden til internasjonale militære styrker øker.

Rapporten fortsetter med å hevde at det sørlige Afghanistan lider under en humanitær krise av sult og fattigdom. «USAs politikk i Afghanistan har skapt et trygt tilfluktsted for terrorismen som invasjonen i 2001 skulle utslette.» (5)

Arrogant og overrasket

Hadde det ikke vært for de omfattende amerikanske luftangrepene ville ikke Karzai-regjeringen i Kabul holdt ut et sekund. I september i år skrøt kanadiske og britiske offiserer at de var i ferd med å tilintetgjøre Talibans styrker i Panjwai og Zahri, de kunne stolt proklamere at de allerede hadde drept 500 «opprørere». (6) Etter en runde med militæraksjoner innrømmet de britiske og kanadiske militærlederne at de var overrasket over at fienden allerede hadde rømt. Overrasket?

«God morgen, Afghanistan!» Har britene og kanadierne glemt Vietnamkrigens nytteløse search-and-destroy-oppdrag og enorme antall «drepte vietcongere»? Tror de virkelig at rutinerte geriljakrigere sitter i fjellene og venter på å bli drept av amerikanske bombefly? Nato sier de er overrasket over intensiteten i den afghanske motstanden, men de kan skylde på sin egen arroganse.

Afghanistan er et okkupert land, og afghanerne har rett til å gjøre motstand. Befolkningen i Afghanistan sier at det ikke er noen forskjell på den sovjetiske og amerikanske okkupasjonen. Det er ingen forskjell på Karmal og Karzai, to quislinger brakt til makta av imperialistiske okkupanter. Afghanerne kjemper i dag mot en brutal og barbarisk okkupasjon, og de henter sin legitimitet i retten til selvforsvar, frigjøring og uavhengighet for en nasjon som har vært undertrykt av imperialistiske makter alt for lenge. Det er en lovmessighet at der det finnes undertrykking og urettferdighet, vil det også finnes kamp og motstand. Den siste utviklingen i Afghanistan beviser dette.

---

Noter:

• 1) www.senliscouncil.net/modules/publications/014_publication/ [Tilbake]

• 2) www.atimes.com/atimes/South_Asia/HE26Df01.html [Tilbake]

• 3) Eric Margolis: West Won’t Win Afghan War [Tilbake]

• 5) news.bbc.co.uk/1/hi/world/south_asia/4801303.stm [Tilbake]

• 6) BBC News (18/9-2006) [Tilbake]

«Vi har det som dronninger nå,» sa Lina Gómez entusiastisk. Jeg traff Lina da jeg våren 2003 deltok på en rekke møter for kvinnekoordinatorene i FBM ( Fuerza Bolivariana de las Mujeres – Den bolivarske kvinnestyrken) i delstaten Nueva Esparta på øya Isla Margarita. Hun var kvinnekoordinator i en av kommunene på øya. Hun bodde i slummen og drev frivillig arbeid der, det vil si ulønna arbeid døgnet rundt. Ikke mye dronningtilværelse i mine øyne, men for første gang i Venezuelas historie var kvinnene blitt synlige og hadde fått mulighet til å endre situasjonen sin.   

Bente Volder er elektrolærer og har de siste 8 årene vært mye i Venezuela. Har blandt annet laget filmen Kvinnebanken i Venezuela sammen med fotograf Brede Røsjø.

---

FBM støtter president Chávez og jobbet aktivt på ulike områder for å støtte og utvikle den bolivarske revolusjonen. Jeg kom i kontakt med dem første gang på et 8. mars-arrangement i en liten landsby vi kjørte gjennom. Da hadde kvinnene i FBM i dagene i forveien gjennomført skoleringsmøter i alle kommunene om vold mot kvinner, skoleringsmøtene var blant annet innrettet på folk fra politi og helsevesen.

Konkret og praktisk arbeid

Koordinatorene i delstaten jobbet i hver sine kommuner. Jeg deltok sommeren 2003 på et koordinatormøte i Mariño kommune sammen med 15 aktivister. Kommunen er delt i 11 sektorer og presenterte arbeidet de gjorde.

De fortalte om problemet med vann. Mange boligområder er helt avhengig av tankbiler. Ofte kommer de bare to ganger i uka, noen ganger ikke i det hele tatt. Det er røropplegg i flere av disse områdene, men vannet forsvinner på veien. Når det er mangel på drikkevann, blir ungene sjuke. De får diaré, oppblåste mager, betennelser, innvollsormer og andre parasitter. Kommunen har hatt planer om å bygge ut vannledningsnettet i mer enn tretti år, men både manglende prioritering av fattigfolk og korrupsjon har ført til at pengene har forsvunnet på veien.

Det største problemet som Dasmarys Cienfuegos så, var likevel mangelen på kloakk. Hun har slåss for kloakk i sitt boligområde, og sjøl om det var utbygging noen steder, syntes hun det skjedde med skilpaddefart. Det er kommunen og delstaten som er ansvarlig, for at det ikke er utbygd kloakk i boligområdene.

Søndagen før hadde Francisca, Ines og Carcira en aksjon i boligområdet Machu Muerto, et fattig boligområde. 120 personer fikk utstedt identitetskort (som å bli tildelt personnummer i Norge). Det er nødvendig både for å kunne bruke demokratiske rettigheter og få del i offentlige hjelpetiltak. 200 personer ble vaksinert, barn mot meslinger, difteri og stivkrampe, voksne mot gulfeber og hepatitt B. 180 personer fikk klippet og barbert seg, 120 familier fikk poser med matvarer og det ble delt ut nødvendig medisin til både barn og voksne.

Koordinatorene

Raimunda, koordinator i sektor 1, sa at det viktigste målet var å organisere seg for å hjelpe regjeringa med å utføre arbeidet og utvikle støtte for revolusjonen. Hun hadde organisert fem sirkler med i snitt 11 kvinner i hver. Kvinnene ønsket å organisere seg og de støttet regjeringa.

Inés, koordinator i sektor 2, med de to fattigste og tettest befolkede områdene på øya, fortalte om sitt arbeid. «Vi jobber mye med barna,» sa hun. «76 barn har deltatt på datakurs i kulturhuset. Hver søndag har vi barnekino i kulturhuset fra kl.10 til kl.1330, 50 barn deltar. Vi har to kurs i gang for kvinnene nå, i søm og hårklipp. 15 kvinner deltar på hvert kurs. Vi har nettopp delt ut 120 kg melkepulver til barna, og sørger for salg av billig maismel.»

Kvinnekoordinatorene i Mariño følte seg verdsatt av president Hugo Chàvez og mente at Venezuela for første gang hadde en president som tok kvinnene sin situasjon alvorlig. De hadde mange eksempler på hva det betydde i praktisk politikk. Regjeringa opprettet Kvinnebanken og Det nasjonale kvinneinstituttet. Det ble vedtatt en lov om vold mot kvinner og familiene, og Kvinneinstituttet utarbeidet en tiltaksplan mot vold som ble satt ut i livet. Alle gravide hadde fått rett til svangerskapskontroller og pakker med matvarer. «Vi har fått sjøltillit og kampvilje fra Chàvez,» sa kvinnene. «Vi er armene hans. Før sov vi, nå er vi våkne.»

Synlige og med rettigheter i grunnloven

Kvinnene har vært usynlige i venezuelansk politikk tidligere, med unntak av noen få rike kvinner fra opposisjonen. Chávez tok initiativet til å få laget en ny grunnlov. Den ble diskuterte rundt om i landet i ulike organisasjoner og på en rekke møter. Grunnlovsforslaget fikk flertall i en folkeavstemning i 1999 og ble vedtatt i nasjonalforsamlinga. Loven har gjort kvinner, urbefolkningsgrupper og fattigfolk synlige og gitt dem rettigheter.

Kvinneorganisasjonene var en aktiv del av grunnlovsprosessen, sørget for at kvinneperspektivet ble innarbeidet og de fikk med at husarbeid skal anerkjennes som arbeid og gi sosiale rettigheter. Likestilling er nevnt som en av verdiene grunnloven bygger på. Gjennom hele lovteksten nevnes begge kjønn, både kvinner og menn. Det er ikke lite og ubetydelig – det fører til at alle lærer at rettigheter tilhører både jenter og gutter, kvinner og menn. Det er vanlig å se at folk leser grunnloven, og den fins i hendig lommeformat.

Díaz kommune og Belkys Arzolay

Díaz kommune på Isla Margarita har to revolusjonære kvinner i ledelsen. Marisel Velazques er ordfører og leder kommuneadministrasjonen, Belkys Arzolay er president for kommunestyret. Jeg møtte henne første gang i 2003 på nettverksmøtene i FBM. Hun og Velazques ble innvalgt høsten 2005, og jeg kontaktet henne sommeren 2006 for å intervjue henne.

Under Velazques og Arzolay sin ledelse er det et godt forhold mellom dem som støtter Chávez og den revolusjonære prosessen og dem som tilhører høyre-opposisjonen. Belkys Arzolay sier at hun prøver å få opposisjonen til å bli forelsket i revolusjonen. «De blir sjølsagt ikke like betatt av den som jeg er,» sier hun og ler. «Men det er viktig for begge parter å huske på at vi er valgt av folket, og vi må respektere hverandre og dem som har valgt oss. Utgangspunktet er at vi må jobbe for det som er best for folk i Díaz, og det gjør vi.» Da vi var på vei ut, møtte vi en av opposisjonsmedlemmene i kommunestyret, og det var tydeligvis et hyggelig forhold dem i mellom. Det står i skarp kontrast til det hatefulle forholdet opposisjonen sentralt har til Chávez og hans regjering.

Naboskapsråd

Díaz kommune utmerker seg også med at de jobber aktivt for å sette de ulike sosiale programmene til regjeringa ut i livet. Programmene handler om alfabetisering av voksne og gratis utdanning på kveldstid på alle utdanningsnivå. Da jeg gjorde intervjuet med Arzolay sommeren 2006, var kommuneledelsen midt i prosessen med å danne naboskapsråd. På våren vedtok nasjonalforsamlinga en egen lov om naboskapsråd. Kommunene er forpliktet til å organisere disse rådene, og utvikling av rådene er en metode for å flytte makt lenger ned i systemet, nærmere folk. Naboskapsrådene blir også en skole i demokrati i praksis. I byene omfatter naboskapsrådene omkring 500 familier, på mindre steder 200 familier. De disponerer en viss del av kommunebudsjettet, og avgjør hvordan pengene skal brukes. De skal være med å ta avgjørelser for eksempel når det gjelder helse, bolig, sosiale spørsmål, spørsmål om jord, det som gjelder økonomi, idrett og kultur. Det er dette som vil gi reell deltakelse og medbestemmelse lokalt, og Arzolay mener derfor det er viktig at regjeringa kanalisere ressurser til naboskapsrådene.

På sikt sier Belkys Arzolay at naboskapsrådene også skal ta for seg det som har med trygghet og sikkerhet å gjøre. De skal jobbe med de sosiale forholdene – for eksempel kriminalitet, rus og prostitusjon. «Vi må informere folk og lære opp lokalsamfunnet i retning av at de tar kontroll på disse områdene, og at de etter hvert tar ansvaret for å følge opp dette sjøl, slik at problemene ikke øker. Vi må oppnå at folk blir hjulpet ut av problemene og trukket inn igjen i den sosiale strukturen vi bygger opp i sosialismen,» sier hun. Da vi gjorde intervjuet, hadde de dannet 35 naboskapsråd. Kommunen, som har 54.000 innbyggere, består av 54 sektorer og alle skal etter hvert ha et naboskapsråd. Kvinnene i Díaz utgjør flertallet i naboskapsrådene. Kvinnene er også i flertall som aktivister i de ulike sosiale programmene som regjeringa har satt i gang. Programmene skal motivere og gi folk muligheten til utdanning, yrkesopplæring, opplæring i å drive kooperativer, det er programmer for å skaffe billige basismatvarer til fattige områder og det er utbygging av helsetilbud.

Kvinneorganisering

Belkys Arzolay og jeg traff hverandre på FBM-møter i 2003, og jeg spør om organisasjonen fortsatt eksisterer. Hun svarer at FBM fortsatt eksisterer, men at aktiviteten ligger nede. Hun forteller at FBM ble dannet i begynnelsen av prosessen med å skape den bolivariske revolusjonen. Kvinnene ble mobilisert til å kjempe for at målene og rettighetene som var lagt inn i grunnloven, skulle settes ut i livet. FBM tok mål av seg til å bli den revolusjonære kvinneorganisasjonen som skulle styrke arbeidet i forhold til kvinnene og for å jobbe for å få fram kvinneperspektivet i alle saker. De skulle jobbe med å organisere kvinnene i de fattige boligområdene for å bygge opp støtte til regjeringa og sørge for at regjeringa hadde nær kontakt med folk og kjente deres behov.

FBM eksisterer fortsatt, men er ikke så sterk for øyeblikket. Da de begynte oppbygginga lokalt i delstaten Nueva Esparta var de omkring 50 kvinner. Målet var å øke medlemstallet og bygge ut organisasjonen i alle kommunene i delstaten. På et tidspunkt var de 2.500 medlemmer. FBM ansporet og vekket kvinnene og de utviklet seg til ledere. Etter hvert ble kvinnene aktive på andre områder de syntes var interessante. Noen gikk inn i militæret i delstaten. Noen begynte å jobbe med matforsyning og ernæringsspørsmål i de fattige boligområdene, andre gikk inn i komiteer som jobbet med jordspørsmål, for å nevne noen eksempler.

Belkys Arzolay syns det er bra, at kvinnelige ledere utvikler seg i en organisasjon og så går framover der de har potensial for å gjøre andre ting. «FBM har vært som en trampoline for kvinnene, der de har vokst og utviklet seg. Men det er viktig å opprettholde FBM framover, sett i forhold til kjønnsperspektiv og forsvaret av kvinnene og deres rettigheter,» sier hun.

Arbeidet mot vold mot kvinner

Díaz kommune har ikke noe krisesenter. Venstresida i kommunestyret har ikke klart å gjøre noe med det foreløpig, de har hatt så mye annet å gjøre, så mange ting de skulle ta initiativet til. De har jobbet med å få til helsetilbud og vaksinering, sørge for mat til fattige som sulter, få på plass barneskoler og utdanningstilbud til voksne.

Arzolay forteller at påtalemyndighetene i delstaten nettopp har informert om at antallet anmeldelser for mishandling er gått ned med 15 %. Det tolker hun som positivt og som et resultat av arbeidet mot kvinnevold. Det har vært jobbet mye mot kvinnemishandling gjennom ulike kvinneorganisasjoner, gjennom media og fra regjeringas side. Det er opprettet krisetele-fon. Det har ført til mange anmeldelser, fordi både kvinner og menn ble klar over at kvinnemishandling og familievold var forbudt og ble møtt med reaksjoner. En del menn har sluttet å slå, og derfor går antall anmeldelser ned, ifølge Belkys Arzolay. Men fortsatt er det mye vold mot kvinner og barn, og det er nødvendig å få til krisesentre, og de skal jobbe videre med det.

Kvinneopprop for sosialismen

De første årene vi hadde kontakt med bevegelsen som støtter Chávez, snakket de om den bolivarske revolusjonen. Fra 2006 hadde det endret seg – da snakket de om å bygge den nye sosialismen for de 21. århundret. Det har gjennom disse årene vært jobbet målbevisst med å bygge bevissthet hos folk om ansvaret de har for hverandre og deres felles utvikling, at folk har plikter og at de sjøl må spille en aktiv rolle i å forandre samfunnet.

24.–25. mars 2007 samlet mer enn 25 kvinneorganisasjoner på venstresida seg for å jobbe mer målbevisst med den sosialistiske prosessen. De har både som målsetting å jobbe fram en felles handlingsplattform, aktivisere kvinnene over hele landet til å spille en aktiv rolle i prosessen og sørge for at kvinneperspektivet er med i alt arbeid. FBM er en av organisasjonene som deltar i dette.

Ropene om intervensjon i Darfur gjaller høyt. Venstresida står som vanlig sammen med høyresida i forhold til spørsmål om Afrika. Manne Granqvist analyserer her hvordan klassisk imperialisme kles ut som humanitær interesse.         

Manne Granqvist er svensk frilansjournalist

---

Siden våren 2004 har Darfur-provinsen i det vestlige Sudan befunnet seg i verdens søkelys. Etter en midlertidig synkende interesse fikk spørsmålet et nytt oppsving på høsten, og ved siden av gjentatt indignasjon i lederspaltene og økt rapportering på nyhetssidene har vi de seneste månedene kunnet se helsides annonser fra amerikanske «Save Darfur» i svenske dagsaviser. En stund ble spørsmålet riktignok overskygget av Etiopias USA-støttede invasjon i Somalia, men det er ingen tvil om at Sudan igjen har fått internasjonal prioritet, noe som også ble markert gjennom Kofi Annans avskjedstale i desember. Mens det stort sett har vært stille rundt krigen som mellom 1996 og 2002 antas å ha krevd fire millioner menneskeliv i nabolandet Kongo, fikk krisen i Darfur umiddelbart stor oppmerksomhet. På tross av at budskapet fra diverse pressgrupper har vært at Darfur-krisen og med den et pågående folkemord, har blitt ignorert internasjonalt, har Darfur opplevd et i afrikansk sammenheng nesten unikt engasjement i vest. De aktørene som har krevd internasjonal inngripen i Sudan har ikke bare hatt støtte fra en enstemmig presse, men også alle slags regjeringer, internasjonale hjelpeorganisasjoner og en rekke kjendiser.

Det at en del kriser overses er selvsagt ikke et argument for å overse enda en krise. Det er imidlertid grunn til å spørre seg hvor den uforholdsmessige interessen for Sudan stammer fra og hvilke grupper som har vært pådrivere når krisen i Darfur settes høyest opp på det internasjonale samfunnets agenda.

Bakgrunnen for den krisen som nå utspiller seg i Darfur, er kompleks. Bare dette faktum står i motsetning til det enerådende bildet som formidles i vestlige medier, alternative medier inkludert, som på vanlig måte har trukket frem «etniske og religiøse motsetninger» som hovedforklaring. I bunn av konflikten ligger det riktignok for dårlig tilgang på vann og jord, forårsaket av tørke og ørkenspredning, noe som har stilt ulike lokale grupper, som tidligere har levd fredelig sammen, mot hverandre (i særdeleshet nomader kontra jordbrukere). Regjeringens periodevist manglende interesse for regionenes ve og vel har bidratt ytterligere til både de lokale motsetningene og spenningen mellom Darfur og hovedstaden Khartoum. En del viktigere faktorer har imidlertid havnet mer i skyggen av disse i nyhetsstrømmen. Det gjelder fremfor alt stormaktenes interesser i Sudan og i særdeleshet i landets råvareressurser.

Sudan – oljeprodusent

Sudan er ingen ny brikke på imperiemaktenes spillbrett. Bare i egenskap av å være Afrikas geografisk største stat er landet av strategisk interesse. I den senere tiden har imidlertid Sudan vokst til å bli en av kontinentets største oljeprodusenter. De kildene som ble oppdaget i sør på 1970-tallet av amerikanske Chevron, er en av forklaringene til at krig har hersket i landet nesten uavbrutt siden selvstendigheten fra England i 1956. Produksjonen er fortsatt forholdsvis lav, men det er nettopp de uutnyttede oljefeltene som gjør Sudan så attraktivt for de oljeavhengige supermaktene. Ved siden av oljen er det dessuten stor tilgang på kobber, uran og naturgass, samt verdens største xantangummi-reserver (som er av stor interesse for blant annet verdens leskedrikkgiganter). Sudans fremste handelspartner er Kina, som importerer to tredeler av oljen og som har investert opp mot ti milliarder dollar i pumper, raffinerier og rørledninger.

Borgerkrigen 1983–2005

Den ødeleggende borgerkrigen som raste mellom nord og sør fra 1983 til 2005 hadde, som krigen i Darfur, delvis opphav i den britiskskapte motsetningen mellom Khartoum og de neglisjerte distriktsområdene i landet. Det fantes også et religiøst aspekt, da det nordlige Sudan og regjeringen er muslimer, mens befolkningen i sør hovedsakelig er animister og til en viss utstrekning kristne. Krigen ville imidlertid aldri tatt de proporsjonene den gjorde om ikke USA og Sovjetunionen hadde utstyrt hver sin stridende part med finansiering, våpen og strategisk rådgivning. Washington støttet opp om en undertrykkende islamistisk regjering under president Nimeiri, mens Moskva støttet John Garangs opprørshær SPLA (Sudan People's Liberation Army) i det oljerike sør. De strukturtilpasningsprogrammene regjeringen gjennomførte i løpet av krigsårene etter ordre fra IMF og Verdensbanken, førte til en sultkatastrofe som skapte store oppslag i vesten på 1980-tallet. Penger fra de påfølgende veldedighetskampanjene garanterte fortsatt finansiering av den sudanske statens krig mot de sovjetstøttede opprørerne i sør. «Borgerkrigen» var i virkeligheten en del av den imperiekrigen som var synlig en rekke steder i det ressursrike Afrika på 70- og 80-tallet og som Vesten har døpt den kalde krigen.

I forbindelse med Sovjetunionens fall passet USA på å bytte side i flere av Afrikas krigsområder. Slik ble dollarflommen i for eksempel Kongo omdirigert fra diktatoren Seke Mobuto til Laurent Kabilas opprørsbevegelse, mens støtten til terroristgruppen RENAMO i Mosambik forsvant til fordel for en vestvennlig samlingsregjering med de tidligere marxist-leninistene i FRELIMO. Og så videre. I Sudan var det SPLA i sør som ble tatt under den amerikanske ørnens vinger etter at en ny og mindre USA-vennlig regjering hadde tatt makten i Khartoum gjennom et kupp. Anslagsvis to milliarder dollar kom deretter i støtte via USAs allierte i Etiopia og Uganda til SPLA, som gjorde seg beryktet blant annet for sin systematiske bruk av barnesoldater. Det finnes opplysninger om at en del av logistikken ble ivaretatt av den israelske etterretningstjenesten Mossad, som lenge hadde virket i en rekke afrikanske land. Også Storbritannia støttet i hemmelighet opp om SPLA og andre regjeringsfiendtlige grupper i landet.

På 1990-tallet beskrev amerikansk UD og internasjonale medier Sudan som en trussel mot USAs og Israels sikkerhet og som en frihavn for terrorister (ikke uten grunn – både Osama bin Laden og Carlos «Sjakalen» Sanchez skjulte seg på ulike tidspunkter i landet). Clinton-administrasjonen innførte sanksjoner, fortsatte støtten til SPLA og bidro til å ruste opp fiendtlige regimer i naboland som Tsjad og Uganda militært. Den nordamerikanske aggresjonen kulminerte i august 1998 da USAs militære selv bombet Al Shifa-fabrikken – Sudans eneste medisinprodusent og Afrikas største produsent av malariavaksine – begrunnet med at denne var et laboratorium for terrorister. Til tross for støtten fra USA og flere naboland lyktes likevel ikke SPLA med å styrte Khartoum-regimet som beholdt sin militære dominans og som var støttet av Egypt. Dessuten passet Kina på å bygge oljerørledninger og knytte til seg viktige oljeletningskontrakter samtidig med de amerikanske sanksjonene. Utviklingen førte til at Det hvite hus rundt millennilumsskiftet gradvis byttet strategi til fordel for mer diplomatiske anstrengelser. Den sudanske regjeringen var ikke sen med å samarbeide når muligheten til slutt bydde seg. Siden 1997 hadde man forgjeves foreslått fredssamtaler og gjentatte ganger strukket ut hånden, blant annet gjennom ensidig våpenhvile, for å oppnå fred. President Omar Al-Bashir gikk nå USA i møte blant annet gjennom å manøvrere den progressive og frittalende visepresidenten Hassan Al-Tourabi vekk fra regjeringen. Videre innledet Khartoum et samarbeid for bekjempelse av terrorisme med CIA (som fortsatt består). Sanksjonene som hadde blitt innført under Clinton, ble lettet på og fredsforhandlinger mellom nord og sør ble innledet under Washingtons overoppsyn.

Fredsavtalen

En fredsavtale mellom SPLA og regjeringen ble endelig sluttet i januar 2005 i Kenyas hovedstad Nairobi. Nairobi-avtalen representerte en klar fremgang for opprørerne. Det sørlige Sudan ble gitt en særskilt autonomi under SPLAs ledelse og ble garantert halvparten av oljeinntektene. John Garang overtok posten som visepresident i en ny samlingsregjering (men omkom en måned senere i en ennå ikke oppklart helikopterulykke). I avtalen inngikk også en enighet om en folkeavstemning om selvstendighet for det sørlige Sudan senest i 2011. Utviklingen minner om den «balkaniseringen» som har rammet flere ressursrike afrikanske land og som synes å tjene vestlige lands interesser. Akkurat som tidligere i Angola og Kongo foregikk oppdelingen av Sudan gjennom en borgerkrig med «etniske overtoner», men også med skjult amerikansk innblanding. For flere av de involverte kreftene var fredsavtalen ikke noe mer enn en midlertidig løsning på veien mot et regimeskifte i Sudan. Når freden mellom nord og sør begynte å nærme seg, hadde USA allerede vendt oppmerksomheten vestover, mot Darfur-provinsen. Et knapt år før Nairobi-avtalen ble inngått, ble Darfur-spørsmålet reist i FNs sikkerhetsråd i forbindelse med at USA overtok formannskapet. Det ble rapportert om hundretusener av fordrevne og bortimot 20.000 drepte siden begynnelsen av 2003. Ansvaret ble lagt på regjeringen, som det ble sagt sto bak den såkalte Janjaweed-militsens terror mot sivilbefolkningen i Darfur.

Janjaweed

Anklagene var ikke tatt ut av lufta. Khartoums undertrykkelse hadde imidlertid ikke oppstått ut av intet, men som et svar på en opptrapping i regjeringsfiendtlig aktivitet i Darfur. Motstandsgrupper i regionen var trolig inspirert av SPLAs suksess og så en anledning til å utytte regjeringens trengte posisjon til egen, og muligens Darfurs, vinning. Motstandshæren SLA (Sudan Liberation Army, opprinnelig Darfur Liberation Army) ble opprettet ved at ulike opprørsgrupper i Darfur gikk sammen. Det er ingen tvil om at USA ga sin velsignelse til opprørsprosjektet. Opprørshæren fikk til å begynne med rådgivning og militær utdannelse fra SPLA, samt av nabolandene Tsjad og Etiopia som er kjente for å gå Det hvite hus' ærend. Allerede i 2001 hadde NDA, en fellesorganisasjon for den sudanske opposisjonen der flere Darfur-baserte opprørsgrupper inngikk, fått ti millioner dollar i bistand fra USA, og SLA regnet åpenbart med fortsatt støtte utenfra da den i løpet av 2003 begynte å angripe regjeringsstillinger i Darfur. Mens SLAs diffuse politiske mål ble sagt å være et «forent, demokratisk Sudan», begynte også en mer ideologisk islamistisk opprørsgruppe, JEM (Justice and Equality Movement) – med færre tegn på amerikansk støtte – å gjøre seg bemerket på samme tid. Tross ulikheter har gruppene til og fra gjort felles sak i kampen mot det sudanske regimet.

Opprørernes angrep mot politistasjoner, militærgarnisoner og sivilbefolkning var til å begynne med velorganiserte og fremgangsrike. Sudans hær var trent for en helt annen type kamper i sør og behersket ikke ørkenterrenget i Darfur. Dessuten var opprørernes våpen – de fleste muligens med opphav i det massive arsenalet USA har forsynt Tsjads hær med – hærens våpen mange ganger overlegne. Som svar på opprørernes provokasjoner valgte regjeringen å benytte seg av en teknikk som var benyttet i krigen mot SPLA og begynte å støtte den lokale militsgruppen Janjaweed, en løs gruppering av arabisktalende nomader som hadde oppstått i Tsjad under konflikten med Libya i 1988 og delvis blitt drevet over grensen til det vestlige Sudan. Det eksisterte allerede en motsetning mellom disse nomadene og den bofaste befolkningen som SLA- og JEM-opprørerne hovedsakelig hadde rekruttert fra. I og med regjeringens spill blåste det nå opp til krig. Janjaweed begynte en hensynsløs jakt på opprørere, og slaktet alt som kom i sin vei. Kampene var snart utenfor Khartoums kontroll, hundretusener av mennesker ble drevet på flukt og mange tusen ble drept av en av sidene. Det tok ikke lang tid før hele verden hadde hørt om Darfur.

I motsetning til JEM – som har bånd til den av Khartoum avsatte Hassan Al-Tourabis progressive muslimske bevegelse – inntok SLA tidlig en «afrikansk» posisjon for å markere seg mot Janjaweed og (den «arabiske») hovedstaden. Det er ikke minst denne identitetsmarkeringen som har drevet frem forestillingen i USA og Europa om at krisen i Darfur er basert på etniske og religiøse motsetninger. Det hevdes at islamske «arabere» fører en krig mot svarte «afrikanere». I virkeligheten kan stort sett hele Darfurs befolkning betraktes som arabisktalende, muslimske, svarte afrikanere, og blant de gruppene som nå er i strid, er det langvarige tradisjoner for gjensidighet og inngifte. Ved siden av å skjule de økonomiske interessene bak konflikten, undergrave afrikansk enhet og ytterligere bidra til det allmenne mishaget mot arabere bidro også denne retorikken til å engasjere USAs afroamerikanske befolkning for en intervensjon i Sudan, selvsagt sammen med kristne og anti-islamistiske, inkludert sionistiske, grupper. Slike forenklinger av Darfurkonflikten utgjorde nemlig stammen i de amerikanske presserapportene fra Sudan, som økte kraftig i løpet av 2004 og ble akkompagnert av «Save Darfur»-bevegelsens fødsel og fremgang. På tross av mangel på pålitelige rapporter økte det utbasunerte antallet døde i Darfur raskt fra 20.000 til det tidobbelte og ble beskrevet som en «etnisk rensing» med velsignelse fra den sudanske regjeringen. «Progressive» kjendiser som George Clooney og Angelina Jolie ble engasjerte for å markedsføre bevegelsens krav om sanksjoner, stopp i oljehandelen og en militær inngripen for å stoppe det som nesten umiddelbart fikk betegnelsen «folkemord». Ekkoet av dette har siden latt seg høre i hele den vestlige verden.

Save Darfur-bevegelsen

En titt på organisasjonene bak «Save Darfur»-bevegelsen viser at den er initiert, drevet frem og finansiert dels av diverse evangelisk kristne grupper, hvorav mange står på ytre høyre fløy, dels av en rekke pro-israelske interessegrupper. Når det gjelder sistnevnte, er det sannsynlig at det sudanske regimets åpne støtte til den palestinske motstanden i det minste er en faktor bak oppslutningen. Fundamentalistiske kristne grupper i USA begynte allerede under nord-sør-krigen på 1990-tallet å engasjere seg i Sudan, og da, som sin regjering, til støtte for den «kristne» siden. Det humanistiske utgangspunktet for disse evangeliske og jødiske organisasjonene bør selvsagt ikke automatisk betviles, og i den brokete «Save Darfur»-koalisjonen finnes også andre grupper, inkludert moderate muslimske og afroamerikanske organisasjoner (selv om sudanske røster fortsatt glimrer med sitt fravær). Likevel er det verdt å legge merke til at ryggraden i denne bevegelsen består av grupperinger som ideologisk og interessemessig står Bush-regimet ganske nær. Det mest urovekkende er likevel kanskje hvordan disse gruppene har lyktes med å skape en bred og folkelig opinion – som inkluderer store deler av den nordamerikanske og europeiske venstresida – for en «humanitær» militær intervensjon i Sudan.

På tross av at Save Darfur-bevegelsen var og er marginal i forhold til for eksempel protestbevegelsen mot krigen i Irak, fikk den umiddelbart langt større plass i media og støtte fra Washington. I juli 2004 fikk den ett av sine fremste krav oppfylt da den amerikanske kongressen enstemmig besluttet at krisen i Darfur var å betrakte som et folkemord. USA har siden aktivt gått inn for en NATO- eller FN-innsats i Darfur. En måned før kongressens vedtak hadde FN etter en utredning trukket den konklusjonen at det som skjedde i Darfur ikke var å betrakte som et folkemord i henhold til organisasjonens definisjoner. Selv om det var en kobling mellom regjeringen og Janjaweed-militsen var denne ikke tydelig, og siden overgrep ble begått av alle parter var de dermed ikke rettet utelukkende mot én folkegruppe. Også Leger uten grenser, som tidlig hadde vært på plass i Darfur, støttet FNs bedømmelse av at det manglet belegg for en systematisk kampanje mot en bestemt gruppe. Det kan, med andre ord, fremstå som et kynisk spill, og ganske riktig fikk FN kritikk for å bry seg med ord når mennesker døde i hopetall. Det de fleste kritikerne imidlertid unnlot å spørre seg om, var hvorfor USA krevde at denne katastrofen skulle gis det sterke folkemordstempelet av FN, samtidig som Washington støttet enda mer brutale regimer i naboland som Tsjad, Uganda og Etiopia – og i særdeleshet samtidig som USA selv hadde startet folkerettsstridige kriger med enda flere dødsofre i Irak og Afghanistan. Jean-Hervé Bradol, president i Leger Uten Grenser, kalte senere USAs anvendelse av folkemordbegrepet for å beskrive situasjonen i Darfur for «åpenbar politisk opportunisme».

I november 2004 utlyste Kofi Annans rådgiver for folkerettsspørsmål, Juan Mendez, en briefing om Darfur for Sikkerhetsrådet. Denne briefingen ble ikke bare blokkert av Kina og Russland – som på grunn av sine egne bånd til Al-Bashir-regimet ikke er interesserte i en inngripen i Darfur – men også av USAs representant John Bolton, som altså gikk inn for en inngripen. USA hadde allerede tatt stilling, og ytterligere informasjon om emnet risikerte tydeligvis å sette de amerikanske planene i fare. I juni 2005 godkjente representantenes hus i USA «the Sudan Peace bill» som blant annet inneholder trusler om sanksjoner rettet mot Sudans oljeindustri.

Olje i Darfur

Omtrent samtidig bekreftet et sveitsisk oljeletingsselskap det man får tro USA har hatt en anelse om lenge: at det fantes olje i Darfur. I løpet av samme periode ble også en observasjonsstyrke på 300 mann fra Den afrikanske unionen (AU) kraftig økt gjennom en FN-resolusjon, til 7.000 soldater. Som en del av sine fremflyttede posisjoner på kontinentet har USA spilt en aktiv rolle i forbindelse med omorganiseringen av AU (tidligere OAU), ikke minst gjennom et langvarig militært samarbeid. AU-styrken, som derfor i det minste indirekte står under en viss kontroll og oppsyn fra Pentagon, var likevel ikke nok for Washington. I begynnelsen av 2006 gjorde George Bush gjentatte uttalelser til støtte for en NATO-innsats i Darfur og en fordobling av antallet AU-soldater. Omar Al-Bashir nektet imidlertid å akseptere en militær NATO- eller FN-styrke i landet og mente at konflikten krevde en dialogbasert sudansk, eller i hvert fall afrikansk, løsning [1].

I april 2006 arrangerte Den afrikanske unionen en fredssamtale mellom Khartoum og Darfur-opprørerne i Nigerias hovedstad Abuja. Parallelt med fredssamtalene mobiliserte «Save Darfur»-bevegelsen kraftig i USA, som for å forstyrre forhandlingene. En demonstrasjon i Washington 30. april klarte ikke å lokke med seg mer enn et par tusen deltakere, men den fikk langt større plass i media enn de 300.000 som dagen før hadde demonstrert mot krigen i Irak og de millionene som hadde demonstrert for immigrantenes rettigheter. Arrangørene av demonstrasjonen fikk også audiens hos Bush, som ga bevegelsen sin velsignelse. I samme omgang kom Condoleeza Rice med en uttalelse der hun gjentok Bush' synspunkter om at AU-styrken i Darfur ikke var nok og trengte støtte fra NATO. Det er sannsynlig at det som skjedde i Washington, sendte et signal til Darfur-opprørerne om at presset på Khartoum ville øke og at det derfor ikke var noen grunn til å komme til noe kompromiss med regjeringen. Fredssamtalene sluttet også med at bare en fraksjon av SLA skrev under på fredsavtalen. En annen fraksjon besluttet sammen med JEM å gå tilbake til kampene under samlingsnavnet NRF (National Redemption Front).

Plan B

I løpet av 2006 rapporterte AU at situasjonen på enkelte områder hadde bedret seg og at regjeringen Al-Bashir hadde vedtatt tiltak for å lindre krisen i Darfur, avvæpne Janjaweed og støtte hjelpeorganisasjonenes arbeid i regionen. Likevel har USA økt presset for en FN-inngripen og «Save Darfur»-bevegelsen, som synes å ha uendelige PR-ressurser, roper høyere enn noensinne om folkemord og at «noe må gjøres». Washington truer nå med en uspesifisert og hemmeligstemplet «Plan B», om Khartoum ikke umiddelbart aksepterer en felles FN-/AU-styrke. I følge Washington Post innebærer «Plan B» et trefrontsangrep mot den (i hovedsak dollarbaserte) sudanske økonomien, der den trolig mest ødeleggende komponenten er en aggressiv blokkering av alle banktransaksjoner knyttet til Sudans regjering. Å virkeliggjøre planen fører blant annet med seg at alle selskaper, amerikansk eller utenlands, som på en eller annen måte håndterer penger fra oljehandelen i Sudan, blir utsatt for amerikansk etterforskning. Enkelte røster i senatet anser til og med disse tiltakene som tannløse og har gått så langt som å kreve en unilateral amerikansk invasjon (noe Condoleeza Rice imidlertid så langt har motsatt seg med henvisning til de «tungtveiende ulempene» knyttet til å agere uten verdenssamfunnets støtte).

Det styrkede og ensidige presset på den sudanske regjeringen bidrar utvilsomt til de fortsatt stridende opprørsgruppenes motvilje mot å komme til forhandlingsbordet. Når den sudanske regjeringshæren nå forsvarer seg mot angrepene fra NRF, som det altså ikke er inngått noen fredsavtale med, anklages Khartoum for brudd på våpenhvilen av USA. NRFs uttalte mål om å bekjempe både SLA og regjeringen har derimot ikke møtt noen fordømmelse, verken fra Det hvite hus eller fra det internasjonale samfunnet ellers, som altså heller har skjerpet tonen mot Khartoum-regjeringen. Eritreas regjering, som i oktober sto bak en fremgangsrik mekling mellom Khartoum og opprørsgrupper i øst, har også tilbudt sine tjenester for å få en slutt på kampene i Darfur. Anstrengelsene har imidlertid så langt vært forgjeves, og president Isaisas Afwerki anklaget i desember USA for å sabotere meklingsforsøkene og forhindre fred i Darfur.

I skyggen av krigen i det vestlige Sudan fortsetter SPLM («Army» er byttet ut med «Movement») i sør sitt USA-velsignede arbeid for en uavhengig stat i det oljerike sørlige Sudan i forbindelse med den forestående folkeavstemningen. I februar 2006 besøkte Rebecca Garang, enke etter John og i dag minister i den autonome regjeringen i sør, Det hvite hus og diskuterte blant annet opprettelse av diplomatiske forbindelser mellom Washington og Sør-Sudan. Det er i det sørlige Sudan at de kinesiske oljeforekomstene befinner seg og det trengs ingen stor evne til å resonnere seg frem til at en selvstendig stat der ville være det samme som å stille spørsmålstegn ved Pekings kontrakter med Khartoum (regjeringen i sør har allerede på egenhånd opphevet franske Totals oljekontrakter fra 1980-tallet og mot protester fra Khartoum inngått avtaler med britiske White Nile for de samme konsesjonene).

USA importerer mer olje fra Afrika enn fra noe land utenfor kontinentet, og andelen antas å øke kraftig de neste ti årene. Kinas voksende økonomi gjør imidlertid krav på de samme ressursene og ikke minst derfor er den økende kinesiske tilstedeværelsen i Afrika en alvorlig trussel mot USA. Stadig flere afrikanske stater, med den demoniserte Robert Mugabes Zimbabwe i spissen, vender blikket østover. Angola, som er Kinas største afrikanske oljeleverandør, med Sudan som nummer to, mottok nylig et gigantisk rentefritt lån fra den kinesiske sentralbanken i bytte mot oljekontrakter i stedet for å stille opp på de strukturtilpasningskravene en pakke fra IMF ville medført. Selvsagt skaper denne utviklingen uro for den amerikanske økonomien. I forbindelse med et besøk i Sudan av den kinesiske presidenten Hu Jintao i begynnelsen av februar avskrev Kina sudansk gjeld på 70 millioner dollar. Det hvite hus sin «skuffelse» over dette uttrykket for den kinesiske uviljen mot å «medvirke til en løsning» på Darfur-krisen lot ikke vente på seg. Det virkelige motivet bak den amerikanske misnøyen er naturligvis den samme som ligger til grunn fro USAs agenda i stort. Så lenge Al-Bashirs regjering beholder makten over et forent Sudan, er det Kina som har overtaket i forhold til utnyttelsen av landets ressurser.

Det er forsiktig sagt ironisk at den samme staten som presset på Sudan ødeleggende strukturtilpasningsreformer, pumpet våpen inn i landet i 25 år og bombet i stykker landets største medisinprodusent, nå krever en «humanitær innsats» i form av ytterligere militær aktivitet. Mens regjeringene i Sudan og Kina er de som anklages av verdenssamfunnet for ikke å bidra til fred, er det i virkeligheten USA som bærer det største ansvaret for Sudans elendighet. De aller fleste som dør i Darfur, faller ikke som ofre for kuler fra noen av sidene, men for sult og sykdommer som malaria og tuberkulose. Bombingen av Al Shifa-fabrikken har utvilsomt skapt mer lidelse i regionen enn Janjaweed-militsens herjinger. Medisiner, vanningssystemer, gjeldsslette og, mer umiddelbart, afrikanske fredssamtaler uten nordamerikansk innblanding ville utvilsomt løst flere problemer i Darfur enn sanksjoner og militær intervensjon. Et fruktbart oljesamarbeid med Kina kan berede grunnen for en oppgang i den sudanske økonomien. At en slik oppgang ikke vil komme verken folket i Darfur eller andre steder i landet til gode under Al-Bashir kan så være, men det er liten grunn til å tro at Washingtons indignasjon har noe med dette å gjøre.

FN

Helt uavhengig av de bakenforliggende motivene er det i det hele tatt vanskelig å tenke seg at en NATO- eller FN-innsats støttet av det samme Washington som står bak angrepskrigen mot Afghanistan, okkupasjonen av Irak og statskuppet på Haiti skulle gjøre noe positivt for de marginaliserte innbyggerne i Darfur eller det sudanske folket i alminnelighet. Likevel har menneskeretts-, solidaritets- og venstresidegrupperinger av alle slag på bred front sluttet opp om kravet om en «humanitær» innsats i Darfur. Tiltroen til i særlighet FN er jevnt over stor innenfor den vestlige venstresida som nesten fullstendig har latt være å studere erfaringene fra organisasjonens virke på Haiti de siste tre årene. Gjennom sin brokete sammensetning kan FN i og for seg virke som en motvekt, om enn vanligvis en liten en, mot USAs unilaterale interesser, som for eksempel foran krigen i Irak. Ulikt Det hvite hus styres ikke FNs sikkerhetsråd av en, men av flere imperialistiske administrasjoner, som seg imellom har motstridende interesser og som derfor i blant kan fungere som en bremsekloss. På den andre siden har FN-innsats som på Haiti og i Jugoslavia tydelig vist hvordan organisasjonens «hjelpeinnsats» like gjerne kan tjene som et skjul for å fremme imperialistiske interesser heller enn å fremstå som en kraft for fred og forsoning. I Afrika har de blå hjelmene en mørk historie, med innblandingen i mordet på Patrice Lumumba i Kongo som kanskje den største skampletten. I dag får den franske hæren støtte fra 7.000 FN-soldater i Elfenbeinskysten etter at president Laurent Gbagbo har deklarert at landet akter å befri seg fra den gamle kolonimakten, denne gang «på ordentlig».

Men samtidig som en ny bølge av bevissthet og frihetsånd skyller innover Afrika, sitter progressive grupper i vest – når de i det hele tatt viser interesse – håpløst fast i en endimensjonal forståelse av konfliktene på kontinentet. Mens den svenske venstresida for eksempel er splittet i forhold til motstandskampens betydning i Irak, står den som regel forent med høyresida i spørsmål som omhandler Afrika. Det som hender der, er ille og «vi må gjøre noe» – så langt strekker som regel men felles (ikke-)analysen seg. Naiviteten kan ikke utelukkende skyldes på villedende manøvrer fra massemedia og ulike interessegrupper. Imperiebyggernes versjon av det som skjer, slår lett rot i det bildet av Afrika som finnes forutinntatt i den europeiske og nordamerikanske tenkemåten over hele det politiske spekteret. Kvasianalyser forankret i synet på Afrika som «det håpløse kontinentet», bebodd av mennesker det er synd på, opprettholder oppfatningen av Afrika som inkapabelt og trengende, uten i det hele tatt å synliggjøre de kreftene som kveler enhver mulighet for fred og uavhengighet. Blant humanister og filantroper i vest er den allmenne oppfatningen at vi gjør for lite for Afrika. I virkeligheten finnes det et massivt vestlig nærvær og aktivitet på kontinentet, et nærvær som er årsaken til flesteparten av de problemene vi bekymrer oss for. Bildet av et inkompetent, avhengig og hjelpeløst Afrika som preger forholdet vårt til kontinentet utgjør en takknemlig grobunn for alle ropene på «hjelpeinnsatser» og «humanitære intervensjoner» som opprinnelig ble utformet av evangeliske og nykonservative tankesmier og som i høyeste grad bygger opp under nykoloniale interesser. At store deler av venstresida har tatt til seg høyresidas falskklingende indignasjon over Darfur – og samtidig som man motsetter seg USAs okkupasjon av Irak støtter (om enn ubevisst) planene deres for Sudan – er symptomatisk for den grovt ensidige forestillingen om Afrika som preger det vestlige engasjementet.

Det finnes ingen enkel løsning på konfliktene i Sudan. Heller ikke noen svart-hvitt forklaring. En hissig vestlig imperialisme fungerer heller ikke alene som analysemodell. Men at den utgjør den største trusselen mot Sudans og Afrikas folk, burde være klart for den vestlige venstresida som må passe seg for ikke å bli en av dens verktøy gjennom nøye å granske sine egne forutsetninger og unngå en naiv tiltro til FN, eller endog USA, som potensielt gode krefter i den tredje verden. Som historie- og religionprofessoren Gary Leupp, en av få amerikanske intellektuelle som har stilt spørsmålstegn ved sin egen regjerings krokodilletårer for Darfur, skriver:

«imperialismen er ikke et enkelt verktøyskrin som kan brukes for å rette opp de problemene dens egne lakeier har notert på sin gjøremålsliste for 'fred og rettferdighet'. Den er selve problemet».

Krisen i Sudan er innvevd i et opptrappet imperiespill om hele det ressursrike sentrale Afrika, med langt mer komplekse geopolitiske dimensjoner enn det som kan gjøres rede for her. I denne situasjonen har de afrikanske folkene, uavhengig av nasjonalitet, religion og etnisitet, felles interesser mot stormaktene. Denne innsikten vokser i Afrika og den radikale panafrikanismen går mot en ny renessanse. Mens europeiske og nordamerikanske selskaper og regjeringer med de internasjonale hjelpeorganenes assistanse virker for en ytterligere oppdeling av kontinentet ligger håpet for Afrika i enhet.

En solidarisk venstreside i vest bør derfor gi sin støtte til å prioritere inter-afrikanske strategier og konfliktløsninger og behandle ethvert krav om «humanitære intervensjoner» med den største skepsis. Den bør velge å høre på afrikanske stemmer fremfor vestlige «eksperter» og uten de globale nyhetsbyråenes filtrering. Fremfor alt bør den ta et oppgjør med det koloniale, og i aller høyeste grad rasistiske, bildet av Afrika som offer og erstatte hjelperholdningen med en gjenopplivning av den anti-imperialistiske analysen som – innbiller jeg meg, selv om jeg ennå ikke var født – preget solidaritetsbevegelsen under frigjøringsperioden, da godt og ondt var noe enklere å skille fra hverandre. Kanskje kan vi da innse at verken utsugning eller frigjøringskamp døde ut bare fordi vi mistet interessen, mens kolonialismen ble erstattet av en nykolonialisme. En slik bevissthet kan utgjøre grunnlaget for et strategisk politisk engasjement for Afrika som ikke tangerer Bono-humanismens og stormaktsadministratorenes nøye sammenvevde agenda.

---

[1] Siden artikkelen ble skrevet har FNs sikkerhetsråd gjort et ikke-bindende vedtak om å erstatte den eksisterende styrken med en felles styrke fra FN og AU på 23.000 mann. Denne er blitt godtatt av Khartoum. (Overs. anm.) [Tilbake]

Nepal står i dag midt i en prosess som ingen helt vet hvor vil ende. Kanskje har man grunnlovsvalget i sikte når dette trykkes. Kanskje har kongen klart å manøvrere seg til begivenhetenes sentrum igjen. For å forstå hva som foregår nå, er det nødvendig å ha et vist overblikk over hva som har skjedd før. Derfor vil jeg gi et kort overblikk over borgerkrigen i Nepal, før jeg går over til det store spørsmålet: Hvorfor ble maoistene med i fredsprosessen?

Stian Bragtvedt har skrevet mastergrad om fredsprosessen i Nepal og er med i Helselag til Nepal i Tromsø

---

Betegnelser som føydalt eller halvføydalt brukes ofte om det nepalske samfunnet. Maoistene hevder at Nepal er halvføydalt, mens andre på venstresida i landet mener at man er inne i en overgang til kapitalisme. Faktorer som lønnsarbeid i jordbruket, markedsrelasjoner og desentralisering er alle momenter i debatten. Når Nepals status som føydalt, halvføydalt eller på vei til kapitalistiske produksjonsforhold er vanskelig å bedømme for venstresida i Nepal, er det naturlig nok enda vanskeligere å bedømme fra Norge. Det som derimot er mulig, er å ta en nærmere kikk på den nepalske økonomien.

Rundt 80 % av befolkninga jobber innen landbrukssektoren, som utgjorde 40 % av BNP i 1995. Jordbruket er arbeidsintensivt, med liten grad av mekanisering og investeringer med sikte på å forbedre produksjonen per arbeidstime. Av produksjonen i jordbruket utgjør mat til eget forbruk 80 %, og produksjonen av varer for salg på markedet er konsentrert i den østlige Teraien, som er det flate slettelandet lengst sør i Nepal. I øst dyrkes det også te for eksport, som kan sies å være den delen av nepalsk jordbruk hvor kapitalistiske relasjoner er mest fremtredende. Arbeiderne på teplantasjene selger arbeidskraften sin, og produktene er for eksport til India og andre markeder.

Majoriteten av bøndene i vest og åsområdene har enten veldig små jordstykker, eller de er jordløse. Generelle tall for eierstrukturen til jord i Nepal er vanskelige å finne, spesielt ettersom jorda er mye mer fruktbar i enkelte områder enn i andre. Bildet preges imidlertid av at medlemmer fra Shah- eller Rana-familiene og prestekasten eier store landområder, som de leier ut til jordløse eller fattigbønder.

Mens kapitalistisk landbruk kjennetegnes av konkurranse og økning i produktiviteten, preges landbruket i Nepal av stagnasjon. Patron–klient-forhold preger også landsbygda i Nepal. Lokale landeiere har styrt områdene sine gjennom å bruke sine ressurser for å kjøpe seg støtte. Under det kongelige diktaturet frem til 1990 var disse lokale stormennene støttet av monarkiet. Etter at demokratiet ble innført i 1990 meldte imidlertid mange av stormennene overgang til Kongresspartiet. Samfunnets føydale karakter og de utbredte avhengighetsforholdene har bidratt til at folk stemmer på kandidater ved valg, som de tror har gode forbindelser til makteliten i Katmandu. Dette gjøres ut fra logikken om at kandidater med gode forbindelser i Katmandu vil være i stand til å få større ressurser til landsbyen sin. Disse mekanismene har bidratt til at Kongresspartiet har stått sterkt også på landsbygda i Nepal, og at jordeiere som tidligere støttet seg på kongen, i dag har tette bånd til Kongresspartiet.

Handelskapitalen i Nepal har historisk vært knyttet opp mot utenlandsk industriproduksjon, noe som har ført til at det knapt fins en nasjonal industri i Nepal. De fleste som jobber i industrien, produserer ikke-varige forbruksgoder som kjøpes av den privilegerte middelklassen eller av turister. Turisme trekkes ofte fram som en sektor i vekst som gir håp for Nepal, men også her forsvinner rundt halvparten av profitten ut av landet. Alle de syv kasinoene i Nepal har utenlandske eiere, og adgang for nepalere er strengt forbudt. Industrisektoren i Nepal er i tillegg forsvinnende liten, og er dominert av indisk kapital, ofte i kompaniskap med nepalsk handelskapital.

Maoistene snakker ofte om indisk ekspansjonisme og kompradorkapital når de skal beskrive klasseforholdene i Nepal. For å motvirke indisk kapital og dens agenter i Nepal har maoistene spilt på nasjonalisme i Nepal. Frem til 2004 var linja til partiet at man måtte være forberedt på en indisk invasjon, og at kongen og nasjonale elementer i hæren kunne være potensielle allierte i en slik situasjon. Samtidig har de også uttalt at målet er å fjerne føydalismen i Nepal, og siden det ikke fins noen selvstendig kapitalistklasse, er det opp til maoistene å skape kapitalistiske produksjonsforhold i Nepal. Lenge betraktet man kongen som representant for de store landeierne og kompradorborgerskapet som den samme fienden i denne kampen. Som jeg vil komme tilbake til, ble dette bildet nyansert i takt med begivenhetenes gang i løpet av krigen.

Borgerkrigen 1996–2006

Da borgerkrigen startet 13. februar 1996, hadde maoistene to engelske rifler fra andre verdenskrig, men bare en av dem virket. Da Folkets frigjøringshær gikk inn i FN-overvåkede leire ti år senere, høsten 2006, talte den 30.000 soldater med i underkant av 5.000 skytevåpen. Selv om mange av soldatene kanskje var nyrekrutterte nettopp for å gå inn i leirene, og mange av våpnene var hjemmelagde, er det ingen tvil om at maoistene gjennom borgerkrigen har bygd opp en slagkraftig geriljahær. I den første fasen av krigen, som varte frem til 2001, fokuserte maoistene på å slå ut politistasjoner og andre offentlig bygg på landsbygda. I tråd med klassisk maoistisk geriljastrategi prøvde de å omringe byen ved først å jage statsapparatet vekk fra landsbygda. Politiet på landsbygda i Nepal har en historie med undertrykking av opposisjonelle bak seg, og mange var nok glade for å se den lokale politistasjonen bli lagt øde. Videre baserte de seg på å kjempe med våpen erobret fra fienden. Så lenge denne fienden var politiet, betydde dette stort sett å kjempe med Lee Enfield-rifler, som britene brukte under andre verdenskrig. Ellers bestod maoistenes arsenal de første årene stort sett av hjemmelagde bomber og khukurier, som er en tradisjonell nepalsk kniv.

Dette forandret seg imidlertid etter 2001. Hæren kom inn i krigen, og det førte til en stor økning i tapstall både blant regjeringsstyrker, maoister og sivile. Det var forsøk på fredsforhandlinger mellom maoister og politikere flere ganger, men hver gang strandet forhandlingene på grunn av maoistenes krav om en grunnlovgivende forsamling og en ny grunnlov. I juni 2001 ble kongefamilien i Nepal massakrert av kronprinsen, uten at det fins noen god forklaring på hvorfor. Mange hevder at det var kongens bror, Gyanendra, som regisserte massakren for selv å komme på tronen, og på tronen kom han. Med innsettelsen av den nye kongen skjedde tydelige endringer i maktdynamikken i Nepal. Kongehuset startet sakte men sikkert å undergrave politikernes makt gjennom å erklære unntakstilstand, samtidig som de forskjellige partiene ble spilt ut mot hverandre. Samtidig la politikerne seg på en tøffere linje ovenfor maoistene. De ble erklært å være en terroristorganisasjon, og det ble utlyst dusør på lederne Prachanda og Bhattarai på 5 millioner rupi. I tillegg begynte stormaktene å fatte interesse for Nepal, og militærbevilgningene fra USA og India økte drastisk. Nepal ble etter 11. september 2001 en ny slagmark i krigen mot terror.

I februar 2005 ble situasjonen igjen forandret da kong Gyanendra sparket parlamentet og utnevnte en ny regjering bestående av sine nærmeste rådgivere. Kuppet ble møtt med internasjonal fordømmelse, også fra India. Kina, på den andre siden, mente at det hele var «et indre nepalsk anliggende». Politikerne begynte nå å frykte for at partiene ikke var en del av Gyanendras fremtidsplaner, og flere og flere i de store partiene tok til orde for en tilnærming mot maoistene. I november 2005 ble tolvpunktavtalen underskrevet mellom de politiske partiene og maoistene, der det viktigste punktet var at man var enige om at kongen var det største hinderet for fred i Nepal, samtidig som begge parter forpliktet seg til å avholde valg til en ny grunnlovsforsamling, samt til å innføre/beholde et flerpartisystem i Nepal etter at man hadde blitt kvitt kongen. Gyanendra ble tvunget til å trekke seg i siste halvdel av april 2006, etter massive gateprotester over hele Nepal.

Maoistene ble etter avtalen med partiene beskyldt, spesielt av maoister i India, for å selge ut revolusjonen i Nepal, og å gi opp initiativet i kampen mot reaksjonære krefter. Andre har berømmet maoistene for sin evne til å være fleksible og udogmatiske. Jeg vil i resten av artikkelen se nærmere på hvorfor maoistene gikk inn i alliansen med de politiske partiene.

«Strategisk fasthet, taktisk fleksibilitet»

I 1995, året før borgerkrigen i Nepal startet, vedtok maoistene dokumentet Strategy and Tactics of Armed Struggle in Nepal. Her slo man fast at å oppgi den væpnede kampen før man hadde seiret over den reaksjonære staten, ville være revisjonisme og et svik mot folket. Allikevel var det nettopp det maoistene gjorde, da de skrev under tolvpunktsavtalen i november 2005. Denne taktiske helomvendingen må ses i sammenheng med skiftet i maoistenes ideologi. Etter 2001, og kanskje spesielt mellom 2001 og 2003, gjennomgikk maoistene en prosess med ideologisk debatt og forandring. Hovedtrekkene i prosessen var at fokus ble flyttet fra væpnet kamp, til nødvendigheten av å gjøre kompromisser med reaksjonære elementer, som for eksempel de politiske partiene eller seksjoner innen hæren. Dette skiftet i strategi ble forklart med en ny analyse av de globale maktforholdene. USAs globale dominans og aggressive utenrikspolitikk etter 11. september ville gjøre revolusjon i ett land nærmest umulig. I tillegg analyserte maoistene tidligere forsøk på sosialisme, og trakk slutningen at mangelen på demokrati hadde ført til korrumpering og revisjonisme. Disse analysene gjorde at kravet om ny grunnlovsforsamling ble enda viktigere for maoistene, og denne skulle velges av folket, noe som ikke var eksplisitt nevnt ved fredsforhandlingene i 2001. Den nye linjen til maoistene ble oppsummert som «strategic firmness, tactical flexibility» – taktisk fleksibilitet for å kunne oppnå langsiktige mål.

Det var imidlertid ikke bare i maoistleiren det skjedde endringer i borgerkrigens andre fase. Etter at Gyanendra fikk grep om tronen etter massakren i juni 2001, ble kongens tilstedeværelse i politikken stadig tydeligere. Gjennom å erklære unntakstilstand og spille de politiske partiene ut mot hverandre greide Gyanendra å skape en kaotisk situasjon der kongehuset lot til å være den mest stabile institusjonen. 3. oktober 2002 sparket Gyanendra statsminister Deuba fra Kongresspartiet, og innsatte Lokendra Bahadur Chand, som hadde vært statsminister for kongen under ettpartistyret. Med dette var de politiske partiene i realiteten spilt ut over sidelinjen. Sommeren 2003 kom nye forhandlinger i stand, men også disse brøt sammen etter uenighet om maoistenes krav om grunnlovsforsamling. Statsminister Chand måtte trekke seg, og samtidig begynte Kongresspartiet og det reformistiske kommunistpartiet å snakke med andre partier om å danne felles front mot kongen. Da kongen sparket parlamentet i februar 2005, ble det virkelig fart i dette arbeidet, og syvpartialliansen ble dannet. Gyanendras kupp ble fordømt internasjonalt av både India, Storbritannia, EU og etter hvert USA. Bare Kina og Pakistan mente at kuppet var et nepalsk «indre anliggende». Kuppet gjorde også at de politiske partiene skjønte at deres egen posisjon var truet, og i løpet av våren og sommeren ble det ført forhandlinger med maoistene med sikte på å få i stand en allianse mot kongen.

Lederstrid og indisk linjeskifte

nettopp vært igjennom en intens indre strid mellom lederen Prachanda og mannen som ble regnet som hans nestkommanderende, Baburam Bhattarai. Stridens kjerne (ut fra materialet som har blitt offentliggjort) later til å ha dreid seg om hvorvidt det var kapitalismen eller føydalismen som var hovedmotstanderen. Maoistleder Prachanda mente at India ville invadere Nepal heller enn å la maoistene vinne, og at man derfor måtte være forberedt på å bygge allianser med nasjonalister innen hæren og kongehuset. Dette var linja til maoistene så sent som i august 2004. Nestkommanderende Bhattarai mente på den andre siden at hovedmotsetningen gikk mellom folket og kongehuset, og at man derfor burde prøve å få i stand en allianse med de borgerlige partiene, mot kongen. Dette ville innebære en eller annen forståelse med India, siden Kongresspartiet tradisjonelt har stått nært det indiske kongresspartiet. Bhattarai med flere ble først ekskludert av partiet, før de ble tatt inn igjen etter kongens kupp i februar 2005. Bhattarai reiste så til India, for å lufte stemningen for en løsning i Nepal som inkluderte en allianse mellom partiene og maoistene.

Også i India var det forskjellige syn på hvem man burde samarbeide med i Nepal. En linje som stod sterkt i forsvarsdepartementet og hæren, hevdet at kongehuset var nødvendig for et stabilt Nepal, og at bare en hinduistisk konge kunne virke samlende på folket. I opposisjon til dette synet stod ideen om at maoistene måtte inkluderes for å få en slutt på krigen og få et stabilt Nepal. I tillegg håpet man at maoistene i Nepal kunne fungere som et eksempel for maoistopprørere i India, som etter konflikten i Kashmir regnes som Indias største sikkerhetsproblem. Ved valget i India i 2004 ble en koalisjon ledet av Kongresspartiet vinneren, noe som betydde at synet om at maoistene måtte slippe til i maktens korridorer i India, vant frem. Forhandlingene mellom syvpartialliansen og maoistene ble holdt i Delhi, og resultatet var enighet om en avtale på tolv punkter, hvor de viktigste var felles kamp mot kongen og valg til en grunnlovgivende forsamling. I mars 2006 ble det holdt nye forhandlinger i Delhi, hvor maoistene og syvpartialliansen ble enige om en felles protestbevegelse som skulle starte 5. april samme år.

Denne bevegelsen utvikla seg etter hvert til å bli et stort folkeopprør over hele Nepal, i motsetning til demokratiopprøret i 1990 som stort sett hadde vært begrenset til Katmandu. 24. april 2006 ble Gyanendra tvunget til å gi seg, og gjenopprettet parlamentet fra 1999. Noe av det første parlamentet gjorde, var å undertegne en våpenhvile på ubestemt tid med maoistene. 18. mai 2006 ble en rekke endringer i grunnloven vedtatt, og Nepal ble erklært å være en sekulær stat. Parlamentet tok kontroll over kongehusets økonomi, og kongens eiendommer ble gjort skattbare. I november 2006 ble en fredsavtale underskrevet, og maoistene gikk inn i overgangsregjeringen som skulle styre Nepal frem til valget til grunnlovsforsamlingen.

Ytre og indre motsetninger

Når dette skrives, er det mindre enn 24 timer siden maoistene annonserte at de trekker seg fra overgangsregjeringen, for å mobilisere folk til kamp for republikk og et valgsystem basert på forholdstallsvalg. Hvor denne prosessen vil ende, er det umulig å si noe om. Det som det imidlertid er mulig å si noe om, er hvordan maoistene har kommet i situasjonen de er i dag, fra et relativt beskjedent utgangspunkt i 1996. At maoistene har hatt, og har, bred støtte på store deler av landsbygda i Nepal, er klart. Selv om de står svakere i byene og i Terai-området i sør, har de en viss støtte også her. Maoistenes styrke har vært en fleksibel og udogmatisk holdning til realitetene i Nepal, hvor man har vært villig til å forhandle med ulike seksjoner av herskerklassen i Nepal for å kunne komme i posisjon. Uten denne fleksibiliteten ville mest sannsynlig maoistene vært spilt ut over sidelinjen allerede.

Maoistenes beslutning om å gå inn i fredsprosessen, må altså sees i sammenheng med utviklingen i andre seksjoner av herskerklassen i Nepal, og erfaringen fra borgerkrigen. Maoistene kunne ikke slå hæren samtidig som kongen fikk støtte fra India og USA. Denne linja stod Bhattarai for, mens Prachanda altså mente at man måtte satse på en allianse med patrioter innen hæren og kongehuset. Etter kongens kupp i februar 2005 fikk naturlig nok Bhattarai større oppslutning for argumentene sine om at hovedmotsetningen i Nepal gikk mellom kongen og folket. I tillegg ble partiene tvunget til å samarbeide med maoistene om en allianse mot kongen. På toppen av dette fikk valget i India konsekvenser for mulighetene i Nepal.

For å forstå hvorfor maoistene gikk inn i fredsprosessen, er det altså nødvendig å ha oversikt over de forskjellige motsetningene innad i herskerklassen i både Nepal og India, så vel som motsetningene innad i maoistpartiet selv.

---

Nepal nå

Maoistene har trukket seg ut av overgangsregjeringen, men sitter fortsatt i parlamentet hvor de har 73 representanter av 330 totalt. Kongresspartiet har 132, mens det reformistiske kommunistpartiet UML har 83 representanter.

Valget til grunnlovsforsamlingen ble utsatt på ubestemt tid etter at maoistene krevde at overgangsparlamentet skulle erklære republikk, og at valget skal avholdes etter forholdstallsprinsippet. Kongresspartiet hevder at dette er i strid med overgangsgrunnloven. Maoistene på sin side hevder at det er umulig å gjennomføre et rettferdig valg mens kongen fortsatt sitter på tronen, og at forholdstallsvalg er nødvendig for å sikre innflytelsen for grupper som er marginaliserte på grunn av kaste, klasse, kjønn eller etnisitet.

Etter ukelange forhandlinger ble det stemt over forslagene søndag 3. november. UML og maoistene stemte sammen og fikk flertall for å avholde valget til grunnlovsforsamlingen etter forholdstallsprinsippet, samt en erklæring om å starte forberedelser til innføring av republikk. Det kreves imidlertid 2/3 flertall for å gjøre forandringer i overgangsgrunnloven. Det er derfor uklart hvilke følger vedtakene vil få. I øyeblikket står maoistene og Kongresspartiet steilt mot hverandre, og spørsmålet er hvordan UML vil forholde seg fremover.

Om venstresiden samler seg om forholdstallsvalg og republikk, vil Kongresspartiet bli isolert i parlamentet og fremstå som tvetydige i spørsmålene om republikk og demokratisering i Nepal. En slik utvikling kan gi initiativet tilbake til maoistene som av mange fikk skylden for at valget til grunnlovsforsamling nok en gang ble utsatt. Internasjonale aktører som USA og India er skeptiske til økt fremgang for maoistene, og følger også situasjonen i Nepal spent.

(S.B. 5. november 2007)

av Erling Folkvord

I årene fra 1972 til 1975 kjøpte USA og den iranske sjahen seg total kontroll med den legendariske kurderlederen Mullah Mustafa Barzani. Algerie-avtalen som var sluttresultatet av denne handelen, betydde et strategisk tilbakeslag for kurdernes nasjonale kamp i Irak.

«Algerie-avtalen i 1975 var et forræderi mot oss kurdere. Barzani tok våpnene fra sine 70.000 peshmergas (1) og sa at alt skulle leveres inn til Irak. Jeg måtte gi fra meg geværet mitt og reise heim. Vi skulle i stedet ha fortsatt kampen mot regimet i Bagdad.

Ei tid etterpå gikk irakiske styrker for første gang til angrep på landsbyen vår. Først besatte de høydedragene. Så skjøt de ned på husene våre. Etterpå rykka de inn og ødela alt. Vi måtte flykte over grensa til Iran.»

Småbrukeren Nebi Hamza som sier dette, var livvakt hos Mullah Mustafa Barzani fra 1960 til 1975. I disse årene var han blant de som var nærmest rundt lederen. Nebis livvaktstjeneste dekker praktisk talt hele perioden fra Barzanis hjemkomst fra Sovjet og til hans siste avreise til nytt eksil i USA. Jeg møtte Nebi og familien i en avsides fjellandsby en drøy dagsmarsj fra den irakisk-iranske grense.

Ødeleggelser og gjenoppbygging

Nebi og familien hans vendte tilbake til landsbyen etter noen få år i flyktningeleir på iransk side av statsgrensa. De bygde opp husene igjen og starta på nytt. Siden har irakiske styrker ødelagt landsbyen to ganger til. Den siste gangen, under Anfal-kampanjen i 1988, var det omtrent 20 hus soldatene kunne ødelegge. Nebis familie måtte flykte igjen og vendte først tilbake fra flyktningeleirlivet etter det store opprøret i 1991.

«Den siste gangen arbeidet vi i fire år med å sette opp huset vårt», sier Nebi som aldri har fått gjennoppbyggingshjelp fra de som kaller seg myndigheter.

I dag har familien to kyr, tolv sauer, en hest og en del fjærkre. Det er nok til at de klarer seg sjøl. De sper på levemåten med det de kan høste av ville vekster i skogen. Ungene har en drøy halvtimes fottur til skolen lenger nede i dalen. Der foregår undervisninga nå på kurdisk, et direkte resultat av opprøret i 1991.

Nebi ønsker ikke å si stort om verken Masod Barzani, sønnen til Mullah Mustafa Barzani, eller Jalal Talabani som leder Patriotisk Union Kurdistan (PUK). I likhet med mange andre vi snakka med i den sjølstyrte delen av irakisk Kurdistan, er han ingen beundrer av de to som utad er store ledere. Landsbyen har ikke fått hjelp fra de kanter, annet enn med ord:

«I tre år har KDP (Kurdistans Demokratiske parti som ledes av Barzani) lovt oss å legge asfalt på veien hit til landsbyen, men de har ikke gjort noe.» Selv om han er fåmælt når ledernes navn bringes på bane, får vi vite at veibygginga ikke er det eneste punktet hvor han hadde ønska seg noe mer fra lederne i KDP og PUK:

«Hvis de er virkelige ledere, hvorfor har vi da ingen frihet?», spør småbrukeren som i 15 år hørte til den nærmeste kretsen av livvakter rundt Mullafa Mustafa Barzani, klanslederen som i 1947 var øverstkommanderende for Mahabad-republikken i iransk Kurdistan og senere ble partileder og nesten en nasjonal leder for kurderne i Irak.

Innholdet i Algerie-avtalen

Mullah Mustafa Barzani har en stor plass i nyere kurdisk historie. Men godtakinga hans av Algerie-avtalen ødelegger ettermælet hans. Vi møtte ingen kurdere i det sjølstyrte området som mente Barzani handla riktig i den saka. Mange flere enn hans gamle livvakt brukte ordet forræderi. Men det skal nok tilføyes at de fleste vurderer Barzanis handlinger uten å ha kjennskap til det diplomatiske forspillet til Algerie-avtalen. Gamla Barzani hadde ikke for vane å fortelle hvorfor han tok den ene eller den andre beslutninga.

Algerie-avtalen som ble inngått mellom Irak og Iran 6. mars 1975, satte sluttstrek for en diplomatisk prosess som bare få hadde hatt kjennskap til, og løste flere stridigheter mellom de to statene. Sjahen og Saddam Hussein løste flokene da de møttes under et OPEC-møte i Algerie.

Irak avstod en del omstridt land til Iran. Det viktigste var at Iran fikk kontroll med Shatt al Arab ved utløpet av Eufrat og Tigris. Mange utenforstående var forundra over hvor ettergivende Irak var. Til gjengjeld forplikta sjahen seg til å stanse all hjelp til den Barzani-ledete kurdiske bevegelsen. Ja, sjahen ga Irak anledning til å krysse grensa mellom de to staten for å forfølge kurdiske opprørere, eller for å kontrollere at de ikke fikk bistand fra iransk side.

Hvem kan kurderne stole på? Hvor sterke er kurderne selv?

Disse to spørsmålene ligger i dag bakom de fleste diskusjoner om Kurdistans framtid. De er også en del av enhver vurdering av de begivenhetene som førte fram til at Nebi Hamza og titusener andre peshmergas i mars 1975 måtte gi fra seg sine våpen til det fiendtlige regimet i Bagdad.

Mullah Mustafa Barzani hadde i 1958 vendt tilbake fra sitt 11-årige eksil i Sovjetunionen. Barzani var formell leder av KDP mens han var i eksil. Da han kom tilbake og skulle være leder også i praksis, ble det konflikter med partiets valgte ledelse. Mange mislikte at Barzani ledet partiet på samme måte som han var vant til å lede klanen.

Militærkuppet som i 1958 avvikla det britisk-innsatte kongehuset, skapte et sjølstendig Irak. Det nye arabiske regimets forhold til kurderne kom til å likne den situasjonen det nye tyrkiske regimet befant seg i 35 år tidligere. Det arabisk-dominerte regimet i Bagdad behandlet den irakiske delen av Kurdistan nærmest som en koloni, selv om det også var store forskjeller fra Tyrkia: I den irakiske grunnloven er kurderne nevnt som likeverdige med arabere. KDP ble et lovlig parti. Kurdiske aviser, blader og kringkasting i Irak økte i antall og omfang etter 1958.

1960-årenes konflikter og kriger mellom kurderne og Bagdad-regimet resulterte 11. mars 1970 i at Bagdad tilbød en avtale om selvstyre for den nordligste delen av irakisk Kurdistan. På dette tidspunktet hadde Baath-partiet erobra makta i Bagdad, og Saddam Hussein var blitt nestkommanderende i det regjerende Revolusjonsrådet.

Kurdiske oljerikdommer

Denne selvstyreavtalen ville ikke løst alle stridsspørsmål om den var blitt gjennomført. Irak var ikke villige til å la selvstyret omfatte den oljerike delen av irakisk Kurdistan. Og Bagdad overholdt heller ikke det de hadde blitt enige om. En avtalt folketelling – som skulle avklare andelen av kurdere og arabere i området – ble ikke noe av. Istedet ble kurdere fordrevet fra de mest oljerike delene av landet. Staten oppmuntra arabere til å flytte inn i stedet. Denne arabiseringspolitikken har senere fortsatt jevnt og trutt. I desember 1998 møtte vi kurdiske familier som nettopp var fordrevet fra heimene sin i Kirkuk.

I den konfliktfylte situasjonen i 1960-årene og først på 1970-tallet bygde klans- og partilederen Barzani mye av sin makt på støtte utenfra. Og Bagdad-regimet utnyttet på sin side det kurdiske klanssamfunnets indre splittelse og betalte kurdiske klansledere for å stille bevæpnede menn til rådighet for å slåss mot Barzani. Disse leiesoldatene fikk økenavnet jash, som betyr ‘et lite esel’.

Etter en splittelse i KDP, der Barzani kom på kant med partiets valgte ledelse, allierte han seg med den samme iranske sjahen som hadde knust den første kurdiske staten, Mahabad-republikken i 1947. Barzani samarbeidet nå med sjahen i dennes krig mot Kurdistans Demokratiske Parti-Iran. Kurdiske ledere i Iran ble drept av Barzanis menn eller tatt til fange og overlevert til sjahens styrker. Det tilfellet som skapte mest ondt blod mellom kurdere gjaldt Soleiman Moni, generalsekretæren i KDP-Iran. (2)

Mullah Mustafa Barzani holdt kortene tett til brystet og styrte sitt parti på en klansleders vis. Under hans ledelse ble både livvakta Nebi Hamza, titusenvis av andre peshmergas og hans andre kurdiske landsmenn redusert til å være bønder på Barzanis politiske og økonomiske sjakkbrett. Men Barzani allierte seg med spillere som var så store at han selv til slutt ble en brikke som kunne brukes og kastes.

USA kjøper kurderlederen Barzani

En amerikansk lynvisitt i Teheran i slutten av mai 1972 skulle få skjebnesvangre følger. Bagdad-regimet hadde nettopp inngått en vennskapsavtale med Sovjetunionen. President Richard Nixon og hans utenriksminister Henry Kissinger gjorde omfattende avtaler med sjahen under det korte oppholdet mens de var på vei tilbake fra nedrustningsdrøftinger i Moskva. Etterpå fortalte en strålende fornøyd sjah til en av sine egne diplomater at Nixon hadde gitt han «mer enn jeg ba om, ja mer enn jeg forventet». (3)

Nixon påtok seg også å finansiere en del av Barzanis fortsatte motstand mot regimet i Bagdad. De amerikanske utbetalingene til å støtte Barzanis virksomhet var ikke større enn 16 millioner dollars i løpet av de knapt fire årene fra sommeren 1972 og til den dramatiske bråstoppen i mars 1975. Det meste ble brukt til å gjøre våpeninnkjøp i Israel. Amerikanske dollars ble brukt til å utstyre Barzanis peshmerga-styrker utstyrt med sovjetisk-produserte våpen som Israel hadde erobra fra araberstatene under 6-dagers krigen i 1967.

USAs tilbud til Barzani i mai 1972 kom bare to uker etter at Irak hadde nasjonalisert Iraq Petroleum Company. Barzani svarte med å love USA oljerettigheter i Kirkuk-området, som en motytelse for den hjelp han fikk. (4) Dette Barzani-tilbudet gjorde det lett for Bagdadregjeringa å hevde at kurderne forrådte Irak til fordel for utenlandske interesser.

Med bagrunn i det som ble avdekka i den kongressoppnevnte Pike-utredninga i USA, forteller Washington Post-journalisten James Randal at månedlige utbetalinger fra USA ble kanalisert gjennom sjahens beryktede hemmelige politi SAVAK. Barzanis soldater fikk noen ganger lønningene sine utbetalt i iranske rial. (5)

Avviste irakisk fredstilbud i 1973

Da Bagdad i 1973 ville bilegge striden med kurderne og foreslo ei deling både av Kirkuk og oljeinntektene mellom den irakiske staten og det framtidig selvstyrte kurdiske området, mente flere av Barzanis rådgivere at han burde si ja. De mente alle at Kirkuk var en del av Kurdistan, men en deling av myndighet og penger ville være bedre enn den usikkerheta som var knytta til fortsatt krig. Drøftingene av hvilket standpunkt man skulle velge – i den grad det var virkelige drøftinger – ble vanskeliggjort av at svært få av ledelsen i KDP visste hvor tett Barzani nå hadde underlagt seg økonomisk og politisk styring fra Teheran og Washington.

«Jeg stoler på Amerika»

«Vi stoler ikke på sjahen,» sa Barzani selv i 1973, og føyde til: «Jeg stoler på Amerika. Amerika er en for stor makt til å forråde et lite folk som kurderne.» (6)

Andre kurdere var skeptiske også til USA. Så seint som i mars 1974 spurte erfarne medarbeidere om Barzani virkelig hadde forsikringer om at han kom til å få hjelp utenfra. Barzani fastholdt at de nødvendige forsikringer fantes, uten å gå i detaljer.

I et brev til president USAs president Jimmy Carter nær 5 år seinere skrev Barzani at det bare var amerikanske løfter i 1972 som hadde avholdt han fra å inngå en avtale med Irak som ville stått i motsetning til amerikanske interesser og ville skapt problemer for Iraks naboer. «Jeg kunne ha forhindret den katastrofen som rammet mitt folk, hvis jeg bare ikke hadde stolt helt og fullt på Amerikas løfte,» skrev han etter at det var synlig for alle at kurderne var blitt forrådt. (7)

Da Algerie-avtalen var et faktum i mars 1975, innrømma Barzani at det han ikke hadde garantier fra amerikanerne: «USAs regjering ga oss ingen formelle forsikringer, men vi trodde aldri de ville la oss i stikken,» sa han til en amerikansk journalist som oppsøkte han i Kurdistan i de nederlagspregete vårmånedene i 1975. «Nå ser vi at vi tok feil.» (8)

Bak Barzanis rygg

Algerie-avtalen mellom sjahen og Saddam Hussein var resultat av et diplomatisk spill bak Barzanis rygg. Men det var andre som ikke var uvitende. Rett før sjahen møtte Saddam Hussein i Alger, hadde han drøftinger med USAs utenriksminister Henry Kissinger i Zürich. Både Egypts president Anwar Sadat og Marokkos kong Hussein ble på forhånd gjort kjent med den kommende avtalen. Men Barzani, som oppholdt seg i et av SAVAKs beskyttede gjestehus i Teheran på denne tida, var uvitende. Han ble advart av en venn som kom på besøk til Teheran, men det var først via fjernsynsskjermen 6. mars 1975 at han begynte å ane konsekvensen av den uselvstendige strategien han hadde valgt, i sin grenseløse tillit til USAs ledende politikere og diplomater.

Fire bitre dager etter Algerie-avtalen var inngått, og før han hadde fått anledning til å snakke med sjahen, skrev han brev til USAs utenriksminister Henry Kissinger:

» … våre hjerter blør når vi ser at det øyeblikkelige biproduktet av avtalen deres (Algerie-avtalen) er ødeleggelsen av vårt folk på en måte vi ikke har sett før, når Iran stenger grensen helt for oss og Irak samtidig starter sine største offensiv noensinne og nå fortsetter denne. Vår bevegelse og vårt folk blir ødelagt på en måte som ikke er til å tro, mens hele omverdenen forblir taus. Vi føler, Deres eksellense, at De forente stater har et politisk og moralsk ansvar overfor vårt folk, som har knyttet seg selv nå nært til deres lands politikk … Herr statsråd, vi venter utålmodig på et raskt svar fra dem.» (9)

Hans eksellense Henry Kissinger svarte aldri på dette brevet. Andre, liknende brev fra Barzani til CIA, til USAs president Gerald Ford og igjen til Kissinger forble like ubesvart. USA hadde spilt det kurdiske kortet og hadde ingen kommentar.

«Ikke meddelt til våre klienter»

Bakgrunnen for tausheten er beskrevet i Pike-rapporten, en Kongressoppnevnt gransking av hemmelige CIA-operasjoner. Her omtales Barzani og kurderne som «våre klienter». Pike-rapporten avslører at president Nixon og utenriksminister Kissinger brukte det kurdiske kortet for å styrke den iranske sjahens forhandlingsposisjon overfor Irak. Rapporten slår fast at «presidenten, Dr. Kissinger og sjahen håpet at våre klienter ikke skulle seire. De foretrakk istedet at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ganske enkelt skulle opprettholde fiendtligheter på et nivå som var tilstrekkelig til å svekke vår alliertes nabo (dvs. Irak, E.F.s merknad). Dette synet ble ikke meddelt til våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette å kjempe. Selv når en ser det i sammenheng med andre hemmelige operasjoner, var dette et kynisk foretagende.»

Pike-rapporten beskriver hvordan USA hadde opptrådt som «en garantist for at opprørerne (dvs. kurderne, E.F.s merknad) ikke skulle bli latt i stikken». Rapporten peker på at USA inntok denne garantistrollen samtidig som «CIA over lang tid hadde opplysninger som tydet på at vår allierte (dvs. sjahen, E.F.s merknad) ville slutte å støtte den etniske gruppen (dvs. kurderne, E.F.s merknad) i det øyeblikk han kom til en avtale om grensestriden med sin fiende (dvs. Irak, E.F.s merknad).»

Rapporten gir også en vurdering av hva som kunne blitt resultatet hvis Barzani i 1973 hadde lyttet til sine kritiske rådgivere istedet for å følge USAs og sjahens råd:

«Kurderne kunne ha kommet fram til en ordning med Iraks sentrale regjering, og slik oppnådd i det minste en grad av selvstyre og unngått videre blodsutgytelser. Istedet kjempet kurderne videre, og måtte tåle tusener falne og at 200 000 ble flyktninger.» (10)

Vi får aldri vite om det ville gått slik hvis Barzani hadde valgt en selvstendig kurs fra 1972. Fordi han gjorde seg fortjent til Pike-rapportens stempling av han som en av «våre klienter», ble det ikke mulig å prøve ut andre alternativer.

Ydmykelse i Teheran

Sjahen var strålende fornøyd da han 7. mars 1975 vendte tilbake til Teheran fra møtet med Saddam Hussein i Algér. I fire dager nektet han å møte Barzani, den aldrende øverstkommanderende fra Mahabad-republikkens dager. Ved å legge møtet deres til 5-årsdagen for den selvstyreavtalen som Bagdad hadde tilbydd kurderne i 1970, sørget sjahen for å gjøre ydmykelsen enda større. Dessuten lot han fortsatt ikke Barzani få vite hele sannheten om Algerie-avtalen. Han sa det var bestemt at bare kurdiske soldater ville ha rett til asyl i Iran. Familiene deres måtte bli igjen i Irak. Men han holdt tilbake opplysningen om at han hadde gitt irakiske styrker tillatelse til å rykke inn i Iran for å forfølge kurdiske frigjøringskjempere. Den meldinga lot han den ydmykte Barzani få ettersendt med kurér dagen etter.

For Barzanis aller, aller nærmeste ble det et bittert møte neste dag i byen Haji Umran, på irakisk side av grensa. Uten å ta hensyn til alle meldinger som var kommet om at soldatene hans ønsket å kjempe videre, kunngjorde Barzani sin beslutning om å stoppe kampene. Beslutning tok han på klanslederens vis, uten drøftinger og uten vedtak i KDPs sentralkomite eller politibyrå.

«Iranerne hadde gitt han millioner»

En av dagens sentrale politikerne i KDP, Sami Abderrahman, kommenterer dette slik: «Husk, på den tida var Barzani fortsatt en halvgud. Jeg tror Barzani ville fortsatt å kjempe hvis han selv hadde vært yngre og familien fattigere. Men han var gammel og iranerne hadde gitt han millioner.» (11) Sami Abderrahman er i dag en av de nærmeste medarbeiderne til Masod Barzani, som har overtatt ledelsen av både parti og klan etter sin far.

Titusener motvillige peshmergas fulgte i mars 1975 ordren om å levere inn sine våpen. Mullah Mustafa Barzani forlot Kurdistan for godt. Han fikk innreisetillatelse til USA i juni 1975. Sjahen sendte med en iransk SAVAK-agent som eskorte på flyet, som Teherans siste ydmykelse av kurderlederen. Barzani hadde uhelbredelig lungekreft og ble i USA til sin død. Han ønsket å avslutte livet i Kurdistan, men også døden kom han i forkjøpet. Han døde 1. mars 1979, dagen før et innleid charterfly skulle ta han med til heimlandet.

Resultatet av Algerie-avtalen

Etter Algerie-avtalen begynte Irak å rydde ei «kurder-fri sone» med ei bredde på opptil 20-30 kilometer langs grensene mot Iran og Tyrkia. Landsbyen til Nebi Hamza, den nylig oppsagte livvakta, var en av flere hundre lokalsamfunn som ble hjemsøkt. Det er usikkert hvor mange landsbyer som ble ødelagt. James Randal oppgir at 1.500 landsbyer ble ødelagt med dynamitt og bulldosere og at anslagsvis 750.000 innbyggere ble tvangsflytta til mer sentrale og lett kontrollerbare strøk. (12)

Randal skriver at Mullah Mustafa Barzani har sikra seg en plass i en Tredje Verdens Guinness Rekordbok, om en slik noen gang blir laga. Han er den eneste lederen som har tilbragt mer enn et ti-år i Sovjetunionen, og stått på CIAs lønningsliste, og blitt både brukt og kasta av såvel Stalin som sjahen av Iran. (13)

Helikoptre

Etter flere forflytninger, ble Barzanis levninger i 1993 gravlagt i Barzan-landsbyen hvor han var født. USA markerte sitt fortsatte nærvær ved å la to helikoptre sirkle over gravfølget i tillegg til at to F-16 jagerfly fløy to ganger over landsbyen.

Mulla Mustafa Barzani døde som en frustrert eksilleder som for seint innså at han tok feil den gangen han bestemte seg for å stole på USAs ledelse.

En av sønnene hans, Masod, har arva lederposisjonene både i Barzani-klanen og i KDP. Han har nå på 1990-tallet skiftevis alliert seg Saddam Hussein og med Tyrkias NATO-generaler i sin stadig mer omfattende krig mot de kreftene i Kurdistan som truer rikdommene og makta hans.

Den gamles tidligere livvakt er ordknapp, men ikke optimistisk når spørsmålet stilles om hvilke lærdommer dagens Barzani har trukket av farens allianser med fremmede stater:

«Masod Barzani er alltid alliert med noen, men aldri med kurderne.»

Fotnoter

• 1) PUK og KDP bruker betegnelsen peshmerga om sine soldater. Ordet peshmerga betyr direkte oversatt før døden. Pesh=før, merga=døden. [Tilbake]
• 2) Omar Sheikhmous: Intra-Kurdish Relations of Kurds of Iraq with Kurds of Other Parts of Kurdistan. Et dokument utarbeidet til konferansen Iraqi Kurdistan – Status and Prospects i Berlin 9.-10. april 1999. [Tilbake]
• 3) Randal 1997, side 146. [Tilbake]
• 4) Keen 1993, side 3, jfr. Washington Post 7. april 1991. [Tilbake]
• 5) Randal 1997 side 146 og 151. [Tilbake]
• 6) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randal 1997, side 156. [Tilbake]
• 7) Brev fra Mullah Mustafa Barzani i februar 1977, her gjengitt etter Randal 1977, side 155. [Tilbake]
• 8) Intervju med Jim Hoagland i Washington Post, her sitert etter Randal 1997, side 156. [Tilbake]
• 9) Brev fra Mullah Mustafa Barzani til utenriksminister Kissinger av 10. mars 1975. Her sitert etter Randal 1997, side 166. [Tilbake]
• 10) Pikeraporten, her gjengitt delvis etter Randal 1997, side 167, delvis etter Keen 1993, side 3. [Tilbake]
• 11) Randal 1997, side 171. [Tilbake]
• 12) Disse tallene er oppgitt hos Randal 1997, side 173. Andre kilder angir lavere tall. [Tilbake]
• 13) Randal 1997, side 158. [Tilbake]

---

Marxister har vært uklare i synet på de menneskelige rettighetene, skriver Benny Andersson i anledning av debatten om den blodige oppløsningen av demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing 1989. Han blir imøtegått av Hans Isaksson. Den pågående debatten om Kina og de menneskelige rettighetene inneholder i det minste to typer spørsmål. Det første gjelder hva som faktisk har hendt og hender. Truet demonstrantene på Den himmelske freds plass Kinas samhold som stat? Er hensikten med den amerikanske kinapolitikken en ny krig? Eller er Clinton-regimet klare til å selge sin egen bestemor for å få innpass på det kinesiske markedet, mens hensikten med kritikken mot mangelen på fri- og rettigheter er å roe ned opinionen hjemme? Den typen spørsmål skal jeg ikke ta opp i denne artikkelen.

Den andre typen spørsmål handler om prinsipper. Hvordan skal venstresiden forholde seg til fri- og rettighetene? Fordi det her råder stor uklarhet og siden uklarhetene, delvis, har sine røtter i tradisjonen fra Marx skal jeg diskutere disse prinsipielle spørsmål ut fra et marxistisk perspektiv.

I en artikkel på Aftonbladets kulturside (10.april) forsøker Jan Myrdal å avlede kritikken mot Kina for brudd på de menneskelige fri- og rettighetene ved å påpeke kritikernes taushet når det gjelder mangelen på sosiale rettigheter (rett til arbeid, helse, velferd) i USA og andre kapitalistiske land. Argumentet er klassisk. I det ligger en del av arven fra Sovjetkommunismen og det den sovjetisk dominerte kommunistiske verdensbevegelsen skjulte. Men er det riktig? Er det ikke samme tanken som når noen innvender mot kritikken av Pettersen som slår kona si, at han er en djevel til å arbeide og slite for familien og nettopp der har jo kritikeren sjøl store svakheter?

I likhet med andre samfunnstenkere som virket på samme tid beskrev Marx overgangen fra det tradisjonelle føydalsamfunnet til kapitalismen som en prosess der det moderne individ ble skapt. I det tradisjonelle samfunnet var menneskene innpakket i forutbestemte sosiale grupper og relasjoner. De oppfattet seg sjøl mer som representanter for disse enn som sjølstendige individer i den mening vi legger i orda. Markedets oppløsning av bånda fra det tradisjonelle samfunnet ble både av liberale tenkere og av Marx sett på som et stort framskritt. For de tenkere som representerte den konservative reaksjonen på den franske revolusjon, utgjorde derimot individenes frigjøring fra det tradisjonelle samfunnets bånd og autoriteter en trussel. De konservative forsøkte å gjenopprette det føydal samfunnets underordning av individene under kollektive interesser.

Marx kritiserte, som kjent, kapitalismens frigjøring av individene som utilstrekkelig. Problemet er at hans kritikk av liberalismen ofte har blitt oppfattet som sammenfallende med den konservative reaksjonens kritikk. Dvs. begge oppfattes som forsøk på å gjenopprette autoritetenes og de kollektive «helhetsinteressenes» dominans gjennom å kvele den spirende individuelle frigjøringen. Forskjellen mellom marxisme og konservativ reaksjon reduseres til et spørsmål om hvilke kollektive interesser som skal bestemme. En slik konservativ Marx-tolkning ligger bak Sovjetkommunismens syn på individenes fri- og rettigheter. Villen støtte har denne tolkningen?

Den kritikken som Marx framførte i sine ungdomsskrifter (f.eks. i Om Jødespørsmålet) og senere gjentar (bl.a. i Grundriss) kan forenklet sammenfattes i en enkel tese: De vilkår det enkelte menneske virker under bestemmes for det meste av samfunnets organisering, derfor er individuelle fri- og rettigheter ikke tilstrekkelig for å gjøre mennesket til herre over sine vilkår. På markedet er alle formelt frie til å inngå de kontrakter de ønsker. Selv om den virkelige friheten er bestemt av individenes rikdom og alle er underkastet markedets upersonlige lover. Virkelig frihet kan derfor bare oppnådd ved at de samfunnsmessige omstendighetene endres; slike forandringer krever at mennesker oppdager sine samfunnsmessige interesser og organiserer seg til kollektiv, politisk handling.

Denne kritikken, at de individuelle fri- og rettighetene er utilstrekkelige, må skilles fra en annen type kritikk som Marx også rettet mot liberale økonomer og samfunnskritikere. Adam Smith, David Ricardo, m.fl. resonnerte iblant som om individer og deres fri- og rettigheter var gitt for et hvert tenkelig samfunn, isteden for, som vi har sett, et resultat av et bestemt stadium av samfunnsutviklingen. Det er det Marx anser når han kritiserer de som tror at individenes fri- og rettigheter er «ahistoriske», eller «overhistoriske». Ikke under noen omstendigheter kan en av denne kritikken dra konklusjonen at fri- og rettighetene bare har sin historiske plass i det borgerlige samfunnet. Det eneste som følger er tesen at menneske er et sosialt vesen og at samfunnet, ontologisk* sett, ikke kommer etter individene.

For å klargjøre den historiske plassen til spørsmålet om fri- og rettighetene må vi stille et helt annet spørsmål: Gitt at mennesket er et sosialt vesen og at fri- og rettighetenes tilblivelse og måte å fungere på bestemmes sosialt, hvordan fungerer de sosialt? Hvordan forholder de seg til den overordnede oppgaven å oppnå sosial befrielse? Dermed er vi tilbake i den typen kritikk mot liberalismen som jeg beskrev først, nemlig i tesen om fri- og rettighetenes utilstrekkelige karakter.

Følger det også av denne typen kritikk at individuelle fri- og rettigheter er unødvendig, eller at de kommer i konflikt med målet om å oppnå sosial frigjøring og bør underordnes dette (i den mening at de må begrenses, eller undertrykkes, i den sosiale frigjøringens navn)?

Når det gjelder den individuelle rett som etter vært ble viktigst i den borgerlige revolusjonen, retten til privat eiendom, er svaret på det spørsmålet ja. Men når det gjelder de rettigheter som forsøker å gi garanti for individenes stilling som frie beslutningstaker i politikken bør svaret, etter min mening , være et klart nei. Individuelle fri- og rettigheter bør betraktes som nødvendige, men ikke tilstrekkelige for den sosiale frigjøringen.

Marx’ syn på saken er ikke så lett å framlegge. På den ene siden virker det – i alle fall når han uttaler seg generelt og programmatiske – som om han delte dette synspunkt. På den andre siden forsømmer Marx ofte spørsmålet om de individuelle fri- og rettighetenes rolle under sosialismen, på samme måte som han, med enkelte unntak, forsømmer spørsmålet om demokratiets utseende under sosialismen. Jeg skal straks gå inn på årsakene til dette. Viktigere er imidlertid det faktum at den synsmåte jeg hevder følger av Marx grunnleggende syn på den sosiale frigjøringen som en demokratisk prosess. Det er her den dype skillelinjen i forhold til den konservative reaksjonens syn på individuelle frigjøring går.

Marx beskriver overgangen fra individuell til sosial frigjøring som en utvikling av individenes politiske bevissthet, hvor de lærer å betrakte seg sjøl i et mer helhetlig samfunnsmessig perspektiv og dermed bli politiske vesen. Det vil si som en demokratisk prosess der sosial innlæring, rasjonelle samtaler og formelle fri- og rettigheter gjensidig forutsetter hverandre. Den konservative tradisjonen ser derimot på individenes frihet og sjølstendige tenkning som noe som undergraver de «høyer» kollektive interessene og som derfor må kues. Med makt, eller med indoktrinering og mobilisering av «tradisjonenes bånd». Oppgaven er derfor ikke å utvikle individenes politiske bevissthet, men heller å dempe eller å avvikle den.

Det vil si: en demokratisk prosess med alle dens problemer og motsetninger, eller folkeoppdragelse gjennom staten, slik står det på skiltene som peker i den sosiale frigjøringens, respektive i den konservative reaksjonens motsatte retning.

Problemet er at Marx’ syn på demokratiet aldri ble mer enn nettopp programmatisk og at han derfor kan tolkes på forskjellig måte. Årsaken ligger, etter min mening, i Marx’, ungdomsfilosofi.

Hegel så også overvinnelsen av svakheter i det borgerlige sivile samfunnet som en innlæringsprosess der individene bevissthet skulle utvikles. I sin ungdom betraktet han dette som en demokratisk prosess. Men av forskjellige årsaker byttet han ut de enkelte mennesker med et overindividuelt subjekt – verdensånden – og en historieteleologi** der resultatet av prosessen så å si er garantert fra begynnelsen. Dermed forsvant behovet for å fordype seg i demokratiets problem. Istedenfor fikk staten, i egenskap av verdensåndens instrument, innta rollen som den som så til at massenes tanker tilpasset seg den historiske «nødvendigheten».

Inspirert av Feuerbach byttet den unge Marx ut Hegels verdensånd med et annet kollektivt subjekt: menneskene som artsvesen. Dette vesen ble tilskrevet en mengde egenskaper – et «vesen» – som det ble utledet en historisk rasjonalitet og en historieteleologi fra.. Kjernen består av en teori om det menneskelige arbeidets spesielle egenskaper og behov. Det er gjennom å omforme samfunnet i samsvar med disse vesen-egenskaper at mennesket oppnår sosial frigjøring. Derfor skriver Marx så sent som i Grundriss som om det skulle være relativt enkelt å la menneskenes kollektive interesser gjøre seg gjeldende og å få menneskene til å betrakte sin virksomhet i et samfunnsmessig perspektiv. Interessene kunne jo enkelt utledes av de påståtte vesensegenskaper ved den menneskelige arten og ved dennes arbeid. Den stadig mer komplekse karakteren til det kapitalistiske samfunnet (arbeidsdeling, byråkrati, osv.) reduseres til et «skinn» hvor dette «vesen» fremmedgjøres. Avskaff «skinnet» og kompleksiteten kan erstattes av et enkelt samfunn hvor det kollektive menneskelige vesen frilegges og trer fram i historien.

Sett fra et slikt perspektiv var det mulig å se bort fra demokratiets og de formelle rettighetenes problem. Innenfor planøkonomi og proletariatets politiske makt, hvordan den nå skulle defineres -.. kommer den nakne tyngden av det menneskelige vesenets egenskaper spontant til å virkeliggjøre den sosiale frigjøringen.

For den som ikke tror at samfunnets kompleksitet kan ønskes bort og at virkeliggjøring av kollektive interesser må bygge på interesser og kunnskaper hos virkelige enkelt mennesker – framstår, omvendt, demokratiets og det rasjonelle samtalets problem som virkelige og i stor grad neglisjert av den marxistiske tradisjonen.

Marx brøt med sin ungdoms forenklede og idealistiske historieteori i sin detaljerte utforskning av den kapitalistiske økonomien. Men både i historiesynet og i synet på demokratiet (neglisjeringen av dets detaljproblem) går ungdomsfilosofien igjen. Hvor mye av den som sleper med i Marx økonomiske teori lar jeg stå åpent.

NOTER:
* . . . . ontologisk – ontologi = læren om tingenes egenskaper og vesen, f.eks. rom, tid, årsak, virkning osv. – vesenslære.
** . . . . .teleologi = filosofisk retning som hevder at alt i naturen og menneskelivet er formålsbestemt og hensiktsmessig

 

 

 

 

 

---

Da regjeringssjefen i EU hadde sitt toppmøte i Amsterdam 16. og 17.juni i år, markerte ble det foreløpige «høydepunktet» markert i den prosessen som har foregått det siste året. Amsterdam-traktaten innebærer en klar dreining i retning av mer integrasjon.

De forskjellige regjeringskonferansene har alle hatt som mål å rydde unna forskjellige vanskeligheter på veien mot en traktat som peker fram mot en tett Union, en forbundsstat, et Europas Forente Stater.

Ideen om Europas Forente Stater er ikke ny – heller ikke kampen mot den. Allerede ved begynnelsen på dette århundret, i 1915, skrev Lenin: «…sjøl om slagordet om et republikansk Europas Forente Stater er uangripelig som politisk slagord, gjenstår likevel det uhyre viktige spørsmålet om dets økonomiske innhold og betydning. Ut fra imperialismens økonomiske forutsetninger – dvs. kapitaleksporten og de «avanserte» og «siviliserte» kolonimaktenes oppdeling av verden – er Europas Forente Stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært.» Og Lenin fortsetter: «Selvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne forstand er Europas Forente Stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene – men for hvilket formål? Bare i den hensikt å få til en felles undertrykkelse av sosialismen i Europa, og en felles beskyttelse av det koloniale byttet mot Japan og USA «. (Fra artikkelen «Om parolen Europas Forente Stater»)

Hvem sa at verden har forandret seg.

Overnasjonalitet
Maastricht-traktaten opererer med tre søyler som relaterer seg til måten beslutningene tas på. I den første søylen er beslutningene overnasjonale, dvs. at de tas ved flertallsavgjørelser. I søyle to og tre er beslutningene mellomstatlige, dvs. at de tas ved enstemmighet.

Hvis ett av landene er mot et direktiv, kan det altså nedlegge veto og dermed unnlate å binde opp seg selv eller andre. Tidligere har følgende saksområder vært under første søyle: Det indre marked, jordbruks- og fiskeripolitikken, handelspolitikk, regionalpolitikk, den sosiale dimensjon, miljøpolitikk, forskning og utdanning og Den økonomiske og Monetære Union (ØMU). Søyle to har inneholdt den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken. Søyle tre har stort sett bestått av felles justis- og politisamarbeid med blant annet asyl- og flyktningepolitikken.

Amsterdam-toppmøtet vedtok at asyl- og flyktningedelen og derigjennom mesteparten av Schengen-avtalen skulle flyttes fra søyle tre og til søyle en. Prosessen skal ta 5 år. Schengen-avtalen er dermed blitt en del av unionstraktaten. På rettsområdet er det også et uttalt mål om harmonisering av lovverket. I flere år har det vært en trend å legge nye områder (for eksempel spørsmål om faglige rettigheter/arbeidsspørsmål) til Det indre marked og dermed blir disse spørsmålene gjenstand for overnasjonale beslutningsformer.

Enda viktigere er spørsmålet om fleksibilitet. Dette har lenge vært diskutert i EU og har med Amsterdam-traktaten kommet ordentlig ned på papiret. Det gir i første rekke Tyskland og Frankrike (og andre integrasjonsvillige) muligheter til «et tettere samarbeid» enn det flertallet av EU-landene går inn for. Dermed har en også slått beina inn under medlemslandenes muligheter til å stoppe en videre integrasjonslinje. Veto-retten er i ferd med å bli EU-historie.

For en riktig union er det viktig også å ha en felles politikk utad. Amsterdam-traktaten er et skritt i retning av dette. EU får en utenrikspolitisk talsmann, sjef for en utenriksavdeling som ligner et utenriksdepartement. Det ligger en reservasjon i traktaten om at hvis «viktige nasjonale interesser er involvert «, så vil disse gå foran flertallsbeslutningene.

Mer makt til institusjonene
Den nye traktaten overfører mer makt til EUs ministerråd som på stadig flere områder vil fatte flertallsbeslutninger. Lederen av Kommisjonen får mer makt og innflytelse og kan også flytte rundt på kommisjonærene á la regjeringsutskiftninger. Europaparlamentet, tidligere også kalt Mikke Mus-parlamentet, får mer beslutningsrett og forslagsmuligheter. Et nytt toppmøte i forkant av opptakelsen av nye medlemsland skal diskutere fordelingen mellom de enkelte land i forhold til størrelsen. Alt i alt går EUs institusjoner også mer i retning av å være instrumenter for en EU-stat.

Militærpolitikken og Vestunionen
Det eneste området hvor EU ikke fikk full klaff på integrasjonslinja, var på spørsmålet rundt militærspørsmålet. Her er det motsetninger i det europeiske borgerskapet som kommer til overflaten. Noen ønsker et tettere forhold til USA, mens andre mener at EU-Europa i høy grad er sterkt nok nå til også å stå på militære egne bein. Likevel har en i Amsterdam-traktaten fått med et større militærpolitisk spillerom for Vestunionen i og med passusen om såkalte humane krigsaksjoner. Det er også et mål om «gradvis utforming av en felles forsvarspolitikk, som vil kunne føre til et felles forsvar». Vestunionen som en naturlig del av EU, kommer også klart fram i bestemmelsene om at når EU bruker Vestunionen har alle EU-land rett til å delta i beslutningen – altså også EU-land som ikke er medlemmer av Vestunionen. At imperialistblokken EU kommer til å trenge sitt eget militærapparat, er opplagt. Derfor vil også Vestunionen bli en del av EU-traktaten, selv om USA ikke vil. Tyskland går på sokkelesten for ikke å provosere USA. I overgangsfasen forsøker Tyskland å framstå som USAs fremste «partner» i NATO, men det er tegn som tyder på at rivaliseringa øker. Var Bill Clintons Danmark-besøk i juli også en advarsel til den tysk/franske overivrigheten med hensyn til integrasjonsprosessen? Danmark har hittil vært en «bremsekloss» i EU.

Utvidelse østover
Også i forholdet til Øst-Europa anes rivaliseringa mellom i første rekke USA (gjennom NATO) og Tyskland. Av de ledende EU-landene er det først og fremst Tyskland som på kort sikt vil tjene på en øst-utvidelse. Tyskland vil få et adskillig større hjemmemarked.

Lokket av muligheten av å sitte ved de rikes bord skal Øst-Europa endres. De øst-europeiske finansministrene møter krav fra EU om å liberalisere kapitalmarkedet, privatisere statsbankene, gjøre det lettere for utenlandske investeringer og i det hele tatt vise en betingelsesløs tilpasning til Det indre marked. Men Amsterdam-toppmøtet slo fast at det ikke blir noen utvidelse før en del institusjonelle saker er ordnet opp i. Kjernen av EU-land ønsker å sikre sin egen innflytelse over EUs utvikling først. Eller som Luxembourgs utenriksminister uttalte i redegjørelsen for Europaparlamentet:

«Ingen utvidelse av EU – ikke en eneste – vil være mulig før en har fått en løsning på størrelsen av EU-kommisjonen og vektfordelingen av stemmer i Rådet».

ØMU på skinner?
Tidlig i juni var det mye sabelsrasling vedrørende Den Økonomiske og Monetære Union og den såkalte stabilitetspaktens krav (fra toppmøtet i Dublin 1996) til lave offentlig utgifter og budsjettdisiplin. I Den europeiske pressa ble det framstilt som om Frankrike og Tyskland sto steilt imot hverandre og at det gjennom harde forhandlinger og innspill om krav til å få ned arbeidsløsheten endelig lyktes å komme til enighet. «Kampen mot arbeidsløsheten» består stort sett av gamle «tradisjonelle» tiltak som:

-senking av arbeidsgiveravgiften
-mindre reguleringer på arbeidsmarkedet
-mer fleksibel arbeidskraft
-begrensete muligheter for sosialstøtte
-og krav om flere muligheter vedrørende utdanning.

Når EU har en arbeidsløshet på 11%, sier det seg selv at dette er et brennbart tema. I noen regioner (for eksempel i Belgia og Luxembourg) er den oppe i 30%.

Men dette var spill for galleriet. Er det noe Frankrike og Tyskland er enige om, så er det nødvendigheten av ØMU.

Den økonomiske og Monetære Union er et politisk prosjekt i den forstand at den skal sikre EU-staten økonomisk handlefrihet og styrke. Tenk bare på hvor viktig det er at alle EU-landenes gullreserver blir samlet i en sentralbank. Tenk på hvilken enorm makt det vil gi de europeiske kapitalistene – og kanskje først og fremst den tyske storkapitalen? Tenk på hvordan nasjonal råderett over økonomien – selv om den under kapitalismen er svært begrenset – blir overflyttet til overnasjonal kontroll blant annet gjennom innføringen av en valuta – EUROEN. Og at ØMU og EURO blir en realitet – det stadfestet i hvertfall Amsterdam-toppmøtet.

Uten folkelig støtte
Folket i EU kommer i året som kommer virkelig til å føle på kroppen den nedskjæringspolitikken som følger av konvergenskravene. Eller som EU-kommissæren for utenrikshandel, Leon Brittan har sagt: «ØMU vil tvinge EU-landene til å måtte vedta Thatcher-politikk». (The Economist 15.03.97)

Folk i EU har liten tro på at en felles mynt og en økonomisk union vil kunne føre til noen forbedring for dem. I 1990 mente 72% av EUs befolkning at unionen var en «god ting» for dem. Nå er tallet nede på 48%. Hele 77% av alle velgere i EU mener at de har fått for lite informasjon om valutaunionen. I Tyskland er faktisk 52% av befolkningen mot innføringen av EUROEN. Ikke bare for folket men også for bankene vil overgangen til en valuta kjennes. Et rådgivningsfirma i London mener at overgangen til en myntenhet vil koste bankene mellom 280 millioner og 3,5 milliarder.

Hva med Norge?
EØS og Schengen-avtalen er begge sklibrett inn i EU. Nå i enda større grad enn før. Etter at Schengen-avtalen ble en del av unionstraktaten må den norske avtalen reforhandles. Dessverre er det liten grunn til å tro at regjeringa eller EU vil synes dette er problematisk. Begge er eksperter på konstruksjoner av avtaler som skal unnslippe konstitusjonelle problemer. Men Nei-sida har fått flere kort på hånden og vil aktualisere spørsmålet i valgkampen og resten av høsten.

EØS-avtalen er for alvor igang med å få gjennomslag i Norge. Den slår beina under «nasjonal styring» og gjennom konkurranseutsetting og anbudsdirektiv driver den fram a.s.- ifisering og privatisering. Statlige selskaper divisjoneres og markedstilpasses. Det indre marked har en religion, og det er prinsippet om «fri konkurranse». Samfunnshensyn og alle andre hensyn må vike for dette. Derfor ser en nå en aldeles sinnsyk politikk i når det gjelder post, telefon og strøm.

Krysssubsidiering innenfor statlige foretak er forbudt i EØS. Derfor må alle enheter/divisjoner være økonomisk selvbærende. Hva det har å si for den norske bosettingsstrukturen, trengs det liten fantasi for å se. Nå står «lik pris – prinsippet» for posttjenester for fall sammen med gjennomføringen av en rekke andre distriktfiendtlige omorganiseringer.

Telenor planlegger å fjerne de fleste telefonkioskene utenfor byene. Det diskuteres seriøst å kutte strømmen i områder hvor ledningsnettet ikke gir ønsket inntjening. Nesten all samfunnsmessig endring som skjer om dagen kan relateres til EØS-avtalen.

Sammen med utviklingen i Det indre marked blir stadig flere områder underlagt EØS-avtalen. Til høsten står den endelige kampen om Norge også skal komme inn under EUs veterinærregime. Gjennom Den utvidede EØS-avtalen vil da grensekontrollen for kjøtt og levende dyr falle bort med fare for kraftig økning av smitterisikoen i Norge som resultat. Etterhvert som EØS-avtalen endrer Norge er det muligheter for å reise en ny EØS-motstand, ikke minst i fagbevegelsen. LO må utfordres på sine krav til EØS og grunnlaget for Nei-vedtaket fra 1994.

Militært er Norge knyttet til Vestunionen. Siden det formelt skjedde lite med dette på toppmøtet i Amsterdam, vil det fortsatt være enkelt for regjeringa å opprettholde det assosierte medlemskapet. Når det gjelder Vestunionen har Nei-sida ligget nede. For at denne viktige sida ved Nei-kampen skal få mer vind i seilene, er det viktig at den knyttes både til anti-atomvåpenkampen og den fredsbevegelsen som finnes i EU-landene.

ØMU og Norge
Norge er faktisk med i ØMUs første fase gjennom EØS-avtalen/Det indre marked. Og administrerende direktør i Den norske Bankforening, Trond Reinertsen, mener norsk tilknytning til ØMU er en logisk konsekvens av EØS-avtalen. «Ut fra at vi har EØS-avtalen og er en del av det indre marked, følger behovet for valutastabilitet som en nødvendig del. Felles valuta er dermed det eneste logiske». Han fortsetter: «Hele det private næringsliv og også offentlig sektor har glede av en stabilitetslinje. » Reinertsen sa dette på et seminar hvor boka om «Flerhastighets-Europa – konsekvenser for Norge» ble presentert. En annen av artikkelforfatterne, Arne Jon Isachsen, sa i samme anledning at det ikke ville være noen tekniske hindringer for Norges deltakelse i ØMU. Det var bare å bestemme vekslingsforholdet mellom kroner og euro og ikke tillate noen avvik. Norge fører allerede en politikk for stabil valutakurs, og hele det inntektspolitiske samarbeidet er basert på dette, mente Isachsen.

Disse herrene er nok ikke alene om å mene at norsk tilknytning til ØMU er uproblematisk og nødvendig. Uansett vil ØMU påvirke den norske økonomien og samfunnet. For den norske Nei-sida vil Den økonomiske og monetære union bli den store utfordringen framover.

Etter som EUs utvikling som imperialistmakt blir tydeligere vil også EU-motstanden måtte ta mer stilling til kapitalismen og være mer systemoverskridende. Dette er en klar utfordring til oss på venstresida.

Protester og nettverk
Samtidig med EU-toppenes møte ble det avholdt et «annerledes toppmøte». Den nederlandske komiteen av Initiativet for et annet Europa hadde lagt opp en rekke seminarer og debatter om alt fra ØMU, kvinnepolitikk, faglige spørsmål, anti-rasisme, freds- og militærspørsmål til miljøspørsmål. Debattanter fra TEAM, grasrotorganisasjoner og fagforeninger satte hverandre i stevne. Det var deltakere fra alle EU-land og en del ikke-EU-land som Norge og Øst-Europa. På disse møtene kom det fram mye enighet – men også store uenigheter. Den største uenigheten går på hvorvidt EU kan reformeres eller må oppløses. Her har den nordiske EU-motstanden en stor oppgave å fylle. Den gjorde jo også en markant jobb i Amsterdam ved å reise spørsmålet i alle sammenhenger. Det var også tydelig at synet på nasjonalstaten som utelukkende en politisk sak for ultrahøyre har fått gjennomslag. I det hele tatt er det betenkelig og tildels overraskende at så mye av unionens tankegods har slått inn i folkelige protestorganisasjoner i EU.

Det en var enige om, var betydningen av nettverk. Spesielt kom dette til uttrykk på kvinnemøter og faglige møter. Det ble diskutert hvilke typer av nettverk en trenger. Mens det på kvinnesiden nærmest er tale om for mange nettverk uten kontakt seg imellom, har det på den faglige siden vært svært lite. Behovet for et slikt nettverk ble blant annet synligjort på et faglig møte hvor Cloe Morris fra Women of the Waterfront (havnearbeiderkoner fra Liverpool) poengterte at havnearbeiderstreiken umulig kunne ha fortsatt uten den store støtten den har mottatt fra foreninger utenfor Englands grenser. På det samme møte skrev folk seg på liste for deltakelse i nettverk. Den nederlandske komiteen har ansvar for videreutvikling av dette nettverket.

Trass i motsetninger og tildels store meningsforskjeller er bygging av nettverk viktig. Det er den eneste måten den folkelige motstanden mot EU kan utvikle seg.

Amsterdam var ikke bare et skritt på unionsveien, men også starten på noe helt nytt i den europeiske EU- og Maastricht-motstanden. Den 50.000 store internasjonale og fargerike demonstrasjonen lørdag 14.juni viste det allsidige opprøret som er mot kapitalens EU. Oppgaven både i EU og Norge blir å bygge ut og videreutvikle denne motstanden.

Denne artikkelen er opprinnelig en innledning Hårstad holdt på AKPs sommerleir i Sandefjord i sommer. Jorun Gulbrandsen har skrevet den av fra lydbånd og siden er den redaksjonelt blitt bearbeidet.
Artikkelen er lest og godkjent av J.H.

---

Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden og engelsk for 60 år siden.

Europas historie er den europeiske imperialismens historie. De ulike imperialistmaktene hadde delt opp verden i ulike interessesfærer fra 17-18-hundretallet. England hadde Det indiske hav, Middelhavet, Asia med India og Pakistan som sine imperialistiske ekspansjonsonmåder, hvor de hadde sine kolonier Frankrike kontrollerte blant annet det nordlige Afrika. Italia hadde Somalia og litt på Balkan, mens Tysklands ekspansjonsområder var knyttet til koloniene i Afrika og Øst-Europa helt fram til Ural.

Skandinavia – Tysklands område

Alle disse landene hair framlagt – gjennom de siste hundre årene – veldig klare definisjoner av sine imperialistiske målsettinger i konfliktsituasjoner og i kriger. Men i disse kalkylene er Norge og Skandinavia med bare fra Tysklands side.

Tyskland har ut fra kulturelle, økonomiske, etniske og språklige grunner betraktet Norge og Skandinavia som sitt hegemoniale område når det gjaldt å utvide sin sfære. Det gjøres gjeldende veldig skrullete oppfatninger om Hitler som en enestående foreteelse i tysk politikk, som en avvikelse. Faktum var at Hitler sto for en politikk som – når det gjelder innholdet av den, ekspansjonsmålene og orienteringen – allerede var definert i 1870-årene ved Tysklands samling. Der ble det bestemt hvor de tyske ekspansjonslinjene skulle gå: Et europeisk «Grosswirtschaftsraum» under tysk hegemoni, Midt-Afrika som et tilleggsareal, pluss opprustning som et middel i konjunkturpolitikken.

Da Tyskland var i krig i 1914, fastslo man ganske nøyaktig hva som var krigsmålsprogrammene. Der heter det blant annet i punkt 4 (september 1914): «Målsettingen er å oppnå dannelsen av et midt-europeisk økonomiforbund gjennorn felles tollavtaler under tysk likeverdighet, men i realiteten under tysk ledelse, med Tyskland som stabiliserer sitt økonomiske herredømme over Midt-Europa.» (Fra Deutsche Kriegziele 1914-18, Ullstein 1964.)

I disse samme dokumentene finnes også Norge nevnt som en helt naturlig ekspansjonssone for den tyske økonomien. Det er viktig å forstå at av alle de tre-fire klassiske imperialiststatene, er det bare Tyskland som har gjort hegemonialt krav på Norge.

Det norske borgerskapet og Tyskland

Etter at USA tapte sin dynamikk i verdensøkonomien, får man en omstilling av den norske økonomien. Det at den var en olje- og gassøkonomi, passet veldig godt til de tyske interessene. I vårt miljø på venstresida i Norge klarte vi ikke å oppfatte dette fordi vi var dårlig skolerte i politisk økonomi og marxisme.

Jørgen Sandemose gjorde noen gode analyser av hva slags strategi det norske borgerskapet har. I en førstemai-tale i 1979 sier han: -Staten satser på å stimulere kapitaleksport og utenlandske investeringer av teknologi i Norge … først og fremst fra vest-tyske selskaper. Det sentrale er at det norske borgerskapet underordner seg det tyske i stadig høyere grad. Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden, og engelsk for 60 år siden.»

Dette en korrekt beskrivelse av den økonomiske prosessen og den norske kapitalklassens målsettinger. I 1992 framstår Tyskland som den største handelspartner for Norge. Når man leser langtidsplanene for utviklingen av gass og olje, er det slik at dette hovedsaklig går til de tyske selskapene.

Olje og gass gjør Norge til en helt sentral strategisk makt i Europa. Det har vært hevdet i avisene i forbindelse med EU-kampen at Norge var i ferd med å gli ut av den sentraleuropeiske sikkerheten, og bli en randstat som ingen ville ha noe med eller som var militært overlatt til seg selv osv. Dette en ren dekkoperasjon. En ren forfalskning av de reelle forholdene. Det militære samarbeidet med den nye alliansepartneren til Norge – altså Tyskland – har skutt fart når det gjelder materielt utstyr. Om skulle føre krig, kan man nesten ikke gjøre det uten å ha fageksperter og militæreksperter fra tysk rustningsindustri, for eksempel når det gjelder panser, tanks, Leopard 11, etc.

Norsk-tysk militært samarbeid

Det politiske alliansepartnerskapet utvikler seg på det militære området svært fort. 23. februar 1988 sto det i Aftenposten: «Tysk kampstyrke klar for Norge. Vest-tyskerne stiller gjerne en bataljon på 800-1.000 mann til rådighet for en multinasjonal Nato-styrke, til erstatning for den kanadiske brigaden som har vært øremerket for innsats i Nord-Norge.»

3. mars 1988: «For første gang i etterkrigstid deltar en hel avdeling vest-tyske jagerbombere i Norge på øvelse. Seks Alfa jet jagerbombere fra Oldenburg.»

28. april 1988: «Tyske styrker øremerkes for Norge.»

Februar 1990: «1.400 mann fra fallskjermjegerbataljon 253, kampsoldater øver vinterkrig i Indre Troms. Første gang tyske soldater øver i Norge.»

Sommeren 1991: «Tyske alpejegere klar for Norge. Aktuelt med øvelser i Nord-Norge. Det blir en formidabel kamporganisasjon, den kraftigste og kanskje mest eliteorienterte som finnes i den tyske hær. En sterkt pansret og offensiv kampstyrke med den mest moderne tank i den tyske hær. Brigaden legger stor vekt på sine historiske tradisjoner. I luen bæres merke med blomsten Edelweiss-divisjonen.»

Denne Edelweiss-divisjonen er den samme divisjonen sont angrep Narvik 9. april 1940. I offisersmessa deres i Mittelwald henger bildet av Edward Dietl, generalen som ledet felttoget i Narvik, en av Hitlers favorittgeneraler. I 1991 undertegnet Tyskland og Norge en avtale hvor Norge får anledning til å modernisere hele panservåpenet ved kjøp av 92 brukte, men moderniserte tyske stridsvogner av typen Leopard. Overtakelsen skjer til en generøs pris.

General Stoltenberg som var den tidligere tyske forsvarsministeren, var med Johan Jørgen Holst på to dagers rundtur til forsvarsinstallasjonene i Nord-Norge i 1991. Pressekonferanse: «Begge forsvarsministrene var opptatt av å avdramatisere inntrykket av Norge som en isolert utpost i Nordishavet. Stoltenberg (den tyske) minnet om at den tyske marine har påtatt seg viktige oppgaver i Norskehavet, og Tyskland står ved sine forpliktelser i Natos mobile utrykningsstyrker. Dessuten har den tyske marines flyvåpen viktige oppgaver i området.»

Stormakt – uten olje

Tyskland, Japan og USA er rivaliserende stormakter. Uvitenheten er stor om Tysklands posisjon i verdensøkonomien, selv blant venstreorienterte.

Etter sammenslåingen raste Tyskland fram på verdensstatistikken over industrielle stormakter. Landet er nummer tre! Når det gjelder kapitalinnehav, kapitalakkumulasjon, rangerer Tyskland som nummer to! De lærde strides om Tyskland nå er nummer to eller tre som våpeneksportør i verden. Ifølge tallene fra SIPRI står nå Tyskland for 41 % av alt våpensalg fra EU. (Se Jürgen Grässlin: Den Tod bringen Waffen aus Deutschland.)

Tyskland og Japan har en fryktelig akilleshæl til felles: De har ikke olje og gass. Dette poenget er noe av nøkkelen til forståelsen av de krigene som både Japan og Tyskland har ført. Det er gjort analyser av militære faghistorikere på hva som foregikk i generalstaben i alle de krigene som Tyskland førte. Alle viktige beslutninger i alle kriger Tyskland har ført, ikke bare i 1. og 2. verdenskrig, men i alle andre småkriger, har vært diktert av følgende: Hvor befinner oljen seg? Det er typisk for situasjonen ved århundreskiftet at når Tyskland skal bygge seg opp, finne seg en alliansepartner, så bygger man opp Tyrkia som ligger strategisk plassert i området langs oljekildene. Tyrkia blir da Tysklands fremste allierte under 1. verdenskrig. Den helt klassiske ekspansjonslinja for den tyske imperialismen går i det som kalles Donaurommet, over Balkan, med ett øye til Ukraina, ett til Tyrkia i retning Bagdad. Det er hovedveien.

Clinton omfavner Tyskland

Da Tyskland og Japan var allierte og skulle dele opp verden under den 2. verdenskrig, var man enig om at Tysklands innflytelsesområde skulle gå fram til Ural. Japan skulle få Sibir. Situasjonen er nå at Clinton har utropt Tyskland til sin nærmeste venn og alliansepartner. Hvordan skal man forstå dette, og hvilke konsekvenser får det for Norge?

Første gang Tyskland i etterkrigstiden satte seg kraftig imot USAs hegemoniale innflytelse, var under Balkankrigen da de sommeren 1991 gikk inn for en anerkjennelse av Kroatia og Slovenia. Det var for å markere at de var på rett spor igjen på sin «autobahn» i retning sine klassiske ekspansjonsområder. De viste flagg på Balkan, og de ønsker å bygge opp et Stor-Kroatia under tysk hegemoni. Et Kroatia som for øvrig er fylt opp av tyske fascister, militære rådgivere og alle mulige tyske selskaper. I forhold til flertallet er Kroatia en militær supermakt. Sommeren 1991 framla Pentagon analyser hvor man sier ordrett at hovedtrusselen mot USAs framtidige sikkerhet var om Tyskland og Japan rev seg løs fra multilaterale sikkerhets- og økonomiske arrangementer, og la ut på en uavhengig kurs.

Det er enormt viktig å analysere og forstå hvordan Clinton og USA plutselig kan gå inn i en slik kjærlig omfavning av Tyskland.

Sommeren 1994 fikk dollaren en ytterligere smekk Det hadde vært panikk i dollarverdenen. I forhold til den japanske yen har USA sakket akterut. Tanken på to framtidige fiender, Japan og Tyskland, får USA større og større vanskeligheter med. Den mest kranglete situasjonen mellom de såkalt allierte har vært regelrette handelskriger mellom Japan og USA. USA har et handelsunderskudd på 115 milliarder dollar. Det er alvorlig. Handelsunderskuddet med Japan er på 60 milliarder dollar. USA er verdens største gjeldsland. Den økonomiske muskelen til USA er fryktelig svekket. Det andre som skjer, er at Japan er et av de land i verden som ruster mest. Det går på så provokative ting for USA som at Japan i sitt kjernefysiske anlegg Takemora nå driver og forbereder bygging av atombomber. De har allerede en fantastisk rakett, og ytterste høyre i Japan har tatt til orde for å oppheve de sikkerhetspolitiske relasjonene med USA. Det er i en slik situasjon man må forstå USAs kolossale romstering i Asia. Et uttrykk for USAs vilje til å ta en kamp med Japan om hvem som skal ha det vietnamesiske, det kinesiske markedet, etc. Jeg ser det sånn at USA har funnet ut at de ikke klarer å ta oppgjøret med Japan uten å ha Tysklands velvillige nøytralitet eller som en slags alliansepartner. Hovedfienden for USA ser for meg ut til å være Japan. Det slaget utkjempes nå først og fremst i Asia.

Utflagging og klassekrig

Der hvor Tyskland har investert mest kapital i de siste årene, har vært i Kina. En enorm utflagging av den tyske industrien. Den flyttes ut av Tyskland til Tsjekkoslovakia, Polen, hele Øst-Europa, hvor lønningene er en brøkdel av hva den er i Tyskland. Så får man en kolossal arbeidsledighet. Mange mener det er 6,5 eller 4,5 millioner arbeidsløse. Det pågår nå en åpen klassekrig fra det tyske borgerskapets side mot den tyske arbeiderklassen. For å knekke arbeiderklassen, får man også en politimessig og sikkerhetsmessig opprustning av den tyske staten som skjer med utspekulert taktikk. Under dekke av å skulle bekjempe høyreekstremismen, lages en rekke lover og tiltak. Disse lovene blir ikke anvendt til nytte mot høyreekstremismen. Men de brukes for å knuse PKK.

Krig mot PKK

Den krigen som nå pågår i Tyrkia, mot PKK, må etter min mening defineres som en tyrkisk-tysk krig. PKK, kurderne, hadde hele sin infrastruktur når det gjaldt informasjon, kultursenter, alle sine viktigste politiske organisasjoner og den økonomiske ryggraden sin i Tyskland. Minst en halv million kurdere. Disse institusjonene ble på en eller to netter razziaoverfalt over hele Tyskland, alt ble ødelagt, lederne ble satt i fengsel eller utvist, og kurdere satte fyr på seg på Autobahn i Tyskland i desperasjon. Når de gjorde det, ble undertrykkelsen ytterligere øket, for det var liksom en provokasjon å sette fyr på seg.

Politiet i EU

Under dekke av å bekjempe narkokriminalitet, er politiet i Europa under arbeid. Man har blåst opp en veldig affære om narkokriminalitet, som nå gir politiet følgende muligheter: – Man kan når som helst gå inn i et rom uten på forhånd å ha noen papirer. – Man kan avlytte en hvilken som helst telefon uten å ha noe som helst juridisk mandat til det.

Tyskland er ledende i det som kalles Trevi og Schengen-politisamarbeidet i Europa. Det ser ut til å bli kolossale computerstyrte systemer, hvor alle mennesker som har noen som helst farligheter ved seg, blir booket inn på kjempestore computere som er bygget av Siemens. Denne er nå stasjonert i Strasbourg og skal settes i funksjon fra november 1994. Det finnes andre i England, som igjen er bundet sammen i lenker slik at hvilket som helst menneske, hvor som helst i EU, kan tas inn og kontrolleres. Man kan si det sånn at Stasi i Øst-Tyskland er en slags middelalderovervåking.

Tysklands atomvåpen

En annen sentral myte man kan lese om i norsk presse er at Tyskland ikke har atomvåpen og ikke vil ha det, og heller ikke skal få det. Men det er faktisk veldig få stater som har arbeidet så mye for å få skaffet seg atomvåpen som Tyskland. Situasjonen umiddelbart etter krigen var at Tyskland ble en frontstat for USA. De sørget for at Tyskland kom på fote igjen i et rasende tempo. Tyskland fikk det fineste utstyret som fantes når det gjaldt ny teknologi, masse penger, og de gamle nazistene kom inn i sine gamle stillinger utrolig fort. De ledende rakettfysikerne – Penemünde-fysikerne, Werner von Braun etc – fikk komme i gang med å produsere nye typer våpen. Richard Gehlen, sorn var Hitlers ledende etterretningssjef for Øst-Europa, ble umiddelbart satt inn til å bygge opp den tyske etterretningstjenesten i samarbeid med CIA. Innen militæret, politiet og etterretningen ble den nye tyske staten bygget på den gamle nazistiske stammen. Det var ikke et brudd med nazismen. De tyske selskapene hadde hatt en stor produksjonsøkning under krigen – slike som Siemens, Thyssen, Mannesmann og Daimler-Benz – fordi de hadde mellom fem og seks millioner slavearbeidere i arbeid. De tyske selskapene sto klare til å foreta en stor utvidelse allerede i 50-årene ved hjelp av amerikanerne. Da er det viktig å forstå hvorfor Tyskland idag er så mektig. Fordi den tyske industrien, de tyske industriarbeidsplassene ligger vel så mye utenfor Tyskland som i Tyskland. I dag har Tyskland omkring tre millioner industriarbeidsplasser utenfor Tyskland. Den største tyske industribyen er ikke i Tyskland, men Sao Paolo i Brasil.

Disse rakettfolkene, atomfysikerne osv lyktes faktisk å få den erkereaksjonære Franz Josef Strauss som atomminister i Tyskland. Hans oppdrag var på kortest mulig tid å ta igjen 10-15 års stillstand for å gjøre tysk atomteknologi internasjonalt konkurransedyktig. De brukte enorme summer på å bygge opp en kjernefysisk kompetanse. Man bygget universitet og akademier i Karlsruhe, Julich, München, og brukte fra 1955 til 1980 tjuefem milliarder D-mark på kjerneenergi og atomindustri. Den store krigsforbryteren Flick, dvs. firmaet Flick, fikk faktisk forskudd for å drive uranutvinning. Tyskland utvikler sin atomteknologi utenfor landet. Man inngår avtaler med Zaire i Afrika, kjøper enorme områder hvor man kan eksperimentere med mellomdistanseraketter, man inngår avtaler med Egypt, Libya og flere land for å utvikle sine raketter og sin atomteknologi. Tyskerne og israelerne bygget i fellesskap Sør-Afrikas atombombe. Atombombene i Pakistan, India, Brasil, Argentina og Nord-Korea er bygget ved hjelp av tysk teknologi. Hele denne oppbyggingen av en atomteknologisk supermakt som Tyskland faktisk er, gjorde at Tyskland kunne få veldig gunstige innpassvilkår i en rekke land i den tredje verden, og derved også bli en økonomisk supermakt. Det som nå står på den tyske dagsorden, er å kjøre Vestunionen foran sine egne imperialistiske ambisjoner. Det som er den aktuelle saken i EU nå, er hvordan Tyskland gjennom Vestunionen kan skaffe seg «legale» atomvåpen så fort som overhode mulig!

Alliansen vil sprekke

I avisene står det om en annen myte: USA trekker seg ut av Europa, hvilket er det rene vås. De beholder mange, mange baser. På de basene har de 1.400 amerikanske bomber, taktiske luft-til-bakke-raketter osv. Land som Israel, Italia og England betraktes som sentrale medspillere for USA. Så kan man stille spørsmålet: Hva er scenarioet? Hva vil skje med Norge? Hvem av stormaktene, USA eller Tyskland, skal ha makten over Norge? Nå har USA og Tyskland gått i en midlertidig allianse, og min prognose er at den alliansen, som nå feires av den norske borgerligheten som den endelige fredens store inntog, er av en høyst midlertidig karakter. Den vil sprekke fort. Fordi:

1) Iran. Tyskland har gjort mye for å holde Iran i live. Det er de tyske bankene som har reddet Iran fra det totale sammenbruddet. Det er store oljeressurser og geopolitiske interesser på spill her. USA har vært meget forbitret på den tyske politikken.

2) Russland. USA satset veldig på å få i stand en militær og økonomisk allianse med Russland. Denne alliansen halter. Kanskje ikke på det militære området hvor det i sommer var planlagt at Russland og USA skulle ha felles manøvrer. Dette har blitt forvansket, men det er tross alt et samarbeid. Men Jeltsin trodde at USA hadde økonomiske muskler til å hjelpe Russland. Det var en feilvurdering. De investeringene som USA har gjort i Russland, svarer overhode ikke til de målsettingene som Russland hadde. Da kommer Tyskland og Japan inn som motspillere. Situasjonen er den at Russland har en utenriksgjeld på 80 milliarder dollar. 50 milliarder dollar av den gjelda er til tyske banker. Det betyr at på det økonomiske området er det Tyskland som kan ekspandere og øve trykk på Russland på Balkan og i Sibir og mange andre steder. De setter inn det politiske trykket via bankene sine. USA kan sette inn trykk på militære områder. Da kommer et veldig interessant spørsmål: Tyskland er veldig interessert i å komme inn i Ukraina og bruker masse penger der. Hvorfor? Ukraina er verdens tredje største kjernefysiske supermakt. Det land – om det nå er USA eller Tyskland – som klarer å få en allianse med Ukraina, har skaffet seg en veldig sterk militær posisjon globalt.

---

Den norske m-l-bevegelsens Tysklands-forståelse er et av de tristeste kapitler i dens politiske historie …

Det har vært en katastrofe og det ser ut til å fortsette som en katastrofe. Hvordan skal man forklare at den tyske imperialismens krigsminister, Volker Rühe, reiser land og strand rundt og legger om det norske forsvaret, holder pressekonferanse 31. august, uten at dette besøket blir verken kommentert eller analysert av AKP, RV eller avisa Klassekampen? Hva skal man si om noe slikt? Det er rett og slett ufattelig.

Men selv det ufattelige må det jo finnes en forklaring på. Når det nå snakkes om marxistisk renessanse innen AKP, blir det tvingende nødvendig å foreta en kritisk analyse av hvordan AKP kunne unngå å registrere en ny tysk imperialisme med globale ambisjoner.

Bruddet i 1977

Katastrofen begynner våren 1977 da AKP bryter partiforbindelsene med KPD(m-l). Ved dette bruddet kan det fortone seg som om informasjonsutveksling med det marxistiske tyske venstre også opphører og den akutte uvitenhet inntreffer. Jeg skal spare leserne fra å legge fram sitat fra partiorganet i perioden 1977-91; det er reddsom lesning. Den i Norge som hadde en korrekt analyse av hvordan det norske borgerskapet hadde en strategi for å underordne landets økonomiske struktur under Tyskland, var Jørgen Sandemose i sin førstemaitale i 1979. Leser denne talen om igjen idag, framstår den som et banebrytende arbeid når det gjelder temaet Tyskland – Norge.

For å kunne forstå det som finner sted i Tyskland i dag, er det helt nødvendig å rygge bakover i tid. Det militære samarbeidet mellom Sovjetunionen og Tyskland i perioden 1922-1933 var helt avgjørende for utviklingen av en ny type krigføring, Blitzkrieg, og den var uteksperimentert på steppene i Kazan mange år før Adolf Hitler og hans nazister kom til makten.

I det siste året har det fra norske EF-ideologer, såsom Hermann Smith-Sivertsen og Bernt Hagtvet, kommet psykologiserende demoniseringsprodukt om Hitler, men faktum var at han ble ført fram til makten av det tyske storborgerskapet på en dannet og parlamentarisk helt legal måte. Først betalte de valgkampanjene, deretter satte de han inn for å knuse arbeiderbevegelsen som sto i veien for ønsket om å erobre verdensmakta.

Kazan igjen …

Etter den annen verdenskrig anvender Tyskland seg faktisk av noen av de samme teknikkene som etter den første verdenskrig. En setter inn Franz Josef Strauss som atomminister og forsvarsminister, og de enorme summene som investeres i atomteknologi, kommer også laserteknologi, data, rakett-teknologi etc til gode. I 1976 er da tiden moden til å skaffe seg et militært hemmelig øvingsfelt etter modell av Kazan 1922-33. Valget faller på et 100.000 kvadratmil stort område i provinsen Shaba i Zaire. I dagens kurs betaler den tyske rustningsindustreien 206 millioner DMark årlig for dette øvingsfeltet hvor de tyske mellomdistanserakettene utvikles.

Omtrent på samme tid er faktisk Tyskland en stormakt innen atomfysikk og atomteknologi, noe Strauss i sitt vidsyn aldri hadde noen problemer med å finne gehør for. Alle de nye atombombenasjonene, Pakistan, India, Argentina, Brazil, Irak, Iran, Korea og Sør-Afrika, er i avgjørende grad bygget opp på tysk atomteknologi.

Det sier seg selv at et samarbeide om så ømfintlige ting som atomvåpen forutsetter intime politiske relasjoner som også åpner dørene for økonomiske konsesjoner, preferanser vis-a-vis konkurrenter som Japan, USA etc. Som mange økonomer har betonet, skyldes det tyske økonomiske miraklet, «retur» på de enorme investeringer som de tyske gigantene kunne gjøre i den tredje verden. De tre store innen tysk finans, Dresdner Bank, Commerz Bank og Deutsche Bank, kunne etterhvert etablere seg som verdensbanker. Ikke for ingenting var Alfred Herrhausens (sjef for Deutsche Bank) hovedparole: Globalisering av den tyske økonomien.

Den tyske etterretningsorganisasjonen, Bundesnachrichtendienst, har over 7.000 offisielle ansatte og en anseelig del av disse jobber med våpenhandel utenfor parlamentarisk «kontroll». I 1991 gikk Tyskland fram fra 5. plass i verden til nummer 2 som våpeneksportør. Etter at man i midten av 1980-årene har lesset på morderorganisasjonen Renamo så mye våpen den orket håndtere, er det nå Kroatia som blir overlesset med kvalitetsvåpen. Kroatia er nå en tysk festning takket være et kjempearbeid av Bundesnachrichtendienst.

Et nytt 1933

Avisa Roter Morgen, som m-l-bevegelsen mistet kontakten med i 1977, påviste med stor presisjon gjennom disse årene at det tyske storborgerskapet systematisk arbeidet for å skape grobunn og forutsetning for et nytt 1933. Det var ikke bare AKPs tidligere søsterparti, KPD, som sto for en slik prognose. Også andre strømninger av marxistisk tenkning delte dette synet. Et forbund av tyske trotskister skriver så tidlig som i 1983 i et dokument at «det tyske borgerskapets program er et nytt «Gross-deutsches Reich» for det tyske «herrefolket», rasisme mot jøder og tyrkere og Lebensraum i Østen».

Det er ikke noe problem idag å skaffe seg bred kunnskap og glimrende analyser av den tyske imperialismens planer. Aviser som Neue Arbeiter-presse, Weltrevolution og Spartakist holder et meget høyt nivå og skiller seg fra de hjemlige avisene med en stor teoretisk bevissthet og nøyaktighet.

Til tross for at den tyske imperialismen i samforstand med Høyre og Ap er iferd med å forandre energipolitikk, økonomi og sikkerhetspolitikk i Norge, er de norske marxisters omgang med det tyske spørsmål av tilfeldig og improvisert karakter. Og journalistisk impresjonisme, hvor god den enn er, er noe annet marxisme. Ifølge Lenin krever det siste mye arbeid og en fant ikke sannheten om noe som helst uten hardt arbeid.

Hvis leserne syns denne artikkelen har inneholdt en del provokative spark, så er det helt riktig oppfattet. De nåværende tingenes tilstand i forhold til Tyskland må endres radikalt. En må gjenopprette den klassiske innsikten om at på grunn av Tysklands sentrale posisjon i Europa, og dets dominerende rolle i økonomien, så avgjøres Europas skjebne av det som skjer der.

Jeg har det håp at det nye Røde Fane kan bidra til å kvitte oss med gammelmodige nasjonalreformistiske illusjoner og etablere revolusjonær internasjonalisme såsom dette ble praktisert av Lenin, Luxemburg og Liebknecht. Det finnes ingen annen vei framover.

---

Tyrkia-Tyskland-alliansen

Utdrag fra en analyse i avisa Weltrevolution nr 60, som utkommer i Köln

«De sørlige statene i det gamle Sovjetunionen angripes nå av Russland og tvinges derfor til å skaffe seg utenlandske allierte. Tyrkia og Iran framstår som hovedkandidater for dette. Da framstår Tyrkia som Russlands logiske motstander i dette området: Russland har et nødvendig behov for et svakt Tyrkia da dette landet nå befinner seg i den strategiske situasjonen at det kan hindre den russiske flåtens ferdsel mellom Svartehavet og Middelhavet ved Bospurosstredet. Virkeliggjøringen av de tyrkiske ekspansjonsplanene i det gamle Sovjets sørflanke, kan bare skje på bekostning av Russland.

Tyrkia på sin side kan bare utfordre Russland såfremt det har en mektig alliert på sin side. Det finns riktignok deler av det tyrkiske borgerskapet som av den grunn tar til orde for tettere forbindelser med USA, men siden sammenbruddet av Sovjet har USA praktisk talt stått skulder ved skulder med Russland. Dette er livsviktig for USA for å hindre at Russlands atomvåpen igjen siktes inn på USA.

Det er på en slik bakgrunn at tilnærmingen mellom Tyrkia og Tyskland har skutt fart i de siste to årene. Ved Kohls siste besøk i Ankara ble begge statene enige om en felles ekspansjon i retning Sentral-Asia. Tyskland støtter såvel Kravsjuk-regimet i Ukraina som Sjevardnadses regjering i Georgia. Og via Tyrkia har Tyskland levert store mengder våpen fra DDR til Aserbajdsjan.

For Tyskland handler det om å forsvare den tyske statens livsviktige interesser i den Nære Østen som i Sentral-Asia. Gjennom hele det 20. århundrede besto den tyske utenrikspolitikkens anstrengelser i å utvikle en landforbindeise fra Tyskland over Balkan til disse strategisk viktige og råstoff rike områdene, spesielt til oljefeltene. Det er på denne bakgrunn en må forstå hvorfor den tyske regjeringen i juni offentlig ga Tyrkia sin støtte for å gå til et militært angrep på PKK i Anatolia.»

Oversatt av Jan Hårstad

---

Litteratur

• Erich Schmidt-Eenboom: Der BND (Econ)
• Wulf: Waffenexport aus Deutschland (Rowolt)
• Olle: Bundesdeutsche Konzerne in der dritten Welt (Lamuv)

Ifølge «Le Monde» for 12. august skal det bygget som kommisjonen for Det Europeiske Fellesskap har installert seg i i Brussel, lide av en rekke kjedelige skavanker, trass i – eller kanskje nettopp på grunn av – det hypermoderne, for ikke å si det futuristiske utstyr det er blitt velsignet med, elektrisk oppvarming, luftkondisjonering, etc. Så de 4000 funksjonærene som arbeider i byggets 1600 kontorer, burde hatt all grunn til å være fornøyd. Men det er de langtfra.

Når det regner — litt kraftig — blir det elektriske anlegget oversvømmet fra bassengene i bygningen, og all virksomhet må opphøre til det er blitt tørt igjen. Dette har hendt flere ganger, og nå sist erklærte funksjonærene meget a propos at nå var begeret fullt. Luftkondisjoneringa er et annet problem. Det tekniske apparatet mestrer nemlig ikke rytmen i varm- og kaldluft-impulsene som var ment å skulle sikre en jevn middeltemperatur.

Bygget – som er i betong, glass og aluminium som alle moderne bygg – er konstruert på en slags «blomsterbunn» som første etasje løfter sine kronblader opp fra, som en blomst. Flott, selvfølgelig, sett utenfra. Men de som arbeider i denne første etasjen, har det ikke så flott, de har nemlig en golvtemperatur på 3-4gradere ) og hjelper seg med tepper, tykke strømper og støvletter, formodentlig. Det heter nemlig at skulle man få temperaturen her opp i de normale 22 grader,ville etasjene over bli den rene «sauna» med temperaturer på 35–40 grader. Et annet, eller tredje, alvorlig problem er luftforurensinga. Analyser utført i Brussel – men som kommisjonen ikke godtar – viser at innholdet av kolstoffgasser overalt er over sikkerhetsgrensa. I den andre under(kjeller)etasjen der det er mange forsamlingssaler, skal innholdet av kolstoffgasser være 5 ganger så høyt som det er tillatt i gruvene … .

Dertil kommer så endelig ustanselige strømbrudd på heiser og i mekanisk lukkende utgangsdører, hvorav de fleste er konstant kondemnerte. Da dette ble skrevet, var det en eneste utgangsdør som var i orden for 4000 mennesker. Skap som ikke lukker, vinduer som ikke kan åpnes hører også med. På de sistnevnte står det utallige oppslag som skriker på «Hjelp!», «Luft!». Funksjonærene protesterer og streiker, men like lite hjelper det, ser det ut til. Slik dette bygget ter seg: «Uta blank, inna krank», forekommer det meg å være et meget passende symbol for hele «Europa»-foretagendet. Det bygges jo også opp på en slags «blomsterbunn» … .