Folket i Vietnam seira over verdens rikeste land. USA måtte løpe hjem i 1975 etter tjue år med krig. Over hele verden var det jubel. Imperialistiske makter fikk en trøkk: De kan overvinnes.

Gnist-redaksjonen har spurt meg hva Vietnamkrigen betydde for Norge. Jeg vil argumentere for at solidaritetsarbeidet forandra ungdommen og dermed Norge. Til det bedre.

 

Bilder fra Norge 2025: Hver lørdag går det et demonstrasjonstog gjennom Tromsøs gater – et tog til støtte for palestinernes kamp. I Oslo er det så mange aksjoner – store og små – til støtte for Palestina at ei enkel sjel ikke kan følge med. Mange godt voksne er med, men det er også massevis av ungdom.

 

Jeg tror dette vil forandre Norge. Grunnen er at jeg har sett det før. Da jeg var ung. På 1960- og 1970-tallet protesterte vi unge mot USAs terrorkrig i Vietnam (sjøl kalte de det «USAs engasjement»). 

 

Aktivisme av mange slag

I 1968 var jeg 19 år og ivrig Vietnam-aktivist. Det var sommerleir utafor Arendal. Mange har vært der. Det var sol – som alltid. Jeg sto ute ved ei brakke, der jeg hadde hengt opp et stort norgeskart. På kartet var det stifter med fargekule på toppen. Jeg hadde bare gule og røde. Veslemøy het ei jente som kom bortom og spurte hva dette var for noe. Jeg kunne fortelle at det var steder der noen hadde laga FNL-grupper (lokalavdelinger av Solidaritetskomiteen for Vietnam) og SUF-grupper (ungdomsorganisasjonen til partiet SF). Jeg var med i begge. Vi prata litt om det, og vi så at det ikke var ei nål på stedet der hun bodde. Jeg spurte om hun ville lage ei FNL-gruppe der. 

 

Det ville hun, men hvordan? Jo, hun fikk løpesedler sendt til seg og hefter å lese, og hun kunne bare spørre vennene sine på skolen om de vil lage gruppe og fortelle hva som sto i løpesedler og blader. Det gjorde hun, og slik blei det aktivitet i Kongsberg i flere år. Så enkelt spredde grupper seg. Veslemøy var 17 år. Seinere dro hun ofte til Oslo på hemmelig tur (hun sa at hun besøkte bestevenninna) for å være med å trykke løpesedler og hefter. (Forresten: I høst har Veslemøy demonstrert utafor Kongsberg Våpenfabrikk. Still going strong.)

Slik blei det mange aktivister mange steder. Jeg har vært så heldig å få kikke i et stort arkiv med trykksaker som Solidaritetskomiteen (Solkom) lagde. Der finnes det masse eksempler på aksjoner som blei gjennomført.

 

Et par ganger i året lagde vi «Vietnam-uker». Her er et eksempel fra 1968. Bare i Oslo og omegn var det 26 lokale FNL-grupper i aktivitet: Ammerud, Bestum, Bærum, Bøler, Groruddalen skole, Hegdehaugen skole, Hellerud/Haugerud, Høybråten, Karlsrud, Lambertseter, Manglerud skole, Nesodden, Forsøksgymnaset, Nordtvedt, Oppsal, Sagene/Ila, Sinsen skole, Smestad/Huseby, Teisen skole, Ullern skole, Ulven/Teisen/Fjellhus, Universitetet, Universitetsbiblioteket, Veitvet/Linderud, Vålerenga, Wahl skole. På ei uke blei det spredt 26 000 løpesedler og ca. 2500 eksemplarer av bladet For Vietnam. 

 

Økonomi, sjølberging – og blod

Det trengtes penger, både til egen aktivitet og for å sende solidaritetsbidrag til Vietnam. Her var blod en viktig faktor. Den gangen fikk en litt penger som takk for å gi blod. For oss unge var det ganske mye penger. Mange aktivister møtte opp i Blodbanken i løpet av Vietnam-uka. Solkom fikk da 2825 kroner fra bloddonorer. Det tilsvarer ca. 34 000 kroner i år. Mange ga blod til dette gode formålet hver tredje måned, som var så ofte du kunne tappe.

 

Å trykke noe var dyrt for fattig ungdom, og iblant var det noen trykkerier som ikke ville trykke våre meninger. Da var det greit å være sjølberga. Vi i SUF samla inn penger til egen trykkemaskin. (Suf-erne var FNL-aktivister, og mange fra FNL-gruppene blei med i SUF.) Dette kunne være verdt en egen artikkel; jeg har ikke plass her. Men med egen maskin kunne vi trykke løpesedler, blader og store plakater. Forsidebildet på dette nummeret av Gnist er fra en slik plakat. Jeg har den innramma på stueveggen hjemme, sånn at jeg hver dag kan se den og være stolt. 

 

En kamerat hadde begynt på grafiske fag på yrkesskolen. Han lærte opp andre. Mange skulka skolen en del, noen jobba om natta. Det er fint å gå på skole, men det er også lærerikt å være aktivist.

 

Demonstrasjoner og sammenstøt

Demonstrasjoner var det mange av (akkurat som i dag). De var ofte utafor Utenriksdepartementet eller ved den amerikanske ambassaden, som den gang lå ganske sentralt i Oslo.

 

En gang var vi utafor et hotell i Oslo, og det er litt rart å lese hvor fyldig og relativt saklig avisene den gang kunne skrive. Her er fra Arbeiderbladet (som nå heter Dagsavisen) 28. mars 1969:

«Rolig demonstrasjon utenfor Continental 

200–300 ungdommer demonstrerte i går ettermiddag utenfor Hotel Continental i forbindelse med at en sør-vietnamesisk delegasjon på 11 mann skulle holde pressekonferanse der. Demonstrantene lagde kjede og blokkerte hotellets og et par forretningers inngangsdører i om lag en halv time. Under demonstrasjonen ble det båret plakater med slagord som «Seier for FNL», «USA ut av Vietnam» og «Anerkjenn Nord-Vietnam». Det ble dessuten ropt slagord som «Dra hjem, quislinger». Demonstrasjonen forløp relativt rolig, og da politiet kom, drev demonstrantene over til andre sida av gata hvor de fortsatte å rope slagord en stund. Deretter gikk den i oppløsning. Det ble ikke foretatt noen anholdelser. Under demonstrasjonen ble det delt ut løpesedler hvor man tok avstand fra at utenriksministeren har hatt fortrolige samtaler med den sør-vietnamesiske delegasjonen.»

 

Året før (i 1968) gikk det ved noen høve litt mer hissig for seg. I en demonstrasjon utafor Stortinget 6. april blei en aktivist, Odd Erik Germundsson, arrestert og fengsla fordi politiet sa at han hadde vært voldelig mot dem. Det hadde han ikke. Politiet hadde med den store «Svartemarja» og dro og sleit oss inn i bilen deres. Aldri glemt. Politiet hadde pene dresser med vide bein. Sjøl lå jeg på ryggen og så opp på en politimann. Han hadde veldig, veldig langt hår på legga. Jeg tok igjen for at han sto på meg ved å stikke armen min sakte inn under buksa og brått røske tak i håret på leggen. Han blei forbanna, og jeg fikk brev seinere om at jeg hadde øvd vold mot politiet. Jeg blei lykkelig, for jeg så for meg en rettssak hvor jeg skulle fortelle om de åra. Dessverre blei det ikke noe av. 

 

Men Odd Erik holdt de på. Første mai satt han fengsla på fjerde uka. På talerstolen under dagens arrangement på Stortorget sto Rosa Seierstad, kjent programleder i NRK og medlem av Solkom. Hun ba tilhørerne om å gå samla til Oslo kretsfengsel for å kreve Odd Erik fri. 

 

Vi var mange som marsjerte opp Åkebergveien mens vi sang. På fengselet var det små cellevinduer. Hender stakk ut og vinka. Vi fikk etterpå høre at de hadde ropt: «Gutta! Dem kommer og befrir oss! Det er første mai!» Det var stappa med folk i hele gata og utafor. 

 

Demonstrantene ropte: «Germundsson ut – Labbe-Lars inn!». Labbe-Lars var kallenavnet på kriminalsjef Lars L’Abée-Lund. Politiet forsøkte å slå folk vekk, men det gikk ikke. I stedet fikk en delegasjon gå inn og snakke med Odd Erik. Rosa Seierstad blei anklaga etter oppviglerparagrafen og fikk 1000 kroner i bot.

 

Jeg er sikker på at det er noen av dagens Palestina-aktivister som kjenner seg litt igjen i slike historier. 

 

De som var tilhengere av USAs krig og det sør-vietnamesiske regimet, hadde sine små demonstrasjoner. De kom fra kretser rundt og til høyre for Unge Høyre. Noen ropte «Bomb Hanoi». Vi kalte dem Ky-gutter etter den sør-vietnamesiske juntalederen, marskalk Ky, og vi demonstrerte mot dem.

 

Studier trengtes

Faktakunnskap er viktig for den som skal aksjonere. I dag studeres blant annet Oljefondets investeringer med lupe. Vi studerte USA-imperialismens herjinger.

 

Solkom ga blant annet ut bladet For Vietnam, som er veldig interessant å lese den dag i dag. Et spesialnummer i 1969 hadde folkekrig og frigjøringsfronter som tema. Slik introduseres emnet: 

 

En verden i oppvåkning

Over heile verden skjer i våre dager ei veldig sosial og politisk oppvåkning, ikke minst hos de undertrykte og hardt utbytta folk i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Denne oppvåkninga åpner store perspektiver, fordi det er ei oppvåkning som vil komme til å rive ned grunnlaget for den bestående sosiale orden i verden. De utbytta og undertrykte folk vil bryte sine lenker og kaste av seg imperialismens og ny-kolonialismens åk.» «Sosial og nasjon frigjøring må gå hand i hand». «Hvorfor ta veien med folkekrig?» 

 

Dette bladet inneholdt artikler om Vietnam, Thailand, Laos, Burma, Palestina, Indonesia, Filippinene, Portugisisk Guinea, det sørlige Afrika, Biafra, Kongo, Mosambik, Kenya, Peru, Venezuela, Bolivia, Guatemala, Colombia, Cuba og Black Panther i USA. Slik fikk medlemmene kunnskap om folkets kamp mot imperialismen over hele verden.

 

Studier, fakta og aktivisme blei konkretisert i enkle og forståelige paroler: «Full støtte til FNL! USA ut av Vietnam! Bekjemp USA-imperialismen! Nato ut av Norge!» Det var ikke sekterisk. Det var klart og tydelig hva organisasjonen mente. Det sto på bladene, på løpesedlene, på plakatene og på bannerne. Et viktig resultat var at veldig mange ungdommer og voksne deltok i solidaritetsarbeidet og ga penger til Vietnams kamp. 

 

Vi var også så heldig at det fantes en radikal oase nede i Schweigaards gate, en vanlig bokhandel som i tillegg hadde et uvanlig stort sortiment av radikal litteratur: aviser og blader på norsk og engelsk, bøker om forhold i mange land, bilder av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Det var kaldt der inne, men hyggelig. Og det var billig. Så vi kjøpte rett som det var, og vi leste en god del. Esther Bergerud, som dreiv bokhandelen, var også hyggelig, til og med overfor ungdom. Før internettet kom, var Oslo bok- og papirhandel en viktig utkikkspost til verden.

 

Litt bakgrunn

Det var naturligvis mange grunner til at ungdom på denne tida blei radikalisert i den gamle og riktige betydninga av ordet. Det er for eksempel spor tilbake til arbeiderungdoms og radikale studenters kamp mot fascismen i mellomkrigstida. 

 

Det spesielle fra sånn utpå 1960-tallet var at stat og kapital hadde behov for at flere ungdommer skulle gå mer på skole etter de sju åra som da var obligatorisk. Arbeiderklassens og småbøndas barn begynte på gymnas /videregående skole. På skolen var det gode muligheter for å treffe likesinna og diskutere politikk og aksjoner. Flere begynte også på universitet og høyskoler. Studiepresset var ikke så høyt den gang, så mange fikk tid til å studere andre ting også – og til aktivisme. 

 

Det er morsomt å se gamle adresselister som svarer til kartet jeg viste fram på sommerleiren i 1968. Mange bodde på relativt små steder og hadde skolen som adresse. De hadde flytta fra hjembygda og bodde på internat. De tok imot pakker med hefter til å selge og løpesedler til å dele ut. De hadde bøsser til pengeinnsamling. De hadde FNL-gruppe. Slik blei vi en landsomfattende bevegelse.

 

Mange hadde nok foreldre som var sosialister, kommunister eller aktive i fagforening. De visste at det var noe som het å «drive med politikk», og kanskje hadde de lest radikale aviser eller blader hjemme. 

 

Kunnskap som forandrer

Det vi lærte i denne kampen, brakte vi videre i annet solidaritetsarbeid. Vi demonstrerte og aksjonerte mot Sovjets okkupasjon av Tsjekkoslovakia og Afghanistan og mot USAs kupp i Chile. Mot apartheid i Sør-Afrika og Portugals kolonivelde i Afrika. Mot fascismen i Spania og juntaen i Hellas. Og mye annet. Også støtten til det palestinske folket vokste sakte. Her hjemme sprang støtten til Alta-kampen og til streikende arbeidere delvis ut av lærdommene fra Vietnam-arbeidet. For ikke å snakke om EU-kampen (som først het EEC-kampen). Og den nye kvinnebevegelsen. 

 

Noen vil mene at jeg overdriver, men jeg våger å si at Norge kunne ha sett ganske annerledes ut i dag om vi ikke hatt Vietnamkrigen som satte fyr på en generasjon av ville og gærne tenåringer. Kanskje hadde vi ikke hatt dagsavisa Klassekampen uten lærdommen disse ungdommene fikk. Det blei danna røde kor og korps – noen finnes fortsatt – og sangbøker blei utgitt. Kultur var viktig. Forlaget Oktober. Plateselskapet Mai (fred være med det). Det bladet du holder i handa nå. Kanskje hadde heller ikke AKP, RV og Rødt blitt til. Det hadde nok vært radikale organisasjoner og aktiviteter, men de hadde hatt et annet utgangspunkt – og kan hende ei annen retning.

 

Når jeg leser navn som står i de gamle Solkom-bladene, blir jeg glad, for jeg veit at mange av disse folka nå – femti–seksti år seinere – fortsatt er aktive og nå går i Palestina-tog. Disse toga blir for mange unge den samme oppvåkninga og den samme utdanninga som vi fikk med Vietnamkrigen. Forhåpentligvis vil det også forandre Norge til et bedre sted. Måtte det også bli slik at disse ungdommene fortsatt vil være aktive solidarister om femti nye år, sammen med atter nye generasjoner. 

Stå på!

For norske myndigheter er det utenkelig med en forsvars- og sikkerhetspolitikk uavhengig av USA og NATO. Slik har det vært siden NATO ble dannet i 1949.

Men når president Trump ikke bare truer Danmark og Grønland, men også mener at Europa får klare seg selv, har norske politikere fått enda mer hastverk med å «orientere seg i retning EU» og prøve å ri to eller flere hester på samme tid.

 

Gjennom EØS-avtalen og egne samarbeidsavtaler deltar Norge i prosjekter som PESCO (Permanent Structured Cooperation) og Det europeiske forsvarsfondet (EDF), der norske aktører deltar i utviklingen av forsvarsteknologi og logistikk. EDF ble i 2021 innlemmet i EØS-avtalen til tross for at utenriks- og sikkerhetspolitikk skal være EØS-avtalen uvedkommende.

 

Dersom EU realiserer ambisjonene om en mer selvstendig forsvarspolitikk, kan det oppstå spenninger med NATO, og Norge risikerer å havne i en lojalitetskonflikt mellom USA og EU-landene. Når Norge «fordeler» sine enorme investeringer i militært materiell mellom amerikanske F-35, tyske ubåter og britiske fregatter, har dette mer å gjøre med geopolitisk posisjonering enn med kvalitet og pris på leveransene.

 

Den sikkerhetspolitiske situasjonen

Det nye i situasjonen er ikke nødvendigvis NATO-strategien i seg selv, men at de vestlige stormaktenes dominerende posisjon globalt har blitt mer utfordret – noe som igjen har ført til et behov for å demonstrere makt og handlekraft. Russlands folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina har gitt vestlige land ytterligere argumentasjon for opprustning og militarisering – enten det er i EU eller NATO.

 

Dette har bidratt til økende spenning i Europa, også i nordområdene, hvor militariseringen gradvis har blitt en «ny normal». Nordområdenes betydning er mye mer i fokus i dag. Russland, USA, Norge, Canada og Danmark (gjennom Grønland) har alle reist territoriale krav i Arktis, og kampen om grenser og havbunn er i full gang. Russland har allerede gjort seg tungt avhengig av nordområdene når det gjelder olje og gass. Landet har en 22 000 kilometer lang kystlinje mot Polhavet og har bygd opp et massivt militært nærvær der, med flybaser, radarer og atomvåpenkapasitet. Men Russland er definitivt ikke alene om å militarisere i nord, også USA og NATO rykker stadig nærmere, under dekke av «stabilitet» og «avskrekking».

 

Når isen smelter, åpnes ikke bare nye sjøveier – det åpnes et marked for makt. Olje, gass, mineraler og fisk blir symboler på kontroll, og alle vil ha sin del. Kina kaller seg nå en «nær-arktisk stat» og ser nordområdene som en snarvei til globale handelsgevinster. Arktis er blitt et laboratorium for stormaktenes grådighet og et speil på verdens politiske dobbeltmoral: alle snakker om fred og samarbeid, men alle ruster opp.

EUs interesse for nordområdene har økt de siste årene. Det handler om olje, gass, sjeldne mineraler og fiskeressurser – og om nye transportruter. Nordområdene er ikke bare et geopolitisk interessefelt – de er blitt frontlinjen for en ny maktbalanse – et geopolitisk spillebrett der stormaktene manøvrerer med iskalde interesser. Bak talene om samarbeid, forskning og bærekraft skjuler det seg et brutalt kappløp om ressurser, innflytelse og militær kontroll. Det som engang ble omtalt som et «lavspenningsområde», er i ferd med å bli en av verdens mest overvåkede og militariserte soner.

 

Og dette bidrar Norge særdeles aktivt til, for eksempel med Globus-radarene i Vardø og ved å krenke Svalbardtraktens forbud mot å militarisere øygruppa. Satelittstasjonene til SvalSat er av stor betydning for nedlasting av militære etterretningsdata.

 

Norge gjør som USA vil i NATO

USA er den sterkeste og ledende kraften i NATO. Norge gjør stort sett hva USA forventer. Flere av rådene fra den amerikanske tenketanken, RAND Corporation, er tydelig reflektert i norske planer og prioriteringer. RAND har blant annet anbefalt:

• Å styrke avskrekkingen i Norge gjennom økt militært nærvær i Nord-Norge. 
• Å bygge opp kapasitet til å motta allierte forsterkninger, blant annet gjennom øvelser, samtrening og forhåndslagring. 
• Å styrke både nasjonal og samfunnsmessig motstandsevne ved å teste og videreutvikle totalforsvarskonseptet.

Videre foreslås det å utvikle en rekke avanserte kapasiteter, både for nasjonalt forsvar og for bruk i NATO og internasjonale operasjoner. Dette inkluderer blant annet F-35A Joint Strike Fighter, P-8 Poseidon maritime patruljefly, nye marine kapasiteter for overflate- og undervannskrigføring, jordbaserte luftvernsystemer og operative spesialstyrker. I tillegg nevnes videreutvikling av Naval Strike Missile (NSM) og tilrettelegging for flybaser tilpasset F-35A. Anbefalingene samstemmer i stor grad med det som er formulert i Langtidsplanen for Forsvaret (LTP). Noen aspekter som belyser dette: 

 

Tilstedeværelse av amerikanske marinesoldater i Trøndelag og Troms har økt. Evenes er modernisert for å være base for P-8 Poseidon overvåkingsfly og F-35 kampfly, for å overvåke russisk aktivitet i Barentshavet. Hyppige og jevnlige NATO-øvelser i nord, som Cold Response og Nordic Response, hvor store styrker fra flere NATO-land trener under arktiske forhold. Styrking av etterretning og overvåking, blant annet ved bruk av satellitter, maritime patruljefly og radarsystemer i nordområdene. Fokus og press for utbygging av militær infrastruktur som havner, flyplasser, veier og jernbane for å kunne ta imot tunge allierte styrker (for eksempel i Ofoten, på Evenes og i Indre Troms). Som en del av å legge til rette for «forsterkninger», har USA siden 1980-tallet forhåndslagret tanks, kjøretøy og forsyninger i fjellhaller i Trøndelag. 

 

Norge har nå 12 USA-baser. I Norden er det 47 totalt. Det er i praksis USA som vurderer når og hvordan aktivitet fra disse basene skal iverksettes. Basene er av stor viktighet for amerikansk global militær kapasitet, ettersom de muliggjør rask respons og styrkeforflytning til strategiske områder. Selv om dette er bilaterale avtaler mellom «vertslandet» og USA, så er bruken av baseområdene på USAs premisser hjemlet i NATOs SOFA-avtale fra 1951.

Forsvarsdepartementet fremhevet også dette i sitt høringsnotat at SDCA avtalen skal «legge til rette for videreutvikling av samarbeidet mellom Norge og USA innenfor rammen av NATO».

 

Flere allianser

I tillegg til NATO så er det de siste årene dannet nye militære allianser. 

På NATO -toppmøtet i 2014 ble JEF (Joint Expeditionary Force) dannet. Styrken består av ti medlemsland, med uttalt mål om å styrke det militære samarbeidet og opprustningen i regionene Norden, Arktis, Østersjøen og de baltiske landene. De ti medlemslandene er Storbritannia, Danmark, Finland, Norge, Sverige, Island, Estland, Latvia, Litauen og Nederland. Siden den gang har både Sverige og Finland blitt medlemmer av NATO. JEF kan, «som et supplement til NATO, med kort varsel gjennomføre operasjoner i alle typer konflikter, og fungerer i tillegg som et forum for sikkerhetspolitiske drøftinger og militære øvelser.»

 

På JEF-møtet i Bodø i oktober 2025 ble Ukraina innlemmet som «partner». Hvilke implikasjoner det vil få gjenstår å se. Men det er liten tvil om at Ukraina i JEF senker terskelen for at Norge kan bli enda mer direkte involvert i krigen i Ukraina. Det er Storbritannia som dominerer i JEF. 

 

I tillegg er det bilaterale avtaler og midlertidige allianser som skal sørge for våpen til Ukraina, utvidet utviklingsamarbeid osv – feks «Alliansen av de villige» ledet av USA og Storbritannia. Tidligere «Allianser av de villige» har Irak, Afghanistan og Libya på samvittigheten. Siktemålet er raskt å kunne reagere, yte «støtte» utenom å gå gjennom NATO-apparatet.

 

Tyskland, Storbritannia og Frankrike jobber iherdig med å skape et Europa som kan stå «på egne bein militært». Med andre ord et potensielt alternativ til NATO, sjøl om disse statene ikke vil innrømme at det er hensikten. Kallenavnet på denne trioen er «E3».

 

De tre landene har det siste halvåret signert gjensidige bilaterale sikkerhetsgarantier. Keir Starmer og Emmanuel Macron ble i sommer enige om nytt samarbeid om atomvåpen. Og Tyskland og Storbritannia har undertegnet den mest omfattende avtalen seg imellom siden 2. verdenskrig. 

 

EU og NATO sammen

Utviklingen har gått i retning av en villet, tettere sammenveving av EUs og NATOs militære oppbygging. 

 

Et av de militære områdene som utvikles innen EU og NATO, er det som kalles «det militære Schengen». Det vi normalt forstår som Schengen-avtalen er avtalen om fri bevegelse av mennesker over grenser og nedbygging av de nasjonale grensene i EU. Tilsvarende skal det for NATO og EU ikke være grenser som begrenser militære forflytninger i Europa. 

 

Dette henger sammen med «militær mobilitet», ett av PESCO-prosjektene til EU som Norge deltar i. Europas infrastruktur skal kunne flytte tropper og våpen raskt og effektivt.  Byråkrati skal bort, felles logistikk skal innføres overalt. Tunneler og broer skal bygges for tung militærtransport, noe som selvsagt fordyrer prosjektene enormt. 

 

President Ursula von der Leyen startet sin andre periode med sterkt å poengtere at nå må arbeidet med en reell sterk Europeisk forsvarsunion intensiveres. Siktemålet er å bli en sterk, europeisk pillar innenfor NATO og etablere et enhetlig europeisk forsvarsmarked. I det så ligger det satsing på forskning som kan brukes både til militære formål og våpenindustri.

 

De nordiske landene ligger langt framme når det gjelder våpenproduksjon og EU ønsker å utnytte mulighetene som ligger der. 

 

EU har også nettopp bestemt at gjennom programmet ReArm Europe skal enda større deler av EUs budsjett gå til opprustning. I tillegg ble det bestemt at Ukraina blir assosiert med Det europeiske Forsvarsfondet (EDF), noe som for Ukrainas del innebærer en nærmere tilknytning til europeisk våpenindustri. 

 

NATO og EUs militærapparat blir stadig tettere integrert – også innenfor sivile områder som forskning. 

 

Jens Stoltenberg skriver i sin bok, På min vakt, at han jobbet mye med å etablere god kontakt mellom NATO og EU fra starten av. «Det var ingen selvfølge at Natos generalsekretær fikk holde et innlegg om forsvars- og sikkerhetspolitikk på et møte med EU-toppene, så begrenset kontakt som vi hadde med EU. Ingen forsøk på å blinke ut områder som lå til rette for samarbeid.»

 

I løpet av sin tid som generalsekretær gjentok Stoltenberg mange ganger sin støtte til EUs militære oppbygging samtidig som han poengterte at denne var et supplement og en avlastning for NATO, men aldri måtte utfordre NATOs kommandostruktur.

 

There is no way the EU can replace NATO. … But EU can help to strengthen our joint efforts and help to strengthen what we do together, North America and Europe. 

(Jens Stoltenberg under forumet GLOBSEC Bratislava Forum i oktober 2020.)

 

Den nye generalsekretæren Mark Rutte fortsetter Stoltenbergs linje: 

 

On all of this – defence resilience, Ukraine – NATO and the EU must work hand in hand. 

(Tale til EUs parlamentariske komite 13.januar 2025). 

 

Og han sa ved samme anledning:

 

… it is an illusion that you can build a European NATO over the next 10 or 15 years. And why would you? … I will be against it.

 

Norge og EU

«Norge er en fullverdig partner i Den europeiske unionens forsvarsprogrammer gjennom landets bidrag til EU-budsjettet», heter det i hvitboka fra EU om unionens forsvarsberedskap fra mars 2025. 

 

EU ønsker å styrke det militære samarbeidet med utvalgte land også utenfor EU – det gjelder særlig Norge og Storbritannia. 

 

Etablert i 2017, er PESCO (Permanent Structured Cooperation) EUs rammeverk for forpliktende forsvarssamarbeid mellom medlemslandene for å styrke Europas forsvarsevne, militære samarbeid og strategiske selvstendighet. PESCO inndrar også ikke-medlemmer av NATO og forplikter dem til «frivillig» opprustning og tettere militært samarbeid. Tross heftig motstand i mange tidligere nøytrale stater som Irland og Østerrike, er nå samtlige EU-land del av PESCO, med unntak av Malta. Norge er også med i PESCO.

 

Samme år (2017) ble European Defence Fund opprettet. Siktemål er å styrke EUs forsvarsindustri og militære samarbeid. EU ønsker å bli mindre avhengig av USA blant annet. Gjennom EØS-avtalen har Norge tilgang til prosjekter. 

 

PESCO skal utfylle NATO, ikke erstatte det, men styrke EUs evne til å handle uavhengig dersom NATO eller USA ikke ønsker å involvere seg. Paradokset er at målet om å gjøre EU til en «autonom» militær union innen 2025 og å bruke PESCO til å samkjøre europeisk forsvarsindustri, virker fjernere enn på lenge. USA og Donald Trump har presset sine europeiske allierte til å tømme statskassene og ruste opp alt remmer og tøy kan holde, men USA vil samtidig at Europa skal kjøpe amerikanske våpen for å holde det transatlantiske vennskapet ved like. 

 

Strategic Compass (EUs sikkerhetsstrategi, 2022) ble vedtatt i mars 2022 som EUs nye strategiske kompass for sikkerhet og forsvar. Norge er «assosiert partner».

 

Samarbeidet mellom EU og Norge er formalisert via en «Security & Defence Partnership» mellom EU og Norge, som bygger videre på de sikkerhets- og forsvarspolitiske dialogene. Dels for å omgå EØS-avtalens begrensninger og dels for å legge eggene i mer enn en kurv uten å irritere Donald Trump for mye.

 

Det strategiske kompasset anbefaler sterkt at det inngås bilaterale avtaler med «likesinnede land», deriblant Norge. Regjeringa Støre har fulgt aktivt opp og inngikk i 2024 og 2025 omfattende avtaler om strategiske partnerskap med Storbritannia, Tyskland og Frankrike.

 

Ri to hester?

I Forsvarsløftet (Stortingsprop. 87) omtales Norge som en «maritim frontlinjestat i NATO». Planen legger vekt på å bygge militær kapasitet over tid – både for å oppfylle nasjonale NATO-forpliktelser og for å bidra i allierte operasjoner. Norge fungerer også som transittland for styrker på vei til Sverige og Finland, noe som jevnlig øves på i store militærøvelser.

 

På tross av en enorm økning i forsvarsbudsjettet med grunnlag i Langtidsplanen for forsvaret og Forsvarsforliket, så har Norge tross alt begrensede ressurser. Norge må prioritere hvor det legger innsatsen. Deltakelse i både NATO- og EU-prosjekter krever økonomiske, teknologiske og personellmessige ressurser som kan være krevende å opprettholde over tid. Med 5 %-kravet i NATO vil dette høyst sannsynlig bli vanskeligere. 

I tillegg kommer at USAs øyne hovedsakelig er på Kina, mens EU har fokus på Russland. Norge følger vanligvis USA i tykt og tynt.

Sørøst-Asia har de siste femti årene gått fra kolonial avhengighet, krig og økonomisk marginalisering til å bli et globalt sentrum for industri, teknologisk innovasjon og geopolitisk rivalisering. Med over 650 millioner innbyggere og en samlet økonomi som i 2023 oversteg 3,6 billioner amerikanske dollar, er regionen i dag både en motor i verdenshandelen og en nøkkelbrikke i stormaktenes strategier.

Denne utviklingen skyldes flere parallelle prosesser: økonomisk liberalisering, massiv utenlandsk investering, eksportdrevet vekst og satsing på nøkkelindustrier som elektronikk og halvledere. Samtidig er det politiske landskapet fragmentert, fra demokratier til autoritære ettpartistater og militærdiktaturer.

 

Rivaliseringen mellom USA og Kina har skapt et klima der investeringer og infrastruktur handler like mye om maktbalanse som økonomi. For politiske aktører som ønsker å kombinere solidaritet med kritisk analyse, er Sørøst-Asia ikke en perifer arena, men et tydelig eksempel på spenningen mellom økonomisk modernisering, sosial rettferdighet og politisk uavhengighet. Dette gjelder også Norge, som gjennom handel, investeringer og klimasamarbeid er tett knyttet til regionen. Norge har styrket sine diplomatiske og politiske forbindelser med land som Indonesia og Vietnam.

 

Økonomisk utvikling og teknologisk integrasjon

Utviklingen i Sørøst-Asia siden 1960-tallet må sees i sammenheng med avkoloniseringen og en målrettet satsing på industrialisering. Da Singapore ble selvstendig i 1965, satset landet raskt på eksportrettet økonomi og høyteknologi, støttet av store investeringer i havner, industri og finans. På 1970-tallet etablerte Malaysia frihandelssoner i Penang, som tiltrakk teknologigiganter som Intel og Hewlett-Packard. I samme periode satset Thailand og Indonesia på lave lønnskostnader og arbeidsintensive næringer for å lokke til seg utenlandske investeringer. I Vietnam førte Đổi Mới-reformene i 1986 til en gradvis overgang fra planøkonomi til markedsbasert økonomi, med staten som fortsatt viktig aktør i sentrale sektorer.

 

Parallelt har også Norge styrket sitt økonomiske nærvær i regionen. Norske selskaper investerer særlig innen fornybar energi, telekommunikasjon og råvareutvinning. Myndighetene har inngått bilaterale avtaler om skogbevaring og karbonkreditter, blant annet med Indonesia. Norge importerer elektronikk, tekstiler og råvarer fra ASEAN-landene, mens eksporten består blant annet av fisk, teknologiprodukter og maritimt utstyr. Ifølge Statistisk sentralbyrå eksporterte Norge varer til ASEAN for 21,7 milliarder kroner i 2024, mens importen beløp seg til over 35 milliarder kroner hovedsakelig halvledere, tekstiler og maskiner. Disse gjensidige økonomiske forbindelsene gir Norge en politisk rolle i regionen ikke som nøytral observatør, men som en aktør med klare interesser knyttet til handel, klima og utenrikspolitikk.

 

Siden 1990-tallet har regionen hatt noen av verdens høyeste vekstrater. Vietnam har i over to tiår hatt en gjennomsnittlig BNP-vekst på mer enn 6 prosent. Malaysia har blitt en ledende eksportør av elektronikk, med en eksportverdi på over 110 milliarder dollar i 2022. Singapore har etablert seg som regionens finansielle nav, med BNP per innbygger på over 84 000 dollar. Men denne veksten er ikke jevnt fordelt: I Kambodsja er BNP per innbygger bare 2 429 dollar, og i Burma levde før kuppet i 2021 over 40 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. I Indonesia lever fortsatt mer enn 5 prosent i absolutt fattigdom.

 

Halvledere, mineraler og digital avhengighet

Teknologisk utvikling har gjort regionen sentral i globale verdikjeder. Malaysia, Vietnam og Singapore har blitt nøkkelland for halvlederproduksjon og testing, og særlig Malaysia har blitt et geopolitisk presspunkt. Her investerer både USA og Kina tungt, samtidig som produsentene balanserer press fra begge sider. Amerikanske eksportrestriksjoner og kinesisk teknologipolitikk setter grensene for hva som kan utvikles og produseres. Arbeidsforholdene i sektoren er samtidig preget av lave lønninger og manglende regulering.

 

I tillegg til høyteknologi, satser regionen også tungt på energi og mineraler. Indonesia og Filippinene har store forekomster av nikkel og kobolt, råvarer som er avgjørende for batteriproduksjon og grønn teknologi. Kinesiske og vestlige selskaper konkurrerer om kontrakter og konsesjoner, mens lokalbefolkning og fagforeninger ofte utelates fra beslutningsprosesser. Uregulert gruvedrift og miljøskader er utbredt. Flere studier har vist at investeringene ofte kanaliseres gjennom lukkede avtaler mellom stater og selskaper, der ansvar for sosial og miljømessig bærekraft blir skjøvet til side.

 

I mange tilfeller er teknologiinvesteringene ikke bare økonomiske prosjekter, men også verktøy for geopolitisk innflytelse. Kontroll over 5G-infrastruktur, datalagringssentre og AI-kapasitet inngår i en bredere kamp mellom stormakter om å definere fremtidens digitale arkitektur. Sørøstasiatiske land presses til å velge leverandører og sikkerhetssystemer, ofte i bytte mot markedsadgang, lån eller sikkerhetsgarantier. Dette bidrar til å sementere en ny form for digital avhengighet, der stater i Sør er brukere av teknologier de ikke selv kontrollerer.

 

Politisk landskap og imperialisme i ny form

Sørøst-Asia rommer ulike styreformer, fra demokratier med aktive sivilsamfunn til autoritære ettpartistater. Vietnam og Laos styres fortsatt av kommunistpartier med sterk sentral kontroll, mens Singapore forener høy økonomisk effektivitet med begrenset politisk åpenhet. I Kambodsja og Burma har håp om demokratisering blitt avløst av mer autoritært styre.

 

Filippinene og Indonesia viser hvordan demokratiske rammer kan skjule sterke autoritære trekk. I Filippinene ble Ferdinand Marcos Jr. valgt til president i 2022. Som sønn av den tidligere diktatoren Ferdinand Marcos, vant han valget etter en kampanje preget av familieforherligelse og systematisk desinformasjon. I Indonesia ble Prabowo Subianto valgt til president i 2024, en tidligere general med nære bånd til Suharto-regimet og anklager om menneskerettighetsbrudd. Begge representerer en type populistisk maktkonsentrasjon der demokratiske institusjoner består, men reell maktutøvelse ofte skjer uten bred folkelig forankring.

 

Samtidig er regionen gjenstand for en intens stormaktsrivalisering, der USA og Kina konkurrerer om innflytelse gjennom ulike virkemidler: økonomiske investeringer, teknologisk samarbeid og militær tilstedeværelse. Flere land har inngått avtaler om baseadgang og militært samarbeid med USA, som Filippinene under Enhanced Defense Cooperation Agreement (EDCA), der amerikanske tropper og utstyr er permanent utplassert. Kina på sin side har bygget kunstige øyer og militære installasjoner i Sør-Kinahavet og inngått infrastruktursamarbeid i regionen via Belt and Road Initiative. Også Japan, Australia og EU har økt sitt nærvær, noe som gjør regionen til et komplekst geopolitisk skjæringspunkt.

 

Denne typen påvirkning omtales ofte som «nyimperialisme» ikke gjennom direkte kolonial kontroll, men via avhengighetsbånd og maktutøvelse gjennom investeringer, lån, teknologisk standardisering og militærbeskyttelse. Kinas infrastrukturprosjekter har i flere tilfeller ført til gjeldsavhengighet, som i Laos, der store deler av jernbanenettet eies og drives av kinesiske selskaper. USA knytter samtidig forsvarspolitiske garantier til krav om teknologisk tilpasning, markedsadgang for vestlige selskaper og støtte i sikkerhetspolitiske spørsmål.

 

Dette bidrar til å forrykke maktbalansen internt i flere land. Beslutninger om teknologipartnere, forsvarsavtaler og råvareutvinning tas ofte i lukkede prosesser mellom regjeringer, militære og næringsliv. Det svekker demokratisk innsyn og åpner for klientelisme og korrupsjon. For små og mellomstore stater betyr dette økt sårbarhet ikke bare for ekstern dominans, men også for maktkonsentrasjon internt.

 

Stormaktsrivaliseringen handler derfor ikke bare om geostrategi, men også om hvilken utviklingsvei regionen skal følge. Skal Sørøst-Asia bli en arena for teknologisk avhengighet og autoritær stabilitet, eller finnes det rom for bredere folkebevegelser, rettighetskamp og nasjonal kontroll over ressurser?

 

Sørøst-Asia fremstår i dag som en testarena for maktutøvelse i det 21. århundre, der teknologi, infrastruktur og sikkerhet smelter sammen i nye former for geopolitisk dominans. For å forstå denne utviklingen og utfordre dens premisser trengs både kritisk analyse og solidariske alternativer.

 

Norges rolle i imperiets randsoner

Sørøst-Asia viser hvordan imperialismen i dag fungerer gjennom investeringer, teknologistandarder og militær tilstedeværelse. Land som Malaysia og Filippinene står i frontlinjen mellom profitt og press, vekst og avhengighet. Når Norge importerer mikrochips eller inngår klimapartnerskap, er vi del av dette bildet.

Et reelt solidarisk engasjement innebærer mer enn gode intensjoner. Det krever støtte til rettferdig utvikling, arbeiderrettigheter og nasjonal suverenitet også når det strider mot økonomiske interesser. I møte med en verdensorden der stormakter former premissene for utvikling, trenger vi analyser som avdekker maktens infrastruktur.

Sørøst-Asia er ikke bare en vekstregion, men et speil for hvordan makt, økonomi og avhengighet former global politikk. Å forstå denne dynamikken er avgjørende også for oss.

Er Hamas en motstandsbevegelse eller er den en terrorbevegelse? Det korte svaret er at de to ikke er gjensidig ekskluderende.

På den ene siden er det korrekt å si at Hamas er en motstandsbevegelse, gitt at den kjemper mot den israelske okkupasjonen. Begrepet er derfor nyttig rent deskriptivt fordi den er kontekstuell: Den sier noe implisitt om omgivelsene og den politiske situasjonen Hamas ble opprettet i og opererer innenfor. For palestinerne har i henhold til internasjonal lov rett til å yte motstand mot okkupasjon som ethvert annet folk med krav på selvbestemmelse.

 

Likevel setter den humanitære folkeretten klare begrensninger for metodene og midlene palestinerne kan bruke i sin kamp mot okkupasjonen. Det er for eksempel klart at det er ulovlig å ramme sivile, at det må skilles mellom sivile og militære mål, og at visse våpen og taktikker er forbudte.

 

Derfor er det korrekt at Hamas er en terrorbevegelse i den grad den har, og fortsatt bruker, terrorisme som et middel i kampen mot den israelske okkupasjonen. Selvmordsbombeaksjonene under Den andre intifadaen (2000–2005) mot sivile israelere på nattklubber, handlegater, pizzasjapper og kafeer er eksempler. Angrepet 7. oktober i 2023 – hvor 1200 israelere ble drept, flertallet sivile – er et annet. 7. oktober skapte sjokkbølger ikke bare på grunn av det høye antallet drepte israelere, men også på grunn av den brutaliteten som ble utvist.

 

Likevel mener jeg det er viktig at Hamas rent analytisk ikke reduseres til en terrorbevegelse fordi Hamas er mye mer enn den volden som den utfører. I tillegg til den militære vingen, Izz al-Din al-Qassam-brigaden, består også Hamas av en politisk ving med politikere, diplomater og aktivister som deltar i legalt politisk og demokratisk arbeid. Hamas består også av en sosial ving som fram til 7. oktober for to år siden tilbød en rekke velferdstjenester til den palestinske befolkningen med et nettverk av barnehager, sportsklubber, legetjenester og apoteker som tilbyr medisiner til subsidiert pris. Det er ikke ett Hamas, det er mange.

 

Fra Brorskapet til Hamas

I dag tar vi gjerne for gitt at palestinske, islamistiske grupper deltar i den palestinske væpnede motstandskampen. Hamas, Den islamistiske motstandsbevegelsen, er kanskje den fremste representanten. Palestinsk islamsk jihad – som ble grunnlagt i 1981, og som begynte med angrep mot israelske mål fra 1984 – er et annet eksempel. Som den tredje største væpnede bevegelsen i de okkuperte områdene og den nest største på Gaza-stripen er de av betydning.

 

Slik har det ikke alltid vært. Tvert imot, forløperen til Hamas, Det palestinske muslimske brorskapet, nektet å delta i politisk arbeid eller væpnet kamp. Slik de så det, var palestinerne under okkupasjon fordi de hadde vendt seg bort fra den smale sti. Det hadde svekket dem moralsk og ideologisk og religionen hadde blitt erstattet av «okkupasjonens kultur» med alkohol, utroskap og umoral. Tiden var ikke rede for å kjempe mot okkupasjonen så lenge den ideologiske grunnmuren og den styrken som var nødvendig, hadde kommet på plass. Ved å tilby sosiale tjenester (både et rekrutteringsmiddel og en direkte respons på de miserable leveforholdene i Gazas flyktningleire) og ved å misjonere ville et genuint islamsk samfunn stige fram,  nedenfra og opp. Bare da ville palestinerne kunne få slutt på okkupasjonen. Frigjøring kom gjennom individets frelse.

 

Det eksisterte ikke noen reelle organisatoriske alternativer hvis du var en palestiner i Gaza på begynnelsen av 1980-tallet og ønsket å delta i væpnet kamp mot Israel. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) var både militært og politisk irrelevant i de okkuperte områdene, særlig etter evakueringen fra Beirut i 1982. Brorskapet nektet å befatte seg med politisk eller militært arbeid. Det gjorde at en gruppe unge palestinske studenter konfronterte ledelsen i Brorskapet i denne tidsperioden. De argumenterte for at den islamske palestinske bevegelsen ikke bare skulle delta i, men lede den væpnede palestinske kampen. De lyktes aldri med å overbevise Brorskapet og valgte istedenfor å danne sitt eget politiske prosjekt som ville frigjøre Palestina gjennom geværløpet. I dag kjenner vi denne organisasjonen som Palestinsk islamsk jihad.

 

Palestinsk islamsk jihad begynte med spektakulære angrep mot israelske mål fra 1984. Knivstikkinger, bombeangrep, og skyting. Dette skapte en reell hodepine for Brorskapsledelsen. De spektakulære angrepene hypnotiserte den yngre garden som begynte å stille de samme spørsmål om deres egen rolle: «Hvorfor kan ikke vi gjøre noe? Hvor lenge skal vi være fornøyd med å studere Koranen og misjonere?» Da Den første intifadaen brøt ut i 1987 valgte derfor ledelsen av Det muslimske brorskapet å danne Hamas for å unngå politisk irrelevans.

 

En heterogen massebevegelse

Da Hamas ble dannet, stod bevegelsen ovenfor et valg: Skulle bevegelsen forbli et lite, men et sterkt doktrinært kaderparti som Det muslimske brorskapet som krevde lang ideologisk trening før man fikk lov til å bli medlem, eller skulle Hamas bli et masseparti. Ledelsen bestemte seg for det siste. Men for at det skulle gå, måtte Hamas også utvide sin definisjon av hva det ville si å være en ekte muslim, og dermed også Hamas-tilhenger.

 

Det var dermed ikke én grunn til at palestinere ble med i Hamas. Noen kunne bli med i Hamas fordi de regnet islamistbevegelsen som den best egnede plattformen for å bli med i den væpnede motstandskampen. Andre ble med fordi de var sterkt imot Oslo-avtalen. Andre igjen ble med i Hamas fordi de ble ansett som et frommere alternativ til det korrupte Fatah. Til slutt var det også de som ble med i Hamas fordi vennene deres ble med i Hamas. Fordi Hamas avideologiserte sin tolkning av religion fra tidlig 1990-tall, var det nå et spenn av ulike meninger i bevegelsen om hva bevegelsen burde gjøre og hva målet burde være. Det var grunnleggende diskusjoner om hva Hamas var og for hvem de skulle være.

 

Hauker og duer

Et skille oppstod i Hamas mellom hauker og duer, pragmatikere og ideologer. Tradisjonelt er det to spørsmål som har skilt de to: Spørsmålet om vold og territorielle ambisjoner. Haukene i Hamas har for eksempel tradisjonelt ønsket å prioritere vold som det best egnede middelet for å frigjøre palestinerne. De har også vært villige til å bruke svært brutal vold – terror – for å få det til. De mer moderate i Hamas er ikke nødvendigvis pasifister, men de ønsker å prioritere annet arbeid som velfjerdstjenester eller politisk reform. De er også imot de mest brutale midlene. Nestlederen i Hamas, Ismail Abu Shanab, som ble likvidert av israelerne i 2003, var for eksempel helt og holdent imot bevegelsens bruk av selvmordsbombinger.

 

Haukene har også tradisjonelt ønsket å etablere en palestinsk stat fra Jordanelva i øst til Middelhavet i vest. Duene i Hamas har på sin side åpnet opp for en tostatsløsning med en palestinsk stat side om side med en israelsk. Dette er like mye et uttrykk for realisme som ideologi. De aksepterer ikke Israels legitimitet, men de anerkjenner Israel som en realitet på bakken som de må forholde seg til.

 

Selv om motsigelsen mellom hauker og duer fungerer godt som et analytisk rammeverk for bevegelsen som helhet, er den likevel vanskelig å operasjonalisere på individnivå fordi medlemmer og ledere av Hamas er like komplekse som det vi er. Nestlederen i Hamas, Saleh al-Aruri, som ble likvidert av israelerne i 2024, var for eksempel en forkjemper for væpna kamp og en av nøkkelpersonene bak bevæpningen av palestinske militante på Vestbredden fra 2020. Han var også en forkjemper for forsoning med De palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden og for utlysning av nye, demokratiske palestinske valg. Mens en leder i Hamas kunne være hauk i ett spørsmål, kunne han være due i et annet.

 

Like fullt kan de endre mening over tid. Mahmoud al-Zahar regnes for eksempel i dag som en av de mest kompromissløse i bevegelsen. På 1990-tallet ble han likevel regnet som en due og han ble til og med drapstruet av den væpnede vingen fordi han åpnet opp for en fredsavtale med Israel. Dette endret seg i 2003 da israelerne forsøkte å likvidere al-Zahar med å bombe hjemmet hans. Al-Zahar overlevde, men sønnen hans ble drept og datteren lemlestet. Det var først da al-Zahar utviklet seg til en av de mest notoriske haukene i Hamas.

 

Intern maktkamp

Hvilken vei Hamas har valgt, har i stor grad vært avgjort av den interne maktkampen. Hvis haukene har hatt overtaket, har det gjerne betydd en eskalering av volden. Hvis duene har hatt overtaket, har det gjerne betydd våpenhviler og valgdeltakelse som man så i 2006.

 

Hamas sin voldsutøvelse er også koblet til organisasjonsstrukturen. Opprettelsen av en militær ving, en sosial ving og en politisk ving – hvor alle nøt en stor grad av autonomi – var en sikkerhetsmekanisme for å forhindre at Hamas ikke skulle knuses av israelsk opprørsbekjempelse. Hvis én i Hamas sin politiske ving ble arrestert, ville han ikke ha noen informasjon om de militære planene å gi bort.

 

Selv om Hamas’ oppdeling var ment å beskytte bevegelsen, førte den også til uklare hierarkier og en fragmentering av autoritet mellom politisk-religiøse ledere og militære aktivister. Det politiske lederskapet var rett og slett ute av stand, til tider, til å holde tilbake soldatene på bakken. De visste ikke alltid om planlagte angrep. Hamas sin spirituelle leder, Ahmad Yassin, innrømmet for eksempel at ofte visste bare soldatene i al-Qassam-brigadene om sin egen militære celles eksistens. Det hadde følgelig ingen betydning at hans nestleder, Ismail Abu Shanab, var sterkt imot selvmordsbombeaksjonene hvis det militære lederskapet ikke delte hans oppfatning.

 

Mens viktige ledere i den politiske fløyen forsøkte å utvikle et levedyktig politisk prosjekt, var den militære fløyens eksistensgrunnlag å bekjempe en ekstern fiende. Mens sistnevntes atferd ble diktert av operasjonell effektivitet og hemmelighold, konkurrerte førstnevnte om popularitet, legitimitet og synlighet. Selv om Hamas er en disiplinert bevegelse, har det oftere vært regel enn unntak at den væpnede og politiske fløyen kontinuerlig manøvrerer i forhold til hverandre. Noen  ganger er det i samspill, mens andre ganger er fløyene uavhengig av hverandre og i konflikt.

 

Hvordan er Hamas organisert?

Hvorfor har Hamas’ indre virkemåte betydning? Hovedsakelig fordi det er i Hamas at viktige politiske retningsvalg for motstandskampen avgjøres. 

 

Hamas boikottet formelt valget til lovgivende forsamling i 1996 av frykt for å legitimere Oslo-avtalen. De mente valget var rigget til fordel for deres argeste konkurrent, Fatah. Mye hadde endret seg fra da støvet fra Den andre intifadaen hadde lagt seg.

 

Fredsprosessen hadde mislyktes, den politiske autoriteten til den karismatiske Yasser Arafat var vekk, og Israel hadde formelt trukket seg ut av Gazastripen i 2005. Hamas’ rolle i den andre intifadaen hadde også styrket dens posisjon, og bevegelsen mente de hadde krav på en styringsrolle. Den andre runden av de palestinske lokalvalgene oppmuntret Hamas-medlemmer i Gazastripen.

 

Deres militære fløy, Izz al-Din al-Qassam-brigadene, var også betydelig svekket etter år med israelsk opprørsbekjempelse. Selv om haukene i Hamas derfor protesterte kraftig mot beslutningen om å delta i valget i 2006 og heller valgte å fortsette Den andre intifadaen, ble deres innvendinger ikke tatt til følge på grunn av militær svakhet og en palestinsk folkelig oppfatning om at vold ikke kunne oppnå palestinske nasjonale ambisjoner. Duene seiret derfor. De ønsket å demonstrere at Hamas var en demokratisk bevegelse som aksepterte politiske regler og internasjonale normer.

 

EUs boikott av den påfølgende Hamas-regjeringen hadde en ødeleggende effekt. Selv om EU oppmuntret til islamistisk deltakelse i den politiske prosessen før valget i 2006, nektet EU likevel å akseptere resultatet. I stedet for å holde seg til sitt erklærte mål om å fremme demokrati i nabolaget, besluttet EU å slutte seg til FN, USA og Russland om å boikotte Hamas-regjeringen. Hamas hadde ikke investert noen forventninger i USA, men det var en åpenbar skuffelse over responsen fra europeiske ledere.

 

Hamas sin respons på boikotten – som viste tegn til moderasjon ved å gi PLO og Mahmoud Abbas mandatet til å forhandle med Israel, akseptere etableringen av en palestinsk stat på 1967-grensene, og akseptere tidligere avtaler – var forgjeves. I stedet for å oppmuntre til ytterligere pragmatiske skritt og påvirke Hamas i en strategisk retning,  krevde EU umiddelbar overholdelse av Kvartettens prinsipper. 

Selv om Kvartetten hadde som mål å svekke Hamas som helhet, undergravde den i stedet en spesifikk fraksjon i bevegelsen: Autoriteten til duer som Ahmed Yousef, som hadde investert mye av sin politiske kapital i å overbevise sin bevegelse om først å delta i valg og så akseptere kompromisser for å sikre internasjonal anerkjennelse, ble effektivt utradert. De interne valgene til Hamas’ rådgivende råd i august 2008 – det høyeste autoritative organet i bevegelsen – gjenspeiler dette. Der ble støttespillerne av det demokratiske eksperimentet til slutt stemt ut. Det banet vei for en yngre generasjon militante fra den andre intifadaen som ble ansvarlige for å tøyle duene og remilitarisere Hamas gjennom 2010-årene.

 

Duer uten seire

La meg derfor gjenta spørsmålet stilt ovenfor: Hvorfor har Hamas’ indre virkemåte betydning? Fordi den feilaktige analysen av Hamas muliggjorde en internasjonal boikott som ikke lyktes i å svekke Hamas. I stedet styrket den utilsiktet haukene i Hamas som mente at bare vold kunne befri palestinerne – og argumenterte for at omverdenen alltid ville motsette seg dem som palestinere og som muslimer. Den fortsatte isoleringen av bevegelsen forsterket bare deres holdning.

 

Angrepet 7. oktober skjedde derfor i bunn og grunn fordi duene i Hamas hadde få, om noen, seire å vise til etter at bevegelsen vant stortingsvalget i 2006. De ble følgelig satt på sidelinjen av de i bevegelsen som forfektet bruk av ekstrem vold for å bryte den palestinske blindveien. Politisk hadde Hamas ikke brakt palestinerne noe nærmere frigjøring. Et status quo var effektivt etablert i Gaza som forble isolert, fattig og fullstendig avhengig av bistand under blokade. Til tross for sporadiske oppblussinger gjennom 2010-årene, gjorde de lite for å forstyrre det israelske dagliglivet eller rokke ved oppfatningen om at det var mulig å pasifisere 2 millioner palestinere på ubestemt tid. Palestinerne i Gaza var ute av syne og ute av sinn, mens Hamas viste seg overraskende dyktige til å sikre lov og orden på stripen. Dette var Hamas’ catch-22, som Tareq Baconi har påpekt: Israel var fornøyd med å la Hamas administrere dagliglivet i Gazastripen som styringsmakt, samtidig som de brukte den islamistiske bevegelsen som trumfkort for aldri å oppheve blokaden.

 

Nå er det uttalte målet å knuse Hamas, å utslette det fra overflaten, i en militærkampanje som International Association of Genocide Scholars nå sier har passert de juridiske kriteriene for folkemord i Gaza. Selv om, eller kanskje fordi, Hamas er betydelig svekket, har konfliktene og motsetningene innad i bevegelsen om veien videre intensivert seg. 

 

Er det mulig å utøve innflytelse på bevegelsen slik at duene seirer? Eller vil veien mot fullstendig ødeleggelse fortsette?

Om den som er intervjuet:

Adam Hanieh er professor i politisk økonomi og global utvikling ved University of Exeter, og hans forskning fokuserer på kapitalisme og imperialisme i Midtøsten. Hans nyeste bok er Crude Capitalism: Oil, Corporate Power, and the Making of the World Market.

 

Imperialisme i dag ser ikke ut som den gjorde rundt 1. verdenskrig. Allikevel hevder Adam Hanieh i dette intervjuet med Frederico Fuentes det er strukturelle likheter.

Intervjuet tar opp sentrale spørsmål som nye allianser mellom imperialistmakter, Midtøsten, Iran, Israel, Trump og Kina. Et forsøk på et blikk på helheten. 

Hva er forresten imperialisme?

 

Federico: I det siste århundret har begrepet imperialisme blitt brukt til å definere ulike situasjoner, og til tider blitt erstattet av begreper som globalisering og hegemoni. Er begrepet imperialisme fortsatt gyldig? I så fall, hvordan definerer du det?

 

Adam: Det er absolutt fortsatt gyldig, og det er mye å lære av både de klassiske forfatterne om imperialisme, som Vladimir Lenin, Nikolaj Bukharin og Rosa Luxemburg, så vel som av senere bidrag og debatter, inkludert av antikoloniale marxister fra 60- og 70-tallet.

 

På det mest generelle nivået definerer jeg imperialisme som en form for global kapitalisme sentrert rundt kontinuerlig utvinning og overføring av verdier fra fattigere (eller periferi-) land til rike (eller kjerne-) land, og fra klasser i fattigere land til klasser i rike land. Jeg tror det er en tendens til å redusere imperialisme til rett og slett geopolitisk konflikt, krig eller militær intervensjon. Men uten denne grunnleggende tanken om verdioverføringer kan vi ikke forstå imperialisme som et permanent trekk ved verdensmarkedet, som opererer selv i angivelig «fredelige» tider.

 

Eksport av kapital som utenlandske direkteinvesteringer i dominerte land er én mekanisme. Direkte kontroll og utvinning av ressurser er en annen. Men vi må også se på de ulike finansielle mekanismene og forholdene som har vært utbredt siden 1980-tallet: for eksempel gjeldsbetalinger foretatt av land i det globale sør. Det er også forskjeller i verdien av arbeidskraft mellom kjerne- og periferiland, noe som imperialismens teoretikere fra 60- og 70-tallet, som Samir Amin og Ernest Mandel, utforsket. Ulik utveksling i handel er en annen metode. Og arbeidsmigranter er i dag en viktig måte å overføre verdier til dominerende land. 

 

På Lenins tid var sammensmeltinga av bankkapital og industriell eller produktiv kapital i full gang. Denne sammensmeltinga var det han kalte «finanskapital» og gjelder fortsatt. Men det er mer komplisert i dag, ved at noen lag av dominerte borgerskap i periferien delvis er blitt integrert i kapitalismens kjerneland. Ikke bare har de ofte statsborgerskap i disse landene, men drar også nytte av de imperiale forholdene. Det er mye mer grenseoverskridende eierskap av kapital i dag.  

 

Et tredje trekk som oppstår fra disse verdioverføringene, kan forstås med begrepet «arbeideraristokrati». Denne innsikten er fortsatt gyldig og må igjen framheves igjen. I Storbritannia bidrar det for eksempel til å forklare den klart pro-imperialistiske karakteren til det britiske arbeiderpartiet.

 

Ett trekk ved moderne imperialisme, som ikke var godt teoretisert tidlig på 1900-tallet, er hvordan imperial dominanse nødvendigvis er knyttet til bestemte typer rasistiske og sexistiske ideologier. Disse bidrar til å rettferdiggjøre og legitimere imperialisme. Vi kan se dette i dag i Palestina-sammenheng.

 

Federico: Mange vil nok være enige i at verdenspolitikken etter den kalde krigen ble dominert av amerikansk/vestlig imperialisme. Likevel ser det ut til at det finner sted et relativt skifte med Kinas økonomiske oppgang, Russlands invasjon av Ukraina, og enda mindre nasjoner, som Tyrkia og Saudi-Arabia, som bruker militærmakt utenfor sine grenser. Generelt sett, hvordan kan vi forstå dynamikken som spiller inn i det globale imperialistiske systemet?

 

Adam: Fra tidlig på 2000-tallet har vi sett framveksten av nye sentre for kapitalakkumulering utenfor USA, med Kina i spiss. Opprinnelig var dette knyttet til strømmen av utenlandske direkteinvesteringer inn i Kina og den bredere østasiatiske regionen. Hensikten var å utnytte billig arbeidskraft som en del av en omorganisering av globale verdikjeder. Men siden den gang har Kinas framvekst vært knyttet til en relativ svekkelse av amerikansk kapitalisme i en tid med dype og forverrede globale kriser.

 

Én indikasjon er fallet i USAs andel av globalt BNP fra 40 % til omtrent 26 % mellom 1985 og 2024. Det har også vært et relativt skifte i eierskap og kontroll over verdens største kapitalistiske selskaper. Antallet kinesiske selskaper ble blant de 500 største og gikk i 2018 forbi USA. Det  forble slik fram til i fjor, da USA gjenvant topposisjonen (139 amerikanske selskaper sammenlignet med 128 kinesiske). Kinas representasjon på denne listen har økt fra bare 10 selskaper i 2000. Mens Kinas framgang i stor grad har gått på bekostning av japanske og europeiske selskaper, har det også vært en nedgang i amerikansk kontroll over storkapital. I løpet av de siste 25 årene har USAs andel av Global Fortune 500 falt fra 39 % til 28 %.

 

Det viktige er at disse indikasjonene på relativ nedgang i USA gjenspeiles innenlands. Amerikansk kapitalisme er plaget av alvorlige sosiale problemer: synkende forventet levealder, massefengsling, hjemløshet, psykiske lidelser og en kollaps av viktig infrastruktur.

 

Jeg tror ikke på en nært forestående kollaps av amerikansk dominans. USA har fortsatt en enorm militær fordel over rivaler, og den amerikanske dollarens sentrale rolle er der fortsatt.

 

Det er mange og sammenkoblede kriser som nå preger kapitalismen globalt. Vi kan se dette i stagnasjonen av profittrater og de store mengdene av overskuddskapital som ikke blir satt inn i verdiøkning; den enorme økningen i offentlig og privat gjeld; overproduksjon i mange økonomiske sektorer; og den harde realiteten med klimakrise. Så, når vi snakker om dynamikken i det globale imperialistiske systemet, er det ikke bare et spørsmål om rivalisering mellom stater og å måle USAs styrke mot andre kapitalistiske makter.

 

Federico: Hvordan forstår du den amerikanske presidenten, Donald Trump, sin framgang i alt dette?

Adam: Økonomen, Stephen Miran, er en sentral rådgiver for Trump. Miran argumenterer for at den amerikanske økonomien har krympet i forhold til globalt BNP de siste tiårene, men at USA bærer kostnadene ved å opprettholde verdens «forsvarsparaply» i møte med økende rivalisering mellom stater. Det viktigste er at han sier at den amerikanske dollaren er overvurdert på grunn av sin rolle som internasjonal reservevaluta, og at dette har svekket USAs produksjonskapasitet.

 

Han foreslår å løse dette problemet ved å bruke trusselen om tollsatser for å tvinge amerikanske allierte til å bære en større andel av kostnadene til imperiet. Miran sier at dette vil bidra til å bringe produksjonen tilbake til USA, som er en viktig faktor i tilfelle krig. Han foreslår en rekke tiltak for å begrense inflasjonseffektene av denne planen og opprettholde amerikanske dollar som den dominerende valutaen til tross for den håpede devalueringen. Han peker eksplisitt på den amerikanske dollarens betydning for å fortsette og sikre amerikansk makt. 

 

Det viktigste er ikke om denne planen fungerer eller om den gir økonomisk mening, men å forstå motivasjonene bak den. Den er eksplisitt tenkt som et middel for å håndtere problemene som amerikansk og global kapitalisme står overfor. Planen skal fortsette USAs globale dominans ved å forskyve kostnadene over på andre deler av verden.

 

Så vi må nærme oss Trump-administrasjonen som aktør med et sammenhengende prosjekt. Det er åpenbart at dette prosjektet skaper en rekke interne motsetninger og spenninger. Det fører til uenigheter i deler av amerikansk kapitalisme og med langvarige utenlandske allierte.

 

Vi kan se hvordan Trump-administrasjonen fjerner miljøforskrifter og prøver å akselerere innenlandsk olje- og gassproduksjon som én måte å gjenoppta den amerikanske kapitalismens makt på (gjennom å senke energikostnadene). Men det er også veldig tydelig at vi går inn i en fase med en uforutsigbar klimakollaps, som vil påvirke milliarder av mennesker vesentlig i de kommende tiårene. Vi må sette klimaspørsmålet i sentrum for vår politikk i dag, ettersom det i økende grad vil gjennomsyre alt.

 

Federico: Ulike konkurrerende forklaringer legges fram for å forklare amerikansk/vestlig imperialistisk støtte til Israels krig mot Gaza. Hva er ditt syn? Hvordan passer normaliseringsprosessen mellom Israel og arabiske nasjoner inn i dette? Og hvilken innvirkning har 7. oktober og folkemordet i Gaza hatt?

 

Adam: I Midtøsten har Israel vært en sentral pilar for amerikansk innflytelse, spesielt etter krigen i 1967, hvor landet demonstrerte sin evne til å beseire arabiske nasjonalistbevegelser. I den forstand har USA alltid vært i førersetet – ikke Israel, og absolutt ikke en Israel-lobby.

 

Den andre pilaren i USAs makt i Midtøsten har vært Gulfstatene, spesielt Saudi-Arabia. Siden midten av 1900-tallet har USA bygget et privilegert forhold til Gulf-monarkiene. Det har fungert som en sikkerhetsmekanisme for at de overlever så lenge de forblir innenfor USAs bredere system av regionale allianser. Dette betyr å garantere oljestrømmen inn i verdensmarkedet og sørge for at olje aldri bler brukt som et «våpen». Det betyr også at milliarder av dollar, tjent av Gulfstatene gjennom oljesalg, i stor grad ble resirkulert til vestlige finansmarkeder.

 

Men USAs dominans i regionen er svekket de to siste tiårene. Dette ser man i den økende rollen andre utenlandske stater i regionen (som Kina og Russland) har, og kampen til regionale makter for å utvide sin innflytelse (for eksempel Iran, Tyrkia, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater). Viktigere er forskyvningen østover av Gulfens olje- og gasseksport.  Nå flyter den hovedsakelig til Kina og Øst-Asia, snarere enn til vestlige land.

 

USA svarer med å forsøke å bringe sine to viktigste regionale allierte sammen for å få til mer kontakt og samarbeid mellom Golfstatene og Israel. Selv nå, i etterkant av 7. oktober og folkemordet, og midt i alt snakk om ytterligere utvisning av palestinere fra deres land, er USAs mål fortsatt normalisering av båndene mellom Israel og Gulfstatene, som et middel for å gjenopprette sin egen overlegenhet i regionen.

 

Federico: Men Trumps forslag om etnisk rensing av Gaza gjør det vel vanskeligere for regjeringer i regionen å normalisere forholdet til Israel?

 

Adam: Trumps forslag om ytterligere etnisk rensing av Gaza resonnerer tydelig med store deler av det israelske politiske spekteret. Det er imidlertid mange hindringer, først og fremst det faktum at stater som Jordan og Egypt ikke ønsker å se et stort antall palestinske flyktninger fordrevet til sine territorier.

 

Men land som Saudi-Arabia, Jordan og Egypt står ikke på en fundamentalt annen side enn USA. Det er en ekstremt tett allianse mellom USA og Gulfstatene, som styrker seg under Trump.

 

Samtidig er det åpenbart svært vanskelig for dette prosjektet å gå videre uten nederlag for palestinere i Gaza og andre steder, og et slags palestinsk samtykke.

 

Nasjonale oljemonopoler som er drevet av stater i Midtøsten (og andre ikke-vestlige land), har overtatt vestlige selskaper på det globale oljemarkedet. Hvordan påvirker dette Midtøstens posisjon innenfor global kapitalisme?

 

Adam: I løpet av de siste to tiårene har vi sett framveksten av store nasjonale oljeselskaper, noe som endrer den globale dynamikken i oljeindustrien. Gulfstatene skiller seg ut i denne forbindelse, spesielt Saudi Aramco, som er den største oljeprodusenten og -eksportøren i verden i dag. De overgår de store vestlige selskapene som dominerte industrien mesteparten av 1900-tallet.

 

Disse nasjonale oljeselskapene har fulgt de vestlige oljegigantene og blitt vertikalt integrerte. På 70-tallet fokuserte oljeproduserende stater som Saudi-Arabia i stor grad på å pumpe råolje. Men i dag er deres nasjonale oljeselskaper aktive i hele verdikjeden.

 

Med Kinas framvekst har oljeeksporten fra Gulfen mer dreid bort fra Vest-Europa og USA og østover mot Kina og Øst-Asia. Vi snakker ikke bare om eksport av råolje, men også raffinerte produkter og petrokjemikalier. Dette har ført til økende gjensidig avhengighet mellom disse to regionene, som nå er den sentrale aksen i den globale oljeindustrien utenfor USA.

 

Det betyr ikke at vestlige markeder og oljeselskaper ikke er viktige. Store vestlige superselskaper dominerer fortsatt i USA og den nordamerikanske blokken i bredere forstand. Men vi sitter igjen med et fragmentert globalt oljemarked.

 

Federico: Hva forteller dette oss om ideen om at noen transnasjonale eller ikke-vestlige statseide foretak kan operere vellykket uten å ha en institusjonell forankring i en imperialistisk makt?

 

Adam: Dette er ikke amerikanske eller vestlig eide selskaper, men de har fortsatt viktige bånd med vestlige oljeselskaper (inkludert gjennom felles prosjekter), og de er aktive i vestlige markeder. Det største oljeraffineriet i USA er saudiarabisk-eid. Vi behøver ikke sette det ene opp mot det andre, som om det er en fundamental forskjell i hvordan de, som en fossilblokk, ser på industriens framtid. De står absolutt på samme side når det gjelder klimakrisen. Vi kan se dette i den framtredende rollen Gulfstatene spiller for å hindre og avlede enhver effektiv global respons på denne krisen.

 

Begrepet «subimperialistisk» brukes noen ganger for å beskrive land som disse. De er både underordnet en imperialistisk makt, men opererer også med en viss autonomi i sin innflytelsessfære. Ser du dette som et nyttig begrep for å forstå Gulfstatene?

 

Adam: Selv om begrepet subimperialisme kan fange opp noe av det disse statene representerer, har ikke nødvendigvis Gulfstatene evnen til å utvikle sin militære styrke på samme måte som vestlige makter. Det betyr ikke at de ikke bygger opp militær kapasitet, men de opererer fortsatt i stor grad gjennom stedfortredere og er sterkt avhengige av en amerikansk militærparaply. Det er amerikanske militærbaser over hele Gulfen.

 

Eksport av militært utstyr fra vestlige stater til regionen styrker vestlig tilsyn med Gulfens militærstyrker, fordi denne eksporten krever kontinuerlig trening, vedlikehold og støtte.

 

Når det er sagt, er eksporten av kapital fra Gulfen til den bredere regionen – og i økende grad også det afrikanske kontinentet – svært tydelig. Denne kapitaleksporten gjenspeiler grenseoverskridende verdioverføringer. Derfor er det så viktig å tenke på regionen i sammenheng med kapitalistiske interesser og mønstre for kapitalakkumulering, ikke bare konflikter mellom stater.

 

Federico: Iran blir noen ganger sett på som en liten eller subimperialistisk makt, gitt konflikten med amerikansk imperialisme og dens utvidede rolle i regionen. Andre ser landet som en spydspiss i en antiimperialistisk «motstandsakse» i regionen. Hvordan ser du på Irans rolle?

 

Adam: Begrepet «motstandsakse» er misvisende. Det antyder for mye enstemmighet mellom et ganske sammensatt sett av aktører med ulike interesser, sosiale grunnlag og forhold til politikk, både nasjonalt og regionalt.

 

Vi må klart og utvetydig motsette oss enhver form for vestlig, imperialistisk intervensjon i Iran eller i regionen for øvrig (enten det er direkte eller gjennom Israel). Det betyr ikke bare militær intervensjon, men også økonomisk og andre former for intervensjon. Sanksjoner er en betydelig faktor når det gjelder Iran.

 

Samtidig bør vi erkjenne at Iran er en kapitalistisk stat, med sin egen kapitalistklasse, som har sine egne mål i regionen og mer generelt. I likhet med Gulfstatene prøver Iran å utvide sin regionale makt, midt i denne konteksten av destabilisering etter 2011, relativ svekkelse av amerikansk makt og alt annet vi har diskutert.

 

Det er sant at Iran gjør dette utenfor USAs prosjekt for regionen, slik de har gjort i flere tiår. Men å anerkjenne den iranske statens kapitalistiske karakter betyr at vi også må solidarisere oss med progressive sosiale og politiske bevegelser i Iran, enten det er arbeidernes og fagforeningenes kamp (som det fortsatt er mange av), kvinnenes kamp, ​​det kurdiske folkets kamper og så videre. Dette er bevegelser vi, som sosialister, bør stå sammen i, innenfor rammen av antiimperialistisk politikk.

 

Utgangspunktet er å være konsekvent antikapitalistisk i hvordan vi tenker om stater og bevegelser, noe som betyr å ikke gi politisk støtte til kapitalistiske regjeringer – uansett hvem de måtte være eller hvor de måtte være.

 

(Teksten er oversatt og kraftig forkortet av Per Medby. Hele intervjuet, som ble publisert 31. mars 2025, kan du lese her:

https://links.org.au/crude-capitalism-new-centres-capital-accumulation-and-middle-easts-place-global-imperialism)

For å lære mer om situasjonen og utsiktene for kurdisk frihet, snakket Philip Degenhardt med Fayik Yagizay, representant for Folkets likestillings- og demokratiparti (DEM) i Europarådet. 

Hva er situasjonen for den kurdiske bevegelsen, den siste utviklingen i Syria og Tyrkia? Hun argumenterer for internasjonal anerkjennelse og solidaritet med kurderne.

Philip Degenhardt: La oss starte med den bredere konteksten. Hvordan vil du beskrive tilstanden til den kurdiske selvbestemmelsesbevegelsen i de fire statene der det kurdiske folket bor?

Fayik Yagizay: Vi er ved et kritisk punkt. Selv om den kurdiske saken har oppnådd politiske og institusjonelle framskritt, er disse fortsatt skjøre og konstant truet. I irakisk Kurdistan ser vi for eksempel en autonom administrasjon med et fungerende parlament og internasjonal anerkjennelse, men det fører ikke til virkelig rettferdighet eller demokrati. Korrupsjon er utbredt, sosiale tjenester er svake og politisk pluralisme er begrenset. Det kan se bedre ut utenfra, men folk på bakken står fortsatt overfor mange vanskeligheter. 

I Sinjar (by i Irak, red.) er situasjonen enda verre. Etter at IS ble presset ut, prøvde yazidi-samfunnet å bygge sine egne autonome strukturer. De har sine egne sikkerhetsstyrker og sivil administrasjon, og de ønsker ikke å bli styrt av regjeringen i Kurdistan-regionen (KRG) eller den sentrale irakiske staten, som begge svikta dem under ISIS-angrepene. De er under beleiring. Veier inn og ut kontrolleres, humanitær hjelp er begrenset, og regionen er fullstendig isolert økonomisk og politisk. Til tross for all den internasjonale retorikken er mer enn 2000 av de 5000 kvinnene som ble kidnappet av IS, fortsatt savnet. Det har ikke vært noen rettferdighet, ingen anerkjennelse, ingen gjenoppbygging.

Nye uniformer, samme ideologi

I Rojava – eller som vi nå kaller det, Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) – har vi en lignende historie. Den kurdiskledede administrasjonen bygde demokratiske, inkluderende institusjoner der alle etniske og religiøse grupper deltar. Men det syriske regimet har ikke endret seg i noen betydning. Selv under etterkrigstidens lederskap er staten fortsatt dominert av folk som tidligere ledet islamistiske militser som Al-Qaida og Al-Nusra. De endret uniformene sine, men ikke ideologien sin.

Philip: Hvis internasjonale aktører ønsker at våpnene skal tie, må de slutte å behandle politiske aktører som terrorister.

Fayik: Det internasjonale samfunnet beveger seg imidlertid mot en normalisering av Ahmed al-Sharaa, Syrias president. Han blir ønsket velkommen i diplomatiske fora, invitert til Paris og andre hovedsteder. Dette er ekstremt farlig. Uten garantier eller konstitusjonelle reformer kan normalisering føre til nye bølger av undertrykkelse. Al-Sharaa kan vente til han er økonomisk og diplomatisk sterkere, og deretter gå videre og knuse kurdisk autonomi igjen.

Philip: Hva må skje i Syria for å unngå en ny eskalering?

Fayik: Vi trenger en politisk løsning, ikke en militær. Det betyr konstitusjonell anerkjennelse av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria. Det betyr internasjonal anerkjennelse av de kurdiskledede strukturene – ikke bare symbolsk, men juridisk og institusjonelt. Regionen er omringet, Tyrkia har stengt grensene sine, det syriske regimet engasjerer seg ikke politisk, og Irak opprettholder også restriksjoner. Det er nesten umulig å bygge en fungerende økonomi under disse forholdene.

Nå! Ikke om fem år

Ahmed al-Sharaa har sagt at han trenger fem år til før valg eller en ny grunnlov, men det er ikke akseptabelt. Det han ønsker, er fem år til for å konsolidere makten og gjenskape Syria i sitt bilde. Dette vil være en katastrofe – ikke bare for kurderne, men for religiøse minoriteter, sekulære arabere og progressive krefter i Syria.

Vi oppfordrer internasjonale krefter til å støtte en konstitusjonell prosess nå. Ikke om fem år, ikke etter tilbaketrekningen av amerikanske tropper, ikke etter nye bølger av fordrivelser – men nå! Hvis USA og andre ønsker et stabilt Syria, må de presse på for et desentralisert og inkluderende system som garanterer kurdernes og minoritetenes rettigheter.

Philip: Hvordan vil du beskrive fredsprosessen i Tyrkia?

Fayik: Det er ingen reell prosess på gang. Etter Öcalans erklæring bestemte PKK seg for å legge ned våpnene, oppløse seg selv og jobbe for en demokratisk løsning. Dette er en historisk avgjørelse, men Tyrkia har ikke tatt ett skritt for å gjøre det mulig. Öcalan er fortsatt i fullstendig isolasjon. Han har ikke tilgang til advokater, journalister, familie eller politiske samtalepartnere.

Den tyrkiske staten forventer at fred skal bygges uten dialog – men det er ikke slik fred fungerer. PKK uttalte tydelig: Vi ønsker å demobilisere, men ikke overgi oss. Vi ønsker å delta politisk. Men hvor er det juridiske rammeverket? Vil krigere bli sendt i fengsel? Vil de bli forvist? Hvem skal motta våpnene? ​​Hvor skal de dra?

Den beste sjansen for enhet er fred. Hvis Tyrkia og Syria beveger seg mot forhandlede løsninger, vil kurderne i alle fire deler av regionen kunne samarbeide friere.

Tyrkia 

Tyrkia nekter enhver tredjepartsmekling. Det finnes ingen overvåkingsmekanisme, ikke noe amnesti, ingen plan. I mellomtiden sitter tusenvis av medlemmer av HDP og dets etterfølger, DEM, fortsatt i fengsel. Våre medledere, Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ, er  fortsatt fengslet. Ti av våre folkevalgte ordførere er avsatt og erstattet av forvaltere. Syke politiske fanger nektes løslatelse.

Dette er ikke små tekniske detaljer – det er essensielle spørsmål om legitimitet. Fred er ikke et ord, det er en prosess som krever tillit, ansvarlighet og infrastruktur. Vi er villige, men den tyrkiske staten beveger seg ikke.

Philip: Europa har lenge behandlet den kurdiske bevegelsen med mistenksomhet eller direkte fiendtlighet. De anser PKK for å være en terrororganisasjon. Hvordan påvirker dette dynamikken i forhandlingene?

Fayik: PKK ble stemplet som en terrororganisasjon av EU og USA i 2002. På den tiden hadde PKK allerede erklært våpenhvile og trukket seg tilbake til Nord-Irak. Vi håpet at den tyrkiske regjeringen ville benytte anledningen til å innlede forhandlinger. I stedet brukte de terrorklassifiseringen som en begrunnelse for å avbryte dialogen og kriminalisere alle kurdiske krav.

I dag gjør denne betegnelsen at demokratisk politikk nærmest er umulig. HDP og DEM blir beskyldt for å opprettholde bånd til PKK bare fordi vi representerer kurdiske interesser. Ethvert krav om autonomi eller minoritetsrettigheter blir fremstilt som terrorisme. Hvis EU og USA virkelig støtter fred, bør de revurdere denne klassifiseringen – ikke som en tjeneste, men som en anerkjennelse av den politiske virkeligheten. PKK kjemper ikke mot sivile, de søker en politisk løsning. Hvis internasjonale aktører ønsker at våpnene skal tie, må de slutte å behandle politiske aktører som terrorister. Dette vil også styrke demokratiske aktører som HDP og sivilsamfunnet i Tyrkia.

Philip: Hvordan vurderer du den nåværende eskaleringen mellom Israel og Iran, og hvilke implikasjoner har det for kurderne?

Fayik: Vi er prinsipielt imot krig. Israels nylige angrep på Iran er farlige. De vil ikke demokratisere regimet – tvert imot, kan det styrke det. Vi tar avstand fra det iranske regimet. Vi kjemper mot dets autoritære styre og at de nekter rettigheter til kurdere, arabere, balutsjer, aserbajdsjanere og kvinner. Mange av våre venner ble henrettet av politiske årsaker. Likevel, bombing vil ikke føre til forandring.

Vi støtter protestene som startet etter drapet på Mahsa Jîna Amini (iransk kvinne som nektet å tildekke håret) . Slik vil forandring komme – nedenfra, gjennom demokratisk motstand. Internasjonale aktører bør støtte disse bevegelsene, ikke militær eskalering. 

Philip: Er kurdisk enhet mulig, gitt de ulike alliansene og maktbalansene i hvert land?

Fayik: Det er vanskelig, men ikke umulig, og det har vært en positiv utvikling. Mesut Barzani møtte Mazlum Abdi fra den autonome administrasjonen i Rojava. PKKs beslutning om å legge ned våpnene ble ønsket velkommen av aktører i Irak og Syria. Det ble holdt en konferanse for å bygge en felles kurdisk posisjon overfor det syriske regimet.

Dette er viktige skritt, men det finnes selvsagt utfordringer. KRG har sterke bånd til Tyrkia, inkludert økonomisk avhengighet, mens Den patriotiske unionen Kurdistan (PUK) opprettholder nære handelsforbindelser med Iran. Disse regionale alliansene kompliserer å bygge enhet, men det felles målet – anerkjennelse og selvbestemmelse – består.

Solidaritet betyr å ta parti – ikke i krig, men i kampen for verdighet.

Den beste sjansen for enhet er fred. Hvis Tyrkia og Syria går mot forhandlede løsninger, vil kurdere i alle fire deler av regionen kunne koordinere seg friere. Prioriteten nå er å sikre juridisk status for Rojava og å sørge for at kurdiske stemmer i Tyrkia kan bli hørt uten forfølgelse.

Philip: Hvordan kan progressive og sosialistiske bevegelser i Europa best støtte den kurdiske saken?

Fayik: Regjeringer handler ut fra interesser, progressive krefter handler ut fra verdier. Derfor ser vi til sivilsamfunnet, politiske bevegelser og organisasjoner som Rosa Luxemburg-stiftelsen. Dere er ikke nøytrale, dere styres av prinsippene om demokrati, rettferdighet og likhet.

Vi ber om deres støtte på fire måter. For det første, støtt fredsbygging – gjennom politisk press, prosjekter og solidaritet. For det andre, støtt utdanning og dialog – hjelp folk i Europa å forstå det kurdiske spørsmålet i sin fulle kompleksitet. For det tredje, støtt lokale initiativer – kommuner, kooperativer, sosiale og miljømessige prosjekter. For det fjerde, bidra til å legge press på regjeringene deres. Spør hvorfor de fortsetter å bevæpne Tyrkia eller normalisere Ahmed al-Sharaa uten betingelser.

Solidaritet betyr å ta parti – ikke i krig, men i kampen for verdighet. Vi ber ikke om veldedighet – vi ber om allianser.

(Oversatt av Erik Ness, Gnist.)

Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert er programledere og stiftere av Escuela de Cuadros, et marxistisk TV-program som driver undervisning og en podcast.

De jordløses bevegelse (MST) i Brasil er den største sosiale bevegelsen i Latin-Amerika, og har i flere tiår kjempet for sosial rettferdighet. De kaller det en folkets jordreform. Siden MST ble grunnlagt på begynnelsen av 1980-tallet har bevegelsen kombinert jordokkupasjoner, kooperativt arbeid, politisk skolering og internasjonalisme for å utfordre landets sterkt konsentrerte latifundia-system og for å motstå det kommersielle storskala-jordbrukets  (agribusiness) ekspansjon.

 

Bevegelsen har utviklet en modell for kollektiv kamp som er forankret i solidaritet og massemobilisering, og har organisert hundretusener av familier på den brasilianske landsbygda. Når MST okkuperer et område med underutnyttet jord eller jord som ligger brakk, etablerer de først en leir (accamamento). En slik leir ansees som en direkte aksjonsform som har som mål å legge press på myndighetene for å omfordele jorden i tråd med Brasils jordreformlover. I leirene organiserer bevegelsen politisk utdannelse, kollektivt arbeid og selvstyre.

 

Hvis denne prosessen lykkes, omgjøres leiren til en bosetting (assentamento). Bosettingene anerkjennes og legaliseres av staten, og blir dermed mer stabile. Som leirene er også bosettingene kollektive prosjekter, selv om familiene der tilegnes individuelle jordlapper. I en bosetting kan jorden verken kjøpes eller selges. Den tilhører formelt staten, men forvaltes av kollektivet.

 

Bosettinger er også selvstyrte, de forvalter i stor grad sin egen rettspraksis og organiserer sin egen utdannelse. Kort sagt uttrykker både leirer og bosettinger en høy grad av kommunal kontroll over både produksjonen og det daglige livet.

 

Ut over selve kampen for jord, arbeider MST for å konfrontere de bredere kapitalistiske dynamikkene ved å ta i bruk agroøkologi, kooperativ produksjon og politisk utdannelse. Alt dette er elementer i det bevegelsen kaller en folkets jordreform. Ideen bak en slik jordreform er at i en verden der finanskapital og multinasjonale selskaper dominerer landbruket, er det ikke tilstrekkelig å sikre jord til de jordløse. Man må også utvikle en alternativ modell for produksjon og livet for øvrig, forankret i sosialistiske og økologiske prinsipper.

I dette intervjuet diskuterer João Pedro Stedile Den landløse bevegelsens (MST) fokus på kollektiv kamp og solidaritet. Hva er utfordringene ved å organisere kooperativ produksjon? Hvordan har  MSTs mål utviklet seg i takt med endringene i den kapitalistiske økonomien.

Han reflekterer også over MSTs strategi for å bygge allianser mellom den rurale og urbane arbeiderklassen, samt bevegelsens internasjonale engasjement.

I en tid der kapitalismen forsterker både ulikhet og økologisk sammenbrudd, gir MSTs erfaringer og visjoner verdifulle innsikter i hvordan man kan bygge en sosialistisk framtid.

 

Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert: Fra MSTs spede begynnelse på 1980-tallet, har organisasjonen fokusert på jordbruksreformer, gjort kollektiv okkupasjon og bruk av land til en sentral del av sitt prosjekt. Kan du forklare hvorfor organisasjonen legger vekt på kollektivitet og samarbeid? Hvilke typer samfunn, med hvilke verdier og praksiser, skapes før, under og etter at dere okkuperer jord?

 

João Pedro Stedile: MST har blitt inspirert av to sentrale begreper fra arbeiderklassens historiske erfaringen generelt og campesinos (småbønder) spesielt: masse­kamp og solidaritet.

 

Vi mener at man bare gjennom massekamp kan oppnå sosiale seire og effektivt organisere folket. Hvis du vil forandre livet ditt, må du delta i massekamp, for det er der den virkelige styrken ligger – hos folket. Som organiserende kraft er massekamp mer effektiv enn kollektivt arbeid aleine. I bevegelsens arbeid med grasrota knytter vi derfor massekamp sammen med politisk makt.

 

Styrken vår kommer ikke fra argumentene eller ideene våre, men fra hvor mange mennesker vi klarer å mobilisere. Helt siden begynnelsen har vi brukt en metode som involverer alle – barn, ungdom, menn, kvinner og eldre. Hele familien må delta i en jordokkupasjonen for at den skal lykkes. En jordokkupasjon er en kollektiv massehandling som må skape nok kraft til å utløse konflikt og tvinge staten til å håndheve jordreformlovene.

 

Det andre begrepet som er vevd inn i bevegelsens struktur, er solidaritet, som vi ser på som et sivilisatorisk prinsipp. Mennesker kan bare virkelig realisere seg selv og finne lykke gjennom solidaritet. Det handler i bunn og grunn om gjensidig hjelp. Hva betyr det? For å okkupere jord og forandre livet mitt, må jeg gå sammen med andre som likestilt i solidariske handlinger. Samtidig gjør disse kollektive handlingene at resten av samfunnet og arbeiderklassen stiller seg mer solidarisk med vår kamp. Dette prinsippet har definert vår bevegelse helt fra starten.

 

Fra kollektiver til kooperativer

En annen viktig utfordring er å organisere produksjonen etter at folk har lagt beslag på jorden og dannet det vi i Brasil kaller en assentamento (bosetting). I begynnelsen fantes det en sterk politisk vilje innad i bevegelsen til å utvikle landbruksproduksjonen kollektivt. Men både våre egne erfaringer og småbøndenes generelle erfaring har vist at kooperativt arbeid i jordbruket kan være ganske vanskelig. Hver småbonde samhandler med naturen på sin egen måte, etter egne arbeidsrytmer og dagsplaner. Noen står tidlig opp for å begynne arbeidet, mens andre sover lenger og starter seinere. Noen tar med barna ut på jordet, mens andre ikke gjør det. Over tid har erfaring lært oss at når det gjelder å dyrke jorden, fungerer ikke kollektivisering alltid.

 

Fordi det var vanskelig å organisere småbøndenes arbeid kollektivt på jordene, flyttet vi fokus til kooperative strukturer på andre områder av produksjonen. For eksempel har MST etablert kooperativer for å anskaffe landbruksmaskiner eller administrere omsetningen av landbruksvarer, inkludert foredlingsanlegg og lagerfasiliteter. Vi har kommet så langt som til kooperativ agro-industrialisering, der vi utvikler virksomheter for melkeproduksjon, kjølekjeder og mer. Agro-industriell produksjon er kompleks og krever at mange ulike oppgaver utføres presist og i samarbeid, for eksempel innen matforedling og distribusjon. Det er her våre kooperative bestrebelser er konsentrert nå.

 

Cira og Chris: Motsetningen mellom by og land endrer seg over tid, noe som fører til at småbønder opplever ulike former for undertrykking. I dag blir småprodusentene dominert av finanskapital og multinasjonale selskaper, selv når de eier sin egen jord. Svaret må derfor være en helhetlig og mangesidig jordreform. Den må omfatte gjenerobring av jord, tilegnelse av vitenskap og teknologi, fremming av kulturelt og sosialt liv på landsbygda, utvikling av agroøkologi, matsuverenitet og forsvar av naturens rettigheter. Hvordan engasjerer MST seg på disse områdene, og hvorfor vender de seg til kooperative eller kollektive løsninger?

 

João: Gjennom 1900-tallet opererte de fleste land under industrikapitalismens hegemoni. For industrikapitalismen var det praktisk å integrere småbønder i markedet, og derfor ble det gjennomført jordreformer i de fleste industrialiserte land i det globale nord. Vi kaller disse for «klassiske» jordreformer, fordi de var de første. De innebar ekspropriasjon av store landeiendommer og omfordeling av jord til småbønder. Disse bøndene ble deretter integrert i det indre markedet – de konsumerte industriprodukter og produserte samtidig for agroindustrien.

 

Selv om disse klassiske jordreformene spilte en viktig rolle i utviklingen av produktivkreftene, representerte de også en allianse mellom industriborgerskapet – som stod imot de store landeierne og det rurale oligarkiet – og småbøndene som trengte jord å dyrke. Men etter 1990-tallet har kapitalens hegemoniske senter skiftet fra industrikapital til finanskapital. Det er  sistnevntes multinasjonale selskaper som dominerer verdensmarkedet og dermed også jordbruket. I motsetning til den tidligere modellen, som opprettholdt en viss allianse med småbøndene, har vi nå fått en ny måte å utnytte jordbruket på, kjent som agribusiness. Dette er storkapitalens måte å dominere hele jordbrukssektoren på. Den kjennetegnes av storskala monokultur, utstrakt bruk av genmodifiserte frø, intensiv mekanisering og utstrakt bruk av kunstgjødsel og plantevernmidler.

«Folkets jordreform»

Stilt overfor denne nye kapitalistiske modellen måtte småbondebevegelsen revurdere sitt prosjekt. Den kunne ikke lenger bare handle om jordfordeling, men måtte ta for seg omorganiseringen av hele jordbruket. Nye politiske programmer ble utviklet, ikke bare for å forsvare den lille produsenten, men for å endre selve systemet. Vi kaller vårt program for «folkets jordreform» fordi vi må tenke på jordbruket som helhet og svare med nye paradigmer. Tidligere jordreformer har handlet om å frigjøre bøndene fra utnyttelsen fra godseiere eller føydale herrer. I dag må folkets jordreform først og fremst ha som mål å produsere sunn mat for hele befolkningen.

 

Dette innebærer å ta i bruk agroøkologi som produksjonsmetode. I tillegg må vi forsvare naturen. Hvis vi ikke gjenplanter skog, beskytter vannkilder og bevarer biologisk mangfold, vil livet på denne planeten ikke bli bærekraftig. Vi ser allerede de ødeleggende konsekvensene av klimaendringer, som setter millioner i fare og tar mange liv. Bare sist sommer døde over femti tusen mennesker i Europa på grunn av ekstrem varme. I min hjemstat Brasil (Rio Grande do Sul) ble om lag fem millioner mennesker rammet av flomkatastrofe. Heldigvis var dødstallet relativt lavt – rundt to hundre – men avlinger ble ødelagt.  Tusenvis mistet hjemmene sine, blant dem min egen sønn. Dette er fremtiden som kapitalismen skaper. Det er opp til oss på landsbygda å forsvare naturen, slik at livet på denne planeten kan fortsette for alle.

 

Den nye folkets jordreform fokuserer også på det vi kaller frigjøring av menneskene. Dette betyr jorden vi tar kontroll over, utover å produsere mat, beskytter naturen, bevarer vann og biologisk mangfold – må skape nye sosiale relasjoner mellom menneskene som bor der.

 

Nå handler det ikke bare om å forsvare den tradisjonelle småbondekulturen. Vi trenger skoler, agroindustrier og fremfor alt nye mellommenneskelige relasjoner. Livet må være frigjørende, basert på å leve godt sammen, på respekt for mangfold, for kvinner, for ulike seksuelle identiteter, for svarte og brune mennesker og for alle kulturer. Dette er det nye paradigmet vi bygger, og det er et kontinuerlig og vedvarende arbeid.

 

Til syvende og sist er dette ikke bare et teoretisk program nedskrevet på papir som folk skal følge. Det er en kontinuerlig utdanningsprosess, en prosess hvor folk lærer og forvandler seg selv i lokalsamfunnene. Den krever å forandre økonomien på måter som samtidig vil forandre samfunnet. For eksempel kan vi ikke overvinne patriarkatet uten å sørge for at kvinner har inntekt og et eget arbeid. Ingen ser for seg en framtid der kvinner arbeider på jordene hele dagen som pakkdyr. Det vi søker, er verdig arbeid og inntekt for kvinner, ungdom og alle. For oss er dette bare mulig gjennom utviklingen av agroindustrielle kooperativer. Kooperativ produksjon vil skape nye økonomiske og sosiale relasjoner som kan bekjempe kapitalismens forvrengninger – patriarkat, rasediskriminering og alle andre former for undertrykking.

 

Cira og Chris: Kapitalismen har utviklet seg på en måte som gjør at borgerskapet i dag ikke lenger er i stand til å lede en prosess for nasjonal frigjøring og utvikling, det er det bare arbeiderklassen som kan gjøre. Det er trolig derfor at selv om MST i utgangspunktet begynte med å konfrontere én bestemt motsetning innen kapitalismen – kampen for jordreform – har kampens dialektikk ført bevegelsen til å utfordre hele det kapitalistiske systemet. Siden 1990 har MST hatt sosialismen som sitt strategiske mål. I dag ser bevegelsen sin oppgave som intet mindre enn å organisere hele arbeiderklassen til å konfrontere kapitalismen og imperialismen. Vi skulle gjerne hørt dine refleksjoner om denne utviklingen. Hvordan passer MSTs kamp for kollektiv kontroll over jorden og bygging av kooperativer inn i en bredere nasjonal strategi som har sosialisme som overordnet mål. Og: Hvordan kan dette prosjektet være til nytte i  en internasjonal strategi?

 

João: Sosialisme er verken idealisme eller en ferdig formel som løser alt. Det handler om å overvinne kapitalismen i sin helhet, fra utnyttingen av mennesker til konsentrasjonen av rikdom og mer. Selv om vi er en småbondebevegelse som kjemper for en folkets jordreform, vet vi at for å virkelig oppnå en slik reform i dag, er det ikke nok med et program som utelukkende bygger på småbøndenes krefter. Dette gjelder særlig fordi småbøndene utgjør et mindretall i de fleste av våre land. Flertallet av arbeiderklassen befinner seg i byene, og det betyr at vårt politiske arbeid må knyttes sammen med de urbane sektorene. Den enheten må bygges gjennom et program som forsvarer retten til sunn mat, inntekt og arbeid for alle, og samtidig verner om naturen.

 

Styrkeforholdet – går i bølger

Men hva skjer i dag? Etter framveksten av nyliberalismen, finanskapitalen og de multinasjonale selskapenes dominans, har vi levd i en historisk epoke der massebevegelsene har gått tilbake. Dette skjer samtidig som venstresiden befinner seg i en ideologisk krise. Klassekampens dialektikk har sine opp- og nedturer, og det gjelder også på landsbygda. Vi må likevel erkjenne at dette er en spesifikk historisk fase, og som alle andre faser vil heller ikke denne vare evig. Eric Hobsbawm og de britiske marxistiske historikerne lærte oss at klassekampen, både nasjonalt og globalt, skjer i bølger. Det finnes perioder der massene tar initiativet og driver bevegelsene framover, og perioder med tilbakegang der massene lider nederlag og borgerskapet oppnår totalt hegemoni.

 

Men så finnes det også perioder der styrkeforholdet begynner å jevnes ut igjen, og massene reiser seg på nytt. Etter min mening led vi et stort nederlag med Berlinmurens fall i 1989 og oppløsningen av den sosialistiske blokken. Dette var et tilbakeslag for massebevegelsene i hele Vesten. Jeg vil si at vi fortsatt befinner oss i denne fasen, men at vi har klart å komme tilbake til en viss balanse i mange land, og at massene nå begynner å reise seg igjen.

 

Men vi er ennå ikke en internasjonal bevegelse, noe det er avgjørende å bli for at våre kamper skal lykkes. Den ene fordelen vi har, om man kan kalle det det, er at kapitalismen selv har blitt fullstendig internasjonalisert. Derfor må vi rette vår energi mot å bygge internasjonale forbindelser som på mellomlang sikt kan legge grunnlaget for en gjenoppblomstring av massebevegelser på globalt nivå.

 

(Artikkelen er en forkortet versjon fra Monthly Review i august 2025. Den er oversatt av Yngve Heiret. 

Les hele her: https://monthlyreview.org/2025/07/01/land-cooperation-and-socialism/ )

Radikale i Norge kaller seg antiimperialister og deltar i demonstrasjoner og aksjoner til støtte for palestinerne. Vi sier med stolthet at vi er mot USA-imperialismen over hele verden, mot NATO og mot EU – men for FN.

Gnist har intervjuet historikeren og medlem av Internasjonale sosialister, Helge Ryggvik, om Norge i en imperialistisk verden. Er Oljefondet våre sparepenger?

 

Erik Ness: Har Norge svin på skogen som gjør at Norge bør kalles imperialistisk?

 

Helge Ryggvik: Ja, helt klart, men selv mange på venstresiden har problemer med å ta det innover seg. Norge er et lite land, og små land kan vel ikke være imperialistiske? Norge har dessuten selv lange tradisjoner med å slåss for nasjonal frigjøring, imot utenlandsk dominans – mot Danmark, mot Sverige. Ja, under andre verdenskrig også mot en okkupant, Tyskland. Denne forhistorien spilte en mobiliserende rolle da flertallet stemte nei til EU i 1972 – og i 1994. Både Klassekampens Mari Skurdal og Civitas Kristin Clement skrev for et par år siden neste likelydende artikler om den «gode norske nasjonalismen».

 

Og har ikke Norge tradisjonelt vært en råvareprodusent? Er det ikke typisk for råvareproduserende land å være et offer for imperialisme, heller enn å være imperialistisk selv?

 

Erik: Hva mener du med imperialisme?

 

Helge: Mange kommunister og sosialister starter gjerne med Lenins teser når imperialisme skal defineres. Fordi tiden etter det forrige århundreskiftet er et skremmende eksempel på hvordan imperialistisk rivalisering kan lede til en verdenskrig, er det verdt å lese hva som ble skrevet på den tiden. Lenin var ikke den eneste. Bukharin, Hilferding, Hobson skrev også mye bra.

 

Men la oss holde oss til essensen hos særlig Lenin og Bukharin; nemlig at imperialismen er et naturlig stadium i kapitalismens utvikling. Lenin brukte betegnelsen «det høyeste stadiet». Siden verdenskapitalismen, og også imperialismen, har vært gjennom mange stadier etter det, kan det diskuteres hvor riktig det var. Men kjernen i forståelsen er ganske opplagt: Kapitalisme er et ekstremt ekspanderende system. Kapitalister lokalisert i ett land vil alltid komme til et punkt hvor de ikke kan øke kapitalakkumulasjon innenfor egne landegrenser.

 

Et selskap som bruker sin økonomiske makt til å presse igjennom bestemte politiske endringer når det opererer i et annet land, opptrer imperialistisk. En slik imperialistisk intervensjon blir dypere hvis selskapene, som de nesten alltid gjør, utnytter den politiske, økonomiske og militære makten til deres hjemstater for å fremme egne interesser i andre land. Men som vi kjenner fra historien, vil det ofte være de kapitalistiske statene som er de sterkeste drivkreftene. Ved å bruke militær og politisk makt tilrettelegger de for de kapitalistene som de selv lever av.

 

I tiårene etter andre verdenskrig har venstresidens fokus når det gjelder imperialisme, vært rettet mot vestlig utbytting i fattige land i Sør. Sovjetunionen var en slags motmakt, men med egne imperialistiske trekk. Invasjonen i Afghanistan var ikke det eneste eksemplet på det. I dag, hvor kapitalakkumulasjonen har nådd et langt høyere nivå også utenfor den vestlige sfæren, ser vi med Kina i spissen en enda sterkere rivaliserende, imperialistisk motmakt. Det er dette som gjør verdenssituasjonen så farlig. En ny storkrig virker å komme nærmere.

 

Erik: Men vil ikke Norge uansett være en liten brikke i en slik rivalisering mellom stormaktene?

 

Helge: Når Norge opptrer som imperialist i dag, foregår det først og fremst gjennom NATO-medlemskapet og en tett integrering i et globalisert kapitalistisk, vestlig dominert økonomisk system. Men det er viktig å forstå hvilken rolle Norge spiller innenfor et slikt system óg hvordan norsk kapitalekspansjon skaper en norsk imperialistisk offensiv. Da er det viktig å kjenne det norske borgerskapets karakter som i dag inkluderer den store mengden statlig kapital.

Fra dansketiden

Norge har et borgerskap som går tilbake til dansketiden. Det finnes kjøpmannsslekter i Bergen med aner helt tilbake til slavetiden. Men på slutten av 1700-tallet, samtidig med den kapitalistiske industrialiseringen av ikke minst Storbritannia, hadde danske og andre utenlandske investorer store skogeiendommer i Norge. Slik sett fantes det elementer av imperialistisk rovdrift på norske råvarer som lokalbefolkningen fikk lite igjen for. Etter 1814 ble imidlertid disse familiene assimilert inn i et fremvoksende norsk borgerskap. På slutten av 1880-tallet hadde akkumulasjonsprosessen i norsk trelastnæring kommet så langt at norske kapitalister kjøpte skog og etablerte drift i Finland så vel som langt nord og øst i russiske Sibir. Her opptrådde de på samme imperialistiske vis som deres forfedre en gang hadde opptrådt i Norge. Den første som påpekte at dette dreide seg om en slags imperialistisk drivkraft, var faktisk Høyre-historikeren Francis Sejersted.

 

Til havs

I den andre halvparten av 1800-tallet hadde skipsfart overtatt som den viktigste kapitalistiske næringen i Norge. Rederne hadde en sterkere norsk forankring enn «plankeadelen». Mange etablerte seg som småkonger i store og mindre byer langs norskekysten. Mange var også involvert i byggingen av skip. Men siden inntektene fra selve skipsfarten kom fra salg av tjenester og handel, ikke direkte utbytting av arbeidere i andre land, bidro ikke det til ambisjoner om norske landkrav. Men for å kunne operere fritt på verdenshavene, var rederne avhengige av å holde seg inne med den til enhver tid dominerende, maritime makten. Delvis av samme grunn var det avgjørende å befinne seg innenfor det dominerende handelsregimet. Rederstanden har derfor siden vært en pådriver for at den norske staten skulle holde seg inne med den til enhver tid dominerende makten på havene.

 

Dette har egentlig ikke forandret seg mye. Når Norge nå går til innkjøp av nye fregatter, er tankegangen den samme. Kommandørkaptein Steinar Paulsen skrev nettopp i Forsvarets Forum at med den store norske handelsflåten er det avgjørende for Norge «å sikre fri ferdsel på alle hav». Skipene vil imidlertid inngå i en britisk hangarskipstyrke som er tiltenkt å kunne operere under NATO-kommando i en eventuell konflikt med Kina i Asia.

 

Erik: Hva med tida mellom de to verdenskrigene?

 

Helge: I den perioden ser man fremveksten av en særegen, lokal, norsk imperialistisk offensiv. Denne var dels drevet frem av imperialismens ideologiske tvillingbror: nasjonalismen. Det mange historikere har beskrevet som den norske ishavsimperialismen, hadde også en økonomisk dimensjon. Med fremveksten av kapitalistisk drevet hvalfangst fikk Norge økonomiske interesser både i nordområdene og i Antarktisk hvor konsentrasjonen av ressurser var stor. Hvalfangsten var en slags blanding av skipsfart, råvareutvinning og industriell virksomhet til havs. Den hadde for øvrig sitt gjennombrudd allerede på slutten av 1800-tallet.

 

Fiskernes opprør i Mehamn i 1903 mot denne næringens hensynsløse rovdritt på ressursgrunnlaget langs finnmarkskysten, hadde karakter av å være et slags anti-imperialistisk opprør mot kapitalkrefter i sør. Opprøret vant frem og gjorde hvalfangst langs kysten forbudt. Næringen ekspanderte da i stedet til andre havområder. Den stoppet ikke før hvalene i verdenshavet var nær å bli utryddet.

 

Jeg trenger ikke redegjøre for undertrykkelsen av samene både før og etter det inspirerende Meham-opprøret i dette tidsskriftet. Det bør være klart for venstresiden at den brutale fornorskningskampanjen både var klassisk imperialistisk, nasjonal undertrykkelse, samtidig som det var en del av en ekspansjonistisk norsk politikk for å sikre territorier i nord.

 

Gjør Norge stort igjen

Historien om norsk ishavsimperialisme er lang. I en tid når Trump truer med å okkupere Grønland, er det verdt å minne om at den norske regjeringen i 1931 støttet en privat okkupasjon av Øst-Grønland. Parolen var den samme som for Trump i dag: Gjør Norge stort igjen. Nasjonalistene drømte seg tilbake til vikingetiden og «Norgesveldet» tidlig i den norske middelalderen. Dagbladet og Tidens Tegn (VG) støttet entusiastisk okkupasjonen. Heldigvis valgte regjeringen å akseptere en internasjonal rettssak i stedet for militær konflikt med Danmark. Det var frustrasjonen med dette som bidro til at forsvarsminister Quisling dannet sitt eget parti, Nasjonal Samling. På andreplass på Oslolisten var nazisten Adolf Hoel, stifteren av Norsk Polarinstitutt og den store strategen bak norsk ishavsimperialisme. Til tross for NS-medlemsskapet og en tydelig nazistisk, rasistisk ideologi la han premisser også for Arbeiderpartiets nordområdepolitikk både rett før og rett etter andre verdenskrig.

 

Blant forskere og andre som i dag forholder seg til havspørsmål, er det vanlig i si at mens Norge i de fleste sammenhenger regnes som et lite land, er Norge en stormakt når det gjelder havspørsmål. Med interessen for oljen på kontinentalsokkelen og nå havbunnsmineralene i dype havområder helt inn i Grønlandshavet og opp til områdene vest for Svalbard, har den norske staten de siste tiårene drevet en intens imperialistisk ekspansjon i verdenshavene. Det geopolitiske spillet Norge bedriver i disse områdene, er langt farligere for verdensfreden, livet i havet og klimaet enn Norge noen gang har vært i stand til.

 

I strid med det som var grunnideen da FNs Havrettstraktat ble vedtatt i 1981, at verdens dyphav tilhørte hele menneskeheten, har Norge bedrevet en ekspansiv land- eller «dyphavspolitikk» der offeret ikke minst er naturen.

«Oljealderen»

Erik: Hvilken betydning har oljen hatt for utviklingen av den norske kapitalismen og det du kaller norsk imperialisme?

 

Helge: Det er liten tvil om at den norske kapitalismens karakter har endret seg radikalt med «oljealderen». Det er stor forskjell på den norske statens økonomiske grunnlag i dag hvis man sammenligner med den under kampene mot EF i 1972. Oljenæringens første år var preget av kamp mot utenlandsk dominans. Fra tidlig på 1990-tallet og frem til i dag har det økonomiske fundamentet vært knyttet til at norske, imperialistiske trekk har nådd et helt nytt nivå, mye på grunn av Oljefondet.

 

Det dreide seg ikke bare om at norske selskaper ble integrert i en stadig mer globalisert kapitalisme. Den norske staten brukte også store ressurser på å støtte norske bedrifter i prosjekter som hadde en klar imperialistisk karakter. De verste eksemplene på denne drivens imperialistiske karakter kom allerede på slutten av 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet. Jens Stoltenberg ble i 1996 intervjuet i Dagsrevyen mens han skuet ut over havet i Aserbajdsjan. Han sa at pengene i den norske statskassen om noen år ville komme herfra. Lederen for fagorganiserte norske oljearbeidere, Terje Nustad, hadde en bedre analyse: «Vi ser på det norsk oljevirksomhet driver med, som moderne vikingetokter.» På denne bakgrunnen er det ikke overraskende at den norske staten støtter opp om NATOs «out of area»-strategi fra slutten av 1990-tallet.

 

På 1990-tallet ledet Statoil, Norsk Hydro og Saga, sammen med en rekke store oljeleverandører, an i denne utviklingen. Men også mange andre selskaper var med. Typisk for disse var en sterk statlig tilknytning. Det gjaldt for eksempel selskaper som Telenor, deler av det gamle Hydro-konsernet og i de senere årene Statskraft.

Oljefondet

Erik: Vi kommer ikke unna spørsmålet om Oljefondets betydning for Norge og norsk økonomi.

 

Helge: Fra tidlig på 2000-tallet og frem til i dag har det økonomiske fundamentet vært knyttet til at norske imperialistiske trekk har nådd et helt nytt nivå, mye på grunn av Oljefondet.

 

Det er åpenbart et ekstremt viktig krav fra Palestina-bevegelsen at Oljefondet trekker seg ut av Israel. Norske investeringer i Israel er i selskaper som er direkte involvert i krigsøkonomien eller i hvilken som helst annen økonomisk virksomhet. De styrker Israels undertrykkende, militære makt – og pågående folkemord. Utbyttet som hentes ut både direkte og indirekte, er basert på utbytting av palestinere.

 

Mange radikale bruker politiske argumenter om at Oljefondet skal brukes for å skape en bedre verden. De bør merke seg at å bruke økonomisk makt på den måten, i seg selv inneholder elementer av imperialisme – selv om intensjonene kan være de beste. De som tror at dette er «sparepengene våre», lever i beste fall på en illusjon.

 

La oss ta utgangspunkt i en marxistisk analyse av hva Oljefondet egentlig er. Det startet med innskudd fra oljeinntekter som oversteg det som skulle til for å sikre norske oljeselskaper og oljeleverandører gigantoverskudd og utbetaling av rimelig bra oljearbeiderlønninger. En vesentlig del av oljeinntektene hadde dessuten gått inn i statsbudsjettet. Pengene som ble satt inn i Oljefondet, dreier seg derfor utelukkende om grunnrente. Grunnrente oppnår den som har eierkontroll over spesielt rike ressurser fra naturens side. Men de ekstra pengene det dreier seg om, vil som Marx ville ha påpekt, være hentet fra de i utlandet som må betale mye mer enn det det koster å utvinne ressursene – altså i bunn og grunn blodslitet til arbeiderne som har skapt verdiene der.

 

Idag består imidlertid mer enn 60 prosent av de årlige inntektene til Oljefondet av utbytte fra tusener av selskaper rundt omkring i verden der fondet eier aksjer. Fra et marxistisk ståsted består et slik overskudd utelukkende av kapitalistisk utbytting av verdens arbeiderklasse. Som verdens største, suverene kapitalfond har Norge tilranet seg en enorm makt. Men det betyr samtidig at ingen annen stat i verden har en tilsvarende økonomisk interesse av at dagens kapitalistiske utbytting og imperialistiske system fortsetter som før. Tenk hvis arbeiderne utenfor Norge skulle starte en massiv streikebølge som reduserer kapitalistenes profitter.

 

Et krav om at den norske staten bruker sin kapitalmakt til å trekke seg ut av det krigførende Israel, er selvsagt ikke en form for snill norsk imperialisme. Men alt annet enn at all verdi av salget går til palestinerne, som er utbyttet, vil være en billig, moralsk renvasking.

 

Norge skylder palestinerne hele aksjeutbyttet fra Oljefondets investeringer frem til et salg. Hvis Norge selger aksjene med gevinst, bør overskuddet tilfalle palestinerne. Hvis Norge selger seg ut med tap, vil effekten kun være at andre kapitalister kommer inn og tar over utbyttingen der den norske staten slapp. Uansett bør inntektene fra et slikt salg gå til palestinernes sak.

 

Tenk om arbeiderne tar kontroll over produksjonsmidlene, altså innfører virkelig sosialisme. Da vil Oljefondets verdi falle til null over natten.

 

Jonathan Haslam:
Hubris. The American origins of Russia’s war against Ukraine
Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 2025, 368 s.

 

Jonathan Haslam er en høyt respektert historiker ved Universitetet i Cambridge, og forfatter av flere kritikerroste bøker om internasjonal politikk og krig. Forlaget er heller ikke akkurat kjent for å provosere vestlige makthavere sin radikalisme. Det er nettopp dette som gjør Hybris (overmot) til ei viktig bok. Det skyldes ikke minst at forfatteren detaljert viser til flere offisielle erklæringer om at Nato med sine baser ikke skulle rykke østover ved Sovjetunionens fall.  

 

Haslam viser også konkret til alle de advarslene mot Nato-utvidelse som president Bill Clinton fikk fra Russlandeksperter, diplomater og folk i embetsverket, inkludert flere i Pentagon. Men Clinton vendte det døve øret til, og åpna for Polen, Ungarn og Tsjekkia. Men den ivrigste forkjemper for å utfordre Moskva var George W. Bush, som i 2008 erklærte at Nato planla å invitere Georgia og Ukraina. Bush toppet det hele med sine kriger i Irak og Afghanistan for å vise hvor makta lå. Barack Obama ikke bare fulgte i samme spor, men lot hauker i egen administrasjon blande seg inn i kuppet i 2014. Hver ny utvidelse, som doblet Natos medlemstall, er for Haslam ei påminning om hvordan mulighetene for avspenning blei torpedert. 

 

Det skal mye til for å stemple Haslam for å være «putinist» eller forsvarer av russisk ekspansjon og imperialisme, som han mener utgjør en del av regimets DNA. Hans oppdrag er å trekke lengre historiske linjer og minne om at alt ikke starta i 2014 eller 2022. Med sinne dype innsikt og sans for sammenhenger, burde hans bok bli lest av det kompakte korpset av politikere, kommentatorer og «eksperter» (med eller uten uniform) her hjemme. Men det er nok å være for optimistisk.

I 1972 sto Salvador Allende foran FNs generalforsamling og leverte en knusende kritikk av de internasjonale storselskapene. Han advarte mot en verden hvor disse overskygget suverene regjeringer, hvor økonomisk imperialisme overtok demokratisk styring og hvor nasjoners skjebne ble underordnet profitten til aksjonærene.

Talen til Chiles president ble holdt kort tid før han blei styrta i et USA-støtta kupp. Det var en profetisk erklæring om motstand mot den framvoksende bølgen av nyliberalisme og global kapitalmakt.

 

Fra Albanese til Allende

I dag, mer enn femti år seinere, gir en ny stemme gjenlyd i FN-korridorene. FNs spesialrapportør for situasjonen til menneskerettighetene i de okkuperte palestinske områdene, Francesca Albanese, har utgitt en banebrytende rapport som kartlegger utviklingen fra en «okkupasjonsøkonomi» til en «folkmordsøkonomi». I denne viktige studien peker Albanese på framveksten av økonomiske interesser – både statlige og private – som muliggjør det israelske regimets enorme militær-industrielle kompleks og utvinningsbaserte økonomiske system. Likevel forblir hennes rapport – begrenset til de okkuperte territoriene – bare ett av mange eksempler på de breiere historiske og systemiske kreftene som er i spill. 

 

Straffefrihet 

Det er nettopp mangelen på regulering av transnasjonale selskapers virksomhet under folkeretten som har befestet et globalt system som oppmuntrer til straffefrihet. Våpenprodusenter leverer bomber til drivstoffleverandører som muliggjør luftangrep. Selskaper fortsetter å tjene på og opprettholde voldelig fordriving og strukturell dominans i Gaza.

 

Situasjonen i de okkuperte, palestinske områdene avslører ikke bare en humanitær katastrofe, men en systemisk global uorden rotfestet i straffefrihet, rasistisk tvangsflytting og selskapers profitt. Voldshandlingene som utspiller seg i Gaza, på Vestbredden og i hele det historiske Palestina, er ikke bare politiske og militære. De er økonomiske, og de utgjør en nødvendig del av et system.

 

I sentrum av dette systemet ligger en global økonomi som belønner konflikt. Okkupasjonen opprettholdes ikke i et vakuum; selskaper som leverer våpen, overvåkningsteknologi og kritisk infrastruktur, bidrar til å finansiere okkupasjonen. Systemet med apartheid og tvangsfordriving opererer side om side med industriens grunnlag i alt fra utvinning og videresalg av naturressurser til leveranser av logistikk og teknologiske tjenester. Der andre ser ødelegging, ser selskaper muligheter. Der sivile ser bomber falle, ser styrerom nye markeder vokse fram.

 

Kapitalisme basert på rasisme

Denne dynamikken er ikke unik for Palestina. Den avspeiler en lang og voldelig historie med økonomiske systemer bygget på kolonial dominans og rasistisk- basert kapitalisme. Vedvarende modeller for bosetterkolonialisme i moderne tid, forkledd med ord som «sikkerhet» og «utvikling», eller åpent manifestert i det folkemordet palestinerne utsettes for i dag, avdekker kapitalens vedvarende kraft til å omforme hele regioner og utslette folks rettigheter. Imperialisme fungerer ikke bare gjennom brutal erobring, men også via juridiske smutthull. Uklare handelsavtaler og regulatoriske tomrom beskytter selskaper mot ansvar, samtidig som de muliggjør og tjener på krigsforbrytelser og systematisk undertrykking.

 

Slik folkeretten er utforma i dag, er den dårlig egnet til å svare på dagens utfordringer. De eksisterende rammeverkene for å regulere selskapers atferd er fortsatt selvregulerende, frivillige og fulle av unntak – særlig innen forsvars- og utvinningssektoren. Selv om det noen steder delvis finnes statlige reguleringer, forblir det enorme maskineriet av økonomisk medansvar intakt, uregulert og gjort til farlig «normalitet», ufullstendige undersøkelser, sjeldne sanksjoner og en påtakelig mangel på politisk vilje.

 

Likevel, midt i disse dystre realitetene, reiser det seg motstemmer. Motet til de som konfronterer makten fortjener anerkjenning og solidaritet. Det gjelder enten det er i FN-salene, i grasrotbevegelser eller i beleirede lokalsamfunn. De minner oss om at motstand mot straffefrihet må være prinsipiell og global, og knytte sammen ulike kamper på tvers av nasjonale grenser.

 

Foreløpig er det mest konkrete steget mot å bekjempe selskapsstraffefrihet i folkeretten en juridisk bindende traktat for regulering av transnasjonale selskaper i samsvar med vedtaket av Resolusjon 26/9 i FNs menneskerettighetsråd i 2014. The Global Campaign to Reclaim Peoples’ Sovereignty, Dismantle Corporate Power and Stop Impunity har som mål å få stater til å utvikle en slik bindende traktat. Da blir det mulig å holde multinasjonale selskaper ansvarlige for brudd på menneskerettighetene, og sikre tilgang til erstatning, oppreisning og rettferdighet for alle berørte samfunn.

 

Folkesuverenitet, verdighet og rettferdighet kan ikke sameksistere med straffefrihet for globale kapitalinteresser. Utfordringa er ikke bare å dokumentere overgrep, men også å få slutt på det som gjør dem lønnsomme. For å gjøre dette må vi gjenreise prinsippene om internasjonal solidaritet – ikke som abstraksjoner, men som våpen i frigjøringskampen.

 

Historien har vist oss hva som skjer når vi ikke handler. Spørsmålet nå er om vi endelig vil lytte.

 

(Bearbeidet til norsk av Tore Linné Eriksen, Gnist.)

BRICS er en forkortelse for Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Etter det første toppmøtet ble holdt i 2009, har BRICS vokst fram til å bli en viktig røst for det globale sør på den internasjonale scenen, med nær halvparten av verdens befolkning og en tredjedel av verdensøkonomien i ryggen.

 

Uten å være etablert som en formell mellomstatlig organisasjon, har BRICS i dag 11 medlemsland og ytterligere 10 partnerland, og et like mange land som vurderer å slutte seg til.

I denne artikkelen rettes søkelyset mot  BRICS’ diplomatiske kamp for en multipolar men regelstyrt verden, interne ulikheter, hvordan Trumps USA lar seg provosere av denne alliansen og ulike utviklingsretninger som BRICS kan ta.

 

– Vi, de såkalte underutviklede landene, ønsker ikke å være marionetter for andre. Vi skal ikke være leketøy for andre.

 

Dette var ordene til Indias statsminister Jawaharlal Nehru da han talte til Bandung-konferansen i Indonesia for 70 år siden. Sammen med verten, Indonesias president Sukarno, var de andre mest framtredende deltakerne statsminister Zhou Enlai i Kina, president Nasser i Egypt, statsminister U Thant i Burma og ledere for totalt 29 land, for det meste asiatiske og arabiske stater. Etiopia var på den tida den eneste uavhengige staten sør for Sahara med svart majoritet som kunne være representert i Bandung. Det var her det som seinere ble Den alliansefrie bevegelsen (NAM), ble grunnlagt. Det var her afrikanske land faktisk kom til å spille en framtredende rolle etter hvert som de gradvis ble avkolonisert. Latin-Amerika ble først en aktør i denne bevegelsen etter den kubanske revolusjonen i 1959, mens Titos Jugoslavia ble det eneste europeiske landet med en framtredende rolle i NAM, og var vertskap for det første NAM-toppmøtet i Beograd i 1961.

 

Sytti år seinere var det mer enn noen president Luis Inácio Lula da Silva fra Brasil som opprettholdt Bandung-prinsippene, da han i sin åpningstale til FNs 80-årsjubileum i september 2025 uttalte, med flere henvisninger til BRICS som han ledet samme år:

Vi er vitne til konsolideringen av en internasjonal orden preget av gjentatte innrømmelser til maktpolitikk. Angrep på suverenitet, vilkårlige sanksjoner og ensidige intervensjoner blir regelen.

Men han la til i en mer optimistisk tone: 

Det 21. århundre vil bli stadig mer multipolært. For at det skal forbli fredelig, kan det ikke unngå å være multilateralt. (…)

 

Bandung og BRICS – felles DNA

Det som forener disse to budskapene, så å si det felles DNA-et for Bandung og BRICS, er den ikke-allierte retorikken, det globale sørs tilstedeværelse og motstanden mot vestlig dominans. Hovedforskjellen er skiftet fra politisk antikolonialisme under den kalde krigen til økonomisk og politisk multipolaritet. Det skjer midt i skiftet av lederskap i flere land etter amerikansk, multilateral tilbaketrekning og en kinesisk offensiv for i hvert fall delvis å fylle vakuumet. Beijing har kalt det «pragmatisk multilateralisme».

 

For president Lula er BRICS nå uten tvil det viktigste instrumentet for multipolaritet og multilateralisme, mer enn alliansefrihet. Det som ga Lula denne helt spesielle autoriteten til å snakke på vegne av det globale sør, med vidtrekkende forslag til globale styringsreformer inkludert selve FN-systemet, var at han kunne formidle budskapet fra det siste BRICS-toppmøtet som var i Rio bare to måneder tidligere. Legg til hans rolle som vert for G20-toppmøte på samme sted i november 2024. Der ble mange av de samme reformforslagene støttet av vestlige ledere, inkludert USAs president Biden, rett etter at president Trump ble valgt til sin andre periode, men før han tiltrådte. 

 

I et kanskje nostalgisk siste minne om geopolitikk før president Trump vendte tilbake, var dette tredje året på rad at denne bredere forsamlingen av verdensledere – sammenlignet med G7 – hadde blitt arrangert i NAM- og BRICS-landene, etter 2022 på Bali i Indonesia og 2023 i New Dehli i India. Det fjerde slike SØR-arrangerte G20-arrangement på rad blir i Johannesburg i Sør-Afrika i november i år. Etter det er imidlertid slik global SØR-nostalgi definitivt over, når USA etter planen skal være vertskap for G20-toppmøtet i 2026 på president Trumps private golfbane National Doral Miami.

 

BRICS’ framvekst

BRICS’ fødsel som en aktiv politisk og diplomatisk gruppering kan spores tilbake til det første offisielle toppmøtet i Russland i 2009. Men allerede i 2001, skapte den britiske økonomen Jim O’Neill begrepet, BRICS, da han så at Brasil, Russland, India og Kina – som seinere med tilslutning av  Sør-Afrika – vokste fram som en gruppe utfordrere til vestlig geopolitisk dominans. Ironisk nok brukte O´Neill begrepet utelukkende som et akademisk begrep, uten noen gang å oppmuntre til at det ble en politisk enhet. 

 

BRICS er fortsatt ikke en formell, internasjonal organisasjon, men snarere et mellomstatlig forum som brukes av medlemslandene til å koordinere politiske, økonomiske og diplomatiske spørsmål. De årlige toppmøtene blir ledet av BRICS-presidenter som roterer. BRICS er blitt en viktig geopolitisk aktør.

 

Etter gradvise utvidelser består BRICS nå av elleve fullverdige medlemmer. I tillegg til de opprinnelige fem som ga sin bokstav til forkortelsen, er Egypt og Etiopia fra Afrika, Iran og De forente arabiske emirater fra den muslimske verden, og også Indonesia med verdens største muslimske befolkning, nå fullverdige medlemmer av klubben. En ytterligere gruppe, såkalte partnerland, inkluderer Hviterussland, Kasakhstan og Usbekistan fra det tidligere Sovjetunionen; Malaysia, Thailand og Vietnam fra Sørøst-Asia; Nigeria, Algerie og Uganda fra Afrika; og Bolivia og Cuba fra Latin-Amerika. Argentina trakk seg ut da Milei ble valgt til president i 2023, men Colombia, Chile og Mexico ble invitert til toppmøtet i 2025 uten formelt å søke partnerskap. Selv den nære USA-allierte Saudi-Arabia og NATO-medlemmet Tyrkia vurderer en eller annen form for allianse med klubben.

 

De fullverdige medlemslandene har 45 % av verdens befolkning (sammenlignet med 10 % i G7-klubben av verdens «rikeste» land). De har 35 % av verdens BNP justert for kjøpekraft (Purchasing Power Parity – PPP), sammenlignet med 30 % for G7. G7 har fortsatt en høyere andel av ordinært BNP, men BRICS tetter gapet på grunn av betydelig raskere vekstrater.

 

Kinesisk dominans

Når det gjelder styrkeforholdet i BRICS er det mest åpenbare den kinesiske dominansen, med mer enn halvparten av gruppens BNP og nesten tre fjerdedeler av eksportverdien. I Asia er India nummer to, med en mye høyere vekstrate akkurat nå, men fortsatt bare en femtedel av Kinas økonomiske muskler.

 

At Russland er med i gruppa etter den folkerettstridige invasjonen av Ukraina er ubehagelig for andre medlemmer. Det åpner for at president Putin kan bruke BRICS som en livline midt i vestlige sanksjoner. Mens Putin var vertskap for toppmøtet i Kazán i 2024, måtte han på grunn av ICCs holde seg unna både det foregående og det påfølgende toppmøtet i henholdsvis Johannesburg og Rio. 

 

Det finnes mange BRICS-land med frynsete menneskerettigheter. Brasils president, Lula, har brukt vetoretten til å avvise nye udemokratiske regimer fra sitt eget kontinent. Eksempelvis Venezuela etter valget i 2024, da president Maduro ikke aksepterte en ganske åpenbar seier for opposisjonen, men klamret seg til makten. Som vertskap for toppmøtet i 2024 måtte Putin akseptere en formulering om Ukraina i slutterklæringen som var klart i strid med hans eget standpunkt. Den slo fast at alle land skulle «handle i samsvar med formålet og prinsippene i FN-pakten», mens FN-sjef, António Guterres, i sin tale krevde «en rettferdig fred i Ukraina» basert på de samme prinsippene i folkeretten og FNs resolusjoner. Brasil og Kina har fremmet sine egne fredsforslag for Ukraina, som så langt er fullstendig ignorert av Vesten.

 

Diplomatisk rolle

Det er interessant å se hvordan BRICS-landene klarer å samle seg rundt et sett med geopolitiske prinsipper til tross for flere interne motsetninger og konflikter. BRICS har faktisk blitt brukt som et forum for å bilegge betydelige uenigheter. Verdens to mest folkerike stater, Kina og India, med en langvarig og potensielt farlig grensekonflikt i Himalaya, brukte BRICS-toppmøtet i 2024 til å signere en avtale om militær deeskalering, men uten å ha avklart en tydelig grenselinje. Etter å ha fulgt opp dette, provosert frem av president Trumps handelskrig, har statsminister Modi tatt et ganske bemerkelsesverdig skritt for å omfavne sin kinesiske kollega i en felles anerkjennelse av global multipolaritet.

 

Store land i Sørøst Asia, som Indonesia, Malaysia, Vietnam og Thailand, er i samme gruppe som Kina. Det kan sees på som en betydelig nedtoning av de mange maritime konfliktene i Sør-Kinahavet. Konflikten mellom verdens ledende sjiamuslimske og sunnimuslimske makter er også under BRICS-paraplyen. Etter at Kina lyktes å forhandle fram en diplomatisk avtale mellom Iran og Saudi-Arabia, møtes de to tidligere fiendene nå ofte i BRICS-møter. Saudi-Arabia fordømmer nå sterkt israelske og amerikanske militærangrep mot Iran. Videre har konflikten mellom Egypt og Etiopia om forvaltningen av Nilens vannressurser, som kan utløse en større konfrontasjon, også blitt tatt opp på BRICS-møter. Ingen endelig løsning er blitt nådd så langt.

 

Utfordrer det globale finanssystemet

En av BRICS’ viktigste ambisjoner er å utfordre det USA-dominerte globale finanssystemet, med sikte på det som kalles «en mer inkluderende og rettferdig finansarkitektur». BRICS har etablert sin egen bank, kalt New Development Bank, ledet av Brasils tidligere president Dilma Roussef.  Den har en kapital på over 50 milliarder dollar, men fortsatt mindre enn en sjettedel av Verdensbanken. Det er planer om å fordoble lånekapitalen. Ideene om å etablere en egen BRICS-valuta for å utfordre US-dollaren (USD) er fortsatt ganske høytsvevende. Det som øker i betydning, er bruken av andre valutaer enn USD i BRICS-handel landene i mellom. Den nådde 25 % i 2024. Dette er delvis en nødvendig respons på vestlige sanksjoner mot land som Russland og Iran. 

 

Institusjonelle betalingssystemer som BRICS Bridge og BRICs Clear pluss en foreløpig digital valuta (CBDC), er andre instrumenter som ses på som forsiktige skritt mot en alternativ BRICS-valuta. Så langt gjør imidlertid den ganske unike stabiliteten til amerikanske dollar, interne politiske og økonomiske forskjeller mellom BRICS-landene, og spesielt kinesiske restriksjoner på fri kapitalstrøm det usannsynlig at dollarens posisjon vil bli utfordret i nær framtid. Men president Trumps handelskrig kombinert med tilbaketrekning fra multilaterale institusjoner, med forventet negative virkninger på den amerikanske økonomien, kan bidra til å akselerere denne prosessen mer enn tidligere antatt. Noen observatører snakker om at det foregår et «parallelt rørleggerarbeid» i det stille. Den såkalte «swap line» mellom den europeiske og den kinesiske sentralbanken, altså mellom euro og renminbi, beløper seg til 45 milliarder euro. CIPS – det kinesiske internasjonale betalingssystemet – håndterte omtrent 175 billioner RMB, 25 billioner USD, i 2024. Selv om omfanget av dette økte i 2025, ligger det fortsatt under 3 % av globale finanstransaksjoner.

 

Anti-vest vs. alliansefrihet

Det er en viktig motsetning i BRICS-gruppa. På den ene sida landene ledet av Russland, som er interessert i å bygge en front mot USA og Vesten. På den andre de som ønsker å utvikle en aktiv alliansefrihet – ledet av Brasil, India og Sør-Afrika. Kina inntar en mellomposisjon ved å utfordre USAs hegemoni uten å forsøke å overta en unipolar geopolitisk dominans, og foretrekker heller «fredelig sameksistens».

 

Blant hovedpunktene i slutterklæringen fra BRICS-toppmøtet 2025 i Rio, med tittelen «Styrking av det globale sør-samarbeidet for en mer inkluderende og bærekraftig styring», er disse noen av de viktigste:

• Reformering av den globale freds- og sikkerhetsarkitekturen, med forankring i FN.
• Handel, investeringer og finans med initiativer som inkluderer en BRICS-valuta og redusert avhengighet av amerikanske dollar; pluss en dyp reform av Bretton Woods-institusjonene.
• Klimaendringer med en «BRICS Climate Leadership Agenda», med vekt på klimafinansiering, karbonregnskap og tilpasningsstrategier.
• Styring av kunstig intelligens (KI) som fremmer inkluderende, ansvarlige, internasjonale rammeverk.

 

Trumps rasende reaksjon

President Trump reagerte kraftig på BRICS’ økende posisjon på den geopolitiske agendaen. Etter Rio-toppmøtet i 2025 advarte han på sosiale medier med sin velkjente verktøykasse om at alle land som «tilpasser seg BRICS’ antiamerikanske politikk» vil møte ytterligere tollsatser. Celso Amorim, president Lulas sjefsrådgiver, sa at disse truslene «bare forsterker vårt forhold til BRICS, fordi vi ønsker å ha et mangfold av relasjoner og ikke være avhengige av ett enkelt land.»

 

Amerikansk mobbing for å dempe Kinas innflytelse i den ikke-vestlige verden, inkludert landets rolle i BRICS, vil sannsynligvis slå tilbake på USA selv. Trumps uforutsigbarhet og ignorering av regler og normer, kombinert med USAs avtagende myke makt, øker Kinas innflytelse og hjelper landet til å omdefinere det globale sørs geopolitiske plassering. Kina ønsker en alliansefri eller til og med en anti-vestlig blokk. Som en kommentator har formulert det: «Når Trump lukker dører, åpner Kina vinduer».

 

Konklusjoner

Det er liten tvil om at BRICS, uten engang å være skikkelig institusjonalisert, utøver økende geopolitisk innflytelse takket være sin imponerende demografiske tyngde, økende økonomiske styrke, sin ressurskontroll ikke minst når det gjelder strategiske mineraler og sin samarbeidsplattform Sør–Sør. Forsøk fra noen vestlige ledere på å ignorere grupperingen, for ikke å nevne mobbeforsøkene fra president Trump, har en tendens til bare å prelle av. 

 

BRICS har imidlertid også sine svakheter. Det er en betydelig intern rivalisering, institusjonell sårbarhet og økonomiske ulikheter. Militært samarbeid, som vanligvis blir sett på som en grunnleggende del av internasjonalt partnerskap, er fraværende. Dette selv om Kina spiller en stadig større rolle når det gjelder intern sikkerhet i mange land. Systematisk forsvar av menneskerettigheter og internt demokrati er ikke en del av agendaen, selv om et land som Brasil prøver å tiltrekke seg demokratiske snarere enn autokratiske partnere på sin egen halvkule.

 

BRICS illustrerer noen slående ironier i dagens verdensorden. Blokken posisjonerer seg som forsvarer av den vestlig pålagte, internasjonale rettsordenen etter 1945, mens Vestens påståtte forsvar av den samme orden i økende grad undergraves av faktisk politikk. Men Russlands Ukraina-invasjon er åpenbart i strid med prinsippene i FN-pakten, som BRICS hevder å opprettholde. Dette etterlater BRICS med et dilemma som spesielt Brasil og India forsøker å løse ved forsiktig å distansere seg fra Russland. Samtidig påberoper de seg prinsipper om territorial integritet.

 

Tre scenarier kan tegnes opp for BRICS’ fremtid: (i) det kan fortsette som et pragmatisk forum i sin nåværende form; (ii) det kan vokse til å konkurrere med den eksisterende verdensorden ved å tiltrekke seg et mer omfattende sørlig medlemskap og kanskje delvis erstatte Gruppen av 77 (G-77), som nå består av 134 medlemsland; eller (iii) det kan risikere å gå i oppløsning og fragmentering. 

 

BRICS’ framtid kan avhenge av forestående nasjonale valg og av nåværende statslederes evne til å overføre sin kraft til neste generasjon. Spørsmål  om legitimitet og representasjon kan ikke tas for gitt. 

 

BRICS representerer Bandung-ånden i den nåværende geopolitiske virkeligheten, selv om verden er avgjørende annerledes og nå befinner seg i et mellomspill mellom amerikansk hegemoni og «noe nytt».

 

BRICS’ framtid avhenger av blokkens evne til å representere ekte multipolaritet og aktiv alliansefrihet, snarere enn en ren overgangsordning i en forvirret geopolitisk virkelighet. Det er mye som står på spill når en USA-ledet verdensordning knaker i sammenføyningene, men under president Donald Trump er BRICS viktigere enn noen gang.

Etter flere tiår med amerikansk dominans er den nyliberale verdensøkonomien i dyp krise. Samtidig vokser Kina frem som en ny global aktør med både ambisjoner og kapasitet til å utfordre det vestlige hegemoniet. Gnist har snakket med utenriksjournalist Gustav Gillund om det nye verdenssystem som er i ferd med å ta form, og om Kina kan representere et alternativ til imperialismen.

Yngve Heiret: Kan du begynne med raskt å beskrive endringene i Kina fra Maos tid?

Gustav Gillund: Markedsreformene under Deng Xiaoping, som kom til makten etter Mao, åpnet opp for vestlig kapital og eksperimenterte med special economic zones (avgrensede området med særs liberale industri- og handelsregler). Dette var oppskriften på kapitalisme på steroider, som bare eksploderte. Nyliberale reformer i forholdet stat, marked og samfunn brakte enorm vekst, men de brakte også med seg mye uønska. Som større ulikhet mellom fattig og rik, ekstrem utnyttelse av arbeidere og en konsumkultur som fremmedgjorde folk.

Opp mot 2010-tallet kom en svært populær motreaksjon, hvor Xi Jinping, som var partisjefen i Shanghai, endte opp med å komme til makten. Xi var et offer for kulturrevolusjonen og hadde med seg bitter lærdom fra hvordan det var under en mer ideologisk, dogmatisk tid under Mao Zedong. Xi er populist, og prosjektet hans har gått ut på å prøve å ikke skli tilbake til Maos styre, samtidig som han har satt staten tilbake i førersetet for hvordan ressursene fordeles og hvor kapitalinvesteringene skal gå. I dette har han også lansert begreper som Common Prosperity.

Det har vært hans prosjekt. Og det har han jo lyktes enormt med. Korrupsjonen har gått drastisk ned. Ulikheten har gått opp, men i senere år har du også sett utbyggingen av et sosialt sikkerhetsnett og en stor, kapabel stat som evner å slå ned på monopolistiske kapitalister og kinesiske oligarker som prøver å sikre seg monopol. Kina er blitt verdensledende innenfor en rekke teknologier, og har 30 prosent av verdens produksjonskapasitet, som trolig vil øke til 40 prosent.

Er Kina sosialistisk?

Yngve: Du nevner at staten har kommet tilbake i førersetet i den direkte styringen av økonomien. Et annet sentralt element i den kinesiske markedsreformen er at liberaliseringen av økonomien, slik som frislipp av priser og en generell markedsvending, bare i begrenset grad har innebært privatiseringer. Kina har beholdt et omfattende statlig eierskap i flere industrier. I både politiske akademiske sirkler går det høylytte debatter om hvordan man skal definere det samfunnet som har vokst frem gjennom den særegne kinesiske reformprosessen. Det finnes de som insisterer på at Kina fortsatt er sosialistisk, mens andre snakker om statskapitalisme. Hvordan vil du karakterisere Kina slik samfunnet ser ut i dag?

Gustav: Jeg tror nesten ingen klarer å svare på det spørsmålet. Det er ingen av delene, på en måte. Noen sier statskapitalisme, noen sier sosialisme, den kinesiske staten kaller det for sosialisme med kinesiske karakteristikker. Jeg tror vi mangler litt begrepene for å forstå det, og hvis vi graver oss for mye ned i mer tradisjonelle kategorier, så tror jeg vi kan risikere å få en veldig upresis beskrivelse, istedenfor å diskutere materien. Altså, det er en modell som er unikt kinesisk.

Det er en modell som ingen andre land har påført Kina, og det er også en modell som Kina ikke ønsker å påføre andre land. Den kinesiske modellen er liksom hele ideen her, og den vokser ut av en tanke om retten til å utvikle seg på egne premisser.

Yngve: Dette er jo en modell som har utviklet seg gjennom strategiske tilpasninger til det globale markedet. I hvilken grad representerer Kinas fremvekst en motvekt, eller et alternativ til det imperialistiske verdenssystemet som har dominert frem til i dag?

Gustav: I Kina snakker man ikke så mye om imperialisme. Det er et begrep som har blitt litt utdatert, og som ikke beskriver det som skjer og det Kina står opp mot. Det man snakker mer om i dag, er retten til utvikling – retten til å utvikle seg på egne premisser – og krefter som prøver å forhindre andre land i å utvikle seg på sine egne premisser. Det er der debatten er.

Kina har ikke posisjonert seg som en stor antiimperialistisk makt, men som et land som faktisk har klart å stå imot det ekstremt store presset fra Vesten til å utvikle seg på Vestens premisser. Det har ikke blitt et liberalt demokrati. Staten har fortsatt en stor styrende posisjon innenfor økonomien. Suksessen til Kina i dag er jo nettopp et resultat av at staten har klart å organisere økonomien annerledes. Ressursene skal ikke fordeles basert på investorenes forventning til kortsiktig profitt eller avkastning. Her er det store, langsiktige nasjonale mål som skal komme foran.

Kina er landet som sa nei

Kina har klart å vise verden at det faktisk går an å gå fra å være et fattig land og utvikle seg til å bli et rikt land uten å måtte bøye seg i støvet for den vestlige modellen. Alle andre land i verden som har klart å gå fra fattig til rik – slik som Sør-Korea, Japan, Taiwan – har måttet overføre suverenitet til USA. Du kan på en måte si det samme om Europa, med Marshall-hjelpen etter andre verdenskrig. Kina er landet som har sagt nei, vi skal klare det uten USA. Og som faktisk har klart det. Man kan kanskje snakke om en antiimperialisme med kinesiske karakteristikker.

Bak den vestlige, klassiske imperialismen så er jo hele poenget at andre land er nødt til å ta inn over seg det vestlige kapitalistiske verdenssystemet. Hvis du ikke er et liberalt demokrati, så har du ikke lov til å utvikle deg, ikke sant? Se for eksempel på Venezuela og Iran. Cuba er et land som nekter å reformere seg etter en vestlig visjon. Og med det får Cuba hele sinnet, det imperialistiske sinnet til Vesten, mot seg.

Ikke at jeg ser på lederne av disse landene som helter i en slags antiimperialistisk kamp, men jeg tror Kina viser resten av verden at det faktisk går an å utvikle seg fra et fattig land til et rikt land uten å bøye seg i støvet. Og det er ikke sånn at Kina sier til Iran eller Venezuela at de må kopiere sin modell. Det er akkurat det de ikke sier. Nei, du skal ikke gjøre det. Du skal ikke kopiere vår modell, du skal finne din egen modell.

Kina og det globale Sør

Yngve: Det er også store splittelser i forståelsen av Kinas rolle som en voksende politisk og økonomisk makt i det globale Sør. Dette gjelder særlig Kinas store infrastrukturprosjekter, som The Belt and Road Initiative, hvor Kina investerer massivt i utbygging av grunnleggende økonomisk infrastruktur innen transport, kommunikasjon og energi. Samtidig er Kina i økende grad blitt en långiver til land i Sør. Noen ser på disse investeringene som en form for gjensidig hjelp mellom land i det globale Sør, mens andre ser på det som en mer kynisk strategi fra Kinas side for å sikre makt, innflytelse og økonomisk kontroll utenfor sine landegrenser. Hvordan ser du på Kinas rolle i det globale Sør?

Gustav: Det er jo bare Kina som er en normal aktør i et globalt kapitalistisk verdenssystem, som er det verdenssystemet som dominerer, og som Kina eksisterer i. På et grunnleggende plan handler Lenins klassiske imperialismeteori om at når kapitaleierne innenfor ett land har hentet ut all merverdien som er å få i det nasjonale markedet, så får de med seg regjeringa si til å dra til utlandet for å finne merverdi der. Sånn sett krysser Kina av på absolutt alle punktene innenfor den klassiske definisjonen av imperialisme. Det går ikke an å benekte. Men hvor relevant er denne definisjonen i dag?

I det 21. århundret lever vi i en globalisert verden der nesten all land har kapitalinvesteringer i et annet land. Kina har blitt et rikt land med veldig mye kapital, men skal du kritisere et land for å ha en stor økonomi? Det blir litt rart for meg. En annen ting er jo det her med at det i dag ikke er de tradisjonelle kjernestatene i USA og Vesten som vil beskytte globaliseringen, som skriker etter. Med over 650 millioner innbyggere og en samlet økonomi som i 2023 oversteg 3,6 billioner amerikanske dollar, er regionen i dag både en motor i verdenshandelen og en nøkkelbrikke i stormaktenes strategier. Det er det Afrika, Latin-Amerika, Sentral-Asia og Sørøst-Asia som gjør. Den postkoloniale verden er blitt den største forsvareren av globaliseringen. Det er jo et paradoks.

Yngve: Fra kinesisk hold argumenteres det gjerne med at disse infrastrukturinvesteringene er en form for økonomisk hjelp mellom land i at dette bidrar til å bygge allianser land Sør imellom som kan fungere som et bolverk mot dominerende relasjoner i verdensøkonomien.
Er det sånn du ser det?

Gustav: Ja, det er Sør–Sør-allianser. Kina har masse cash, og Afrika får investeringene de trenger. Der tror jeg at i hvert fall at mange i Afrika føler at det er noe annerledes med måten Kina har tilnærmet seg ikke bare Afrika på, men også andre utviklingsland. Kina krever faktisk ikke masse tilbake. Du har jo gjeldskrisen som startet på 80-tallet i Afrika, som var drevet fram av nyliberale reformer som Vesten satte som krav for sine lån. Dette fjernet på en måte disse landenes evne til å utvikle seg. På 70-tallet hadde du økonomisk vekst i land som Uganda og Kenya. Det skulle skje noe stort. Og så kom de strukturelle justeringsreformene, påført av Vesten, og land i Sør måtte plutselig bruke alle pengene sine på å betale lån til vestlige kapitaleiere.

Yngve: Du tenker at det Kina gjør i det globale Sør, er å opptre som en hvilken som helst form for kapitalist, som skal ha avkastning på sin kapital, men uten å stille de politiske kravene som ville ha kommet fra vestlige land?

Gustav: Ja, det er poenget. Og det er annerledes.

Utfordres det globale hegemoniet?

Yngve: Hvis vi ser på forholdet mellom Kina og Vesten, de tradisjonelle stormaktene, i hvilken grad utfordrer Kina disse? På hvilken måte utfordrer fremveksten av denne særegne kinesiske modellen som en så viktig faktor i den globale økonomien det globale hegemoniet?

Gustav: Jeg tror det har ødelagt hegemoniet. Det er jo det som er den store brytningstida. Det er måten Kina har ødelagt hegemoniet gjennom ikke bare å vise at det går an å utvikle seg på sine egne premisser, men gjennom i økende grad også å bistå andre land til å utvikle seg på egne premisser.

For eksempel gjennom å ikke gi etter for krav om å isolere Russland økonomisk. Kinesiske selskaper jobber veldig aktivt med å prøve å komme seg rundt sanksjoner mot Iran, og alle de verktøyene som USA og det vestlige hegemoniet bruker for å holde andre land nede. Kina prøver å komme seg rundt USAs grep om kritisk teknologi, som land må ha for å klare å klatre opp i verdikjeden. Kina har jo ødelagt USAs monopoler på flere fronter ved å skape alternative systemer, slik som et alternativt 5G-system. Land kan få lov til å ha 5G nå, sjøl om de er under sanksjoner fra USA. Det er en ganske radikal endring, sånn var det ikke for lenge siden. Andre eksempler inkluderer jagerfly, det ypperste av militær teknologi, og utviklingen av alternative betalingssystemer.

Dette er en måte å skape et skjold rundt andre land som har lyst til å prøve på det samme som det Kina gjør, å utvikle seg på egne premisser. Så på den måten er det en veldig substansiell utfordring. Det åpner opp muligheten for at land faktisk kan si nei til Vesten.

Yngve: Er du mer positivt innstilt til det alternativet du ser vokse frem med Kina i spissen enn det verdenssystemet ledet av USA og Vesten som lenge har vært rådende?

Gustav: Jeg er veldig pragmatisk til det. Hvor mange år har vi i Vesten ledet dette verdenssystemet? Hvor Vesten, rike land, konstant ødelegger mulighetene for fattige land til å utvikle seg. Om det er en mulighet for endring i verdenssystemet, for at det faktisk åpner opp nye muligheter for andre land til å utvikle seg, så er jeg 100 prosent for det. Og hvis det nye kinesiske verdenssystemet på en eller annen måte klarer å utfordre Vesten, så er jeg 100 prosent for det. Da er det bra, da er det utelukkende positivt.

Og så kan man selvfølgelig dra inn debatten om hva som skjer når Kina blir stort, og når Kinas systemer med betalingsmetoder blir utbredt og Kina dominerer. Noen sier at Kina da blir akkurat det samme som USA. Det tror jeg er en ekstremt snever måte å se verden på. USA er et land som har eksistert i 250 år. At Kina skal kopiere deres modell til punkt og prikke, det er jo bare absurd sett i lys av historien der menneskeheten og samfunn har eksistert i titusenvis av år.

Jeg tror det blir noe nytt. Når Kina møter Jonas Gahr Støre, sier de ikke at de tror han kunne hatt mer autokrati og skulle hatt politbyrå, sånn som oss. De gjør ikke det. Da er det motsatt vei. Det er Jonas Gahr Støre som har ansikt til å si at Kina burde bli mer demokratisk.

Hele ideen med Kina er å utvikle seg sjøl på egne premisser. Det tror jeg er antiimperialisme på kinesisk i dag. Jeg skjønner ikke tanken om at Kina skulle skapt sitt eget system som speiler USA sitt. Men at Kina er et land som er veldig selvinteressert og tenker mye på seg sjøl, det er helt sant. Man må passe på.

Imperialisme er ikke et fremmedord eller et abstrakt begrep, men et uttrykk for helt konkrete former for økonomisk og militær dominans.

I «Tricontinental Institute for Social Research», som har hovedkontor i India med historikeren Vijay Prashad som frontfigur, er «hyperimperialisme» et sentralt begrep for å forstå dagens imperialisme.

 

Naturlig nok er det mange fellestrekk med den klassiske imperialismen, slik vi kjenner den fra verkene til Vladimir Lenin og Rosa Luxemburg. Her vises det bl.a. til rivalisering mellom industrikapitalistiske stater, kriger, kolonialisme, kapitaleksport, kamp om markeder og råvarer og utbytting av det store flertallet av jordas befolkning. Dette er ikke en politikk som kan skrus av og på, men et ubønnhørlig resultat av ekspansjon og systemets akkumulasjonstvang. Men det er også mye som i de siste åra peker i retning av en ny fase, som skiller seg fra inngangen til 1990-tallet. Da var det populært i vår del av verden å tro at kapitalisme, liberale ideologer og et unipolart system med USA i sentrum hadde triumfert en gang for alle.  

 

USA-ledet imperialistblokk

Sjøl om det er store ulikheter når det gjelder økonomiske og politiske veivalg, argumenteres det for at det historisk er mye som knytter land i det som kalles det globale Sør sammen. De aller fleste har historie som kolonier eller halvkolonier der de har vært utsatt for ydmykelser og undertrykking uten noen form for unnskyldninger eller erstatninger. Trass i økonomisk framgang og økt produktivitet i flere land i det siste tiåret, har størsteparten av innbyggerne langt dårligere levekår enn det som er vanlig i vår del av verden. Ulikhet i størrelse, ressurser, alliansetilknytning og politikk gjør likevel at deres interesser er mer sprikende enn det som er tilfellet i det globale Nord. Det er et begrep som ikke bare favner USA/Canada, de aller fleste europeiske land, Japan, Australia og New Zealand, men også Israel. Det er mer enn et geografisk begrep, og Vijay Prashad taler gjerne mer presist om en «USA-ledet imperialistblokk», som består av ikke mindre enn 49 stater.  

 

Den hyperimperialistiske fasen bunner i en relativ økonomisk tilbakegang i USA og EU, der en god del av forklaringa ligger i de indre krisene i kapitalismens sentrum, som fra 2007/08 karakteriseres av Tricontinental som «den tredje store depresjonen». Samtidig har deler av det globale Sør, med Kina som dynamisk vekstmotor, foretatt ei rekordrask industrialisering gjennom utbygging av infrastruktur, råvareimport og investeringer i både statlig og utenlandsk regi. I dag står Kina for mer enn 25 prosent av total verdiskaping i industrisektoren i verden, mens USAs andel er under ti prosent. Mens 60 prosent av den totale produksjonen av varer og tjenester foregikk i det globale Nord i 1995, mot 40 prosent i det globale Sør, er tallene nå snudd helt på hodet. Også innafor forskning og teknologiutvikling er USA på vikende front. I 2024 inntok Kina førsteplassen på lista over nye patentsøknader og referanser i verdens ledende vitenskapelige tidsskrifter. Den globale kappestriden om olje, strategiske mineraler, matvarer og andre naturresurser blir derfor stadig skarpere når nye stater melder seg på. Dette er også en følge av den industrielle og energitunge omstillinga i retning av «grønn kapitalisme», som er det halmstrå mange griper til i håp om dempe kriser og skape et nytt akkumulasjonsgrunnlag. Men som det heter i en studie fra Tricontinental: Klimakrise er kapitalismens krise.

 

Finansielt vippepunkt

Styrkeforholdet i det internasjonale finanssystemet er ikke like tydelig forskjøvet som når det gjelder produksjon. Her taler Tricontinental isteden om et vippepunkt.  Kina har ikke bare stått fram som en ny kilde for lån og utbygging av infrastruktur, men har også noen av verdens aller største banker. I tillegg er det under oppbygging en utviklings- og investeringsbank i regi av BRICS-samarbeidet, slik Vegard Bye viser i sin artikkel. Men fortsatt er det slik at US-dollar fortsatt dominerer som handels- og reservevaluta, slik at landet både kan trykke pengesedler og trekke til seg enorme beløp i statsobligasjoner, ikke minst fra Kina og det norske Oljefondet. Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, med vestlig dominans og USA vetorett, har ikke samme makt som før. Men det globale Nord har ni ganger flere stemmer i styrende organer enn det som det globale Sør har, og bruker denne posisjonen til å tvinge gjennom privatisering, rasering av offentlig sektor og åpning for internasjonal kapital.

 

Mens det er vanlig blant forskere, politikere og mediesynsere her hjemme å bekymre seg for at transatlantiske bånd og vestlig samhold forvitrer, er det et sentralt poeng hos Tricontinental at inter-imperialistisk rivalisering mellom USA, Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Japan i praksis har måttet vike for underordning under Washington, Wall Street og Pentagon. De trenger hverandre for å bevare den globale kapitalismen, også det skiller seg fra klassisk imperialisme.

 

Militarisering og fiendebilder

Tilbake står ett område hvor det globale styrkeforholdet fortsatt er klart i favør av USA og landets allierte. USAs militær- og krigsbudsjett er høyere enn alle andre land på kloden til sammen – 13 ganger mer enn verdensgjennomsnittet og 20 ganger mer enn Kina per innbygger i 2023. Mens Kina har én utenlandsk militærbase (Djibouti), og Russland bruker en stadig større del av sine ressurser på den folkerettsstridige krigen mot Ukraina, har USA over 900 kjente baser. Halvparten av dem befinner seg i det globale Sør.

 

Strategikonseptet fra Nato-toppmøtet i Madrid 2022 peker for første gang ut Kina som en trussel, noe som er fulgt opp med framrykking i landets nærområder og stadig flere militærøvelser i denne delen av Asia. Det skjer også ei markert styrkeoppbygging i Kina, men i motsetning til USA er Kina mer en regional enn en global militærmakt. Også her hjemme har det funnet sted ei opptrapping i retorikken om Kina som en fiende.

 

Fra Tricontinental uttrykkes det stor frykt for at USA vil bruke det militære overtaket – og andre pressmidler – i «hybrid krigføring» til å slå tilbake alle forsøk på å redusere økonomisk avhengighet og å kjempe for nasjonal suverenitet. Det kan sees som et svar på at mange land i Sør har et felles ønske om en mer multipolar verden med bedre muligheter for nasjonal råderett og matsuverenitet, med bedre representasjon i Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og FNs Sikkerhetsråd, alternativer til US-dollar, økt kontroll med kapitalflukt og reguleringer av transnasjonale storselskaper. Også FN-avstemninger i viktige spørsmål, slik som Israels okkupasjon og krigføring, avspeiler en Nord/Sør-dimensjon. På internasjonale klimakonferanser legges det også vekt på at det er Sør som har bidratt minst til global oppvarming, samtidig det er de som betaler den høyeste prisen og derfor krever å få tilbakebetalt «klimagjeld». Sjøl om det er langt fram til et velorganisert fellesskap, er avkolonisering og formell sjølstendig en enorm forskjell fra den klassiske imperialismen.

 

Hva kan spillerommet brukes til?

Men det er klart fra Tricontinentals side at det nå er et større spillerom for land i Sør gjennom endringer i produksjons- og finansforhold, får dette avgjørende betydning bare om det følges opp med mobilisering av flertallet av arbeidere og småbønder. Det står i kontrast til det som faktisk skjer i deler av det globale Sør i dag, der arbeidsløshet, usikker jobbtilknytning og sosial marginalisering utnyttes til å splitte flertallet langs religiøse og etniske skillelinjer, patriarkalsk herredømme og fremmedfiendtlighet overfor migranter. Dette gjør at Tricontinental også en arena for å meisle ut strategier for sosialisme og nye utviklingsmodeller, men det er tema for en annen artikkel.

 

Noen publikasjoner fra The Tricontinental Institute for Social Research

www.tricontinetal.org

The world needs a new socialist development theory. Dossier nr. 66 (2023)

Hyper-imperialism. A dangerous, decadent new stage. Studies, (2024)

The churning of the global order. Dossier nr. 72 (2024)

Towards a new development theory for the global South. Dossier nr. 84 (2025)

Imperialism and feminist resistance in the global South. Dossier nr. 86 (2025)

NATO. The most dangerous organisation on earth. Dossier nr. 89 (2025)

How the world looks from Tricontinental. Dossier nr. 90 (2025)

The global North has nine times more voting power at the IMF than the global South. Newsletter nr. 10 (2025).

Can the poorer nations build a new architecture for development and sovereignty. Newsletter nr. 33 (2025)

The world economy’s centre of gravity shifts to Asia.Newsletter nr. 44 (2025). 

Denne artikkelen drøftar dei omdiskuterte hendingane i perioden 2013–17 i lys av indre motsetningar i det ukrainske samfunnet. Eg hevdar at ein best kan forstå desse hendingane som del av den ukrainske nasjonens langvarige kamp for sjølvråderett. 

 

 

Ein nasjonaldemokratisk revolusjon i eit post-sovjetisk samfunn 

På slutten av 1980-talet var den politiske eliten i Ukraina medlemmer i SUKP, men mange braut med kommunistpartiet og begynte arbeidet for ukrainsk sjølvstende. Denne eliten stod saman i spissen for den ukrainske nasjonsbygginga fram til 2014, men var ueinige om forholdet til Russland. 

 

Eit kuppforsøk mot Gorbatsjov i 1991 var utløysande årsak til at Sovjetunionen gjekk i oppløysing, at Ukraina vart sjølvstendig og at det sovjetiske kommunistpartiet (SUKP) vart forbode (1,2). Same året danna tidlegare medlemmer av SUKP det Ukrainske sosialistpartiet (USP)3, og i 1993 vart Ukrainas kommunistparti (UKP) danna4. Desse partia hadde stor oppslutning på 1990-talet, men mista storparten av veljarane på 2000-talet(3).

 

I 2014 vart Kommunistpartiet i Donetsk Folkerepublikk grunnlagt, med tidlegare leiar av den regionale avdelinga av UKP som leiar av det nye partiet. Frå 2022 er dette partiet ei avdeling av Kommunistpartiet i Russland. Den nåverande leiaren i UKP har uttalt støtte til fullskalainvasjonen  i 2022. 

 

På slutten av 1980-talet begynte politiske krefter utan tilknyting til SUKP å slåst for demokratiske rettar og ukrainsk sjølvstende (5). To sentrale milepælar i styrkinga av denne retninga er Oransjerevolusjonen i 2004–05(6) og Maidanopprøret i 2013–14. 

 

Maidanopprøret

1990-talet var prega av økonomisk krise, men også etablering av ekte fagforeiningar og innføring av elementære demokratiske rettar som streikeretten. I det neste tiåret stod striden i aukande grad om lausriving frå russisk hegemoni og kamp for demokrati (6,7). Putin hadde knust det nasjonale opprøret i Tsjetsjenia, og fekk kontroll over dei russiske oligarkane (9).  Han kunne rette blikket mot Ukraina. 

 

Putins favoritt som ukrainsk presidentkandidat, Janukovitsj, vann valget i 2010. Janukovitsj hevda i valgkampen at han var ein ivrig tilhengar av ei ukrainsk samarbeidsavtale med EU, og sikra seg ein knapp seier. Men da det var tid for å signere denne avtala i 2013, snudde Janukovitsj 180 grader og skreiv under ei avtale med Russland. Det var dette som utløyste Maidanopprøret.

 

Dei fleste som deltok i opprøret, såg på samarbeidsavtala med EU som ei brekkstong for nasjonalt sjølvstende og demokrati. Dette kan synest rart for oss som assosierer EU med mindre av begge delar. Det er viktig å forstå at den ukrainske kampen handlar om ein kamp som Norge la bak seg i 1905. I denne striden ser dei fleste ukrainarane EU som ein alliert. Dette gjeld også fagforeiningsaktivistar som slåst for betre regelverk i arbeidslivet (10). 

 

Maidanopprøret retta seg også mot politisk korrupsjon, fengsling av opposisjonelle, sosiale forskjellar og politivald (11,12). Det er hevda at omtrent 800 000 deltok aktivt i protestane, 500 000 av desse i Kyiv. Deltakarane kan grovt delast i tre: (a) det liberale sentrum (dei aller fleste), (b) høgreorienterte nasjonalistar (dei best organiserte), og (c) venstreorienterte aktivistar. Den massive oppslutninga tvinga president Janukovitsj over på defensiven, og han rømte til Moskva i februar 2014. Dagen etter vart han formelt avsett av det ukrainske parlamentet. Alle frammøtte representantar i parlamentet (73 % av dei deltok) stemte for avsetting av presidenten. Same år vart det gjennomført eit presidentvalg med internasjonale observatørar. Dette valget vart også akseptert av Russland, sjølv om dei hadde kritisert sider ved valget og hadde karakterisert Maidan-protestane som eit kupp. 

 

Maidan representerer eit vendepunkt i ukrainsk nasjonsbygging. Fram til 2014 var nasjonsbygginga dominert av ein politisk elite med ei forhistorie i det sovjetiske nomenklatur-systemet. Etter Maidan blir ukrainsk politikk i stor grad dominert av politikarar utan ei slik forhistorie. Maidan starta også ein prosess med svekking av det ukrainske oligarkiet; statlege antikorrupsjonsorgan vart danna. Arbeidet for å avskaffe oligarkane held fram også etter den russiske fullskalainvasjonen i 2022 (13,14). 

 

Maidan la grunnlaget for styrking av den politiske venstresida som er utan band til etterfølgjarane av SUKP. Den nye venstresida formulerte erklæringa ‘Dei Ti Punkta’ under Maidanopprøret. Sotsialnyi Rukh vart stifta 1. mai 201515. 

Etter Maidan endra Russland sin strategi for hegemoni over Ukraina. Å bestikke den ukrainske eliten var ikkje nok; det var nødvendig med militær maktbruk. 

 

Okkupasjon og anneksjon av Krym

Invasjonen starta 27. februar 2014, seks dagar etter at Janukovitsj rømde til Moskva16. Russiske spesialstyrkar utan militære kjenneteikn omringa ukrainske militærleirar, tok kontroll over storparten av ukrainsk marine, stengde grensene mellom Krym og resten av Ukraina, okkuperte parlamentet på Krym, okkuperte regjeringsbygningane og sette inn ei pro-russisk regjering. Russland annekterte Krym tre veker etter starten på invasjonen.

Demografisk utvikling på Krym 1795-2014. Data frå https://en.wikipedia.org/wiki/Demographics_of_Crimea 

 

Ein kan ikkje forstå Krym-spørsmålet utan kjennskap til historia(17). Russland annekterte Krym i 1783, etter mange krigar mot Det ottomanske imperiet og Krym-khanatet. Tolv år etter anneksjonen var nærmare 90 % av befolkninga framleis tartarsk. Tartarane hadde da dominert befolkninga i over 300 år. Eit dramatisk fall i andel tartarar i tida etterpå skriv seg frå immigrasjon knytt til den russiske koloniseringa, samt deportasjon av alle tartarane i 1944(18), altså etnisk reinsing(19). Det øvste Sovjet vedtok i 1989 at tartarane kunne vende tilbake til Krym, noe mange gjorde. Tala tyder ikkje på at Ukraina førte ein politikk som stimulerte til utflytting av russarar i perioden 1989–2014.

 

I dei ti åra etter anneksjonen i 2014 har andelen tartarar stagnert17 eller minka (20), sannsynlegvis på grunn av folkerettsstridig innvandring av russarar til Krym. Nesten all undervisning i ukrainsk språk er fjerna. Forfølging har fjerna all aktivitet til den ukrainske ortodokse kyrkja. Eit tidlegare allsidig og uavhengig mediebilde er borte. Ukrainske bøker er fjerna frå biblioteka. Dei demokratiske rettane er sterkt avgrensa. Det høgaste utøvande organet til Krym-tartarane vart forbode i 2016 (20). 

 

Krigen i den austlege Donbas-regionen (Donetsk og Luhansk fylke)

 

Dei pro-separatistiske anti-Maidan-protestane starta i Donetsk i mars 2014. ‘Folkerepublikkane’ Donetsk og Luhansk vart erklærte 7. april 2014. Starten på krigen i Donbas blir tidfesta til 12. april 2014, da ei gruppe leia av den russiske borgaren og tidlegare FSB-offiseren Igor Girkin tok kontroll over byen Sloviansk. Dei pro-separatistiske demonstrantane vann gatekampane i Donetsk by i løpet av april 2014. Etter at ukrainske styrkar fekk stor grad av kontroll sommaren 2014, vart innsatsen frå russisk side auka. I august gjekk pansra kjøretøy og tanks merka med kvite sirklar eller triangel inn i Donbas, og russiske soldatar utan kjenneteikn vart tatt til fange av det ukrainske forsvaret. 

 

Kva er bakgrunnen for separatismen som fekk sitt første organiserte uttrykk i 2005 (22), men som for alvor begynte å røre på seg i Donbas våren 2014? For det første begynte omfattande russisk immigrasjon på seint 1800- og tidleg 1900-tal. På landsbygda var ukrainsk språk framleis dominerande først på 1900-talet, men industrialisering, urbanisering, russisk immigrasjon og kulturelt hegemoni førte etter kvart til at mange ukrainarar i Donbas begynte å snakke russisk. I 2001 var knapt 60 % av innbyggarane i Donbas ukrainarar, knapt 40 % var russarar, og omtrent 70 % hadde russisk som førstespråk. For det andre kan ønske om stabilitet og tryggheit i dramatiske tider(5) ha vekt ein russisk nasjonalidentitet hos etniske russarar som tidlegare hadde sett på ein ukrainsk nasjonalidentitet som uproblematisk. 

 

Gatekampar og begynnande krigshandlingar i Donbas, samt annekteringa av Krym og framstillinga av Maidan-opprøret som eit nazistisk kupp kan ha gjort det enklare for Russland å fremme separatisme. At stormakter bruker ‘sine’ diasporaer som ein mobiliserbar ressurs (23,24) er eit velkjent fenomen. Meiningsmålingar frå våren 2014 viste at 27 % av dei russisktalande innbyggarane i austlege Ukraina var positive til at delar av Ukraina kunne rive seg laus frå landet (25), og 24 % av innbyggarane i austlege Ukraina var i større eller mindre grad positive til at Russland skulle sende sin hær ‘for å verne om interessene til russisktalande innbyggarar’(26). Flukt av ukrainarar frå Donbas og russisk immigrasjon til Donbas i dei etterfølgjande åra med krig kan også ha påvirka støtta til separatisme og synet på russisk anneksjon av Donbas. 

 

Meiningsmålingar og valgresultat i krigssoner må tolkast forsiktig og vurderast i lys av okkupasjon samt frivillig og påtvinga migrasjon27.

 

Minsk-avtalene

Den trilaterale kontaktgruppa for Ukraina består av den europeiske organisasjonen for Sikkerheit og Samarbeid (OSSE), Ukraina og Russland. Saman med Tyskland og Frankrike starta den trilaterale kontaktgruppa forhandlingar som resulterte i Minsk-protokollen (Minsk 1) i september 2014. 

Hovudpunkt i avtala var(28):

• Våpenkvile som OSSE skal overvake.
• OSSE skal overvake den ukrainsk-russiske grensa.
• Det skal opprettast sikkerheitssoner langs den ukrainsk-russiske grensa.
• Det skal organiserast lokalvalg, desentralisering av makt til Donbas og framhald av den nasjonale dialogen.
• Alle ulovlege væpna grupper og leigesoldatar skal trekkast ut frå ukrainsk territorium.

 

Avtala vart signert av Russland, Ukraina, dei sjølverklærte ‘folkerepublikkane’ i Donetsk og Luhansk og OSSE. Etter signeringa heldt likevel krigen fram. OSSE fekk aldri gjennomført skikkeleg overvaking av grensa mellom Ukraina og Russland. Den russiske utanriksministeren hevda at vilkåra for overvaking ikkje var oppfylte. Ukraina mista kontrollen over den internasjonale flyplassen i Donetsk i januar 2015. Ifølgje den ukrainske presidenten hadde Russland da over 9000 soldatar og 500 tanks, artilleri-einingar og pansra personell-kjøretøy i Donbas. Våpenkvila hadde brote saman.

 

Nye forhandlingar vart starta i Minsk. Minsk 2 vart signert 12. februar 2015, med dei same underskrivarane som Minsk 1. Hovudpunkt i avtala var:

• Våpenkvile og etablering av sikkerheitssoner på 50–70 km for tyngre våpen.
• Lokalvalg i samsvar med ukrainsk lov så fort som råd.
• Endring av ukrainsk grunnlov, til spesialstatus for Donetsk og Luhansk innan utgangen av 2015.
• Full ukrainsk kontroll med grensa mot Russland innan utgangen av 2015.
• Alle utanlandske styrkar og utstyr bort frå ukrainsk territorium, under overvaking av OSSE.
• Avvæpning av alle illegale grupper
• Etablere arbeidsgrupper med representantar for Ukraina, Russland og OSSE

 

Dagen etter signering erklærte Russland at ‘Russland kan ikkje delta i gjennomføringa av Minsk 2, fordi Russland ikkje er ein del av konflikten’. I mars vedtok det ukrainske parlamentet ei lov om spesialstatus for Donbas, men i juni erklærte separatistane at Donbas skulle bli ein del av Russland. I mars 2016 oppsummerte OSSE status:

• OSSE hadde observert russiske soldatar i Donbas frå starten av konflikten.
• OSSE hadde snakka med krigsfangar som sa at dei var russiske soldatar.
• OSSE hadde observert hjulspor etter kjøretøy som kryssa den russisk-ukrainske grensa.

 

I mars 2016 erklærte Russland at ‘Russland er ikkje ein part i Minsk-avtalene’. Tre dagar før den russiske fullskalainvasjonen i 2022 heldt Putin ei tale(29) der han slo fast at Ukraina er ‘ein umisteleg del av vår eiga historie, kultur og vårt åndelege rom’, og at det moderne Ukraina vart skapt av bolsjevikane ved å ‘dele opp det som historisk sett er russisk land’. Lenins store feil var ifølgje Putin hans idé om ‘nasjonal sjølvråderett, inkludert lausriving’. OSSE avslutta sitt overvakingsoppdrag i Ukraina etter starten på fullskalainvasjonen i 2022(30).

 

USA si rolle

USA har globalt hegemoni når det gjeld våpenmakt, men ønskjer ikkje krig med atomvåpenmakta Russland, som ikkje lenger er ein utfordrar i kampen om globalt hegemoni. Eit kompromiss som bryt med Folkeretten er akseptabelt for USA. USA har, nølande og gradvis, gitt Ukraina våpenhjelp. Dei første våpenleveransane til Ukraina kom i 2018(31,32), lenge etter at det var klart at Russland saboterte Minsk-avtalene. Den viktigaste årsaka til at USA i det heile gir våpenstøtte, er ønsket om å halde ved like sitt militære hegemoni i Europa. 

 

Sentrale europeiske land har gradvis, og særleg etter fullskalainvasjonen, innsett at Russland har ambisjonar om å utvide imperiet, og fryktar dette. USA sementerer alliansen ved å komma dei i møte med våpenhjelp. USA ønskjer dessutan å framstå som forsvarar av Folkeretten når krigen står i Europa og våpenstøtte kan sementere alliansen i Nato. Hovudårsaka til at den første våpenstøtta frå USA kom så seint som i 2018(31), er nok at sentrale europeiske land i det lengste satsa på ei diplomatisk løysing med Russland. Men korfor er våpenstøtta frå USA så halvhjerta, sjølv om mange europeiske land nå ivrar for meir våpenhjelp? 

 

USA har fleire ting å vinne på å spenne Ukraina på pinebenken. For det første demonstrerer USA at det har ein høg pris å ikkje vera med i Nato. For det andre minner USA dei europeiske landa om at dei bidrar for lite til Nato. Endeleg viser USA med dette også at dei har fokus på Kina, og at amerikansk støtte til Europa er avhengig av europeisk støtte til USA i Asia. 

 

Samandrag

Ukraina vart sjølvstendig i 1991. Etter kvart som Putin festa grepet i Russland, styrka han presset for hegemoni over Ukraina. Dei ukrainske nasjonsbyggarane fram til 2014 var dominerte av tidlegare medlemmer av den sovjetiske eliten, folk som braut med kommunistpartiet og arbeidde for ukrainsk sjølvstende, men var splitta i synet på forholdet til Russland. 

 

Den nasjonsbyggande eliten med røter i Sovjet vart i aukande grad utfordra av krefter som ønskjer politisk demokrati og EU-medlemskap. Etter Maidanopprøret vart nasjonsbygginga leia av desse kreftene, noe som førte til at Russland gjekk over til krigføring som strategi for hegemoni. Ukraina, Tyskland og Frankrike satsa på ei diplomatisk løysing med Russland. Avtaler vart signerte av Russland, som likevel gav klart uttrykk for at dei ikkje hadde noe ansvar for gjennomføring av avtalene. Samtidig involverte stadig større russiske styrkar seg i krigen, og i 2022 gjorde Putin det klart at han ser på ukrainsk territorium som russisk land. 

 

Kjelder

1 https://en.wikipedia.org/wiki/1991_Soviet_coup_attempt

2 https://www.britannica.com/place/Ukraine/Independent-Ukraine 

3 https://en.wikipedia.org/wiki/Socialist_Party_of_Ukraine 

4 https://en.wikipedia.org/wiki/Communist_Party_of_Ukraine 

5 A Divided Nation? Reconsidering the Role of Identity Politics in the Ukraine Crisis. Tatiana Zhurzhenko. Die Friedens-Warte Vol. 89, No. 1/2, Die Ukraine-Krise (2014), pp. 249-267. Published By: Berliner Wissenschafts-Verlag. 

6 https://en.wikipedia.org/wiki/Orange_Revolution#Protests 

7https://ereader.perlego.com/1/book/714758/13 

9 https://www.wilsoncenter.org/blog-post/war-and-future-ukraines-oligarchy 

10 https://library.fes.de/pdf-files/id/gewerkschaftsmonitore/20686/2024-ukraine.pdf

11 https://en.wikipedia.org/wiki/Revolution_of_Dignity 

12 https://en.wikipedia.org/wiki/Euromaidan 

13 https://www.wilsoncenter.org/blog-post/war-and-future-ukraines-oligarchy     

14 https://www.wilsoncenter.org/blog-post/ukraines-wartime-politics-takes-new-turn 

15 https://rev.org.ua/sotsialnyi-rukh-who-we-are/ 

16 https://en.wikipedia.org/wiki/Annexation_of_Crimea_by_the_Russian_Federation 

17 https://en.wikipedia.org/wiki/Demographics_of_Crimea

18 https://en.wikipedia.org/wiki/Deportation_of_the_Crimean_Tatars

19 https://digitallibrary.un.org/search?ln=en&as=0&p=subjectheading:[ETHNIC+CLEANSING]  

20 https://www.amnesty.ch/de/laender/europa-zentralasien/ukraine/dok/2024/zehn-jahre-unterdrueckung-auf-der-krim/240318_synthese-russieukraine.pdf 

21 https://fuen.org/en/members/Mejlis-of-the-Crimean-Tatar-People

22 https://en.wikipedia.org/wiki/Donetsk_Republic_(movement) 

23 https://www.cambridge.org/core/journals/review-of-international-studies/article/diasporic-geopolitics-rising-powers-and-the-future-of-international-order/A8D62FDBC6195729138E90662B6C824D

24 https://cis01.central.ucv.ro/revistadestiintepolitice/files/numarul49_2016/10.pdf 

25 https://www.pewresearch.org/global/2014/05/08/despite-concerns-about-governance-ukrainian

26 https://www.iri.org/wp-content/uploads/2014/04/201420April20520IRI20Public20Opinion20Survey20of20Ukraine2C20March2014-262C202014.pdf

27 https://www.ponarseurasia.org/how-reliable-are-polls-in-wartime-ukraine/

28 https://en.wikipedia.org/wiki/Minsk_agreements 

29 http://en.kremlin.ru/events/president/news/67828

30 https://www.osce.org/special-monitoring-mission-to-ukraine-closed 

31 https://www.ft.com/content/841b0ee4-1dfc-11e8-aaca-4574d7dabfb6

32 https://www.wsj.com/articles/a-trump-peace-plan-for-ukraine-russia-foreign-policy-926348cf

Opp fra sprekkene av en sønderknust økonomi har det i Venezuela vokst fram hundrevis av sosialistiske kommuner de siste årene. Gnist har vært i Caracas og snakket med Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert om hvordan dette har seg.

Cira Pascual Marquina er professor i statsvitenskap ved Universidad Bolivariana de Venezuela (UBV) i Caracas og bidragsyter til Venezuelanalysis.com.

Chris Gilbert underviser marxistisk politisk økonomi ved UBV. Hans siste bok, Commune or Nothing!: Venezuela’s Communal Movement and Its Socialist Project, kom ut på Monthly Review Press i fjor. 

Tekst og foto: Peder Ressem Østring.

Peder er redaksjonsmedlem og samfunnsgeograf.

CARACAS: Cira Pascual Marquina og Chris Gilbert har i en årrekke ledet Escuela de Cuadros, noe så sjeldent som et skoleringsprogram for marxistisk teori kringkastet over statlig TV. Her har de i over tre hundre episoder intervjuet organiske intellektuelle fra fjern og nær, fra Marcello Musto til Michael Löwy, basert på ulike tekster som seeren også oppfordres til å lese.

Denne gangen er det vi som stiller spørsmålene. Det er ikke tilværelsen som talkshow-verter vi skal snakke om, men Venezuelas sosialistiske kommuner.

Den internasjonalistiske duoen har bodd i Venezuela siden 2006 og har blant annet engasjert seg i arbeidet for kommunene. Gnist møter Marquina og Gilbert i deres leilighet i Caracas. Fra 21. etasje har man en imponerende utsikt, men det kan også bli prekært uten heis når strømmen går – noe som fortsatt ikke er uvanlig. Dette er bare én av mange symptomer på sanksjonene som fortsetter å ramme det karibiske landet.

Cira er opprinnelig fra Catalonia, mens Chris er fra USA. De flyttet til Caracas under chavismens glansdager, men har også opplevd de turbulente årene etter Chávez’ død i 2013. Året etter sank oljeprisen i verden til bunns, mens sanksjonene fra USA ble skrudd til helt til de nådde en topp under Trump. Dette har skapt en krise som kan være vanskelig å fatte for folk i vesten.

– Den viktigste enkeltfaktoren for å forbedre livene til flertallet av venezuelanere ville vært å få slutt på sanksjonene, sier Chris. – Vi ser at effektene av sanksjonene rammer hardest på områder som helse og utdanning, områder som er viktige for menneskelig utvikling.

De framholder likevel at venezuelanere ikke er passive ofre, men at folk vender seg til fellesskapsløsninger under krisetider: – En av tingene Cira og jeg oppdaget er at under den verste krisen, så har folk vendt seg til den mest radikale, revolusjonære delen av Chávez’ arv. En sentral del av dette er kommunen. I Chávez siste viktige tale avslutter han med slagordet ‘comuna o nada’ – kommune eller ingenting.

Kommune-rød

For nordmenn vil kanskje ordet kommune gi assosiasjoner til linoleumsgulv, sur kaffe og fiffige slagord. Men her er det snakk om sosialistiske kommuner: territorielle enheter hvor demokratiske beslutninger gjennomsyrer en rekke avgjørelser, og hvor produksjon og planlegging blir bestemt i fellesskap. Cira anslår at om lag fem til ti prosent av Venezuela er styrt som kommuner i dag. Hun tar for seg grunntrekkene: – En kommune er et territorium hvor man kollektivt organiserer politikk og økonomi. Her vil man kollektivt, ved hjelp av fellesråd og samlinger, bestemme hvor mye og hva man skal produsere og hva man gjør med overskuddet.

Cira forteller at grunnstrukturen i kommunene er kommuneråd som består av mellom 300–500 familier. Disse kommer sammen for å løse ulike utfordringer, enten det dreier seg om avløpsvann eller oppussing av den lokale skolen. Sammen kan flere kommuneråd danne en kommune. – En kommune, slik Chávez foreslo det, er et sted hvor flere talspersoner for kommuneråd møtes til et parlament, hvor dette er det høyeste organet. Men kommunen bør også ha en stadig økende kontroll over de økonomiske aktivitetene i samfunnet, av territoriet hvor kommunene eksisterer. Det er ikke alltid det er tilfellet, men jeg tror det er avgjørende at kommuner også har sine egne produksjonsmidler fordi en av tingene man trenger for å omorganisere det kapitalistiske samfunnet, som et minimum, er sosial eiendom. Og i kommunen bestemmer man demokratisk over denne.

Chris kan fortelle at ideen om kommuner faktisk ikke fikk særlig aktiv oppslutning da den først ble lansert av Chávez i 2009: – Ideen slo først ordentlig rot under den verste økonomiske krisa. I slike kriser ser vi ofte at folk tyr til gjensidig hjelp og støtte. Men det særegne her i Venezuela er at dette ikke bare var en spontan oppblomstring, men også understøttet av både et sett med rimelig avanserte lover.

Et filosofisk møte i fengsel

På spørsmålet om hva som var inspirasjonskilden til kommunene, kommer Chris blant annet inn på István Mészáros, en ungarsk filosof og elev av Georg Lukács.

– Det finnes en lang historisk linje med substansielt demokrati som en del av den bolivarianske prosessen. Parallelt pågikk det en samtale mellom Mészáros, Chávez og det venezuelanske folket om hvordan virkelig å bygge sosialisme, etter å ha lært fra både styrker og svakheter ved tidligere forsøk.

Chris peker på at det fantes en forhistorie med å prøve ut ulike økonomiske modeller i Venezuela. Rundt 2003 ble kooperativer både oppmuntret og tilrettelagt for, et prosjekt som fikk blandede resultater. Dette var fortsatt en form for privat eiendom, med konkurransetvang og profittmaksimering, selv om det var en form for privat eiendom samlet på flere hender. Mange bedrifter ble registrert som kooperativer for å få ulike fordeler fra myndighetene, men fungerte i praksis som hvilket som helst annet selskap. Etter kooperativene gikk fokuset over på semi-statlige fabrikker hvor arbeiderne skulle medvirke aktivt. Disse utviklet seg til å bli styrt av kadre fra staten, ikke de på gølvet.

Det er etter disse mislykkede forsøkene at Chávez for alvor vender seg til István Mészáros. Chris kan fortelle at Chávez’ forhold til den ungarske marxisten startet allerede på 90-tallet, mens han satt i fengsel etter et mislykket kuppforsøk. Grunnen var at Chávez’ veileder, Jorge Giordani, en mann som senere skulle bli planleggingsminister, kjente Mészáros fra sin studietid i England og introduserte ham til den kommende presidenten.

– Chávez skjønte at et statseid selskap ikke ville være nok, man trengte et nytt samfunnsmessig stoffskifte. Dette var lærdommer fra det 20. århundrets forsøk på sosialisme hvor man hadde tatt statsmakten, men uten å komme hinsides kapitalens logikk.

Kommuner i by og bygd

Cira nevner to eksempler på konkrete kommuner, den rurale kommunen El Maizal og den urbane kommunen El Panal i Caracas: – Hver kommune har sin egen historie. El Maizal er i et område med en lang historie med landkonflikt og konsentrasjon av jord på veldig få hender. I 2009 kommer Chávez dit og oppfordrer til dannelsen av kommuner, en kollektiv prosess med å ta land. Dette skjer i en kontekst hvor det allerede fra 2001 fantes en lov som tillot jordløse bønder å ta brakkland.

El Panal er den andre kommunen som blir nevnt. Før intervjuet har jeg allerede hatt anledning til å besøke denne urbane kommunen, i barrioen 23 De Enero i Caracas. Det første som møter deg når du ankommer er en plakat av Che Guevara og Hugo Chávez. Her fikk jeg se et allmøte hvor det ble diskutert hvilken ny produksjon man skulle sette i gang med sine tilgjengelige midler. Jeg fikk også se en kommunal spisesal, et vaskeri og en tekstilfabrikk. Ikke minst kunne bydelen, som gjerne ville blitt klassifisert som slum – eller ‘uformell bosetting’ i mer akademisk sjargong – skilte med en nymalt skole og et imponerende utvalg idrettsbaner. En av dagene var det også et selvorganisert bondens marked, med inviterte småbønder fra andesregionen som kom for å selge produktene sine direkte i kommunen. I løpet av noen timer ble grønnsaker og frukt kjøpt inn til en mye rimeligere penge enn i butikkene, som fortsatt eies av private.

Cira tar for seg litt av kommunens historie: – El Panal har sitt utspring i en kaderorganisasjon som klarte å få bort narkokartellene fra bydelen og fikk med det stor lokal støtte. I 2006 utroper de seg til en kommune – dels etter inspirasjon fra Marx’ skrifter om Pariserkommunen, dels inspirert av de nylig etablerte kommunerådene, hvorfra spranget til en kommune kanskje ikke var så langt.

Cira framholder at alle kommuner har sin egen særegne forhistorie. Selv om denne er viktig, har alle kommuner samme mål: Kommunalisering av samfunnet ved å sette menneskelig liv i sentrum i stedet for kapital eller penger.

Kommuner er imidlertid ikke noe helt nytt i Venezuela. Chris forklarer at – urfolkssamfunnene som eksisterte før var organisert på kommunalistisk vis med mange demokratiske grasrotprosesser. Det samme kan sies om samfunnene skapt av rømte slaver. Mange slike eksisterer fortsatt.

Reaksjonære kommuner

Det er lett å bli entusiastisk på studietur, men vi må også spørre: Hvilke utfordringer har de to kommunardene kommet over? Chris svarer: – Suksessfulle kommuner prøver å bygge ikkekapitalistiske byttenettverk seg imellom, noe som er avgjørende for å bygge et hegemonisk prosjekt. Likevel er kommuner fortsatt ikke fri for markedsrelasjoner. Når det er sagt: Uansett hvor beundringsverdig det måtte være å danne en kommune så kan det finnes reaksjonære kommuner. De kan være både patriarkalske og ekskluderende. Derfor er det viktig at kommunene er en del av et strategisk prosjekt for å bygge kommunisme. Chávez sa at kommunen var en byggestein for sosialismen, en celle som skal utgjøre en større kropp av sosialisme. Han sa også at en isolert kommune er kontrarevolusjonær.

Men hvilken rolle spiller staten overfor kommunene? Chris utdyper:

– Det er et dialektisk forhold mellom staten og grasrotbevegelser. Du kan sammenligne zapatismen som oppsto på 90-tallet i Mexico og chavisme. Zapatistene foreslo å bygge folkemakt og en radikal autonomi fra staten – i bunn og grunn en form for antipolitikk. Dette var et prosjekt som med rette tiltrakk seg folk sin oppmerksomhet og beundring rundt om i verden. Likevel tror jeg historien har vist at en prosess som involverer et dialektisk forhold til staten muliggjør en mye større og mer bærekraftig utbredelse av folkemakt enn hva zapatismen noen gang har frambrakt. Ulike folk vil peke på enten grasrota eller statsmakt som viktigst, men det vil være en feil å kun snakke om en nedenfra-og-opp-prosess.

Det er altså gjennom en knipetangmanøver sosialismen skal vinnes, hvor regjeringsmakten legger til rette for et selvforsterkende nettverk av kommuner gjennom både lovgivning og ressurser.

Venezuela ved et veiskille

På besøk i El Panal får jeg anledning til å besøke en liten konfeksjonsfabrikk. Under et stort portrett av ‘El comandante’ Chávez sitter et dusin arbeidere i konsentrert samhandling med symaskiner og tøystykker. Jeg får høre at alle ting kan diskuteres på arbeidsplassen, til og med lønsjpausen – som her er to timer, langt over hva man blir avspist med i privat sektor. Det slår meg at når vi i det globale nord snakker om demokrati, tenker vi stort sett på det å legge en stemmeseddel i en boks annethvert år, mens fabrikkene, kontorene og alle arbeidsplassene hvor vi tilbringer store deler av livene våre stort sett framstår som despotiske sfærer av samfunnet. Prosesser med folkemakt, poder popular, som faller utenfor et vestlig sneversyn på demokrati blir ignorert, mens alle nyheter dreier seg rundt sommerens presidentvalg. Chris framholder likevel at også det forestående valget blir viktig:

– Valget vil være avgjørende for at den folkelige bevegelsen skal gå framover. Mange blant de usynlige massene her belager seg på, og har prosjekter som er avhengige av koblinger – av og til sterke, av og til prekære – med staten. Derfor er kontinuiteten til Marudos regjering viktig, særlig i møte med en høyst reell imperialisme som alltid står klar til å undertrykke folket. Samtidig: kommunardene ender opp med å bruke en hel del energi på valget, noe som er slitsomt, om enn nødvendig.

Cira og Chris opplevde den bolivarianske revolusjonen da det var på sitt mest intense. De kan fortelle om at ting skjedde utrolig fort, at det var en voldsom energi og entusiasme i gatene. Banker ble nasjonalisert og oljepenger flommet inn i statsbudsjettene. Men de har også opplevd den største krisen, da folk døde av mangel på medisiner, folk gikk kraftig ned i vekt på grunn av kaloriunderskudd og kriminalitet florerte. Selv om de på ingen måte vil fristille regjeringen fra kritikk når det kommer til en rekke sentrale beslutninger, advarer de mot å kaste babyen ut med badevannet:

– Jeg vil gjerne legge til at denne regjeringen har gjort feil, noen av dem har vært store, men kommunene er i bunn og grunn det venezuelanske folkets arv. Det skal sies at dette prosjektet fortsatt er prekært og ikke så sammenkoblet som Chávez hadde håpet, sier Cira avslutningsvis. Chris legger til: – Intellektuelle og akademikere i det globale nord ivrer ofte etter å deklamere slutten på ting. De ønsker diskursive begravelser, og de gjorde det med Chávez også. Folk kan ikke leve på nostalgien etter Chávez aleine. På den andre siden kan man heller ikke bare tenke på ting som skulle vært gjort annerledes. Revolusjonen kan bare leve hvis vi tenker på hvordan vi går videre.

Allmøte: Deltakende budsjettering i El Panal

Over ti år etter sin død er Hugo Chávez stadig populær i Caracas’ slumområder

En kafé i Caracas som selger varer fra landets sosialistiske kommuner

Oljefondet er medskyldig i folkemordet i Gaza og støtter Israels okkupasjon av Gaza og Vestbredden. Oljefondet, eller Statens Pensjonsfond Utland, er Norges viktigste utenrikspolitiske instrument. Anerkjennelsen og regjeringens verbale støtte til Palestina er flott, men Norge kunne rammet Israels krig og okkupasjon på en helt annen måte gjennom Oljefondet. 

 

Den norske politiske eliten sier at Oljefondet må styres uten politikere, og at det såkalte Etikkrådet med bakgrunn i etiske regler skal sørge for at Oljefondet ikke bidrar til brudd på internasjonal lov. Dette er politisk ansvarsfraskrivelse som i dagens akutte situasjon ikke fungerer. Oljefondet har forvaltningsregler som er laget for å beskytte krigsprofitten framfor ofrene for krigsinvesteringene. 

 

Jeg kunne skrevet mye om Oljefondet som imperialistisk verktøy. Oljefondet har hentet sine inntekter fra olje- og gasspriser som har holdt den fattige delen av verden nede og satt eliten i Norge på toppen. Jeg hørte lederne for de politiske ungdomspartiene diskutere Oljefondet under Arendalsuka nå i august. Det var navlebeskuende, ingen reiste for alvor spørsmålet om rettferdigheten i at Norge gjennom oljeprisene og Oljefondets kapitaleksport henter profitt fra arbeideres og bønders arbeid jorda rundt. 

 

Jeg skal begrense meg til Israel og Palestina, det er ille nok.

 

Investeringer i våpenindustri

Det er umulig å svare på hvor mye Oljefondet har investert i våpenindustri som leverer til Israel. Det er et definisjonsspørsmål. Er aksjene i Caterpillar, som leverer bulldosere som Israel bruker både i Gaza og på Vestbredden, å regne som våpenaksjer? Skal vi regne med Mercedes, Ford og Toyota, som leverer kjøretøyer som brukes til forflytning av soldater og tanks?

 

Den amerikanske kveker-organisasjonen American Friends Service Committee (AFSC) fikk Nobels fredspris i 1947. De har utarbeidet en liste over selskaper som bidrar med våpen til Israels folkemord. Lista er langt fra komplett, de har for eksempel ikke gjort mye for å finne underleverandører. Derfor er ingen av våpenselskapene i Norge med, selv om 6 av dem bidrar med store leveranser av deler til jagerflyet F 35, som Lockheed Martin selger til Israel. Men norskeide Nammo USA er med, siden de leverer ferdige våpen direkte til Israel. 

 

Oljefondet har aksjer i 22 av 53 selskaper på lista til AFSC. Verdien er 154,2 milliarder norske kroner (NOK), opp fra 116,4 milliarder ved siste årsskifte. 

 

Den svenske SIPRI-databasen regner bare opp de våpenselskapene som leverer direkte til Israel. Dermed blir ikke våpen som tar en sving innom lager i USA med i regnestykket. Koalisjonen Don´t buy into Occupation, der LO, Fagforbundet og Norsk Folkehjelp er med, har utarbeidet en rapport med utgangspunkt i SIPRI-databasen. Den viser at Oljefondet har aksjer for 22 milliarder NOK i 4 selskaper som leverer til Israel.

 

Vi i Palestinakomiteen har valgt å følge investeringene i 8 våpenselskaper. Alle produserer våpen som havner i Israel. Som vi ser av tabellen med Oljefondets investeringer er verdien av aksjene i disse selskapene nå 58,8 milliarder NOK. Verdiøkningen på 17,8 milliarder NOK siden nyttår skyldes 3 faktorer; svakere norsk krone, økning i aksjekurser, og Oljefondets oppkjøp/nedsalg for noen av selskapene. (Nedsalget i L3 Harris skyldes at Oljefondet til slutt måtte innrømme at de var en del av USAs atomvåpenprogram). Oljefondet har økt eierandelen i Rheinmetall, General Electric og RTX betydelig det siste halvåret. 

Våpenselskaper	Investering mrd NOK 30.06.24	Investering mrd NOK 31.12.23	Investering mrd NOK 31.12.22
General Dynamics, USA	8,32	7,24	5,84
General Electric, USA	20,96	11,79	6,04
L3 Harris, USA	0	3,20	3,28
Leonardo, Italia	1,16	0,93	0,95
Rheinmetall, Tyskland	5,48	2,24	1,88
Rolls-Royce, USA	11,80	7,81	1,82
RTX, USA	10,34	6,70	15,22
ThyssenKrupp, Tyskland	0,75	1,11	1,12
Sum	58,8	41,0	36,2
Økning siden forrige	17,8	4,8
Økning i % siden forrige	43,4 %	13,3 %

 

General Dynamics produserer nesten 1 tonn tunge bomber (MK 84) som Israel bruker til å bombe Gaza flatt med. Reuters meldte 29. juni at USA har sendt 14000 MK 84 bomber til Israel siden 7. oktober. Israel har brukt slike bomber i Gaza i flere kriger de siste 10 årene. FN konkluderte allerede etter Gazakrigen i 2014 at bruk av slike bomber i tettbefolkede områder er en krigsforbrytelse. 

 

5. september 2024 meldte Norges Bank at de endelig, etter langvarig press, har solgt seg ut av General Dynamics. Begrunnelsen er at de produserer «sentrale komponenter til kjernevåpen». Vi tar dette som en seier, men synes det er ganske merkelig at bidrag til krigsforbrytelser og folkemord ikke er en del av begrunnelsen.

 

Oljefondet høster ekstrem profitt på at aksjekursene i våpenindustrien går gjennom taket som følge av krigene i Gaza og Ukraina. Når Israel bomber Gaza, renner pengene inn på Oljefondets konto.

 

Etiske regler

Oljefondet har etiske regler. I «Retningslinjer for observasjon og utelukkelse fra SPU», fastsatt av Finansdepartementet heter det (utdrag):

3.Kriterier for produktbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Fondet skal ikke være investert i selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer:

utvikler eller produserer våpen eller sentrale komponenter til våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper, herunder biologiske våpen, kjemiske våpen, kjernevåpen, ikke-detektbare fragmenter, brannvåpen, blindende laservåpen, antipersonellminer og klaseammunisjon.

4.Kriterier for atferdsbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Observasjon eller utelukkelse kan besluttes for selskaper der det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv er ansvarlig for:

grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene

alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner

salg av våpen til stater i væpnede konflikter som benytter våpnene på en måte som utgjør alvorlige og systematiske brudd på folkerettens regler for stridighetene.

 

Disse kriteriene har dannet grunnlag for å utelate store våpenprodusenter fra investeringene til Oljefondet, for eksempel Lockheed Martin, som er med på USAs atomvåpenprogram, og i en periode Raytheon (nå RTX), som produserte klasevåpen. Det er ingen tvil om at salg av våpen til Israel bryter med retningslinjenes paragraf 4c, det er som å lese om General Dynamics og deres megabomber.

 

Den internasjonale domstolen (ICJ) konkluderte i januar med at Israels krig mot Gaza utgjør et sannsynlig folkemord. Da har alle stater en plikt til å gjøre alt de kan for å forhindre folkemord. Denne plikten gjelder selvfølgelig også for Oljefondet. 

 

Men hvorfor gjør ikke Oljefondet alt de kan, hvorfor fungerer ikke deres egne retningslinjer? Ordene grove, alvorlige og systematiske kan tolkes; hvor grove, hvor alvorlige, hvor systematiske? Hvor stor må andelen av selskapets virksomhet som bidrar til folkemord, være for at Etikkrådet skal gripe inn? 

 

I tillegg kommer tidsperspektivet. Hvis et våpenselskap skal utelukkes, gjelder følgende prosedyre: 

Palestinakomiteen kan sende inn ei melding om et våpenselskap som leverer våpen som dreper sivile. Først undersøker Etikkrådet påstandene. Hvis de vurderer at det er alvorlig eller systematisk nok, så skriver de til selskapet og ber om deres syn på saken. Kan de endre praksis? Etter en vurdering av svarene sender Etikkrådet en anbefaling til Norges Bank, som kan vedta nedsalg i selskapet. Så skal aksjene selges ut slik at det blir minst mulig økonomiske tap for fondet. Først når det har skjedd, får offentligheten vite om Etikkrådets anbefaling. Denne prosessen tar gjerne mer enn et år. 

 

Dette er regler og saksgang som er skapt for å vokte pengene. I ei tid med et pågående folkemord trengs tydelige signaler raskt, vi kan ikke ha forbehold om at vi ikke skal tape penger før det reageres. Oljefondets etiske regler kan ikke trumfe Folkemordkonvensjonen! Etikkrådet fungerer som et skalkeskjul for at Oljefondet skal kunne hente krigsprofitt!

 

Hvem er så Etikkrådet? Det består av fem medlemmer. Tre av dem kommer fra styrerommene i Norsk Hydro, Equinor og Norges Bank, utdannet som sivilingeniør, jurist og økonom. En kommer fra Universitetet i Bergen og er biolog, mens den siste er folkerettsjurist. Ingen har særskilt utdannelse for det de skal sysle med i Etikkrådet, nemlig etikk.

 

FNs svarteliste

FNs menneskerettighetsråd fikk i 2016 utarbeidet en rapport om de israelske bosettingenes virkning på det palestinske sivilsamfunnet. Alle selskaper som bidrar med utstyr og konstruksjonsmaterialer, overvåkingsutstyr, utstyr for rivning av boliger, banktjenester, bruk av naturressurser, forurensing med mere ble listet i en database. FN anbefaler at det ikke skal investeres i disse selskapene.

 

Denne databasen ble oppdatert 30. juni 2023, og inneholder 97 selskaper. Oljefondet har 30. juni 2024 aksjer for 38,7 milliarder NOK i 19 av disse selskapene. Etikkrådet ville ikke svare på hvorfor de ikke vil følge FNs anbefaling da Palestinakomiteen spurte om det i mars 2024. 

 

ICJ uttalte 19. juli 2024 at okkupasjonen er ulovlig og krevde at okkupasjonen stopper umiddelbart. ICJ er i sin uttalelse krystallklar på at alle stater må bidra til å stanse okkupasjonen og støtte FNs arbeid for selvbestemmelse for palestinerne. De nevner spesifikt at økonomisk samarbeid må stanses. Utenriksminister Espen Barth Eide sa at dette var en kraftfull uttalelse og at «alle andre stater og internasjonale organisasjoner er pålagt å bistå til at disse ulovlighetene stanser.»

 

Utenriksdepartementet sendte i mars ut retningslinjer der det «frarådes norske selskaper å drive handel og næringsvirksomhet som bidrar til å opprettholde de folkerettsstridige israelske bosetningene». I pressemeldingen sendt ut med retningslinjene sa utenriksministeren at

 … norsk næringsliv bør være oppmerksomme på at de, gjennom økonomisk eller finansiell aktivitet i de folkerettsstridige israelske bosettingene, risikerer å bidra til brudd på internasjonal humanitærrett eller menneskerettighetene». 

 

Men denne anbefalingen gir altså Oljefondet blaffen i. 

 

Nytt oppkjøp i okkupasjonen

Om det ikke har vært klart før: Oljefondet motarbeider FN og støtter Israels okkupasjon av Palestina. I løpet av årets første 6 måneder har fondet kjøpt aksjer for 31,6 millioner NOK i et nytt israelsk selskap, Villar. Dette entreprenør- og eiendomsselskapet har betydelige eiendommer i industrisonene på Vestbredden, noe av det bygd ut på oppdrag av den israelske staten. Et av datterselskapene til Villar har samarbeidet med israelske fengselsmyndigheter. Villar står i FNs svarteliste, så Oljefondet kan ikke si at de ikke visste. Altså en direkte og bevisst støtte til okkupasjonen. 

 

Etter uttalelsen til ICJ forventer jeg at regjeringen følger opp egne retningslinjer og uttalelser. De må nå instruere Oljefondet om å kvitte seg med alle økonomiske bånd til bosettingene og selskaper med interesser i bosettingene. 

 

Investeringer i Israel

Oljefondet har 30. juni 2024 aksjer for 16,2 milliarder NOK i 77 israelske selskaper. Dette er en økning på 0,9 milliarder NOK i løpet av 2024. Den største enkeltinvesteringen er i Teva Pharmaceutical Industries, som er Israels største industriselskap. Her har verdien av Oljefondet sine aksjer økt fra 4,4 til 6,1 milliarder NOK i løpet av 2024, til tross for et visst nedsalg.

 

Paris-protokollen, som er et tillegg til Oslo-avtalen, har sørget for at store deler av palestinsk næringsliv er underlagt israelsk lovverk og tollmurer. Bare medisiner godkjent og registrert i Israel er lovlige på Vestbredden og i Gaza! Rimelige medisiner fra India, Kina og Russland er ikke tilgjengelig. Dette har gitt Teva enorme fordeler på det palestinske markedet, og gjort det umulig å utvikle palestinsk farmasøytisk industri. 

 

Teva er et eksempel på at israelske selskaper profiterer på okkupasjonen. Å investere i Teva er å hindre utvikling i Palestina og støtte den israelske okkupanten. Akkurat det motsatte av hva ICJ og FN ber om, Norge bidrar til å bryte ned den staten vi sier vi anerkjenner. Palestinakomiteen oppfordrer til boikott av Teva.

 

Norge kan gjøre en forskjell for Palestina

Den israelske statens økonomi er i sterk tilbakegang. I en artikkel i Mondoweiss 19. juli 2024, skriver Shir Hever om produksjonsnedgang, kapitalflukt, konkursras og om hundretusenvis av israelere som forlater landet. Utenlandske investeringer uteblir, Intel stanset nettopp en investeringsplan i Israel verdt 25 milliarder amerikanske dollar. Israel sliter med energiforsyningen og turistnæringen er helt død. I en slik situasjon er Oljefondets støtte til Israel gull verdt for apartheid-staten, så her kan Norge virkelig legge press. 

 

Når Oljefondet tvert om støtter Israels krig og okkupasjon, blir anerkjennelsen av Palestina dobbeltmoral. Oljefondet følger god gammel pro-sionistisk tradisjon, slik Norge har gjort siden vi solgte tungtvann til Israels atomvåpenproduksjon, og siden Trygve Lie som generalsekretær i FN var med å presse gjennom det ulykkelige vedtaket om å dele Palestina i to.

 

Anerkjennelsen av Palestina var et viktig symbolvedtak. Men en ordre fra regjeringen om uttrekk fra israelske selskaper og selskaper som støtter okkupasjonen vil virkelig svi. Hvis et slikt signal fra norske myndigheter får støtte internasjonalt kan det være dødsstøtet for det sionistiske prosjektet Israel, og et viktig bidrag for et fritt Palestina. 

Å underkjenne den strukturelle rasismen i europeisk innvandringspolitikk legitimerer og styrker høyreekstrem retorikk. Det utsetter medmennesker og samfunnet for fare.

 

Selv om få peker på den åpenbare sammenhengen, utgjør moderne innvandringslovverk et moderne og vedvarende eksempel på strukturell eller systemisk rasisme. 

Dette understrekes både av begrunnelsen for lovverket og av praksis. 

 

EUs nylig vedtatte migrasjonspakt er et grotesk eksempel. Lovverk som er basert på og bidrar til å styrke og videreføre rasistiske holdninger og å legitimere høyreekstreme konspirasjonsteorier. Lovverk basert på at ikke-vestlig innvandring, enkelte ikke-vestlige innvandrere i seg selv, utgjør en trussel mot vår og rikets sikkerhet.

 

Å unnlate å påpeke denne sammenhengen er farlig for rasialiserte mennesker og minoriteter, men er også dypt skadelig for demokratiet og for lokalsamfunnene våre. 

 

I forbindelse med den siste tidens rasistiske opptøyer i Storbritannia har stadig flere påpekt sammenhengen mellom opptøyene og en offentlig debatt og et mediebilde preget av enkelte innvandrere, særlig de fra muslimske land, som nettopp en trussel, for ikke å si den største trusselen. Selv om gjerningsmannen bak de grusomme drapene på tre små jenter i juli verken var muslim eller hadde innvandret til England, uttrykker flere nå forståelse for mobbing og raseri mot innvandring, også her hjemme.

 

Og hvorfor skulle man ikke det, kan man nesten spørre seg. Britiske myndigheter og medier, og norske, har gjennom tiår pekt på at enkelte former for innvandring, i all hovedsak den fra ikke-vestlige land, er en sikkerhetstrussel og en trussel mot «vestlige verdier». Flåsete sagt har vi, særlig siden 2015, sett en tendens til at skylden for «alle» problemer i samfunnet på et vis legges på «uønsket innvandring». Dette gjenspeiles i og forsterkes av et innvandringslovverk som blir stadig strengere. Tiltak for å holde innvandrere ute går stadig lengre i å senke akseptable standarder, både nasjonalt og regionalt. Det er allerede slått alarm om den økende muslimfiendtligheten i Europa. Migrasjonspakten er et langt steg i feil retning og mange er svært bekymret for konsekvensene.

 

Opptøyene i Storbritannia er de siste i en rekke hendelser i europeiske land som viser hvor farlig det kan være å la være å avsløre og å ta et oppgjør med den strukturelle rasismen som er bygget inn i lovene som regulerer tilgangen på Europa og «vesten», både for de som kommer og for de som allerede befinner seg her. Når det også denne gangen ender med en diskusjon om å stramme inn i asylpolitikken, går en helt åpenbar sjanse til å ta tak i noe grunnleggende farlig og problematisk tapt – igjen. 

 

Strukturell rasisme

Rasisme handler om mer enn de «enkle» mellommenneskelige relasjonene, de negative fordommene og stereotypiene, det vil si den individuelle rasismen. Negative holdninger oppstår ikke ut av det blå. De kommer fra et sted og opprettholdes og videreføres fordi vi ikke tar et oppgjør med de underliggende strukturene som fôrer dem. Nettopp der må vi leite for å finne den strukturelle rasismen.

 

Strukturell rasisme eller institusjonalisert/systemisk rasisme finnes og er et virkelig problem, selv om den kan være «vanskelig å forstå». I motsetning til i mellommenneskelige relasjoner er det «ingen» som kan stilles direkte til ansvar for strukturell rasisme. Allikevel har «alle» et ansvar for å avsløre, motvirke og bekjempe den. Så enkelt og så vanskelig. 

 

Strukturell rasisme defineres som «lover, regler eller offisiell politikk i et samfunn som resulterer i og støtter en fortsatt urettferdig fordel for noen mennesker og urettferdig eller skadelig behandling av andre basert på rase, etnisitet, legning eller andre forhold.» 

 

Strukturell rasisme er det sammenvevde forholdet mellom historisk urettferdighet, lover, institusjoner, politikk, praksis, sosiale, politiske og økonomiske forskjeller. Effekten av disse faktorene er marginalisering, stigmatisering og dehumanisering av rasialiserte mennesker. Alle sider ved samfunnet vi lever i, former og fortsetter å forme disse strukturene. 

 

Bak forhold som er innebygget i samfunnet, ligger det ikke nødvendigvis en bevisst handling. Slik strukturell eller institusjonalisert rasisme er mindre åpenlys enn individuell rasisme, men har alvorlige konsekvenser. Disse gir seg utslag i ulik tilgang til jobb, bolig og sosiale rettigheter, forskjellsbehandling i rettssystemet, dårligere utdanningsmuligheter, trygderettigheter og helsetjenester. 

 

Strukturell rasisme er en konsekvens både av nåværende og historisk politikk og maktutøvelse. Norge og Europa er del av en lang historie der såkalte vestlige land har utbyttet land i det globale sør og tiltvunget seg ressurser og rikdom på deres bekostning. Norge har også en lang historie med diskriminerende politikk overfor egen urbefolkning og nasjonale og etniske minoriteter. Fra slutten av 60-tallet skiftet fokuset mot innvandring, og «uforenlige enelige kulturforskjeller» som begrunnelse for at migrasjon fra visse land og kontinenter skulle begrenses. Denne politikken kom med innvandringsstoppen i 1975 og ble fulgt opp med lovgivning og lovreformer, helt fram til i dag. 

 

Ønskede og uønskete

Innvandringsstoppen av 1975 knesatte et skille mellom ønskede og uønskede innvandrere som ikke bare fortsatt eksisterer i dag, men som dominerer innvandringsdebatten fullstendig. For mennesker fra «ikke-vestlige» land finnes det få eller ingen lovlige veier til Europa – utenom retten til å søke beskyttelse. For å sette det på spissen utløser «kvalifisert lidelse» et beskyttelsesbehov. Det er åpenbart svært uheldig,oguheldig, og det reproduserer en asymmetrisk maktbalanse som fortsetter å eksistere innad i i samfunnet vårt. 

 

Retten til å søke beskyttelse utenfor eget hjemland er helt eksplisitt nedfelt i Flyktningkonvensjonen, en sentral del av de internasjonale konvensjonene som til sammen utgjør helt grunnleggende menneskerettigheter. Derfor er det lett å vise til den internasjonale forpliktelsen som hvert enkelt land har ratifisert. Men, dette er også en politisk skapt situasjon hvor noen menneskers bevegelsesfrihet kunstig begrenses av de samme som utnytter dem. Slik situasjonen er i dag, gir denne formen for menneskerettighetsargumentasjon lite rom for diskusjon. 

 

Flere organisasjoner på europeiske nivå etterlyser nå at vi snakker om moderne innvandringskontroll som uttrykk for strukturell eller systemisk rasisme. Hvilke midler som brukes for å holde mennesker ute, hvilke mennesker som slippes inn i landet (kontinentet!), og hvordan vi tillater at de behandles forteller mye om holdninger til enkelte grupper mennesker. Rasisme og eksklusjon er ikke bare konsekvensene av europeisk innvandringspolitikk. Det utgjør selve logikken bak strukturene. 

 

Det er få som tør å utfordre dette og som argumenterer for retten til bevegelsesfrihet og migrasjon, som en grunnleggende menneskerettighet i seg selv. I stedet ender vi med en situasjon der ingen egentlig er ønsket, men hvor vi til nød aksepterer de flyktningene som «har det verst». De som ikke anerkjennes som flyktninger, migrantene, holdes ute med stadig strengere midler og behandles stadig dårligere om de kommer hit. Opportunistiske politikere tukler med kriteriene for anerkjennelse som flyktning. Det gjør også rommet mindre og mindre, og påvirker hvordan vi ser på de som kommer og de som allerede er her. 

 

I lys av hendelsene i Storbritannia er det på høy tid at vi snakker om utryggheten og risikoen dette medfører for grupper og mennesker, som er en del av samfunnene våre. Det er en kjent sammenheng mellom offentlig debatt, hvordan vi snakker om hverandre privat og omfanget av rasistisk vold og hatkriminalitet. 

 

Å legge vekt på sikkerhet, beskyttelse og rettferdighet for mennesker som migrerer, fører til en helt grunnleggende endring av lovverket og kontrollsystemene våre, for ikke å snakke om den offentlige debatten om innvandring. 

 

Ikke minst ville det kunne føre til sårt tiltrengte ressurser for å styrke lokalsamfunnene. Frontex, EUs organ for felles grensekontroll, forventes å ha et budsjett innen 2027 ha et budsjett som passerer svimlende 5,6 milliarder euro (!). 

 

Målet må være at de som kommer hit, føler seg velkomne, opplever trygghet, og lykkes med livene sine. Det er ikke en umulig tanke. Måten ukrainske flyktninger har blitt tatt imot på, både her hjemme og i andre land, viser det. 

 

EUs migrasjonspakt

Den nylig vedtatte EU-pakten om migrasjon og asyl og den forestående revisjonen av fasiliteringsdirektivet tar blant annet for seg såkalt kriminalisering av solidaritet. Det er de siste eksemplene i en lang rekke tiltak og lovendringer som legitimerer et europeisk «race to the bottom», hvor grensene for hva som aksepteres som legitime virkemidler i kampen for å holde enkelte innvandrere ute, stadig utvides. Flere organisasjoner er bekymret for at Pakten vil legitimere høyreekstrem retorikk, systematisk diskriminering og ytterligere normalisering av rasisme i Europa. 

 

EUs migrasjonspakt vil lovfeste noen av de mest kritikkverdige praksisene for innvandringskontroll i europeiske land: vilkårlig internering, et overskyggende fokus på retur, bruk av makt, eksternalisering av ansvar og senkede standarder for rettssikkerhet. Dette vil sannsynligvis føre til økt etnisk profilering og diskriminering, ulovlige push-backs og menneskerettighetsbrudd. I tillegg er det sannsynlig at antall mennesker som lever som papirløse i Europa uten tilgang på helt grunnleggende rettigheter, vil øke dramatisk.

 

Flere av lovendringene vil være obligatoriske å innføre for medlemslandene. I motsetning til EUs tidligere rolle som en slags garantist for minstestandarder, vil migrasjonspakten «dra alle ned» til nivå med de dårligste i EU-klassen. 

 

EUs nåværende strategi og politikk for innvandring baserer seg på et narrativ om at innvandring er en trussel mot Europa og det europeiske. Tiltakene i Pakten sementerer denne måten å se det på, og den behandler innvandring som et sikkerhetsproblem. Denne historiefortellingen resonnerer for øvrig godt med den retorikken vi kjenner fra langt ute på den radikale og ekstreme høyresiden. Konspirasjonsteorier, som «the grand replacement», om hvordan den hvite befolkningen i Europa står i fare for å byttes ut, er en del av dette tankegodset.  

 

Krimmigrasjon

Å behandle innvandring som en sikkerhetstrussel bidrar til å utydeliggjøre grensene mellom innvandringskontroll og kriminalitetsbekjempelse ytterligere, såkalt «krimmigrasjon». Dermed styrkes også narrativet om de som blir avvist som «ulovlige» eller «ordensproblemer». Som igjen legitimerer tiltak som går lenger, og andre rettssikkerhetsstandarder enn for andre grupper. 

 

Det følger av tiltakene i Pakten at standarden for rettssikkerhet for migranter vil senkes enda mer enn det som allerede er tilfellet – og den lovfester, systematisk og vilkårlig internering av migranter og asylsøkere, også av barn. Grensene skal militariseres ytterligere, og Frontex som allerede kritiseres for menneskerettighetsbrudd, skal gis utvidede myndigheter. Det samme gjelder videreføringen av hotspot-ordningen, som tar utgangspunkt i at færre enn det som i realiteten er tilfelle har et behov for beskyttelse. Økt bruk av hurtigbehandling vil føre til at flere returneres til land der de risikerer forfølgelse. 

 

Pakten legger opp til utstrakt bruk av overvåkning som vil føre til systematisk og massiv bruk av etnisk profilering. Dette vil ramme allerede utsatte grupper av den europeiske befolkningen og medføre mer diskriminering. Pakten åpner nemlig for «screening», det vil si kontinuerlig utlendingskontroll, også inne på nasjonalt territorium, ikke bare langs EUs yttergrenser.

 

Også hensynet til personvern vil settes under press av Paktens endringer. Dette gjelder særlig aspekter ved datalagring. Det planlegges å etablere ett enormt, sentralisert system for hele Europa. Der skal det lagres informasjon om barn helt ned i seks år, men det er svært uklart hvem som vil ha tilgang og hvordan det vil brukes i praksis. Dersom enhver politimann eller -kvinne i Europa kan slå opp i et slikt register og få tilgang til sensitiv, personlig informasjon om mennesker de finner fram til gjennom tilfeldige kontroller, er det svært problematisk.

 

Pakten

Gjennom Paktens legitimering og normalisering av sikkerhets- og kriminalitetsperspektivet er det sannsynlig at vi vil se mer muslimfiendtlighet, mer rasisme og mer høyreekstremisme. Det samme gjelder ytterligere svekkelse av asylinstituttet og respekten for menneskerettigheter i møte med nasjonal politikk. Flere går så langt som til å mene at flere av lovendringene EU planlegger, strider med internasjonale konvensjoner i tillegg til EUs egne lover, strategier og handlingsplaner

Dette forsterkes dessuten av Paktens eksternalisering av ansvar, det vil si aktiv bruk av avtaler med såkalte trygge tredjeland, noe Storbritannias avtale med Rwanda er et grelt eksempel på, og Italias «Guantanamo» som nå bygges i Albania. Dette kan utsette mennesker for menneskerettighetsbrudd utenfor europeisk kontroll, og det viderefører en utbyttende, kolonialistisk, holdning til fattige land i det globale sør. 

 

Det ser ut som EU-landene har gitt opp ansvarsfordeling innad i Europa, slik at byrden fortsetter å ligge på landene langs yttergrensa. Det er oppsiktsvekkende at EU resignerer så fullstendig, og at de åpner for at de rikeste og mektigste landene kan kjøpe seg ut av det som er et felles ansvar. Det er ingen tvil om at slik praksis skaper og forsterker et skille mellom landene i Europa, de rike i nord og de fattige i sør.

 

Alle disse bekymringene viser hvordan EUs migrasjonspolitikk i økende grad opprettholder et system med rasialisert kriminalisering og diskriminering av migranter og «mennesker som flytter på seg». I stedet for en migrasjonspolitikk som tar utgangspunkt i omsorg for det enkelte mennesket og beskyttelse av helt grunnleggende menneskerettigheter, favoriserer EU en straffetilnærming hvor det endelige målet er avskrekking. Dette skaper et klima av mistenksomhet og ekskludering som kan få fatale konsekvenser for både enkeltmennesker og samfunnet som sådan, og utfordringer som vil være svært vanskelige å løse i framtida.

 

På et styggere vis

Partiene på ytre høyre fikk ikke den oppslutningen mange fryktet i valget til EU-parlament i juni, men migrasjonspakten i seg selv og klimaet som er skapt, er en seier for dem. Migrasjonspakten vil gi verktøy som går lenger enn man har gått før i å stenge rasialiserte mennesker ute av Europa Den senker rettssikkerheten til et nytt bunnivå, mens dens praksis og begrunnelse sikrer ytre høyres kontroll over den offentlige debatten om innvandring – og om innvandrerne. Med de kreftene som vokser i Europa i dag, er det ikke bare sannsynlig at dette vil fortsette å skje, men at det vil skje på stadig styggere vis. 

 

I Norge har vi en stadig mer fremmedgjørende debatt om ungdomskriminalitet. Den kriminelle atferden forklares med etnisk opprinnelse og kulturell og religiøs tilhørighet. Løsningene varierer mellom justispolitiske tiltak som å senke den kriminelle lavalderen og at politiet skal registrere fødeland tre generasjoner bakover, og tiltak for å begrense innvandring og å stenge grensene ytterligere. 

 

Muslimfiendtligheten i Norge er stabilt høy og nordmenn er mindre positive til innvandring enn tidligere år. Det har ikke skjedd ennå, men situasjonen kan lett eskalere. Det ulmer allerede flere steder. De rasistiske opptøyene i Storbritannia kunne ikke bare skjedd her, de kunne skjedd i samtlige av de europeiske landene. 

 

Norsk og europeisk innvandringspolitikk fôrer og reproduserer stereotypier som gjør rasialiserte mennesker mer utsatt for stigmatisering og diskriminering. Den offentlige debatten om innvandring som begrunner behovene for innstramninger og måten migranter og flyktninger behandles på, legitimerer dehumanisering og kriminalisering, i tillegg til at de gir et farlig spillerom for høyreekstreme krefter. For å kunne gjøre noe med den europeiske rasismen må dette anerkjennes. 

 

De underliggende strukturene må avkles og opinionen må flyttes fra bekymring for om innvandrerne kommer og hvem de er, til hvorvidt de behandles på en human og verdig måte, og at menneskerettighetene deres respekteres. Vi må fortsette å reagere på begrensningene som legges av dette systemet og være tydeligere på de rasistiske elementene i norsk og europeisk innvandringspolitikk. Vi må tørre å påpeke at dagens situasjon med stengte veier til Europa og knapt nok retten til å søke beskyttelse, ikke kan fortsette. Ikke minst må pengeinteressene i dette avsløres.

 

Bare slik vil vi kunne oppnå samfunn frie for rasisme og diskriminering. Bare slik kan vi oppnå sosial rettferdighet og reell likestilling. 

Når mediene skriver om Sveits, er det ikke lenger bare gjøkur eller hemmelige bankkonti de er opptatt av. Landet har også blitt en nødhavn for velstående nordmenn på flukt fra det norske skattesystemet. Dette er utgangspunktet for Rødt-politikerne Sofie Marhaug og Mímir Kristjánssons nye bok Hjelp, de drar til Sveits, en lettbeint, men samtidig kunnskapsrik bok. 

Boka, som også bærer undertittelen Milliardærenes makt over Norge, har fått gode omtaler. Dagbladets anmelder skriver for eksempel at boka «gir leseren en fin oversikt over hendelser som knytter sammen lakseskatt, milliardutbytter, vindmøller, Støre, velferdsprofitt og Rimi-Hagen,» og «gode analyser om skatteparadisenes interne konkurranse om å tiltrekke seg rikfolk», mens Dagsavisens anmelder omtaler den som «en tankevekkende, smart og underholdende bok om milliardærenes makt over Norge».

Gnist har derfor tatt en prat med Sofie Marhaug for å få et nærmere innblikk i temaene de tar opp.

 

Gnist: Det er tydelig at dere har truffet en nerve med denne boka. Kan du si noe om bakgrunnen for boka? Hvem er den ment for, og er dette viktig å ta opp nå?

 

Sofie: Fenomenet med superrike nordmenn som flytter til Sveits har fått stor oppmerksomhet de siste to årene, særlig etter at Kjell Inge Røkke meldte flytting 12. september 2023. Det føltes vel som at det rystet Norge på en eller annen måte – at selvbildet vårt endret seg. 

 

Sveitsutflytternes bevegelser har på mange måter blitt dekket minutt-for-minutt i norske medier, nærmest som kjendisstoff. Vi ønsket å se utflyttingene i sammenheng, ta et skritt tilbake og se det store bildet med et venstresideblikk.

 

Flyttingen har dessuten blitt flittig brukt i den politiske debatten siden høsten 2022, av NHO, partiene på høyresiden og nye, mer «kreative» høyrekrefter som Aksjon for borgerlig valgseier og Aksjon for norsk eierskap. 

 

Vi har en annen motivasjon for å si noe om kapitalflukten: Er den egentlig så farlig? Hva er i så fall problemet med utflyttingen? Hvordan utflyttingen og trusler om ytterligere «skatteflyktninger» blitt brukt politisk? Vi ville fortelle en annen fortelling enn den høyresiden og dagsavisene har levert i det daglige.

 

Etter at vi begynte å skrive gikk dessuten venstresiden på et dundrende nederlag i lokalvalget 2023. Høyre ble det største partiet for første gang på 100 år. Nesten alle partiene til venstre for Venstre gikk tilbake. Unntaket var SV, og deres fremgang veide på ingen måte opp for den øvrige tilbakegangen. For oss var det åpenbart at vi på venstresiden ikke hadde klart å bruke skatteflukten til vår fordel. 

 

Hjelp, de drar til Sveits kan leses av alle, men vi tror nok at folk på venstresiden får mest ut av den. Problemstillingene vi bryr oss mest om, er også mest relevante for folk på venstresiden. Vi merker dessuten at mange på høyresiden ikke klarer å se forbi de første kapitalene om formuesskatten. Noen av dem ser helt svart, og går glipp av bokens øvrige poenger. Det er nesten litt komisk at det går an å bli så sint.  

 

Gnist: Til tross for tittelen handler ikke boka deres egentlig om landet Sveits, men om skatteparadiset Sveits. Kan dere si noe om hva som gjør akkurat Sveits så attraktivt for den som har penger, og hvorfor det akkurat er dit de reiser?

 

Sofie: Det finnes flere skatteparadiser enn Sveits. Men for norske rikinger er kanskje Sveits mer fristende enn en øystat med helt annen kultur og natur enn den norske. Landet har faktisk en del til felles med Norge! 

 

Dessuten har Sveits spesialisert seg gjennom en årrekke på det pengeforvaltere omtaler som «diskresjon»; landet er ekspert på skjult rikdom. Stikk i strid med hva man kan få inntrykk av i den norske debatten, så har jo faktisk Sveits formuesskatt. Den er riktignok veldig lav, i alle fall i deler av landet, men det har uansett vært et argument mot «dobbeltbeskatning». 

 

Viktig i norsk sammenheng er også skatteavtalen mellom Norge og Sveits. Den er særlig gunstig for de norske utflytterne, siden de begynner å skatte til Sveits med en gang, og dermed slipper unna norsk skatt både på inntekt og formue fra dag én. Avtalen ligner avtaler vi har med andre OECD-land, men den fungerer dårligere når Sveits i virkeligheten er et skatteparadis. Vi mener derfor det bør være rom for å reforhandle avtalen. For eksempel er avtalen Norge inngikk med Storbritannia etter Brexit strammere enn den med for eksempel Sveits, nettopp for å unngå skatteplanlegging. 

 

Tidspunktet for utflyttingen til for eksempel Røkke, og flere andre også, har også spilt en rolle. Ved å flytte i 2022 kunne de slippe unna den varslede endringen av femårsregelen. Denne regelen har i praksis gjort det mulig for rike mennesker å unnslippe skatt på kapital etter å ha bodd mer enn fem år i utlandet. 

 

Gnist: Rødts leder Marie Sneve Martinussen har karakterisert femårsregelen som en sveitserost av skattehull. Har du noen tanker om hvorfor det ikke har blitt gjort noe med det før helt i det siste?

 

Sofie: Skatteregler som innebærer at superrike kan unngå skatt, bare de er lenge nok borte fra Norge, er dårlige og urettferdige. Rike mennesker vil alltid jobbe for å finne måter å unngå å betale skatt på, og den politiske viljen til å gjøre noe for å tette skattehullene har mildt sagt variert.

 

Dagens regjering har gjort noen opprydninger. Da ser vi den politiske responsen: De rikes advokater roper om at det er MENNESKERETTIGHETSSTRIDIG, at det er mot EØS-avtalen osv. Vi ser eksempler på de rikes rettsliggjøring av politikken, der de prøver å bruke jussens språk og midler for å stanse demokratiske vedtak. 

 

Slike trusler er på en måte skremmende. Å bruke masse tid og penger på å forsvare demokratiske vedtak er ikke en drømmesituasjon for noen regjering eller noe Storting, men alternativet er verre: å gi etter for de rikes trusler. Da blir demokratiet skadelidende.  

 

Gnist: Bø i Vesterålen er et eksempel på en kommune som har gjort noe av det samme som Sveits. Og som dere viser til i boka, har de lyktes med å snu en negativ utvikling der. Så har dere selvsagt rett i at dette er en metode ikke alle kommuner kan bruke samtidig. Likevel er problemene reelle. Hvordan bør venstresida forholde seg til dette?

 

Sofie: Det kjedelige svaret er at vi ikke bør gi etter for skattekappløpet, om det er aldri så fristende. Nå ser vi at andre og større kommuner er i gang med det samme som Bø. For eksempel har det nye, høyrestyrte Bodø begynt å fable om det samme. Hvis fylkeshovedstaden i Nordland bestemmer seg for å gjøre det samme som Bø i Vesterålen, kan ordfører Sture Pedersen i Bø bare gi opp konkurransen! 

 

Samtidig er det ikke noe poeng å underslå kommunefattigdommen og fraflyttingsproblematikken vi ser mange steder. Venstresiden må sørge for at MYE mer av inntektene tilfaller kommunene fremfor å sentraliseres i staten. For enhver sittende regjering kan det være fristende å bruke de store skatteinntektene på egne prestisjeprosjekter, men sannheten er at veldig mye av velferden finner sted i kommunene. Da kan vi ikke robbe kommunene for rubbel og bit.

 

Gnist: Da Røkke dro til Sveits, handlet det først og fremst om formuesskatt. Siden den gangen har også grunnrenteskatten på havbruk blitt innført, med subsidiær stemme også fra Rødt. Kan dere si noe om denne skatten og hvorfor dere mener den er viktig?

 

Sofie: Ja, det har på en måte blitt en del av den samme fortellingen, selv om femårsregelen nok var mye viktigere for Røkke enn akkurat formuesskatten. Men i den offentlige debatten sauser høyresiden sammen alle skattene for å snakke om det ulidelige «skattetrykket». 

 

Grunnrenteskatt på laksenæringen er likevel veldig viktig rent politisk, fordi oppdrettsnæringen har tjent seg søkkrik på våre felles naturressurser. De har tatt for seg av fjordene våre, lagt flere av dem brakke, uten å betale grunnrenteskatt. 

 

Prinsippet for grunnrenteskatten er at man betaler en ekstra skatt mot «leie» (rente) av vår felles eiendom, eiendom som i seg selv gir særlig gunstige betingelser. Ofte snakker økonomene her om en såkalt superprofitt. Dette er prinsippet for grunnrenteskatten på 56 prosent som Norge har for olje og gass og for på nærmere 40 prosent på vannkraft. Slik har fellesskapet fått noe igjen for naturen vi har lånt bort til næringene. 

 

Når skatten først er innført, er den dessuten vanskelig å trekke tilbake. Det er generelt sett stor oppslutning om grunnrenteskatt i Norge. Folk vet at denne skatten bidrar til velferd, og de støtter prinsippet om at fellesskapet også skal høste av våre felles naturressurser. 

 

Gnist: Da grunnrenteskatten skulle vedtas, var det til protester fra noen som kalte seg Kystropet. Dere avskriver dette som astroturfing, eller kunstgressopprør, som vi kanskje kan kalle det på norsk, men er det ikke også grunn til å tro på dem når de sier at de frykter for arbeidsplasser og lokalsamfunn?

 

Sofie: Det var kommentator i Nationen, Hans Bårdsgaard, som brukte det begrepet om akkurat Kystropet. Så der låner vi fra ham – med referanse så klart, ingen plagiering her i gården! Opprinnelig kommer betegnelsen fra USA, og har blitt brukt til å beskrive Tea Party-bevegelsen; den ville fremstå som et grasrotopprør, men viste seg å være kjøpt og betalt av de som pleier å kjøpe seg innflytelse i amerikansk politikk. 

 

Ansatte i oppdrettsnæringen fikk fri av arbeidsgiverne sine, for å dra til Oslo for å demonstrere mot lakseskatten. Det er selvsagt ingen grunn til å tvile på at de ansatte var og er redde for å miste jobbene sine, men permitteringene som eierne truet med er det likevel grunn til å være skeptisk til. For det første er det vanlig med permitteringer i løpet av sesongen, uavhengig av oppdrettsskatten. For det andre sliter ærlig talt ikke den norske oppdrettsnæringen. Det er millionbusiness, noen ganger milliardbusiness. 

 

At noen av eierne lar det dryppe på lokalsamfunn, er likevel et faktum. Vi tror like fullt ikke at det er noen farbar vei å delta i skattekappløpet mot bunnen. Det er heller ikke gitt at private forvalter pengene bedre enn det offentlige. Dypest sett er dette et demokratisk spørsmål: Skal rike mennesker få holde lokalsamfunn som gisler, for å forhandle eget skattenivå med myndighetene? Nei, mener vi. 

 

Gnist: Slik jeg leser boka, avviser dere i stor grad frykten i lokalsamfunnene med å vise til at merdene ikke kan flyttes til Sveits. Det kan de ikke, men kapitalen kan flyttes. Risikerer vi ikke med dette at norske pengesterke investorer heller flytter investeringene sine til utlandet etter hvert som merdene blir nedslitt, i stedet for å bruke pengene her? Hvordan kan vi eventuelt forhindre det?

 

Sofie: Virksomheter som baserer seg på verdifulle naturressurser, som oppdrett eller kraft, kan ikke flyttes selv om eierne flytter på seg. Det handler simpelthen om naturforhold. Dessuten har historien med sterkt offentlig eierskap og høye skattesatser, for eksempel med vannkraft, olje og gass, dannet et bolverk mot flyttetrusselen i Norge; i praksis forsvinner ikke de store inntektene. Heldigvis, kan man legge til. 

 

Likevel er det åpenbart at vi kan gjøre mer for å forhindre utflyttingstrusler av denne typen.

 

Gnist: Som nasjonalisering?

Sofie: Ja, for eksempel. Da Rødt reagerte på Gustav Witzøe seniors flyttetrussel i valgkampen i 2021, var nettopp et av svarene våre den gangen at det går an å kjøpe opp oppdrettsanleggene hvis han virkelig mener alvor med å selge seg ut. Det er verdt å minne om at oppdrettsselskapet Cermaq var offentlig eid i sin tid. Selskapet har gått så det griner, men det er kjøpt opp av utenlandske eiere for lengst. Sånn sett har det offentlige gått glipp av store inntekter.

 

Samtidig er det viktig for oss å understreke at det ikke er et poeng i seg selv at det skal være statlig. Eierskapet bør spres. Vi trenger en reell desentralisering; maktkonsentrasjonen i oppdrettsnæringen må begrenses. Dette vil være bedre både for miljø og lokalsamfunn. Det går an å tenke seg en kombinasjon av små private eiere og offentlige eiere. Det behøver ikke å være staten alene, det kan like gjerne være kommuner eller fylkeskommuner.  

 

Gnist: I boka er dere opptatt av retorikk, ikke minst av hvordan retorikken har beveget seg over til høyresidas banehalvdel. Samtidig øver dere også en viss kritikk på vegne av venstresida og også deres egen retorikk. Kan dere utdype dette? Hvordan skal venstresida ta tilbake kontrollen over premissene for debatten?

 

Sofie: Kritikken av regjeringens retorikk handler om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gitt etter for høyresidens fortelling om hvem som skaper verdiene i samfunnet. De sier at vi må skape for å dele, og at vi må heie på de såkalte jobbskaperne. Underforstått: Eierne skaper verdiene. Problemet med en slik fortelling er ikke bare det moralske, hvem vi skal takke og bukke for. Vi mener også at det er feil rent analytisk. Det er simpelthen ikke riktig analytisk at det er eierne som skaper verdiene. Det er arbeidet som legges inn i produksjonen, av helt vanlige arbeidsfolk, som skaper verdiene. 

 

Et annet problem med jobbskaper-retorikken er at hvis regjeringen virkelig mener at det er eierne som skaper verdiene, ja, så er det jo også urettferdig at de skal skatte av formuene de egenhendig har skapt. Retorikken får konsekvenser for politikkens legitimitet, enten det dreier seg om formuesskatt eller grunnrenteskatt på oppdrett og vind. 

 

Kritikken av venstresidens retorikk, altså den radikale venstresiden (Rødt og SV), går ut på at vi vier for stor plass til de rike. Når vi gyver løs på de superrike, slik vi til en viss grad også gjør i selve boken, så er det lett for at vi glemmer de venstresiden egentlig skal være til for: det store arbeidende folk – arbeiderklassen og deres allierte. Som vi skriver et sted i boken: Venstresiden må bry seg uendelig mye mer om folks strømregninger enn om personen Røkke.

 

Gnist: Dere viser særlig skuffelse over APs utvikling, der de i løpet av få år har gått fra å lete med lys og lykter etter muligheter for at rikfolk skal betale mer skatt, til å heie på bedriftsledere som om de var idrettshelter. Men er det, gitt Rødts og før det RVs mangeårige kritikk av AP, egentlig grunn til å være skuffet?

 

Sofie: Vi er enige i at høyredreiningen i Arbeiderpartiet ikke er ny. Men akkurat når det kommer til skatt, så mener vi at vi ser enda en ny høyredreining i retorikken. Vi siterer Stoltenberg fra da han var statsminister, og sa at han skulle lete med «lys og lykte for at Stein Erik Hagen skal betale mer i skatt». Det var rett og slett en helt annen selvtillit i møte med de superrike, også fra Arbeiderpartiet. 

 

Et annet og mer nærliggende eksempel som vi også skriver om, er hvordan Støre går bort fra slagordet om at «det er vanlige folks tur». Enten man liker det eller ikke, så vant Arbeiderpartiet valget med en nokså populistisk retorikk, som nettopp hyllet arbeiderklassen (til forargelse for landets aviskommentatorer). Nå vil ikke Støre og Vestre snakke mer om vanlige folk, men om jobbskaperne som de heier på. Man kan godt si at det er forutsigbart, men det er synd likevel. De gjør en retorisk omvending som innebærer at verdien av arbeidsfolk sin arbeidsinnsats blir undervurdert.  

 

Gnist: I boka avslører dere hvordan VGs fortelling om Høyre, ikke bare som et vestkantparti, men også som et distriktsparti, først og fremst var et resultat av dyktig PR-messig håndverk. Likevel fikk fortellingen sette seg. Høyresida har skjønt PR, og de har nærmest ubegrensede ressurser til å anvende PR. Hvordan skal venstresida under slike forhold snu denne fortellingen?

 

Sofie: Det er et godt og vanskelig spørsmål. I grunnen er vi overrasket over at den delen av boken ikke har fått noe oppmerksomhet heller. VGs logring for Høyre i lokalvalgkampen i 2023 er så påfallende at det er flaut. 

 

Men det er som sagt vanskelig: Venstresiden skal jo ikke bli et PR-byrå. Vi kan ikke begi oss ut på den samme galeien som høyresiden. Her er det jo en slags sammenheng mellom mål og middel. Så svaret må være en kombinasjon av at vi selvsagt skal gjøre vårt for å bryte gjennom medias lydmur på vanlig, demokratisk vis, og samtidig jobbe med å styrke vår egen organisatoriske styrke – også utenfor de etablerte mediene.

 

Gnist: I boka kommer også innom Thomas Pikettys begrep brahminvenstre som bidrag til en forklaringsmodell. Kan dere utdype dette, og har dere noen refleksjoner med hensyn til hvor Rødt passer inn i dette bildet, politisk og organisatorisk? 

 

Sofie: Vi tror ikke Rødt er vaksinert mot å ende opp som et slags «brahminervenstre» vi heller. Men kort fortalt så handler det om å unngå å bli et elitistisk parti. Skal vi klare det, må vi ikke bare ha «riktig» politikk. Vi må også prioritere politikken som betyr noe for arbeiderklassen. Det holder liksom ikke å mene det som skal være bra for vanlige folk på papiret, hvis vi ikke står i stormen for dem det gjelder når det gjelder. 

 

Rødt har til en viss grad klart å vokse i en velgergruppe som er nokså lavtlønnet. Vi har vokst i arbeiderklassen. Det viser at vi til en viss grad har klart å gjøre noe av det vi har satt oss fore, selv om vi er langt unna målet. Rødt er tross alt ikke et så stort parti. 

 

Vi tror likevel at vi er nødt til å holde fast på noe av den egenarten som vi har lykkes med de siste årene. Rødt har ikke vært som alle andre partier. Det er lettere sagt enn gjort ikke å miste oss selv. På Stortinget blir partiene likere hverandre: politikerne får de samme privilegiene, den samme høye lønnen, møter de samme menneskene osv. 

 

En positiv side ved Rødt i denne sammenhengen, er at vi tar noen aktive valg for å være annerledes. Vi har høy partiskatt, kutter på privilegiene og er kritiske mot systemer som bygger opp under en bestemt politikerklasse – også når stortingskollegaene rynker på nesen av kritikken vår. 

 

Dessuten må vi aldri glemme at politikk er så mye mer enn det som skjer på Stortinget. Hva som betyr noe for folk, i folk sine liv, må vi ta på alvor. Slik sett er det såkalte utenomparlamentariske arbeidet uvurderlig. Vi må ikke forsvinne inn i en politikerboble.

 

Gnist: Mot slutten av boka lanserer dere fire bud for venstresida. Det første av disse er at dere vil ta kampen om hvem som skaper verdiene. Hva legger dere i dette, og hvordan tenker dere at dette skal styrke venstresida?

 

Sofie: Det handler vel om det man på fint kan kalle kampen om det «prepolitiske», en ideologisk kamp om hvordan folk ser på verden helt grunnleggende sett. For å ta eksempelet vi refererte til tidligere: Hvis det er slik at folk går med på ideen om at det er eierne som skaper verdiene på merdene eller verftene, fordi de har så geniale tanker og er villige til å ta risiko, så vil det i neste omgang fremstå urimelig å kreve at de som jobber på merdene eller verftene skal få en større andel av disse verdiene – enten det er i lønnsoppgjør eller over skatteseddelen. Eller, Gud forby, gjennom kollektivt eierskap!

 

Hvis ikke venstresiden tar denne kampen på alvor, men bare jobber med politiske enkeltsaker, som formuesskatt eller fagforeningsfradrag eller hva det skulle være, så vil vi altså få et større problem med å få med oss folk i de konkrete politiske sakene der kampen mellom arbeid og kapital faktisk står på spill.

 

Gnist: Dere argumenterer også for at venstresida må føre en hel, ikke bare en halv, Robin Hood-politikk. Kan dere utdype dette?

 

Sofie: Dette handler om at det ikke holder å ta fra de rike, hvis ikke de fattige får nok igjen. Eller bare får en brøkdel igjen. Problemstillingen kan også formuleres slik: Hva skal vi med en rik stat, hvis folket er fattige? 

 

De siste årene har prisene steget noe voldsomt. Til dels har staten tjent gode penger på prisutviklingen, særlig gjennom de høye energiprisene. Samtidig har regjeringen lansert flere nye skatter. Og likevel har veldig mange vanlige og fattige folk fått enda dårligere råd. Da er det vanskelig å ha sympati med regjeringen. Det blir i grunnen lettere å alliere seg med de superrike mot staten, for eksempel i et skatteopprør. 

 

Gnist: Det siste og mest handlingsrettede punktet deres handler om at venstresida må mobilisere topp mot bunn. Kan dere utdype dette? Hvem er bunnen her, og hvordan skal den forenes? Er ikke noe av suksessen til høyresida at den har klart å sette ulike deler av bunnen mot hverandre? Arbeidsfolk mot «navere»? Verftsarbeidere med skitt under negla mot kaffe latte-drikkende kontorrotter?

 

Sofie: Ja, dette er også et punkt som naturligvis er lett å tenke at vi skal gjøre, men vanskelig å få til i virkeligheten. Grunnleggende sett handler det om at vi må mobilisere politisk rundt klassekonflikten. Og da tenker vi ikke bare i snever forstand. Da tenker vi en allianse av både en streng definisjon av arbeiderklassen (en produktiv industriarbeiderklasse), folk som har falt utenfor arbeidslivet og middelklasseyrker som proletariseres (typiske yrker i offentlig sektor). 

 

Du har helt rett i at høyresiden har hatt suksess med å sette slike grupper opp mot hverandre. Til og med ledende Arbeiderparti-politikere prøver seg med slike fremstøt, med angrep på uføre. Det er ikke et lett landskap å manøvrere i, fordi den ene gruppen fort kan få forrang over den andre når venstresiden havner på defensiven. Da blir noe av jobben å finne de konfliktlinjene som tjener vår allianse. Det kan være å argumentere for lavere skatter for de som tjener minst (det vil gjelde både uføre og lavinntektsgrupper), for å ta et eksempel. Eller å gå til angrep på markedet der det treffer alle gruppene, som boligmarkedet og strømmarkedet.

 

Gnist: Til slutt – kom med tre gode argumenter for at Gnists lesere bør lese boka. 

 

Sofie: For det første tror vi det er bra å ta et skritt tilbake og gi en egen oppsummering av regjeringstiden så langt, på venstresidens premisser. Dette kan gi ideologisk styrke og selvtillit, tror vi. For det andre går pengene vi tjener på boken rett til partiet. For det tredje krysser vi fingrene for at boken snart kommer på et bibliotek nær deg, slik at du slipper å betale 400 kroner hvis økonomien kniper. 

Det er travle tider for Palestinakomiteen. Israels okkupasjon og brutale krig fører til sorg og fortvilelse, men også til kamp, motstand og solidaritet. Det har ført til stor aktivitet her hjemme, med demonstrasjoner, møter, kulturmønstringer og kampanjer for boikott. Som aldri før gis massemediene plass til debatt om Midtøsten, og Palestinakomiteen står støtt i stormen med kunnskap og engasjement. Midt oppe i dette arbeidet står Line Khateeb, som både er komiteens leder og en frontfigur i kampen for det palestinske folket. Heldigvis har hun også tatt seg tid til en samtale om situasjonen slik den så ut midt i januar.

Gaza jevnes med jorda

Gnist: Det ser ut til at økende deler av norsk opinion viser solidaritet med Palestina og fordømmer Israels krigføring, er dette også ditt inntrykk?  

Line Khateeb: Ja, det har vært et enormt engasjement og folk som tidligere ikke har vært så opptatt av Palestina, vil nå bidra. Jeg tror dette henger sammen med de brutale bildene vi får se fra Gaza av barn som blir drept og skadd, angrep på sykehus og bruk av sult som våpen. Flere krigsforbrytelser, som å angripe helsepersonell og bruk av hvitt fosfor, er også dokumentert av menneskerettsorganisasjoner. Det er så brutalt og kalkulert. Samtidig har vi lenge sett en økning i vold og angrep på palestinere fra en stadig mer uttalt fascistisk israelsk regjering. Allerede før 7. oktober var 2023 det mest dødelige året for palestinere på Vestbredden på 20 år, og de folkerettsstridige koloniene har vokst i takt med angrep fra voldelige settlere. Gaza har vært under en folkerettsstridig blokade i 16 år, og folk har i mange år advart om de vanskelige forholdene og den kollektive avstraffelsen. Etter 7. oktober har israelske ledere kommet med skremmende uttalelser om at de ønsker å jevne Gaza med jorda og at palestinere er menneskelige dyr. Hele Gaza er i full oppløsning med massedeportasjoner, terrorbombing, drap på tusener av sivile og systematisk ødeleggelse av skoler, sykehus, vann- og strømforsyning og annen livsnødvendig infrastruktur. Det blir stadig vanskeligere å overse en slik brutalitet og et slikt menneskesyn.
Mens krigen mot Gaza får økt oppmerksomhet, som rimelig er, ser det ut til det er både militær opptrapping, flere settlere og mer settlervold på Vestbredden.  Hvordan kommer dette til uttrykk?

Vestbredden og det som skjer der, har på en måte havnet i skyggen av de brutale krigene mot befolkningen på Gazastripa. Men på Vestbredden er den militære kontrollen total og allestedsværende, og tallet på bosettere, eller jordokkupanter, øker for hver dag. Taller er nå oppe i 700 00, og hvem tror at Israel noen gang vil oppgi dette gjennom samtaler og dialog?  Det er flere hundre militære kontrollposter og veisperringer, og de siste månedene har det vært innført både portforbud og stengte veier de fleste steder på Vestbredden. Tusener er fengslet og palestinere blir daglig drept av israelske soldater. Israel sin krig er ikke mot Hamas eller Gaza, men mot alle palestinere. De fortsetter fordrivelsen ved å gjøre livet vanskelig for folk, plyndre og ødelegge, skremme og fengsle. I tillegg sier de nå klart fra at de aldri vil tillate en palestinsk stat. Hvorfor får de lov til å fortsette på denne måten?

Kunnskap, synliggjøring og solidaritet

Gnist: Sett fra Palestinakomiteens side, hvordan kommer disse endringene i hvordan krigen oppfattes til uttrykk?   

Line Khateeb: Palestinakomiteen har merket et stadig voksende engasjement de siste månedene, og svært mange ønsker å bidra med støtte for Palestina. Vi har mer enn noen gang kommet til orde gjennom avisinnlegg, debatter i massemediene og møter i egen regi eller i samarbeid med andre. Odd Karsten Tveit, som har skrevet den viktige boka Palestina. Israels ran, vårt svik, kan fortelle om stort oppmøte rundt lanseringer på bibliotek rundt om i landet. Slik har vi bidratt til kunnskap om okkupasjonen og synliggjort vårt arbeid på samme tid.

Vi har organisert demonstrasjoner i en rekke byer, og på det meste har titusener av mennesker samlet seg på gatene i hele landet. Det har også vært en rekke møter, konserter, filmer og andre kulturmønstringer. Palestinakomiteen har hatt den største medlemsveksten noensinne med nesten 90 prosent økning i 2023. Det vil si at vi har gått fra i overkant av 5000 medlemmer i januar 2023 til nesten 10 000 medlemmer ved utgangen av året. Økningen fortsetter, mange er fortvilte og ønsker å gjøre noe etter hvert som konsekvensene av krigføringen blir tydelig i all sin grusomhet. Vi vet også at humanitære organisasjoner som driver helsehjelp og bringer inn mat, vann og medisiner, melder om stor vilje til å bidra. Ordet solidaritet brukes oftere enn før, det er dette det handler om.

Gnist: Hva er du fornøyd med og hva er du mest skuffet over når det gjelder Norges offisielle reaksjon, og hva burde ha vært gjort annerledes?  

Line Khateeb: Den norske regjeringen har vært mer tydelig enn våre naboland i Skandinavia og andre vestlige regjeringer med å si at Israel utfører krigsforbrytelser og at de har gått for langt i krigføringen på Gazastripen. Det er bra. Samtidig gjentar de stadig at Israel har rett til å forsvare seg, det er et utsagn israelske myndigheter bruker for å opprettholde en brutal okkupasjon og undertrykkelse. Iblant virker det som om alt startet 7. oktober i fjor, det er historieløs propaganda. Men okkupasjonen hadde vart i mer enn 20 før Hamas så dagens lys, og det er mye lenger siden massefordrivelsen i 1947/48, for ikke å snakke om tvangsflytting og jødisk innvandring under den britiske mandatperioden etter 1920. Vi ser heller ingen handlekraft fra den norske regjeringen eller tegn på at de vil ta i bruk virkemidler som sanksjoner eller andre reaksjoner mot det også utenriksminister Espen Barth Eide karakteriserer som krigsforbrytelser, til tross for at mer enn 23 000 mennesker er drept på tre måneder. Norge er både våpenprodusent og en investor gjennom Oljefondet.
Det er vanskelig å forstå at sanksjoner anses som en riktig og viktig reaksjon på Russlands brudd på folkeretten, men at dette ikke ligger på bordet som en reaksjon på Israels okkupasjon og krigføring som bryter med den samme folkeretten. Dialog med Israel uten politisk og økonomisk press virker ikke. I dag støtter USA aktivt oppunder Israels folkemord med milliarder i bistand, både økonomisk og militært. Uten denne støtten kan de ikke fortsette de enorme ødeleggelsene, men dette er det, kanskje ikke så overraskende, taust om fra norsk side.

Informasjon eller propaganda?

Gnist: Hva så med norske massemedier? 

Line Khateeb: Mediedekningen er preget av at ingen norske eller internasjonale journalister slipper inn i Gaza og at det systematisk har vært gjennomført drap på palestinske pressefolk. Det er også tydelig at det ofte brukes israelske kilder som får komme med desinformasjon og propaganda uten å bli konfrontert med dette. Et eksempel er hvordan det henvises til antall palestinske døde i stedet for drepte. Eller at palestinere mangler mat og vann uten at det minnes om årsaken til dette, altså at det er Israel som bevisst sulter ut befolkningen gjennom sin totale blokade. Det går ikke an å balansere når det er tale om en okkupert og en okkupant, som om begge parter stilles likt. Den enorme forskjellen i omfanget av ødeleggelser og tapte liv bør tydeligere reflekteres i dekningen.

Gnist: Hvor skal vi hente alternativ informasjon og kunnskap fra?  

Line Khateeb: Det er mange dyktige palestinske journalister som fortsatt er i stand til å rapportere fra Gaza og Vestbredden og som når ut til mange, særlig i sosiale medier. Men det er tydelig at Israel har valgt seg pressefolk som målskiver, og mer enn 100 er allerede drept. I kriger gir det ofte en viss beskyttelse å bære en vest som er merket PRESSE, men i Gaza øker det snarere risikoen. Også Al-Jazeera, Middle East Eye og Democracy Now er eksempler på gode nyhetskilder. Jeg kan ikke sterkt nok anbefale +972 Magazine, med palestinske og israelske skribenter. Det samme gjelder FN-organisasjonen OCHA sine daglige oppdateringer og statistikk som viser virkeligheten på bakken og gir en forståelse av de enorme skadene og ødeleggelsene. Palestinakomiteen har også sin egen hjemmeside med nyheter og analyserer. Her finnes også en fyldig kommentert liste over relevante nettsteder, der det også er lenker videre til rapporter fra blant annet Amnesty International, Human Rights Watch og FNs Special Rapporteur on the situation of human rights in the Palestinian territories occupied since 1967. Herfra vises det også til israelske og palestinske menneskerettighetsorganisasjoner, som i likhet med FNs spesialrapportør mener at det er på sin plass å betegne Israel som en apartheidstat.

Folkemord, apartheidstat og myten om tostatsløsning

Gnist: Et internasjonalt slagord er Stop the genocide. Hvorfor mener du at det er riktig å bruke et så omdiskutert begrep?  

Line Khateeb: Det er nå en lang rekke FN-eksperter og andre jurister som ser et folkemord utfolde seg i Gaza. Sør-Afrika anklagde rett før nyttår Israel for folkemord og ba om at dette skulle undersøkes av FN-domstolen International Court of Justice i Haag. Samtidig la Sør-Afrika fram et grundig materiale som grunnlag, det er et dokument mange bør sette seg inn i, ikke minst gjelder det norske massemedier og politikere. Her er det inngående dokumentert en rekke handlinger som underbygger kravet og rettslig gransking, som blant annet om massedrap på barn og sivile, ødeleggelsene av sivil infrastruktur og helsevesenet og bruken av sult som våpen. For dem som måtte være i tvil, vil det også være nyttig å se nærmere på gjentatte uttalelser fra israelske ledere som avhumaniserer palestinere og snakker om total ødeleggelse av Gaza og tvangsdeportasjon. I løpet av bare 14 dager sluttet over 1400 organisasjoner, bevegelser, partier og menneskerettighetsorganisasjoner seg til kravet om en slik behandling.

FN-konvensjonen om folkemord fra 1948 forplikter andre stater, som Norge, til å gjøre mer for å stanse massedrapene. Det er altså ikke nok å vente på en eventuell dom og fullbyrdet folkemord, konvensjonen handler også om å forhindre at en utvikling i retning av folkemord finner sted, og at massedrapene bringes umiddelbart til opphør. Det har ikke alle fått med seg.

Gnist: Stadig oftere omtales Israel som en apartheidstat. Ser du dette som en treffende betegnelse? 

Line Khateeb: I dag kontrollerer israelske myndigheter hele det historiske Palestina, fra Middelhavet til Jordanelva, men de to folkeslagene, israelere og palestinere, har ikke like rettigheter. Diskrimineringen av palestinere skjer gjennom lovverket, den militære okkupasjonen og forskjellsbehandling basert på etnisitet. Apartheid er ikke et begrep som krever at det er identisk med det vi så i Sør-Afrika, det har etter 1973 blitt et folkerettslig begrep som er anvendbart på regimer av israelsk type. Det ser vi ikke minst i det som er statens grunnlag, nemlig en stat for det jødiske folket. Jøder over hele verden har rett til statsborgerskap, uansett tilknytning til Israel, mens de som ble fordrevet ved statens opprinnelse, Nakba, og deres etterkommere, ikke har lov til å vende tilbake til sine historiske hjemsteder. Som nevnt brukes apartheid som folkerettslig begrep av palestinske, israelske og internasjonale menneskerettsorganisasjoner og eksperter. For øvrig var det ingen bantustan, dvs. geografiske enheter basert på etnisitet i Sør-Afrika, som ble utsatt for noe slikt som Gaza i dag. Det var også få den gang som framholdt at apartheidregimet hadde «rett til å forsvare seg» mot Nelson Mandela og den væpnete frigjøringskampen.

Gnist: Palestinakomiteen arrangerte nylig et internasjonalt seminar om «Oslo-avtalene» etter 30 år og om illusjonen om «tostatsløsning», der også representanter fra det det palestinske sivilsamfunnet var med. Hva kom ut av dette?

Line Khateeb: Det viktigste som kom frem, var kanskje at tidligere avtaler ikke har hatt folkeretten og internasjonale garantier som rammeverk, men har vært basert på hvilke vilkår Israel har satt. Heller ikke den manglende viljen fra Norge og andre vestlige land til å legge press på Israel og påse at avtalene og intensjonene i Oslo-avtalen ble fulgt opp eller ytterligere dokumentert. Israel har konsekvent fortsatt annekteringen av palestinsk land og undergravd muligheten for etableringen av en selvstendig palestinsk stat. Oslo-avtalen ble snare et rammeverk for apartheid, og den største feilen var at internasjonal lov ikke ble lagt som et premiss for avtalen. Men mange norske politikere later fortsatt som om en «tostatsløsning» står på programmet og bør være gjenstand for det som kalles dialog. Men dette kan jo ikke fortsette etter at Benjamin Netanyahu nylig gjorde det klart at dette ikke lenger var et tema. Det burde mange forstått for lenge siden, det er ikke bare standpunktet til de aller mest ekstreme fundamentalistiske regjeringsmedlemmer, han har ment dette i årevis

Antisemittisme og jødiske motstemmer

Gnist: Som alltid omtaler enkelte kretser kritikk av staten Israel og krigen i Gaza som «antisemittisme». Dette ser ut til å verre tilfellet både hos Torkel Brekke i Civita, hos Mosaisk Trossamfunn og organisasjonen som misvisende heter Med Israel for Fred. Hvor utbredt er dette i Norge, og hvordan vil du definere dette begrepet? 

Line Khateeb: Antisemittisme er hat mot jøder fordi de er jøder og var i Norge og Europa i mange år preget av diskriminerende lover og konspirasjonsteorier om det jødiske. Denne rasismen finnes fortsatt i dag og står kanskje sterkest på ytre høyre og i nynazistiske miljøer. At kritikk av staten Israel og sionismen blir definert som antisemittisme av pro-okkupasjonskretser og i definisjonen fra International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) er uvettig og farlig. Slik vannes begrepet ut, og beskyldninger om antisemittisme gjøres til et våpen i kampen for Israels rett til å okkupere og undertrykke palestinere. Heldigvis har ikke Norge akseptert IHRA -definisjonen, og for institusjoner som vil ta aktivt stilling mot antisemittisme, vil jeg anbefale å følge definisjonen i Jerusalem-erklæringen. IHRA- definisjonen definerer blant annet kritikk av staten Israel som en type antisemittisme. Denne definisjonen blir nå brukt av institusjoner og myndigheter blant annet i Tyskland og USA som grunnlag for å utestenge eller sparke folk fra jobbene sine, simpelthen fordi de har kritisert en folkerettsstridig okkupasjons. Det er galskap!
For institusjoner som vil ta aktivt stilling mot antisemittisme og samtidig vil beskytte ytringsfriheten, vil jeg anbefale Jerusalem-erklæringens definisjon av antisemittisme som er utarbeidet av forskere på feltet som jobber både med Midtøsten og holocaust. De mener at IHRA sin vide definisjon, og rommet den gir for å misbruke nødvendig kritikk av Israels okkupasjon, vekker kampen mot antisemittisme. De understreker også at en slik definisjon uansett ikke er eller bør være rettslig bindende. I Norge har vi allerede et lovverk mot diskriminering som skal beskytte oss mot alle former for rasisme.

Gnist: I USA og en rekke europeiske land deltar viktige deler av de jødiske samfunnene i kampen mot krigen, slik som f.eks. Jewish Voice for Peace, som har levert mange erklæringer og arrangert demonstrasjoner med stor oppslutning. Ser du noen tegn til dette her hjemme, f.eks. i Mosaisk Trossamfunn?

Line Khateeb: Jewish Voice for Peace og organisasjoner som Not in our name er sentrale talerør for antisionistiske jøder. Filmen Israelism viser godt hvordan jødiske miljøer i USA blir indoktrinert til å tro at de MÅ støtte Israel fordi de er jøder. JVP har jobbet i mange tiår for å være en annen stemme og vise at jødiske verdier og tradisjon ikke er sammenfallende med støtte til et rasistisk apartheidsystem og okkupasjon. De er gode allierte i arbeidet for at palestinere og israelere skal ha like rettigheter, og de viser jo klart at sionisme og jødedom er to vidt forskjellige ting. Vi ser ikke den samme type bevegelsen i Norge, men det er en gruppe jødiske og israelske norske som har gått sammen for å si at den israelske staten ikke representerer dem, og som tar avstand fra folkemord. De var med å sette opp Palestina-teltet foran Stortinget da dette måtte flytte i tidlig januar i år.

Gnist: Tidligere i år var det massedemonstrasjoner og en betydelig opposisjon innad i Israel mot en stadig mer diktatorisk og høyreekstrem politikk under Netanyahu. Er du overrasket over at det ser ut til å være så lite motstand mot krigen, eller er det slik at den ikke bare har fått oppmerksomhet? 

Line Khateeb: Angrepet 7. oktober skapte en frykt i det israelske samfunnet som vi både må forstå og vise sympati med. For mange ble dette et nasjonalt traume på samme vis som folkemordet på palestinere påvirker oss med palestinsk bakgrunn. De mest kritiske stemmene til krigen og de grufulle krigsforbrytelsene israelske ledere nå står bak, er faktisk familiene til gislene og noen av de drepte 7. oktober. De sier at hevn og drap ikke er løsningen, men ønsker en politisk løsning. Det er også andre israelere som uttaler seg kritisk til ødeleggelsen av Gaza og massedrapene, men deres stemmer blir lite hørt i Norge. Flere opplever å bli hetset på grunn av sine protester, men det er ulike meninger blant dem om hva som er riktig vei videre.

Gnist: I tidligere solidaritetsarbeid i Norge, som i Vietnam og det sørlige Afrika, har det vært en samlende frigjøringsbevegelse å støtte opp om. Det gjorde det også lettere å kjempe for både økonomiske, akademisk og kulturelle sanksjoner. Hvordan ser dette ut fra Palestinakomiteens side? 

Line Khateeb: Palestinakomiteen jobber for å få til brede allianser i solidaritetsarbeidet, og i Norge er det mange både i kirken og fagbevegelsen som støtter palestinernes krav om boikott, sanksjoner og deinvesteringer (BDS). Av grasrotbevegelser som Palestinakomiteen samarbeider med, er BDS-bevegelsen som springer ut fra en rekke organisasjoner i det palestinske sivilsamfunnet, kanskje mest samlende og et grunnlag for samarbeid globalt. Det er altså en kampanje for «Boycott, Disinvestment, Sanctions», der kravene er tydelige: Okkupasjonen må opphøre, palestinske flyktninger må få oppfylt retten til retur og palestinere og israelere må få like rettigheter. Samtidig er det en utfordring for palestinerne at de ikke har et lederskap som regnes som representativt. Det er frigjøringsorganisasjonen PLO som skal være en paraplyorganisasjon for alle de politiske fraksjonene, men PLO mistet i stor grad denne rollen med Oslo-avtalen. Etter at Arafat ble beleiret i Ramallah og seinere døde, har ikke palestinerne hatt en samlende leder. Folk er misfornøyde både med «De palestinske selvstyremyndighetene – PA» og Hamas, og jeg tror disse lederne forstår at de nå må få til en slags samlingsregjering, i alle fall for en periode, og så må de gjennomføre valg som blir akseptert både inne i landet og internasjonalt. Men uavhengig av politisk lederskap kan og bør vi støtte kampen mot okkupasjon og apartheid. Vi ser nå at antiapartheid- og solidaritetsbevegelser i hele verden jobber for slike straffetiltak til kravene er oppfylt, det er da også dette vi blir bedt om av palestinerne selv. Men mesteparten av Stortinget er fortsatt en hindring. Det så vi da det bare var Rødt, SV og MDG som i Stortinget midt i januar gikk inn for full boikott, mens Venstre støttet noen av forslagene. Men det er tydelig at motstanderne av sanksjoner var, ifølge VG 16. januar, nesten halvparten av alle spurte positive til boikott, mens bare 27 prosent var mot. De resterende hadde ikke tatt standpunkt.

Et minimum er å organisere seg

Gnist: Hva mener du Gnists lesere kan og bør gjøre?

Line Khateeb: Alle kan bidra ved å lese seg opp og ved å snakke med folk de kjenner, og som trenger ny kunnskap og nye perspektiver. For dem som har muligheter til det, er det fint å orientere seg i de alternative nyhetsmediene som det er vist til ovenfor, i tillegg til å lese palestinske forfattere, både romaner og sakprosa. Og som nevnt, er den siste boka til Odd Karsten Tveit en innføring som fortjener enda flere lesere. Et minimum må jo være å organisere seg i Palestinakomiteen, delta i vårt arbeid og gjøre oss sterkere. Det er også viktig å legge fram forslag om støtte til Palestina i din fagforening, her kan dere sørge for boikott av Israel og invitere palestinske stemmer til å fortelle. Noen har også gode erfaringer med å ta kontakt med partifeller og folkevalgte. Har din kommune et vedtak om å ikke handle varer fra okkuperte områder som bidrar til brudd på menneskerettighetene, for eksempel? Og: Er du nøye med hva du kjøper, og sprer du oppfordringer til forbrukerboikott? Nå nærmer det seg dessuten 8. mars, og det trenges mange gode paroler.

Gnist: Du nevnte 8. mars, hva betyr denne dagen for Gaza?

Line Khateeb: Kvinnedagen har alltid vært markert i de okkuperte områdene.  I Gaza er det en sterk kvinnebevegelse, men nå er alle disse kvinnene mest opptatt av å overleve. Tusener av kvinner har opplevd at dere ektefeller, partnere og barn er drept. Det er nærmere 200 kvinner som skal føde hvert døgn i Gaza, men de har ikke et fungerende helsevesen. Det er nå angrep på de sørlige delene av Gaza, og de siste fungerende sykehusene er i skuddlinja. Både kvinner og menn sliter med mangel på tilgang til toalett og dusj. Grunnleggende hygiene, mental helse og mangel på mat fører til at alt i hverdagen er en kamp. Når vi skal markere dagen for internasjonal kvinnekamp, så husk på at kampen mot okkupasjonen også er kvinnekamp. Ingen er fri før alle er fri!

 

 

En av de største sosiale bevegelsene i Brasil og Latin-Amerika, De jordløses bevegelse, har de siste årene opprettet en gruppe for homofile, bifile og transpersoner. Hvordan skjedde det at denne bevegelsen fikk en LHBT-gruppe, og hvordan passer dette inn sammen med landrettferdighet?

De jordløses bevegelse (på portugisisk Movimento Sem Terra, MST) er en av de største sosiale bevegelsene i Brasil og Latin-Amerika. MST okkuperer ledige land og kjemper for å sikre landrettigheter for okkupanter. Strategien til bevegelsen er lovlig etter grunnloven i Brasil (artikkel 184th, kapittel III), som sier at staten har makt til å ekspropriere land som mangler “sosial funksjon”. Brasil har vært preget av skjevfordeling av land siden kolonitiden, men aktivismen til MST har hjulpet hundretusener brasilianere til å skaffe seg land. Ved siden av kampen for jordbruksreform, kjemper MST mot store landbruksnæringer og deres kontroll over matproduksjonen. Ut ifra et engasjement fra forskjellige aktører ble bevegelsen dannet i 1984. Blant dem var jordkommisjonen til den katolske kirke (på portugisisk Comissão Pastoral da Terra, CPT) og småbøndene i Sør-Brasil med revolusjonære venstreorienterte idealer, farget av den sovjetiske idéen om at homofili var et borgerlig avvik (Mariano and Paz 2018).

Hvordan skjedde det så, nesten fire tiår senere, at De jordløses bevegelse etablerte en gruppe for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT)? I denne teksten diskuteres først konteksten bak etableringen av LHBT-gruppen i MST og deretter hvordan forhandlingene i MST har vært når det gjelder å plassere LHBT-gruppen i sammenheng med landrettferdighet. Denne teksten stammer fra artikkelen «The rise of LGBT representation in the Landless Workers’ movement in Brazil» publisert i tidsskriftet Gender, Place and Culture i april 2023. Dataene ble samlet inn i Brasil i månedene oktober og november i 2019.

Kontekst

1. Matsuverenitet

Matsuverenitet er rammeverket som brukes av MST sitt arbeid for å omorganisere matsystemer, så vel som en transnasjonal bevegelse for bondestanden. Historisk handlet matsuverenitet om nasjonal selvforsyning. Fra Nyelenis erklæring i 2007 har matsuverenitet og kontroll rundt agro-matsystemer beveget seg fra «nasjoners rett» til «folkets rett». Ønsket om å beskytte de mest sårbare småbøndene ligger nå i kjernen av matsuverenitet. Det er nå et stort fokus på å bekjempe ulikheter mellom kjønnene og forvisninger av de som ikke har sikker eiendomsrett som for eksempel urfolk og lokalsamfunn. Skiftet fra nasjoners rett til folkets rett har også skapt bevissthet rundt seksuelle- og kjønnsminoriteter på landsbygda. Noen sosiale organisasjoner som La Via Campesina og MST har gradvis gitt mer synlighet til sine skeive bønder.

2. Kvinnekampen hos MST

Den første innsatsen for å anerkjenne mangfoldet blant de jordløse var etableringen av en kvinnegruppe i MST (setor de gênero) i 2000, som fokuserte på kvinners erfaringer. Kampen for seksuelt mangfold i bevegelsen kan ikke forstås utenom diskusjonene i denne prosessen. Det er relevant å nevne to viktige bidrag som kom fra opprettelsen av kvinnegruppen i MST: for det første var det gjennom feministiske ideer at MST erkjente at «småbønder» ikke er en homogen kategori, og for det andre gjorde diskusjonen rundt patriarkalske strukturer i MST det mulig å diskutere seksualitet.

3. Politisering av kjønns- og seksualitetsmangfold i Brasil

MSTs kamp for seksuelle minoriteter må sees i sammenheng med politiseringen av seksualitet som har funnet sted i Brasil siden 2010-tallet. Høydepunktet ble nådd under presidentvalget i 2018, da den selverklærte «homofob og stolte av det» Jair Bolsonaro ble valgt. De beryktede sitatene hans, som «[Jeg] vil heller at sønnen min skal dø i en ulykke enn å være homofil» (New York Times, 28. oktober 2018), forsterket polariseringen i landet og førte til raseri, frykt og flere politiske reaksjoner. Hendelsene krevde reaksjoner fra opposisjonen og resultatet var at LHBT-bevegelsen og den politiske venstresiden nærmet seg hverandre. Flere politiske partier, fagforeninger og organisasjoner tok etter hvert aktivt til orde for seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter. MST fulgte denne trenden.

4. Skeiv aktivisme hos MST

De skeive medlemmene i MST må krediteres for etableringen av LHBT-gruppen i organisasjonen. Små grupper av aktivister arrangerte diskusjoner om kjønn og seksualitet rundt omkring i MSTs okkupasjons-leirer. Under mitt feltarbeid i Brasil møtte jeg flere aktivister som fortalte hvor vanskelig det var å være skeiv i MST på 90- og 2000-tallet. Disse fortalte om aktivismen innad i bevegelsen som de utøvde – til tider mot ledelsen i okkupasjons-leirer – for å synliggjøre skeive bønders livserfaringer. Noen aktivister rapporterte at de lagde interne opprop med krav om anerkjennelse, slo på gryter og panner etter episoder med LHBT-fobi og organiserte møter mellom MST-medlemmer og andre (urbane) LHBT-bevegelser.

Forhandlingen innad MST

1. Formalisering

LHBT-gruppen ble offisielt godkjent i 2017 og fikk i 2018 en representant i sentralstyret i MST. Organisasjonen har også endret sine nasjonale retningslinjer for å anerkjenne seksuell legning og kjønnsmangfold. MST hadde, som forventet, en klar visjon om hvordan debatten om seksuelt mangfold skulle foregå. Den nye «LHBT-gruppen for de jordløse» måtte sette søkelyset på seksuelt mangfold og samtidig plassere dette mangfoldet under en bredere klassekonflikt knyttet til ulikhet i jord. Det er en sterk intensjon om å ikke fragmentere MST og å holde fast ved MSTs hovedmål om jordreform og landrettferdighet. Ved å plassere det seksuelle mangfoldet innenfor denne bredere rammen vil MST dempe reaksjonene på at det å diskutere seksualitet er en avsporing fra klasseperspektivet og dermed potensielt skadelig for bevegelsens primære formål.

2. Klasse, kjønn og seksualitet

MSTs tilnærming er fortsatt «bønder mot agroindustrien» – en snevrere versjon av «arbeidere mot kapitalisme». Når LHBT-gruppen bruker dette binære fokuset, blir de to motstridende aktørene («agrobusiness» og «bønder») omformulert. På den ene siden fremstår agroindustrien som ett med det sexistiske patriarkatet, og på den andre siden settes det spørsmålstegn ved bøndenes antatte heteroseksualitet. Patriarkatet forstås som kilden til normativ sexisme og vold på landet, og agroindustrien er kilden til miljøskader, skeivfordeling av jord og økonomisk elendighet for flertallet. Tilnærmingen til MST ligger nær marxistisk feminisme i sin påstand om at markedsøkonomien bruker både naturen og de marginaliserte som ressurser for profitt (Moeckli og Braun 2001, Milligan 2021).

3. Agroøkologi

Agroøkologi er det vitenskapelige feltet som anvender økologiske prosesser i landbruk-produksjonssystemer. MST har vært en forkjemper for agroøkologisk matproduksjon i ambisjonen om å utrydde monokulturer, genmodifiserte organismer og sprøytemidler. Samtidig har MST kjempet for biologisk mangfold, regenerativt jordbruk og stedegne frø. Skeiv og feministisk aktivisme i MST har utvidet agroøkologien til å ikke bare omfatte biologisk mangfold, men også sosialt mangfold, der ulike kjønnsuttrykk, seksualiteter og måter å leve av jorden på må eksistere. For LHBT-gruppen i MST vil det ikke være nok å tenke på regenerativt jordbruk og biologisk mangfold uten å la det sosiale mangfoldet blomstre, noe som må inkludere et kjønns- og seksualitetsmangfold.

4. ‘LHBT uten jord’

MST skapte en «LHBT uten jord» (LGBT sem terra) -identitet: Først gjennom møtepunktene for LHBT-personer, for eksempel LHBT-gruppen, der medlemmene kan møtes og skape tilhørighet, fellesskap og et kollektivt minne, samt sørge over volden mot skeive medlemmer av MST. Disse menneskene utsettes for dobbel vold både som aktivister for landrettferdighet og som seksuelle minoriteter. For det andre er LHBT uten jord konkretisert i en rekke objekter som fremmer identiteten, for eksempel T-skjorter, caps, vesker, plakater, fotoshoots, guidebøker og en kortfilm fra 2019 med tittelen «LHBT uten jord: kjærlighet starter revolusjon». Konkretiseringen har også funnet sted i sosiale medier. På Facebook, Instagram og X (Twitter) til MST finnes det regnbueflagg ved siden av hammer og sigd.

Hva nå?

LHBT-gruppen i MST forteller oss om noe større enn gruppen selv. Den forteller oss om en ny kontekst for bønders politiske mobilisering, både nasjonalt og internasjonalt. Skeive småbønder begynner å gjøre opprør forskjellige steder over hele verden. Bondepolitikken på landsbygda står i endring som knytter horisontale bånd mellom urbane og rurale bevegelser, jordbruksbevegelser og LHBT-bevegelser. Til slutt er det verdt å se nærmere på LHBT-representasjonen i MST som en del av et større forsøk på å opprettholde et politisk «vi» som tar hensyn til interne forskjeller, men som likevel ikke fragmenteres.

Referanser

Mariano, Alessandro, and Terezinha Paz. 2018. “Diversidade Sexual e de Gênero No MST.” In Hasteemos a Bandeira Colorida. Diversidade Sexual e de Gênero No Brasil, edited by Leonardo Nogueira, Erivan Hilario, Terezinha Paz and Katia Marro, 289–313. São Paulo: Expressão Popular.

Moeckli, Jane, and Bruce Braun. 2001. “Gendered Natures: Feminism, Politics, and Social Nature.” In Social Nature: Theory, Practice and Politics, edited by Noel Castree and Bruce Braun, 112–132. Oxford: Blackwell.

New York Times. 2018. “Brazil’s Polarizing New President, Jair Bolsonaro, in His Own Words.” The New York Times, October 28. https://www.nytimes.com/2018/10/28/world/americas/brazil-president-jair-bolsonaro-quotes.html

Hva er årsaken til den palestinske tragedien? Jeg tenker tilbake på mitt møte med Gaza i 1967, da jeg sjøl for første gang måtte stille meg dette spørsmålet.

Etter nok en forferdelig nyhetssending fra Gaza spør jeg meg – må vi se på at dette skjer? Kan ikke noe gjøres? Hvorfor bryter ikke regjeringer diplomatiske forbindelser med Israel? Hvorfor har vi forbindelser med ei regjering som begår folkemord? Det lille som er av trøst i disse tider, er at vanlige mennesker reagerer. Nå demonstreres det over hele verden. Nye tusener spør seg – hva slags land er Israel? Hva er årsaken til den palestinske tragedien?

 

Jeg tenker tilbake på mitt møte med Gaza i 1967, da jeg sjøl for første gang måtte stille meg dette spørsmålet.

Våren 1967 fikk Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) en invitasjon fra PLO til å delta på den første internasjonale studentkonferansen for Palestina. Konferansen skulle holdes i Kairo.

Jeg var formann i SUF, og hadde nettopp møtt arabiske studenter under et studieopphold i Jugoslavia. De arabiske ungdommene erklærte at «vi er alle palestinere». Det var ikke vanskelig å forstå at det jeg hadde lært om Palestina på et kibbutzopphold i Israel i 1964, knapt var halve sannheten. Ved å delta på denne konferansen kunne jeg både se Egypt og lære mer om palestinere. Styret i SUF visste omtrent like lite som meg om Palestina, men vi var enige om å delta på konferansen. AUF og KU hadde også fått invitasjon. De var ikke særlig interessert i å delta, men var enige om å la meg representere alle tre ungdomsorganisasjonene på en betingelse – at jeg ikke måtte erklære støtte til palestinerne. Jeg skulle reise for å lære, men ikke markere standpunkt. På disse betingelsene reiste jeg til Kairo som representant for de tre mest radikale ungdomsorganisasjonene i Norge.

Møtet med Kairo var en stor opplevelse. Over alt hang det bilder av landets enormt populære president Nasser. Det var ingen tvil om at Egypt støttet det palestinske folket. Jeg ante at det ikke skulle bli lett å være på konferanse i Kairo uten å ta standpunkt.

Da jeg sjekket inn på konferansesenteret, møtte jeg studenter fra store deler av verden: vietnamesere, cubanere, jugoslaver, egyptere og afrikanere. Men nesten ingen vesteuropeere? Var jeg den eneste fra denne delen av verden?

Konferanseledelsen ble forbauset da jeg måtte beklage at jeg ikke kunne holde innlegg i debatten. Hva skulle jeg si? Etter sterke taler fra studenter fra andre land skulle jeg ta ordet og fortelle at vi i Norge ikke hadde tatt standpunkt. Jeg har sjelden følt meg så feig, men jeg holdt meg til avtalen.

Min mangel på standpunkt utfordret tydeligvis andre deltagere til å diskutere med meg. Forsto jeg ikke at Palestina var okkupert? At sionistene var kolonisatorer som var nyttige redskaper for imperialismen? Jeg kan ikke huske at det ble brukt antisemittiske argumenter. De var enige i at jødene hadde vært forfulgt og diskriminert, men dette var jo ikke palestinernes skyld. Det var kristne europeere som hadde terrorisert jødene. Verst hadde det vært i det russiske tsarriket og i Nazi-tyskland med Holocaust. Men hvorfor hadde ikke FN i 1947 vedtatt at jødene skulle få en stat i Tyskland eller i jødebeltet mellom Litauen og Krim? Det var jo i disse områdene store deler av de europeiske jødene hadde bodd, og det var her de hadde blitt utsatt for de verste pogromene. Slike problemstillinger ble ikke reist i Europa, men for ungdommer i andre deler av verden, virket det helt logisk.

Da konferansen var slutt, ble vi invitert på busstur til Gaza. Jeg glemmer ikke denne bussturen. Særlig fordi de palestinske arrangørene hadde plassert meg sammen med en godt skolert vietnamesisk student. Han var veldig hyggelig og tålmodig. Jeg måtte forstå at palestinernes kamp var like rettferdig som den vietnamesiske! Vi i Norge støttet jo FNL? Jeg kunne bare være enig.

Hvem kunne den gangen tro at Gaza om 56 år skulle bli et overbefolket fengsel som mer og mer lignet en ruinhaug? Etter en lengre busstur gjennom Sinai-ørkenen og det frodige Gaza-landskapet, stoppet vi i Gaza by. Folkemøtet var i en vakker park dekket av gressplener, palmer og vakre blomsterbed. Vi skulle møte ledelsen for den nye frigjøringsbevegelsen, PLO.

Jeg husker folkemengden og den militante stemningen da Ahmed Shukeiri gikk på talerstolen. Shukeiri kom fra en palestinsk politikerfamilie. Faren hadde sittet i det ottomanske parlamentet, og Ahmed hadde representert Palestina i den arabiske liga. Nå ledet han kampen for en palestinsk stat. Ahmed hadde ikke samme karisma som Yasir Arafat som jeg skulle møte seinere, men heller ikke han nølte med å slå fast at palestinerne hadde rett til å føre væpna kamp mot den israelske okkupanten. Shukeiri ga folket håp om at nå skulle PLO, slik som frigjøringsbevegelsene i Algerie og Vietnam, starte kampen for et fritt Palestina.

Jeg hadde aldri tidligere hørt om hvordan palestinske flyktninger levde. Det ble derfor en sterk opplevelse for oss da arrangøren tok oss med til en flyktningleir. Den var en av åtte leire i Gaza. Her bodde 75 prosent av Gazas befolkning. 2–300.000 mennesker hadde flyktet hit i 1948 for å unnslippe israelsk terror. Seinere hadde nye palestinere på flukt fylt opp de trange leirene. Her levde store familier på noen få kvadratmeter, helt avhengige av den lille hjelpen de fikk fra UNRWA (FN). Det var sterkt å høre dem fortelle om kontrasten mellom livet de levde nå, og det gode livet før 1948, i Jaffa og andre grensebyer til Gaza. At PLO hadde startet frigjøringskamp hadde gitt dem håp. Kanskje kunne de snart reise tilbake til hjemstedene sine?

Møtet med fattige palestinske flyktninger i den primitive leiren fjernet all tvil hos meg om at det palestinske folket hadde vært offer for en stor forbrytelse. Møtet med flyktningene ble samtaleemne på bussturen tilbake til Cairo. Skammen over at jeg ikke hadde kunnet erklære at vi i Norge støttet det palestinske folket ble ikke mindre etter dette besøket. Det fantes ikke lenger tvil. Jeg husker ikke akkurat hva jeg tenkte på flyet tilbake til Norge, men jeg er ikke i tvil om at jeg da var fast bestemt på å bidra til at det ble startet solidaritetsarbeid for det palestinske folket i Norge, og at det skulle få SUF sin støtte.

Tilbake i Cairo kunne jeg fortelle den norske ambassadøren, Petter Martin Anker, om konferansen. Han ga palestinerne sin fulle støtte, og var uenig i norsk UDs pro-israelske politikk. Anker hadde jobbet i FN da hovedforsamlingen i 1947 behandlet delingsplanen for Palestina og var ekspert på Midtøstens historie. Han var ikke i tvil om at det palestinske folket hadde vært utsatt for et overgrep. Hans standpunkt var betryggende – også voksne personer med mye kunnskap mente solidaritetsarbeid for palestinerne var viktig. Jeg hadde tenkt å oppholde meg i Kairo i lengre tid, men etter noen dager fikk jeg beskjed fra ambassaden om at jeg måtte forlate landet. Etterretningsmeldinger tydet på at Israel forberedte krig.

Junikrigen i 1967 førte til nye store flyktningstrømmer. Jeg kunne se for meg hvor forferdelig krigen må ha vært for familiene jeg møtte i den overbefolkede leiren.

I SUF sitt styre var vi nå enige om å fordømme Israel og støtte det palestinske folket. Til min skuffelse var ikke SF, moderpartiet vårt, enig. Å kritisere Israel var nesten helligbrøde, så kort tid etter holocaust. Men vi hørte ikke på SF.

SUF ble den første norske organisasjonen som fordømte Israel og ga sin støtte til det palestinske folket. Israel erobret Gaza og hele det historiske Palestina i krigen i 1967.

Det Gaza jeg møtte i 1967, har ingen likhet med det Gaza vi ser på bildene etter den israelske teppebombingen. Den gangen ble jeg sjokkert over elendigheten i leirene. I dag mangler vi ord for det som skjer. Gaza i 1967 ble et vendepunkt for meg. Håpet er at Gaza igjen blir et vendepunkt for så mange, at vi aldri opplever en slik tragedie igjen.

På årets første dag ble Lula sverget inn som president i Brasil. Den tidligere fagforeningslederen og metallarbeideren anførte med det slutten på det høyreradikale vanstyret til Jair Bolsonaro. Under den påfølgende stormingen av kongressen og andre statlige bygninger i Brasil 8. februar, anført av Bolsonarotilhengere, så vi omfanget og faren ved de antidemokratiske strømningene i landet.

Latin-Amerika er i dag nok en gang inne i en “rosa bølge” med progressive regjeringer, som på ny setter omfordeling på dagsorden. Fargenyansen er imidlertid viktig: Colombias nye president Gustavo Petro har selv sagt han vil utvikle, ikke avvikle kapitalismen, for å komme seg ut av det han betegner som føydale strukturer i landet. Likevel er det nok vel så mye trusselen fra høyresida som ligger bak den relativt pragmatiske linjen som føres av mange av dagens “rosa” regjeringer. Også Lulas første presidentperiode var preget av en storstilt utvinning av naturressurser som skulle gi grunnlag for økonomisk vekst, mens klassekamp ble lagt til side.

Selv om langt de fleste latinamerikanske regjeringene nok en gang er ledet an av venstresida, trengs et aktivt sivilsamfunn og folkelig press for å få til reformer som monner. Internasjonal kapital, inkludert fra Norge, fortsetter å tiltrekkes av kontinentets mange naturressurser. Uten medbestemmelse for lokalbefolkning i beslutninger om naturinngrep risikerer man at koloniale forhold blir videreført. 

Nettopp i en slik kontekst er det forstemmende at brigadeprosjektet til Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) har mistet offentlig støtte fra Norec (tidligere Fredskorpset). LAG har over årtier sendt ungdommer fra Norge til ulike land i Latin-Amerika og vise versa. Gjennom prosjektet har de bygget opp et unikt nettverk med bevegelser som kjemper for økt demokrati, sosial rettferdighet og bærekraftige løsninger. Dersom dette vedtaket står ved lag, betyr det trolig kroken på døra for brigadeprosjektet slik vi kjenner det. Solidaritet med Latin-Amerika trengs som aldri før, og få norske prosjekter kan sies å ha bidratt mer til dette enn brigadene. Uten slike initiativer risikerer man at bistandsmidlene reduseres til en ukritisk fasilitering for norsk kapital. Bevar brigadene!

 

Peder Østring, Tonje Lysfjord Sommerli, Kari Celius og Anja Rolland, redaksjon for nummeret.

Del 1: Hvordan havna vi her?

Palestinakonflikten er et resultat av imperialistiske rivaliseringer og sionistenes ønske om å bygge en jødisk stat i et område som allerede var befolka. I denne artikkelserien som går over flere nummere får vi innblikk i denne over hundreårige historia. Denne første delen handler om tre avtaler med imperialistmaktene som har prega historia: Sykes–Picot-avtalen, britenes løfter til Sharif Husein og Balfour-erklæringa. Den handler også om sionistenes arbeid for å lage «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina og skjebnen til USAs president Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner.

---

Av Svein Olsen, fylkes- og lokalpolitiker for RV og Rødt i Nordland, Vågan og Bodø siden 1985. Mangeårig Palestina-aktivist. I dag sentralstyremedlem i Palestinakomiteen og medlem av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.

Sykes–Picot-avtalen – imperialistmaktene rivaliserer

11. desember 1917 marsjerte britenes general Allenby inn gjennom Jaffaporten i al-Quds (Jerusalem). I hans følge var også François Georges-Picot, fransk karrierediplomat. Byen var erobra fra det falleferdige osmanske imperiet (alliert med Tyskland) i den pågående første verdenskrigen. Allenby innførte umiddelbart militærstyre og unntakstilstand. Den skulle vare i 2 år og militærstyret i 30. Her var det ikke mye frigjøring å få øye på. Også denne krigen var en del av ledende imperiemakters evige kamp om kolonier og verdensherredømme. I starten på 1900-tallet var det knapt nye landområder igjen å erobre, og nyoppdeling av kolonier og gamle imperier var nå hovedmetoden. Mens Storbritannia og Frankrike var nære allierte i Europa, var de to ledende europeiske kolonimaktene samtidig bitre rivaler i Midtøsten.

I Det osmanske («gamle») riket var det gryende bevegelser for sjølstendighet, løsrivelse og nasjonale rettigheter. Disse bevegelsene prøvde å utnytte krigen og rivaliseringa etter beste evne. De var leda av de gamle føydale og religiøse elitene, men også av representanter for nye økonomiske eliter, intellektuelle og opposisjonelle militære. På den arabiske halvøya hadde en allianse av stammer leda av Sharif Husein gjort opprør mot osmanerne og erobra Mekka i 1916. Dette utnytta britene, som da kontrollerte Egypt og Suzezkanalen (vannveien til India, juvelen i Det britiske imperiet). De lovte Husein støtte til hans ambisjon om et arabisk kongedømme som også skulle omfatte dagens Palestina, Libanon, Syria, Jordan og Irak, om han deltok i britenes kamp mot osmanerne.

En anna viktig aktør i dette stormaktsspillet var en karrierelysten britisk diplomat, Mark Sykes. Han hadde imperiale erfaringer og ditto ambisjoner på britenes vegne, spesielt i Palestina. Han hadde lenge vært sentral i rivaliseringa med Frankrike for å erobre nye kolonier etter den forventa oppløsninga av Det osmanske riket. For å unngå at rivaliseringa skulle bli militær, hadde Storbritannia og Frankrike, i hemmelighet, allerede 3. januar 1916 inngått en avtale om den fremtidige oppdelinga av Midtøsten: Sykes–Picot-avtalen. Avtale-arkitektene var de to imperie-diplomatene Sykes og Picot. Avtalen er også kalt «A line in The sand». Deler av denne «linja i sanda» utgjør i dag den sørlige grensa i Libanon og Syria, og gikk videre via Kirkuk i Irak til Iran. Områdene nord for linja skulle være under fransk «beskyttelse» (nytale er ikke en moderne oppfinnelse), så langt inn i dagens Tyrkia som mulig. Irak og (Trans)Jordan skulle være britisk krigsbytte. Begge ville ha Mosul (olja!) og Palestina, men blei ikke enige og kompromissa seg til at Frankrike fikk Mosul, mens Palestina skulle være under «internasjonal kontroll». Hva internasjonal betydde var uklart. Vi kan i dag se spor av disse «innflytelsessfærene» når president Macron prøver å være brannslokker i opprøret i Libanon, og støttespiller for Armenia i kampen om Nagorno-Karabakh. Rytterne prøver å ri gamle hester på nytt.

Sykes–Picot-avtalen viste at løftet til Sharif Husein ikke var verdt papiret engang. Han var ukjent med avtalen og blei en nyttig brikke i det koloniale skyggeteateret. Og Frankrike var ukjent med britenes løfte til Husein! Da Allenby innførte militær unntakstilstand i Palestina blei det raskt klart at løftet til Husein om arabisk sjølstyre i alle fall ikke gjaldt Palestina. Samtidig med dette støtta og oppfordra Frankrike til opprør i den kristne delen av befolkninga i Libanon, og stilte med både penger og våpen. De ønska seg et forsprang på britene om kontrollen både her og i Syria. Opprøret var dårlig forberedt, blei avslørt, slått ned og lederne hengt i gatene i Beirut. Sykes–Picot-avtalen blei kjent da Lenin etter revolusjonen i Russland i oktober 1917 avslørte en del av de alliertes hemmelige avtaler, og trakk landet ut av krigen. Tsar-Russland var også underskrivere av avtalen i 1916. De ville ha sin del av Det osmanske riket. Dette er et par eksempler på metodene de rivaliserende kolonisatorene brukte. Splitt og hersk ved å utnytte historiske, etniske, religiøse, kulturelle og klassemotsetninger. Og Midtøsten var og er en mosaikk av slike motsetninger. Samtidig er det vår sivilisasjons vogge. I dag er kolonisatorene nye, men imperialismen den samme og metodene om mulig verre. Og som vi alle veit: denne vogga er nå blitt til et utålelig mangeårig helvete for befolkninga.

Balfour-erklæringa – sionistenes første seier i kampen om Palestina 

Britene fortsatte felttoget nordover gjennom Palestina mot Damaskus og Syria, fortsatt alliert med stammekrigerne til Sharif Husein. De ville komme Frankrike i forkjøpet. De så ikke på Sykes–Picot-avtalen som meir bindende enn avtalen med Husein. I god imperial ånd fikk dermed rivaliseringa med Frankrike, nå om Syria, ny fart. Lovnaden om Syrias «sjølstendighet» i Huseins kongedømme var ikke meir verdt enn Palestinas. Frankrike pressa samtidig på for å etablere Palestina som internasjonalt mandatområde. Her hadde nå britene full kontroll. De måtte sikre seg Palestina for å kunne beskytte Suzezkanalen. Samtidig var kontroll over områdene mellom Middelhavet og de nye oljefeltene i Mosul og Kirkuk i det gamle Mesopotamia svært viktig (oljeledninger). Rivalene hadde begge behov for denne olja for å bygge seg opp etter den ødeleggende krigen, og olja var en del av krigsbyttet. I dette lyset var løfter om sjølråderett til gamle og nye kolonier i utgangspunktet bare vekslepenger. Nå går allikevel ikke alt som herrefolket ønsker seg, noe vi skal komme tilbake til etter hvert.

Allerede 6 uker før de nevnte koloniherrene marsjerte inn i al-Quds, seilte en ny aktør inn på senen: sionistbevegelsen. Den 7. november 1917 offentliggjorde avisa The Times et brev fra britenes utenriksminister Arthur Balfour til Lord Rotschild, en ledende britisk jøde og sionist. Brevet, seinere kalt Balfour-erklæringa, lovte britisk støtte til «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina. Problemet var jo at i dette «nasjonalhjemmet» bodde det allerede ei stor palestinsk befolkning. Det var altså ikke «et land uten folk – for et folk uten land», som har vært en del av sionistenes historiefortelling, eller «en folketom og gold ørken», del av den samme fortellinga. Dette sionistiske prosjektet passa nå ypperlig inn i britenes ønske om en koloni i Palestina, kontrollert av dem sjøl. Og som minister (i den britiske regjeringa i 1916) Herbert Samuel argumenterte: støtte til en sionistisk koloni rett øst for Suez ville gjøre det svært vanskelig for en rivaliserende makt å true britisk kontroll over Suzezkanalen. Samuel var både jøde og sionist. En slik koloni under britisk beskyttelse ville sette en effektiv stopper for franske ambisjoner. På kort sikt funka det akkurat sånn. De sionistiske bosetterne var godt organisert og finansiert, væpna seg og deltok i undertrykkinga av den palestinske befolkninga. Men de hadde ikke tenkt å være redskap for britenes koloniprosjekt. De hadde egne ambisjoner. Og på litt lengre sikt gjorde britene opp regning uten vert, som så mange andre imperialistmakter både før og seinere. Sionistenes mål var heilt fra starten av den rasistiske staten Israel, en stat bare for jøder. Og for å realisere prosjektet måtte den palestinske befolkninga nektes nasjonale og demokratiske rettigheter og jages bort. Balfour-erklæringa la grunnlaget for dette rasistiske prosjektet. De sionistiske bosetterne kasta sine «beskyttere» på dør allerede etter et par tiår. Her har det seinere også vist seg at Frankrike var en aktiv støttespiller for sionistene, med finansiering, etterretning og våpen. De hadde ikke gitt opp egne ambisjoner. Og sionistene viste at de på svært dyktig vis kunne spille på stormakters rivalisering og svakheter. De visste hvordan imperialistmaktene tenkte, og hadde kontakter i begge regjeringene.

Palestinerne sto nå ansikt til ansikt med ei dramatisk ny virkelighet: en ny okkupant, Storbritannia, samtidig som landet deres var lovet bort som «nasjonalhjem» for andre, jødene.

 

Sionismen

Jødene, som var en minoritet i alle landa i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, hadde i årtier og århundrer vært syndebukker og lynavledere for herskere i mange av landa de bodde i. Antisemittismen var spesielt ille i noen av de kristne landa. Millioner av jøder var på flukt fra undertrykking og pogromer den siste halvdelen av attenhundretallet og de første tiåra av det nittende. Svært mange av dem kom vestover fra bosettinger i tsar-Russland, og rømte fra utålelige forhold. Den politiske sionistbevegelsen blei etablert av journalisten Theodor Herzl i 1897, og på programmet sto opprettelsen av «en nasjonalstat for alle verdens jøder» i det bibelske «hjemlandet» Palestina. Det er ingen grunn til å bli opprørt over at jøder så etter utveier til å fri seg fra utålelig og dødelig undertrykking, forfølgelse og diskriminering. De jødiske flyktningene fra øst blei møtt av de samme krav som andre minoriteter, assimilering: gi slipp på din identitet og bli som oss! Eller: de slapp overhodet ikke inn over grensa. Og nasjonalstaten, «The one-nation-state», var jo en del av datidas løsning: en stat – et folk! Den norske nasjonalstaten blei for øvrig bygd etter samme modell: svært lite, om noe, rom for minoriteter som samer, kvener, rom eller flyktninger. Artikkelforfatteren er sjøl en del av denne rasistiske delen av den norske historia: koloniseringa av (Julev)Sapmi/(Lule)Sameland.

Sionismens mål om én stat for alle jøder i verden er problematisk av flere grunner. 1: Hvordan skape en nasjon – et folk, av mennesker som bor over heile verden, med ulik etnisk tilhørighet, historie, kultur og ulike språk, og med bare ett fellestrekk: at de er troende jøder eller har jødiske røtter? De siste tusen åra blei tilhengerne av jødedommen etter hvert minoriteter i områdene de bebodde. Herskerne fant det ofte formålstjenlig å gå over til andre religioner, først kristendom og seinere islam. 2: Hva og hvem kvalifiserer for å bli med i dette fellesskapet? Sionistene laga sin definisjon: du er jøde om du er født av ei jødisk mor. Dermed blei det et spørsmål om rase og blodslinje. Det er svært vanskelig å konvertere til jødedommen. Og 3: Hva skulle en gjøre med de som allerede bodde i Palestina, palestinerne? Opposisjonen mot Balfour i den britiske regjeringa i 1917 var jøden Edwin Montagu, som argumenterte slik: det fantes jo ingen jødisk nasjon, og et slikt «nasjonalhjem» ville være å be de europeiske lederne om å kvitte seg med jødene. Det ville også måtte bety å drive ut palestinerne fra Palestina. Alle jøder var og er altså ikke sionister.

Ved avslutninga av første verdenskrig utgjorde de historiske palestinske jødene og tidlige immigrant-jøder ca. 6 % av befolkninga, og eide 2 % av jorda. Flesteparten av disse var ikke sionister. Hvordan rettferdiggjøre sionismens mål om Palestina som en nasjonalstat bare for jøder? Og samtidig nekte ei overveldende majoritetsbefolkning, palestinerne, de samme nasjonale og demokratiske rettighetene? Demokrati var jo ikke et ukjent begrep i 1916, heller ikke for sionister. Sionismen starta med å «kidnappe» den jødiske religionen som redskap for å skape et felles ideologisk grunnlag for «en ny nasjon». Den bibelske historiefortellinga (Det Gamle Testamentet ++) skulle bli «det nye folkets» historie. Det gammeltestamentlige jødiske folket skulle gjenreises som en ny stat i Palestina. På bekostning av ei befolkning med noen tusen års tilhørighet der. Den reelle antisemittiske undertrykkinga opp gjennom århundrene, spesielt i Europa, gjorde oppgaven betydelig lettere. Sionistene var fullt klar over at prosjektet var utenkelig uten en storstilt immigrasjon av jøder til Palestina. Disse mulige immigrantene fantes rundt 1920 i alle de europeiske landa, i øst som vest, som flyktninger. De var uønska overalt. Sionistene skjønte sjølsagt også at den palestinske befolkninga måtte bort. Men det var det jo ikke politisk rom for å si høyt, om de skulle få nødvendig aksept for sitt koloniseringsprosjekt, ikke bare fra britene, men fra flertallet av de europeiske statene og USA. Det fikk de. Den koloniale rasismen og herrefolkstenkinga har alltid vært en del av kolonimakters måte å utøve sitt herredømme på. Europas siste (?) store voldelige bosetterprosjekt, regissert av de europeiske kolonimaktene, var dermed innleda i Palestina.

Revolusjon i Russland og Wilson-doktrinen – håp om ei ny tid

Gjennom og etter første verdenskrig vokste store nasjonale uavhengighets- og demokratibevegelser rundt om i verden. Denne tendensen blei synlig også gjennom USAs president (1913–1921) Woodrow Wilsons 14-punktsprogram for å unngå ny krig og for opprettelse av Folkeforbundet. Det blei lagt frem for Kongressen i januar 1918. I sin tale sa Wilson blant annet: «Når det gjelder disse vesentlige foranstaltningene (de 14 punktene) for å rette på urett og hevde rett, føler vi oss i nært samarbeid med alle de regjeringer og folk som har sluttet seg sammen mot imperialistene. Vi kan ikke ha forskjellige interesser eller formål. Vi står sammen til det siste». Seinere la han frem de samme punktene under fredsforhandlingene i Versailles i januar 1919. Det var ei utstrakt hand til folkeopprør i koloniene, også i Midtøsten, og ga håp om en ny verdensorden. Bolsjevikrevolusjonen i Russland og Sovjets inntreden på arenaen ga også håp til undertrykte folk. Forandring var mulig! Og krigen reduserte kolonimaktenes økonomiske, militære og politiske muligheter for fortsatt verdensherredømme. Britenes (og Frankrikes) planer om nye kolonier i Midtøsten kolliderte åpenbart med Wilsons idealisme, og britenes håp var derfor at deres støtte til sionistenes koloniprosjekt ville mobilisere støtte fra de nå to millioner jødiske immigrantene i USA. Slik ville de kunne omgå at Wilsons forslag om nasjonale rettigheter også skulle omfatte palestinerne. Det siste skulle vise seg å bli svært vellykka. 

 

Det lille antiimperialistiske vinduet i USAs historie blei kortvarig. USA hadde ikke styrke nok til å sette makt bak Wilsons idealistiske krav, om de hadde ønska det. Wilson fikk ikke flertallet i Kongressen med seg. Han blei ramma av slag i oktober 1919, og forlot arenaen. 14-punktsprogrammet blei bare sterkt utvanna fulgt opp i den endelige fredsavtalen – Versaillestraktaten. Det samme gjaldt for Pakten i det nystarta Folkeforbundet. USA blei ikke med her, heller ikke Sovjetunionen. De seirende imperialiststatenes (Storbritannias og Frankrikes) kolonipolitikk fikk dominere i to tiår til. Rivaliseringa mellom dem gjorde at Folkeforbundet ikke kunne leve opp til Wilsons intensjoner, og en ny krig sto raskt for døra. Samtidig hadde Wilsons forslag i Versailles og revolusjonen i Russland satt fyr på massive revolusjonære opprør over heile verden, Kina, India, Irland og Egypt, for å nevne noen. Denne bevegelsen så ut til å være ustoppelig.

Folkeforbundets mandatområde Palestina – institusjonalisert rasisme 

Palestinerne begynte raskt å organisere motstand mot britenes okkupasjon og sionistenes bosettingspolitikk. Lederne, som kom fra de gamle klanene og økonomiske og religiøse elitene, uten folkelig basis, fulgte imidlertid en fruktesløs legalistisk forhandlingsstrategi. Militant folkelig motstand mot britene og bosetterbevegelsen vokste derfor frem, og omfattende spontane demonstrasjoner, streiker og voldelige opptøyer brøyt ut i 1920 og -21. Britenes svar var ofte knallhard og provoserende militær brutalitet, uavhengig av om protestene var fredelige eller ikke. Samtidig fikk bosetterne fritt leide. De fikk sågar opprette sin egen sivile administrasjon, parallelt med britenes okkupasjonsstyre. Det bidro sjølsagt til at den palestinske bevegelsen for nasjonale og demokratiske rettigheter raskt vokste. Spesielt var bosetternes fremferd på landsbygda provoserende, de palestinske bøndene blei fortrengt fra jorda de brukte.

Det blei umulig for det nye Folkeforbundet å ikke følge opp deler av britenes lovnader til Sharif Husein. Også deler av Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner i Midtøsten blei med i Folkeforbundets mandat, dessverre med Sykes–Picot-avtalen som ei begrensning for denne sjølstendigheta. Frankrike fikk «ansvaret» for Libanon/Syria, og også Hatay (en bit av dagens Tyrkia/Anatolia, som de seinere måtte gi fra seg til Tyrkia). Britene tapte kampen om Syria, men vant Palestina, Irak (med Mosul) og Jordan. For å komme voksende og militante folkelige opprør i møte blei to av Huseins sønner innsatt som konger: Faisal i Irak, og Abdullah i Jordan. Og «uavhengige» regjeringer fikk makta i Libanon og Syria. Artikkel 22 i Folkeforbundets mandat anerkjente et stykke på vei retten til uavhengighet for folka i alle arabiske områder som hadde vært en del av Det osmanske riket. Med et unntak: Mandatområdet Palestina. Avtalen om Palestina starter med å henvise til artikkel 22, men fortsettelsen var katastrofal for palestinerne. Her forplikta nemlig Folkeforbundet seg til å respektere og iverksette Balfour-erklæringa. Og i artikkel 3 i Palestina-mandatets innledning er det «det jødiske folket», og bare dette, som blir tilkjent de nasjonale og historiske rettighetene til Palestina. Det var sjølsagt også ei anna befolkning her, men denne befolkningas kollektive identitet, utvikla gjennom noen tusen år, fikk ingen praktiske konsekvenser! Ingen steder i mandatets påfølgende 28 artikler finnes ordene palestiner eller araber. 800 000 palestinere blei kontant skrevet ut av historia.

Dermed var grunnsteinen til det den israelske sosiologen Baruch Kimmerling kaller «den politiske utslettelsen (politicide) av det palestinske folket» lagt. Etableringa og utviklinga av «jødenes nasjonalhjem» kunne ta til. Sionistene kaller det å «gjenskape» en nasjon. Organisasjonen The Jewish Agency fikk status som sionistenes kvasiregjering, og gikk effektivt i gang med å ivareta «de nasjonale rettighetene» til de stadig fleire sionistiske bosetterne. Disse nasjonale rettighetene tilkom altså «alle verdens jøder»! Ikke bare de som bodde i Palestina. Jøder fikk rett til fri innvandring, mens utvandra og borteboende palestinere blei nekta å vende tilbake. Hvordan kunne dette skje?

Rasisme og kolonisering

Arkitekten bak dette rammeverket for sionistenes erobring av Palestina var heile veien britenes utenriksminister Balfour. En offensiv representant for stormaktenes imperiale og koloniale ideologi og praksis. Overbevist om Det britiske imperiets moralske og rasemessige overlegenhet og iboende rett til å herske. På hans CV sto fem år som førsteminister i Irland, der han fikk tilnavnet «Bloody Balfour». Han viste seg å være en perfekt alliert for sionistbevegelsens bosetterprosjekt. Britene behandla palestinerne med den samme foraktfulle og nedlatende holdninga de utsatte alle i sine kolonier for, fra Hong Kong til Jamaica. En politikk gjennomsyra av koloniherrenes rasisme overfor sine «tilbakestående undersåtter». Sionistenes koloniseringsprosjekt var grunnlagt på og gjennomsyra av den samme rasismen. 

Artikkelforfatteren kan her ikke unngå å nevne at samtidig med at mandatet for Palestina blei fremforhandla, dreiv norske forskere «utgravinger» på samiske gravplasser/kirkegårder i Tysfjord og Neiden. Hva de «grov ut»? De henta opp samiske hodeskaller, hundrevis, og frakta dem til herrefolkets elfenbeinstårn, Universitetet i hovedstaten, der «forskinga» skulle bekrefte rådende raseteorier. Og begrunne den pågående utraderinga av samisk historie, språk, kultur og identitet, og dermed samenes nasjonale og demokratiske rettigheter i sine historiske områder. Og hodeskallene ligger fremdeles i elfenbeinstårnets kjellere. Kanskje er ikke for(nor)skinga avslutta enda? Denne anti-humanismen og rasismen er karakteristisk for imperier, kolonisering og kolonier. Palestina og Sameland intet unntak. 

Balfour og britene visste hva som trengtes for å holde de «innfødte» på plass i Palestina: jernhansken, og de brukte den! Ironisk nok (eller kanskje ikke?) var Balfour minister i den samme regjeringa som innførte svært diskriminerende innvandringsregler for jødiske flyktninger. Det samme gjorde andre europeiske land, sammen med USA. Dermed tredobla den jødiske innvandringa til Palestina seg fra 1919 til 1926. Hvor skulle flyktningene ellers gjøre av seg?

Den over hundre år lange krigen mot palestinerne var nå i full gang, og de nødvendige byggesteiner for virkeliggjøringa av en rasistisk og voldelig bosetterstat på den palestinske befolkningas land var på plass.

 

Kilder/referanser:

Rashid Khalidi, The Hundred Years` War on Palestine, Metropolitan Books 2020.

James Barr, A Line in The Sand, Simon & Schuster 2011

Shlomo Sand, The Invention of The Jewish People, Verso 2009

George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001

Egne opphold, reiser og samtaler i Palestina, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1983 og 2015

Labour har gått fra framgang i 2017 til tilbakegang og nederlag for Corbyn i 2019. Tapte Corbyn fordi han overlot kjernevelgerne til høyresida?

I 2017 var det valg i Storbritannia. Labour gikk til valg på et svært radikalt program, hadde en upopulær Jeremy Corbyn i front og møtte en massiv hetskampanje i britiske tabloidmedier. Resultatet ble et valgskred: Labour fikk 40 prosent av stemmene, fram 9,6 prosentpoeng. I fjor var det nytt valg i Storbritannia. Labour gikk til valg på et svært radikalt pro gram, hadde en upopulær Jeremy Corbyn i front og møtte en massiv hetskampanje i britiske tabloidmedier. Men denne gangen gikk partiet på trynet: 32,2 prosent, ned 7,6 prosentpoeng fra to år tidligere.

BREXIT VAR AVGJØRENDE

Skal man lære noe av Corbyns nederlag, må man identifisere forskjellen mellom valgskredet i 2017 og fiaskoen i 2019. Jeg kan vanskelig se en mer avgjørende forskjell disse to valgene imellom enn synet på Brexit.

For tre år siden lovet Corbyn å respektere folkeavstemningen, i 2019 krevde han ny folkeavstemning om EU-spørsmålet. Labour gikk altså fra å være et troverdig alternativ for «leavers» i partiets gamle kjerneområder i Nord-England og Wales og over til å bli en del av «remain»-blokken sammen med Liberal-demokratene, blairistene og middelklassen i storbyene. Boris Johnson utnyttet dette og mobiliserte for fullt under det kraftfulle slagordet «Get Brexit done». Valgkampen hans handlet nettopp om å vinne over gamle Labour-velgere og hjemmesittere som ville ha Brexit.

Og Johnson lykkes: Av 60 seter Labour tapte i parlamentsvalget, stemte 52 av dem «leave» i 2016. De fleste av dem hører til i det som en gang var kjent som «den røde veggen» nord i England. Det eneste setet Labour vant fra de konservative, var London-setet Putney – startpunktet for det tradisjonsrike rokapp løpet mellom eliteuniversitetene Cambridge og Oxford.

OVERLOT KJERNEVELGERNE TIL HØYRESIDA

Resultatet ble at Corbyns radikale prosjekt gikk ned med EU-flagget til topps. Dermed føyer raddisen Corbyn (av alle!) seg paradoksalt nok inn i en lang og lite ærbar tradisjon av sosialdemokratiske ledere som har tapt fordi de overlot kjernevelgerne sine til høyresida.

Lederen for Storbritannias største fagforbund Unite, Len McCluskey, peker nettopp på dette i en valgoppsummering skrevet kort tid etter nederlaget for Huffington Post:

Når tapene våre er konsentrert i gamle kullgruvekretser og andre post-industrielle lokalsamfunn som i stort monn stemte «leave» i 2016, samtidig som vi så og si holder stillingen i London, stirrer årsaken til nederlaget oss rett inn i øynene.

Det er dermed ikke sagt at det ville vært mulig for Corbyn å kjøre da capo på den samme Brexit-linja som han gjorde i 2017. De unge, venstreradikale aktivistene som har sikret ham valg og gjenvalg som Labour-leder krevde at Corbyn nå skulle gå inn for en «peoples vote». Ikke minst organisasjonen Momentum, som har vært avgjørende i å organisere Corbyns bakkeoperasjoner, var tydelige på dette. Momentum fikk støtte fra venstreradikale sosiale medier-stjerner og medieyndlinger som Owen Jones, Ash Sarkar og Paul Mason – for ikke å snakke om de liberale mediene og hele den gamle høyrefløyen i Labour.

På motsatt fløy advarte nevnte McCluskey og hans fagforbund mot en slik helomvending i Brexit-spørsmålet. Men i valget mellom sine unge radikale aktivister og fagbevegelsen falt Corbyn til slutt ned på «Peoples Vote»-linja.

Kanskje hadde han i praksis ikke noe annet valg, men i alle tilfeller ble resultatet skjebne svangert: Det isblå Tory-partiet gjør det nå bedre blant arbeiderklassevelgere enn overklassevelgere, og vesentlig bedre enn Labour blant velgere med lite akademisk utdanning. Det skyldes neppe klassebakgrunnen til stats- ministerkandidaten, Alexander Boris de Pfeffel Johnson. Forklaringen er snarere at partiet i motsetning til Labour har insistert på å forsvare folkets nei til EU fra 2016.

ALDER, IKKE KLASSE

Blant det vi kan kalle «Momentum-sjiktet» gjorde Corbyn på sin side storeslem. I aldersgruppen 18-29 fikk Labour over dobbelt så mange velgere enn de konservative. Det som en gang var arbeiderklassens parti i Storbritannia, er i ferd med å redusere seg selv til et ungdomsparti. Alder, og ikke klasse, ble den avgjørende mobiliseringsstrategien for Labour i 2019-valget. Konsekvensene kjenner vi.

En dyster lærdom å trekke av Corbyns nederlag er at å forene tradisjonelle arbeider- klassevelgere med radikale «millennials» ikke er så enkelt i virkeligheten som det er på papiret. Man risikerer hele tida at den ene gruppa skal presse den andre ut, og i tilfellet Labour trakk de unge radikale aktivistene lengste strå. Slik sett er Corbyns nederlag illevarslende også for den kommende presidentvalgkampen i USA, der Bernie Sanders har bygget opp en lignende koalisjon mellom gamle arbeidervelgere i det gamle rustbeltet og unge, ny-radikaliserte vel gere langs begge kyststriper.

Vanskelig eller ei: Venstresida har ikke noe annet valg enn å fortsette å bygge breie koalisjoner mellom by og bygd, arbeider- og middelklasse, ung og gammel. Det er den eneste farbare veien for å skaffe flertall for en radikal politikk for omfordeling. Men slike koalisjoner er avhengige av en grunnleggende klasseanalyse som setter arbeiderklassen, i all sin mangfold og herlighet, i førersetet.

Dette glemte Corbyn i 2019, og ved å snu ryggen til «leave»-velgerne og Labours eget grunnfjell la han ufrivillig ned grunnsteinen for fem nye år med brutal høyrepolitikk i Storbritannia.

TISA – en trussel mot velferd og demokrati

TISA – Trade In Services Agreement –vil antakelig kunne forandre Norge i like stor grad, eller i større grad, enn det EØS-avtalen gjorde.
Derfor forhandles den fram i hemmelighet.

Trade In Services Agreement er den siste av mange frihandelsavtaler initiert av USA. Det er 23 partnere i avtalen, Australia, Canada, Chile, Taiwan, Colombia, Costa Rica, Hong Kong, Island, Israel, Japan, Liechtenstein, Mexico, New Zealand, Norge, Pakistan, Panama, Paraguay, Peru, Sør-Korea, Sveits, Tyrkia, USA og EU. I alt er 50 land involvert.

Forhandlingene om TISA ble innledet i 2012

TISA omfatter bare tjenester. Omkring 70 % av verdensøkonomien består av tjenester, og disse 50 landene står for omtrent 70 % av tjenestene i verden. Så dette er en betydelig del av verdensøkonomien.

Forhandlingene om TISA foregår i dypeste hemmelighet, og kjennskap til avtalene kommer først og fremst fra lekkasjene i WikiLeaks og andre mindre lekkasjer. I tillegg kjenner en forhandlingstilbudet fra en del land, bl.a. Norge (fra 2013).

TISA er én av de mange frihandelsavtalene som blir forhandlet fram nå. Andre er TTIP, TPP, NAFTA, SAFTA, CETA, GATS og WTO. Mer om alle disse mystiske forkortelsene kommer i nummer 1/2015 av Rødt!.

Hvem står bak TISA?

Hovedaktøren bak TISA og andre frihandels-avtaler er USA. Og der er regjeringen veldig styrt av lobbyister fra flernasjonale selskaper. Viktigst har The Coalition of Services Industries (CSI) vært. I følge deres hjemmeside representerer CSI bedrifter som omfatter 80 % av arbeidsstyrken og ¾ av USAs økonomi. Lista over medlemsselskap omfatter AIG, AT&T, IBM, Google, Microsoft, Walmart, Walt Disney, JPMorgan, CitiGroup mfl. Dette er den amerikanske storkapitalen. For full oversikt, se denne linken: https://servicescoalition.org/about-csi/csi-members

I en artikkel i Klassekampen i juni går det frem at NHO har jevnlige møter med regjeringen om frihandelsavtalene, deriblant TISA-avtalen. Samtidig har ikke arbeidstakerorganisasjonene tilsvarende informasjon/påvirkning. Så det er tydelig hvem som pusher på TISA – og hvem som har interesser av å gjøre dette.

Hvorfor TISA?

CSI skriver at de har virksomhet i mer enn 100 land, men beskriver sin politikk slik:

CSIs mål er å utvide det multilaterale handels-miljøet for å inkludere flere land og flere tjenester, styrke de bilaterale tjenestehandels-relasjonene, og sikre konkurransedyktige tjenester handel i det globale markedet. For å oppnå disse målene, har CSI lansert en rekke initiativer i internasjonal handel, investering, regulerende politikk, statistikk forbedring, elektronisk handel og andre. Koalisjonen av tjenesteytende næringer søker også å:
– Redusere barrierer for handel med tjenester.
– Sikre at USAs økonomisk politikk gjenspeiler betydningen av tjenestesektoren
– Gi data og analyser på virkningen av tjenester på den amerikanske økonomien.
CSI-leder, Samuel Di Piazza (Citigroup) slår fast at TISA-landene må «modifisere eller eliminere» innenlandske reguleringer. Han hevder videre at banker, forsikringsselskap, media og andre selskap som driver global business, skulle bli i stand til å operere i et miljø hvor de bestemmende faktorene er markedsbasert, ikke regjeringsbasert. Framtiden under TISA er en framtid uten offentlig leverte eller regulerte tjenester, og det frie markedets prinsipper kan styre investering i og levering av tjenester på en internasjonal arena.

Ett eksempel er Walmart, et CSI-medlem. De ser TISA som en måte å frigjøre seg på fra f.eks. lokale myndigheters regulering av deres lokalisering og begrensninger på størrelsen på butikkene. De ønsker også at TISA skal sette en stopper for restriksjonene på salg av alkohol og tobakk, som de fleste land har.

Målet med TISA er med andre ord å regulere det offentliges rett til å regulere!

Formålet med TISA

The Really Good Friends of Services, som initiativtakerne til TISA kaller seg, har en klar agenda om å liberalisere mer – åpne flere markeder for utenlandske investorer. Når man åpner sitt eget marked, er det klart at man også har offensive interesser, man ønsker innpass på utenlandske markeder for sine kjerneområder (les: innenlandsk storkapital).

Det er heller ikke slik som i en vanlig politisk diskusjon, hvor du diskuterer reguleringer og ønsker å regulere mer/mindre om din kandidat blir valgt. Her er det snakk om å bli fullstendig kvitt alle reguleringer (eller så mange som mulig), og gjøre det umulig å gå tilbake til et reguleringsregime. Ønskedrømmen til storselskapene er at valg blir uviktige – de grunnleggende reglene i et land kan ikke forandres.

Dette er en trussel mot demokrati og offentlig velferd, men i tillegg er det også en trussel mot bransjer i privat sektor hvor basisreguleringer som arbeidsmiljø, arbeidstid osv. kan bli sett på som handelshindringer og gjort umulig.

Norges situasjon nå

Sentralt i TISA står kravet om «nasjonal likebehandling». Det betyr at norske tjeneste-leverandører ikke får behandles på en bedre måte enn utenlandske. Internasjonale storkonsern ser helt klart på viktige samfunnstjenester som big business. Den sterke norske offentlige sektoren og de gode reglene for konkurranse gjør at det ikke er helt fritt fram for aggressive kommersielle interesser i Norge. TISA vil endre dette. Ved å vedta avtalen vil vi være forpliktet til å legge forholdene til rette for store selskap som tenker kun på penger. Vi er i ferd med å forplikte oss til mer konkurranseutsetting, out-sourcing og privatisering av samfunnets viktigste tjenester.

Norges ambisjoner med TISA

Mens NHO tydeligvis har god tilgang til regjeringen og informasjon om TISA, har fagbevegelsen blitt avspist med møter med forhandlingsdelegasjonen og informasjon om Norges mer enn ett år gamle åpningstilbud.

Men allikevel vet vi hvorfor Norge går med i TISA. Norge presenterer klare offensive handelsinteresser på vegne av en del store selskap. Det er potensiale i 100 milliardklassen her.

Områdene Norge satser på, er naturligvis oljesektoren, men også skipsfart/skipsfartsforsikringer, telekom (Telenor) og ingeniør-tjenester (Veritas). Forhandlingene er i skrivende stund i ferd med å stabiliseres, og det foregår bilaterale forhandlinger med andre land for å få de til å åpne markedene sine i disse sektorene. Hvilke motkrav som kommer mot Norge, er uklart. Slik sett er forhandlingene inne i en slags forberedende sluttfase, og kan kanskje bli endelig klare og undertegnet før neste Stortingsvalg, men tidsplanen er litt usikker.

Hvorfor TISA utenfor WTO?

WTO – Verdens Handelsorganisasjon – har vært mye kritisert pga. sin udemokratiske natur, sjølv om hvert medlemsland har en stemme, er det normale at saker blir kjørt fram til konsensus, ikke avstemming. Da er det de store som bruker press for å komme fram til en konsensus, forhandlinger føres i mer eller mindre hemmelighet med utvalgte partnere. Målet med WTO var å overvåke og liberalisere all internasjonal handel. GATS-avtalen (General Agreement of Trade in Services) var den delen av WTO som sto for forhandlinger og avtaler om tjenester. Avtalen har ofte blitt kritisert for å være snarveien til å privatisere offentlige tjenester. GATS ble etablert i 1995, men sees ikke på som et tjenlig virkemiddel for storkapitalen i dag.

Den amerikanske storkapitalen har organisert pressgruppen Teamtisa, http://teamtisa.org, som slår fast at TISA er den mest lovende muligheten på to tiår til å forbedre vilkårene for og til å utvide handel med tjenester. TISA har muligheten til å utfordre fundamentale barrierer når det gjelder handel med tjenester. Dette kan være barrierer som begrenser retten til å flytte data over grenser, urettferdig konkurranse fra offentlig eide selskap, ulike former for tvang når det gjelder krav til lokalt eierskap, og diskriminering når det gjelder å gi utenlandske selskap lisenser og tillatelser. TISA kan bli en de viktigste økonomiske bidragsyterne i dette århundret for USA.

Teamtisa – selv om det høres ut som et talentløst navn på en sportsklubb, består av de mest innflytelsesrike storkapitalistene basert i USA og av mengder av folk fra Senatet og Kongressen. Stiftelsesmøtet ble ledet av kongressmannen Michal Froman, som også er ansvarlig for handelspolitikken i USA.

Det «demokratiske» WTO

Problemet for kapitalen er altså det «demokratiske» WTO. Som sagt, hvert land har en stemme, men utviklingslandene har også gått sammen for å verne om sine rettigheter. Dette har gjort det vanskelig fra sak til sak å få liberaliseringen til å gå fort nok, og det har stoppet opp på en del områder. Dessuten omfatter WTO alle sektorer, så f.eks. uenighet om landbrukspolitikk kan føre til at noen blokkerer tjenesteforhandlingene. WTO gir en viss mulighet for små land til å gå sammen for å forsvare sine interesser, og koblingen mellom sektorer gir dette større kraft.

Derfor besluttet The Really Goood Friends of Services å bryte ut av WTO-forhandlingene. De etablerte en organisasjon på siden av WTO, med håndplukkede land som skulle kunne bli enig om videre liberalisering av tjenestehandel. Man forventet ingen rabiat motstand – her skulle forhandlingene gå rolig mot en løsning.

Etter at avtalen blir ratifisert blant de 23 partene – eller 50 om EU må føre saken til de nasjonale parlamentene – skal flere land bli invitert til å signere avtalen. Men da må de godkjenne avtalen slik den er – eller stå utenfor. Dette betyr at en gruppe på knapt en tredel av WTO-medlemmene «kupper» fram en tjenesteavtale, hvor flertallet nå kan velge å underskrive uten innflytelse eller forhandling. Deretter kan avtalen gjennom en komplisert prosess bli tatt inn i WTO som WTOs tjenesteavtale.

TISA og GATS – sammenhengen

TISA skal bygge på GATS, og særlig viktig er dette når det omhandler offentlige tjenester.
TISA følger artikkel 1:3 i GATS når det gjelder definisjonen av offentlige tjenester. Den lyder:

1-3-b
Tjenester inkluderer enhver tjeneste i enhver sektor unntatt tjenester levert i forbindelse med utøvelse av offentlig myndighet.
1-3-c
En tjeneste levert i forbindelse med offentlig myndighet betyr enhver tjeneste som er levert verken på kommersiell basis, eller i konkurranse med en eller flere tilbydere.

Punkt C her betyr fare for åpning av offentlig sektor. I Norge er det jo slik at i hovedsak alle offentlige tjenester leveres i en konkurranse med en eller flere tilbydere. Dette er en konsekvens av en lang periode med konkurranseutsetting hvor vi har fått en miks av offentlige og private tjenester på alle områder. Delvis har vi også hatt rein privatisering med nye privatskoler og privatklinikker. Dette betyr at å si at man vil skjerme offentlig sektor fra liberalisering, stort sett i dag er å skjerme politi, militære og den høyeste administrasjonen i departementene.

Alt annet har private innslag, og kan sies å være drevet i konkurranse med private tilbydere.

Hva er så særegent med tjenester?

Det spesielle med tjenester er at de oftest leveres direkte til folk, og særlig i land som Norge er det et stort innslag av offentlige tjenester. De offentlige tjenestene har som formål å utjamne forskjeller og sikre alle rett til spesielt prioriterte tjenester som helse, utdanning, vann, elektrisitet, omsorg og kultur. Tjenestene leveres uten krav til fortjeneste, og er levert av det offentlige. Disse tjenestene er allerede i dag under angrep fra private som ønsker å gjøre disse områdene om til arenaer for profittskaping.

Også private tjenester er under angrep. De med de laveste lønningene og de tøffeste arbeidsvilkårene jobber ofte i privat tjeneste-yting, f.eks. privat renhold og hotell/restaurant. De er svært avhengige av offentlige reguleringer, f.eks. arbeidsmiljølov og allmenngjøring av tariffavtaler.

Men i hovedsak er det de store områdene i offentlig sektor man ønsker å få tilgang til gjennom liberalisering. Altså kjernen i den nordiske velferdsmodellen. Profitten som skapes, ønsker man å ta ut av landet, ikke føre den tilbake til økt velferd.

I tillegg til å være velferdsbærende, er heller ikke tjenester tollbelagt hvilket betyr at de vanlige «kampmidlene» i handelsavtaler – økt toll – ikke kan brukes.
Det er tydelig at de internasjonale organisasjonene til tjenesteansatte både i offentlig og privat sektor er bekymret for tjenestene, og de begge redd for privatisering – og arbeidsvilkår.

Les:
PSI – Public Services International:
http://www.world-psi.org/en/psi-statement-9th-wto-ministerial-conference
UNI – Global Union:
http://www.uniglobalunion.org/news/tisa-backdoor-services-liberalisation-a-global-level
EI – Education International:
http://www.ei-ie.org/en/news/news_details/2659

Udemokratisk hemmelighold
TISA-avtalen forhandles under langt strengere hemmelighold enn vi tidligere har sett innen internasjonal markedsretting. Til og med avtaleutkastet skal være hemmelig i 5 – fem – år etter at avtalen har trådt i kraft eller forhandlingene er avsluttet.

Hva er man redd for? At kapitalens offensiv skal bli for åpenbar? Krav fra offentlige fagforbund om å få innblikk i avtaleteksten blir avvist. Det er regjeringa som tradisjonelt forhandler handelsavtaler, og legger dem direkte fram for godkjenning i Stortinget.

Vi har til nå fått sett Norges åpningstilbud. Det er 35 sider med kodenavn på tjenester, lister med hva som er offensive og defensive krav. De er i en totalt uleselig form for vanlige folk, de må dechiffreres, gjøres forståelig. En god måte å unngå offentlig interesse. For de som vil se det kryptiske, mer enn et år gamle tilbudet, ligger det her: http://www.regjeringen.no/upload/UD/Vedlegg/Handelspolitikk/tisa_131115.pdf

Skjerme offentlig sektor

Med dette tilbudet sier regjeringen at den vil skjerme offentlig sektor. Det vil vise seg, vi vet ikke hvilke motkrav som kommer, eller hvor langt en blir nødt til å strekke seg for å vinne fram med sine offensive interesser for å backe opp Statoil, Telenor, Veritas osv.

Dessuten – med en ultrahøyre regjering, vil mange spørre seg om dette virkelig er deres politikk. De arver nå en ultraliberal handelsavtale som vil oppfylle mange av målsettingene til Høyre og FrP om den blir brukt, antakelig de fleste målene. Kan vi da forvente at Børge Brende og regjeringskameratene vil bruke masse energi på å forsvare norsk offentlig sektor fra privatisering? Det er lite trolig, for å være forsiktig.

Spådommen er at de vil trå over denne røde streken og privatisere/out-source så mye som mulig. Men politisk er det greit i innledningen av diskusjonen å si at det er en rød strek som vi ikke trår over. Vi kjenner igjen dette fra før, for å få flertall for EØS og å tilfredsstille blant annet LO, ble det satt opp femten krav for å godta EØS-avtalen. Resultatet er at ett av de femten kravene ble innfridd. Og opp gjennom historia har regjeringene nekta å legge ned veto i tråd med disse kravene, så EØS-avtalen har endra hele det norske arbeidslivet. Dette viser hvor farlig det er å operere med en rød strek – hit, men ikke lenger – så lenge en ikke har kontroll over regjeringa og kan avvise de kravene som en helt sikker veit vil komme. Særlig om disse kravene er i tråd med regjeringas uttrykte politiske målsettinger.

Men de som trur at Børge Brende vil bli garantisten for å bevare offentlig sektor offentlig, kan jo ta det med ro. Men det er ikke mange som trur på en slik rolle for Brende, han er som resten av regjeringa ute etter å minimalisere offentlig sektor.

Å liste det norske samfunnet i detalj

Avtaleforhandlingene foregår ved å liste opp krav, offensive og defensive. I WTO opererer man også med lister, men bare såkalte positive lister, dvs over områder man tilbyr liberalisert. I TISA har man både negative og positive lister. De negative er hva man unntar fra liberaliseringen. Da må man i detalj liste alle områder som skal unntas. Man bruker det klassiske kodesystemet fra WTO tidlig på 90-tallet. Da var f.eks. ikke internettjenestene særlig utbygd, og de er vanskelig å finne tjenlige koder for. Det er et problem da det faktisk blir vanskelig å unnta slike tjenester fra liberalisering selv om man ønsker det. Et annet problem er at tjenester er sammensatte, og man må liste alle tjenester. Vannforsyning består f.eks. av produksjon av vann fra reservoar, rensing av vann, kjemisk behandling, filtrering, distribusjon, vedlikehold av rørledninger og produksjonsanlegg, lokal distribusjon, abonnementsbehandling osv. Sikkert mye mer. Men en må sørge for at alt dette er dekket i unntaket.

Det klassiske eksempelet er Venezuela, som før Chavez hadde åpnet software sektoren. Da Chavez seinere valgte å nasjonalisere olja, sørget det USA-baserte selskapet som leverte software til Venezuela, for å slå av hele softwaren. Dermed stoppet olje-produksjonen, og regjeringa kunne gjøre lite på grunn av den utilsikta virkningen av denne liberaliseringa.

Men hovedregelen her blir: list it or lose it. Det som ikke er skrevet på den negative lista, blir automatisk med på liberaliseringa.

Skralle og frys

Det er mange morsomme begreper i TISA, men det er det eneste morsomme med avtalen. På engelsk heter det standstill og ratchet clauses. På norsk frys og skralle klausuler.

Frys betyr at på det nivået du har ved undertegningen av TISA, vil være minimum av liberalisering. Du kan aldri gå tilbake og lukke tjenesteområder som allerede var liberalisert, ved inngåelsen av avtalen. Det betyr at undertegnelsesdatoens nivå for privatisering/liberalisering er det minste de liberalistiske politikerne i mange parti kan oppnå. Vi kan aldri gå tilbake på dette og regulere områdene.

Dette legger jo en kraftig demper på hva politiske partier kan markedsføre i framtidig valgkamp, og hvilke endringer som kan gjøres uten å komme i konflikt med TISA-regimet.

Men enda verre er skralle-bestemmelsen. Skralle er jo som kjent et håndtak for pipenøkler med frihjulskobling. Frihjulet gjør at brukerens fram og tilbake-bevegelse bare fører til at pipenøkkelen dreier én vei.

Så jo flere runder regjeringa dreier skralla, dvs. jo mer de liberaliserer, jo mer har de oppnådd. Skralla kan ikke dreies tilbake. Det som er liberalisert under ei regjering, kan ikke tas tilbake under den neste.

Det blir underlig å se en valgkamp for et parti som ønsker mer offentlige tjenester, mer regulering, etableringskontroll og strengere arbeidslivsregler etter dette. Hva kan man drive valgkamp på?

Skrallebestemmelsen gjør jo en regjerings politikk på ett område irreversibelt. Og politikk handler jo om å forandre, å reversere, å introdusere nye ting. Skralle-bestemmelsen betyr at svært mye av norsk politikk blir avviklet. Det blir ingenting å diskutere.

Konfliktløsningsmekanisme

Alle handelsavtaler må ha en konfliktløsningsmekanisme. Det har vi i WTO. Hvis et land mener at andre land bryter regler og avtaler for internasjonal handel, kan landet klage saken inn for WTO, der saken blir avgjort. Medlemslandene er forpliktet til å følge WTOs avgjørelse.

I WTO er det altså land som bringer andre land inn for «retten» i WTO.

Når det gjelder TISA, er konfliktløsnings-mekanismen enda ikke kjent. Mange ønsker å introdusere løsningen som er gjort gjeldende i CETA – nemlig ISDS (Investor State Disput Settlement).

Her kan en investor (selskap) saksøke et land for politiske vedtak som reduserer
profitt, eller framtidig profitt om du ikke allerede er etablert i. Saken avgjøres av et tribunal med forretningsadvokater. Typisk er da tobakksprodusentene saksøkte Australia og Uruguay for advarsler på tobakkpakkene. Endelig resultat av søksmålet er ikke kjent ennå. Egypt ønsket å øke minstelønna, men ble saksøkt (og tapte).

I samme stil som da Russland nasjonaliserte deler av Yokos oljeselskap, og minoritetsaksjonærene gikk til sak mot Russland.
I høst vant de en stor seier, og Russland ble dømt til å betale dem 50 milliarder USD – ca. halvparten av Russlands valutareserver. Dette ble avgjort av tre forretningsadvokater.

Slik sett gir ISDS storselskapene svært gode kort på hånda for å tvinge medlemsstatene i TISA til å være forsiktig med politiske vedtak som kan gagne folkehelsa, forbrukerne eller arbeiderne.
Men hvilken konfliktløsningsmekanisme er som sagt ikke avgjort, men det kan gå mot ISDS.

Politikerne uvitende

Jeg har jobbet med TISA her i Norge ei stund. Det som er skremmende, er at politikerne ikke kjenner til TISA. Ikke engang de jeg forventet skulle gjøre det: EU-motstanderne. Dette er deres banehalvdel. På grunn av pågang fra fagforbund, interesseorganisasjoner o.l. blir det mer og mer kjent.

Dette viktige spørsmålet ble nærmes kuppet igjennom i Stortingsproposisjon 1 i år (statsbudsjettet). I det 350 sider lange dokumentet er det denne passasjen på side 33 som gir informasjon:

Regjeringen har besluttet at Norge skal delta i forhandlinger om en ny avtale om handel med tjenester (TISA). Det er enighet om at en flernasjonal avtale skal knyttes tett opp til GATS og være et skritt på veien mot en multilateral avtale. En slik avtale vil derfor være i tråd med regjeringens hovedprinsipp om at et globalt handelsregime forankret i WTO, er fundamentet for regjeringens handelspolitikk.

Favner alle nivå av offentlig forvaltning

I motsetning til WTO som bare omfatter statsforvaltningen, vil TISA favne alle tre nivå i offentlig forvaltning, stat, fylke og kommune. Dette gjør den til en reell trussel mot kommunalt sjølvstyre, og det ville ikke være underlig om landets ordførere er skeptiske til en slik avtale. I alle fall er det noe å fremme i kommunestyrene for de som er skeptisek til avtalen.

Avtalen vil antakelig kunne forandre Norge i like stor grad, eller i større grad, enn det EØS-avtalen gjorde. Særlig når man ser avtalen sammen med andre frihandelsavtaler Norge tar del i.

Avtaleklausulene om frys og skralle vil i praksis si å gi bort sjølvråderett og alt politisk handlingsrom. Den går lenger enn et eventuelt EU-medlemskap, som det faktisk var folkeavstemming om. I tida framover vil et viktig krav være å faktisk ha en folkeavstemming om TISA, og ikke la seg forlede av ei regjering med Børge Brende i spissen som sier at de skal ta godt vare på offentlig sektor.

Det viktigste for å få til folkeavstemming og mer engasjement, er å bringe trollet ut i lyset. Greier vi det, vil nok trollet sprekke som i folkeeventyrene. Dette er nok hovedgrunnen til at avtalen er forhandlet i hemmelighet.

Jeg trur erfaringene fra EU-kampen må bringes fram igjen. Alliansene, kunnskapsoppbygging blant folk, organisering av motstanden og en vilje til å stoppe avtalen må til. Det er ikke nok å si «hit, men ikke lenger». Det fungerte ikke med EØS, og vil ikke fungere for en avtale som TISA med en slik innebygd liberaliseringsdynamikk.

De allierte her er stort sett de samme som i EU-kampen, pluss alle de som nå har sett hvordan EU-tilnærminga faktisk har fungert. Vi har alt å vinne på å starte tidlig, før alle detaljene er lagt på bordet. Sannsynligvis vil ikke avtalen bli undertegnet før neste stortingsvalg. Da er det en mulighet til å gjøre dette til en valgkampsak og til å påvirke politikere.

Men framfor alt – vi kan vinne denne kampen om vi greier å gjøre avtalen kjent.

Noen gode linker:
http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-really-good-friends-transnational-corporations-agreement (hefte, engelsk)
http://www.world-psi.org/en/psi-special-report-tisa-versus-public-services (hefte, engelsk)
http://www.fagforbundet.no/tema/privatisering/?article_id=119982 (video Sanya Reid Smith, handelsekspert fra Third World Network i Fagforbundets landsstyre)

Det er vanskelig å ha sympati for Hamas sitt kvinnesyn og ønsket om en islamsk statsforfatning.

Men de er folkevalgte.

Det er vanskelig å forstå Hamas som sender hjemmesnekra bomber over til Israel, som blir skutt ned, for å få bomber tilbake som dreper i tusener.

Er det urimelig å kreve: at blokaden oppheves, at grenseovergangen til Egypt åpnes, at Gazas havner åpnes, at Gazas innbyggere skal kunne be i Al Aqsa-moskeen, at fanger som ble løslatt på Vestbredden – og som ble arrestert igjen – blir løslatt?

Lett å sitte i Norge og rope på våpenhvile, når de som får bombene i hodet, ikke aksepterer okkupantens diktat.

Ville vi akseptert en våpenhvile som Tyskland dikterte?

Vanskelig å forstå for oss som ikke er desperate – pga fordrivelse.

Erik Ness

Ha-ha-ha

vi lurer dem hver dag

Ha-ha-ha

vi lurer dem hver dag

siden 1948

hver dag

har vi utvida landet vårt og fordrivi dem

besvart hver finger med ti bomber

vi er så glade for dem som snakker om fred

mens vi fordriver dem

fra stadig mindre område

vi kaller det «Israels rett til å forsvare seg»

våre venner

snakker om to-statsløsning

men vi vet

snart har vi endelig alt

bare synd

vi har brukt sekstiseks år på det

vi takker

Norges fredsprisvinnere for støtten

Eli Wiesel, Menachem Begin, Yitzhak Rabin, Simon Peres, Barak Obama

Norge også for atomvåpnene og Oslo-avtalen

for støtten til å fordrive dem

snart er de ute fra vårt land

vårt endelige mål

for nazistene og europeerne

utrydda millioner av våre slektninger

da kan vi hevne hvem som helst

hvor som helst

 

det står i Bibelen

våre slektningers død

må ikke

europeerne

 

men palestinerne

svi for

ha-ha-ha

vi bomber i natt igjen

gruser husene til alle mistenkte

 

som Bibelen gir oss rett til

 

ha-ha-ha

vi lurer dem hver dag

de som kanskje

forstår

 

politikerne og journalistene

er som blinde som tier

 

ha-ha-ha

vi kan gjøre hva vi vil

henter de voldeligste

fra Russland og USA

 

snart er de fordrevet

alltid vårt endelige mål

 

ha-ha-ha

vi lurer dem hver dag

med falske løfter

 

Gud og Bibelen seirer

Det er bare oss:

 

I – S – R – A – E – L

Ove Bengt Berg

I vår sirkulerte det en plansje på internett. Den skulle angivelig vise hvor farlig det fascistiske høyre er i Europa. Men så man nærmere på den, viste det seg at plansjen var ganske merkelig. På toppen av lista tronte Norge og Sveits som land der fascismen står sterkt – langt foran land som Hellas og Ungarn der fascistliknende grupper sitter i parlamentet, og der innvandrere bankes opp regelmessig av fascistiske bander. Hva var dette?

Plansjen var satt sammen av Al-Jazeera, og når man så nærmere på den, viste det seg at grunnlagsdataene var upålitelige. Det som gjør at Norge kommer på topp av lista, er at man har regnet FrP som et ekstremt høyreparti. Ikke det at jeg har noen sans for det partiets politikk og ideologi, men å likestille det med Jobbik i Ungarn og Gyllent daggry i Hellas er simpelthen ikke riktig. FrP er i dag et sentrum–høyre-parti, mens de to nevnte partiene er reine fascistpartier.

Ser man nøyere på kriteriene, så ser man at euroskeptisisme er ett av dem, sammen med nasjonalisme og motstand mot innvandring. Er du negativ til EU, så står du i fare for å bli definert som ytre-høyre. Er du dessuten tilhenger av nasjonal sjølråderett, så har du treff på to av tre. Og skulle du i tillegg være mot Schengen, så har al-Jazeera konklusjonen klar: da tilhører du det ekstreme høyre i Europa.

Feil kriterier

Det er EU-kommisjonen og folk som Thorbjørn Jagland som har definert motstand mot deres overnasjonale og antidemokratiske prosjekt som ultrahøyre. Dette er en hersketeknikk som eliten i Brussel bruker for å stemple alle og enhver som ikke slutter opp om planene om å gjøre Europa til en overnasjonal superstat som kan konkurrere på verdensmarkedet med USA og Kina. Det er de som har definert de fire frihetene som sjølve grunnmuren i det europeiske prosjektet, altså fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Dette er kapitalens prinsipper og ikke arbeiderklassens. Dette er instrumenter for å ødelegge lokalt næringsliv til fordel for store multinasjonale kjeder. Det er verktøy for å rive ned faglige og sosiale rettigheter og tvinge arbeiderklassen til å være med på et kappløp mot bunnen.

Hva med Al-Jazeeras egen bakgård?

Al-Jazeera eies av Qatar, et av de mest autoritære og diktatoriske regimene i verden. Qatar er et av verdens rikeste land, og bruker en del av rikdommen til å sponse de mest ytterliggående, de mest voldelige og brutale terroristene i verden, jihadistene i Libya, Mali og Syria. Nyhetskanalen har mange interessante nyheter, men med slike eiere er det ikke å forvente at den vil være den skarpeste kniven i skuffen når det gjelder å rapportere og analysere det ekstreme islamske høyre.

Det islamske ekstremhøyre, hva er det?

Saudi-Arabia og Qatar bruker hundrevis av millioner dollar på å spre sin svært spesielle versjon av islam, nemlig wahhabismen. Dette dreier seg ikke bare om misjon i vanlig forstand. Dette handler om politikk, og det handler om imperialistiske økonomiske interesser. De autokratiske og reaksjonære oljeregimene bruker religionen som brekkstang for sine egne økonomiske og maktpolitiske interesser.

Folk får nå tro hva de vil, hvis de bare lar andre gjøre det samme. Jeg skal ikke blande meg inn i de teologiske diskusjonene. Men i det øyeblikket religionen begrunner politiske krav, paroler og strategier, er jeg og enhver annen fullt meningsberettiget.

Noen av verdens fineste vitenskapsfolk, filosofer og kunstnere har bekjent seg til islam. Jeg har beundret den muslimske kunsten i Córdoba, Granada, Istanbul og Esfahan. Jeg har med stor glede latt meg inspirere av humanistiske muslimske filosofer som Ibn Rusjd eller diktere som Ibn Al-Arabi, Hafez, Saadi og Omar Khayam. De store muslimske matematikerne og astronomene lyser fortsatt på vitenskapens stjernehimmel, som de stjernene de studerte og satte navn på. Men jihadistene som brenner bøker og helligdommer og myrder for fote, har like lite felles med disse intellektuelle gigantene som Mussolini hadde med Leonardo da Vinci.

Wahhabistene og jihadistene står for et menneskesyn og en samfunnsmodell som i ett og alt tramper på og håner det beste i den muslimske kulturen. Det lar seg ikke gjøre å forene Rumis budskap om at kjærligheten er universets drivkraft, med holdningene og handlingene til Mokhtar Belmokhtar.

Hvis vi ser på hva slags politikk jihadistene står for i teori og praksis, er det ikke så vanskelig å plassere dem. Det er nyanseforskjeller dem i mellom, og noen er enda mer ekstreme enn andre.

Hovedprinsipper

IslamNet i Norge viser til Haitham al- Haddad og Zakir Naik som sine ideologiske forbilder. Dette er ekstreme politiske predikanter. I Storbritannia finnes det en hel rekke ekstreme islamister som står for mer eller mindre det samme. De bruker vekkelsen som metode, men budskapet deres er først og fremst politisk.

De er fundamentalister i den forstand at de ønsker et samfunn som er organisert slik de mener Koranen forordner det.

• De ønsker et religiøst tyranni med en totalitær og altomfattende stat.
• De tar avstand fra demokratiet og de liberale friheter som ugudelige.
• De ønsker et tvers gjennom patriarkalsk samfunn der kvinnen er underlagt og må adlyde mannen.
• Kvinners arverett skal være den halve av mannens. Hennes vitnemål i økonomiske saker skal telle som halvparten av en manns. Vold mot kvinnen i familien er en privatsak.
• Kvinner skal helst ikke jobbe, men være hjemme og føde barn. Kvinnen skal dekkes til.
• Utroskap og sex utenfor ekteskap skal straffes med steining. Homofili anses som en grov forbrytelse og skal straffes med alt fra pisking til dødsstraff. Enkelte forbrytelser skal straffes med amputasjoner.
• Frafall fra troen straffes med døden.
• De er kreasjonister, og mener at jordas, artenes og menneskets opprinnelse er slik det står skrevet i Koranen.
• Klassekamp hører ikke hjemme i islamistenes samfunn og ei heller fagforeninger.
• Marxister er ugudelige og bør utryddes.
• De støtter jihadistene i Libya, Mali, Syria og andre steder i deres kamp for å opprette religiøst tyranni der.
• De er anti-moderne og imot moderne vitenskap.
• De er anti-jødiske.

Dette er mer eller mindre felles tankegods for det muslimske ekstremhøyre. I Norge er Profetens Ummah det mest konsekvente uttrykket for det muslimske ekstremhøyre, men også IslamNet står for de fleste av disse standpunktene og inviterer de mest ytterliggående predikantene til store møter i Norge.

Ekstrem praksis

Hvis vi ser på hva forbildene til det muslimske ekstremhøyre foretar seg, så er det terror, massakrer, bokbål og brutal undertrykkelse. Dette rammer aller mest andre muslimer i land som Mali, Libya, Syria, Irak og Pakistan. Nylig utstedte Salafi Sheikh Yasir al-‘Ajlawni en fatwa som erklærte at det er tillatt for jihadister å voldta vantro kvinner.

Likhetstrekk med fascismen

Det politiske programmet deres og det menneskesynet det representerer har mye til felles med fascismen. Det gjelder særlig:

• Ønsket om en voldelig og totalitær stat.
• Motstanden mot de liberale frihetene og demokratiet.
• Hatet mot annerledes tenkende.
• Motstand mot marxisme og klassekamp.
• Det patriarkalske synet på familien.
• Rettferdiggjøring av angrepskrig for å nå sitt mål.

I mange tilfeller vil det islamske ekstremhøyre og fascistene finne hverandre i synet på jødene.

Men det finnes også markante forskjeller:

• Fascismen er modernistisk og i prinsippet tilhenger av vitenskap, mens det islamske ekstremhøyre er anti-vitenskapelig og anti-moderne.
• Sjøl om også fascismen er kvinnefiendtlig, er den ikke så ekstrem som det ytterliggående muslimske høyre.
• Fascismen var (og kan bli) en løsning på den moderne kapitalismens krise. Det muslimske ekstremhøyre kan ikke tilby noe sånt, men passer derimot ypperlig til de hegemoniske og ekspansjonistiske planene til autokratier som Saudi-Arabia og Qatar. De kan også være et nyttig redskap for å splitte arbeiderklassen etter religiøse og kulturelle skiller.

Imperialismen oppfatter tydeligvis jihadistene som verdifulle redskaper, og vi ser svært ofte at imperialismen allierer seg med det muslimske ekstremhøyre. (Libya, Syria, Afghanistan, Irak osv.) Vesten, inklusive Norge, er nært alliert med sponsorene til det muslimske ekstrem-høyre, nemlig Saudi-Arabia og Qatar.

På en høyre–venstre skala er det ingen tvil om hvor denne typen ekstrem islamisme befinner seg. Det er en fascistliknende ideologi og politikk som bare kan kalles ekstrem-høyre.

Arbeiderklassen er midt oppe i en svært vanskelig kamp mot internasjonal storfinans og i mange land har arbeiderklassen allerede tapt posisjoner og rettigheter som det har tatt generasjoners kamp å kjempe fram. Det arbeiderklassen trenger i denne situasjonen, er enhet på tvers av nasjonalitet, kultur og religion. Det vil være til stor skade for arbeiderklassen om det muslimske ekstremhøyre og/eller det tradisjonelle fascistiske høyre vinner fram. Derfor må disse retningene avsløres og bekjempes.

I USA truer republikanerne med å kriminalisere abort og bruk av prevensjon. Det er flere kvinner enn menn både på universitetet og i grunnskolen. Unge kvinner blir fortalt (og de fleste mener) at de er likestilte med menn. Likevel er de underrepresentert både i regjeringen og på arbeidsplassen, men også som ledere i progressive bevegelser. Det finnes kvinner i ledende posisjoner, men hvilken side av politikken disse tilhører, er hipp som happ og/eller de tjener kun interessene til de som sitter med makta.

Judith Mirkinson har vært anti-imperialist, anti-rasist og feminist i over 40 år. Aktiv deltaker i Occupy Oakland.

For første gang blir vold mot kvinner ikke bare avfeid som normal atferd, men det finner like fullt sted hele tiden. Vi lever i et høymilitarisert samfunn som fremdeles er involvert i én «offisiell» og flere «uoffisielle » kriger. Vi vet at vold mot kvinner går hånd i hånd med militarisme. (Faktisk kom det nylig fra forsvarsdepartementet at mengden seksuell vold begått av militært personell øker kraftig) Likevel ser vi busser som på den ene siden reklamerer for krisesenter for kvinner og fordømmelse av vold, mens rekrutteringsplakater for militæret er klistret på den andre siden.

Occupy-bevegelser kunne ikke eksistert hadde det ikke vært for kvinners arbeid, men likevel er det de mannlige røstene som høres mest. Bevegelsen for å okkupere patriarkatet er på gang, men det foregår en intens debatt rundt deltagelsen fra fargede kvinner. Kvinner i USA ser dessuten hva deres medsøstre gjør på steder som Egypt og Hellas, og inspireres av deres mot og besluttsomhet.

Så hvordan skal vi forholde oss til dette, vi som anser oss selv som en del av en progressiv bevegelse? Hvordan ER kvinner stilt for tiden?

Når vi ser på kvinners tilstand i USA ved begynnelsen av det 21. århundret, ser vi et komplisert og sammensatt bilde. Vi har gjort fremgang. Og vi har stått på stedet hvil. Situasjonen for kvinner som gruppe har bedret seg, men som alltid i Amerika – det handler om rase og klasse. For oss feminister – og det sier ikke lite nå om dagen – har utviklingen gått fem steg frem og fire og et halv tilbake.

Etter titusener av år blir ikke kvinner lenger ansett som en underlegen gruppe i samfunnet: vi er ikke noens eiendom. Dette er en forandring av stor betydning som verken har kommet av seg selv eller uten konsekvenser. På grunn av denne forandringen slår institusjoner nå tilbake og fremmer mannlige overlegenthetsideologier via deres representanter i politikken, forretningslivet og media. De vil tilbake til status quo. Det er en krig mot kvinner både internasjonalt og innad i USA, og den utkjempes på mange fronter.

Kulturelt sett beordrer den politiske høyresiden kvinnene tilbake til ekteskapet. Kvinnene skal føde barn, dekke seg til og gjøre som de blir fortalt. Men kravene er motstridende. Vi skal også til enhver tid være sexy enten vi er 5 eller 65 år, vi skal være karismatiske og sterke, feminine og være uavhengige, så lenge vi lar mennene dominere til slutt. Vi ser dette i filmer – som gjerne har seks eller sju menn mot én kvinne på rollelistene – samt i musikkvideoer, TV, blader og så videre.

Og venstresiden, eller de progressive, er også med og gjør nøyaktig det samme. Over flere år har jeg gjennomført en uformell undersøkelse. Hva fant jeg? Venstreorienterte litterære utgivelser og magasiner: 80 % menn representert. Venstreorienterte tidsskrifter: menn er overveldende representert. I venstreside analyser/programmer/paneldeltakere/arrangement og demonstrasjoner er majoriteten mannlig (les: hvite menn)

Dette betyr ikke at kvinner ikke slår tilbake eller yter motstand. Det gjør vi, men veien er lang, vanskelig og uoversiktlig.

Hva med økonomien?

Den store økningen i arbeidsløshet blant menn er kun en myte.

Under resesjonen nå ser vi en fortsatt feminisert fattigdom. Det er altså lang mer sannsynlig at kvinner ender i fattigdom enn menn. Og det er fargede kvinner som er hardest rammet. Omtrent 1/3 av arbeidende sorte og latinamerikanske kvinner, samt deres barn lever under fattigdomsgrensa. Til sammenligning er tallet 13 % blant hvite kvinner. En av sju kvinner har ikke helseforsikring. Programmer som før var finansiert av regjeringa i Washington, er nå overlatt til stater der nedskjæringene i budsjettene har gått ut over barnehage, helse, rusavvenning og jobbsøkerkurs for kvinner og barn.

I løpet av de siste årene, når resesjonen bare har blitt verre i USA, er det skrevet mange artikler i pressen – både mainstream og alternativt – om at menn er de store taperne. Dette var basert på at produksjonsselskaper, byggbransjen og andre «tradisjonelt mannlige» yrker ble rammet hardere enn yrker som er «tradisjonelt kvinnelige», som for eksempel servicebransjen.

Dette er da også den første «kriseredningen» der menn vant, mens kvinner tapte. Ifølge en nylig studie gjennomført av Pew (forskningssenter) fikk mennene tildelt 800.000 nye jobber, mens kvinnene mistet 200.000 jobber. Av de 1,6 millioner nye jobbene som ble opprettet, tilfalt 70 % menn. Det er større sannsynlighet for at kvinner har deltidsarbeid og ha lave stillinger. Til tross for at kvinners lønn har steget, tjener de fremdeles bare 75 % av menns samlede inntekt.

En kan si at kvinners rolle ikke har endret seg, men heller ekspandert. Vi forventes fortsatt å være sexpartnere, venner, rengjørere, kokker, mødre og omsorgspersoner. Fremdeles står kvinner for mesteparten av husarbeidet, barneoppdragelsen og omsorgen for de eldre.

STILLE OPP FRA UNNFANGELSE TIL FØDSEL! GLEM VÅRE LIV ETTER DET!

Rick Santorum, presidentkandidat for republikanerne, sier:

Prevensjon er frihet til å gjøre ting i en seksuell virkelighet som strider mot hvordan ting er ment å være. Ekteskapet er nå truet fordi folk bare liker å henge med hverandre og more seg.»

Kontroll over kvinners reproduksjon og seksualitet har alltid vært en viktig del i patriarkatet, og det reproduseres den dag i dag.

I løpet av de 40 årene siden Roe VS. Wade legaliserte abort i 1973, har støtten til dette stadig avtatt. Majoriteten er fremdeles for fri abort, men pro-abort, eller rettere sagt pro-valgfrihetsaktivister, har tapt det moralske overtaket etter hvert som flere og flere sidestiller abort med drap.

Abort på TV er enten bannlyst eller fremstilt som tragedie. Kvinner vil ikke innrømme at de faktisk har tatt enten én eller flere aborter. Sex er overalt, men det er tydeligvis bare menn som skal få leve ut sin seksualitet helt fritt.

Fødselsraten er synkende blant alle kvinner, men spesielt hos hvite kvinner, og graviditet og fødsler blir fetisjert som aldri før. Hver gang du åpner en avis, er det snakk om en kvinnes «mage». Spedbarn, som alt annet, er en vare og «big business».

Men bildet er ikke entydig. Det er sprikende meninger blant folk om sex, ekteskap og ikke minst familie: Homofile ekteskap vinner stadig større støtte, og det er også tilsvarende aksept for at de skal få adoptere. Antallet kvinner som får barn senere eller utenfor ekteskap, øker gradvis. Virkeligheten er at en tredjedel av alle kvinner gjennomgår en adopsjon i løpet av livet uavhengig av klasse og etnisitet. Så krigen mot fri sex er en knyttneve i ansiktet til livene som kvinner lever hver dag.

I løpet av de siste årene har det kommet flere og flere lover mot abort og familieplanlegging enn siden Roe VS Wade legaliserte abort i 1973. 162 restriktive tiltak har fått lovstatus i stater over hele landet. Nylig ble det vedtatt en lov i Texas som krever at kvinner går gjennom en ultralydundersøkelse ved inngrep før de får ta abort.

Omsorgsstøtte for fattige kvinner er skåret ned på. I New Jersey og Montana ble det kuttet fullstendig vekk. Nasjonalt sett ser vi en vilje til å fullstendig fjerne Title X – det nasjonale forsørgerprogrammet som skal finansiere omsorgsstøtten til lavinntektskvinner med barn.

Obama-administrasjonen sluttet seg nylig til høyresida, og krever i dag legeresept for unge kvinner under 17 som ønsker angrepille.

Selv når abort er legalt, kan det være vanskelig å få det gjennomført fordi et slikt tilbud gjerne er fraværende utenfor de store byene. Når såkalte pro-livtilhengere blir spurt: «Vel, hvis du ikke støtter abort, hva mener du i så fall må gjøres for at familiene det gjelder, kan forsørges?», er svaret: «Gud vil ta seg av dem, og kvinner bør ikke ha sex utenfor ekteskapet.» Ironien ligger i at det er nettopp i samfunn hvor slike holdninger dominerer, vi finner høyst forekomst av utilsiktet graviditet i landet! Og mens helseforsikringsselskaper og lovgivere debatterer omsorgsstøtte, finnes ingen tilsvarende debatt om for eksempel Viagra, som i sin tur promoterer menns seksualitet.

En 10 år gammel jente spør sin mor: Er jeg sexy?

Bitch, fitte, hore. Sett deg på en hvilken som helst buss; lytt til tenåringers samtaler på kjøpesenteret. Se på TV. Delta på en demonstrasjon. Du kan høre disse ordene om og om igjen. Kvinner blir fornedret og fornedrer seg selv hver dag over alt. Vi presses til å ha sex og opptre seksuelt hvor enn vi snur oss. Kvinners kropper brukes ennå til å selge alt fra biler til fliser til byggeredskaper. Vi er objektifisert og redusert til salgsvarer som aldri før, og vi utgjør naturligvis et enormt marked.

Kvinner i alle aldre vet i grunnen ikke hvordan de skal tenke på seg selv. Feminismen har et dårlig rykte på seg overalt, og oppfattes som alt fra ukult til direkte galt enkelte steder. La oss innse det. Kvinnebevegelsens tidligere oppnåelser betyr ikke at kvinner nødvendigvis kan oppnå store resultater eller få overtaket ved bare hardt arbeid. Samtidig ser de fleste kvinner urettferdigheten som fremdeles råder, og de er både bekymret og forbanna over angrepene på deres frihet til kontroll med egen reproduksjon. Men, de føler seg usikre på hvordan man går frem for å løse problemene.

Her er det mye testosteron ute og går! Historien gjentar faktisk seg selv! Utdrag fra «Shit Manarchists Say»-video på Youtube:

– Rasisme og sexisme er et biprodukt av kapitalismen og kan nedkjempes ved å få bukt med kapitalismen
– Sexisme? Det er så splittende! Hva med klasse?
– Ja, jeg vet at han er trakasserende, men han er en flink organisator.

Forleden diskuterte jeg feminisme og sexisme og Occupy-bevegelsen med noen kvinner. Alle var tilknyttet Occupy Oakland!, og de har jevnlig kontakt med kvinner over hele landet.

De identifiserer seg som feminister til tross for at de ikke klarer å enes om hva det innebærer. Noen identifiserer seg som queer, noen som transer, andre som streite, og andre igjen som hvite kvinner eller fargede kvinner. De forklarte hvordan de en gang hadde ledet an i en demonstrasjon, men ble fratatt dette ansvaret av deres mannlige venner. De fortalte også om det faktum at selv om det var kvinner som hadde stått som hovedorganisatorer bak Block the Portaksjonen i Oakland, så hadde all æren gått til en mann. Det var dessuten kvinner som etter hver massearrestasjon tok seg av alt det juridiske arbeidet med å få folk ut av fengsel igjen. De beskrev møter der de var redde for å fremme egne meninger, og til og med møter der meningene deres ikke hadde noen verdi. De snakket om artikler sendt ut fra alle Occupy-avdelingene der spesielt kvinner ble diskriminert på bakgrunn av sex, klasse og etnisitet. Disse kvinnene er smarte, engasjerte og hengivne, og de var tydelig frustrerte over mangel på løsninger for hvordan de skulle gå frem.

– Problemet er at vi er de som får Occupy til å skje. Vi er alle hengivne og utfører tonnevis med arbeid, og så får vi plutselig ikke tid til våre egne jobber.
– Og når vi faktisk får tid, handler det om hva menn gjør med hvem og hva. Og vi blir aldri enige.
– Nettopp, vi klarer ikke engang å enes om hva vi skal gjøre med menn som mishandler. Og de er det mange av.

Alt dette hørtes både kjent og veldig trist ut. Behovet for en egen selvstyrt kvinneorganisasjon virker mer nødvendig enn noen gang, men dessverre taler også mange faktorer mot opprettelsen av dette.

Det er bokstavelig talt tusenvis av kvinnelige frivilligarbeidere i USA. De organiserer unge kvinner, de lobber for kvinnehelse, de knytter samarbeid og bånd til fargede kvinner, de diskuterer kvinner i fengsel, og de kjemper for rettigheter knyttet til reproduksjon og mot militarisme og krig. De snakker om vold mot kvinner og sextrafficking og kvinners situasjon i forbindelse med immigrasjon. Noen av dem er temmelig radikale i sine analyser; noen mener at reformering av regjerningens politikk er løsningen. Mange gjør godt arbeid, men også de, som de fleste frivillige, kan ikke erstatte en radikal kvinnebevegelse som faktisk utfordrer samfunnet og krever full kvinnefrigjøring. Og til tross for alle frivilligarbeidere og organisasjoner får feminisme-arbeid fremdeles liten sympati fra altfor mange deler av samfunnet.

Det er en utbredt myte at feminister kun finnes i den hvite middelklassen. Og fordi de dominerende delene av kvinnebevegelsen tilhører nettopp dette sjiktet, står fargede kvinner og kvinner fra arbeiderbevegelsen i fare for å bli eliminert fra kampen.

Kvinner er skrekkslagne for å bli ansett som mannefiendtlige. Hos alt fra mainstream kvinnegrupper til de mer radikale kan man se skiltet hvor «menn er alltid velkomne ». Priser blir utdelt til menn på den internasjonale kvinnedagen, og mannlige talere er gjerne overrepresentert i demonstrasjoner for kvinners rettigheter.

Dessverre er dette heller vanlig for tiden.

Og hva er så igjen? Venstresiden har alltid sett på kvinners frigjøring som et nødvendig onde på sitt beste og av null betydning på sitt verste. De sier at de støtter kvinners frigjøring, men stiller spørsmål ved hva dette egentlig innebærer. Nå som Occupy-bevegelsen innprenter kapitalismens skygge-sider i nasjonens samvittighet, blir Marx tanker om klasse og rase ivrig diskutert. Kvinner er en så integrert del av samfunnet at venstresiden bare ser oss som en del av alt mulig annet. Derfor ser man gjerne ikke kvinneundertrykkelsen som en grunnleggende side ved kapitalismen. Snarere blir den oppfattet som en følge av kapitalismen og altså ikke en del av dens opprinnelse. Spørsmålet om kvinners frigjøring blir ikke betraktet som essensielt i prosessen med å bygge et demokrati (og for å gjør det helt klart: det amerikanske demokratiet er ikke noe demokrati.). Det at land som tidligere var sosialistiske, ikke hadde suksess med sine revolusjoner, blir ikke satt i sammenheng med at kvinners rettigheter var underprioritert.

I det vi nærmer oss enda en internasjonal kvinnedag så må vi spørre, analyser og argumentere: Hvordan kan vi bygge en levende, mangfoldig, inkluderende og radikal kvinnebevegelse? Med tanke på den voksende høyresiden kan vi ikke la være å få dette på plass. Vi vet ikke hvordan bevegelsen vil arte seg, men sannsynligvis vil den bli nøyaktig den samme og fullstendig annerledes i forhold til de foregående.

Det flotte er at vi lever i interessante tider. Veldig mange kvinner er oppstemte og organiserer seg. Ved å kalle seg selv feminister stiller de kritiske spørsmål ved autoritet, hva det vil si å være på venstresiden, og de jobber med å forstå sin egen situasjon. De snakker om kapitalisme og rasisme. De snakker om patriarkatet og hvordan alt henger sammen. De staker ut en ny visjon.

Hvem vet? Det er på tide å gå seks steg frem uten så se seg tilbake.

(Oversettelse av Fritjhof Eide Fjeldstad)

Det har vore mange motstridande tolkingar av hendingane i Egypt.
Anne Alexander hevdar at arbeidarklassen er nøkkelkrafta i det egyptiske samfunnet, med makt til drive revolusjonen framover.

Nokre få korte veker inn i den egyptiske revolusjonen veks mengda med motstridande merkelappar på han med svimlande fart. I vestlege media blir han framstilt som ein «blome»-revolusjon – eit hjertevarmande døme på ei leiarlaus «folkemakt»-rørsle. Ganske mange forvirra nykonservative tilhengarar i USA ser Hosni Mubaraks fall som ei stadfesting av at George W. Bush hadde rett då han ville tvinge «demokrati » på Midtausten med militærmakt. Militæranalytikarar i Stratfor, og ein god del av dei erfarne journalistane i BBC ser ut til å meine at det er eit gammaldags militærkupp. Andre skrik om at den egyptiske revolusjonen er drive fram av internett eller ein farleg islamistisk konspirasjon.

Denne artikkelen har eit anna perspektiv. Eg hevdar at den egyptiske revolusjonen viser, så kraftfullt som ikkje vist på over eit halvt hundre år i den arabiske verda, at makta til å frigjøre samfunnet nedanifrå ligg hos den organiserte arbeiderklassen.

Streikane som spreidde seg som løpeild over heile Egypt dei siste dagane før Mubarak fall, gjorde brått makta til arbeidarane synleg. Men det var djupare og meir langsiktige prosessar med globale og nasjonale økonomiske endringar som fekk den egyptiske staten til å slå sprekker, og skapte grunnlaget for revolten. Særleg den giftige blandinga av nyliberale reformar som blei fremma av Hosni Mubaraks son Gamal og venner, og etterdønningane av den globale økonomiske krisa, spelte ei sentral rolle i å bryte arbeidarane materielt og ideologisk laus frå regimet.

Den første fasen av revolusjonen – dei 18 dagane med mobilisering i eit omfang som minna om revolusjonane i 1848 eller Russland i februar 1917 – var også eit produkt av Egypts «protestkultur», skapt av eit tiår med kampar mellom staten og folk i gatene. Vestlege journalistar og Barack Obamas rådgivarar må ha blitt overraska over det brå utbrotet med folkeleg sinne mot ein «stabil» alliert, men alle som har følgt med flo og fjøre i protestane sidan 2000 – om Palestina, mot krigen i Irak, for demokrati og konstitusjonelle reformar, for betre lønn og fagforeiningsrettar, og mot polititortur – burde ikkje bli det.

Men analysar av dynamikken i sjølve opprøret syner at 25. januar-revolusjonen var meir enn ei samling ulike politiske og økonomiske krav. Omfanget av mobilisering nedanifrå og presset det førte til på staten, omdanna og styrka sambandet mellom dei økonomiske og politiske kampane. Dei siste dagane Mubarak styrte, tok arbeidarane i bruk si makt mot staten, og det var særleg streikebølga som braut ut 8. februar som til slutt knekte regimet. Det faktum at folket framleis var i gatene då Mubarak vart tvinga frå makta, opnar for ei utvikling vidare i den revolusjonære prosessen, som me allereie har ant i eksplosjonen av streikar i vekene etter diktatorens fall.

Oppbrytinga av staten

Dei unge offiserane som tok makta og kasta monarkiet i 1952, førte Egypt inn i ei statskapitalistisk utvikling. Under leiing av Gamal Abdel Nasser brukte dei statlege ressursar til å bygge opp tungindustri, tok kontroll over Suez-kanalen for å finansiere bygginga av Aswan-dammen, og bygde opp produksjonsapparat for å forsyne den egyptiske marknaden.

Denne økonomiske strategien var knytta saman med opprettinga av politiske institusjonar som freista knytte arbeidarane og bøndene til staten. Arbeidarane vart bydd ein sosial kontrakt der dei som motyting for å gi frå seg politisk sjølvstende, skulle få somme fordelar, som subsidierte bustader, utdanning og andre velferdsgode og relativt trygge jobbar. Nasseristisk retorikk idealiserte særleg i sluttfasen arbeidarane for deira bidrag til den nasjonale utviklinga. Men den nasseristiske staten knuste sjølvstendige arbeidarorganisasjonar, og bygde i staden ei offisiell fagforeining som var underordna regjeringa.

Tilhøva som lot Nasser og kollegene hans følge ein slik strategi for økonomisk utvikling, byrja endre seg seint på 1960-tallet då dei herskande klassane i verda byrja leite etter alternativ til statsleia utvikling. Etter at Nasser døydde i 1970, braut etterfølgaren Anwar Sadat med Sovjetunionen, og på slutten av tiåret hadde han underteikna eit nytt partnarskap med USA. Sadat innleia ein politikk med «økonomisk opning» («infitah») for å få lån frå internasjonale finansinstitusjonar.

Dei siste åra under Mubarak blei infitahprosessen følgt opp og utvikla vidare, med innføringa av strukturtilpassingsprogrammet etter Golfkrigen i 1991. Andelen arbeidarar i statleg sektor sank frå 40 prosent i 1981–1982 til 32 prosent i 2004–2005. Men desse talla skjuler ei dramatisk historie med arbeidsløyse, meir utrygge jobbar og øydelegging av store delar av velferdssystemet. Mellom 1998 og 2006 gjekk delen av arbeidarar med arbeidskontrakt ned frå 61,7 prosent til 42 prosent, mens delen med trygdeordningar fall frå 54,1 prosent til 42,3 prosent i same perioden.

Nasser bygde eit politisk system som trass i noko flikking frå Sadat og Mubarak overlevde fleire tiår etter han var død. Sjølv om etterfølgarane hans tillot falske «opposisjons»-parti – så lenge dei var veike og underordna det herskande partiet – så endra dei ikkje på grunnleggande vis det politiske systemet. Fram til revolusjonen i 2011 hadde Egypt klassedelt røysterett, der arbeidarar og bønder røysta på ei gruppe parlamentrepresentantar, og middelklassens «profesjonelle» røysta på ei anna. Slik var ikkje den statskontrollerte fagforeininga bare instrument for kontroll på arbeidsplassen, der ho freista meistre misnøya på vegner av staten, men også ein stor valmaskin som leverte pro-regime røystar i valurnene og fekk ut flokkar av arbeidarar for å hylle Mubarak og vennene hans.

På eit ideologisk nivå overlevde også arven frå nasserismen opphavet sitt med mange tiår. Ein kunne sjå at arbeidarane identifiserte seg med statlege mål, jamvel når klassekampen var som skarpast. Motstand frå arbeidarane eksploderte frå tid til annan – til dømes i Mahalla al-Kubra i 1984, ved jern- og stålverka i Helwan i 1989 og i Kafr al-Dawwar i 1994. Men framfor å legge ned arbeidet og stanse produksjonen, valte dei til vanleg å okkupere arbeidsplassen og jobbe utan lønn – ein gest for å vise at dei i motsetning til leiarane sine framleis var villige til eit felles offer for «nasjonens» skuld.

Reformane frå 1990-tallet og seinare braut opp det nasseristiske systemet på ulike nivå. Privatisering fjerna hundretusenvis av arbeidarar frå statlege industriar og flytta bonusar og arbeidsplassbaserte velferdsgode til bankkontoane til private aksjeeigarar. Fråtatt rolla si som velferdsmellommann for arbeidarane, råtna den statlege fagforeininga innanfrå. Han heldt fram med å mobilisere veljarar til samlingar for det herskande partiet, og trakassere og audmjuke arbeidarar som freista organisere motstand, men i store delar av landet var organisasjonsapparatet eit tomt skal av «papirmedlemmer» og ein handfull sjølvtjenande byråkratar.

Seint i 2006 streika rundt 25 000 tekstilarbeidarar ved Misr Spinning and Weaving Company i Mahalla al-Kubra og opna for ei lengre bølge med arbeidarmobilisering. Streikar spreidde seg raskt frå sektor til sektor, og blant somme grupper, særleg hos tekstilarbeidarane ved Mahalla og innkrevarane av eigedomsskatt, fekk dei ein uttalt politisk karakter: Dei kravde rett til å skipe uavhengige fagforeiningar og auka minstelønn. Den omfattande bruken av streik som våpen og ikkje okkupasjonar vitna om skiftet i medvitet til arbeidarane.

Det er viktig å forstå at denne utviklinga ikkje bare er eit resultat av heimlege faktorar, men er tett knytta til globale prosessar. Nyliberale økonomiske reformprogram er tatt i bruk av ulike regime verda over. Brå og sjokkarta hendingar har au spelt ei sentral rolle, særleg veksten i dei internasjonale matprisene dreiv fram arbeidarane sin protest mot auka levekostnader jamvel før starten på den globale økonomiske krisa.

Hol i diktaturets mur

Streikebølga i 2006 braut ut i ein situasjon som alt var endra av folkelege protestar. Sjølv om tallet på folk som deltok var relativt lite samanlikna med 25. januar-revolusjonen, så markerte stemninga i gatene etter den andre palestinske intifadaen seint i 2000 eit dramatisk skifte i det egyptiske politiske landskapet. Det første verkeleg store gjennombrotet kom i 2003, då titusenvis av demonstrantar tok kontrollen på Tahrir-plassen i Kairo i protest mot USAs invasjon i Irak, og slo «eit hol i muren til diktaturet», som ein egyptisk aktivist og sosialist sa den gongen.

Fleire hol dukka opp i diktaturet dei neste få åra. I 2005 starta ein laus allianse av radikale nasseristar, liberale og sosialistar – med støtte frå enkelte element i Den muslimske brorskapen – ei kampanje mot ein ny presidentperiode for Mubarak og forsøka hans på å gi makta over til sonen Gamal. Gateprotestane samla seg om slagordet «Kifaya – Nok!», og byrja å dra med seg stadig fleire unge. I dag er det vanskeleg å huske kva for uvanleg farlege steg det var for små radikale opposisjonsgrupper. Offentleg kryssa dei den «raude streken» som hindra kritikk mot presidenten.

Året som følgte, var det ein dommarrevolt på grunn av regimets openlyse valjuks og forfølging av dei som gjekk mot det. Hundrevis av dommarar i fulle regalia marsjerte gjennom Kairo i protest mot avstraffinga av to reformvennlege medlemmer av kassasjonsretten (tilsvarande høgsterett, oversetters anm.). Kjensla av ein stat i krig med seg sjølv var følbar då opprørspolitiet banka opp dommarar på trappa til klubben deira, og brukte tåregass på lekfolk som støtta kampanja til dommarane.

Auka arbeidarkamp fall saman med ei gjenoppliving av ungdommeleg aktivisme i 2008, og blei den største utfordringa for regimet før revolusjonen i 2011. Ei streikeoppmoding frå tekstilarbeidarane ved Misr Spinning i Mahalla vart følgt av nettverk av unge aktivistar. Ei Facebook-gruppe som støtta Mahalla-arbeidarane og oppmoda til generalstreik i solidaritet, samla rundt 70 000 medlemmer. Den 6. april 2008 blei streiken i Mahalla avbroten av politiet, men åtaket deira på demonstrantar starta eit nesten-opprør i byen. «Facebook-streiken» hadde på si side ført til store demonstrasjonar på dei fleste universiteta og stengte butikkar over heile hovudstaden. Den siste protestbølga før 25. januar kom sommaren 2010, då politimordet på den unge internettaktivisten Khaled Said førte til tusenvis av demonstrantar i heimbyen Alexandria.

Det ville vere etterpåklokskap å teikne ein strak kampkurve oppover frå 2000 til 2011. I røynda var desse protestbølgene for det meste utan samanheng, der eit sett av demonstrasjonar tok slutt eller blei banka bort frå gatene få månader før neste braut ut. Gapet mellom dei økonomiske krava arbeidarane reiste og dei svært politiske krava frå først og fremst middelklasseakademikarar om grunnlovsreformar, fekk enkelte til å hevde at forsøk på å sameine motstandarane var dømt til å mislykkast.

Fryktregime

Trass i det var siste tiåret til Mubarak avgjørande for at han fall. Det var i desse motsetningsfylte protestane at ein generasjon aktivistar frå ulike politiske tradisjonar – islamistar, nasseristar, liberale og sosialistar – lærte seg politisk organisering. I løpet av desse ti åra skaffa den radikale opposisjonen seg varige erfaringar med å organisere protestar, halde ved like nettverk av aktivistar, og bygge taktiske alliansar på tvers av ulike politiske tradisjonar. Framfor alt fjerna dei kollektivt redsla for politisk engasjement som regimet hadde tvunge på meir enn ein generasjon.

Av alle protestane var det streikebølga som skapte det den polske revolusjonære Rosa Luxemburg kalla «vekselvirkande handling» mellom dei økonomiske og politiske kampane mot regimet. Som Luxemburg konstaterte under 1905-revolusjonen i Russland, kunne ein ikkje forstå samhandlinga mellom økonomisk og politisk kamp som ei enkel lineær utvikling frå økonomiske krav om brød og smør til det politiske spørsmålet om statsmakta. Den vekselvirkande handlinga kunne ein sjå i ein pendelbevegelse mellom politiske og økonomiske kampar, hevda ho, der «fruktbare avleiringar ligg att etter kvar skumbølge med politisk handling, og frå dei spirer det tusen økonomiske kampar». Men når arbeidarane slåst, gav den kollektive krafta og organiseringa deira den daglege kampen ein politisk dimensjon som opna nye horisontar for vidare politisk handling.

Egyptiske arbeidarar tok med makt dei same rettane som andre «politiske» demokratikampanjar var blitt tvungne til å gi slepp på etter press frå staten: forsamlingsretten, retten til å protestere, ytringsfridommen. Streikebølga skapte rom for diskusjon og organisering på tusenvis av arbeidsplassar over heile landet, og førte kampen djupt inn i strukturen i det egyptiske samfunnet.

Etter 25. januar blei prosessar som hadde utvikla seg over eit tiår, brått komprimerte på få dagar: ta frå politiet makta på gata, protestar som direkte utfordra Mubarak, aukande samhandling mellom økonomiske og politiske kampar. Opninga kom med opposisjonelle som greip sjansen, og oppfordra til landsomfattande protestar då Ben Ali vart kasta i Tunisia. Ei Facebook-gruppe oppkalla etter aktivisten som blei drepen av politiet i Alexandria sommaren 2010 – «We are all Khaled Said» – samla hundretusenvis av medlemmer.

Ein allianse av radikale opposisjonelle grupper vart skapt, og samla revolusjonære sosialistar, liberale, demokratiaktivistar, nasseristar, uavhengige fagorganiserte og til slutt Den muslimske brorskapen. Dei samla seg om ein ny taktikk for å bryte politiblokkadar: ei rad ulike samlingspunkt framfor ein sentral marsj eller samlingsstad.

Tidleg 25. januar var det klart at demonstrasjonane var større enn noko Egypt hadde opplevd på årevis – kanskje tiår. Først eit dusin, så hundre, så tusenvis av hol vart slått i diktaturets mur. Titusenvis av menneske strøymde gjennom dei: i Nasr City, Giza og Shubra; in Alexandria, i Mansoura, i Suez, i Assyut.

Dei følgande dagane auka demonstrasjonane på. Fredag 28. januar vart den første store prøva for rørsla. Politiet stengte av bysentra, og styresmaktene stengte mobilog internett. Protestantane brukte moskear som samlingspunkt, og marsjerte for å ta tilbake gatene. Overslag sa hundretusenvis av demonstrantar i gatene då store samlingar av demonstrantar slåst med politiet. Mubarak sparka regjeringa si, trekte tilbake politiet frå dei utbrente politistasjonane, og sendte ut hæren. Folkekomitear dukka opp landet over, til forsvar for heimar og nabolag frå åtak frå bøller, mange av dei mistenkte for å vere politi i sivile klede. Nye demonstrasjonar i helga kulminerte i ein «millionmarsj» tysdag 1. februar, og pressa til slutt fram motvillige konsesjonar frå Mubarak. I ein fjernsynstale sa han at han ikkje ville stille til val igjen, og lova å skrive om delar av grunnlova.

Regimet slo attende onsdag 2. februar, ved å mobilisere sivilkledde bandittar til åtak på demonstrantane i Alexandria og Kairo. Demonstrantar på Tahrir-plassen møtte eit overraskingsåtak med rader av angriparar med stein, knivar og Molotovcocktails, ridande på hestar og kamelar som normalt frakta turistar rundt pyramidane. I to dagar raste slaget om plassen fram og tilbake, men til slutt fekk demonstrantane overtaket. Hundretusenvis marsjerte fredagen etter, som vart kalla «Avreisedagen». Samtidig jakta regimet desperat på potensielle «dialog»-partnarar. Enkelte av opposisjonsgruppene, medrekna Den muslimske brorskapen, sendte representantar for å møte Omar Suleiman, Mubaraks nyutnemnde visepresident og tidlegare etterretningssjef. Delar av den herskande klassen, figurar som forretningsmennene Ahmed Bahgat og Naguib Sairis, byrja opent å støtte enkelte av krava til demonstrantane, mens dei freista å posisjonere seg til ei politisk rolle i den venta «overgangsperioden».

Titusenvis heldt framleis stand på gatene, og trass i valdeleg retorikk frå talspersonar for styresmaktene og innleigde reportarar byrja det komme nye folk. Familiar med små barn blanda seg med massene på Tahrir-plassen, og eit ungt par gifta seg der søndag ettermiddag.

Streikar

Det var tysdag 8. februar at maktbalansen endra seg igjen – denne gongen avgjort mot Mubarak. Ei bølge av streikar spreidde seg frå nokre få arbeidsplassar – arbeidarane i Suez-kanalen, telekom-arbeidarane i Cairo og stålarbeidarane på Helwan var blant dei første – og vaks i styrke då han skylte over Egypt. Den 9. februar anslo Det egyptiske senteret for sosiale og økonomiske rettar talet på streikande arbeidarar til 300 000 i 15 guvernement. Alt frå sjukehusteknikarar og sementarbeidarar til posttilsette og tekstilarbeidarar okkuperte og stengte, og skapte ei potent blanding av økonomiske krav og støtte til revolusjonen.

Delegasjonar av streikande arbeidarar slutta seg no til massene på Tahrir-plassen, på utsida av presidentpalasset og radio- og fjernsynsbygninga ved Nilen. Midt oppe i surrande rykte om at han ville trekke seg, kom Mubarak med ei siste erklæring på fjernsynet torsdag 10. februar, men han nekta gå av. Ein kunne sjå små grupper av offiserar frå hæren snakke med folk på Tahrir-plassen. Ein offiser ringte Al Jazeera for å trekke seg direkte på lufta, og kunngjorde at han hadde slutta seg til «folkets revolusjon». Mens hærleiinga hadde timelange møter bak lukka dører, voks mengda igjen. Kairo var på randa av eit endeleg opprør.

Den statlege overbygninga braut endeleg saman 11. februar. Den øvste hærleiinga tok makta og fjerna Mubarak frå embetet.

Tri nøkkelhendingar utmerkar seg i historia om 25. januar-revolusjonen.

Først: Den atten dagar lange konfrontasjonen vart mykje forma av den same dynamikken som protestane siste tiåret, men gjekk djupare og over eit mykje kortare tidsrom. Dei protesterande tok nøkkelområde i dei store byane, spesielt Tahrirplassen, og gjorde dei til strategiske våpen for den revolusjonære rørsla. Tahrir-plassen med sjølvorganiserte tryggingskomitear, søppelbarrikadar, frivillig helsepersonell og reinhaldsarbeidarar, lydsystem, telt og parolar, blei frigjorte område – likt hundrevis av okkuperte fabrikkar dei siste fem åra. Det vart ein plass å diskutere, men også eit organisasjonssenter aktivistane drog ut frå, for å få fabrikkar, kontor og nabolag med på revolusjonen.

Forsvaret av denne staden kvilte ikkje bare på tyngda av den store menneskemassen, men også på politisk organisering. Ungdomsaktivistane til Den muslimske brorskapen spela til dømes ei sentral rolle i å beskytte torget mot åtak frå bandittane til regjeringa og ved kontrollpunkta i utkanten. Likevel dominerte ikkje Brorskapen området på innsida, men var prega av sine eigne motsetningar – balansert mellom unge medlemmer som identifiserte seg med den breie revolusjonære rørsla, og leiarskapens ønske om å inngå ein avtale med staten. Den balansen heldt ikkje bare gatene opne for protest, men skapte au eit rom der den revolusjonære venstresida trass i at dei var få, nådde nye tilhørarar, og vann nye rekruttar.

For det andre, om revolusjonen bare hadde heldt seg på gatene, sjølv i så stort omfang som etter 25. januar, er det uvisst om det ville vore nok til at staten braut saman ovanfrå. Som i kampane for demokrati og reform siste tiåret gjorde ikkje alliansen av ulike sosiale og politiske grupper gjennombrot før revolusjonen gjekk frå det politiske til det sosiale området, gjekk frå gatene inn på arbeidsplassane, og oppildna arbeidarane til kollektiv handling, og smelte sine eigne krav saman med dei til den breie rørsla. Dessutan var det slik at sprekkene i regimets politiske og sosiale kontrollmaskineri som gjorde denne prosessen mauleg, ikkje dukka opp 25. januar. Dei hadde opphav i den langsiktige verknaden av nyliberale strukturreformar i den nasseristiske staten.

Endeleg er det spørsmålet om militæret si rolle. Essensen er at masserørsla nedanfrå oppnådde å tvinge ein del av statsapparatet – den øvste hærleiinga – til å skjære bort den kreftsvulsten Mubarak var blitt, for å redde staten som eit heile. Det er heilt klart ikkje det same som at masserørsla grip makta på eigne vegner. Heller ikkje har hæren gått i oppløysing verken vertikalt – med synleg splittelse mellom rivaliserande offiserar – eller horisontalt, langs klasseliner som den russiske hæren i 1917. Likevel vil det vere feil å sjå fjerninga av Mubarak bare som eit statskupp, eller undervurdere vanskane militærleiinga vil stå framfor, om dei freistar demobilisere den revolusjonære rørsla med makt. Stoda er fundamentalt annleis enn i 1952, då ei lita gruppe yngre offiserar handla etter at masseprotestane midlertidig var utbrende. Gatene var tomme då Nasser leia styrkane sine for å ta palasset, radiostasjonen og militærforlegningane. Her igjen blir vendinga mot den sosiale kampen avgjørande. I februar 2011 hadde revolusjonen allereie nådd arbeidsplassane før miltæret handla. I 1952 trua ein tekstilarbeidarstreik i Kafr al-Dawwar det nye militærregimet, og vart knust av hæren. Ei veke etter Mubaraks fall var hundrevis av arbeidsplassar i streik, medrekna giganten Mahalla tekstilfabrikk med 24 000 arbeidarar.

Om det skal bli reelle endringar for millionane i Egypt og ikkje bare millionærar som Naguib Sawiris og Ahmed Bahgat, då må revolusjonen gå endå djupare. Organiserte arbeidarar er blitt ei kraft i å utvikle den revolusjonære rørsla, og dei har medvite brukt si kollektive samfunnsmessige makt for å oppnå det første målet til rørsla: å fjerne Mubarak. På bare 18 dagar har egyptiske arbeidarar komme lenger på vegen til frigjøring av menneska enn deira foreldrar og besteforeldrar makta eit heilt liv. Men det er framleis mykje å gjøre: sparke lakeiane til det herskande partiet ut av alle arbeidsplassar og nabolag, bygge uavhengige fagforeiningar, og framfor alt skape nye demokratiske institusjonar der arbeidarane kan byrje agere som, i det minste ein kime til, alternative senter til statsmakta.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen, og utgis på norsk med tillatelse fra forfatteren.)