Frantz Fanon, den revolusjonære aktivisten fra Martinique, ville i disse dager ha fylt 100 år.
Stadig hentes han fram som inspirasjonskilde gjennom sine mange skrifter, sin deltaking i den algeriske frigjøringskampen (1954–1961), sine teoretiske bidrag om rasismens strukturelle karakter og sin betydning for å avkolonisere medisin og psykiatri.

 

Hadde Fanon levd like lenge som Henry Kissinger, hadde han fortsatt vært blant oss. Men han døde av kreft i 1961, bare 36 år gammel. I tillegg til at hans bøker kommer i stadig nye opplag og på stadig flere språk, kommer det nye biografier som perler på ei snor. På kort tid har vi også fått tre nye og fullverdige biografier, og «Fanon-studier» er en egen vekstindustri seg sjøl.

 

Fanons er lest, studert og diskutert langt utafor de akademiske murene. Hans betydning var særlig stor for frigjøringsbevegelsene som kjempet mot apartheid og kolonialisme i det sørlige Afrika, og mange plakater under Soweto-opprøret i 1976 bar hans navn. I USA har han alltid vært en ledestjerne i afroamerikansk kamp fra Black Panthers på 1960-tallet til i dag, og etter mordet på Georg Floyd i 2020 blei hans portrett malt på vegger utafor politistasjoner. Han har også fått fornya interesse hos ungdom i europeiske storbyer, der rasistisk vold og fremmedfiendtlig ekstremisme brer om seg.

 

I dag er det aller mest aktuelt å se Israels okkupasjon, rasistisk avhumanisering og folkemord i Palestina gjennom Fanons briller. Det gir liten trøst for dem som helst vi tro at «alt starta» 7. oktober 2023, men gir desto mer innsikt for dem som ser okkupasjon og fordriving av lokalbefolkninga som et unngåelig resultat av «bosetterkolonialisme».

Hvor kommer de gode ideene fra?

De gode ideene kommer både fra analyse og praksis, og det er derfor nødvendig å ta en snarvei gjennom Fanons liv for å forstå hvordan disse to elementene henger uløselig sammen. Verken Jordens fordømte eller andre av hans sentrale skrifter blei til som abstraksjoner i elfenbeinstårnet, men springer ut av konkrete erfaringer og et liv i mange roller.

 

Ingen er som kjent født revolusjonær, og for Fanon lå ikke akkurat det i kortene. Familien tilhørte middelklassen i Fort-de-France, hovedstaden i Martinique, med en far som etterkommer av plantasjeslaver og ei mor med røtter i Alsace. I ungdommen var Fanon aldri i tvil om at han var fransk av karibisk opprinnelse, ikke minst gjennom kultur og språk. «Svart» var noe afrikanere var. Som ung så han med begeistring på Frankrikes revolusjonære tradisjoner, europeisk opplysningstid og idealene om frihet, likhet og brorskap, som han trodde var alvorlig ment. Bare 18 år gammel meldte han seg derfor til tjeneste i de Gaulles franske styrker på alliert side under den andre verdenskrigen. Hans begrunnelse var at det angår alle når friheten står på spill, alternativet er å være medskyldig. Han deltok i kamphandlinger både i Nord-Afrika og i Europa, og blei dekorert med Krigskorset for sin innsats. Det er utvilsomt herfra vi finner hans overbevisning om at væpnet motstand mot okkupasjon og rasisme både var legitim og nødvendig. Han kalte det ikke for Tyskland–Frankrike-konflikten, slik noen i dag foretrekker å omtale Israel–Palestina-konflikten, og forsto raskt forskjellen mellom okkupant og okkupert. Men i hæren blei han definert – og diskriminert – ut fra hudfarge, og han forsto at de høystemte frihetsidealene ikke var så universelle likevel. Til familien skreiv han: Om jeg faller i kamp, ikke si at det var i den gode saks tjeneste. Fra Fanon kan vi altså lære at «våre liberale og demokratiske verdier» ikke er så liberale og demokratiske likevel.

Rasisme som våpen

Fanon studerte i Lyon, der han valgte medisin med særlig interesse for psykiatri. Her møtte han studenter fra i Indokina, der franske tropper steppa inn igjen etter den nasjonale frigjøringsfronten hadde vunnet over japansk imperialisme. Samtidig hadde han en glupsk appetitt på litteratur og filosofi, og blei langt bedre skolert i europeisk tenkning, fra Hegel via Marx til Sartre og Beauvoir, enn de fleste av dem som stempler han som «anti-europeisk».

 

Det brutale møtet med rasismen i kolonialismens metropol ligger til grunn for hans første bok, skrevet da han bare var 26 år. I Svart hud, hvite masker blander han medisinsk forskning, filosofi, politisk diskusjon og egne erfaringer, der det sentrale poenget er at svart ikke er noe man er, men noe man blir gjennom de hvites blikk. Rase er altså en sosial konstruksjon som mobiliseres som et våpen i undertrykkernes hender. Det er bare å lese hvordan israelske politikere og generaler omtale palestinere som ikke-mennesker.

 

Som ferdig lege måtte Fanon stille seg spørsmålet: Kan psykiatriske pasienter bli friske om de vender tilbake til et undertrykkende samfunn? Spørsmålet blei naturlig nok satt på spissen da han i 1954 tiltrådte som overlege ved en psykiatrisk institusjon i Blida-Joinville-provinsen i Algerie. Det er ikke overraskende at dette er et land med en historie som har mye til felles med Palestina. Allerede i 1830 gikk de første troppene i land for å ta fra arabere og berbere (amizagher) deres jord, men det tok 30 år med væpna motstandskamp før okkupasjonen blei fullført.

 

Frigjøringskampens nødvendighet

Både den franske staten og settlerkolonistene motsatte seg alle former for forhandlinger og kompromisser, og de blei oppmuntra av lojal økonomisk og militær støtte fra andre Nato-land. Som to integrerte provinser i Frankrike, var Algerie i praksis en del av Nato. I 1954 konkluderte Den nasjonale frigjøringsfronten (FNL) derfor med at væpnet motstand var siste utvei. Avgjørelsen var tydelig inspirert av den vietnamesiske frigjøringsfrontens seier over Frankrike ved Dien Bien Phu tidligere samme år. Det var en kolonikrig som ifølge Nato-rådsmøtet, med den norske regjeringas stemme, var et uttrykk for «atlanterhavssamfunnets idealer». Og det var den jo.

 

Fanon brukte hospitalet til å skjule geriljasoldater, gi medisinsk behandling og lære dem førstehjelp, men han forlot Algerie etter tre år i protest før han blei arrestert eller myrdet. I avskjedsbrevet til koloniguvernøren het det ganske enkelt: Å tie er å være uærlig. Her slutta han seg til FLNs eksilregjering i Tunis, der han var en del av redaksjonskollektivet i avisa El Moudjahid. Sjøl om han var lojal til det ytterste, iblant i strid med egen samvittighet, blei han aldri en del av FLNs ledelse eller eksilregjering. Også i frigjøringskampen er det til dels motstridende tendenser, og Fanon tilhørte ei sekulær og sosialistisk retning som langt fra alle delte. Det er et trekk som det er lett å overse når striden pågår.

 

Strategisk kamp under politisk ledelse

Da Klassekampen i 2023 kåret «venstresidas kanon», hadde Jordens fordømte en opplagt plass. Boka blei diktert ned som et manifest i rasende hast i hans siste levemåneder, og blei utgitt ett før han døde i 1961. Et av stridstemaene i de mange ulike tolkningene av begrepet «vold» og legitimiteten til væpna motstandskamp, kjenner vi igjen fra vår hjemlige diskusjon om Midtøsten.

 

Etter min oppfatning kan Jean-Paul Sartres patosfylte forord gi grobunn for anklager om en slags ukritisk hyllest til vold. Særlig tragisk blir det når mange kritikere aldri har kommet lenger enn til forordet, samtidig som de fatter liten interesse for all dokumentasjon av en kolonikrig med rundt én million ofre og det store flertallet bak piggtrådsperringer. Men istedenfor å oppholde seg ved individuell vold, er Fanon forankra i et kollektivt, sosialt og økonomisk frigjøringsprosjekt når undertrykkerne ikke åpner for frihet gjennom forhandlinger og avtale. Flere steder i Jordens fordømte tar han uttrykkelig avstand fra hat, spontan vold og personlig hevn, og han slår fast at en disiplinert og strategisk kamp under en politisk ledelse er det eneste alternativet.

 

Et annet omdiskutert og omstridt tema i Jordens fordømte er den skarpe kritikken som rettes mot store deler av den europeiske venstresida. Noen vil helst tro at dette handler mest om hudfarge eller etnisitet, men det var utvilsomt et resultat av det franske kommunistpartiets lunkne eller avvisende holdning til algerisk uavhengighet. Han mente at det europeiske proletariatet identifiserte seg litt for lett med egen nasjon, det vil nærmest si et «arbeideraristokrati», slik erfaringene fra Den andre internasjonalen viste i utbruddet av den første verdenskrigen. Som han sjøl uttrykte: De hadde mer enn sine lenker å miste. Isteden så han for seg småbønder og fattigfolk (eller «filleproletariat») i byene i Sør som revolusjonens fortropper. Lite ante Fanon den gang at Karl Marx mot slutten av livet var åpen for at revolusjonen like gjerne kunne starte – om enn ikke fullføres – i kapitalismens periferi som i sentrum.

Advarsler mot nykolonialisme

Et annet tema hos Fanon som har gyldighet i dag, er advarslene mot å se nasjonalsang, eget flagg og plass i FN som et mål i seg sjøl. Historien gir mange eksempler på at dette har begrensa verdi om det ikke finner sted ei grunnleggende, det vil si revolusjonær, omdanning av makt- og produksjonsforhold. Tidlig erfarte han i Afrika tendenser til en ny elite av opportunistiske intellektuelle og et aspirerende borgerskap båret oppe av utenlandsk støtte. Isteden stilte han opp et folkelig og desentralisert demokrati som motvekt til en autoritær herskerklasse.

 

Fanons ideal var isteden et Algerie som etter frigjøringa tilhørte alle som ønsket å være algeriere, uavhengig av hudfarge, etnisitet, språk og religion. Det er verdt å merke seg at han alltid så på antisemittisme som et uttrykk for rasisme, samtidig som han i frigjøringskampen og i helsevesenet samarbeidet tett med flere som hadde algerisk-jødisk bakgrunn. Det burde interessere de her hjemme som mener at formidling av Fanons tenkning er nok til å få sin plass i antisemittismens norske historie. I ettertid er det mest påfallende hvor lite han skreiv om Palestina, men i 1967 krevde hans enke, Josie Fanon, at Sartres forord skulle fjernes på grunn av hans støtte til Israel.

Hva er frigjøringspsykiatri?

Fanon regnes i dag som en pioner når det gjelder å avkolonisere psykiatrien, det vil si vektlegging av sosiale livsvilkår og nødvendigheten av dyptgripende samfunnsendringer. Derfor er hans analyse av kolonialisme som et voldssystem og retten til å gjøre motstand høyst aktuell, med 750 000 jødiske «bosettinger» på Vestbredden og hele Gaza som en krigssone. Språket er også det samme i mediene. Israelere er «soldater i forsvarsstyrkene», mens palestinere heter «krigere og terrorister» i vestlige medier, akkurat som under Algeriekrigen. Det er også et sammenfall når det gjelder avhumanisering og forakt for mennesker med arabisk bakgrunn.

 

Fanons studier av traumer og andre psykiske lidelser under kolonialisme og okkupasjon føres derfor videre av palestinske psykiatere og annet helsepersonell. Den mest kjente av dem er Samah Jabr, som kraftigst har gjort omverdenen oppmerksom på hva som skjer på Vestbredden og i Gaza. Hun er også leder av «sjølstyremyndighetenes» psykiske helsetjeneste. Med henvisninger til Fanons teorier og praksis viser hun også begrensningene i overføring av vestlig traumebehandling.

 

I Palestina dreier det seg ikke om posttraumatisk stressyndrom (PTSD) hos enkeltpersoner, som etter ulykker, vold i nære relasjoner eller ved hjemkomst fra krig. Det er isteden tale om en kollektiv og kronisk situasjon, der det ikke finnes trygge steder hvor lidelsen kan bearbeides, og der helsesentra og det eneste psykiatriske sjukehuset er lagt i grus.

 

Det finnes ikke et eneste barn som ikke er skadd for livet. Det eneste som kan dempe lidelsene, er at okkupasjonen opphører.

 

Dette er en ny serie i mitt nyhetsbrev om mine favorittjournalister, som jeg beundrer for mot og ærlighet og måten de gjengir nyhetene på slik de har opplevd og analysert dem.

 

Da Ari Gautier fra Melahuset ba meg komme og besøke kulturhuset hans, ble jeg fristet av to grunner. For det første hadde jeg aldri vært i Norge, men hadde fra 2018 skrevet nesten hver måned for Klassekampen. Jeg ville møte de som lager avisen. For det andre ville jeg møte Odd Karsten Tveit. Og selvfølgelig ville jeg snakke med min Klassekampen-kollega Yohan Shanmugaratnam om det å rapportere om verden.

 

Jeg hørte først om Odd Karsten Tveit av Robert Fisk under gin-tonic-øktene våre i leiligheten hans i Beirut, eller da vi satt på Café Younes i Hamra for en kjapp prat før jeg måtte stikke av for å undervise eller møte noen. Jeg var ivrig til å spørre Fisk om Sabra og Shatila. Da jeg hadde gjort det etter mange møter, fortalte han meg om en fyr fra Norge som var så modig og i stand til å holde lidenskapene sine i sjakk slik at historien ble så nøyaktig som mulig. 

 

Denne fyren

Denne fyren, Odd Karsten Tveit, var i Beirut for NRK i 1979. Han hadde vært økonom, men bestemte seg for å bytte til journalistikk for å komme tett på historiene og ikke bare skrive om ting på avstand. Karsten ble værende i Beirut til 1983, og returnerte deretter to ganger til regionen (basert i Amman, Jordan fra 1990 til 1994 og deretter 2003 til 2007). I Pity the Nation (1990) beskriver Fisk Karsten som en som hadde «en umettelig appetitt på selv å se hva som skjedde under Libanon-krigen. Han oppsøkte slagene.»

 

Journalister som «drar til slagmarken», drar ikke dit for å se røyken og skuddene. Det sier deg svært lite. Kanskje du kan få en følelse av moralen til de som kjemper, eller du kan lære om frontlinjens skjørhet på den ene eller andre siden. Men du kan aldri lære om krigens politikk eller om brutaliteten til mennene som sender guttene for å dø. Det lærer man ofte best i villaer og kontorbygg, der våpenhandler gjennomføres og kart omskrives. Karsten dro ikke til frontlinjen for adrenalinet. Han dro for å forstå hvor stygt det var mot sivilbefolkningen. Sånt blir ofte tilslørt i militære rapporter, spesielt når israelske presseoffiserer svinser rundt vestlige journalister, mens de palestinske organisasjonene ikke har ressurser til et pressekontor. Sannheten blir spunnet til fordel for de mektige. 

 

Frontlinjen

Et besøk til frontlinjen kan gi deg et vindu inn i en virkelighet som ellers ikke er tilgjengelig. I Karstens bok, Libanon farvel: Israels første nederlag (2001)  (Goodbye Lebanon: Israel’s First Defeat (Limmasol, Kypros: Rimal Books, 2013) rapporterer han uanfektet under den israelske invasjonen av Libanon og okkupasjonen av landet. Du kan se klipp fra rapportene på nrk.no, da får du en følelse av stilen.

 

Det var en glede å møte Karsten i Oslo. Han har et smittende smil og er ydmyk om egne styrker. Vi snakket kort om  innvirkningen Fisk og hans, så vel som andres, reportasjer har hatt om Sabra og Shatila. Han skriver om det med karakteristisk ro:

Vi prøvde å oppføre oss rolig og fornuftig. Jeg hadde et klart hode og rapporterte inn i lydopptakeren min. Men kroppen min reagerte. Jeg kastet opp hele tiden. Jeg prøvde å telle hvor mange lik jeg så, fordi jeg visste at det ville bli stilt spørsmål senere om vi snakket sant eller overdrev. Senere lagde jeg en dokumentar basert på videoklipp som andre hadde lagd, kombinert med mitt eget materiale som radioreporter. I Brennpunkt-dokumentaren på NRK, Sporene etter Sharon, får du alt. 

 

En reporter er en som prøver å skrive ned det hun eller han ser og opplever, og forsøker å sørge for at elendigheten i verden ikke forringer skrivingens menneskelighet. Hvis en reporter gjør feilen med å bruke for mange adjektiver og unødige digresjoner, kommer reporteren i veien for historien og dens leser. Men reporteren kan aldri forsvinne. Karsten kaster opp. Styggheten han ser i den israelskproduserte massakren påvirker ham dypt. Da jeg møtte ham som medmenneske, visste jeg at det var dette som gjorde ham til en god reporter. Gode reportere er ikke de som forstår historien, men de som rapporterer med medfølelse og ydmykhet. Du kan produsere så mange historier du vil, og aldri være i stand til å formidle dem fornuftig. For det trenger du menneskelighet og ydmykhet. 

 

Du må kaste opp når du blir konfrontert med stygghet. 

 

(Oversatt av Unni Kjærnes, Gnist)

Svalbardtraktaten trådte i kraft for 100 år siden og ga Norge suverenitet over øyriket. Traktaten er en del av den internasjonale folkeretten. Den har ingen reservasjoner til norsk suverenitet, men pålegger Norge å følge bestemmelsene i traktaten. To av de viktigste er likebehandling av alle stater og deres innbyggere når det gjelder opphold og næringsvirksomhet samt bestemmelsen om at Svalbard ikke skal brukes i krigsøyemed.

Om Norge ikke forsvarer disse bestemmelsene kan norsk suverenitet risikere å bli utfordret.

 

En satellitt i bane rundt jorda som passerer over begge polpunktene, har en omløpstid på ca. 90 minutter. Fordi jorda roterer under den, vil den ha dreiet ca. 1/16 del for hvert omløp. Det vil si at i løpet av ett døgn har satellitten gått rundt jorda 14–16 ganger og kan dekke (skanne) omtrent hele kloden i løpet av ett døgn. 

 

Ved hvert polområde på Svalbard og i Antarktis på Dronning Mauds Land har Norge etablert nedlastingsstasjoner for data fra satellittene i jordomløp over polpunktene. Dette gjør at data fra satellittene kan lastes ned omtrent hvert 45. minutt, som via radio og fiberoptiske linker kan nå kunden/brukeren innen 30–40 minutter etter nedlasting. Hovednedlastingssted er SvalSat på Svalbard. Både den og TrollSat i Antarctis er eid av Kongsberg Satellite Services (KSAT) som igjen er eid av Kongsberg Defence and Aerospace, som igjen er eid av Norwegian Space Center, som er eid eid av Næringsdepartementet.

 

Svalbardtraktaten pålegger Norge å ikke bruke Svalbard til offensiv krigføring. På engelsk: «warlike». Norges myndigheter påstår at stasjonene ikke benyttes til slike formål siden alle satellittene som det nedlastes data fra, er sivile, kommersielle satellitter. Forsøk fra USA og Tyrkia på å få lasta ned data fra reine militære satellitter er blitt avvist. Dette hindrer ikke at militære institusjoner i en rekke land kan kjøpe/abonnere på bildedata, radiodata og tilsvarende fra disse kommersielle satellittene.

 

Journalisten, forfatteren og reporteren Bård Wormdal dokumenterer gjennom boka, Satellittkrigen. Pax (2021), hvor omfattende satelittdata nedlastet på Svalbard ble brukt offensivt i krigene mot Jugoslavia 1999, Afghanistan 2001, Iraq 2003. Hvis vi ser i hvilke sammenhenger dataene innhentes i, distribueres og brukes på, er det lite tvil om at det bryter med Svalbardtraktaten.

 

I nyere tid, det siste året, har Wormdal forfulgt dette videre som journalist uten at NRK som han har vært tilknyttet, ville publisere stoffet. En av disse artiklene ble publisert av tidsskriftet Revolusjon, viser at satelittdata fra Svalbard avslører GPS-jamming på slagfeltet i Ukraina.

 

Forsvar traktaten – så norsk suverenitet ikke svekkes

Svalbard er norsk land og Norge har rett til å utøve full suverenitet over øygruppa slik den er regulert i Svalbardtraktaten.

 

Traktaten tillater alle lands innbyggere som anerkjenner traktaten og norsk overhøyhet, å oppsøke og etablere seg på øyene under forutsetning av at de følger norsk lovgivning. Traktaten gir ikke næringsmessig fortrinn til den norske stat, norske selskaper eller statsborgere på bekostning av øvrige land.

 

Traktaten har et punkt 9 som har og kan bli et område for framtidig tvist rundt Norges rolle: Svalbard er og skal være demilitarisert. Norge har et sjølstendig ansvar for å sikre at ingen part etablerer flåtebaser, befestninger eller benytter øygruppen «i krigsøyemed». Enhver militær aktivitet med offensive formål er strengt forbudt. Norge må håndheve dette som suverenitetsinnehaver.

 

Det er anledning til norsk militær tilstedeværelse indirekte, som kystvaktskip, besøkende norske militære i uniform eller etablering av et norsk defensivt Heimevern om det skulle være ønskelig. Det er ikke anledning til å etablere permanente, militære befestninger. (Det finnes andre grunner til innsigelser om hvorvidt Norge bryter traktaten knyttet til offensiv militærisering på Svalbard. Dette kommer jeg tilbake til lengre ned i artikkelen.)

 

Historie i kortform

Norge fikk suverenitet over Svalbard som et resultat av fredsforhandlingene i Versailles etter 1. verdenskrig. Norge hadde meldt interesse/krav over Svalbard så tidlig som i 1871 (som del av unionen med Sverige). Arbeidet tiltok etter 1905 og sommeren 1910 var det en trepartskonferanse i Kristiania med Norge, Sverige og Russland hvor en kommisjon fra disse tre landene skulle ha en rullerende styring av øygruppa. Dette møtte sterke innvendinger fra Tyskland og USA som ble fulgt opp på en ny konferanse i Kristiania i 2012. Den tredje Svalbardkonferansen ble avholdt i juni 2014 med de samme innvendingene og motsetningene mellom landene.

 

Den 1. verdenskrig kom og Tyskland mistet innflytelse etter nederlaget. I Russland hadde det vært revolusjon, men bolsjevikene tok ikke del i krigsoppgjøret med Tyskland sammen med de andre vestmaktene som hadde stått mot Tyskland. Tvert om var vestmaktene involvert i en krig mot revolusjonsregimet i Russland for å knekke det. Norge hadde vært nøytralt under 1. verdenskrig, men den norske handelsflåten hadde gitt avgjørende bidrag til Storbrittania, Frankrike og USA i forsyningstjenesten i krigen mot Tyskland og dets allierte. Norge ble sett på, som sant var, et lite – og lite krigersk – land. Med bakgrunn i beliggenhet, historiske fiske- og fangsttradisjoner og målet om at Svalbard ikke skulle bli en del av eller brukes i stormaktsrivaliseringen.

 

Norge ble anerkjent og fikk overhøyhet og suverenitet over Svalbard gjennom Svalbardtraktaten 9. februar 1920, som trådte i kraft 14. august 1925. Siden da har dette vært internasjonal folkerett, og lite omstridt. Det er verdt å merke seg at Norge ikke bare har rett til å ivareta Svalbard gjennom sin overhøyhet og suverenitet, men en plikt etter Svalbardtraktaten til å gjøre det. Svalbard er mer norsk enn Norge. Norge kan vedta å gi bort Senja til et annet land om vi ville det, men vi kan ikke gi bort Svalbard.

 

Olje- og mineraler gir politisk strid med andre land

Artikkel 2 i Svalbardtraktaten pålegger Norge et særlig ansvar for miljø på land og til havs:

(Det) tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen og – om nødvendig – gjenopprettelsen av dyre- og plantelivet innen de nevnte områder og deres territoriale farvann.

 

Som pålegg i en internasjonal traktat må man si at det var forutseende for 100 år siden. Nå trues det maritime miljøet rundt Svalbard av at Norge ikke har til hensikt å begrense mulig olje- og gassutvinning. Det har også gitt konfliktgrunnlag når andre traktatland mener at Svalbard har en egen kontinentalsokkel som de etter Svalbardtraktaten også kan drive næringsutvikling på. Norge har løst dette ved å hevde at Svalbard ikke har egen kontinentalsokkel, men står på en forlengelse av den norske kontinentalsokkelen. Det vil da si at områdene ikke omfattes av Svalbardtraktaten, men av samme lovgivning som gjelder for fastlandsNorge og områdene for øvrig på kontinentalsokkelen. Dette har ikke internasjonal aksept, til tross for at spørsmålet har vært behandlet  i norsk høyesterett, som har gitt Norge medhold i sin tolkning. Det er en pågående konflikt mellom Norge og EU som ikke aksepterer at  havbunnen utafor Svalbard ikke skal omfattes av Svalbardtraktaten.

 

Norge kunne ha parkert denne tvisten ved å erklære områdene rundt Svalbard som petroleumsfrie soner. Vi kunne ha brukt miljøargumenter og vært klare på at disse områdene aldri vil bli boret i. Se Helge Ryggvik sin bok, På kanten. Cappelen Damm (2021), for mer omfattende argumentasjon.

 

Andre signaturmakter vil da miste interessen for mineralressurser på og under havbunnen, og Norge ville ha oppfylt ytterligere en del av traktatens artikkel 2. Men, tvisten med EU om fiske rundt Svalbard fortsetter.

 

Norges økonomiske posisjon i verden er endret på 100 år

For 100 år siden var Norge lite, økonomisk svakt og hadde ingen militære operasjoner utenfor landets grenser. Norge er fortsatt et lite land, men uhyre rikt og har deltatt i flere av USAs krigseventyr etter Gulf-krigen i 1991. Norge har i alle sammenhenger valgt å slutte opp om en internasjonal orden med USA i spissen og støttet opp om en internasjonal, kapitalistisk og imperialistisk orden. Det er ikke så rart. Bruker man et av Lenins kriterier for en imperialistisk stat, «at kapitaleksporten spiller en større rolle enn vareeksporten», er Norge verdens største imperialistmakt i forhold til befolkningens størrelse. På grunn av Oljefondet.

 

Raseriet i befolkninga over Israels pågående folkemord mot palestinerne i Gaza og på Vestbredden har ført til at Norges tunge investeringer i Israel og i Israels krigsindustri er blitt trukket fram i lyset. Finansminister Jens Stoltenberg, regjeringa og stortingsflertallet svar er ikke å skjerpe de etiske retningslinjene for investeringer, men tvert om å oppheve en del av bindingene som fondet styres etter.

 

Tydeligere kan det ikke vises at Norge, som andre kyniske stater, har kun ett mål for øyet: å få størst mulig profitt gjennom maksimal utbytting, uansett menneskelige kostnader. Siden Norge ikke kan promotere og utvide sine finansielle ambisjoner militært aleine, har Norge knyttet seg til verdens største imperialist- og militærmakt, USA.

 

Pol-isen

Geografien på kloden har ikke endret seg nevneverdig på 100 år, med ett unntak. Isen i Arktis er i ferd med å smelte. Det gjør at det om sommeren snart er mulig å seile fra Stillehavet til Atlanterhavet over polen gjennom Nordøstpassasjen (Russland) eller Nordvestpassasjen (USA/Canada) 100 dager i året. Det vil redusere tid og fraktkostnader mellom disse havene med 30–50 %. Karbonutslippene vil reduseres med de samme prosentsatsene, noe som kan gi viktige bidrag til klima. 

 

I dag er det Russland og Kina som er i front når det gjelder å utvikle denne muligheten, men også USA og Canada. Man skulle tro at Norge som har bygd vesentlige deler av sitt industrielle grunnlag på fri sjøferdsel på verdenshavene, ville melde seg på i et slikt samarbeid. I stedet har Norge som en del av sin generelle sanksjonspolitikk mot Russland latt være å ha noen kontakt om dette framtidige transporteventyret. Det  containerskipet som seilte gjennom Nordøstpassasjen nå i oktober med russisk isbryterbistand, hadde Storbritannia som første anløpshavn før det gikk videre til Rotterdam.

 

I løpet av de samme 100 årene har den strategiske dimensjonen til Arktis i rivaliseringen mellom ulike stater endret seg totalt. De økonomiske og militære rivningene mellom USA, Russland og Kina gjør at polområdet kan bli sentralt, hvis det blir militære sammenstøt. Sannsynligheten er stor. 

 

Russlands folkerettsstridige krig mot Ukraina har økt den militære spenningen mellom Nato-landene og Russland. Samtidig har den økonomiske rivaliseringen mellom et økonomisk voksende Kina og et økonomisk svekket USA også sikkerhetspolitiske dimensjoner hvor USA vedvarende varsler et mulig framtidig oppgjør med Kina. Norske regjeringsmedlemmer som nåværende finansminister og tidligere generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, bærer ved til bålet blant annet gjennom NATO-toppmøtet i Madrid juni 2022 ved å definere Kina som en trussel mot det Nord-atlantiske samarbeidet.

 

Russland har ca. 43 % av de landarealene som har sjøgrenser til Arktis. Canada er neste med ca. 22 %, deretter Danmark med Grønland med ca.16 % og USA og Norge med ca. 9 % hver. (Grovt vurdert ved å se på kartet.) Arktisk Råd består av disse landene samt land som har deler av territoriet nord for polarsirkelen, som Island, Finland og Sverige. I tillegg har seks permanente urfolksorganisasjoner sete i rådet.

 

Samarbeidet i Arktisk Råd er i realiteten frosset etter at de 7 øvrige medlemmene i Rådet har avvist å møte russiske politikere og tjenestegjørende på høgt nivå etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Russland utgjør nesten halvparten av Arktis. Ved å legge ned diplomatiet for å oppnå forvaltning gjennom felles drøfting og avtaler, overlater man til de(n) sterkeste å ta seg til rette. Da forsøker man å endre geografien med politiske vedtak. Som alle vet, går ikke det an. 

 

Er Russland den største trusselen i Arktis?

Årets mest aggressive utspill knyttet til Arktis kom president Trump med. I  mars i år foreslo han å annektere Canada med økonomiske midler.

Og om nødvendig annektere Grønland ved hjelp av militære midler.

Den siste pressekonferansen hvor dette presenteres, er surrealistisk.  Generalsekretæren i Nato, Mark Rutte, sitter ved siden av Trump og lar være å si ifra hvor uakseptabelt det er når USAs president truer et annet Nato-land. I stedet begynner Rutte å prate om Kina!

 

President Trumps aggressive utfall mot Canada og Danmark/Grønland er klare folkerettsstridige handlinger som krenker andre lands suverenitet, og det er USA og ikke Kina eller Russland som opptrer aggressivt i Arktis.

 

Folkeretten er utviklet over tid, og er nedfelt i internasjonale traktater og avtaler ofte knyttet til FN-organer, men også som avtaler som inkluderer mange, om ikke nødvendigvis alle land. Over tid etableres de som legitime gjennom hevd og avtaler.

 

«En regelstyrt verdensorden», «Tommyball»

USA står bare begrenset på den internasjonale folkerettens grunn og opererer kun med betegnelsen når det støtter deres egne interesser. USA har erstattet en internasjonal rettsorden basert på folkeretten med begrepet «En regelstyrt verdensorden». Dette kan høres tilforlatelig ut, men det er det ikke.

 

For å ta en sammenligning fra tegneserienes verden, i dette tilfellet fra «Tommy og Tigern». Her spiller Tommy med sin venn Tigern noe som heter «Tommyball». Det har én grunnregel, nemlig at Tommy kan forandre reglene under spillets gang. Tommy vinner alltid.

 

Bombingen av Jugoslavia i 1999 var ikke godkjent av FN og hadde ikke folkerettslig forankring. Det samme gjaldt USAs angrep på Afghanistan i 2001, USAs angrep på Irak i 2003 og bombingen av Libya i 2011. De var alle uttrykk for «Tommyball». USA lager regler som det passer seg best for å tjene sine egne mål. Dette fortsetter. 

 

Mens jeg skriver denne artikkelen, sender USA hangarskip til kystfarvannene ved Venezuela der de beskyter og senker mindre sjøgående båter fra Venezuela. FN protesterer. 

 

At de fremste norske politikerne, Jens Stoltenberg, som er satt til å fremme USA sine interesser, benytter begrepet «regelstyrt verdensorden» (les: USA alenegang), er forståelig. At det er kommet inn i vokabularet til representanter fra Rødt og SV, som noe positivt, er vanskeligere å forstå.

 

Den «regelstyrte verdensordenen» kan true den norske, folkerettsforankrede suvereniteten over Svalbard. Det er særlig de små landa i verden som er tjent med internasjonal forankring i folkeretten. Det bidrar til å hindre og hemme at verdens stormakter tar seg til rette overfor andre (og mindre) land, akkurat som de vil. 

 

Norge har i dag ingen uavklarte grensetvister med noe naboland. Det er bra. En offensiv norsk holdning til kontinentalsokkelspørsmålet rundt Svalbard kan bidra til konflikter, noe som utspiller seg nå. Denne konflikten er i hovedsak ikke mellom Norge og Russland. Hovedkonflikten i Arktis/Svalbard går mellom Norge og EU-land samt Storbrittania og Island knyttet til fiskerispørsmål og utnyttelse av hav og havbunnsutnytting rundt Svalbard.

 

Russland har protestert på besøk av kystvakt og fregatt på Svalbard med henvisning til traktatens pkt. 9. Der tar Russland feil, siden traktaten utelukker «warlike» militære øvelser. De har også protestert på nedlastingen av satellittdata gjennom SvalSat som brudd på samme traktatpunkt ved at data brukes i militæraksjoner. På det punktet har Russland rett, siden det er dokumentert at dette brukes i forbindelse med aktive, militære handlinger. 

 

En småstat som Norge har all interesse av å følge den internasjonale folkerettsordenen, også når det gjelder Svalbardtraktaten. Opptrer Norge prinsippløst i dette spørsmålet, settes egen suverenitet i spill. Beskyldninger om brudd på traktaten på ett område kan følges opp med beskyldninger om brudd på traktaten på andre områder.

 

Norges aksept av «en regelstyrt verdensorden», åpner for at andre krenker norske rettigheter gjennom vår egen prinsippløshet.

– Det er aldri så lett å gå seg vill, som når man tror man vet veien.
Kinesisk ordtak

 

1. Teorien

Fra Lenin har vi arvet en teori om imperialismen. Den hviler på tre forskjellige og selvstendige ideer, selv om de også må forstås sammen. 

 

Den første er at imperialismen markerer et stadium i kapitalismens utvikling. I en dialektisk forståelse er imperialismen både kapitalismens høydepunkt og signaliserer starten på kapitalismens forråtnelse. Noe som gjør det til en revolusjonær tidsalder. 

 

Det andre er beskrivelsen av at verdensmarkedet var hierarkisk med imperialistmaktene i sentrum og en stor periferi av dominerte nasjoner. Selv med en varierende grad av integrasjon – mange kolonier, noen halvkolonier og noen få uavhengige land – det vil si et rigid internasjonalt system av stater. Med andre ord, en verdensorden. 

 

Den tredje ideen var definisjonen av kriteriene for hva som utgjorde en imperialistisk stat på 1900-tallet, og hvordan den skilte seg fra andre former for imperialisme og kolonialisme. Med andre ord, en «målestokk» for å karakterisere typen av integrering i verdensmarkedet og dens rolle i statssystemet.

2. Verdensordenen

De tre ideene, utarbeidet på ulike abstraksjonsnivåer, er fortsatt svært relevante. Den mest radikale påstanden hevdet at moderne imperialisme innledet en æra der kapitalismen nådde sitt høydepunkt selv om den gikk inn i en fase av forfall. Denne tesen er uimotsigelig fordi den har bestått historiens test. Det imperialistiske systemet har kastet menneskeheten ut i to katastrofale verdenskriger. Det tjuende århundret var et århundre med revolusjoner som fortrengte kapitalens dominans i en rekke land, som til sammen utgjorde rundt 30 % av verdens befolkning. Bevaringen av en imperialistisk verdensorden truer menneskehetens overlevelse av minst overbevisende fire grunner:

1. Faren for nye ødeleggende økonomiske kriser, som de vi så i 1929 og 2008.
2. Trusselen fra global oppvarming og kapitalismens manglende evne til å gjennomføre en akutt energiomstilling.
3. Det globale våpenkappløpet og den militære skremselen fra Triaden (USA, EU og Japan), særlig USA, som hadde som mål å hevde imperialistisk kontroll over verden
4. Fremveksten av en nyfascistisk nasjonal ytre høyrefløy, som kjemper om makten og undergraver alle demokratiske fremskritt fra de siste tre generasjonene.

 

3. Et rammeverk

Lenin var selvsagt ikke feilfri eller en profet. Hans arbeid ga oss et solid metodologisk fundament, men arven hans etterlot oss, er hovedsakelig et rammeverk for analyse av trender og mottrender, ikke en tusenårslære. God marxisme bygger på prognoser, men dette bør ikke forveksles med «spådom».

 

Det virker uunngåelig å erkjenne at de to andre tesene krever en oppdatering. Verdensordenen er ikke lenger den samme, og den har gjennomgått kvalitative endringer mer enn én gang. Kriteriene for å bedømme hva som er en imperialistisk stat er heller ikke de samme. Mer enn hundre år senere har realiteten i verdensmarkedet og statssystemet endret seg. Strukturen til den imperialistiske verdensorden utvikler seg og blir stadig mer kompleks.  

 

Det har ikke vært en eneste vellykket sosialistisk revolusjon på femti år, siden Vietnam i 1975. Det er trettifem år siden det tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa ble innlemmet i kapitalismens verdensorden. Det internasjonale statssystemet er ikke lenger bare delt mellom rivaliserende sentrale imperialistiske makter og en omfattende periferi. Mellomposisjonene er mange og varierte.

 

I 1916, året da Lenin skrev boka, Imperialisme, kapitalismens høyeste stadium, hadde verken Sovjetunionen eller slutten på europeisk kolonialdominans i Afrika og Asia ennå skjedd. Heller ikke eksisterte institusjoner som Bretton Woods, IMF, Verdensbanken, dollarens plass i verdensøkonomien eller «fjell» av dollar i fiktiv kapital skapt av den nyliberalistiske strategiens hegemoni. Heller ikke FN med sitt system, inkludert WTO, WHO, UNCTAD, UNESCO, Parisavtalen og Den internasjonale straffedomstolen. Lenins rammeverk kunne ikke ta hensyn til EU, et imperialistisk Israel, en ny russisk imperialisme utenfor G7, BRICS og langt mindre Kina som verdens nest største makt. 

 

Å insistere på et «bokstavelig» forsvar av Lenins verk, i stedet for hans analysemetode, ville være dogmatisk stahet. Det finnes mye mer leninisme i en oppdatering av imperialismeteorien enn i et stivbent forsvar av boken fra 1916.

4. Tre faser

I et historisk perspektiv er det allerede mulig å vurdere at det innenfor den imperialistiske epoken har vært minst tre politiske faser i verdensordenen. 

Den første og mest turbulente fasen var preget av stormaktsrivalisering og seieren til den første sosialistiske revolusjonen, og den fortsatte til slutten av andre verdenskrig. 

 

Den andre fasen startet med nederlaget til nazismen, og kjennetegnes av samarbeid mellom de imperialistiske maktene i møte med trusselen om revolusjon og en politikk for sameksistens med Moskva. Denne fasen begynte med store seire og endte med Sovjetunionens fall.

 

Den tredje fasen begynte med kapitalismens utvidelse i Øst-Europa, Russland med mer. Utvidelsen av global kapitalisme kulminerte med krisen i 2008, og den ga oss deretter et tiår med økonomisk stagnasjon. Dette ble forverret av pandemien. Denne fasen strekker seg frem til i dag, med Kinas fremmarsj og offensiven til den nyfascistiske ytre høyresida.

5. Nasjoner og verdensorden

Når man hevder at verden er strukturert som en imperialistisk verdensorden betyr det ikke at det eksisterer en verdensregjering. Kapitalismen har holdt seg innenfor de nasjonale grensene til sine imperialistiske stater. Derfor er det fortsatt rivalisering mellom borgerskapene i de sentrale landene i kampen om økonomisk plass og i meklingen av politiske konflikter. Hypotesen om en «ultra-imperialisme», som ble flørtet med i Den andre internasjonalen – en sammensmelting av interessene til borgerskapene i de sentrale landene – er ikke blitt bekreftet. Det er fortsatt konflikter mellom borgerskapene i hver av stormaktene og mellom fraksjoner i hvert land, som tydeliggjort i konflikten mellom USAs Trump-administrasjon og EU.

 

Dette gjelder selv i den politisk-historiske etterkrigsfasen (1945–1991) i konteksten av den såkalte kalde krigen, da kapitalismen opplevde sjokket fra en kraftig revolusjonær bølge som gikk over de gamle koloniene. Men det ville være absurd å ikke anerkjenne at den imperialistiske kontrarevolusjonen har lært av historien.

 

USA, i samarbeid med Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand, opprettholder en prioritert allianse i sentrum av Triaden, med komplementære forhold til EU og Japan. Kjernen i verdenskrisen er at denne overlegenheten er truet, fordi det er fare for økonomisk stagnasjon på mellomlang sikt. Satsingen på kunstig intelligens og andre teknologiske innovasjoner virker ikke tilstrekkelig for å blokkere Kinas fremvekst, som konkurrerer på like vilkår med Triaden. Som en konsekvens av dette ser vi behovet for en nasjonal-imperialistisk strategi fra USAs side, for å styrke et avskrekkende militært hegemoni.

6. Hegemoni

I over 75 år har USA hatt en ubestridt politisk lederrolle i verden, men dette hegemoniet har ikke fjernet behovet for forhandlinger. Konflikter mellom interessene til USA, Japan og Vest-Europa førte til at Washington delvis brøt med Bretton Woods i 1971. De suspenderte da den faste vekslingskursen mellom dollar og gull, devaluerte valutaen sin for å beskytte hjemmemarkedet og senket prisen på eksportvarer.

 

Konkurransen mellom selskaper og rivaliseringen mellom stater har ikke forsvunnet, selv om intensiteten har variert. Trumps nåværende tollkrig er bare et nytt kapittel i denne historien om imperialistisk dominans. Samtidig må vi anerkjenne at borgerskapene i de imperialistiske landene har klart å bygge et maktsentrum i det internasjonale statssystemet, opp fra ruinene av andre verdenskrig. Dette sentrumet eksisterer fremdeles, 35 år etter Sovjetunionens fall, gjennom institusjoner som FN- og Bretton Woods-systemene. Dette inkluderer Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) i Basel, samt G7-gruppen.

 

I dette maktsenteret finner vi Triaden: USA, Den europeiske union og Japan. Både EU og Japan har et assosiert og komplementært forhold til Washington og har akseptert USAs overlegenhet siden slutten av andre verdenskrig. Den historiske endringen, 1989–91, med Sovjetunionens fall, endret ikke Triadens rolle og spesielt ikke USAs posisjon. Selv om USAs lederskap er svekket, er det fortsatt dominerende. Landets store hjemmemarked, dollarens posisjon som reservevaluta, militære overlegenhet og en mer aktiv politisk agenda har bidratt til at USA har kunnet opprettholde sin lederposisjon i statssystemet, til tross for en nedadgående trend.

7. Kina

To store, feilaktige verdenssyn splitter venstresiden angående betydningen av den nåværende verdensordenen. Det første er det som sidestiller Kinas prosjekt med USAs strategi og vurderer at den nåværende «kalde krigen» vil være en forsmak på en tredje verdenskrig på et tidspunkt i fremtiden. Å forenkle verdensordenen i det 21. århundre med verdensorden fra hundre år siden, hvor den inter-imperialistiske striden mellom England/Frankrike og Tyskland rådet, ved å tillegge konflikten mellom USA og Kina en tilsvarende betydning, er en feil. Sammenligningen av Kinas rolle med Tysklands eller Japans plass i det 20. århundre er en anakronisme.

 

Kina er ikke et Tyskland som forbereder seg på verdenskrig i «sakte film». Vi er ikke i trettiårene i forrige århundre i «sakte film». Kina har gjennomgått en av historiens største bonde- og anti-imperialistiske revolusjoner. Borgerskapet flyktet til Taiwan og en post-kapitalistisk overgang begynte. Til tross for at en kontrollert kapitalistisk gjenoppbygging, som har skapt en historisk hybrid som kombinerer markedsøkonomi med økonomisk planlegging, er det verken det interne borgerskapet eller det kinesiske borgerskapet i diaspora som kontrollerer staten. Staten er under kontrollen til kommunistpartiet, som har bevart seg selv til tross for tragiske interne kamper.

 

I Kina, i motsetning til i Russland, tillot ikke det sosiale sjiktet som tok makten med revolusjonen i 1949 – et byråkrati som er ideologisk sett sosialistisk – at styrkingen av det interne borgerskapet ødela revolusjonens framskritt. Den kinesiske staten er en fremvoksende økonomisk og i økende grad militær- og romfartsmakt, følger en defensiv strategi for akkumulering av makt og bevaring av posisjoner. Makten som truer verden er USA.

8. Komplekst

På den annen side, å redusere hele denne komplekse virkeligheten til en kamp mellom Triaden og det globale sør er absurd.

Kina er ikke en del av et romantisert globalt Sør, og selv om landet ikke truer med imperialistiske intervensjoner, utnytter det de kommersielle fordelene med ulike bytteforhold med Afrika, Latin-Amerika og Midtøsten gjennom handel. BRICS-gruppen er et støttepunkt for de perifere landene, men foreløpig går det ikke lenger enn å være en defensiv økonomisk artikulasjon i møte med trusselen fra Triaden.

 

Den nåværende verdensordenen kan ikke forklares av disse to modellene. Definisjonen av imperialistiske stater basert på nesten utelukkende økonomiske kriterier virker anakronistisk. Triaden dominerer statssystemet, men dens hegemoni i verdensmarkedet har minket. Russland er avhengig av utvinning av olje og gass, men er den nest største atommakten, eller en subaltern imperialisme som opprettholder innflytelse fra Hviterussland til Kirgisistan. Kina er verdens største industriøkonomi og en stigende global makt. India har atomvåpen, Pakistan har et kjernefysisk arsenal, Iran er et land med subimperialistisk innflytelse i Libanon, Irak og Jemen, for ikke å snakke om rollen til Tyrkia og Saudi-Arabia i Midtøsten, Venezuelas uavhengige motstandskraft med de største oljereservene, eller til og med Brasils posisjon i Mercosul.

 

9. Hvilke kriterier bestemmer om et land er imperialistisk?

Hvordan skal vi måle posisjonen som hver stat inntar i det internasjonale systemet?

I den marxistiske tradisjonen har diskusjonen vært konsentrert om nødvendigheten av å svare på endringene som skjedde i opptakten til første verdenskrig, og som gjorde det mulig å forstå den.

I 1902 ble boken, Imperialismen, utgitt av engelskmannen J. A. Hobson, og den ble godt mottatt av Karl Kautsky, den viktigste teoretiske lederen for det tyske SPD, det mest innflytelsesrike partiet i Andre Internasjonale. I 1910 kom Rudolf Hilferdings Finanskapitalen, som fikk stor gjenklang. Rosa Luxemburg og Nikolaj Bukharin var også pionerer i utarbeidelsen, men det var Lenins bok Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium som hadde størst gjennomslag.

 

Lenin fremhevet fem nye kjennetegn som forklarte at det var en ny fase i kapitalismen: (a) konsentrasjon av kapital og dannelse av monopoler; (b) bankkapitalen er smeltet sammen med industrikapitalen og skapt finanskapitalen; (c) kapitaleksporten får særlig stor betydning; (d) det oppstår internasjonale monopolistiske kapitalistsammenslutninger som deler verden mellom seg; (e) deling av verden mellom de kapitalistiske stormaktene er avsluttet.

Disse fem, primært økonomiske, kriteriene er fortsatt relevante i dag. Å avfeie dem ville være uklokt. Likevel er de ikke nok. Mange tidligere imperialistiske stater fra forrige historiske stadium, kanskje de fleste, har mistet sin formelle imperialistiske status. Selv om de fortsatt er sentrale land innenfor det internasjonale hierarkiet, inntar mange av disse statene nå posisjoner med delvis avhengighet av det nåværende imperialistiske sentrum.

10. Lenins kriterier

Selv om Lenins kriterier fortsatt er relevante, så er de også utilstrekkelige for å forstå hva en imperialistisk stat er i dag, av tre grunner:

(a) I dag er kapitalakkumulasjonen avhengig av globalisert finansialisering og at det skapes en massiv menge fiktiv kapital. Dette krever høyt integrerte produksjonskjeder og internasjonal kapitalsirkulasjon, en fordel som få stater har. 

(b) Verdensordenen har endret seg. I over syv tiår har det vært mulig å forhindre en ny verdenskrig takket være terrorbalansen som atomvåpen utgjør. Derfor hevder imperialistiske makter seg ikke bare gjennom økonomisk hegemoni, men fremfor alt gjennom militær overlegenhet.

(c) Kun stater med full suverenitet over mat-, energi-, utdannings- og vitenskapelig, økonomisk, politisk, militær og geografi kan innta en imperialistisk posisjon. 

 

(Artikkelen ble først publisert i det portugisiske nettstedet Esquerda Online  og er oversatt av Jokke Fjeldstad. På engelsk finnes den på https://links.org.au/lenins-theory-imperialism-still-valid.)

Er forestillinger om et norsk samfunn med upletta fortid bare skjønnmalende myter? Svaret er ja om vi skal tro historiker Finn-Einar Eliassens nye bok. Der stiller han også spørsmålet: Hvor kommer rasismen fra? Riktignok var det Kongen i København som hadde siste ordet i det dansk-norske dobbeltmonarkiet, men nordmenn var med på alle nivåer. Virksomheten satte dype spor også i det norske samfunnet.

 

I Karibia var både St. Thomas, St. Jan og St. Croix kolonier dit hundrevis av danske og norske skip førte rundt 100 000 slavegjorte afrikanere på 1600- og 1700-tallet. De fleste blei solgt på auksjon på St. Croix, som hadde jordsmonn og nedbør velegna til sukkerplantasjer basert på brutal undertrykking av ufri arbeidskraft. Det er ikke noe som tyder på at slavene fikk bedre behandling eller hadde lavere dødelighet enn i andre plantasjekolonier. 

 

På St. Croix er det anslått at 40 prosent av de nyankomne døde i løpet av fem år. De fleste afrikanerne blei kjøpt langs Gullkysten i dagens Ghana, der Danmark-Norge hadde seks slavefort, med Christiansborg ved Accra som hovedsete. Ni av kommandantene ved disse festningene var norske. Ved hjelp av et oppdatert statistisk materiale viser Eliassen at menneskehandelen hadde sitt største omfang helt mot slutten av 1700-tallet, da det gjaldt å skaffe seg så mange slaver som mulig før et lenge varsla forbud mot «negerhandelen» trådte i kraft i 1804. Men selve slaveriet på plantasjene blei ikke opphevet før i 1848, der frykt for et større opprør var en av de viktigste grunnene. 

 

Istedenfor å sette opp snevert regnskap for handelen med slaver, viser forfatteren hvor nødvendig det er å se på slavebasert sukkerproduksjon, transatlantisk transport av mennesker og handel med «kolonialvarer» som deler i et større økonomisk og økologisk system. Særlig i de siste tiåra av 1700-tallet ga dette godt utbytte både for statskassa, plantasjeeiere og redere. 

 

Kolonivarer

Som globalhistoriker er forfatteren vaksinert mot å se Danmark-Norge mellom 1650 og 1850 som en isolert enhet i den europeiske utkanten. Isteden finner han også her mange av de samme drivkreftene bak kappløpet om arbeidskraft, ressurser og økonomisk profitt. Skipsfart, skipsbygging og havnebyer vokste fram og bidro til en norsk handelsflåte i verdensklasse. Raffinering av råsukker var blant de første fabrikkene her hjemme, slik som «Sukkerhuset» på Kalvskinnet i Trondheim. Også salg av «kolonialvarer» hadde mange ringvirkninger. Den andre veien blei det sendt store mengder saltsild, klippfisk, tørrfisk, plankebord, kanoner og kuler, der en stor del kom fra vårt land. 

 

I tillegg til at mange nordmenn var engasjert i oppkjøp og transport av slavegjorte afrikanere, møter vi dem også i mange posisjoner i de karibiske koloniene. Den mest kjente av dem, Engelbrecht Hesselberg, fylte mange roller som byfogd, dommer og eier av slaveplantasjer på St. Croix. Etter å ha vært med på å hindre et slaveopprør, ga han i sin rapport til København detaljerte beskrivelser av hvordan 13 afrikanere blei utsatt for langvarig tortur og seigpining med døden til følge. Det går an å være både jurist og torturist.

 

Kolonien Tharangambadi

Eliassen begrenset seg ikke til den transatlantiske slavehandelen, men retter også blikket mot dansk-norske selskapers og rederes interesser i Asia. Også dette var en del av et europeisk kappløp om handel og økonomisk dominans, der Danmark-Norge etablerte kolonien Tharangambadi allerede i 1620. Flere av guvernørene i India var norske, inkludert et medlem av den fasjonable Anker-familien, kjent fra Bogstad gård og Eidsvoll i 1814. 

 

Både slavetransporten og Asiahandelen bidro til å bygge opp en norsk handels- og krigsflåte, som fra den andre halvdelen av 1700-tallet var blant verdens største. Det skal også godt gjøres å se bort fra at kolonialisme og slavehandel peker fram mot følelser av hvit overhøyhet og rasistisk avhumanisering av afrikanere. Et sted må jo dette komme fra, og interessant nok blei denne virksomheten rettferdiggjort med teologiske argumenter fra prekestoler rundt om i Norge. Det hører også med til historien at norsk medvirkning i slavehandel og kolonisering er grunnen til at Organisasjonen for karibiske stater (CARICOM) i 2013 satte Norge på lista over stater de ønsker å rette erstatningskrav overfor. Verken Danmark eller Norge har vist interesse for å gå inn i forhandlinger om dette, men siste ord er neppe sagt.

 

Det er ikke nødvendig å reise til Karibia for å bli opplyst om dette mørket kapitlet i historien. På Kuben, Aust-Agder Museum i Arendal, finner vi ei permanent utstilling – Slavegjort. Utgangspunktet er et forlist slaveskip som dykkere fant utafor byen i 1974. Fregatten Fredensborg er et av verdens best dokumenterte vrak fra den transatlantiske slavehandelens dager. Det forteller historien om et skip som frakta eksportvarer til Gullkysten, der det blei tatt om bord 260 slaver, gull og elfenbein. På vei tilbake fra St. Croix blei skipet fylt med råsukker og tobakk. Det er også bevart skipslogg, inventarlister, fotlenker og mannskapsregister med mange norske navn. En tur til Arendal bør være obligatorisk for alle skoleklasser.

 

 

Clara Zetkin (1857–1933) var en av pionerene i den revolusjonære kvinnebevegelsen. Hun var også en sentral figur på venstresida i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Av utdanning var hun lærerinne. Fra 1878 til 1890 levde hun i eksil, først i Sveits og deretter i Paris, på grunn av Bismarcks anti-sosialist-lover, som forbød sosialdemokratiske og sosialistiske organisasjoner og arbeidet disse drev. Under Paris-oppholdet deltok hun i stiftelsen av Den andre sosialistiske internasjonalen 1889.

Kjersti Ericsson er professor i krimiologi og var leder av AKP fra 1984 til 1988. Hun har utgitt ditsamlinger, romaner, faglitteratur, blant annet Søstre, kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen.

---

Blant Zetkins kampfeller på venstresida i SPD var folk som Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Denne venstresida opponerte mot reformismen i partiet, og ikke minst mot sjåvinismen under første verdenskrig: Da støttet de fleste sosialdemokratiske partiene i de krigførende landene sitt eget borgerskap, i stedet for å gjøre opprør mot krigen og oppfordre til klassesolidaritet mellom arbeiderne i alle Europas land. Denne «borgfred»-politikken førte til at Den 2. internasjonalen brøt sammen, og håpet om en samlet klassefront mot krigen ble knust.

Standpunktet til krigen var en definerende skillelinje, ikke bare i den tyske, men også i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Clara Zetkin ble fengslet flere ganger for sin agitasjon mot krigen.

Venstresida i SPD støttet Oktoberrevolusjonen i Russland og opprettelsen av Sovjetstaten. Clara Zetkin ble sjøl en venn av Lenin.

I 1916 var Zetkin blant grunnleggerne da venstresida organiserte seg som Spartacusforbundet, og siden, i 1919, som Tysklands kommunistiske parti (KPD).

I 1920 ble Clara Zetkin KPDs første representant i den tyske riksdagen. Hun ble også den siste før utbruddet av 2. verdenskrig. Som eldste riksdagsrepresentant holdt hun åpningstalen i den riksdagen som trådte sammen i 1932. Talen var en flammende appell om å bygge en enhetsfront mot «sult og berøvelse av rettigheter, mot fascistiske mord og imperialistiske kriger». Hun slår fast at i en slik enhetsfront må også «millionene av arbeidende kvinner være med, de som alltid bærer kjønnsslaveriets lenker, og gjennom det blir utlevert til det hardeste klasseslaveriet». Året etter, i 1933, kom nazistene til makta, og etter riksdagsbrannen ble KPD forbudt. Clara Zetkin ble kastet ut av riksdagen. Samme år døde hun i eksil i Sovjet, 77 år gammel, etter et hardt liv med kamp og forfølgelse praktisk talt til siste slutt.

Hva slags kvinnepolitkk sto Clara Zetkin for?

Clara Zetkin var helt sentral for framveksten av og den videre organiseringa av den sosialistiske kvinnebevegelsen i Tyskland. I mange år var hun også redaktør for partiets kvinneavis Die Gleicheit. Internasjonalt spilte hun en avgjørende rolle i det kvinnepolitiske arbeidet, både i Den andre internasjonalen og i Komintern.

Hva slags kvinnepolitisk linje representerte så Clara Zetkin? Det viktigste for henne var å mobilisere arbeiderkvinnene til å delta i kampen for sosialismen. For å nå kvinnene var det behov for egne metoder og organisasjoner. Hun var opptatt av likestilling og kvinners rettigheter, ikke minst stemmeretten. På den andre internasjonalens kvinnekonferansen 27. august 1910 fremmet hun, sammen med flere andre, et resolusjonsforslag som tok til orde for å innstifte en internasjonal kvinnedag, som i første rekke skulle tjene «agitasjonen for kvinnestemmeretten».  Kampen for kvinnestemmeretten måtte sees i sammenheng med hele kvinnespørsmålet og et sosialistisk perspektiv på kvinnekampen, presiserte forslagsstillerne. Resolusjonen ble vedtatt, og slik begynte 8. mars, sjøl om det tok noen år før den internasjonale kvinnedagen ble feiret på akkurat den datoen.

Et annet viktig spørsmål for Clara Zetkin var likelønn for kvinner. Lønnsgapet mellom kvinner og menn var virkelig et gap, og kvinnenes arbeidsforhold var ofte elendige. Dette innebar for det første en grotesk utbytting og tyning av de kvinnelige arbeiderne. For det andre betydde det at kvinner var langt billigere arbeidskraft enn menn. Dermed kunne de brukes til å presse også menns lønninger nedover. Det er en slående parallell mellom den rollen kvinner fikk på arbeidsmarkedet på Clara Zetkins tid, og den rollen migrantarbeidere får i dag, som underbetalt arbeidskraft, og redskap i kapitaleiernes strev etter å radere ut det arbeiderklassen har oppnådd av rettigheter og materiell framgang.

De ultimate «lønnspresserne» i Zetkins dager var imidlertid barnearbeiderne. Hun tok lidenskapelig til orde mot barnearbeidet, som hun så på som et «skammelig monument over det kapitalistiske systemet, og dette systemets innflytelse på menneskelige følelse og tenkning, som forråes i profittbegjærets iskalde vann». Zetkin krevde vernelover til beskyttelse av barna.

For Clara Zetkin var likevel lønnsarbeid kvinnenes vei inn i samfunnsmessig og politisk deltaking, uansett hvor grovt og brutalt de ble utbyttet.  Det var gjennom lønnsarbeid kvinnene kunne bli klassebevisste og organiserte medlemmer av arbeiderklassen. Lønnsarbeid var også veien til uavhengighet fra mannen, og til et nytt forhold mellom kvinne og mann i familien. Den borgerlige familien bygger på at mannen er forsørger og familiens herre, mens kvinnen er hans private tjener i familien, og står under mannen. Men i den proletære familien står kvinnene i stadig større grad på egne bein, som yrkesarbeidende, og dermed vil ektefellene stå overfor hverandre som likestilte, også i familien, mente hun.

Favorittsitatet hennes sies forøvrig å ha vært de kjente ordene fra Engels’ Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse: «Mannen er borgeren i familien, kvinnen er proletaren»

Clara Zetkins oppfatning var at barneoppdragelsen ikke bare burde være morens verk, far måtte også delta. Argumentene hennes for at begge foreldre skulle være med på å oppdra barna, skilte seg imidlertid fra den rettighetsbaserte som kvinnebevegelsen på 1970-tallet brukte. På 1970-tallet ble barneoppdragelse i hovedsak framstilt som et arbeid kvinner alene ble bebyrdet med. Av rettferdighets- og likestillingshensyn burde dette arbeidet deles likt. Clara Zetkin argumenterte noe annerledes, i hvert fall på et partimøte i 1906: Siden kvinner og menn ikke var like, verken moralsk eller åndelig, så trengtes begge i barneoppdragelsen, for å få til en riktig balanse. Det var bare å beklage at mannens krefter ble så utsugd av kampen for tilværelsen at oppdragelsen av barna måtte overlates fullstendig til kvinnene. Derfor var det nødvendig å arbeide for at mannen skulle kunne fylle sin oppgave som medoppdrager av barna stadig bedre, påpekte hun. Hovedhinderet for at faren kunne gå inn i en mer aktiv oppdragerrolle plasserte hun altså hos kapitaleierne, som tok alle mannens krefter, så det ikke ble noe igjen til familien. Her er det et visst slektskap mellom Clara Zetkins oppfatninger og den tankegangen som har ført til foreldrepermisjon, også for menn, med «tvungen» fedrekvote. Foreldrepermisjon og fedrekvote handler blant annet om å hindre at arbeidsgiveren tar all tida til faren, og gjør det umulig for ham å «fylle sin oppgave som medoppdrager av barna», for å si det med Zetkins ord.

Et grunnpremiss for Zetkin var at sosialismen er en forutsetning for kvinnefrigjøring. Hun avviste kvinnekamp atskilt fra kampen for sosialismen som «borgerlig feminisme».

Clara Zetkin var en nær venn, kampfelle og beundrer av sin briljante venninne Rosa Luxemburg. Venn- og kampfellesskapet mellom de to var gjensidig, men neppe beundringen. I sin strålende biografi om Rosa Luxemburg forteller den amerikanske professoren i statsvitenskap J.P. Nettl at Luxemburg ble dypt fornærmet da noen i SPD foreslo at hun burde vie seg til arbeidet blant kvinnene, «slik Clara Zetkin gjorde». Rosa Luxemburg var imidlertid ikke det grann interessert i kvinnepolitikk. Hun mente at kampen for kvinners stemmerett var helt betydningsløs, og at kvinnespørsmålet ville løse seg av seg sjøl etter den sosialistiske revolusjonen. At Rosa Luxemburg ble fornærmet over forslaget om at hun skulle vie seg til kvinnearbeid, viser to ting: For det første at kvinnepolitikk ikke ble oppfattet som «ordentlig» politikk, men som en heller uviktig syssel. Og siden kvinner heller ikke var «ordentlige» politikere, passet det for dem å drive med noe som ikke var «ordentlig» politikk. For det andre viser det at Rosa Luxemburg delte denne nedvurderinga av kvinnepolitikk. Og hun ville ikke la seg begrense av kjønnet sitt. Hun mente at hun var eslet til noe større, nemlig til å være en av «de store gutta», som drev med de aller viktigste sakene. Dette synet på kvinnepolitikk har vært ytterst seiglivet i den revolusjonære bevegelsen (og ikke mindre seiglivet i andre politiske bevegelser, både til høyre og venstre).  Jeg husker for eksempel at da jeg sjøl, en gang på 1980-tallet, ble flyttet fra å være leder av kvinneutvalget i AKP til å bli leder av studieutvalget, betegnet en sentral mannlig kamerat dette som en «forfremmelse». Og jeg kan ikke huske at jeg tok til motmæle. Jeg synes også en kan ane et snev av den samme holdningen i en artikkel i dette tidsskriftet fra 2018 (nr. 2). Der gir forfatterne John Ridell og Mike Taber Clara Zetkin følgende i og for seg velfortjente attest: «Zetkin er mest kjent som sentral i den sosialistiske og kommunistiske kvinnerørsla gjennom mange tiår, men ho var mykje meir. Ho var ein dyktig politisk leiar, gjorde djupe analysar som ho trekte praktiske konsekvensar av…»  Det er mulig jeg er overfølsom, men jeg har vanskelig for å se for meg en versjon av setningen der leddene bytter plass: «Zetkin er mest kjent som ein dyktig politisk leiar, og gjorde djupe analysar som ho trekte praktiske konsekvensar av, men ho var mykje meir. Ho var sentral i den sosialistiske og kommunistiske kvinnerørsla gjennom mange tiår.»

Rosa Luxemburg ble virkelig en av «de store gutta». Likevel slapp hun ikke unna en av de mørkeste formene for kvinneundertrykking: Det sier sitt at da denne store revolusjonære skaffet seg pistol, var det for å beskytte seg mot ekskjæresten (også revolusjonær), som forfulgte henne og truet med å drepe både Rosa sjøl og den nye kjæresten hennes (som for øvrig var Clara Zetkins sønn Konstantin).

I kamp til sin siste dag

Clara Zetkin engasjerte seg også i kampen mot rasismen. I april 1932 skriver hun et lidenskapelig opprop om den såkalte Scottsborosaken i Alabama, der ni unge, svarte gutter mellom tretten og nitten år ble dømt, en til livsvarig tukthus, åtte til døden i den elektriske stol, for angivelig å ha voldtatt to hvite kvinner. Zetkin påpeker at anklagene er fullstendig uten grunnlag, hun snakker om «rasehat og lynsjing-udyret, som krever sine ofre», og om de uskyldige ungdommene som skal «brennes levende» i den elektriske stol. «Anklagen er en bevisst løgn, klekket ut for å tjene de mørkeste formålene til eiendomsbesittere og fabrikanter. Disse vil brenne negerguttene levende, for å terrorisere de arbeidende negermassene, som reiser seg mot utbytting, og er i ferd, sammen med sine hvite brødre og søstre, å bygge en enhetsfront mot sult, imperialistiske kriger og blodige, hvite skremsler.»

I oppropet kaller Zetkin de to hvite kvinnene som hevdet at de var blitt voldtatt, for «prostituerte». Jeg vet ikke hvilket grunnlag hun hadde for å sette denne merkelappen på dem. Uansett viser det at kvinners seksualitet, på sjølsagt vis, ble brukt for å svekke troverdigheten deres. Til og med en ledende revolusjonær kvinneforkjemper som Clara Zetkin gjorde dette, i den gode saks tjeneste.

Det amerikanske kommunistpartiet engasjerte seg sterkt i Scottsboro-saken, og Clara Zetkins eksempel viser at engasjementet spredte seg til den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Scottsboro-saken verserte for domstolene i lang tid med stadig nye fellende dommer. Men ingen ble henrettet. Det åpenlyse justismordet førte aldri til noen frikjenning, men i 1948 var alle de dømte endelig ute av fengslet, fordi de enten hadde klart å rømme eller var blitt benådet.

Å lese om livet til Clara Zetkin og kampfellene hennes gjør sterkt inntrykk. Zetkin og hennes generasjon av revolusjonære levde virkelig i harde tider. De virket i et samfunn med beinhard utbytting, fattigdom og nød. Hele tida ble de forfulgt av myndighetene. Zetkin levde, som nevnt, flere år i eksil på grunn av Bismarcks ant-sosialistiske lovgivning. Før og etter utbruddet av 1. verdenskrig ble det en hovedoppgave å bekjempe den imperialistiske krigen. Dermed ble de «indre fiender» i et land i krig, og slike tar en som kjent ikke lett på. I forbindelse med Tysklands nederlag og sammenbrudd forsøkte Spartacusforbundet å utløse en oppstand i arbeiderklassen, men mislyktes. Flere av lederne, som Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, ble drept. Clara Zetkin mistet så mange av sine nærmeste venner og kampfeller at hun følte seg som «et hittebarn i verden». Likevel fortsatte hun kampen, blant annet som kommunistisk representant i riksdagen. Den framvoksende fascismen ble en stadig sterkere og mer uhyrlig fiende, som den aldrende Clara Zetkin bekjempet med glød og mot til sin siste dag.

Clara Zetkin har virkelig satt spor etter seg. Det er fint å vite at når vi samles til tog for kvinnefrigjøring på 8. mars, går vi bokstavelig talt i hennes fotspor.

Referanser:

Engels, F. (1970) Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Forlaget Ny dag: Oslo
Nettl, J.P. Rosa Luxemburg (1969). Schocken Books: New York
Zetkin, Clara (1986) Ich will dort kämpfen, wo das Leben ist! Dietz Verlag: Berlin

 

Første mai markeres i dag over hele verden. I over hundre land, med til dels svært ulike politiske systemer, er den anerkjent som en offentlig fridag. Men bak faner og flagg, musikkorps og mer eller mindre radikale paroler, skjuler det seg en generalstreik, en bombe og åtte justismord.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist

Den moderne arbeiderbevegelsens fremvekst skjøt for alvor fart mot slutten av 1800-tallet, og da gjerne i de hurtigst industrialiserende byene. En av disse byene var Chicago i den amerikanske delstaten Illinois. Fra 1850 til 1880 hadde befolkningen vokst fra under 30 000 til over 500 000, og bare i løpet av det neste tiåret mer enn fordoblet folketallet seg fra dette igjen.

En av fabrikkene i Chicago var McCormicks, der det ble produsert jordbruksmaskineri. Fabrikken var beryktet for hvordan arbeiderne ble behandlet og hadde allerede vært åsted for flere streiker da politiet 3. mai 1886 skjøt og drepte to streikende arbeidere som protesterte mot McCormicks bruk av streikebrytere. Dagen etter, 4. mai, samlet flere tusener, først og fremst anarkister av tysk avstamning, seg på torget Haymarket til en demonstrasjon som, trass i bruk av sterke ord, gikk fredelig for seg, helt til den skulle oppløses. Da ble den angrepet av politiet, og plutselig gikk av en bombe. Totalt ble sju politimenn drept. Tallet på drepte sivile er usikkert, men avisene skrev at minst 50 lå drept eller skadet igjen.

Myndighetene lot ikke anledningen til å slå ned på fagbevegelsen gå fra seg. Lokaler og boliger ble ransaket og endevendt, hundrevis av fagforeningsfolk ble arrestert, og det ble innført lover som kraftig begrenset fagforeningenes spillerom. Til slutt ble åtte personer stilt for retten, hvorav sju ble dømt til døden. Det fantes ikke fnugg av bevis for at de skulle ha stått bak bomba, og bare to av de tiltalte hadde faktisk vært til stede. Hele rettssaken var en farse, og allerede i 1893 ble dommene opphevet. Men da var det for sent. Av de åtte dømte var fire allerede hengt, mens ytterligere én hadde tatt livet sitt i cella.

Hendelsene på Haymarket skjedde i en kontekst der arbeiderbevegelsen var i kraftig vekst, og der det samlende kravet var kravet om arbeidstidsforkortelser og åtte timers normalarbeidsdag. 1. mai 1886, tre dager før Haymarket, gikk mellom 300 000 og 500 000 amerikanske arbeidere ut i generalstreik for åttetimersdagen, av disse mellom 30 000 og 40 000 i Chicago. Åttetimersdagen var også blant de viktigste kravene til de streikende McCormicks-arbeiderne.

Selv om fagbevegelsen i Chicago opplevde et kraftig tilbakeslag, ble ikke bevegelsen for åttetimersdagen knust, og i 1888 bestemte American Federation on Labor at 1. mai 1890 skulle bli en dag for markering av kravet om åttetimersdag. Inspirert av dette vedtok stiftelseskongressen for Den annen internasjonale i Paris i 1889 at dette skulle være en global dag for markering av kravet, og samtidig for å minnes Haymarket-martyrene.

Røttene til første mai som tradisjon trekkes gjerne tilbake til kampen for åttetimersdagen, og det er også korrekt. Men dette, og arbeiderbevegelsens suksess med dette kravet, er bare én side av tradisjonen. Den andre siden handler om klassestatens mørkere sider. Kanskje det også er på tide å blåse støvet av denne siden?

Philip McMichael er professor i sosiologi ved Cornell University

«Matkrisa» i 2007–2008 var toppen på eit isfjell. Svolt og matkrise er uløyseleg knytt til den moderne verda, og den brå veksten i matprisane vart ei fersk påminning om dét kulturelle fenomenet. Om lag på same vis som den velkjente observasjonen til Susan George om at svoltkatastrofar er det siste steget i ein prosess mot meir sårbare og oppsplitta samfunnsmessige reproduksjonsmekanismar, så representerer mat«krisa» ei forstørring av ei langvarig krise i den samfunnsmessige reproduksjonen som skriv seg frå kolonialismen, og som vart utløyst av den nyliberale utviklinga i kapitalismen.(1)

Kolonitida var starten på eit utbyttingstilhøve mellom Europa og resten av verda, der imperiesystem erstatta ikkje-europeiske forsyningssystem då koloniane vart omdanna til soner som skulle forsyne den europeiske kapitalismen med mat og råvarer.

I nyare historie har liberaliseringspolitikken forsterka omdanninga av Sør til ein «verdsfarm » for eit mindretal av globale konsumentar, konsentrerte i nord og i strategiske statar og byenklavar i sør. Den kombinerte tileigninga og omflyttinga av matproduksjon og -sirkulasjon ligg under den samfunnsmessig konstruerte knappe matforsyninga og permanente svolten som konservativt rekna rammar nær ein millard menneske (nær 14 prosent av menneska i verda).

«Agflasjonen» som gjorde verda merksam på denne krisa ved inngangen til 2008, dobla prisen på mais, kveiteprisen steig med 50 prosent og ris auka så mykje som 70 prosent, og førte verda inn i ei tid med underskot på mat.(2) I ein artikkel i The Economist kalla «Slutt på billig mat» merka redaktøren seg at matprisindeksen i bladet hadde nådd sitt høgaste nivå sidan starten i 1845. Matprisane hadde stige 75 prosent sidan 2005, og kornreservane i verda var på sitt lågaste, bare 54 dagar.(3) Ifølge International Food Policy Research Institute (IFPRI) ville agflasjonen pga veksande produksjon av biodrivstoff «føre til nedgang i tilgjengeleg mat og kalorikonsum i alle delar av verda, med det sub-sahariske Afrika hardast ramma».(4)

Dagens problem er knytt til intensivert energi- og matetterspørsel i ei tid der oljeproduksjonen har nådd toppen. Ein veksande klasse på ein milliard nye konsumentar dukkar opp i tjue «mellom-inntekts»-land «med samla forbruksevne, rekna i kjøpekraft, lik den i USA».(5) Gruppa omfattar nye medlemmer av OECD – Sør-Korea, Mexico, Tyrkia og Polen, i tillegg til Kina og India (40 prosent av denne totalen) – og velstandsymbolet deira er bileigarskap og forbruk av kjøtt. Desse to varane – saman ved aukande etterspørsel etter biodrivstoff og fôrproduksjon – forverrar inflasjonen på matvarer, ettersom deira gjensidige konkurranse om jord får den perverse effekten at alle avlingar blir meire verd, på same tid som dei tar over land brukt til matproduksjon.

Samtidig har finansspekulasjon forverra problemet. Til dømes steig prisen på ris med 31 prosent 27. mars 2008, og kveite med 29 prosent 25. februar 2008. New York Times meldte 22. april 2008 at«prisboomen har trekt til seg ein straum av nye investeringar frå Wall Street, rekna til så mykje som 130 milliardar dollar».

Ifølge same artikkel har Commodity Futures Trading Comission peika på at

Vanlege forklaringar viser til kombinasjonen av ekstremt vêrmønster og økologisk stress som årsak til presset på matjord. Som oppsummert av John Vidal i The Guardian i november 2007:

FNs miljøprogram sa planetens vatn, luft, dyre- og fiskebestand alle gjekk «ubønnhørleg attende». I følge FNs matprogram for verda (WFP) er femtisju land ramma av katastrofale flommar; 29 i Afrika, 19 i Asia, og 9 i Latin-Amerika. Avlingane er ramma av tørke og varmebølger i sør-Asia, Europa, Kina, Mozambik og Uruguay. (7)

Når det gjeld biodrivstoff kjem det i tillegg ein følgeeffekt, skissert av OECD-FAOs Agricultural Outlook 2007–2016, der ekspanderande produksjon av mais til etanol i USA reduserer arealet til matoljeproduksjon, slik at «matoljeprisen au stig som resultat av strammare forsyningar og prisauken vart forsterka av stigande etterspørsel etter maismjøl til fôr, og stigande etterspørsel etter vegetabilske oljer til biodiesel».(8) Slik sett er «stormen perfekt».

Men metaforen «perfekt storm» peikar på samanfall av tilsynelatande ukontrollerbare krefter, med endringar i etterspørsel som truar og blir trua av svinnande forsyningar.(9) Til dømes gir leiaren i Financial Times 9. april 2008 eit forenkla økonomisk syn på problem og løysing:

På litt lengre sikt må kravet vere å auke forsyningane, her ligg mykje av ansvaret på utviklingslanda – forbetra infrastruktur, medrekna naudsynt lagring av reservelager, få fleire land med i produksjonen og oppmuntre til forsikring av avlingane, eller fremme marknader der dei ikkje finst. Dei landa som gjør motstand mot å ta i bruk genmodifisert mat, må sjå ein gong til på produktivitetsvinsten det kan utløyse. Sikring av og stabilitet i matforsyningane blir forbetra når marknaden får lov til å virke gjennom klare og varige prissignal, og der regjeringane syt for naudsynt samfunnsmessig og fysisk infrastruktur.(10)

Mens marknaden kan gi signal om ressursbegrensingar, så er strukturen og politikken i marknaden i siste instans ansvarleg for denne situasjonen, og for tolkinga om at det trengst betre marknadstilpassing. Og av den grunn var det ikkje overraskande at selskapa og internasjonale finansinstitusjonar nytta høvet til å forsterke kontrollen over det globale matsystemet under krisa. I mellomtida har regjeringar med varierande ressurstilgang gripe til liberalisering av matimporten, pris- og/eller eksportkontroll på eigen produksjon for å dempe uro. Tvangsovertaking av jord er blitt konsekvensen av panikktiltaka styresmaktene grip til for å sikre seg mat utanlands.(11) Men til sjuande og sist signaliserer stigande matpriser at meir grunnleggande prosessar er i arbeid, tydelege både i svoltkatastrofar og matopprør – fenomen med lange røtter.

Matopprør og svolt i imperiet

Frå «etisk økonomi» til borgarrettar – matopprør viser at sosiale normer har blitt krenka.(12) Utanfor Europa der kolonialismen førte til økologisk og kulturell kata-strofe, tok matopprør karakteristiske former. Sjå til dømes det Mike Davis omtaler som eit sakte viktoriansk holocaust som strekte seg frå India gjennom nordlege Kina til Brasil. Det Davis kalte synkroniserte El Niño-svoltkatastrofar – tilsynelatande pga øydeleggande tørke tvers over tropene den siste fjerdeparten av attenhundretallet, som førte til store dødstall pga svolt (overslaga varierer mellom tretti og seksti millionar menneske) – vart faktisk forsterka av imperiet. Det imperiet fullførte i India td, var avviklinga av den landsbybaserte nødlagringa av korn, ettersom korn blei ein vare og gjort om til eksportprodukt. Før det britiske styret, «før opprettinga av ein jernbanebasert nasjonal kornmarknad, var reservelagra av korn i landsbyane større, eit slektbasert velferdssystem meir utbreidd, og kornprisane i overskotsområde betre verna mot spekulasjon».(13) Davis påpeikar at transportsystemet – medrekna telegrafen og samordninga av prisvandringar han førte til, uavhengig av lokale tilhøve – sette oppkjøparane langs linja i stand til å overføre kornreservar frå det tørkeramma baklandet til hamstrande sentra. Med hjelp av det vart India «tvunge inn i verdsmarknaden» og mellom 1875 og 1900, dei verste svoltåra i hungersperioden, auka korneksporten frå tri til ti millionar tonn per år, ei mengd tilsvarande det årlege ernæringsbehovet til tjuefem millionar menneske, samtidig med at mellom tolv og tjueni millionar menneske døde i perioden, etter grove overslag. Som Davis seier: «Londonarane åt faktisk brødet til indarane», og siterer ein observatør som skreiv: «Det ser ut som ein anomali, det at India med sine svoltkatastrofar er i stand til å forsyne andre delar av verda med mat.»(14) Neppe ein anomali, slike perversitetar viser marknaden over alt, det skjedde til dømes under den irske potetsvolten på 1840-tallet, eit hundreår seinare i 1943 i Bengalen, og i seinare svoltkatastrofar, der mat har blitt omdirigert av kommersielle grunnar.

I ei talande avsløring av den nærsynte økonomiske liberalismen, legg Davis vekt på at «den perverse konsekvensen av ein felles marknad var eksport av svolt, gjennom inflasjon, til dei fattige på landsbygda i distrikt med kornoverskot.»(15) Svaret frå det som kom til å bli kalla tredje verda, var eit antiimperialistisk credo som la grunnlaget for avkoloniseringsrørslene i det tjuande hundreåret. Mens Polanyis «doble rørsle» med sosialt vern mot marknadsprivatiseringa beskreiv den framveksande europeiske moderniteten, fullførte Davis fortellinga ved å avsløre det han kalla «den hemmelege historia om det nittande hundreåret» – ved å dokumentere den djupe verknaden gullstandarden hadde på den ikkje-europeiske verda. Modernitet betydde for ikkje-europearar at det materielle livet deira vart objekt for prismekanismar, som vart ei brekkstang for at basis- og nye ressursar på lik linje kunne fjernast utan umiddelbart synlege krefter, og frakta av profittskapande kjøpmenn til betalande konsumentar i Europa. Kort sagt var modernitet tviegga, og mathandelen byr på eit av dei mest dramatiske bileta på det paradokset.

Eit tidleg matopprør tok kampen opp mot den berykta «tempellønna» som vart innført i 1877 av viseguvernøren i Bengal under det militære styret til den sentrale guvernøren Lord Lytton. Formålet var å redusere kostnadene ved hjelpearbeidet sett i verk av regjeringane i Bombay og Madras. Denne risrasjonen, utan tillegg av proteinrik mat som fisk eller kjøtt, «gav mindre næringsgrunnlag for hardt arbeid enn dietten i den illgjetne konsentrasjonsleiren Buchenwald, og mindre enn halvparten av det den indiske regjeringa i dag set som kaloristandard for vaksne menneske.» Resultatet var at det ble en streik til støtte, der svoltramma bønder «organiserte svære Gandhi-liknande protestar mot risreduksjonen »,(16) dei dro frå arbeidsleirane en masse, og laga ei kortliva proto-nasjonalistisk rørsle blant kjøpmenn på lokalnivå, jordeigarar som budde utanfor området og handverkarar. Det førte til at visekongen auka rasjonane og sette ned arbeidsmengda i leirane.

Kina hadde på same vis som India komplekse før-koloniale system, der «både mogular og maratar tilpassa reglane sine på fleksibelt vis for å ta høgde for viktige økologiske samanhengar og uføreseielege klimasvingingar i dei tørketilbøyelege regionane på subkontinentet». Her hadde ein kombinasjon av tørke og monsunflom midt på 1870-tallet avslørt eit korrupt system i kornreservane «takk vere fantastisk svindel frå hundrevis av korrupte tjenestemenn og medsvorne handelsmenn, pluss at Grand Canal ikkje kunne seglast på grunn av årstida. »

I tillegg til å ete seg frå heimane sine pakka svoltramma bønder seg saman i underjordiske holer då hjelpetiltaka minka, og i Shandong «organiserte bondekvinner svært teatralske demonstrasjonar, ulikt tidlegare hendingar, mot grådige folk frå lågadelen og uærlege tjenestemenn.»(17) Davis hevdar denne typen ritualiserte protestar var uttrykk for ein uttalt «etisk økonomi», og seier at slik «militant sjølvorganisering generelt bare var mauleg i den tidlege fasen av svoltperioden, før svolten byrja øydelegge den sosiale veven i landsbyen, og til slutt den utvida familien sjølv.»

Ulikt det kastedelte India, peikar Davis på «ei oppblomstring av ikkje-ortodokse religiøse sekter og undergrunnsgrupper som var motstandarar av Qing-tradisjonane, og som baud kinesiske bønder eit kulturelt mønster å organisere etter og legitimerte bondeopprør.» I Lushan Hsien som hadde tradisjonar med bandittvesen og opprør, gjorde bøndene og vatningsarbeidarane opprør, opna små kornlager for dei fattige og starta opprør blant titusenvis som til slutt vart slått ned av regjerningssoldatar.

På 1870-tallet førte tørke og monokultur i sukkerproduksjonen i nordaustlege Brasil, saman med eit lukka system for kornhandel, til at bøndene måtte rømme til kystområdet, noko som igjen førte til at ein sveltande mobb plyndra marknaden i Fortaleza. Det førte til arbeidsleirar med eit rasjoneringssystem som «var ein bankett samanlikna med tempellønna» sjølv om levekåra var «like elendige som i Deccan.»(18)

I alle tilfella fekk raseriet til sveltande bønder uttrykk i matopprør. Slike opprør fødde av desperat naud gav næring til millenaristrørslene som knytta «umoralen» til kompradorar og kolonistar. Tvers over austlege og søraustlege Asia og Afrika vart religion blanda med antikolonial kamp, og førte til diskusjonar om den samfunnsmessige krafta til det ein kunne kalle «halvproletariatet » sett frå ein synsvinkel, eller frå ein annan synsvinkel: bonderevolusjon av Mao Zedongs type (Yanan-modellen).(19) Det overordna er sjølvsagt at mens tilgangen på mat kunne bli redusert gjennom oppblåsing av marknaden eller handelsstans eller rasjonering til fordrivne bønder, så var matopprør i koloniale eller postkoloniale område uunngåeleg knytt til klagar på det politisk-økonomiske systemet og som tente kamp mot koloniseringa tvers gjennom alle dei gjenverande europeiske imperia.

Nyliberalismen

Nyliberalismen har sitt opphav i gjenoppbygginga av økonomien i etterkrigstida, då avkoloniseringa førte med seg eit tilnærma komplett statssystem prega av den kalde krigens politikk, og USA og Sovjetunionen utvikla hjelpeprogram for å sikre seg innverknad og for å styrke eigen kapasitet industrielt og militært.(20) Tvillingarven med tydeleg (og relativ) utarming saman med veksande utviklingskrav frå antikoloniale rørsler førte på femtitallet til eit «utviklingsprosjekt », utarbeidd i Washington, London og Paris, og på Bretton Woods-konferansen i 1944, som skapte Verdsbanken og søsterorganisasjonen, Det internasjonale pengefondet.(21)

Bilateral økonomisk makt overskygga multilateralisme i verdssystemet. USAs mathjelpprogram som vart formalisert gjennom Public Law 480 i 1954, dominerte handelen med mat dei neste to tiåra. USA-styrte matforsyningar vart gitt som konsesjonar til statar som geopolitisk stod i fronten, og/eller dei som vart sett som framtidige kundar etter at hjelp vart endra til handel. Dette eksportregimet for mat omforma vestleggjorde, faktisk, kosthaldet til dei nye bybefolkningane i industrialiserte område i tredje verda, på same tid som det undergravde bøndene med lågt prisa basismat.(22)

Postkoloniale statar som var vestlegdominerte gjennom (teknisk og militær) hjelp og handel tok til seg utviklingsmodellen, kommersialiserte offentleg eigedom (jord, skog, vatn, genetiske ressursar, kunnskapen til urfolka), og utvida handelsbasert matproduksjon for å betale for teknologiimport og luksuriøse forbruksvarer. Eksisterande kulturar opplevde vedvarande åtak frå billeg matimport og utvida marknadsgjøring. Fordriving av bønder blei intensivert med styrkinga av primitive koloniale akkumulasjonsmetodar i dei postkoloniale statane. Frå 1950 til 1997 gjekk landsbygdbefolkninga i verda ned med rundt 25 prosent, og no bur 63 prosent av bybefolkninga i verda i, og i utkantane av storbyane som breier seg ut i Sør.(23)

Monokulturar omforma landsbygda ettersom den amerikanske modellen for kapital-energi-intensivt landbruk blei universell gjennom den europeiske Marshallplanen, spreiing av landbruksindustrien med støtte frå tilsvarande fond på mathjelpprogram, og teknologi knytt til den grønne revolusjonen. Då urbaniseringa spreidde seg raskt i Sør, eksploderte veksten av supermarknader, og inkorporerte små eller uavhengige produsentar i sine kontraktnett, og vidare inn på verdsmarknaden på mat. (24) (Men store supermarknader har ofte bidradd til å eliminere tradisjonelle marknader for småprodusentar, og sett mange ut av produksjon.) Knytt til det er oppblomstringa av konserneigd industrilandbruk – i dag retta mot Argentina, Brasil, Kina, India, Mexico, Pakistan, Filippinane, Sør-Afrika, Taiwan og Thailand. Asia er hovudområdet for den verdsomspennande prosessen, og står for to tredjedelar av kjøttforbruket, som i hovudsak er produsert på brasilianske soyabønner.(25) Med framveksten av den kinesiske middelklassen har Kina endra seg frå å vere netto eksportør av soyabønner til verdas største importør av soyabønner og -olje, og omformar brasiliansk beiteland til soyamarker ettersom kvegflokkar invaderer Amazonas.(26) Frå eit materielt og finansielt perspektiv er den globale integrasjonen av matforsyning, kosthald og produksjonsforhold grunnen til at auka matprisar kan spreie seg som virus i det tjueførste hundreåret, og viser krisa til den nyliberale utviklingsmodellen.

Frå eit institusjonelt perspektiv vart den nyliberale utviklinga samanfatta i danninga av World Trade Organization (WTO) i 1995 – liberaliserings- og privatiseringsregimet fremma samordninga av jordbruksnæringa og matmarknader på verdsbasis. WTO-avtalen Agreement on Agriculture (AoA) gjør det ulovleg med kunstig prisstøtte gjennom handelsrestriksjonar, produksjonskontroll eller statlege handelsråd. Ved å tvinge landa i Sør til å opne landbrukssektoren, mens USA og EU hadde store subsidiar, blei det skapt det som misleiande er oppfatta som «komparative fordelar», ved å skape dei historisk lågaste prisane på korn, kjøtt og mjølkeprodukt i desse landa. Ved å kople subsidiane frå prisane fjernar ein lågaste pris, og etablerer på effektivt vis «verdsprisar» på landbruksvarer – som har falle 30 prosent eller meir sidan 1994. Gjennom AoAs reglar for «minsteimport» er land nekta å følge ein sjølvforsyningsstrategi, og jamvel med ein slik relativt låg marknadstilgang har det å bli utsett for den kunstige verdsprisen øydelagt småprodusentar over alt, flytta dei til urban slum eller som arbeidskraft på plantasjar og jordbruksgods innretta på eksport av mat til relativt rike konsumentar på verdsbasis. Den resulterande styrkinga av dei store matselskapa under WTO-regimet har gjort det mauleg å privatisere «matsikring» hos dei store selskapa.(27)

Den opprinnelege senkinga av matprisane som førte til at småprodusentane vart øydelagte, har no ført til agflasjonen med auka monopolkontroll på matforsyningane i verda. Under slike tilhøve med «liberalisering » gjekk faktisk overføringa av inflasjonen på matprisane automatisk. Raj Patel merka seg at mens prisen på ris steig over heile Asia i 2008:

Ut over prisendringar er krisa innebygd i grunnleggande strukturendringar i matsystemet i verda. Det me kan kalle «mat frå ingenstad»-regimet(29) vaks fram gjennom den faste endringa frå produksjon av basismatvarer til produksjon av eksportmatvarer – enten ved at Nord dumpa sine landbruksvarer, eller ved at Sør slutta seg til ein kapitalistisk eksportstrategi for å betale gjeld. Chile, den største leverandøren av frukt og grønt til Europa og Nord-Amerika, hadde nedgang på meir enn ein tredjedel på bønner, kveite og andre basisvarer då plantasjane gjorde småprodusentane til midlertidig arbeidskraft. På slutten av det tjuande hundreåret er overslaget at mellom tjue og tretti millionar menneske verda over har mista jorda si som resultat av handelsliberalisering og eksportjordbruk. (30) Dei fortrengte utgjør ein midlertidig arbeidsstyrke i utkanten av byane, og pressar sjølvsagt lønningane ned på verdsbasis då næringslivet drar fordel av dei lågtlønna, og set ut arbeid. Konsekvensen er reduksjon av matproduksjon på småbruk for dei fattige og dei fattige blir meir sårbare med stigande matprisar. Desse trendane er bare forverra med intensivert «globalt jordran» som har understreka fordrivinga med privat tileigning og offentleg pålagt omlegging frå jordbruksland til sikring av energitilgang (biodrivstoff ) utan matsikring, i etterdønningane etter «matkrisa» nyleg. Det ironiske er at regjeringane viser lita tru på marknaden og på «matsikring», og investerer i jord utanlands for å sikre seg matforsyningar i tilfelle mangel i framtida.(31)

Sporen til slike initiativ utanfor marknaden er den alltid eksisterande trusselen om matopptøyar som regjeringane evig og alltid er sårbare for. Matopprøra som skylte over verda i 2007 og 2008 (Italia, Usbekistan, Marokko, Guinea, Mauritania, Senegal, Vest-Bengal, Indonesia, Zimbabwe, Burkina Faso, Kamerun, Jemen, Jordan, Saudi-Arabia, Egypt, Mexico, Argentina og Haiti) vitna om stigande prisar på basismatvarer, som tvinga president Préval på Haiti til å gå av. Matopptøyar i byane uttrykker i dag misnøye med nyliberal politikk, som har bygd ned offentleg sektor (særleg matreservar), og gjort landa i sør meir avhengige av mat utanfrå. Som svar har regjeringane sett i verk moratorium på mateksport, og i 2008 stengte forbod mot kveiteeksport frå Kasakhstan, Russland, Ukraina og Argentina ein tredjedel av verdsmarknaden, Når det gjeld ris, har eksportforbod eller restriksjonar i Kina, Indonesia, Vietnam, Egypt, India og Kambodsja ført til at i hovudsak Thailand og USA framleis eksporterer og gir næring til agflasjonen. (32) I følge ein rapport:

Som resultat avslørte krisa at det nyliberale matregimet er sårbart, der mat i stor skala blir omgjort til varer og spekulasjonsmål. Kontrollert enten av finansmarknaden eller jordbruksnæringa, gir det inflasjon (sjølv med rekordavlingar på basisvarer).(34) Matlagra er svært sentraliserte – fem selskap kontrollerer 90 prosent av den internasjonale kornhandelen, tri land produserer 70 prosent av eksportert mais, og dei tretti største detaljhandlane for mat kontroller ein tredjedel av matvarehandelen.(35) Slik konsentrasjon av selskapsmakt blei mauleg gjennom synet som blei uttrykt av leiaren for Cargill:

Liberalisert handel etter WTOs reglar har omstrukturert matproduksjon og -handel, gjort land meir avhengige av matvarehjelp som starta då prisane var låge. Kveiteimporten til Afrika auka «med 35 prosent mellom 1996 og 2000, mens totalverdien av den stadig billigare importen faktisk fall med 13 prosent i snitt»(37). Omkring 70 prosent av landa i Sør er netto matimportørar (38), og i 2007 «steig rekninga på matimporten til utviklingslanda med 25 prosent då prisane steig.»(39) Slik matavhengighet kjem ofte som resultat av importvekst på produkt med lågpris til skade for eigne produsentar. FAO merka seg 669 tilfelle av stigande kyllingimport mellom 1983 og 2003, 50 prosent av dei i Afrika som bare står for 5 prosent av kyllinghandelen på verdsbasis. I dette tidsrommet blei 70 prosent av kyllingproduksjonen i Senegal og 90 prosent av Ghanas feid over ende av kyllingimport frå USA, EU og Brasil.(40) I mellomtida førte gjeldskrisa til nedbygging av strategiske kornreservar i Sør. Internasjonale organ som IMF gjorde framlegg om at regjeringane (til dømes i Malawi)(41) måtte redusere strategiske kornlager for å betale gjeld (42), og regjeringar som i India selde kornreservar på verdsmarknaden(43). Den internasjonale bonderørsla Via Campesina peika på:

Paul Krugman tok opp problemet i ein kommentar i New York Times, «Det løpske kornet»:

Ikkje ulikt avviklinga eller øydelegginga av vanlege kornreservar i koloniale bakland, så erstattar matregimet til storkonserna offentleg styring av matforsyninga med prismekanismen. Konsekvensen har blitt rask fjerning av hindringar saman med prisauke for basismatvarer. Men spreiinga av stigande matprisar er ikkje bare eit spørsmål om marknadsintegrasjon, heller eit resultat av maktkonsolidering i landbruks- og næringsmiddelsektoren. Eit eksempel her er den meksikanske maismarknaden. Mens maisprisane fall samanhengande etter at NAFTA hadde liberalisert maisimporten frå USA, så vart tortillaprisane tridobla på 1990-tallet. Og i 2006 då verdsprisen på mais steig svært raskt, blei tortillaprisen dobla igjen, slik at «folk med låg inntekt vart prisa ut av tortillamarknaden, og tvunge over på mindre næringsrike alternativ som kvitt brød og japanske nudlar».(46) Med bare to næringsmiddelprodusentar som har kontroll over 97 prosent av maismjølmarknaden til industrien, og reduserte statlege matsubsidiar, så har tortillaopprør blitt ein del av det politiske landskapet – stimulert av 10 prosent reduksjon i lønnene som resultat av migrasjon frå landsbygda pga maisimport. (47)

Typisk for matkrisa er det meksikanske underforbruket knytt til korleis profitten blir skapt. Mens reallønna har gått ned og tortillaprisen har stige, så har produksjonskostnadene på tortilla blitt skåre ned – slik industrielle metodar har forsemra matvarene for den fattige arbeidarklassen. Dvs at kapitalen med statleg støtte har klart å redusere kostnadene og heve prisane – eit resultat avhengig av nyliberale handelsvilkår saman med kameraderi og privatisering av den meksikanske staten.

Konsolideringa av jordbruksnæringa under det nyliberale matregimet skaper slik grunnlaget for matkrisa i verda. Liberalisering og privatisering verkar saman til å aksellerere sirkulasjonen av mat globalt, og restrukturerer matproduksjonen og matvarehandelen på storselskapas vilkår. Det set selskapa i stand til å skape profitt ved å bestemme prisane, i tillegg til spreiing av stigande prisar gjennom integrasjon av marknader på landbruks- og matprodukt. Monopolstrukturen i den tungt subsidierte jordbruksnæringa betyr ikkje bare at produsentane får lågare prisar for produkta sine, men au at oppkjøparar, næringsmiddelindustrien og salsledda er i posisjon til å heve matprisane. Profittraten i jordbruksnæringa har stige høgt; til dømes steig Cargills profitt med 36 prosent i 2007, AMDs 67 prosent, og Bunges 49 prosent, mens Cargills nettoinntjening steig med 86 prosent første kvartal 2008, AMDs bruttoprofitt gjekk opp 55 prosent og bruttoprofitten til Bunge auka med 189 prosent. Gjødselselskap profitterte au – til dømes steig profitten til Potash Corporation med 72 prosent i 2007, og profitten til Mosaic steig med 141 prosent, mens nettoinntekta til Potash steig 186 prosent første kvartal 2008 og Mosaics nettoinntekt steig meir enn 1200 prosent. I mellomtida har produsentar av såkorn og landsbrukskjemikaliar meldt om uvanlege profittar i 2007: Monsanto 44 prosent, DuPont 19 prosent og Syngenta 28 prosent.(48) Stigande prisar på innsatsmiddel som gjødsel, såkorn og sprøytemiddel forklarer korfor dei fleste småbrukarane ikkje har tjent på stigande matprisar. GRAIN skriv:

Konklusjon

Selskapskontroll gjennom eit matregime basert på liberaliserte marknader er ein naturleg følge av globaliseringa av eit system som oppmuntrar til auka matprisar, og spreier dei raskt verda over. Men røttene ligg i industrilandbruket, og at det er tungt avhengig av fossilt brensel. Som ein rapport frå Chatham House nyleg hevdar, å produsere «eitt tonn mais i USA krev 160 liter olje, samanlikna med bare 4,8 liter i Mexico der bøndene brukar meir tradisjonelle metodar. I 2005 stod energikostnadene for så mykje som 16 prosent av dei totale produksjonskostnadene i landbruket i USA, ein tredjedel til drivstoff medrekna elektrisistet, og to tredjedelar indirekte, til produksjon av gjødsel og kjemikaliar.»(50) Det siste er sjølvsagt ansvarleg for «peak soil»-krisa – utarminga av jordsmonnet – ettersom uorganisk gjødsel og monokulturar (med opphav i plantasjesystemet i koloniane) har intensivert brotet i stoffskiftet (metabolic rift) der organiseringa av samfunnet bryt karbon- og næringssyklane i naturen og utarmar jordsmonnet. Det betyr at mens det framleis er dyrkbar jord tilgjengeleg i verda, så viser jorda som er i bruk, teikn på utmatting og erosjon som peikar mot at verda står framfor jamt nedgåande avkasting under det noverande regimet som er avhengig av og basert på petroleumsbasert gjødsel og plantemiddel.

Tvillingkrisa med topp i oljeproduksjon og jordsmonn legitimerer eit globalt agrodrivstoffprosjekt, for å supplere (i hovudsak) drivstoffbehov i Nord med billigare (i hovudsak frå Sør) typer etanol og biodiesel, men utan vesentleg effekt på dei totale utsleppa av drivhusgassar.(51) Ironisk nok har industrilandbruket som er avhengig av fossilt drivstoff, bidradd til jakt på alternative, fornybare energikjelder, som biodrivstoff. Men biodrivstoff gjør problemet meir samansett, ikkje bare fordi dei snaut dekkar opp for utsleppa, men au ved å legge press på dyrkbar jord. Eit selskap som eit tiår tilbake hevda dei skulle «gi mat til verda» med ny bioteknologi, legg seg no på ei industrilandbrukslinje som er avhengig av å erstatte matdyrking med dyrking av planter til biodrivstoff. Vanlege oppfatningar om den underliggande årsaka til inflasjon på mat legg stor skyld på biodrivstoffrevolusjonen, der ein forfattar merkar seg at den ikkje bærekraftige politikken for agrokultur og agrodrivstoff i USA og EU har ført til «stort handelsunderskott på mat i begge område», «i sentrum for dagens priseksplosjon på landbruksvarer».(52) Her er resonnementet at matlagra i Nord blei kjørt ned av svulmande handelsunderskott, i tillegg til tungt subsidierte tiltak for biodrivstoff, særleg til maisetanol i USA, kjenneteikna av internasjonale institusjonar som hovudskyldig i priseksplosjonen på mat:

Ifølge FAO står maisetanol i USA for ein tredjedel av auken i verdsprisane på mais, og 70 prosent ifølge IMF. Overslag frå Verdsbanken seier at USAs politikk er ansvarleg for 65 prosent av veksten i landbruksprisane, og for … den tidlegare sjefs-økonomen i USDA forklarer det 60 prosent av prisauken. Verdsbanken slår fast at «Prisane for desse avlingane som blir brukt til biodrivstoff, har stige raskare enn andre matprisar dei siste to åra, der kornprisane har gått opp med 144 prosent, oljevekstar med 157 prosent, og andre matprisar bare opp 11 prosent.» USA er, som resultat av at dei produserer etanol av mais, klart ansvarleg for priseksplosjonen på matvarer i verda. Den nest største maiseksportøren i verda, Brasil, produserer etanol av sukkerrøyr og har slik sett ikkje påverka verdsprisane på mais. I tillegg til USAs etanolprogram på mais, har programmet deira for biodiesel (soyabønner) au bidradd til himmelhøge prisar.(53)

Marknadsfetisjismen som er tydeleg der industrilandbruket omformar mest alle landbruksprodukt til udifferensierte varer (naturlegvis med store subsidiar til drivstoffavlingar så vel som andre subsidiar), gjør liberaliseringa av landbruket til ei fleirtydig sak. Liberaliseringa har skapt eit handelsregime som med stø kurs har bygd ned vern av innanlands jordbruk i Sør, mens Nord har fått halde fram med å subsidiere industrilandbruket. Nye subsidiar til agrodrivstoff har gitt gjenklang i verdsmarknaden for mat i form av inflasjon. På same tid har liberalisering og strukturtilpassing forsterka eksporten av nokre matvarer frå Sør, no blir eksport av produkt til agrodrivstoff oppmuntra av European Emissions Trading Scheme. Enten i form av kaloriar eller energivekstar held Sør fram med å forsyne det nordlege forbruksmønsteret. På same tid har mange land som Mexico og Jamaica senka produksjonen av basisvarer til innanlands forbruk kraftig.

Eit viktig korrektiv til det nykoloniale mønsteret er innblandinga frå rørsla for matsuverenitet, som vaks fram på 1990-tallet som ei utfordring til privatiseringa av matsikring, og som hevdar at «svolt ikkje er eit spørsmål om midlar, men om rettar».(54) Med andre ord må statar så vel som lokalsamfunn, særleg produsentar, ha rett til å utvikle sin eigne politiske instrument, medrekna vernetiltak slik at innbyggarane kan få passande og næringsrik mat dei har behov for, og på kulturelt og økologisk høveleg vis. Det betyr ein slutt på eller drastisk beskjæring av matregima – og av selskapa som kontrollerer dei – som er innretta på produksjon for dei (overalt) med kjøpekraft til å skaffe seg maten dei ønskar.

Me står i starten på ein æra der industrilandbruket møter aukande problem og minkande støtte, og der visjonen om matsuverenitet har ein sjanse til gradvis å bli realisert. Matkrisa i 2007–2008 tjener som ei påminning om langvarig ulikskap i matregimet i verda, og korleis det sosialt og økologisk manglar bærekraft.

 

(Artikkelen sto i Monthly Review sitt juli-augustnummer, og trykkes med tidsskriftets tillatelse. Gunnar Danielsen har oversatt artikkelen fra engelsk.)

Notar:

 

---

Luther sitt politiske verdsbilete er ikkje eit einskapleg, samanhangande bilete. Det eg tek tak i i denne artikkelen er difor berre eit utval av Luther si politiske tenkjing, som vonleg vil syna kva som gjer Luther interessant som politisk tenkjar.

For mesta fem hundre år sidan vart kyrkja kløyvd – ei kløyving som byrja med at Martin Luther la fram dei 95 tesane sine i 1517 – etter myten spikra han dei opp på kyrkjedøra i Wittenberg. Tesane var i seg sjølv ikkje noko brot med tradisjonen for alminneleg teologisk ordskifte. Men tilhøva i kyrkja i Tyskland – og Luther sin uvilje for å bøyga seg for autoritetar han ikkje godtok – førde raskt til at den teologiske usemja utvikla seg til ein konflikt mellom paven på den eine sida, Luther og ei kyrkjeleg fornyingsrørsla i Tyskland på hi sida. Kyrkjekløyvinga på 1500-talet vart eit avgjerande historisk vasskilje—ikkje minst i Noreg. Skal me skjøna grunnleggjande drag ved samfunnsstrukturen i Noreg, er reformasjonen soleis viktig.

Luther var teolog. Den striden han innleidde med dei 95 tesene, og som enda med kløyvinga av vestkyrkja med den Augsburgske trusvedkjenninga i 1530, var ein strid om den kristne læra. For Luther var kjernespursmålet at trua skulle gjera det kristne mennesket fritt og frelst. Politikken – eller med Luther sitt omgrep: det verdslige regimentet – var ikkje hovudsaka.

Ikkje desto mindre var det verdslige regimentet den andre sida den verdsordninga Gud sjølv hadde oppretta, slik Luther såg det. Både det åndelege regimentet: Kyrkja, trua og ordet, og det verdslege regimentet: Fyrsten, lova og sverdet, var i Guds teneste. Ikkje slik at dei stod på like fot, men slik at dei hadde ulike oppgåver, som utfylte kvarandre. I stridsåra skreiv Luther særs mykje, i tillegg til at alt han sa mot slutten av livet vart skrive ned i dei sokalla «tischräde» («bordtalar»). Politiske ressonement finn ein heile vegen, avdi dei religiøse stridsspørsmåla vikla seg inn i dei politiske. Og Luther sitt syn på ymse politiske tema ligg ikkje fast – til dømes snur han 180 grader frå den positive haldninga til jødane på byrjinga av 1520-talet til den eldre Luther sin skarpt formulerte antisemittisme.

Luther sitt politiske verdsbilete er soleis ikkje eit einskapleg, samanhangande bilete. Det eg tek tak i i denne artikkelen er difor berre eit utval av Luther si politiske tenkjing, som vonleg vil syna kva som gjer Luther interessant som politisk tenkjar. Men for med ein gong å peika på ein ting: Martin Luther, den største opprøraren i kyrkja si soge, mannen som kveikte den brannen som kløyvde kyrkja og førde Tyskland ut i eit hundreår med øydande krigar, var ein konsekvent anti-revolusjonær. Før, under og etter bondekrigane er Luther sitt standpunkt klinkande klårt: Den som gjer oppreist mot det verdslege regimentet, skal ha si rettferdige straff. Og mot oppreist skal styresmakta ikkje syna mildskap. Med orda frå skriftet mot bøndene: «Rydd dei ut som galne hundar!».

Fridom

Luther si tenkjing om fridom møter me i det vesle skriftet «Om fridomen til eit kristenmenneske» frå 1520. Her møter me grunndraga i Luther si tenkjing i fortetta form. Paulus som kjelda til Luther si tenkjing kjem opp i dagen, og vert utvikla til Luther sitt dialektiske system. Det kristne mennesket sin fridom er fridomen til det indre mennesket. Det som det til sjuande og sist gjeld, er det indre mennesket sin fridom til å fylgja sin eigen hug, um so ein stend framfor skarprettaren, inkvisitoren eller for den del snarvegar til rikdom. Den oppstandne Kristus sin triumf over den falne Adam. Trua, som Luther meiner er ein sjeldsynt ting, gjev mennesket styrke til å tola kva det skulle vera – avdi trua gjer mennesket rettferdig for Gud, og soleis gjev frelsesvisse.

Læra om at me fær frelsa frå eiga syndebør for inkje gjennom trua er sjølve kjernetanken i den lutherske reformasjonen. Når trua gjev mennesket vissa for si eiga frelsa, treng det ikkje ottast skarprettaren eller inkvisitoren: Det treng berre tenkja på si eiga frelse, og Gud ordnar med resten. Det mennesket som har trua, treng ikkje ottast for å verta fri: Det er fritt! Træl eller konge, dødsdømt eller i den djupaste naud: Om du trur, veit du at du til slutt vert frelst. Det indre mennesket ligg ikkje under for den ytre verda si lov: Kva verda enn trugar eller lokkar med, kan det indre mennesket trygt og roleg lyda si indre røyst. Det er same tanken me møter i forteljinga om då Jesus vart freista i øydemarka (Matt 4, 1-11), og som Luther nyttar til den triumferande avslutninga av «Vår Gud han er så fast en borg»:

Og tok de enn vårt liv
gods, ære, barn og viv
la fare hen, la gå
mer kan de ikke få
Guds rike vi beholder.

I Luther sitt system er detta alt saman ting som gjeld det åndelege regimentet. Under dette regimentet er den truande eit fritt menneske. Han skal ikkje bøyga seg for tvang: Presten skal ikkje bera sverd, men overtyda gjennom ordet. Men sidan trua gjer det indre mennesket fritt, og lovar det frelsa, skal ein ikkje nytta denne fridomen til å omstøyta det verdslege regimentet. Det verdslege regimentet: Konge, lensmann, lov og dom, er sett der av Gud til å halda synda under tukt. Avdi trua er sjeldan, er detta ei heilt nødvendig ordning. Det frie, kristne mennesket skal soleis lyda den verdslege styresmakta – heilt enkelt. I prinsippet gjeld dette all verdsleg styresmakt – om det so er den tyrkiske sultanen (eller for den del: bolsjevikstaten). Blandar ein den åndelege fridomen i hop med verdsleg ordning, løyser verda seg opp i kaos og undergangskrefter som vil gjera det uråd for evangeliet å koma til orde.

All verdsleg styresmakt er soleis av Gud, og påbod frå styresmakta skal fylgjast. Med det seier ikkje Luther at alle fyrstar er kloke eller styrer landet godt. Tvert om: Han er ikkje redd for å seia frå om at mange fyrstar er ugudelege, udugelege og står for låkt styre. Likevel skal påbod frå den verdslege styresmakta fylgjast: Avdi alternativet – eit folk i oppreist – tek bort lova og sverdet, og slepp djevelen, «Herr Mange», laus. Likevel skal ein ikkje fylgja påbod frå styresmakta lenger enn at ein lyder Gud meir enn menneske.

Likskap

Eit av dei mest synlege brota i reformasjonen gjeld synet på kva kyrkja er, og kva presten er. Dette brotet er so skarpt at ein i mange språk har to ulike ord for den katolske messepresten og den lutherske kyrkjelydspresten.

I grunnen finst det tre ulike hovudretningar i synet på kyrkja og prestedømet i den kristne verda. Både den katolske og den ortodokse kyrkja oppfattar Jesu utveljing av disiplar som grunnleggjinga av kyrkja. Prestane er soleis ein serskild stand, og må vigslast til gjerninga si gjenom eit serskild sakrament – prestevigsla. Mellom den katolske og den ortodokse kyrkja vil det so igjen vera eit skilje, enkelt sagt mellom katolikkane som oppfattar kyrkja som ein juridisk einskap lagt under Peters etterfylgjar i Roma, og dei ortodokse som oppfattar kyrkja som ein mystisk einskap bore oppe av dei heilage tradisjonane som kan førast attende til aposteltidi. Men båe vil meina at apostolisk suksesjon – at den som vigslar ein annan til prest sjølv skal kunna føra vigsla si attende til Jesu utveljing – er avgjerande for om du vert rett prest som kan dela ut gyldige sakrament.

I samband med innføringa av reformasjonen vart den apostoliske suksesjonen demonstrativt hogge over. Luther sitt argument mot er enkelt – og klassisk: Kva om ei gruppe kristne kom bort i ein ørken, og skipa eit samfunn der. Ingen vigsla prest var å få tak i. Kva skulle dei då gjera? Leva utan sakramenta? Nei: I ei slik stoda skulle dei sjølvsagt velja ein mellom seg til å tena som prest. Kyrkja er der for trua. I utgangspunktet er me alle prestar – den lutherske kyrkjelæra kan samanfattast i omgrepet «det alminnelege prestedømet». Alle er prestar, men avdi alle har all slags verdslege gjeremål å tenkja på, vel kyrkjelyden seg ein til å vera prest framfor hine. Men dette er ei ordning som botnar i kva som er praktisk – ikkje i at det er ei gudsinnstifta ordning som mennesket ikkje kan måta til etter eiga trong. Den lutherske kyrkja er soleis korkje fyrst og fremst ein juridisk skipnad, eller ein mystisk tradisjonsberar, men fyrst og fremst ei praktisk ordning av fellesskapen av dei som trur. Og det prinsippielle ved fellesskapen er at alle som trur, er like.

Denne læra har ein interessant sideverknad: Oppgjerda med klostervesenet. Heile klostervesenet bygde og byggjer på den tanken at ein serskild måte å innretta livet sitt på: I einsemd og sølibat, med faste bønetider og livet vigsla til ein serskild helgen, gav serskilde forteneseter andsynes Gud. I Luther sine augo er dette ei djevelsk læra. Fiskaren gjer si daglege gudsteneste på havet, skomakaren i verkstaden sin og presten i kyrkja. Og alle er like andsynes Gud. Tanken om at munkelivet gjev fortenester for Gud gjev munken falske voner, og gjev fiskaren og skomakaren ei rang vurdering av verdet av sitt eige arbeid. Det same gjeld sølibatet: Det einaste sølibatet kan føra folk fram til, er synd og fortaping. Avdi mennesket er fødd med drifter, er det einast ekteskapet som kan gjeva dei fleste utløp for driftene utan at ein fell i synd.

Og igjen er det slik at likskapen andsynes det åndelege regimentet har sitt motstykke i det verdslege. Nokon må laga sko, nokon må preika ordet, nokon må fiska og nokon må styra landet. Og i det verdslege har Gud skipa verda slik at me slett ikkje er like, men har kvar våre livsoppgåver i den verdslege ordninga. Hadde nokon spurt Luther kva han syntes om Lenin sitt slagord om at kokkeveikja skulle styra staten, ville han svart to ting: For det fyrste: At det hadde vorte eit nydeleg styre, og for det andre: Kven skal då laga den gode maten? Skal ein setja fyrsten til å koka suppa, risikerar ein å få ei kleinare suppa, og eit kleinare styre. Sjansen for at styret og suppa vert betre, er forsvinnande liten.

Brorskap

I kyrkjehistoria er Luther den som byter paven sin autoritet med den kristne brorskapen i kyrkja. Men denne brorskapen svever ikkje fritt; han er innvoven i den verdslege ordninga – og i praksis vert Luther si kyrkje ein reidskap for fyrsten; ei statskyrkje. Venstrefløyen i reformasjonen – sveitsarane, fyrst og fremst Zwingli og Calvin – avviser at den kristne brorskapen soleis skal leggja seg under ei verdsleg ordning. Når det gjeld Calvin, vert difor alternativet til statskyrkja kyrkjestaten: Den reinsa, evangeliske idealstaten han byggjer i Geneve ved hjelp av streng ideologisk kontroll av innbyggjarane.

Tilhøvet mellom verdsleg ordning og kristen brorskap er på mange måtar reformasjonens uløyste problem. Og den ordninga som veks fram i det lutherske hjørnet av Europa er slett ikkje noko idealløysing etter Luthers hjarta. Men brotet med paven innebar krig med keisaren – og skulle evangeliet ha noko framtid, var Luther avhengig av at fyrstane stillte opp som forsvararar av trua. I den samanhengen fekk det vera at eit av dei viktigste motiva til fyrstane i til dømes dei nordiske landa var å slå under seg store kyrkjegods.

Sjølve brorskapstanken som skal bera verket vert soleis òg kløyvd. På eine sida vil Luther forsvara den naturlege brorskapstanken som ein møter i Jesu forkynning, til dømes i likninga om den barmhjertige samaritaneren. Men hovudtyngda ligg likevel på den paulinske tanken om kyrkja som Kristi jordiske lekam. Dette er ogso heilt naturleg ut frå vilkåra ikring: Reformasjonen inneber at ein forlet ein tilstand der kyrkja sin posisjon er grunnfest, og trua ein sjølvsagd del av livsløpet. I staden vekkjer reformasjonen til live misjonsanden, der trua er sjelden, og der det finst eit hav av ikkjetruande å vinna for eit liv i Kristus.

På ein måte er dette å søkja attende til kyrkja sin heroiske periode: Oldkyrkja. Men berre eit stykkje på veg. For lutheranismen inneber å leggja hovudvekta på eitt område av kyrkja sitt liv – på mange måtar er lutheranismen den minst balanserte av dei kristne hovudretningane. Austkyrkja lever i og av ritual og mystikk: Identiteten til austkyrkja ligg i liturgien. Romerkyrkja lever i og av hierarki og institusjon: Tilit til kyrkjeleg autoritet og kyrkjerett og etablert tradisjon er langt på veg sjela til katolisismen. I tillegg syter det religiøse ordensvesenet for eit indre liv som hindrar at katolisismen stivnar til eit andlaust, religiøst byråkrati.

Ein finn både liturgi, mystikk og hierarki i lutheranismen. Men det avgjerande er læra – den «pure lære» som fyrste generasjon lutheranarar kalla henne. Truslæra er sjela i reformasjonen. Lutheranismen fører til ei intellektualisering av religionen, der spissfindig skrifttolking fær ei heilt ny tyding. Og den lutheranske brorskapstanken fær difor eit anna innhald enn i urkyrkja – og i katolske og ortodokse kyrkjer. I dei to gamle hovudretningane er brorskapen i kyrkja brorskapen i nattverdsmåltidet. I den lutherske kyrkja er ideologisk tilslutning – å tru rett – det avgjerande. Den kristne brorskapen tek form når mennesket innser si rolle som tannhjul i Guds store frelsesmaskineri. Kristen fridom er innsikt i eigen tildelte plass i frelseshistoria si nødvendige realisering.

Denne blandinga av verdsleg ordning, ei paulinsk læra om kyrkja som Kristi lekam og ei intellektualisering av trua gjennom klår formulering av kva som er «den pure lære» – som raskt stivnar i luthersk ortodoksi – er truleg den viktigaste sida av Luther si gjerning som politisk tenkjar. Å gå nærare inn på desse spørsmåla går likevel langt ut over råmene for denne artikkelen.

Kva verknader fekk Luther si læra?

Luther si læra fekk enorm tyding for Europa. Ho kløyvde vestkyrkja, samstundes som ho gjorde kyrkja medviten om det eldre skiljet millom vest og aust, som fram til då ikkje hadde vorte sett på som ei kløyving av kyrkja.

Reformasjonen lærde folk å lesa Bibelen, og førde med seg ei rad nyomsetjingar av boka, mellom anna til dei viktigaste nordiske språka. Samstundes førde reformasjonen til hardhendt tvangspolitikk andsynes eldre, religiøse institusjonar, og dei tradisjonane som knytte seg til dei. Sume stader fylgde ei skred av øydeleggjingslyst reformasjonen, og mengder av kunstskattar i kyrkjene vart øydelagt.

I vår del av verda har kvar mann tradisjonelt vissta å fortelja at reformasjonen førde til ei fornying av det religiøse livet, mellom anna med oppkomsten av den nye salmesongen. Dette er forsovidt sant nok – men i hovudsak kom den religiøse fornyinga etter reformasjonen som ei fornying av den katolske kyrkja (under motreformasjonen). Reformasjonen førde ut i lærestrid og forvirring, og etterkvart til samling bak ein rigid, luthersk ortodoksi. Den lutherske kyrkja nytta fornuftsekteskapet med den byrjande, eineveldige staten til å halda andelege rørslor under kontroll. Tvangslover sikra monopolet: Fram til midten av 1800-talet mista du all eigedom og vart landsforvist frå Sverige om du konverterte til katolisismen. Dødsstraff for katolsk misjonering stod lenge ved lag i lutherske land, forbodet mot jesuitar i den norske grunnlova heldt seg fram til etter siste krig.

Det var altså ikkje gjennom religiøs fornying, men ved hjelp av ei effektiv, sentralisert statsmakt og harde tvangslover, at lutheranismen konsoliderte seg i Nord-Europa. Luther sjølv var på mange måtar eit produkt av ein sjølvmedviten og blømande, tysk «burgerthum», skapt av mellom anna maktstillinga til den tyske hansaen. Hundre år etter Luther var Tyskland ei slagmark, og hadde vore gjennom ein demografisk katastrofe. Det blømande åndslivet me møter i Tyskland under renessanse og reformasjon, var ikkje meir. I det nordtyske, protestantiske Tyskland kan kulturhistoria i hundreåra etter Luther kokast ned til eitt namn: Bach. Elles kjem alt åndliv i Tyskland i denne perioden frå det katolske sør. Reformasjonen kuttar banda mellom dei nordiske landa og kontinentet, og stengjer Norden inne bak ein vegg av nordtyske, protestantiske statar. Utrusta med konventikkelplakat og andre maktmiddel monopoliserar protestantiske embedsprestar religionen, og freistar so godt dei kan å gjera den andelege isolasjonen effektiv. Mange av dei nyvekte, religiøse impulsane søkjer difor under jorda, for sidan å røma til Amerika når det kontinentet opnar seg som ein fristad for annleis truande. I ein tidleg fase vert Noreg eit reir for katolsk eller krypto-katolsk motstand, med norske Kloster-Lasse som viktigaste personlegdom og leiar for motreformasjonen i Norden, og Draumkvedet som eit synleg, kunstnarleg uttrykk for folkeleg motstand (Olav Åkneson står i kyrkjedøri og fortel om draumane sine mot presten, som stend på preikestolen. I desse draumane gjev Olav mellom anna uttrykk for ei katolsk læra om blodskam). I minst ein landslut (Telemark) var det sterke, motreformatoriske rørslor mellom folk. Truleg galdt dette i fleire delar av landet. Reformasjonen var ikkje noko rørsle mellom folk. Dei fleste stader i Noreg heldt folk seg til den gamle, katolske kalenderen – heilt inn i vårt hundreår. Det finst framleis bygder der ein reknar Gregusmess – 12. mars – som fyrste vårdagen. Den dagen var vårjamndøgn i den gamle, julianske kalenderen. Fyrst med Hans Nielsen Hauge fær statens eiga kyrkje for alvor eit indre, andeleg liv som engasjerer folk flest. For dette vert Hauge straffa med eit langvarig opphald på Akershus.

Hauge legg grunnlaget for ein folkeleg lutheranisme som sprengjer ortodoksien til embedsprestane. Haugerørsla tok opp i seg mykje av protesten mot dei nye autoritetane som låg i den folkelege krypto-katolisismen, og gav han ei luthersk form. All folkeleg organisering etter Hauge er grunnleggjande luthersk. På to plan: For det fyrste i tradisjonen for at alle har ansvar, og ei rolla og oppgåve i organisasjonen – og at ein pliktar å ta omsyn til alle. Slik speglar folkeleg organisering Luther sin tanke om kyrkjelyden som ein fellesskap av folk som er like andsynes Gud. Men i luthersk organisasjonskultur møter ein òg slagordet om «skrifta åleine», som var sentralt i reformasjonen. Luthersk organisasjonskultur byggjer på skrift. For det fyrste slik at vedtak, vedtekter og organisasjonen sine skriftlege spor skal verta fylgde. Men òg slik at alle sjølv skal setja seg inn i skriftene og grunnspørsmåla organisasjonen byggjer på. Kvar mann skal lesa Bibelen sjølv, ikkje berre høyra på kva presten seier. Når ein organisasjon eller ei rørsle i Noreg byrjar sleppa taket i grunnskriftene sine, er det difor vanleg med fornyingsrørsler som «går tilbake til skrifta». M-l-rørsla er berre ei av mange slike.

Luther i dag

I snart 500 år har Luther si læra vore ein del av det offisielle, ideologiske grunnlaget for den norske staten. I grunnlova frå 1814 er Luther den einaste einskildpersonen som er nemnt med namn (rett nok i samansetjinga «evangelisk-luthersk»). Kor mykje Luther si tenkjing har hatt å seia i praksis, er ei onnor skål. I fleire hundreår var den vesle katekisma til Luther viktigaste boka i norsk skule. Katekisma gjev eit særs samantrengt uttrykk for eit luthersk verdsbilete. Nokre av salmane til Luther er mykje brukte. Ei norsk utgåve av dei sentrale skriftene til Luther kom likevel fyrst so seint som på 1980-talet. Sjølv om Luther si læra offisielt har vore ein del av det ideologiske grunnlaget for staten i snart 500 år, har den same staten gjort lite for å gjera Luther tilgjengeleg for folk flest.

Difor er det vanskeleg å ta tak i kva spor Luther har sett etter seg i norsk kultur: Han blir usynleg både på grunn av at grunnleggjande lutherske ovringar blir like sjølvsagde som

sild og potetar – samstundes som Luther sin forfatterskap systematisk har vore lite lest av norske intellektuelle, og kanskje spesielt radikale intellektuelle. Med eit so samansett bilete er det risikabelt å gje eintydige svar på kva Luther si politiske læra har tydd og tyder i eit land som Noreg. I periodar har nok Luther si læra om den verdslege styresmakta fungert som sjølvforståing og standsideologi for norske embedsmenn. Men detta har nok aldri vore so gjennomført som i den mest gjennomførde tyske (og svenske!) øvrigheitsstatstradisjonen. Tendensen i Noreg til opposisjon mot øvrigheitsstaten er vel so utprega, og kan truleg førast attende til motreformasjonen sitt nedslag i Noreg.

Men slike ideologiske motsetnader som dei som kom opp i reformasjonen stikk som regel djupare enn som so. Kulturskilja som går gjennom Europa etter kyrkjekløyvingane er røynlege!

Ser me på korleis marxismen utviklar seg til «marxistiske» tradisjonar i europeiske land, er det påfallande korleis tradisjonane måtar seg til etter den religiøse grunnstrukturen. I austkyrkja trur ein på apostolisk suksesjon. Les ein partisoga til SUKP frå 1936, og tidlegare skisser til partisoge mellom anna av Lenin, vil ein sjå at dei legg særs stor vekt på å klårgjera den apostoliske suksesjonen, og kontinuiteten i han, frå Plekhanov og fram til samtida. Tevlinga om å vera mest mogleg «leninistisk» i tjueåra, var likeeins ein freistnad på å sannsynleggjera rett apostolisk suksesjon etter siste, tvillause biskop. På same måte var russisk, marxistisk tradisjon biletdyrkande på ein måte som verkar framand på oss vesteuropearar, mellom anna ved at ikonografien kring Lenin og revolusjonsleiarane vart dyrka fram som eigen kunstart, med strenge konvensjonar for korleis dei heilage skulle framstillast. Balsameringa av Lenin og pilegrimsferda til Moskva for å sjå den heilage mannen er likeeins eit uttrykk for ortodoks religiøsitet, som er kulturelt framand for lutheranarar som brende opp helgenskrina for 500 år sidan.

I Tyskland finn ein mindre ikonografi. Til gjengjeld utvikla tysk marxisme seg til ein totalvitskap, eit ålmenvitskapleg system som kunne nyttast til å forklåra alle framtidige, politiske nederlag med at sigeren objektivt sett ikkje låg innanfor rekkevidde. Tysk, marxistisk tradisjon er anten intellektualiserande i ekstrem grad – eller som i det gamle Aust-Tyskland fører han til reindyrking av den tyske øvrigheitsstaten.

Den anglikanske kyrkja er som kjent ei slags halvvegs reformert kyrkje, der det er eit enormt spenn mellom den høgkyrkjelege krypto-katolisismen, og den reformerte, lågkyrkjelege tradisjonen som høyrer til på reformasjonen si venstrefløy. Denne kyrkja vert halde saman ved hjelp av dogmet om at «om du meiner dét, og eg det motsette, kan me ikkje båe ta feil». I Storbrittania er den marxistiske tradisjonen likeeins alt frå liberal salongideologi («Fabian Society») til lågkyrkjeleg dogmatisme, gjerne av trotskistisk slag, med avleggjarar kringom i imperiet (les til dømes oversikten over «nasjonale» organisajonar kringom i verdi i IS-bladet, og sjå kva som er att når du tar bort dei landa som hadde «the british connection» som beresteinen i utanrikspolitikken i perioden 1900-1945). Alt saman, likt og ulikt, er sjølvsagt samla i eitt og same «Labour Party».

I denne samanhengen vågar eg meg likevel frampå til å seia litt om kva den lutherske tradisjonen tyder for oss.

For det fyrste: Luther er den underforståtte motpol i mange polemikkar. Norske forfattarar har i snart hundre år ironisert over læra om at «den Gud gjev eit embete, gjev han òg forstand». Men ironien her bommar ofte på målet. Luther si læra er formulert i ei historisk tid der fyrstemakta var absolutt. Men i ålmenn form treng ikkje Luther si læra om verdsleg styresmakt vera knytt opp til ein statsform. Læra om at embete og avgjerd heng saman, kan utan vidare støypast om til nye tilhøve. Når AKP-arar har argumentert for at den valde streikeleiinga har siste ord under ein konflikt, og for at «demokratisk sentralisme» gjev alle – ogso dei usamde – meir demokratisk medverknad enn att alle skal gjera som dei sjølve vil, er dette synsmåtar som har solide røter i luthersk tenkjjing. «Det kan godt vera at streikeleiinga ikkje er serleg smarte, men det er dei som er leiinga» – detta er ein måte å tenkja på som Luther ville kjent att. Kjernen i detta er ein sans for avklarte roller og ansvarstilhøve, og angst for spontanistisk anarki, som er typisk for lutheransk kultur. Og samanliknar ein organisasjonskulturen i godt fungerande, folkelege rørslor med Luther sitt bilete av den kristne brorskapen i kyrkjelyden, er parallellane slåande. Den unisone allsongen i forsamlinga i folkerørsler som fungerer, er berre eitt av mange typiske særtrekk.

Når det gjeld Luther si læra om to regiment, med kvar sine verkemåtar, har denne vorte so innarbeidd at ho sjølvsagt, og ugjenomtenkt, grunnlag for vår vurdering av alle konfliktar. Det åndelege regimentet skal verka gjennom ordet, ikkje sverdet! Difor er forsvar av ytringsfridomen eit opplagt samlingsmerke i tider der alle fyrtårn er sløkte. Soleis er det sjølvinnlysande for nordeuropeiske intellektuelle at den iranske staten skal instruera dei religiøse lærde til å gjera om att fatwaen – som ikkje er ein sekulær dom, men eit religiøst grunngjeve råd som den islamske lærde er personleg ansvarleg for – og som ikkje har noko med ein formell domarposisjon å gjera (ein fatwa døyr med han som gav han, og må då i tilfelle fornyast av andre). Kravet om at staten skal instruera dei lærde, er soleis i neste omgang eit krav om at dei lærde skal vera staten: Eit krav om å reindyrka dei mest yttarleggåande sidone av den islamske revolusjonen. Manglande medvit om dei grunnleggjande skilnadene mellom islam – der profeten ber sverd – og kristendom – der han ikkje gjer det – gjer soleis at mykje rart av heimeavla, kulturelle særdrag kan segla under merket «universelle verdiar». Dette vert spesielt tydeleg i dei nordeuropeiske statskyrkjelanda. Og den moralske oppøsinga over eit andeleg regimente med sverd – som i Iran – er i grunnen sjarmerande naiv i si oppriktige tillit til eit lutheransk verdsbilete – lenge etter at norske intellektuelle slutta å lesa Luther.

Sluttord

Eg har freista skissera nokre tråder å nøsta i når det gjeld Luther si tyding for oss. Og eg vedgår med ein gong at temaet er sopass vidt, og samanhengane sopass innfløkte at detta berre er eit utgangspunkt for vidare ordskifte. Vonleg vil nokre kjenna seg kalla! Men for å oppsummera for eigen del so langt: Luther og lutheranismen er interessant på to måtar:

-For det fyrste for å sjå premissa for nordeuropeiske intellektuelle si forståing og sjølvforståing.

-For det andre for å sjå røtene for den folkelege motstandstradisjonen i Noreg, som historisk botnar i at Noreg var det landet der reformasjonen minst hadde eit grunnlag mellom folk flest, og der katolske motstraumar hadde sterkast fotfeste.

Desse to sidone av Luther si historiske tyding gjeld ikkje berre ting som hende for 500 år sidan. Det gjeld det kulturelle og intellektuelle operativsystemet som ligg til grunn for alt me held på med av andelege syslar – mellom anna radikal politisk verksemd.

 

 

 

 

---

Mens en ligger i sanden og kikker over på de husene som ennå står på Gulbrandsøy, blir tankene dradd mot fortiden. Når kom de første menneskene, hvordan har livet vært her, og hvorfor forlot menneskene Lille Molla?

På en fin sommerdag kan Lille Molla stå frem som det rene ferieparadis med sandstrender rundt hele øya. Pollen mellom Grundstad og Gulbrandsøy er en idyllisk vik som blir mye besøkt av fritidsbåter fra Svolvær og Skrova. Ørnen har ikke forlatt øya, og elgen er kommet, men skarveberget over pollen er forlatt.

Vannet i pollen er krystallklart og salt. En liten svømmetur vil gjøre det like klart hvorfor det ikke fins noen luksushoteller her som ved Middelhavet. Vannet er kaldt, Vestfjordkaldt.

Det fins ett enkelt funn fra yngre steinalder på Helland, men ifølge Reidar Bertelsens historiske oversiktskart (Lofoten og Vesterålens historie, bind 1) ble det fast bosetning først etter 600 e. Kr. Dette er seint. Det har vært mennesker på Årstein i 6000 år. På kartet over yngre jernalder fra 600 til 1050 e. Kr. er det oppgitt bosetning på Grundstad og Haverdalen. Området har neppe vært gjenstand for intens forskning.

År 800
La oss bo på Grundstad i år 800. Hvordan så verden ut da?

Det er vikingtid, både rikssamling og kristendom banker på døra. Vi vet ikke hvor mange mennesker det bodde på Grundstad, vi vet ikke hva de heter. Men vi vet at det var mennesker – homo sapiens sapiens. Biologisk var de ikke forskjellige fra nålevende nordmenn, kanskje litt mindre i høyde og vekt. Vi vet at det var fisk i havet, at det ble drevet et slags jordbruk. De hadde husdyr som sauer og geiter og kanskje storfe.

Det må ha vært bjørn på Lille Molla. Navnet Bjørndalen oppstod ikke uten grunn. Vi vet ikke om det var treller der, eller om folk på Grundstad var underlagt en høvding. Vi vet heller ikke mye om eiendomsforholdene. Var de leilendinger eller odelsbønder? Spørsmålet om eiendom må være kommet opp. Hos jegerfolket var eiendommen kollektiv. Jordbrukerne trengte lov og regler om eiendom. Men det oppstod rikdom og fattigdom.

På kartet til Bertelsen fins det ikke mennesker på Skrova i år 800, men det gjør det på Haversand på Store Molla, Ørsvåg, Storvågan og Helle (men ikke Svolvær). Hva slags kontakt hadde folk på Grundstad med folk omkring? Folk kunne gå på trange stier fra Grundstad til Haverdalen, men til alle andre steder måtte de bruke båt. Hvor lang tid tok det f. eks. å ro til Storvågan? Seilet kom i bruk omtrent på denne tiden. Brukte folk i Haverdalen og Grundstad seil?

Båtene på Lille Molla i år 800 må ha vært av tre. Tre ble også brukt til husbygging. Det er liten grunn til å tro at det var noen særlig skog på øya. Altså må folk ha fått tremateriale utenfra. Seinere ble det store båtbyggingsstedet Salten – langt sørover. Likevel er det tvilsomt om båter ble «importert» så tidlig. Båter måtte folk ha. Kanskje laget de dem selv.

I år 800 fantes ikke Norge. I 890 snakket Ottar med den engelske kong Alfred om «nordmenn». Nordveien eksisterte for vikingene. Det må ha vært en gryende bevissthet om at folk som bodde langs nordveien, var nordmenn.

Statsdannelse
Norge ble til en stat. Hadde folk på Lille Molla noen interesse av å «lage» en stat, eller ble de passivt med på hele utviklingen fordi de ikke hadde noe alternativ?

Det var en farlig verden her nord i år 800. Naturen var farlig, det skulle ikke mye kuling til før fiskerne var i livsfare. Andre mennesker og folkegrupper var farlige. Folk på Lille Molla hadde nok våpen, men det var ikke mye de kunne gjøre hvis de fikk besøk av en fiendtlig gruppe våpenføre vikinger. Det var nå leidangen kom i bruk. Det fins ennå en varde på Vikan. Derfra kunne en varsle Steigen. Det er grunn til å tro at folk på Lille Molla gjerne ville ha beskyttelse slik at de kunne få mest mulig ro til det intense strevet med å livberge seg.

De store folkevandringene var delvis skyld i at Romerriket falt. Det oppstod store kamper mellom folkegruppene. Det var også kamper innenfor folkegruppene for å opprette en slags stater.

Karl den store ble keiser i år 800. På de britiske øyer var det blodige kriger mellom kelterne og de innvaderende anglosakserne (400-600).

Skandinavia var slett ikke noe «rolig hjørne» av Europa i år 800, selv om de germanske folkegruppene var forholdsvis ensartet. Det oppstod tre hovedsentra for statsdannelse som etterhvert ble til Norge, Sverige og Danmark. Det var konstant spenning mellom disse sentra som ble løst med kriger og unioner. I Norge husker vi spesielt Harald Hårfagre, 1814 og 1905, selv om Harald Hårfagres makt aldri nådde så langt nord som Lille Molla.

Min gjetning er at folk på Lille Molla var mindre passive overfor den første opptakten til statsdannelse enn de var seinere. Da var det hele i fast gjenge. Alt ble styrt utenfra. Samene, derimot, fikk ingen stat. De måtte betale skatt og fikk ingenting igjen – bortsett fra å beholde livet.

Det står ennå glans over Saga-Norge, fordi folk ikke var passive som treller, selv om de «objektivt» var fattigere enn noen gang seinere. Ordet «kraftutfoldelse» blir brukt om vikingtogene av Erik Gunnes i bind 2 av Cappelens historie og Kåre Lunden i bind 3 om de praktfulle monumentale steinkirkene fra høymiddelalderen. Det er et ord som ikke blir brukt seinere i Norges historie. Det er tvilsomt om vi på noe tidspunkt kan bruke ordet «kraftutfoldelse» om menneskenes strev på Lille Molla. Det må ha vært et voldsomt slit bare å holde seg i live på en skrinn jord og greie å få fisken opp av havet. Stormen lå alltid på lur. De åpne båtene kunne fylles eller veltes på et kort sekund. Vi vet at fiskerne brukte krok og snøre – ikke så forskjellig fra dagens juksefiske – men vi vet ikke hvor mye fisk det var. Ingen anslag av fiskerikdommen forekommer i historiebøkene, heller ikke noe riss av torskens historie. Det var først G.O. Sars som i 1878 fant ut at skreien kom fra Barentshavet.

Jegere og samlere i varmere strøk jobbet ikke hardt. Det var lett å finne den maten de trengte. På Lille Molla må det ha vært ytterst vanskelig. Så å si alt måtte de gjøre selv, for til dyrene – det vil si høy på enger de hadde laget, også løv og høy de fant i utmark, tang og tare i strandkanten. Det lå mye arbeid i klærne de trengte. Vi vet ikke hvor hardt de jobbet i år 800, men denne form for tilværelse fortsatte helt opp til vår tid. Da var døgnet en nesten uavbrutt arbeidsdag. Kvinnehender i ro var en synd.

Vi kjenner ikke gledene folk hadde. «Fager er lien» heter det i sagaen. Så folk at Lille Molla var en vakker øy? De hadde fester. Vin laget de ikke. Hadde de noen glede av maten eller mjøden eller ølet de drakk?

Religionsskifte
Mange former for religion har fulgt homo sapiens sapiens så langt vi kan spore tilbake. Den norrøne religion oppstod ikke på Lille Molla. Likevel kan vi gå ut fra at den var levende der også.

På Hov på Gimsøya var det et offersted. Det er drama i Bibelen, særlig i Det Gamle Testamentet. Gjennom den tragiske fortellingen om Jesus er det forsøk på å skape harmoni som omfatter hele verden, selv om kristendommen gjør det klart at homo sapiens sapiens er et farlig og syndig vesen. Likevel virker Lille Molla som et bedre hjemsted for den norrøne religionen enn kristendommen. I vinterstormene på den vakre, men fjellfylte øya må folk ha forstått sagnet om Ragnarokk og guden Tor med hammeren. Norske historikere har stort sett behandlet kristendommen som historiens endestasjon og tatt lett på en «hedningereligion» som den norrøne. Sars er unntaket.

Hvis vi sammenlikner statsdannelsen og religionsskiftet, så er det min gjetning at opptaket til statsdannelse ble støttet på Lille Molla, mens kristendommen ble godtatt fordi den ble båret frem av sterkere krefter utenfra. Vi har ikke kunnet spore noen kirke på Lille Molla, men Reformatsen av 1589 nevner anneks på Skrova under Lødingen prestegjeld. Vi må derfor gå ut fra at det var til Skrova folk dro for å delta i gudstjenesten. Den første kirke i Lofoten som er nevnt i skriftlige kilder, var i Vågan i 1120.

Lofotfisket
Lille Molla var og er en utkant, men gjennom Lofotfisket blir øya en del av en historisk prosess som forandrer Norge og Europa. En viss handel har det vært mellom menneskene til alle tider. Den storhandelen som begynte i seinmiddelalderen, ble derimot begynnelsen på et nytt samfunn som på 1700-tallet førte til den industrielle revolusjon.

Reidar Bertelsen går nokså nøye inn på kildene som omtaler Vågastemnet først på 1000-tallet. Vi må gå ut fra at de årvisse innsig av skrei i Lofoten var kjent lenge før – såvel i nord som i sør. Det er da naturlig at andre fiskere enn de som bodde i Lofoten, dro hit for å få del i havets rikdommer. Vi vet ikke når det begynte eller når den første rorbua ble satt opp, eller om fiskerne utenfra greide seg uten noe slikt. Sagakildene forteller om Vågastemner og kongebesøk. I dag foregår det en arkeologisk «jakt» på en «by» på 12-1300-tallet. På 1200-tallet er det anført fire bebodde steder på Lille Molla: Grundstad, Haverdalen, Vikan og Helland, mens hundreåret etter er bebyggelsen på Grundstad og i Haverdal forsvunnet. Det er utenkelig at fiskerne på Lille Molla skulle være uten kontakt med handelen ved Vågastemnet.

Nord-Norge har ofte blitt ansett som den fattige landsdel i Norge – i visse perioder med rette. Det er derfor ikke til å undres at selv i Lofoten er vi ikke klar over hvor viktig tørrfisken har vært i vår historiske utvikling. Hanseatene var pionerer når det gjaldt å snu Europa ut av føydal stagnasjon. De slo seg ned i Bergen som ble Norges største by til langt ut på 1800-tallet (18.127 innbyggere i 1801, Kristiania bare 9.211). Jordbruket ble aldri ledende i den moderne næringsutviklingen i Norge. Det ble tørrfisken sammen med skipsfart, trelast og bergvesen.

Svartedauden
Grundstad og Haverdalen forsvant fra kartet i perioden 1350-1500, sannsynligvis på grunn av Svartedauden 1349-50 som førte til utryddelse av store deler av befolkningen (30 % eller 70 % ?). Mennesket som biologisk vesen har en formidabel reproduksjonsevne. For 10.000 år siden var vi bare omtrent 10 millioner mennesker. I dag er vi på vei fra 5-6 milliarder til 10 milliarder hvis jorda tåler det. Mennesket har også svakheter. Vår verste fiende er ikke andre rovdyr som bjørn, tiger eller ulv, men andre mennesker og småkryp som virus og bakterier. Disse usynlige småkrypene fikk ikke menneskene grep om før ut på 1800-tallet. Det var da befolkningsøkningen begynte for alvor i Norge og Europa.

1300-1814
Jeg nevnte at det var en viss glans over Saga-Norge. Både sagaene og Snorre hører blant de fremste skriftene fra europeisk middelalder. Den glansen lever videre i flere skuespill av Bjørnson og Ibsen og i vår nasjonalsang. I vår historiebevissthet har det festet seg et bilde av maktesløshet og fattigdom når det gjelder tiden 1300 til 1814. Det er vanskelig å få bekreftet et slikt bilde på Lille Molla. Disse stedene blir bebodd: Grundstad, Gulbrandsøy, Sandøy, Haverdalen, Bjørndalen (helt uten strand til å trekke opp båtene. At det kunne bo folk der, er mer enn mystisk), Vikan og Helland med Skjoldvær. Båtene var de samme, men noen hadde helt sikkert seil. Jordbruket og feholdet var det samme gamle slitet. Derimot ble mer tørrfisk solgt for penger.

I bind 5 av Cappelens historie refererer Ole Jørgen Benedictow en undersøkelse av 364 individer på en kirkegård i Jemtland som viser en gjennomsnittlig livslengde på høyst 20 år. Han oppsummerer slik: «For mennesker som daglig levde med døden i øynene, i stadig angst for sitt eget liv, for sine barns, sin ektefelles, for sin nærmeste families og sine venners, var Gud og håpet om et bedre liv etter dette en god trøst – iallfall en trøst.»

I 1591 utgav Erik Hansen Schønnebøl en beskrivelse av Lofoten og Vesterålen som også var en elendighetsbeskrivelse av lofotfiskernes kår:

«Jeg tror visseligen at ingen menniske paa jorden lider saa meget ondt for deres fattige føde, som det arme fattige folk giør her udi Nordland, og jeg tror ogsaa visselig, at ingen menniske paa jorden søger deres livsnæring med større fare, og livfarlighed, med større møde og umage end dette arme folk…»

Også hos Petter Dass er den fattige fisker meget nærværende, selv om høvdingen viser stor kraft og optimisme i sin tro på Gud og det systemet han er en del av.

Eiendomsforhold
Eiendomsforholdene på Lille Molla var uklare i år 800. Vi vet at bøndene i stort antall ble leilendinger etter rikssamlingen, at kirken ble en større og større jordeier, spesielt etter Svartedauden. Etter reformasjonen ble kirkegods til krongods og adelsgods.

Ifølge et lensregnskap for Vågan på 1600-tallet eier Kongen og «Jochen Irgens gods» følgende: Bjørndalen, Gulbrandsøy, Haverdal og Helland. Om Grundstad heter det: «Steegens Kierche Bygger». I Vikan er det «Kanicherne i Trundh., Bispen ibid» som dominerer. En matrikkel fra 1886 viser for eksempel at Bjørndalen ble eid av G.L. Størmer og kommunen!

Det skulle være trygt å trekke den slutning at på Lille Molla bodde det «småfolk» eller «allmue». Konge, kirke og adel nådde frem hit også.

Etter Svartedauden ble jord billig og arbeidskrafta dyr. På 1700-tallet var befolkningen økt så mye at jord ble dyr og arbeidskraft billig. Det var nå husmannsvesenet ble fullt utviklet. I Lofoten hadde man en spesiell avart som ble kalt strandsittere.

Fra 1500-tallet var Grundstad, Haverdalen, Bjørndalen, Vikan og Helland med Skjoldvær bebodd. Sandøy og Gulbrandsøy kom seinere. På 1900-tallet kan vi regne med at «bufaste» folk var blitt selveiere. Men da fikk eiendommene mindre og mindre verdi!

Ingen skrift fra Lille Molla
I historien skiller vi mellom historisk og forhistorisk tid. Skillet betyr skrift og ikke skrift. Fra Lille Molla har vi ikke et eneste skrift bortsett fra skatte- og tiendeoppgaver som begynte å komme fra embetsmenn og kirken på 15- og 1600-tallet. Reidar Bertelsens befolkningskart er bygget på arkeologiske undersøkelser. l bind 3 av Lofotens og Vesterålens historie fins det tre personnavn fra Lille Volla: Hans Jensen, Grundstad (side 146). Han ble vervet som soldat til Tordenskjold (liste fra 1711). De fleste av de vervede soldatene ble syke og døde. Dessuten Ole Caspersen og Mons Erichsen, Gulbrandsøy (side 239). De var med i en liten jekt fra Skrova som reddet en større jekt fra Saltdal i en storm på Folda i 1818. Det er de tre som er kommet inn i historieboka.

1800-tallet
Det begynte dårlig. Napoleonskrigene var verre for Lofoten og Vesterålen enn for resten av landet. Det oppstod en «demografisk» krise. Det vil si at befolkningstallet sank. Lofoten var så nært knyttet til verdenshandelen at da den engelske marinen hindret frakten av tørrfisk til Bergen og frakten av korn nordover, måtte det gå på livet løs.

Fra 1814 til 1914 var det stort sett fred i Europa. Det betydde økt etterspørsel etter fisk. Derfor er 1800-tallet blitt et spesielt århundre i Vågans historie. Fra Svein Smaaskjærs Lofotbilder 2 gjengir jeg noen oppsiktsvekkende befolkningstall:

	1801	1891	1900
Lille Molla (totalt)	97	173	126
Haversand	24	106	93
Brettesnes	37	448	122
Skrova/Kuholmen	139	163	305
Sundlandsfjord	11	40	41
Strømnes	42	168	168
Svolvær	41	613	889
Kabelvåg	147	1302	1218
Ørsnes	34	179	204
Henningsvær	18	213	249
Sydalen	13	125	146
Vinje	34	79	96

Disse befolkningstallene gir en klar konklusjon. Det blir flere og flere folk rundt på småstedene i Vågan. Industrialiseringen av Norge banker på døra i Brettesnes i form av sildeolje- og sildemelfabrikk, som seinere går over til guano. Svolvær kommer som en komet. 41 innbyggere i 1801 og 889 i 1900. Kabelvåg kommer, men går litt tilbake på slutten av hundreåret. Dampskipskaia i Svolvær var farlig!

Det fins mange forklaringer på folkeøkningen både i Norge og resten av verden. Både Lofoten og Vesterålens historie og Cappelens Norgeshistorie kretser rundt barnedødelighet, kosthold (poteten), selve de epidemiske sykdommer, hygieniske forhold med helsestell og bedre hus osv. Jeg holder på etterspørsel etter fisk og seier i kampen mot småkrypene. I dag er den seieren også vunnet i de fattige land, mens i de rike land er befolkningsøkningen stoppet opp på grunn av fall i fødselshyppigheten.

Det er ett spesielt forhold i Lofoten som må kommenteres. I 1762 ble den første gjestgiverbevillingen gitt i Lofoten. I 1821 ble det besluttet å selge det offentlige jordegodset i Norge. Selvfølgelig ble det gjestgiverne som kjøpte det, og de ble til væreiere. Lofotloven av 1816 trygget deres stilling.

Nå får vi en underlig situasjon. Liberalismen var på fremmarsj i Norge og Europa. Gjestgiverbevillingene, salget av jordegodset, Håndverksloven av 1839, Handelsloven av 1842 og den nye Lofotloven av 1857 hadde klare liberalistiske trekk. Resultatet i første omgang var imidlertid at den lokale væreier fikk utrolig makt, ikke bare over rorbuene, men over Lofothavet, spesielt i øst. Væreieren kunne også hindre andre å drive handel i sitt «vær». Liberalismens resultat var altså en føydal baron!

Noen væreier på Lille Molla har jeg ikke greid å oppspore. Gjestgiverne kom imidlertid til Lille Molla. På en liste i Lofoten og Vesterålens historie står fem nevnt: Jens P. Grønbech, Jon Røst Schjelderup på Skjoldvær og Andreas Ursin, Christoffer Bernhoft og Andreas Falch på Sandøy. Hvis det fins en storhetstid på Lille Molla, må det være tidlig på 1800-tallet. I 1823 ble det landet 1.039.200 fisk til sammen på Sandøya og Gulbrandsøy, Grundstad, Skjoldvær og Vikan. Det var litt mindre i Svolvær, litt mer i Kabelvåg og 1.512.000 i Skrova.

Lille Molla ligger tett opp til Skrova. Skrova blir registrert som fiskevær i perioden fra 1350 til 1500, men ble seinere bebodd enn Lille Molla, fordi det knapt fantes dyrkbar jord der. På tross av at brua til Kuholmen først kom i 1985, var Skrova mye mer ett sted. Bebyggelsen på og rundt Lille Molla var spredt på 7-8 steder som ikke hadde umiddelbar kontakt med hverandre. Unntaket var kanskje pollen mellom Grundstad, Sandøy og Gulbrandsøy. Kirken eller kapellet kom til Skrova. Det er en interessant spørsmålsstilling å sette opp naturlige forutsetninger mot menneskelig initiativ. Var det bare dampskipskaia og havnen som gjorde Svolvær større enn Kabelvåg? I 1875 var det 186 innbyggere på Lille Molla mot 162 på Skrova. I 1946 var det 503 på Skrova, men bare 50 på Lille Molla. Hva var skjedd?

I perioden 800 til 1960 da Lille Molla ble forlatt, er det bare to relevante teknologiske endringer: seilet omtrent år 1000 og motoren (med dekk) 1900 til 1920-30. Fra 1875 synker stadig folketallet på Lille Molla mens det stiger på Skrova. Havna er ikke noen dårlig forklaring. Skrova fikk molo i 1911 og forlengelse i 1939. Det er mulig at med molo ved SandøyGrundstad kunne pollen innenfor blitt en ypperlig havn og pollen blitt et nytt sentrum. Det skjedde ikke. Skjoldvær er for lite, og de andre stedene har dårlige forutsetninger for en skikkelig havn. Det offentlige krevde mer i form av skoler og ga mer. Resultatet ble avfolkning. Det store dramaet kom først etter 1945.

1900-tallet
Dette er et dramatisk hundreår med to verdenskriger og den kalde krigen. Det mest dramatiske som skjedde ved Lille Molla var hurtigruta Mira som ble senket 4. mars 1941, og et sandtak som ble drevet av russiske krigsfanger under tysk ledelse i Haverdalen. Det fins ennå jernskrap etter det sandtaket.

1900-tallet begynte dårlig. I 1900 fanget lofotfiskerne i gjennomsnitt 369 st. fisk (1186 kilo). Det var først på slutten av 1920-årene at det ble gode fiskeår. Imidlertid var det god avsetning på fisken under den 1. verdenskrig, og prisene var bedre. Så ble det store vanskeligheter. Først avsetningskrise rett etter krigen, så den store krisen etter 1929 med de «harde trettiåra». En grunn til at folk ikke dro sin vei var at det ikke var bedre andre steder i Norge. I 1933 var det 31.905 fiskere på Lofothavet. Det var i stor grad nødsarbeid. Det er nå Norges Fiskarlag blir aktivt, og arbeiderbevegelsen får sitt store oppsving.

Den 2. verdenskrig var neppe en helt dårlig tid på Lille Molla. Det var lett å selge fisken og prisene var bedre. Det var heller ikke så vanskelig å intensivere jordbruket. Det var lettere enn i Henningsvær der en begynte å holde kuer og griser. Likevel kom Lille Molla i en defensiv situasjon på 1900-tallet. Bjørndalen ble forlatt etter 1910 og Haverdalen etter 1930. Vi vet ikke om folk på Lille Molla var aktive i fiskarlaget eller arbeiderbevegelsen som var kystfolkets svar på de «harde trettiåra». Det fins drastiske skildringer av rorbuene på Skrova. Kildene er tause om Lille Molla.

Avfolkningsdramaet kom etter krigen. Bilen kom aldri til Lille Molla. Bare Ulvåg av småstedene i Vågan har overlevd uten bilvei eller fergeforbindelse. Et annet unntak er Storfjell som nå er i ferd med å få vei. Fra båt til bil er den store strukturendringen som ikke bare har forandret Lofoten, men hele Kystnorge. I Vågan ble det først fart på bilen etter 1960. Da var allerede Lille Molla forlatt av «bufaste» folk. Skrova overlevde med fergeforbindelse og bru til Kuholmen. Henningsvær fikk først fergeforbindelse og så bru i 1983.

Det er en annen strukturendring som vi ikke må glemme. l løpet av 30 år etter krigen forsvant jordbruket som hovedbeskjeftigelse over hele jorda. det er så å si bare India og Kina som ennå i dag kan kalles jordbruksland. Det er på mange måter den største historiske endringen siden steinalderen. Vi produserer mer mat, men færre folk er med i produksjonen. Av de nordiske land er Finland det mest dramatiske eksemplet. Prosessen begynte tidligere i Norge, men sluttresultatet er enda klarere. For Lille Molla betydde dette kroken på døra. Jordbruket ble ulønnsomt. Den store historien når frem over alt!

Mot slutten
I 1960 bodde det fire fiskere med familier på Gulbrandsøy. Det var brødrene Linchausen, Håkon, Paul, Idar og Fredrik. De hadde en sjark på 43 fot, og de likte seg godt på øya.

Jeg har snakket med Vigdis Jensen, født Linchausen, og Rigmor Linchausen som forlot Gulbrandsøy i 1960 da de var 5 og 4 år gamle. Det er lyse barndomsminner de har fra øya. Det var så mye å leke med på hauger og brygger. Det var vannpytter de kunne bruke til lekebåter. De var vel for små til å lure seg ut i de ordentlige båtene. Det var dyr som ble fraktet over til selve Lille Molla i båter. De husker lite av slitet. Fattigdom var noe de absolutt ikke forbandt med øya. Det var et strålende forhold mellom brødrene. «De var så snille!» Pollen var aldri islagt. Jula var en strålende fest med mange sammenkomster som de ennå husker.

Det var ikke bilen som jaget de fire fiskerfamiliene fra øya. Det var skolen. Omgangsskole var ikke nok. På Skrova, dit de dro, var det skole som møtte tidens krav. I bakgrunnen skimter vi den store utdanningseksplosjonen som ble mer synlig i 1970-årene.

Familiene tok en felles beslutning om å dra, alle for en og en for alle. Det var konene som var de ivrigste. De kom fra forskjellige steder i Lofoten og var vant til livet som bonde og fiskerkone. Likevel var det langt til butikken.

Mange vil nok se på det som en historisk bagatell at en håndfull mennesker må flytte fra en liten øy til en litt større øy, selv om Lille Molla er den vakreste øya i Lofoten.

Det er her jeg gjør et lite opprør mot all historisk determinisme. Alt må ikke gå som det går. Vi er ikke treller under historien. Kanskje menneskene har levd sine lykkeligste øyeblikk på denne øya, selv om det ikke har resultert i store dikt, malerier eller musikk. Det harde blodslitet er lett å forestille seg. De gode og lykkelige menneskene kan vi bare ane.

I 1960 var det fire lykkelige familier på Gulbrandsøy. Den sommeren var en av de få strålende somrene i Lofoten. La oss holde fast ved dette øyeblikksbildet. Lykkelige mennesker på en vakker øy en strålende sommerdag.

La dette bildet kaste lys bakover og gjøre oss stolte av vår egen historie! «og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå.» Dessverre, historien går og går og tar aldri slutt!

Kilder:
R. Bertelsen: Lofoten og Vesterålens historie bd.1
K. Lindbekk: Lofoten og Vesterålens historie bd.2
Ø. Bottolfsen: Lofoten og Vesterålens historie bd.3
E. Hobsbawn: Age of Extremes. The Short Twentieth Century 1914-1991
P.K.A. Jensen: Menneskets oprindelse og udvikling
S. Smaaskjær: Lofotbilder 1 og 2
Cappelens Norgeshistorie SKOLP 1981/82
Folketellinger av 1801 og 1865
Lensregneskap for Vågan fra 1600-tallet

 

---

Den norske m-l-bevegelsens Tysklands-forståelse er et av de tristeste kapitler i dens politiske historie …

Det har vært en katastrofe og det ser ut til å fortsette som en katastrofe. Hvordan skal man forklare at den tyske imperialismens krigsminister, Volker Rühe, reiser land og strand rundt og legger om det norske forsvaret, holder pressekonferanse 31. august, uten at dette besøket blir verken kommentert eller analysert av AKP, RV eller avisa Klassekampen? Hva skal man si om noe slikt? Det er rett og slett ufattelig.

Men selv det ufattelige må det jo finnes en forklaring på. Når det nå snakkes om marxistisk renessanse innen AKP, blir det tvingende nødvendig å foreta en kritisk analyse av hvordan AKP kunne unngå å registrere en ny tysk imperialisme med globale ambisjoner.

Bruddet i 1977

Katastrofen begynner våren 1977 da AKP bryter partiforbindelsene med KPD(m-l). Ved dette bruddet kan det fortone seg som om informasjonsutveksling med det marxistiske tyske venstre også opphører og den akutte uvitenhet inntreffer. Jeg skal spare leserne fra å legge fram sitat fra partiorganet i perioden 1977-91; det er reddsom lesning. Den i Norge som hadde en korrekt analyse av hvordan det norske borgerskapet hadde en strategi for å underordne landets økonomiske struktur under Tyskland, var Jørgen Sandemose i sin førstemaitale i 1979. Leser denne talen om igjen idag, framstår den som et banebrytende arbeid når det gjelder temaet Tyskland – Norge.

For å kunne forstå det som finner sted i Tyskland i dag, er det helt nødvendig å rygge bakover i tid. Det militære samarbeidet mellom Sovjetunionen og Tyskland i perioden 1922-1933 var helt avgjørende for utviklingen av en ny type krigføring, Blitzkrieg, og den var uteksperimentert på steppene i Kazan mange år før Adolf Hitler og hans nazister kom til makten.

I det siste året har det fra norske EF-ideologer, såsom Hermann Smith-Sivertsen og Bernt Hagtvet, kommet psykologiserende demoniseringsprodukt om Hitler, men faktum var at han ble ført fram til makten av det tyske storborgerskapet på en dannet og parlamentarisk helt legal måte. Først betalte de valgkampanjene, deretter satte de han inn for å knuse arbeiderbevegelsen som sto i veien for ønsket om å erobre verdensmakta.

Kazan igjen …

Etter den annen verdenskrig anvender Tyskland seg faktisk av noen av de samme teknikkene som etter den første verdenskrig. En setter inn Franz Josef Strauss som atomminister og forsvarsminister, og de enorme summene som investeres i atomteknologi, kommer også laserteknologi, data, rakett-teknologi etc til gode. I 1976 er da tiden moden til å skaffe seg et militært hemmelig øvingsfelt etter modell av Kazan 1922-33. Valget faller på et 100.000 kvadratmil stort område i provinsen Shaba i Zaire. I dagens kurs betaler den tyske rustningsindustreien 206 millioner DMark årlig for dette øvingsfeltet hvor de tyske mellomdistanserakettene utvikles.

Omtrent på samme tid er faktisk Tyskland en stormakt innen atomfysikk og atomteknologi, noe Strauss i sitt vidsyn aldri hadde noen problemer med å finne gehør for. Alle de nye atombombenasjonene, Pakistan, India, Argentina, Brazil, Irak, Iran, Korea og Sør-Afrika, er i avgjørende grad bygget opp på tysk atomteknologi.

Det sier seg selv at et samarbeide om så ømfintlige ting som atomvåpen forutsetter intime politiske relasjoner som også åpner dørene for økonomiske konsesjoner, preferanser vis-a-vis konkurrenter som Japan, USA etc. Som mange økonomer har betonet, skyldes det tyske økonomiske miraklet, «retur» på de enorme investeringer som de tyske gigantene kunne gjøre i den tredje verden. De tre store innen tysk finans, Dresdner Bank, Commerz Bank og Deutsche Bank, kunne etterhvert etablere seg som verdensbanker. Ikke for ingenting var Alfred Herrhausens (sjef for Deutsche Bank) hovedparole: Globalisering av den tyske økonomien.

Den tyske etterretningsorganisasjonen, Bundesnachrichtendienst, har over 7.000 offisielle ansatte og en anseelig del av disse jobber med våpenhandel utenfor parlamentarisk «kontroll». I 1991 gikk Tyskland fram fra 5. plass i verden til nummer 2 som våpeneksportør. Etter at man i midten av 1980-årene har lesset på morderorganisasjonen Renamo så mye våpen den orket håndtere, er det nå Kroatia som blir overlesset med kvalitetsvåpen. Kroatia er nå en tysk festning takket være et kjempearbeid av Bundesnachrichtendienst.

Et nytt 1933

Avisa Roter Morgen, som m-l-bevegelsen mistet kontakten med i 1977, påviste med stor presisjon gjennom disse årene at det tyske storborgerskapet systematisk arbeidet for å skape grobunn og forutsetning for et nytt 1933. Det var ikke bare AKPs tidligere søsterparti, KPD, som sto for en slik prognose. Også andre strømninger av marxistisk tenkning delte dette synet. Et forbund av tyske trotskister skriver så tidlig som i 1983 i et dokument at «det tyske borgerskapets program er et nytt «Gross-deutsches Reich» for det tyske «herrefolket», rasisme mot jøder og tyrkere og Lebensraum i Østen».

Det er ikke noe problem idag å skaffe seg bred kunnskap og glimrende analyser av den tyske imperialismens planer. Aviser som Neue Arbeiter-presse, Weltrevolution og Spartakist holder et meget høyt nivå og skiller seg fra de hjemlige avisene med en stor teoretisk bevissthet og nøyaktighet.

Til tross for at den tyske imperialismen i samforstand med Høyre og Ap er iferd med å forandre energipolitikk, økonomi og sikkerhetspolitikk i Norge, er de norske marxisters omgang med det tyske spørsmål av tilfeldig og improvisert karakter. Og journalistisk impresjonisme, hvor god den enn er, er noe annet marxisme. Ifølge Lenin krever det siste mye arbeid og en fant ikke sannheten om noe som helst uten hardt arbeid.

Hvis leserne syns denne artikkelen har inneholdt en del provokative spark, så er det helt riktig oppfattet. De nåværende tingenes tilstand i forhold til Tyskland må endres radikalt. En må gjenopprette den klassiske innsikten om at på grunn av Tysklands sentrale posisjon i Europa, og dets dominerende rolle i økonomien, så avgjøres Europas skjebne av det som skjer der.

Jeg har det håp at det nye Røde Fane kan bidra til å kvitte oss med gammelmodige nasjonalreformistiske illusjoner og etablere revolusjonær internasjonalisme såsom dette ble praktisert av Lenin, Luxemburg og Liebknecht. Det finnes ingen annen vei framover.

---

Tyrkia-Tyskland-alliansen

Utdrag fra en analyse i avisa Weltrevolution nr 60, som utkommer i Köln

«De sørlige statene i det gamle Sovjetunionen angripes nå av Russland og tvinges derfor til å skaffe seg utenlandske allierte. Tyrkia og Iran framstår som hovedkandidater for dette. Da framstår Tyrkia som Russlands logiske motstander i dette området: Russland har et nødvendig behov for et svakt Tyrkia da dette landet nå befinner seg i den strategiske situasjonen at det kan hindre den russiske flåtens ferdsel mellom Svartehavet og Middelhavet ved Bospurosstredet. Virkeliggjøringen av de tyrkiske ekspansjonsplanene i det gamle Sovjets sørflanke, kan bare skje på bekostning av Russland.

Tyrkia på sin side kan bare utfordre Russland såfremt det har en mektig alliert på sin side. Det finns riktignok deler av det tyrkiske borgerskapet som av den grunn tar til orde for tettere forbindelser med USA, men siden sammenbruddet av Sovjet har USA praktisk talt stått skulder ved skulder med Russland. Dette er livsviktig for USA for å hindre at Russlands atomvåpen igjen siktes inn på USA.

Det er på en slik bakgrunn at tilnærmingen mellom Tyrkia og Tyskland har skutt fart i de siste to årene. Ved Kohls siste besøk i Ankara ble begge statene enige om en felles ekspansjon i retning Sentral-Asia. Tyskland støtter såvel Kravsjuk-regimet i Ukraina som Sjevardnadses regjering i Georgia. Og via Tyrkia har Tyskland levert store mengder våpen fra DDR til Aserbajdsjan.

For Tyskland handler det om å forsvare den tyske statens livsviktige interesser i den Nære Østen som i Sentral-Asia. Gjennom hele det 20. århundrede besto den tyske utenrikspolitikkens anstrengelser i å utvikle en landforbindeise fra Tyskland over Balkan til disse strategisk viktige og råstoff rike områdene, spesielt til oljefeltene. Det er på denne bakgrunn en må forstå hvorfor den tyske regjeringen i juni offentlig ga Tyrkia sin støtte for å gå til et militært angrep på PKK i Anatolia.»

Oversatt av Jan Hårstad

---

Litteratur

• Erich Schmidt-Eenboom: Der BND (Econ)
• Wulf: Waffenexport aus Deutschland (Rowolt)
• Olle: Bundesdeutsche Konzerne in der dritten Welt (Lamuv)