Metoo-bevegelsen har fått et viktig bidrag med Det jeg skulle sagt – håndbok mot seksuell trakassering av Anja Sletteland og Hannah Helseth. Håndboka gir en grundig innføring i hva seksuell trakassering er, og er samtidig et oppslagsverk for dem som står i nøden. Den gir konkrete råd til utsatte og anklagede, og bør leses av alle som mener noe om fenomenet.

Mira Stokke er feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.
Foto: Manifest forlag

Det er fortsatt behov for oppklaring i hva seksuell trakassering egentlig er. Håndboka bidrar med et språk mot trakasseringen. Seksuell trakassering er en hersketeknikk, og i Berit Ås’ ånd må vi ha et vokabular for fenomenet for å kunne slå ned på det. Forfatterne kategoriserer ulike former for trakassering og trakassører, med tilhørende råd om hva man som utsatt kan gjøre. Dette er etterlengtet og nødvendig folkeopplysning.

Det jeg skulle sagt er oversiktlig og fungerer som håndbok. Samtidig er den god å lese fra perm til perm. Den er informativ og saklig, men blir i løpet av sine knappe 200 sider aldri kjedelig. I stor grad handler dette om at forfatterne bruker eksempler fra populærkulturen, i tillegg til å gjenfortelle flere av historiene som kom frem med metoo-oppropene. For eksempel får vi et gjenhør med Nooras konfrontasjon med William i SKAM, Susanne Sundførs kamp mot sexisme i musikkbransjen, og Amelies flørting med Nino i filmen Amelie fra Montmartre.

For til kritikernes lettelse er det, i følge forfatterne, utrolig nok fortsatt lov til å flørte. Det er likevel lurt å finne ut av om interessen er gjensidig. Ettersom forfatterne oppstiller grensen mellom hva som er greit eller ikke på en forståelig måte, er det nok mange som kunne hatt godt av å lese boka. Den er saklig, balansert, og tar ulike perspektiver i en trakasseringssituasjon. For eksempel forklarer boka hvordan også kvinner kan trakassere og menn bli trakassert, selv om kvinner hovedsakelig er på den utsatte siden. Boka fungerer for alle kjønn, for de som har opplevd trakassering eller selv har trakassert, de som har kritisert metoo-bevegelsen, andre som lurer på hva bevegelsen har betydd.

Boka er spesielt viktig for ungdom. Selv om den har et arbeidsplassperspektiv, kan alle situasjonene lett overføres til situasjoner i organisasjonslivet eller på skolen. Kapittelet om hvordan man besvarer trakassering er veldig relevant. På bøllekurs snakker jeg med unge jenter om maktstrukturer mellom kjønn, grensesetting og seksuell trakassering. Det er klart at de ønsker og trenger verktøy for å sette upassende kommentarer og tilnærminger på plass. Håndboka gir konkrete tips til svarteknikker som gjør at man kan forlate en, i utgangspunktet ubehagelig, situasjon med hevet hode. Ungdommen fortjener å forstå at de ikke skal godta og finne seg i trakassering, og lære hvordan de kan plassere ansvaret der det hører hjemme.

Som forfatterne skriver, er det er en stolt feministisk tradisjon å dele erfaringer for å fjerne stigma og skape solidaritet. Det jeg skulle sagt viderefører denne tradisjonen, og er et viktig bidrag i den pågående kampen mot seksuell trakassering.

James Bloodworth:
Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter
Oslo: Res Publica, 2019, 253 s.

Av Per Emil Skjelbred,
faglig ansvarlig i Rød Ungdom, jobber i bar og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

Arbeidsmarkedet over hele verden er i stadig endring. Nyliberalismen har i stor grad vunnet frem som et globalt hegemoni, og konsekvensene for verdens arbeidere er en hverdag preget av usikkerhet. Mindre jobbsikkerhet, bemanningsbransjen, lavere lønninger, lange arbeidsdager og en nedbrutt psyke er nøkkelord i denne boka av James Bloodworth.

Boka er et resultat av en feltstudie gjennomført av forfatter og journalist James Bloodworth. Den er et djupdykk ned i de verste og mest brutale delene av det britiske arbeidsmarkedet. Gjennom historier fra Amazons varelagre, privat eldreomsorg og som übersjåfør tegner han et bilde av resultatet av flere år med nyliberal policy både i Storbritannia, men også i den Europeiske Union.

I første del av boka er forfatteren ansatt ved et av Amazons megalagre i Midlands i Storbritannia. De tidligere gruvesamfunnene som var kjennetegnet av høy grad av tillit og en sterk fagbevegelse, virker som en fjern virkelighet når Bloodworth skildrer forholdene i dagens samfunn. På arbeidsplassen eksisterer følelsen av den gamle husmannsånden, som regjerte for over to århundrer siden. Arbeiderne er der på nåde fra arbeidsgiver, og hver minste forseelse registreres for enklest mulig å kunne kvitte seg med en arbeider dersom arbeidsgiver ønsker det.

Ved å skildre livet i Rougley viser Bloodworth konsekvensene av Margarth Thatchers nyliberale politikk. Nedleggelsen av kullindustrien var et bevist politisk valg for å knuse den sterke fagbevegelsen. Resultatet ble en fagbevegelse med knekt rygg og en ny klasse med arbeidende fattige, og det er nettopp dette samfunnet Bloodworth trer inn i som lagerarbeider ved Amazon. Denne utviklingen er ikke bare skadelig for arbeidslivet, men det går rett og slett ut over helsen til arbeiderne. Livet består av tungt fysisk arbeid, lange dager, fast food til alle måltider og økt bruk av rusmidler. Dette er de menneskelige konsekvensene av et brutalisert arbeidsliv, som vi som samfunn ikke har råd til.

Virkeligheten som beskrives i Innleid og underbetalt kan også overføres til den utviklingen vi ser i arbeidslivet i mer hjemlige strøk. I andre del av boka er Bloodworth ansatt ved et privat helseomsorgsselskap, uten lønn mellom pasientbesøk og på nulltimers kontrakt. Arbeiderne er i konstant kamp mot tida, der de kjører fra hus til hus for å levere tjenester til de mange kundene. Vi får en forståelse av konsekvensene dette medfører både for de ansatte, men ikke minst for de pleietrengende

I Norge har vi flere eksempler på den samme kommodifiseringen, at alt gjøres til varer, av velferdstjenester og arbeidere innen disse sektorene, som kjøpes og selges mellom selskaper. Dette rokker ved tanken om den trygge og stabile arbeidsplassen der heltid er normen og deltid er unntaket. Denne endringen av velfredssektoren er et resultat av en stadig utvidelse av kapitalismen inn i nye sektorer som tidligere har vært regulert av staten.

Denne boka viser hva som skjer når nyliberalisme og høyrepolitikk får sette premissene for arbeidslivet. Den maler et mørkt bilde av hva som kan skje med arbeidslivet her hjemme i Norge om vi ikke tar ansvar. Det er ikke på grunn av kapitalismen at vi har fått de rettighetene vi har i dag, det er på tross av den. Det er den organiserte fagbevegelsen som har sikra oss de rettighetene vi har i dag, men framtida ser mørkere ut. La denne boka være til inspirasjon for kamp mot høyresida, mot nyliberalisme og EU – og ikke minst for et bedre arbeidsliv.

God lesning!

Anne Bitsch:
Brev til et en ufødt datter.
Om frihet, sex og søsterskap
Oslo: Spartacus 2018, 110 s.

Av  Anja Ariel Tørnes Brekke,
sitter i Gnist-redaksjonen og går på forfatterstudiet i Tromsø.

Hvorfor skjer voldtekter? Hvordan gjøre noe med det? Hvordan reise seg etter man har blitt krenket? Hvordan leve uten å være redd for seksuell trakassering? Hvordan våge mer? Og vil #metoo føre til faktisk endring?

Brev til en ufødt datter. Om frihet, sex og søsterskap av Anne Bitsch er et utmerket sted å starte får å finne svar på disse spørsmålene.  

Bitsch er samfunnsgeograf og kjønnsforsker. I 2012 ga hun ut boka Bak lukkede dører. En bok om voldtekt (sammen med Anja Emilie Kruse). I 2017 mottok hun Kritikerprisen for beste sakprosabok for Går du nå, er du ikke lengre min datter.

Boka, eller pamfletten, Brev til en ufødt datter består av en rekke brev til en tenkt datter. Alle starter med «Kjære Emma», før Bitsch går inn i ulike temaer. Blant annet seksuell trakassering, sex, voldtekt, mediers fremstilling av dette og fellesskap.

Bitsch sine personlige erfaringer og forskning, blandet med feministisk historie og samfunnets fordommer rundt seksuell trakassering og voldtekt, gjør boka enormt kunnskapsrik og klok. Bitsch er en forfatter og feminist det er lurt å lytte til.

Skildringene fra rettssakene Bitsch har observert, gjør inntrykk. Både fortellingene om jentene som, ut av frykt og skam, ikke klarer å få frem et ord, men også fortellingene om gutter som er tiltalt for voldtekt.

Bitsch skriver:

Mange unge gutter og menn bombarderes med budskapet om at de ikke er noe særlig verdt med mindre de presterer seksuelt. Det fører til en destruktiv og konkurransepreget seksualkultur […] Det er i dette landskapet risikoen for overgrep oppstår.

Hun setter enkelthendelser i system, og peker mot strukturene som ligger til grunn for noe vi kanskje kan kalle en voldtektskultur.

Ett av målene med boka er å utfordre ­klisjeene om verdige ofre og rovdyraktige overgripere. Det er også et viktig poeng for Bitsch i møte med #metoo-kampanjen. Hun sier det godt når hun skriver:

Uten presise analyser […] står vi nemlig tilbake med en fæl overgriperstereotypi som ingen noensinne vil innrømme å ha noe til felles med. Da får vi ikke bare et samfunn med altfor mange tilskuere som ikke griper inn når urett begås, men fortsetter også å oppdra generasjoner av unge menn i den tro at det å utøve ondskap, samt å skade andre seksuelt, er noe alle andre gjør, og ikke noe som angår dem personlig.

Dette er en presis og berettiget kritikk av #metoo, samt et forsøk på å stake ut en kurs videre for bevegelsen.

For det er nettopp bevegelser, store fellesskap, som er grunnlaget for feministiske fremskritt. Når kvinner går sammen blir vi sterkere og modigere. Ikke minst fordi vi overfører erfaring til hverandre, slik Bitsch så sjenerøst gjør i denne boka.

Jeg håper boka når ut til unge kvinner, for dersom de har lest Brev til en ufødt datter, tror jeg de har bedre forutsetning for å leve et fritt og selvstendig liv, uten så mye frykt eller skam.

Richard J. Evans:
Eric Hobsbawm: A life in history
London: Little Brown, 2019, 800 s.

Av Tore Linné Eriksen,
professor em. ved OsloMet – Storbyuniversitet, faglitterær forfatter, bokredaktør i Gnist, anmelder i Klassekampen og medlem av Rødt.

Det er ikke mange akademikere eller enkeltpersoner på venstresida som er så interessante at de fortjener en massiv biografi, med 600 sider og et par tusen fotnoter. Men både hans liv, hans enorme produksjon og store popularitet er gode grunner til at Eric J. Hobsbawm har gjort seg fortjent til dette. Den britiske historikeren døde i 2012, 95 år gammel, og han var aktiv som forfatter helt til det siste. I nekrologene blei han hyllet som sin tids mest leste historiker, og hans bøker er oversatt til 50 språk og går fortsatt i kjempeopplag. Mest kjent er han for sine fire klassikere som dekker hele verden fra den industrielle revolusjonen til Murens fall. Men det er også dem som avviser Hobsbawms arbeider, eller lar være å lese dem, med den begrunnelse at han var medlem av det britiske kommunistpartiet fram til det blei oppløst i 1991.

(Sir) Richard J. Evans er vel skodd til den store oppgaven. Hans eget område er tysk og europeiske historie, i tillegg til at han har skrevet mye om historikeres metode og om verdien av å studere fortida for å forstå vår egen tid. Han var ingen nær venn, men åpenbart en stor beundrer av Hobsbawms faglige prosjekt. Ut fra et sosialdemokratisk ståsted, har han også en viss kritisk distanse til sin historikerkollegas selverklærte kommunisme. Men viktigst er det at han ikke bare har lest alle bøker og artikler, men at han har adgang til et enormt personlig arkiv av brev, notater og utkast, for ikke å snakke om alle rapporter fra overvåkingstjenesten. (Kanskje fant han to brev fra yngre kollega, som forgjeves fortalte han at gjentatte datering av unionsoppløsninga til 1907 var en nasjonal hån mot Norge.) Fra telefonavlyttinga av kommunistpartiets lokaler er det spennende å høre om partiledelsens forakt for sitt frittalende og kritiske medlem. Evans har også sans for andre sider ved Hobsbawm, slik som hans virke som betydelig jazzskribent (under navnet Francis Newton) og iherdig syklist i vakre landskaper.

Hva var hemmeligheten bak denne suksessen? Svaret er at det ikke er noen hemmelighet, det ligger åpent i dagen. Hobsbawm valgte tidlig å svare på det som Bertolt Brecht kalte «den lesende arbeiders spørsmål». Det betyr at han sikter mot en slags total samfunnshistorie, med sans både for lange linjer og dypdykk. Historiefaget handler ikke bare om å lete fram ny kunnskap, men om å forsøke å forklare de drivkrefter som både opprettholder maktforholdene og som kjemper for å forandre dem. Kanskje behøver man ikke å være marxist for å få til dette, men det hjelper. Et annet særmerke som ligger til grunn for Hobsbawms enorme popularitet, er at han evner å uttrykke seg i et levende språk som burde kvalifisere til en nobelpris. Vi får da også vite at det i hans etterlatte papirer er en rekke dikt og skjønnlitterære tekster, det overrasker ikke.

Mer enn andre britiske historikere, også innenfor den marxistiske retninga, løfter Hobsbawm blikket utover denne lille og forblåste øya, med dens pompøse selvbilde forankret i kolonialismens herjinger. Hans særlige interesse for Italia, Spania og Latin-Amerika, kombinert med brei lesning på i alle fall fem språk, peker i retning av det som nå kalles globalhistorie. I Brasil er hans bøker solgt i en million, og de er obligatorisk lesning ved en rekke universiteter i India.

I en biografi vil hovedspørsmålet være å vise hvordan det personlige er politisk, og det politiske er personlig. Her det mye å ta av. Som foreldreløs femtenåring, med britisk-østerriksk og jødisk bakgrunn, opplevde han kampen mellom fascisme og sosialisme/kommunisme i Berlin tidlig på 1930-tallet. Han deltok i den siste demonstrasjonen før kommunistpartiet blei forbudt og dets ledere sendt til leirene. Livet gjennom beholdt han den stensilerte teksten som blei sunget. For den unge Hobsbawm sto valget mellom fascisme og verdensrevolusjonen, og det var få andre å sette sin lit til enn Sovjetunionen. På dette tidspunktet var kunnskapen om stalinismens uhyrligheter ikke så utbredt, og Hobsbawm har seinere sagt at han akkurat da heller ikke ville ha trodd på det.

Etter den ungarske revolusjonens nederlag i 1956 meldte andre marxistiske historikere seg ut av kommunistpartiet, med E. P. Thomson i spissen. Men ikke Hobsbawm, til tross for at det nå er en rekke kilder som forteller hvor kritisk han var, og at han etter 1956 aldri utførte noe aktivt arbeid for partiet. Selv har han forklart det med lojalitet til det som en gang formet han, og frykt for at det kunne se opportunistisk ut for å få en bedre karriere. Derfor holdt han seg som historiker til 1800-tallet helt fram til sovjetkommunismens sammenbrudd, da han gikk løs på «ytterlighetenes tidsalder» mellom 1914 og 1991. De som roper på avbikt, vil langt på vei finne den her. Men de vil også finne noe annet de aldri vil tilgi Hobsbawm for: hans skarpe analyser av kapitalisme som et system som skaper kolonialisme, kriger, massevold og rovdrift på natur og mennesker. Det er lett å se på kommunismen i sovjetisk versjon som en feilslått utopi, men det er også utopisk å tro på en krisefri kapitalisme i harmoni med naturen.

Skal man først lete etter politisk skadeverk i Hobsbawms liv, er det interessant å lese i biografien om hans utspill sist på 1980-tallet. I tråd med tankegangen om en folkefront, mante han ikke bare til samling om Labour, men ønsket ei endring av partiet vekk fra den tradisjonelle arbeiderklassen. I praksis var han med på å legge grunnlaget for Blair-ismen, selv om han angret da han så resultatet. (Han omtalte Blair som «Thatcher i bukser».)

Skulle man ønske seg noe mer, må det være diskusjon av sider ved Hobsbawms forfatterskap som viser blindflekker. Det gjelder ikke bare Sovjetunionen, men også manglende interesse for retninger som anarkisme, feminisme, anti-stalinistisk sosialisme, maoisme og økologi. Til tross for sitt globale perspektiv, var han til det siste også eurosentrisk. Det vil si at den industrielle, franske og russiske revolusjonen brukes som prismer, og samtidig som han aldri fant afrikansk historie særlig nevneverdig. Men selv med disse forbehold, lykkes biografien godt med å forklare hvorfor Hobsbawm fortsatt bør leses, og hvordan hans lange og begivenhetsrike liv også kaster lys over det forrige århundret. Dessuten blir det lettere å forstå hvordan han endelig blei tatt inn i varmen, overdynget med æresbevisninger og sluppet inn i prestisjefylte selskaper. Det likte han godt.

PS: Verken Pax forlag eller Gyldendal ser noen grunn til å holde Hobsbawms klassiske verker i trykk, men hele hans omfattende produksjon er heldigvis tilgjengelig i rimelige utgaver på engelsk.

Leigh Phillips og Michal Rozworski:
People’s Republic of Walmart: How the World’s Biggest Corporations Are Laying the Foundation for Socialism
London: Verso, 2019, 256 s.

Av Fredrik Vaaheim,
medlem i Rødt Gamle Oslo.

Når fremtidens arkeologer skal gjøre utgravninger for å undersøke hvordan sosialismen oppsto, er det noe spennende å finne i det forlatte arkivbygget til Walmarts forlatte hovedkvarter i Bentonville i Arkansas? Dette spørsmålet stiller Frederic Jameson i Archaeologiess of the Future, og det er dette som er undersøkes nærmere i boken People’s Republic of Walmart.

Aspektet av sosialisme som boken fokuserer på er hvordan og hvorfor vi må ha en demokratisk planlagt økonomi. For Leigh Phillips og Michal Rozworski er det åpenbart at om vi skal skape en verden som mennesker kan leve på også i fremtiden, så må vi erstatte markedsstyrt produksjon med demokratisk planøkonomi. Et eksempel de bruker i boken er hvordan markedsstyrt produksjon har ført til at det knapt har kommet en eneste type ny antibiotika på markedet de siste tyve årene, samtidig som vi produserer mer fossilt brennstoff en jordens klima kan tåle.

Det som gjør boken spennende er at den velger å utforske mulighetene til planlegging gjennom å rette blikket mot kapitalismens høyborg, nemlig store internasjonale selskaper som Walmart og Amazon. Forfatterne forsøker å forklare at mye av infrastrukturen og teknologien som er nødvendig for å kunne drive en demokratisk planlagt økonomi, allerede eksisterer i form av logistikksystemer og planleggingsteknikker i store internasjonale selskaper. For selv om store selskaper ofte prater varmt om markedet, er de sjelden styrt internt gjennom markedsmekanismer – de er som oftest sentralt planlagte virksomheter. Og hvis man forsøker å lage et indre marked pleier det ikke å gå bra.

I et svært morsomt kapittel blir Walmarts historie fortalt i kontrast til varehuskjeden Sears, som fra 1880-tallet og frem til 1990-tallet var et av USAs største selskap. Der Walmart satset på indre planlegging og yre konkurranse, besluttet Sears styreleder– i en tragikomisk prosess – kun å bruke Ayn Rands prinsipper om full konkurranse i alle deler av selskapet. Bare slik mente eieren at Sears kunne drives «rasjonelt». I Sears måtte blant sportsavdelingen og lekeavdelingen konkurrere mot hverandre om plassering i reklameavisene. Og selskapets egen produserte varemerker ble skjøvet ut av konkurrerende billigmerker med dårligere kvalitet. Det endte i økonomisk ruin, og i 2018 gikk Sears konkurs etter over 100 års drift.

Vi ser den samme historien utspille seg i kapittelet om National Health Services i Storbritannia, hvor det å tvinge frem et falskt marked i helsesektoren har ødelagt en god og veldrevet institusjon. Dette var historier som minnet meg om oppstykkingen av NSB og Sporveien i Oslo, samt vårt eget helsevesen.

Forfatterne bruker et enkelt og muntlig språk, og skyr ikke unna å være morsomme. I People’s Republic of Walmart får vi en rask innføring i flere temaer: fremveksten av Sovjetunionens planleggingsbyrå, ny teknologi innenfor logistikk og planlegging og Allendes forsøk på å lage et datasystem for å koordinere produksjon i Chile.

Historien om Walmart versus Sears er eksemplarisk for det som er bokens hovedargument: at planlegging fungerer og er et gode. Her mener forfatterne vi har mye å lære av de teknikkene som alt eksisterer i dag, selv om de understreker mange ganger at den planleggingen de ønsker seg skal være demokratisk og til menneskehetens beste, ikke toppstyrt og til eierens beste – slik planleggingen i Walmart og Amazon foregår i dag.

Forfatterne er fast innstilt på at en planlagt økonomi er noe som verken tilhører fortiden eller er en nostalgisk drøm som bør oppgis. Vi har bedre forutsetninger enn noensinne til å teknisk håndtere og skape en verden planlagt for menneskets beste, og jeg gleder meg til neste gang jeg treffer noen på fest som sier: «Jaja, sosialisme høres jo fint ut i teorien, men vil aldri fungere i praksis».

Riis Mossefinn:
Privatskoleparadokset. Kunsten å tjene penger i et marked som forbyr profitt
Oslo: Forlaget Manifest, 2019, 159 s.

Akkurat i rett tid til lokalvalgkampen kommer Manifest forlag med en kort og lettlest, men innholdsrik bok om et av de mest sentrale temaene for valgkampen – kommersielle aktører som eter seg inn på sentrale områder for velferdsstaten. Disse velferdsprofitørene har vi jo hørt mye om før, tenker du kanskje – men denne gangen tar forfatterne oss med på et dypdykk i ett sentralt område – kommersielle skoler.

Og det er et ganske grunnleggende spørsmål de stiller: Hvorfor er kommersielle aktører interesserte i å etablere seg på et område hvor loven sier at alle pengene de får skal komme eleven eller studenten til gode? Dersom loven hadde fungert etter hensikten, ville jo dette vært et uinteressant investeringsobjekt for for eksempel investeringsselskaper etablert i skatteparadiser. Men det viser jo historien at det ikke er – så hva er greia?

Den som har lest noen bøker fra Manifest vil kjenne igjen metoden bak denne. Man blander tilgjengelig statistikk, data og faktaopplysninger med personlige fortellinger. Det er, tror jeg, en klok og effektiv tilnærming. De personlige kvalitative historiene synliggjør hvordan dette oppleves for de som står i det, og det minner oss om at vi har å gjøre med beslutninger som får konsekvenser for virkelige mennesker. Statistikk, fakta og tall viser oss at dette faktisk får, og kan få, konsekvenser for ganske mange av oss.

Boken er skrevet av to tidligere studenter ved Westerdals høyskole, Annika Sander og Eirik Riis Mossefinn. Westerdals kom som mange kanskje husker i offentlighetens søkelys etter at de to brødrene Peder og Nicolai Løvenskiold hadde klart å få 100 millioner som skulle gått til ”studentenes beste” over i egne lommer, samt krevd ulovlig mye i egenbetaling av studentene og jukset med hvilke linjer studentene gikk på for å utløse ytterligere offentlige midler.

Det mest interessante i boka, og det boka kanskje lykkes best med er for det første å dokumentere og beskrive de mekanismene finansakrobater benytter seg av for å få penger ut av en sektor hvor det strengt tatt er forbudt. Og de dokumenterer svært godt hvor krevende (umulig) det er å føre noen effektiv offentlig kontroll med systemet. Det er god grunn til å tro at det som er avslørt av juks både i høyskole- og skolesektoren bare er en brøkdel av det som faktisk har foregått.

Det andre de beskriver svært godt er hvordan eiere forsøker å manipulere både ansatte og studenter til å holde kjeft om uregelmessigheter de blir kjent med – det er jo deres jobb, og deres utdanning som vil bli rammet om selskapet legges ned eller får svekket omdømme.

De viser også hvordan selve ideen om konkurranse­ om å tiltrekke seg elever får uheldige konsekvenser for selve kjerneoppgaven – utdanning. Det er for eksempel et skremmende stort sprik mellom standpunkt- og eksamenskarakter for kommersielle skoler. Standpunktkarakterene blåses opp for å tiltrekke seg elever, men bløffen avsløres når elevene møter en sentralgitt nasjonal eksamen.

På dette punktet får boken meg også til å tenke på en annen nylig utgitt Manifest-bok, Simon Malkenes’ Det store skoleeksperimentet. Den viser hvordan den samme markeds- og omdømmetenkingen får store negative konsekvenser når den flyter inn i også den offentlige skolen.

Til sammen vil disse to bøkene være svært nyttig ballast for alle som skal inn i debatter om norsk skole i både den kommende valgkampen, og senere.

Til sist, som et ekstra svært nyttig bidrag, kommer Sander og Mossefinn med helt konkrete tiltak som kan gjøres for å tette igjen en del av hullene som gjør at statsstøttede private skoler kan kjøre skattepengene våre inn i private konti på Guernsey. «Look to Denmark», er den avsluttende oppfordringen. Der er det blant annet forbud mot at aksjeselskaper eier privatskoler, og flere andre begrensninger som gjør at de i stor grad har unngått de problemene vi har hatt i Norge. For ikke å snakke om Sverige. Men det sistnevnte skal ikke jeg gjøre. Dere får lese boka.

Red. Susanne Kaluza,
Illustrert av Jenny Jordahl:
Abortkamp – maktkamp
Oslo: Res Publica, 2019, 167 s.

Av Anja Rolland,
Rødt-medlem og tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

2018 markerte 40-årsjubileet til den norske abortloven. I førti år hadde loven stått uendret, og det var derfor ikke overraskende at KrFs Kjell Ingolf Ropstad kalte det «en historisk mulighet til å endre abortloven» da statsminister Erna Solberg la kvinners selvbestemmelsesrett i forhandlingspotten for å beholde regjeringsmakt. Dette utløste et ras av protester landet rundt, med demonstrasjoner på hvert torg og leserinnlegg i hver lokalavis. Abortkamp – maktkamp er, ifølge redaktør Susanne Kaluza, en samling av kunnskap til forsvar for abortloven. Det er en svært brei samling, bestående av kronikker, taler, tegneserier, dikt, appeller, Facebook-innlegg og personlige historier. Bidragsyterne er også en svært sammensatt gruppe. Innlegg fra SV, Arbeiderpartiet, Feministisk Initiativ og Kvinnefronten var kanskje å forvente, men her er også leder i Unge Høyre, Sandra Bruflot, med et sviende angrep på eget moderparti. Hjerteskjærende fortellinger fra dem det gjelder – kvinner som har tatt det vanskelige valget det er å abortere et alvorlig sykt foster, og familier som lever eller har levd med barna det ofte snakkes høyt om, men sjeldent snakkes med.

Et tema som gjentas i flere av disse historiene er følelsen av å skulle være personlig ansvarlig for et mangfoldsideal, uten at politikerne som forkynner dette idealet gjør noe for å løfte byrden fra dem det gjelder. Karethe Hoft Solstad, mamma til et annerledesbarn, setter ord på dette i sin kronikk: «La den paragrafen berre vera, og sett heller litt prestige i å fiksa livet for dei borna som er her (…) So får dekan mangfaldet dekans, utan at me som har gitt dekan det slit oss heilt ut». Siri Fransson er født med SMA og regner seg med i gruppen med diagnoser som kanskje kan gjøre at kvinner velger abort. «Kan me verna om det fødde liv først? Då hadde kanskje aborttala gått ned utan tvang» sier hun, og påpeker dessuten at det er etter man er født at sorteringssamfunnet starter.

Boken har også en sterk faglig forankring. Nils-Halvdan Morken og Stine Andreasen, leder og nestleder i Norsk gynekologisk forening, advarer mot å gjøre abortloven til brikke i et politisk maktspill. Lege Mina Adampour anklager regjeringen for å ønske å føre oss 43 år tilbake i tid. Fødselslege og gynekolog Agnethe Lund ønsker å slå ring om kvinners selvbestemmelse. Professor i medisinsk etikk ved NTNU, Berge Solberg, stiller spørsmålstegn ved om abortloven – og spesifikt paragraf 2c – er diskriminerende, og konkluderer: «Det blir verken mer eller mindre likeverd av å fjerne 2c – bare mer forvirring». I en kronikk publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The BMJ skriver norske og svenske professorer om den norske regjeringens forsøk på å innskrenke abortloven, og deres dom er ikke nådig: «For a government with no democratic mandate for change to instrumentalise women’s reproductive vulnerability is, we suggest, a betrayal».

Det mest uventede bidraget er kanskje fra Gyrid Gunnes, prest og doktorgradstipendiat i teologi/diakoni, som gir et kristent og feministisk ja til abortloven. Hun mener kirken alltid har vært opptatt av sårbare mennesker, og spør seg hvor denne omtanken er for kvinner som ikke ønsker eller makter å bære frem et barn: «En kristen etikk som ikke lar kvinnen bestemme over egen kropp, overser at kvinner er skapt i Guds bilde».

Abortkamp – maktkamp er en sterk og hardtslående bok som alle politikere burde lese før de uttaler seg kritisk til abortloven. Likevel synes jeg den mangler noe: de aller fleste bidragene er skrevet som et svar på at Erna Solberg sa seg villig til å forhandle om abortlovens paragraf 2c, som gir gravide rett på abort dersom fosteret har en alvorlig sykdom. Denne paragrafen fikk derimot stå uendret, mens det var muligheten for fosterreduksjon som ble innskrenket. Få av innleggene i boken handler om dette, noe som får meg til å tenke at den kanskje ble utgitt et par måneder for tidlig.

Amalie Kasin Lerstang (red.)
En eller to eller hundrevis av søstre. Dikt om kvinner og kvinnekamp
Oslo: Cappelen Damm, 2019, 192 s.

Av Åsne Hagen,
sosiolog og skribent.

Mobilisering er sentralt for diktantologien En eller to eller hundrevis av søstre. Redaktør Amalie Kasin Lerstang slynger dikta ut i dagens politiske kontekst med eit forord der ho går rett inn i protestane mot at kvinners råderett over kroppen sin blir brukt i politiske maktspel. Overskrifta «Kom, vær mine allierte» viser til den siste av sluttstrofene frå eit dikt av Naja Marie Aidt og Mette Moestrup:

Af sted
Af sted
På vej fra én kamp til en anden
kom, vær mine allierede

Omgrepet «alliert» gir assosiasjonar til strategi og alliansar, solidaritet mellom eller med kvinner, men òg Black Lives Matter og LHBTQ-rørsla med sin bruk av allies. Lerstang påpeikar at ikkje alle kvinner kan skrive «eg» utan risiko. Eit tydeleg subjekt kjempar seg fram i mange av tekstane, som her frå «I dikta mine er eg fri» av Dulce María Loynaz: «I dikta reiser eg meg, og er meg».

Samstundes finn vi eit stort «vi» med søstrer, mødrer og døtrer, både i bokstaveleg og overført tyding. Innlemminga i fellesskapet og mobiliseringa til kollektiv handling er òg markert i tittelen på antologien, henta frå første strofe av «Det bare sier jeg deg» av Gro Dahle: «Det bare sier jeg deg, / du burde ikke kødde / med en søster. / For en søster har en eller to / eller hundrevis av søstre, / en brannmur av søstre, / et festningsverk».

Amalie Kasin Lerstang har sjølv skrive romanen Europa (2014) og diktsamlinga Vårs (2018). Begge tematiserer vilkåra for fellesskap ut frå klasse og kjønn. Denne tråden strekk seg vidare inn i antologien, der utvalet av tekstar både viser fram og spring ut frå mange måtar å vere kvinne på. Dei 56 forfattarane spenner i tid frå antikkens Sapfo til Sumaya Jirde Ali, og utvalet femnar ulike språklege og litterære tradisjonar. Rundt halvparten er omsetjingar og gjendiktingar, medan dikt på skandinaviske språk er trykte på opphavsspråket.

Redaktøren skriv at fellesnemninga for tekstane er kvinnelege erfaringar. Her anar eg gjenklang frå kvinnerørsla på 1970-talet og programerklæringa om at det personlege er politisk. Det gir eit utgangspunkt for å undersøkje forholdet mellom kjønna, arbeid og familie, måtar å leve saman på og evna til å føde barn som privilegium og byrde. Forståinga av kva det personlege kan romme, er samstundes utvida. Boka gir mellom anna gløtt inn i vår tids rasisme, islamofobi og vilkåra for skeive familiar i eit heteronormativt samfunn.

Boka er delt inn i bolkar som utforskar sjølve kategorien «kvinne», politisk handling og kvinnekamp, morsarbeidet og anna ulønna arbeid på heimebane, vald og valdtekt, råderett over eigen kropp, ulike formar for kjærleik og livet under patriarkatet. Redaktøren har ordna tekstane tematisk heller enn kronologisk, og lar oss finne andre typar samanhengar og slektskap enn dei stilistiske. Dette grepet er ei styrke for boka, då dei nye samanstillingane skapar uventa samklang og kontrastar mellom tekstane.

Lerstang peiker på plassen poesien har i kvinnerørsla, og har eit uttalt ønske om at boka skal følgje lesaren i kampen. Dei munnlege tradisjonane som blir nemnde i forordet er ikkje like tydelege i antologien, men enkelttekstar har lang tradisjon som bruksdikt. Kan hende vil boka utvide rommet for kva dikt vi les høgt med kalde fingrar ved mikrofonen på demonstrasjonar, eller delar utdrag frå i sosiale media?

Passande i så måte er det at samlinga blir avslutta med diktet «Alle skulle bli dronning» av Gabriela Mistral. Det står aleine i sin bolk, som blir innleia med desse linene frå teksten: «Men høgt oppi Elquidalen, / med hundre fjell eller fleire, / der song dei, jentene som kom, / der skal nye jenter syngje».

Cinzia Arruza, Nancy Fraser og Tithi Bhattacharya:
Feminism for the 99%: A manifesto
Verso, 2019, 96 s.

Av Ingrid Andrea Holland, masterstudent i samfunnsgeografi og jobber for tiden som valgkampsekretær i Rødt.
og
Laura Isabel Hultberg, masterstudent på lektorprogrammet i samfunnsfag og var student til Nancy Fraser under et utvekslingssemester på The New School i vår.

This is a remarkable vision of equal opportunity domination: one that asks ordinary people, in the name of feminism, to be grateful that it is a woman, not a man, who busts their union, orders a drone to kill their parent, or locks their child in a cage at the border.

Slik settes startskuddet for Feminism for the 99%: A Manifesto, skrevet av Cinzia Arruza, Nancy Fraser og Tithi Bhattacharya. Med sine knappe hundre sider skisserer manifestet et grunnlag for en feministisk bevegelse med et klasseperspektiv som utfordrer kapitalismens undertrykkende mekanismer, og som favner om alle, ikke bare de rike få. Det korte manifestet serverer en skarp kritikk av liberalfeminismen med sine lean-in teorier og glasstakknusing, og peker ut en antikapitalistisk feminisme som den eneste retningen å gå for å sikre arbeiderklassekvinners interesserer i kampen mot vold og undertrykking. I tillegg til at manifestet tar et kraftig oppgjør med liberalfeminismen som har fått boltre seg fritt og hemningsløst over store deler av verden de siste tiårene, tar forfatterne også et endelig oppgjør med en den ortodokse marxismen, som i sitt forsøk på å forstå verden, i stor grad har oversett fremveksten av ulike sosiale bevegelser som forsøker å se sammenhengene i den komplekse og multidimensjonale virkeligheten vi lever under.

Gjennom elleve teser presenterer forfatterne en interseksjonell og systemkritisk feministisk analyse av den globale kapitalistiske samtiden, som søker å forklare sammenhengen mellom de ulike kampene og bevegelsene knyttet til kjønn, miljø, etnisitet, seksualitet og klasse. De trekker stadig frem eksempler fra de siste årenes massive feministiske mobiliseringer verden over fra Ni Una Menos bevegelsen i Argentina, til abortdemonstrasjonene i Polen, og argumenterer for å ta i bruk mer offensive virkemidler, slik som sosial streik i den feministiske kampen, og at feministbevegelsen bør alliere seg med et bredere spekter av radikale bevegelser for å oppnå målet om et reelt likestilt samfunn. Dette manifestet bør derfor være av interesse for alle som kjemper mot undertrykkelse og utnytting under dagens kapitalisme.

Sammenhengen mellom kapitalisme og kvinneundertrykking

Forfatterne åpner manifestet med å si at «Vårt mål er å forklare hvorfor feminister skal bruke streik som kampvåpen, hvorfor vi må forene oss med andre antikapitalistiske og systemkritiske bevegelser og hvorfor vår bevegelse må være en feminisme for de 99 %» (min oversettelse). Dette skisserer opp hovedbudskapet i boken, som utgjør fundamentet gjennom hele manifestet, nemlig sammenhengen mellom det kapitalistiske systemet og systematisk kjønnsundertrykking, mellom kapitalismen og patriarkatet. Men for å forstå disse sammenhengene må man imidlertid grave under det som i tradisjonell Marxistisk teori har blitt ansett som roten til problemet, nemlig utbytting av arbeidskraft i produksjonen. For å bruke Frasers eget uttrykk må vi gå «behind Marx´s hidden abode» til de sfærene i samfunnet som er ekskludert fra kapitalistens regnskap, men som kapitalismen like fullt er avhengig av. De sfærene som ikke bare utbyttes, men rent ut «ranes» under kapitalismen. Her står sosialt reproduktivt arbeid sentralt fordi produksjonen av merverdi under kapitalismen avhenger av reproduksjon av arbeidskraft og de sosiale institusjonene arbeiderklassen er en del av. På denne måten forstår man kapitalismen som en helhet, hvor produksjon og reproduksjon står like sentralt. Med dette tydeliggjøres forfatternes poeng at kvinner som utfører sosialt reproduktivt arbeid ikke bare er et offer for krisene vi står overfor, men utgjør en sentral bærebjelke i det kapitalistiske samfunnet. På grunn av dette, argumenterer manifestet, står kvinner i reproduktivt arbeid helt sentralt i kapitalismens overlevelse og har derfor et enormt slagkraftig potensiale som antikapitalistiske aktører.

Med dette søker manifestet å utvide kapitalismebegrepet, fra å forstås utelukkende som et økonomisk system til å forstås som sosialt system, eller en «institusjonalisert sosial orden». For feministisk kamp er denne utvidelsen av kapitalismebegrepet viktig fordi det betyr at feministiske streiker ikke bare er en «symbolsk» markering for likestilling og rettferdighet, men har direkte innvirkning på kapitalismen som system.

Den multidimensjonale krisen

Ved å forstå kapitalisme som et altomfattende sosialt system legges også grunnlaget for å forstå sammenhengen mellom den økonomiske krisen, miljøkrisen, den politiske krisen og det de betegner som «omsorgskrisen». På samme måte som man tradisjonelt har forstått kapitalismens kriser på bakgrunn av rent økonomiske aspekter (overproduksjon og underkonsum), understrekes det i dette manifestet at kapitalismens kriser i like stor grad må forstås på bakgrunn av de bakenforliggende og ikke-økonomiske forholdene kapitalismen er avhengig av, som for eksempel naturressurser (kapitalens vekstimperativ og begrensede naturressurser) som fører til miljøkriser; sosialt reproduktivt arbeid (kapitalismens avhengighet av arbeidere for merverdi og den samtidige nedvurderingen av reproduktivt arbeid) som fører til omsorgskriser; og politiske institusjoner (kapitalismens avhengighet av statlige institusjoner og statens avhengighet av folkets oppslutning) som fører til politiske/demokratiske kriser. På bakgrunn av dette anerkjennes også de ulike sosiale bevegelsene som potensielt sentrale og viktige aktører i kampen mot kapitalismen, på lik linje med tradisjonell arbeiderbevegelse og klassekamp.

Relevans i Norge

Selv om det er tydelig at manifestet forholder seg til en amerikansk kontekst og benytter seg av eksempler som til tider kan virke fjerne fra en norsk virkelighet, er de store linjene fortsatt relevante å trekke på også her. For å forstå og kunne påvirke utviklingen som finner sted i samfunnet vårt i dag, hvor stadig flere arenaer gjøres til varer, og hvor særlig omsorgsarbeid i økende grad blir overført til profittbaserte tjenester, må man spørre seg hvem det faktisk er som utfører omsorgsarbeidet i samfunnet vårt i dag. For det første er det fortsatt kvinner i større grad enn menn som tar seg av hus- og omsorgsarbeid i hjemmet, som fører til at mange kvinner må jobbe dobbelt. For det andre er kvinner fortsatt svært overrepresentert i omsorgsyrker, som er preget av lavtlønnede, prekære stillinger, usikre kontrakter og turnusordninger som er vanskelig å kombinere med familieliv og fritid. For det tredje ser vi en økende tendens til at de som har råd til det overfører omsorgsarbeidet til andre, ofte fattigere kvinner fra det globale sør, gjennom såkalte aupair-ordninger. Disse må igjen overføre ansvaret for egne barn og hjem til andre som er enda dårligere stilt. Dette skaper det de i manifestet omtaler som «globale omsorgskjeder», hvor sosialt reproduktiv arbeid overføres fra rike til fattige og fra det globale nord til det globale sør.

Likestilling under kapitalismen, som liberalfeministene kjemper for, betyr altså likestilling for de få og privilegerte. Som del av en globalisert kapitalistisk økonomi som baserer seg på fri flyt av arbeidskraft, må kampen for likestilling også strekke seg utover nasjonale landegrenser. På bakgrunn av dette er det på tide at vi i Norge også stiller oss bak en antikapitalistisk feministisk bevegelse som sier at reell likestilling aldri kan oppnås innenfor et system basert på undertrykking og utbytting, verken nasjonalt eller globalt.

Veien videre

Med en inngående forståelse av hvordan kapitalismen som en sosial orden forårsaker og reproduserer kjønnsundertrykking og vold, blir det naturlige spørsmålet å stille hvordan man skal kjempe imot disse undertrykkende strukturene. Selv om boka sier at feministbevegelsen må alliere seg med andre radikale bevegelser, slik som miljøbevegelsen og arbeiderbevegelsen, og bygge en bred front mot kapitalismen, er løsningene som presenteres i manifestet relativt vage. Som leser blir man oppmuntret til å ta i bruk streik som våpen, men forfatterne sier lite om hvordan de ser for seg at det samfunnet man skal kjempe for skal være, eller hvordan man skal organisere seg. Her blir mye overlatt til leserens egen analyse. Selv om boken ved første øyekast ser veldig håndgripelig ut med sine 100 sider, bruker forfatterne også tidvis et kronglete og akademisk språk, samt mange referanser man gjerne må lese seg opp på ved siden. Allikevel klarer Arruzza, Batthacharya og Fraser gjennom dette korte manifestet å tegne opp et solid rammeverk for videre diskusjon og analyse av den globale feministiske kampen. Analysene treffer den globale samtiden godt, og bruker både historiske og dagsaktuelle hendelser for å understreke sine poenger. Selv om forfatterne henter eksempler fra feministiske bevegelser over store deler av verden, er det allikevel tydelig at boken er rettet mot et amerikansk publikum. Dette kommer spesielt frem i løsningene som presenteres, der gratis velferdstjenester hyppig blir trukket frem som et viktig ledd i den feministiske frigjøringskampen. For et skandinavisk publikum vil dette fremstå heller reformistisk enn revolusjonært, og hvordan dette velferdssystemet skal organiseres er opp til leseren å tolke.

På tross av sin til tider vage form og manglende konkrete løsninger gir forfatterne leserne muligheten til å bruke boka som et hjelpemiddel i å selv stake ut veien for videre handling og hvordan vi som feminister kan tenke annerledes rundt verktøyene vi benytter oss av i kampen. Feminism for the 99% fungerer godt som utgangspunkt for diskusjon og analyse av hvor den globale feministiske kampen står, og hva som bør være sentrale fokusområder i den feministiske kampen videre. Manifestet er absolutt verdt lesingen, og etter personlig erfaring anbefaler vi å benytte boken som utgangspunkt for selvskolering gjennom studiesirkler eller diskusjonsgrupper.

God lesning!

Vi som har levd en stund, ser alltid med forventning til nye bøker av Ronaldo Munck, en argentinsk-født sosiolog som for det meste har hatt sitt tilholdssted i Irland. Gjennom mange tiår, og 30 bøker, har han levert viktige bidrag til studier av imperialisme, kapitalisme og globalisering, med en gjennomgående interesse for produksjonsmåter og arbeiderbevegelse. Som man kan vente med hans bakgrunn, er det hans oversikt over latinamerikansk politikk og fagbevegelser i «den tredje verden», som nok har sett spor etter innenfor og utenfor de akademiske murene.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.

Det har aldri vært noen tvil om at Munck har hentet mye av sin inspirasjon og sine analyseredskaper fra det som dekkes av samlebegrepet «marxisme», noe som tidlig gjorde han i stand til å avsløre nyliberal retorikk omkring globalisering, utvikling og formelt demokrati. Men samtidig har han alltid vært kritisk mot de sider ved marxismen som springer ut av den rådende eurosentrismen på Marx’ egen tid, og har både vært åpen for – og selv medvirket til – meningsfulle korreksjoner og revisjoner.

Det som etter mitt syn gjør at Munck fortsatt er verdt å lese, er den utrolige oversikten han har over både klassisk og nyere litteratur på nær sagt alle felter av betydning i dagens samfunn. Ettersom han også skriver uten jålete akademisk sjargong, er det umulig å lukke boka uten å ha fått ny kunnskap og perspektiver som utfordrer vanetenkning. Marx 2020 er også forbilledlig bygd opp, med egne kapitler om Marx og historie, Marx og naturen, Marx og kultur, Marx og religion, Marx og arbeid og Marx og kjønn. Kapitlene er dessuten inndelt slik at vi først får presentert klassiske formuleringer basert på mesterens egne skrifter, før Munck går videre til egen vurdering av hvordan disse har blitt brukt – for ikke å si misbrukt – gjennom 1800- og 1900-tallet. Det tredje leddet er de siste tiårs kritikk som er lansert, i første rekke i den akademiske verden, og da særlig fra retninger som gjerne begynner med «post» (postmodernisme, poststrukturalisme, post-utvikling, postkolonialisme osv.) Som oftest henter de mer fra litteraturvitenskap og filosofi enn fra historie og samfunnsvitenskap, dvs. at de er mer opptatt av tekst enn av kontekst. Han ser ut til å føle seg mer hjemme i dette selskaper enn det han har gitt uttrykk for tidligere.

For å oppsummere kort: Jeg synes at Muncks klassiske presentasjon gir god mening for dem som ikke har så lang fartstid, at mange av de kritiske vurderingene av marxistiske og sosialistiske bevegelsers historie i de siste to årene er vel verdt å lytte til, og at de som vil finne ut av hva de ulike post-retningene står for, kan bli opplyst. Men det betyr ikke deres innvendinger mot mer klassiske marxisme treffer så særlig godt, i stedet synes jeg at de ofte vrangleser. Deres mangler og svakheter trer enda tydeligere fram når de samles på et brett. Det er én ting å gå Marx og mange av hans disipler etter i sømmene og antyde måter å fornye på som kan gi en revitalisering. Men det er ikke det som er deres anliggende, de er mer ute etter å skrinlegge mye av selve kjernen i det som gjør Marx så aktuell, til og med i kretser som før krisa i 2008 ikke ville drømt om å ta hans navn i sin munn.

Selv om Munck selv ikke går fullt så langt, er det klare berøringspunkter til «post»-tilnærminger, det vil si at tenkning (diskurser) langt på vei lever sitt eget liv, at historisk materialisme er deterministisk, og at det ikke finnes store fortellinger om motsetning mellom arbeid og kapital, eller om merverdi, profittrater og akkumulasjon. Det verst tenkelige i et slikt perspektiv er jo at dette hos Marx blir sett på som allmenngyldige, eller universelle, forhold. Noe slikt skal jo som kjent ikke finnes, og da særlig ikke hvis noen av røttene hos Marx kan spores tilbake til europeisk opplysningstid. Det som nærmest trumfer alt, er identitet (kjønn, etnisitet, nasjon), som et langt stykke på vei oppfattes som løsrevet fra klasser, arbeid og andre maktforhold enn dem springer ut av «diskursiv» makt. Mens Munck i tidligere verker har hatt stor nytte og glede av Gramsci, ser også hans stjerne nå ut til å blekne. Derfor fascineres forfatteren av økofeminisme, men er mindre opptatt økososialisme eller marxistisk økologi, slik John Bellamy Foster, Ian Angus og andre står for.

Når det gjelder 1800- og 1900-hundretallet, har forfatteren sans for å forstå sammenhengen med teori og praksis, men når han beveger seg inn i vårt eget hundre år, blir interessen for det siste mindre. At tida ikke akkurat er preget av revolusjonære sprang, og at store deler av den vestlige arbeiderklassen (i vid forstand) har pakket vekk sigd og hammer, er det lett å bli enige om. Men det å føre en defensiv kamp er tross alt noe annet enn å velge defaitisme som svar.

Akkurat når leseren synker litt ned i tristhet, glimter Munck til igjen i siste kapitlet. Her gjenoppdager han klasser og kamp (for ikke å si klassekamp), og ønsker oss lykke til i anti-kapitalistiske bevegelser. Men da er det synd at han har misbrukt sjansen til å gi oss bedre redskaper på veien, og at han i tidligere kapitler har vært for ukritisk overfor Marx’ kritikere.

Hovedtittelen på denne boka – Kven skal eige jorda?– gir en presis melding om hva som er hovedinnholdet, men også undertittelen er viktig for å forstå hva boka handler om: Ei bok om mat og makt. De åtte personene som har skrevet de ulike kapitlene i boka, har gjort en god jobb. De legger fram både mye viktig fakta og gode analyser. De fleste vil også få ny og historisk kunnskap om odelsrett, odelsloven og konsesjonslover, som er viktig bakgrunnskunnskap for å forstå utviklingen og dagens situasjon i norsk landbruk. Boka fortjener derfor å bli lest av langt flere enn dem som til daglig er opptatt av landbrukspolitikk. Med fine bilder, god layout og stive permer er boka også godt egnet til å ligge framme på stuebordet når venner kommer på besøk.

Aksel Nærstad er internasjonal koordinator for More and Better Network, styremedlem i Handelskampanjen og styremedlem i Attac.
Foto: Res Publica

Boka gir gode beskrivelser av kamper om eierskap til jord både i Norge, Danmark, Romania, Ukraina, Skottland, Polen og i deler av Afrika. Fakta og beskrivelsene av norske økonomiske interesser i landbruket bl.a. i Romania, Ukraina og Afrika, er alene god nok grunn til at mange bør lese denne boka, og at det bør bli en offentlig debatt rundt disse spørsmålene. Hvor mange vet f.eks. at et norsk selskap leier 24 260 dekar jord i Ukraina? Det tilsvarer over 100 gjennomsnittsgårder i Norge. Norfunds investeringer i storskala industrilandbruk i Afrika blir også kort omtalt i boka. Det er å håpe at det kan bidra til mer offentlig debatt om hva det statlige investeringsselskapet bør investere i, for på best mulig vis å bidra til å redusere fattigdom.

Norge har fortsatt en stor andel småbruk i landbruket og en betydelig større andel enn andre vesteuropeiske land, men antall småbruk går også drastisk ned hos oss. Alt tyder på at det kommer til å bli enda færre og større gårder i Norge i åra framover – om ikke forholdene for småbrukere blir forbedret. Det bør bekymre mange. Bekymringene blir ikke mindre av å lese i boka at «tungvekteren», tidligere president for Næringslivets Hovedorganisasjon, Jens Ulltveit-Moe, mener at norske landbrukseiendommer er for små.

Forordet til boka er skrevet av Nora McKeon, som i mange år arbeidet i FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO. Hun har spilt en viktig rolle bl.a. for at bondeorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner skal få en plass og bli lyttet til i FNs arbeid med mat og landbruk. I den korte oversikten om forfatterne er en henvisning til hennes siste bok, fra 2015; Food security governance – Empowering communities, regulating corporations. Forhåpentligvis fører det til at mange kjøper og leser den boka også. Det er få – om noen – som har så god innsikt i dette temaet som McKeon , som nylig var i Norge på en konferanse av landbruksforskere.

Det siste kapittelet i boka – før etterordet – handler om Per Olaf Lundteigen og hans synspunkter. Det er på sin plass ettersom han både har spilt og spiller en viktig og positiv rolle i norsk landbrukspolitikk. Han er småbruker sjøl, har vært leder for Norsk bonde- og Småbrukarlag, og er stortingsrepresentant for Senterpartiet.

Etterordet i boka tar opp internasjonal handelspolitikk. Det er skrevet av Helene Bank som er spesialrådgiver i For Velferdsstaten og også leder av Handelskampanjen – en organisasjon bestående av 17 norske organisasjoner. Det er bra at også handelspolitikk knyttet til mat og landbruk tas opp i boka, og Bank gjør som alltid en god jobb. Jeg skjønner imidlertid ikke helt hvorfor handelspolitikken er «henvist» til etterordet. Det er antagelig fordi handelspolitikken ikke så direkte angår det som er hovedfokuset for boka –Kven skal eige jorda. Uansett grunnen til at det er henvist til etterordet, så les det også!

Det er umulig å ta opp alle viktige temaer knyttet til mat og landbruk i ei bok på 144 sider. Jeg synes likevel det hadde vært fint om boka også hadde hatt en artikkel som gikk inn på en del myter knyttet til landbruket, som for eksempel at mesteparten av maten krysser landegrensene, at industrilandbruket produserer mesteparten av maten, og at økologisk landbruk ikke kan fø verden. Det hadde også vært fint om agro-økologisk landbruk hadde blitt løftet fram.

Selv om det for dagens barn og ungdom er vanskelig å forstå, er det faktisk sant at vi mennesker har klart å leve uten både mobiltelefoner og nettbrett. Men alle skjønner at mat var – og er – helt avgjørende for at vi skal kunne leve. Likevel er mye av politikken og praksisen knyttet til matproduksjon så skremmende at det er grunn til bekymring. En skulle tro at de fleste av dagens politikere tror at det om noen få år vil være mulig å hente mat fra andre planeter, og at de derfor ikke synes det er så farlig om naturressursene som er avgjørende for matproduksjon ødelegges.

Hilde Lysengen Havro og Astrid Sverresdotter Dypvik har vært redaktører og sentrale bidragsytere, og har nedlagt et stort og fortjenestefullt arbeid. Kjøp og les boka, og delta i en av verdens aller viktigste debatter: om forholdene for matproduksjon!

Etter et par tiår med oppsving for venstresiden («rosa bølge»), har Latin-Amerika de siste par årene vært vitne til ytre høyres tilbakekomst. Ikke bare i Brasil, Argentina, Venezuela, men også i mindre land som Peru, Paraguay, Chile («brun bølge»). Rett før 200-årsjubileet til Marx foreligger to bøker som på forskjellig vis demonstrerer at marxistisk analyse er egnet til forstå kompliserte samfunnsmessige endringer i samtiden. Begge bøkene er skrevet på et likeframt engelsk for et bredere publikum. Når vanskelige uttrykk blir presentert, blir de greit forklart.

Einar Braathen er seniorforsker, By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet – Storbyuniversitetet.
Foto: Routledge/Pluto Press

Klassekamp ovenfra,nedenfra, overalt

James Petras (født i USA) og Henry Veltmeyer (Ecuador) har preget amerikansk forskning om Latin-Amerika med til sammen nærmere 100 bøker siden 1960-tallet, på en erklært revolusjonær anti-imperialistisk plattform. Til tross for, eller på grunn av, lang fartstid leverer de en overraskende oppdatert analyse av kontinentets utvikling. Foruten fire innledende og to avsluttende tematiske kapitler, inneholder boka sju kapitler fokusert på land: Argentina, Brasil, Chile, Mexico, Paraguay, Peru og Venezuela. Til fem av landstudiene har de hentet inn yngre bidragsytere.

Forfatterne viser klart hvordan nyliberalismen har dannet rammen for nye former for klassekamp. Investeringer i fabrikkindustrisektoren har avtatt. Den internasjonale kapitalen har fått utfolde seg friere siden 1980-tallet, særlig innenfor mineral- og annen ressursutvinnende («ekstraktive») næringer. Gruve- og landbrukssektoren bidro dermed til sterk eksportvekst, godt hjulpet av stigende råvarepriser og frihandelsavtaler internasjonalt. Motsetningene mellom ekspanderende jordbruks- og gruvekapitalister på den ene siden, og jordløse grupper og ikke minst urfolk på den andre siden, har blitt viktigere enn den gamle motsetningen mellom arbeid og kapital. Samtidig har offentlig politikk representert ved bortfall av subsidier, privatisering og avvikling av offentlige tjenester, og økte skattefordeler for de rike, skapt en serie med opprør i byene. Lavlønte og undersysselsatte arbeidere, støttet av lavere middelklasse, reiste seg mot nyliberalismen. Dette har skapt nye klasseallianser og en ny front i klassekampen: valgfronten.

Seier i demokratiske valg brakte undertrykte grupper til statsmakt. Gjennom økt statlig tilegnelse av grunnrente og superprofitter, f. eks gjennom statlige olje- og gasselskap, har rikdom og makt blitt omfordelt. De folkelige klassene har blitt styrket. ‘Post-nyliberale regimer’ entret scenen. Venezuela og chavismen («den bolivarianske revolusjonen») er det tydeligste eksemplet på dette. Når prisene på olje- og andre råvarer synker drastisk, skjerper klassekampen seg. Kapitalistklassen i privat nasjonal sektor utnytter folkets misnøye med den progressive regjeringens krisepolitikk. Med støtte fra den internasjonale kapitalen og stadig mer konservative deler av middelklassen skyr kapitalistklassen ingen midler for å vinne makten. Den kriminaliserer representanter for det tidligere regjeringspartiet og opphever alle forordninger som beskytter arbeidsfolk. Dette så vi med maktovertakelsene til henholdsvis Mauricio Macri i Argentina i desember 2015 og Michel Temer i Brasil i april 2016. Dette skiftet forklarer Petras og Veltmeyer med at ‘klassekampen ovenfra’, fra de herskende klassene, har mer kraft enn ‘klassekampen nedenfra’, fra arbeidere, bønder og andre folkelige grupper. I konklusjonskapitlet maner de likevel fram en viss optimisme. Enden på råvareboomen og påfølgende svikt i eksportinntekter gjør at kapitalmakt basert på jordbruks- og gruveindustri blir sterkt svekket, og de nye høyreregjeringene vil bli kastet gjennom fornyet klassekamp nedenfra.

Denne fremstillingen kan kritiseres for å lage for tette koplinger mellom endringer i økonomi, klassekamp og politikk. Forskjellen blir borte mellom ‘klasse’ og ‘sosial bevegelse’. Mange viktige ledd blir oversett: ideologisk strid (også på venstresida), kampen om demokratiets innhold, representasjonen av folket, massemedienes rolle, de politiske strategiene, de strategiske politikerne, klassenes og partienes organisering, forutsetningene for bærekraftig alternativ til nyliberalismen. Forskjeller mellom landene blir i liten grad sammenliknet og forklart. (Hvorfor holder de små landene stand – Cuba, Nicaragua, Bolivia, Ecuador. Men de store har bukket under for ytre høyre). Analysen blir grovmasket. Den får likevel fram de store linjene.

Klassekamp av og til

Alfredo Saad-Filho og Lecio Morais er begge brasilianere. Den første er professor i politisk økonomi ved SOAS, University of London. Den andre er økonomisk rådgiver i det brasilianske parlamentet. De leverer en kronologisk, systematisk og ikke minst raffinert gjennomgang av utviklingen i verdens femte største land (og en av verdens ti største økonomier) fra 1930 til i dag. De siste seks av bokas ti kapitler handler om perioden fra 2002, da Luís Inácio Lula da Silva (Lula) vant presidentvalget, til høyresida gjennomfører kontrareformer i 2017.

Deres analytiske hovedgrep er å forstå utviklingen av ‘akkumulasjonssystemer’, som viser til kapitalismens konkrete form og organisering i avgrenset rom og tid. Kapitalens tvang til vekst (akkumulasjon) er kjernen i kapitalismen. Akkumulasjonssystemet bestemmes av klasseforholdene og forankres i politiske regimer, økonomisk politikk og institusjonelle historier. Ethvert akkumulasjonssystem preges av ‘ytre’ ressursbegrensninger – f. eks arbeidskraft, finans, råvarer – så vel som ‘indre’ kompromisser og motsetningsfylte hensyn. Kombinasjonen av indre og ytre press kan bringe et akkumulasjonssystem i krise, og ny vekst og stabilitet er da mulig bare når en ny klasse (-fraksjon, -allianse) har tatt over det politiske hegemoniet. Brasil har gjennomgått tre akkumulasjonssystemer siden uavhengigheten i 1822. Først, eksportledet vekst basert på jordbruksprodukter (særlig kaffe) med en fåmannsstat fram til 1930. Deretter import-erstattende industrialisering med en byråkratisk utviklingsstat og fram til 1980. Til slutt, etter en lang overgangsperiode, et nyliberalt økonomisk system med politisk demokrati.

Dette nyliberale systemet er spesielt sårbart overfor endringer på det internasjonale finans- og råvareprismarkedet, og det sliter med demokratiets krav om likhet politisk og sosialt. Den nye grunnloven av 1988 var et svar på en sosialistisk klassebevegelse organisert rundt Arbeidernes Parti (PT). Grunnloven pålegger staten å utvikle en moderne velferdsstat. Utover på 1990-tallet har avindustrialisering bidratt til å svekke den organiserte arbeiderklassen. Nyliberale regjeringer får inn tillegg i grunnloven som forplikter framtidige presidenter og regjeringer å føre nyliberal finanspolitikk: ingen underskudd på statsregnskapet, lavest mulig inflasjon osv.

Før Lula ble valgt i 2002, lovte han å respektere de nyliberale lovene og alle internasjonale avtaler med IMF og andre finansinstitusjoner. Men i sin andre presidentperiode beveger Lula politikken til venstre. Gjennom økte minstelønninger, pensjoner og andre overføringer til de fattigste stiger den innenlandske etterspørselen, og sysselsettingen øker. Brasil er i ferd med å bli en velferdsstat. Lula innfører dessuten trekk av ‘utviklingsstat’ (neo-developmentalism) med dynamisk samarbeid mellom staten og det innenlandske borgerskapet, særlig i bygg- og anleggsindustrien. Gjennom statseide banker og statsoljeselskapet Petrobras blir det fart i økonomien. Samtidig var det balanse i statsfinansene og lav inflasjon. Lula går av med den høyeste popularitetsraten som noen gang er målt for en president i et demokrati.

Dilma Rousseff fortsetter fra 2011 Luas prosjekt med å kombinere nyliberalisme og velferdspolitikk. Når prisene på olje, andre mineraler og soya faller særlig fra 2013, gjør kapitalisteliten og den øvre middelklassen opprør. De har flertall i kongressen. De bruker avsløringer av korrupsjon i Petrobras fra 2014 og utover som påskudd for å kreve avvikling av all statsstyring. Og de krever slutt på ‘populistisk’ velferdspolitikk – dvs. slutt på ‘pakten’ som lå til grunn for demokratiets innføring i 1988. Med andre ord, et opprør mot demokrati, og for radikalisert nyliberalisme. Dette leder til riksrettssak mot Dilma Rousseff og hennes avgang i april 2016. Men denne politikken medfører også krise for det akkumulasjonssystemet som var bygd opp siden 1980-tallet. En radikalisert nyliberalisme kunne danne kjernen i et nytt system, men dette prosjektet har svært liten støtte i folket, så det forutsetter en avskaffelse av demokratiet.

Saad-Filho og Morais avslutter derfor med en betraktning om klassekamp. I motsetning til Petras og Veltmeyer, ser de på klassekompromiss som det ‘normale’ i et stabilt akkumulasjonssystem. Den åpne klassekampen gjenopplives når akkumulasjonssystemet er i krise og et nytt må utvikles. I Brasil fremover dreier denne kampen seg om demokrati-spørsmålet. Arbeiderklassen vil reorganisere seg og mobilisere for en dyp demokratisering av økonomien, samfunnet og det politiske systemet. Bare når denne kampen lykkes, vil folket kunne nyte langvarig sosial og økonomisk framgang.

Maria Berg Reinertsen er samfunnsøkonom og journalist i Morgenbladet. Nå har hun skrevet bok om båtreisen i juni 1944 da utvalgte økonomer, byråkrater og diplomater fra flere land reiste fra Storbritannia til USA med det tidligere luksusdampskipet «Queen Mary». Båtreisen var et slags arbeidsseminar i forkant av en konferanse som skulle etablere grunnlaget for et stabilt system for regulering av finansielle transaksjoner mellom ulike land. Om bord arbeidet økonomer som John Maynard Keynes, Lionel Robbins, Wim Buyen og norske Wilhelm Keilhau fram utkastene som skulle diskuteres på den andre siden av havet. Reinertsen presenter deltakerne og forteller litt om flere av dem. Hun forteller også litt om skipet og trekker inn det som skjer i krigen som fortsatt pågikk.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist og tidligere tillitsvalgt i NTL
Foto: Cappelen Damm

Resultatet av arbeidet ble opprettelsen av to institusjoner som har spilt og som fortsatt spiller en viktig rolle i verdens monetære system – Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Bretton Woods-systemet var et sett med regler og institusjoner som ble initiert på en konferanse i Bretton Woods, USA i juli 1944, like i etterkant av båtreisen. Systemet etablerte regler for kommersielt og finansielt samvirke mellom verdens ledende industriland og er det første eksemplet på en internasjonal avtale som dekket finans- og valutaforhold mellom en rekke uavhengige nasjoner. Den viktigste effekten ved Bretton Woods var en forpliktelse for hvert av de deltakende land til å føre en pengepolitikk som opprettholdt en fast vekslingskurs (±1 %) for sin valuta målt i forhold til gull, samt IMFs evne til å tre støttende til ved midlertidige avvik i betalingsbalansene landene imellom. Hensikten med Verdensbanken var først å finansiere gjenoppbyggingen av Europa etter ødeleggelsene under andre verdenskrig, men her spilte Marshallhjelpen en større rolle. Etter hvert som Europa ble gjenoppbygd, endret bankens mandat seg til utvikling av den tredje verden.

Formålet med institusjonene var å unngå ustabilitet og valutakriser i den internasjonale økonomien. Håpet om en krisefri kapitalisme var stort, en trodde det var mulig å unngå de store økonomiske vanskene mellomkrigstida bar preg av. Boka gir en god oversikt over hva som ble diskutert da Bretton Woods systemet ble etablert uten å gå overdrevent inn i detaljene. De siste tiårene har både Verdensbanken og IMF spilt en helt annen rolle. Dette har skjedd gradvis etter at fastkurssystemet kom under økende press mot slutten av 1960-tallet og brøt sammen i 1971 da USA suspenderte den faste vekslingskursen mellom dollar og gull. Reinertsen beskriver den faglige uenigheten mellom keynesianere og nyklassikere på en enkel og lettfattelig måte. I de siste tiårene har den uregulerte markedsliberale versjonen av kapitalismen igjen vunnet hegemoniet, ikke minst i IMF og Verdensbanken. Hun lykkes også godt i å få fram den ulike virkemåten de to institusjonene har nå i forhold til det de hadde under den regulerte «velferdskapitalistiske» perioden.

Reinertsen kommer også inn på protestene mot IMF og Verdensbanken på seint 90-tall og tidlig 00-tall. Hun viser også med lettfattelige eksempler hvilken politisk rolle disse institusjonene spiller i dag, f.eks. i Hellas etter eurokrisen. Hun trekker også inn egne erfaringer fra diskusjoner av temaet som student på Blindern og sine egne møter med representanter fra IMF og Verdensbanken som journalist, og om sitt dypdykk etter dokumenter under arbeidet med boka. Boka blir på den måten mer fortellende en det som er vanlig i sakprosa. Måten boka skrives på gjør, at den blir en mellomting mellom ei historiebok og ei debattbok som gir oversikt over sentrale stridstemaer i verdensøkonomien de siste tiårene. Disse grepene fungerer ganske bra.

For meg er det imidlertid til tider litt vanskelig å få tak i hva forfatteren selv mener om spørsmåla hun reiser. Mellom linjene antyder hun imidlertid stor grad av skepsis til måten verdensøkonomien fungerer under nyliberalismen, samtidig som hun antyder skepsis til både proteksjonisme og det hun kaller nasjonalisme. Samtidig er det et faktum at det var mye større grad av nasjonal sjølråderett i perioden 1945–71 enn i dag, selv om det var regler som regulerte internasjonal handel og finanstransaksjoner mellom land. Trengs det internasjonale institusjoner som fungerer som overdommere overfor folkevalgte organer eller er det bedre med større grad av nasjonal råderett? Dette burde vært diskutert kort i boka.

Denne boka tar for seg norsk minoritetspolitikk på 1900-tallet. I hovedsak dreier det seg om de fem gruppene som har fått status som nasjonale minoriteter (jøder, kvener, skogfinner, rom og romanifolk/tatere) ¹ samt om samer (urbefolkning). Alle disse gruppene har en til dels traumatisk historie, og boka tar også opp hvordan de historiske erfaringene påvirker gruppenes situasjon i dag og hvordan oppgjøret med fortida har blitt gjennomført. I tillegg er det et kapittel om språk og identitetspolitikk og tre kapitler om skolens undervisning om minoriteter. Cora Alexa Døving har et innsiktsfullt og godt sluttkapittel.

Anne Minken er historiker og har skrevet doktorav­handlingen Tatere i Norden før 1850.
Foto: Cappelen Damm Akademisk

Denne boka tar for seg norsk minoritetspolitikk på 1900-tallet. I hovedsak dreier det seg om de fem gruppene som har fått status som nasjonale minoriteter (jøder, kvener, skogfinner, rom og romanifolk/tatere) ¹ samt om samer (urbefolkning). Alle disse gruppene har en til dels traumatisk historie, og boka tar også opp hvordan de historiske erfaringene påvirker gruppenes situasjon i dag og hvordan oppgjøret med fortida har blitt gjennomført. I tillegg er det et kapittel om språk og identitetspolitikk og tre kapitler om skolens undervisning om minoriteter. Cora Alexa Døving har et innsiktsfullt og godt sluttkapittel.

Boka er en artikkelsamling. De 22 artikkelforfatterne har en brei samfunnsvitenskapelig bakgrunn. Hovedtyngden er historikere og sosialantropologer, men forfatterkorpset teller også sosiologer, jurister, teologer og pedagoger.

I forordet skriver de tre redaktørene at det har blitt gjort lite «analyser av likheter og forskjeller i norsk minoritetspolitikk historisk og komparativt mellom grupper». Bakgrunnen for boka er et ønske om å foreta en slik sammenlikning. Intensjonen er god og viktig, men lever boka opp til dette siktemålet? I boka behandles i hovedsak hver gruppe for seg. Det dreier seg om oversiktsartikler og sammenfatninger av tidligere forskning og gir boka et litt tørt lærebokpreg. Det er mange gode artikler om norsk politikk overfor jøder, kvener, rom, romanifolk/tatere og samer, men innslagene av sammenliknende analyse burde ha fått en breiere plass.

Et annet siktemål har vært at erfaringene fra historien til de «gamle» minoritetene skal kunne belyse statens politikk når det gjelder de mer nylig innvandrede minoritetene. Dette kunne etter mitt syn ha blitt gjort mer eksplisitt ved å løfte fram noen aktuelle problemstillinger som for eksempel etnisk særlovgivning og framstilling av minoriteter som en undergravende politisk trussel.

Når det gjelder etnisk særlovgivning, skriver Vibeke Kieding Banik om forbudet mot tradisjonelle jødisk slaktemetoder (1921) og Chalak Kaveh om forbudet mot omstreifernes hestehold (1951). Lovgivningen ble i begge tilfeller begrunnet med dyrevelferd, men hadde en umiskjennelig undertone av etnisk særlovgivning. I dag diskuteres blant annet forbud mot ekteskap mellom søskenbarn og mot rituell omskjæring av gutter. Argumentene er helse og barnevelferd. Når det gjelder søskenbarn-ekteskap, blir også integrering og begrensning av hente-ekteskap brukt som argumenter. Det kan være gode argumenter for begge forslag, men de vil utvilsomt fungere som en form for etnisk særlovgivning.

Når det gjelder synet på minoriteter som en politisk trussel, vet vi at både kvener, jøder og rom i perioder på 1900-tallet ble framstilt som farlige spioner og en trussel mot nasjonal sikkerhet. De ble anklaget for å ha lojaliteten sin utenfor Norges grenser. Liknende oppfatninger finner vi i dag når det gjelder innvandrere og flyktninger fra muslimske land. En av de vanligste fordommene mot muslimer i Norge dreier seg om at de først og fremst er lojale mot islamske lover og ikke vil innordne seg norske lover og normer.

Et tredje punkt hvor det kunne ha vært interessant med sammenlikninger med dagens situasjon, dreier seg om minoritetenes organisasjonsbygging. I Lars Liens kapittel om minoritetsorganisering nevnes blant annet en form for jødisk parallellorganisering i mellomkrigstida (jødiske feriekolonier, jødiske barnehjem og jødiske eldresentre). Når det gjelder nye innvandrergrupper er det ikke uvanlig å fordømme liknende organisering som utvikling av parallellsamfunn. Konkurrerende strategier og interne konflikter i minoritetsmiljøene er heller ikke nytt, og det kan virke som om det er mange fellestrekk i fortid og nåtid. Eksempler på ulike oppfatninger innad i minoritetsmiljøer blir godt belyst i Aarset og Lidéns kapittel om historiens betydning for rom og romanifolk/tateres situasjon i dag.

I kapittelet «Gamle minoriteter i det nye Norge» blir vi presentert for en undersøkelse av undervisningen om samer og nasjonale minoriteter i norsk skole. Resultatet av undersøkelsen er ikke oppløftende. Det står lite i lærebøkene, og emnet oppleves ofte som mindre relevant. Aktualisering blir framhevet som vesentlig både av elever og lærere. Artikkelforfatterne konkluderer med et ønske om en bedre balanse og sammenheng mellom beskrivelse av historiske fenomen som fornorsking, nasjonalisme og antisemittiske strømninger og beskrivelse av dagens situasjon for minoritetsgruppene. De foreslår også å løfte blikket fra de enkelte gruppene og se på fellestrekk som gjelder behandling av minoritets grupper generelt. Det samme tas opp i Cora Alexa Døvings utmerkede sluttkapittel. Dette er i tråd med et grep som jeg (og også forfatterne, tror jeg) hadde ønsket for denne boka, men som glipper litt i gjennomføringen. Mer vekt på sammenliknende analyser både i fortid og nåtid ville ha gjort en ellers god bok skarpere og mer kontroversiell og nyttigere med tanke på debatt og undervisning.

Noter:

1. Egentlig er det bare fire av gruppene som blir behandlet. Bortsett fra en omtale av politisk mobilisering i nyere tid er skogfinnene knapt nok nevnt. Redaktørene begrunner det med at det i liten grad var noen egen politikk overfor skogfinnene som gruppe på 1900-tallet. Det kan nok være så, men de kunne også ha nevnt at her er det et forskningsmessig tomrom. Skogfinnene har ikke vært tema i nyere norsk historieforskning. Det er synd for gruppa er svært interessant både innvandrings- og minoritetshistorisk.

Frode Ulvund er professor i historie ved ­Universitetet i Bergen. Han har blant annet arbeidet med jødisk historie og med kriminalitetshistorie med vekt på disiplinering og sosial kontroll. I denne boka tar han for seg tre religiøse minoritetsgrupper, jøder, mormoner og jesuitter, og ser nærmere på hvordan de har de blitt behandlet av myndighetene og hvordan de har blitt omtalt.

Bokas mer teoretiske kapitler om religionsfrihet og toleranse kan være litt tunge, men stort sett er boka skrevet i et levende og tilgjengelig språk med omfattende bruk av konkrete eksempler. Boka er i tillegg rikt illustrert med uttrykksfulle historiske karikaturer.

Det er en klar styrke ved boka at den norske historien om de religiøse minoritetene er supplert med skandinavisk historie og et videre internasjonalt perspektiv. Jøder, mormoner og jesuitter er svært forskjellige religionsgrupper, men Ulvund viser at framstillingene av dem har mange fellestrekk. Sentralt er oppfatningen om at de var illojale mot norske styresmakter, at de isolerte seg og dannet «en stat i staten», og at de forholdt seg på en løgnaktig og dobbeltmoralsk måte mot personer utenfor deres eget trossamfunn. Alt dette gjorde dem farlige og uskikkete som borgere.

Den jødiske «fare» 1814–1851

Jødeparagrafen i Grunnloven har blitt forklart nærmest som et arbeidsuhell, og ansvaret har blitt lagt på bondelederen Theis Lundegaard som skal ha revet forsamlingen med seg ved et stemningsutbrudd. Frode Ulvund har tidligere avkledt denne myten i boka Fridomens grenser 1814–1851. Handhevinga av den norske «jødeparagrafen». I Håkon Harkets bok Paragrafen er det lagt fram forskning som dokumenterer de anti-jødiske holdningene i den norske eliten, ikke minst blant de sentrale grunnlovsfedrene.

I denne boka får vi en presis sammenfatning av hvordan de anti-jødiske oppfatningene i Norge bygget på et felles europeisk tankegods som særlig spredte seg fra Tyskland og Danmark til Norge. Spesielt interessant er gjennomgangen av de såkalte jødefeidene i Danmark. Her oppsto det også interne konflikter blant jødene som kan minne om konflikter i det muslimske miljøet i dag. Jøder som stod for reformpolitikk, brukte langt på vei majoritets­samfunnets argumentasjon og anklaget den jødiske menigheten i København for å danne «en stat i staten». De kritiserte blant annet rabbinernes maktposisjon og foreslo at det skulle bli forbudt å hente rabbinere fra Polen, og at menighetene skulle pålegges å bruke tysk eller dansk som administrasjonsspråk. En av reformjødene gikk så langt at han foreslo at de fanatiske jøder skulle deporteres til «Arabien eller Palæstina».

Fra slutten av 1830-tallet gikk «jødespørsmålet» inn i en ny og mer liberal fase. Særrestriksjoner ble opphevet både i Danmark, Sverige og Norge i løpet av 1840–1850-tallet. Men det kan se ut som om de typiske fordommene mot jøder ble overført til en ny religiøs minoritet, mormonene.

Islams sanselige søster – den mormonske fare. 1851–1955

Mormonisme som religiøs bevegelse oppstod i USA i 1820-åra. De første mormoner-misjonærene kom til Norge i 1851. Misjonsvirksomheten ga resultater, spesielt i arbeiderklassen. Innen utgangen av 1860-tallet hadde mer enn 2500 nordmenn gått over til mormonismen. Misjoneringen ble beskrevet som en samfunnsfare, religiøst, men i enda høyere grad moralsk og politisk. I offentlig debatt ble mormonerne ofte assosiert med jøder, muslimer, jesuitter og kommunister. De ble beskrevet som politisk illojale og forbundet med «Østens umoralske sanselighet». Mye av argumentasjonen var direkte importert ­­fra USA.

Mormonmisjonærene i Norge risikerte fengsel og dom for ulovlig religiøs virksomhet. Grunnlovsforslag på linje med innreiseforbudet for jesuitter ble drøftet. Med passloven av 1917 ble det innført visumplikt fra Amerika og Centralpasskontoret håndhevet i noen år visumnekt for mormonere som fast regel. Samme virkemiddel ble brukt for jøder og rom.

Den jesuittiske fare 1892–1956: Den papistiske motreformasjonens soldater

I andre halvdel av 1700-tallet ble jesuittene utelukket fra en rekke stater. I Norge ble forbud mot jesuitter og munkeordener nedfelt i Grunnloven. Først i 1890-åra ble det debatt om disse forbudene. Bestemmelsen mot munkeordener ble opphevet i 1897, men jesuittforbudet sto ved kraft helt til 1956. Den direkte foranledningen til at det ble opphevet, var at Norge hadde sluttet seg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Krav om full religionsfrihet gjorde det dermed vanskelig å opprettholde forbudet. Når grunnlovsforbudet ble opprettholdt så lenge, har enkelte knyttet det til såkalt grunnlovskonservatisme – det vil si en generell forsiktighet med å endre grunnlovsbestemmelser. Men Ulvunds gjennomgang av debattene om jesuittforbudet viser at her var mange av de samme argumentene som ble anvendt mot jøder og mormoner i aktiv bruk. Spesielt gjelder det synet på gruppa som en politisk trussel. Jesuittene ble beskrevet som skruppelløse agenter som tok sikte på å underminere staten. De adlød ikke landets myndigheter, men fulgte blindt organisasjonens øverste ledelse: På 1900-tallet ble de sammenliknet med både kommunister og fascister.

Nasjonens antiborgere

Ulvund vektlegger hvordan både jøder, mormonere og jesuitter ble framstilt som motstykker til den lojale og gode norske borger. Sånn sett spilte disse gruppene en viktig rolle i nasjonsbyggingen. Det var ikke alltid så enkelt å beskrive hva en god nordmann var, det kunne det være delte meninger om. Det var enklere å få fram hva han ikke var ved å tegne et skremmebilde av «de andre». Argumentasjonen mot de religiøse minoritetsgruppene var gjennomgående mer moralsk og politisk enn religionsbasert. Og det var ikke bare i Norge at slik argumentasjon kunne bidra til nasjonsbygging. Tankegodset var alleuropeisk og transatlantisk og sirkulerte fra land til land.

I dag er de religiøse minoritetene Ulvund skriver om, langt på vei ufarliggjort. Mormoner er blitt et muntert innslag i underholdningsprogrammer og musikaler. Spor av de truende jesuittene finner vi nå stort sett bare i språklige vendinger. I ordbøker forklares ordet «jesuittisk» som «skinnhellig og slu». Antisemittismen er ikke borte, men i følge Holocaustsenterets nyeste undersøkelse er den på retur. Men undersøkelsen viser også at de gamle stereotypiene om jøder fortsatt lever, ikke bare blant muslimske innvandrere, men også blant vanlige nordmenn.

Muslimene som dagens antiborgere?

Ulvund skriver ikke om dagens situasjon for religiøse minoriteter. Men han slår fast at bokas tema ikke bare er historisk interessant. Det er også relevant for dagens debatt om minoritetsgrupper.

I gjennomgangen av muslimfiendtlige stereotypier I HL-senterets rapport, Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017, er det mange fellestrekk med det historiske materialet Ulvund behandler. Det gjelder for eksempel påstandene om at muslimer først og fremst er lojale mot islamske lover og derfor illojale overfor norske/europeiske verdier, at muslimer ikke kan integreres fordi de egentlig ikke vil, at muslimer forakter demokrati, utgjør en trussel mot vestlig kultur og snakker med to tunger. Stereotypien om at den muslimske mannen er styrt av en primitiv seksualitet», gjenfinner vi både i kampanjene mot mormonere og i eldre oppfatninger om «den orientalske og vellystige jøden».

I nåtidas forsøk på å definere norske verdier brukes muslimene ofte som motstykker eller antiborgere. Sånn kan for eksempel bilder av søte grisunger og felles svømmeundervisning bli definert som umistelige norske verdier. I Sylvi Listhaugs klassiske «Her i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt.» defineres det norske som det motsatte av hva muslimer står for. Ulvund hjelper oss med å forstå de historiske røttene.

Først en honnør til det lille Solum forlag, som rett som det er oversetter viktige bøker som de store forlagene ikke bryr seg om. Nå er de akkurat ute med Ti myter om Israel, skrevet av den framstående historikeren Ilan Pappe. Her fatter han seg i korthet, og boka egner seg derfor like bra som en første introduksjon som en hendig repetisjon. Utgivelsen kunne ikke være mer aktuell; den går rett inn i debatten etter LO-kongressen oppfordring til økonomisk, kulturell og akademisk boikott. Beskyldningene om «antisemittisme» hagler som vanlig tett, og det er derfor nødvendig å rytte opp i begrepene.

Tore Linné Eriksen er bokredaktør i Gnist
Foto: Solum

Forfatteren er israelsk statsborger med tysk-jødiske foreldre, og avtjente sin verneplikt under 1973-krigen. Men det har ikke hindret dødstrusler og hets om landssvik. For ti år sida blei han jagd fra sin stilling ved Haifa-universitetet, og er nå professor ved et britisk universitet. Fra hans hånd har det deretter strømmet fagbøker både om israelsk og palestinsk historie, i tillegg til en velrenommert lærebok i Midtøstens historie. Men vi har måttet vente til 2018 før noe er oversatt til norsk.

Pappe gir et presist oppgjør med ti av de vanlige vrangforestillingene som dukker opp i norsk debatt, ikke minst i kommentarfeltene. Palestina er ikke et nærmest folketomt ørkenområde før den sionistiske bevegelsen skjøt fart for hundre år sida. Og masseutdrivinga i 1948 var verken frivillig eller en følge av oppfordringer fra arabiske stater, men rett og slett en massiv etnisk rensning. Dagens Israel er derfor et eksempel på en settlerkolonialisme som vi kjenner det fra Nord-Amerika, Australia eller Sør-Afrika, og motstanden må forstås som kamp for avkolonisering. Mytene om at Israel stadig strekker ut handa for forhandlinger og at landet er et demokrati, står også lagelig til for fall. I hvilket demokrati er det liste over steder eller byer hvor den opprinnelige befolkninga ikke får lov til å bosette seg? Og hvilken fredsvenn bryter systematisk med FN-resolusjoner og folkerettslige avgjørelser som krever at apartheidmuren fjernes, samtidig palestinere sperres inne i okkuperte områder som må regnes som fengsler?

Aller skarpest er Pappé når han avkler Oslo-avtalen, og steg for steg forklarer hvorfor den mest er et verktøy for oppsplitting i kolonier, et middel til å sørge for at det viktigste av alle spørsmål – flyktningenes rett til å vende tilbake – blir liggende i skuffen.

I skrift og tale har Pappe vist at han er helt på linje med flertallet på LO-kongressen. En mer opplysende gave til de tillitsvalgte kan LO-sekretariatet neppe gi, og det er sikkert bare å ta kontakt med forlaget for et rimelig masseopptrykk. Det er det minste man kan vente.

En gave til delegatene på LO-kongressen!

Jon Nordenson har skrevet en innsiktsfull, innholdsrik og faglig solid bok om en av samtidens største og mest sammensatte politiske dramaer. Det er i seg selv en bragd.

Den arabiske våren er den mest spektakulære og massive folkereisningen så langt i vårt århundre. I løpet av få uker tidlig i 2011 hadde millioner inntatt gater og torg i hele den arabiske regionen fra Marokko i vest til Bahrain i øst. Noen regimer falt, andre sloss for sin eksistens, noen land endte i nådeløs borgerkrig.

Nils A. Butenschøn er professor ved Norsk senter for menneske­rettigheter, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo
Foto: Univeritetsforlaget

Opprør og reaksjon

Opptøyer og sammenstøt mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker var ikke noe nytt i disse landene. Men for første gang siden Nassers tid var brede lag på tvers av grenser, generasjoner og religiøse skillelinjer samlet om et felles grunnmotiv. På 1950- og -60-tallet var det i første rekke kampen mot imperialisme og restene av europeisk kolonialisme, samt kampen for palestinsk frigjøring, som kunne samle folk om et frihetsmotiv og gi arabisk identitet et innhold. Nå var det kampen mot egne ledere, mot vanstyre, korrupsjon og diktatur i ulike varianter som brakte folk sammen. Men som revolusjon for folkestyre var den arabiske våren mislykket, i det minste på kort sikt. I dag har de konservative motkreftene gjenvunnet kontrollen og initiativet i store deler av regionen, klarest markert ved aksen Riyadh–Kairo, det vil si alliansen mellom det militær-byråkratiske regimet til Abdel Fattah al-Sisi i Egypt og det islamistiske oljekongedømmet til kong Salman av Saudi-Arabia og hans ekspansive sønn Muhammad bin Salman.

Et ambisiøst og krevende prosjekt

Det finnes etter hvert en omfattende faglitteratur internasjonalt som søker å gi svar på hvordan vi skal forstå den arabiske våren og utviklingen siden, men lite av dette er så langt formidlet på norsk. Med denne boka får vi et viktig bidrag til å rette opp dette bildet. Det er viktig at norske forskere ser en slik innsats som en naturlig del av sitt samfunnsoppdrag, og Nordenson fortjener en stor takk for en vel gjennomført jobb.

Organiseringen av det omfattende kunnskapsstoffet i boka har nok vært en utfordring for forfatteren. Han beskriver formålet med boka slik: «Skal vi forstå den arabiske våren, må vi … kritisk benytte et vidt tilfang av kilder, vi må plassere og tolke hendelsene i sine relevante kontekster, og vi må trekke linjene tilbake i historien. Det er også målet med denne boken» (s. 12). Nordenson gir seg selv med dette en krevende oppgave uten klare avgrensninger. Han tar leseren gjennom regionens historie fra sekshundretallet med profeten Muhammed og utbredelsen av de første islamske imperiene, via det osmanske imperiet og den europeiske imperialismen fram til våre dager. Som en framstilling og analyse av Midtøsten etter den arabiske våren framstår boka derfor som litt omstendelig. Man må lese seg gjennom ca. 140 sider med bakgrunn før man kommer til 2010 og utviklingsforløpet umiddelbart før de massive oppstandene fra desember 2010 og framover.

Det kan være vanskelig for leseren til enhver tid å se relevansen av de ulike historiske utviklingstrekkene for å forstå den arabiske våren. Palestina-konflikten vies for eksempel ganske mye plass i den historiske gjennomgangen, men står det i forhold til betydningen dette spørsmålet hadde for opptøyene under den arabiske våren? Nordenson sier selv at dette spørsmålet ikke var spesielt viktig i denne spesielle historiske sammenhengen, at det kom i skyggen av protestene lokalt mot vanstyre, korrupsjon og diktatur i de enkelte arabiske landene. Han sier riktig nok at Palestina-spørsmålet har en «enorm symbolkraft» i den arabiske verden (s. 273), men betydningen av dette for den arabiske våren og tiden etter forblir uklar.

Det alternative grepet for organisering av boka ville være å bygge historikken inn i framstillingen av opprøret og den mer aktuelle samfunnsutviklingen som lå bak. Dette kunne han gjøre ved å bygge ut de 5–6 siste kapitlene av boka. Disse kapitlene gir til sammen et helhetlig perspektiv på begivenhetene og er uten tvil den sterkeste delen av boka. Her kommer også Nordensons egen forskning til sin rett, knyttet til språk, offentlig ordskifte, sosiale medier og demokratisering, i første rekke i Egypt.

Opprøres anatomi

I kapittel 9, som innleder denne mer analytiske delen av boka, trekker forfatteren opp en rekke strukturelle utviklingstrekk som bidrar til å forklare utbruddet av den arabiske våren: For det første den voksende misnøyen i den yngre, tallmessig sterke og etter hvert bedre utdannet generasjonen. Rekordhøy arbeidsløshet, svake utsikter til arbeid som står i forhold til utdanningen, og myndigheter som ikke tok problemet på alvor skapte økende bitterhet. For det andre bidro privatiseringer og strukturtilpasninger til det internasjonale kapitalmarkedet på 1980-tallet (og igjen i forbindelse med finanskrisen i 2008–2009, kan det føyes til) til økende klasseskiller og fattigdom. For det tredje åpnet denne privatiseringen for utbredt korrupsjon der eliten kunne utnytte den godt befestede klientsystemet i samfunnet til å bygge allianser, kooptere viktige grupper og berike seg selv.

For de fjerde, og i forlengelsen av dette, ble den samfunnskontrakten som i første rekke karakteriserte republikkene i regionen undergravd av den økonomiske politikken som ble ført. Denne uformelle kontrakten gikk ut på at staten bidro med subsidier på basisvarer, velferdsordninger og jobbsikkerhet mot at folk ikke skulle ha forventninger om bred politisk deltakelse og medbestemmelse. Man så en viss politisk liberalisering på 1980-tallet, men økende tilstramninger igjen på 1990-tallet. Et femte punkt er dynasti-tendensene blant herskerne i mange av de arabiske republikkene. I Tunisia, Libya, Egypt, Syria, Irak (under Saddam Hussein) og Jemen ble det lagt opp til at sønnene av presidenten – som i alle disse landene hadde styrt i årtier – skulle overta makten og at maktstrukturene rundt statsledelsen skulle sikre denne arvefølgen. Som Nordenson påpeker skapte dette også motstand innad i regimene, noe som bl.a. forklarer at hæren i Egypt ikke reddet president Mubarak da protestbølgen slo innover landet med voldsom kraft i januar 2011. Flere faktorer, ikke minst de notorisk repressive trekkene ved disse regimene, kunne nevnes. Nordenson gir en interessant beskrivelse av hvordan undertrykkelsesapparatet i flere av landene som ble hardest rammet av den arabiske våren nettopp bidro til eskalering og noen steder til borgerkrig.

Voldens destruktive dynamikk

Et typisk mønster var at demonstrasjoner som i utgangspunktet var fredelige ble møtt av myndighetene med uproporsjonal vold, som i sin tur skapte ytterligere raseri og bredere mobilisering, som så ble møtt med enda skarpere vold osv. Når denne dynamikken først hadde nådd et visst nivå fantes det få mekanismer i disse autoritære statene for nedtrapping og konfliktløsning. Skjebnen til president Ben Ali i Tunisia og Mubarak i Egypt fortalte om en folkemakt som andre ledere ikke visste hvordan de skulle møte annet enn med vold. Millioner av demonstranter hadde overvunnet frykten for statens undertrykkelsesapparat, apparatet som holdt regimene ved makten. al-Assad i Syria hadde derfor gode grunner til å se på opprøret som en eksistensiell trussel. Ettergivenhet kunne inspirere til enda bredere oppslutning om opprøret og feie regimet til side. Hvis demonstrantene på sin side skulle trekke seg på grunn av regimes voldsanvendelse kunne de med like godt grunnlag i erfaring frykte en nådeløs hevn fra regimets side. Bedre da å stå løpet ut og håpe på regimets fall, med eller uten ekstern intervensjon.

Hvorfor klarte monarkiene seg best?

Et verdifullt trekk ved Nordensons bok er de mange nyansene han får fram, både når det gjelder variasjoner i forutsetninger for opprør i de enkelte landene og de ulike reaksjonene opptøyene ble møtt med fra regimehold. Her er det et interessant mønster som også flere andre har påpekt, nemlig at monarkiene i regionen ble mindre utfordret enn republikkene. Dette kan synes paradoksalt, republikkene har tross alt gjennomgått en politisk modernisering fra monarki til republikk, og man skulle tro at monarkiene ville bli de første regimene til å bli feid til side i en demokratibølge som den arabiske våren. Det var kraftige demonstrasjoner også i monarkiene, mest alvorlig i Bahrain der kongefamilien påkalte militær intervensjon fra storebror Saudi-Arabia for å stabilisere regimet. Men gjennomgående var protestene mindre omfattende og kravene mer moderate enn i republikkene.

En forklaring på dette mønstret går i retning av at de monarkiene som fortsatt eksisterer i dag har vist seg levedyktige og motstandsdyktige. De springer ut av en tradisjonell stammekultur med sterk lokal forankring og henter legitimitet på det grunnlaget. En annen forklaring er at monarkiene i det store og hele også er blant de rike olje- og gassproduserende landene, og bruker sin velstand til å kjøpe befolkningens lojalitet. Kanskje enda viktigere er det at republikkene i teorien bygger på folkesuverenitetsprinsippet; presidenten styrer på vegne av folket, henter sitt mandat fra folket. Når presidentstyret utvikler seg i retning av en totalitær styreform og et utilslørt røverregime som legger beslag på store offentlige ressurser, oppstår det en tillitskrise der befolkningen føler seg forrådt av en president som foregir å styret landet til folkets beste og på dets vegne.

En internett-revolusjon?

Et annet interessant trekk ved den arabiske våren som Nordenson dekker godt, og som spilte inn i konfliktdynamikken mellom regimene og deres opponenter, var betydningen av internettet, de sosiale mediene og TV-kanalen al-Jazeera. Dette er et felt som har fått stor oppmerksomhet, og spørsmålet har vært reist om den arabiske våren var drevet fram av de mulighetene som den nye kommunikasjonsteknologien ga unge sinte kvinner og menn. Det er ikke vanskelig å dokumentere at Twitter og Facebook ble hyppig brukt i mobiliseringen, men Nordenson gir her et nyansert bilde basert på et omfattende materiale. Han påpeker blant annet: «Ser vi på tall for tilgang til og bruk av internett som sådan, er det to ting som er ganske klare: Et klart flertall av befolkningen i de arabiske landene brukte ikke internett i 2011, og det ser ikke ut til å være noen umiddelbar sammenheng mellom graden av internett-tilgang og graden av protester» (s. 196).

Samtidig viser Nordenson at internett var viktig som medium for mobilisering i enkelte land, særlig i en tidlig fase av den arabiske våren. «Borgerjournalistikken», det vil si beskrivelser og foto/video-dekning av protestaksjoner og regimebrutalitet i sann tid fikk voldsomt gjennomslag, også fordi mye ble plukket opp og formidlet gjennom tradisjonelle medier. Dette svekket regimenes kontroll med nyhetsbildet.

Dessuten, og minst like viktig, internettet ga demonstrantene en mulighet til å diskutere mål, strategi og taktikk uten å måtte møtes fysisk og utenfor regimets sensurkontroll. Forfatteren gir eksempler fra egen forskning på Kuwait der regimet lenge tillot debatt og demonstrasjoner så lenge kravene holdt seg innenfor konstitusjonens rammer som sikrer hegemoniet til det utøvende kongedømmet. Men da kravene om overgang til et «konstitusjonelt emirat» fikk økende oppslutning sommeren 2012, også blant parlamentsmedlemmer, var dette å gå over en rød strek for regimet, og protestbevegelsen ble slått ned. En stor endring hadde likevel skjedd, sier Nordenson «Konstitusjonelle endringer er nå en del av diskusjonen om Kuwaits politiske fremtid, og rammene for mulige løsninger på problemene man står overfor er dermed endret» (s. 203).

Fra undersåtter til medborgere

Basert på egen forskning vil jeg mene at vi her er inne på et tema som er sentralt for å forstå viktige grunnmotiv i den brede protestbevegelsen og dens langsiktige virkninger. Av grunner som er sterkt sammensatte, og som Nordensons bok også omhandler, hadde samfunnsutviklingen i de fleste arabiske landene nådd et krisenivå omkring 2010 som de autoritære og tilstivnede regimene ikke var i stand til eller hadde ønske om å løse. Folk krevde en endring i selve samfunnskontrakten; de godtok ikke lenger å bli behandlet som undersåtter som herskerne kunne kreve lojalitet av, nå krevde de rettigheter som fullverdige borgere og en statsledelse som sto til ansvar for sine handlinger. Opprøret i de enkelte landene hadde sine særegne trekk og historiske forutsetninger, men slagordene var forbausende like på tvers av landegrensene.

Her er vi inne på et tema som også er blitt berørt av andre forfattere, nemlig om de ikke-målbare og langsiktige virkningene av den arabiske våren. Sammenlikninger blir gjort med blant annet den europeiske «folkevåren» i 1848, som også var en spontan folkereisning mot undertrykkende regimer. Den gang som nå ble opprøret slått ned av den privilegerte eliten, og gamle regimer ble restaurert. Men demonstrasjonen av folkemakt, tidlige seire, samholdet og den nye demokratiske bevisstheten som ble skapt i den europeiske offentligheten beredte grunnen for senere kamper for demokratiske reformer i Europa. Mange i den arabiske verden som med fortvilelse nå ser egen kamp lagt i ruiner vil kunne finne en viss trøst i dette perspektivet, men det er klart for alle og enhver at en ny demokratisk reisning i den arabiske verden ligger langt fram i tid.

Demokrati-debatten: Hvordan komme videre?

Boka avsluttes med et kort konklusjonskapittel: «Demokrati er løsningen». Forfatteren påpeker at problemene som utløste den arabiske våren fortsatt er uløste og at demokrati «… er et langsiktig mål som vil være nødvendig for å løse de fundamentale problemene de arabiske landene står overfor over tid» (s. 282). Det vil nok de fleste si seg enige i, men det blir litt enkelt når han etterlater inntrykket at ‘demokrati’ er en entydig samfunnsmodell. Boka ellers illustrerer at den arabiske våren i stor grad utspilte seg som en kamp om samfunnsmodeller og demokratiforståelse. Demokrati har mange dimensjoner: sivile og politiske rettigheter, økonomiske og sosiale rettigheter, minoritetsrettigheter osv. Problemene ligger langt på vei i hvordan konfliktene rundt disse grunnstrukturene skal løses, og av hvem. Uten en dypere analyse av slike spørsmål blir dermed løsningen (demokrati) en del av problemet, og vi er like langt.

Denne innvendingen svekker likevel ikke hovedinntrykket av boka som et vellykket prosjekt og av en forfatter som har solide innsikter i de utfordringene som den mangefasetterte arabiske verden strir med.

Espen Goffeng har skrevet en bok om det han oppfatter som venstresidas problematiske møte med multikulturen. Han leverer flere gode eksempler på hvordan dette møtet er problematisk, men dessverre så stopper det der – det er vanskelig å se at han har noe alternativ. Dermed fremstår boka mer som en utblåsning enn et konstruktivt innlegg til en viktig debatt.

Når Goffeng skriver om multikultur, er han først og fremst opptatt av de muslimske miljøene i Norge og sammenlignbare land. Venstresidas problem i møtet med disse, mener han, er at den overlater til høyresida å flagge standpunkter som tradisjonelt har vært dens egne kampsaker, som kvinnekamp, ytringsfrihet, religion og homogenitet. Årsaken til dette ligger i en slags frykt for å legitimere eller å bli slått i hartkorn med høyresida. Derav tittelen – Vikeplikt for høyre.

Det ene temaet som han behandler særskilt, er den sosiale kontrollen kvinner utsettes for i muslimske miljøer. Her trekker han frem en rekke kritikere fra disse miljøene, både i innland og utland, og han har også snakket med flere av dem i arbeidet med boka. Felles er at de har blitt møtt med kraftige sanksjoner fra det miljøet de kritiserer. Selv om kampen deres er inspirert nettopp av den vestlige kvinnebevegelsens og venstresidas vellykkede kamp, har støtten de har fått fra den kanten, vært svært begrenset. Derimot har ikke høyresida nølt med å gi dem sin støtte og dermed gjort kvinnefrigjøring innen disse miljøene til sin sak.

Det andre temaet han behandler særskilt, er forholdet til ytringsfrihet og religionskritikk. Tradisjonelt er også dette saker venstresida har fremmet, og som høyresida har vært motstandere av. Men i møtet med multikulturen, fra Sataniske vers, via Muhammed-karikaturene, og frem til Charlie Hebdo, har det vært motsatt. Plutselig er det høyresida som er for å tillate blasfemi, mens venstresida har solidarisert seg med krenkede konservative imamer. Ja, enkelte har nærmest gått så langt som å hevde at om du opptrer krenkende, da er det din egen feil at du lever under en konstant dødstrussel eller at redaksjonslokalene dine blir angrepet og medarbeiderne dine drept. Dermed reduseres ytringsfriheten til et situasjonsbestemt prinsipp, noe ikke minst venstresida burde frykte.

Man kan selvsagt diskutere høyresidas beveggrunner for å innta disse tradisjonelle venstresidestandpunktene. Men som Goffeng spør, burde ikke venstresida glede seg over det? Burde den ikke glede seg over en høyreside som vil bekjempe sosial kontroll? Burde man ikke glede seg over en høyreside som vil forsvare ytringsfriheten mot konservative krefter? Det mener Goffeng venstresida ikke gjør. I stedet lar den høyresida sette dagsordenen og lar dem gjøre dette til sine saker. Frykten for å bli fremstilt som rasist, uansett hvor beskyldningene kommer fra, trumfer alt. Og da er det kanskje ikke så rart at de i de muslimske miljøene som fronter disse kampene, slutter seg til partier og bevegelser til dels langt ute til høyre?

Goffengs argumenter er overbevisende så langt. Men hva vil han egentlig gjøre med det? Hvordan bør venstresida møte multikulturen på sine premisser?

Høyresidas løsning er genuint individualistisk. De heier gjerne på en Abid Raja, en Amal Aden eller en Shabana Rehman Gaarder. Men det er den enkeltes ansvar å heve seg over sin bakgrunn. Klarer de ikke det, så er det ingen andres skyld. Dessverre er det vanskelig å se at Goffeng har så mye mer å tilby enn individualisme. Tvert imot, hans ankepunkt mot venstresida, er at den ikke, eller i hvert fall i alt for liten grad, stiller opp for dem som vil bryte ut av miljøene. Men hva med dem som fortsatt er en del av miljøene? Hva med dem som ikke er «skamløse jenter»? Det er jo, tross alt, disse det er flest av.

Det eneste stedet jeg egentlig finner ansporing til en særskilt venstresidetilnærming, er i en fotnote der han kritiserer en ensidig assosiasjon mellom innvandring og svekkelse av den gjensidige samfunnsmessige tilliten i Storbritannia, der han påpeker at dette ble målt i samme periode som nyliberalismen hadde sitt gjennombrudd. Men han går ikke videre langs dette sporet. Dermed blir det en debatt om overflatefenomen, der alt reduseres til kultur. Og det er da ikke akkurat det som har vært typisk for venstresida?

Ja, Goffeng har mange gode poenger. Det bør være et tankekors når venstresida gjør seg til støttespillere for konservative imamer. Han har også flere interessante betraktninger rundt hvordan og hvorfor det har blitt slik. Men hva bør venstresida gjøre? Så lenge han ikke går inn på dette, kan boka vanskelig bringe debatten videre.

Ole Martin Rønning¹ og Trond Gram² har skrevet sin versjon av den norske arbeiderbevegelsens historie – fra Marcus Thrane til i dag. Boka deres er på 184 små sider, har myke permer, og er utgitt med støtte fra LO. Forfatterne vil skrive på «en lettfattelig og informativ måte» (s.10). Ambisjonen kan være å nå langt ut blant medlemmer og tilhengere av arbeiderbevegelsens organisasjoner, og bidra til større historiebevissthet.

Jørn Magdahl er historiker og kommunestyre­representant for Rødt i Færder kommune (tidligere Nøtterøy).
Foto: Res Publica

Boka står på solid historiefaglig grunn. Spørsmålet blir mer om den ut fra intensjonen er pedagogisk god nok. De fleste kapitlene starter med en «appetittvekker» i form av en dramatisk episode e.l. Det fungerer. Korte biografier av noen nøkkelpersoner er også med. Hver tidsperiode har fått sin plass, og det er bra at også den moderne historia, som av gode grunner mangler eller er mangelfullt behandlet i mange tidligere oversiktsbøker, er viet like mye tekst som den tidligere historia. På liten plass evner forfatterne å få fram vesentlige trekk ved de ulike periodene. Spørsmålet er om det til tross for en del kortfattede forklaringer og resonnement, likevel blir mer beskrivelse enn egentlige linjer som tittelen lover. Kanskje har de ikke vært klare nok på hvilke linjer de vil vise fram. I forordet sier de at de vil følge fire lange linjer: «1) Arbeiderbevegelsens organisering og løsninger som svar på økonomiske utfordringer. 2) Bevegelsens overordnede mål om velferd inkludering og demokrati. 3) Den norske arbeiderbevegelsen som en del av den internasjonale utviklingen. 4) Spørsmålet om makt, styring og veien til innflytelse.» Flere av disse punktene er lite distinkte, og vil til dels overlappe hverandre, målet om sosialisme faller utenfor her, selv om det berøres noen steder i teksten. La meg likevel understreke at det er mye å lære her for dem som ikke veldig godt bevandret i stoffet fra før.

Framstillingen i boka er nøktern og balansert. Den er ikke «AP-lojal», men har vel heller ingen klar(e) «personlig stemme(r)» eller noen vrier, som egger til sterke motforestillinger eller til videre refleksjon. For å understreke poenget kan jeg som en kontrast, vise til Harald Berntsens pamflett Tilbake til start, som jeg anmeldte her i tidsskriftet for noen år siden.

Grunnfortellingen til Rønning og Gram er nok at arbeiderbevegelsen har oppnådd store resultater og har forandret Norge fundamentalt, men i tråd med intensjonen er den mer preget av «logos» enn «patos», og vil neppe skape den helt store begeistring.

Det kjennes ikke helt riktig å pirke i forfatternes stort sett forsvarbare utvalg og vurderinger, men la meg likevel nevne noen eksempler på ting som burde ha vært annerledes. Spesielt påfallende for mange lesere av Gnist vil det være at de har en god framstilling av NKPs rolle under okkupasjonen, men ingenting om Asbjørn Sunde og Osvaldgruppa. De viser viktige områder i nyere tid hvor det har vært opposisjon til lederne i AP, men når de kommer til EØS, blir dette et historisk spørsmål om tilslutningsformen og ikke til et av de store konfliktspørsmåla i fagbevegelsen i dag. «Solidaritetsalternativet» på 1990-tallet er entydig framstilt som den fornuftige og vellykkede løsningen i en situasjon med høy arbeidsledighet.

Martin Tranmæl er gitt betydelig plass «som på mange vis den reelle leder av (Arbeider)partiet i mellomkrigsårene» (s. 40), men innholdet i hans og Fagopposisjonen av 1911 sin offensive faglig strategi, som har vært obligatorisk i alle andre oversiktsframstillinger av arbeiderbevegelsens historie, er her mangelfullt beskrevet. Dermed er det heller ikke å vente at de forklarer hvorfor Arbeiderpartiet under «tranmælismen» fikk store strategiske problemer da de økonomiske konjunkturene ikke lenger gjorde det mulig for arbeiderklassen å flytte fram posisjonene gjennom økonomisk/faglig kamp, men hvor en tvert om blei tvunget over i en defensiv posisjon. Det oppsto et slags ideologisk vakuum, som etter hvert åpnet veien over til sosialdemokratiske posisjoner med klassekompromiss, ministersosialisme og statlig reformpolitikk. Selv i et kort hefte, burde dette ha vært belyst.

Sluttnoter

1. Ole Martin Rønning har doktorgrad i historie med avhandlingen «Stalins elever: Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske Parti 1926-1949. Han er nestleder i Arbeiderbevegelsens arkiv.
2. Trond Gram har historieutdanning og er ansatt som kommunikasjonsrådgiver i LO.

Torgny Hasås (red.):

Arbeidsliv og arbeidslivsspørsmål burde ha hatt en langt viktigere plass i valgkampen enn det som har vært tilfellet, rett og slett fordi det pågår en forslumming av arbeidslivet. Alt «går ikke så mye bedre» og sosial dumping og rein arbeidslivskriminalitet er ikke bare et tankefenomen, men noe som rammer de fleste av oss, direkte eller indirekte. Allikevel bagatelliserer høyresida spørsmålene og snakker om «sosial jumping» og at fagbevegelsen vil dra stigen opp etter seg.

Petter Vellesen er leder for Oslo Bygningsarbeiderforening, Fellesforbundet avd 603. Han er faglært forskalingssnekker.
Foto: Gyldendal

Derfor er det helt nødvendig at søkelyset settes skarpt på disse problemene. I et nummer av Bygningsarbeideren anmeldte vi Jonas Bals’ bok Hvem skal bygge landet?, som tar for seg problemstillinga først og fremst fra bygningsbransjens ståsted. Norsk Arbeidsmandsforbund har medlemmer i mange bransjer, og flere av dem er utsatt for denne forslummingen. Forbundet tok derfor initiativet til å gi ut en bok som setter fokus på dette. Boka foreligger nå. Den heter Det mørke arbeidslivet med undertittelen Menneskehandel, arbeidsmiljøkriminalitet og sosial dumping. Det er Torgny Hasås, mangeårig journalist i LO-aktuelt/frifagbevegelse.no og med bakgrunn som elektriker, som har vært redaktør for boka og skrevet de fleste kapitlene.

Denne boka tar for seg flere bransjer, og særlig renholdsbransjen får mye plass. Det er helt naturlig, både siden det er en av bransjene hvor både sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er mest utbredt og fordi det er Arbeidsmandsforbundet som organiserer renholderne. Jeg synes disse kapitlene er veldig informative. Men ellers er det nok av lesestoff dersom leseren bare vil se det fra en bygg- og anleggsside også. Både kapittelet om bemanningsbransjen, kapittel 12 om saker fra bygningsbransjen og Steinar Rindhølens kapittel om at arbeidsplassene til norske anleggsarbeidere er under press, burde være særlig interessante for Bygningsarbeiderens lesere. Det samme gjelder oversikten over de kriminelles metoder og de historiske gjennomgangene av kampen om allmenngjøringen, forflytningen av arbeidskraft i Europa og kampen mot sosial dumping. De to siste er skrevet av henholdsvis FAFO-forsker Anne Mette Ødegaard og Jan-Erik Støstad som tidligere var statssekretær i arbeidsdepartementet.

Boka forsøker ikke bare å dokumentere de uønska forholda i arbeidslivet. Den setter også opp noen tiltak for å få bukt med dette ondet. Det viktigste tiltaket tror jeg er det som forbundssekretær Brede Edvardssen skisserer i kapittelet om renholdsbransjen, nemlig ­fagorganisering, fagorganisering, fagorganisering. «Høy organisasjonsgrad, gode tillitsvalgte og velfungerende tillitsvalgtsorganisasjoner ute i bedriftene er det som virker.» Dette er jeg helt enig i, men i denne boka beskrives også en annen virkelighet, «det mørke arbeidslivet», hvor både styrkeforholdene, kultur- og språkproblemene og reell fare for arbeidstakeren fører til at denne linja vil være umulig å følge. I tillegg til en styrking av «oss selv» trengs altså reelle lovendringer og langt sterkere reguleringer. Brede Edvardsen ramser opp en rekke slike tiltak i sitt avslutningskapittel. Skal det pirkes her, så må det være at han ikke har tatt med seg LO-kongressens forslag til tiltak mot bemanningsbransjen. Dessuten synes jeg at de tiltakene som er gjort vedrørende offentlige innkjøp – Telemark-modellen, Oslo-modellen osv – fares litt lett over. Jeg tror at dette er blant de viktigste forebyggende tiltakene man kan gjøre.

Hasås sier i sitt forord at boka er skrevet «for at folk i Norge skal bli mer oppmerksomme på hva som skjer». Jeg tror man kan ha større ambisjoner med boka. Den kan helt sikkert brukes som studiemateriell av tillitsvalgte og aktivister i fagbevegelsen og politikken. Jeg regner med at Norsk Arbeidsmandsforbund har tenkt å bruke den på en sånn måte. Flere andre forbund og foreninger bør henge seg på.

Bertolt Brecht (1898–1956) er kjent som dramatiker, sangtekstforfatter, manusforfatter, teaterregissør, poet, librettist, litteraturkritiker, skribent. Født i Augsburg i Tyskland opplevde han keisertiden, første verdenskrig, Weimar-republikken, måtte rømme utenlands da Hitler kom til makta i 1933, levde i eksil til etter annen verdenskrig – for en stor del i USA, ble i 1948 skyteskive ved McCarthy-angrepet på Hollywood, og slo seg da ned i Øst-Berlin, der han arbeidet resten av livet.

Jon Egil Brekke er cand.philol., amatørmusiker og mangeårig kulturaktivist, og er nå ansatt som seniorrådgiver FoU i Kulturtanken.
Foto: Kolon Forlag

Et rikt utvalg av diktene hans er nå utgitt på Kolon forlag under tittelen Landskap i eksil, i norsk gjendiktning ved Johann Grip. Det er ikke første gang Brecht gjendiktes til norsk (tidligere er dikt av Brecht utgitt i versjoner ved Georg Johannesen, Kjell Askildsen, og Olav H. Hauge), men dette er en fyldig utgave på drøyt 360 sider, inkludert et 30 siders forord ved Johann Grip. Utvalget spenner over hele Brechts produktive liv, fra slutten av første verdenskrig via eksilperioden og til hans død i Øst-Berlin (men har også utelatt en rekke tekster som er kjent via teaterstykker eller som sanger).

Hvorfor lese dikt av Brecht? Brecht i original har en egen evne til å forme bitende kommentarer ved bruk av enkle ord (og rim, når formen tilsier det). Han er ikke lett å oversette godt. Et eksempel er hvordan Brecht omtaler Adolf Hitler som «der Anstreicher» – et ord med mange nyanser på tysk som ikke på samme måten samles i noe norsk ord: anstreichen kan i følge ordboka bety å pensle ut maling, men også å streke under/overstryke, tenne en fyrstikk, eller å la noen svi for noe de har gjort (i denne utgaven har Grip valgt å bruke den uvanlige norske ordkombinasjonen «plankestrykeren», som knapt tar opp i seg førstnevnte betydning – men dette er blant de få ting som har distrahert anmelderen i Grips gjendiktning).

Brecht identifiserte seg med opprør. Mange av hans dikt gjengir en brutal virkelighet. Fattigdom, krig, heslige sider ved klassesamfunnet. Midtveis på 1920-tallet fattet han interesse for marxismen, som for Brecht også kastet lys over tekster han allerede hadde skrevet: «Når jeg leser Marx, skjønner jeg stykkene mine!» Men Brecht forble alltid en individualist, på leting etter egne, originale innfallsvinkler.

Samtidig som Brecht skrev tekster som velger fattigfolks perspektiv og tar spenntak i samfunnets paradokser, framstår han ikke selv som noen helgen eller rollemodell. Diktene er åpne om dikterens egne dilemmaer og begrensninger, og samtidig ikke fri for blinde flekker og sexistisk slagg her og der. Like fullt: For Bertolt Brecht var det å snu og vende på tilvante tanker noe som lå øverst i den mentale og skrivetekniske verktøykassa han hadde med seg. Og nettopp der finnes en av de gode grunnene til å lese Brecht: Kombinasjonen av engasjement og motforestilling. Evnen til å formulere det han observerte slik at andre synsvinkler enn herskernes ble mulige.

Kolon-utgaven avsluttes pussig nok med en førstelinjeoversikt uten sidehenvisninger. Da er nok det innledende registeret til bedre nytte.

Marxismen og ikke minst Karl Marx sitt hovedverk Kapitalen har igjen fått økt interesse 200 år etter at Karl Marx ble født. Ikke minst som følge av Forlaget Rødts utgivelse av Kapitalen bok 2. Men når man skal prøve å pløye seg igjennom tykke bøker skrevet for 150 år siden, trenger man ofte en diskusjonspartner. For alle som ikke har noen å lese dette verket sammen med, kan de mange leserguidene til Kapitalen være til god hjelp.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Verso Books/Princeton University Press

En av de mest populære leseguidene er David Harveys A companion to Marx’s Capital volume 1 og 2. I forbindelse med utgivelsen av Kapitalen bok 2 vil jeg her fokusere på Harveys Volume 2. Bøkene er basert på David Harveys foredragsrekke om kapitalen som også er tilgjengelig som video på http://davidharvey.org. Volume 2 tar for seg Kapitalen bok 2 og delen av bok 3 om kredit og finans.

Generelt er det to ting jeg synes Harvey er veldig god på i sin lesing av Marx. Det første er at han er god på å gjøre boka aktuell i dag. Jevnlig gjennom teksten trekker han inn eksempler fra dagens kapitalisme. Det abstrakte blir konkret og beskrivende på dagens kapitalisme. Det andre er Harveys dialektiske tilnærming til stoffet. Der andre ofte gjør Marx mer statisk for å forklare, viser Harvey hvordan det handler om krefter, bevegelser og motsigelser som gir et mer komplisert bilde av kapitalismen. Og på denne måten avslører han hvilket monster vi står ovenfor.

Andre bok av kapitalen ser på kapitalen i tid og rom. Et tema som er sentralt også for Harvey som samfunnsgeograf. Kapitalen går gjennom et kretsløp fra kapitalen blir lagt ut i pengeform til den vender tilbake med profitt. I den første delen av kretsløpet gjør kapitalisten innkjøp av arbeidskraft og produksjonsmidler. Neste del foregår i produksjonen der arbeidskrafta og produksjonsmidlene blir brukt til å framstille varer. I den siste delen av kretsløpet blir varene solgt og pengene fra salget kan brukes til å sette i gang et nytt kretsløp.

I bok 1 av Kapitalen er Marx hovedsakelig fokusert på produksjonen i kapitalismen. I bok 2 ser Marx mer på hva som skjer med kapitalen i når den sirkulerer i kretsløpet. Varene er nå produsert og må finne et marked for å få realisert merverdien for kapitalisten. Harvey veileder oss gjennom de motsetningene kapitalen må overkomme før den igjen skal inn i produksjonen. At kapital er bundet opp av maskiner, eiendom, lager, at varer må flyttes til markedet, osv. skaper hindre som kapitalen må overkomme. Det blir fort åpenbart at motsetningene i sirkulasjonen ikke kan løses uten at det finnes en form for et kredittsystem. Uten dette ville kapitalen måtte hamstre større og større mengder penger for å kunne løse utfordringene. Noe som ville ført til at pengene ville vært uproduktiv, død kapital. Tatt ut av merverdiproduksjonen. Kapitalen trenger pengereserver for å fornye den faste kapitalen, for å forholde seg til forskjeller i tid når det kommer til produksjonen av forskjellige innsatsfaktorer. Jo mer komplekst og intrikat et kapitalistisk system blir, jo mere penger trenger den å hamstre. Samtidig blir denne hamstringen en større og større barriere for kapitalakkumulasjonen. Dette fordi disse pengene jo kunne vært kapital som satte i gang nye runder med kapitalakkumulasjon

Derfor tar Harvey med oss til delen av bok 3 om varehandelskapitalen, kredittens rolle og banksystemet. Harvey mener at Marx utsetter innføring av kreditt og banksystemet nettopp for å avsløre motsetningene i sirkulasjonen. Kapitalen kan ikke eksistere uten et kredittsystem. Akkumuleringen av rikdom fører også parallelt til en akkumulering av gjeld. Kreditten er sentral for å tilrettelegge for merverdiproduksjon, men også helt avgjørende for den ekspanderende evnen til systemet for å skape og tilegne seg merverdi.

En annen Kapitalen-lesning som fortjener oppmerksomhet, er William Clare Roberts sin Marx’s Inferno. Boka fikk den prestisjetunge prisen Deutscher Memorial Prize i 2017. Roberts forsøker å vise hvordan Kapitalen var skrevet etter modell av Dante Alighieri sitt klassiske verk Inferno. Marx komponerte Kapitalen som et moderne og sekularisert Inferno, for å avsløre det moderne samfunn som et sosialt helvete.

I Inferno blir Dante ledet gjennom helvete av Virgil. Helvetet består av ni sirkler i diktet. Og for hver sirkel kommer man dypere ned i helvetet til man møter Djevelen sjøl i sentrum av det hele frosset fast i en elv. Roberts viser hvordan Marx tar på seg rollen som Virgil og graver oss dypere og dypere inn i det helvetet kapitalismen er. Dette er en spennende og dramatisk Kapitalen-lesning.

Men mer interessant er den andre vinkelen Roberts har i sin lesning av Kapitalen. Han leser Kapitalen som et innlegg i diskusjonen med andre sosialister. Marx er i følge Roberts ute etter å overbevise andre sosialister, radikale arbeidere. At Kapitalen ikke bør eksklusivt leses som et bidrag til den politiske økonomien, men som et forsøk på å vinne diskusjonen blant de revolusjonære og radikale. Det er for Roberts først og fremst en politisk bok.

Roberts er spesielt opptatt av Marx sitt forhold til Proudhon, Fourier, Saint-Simon og Robert Owen. Retorikken i denne sosialistiske tradisjonen fokuserer på spørsmål om likestilling og sosial rettferdighet, og på verdighet og respekt for arbeideren. Roberts leser Marx som en som prøver å bryte med en sosialistisk moralisme og kobler han til en republikansk idetradisjon rundt frihet og ikke-dominans. For Roberts mener Marx at noe mer enn sosial rettferdighet og likhet er nødvendig for den kommunistiske eller sosialistiske bevegelsen.

Roberts peker på at Marx ser for seg kommunismen som «en sammenslutning av frie menn, som arbeider med produksjonsmidlene i fellesskap. Utnytter deres mange forskjellige former for arbeidskraft i full selvbevissthet, som en enkelt sosial arbeidsstyrke.»

Der China Mièville formidler forskning og samtidsskildringer i en form som egner seg for et stor leserkrets (se omtale av China Miévilles bok October: The story of the Russian revolution. Nett-redaktørens anmerkning), er Red flag unfurled en helt annen type bok. Forfatteren er solid plantet i den akademiske verdenen, med en lang rekke prisbelønte bøker og livslange studier bak seg. Ronald Gregor Suny kommer fra en familie med armensk bakgrunn, som slo seg ned i USA, der han nå er professor ved University of Michigan. Hans nyeste bok er ikke en sammenhengende historie om den russiske revolusjonen, men heller en samling av egne fagartikler som er publisert over flere tiår, og som nå er sydd sammen for å gå kritisk inn i ulike faglige (og mindre faglige) tilnærminger til den russiske revolusjonen.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Verso Books

Et gjennomgående trekk er Sunys avstand til den retningen som i vår del av verden var tydelig merket av kald krig og studier av totalitarisme, dvs. en ideologisk offensiv fra 1950-tallet som satte likhetstegn mellom fascisme og kommunisme. I et slikt perspektiv var revolusjonen lite annet enn et statskupp fra en fanatisk klikk, og derfor med naturnødvendighet måtte føre til stalinisme, folkemord og gulag. Vi kjenner resirkuleringa av disse holdningene fra fjorårets norske debatt, med Bård Larsen – hoffhistoriker i reklamebyrået Civita – som anfører.

Suny har langt større sans for den sosialhistoriske retningen på 1970- og 1980-tallet. Nå gikk forskerne dypere ned i det russiske samfunnet, der de oppdaget en omfattende motstand mot tsardømmet, verdenskrigens virkninger og undertrykkinga av både bønder og fabrikkarbeider. Men Suny ser også begrensninger i en «historie nedenfra»; han vil kople studier av klasser og sosiale forhold, både før, under og etter revolusjonen, til organisasjoner, politisk bevisst og motkrefter. Her føler han utvilsomt samhørighet med bl.a. Moshe Levwin og Marcel Lieberman, som begge i revolusjonsåret har fått sine klassiske arbeider i ny utgave fra samme forlag (Verso/New Left Review).

Suny hører heller ikke til dem som ser bolsjevikenes partimodell som eneste forklaring på utviklinga etter 1917, og skiller seg dermed fra dem som helst vil skrive borgerkrig, vestlig intervensjon og krigskommunistisk knapphet ut av historien. Heller ikke godtar han forenklet totalitarisme-modell, som nærmest gir inntrykk av regimets stålkontroll. Selvsagt var det stadige kompromisser, vinglinger, omveier og improvisasjoner, som det er ventet når man har med mennesker å gjøre. Som en demokratisk sosialist, godtar Suny heller ikke at det settes likhetstegn mellom sosialisme og stalinisme. Det overlater han til dem som bruker sovjetisk historie til å advare mot alle utopier som ondskapens verk, og som bruker dette som unnskyldning for ikke å rokke ved dagens samfunn, i frykt for at alle alternativer havner i stalinisme.

Dette er selvsagt ikke boka man først kaster seg over, men det er mye å lære for dem som har interesse, tid og anledning til å fordype seg i nyere forskning og faglige diskusjoner.

Trolig var det ingen andre bøker om 1917 som har vakt like stor interesse som China Mièvilles drivende framstilling av revolusjonsåret. Det var da også høyst fortjent. Han har bakgrunn som skjønnlitterær forfatter, bl.a. med bestselgere innenfor science fiction, og veit hvordan lesernes interesse skal fanges. Men dette er ikke ei bok i fantasisjangeren. Forfatteren har gjort hjemmeleksa si når det gjelder det som faktisk utspilte seg, og holder seg langt unna fri diktning.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Verso Books

Mièville knar det rikholdige stoffet mesterlig sammen, og etter ei innledning om tsardømmet følges begivenhetene tett måned for måned. Det er ingen tvil om at han har grunnleggende forståelse og sympati for den russiske revolusjonen, og etterlater ingen tvil om at bolsjevikpartiet hadde et fortrinn med sin organisatoriske disiplin og med Lenin som hovedperson. Men det er heldigvis noe helt annet enn ei nyskriving av bolsjevikpartiets egen historie (eller historieforfalskning), som blei utgitt på norsk i storhetstidas til AKP m-l. Noe av det mest spennende er den plassen som gis til andre bevegelser og intellektuelle, inkludert enkelte anarkister og aktivister fra den internasjonalistiske fløyen i mensjevikpartiet og blant de venstre-sosialrevolusjonære. Det tragiske er at de til det siste holdt seg i folden til partier med en ledelse som sto for noe helt annet.

Det er også en rød tråd at revolusjonen ikke alltid hadde en rød tråd eller fulgte en rettlinja kurs, i stedet har Mièville sans for motsetninger, konflikter og rot. Men ikke alle feilbedømmelser utgjorde hindringer, hadde Lenin f. eks. ikke hatt ubegrunnet optimisme når det gjaldt revolusjonære utsikter i Vest-Europa, ville nok enda flere i bolsjevikpartiet ha nølt i det avgjørende øyeblikket.

Når det er så synd at boka ikke fikk en leserkrets på norsk, er det fordi forfatteren har gått gjennom så mange øyeblikkskildringer, dokumenter, brev og enkeltpersoners historie, og derfor kan skrive med stor innlevelse i vanlige folks liv. Han forteller også inspirerende om det som blei oppnådd på kort tid, slik som arbeiderstyre på mange fabrikker, jordreformer, mer likestilt ekteskapslovgivning og oppløsning av forbudet mot homofile, for ikke å snakke om den nyskapende bølgen innenfor litteratur, teater, musikk og bildekunst. Det hører også med til historien, og gjør det videre forløp desto mer skuffende.

De som leser engelsk, kan se fram til at boka i april i år kommer i en billigutgave. Bestiller man direkte fra forlaget (www.versobooks.com), er det både rabatt og gratis frakt å få.

Socialist Register er en årlig begivenhet, som uavbrutt er utgitt i mer enn 50 år, og som hadde Ralph Miliband som første redaktør. Hele tida har årboka levert spenstige analyser, som oftest presentert av akademikere med forankring på den marxistiske delen av venstresida. Redaksjonen har alltid vært åpen for forskjellige strømninger og bevegelser innafor ei slik ramme, og SR er derfor et forum både for diskusjoner, konkrete analyser, ny fagkunnskap og utveksling av erfaringer fra aktivisme og kamp.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Monthly Review Press

2017-utgaven bar naturlig nok preg av revolusjonsjubileet, og i år følges det opp med bidrag som ønsker å belyse forholdet mellom sosialisme og demokrati. Hovedtanken er at revolusjonære endringer i 2018 er utenkelig ut at de representerer ei fordyping og utviding av det reelt eksisterende – eller borgerlige – demokratiet, som nettopp i våre dager gjennomsyres av autoritære trekk og nyliberalistisk forskyving av makt fra folkevalgte organer til kapitalinteresser. «Den offentlige samtalen» trues av trumpistisk forakt og massiv høyrepropaganda – ispedd rasisme og fremmedfrykt – i mange kanaler, og begreper som post-demokrati og anti-politikk har inntatt sin plass i språket. Men tradisjonen tro nøyer ikke SR seg med skarpskodde analyser av kapitalismen i dens ulike politiske og ideologisk framtoninger, men retter kritisk søkelys mot forholdet mellom sosialisme og demokrati, som historisk har hatt mange mørke sider.

Alt i alt byr årets utgave på 15 solide bidrag, som spenner fra mer teoretiske diskusjoner om forutsetninger for «radikalt demokrati» til kapitler om folkelig kamp for å utvide demokratiet, blant i Latin-Amerika, India og Barcelona. Her er også mye å lese om «fake democracy», om nyliberalisme fra Hayek til Trump, om tvetydigheten i det digitale demokratiet og feministisk kamp mot det antidemokratiske patriarkatet. I nyere tid utmerker SR seg også med å avspeile marxistiske studier og aktivisme i andre deler av verden enn den anglosaksiske.

For et overkommelig beløp er det mulig å skaffe seg nettadgang til samtlige utgaver av SR sida 1964. Det er bare å slå opp på www.socialistregister.com.

Ian Angus har gjennom en lang rekke bøker, artikler, foredrag og intervjuer tatt på seg oppgaven å forene naturvitenskap og marxisme. Nytteverdien av hans nyeste bok vil da også for fleste lesere av Gnist ligge i forfatterens evne til å formidle naturvitenskapelig forskning i et normalt menneskespråk. Det får han til å slutte seg til dem som mener at kloden har gått inn i en helt nye geologisk epoke, antropocen. Dette er et begrep som enkelte på venstresida avviser, ettersom det kanskje gir inntrykk av at «vi alle» bærer like stort ansvar, og at det tilslører kapitalismens betydning. Men Angus argumenter for at stadig flere innser at en ny epoke er et resultat av et økonomisk system som driver rovdrift både på mennesker og natur, med et vendepunktet ved slutten av 1940-tallet. Det knyttes til etterkrigstidas monopolkapitalisme, bygd på akkumulasjonstvang, billig olje, storstilt militarisering og kamp mot arbeiderklassen i Nord og frigjøringskamper i Sør. Av dette følger selvsagt at «grønn kapitalisme» og tro på fiks teknologi er en selvmotsigelse og tåkelegging.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Monthly Review Press

I to spennende kapitler gir Angus også et veldokumentert svar til dem som hevder at Karl Marx og Friederich Engels ikke interesserte seg for – eller forsto – den nye naturvitenskapen.

Kombinasjon av marxisme og økologi får selvsagt størst verdi når det leder til handling, men det er ikke Angus’ hovedanliggende å gi ferdig oppskrift. I stedet vil han utstyre folk på venstresida med en nødvendig naturvitenskapelig innsikt, slik at sosialistiske strategier blir mer meningsfulle. Og den som vil lese mer, kan gå til forfatterens bok fra 2016, Facing the antropocene. Angus har dessuten ansvaret for fortreffelig rettressurs for «økososialister»: www.climateandcapitalism.com.

Det er mange kamper, både små og store, som har ledet oss til å bli verdens mest likestilte land. Det er stemmeretten, adgang til høyere utdanning, inkludering i yrkeslivet, muligheten til å stille til verv og embeter, retten til å være myndig over seg selv, eiendomsrett, mulighet til å kjøpe tobakk og alkohol og retten til å kjøre bil.

Anja Ariel Tørnes Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom
Foto: Res Publica

Norske kvinners liv og kamp har tatt på seg oppgaven med å være den første boka som gir en helhetlig oversikt over norsk kvinnekamp og liv. Den er gitt ut i to bind der det første gir en kronologisk oversikt og det andre gir en tematisk oversikt.

Boka tar oss gjennom norsk kvinnekamp fra 1850-tallet til tusenårsskiftet. Erichsen tar oss gjennom stemmerettskampen, husmortida, det kollektivistiske kvinneopprøret og det hun kaller statsfeminismens tid. Målet med boka er å besvare spørsmålet: Hvordan ble Norge verdens mest likestilte land? Svaret finner vi i oppbygningen av velferdsstaten.

Kvinnekamp og klassekamp – nøkkelen til likestilling

Forholdet mellom de borgerlige feministene og arbeiderbevegelsens kvinner er en rød tråd gjennom boka. Boka forklarer hvordan ulike kamper har vært viktige for ulike mennesker. Hvordan de borgerlige kvinnene ledet an i spørsmålet om stemmerett for kvinner når arbeiderklassekvinnene egentlig var ganske uinteresserte i dette. Ikke fordi de ikke ønsket å bestemme over sitt eget liv, men fordi de levde helt forskjellige liv.

For arbeiderkvinnene var kampen om regulert arbeidstid eller en lønn å leve av mer prekært enn retten til å stemme. I tillegg ville stemmeretten først og fremst gjelde kvinner fra borgerskapet og ikke arbeiderkvinner.

Selv om det er små og store seire som har ledet Norge frem til å bli et av verdens mest likestilte land, er det noen seire som har vært viktigere enn andre. Særlig viktig er utbyggingen av velferdsstaten. Det var de streikende fyrstikkarbeiderskene og fattigdommen i byene som var avgjørende for utviklingen av sosialhjelp og etter hvert for den velferdsstaten som er grunnen til at Norge rangeres som mest likestilt i verden. Det var her fundamentet ble lagt.

I avisa Social-Demokraten 2. mars 1890 sa en seilduksarbeiderske: «… Det var sak alderes nyt for os kvinder at bli oppfordrede til at si, hva vi synes; Thi vi har jo bestandig vært vante til, at vore ord har have liten eller intet værd, men antar vi nu faar stiftet vor fagforening, saa tror vi, at den vil hjelpe os mere og mere at fjerne tanken om vor ubetydelighed», hevdet seilduksarbeiderskene i Social-Demokraten 2. mars 1890.»

Viktige kvinner og organisasjoner

Gjennom boka får vi møte flere kvinner som har vært viktige for norsk historie; fra de mer kjente som Camilla Collett og Gina Krogh til mer ukjente kvinner som likevel har vært viktige for kvinnekampen.

Personlig synes jeg det var interessant å lese om oppstarten til organisasjoner som Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar og hvordan kvinnene organiserte seg i husmorforeninger, velforeninger og fagforeninger.

Min favoritt er de kommunistiske husmødrene. De var aktive på 30-tallet og var ikke særlig opptatt av husmorskolering eller å bidra til «lyse og gode hjem». De var mer opptatt av å holde kontroll på matprisene og arbeiderbarns interesser i skolen, samt kvalitetskontroll på mat.

Kampen om historien

Størstedelen av den skrevne historien handler om menn og deres bragder i det offentlige rom. Kvinners liv og kamp har alltid vært en kamp for å få anerkjent sin virkelighetsoppfattelse.

Flere kvinner ble på 1800-tallet diagnostisert med lidelsen hysteri. Dr. Oscar Nissen hevdet i 1888 at bare ti prosent av norske kvinner hadde kjønnsdrift, og så har vi Freud som jeg ikke orker å bruke plass på i denne bokanmeldelsen. Dette er forsøk på å undertrykke kvinner ved å avfeie deres virkelighetsoppfatning, eller enda verre: ved å sykeliggjøre dem og deres oppfatninger.

Kvinnekampen burde være skolepensum. Det blir tydelig når man leser Erichsens bok. Dette er ikke særhistorie, men historien om byggingen av Norge.

Erichsen skal ha honnør for å ta på seg oppgaven med å samle historien om kvinners liv og kamp. Det er en god bok for deg som ønsker en oversikt over norsk kvinnekamp og som kan danne grunnlaget for videre studier.

Tariq Ali er en pakistansk-britisk politiker, forfatter og historiker. Han har vært sentral i den trotskistiske bevegelsen i Storbritannia og i tidsskriftet New Left Review, og på den britiske venstresida var han en av de få ledende skikkelsene som gikk inn for brexit. I år er han ute med boka The dilemmas of Lenin: terrorism, war, empire, love, revolution, som er delt i fem hovedkapitler som i stor grad gjenspeiler de dilemmaene Lenin etter Alis mening sto oppe i:

• Terrorisme og utopia

• Internasjonalisme, sosialisme, imperier og krig

• Stater og revolusjoner

• Kvinnespørsmålet

• Den siste kampen

Pål Steigan er forfatter og redaktør for steigan.no
Foto: Verso

Ideen bak boka er utmerket. Foran 100-årsjubileet for Oktoberrevolusjonen ønsker Ali å framstille det politiske mennesket Lenin og ikke bysten eller idolet Lenin. Han har en klar tilnærming som løper gjennom hele boka: «Lenin-kulten, som han sjøl foraktet, sjøl i dens mest forsiktige form, var en katastrofe for hans tenkning. Tekstene hans var aldri tenkt å bli lest som katekismer, ble mumifisert, og det ble umulig å forstå hans politiske utvikling. Dette fenomenet må knyttes til møtet mellom to historiske prosesser. Lenin var et produkt av russisk historie og av europeisk arbeiderbevegelse. Begge reiste spørsmålet om klasse og parti – om klassegrunnlag og lederrolle. Den syntesen som ble utviklet av Lenin, ble bestemt av en sammensmelting av to svært ulike strømninger som i generelle ordelag kan beskrives som anarkisme og marxisme. Han spilte en avgjørende rolle for at den sistnevnte skulle seire.»

Jeg liker dette anslaget. Som en som har lest mye Lenin og samtidig snakket og skrevet om leninismen, synes jeg det har vært vanskelig å trenge inn i de virkelige dilemmaene, som Ali kaller det, eller å komme inn i det intellektuelle laboratoriet til Lenin. Jeg har lest tekstene med for stor respekt, og derfor ikke sett nyansene og rikdommen i dem, men dermed heller ikke svakhetene.

For meg står verket Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium som noe av det aller beste Lenin har skrevet. Men det var først da jeg klarte å se på den som et forsøk på å forklare imperialismen på et gitt punkt i historien (begynnelsen av første verdenskrig), og ikke som en kanonisk tekst, at jeg så at det er mulig å gjøre den samme studien på nytt i vår tid.
Boka Hva må gjøres? var helt avgjørende for å kartlegge veien fram til Oktober, men med dagens øyne er den ganske kjedelig og lite spenstig. Men det er fordi den er et innlegg i en intern partistrid der og da, og ikke skrevet for å bli lest som noe perfekt og evigvarende skrift om hvordan et revolusjonært arbeiderparti skal bygges. Hvis man leser den på dens egne premisser, er det mulig å både få tips, lære og å se at det er mye som må føyes til eller utvikles annerledes.

Det virker som Ali har det litt på samme måte. Han ønsker å rive helgenglorien av Lenin og treffe den virkelige Lenin, og gjerne komme i kontakt med hans tvil og dilemmaer. Dette er prisverdig. Dessverre synes jeg ikke Ali har vært radikal nok, eller trofast nok mot intensjonene sine. Etter min mening sto Lenin oppe i flere dilemmaer enn dem Ali beskriver, og som det kunne ha vært interessant å få belyst.

Russland hadde riktignok en viktig og sterk industrisektor etter sin tid, men store deler av landet var tilbakeliggende, halvføydalt landbruk. En proletarisk revolusjon i Sankt Petersburg og Moskva var riktignok fullt mulig som vi vet, men forsto Lenin hvor vanskelig det var å få den til å gjennomsyre hele landet? På slutten av sitt liv lanserte Lenin den nye økonomiske politikken, som dels var tvunget fram av krigen og knappheten, men som også var en kursjustering til de reelle økonomiske vilkårene i Russland.

Vi «leninister» har vært vant til å snakke om «Lenins partimodell», og kanskje trodde han sjøl at han hadde en modell, det var i hvert fall den som ble spredd over hele jordkloden gjennom Den kommunistiske internasjonalen. Men hadde han det? Lenin skiftet mening mange ganger og valgte løsninger som passet der og da. Ikke noe galt i det. Men da blir også modellen vanskelig å få øye på.

Den kommunistiske internasjonalen var et spenstig og epokegjørende forsøk på å spre Oktoberrevolusjonen over hele verden, og den ga kraft og energi til mange revolusjoner og revolusjonsforsøk. Men den var dømt til å mislykkes. Forestillinga om «one size fits all» var gærn, og ble ikke noe bedre av at Lenin, Trotskij og Stalin trodde på den. Spørsmålene er mange: Skjønte Lenin hvor vanskelig det ville bli å løfte landbruket ut av tilbakeliggenheten? Skjønte han forholdet mellom tungindustri og lettindustri? Skjønte han de enorme kulturelle motsetningene i tsarens Russland, som bolsjevikene jo arvet?

Slik går det an å fortsette å spørre uten å bli historisk moralist. Det var mye Lenin ikke kunne vite, og det er det ingen grunn til å klandre ham for. Det blir mer spennende å prøve å sette seg inn i hans måte å tenke og analysere på når man innser at dette også for ham har vært en prosess der han ikke satt med noen fasit.

Ali beskriver godt forholdet til anarkismen og den russiske terrorismen, hvordan Lenin både levde i dialog med den og bekjempet den. Han utviklet sitt standpunkt til også å videreføre Marx’ brudd med blanquismen, med dens forestilling om den hemmelige lille gruppas statskupp som veien til frigjøring. Dette oppsummer Ali slik: «For å lykkes, må revolusjonen stole, ikke på konspirasjon og ikke på et parti, men på en politisk bevisst klasse. Det er det første punktet. Opprøret må bygge på den revolusjonære oppvåkninga til folket. Det er det andre punktet. Det må ta utgangspunkt i det vendepunktet i den voksende revolusjonens historie når den revolusjonære aktiviteten til de mest framskredne delene av folket når sitt høydepunkt, og når vaklinga i fiendens rekker og rekkene til de svake, halvhjertede folkene er sterkest. Det er det tredje punktet.»

Ali har en fin beskrivelse av Lenins forhold til Julius Martov. De var nære venner og kamerater, og røk etter hvert uklar med hverandre og ble motpoler, med Martov som leder for mensjevikene og Lenin for bolsjevikene. Martov kom seinere til å havne på samme side som Lenin når det gjaldt kampen mot krigen. Og han ga en kritisk støtte til revolusjonen. Da Martov lå på det siste, var Lenin sjøl dødssjuk, men han var svært opptatt av at noen måtte ta seg av hans gamle motstander og kamerat.

Kapittelet om Lenins forhold til Inessa Armand er også ganske bra, sjøl om det ikke akkurat forteller noe nytt. Lenin var gift med Krupskaja, men ble forelsket i Inessa Armand. Det kan man jo lese av brevene deres, sjøl om de stort sett handlet om politikk. Lenins dilemma var at det personlige også var politisk, slik Ali får klart fram: «Den idylliske tida Lenin og Armand tilbrakte sammen gikk ikke ubemerket. Hans svigermor fulgte ham med haukeblikk og viste tydelig sitt mishag. Han fortalte sin kone om det. Hun hadde allerede gjettet det, og foreslo at de skulle skilles slik at han og Armand kunne leve sammen. Ble han fristet? Vi vet ikke. Tenkte han på Turgenev og Andrei Kolosov? Det ville vært vanskelig å ikke gjøre det, gitt omstendighetene. Kunne dette dilemmaet bli løst? Han var trettini og hun trettifem da de først møttes. Hva måtte gjøres? Jeg tror løsningen han valgte var konservativ, men motivert av politikken. Enhver forandring i den bolsjevikiske fraksjonens bakgrunn vil bli utnyttet av motstanderne.»

Det siste dilemmaet Ali drøfter er Lenins kamp mot deformeringa av bolsjevikpartiet. Også her kan et sitat fra boka antyde hva utfordringene besto i: «Lenins siste skrifter var et modig forsøk på å få partiet til å endre kurs. Han tenkte på historiske eksempler på et lands nederlag når den beseirede fienden hadde klart å påføre seierherrene sin kultur, og dermed beseiret dem åndelig. Han følte at det gamle tsaristiske byråkratiet hadde klart å erobre kollegene hans, som lett hadde overtatt de gamle måtene å regjere på, om ikke deres kulturelle praksis, fra sine tidligere undertrykkere. Ja, han skrev om alt dette, som jeg viser i de avsluttende kapitlene i denne boken. Og han ba om unnskyldning: «Det virker som om jeg er sterkt skyldig overfor Russlands arbeidere.»

Men Tariq Ali gjør det litt lett både for seg og for Lenin. På det tidspunktet hadde «den leninistiske partimodellen» blitt formet av borgerkrigssituasjonen til å bli den hypersentralismen som allerede Rosa Luxemburg advarte mot. Det skjedde på Lenins vakt, og det drøfter ikke Ali.

Om ikke boka til Ali lodder så djupt, så kan den inspirere til en mer drøftende og analytisk lesning av Lenins tekster enn den mange av oss har stått for tidligere, deriblant undertegnede. Men når han først skulle gjøre jobben, burde Ali ha lagt bort enda mer av ærefrykten og gått enda djupere inn på de dilemmaene Oktoberrevolusjonens leder opplagt må ha stått overfor.

Hva venter man seg av en bok med tittelen Creating an Ecological Society – towards a revolutionary transformation? I forordet gjør forfatterne det klart at boka er skrevet fordi vi allerede nå må å tenke på hvordan et økologisk samfunn kan organiseres, fungere og hvordan det kan realiseres. For denne anmelderen ville følgelig en analyse av de grunnleggende materielle, klassemessige drivkreftene som gjør «a revolutionary transformation» mulige være det sentrale tema. Med utgangspunkt i dype drivkrefter som kamp mot utbytting, forsvar for velferdsstaten, miljøet og klimaet kunne en så i større detalj drøfte det politiske programmet som en slik brei og mangeartet bevegelse må ha. Men mesteparten av denne boka, ti av tolv kapitler, handler for det meste de naturvitenskapelige årsakene til og konsekvensene av global oppvarming og andre aspekter av den økologiske krisen.

Anders Ekeland er samfunnsøkonom og leder av Akershus SV.
Foto: Monthly Review Press

Boka gir veldig nyttig innsikt i hvordan kapitalismen herjer med naturen. Den argumenterer godt for at kapitalismen er ute av stand til å løse problemene og at det ikke er noe i den menneskelige natur som gjør økososialisme umulig. Men med den store vekten som legges på beskrivelser, illustrerer boka også den økososialistiske bevegelsens teoretiske og politiske svakheter. For sjøl om begge forfatterne er velskolerte marxister, så mangler boka fullstendig vilje til å stille vanskelige og kritiske spørsmål. Hvilke sosiale grupper er interessert i økososialisme? Hvorfor er det ikke en sterkere klimabevegelse når fler og fler innser at vi høyst sannsynlig ikke er så mange tiår unna at oppvarmingen blir irreversibel? Hva er rollen til markeder og priser i overgangen til økosialisme? Ikke på noe punkt stopper forfatterne opp og stiller seg selv eller leseren vanskelige spørsmål, til tross for at en god del viktig spørsmål nevnes. Typisk er at man forfatterne bare bruker tre sider på spørsmålet om rollen til markeder og priser. Her gjør forfatterne det lett for seg ved å ta noen ganske tradisjonelle økonomer og polemisere mot dem. Dette til tross for at redaktøren av Monthly Review, J. B. Foster, har gått inn for karbonavgift til fordeling som en «exit strategi» fra fossilkapitalismen og Naomi Klein har gått inn for en «progressiv karbonskatt», men slike forslag omtales ikke. Vi får bare vite i et par setninger at «selv personer som virkelig bryr seg om miljøet, har begynt å tro at markedsbaserte løsninger […] er bedre enn offentlig regulering og styring.” Hvordan slike reguleringer skal utformes uten å bli byråkratiske sies det ingenting om.

Det forfatterne – i likhet med svært mange på venstresida – ikke tar inn over seg er at hvis man for eksempel forbød all videre utvinning av fossilt brensel så ville prisene på fossilt brensel – og følgelig også fornybar energi – stige dramatisk, jfr. oljeprisjokkene på sytti- og åttitallet. Det rammer veldig sosialt skeivt – og har derfor liten sjans til å få oppslutning. I avsnittet om transport tar forfatterne enkelt og greit utgangspunkt i at man kan «eliminere behovet for bil for mesteparten av befolkninga ved redesign av byene». Men hvordan man får politisk oppslutning om det, om det er økologisk forsvarlig å bruke en masse energi, dvs. utslipp, for å redesigne byene – det blir ikke engang forsøkt drøftet. For ikke å snakke om tidsperspektivet. Hvor lang tid vil det ta å «redesigne byene»? Hva med utslippene fra privatbilismen før byene er «redesignet»? Det er nå drøyt en milliard fossilbiler i verden, vi er raskt på vei mot to milliarder når folkerike land som India og Kina får en biltetthet på linje med den «vestlige». Regjeringene i Kina og India har erklært at de vil elektrifisere bilparken – skal vi støtte opp om det? Forfatterne forholder seg ikke til det. Ikke til Tesla, ikke til elbilpolitikk i noe land. De forholder nesten ikke til politikkutvikling eller politiske bevegelser i det hele tatt. De få eksemplene som nevnes er de jordløses arbeidernes bevegelse i Brasil (MST), ANC i Sør-Afrika og Zapatistene og andre urfolk i Latin-Amerika.

Det som kanskje glimrer mest med sitt fravær er en analyse av arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i vestlige land. De slår fast at USA er et «plutokrati», basert på en riktig, men også veldig velkjent kritikk av det amerikanske demokratiet. Men kampen for et mer reelt demokrati, f.eks. en reform av valgordningen kommer ikke inn på radaren i det hele tatt. De sier ikke noe om De grønne i USA, ei heller om Bernie Sanders. Det er tilløp til en drøfting av hvorvidt det er mulig å omdanne samfunnet via den parlamentariske veien, men analysen blir kort og veldig allmenn, og nøyer seg etter én med å konkludere med at man må ha nærmiljø- og arbeiderråd. Det er en kortfattet, men riktig kritikk av poltikken til de store miljøorganisasjonene i USA. Ikke minst at de for eksempel i forbindelse med den store klimamarsjen i 2014 avsto fra å stille krav siden de aller største miljøorganisasjonene («the Big Greens») mente det ville være splittende. Det er sikkert riktig at mangelen på klare krav virket passiviserende og frustrerende på grasrota. Men hvilke krav som burde vært stilt – og av hvem –blir overhodet ikke drøftet. Vi får i det hele tatt ikke vite om forfatterne er aktive på venstresida, i tilfelle i hva slags organisasjoner, så dette blir i praksis stemmer fra «kommentariatet».

Magdoff og Williams er klare på at det framtidige økologiske samfunnet sjølsagt er en planøkonomi, som forfatterne i forbifarten nevner har et dårlig rykte på grunn av den byråkratiske måten den ble gjennomført på i Sovjet. Men utover det er planøkonomi problematisk, hvis man ikke har forholdsvis klart for seg hvordan priser og lønninger skal fastsettes, men det sier forfatterne ikke noe om. Selv under mellomtitler som burde kreve litt grundigere tenkning som «Behovet for internasjonalisme», er det ikke noen analyse av tidligere og nåværende noen forsøk på internasjonal organisering som Komintern eller Fjerde Internasjonalen. Ei heller noen analyse av det som finnes av klimabevegelse, hverken det «moderate» CAN (Climate Action Network) eller det mer venstreorienterte CJN (Climate Justice Now) nettverket. Dette til tross for at global oppvarming virkelig er et globalt fenomen som virkelig krever internasjonal organisering.

Trass mange gode beskrivelser av planetens sørgelige tilstand, har boka ikke noen diskusjon av hvordan vi kommer fra dagens situasjon til et økologisk samfunn. Dermed plasserer den seg etter min mening trygt i sjangeren utopisk sosialisme, ikke vitenskapelig, materialistisk sosialisme.

I fjor var det 150 år siden Karl Marx’ hovedverk, Kapitalen, ble gitt ut. Sammen med 100-årsjubileet for den russiske revolusjonen, fikk marxister en anledning til å revurdere både teoretiske og praktiske begivenheter fra fortiden, og kanskje også til å stille seg følgende spørsmål: Hvilke analyser og metoder er fortsatt gyldige i vår tid?

Sofie Marhaug er gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre, stipendiat i allmenn litteratur­vitenskap ved Universitetet i Bergen og redaksjons­medlem i tidsskriftet Røyst.
Foto: Forlaget Rødt!

Å oversette Kapitalens andre bok, eller skissene til den, er kan hende mer offensivt enn å markere 100- og 150-årsjubileer. Tanken bak en slik oversettelse må da være – mer enn at man skal diskutere noe som en gang hendte – at det finnes noe i Marx’ korpus som gir mening for oss i dag enten faglig eller politisk, eller begge deler.

Det er denne oppgaven Rødt-medlem og forsker ved Transportøkonomisk Institutt, Harald Minken, har påtatt seg: I disse dager gis Kapitalen. Andre bok ut på Forlaget Rødt!. I forlengelsen av dette arbeidet har Minken skrevet en lengre introduksjon til Marx’ kompliserte oppfølger som bærer tittelen «Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2».

Denne andre boken ble som kjent ikke publisert mens Marx selv var i live. Han etterlot seg derimot en samling av løse tekster og sitater, som i sin tur ble redigert og utgitt av Friedrich Engels i 1885. Engels startet forordet med å skrive at «[å] gjøre andre bok av Kapitalen ferdig til trykking var ingen lett oppgave».¹ Det samme kan man hevde om hvordan det er å lese boken. Dermed er Minkens introduksjon til det massive verket et desto mer kjærkomment bidrag.

Her går han gjennom de tre avsnittene som til sammen utgjør Kapitalen. Andre bok. Disse avsnittene består i sin tur av en rekke kapitler. Minken tar seg også tid til å kommentere noen av disse, og redegjør fint for sine utvelgelser. Denne tilleggsboken drukner likevel ikke i detaljer og uvesentligheter, selv om noen av utlegningene er nokså komplekse. Hovedpoenget til forfatteren synes å være å gi en innføring i Marx’ økonomiske begrepsapparat, med særlig vekt på hva Kapitalens andre bok utdyper og tilfører den første. I så måte kunne introduksjonen like gjerne fått navnet «Hjelp til å forstå Kapitalen» eller «Hjelp til å forstå marxistisk økonomi».

Før Minken tar for seg de ulike delene av boken, kommer han med en generell utlegning om Marx’ kapitalbegrep. Her nevnes eksempelvis at andre bok innfører et nytt skille mellom sirkulerende og fast kapital. Det later imidlertid til å være enda viktigere for Minken å understreke hvordan varesirkulasjonen, slik den presenteres i Kapitalens første bok, kompliseres i det nyoversatte verket. Et tilbakevendende poeng er at kapitalens kretsløp her ses fra flere synsvinkler, og at disse ulike innfallsvinklene må tas med i betraktning hvis man vil forstå kapitalen som sådan.

Minkens språkføring er muntlig og nokså ukomplisert, noe som for det meste er en fordel all den tid stoffet som presenteres er innviklet nok i seg selv. Teksten blir likevel vanskeligere å følge, jo lenger inn i Marx’ tankerekker og ligninger vi kommer.

Introduksjonens muntlige stil kan enkelte steder minne om en studiesirkel eller en lærerbok, med diskusjonsspørsmål oppført i den løpende teksten. Slike grep gjør det tyngre for en nevrotiker som meg selv å lese den fra A til Å, men så er det kanskje ikke meningen at man skal gjøre dette. Stoffet som behandles er så tett og kompakt at det kan (og bør) leses og diskuteres mer enn én gang.

Poenget om å lese tekster om igjen bringer meg tilbake til det innledende spørsmålet om oversettelsen og introduksjonens aktualitet: Hvorfor skal vi bry oss om å lese Kapitalens andre bok i dag?

Den har som kjent blitt oversatt til norsk tidligere, riktignok for over 80 år siden.

For to år siden hørte jeg på et foredrag av Leif Høghaug i forbindelse med at han ga ut en nyoversettelse av Det kommunistiske partis manifest (2016). Han fikk et lignende spørsmål fra én i publikum: «Hvorfor gir du ut manifestet akkurat nå?» Hva er hensikten med å gi ut Marx’ tekster på ny, kan vi legge til.

Den gang pekte Høghaug på det åpenbare: at slike nyutgivelser kan bidra til at verkene blir lest på nytt, og at manifestet dermed kan få en fornyet aktualitet, slik også ideen om kommunismen har kommet og gått – som et spøkelse. Derfor var det neppe tilfeldig at Høghaug hadde valgt gjenferd i sin oversettelse av tyske das Gespenst des Kommunismus. Noen tanker (og tekster) vender tilbake for å hjemsøke oss.

I lesningen av Minkens introduksjon gjentas grunnleggende tanker innenfor marxistisk teori. For noen oppleves disse innsiktene som nye, for andre vil de fungere som repetisjon. Jeg vil like fullt tro at Minken rydder opp i noen misforståelser omkring begrepsbruk som mange kan vedkjenne seg, idet han diskuterer marxistisk terminologi opp mot hverdagsspråk og dominerende ordbruk i moderne økonomisk teori.

Selv fikk jeg en såkalt aha-opplevelse da jeg kom over et ganske åpenbart poeng i Marx’ analyse. I introduksjonen beskrives kapitalens kretsløp sett fra kapitalistens ståsted. Om hva som produseres peker Minken på følgende: «Det kan være hva som helst: et jordbruksprodukt, et industriprodukt, eller til og med en tjeneste, bare den er kapitalistisk produsert, dvs. produsert for profitt.»²

I lokalpolitiske diskusjoner blir jeg ofte oppgitt over høyresidens språkbruk. Kanskje er ikke dette så rart, ettersom at min egen faglige bakgrunn er fra litteraturvitenskapen. Særlig én høyremann har flere ganger fått meg til å bli moralsk indignert når vi debatterer barnehagepolitikk. Han bruker ord som «barnehagebedrifter» og omtaler foreldre som «kunder». Ofte adresserer jeg ordvalgene hans, «hvordan kan du snakke om barn på denne måten?», med min implisitte fordømmelse: Hvordan våger du å gjøre omsorg for barn om til et produkt?!

Jeg mener fortsatt at indignasjonen min er berettiget, men høyrepolitikeren presenterer egentlig noen vesentlige innsikter. Det går nemlig an å drive barnehage som butikk. Velferdsprofitører finnes. Det er deres tenkemåte han beskriver. Denne tenkemåten samsvarer med en del av den kapitalistiske produksjonsmåten. Og det er denne kapitalistiske produksjonsmåten seg på som er det største problemet, ikke at noen kaller den ved dens rette navn. Språkbruken er ille nok i seg selv. Den legitimerer og påvirker hvordan vi tenker og handler. Samtidig er den ofte et symptom på noe annet, slik som i tilfellet med barnehageprofitørene.

«Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2» er stort sett til «hjelp», selv om noen av de økonomiske diskusjonene forblir innfløkte for personer som meg selv, dvs. lesere med bakgrunn fra andre fag enn økonomi. Jeg mener likevel at introduksjonen ikke er forbeholdt økonomer; flere kan ha godt av litt hjelp til å fortolke Marx’ analyser av kapitalismen. Enhver med interesse for politikk i konkret så vel som i vid forstand bør prøve å forstå hva Marx beskriver. Vi lever i et samfunn hvor den kapitalistiske produksjonen styrer livene våre i stadig større grad.

Og til de som kjenner kapitalismens herjinger på kroppen: Å fortolke verden kan muligens gjøre det lettere å forandre den.

Noter:
1. Karl Marx, Kapitalen. Andre bok, oversatt av Harald Minken, (Forlaget Rødt!, 2018), s. 14.
2. Harald Minken, «Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2», (Forlaget Rødt!, 2018), 27.