Marte Michelets bok, Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet (Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018, 412 s.) har vært utgangspunkt for den største offentlige debatten om krigshistorien siden jeg skrev boken De tjente på krigen (Oktober, 1974).

Terje Valen,
lektor i historie, medlem av Rødt og forfatter av boka, De tjente på krigen (Oktober Forlag, 1974).

Den 26. oktober 1942 ble alle jødiske menn over 15 år som var i Norge og kunne finnes, pågrepet for så å bli sendt til utrydningsleire i tyskokkupert Europa. En måned senere ble resten av jødene og kvinner og barn tatt og sendt samme veien. Michelet stiller spørsmål om hva hjemmefronten og den norske regjeringen i London visste om dette, og hva den gjorde for å varsle og redde jødene, ut fra de opplysningene om aksjonen som da var kjent. I den offentlige debatten om boken har den sentrale innvendingen mot hennes konklusjoner vært at hun behandler det som skjedde uten å forstå hvordan det var å være i den situasjonen som fantes, da jødene ble tatt. Så har det vært hevdet at hun har tillagt mennesker en jødefiendtlighet som det ikke er belegg for. Dessuten har det vært pirket på Michelets bruk av et par kilder. Under det hele ligger en oppfatning av at hun angriper det positive bildet som tradisjonell okkupasjonshistorie har bygget rundt hjemmefronten, og at det ikke er bra. Tittelen på boken er ikke helt dekkende, for Michelet tar også opp utefrontens forhold i denne saken.

Marte Michelet tar utgangspunkt i en oppfatning som har hersket i den såkalte etablerte historieskriving. Hun sier at den er greit sammenfattet av Bjarte Bruland i det store verket Holocaust i Norge fra 2017. Bruland sier at aksjonen mot jødene i Norge kom plutselig og var over relativt raskt. Ut fra dette mener han at motstanden mot den var betydelig, når man tar hensyn til at den måtte organiseres på kort tid.

Michelets viktigste påstander.

En første vurdering av dem

Michelet sine hovedpåstander er at regjeringen i London og de ledende i hjemmefronten i Norge ikke varslet jødene til tross for at de visste hva som skulle skje, og at hjemmefronten heller ikke på noe tidspunkt hjalp jødene til å flykte.

Noe av det hun påstår, er udiskutabelt. Det ble ikke sendt advarsler til jødene gjennom de norske radiosendingene fra England. Opptak av sendingene viser det. Eksilmiljøene i England visste om det som skjedde med jødene i de tyskokkuperte områdene. Deportasjoner fra steder i Vest-Europa var i gang. Disse opplysningene kom gjennom forskjellige kanaler. Hun viser blant annet til flere oppslag i engelske aviser.

Michelet belegger også godt at ledende folk i den norske hjemmefronten fikk vite om faren for at jødene skulle deporteres lenge før det skjedde, og at de også fikk oppdaterte opplysninger like før jødene ble tatt. Det var direkte kontakt fra miljøer i Tyskland som var i opposisjon til Hitler, med folk i Norge som hadde god forbindelse til hjemmefrontens ledende personer. Dessuten viser hun til en professor i teologi som har undersøkt disse forholdene, og som konkluderer at det er grunn til å regne med at Den midlertidige kirkeledelse i Norge var kjent med at tyskerne hadde planer om en storaksjon mot de norske jødene. Det ble ikke gitt advarsler til jødene fra hjemmefronten i Norge. Det finnes ikke gode kilder for at det skjedde.

Andre kilder bekrefter
Michelets påstander

Jeg vil her føye til en del opplysninger fra annen forskning som viser når de allierte fikk vite om massedrap på jøder, og når man visste at det dreide seg om fullstendig utrydding. Først en uttalelse fra Yad Vashem, Jerusalem¹:

Informasjon angående massemord på jøder begynte å komme frem til den frie verden etter at disse aksjonene begynte i Sovjetunionen sent i juni 1942, og antallet slike rapporter økte med tiden. De første rapportene kom fra tyske politirapporter som ble fanget opp av engelsk spionasje; lokale øyenvitner og jøder som hadde klart å flykte som rapporterte til undergrunns­bevegelser, fra sovjetiske eller nøytrale kilder; og fra ungarske soldater som var hjemme på permisjon. I løpet av 1942 begynte rapporter om nazistenes planer om å utrydde alle jøder, sammen med detaljer om metoder, tall og steder å nå frem til de allierte og nøytrale ledere fra mange kilder – i mai fra det Sosialistiske Bundpartiet, som arbeidet undergrunn i Warszawa-gettoen, og i august gjennom Gerhard Riegners² telegram fra Sveits, ….

Det hører med til denne historien at deportasjon av jødene fra Nederland begynte omtrent samtidig. Aftenposten hadde en opplysende artikkel om dette den 1. april 2018.³

Mer om hvordan nazistaten ville løse «jødeproblemet»

La oss se litt mer på dette. Etter at nazistene fikk den politiske makten i Tyskland, endret deres løsning på jødeproblemet seg over tid. Utgangspunktet var selvfølgelig hele tiden Hitlers og nazistenes grunnleggende synspunkt. De hevdet at jødene var en biologisk rase og at denne rasen representerte alt som ville ødelegge livsvilkårene på jorden. Viktig var at jødene representerte kommunismen, finanskapitalen som var fiendtlig til nazistene, og alle andre som angrep Hitlers tanke om å samle alle mennesker og samfunnsklasser i Tyskland til ett sammensveiset folkelegeme som skulle sørge for at den «ariske rase» erobret og styrte verden. I tillegg var tanken at alle andre påståtte raser var mindreverdige i forhold til den ariske, for eksempel den «slaviske» befolkningen som bodde øst for Tyskland. Hitler uttalte også i Mein Kampf at når han kjempet mot jødene, så tjente han Guds sak.

Det ligger i denne tankegangen at jødene er så skadelige at de må fratas all makt og fjernes for at menneskeheten skal bli reddet. Så det er en direkte linje fra Hitler sine raseteorier slik han la dem frem i Mein Kampf, og den store jødeutryddelsen han seinere satte i verk. Men frem til et visst tidspunkt var det det å fjerne jødene fra Tyskland som sto sentralt. Så lenge dette var den rådende politikk, ble jøder forsøkt transportert vekk fra Tyskland. Palestina var ett av målene, og det ble utviklet planer for å sende dem til Madagaskar. Nazistene arbeidet også lenge sammen med den sionistiske retningen blant jødene for å sende dem til Palestina.

Mot den «endelige løsningen»

Etter at Tyskland satte i gang 2. verdenskrig var disse mulighetene vekk, og da ble planen om å sende jødene østover til de erobrete områder i Polen og seinere i Sovjet satt ut i livet. I forbindelse med angrepet på Sovjet 22. juni 1941 kom så ordren om å drepe jøder og kommunister; først bare ledende folk innen disse gruppene, men etter hvert alle sammen. De polske jødene var med i dette regnestykket. Det var likevel enda slik at faren for deportasjon av jøder fra andre land enn fra Tyskland ikke hadde utviklet seg i særlig grad. Den «endelige løsningen» var heller ikke vedtatt.

Først sent i 1941 bestemte Hitler seg for sette i gang fysisk utrydding av alle Europas jøder. Himmlers livlege, Felix Kersten, skrev følgende i sin dagbok den 11. november dette år:

Himmler er i dag svært nedtrykt. Han kommer fra møte med Hitler. Etter lengre påtrykk og spørsmål om hva som feiler ham, erklærer han at man planlegger å utrydde jødene.⁴

Fra rundt dette tidspunktet ble politikken med fordriving erstattet med utrydding. Det ­medførte også at jøder ikke lenger ble ført ut av tysk område eller ut i ytterkantene av området for å bli der, men at de ble ført inn i området og videre til utryddingsleirene. Dette ble videre organisert ut fra konferansen i Wannsee i begynnelsen av januar 1942, og en begynte umiddelbart å komme i gang med utryddelsen.

Når oppsto faren for deportasjon fra Norge?

Etter dette var det at faren for deportasjon over alt i de okkuperte områdene oppsto. Da begynte deportasjonene fra okkuperte land i vest til utryddingsleirene. Beretninger om dette begynte så å tilflyte de som ledet krigen på det vi kaller alliert side. Fra mai 1942 og utover kom det stadig flere opplysninger om deportasjoner og målet med disse. Det betyr at representantene for den norske utefronten, dvs. Regjeringen i London og dens organer, visste godt hva som skjedde da vi kom til høsten 1942. Spesielt deportasjonene fra Nederland, som begynte midt i juni 1942, var vanskeligere å holde skjult enn det som foregikk på østfronten.

Aksjonen mot jødene i Norge varte i en hel måned

Så tilbake til Marte Michelet. Hun viser også at aksjonen mot jødene i Norge ikke var kortvarig. Etter at mennene var tatt og skipet ut til Tyskland var kvinner og barn igjen i Norge i en måned før de også ble tatt. Heller ikke i dette tidsrommet var den organiserte hjemmefronten aktiv for å bringe disse i sikkerhet. Fluktrutene som denne kretsen disponerte, ble stengt for jøder, og privat organisering av flukt mot betaling ble satt i gang. Fluktruter organisert av kommunistene ble også holdt åpne for jøder.

Hun viser også at det ble spredd negative beretninger om jødene. Det ble sagt at de hadde mye penger som de ville ha med seg, og at de sprakk lett under avhør slik at de var en fare for de som hjalp dem. Dette er også godt belagt. En viktig ryktespreder var blant annet en av de som hadde myrdet to jøder og tatt pengene deres, mens de skulle fraktes over grensen til Sverige. Under det hele mener Michelet at det lå en holdning til jødene som at de ikke var av oss. Det viste seg også ved at de ad hoc-redningsaksjonene som ble satt i gang tidligere og like før det norske statspolitiet brakte inn alle mannlige jøder, ble foretatt av privatpersoner som var venn med jøder, eller kjente dem godt.

Alt i alt viser Michelet tydelig at den kretsen som ble ledende på hjemmefronten, ikke prioriterte å redde jødene. Det ble sett på som viktigere å redde de personene som drev motstandsarbeid og som sto i fare for å bli tatt av tyskerne. Flere motstandskjempere har gitt uttrykk for at det å redde jødene ikke var noen prioritert oppgave for hjemmefronten. Den hadde andre og viktigere oppgaver.

Kvinnebanden og kommunistene sin rolle

Det var også noen som gjorde en stor innsats for å redde jøder ut av Norge da de ble oppbrakt av norske politifolk for å sendes til dødsleirene. Michelet forteller om hvordan et kvinnenettverk, ledet av sykepleier Bartholine Eufemia Leganger satte i gang en aksjon som reddet en stor del av disse. Hun hadde vært frivillig på antifascistisk side under borgerkrigen i Spania og hadde tette forbindelser til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Gjennom de kommunistiske fluktrutene til Sverige ble dette risikable og storartet foretakende gjennomført. Berit Rusten har også fortalt i Klassekampen om en slik redningsaksjon et barnehjem i Oslo. Hun skriver også at «banden» reddet til sammen 126 personer.5

Tanker om hvordan dette kunne skje

Michelet går også inn på den allmenne jødefiendtligheten som eksisterte ikke bare i Tyskland, men i store deler av Europa, på denne tiden. Hun mener at den spilte en vesentlig rolle når så mange jøder i Norge ble sendt til Tyskland for å tilintetgjøres. Her trekker hun frem flere personer. Når det gjelder disse, er det i den offentlige debatten kommet frem noen få eksempler på at Michelet her kan ha vurdert feil angående noen enkeltpersoner. Det kan ha noe for seg.

Men hennes sentrale vurdering gjelder personen Arvid Brodersen som var den viktigste kontakten mellom en opposisjonell gruppe i Tyskland og ledelsen for hjemmefronten i Norge. Hennes fremstilling av Brodersen som ledende raseforsker og tilhenger av Hitler og nazismen tidlig på 1930-tallet er godt dokumentert. Hun viser også at han fra 1935 distanserer seg fra de mest rasistiske holdningene fra 1935 og utover, men sier også at hun ikke finner noe som viser at han foretok at grunnleggende brudd med det han hadde stått for tidligere.

Her hadde det vært interessant å få en videre vurdering av antisemittismen og støtten til Hitler i Norge, i norske medier og blant flere av de ledende personene i hjemmefronten og deres mektige bakspillere. Jeg avdekket disse personene under en diskusjon i tidsskriftet Materialisten gjennom 1979 med den tradisjonelle okkupasjonsforskeren, Ole Kristian Grimnes. Sammenfatningen finnes i nr. 2, 1980. Jeg argumenterte for at klassegrunnlaget var en gruppe som representerte de største kapitalene i Oslo og Bergen, og la frem fakta for å underbygge dette. Ut fra dette påsto jeg også at Grimnes tykke bok, ­Hjemmefrontens ledelse (1977), var systematisk bygget opp for å skjule klassegrunnlaget til det reelle maktsentrumet i hjemmefronten. Det ser ut som Marte Michelet har holdt seg vel mye til Grimnes’ bok ved fremstillingen av hjemmefrontens ledelse. Dermed har hun ikke kunnet avdekke eventuelt tyskvennlige og antisemittiske holdninger i de breiere borgerlige miljøene i Norge som var det reelle maktsentrum bak både Kretsen, Koordinasjonskomiteen og Milorg. Her ligger en ny oppgave og venter for historieforskningen.

Michelets bok er del av en breiere diskusjon om krigshistorien og utryddingen av jødene

Marte Michelets bok er del av en større tradisjon når det gjelder forskning på 2. verdens­krig der det offisielle bildet av det som skjedde under krigen, og som tjente politiske mål i den første etterkrigstiden, blir utfordret. I Norge var utgangpunktet for diskusjonen om hjemmefrontens rolle gitt av Helge Krog⁶ som i 1944 ga ut pamfletten 6-kolonne, der han hevdet at hjemmefronten hindret kampen mot tyskerne fordi ledelsen der var dominert av ledende kapitalister. Den kom i ny utgave i 1947. Krog ble sterkt angrepet av de som skrev den offisielle historien. Selv fulgte jeg opp Krogs argumenter ved å utgi min hovedoppgave i historie, Økonomi og politikk i Norge 1940–1945, i bokform med tittelen De tjente på krigen i 1974. Den ble angrepet på det groveste av tradisjonalistene. Det var derfor en glede å konstatere at Krogs bok i 2015 ble utpekt til en av de ti viktigste bøkene om 2. verdenskrig i Norge. Flere andre har fulgt med spesialstudier både når det gjelder militærvesenets rolle og rollen til NSB i forbindelse med de sovjetiske, jugoslaviske og polske arbeidernes slavearbeid for bygge jernbane i Norge. Også Norsk Hydro sitt samarbeid med okkupasjonsmakten har fått sin studie.

Men utenfor Norge legges det også frem nye vurderinger som angripes, og her er det relevant å vise til en interessant diskusjon om jødeforfølgelsene innad i Tyskland. Den tyske historikeren Gøtz Aly⁷ ga i 2005 ut boken Hitlers Volksstaat, Raub, Rassenkrig und nationaler Sozialismus. Boken kom i svensk oversettelse i 2009 med tittelen Hitlers Folksstat – Rån, Raskrig och Nationell Socialism. Her går han inn på hvordan man under Hitlers despoti innførte fordeler for de «ariske tyskere» som utgjorde 95 % av befolkningen, ved først å ta opp gjeld og så ved å røve fra jødene og de områdene som ble okkupert. På denne måten oppretthold tyskerne en levestandard som var mye bedre enn den de husket fra 1930-tallet. Aly sier at dette var den viktigste grunnen til den store oppslutningen som Hitler og nazistene hadde blant flertallet i Tyskland.

Debatten i Tyskland

Dette førte til en stor, opphetet debatt i Tyskland. Tidsskriftet Sozial. Geschichte⁸ ble et forum for debatten, og kritikken ble samlet på noen nettsteder.⁹ I tillegg var det mange anmeldelser av boken og kritiske essayer om den. Da boken kom ut i billigutgave kort etter, imøtegikk Aly kritikken fra hver enkelt i et etterskrift. Jeg trekker bare ut debatten med en av de mest sentrale historikerne i Tyskland, Hans-Ulrich Wehler.^{10 11 12}

Wehler kalte analysen til Aly for trangsynt materialisme og sier at boken til Aly ser bort fra den «radikaliserende antisemittismen». Aly svarer at boken hans ikke handler om antisemittismen. Den undersøker hva det kan komme av at tyskerne fortsatte å støtte den nazistiske politikken på tross av at det store flertallet ikke var aktive antisemitter. Mange historikere har fastslått at det var slik, deriblant Wehler selv, og det bekreftes av feltbrevsamlingen på Stuttgarts bibliotek for samtidshistorie og Walter Kempowskis brev- og dagboksarkiv.

Men hvis man legger større vekt på den passive antisemittismen enn på den aktive og militante, forandres dette bildet. Aly beskriver dette som en smygende infiltrasjon som resultat av en utbredd likegyldighet når det gjelder jødenes skjebne. Han sier at denne hadde aldri kunnet ha vokst seg så sterk om det ikke hadde vært for den mangehundreårige kløften mellom jøder og kristne.

Personlig jødehat var ikke noen forutsetning for fremveksten av den passive antisemittismen. Hvis ikke nasjonalsosialismens integrerende kraft ligger i den radikaliserte antisemittiske ideologi, så må vi leite andre steder. Og da må man titte nærmere på de politiske faktorer som Wehler unngår å nevne på de tre hundre sidene om NS-tiden i hans Tyske samfunnshistorie. Og så går Aly detaljert inn på betydningen av statens ekstrainntekter fra ariseringen i budsjettåret 1938/39, dvs. tilegningen av midler som jødene ble tvunget til å overlate til staten, og som utgjorde nesten 10 % av de løpende statsinntektene. Dessuten viser han til alle tiltak som nazistaten satte ut i livet for å bedre forholdene for de ariske tyskerne både før krigen og særlig under krigen. Da ble alle okkuperte områder røvet, og en la stor vekt på at den tyske hjemmefronten skulle opprettholde best mulig leveforhold på grunnlag av det røveriet som ble foretatt andre steder.

Wehler ga så i 2009 ut National Socialismen – Från massrörelse til führervälde och utrotningskrig som var basert på bind 4 i hans store fembindsverk om tysk historie fra 1700 til rundt 2004. Dette bindet tar opp tiden 1914 til 1949. Her holder han fast på sin Weber-­inspirerte teori om at det var Hitlers karismatiske ledelse og den radikaliserende antisemittismen som var viktigst for støtten til nazisystemet.

For meg ser det ut som den radikaliserende antisemittismen helst var utbredd i den tyske overklassen. Fabrice D’Almeida har behandlet dette i boken La vie mondaine sous le nazisme fra 2006 som kom på norsk samme år med tittelen Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933–45. Han skriver:

Den høyere tyske sosietet satte desto mer pris på ideen om rase og den kulturelle rasismen, som økte deres egen verdi, fordi den oppfattet disse tankene som en anvendelse av sin egen tro på den arvelige overføringen av makt og fornemhet.¹³

Dermed kan det se ut som Wehler sin oppfatning samsvarer med den tyske overklassen sin oppfatning og ikke slik vanlige tyskere oppfattet det.

Så ga Aly i 2017 ut Europa gegen die Juden 1880–1945. Den kom i svensk utgave (Europa mot juderna 1880–1945) i 2018. Her skriver han at Hitler og nazistene nok har ansvaret for jødeutryddelsen, men at et folkemord ikke kan begås bare av dem som tar initiativ til det.

«Den som undersøker hvordan jødeforfølgelsene foregikk i de forskjellige land, blir uvegerlig slått av hvordan tyskerne klarte å utnytte den allerede gitte, nasjonalistiske, nasjonal-sosiale og antisemittiske holdningen for sine egne formål. Uten i det minste passiv støtte, uten de statsansatte, de i politiet, de politikere og tusentals hjemlige mordere som i flere stater hjalp til med og utførte deler av arbeidet, hadde en ikke kunne virkeliggjort det monstrøse prosjektet med en slik svimlende fart. Verken utryddelsens raske forløp eller stans er mulig å begripe om man bare ser på de tyske kommandosentralene.»14¹⁵

En avsluttende kommentar

Her finner Marte Michelets bok sin plass i den store debatten rundt disse forholdene også i Tyskland og ellers. Hun også understreker at likegyldighet overfor det som skjer med jødene, preger eksilregjeringens og hjemmefrontens handlinger da de norske jødene ble fanget og deportert.

Hva visste hjemmefronten er et betimelig og godt dokumentert verk om denne likegyldigheten og dens resultater. Dessuten viser den at også her i Norge var det ikke bare likegyldighet. Det var mange som aktivt arbeidet for å redde jødene og tross alt klarte over halvparten av de jødene som bodde i Norge da landet ble okkupert, å komme seg unna. Flere flyktet før tyskerne sin aksjon. Men i tillegg til de likegyldige var det også noen aktive medspillere i det som skjedde. Og så var det noen som tok seg godt betalt for hjelpen sin.

Sluttnoter

1. https://en.wikipedia.org/wiki/Yad_Vashem

2. https://www.telegraph.co.uk/news/obituaries/1364322/Gerhart-Riegner.html

3. https://www.aftenposten.no/verden/i/BJq0z0/Dode-som-107-aring-Reddet-600-jodiske-barn–men-slet-med-darlig-samvittighet

4. Refert fra Heinz Höhne, Der Orden unter dem Totenkopf – Die Geschichte der SS, Fischer Bücherei 1969, bind 2. side 343.

5. Klassekampen, 17.1.2018, sidene 16-17.

6. https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Krog

7. Henvisningen til engelsk wikipedia har ikke med de siste opplysningene som jeg har i min tekst og den tyske wikipedia fremstiller Alys siste bok feil. Ellers er jeg ikke enig med alt Aly skriver i andre av sine bøker, særlig ikke når det gjelder påstanden om at 68-opprørerne, som han selv var en del av, var sterkt preget av sine foreldre som hadde støttet Hitler; https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly og https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly

8. Aly sitt svar på kritikken ble først utgitt i tidsskriftet Sozial. Geschichte, hefte 1/2006, side 79–103, se også https://de.wikipedia.org/wiki/Sozial.Geschichte_Online og https://sozialgeschichte-online.org/

9. http://sehepunkte.historicum.net og http://hsozkult.geschichte.huberlin.de

10. https://www.theguardian.com/education/2014/jul/18/hans-ulrich-wehler

11. https://en.wikipedia.org/wiki/Hans-Ulrich_Wehler

12. https://www.cambridge.org/core/journals/central-european-history/article/hansulrich-wehler-19312014/FAC836AA57EE84C9D3C25127889368DC/core-reader

13. Fabrice D’Almeida, Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933-45, side 99. Han viser til Klaus Mann som behandlet dette i romanen Mephisto: Roman einer Karriere som kom på tysk i 1965 og på norsk i 1995 med tittelen Mefisto, roman om en karriere. D’Almeida siterer etter den franske utgaven, Méphisto, 1975, side 206.

14. Gøtz Aly, Europa gegen die Juden, svensk utgave 2018, Europa mot juderna – 1880–1945, side 5.

15. Krig

 

Odd Karsten Tveit:
Midtøsten på 200 sider fra 1820 til i dag
Oslo: Kagge Forlag, 2020, 200 sider

Av Petter Bauck, medredaktør av boka The Oslo Accord. A Critical Assessment. Jobber ved ambassaden i Kyiv.

---

 

Odd Karsten Tveit har skrevet en bok som er lett å lese. Gjennom 7 kapitler, som kronologisk følger utviklingen i regionen fra 1820 fram til i dag, presenteres de aktuelle landene og sentrale aktører. Bare en titt på innholdsfortegnelsen, med kapitteltitler som «Imperiet slår sprekker», «Det nye Midtøsten», «Olje, våpen og blod», «Året som endret alt», «Ingen fred å få», «Arabisk vår og vinter» og «De store spillerne», slår an tonen i det ambisiøse prosjektet forfatteren har gitt seg ut på. Samtidig får vi som lesere en introduksjon til sentrale aktører og milepæler som har preget Midtøstens historie i perioden.

Det var med spenning og litt uro at jeg gikk løs på boka. Spenningen var knyttet til i hvilken grad en slik bok på 200 sider ville gi en dekkende introduksjon. Vi snakker om et geografisk område bestående av en rekke ulike land, som gjennom det aktuelle tidsrommet har gjennomlevd en rekke kriger og konflikter, og som huser ulike folkeslag og religiøse grupper. En særskilt utfordring må være at Midtøsten, slik navnet indikerer, ligger midt mellom tilgrensende områder, som et brohode mellom Asia, Afrika og Europa. Uroen var nok mest knyttet til i hvilken grad denne boka, med sin avgrensing i antallet sider, makter å presentere også nyansene i de ulike samfunnene, knyttet til de ulike konfliktene, og relatert til de ulike aktørene. Midtøsten var og er tross alt en arena hvor aktører fra hele det globale samfunnet kives for å sikre egne interesser, enten det knyttes til naturressurser, militærstrategiske interesser eller religiøse overbevisninger.

Vi beveger oss fra det ottomanske imperiet, via fredsslutningen etter den første verdenskrigen, naturressursenes stadig større betydning, omveltningen i Iran i 1979, utallige kriger, som ikke minst involverer Irak og Iran, men også Libya, Israel og Palestina, og sjølsagt USA, gjerne med støtte fra diverse europeiske land og andre, til opprøret som startet den arabiske våren i Tunis og etter hvert berørte svært mange av de arabiske landene. 

Når man skal skrive om et område av verden hvor hver dag bringer ferske nyheter, er det vanskelig å presentere en naturlig avslutning på en bok. For verden og Midtøsten går videre om boka er avsluttet. Tveit har valgt å løse dette med et avsluttende kapittel som omhandler de sentrale aktørene i Midtøsten. Så blir det opp til leserne, gjennom nyhetene og annen lesning å følge utviklingen videre. 

Forfatteren har en viktig styrke i at han i flere år har arbeidet som journalist med base nettopp i Midtøsten. I den siste halvparten av boka fletter han på en god måte personlige møter og observasjoner inn i den historiske framstillingen. Dette kommer i tillegg til den omfattende bokproduksjonen om ulike sider ved forhold i nettopp Midtøsten Tveit har på samvittigheten.

Gjennom lesingen av de første kapitlene i boka følte jeg meg hensatt til historie- og samfunnskunnskapsundervisningen på skolen tilbake på 1960-tallet. Det var land, herskere og årstall. «Flere byer i Belgia» var et begrep som stadig vendte tilbake. På denne måten får Tveit plassert de ulike landene, aktørene og viktige utfordringer som man balet med. Noen anekdoter bidrar til å nyansere bildet at det ottomanske imperiet, som i de første 100 årene spilte den sentrale rollen i Midtøsten. Byggingen av Suez-kanalen fra Middelhavet til Rødehavet illustrerer på en god måte hvordan britiske interesser befestet seg, på kollisjonskurs med en voksende bevegelse i Egypt om løsrivelse fra det ottomanske riket. Hvilken rolle khedivens sønn og hans hang til å spise makaroni, en nytelse han fikk utløp for sammen med den franske konsulens sønn Ferdinand de Lesseps, fikk for kanalens bygging og kontrakten som fratok Egypt kontroll med kanalen, vites ikke. Ferdinand de Lesseps var nemlig personen som sto for byggingen.

Journalisten Tveit dykker ned i historien gjennom sitt arbeid i regionen de siste 40 årene. Det er ikke få statsledere og sentrale politikere han har møtt i perioden, fra en lang rekke land. Inntrykk og utsagn flettes på en god måte inn i den historiske framstillingen. Også holdningene og bevegelser på grasrota kommer med, om enn i mindre grad. 

Palestinernes skjebne, og den israelske koloniseringen av «det lovede landet» er en sentral bærebjelke i boka, naturlig nok. Tveit har jo gjennom sitt forfatterskap viet nettopp dette komplekse konfliktbildet mye plass. Korrupsjonen som en fellesnevner mellom okkupanten Israel og ledelsen i det okkuperte Palestina trekkes fram. Det er viktig. At korrupsjonen på palestinsk side ikke nevnes som en av de utløsende årsakene til den andre Intifadaen i september 2000, forundrer en som bodde og jobbet i Palestina i det aktuelle tidsrommet. 

På 200 sider er det begrenset hva du får plass til. Det som nok har lidd mest er muligheten til å utdype analysene rundt viktige milepæler, som en historisk gjennomgang nødvendigvis vil bygge på. Norges rolle i prosessen som ledet fram til Oslo-avtalen i 1993 er fri for det forspillet bl.a. Al Jazeera kunne presentere i markeringen av avtalens 20 års jubileum i 2013. Hans Wilhelm Longva kunne i et intervju fortelle om utfordringene som oppsto i kjølvannet av Khomeinis maktovertakelse i Iran i 1979. Med ett var Israel uten en sikker leverandør av oljeprodukter. USAs regjering henvendte seg til Norge, som nettopp hadde startet oljeutvinning i Nordsjøen. Longva fikk oppdraget å avklare palestinernes holdning til en eventuell norsk leveranse av olje til Israel. Yasir Arafat hadde ingen betenkeligheter, men … når tiden var inne, måtte Norge love å bidra til en hemmelig bakkanal for palestinske forhandlinger med Israel. Heller ikke noen inngående analyse av Arafats beveggrunner for å initiere en slik bakkanal i 1992/3, fem år etter utbruddet av den første Intifadaen, er det funnet plass til. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg hevder at Oslo-avtalen i sterk grad har bidratt til å splitte den palestinske nasjonale bevegelsen. Som en tilrettelegger, og til dels aktiv forhandler, hadde Norge gode intensjoner, men ingen midler til rådighet for å utjevne styrkeforholdet mellom okkupanten og den okkuperte. 

Norges rolle i Midtøsten kommer også fram i boka, fra Henrik Ibsen, som representerte Norge og Sverige ved åpningen av Suezkanalen, via tungtvann til Israel som basis for Midtøstens eneste atomvåpenmakt, til Palestina-Israel og Oslo-avtalen, og bombingen i Libya. Dette er opplagt ikke det mest sentrale i en bok om Midtøstens historie fra 1820 til i dag. Men når det er med, savner jeg en kritisk analyse av rollen Norge har spilt i regionen.

Et sentralt spørsmål, som har enorm betydning for en nyansert forståelse av utviklingen i området og intensjonene til de ulike aktørene, er hvordan en bibelsk historieskrivning de siste drøyt 100 årene har marginalisert palestinerne som folk og nasjonal enhet. Religiøs tilhørighet er omskrevet til etnisitet. Jøder fra Øst-Europa, Irak, Marokko og Etiopia blir med ett en felles etnisk gruppe. Nur Masalaha omtaler dette i boka Palestine – A four thousand year history”. Han torpederer sionistenes påstand om at jødene er «et folk uten land som kom til et land uten folk». Samtidig dokumenterer han at Palestina har vært et geografisk begrep og palestinerne et folk i flere tusen år.

Midtøsten er, som jeg har skrevet over, området som utgjør et brohode mellom Afrika i vest, Sør-Asia og Sentral Asia i øst og Europa i nordvest. Nettopp denne plasseringen gjør det utfordrende å skrive om områdets historie uten å trekke linjene også til nabo-områdene. Sovjetunionens oppløsning i 1991, Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979 med den påfølgende krigen som siste kapittel i den kalde krigen, Taliban i Afghanistan fra 1994 til 2001, sterkt influert fra wahabismen i Saudi-Arabia og den amerikansk ledede invasjonen i Afghanistan i 2001 som ledd i krigen mot terror, er alt hendelser de siste over 40 årene i Midtøstens nabolag, som både har fått ringvirkningen på utviklingen i Midtøsten og som ofte har hentet ideologisk og økonomisk støtte fra nettopp Midtøsten. Tilsvarende relasjoner er jeg sikker på at man vil finne opp gjennom de 200 årene som boka på 200 sider skal dekke, både når det gjelder Afrika og Afrikas Horn og Europa. Jeg hadde gjerne sett at disse forholdene hadde vært omtalt noe mer utførlig. 

Når dette er sagt, vil jeg gi honnør til Tveit for å ha gitt seg ut på et etter min mening hasardiøst prosjekt hvor 200 års historie i en region som Midtøsten skal dekkes på 200 sider. Da er det mye som må utelates. Boka gir en god innføring i sentrale problemstillingen knyttet til regionen og makter å plassere alle landene og deres sentrale utfordringer mellom de to permene. Noen enkle kartskisser, som plasserer geografiske steder og land, hadde hjulpet leseren som gjennom boka skal orientere seg i en region han eller hun har lite kjennskap til. 

 

 

Av Tore Linné Eriksen er bokredaktør i Gnist for utenlandske bøker og professor emeritus i utviklingsstudier.

---

Samir Amin:
The long revolution of the Global South. Toward a new anti-imperialist international. New York: Monthly Review Press, 2019, 480 s.

Samir Amin:
Only people make their own history. Writings on capitalism, imperialism, and revolution. New York: Monthly Review Press, 2019, 246 s. 

Samir Amin, som døde i 2018, er ikke ukjent for mange av dette tidsskriftets lesere. Ei samling av nyere artikler på norsk, hvorav flere hadde stått på trykk i Gnist, blei da også utgitt på norsk for fem år sida (Kapitalismen i vår tid – krefter og motkrefter, Forlaget Rødt, 2014). Nå foreligger to nye bøker som allerede lå ferdig i manus før den skarpskodde marxisten med egyptisk bakgrunn gikk bort, og som oppsummerer mye av hans tenkning og aktivisme. 

Den første av dem er en slags selvbiografi som dekker den lange perioden fra 1970-tallet, der han tar oss med på reise til mange land hvor han har vært rådgiver for radikale politikere og sosiale bevegelser, samtidig som han gir sin versjon av de utfordringer og de kamper som de står oppe i. De mange observasjonene og analysene forteller mye om hvordan verden er skrudd sammen, der er en rød tråd hvordan land i Sør tappes gjennom «monopol- og imperialistrenter» og hvordan USA – både under demokrater og republikanere – står fram som en økonomisk, militær og politisk trussel mot folk både i eget og i andre land. Selv om mye stemmer til pessimisme, viser Amin hvordan han helt til det siste var fylt av optimistisk tro på at kamp for nasjonal og menneskelig frigjøring nytter. (Har vi da noe valg?)

Only people make their own history er et representativt utvalg av artikler fra 2000 til 2018, som gir ei god innføring for dem som kommer til Samir Amin for første gang. (Flere av dem er allerede med i Kapitalismen i dag – krefter og motkrefter). Her møter vi også nye bidrag både om den russiske revolusjonen ved 100-årsjubileet og dens overvurdering av arbeiderklassen i kapitalismens sentrum, om Manifestet 170 år etter og om hvordan Marx kan fornyes når det gjelder teorier om produksjonsmåter og overgangssamfunn. Både her og i sjølbiografien tas vi også med inn i et par av de mest omstridte temaene hos Samir Amin. Et av den er hans – etter manges mening – altfor positive syn på dagens Kina, der han operer med et litt rart skille mellom pro-kapitalistiske økonomiske strategier og en mer sosialistvennlig politisk ledelse, inkludert deler av byråkratiet. Det andre, og som kanskje angår oss mer direkte, er hvordan «akkumulasjon på globalt nivå» og sentralisering av profitt i det industrialiserte Norge også kaster av seg fordeler for langt flere enn det øverste sjiktet i kapitalistklassen. I tillegg er det verdt å merke seg hvordan hans tidligere forhåpninger om et Europa som geopolitisk motvekt til USA for lengst har måttet vike for analysen av et EU som både er en kapitalistisk spydspiss og et redskap for «amerikanisering» av vår egen verdensdel.

Det er altså store spørsmål som Amin reiser, og det er vemodig at han ikke lenger er med når de diskuteres videre, og når vi trenger hans råd, kritikk og inspirasjon til motstand.

 

Ingrid Brekke:
Polen – Aske og diamanter
Humanist forlag 2019, 324 s.

Av Ingrid Baltzersen,
redaktør i Gnist.

For oss som ikkje har vore i Polen, og ikkje møter polakkar gjennom jobb, er bildet av Polen og polakkar lett prega av stereotypiar. Det er arbeidsinnvandrarar som tar dårleg betalte jobbar og som bur i brannfarlege brakker og har familie i heimlandet, går i den katolske kyrkja på sundagar og er rasistiske. Det er det landet norske familiar rømmer til på flukt frå barnevernet. Nokre har kanskje fått med seg litt oppdatert kunnskap, at mange polakkar har busett seg meir permanent som familiar i Noreg, mange driver eigne firma eller jobbar i andre bransjar enn bygg- og anlegg, og at Polen no går så godt at dei sjølv tar imot mange arbeidsinnvandrarar austfrå.
Ingrid Brekke har laga ei bok for at me skal forstå meir av dette landet, som både ligger ganske nært oss geografisk, og som er heimlandet til den desidert største innvandrargruppa i Noreg. Ho har ei tematisk tilnærming til dette, og knyter liner mellom notid og fortid i kvart kapittel. For meg som kunne lite om Polen, var det spesielt spanande å lesa om den fleirkulturelle og tolerante historia landet hadde. Det undergrev bruken av historia for å nøra opp under konflikt mellom «islam» og «kristendom». Eit eksempel ho nemner frå historikaren Adam Zamoyski, er at i renessansen såg den polske adelen, szlachtaen, på seg sjølv som etterkommarar av sarmatane, eit forbund av iranske ryttarfolk. Dette resulterte i at dei sette pris på persisk og tyrkisk utsmykking, klesstil og hårfrisyrar. I slaget om Wien i 1683 var polakkane så like tyrkarane, at kong Jan III Sobieski ga ordre om at dei måtte ha på seg ein strårosett for å unngå forveksling. Dette stemmer ikkje heilt med bildet som nettsida Gates of Vienna prøver å skapa. Polen var eit land med stort kulturelt mangfald fram til andre verdskrig.

Også sinnet den polske regjeringa har vist over koplinga mellom Polen og jødeutryddinga, blei meir forståeleg av denne boka. Brekke skildrar korleis slavarane, til forskjell frå oss i Noreg, blei sett på som undermenneske av nazistane. Det å fordriva og utrydda dei var eit eksplisitt mål, til forskjell frå i Noreg der nazistane ønska å skapa alliansar. Det var ein aktiv polsk motstandskamp mot okkupasjonen, som blei brutalt slått ned. Det er rekna at 17 prosent av befolkninga i Polen døydde under krigen. Og mange hjelpte den jødiske befolkninga. Så det er lett å forstå at den polske regjeringa synst det er djupt fornærmande når det blir snakka om «polske» dødsleirar. Det er mindre forståeleg at dei har laga ei lov som gir ei strafferamme med 3 års fengsel å sei dette.
Polsk politikk i dag er vanskelegare å få grep om, sjølv om Brekke forklarer det godt. Begge dei største partia hadde opphav i fagrørsla Solidaritet og ligger langt ute på høgresida. Abort er nær sagt ulovleg. Media blir manipulert. Likevel er det viktige forskjellar mellom det liberalkonservative partiet Borgarplattforma og det nasjonalkonservative Lov- og rettferdspartiet (PiS). I følgje Brekke var ikkje forskjellane så klare for veljarane heller før valet i 2015, då PiS framstilte seg som ein slags betre utgåve av Borgarplattforma. I ettertid ser ein at dei prøver å endra det polske statssystemet, blant anna gjennom å overkjøra grunnlovsdomstolen og velje nye dommarar, og å gi justisministeren og parlamentet meir makt.

På 70- og 80-talet var polsk politikk godt kjent her i Noreg, og det var stor støtte til den opposisjonelle fagrørsla Solidaritet. Sjølv om etter følgjarane har blitt reaksjonære parti, så er det likevel verdt å setta seg inn i korleis landet har blitt nokre tiår etter at rørsla vann og regimet blei avvikla, og denne boka er ei god hjelp til større innsikt.

Naomi Klein:
On fire. The burning case for a new green deal
London: Allen Lane 2019, 309 s.

Martin Empson (red.):
System change, not climate change.
A revolutionary response to environmental crisis
London: Bookmarks, 2019, 184 s.

Av Tore Linné Eriksen, historiker, faglitterær forfatter og professor emiritus i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Han er aktuell med boka Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).

For fire år sida fortalte Naomi Klein oss at klimaendringene mer er et resultat av kapitalisme enn av menneskenaturen, og Dette forandrer alt – klimaet mot kapitalismen (Oslo: Oktober, 2015) var en global bestselger som bidro til å flytte debatten flere hakk mot venstre. Men mye skjer på kort tid, og hun er nå ute med On fire, der de siste kapitlene er skrevet etter at Donald Trump har blitt president og FNs klimapanel har utgitt stadig flere alarmerende rapporter. Og om ikke millioner av skolestreikende ungdom forandrer alt, så bidrar de alle fall til økt oppmerksomhet om det Naomi Klein kaller for en planetarisk dødsspiral.

Bokas konkrete gjennomgang av «a new green deal» viser at dette er et langt mer omfattende og radikalt program enn det som i tilslørende nytale her hjemme kalles for et «grønt skifte». Her tar Klein også for seg de vanligste innvendingene, ikke minst når det gjelder arbeidsplasser, men viktigst er hennes budskap om at gjennomgripende løsninger bare kan skje gjennom en sterkere offentlig sektor, folkestyrt samfunnsplanlegging og økonomisk demokrati. Det er nettopp dette anti-kapitalistiske budskapet om klimarettferdighet som skremmer fossile selskaper og fossile politikere til å avvise både vitenskap og sunn fornuft, men som bærer i seg muligheten til brei mobilisering nedenfra.

Naomi Kleins styrke er at hun er journalist, det vil si at hun rapporterer med innlevelse om PuertoRico, Alberta, British Columbia og andre steder hvor folk opplever klimakatastrofen, eller katastrofekapitalismen, på kroppen. Hun forteller ikke bare om ofrene og om klimakampen nedenfra, men tar oss med til konferanser der reaksjonære tenketanker og fossilmilliardærer møtes. Herfra formidler hun holdninger og løgner som ligger til grunn for deres lobbyvirksomhet, slik at vi kan forberede oss på argumentene til dem som krever «business as usual», med vekt på business.

Som i sine tidligere bøker, byr Naomi Klein også denne gange sine lesere en kombinasjon av innsikt og inspirasjon, alt i et medrivende språk krydret med slående formuleringer og metaforer. Hun er pedagogisk, som er det motsatte av belærende, og gir argumenter og informasjon som er velegnet til videre spredning. Tidligere har en riking kjøpt Hege Storhaugs bok til alle stortingsrepresentanter, i frykt for at hennes hatefulle budskap ikke skal være godt nok kjent. Det er lov å håpe på at noen gjør det samme med Naomi Klein, som har viktige ord på hjertet til begge de to formene for klimafornekting hos våre folkevalgte. Minst farlig er den som kommer fra FrP-ere, det er bare en naturlig refleks av uvitenhet og arroganse. Verre er det med det store flertallet som innser alvoret i vitenskapen, men som i lojalitet til kapitalismen nekter å ta konsekvensene.

Martin Empson, som er historiker, økomarxist og miljøaktivist, har redigert ei bok som er helt annerledes. De fleste av bidragsyterne er knyttet til tidsskriftene International Socialism i Storbritannia og Monthly Review i USA, som begge vil være kjent for mange av leserne av Gnist. Det betyr at de ti forfatternes siktemål ikke er å nå Naomi Kleins breie publikum, men å levere grundige analyser av kapitalismens systemtvang. De ser det derfor som et sentralt poeng er å redde marxismen fra både fiendtlige kommentarer i dag og den tunge arven fra østeuropeiske regimer som kalte miljøødeleggelser for kommunisme. Underveis er det mange påminninger om at Karl Marx sjøl var opptatt av forholdet mellom mennesker og andre deler av naturen, og at han hadde et våkent blikk for vitenskapelige bidrag fra helt andre områder enn økonomi og filosofi. Men mest kretser bidragsyterne seg rundt dagsaktuelle spørsmål og økososialistiske strategier, og de lykkes godt med å oppdatere konkret kunnskap om klima og biologisk mangfold. Sjøl om det i blant er krevende lesning, er det bryet verdt for dem som står midt oppe i debatten med Miljøpartiet De Grønne på den ene sida og skeptikere innafor fagbevegelsen på den andre. I denne kampen er det umulig å vinne fram uten en helhetlig forståelse av hvordan samfunnet er skrudd sammen. Og på kjøpet får vi med oss inspirasjon fra den folkelige motstanden som allerede finnes, og som viser at klimarettferdighet ikke kan vinnes uten kamp nedenfra.

Langt fra alle på venstresida er begeistret for begrepet anthropocen, som betyr at menneskenes omforming av naturen er så dyptgripende i nyere tid at det rett og slett er tale om en ny geologisk epoke. I så tilfelle vil det være ei avløsning av holocen, som vi har levd i sida avslutninga av siste istid for 10-12000 år sida. Opphopninga av C02 i atmosfæren er bare ett av mange symptomer på klodens systemkrise.Blant de fagfolk som bruker begrepet, er det uenighet om når denne epoken starta. Mens noen går tilbake til rundt 1500, da alle deler av verden blei vevd sammen i et sammenhengende økonomisk og økologisk system, foretrekker andre å begynne med overgangen til fossil energi mot slutten av 1700-tallet, om ikke det først er den voldsomme veksten og militariseringa etter 1945 som er det avgjørende vendepunktet. Innvendingene går ut på at det ikke mennesker som mer allment forårsaker endringer, eller at miljøødeleggelser nærmest ligger i menneskenaturen.

I marxistisk tradisjon er det sjølsagt ei tilslørende mystifisering å frikjenne et spesifikt økonomisk system og spesifikke klasseforhold for det grunnleggende ansvaret. Burde det ikke hete capitalocen? Det er vel og bra med slike innvendinger, heter det i bokas kanskje viktigste bidrag, skrevet av geografen Camilla Roye, som også er redaksjonsmedlem i International Socialism. Men hun argumenterer for at betegnelsen på den nye geologiske epoken allerede er i ferd med å slå gjennom, og at man stiller seg på den sekteriske sidelinja om man ikke isteden tar jobben med å fylle det med et mer presist innhold. Når jeg nølende lar meg overbevise, er det fordi både 1500, 1750 og 1945 er årstall som er tett kopla til imperialismen, industrikapitalismen og kriger at det åpner for en forståelse av historiske sammenhenger langt utafor de frelstes rekker. Dessuten synes jeg Roye viser at mange av begrepets pionerer og talspersoner aldeles ikke fordeler skyld og ansvaret likt på alle mennesker i kraft av å tilhøre som art, Homo sapiens. Et annet sentralt bidrag er skrevet av Ian Angus, som her gaider oss gjennom den grunnleggende litteraturen om økososialisme. Angus er på forhånd kjent for flere bøker som bør stå på radikale miljøaktivisters leseliste, og er redaktør for det uunnværlige nettstedet «Climate and capitalism»¹.

Men det er også mye mer å hente i denne boka, enten det er om plast, biologisk mangfold, jordbruk og fornying av marxismen. Alt er lærerikt og teoretisk forankra uten at vi slås i svime av akademiske piruetter.

Note

1 Facing the anthropocene. Fossil capitalism and the crisis of the earth system. New York: Monthly Review Press, 2016, 282 sider og A redder shade of green. Intersections of science and socialism. New York: Monthly Review Press, 2017, 160 sider. Adressa til nettmagasinet er https://climateandcapitalism.com/

 

Ebba Wergeland:
Med fare for liv og helse.
Uforsvarlige arbeidstider og hvordan vi avskaffer dem
Manifest, 2019, 136 s.

Av Morten Anker, medlem i Rødt og folkevalgt i Ås kommune, og jobber som lektor i historie, samfunnsfag og engelsk.

I dagens Norge er det relativt vanlig med ubekvemme arbeidstider og dårlige skiftordninger. Det har ikke alltid vært sånn. Det foregår en uthuling av arbeidstakernes rettigheter – ordningen vi har hatt i Norge med faste, forutsigbare arbeidstider med lange nok hvileperioder, er under press. Arbeidsgiverne krever fleksibilitet. Konkurranseutsetting gjør at de mest skruppelløse arbeidsgiverne vinner anbud på bekostning av de ansattes arbeidstider. 

Med fare for liv og helse er en bok om arbeidstiden vår. Den handler om hvordan arbeidstidene påvirker helsen til de ansatte, om hvordan arbeidstidsordningene påvirker sikkerheten både til de ansatte og de som kan bli påvirket, og om hvordan vi vet at arbeidstidene er forsvarlig. Boken tar også for seg de politiske vurderingene som førte fram til normalarbeidsdagen i 1915, og uthuling av den siden 1968. 

Wergeland tar opp flere store viktige temaer . I løpet av bokens 136 sider får leseren en innføring i hvordan mange forskjellige skiftordninger fungerer, og forsvarligheten ved dem. For de av oss som er interessert i arbeidslivspolitikk, finner man mange gode argumenter mot dårlige ordninger og farene ved dem. Et eksempel er bussjåfører som har delte skift. De begynner i fire- eller fem-tiden om morgenen, kjører i morgenrushet, har tre timer fri midt på dagen og kjører i ettermiddagsrushet fram til klokken 16.00–17.00. Slike eksempler burde gjøre de fleste betenkt. Ikke bare på grunn av den åpenbare håpløse arbeidstiden – i praksis stjeler man tre timer av de ansattes fritid hver arbeidsdag. Skift som dette øker også sjansen for ulykker, fordi de ansatte blir utmattet. Utmattelse er et resultat av en biologisk prosess. Jobber man for lenge uten mulighet til hvile, blir man utmattet. Det går utover privatlivet og sikkerheten. 

Wergeland skriver også om de politiske vurderingene som førte til normalarbeidsdagen, og hvorfor mange er unntatt den i dag. Det burde kanskje ikke komme som noen overraskelse at de borgerlige og Arbeiderpartiet har vært med på nedbyggingen av normalarbeidsdagen av internasjonale konkurransehensyn. EUs hviletidsbestemmelser for transportbransjen er så dårlige og kronglete at de bidrar til uforsvarlige arbeidstider. Det er interessant å lese hvordan lovverket bidrar til de kabinansatte får veldig dårlige arbeidstider og arbeidsbetingelser.

En kritikk jeg sitter igjen med etter å ha lest boken, er at jeg gjerne skulle lest litt mer om hvordan vi avskaffer uforsvarlige arbeidstider. Dette spørsmålet er gjennomgående i bakgrunnen av boken, men kunne godt vært mer eksplisitt besvart. Jeg la likevel merke til tre ting som jeg oppfattet som viktig: den ene er at vi må jobbe for en lovregulert normalarbeidsdag. Hvis uforsvarlige skiftordninger, slik som i eksemplet over, ikke er lov, så kan vi hindre at konkurranseutsetting fører til dårlige arbeidstider. Det andre er at underbemanning ikke må være normalen på arbeidsplasser. Dette gjelder spesielt i helsesektoren. Det tredje er at hvis vi reduserer arbeidstiden, vil arbeidstakerne få mer tid til å hvile og problemet med uforsvarlige arbeidstider vil bli mindre. 6-timersdagen er dermed et viktig mål i arbeidet for å sikre helsen til arbeidstakerne. 

Ebba Wergeland har skrevet en god bok. Jeg har lært mye nytt om arbeidstider og de mulige konsekvensene av hvordan arbeidstidene blir lagt opp. Dette er en bok alle som er opptatt av arbeidslivspolitikk, eller som er aktivt involvert i utarbeidelsen av skiftordninger og arbeidsavtaler, burde lese. Boken er lettlest og oversiktlig. Den er et oppslagsverk over gode argumenter for hvorfor det er viktig å fortsette kampen for gode arbeidstidsordninger.

Ingjald Gaare:
Stein på stein. Murerliv
Forlaget Rødt, 2019, 216 s.

Av Thomas Alexander Nørstad Jørgensen,
tillitsvalgt for Lagerklubben Ahlsell og tidligere ungdomsleder for Norsk Transportarbeiderforbund.

Stein på stein byr på ei god fortelling om livet til Ingjald Gaare, som gjennom proletariseringsprosjektet til AKP på 70-tallet vendte ryggen til en fast og trygg jobb som arkitekt, og starta livet som murer i Trondheim. Et yrke som er prega av stor yrkesstolthet – eller nærmere yrkesarroganse som forfatteren selv beskriver det – og et tydelig skille mellom murer og murarbeider.

Forfatteren skildrer livet med arbeidskameratene på byggeplassen, faglige kamper og utfordringer. Han byr på gode historier fra byggeplassene i Trondheim, om tøffe forhandlingssituasjoner og direkte aksjoner. Han forteller ut fra anekdoter og korte fortellinger fra egne erfaringer, og byr på mange gode røverhistorier fra byggeplassen. Både morsomme hendelser med arbeidskamerater og tøffere historier om en til tider hensynsløs arbeidskjøper, som kronisk prøver å holde tilbake lønn, og stadig vil sno seg unna både lov og avtaleverk. Han byr også på mange erfaringer fra sitt arbeid som tillitsvalgt, både på arbeidsplassen og i foreninga deres.

Gaare forteller om hvordan det som AKPer var å engasjere seg i samfunnet og i en fagbevegelse tydelig preget av Arbeiderpartiet. Alt fra å få døra smelt i trynet av potensielle arbeidskjøpere, som ikke ville ha kommunistagitatorer på arbeidsplassen, til helt konkrete svik fra det som skulle være solidariske fagforeningskamerater. Dette er ikke noen form for klage eller kritikk, men heller en skildring av de politiske skillelinjene i fagbevegelsen og på venstresida.

Boka er en reise gjennom livet til en mann i møte med murerfaget, en arbeider med stor yrkesstolthet som etter hvert blir tillitsvalgt i fagforeninga og en viktig kamerat for murerne og murarbeiderne i Trondheim. 

Forordet brukes på å sette leseren inn i det tekniske rundt murerfaget. Alt fra lønnssystemer til skillet mellom murer og murerarbeider. Dette kan virke rart og uforståelig med det første, men det kommer godt til nytte seinere i boka. Forfatteren gir leseren et dypdykk inn i murerfaget, alt fra historier om det tunge arbeidet med å blande mørtel og frakte det rundt i trillebårer på byggeplassen, til møysommelig pirkearbeid hos byens mer velstående borgere. Innlevelsen han beskriver arbeidet med, gjør boka til spennende lesing.

Boka bærer også preg av at forfatteren tydelig vil gi et bilde av de sosiale og yrkesmessige forholdene til arbeidskameratene sine, dette gjør han ved å dedikere avsnitt og til tider hele sider til å skildre historiene deres. Vi blir kjent med både morsomme, triste og interessante skjebner og personer. Mennesker som blir utsatt for drastiske livsendringer, fra tragedier til solskinnshistorier. Dette er med på å gi leseren en god helhetsforståelse av hvordan det faktisk har vært, og fortsatt er, å jobbe innen murerfaget. 

Gjennom boka kommer forfatteren med flere analyser av utviklinga i egen bransje, arbeidslivet og samfunnet fra tidlig 70-tallet til de utfordringene vi står overfor i dag. Gaare beskriver hvordan store hendelser, som storstreika i 2000, og politiske vedtak som EØS-avtalen, drastisk har endra forholda i norsk arbeidsliv og spesielt i byggenæringa. 

Som fagforeningsmann med 10 års erfaring fra klubb, forening og forbund, vil jeg si at denne boka har gitt meg nye tanker og lærdommer. Historien til Ingjald er inspirerende, og man kan lære mye av de erfaringene han skildrer. Det viktigste man er at arbeidere som tør å stole på egne krefter, faktisk kan utrette ganske mye. Mye av problemene i dagens fagbevegelse stammer fra et system som i stadig større grad baserer seg på å ringe forbundet for svar, fremfor å gjøre det Ingjald og murerkollegaene gjorde – nemlig å stole på eget hue og egne krefter for å finne løsninger.

Som transportarbeider ser jeg Gaare som en sterk, empatisk og rådsnar klubbleder som har stått i front for kameratene sine i mange kamper, uten å miste kontakten med dem han er valgt til å representere. Boka vitner om at han er i stand til å bære nederlag og samtidig dra lærdom av det. Her har mange tillitsvalgte mye å hente. Dette er tydelig en mann som ikke har latt seg friste med flotte verv og kontor i Oslo, men heller har søkt å bedre sin egen og andres situasjon mens han samtidig har praktisert yrket han elsker. 

Dette er en bok jeg kan anbefale for gode krefter som vil ha et dypdykk inn i en historie utenom det vanlige vi hører og leser om i norsk fagbevegelse. Spesielt vil jeg anbefale den for tillitsvalgte og klubbledere som trenger litt inspirasjon og idéer i hverdagen. 

Husk at en klubb ikke bare oppstår, men blir bygget stein på stein.

 

 

 

 

Enzo Traverso:
The New Faces of Fascism: Populism and the Far Right
London: Verso 2019, s. 208

Av Oscar Dybedahl,
sitter i redaksjonen til Radikal Portal og studerer filosofi ved Universitetet i Oslo.
Denne anmeldelsen er en forkortet og modifisert utgave av en som stod på trykk i Agora, nr. 3-4 2019.

Den europeiske fascismen er beseiret, død og begravet, slo fascismeforskeren Michael Mann fast i boka Fascists fra 2004.¹ Dersom dette kunne virke riktig da Mann skrev det, stilles det i forlegenhet av de siste års utvikling, der partier og personligheter fra ytre-høyre har opplevd en frammarsj verden ikke har sett siden 1930-årene. Særlig valgseieren til Donald Trump i 2016 fikk svært mange kommentatorer til å trekke linjene til fascismen. Har fascismen kommet tilbake, eller har det gått inflasjon i begrepet? På et vis er dette utgangspunktet for Enzo Traversos The New Faces of Fascism. Han hevder begrepet fascisme både er uunværlig og utilstrekkelig for analysen av det nye ytre-høyre, og lanserer «postfascisme», for å løse floken.

Fra fascisme til postfascisme

Boka har blitt lansert av forlaget som Trump-­alderens nødvendige, storstilte analyse av det nye høyre. Her diagnostiseres postfascismen som en bevegelse som enda ikke har funnet sin endelige form. Det er en slags mutasjon eller forvandling av et fascistisk arvemateriale, men inntil videre vet vi ikke hvor det bærer.

For Traverso er ideologienes død og nyliberalismens udemokratiske styringsteknikker nøkkelen til postfascismens frammarsj. Den er et symptom på en verden som «har trukket seg inn i nåtiden og som mangler evnen til å projisere seg inn i framtiden» (s. 184). Partier fra både konservative og sosialdemokratiske tradisjoner samlet seg rundt den samme nyliberalistiske politikken, og venstresiden ble stående uten visjoner og alternativ politikk. Samtidig har politikkens demokratiske innhold gradvis blitt uthulet av nyliberalistiske styringsteknikker. Dermed kunne postfascistene framstå som de eneste kritikerne av «systemet».

Fascismens historiografi

Likevel er bokas hovedfokus ikke så mye samtidsdiagnosen av vår tids «brune» partier og bevegelser, men historiografiske debatter om fascismen. Det har pågått en lang debatt om slike spørsmål blant historikere de siste tiårene. For enkelte har fascismeforskningen lidd under en dogmatisk slumring, siden den bare har betraktet sitt forskningsobjekt utenfra, og ikke undersøkt «fascismen på dens egne termer», dens «framstilling av seg selv», for å sitere kulturhistoriker Georg Mosse.² De marxistiske fascismeteoriene, ble det sagt, så fascismen bare «utenfra», som uttrykk for et skjult klasseinnhold de selv hadde priviligert innsikt i.

Traverso drøfter tre bidragsytere til dette innenfra-perspektivet på fascismen – Georg Mosse, Zeev Sternhell og Emilio Gentile. De framhever fascismens moderne og «revolusjonære» aspekter, såvel som dens forbindelseslinjer til sosialismen og jakobinismen. Mosse fokuserte på spørsmål om politisk stil, og hevdet at det her gikk en linje fra jakobinerne til fascismen, selv om det politiske innholdet var svært ulikt. Traverso stiller seg ikke helt avvisende til denne vendingen, men føyer til at deres framstillinger av fascismen som «revolusjonær» og «utopisk», har fått dem til å neglisjere en av fascismens viktigste dimensjoner: antikommunismen.

Fascismen kunne ikke ha eksistert uten antikommunismen, hevder Traverso. Han slår fast at italiensk fascisme, tysk nazisme og mange andre små fascistbevegelser nettopp samlet seg under antikommunismens banner i forsvaret av Franco under den spanske borgerkrigen. Man kunne tilføye at antikommunismen var vesentlig for deres respektive maktovertakelser. Arno Mayer hevder i boka Why Did the Heavens Not Darken? at antikommunismen ikke bare var bindemiddelet for koalisjonen mellom Hitler og de konservative i koalisjonskabinettet som kom på plass den 30. januar 1933, men at den også legitimerte den politiske volden som raserte rettsstaten og muliggjorde det nazistiske ettpartidiktaturet. Krigen mot Sovjetunionen var også fundamental for nazismens ideologi og politikk, som både Traverso og Mayer forsøker å vise. Den tjente flere funksjoner: som en kolonikrig for sikre lebensraum (koloniområder) for det ariske fellesskapet, som et ideologisk korstog for å utrydde kommunismen, og som en rasekrig for å erobre de underlegne slaverne og utrydde jødedommen, i samme slag som man eliminerte dens globale hovedsete.3 Fascismen kan ikke reduseres til antikommunisme, slik Ernst Nolte forsøkte, men man forstår den heller ikke uten antikommunismen.⁴

Totalitarisme og antikommunisme

Det er særlig med avslutningskapitlet om totalitarismeteorien at denne boka utmerker seg. Slik begrepet totalitarisme har blitt anvendt i nyere tid, handler det om at kommunismen, fascismen og nazismen har en felles politisk form: den utopiske drømmen om et annet samfunn, kombinert med et ønske om revolusjon, et syn om at målet helliget midlene, en fanatisk overbevisning om at man sitter på selve Sannheten, og så videre.⁵ Denne teorien er utbredt nok i amerikansk offentlighet til at den kunne inspirere finaleepisoden til tv-serien Game of Thrones. Der ble dronning Daenerys en massemorder nettopp fordi hun ville frigjøre verden fra slaveri. Som seerne fikk forklart av seriens klokeste karakter, Tyrion: «Hun tror at hennes skjebne er å bygge en bedre verden. Om du trodde det, ville du ikke ha drept enhver som stod mellom deg og paradis?»

Traverso utvikler en effektiv kritikk av slike teorier. For det første dekker de over det faktum at praksiser og ideologier fra imperialismen representerte noen av de viktigste forløpere til og inspirasjonskilder for nazismen.⁶ Det var i «liberalistiske» imperialistmakter som Storbritannia og Frankrike at teorier om rasehierarkier, degenerering og den ariske rasens behov for vitalisering gjennom et erobret «lebensraum», ble utviklet. Den brutaliserende opplevelsen av første verdenskrig tjente som en katalysator for at slike ideer ble kombinert med antikommunisme, uniformert politikk og en tro på voldens frelsende kraft. Her finnes totalitære røtter som ikke har forankring i den revolusjonære tradisjonen fra 1789 til 1917 som i det store og hele gjøres til syndebukk av totalitarismeteoriene. Dette utvikles grundigere av Traverso i bøker som Fire and Blood: The European Civil War, 1914–1945 (2016) og The Origins of Nazi Violence (2003). For det tredje tilhører nazismen og kommunismen simpelthen ulike «ideologiske familier», for å låne et uttrykk fra historikeren Eric Hobsbawm.⁷ Der man finner flere av nazismens idemessige røtter i den tysk-romantiske Sturm und Drang-perioden, som markerte en reaksjon mot opplysningstiden, var kommunismen en rendyrket opplysningsideologi. Av dette oppstår flere fundamentale skillelinjer mellom de to ideologiene: Nazismen forkastet det universialistiske menneskesynet for en radikal partikularisme og byttet ut troen på det historiske framskrittet med degenereringsteorier, slik humanismen ble erstattet ned antihumanisme og troen på opplysning med irrasjonalisme.

Denne boka er ikke like grundig som Traversos øvrige bøker. Men om den ikke leses som et forsøk på å analysere ytre-høyre, men heller som et bidrag til historiografiske debatter innen fascisme- og totalitarismeforskningen, der ytre-høyre danner et slags bakteppe, er denne boka et viktig bidrag.

Noter

1 Michael Mann, Fascists. Cambridge: Cambridge University Press 2004

2 Georg Mosse, «Fascist Aesthetics and Society: Some Considerations.» i Journal of Contemporary

History (31), s. 245. Se også: Roger Griffin (red.), International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus, New York: Bloomsbury Academic 1998.

3 Arno Mayer, Why Did the Heavens Not Darken?: The Final Solution in History. New York: Pantheon Books 1988.

4 Ernst Nolte, Der europaïsche Bürgerkrieg. Nationalsozialismus und Bolschewismus 1917–1945, Berlin: Ullstein 1987.

5 For en oppsummering av teorien om totalitære ideologier, se Øystein Sørensen, Drømmen om det fullkomne samfunn. Oslo: Aschehoug 2011.

6 Hannah Arendt viet plass til dette poenget i On The Origins of Totalitarianism, men det ble ikke en del av etterkrigstidens totalitarismeparadigme.

7 Eric Hobsbawm, Ekstremismens tidsalder, Oslo: Gyldendal 1997, s. 150.

 

 

 

 

Roman Linneberg Eliassen:
Hva er penger?
Oslo: Universitetsforlaget 2019, s. 160

Av Mathias Bismo,
redaksjonsmedlem i Gnist.

Penger er et mysterium, skriver Roman Linneberg Eliassen, rådgiver i Manifest analyse, i boka Hva er penger? som kom ut på Universitetsforlaget tidligere i år. Men selv om han borrer seg inn i mysteriet, sitter man som leser igjen med en følelse av at mysteriet slett ikke er løst.

Eliassen er derimot klar på hva penger ikke er. I motsetning til hva mange tror, skriver han, er det ikke noe som en gang i tida ble tatt i bruk for å gjøre det enklere å bytte varer med hverandre. Det har aldri eksistert noen ren bytteøkonomi, skriver han, og viser til en rekke eksempler på at penger har vært i bruk i ulike samfunn, så langt tilbake som for over 5000 år siden. Det har han sikkert rett i. Men det at det eksisterer penger i et samfunn, sier egentlig ikke så mye om hva pengene brukes til. Selv om det eksisterte penger, betalte ikke middelalderens småbonde – leilendingen – leie til godsherren med penger, han betalte med pliktarbeid, eller merarbeid, og når han gikk på markedet, foregikk også en stor del av handelen uten penger som mellomledd.

Under det kapitalistiske systemet, derimot, forholder det seg annerledes. Merarbeid, jordleie, varebytte osv. – alt dette og mere til formidles ved hjelp av penger. Selv om de fysiske pengene kan være identiske i et kapitalistisk og et før-kapitalistisk samfunn, har de en helt annen betydning for den kapitalistiske økonomien enn for tidligere epokers økonomi. Selv om penger også under før-kapitalistiske forhold ble benyttet som et redskap til utsuging av arbeidsfolk, fremfor alt gjennom ågerrenter, er det først i den kapitalistiske pengeøkonomien pengene formidler utbytting i produksjonen. Ved at pengene formidler utbytting, blir de et uttrykk for klasseforholdene, men disse klasseforholdene tilsløres i samme øyeblikk nettopp av at merarbeidet uttrykkes i penger. Dersom man ønsker å forstå hva penger er i dag, må man undersøke pengenes betydning i den kapitalistiske pengeøkonomien. Det gjør ikke Eliassen, og dermed kommer han skjevt ut av startblokka.

Denne tilnærmingen, der han tar utgangspunkt i penger som ting, ikke i deres vesen, påvirker også Eliassens kriseforståelse. Kriser er ikke kriser i den realøkonomiske sfæren, det er kriser i pengesfæren – finanskriser – og løsningen ligger dermed også i pengepolitikken, eller i pengenes politikk. Selv om han foreskriver en helt annen pengepolitikk enn den nyliberale ortodoksien, synes han uinteressert i forholdene i produksjonen og forholdet mellom klassene.

Og noen ganger er selvsagt også pengepolitiske spørsmål av betydning. Eliassens beskrivelse av hvordan eurosonen effektivt gjorte Hellas til Europas gjeldsslave, er, tross denne mangelen, en god beskrivelse. Det er også interessant å lese hvordan han kobler ideologien i fellesvalutaen sammen med ideologien bak gullstandarden som rådet frem til første verdenskrig og, i noe modifisert form, frem til 1973. Det som for eksempel skjedde i Norge på 1920-tallet, da Norges Banks virksomhet var rettet inn mot å gjenopprette gullstandarden slik den hadde vært før første verdenskrig, har flere likhetstrekk med krisa som rammet Hellas mer enn 80 år senere, enn man skulle tro.

Generelt er Eliassen på sitt beste som kritiker av rådende økonomisk ortodoksi. Pengepolitikken er slett ikke uten betydning, og han gir en god innføring i hvordan den kan bidra til å oppfylle bestemte mål – og ikke minst hvordan den effektivt svekker muligheten til å oppfylle andre mål. Pengepolitikken kan for eksempel være et viktig redskap for eksempel i arbeidslivspolitikken og handelspolitikken. Men pengepolitikken har også sine begrensninger. Det er ikke pengepolitikken som gjør at det investeres i forurensende industri, men det bakenforliggende profittmotivet, og selv om «grønne» investeringer skulle få mer fordelaktige finansieringsvilkår enn andre investeringer, noe Eliassen tar til orde for, betyr ikke det at forurensende investeringer ikke blir attraktive for kapitalen.

Et annet forslag han lufter, er å gi sentralbankene enerett til å utstede penger, herunder kredittpenger. På den ene siden kan man jo selvsagt spørre seg om realismen i dette så lenge man har en kapitalistisk økonomi. Det er jo ikke slik at privatbankenes kreditter eksisterer i et vakuum. Tvert imot, de utgjør en helt sentral komponent i systemet, og det er slett ikke gitt at konsekvensene av å fjerne denne muligheten ikke først og fremst vil ramme arbeidsfolk. På den andre siden så gjør ikke dette noe med hva pengene formidler. Det kan like gjerne kombineres med en intensivert utbytting av arbeiderklassen som det motsatte.

Penger er et mysterium, og det er langt mellom bidragene til å fremstille dette mysteriet på et vis som er forståelig uten at man har en mastergrad og vel så det i økonomi. Sånn sett er denne boka et gledelig tilskudd. Dessverre berører forfatteren bare overflaten, han beskriver bare mysteriet. 

Edwart Snowden:
Systemfeil
Norsk av Aschehoug, 2019, s. 354
Oversatt av Lene Stokseth

Av Jonas Bodin Granerød, helsearbeider og student.

Boka er skrevet som en selvbiografi, med begynnelse, hoveddel og slutt. Mens historien dreier seg om statlige myndigheters etterretning og overvåkningsprogrammer, fortelles den som det levde livet til Edwart Snowden.

Boka begynner med et par kapitler om barndom, oppvekst og familieliv. Denne handlingen dreier seg over til Snowdens opplevelser med data og internett på 90-tallet. Han blir fort selvstendig, og kommer seg på arbeidsmarkedet for delvis ufaglærte datakyndige. Hovedhandlingen i boka begynner da Snowden blir med i hæren etter 11. september 2001, og skader seg under opplæringen som rekrutt. Snart får han opplæring i teknisk etteretning, og beveger seg så rundt på forskjellige arbeidsplasser innenfor etterretning, deriblandt den Amerikanske ambassaden i Geneve, før han får jobb i National Security Agency (NSA).

Her beskriver han hvordan Amerikansk etterretning driver systematisk overvåkning av «alle som eier noe med en skjerm», og driver hensynsløse misinformasjonskampanjer ovenfor statlige og sivile aktører over hele verden. Han beskriver prosessen med intern konflikt om samfunnsoppdraget helliger midlene han ser tatt i bruk. Et kapittel av boka brukes på å beskrive hvordan han begynte å «overvåke overvåkerene», først som et tilnærmet fornøyelsesprosjekt. Denne typen makt fikk man tydeligvis som «glorifisert data-vaktmester», noe Snowden legger vekt på som et «wake up-call». Han bruker et kapittel på å beskrive at han finner ut av hvordan NSA bryter lover spesifikt laget for å begrense NSAs handlingsrom, ved å forfalske rapporter og lyve til den Amerikanske regjeringen.

Siste del av boka handler om hvordan han forbereder seg på å lekke informasjon til offentligheten, hvordan han går frem for å gjøre dette, og hva som skjer etterpå.

Boka har en god balanse mellom å fortelle historien om et liv, og å fortelle hvordan Amerikansk etterretning samler inn, systematiserer og utnytter informasjon. Den kan leses uansett om man er interessert i det politiske, i det tekniske, eller det praktiske ved Amerikansk overvåkning og etterretning. Enkelt språk og den flytende fortellingen om forfatterens liv, gjør boka enkel å lese. Forfatteren porsjonerer jevnlig ut interessante detaljer og anekdoter om metoder og utstyr brukt i teknisk etterretning.

Snowden kommer med få politiske utsagn i boka. Det eneste gjennomgående budskapet hans er at internett en gang var anonymt, fritt for alle, men har kommet under fullstendig kontroll av en håndfull børsjnoterte selskaper med monopolmakt, som er mektigere enn de fleste individuelle stater. Dette har ført til et systematisk råttent internett, der personvern er noe som hører fortiden til. Amerikansk etterretning påvirkes av dette og får gjøre som de vil, mens lovmakere og domstoler på mange måter henger tiår etter, og forholder seg til virkeligheten fra forrige århundre. Han nevner også ved flere anledninger at tekstene til ekstreme libertarianske kapitalistiske tenkere, som Ayn Rand, var populært lesestoff «på kontoret» på flere av arbeidsplassene hans i Amerikanske etterretningstjenester.

Barbara Foley:
Marxist literary criticism today
London: Pluto Press, 2019, 288 s.

Av Kristin Buvik Sivertsen,
forfatter av romanen Omsorg (2017) og universitetslektor i litteratur ved Nord universitet.

Marxistisk litteraturteori undersøker forholdet mellom litteratur, ideologi og frigjøring. I dag utgjør mange marxistiske begreper og analytiske blikk viktige elementer i flere litteratur- og kulturkritiske praksiser. Størrelser som for eksempel Slavoj Žižek har bidratt til å popularisere et marxistisk begrepsapparat i kulturkritikken.

Marxisme tar med andre ord mange former i kulturfeltet, og de ulike avartene av marxistisk litteraturteori er noe Barbara Foley i boka Marxist literary critisism today stiller seg skeptisk til. I Innledningen polemiserer hun mot nyere innfallsvinkler til marxistisk kulturkritikk som hun oppfatter som en omvei. Foley er tydelig når hun beskriver hva hennes prosjekt er. Hun ønsker å gi en introduksjon til en marxistisk litteraturteori som er nært knyttet til Marx´ egen terminologi, og vier derfor de første 80 sidene til grundige redegjørelser for hva vi kan kalle marxistiske grunnbegreper: historisk materialisme, politisk økonomi og ideologi. For en leser som ikke har vært med på marxistiske studiesirkler i ungdomstida, er disse kapitlene opplysende, og reder grunnen for en tilnærming til litteraturstudier med en tydelig samfunnsanalytisk forankring.

Likevel synes jeg denne delen er vel omfattende. Særlig fordi Foley i liten grad trekker inn litterære eksempler her. Selv om hun har et poeng i at man trenger dette begrepsapparatet for å fullt ut forstå formålet med marxistisk litteraturkritikk, finnes det nok av andre innføringer i sentrale marxistiske begreper i den akademiske floraen. Denne delen oppleves derfor litt overflødig og jeg skulle gjerne sett at den var enda mer rettet mot det litterære feltet.

Et viktig poeng hos Foley er at marxistisk litteraturteori ikke er en innfallsvinkel til litteratur på lik linje med andre tilnærminger. Marxistisk litteraturteori skal ikke bare forstås som en metode. Siden marxisme er en helhetlig samfunnsanalyse, innebærer en marxistisk tilnærming til litteraturen at hele den litterære institusjonen må under lupen. Foley skriver at marxismen er en metateori som innebærer å stille seg kritisk til selve begrepsapparatet som brukes til å snakke om og forske på litteratur. Og den tilbyr en tilnærming som kan avsløre hva slags oppfatning av samfunnet skjønnlitterære verk er med på å skape. Når Foley undersøker litteraturens konvensjoner om hva litteratur er og skal være, og foretar en metaanalyse av det litterære feltet, er boka på sitt beste. Her gjennomgår hun veletablerte forestillinger om hva som regnes som litteratur, og ikke minst god litteratur. Med utgangspunkt i en materialistisk historieforståelse problematiserer hun disse begrepenes universalitet. Hun peker på hvordan terminologien vi bruker når vi snakker om litteratur, henger sammen med bestemte historiske og økonomiske forhold. Her følger også en interessant diskusjon av forholdet mellom høy- og lavkultur.

Det marxistiske perspektivet forholder seg skeptisk til sitt studieobjekt, det vil si at det litterære uttrykket alltid peker på noe annet. Språket, temaene og virkemidlene i verket kan ikke leses naivt eller som en umiddelbar kunstopplevelse, men heller som et uttrykk for videreføring av, eller opprør mot, dominerende ideologier. Flere av Foleys lesninger av, ofte kanoniserte, litterære verk i kapittel 6, er spennende og åpner for en diskusjon av sentrale litterære motiver. Særlig lesningen av bestselgeren Fifty shades of grey er morsom og betimelig.

Foleys analyser har et tydelig mål for øye, og dette er både bokas styrke, men også dens svakhet. En av hovedinnvendingene mot marxistisk litteraturteori er at det er en retning med et instrumentelt forhold til litteraturen. Det vil si at den behandler litteraturen først og fremst som et redskap til å forstå samfunnet med. Og dette er en kritikk som til dels også Foley rammes av. Etter å ha lest flere analyser, begynner man å skjønne hva konklusjonen vil bli lenge før analysen er fullført. Da blir det fort kjedelig. Denne typen litteraturanalyser kan nesten ikke unngå å bli moralske vurderinger, siden formålet er å avdekke verkets ideologiske forankring. Og selv om de kan gi givende perspektiver, kan slike lesninger også stenge av for sider ved teksten som ikke kan settes i direkte sammenheng med dette avsløringsprosjektet. Når det er sagt: Boka er godt skrevet i et relativt tilgjengelig språk, og gir en god og oppdatert innføring i hva marxismen har å bidra med når det kommer til litteratur og kultur.

Heidi Helene Sveen:
«Det var ikke voldtekt.» Ti menn forsvarer seg i retten
Spartacus, 2019, 269 s.

Av Mira Stokke,
tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Voldtekt er aldri offerets ansvar. Dette understreker Heidi Helene Sveen i «Det var ikke voldtekt.» Ti menn forsvarer seg i retten. Samtidig viser forfatteren hvordan slike voldtektsmyter fortsatt svekker kvinners troverdighet i rettssalen.

«Det var ikke voldtekt» tar for seg åtte voldtektssaker fra start til slutt. Vi møter flere kvinner med ulike historier om tillitsbrudd, utnyttelse og brutale overfall. Mange av sakene har til felles at det på den andre siden er en overgriper som mener voldtekten var frivillig. Sveen gjennomgår vitnemål, prosedyrer og domsslutninger, og forsøker å finne ut av hva som faktisk skjedde. Oppgaven viser seg å være vanskelig, ettersom voldtektsmyter stadig forstyrrer sakene.

Boka er bygd opp slik at hvert kapittel er en ny historie. Ved å gjennomgå ulike voldtekter, gir “Det var ikke voldtekt» leseren en bedre forståelse av hva en voldtekt faktisk er. Dette er spesielt takket være Sveens ryddeoperasjon, der hun luker ut myter som ikke har noe med overgrepet å gjøre. Sannheten om hva som skjedde, viser seg å være så mye mer enn det avisoverskriftene får med seg.

Boka er på sitt beste når Sveen i forbindelse med hver enkelt sak, forteller helt konkret hva de ulike voldtektsmytene går ut på, og forklarer velbegrunnet hvorfor de ikke stemmer. For eksempel når forsvarsadvokaten i pausen uttrykker at kvinnen umulig kan ha tatt stor skade av en sovevoldtekt, og Sveen presiserer at voldtekt jo faktisk ikke krever fysisk vold og tvang. Eller når overgriperen bagatelliserer egne handlinger, og forfatteren påpeker at dette bygger på myten om at det er kvinnen som fremprovoserer overgrep ved å sette seg i risikable situasjoner.

«Det var ikke voldtekt» påpeker at voldtekt kan skje, uansett hvilke forhåndsregler offeret tar. Sakene gjelder voldtekter begått hos venner, på skolen, ved egen inngangsdør og i eget hjem.

Samtidig spørres det om kvinnenes klær og alkoholinntak. Sveen skriver:

«Dersom denne logikken skulle utvides til også å gjelde den vanligste typen voldtekter, nemlig de som skjer i private hjem, måtte kvinner helt slutte å omgås menn».

Forfatteren er tydelig på hvorfor det er nødvendig å flytte fokus over til gjerningspersonens ansvar.

Selv om voldtektsmyter nettopp er myter, får de stort spillerom i rettssakene. Å svekke troverdigheten til den utsatte er kanskje en nødvendig forsvarsstrategi. Det er likevel oppsiktsvekkende å se hvordan dette gjøres basert på feilaktig synsing, og hvordan jury og dommere påvirkes av utdaterte holdninger til kjønn og seksualitet. Hvorvidt dette har noe å si for utfallet av saken er noe uklart, ettersom det viser seg at retten tror på kvinnens historie i samtlige saker forfatteren følger. Det virker som om retten så langt som det er mulig, klarer å finne ut av hva som faktisk skjedde. Kanskje hadde problematikken med voldtektsmyter blitt bedre illustrert med saker der utfallet var et annet.

Fortellingene fra rettssalen oppleves som balansert og saklig, særlig fordi innholdet i boka hovedsakelig består av referat fra hva som ble sagt i de ulike rettssakene. Sveen forklarer det juridiske innholdet på en pedagogisk måte, og gir leseren en forståelse for hvordan rettssikkerheten til både offer og overgriper skal ivaretas gjennom rettssaken.

Selv om tittelen sier at dette er ti menn som forsvarer seg i retten, er det kvinnenes rettssikkerhet som er i fokus. Det at boka fokuserer på offerets rettsikkerhet i voldtektssakene, gjør at den skiller seg fra andre rettssaksberetninger, der den tiltaltes opplevelse ofte får mer oppmerksomhet. Her leser vi om kvinner som ikke ønsket å anmelde, fordi de var redd for at en rettssak ville bli for krevende. Vi leser om uverdige angrep på kvinnens troverdighet. Mye tyder på at fordommene gjør prosessen unødvendig vond for ofrene. Sveens ønske om å forstå hva som faktisk skjedde er et nødvendig prosjekt, fordi det gir ny innsikt hvordan rettsaken oppleves for kvinnene.

Offerperspektivet gjør at boka tidvis blir politisk. Blant annet løftes den feministiske kampsaken om en ny samtykkelov. Sveen forklarer at etter dagens lovtekst, vil passivitet som ikke direkte utelukker frivillighet bli regnet som samtykke. For en av sakene fører dette til at argumentasjonen handler om hvorvidt kvinnen var for full til å samtykke, heller enn hvordan samtykke kunne bli gitt når hun ikke sa noen ting. Her ble de tiltalte frifunnet for overtredelse av straffeloven. Forfatteren spør: «Kunne saken fått et annet utfall dersom loven krevde aktivt samtykke?». Jeg skulle gjerne sett at boka ga mer plass til denne debatten.

Det er krevende å lese om voldtekt, spesielt med rettssakenes brutale detaljer. Forfatteren skriver selv at det har vært en «rystende erfaring» å følge sakene i rettssalen. Jeg anbefaler boka for alle som tåler lesingen.

 

 

 

Linn Stalsberg:
Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur
Manifest, 2019, 192 s.

Lone Lunemann Jørgensen,leder av NTL Ung, har vært engasjert i LOs ungdomsarbeid i snart ti år. Hun studerer retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Det kjem til å gå til helvete, tenker eg, når eg har lest om lag halvparten av boka om nyliberalismen. Og eg må lese ho i porsjonar, ikkje fordi teksten er så vanskeleg og tunglest, men fordi den er inngripande i mitt eige liv og mi eiga tilnærming til eigen kvardag. 

Hadde eg lest denne boka som nyfrelst raddis hausten 2004, i staden for Barbara Ehrenreichs skildring frå den amerikanske arbeidarklassen, Kjøpt og underbetalt, hadde eg kanskje forstått det ideologiske hegemoniet vi lev i på ein annan måte. Og eg hadde kanskje gjort noko anna enn å føle meg som ein ideologisk lettvektar i møte med dei tilsynelatande velskulerte kommunistgutane eg møtte på sumarleir med Raud Ungdom på Utøya sumaren etter. På same måte som at eg kjente meg att i feminismen sitt språk og rammeverk i kampen mot patriarkatet, ville eg kanskje kjent meg att i skildringa av det å vere eit ekte barn av nyliberalismen. Og eg seier kanskje, for det å sjå seg sjølv i systemet, slik Linn Stalsberg manar til, er ei krevjande øving. Kanskje hadde eg ikkje reflektert over kjensla av å alltid måtte hevde meg, det smått absurde i det å skulle vere ein så flink kommunist som mogleg, og at eg ville sjå raddis ut på den rette måten. Kanskje ville 16 år gamle meg vore for ung for denne boka. Og kanskje var det for tidleg for denne boka, for oss som radikal rørsle, å skulle sei noko så altomfattande som det Linn Stalsberg gjer i dette kampskriftet, berre tjuefem år inn i nyliberalismens ideologiske herredømme. 

For det er eit kampskrift det er. Det er eit oppgjer med korleis nyliberalismen som ideologi har fått sive inn i både tankesett og styreform i vår del av verda dei siste førti åra. I heile mitt liv, og litt til, har nyliberalismen vore ein uttalt ideologi, om enn noko skjult i diverse elitistiske tankesmiers politikkutforming, fordekt som fornying og modernisering. Det som er aller best med Det er nok no, er å forstå at utviklinga er villa av høgresida – ho er ikkje vilkårleg, slik det kan synast at mange tenker om marknadskreftene eller politikken som blir ført. Det er berre å kaste eit blikk på den sittande regjeringa og deira politikk. Velferdsstaten skjerast inn til beinet, dei gjennomfører smålege kutt i velferdstilbod for dei svakaste blant oss, og førar ein relativ aggressiv arbeidsgjevarpolitikk mot dei tilsette i staten. Kapitalismen kjenner ingen grenser, og alle desse grepa gjev meining med dei nyliberalistiske brillene på. 

Det andre som er bra, er korleis boka verkar inn på meg som person. Linn Stalsberg skriv mykje om det å vere menneske i nyliberalismen, og det meste er truverdig og fengande. Refleksjonane kring psykisk helse og depresjon haltar derimot litt språkleg, og verker litt uferdig tenkt. Det er også eit veldig kort kapittel. Det er kanskje like greitt, for teksten elles bærast godt av dei mange kjeldene som underbygger poenga om politikkutvikling og økonomisk styring. Det er heile tida små drypp undervegs som gjer at eg blir overtydd av det forfattaren skriv om korleis nyliberalismen verkar inn på oss som menneske. Det er enda ein grunn til at eg måtte stoppe opp undervegs og faktisk kjenne etter: Kva delar av livet mitt er mest påverka av dei samfunnsøkonomiske høvene? Kor kjem denne kjensla etter å alltid vere på, frå? Det som er vanskeleg med denne delen av systemkritikken, er jo nettopp at vi alle konkurrerer med kvarandre som om vi er i ein marknad. Vi konkurrerer om jobbar, om likes, om dei beste minna frå ferier og opplevingar med familien, og vi konkurrerer om å vere den beste utgåva av oss sjølv. Heile tida. Å stå imot desse krava er vrient om ein ikkje ynskjer å vere ho der rare hippien som sakkar akterut – då er lettlesen systemkritikk som denne boka ein god start, tykkjer eg. 

Er det problematisk med ei slik heilskapleg tilnærming til verda? I Linn Stalsberg sitt høve er det nok ikkje skummelt. Dette er ikkje eit manifest i den forstand at det berre er dei reine og ranke som har alle svara. Og slik jobbar ikkje den solidariske rørsla i vår tid heller; vi i fagrørsla jobbar med å forsvare retten til verdige, ordna arbeidsforhold kvar dag. Folk i heile landet går saman for å bevare arbeidsplassar og lokalsjukehus. Unge organiserer seg i hopetal for eit leveleg miljø og klima – mot oljeboring og krav om profitt, og no er det dei som fornektar klimaendringane som har bevisbyrda mot seg. Det står meir på spel for dei unge enn arbeidsplassar, og alle veit det. Kampane er mange og metodane mangfaldige. Løysinga som Linn Stalsberg skisserer opp, er heller ikkje eit endeleg svar (så dette er ikkje ein spoiler alert), men det same som vi i fagrørsla alltid har sagt: organisering, organisering, organisering. 

Innleiingsvis skreiv eg at eg tenkte at dette kjem til å gå til helvete. Men det som er bra, er at alle politiske system og ideologiar er skapte av menneske. Det må tyde at det er mogleg å endre dei til det betre. Så det er berre å brette opp ermane. 

 

Trond Hofvind, Arne Klyve,
Jon Severud:
Markedsfundamentalismen
De rikes revolusjon
Kapabel forlag AS, 2019, 235 s.

Av Birger Thurn-Paulsen,
medlem av redaksjonen i Gnist.

Jeg liker tittelen, begrepet. Det er noe fundamentalistisk over at markedsliberalismen glefser og spiser seg inn overalt, gjennomsyrer språket og nærmest ukritisk omfavnes av konsensus-Norge. Kapitalismen må med nødvendighet søke å gjøre mest mulig om til markeder hvor det kan hentes profitt. Markedet omtales i dagens tale nærmest som et tenkende og agerende organ. Markedet reagerer – markedet forventer – markedet er skuffet! Slikt står å lese. Til og med produkter kan nå handle på egenhånd. I alle disse sponsorannonseringene kan man se at det ikke bare er konserner og firmaer som er oppført som sponsorer for det ene eller det andre, programmet kan være sponset av et produkt. Og håret kan jo reise seg når kommentatoren roper at idrettsstjernene leverer varene!

Kapitalen søker friest mulige tøyler. Det selges gjennom en ideologisk overbygning som framstiller markedsliberalismen nærmest som en naturlov. Det går en linje fra Thatchers ord: «Det finnes ikke noe alternativ» til Støres uttalelse for litt siden: «Det er sterke, nesten naturgitte krefter som bidrar til at vi får større forskjeller i Norge.»

Boka er en samling artikler som tar for seg de ødeleggende konsekvensene av markedsliberalismen på de aller fleste områdene i samfunnet. Det er ikke oppført noen forfatter til de enkelte artiklene, så de er åpenbart alle et samarbeid mellom de tre forfatterne. Jeg leser boka slik at ambisjonen er å beskrive hvordan markedsliberalismen åpner stadig nye områder for profitt. Forfatterne tar for seg område etter område i samfunnet og illustrerer utviklinga med masse informasjon og tall. Hvert enkelt av dem blir kanskje ikke utforsket i dybden, og jeg synes nok at de farer litt for lett over hva som skjer innen kunst, kultur og media, men jeg tror altså at meningen først og fremst er å beskrive bredden, en framstilling av hvordan markedsliberalismen og dens profitører og profeter gjennomsyrer samfunnet i vår tid, hvordan det manifesterer seg i språket og hva det gjør med menneskene.

De forklarer godt hva som skjer. Det viktigste for kapitalen er at det skapes nye markeder for investering, for kjøp og salg, for profitt. Sitat: «Offentlig virksomhet markedsgjøres og privatiseres. Det skal skapes dyrkbar jord for pengeinteresser, men det ender som slagmark.» Hele arbeidslivet blir mer og mer slagmark. Tariffavtaler og pensjonsordninger brytes opp, det er et press for å skape individualisert lønnsdanning. Det er streiker for i det hele tatt å få tariffavtaler, bruk av bemanningsbyråer og lugubre arbeidsavtaler florerer. De sier det slik i boka: «Det nyliberale arbeidsidealet er en iverksetter, en selvutnyttende arbeider i egen virksomhet. Klassekampen erstattes av en indre kamp i individet.» Det kan også sies sånn: «At folk skal jobbe billigst mulig og kjøpe mest mulig, er en uløselig motsetning.» Men profetene følger ufortrødent opp med forherligelse av den hellige frie konkurranse – markedet og konkurranse løser det meste over tid gjennom frie krefters utfoldelse, til det beste for alle.

Hva gjør dette med menneskene når det meste gis varekarakter, også i alt fra friluftsopplevelser, kjærlighetsliv, sosial kontakt, idrett og alle former for kultur? Forsterket av den eksplosive utviklingen innen sosiale medier med såkalte selfies og alskens støyende egenreklame er det som om alt kan skilles ut og stilles ut som vare. Mennesket selv blir en vare. Men vi skal dysses ned slik at vi følger med på ferden ved hjelp av et regn av besnærende ord som handler om individets utvikling, om frihet og mangfold. Kort oppsummert kan vi vel heller si at under markedsliberalismen er individ synonymt med ego.

Alt i alt synes jeg at forfatterne gir god innsikt i hva markedsliberalismen fører til og hva det gjør med menneskene. Det er systemkritikk, kapitalismekritikk, et varsko, en etterlysning av et alternativ. De spør: Kan folk styre – finnes alternativer? De peker på viktige reformkrav på forskjellige områder, ikke minst kortere arbeidsdag, som blant annet er et bidrag til å gi folk mer overskudd og mulighet til å delta i samfunnet. Et vesentlig stikkord for å skape forandring er organisert motstand, organisering, organisering. De refererer særlig til hva fagbevegelsen, kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen har oppnådd, og kan oppnå, med særlig vekt på fagbevegelsen. Forfatterne sier det slik: «Uten fagforeningene har vi ingenting.»

Mange av kravene de mener er riktig å stille, kampene de mener må reises, handler om å slå tilbake mot ødeleggelsene under nyliberalismen, og om å utvikle folkemakt og demokrati. De krever systemendring og stiller mange vesentlige spørsmål om hvordan, kanskje oppsummert under et avsnitt kalt: «Tenke sjæl – og sammen.» Sosialisme? Tja, det ligger kanskje implisitt i summen av spørsmål og forslag. De sier: «De stor brikkene må legges først: demokratisk kontroll over de store pengene.» Forøvrig handler det om å utvikle og styrke reell folkemakt.

Boka avsluttes med tre forskjellige tenkte framtidsscenarier, ti års tid fra nå. Det ene forteller at ting i skremmende grad går den gale veien. Et annet forteller om at ting er i positiv utvikling, hvor nyliberalismen et stykke på vei er satt i revers og demokratiet er styrket. Det tredje ligger omtrent midt i mellom, det vil si det fortsetter mer eller mindre som i dag.

Boka har masse stoff, tall og informasjon og ledetråder som kan inspirere til å grave videre på de forskjellige områdene. Kunnskap om kapitalismen, nyliberalismen, om hva vi kjemper mot er vesentlig. Og tanker om hva vi vil.

Markedsfundamentalisme. Nettopp!

Kjersti Ericsson:
Hun, han og kvinnekampen
Forlaget Oktober, 2019, 232 s.

Av Tomine Sandal,
redaksjonsmedlem i Gnist og bokredaktør for norske bokutgivelser. Hun studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

I romanen Hun, han og kvinnekampen stiller Kjersti Ericsson spørsmålstegn ved både kvinnekampens og kjærlighetens utopier. Hvordan kan en mann og en kvinne finne sammen i kjærlighet, i et samfunn som er gjennomsyret av patriarkatet? Det er mildt sagt utfordrende, men i Ericssons roman finner jeg en kime til håp for både kvinnekampen og for kjærligheten. 

Romanens jeg-forteller og hovedperson er hun, som også påtar seg å fortelle hans historie: «Jeg låner ham stemmen min, og bit for bit limer jeg hans del av fortellinga inn i min egen, slik jeg tror at det kanskje var» (s. 42). Dette er et interessant fortellergrep, fordi tradisjonelt sett har kvinners stemme vært underrepresentert i litteraturhistorien. Her er det derimot kvinnestemmen som er sentral, og mannens perspektiv kommer frem gjennom kvinnens tolkning. Jeg-fortelleren jobber som arkeolog og er opptatt av at bortglemte stemmer skal komme til ordet. I fortellingen om kvinnekampen på 70-tallet er det kanskje mennenes stemme vi mangler, og Hun, han og kvinnekampen kan leses som et forsøk på å utvide historien om kvinnekampen – men fortsatt gjennom at kvinnene, i dette tilfelle jeg-fortelleren, har definisjonsmakten. 

«Det skulle være de to, bare de to. Nå trampet et helt 8. mars-tog inn i forholdet deres. Han kunne naturligvis ikke si det. Noe så dumt og bakstreversk. Han var jo ikke en sånn mann som ikke tålte at hun var aktiv i kvinnekampen». (s. 59) Han støtter kvinnefrigjøringen, men den politiske kampen oppleves krevende å forholde seg til i privatlivet. Men det føles også utfordrende for henne: «Jeg ville leve med ham, men jeg kom også til å leve mot ham. Han og livet hans var en del av mine livsbetingelser, og jeg strevde etter å endre de livsbetingelsene en kvinne ble budt. Da måtte også han forandre seg». (s. 41) 

Den store forandringen – kvinnefrigjøringen – krever mange små forandringer på hjemmebane. Husarbeid, barnepass og andre oppgaver måtte fordeles på en rettferdig måte, men hvordan sikrer man at dette skjer i praksis? «Vi måtte insistere på regnemesteren, det var den eneste måten. Raushet var farlig, et skråplan som vi kunne rutsje utfor, lukt inn i våre foreldres ekteskap» (s. 102), skriver Ericsson. Forsøket på rettferdig fordeling krever mye, ikke bare i planlegging og oppfølging, men også av kjærligheten: «Jeg ville ha ham, men mest av alt ville jeg gi, uten forbehold og beregning. Var det ikke det som var kjærlighet?» (s. 103) Er det mulig å oppnå både rettferdighet og fri kjærlighet?

Kanskje finnes rettferdighet og kjærlighet i det som deles, det han og hun helt og holdent er sammen om. I boken beskrives et besøk hos helsesøsteren, hvor både han og hun deler stoltheten over det de sammen har skapt. De feirer babyens gode helse med et restaurantbesøk, hvor de sammen insisterer på at barnevognen må få bli med inn i lokalet. «Barnet sov. Han og hun, på hver sin side av bordet. Hendene flettet i hverandre, som før i tida, på de brune kafeene. Men ikke øl i en sådan stund. De løftet glassene mot barnevogna og skålte i musserende vin.» (s. 112) Hun og han deler foreldreansvaret – men de er også sammen om det. Foreldregenerasjonen deres hadde det ikke slik. Han får – på grunn av kvinnekampen – muligheten til å være en likestilt forelder, og han viser stolt frem for sine mannlige kamerater hvor dyktig han er til å skifte bleier. 

For henne står det om kampen om å være et fullt og helt menneske. Helt siden hun var liten ønsket jeg-fortelleren å bli arkeolog: «Snart var jeg et fenomen: den lille jenta som skulle bli et fremmedord.» (s. 32) Det var ikke enkelt å kombinere arbeid med familieliv, det fantes knapt barnehager og de var umulige å få plass i om man var gift. Men arbeid er enormt viktig for kvinners frigjøring, ikke bare fordi lønnsinntekter øker mulighetene for økonomisk uavhengighet, men også fordi arbeid gjør kvinner til deltakere i verden utenfor hjemmet. 

Kvinnegruppen, som jeg-fortelleren blir en del av, er også en inngang til verden. Fra hans synsvinkel oppfattes det som «Hun hadde fått en ny forpliktelse, en ny lojalitet. Og noe som kunne likne en ny forelskelse. Det var kvinnegruppa.» (s. 58) Denne forelskelsen kommer også tydelig frem fra jeg-fortellerens side. Aksjoner, stands, løpeseddelutdelinger og kvinnegruppemøter – kvinnekampen er et solidarisk fellesskapsprosjekt. Sammen kjemper de for abort, barnehager og krisesentre. Men de oppdager også «glemte» kvinnelige forfattere som «Olympe de Gouges, Mary Wollstonecraft, Ellisif Wessel, Katti Anker Møller, Clara Zetkin, Alexandra Kollontaj, Simone de Beauvoir». (s. 61) Kvinnegruppen åpner opp verden og fremtiden for den store forandringen, samtidig som de kaster lys på tidligere kjempende søstre. 

Selv om han støtter kvinnekampen, så er det likevel aspekter ved kvinnegruppen som plager ham. Han misliker kvinnegruppens, og hennes, retorikk om mannssamfunnet og menn: «’Alle menn.’ Han var ikke ‘alle menn’, han var seg sjøl, en person, et individ. For å vite hva han var, måtte en kjenne akkurat ham. Hun kjente ham jo!.» (s. 74) Men det er jo nettopp dette som er poenget med kvinnekampen: kvinner må også kunne være sin egen person. Menn er ikke vant med å være oppmerksomme på seg selv som kjønn. Kvinner derimot er, med Simone de Beauvoirs ord, alltid det annet kjønn. 

Så hvordan kan en mann og en kvinne både være sin egen person og samtidig være hverandres? Dette er kjærlighetens problem, og Hun, han og kvinnekampen byr ikke på noen tydelig fasit. Men problematiseringen er interessant og viktig: «I kampen mot patriarkatet finnes ingen fredede områder, heller ikke kjærligheten». Mye har skjedd siden 70-tallet, men kvinneundertrykking er fortsatt en realitet, også i kjærlighetsrelasjoner mellom menn og kvinner. Kanskje kan Ericssons bok være starten på en større samtale om kvinnekampens vei videre?

Christoffer Conrad Eriksen (red.)
Den unge Marx – rett, samfunn og vitenskapsteori
Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2019, 316 s.

Av Mathias Bismo,
redaksjonsmedlem i Gnist.

Jeg spilte en gang et kunnskapsspill der jeg fikk følgende spørsmål: Hva studerte Karl Marx? Jeg husker ikke mitt svar nå, så lenge etter, men jeg er rimelig sikker på at jeg nevnte både historisk materialisme, klassekamp, kommunisme og mere til. Men det var feil – svaret var juss. Litt den samme følelsen sitter jeg igjen med etter å ha lest Christoffer Conrad Eriksens antologi om den unge Marx. Ikke primært fordi den er et resultat av en seminarrekke ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, men fordi forfatterne fremstiller ham avkledd det som faktisk gjorde Marx til Marx.

Dels kan nok dette forklares ved avgrensningene forfatterne selv gjør. Som tittelen antyder, begrenser de seg til Marx i hans unge år – før han fant potensialet for frigjøring hos arbeiderne, før han slo fast at det det kommer an på, er å forandre verden, før han utviklet grunnideene i det vi i ettertid kjenner som marxisme. Nå behøver ikke dette i seg selv være et problem, den unge Marx er absolutt relevant, både isolert sett og som bakteppe for den eldre, modnere Marx. Problemet oppstår når man isolerer den unge Marx og reduserer ham til en radikal liberaler.

Sverre Flaatten skriver eksempelvis om en artikkelserie Marx skrev i 1842, der han kritiserte et lovforslag som skulle kriminalisere den århundrelange tradisjonen med at fattigfolk kunne samle kvist og trevirke som hadde falt naturlig fra trærne, og bruke det som ved. Dette regnes gjerne som Marx’ første bidrag til egentlig samfunnskritikk – frem til da hadde han stort sett holdt seg i den mer abstrakte, filosofiske verden. Som sådan kan man selvsagt, som Flaatten, rettferdiggjøre å isolere kritikken fra hans øvrige samfunnskritikk som jo, tross alt, kom senere. Men idet han gjør dette og ikke engang nevner begrepet opprinnelig akkumulasjon, som Marx senere skulle bruke så mye tid på å beskrive, ja, da røsker man kritikken ut fra det som gjør Marx’ kritikk av lovforslaget til noe mer enn annen samtidig kritikk av det. Kritikken blir en liberal kritikk, og er det noe det eksisterer mye av, er det liberal kritikk av kapitalistisk umoral.

Den samme reduksjonismen kommer også til syne i Cathrine Holsts artikkel om Marx’ kritikk av byråkratiet som ekspertenes styre. Hun nevner riktignok at Marx senere utviklet en mer grunnleggende kritikk av staten, men hun avfeier det i neste omgang som irrelevant for tematikken. Konsekvensen av en slik tilnærming ser vi i redaktør Eriksens eget bidrag om Marx’ kritikk av grunnlovene som hadde blitt utarbeidet fra slutten av 1700-tallet og fremover. I likhet med Holst isolerer han Marx’ kritikk av Hegels rettsfilosofi fra hans mer omfattende statskritikk – som riktignok fortsatt ikke var artikulert da han skrev kritikken – og konkluderer med at Marx’ konstitusjonskritikk ikke er et nødvendig redskap for å avsløre konstitusjonelle illusjoner. Nei, det er heller ikke overraskende med mer enn 175 år med liberal byråkrati- og konstitusjonskritikk.

Det klareste uttrykket for at boka står i en helt annen tradisjon enn Marx’ egen, er det imidlertid Iver Alvik som oppviser i sin artikkel om Marx’ begrep om fremmedgjøring og hans moralske kritikk av liberalismen. «Siden kommunismens fall finnes i realiteten ingen alternativ, realistisk visjon om hvordan samfunnet kan organiseres.» Her simpelthen runger ekkoet fra Margaret Thatcher – «there is no alternative». Dessverre er dette noes om preger den overordnede tilnærmingen, og når dette er forutsetningen, så blir ikke dette en studie av Marx, det begrenser seg da fort til ren tekstanalyse.

Riktignok kan tekstanalyse også være interessant, dersom tekstene som analyseres er interessante. Eirinn Larsen bidrar for eksempel med en nyttig sammenligning av Marx’ og Wergelands tilnærming til jødespørsmålet, som det ble omtalt som den gang. Marx’ artikkel «Til jødespørsmålet» benyttes ofte for å bevise at Marx i bunn og grunn skal ha vært jødehater og dermed også medansvarlig for grusomhetene som har fulgt i jødehatets spor. Selv om det teoretiske rammeverket for analysen er nokså tungt tilgjengelig, viser hun at tilnærmingen hos Marx og Wergeland, som i ettertid har blitt det fremste symbolet for oppgjøret med jødehatet i Norge, hadde flere overraskende likhetstrekk. Om bidraget kanskje ikke har den store revolusjonære sprengkraften i seg, så kan det være nyttig ballast neste gang en Lars Akerhaug eller en Didrik Søderlind forsøker å klistre jødehat til Marx’ navn, og dermed i forlengelsen alle som lar seg inspirere av Marx’ teorier.

Jeg vil også trekke frem Markus Jerkøs artikkel om Marx’ kritikk av menneskerettighetsbegrepet, som kanskje er det bidraget som går lengst i å gjøre den unge Marx relevant for vår tid. Der antikommunister og sentrumsekstremister av Bernt Hagtvet og Bård Larsens kaliber innbiller seg at Marx’ kritikk av menneskerettighetene betyr at han var mot rettighetene, oppfatter Jerkø hva kritikken i virkeligheten handler om, nemlig rettighetenes egoistiske og individualistiske karakter. Problemet med ideen om menneskerettighetene, både som de var formulert da og som de er formulert nå, er at de tar utgangspunkt i det isolerte, egoistiske mennesket, og dermed ikke tar hensyn til virkelig sosial, menneskelig frigjøring. Jerkø aktualiserer kritikken ved å problematisere Klimasøksmål Arktis, der norske miljøvernorganisasjoner gikk til sak mot staten for brudd på grunnlovens paragraf om retten til et rent miljø. Ut fra Marx’ kritikk av menneskerettighetene, er problemet at dette er en individuell, «egoistisk» paragraf, mens søksmålet har en samfunnsmessig tilnærming. Ja, Jerkø går endatil så langt som å antyde at denne paragrafen kan svekke miljøkampen, ikke styrke den. 

Det kanskje mest interessante med boka, er likevel at den i det hele tatt har blitt til, at en håndfull ikke-marxistiske forskere ved Universitetet i Oslo, primært fra Juridisk fakultet, har satt seg ned for å studere Marx og å skrive en bok med dette utgangspunktet. Dette illustrerer i seg selv Marx’ fortsatte relevans, uansett hvor irrelevant bidragsyterne konkluderer med at han er for deres relativt snevre problemstillinger, og uansett hvor mye de reduserer Marx’ virke. Boka gir uansett en inngang til Marx, og bare derfor bør den ønskes velkommen. Men er man ute etter en innføring i den unge Marx’ virke og betydningen hans tidlige virke hadde for hans senere virke, så er det langt bedre steder å starte.

Til slutt et hjertesukk. Marx skrev i all hovedsak sine tekster på tysk. Derfor skal forfatterne ha skryt for at de i noteverket stort sett forholder seg til Marx Engels Gesamtausgabe (MEGA), der tekstene er gjengitt på originalspråket, slik de ble skrevet. Men når man skal gi henvisninger til ikke-tyskkyndige, hvorfor er det, i en bok på norsk, beregnet på et norsk publikum, nødvendig å vise til en engelsk oversettelse når det finnes norske oversettelser av de fleste tekstene de benytter seg av, altså oversettelser til et språk som på alle måter ligger nærmere originalspråket, og som den jevne norskspråklige leseren vil ha langt bedre forutsetninger for å nyttiggjøre seg enn en engelsk oversettelse?

Antonio Gramsci:
Utvalgte tekster 1916–1926
Cappelen Damm, Oslo 2019, 120 s.
Oversatt til norsk: Geir Lima

Av Peder Østring, medlem av redaksjonen i Gnist og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I Utvalgte tekster 1916–1926 har Geir Lima kuratert et stort spenn av den unge Antonio Gramscis refleksjoner og kommentarer på sin samtid, samlet i en liten bok på 120 sider. I mellomkrigstidens Italia opplever Gramsci borgerkrig, den russiske revolusjon og ikke minst fascismens fremvekst. På tross av de mørke skyene som former seg over den italienske halvøy, anført av Mussolini med støtte fra borgerskapet, tviholder Gramsci på håpet. I noen kapitler leverer han gnistrende angrep på fatalisme og anklager de passive for å være revolusjonens største fiender, og han agiterer for en revolusjonær disiplin hos sine partifeller. Denne holdningen gir mening for Gramsci, som avfeier all økonomisk determinisme og en ortodoks marxisme, hvor de økonomiske lovene er historiens største drivkraft. For Gramsci er dette en feiltolkning av Marx. Det eneste dogmet Marx forkynte var, i følge han, «Proletarer i alle land, foren dere». Det å føle plikten til å gå sammen, organisere seg og agitere skiller i utgangspunktet marxister fra de andre. Videre beskriver han den økonomiske innsikten til Marx som viktig for den gryende klassebevisstheten, som kollektivt skal undergrave «privilegiets herredømme». Revolusjonen i Russland beskriver han i en artikkel som et bevis på at det slett ikke er noen nødvendighet i å gjennomgå den kapitalistiske utviklingen for å danne grunnlaget for revolusjon. Dette gir videre håp for et økonomisk tilbakeliggende Italia, og for dem unge revolusjonære journalisten Gramsci virker det som om arbeidernes endelige seier aldri er langt unna.

Tidsperioden artiklene og brevene i denne utgivelsen er hentet fra, kommer før de mer kjente fengselsopptegnelsene, hans skrifter etter fengslingen i 1926 hvor han kom til å utarbeide begrepet hegemoni som han har blitt mest kjent for i ettertiden. Likevel er tema som kultur og utdanning viktige for Gramsci som journalist og partimann, også i perioden før han ble fengslet. Man kan i disse tidlige tekstene anspore kimen til Gramsci som overbygningens teoretiker. Man får lese om hans betraktninger om alt fra fotball og kortspills posisjon i arbeiderklassen, utdanningssystemet til betraktninger om futurismen som kunstretning. I futurismen så Gramsci potensialet til å rive ned den borgerlige kulturen og bygge opp arbeiderklassens egen uttrykksform fra asken av det gamle. Altså tar han til orde for å utfordre og undergrave borgerskapets hegemoni i den kulturelle sfæren.

Boken gir et innblikk i motsetningene innad i kommunistpartiet i Russland, og hvordan Gramsci ser på de økte spenningene internt i partiet. I et brev tiltenkt sentralkomiteen i Moskva maner han til samhold og advarer om at et brudd mellom mindretallet og flertallet kan kvele den internasjonale bevegelsen, samtidig som han minner om at Sovjet har et spesielt ansvar til å være et ledende eksempel for resten av verden. Brevet ble aldri overlevert siden partifellen Togliatti, som ble bedt om å oversette, nektet. I følge han var brevet alt for kritisk til å bli overlevert til Stalin. Kort tid etter ble Gramsci fengslet og han skulle aldri mer bli en fri mann.

Utvalgte tekster 1916–1926 er en god og allsidig inngangsport til å forstå Gramsci. Språket kan noen steder bære preg av at Gramsci på denne tiden var svært produktiv, og av og til kan lange setninger eller referanser til historiske skikkelser eller hendelser være vanskelig å få tak på, men når poengene og refleksjonene treffer som best, er det som om de hundre årene som har gått siden den gang, ikke har noe å si. Historieinteresserte vil også sette pris på dette unike perspektivet på en svært turbulent tid i Europas historie. Gramscis inntog i Cappelen Damms Upopulære skrifter er en velkommen utvidelse av serien.

Michael Heinrich:
Karl Marx and the birth of modern society. The life of Marx and the development of his work. Volume 1: 1818–1841
New York: Monthly Review Press, 2019, 464 s.

Av Hans Ebbing,
magister i filosofi og medlem av SV

Nok en biografi om Karl Marx, altså.

Hvorfor blir vi aldri ferdig med å skrive biografier om denne mannen? Hittil er det skrevet minst 25 slike av et visst format, men ingen av dem vurderer framstillingen av hans liv og av hans verk som to likestilte størrelser som kaster lys over hverandre, hvis vi skal tro biografens ambisjon.

Men må vi virkelig forstå forfatterens liv og samtid for å forstå og verdsette hans vitenskapelige ytelser?

Sjølsagt er det slik at gyldigheten av den teorien, som i Kapitalen, første bind (1867) framstiller forholdet mellom arbeid og merarbeid i en økonomi basert på vareproduksjon – merverditeorien – blir avgjort uavhengig av kunnskap om livet til forfatteren bak denne teorien og dette individuelle livets mangfoldige ytringer, konflikter, sorger og gleder. Det teoretiske arbeidet har sin egen interne gyldighet og logikk uavhengig av opphavsmannens (-kvinnens) biografi, nasjonalitet, seksuelle legning, etnisitet osv. Dette gjelder i utgangspunktet for alt arbeid som gir seg ut for å være ­«vitenskapelig».

På den andre side vet vi blant annet på grunnlag av Marx´ omfattende vitenskapelige arbeid, at vitenskap som ikke er forankret i en bestemt historisk situasjon, viklet inn i et mer eller mindre (u)oversiktelig netteverk av overleverte, gitte motsetningsforhold, og gjort mulig av denne, er rett og slett utenkelig. Slik historieløs vitenskap fins ikke. At samfunnsvitenskapene, og særlig den nye, politiske økonomi vokser fram parallelt med utviklingen av kapitalismen som produksjons- og distribusjonsform på 1700-tallet, er ikke en empirisk tilfeldighet. En vitenskap som i sin sjølforståelse klynger seg til sin interne logikk og glemmer refleksjonen over sine historiske og samfunnsmessige forutsetninger og begrensninger, forblir naiv.

Forfatteren av denne biografien betrakter ikke Marx´ samtid derfor bare som en bakgrunn for de konflikter Marx ble involvert i. Bakgrunnen gir en «dypere» historisk mening til de begrepene Marx utvikler som økonom og samfunnsviter. Terminologien «det moderne samfunn», som Marx ofte tar i bruk etter ca 1850 når han for alvor har begynt sine økonomiske studier, dreier seg om den type samfunnsformasjon hvor den kapitalistiske produksjonsmåten er blitt dominerende som «universell vareproduksjon». Det er produksjon ikke primært for behov, men for profitt i et marked, organisert på grunnlag av lønnsarbeid, altså arbeidskraften som «fri» vare. Det fins ingen «naturlig» form for økonomi. Et økonomisk system – en produksjonsmåte – er alltid formet av sine historiske, og dermed foranderlige produksjonsforhold, klasseforhold, og den formen for utøvelse av makt som ligger innebygget i disse.

Et sentralt begrep i denne biografien er nettopp begrepet om det moderne samfunnets fødsel. Gjennombruddet for en «ekte» kapitalistisk produksjonsmåte tidfester Marx i Kapitalen til overgangen fra absolutt merverdiproduksjon (absolutt utbytting ved økning av arbeidsdagens lengde eller ved å utvide arbeidsstokken), til relativ merverdiproduksjon, der økningen i arbeidsproduktiviteten skjer innenfor rammen av en (kortere) normalarbeidsdag på grunnlag av nye teknologier. Denne gjennombruddsperioden for den relative merverdiproduksjon som dominerende økonomisk «logikk» skjer rundt 1850.

Men kunnskapen om denne dreiningen i produksjonsmåtens logikk blir satt på begrep først av Marx i siste halvdel av 1850-årene og utkrystallisert «vitenskapelig» og offentlig i første bind av Kapitalen (1867). Med andre ord: Biografien om Marx i perioden 1818–1841 (bind 1) plasserer Marx i en historisk periode, det moderne samfunnets fødsel, som først er mulig å analysere som fødselsperiode» med begreper hentet fra Kapitalen (1867), altså i et tilbakeskuende blikk. Og dermed er vi ved kjernen i det å skrive biografi på en vitenskapelig reflektert og kildekritisk måte – hvordan ettertidens begreper bestemmer vår forståelse av fortiden og «skaper» den i vår bevissthet.

Michael Heinrich minner oss om at det nye samfunnet som vokser fram gjennom denne dynamikken i Europa løpet av 1800-tallet, er den mest radikale samfunnsmessige omveltning noen gang innenfor er tilsvarende historisk tidsrom. Biografien understreker hvordan vår egen samtid i overgangen mellom det 20. og 21. århundre med sine nye teknologier innenfor kommunikasjon, informasjon og produksjon mer står i forlengelsen av 1800-tallets teknisk-vitenskapelige gjennombrudd enn som et historisk brudd med dem. De nyeste former for produksjon, kommunikasjon og informasjon i dag med økende automasjon, bil, fly og internett viderefører virkningene av teknologiene på 1800-tallet med jernbane og dampbåter, kjemi, telegraf og telefon. En samfunnsborger i 1867 ville ha mye lettere for å kjenne seg igjen i det 21. århundrets «kommunikasjons- og informasjonssamfunn» enn det en samfunnsborger fra 1770 ville gjort om han/hun med sine forståelsesformer og begreper fra 1770 var blitt plassert og måtte orientert seg i et Europa av 1867. De samfunnsmessige endringene i fødselsperioden utløste i sin tur nye konflikter på alle nivåer i samtiden, i hverdagslivet, i vitenskapene, i filosofien, i forholdet til religionen, staten og samfunnets institusjoner og nye sosiale klasser og klassefraksjoner.

Marx og hans samtidige viklet seg tidlig inn i disse stridighetene og bidrog til dem på sin måte, i første omgang særlig slik de utspilles innenfor filosofien og religionen og i forhold til den prøyssiske staten – og da som religionskritikk. På det viset ble religionskritikk en opptakt til en ny form for samfunnskritikk. Og i disse stridene utvikler det seg personlige og politiske motsetningsforhold og allianser i tett tilknytning til den intellektuelle utvikling. For Marx fører dette seinere til konsentrasjonen omkring kritikken av den politiske økonomi (jfr. undertittelen på Kapitalen). Religionskritikken blir hos ham «overvunnet» rundt 1840 og frigjør etter hvert intellektuelle krefter for kritikk av den økonomiske dynamikken og dens forankring i klasseforhold som produksjons- og maktforhold. Det er derfor logisk at det første bindet av biografien slutter med Marx i 1841.

Dette første bindet i Marx-biografien går grundig og kildekritisk inn på Marx´ ungdomstid i Trier og studietida i Bonn og Berlin. Den drøfter hvilken rolle diktning hadde for den intellektuelle utviklingen hos den ungdommelige Marx og hans møte med Hegels filosofi og de såkalte unghegelianerne. Særlig interessant er Heinrichs framstilling av Marx` forhold til Kant og den kritiske drøftingen av det idéhistoriske begrepet om «den tyske idealismen» og stemplingen av Hegel som «idealist». Dette er en terminologi som først oppstår på 1850-tallet og som seinere er blitt en filosofihistorisk fordom som har hemmet ikke bare en fruktbar forståelse av Hegels filosofi, men også forståelsen av Marx` og unghegelianernes forhold til denne.

Forfatteren drøfter inngående hvilke betingelser som kan gjøre skriving av biografier til opplysende virksomhet om noe mer enn om den personen som biografien handler om – og hvordan et biografisk arbeid kan bidra til å forstå de samfunnsmessige forholdene bedre. Biografien kaster i sin tur lys over den samtiden som biografiskriving nødvendigvis vil være forankret i og leses i. Følgelig vil nye tider skape behov for nye biografier – også om Karl Marx. Biografien for perioden 1818–1841 er det første bindet i et planlagt verk over tre bind og er eksemplarisk i sin drøfting av det vi kan kalle «biografiens problem».

Forfatteren er tysk med faglig bakgrunn i sosiologi og økonomi. Biografien er oversatt til et lettlest engelsk av Alexander Locasio.

The Leader
Dongmantang Wawayu, 2019
(produksjonsselskap)

Foto:Skjermbilde fra The Leader
Av Tomine Sandal,
redaksjonsmedlem i Gnist og bokredaktør for norske bokutgivelser. Hun studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.
og
Fredrik Vaaheim,
tidligere leder i Hyperion – Norsk forbund for fantastiske fritidsinteresser og medlem av Rødt Gamle Oslo.

Historien om historiene blir ofte fortalt gjennom fortellinger om Store Fremragende Menn. The Leader (2019), en kinesisk animasjonsserie om Karl Marx, er intet unntak. Serien ble bestilt av det kinesiske kommunistpartiet. Kinesiske myndigheter, marxistiske akademikere og samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner har vært involvert i produksjonen. Resultatet er en serie som fremstår som grundig forarbeidet, samtidig som det er veldig tydelig at historien fortelles på en måte hvor Karl Marx fremstilles overdrevent sympatisk. Resultatet er rett og slett en slags Jesus-fortelling hvor Marx blir et middel i myndighetenes propaganda. Men til propaganda å være, er den i det minste ganske underholdende!

Serien starter med at den unge Karl Marx taler for sine medelever ved en avslutningsseremoni i Trier, før han skal begynne på universitetet. Her etableres han allerede som et usedvanlig talent. Og ikke nok med det – i samme episode blir han også invitert på ball av Jenny von Westhalen, en jente som er «utenfor hans liga», men som likevel er forelsket i Karl Marx. Og hvem ville ikke vært det? Den unge Karl Marx fremstilles – nesten overdrevet – som smart, pen og modig. Også når han senere anlegger det karakteristiske skjegget, er det alltid velstelt – selv når familien ikke eier nålen i veggen.

Marx taler bestandig imot urett, selv når ingen andre tør. Som redaktør i avisen Rheinische Zeitung, er han en sterk pådriver for å avsløre urettferdighet og borgerskapets forbrytelser. Han publiserer flere kritiske artikler, også skrevet av andre journalister, og er villig til å ta støyten også for det andre har skrevet. Til en litt nervøs medjournalist forsikrer han: «Jeg er et halvt hode høyere enn deg, så selv hvis himmelen faller, skal jeg bære den på mine skuldre».

Kritikken faller ikke i god jord hos makthaverne, og avisredaksjonen blir oppsøkt av borgerskapets soldater. Karl Marx stiller seg da foran de andre journalistene og er villig til å ta en kule i det som fremstår som «det godes kamp mot det onde».

Det må påpekes at det oppleves litt paradoksalt når Karl Marx’ forsvar for demokratiske rettigheter og ytringsfrihet blir fremhevet som positivt i en animasjonsserie som er bestilt av kinesiske myndigheter med et åpenbart propagandaformål. Serien er tydelig rettet mot en ung målgruppe, og den avsluttes med at Karl Marx knyttes i relasjon til Mao og kinas nåværende statsleder, Xi Jinping – som har tatt over stafettpinnen som marxismens leader. Men kanskje kan denne serien om Marx også inspirere unge kinesere til å ta et oppgjør med kinesiske myndigheters sensur og manglende ytringsfrihet? Skal man ta Marx på alvor, vil den type elitistisk styresett som Kina i dag har, være i konflikt med visjonen om et reelt klasseløst samfunn.

I The Leader er det ikke interessemotsetningen mellom arbeiderklassen og borgerskapet som er samfunnets hovedmotsetning, men snarer motsetningen mellom «De Gode» og «De Onde». Selvsagt er det en sammenheng – det er i all hovedsak kapitalistene som er de onde, og arbeiderklassen som er de gode. Men det er interessant at kapitalistene fremstilles som ensidig, overdrevet onde – på et tidspunkt blir de enkelt og greit illustrert som vampyrer. At Friedrich Engels også kommer fra en borgerlig familie, blir ikke problematisert – slik som det til en viss grad blir i Raol Pecks film Den unge Karl Marx (2017) – han er jo tross alt fullt og helt et godt menneske. Når klassekampen blir redusert til et spørsmål om moral, mister man samtidig en del av marxismens materialistiske fundament.

Kvaliteten på animasjonene er dessverre ikke så høy som man skulle ønsket, spesielt med tanke på at serien var i produksjon i tre år. Mange klipp går flere sekunder uten animasjon, og noen steder har animatørene latt vær å tegne ansiktene på bakgrunnskarakterer, som skaper en spøkelsesaktig fremtoning. Disse «bakgrunnsspøkelsene» gir noen ganger en styrke til scenen når det for eksempel er soldater som tegnes på denne måten. Men det fremhever også det faktum at The Leader først og fremst er en fortelling om det fremragende individet Karl Marx – som alltid er tegnet feilfri og flott.

Serien er smekkfull av lange dialogsekvenser hvor kompliserte marxistiske ideer blir forsøkt forklart i et rasende tempo. Disse sekvensene fungerer best når produksjonen iblant tar seg råd til en illustrerende animasjonssekvens, fremfor en lang scene hvor karakterene bare prater mens de spaserer.

Når Marx og Engels skriver Det kommunistiske manifest, får vi også en av disse godt illustrerte scenene: Utfra skriveboken til Marx kommer det en glitrende sommerfugl som skal illustrere kommunismens spøkelse, som flyr avsted og besøker arbeidere, mens en fyr i flosshatt ser skeptisk på. Den besøker kvinner som arbeider på fabrikken og på åkeren, og til slutt – ironisk nok – en intellektuell som er fengslet.

En annen skrivescene som illustreres med rik billedbruk, er når Marx jobber med Kapitalen. Sittende på lesesalen i The British Museum, blir han møtt av den lille gutten Tommy som gjør renhold på museet. Marx blir venn med Tommy, og forklarer kapitalen for han som et eventyr der antagonisten er en ond vampyrkonge som bor i en vampyrborg og nærmest suger livskraften ut av arbeiderne.  

Et av den kubanske revolusjonshelten Che Guevaras mest kjente sitater er: «En ekte revolusjonær er ledet av stor kjærlighet». I The Leader er kjærligheten essensiell for Karl Marx’ arbeid. Det legges stor vekt på kjærlighetsforholdet mellom Jenny og han, men den mer kameratslige kjærligheten mellom Marx og Engels fremheves som bortimot like viktig. De er helt i synk med hverandre, de leser hverandres tekster i kor, og animasjonen viser at de to nærmest blir til én – en klassisk bromance.

Et tema som er svært fremtredende i serien, er en sterk kollektivisme hvor individet alltid forventes å underkaste seg fellesskapet og bevegelsens beste. Det tydeligste punktet dette kommer til utrykk, er i episode fem hvor Karl og Jenny mister sin eneste sønn Henry, fordi de ikke har råd til å tilkalle en lege. Karl forbanner seg selv for å ikke ha penger nok til å en gang kjøpe en kiste til å begrave sin sønn.  Jenny svarer han ved å påpeke at de har mistet tre barn på fem år, og at hun deler hans hat mot dette samfunnet. Men hvis han står fast på sin sti og kjemper for kommunisme, kan de redde alle barnene – ikke bare sine egne. Så hvis han på dette punktet svikter sine prinsipper og svikter bevegelsen for å få en fast lønn, vil barna ha død for ingenting. Det er en fryktelig sterk scene, men som også føles som et av de øyeblikkene hvor det kineiske kommunistparitet har lånt stemmen til karakterene.

Alle episodene avsluttes med den samme avslutningslåten, som selvfølgelig er en poplåt med rap-innslag og allsangrefreng. Låten har et oppbyggelig budskap, knyttet til at vi alle kan bli bedre mennesker dersom vi blir litt mer som Karl Marx: «No one can quell the fire in my heart – this is very Marx». For de kinesiske myndighetene som har bestilt animasjonsserien, er nok sangtekstens budskap at man bør å være lojal mot regimet og Xi Jinping, nåtidens leader. Men kanskje kan det å være mer som Marx også bety å stå opp for ytringsfrihet og demokrati, og å innta en kritisk holdning mot samfunnet man lever i. Forhåpentligvis kan revitaliseringen av Marx i Kina komme til å få utilsiktede konsekvenser. Å innta en kritisk holdning til klassestrukturer i samfunnet er jo tross alt very Marx.

 

 

 

Daria Bogdanska
Lønnsslaver
Forlaget Manifest, 2018, 200 s.

Lønnsslaver er en viktig historie fra skandinavisk arbeidsliv, som er langt fra så rosenrødt som vi gjerne tenker at det er. Gjennom å skildre egne erfaringer, kommer Daria Bogdanska med vitnesbyrd direkte fra den nye løsarbeidende generasjonen. Hovedpersonen Daria er en nyinnflyttet polsk innvandrer, som har flyttet til Malmö for å gå på tegneserieskole. Hun starter fra scratch og hun må lære å kjenne både svensk språk og kultur på relativt kort tid. Den største utfordringen er likevel penger. Hun får ikke studiestøtte og må jakte på jobber.

Som desperat jobbsøker er det lett å bli utnyttet. Daria får seg etter hvert en jobb i en restaurant, men problemene kryper snart til overflaten. Manglende opplæring, lange arbeidsdager og lav lønn er bare noen stikk- ord. Hun får heller ikke kontrakt, og når hun prøver å ta opp problemene med arbeidsgiver kommer han med den ene unnskyldningen etter den andre.

Daria blir også fanget i det svenske byråkratiet: uten kontrakt kan hun ikke få person- nummer, og uten personnummer kan hun ikke få kontrakt. Uten arbeidskontrakt risikerer hun også å miste oppholdstillatelsen. Selv om Daria av økonomiske grunner er redd for å miste jobben, så er hun nødt til å gjøre noe. Hun prøver å alliere seg med noen av kollegaene, men mange av de hun jobber med er i en enda verre forhandlingsposisjon enn hun selv er. Blant de som jobber på kjøkkenet er det flere som har en enda større avhengighet til sjefen enten fordi de leier leilighet av ham, eller fordi han har hjulpet dem med å komme til Sverige. Selv om Daria også er innvandrer, er hun fortsatt i en posisjon der hun har en større mulighet til å ta kampen enn sine kollegaer.

Til tross for allmenngjøringen av tarifflønn i serveringsbransjen, er det fortsatt mange som får altfor lite utbetalt lønn, og mange blir på papiret ansatt som «ekstrahjelp» selv om de egentlig jobber fast.

I sommer gikk jeg sammen med mange andre unge LO-aktivister sommerpatrulje for å sjekke unge arbeidstakeres arbeidsforhold. Selv om de aller fleste har det helt greit på jobb, finner man fortsatt mange brudd på arbeidsmiljøloven, som at i underkant av ti prosent av de man har snakket med har ikke arbeidskontrakt.

I Lønnsslaver blir den syndikalistiske fagforeningen LS etterhvert en støttespiller for Daria, men det er likevel tydelig at hun selv må ta den tyngste delen av kampen mot sjefen alene. Det kan virke som at den skandinaviske fagbevegelsen har litt å jobbe med når det gjelder å følge opp og hjelpe medlemmer som har havnet i den svært kompliserte situasjonen som innvandrer og kontraktsløs. Dette er noen av utfordringene Lønnsslaver peker mot, og som det kan være nyttig at både partier på venstresiden og fagbevegelsen jobber mer med å finne gode strategier for å løse.

Lønnsslaver er ikke bare en bok om arbeidsliv, en annen viktig tematikk er for eksempel kjønn og kjærlighet. Kjærlighetshistorien er både morsom og sår, og fremfor alt kanskje gjenkjennelig, særlig for unge lesere. Vennskap er også et viktig moment i boken. Selv om Daria på mange måter opplever ensomhet, både i kampen på jobben og som nyinnflyttet, skildres det i Lønnsslaver likevel flere fine historier om vennskap og fellesskap.

Selv om Lønnsslaver tar opp mange alvorlige problemstillinger, er det fortsatt en bok som evner å være morsom, til tross for at humoren ofte er ganske tragikomisk. Et eksempel er det ironiske ved sjefene bak den veganske burger-food trucken, som unngår å betale arbeiderne sine det de skal, samtidig som de tenker på seg selv som moralske mennesker fordi de ikke spiser kjøtt. Daria Bogdanska avslører dobbeltmoralen deres. Selv om det kanskje har blitt «trendy» å være «woke», så hjelper det lite dersom man ikke også anerkjenner at arbeiderklassen utnyttes, og at dette er et grunnleggende trekk ved kapitalismen. Når Darias sjef ved bokens slutt møter opp til meklingsmøte med et antifascistisk slagord på t-skjorten og en pønker ved sin side, så hjelper det lite fordi Darias strek allerede har avslørt hykleriet.

Marta Breen og Jenny Jordahl
Kvinner i kamp
Cappelen Damm, 2018, 119 s.

Kvinner i kamp tar for seg kvinnesak fra 1800-tallet og frem til i dag. Boka er fargerik og kortfattet, og blir en viktig, etterlengtet og tilgjengelig fortelling om kvinnebevegelsens historie.

Mira Stokke er feministisk ansvarlig i Rød Ungdoms sentralstyre.
Foto: Cappelen Damm

Boka er den siste i en rekke feministiske utgivelser av forfatter Marta Breen og illustratør Jenny Jordahl. Samarbeidet har tidligere resultert i quiz, biografi, kortstokk og sitatsamling. Til forskjell fra biografien 60 damer du skulle ha møtt, som enkeltvis portretterer kule damer fra politikk, kultur-, og næringsliv, handler Kvinner i kamp om bevegelser som er større enn enkeltpersonene selv. Tegneserien blir forfatternes viktigste utgivelse hittil, nettopp fordi den skildrer et sterkt kvinnefellesskap og stor kampvilje til å stå opp mot urett og undertrykking. Den er relevant for kvinnebevegelsen i dag, og alle som er opptatt av kvinnekamp.

At det skulle komme en lettlest bok om kvinnekamp var ikke selvsagt. Det er i det hele tatt få bøker som tar for seg historiske kvinner, enda mindre kvinnehistorie. I historieundervisningen på skolen var damer nærmest usynlige. De var underrepresentert i fortellingen om samfunnsutviklingen, kriger, eller folkebevegelser.

Riktignok ble vi presentert for enkelte viktige kvinner, men kvinnebevegelsens egen historie var totalt fraværende. Jeg husker godt at vi hadde en egen temadag om Eidsvoll, 1814 og demokrati. Samtidig ble det så vidt nevnt at kvinner først fikk stemmerett i 1913, og vi lærte ingenting om veien dit. Kvinnekampen har vært lang og kommet i flere bølger, og den fortjener ikke å bli oversett.

Endelig får vi denne boka, en helhetlig framstilling, på kun 120 sider, om kvinnebevegelsens historie. Den tar for seg kamper som er tatt, derav også evige omkamper (les: abort), og peker fremover på kampene som gjenstår.

Kvinner i kamp åpner med fortellingen om kvinnens liv på 1800-tallet: Hun er umyndig på linje med et barn og det er faren, senere ektemannen, som bestemmer over henne. Kvinnebevegelsen har senere kjempet frem rettigheter som har gjort det mulig for henne å delta i samfunnslivet. Hun får stemmerett, rett til å bestemme over egen kropp, rett til å få en utdannelse og delta i arbeidslivet, og retten til å være sammen med den hun elsker uavhengig av kjønn.

Tegneserieformatet gjør at historien formidles på en oversiktlig og tilgjengelig måte. Selv om historien er kraftig forenklet for å tilpasse formatet, oppleves den verken fordummende eller overfladisk. Boka er en lettfattelig innføring for voksne som vil ha gode argumenter for fortsatt kvinnekamp, samtidig som den er interessant for barn og ungdom. Viktigst av alt er nettopp at den underkommuniserte historien når ut til et bredt publikum.

Samtidig som Jordahls illustrasjoner tidvis er svært humoristiske, er dette en bok som tar for seg dramatisk historie med et nødvendig alvor. Det gjør vondt å se illustrasjonen av suffragetten som blir tvangsfôret, eller den unge jenta som sitter i bekmørke og skjelver etter å ha blitt voldtatt. På den andre siden bidrar det muntlige språket til at boka ikke blir for tung. For eksempel blir forbudet mot å diskriminere homofile og lesbiske illustrert med et «faen så PK alt er blitt» fra en diskriminerende mann. Balansen mellom humor og alvor gjør at Kvinner i kamp både fungerer som underholdning og pensum.

Marta Breen og Jenny Jordahl får frem nødvendigheten av å kjempe for egne og andres rettigheter på tross av motstand. Avslutningsvis nevnes flere kamper som gjenstår: mot prostitusjon, omskjæring, voldtekt og seksuell trakassering. Samtidig er det ikke tvil om at reell likestilling er mulig. For ved å gjennomgå 150 år med feministisk historie, viser Kvinner i kamp at enorm forandring er mulig, bare man tar kampen og står sammen.

Jon Nixon
Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal.
London: Pluto Press, 2018, 208 s.

Det er snart 100 år siden Rosa Luxemburg ble myrdet i Berlin den 15. januar 1919, men hun leses og diskuteres fortsatt hyppig. Kanskje har det kommet ekstra mange bøker om henne den siste tida fordi denne minnemarkeringen nærmer seg? Kanskje kommer de fordi hun oppleves veldig aktuell særlig nå, i vår post-finanskrise-verden preget av høyrepopulisme på frammarsj, en ideologisk død nyliberalisme og en litt famlende venstreside? Eller kanskje kommer det ikke ekstra mange bøker om Luxemburg nå, kanskje har de alltid kommet på løpende bånd og jeg har bare ikke lagt merke til det før. Uansett: Av de seneste årenes bøker om Luxemburg har jeg tidligere anmeldt Nina Björks flotte Drömmen om det röda (2016) som bruker Luxemburg til å tenke med og mot samtida, i spørsmål om kapitalisme og revolusjon, men også om identitetspolitikk og kjærlighet. Jeg har også lest britiske Kate Evans Red Rosa (2015), en tegnet biografi som nesten utelukkende bruker tekst fra originale kilder til å brette ut Luxemburgs dramatiske liv og skarpe penn. Jon Nixons bok om Luxemburg av året, Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal, kan sies å være en slags blanding av disse to. Den gir en fin biografisk innføring, samtidig som den diskuterer hvordan Luxemburgs tanker passer inn i dagens politiske landskap.

Ellen Engelstad er redaktør i Manifest Tidsskrift og litteraturkritiker i Klassekampen.
Foto: Pluto Press

Nixon er filosof og professor, og har tidligere skrevet bøker om filosofer som Hans-Georg Gadamer og Hannah Arendt. Boka om Luxemburg er delt i tre deler, hvorav den første er en biografisk gjennomgang av Luxemburgs liv. Denne ligner Evans sin tegneserie, men er mer detaljert, særlig når det gjelder politiske stridigheter og grupperinger i hennes samtid, og dermed en ypperlig introduksjon til svært spennende sosialistisk historie. Den biografiske delen deler på en måte livet hennes inn i to: Som en lang skole for teoretisk og intellektuell utvikling og debatt, som går fra fødselen og fram til utbruddet av første verdenskrig. Det andre kapittelet blir da hennes fem siste leveår, som består av første verdenskrig og den mislykkede, tyske revolusjonen. I denne perioden gikk hun aktivt inn i historien som en aktør, ikke bare en intellektuell, hevder boka. Og det er jo sant, men hun hadde vitterlig også gjort det tidligere, helt fra tenårene. Jeg tror imidlertid ikke at boka er opptatt av å lage noe klart skille mellom disse, snarere å understreke hvor dramatisk verdenskrigen var for Luxemburg og den internasjonale sosialismen.

I del to undersøker Nixon noen begreper han mener er gjennomgående i Luxemburgs tenkning, og som er viktige for aktivister på venstresida i dag: politisk kamp, politisk handling og politisk formål. Under overskriften kamp skriver Nixon om Luxemburgs syn på politikk som både en forlengelse av Marx og en kritikk av marxismen. Nixon viser hvordan Luxemburg brøt med et syn på politikken som nærmest ensbetydende med økonomi, og hvordan hun manet til kritisk tenkning og å involvere folk flest i dette. Med andre ord at en revolusjonær arbeiderklasse ikke oppstår ut av ingenting, men skapes gjennom kunnskap og kritikk av rådende samfunnsformer. Luxemburg insisterte også på historien som en åpen og ikke avgjort prosess, noe som var et brudd med den mest ortodokse marxismens tro på historisk determinisme. Her finnes også en diskusjon av hennes tanker om spontanitet, revolusjon og organisering. Organisering var for Luxemburg mer en virkning av enn årsaken til en revolusjonær prosess, noe hun var i mange diskusjoner med andre sosialister om, fra Lenin til det tyske sosialdemokratiske partiet SPD.

I kapittelet om politisk handling («political agency») ønsker Nixon å vise at Luxemburgs tanker ikke er utdatert selv om det gamle industrisamfunnet har forsvunnet, i hvert fall fra vesten. Han hevder at Luxemburg ønsket å inkludere «hele det arbeidende folk», slik Gerhardsen formulerte det, i sitt revolusjonære subjekt, og at det inkluderte kvinner og folk i den tredje verden, som hun var opptatt av i sin undersøkelse av imperialismens herjinger. Det viktigste for Luxemburg var ikke hvem man er, men hvilket perspektiv man velger å innta. Politikken må ha et materialistisk grunnlag, og ta utgangspunkt i de som lider mest under kapitalismen. Utdanning, kunnskap og fakta er dermed uvurderlig for den revolusjonære. Dette glir over i en diskusjon om politikkens formål og hvordan Luxemburg tenker om organisering: Å bygge på fortiden og gå forsiktig og skrittvis fram. Her trekker forfatteren inn filosofer som Alain Badiou og Slavoj Žižek, som går i dialog med Luxemburgs tanker om spontanitet.

I bokas tredje og siste del forsøker Nixon å trekke Luxemburg enda lengre inn i samtiden, ved å bruke henne til å analysere starten på den arabiske våren på Tahrirplassen i 2011 og solidaritetsstreiker i Sør-Afrika. Det er godt sett at det er klare forbindelseslinjer mellom Luxemburg og alle de spontane opprørene på plasser rundt om i verden etter finanskrisen, fra Occupy Wall Street i USA til den arabiske våren og 15M-bevegelsen i Spania, Syntagma-bevegelsen i Hellas og Nuit debout i Frankrike. Disse bevegelsenes spontane tilblivelse og demokratiske massestruktur, hvordan de forsøkte å la folk komme sammen og finne ut av ting sammen uten å bli styrt av noen partielite, er så åpenbart knyttet til Luxemburgs tekning at Nixon ikke er den første som har dratt denne parallellen. Den diskuteres for eksempel også i den fine antologien Rosa Remix som ble utgitt av Rosa Luxemburg Stiftung i New York i 2016. Men at Nixon ikke er den første som leser vår tids bevegelser opp mot Luxemburgs tankegods er jo ikke viktig så lenge han gjør det bra. Og det synes jeg absolutt han gjør. I delen om Tahrirplassen siterer han fra dagboken til den kvinnelige aktivisten Ahdaf Soueif, og historiens sus fra Luxemburg til henne formelig bruser over sidene.

Men at Nixon ikke er den første som leser vår tids bevegelser opp mot Luxemburgs tankegods er jo ikke viktig så lenge han gjør det bra. Og det synes jeg absolutt han gjør.

Mot slutten maner Nixon oss til å bruke Luxemburg til å drømme, men ikke minst tenke, oss til et annet og bedre samfunn drevet av andre krefter enn profittjag og rovdrift på naturen. Det er mye mot og kraft å hente hos henne, og Nixon setter Luxemburg fint inn i både hennes egen samtid og vår, samt i en god dialog med andre tenkere. Det gjør Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal til en veldig fin liten bok som både fungerer som innføring til Luxemburgs tekster, og som et verk å tenke videre med. Det eneste jeg har å utsette på den er at den til tider er litt gjentakende, men i det store og det hele har Nixon lyktes med sin demokratiske fornyelse.

Gérard Duménil og Dominique Lévy
Managerial Capitalism: Ownership, Management, and the Coming New Mode of Production
Pluto Press, 2018

Den kapitalistiske produksjonsmåten, slik Marx analyserte den, er på vei ut. En egen klasse av ledere – managers – er i ferd med å overta posisjonen som herskende klasse fra kapitalistene, om de ikke allerede har gjort det. Det betyr ikke at motsetningen mellom arbeid og kapital har forsvunnet, men den formidles nå gjennom dette ledersjiktet. Klassekampen handler derfor fremfor alt om å vinne lederne for sin sak. Det mener i hvert fall de franske økonomene Gérard Duménil og Dominique Lévy, som har skrevet boka Managerial Capitalism.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Pluto Press

De er ikke de første som sier dette. James Burnham, som i mellomkrigstiden var en del av den amerikanske trotskistiske bevegelsen og som senere skulle bli en konservativ kaldkriger, lanserte en lignende påstand allerede i 1941. Men der disse tankene var en sentral komponent i Burnhams drift fra marxismen til konservatismen, er de for Duménil og Lévy fremfor alt en videreutvikling av marxistisk teori. De er med på at Marx’ analyse av kapitalismen, fremfor alt i Kapitalens første bok, var en presis analyse av den samtidige produksjonsmåten. Men det har skjedd mye siden da, og et helt sentralt utviklingstrekk, mener de, er fremveksten av en klasse av ledere.

Utgangspunktet for lederklassen, finner de i storindustriens fremvekst rundt forrige århundreskifte og i det voksende skillet mellom eiere, eller kapitalister i tradisjonell forstand, og ledere. Selv om lederne opprinnelig var eiernes forlengede arm, mener de, har de gradvis skilt lag, og mens kapitalinntekter relativt sett har blitt mindre viktig, mye på grunn av de utviklingstrekkene Marx selv beskrev, så har ledernes økonomiske posisjon styrket seg til et nivå der interessene ikke lenger nødvendigvis sammenfaller med kapitalistenes. Det betyr ikke at vi i dag lever under en «lederistisk» produksjonsmåte heller, noe tittelen heller ikke antyder. Forfatterne viser i stedet til kapitalismens barndom, da kapitalistene konkurrerte med føydalherrene om makta, og forstår dagens situasjon i et lignende perspektiv. Men de virker ganske sikre på at det er lederne som vil gå seirende ut av kampen – det har den nyliberale alliansen med kapitalistene gjort sitt for.

Nå er det ikke slik at Marx ikke var opptatt av skillet mellom dem som eier kapitalen og dem som forvalter den, noe Duménil og Lévy også understreker. Men så lenge det er viktig for dem å fremstille teorien sin som en videreutvikling av, og ikke et brudd med, marxismen, gjør de en del underlige sprang. Marx var jo aldri egentlig ute etter å kategorisere individer. Tvert imot, gjennom hele Kapitalen var han svært nøye med å understreke at han analyserte klassene gjennom deres roller i produksjonen. Om man da skal følge Marx, må man da på en eller annen måte kunne vise at disse rollene i produksjonen har endret seg så dramatisk at det ikke lenger er motsetningen mellom arbeid og kapital som står i sentrum.

Det gjør ikke forfatterne.

Det er riktig, som det hevdes i boka, at lønnsinntekter har blitt stadig viktigere blant de rikeste, mens kapitalinntektene i hvert fall relativt sett har blitt mindre viktige. Men om profitten utbetales som lønns- eller kapitalinntekter er i stor grad et teknisk spørsmål, som ikke rokker ved klassekarakteren til mottakerne av disse inntektene. Dessuten er det jo heller ikke slik at hele profitten tas ut som inntekt av kapitalistene, enten det er som lønn eller utbytte. En større eller mindre del av profitten vil i stedet bli reinvestert i utvidet produksjon, og det er denne prosessen, ikke kapitalistenes eget forbruk, som utgjør kapitalismens drivkraft, i hvert fall i følge Marx.

Det er også riktig at kapitalen i dag er langt mindre personifisert enn tidligere. Selv om det fortsatt finnes typiske eier-kapitalister – navn som Bjørn Kjos og Olav Thon renner en fort i hu – er dette unntak. Men om en kapitalist eier 100 prosent av aksjene i ett selskap, eller 5 prosent av aksjene i tjue selskap, eller for den saks skyld 5 prosent av aksjene i ett selskap av en viss størrelse, så endrer ikke det på saken. Det gjør det heller ikke om ens aktivitet først og fremst er rettet mot finansielle virkemidler. Det bare forklarer hvorfor det har oppstått et skille mellom eiere og ledere innenfor rammene av den kapitalistiske produksjonsmåten, og hvorfor dette har blitt som det har blitt.

Duménil og Lévys ideer har, hvis vi skal ta dem på alvor, betydelige konsekvenser for klassekampen. Siden arbeiderklassen nå ikke lenger står i et motsetningsforhold til herskerklassen, vil den heller ikke lenger kunne være et redskap for endring. Dette var viktig for Burnham i sin tid, og selv om utgangspunktet hans var et noe annet, så forsvinner det revolusjonære potensialet også her. Det arbeiderklassen maksimalt kan håpe på, er å få med seg lederne på en politisk og økonomisk utvikling i tråd med arbeiderklassens interesser, slik den klarte i den vestlige verden i kjølvannet av annen verdenskrig. Men i motsetning da, da politikken var et svar på en historisk unik økonomisk og politisk situasjon, så reduseres det hele til et rent politisk spørsmål. Hvem heier lederne på?

Det er kontroversielle synspunkter Duménil og Lévy kommer med. Nettopp derfor er det synd at de i stedet for å rette oppmerksomheten mot disse kontroversene, synes å samle sammen de argumentene som taler for deres på forhånd definerte ideer og mer eller mindre hoppe bukk over motstridende argumenter. Og all den tid de faktisk hevder å basere seg på Marx, så er det underlig at to så drevne økonomer ser ut til å ha forstått så lite av Kapitalen. Det er ikke slik at beskrivelsene i de 3-4 første kapitlene av første bok er ment å være en uttømmende analyse av den kapitalistiske produksjonsmåten. Tvert imot, det er få som abstraherer og forenkler like mye som Marx gjør for å få frem hovedpoenget sitt her. Dessverre er det nok litt for mange som har gitt opp å lese boka etter å ha lest gjennom dette – det er få verker som er bygget opp så lite leservennlig som Kapitalen – men Duménil og Lévy er neppe blant disse. Det bare virker sånn.

Når dette er sagt, så er det ikke slik at det ikke har skjedd ting med kapitalismen siden Marx skrev Kapitalen. Det er mange utviklingstrekk ved kapitalismen Marx ikke forutså eller hadde forutsetninger for å forutse, og Duménil og Lévy setter pekefingeren på flere av disse. Selv om Marx observerte og analyserte det fremvoksende skillet mellom eierskap til og forvaltning av kapitalen, så han neppe for seg den utviklingen vi har sett, der eierskapet fremstår så ubetydelig at noen hevder at det heller ikke har noen betydning. Men at et fenomen fremstår på en bestemt måte, betyr ikke at det er slik. Tvert imot, det å avdekke fenomeners vesen sto helt sentralt i Marx’ metode. Når Duménil og Lévy, på sin side, gjør et fenomens fremtredelsesform til dets vesen, så snur de det hele på hodet.

Ledernes betydning i det moderne samfunnet er et fenomen som bør analyseres og forstås, ikke minst for marxister. Men det er skrevet mye som på en langt bedre måte enn denne boka utvikler et marxistisk perspektiv på ledelse, som Harry Bravermans bok Labor and monopoly capital fra 1974 eller Erik Olin Wrights bøker om klasse.

Andreas Malm
The progress of this storm. Nature and society in a warming world.
London: Verso Books, 2018, 280 s.

Andreas Malm, som er professor i humanøkologi ved Universitetet i Lund, ble «verdensberømt» for boka Fossil capital. The rise of steam power and the roots of global warming ^{1, 2}. Nå har han igjen levert et vektig bidrag til debatten om forholdet mellom samfunn og kultur, der han ikke minst leverer en knusende kritikk av ulike postmodernistiske filosofiske retninger. Et typisk utsagn fra dette hold er at naturen ikke er annet enn «en spesielt kraftfull fiksjon», som bare er dere ute et sted om så lenge vi kollektivt tror at den eksisterer. Dette kaller Malm den «konstruktivistiske» skolen. Naturen finnes «egentlig» ikke – den er konstruert av oss. For konstruktivistene er ikke nøytroner noe mer reelle enn enhjørninger, nøytronene har bare med «mer mektige animalske og ikke-animalske allierte»³. Her finnes det altså ikke noen objektiv sannhet, bare mer eller mindre utbredte kollektive fiksjoner. En annen retning innenfor postmodernismen er «ny-materialisme» hvor naturen er et selvstendig objekt, slik at naturfenomener har blitt «aktører» som påvirker samfunnet. Bakterier blir (intensjonelle?) aktører i historien – skoleeksemplet er Svartedauen.

Anders Ekeland er samfunnsøkonom og leder av Akershus SV.
Foto: Verso Books

Malms kritiske utgangspunkt i The progress of this storm er sjølsagt det helt åpenbare faktum at naturen og dens prosesser eksisterer uavhengig av vår beskrivelse av dem og at det er menneskearten, strukturert av kapitalismens logikk, som er den eneste intensjonelle aktøren i politisk forstand. Malms kritikk er hovedsakelig rettet mot Bruno Latour, som til og med er tildelt den prestisjefylte Holberg-prisen. En undersøkelse fra 2007 viste at Latour var den mest siterte innenfor humaniora, klart foran Freud og Marx. Latours utgangspunkt er at «På godt og vondt har vi beveget oss inn i en post-naturlig verden»⁴. At Latour er en dilettant er det ingen tvil om. Han hevder for eksempel at den egyptiske faraoen Ramses II ikke kan ha dødd av tuberkulose, siden denne basillen ikke ble påvist vitenskapelig før 1882. At en moderne obduksjon fant tuberkulosebasiller i det balsamerte liket spiller derfor ingen rolle for Latour ⁵ Spørsmålet om hvordan slike åpenbart uvitenskapelig påstander ikke bare kan gi folk akademiske posisjoner, men en stor utbredelse i noen spesielle akademiske miljøer, går ikke Malm inn på.⁶. Forfatteren nøyer seg isteden med å påpeke at dette meningsløse ordgyteriet får konsekvenser for klimapolitikken: når det ikke finnes noe som er mer sant enn noe annet, når hva som virkelig er vitenskap er usikkert, så fører det til handlingslammelse.

Malms motivasjon for å bruke tid på dette pølsevevet er at «Noen teorier kan gjøre [den klimapolitiske] situasjonen klarere, mens andre kan grumse den til. Aktivisme er best tjent med teoretiske kart som kan vise de motstridende kreftene med en viss nøyaktighet, ikke som utydelige figurer og tåkete tenkning – og som vi skal se – det ikke er noen mangel på.» (s. 16). Denne anmelderen er ikke så sikker på om å skrive denne boka har vært vel anvendt tid. For som Malm selv påpeker, i klimabevegelsen har «aktivistene så langt vært uinteresserte i konstruktivisme, Latourisme, ny-materialisme, post-humanisme etc. og hele tiden vært mer inspirert av marxisme/anarkisme»⁷. Malm påpeker også at klimabevegelsen fortsatt er «svak og fragmentert», men konkluderer helt riktig med at det gjør det desto «viktigere å bli med i den og bidra på alle mulige måter» (s. 176).

Nå som Malm har levert en skarp og knusende kritikk av postmodernistisk skvalder om natur og samfunn, er det på høy tid å komme med en bok som diskuterer klimabevegelsens strategier. Men det vil bli vanskeligere å gjøre, ettersom det Malm først og fremst vil gjøre er å stanse all videre utvinning av fossil energi. Han har den «kløende følelsen av at det eneste meningsfulle man kan gjøre nå er droppe alt annet og bare fysisk stanse forbrenning av fossilt brensel, tappe ut luften ut av dekkene, blokkere rullebanene, omringe plattformene, invadere gruvene». (s. 16). Det han foreløpig ikke ser er at om en slik «keep the coal in the hole, the oil in the soil» taktikk skulle lykkes, så ville det reduserte tilbudet av fossilt brensel i første om gang bare skape en kraftig prisstigning, jf. OPECs «prissjokk» på sytti- og åttitallet. En slik prisstigning ville ramme sosialt skjevt. Det er bare ved å kombinere en stadig stigende pris på karbon med kraftige omfordelingsmekanismer, dvs. grønn skattlegging av de rike, at man kan mobilisere arbeidsfolk for økt karbonpris som vil gjøre slutt på forbrenning av karbon.

For de som er nødt til å forholde seg til postmoderne ord- og begrepsgyteri på «feltet» natur og samfunn så er denne boka viktig lesning. Men for aktivister på venstresida er det bedre og spare tid og penger til Malms neste bok.

Sluttnoter:

1. Tittelen på boka henspeiler på et sitat fra Fredric Jameson, kjent marxistisk litteraturviter, som i 1990 skrev at «we are stranded in the mega-city where glass surfaces mirror each other, where images and simulacra rule over night and day, where the free play of masks and roles goes on and on without any real, material substance. But towards this city a storm is on the move”. Stormen som nærmere seg det «kunstige», virtuelle livet i mega-byene er konsekvensene av global oppvarming.
2. For min anmeldelse i Gnist, se http://marxisme. no/hvordan-oppstod-fossilkapitalismen/ . En mer utførlig kritikk min side finnes i Agora, 1-2017.
3. “We cannot say that neutrons are more real than unicorns, only that they are stronger than unicorns. After all, neutrons simply have more and better animate and inanimate allies testifying to their exis- tence.” Graham Harman: Bruno Latour: Reassembling the political (London: Pluto Press, 2014), s. 7 (kursiv i orginalen).
4. Bruno Latour, Facing Gaia (Cambridge: Polity Press, 2017), s. 142.
5. Denne og de følgende henvisningene til Latour & Co har jeg tatt fra en mer utførlig og meget god anmeldelse av Malms bok av Ian Angus, redaktør for nettstedet «Climate and Capitalism», http://climate- andcapitalism.com/2018/02/19/the-progress-of-this- storm/
6. For en kortfattet, marxistisk analyse, se Terry Eagleton: The illusions of postmodernism (Oxford: Blackwell, 1996).
7. På midten av nittitallet var jeg involvert i kampen mot postmodernismen som hadde fått en viss innflytelse i redaksjonen i avisa Klassekampen. Når post-modernismen får innflytelse blant de politiske aktivistene må den bekjempes. Innenfor akademia har post-modernismen mange skarpe kritikere som Malm refererer til.

Eric Holt-Gimenez
A foodie’s guide to capitalism. Understanding the political economy of what we eat.
New York: Monthly Review Press, 2017, 280 s.

Dette er ei bok som bør leses av alle som er opptatt av de aller viktigste spørsmålene i verden; hvordan produsere nok og sunn mat til verdens befolkning på bærekraftige måter og samtidig bekjempe fattigdommen. Forfatteren har solid bakgrunn for å skrive om dette. Han har i mange år vært leder for The Institute for Food and Development Policy i USA, bedre kjent som Food First. Han har tidligere arbeidet i Latin-Amerika, forsket og undervist ved flere kjente universiteter, og skrevet flere bøker om tema knyttet til mat og landbruk.

Aksel Nærstad er internasjonal koordinator for More and Better Network, styremedlem i Handels- kampanjen og Attac. Jobbet i Utviklings- fondet i mer enn 20 år.
Foto: Monthly Review Press

Boka inneholder mye viktige fakta. En del av det vil være oppsiktsvekkende for de fleste lesere som ikke sjøl arbeider med slike spørsmål. Blant eksempler på dette er at bare ca. 15 prosent av all mat som produseres i verden, krysser landegrenser, og at 30–50 prosent av maten som produseres, ikke blir spist. For det store flertallet av lesere vil det antakelig også være ny informasjon at Frankrike nylig innførte forbud mot kasting av mat fra dagligvareforretninger. Boka vil forhåpentligvis for mange bli et oppslagsverk for viktig og interessant informasjon om mat og landbruk. Det er hele 20 sider med kildehenvisninger. Likevel hadde det vært ønskelig med noen flere Det har betydelig større tyngde å vise til at fakta er hentet fra navngitte FN-rapporter enn fra ei bok av en radikal forsker og forfatter.

Noe av det viktigste ved boka, og som også skiller den fra de aller fleste andre bøker som handler om mat og landbruk, er at den setter konkrete fakta, utviklingstrekk og politikk inn i en større samfunnsmessig og politisk sammenheng og analyse. Som tittelen på boka klart sier, så knytter den spørsmål knyttet til mat sammen med beskrivelse og analyse av kapitalismen. Det er det dessverre få bøker som gjør!

Det er noen direkte henvisninger i boka til Karl Marx’ analyser av kapitalismen. Følgende sitat fra Kapitalen, som er tatt med i boka, er verdt å merke seg: «All framgang i kapitalistisk landbruk er en framgang i kunsten, ikke bare i ran av arbeideren, men også ran av jord; all framgang i å øke fruktbarheten av jorda for en viss tid, er framgang i retning av å ruinere den langsiktige kilden av fruktbarhet.»

Konklusjonen som forfatteren trekker ut av alle fakta og analysene som han presenterer i boka, er at for å skape et godt, reint og rettferdig matsystem, er det nødvendig å bygge et alternativ til kapitalismen. Av dette følger innholdet i de siste linjene av boka; «Det er to lærdommer i denne boka som jeg håper leserne til ta innover seg. Den ene er at det er nødven- dig å forstå kapitalismen for å forandre vårt matsystem. Den andre er at kjærlighet aleine ikke vil forandre vårt matsystem, men uten det vil vi aldri forandre verden.»

Boka har et globalt perspektiv, og kommer med mange gode eksempler og beskrivelser av forhold i mange deler av verden. Det er virkelig imponerende hva forfatteren kan om landbruket og politikk verden over! En stor del av innholdet er imidlertid om forholdene i USA der forfatteren har sitt daglige virke.

Til tross for at jeg synes boka er god og viktig, og anbefaler den varmt, så mener jeg den har noen svakheter. Den viktigste er at jeg synes forfatteren ikke skiller godt nok mellom beskrivelsene og analysene av landbruket i USA og i andre deler av verden. Jeg mener han «overfører» beskrivelser, utviklingstrekk og analyser av landbruket i USA til å gjelde for andre deler av verden der de etter min mening ikke passer.

De er bra at agroøkologi løftes fram i boka. Likevel hadde jeg ønsket at boka hadde gått grundigere inn i hva agroøkologi er og hvordan det praktiseres. Til tross for at agroøkologi har vært en betegnelse på en form for landbruk siden 1930-tallet, så er det først de siste fire-fem årene at oppmerksomheten og kunnskapen om agroøkologi har nådd bredt ut. Det har nærmest «eksplodert». FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, har avholdt symposier om agroøkologi over hele verden. Det samme har bondeorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner. Verdens største internasjonale bondeorganisasjon, la Via Campesina, som består av 182 bondeorganisasjoner i 81 land, og som representerer omtrent 200 millioner småbrukere, er en av organisasjonene som går i spissen for praktisering av og informasjon om agroøkologi.

Boka ville også blitt styrket av en mer systematisk gjennomgang og forklaring av ulike former og betegnelser på forskjellige former for landbruk, og på likheter og forskjeller mel- lom økologisk, agroøkologisk, regenerativt og bærekraftig landbruk, og kunne godt tatt med permakultur.

La ikke mine kritiske merknader til enkelte sider ved boka, og mine ønsker om mer informasjon på enkelte temaer, få deg til å «slå bort» tanken om å kjøpe og lese boka! Kjøp den og les den! Det er jeg ganske sikker på at du ikke vil angre på.

Simon Hannah
A party with socialists in it – A history of the Labour left.
London: Pluto Press, 2018, 288.s.

Det har blitt skrevet en rekke beretninger om Labours historie, men som kjent er det seier- herrene som oftest skriver historien. Denne gangen er det partiets venstreside som slipper til, og historiefortelleren er Simon Hannah, forfatter og politisk aktivist, med bakgrunn fra fagbevegelsen og medlem av Labour. Det har blitt en velskrevet og svært innholdsrik bok, med relevans ikke bare for partiets nye med- lemmer som Hannah begrunner bokprosjektet med, men også for andre som prøver å forstå sosialdemokratiet og venstresidas fortid – og forhåpentligvis framtid – i Vest-Europa.

Helle Linné Eriksen er lektor ved Lillestrøm vgs. og medlem av SV
Foto: Pluto Press

Hannah beskriver Labours to forskjellige hovedretninger. På den ene sida, ønsket om å utfordre maktforholdene i samfunnet, og på den andre, forsøket på å integrere arbeiderbevegelsens interesser i det bestående. Dette kunne blitt pinlig overtydelig – Corbyn utfordrer makta, Blair gjorde det ikke. Men om man løfter blikket fra partiprogrammer og landsmøtevedtak og ser på politikken som handling og ikke ord, blir det med en gang en mye mer spennende beretning.

Bokas tittel spiller på et sitat av Tony Benn:

«Labour har aldri vært et sosialistisk parti, men et parti med sosialister i seg». Dette er et godt utgangspunkt for å forstå partiet. På samme måte som i Norge begynte Labour som arbeiderbevegelsens valgallianse rundt 1900, men deretter er forskjellene større. Partiet rommet Keir Hardies Independent Labour Party, militante marxister og den mer reformistiske Fabianbevegelsen. Det var også i perioder skepsis i de deler av fagbevegelsen som mente at arbeidernes kamp burde føres gjennom fagbevegelsen, og ikke i parlamentet. Sårbare allianser førte til et forsiktig parti, for eksempel tok det tolv år før partiet støttet stemmerett for alle, og en pasifistisk grunnholdning gjorde at man fordømte Påskeopprøret i Irland i 1916. Etter at kommunistene forlot partiet etter revolusjonen i Russland, skiftet det politiske tyngdepunktet i det som ble et formelt parti året etter, på tross av at man vedtok den etter hvert så omstridte Paragraf IV som tydelig erklærte at målet var arbeiderklassens eierskap av produksjonsmidlene. Dette ble stående til Blair fjernet paragrafen i 1995, men har sjelden kommet til uttrykk når Labour har vært i posisjon: radikale programmer overlever ikke nærkontakt med regjeringsmakt. De første Labour-regjeringene i mellomkrigstida var så opptatt av å framstå som ansvarlige og styringsdyktige at de i økonomiske krisetider kuttet i velferdsordninger, og satte inn soldater mot streikende havne- arbeidere. Det var også full oppslutning om det britiske imperiet, jfr. den første koloniministerens utsagn «I am here to make sure there is no mucking about with the British Empire» (s. 31). Med unntak av India, var dette også posisjonen til langt ut på 1950-tallet.

ADMINISTRASJON AV KAPITALISMEN

Deler av Hannahs analyse er gjenkjennelig, men tidvis slår han til med nylesing av etablerte historiske sannheter. Da Attlee-regjeringa i 1945 nasjonaliserte deler av industrien og bygde ut velferdsstaten har det blitt sett på som et tegn på Labours styrke og radikale grunnverdier. Hannah hevder at dette kun var mulig fordi det ga mening også for det konservative partiet i en oppbyggingstid, og at det derfor var utbredt enighet i etterkrigstida om dette. Nasjonaliseringen det var strid om, særlig stålindustrien, ble reversert så snart de konservative hadde muligheten. I mellomtida lot de Labour administrere kapitalismen, for selv i de nasjonaliserte fabrikkene ble ingenting endret – verken lønn, streikevilkår eller arbeiderrepresentasjon sto på dagsorden.

En annen spenstig diskusjon er Hannahs drøfting av det beryktede valgnederlaget i 1983. Han legger ikke ansvaret entydig på partiets radikale venstreside og deres mye omtalte selvmordsbrev av et program, men på en illojal høyrefløy som sutret til pressen over partiets vedtatte politikk, Thatchers popularitet etter Falklandskrigen som Labour ikke klarte å møte med et tydelig alternativ, og en høyre-sosialdemokratisk utbryterfløy som splittet stemmene. Men mest av alt beskriver Hannah en hundre år lang runddans, med Labour som går til høyre i posisjon, til venstre i opposisjon, og hvor høyrefløyen systematisk knebler opposisjonen ved nedlegging av aviser og lokallag, manipulerer med ministertaburetter og tomme verv, driver en heksejakt McCarthy verdig og mistenkeliggjør såkalt minoritetskamp, det være seg fra kvinner (som i Labour helt riktig kan omtales som en minoritet), skeive eller svarte.

ANNERLEDES ENN DET NORSKE PARTILANDSKAPET

Ettersom boka er skrevet av en brite, for briter, om Storbritannia, så er det noen elementer som kunne vært tydeligere for en norsk leser. Det viktigste er betydningen av den britiske valgordningen. Som kjent holder de seg med flertallsvalg i enpersonskretser, noe som betyr at det er nesten umulig å få representasjon dersom man ikke tilhører de store partiene. Et godt eksempel på dette er UKIP, som i 2015 med 12,6 % av stemmene ble avspist med én plass i parlamentet. Dette gjør at der hvor vi i Norge de siste tiårene ville sett splittelse etter splittelse, tørker Labours venstrefløy tårene og knytter nevene og fortsetter sin relativt håpløse kamp. De få ganger grupper har meldt seg ut eller blitt ekskludert, har de raskt forsvunnet fra den politiske scenen, ettersom det er kaldt i Labour, men kaldere på utsida. Det er lett å trekke et lettelsens sukk for en norsking, her er det som kjent to partier til venstre for sosialdemokratiet å stemme på, for ikke å si å delta aktivt i.

Det andre som trenger en tydeligere forklaring, og jeg vil anta også for den unge, britiske målgruppa, er den formelle oppbyggingen av Labour og partiets organer. Dette er partiet som i mesteparten av sin historie valgte sin leder i stortingsgruppa, ikke på landsmøter, og hvor fagforeningene møtte på landsmøtet med sine «blokkstemmer» på tusenvis av fag- foreningsmedlemmer, og hvor sentralstyret (og ikke landsmøtet) ofte vedtar valgprogrammet, fordi man ikke vet når det blir parlamentsvalg neste gang. Mangelen på et ryddig og forutsigbart partidemokrati har bidratt til at ledere fra høyrefløyen gang på gang har sett bort fra landsmøtevedtak de ikke er enig i, og sluppet unna med det. De har til og med argumentert for at dette er det eneste fornuftige å gjøre, ettersom de står ansvarlige kun ovenfor sine velgere, ikke partiet.

FORSIKTIG OPTIMISME?

Det er mer krevende å skrive en historiebok om historie som leserne husker, og Hannah går raskere gjennom de siste tiårene med Tony Blair, Gordon Brown og Ed Miliband, for å lande i Corbyns Labour. Historien om New Labours høyredreining av partiet blir jo også mindre interessant når beretningen har vist at denne dreiningen fant sted flere tiår før, og at New Labour i større grad handlet om profesjonelle mediespinnere og hvilke velgere man klarte å appellere til, enn de faktiske standpunktene. I et forsøk på å slippe unna fagforeningene har Blair-tilhengerne gradvis omstrukturert deler av partiet, noe som utilsiktet bidro til Corbyns to valgseiere. Hannah vektlegger bevegelsenes tidsalder og en internasjonal ung optimisme når han forklarer Corbyns framgang, blant annet ved å løfte blikket og se utenfor Storbritannia. Når mobiliseringen for Corbyn kunne trekke inn ungdom, antikrigsbevegelse, skeive, antirasister og desillusjonerte tidligere medlemmer, så var det fordi Corbyn selv hadde kombinert sin parlamentariske karriere med utenomparlamentarisk arbeid. En radikal bevegelse trenger flere føtter å stå på, samfunnsendringer trenger noe mer enn et stortingsflertall for å kunne gjennomføres i møte med sterke høyrekrefter. Det er en lærdom som ikke er begrenset til Storbritannia.

Simon Hannah holder optimistisk døra på gløtt for tanken om at Labour under Corbyn en gang i framtida kan ta mål av seg til å gjøre noe annet enn å forvalte kapitalismen. Vi håper han har rett, men forfatteren burde ha drøftet dette fyldigere med tanke på sosialdemokratiets krise både i Norge og andre europeiske land.

Martijn Konings
Capital and time. For a new critique of neoliberal reason.
Palo Alto: Stanford University Press, 2018, 184 s.

Dette er en dypt filosofisk bok, som til tross for at den handler om svært konkrete, økonomiske realiteter, tidvis kan framstå ganske svevende. Faktisk er noe av bokas argument at kapitalismen i seg selv er et flytende, ustabilt og svevende system som ikke hviler på noe fast, men at dets kritikere likevel vil gjøre lurt i å forsøke å forstå det produktive i kapitalismens spekulative natur.

Ola Innset er forfatter og historiker med doktorgrad fra European University Institute i Firenze. Jobber for tiden med en bok om nyliberalismens historie i Norge.
Foto: Stanford University Press

KAPITALISMEN ER GRUNNLEGGENDE SPEKULATIV

Målskiva for Konings’ kritikk er ikke først og fremst kapitalismen eller nyliberalismen i seg selv, men kritikere som han mener mangler verktøyene for å forstå det de kritiserer. Dette gjør han ikke for å forsvare nyliberalismen, men for å legge grunnlaget for en bedre kritikk. Her er Konings hovedpoeng godt: Helt siden finanskrisa i 2007/2008 har en lang rekke venstreorienterte tenkere beskrevet den som et slags nyliberalismens sammenbrudd. Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck er blant de mange som har hevdet noe i nærheten av at nyliberalistisk politikk har gjort at kapitalismen nå lever på «lånt tid», og at endringer er nødt til å presse seg fram. Men det er vanskelig å si at vi har vært vitne til noe sammenbrudd, systemet fortsetter i den samme tralten og de politiske endringene lar vente på seg.

Konings hevder finanskrisa misforstås som noe som «avslørte» et misforhold mellom finansøkonomien og det som ofte kalles den produktive økonomien, altså den delen av økonomien som produserer faktiske varer og tjenester. Dette i motsetning til finansøkonomien, som kun omsetter verdipapirer, opsjoner, derivater av andre derivater og stadig mer kreative «finansielle produkter». Dette skillet mellom spekulasjon og produktiv økonomisk virksomhet er imidlertid ikke så tydelig som man kanskje skulle tro, og ifølge Konings har ulike venstreorienterte kritikere sett seg blind på denne motsetningen mellom finansøkonomien og «den virkelige økonomien». Alt fra ulike marxister til mer sentrumsorienterte keynesianere har dermed misforstått kapitalismens grunnleggende spekulative natur, og misforstår dermed også de siste tiårenes nyliberalisme og samtidens politiske utvikling.

«DOBBELTBEVEGELSER»

Konings er særlig ute etter tenkere som nevnte Streeck, som er inspirert av ungarske Karl Polanyi (1886–1964) sine arbeider. Polanyi var radikal sosialist, men uten det marxistiske rammeverket som forstår historiens gang som drevet av kamp mellom samfunnets klasser. Polanyi var isteden opptatt av markedsformens utbredelse fra og med Den industrielle revolusjon. Han mente at markedets logikk, med konkurranse og kjøp og salg, var en ekspansiv og destruktiv logikk som alltid ville forsøke å underlegge seg flere sfærer av samfunnet, og løsrive økonomien fra sosiale bånd. Dette mente imidlertid Polanyi at ville føre til en

naturlig motreaksjon, etterhvert som samfunnet motsetter seg å gjøres om til et marked. Den moderne historien kan dermed forstås som en slags «dobbeltbevegelse», hvor markeder først blir forsøkt «satt fri», for så å bli reintegrert i samfunnet gjennom ulike reguleringer og kontrollmekanismer.

Ifølge Polanyi var fascismens framvekst på 1930-tallet et uttrykk for nettopp en slik dobbeltbevegelse: Laissez-faire kapitalismen kollapset med blant annet børskrakket i 1929, og fascismen var, tross sin destruktive natur, en form for beskyttelsesmekanisme fra samfunnets side mot markedets herjinger. Etterkrigstidas klassekompromiss kan så forstås som et langt mer konstruktivt og vellykket utfall av dobbeltbevegelsen, hvor markeder ble regulert og dermed underlagt samfunnets egen logikk og behov i langt større grad enn i tida før. I vår tid har en ny generasjon «polanyianere» forstått nyliberalismen siden 1970-tallet som en ny episode av denne bevegelsen, hvor markeder er blitt forsøkt «satt fri». De destruktive konsekvensene av dette ser vi nå, og etter krisa i 2008 venter vi dermed på dobbeltbevegelsens fortsettelse: En eller annen form for politikk som sikter på igjen å underlegge markedene samfunnets kontroll. Dette gjelder ikke bare Streeck og de mange andre som eksplisitt refererer til Polanyi. Langt inn i den mer sentrumsorienterte venstresida venter man stadig på en «ny økonomisk politikk», til forveksling lik etterkrigstidas såkalte keynesianisme «embedded liberalism», som skal stabilisere finansmarkedene og bremse den sosiale ulikheten.

MISFORSTÅTT KAPITALISME

Men så langt venter vi altså forgjeves. Ifølge Konings skyldes dette at venstreorienterte tenkere har misforstått hvordan markeder fungerer, og dermed intet mindre enn hele kapitalismen. Det er ganske få filosofer som kan så mye om finansmarkeder som Konings, og blant de som kan mye om finansmarkeder er det få som har en så solid filosofisk bakgrunn som ham, (det finnes unntak her, for eksempel Donald Mackenzie, Joseph Vogl og Melinda Cooper). Dermed blir dette en unik og viktig bok, som det tidvis også er vanskelig å henge med på. Har man ikke først forstått ganske kompliserte finansøkonomiske sammenhenger, så må man også lese seg opp på moderne fransk filosofi for å forstå hva Konings forsøker å si om finans. Jeg er verken filosof eller økonom, men jeg skal forsøke å forklare kort hva Konings argument går ut på:

Ifølge Konings er utviklingen av kapitalismen tett knyttet opp mot utviklingen av moderne, sekulære samfunn, hvor endring skjer mye raskere enn tidligere, og ikke lenger forstås som forutbestemt av en guddommelig vilje. Det er her tid kommer inn i bildet, fordi kapitalistiske praksiser som utlån av penger og reinvestering av overskudd, i bunn og grunn kan forstås som en måte å håndtere slik sekulær tid på. Sekulær tid er preget av det Konings kaller radikal kontingens, altså det faktum at framtiden, for moderne mennesker, er usikker – man kan ikke vite hva som kommer til å skje. En rekke filosofer og modernitetsteoretikere har pekt på dette åpenbare som en viktig forskjell mellom moderne og tradisjonelle samfunn, ettersom innbyggerne i tradisjonelle samfunn opplevde at framtiden var nokså forutbestemt. For de aller, aller fleste var livets gang gitt på forhånd og at på til styrt av guddommelige makter. Dette forandret seg med overgangen til moderne, kapitalistiske samfunn når det, med filosofen Hartmut Rosas begrep er som om tiden akselererer og livsbetingelser som kan så mye om finansmarkeder som Konings, og blant de som kan mye om finansmarkeder er det få som har en så solid filosofisk bakgrunn som ham (…). Dermed blir dette en unik og viktig bok, som det tidvis også er vanskelig å henge med på.

forandrer seg på en helt annen måte og med en helt annen hastighet enn tidligere. Konings hevder at kapitalisme i seg selv alltid er en form for spekulasjon, samme hvor konkrete produkter man opererer med, fordi all kapitalistisk virksomhet i prinsipp innebærer satsing på en usikker framtid. Det er denne grunnleggende forståelsen av kapitalismen som gjør Konings så kritisk til skillet mellom spekulasjon og produksjon, som svært mange kritiske tenkere opererer med og bruker for å forstå nyliberalisme og finansialisering av verdensøkonomien etter 1970-tallet.

En slik forståelse av kapitalismen stiller nemlig denne utviklingen et litt annet lys: Den økonomiske politikken som er blitt ført siden 1970-tallet forstås altså nå av mange som feilet, ettersom finansmarkedene kollapset for over ti år siden og regjeringer verden rundt måtte gjennomføre storstilte redningsaksjoner som i mange tilfeller fortsatt pågår. Men hva om 2007/2008, sett med nyliberalistiske øyne, egentlig ikke var noen jordskjelvlignende krise som gjør at alt må endres, men snarere en hendelse man nok gjerne skulle ha vært foruten, men som man tross alt kan hanskes med – innenfor systemet og med akseptable kostnader? Slik forstår Konings den nyliberalistiske filosofen Friedrich Hayek (1899–1992) sin insistering på at økonomien er noe som verken kan eller bør forstås eller styres. Hayek var en reaksjonær tenker som ønsket å argumentere mot enhver form for omfordeling av makt og velstand, og hans teorier bygde videre på Adam Smiths (1723–1790) idé om markedets usynlige hånd, som gjør at egoistiske enkelthandlinger går opp i en høyere, samfunnsnyttig enhet. Som Smith var Hayek opptatt av hvordan uplanlagte og tidvis svært komplekse markedsinteraksjoner likevel generer en form for orden.

Konings ser Hayeks fokus på ordenen som oppstår gjennom markedsinteraksjoner som nyliberalismens essens, og foreslår dermed et nokså originalt syn på bakgrunnen for skiftet til nyliberalistisk økonomisk politikk på 1970-tallet. Utviklinger som liberalisering av kredittmarkeder og arbeidsmarkeder foregikk over hele verden på 1970-tallet, også i Norge. Istedenfor å forstå denne politikken som et mislykket forsøk på å skape vekst og stabilitet, ser han den som forsøk på å tilpasse samfunnsstyringen til kapitalismens spekulative logikk. Han mener det er misforstått å se stater og sentralbanker som noe som kan og bør legge bånd på spekulasjonen, snarere ser han de som institusjoner hvis oppgave under nyliberalismen er å normalisere kontingens og spekulasjon i selve samfunnsveven. Etter en krise kan man alltids «mop up after», og bruke krisesituasjonen til å innføre tiltak som ikke bryter med nyliberalismen, men tvert i mot forsterker den og

går enda hardere til angrep på omfordelende og forsøksvis samfunnsstyrende mekanismer i kriserammede samfunn.

NY MATERIALISME?

Her hopper Konings så elegant som bare en filosof kan fra finansmarkeder og over til den store litteraturen som finnes om nyliberalistisk rasjonalitet. Her er poenget at enkeltmennesker i våre samfunn i stadig større grad tvinges til å forstå seg selv som humankapital, og gjøre selv de mest hverdagslige foreteelser til en del av kapitalens logikk med kjøp og salg, inves- tering og avkastning. Mye av dette er relativt kjent stoff fra annen litteratur, så Konings store bidrag må ligge i påstanden om at andre kritikere sitter fast i ideen om at det er for- skjell på spekulasjon og produktiv økonomisk virksomhet, og at misforholdet mellom de to førte til finanskrisa. Konings poeng er altså at kapitalisme i seg selv er spekulativ, ja faktisk at hele den moderne, sekulære og sammenvevde verden er det, og at denne måten å kritisere nyliberalismen på derfor bommer på mål. Spørsmålet blir hvordan nyliberalismen da skal kritiseres, og der har dessverre Konings lite konkret å komme med. Siste kapittel er enda mer teoretisk enn de forutgående, og omhandler noe han kaller «ny materialisme» – men det forblir svært uklart hvordan dette skal kunne brukes til å kritisere og ikke minst finne alternativer til nyliberalismen. Konings kritikk av en rekke gjengse oppfatninger på venstresida av hva nyliberalisme er og hvordan det skal bekjempes er likevel såpass treffende at det er lov å håpe at den legger grunnlaget for økt forståelse av verden rundt oss. Det er ikke utenkelig at det er en nødvendighet for å kunne forandre den.

Reidar Strisland
Bernie Sanders og det nye USA
Manifest, 2018

Bernie Sanders og det nye USA er uten tvil en «page turner». Gjennom et kritisk blikk på det amerikanske demokratiet og en glimrende skildring av Bernie og bevegelsen rundt han fanger Reidar Strisland leseren fra første side.

Per Emil Skjelbred sitter i sentralstyret til Rød Ungdom og studerer nordisk litteratur, språk og retorikk på UIO.
Foto: Manifest

Boka er en del av Manifest Forlag sin serie Radikale bevegelser som nå omfatter bøker om blant annet Enhedslisten i Danmark, Podemos i Spania og Jeremy Corbyn fra britiske Labour. Felles for alle bøkene er at de gir et innblikk i ulike politiske og demokratiske systemer og de venstreradikale kreftene som preger dem. Strislands bok er intet unntak.

Boka starter med en skildring av den lille industribyen Toledo i delstaten Ohio, hvor det blir dannet et bilde av de sosiale utfordringene som har preget USA, og særlig industribyene, etter finanskrisen. Arbeidsledighet og økonomiske nedgang er sentrale begreper for å forstå den thrilleren av et presidentvalg verden var vitne til i 2016. Strisland gir leseren et bilde på den fremmedgjorte mentaliteten som preget det amerikanske folket.

Denne mentaliteten er et sentralt tema videre i boka, og brukes som et slags forklaring på, eller som et springbrett for, Bernie Sanders suksess. Sanders ble alternativet til den klassiske demokraten. Han var ikke styrt av Super-PACs og donasjoner fra ideelle organisasjoner. Han ønsket å ta et oppgjør med hemmelighold, oligarkiet og big business i det amerikanske politiske systemet. Og ikke minst, han ønsket seg en venstrevending hos Demokratene. Dette er det bildet Strisland danner av den lille, store mannen som skulle ta USA med storm og bygge en bevegelse for et bedre USA. Det er denne bevegelsen boka handler om, Bernie var bare gnisten som tente en flamme i det amerikanske folket.

Strisland skriver grundig om bevegelsen rundt Sanders og drar linjene tilbake til Occupy Wall Street bevegelsen. Han løfter fram problemene som har preget venstresidebevegelser i USA, med særlig vekt på manglende organisering på nasjonalt plan. Sanderskampanjen ble det som samlet alle disse kreftene fra Our Revolution til folkene bak den Youtube-baserte nyhetskanalen The Young Turks. Måten dette redegjøres for viser hvordan organisering i høyeste grad er politisk, gjennom at bevegelsen rundt Sanders fungerte som en opponering mot status quo hos Demokratene. Historien om bevegelsen er preget av fantastiske oppturer og lamslående nedturer. Likevel klarer Strisland å gjøre den store nedturen om til et optimistisk syn på framtida. Ved ikke å ende boka med nederlaget til Sanders på landsmøtet til DNC, men heller la den fortsette med revolusjonen etter tapet, gjør at boka vekker et slags håp for et nytt USA og flere progressive kandidater.

Bernie Sanders og det nye USA er boka du skal plukke med deg fra bokhandleren neste gang du er innom. Den gir deg en livlig skildring av Bernie Sanders, bevegelsen rundt han og det politiske USA. Strisland har virkelig klart å sette fingeren på hva som rører seg i «the land of the free». Gjennom å møte alle slags politiske supportere under sin reise i USA klarer Strisland å tegne et spennende og interessant, men også forståelig, bilde av det politiske kaoset som herjer i USA. Jeg vil også gi honnør til forfatter for språket som er med på å innkapsle leseren, noe som er oppløftende å møte i sakprosa. Enten du liker Bernie Sanders eller ei, så er dette en av de politiske bøkene man børe lese i år.

Magnus Marsdal
Frihetens mødre
Forlaget Oktober, 2018, 261 s

Har venstresiden vært på retrett i tretti år fordi vi aldri forsto dette med frihet? Stemmer det at sosialdemokratiet byttet bort frihet mot likhet? Hvor er mennesker mest frie – i USA eller i Norge? Dette er de store spørsmålene Magnus Marsdal, leder av tankesmien Manifest, undersøker i sin nye bok Frihetens Mødre.

Anja Ariel Tørnes Brekke er tidligere generalsekretær i Rød Ungdom og studerer forfatterstudiet i Tromsø
Foto: Forlaget Oktober

Dette er viktige spørsmål å finne svar på. Hvem ønsker vel ikke å være fri? De i politikken som har eierskap til frihet vil være godt stilt for å vinne velgernes virkelighetsoppfatning. Marsdal, som har jobbet med bokprosjektet i 7 år, leverer et grundig, viktig og spennende produkt.Boka tar utgangspunkt i Marsdals oldemor Sanna og hennes søster Lina, som flytter til USA på jakt etter et bedre liv, imens Sanna blir igjen på Brasøya på Helgelandskysten. Marsdal, i foreldrepermisjon i USA, bestemmer seg for å oppsøke Linas etterkommere i USA for å finne ut hvilken slektsgren som fikk mest frihet. Familien i «the land of the free» – USA, eller den sosialdemokratiske arbeiderfamilien i Norge? Slektsforskningen gjør det enkelt å følge historien og konkretisere frihetstoppfatningen, som fort kan fremstå abstrakt i politisk debatt.

Den amerikanske friheten er bygget på ideen om at statens innblanding alltid vil være mer ufri, og at desto mer fritt markedet er, desto mer fri er innbyggerne. Tea party-aktivisten Heidi Monsun, som Marsdal møter på Northgate Mall i Seattle, mener at personlig ansvar er selve nøkkelen til frihet. Dersom det kun er din innsats – ikke statens – som er bakgrunnen for din frihet, vil du oppnå en fullkommen frihet, slik vi blir fortalt i mottoet: «Land of the free, home of the brave!»

Men grunnlovens vern av ytringsfriheten – The First Amendment – beskytter individet mot myndighetenes inngrep, ikke bedriftslederens. Resultatet blir arbeidere som blir i jobber med seksuell trakassering eller politisk sensur, fordi det å si sin ærlige mening kan komme til å koste dem jobben, og i mange tilfeller også helseforsikring som kommer med den.

Her blir forskjellen på den amerikanske og den norske frihet tydelig. I USA har man friheten til å dominere. Trump kan si «you’re fired!» uten saklig grunnlag, mens vi i Norge har et vern mot slik oppsigelse. Vi har frihet fra dominans. Den norske friheten er til for folk flest – den amerikanske friheten er til for de øvre samfunnslag. Den norske friheten er egalitær, mens den amerikanske er hierarkisk. Der amerikanerne ser på statlige inngrep som et hinder for frihet, argumenterer Marsdal for at vi i Norge, gjennom skattepenger, har finansiert institusjoner og kjempet frem rettigheter som sikrer oss frihet. Dette gir oss valgalternativer, og frihet uten valgalternativer er en mager frihet. Marsdal skriver at «De økonomiske omstendighetene Adam Smith døpte «markedets usynlige hånd», kalte pionerene i amerikansk fagbevegelse nødens og avhengighetens sverd. «Nødens sverd avtvinger vårt samtykke», skrev arbeideren Thomas Skidmore i New York i 1829.»

Fortellingen i Frihetens Mødre blir ytterligere aktualisert når Marsdal trekker inn Ileana Ducu, vaskehjelpen fra Romania. Tilsynelatende er alt på det rene hos vaskefirmaet Marsdal og familien ansetter Ducu fra, men det viser seg fort å ikke stemme. Hun lever under det samme ufrie skrekkregime som mange arbeidere i USA.

Utviklingen i norsk arbeidsliv viser at Norges frihet ikke vokser lineært. De underordnedes avhengighet, pluss maktens vilkårlighet, skapte til sammen grunnlaget for den ufrihetens mentalitet vi kalte husmannsånd. EØS, bemanningsbransjen og 0-timerskontrakter uten lønn mellom oppdrag, tvinger frem den samme mentaliteten. Det vokser frem et løsarbeidersamfunn i Norge der arbeidere ikke kan fagorganisere seg eller si sin mening uten å frykte for jobben de er avhengig av.

I et intervju med Aftenposten sier Marsdal at: «Det er mye viktigere for meg å skrive en bok som kan bety noe mer enn å være med i en relativt forutsigbar debatt hver uke». Det klarer Marsdal med Frihetens Mødre. Han er på banen som premissleverandør for venstresiden – neste oppgave er å finne ut hva som må gjøres for å beholde og utvide den friheten som gjør oss selvstendige og rakryggede.

Tollef Hovig
Forandring
Bind 1: Kapitalens svanesdang
Bind 2: Den store sammenhengen
Kolofon, 2017

Tollef Hovig har gjort et imponerende forsøk på å sammenfatte menneskenes historie fram til vår tid. Noen av prediksjonene hans av vår videre tid er også interessante. Likevel halter tobindsverket både i dybde, struktur og mangelfulle analyser.

Ivar Espås Vanegn er historielektor og medlem i Rødts internasjonale utvalg
Foto: Kolofon

EN EUROPEISK GLOBALHISTORIE?

Første bind i tobindsverket tar for seg menneskenes historie fra de første avanserte menneskeapene, til vår tids industrikapitalisme. Mye av dette er interessant og spennende lesning. Hans utgreiing av de tidlige perioder i menneskets historie, fra perioden med storviltjakt, til jordbrukets og de første sivilisasjonenes tilblivelse, er både spekket med detaljer og gode overblikk. Detaljkunnskapene sitter løst, og sjøl synes jeg å ha lært mye både om økonomiske og religiøse forhold av disse delene.

Boka virker på mange vis som et nytt tilskudd i tradisjonen globalhistorie, altså historieskriving som forsøker å se forbi den tradisjonelle nasjonshistoria, men heller fokusere på verdenshistoria over landegrensene. Dette skulle både motvirke nasjonalistisk fordreining av historiefaget, samt åpne viktige perspektiver for viktige transnasjonale prosesser innen økonomi og tenkning, og ikke minst: bøte på mange års svært Europa-sentrert historieskriving. Her kommer den første unnlatelsessynden i Hovigs verk. Når man påberoper seg å skrive en framstilling av menneskets historie som «Den store sammenhengen», og knapt beveger seg utafor den vesterlandske kulturkrets, sier det seg sjøl at man mister noe. Joda, hans dekning av de tidlige oldtidssivilisasjonene i Mesopotamia og Den fruktbare halvmåne er gode og utførlige, men derifra beveger han seg knapt utafor Europa. Enorme sivilisasjoner som den kinesiske og indiske er så vidt nevnt. Resten av verden utafor Europa nevnes mer eller mindre bare når de kommer i kontakt med europeerne. Det er en ærlig sak å ville skrive et verk om den vestlige kulturkrets’ historie, men da bør man være mer ærlig om at det er dette man prøver på.

SKRÅSIKKERHET OG MANGLENDE REFERANSER

Noe typisk når personer som ikke er faghistorie skriver historie, er skråsikkerheten. Man konkluderer gjerne raskt når man trekker koblinger mellom ulike fenomen, kanskje uten at man veit at dette er omdiskutert eller én av mange ulike tolkninger mellom fagfolk. Jamt over styrer Hovig unna slikt, og passer som oftest på å understreke at ting er «uvisst» eller «omdiskutert» når han veit de er det. Likevel hender det flere ganger gjennom lesninga at jeg spør meg sjøl: Er dette virkelig sant? Med tanke på kunnskapene forfatteren åpenbart er i besittelse av, er det godt mulig det er det. Men dette ville blitt gjort mye lettere med noen enkle kildehenvisninger til de mer radikale påstandene som framsettes. Det finnes som oftest ikke, ogforuten litteraturlista til hvert kapittel, er det umulig for meg å vite hva forfatteren baserer påstandene sine på, med mindre dette spesifikt nevnes. Det er en stor svakhet for et bokverk som gaper over så mye.

RESSURSMANGEL OG ØKOLOGISKE KRISER

Noe av det mest interessante i boka er i bind 2 hvor Hovig prøver å si noe om hvor menneskeheten er på vei. Da kommer han selvsagt ikke forbi menneskenes påvirkning på miljøet og klimaet.Hovig skal ha honnør for at han ikke lar klimaspørsmålet fullstendig overdøve spørsmåla om andre kriser: energikrise, forsuring av havene, vannkrise, ressurskrise, overbefolkning m.m. Uavhengig av om man fornektermenneskeskapte klimaendringer eller ei, gjør man seg en bjørnetjeneste om man unnlater å snakke om disse.

Men også her synes jeg Hovig underkommuniserer flere av dem. Han bruker for eksempel mye tid på å snakke om de begrensa reservene og den ujamne fordelinga av ferskvann på jorda, noe vi som er opptatt av økonomi og internasjonale relasjoner bør gjøre mye mer. Derimot snakker han relativt lite om hvordan vi skal klare å produsere og fordele nok mat til kommende generasjoner, estimert til totalt 12 milliarder mennesker i 2015, når vi etter hvert ikke lenger kan benytte oss av fossile brensler eller store fosfatressurser. Bind 2 i boka heter tross alt Kapitalens svanesang. En skulle trodd at han dermed viet mye mer plass til nettopp motsetninga mellom kapitalismen og jordas bæreevne, slik for eksempel Pål Steigan og Naomi Klein, men også dette tidsskriftet har gjort ved flere anledninger de siste årene.

STRUKTUR, MÅL OG MENING

Jeg merker jeg sliter med å oppsummere disse to bøkene for folk. På den ene siden har jeg lært veldig mye, ikke minst om økonomisk og religiøs historie. Dette har jeg satt pris på, og håper at også andre kan dra nytte av dette. Hovig har gjort et enormt arbeid, og har på mange vis skrevet et unikt politisk verk med globalhistoriske veksler. Med en bedre struktur og med bedre oppfølging, kunne dette fått et bredt og kraftig nedslagsfelt.

Der kommer dog den andre siden. Jeg slet ofte med å forståhvor forfatteren ville. Noen ganger er det viet utrolig mye plass til periferi ting som ikke egentlig tjener til å underbygge de sentrale poengene i boka, og som heller ikke er særlig interessante. Strukturen er ofte svært rotete, og mye av språkføringer vitner tydelig om at dette er et enmannsverk, uten nok ressurser til redigering og etterarbeid. Mye av stoffet er dessuten veldig tungt, og gjør at jeg, som tross alt har utdanning innafor historie, noen ganger sliter med å følge med. Andre ganger er tonen lett og folkelig igjen. Dette skaper en vanskelig flyt å forholde seg til.

Alt i alt er ikke dette noe jeg anbefaler for hvem som helst. Dette verket krever mye, og man bør slik jeg ser det være temmelig belest for å få noe ut av dette. Dersom man dog først tar fatt på verket, vil man utvilsomt lære mye nytt, og vil trolig få igangsatt en rekke tankeprosesser om verdenen vi lever i, og verdenen våre barn forhåpentligvis skal arve i framtida.